• abattoirgatens: [På det stedet der Montmartrekloakken løper ut i hovedkloakken, støter også to andre kloakkledninger til, Provencegatens og Abattoirgatens, så det danner sig et veikryss. Mellem de fire veiene vilde en mindre skarpsindig vært i tvil. Jean Valjean valgte den største, det vil si ringkloakken. Men så reiste det spørsmålet sig – gå opover eller nedover? Han mente at det hastet og at han hvorledes det så gikk, måtte prøve snarest mulig å komme frem til Seinen. Da måtte han gå nedover. Han vendte til venstre. ({{page|189}} ...)]
• abbedis: [Så kjørte de. Da de hadde kommet forbi byporten, prøvde kusken å få i stand en samtale, men den reisende svarte bare i enstavelsesord. Så gav kusken sig til å plystre og banne over hestene. Kusken tullet sig inn i kappen. Det blev koldt. Mannen syntes ikke å tenke på det. Slik kjørte de gjennom Gournay og Neuilly-sur-Marne. Ved sekstiden om aftenen hadde de nådd til Chelles. Kusken stoppet der utenfor fraktemannsvertshuset i det kongelige abbedis gamle bygninger for å la hestene drikke. «Jeg går av her,» sa mannen. Han tok pakken og stokken og sprang ned av vognen. Et øieblikk efter var han vekk. Han hadde ikke gått inn i vertshuset. Da vognen nogen minutter efter kjørte videre til Lagny, tok de ham ikke igjen i hovedgaten i Chelles, og kusken vendte sig til de reisende inne i vognen: «Den mannen var ikke herfra, for jeg kjente ham ikke. Han så ut som om han ikke eide en sou, men han sparte ikke på pengene; han betalte til Lagny, og han blir ikke med lenger enn til Chelles. Det er natt og alle hus er stengt, ikke gikk han inn i vertshuset og ikke er han å se noget sted. Det er som han sank ned i jorden.» ({{page|344}} ...)]
• abcmennene: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• abcvenner: [Den gang var det ikke i Frankrike nogen av disse store, hemmelige sammenslutninger som det tyske Tugendbund eller carbonariene i Italia; men her og der var det nogen hemmelige huler med forgreninger. I Paris var blandt andre samfund også et slikt som het A.B.C.-vennene. Hvad var A.B.C.-vennene? En forening som å se til var en forening for barneopdragelse, men som i virkeligheten hadde folkereisning som mål. De sa de var A.B.C.-venner, idet A.B.C. er lik barn og barn er lik folket. ({{page|174}} ...)]
• abeille: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• abel: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• acarus: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• ad: [Dauphine. De baker brød for 6 måneder ad gangen, og ({{page|11}} ...)]
• adam: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• adams: [Under et av de tidligere streiftogene sine hadde han lagt merke til en gammel have der det ferdedes en gammel mann og en gammel kone, og i den haven var et ganske godt epletre. Ved siden av det epletreet var det et slags skur med dårlig lås for, og der kunde en nok få tak i et eple. Et eple, det var kveldsmat; et eple det var livet. Det som blev Adams ulykke, kunde frelse ({{page|340}} ...)]
• adamseplet: [Mens han slik holdt med Jean Valjean i at han tidde stille, prøvde han åpenbart å få ham til å snakke. Han puffet til skulderen hans for å prøve å få sett ham fra siden; så ropte han halvhøit: «Men den pølen; du er da et ordentlig fé! Hvorfor kastet du ikke fyren nedi der?» – Jean Valjean var taus. Thénardier fortsatte, mens han trakk den fillen som skulde være halstørklæ, op over adamseplet, en bevegelse som fullstendiggjør en alvorsmanns kyndige uttrykk: ({{page|189}} ...)]
• adelig: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• adelige: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• adelsmann: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• adelsmenn: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• adgangskortet: [«Det er nettop det som ikke plager mig,» ropte Fauchelevent, «hvis De bare kan greie det med kisten, skal nok jeg greie det med graven. Graveren er en venn av mig, han er en gammel drukkenbolt. Det er far Mestienne. En av de gode gamle vindrankerne. Graveren putter de døde i jorden, og jeg putter graveren i lommen. Det som kommer til å skje, kan jeg si Dem. Vi kommer frem litt før det blir mørkt, tre kvarter før kirkegårdsportene blir lukket. Likvognen kjører like bort til graven. Jeg følger med; det er min plikt. Jeg har hammer, brekkjern og knipetang i lommen. Likvognen stopper, likbærerne slår et tau om kisten og senker Dem ned. Presten leser bønnene, gjør korsets tegn og stenker vievann og lusker vekk. Jeg blir alene igjen med far Mestienne. Det er en venn av mig, som jeg sier. Ett av to, enten er han full, eller han er ikke full. Er han ikke full, sier jeg til ham: «La oss gå bort til ‘Eplet’ og la oss få et glass før de lukker.» Jeg tar ham med og drikker ham på en snurr; det tar ikke lang tiden å få far Mestienne på en snurr, han er alltid godt på vei; jeg drikker ham under bordet, tar adgangskortet til kirkegården og går tilbake uten ham. Så har De bare med mig å gjøre. Hvis han alt er full, sier jeg: «Gå bare hjem du, så skal jeg gjøre arbeidet for dig. Han går, og jeg får Dem op av graven.» ({{page|56}} ...)]
• adjutant: [hylstre og lange sabler. Adjutant Bernard brakte dem keiserens ordre. Ney trakk sabelen og stillet sig i spissen for dem. De veldige eskadroner satte sig i gang. ({{page|299}} ...)]
• adjutanten: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• adle: [glemsel, men ved å ophøie den og adle den ved håpet. ({{page|11}} ...)]
• administrasjon: [den andre ordenspolitiet. Staten, politiet, begravelsesbyrået, reglementer, administrasjon, hvad skjønner vi oss på det; alle og enhver må bli harme når de ser hvorledes vi blir behandlet. Vi har ikke engang rett til å gi vårt støv til Jesus Kristus. Dette sunnhetsvesenet er et av revolusjonens påfunn. Gud underordnet politifullmektigen. Slik er vår tid! Ti stille, Fauvent!» ({{page|56}} ...)]
• administrativ: [å skrive, predikener å autorisere, forlik å få i stand mellem prester og borgermestere, kirkelig og administrativ ({{page|11}} ...)]
• adolphe: [het Adolphe i første kapitel, het Alphonse i annet og ({{page|105}} ...)]
• adopterte: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• adressene: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• adresser: [Da han om kvelden kledde av sig for å legge sig, stakk han hånden i lommen og fant den pakken han hadde tatt op ute på bulevarden. Han hadde glemt den, men tenkte at det vilde være best å åpne den og at pakken kanskje inneholdt oplysning om hvor de unge pikene bodde, hvis de da eide den, eller om den som hadde mistet den, så han kunde gi den tilbake. Han åpnet konvolutten. Den var ikke forseglet og inneholdt fire brev som heller ikke var forseglet. Alle bar adresser og stinket av en motbydelig tobakkslukt. ({{page|217}} ...)]
• adskillelse: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• adspredelser: [hos ham? Eller blev han midt i de adspredelser og ({{page|11}} ...)]
• advare: [Fangen svarte ikke et ord. Efter en pause blev Thénardier ved: «Det er ganske enkelt, som De ser. Det kommer ikke noget ondt ut av det hvis ikke De gjør noget ondt. Jeg har sagt dette for å advare Dem. – Når konen min kommer og sier: «Lerken er sendt av sted,» slipper vi Dem straks løs. De ser altså at vi ikke mener det vondt.» ({{page|217}} ...)]
• advarsel: [i det øieblikket. Vilde han gi en advarsel eller utstøtte ({{page|45}} ...)]
• advokaten: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• advokatene: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• advokater: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• advokatfullmektig: [Det gikk en måned og en til. Marius bodde fremdeles hos Courfeyrac. Av en advokatfullmektig som vanket i retten, hadde han fått vite at Thénardier satt i fengsel. Hver mandag sendte Marius fem francs til ham. Marius hadde ikke flere penger og lånte av Courfeyrac. Det var første gangen han lånte penger. Disse ukentlige fem francs var en dobbelt gåte, for Courfeyrac som ydet dem, og for Thénardier som fikk dem. – Marius var forresten trist. Alt var igjen borte for ham; han var på ny kastet ut i dette hemmelighetsfulle mørket, der han famlet i blinde. Et øieblikk hadde han i dette mørket like ved sig sett igjen den unge piken som han elsket, den oldingen som syntes å være hennes far, men med det samme han mente å ha grepet dem, hadde et vindkast fjernet disse skyggene. Ikke en gnist av visshet hadde han fått. Ikke en gjetning var mulig. Han kjente ikke engang det navnet lenger, som han hadde trodd å vite. Men sikkert nok var det, at hun ikke het Ursula. Og at Lerken var et opnavn. Og hvad skulde han tro om gamlingen? Skjulte han sig virkelig for politiet? Han kom til å huske på arbeideren med det hvite håret, som han hadde møtt nær Invalides. Det var nu rimelig at denne arbeideren og Hvit var en og samme mann. Han forkledde sig altså? Denne mannen var både heltemodig og tve- ({{page|306}} ...)]
• advokaturprøven: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• aftenbønn: [vi bad vår aftenbønn i min stue, der hvor vi bruker å ({{page|45}} ...)]
• aftenens: [Kulden, angsten, uroen, all aftenens opskakning skaffet ham formelig feber, og alle disse tankene hvirvlet rundt i hjernen på ham. Han gikk bort til Cosette. Hun sov. ({{page|24}} ...)]
• aftenmøte: [Da de nu hadde nådd til en stor plass, pekte han imidlertid op på fire oplyste vinduer på forsiden av en stor, mørk bygning: «Sannelig, De kommer nok i rette tid. De har hell med Dem. De ser de fire vinduene der? Det er rettssalen. Der er lys, så møtet er nok ikke slutt. Saken må ha trukket langt ut, og så har de tatt et aftenmøte. Er De interessert i den saken? Er det en straffesak? Skal De være vitne?» – Han svarte: «Jeg kommer ikke for nogen rettssak, jeg skal bare snakke med en sakfører.» – «Det er noget annet,» sa borgeren. «Se der er porten. Der hvor vakten står. De har bare å gå op den store trappen.» ({{page|202}} ...)]
• aftensmåltidet: [Imidlertid hadde jomfru Magloire satt aftensmåltidet ({{page|45}} ...)]
• aftes: [Det er mannen fra igår aftes som har stjålet det.» ({{page|45}} ...)]
• age: [De seks kjeltringene gikk bort i skyggen for å rådslå, rasende over å bli holdt i age av et kvinnfolk. «Det ligger noget under,» sa Babet. «En grunn. Er hun kanskje forelsket i bikkja? Det vilde være ille å gå glipp av dette her. To kvinnfolk og en gammel kall, og dårlige lemmer for vinduene. Det er en grei sak.» – «Ja, vel så gå inn dere andre,» ropte Montparnasse: «Grei biffen. Jeg blir hos jentungen, og finner hun på tull –» og han lot kniven som han holdt åpen, blinke i løkteskjæret. Thénardier sa ikke et ord og syntes å vilde gå med på alt. ({{page|404}} ...)]
• ailly: [Den anklagede hadde satt sig ned. Da statsadvokaten var ferdig, reiste han sig brått og ropte: «De er riktig ondskapsfull, er De. Hør nu hvad det var jeg ville si. Jeg husket det ikke straks. Jeg har ikke stjålet. Jeg er et menneske som ikke spiser hver dag. Jeg kom fra Ailly; jeg gikk den veien like efter en regnskur som hadde fått alle grøftene til å flomme over, og så fant jeg en avbrukken gren med nogen epler på. Jeg tok grenen op uten ({{page|202}} ...)]
• aischylos: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• aisne: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• aixavdelingen: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• aixfolk: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• aixforbundet: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• akademi: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• akademiet: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• akasiealléen: [Mens han skrev, snakket mannen høit ved sig selv, og Marius hørte disse ordene: «Å tenke sig at det ikke finnes nogen likhet, selv ikke når en er død. Bare se på Père-Lachaise-kirkegården. De store, de som er rike, de hviler øverst ope, i akasiealléen, der det er brolegning. En kan komme dit til vogns. De små, fattigfolk, de ulykkelige, ja de blir lagt nederst der det er søle til knes, i hullene, i sumpene. En legger dem der for at de skal råtne så meget fortere. En kan ikke komme og se til dem uten å vasse i sølen.» – Han stoppet op, slo neven i bordet, skar tenner og la til: «Å, jeg kunde gjerne feie dem vekk alle sammen.» ({{page|217}} ...)]
• akasiene: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• akrene: [Jean Valjean skalv som et dyr, jaget op på ny. Bare ett håp hadde han: at mennene kanskje ikke hadde kommet ut på broen og ikke hadde sett ham i det øieblikket da han gikk over den store oplyste plassen med Cosette ved hånden. I så fall kunde han kanskje slippe unda om han gikk gjennom den lille gaten foran sig og prøvde å nå oplagsplassene, markene, akrene, de ubebygde strøkene. – Han mente at han kunde fortro sig til denne lille stille gaten og gikk inn i den. ({{page|24}} ...)]
• akslene: [Det hadde regnet hele natten; jorden var blitt aldeles opbløtt av det plutselige regnværet. Vannet hadde her og der samlet sig i pytter på sletten; på sine steder nådde det helt op til akslene på trenvognene; bukgjorden på hestene dryppet av søle; hvis ikke kornet på marken var blitt trampet og kjørt ned så det fylte hjulsporene og lå som strøelse under hjulene, vilde det ha vært umulig å komme frem, særlig i dalene ved Papelotte. ({{page|299}} ...)]
• aktelseem: [{{høyre|Med aktelse|3em}} ({{page|351}} ...)]
• aktiva: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• aktpågivende: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• aktsom: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• aktsomheten: [Thénardier løftet høire hånd op til pannen og laget solhylle, så rynket han øienbrynene, noget som sammen med en lett sammenknipning av munnen særmerker den skarpe aktsomheten hos en mann som prøver å kjenne en annen igjen. Det lyktes slett ikke. Jean Valjean satt som nevnt med ryggen mot lyset og var dessuten så forandret, så tilsølet og blodig at han vilde være ugjenkjennelig selv ved høilys dag. Thénardier stod midt i lyset fra gitterdøren; sant nok var det kjellerlys, blekt, men allikevel så skarpt at han – for å bruke et slitt, men kraftig billede – sprang like i øinene på Jean Valjean. Denne ulikheten i vilkår var nok til å gi Jean Valjean litt fordel i den hemmelighetsfulle tvekampen som nu skulde bli utkjempet mellem de to mennene. Det var en kamp mellem en tilsløret Jean Valjean og en avsløret Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• aktsomt: [rørte sig taust som om han fremdeles talte videre med sig selv, og det gjorde at de stirret aktsomt på ham som for ennu å høre på ham. Det kom ikke nogen befaling, men de hvisket sammen lenge efter. ({{page|123}} ...)]
• akurat: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• alarmsignal: [I dette øieblikk falt en femte uniform på de fire andre, som om den falt fra himmelen. Den femte mannen var reddet. Marius så op og kjente igjen Fauchelevent. – Jean Valjean hadde kommet inn i barrikaden. Enten han hadde spurt sig for, eller av teft eller ved et tilfelle hadde han kommet inn i Mondétourgaten. Takket være nasjonalgardistuniformen hadde han kommet lett igjennom. Oprørernes vaktpost i Mondétourgaten hadde ikke gitt noget alarmsignal da det var en enslig nasjonalgardist. Han hadde latt ham gå inn i gaten, idet han sa: «Kanskje er det en forsterkning, eller i verste fall blir det en fange.» – øieblikket var altfor alvorlig til at vakten kunde sluntre unda og forlate posten sin. ({{page|123}} ...)]
• alarmtrommen: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• alarmtrommene: [Alarmtrommene gikk imidlertid uavbrutt over hele Paris, men det var blitt en ensformig lyd som ikke nogen la ({{page|53}} ...)]
• albue: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• albuekroken: [Da Javert var kommet til Fantines sykeværelse, lukket han op døren så varlig som en sykevokter eller spion, og gikk inn. – Eller rettere, han gikk ikke inn, han blev stående i døren som han holdt på gløtt, med hatten på hodet og venstre hånd stukket inn i frakken som var knappet helt op. I albuekroken kunde en se blykulen på den svære stokken som var skjult bak ham. – Han stod slik omtrent et minutt uten at nogen opdaget at han var der. Plutselig så Fantine op, fikk øie på ham og fikk Madeleine til å vende sig. ({{page|277}} ...)]
• alderdommens: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• alderdomssvakhet: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• alderdomssvakheten: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• alderens: [Åtte eller ni år efter de hendelsene som blev skildret i annen del av denne fortellingen, la folk på Templebulevarden og omkring Château d’Eau merke til en liten gutt på elleve eller tolv år som temmelig nøyaktig svarte til det idealet av en gamin vi nettop har skildret, hvis han ikke, til tross for at han hadde alderens latter på leppene, likevel hadde et ganske mørkt og tomt hjerte. Dette barnet hadde nok lange mannsbukser på, men han hadde dem ikke efter faren; og han hadde en kvinnfolkjakke, men ikke efter moren. Folk hadde gitt ham disse fillene av barmhjertighet. Likevel hadde han både far og mor. Men faren tenkte aldri på ham, og moren kunde ikke like ham. Det var et av disse stakkars barna som er verdig alles medynk, som har far og mor, men er foreldreløse. ({{page|119}} ...)]
• alderforskjell: [Femti års alderforskjell hadde naturlig satt et dypt skille mellem Jean Valjean og Cosette; skjebnen dekket over det. Plutselig forenet og sammenknyttet skjebnen med uimotståelig makt disse to rotløse som var så forskjellige i alder, men så like i sorg. Den ene utfylte den andre. Cosette søkte av instinkt en far, som Jean Valjean av instinkt søkte et barn. Å møte hverandre var for dem å finne hverandre. Skilt fra alle andre ved gravens mur var Jean Valjean så å si den enslige enkemann, Cosette den foreldreløse. Dette gjorde at Jean Valjean som ved en himmelsk tilskikkelse blev Cosettes far. ({{page|9}} ...)]
• aldersrynker: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• alderstrinn: [År for år vokste barnet, og dets elendighet også. Mens Cosette var ganske liten, var hun syndebukken for de to andre barna. Straks hun blev litt større, det vil si da hun var fem år, blev hun tjenestepike i huset. – Fem år? vil en si, det er utrolig. Men det er sant. Lidelser skapt av samfundsforholdene rammer alle alderstrinn. Cosette måtte gå ærender, feie værelsene, gårdsplassen og hagen, vaske op, ja endog slepe tunge bører. Thénardiers mente å ha så meget mere rett til dette fordi moren, som fremdeles var i Montreuil-sur-Mer, blev forsømmelig med betalingen; hun var kommet nogen måneder på efterskudd. ({{page|105}} ...)]
• aldrer: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• alenonkniplinger: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• alfabetets: [Jeg er selvlært. Nåvel, det å rane til sig et navn og bruke det, er uærlig. Alfabetets bokstaver kan en snyte sig til akkurat som en pung og et ur. Å være en falsk underskrift av kjøtt og blod, å være en levende falsk nøkkel, å trenge sig inn til skikkelige folk ved å lure op låsen, aldri å kunde se folk i øinene, alltid å skule til siden, å være vanæret i eget indre. Nei! Nei! Nei! Det er bedre å lide, blø, gråte, flenge huden av kjøttet med neglene, vri sig i angst nettene igjennom og pines på legeme og sjel. Derfor er det jeg er kommet for å fortelle Dem alt det der. Frivillig, som de sier.» ({{page|305}} ...)]
• alfabetisk: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• alfarvei: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• alfons: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• algésiras: [Fallet var farlig. Fregatten Algésiras lå til ankers like ved siden av Orion, og den stakkars galeislaven hadde falt mellem de to skibene. Det var fare for at han kunde komme inn under det ene eller det andre. Fire mann kastet sig straks i en båt. Mengden satte fart i dem, igjen var alle fulle av angst. – Mannen kom ikke op igjen. Han var blitt borte i havet uten å lage en eneste ring, lik en som faller i et oljefat. Det blev soknet og dukket. Det var fåfengt. Det blev lett like til kvelds. Ikke engang liket blev funnet. ({{page|331}} ...)]
• alicante: [i Kastilien rummer seksten liter, cantaraen i Alicante ({{page|105}} ...)]
• alkohol: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• alkouven: [efter ranselen som han hadde kastet i en krok av alkouven, ({{page|45}} ...)]
• allerstørste: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• allestedsnærværenhet: [Gavroche som var travelt optatt og strålende, syntes å ha tatt på sig å få alt i gang. Han kom og gikk, løp op og ned og op igjen, larmet og tindret av fryd. Han syntes å være der for å sette mot i alle sammen. Han var som en virvelvind. En så ham hele tiden og hørte ham alltid. Han fylte luften og var overalt på en gang. Det var en allestedsnærværenhet som virket næsten plagsom, det var ikke fred å få for ham. Han ertet dem som stod og hang, han egget op de dovne, han satte liv i de trette, han uroet dem som falt i tanker, fikk humør i en, fikk en annen til å puste ut og en tredje til å bli rasende, og satte fart i alle sammen, gjorde narr av en student, skjelte ut en arbeider; han stilte sig op, stanset, gikk igjen, fløi frem og tilbake gjennom larm og strev, hoppet hit og dit, brummet, summet, og plaget hele forspannet: fluen på revolusjonens veldige vogn. ({{page|53}} ...)]
• allozsjøen: [karper fra Lauzetsjøen og en ørret fra Allozsjøen. ({{page|45}} ...)]
• allslags: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• alltfor: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• alltids: [Hvit sa ikke et ord. Thénardier drev på: «De ser at jeg ikke skjenker så lite vann i vinen. Jeg vet ikke hvor stor formue De har, men jeg vet at De ikke ser så nøie på pengene, og en velgjører som Dem kan vel alltids gi to hundre tusen francs til en familiefar som har det trangt. De får sannelig være rimelig De også. De har da ikke trodd at jeg har tatt på mig slikt strev som idag og ordnet alt dette som går så greit, og brydd alle disse herrene bare for å be Dem om litt rødvin og kalvestek. To hundre tusen francs, det greier sig. Når de pengene er kommet ut av lommen Deres, så lover jeg Dem at De ikke trenger være redd for et knips engang. De vil si: Men jeg har ikke to hundre tusen francs på mig. Men det gjør ikke noget. Skriv bare det jeg dikterer Dem.» ({{page|217}} ...)]
• allting: [Hun stoppet næsten kvalt av sinne, så sa hun: «Herr Thénardier, gamlingen har narret dig, du er for god av dig. Jeg skulde ha fått kjeften op på ham, jeg, og om han hadde prøvd å lure mig, skulde jeg kokt ham levende. Jeg skulde lett nok ha fått ham til å snakke og si hvor han hadde datteren og hvor grunkene er. En har god grunn til å si at mennene er meget dummere enn kvinnfolkene. Ingen i nummer sytten! Det er en stor gatedør. Ingen herr Fabre i Saint-Dominiquegaten. I strakt trav og drikkepenger til kusken og allting! Jeg har snakket med portneren og portnerkonen, en svær, pen kone; de kjente ikke noget til ham.» ({{page|217}} ...)]
• alluye: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• allé: [en allé eller gate med treplantninger. ({{page|45}} ...)]
• alléene: [De gikk gjennom de samme alléene som likvognen hadde kjørt gjennom. Da de kom frem til gitterporten og portnerboligen, kastet Fauchelevent graverens kort i kassen, portneren trakk i snoren, porten gikk op, og de gikk ut. – «Dette går jo bra,» sa Fauchelevent. «Det var et godt påfunn av Dem, far Madeleine.» De kom gjennom Vaugirardporten på den enkleste måte av verden. Nær en kirkegård er en spade og en hakke pass gode nok. – Vaugirardgaten var øde og tom. «Far Madeleine,» sa Fauchelevent mens de gikk bortover gaten og kikket op på alle husene. «De har bedre øine enn mig. Vis mig nr. 87.» ({{page|56}} ...)]
• alléveien: [Mannen sank nok ikke ned i jorden; han hadde i mørket skyndet sig gjennom hovedgaten i Chelles, men før han kom til kirken, hadde han tatt sideveien til Montfermeil lik en som var kjent og hadde gått der før. Han gikk fort. På det stedet der veien blev skåret over av den gamle alléveien fra Gagny til Lagny, hørte han at det kom nogen. Han gjemte sig straks i en grøft og ventet til de folkene som kom, var gått forbi. Det var ({{page|344}} ...)]
• alm: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• almen: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• almengyldige: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• almenheten: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• almetrærne: [to vinduer med utsikt til kaien og elven mellem almetrærne; en praktfull blomsterhylle nær vinduene; to bord: ({{page|105}} ...)]
• almis: [Et øieblikk kom han på den tanken at han vilde be om å få se papirene hans. Men hvis mannen ikke var Jean Valjean, og heller ikke en hederlig gammel rentenist, var det kanskje en eller annen utkrøpen kjeltring, vel hjemme i pariserforbrytelsenes mørke hemmeligheter, kanskje fører for en eller annen farlig bande, som gav almis- ({{page|24}} ...)]
• almissen: [En kveld da Jean Valjean gikk forbi uten å ha Cosette med sig, så han tiggeren sitte på den vanlige plassen under lykten som nettop var blitt tent. Det så ut som om han bad som vanlig, og han satt ganske sammenkrøket. Jean Valjean gikk bort til ham og la den vanlige almissen i hånden på ham. Tiggeren så brått op og stirret stivt på Jean Valjean, så bøide han hurtig hodet ned igjen. Det gikk så fort som et lyn, og det gav et sett i Jean Valjean. Han syntes at det han hadde sett i skjæret fra lykten, ikke var den gamle kirketjenerens blide, skinnhellige ansikt, men et fryktelig, velkjent ansikt. Det gjorde inntrykk på ham som om han plutselig i mørket hadde stått ansikt til ansikt med en tiger. Han vek skremt tilbake, og stod som fjetret, torde hverken puste eller snakke, hverken stå eller gå, men stirret på tiggeren som hadde bøid hodet og ikke syntes å vite at han var der lenger. I dette underlige øieblikket sa Jean Valjean ikke et eneste ord, kanskje ut fra hemmelighetsfullt selvoppholdelsesinstinkt. Tiggeren hadde samme skikkelsen, samme fillene og samme ytre som ellers. «Pøh!» sa Jean Valjean, «jeg er gal! jeg drømmer. Det er umulig!» – Og han gikk hjem i stor uro. – Han våget snaut å tilstå for sig selv at det ansiktet han trodde han hadde sett, var Javerts. ({{page|9}} ...)]
• almissene: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• almuden: [tolv, almuden på de Kanariske øer fem og tyve, cuartinen ({{page|105}} ...)]
• aloe: [Omkring Montfermeil hersker en meget gammel overtro, som er så meget mere pussig og verdifull fordi folkeovertro nær Paris er like sjelden som aloe i Sibir. Overtroen i Montfermeil gikk ut på at djevelen fra uminnelige tider hadde valgt denne skogen til å skjule skattene sine i. Gamle koner påstår at det i skumringen ikke er så sjelden at en på ensomme steder i skogen møter en svart mann som ligner en fraktemann eller vedhugger, med tresko, lange bukser og lerretsbluse, og kjennelig på det at han istedenfor lue eller hatt har to veldige horn på hodet. Det må også virkelig gjøre ham lett kjennelig. Denne mannen holder vanligvis på med å grave et hull ({{page|331}} ...)]
• alpevind: [Det blev mørkere og mørkere. Det bleste en kold alpevind. I dagslyset som holdt på å svinne, opdaget den ({{page|45}} ...)]
• alphonse: [het Adolphe i første kapitel, het Alphonse i annet og ({{page|105}} ...)]
• altan: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• alten: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• alterbrødet: [Nu var det Marius’ tur til å være gloen, Gillenormands å være smiebelgen. Marius skalv over hele kroppen, han visste ikke hvad han skulde gjøre; han blev het i hodet. Han var lik presten som ser alterbrødet slengt for alle vinder, lik fakiren som ser nogen spytte på hans gudebillede. Det måtte ikke hende at den slags skjedde ustraffet like for nesen av ham. Men hvad skulde han gjøre? Hans far var blitt trampet og tråkket på mens ({{page|140}} ...)]
• altergang: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• alters: [ der kan De høre hvor dum jeg er, som alt tenker på første gangen Cosette skal gå til alters.» – Og hun satte i å le. ({{page|277}} ...)]
• altets: [elsket vesen blir Gud. En kunde skjønne at Gud kunde bli sjalu, hvis ikke Altets Fader hadde foretatt skapelsesakten for sjelens skyld og skapt sjelen for kjærlighetens. ({{page|350}} ...)]
• altid: [de gav, sendte han altid hver morgen halvparten til de ({{page|11}} ...)]
• alvarez: [Don Alvarez, spansk ritmester, royalistisk flyktning i Frankrike der han bor på vei hjem til fedrelandet og uten middel til å kunde fortsette reisen.» ({{page|217}} ...)]
• alvarés: [I farens stund reiser pinnsvinet piggene sine, billen later som om den er død, den gamle garde danner firkant, denne mannen satte i å le. Så knipset han et støvfnugg av frakkeermet. Marius blev ved: «De er også arbeideren Jondrette, skuespilleren Fabantou, dikteren Genflot, spanieren don Alvarés og enken Balizard.» – «Enken hva?» – «Og De har hatt en sjappe i Montfermeil.» – «En sjapp, aldri.» – «Jeg sier Dem, De er Thénardier.» – «Og jeg nekter.» – «Og at De er en kjeltring. Der.» – Og Marius trakk op av lommen en pengeseddel og kastet i ansiktet på ham. – «Takk! – Om forlatelse. Fem hundre francs. Herr baron!» – Og mannen bukket, hilste, grep seddelen, gransket den. «Fem hundre francs!» gjentok han i undring. Og han stammet halvhøit: «En virkelig pengeseddel.» Og så ropte han brått: «Javel da, la oss ta det makelig.» ({{page|351}} ...)]
• alvoret: [Alt dette gikk for sig uten hastverk, med det rolige, truende alvoret som alltid går forut for en kamp. Begge partene siktet på hverandre på så nært hold at de kunde snakke med hverandre. Da de hadde nådd frem til det punktet at gnisten skal til å tenne, løftet en officer med ringkrave og svære epåletter kården og sa: «Strekk gevær!» – «Fyr!» svarte Enjolras. De to salvene blev løsnet samtidig, og alt blev vekk i røk, en ram, kvelende røk, og omkring i den lå de døende og sårede og stønnet svakt og hult. Da røken drev vekk, så en at begge rekkene av kjempende var tynnet ut, men de stod på samme sted mens de tause holdt på å lade igjen. ({{page|84}} ...)]
• alvorsfull: [De to småguttene som til da ikke hadde hørt på det som blev sagt, optatt som hver av dem var med å pille nese, nærmet sig ved ordet «bajas» og stirret på Montparnasse med et tilløp til glede og beundring. Uheldigvis var Montparnasse alvorsfull. Han la hånden på skulderen til Gavroche og sa med eftertrykk på ordene: «Hør på mig, gutt. Hvis jeg var på stedet og jeg hadde min dogge, min dagge og min digge, og du gav mig diger lønn, skulde jeg ikke nektet verdige det du ber om; men vent til det blir karnevalstid igjen.» ({{page|368}} ...)]
• alvorsfullt: [Jean Valjean nærmet sig gamlingen og sa alvorsfullt: «Far Fauchelevent, jeg har reddet Deres liv.» – «Det var ({{page|24}} ...)]
• alvorsmine: [Hele haven lå mellem dem og gaten. Hver gang Marius gikk inn eller ut, rettet han med omhu jernstangen i gitteret slik at ikke noget spor var synlig. Han gikk vanligvis bortimot midnatt, og vendte tilbake til Courfeyrac som stundom la armene overkors og med alvorsmine sa til Marius: «Du skeier ut, unge mann.» En morgen sa han: «Kjære dig, du ser ut som om du bodde på månen, i drømmeriket, i innbilningslandet, i hovedstaden Såpeboble. Hør nu gutten min, hvad heter hun?» ({{page|404}} ...)]
• alvorsminen: [Gavroche spurte: «Hvad skal du gjøre i natt?» – Montparnasse tok igjen på sig alvorsminen og sa: «Noget.» Så byttet han samtaleemne: «Hør her! Nu skal du høre noget som hendte mig forleden dag. Tenk dig. ({{page|368}} ...)]
• alvorsminer: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• alvorsrøst: [det,» svarte Marius med bønn i stemmen. «Vi har noget vi må bli ferdig med.» – «Sier du stadig nei?» – Marius svarte med alvorsrøst: «Jeg forsikrer dig, Cosette, det er umulig.» – «Å nå! Så De spiller voksen, herr Marius. Det er godt. Så går en sin vei. Og du far, som ikke vilde hjelpe mig. Min herr mann og min herr far, dere er nogen tyranner begge to. Jeg skal gå og si det til bestefar. Hvis dere tror at jeg kommer tilbake og ydmyker mig igjen, tar dere feil. Jeg er stolt. Nu venter jeg på dere. Dere skal få se hvor kjedelig dere får det uten mig. Så går jeg da, og det er bra.» – Og så gikk hun. – To sekunder efter åpnet døren sig, og det friske, røde ansiktet blev ennu en gang stukket inn gjennom døråpningen, og hun ropte til dem: «Jeg er meget sint.» – Så blev døren lukket, og det blev igjen mørkt. Det var som om en forvillet solstråle plutselig uten å ane det, hadde lyst op i mørket. ({{page|305}} ...)]
• alvorstung: [Disse ergerlige ordene hadde en eiendommelig virkning på Grantaire. Det var som om han hadde fått et glass koldt vann midt i ansiktet. Han syntes å være blitt edru med det samme. Han satte sig ned ved et bord like ved vinduet, støttet sig med albuene på bordet og så usigelig mildt på Enjolras og sa: «La mig få sove her.» – «Gå din vei,» ropte Enjolras. – Grantaire stirret vennlig på ham og sa: «La mig få sove her – til jeg dør.» – Enjolras så på ham med et hånlig øiekast: «Grantaire,» sa han, «du kan hverken tro, tenke, ville, leve eller dø.» Grantaire svarte med alvorstung røst: «Det skal du få se.» – Han stammet frem ennu nogen uforståelige ord, så sank hodet hans langsomt ned mot bordet, og litt efterpå sov han. ({{page|53}} ...)]
• alzey: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• ambiguteatret: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• ambolt: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• amelotgaten: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• amen: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• amerikanske: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• amiens: [Fauchelevent hørte jo til klostret og kjente passordet. Alle dørene åpnet sig for ham. Slik hadde de løst den dobbelte og uhyre vanskelige opgaven: Komme ut og komme inn igjen. Portneren som hadde fått vite hvad hun hadde å gjøre, åpnet den lille porten som gikk fra gårdsplassen ut i haven, og slapp alle tre inn, og derfra gikk de til det taleværelset der Fauchelevent dagen før hadde fått påleggene av priorinnen. Priorinnen ventet klem, med rosenkransen i hånden. En «stemmemoder» med sløret senket stod ved siden av henne. Et lite lys lyste op eller en kunde snarere si syntes å lyse op talestuen. Prirorinnen gransket Jean Valjean. Ikke noget gransker slik som et senket blikk. Så spurte hun: «Er det Deres bror?» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. – «Hvad heter De?» – Fauchelevent svarte: «Ultime Fauchelevent.» Han hadde virkelig hatt en bror som het Ultime, og som var død. – «Hvor er De fra?» – Fauchelevent svarte: «Fra Picquigny, nær Amiens.» – «Hvor gammel er De?» – Fauchelevent svarte: «Femti år.» – «Hvad er De?» – Fauchelevent svarte: «Gartner.» – «Og er De en god kristen?» – Fauchelevent svarte: «Det er alle i familien» – «Er De far til pikebarnet?» – Fauchelevent svarte: «Bestefar.» – «Stemmemoderen» sa halvhøit til priorinnen: «Han svarer bra for sig.» – Jean Valjean hadde ikke sagt et eneste ord. ({{page|56}} ...)]
• amme: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• ammoniakk: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• ammunisjonen: [Ammunisjonen holdt på å ta slutt, men ikke spydighetene. Midt i den fryktelige virvelstormen de var i, stod de og lo. Courfeyrac var barhodet. «Hvor har du gjort av hatten din?» spurte Laigle. Courfeyrac svarte: «De fikk den sannelig av mig til slutt med kanonskudd.» – Eller de kom med stolte ord. «Kan nogen skjønne sig på de mennene,» sa Feuilly bittert – (og han nevnte navn, kjente navn, berømte menn, nogen fra den gamle arméen) «som har lovt å slutte sig til oss og svoret å vilde hjelpe oss, og som har æresforpliktet sig til det, og som er våre førere, men som nu svikter oss!» – Combeferre svarte med et alvorlig smil. «Det er folk som iakttar ærens lover akkurat som en iakttar stjernene – på avstand.» ({{page|123}} ...)]
• ammunisjonsforsyning: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• amor: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• amoriner: [Natten mellem 16. og 17. februar 1833 var en vidunderlig natt. Over mørket hvelvet sig en åpen himmel. Det var Marius’ og Cosettes bryllupsnatt. – Dagen hadde vært deilig. Det var ikke blitt den festens blå drøm som bestefaren hadde tenkt sig, en eventyrfest med cherubiner og amoriner over hodene på brudeparet, et bryllup verdig til å pryde en porthvelving; men det hadde vært yndig og smilende. – ({{page|279}} ...)]
• ampnbsp: [| style="text-align:right" | || style="text-align:right" | {{nowrap|  Ialt sum fr.}} || style="text-align:center" |  23.– ({{page|344}} ...)]
• anarki: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• anarkiets: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• anbefale: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• anbefaling: [Nu husket Jean Valjean. Tilfellet, {{sperret|d. v. s.}} forsynet, hadde ført ham nettop til det klostret i Saint-Antoinekvarteret der gamle Fauchelevent, som var blitt krøpling da vognen hans veltet, for to år siden var blitt gartner efter anbefaling fra ham. Han tok op igjen, som om han snakket med sig selv: «Petit-Picpusklostret.» – «Ja da,» svarte Fauchelevent, «men for pokker, hvorledes har De kundet komme inn her, far Madeleine? Vel kunde De gjerne være en helgen, men De er da en mann, og her kommer aldri en mann.» – «Men De er her jo.» – «Her er ikke andre enn mig.» – «Men jeg er likevel nødt til å bli her,» svarte Jean Valjean. – «Store Gud!» ropte Fauchelevent. – ({{page|24}} ...)]
• and: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• andaktsfulle: [Næste morgen, minst to timer før dag, satt Thénardier nede i skjenkestuen med et lys foran sig, med en penn i hånden og satte sammen en regning til mannen i den gule frakken. Konen stod halvt bøid over ham og fulgte arbeidet med øinene. De vekslet ikke et ord. På den ene siden dyp eftertanke, på den andre den andaktsfulle undring som griper en når en ser menneskeåndens underverker bli til og utvikle sig. Der blev hørt støi i huset. Det var Lerken som feide trappen. Efter at det hadde gått et kvarter og efter en del rettelser, hadde Thénardier laget dette mesterverket: ({{page|344}} ...)]
• andelys: [Med det samme hendte det frk. Gillenormand noget, hun fikk et innfall. Hadde hun vært et mannfolk, vilde hun slått sig for pannen. Så spurte hun Théodule: «Vet du om fetteren din kjenner dig?» – «Nei. Jeg har sett ham, men han har aldri verdiget mig et blikk.» – «Du skal altså reise sammen med ham?» – «Han ovenpå og jeg inni.» – «Hvor skal diligencen hen?» – «Til Andelys.» – «Det er altså dit Marius skal?» – «Ja, hvis han ikke som jeg går av på veien. Jeg går av i Vernon for å gå over på Gaillonruten. Jeg vet ikke noget om hvor Marius skal.» – «Marius! for et simpelt navn. For et påfunn å kalle ham Marius. Men du, du heter Théodule!» – «Jeg vilde heller hete Alfred,» svarte officeren. ({{page|140}} ...)]
• anden: [Han kalte det havedyrkning. «Anden er en have,» sa ({{page|11}} ...)]
• anderledes: [Mannen brettet regningen ut og så på den, mens han åpenbart tenkte på noget annet. – «Madam,» sa han, «gjør De det godt her i Montfermeil?» – «Så som så,» svarte hun forfjamset over at han ikke fór anderledes op. Så la hun til i en trist, klagende tone: «Å, ser De, tidene er jo meget dårlige, og dessuten bor det få velstående folk her på vår kant. Her er bare småfolk, skjønner De. Så hvis her ikke av og til kom gavmilde og rike reisende som Dem, greide vi det ikke. Vi har så store utgifter. Bare den lille alene koster oss en masse penger.» – «Hvilken lille?» – «Å, den lille vel. Cosette. Lerken som folk sier.» – «Å, nå,» sa mannen. – «Så dumme disse bøndene er med opnavnene sine; hun ligner mere en flaggermus enn en lerke. Ser De, vi ber ikke nogen om noget, men vi har heller ikke noget å gi bort. Vi tjener ikke noget og har store utgifter. Næringsskatten, dør- og vindusskatten, tilleggsskatten og andre skatter. De vet at regjeringen krever fryktelig mange penger. Og så har jeg jo mine egne småpiker. Jeg trenger ikke å fø på andre folks barn.» ({{page|344}} ...)]
• andernachs: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• anelsene: [Marius hadde hatt en dobbelt mening med å sende det brevet, å si farvel til Cosette og redde Gavroche. Han måtte la sig nøie med halvdelen av det han ville. – Avsendelsen av brevet og Fauchelevents nærvær i barrikaden syntes å kunde henge sammen med hverandre. Han pekte på Fauchelevent og spurte Gavroche: «Kjenner du den mannen?» – «Nei,» sa Gavroche. – Som nevnt hadde Gavroche bare sett Jean Valjean i mørke. – De svant, de forvirrede og sykelige anelsene som hadde tatt form i Marius’ sinn. Kjente han Fauchelevents meninger? Han var kanskje republikaner. Så var hans nærvær her ganske naturlig. ({{page|123}} ...)]
• anet: [Forresten gjorde han uten synlig grunn Cosette forskjellige spørsmål; hun var like troskyldig som en due er hvit, og ante ikke noget; han snakket til henne om barndommen og opvekstårene, og han blev mere og mere overbevist om at alt det et menneske kan være av godt, faderlig og hederlig, hadde denne galeislaven vært for Cosette. Alt det Marius hadde skimtet og anet, var virkelig. Denne uhyggelige neslen hadde elsket og vernet om denne liljen. ({{page|305}} ...)]
• anført: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• angerens: [Et annet spørsmål: Hvorfor hadde denne mannen kommet bort i barrikaden? For nu husket Marius dette klart, akkurat som når det som er skrevet med usynlig blekk dukker frem i ilden. Denne mannen hadde vært med på barrikaden. Han hadde ikke vært med å kjempe. Hvad gjorde han så der? Ved dette spørsmålet reiste et spøkelse sig og svarte: Javert. Marius husket nu tydelig det uhyggelige synet da Jean Valjean trakk den bundne Javert ut av barrikaden, og han kunde ennu høre det fryktelige pistolskuddet bak hjørnet av Mondétourgaten. Det hadde åpenbart hersket hat mellem denne politispionen og denne galeislaven. Den ene var i veien for den andre. Jean Valjean hadde gått til barrikaden for å hevne sig. Han hadde kommet sent. Kanskje visste han at Javert var blitt tatt til fange der. Korsikansk blodhevn er trengt inn i visse lave klasser og gjelder der som lov; det er så naturlig at det ikke undrer de sjelene selv når de halvt er vendt mot det gode; og de hjertene er slik at en forbryter som er på angerens vei, kan ha skrupler når det gjelder tyveri, og slett ikke ha nogen når det gjelder hevn. Jean Valjean hadde drept Javert. Iallfall så det tydelig nok slik ut. ({{page|305}} ...)]
• anglès: [skjedde med folket i Paris. Forresten var katten, så foraktet av grev Anglès, høit aktet i oldtidens republikker. ({{page|105}} ...)]
• angrepene: [snublet over døde og sårede og satt fast i skråningen. Slik som denne barrikaden var bygget og utmerket avstøttet, var dette virkelig et av de tilfelle da en håndfull menn kan stå sig mot en legion. Men angrepstroppene som stadig blev fornyet og øket under kuleregnet, nærmet sig ubønnhørlig, og nu trykket hæren sikkert, litt efter litt, skritt for skritt, barrikaden sammen, lik en fruktpresse. Angrepene kom slag i slag. Redslene vokste. ({{page|123}} ...)]
• angrepsfeber: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• angrepskolonnen: [Da det ikke var andre i live av førerne enn Enjolras og Marius i hver sin ende av barrikaden, sviktet midten, som så lenge hadde vært forsvart av Courfeyrac, Joly, Laigle, Feuilly og Combeferre. Kanonene hadde ikke laget nogen virkelig bresje i muren, men hadde dog gjort et innhugg i midten av barrikaden, toppen av muren var feid vekk av kulene, og ruinene, som dels hadde falt innenfor, dels utenfor vollen, hadde til slutt dannet skråninger på ytter- og innersiden av barrikaden. Den på yttersiden dannet en skråbakke som lettet angrepet. – Et nytt stormangrep blev prøvet der, og det lyktes. Med felte bajonetter og i springmarsj styrtet troppene uimotståelig frem, og spissen av angrepskolonnen blev synlig gjennom røken ({{page|123}} ...)]
• angrepskriger: [Alle de angrepskriger historien kjenner, er voldt av skjør- ({{page|105}} ...)]
• angrepslarmen: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• angrepssignal: [Hvad gikk for sig i dette skjebnesvangre øieblikket? Ingen vet det med visshet. Nogen forteller at det lød et angrepssignal fra Arsenalkaien; andre at en guttunge gav en dragon et neveslag. Sikkert er det at tre ({{page|32}} ...)]
• angrepsskrik: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• angrepstroppene: [snublet over døde og sårede og satt fast i skråningen. Slik som denne barrikaden var bygget og utmerket avstøttet, var dette virkelig et av de tilfelle da en håndfull menn kan stå sig mot en legion. Men angrepstroppene som stadig blev fornyet og øket under kuleregnet, nærmet sig ubønnhørlig, og nu trykket hæren sikkert, litt efter litt, skritt for skritt, barrikaden sammen, lik en fruktpresse. Angrepene kom slag i slag. Redslene vokste. ({{page|123}} ...)]
• angrepsvillskapen: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• angrepsvirvlen: [Jean Valjean så ikke ut som om han i kampmørket la merke til Marius; sannheten er at han ikke et øieblikk tapte ham av syne. Da et geværskudd slo Marius over ende, styrtet Jean Valjean bort til ham rask som en tiger, slo ned på ham som på et bytte og bar ham vekk. Angrepsvirvlen var nettop da så voldsom omkring Enjolras og døren til vertshuset at ingen la merke til Jean Valjean, da han løftet den avmektige Marius op i armene sine og gikk tvers over kampplassen langs barrikaden og blev borte rundt hjørnet av vertshuset Korinth. ({{page|123}} ...)]
• angripere: [Oprørerne fyrte hissig. Barrikaden hadde en manke av lyn. Stormangrepet var så voldsomt at barrikaden et øieblikk var oversvømmet av angriperne; men den rystet av sig soldatene som løven ryster av sig hundene, og den dekket sig med angripere akkurat som fjellodden som oversprøites av skum for straks efter å dukke frem igjen, steil, sort og uhyggelig. ({{page|123}} ...)]
• angriperen: [Den gamle hadde tatt imot overfallet og tatt igjen og det så kraftig at angriperen og den angrepne hadde byttet roller i ett sett. – «Det var en kjekk gamling,» tenkte Gavroche. Han kunde ikke la være å klappe i hendene. Men det var spilt. Det nådde ikke frem til de to som sloss og som var helt optatt av hverandre og pustet og stønnet like mot hverandre under kampen. – Så blev det ganske stille. Montparnasse hadde sluttet å verge sig. Gavroche tenkte: «Er han død?» ({{page|340}} ...)]
• angripernes: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• angstens: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• angstfulle: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• angstfullt: [reiste han sig og la bøkene fra sig, og gikk bøid og vaklende bort til brønnen, men da han hadde grepet lenken, hadde han ikke krefter nok til å løfte kjeden av kroken. Da vendte han sig og kastet et angstfullt blikk op mot himmelen der stjernene blinket frem. Med det samme hørte han en stemme som sa: «Far Mabeuf, skal jeg vanne haven for Dem?» ({{page|306}} ...)]
• angår: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• anholde: [Så hilste han og sa: «Herr Tranchelevent …» Han gjorde det ikke med vilje, men uopmerksomheten overfor egennavn var en aristokratisk vane hos ham. – «Herr Tranchelevent, jeg har den ære på vegne av min dattersønn, herr baron Marius Pontmercy, å anholde om frøkenens hånd.» – «Herr Tranchelevent» bukket. – «Så er det i orden,» sa bestefaren; og så vendte han sig mot Marius og Cosette med begge armene utstrakt som til velsignelse og sa: «Nå kan dere tilbe hverandre.» ({{page|245}} ...)]
• anjougaten: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• ankelen: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• anklageakten: [«En løslatt galeislave ved navn Jean Valjean har nylig stått for retten i Var under omstendigheter vel egnet til å vekke opmerksomhet. Denne kjeltringen hadde greid å undgå politiet; han hadde endret navn, og han hadde hell med sig til å bli utnevnt til borgermester i en av småbyene nordpå. Han hadde der i byen fått i stand en temmelig stor virksomhet. Til slutt blev han avslørt og fengslet, takket være påtalemyndighetens utrettelige iver. Han hadde som elskerinne et offentlig fruentimmer som døde av skrekk da han blev grepet. Denne elendige som har kjempekrefter, hadde fått leilighet til å rømme; men tre eller fire dager efter la politiet igjen hånd på ham i selve Paris i det øieblikk da han skulde stige op i en av de små vognene som går mellem hovedstaden og Montfermeil. Det sies at han har nyttet de tre-fire dagers frihet til å heve en meget stor sum som han hadde stående hos en av våre første bankierer. Det blir nevnt seks à syv hundre tusen francs. Skal en tro anklageakten, har han gravd dem ned på et sted som bare han selv vet om, og det har ikke lykkes å finne dem. Hvorledes det nu enn er med det, så blev den nevnte Jean Valjean stillet for straffedomstolen i Var tiltalt for ran på offentlig vei med våben i hånd, øvet for åtte år siden mot en skikkelig liten savoyardgutt. ({{page|331}} ...)]
• anklagebenken: [Da madame Thénardier var død, Boulatruelle løslatt, «Klamper’n» forsvunnet og de viktigste av de anklagede flyktet fra fengslet, hadde saken om bakholdet i Gorbeaurønnen næsten dødd bort. Saken var blitt stående temmelig uopklart. Anklagebenken hadde måttet nøie sig med to underordnede: Panchaud, kalt «Grønnskollingen», og «Halvskillingen», kalt «Dobbeltmillionæren», som begge blev dømt til ti år på galeiene. Straffarbeid på livstid var blitt dommen over dem som hadde flyktet. Thénardier var som hovedmann, skjønt fraværende, blitt dømt til døden. Denne dommen var det eneste som var tilbake av Thénardier, og den kastet et uhyggelig skjær ({{page|245}} ...)]
• anklagen: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• anklene: [Marius skulde nettop gå ned fra utkikksstedet med trykk for brystet, da en plutselig støi fikk ham til å bli stående og lytte. Kvistværelsesdøren blev brått åpnet. Den eldste datteren viste sig på terskelen. På bena hadde hun store mannssko, som var oversprøitet med søle like op til de røde anklene, og hun hadde på sig en gammel fillete kåpe, som Marius ikke så da hun var inne hos ham en time før; men hun hadde vel lagt den igjen utenfor døren for å vekke mere medynk. Hun gikk inn, smelte døren igjen efter sig, stanset for å trekke været, for hun var ganske andpusten, så skrek hun med et uttrykk fylt av stolthet og glede: «Han kommer!» ({{page|217}} ...)]
• ankler: [formede ankler og håndledd, hvit hud som nettverket av ({{page|105}} ...)]
• anlagt: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• anledning: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• anlegg: [av en usigelig godhet. Hun hadde alltid hatt anlegg for ({{page|45}} ...)]
• anneks: [veier. Der er to og tredve sognekall, en og firti kapellanier og hundre og fem og åtti anneks. Å reise over det ({{page|11}} ...)]
• annengangs: [en «annengangs forbryter». Denne fyren hadde stjålet epler, men det syntes ikke som om der var tilstrekkelig bevis; det som var bevist, var at han før hadde vært på galeiene i Toulon. Det var det som gjorde at saken stod så dårlig for ham. – Forresten var avhøret av mannen slutt, og det som stod igjen var talene av forsvareren og den offentlige anklager; saken ville knapt bli ferdig før midnatt. Mannen ville rimeligvis bli dømt. Statsadvokaten var meget dyktig, og de anklager han førte frem, drev han igjennom – det var en åndrik fyr som skrev vers. ({{page|202}} ...)]
• annenhver: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• annenklasses: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• annens: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• anno: [Forhørene var begynt. Dommeren hadde funnet det heldig å la være å sette en fra Mester-pusbanden i enecelle, i håp om «sladder». Det var Brujon, den langhårete fra Petit-Banquiergaten. Han var blitt sluppet ut i Charlemagnefengslets gård, og opsynsmennene holdt øie med ham. Navnet Brujon var et av fengslets skatter. På en av murene i gården mellem politifengslet og tukthuset, den tyvene kaller «Løvegraven», var grovt risset op en slags bastille og under den stod BRUJON 1811. Det var far til Brujon anno 1832. Den siste som vi bare så et glimt av under bakholdet i Gorbeaurønnen, var en ung, meget lur og meget sleip fyr, som så skremt og ynkelig ut. Det var det at han så skremt ut, som hadde fått dommeren til å sende ham i fengselsgården i den tro at det var nyttigere enn å ha ham i enecelle. ({{page|306}} ...)]
• anpusten: [blitt så anpusten, at han måtte stoppe, og Jean Valjean ({{page|45}} ...)]
• ansett: [Kors». Verten het Jacquin Labarre og var ansett i byen ({{page|45}} ...)]
• ansette: [Lykkelig de som kommer dem nær. Ansette som de er, ({{page|11}} ...)]
• ansiktets: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• ansiktsfarve: [Nogen måneder før, da Fantine holdt på å miste den siste resten av skamfølelse, av ærbarhet og av glede, var hun en skygge av sig selv; nu var hun bare et gjenferd av skyggen. Den fysiske sykdommen hadde fullført den moralske sykdommens arbeid. Denne fem og tyve årige skapning hadde rynker i pannen, hule kinn, sammenklemte nesebor, løse tenner, gusten ansiktsfarve, mager hals, kraveben som stakk frem, usle lemmer, blek hud og det blonde håret hadde stenk av grått. Hvor sykdom lager alderdom! ({{page|202}} ...)]
• ansiktshuden: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• ansiktsuttrykk: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• ansiktsuttrykket: [for øvrig en fast, energisk og sørgmodig profil. Ansiktsuttrykket var underlig sammensatt, fra først av syntes ({{page|45}} ...)]
• anstaltene: [hull på en av albuene. Dessuten manglet frakken en knapp i brystet. Men det hadde lite å si; en statsmanns hånd skal likevel alltid være stukket inn i frakken og hvile på hjertet og hadde altså som opgave å skjule at knappen var vekk. – Hvis Marius hadde vært kjent med de hemmelige anstaltene i Paris, vilde han bare ved å se ryggen på den gjesten Basque viste inn, ha kjent igjen statsmannsdrakten fra «vekselerens» «Utsalg av brukte klær». ({{page|351}} ...)]
• anstandsdame: [Théodule hadde ikke særlig lyst på den slags lurerier; men han var meget rørt over de ti louisdorene og håpet at det vilde bli flere av dem. Han tok imot opdraget og sa: «Som du vil, tante.» Og han la til for sig selv: «Nå er jeg jamen blitt anstandsdame.» – Frk. Gillenormand omfavnet ham. «Du vilde nok ikke gjøre den slags dumheter. Du lyder instrukser, lystrer ordre, du er et samvittighetsfullt pliktmenneske, du reiser ikke vekk fra familien for å gjeste et slikt kvinnfolk.» – Lansenérofficeren satte op et fjes lik en stortyv som blir rost for ærlighet. ({{page|140}} ...)]
• anstrenge: [endret ikke hans overbevisning, og han nedla påstand om domfellelse av Champmathieu, den virkelige Jean Valjean. Denne påstanden var åpenbart i strid med følelsene hos alle, tilhørerne, retten og de edsvorne, og forsvareren trengte ikke å anstrenge sig særlig for å slå fast at efter hr. Madeleines tilståelse, var det nu en uskyldig de hadde for sig. Rettsformannen sluttet sig i sin oversikt til forsvareren, og få minutter efter frifant de edsvorne Champmathieu. ({{page|277}} ...)]
• ansvar: [Denne sikre uttalelsen syntes å gjøre et levende inntrykk på tilhørerne og de edsvorne. Statsadvokaten krevde på ny at de tre tidligere vitner Brevet, Chenildieu og Cochepaille måtte bli avhørt igjen og under eds ansvar. ({{page|202}} ...)]
• ansvaret: [ikke blir gitt fri undervisning; på det hviler ansvaret for ({{page|11}} ...)]
• ansøkninger: [ansøkninger som skal innvilges, et helt geistlig bibliotek ({{page|11}} ...)]
• antas: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• antikk: [hals som på en antikk Juno, kraftig og smidig nakke, ({{page|105}} ...)]
• antinchausséen: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• antinveien: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• antoinegaten: [Og de to barna fulgte efter ham som de vilde fulgt en erkebisp. De gråt ikke lenger. Gavroche gikk opover Saint Antoinegaten i retning mot Bastilleplassen. ({{page|368}} ...)]
• antæus: [Til slutt lyktes det likevel en kule som var mere velrettet eller mere lumsk enn de andre, å ramme dette blålysbarnet. De så Gavroche vakle, så falt han over ende. Hele barrikaden satte i et skrik; men det bodde en Antæus i denne dvergen; for en gamin er det å røre gaten som for kjempen å røre jorden. Gavroche hadde bare falt for å reise sig igjen; han kom sig op i sittende stilling, en lang blodstrøm silte nedover ansiktet hans, han løftet begge armene i været, så mot den kanten skuddet var kommet fra, og gav sig til å synge: ({{page|123}} ...)]
• anvisning: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• apene: [varmt.» Gavroche så tilfreds på teppet: «Det er også fra Jardin des Plantes. Jeg har tatt det fra apene.» – Så viste han den eldste matten, en meget tykk og fint forarbeidet matte, og sa: «Den er fra sjiraffen.» efter å ha tidd stille en stund blev han ved: «Dyrene hadde alt det der. Jeg tok det fra dem. Det gjorde dem slett ikke sinte. Jeg sa til dem: Det er til elefanten.» Så tidde han litt igjen og la så til: «En går over murene og bryr sig pokker om myndighetene.» ({{page|368}} ...)]
• apollon: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• apostlene: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• apotek: [Det var i grålysningen. Fantine hadde hatt en natt med feber og søvnløshet, men fylt av lykkelige billeder; utpå morgensiden sovnet hun inn. Søster Simplice som hadde våket hos henne, nyttet denne søvnen til å lage et nytt mål kinin. Den fromme søsteren hadde vært nogen øieblikk ute i sykestuens apotek, der hun stod bøid over medikamentene og medisinflaskene som hun måtte granske nær ved på grunn av halvmørket. Plutselig vendte hun hodet og satte i et svakt skrik. Madeleine stod foran henne. Han hadde kommet inn ganske stille. ({{page|277}} ...)]
• apoteket: [Nogen dager efter, det kunde være ved åttetiden om kvelden, satt han på værelset og lot Cosette stave høit; da hørte han porten til rønnen bli åpnet og lukket igjen. Det syntes han var underlig. Den gamle konen som foruten ham var den eneste som bodde i huset, la sig alltid straks det blev mørkt, for ikke å bruke lys. Jean Valjean gjorde tegn til Cosette om å være stille. Han hørte at nogen kom opover trappen. Det kunde jo være den gamle konen som kunde ha følt sig syk og hadde vært på apoteket. Jean Valjean lyttet. Det var tunge skritt og lød som mannsskritt. Men den gamle konen brukte å gå med tykke sko, og ikke noget ligner mannsskritt som gammelkoneskritt. Jean Valjean blåste imidlertid lyset ut. ({{page|9}} ...)]
• appellere: [digheten godtgjort at tyveriet var øvet av flere som var i forbund, og at Jean Valjean hørte til en tyvebande i det sydlige. Følgelig blev Jean Valjean efter å være kjent skyldig dømt til døden. Forbryteren hadde avslått å appellere dommen. Kongen har i sin uuttømmelige mildhet vist den nåde å nedsette straffen til slaveriarbeide på livstid. Jean Valjean er straks blitt sendt til slaveriet i Toulon.» ({{page|331}} ...)]
• appellerer: [«Brevet,» sa rettsformannen, «De har vært dømt til en vanærende straff og kan derfor ikke avlegge ed –.» Brevet bøide hodet. – «Men,» holdt rettsformannen frem, «selv hos det menneske som loven har vanæret, kan der når den guddommelige nåde tillater det, være til stede en følelse av ære og rettsinn. Det er til denne følelsen jeg appellerer nu i dette avgjørende øieblikk. Hvis den ennu finnes hos Dem, og det håper jeg, så tenk Dem vel om før De svarer. Overvei på den ene siden at De med ett ord kan styrte dette mennesket i ulykke, på den andre sannheten som et ord fra Dem kan klarlegge. Det er et alvorlig øieblikk, og det er ennu tid til å tilbakekalle hvis De mener å ha tatt feil. – Anklagede, reis Dem. – Brevet, se nøie på anklagede, tenk Dem godt om og si oss på ære og samvittighet, om De fastholder at De i dette mennesket kjenner igjen Deres gamle kamerat på slaveriet, Jean Valjean.» – Brevet så på anklagede og vendte sig så til retten. – «Ja, hr. rettsformann, det var mig som først kjente ham igjen, og jeg holder fast på det. Denne mannen er Jean Valjean som kom til Toulon i 1796 og slapp ut 1815. Jeg slapp ut året efter. Han ligner nærmest et umælende best nå, det er nok alderen som har gjort ham slik; på slaveriet var han en lumsk fyr. Jeg kjenner ham absolutt sikkert igjen.» – «Sett Dem ned,» sa rettsformannen, «anklagede bli stående.» ({{page|202}} ...)]
• appetitt: [Cosette hadde latt Toussaint sette litt suppe inn på værelset til sig, og viste sig ikke før om kvelden. Hun hadde sittet til bords en liten stund ved middagen, men hadde sagt at hun hadde slik hodepine og hadde lukket sig inne på værelset sitt. Jean Valjean hadde spist med god appetitt og satt nu og støttet sig med albuene på bordet, mere tilfreds og trygg. Mens han spiste, hadde Toussaint to–tre ganger prøvd å fortelle ham noget: «Det er noget spetakkel; de slåss i byen.» Men han var så optatt med sitt at han ikke la merke til det. Så reiste han sig og gikk frem og tilbake mellem vinduet og døren, mere og mere trygg. ({{page|103}} ...)]
• appetitten: [i tide, det er nødvendig å holde op, sette bom for appetitten, sette lås for sin lyst, og holde vakt over den. Ha ({{page|105}} ...)]
• aprikostrærne: [iver gjør det av med fersken- og aprikostrærne. For ({{page|105}} ...)]
• aprilgleden: [nes hjerter. Cosette var ennu altfor ung til at denne aprilgleden som lignet henne, ikke skulde gjennomtrenge henne. Uten at hun selv ante det, svant alt mørkt bort fra hennes sinn. Hun var ikke lenger sørgmodig; men hun visste det ikke selv. Når hun ved titiden om morgenen efter frokost hadde fått faren ut i haven et kvarters tid, og hun gikk med ham i solskinnet foran havetrappen, mens hun støttet den syke armen hans, ante hun ikke at hun hvert øieblikk lo og at hun var lykkelig. Og Jean Valjean så gledestrålende at hun kom sig og blev frisk og rød: «Å, det deilige såret,» sa han for sig selv. Han var næsten takknemlig mot Thénardiers. ({{page|340}} ...)]
• aquila: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• arbei: [En annen gang hadde han hatt et møte som hadde en underlig virkning på ham. I en av smågatene ved Invalide-bulevarden hadde han møtt en mann, klædd som arbei- ({{page|217}} ...)]
• arbeidernes: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• arbeiderskene: [Madeleine holdt henne fremdeles i hånden, han så engstelig på henne. Det var åpenbart at han hadde kommet for å si til henne noget som han nu drøide med å fortelle. Legen var gått da han var ferdig. Bare søster Simplice var hos dem. Midt under denne stillheten ropte Fantine: «Jeg hører henne! Min Gud, jeg hører henne.» Hun strakte armene frem for å få dem til å tie stille, holdt pusten og lyttet stråleglad. – Det var et barn som lekte nede på gårdsplassen, barnet til portnerkonen eller en av arbeiderskene. Det var en liten pike som sprang frem og tilbake for å bli varm, og hun lo og sang høit. Det var denne lille piken Fantine hørte. – «Å,» sa hun, «det er Cosette! Jeg kjenner igjen stemmen.» Barnet kom lenger bort, stemmen tapte sig. Fantine lyttet ennu en liten stund, så blev ansiktet mørkt, og Madeleine hørte at hun hvisket: «Hvor den doktoren er ondskapsfull som ikke vil la mig se den lille piken min. Han ser også ond ut.» ({{page|277}} ...)]
• arbeidsformenn: [Forskjellige rykter løp rundt i følget, om legitimistene som truet, om hertugen av Reichstadt som lå for døden i det øieblikk mengden utpekte ham til keiser. En ukjent fyr fortalte at to arbeidsformenn var betalt til å åpne en våbenfabrikk for folket. Det som preget de blottede hodene var ildhug blandet med nedtrykthet. Her og der i mengden som var bytte for så mange voldsomme men edle følelser, så en også rene forbryterfjes, og skamløse munner som sa: «la oss plyndre.» ({{page|32}} ...)]
• arbeidsherren: [«det er nok til dig». Han protesterte. Arbeidsherren så ({{page|45}} ...)]
• arbeidskar: [om dagen og ellers tok han arbeid som høstkar, som håndlanger, som fjøskar, som arbeidskar. Han gjorde hvad ({{page|45}} ...)]
• arbeidskitler: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• arbeidsklædd: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• arbeidsklær: [der, med bredskygget lue, og under den stakk lange, hvite hårlokker frem. Marius la merke til det vakre, hvite håret og så nærmere på denne mannen som gikk langsomt og likesom nedsunket i triste tanker. Underlig nok trodde han å kjenne igjen hr. Hvit. Det var samme håret, samme profilen, samme vesen, men tristere. Men hvorfor gikk han i arbeidsklær? Hvad var meningen med denne forkledningen? Marius blev meget forbauset. Da han fikk summet sig, var det første han tenkte på å følge efter denne mannen; hvem visste om han ikke nu endelig hadde det sporet han lette efter? Iallfall måtte han få se mannen på nært hold og få gåten løst. Men han hadde kommet på det for sent, mannen var der ikke mer. Han hadde gått inn i en tverrgate, og Marius kunde ikke finne ham igjen. Det møtet optok ham nogen dager, så glemte han det. – «Når alt kom til alt,» sa han til sig selv, «var det kanskje ikke annet enn en likhet.» ({{page|217}} ...)]
• arbeidsklærne: [dem alt han orket, og faren vilde kjenne ham igjen. Da fikk han ved et merkelig og heldig treff se en tom kabb som kjørte nedover bulevarden. Det var bare ett å gjøre, stige inn i kabben og følge efter vognen. Marius vinket til kusken for å få ham til å stanse: «For timen.» Marius hadde ikke stivetøi, var i de gamle arbeidsklærne som manglet nogen knapper, skjorten var i stykker. ({{page|217}} ...)]
• arbeidsmannsklærne: [En aften kunde Jean Valjean knapt reise sig op med albuen; han grep hånden og fant ikke pulsen; åndedrettet var kort, og stanset av og til; han skjønte at han var meget svakere enn han før hadde vært. Da gjorde han, åpenbart under trykket av en tanke som helt optok ham, et krafttak, reiste sig op så han satt, og klædde på sig. Han tok på sig de gamle arbeidsmannsklærne. Efter at han ikke gikk ut mer, hadde han holdt sig til dem som han likte best. Han måtte stanse flere ganger mens han klædde på sig; bare det å stikke armene i trøien fikk sveden frem på pannen. Efter at han var blitt alene, hadde han satt sengen sin ut i forværelset for å bruke minst mulig av den tomme leiligheten. Han åpnet vadsekken og trakk frem Cosettes klær. Han bredte dem ut på sengen. Biskopens lysestaker stod på kaminen. Av en skuff tok han frem to vokslys og satte dem i lysestakene. Tross det var midt på lyse sommerdagen, tente han dem. En ser stundom at det brenner lys midt på dagen, der det ligger lik. ({{page|351}} ...)]
• arbeidsplass: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• arbeidssangene: [i en tungsindig tone op en av disse arbeidssangene som ({{page|105}} ...)]
• arbeidsslit: [ansiktet fremdeles preg av arbeidsslit, og i sjelen var ({{page|105}} ...)]
• arbeidsslitet: [arbeidsslitet, under slaveriets brennende sol, på fangenes ({{page|45}} ...)]
• arbeidstrellen: [arbeidstrellen, manglet brød. Om ikke stratten for den ({{page|45}} ...)]
• arbeidstrøien: [Samme dag ved firetiden om eftermiddagen satt Jean Valjean alene på kanten av en av de mest ensomme skråningene ved Mars-marken. Enten det nu kom av varhet, av trang til å tenke sig om, eller ganske enkelt av de umerkelige endringer i vaner som litt efter litt sniker sig inn overalt, gikk han nu sjelden ut med Cosette. Han hadde på sig arbeidstrøien, grå lerretsbukser og på hodet en lue med stor skygge som skjulte ansiktet hans. Han følte sig nu lykkelig og rolig for Cosette; det som en stund hadde gjort ham redd og plaget ham, var borte; men i løpet av den siste uken eller de siste fjorten dagene hadde han fått engstelser av annen art. En dag mens han tok sig en tur på bulevarden, hadde han opdaget Thénardier; takket være forklædningen hadde Thénardier slett ikke kjent ham igjen; men siden hadde han sett ham flere ganger, og han var nu sikker på at Thénardier streifet omkring i strøket. Dette hadde vært nok for ham til å ta en viktig beslutning. At Thénardier var der, rommet alle mulige farer. ({{page|25}} ...)]
• arbeidsufør: [og arbeidsufør, ber presten for ham i sin preken, og om ({{page|11}} ...)]
• arche: [til Arche og lengere enda. Der var fare på ferde selv om ({{page|11}} ...)]
• archemarion: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• archimedes: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• arcole: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• arcueil: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• arg: [foten Deres, herre, vær så snild.» — Så blev han arg, liten ({{page|45}} ...)]
• argenteuilvin: [Og mens han snakket slik og drev på med denne inntrengende opfordringen, tenkte han trist … «Og når han nu drikker, blir han så full?» – «Javel, bondemann,» sa graveren, «siden du endelig vil, så skal jeg gå med. La oss ta et glass. Efter arbeidet, ikke før.» Og han tok fatt med spaden igjen. Fauchelevent tok fatt i den: «Det er en Argenteuilvin som sier seks.» – «Så hold nu op,» sa graveren, «De driver på og ringer med klokkene: Ding, dang, ding, dang. De kan jo ikke si noget annet. Reis og ryk!» Og han kastet den andre skuffen med jord ned i graven. Fauchelevent hadde nu nådd dit da en ikke vet hvad en selv sier. «Men kom nu og drikk et glass,» ropte han, «det er jo jeg som betaler.» – «Ja, når vi har fått barnet til ro,» svarte graveren, og kastet den tredje skuffen med ({{page|56}} ...)]
• argenteuilvinen: [kjørt vekk, så Fauchelevent som ikke hadde øinene fra graveren, at han bøide sig ned og tok spaden som stod stukket ned i jordhaugen. Nu gikk Fauchelevent til det ytterste. Han stilte sig mellem graven og graveren, la armene over kors og sa: «Jeg betaler.» – Graveren så på ham i undring og svarte: «Hvad for noget, bondemann?» – «Jeg betaler.» –«Hva?» – «Vinen.» – «Hvilken vin?» – «Argenteuilvinen.» – «Hvor er den vinen henne?» – «I ‘Eplet’.» – «Reis fanden i vold,» svarte graveren og så kastet han en skuffe jord på kisten. Det gav en dump lyd. Fauchelevent følte at han vaklet og holdt på selv å falle ned i graven. Med en stemme næsten kvalt av dødsangst ropte han: «Kamerat, la oss gå nu før ‘Eplet» blir lukket.’ – Graveren tok en ny skuffe med jord. Fauchelevent blev ved: «Jeg betaler,» og han grep graveren i armen. «Hør her, kamerat. Jeg er graver i klostret og har kommet hit for å hjelpe Dem. Det er et arbeid vi godt kan gjøre i mørke. La oss nu gå og få oss et glass.» ({{page|56}} ...)]
• aristokraten: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• aristokratene: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• aristokratiet: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• aristokratisk: [Så hilste han og sa: «Herr Tranchelevent …» Han gjorde det ikke med vilje, men uopmerksomheten overfor egennavn var en aristokratisk vane hos ham. – «Herr Tranchelevent, jeg har den ære på vegne av min dattersønn, herr baron Marius Pontmercy, å anholde om frøkenens hånd.» – «Herr Tranchelevent» bukket. – «Så er det i orden,» sa bestefaren; og så vendte han sig mot Marius og Cosette med begge armene utstrakt som til velsignelse og sa: «Nå kan dere tilbe hverandre.» ({{page|245}} ...)]
• arkitekt: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• arles: [| Til samme forening i Arles || style="text-align:right" | 50 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• armand: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• armeers: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• armens: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• armhulene: [Vannet nådde ham til armhulene; han følte at han sank; det var så vidt han kunde røre sig i den dype sølen. Han holdt hele tiden Marius oppe, og med et utrolig krafttak trengte han fremover; men han sank. Han hadde bare hodet over vannet, og armene som løftet Marius. ({{page|189}} ...)]
• armlysestaker: [Spisesalen var et hav av lys. Midt i værelset over det blendende hvite spisebordet hang en venetiansk lysekrone og mellem lysene satt det fugler av alle farver, blå, fiolette, røde og grønne, rundt omkring stod armlysestaker, ({{page|279}} ...)]
• armoden: [Dette er fra en ulyklig mor med sex barn det ene er ikke åtte månter enda. Selv syk siden siste barsel, forlatt av mann min for fem månter siden, har jeg inte nogen hjelpemidler i den svarteste armoden. ({{page|217}} ...)]
• armodsmann: [armodsmann hadde av kjærlighet til en kvinne og de ({{page|11}} ...)]
• armstaken: [Gavroche flyttet litt på de to stenene som festet nettet på forsiden, og de to endene av nettet som var lagt over hverandre, gled til side. – «På alle fire nå, småunger.» Han hjalp varsomt gjestene sine inn i hulen, så krøp han selv efter dem og la stenene tilbake så åpningen blev helt lukket. Alle tre la sig på matten. Så små de enn var, kunde ingen av dem stå opreist i avlukket. Gavroche hadde hele tiden holdt voksstabelen i hånden. «Og nå,» sa han, «må dere sove. Jeg slukker armstaken.» – Den eldste av guttene pekte på nettet og spurte Gavroche: «Hvorfor har du det?» – «Det,» sa Gavroche alvorlig, «er mot rottene. – Sov nå!» Men han følte at han hadde plikt til å gi disse umyndige nærmere undervisning og la til: «Jeg har fått fatt i det i Jardin des Plantes. Det blev brukt til villdyr. Dert (det er et) helt lager. Der (det er) bare å klatre over en mur, klyve gjennom et vindu og krype under en port. Så kan’n ta så meget en vil.» ({{page|368}} ...)]
• armstoler: [Litt efter meldte Basque at middagen var servert. Med Gillenormand og Cosette i spissen gikk gjestene inn i spisesalen og stilte sig i fastsatt orden op rundt bordet. To store armstoler var stilt op til høire og venstre for bruden, den første til Gillenormand, den andre til Jean Valjean. Gillenormand satte sig. Den andre armstolen blev stående tom. Alle så efter «herr Fauchelevent». Han var der ikke mer. Gillenormand spurte Basque: «Vet du hvor herr Fauchelevent er?» – «Ja, herr Gillenormand,» svarte Basque, «herr Fauchelevent bad mig si til herren, at han hadde litt vondt i den dårlige hånden, og at han derfor ikke kunde spise middag sammen med herr baronen og fru baronessen. Han bad om at de måtte undskylde ham, og sa at han vilde komme igjen imorgen tidlig. Han er nettop gått.» ({{page|279}} ...)]
• armsving: [armsving. Han nådde forpustet tilbake til skuret. Knærne bøide sig under ham: svetten rant av ham. ({{page|24}} ...)]
• arméene: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• arméproviantmester: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• arnarkiet: [Paris begynner ved dagdriveren og slutter ved gaminen; den passive mottaker som er tilfreds med å se på og det uuttømmelige tiltak. Hele monarkiet viser sig i dagdriveren, hele arnarkiet i gaminen. Dette bleke barnet fra Pariserforstedene lever og vokser op i lidelse, et tenksomt vidne ({{page|119}} ...)]
• arnayledue: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• arr: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• arrest: [for ingen ting. Mørk arrest for et ord. Lenken på selv ({{page|45}} ...)]
• arrestasjon: [Tross det at Marius måtte være meget var i den retningen, hadde han likevel strakt undersøkelsene like til politikammeret. Men han fikk like lite å vite der som annetsteds. Politikammeret visste endog mindre enn drosjekusken. Der hadde de ikke minste kjennskap til nogen arrestasjon foretatt 6. juni ved gitteret foran hovedkloakken; det hadde ikke kommet nogen rapport fra nogen politimann om den hendelsen, som politikammeret regnet for opspinn. De mente at det var drosjekusken som hadde funnet på den skrønen. En drosjekusk som ønsker drikkepenger, kan finne på alt, også innbilninger. Det var likevel en sikker kjensgjerning, og Marius kunde ikke tvile på den, hvis han ikke vilde tvile på at han var sig selv, som før sagt. Hele denne underlige gåten var uløselig. ({{page|245}} ...)]
• arrestordren: [Som før nevnt hadde Javert reist tilbake til Montreuil-sur-Mer straks efter at han hadde avgitt vitneprovet. Javert stod op nettop da ilbudet kom med arrestordren. Budet var selv en veløvd politimann som med et par ord satte Javert inn i det som hadde hendt i Arras. Arrestordren som var undertegnet av statsadvokaten, lød slik: «Inspektør Javert har å pågripe hr. Madeleine, borger- ({{page|277}} ...)]
• arret: [Denne verdige presten hadde en bror som var klokker ved Saint-Sulpice, og han hadde flere ganger lagt merke til denne mannen som stod og stirret på barnet, og det arret han hadde over kinnet, og de store tårene han hadde i øinene. Denne mannen som så helt og fullt var en mann som gråt som en kvinne, hadde gjort inntrykk på klokkeren. Denne skikkelsen hadde festet sig i minnet. En dag da han var i Vernon for å se til broren, støtte han ved broen på oberst Pontmercy og kjente igjen mannen fra Saint-Sulpice. Klokkeren snakket om det til sognepresten, og de gikk under et eller annet påskudd sammen til obersten. Dette besøket blev fulgt av flere. Obersten som fra først av var meget taus, snakket til slutt ut, og sognepresten og klokkeren fikk høre hele historien og hvorledes Pontmercy ofret sin lykke for sønnens fremtid. Det virket til at presten følte aktelse og ømhet for ham, og obersten på sin side godhet for sognepresten. Dessuten er det så at når begge er opriktige ({{page|140}} ...)]
• arrig: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• arroben: [Og det vil si senoras. Som folket, så vinmålet. Arroben ({{page|105}} ...)]
• arsena: [Den som virkelig hadde ledelsen over oprøret, var en slags ukjent, voldsom makt som lå i luften. Samtidig med at oprøret skapte barrikader med den ene hånden, slo det med den andre løs på næsten alle garnisonens vaktposter. På mindre enn tre timer hadde oprørerne, lik en tent lunte, angrepet og tatt: på høire Seinebredd Arsena- ({{page|32}} ...)]
• arsenaler: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• arsenalkaien: [Hvad gikk for sig i dette skjebnesvangre øieblikket? Ingen vet det med visshet. Nogen forteller at det lød et angrepssignal fra Arsenalkaien; andre at en guttunge gav en dragon et neveslag. Sikkert er det at tre ({{page|32}} ...)]
• arsenalodden: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• arte: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• arten: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• arthur: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• artig: [De tok retningen mot Bastilleplassen. Av og til, når de kom forbi oplyste butikkvinduer, stoppet den minste for å se på et lite lekeur som han hadde i en hyssing om halsen. «Nå, det der er sannelig en artig sisik,» sa Gavroche. Så mumlet han tankefullt: «Ja, det er det samme, men hadde jeg unger, skulde jeg passe bedre på dem enn som så.» ({{page|368}} ...)]
• artikler: [ «Jeg vet ikke,» svarte Marius. – «Hvad vil De gjøre?» – «Jeg vet ikke.» – «Har De penger?» – «Femten francs.» – «Vil De låne av mig?» – «Nei.» – «Har De nogen klær.» – «Det De ser.» – «Har De nogen verdisaker?» – «Et ur.» – «Sølv?» – «Gull. Se her.» – «Jeg kjenner en som kjøper brukte klær, han kjøper nok den frakken der og et par benklær.» – «Det er bra.» – «De får da ikke annet igjen enn en bukse, en vest, en hatt og en frakk» – «Og støvler.» – «Hva, De går ikke barbent, for en overflod.» – «Det er nok.» – «Jeg kjenner en urmaker, som kjøper uret av Dem.» – «Det er bra.» – «Nei, det er ikke bra. Hvad vil De så gjøre?» – «Alt mulig. Iallfall alt mulig hederlig.» – «Kan De engelsk?» – «Nei.» – «Kan De tysk?» – «Nei.» – «Det var leit.» – «Hvorfor?» – «Jo, en av vennene mine som er bokhandler, utgir en slags opslagsbok, og for den kunde De ha oversatt artikler fra tysk eller engelsk. Det er dårlig betalt, men en kan leve av det.» – «Jeg får lære mig engelsk og tysk.» – «Og imens?» – «Lever jeg av klærne og uret mitt.» – ({{page|174}} ...)]
• artilleriofficer: [Napoleon var artilleriofficer, og han husket det. Alle slagplaner bygget han på kanonkulene, og den 18. juni 1815 gjorde han så meget mere regning med artilleriet som han hadde flest kanoner. Wellington hadde ikke mere enn 159 kanoner, Napoleon hadde 240. Hadde jorden vært tørr, kunde artilleriet ha tordnet og slaget være åpnet kl. seks om morgenen, og det vilde ha vært vunnet klokken to, tre timer før prøisserne endret det hele. ({{page|299}} ...)]
• artilleriparker: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• artillerisersjant: [Det blev en forferdelig uro. – «Vi må hindre et nytt skudd,» sa Enjolras. Han senket geværet og tok sikte på kanonkommandanten som nettop stod bøid over bakstykket av kanonen og gav den dens endelige stilling. Det var en ganske vakker, lys, ung artillerisersjant, et rolig ansikt med det kloke uttrykket som er særegent for soldatene ved dette fryktelige våbenet som så lenge vil fullkommengjøre redslene til det avskaffer krigen. ({{page|123}} ...)]
• artillerisersjanten: [Tolv mann stilte sig i rekke i hjørnet tvers overfor Enjolras og holdt taust geværene ferdige. Så ropte en sersjant: «Legg an!» – En officer brøt av: «Vent.» Og så vendte han sig mot Enjolras: «Vil De ha bind for øinene?» – «Nei.» «Var det virkelig De som drepte artillerisersjanten?» – «Ja.» – ({{page|123}} ...)]
• artillerisersjantens: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• artilleristen: [Med det samme trykket han på avtrekkeren. Et glimt! Artilleristen svinget to ganger rundt med armene strakt rett ut og hodet løftet som for å trekke frisk luft, så sank han ned med siden mot kanonen og lå der uten å røre sig. En så ryggen hans; midt i den vellet en blodstrøm frem. Kulen hadde gått tvers gjennom brystet på ham. Han var død. – Han måtte bringes bort og en annen sattes isteden. Det var virkelig vunnet nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• artillerister: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• artister: [En støiende sverm fulgte dem, studenter, artister, fabrikkarbeidere, havnearbeidere, væbnet med stokker og bajonetter, nogen lik Combeferre med pistoler i beltet. ({{page|45}} ...)]
• arveløs: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• arveprinsen: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• arveprinsens: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• arvesak: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• arvespørsmål: [som var uenige om penge- og arvespørsmål, sa han: «Se på ({{page|11}} ...)]
• arvespørsmålet: [det støtt henne. I litt indre oprør, om enn rolig i det ytre, hadde hun sagt til sig selv: «Far har avgjort ekteskapsspørsmålet uten mig; jeg avgjør arvespørsmålet uten ham.» Hun var i virkeligheten rik, og faren var det ikke. Hun hadde så utsatt avgjørelsen. Det er sannsynlig at hun, hvis ekteskapet hadde blitt fattig, hadde latt dem være fattige. «Det er ingen råd med det. Nevøen min gifter sig med en tiggerske, så får han være tigger.» Men Cosettes halve million tiltalte tanten og endret hennes syn på de elskende. En skylder seks hundre tusen francs aktelse, og det var åpenbart at hun ikke kunde gjøre annet enn å efterlate formuen sin til de unge folkene, siden de ikke trengte til den. ({{page|245}} ...)]
• arvingen: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• asaleane: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• ask: [forresten en overflødig forsiktighet, for som vi alt har sagt, det var en meget mørk desemberaften. Det var så vidt en kunde skimte to-tre stjerner på himmelen. På dette stedet er det at veien tar til å stige. Mannen gikk ikke videre på veien til Montfermeil; han gikk til høire, tvers over markene og nådde med raske skritt skogen. Da saktnet han farten og gav sig til omhyggelig å granske alle trærne, gikk skritt for skritt som om han lette efter og fulgte en hemmelig vei han alene kjente. Det var stunder da det lot til at han hadde vildret sig bort eller da han stoppet uviss. Endelig famlet han sig frem til en lysning, der det lå en haug med store hvite stener. Han gikk fort bort til stenhaugen og gransket stenene nøie i nattemørket. Et stort tre fullt av utvekster på stammen stod nogen skritt fra stenhaugen. Han gikk bor til treet og lot hånden gli nedover barken som om han prøvde å kjenne igjen og telle alle utvekstene. Like over dette treet som var en ask, stod et kastanjetre som holdt på å miste barken på grunn av en eller annen sykdom, og der var slått et sinkbånd rundt den som et slags forbinding. Han reiste sig på tå og følte på dette sinkbåndet. Så trampet han nogen ganger i jorden mellem det treet og stenhaugen som for å få greie på om det nylig var gravet der. Efter det gikk han videre gjennom skogen. ({{page|344}} ...)]
• asketmat: [får han asketmat. Efter aften snakket han en halv times ({{page|11}} ...)]
• asparges: [«Røver! Ja, jeg vet at dere kaller oss slik, dere rikfolk! det er sant, jeg har gått fallitt, jeg gjemmer mig, jeg har ikke brød, jeg eier ikke en sou, jeg er en røver! På tre dager har jeg ikke smakt et stykke brød, jeg er en røver! Dere kan holde dere varme på føttene, dere kan ha fôrete frakker, akkurat som erkebisper, dere bor fint i hus med portner, dere spiser trøfler og asparges til førti francs bunten i januar. Og så kommer dere inn i hulene til oss og kaller oss røvere! Men vi skal ete dere! Hør ({{page|217}} ...)]
• astronom: [Alle på barrikaden gav ild, smellet var fryktelig; en lavine av røk skjulte kanonen og mannskapet; nogen sekunder efterpå steg røken til værs, og kanonen og menneskene kom til syne igjen. Mannskapet rullet kanonen nærmere, langsomt, regelrett og uten hast. Ikke en av dem var rammet. Så tynget kanonkommandanten bakstykket av kanonen ned for å heve kulebanen og gav sig til å stille inn like høitidelig som en astronom stiller inn en kikkert. «Bravo, kanonérer!» ropte Laigle. Og hele barrikaden klappet. Et øieblikk efter var kanonen innstilt midt i gaten med et hjul på hver side av rennestenen. Et veldig gap åpnet sig mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• astronomer: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• atester: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• atheneren: [lys. Den er slett ikke noget «godmodig pakk». Pariseren er blandt franskmennene det atheneren var blandt ({{page|105}} ...)]
• atlask: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• atom: [{{sp|{{x-større|PARIS STUDERT I DETS ATOM}}}} ({{page|119}} ...)]
• attestene: [Hvis di vil ledsage min dater vil di få se en sørglig elendighet, og jeg skal vise Dem attestene mine. Ved synet av disse vil deres høimodige sjel bli rørt til velvilje for sanne filosofer har alltid dype følelser. Tilstå medfølne herre at det må ({{page|217}} ...)]
• attpåtil: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• au: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• aubrylebouchergaten: [På nogen avstand hørte en også en annen kanonade. Samtidig med at de to kanonene fyrte på Chanvrerie-barrikaden, blev Saint-Merrybarrikaden gjennomhullet av to ildsvelg, det ene stilt op i Saint-Denisgaten, det andre i Aubry-le-Bouchergaten. De fire kanonene virket som dystre ekko av hverandre. De uhyggelige krigshund- ({{page|123}} ...)]
• audincourt: [fire av dem er meget store, de i Lods, Châtillon, Audincourt ({{page|45}} ...)]
• augoulême: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• augustin: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• aurikler: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• austerlitzmøtet: [Slaget begynte sent. Napoleon brukte å holde hele artilleriet samlet i en hånd som en pistol, rettet snart mot ett punkt snart mot et annet, og han vilde derfor vente til batteriene kunde kjøre fritt; men det krevde at solen kom frem og tørket jorden. Men solen kom ikke frem. Det var ikke lenger Austerlitz-møtet. Da det første kanonskuddet blev avfyrt, så den engelske general Colville på uret. Klokken var fem og tredve minutter over elleve. ({{page|299}} ...)]
• autorisere: [å skrive, predikener å autorisere, forlik å få i stand mellem prester og borgermestere, kirkelig og administrativ ({{page|11}} ...)]
• autoritet: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• autoritetene: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• autoritets: [Da Jean Valjean blev alene, løste han det tauet som gikk rundt livet på fangen og som var knyttet under bordet. Så gav han ham tegn til å reise sig. – Javert adlød med det usigelige smilet som sammenfatter hele den lenkede autoritets overlegenhet. Jean Valjean tok Javert i springremmen som en tar en hest ved grimen, og gikk ut av vertshuset mens han trakk ham efter sig: langsomt, for Javert kunde bare gjøre meget små skritt. Jean Valjean holdt pistolen i neven. Slik gikk han tvers over den innvendige firkanten av barrikaden. Oprørerne som var ganske optatt av det angrepet de ventet, vendte ryggen til dem. Marius som stod ytterst til venstre på barrikaden, var den eneste som så dem gå forbi. Denne gruppen av den dødsdømte og bøddelen svarte til den gravstemningen som hersket i hans sjel. ({{page|123}} ...)]
• autoritetsgrunnsetningen: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• avanserer: [sig rundt dem. Og når de selv avanserer rykker alle deres ({{page|11}} ...)]
• avart: [han en stor snyter, en «filursof» – en slik avart finnes. Det er nevnt at han gav sig ut for å ha vært soldat, han fortalte med adskillig brask og bram om slaget ved Waterloo, der han hadde vært sersjant ved et eller annet 6. eller 9. lette infanteriregiment, og der han alene med sitt legeme hadde dekket en meget hårdt såret «general» mot en hel eskadron av dødshusarene og reddet ham fra kuleregnen. Til den hendelsen siktet det halvt utviskede skiltet og det navnet folk hadde gitt vertshuset: «Sersjanten fra Waterloo». Han var liberal og bonapartist. Det blev sagt i landsbyen at han hadde studert til prest. ({{page|344}} ...)]
• avarter: [ultraroyalist og ultravoltairianer på engang. Slike avarter ({{page|11}} ...)]
• avbildet: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• avblåser: [til Marius: «Så er det nok «Mester-Pus» som står bak.» – Dette ordet slo Marius. – «Mester-Pus», sa han. «Jeg har hørt det navnet.» – Og han fortalte inspektøren om samtalen mellem den skjeggete og den langhårete. – Inspektøren brummet: «Den langhårete må være Brujon, den skjeggete «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren».» Han stoppet litt, så sa han: «Nummer 50–52, jo jeg kjenner den rønnen. Det er umulig å gjemme oss der uten at kunstnerne får se oss, og da avblåser de komedien. De er så blyge; publikum plager dem. Men det blir ikke noget av. Jeg vil høre på når de synger, og få dem til å danse.» ({{page|217}} ...)]
• avbrukken: [Den anklagede hadde satt sig ned. Da statsadvokaten var ferdig, reiste han sig brått og ropte: «De er riktig ondskapsfull, er De. Hør nu hvad det var jeg ville si. Jeg husket det ikke straks. Jeg har ikke stjålet. Jeg er et menneske som ikke spiser hver dag. Jeg kom fra Ailly; jeg gikk den veien like efter en regnskur som hadde fått alle grøftene til å flomme over, og så fant jeg en avbrukken gren med nogen epler på. Jeg tok grenen op uten ({{page|202}} ...)]
• avbrytes: [Jean Valjean stanset. Marius lyttet. Slik sammenlenkning av tanker og angst kan ikke avbrytes. Jean Valjean senket igjen stemmen, men det var ikke lenger en klangløs stemme, den var uhyggelig: «De spør hvorfor jeg taler? Jeg er ikke efterspurt, forfulgt eller eftersporet, sier De. Jo! Jeg er efterspurt. Jo! Jeg er forfulgt! Jo! Jeg er eftersporet! Av hvem? Av mig selv. Det er mig som sperrer veien for mig selv; jeg sleper mig frem, og jeg puffer mig frem, og jeg griper mig, og jeg straffer mig, og når en har fått tak i sig selv, holder en godt fast.» – Han tok tak i frakken sin og holdt den frem mot Marius. «Ser De den neven der,» fortsatte han, «mener De ikke at det grepet i frakkekraven er slik at det ikke slipper? Nu vel, det er også en annen neve, samvittigheten. Vil en være lykkelig, herr Pontmercy, må en alltid forstå sin plikt; for har en først skjønt den, er den uforsonlig. En kunde fristes til å si at den straffer fordi en skjønner den; men nei, den lønner en; for den bringer en til et helvete der en føler Gud ved sin side. Det er ikke før en har sønderrevet sitt eget indre, at en får fred med sig selv.» ({{page|305}} ...)]
• avbøte: [Tross i at Jean Valjean så å si fór op av søvne, var han vant til skremsler og herdet mot slike plutselige slag som en må avbøte fort, og han fikk straks all sin snartenkthet tilbake. Stillingen kunde dessuten ikke bli verre – når et visst mål av ulykke er nådd, kan det ikke bli mer, og selv Thénardier kunde ikke gjøre det mørkere for ham enn det var. – Det gikk nogen øieblikk. ({{page|189}} ...)]
• avdanket: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• avdekket: [og romerinner (her er et ord uleselig) og så videre. Jomfru Magloire har avdekket alt dette og til sommeren vil ({{page|11}} ...)]
• avdelingene: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• avdelingsnumre: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• avdelingsvis: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• avfallsrødt: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• avfeldig: [Med den sikkerheten som skyldes viten om å være skattet; holdt han en vidløftig, temmelig uklar, men meget klok tale for priorinnen. Han snakket lenge om hvor gammel han var, om hvor skrøpelig han var, om at årene nu tynget dobbelt på ham, om at arbeidet øket, om at haven var så stor, om at nettene var slitsomme, som f.eks. siste natt, da han måtte gå ut og dekke til melonene på grunn av månen, og han sluttet med å si: at han hadde en bror – (Det gav et sett i priorinnen) – en bror som slett ikke var ung – priorinnen gjorde en ny bevegelse, men en som gav uttrykk for at hun var trøstet – og hvis priorinnen vilde tillate det, kunde denne broren komme og bo hos ham og hjelpe ham; han var en utmerket gartner, som klostret vilde kunde få god nytte av, mere enn av ham selv, – og endelig at hvis han ikke fikk lov til å få broren til hjelp, måtte han som var den eldste og følte sig avfeldig og uskikket til å gjøre ordentlig arbeide, dessverre be om avskjed. – Broren hadde også en liten pike som han gjerne vilde ha med sig og som kunde bli opdradd i klostret og som kanskje – hvem vet? – en gang kunde bli nonne. Da han var ferdig, holdt priorinnen op med å la rosenkransen gli mellem fingrene og sa til ham: «Kunne De i aften skaffe Dem en sterk jernstang?» – «Hvad skal den brukes til?» – «Brekkstang.» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. ({{page|56}} ...)]
• avfeldige: [Når en vi har kjær, holder på å dø, ser vi på ham med et blikk som klamrer sig fast til ham og vil holde ham tilbake. Der stod de begge to, stumme av angst, uten å vite hvad de skulde si til døden, fortvilet og skjelvende hånd i hånd foran Jean Valjean. – For hvert øieblikk blev Jean Valjean svakere. Han bøide sig; han nærmet sig mørkets synsrand. Åndedrettet var uregelmessig, litt avbrutt av ralling. Han hadde vanskelig for å røre armene, føttene var ganske urørlige; og på samme tid som lemmene blev mere avfeldige og legemet svakere, var det som om sjelens høihet foldet sig ut og bredte sig over pannen. Lyset fra den ukjente verden var alt synlig i øinene. Ansiktet bleknet, men smilte likefullt. Det var ikke lenger liv i det, men noget annet. Åndedrettet tok av, blikket blev større. Det var et lik som en følte hadde vinger. ({{page|351}} ...)]
• avfeldighet: [Dessuten husker vi at Javert var samvittighetsfull, og samvittighetens påbud støttet prefektens påbud. Han var virkelig i tvil. – Jean Valjean snudde ryggen til ham og holdt sig i mørket. – Sorg, uro, frykt, motløshet, den nye ulykken, at han var nødt til å flykte ved nattetid og på måfå, lete efter et tilfluktssted i Paris for Cosette og sig selv, at han var nødt til å rette skrittene efter et barns, alt dette hadde, uten at han selv visste det, endret Jean Valjeans gang og gitt hele skikkelsen et slikt preg av avfeldighet, at selv politiet i Javerts skikkelse kunde la sig narre og lot sig narre. At det var umulig å komme like innpå ham, drakten som gjorde ham lik en gammel hovmester fra revolusjonen, Thénardiers historie som gjorde ham til bestefar, og endelig vissheten om at han var død på slaveriet, gjorde Javert ennu mere usikker. ({{page|24}} ...)]
• avfyre: [Så brøt det på denne brostenshaugen ut en kamp verdig en av Trojas murer. Disse bleke, fillete, utslitte mennene som ikke hadde spist på fireogtyve timer, som ikke hadde sovet, som ikke hadde mere enn nogen få skudd igjen å avfyre, som rotet i de tomme lommene efter patroner, næsten alle såret, med hode eller armer forbundet med en gammel, svart linfille, med klærne fulle av huller som blodet rant av, slett væbnet med dårlige geværer og sløve sabler – nu blev de titaner. Barrikaden blev ti ganger angrepet, stormet og besteget, men aldri tatt. ({{page|123}} ...)]
• avgift: [enhver efter beste skjønn, dømmer gratis i tvister, skifter arv uten avgift, og alle adlyder ham, fordi han er ({{page|11}} ...)]
• avgjørelsens: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• avgjørelser: [Jean Valjean var vant til å møte skjebnesvange avgjørelser når spørsmålene viser sig i all sin nakenhet. Han undersøkte det ubarmhjertige og vanskelige spørsmålet fra alle sider. ({{page|279}} ...)]
• avgrunnens: [Marius som hele tiden stod gjemt bak knekket i Mondétourgaten, hadde vært vitne til den første delen av kampen, uviss og grøssende. Men han hadde ikke lenge kundet stå imot den hemmelighetsfulle, uimotståelige svimmelheten som en kan kalle avgrunnens dragning. Da han så den truende fare så nær, så gamle Mabeuf dø, Bahorel bli drept, og Courfeyrac som ropte: «Til hjelp!»; så barnet truet, så at vennene dels trengte til hjelp, dels til hevn, svant all nøling, og han styrtet frem med de to pistolene i hånden. ({{page|84}} ...)]
• avgrunnsmennesket: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• avgå: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• avhang: [sig ti–tolv skritt fra det stedet Jean Valjean stod, og kastet såvidt et blekt skjær over nogen få meter av de fuktige veggene i kloakken. Så stod mørket tett; det syntes redselsfullt å trenge inn i det; men en kunde komme frem gjennom denne tåkeveggen, og det var nødvendig. Det var også nødvendig å skynde sig. Jean Valjean tenkte på at denne risten som han hadde opdaget under brostenene, også kunde bli opdaget av soldatene, og at alt avhang av det tilfellet. Også de kunde komme til å stige ned i brønnen og undersøke den. Han hadde ikke et minutt å tape. Han hadde lagt Marius ned på jorden; nu løftet han ham op igjen, la ham over skuldrene og gav sig i vei; han gikk djervt inn i mørket. ({{page|189}} ...)]
• avhenger: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• avholde: [holde henne tilbake, opmuntre henne med noget ytre og strålende. Disse barnslige og samtidig gammelmannsaktige tankene gav ham ved selve deres barnslighet et temmelig riktig syn på den innflytelsen stas har på ungpikesinn. En dag så han en general ride forbi i full gallauniform. Han misunte denne forgylte mannen. Han sa til sig selv: For en lykke det vilde ha vært å kunde ta på sig en slik drakt; om Cosette så ham slik, vilde hun bli blendet; og når han så arm i arm med henne gikk forbi Tuileriene, vilde vakten presentere gevær, og det vilde være nok for Cosette og avholde henne fra å se på unge mennesker. ({{page|319}} ...)]
• avholder: [avholder sig fra all preken, moralisering og alle hentydninger, og er ikke det mest barmhjertig når et menneske ({{page|45}} ...)]
• avhugget: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• avhøret: [en «annengangs forbryter». Denne fyren hadde stjålet epler, men det syntes ikke som om der var tilstrekkelig bevis; det som var bevist, var at han før hadde vært på galeiene i Toulon. Det var det som gjorde at saken stod så dårlig for ham. – Forresten var avhøret av mannen slutt, og det som stod igjen var talene av forsvareren og den offentlige anklager; saken ville knapt bli ferdig før midnatt. Mannen ville rimeligvis bli dømt. Statsadvokaten var meget dyktig, og de anklager han førte frem, drev han igjennom – det var en åndrik fyr som skrev vers. ({{page|202}} ...)]
• avhørt: [Denne sikre uttalelsen syntes å gjøre et levende inntrykk på tilhørerne og de edsvorne. Statsadvokaten krevde på ny at de tre tidligere vitner Brevet, Chenildieu og Cochepaille måtte bli avhørt igjen og under eds ansvar. ({{page|202}} ...)]
• avisartikler: [Marius Pontmercy var kommet over det verste. Ved slit, mot, utholdenhet og vilje hadde han nådd til at han ved sitt arbeid kunde tjene omkring syv hundre francs om året. Han hadde lært tysk og engelsk; takket være Courfeyrac som hadde ført ham inn hos bokhandlervennen, fylte Marius der den lille rollen: å være nyttig. Han skrev notiser, oversatte avisartikler, satte noter i utgaver av bøker, skrev sammen livsskildringer {{sperret|o. s. v.}}, og det gav ham i alt år om annet syv hundre francs. Han levde av det og slett ikke dårlig. Hvorledes? ({{page|193}} ...)]
• avisreferat: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• avkjølnet: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• avkledd: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• avkommet: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• avkroker: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• avlagte: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• avlange: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• avlatelse: [avlatelse: Tholomyès, når nedkommer du med den overraskelsen? Og samtidig skriver våre foreldre efter oss. ({{page|105}} ...)]
• avledningen: [Leseren skjønner også at det skyldtes Thénardiers sluhet at gitterporten hadde åpnet sig så villig for Jean Valjean. Thénardier følte på sig at Javert fremdeles var utenfor, en mann som blir forfulgt har en teft som ikke tar feil; det var nødvendig å kaste ut et ben til denne støveren. En morder, for et funn! Når Thénardier slapp Jean Valjean ut istedenfor sig, fikk politiet et bytte som vilde få dem til å slippe hans spor, og la ham bli glemt for den større hendelsen; Javert vilde få lønn for lang venting, noget som alltid smigrer spioner, og selv vilde han tjene tredve francs, og han regnet med at han selv vilde slippe bort ved hjelp av denne avledningen. ({{page|189}} ...)]
• avledninger: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• avlegger: [Den som vil bli optatt i klostret, må i to, ofte fire år være «søkende», i fire år novise. Det er sjelden at det endelige løfte kan bli avgitt før i tre og tyve- til fire og tyveårsalderen. Enker kan ikke bli optatt. I cellene utøver de mange slags botsøvelser som de aldri må tale om. Når en novise avlegger løftet, blir hun klædd i sine vakreste klær, hun får hvite roser i håret som blir salvet og krøllet. Så bøier hun sig i støvet, og det blir lagt et sort slør over henne mens det blir holdt dødsmesse. Så deler søstrene sig i to rekker. Den ene rekken går forbi henne mens de med klagende stemmer sier: «Vår søster er død», ({{page|56}} ...)]
• avlevere: [En likferd går forbi. Blant dem som følger er en lege. «Hallo!» roper en gamin, «når begynte legene å avlevere sitt verk?» ({{page|119}} ...)]
• avløp: [Hun gav sig igjen til å stirre i heftet. Det var skrevet med en vidunderlig håndskrift, syntes Cosette; det var samme håndskriften, men blekket var forskjellig, snart mørkere, snart lysere, som når en heller vann i blekkhuset, og brevet måtte altså være skrevet i løpet av flere dager. Det var en eneste tanke som hadde fått avløp der, sukk for sukk, uregelmessig, uten orden, tilfeldig, uten plan, på slump. Cosette hadde aldri lest noget slikt. Dette håndskriftet, som for henne var mere lys enn mørke, gjorde en virkning som å se inn i en helligdom. Hver av disse hemmelighetsfulle linjene strålte for ({{page|350}} ...)]
• avløpsrenne: [Først kjente han det som om han var blitt blind. Plutselig så han ikke noget mer. Han syntes også at han var blitt døv i løpet av et minutt. Han hørte ikke nogen ting mer. Han følte at han hadde fast grunn under føttene. Det var alt, men det var også nok. Han strakte først den ene armen ut, så den andre, og følte vegg på begge sidene og skjønte at gangen var smal; han gled og skjønte at stenhellene var glatte. Han satte varsomt en fot frem, redd for et hull, en avløpsrenne eller en avgrunn; han merket at stenhellene lå videre bortover. Et gufs av stank sa ham hvor han var. ({{page|189}} ...)]
• avløpsrenner: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• avløse: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• avløsning: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• avløsningen: [Klokken to om morgenen blev vakten som var en gammel soldat, avløst av en nyansatt. Litt efter kom mannen med de to hundene, og gikk igjen uten å ha sett annet enn at vakten så meget ung og riktig «bondsk» ut. To timer efter, klokken fire, da avløsningen kom, lå den unge vakten og sov fast utenfor buret. Men Thénardier var der ikke lenger. Lenkene lå istykkerbrutt på gulvet. ({{page|368}} ...)]
• avmakten: [går, kommer, nærmer sig graven, og vender tilbake til livet. Det er likesom famling i den handling å dø. Efter den halve avmakten kom Jean Valjean til sig selv igjen, rystet på hodet som for å ryste noget av sig og blev næsten ganske klar igjen. Han tok en snipp av Cosettes kjole og kysset den. – «Han kommer sig! Doktor, han kommer sig!» ropte Marius. ({{page|351}} ...)]
• avmektige: [Jean Valjean så ikke ut som om han i kampmørket la merke til Marius; sannheten er at han ikke et øieblikk tapte ham av syne. Da et geværskudd slo Marius over ende, styrtet Jean Valjean bort til ham rask som en tiger, slo ned på ham som på et bytte og bar ham vekk. Angrepsvirvlen var nettop da så voldsom omkring Enjolras og døren til vertshuset at ingen la merke til Jean Valjean, da han løftet den avmektige Marius op i armene sine og gikk tvers over kampplassen langs barrikaden og blev borte rundt hjørnet av vertshuset Korinth. ({{page|123}} ...)]
• avmerker: [de kaller yster — ysteren tar imot den melken medlemmene leverer tre ganger om dagen og avmerker mengden ({{page|45}} ...)]
• avmerket: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• avmålt: [Disse ordene sagt i en avmålt, men fast tone, syntes å virke sterkt på den fremmede. Han reiste sig. ({{page|45}} ...)]
• avmålte: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• avoyekvarteret: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• avpasset: [tydig. Hvorfor hadde han ikke ropt om hjelp? Hvorfor hadde han flyktet. Var han far til den unge piken; ja eller nei? Og endelig, var han virkelig den mannen Thénardier mente å kjenne igjen? Thénardier kunde tatt feil. Alt sammen spørsmål uten løsning. – Sant nok, alt dette svekket ikke noget av den unge pikens englelike ynde. Å få se henne igjen, det higet han alltid efter, men håpet ikke lenger på det. For å gjøre ulykken fullstendig vendte nøden tilbake. Under all uroen hadde han for lengst holdt op å arbeide, og ikke noget er farligere enn å slutte med å arbeide; det er en vane som svinner; en vane som er lett å miste, vanskelig å vinne tilbake igjen. Et visst mål av drømmerier er like bra som en avpasset dosis av et sovemiddel. Men å sette drømmerier istedenfor tanker, det er å bytte om næring med gift. Marius drømte kun om henne og hadde bare en søt tanke igjen, den at hun hadde elsket ham: at hennes blikk hadde sagt ham det; at hun ganske visst ikke kjente hans navn, men at hun kjente hans sjel og at hun kanskje, hvor hun så var, elsket ham ennu. Hvem visste, kanskje tenkte hun på ham som han tenkte på henne. Stundom, når han tross de triste tankene kunde føle sig gjennombevet av fryd, sa han til sig selv: «Det er hennes tanker som kommer til mig.» Så la han til: «Kanskje når også mine tanker frem til henne.» ({{page|306}} ...)]
• avreisen: [nervøsiteten, denne ungpikefurtenheten, det vilde snart gå vekk; men han tenkte på fremtiden. Når alt kom til alt, syntes han ikke at det nu var nogen hindring lenger for at de lykkelige dagene kunde komme tilbake igjen. Bare det at de hadde kommet vekk fra Plumetgaten uten vanskeligheter og uten uhell, var et godt skritt på veien. Kanskje vilde det være klokt å reise fra landet, om bare for nogen måneder, og dra til London. Ja, det kunde de jo godt gjøre. Hvad hadde det å si for ham om han var i Frankrike eller England når bare Cosette var hos ham? Hun var hans fedreland. Hun var nok for hans lykke. Den tanken at han kanskje ikke var nok for hennes lykke, denne tanken som før hadde skaffet ham feber og søvnløse netter, falt ham ikke engang et øieblikk inn. Alle de gamle sorgene var vekk, alt var nu lys. Når han hadde Cosette nær sig, syntes han hun var hans – noget vi alle kjenner. Han ordnet i tankene lett alt som hadde med avreisen til England å gjøre, og han så igjen i drømmer lykken bygget sig op. ({{page|103}} ...)]
• avrevet: [Thénardier brøt av og trakk op av lommen en avrevet sort tøilapp full av mørke flekker, og mellem pekefingeren og tommelfingeren holdt han den op foran øinene sine. ({{page|351}} ...)]
• avrundet: [Marius var på denne tiden en vakker ung mann av middels høide, med tykt svart hår, høi, klok panne, åpne, lidenskapelige nesebor, opriktig og rolig mine, og over hele ansiktet lå noget usigelig stolt, tenksomt og uskyldig. Profilen som var avrundet men fast, hadde noget blidt germansk over sig. Han kunde være enfoldig, men også storslått. Av vesen var han lukket, kold og høflig. Da munnen var meget vakker med de rødeste lepper og de hviteste tenner, mildnet smilet alt det strenge i ansiktet. Det kunde til visse tider være en eiendommelig motsetning mellem den rene pannen og dette vellystige smilet. Øinene var små, men blikket stort. ({{page|201}} ...)]
• avsats: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• avsendelsen: [Marius hadde hatt en dobbelt mening med å sende det brevet, å si farvel til Cosette og redde Gavroche. Han måtte la sig nøie med halvdelen av det han ville. – Avsendelsen av brevet og Fauchelevents nærvær i barrikaden syntes å kunde henge sammen med hverandre. Han pekte på Fauchelevent og spurte Gavroche: «Kjenner du den mannen?» – «Nei,» sa Gavroche. – Som nevnt hadde Gavroche bare sett Jean Valjean i mørke. – De svant, de forvirrede og sykelige anelsene som hadde tatt form i Marius’ sinn. Kjente han Fauchelevents meninger? Han var kanskje republikaner. Så var hans nærvær her ganske naturlig. ({{page|123}} ...)]
• avsette: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• avsindig: [om vinteren. Hun hadde ikke på sig annet enn fillet bomullstøi, ikke det minste ull. Her og der kunde en se bare kroppen, og de tydelig blå eller sorte merkene som viste de stedene der madam Thénardier hadde truffet henne. De nakne benene var røde og arrete. Hulningen ved kravebenet kunde fått en til å gråte. Hele skikkelsen, gangen, holdningen, tonefallet, opholdet mellem hvert ord, blikket, tausheten, den minste bevegelse, alt gav uttrykk for og gjengav en eneste følelse: frykt. Hun torde næsten ikke puste av bare frykt. Uttrykket i blikket hos dette åtte års barnet var så mørkt og nogen ganger så tragisk, at det til sine tider var som hun holdt på å bli sløv eller avsindig. ({{page|344}} ...)]
• avskaffe: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• avskar: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• avskjeden: [frue. De venter på Dem.» – Og på dørterskelen la han til: «Jeg har sagt du til Dem. Si til Deres mann at det ikke hendte noget mer. Tilgi mig.» – Jean Valjean gikk og lot Cosette stå tilbake i undring over den gåtefulle avskjeden. ({{page|336}} ...)]
• avskjedigede: [I mere enn et år hadde Marius i en ensom gang i Luxembourg-parken nær Pépinièrebrystvernet lagt merke til en mann og en ganske ung pike som alltid satt ved siden av hverandre på den samme benken i den mest ensomme delen av gangen helt nede ved Vestregate. Hver gang han kom til å gå gjennom denne gangen, og det gjorde han næsten hver dag, traff han dette paret der. Mannen kunde være omtrent seksti år; han så sørgmodig og alvorlig ut; hele skikkelsen bar dette kraftige og trette preget som gamle avskjedigede soldater pleier å ha. Om han hadde hatt et ordensbånd, vilde Marius ha sagt: «Det er en gammel officer.» Han virket verdig, men utilgjengelig og så aldri på nogen. Han gikk med blå bukser, blå, lang frakk, bredskygget hatt som alltid så ny ut, sort halsbind, en grov, men blendende hvit lerretsskjorte. Han hadde ganske hvitt hår. ({{page|201}} ...)]
• avskjedsordene: [Omtrent på samme tid hørte de et trompetskrall. – «Pass op!» ropte Marius fra toppen av barrikaden. – Javert satte i å le med den lydløse latteren som var særegen for ham, så stivt på oprørerne og sa: «Dere er nok ikke bedre farne enn jeg.» – «Alle mann ut!» ropte Enjolras. Oprørerne tumlet ut og fikk efter sig disse avskjedsordene fra Javert: «Vi møtes snart.» ({{page|123}} ...)]
• avskrekkende: [nært hold hadde sett utfolde sig den mest avskrekkende og fryktelige form for sosial elendighet, ennu verre enn den onde rike: den onde fattige. For det annet vilde han ikke optre i den saken som sannsynligvis vilde bli reist, for ikke å bli nødt til å vitne mot Thénardier. Javert trodde at den unge mannen som han ikke hadde navnet på, var blitt redd og hadde tatt flukten, eller ikke var kommet hjem ennu den gang overfallet fant sted; han prøvde nogen ganger å finne ham igjen, men uten nytte. ({{page|306}} ...)]
• avskutte: [Marius hadde ikke lenger noget våben da han kastet de avskutte pistolene fra sig, men han hadde opdaget kruttdunken som stod ved døren til vertshuset. Da han vendte sig halvt omkring og så til siden, siktet en soldat på ham. I det øieblikket soldaten hadde ham på kornet, la en hånd sig over geværmunningen. Det var en som hadde styrtet frem, den unge arbeideren med fløielsbuksene: Skuddet gikk av og tvers gjennom hånden og kanskje også gjennom arbeideren, for han falt, men kulen ramte ikke Marius. Alt dette snarere skimtet enn så en gjennom mørket. Marius som gikk inn i skjenkestuen, hadde knapt lagt merke til det. Men han hadde et forvirret inntrykk av at et geværløp var rettet mot ham og av hånden som hadde lukket sig over det, og han hadde hørt skuddet. Men i slike øieblikk går hendelsene uklart slag i slag, og en fester sig ikke ved noget enkelt. ({{page|84}} ...)]
• avskydd: [I barnedagene hadde han fått sig inngitt restaurasjonens dom over Bonaparte. Og alle den tidens fordommer, interesser og instinkter gikk ut på å forvanske Napoleon. Han blev endog mere avskydd enn Robespierre. Tiden hadde dyktig evnet å nytte ut nasjonens tretthet og mødrenes hat. Bonaparte var blitt et næsten sagnaktig uhyre, og for å gjøre det klart for folket som ({{page|140}} ...)]
• avskygninger: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• avslitt: [hadde på sitt værelse en meget stor lenestol, med avslitt ({{page|11}} ...)]
• avslutning: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• avslår: [«Ja, jeg mener at jeg absolutt avslår ({{page|11}} ...)]
• avsløre: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• avsløret: [Thénardier løftet høire hånd op til pannen og laget solhylle, så rynket han øienbrynene, noget som sammen med en lett sammenknipning av munnen særmerker den skarpe aktsomheten hos en mann som prøver å kjenne en annen igjen. Det lyktes slett ikke. Jean Valjean satt som nevnt med ryggen mot lyset og var dessuten så forandret, så tilsølet og blodig at han vilde være ugjenkjennelig selv ved høilys dag. Thénardier stod midt i lyset fra gitterdøren; sant nok var det kjellerlys, blekt, men allikevel så skarpt at han – for å bruke et slitt, men kraftig billede – sprang like i øinene på Jean Valjean. Denne ulikheten i vilkår var nok til å gi Jean Valjean litt fordel i den hemmelighetsfulle tvekampen som nu skulde bli utkjempet mellem de to mennene. Det var en kamp mellem en tilsløret Jean Valjean og en avsløret Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• avsløringen: [Men dette paradiset vilde for fremtiden bli formørket av et nært helvete. – Den gamle uviljen som Marius før hadde følt overfor denne Fauchelevent som var blitt til Jean Valjean, var nu blandet med redsel. Men det må sies at midt i denne redselen følte han medynk og også en viss overraskelse. – Denne tyven, som gjentatte ganger hadde gjort sig skyldig i tyveri, han hadde gitt tilbake det som var ham betrodd. Og det seks hundre tusen francs? Han alene kjente til hemmeligheten. Han kunde ha tatt alt sammen, han hadde gitt alt tilbake. – Dessuten hadde han av sig selv avslørt det hele. Når en nu visste hvem han var, skyldes det ham selv. Det lå i denne avsløringen mere enn en frivillig ydmykelse, han utsatte sig for en fare. For en dømt er en maske ikke bare en maske, det er også et ly. Han hadde gitt avkall på dette ly. Et ({{page|305}} ...)]
• avsmak: [Livet blev nu hårdt for Marius. Det å leve av klærne og av uret var ikke noget. Men nu måtte han leve av det en kaller «å suge på labben». Dette fryktelige som rommer dager uten brød, netter uten søvn, kvelder uten lys, ovn uten ild, uker uten arbeide, fremtid uten håp, frakke med hull på albuene, en gammel hatt som får pikene til å le, døren som en finner lukket om kvelden fordi en ikke har betalt leien, grovheter fra portneren og verten, koldfliring fra naboene, ydmykelser, krenket verdighet, ta imot all slags arbeid, avsmak, harme, motløshet. Marius lærte hvorledes en eter i sig alt det, og hvorledes det ofte er det eneste en har å ete. I den alderen da ungdommen føler trang til hovmod, fordi de har trang til kjærlighet, følte han sig hånet fordi han var dårlig kledd og latterlig fordi han var fattig. ({{page|193}} ...)]
• avsnittene: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• avsondring: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• avsoning: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• avsperret: [Den nordre delen av Saint-Louisgaten blev den gang nettop satt i stand. Den var av den grunn avsperret fra Parc-Royalgaten. Derfor var det umulig for bryllupsvognene å kjøre rett frem til Saint-Paul. De måtte ta en annen vei, og det enkleste vilde ha vært å dreie inn på bulevarden. Men en av gjestene gjorde opmerksom på at det var Hvitetirsdag og at det derfor vilde være en vrimmel av vogner der. – «Hvorfor det?» spurte Gillenormand. – «For å se på maskene.» – «Utmerket!» sa bestefaren. «La oss kjøre den veien. De unge skal gifte sig; de skal gå inn til livets alvor. Litt maskerade er en god forberedelse til det.» ({{page|279}} ...)]
• avstandene: [Søsteren som ikke kjente noget til avstandene, svarte: «Å, jeg tror nok han kan være her imorgen.» – «Imor- ({{page|202}} ...)]
• avstander: [Hele morgenen var hun sorgtung, talte lite og lå og brettet på lakenet mens hun mumlet med lav stemme noget som kunde være overslag over avstander. Øinene var innsunkne og stive. De syntes næsten utslukte, og så kom det av og til liv i dem og de skinte som stjerner. Hver gang søster Simplice spurte hvorledes det stod til, svarte hun stadig: «Godt. Jeg vil gjerne få tale med hr. Madeleine.» ({{page|202}} ...)]
• avstengt: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• avstengte: [Og dog var det lys bak mørket, liv midt i det døde. Skjønt dette klostret var det mest avstengte av alle, vil vi dog prøve å trenge inn der. ({{page|56}} ...)]
• avstikker: [løp og få dem til å gjøre avstikker nedover veien til fattigdommens kyst. Vi sier forresten ikke noget visst om ({{page|11}} ...)]
• avstraffelse: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• avstumpede: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• avstøttet: [snublet over døde og sårede og satt fast i skråningen. Slik som denne barrikaden var bygget og utmerket avstøttet, var dette virkelig et av de tilfelle da en håndfull menn kan stå sig mot en legion. Men angrepstroppene som stadig blev fornyet og øket under kuleregnet, nærmet sig ubønnhørlig, og nu trykket hæren sikkert, litt efter litt, skritt for skritt, barrikaden sammen, lik en fruktpresse. Angrepene kom slag i slag. Redslene vokste. ({{page|123}} ...)]
• avsøker: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• avsøkte: [Så gikk nattetimene. Det hvilte mørke over den veldige Bastilleplassen, en bitende vinterstorm med regnbyger gikk i kast over den; politipatruljene avsøkte portrom, ganger, inngjerdinger, mørke kroker og lette efter nattlige omstreifere, men gikk stilt forbi elefanten; dette uhyret som stod der opreist, urørlig, med åpne øine i mørket og så ut som om det drømte tilfreds om en god gjerning; å gi tre fattige sovende barn ly mot himmelen og menneskene. ({{page|368}} ...)]
• avtalen: [«Jeg skal gjøre alt for å vise iver i klostrets tjeneste. Det er altså avtalen. Jeg spikrer igjen kisten. Klokken elleve presis er jeg i kapellet. Forsangermødrene er der, og søster Ascension er der. Det hadde vært bedre om vi hadde vært to mannfolk. Men det er det samme! Jeg har med brekkstangen. Vi åpner gravhvelvingen og senker kisten ned, og så lukker vi igjen hvelvingen. Noget spor blir det ikke å se. Myndighetene kommer ikke til å ha nogen mistanke. Ærverdige moder, alt er altså i orden?» – «Nei.» – «Er det ennu mer?» – «Den tomme likkisten.» ({{page|56}} ...)]
• avtar: [Ilden fra angriperne blev ved. Geværskudd og kardeskskudd vekslet med hverandre, i virkeligheten uten å gjøre særlig skade. Bare den øverste delen av vertshusets forside var blitt noget ødelagt, vinduene i annen etasje og kvistvinduene var blitt knust av kardeskene. De av forsvarerne som hadde stått der, hadde måttet trekke sig tilbake. Forresten er det en taktikk ved barrikadeangrep å skyte lenge for å få oprørerne til å bruke op ammunisjonen, hvis de skulde gjøre den feilen å svare på ilden. Når det så viser sig ved at ilden avtar, at de hverken har kuler eller krutt, gjør en stormangrep. Enjolras hadde ikke falt i den snaren. Barrikaden svarte slett ikke. ({{page|123}} ...)]
• avveie: [Javert var i dette øieblikket som i himmelen. Han følte likesom personifisert i sig rettferdigheten, lyset og sannheten i ferd med sitt hellige kall: å knuse det onde. Lykkelig og harmfull trådte han under fot forbrytelsen, lasten, opsetsigheten, fordervelsen, helvete; han strålte, han utryddet, han smilte og det var en uimotståelig storhet over ham, over dette uhyre av en St. Michael. Javert var forferdelig, men han var ikke lav. Rettskaffenhet, ærlighet, opriktighet, overbevisning, pliktfølelse kan når de kommer på avveie, bli heslige, men selv om de er heslige, vedblir de dog å være noget stort og ophøiet. Ikke noget kunde være så pinlig og skrekkelig som dette ansiktet, der alt det en kan kalle slett i det gode, åpenbarte sig. ({{page|277}} ...)]
• avveiet: [Foruten alle disse egenskaper var Thénardier gløgg og skarp, taus eller snakkesalig som det passet, og alltid meget klokt avveiet. Han hadde over blikket noget av det samme som sjøfolk, vant til å knipe øinene sammen når de bruker kikkert. Thénardier var en statsmann. ({{page|344}} ...)]
• avvise: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• avvisende: [Marius hørte opmerksomt på ham mens han snakket. Han merket sig tonefall og fakter, men skuffelsen vokste. Det var en snøvlete uttale, helt forskjellig fra den skarpe, tørre stemmen han ventet å høre. Han var ganske forvillet. «Jeg kjenner hverken fru Bagration eller herr Dambray,» sa han. «Jeg har aldri vært hos nogen av dem.» – Svaret var avvisende. Men mannen blev ved like elskverdig som før. «Da må det være hos Chateaubriand jeg har sett Dem. Jeg kjenner Chateaubriand godt. Han er meget vennlig. Han har ofte sagt til mig: «Thénard, min venn … vil De ikke drikke et glass med mig.» – Marius’ panne blev strengere og strengere. «Jeg har ({{page|351}} ...)]
• avviser: [Det blev en ny stans. Fauchelevent tenkte. Priorinnen tenkte. – «Far Fauvent, hvad skal vi gjøre med likkisten.» – «Den må bli båret på kirkegården.» – «Tom?» – Igjen blev det en pause. Fauchelevent gjorde med venstre hånd den bevegelsen som en bruker når en avviser et kjedelig spørsmål. – «Ærverdige moder, det er mig som spikrer kisten igjen i rommet ved siden av kapellet, og ikke nogen annen kan komme dit inn, og jeg brer likkledet over kisten.» – «Men når bærerne skal sette den på vognen og ({{page|56}} ...)]
• avvist: [I den sinnstilstanden han var i, syntes Marius det var pinlig å tenke på at denne mannen for fremtiden skulde ha noget som helst slags samkvem med Cosette. Han angret nu næsten at han ikke hadde stilt de fryktelige spørsmålene som han hadde veket tilbake for, og som kunde ha ført til en urokkelig, endelig avgjørelse. Han fant at han selv var altfor god, altfor mild, og la oss si det rett ut, altfor svak. Han hadde latt sig røre. Det hadde han gjort galt i. Han burde rett og slett ha avvist Jean Valjean. Jean Valjean måtte ofres, han var nødt til å gjøre det og fri huset for denne mannen. Han lastet sig selv fordi han slik hadde latt den plutselige virvelstormen av følelser ta makten fra sig, binde ham og rive ham med sig. Han var misfornøid med sig selv. ({{page|305}} ...)]
• avvæpnede: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• avvæpnet: [De mest grusomme skapninger blir avvæpnet når en kjæler for ungene deres. Moren så op og bad den fremmede om å sitte ned på benken ved porten mens hun selv ({{page|105}} ...)]
• avvæpning: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• azincourt: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• babbel: [småsnakk den melodi som kommer fra sjelen og som følger det lik en lyre, blir det ikke annet enn en skygge tilbake, og en spør: «Hva, er det ikke annet enn det?» Nei, det er ikke annet enn barneprat, babbel, latter over ingenting, unyttig snakk, vrøvl, alt det som er det mest ophøiede og dypeste i verden, det eneste som det er umaken verd å si og å høre på. Det menneske som aldri har hørt eller sagt slikt vrøvl, slike plattheter, det er et fe og et elendig menneske. ({{page|404}} ...)]
• babeuf: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• babord: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• bacche: [Nunc te, Bacche, canam! Tilgi, mine damer, det er spansk. ({{page|105}} ...)]
• bacon: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• badeanstalten: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• badeanstaltens: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• bahorels: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• bajasen: [Disse underlige ordene hadde en merkelig virkning på Gavroche. Han bråvendte, så sig opmerksomt rundt med sine små, livlige øine og opdaget en politibetjent som stod med ryggen til nogen få skritt borte. Gavroche skulde til å si «Ja vel,» men lot være og trykket isteden Montparnasse i hånden og sa: «God kveld, jeg går til elefanten med ungene mine. Skulde du komme til å få bruk for mig en natt, kan du finne mig der. Jeg bor i mellemetasjen. Der er ingen portner. Spør efter herr Gavroche.» – «Javel,» sa Montparnasse. Dermed skiltes de. Montparnasse gikk bortover mot Grèveplassen, og Gavroche mot Bastilleplassen. Den lille femåringen som blev trukket med av broren som blev trukket med av Gavroche, snudde flere ganger på hodet for å se efter «bajasen». ({{page|368}} ...)]
• bajashatter: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• bajasrolleverdigheten: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• bajasser: [Madeleinekirken til Bastilleplassen og fra Bastilleplassen til Madeleinekirken. Det vrimlet av masker på bulevarden. Tross det gikk regnskurer av og til, lot bajasser, narrer og klovner sig ikke skremme vekk. Paris var i godt humør våren 1833. En ser ikke lenger den slags Hvitetirsdager. Nu når alt er blitt karneval, er det ikke mere noget karneval. ({{page|279}} ...)]
• bajonettspisser: [den dødsangsten han hadde følt i Polonceaugaten åtte år før, og den måten han hadde greid å slippe vekk på; det gikk lett den gangen, idag var det umulig. Rett foran sig hadde han det ubønnhørlige og døve huset på syv etasjer. Det lot ikke til å være bebodd av andre enn den døde mannen som hang ut av vinduet. Til høire var den temmelig lave barrikaden som sperret Petite-Truanderiegaten; å komme over den hindringen så lett nok ut, men bak toppen av barrikaden kunde han se en rekke bajonettspisser. Det var linjetroppene som stod på vakt på den andre siden av barrikaden. Åpenbart var det å gå over den det samme som å utsette sig for en salve, og det hodet som våget å vise sig over murkanten, gjorde sig til skive for seksti geværskudd. – Til venstre for sig hadde han kampplassen. Døden ventet bak murhjørnet. Hvad skulde han gjøre? Bare en fugl kunde slippe vekk derfra. ({{page|123}} ...)]
• bake: [bake igjen. Den slags skilsmisser blir ordnet rolig, men de volder sorg og pine. ({{page|105}} ...)]
• bakerbod: [De to barna travet efter ham. Da de kom forbi en bakerbod, vendte Gavroche sig og sa: «Nå, unger har dere fått middagsmat?» – «Nei, herre,» svarte den eldste, «vi har ikke spist siden imorges.» – «Dere har hverken far eller mor, da?» spurte Gavroche verdig. – «Jo, vi har nok både pappa og mamma, men vi vet ikke hvor de er.» – «Det kan ofte være bedre enn å vite hvor de er,» sa Gavroche, som var en tenker. – «Ser du,» sa den eldste, «vi har gått omkring i to timer, vi har lett efter noget overalt, men vi har ikke funnet noget.» – «Jeg vet det,» sa Gavroche, «det er bikkjene som eter op alt.» ({{page|368}} ...)]
• bakerbutikken: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• bakergaten: [Da Thénardiers vertshus lå i den delen av landsbyen som var nærmest kirken, måtte Cosette hente vann i skogkilden borte på Chelleskanten. Hun så ikke lenger på en eneste av markedsbodene. Mens hun ennu var i Bakergaten og nær kirken, blev veien oplyst av bodene som var illuminert, men snart var den siste lysningen fra den siste boden borte, og det stakkars barnet var i mørke. Hun blev borte i det. Men da en viss uro hadde grepet henne, svingte hun bøtten av alle krefter mens hun gikk videre. Det skapte en støi som det var et slags selskap i. ({{page|344}} ...)]
• bakeriet: [De nådde landsbyen. Cosette førte den fremmede gjennom gatene. De gikk forbi bakeriet, men Cosette tenkte ikke på det brødet hun skulde ha hentet. Mannen hadde holdt op å spørre, han var mørk og taus. Da de hadde kommet forbi kirken og mannen fikk se alle de åpne markedsbodene, spurte han Cosette: «Er det marked her da?» – «Nei, herre, det er julaften.» ({{page|344}} ...)]
• bakersmuget: [Efter å ha fått skyss deler av veien for åtte–ti sous milen, med det som den gang ble kalt «småvognene omkring Paris», hadde Fantine omtrent midt på dagen nådd frem til Bakersmuget i Montfermeil. Da hun kom forbi Thénardiers vertshus, var hun blitt formelig blendet ved synet av de to småpikene som strålte der i den store husken, og hadde stoppet op foran denne åpenbaring av glede. Hun var betatt av synet. De to småpikene fortryllet moren, og hun stod ganske rørt og så på dem. Nærvær av engler forteller at Paradiset er nær. Hun trodde å ha sett skrevet over dette vertshuset skjebnens hemmelighetsfulle «Her!» De to små var så åpenbart lykkelige. Hun så på dem, hun så med beundring på dem, så rørt at da moren stoppet litt mellem to vers, kunne hun ikke la være å si som nevnt: «For nogen vakre barn De har, frue.» ({{page|105}} ...)]
• bakerstredet: [Julen 1823 var særlig strålende i Montfermeil. Den første delen av vinteren hadde vært mild, det hadde hverken frosset eller snedd. Nogen gjøglere fra Paris hadde av borgermesteren fått lov til å reise bodene sine midt i hovedgaten, og en flokk omreisende kremmere hadde fått lov til å reise butikker på kirkeplassen og bortover Bakerstredet der Thénardiers vertshus lå. Dette fylte vertshusene og sjappene og skapte et støiende og lystig liv i den lille, rolige byen. ({{page|344}} ...)]
• bakersvenn: [måte som støtte Gavroche. «Nåda, bakersvenn,» sa han, «hvorfor står du slik og tar mål av oss?» – Satt op på hverandre vilde de snaut vært en favn tilsammen. – Da brødet var delt op, slapp bakeren soustykket i kassen, og Gavroche sa til de to barna: «Hugg inn!» – Småguttene så målløse på ham. Gavroche satte i å le. «Å ja, det er sant, det skjønner de ikke ennu, de er så små!» – Og sa så: «Spis» og gav hver av dem et stykke brød, og da han fant at den eldste, som han syntes var mest verdig til en samtale, burde ha en særlig opmuntring og bli kvitt enhver hindring mot å få sulten stagget, gav han ham det største stykket og sa: «Stopp det der i vommen.» – Ett av stykkene var meget mindre enn de andre. Det tok han selv. De stakkars barna, Gavroche medregnet, var ganske utsultet. Mens de grådig la i sig av brødet, fylte de op i butikken, og bakeren som hadde fått betaling, så grettent på dem. – «La oss gå ut på gaten igjen,» sa Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• bakgården: [Hun stod op, bad morgenbønnen og redde op sengen, hun klædde fort på sig, kjemmet håret og satte det op. Så åpnet hun vinduet og så sig rundt til alle kanter i håp om å se litt av gaten, et hushjørne, en gatekrok, der hun kunde speide efter Marius. Men hun kunde ikke se noget utenfor. Bakgården var omgitt av temmelig høie murer, og utenfor var det bare nogen haver. Cosette syntes de havene var heslige; for første gang i livet fant hun blomster stygge. Den minste stumpen av en rennesten hadde hun likt bedre. Hun så isteden op ({{page|123}} ...)]
• bakhodet: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• bakhånd: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• bakhåndsslag: [En voldsom kamp gikk for sig. Med et neveslag hadde Hvit sendt gamlingen midt ut i værelset, og med to bakhåndsslag hadde han slått to av de andre «feierne» til jorden, og han holdt dem nu fast en under hvert kne. De lå og rallet som om de lå under en møllesten; men de fire andre grep den fryktelige gamle mannen omkring begge armene og i nakken og holdt ham bøid over de to ({{page|217}} ...)]
• bakkehell: [under latter glidd ned et bakkehell, vått av regn mens ({{page|105}} ...)]
• bakkehellet: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• bakkekammen: [Plutselig skjedde noget fryktelig ute ved engelskmennenes venstre fløi, franskmennenes høire, spissen av kyraserkolonnen steilet under redselsfulle skrik. De hadde nådd bakkekammen, og sprengte hissig og voldsomt i knusende løp frem mot det engelske infanteri og artilleri, da kyraserene plutselig mellem sig og engelskmennene så en grøft, en grav! Det var hulveien til Ohain. ({{page|299}} ...)]
• bakken: [::Jeg falt i bakken her. ({{page|123}} ...)]
• baklommen: [Hvem var denne mannen? Leseren har sikkert gjettet det. Montparnasse blev stående og stirre efter ham gjennom tusmørket. Det blev skjebnesvangert for Montparnasse. Mens den gamle mannen fjernet sig, nærmet Gavroche sig. Han hadde først sett efter at Mabeuf som kanskje var sovnet, fremdeles satt på benken. Så hadde gaminen krøpet ut av hekken, og videre i skyggen til han kom bak Montparnasse som stod uten å røre sig. Uten å bli sett eller hørt kom han like inn på ham, stakk varsomt hånden ned i baklommen på den fine sorte frakken hans, grep pungen, trakk hånden op igjen og krøp lik en snog tilbake i mørket. Montparnasse som ikke hadde nogen grunn til å være på vakt og som tenkte for første gang i livet, hadde ikke merket noe. Da Gavroche kom tilbake til det stedet der far Mabeuf satt, kastet han pungen over hekken og løp vekk så fort han orket. ({{page|340}} ...)]
• bakom: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• baksetene: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• bakstrever: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• bakstreveren: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• baktalelse: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• baktaler: [«Hysj! Hysj!» sa Jean Valjean ganske lavt. «Hvorfor sier De alt det der?» – «Men De,» ropte Marius med harme fylt av ærefrykt, «hvorfor har De ikke fortalt mig det? Det er Deres feil også. De redder folks liv og holder det skjult for dem. De gjør mere enn det, under påskudd av å ta masken av Dem baktaler De Dem selv. Det er forferdelig.» – «Jeg sa sannheten,» svarte Jean Valjean. – «Nei,» svarte Marius, «sannheten, det er hele sannheten! Og den har De slett ikke sagt. De er far Madeleine, hvorfor har De ikke sagt det? De har reddet Javert; hvorfor har De ikke sagt det? Jeg skylder Dem livet, hvorfor har De ikke sagt det …?» – «Fordi jeg tenkte som Dem. Jeg fant at De hadde rett. Jeg burde gå min ({{page|351}} ...)]
• baktrapp: [første stedet møtte de arbeiderne, på det andre studentene. De vanlige møtene blev holdt i et bakværelse i «Musain». Salen lå temmelig langt borte fra kaféen og hang sammen med den ved en meget lang gang. Salen hadde to vinduer og en utgang gjennom en baktrapp til Grès-smuget. Der drakk, røkte, spilte og lo de. Skravlet høit om alt mellem himmel og jord og hvisket om andre ting. På veggen var det slått op et gammelt kart over Frankrike på republikkens tid, nok til å vekke mistanke hos en politimann. Storparten av A.B.C.-vennene var studenter i hjertelig vennskap med nogen arbeidere. De viktigste medlemmene var: Enjolras, Combeferre, Jean Prouvaire, Feuilly, Courfeyrac, Bahorel, Lesgle eller Laigle, Joly, Grantaire. Disse unge menneskene dannet i kraft av vennskapet sig imellem en slags familie. Alle, undtagen Laigle, var fra Sør-Frankrike. ({{page|174}} ...)]
• baktropp: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• bakvaskelse: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• bakvasker: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• bakveien: [ikke bli lenge. De kunde jo si at jeg skulde bli vist inn i det lille værelset nedenunder. I første etasje. Jeg kan gjerne gå inn bakveien, den for tjenere, men det vilde kanskje vekke undring, jeg tror det vilde være heldigere om jeg kom inn gatedøren som alle andre. Det er sant, herr Pontmercy. Jeg vil så gjerne ennu se Cosette litt av og til. Så sjelden som De synes. Sett Dem i mitt sted, det er alt jeg har. Og dessuten må vi være varsomme. Hvis jeg slett ikke kommer mer, vil det virke uheldig, folk vil finne det underlig. Jeg kunde jo f.eks. komme hit om kvelden, når det blev mørkt.» ({{page|305}} ...)]
• bakvendt: [Cosette hadde da de kom frem lagt skrivemappen på skjenken under speilet, og i sin sorg hadde hun glemt den der. Hun hadde ikke engang lagt merke til at hun hadde latt den bli liggende åpen og med den siden av trekkpapiret op, der hun hadde trykket av de fire linjene da hun skrev dem. Det hele stod bakvendt på trekkpapiret og speilet gjengav skriften riktig, så det Jean ({{page|103}} ...)]
• balaguir: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• baleariske: [på de Baleariske øer seks og tyve og støvlene til tsar Petter ({{page|105}} ...)]
• balhelu: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• balizardem: [{{høyre|Enken Balizard.»|2em}} ({{page|217}} ...)]
• baljene: [Hun tjente også litt, så vi to kunde klare oss. Hun slet også vondt. Hele dagen med halve kroppen i vaskebaljen, i regn, i sne, med vinden like i ansiktet; om det fryser på, gjør det samme, en må vaske; det er folk som ikke har meget tøi og som venter på vasken. Hvis en ikke vasker, mister en arbeide. Baljene er ikke tette så vann drypper på en fra alle kanter. Skjørtene blir ganske gjennomvåte, oventil og nedentil. Og det trenger tvers gjennom. Hun kom hjem klokken syv om aftenen og la sig med det samme; hun var så trett. Mannen hennes slo henne. Hun er død. Vi hadde det ikke særlig godt. Det var en ordentlig pike som aldri gikk på dans, men holdt sig rolig og stille. Jeg husker en karnevalsaften da hun la sig klokken åtte. Ja, det er så sant som det er sagt. De trenger bare å spørre efter. Å hva! spørre efter! jeg er et fe. Paris, det er en avgrunn. Hvem er det som kjenner far Champmathieu? Men jeg nevner hr. Baloup, spør hos Baloup. Forresten vet jeg ikke hvad dere vil mig.» ({{page|202}} ...)]
• balkongene: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• ballettgaten: [Under denne samtalen hadde ingen av mennene lagt merke til Gavroche, som satt på en sten ved plankegjerdet; han ventet litt, om kanskje faren skulde vende sig rundt til ham, så tok han på sig skoene og sa: «Det var ikke noget annet? Dere har ikke bruk for mig mer, dere voksne? Slik greide vi den. Nu går jeg. Jeg må bort og vekke småungene mine.» Og så gikk han. – De fem mennene smøg en for en ut av innelukket. – Da Gavroche hadde dreiet rundt hjørnet ved Ballettgaten og var ute av syne, sa Babet til Thénardier: «La du merke til den ungen?» – «Hvilken unge?» – «Den ungen som klatret op til dig med tauet.» – «Ikke særlig.» – «Nå, jeg er ikke sikker, men det så ut som om det var sønnen din.» – «Så, du tror det,» sa Thénardier og gikk sin vei. ({{page|368}} ...)]
• ballkjoler: [sorg. Dere må more dere godt, barn. Jeg har glemt å si dere at på spennene uten tunge tjente en enda mere enn på alt det andre. Grosset, tolv dusin, kom på ti francs og kunde selges for seksti. Det var virkelig en god forretning. Så det er ingen grunn til å undre sig over de seks hundre tusen francs, herr Pontmercy. Det er ærlige penger. Dere kan trygt være rike. Dere må ha en vogn, av og til en losje i teatret, du Cosette må ha vakre ballkjoler, og så må dere holde gode middager for vennene, og være meget lykkelige. Jeg holdt nettop på å skrive til Cosette. Hun finner nok brevet. Jeg efterlater henne de to lysestakene på kaminen. De er av sølv; men for mig er de av gull, de er av diamant; de omskaper lysene som settes i dem, til kjerter. Jeg vet ikke om ham som gav mig dem, er tilfreds med mig der ope. Jeg har gjort det jeg har kundet. Kjære barn, glem ikke at jeg er en fattig mann. Dere skal begrave mig i den første og beste kroken av kirkegården under en sten som viser stedet. Slik er min vilje. Ikke noget navn på stenen. Hvis Cosette av og til vil komme der, vil det glede mig. De også, herr Pontmercy. Jeg må tilstå for Dem at jeg ikke alltid har elsket Dem, jeg ber Dem om forlatelse for det. Nu er De og hun ett for mig. Jeg er Dem meget takknemlig. Jeg føler at De gjør Cosette lykkelig. De skulde bare vite, herr Pontmercy, som jeg har gledet mig over de vakre røde kinnene hennes; når jeg så at de var litt bleke, blev jeg så trist. Det ligger en fem hundre francs seddel i kommoden. Jeg har ikke rørt den. Den er til de fattige. Cosette, ser du den lille kjolen din der på sengen? Kjenner du den igjen? Det er likevel ikke mere enn ti år siden. Som tiden går. Vi har vært meget lykkelige. Det er slutt. Kjære barn, gråt ikke, jeg går ikke langt bort. Jeg vil kunde se dere derfra. Dere ({{page|351}} ...)]
• ballonger: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• balsamisk: [i Saint-Cloud duftet balsamisk. Luftningen fra Seinen ({{page|105}} ...)]
• banditt: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• bandolær: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• banken: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• bankierdrakt: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• bankierer: [«En løslatt galeislave ved navn Jean Valjean har nylig stått for retten i Var under omstendigheter vel egnet til å vekke opmerksomhet. Denne kjeltringen hadde greid å undgå politiet; han hadde endret navn, og han hadde hell med sig til å bli utnevnt til borgermester i en av småbyene nordpå. Han hadde der i byen fått i stand en temmelig stor virksomhet. Til slutt blev han avslørt og fengslet, takket være påtalemyndighetens utrettelige iver. Han hadde som elskerinne et offentlig fruentimmer som døde av skrekk da han blev grepet. Denne elendige som har kjempekrefter, hadde fått leilighet til å rømme; men tre eller fire dager efter la politiet igjen hånd på ham i selve Paris i det øieblikk da han skulde stige op i en av de små vognene som går mellem hovedstaden og Montfermeil. Det sies at han har nyttet de tre-fire dagers frihet til å heve en meget stor sum som han hadde stående hos en av våre første bankierer. Det blir nevnt seks à syv hundre tusen francs. Skal en tro anklageakten, har han gravd dem ned på et sted som bare han selv vet om, og det har ikke lykkes å finne dem. Hvorledes det nu enn er med det, så blev den nevnte Jean Valjean stillet for straffedomstolen i Var tiltalt for ran på offentlig vei med våben i hånd, øvet for åtte år siden mot en skikkelig liten savoyardgutt. ({{page|331}} ...)]
• bankierne: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• banking: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• bankingen: [lød. – Han kunde næsten ikke puste, han la hånden på hjertet for å dempe bankingen. Han gikk frem og tilbake med stormskritt, omfavnet Cosette og sa: «Å! Cosette, jeg er så ulykkelig.» Marius var ganske fra sig selv. Han begynte i Jean Valjean å se en usigelig høi, mørk skikkelse. En uanet dyd viste sig for ham, ophøiet og mild, ydmyk i sin velde. Galeislaven blev forvandlet til en Kristusskikkelse. Marius var blendet av dette underet. Han skjønte ikke riktig det han så, men det var mektig. ({{page|351}} ...)]
• bankkassereren: [Marius leste. Det var syn for sagn, sikre oplysninger, uimotsigelige prov, de to avisene var jo ikke blitt trykt bare for å støtte det Thénardier sa. Det tillegget som stod i «Moniteuren» var blitt meddelt av politiprefekten på embeds vegne. Marius kunde ikke tvile. Det bankkassereren hadde oplyst, var galt, og selv hadde han tatt feil. Jean Valjean vokste plutselig ut av mørket. Marius kunde ikke holde tilbake et gledesrop. – «Ja, men da er jo denne ulykkelige mannen et vidunderlig menneske; hele formuen var altså hans, det er Madeleine, en hel egns forsyn. Jean Valjean, Javerts redningsmann. Han er en helt, en helgen.» ({{page|351}} ...)]
• banne: [Så kjørte de. Da de hadde kommet forbi byporten, prøvde kusken å få i stand en samtale, men den reisende svarte bare i enstavelsesord. Så gav kusken sig til å plystre og banne over hestene. Kusken tullet sig inn i kappen. Det blev koldt. Mannen syntes ikke å tenke på det. Slik kjørte de gjennom Gournay og Neuilly-sur-Marne. Ved sekstiden om aftenen hadde de nådd til Chelles. Kusken stoppet der utenfor fraktemannsvertshuset i det kongelige abbedis gamle bygninger for å la hestene drikke. «Jeg går av her,» sa mannen. Han tok pakken og stokken og sprang ned av vognen. Et øieblikk efter var han vekk. Han hadde ikke gått inn i vertshuset. Da vognen nogen minutter efter kjørte videre til Lagny, tok de ham ikke igjen i hovedgaten i Chelles, og kusken vendte sig til de reisende inne i vognen: «Den mannen var ikke herfra, for jeg kjente ham ikke. Han så ut som om han ikke eide en sou, men han sparte ikke på pengene; han betalte til Lagny, og han blir ikke med lenger enn til Chelles. Det er natt og alle hus er stengt, ikke gikk han inn i vertshuset og ikke er han å se noget sted. Det er som han sank ned i jorden.» ({{page|344}} ...)]
• bannere: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• bannlysning: [De tilfeldige embedsinntekter, for ophevelse av bannlysning, fastefritagelser, prekener, velsignelser av kirker ({{page|11}} ...)]
• barably: [Laigle hadde gått ned til Courfeyrac. Joly som hadde stilt sig i vinduet, ropte: «Courfeyrac, du skudde tatt ed barably bed dig, du kobber til å bli forkjødet.» ({{page|53}} ...)]
• baragne: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• barbar: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• barbariet: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• barbarisk: [barbarisk og munnet ut i en slags heltemodig villskap, som først viste sig i selvopofrelse. Troppene vilde ha gjort slutt på det; oprørerne vilde kjempe videre. Hver enkelt hadde i denne kampen over sig den siste stunds storhet. Gaten blev dekket med lik. – På den ene siden av barrikaden stod Enjolras, på den andre Marius. Enjolras som hele barrikadens skjebne hvilte på, holdt sig tilbake og dekket sig. Tre soldater falt den ene efter den andre utenfor plassen hans uten engang å få et glimt av ham. Marius kjempet uten dekning. Han gjorde sig selv til skyteskive. Han stod med mere enn halve kroppen over barrikaden. Der finnes ikke noget mere ødselt enn en gjerrig som slår sig løs, ingen er frykteligere i kampen enn en drømmer. Marius var fryktelig og tankefull. Han stod der i kampen som i en drøm. En kunde ha sagt, et spøkelse som skjøt med gevær. ({{page|123}} ...)]
• barbariske: [Thénardier skjønte sig godt på gjestfrihet, som er en plikt hos barbariske folk og en handelsvare hos siviliserte mennesker, og var for øvrig en dyktig krypskytter og vidkjent for sin skyteferdighet. Han hadde en kold og stille latter som virket uhyre farlig. ({{page|344}} ...)]
• barbente: [Dette var familien til den lille, glade, barbente gutten. Han kom dit, og fant fattigdom, stor nød, og det som var det aller verste: ikke et smil; koldt på peisen og kulde i hjertene. Når han kom, blev det spurt: «Hvor kommer du fra?» – Han svarte: «Fra gaten.» – Når han gikk, blev det spurt: «Hvor skal du hen?» – Han svarte: «Ut på gaten.» – Moren sa til ham: «Hvad er det du har her å gjøre?» – Dette barnet levde i denne mangelen på kjærlighet lik de bleke plantene som vokser i kjellere. Han led ikke under det, og bar ikke nag til nogen. Han visste ikke riktig hvorledes en far og mor bør være. Moren holdt forresten av søstrene hans. ({{page|119}} ...)]
• barberene: [-Gervais. Han hadde på sig et ullsjal som han hadde nappet til sig et eller annet sted og som han brukte til «nesevarmer». Lille Gavroche så ut til å like svært godt en voksbrud som stod der bak ruten, nedringet og prydet med orangeblomster i håret, dreiet sig rundt og smilte til dem som gikk forbi. Men i virkeligheten holdt han øie med boden for å se om han ikke kunde få «knepet» et såpestykke, som han så kunde selge for en sou til en frisør i utkanten av byen. Det hendte ofte at han skaffet sig frokost på den måten. Den slags arbeid som han hadde særlig talent for, kalte han «å barbere barberene.» ({{page|368}} ...)]
• barberkniven: [et rasende ansikt, og uten å slippe barberkniven puffet han den eldste med venstre hånd og den yngste med kneet ut igjen på gaten og lukket døren mens han sa: «Slippe kulden inn her for ingen ting!» ({{page|368}} ...)]
• barbermadam: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• barberskilt: [Efter omvei på omvei kom han inn i en gate som han mente måtte være Poteriegaten. Midt i gaten støtte han mot en hindring. Han følte sig for med hendene. Det var en veltet kjerre; han trådte i vann, dype hull og snublet i ophopet brosten. Det var en barrikade som nogen hadde påbegynt og så forlatt. Han skrevet over brostenene, gikk videre langs husene. Så opdaget han noget hvitt foran sig. Da han kom nærmere, viste det sig å være to hvite hester. Det var de to hestene som var blitt spent fra omnibussen av Laigle og som hadde flakket omkring hele dagen fra gate til gate, og som til slutt hadde stoppet der. – Marius gikk videre forbi hestene. Da han kom inn i en gate som han mente måtte være Contrat-Socialgaten, pep et geværskudd et eller annet sted fra like forbi ham og kulen gjennomboret et barberskilt like over hodet på ham. Det var da et livstegn. Fra da av traff han ikke på noget. Hele denne veien var som å stige ned over belgmørke trapper. Marius gikk likevel videre. ({{page|76}} ...)]
• barberte: [Den parykkmakeren som jaget de to små ungene Gavroche hadde tatt sig av, stod nettop og barberte en gammel veteran. Samtalen hadde dreiet sig om oprøret, Lamarque og til slutt om keiseren og om at han bare var blitt såret én gang. Barberen spurte så soldaten: «Og De, veteran, De har vel ofte vært såret?» – «Jeg?» sa soldaten. «Ikke noget å snakke om. Ved Marengo fikk jeg to sabelhugg over nakken, ved Austerlitz en kule i høire arm, ved Jena en i den venstre, ved Friedland et bajonettstøt der, – og ved Moskva syv–åtte lansestøt, jeg vet ({{page|45}} ...)]
• barcelonnette: [så plutselig i Frankrike, på kysten av Barcelonnette. Først ({{page|11}} ...)]
• barfotet: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• barge: [En dag like efter at Magnon hadde gitt Éponine seddelen om Plumetgaten, trengte politiet plutselig inn i Clochepercegaten; Magnon blev grepet, likeså frøken Miss, og alle som bodde i huset, var mistenkt og måtte i garnet. De to småguttene lekte nettop da nede i en bakgård og så ikke noget til hendelsen. Da de vilde gå inn, fant de døren lukket og huset tomt. En lappeskomaker som hadde boden sin like overfor, ropte på dem og gav dem et papir som deres «mor» hadde latt bli igjen til dem. På papiret stod en adresse: «Herr Barge, inkassator, Kongen av Sicilias gate nr. 8.» Skomakeren sa til dem: «Dere bor ikke her lenger. Gå dit. Det er like i nærheten. Første gate på venstre hånd. Bare vis frem papiret og spør om veien.» ({{page|368}} ...)]
• barhodete: [De tok et stort sjal som tilhørte mor Hucheloup, og kastet det over far Mabeuf. Seks mann laget en båre av geværene sine, la liket på den, og barhodete, høitidelig og langsomt bar de ham inn og la ham på det store bordet i skjenkestuen. Disse mennene var så optatt av den alvorsfulle og hellige handlingen de utførte, at de ikke lenger tenkte på den farefulle stillingen de selv var i. Da de bar liket forbi Javert, sa Enjolras til spionen: «Nå er det snart din tur.» ({{page|84}} ...)]
• barius: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• barleycourt: [rekke småarbeider som utkom i 1700-tallet under pseudonymet Barleycourt. Når han satt og leste, kunde det ({{page|11}} ...)]
• barlind: [og flott ved det. Vaugirard-kirkegården hadde noget ærverdig over sig, den hadde plantninger i gammel fransk havestil: Med rette alléer, buksbom, tuja og kristtorn, gamle graver under gammel barlind og høit gress. Om aftenen var det et særlig trist og dystert sted. ({{page|56}} ...)]
• barmhjertighetsdyd: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• barnaktige: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• barnaktigheter: [Kjærligheten har barnaktigheter, andre lidenskaper har småligheter. Skam over de lidenskaper som gjør menneskene små. Ære være den lidenskap som gjør dem til barn. ({{page|350}} ...)]
• barndomsveninde: [barndomsveninde: grevinne de Boischevron: ({{page|11}} ...)]
• barneansikt: [Da han nu kom inn, fulgte Gavroche ham ganske mekanisk med øinene, mens han beundret geværet; så – med det samme mannen satte sig – fór gaminen brått op. De som til da hadde holdt øie med mannen, vilde ha lagt merke til at han med en underlig opmerksomhet hadde gransket barrikaden og oprørerne; men efter at han kom inn i stuen, hadde han åpenbart falt i tanker og syntes ikke å se noget av det som skjedde. Gaminen nærmet sig denne tankefulle mannen og gav sig til å gå på tåspissene omkring ham, som en går når det er nogen en er redd for å vekke. Samtidig gikk det over hans barneansikt som på en gang var så frekt og så alvorlig, så likeglad og så dypsindig, så lystig og så trist, alle den slags gammelmannsgrimaser som vil si: «Hva? – Det er umulig. – Jeg tar feil. – Jeg drømmer. – Det skulde vel ikke være? – Nei, langt ifra. – Jovisst. – Neida» {{sperret|o. s. v.}} Gavroche stod og vippet på hælene, knyttet begge nevene i lommene, strakte hals som en fugl, skjøv underleppen frem med all den visdommen han kunde legge i den. Han var forbauset, usikker, vantro, overbevist, blendet. Alt arbeidet i ham; instinktet som aner, forstanden som legger sammen. Det var tydelig at noget viktig hadde hendt. ({{page|53}} ...)]
• barneansikter: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• barneavdelingen: [For det åttende: Det er uheldig at de som kommer for å snakke med nogen i tukthuset, må gå gjennom barneavdelingen. ({{page|231}} ...)]
• barneblikk: [Det han hadde sett, var ikke et uskyldig barneblikk, det var et hemmelighetsfullt dyp som hadde åpnet sig og plutselig lukket sig igjen. Det kommer en dag da alle unge piker får det blikket. Ve den, som da er der! – Da Marius den kvelden kom hjem til kvistkammeret sitt, så han på klærne sine, og la for første gang merke til det sluskete, usømmelige og uhørt tåpelige ved å gå tur i Luxembourg-parken i «hverdagsklærne», i en utslitt hatt, tykke fettlærsstøvler, lange sorte bukser med blanke knær og en sort frakk som var loslitt på albuene. ({{page|201}} ...)]
• barneblikket: [Da Marius andre gangen kom forbi benken, så den unge piken op. Øinene var himmelblå og dype, men barneblikket var ennu i dem. Hun så likegyldig på Marius akkurat som hun så på småungene som lekte under trærne, eller på marmorvasen som la skygge over benken; og Marius gikk videre og tenkte på noget annet. – Han gikk ennu fire, fem ganger forbi benken der den unge piken satt, men uten å kaste et blikk på henne. ({{page|201}} ...)]
• barnedødeligheten: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• barnefaren: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• barneflokk: [benene hang og dinglet, skuldrene svinget, hodene støtte mot hverandre, jernene klirret, øinene flammet vilt, nevene knyttet sig eller hang slappe som på døde; bak toget skoggerlo en barneflokk. ({{page|319}} ...)]
• barnefot: [Langsomt trakk han op av den de klærne som Cosette hadde hatt på da hun ti år før drog fra Montfermeil; først den lille sorte kjolen, så det sorte tørklæet, så de gode, store barneskoene som Cosette ennu næsten kunde ha fått på, så små føtter hadde hun, så det tykke lerretslivet, så strikkeskjørtet, så forklæet med lommer i, og til slutt ullstrømpene. Disse strømpene som ennu hadde den yndige formen efter en barnefot, var ikke stort lengre enn Jean Valjeans hånd. Alt sammen var sort. Det var ham som hadde hatt med disse klærne til henne i Montfermeil. Efter som han tok dem op av vadsekken, la han dem på sengen. Han grublet. Han drog sig minne. Det var om vinteren, en meget kold desember, hun skalv av kulde halvnaken i filler, og de stakkars små føttene var røde i treskoene. Han, Jean Valjean, hadde fått av henne fillene og fått sørgedrakten på henne. Moren hadde nok vært tilfreds i graven ved å se datteren bære sorg for henne, og særlig over å se henne velklædd og varm. Han tenkte på skogen ved Montfermeil, som de hadde gått igjennom sammen, Cosette og han; han tenkte på været den gangen, på de bladløse trærne, på skogen uten fugler, og himmelen uten sol; det var det samme, deilig var det. Han ordnet de små kledningsstykkene på sengen, tørklæet ved siden av skjørtet, strømpene ved siden av skoene, livet ved siden av kjolen, og han så på det ene efter det andre. Hun var ikke større enn som så den gangen, og hun hadde den store dukken sin i armen, og hun hadde lagt gullstykket i forklælommen, hun lo, og begge to gikk og holdt hverandre i hånden, hun hadde ingen annen enn ham i hele verden. ({{page|279}} ...)]
• barneføttene: [Han brøt av da han hadde nådd nr. 50–52 og fant porten lukket. Så gav han sig til å sparke i den, rungende spark, som mere røpet de mannsskoene han hadde på, enn de barneføttene som stakk i dem. ({{page|217}} ...)]
• barneglede: [En som hadde sett henne et kvarter før, ville ikke ha skjønt noget av det hele. Nu hadde hun røde kinner, stemmen var livlig og naturlig, ansiktet var et eneste smil. Av og til lo hun mens hun snakket ganske lavt med sig selv. Morsglede er næsten som barneglede. ({{page|202}} ...)]
• barnekinn: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• barnelatter: [Når elskende er skilt fra hverandre, overvinner de avstanden med tusen fantastiske innbilninger som imidlertid er virkelighet for dem. En hindrer dem i å se hverandre; de kan ikke skrive til hverandre. Men de finner en mengde mystiske midler til å meddele sig til hverandre. De sender hverandre fuglesang, blomsterduft, barnelatter, solstråler, vindens sukk, stjernelys, alt det skapte. Og hvorfor ikke. Alle Guds verker er skapt for å tjene kjærligheten. Kjærligheten er mektig nok til å bruke hele naturen som budbærer. ({{page|350}} ...)]
• barnelatteren: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• barnelånet: [Øvrigheten som ikke var blitt varslet om noget, spurte heller ikke om noget, og ombytningen skjedde på den enkleste måte av verden. Men Thénardier krevde for dette barnelånet ti francs om måneden; det lovte Magnon, og betalte også. Det er ikke nødvendig å si at Gillenormand fortsatte å yde bidraget. Hver sjette måned kom han for å se til de små. Han opdaget slett ikke ombyttet. – «Nei, som de ligner Dem,» sa Magnon. ({{page|368}} ...)]
• barneløsgjengeri: [menneskenes forbrytelser har sitt ophav i barneløsgjengeri. ({{page|119}} ...)]
• barnemordsaken: [Han nærmet sig forskjellige grupper av folk, og lyttet efter hvad de sa. Saklisten var meget lang, og rettsformannen hadde derfor til denne dagen satt op to enkle og korte saker. Først hadde de tatt barnemordsaken, og nu gjaldt det en galeislave, en tidligere straffet forbryter, ({{page|202}} ...)]
• barneomstreifer: [Vi må likevel undta Paris. Til en viss grad er dette untaket riktig, tross det vi nettop har nevnt. Mens en barneomstreifer er fortapt i enhver annen storby, mens det omtrent overalt er så at det å overlate et barn til sig selv på en måte er å ofre det og styrte det i et slags skjebnesvangert dyp av laster som dreper ære og samvittighet hos det, mener vi at pariser-gaminen så loslitt og fillet han enn kan være utvendig, innvendig er næsten urørt. Dette hindrer likevel ikke at en føler et stikk i hjertet hver gang en møter et av disse barna, som synes omgitt av flagrende, sønderslitte familiebånd. ({{page|119}} ...)]
• barneopdragelse: [Den gang var det ikke i Frankrike nogen av disse store, hemmelige sammenslutninger som det tyske Tugendbund eller carbonariene i Italia; men her og der var det nogen hemmelige huler med forgreninger. I Paris var blandt andre samfund også et slikt som het A.B.C.-vennene. Hvad var A.B.C.-vennene? En forening som å se til var en forening for barneopdragelse, men som i virkeligheten hadde folkereisning som mål. De sa de var A.B.C.-venner, idet A.B.C. er lik barn og barn er lik folket. ({{page|174}} ...)]
• barnepikene: [O, alle de vakre barnepikene, som mens de passer barna, ({{page|105}} ...)]
• barneprat: [småsnakk den melodi som kommer fra sjelen og som følger det lik en lyre, blir det ikke annet enn en skygge tilbake, og en spør: «Hva, er det ikke annet enn det?» Nei, det er ikke annet enn barneprat, babbel, latter over ingenting, unyttig snakk, vrøvl, alt det som er det mest ophøiede og dypeste i verden, det eneste som det er umaken verd å si og å høre på. Det menneske som aldri har hørt eller sagt slikt vrøvl, slike plattheter, det er et fe og et elendig menneske. ({{page|404}} ...)]
• barnerov: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• barnerovet: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• barnerøver: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• barnesigøinerverden: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• barneskikken: [Den fremmede tenkte at dette værelse hang sammen med ekteparet Thénardiers. Han skulde til å gå ut igjen, da han kom til å se på kaminen. Det var en av disse store vertshuskaminene der det alltid er en så liten ild, når det da er nogen, og som er så kolde å se på. I denne kaminen var det ingen ild, ikke engang aske; men det som var der, fengslet dog mannens opmerksomhet. Det var to små riktig pene barnesko av forskjellig størrelse; mannen kom til å huske den vakre og eldgamle barneskikken å sette skoene i kaminen. ({{page|344}} ...)]
• barnesko: [Den fremmede tenkte at dette værelse hang sammen med ekteparet Thénardiers. Han skulde til å gå ut igjen, da han kom til å se på kaminen. Det var en av disse store vertshuskaminene der det alltid er en så liten ild, når det da er nogen, og som er så kolde å se på. I denne kaminen var det ingen ild, ikke engang aske; men det som var der, fengslet dog mannens opmerksomhet. Det var to små riktig pene barnesko av forskjellig størrelse; mannen kom til å huske den vakre og eldgamle barneskikken å sette skoene i kaminen. ({{page|344}} ...)]
• barneskoene: [Langsomt trakk han op av den de klærne som Cosette hadde hatt på da hun ti år før drog fra Montfermeil; først den lille sorte kjolen, så det sorte tørklæet, så de gode, store barneskoene som Cosette ennu næsten kunde ha fått på, så små føtter hadde hun, så det tykke lerretslivet, så strikkeskjørtet, så forklæet med lommer i, og til slutt ullstrømpene. Disse strømpene som ennu hadde den yndige formen efter en barnefot, var ikke stort lengre enn Jean Valjeans hånd. Alt sammen var sort. Det var ham som hadde hatt med disse klærne til henne i Montfermeil. Efter som han tok dem op av vadsekken, la han dem på sengen. Han grublet. Han drog sig minne. Det var om vinteren, en meget kold desember, hun skalv av kulde halvnaken i filler, og de stakkars små føttene var røde i treskoene. Han, Jean Valjean, hadde fått av henne fillene og fått sørgedrakten på henne. Moren hadde nok vært tilfreds i graven ved å se datteren bære sorg for henne, og særlig over å se henne velklædd og varm. Han tenkte på skogen ved Montfermeil, som de hadde gått igjennom sammen, Cosette og han; han tenkte på været den gangen, på de bladløse trærne, på skogen uten fugler, og himmelen uten sol; det var det samme, deilig var det. Han ordnet de små kledningsstykkene på sengen, tørklæet ved siden av skjørtet, strømpene ved siden av skoene, livet ved siden av kjolen, og han så på det ene efter det andre. Hun var ikke større enn som så den gangen, og hun hadde den store dukken sin i armen, og hun hadde lagt gullstykket i forklælommen, hun lo, og begge to gikk og holdt hverandre i hånden, hun hadde ingen annen enn ham i hele verden. ({{page|279}} ...)]
• barneskrik: [Av og til trengte et barneskrik gjennom støien i skjenkestuen, fra en eller annen kant av huset. Det var en liten gutt som madam Thénardier hadde fått for litt over tre år siden: «uten å skjønne hvorledes. Det måtte da komme av kulden,» som hun sa. Moren hadde ammet ham, men var ikke glad i ham. Når de hissige skrikene fra guttungen blev altfor plagsomme, sa Thénardier: «Gutten din skriker, gå og se hvad som feiler ham.» – «Pøh!» sa moren, «jeg er lei a’n.» Og den lille blev liggende der alene og skrike i mørket. ({{page|344}} ...)]
• barnesnakk: [Det blev i dette huset kanskje oftere enn noget annet sted ytret meget av den slags barnesnakk som alltid er så yndefullt og som får en til å le en fordrømt latter. Det var innenfor disse triste murene at et fem års gammelt barn en gang ropte: «Mor! Tenk en av de store sa til mig at jeg ikke hadde mere enn ni år og ti måneder igjen å være her. Å, hvor det er deilig.» – ({{page|56}} ...)]
• barnesorg: [| Til foreningen for barnesorg i Draguignan || style="text-align:right" | 250 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• barnespråk: [Cosette hadde lagt strikketøiet fra sig, men hun hadde ikke krøpet frem fra plassen under bordet. Cosette rørte alltid minst mulig på sig. I en eske bak sig hadde hun lagt nogen gamle filler og den lille tinnsabelen. Éponine og Azelma la ikke merke til det som hendte. De holdt på med en meget viktig sak; de hadde fått tak i katten og hadde kastet dukken på gulvet. Éponine som var eldst, svøpte den lille katten inn i en mengde røde og blå lapper og filler, til tross for at den mjauet ynkelig og strittet imot. Mens hun holdt på med dette viktige og vanskelige arbeidet, sa hun til søsteren i det milde, skjønne barnespråk som mister ynden når en vil gjengi det: «Ser du, søster, denne dukken er meget morsommere enn den andre. Den vrir sig, den skriker, den er varm. Ser du, søster, den skal vi leke med. Det skal være min lille pike. Jeg skal være en dame. Jeg skal komme for å hilse på dig, og du skal få se henne. Så får du se bartene, og ({{page|344}} ...)]
• barnestemme: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• barnestemmer: [Cosette satt på sin vanlige plass under kjøkkenbordet nær gruen. Hun var klædd i filler, hadde nakne føtter i tretøflene; hun strikket ved lyset fra grueilden på en ullstrømpe til de små Thénardiers. En liten kattunge lekte under stolene. Fra et værelse ved siden av hørte en to friske barnestemmer som lo og pratet. Det var Éponine og Azelma. ({{page|344}} ...)]
• barnesøvnen: [og tillit, over dette oldingehodet og denne barnesøvnen. ({{page|45}} ...)]
• barnetillit: [Mannen reiste sig og skulde til å gå, da han så noget innerst inne i kaminen. Det var en sko, en skrekkelig, tung tresko, halvt utslitt og dekket med aske og tørket søle. Det var Cosettes sko. Med den rørende barnetillit som selv om den stadig blir skuffet, aldri mister håpet, hadde også Cosette satt en sko i kaminen. Det var ikke noget i den skoen. Den fremmede lette i lommen, bøide sig ned og la en louisdor i den. Så listet han sig tilbake til værelset sitt. ({{page|344}} ...)]
• barnetøi: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• barnlige: [«Herre!» sa den lille savoyarden med den barnlige tillitsfullhet som er sammensatt av uvitenhet og uskyldighet — ({{page|45}} ...)]
• baronens: [Jeg venter i forværelset på herr Baronens bud. ({{page|351}} ...)]
• baronessens: [Den ukjente svarte med et smil. «Jeg tillater mig ikke å motsi herr baronen. I ethvert fall ser De at jeg er godt underrettet. Men det jeg nu skal fortelle Dem, kjenner ikke andre til enn jeg alene. Det er av interesse på grunn av fru baronessens formue. Det er en usedvanlig hemmelighet. Den er til salgs. Jeg byr Dem den først. For godt kjøp. Tyve tusen francs.» – «Jeg kjenner den hemmeligheten, akkurat som jeg kjenner alt det andre,» sa Marius. – Mannen følte at det var nødvendig å slå prisen litt ned. – «Herr baron, la oss si tusen francs, så skal jeg tale.» – «Jeg gjentar at De ikke har noget å fortelle mig. Jeg vet hvad De vil si mig.» – Det viste ({{page|351}} ...)]
• baroniet: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• barontittelen: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• barrastidens: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• barrecarosse: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• barrikadeangrep: [Ilden fra angriperne blev ved. Geværskudd og kardeskskudd vekslet med hverandre, i virkeligheten uten å gjøre særlig skade. Bare den øverste delen av vertshusets forside var blitt noget ødelagt, vinduene i annen etasje og kvistvinduene var blitt knust av kardeskene. De av forsvarerne som hadde stått der, hadde måttet trekke sig tilbake. Forresten er det en taktikk ved barrikadeangrep å skyte lenge for å få oprørerne til å bruke op ammunisjonen, hvis de skulde gjøre den feilen å svare på ilden. Når det så viser sig ved at ilden avtar, at de hverken har kuler eller krutt, gjør en stormangrep. Enjolras hadde ikke falt i den snaren. Barrikaden svarte slett ikke. ({{page|123}} ...)]
• barrièredesgobelingaten: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• barrièredesgobelinsgaten: [Javert hadde, da mørket falt på, stilt ut folk og hadde selv gjemt sig bak trærne i Barrière-des-Gobelinsgaten like overfor Gorbeaurønnen på den andre siden av bulevarden. Først hadde han prøvd å fakke de to unge pikene som skulde vokte inngangen til hulen. Men han hadde bare fått «knepet» Azelma. Éponine var ikke på post, hun var blitt vekk, og han hadde ikke kundet gripe henne. Så hadde Javert stått og lyttet efter signal. Vognen som kjørte bort og kom tilbake, hadde uroet ham. Endelig hadde han blitt utålmodig, og «sikker på at det var et rede der oppe», sikker på at det vilde bli «et heldig stevnemøte», han hadde kjent igjen flere av røverne som hadde gått inn, hadde han til slutt satt sig fore å gå dit op uten å vente på pistolskuddet. Som nevnt hadde han fått gatedørsnøkkelen av Marius. ({{page|217}} ...)]
• barrièresiden: [Et øieblikk efter hørte Marius de to unge pikene gå barbent bortover gangen og Jondrette som ropte efter dem: «Pass nu godt på. Den ene på Barrière-siden, den andre på hjørnet av Petit-Banquiergaten. Pass hele tiden på porten, og straks dere ser noget, så hit med dere og si fra. Legg bena på nakken. Dere har jo en nøkkel å låse dere inn med.» Den eldste piken brummet. «Stå på vakt i snøen barbent!» – «I morgen skal dere få grønne silkesko,» sa faren. – De gikk ned trappen, og nogen sekunder efter forkynte smellet fra gatedøren som blev lukket, at de var utenfor. Det var nu ingen andre i huset enn Marius og Jondrette-paret; og kanskje også de hemmelighetsfulle skikkelsene som Marius hadde skimtet i tussmørket gjennom døren til det ubebodde loftsrommet. ({{page|217}} ...)]
• barsel: [Dette er fra en ulyklig mor med sex barn det ene er ikke åtte månter enda. Selv syk siden siste barsel, forlatt av mann min for fem månter siden, har jeg inte nogen hjelpemidler i den svarteste armoden. ({{page|217}} ...)]
• barselseng: [stod han plutselig overfor en uniform, en sjako, en fjærbusk og et gevær. For annen gang stanset han plutselig: «Å, der har vi ham jo,» sa han. «God dag, herr samfundsorden.» – Gavroche brukte aldri lang tid på å undre sig, og undringen svant fort. – «Hvor skal du hen, din røverunge?» ropte sersjanten. – «Men borger da,» sa Gavroche, «jeg har da ennu ikke kalt Dem for storborger. Hvorfor skal De så fornærme mig.» – «Hvor skal du hen, din slyngel?» – «Unnskyld,» svarte Gavroche, «De hadde kanskje et godt hode igår, men idag har De visst lagt det igjen hjemme.» – «Jeg spør dig hvor du skal hen, din kjeltring.» – Gavroche svarte: «De snakker jo riktig pent for Dem. En skulde sannelig ikke tro de var så gammel som De er. De skulde jamen selge hårene Deres for hundre francs stykket. Så tjente De fem hundre francs.» – «Hvor skal du hen, din røver?» – «De bruker stygge ord. Neste gang De får bryst, må De sannelig tørke Dem bedre om munnen efterpå.» – Sersjanten felte bajonett. «Nå vil du så si mig hvor du skal hen, din slyngel.» – «Ja, herr general,» sa Gavroche, «jeg skal av sted for å hente doktor til konen min som ligger i barselseng.» – «I gevær!» ropte sersjanten. ({{page|103}} ...)]
• bartene: [Cosette hadde lagt strikketøiet fra sig, men hun hadde ikke krøpet frem fra plassen under bordet. Cosette rørte alltid minst mulig på sig. I en eske bak sig hadde hun lagt nogen gamle filler og den lille tinnsabelen. Éponine og Azelma la ikke merke til det som hendte. De holdt på med en meget viktig sak; de hadde fått tak i katten og hadde kastet dukken på gulvet. Éponine som var eldst, svøpte den lille katten inn i en mengde røde og blå lapper og filler, til tross for at den mjauet ynkelig og strittet imot. Mens hun holdt på med dette viktige og vanskelige arbeidet, sa hun til søsteren i det milde, skjønne barnespråk som mister ynden når en vil gjengi det: «Ser du, søster, denne dukken er meget morsommere enn den andre. Den vrir sig, den skriker, den er varm. Ser du, søster, den skal vi leke med. Det skal være min lille pike. Jeg skal være en dame. Jeg skal komme for å hilse på dig, og du skal få se henne. Så får du se bartene, og ({{page|344}} ...)]
• basilius: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• baskerne: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• basques: [Basques og Nicolette rev op lerret og gjorde i stand forbindingssaker. Nicolette sydde dem sammen. Basque rullet dem op. Da de manglet charpi, hadde legen foreløpig stanset blodet med vatt. Ved siden av sengen brente tre lys på et bord, og på det lå også legens forbindingsveske. Legen vasket Marius’ ansikt og hår med koldt vann. Et helt spann fullt blev rødt på et øieblikk. Portneren stod med lys i hånden og lyste. Legen lot til å ta det alvorlig. Av og til rystet han på hodet som om han svarte på et eller annet spørsmål han gjorde sig. De var et dårlig varsel for den syke, disse hemmelighetsfulle enetalene som legen holdt med sig selv. ({{page|189}} ...)]
• basta: [Marius tok henne i armen og sa forelsket: «Vi snakker forretninger.» – «Det er sant,» sa Cosette, «jeg lukket op vinduet, og så kom det en hel flokk med gråspurv inn i haven. Fugler, ikke masker. Det er askeonsdag i dag, men ikke for fuglene.» – «Jeg har sagt at vi snakker forretninger, gå, kjære lille Cosette, la oss være alene et øieblikk. Vi snakker om tall. Det kommer til å kjede dig.» – «Du har slik et pent halstørklæ i dag, Marius. De er virkelig forfengelig, høistærede. Nei, det kommer ikke til å kjede mig.» – «Jeg forsikrer dig, du vil kjede dig.» – «Nei. For det er dere to. Jeg skjønner ikke noget av det, men jeg vil høre på dere. Når en hører stemmer en elsker, trenger en ikke å skjønne et ord av det de sier. Å være sammen med dere, er alt det jeg ønsker. Altså blir jeg her hos dere. Basta!» – «Kjære, elskede Cosette, det er umulig.» – «Umulig!» – «Ja.» – «Nå,» sa Cosette, «jeg skulde fortalt dere nyheter. Jeg vilde fortalt dere at bestefar sover enda, at tante er til messe, at kaminen i far Fauchelevents værelse ryker, at Nicolette har sendt bud efter feieren, at Toussaint og Nicolette alt har trettet, og at Nicolette gjør narr av Toussaint fordi hun stammer. Men nu får dere altså ikke vite nogen ting. Å, jaså, nå, så det er umulig? De skal få se, at jeg også skal kunde si det er umulig. Og hvem går det da utover? Jeg ber dig, kjære, lille Marius, la mig få lov til å være her hos dere.» – «Jeg forsikrer dig at vi må være alene.» – «Nå ja, men jeg er ({{page|305}} ...)]
• bastard: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• bastille: [Forhørene var begynt. Dommeren hadde funnet det heldig å la være å sette en fra Mester-pusbanden i enecelle, i håp om «sladder». Det var Brujon, den langhårete fra Petit-Banquiergaten. Han var blitt sluppet ut i Charlemagnefengslets gård, og opsynsmennene holdt øie med ham. Navnet Brujon var et av fengslets skatter. På en av murene i gården mellem politifengslet og tukthuset, den tyvene kaller «Løvegraven», var grovt risset op en slags bastille og under den stod BRUJON 1811. Det var far til Brujon anno 1832. Den siste som vi bare så et glimt av under bakholdet i Gorbeaurønnen, var en ung, meget lur og meget sleip fyr, som så skremt og ynkelig ut. Det var det at han så skremt ut, som hadde fått dommeren til å sende ham i fengselsgården i den tro at det var nyttigere enn å ha ham i enecelle. ({{page|306}} ...)]
• bastillen: [Denne uhyre massen må styrte sammen. Å seire ved Austerlitz, det er stort, å ta Bastillen, det er umåtelig. ({{page|76}} ...)]
• bastillens: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• basunengelkinnene: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• bataljonene: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• bataljonenes: [Lyset var tent, og han leste med albuene på bordet som stod like ved det åpne vinduet. Alle slags drømmerier strømmet inn til ham og blandet sig med tankene. Han leste kunngjørelsene fra storarméen, disse heltedikt skrevet på slagmarken; han så der av og til farens navn, alltid keiserens; hele det mektige keiserdømmet åpenbarte sig for ham; han følte som om et hav bruste og steg i ham; det var som om faren strøk forbi ham lik et vindpust og hvisket til ham. Han følte sig litt efter litt så underlig; han syntes han hørte trommehvirvler, kanontorden, trompetfanfarer, bataljonenes taktfaste skritt, den dumpe, fjerne lyd av kavaleriet; av og til så han op mot himmelen der stjernenes kjempemasser lyste mot det uendelige dyp; og han så ned i boken, og der så han andre mektige billeder i vilt virvar. Hjertet knuget sig sammen. Han var som i ørske, han skalv og stønnet; plutselig og uten at han selv visste av hvad det var som ({{page|140}} ...)]
• bataljonsfører: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• batave: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• batelote: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• bathurst: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• batist: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• batteriene: [På Cambronnes ord svarte den engelske røst «fyr!» Batteriene flammet, haugen skalv, alle disse jernsvelgene spydde for siste gang ut en forferdelig regn av kardesker. En mektig røksky farvet vagt hvit av månen som stod op, veltet frem, og da røken drev vekk, var der ikke mere igjen. Den fryktelige levningen var tilintetgjort. ({{page|299}} ...)]
• batterier: [På samme tid som hulveien blev opdaget, tok batteriet masken av. Seksti kanoner og de tretten firkanter fyrte løs på kyraserene på nært hold. Den tapre general Delord gjorde honnør for de engelske batterier. Hele det lette engelske batteri hadde i galopp rykket frem mellem firkantene. Kyraserene hadde ikke tid til å stoppe. Ulykken i hulveien hadde minsket antallet, men ikke deres mot. De var av den slags menn som fikk større mot når de blev færre i antall. Det var bare kolonnen Wathier ({{page|299}} ...)]
• batteriet: [På samme tid som hulveien blev opdaget, tok batteriet masken av. Seksti kanoner og de tretten firkanter fyrte løs på kyraserene på nært hold. Den tapre general Delord gjorde honnør for de engelske batterier. Hele det lette engelske batteri hadde i galopp rykket frem mellem firkantene. Kyraserene hadde ikke tid til å stoppe. Ulykken i hulveien hadde minsket antallet, men ikke deres mot. De var av den slags menn som fikk større mot når de blev færre i antall. Det var bare kolonnen Wathier ({{page|299}} ...)]
• baudin: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• bauduin: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• bautzen: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• bayard: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• bayonne: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• beaujon: [rent ville av glede på berg- og dalbanen ved Beaujon, et ({{page|105}} ...)]
• beaumarchais: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• beautreillisgaten: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• beauvaistapeter: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• bebodde: [Da han hadde gått omtrent tre hundre skritt, kom han til et sted der gaten delte sig, en gate gikk til venstre, en til høire. Hvilken skulde han velge. Jean Valjean var ikke et øieblikk i tvil og tok den til høire. Hvorfor? Fordi veien til venstre førte til forstaden, {{sperret|d. v. s.}} til bebodde strøk, og veien til høire førte ut mot markene, {{sperret|d. v. s.}} øde strøk. Men de gikk ikke særlig fort. Cosettes skritt sinket ham. Han gav sig til å bære henne igjen. Cosette la hodet mot skulderen hans og sa ikke et ord. ({{page|24}} ...)]
• beboere: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• bebreidende: [Mannen i den tilknappede frakken gikk helt ut til den ytterste odden av stranden, der stod han en stund i tanker, med hendene krampaktig knyttet, og speidet. Plutselig slo han sig for pannen. Nettop der stranden sluttet og vannet begynte, fikk han se et bredt, lavt buet jerngitter med en svær lås og tre solide hengsler. Dette gitteret dannet likesom en slags port i kaimuren ut mot elven og stranden. En sort strøm rant ut nederst og blev skyllet ut i elven. Innenfor de svære rustne gitterstengene kunde en skimte en slags hvelvet, mørk gang. Mannen la armene over kors og stirret på gitteret med et bebreidende blikk. – Da blikket ikke hadde nogen virkning, prøvde han å skyve gitteret op; han rystet det, men det gav ikke efter. Det hadde rimeligvis vært åpnet, enda han ikke hadde hørt nogen støi, noget som var underlig nok, så rustent som det gitteret var. Men sikkert var det iallfall at det var blitt lukket igjen. Dette tydet på at den som hadde fått dreiet denne porten på hengslene, ikke hadde brukt dirk, men nøkkel. Mannen som stod og ristet i gitteret, var straks klar over det, og det fikk ({{page|189}} ...)]
• bedekammer: [gaten, blev brukt som spisestue, det andre som soveværelse og det tredje som bedekammer. En kunde ikke ({{page|11}} ...)]
• bedekammeret: [elegante verdensmannsvaner; to dører: en like ved kaminen førte til bedekammeret, den andre like ved bokhyllen, førte til spisestuen; bokhyllen var et stort bokskap med glassdører og fullt av bøker. Kaminen var av ({{page|11}} ...)]
• bedene: [Så hørte han støi som om et villdyr brøt sig gjennom hekken, og ut av buskaset kom en lang, mager pike som stoppet foran ham og stirret dristig på ham. Hun lignet mindre et menneskelig vesen enn en skikkelse skapt av tusmørket. – Før Mabeuf vant over sin skrekk og kunde få svart en stavelse, hadde hun tatt kjeden av kroken, kastet bøtten nedi, trukket op vann og fylt spannet, og han så nu denne skapningen med bare ben og fillete kjole løpe omkring mellem bedene og spre liv omkring sig. Da det første spannet var tømt, fylte hun et nytt. Hun vannet hele haven. Mens hun gikk omkring i gangene der silhouetten tegnet sig ganske sort, og ivrig brukte de lange, magre armene under det fillete tørklæet, minnet hun om en slags flaggermus. ({{page|306}} ...)]
• bedervede: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• bedeskammel: [Marius hadde holdt på de fromme vanene fra barneårene. En søndag hadde han gått for å høre messen i Saint-Sulpice i det samme kapellet som tanten tok ham med i da han var liten. Den dagen var han mere åndsfraværende og fordrømt enn vanlig og hadde kommet til å knele ned bak en pilar på en ullfløiels bedeskammel, som på ryggstøet bar innskrevet navnet: «Herr Mabeuf, klokker.» Messen var så vidt begynt da en gam- ({{page|140}} ...)]
• bedestolene: [stolene fra vintersalongen, bedestolene fra kammeret og ({{page|11}} ...)]
• bedestoler: [I bedekammeret hadde han to strå bedestoler og i soveværelset en strå lenestol. Når det traff sig så at han blev ({{page|11}} ...)]
• bedet: [knekket da den falt ned i bedet. Han reiste sig da han ({{page|45}} ...)]
• bedra: [bedra. Jeg heter Félix, men jeg er ikke lykkelig. Ord ({{page|105}} ...)]
• bedradd: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• bedrageren: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• bedrageri: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• bedårende: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• bedøvende: [Marius satt hos Cosette, mens havegjerdet blev voktet av en slags hund i menneskeskikkelse og seks røvere måtte trekke sig tilbake for en jentunge. Aldri hadde himmelen vært mere stjernetett og skjønnere, trærne mere bevende, blomsterduften mere bedøvende; aldri hadde fuglene satt sig til hvile på grenene med skjønnere sang; aldri hadde all naturens rene velklang vært mere samstemt med kjærlighetens innerste musikk; aldri hadde Marius vært så dåret, så lykkelig, så stråleglad. Men han hadde funnet Cosette trist. Hun hadde grått og hadde røde øine. Det var den første sorgen i denne vidunderlige drømmen. ({{page|9}} ...)]
• befalingene: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• befalt: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• befalte: [Jean Valjean hadde sittet for sig selv på en sten borte ved hjørnet av vertshuset med børsen mellem benene, og hadde til da ikke tatt nogen del i det som hadde hendt. Det syntes som om han ikke engang hadde hørt at det blev sagt omkring ham: «Der er en børse som ikke gjør noget!» – Da Enjolras befalte, reiste han sig. ({{page|123}} ...)]
• beferdet: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• befrier: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• befrieren: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• befriet: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• befrir: [XVI, men få ham til å synge Marseillaisen og han befrir ({{page|105}} ...)]
• begeistret: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• begeistringen: [Opprørerne blev grepet av en av disse ophøiede stemninger som endog får en til å glemme selvforsvaret, og de nærmet sig liket med ærbødig frykt. «For nogen menn de var, de kongemorderne,» sa Enjolras. Courfeyrac bøide sig ned og hvisket til ham. «Dette er bare for dig, jeg vil ikke dempe begeistringen. Men han var minst av alt kongemorder. Jeg kjente ham. Han het far Mabeuf. Jeg vet ikke hvad som gikk av ham i dag. Men det var en tapper gammel tusseladd. Se bare på det hodet.» – «Ja, et hode som en tusseladd, men et hjerte som Brutus,» svarte Enjolras. Så sa han høit: ({{page|84}} ...)]
• begeret: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• begra: [«Nå, det er liksynsdoktoren som går,» sa Fauchelevent. «Han har sett på henne og sagt: Hun er død. Når doktoren har påtegnet passet til Paradis, sender begra- ({{page|56}} ...)]
• begravd: [Nogen øieblikk efter var han ikke blind lenger. Det falt litt lys gjennom den åpningen han hadde kommet ned, og øinene hadde vennet sig til mørket. Han kunde efter hvert skimte noget. Den gangen han hadde begravd sig i – annet uttrykk passer ikke for stillingen – var muret igjen bak ham. Det var en blind forgrening. Foran ham var det en annen mur, en mur av mørke. Lyset tapte ({{page|189}} ...)]
• begravde: [lommen. Jeg fant det på jorden like efter at De hadde gått. Så begravde jeg den døde, jeg kastet graven igjen og har altså gjort arbeidet for Dem. Og imorgen gir portneren Dem kortet tilbake, og De slipper å betale de femten francs. Slik henger det sammen, grønnskolling.» – «Mange takk, bondemann,» ropte Gribier blendet. «Neste gangen blir det mig som byr på vin.» ({{page|56}} ...)]
• begravede: [over hans begravede navn, likesom et lys ved siden av en likkiste. – Denne dommen øket forresten det skyggemørket som dekket Thénardier, fordi frykten for å bli grepet jaget ham ut i det ytterste mørke. ({{page|245}} ...)]
• begravelsene: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• begravelsesbyrået: [Plutselig stoppet likvognen. Den hadde nådd frem til gitterporten. Jordfestelsestillatelsen måtte vises frem. Mannen fra begravelsesbyrået snakket litt med portneren. Under denne samtalen som virket til en stans på to-tre minutter, kom en eller annen ukjent mann og stilte sig bak likvognen ved siden av Fauchelevent. Han lignet en arbeider, hadde en trøie med store lommer og bar en hakke under armen. Fauchelevent så på ham: «Hvem er De?» spurte han. – Mannen svarte: «Graveren.» ({{page|56}} ...)]
• begravelsesfjes: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• begravelsesomkostningene: [Obersten efterlot sig ikke noget. Salget av innboet dekket begravelsesomkostningene. Tjenestepiken fant et stykke papir som hun gav til Marius. På det stod skrevet med oberstens hånd: ({{page|140}} ...)]
• begraver: [å betale dem. Jeg er gammel her, og De er ny. Jeg kjenner alle knep og knip, alle krinkler og kroker. Jeg skal gi Dem et venneråd. Ett er klart, det er at solen holder på å gå ned, den har alt nådd kuppelen på Invalidedomen; kirkegården blir lukket innen fem minutter.» – «Det er sant,» sa graveren. – «På de fem minuttene kan De ikke få fylt graven – den er fanden så dyp også denne graven – og så nå bort til porten før den lukker.» – «Det har De rett i.» – «Og så må De betale femten francs i bøter.» – «Femten francs.» – «Men De har tid til – hvor bor De?» – «Omtrent et kvarters vei herfra, i Vaugirardgaten nr. 87.» – «Om De tar bena på nakken kan De komme ut i tide.» – «Akkurat.» – «Når De er utenfor porten, galopperer De hjem, tar kortet, kommer tilbake og portneren åpner porten for Dem. Når De har kortet, har De ikke noget å betale. Og så begraver De liket. Jeg skal vente og passe på at det ikke løper vekk.» – «Å, jeg skylder Dem livet, bonde.» – «Så legg nu i vei,» sa Fauchelevent. Graveren som var ute av sig selv av takknemlighet, trykket ham i hånden og løp av sted. ({{page|56}} ...)]
• begraves: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• begunstigede: [– forklar disse uskyldighetens eldgamle mysterier den som kan – lot hun sig kysse uten mishag av en lansenérofficer som var en tremenning av henne og som het Théodule. Tross denne begunstigede lansenér passet merkeseddelen «snerpe», som vi har brukt, helt og fullt på henne. Frøken Gillenormand var en slags tusmørkesjel. – Snerperiet er halvt en dyd og halvt en last. ({{page|127}} ...)]
• behaget: [Overfor denne dobbelte hemmeligheten vek Marius tilbake. Den ene gjorde ham på en måte rolig overfor den andre. Gud var like synlig i alt dette som Jean Valjean. Gud har sine redskaper. Han bruker det verktøiet han vil. Han svarer ikke overfor menneskene. Vet vi hvorledes Gud handler? Jean Valjean hadde arbeidet på Cosette. Han hadde i nogen grad formet hennes sjel. Det var uimotsigelig. Og så? Arbeideren var fryktelig; men verket var beundringsverdig. Gud skaper undere akkurat slik som han selv synes. Han hadde skapt denne yndige Cosette og han hadde gjort bruk av Jean Valjean. Det hadde behaget Gud å velge denne underlige medarbeideren. Har vi rett til å kreve regnskap av ham for det? Er det første gang at møkkdyngen hjelper våren med å skape rosen? ({{page|305}} ...)]
• behandlet: [den andre ordenspolitiet. Staten, politiet, begravelsesbyrået, reglementer, administrasjon, hvad skjønner vi oss på det; alle og enhver må bli harme når de ser hvorledes vi blir behandlet. Vi har ikke engang rett til å gi vårt støv til Jesus Kristus. Dette sunnhetsvesenet er et av revolusjonens påfunn. Gud underordnet politifullmektigen. Slik er vår tid! Ti stille, Fauvent!» ({{page|56}} ...)]
• behendig: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• behold: [«Nei,» sa biskopen, «behold De pengene. Hvor meget ({{page|45}} ...)]
• beholde: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• beholdt: [Han gikk en stund efter dem. I lommen la han de to pistolene han hadde fått av Javert og som han hadde beholdt. De var fremdeles ladd. Det vilde være vanskelig å si hvad det var for en uklar tanke som fikk ham til å ta dem med. ({{page|25}} ...)]
• behov: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• beilet: [jakken som beilet til kyskhetsprisen. Den mest troskyldige er stundom den klokeste. Slikt hender. ({{page|105}} ...)]
• beiniværet: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• beit: [dumhetsgjemslet. Jeg får hjelpe dig ut av knipen. Hjelpe en grei kar som er i beit, det er min jobb.» ({{page|189}} ...)]
• beite: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• bek: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• bekete: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• bekjent: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• bekjentgjøre: [la oss likevel bekjentgjøre vår takkegudstjeneste fra prekestolen, hr. sogneprest. Det ordner sig nok.» ({{page|11}} ...)]
• bekk: [Det var syv-åtte minutters vei fra skogkanten til kilden. Cosette kjente veien godt; hun hadde gått den mange ganger om dagen. Merkelig nok vildret hun sig ikke bort, og ledet av en slags vag teft nådde hun frem til kilden. Det var en smal naturlig hulning som vannet hadde laget i leirjorden, den var omtrent to fot dyp, omgitt av mose og høie skjermplanter, og stensatt i bunnen med nogen store stener. En bekk rislet ut av kilden. ({{page|344}} ...)]
• bekken: [Når en den gang gikk opover Saint-Jacquesgaten og til venstre bortover den gamle, indre boulevard, nådde en like før den lille bekken ved Gobelinsveveriene til en slags mark med snorer tvers over, der nogen klæsfiller ({{page|306}} ...)]
• beleirede: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• beleiret: [Digne som flere ganger var blitt beleiret under religionskrigene, var ennu i 1815 omgitt av gamle murer med firkantede tårn i hjørnene. De er senere revet ned. Han ({{page|45}} ...)]
• beleiringen: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• belgier: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• belgiere: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• belgierne: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• bellealliance: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• bellevillehøidene: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• bellevueveien: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• belte: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• beltestedet: [si noget. Det var et alvorlig tegn at de hadde virket slik at han hadde besvimt, og en våkner ikke alltid av den slags uvett. Dessuten var han også utmattet av blodtapet. Fra beltestedet og nedover hadde kroppen vært vernet av barrikaden. ({{page|189}} ...)]
• belønne: [Hvit kom inn. Det var en egen ro over ham, og den gav ham en underlig verdighet. Han la fire louisdorer på bordet. «Her har De til husleien og til det som trenges mest, herr Fabantou! Så får vi se siden.» – «Måtte Gud belønne Dem, edle velgjører!» sa Jondrette; så gikk han fort bort til konen: «Send vekk vognen!» – Hun listet sig bort, mens mannen stod og bukket og bad Hvit ta plass. Litt efter kom hun tilbake igjen og hvisket til mannen: «Nå er det gjort.» – Snøen som hadde falt hele dagen, var nu så høi at en ikke hadde hørt vognen da den kom og heller ikke da den kjørte vekk. ({{page|217}} ...)]
• benedikt: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• benediktinerbernhardinerinnene: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• benediktinere: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• benediktinerinnene: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• benediktus: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• benker: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• benkevogner: [benkevogner, bruker en nu jernbane; hvor der da var seilbåter, er der nu dampskib. Nu snakkes det om Fécamp, ({{page|105}} ...)]
• benkhakene: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• benmagre: [«For no tull og tøis,» sa Babet. – «La oss rappe oss,» sa Gueulemer. «Kostene kunde komme forbi.» – Éponine vendte sig mot de fem røverne og sa: «Nei, god dag, Brujon, Babet og Klamper’n. Kjenner De mig ikke igjen, hr. Gueulemer. Åssen går det, Montparnasse?» – «Joda, de kjenner dig,» sa Thénardier, «men rapp dig nå.» – «Vi skal arbeide,» sa Babet. Éponine tok Montparnasse i hånden. «Pass dig,» sa han, «jeg har en åpen kniv i hånden.» – «Kjære Montparnasse. Dere må ha tillit til mig,» sa hun, «dere lot jo mig undersøke saken.» Så tok hun Gueulemers svære fingrer i sin svake, benmagre hånd og sa: «Dere vet godt at jeg ikke er et fe. Ellers tror dere mig. Jeg har gjort dere mange tjenester. Nå, jeg har gjort undersøkelser, dere våger til unyttes. Jeg sverger på at det ikke er noget å gjøre her i huset.» ({{page|404}} ...)]
• benrangler: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• bensplinter: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• bentene: [bentene og de fordømte filosofene deres, og om alle de revolusjonene som i seksti år har skremt ravneflokkene i Tuileriene. Og når du har latt dig drepe, slik uten medynk, skal jeg ikke engang sørge over din død, hører du det, morder!» ({{page|189}} ...)]
• benytte: [ikke?» – «Det er nok med Nicolette.» – «Men du trenger da en kammerpike.» – «Har jeg ikke Marius?» – «Dere burde ha eget hus, egne tjenere, en vogn, en losje i teatret. Ikke noget er for godt for dere. Hvorfor ikke benytte det at dere er rike? Rikdom øker lykken.» – Cosette svarte ikke. ({{page|336}} ...)]
• benådning: [ikke annet enn én benådning, den min egen samvittighet gir mig.» ({{page|305}} ...)]
• beplantet: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• bere: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• beregnet: [ene gjødde til hverandre. – Av kanonene i Chanvreriegaten skjøt den ene med kardesker, den andre med kuler. Den siste var rettet litt høiere enn den første, og ilden var beregnet slik at kulen skulde ramme den øverste kanten av barrikaden, skyte den bort og kaste brostenene som kardeskstumper ned over oprørerne. Meningen med dette var å drive oprørerne ned fra barrikadetoppen og tvinge dem til å trekke sig inn i det indre av barrikaden; det vil si at det varslet stormangrep. Når de kjempende først var blitt jaget ned fra barrikadetoppen av kanonkulene og fra vinduene i vertshuset av kardeskene, kunde stormtroppene våge sig inn i gaten uten å bli siktet på, kanskje til og med uten å bli opdaget, og plutselig klatre over barrikaden akkurat som kvelden før, og hvem vet, ta barrikaden ved overrumpling. ({{page|123}} ...)]
• berglandet: [en kjøre med skyss i dette berglandet? Der er ikke nogen veier. ({{page|11}} ...)]
• bergregiment: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• berlinerstas: [ikke vilde ha brukt dem. Vi hadde drevet det til å lage virkelig vakre glassmykker. Vi kappedes med det en kaller Berlinerstas. Det var jo ikke lett å komme op på høide med det tyske sortglass. Et gross inneholder tolv hundre velformede perler og koster ikke mere enn tre francs.» ({{page|351}} ...)]
• bernhard: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• bernhardinerbenediktinerinnene: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• bernhardinerbenediktinernonnene: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• bernhardinerbenediktinernonner: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• bernhardinere: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• bernhardinerkloster: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• bernhardinernes: [Det en ser er det indre av et kloster. Det er det indre av dette triste, alvorstunge huset som en kalte: «Bernhardinernes kloster for den evige tilbedelse». Den losje en er i, kalles taleværelset. Den stemme en hørte først, var portnersken. Hun sitter alltid der urørlig og taus, på den andre siden av veggen, like ved den firkantete åpningen, vernet av jerngitteret og blikkplaten med de tusen hullene som av et dobbelt visir. Verdslige øine måtte ikke se noget på dette hellige stedet. ({{page|56}} ...)]
• berry: [Oldingen skiftet fra skarlagenrødt til å bli hvitere enn håret. Han vendte sig mot en byste av hertugen av Berry, som stod på kaminen, og hilste dypt og høitidelig. Så gikk han to ganger langsomt og taus fra kaminen til vinduet og fra vinduet til kaminen, tvers gjennom hele værelset, mens gulvet knaket som om det var en stenmann som gikk der. Andre gangen bøide han sig ned over datteren som sløv, lik en gammel sau, var vitne til dette sammenstøtet, og sa med et næsten rolig smil: «En baron som denne herren og en borgerlig som mig kan ikke bo under samme tak lenger.» ({{page|140}} ...)]
• berthier: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• bertinpoiréegaten: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• beryktede: [Da restaurasjonen syntes timen var kommet, våget den sitt dommedagsslag. En morgen stilte den sig ansikt til ansikt med Frankrike, hevet røsten og nektet nasjonen retten til å styre og borgeren friheten. Dette er grunnlaget for de beryktede juliordonnansene. ({{page|299}} ...)]
• berømmelse: [Denne de Lamothe var «skattet» i denne kretsen både på grunn av sin «berømmelse» og – underlig nok, men sant – på grunn av navnet de Valois. ({{page|140}} ...)]
• berømt: [Med det samme han skulde til å gå op trappene, la han på den andre siden av bulevarden merke til Jondrette som stod der hyllet inn i «velgjørerens» kappe og snakket med en av disse uhyggelige fyrene som en kaller «gatesvermere», mistenkelige folk som alltid ser ut til å lure på ondt, som sover om dagen og derfor gir grunn til å tro at de arbeider om natten. Begge disse mennene snakket sammen uten å røre sig mens sneen falt tett, og de dannet en gruppe som en politibetjent straks vilde merke sig, men som Marius knapt så. Tross det smertelige som optok ham, kunde han likevel ikke la være å legge merke til at den «gatesvermeren» Jondrette snakket med, lignet en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» som Courfeyrac en gang hadde vist ham og som i strøket gikk for en av de verste av nattesvermerne. Han blev senere en berømt kjeltring, den gang var han bare en kjent kjeltring. I 1832 holdt politiet øie med ham, men han hadde ennu ikke tatt fatt for alvor. ({{page|217}} ...)]
• besatte: [Dette sølvtøiet besatte ham. — Det lå der inne — nogen ({{page|45}} ...)]
• beseiret: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• besiddels: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• besiddelse: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• besittelse: [I seks uker hadde Marius litt efter litt, langsomt og gradvis dag for dag tatt Cosette i besittelse, helt sjelelig, men fullstendig. Han eide hennes smil, hennes ånde- ({{page|9}} ...)]
• besk: [Han krøllet papiret sammen i hånden, som om disse ordene hadde en underlig besk smak for ham. Han fulgte betjenten. Nogen minutter efter var han alene i et høitidelig, panelt værelse, oplyst av to vokslys som stod på et bord med grønt teppe. Ennå lød i øret på ham de ordene betjenten sa da han gikk: «Dette er dommerværelset. De har bare å dreie messingklinken på den døren der, så kan De komme inn i rettssalen bak rettsformannens stol.» Disse ordene blandet sig med en vag minnelse om de trange gangene og de mørke trappene han hadde gått gjennom hit. ({{page|202}} ...)]
• beskjeden: [klok, beskjeden og verdig, velgjørende og velvillig, hvilket ({{page|11}} ...)]
• beskuer: [«Å, så vakker du er,» mumlet Marius. «Jeg tør ikke se på dig. Det gjør at jeg beskuer dig. Du er en av gratiene. Jeg vet ikke hvad som går av mig. Bare du stikker skospissen frem under kjolen, blir jeg ganske ør. Og hvilket strålende lys blir det ikke når dine tanker åpenbarer sig. Du taler så klokt. Av og til synes jeg du er en drøm. Tal, jeg hører på dig, jeg beundrer dig. Å, Cosette, så underlig og deilig det er, jeg er ganske tullete. De er tilbedelsesverdig, frøken! Jeg studerer føttene dine i mikroskop og sjelen i teleskop.» – Og Cosette svarte: «Jeg elsker dig litt mere for hvert øieblikk siden imorges.» – Spørsmål og svar falt som de kunde under denne samtalen, men de stemte alltid i ett: kjærlighet. ({{page|404}} ...)]
• beskuet: [De strålte begge to. De oplevde nu den usigelige og uforlignelige stunden, var på det svimlende høidepunktet der all ungdom og all glede møtes. De var tilsammen ikke førti år. Det var det ideelle ekteskap; de to barna var to lys. De så ikke på hverandre, de beskuet hverandre. Cosette så Marius i en stråleglans; Marius så ({{page|279}} ...)]
• beskutt: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• beskyttende: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• beslag: [kjørselsporten, men opdaget at den var spikret igjen både utenfra og innenfra. Så nærmet han sig den store porten med større håp. Den var skrekkelig forfallen, selve dens størrelse gjorde den mindre sterk. Bordene var råtne, jernbåndene – det var ikke mere enn tre av dem – var rustne. Det syntes mulig å bryte gjennom dette skjøre stengselet. Han så efter og opdaget at denne porten ikke var nogen port. Den hadde hverken hengsler eller beslag, hverken lås eller åpning. Jernbåndene gikk tvers over fra den ene siden til den andre uten brudd. Gjennom sprekkene mellem bordene så han svært murverk. Han måtte med skrekk si sig selv at dette som lignet en port, bare var bordkledning utenpå en bygning. Det var lett nok å få løs et bord, men så vilde han stå foran en mur. ({{page|24}} ...)]
• beslå: [Mannskapet holdt på å gjøre fast seilene. Den toppgasten som holdt på å beslå store mersseil på styrbord side, tapte likevekten. Mengden på kaien så ham vakle, og utstøtte et skrik; han gikk på hodet, styrtet over råen med hendene strakt foran sig mot dypet; i farten grep han tak i tauet først med den ene og så også med den ({{page|331}} ...)]
• beslått: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• bespotte: [Ofte stod han op midt på natten for å høre på lovsangene fra disse uskyldige skapningene som bar så tunge byrder, og han følte at det isnet i blodet når han tenkte på at de som led rettferdig straff, bare hevet stemmen mot himmelen for å bespotte den, og at han, elendige, selv hadde knyttet neven mot Gud. – Ett slo ham, og fikk ham til å gruble alvorlig som var det noget forsynet selv hadde minnet ham om: flukten, dristige klatringer, livsfarlige handlinger, alt det strevet han hadde hatt for å komme vekk fra det første stedet, alt det hadde han også hatt for å komme inn her. Var det et sinnbillede på hans skjebne? – Dette huset var også et fengsel, og lignet uhyggelig det andre han hadde flyktet fra, og som han aldri hadde tenkt han skulde få se maken til. – Han fikk igjen se gitter, skåter, jernstenger, verne hva? Engler. ({{page|56}} ...)]
• bestefedre: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• bestefedrene: [spist.» – «Det er ikke sant. Jeg skal få Gillenormand til å skjenne på dig. Bestefedrene er skapt til å skjenne på fedrene. Kom nå. Bli med mig op i dagligstuen straks.» – «Umulig.» ({{page|336}} ...)]
• besteget: [Så brøt det på denne brostenshaugen ut en kamp verdig en av Trojas murer. Disse bleke, fillete, utslitte mennene som ikke hadde spist på fireogtyve timer, som ikke hadde sovet, som ikke hadde mere enn nogen få skudd igjen å avfyre, som rotet i de tomme lommene efter patroner, næsten alle såret, med hode eller armer forbundet med en gammel, svart linfille, med klærne fulle av huller som blodet rant av, slett væbnet med dårlige geværer og sløve sabler – nu blev de titaner. Barrikaden blev ti ganger angrepet, stormet og besteget, men aldri tatt. ({{page|123}} ...)]
• bestemorøine: [med bestemorøine og ruget over ham mens han spiste. Han kjente ikke sig selv lenger, regnet ikke med sig selv. Marius var herre i huset. Gillenormand hadde i sin glede gått av hengslene, han var barnebarnet til barnebarnet sitt. Under denne gleden var han det elskverdigste barn. Av frykt for å trette eller plage den syke, stilte han sig bak ham for å tekkes ham. Han var tilfreds, lykkelig, glad, elskverdig, ung. Det hvite håret la en mild verdighet over det gledeslyset som strålte fra ansiktet hans. ({{page|245}} ...)]
• bestemødres: [fra våre bestemødres tid. Men det er mitt soveværelse ({{page|11}} ...)]
• bestet: [Så vendte han sig mot Jean Valjean. «Hvad kaller dere den veldige bygningen nederst i gaten? Det er Riksarkivet, ikke sant? Jeg skulde fått pillet sammen nogen av de svære søilebestene der, så skulde jeg lage en fin barrikade.» Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøit til sig selv, «han sulter,» og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så op, forbauset over det store soustykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykker av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se en så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på den som i ørske; så vendte han sig mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse løkter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar mig ikke bestikke. Det har fem klør, men mig klorer de ikke.» – «Har du en mor?» spurte Jean Valjean. «Kanskje mere enn De,» svarte Gavroche. – «Javel, så gjem pengene til din mor.» – Gavroche følte sig rørt. Dessuten la han merke til at mannen som snakket til ham, ikke hadde hatt på, og det vakte tillit hos ham. «Jaså,» sa han. «Er det ikke for å få mig til å la være å knuse løkter?» – «Knus så mange du vil.» – «De er en bra mann,» sa Gavroche, og han stakk femfrancsstykket i en av lommene sine. ({{page|103}} ...)]
• bestikkelsessummen: [«De kjenner underskriften?» spurte mannen. – Det var Fantines underskrift. Thénardier kjente den. Det var ikke noget å svare. Han følte sig dobbelt ergerlig, ergerlig over at han ikke fikk den bestikkelsessummen han håpet på, og ergerlig fordi han hadde lidd nederlag. Mannen la til: «De kan ta det papiret som kvittering.» – Thénardier trakk sig tilbake i god orden. – «Denne underskriften er temmelig godt eftergjort,» mumlet han mellem tennene. «Nå ja, la det så være.» – Så gjorde han et fortvilet bråtak: «Det er vel, herre, siden De altså hadde det papiret. Men det er nødvendig å betale ‘klattgjelden’. Jeg har meget til gode.» ({{page|344}} ...)]
• bestod: [Klostret var for Jean Valjean som en ø omgitt av en malstrøm. Innenfor de fire murene lå for fremtiden hele verden for ham. Han så nok av himmelen til å føle sig tilfreds og nok av Cosette til å føle sig lykkelig. En meget fredelig tid begynte nu for ham. Han bodde sammen med den gamle Fauchelevent i hytten nederst i haven. Den bestod som før nevnt av tre rom, med nakne murvegger. Det beste av dem var med makt – for Jean Valjean hadde uten nytte satt sig imot det – påtvunget herr Madeleine av far Fauchelevent. På veggen i dette værelse var der, foruten de to spikerne som bjelleremmen og kurven skulde henge på, som prydelse klebet op en Vendée-tifrancsseddel fra 1793, festet der av den tidligere gartneren, en gammel chouaner som døde i klostret og som Fauchelevent fikk stillingen efter. ({{page|56}} ...)]
• bestuchef: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• bestuchefs: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• bestukket: [Hvor var det blitt av denne hemmelighetsfulle mannen som drosjekusken hadde sett komme ut av hovedkloakken med Marius på ryggen og som politimannen hadde grepet på fersk gjerning i å redde en oprører; hvor var det blitt av politimannen? Hvorfor hadde politimannen tidd stille om dette? Hadde det lykkes mannen å slippe vekk? Hadde han bestukket politimannen? Hvorfor hadde denne mannen ikke gitt noget livstegn fra sig til ({{page|245}} ...)]
• bestyrtet: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• besunget: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• besvart: [Plutselig hørte han larm bak sig, raske skritt, og ropene: «Til våben!» Han vendte sig og så borte i Saint-Denisgaten ut for Chanvreriegaten Enjolras som gikk forbi med gevær i hånden, Gavroche med pistolen, Feuilly med sabelen, Courfeyrac med kården, Jean Prouvaire med musketten, Combeferre med børsen, Bahorel med karabinen, og efter dem hele den støiende, væbnede skaren. Chanvreriegaten var ikke stort lenger enn et børseskudd. Laigle formet hendene til en ropert og ropte: «Courfeyrac! Courfeyrac! Halloi!» Courfeyrac hørte ropet, fikk se Laigle, og tok nogen skritt inn i Chanvreriegaten og ropte: «Hvad er det du vil?» – Ropet blev besvart av: «Hvor skal du hen?» – «Lage en barrikade!» – «Kom hit. Dette stedet er bra. Lag den her!» – «Du har rett, Laigle,» sa Courfeyrac og på et tegn av ham styrtet hele flokken inn i Chanvreriegaten. ({{page|53}} ...)]
• besøk: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• besøket: [Denne verdige presten hadde en bror som var klokker ved Saint-Sulpice, og han hadde flere ganger lagt merke til denne mannen som stod og stirret på barnet, og det arret han hadde over kinnet, og de store tårene han hadde i øinene. Denne mannen som så helt og fullt var en mann som gråt som en kvinne, hadde gjort inntrykk på klokkeren. Denne skikkelsen hadde festet sig i minnet. En dag da han var i Vernon for å se til broren, støtte han ved broen på oberst Pontmercy og kjente igjen mannen fra Saint-Sulpice. Klokkeren snakket om det til sognepresten, og de gikk under et eller annet påskudd sammen til obersten. Dette besøket blev fulgt av flere. Obersten som fra først av var meget taus, snakket til slutt ut, og sognepresten og klokkeren fikk høre hele historien og hvorledes Pontmercy ofret sin lykke for sønnens fremtid. Det virket til at presten følte aktelse og ømhet for ham, og obersten på sin side godhet for sognepresten. Dessuten er det så at når begge er opriktige ({{page|140}} ...)]
• besøkte: [Tre dager efter at han hadde kommet til Digne besøkte ({{page|11}} ...)]
• betagende: [veltalenhet, overbevisende og betagende. ({{page|11}} ...)]
• betatt: [Efter å ha fått skyss deler av veien for åtte–ti sous milen, med det som den gang ble kalt «småvognene omkring Paris», hadde Fantine omtrent midt på dagen nådd frem til Bakersmuget i Montfermeil. Da hun kom forbi Thénardiers vertshus, var hun blitt formelig blendet ved synet av de to småpikene som strålte der i den store husken, og hadde stoppet op foran denne åpenbaring av glede. Hun var betatt av synet. De to småpikene fortryllet moren, og hun stod ganske rørt og så på dem. Nærvær av engler forteller at Paradiset er nær. Hun trodde å ha sett skrevet over dette vertshuset skjebnens hemmelighetsfulle «Her!» De to små var så åpenbart lykkelige. Hun så på dem, hun så med beundring på dem, så rørt at da moren stoppet litt mellem to vers, kunne hun ikke la være å si som nevnt: «For nogen vakre barn De har, frue.» ({{page|105}} ...)]
• betegnede: [Thénardier gjentok: «La det nu bli slutt på dette. Hvor meget hadde fyren på sig?» Jean Valjean lette efter i lommene sine. Som før nevnt, brukte han alltid å ha penger på sig. Da han alltid måtte være forberedt på alt, var det blitt en lov for ham. Denne gangen var han likevel på en måte blitt overrumplet. Da han kvelden før hadde tatt på sig nasjonalgardistuniformen, hadde han, så optatt som han var av triste tanker, glemt å ta lommeboken med. Han hadde bare nogen småpenger i vestlommen. Det var omtrent tredve francs. Han vrengte lommene, som var ganske gjennomvåte av søle, og la ned på stenhellene i gangen en louis d’or, to femfrancsstykker og ti–tolv sous. Thénardier stakk underleppen frem og gjorde et betegnede vrikk på halsen. «Du drepte ham for godtkjøp,» sa han. ({{page|189}} ...)]
• betenker: [«Kamerater!» ropte Courfeyrac, «spill ikke krutt. Vent med å svare til de er kommet inn i gaten.» – «Og fremfor alt, la oss reise fanen igjen,» sa Enjolras og tok op fanen som hadde falt ned like foran føttene på ham. Utenfor hørte en ladestokkene støte i geværene; troppene ladde igjen. – Enjolras ropte: «Hvem har mot! Hvem vil igjen plante fanen på barrikaden?» Ingen svarte. Å stige op på barrikaden nettop i det øieblikket da det igjen utvilsomt var tatt sikte på dem, det var den visse død. Selv den tapreste betenker sig på å felle sin egen dødsdom. Selv Enjolras grøsset da han sa: «Vil ikke nogen melde sig?» ({{page|84}} ...)]
• betjentene: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• betjenter: [For det tredje: eftersporing med betjenter i en viss avstand fra hverandre er godt, men ved viktige leiligheter krever det at den ene betjent ikke taper den andre av syne. Om en av dem av en eller annen grunn skulde være slapp i tjenesten, vilde den annen kunde passe på og bistå ham. ({{page|231}} ...)]
• betont: [«Hør på mig, Théodule.» – «Jeg hører, tante.» – «Vær opmerksom.» – «Jeg er opmerksom.» – «Jeg skal si dig, Marius reiser av og til bort.» – «Å, jasså nå.» – «Han reiser og er borte om natten.» – «Å hå!» – «Vi vil gjerne vite hvad det er som ligger under.» – Théodule svarte med en herdet manns ro: «Et eller annet skjørt.» – Og la så til med dette dulgte smilet som viser at en er sikker i sin sak: «Et pikebarn.» – «Ja, det er klart,» ropte tanten som syntes det var som talt av selve Gillenormand, og som følte sig fullt overbevist ved at ordet «pikebarn» blev betont akkurat på samme måte som av faren. Hun la til: «Gjør oss en glede. Følg efter Marius. Han kjenner dig ikke, så det vil falle dig lett. Gjelder det et pikebarn, så prøv å få snakke med det pikebarnet; skriv så og fortell oss historien. Det vil more bestefaren.» ({{page|140}} ...)]
• beundringen: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• beundringstegn: [som slike små kan vise når de vil vekk. Plutselig opdaget hun de to andre i husken, bråstanset og strakte ut tungen, som beundringstegn. ({{page|105}} ...)]
• beure: [og i Beure.» — — Jeg tror ikke jeg tar feil i at det nettop ({{page|45}} ...)]
• bevare: [Thénardier uten å reise sig. «Madam,» sa han og smilte næsten fryktsomt, «la henne få leke.» – Hvis det hadde vært en gjest som hadde spist lammestek og drukket to flasker vin til maten og som ikke hadde sett ut som en «utfattig stakkar», vilde et slikt ønske vært som en befaling for henne. Men at en mann med slik en hatt tillot sig å ha et ønske, og at en mann med slik en frakk tillot sig å ha en vilje, det trodde madam Thénardier ikke å burde finne sig i. Hun svarte skarpt: «Hun må arbeide hvis hun vil ha mat. Jeg før henne ikke for at hun skal la være å gjøre noget.» – «Hvad er det hun holder på med,» sa den fremmede med den snille stemmen som stod i slik underlig motsetning til tiggerdrakten og bærerskuldrene. Madam Thénardier viste den nåde å svare: «Strømper, om De tillater; strømper til småpikene mine som næsten ikke har strømper og snart må gå barbent.» – Mannen så på Cosettes stakkars røde føtter og blev ved: «Når kan hun bli ferdig med de strømpene?» – «Å, hun kommer da til å holde på minst tre eller fire dager til, det dovendyret.» – «Og hvor meget kan det par strømper være verd når det er ferdig?» – Madam Thénardier sendte ham et hånlig blikk: «Minst tredve sous.» – «Vil De la mig få dem for fem francs?» spurte den fremmede. – «Bevare mig vel,» ropte en av fraktemennene og storlo, «fem francs! Det tror jeg pokker så vel! Fem blanke francs.» – Thénardier mente at han nu burde ta ordet: «Ja, hvis De har lyst til det, kan De nok få strømpene for fem francs. Vi vil nødig si nei til reisende.» – «De må betale straks,» sa madam Thénardier kort og fyndig. – «Jeg kjøper de strømpene, og jeg betaler dem,» sa han mens han tok et femfrancsstykke op av lommen og la på bordet. Så vendte han sig til Cosette: «Nu er det mig som eier arbeidet ditt. Lek du barnet ({{page|344}} ...)]
• bevares: [– «Gud bevares, nei da, herre; det er en liten stakkar som vi har tatt til oss i medynk. En slags åndssløv unge. Hun har visst vann i hodet, De ser hvor stort det er. Vi gjør det vi kan for henne, men vi er slett ikke rike. Vi har både titt og ofte skrevet til det stedet hun er fra, men på seks måneder har vi ikke fått svar. Det er vel så at moren er død.» – «Å,» sa mannen og falt igjen i tanker. – «Moren var nå ikke stort verd,» sa madam Thénardier. «Hun reiste fra barnet sitt.» ({{page|344}} ...)]
• bevart: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• beveget: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• bevende: [Marius satt hos Cosette, mens havegjerdet blev voktet av en slags hund i menneskeskikkelse og seks røvere måtte trekke sig tilbake for en jentunge. Aldri hadde himmelen vært mere stjernetett og skjønnere, trærne mere bevende, blomsterduften mere bedøvende; aldri hadde fuglene satt sig til hvile på grenene med skjønnere sang; aldri hadde all naturens rene velklang vært mere samstemt med kjærlighetens innerste musikk; aldri hadde Marius vært så dåret, så lykkelig, så stråleglad. Men han hadde funnet Cosette trist. Hun hadde grått og hadde røde øine. Det var den første sorgen i denne vidunderlige drømmen. ({{page|9}} ...)]
• bevet: [Hvad gikk så for sig mellem de to? Ikke noget. De elsket hverandre. – Når de om natten var i haven, syntes de den var et levende og hellig sted. Alle blomstene omkring dem åpnet sig og lot sin virak flomme mot dem; og de åpnet sjelene og lot dem strømme utover blomstene. Alt bevet omkring disse to som talte kjærlighetsord som fikk trærne til å skjelve. Hvad sa de? Åndepust. Ikke noget annet. Åndepust som var nok til å forvirre og vekke uro i hele naturen. Trolldomskrefter som en knapt skjønte noget av om en i en bok leste disse samtalene som blev feid vekk og spredt under løvet som røk for vind. Om en fjerner fra to elskendes ({{page|404}} ...)]
• bevilget: [fikk han av stiftsrådet bevilget tre tusen francs årlig under tittelen: Godtgjørelse til biskopen for utgifter til vognleie, skyss og embedsreiser. ({{page|11}} ...)]
• bevinget: [han enn var, så var hans rolle nu slutt. For fremtiden var det Marius som skulde være forsyn for Cosette. Cosette hadde nu under himmelblået funnet sin like, sin elsker, sin mann, sin himmelske ektefelle. Idet hun fløi bort, bevinget og forklaret, lot hun efter sig på jorden den tomme, heslige puppen, Jean Valjean. ({{page|305}} ...)]
• bevismateriale: [må ut, du har nøkkelen, gi mig den.» – Denne galeislaven var fryktelig sterk. Det nyttet ikke å si nei. Men han som hadde nøkkelen, prøvde likevel å underhandle, bare for å vinne tid; han så på den døde, men kunde ikke se annet enn at han var ung, velklædd, og så ut som han var rik, men helt ukjennelig av blod. Mens de snakket sammen, fant han leilighet til hemmelig og uten at morderen la merke til det, å rive av et stykke av den myrdedes frakk. Bevismateriale, skjønner De; middel til å komme på spor efter saken og bevise forbrytelsen. Han stakk bevismaterialet i lommen. Så åpnet han gitteret, slapp mannen ut med børen på ryggen, lukket gitteret igjen og skyndte sig vekk, fordi han ikke hadde lyst til å bli blandet nærmere inn i historien og fremfor alt fordi han ikke vilde være til stede når morderen kastet liket i elven. De skjønner det hele nå. Den mannen som bar liket, var Jean Valjean, den som hadde nøkkelen, snakker til Dem nå, og stykket av frakken …» ({{page|351}} ...)]
• bevismaterialet: [må ut, du har nøkkelen, gi mig den.» – Denne galeislaven var fryktelig sterk. Det nyttet ikke å si nei. Men han som hadde nøkkelen, prøvde likevel å underhandle, bare for å vinne tid; han så på den døde, men kunde ikke se annet enn at han var ung, velklædd, og så ut som han var rik, men helt ukjennelig av blod. Mens de snakket sammen, fant han leilighet til hemmelig og uten at morderen la merke til det, å rive av et stykke av den myrdedes frakk. Bevismateriale, skjønner De; middel til å komme på spor efter saken og bevise forbrytelsen. Han stakk bevismaterialet i lommen. Så åpnet han gitteret, slapp mannen ut med børen på ryggen, lukket gitteret igjen og skyndte sig vekk, fordi han ikke hadde lyst til å bli blandet nærmere inn i historien og fremfor alt fordi han ikke vilde være til stede når morderen kastet liket i elven. De skjønner det hele nå. Den mannen som bar liket, var Jean Valjean, den som hadde nøkkelen, snakker til Dem nå, og stykket av frakken …» ({{page|351}} ...)]
• bevissthet: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• bevisstheten: [Jean Valjean lyttet skarpt og hørte noget som lignet skritt som fjernet sig. – Nu går de, tenkte han, og jeg er alene. – Plutselig hørte han over hodet på sig en støi som lød lik tordenbrak for ørene på ham. Det var en skuffe jord som falt på kisten. Det falt en skuffe til. Et av de hullene han pustet gjennom, blev stoppet igjen. En tredje skuffe jord falt. Så en fjerde. Det er noget som er sterkere enn den sterkeste mann. Jean Valjean tapte bevisstheten. ({{page|56}} ...)]
• bevist: [en «annengangs forbryter». Denne fyren hadde stjålet epler, men det syntes ikke som om der var tilstrekkelig bevis; det som var bevist, var at han før hadde vært på galeiene i Toulon. Det var det som gjorde at saken stod så dårlig for ham. – Forresten var avhøret av mannen slutt, og det som stod igjen var talene av forsvareren og den offentlige anklager; saken ville knapt bli ferdig før midnatt. Mannen ville rimeligvis bli dømt. Statsadvokaten var meget dyktig, og de anklager han førte frem, drev han igjennom – det var en åndrik fyr som skrev vers. ({{page|202}} ...)]
• beviste: [hun så angitt ham, tilstod alt, beviste alt. Mannen var ({{page|11}} ...)]
• bevitnes: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• bibel: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• bibelske: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• biblioteket: [dag reiste han sig fra lenestolen og gikk inn i biblioteket ({{page|11}} ...)]
• bicétre: [dag blev i Bicétre smidd sammen en svær jernlenke. Jean ({{page|45}} ...)]
• bicêtregalehuset: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• bidradd: [Marius’ politiske feber var borte. Revolusjonen av 1830 hadde bidradd til det. Han var fremdeles den samme, men heftigheten var vekk. For å si det klart: Han hadde ikke lenger meninger, men sympati med. Hvilket parti hørte han til? Menneskehetens. Innenfor menneskeheten hadde han valgt Frankrike, innenfor nasjonen valgte han folket, innenfor folket valgte han kvinnen. Han foretrakk en idé for en kjensgjerning, en dikter for en helt, og satte Jobs bok høiere enn slaget ved Marengo. Og når han så efter en dag i grublerier gikk hjem om kvelden langs bulevardene og han mellem grenene på trærne så det uendelige rom, lys uten navn, avgrunner, mørke, hemmelighetsfullhet, blev alt menneskelig lite for ham. Han trodde, og hadde kanskje rett i det, at han nu hadde nådd frem til sannheten om livet og filosofien. Dette hindret ham ikke i å legge planer for fremtiden. ({{page|193}} ...)]
• bidrag: [| Bidrag til lønnen for fattige skolelærere i stiftet || style="text-align:right" | 2 000 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• bidro: [Månen kastet et blekt lys inn i dette røde, flammende rommet, og for Marius’ drømmesinn tok måneskinnet sig selv i dette handlingsøieblikk ut som en himmelsk tanke midt i de hesligste drømmer på jorden. Gjennom den istykkerslåtte ruten trengte vinden inn og bidro til å dempe varmen. Jondrette hadde tent pipen og satt på den istykkerslåtte stolen og røkte. Konen snakket lavt med ham. På hodet hadde hun en sort hatt med store fjær, et stort, rutet tørklæ over strikkeskjørtet, og på bena de mannfolkskoene som datteren hadde brukt om morgenen. Det var de klesplaggene som hadde fått Jondrette til å si: «Det er bra at du har pyntet dig.» Selv hadde han på sig den nye, altfor store frakken han hadde fått av Hvit. ({{page|217}} ...)]
• bienvenus: [høiærverdighet biskop Bienvenu's hus. ({{page|45}} ...)]
• bier: [ungpikestøien, mere yndefull enn summing av bier. De lekte, de ropte på hverandre, de samlet sig i flokk og løp omkring. Nonneslørene våket over latteren langt borte fra, skyggene våket over lysstrålene, men hvad gjorde det. De strålte, de lo. De triste murene hadde sine blendende stunder. De var med i denne vakre hvirvelsverm idet et svakt gjenskjær falt over dem fra all denne gleden. Det var som om et regn av roser falt over denne sorgen. De unge pikene spøkte muntert mens søstrene så på dem; de syndefri la ikke bånd på de uskyldige. Takket være disse barna var det blandt de mange alvorstunge timer én naturlig. De små hoppet og sprang, de store danset. I dette klostret tok selve himmelen del i leken. ({{page|56}} ...)]
• bifaller: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• bifallsmumling: [av frykt. Denne oldingen står ophøiet for fedrelandet. Han levde et langt liv og fikk en strålende død! La oss nu bringe liket i dekning og la oss, hver en av oss, forsvare denne døde som vi vilde ha forsvart vår levende far. Og la hans nærvær midt blandt oss gjøre barrikaden uinntagelig.» En høitidelig og kraftig bifallsmumling fulgte efter de ordene. Enjolras bøide sig ned, løftet det gamle hodet og kysset det sky på pannen, så bøide han varsomt armene og ømt som om han var redd for å gjøre ham vondt, tok han frakken av ham, pekte på alle de blodige hullene og sa: «Dette er fra nu av vår fane.» ({{page|84}} ...)]
• bifalt: [slutten av 1813 sluttet han sig til eller bifalt alle fiendtlige ({{page|11}} ...)]
• biffen: [De seks kjeltringene gikk bort i skyggen for å rådslå, rasende over å bli holdt i age av et kvinnfolk. «Det ligger noget under,» sa Babet. «En grunn. Er hun kanskje forelsket i bikkja? Det vilde være ille å gå glipp av dette her. To kvinnfolk og en gammel kall, og dårlige lemmer for vinduene. Det er en grei sak.» – «Ja, vel så gå inn dere andre,» ropte Montparnasse: «Grei biffen. Jeg blir hos jentungen, og finner hun på tull –» og han lot kniven som han holdt åpen, blinke i løkteskjæret. Thénardier sa ikke et ord og syntes å vilde gå med på alt. ({{page|404}} ...)]
• bigot: [fortrolig brev til kultusministeren, hr. Bigot de Préameneu. ({{page|11}} ...)]
• bikkja: [De seks kjeltringene gikk bort i skyggen for å rådslå, rasende over å bli holdt i age av et kvinnfolk. «Det ligger noget under,» sa Babet. «En grunn. Er hun kanskje forelsket i bikkja? Det vilde være ille å gå glipp av dette her. To kvinnfolk og en gammel kall, og dårlige lemmer for vinduene. Det er en grei sak.» – «Ja, vel så gå inn dere andre,» ropte Montparnasse: «Grei biffen. Jeg blir hos jentungen, og finner hun på tull –» og han lot kniven som han holdt åpen, blinke i løkteskjæret. Thénardier sa ikke et ord og syntes å vilde gå med på alt. ({{page|404}} ...)]
• bikkjekoldt: [«Vet dere,» sa faren, «at det er bikkjekoldt i dette fandens hullet. Hvis nu denne mannen ikke kommer. Å ja, vi får nok vente. Han sier til sig selv: «La dem bare vente på mig, det er derfor de er der.» – Å! som ({{page|217}} ...)]
• bikkjene: [De to barna travet efter ham. Da de kom forbi en bakerbod, vendte Gavroche sig og sa: «Nå, unger har dere fått middagsmat?» – «Nei, herre,» svarte den eldste, «vi har ikke spist siden imorges.» – «Dere har hverken far eller mor, da?» spurte Gavroche verdig. – «Jo, vi har nok både pappa og mamma, men vi vet ikke hvor de er.» – «Det kan ofte være bedre enn å vite hvor de er,» sa Gavroche, som var en tenker. – «Ser du,» sa den eldste, «vi har gått omkring i to timer, vi har lett efter noget overalt, men vi har ikke funnet noget.» – «Jeg vet det,» sa Gavroche, «det er bikkjene som eter op alt.» ({{page|368}} ...)]
• bikube: [Opprørerne var fulle av håp. Den måten som de hadde slått det nattlige angrepet tilbake på, hadde næsten gjort dem likeglad overfor det angrepet de ventet om morgenen. De ventet på det og smilte. De tvilte ikke mere på et heldig utfall enn på den saken de kjempet for. Dessuten var det klart at de snart vilde få hjelp. De regnet med det. Med den hang til seiersspådommer som er franskmennenes styrke under kamp, delte de dagen som kom i tre avsnitt. Klokken seks om morgenen vilde et regiment som «det var arbeidet med» gå over, klokken tolv vilde hele Paris reise sig; ved solnedgang: revolusjonen. En hørte stormklokken fra Saint-Merry som ikke hadde stanset et øieblikk siden dagen før; bevis for at den andre barrikaden, den store, fremdeles holdt. – Alle disse håpene blev utvekslet fra gruppe til gruppe i en slags munter, mere fryktelig hvisking som minnet om den krigerske summingen i en bikube. ({{page|123}} ...)]
• biljardbord: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• biljardbordet: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• biljarden: [Da han satt i en krok og på en måte i ly av biljarden, hadde soldatene, som stirret på Enjolras, ikke engang opdaget Grantaire, og sersjanten gjorde sig klar til å gjenta: «Legg an,» da de plutselig hørte en høi røst rope like ved siden av sig: «Leve republikken! Det er jeg med på!» – Grantaire reiste sig. Det veldige gjenskinnet av hele den kampen han ikke hadde vært med i, strålte i øinene på ({{page|123}} ...)]
• biljardkulene: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• biljardpartiet: [Marius brukte å gå fem, seks ganger op og ned i alléen fem eller seks ganger om uken, uten at han og de hadde kommet til å hilse på hverandre. Mannen og den unge piken hadde ganske naturlig vakt en viss opmerksomhet hos de fem, seks studentene som av og til brukte å gå tur der i gangene, de flittige efter forelesningen, de andre efter biljardpartiet. Courfeyrac som hørte til de siste, hadde sett på dem en stund, men hadde trukket sig vekk da han fant pikebarnet stygt. Men slått av den sorte kjolen som den lille piken brukte, og den gamle mannens hvite hår, hadde han døpt dem «frøken Mørk» og «herr Hvit», og da ingen kjente dem av navn, fikk opnavnene hevd, også Marius brukte de navnene. ({{page|201}} ...)]
• biljardsalen: [I kjøkkenet var det blitt tent op ild, og der smeltet de til kuler alt det vertshuset hadde av tinnkanner, skjeer og gafler. Og hele tiden blev det drukket. Fenghetter og dyrehagl lå og fløt på bordene mellem vinglassene. Oppe i biljardsalen stod mor Hucheloup, Matelote og Gibelotte og rev i stykker gamle vaskekluter og laget forbindinger. Redselen hadde virket forskjellig på dem, den ene var blitt sløv, den andre forpustet, og den tredje lys våken. Tre oprørere hjalp dem, tre langhårete, skjeggete fyrer, som plukke lerret med stor fingerferdighet og fikk kvinnene til å skjelve. ({{page|53}} ...)]
• billedhoggere: [«Så er alt i orden,» sa Courfeyrac. – «Ikke ennu.» – «Hvad står igjen?» – «Maineporten,» svarte Enjolras. Han satt en stund i egne tanker, så sa han: «Der er marmorslipere, malere og billedhoggere. Det er folk med ildhu, men de kjølner fort. Jeg vet ikke hvad som går av dem i det siste. De tenker på andre ting. De spiller domino. Det er absolutt nødvendig å gå og snakke til dem, og kraftig. De samles hos Richefeu mellem 12 og 1. Det må blåses på den asken. Jeg hadde gjort regning med denne drømmeren Marius. Han er god nok, men kommer ikke her mer. Vi må sende en til Maineporten. Men jeg har ingen.» – «Og mig, har du ikke mig,» sa Grantaire. – «Dig? Du skulde opflamme republikanerne?» – «Hvorfor ikke?» – «Duger du til noget?» – «Nå, jeg har da lyst,» sa Grantaire. – «Du tror ikke på noget!» – «Jeg tror på dig.» – «Og du skulde være mann ({{page|299}} ...)]
• billedlige: [svare på flommen av grovheter fra folkemassen. Mellem maskene og mengden blev det en heslig utveksling av billedlige uttrykk. ({{page|279}} ...)]
• billedskjønn: [musselinet; en munterhet dempet av drømmerier; billedskjønn: slik var Fantine; og under pynten og båndene ({{page|105}} ...)]
• billedstøtter: [Madam Thénardier, Éponine og Azelma stod som billedstøtter. Selv drikkebrødrene tidde, og det blev en høitidelig stillhet i skjenkestuen. Madam Thénardier satt der stiv og stum og tok til å gjette. «Hvem kan denne gamlingen være? Er han tigger? eller millionær? Kanskje begge deler, en tyv?» – Thénardiers ansikt fikk den uttrykksfulle rynken som særmerker menneskene hver gang det herskende instinkt viser sig i hele sin dyriske styrke. Han så skiftevis på dukken og på den fremmede; det så ut som om han snuste på denne mannen slik han vilde snust på en pengepose. Det varte bare et øieblikk, så gikk han bort til konen og hvisket: «Den tingesten koster minst sine tredve frans. Ikke nogen dumheter. På magen for den mannen.» ({{page|344}} ...)]
• billeduttrykk: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• billen: [I farens stund reiser pinnsvinet piggene sine, billen later som om den er død, den gamle garde danner firkant, denne mannen satte i å le. Så knipset han et støvfnugg av frakkeermet. Marius blev ved: «De er også arbeideren Jondrette, skuespilleren Fabantou, dikteren Genflot, spanieren don Alvarés og enken Balizard.» – «Enken hva?» – «Og De har hatt en sjappe i Montfermeil.» – «En sjapp, aldri.» – «Jeg sier Dem, De er Thénardier.» – «Og jeg nekter.» – «Og at De er en kjeltring. Der.» – Og Marius trakk op av lommen en pengeseddel og kastet i ansiktet på ham. – «Takk! – Om forlatelse. Fem hundre francs. Herr baron!» – Og mannen bukket, hilste, grep seddelen, gransket den. «Fem hundre francs!» gjentok han i undring. Og han stammet halvhøit: «En virkelig pengeseddel.» Og så ropte han brått: «Javel da, la oss ta det makelig.» ({{page|351}} ...)]
• billett: [Det var ikke uten skjelving at han hadde tatt det brevet Éponine hadde gitt ham, og han hadde straks følt at det var av stort verd for ham. Han var utålmodig efter å få lese det. Slik er menneskehjertet, at ikke før hadde det ulykkelige barnet lukket igjen øinene, så tenkte Marius på å få åpnet brevet. Han la henne stille ned og gikk. Det var noget som sa ham at han ikke kunde lese brevet ved siden av dette liket. Han gikk inn i skjenkestuen og bort til et av lysene. Det var en ganske liten forseglet billett. Utenpåskriften var skrevet av en kvinnehånd og lød: «Til herr Marius Pontmercy, hos Courfeyrac, Verreriegaten nr. 16.» Han brøt seglet og leste: ({{page|84}} ...)]
• billiger: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• billiget: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• bincherknipling: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• bindeledd: [Tross all ransakning fant Babet middel til å få sendt notatet fra politifengslet til Salpêtrière-kvinnefengslet til en «god veninde» som satt der. Hun fikk igjen sendt billetten til en hun kjente som het Magnon, og som stod under politiets opsikt, men som ennu ikke var fengslet. Denne Magnon, som leserne før har hørt nevne, stod i en viss forbindelse med Thénardier, som senere skal bli nevnt, og hun kunde, når hun gikk for å se til Éponine, tjene som bindeledd mellem Salpêtrièrefengslet og Madelonettehjemmet. Hun kom dit akkurat da Éponine og Azelma blev løslatt fordi det ikke under forhørene var kommet frem nogen beviser mot dem. Da Éponine slapp ut av hjemmet, gav Magnon som ventet utenfor, notatet fra Brujon til henne og sa at hun fikk «undersøke» saken. ({{page|306}} ...)]
• bindes: [Bakerst i stuen var det et stort, langt bord, som de hadde brukt da de støpte kuler og laget patroner. Da alle patronene var blitt ferdige og alt kruttet brukt, var dette bordet blitt ledig. På Enjolras’ bud løste fire av oprørerne Javert fra søilen. Mens det skjedde, holdt en femte en bajonett mot brystet på ham. De lot ham fremdeles ha hendene bundet på ryggen og bandt føttene sammen med en tynn, sterk svepesnert slik at han bare kunde gjøre skritt på femten tommer, lik dem som skal stige op på skafottet, og de lot ham derefter gå bort til bordet innerst i skjenkestuen, og på det blev han lagt og surret fast med et rep om livet. Til ytterligere sikkerhet blev det bundet et rep om halsen på ham, knyttet på en slik måte at flukt blev umulig for ham; det kalles i fengslene for «springrem»; tauet blir knyttet sammen i nakken og begge endene løper nedover brystet inntil magen, føres derfra mellem benene og bindes fast i hendene. ({{page|123}} ...)]
• bindet: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• bindsterke: [Med det samme falt det et voksdrypp på fingeren til Gavroche og kalte ham tilbake til det virkelige liv. – «Dæggern,» sa han, «som vi bruker op veken. Jeg kan ikke bruke mere enn en sou om uken til oplysning. Når en legger sig, skal en sove. Vi har ikke tid til å lese bindsterke romaner. Dessuten kunde lyset trenge gjennom dørsprekken, og kostene kom til å se det.» – «Og dessuten,» sa den eldste som var den eneste av dem som våget å snakke til Gavroche, «kunne en gnist ({{page|368}} ...)]
• bisitterne: [Alle holdt pusten. Efter den første sinnsrystelsen hadde fulgt dødsstillhet. Alle i salen følte den høitidsfulle gru som griper folk når noget stort skjer. Rettsformannens ansikt hadde fått et uttrykk av medfølelse og sorg. Han hadde vekslet et hurtig blikk med statsadvokaten og hvisket nogen ord med bisitterne. Han vendte sig nu til tilhørerne og sa i en tone som alle skjønte: «Er det ingen lege her?» ({{page|202}} ...)]
• biskopskrud: [med diamanter, et erkebiskop krusifiks, en vakker bispestav, hele det biskopskrud som en måned før blev stjålet ({{page|11}} ...)]
• bislet: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• bispeboligen: [gikk for sig i bispeboligen den aftenen, at mange mennesker som ennu lever kan huske de minste enkeltheter. ({{page|45}} ...)]
• bispedømmet: [dengang han kom til bispedømmet. Enten det er riktig ({{page|11}} ...)]
• bispegård: [det som er prefektbolig nu, var bispegård før revolusjonen. Hr. de Conzié som var biskop i 82, lot bygge en stor sal. Det er i denne store salen at rettsmøtene blir holdt.» – Mens de nu gikk, sa borgermesteren: «Hvis det er en rettssak herren vil høre på, er det nok litt for sent. I alminnelighet slutter rettsmøtene klokken seks.» ({{page|202}} ...)]
• bispekorset: [øine i sin violette kappe og med bispekorset om halsen, ({{page|11}} ...)]
• bispekåpe: [prestekjole, sender Gud en bispekåpe.» — «Deres høiærverdighet,» sa presten, smilte og rystet på hodet: «Gud ({{page|11}} ...)]
• bispelue: [Den inneholdt en gullbrodert korkåpe, en bispelue prydet ({{page|11}} ...)]
• bispemesse: [«Jeg kommer like fra bispemesse.» ― ({{page|11}} ...)]
• bisperingen: [bisperingen, den hånden som hadde øvet så mange gode ({{page|45}} ...)]
• bispesete: [bispesete. Pungen hans som da var temmelig tom, tillot ({{page|11}} ...)]
• bispestav: [med diamanter, et erkebiskop krusifiks, en vakker bispestav, hele det biskopskrud som en måned før blev stjålet ({{page|11}} ...)]
• bispestilen: [«Bahorel,» sa Enjolras, «det er ikke riktig. Du skulde la slike fredelige opslag være, det er ikke med den slags vi har å gjøre, du spiller din harme til ingen nytte. En skyter ikke i utide, hverken med sjelen eller børsen.» – «Hver sin smak, Enjolras,» svarte Bahorel. «Denne bispestilen ergrer mig, jeg vil spise egg uten at nogen først skal gi mig lov til det.» Med det samme fikk han i et vindu se en blek, ung mann med sort skjegg, kanskje en av A.B.C.-vennene: «Skynd Dem. Skaff patroner.» ({{page|45}} ...)]
• bispestolen: [han hadde innehatt bispestolen i Digne siden 1806. ({{page|11}} ...)]
• bister: [Marius åndet ut. Hun, Ursula eller «Lerken», hun som han ikke lenger visste hvad han skulde kalle, var reddet. – Mens konen brukte sig, hadde Thénardier satt sig ved bordet; han satt en stund uten å si et ord, stirret bare på kullbekkenet med bister mine. Til slutt sa han langsomt og med uhyggesvangert eftertrykk: «Falsk adresse? Hvad var det du vilde med det?» – «Vinne tid,» ropte fangen høit. Med det samme rystet han av sig tauene han var bundet med; de var skåret over. Fangen var nu bare bundet til sengen med det ene benet. – Før de syv men- ({{page|217}} ...)]
• bistillingen: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• bistre: [bistre ansiktet, med hodet fylt av skumle planer, så lyslevende selve den ulidelige galeislaven Jean Valjean. ({{page|45}} ...)]
• bistår: [Thénardier hadde vært sperret inne i et av disse burene siden 3. februar. Det er aldri blitt opklart hvorledes det hadde lykkes ham å skaffe sig og gjemme en flaske vin blandet med sovedrikk. Det finnes blandt fengselsbetjeningen halve fangevoktere, halve forbrytere, som bistår ved flukt, som selger svikefull tjeneste til politiet og som snyter under fengselsinnkjøpene. ({{page|368}} ...)]
• bisverm: [Disse ordene gjorde samme virkning på summingen i gruppene som de første uværsregndråpene på en bisverm. Alle blev stumme. Det blev et øieblikk den usigelige stillheten da en kan høre dødens vingesus. ({{page|123}} ...)]
• bitterheten: [En kveld – det var den 4. juni, noget som ikke hindret at Gillernormand hadde et godt bål på kaminen – satt han alene i værelset, dypt nede i lenestolen, med føttene på kaminristen, med en bok i hånden, men han leste ikke. Han tenkte på Marius, ømt og bittert, og som vanlig var bitterheten mest fremherskende. Han sa sig selv at det nu ikke lenger var nogen grunn til at Marius skulde komme tilbake, at han, hvis han hadde villet det, måtte ha gjort det for lenge siden. Gillenormand prøvde å venne sig til den tanken at han kom til å dø uten å ha sett den fyren igjen. «Nei, han kommer aldri igjen,» sa han med et håpløst omkved. Det skallete hodet hadde sunket ned på brystet, og han stirret sløvt inn i asken med et trist, harmfullt blikk. ({{page|9}} ...)]
• bittesmå: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• bivuakkbål: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• bivuakkene: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• bjel: [Mindre enn en halv time efter lå Cosette rødkinnet av varmen fra en god ild og sov i den gamle gartnerens seng. Jean Valjean hadde igjen tatt på sig kraven og frakken. Hatten som han hadde kastet over muren, hadde han funnet og tatt med sig; mens Jean Valjean tok frakken på, hadde Fauchelevent tatt av sig remmen med bjel- ({{page|24}} ...)]
• bjelke: [Gavroches to gjester så sig omkring og fikk en følelse lik den en måtte ha som fant sig innesperret i det store vinfatet i Heidelberg, eller ennu bedre, den Jonas måtte ha i hvalfiskens buk. De fikk se et veldig skjelett som omgav den. Øverst oppe var det en lang brun bjelke ({{page|368}} ...)]
• bjelkene: [På nogen få minutter var tyve jernstenger revet løs av vertshusets gittervinduer, ti favner av brolegningen brutt op; Gavroche og Bahorel hadde idet de gikk forbi, grepet og veltet en kjerre med tre svære tønner kalk som de hadde stilt op og hauget gatesten oppå. Enjolras hadde lukket op kjellerlemmen, og alle de tomme vinfatene der hadde fått plass ved siden av kalktønnene; Feuilly hadde støttet op fat og tønner med to svære hauger mursten han hadde funnet et eller annet sted. Bjelkene blev revet ut av forsiden på et hus i nærheten og lagt op på fatene. Da Laigle og Courfeyrac vendte sig, var alt halvdelen av gaten sperret av en voll i mere enn mannshøide, Matelote og Gibelotte hjalp til med arbeidet. Gibelotte bar grus og sand. Hun bar frem grus med samme trette mine som når hun satte frem vin. ({{page|53}} ...)]
• bjelketak: [tøitørk efter vask, er femten fot høi og atten fot i firkant med et tidligere forgylt bjelketak. Det var trukket med lerret, mens her var hospital. Der var panelinger ({{page|11}} ...)]
• bjelleklang: [Fra kroken holdt han øie med skikkelsen i melonmistbenkene. Det underlige var at bjellesingelen syntes å følge alt det mannen gjorde. Når mannen nærmet sig, kom lyden nærmere, når mannen fjernet sig, fjernet også lyden sig; gjorde han en eller annen bråvending, kom det en dirrende bjelleklang, når han stoppet, holdt lyden op. Det syntes åpenbart at bjellen var festet til mannen; men hvad i all verden var meningen med det? Hvad var det for en mann som hadde bjelle på sig akkurat som en bukk eller en okse. ({{page|24}} ...)]
• bjelleklangen: [sang, salen han hadde skimtet i mørket, var kapellet; skikkelsen han hadde sett ligge utstrakt på jorden, var søsteren som bad soningsbønnen; den bjelleklangen som i høi grad hadde overrasket ham, var gartnerbjellen som far Fauchelevent hadde omkring kneet. ({{page|56}} ...)]
• bjeller: [Priorinnen så opmerksomt på Cosette og sa halvhøit til «stemmemoderen»: «Hun blir stygg.» – De to mødrene talte sammen nogen minutter ganske lavt i en krok av talestuen, så vendte priorinnen sig og sa: «Far Fauvent, de skal få nok en knerem med bjelle. Det trengs nå.» – Dagen efter hørte en virkelig to bjeller i haven, og nonnene kunde ikke la være å løfte litt på sløret. De så at der bak i haven under trærne stod to menn og spadde ({{page|56}} ...)]
• bjellerem: [Jean Valjean var virkelig ordentlig ansatt; han hadde bjellerem av lær og bjelle. Han var funksjonær og het Ultime Fauchelevent. – Den sterkeste grunnen til at han blev ansatt, var det priorinnen hadde sagt om Cosette: «Hun blir stygg.» – Da priorinnen hadde uttalt denne spådommen, hadde hun straks fått godhet for Cosette og gitt henne friplass på klosterskolen. – Det er ikke noget urimelig i det. Riktignok er det ikke noget speil i klostret, men kvinner har likevel en følelse av hvorledes de ser ut; og de unge piker som føler at de er vakre, blir sjelden nonner. Kallelsen står gjerne i omvendt forhold til skjønnheten; der blir derfor knyttet større håp til de stygge enn til de vakre. Derfor liker nonnene best de stygge. ({{page|56}} ...)]
• bjelleremmen: [Klostret var for Jean Valjean som en ø omgitt av en malstrøm. Innenfor de fire murene lå for fremtiden hele verden for ham. Han så nok av himmelen til å føle sig tilfreds og nok av Cosette til å føle sig lykkelig. En meget fredelig tid begynte nu for ham. Han bodde sammen med den gamle Fauchelevent i hytten nederst i haven. Den bestod som før nevnt av tre rom, med nakne murvegger. Det beste av dem var med makt – for Jean Valjean hadde uten nytte satt sig imot det – påtvunget herr Madeleine av far Fauchelevent. På veggen i dette værelse var der, foruten de to spikerne som bjelleremmen og kurven skulde henge på, som prydelse klebet op en Vendée-tifrancsseddel fra 1793, festet der av den tidligere gartneren, en gammel chouaner som døde i klostret og som Fauchelevent fikk stillingen efter. ({{page|56}} ...)]
• bjellesingelen: [Fra kroken holdt han øie med skikkelsen i melonmistbenkene. Det underlige var at bjellesingelen syntes å følge alt det mannen gjorde. Når mannen nærmet sig, kom lyden nærmere, når mannen fjernet sig, fjernet også lyden sig; gjorde han en eller annen bråvending, kom det en dirrende bjelleklang, når han stoppet, holdt lyden op. Det syntes åpenbart at bjellen var festet til mannen; men hvad i all verden var meningen med det? Hvad var det for en mann som hadde bjelle på sig akkurat som en bukk eller en okse. ({{page|24}} ...)]
• bjerg: [op et fryktelig bjerg, en slags stabel av ting, lover, fordommer, mennesker og kjensgjerninger; omrissene kunde ({{page|45}} ...)]
• bjergboerne: [rett? Den fattige presten reiste til de fattige bjergboerne ({{page|11}} ...)]
• bjørnebærkratt: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• bjørner: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• blachevelles: [Han ropte: «Der er en for mange.» Han tenkte på gratiene. Favourite, Blachevelles veninde, hun på tre og tyve, ({{page|105}} ...)]
• blancsmanteauxgaten: [Jean Valjean tenkte at det var Javerts mening å føre ham til fots til politistasjonen i Blancs-Manteauxgaten eller ved Riksarkivet, som lå like i nærheten. – De gikk inn i gaten. Den var som vanlig mennesketom. Javert fulgte Jean Valjean. De kom til nummer syv. Jean Valjean banket på. Porten blev lukket op. – «Det er godt,» sa Javert. «Gå op!» – Med et underlig uttrykk, akkurat som om det var vanskelig for ham å få ordene frem, la han til: «Jeg venter på Dem her.» ({{page|189}} ...)]
• bland: [De fikk kastet ham bort på sengen nærmest vinduet og holdt ham fast der. Madame Thénardier hadde ikke sluppet taket i håret på ham. – «Bland dig ikke op i dette her,» sa Thénardier. «Du kunde få revet sjalet ditt i stykker.» Hun adlød ham med en knurring, som ulvinnen lyder ulven. «Og dere andre, undersøk ham.» Hvit syntes å ha opgitt all motstand. De fant ikke annet enn en gammel pung med seks francs og et lommetørklæ. Det stakk Thénardier i lommen. «Hva! Ingen lommebok?» spurte han. «Ikke noget ur heller,» sa en av «feierne». ({{page|217}} ...)]
• blanket: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• blankpussede: [En gledespike som så dem komme der på rad alle tre med Gavroche i spissen, gav sig til å skoggerle. Latteren røpet mangel på aktelse for flokken: «God dag, frøken Omnibus,» sa Gavroche til henne. – Parykkmakerens opførsel hadde gjort ham stridbar. Og da han skrevde over en rennesten sa han til en skjeggete portnerkone, verdig til å møte frem på Bloksberg, og som stod med feiekost i hånden: «Frue, skal De ut og ride?» – Så skvettet han søle på de blankpussede støvlene til en som gikk forbi. «Slubbert!» sa mannen rasende. Gavroche stakk nesen op av tørklæet. «Klager herren over noget?» – «Over dig,» svarte mannen. – «Kontoret er lukket,» sa Gavroche, «jeg kan ikke ta imot flere klager.» ({{page|368}} ...)]
• blasutgaven: [ner, fikk han voldsom hjertebank. Hun hadde damaskeskjole og tyllhatt akkurat som dagen før. Han hørte en skjønn stemme som måtte være «hennes stemme». Hun snakket rolig og var meget vakker; det følte han, ennu han prøvde ikke å se på henne. – Han tenkte imidlertid at hun nok vilde ha sett på ham med aktelse og undring hvis hun hadde visst at han var den virkelige forfatteren til den artikkelen som Neufchåteau under sitt navn hadde satt som forord i den nye Gil Blas-utgaven. – Han gikk forbi benken til enden av alléen, vendte og gikk ennu en gang forbi den vakre piken. Denne gangen var han meget blek, og han følte sig meget uvel. Han fjernet sig fra benken og fra den unge piken, og mens han gikk der med ryggen til, tenkte han sig at hun så på ham, og det fikk ham til å snuble. ({{page|201}} ...)]
• bleiebarnet: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• blekblå: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• blekere: [det ropt til Marius. «Avgjør De hvem som skal bli.» – «Ja,» sa de fem, «velg. Vi lyder Dem.» – Marius hadde ikke trodd at noget skulde kunde gjøre inntrykk på ham mer. Men ved den tanken at han skulde peke ut en mann til å gå i døden, strømmet alt blodet til hjertet på ham. Han vilde ha blitt blek hvis han hadde kundet bli blekere. Han gikk bort til de fem som smilte til ham, i øinene på dem alle strålte den ild som lyser gjennom historien om slaget ved Thermopylæ, og de ropte: «Mig! Mig! Mig!» – og Marius talte dem sløvt; det var og blev fem. Så så han ned på de fire uniformene. ({{page|123}} ...)]
• blekklatten: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• blekner: [– «Nei, jeg har nok ikke kortet mitt. Jeg må ha glemt det.» – «Femten francs i bøter,» sa Fauchelevent. – Graveren blev grønn. Grønn, det er gustne folks farve når de blekner. – «Du store Gud, dette blir deilige greier,» ropte han, «femten francs i bøter!» – «Tre hundre sousstykker.» – Graveren slapp spaden. Nu var turen kommet til Fauchelevent: «Nå, ikke ta det så hårdt. Det er ikke verdt å ta livet av sig og gå i graven for det. Femten francs, det er femten francs, og De kunde kanskje slippe ({{page|56}} ...)]
• blekrød: [Hun hadde en kjole av blekrød ullmusselin, små høihælte, ({{page|105}} ...)]
• blemeur: [Å kunde se urolig og verdig ut på én gang, det særmerker i visse vanskelige tilfelle visse karakterer og visse stillinger, særlig prester og nonner. I det øieblikk Fauchelevent kom inn, bar priorinnens ansikt preg av denne dobbeltfølelse. Hun så ellers glad ut, denne yndige og lærde frøken de Blemeur, moder Innocente. ({{page|56}} ...)]
• blendede: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• blendverk: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• blikkene: [En dag da luften var mild, lå Luxembourg-parken badet i lys og skygge, himmelen var så klar som om englene hadde vasket den samme morgen. Marius hadde åpnet sinnet for naturen, han tenkte ikke på nogen ting, bare levde og åndet. Han gikk like forbi benken, og i det samme så den unge piken op og blikkene møttes. Hvad var det som denne gangen lå i den unge pikens blikk? Marius hadde ikke kundet si det. Det var ikke noget, og det var alt. Det var et underlig lys. Hun så ned igjen, og han gikk videre. ({{page|201}} ...)]
• blikklampe: [Selve julaften hadde flere personer, fraktemenn og kramkarer, slått sig ned og drakk rundt de fire eller fem lysene i skjenkestuen hos Thénardier. Denne stuen lignet alle den slags skjenkestuer: bord, tinnkanner, flasker, folk som drakk og folk som røkte; lite lys og meget støi. Året 1823 var imidlertid kjennelig på to gjenstander som den gang var på mote i borgerklassen og som stod på et bord: et kaleidoskop og en blank blikklampe. Madam Thénardier holdt på med aftensmaten som braste over ({{page|344}} ...)]
• blikkovn: [Han så en stund på madam Jondrette. Hun hadde trukket en gammel blikkovn frem av en krok og stod og rotet i noget jernskrap. ({{page|217}} ...)]
• blikkplate: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• blikkvannspann: [grønnmalt blikk-vannspann. ({{page|11}} ...)]
• blikkvarer: [Den siste av disse bodene som stod like overfor Thénardiers dør, var en leketøisbutikk; det glitret i flitter, glasskram og strålende blikkvarer. Som det beste av alt hadde kjøpmannen lengst fremme satt en stor dukke, næsten to fot høi, klædd i rosenrød musselinkjole med takket gull- ({{page|344}} ...)]
• blindebukkskytingen: [de og skjøt på ny. Denne blindebukkskytingen varte omtrent et kvarter, og ødela en del vindusruter. ({{page|103}} ...)]
• blindes: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• blindgangene: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• blindganger: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• blindheten: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• blinkende: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• blo: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• blodbad: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• bloddrikker: [«Han er død!» ropte oldingen med skrekkelig røst: «Å, den røveren!» – Så var det som om en omskapning gjorde hundreåringen rank som en ung mann. – «De er lege, ikke sant?» sa han. «Si mig først en ting. Han er død, ikke sant?» Legen som var blitt grepet av engstelse, tidde stille. – Gillenormand vred hendene og satte i en fryktelig latter. «Han er død! Han er død! Han har latt sig slå i hjel på barrikaden! Av hat til mig! Det er mot mig han har gjort det. Å, din bloddrikker! Slik skulde han komme tilbake til mig. Vé mig! Han er død!» – Han gikk bort til vinduet, lukket det helt op, som om han holdt på å bli kvalt, og der stod han og talte ut mot gaten og mørket. ({{page|189}} ...)]
• blodhevn: [Et annet spørsmål: Hvorfor hadde denne mannen kommet bort i barrikaden? For nu husket Marius dette klart, akkurat som når det som er skrevet med usynlig blekk dukker frem i ilden. Denne mannen hadde vært med på barrikaden. Han hadde ikke vært med å kjempe. Hvad gjorde han så der? Ved dette spørsmålet reiste et spøkelse sig og svarte: Javert. Marius husket nu tydelig det uhyggelige synet da Jean Valjean trakk den bundne Javert ut av barrikaden, og han kunde ennu høre det fryktelige pistolskuddet bak hjørnet av Mondétourgaten. Det hadde åpenbart hersket hat mellem denne politispionen og denne galeislaven. Den ene var i veien for den andre. Jean Valjean hadde gått til barrikaden for å hevne sig. Han hadde kommet sent. Kanskje visste han at Javert var blitt tatt til fange der. Korsikansk blodhevn er trengt inn i visse lave klasser og gjelder der som lov; det er så naturlig at det ikke undrer de sjelene selv når de halvt er vendt mot det gode; og de hjertene er slik at en forbryter som er på angerens vei, kan ha skrupler når det gjelder tyveri, og slett ikke ha nogen når det gjelder hevn. Jean Valjean hadde drept Javert. Iallfall så det tydelig nok slik ut. ({{page|305}} ...)]
• blodigrødt: [gen lyse blodigrødt. Det var klart at lysningen ikke kunde skrive sig fra talglys. Forresten hørte han ikke en lyd der inne fra. ({{page|217}} ...)]
• blodklump: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• blodpøl: [Da Marius var ferdig med undersøkelsen og skulde gå igjen, hørte han en svak stemme rope på ham i mørket: «Herr Marius!» – Han kvakk, for han kjente stemmen igjen. Det var den samme som to timer før hadde ropt på ham gjennom gjerdet i Plumetgaten. Men nu var stemmen så svak at den næsten ikke var annet enn et sukk. Han så sig omkring, men opdaget ingen og trodde han hadde hørt feil. Da hørte han stemmen igjen: «Herr Marius,» men han kunde fremdeles ikke se nogen. «Ved føttene på Dem,» sa stemmen. Han bøide sig ned og så i mørket en skikkelse som slepte sig bortover mot ham. Ved skjæret fra lykten kunde han skimte en bluse, en grov fløielsbukse, nakne føtter, og noget som lignet en blodpøl. Han fikk se et blekt ansikt som vendte sig mot ham og sa: «Kjenner De mig ikke?» – «Nei.» – «Éponine.» ({{page|84}} ...)]
• blodrøde: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• blodrødt: [håret på ham og la et blodrødt skjær over Jean Valjeans ({{page|45}} ...)]
• blodsprengte: [Legen som nu var blitt engstelig for begge to, gikk et øieblikk fra Marius og bort til Gillenormand og tok ham i armen. Bestefaren vendte sig, så på ham med øine som så større og blodsprengte ut, og sa rolig: ({{page|189}} ...)]
• blodstripe: [Hele tiden mens han grublet på denne måten, overveldet, men fast, ennu nølende og gysende foran det han skulde til å gjøre, hadde han med blikket gransket det indre av barrikaden. Oprørerne snakket halvhøit sammen uten å røre sig, og en hadde følelsen av at der hersket den stillheten som preger ventingens siste stund. Over dem, i et vindu i fjerde etasje kunde Marius skimte en slags tilskuer eller et vitne som syntes særlig opmerksom. Det var den portneren Le Cabuc drepte. Nedenfra kunde en i skjæret fra den fakkelen som stod opstilt mellem brostenene ganske vagt skimte dette hodet. Ikke noget kunde være underligere i dette dunkle, flakkende lyset enn det bleke, urørlige ansiktet som med strittende hår, åpne, stive øine og åpen munn bøide sig utover gaten i en stilling som tydet på nysgjerrighet. En kunde si at han som var død, stirret på dem som skulde til å dø. En lang blodstripe hadde strømmet fra hodet nedover veggen helt til annen etasje, der den stanset. ({{page|76}} ...)]
• blodstriper: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• blodtap: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• blodtapet: [si noget. Det var et alvorlig tegn at de hadde virket slik at han hadde besvimt, og en våkner ikke alltid av den slags uvett. Dessuten var han også utmattet av blodtapet. Fra beltestedet og nedover hadde kroppen vært vernet av barrikaden. ({{page|189}} ...)]
• blodtørstige: [Den 18de juni 1815 var det fullmåne. Lyset lettet Blüchers grusomme forfølgelse, avslørte sporene efter flyktningene, utleverte hele denne ulykkelige massen til det blodtørstige prøissiske kavaleri og hjalp til med blodbadet. ({{page|299}} ...)]
• blodunderløpne: [Da Thénardier hadde fått igjen pusten, festet han sine blodunderløpne øine på Hvit og sa lavt og kort: «Hvad har du å si før vi gjør det av med dig?» – Hvit svarte ikke. Midt i stillheten kom en hes røst ute på gangen med en dyster spott: «Skal det hugges ved, er jeg klar.» – Med det samme kom et veldig, bustet fjes frem i døråpningen, det smilte, ikke med tenner, men med huggtenner. Det var mannen med slakterøksen. «Hvorfor har du tatt masken av,» skrek Thénardier. – «For moro skyld,» svarte mannen. ({{page|217}} ...)]
• blodvæsken: [uttørkende av alle salter. Det pumper blodvæsken ut ({{page|105}} ...)]
• blokkhus: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• bloksberg: [En gledespike som så dem komme der på rad alle tre med Gavroche i spissen, gav sig til å skoggerle. Latteren røpet mangel på aktelse for flokken: «God dag, frøken Omnibus,» sa Gavroche til henne. – Parykkmakerens opførsel hadde gjort ham stridbar. Og da han skrevde over en rennesten sa han til en skjeggete portnerkone, verdig til å møte frem på Bloksberg, og som stod med feiekost i hånden: «Frue, skal De ut og ride?» – Så skvettet han søle på de blankpussede støvlene til en som gikk forbi. «Slubbert!» sa mannen rasende. Gavroche stakk nesen op av tørklæet. «Klager herren over noget?» – «Over dig,» svarte mannen. – «Kontoret er lukket,» sa Gavroche, «jeg kan ikke ta imot flere klager.» ({{page|368}} ...)]
• blometgaten: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• blomstenes: [Alt som var rundt ham, den fredelige haven, duftende blomster, de alvorlige, uskyldige kvinnene, barna som utstøtte gledesrop, dette stille klostret, alt dette trengte langsomt inn i hans sinn, og litt efter litt blev hans sjel fylt av stillhet lik klostrets, av duft lik blomstenes, av fred lik havens, av uskyld lik kvinnenes, og av glede lik barnas. Og så tenkte han på at det fantes to gudshus der han var blitt mottatt i to av de viktigste øieblikk i sitt liv; første gangen da alle dører lukket sig for ham, og samfundet støtte ham fra sig, andre gangen da samfundet forfulgte ham og slaveriet åpnet sig igjen, og at han uten det første vilde ha falt tilbake til forbrytelsen, uten det andre til straffen. Hans hjerte smeltet av takknemlighet og blev mere og mere fylt av kjærlighet. ({{page|56}} ...)]
• blomsteranleggene: [Hele naturen syntes å ha fri og å le. Blomsteranleggene ({{page|105}} ...)]
• blomsterbed: [dem, vannet han hver aften sine blomsterbed med et ({{page|11}} ...)]
• blomsterbukett: [Ved hver ny vending til det bedre, blev bestefaren stadig mere forrykt. Han gjorde rent mekanisk en rekke handlinger skapt av fryd; han gikk op og ned trappene uten å vite hvorfor. En nabo, som forresten var vakker, blev ganske overrasket da hun en morgen fikk en stor blomsterbukett; det var Gillenormand som hadde sendt den til henne. Ektemannen blev sjalu og laget scener. Gillenormand prøvde å ta Nicolette på fanget; han kalte Marius «herr baron» og ropte: «Republikken leve». Hvert øieblikk spurte han legen: «Er det ikke så at det ikke lenger er nogen fare?» Han så på Marius ({{page|245}} ...)]
• blomsterduften: [Marius satt hos Cosette, mens havegjerdet blev voktet av en slags hund i menneskeskikkelse og seks røvere måtte trekke sig tilbake for en jentunge. Aldri hadde himmelen vært mere stjernetett og skjønnere, trærne mere bevende, blomsterduften mere bedøvende; aldri hadde fuglene satt sig til hvile på grenene med skjønnere sang; aldri hadde all naturens rene velklang vært mere samstemt med kjærlighetens innerste musikk; aldri hadde Marius vært så dåret, så lykkelig, så stråleglad. Men han hadde funnet Cosette trist. Hun hadde grått og hadde røde øine. Det var den første sorgen i denne vidunderlige drømmen. ({{page|9}} ...)]
• blomsterfylte: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• blomstergrindverket: [at nogen hadde klatret over muren. Blomstergrindverket ({{page|45}} ...)]
• blomsterhave: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• blomsterhaven: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• blomsterhylle: [to vinduer med utsikt til kaien og elven mellem almetrærne; en praktfull blomsterhylle nær vinduene; to bord: ({{page|105}} ...)]
• blomsterkrans: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• blomsternavn: [blomsternavn som kjælenavn; Fameuil forgudet Zephine, ({{page|105}} ...)]
• blomsterpiken: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• blomsterpotte: [Bahorel var strålende over barrikaden og ropte: «Nå er gaten nedringet. Det gjør sig godt.» – Courfeyrac holdt på å plyndre litt i kaféen mens han samtidig prøvde å trøste vertshusholderenken: «Hør mor Hucheloup, klaget ikke De her forleden dag over at De var blitt meldt fordi Gibelotte hadde ristet et sengeteppe ut gjennom vinduet.» – «Joda, kjære herr Courfeyrac. Men må De absolutt ha det bordet mitt. Jo – for det teppet og for en blomsterpotte som falt ut av vinduet, fikk jeg hundre francs i mulkt. Er ikke det fryktelig?» – «Jo da, mor Hucheloup, vi skal hevne Dem.» Mor Hucheloup syntes ikke riktig å skjønne at den opreisningen var til fordel for henne. ({{page|53}} ...)]
• blomsterrike: [Hun tilbad ham, var alltid i hælene på ham. Der Jean Valjean var, følte hun sig vel. Hun vilde heller være i det stenlagte gårdsrommet hos ham enn i den blomsterrike haven; og heller sitte i det lille værelset med stråstolene enn i den store stuen med tapetene og de stoppede lenestolene. Av og til sa Jean Valjean til henne mens han smilte av lykke over å bli plaget: «Gå nu inn til dig selv, la mig nu være alene litt.» ({{page|319}} ...)]
• blonder: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• blondt: [Samme uken la hun merke til at en meget vakker lansenérofficer gikk forbi havegjerdet; han var smal om livet, hadde strålende uniform, røde kinner, sabel under armen, voksede mustasjer, flott sjako. Forresten hadde han blondt hår, blå, utstående øine, rundt, selvgodt, hovent og pent ansikt; akkurat motsatt av Marius. Han hadde sigar i munnen. Cosette tenkte at denne officeren hørte til det regimentet som lå i kasernen i Babylongaten. – Neste dagen kom han igjen forbi. Hun la merke til klokkeslettet. Fra da av – var det tilfeldig? – så hun ham næsten hver dag gå forbi. Kameratene opdaget at det i den «dårlig vedlikeholdte» haven, bak dette gittergjerdet var en vakker skapning ({{page|350}} ...)]
• blottede: [Forskjellige rykter løp rundt i følget, om legitimistene som truet, om hertugen av Reichstadt som lå for døden i det øieblikk mengden utpekte ham til keiser. En ukjent fyr fortalte at to arbeidsformenn var betalt til å åpne en våbenfabrikk for folket. Det som preget de blottede hodene var ildhug blandet med nedtrykthet. Her og der i mengden som var bytte for så mange voldsomme men edle følelser, så en også rene forbryterfjes, og skamløse munner som sa: «la oss plyndre.» ({{page|32}} ...)]
• blu: [Forrædere viste sig offentlig uten blu; folk som hadde ({{page|105}} ...)]
• bluferdighet: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• bluferdigheten: [også ett med bluferdigheten. ({{page|105}} ...)]
• blunk: [I en blunk sprang jomfru Magloire med et livlig gammelt menneskes rapphet inn i bønnkammeret, bort i alkoven og så tilbake til biskopen igjen. Biskopen bøide sig ({{page|45}} ...)]
• blunke: [Det hullet som Gavroche hadde kommet inn gjennom, var næsten ikke synlig utenfra, da det som sagt var under buken på elefanten, og da det var så lite at bare katter og smågutter kunde komme gjennom det. – «La oss nu først si til portneren at vi ikke er hjemme,» sa Gavroche, og med en sikkerhet lik den en viser som kjenner leiligheten sin, grep han i mørket et brett og la det over hullet. Så blev han vekk i mørket. Barna hørte en knitring som fra et ildstål. Fyrstikker fantes ikke den gang. Et plutselig lysskjær fikk dem til å blunke med øinene. Gavroche hadde tent det som blev kalt en voksstabel; den røk mere enn den lyste op, men lot en likevel få en slags forestilling om det indre av elefanten. ({{page|368}} ...)]
• blunkingen: [Barnet, som het Marius, visste at han hadde en far, men heller ikke mer. Ingen snakket til ham om det. Men i de kretser der bestefaren tok ham med, hadde hviskingen, de halve ytringene, blunkingen, litt efter ({{page|140}} ...)]
• bluseklædd: [Nogen øieblikk efter hadde soldatene nådd frem til de siste av oprørerne, som hadde gjemt sig høiere oppe i huset. De skjøt gjennom et tregitter på loftet. De kjempet på mørkeloftet. Kroppene blev kastet ut av vinduene; nogen levde ennu. To jegere som prøvde å reise op den ødelagte omnibussen, blev drept av to karabinskudd fra loftsvinduene. En bluseklædd mann blev kastet ut derfra med et bajonettstøt i magen, og lå på jorden og rallet. En soldat og en oprører gled sammen nedover takstenene og vilde ikke slippe hverandre, og falt mens de holdt hverandre sluttet i et vilt favntak. På samme måten blev der kjempet i kjelleren. Skrik, skudd, vill støi. Så stillhet. Barrikaden var tatt. ({{page|123}} ...)]
• blusene: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• bluser: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• blussende: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• blusser: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• blyanten: [Da han ikke hadde noget å gjemme dette brevet i, brettet han det bare sammen og skrev utenpå: «Til frøken Cosette Fauchelevent, l’Homme-Armégaten nr. 7.» Da brevet var ferdig, stod han et øieblikk og tenkte, tok så igjen lommeboken og skrev med samme blyanten på første side: «Jeg heter Marius Pontmercy. Bring mitt lik til min bestefar, herr Gillernormand, Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Marais.» – Så stakk han boken i lommen igjen og ropte på Gavroche som straks kom løpende med ({{page|84}} ...)]
• blyblekkhus: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• blyet: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• blyfjerningsindustrien: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• blygeste: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• blykappen: [Håpet varte kort. Lysningen svant fort. På mindre enn en halvtime var det som hadde fylt luften, vekk som et lyn uten torden, og oprørerne følte igjen over sig den underlige blykappen som folkets likegladhet kaster over forlatte stivnakker. Den alminnelige reisningen som syntes å vokse frem, var dødfødt; og krigsministerens opmerksomhet og generalenes krigskunst kunde nu samle sig om de tre–fire barrikadene som fremdeles holdt sig. ({{page|123}} ...)]
• blykule: [Under den støien dette gjorde, kom de andre røverne inn fra gangen. Gamlingen som satt på sengen, og som så ut som hadde han en rus, reiste sig og sjanglet i retning av dem med en stenhammer i hånden. En av «feierne», i lysskjæret så Marius at det var Panchaud kalt «Grønnskollingen», løftet en slags kølle, en jernstang med en blykule i hver ende. – Marius holdt ikke ut å se på dette lenger: «Far,» tenkte han, «tilgi mig.» Og fingeren lette efter avtrekkeren. Han skulde til å fyre av skuddet, da han hørte Thénardier rope: «Gjør ham ikke noget.» ({{page|217}} ...)]
• blyplater: [bad, urteomslag, heng på dere blyplater, bruk blyvannsvaskninger og eddikomslag.» ({{page|105}} ...)]
• blyvannsvaskninger: [bad, urteomslag, heng på dere blyplater, bruk blyvannsvaskninger og eddikomslag.» ({{page|105}} ...)]
• blåaktige: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• blåklokkeblomster: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• blålige: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• blålys: [foran en billedstøtte inntil han gikk bortover til «sin gang» langsomt og likesom nødtvungent. Da han bøide inn i alléen, la han merke til «hr. Hvit» og datteren på benken i den andre enden av alléen. Han knappet frakken helt op, strammet den for at den ikke skulde slå folder, og så med et visst velbehag på de splitter nye benklærne og gikk løs på benken. Det var likesom et angrep i gangen og likesom en seierslyst. En kunde si: han gikk løs på benken, akkurat som en vil si Hannibal gikk løs på Rom. Det var noget rent maskinmessig over ham, og han hadde ikke avbrutt det vanlige tankearbeidet, men hørte likesom en susing for ørene, og da han nærmet sig benken, glattet han foldene i frakken og så på den unge piken, og det var som om hun fylte bunnen av alléen med et vagt blålys. ({{page|201}} ...)]
• blålysbarnet: [Til slutt lyktes det likevel en kule som var mere velrettet eller mere lumsk enn de andre, å ramme dette blålysbarnet. De så Gavroche vakle, så falt han over ende. Hele barrikaden satte i et skrik; men det bodde en Antæus i denne dvergen; for en gamin er det å røre gaten som for kjempen å røre jorden. Gavroche hadde bare falt for å reise sig igjen; han kom sig op i sittende stilling, en lang blodstrøm silte nedover ansiktet hans, han løftet begge armene i været, så mot den kanten skuddet var kommet fra, og gav sig til å synge: ({{page|123}} ...)]
• blåse: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• blåses: [«Så er alt i orden,» sa Courfeyrac. – «Ikke ennu.» – «Hvad står igjen?» – «Maineporten,» svarte Enjolras. Han satt en stund i egne tanker, så sa han: «Der er marmorslipere, malere og billedhoggere. Det er folk med ildhu, men de kjølner fort. Jeg vet ikke hvad som går av dem i det siste. De tenker på andre ting. De spiller domino. Det er absolutt nødvendig å gå og snakke til dem, og kraftig. De samles hos Richefeu mellem 12 og 1. Det må blåses på den asken. Jeg hadde gjort regning med denne drømmeren Marius. Han er god nok, men kommer ikke her mer. Vi må sende en til Maineporten. Men jeg har ingen.» – «Og mig, har du ikke mig,» sa Grantaire. – «Dig? Du skulde opflamme republikanerne?» – «Hvorfor ikke?» – «Duger du til noget?» – «Nå, jeg har da lyst,» sa Grantaire. – «Du tror ikke på noget!» – «Jeg tror på dig.» – «Og du skulde være mann ({{page|299}} ...)]
• blærete: [Da hun hadde lest det igjennom for tredje gang, gikk løitnant Théodule igjen forbi havegjerdet og lot sporene klirre. Cosette måtte se op. Hun fant ham ynkelig, klosset, latterlig, umulig, blærete, motbydelig, flabbet og meget stygg. Officeren trodde at han burde smile til henne. Hun vendte sig vekk skamfull og ergerlig. Hun kunde gjerne ha kastet et eller annet i hodet på ham. Hun tok flukten, gikk inn i huset og lukket sig inne på værelset sitt for å lese heftet om igjen, for å lære det utenat og for å drømme. Da hun hadde lest det vel, kysset hun det og gjemte det ved hjertet. ({{page|350}} ...)]
• blødende: [Så rev han en fille av den serken han hadde på sig, og tullet den omkring datterens blødende hånd. Da det var gjort, så han tilfreds på den fillete serken: «Serken også,» sa han, «det tar sig godt ut.» ({{page|217}} ...)]
• bløt: [ tenkt på i de fem årene hun ikke hadde hatt barnet hos sig. Hun sang den med en stemme så trist og til en så bløt melodi, at den kunde få selv en nonne til å gråte. Søsteren som var vant til strenghet, følte at hun fikk tårer i øinene. ({{page|202}} ...)]
• bløtaktig: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• bløte: [brødet op med øks og bløte det op i vann i fire og tyve ({{page|11}} ...)]
• blücher: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• boder: [en lang gang med værelser av forskjellig størrelse til høire og til venstre; en kunde til nød bo i dem, men de lignet mere boder enn rom. Vinduene vendte mot de øde strøkene i nabolaget. Alt var mørkt, barskt, uhyggelig, trist og gravaktig; eftersom sprekkene var i taket eller i døren blev de gjennomtrengt av koldt lys eller iskold vind. Postbudene kalte denne rønnen for nr. 50–52; men den var kjent i strøket under navnet Gorbeaus hus, efter en prokurator ved navn Gorbeau som på Ludvig den XV’s tid hadde eid Hospitalsbulevarden nr. 50–52. Han var også skaperen av monumentalvinduet. ({{page|9}} ...)]
• boitsfortsumpene: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• bojean: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• bokens: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• bokfinken: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• bokhandlere: [De levde optatt av lykke. De visste ikke noget om koleraen som nettop den måneden herjet i Paris. De hadde fortalt hverandre alt de hadde å fortelle, men det var ikke stort mere enn hvad de het. Marius hadde sagt til Cosette at han var foreldreløs, at han het Marius Pontmercy og var sakfører, og at han levde av å skrive litt av hvert for bokhandlere; at faren hadde vært oberst og en helt, og at han, Marius, hadde brutt med onkelen som var rik. Han hadde også nevnt litt om at han var baron; men det hadde ikke gjort nogen virkning på Cosette. Marius baron? Hun hadde slett ikke skjønt det. Hun visste ikke hvad det ordet vilde si. Marius var Marius. Hun hadde på sin side fortalt ham at hun var blitt opdradd i Petit-Picpus-klostret, at også hennes mor var død, at faren het Fauchelevent, at han var meget god, at han gav meget bort til fattige, men at han selv var fattig, og at han nektet sig selv alt mens han ikke nektet henne noget. ({{page|404}} ...)]
• bokhandlervennen: [Marius Pontmercy var kommet over det verste. Ved slit, mot, utholdenhet og vilje hadde han nådd til at han ved sitt arbeid kunde tjene omkring syv hundre francs om året. Han hadde lært tysk og engelsk; takket være Courfeyrac som hadde ført ham inn hos bokhandlervennen, fylte Marius der den lille rollen: å være nyttig. Han skrev notiser, oversatte avisartikler, satte noter i utgaver av bøker, skrev sammen livsskildringer {{sperret|o. s. v.}}, og det gav ham i alt år om annet syv hundre francs. Han levde av det og slett ikke dårlig. Hvorledes? ({{page|193}} ...)]
• bokhyllen: [elegante verdensmannsvaner; to dører: en like ved kaminen førte til bedekammeret, den andre like ved bokhyllen, førte til spisestuen; bokhyllen var et stort bokskap med glassdører og fullt av bøker. Kaminen var av ({{page|11}} ...)]
• bokhyller: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• bokorm: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• bokse: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• bokskap: [elegante verdensmannsvaner; to dører: en like ved kaminen førte til bedekammeret, den andre like ved bokhyllen, førte til spisestuen; bokhyllen var et stort bokskap med glassdører og fullt av bøker. Kaminen var av ({{page|11}} ...)]
• bokskapet: [Dagen efter og dagen derefter, hver dag gjentok det samme sig. Gamle Mabeuf gikk ut med en bok og kom hjem med nogen penger. Bok efter bok gikk samme veien. – Hver kveld før han la sig, brukte han å lese nogen sider i Diogenes Laërtius. Det gikk nogen uker. Plutselig blev mor Plutarque syk. Sykdommen blev stadig verre. Og en dag forordnet legen nogen dyre medisiner og en sykepleierske. Mabeuf åpnet bokskapet. Det var ikke flere bøker igjen. Den eneste han hadde tilbake var Diogenes Laërtius. Han stakk den sjeldne boken ({{page|25}} ...)]
• bokstav: [«Det var …,» sa Marius. – «Og at jeg blev det,» la Laigle til. – «Det skjønner jeg ikke,» sa Marius. – Laigle svarte: «Det er enkelt nok. Jeg stod nær kateteret for å svare og nær døren for å kunde komme unda. Professoren stirret temmelig stivt på mig. Plutselig sprang Blondeau med ondskapsfull teft over på L. – L. det er min bokstav. Jeg er fra Meaux og heter Laigle, og det navnet ropte han op. Jeg svarte: «Her!» Da så Blondeau på mig med et blikk så mildt som en tigers, smilte og sa: «Hvis De er Pontmercy, kan De ikke være Laigle.» En frase som synes lite smigrende for Dem, men ikke så trist som for mig. Det vil si, jeg blev strøket.» ({{page|174}} ...)]
• bokstaveringsfeil: [Da Marius hadde lest disse fire brevene, var han ikke stort klokere enn før. For det første opgav ingen av brevskriverne nogen adresse. Dernest synes brevene å komme fra fire forskjellige personer, men det var det underlige ved dem, at de alle fire var skrevet med samme håndskriften, på samme grove, gule papir og med samme tobakkslukten av dem alle sammen, og like fulle av bokstaveringsfeil var de, litteraten Genflot var i det stykket ikke bedre enn den spanske rittmesteren. Å prøve å løse denne lille gåten var unyttig, og ikke noget tydet på at det var de to unge pikene han hadde møtt, som eide brevene. – Marius la brevene i konvoluttene, slengte dem bort i en krok og la sig. ({{page|217}} ...)]
• boktrykkeri: [et boktrykkeri. Der blev keiserens og keisergardens oprop til armeen trykt første gang. Det var bragt med ({{page|45}} ...)]
• boliger: [Det var forresten ikke uten dyp engstelse at Jean Valjean viste sig utenfor klostret. Han opdaget huset i Plumetgaten og gjemte sig der. Han kalte sig nu Ultime Fauchelevent. Samtidig leide han to små leiligheter i Paris, for ikke å stå blottet som den gangen han bare ved et mirakel slapp fra Javert. Disse to boligene lå langt fra hverandre, den ene i Vestregate, den andre i Homme-Armégaten. Av og til flyttet Jean Valjean for en måned eller seks uker til en av disse boligene med Cosette, uten å ta Toussaint med sig. Han lot portnerfolkene stelle for sig og gav sig ut for en rentenist fra landsbygden. Slik hadde han altså tre boliger i Paris for å slippe fra politiet. ({{page|319}} ...)]
• bollen: [Bollen var gjennombløt, men de var sultne og tørste. Den eldste delte hvetebollen i to deler, en stor og en liten, tok selv den minste, gav den største til den lille broren sin og sa: «Kjør det der i skrotten din.» ({{page|123}} ...)]
• bolt: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• bolten: [med tunge hammerslag drev bolten inn i halsjernet ({{page|45}} ...)]
• bombarda: [vinduene hos Bombarda. — Det blev en pause. Tholomyès ({{page|105}} ...)]
• bombardement: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• bomber: [Bortimot klokken fire vaklet og vek den engelske linje. Plutselig så en på ryggen av høidedraget ikke annet enn artilleri og tiraljører; de andre blev borte. Regimentene som blev drevet vekk av de franske bomber og kuler, trakk sig tilbake til den senkningen der veien går til forpaktergården Mont-Saint-Jean. – «Tilbaketoget er begynt,» ropte Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• bomme: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• bommet: [Så tok han op kurven, plukket op patronene som var falt ut, uten å la nogen ligge igjen, og gikk frem mot ilden for å tømme ennu en patrontaske. En fjerde kule bommet på ham. Gavroche sang: ({{page|123}} ...)]
• bompenger: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• bomulls: [Mens Jondrette pratet i vei, opdaget Marius plutselig at det var nogen i værelset som han ikke hadde sett før. En mann var kommet inn så stille at han ikke hadde hørt døren dreie sig på hengslene. Mannen hadde på sig en fiolett, gammel, slitt, flekket og fillete strikkevest, hullete overalt der den hadde slått folder; lange bomulls fløielsbukser, tresko, ingen skjorte, bar hals, nakne tatoverte armer og sotsvertet ansikt. Han hadde stille satt sig ned på nærmeste seng med armene over kors, og da han holdt sig bak madam Jondrette, kunde Marius ikke se ham tydelig. ({{page|217}} ...)]
• bomullsbroderi: [For å få tankene vekk fra denne nyfikenheten som jaget henne ut av vanlig likevekt, hadde hun tatt fatt på et kunstferdig bomullsbroderi av den slags som var vanlig i keisertiden og under restaurasjonen. Kjedelig arbeide; vanskelig arbeid. Hun hadde sittet slik i flere timer da døren blev åpnet. Frøken Gillenormand så op, løitnant Théodule stod foran henne og gjorde militær honnør. Hun satte i et gledesrop. En er gammel, en er snerpet og gudelig, en er tante; likevel er det alltid hyggelig å se en lansenérofficer komme inn i ens værelse. ({{page|140}} ...)]
• bomullsfløiel: [bomullsfløiel, og som skrevet over brystvernet og lot sig gli ned i graven omkring Marsmarken. ({{page|25}} ...)]
• bomullsliv: [Et øieblikk efter kom Cosette ned i skjenkestuen. Den fremmede tok pakken som han hadde hatt med sig, og pakket den op. Den inneholdt en liten ullkjole, et forklæ, et bomullsliv, et underskjørt, et tørklæ, ullstrømper, sko, en fullstendig drakt til en liten pike. Alt i sort. «Ta dette,» sa mannen, «og klæ på dig i en fart.» ({{page|344}} ...)]
• bonapartisten: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• bonapartister: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• bondebisp: [herrer er fyrster. Jeg bare en stakkars bondebisp.» ({{page|11}} ...)]
• bondefamilie: [Jean Valjean stammet fra en fattig bondefamilie i Brie. ({{page|45}} ...)]
• bondefolk: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• bondefulheten: [«Hvis han nu var en morder, vilde jeg da redde ham?» «Ja, like fullt.» – «Og når han nu er en helgen, bør jeg vel redde ham?» – «Ja da.» – Men å la ham bli i klostret det var en vanskelig sak. Selv foran dette næsten umulige vek Fauchelevent ikke tilbake; den stakkars bonden fra Picardie som ikke hadde andre hjelpekilder enn sin kjærlighet, sin godvilje, og litt av den gode gamle bondefulheten som han denne gangen brukte til edelt mål, tok sig på å klatre over alle klostrets uoverstigelige hindringer og de svære festningsverker som het Sankt Benedikts ordensregler. Gamle far Fauchelevent hadde hele sitt lange liv vært en selvisk mann, men nu da det bar mot slutten og han gikk der halt, sykelig og uten noget å være ivrig for, og han så at det var en god gjerning å gjøre, kastet han sig over den lik et menneske som døden nær, vil gripe efter et glass god vin han aldri har smakt før, og drikke det med lyst. Det kan også nevnes at den luften han nu i mange år hadde åndet i der i klostret, hadde utryddet egenkjærligheten hos ham, og til slutt hadde gjort det nødvendig for ham å utføre en eller annen god gjerning. ({{page|56}} ...)]
• bondegård: [hang til tørk, og med en gammel bondegård fra Ludvig XIII’s tid, omgitt av et forfallent plankegjerde, en liten dam mellem popler, kvinner, latter, stemmer; i synsranden Panthéon, Val de Grâce-hospitalet, sort, tett, fantastisk, vakkert og praktfullt, og i bakgrunnen Notre-Damekirkens alvorstunge, firkantede tårn. – Da det var umaken verdt å se stedet, kom næsten ingen der. Marius kom dit en dag på en av de ensomme spaserturene sine. Tilfeldigvis kom en mann forbi. Litt grepet av stedets næsten vilde skjønnhet, spurte han mannen hvad stedet het. «Det heter Lerkeengen.» ({{page|306}} ...)]
• bondegårder: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• bondehus: [Frankrike tre millioner bondehus som bare har tre åpninger, en million åtte hundre og sytten tusen som bare har ({{page|11}} ...)]
• bondekone: [ut som en bondekone og frøken Baptistine som en dame. ({{page|45}} ...)]
• bondekonen: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• bondemann: [Med det samme bøide han sig for å ta en ny skuffe jord, og da kom lommen i trøien hans til å gape. Fauchelevent kom ganske tilfeldig til å se ned i lommen og nidstirret. Solen var ennu ikke gått helt ned; det var ennu lyst nok til at han kunde se noget hvitt på bunnen av den gapende lommen. All den ilden som kan stråle av øinene på en bondemann fra Picardie, flammet op i Fauchelevents blikk. Han hadde kommet på noget. ({{page|56}} ...)]
• bondenavn: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• bondens: [Bondens ansikt fikk et uttrykk av mistro. Han gransket ({{page|45}} ...)]
• bondepiken: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• bondeslamp: [som var sjeldent på landsbygden; og de andre bøndene sa om ham: Han snakker næsten som en herremann. Han hørte i virkeligheten til den klasse mennesker som i slutten av 18. århundre med tidens lette og snøflede ordtak blev omtalt som «halvt bytamp, halvt bondeslamp». Fauchelevent var blitt temmelig hårdt prøvet og ille medfart av skjebnen; likevel fulgte han alltid og straks det første innfall, en utmerket egenskap som hindrer en i å bli ond. Hans feil og laster – han hadde slike også – lå på overflaten; i det hele virket han tiltalende. Det var i dette gamle ansiktet ikke nogen av disse stygge rynkene som røper ondskap eller dumhet. ({{page|56}} ...)]
• bondetamp: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• bonjean: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• bordbiter: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• bordbønnen: [side av ham. Biskopen leste bordbønnen, og øste som ({{page|45}} ...)]
• bordduken: [den grove, hvite bordduken. Og da vi her har skildret ({{page|11}} ...)]
• bordeaux: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• bordenden: [lig til sengs når han følte sig uvel, og sa at det var godt at det ikke var farlig. Dette var nok. Og dessuten – hvad har en mørk krok å si i et slikt gledeshav. Cosette og Marius oplevde et av disse egenkjærlige, velsignede øieblikkene der en ikke synes å evne annet enn å se lykke. Og dessuten fikk Gillenormand et innfall. – «Sannelig, nu står den armstolen tom. Sett dig her, Marius. Din tante har jo rett til dig, men hun gir dig nok lov. Armstolen er til dig. Det er rett, og det er vakkert. Lykkens prins ved siden av lykkens prinsesse.» – Hele bordet klappet. Marius tok altså Jean Valjeans plass ved siden av Cosette; og det hele blev ordnet slik at Cosette som fra først av var trist over at Jean Valjean var borte, til slutt blev tilfreds over det. All den stund Marius kom i stedet, vilde hun ikke engang ha savnet Gud. Hun trådte Marius på foten med sin yndige lille fot i hvit silkesko. – Da stolen var blitt fylt, var Fauchelevent ute av alles tanker, og ikke noget manglet. Og fem minutter efter hersket latteren fra den ene bordenden til den andre med hele glemselens styrke. ({{page|279}} ...)]
• bordkanten: [Grantaire hadde vært våken i nogen minutter. Som nevnt hadde Grantaire sovet fra dagen før i biljardstuen, mens han satt på en stol og lå utover et bord. Han var i fullt mål det som kalles «døddrukken». Den forferdelige blandingen av absint, porter og konjakk hadde gjort ham sløv. Bordet var lite og hadde ikke kundet brukes på barrikaden, og så hadde han fått ha det i fred. Han hadde hele tiden sittet i samme stillingen med brystet på bordkanten og hodet liggende på armen, omgitt av ({{page|123}} ...)]
• bordkledning: [kjørselsporten, men opdaget at den var spikret igjen både utenfra og innenfra. Så nærmet han sig den store porten med større håp. Den var skrekkelig forfallen, selve dens størrelse gjorde den mindre sterk. Bordene var råtne, jernbåndene – det var ikke mere enn tre av dem – var rustne. Det syntes mulig å bryte gjennom dette skjøre stengselet. Han så efter og opdaget at denne porten ikke var nogen port. Den hadde hverken hengsler eller beslag, hverken lås eller åpning. Jernbåndene gikk tvers over fra den ene siden til den andre uten brudd. Gjennom sprekkene mellem bordene så han svært murverk. Han måtte med skrekk si sig selv at dette som lignet en port, bare var bordkledning utenpå en bygning. Det var lett nok å få løs et bord, men så vilde han stå foran en mur. ({{page|24}} ...)]
• bordkniv: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• bordpaneling: [ved hjelp av bordpaneling. Der brukte han å være om ({{page|11}} ...)]
• bordplanke: [lenket om foten, en bordplanke til å sove på, varmen, kulden, arbeidet, slaveflokken, stokkeslagene. Dobbelt lenke ({{page|45}} ...)]
• bordprat: [tak i som det annet; elskovsprat er som skyer, bordprat ({{page|105}} ...)]
• bordskuffen: [Jondrette hadde latt pipen gå ut, et tydelig tegn på at han var sterkt optatt, og hadde satt sig igjen. Han rynket brynene og åpnet av og til brått høire hånd som om han svarte på nogen siste råd fra en mørk indre stemme. Plutselig trakk han ut bordskuffen, tok frem en lang kjøkkenkniv som han prøvde på neglen. Så la han kniven ned i skuffen. – Marius stakk hånden i høire lomme, trakk frem pistolen og spente den. Da hanen gikk i spenn, lød en klar, skarp liten lyd. Jondrette skalv og reiste sig halvt op. – «Hvem er det?» ropte han. Marius holdt pusten. Jondrette lyttet et øieblikk, så gav han sig til å le og sa: «For et fe jeg er! Det er veggen det knaker i.» Marius holdt fast på pistolen. ({{page|217}} ...)]
• bore: [Og han måtte straks finne en utvei. De sloss nogen skritt borte; heldigvis var all iver rettet mot et eneste punkt, vertshusdøren; men om bare en eneste soldat skulde finne på å svinge rundt hjørnet eller angripe fra siden, var alt ute. Jean Valjean så på huset foran sig, han så på barrikaden ved siden av sig, så stirret han mot jorden, heftig, som i ytterste nød og som om han vilde bore hull i den med øinene. ({{page|123}} ...)]
• borge: [Et par skritt fra ham på den andre siden av hekken der han hadde tenkt å trenge gjennom, lå det en sten som dannet en slags benk, og på den benken satt den gamle mannen som eide haven; ved siden av ham stod den gamle konen. Konen brummet. Gavroche som ikke var fintfølende, lyttet: «Herr Mabeuf!» sa hun. – «Mabeuf!» tenkte Gavroche, «det var da et snodig navn.» Oldingen rørte sig ikke. Konen sa på ny: «Herr Mabeuf.» – Oldingen svarte uten å løfte øinene fra jorden: «Hvad er det, mor Plutarque?» – «Mor Plutarque!» tenkte Gavroche, «det var også et komisk navn.» Mor Plutarque fortsatte: «Verten er ikke tilfreds.» – «Hvorfor ikke?» – «Vi skylder ham for tre kvartaler.» – «Om tre måneder blir det for fire.» – «Han sier at han vil kaste oss ut.» – «Så får jeg gå.» – «Vi skylder for brensel. Vi får ikke en vedpinne. Hvad skal vi så varme oss med til vinteren?» – «Vi har da solen.» – «Slakteren vil ikke borge oss mer, han vil ikke gi oss mere kjøtt.» – «Det er bra. Jeg tåler ikke kjøtt. Det er så tungt.» – «Hvad skal vi så ha til middag?» – «Brød.» – «Bakeren ber om avdrag, og sier at hvis han ikke får penger, får vi ikke noget brød.» – «Vel.» – «Hvad skal vi så spise?» – «Vi har epler.» – «Men vi kan da ikke leve uten penger.» – «Jeg har ikke nogen.» – Hun gikk sin vei, og den gamle ({{page|340}} ...)]
• borgen: [Da Jean Valjean kom inn i barrikaden, hadde ingen lagt merke til ham, da alle øine var rettet mot de fem utvalgte og de fire uniformene. Så hadde Jean Valjean sett og hørt det hele, og stille hadde han tatt av sig uniformen og hadde kastet den op på de andre. Det blev en usigelig ophisselse. – «Hvem er den mannen,» spurte Laigle. –«Det,» svarte Combeferre, «er en mann som redder andre.» – Marius la til med alvorlig stemme: «Jeg kjenner ham.» Denne borgen var god nok for dem. ({{page|123}} ...)]
• borgerdrakt: [Mannen så vennlig og stolt ut, og hadde en munn som alltid smilte, men dette smilet som kom av at det var mere kjeve enn hud, åpenbarte mere tenner enn sjel. Gutten som hadde bitt i hvetebollen, men holdt op igjen, syntes å være stappmett. Han var på grunn av oprøret klædd som nasjonalgardist, men faren gikk av klokskap i alminnelig borgerdrakt. De hadde stanset like ved dammen der to svaner tumlet sig omkring. Mannen syntes å være særlig optatt av de to svanene. Han lignet dem på en måte, for han gikk akkurat som dem. Hvis de to fattigguttene hadde kundet høre ham og hadde skjønt ({{page|123}} ...)]
• borgerdådsmord: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• borgergarden: [Gavroche var alt borte i den andre enden av barrikaden og ropte: «Børsen min!» Courfeyrac gav ham den. Gavroche fortalte nu «kameratene» som han kalte dem, at barrikaden var innesluttet. Det hadde vært meget vanskelig å komme frem. En linjebataljon stod i Petite-Truanderiegaten og holdt øie med Cygnegaten; på den motsatte siden hadde borgergarden besatt Prêcheurgaten. I fronten hadde de hovedstyrken av hæren. Da Gavroche hadde gitt denne oplysningen, la han til: «Jeg gir dere fullmakt til å gi dem et kraftig spark.» ({{page|123}} ...)]
• borgergardist: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• borgergardisten: [Øieblikket var kritisk. Et sekund til og barrikaden var tatt. Bahorel styrtet mot den første borgergardisten som kom innenfor og drepte ham med et karabinskudd på nært hold. Den neste drepte Bahorel med et bajonettstøt. En annen hadde alt kastet Courfeyrac til jorden der han lå og ropte: «Til hjelp.» Den største av dem alle sammen, en slags kjempe, gikk like løs på Gavroche med felt bajonett. Gaminen tok Javerts veldige børse i sine små armer, siktet kjekt på kjempen og trakk av. Det kom ikke noget skudd. Javert hadde ikke ladet geværet sitt. Borgergardisten satte i å le og løftet bajonetten mot barnet. ({{page|84}} ...)]
• borgerklassen: [Selve julaften hadde flere personer, fraktemenn og kramkarer, slått sig ned og drakk rundt de fire eller fem lysene i skjenkestuen hos Thénardier. Denne stuen lignet alle den slags skjenkestuer: bord, tinnkanner, flasker, folk som drakk og folk som røkte; lite lys og meget støi. Året 1823 var imidlertid kjennelig på to gjenstander som den gang var på mote i borgerklassen og som stod på et bord: et kaleidoskop og en blank blikklampe. Madam Thénardier holdt på med aftensmaten som braste over ({{page|344}} ...)]
• borgerkrig: [Borgerkrig? Hvad vil det si: Finnes det en krig med fremmede? Er det ikke så at enhver krig mellem menneskene er krig mellem brødre? Det er bare formålet som karakteriserer krigen. Der er hverken krig mot fremmede eller borgerkrig, bare urettferdig eller rettferdig krig. Til den dagen da det store menneskehetens brodersamfund bli dannet, vil krig kanskje være nødvendig, i ethvert fall den krigen som står mellem fremtiden som skynder på, og fortiden som holder igjen. Hvad er det vel å si på denne krigen? Krig blir ikke til skam, kården ikke ({{page|76}} ...)]
• borgerkrigen: [fått nok av det, jeg har sett det hele, slik er borgerkrigen, og nu går jeg min vei.» – Svikte vennene som ventet! Som kanskje hadde bruk for ham! Som var en håndfull mot en armé! Svikte alt på samme tid: kjærlighet, vennskap, æresord! Gi fedrelandskjærlighet som påskudd for feighet! Nei, det var umulig, og om farens gjenferd var der i mørket og så ham vike tilbake, vilde han slå ham over ryggstykkene med den flate klingen og rope til ham: «Fremad, kujon!» ({{page|76}} ...)]
• borgermannen: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• borgermesterdrakt: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• borgernavn: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• borgernes: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• borgerrettighetenes: [met steg i lysende syner fremfor ham; han så hver av disse to gruppene; hendelser og mennesker samlet sig i to store kjensgjerninger; republikken gjenskaper borgerrettighetenes herrevelde; keiserdømmet påtvinger Europa de franske idéers herrevelde; han så folkets mektige skikkelse stige frem av revolusjonen, og av keiserdømmet Frankrikes mektige skikkelse. Han tilstod for sig selv at alt det hadde vært av det gode. ({{page|140}} ...)]
• borgerverdighet: [Gillenormand som i 1831 var så levende som et menneske kan være, hørte til den slags mennesker som er blitt merkelige bare fordi de har levd så lenge, og som er særegne fordi de i sin tid lignet alle andre og nu ikke lenger ligner nogen. Det var en gammel særling og virkelig et menneske fra en annen tid, en sann, litt hovmodig borger fra det attende århundre, som bar sin gode, gamle borgerverdighet med den samme minen som markien bar sin markiverdighet. Han var over nitti år, holdt sig godt, talte høit, så godt, drakk tett, spiste, sov og snorket. Han hadde alle to og tredve tenner. Briller brukte han bare når han leste. Han hadde stor elskovstrang, men pleide å si at han i det siste tiår helt og holdent hadde gitt avkall på kvinner. «Jeg er ikke lenger vel likt,» sa han, men la ikke til: «Jeg er altfor gammel,» nei: «Jeg er altfor fattig» og «hvis jeg bare ikke hadde vært ruinert … ({{page|127}} ...)]
• borges: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• bortefra: [sine beviser og forbilleder langt bortefra. For folk i et ({{page|11}} ...)]
• bortføre: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• bortfører: [«Imorgen,» sa Jean Valjean, «da er jeg ikke her, men jeg er heller ikke hos dere.» – «Hvad vil det si?» svarte Marius. «Å nei, vi tillater ikke flere reiser. De får ikke reise fra oss mer. De tilhører oss. Vi slipper Dem ikke fra oss.» – «Denne gangen er det for godt,» la Cosette til. «Vi har en vogn her nede. Jeg bortfører dig. Om det trengs, bruker jeg makt.» Hun lo og gjorde som om hun tok den gamle mannen op i armene sine … ({{page|351}} ...)]
• bortgjemt: [En gang, en vakker septemberdag, hadde Marius gått med Courfeyrac, «Narren» og Grantaire på et landsens ball, fordi han håpet – for en drøm! – at han vilde treffe henne der. Naturligvis traff han ikke der den han lette efter. «Men det er da her en treffer alle bortkomne piker,» brummet Grantaire for sig selv. Marius gikk fra vennene og drog hjem til fots, motløs og alene, lei, febersyk, med tåke for øinene, forvirret av larmen og støvet fra vognene som kjørte forbi ham, fylt med munter, syngende ungdom som drog hjem fra festen. Han levde fra da av mere og mere ensomt, bortgjemt, nedtrykt, levde helt for sin smerte, mens han gikk frem og tilbake som ulv i en felle, og lette efter henne som var blitt borte, sløv av forelskelse. ({{page|217}} ...)]
• bortkomne: [En gang, en vakker septemberdag, hadde Marius gått med Courfeyrac, «Narren» og Grantaire på et landsens ball, fordi han håpet – for en drøm! – at han vilde treffe henne der. Naturligvis traff han ikke der den han lette efter. «Men det er da her en treffer alle bortkomne piker,» brummet Grantaire for sig selv. Marius gikk fra vennene og drog hjem til fots, motløs og alene, lei, febersyk, med tåke for øinene, forvirret av larmen og støvet fra vognene som kjørte forbi ham, fylt med munter, syngende ungdom som drog hjem fra festen. Han levde fra da av mere og mere ensomt, bortgjemt, nedtrykt, levde helt for sin smerte, mens han gikk frem og tilbake som ulv i en felle, og lette efter henne som var blitt borte, sløv av forelskelse. ({{page|217}} ...)]
• bortleid: [Marius mente at det klokeste var å nytte Jondrettes fravær til å komme hjem; dessuten mørknet det sterkt. Vertinnen brukte å stenge døren hver kveld når hun gikk ut for å vaske i et hus nede i byen. Marius hadde gitt nøkkelen til inspektøren, så det var nødvendig at han skyndte sig. Han gikk fort til nr. 50–52. Døren var ennu åpen da han kom. Han gikk op trappen på tåspissene og snek sig langs veggen innover gangen til værelset sitt. Som en vil huske, var det takværelser på begge sider av gangen. De var ikke bortleid. Vertinnen pleide å la dørene stå åpne. Da Marius kom forbi ett av disse rommene, trodde han at han i det ubebodde værelset skimtet hodene av fire menn som satt uten å røre sig. Marius prøvde ikke å se nærmere efter, fordi han ikke vilde bli sett selv. Han hadde hell med sig til å komme inn på værelset sitt uten å bli opdaget og uten støi. Det var på høi tid. Et øieblikk efter hørte han vertinnen gå ut og at porten blev lukket. ({{page|217}} ...)]
• bortødsles: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• bot: [Når han tenkte på alt dette, gikk hele hans jeg til grunne foran dette høihetens mysterium. Under disse grubleriene svant hovmodet. Han kom stadig tilbake til sig og sitt; han følte sig ussel og ringe, og gråt ofte. Alt det som hadde hendt ham i de siste seks månedene, minnet ham om biskopens fromme påbud, Cosette ved kjærlighet, klostret ved ydmykhet. – nogen ganger om kvelden når tusmørket falt på, den tiden da haven var øde, kunde en se ham ligge på kne midt i alléen ved kapellet, foran det vinduet han hadde sett inn gjennom den natten han kom. Han vendte ansiktet mot det stedet der han visste at hun lå fordypet i sin bønn, den søsteren som «gjorde bot». Han bad, også på kne, foran denne søsteren. Det var som om han ikke våget å knele umiddelbart for Gud. ({{page|56}} ...)]
• botaniker: [ikke krav på å være nogen botaniker. Han studerte ikke ({{page|11}} ...)]
• botferdige: [Cosette og Jean Valjean falt på kne. De visste ikke hvad det var, de visste ikke hvor de var, men begge følte de, mannen og barnet, den botferdige og den uskyldige, at de måtte knele. Det var det underlige ved disse stemmene at bygningen tross dem syntes like øde. Det virket ({{page|24}} ...)]
• botssvøpen: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• botsøvelser: [Den som vil bli optatt i klostret, må i to, ofte fire år være «søkende», i fire år novise. Det er sjelden at det endelige løfte kan bli avgitt før i tre og tyve- til fire og tyveårsalderen. Enker kan ikke bli optatt. I cellene utøver de mange slags botsøvelser som de aldri må tale om. Når en novise avlegger løftet, blir hun klædd i sine vakreste klær, hun får hvite roser i håret som blir salvet og krøllet. Så bøier hun sig i støvet, og det blir lagt et sort slør over henne mens det blir holdt dødsmesse. Så deler søstrene sig i to rekker. Den ene rekken går forbi henne mens de med klagende stemmer sier: «Vår søster er død», ({{page|56}} ...)]
• bouberssurcanche: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• boucheratgaten: [I Boucheratgaten, Normandiegaten og Saintongegaten finnes det ennu nogen gamle folk som kan huske en eldre herre som het Gillenormand, og som taler velvillig om ham. Denne mannen var gammel da de var unge. For dem som med vemod ser på den vage vrimmelen av skygger som kalles fortiden, er denne silhuett ennu ikke ganske forsvunnet fra virvaret av gater omkring Temple. ({{page|127}} ...)]
• bougival: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• boulard: [Inne i Marius’ værelse blev Fauchelevent stående borte ved døren. Under armen hadde han en pakke som lignet en bok i oktavformat, innpakket i papir. Papiromslaget var grønnlig og så muggent ut. – «Går den mannen alltid omkring slik med bøker under armen,» hvisket frk. Gillenormand til Nicolette, hun brydde sig slett ikke om bøker. – «Nå, ja,» hvisket Gillenormand som hadde hørt spørsmålet, «det er en lærd. Og så? Er det hans skyld? Herr Boulard som jeg en gang kjente, gikk aldri ut uten bøker, slett ikke, og han trykket alltid en eller annen gammel bok slik op til hjertet.» ({{page|245}} ...)]
• boulevard: [Når en den gang gikk opover Saint-Jacquesgaten og til venstre bortover den gamle, indre boulevard, nådde en like før den lille bekken ved Gobelinsveveriene til en slags mark med snorer tvers over, der nogen klæsfiller ({{page|306}} ...)]
• boulogne: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• bourbonske: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• bourdon: [skudd plutselig gikk av; det første drepte eskadronschef Cholet, det andre en gammel, døv kone som holdt på å lukke vinduet sitt i en gate i nærheten, det tredje rev epåletten av en officer; en kone ropte: «De begynner for tidlig.» Og plutselig så en like overfor Morlandkaien en eskadron dragoner som var blitt holdt tilbake i kasernen, rykke frem med dragne sabler i galopp ned gjennom Bassompierregaten og bulevard Bourdon, og feie alt vekk foran sig. ({{page|32}} ...)]
• bourdonbulevarden: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• bourdonnaisgaten: [Marius vilde frem, hårdnakket lik en mann som ikke har noget håp lenger. Det var blitt sendt bud efter ham, og han måtte gå. Han greide å bane sig gjennom folkemassen og troppeleirene, han gjemte sig for patruljene og gikk unda skiltvaktene. Han tok en omvei, kom inn i Béthisygaten og gikk i retning av Hallene. På hjørnet av Bourdonnaisgaten var det ikke flere gateløkter. Efter å ha kommet gjennom folkemassen og forbi troppene, hadde han kommet inn i noget fryktelig. Ikke et menneske gikk forbi, ikke en soldat å se, ikke et lys; ingen. Ensomhet, stillhet, natt; en usigelig kulde. Å gå inn i en gate, det var som å komme inn i en kjeller. ({{page|76}} ...)]
• brainelallaud: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• brainelalleud: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• braket: [og drøm i sig, var på et øieblikk blitt borte i tåken mellem de sorte husrekkene, han var blitt opslukt som røk i mørket; en kunde ha trodd at han var blitt blåst bort, hvis ikke nogen minutter efter singlingen av en knust rute og det kraftige braket av en lykt som falt ned, plutselig hadde vekket de forargede borgerne. Det var Gavroche som gikk gjennom Chaumegaten. ({{page|103}} ...)]
• brakk: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• brakkmark: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• braktfullt: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• brandenburg: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• brannen: [For å danne sig et billede av denne kampen må en tenke sig at det blev tent ild i en haug fryktelig heltemot; og at en stod og så på brannen. Det var ikke en strid, det var lik det indre av en ovn; munnene åndet ut flammer; ansiktene var underlig fremmedartede, ikke noget lignet menneskeskikkelser, de som kjempet der flammet, og det var fryktelig å se disse kampens ildånder tumle sig i denne røde røken. Vi gir avkall på å skildre de skiftende scenene i dette myrderiet. Bare heltedikt har rett til å bruke tolv tusen verslinjer til skildring av et slag. ({{page|123}} ...)]
• brannfakkel: [ brannfakkel. Senere blev jeg reddet ved mildhet og godhet, likesom strenghet hadde ødelagt mig. Men, om forlatelse, De kan ikke skjønne noget av det jeg snakker om nå. De vil hjemme hos mig, i kaminasken, finne det tofrancsstykket som jeg stjal for syv år siden fra Lille-Gervais. Jeg har ikke mere å si. Ta mig. Gode Gud, hr. statsadvokat, De ryster på hodet, De sier: «Madeleine er blitt gal,» De tror mig ikke. Det er virkelig sørgelig. Men døm iallfall ikke den mannen. Hva, de der kjenner mig ikke igjen: Jeg skulde ønske Javert hadde vært her. Han ville nok ha kjent mig igjen.» ({{page|202}} ...)]
• brannmannen: [Jean Valjean hadde gitt Enjolras geværet tilbake, men han hadde sitt eget. Uten å si et ord siktet han på brannmannen, og et øieblikk efter falt hjelmen hans larmende i gaten, truffet av en kule. Soldaten blev skremt og skyndte sig vekk. En annen speider kom isteden. Det var en officer. Jean Valjean hadde ladd geværet sitt igjen; han siktet på ny og sendte officerens hjelm samme vei som soldatens. Officeren blev ikke stående, men trakk sig fort tilbake. Denne gangen skjønte de advarselen. Ingen flere viste sig oppe på taket. De opgav å speide ut barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• brannmenn: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• brannsoldat: [imot skuddene uten å svare på dem. Oprørerne fikk plutselig se en hjelm som blinket i solen oppe på taket av et av nabohusene. Det var en brannsoldat som stod lent mot en høi skorsten og syntes å stå på utkikk der. Han kunde se rett ned i barrikaden. – «Der oppe har vi en plagsom tilskuer,» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• brannstasjonen: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• brannstiftere: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• brannsåret: [Han drømte ikke engang om å snakke til henne om den nattlige hendelsen i rønnen, om paret Thénardier, brannsåret, og farens underlige adferd og flukt. Marius hadde i øieblikket glemt det hele; han visste ikke engang om aftenen hvad han hadde gjort om morgenen, ikke hvor han hadde spist frokost, ikke hvem han hadde snakket med. For ørene på ham lød sanger som gjorde ham død for alle andre tanker; han levde bare i de timene han var sammen med Cosette. Da han var i den syvende himmel, er det rimelig at han glemte jorden. ({{page|404}} ...)]
• bras: [det usle utseende på veien mellem Bras d'Asse og (jeg ({{page|45}} ...)]
• braste: [Selve julaften hadde flere personer, fraktemenn og kramkarer, slått sig ned og drakk rundt de fire eller fem lysene i skjenkestuen hos Thénardier. Denne stuen lignet alle den slags skjenkestuer: bord, tinnkanner, flasker, folk som drakk og folk som røkte; lite lys og meget støi. Året 1823 var imidlertid kjennelig på to gjenstander som den gang var på mote i borgerklassen og som stod på et bord: et kaleidoskop og en blank blikklampe. Madam Thénardier holdt på med aftensmaten som braste over ({{page|344}} ...)]
• bratt: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• bredde: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• breddene: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• bredder: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• brekker: [En gjør sig veldig strev, gravene er vanligvis meget dype, en svetter, graver, sliter hele natten, – for det må gjøres om natten; skjorten blir gjennomvåt, lyset brenner ned, en brekker i stykker hakken, og når en så endelig har nådd bunnen av hullet, og griper «skatten», hvad finner en så? Hvad er så djevelens skatt? En skilling, en daler, en sten, et skjelett, et blodig lik, nogen ganger et billede brettet sammen som et ark papir i en lomme- ({{page|331}} ...)]
• brekkstangen: [«Jeg skal gjøre alt for å vise iver i klostrets tjeneste. Det er altså avtalen. Jeg spikrer igjen kisten. Klokken elleve presis er jeg i kapellet. Forsangermødrene er der, og søster Ascension er der. Det hadde vært bedre om vi hadde vært to mannfolk. Men det er det samme! Jeg har med brekkstangen. Vi åpner gravhvelvingen og senker kisten ned, og så lukker vi igjen hvelvingen. Noget spor blir det ikke å se. Myndighetene kommer ikke til å ha nogen mistanke. Ærverdige moder, alt er altså i orden?» – «Nei.» – «Er det ennu mer?» – «Den tomme likkisten.» ({{page|56}} ...)]
• brennbart: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• brennemerket: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• brennerier: [fikk nok å gjøre. En har bare å velge. Der er papirfabrikker, garverier, brennerier, oljemøller, urfabrikker, ({{page|45}} ...)]
• brennpunkter: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• brennpunktet: [Opprøret hadde forvandlet Paris’ centrum til en veldig, innviklet festning. Det var brennpunktet. Alt det annet ({{page|32}} ...)]
• brest: [Bortimot slutningen av oktober samme år (1823) så innbyggerne av Toulon skibet Orion løpe inn på havnen for å reparere et havari det hadde lidd under en svær storm. Orion som senere blev skoleskib i Brest, hørte dengang til Middelhavsflåten. ({{page|331}} ...)]
• brettene: [Mens Thénardier snakket, trakk han frem av omslaget to aviser, gulnete, falmede og tilgrisede av tobakk. Den ene av avisene som var i stykker i brettene og falt fra hverandre i firkantede stykker, syntes å være noget eldre enn den andre. «To kjensgjerninger, to beviser,» sa Thénardier og rakte de to sammenbrettede avisene til Marius. ({{page|351}} ...)]
• bretter: [Han hadde ikke før kommet ut av stuen, før den reisende kom inn. Thénardier kom inn igjen like efter ham og blev stående urørlig i dørgløtten slik at bare konen kunde se ham. – Den gule mannen hadde stokken og pakken i hånden. – «Så tidlig oppe?» sa madam Thénardier, «vil herren alt reise fra oss?» – Mens hun sa dette, stod hun oprådd og dreide regningen mellem hendene, og laget bretter i den med neglene. Ansiktet hadde et uttrykk som ikke var vanlig hos henne, fryktsomhet og tvil. Å komme med en slik regning til en mann som lignet en «tigger», syntes hun var vanskelig. Mannen så ({{page|344}} ...)]
• brevskriverne: [Da Marius hadde lest disse fire brevene, var han ikke stort klokere enn før. For det første opgav ingen av brevskriverne nogen adresse. Dernest synes brevene å komme fra fire forskjellige personer, men det var det underlige ved dem, at de alle fire var skrevet med samme håndskriften, på samme grove, gule papir og med samme tobakkslukten av dem alle sammen, og like fulle av bokstaveringsfeil var de, litteraten Genflot var i det stykket ikke bedre enn den spanske rittmesteren. Å prøve å løse denne lille gåten var unyttig, og ikke noget tydet på at det var de to unge pikene han hadde møtt, som eide brevene. – Marius la brevene i konvoluttene, slengte dem bort i en krok og la sig. ({{page|217}} ...)]
• briancon: [folkene i Briancon. De har gitt de fattige, enkene og de ({{page|11}} ...)]
• briançon: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• brie: [Jean Valjean stammet fra en fattig bondefamilie i Brie. ({{page|45}} ...)]
• brienne: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• brigade: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• brigadegeneralene: [efter brigadegeneralene. Borgermesteren og rettspresidenten avla høitidelig visitt hos ham, og han avla på sin ({{page|11}} ...)]
• brigadene: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• brigader: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• brignolles: [I 1804 var Myriel prest i Brignolles. Han var alt da ({{page|11}} ...)]
• britiske: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• brobuene: [høre brus, men en kunde ikke se elven. Av og til viste det sig nede i dette svimlende dyp, et ganske svakt lysglimt som buktet sig bortover. Så blev lysskjæret borte, og alt blev utydelig igjen. Det var som om et umåtelig rom hadde åpnet sig der nede. Det en hadde under sig, var ikke vann, men en avgrunn. Den steile kaimuren som en uklart skimtet i mørket til den plutselig blev borte, virket som en skråning ned mot uendeligheten. En kunde ikke se noget, men en følte den fiendtlige kulden fra vannet og en kunde kjenne dunstene fra de fuktige stenene. Det steg et rått gufs op av denne avgrunnen. Flodens vannmasser som en snarere gjettet sig til enn så, den tragiske hviskingen fra bølgene, de uhyggelige, svære brobuene, den innbilte styrtningen ned mot det uendelige mørket, det var alt fullt av redsel. ({{page|231}} ...)]
• brobuer: [Dette fikk Marius til å huske på årsaken til at den unge piken hadde kommet inn til ham. Han lette i vestelommen, men fant ikke noget. Den unge piken blev ved som om Marius ikke var der: «Stundom går jeg ut om kvelden, og stundom kommer jeg ikke hjem igjen. I fjor vinter, før vi kom hit, bodde vi under nogen brobuer. En må ligge tett sammen for ikke å fryse. Den lille søsteren min gråt. Å så trist vannet var. Når jeg tenkte på å drukne mig, sa jeg til mig selv: Nei, det er altfor koldt. –» ({{page|217}} ...)]
• broderen: [Forresten sa Baptistine, som vi vet, at hvis broderen ({{page|11}} ...)]
• broderier: [henne hver natt. Og så hadde det hendt ham en uanet lykke, som var lik olje i ilden. En kveld hadde han i skumringen på benken der «herr Hvit og datter» hadde sittet, efter at de hadde gått, funnet et lommetørklæ, ganske alminnelig og uten broderier, men hvitt, fint og som han syntes eide en usigelig vellukt. Dette lommetørklæet var merket med bokstavene «U.F.» Marius visste ikke noget om den vakre piken, kjente ikke familien, navnet eller hvor hun bodde; disse to bokstavene var det første han hadde fått fatt i av hennes, disse elskede bokstavene som han straks tok til å bygge videre på. U. det var utvilsomt fornavnet! «Ursula!» tenkte han, «for et deilig navn.» Han kysset lommetørklæet, innåndet duften av det, la det ved hjertet om dagen og kysset det om kvelden før han sovnet inn. «Jeg føler hele hennes sjel i det,» ropte han. ({{page|201}} ...)]
• broderkjærlighet: [het i underklassen enn der er broderkjærlighet i overklassen, var alt så å si gitt bort før han hadde fått det, ({{page|11}} ...)]
• brodersamfund: [Borgerkrig? Hvad vil det si: Finnes det en krig med fremmede? Er det ikke så at enhver krig mellem menneskene er krig mellem brødre? Det er bare formålet som karakteriserer krigen. Der er hverken krig mot fremmede eller borgerkrig, bare urettferdig eller rettferdig krig. Til den dagen da det store menneskehetens brodersamfund bli dannet, vil krig kanskje være nødvendig, i ethvert fall den krigen som står mellem fremtiden som skynder på, og fortiden som holder igjen. Hvad er det vel å si på denne krigen? Krig blir ikke til skam, kården ikke ({{page|76}} ...)]
• brodert: [Et øieblikk var han ute av stand til å si noget, så fortsatte han: «Jeg trengte virkelig å få se Cosette litt av og til. Et hjerte må ha noget å stelle med. Jeg følte godt at jeg var til overs. Jeg gav mig selv grunner: De har ikke bruk for dig, hold dig i kroken din, en har ikke rett til å sitte der i det uendelige. Gud være lovet, nu ser jeg henne igjen. Cosette, vet du at det er en vakker mann du har. Å, det er virkelig en pen brodert krave du har, jeg liker det mønsteret. Den har din mann valgt til dig, ikke sant? Men så må du også ha kashmirsjal. Herr Pontmercy, får jeg lov å si du. Det blir ikke så lenge til.» ({{page|351}} ...)]
• broer: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• brolagte: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• brolegning: [Mens han skrev, snakket mannen høit ved sig selv, og Marius hørte disse ordene: «Å tenke sig at det ikke finnes nogen likhet, selv ikke når en er død. Bare se på Père-Lachaise-kirkegården. De store, de som er rike, de hviler øverst ope, i akasiealléen, der det er brolegning. En kan komme dit til vogns. De små, fattigfolk, de ulykkelige, ja de blir lagt nederst der det er søle til knes, i hullene, i sumpene. En legger dem der for at de skal råtne så meget fortere. En kan ikke komme og se til dem uten å vasse i sølen.» – Han stoppet op, slo neven i bordet, skar tenner og la til: «Å, jeg kunde gjerne feie dem vekk alle sammen.» ({{page|217}} ...)]
• bronse: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• bronsebrystet: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• bropenger: [For Jean Valjean var all uvisshet over; heldigvis varte den ennu for disse mennene. Han hadde nytte av deres tvil; det var tapt tid for dem og tid vunnet for ham. Han gikk ut av porten han hadde gjemt sig i, og skyndte sig nedover Postgaten i retning av Jardin des Plantes. Cosette begynte å bli trett, han tok henne på armen og bar henne. Det var ikke et menneske å se, og lyktene var ikke tent fordi det var måneskinn. Han gikk fortere og kom til slutt forbi Jardin des Plantes gjennom smågater med lave hus ut på kaien. Der vendte han sig. Kaien var øde. Gatene var øde. Der var ingen bak ham. Han pustet friere. Så kom han til Austerlitzbroen. Den gang blev det ennu betalt bropenger. Han gikk bort til brovakten og betalte en sou. «Det er to sous,» sa brovakten. «De bærer et barn som kan gå. De må betale for to.» – Han betalte, ergerlig over at han hadde vakt opmerksomhet. Flyktninger bør være uenset. ({{page|24}} ...)]
• brordatter: [er for å melde til portneren at han må varsle myndighetene om at de må varsle liksynslegen, så han kan komme og se at det er en som er død. Alt det er seremonier som må til for å dø. De liker ikke særlig at doktoren kommer. En doktor tror ikke på nogen ting. Han løfter op sløret. Han løfter også op andre ting. For et hastverk de har hatt med å varsle legen denne gangen. Hvad kan nu det komme av? Den lille piken sover ennu. Hvad heter hun?» – «Cosette.» – «Er det en datter av Dem, eller riktigere – De er vel bestefaren?» – «Ja.» – «Å få henne ut, det er lett nok. Jeg har en egen port ut til gårdsplassen. Jeg banker på. Portneren åpner. Jeg har kurven min på ryggen, og i den ligger den lille. Jeg går ut. Far Fauchelevent går med kurven sin, det er ganske enkelt. De sier at hun må holde sig ganske rolig. Hun ligger under presenningen. Så lenge det er nødvendig, lar jeg henne bli hos en gammel god veninde av mig, en frukthandlerske i Chemin-Vertgaten. Hun er døv, og hun har en liten seng. Jeg roper inn i øret på henne at det er en brordatter av mig, og at hun får ta sig av henne til neste dag. Så kommer hun her inn igjen sammen med Dem. For jeg skal nok hjelpe Dem inn igjen. Men hvordan vil De greie å komme ut?» ({{page|56}} ...)]
• brorens: [Han ventet nu på en leilighet. Og den kom snart. Gamle Fauchelevent døde. Jean Valjean bad om å få tale med priorinnen og sa til henne at han ved brorens død hadde fått en liten arv så han kunde leve uten å arbeide, og at han derfor kom til å slutte arbeidet i klostret og ta datteren med sig, men bad om at han måtte få gi klosteret 5000 francs som godtgjørelse for Cosettes femårige ophold der. Slik reiste Jean Valjean fra Klostret for Den evige Tilbedelse. – Da han gikk der- ({{page|319}} ...)]
• bros: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• brostenen: [Madame Thénardier stod der med bustet hår, fryktelig, med skrevende ben. Hun bøide sig bakover og kastet rasende stenen mot hodet på Javert. Han huket sig ned. Brostenen gikk over ham, traff muren så et stort gipsstykke falt ned og fór så veggimellem til den stoppet like foran føttene på Javert. Med det samme var han borte hos ekteparet Thénardier, og et øieblikk efter var de bundet som de andre. Konen gråt og ropte: «Døtrene mine!» – «De er på politistasjonen,» sa Javert. ({{page|217}} ...)]
• brostensbrystvernet: [Madrassen hadde falt ned utenfor barrikaden mellem de angrepne og angriperne. Imidlertid hadde artillerisersjantens død ophisset troppene og soldatene hadde lagt sig flatt ned bak det brostensbrystvernet de hadde reist, og for å motvirke kanonens tvungne taushet inntil mannskapet var fulltallig igjen, hadde de åpnet ild mot barrikaden. Oprørerne svarte ikke, for å spare på kruttet. Ilden prellet av mot brystvernet, men gaten blev gjennompløid av kulene. ({{page|123}} ...)]
• brostenshaugen: [Så brøt det på denne brostenshaugen ut en kamp verdig en av Trojas murer. Disse bleke, fillete, utslitte mennene som ikke hadde spist på fireogtyve timer, som ikke hadde sovet, som ikke hadde mere enn nogen få skudd igjen å avfyre, som rotet i de tomme lommene efter patroner, næsten alle såret, med hode eller armer forbundet med en gammel, svart linfille, med klærne fulle av huller som blodet rant av, slett væbnet med dårlige geværer og sløve sabler – nu blev de titaner. Barrikaden blev ti ganger angrepet, stormet og besteget, men aldri tatt. ({{page|123}} ...)]
• brostensregnet: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• brostenstrappen: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• bruddstykke: [jeg så skånte ham, hvad gjorde jeg da? Min plikt? Nei. Noget meget større. Det er altså noget som er større enn plikten.» – Der stoppet han; han kom ut av likevekt, den ene vektskålen sank ned i avgrunnen, den andre gikk mot himmelen; og Javert var ikke mindre forferdet over den som var øverst enn over den som var nederst. Uten at han på nogen måte var tilhenger av Voltaire, eller var filosof, eller fritenker, men tvert imot av instinkt så med ærefrykt på den herskende kirke, så han bare på den som et ophøiet bruddstykke av hele samfundsordenen. samfundsordenen var hans trossetning, og den var nok for ham. Efter at han var blitt voksen og statstjenestemann, hadde politiet omtrent vært hele hans religion, og han var, som før sagt og uten at ordene blir brukt som spott, men i fullt alvor, politispion på samme måte som en er prest. Han hadde én overordnet, politiprefekten; inntil denne dagen hadde han ikke tenkt på den andre overordnede: Gud. – Plutselig merket han denne nye mesteren, Gud, og det uroet ham. ({{page|231}} ...)]
• bruddstykker: [hjelp av listig sammensatte bruddstykker av brev å få ({{page|11}} ...)]
• bruddstykket: [Ikke noget er mer almindelig enn å se en kjerre eller en vogn utenfor døren til et vertshus; men det kjøretøiet eller riktigere det bruddstykket av et kjøretøi som sperret veien utenfor «Sersjanten fra Waterloo», en aften våren 1818, ville sikkert ved sin størrelse ha vakt en malers opmerksomhet om han hadde kommet forbi. ({{page|105}} ...)]
• brudegavene: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• brudekammeret: [av, skulde ha sitt utspring i hjemmet og at samlivet i fremtiden hadde brudekammeret som vitne. Og folk var skamløse nok til å gifte sig hjemme. ({{page|279}} ...)]
• brudekjerra: [De to vognsekkene på hver side av bulevarden tok igjen til å kjøre i motsatt retning av hverandre, og vognen med maskene mistet snart «brudekjerra» av syne. ({{page|279}} ...)]
• brudekjolen: [Jean Valjean hadde satt sig på en stol inne i dagligstuen bak den åpne døren slik at han næsten blev skjult bak den. Litt før de gikk til bords, kom Cosette som ved et innfall bort til ham og neide dypt for ham mens hun bredte brudekjolen ut med begge hender, så på ham med et kjærlig skjelmsk blikk og spurte: «Far, er du tilfreds?» – «Ja,» sa Jean Valjean, «jeg er tilfreds.» – «Javel, men så må du smile.» – Jean Valjean smilte. ({{page|279}} ...)]
• brudekransen: [Forresten løi Thénardier. Da han forpaktet denne rønnen for å sette i gang med vertshus, hadde han funnet dette værelset utstyrt slik og hadde kjøpt møblene og denne gamle brudekransen idet han tenkte sig at den kunde kaste et visst yndig skjær over hans «hustru», og det kunde ha til følge at hans hus blev regnet for det engelskmennene kaller respektabelt. ({{page|344}} ...)]
• brudeleie: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• brudeparet: [Så kjørte de inn i Filles-du-Calvairegaten og hjem. Marius steg jublende og strålende ved siden av Cosette opover den samme trappen som han selv var blitt båret opover, døende. De fattige som hadde stimlet sammen ved porten og delte pengepungene deres mellem sig, velsignet brudeparet. Det var blomster overalt. Huset var ikke mindre fylt av vellukt enn kirken, efter røkelsen – rosene. ({{page|279}} ...)]
• brudeparets: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• brudepynt: [lå en hodepynt av sølvtråd og orangeblomster. – «Og det der, hvad er det for noget?» – «Det, herre, det er min kones brudepynt.» – Den fremmede så på denne gjenstanden med et blikk som syntes å si: «Dette uhyret har altså engang vært jomfru.» ({{page|344}} ...)]
• brudeseng: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• brudeutstyr: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• brudgom: [«Hør her.» – «Hvad er det, fatter?» – «Ser du den gamlingen?» – «Hvad for en gamling?» – «Der, på første bryllupskjerra på den andre siden.» – «Han med armen i sort bind?» – «Ja.» – «Hvad så?» – «Jeg er sikker på at jeg kjenner’n.» – «Jaså!» – «Du kan skjære halsen over på mig om jeg ikke skulde kjenne den der fyren. Kan du se bruden når du bøier dig frem.» – «Nei.» – «Og brudgommen?» – «Det er ingen brudgom i den vognen.» – «Nå!» – «Hvis det da ikke skulde være den andre gamle mannen.» – «Prøv om du kan se bruden når du bøier dig langt frem.» – «Jeg kan ikke.» – «Det kan være det samme, jeg er sikker på at jeg kjenner den fyren med noget om labben.» – «Å nytte kan du ha av å kjenne ham?» – «Det er ikke godt å vite, senere.» – «Jeg bryr mig ikke det grann om gamlingen.» – «Jeg kjenner’n.» – «Kjenn’n så meget du vil for mig.» – «Hvordan fanden har han kommet med i det bryllupet.» – «Vi er jo med vi også.» – «Hvor kommer det brudefølget fra?» – «Åssen kan jeg vite det?» – «Hør her.» – «Hva?» – «Du kunde gjøre noget.» – «Hvad da?» – ({{page|279}} ...)]
• brudgommen: [«Hør her.» – «Hvad er det, fatter?» – «Ser du den gamlingen?» – «Hvad for en gamling?» – «Der, på første bryllupskjerra på den andre siden.» – «Han med armen i sort bind?» – «Ja.» – «Hvad så?» – «Jeg er sikker på at jeg kjenner’n.» – «Jaså!» – «Du kan skjære halsen over på mig om jeg ikke skulde kjenne den der fyren. Kan du se bruden når du bøier dig frem.» – «Nei.» – «Og brudgommen?» – «Det er ingen brudgom i den vognen.» – «Nå!» – «Hvis det da ikke skulde være den andre gamle mannen.» – «Prøv om du kan se bruden når du bøier dig langt frem.» – «Jeg kan ikke.» – «Det kan være det samme, jeg er sikker på at jeg kjenner den fyren med noget om labben.» – «Å nytte kan du ha av å kjenne ham?» – «Det er ikke godt å vite, senere.» – «Jeg bryr mig ikke det grann om gamlingen.» – «Jeg kjenner’n.» – «Kjenn’n så meget du vil for mig.» – «Hvordan fanden har han kommet med i det bryllupet.» – «Vi er jo med vi også.» – «Hvor kommer det brudefølget fra?» – «Åssen kan jeg vite det?» – «Hør her.» – «Hva?» – «Du kunde gjøre noget.» – «Hvad da?» – ({{page|279}} ...)]
• brudgomsblomsten: [Vi skal hverken ta leseren med til rådhuset eller til kirken. En bruker ikke å følge de elskende så langt, men vender gjerne ryggen til skuespillet når det er nådd til det at han stikker brudgomsblomsten i knapphullet. Vi skal nøie oss med å nevne en hendelse som ikke blev lagt merke til av brudefølget, men som fant sted på veien fra Filles-du-Calvairegaten til Saint-Paulkirken. ({{page|279}} ...)]
• brukelige: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• brumlebass: [Courfeyrac satt på en sten ved siden av Enjolras og drev på med å gjøre narr av kanonen, og hver gang den med forferdelig brak hadde sendt ut den uhyggelige skyen som kalles kardesker, mottok han den med ironiske utbrudd: «Du skriker dig hes, stakkars gamle brumlebass, du får mig til å synes synd på dig, du holder leven til ingen nytte. Det er slett ikke torden. Det er hoste.» – Og så lo de rundt omkring ham. – Courfeyrac og Laigle som blev stadig muntrere eftersom faren vokste, lot spøk tjene som mat, og da de ikke hadde vin, skjenket de ({{page|123}} ...)]
• brunies: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• brunswick: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• brunswickerbataljon: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• brunswickske: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• brusende: [brusende gjennom havegangen, suste omkring den unge piken og løftet kjolen op så høit som til strømpebåndene. Et ben av utsøkt vakker form viste sig. Marius så det og blev fra sig selv av raseri. Den unge piken hadde straks fått kjolen ned med en skjønn, sky bevegelse, men det gjorde ham ikke mindre ergerlig. Han var alene der i gangen, det er sant. Men nogen kunde ha vært der. Det var skrekkelig at hun kunde gjøre noget slikt. – Nå, det stakkars barnet hadde ikke gjort noget, det var bare en som var skyldig, vinden; men Marius vilde være misnøid, han var sjalu på sin egen skygge. ({{page|201}} ...)]
• brusten: [«Kom inn,» sa Marius. Døren blev lukket op. «Hvad er det, madame,» sa Marius uten å se op av bøkene og papirene han hadde på bordet. En stemme som ikke var den gamle konens, svarte: «Unnskyld.» – Stemmen var klangløs, svak, brusten og rusten, en gammelmannsrøst, hes av brennevin og øl. Marius vendte sig og så en ung pike. ({{page|217}} ...)]
• brustne: [Jean Valjean støttet albuen mot en av kulene på hodegjerdet av sengen og hvilte pannen i hånden. Han så på Fantine som lå der ganske stiv og urørlig. Slik stod han i tanker, taus og åpenbart uten å gruble over noget av det som hører dette liv til. Ansiktet og holdningen gav ikke uttrykk for annet enn usigelig medynk. Efter å ha stått nogen øieblikk slik fordrømt, bøide han sig over Fantine og hvisket noget til henne. Hvad sa han? Hvad kunde denne mannen som var utstøtt av samfundet, si til denne kvinnen som var død? Ingen på jorden hørte de ordene han sa. Hørte den døde dem? Der er rørende innbilninger som kanskje er ophøiet virkelighet. Det som er hevet over all tvil, er at søster Simplice, eneste vitne til det som gikk for sig, ofte har fortalt at i det øieblikk da Jean Valjean hvisket til Fantine, så hun tydelig et usigelig smil bryte frem på de bleke leppene og i de brustne øinene, som var fylt av undring over døden. Jean Valjean tok Fantines hode mellem hendene, ordnet puten under henne som en mor ville gjort det for barnet sitt, trakk snoren i serken sammen og strøk håret hennes inn under luen. Så lukket han hennes øine. Fantines ansikt så i dette øieblikk underlig forklaret ut. Døden er inngangen til det store lyset. Fantines hånd hang utover sengen. Jean Valjean knelte ned ved siden av hånden, løftet den stille op og kysset den. Så reiste han sig og vendte sig til Javert: ({{page|277}} ...)]
• brutal: [Faren var en gammel brutal storskryter av en matematikklærer; han var ugift og gav timer rundt i byen så ({{page|105}} ...)]
• brutalt: [Marius våknet. I seks uker hadde han levd utenfor det virkelige liv: ordet reise kastet ham brutalt tilbake i det igjen. Han fant ikke ord. Cosette følte bare at hånden hans var ganske kold, og nu var det hun som sa: «Hvad er det i veien med dig?» – Han svarte så lavt at Cosette næsten ikke hørte det: «Jeg skjønner ikke hvad du sier.» – Hun sa: «Imorges bad far mig om å ordne alt og holde mig ferdig til å reise, og sa at han vil gi mig tøiet sitt så jeg kunde legge det i en koffert, at han blev nødt til å gjøre en reise, og at jeg derfor måtte pakke en stor koffert til mig og en liten til ham og ordne alt innen en uke, og at vi kanskje kom til å reise til England.» – «Men det er jo skrekkelig,» ropte Marius. ({{page|9}} ...)]
• brutte: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• bryggene: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• brygget: [Ikke nogen av de gåtene han hadde håpet å se løst, var blitt opklart; tvert imot var alt blitt dunklere; han hadde ikke fått vite noget sikkert om det vakre pikebarnet fra Luxembourg-parken og om den mannen han kalte Hvit, utover det at Jondrette kjente dem. Av de gåtefulle ordene som var blitt sagt, var det bare én ting han hadde skjønt klart, at det brygget op til et bakhold, et hemmelig, fryktelig bakhold; at de begge to var i stor fare, rimeligvis også hun, ganske sikkert faren; at han måtte redde dem; at det var nødvendig å ødelegge Jondrettes heslige planer, rive denne kingelveven i stykker. ({{page|217}} ...)]
• brylluper: [eller kapeller, brylluper o. l. innkrevet biskopen med så ({{page|11}} ...)]
• bryllupsbordet: [Denne tomme armstolen dempet et øieblikk stemningen ved bryllupsbordet. Men selv om Fauchelevent var borte, så var Gillenormand der, og bestefaren strålte for to. Han slo fast at Fauchelevent gjorde rett i å gå tid- ({{page|279}} ...)]
• bryllupskjerra: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• bryllupsmotene: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• bryllupsnatt: [Natten mellem 16. og 17. februar 1833 var en vidunderlig natt. Over mørket hvelvet sig en åpen himmel. Det var Marius’ og Cosettes bryllupsnatt. – Dagen hadde vært deilig. Det var ikke blitt den festens blå drøm som bestefaren hadde tenkt sig, en eventyrfest med cherubiner og amoriner over hodene på brudeparet, et bryllup verdig til å pryde en porthvelving; men det hadde vært yndig og smilende. – ({{page|279}} ...)]
• bryllupsnatten: [Her stanser vi. På terskelen til bryllupsnatten står det en engel og smiler med fingeren på munnen. Sjelen blir stemt til andakt foran den helligdommen der kjærligheten holder høitid. ({{page|279}} ...)]
• bryllupsparet: [For øvrig hadde det lykkes ham å få vite meget, dels ved hjelp av Azelma som han hadde satt på spor efter bryllupsparet 16. februar, dels ved å lure selv, og på bunnen av mørket hadde det lykkes ham å få tak i mere enn én hemmelighetsfull tråd. Han hadde gjennom strev og slit opdaget eller iallfall ved teft gjettet sig til hvad det ({{page|351}} ...)]
• bryllupsstøien: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• bryllupsvognen: [Bryllupsvognen kjørte i den rekken som var på vei mot Bastilleplassen på høire side av bulevarden. Da de nådde frem til Pont-aux-Choux, blev det stans en stund. Næsten i samme øieblikk stanset også den andre rekken som var på vei mot Madeleinekirken. Nettop på det stedet var det i den rekken en vogn full av maskerte. ({{page|279}} ...)]
• bryllupsværelse: [«Javel,» svarte den fremmede, «De har rett; hvor er stallen?» – «Jeg skal vise Dem veien, herre,» sa Thénardier med et smil. Han tok lyset, den fremmede tok pakken og stokken, og Thénardier førte ham op på et værelse i annen etasje. Det var et sjeldent flott værelse med mahognimøbler og sengested med omheng av rødt bomullstøi. «Hvad er dette for noget?» sa den fremmede. – «Det er vårt eget bryllupsværelse,» sa verten. «Vi bruker et annet til daglig, konen min og jeg. Her kommer ingen, uten tre eller fire ganger om året.» – «Jeg vilde likeså gjerne ha ligget i stallen,» sa den fremmede barskt. – Thénardier så ikke ut som om han hørte disse lite høflige ordene. Han tente to nye vokslys som figurerte på kaminen, der det brant en temmelig god ild. På kaminen stod det en glasskuppel og under den ({{page|344}} ...)]
• brysomt: [Biskopen som hadde omsatt skyssgodtgjørelsen i almisser, gjorde likevel sine embedsreiser. Digne er et brysomt ({{page|11}} ...)]
• brysthøi: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• brystpanser: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• brystsmekke: [med brystsmekke festet med to knappenåler i de to ({{page|45}} ...)]
• brystsyk: [Charles Myriel utvandret i de første dager av revolusjonen til Italien. Konen hans døde der av en brystsyk- ({{page|11}} ...)]
• brystvern: [Imens hadde Enjolras lyttet og speidet fra plassen sin. Angriperne som uten tvil var lite tilfreds med det første skuddet, hadde ikke gjentatt det. En avdeling infanterister hadde satt sig fast ved utløpet av gaten, bak kanonen. Soldatene brøt op brolegningen og laget en liten lav mur av stenene, et slags brystvern, knapt atten tommer høit og med front mot barrikaden. Ved det ven- ({{page|123}} ...)]
• brytelse: [brytelse som alle mennesker gjør sig skyldig i. Se på ({{page|11}} ...)]
• bråkast: [«Hvor gammel er du?» – «Nitten år.» – «Du er frisk og sterk. Hvorfor arbeider du ikke?» – «Det kjeder mig.» – «Hvad er du?» – «Dagdriver.» – «Snakk alvorlig. Kan en gjøre noget for dig? Hvad vil du bli?» – «Tyv.» – Det blev stille en stund. Gamlingen var åpenbart falt i dype tanker. Han stod ganske urørlig uten å slippe Montparnasse. Den unge røveren som var sterk og snedig, gjorde av og til nogen bråkast lik et dyr i fellen. Han rykket til, prøvde å spenne ben, vred sig fortvilet for å komme løs. Gamlingen så ut som han ikke merket det, og holdt begge armene hans fast med én hånd med den likegladhet som overlegen styrke gir. Gamlingen stod fordrømt en stund, så stirret han stivt på Montparnasse ({{page|340}} ...)]
• bråker: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• bråsint: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• bråsnar: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• bråstoppet: [Han bråstoppet. Han var like ved sengen, Han hadde ({{page|45}} ...)]
• bråstøt: [Under denne samvittighetsuroen tenkte han ikke stort på visse alvorlige sider av tilværelsen. Men livets virkelighet lar sig ikke glemme. Den kom plutselig og gav ham et bråstøt. ({{page|174}} ...)]
• bråvending: [Fra kroken holdt han øie med skikkelsen i melonmistbenkene. Det underlige var at bjellesingelen syntes å følge alt det mannen gjorde. Når mannen nærmet sig, kom lyden nærmere, når mannen fjernet sig, fjernet også lyden sig; gjorde han en eller annen bråvending, kom det en dirrende bjelleklang, når han stoppet, holdt lyden op. Det syntes åpenbart at bjellen var festet til mannen; men hvad i all verden var meningen med det? Hvad var det for en mann som hadde bjelle på sig akkurat som en bukk eller en okse. ({{page|24}} ...)]
• brødbite: [Familien hadde ikke brød, ikke en brødbite. Bokstavelig ({{page|45}} ...)]
• brødkniven: [dier gikk langsomt bort til bordet, trakk ut skuffen og tok frem brødkniven. ({{page|217}} ...)]
• brødløs: [drev på til han mistet plassen, og han stod der brødløs på gaten med kone og barn. Biskopen sendte ({{page|11}} ...)]
• brødskorpe: [tørr brødskorpe som lå og mugnet i støvet; hun kastet sig over den og tok til å gnage på den mens hun mumlet: «Den er god! Den er hård! Jeg knekker tennene på den.» Og så gikk hun. ({{page|217}} ...)]
• brødskorper: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• brødstykkene: [Da de hadde spist brødstykkene og hadde nådd til hjørnet av den skumle Balletgaten som fører frem til tukthusets lave, truende port, var det en som sa: «Hei, er det dig, Gavroche?» – «Hei, er det dig, Montparnasse?» sa Gavroche. Det var en mann som tok fatt i gaminen, og den mannen var ingen annen enn Montparnasse som var forkledd, og med blå briller, men kjennelig nok for Gavroche. «Å din fulas,» sa Gavroche, ({{page|368}} ...)]
• brøle: [Plutselig gav trommen signal til stormangrep. Angrepet kom som en orkan. I mørket dagen før hadde angriperne nærmet sig barrikaden lydløst som en kvelerslange. Men nu ved høilys dag var overrumpling i denne brede gaten absolutt umulig; dessuten hadde stormangrepet åpenbart sig, kanonene hadde begynt å brøle, arméen styrtet frem mot barrikaden. Raseriet var nu det rette. En svær linjeinfanteri-kolonne med like mellemrom blandet med nasjonalgardister og borgergardister, og støttet i ryggen av de svære massene en hørte, men ikke så, styrtet inn i gaten i stormskritt, med trommehvirvler og trompetskrall, med felte bajonetter og med skansegraverne i spissen, og uten å bry sig om kulene støtte de mot barrikaden som en jernbjelke mot en mur. ({{page|123}} ...)]
• brølende: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• brøler: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• brølet: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• brølt: [Visselig hadde han ikke uten motstand gitt sig over til dette uhyret, til denne æreløse engelen, til denne heslige helten, som vakte næsten like megen harme hos ham som undring. Mens han satt i vognen ansikt til ansikt med Jean Valjean, hadde lovens tiger minst tyve ganger brølt inne i ham. Minst tyve ganger hadde han vært fristet til å kaste sig over Jean Valjean, å gripe ham og sluke ham, det vil si fengsle ham. Hvad hadde vel vært lettere? Rope til den første politimannen de møtte: «Her er en rømt forbryter!» Tilkalle gendarmer og si: «Denne mannen skal dere ha.» Så kunde han ha gått og latt forbryteren bli igjen og gitt en god dag i alt det andre og ikke blandet sig mere i det. «Denne mannen er for alltid lovens fange; loven gjør med ham som den vil. Hvad er vel rettferdigere?» Javert hadde sagt sig selv alt det. Han hadde villet gå enda lenger, hadde villet handle, gripe mannen, og så hadde han ikke kundet det; og hver gang hånden hadde løftet sig krampaktig for å gripe Jean Valjean i kraven, hadde hånden falt ned igjen som om den var trykket ned av en tung ({{page|231}} ...)]
• brønnåpning: [omtrent to fot i firkant. Stenene omkring det var blitt revet op, så det lå omtrent løst. Tvers gjennom gitteret så han en mørk åpning, noget som lignet en skorsten eller brønnåpning. Jean Valjean styrtet dit. Hans gamle fluktkunst skapte som lys i hjernen på ham. Kaste vekk brostenene, løfte op gitteret, ta den livløse Marius på skulderen som en død kropp, stige med denne byrden på ryggen og med støtte av albuer og knær ned i dette som lignet en brønn og som heldigvis ikke var dypt, la det tunge jerngitteret falle igjen over hodet på sig slik at brostenene igjen rullet ned over det, få fotfeste på den stenlagte flaten tre meter under jorden, alt det blev gjort som i en feber med kjempekrefter og i ørnefart. Det hele stod på nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• budbærer: [Når elskende er skilt fra hverandre, overvinner de avstanden med tusen fantastiske innbilninger som imidlertid er virkelighet for dem. En hindrer dem i å se hverandre; de kan ikke skrive til hverandre. Men de finner en mengde mystiske midler til å meddele sig til hverandre. De sender hverandre fuglesang, blomsterduft, barnelatter, solstråler, vindens sukk, stjernelys, alt det skapte. Og hvorfor ikke. Alle Guds verker er skapt for å tjene kjærligheten. Kjærligheten er mektig nok til å bruke hele naturen som budbærer. ({{page|350}} ...)]
• budeie: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• buede: [og fra den gikk det med mellemrom ut veldige buede ribber; det forestilte ryggrad og ribben; og fra dem hang dryppsten av kalk ned akkurat som innvoller. Her og der så en i krokene store sorte flekker som syntes å være levende og som flyttet sig fort, brått og skremt. Kalk og sten som hadde falt fra ryggen av elefanten, hadde fylt ut buken slik at den var blitt som et gulv å gå på. ({{page|368}} ...)]
• buet: [Mannen i den tilknappede frakken gikk helt ut til den ytterste odden av stranden, der stod han en stund i tanker, med hendene krampaktig knyttet, og speidet. Plutselig slo han sig for pannen. Nettop der stranden sluttet og vannet begynte, fikk han se et bredt, lavt buet jerngitter med en svær lås og tre solide hengsler. Dette gitteret dannet likesom en slags port i kaimuren ut mot elven og stranden. En sort strøm rant ut nederst og blev skyllet ut i elven. Innenfor de svære rustne gitterstengene kunde en skimte en slags hvelvet, mørk gang. Mannen la armene over kors og stirret på gitteret med et bebreidende blikk. – Da blikket ikke hadde nogen virkning, prøvde han å skyve gitteret op; han rystet det, men det gav ikke efter. Det hadde rimeligvis vært åpnet, enda han ikke hadde hørt nogen støi, noget som var underlig nok, så rustent som det gitteret var. Men sikkert var det iallfall at det var blitt lukket igjen. Dette tydet på at den som hadde fått dreiet denne porten på hengslene, ikke hadde brukt dirk, men nøkkel. Mannen som stod og ristet i gitteret, var straks klar over det, og det fikk ({{page|189}} ...)]
• buevinduer: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• bueåpning: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• bueåpningen: [Der stanset han. Det var ganske riktig utgangen, men han kunde ikke komme ut av den. Bueåpningen var lukket med et sterkt gitter, som efter alt å dømme sjelden dreiet sig på de rustne hengslene; det blev holdt fast til stenrammen med en svær hengelås som var så rød av rust ({{page|189}} ...)]
• bukett: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• bukgjorden: [Det hadde regnet hele natten; jorden var blitt aldeles opbløtt av det plutselige regnværet. Vannet hadde her og der samlet sig i pytter på sletten; på sine steder nådde det helt op til akslene på trenvognene; bukgjorden på hestene dryppet av søle; hvis ikke kornet på marken var blitt trampet og kjørt ned så det fylte hjulsporene og lå som strøelse under hjulene, vilde det ha vært umulig å komme frem, særlig i dalene ved Papelotte. ({{page|299}} ...)]
• bukkeskinn: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• bukkeskjegget: [dra til Prøissen med det bukkeskjegget sitt.» ― ({{page|11}} ...)]
• bukselommen: [Plutselig snakket Jondrette høit: «Det er sant. Jeg kommer til å tenke på noget. I dette været kommer han selvsagt kjørende. Tend løkten og gå ned. Bli stående bak døren. Med det samme du hører vognen, åpner du døren, du lyser ham op trappen og gjennom gangen hit, og så skynder du dig ned, betaler kusken og sender vognen bort.» – «Og pengene?» spurte konen. – Jondrette rotet i bukselommen og gav henne fem francs. ({{page|217}} ...)]
• bukselommene: [«Nå går jeg ut,» sa han. «Jeg må bort og snakke med nogen av gutta. Pålitelige karer. Du skal få se at det klaffer. Jeg skal være så rask som mulig. Det blir et ordentlig varp. Pass på huset.» – Han blev stående et øieblikk i tanker med begge nevene i bukselommene, så ropte han: «Hør, det var nu likevel heldig at han ikke kjente mig igjen. Hadde han kjent mig igjen, hadde han nok ikke kommet tilbake. Det var skjegget som reddet mig, det fine fippskjegget.» Så lo han igjen og gikk bort til vinduet. Det snedde fremdeles, og himmelen var grå. «Å, for et hundevær,» sa han. Så slengte han kappen over skuldrene: «Den er altfor stor. – Men det er det samme,» la han til, «det var fanden så heldig at han la den igjen, den gamle slyngelen. Ellers hadde jeg ikke kundet gå ut, og alt hadde glippet. For et hår det kan henge i.» – Så trakk han luen ned i øinene og gikk ut. ({{page|217}} ...)]
• buktaler: [Hvem var «Klamper’n»? Det var natten. Han ventet med å vise sig til himmelen var blitt svertet med sort. Om kvelden kom han ut av hullet sitt og krøp inn i det igjen før dag. Hvor var det hullet? Ingen visste det. Selv i dypeste mørke snakket han ikke med fellene sine uten med ryggen til dem. Tente nogen lys, tok han maske på. Han var buktaler. Ingen var sikker på at de hadde hørt stemmen hans, ingen hadde sett ansiktet hans. ({{page|217}} ...)]
• buktaleren: [De stoppet i undring. Så sa hun: «Hør på mig, kjære venner. Nu er det jeg som snakker. Om dere bryter dere inn i denne haven, om dere rører dette gitteret, skriker jeg og banker på portene, vekker all verden, jeg skal få dere knepet alle seks. Jeg roper på politi.» – «Hun gjør det,» hvisket Thénardier til Brujon og buktaleren, og gikk bort mot henne. – «Ikke så nær, mann,» sa hun. – Han vek tilbake: «Tispe,» brummet han. ({{page|404}} ...)]
• buktalerrøst: [spurte en annen. – «Jeg vet ikke, men jeg har med en pille til den om så skulde være.» – «Har du kittKitt brukes til å kline på ruten for å hindre støi når den blir knust. når vi skal knuse ruten?» – «Ja.» – «Gitteret er gammelt,» sa en femte med buktalerrøst. – «Så meget dess bedre,» sa den andre som hadde snakket, «så hviner det ikke når vi sager det over, og lettere blir det også.» ({{page|404}} ...)]
• buktede: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• bukten: [Midten av kjettingen hang nesten ned til jorden, og i bukten satt den aftenen to småpiker som i en huske, idet de klynget sig nydelig sammen, den ene på omtrent to og et halvt år, den andre på atten måneder, den minste lå i armene på den største. Et tørklæ var kyndig knyttet slik omkring dem at de ikke kunne falle ned. En mor hadde sett den forferdelige kjettingen og hadde sagt: «Se, den kan bli et godt leketøi for barna mine.» ({{page|105}} ...)]
• bul: [Marius tok pistolene og la dem i en av sidelommene. «Nei, det blir en bul. Stikk dem heller i bukselommen.» Marius gjorde så. – «Og nå,» sa inspektøren, «har vi ikke et minutt å miste nogen av oss. Hvor mange er klokken? Halv tre! Det var klokken syv?» – «Klokken seks.» – «Jeg har akkurat tid nok,» sa inspektøren, «men ikke mere heller. Glem nu ikke det jeg har sagt. Pang. Et pistolskudd.» – «Vær trygg,» sa Marius. – Og med det samme Marius la hånden på dørklinken ropte inspektøren: «Det er sant, hvis De skulde få bruk for mig før, så kom eller send bud hit. De kan spørre efter inspektør Javert.» ({{page|217}} ...)]
• bulder: [borte vognrammel. Stod en på dørterskelen, hørte en bulder, skrik, larm og dumpe, hule drønn som fikk en til å si: «Det er kavaleriet.» Eller: «Der kommer ammunisjonsvognene;» trompeter, trommer, geværskudd og over alt den klagende stormklokken fra Saint-Merry. En ventet det første kanonskuddet. ({{page|32}} ...)]
• bulet: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• bulevardenes: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• bulevardteatrene: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• bulldogg: [ham? Haster det?» – «Ja,» sa Marius. – Kontoristen viste ham inn til inspektøren. Bak et gitter stod en høi mann støttet mot en kakkelovn mens han med begge hender løftet skjøtene på en svær kappe med tre kraver. Han hadde et kraftig ansikt, en tynn, fast munn, tykt, gråsprengt kinnskjegg, og et blikk som så til bunns i lommene på en; om det blikket kunde en si: ikke at det gjennomskuet – men at det ransaket. Denne mannen var ikke mindre fryktelig og uhyggelig enn Jondrette, en bulldogg kan nogen ganger være like urovekkende å møte som en ulv. ({{page|217}} ...)]
• bulldoghodene: [Da Jean Valjean stoppet, hadde lyden holdt op. Politifolkene lyttet, men hørte ikke noget. De stirret, men så ikke noget. Så rådslo de. – Den gangen var det på det stedet av Montmartrekloakken en slags plass, som senere er blitt gjenkastet fordi det alltid stod en dam der under regnvær. På denne plassen stod politimennene i en flokk. Jean Valjean så spøkelsene danne en slags krets. Bulldoghodene nærmet sig hverandre og hvisket. Utfallet av denne vakthundrådslagningen blev at de hadde tatt feil, at det ikke hadde vært nogen støi, at det ikke hadde vært nogen der, at det var nytteløst å undersøke ringkloakken, at det vilde være spilt tid, men at de måtte skynde sig bortover mot Saint-Merry, at om det var noget å gjøre og nogen «radikalere» å spore op, måtte det være i det strøket. ({{page|189}} ...)]
• bundne: [Et annet spørsmål: Hvorfor hadde denne mannen kommet bort i barrikaden? For nu husket Marius dette klart, akkurat som når det som er skrevet med usynlig blekk dukker frem i ilden. Denne mannen hadde vært med på barrikaden. Han hadde ikke vært med å kjempe. Hvad gjorde han så der? Ved dette spørsmålet reiste et spøkelse sig og svarte: Javert. Marius husket nu tydelig det uhyggelige synet da Jean Valjean trakk den bundne Javert ut av barrikaden, og han kunde ennu høre det fryktelige pistolskuddet bak hjørnet av Mondétourgaten. Det hadde åpenbart hersket hat mellem denne politispionen og denne galeislaven. Den ene var i veien for den andre. Jean Valjean hadde gått til barrikaden for å hevne sig. Han hadde kommet sent. Kanskje visste han at Javert var blitt tatt til fange der. Korsikansk blodhevn er trengt inn i visse lave klasser og gjelder der som lov; det er så naturlig at det ikke undrer de sjelene selv når de halvt er vendt mot det gode; og de hjertene er slik at en forbryter som er på angerens vei, kan ha skrupler når det gjelder tyveri, og slett ikke ha nogen når det gjelder hevn. Jean Valjean hadde drept Javert. Iallfall så det tydelig nok slik ut. ({{page|305}} ...)]
• bunken: [Thénardier gikk bort i kroken og tok en bunt tau som han kastet til dem: «Bind ham til sengebeinet,» sa han. Så fikk han se gamlingen som Hvit hadde slått til jorden med et neveslag. «Er Boulatruelle død?» spurte han. – «Nei,» svarte «Grønnskollingen», «han er full.» – «Sleng ham bort i kroken.» De to «feierne» spente gamlingen bort til bunken med jernskrammel. «Hvorfor har du tatt med så mange, Babet?» sa Thénardier lavt til mannen med kjeppen, «det var ikke nødvendig.» – «Ja, hvad vil du jeg skal gjøre,» svarte mannen, «tidene er dårlige. Det er ingen forretninger å gjøre.» ({{page|217}} ...)]
• bunner: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• bunnergerlig: [Han hadde ikke annet å leve av enn den lille halve eskadronschefslønnen, og hadde leid det aller minste huset han kunde finne i Vernon, og bodde som vi har sett alene der. Under keiserdømmet hadde han funnet tid til å ekte frøken Gillenormand. Den gamle storborgeren hadde vært bunnergerlig, men hadde til slutt gitt efter med et sukk, idet han sa: «De fornemste familier kan bli nødt ({{page|140}} ...)]
• bunnfordervet: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• bunnløst: [Han sank ned i en lenestol og gjemte ansiktet i hendene. En kunde ikke høre at han gråt, men en kunde se det av skuldertrekningene. Stille gråt er grufull. Det er noget kvelende i den gråten. – Han blev grepet av en slags krampetrekninger, han kastet sig bakover mot ryggen av lenestolen som for å få pust, armene hang slapt ned, og Marius kunde se ansiktet som var badet i tårer, og Marius kunde høre ham hviske så lavt at det var som stemmen kom fra et bunnløst dyp: «Å, gid jeg var død!» – «Vær rolig,» sa Marius, «jeg skal holde hemmeligheten for mig selv.» ({{page|305}} ...)]
• bunten: [«Røver! Ja, jeg vet at dere kaller oss slik, dere rikfolk! det er sant, jeg har gått fallitt, jeg gjemmer mig, jeg har ikke brød, jeg eier ikke en sou, jeg er en røver! På tre dager har jeg ikke smakt et stykke brød, jeg er en røver! Dere kan holde dere varme på føttene, dere kan ha fôrete frakker, akkurat som erkebisper, dere bor fint i hus med portner, dere spiser trøfler og asparges til førti francs bunten i januar. Og så kommer dere inn i hulene til oss og kaller oss røvere! Men vi skal ete dere! Hør ({{page|217}} ...)]
• buonapartistene: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• bur: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• burene: [Thénardier hadde vært sperret inne i et av disse burene siden 3. februar. Det er aldri blitt opklart hvorledes det hadde lykkes ham å skaffe sig og gjemme en flaske vin blandet med sovedrikk. Det finnes blandt fengselsbetjeningen halve fangevoktere, halve forbrytere, som bistår ved flukt, som selger svikefull tjeneste til politiet og som snyter under fengselsinnkjøpene. ({{page|368}} ...)]
• bus: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• busen: [Alle i huset sov. De legger sig tidlig i Marais, særlig når det er oprør. Det gode gamle strøket blir skremt av revolusjonen og tar til søvnen akkurat som barna stikker hodet under dynen når de mener at busen kommer. – Imidlertid løftet Jean Valjean og kusken Marius ut av drosjen; Jean Valjean holdt ham under armene, og kusken under knærne. Mens de bar Marius slik, stakk Jean Valjean hånden inn under de fillete klærne hans, følte på brystet og forvisset sig om at hjertet enda slo. ({{page|189}} ...)]
• buskas: [En morgen da Boulatruelle i dagslysningen gikk til arbeidet, var han blitt overrasket ved at han et sted i skogen under et buskas så en spade og en hakke, likesom skjult der. Han tenkte imidlertid ikke stort over det da han trodde det var far Six-Fours, vannbæreren, som eide hakken og spaden. Men om kvelden samme dagen hadde han uten selv å bli opdaget da han stod bak et stort tre, sett en fyr som slett ikke var der fra stedet og som han, Boulatruelle, kjente meget godt. – Thénardier la det i tankene ut slik: «en kamerat fra slaveriet». Denne fyren gikk fra landeveien inn i det tykkeste av skogen og bar på en pakke, noget firkantet, kanskje en stor eske eller en liten koffert. Boulatruelle var blitt overrasket. Det gikk syv, åtte minutter før han kom på den tanken å følge efter «fyren», men det var for sent; fyren hadde alt kommet inn i skogtykningen, det blev natt, og Boulatruelle kunde ikke finne ham igjen. Så valgte han å holde utkikk i skogkanten, «for det var måneskinn». To eller tre timer senere hadde Boulatruelle sett fyren komme tilbake igjen, han bar ikke lenger pakken, men en hakke og en spade. Boulatruelle hadde latt fyren gå og tenkte ikke på å snakke til ham, fordi, som han sa, den andre var tre ganger så sterk som ham og væbnet med en hakke, og fyren vilde vel ha slått ham i hjel når han kjente ham igjen og skjønte at han selv var gjenkjent. Et hjertevarmt møte mellem to gamle kamerater som finner hverandre igjen! – Men spaden og hakken hadde virket som et lysglimt for Boulatruelle; han hadde om ({{page|331}} ...)]
• buskvekster: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• busseruller: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• busteskjegg: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• butikkdøren: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• butikkvinduene: [«du har en hams av farve som et grøtomslag og blå briller akkurat som en lege. Det er stil over dig, med et gammelt, godt ord.» – «Hysj da,» sa Montparnasse, «ikke snakk så høit.» Og han trakk hurtig Gavroche utenfor lyset fra butikkvinduene. ({{page|368}} ...)]
• butikkvinduer: [De tok retningen mot Bastilleplassen. Av og til, når de kom forbi oplyste butikkvinduer, stoppet den minste for å se på et lite lekeur som han hadde i en hyssing om halsen. «Nå, det der er sannelig en artig sisik,» sa Gavroche. Så mumlet han tankefullt: «Ja, det er det samme, men hadde jeg unger, skulde jeg passe bedre på dem enn som så.» ({{page|368}} ...)]
• butikkvinduslemmene: [Flokken vokste stadig. Da de nærmet sig Billettgaten, sluttet en høi, gråsprengt mann sig til dem. Courfeyrac la merke til hans barske, strenge mine, men ingen av dem kjente ham. Gavroche, som var optatt med å synge, plystre, nynne, trenge sig frem og banke løs på butikkvinduslemmene med den haneløse pistolen, la heller ikke merke til mannen. ({{page|45}} ...)]
• byde: [Nu tok Cosette til å gi litt efter. Hun sluttet å byde og gikk over til å spørre. «Men hvorfor? Og så velger du det styggeste værelset i hele huset. Her er så skrekkelig.» – «Du vet –» Jean Valjean tok sig i det: «De vet frue, at jeg er egen, jeg har mine innfall.» – Cosette klappet i hendene. «Frue – De vet – enda noget nytt. Hvad skal dette si?» – Jean Valjean så på henne med det sørgelige smilet som han stundom tok tilflukt til. – «De vilde jo bli frue. Nu er De det.» – «Ikke for dig, far.» – «Kall mig ikke far lenger.» – «Hva?» – «Kall mig herr Jean. Jean om De vil.» – «Er du ikke lenger far? Er jeg ikke lenger Cosette? Herr Jean? Hvad skal alt dette si? Men det er jo en fullstendig omveltning dette her. Hvad er det som har hendt? Se mig litt inn i øinene. Og du vil ikke bo hos oss! Og du vilde ikke ha det værelset! Hvad er det jeg har gjort dig? Hvad er det jeg har gjort? Det har altså hendt noget?» – «Intet.» – «Men Hvad er det da?» – «Alt er som før.» – «Hvorfor har du skiftet navn?» – «Det har da du også gjort.» – Så smilte han igjen med det samme smilet og la til: «Siden De er blitt fru Pontmercy, kan jo jeg godt være herr Jean.» – «Jeg skjønner ikke noget av dette. Det er jo dumheter alt sammen. Jeg skal spørre min mann om jeg får lov til å kalle dig herr Jean. Jeg håper han ikke samtykker. Du har gjort mig meget vondt. En kan gjerne ha innfall, men en skal ikke volde lille Cosette sorg. Det er stygt. Du har ikke rett til å være ond, du som er så god.» Han svarte ikke. ({{page|336}} ...)]
• bydeler: [Men denne gangen, under reisningen 5. juni 1832, følte storbyen at det var noget som kanskje kunde ta makten fra den. Den blev redd. Overalt, selv i de mest avsides og utenforstående bydeler, blev dører, vinduer og skodder lukket ved høilys dag. De modige grep til våben. De redde gjemte sig. De sorgløse, travle som drog gjennom gaten, blev vekk. Mange gater blev så tomme som ved firetiden om morgenen. Det blev fortalt de mest uro- ({{page|32}} ...)]
• byder: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• byenes: [«Borgere, har dere tenkt dere fremtiden. Byenes gater svømmer i lys, grønne grener pryder dørtersklene, nasjonene er søstre, menneskene rettferdige, oldingene velsigner barna, fortiden elsker fremtiden, der er full tanke- ({{page|123}} ...)]
• byfengslet: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• bygdeforstandere: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• bygder: [I bygder der folk var prosesslystne og ruinerte sig på ({{page|11}} ...)]
• byggearbeider: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• byggemåten: [Mens Marius holdt denne moralprekenen for sig selv, hadde han stirret på den veggen som skilte ham fra Jondrette, akkurat som om han kunde sende sitt medlidende blikk tvers igjennom veggen og med det varme op de ulykkelige. Veggen var laget av krysslagte lekter med gipspuss over, en vegg så tynn at en klart kunde skjelne både ord og stemmer gjennom den. Bare en drømmer som Marius kunde ha latt være å legge merke til det før. Det var hverken tapet på siden mot Jondrette eller på siden mot Marius. En kunde tydelig se byggemåten. Marius gransket veggen uten egentlig å være klar over det han gjorde. Plutselig reiste han sig; han hadde lagt merke til et trekantet hull høit oppe på veggen nær taket; det skrev sig fra en åpning mellem tre lekter. Gipsen som ({{page|217}} ...)]
• byggmester: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• byggskjeppe: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• byggverk: [underlig byggverk; en kunde se slangebuktlinjene over ({{page|105}} ...)]
• byggverket: [Bare nogen ganske få utlendinger kom for å se dette byggverket; folk som gikk forbi, så ikke på det. Det falt sammen, ved hver årstid falt kalkstykker ut av sidene på det og skapte stygge sår. «Byens fedre» som det så vakkert heter, hadde glemt den siden 1814. Den stod der i kroken, skummel, skrøpelig, falleferdig, omgitt av et ({{page|368}} ...)]
• byportene: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• byrde: [byrde og dets fristelse. Det bærer sitt kjød og bukker ({{page|11}} ...)]
• byrådet: [Tjenestepiken hvisket fort i øret på nonnen: «Svar at han er optatt i byrådet.» Søster Simplice blev litt rød. Det var en løgn piken foreslo henne. På den andre siden ville det å si sannheten til den syke uten tvil være å gi henne et hårdt slag, og det var alvorlig, syk som Fantine var. Rødmen varte ikke lenge. Søsteren så på Fantine med et rolig, trist blikk og sa: «Borgermesteren er reist bort.» Fantine reiste sig og satte sig på huk. Øinene lyste. Det strålte en uventet glede over dette smertens ansikt. «Reist,» ropte hun; «han er reist for å hente Cosette!» Så hevet hun hendene mot himmelen og leppene rørte sig; hun bad med lav røst. Da hun var ferdig med bønnen, sa hun: «Kjære søster, jeg ville gjerne legge mig igjen. Jeg skal gjøre alt De vil. Nylig var jeg stygg; jeg ber om tilgivelse for å ha snakket så høit, det er meget stygt å snakke så høit, jeg vet søster, det vet jeg godt. Men nå, skjønner De, er jeg svært glad. Gud er god, hr. Madeleine er god, tenk han har reist for å hente lille Cosette i Montfermeil.» ({{page|202}} ...)]
• byrået: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• bysse: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• byste: [Oldingen skiftet fra skarlagenrødt til å bli hvitere enn håret. Han vendte sig mot en byste av hertugen av Berry, som stod på kaminen, og hilste dypt og høitidelig. Så gikk han to ganger langsomt og taus fra kaminen til vinduet og fra vinduet til kaminen, tvers gjennom hele værelset, mens gulvet knaket som om det var en stenmann som gikk der. Andre gangen bøide han sig ned over datteren som sløv, lik en gammel sau, var vitne til dette sammenstøtet, og sa med et næsten rolig smil: «En baron som denne herren og en borgerlig som mig kan ikke bo under samme tak lenger.» ({{page|140}} ...)]
• bytamp: [som var sjeldent på landsbygden; og de andre bøndene sa om ham: Han snakker næsten som en herremann. Han hørte i virkeligheten til den klasse mennesker som i slutten av 18. århundre med tidens lette og snøflede ordtak blev omtalt som «halvt bytamp, halvt bondeslamp». Fauchelevent var blitt temmelig hårdt prøvet og ille medfart av skjebnen; likevel fulgte han alltid og straks det første innfall, en utmerket egenskap som hindrer en i å bli ond. Hans feil og laster – han hadde slike også – lå på overflaten; i det hele virket han tiltalende. Det var i dette gamle ansiktet ikke nogen av disse stygge rynkene som røper ondskap eller dumhet. ({{page|56}} ...)]
• byttets: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• bå: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• bårer: [kelsen gikk ikke for sig uten larm eller uten den støien som bruker å følge sammenstøt mellem hæren og folket. Det var dette Enjolras hadde hørt i mellemrommene mellem kanon- og geværsalvene. Dessuten hadde han sett at det forbi gatemunningen blev båret sårede på bårer, og han sa til Courfeyrac: «De sårede der kommer ikke herfra.» ({{page|123}} ...)]
• båten: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• båtfører: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• bæ: [Da det var gjort: «Brrr!» sa Gavroche, han frøs verre enn St. Martin som i ethvert fall hadde tilbake halvparten av kappen sin. – På dette «Brrr!» svarte skyllregnet med å fordoble sitt raseri. Slike onde værguder straffer gode handlinger. – «Nå da!» ropte Gavroche, «hvad skal det si. Regner det nu igjen. Ved Gud! Om det skal holde på slik, sier jeg op.» – Så gikk han videre. – «Det kan være det samme,» sa han, og så bort på fattigpiken som krøp sammen i sjalet, «hun der har nu iallfall fått sig en god hams!» Så kikket han op i skyene og ropte: «Bæ!» ({{page|368}} ...)]
• bærerne: [Da Jean Valjean hørte at Fauchelevent skjøv op døren, vendte han sig: «Nå?» – «Alt er ordnet, og ikke noget er det. Jeg har fått lov til å ta Dem inn hit, men før De kan komme inn igjen, må De først ut. Det er det som er så vrangt. Med småjenten er det lett.» – «De bærer henne ut?» – «Og hun tier stille?» – «Det svarer jeg for.» – «Men, De, far Madeleine?» – Og så efter et øieblikks engstelig pause ropte Fauchelevent: «Men kan De da ikke gå ut igjen samme veien som De kom inn.» – Som første gangen nøiet Jean Valjean sig med å svare: «Umulig.» – Fauchelevent brummet like meget til sig selv som til Jean Valjean: «Det er dessuten noget annet som plager mig. Jeg har lovet at jeg skulde fylle den med jord. Men når jeg tenker på at jorden skal ligge der istedenfor et lik, blir det ikke det samme; det går ikke, den kommer til å gli og flytte sig. Bærerne vil merke det. Så De skjønner det, far Madeleine, da får jo myndighetene greie på det.» ({{page|56}} ...)]
• bærerskuldrene: [Thénardier uten å reise sig. «Madam,» sa han og smilte næsten fryktsomt, «la henne få leke.» – Hvis det hadde vært en gjest som hadde spist lammestek og drukket to flasker vin til maten og som ikke hadde sett ut som en «utfattig stakkar», vilde et slikt ønske vært som en befaling for henne. Men at en mann med slik en hatt tillot sig å ha et ønske, og at en mann med slik en frakk tillot sig å ha en vilje, det trodde madam Thénardier ikke å burde finne sig i. Hun svarte skarpt: «Hun må arbeide hvis hun vil ha mat. Jeg før henne ikke for at hun skal la være å gjøre noget.» – «Hvad er det hun holder på med,» sa den fremmede med den snille stemmen som stod i slik underlig motsetning til tiggerdrakten og bærerskuldrene. Madam Thénardier viste den nåde å svare: «Strømper, om De tillater; strømper til småpikene mine som næsten ikke har strømper og snart må gå barbent.» – Mannen så på Cosettes stakkars røde føtter og blev ved: «Når kan hun bli ferdig med de strømpene?» – «Å, hun kommer da til å holde på minst tre eller fire dager til, det dovendyret.» – «Og hvor meget kan det par strømper være verd når det er ferdig?» – Madam Thénardier sendte ham et hånlig blikk: «Minst tredve sous.» – «Vil De la mig få dem for fem francs?» spurte den fremmede. – «Bevare mig vel,» ropte en av fraktemennene og storlo, «fem francs! Det tror jeg pokker så vel! Fem blanke francs.» – Thénardier mente at han nu burde ta ordet: «Ja, hvis De har lyst til det, kan De nok få strømpene for fem francs. Vi vil nødig si nei til reisende.» – «De må betale straks,» sa madam Thénardier kort og fyndig. – «Jeg kjøper de strømpene, og jeg betaler dem,» sa han mens han tok et femfrancsstykke op av lommen og la på bordet. Så vendte han sig til Cosette: «Nu er det mig som eier arbeidet ditt. Lek du barnet ({{page|344}} ...)]
• bæres: [Fantines øine strålte op og kastet lys over hele ansiktet. Hun foldet hendene med et uttrykk som rommet alt det en bønn samtidig kan eie av heftighet og mildhet: «Å,» ropte hun, «hent henne til mig. Å, bær henne inn til mig,» ropte hun. Cosette var ennu for henne den lille som måtte bæres. «Ennu ikke,» sa legen, «ikke straks. De har enda litt feber. Synet av barnet kunde ophisse Dem og gjøre Dem syk. De må først bli frisk.» – Hun avbrøt ham heftig: «Men jeg er frisk. Jeg sier Dem at jeg er frisk. For et fe han er, den legen. Å! jeg vil se barnet mitt.» – «Der kan De se,» sa legen, «hvor De farer op. Så lenge De er slik, setter jeg mig imot at De får barnet å se. Det er ikke nok å se det, De må leve for henne, når De blir fornuftig, skal jeg selv ta henne inn til Dem.» ({{page|277}} ...)]
• bærestol: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• béjan: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• bérelle: [Med det samme slo klokken ni. «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente klokken ni og hver time på dagen.» – «Amen,» sa Fauchelevent. – Priorinnen mumlet igjen noget for sig selv, rimeligvis en bønn, og sa så høit: «Mens moder Crucifixion levde, skapte hun omvendelser, efter sin død vil hun gjøre mirakler.» – «Det vil hun,» svarte Fauchelevent. – «Far Fauvent, klostret er blitt velsignet ved moder Crucifixion. Naturligvis kan ikke enhver få dø slik som kardinal de Bérelle som leste messen og døde akkurat da han uttalte ordene: Hanc igitur oblationem. Men tross at moder Crucifixion ikke akkurat ({{page|56}} ...)]
• bérulle: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• béthisygaten: [Marius vilde frem, hårdnakket lik en mann som ikke har noget håp lenger. Det var blitt sendt bud efter ham, og han måtte gå. Han greide å bane sig gjennom folkemassen og troppeleirene, han gjemte sig for patruljene og gikk unda skiltvaktene. Han tok en omvei, kom inn i Béthisygaten og gikk i retning av Hallene. På hjørnet av Bourdonnaisgaten var det ikke flere gateløkter. Efter å ha kommet gjennom folkemassen og forbi troppene, hadde han kommet inn i noget fryktelig. Ikke et menneske gikk forbi, ikke en soldat å se, ikke et lys; ingen. Ensomhet, stillhet, natt; en usigelig kulde. Å gå inn i en gate, det var som å komme inn i en kjeller. ({{page|76}} ...)]
• béthune: [Det blev stille en stund. Priorinnen trakk på underleppen som om hun tvilte, så sa hun: «Far Fauvent?» – «Ærverdige moder?» – «De vet at en av mødrene døde imorges.» – «Nei.» – «Men har De ikke hørt klokken?» – «En hører ikke noget i den andre enden av haven.» – «Er det sant?» – «Det er såvidt jeg hører når det blir ringt efter mig.» – «Hun døde i dagningen.» – «Og dessuten blåste ikke vinden mot mig imorges.» – «Det er moder Crucifixion. Nu er hun salig.» – Priorinnen tidde og rørte leppene som i stille bønn, og sa så: «Det er nu tre år siden at en jansenist, madame de Béthune, blev ortodoks bare ved å ha sett moder Crucifixion be.» – «Ja, nu hører jeg dødsklokkeringningen, ærverdige moder.» – «Mødrene har båret henne over i likstuen ved siden av kirken.» – «Ja vel.» – «Ikke nogen annen mann enn Dem kan eller må komme inn i det værelset. Pass godt på. Det skulde ta sig vakkert ut om en mann kom inn i likstuen.» ({{page|56}} ...)]
• bøddel: [menneskene skal elske hverandre. Den dagen skal komme, borgere, da alt skal være enighet, samklang, lys, glede og liv. Den dagen skal komme. Og det er for den dagen vi nu går i døden.» Enjolras tidde. Hans jomfruelige lepper lukket sig; og han blev stående en stund på det stedet der han hadde utgytt blod, stod urørlig som en marmorstøtte. Hans stive blikk gjorde at det bare blev hvisket rundt omkring ham. – Jean Prouvaire og Combeferre trykket hverandre taust i hånden, og lenet op mot et hjørne av barrikaden så de med beundring og medynk på den alvorlige unge mannen, som var bøddel og prest, klar som krystall og hård som berg. ({{page|53}} ...)]
• bøddelens: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• bøielige: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• bøk: [Da han hadde gått omtrent hundre skritt, tok det til å lysne, og det hjalp ham. Fotspor her og der i sanden, gress-strå som var trådt ned, lyng som var knekket, tynne krattgrener som hadde bøid sig og som nu rettet sig ut med yndefull langsomhet, lik en vakker kvinnes armer som strekker sig når hun våkner, – alt det var et slags spor for ham. Han fulgte det, og så tapte han det. Tiden gikk. Han gikk lenger inn i skogen og kom til en slags høide. Der kom han på den tanken å klatre op i et tre. Tross han var gammel, var han kvikk. Det stod en stor bøk der, og Boulatruelle steg op i den så høit han kunde. Det var et godt påfunn. Da han gransket den tetteste og mest ensomme delen av skogen, opdaget han plutselig mannen. – Men ikke før hadde han fått sett ham, blev han borte igjen. ({{page|245}} ...)]
• bølgeformet: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• bølger: [Og Jean Valjean så Marius rett inn i ansiktet. Alt det Marius følte, var vilt forvirret og usammenhengende. Visse stormkast av skjebnens vind setter slike bølger i sjelen. Vi har alle disse urolige øieblikkene da alt går i stykker i oss, vi sier det første som faller oss inn, selv om det ikke akkurat er det som burde vært sagt. Marius var blitt så fortumlet av den nye stillingen som åpenbarte sig for ham, at han talte til mannen næsten som om han var harm på ham for denne tilståelsen. ({{page|305}} ...)]
• bølgetopp: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• bønnene: [«Det er nettop det som ikke plager mig,» ropte Fauchelevent, «hvis De bare kan greie det med kisten, skal nok jeg greie det med graven. Graveren er en venn av mig, han er en gammel drukkenbolt. Det er far Mestienne. En av de gode gamle vindrankerne. Graveren putter de døde i jorden, og jeg putter graveren i lommen. Det som kommer til å skje, kan jeg si Dem. Vi kommer frem litt før det blir mørkt, tre kvarter før kirkegårdsportene blir lukket. Likvognen kjører like bort til graven. Jeg følger med; det er min plikt. Jeg har hammer, brekkjern og knipetang i lommen. Likvognen stopper, likbærerne slår et tau om kisten og senker Dem ned. Presten leser bønnene, gjør korsets tegn og stenker vievann og lusker vekk. Jeg blir alene igjen med far Mestienne. Det er en venn av mig, som jeg sier. Ett av to, enten er han full, eller han er ikke full. Er han ikke full, sier jeg til ham: «La oss gå bort til ‘Eplet’ og la oss få et glass før de lukker.» Jeg tar ham med og drikker ham på en snurr; det tar ikke lang tiden å få far Mestienne på en snurr, han er alltid godt på vei; jeg drikker ham under bordet, tar adgangskortet til kirkegården og går tilbake uten ham. Så har De bare med mig å gjøre. Hvis han alt er full, sier jeg: «Gå bare hjem du, så skal jeg gjøre arbeidet for dig. Han går, og jeg får Dem op av graven.» ({{page|56}} ...)]
• bønnens: [Jean Valjean blev nogen sekunder stående aldeles grepet av denne ophøiede, kjærtegnende stillheten. Han kunde ikke la være å stirre op i det dunkle lyshvelv over sig; i tankene tok han sig et henrykkelsens og bønnens bad i himmelens høie ro. Men, som om han var blitt grepet av pliktfølelse, bøide han sig med ett ned over Marius, tok litt vann i den hule hånden og skvettet nogen dråper i ansiktet på ham. Marius løftet ikke på øielokkene, men den halvåpne munnen pustet ennu. ({{page|189}} ...)]
• bønnfalle: [Hvit ikke syntes å kjenne, kjente Marius. Det navnet som han hadde båret i sitt hjerte og som stod skrevet i farens testamente; han hadde dyrket det sammen med farens. Dette var Thénardier, vertshusholderen fra Montfermeil som han så lenge nytteløst hadde lett efter. Og nu hadde han funnet ham; og hvorledes? Farens redningsmann var en røver, et dyr, på vei til å overfalle, kanskje myrde! Og hvem? Hvilket spill av skjebnen! Faren hadde fra graven lagt ham på hjertet å gjøre alt han evnet for Thénardier; i fire år hadde Marius bare tenkt på å lyde dette budet, og i samme øieblikk som han skal overlevere en røver til rettferdigheten, roper skjebnen: «Det er Thénardier!» Farens liv, frelst midt under kuleregnet på den stolte slagmarken ved Waterloo, skulde han nu endelig få betalt til denne mannen, betalt med skafottet. Men kunde han la være å hindre denne forbrytelsen? Hvorledes skulde han kunde prisgi offeret og spare morderen? Alt det Marius hadde tenkt ut i disse fire årene, falt i stumper og stykker ved dette uventede slaget. Han skalv. Avfyrte han pistolskuddet, var Hvit frelst og Thénardier fortapt; gjorde han det ikke, vilde Hvit bli ofret og Thénardier slippe fri. Hvad skulde han gjøre? Handle stikk mot farens testamente eller la en forbrytelse skje? På den ene siden syntes han å høre «sin Ursula» bønnfalle for sin far, på den andre obersten be for Thénardier. Han trodde han skulde bli gal. Knærne sviktet. Han hadde ikke tid til å tenke nærmere over saken, for den scenen han så, utviklet sig med rasende fart, lik en virvelvind. Han holdt på å svime av. ({{page|217}} ...)]
• bønnkammeret: [I en blunk sprang jomfru Magloire med et livlig gammelt menneskes rapphet inn i bønnkammeret, bort i alkoven og så tilbake til biskopen igjen. Biskopen bøide sig ({{page|45}} ...)]
• bønnskrift: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• børsekolber: [Da var det at det hos nogen våknet en vag livslyst. Tatt på kornet av denne geværskogen, var det flere av dem som ikke lenger vilde dø. Det er det øieblikket da selvopholdelsesdriften skaper hyl og dyret kommer til syne i mennesket. De hadde stimlet sammen foran det høie syvetasjes huset innerst i barrikaden. Det huset kunde ha reddet dem; det var barrikadert og var lik en høi mur. Før linjetroppene hadde nådd ned i barrikaden, hadde det vært tid nok til å åpne og lukke en dør, det kunde gått så fort som et lyn, og om det hadde skjedd, vilde det ha vært det samme som livet for de håpløse. Bak dette huset var det gater, med mulighet for flukt, plass. De gav sig til å hamre på denne porten med børsekolber, med spenn, ropte, skrek, bad med foldede hender. Ingen åpnet. Fra vinduet i fjerde etasje så den døde mannen ned på dem. ({{page|123}} ...)]
• børsene: [Imidlertid rykket det ridende politi på venstre Seinebredd frem for å sperre broen, på høire bredd rykket dragonene ut fra Célestinerklosteret og red frem langs Morlandkaien. Den flokken som trakk Lafayette, opdaget dem plutselig ved en bøining av kaien og ropte: «Dragonene! dragonene!» Dragonene rykket gradvis frem, tause, med pistolene i sadellommene, sablene i skjeden, børsene i lærhylstrene, og med uttrykk av mørk venting. To hundre skritt fra den lille broen gjorde de holdt. Vognen som Lafayette satt i, kjørte bort til dem, de åpnet rekkene og lot den passere og sluttet sig sammen igjen bak ham. I samme øieblikk nådde dragonene og menneskemassen hverandre. Kvinnene flyktet i redsel. ({{page|32}} ...)]
• børser: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• børseskudd: [Plutselig hørte han larm bak sig, raske skritt, og ropene: «Til våben!» Han vendte sig og så borte i Saint-Denisgaten ut for Chanvreriegaten Enjolras som gikk forbi med gevær i hånden, Gavroche med pistolen, Feuilly med sabelen, Courfeyrac med kården, Jean Prouvaire med musketten, Combeferre med børsen, Bahorel med karabinen, og efter dem hele den støiende, væbnede skaren. Chanvreriegaten var ikke stort lenger enn et børseskudd. Laigle formet hendene til en ropert og ropte: «Courfeyrac! Courfeyrac! Halloi!» Courfeyrac hørte ropet, fikk se Laigle, og tok nogen skritt inn i Chanvreriegaten og ropte: «Hvad er det du vil?» – Ropet blev besvart av: «Hvor skal du hen?» – «Lage en barrikade!» – «Kom hit. Dette stedet er bra. Lag den her!» – «Du har rett, Laigle,» sa Courfeyrac og på et tegn av ham styrtet hele flokken inn i Chanvreriegaten. ({{page|53}} ...)]
• bøttehanken: [Det var denne mannen som hadde møtt Cosette. Idet han gikk gjennom krattskogen i retning av Montfermeil, hadde han fått øie på denne lille skyggen som stønnet mens den gikk fremover, og som stadig satte en bør ned på jorden, tok den op igjen og gikk videre. Han hadde gått nærmere og fått se det var et ganske lite barn som slepte på en svær bøtte vann. Så hadde han gått bort til barnet og hadde uten et ord grepet fatt i bøttehanken. ({{page|344}} ...)]
• bøtter: [Han hadde knapt hatt tid til å gå nogen skritt bortover gangen, før døren blev åpnet, og det gustne, lure fjeset viste sig i gløtten igjen: «Det var noget jeg glemte,» sa han. «Du må gjøre i stand et fyrfat,» og han kastet bort på bordet det femfrancsstykket han hadde fått av menneskevennen. – «Et fyrfat?» spurte konen. – «Ja.» – «Hvor mange bøtter kull?» – «To store.» – «Det blir tredve sous, og så bruker jeg resten til middagsmat.» – «Nei, så fanden.» – «Hvorfor ikke?» – «Bruk ikke op femfrancsen.» – «Hvorfor ikke?» – «Jeg har bruk for dem til noget jeg skal kjøpe.» – «Hva?» – «Noget.» – «Hvor meget trenger du til det?» – «Er det ikke en isenkramhandler her?» – «I Mouffetardgaten. Hvor meget trenger du til det du skal kjøpe?» – «Omtrent tre francs.» – «Da blir det ikke kjøtt til middag.» – «Det dreier sig ikke om å spise i dag. Vi har altfor meget å gjøre.» – «Javel, skatten min.» – Da lukket Jondrette døren igjen, ({{page|217}} ...)]
• bülow: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• bülows: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• caballeros: [Tholomyès blev ved: «Quirites, gentlemen, caballeros, ({{page|105}} ...)]
• cabucs: [La oss med det samme si at da likene efter kampen blev brakt til likhuset, blev det på Le Cabuc funnet et politibetjentkort. Forfatteren av denne boken har i 1848 hatt i sin hånd den særmeldingen som blev gitt om saken til politiprefekten. Hvis en kan tro en underlig overlevering innen politiet, var Le Cabuc den samme som «Klamper’n». Sikkert er det at efter Cabucs død hørte en ikke mere om Klamper’n. Klamper’n blev vekk uten at der var noget spor efter ham. ({{page|53}} ...)]
• cachucha: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• cadrangaten: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• cadranledningene: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• cahors: [Toulouse; den andre Listolier, fra Cahors; den tredje ({{page|105}} ...)]
• calais: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• callot: [å varsle Gavroche om at en politibetjent var i nærheten, eide ikke annet trolldomsmiddel enn at stavelsen «dig» blev gjentatt flere ganger i endret form. Denne stavelsen «dig» – ikke uttalt alene, men kunstferdig flettet inn i en setning, sa: «Ta dig i vare, vi kan ikke tale fritt.» Det var dessuten i Montparnasses ord en litterær skjønnhet som gikk Gavroche forbi, det var ordene: «min dogge, min dagge og min digge,» hvilket i forbryterslangen vilde si det samme som. «min hund, min kniv og min kone», ordspill av den art var meget brukt i det store århundre da Molière skrev og Callot tegnet. ({{page|368}} ...)]
• calvairegaten: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• camargo: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• cambronne: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• cambronnes: [På Cambronnes ord svarte den engelske røst «fyr!» Batteriene flammet, haugen skalv, alle disse jernsvelgene spydde for siste gang ut en forferdelig regn av kardesker. En mektig røksky farvet vagt hvit av månen som stod op, veltet frem, og da røken drev vekk, var der ikke mere igjen. Den fryktelige levningen var tilintetgjort. ({{page|299}} ...)]
• cambyses: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• canam: [Nunc te, Bacche, canam! Tilgi, mine damer, det er spansk. ({{page|105}} ...)]
• canaples: [la til: «Ikke noget er mere alminnelig enn den slags originaler. De finner på alle slags pussigheter. Grunner? Nei. Markien av Canaples var meget verre. Han kjøpte sig et slott for å bo på loftet. Den slags folk kan finne på det utroligste.» – Ingen ante den mørke baksiden. Hvem skulde også ha kundet gjette noget slikt? ({{page|336}} ...)]
• cantaraen: [i Kastilien rummer seksten liter, cantaraen i Alicante ({{page|105}} ...)]
• carbonariene: [Den gang var det ikke i Frankrike nogen av disse store, hemmelige sammenslutninger som det tyske Tugendbund eller carbonariene i Italia; men her og der var det nogen hemmelige huler med forgreninger. I Paris var blandt andre samfund også et slikt som het A.B.C.-vennene. Hvad var A.B.C.-vennene? En forening som å se til var en forening for barneopdragelse, men som i virkeligheten hadde folkereisning som mål. De sa de var A.B.C.-venner, idet A.B.C. er lik barn og barn er lik folket. ({{page|174}} ...)]
• careney: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• carl: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• carmagnolen: [enn Carmagnolen, når han ikke mere enn å styrte Ludvig ({{page|105}} ...)]
• carret: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• carrouselplassen: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• casimir: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• castelcicala: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• castilla: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• castlereagh: [«Tre og tyve francs!» ropte konen med en begeistring som var blandet med nogen tvil. Som alle store kunstnere var Thénardier ikke ganske tilfreds: «Pøh!» sa han med samme tonefall som Castlereagh da han på Wienerkongressen satte op Frankrikes regning. – «Det er riktig, herr Thénardier, det der har han godt av,» mumlet konen, hun tenkte på den dukken som var blitt gitt til Cosette mens døtrene var til stede, «det er rimelig, men det er for meget.» – Thénardier lo koldt: «Å, han betaler nok.» – Denne latteren var tegnet på den høieste grad av sikkerhet og myndighet. Det som blev sagt slik, måtte skje. Konen sa ikke imot mer. Hun gav sig til å ordne bordene; mannen gikk op og ned i værelset. Litt efter sa han: «Jeg skylder vel femten hundre francs, jeg.» Han satte sig bort i skorstenskroken og grundet med benene oppe i asken som ennu var varm. «Å, det er sant,» sa konen, «du glemmer vel ikke at jeg kjører Cosette på porten i dag. Det trollet, jeg tåler ikke å se henne og dukken hennes. Jeg vilde heller gifte mig med Ludvig XVIII enn å ha henne en dag lenger i huset.» – Thénardier tente pipen sin og sa mellem to drag: «Du skal gi regningen til mannen.» Så gikk han ut. ({{page|344}} ...)]
• cathrine: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• cauteretz: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• cavaignac: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• cellen: [var så lykkelig, fikk hun dog en strålende død. Hun var fullt klar like til det siste. Hun talte med oss og så talte hun til englene. Hun gav oss sin siste vilje. Hvis De hadde hatt litt større tro, og hadde kundet være til stede i cellen, kunde hun ha helbredet benet Deres ved å ta på det. Hun smilte. En følte at hun vilde våkne op hos Gud. Det var som å være i Paradiset under denne død.» ({{page|56}} ...)]
• celler: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• cen: [Da fienden hadde trengt inn i Hougomont og la Haie-Sainte var tatt, var det bare ett hovedpunkt tilbake, cen- ({{page|299}} ...)]
• cette: [være et utfordrende funn gjort av ærbarheten, og det vidkjente kjærlighetshoff der vicomtesse de Cette førte forsetet, vilde kanskje ha gitt koketteriprisen til denne lille ({{page|105}} ...)]
• cettibes: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• chaffautgaten: [vært hos den fyren i Chaffautgaten?» — Mannen blev ({{page|45}} ...)]
• chakoer: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• champagneglasset: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• champaubert: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• champmathieus: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• champs: [Leseren har uten tvil gjettet at Thénardiers forfølger ikke var nogen annen enn Javert. Da han så uventet hadde sluppet vekk fra barrikaden, hadde Javert gått til politikammeret. Efter at han i et kort møte med politiprefekten personlig hadde avgitt muntlig rapport, hadde han straks tatt fatt på tjenesten igjen. Som før nevnt var det blitt funnet på ham et påbud om at han skulde holde øie med høire Seinebredd langs Champs Élysées, som i den siste tid hadde vakt politiets opmerksomhet. Der hadde han fått se Thénardier og hadde fulgt efter ham. Resten er fortalt. ({{page|189}} ...)]
• champtercier: [Der var også marki de Champtercier, gammel, rik, gjerrig, ({{page|11}} ...)]
• chanvrerie: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• chanvreriebarrikaden: [På nogen avstand hørte en også en annen kanonade. Samtidig med at de to kanonene fyrte på Chanvrerie-barrikaden, blev Saint-Merrybarrikaden gjennomhullet av to ildsvelg, det ene stilt op i Saint-Denisgaten, det andre i Aubry-le-Bouchergaten. De fire kanonene virket som dystre ekko av hverandre. De uhyggelige krigshund- ({{page|123}} ...)]
• chanvreriegatebarrikaden: [Leserne kjenner de to avisene fra før. Den eldste, et nummer av «Den hvite fanen», for 25. juli 1823. Teksten står tidligere i boken, og der blev det slått fast at Madeleine og Jean Valjean var en og samme person. Den andre var et nummer av «Moniteuren» for 15. juni 1832, som fastslo Javerts selvmord og nedenunder stod en rapport fra Javert til prefekten om at han var blitt tatt til fange i Chanvrerie-gatebarrikaden, og at han skyldte høimodighet fra en av oprørerne at han var i live, han skulde ({{page|351}} ...)]
• chapellesaintlambert: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• charlemagnefengslets: [Forhørene var begynt. Dommeren hadde funnet det heldig å la være å sette en fra Mester-pusbanden i enecelle, i håp om «sladder». Det var Brujon, den langhårete fra Petit-Banquiergaten. Han var blitt sluppet ut i Charlemagnefengslets gård, og opsynsmennene holdt øie med ham. Navnet Brujon var et av fengslets skatter. På en av murene i gården mellem politifengslet og tukthuset, den tyvene kaller «Løvegraven», var grovt risset op en slags bastille og under den stod BRUJON 1811. Det var far til Brujon anno 1832. Den siste som vi bare så et glimt av under bakholdet i Gorbeaurønnen, var en ung, meget lur og meget sleip fyr, som så skremt og ynkelig ut. Det var det at han så skremt ut, som hadde fått dommeren til å sende ham i fengselsgården i den tro at det var nyttigere enn å ha ham i enecelle. ({{page|306}} ...)]
• charleroi: [Ved Genappe prøvde franskmennene å gjøre holdt og front og stanse flukten. Lobau samlet tre hundre mann. Inngangen til landsbyen blev barrikadert, men ved den første salven av prøissiske kardesker tok de flukten og Lobau blev fanget. Forfølgelsen var skrekkelig. Det blev hugget ned for fote. Denne fortvilelsens flukt gikk gjennom Genappe, Quatre-Bras, Gosselies, Frasnes, Charleroi, Thuin og stanset ikke før ved grensen. Og hvem var det som flyktet slik? Den store armé. ({{page|299}} ...)]
• charlotte: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• chartres: [En hel del av familien Gillenormands gamle venner var innbudt; alle flokket sig omkring Cosette for å være den første til å kalle henne fru baronesse. Officeren Théodule Gillenormand, nu kaptein, var kommet fra Chartres der han lå i garnison, for å være til stede i fetterens bryllup. Cosette kjente ham ikke igjen. Han som var vant til at kvinner fant ham vakker, husket på sin side ikke Cosette mere enn en annen. – «Å, så riktig det var av mig ikke å tro på den lanséner-historien,» tenkte Gillenormand med sig selv. ({{page|279}} ...)]
• chartreusergeneral: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• chassé: [trum. Det holdt fremdeles stand. Wellington forsterket det. Han trakk dit Hill, som stod ved Merbe-Braine, og Chassé som stod ved Braine-l’Alleud. ({{page|299}} ...)]
• chastelar: [Da han kom tilbake til Chastelar, og på hele veien dit, ({{page|11}} ...)]
• chateaubriand: [aldri hatt den ære å bli mottatt hos herr de Chateaubriand. Vær kort. Hvad er det De vil?» ({{page|351}} ...)]
• chateauxarnoux: [En må ride. Selv broen over Durance til Chateaux-Arnoux kan ({{page|11}} ...)]
• chaumegaten: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• chauvelin: [Courfeyrac hadde en far som het de Courfeyrac, men han hadde fulgt eksemplet fra revolusjonstiden da så mange borgere aktet det lille «de» så høit at de fant å burde skille sig av med det. Hr. de Chauvelin kalte sig Chauvelin, hr. de Constant de Rebecque, Benjamin Constant, hr. de Lafayette, Lafayette. Courfeyrac vilde ikke stå tilbake og kalte sig kort og godt Courfeyrac. Når det gjelder ham, kan vi næsten holde oss til det og nøie oss med å si: Courfeyrac det er Tholomyês. Men Courfeyrac var en god gutt. Tross likhet i ånd og vidd var der stor ulikhet mellem dem. I Tholomyês stakk det en prokurator, i Courfeyrac en ridder. ({{page|174}} ...)]
• chefer: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• chelleskanten: [Da Thénardiers vertshus lå i den delen av landsbyen som var nærmest kirken, måtte Cosette hente vann i skogkilden borte på Chelleskanten. Hun så ikke lenger på en eneste av markedsbodene. Mens hun ennu var i Bakergaten og nær kirken, blev veien oplyst av bodene som var illuminert, men snart var den siste lysningen fra den siste boden borte, og det stakkars barnet var i mørke. Hun blev borte i det. Men da en viss uro hadde grepet henne, svingte hun bøtten av alle krefter mens hun gikk videre. Det skapte en støi som det var et slags selskap i. ({{page|344}} ...)]
• chellessiden: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• cheminvertgaten: [De to mennene hadde hentet Cosette hos frukthandlersken i Chemin-Vertgaten, der Fauchelevent hadde brakt henne kvelden før. Cosette hadde vært der i fire og tyve timer uten å skjønne noget av det hele, og hun satt der stille og skalv. Hun skalv slik at hun ikke hadde kundet gråte. Hun hadde hverken spist eller sovet. Frukthandlersken hadde stilt henne hundrevis av spørsmål, men fikk ikke annet svar enn et trist blikk. Cosette hadde ikke røpet noget av alt det hun hadde hørt og sett de siste to dagene. Hun følte at det var en krisetid, og at hun måtte «være fornuftig». Hvem har vel ikke merket den veldige makt som ligger i de tre ordene hvisket i øret på et barn som er skremt: «Ikke si noget!» Frykten er stum. Dessuten kan ikke nogen holde på en hemmelighet slik som et barn. Men da hun efter disse triste fire og tyve timene fikk se Jean Valjean igjen, satte hun i et slikt gledesskrik at den som hørte det, måtte ta det for skriket fra en som slapp ut av noget skrekkelig. ({{page|56}} ...)]
• cherubiner: [Natten mellem 16. og 17. februar 1833 var en vidunderlig natt. Over mørket hvelvet sig en åpen himmel. Det var Marius’ og Cosettes bryllupsnatt. – Dagen hadde vært deilig. Det var ikke blitt den festens blå drøm som bestefaren hadde tenkt sig, en eventyrfest med cherubiner og amoriner over hodene på brudeparet, et bryllup verdig til å pryde en porthvelving; men det hadde vært yndig og smilende. – ({{page|279}} ...)]
• chevalier: [Alle fire var uroskapende vakre. En god gammel klassisk dikter, Chevalier de Labouisse, dengang vidt kjent, ({{page|105}} ...)]
• choisyleroi: [På den tiden drog Ludvig XVIII næsten hver dag til Choisy-le-Roi. Det var en av yndlingsturene hans. Bortimot klokken to kunde en næsten ufravikelig se kongevognen med rytterfølge fare i fullt firsprang gjennom Hospitalsboulevarden. De fattige konene i kvarteret rettet sig efter det istedenfor klokken. De sa: «Klokken er to, for nu vender han tilbake til Tuileriene.» Og nogen løp for å se på, andre stillet sig op langs veien, for en konge som drar forbi, skaper alltid sammenstimling. Det var hver dags store hendelse på Hospitalsboulevarden. ({{page|344}} ...)]
• cholet: [skudd plutselig gikk av; det første drepte eskadronschef Cholet, det andre en gammel, døv kone som holdt på å lukke vinduet sitt i en gate i nærheten, det tredje rev epåletten av en officer; en kone ropte: «De begynner for tidlig.» Og plutselig så en like overfor Morlandkaien en eskadron dragoner som var blitt holdt tilbake i kasernen, rykke frem med dragne sabler i galopp ned gjennom Bassompierregaten og bulevard Bourdon, og feie alt vekk foran sig. ({{page|32}} ...)]
• chonodemaire: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• chouaner: [Klostret var for Jean Valjean som en ø omgitt av en malstrøm. Innenfor de fire murene lå for fremtiden hele verden for ham. Han så nok av himmelen til å føle sig tilfreds og nok av Cosette til å føle sig lykkelig. En meget fredelig tid begynte nu for ham. Han bodde sammen med den gamle Fauchelevent i hytten nederst i haven. Den bestod som før nevnt av tre rom, med nakne murvegger. Det beste av dem var med makt – for Jean Valjean hadde uten nytte satt sig imot det – påtvunget herr Madeleine av far Fauchelevent. På veggen i dette værelse var der, foruten de to spikerne som bjelleremmen og kurven skulde henge på, som prydelse klebet op en Vendée-tifrancsseddel fra 1793, festet der av den tidligere gartneren, en gammel chouaner som døde i klostret og som Fauchelevent fikk stillingen efter. ({{page|56}} ...)]
• château: [Åtte eller ni år efter de hendelsene som blev skildret i annen del av denne fortellingen, la folk på Templebulevarden og omkring Château d’Eau merke til en liten gutt på elleve eller tolv år som temmelig nøyaktig svarte til det idealet av en gamin vi nettop har skildret, hvis han ikke, til tross for at han hadde alderens latter på leppene, likevel hadde et ganske mørkt og tomt hjerte. Dette barnet hadde nok lange mannsbukser på, men han hadde dem ikke efter faren; og han hadde en kvinnfolkjakke, men ikke efter moren. Folk hadde gitt ham disse fillene av barmhjertighet. Likevel hadde han både far og mor. Men faren tenkte aldri på ham, og moren kunde ikke like ham. Det var et av disse stakkars barna som er verdig alles medynk, som har far og mor, men er foreldreløse. ({{page|119}} ...)]
• châteauthierry: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• châteletplassen: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• châtillon: [fire av dem er meget store, de i Lods, Châtillon, Audincourt ({{page|45}} ...)]
• chénier: [Gillenormand fikk disse ordene på tvers i halsen og kunde ikke fortsette; han kunde hverken fullføre setningen eller ta den i sig igjen; mens datteren ordnet hodeputen for Marius, uordnet under all den sinnsbevegelsen, styrtet han så fort de gamle benene kunde bære ham ut av soveværelset, skjøv døren igjen bak sig, og ildrød, halvkvalt, skummende, med øinene ut av hodet, stod han ansikt til ansikt med den skikkelige Basque som pusset støvler i forværelset. Han grep Basque i kraven og skrek rasende rett inn i ansiktet på ham: «Ved alle helvetes djevler, de røverne myrdet ham.» – «Hvem, herre?» – «André Chénier!» – «Ja, herre,» sa Basque skremt. ({{page|245}} ...)]
• chéniers: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• cité: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• civilisasjonen: [Gud har gitt civilisasjonen, trådte på ham, og knuste ({{page|45}} ...)]
• civiliserte: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• civrieux: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• clairvaux: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• clauzel: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• clinton: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• clochepercegaten: [De to barna gikk, den eldste holdt den yngste i hånden, og i den andre hadde han det papiret som skulde vise dem veien. Det var koldt, og de små, stive fingrene kunde ikke holde godt fast på papiret. Da de skulde svinge rundt hjørnet av Clochepercegaten, rev et vindkast det fra ham, og da det var blitt mørkt, kunde barna ikke finne det igjen. Så gav de sig til å flakke omkring på måfå. ({{page|368}} ...)]
• cochefiletssmuget: [i Cochefiletssmuget. Å! så stygt. Han har stjålet sølvtøiet vårt.» — ({{page|45}} ...)]
• col: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• colville: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• comtois: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• concordeplassen: [Concordeplassen, dengang på ny kalt Ludvig XV's plass, ({{page|105}} ...)]
• condottiere: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• condé: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• condés: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• contratsocialgaten: [Efter omvei på omvei kom han inn i en gate som han mente måtte være Poteriegaten. Midt i gaten støtte han mot en hindring. Han følte sig for med hendene. Det var en veltet kjerre; han trådte i vann, dype hull og snublet i ophopet brosten. Det var en barrikade som nogen hadde påbegynt og så forlatt. Han skrevet over brostenene, gikk videre langs husene. Så opdaget han noget hvitt foran sig. Da han kom nærmere, viste det sig å være to hvite hester. Det var de to hestene som var blitt spent fra omnibussen av Laigle og som hadde flakket omkring hele dagen fra gate til gate, og som til slutt hadde stoppet der. – Marius gikk videre forbi hestene. Da han kom inn i en gate som han mente måtte være Contrat-Socialgaten, pep et geværskudd et eller annet sted fra like forbi ham og kulen gjennomboret et barberskilt like over hodet på ham. Det var da et livstegn. Fra da av traff han ikke på noget. Hele denne veien var som å stige ned over belgmørke trapper. Marius gikk likevel videre. ({{page|76}} ...)]
• conzié: [det som er prefektbolig nu, var bispegård før revolusjonen. Hr. de Conzié som var biskop i 82, lot bygge en stor sal. Det er i denne store salen at rettsmøtene blir holdt.» – Mens de nu gikk, sa borgermesteren: «Hvis det er en rettssak herren vil høre på, er det nok litt for sent. I alminnelighet slutter rettsmøtene klokken seks.» ({{page|202}} ...)]
• cookes: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• cooks: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• corbière: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• corday: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• corfeyrac: [Da de to barrikadene var ferdige og fanen reist, blev et bord trukket ut av vertshuset, og Corfeyrac steg op på bordet. Enjolras gav ham den firkantede kassen og Courfeyrac åpnet den. Kassen var fylt med patroner. Da de fikk se patronene, gikk det et gys selv gjennom den tapreste, og det blev stille et øieblikk. Courfeyrac smilte mens han delte dem ut. – Hver fikk tredve patroner. Mange hadde krutt og gav sig til å lage flere patroner og støpe kuler. Krutttønnen stod på et bord for sig selv, nær døren, og blev holdt ferdig til senere. ({{page|53}} ...)]
• corinthe: [A.B.C.-vennene var lite tallrike, det var et hemmelig selskap i kim. De hadde to møtesteder, et nær Hallene i et vertshus som het «Corinthe», et nær Panthéon i en liten kafé ved Saint-Michelplassen: «Musain». På det ({{page|174}} ...)]
• cosetter: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• cossette: [Til fru Komtesse Montvernet, rue Cossette nr. 9. Deri leste han: ({{page|217}} ...)]
• cossonneriegaten: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• coupelevent: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• cour: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• coural: [madeiravin, vin fra Coural das Freiras som ligger tre hundre og sytten favner over havet. Drikk med andakt; tre ({{page|105}} ...)]
• courbevoie: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• coustou: [skuldrer som var de modellert av Coustou, med en vellystig liten hulning i midten, så vidt synlig gjennem ({{page|105}} ...)]
• craon: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• cravatte: [og bad ham vende om. Cravatte var herre i fjellene like ({{page|11}} ...)]
• cravette: [og på det stod skrevet: Fra Cravette til hans høiærverdighet Bienvenu. ({{page|11}} ...)]
• crinchon: [Da dette var ordnet, gikk han fra hotellet og ut i byen. Han var ikke kjent i Arras, gatene var mørke, og han gikk på slump. Men han syntes å ha satt sig på det at han ikke ville spørre nogen om veien. Han gikk over den lille elven Crinchon og var plutselig i et virvar av gater der han blev veivill. En borger gikk forbi med en løkt. Efter å ha tenkt sig om en stund, tok Madeleine den avgjørelsen å snakke til denne mannen, efter at han først hadde sett sig til alle kanter som om han var redd at nogen skulde høre det spørsmålet han vilde gjøre. ({{page|202}} ...)]
• croixrouge: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• cromwell: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• crux: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• crécy: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• cuartinen: [tolv, almuden på de Kanariske øer fem og tyve, cuartinen ({{page|105}} ...)]
• cumberlands: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• cunette: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• célestinerkaien: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• célestinerklosteret: [Imidlertid rykket det ridende politi på venstre Seinebredd frem for å sperre broen, på høire bredd rykket dragonene ut fra Célestinerklosteret og red frem langs Morlandkaien. Den flokken som trakk Lafayette, opdaget dem plutselig ved en bøining av kaien og ropte: «Dragonene! dragonene!» Dragonene rykket gradvis frem, tause, med pistolene i sadellommene, sablene i skjeden, børsene i lærhylstrene, og med uttrykk av mørk venting. To hundre skritt fra den lille broen gjorde de holdt. Vognen som Lafayette satt i, kjørte bort til dem, de åpnet rekkene og lot den passere og sluttet sig sammen igjen bak ham. I samme øieblikk nådde dragonene og menneskemassen hverandre. Kvinnene flyktet i redsel. ({{page|32}} ...)]
• d: [Tuileriene med en liten spade og en liten stol, og for at opsynsmennene ikke skulde skjelle på ham, gravde jeg med stokken igjen alle de hullene han gjorde med spaden. En dag ropte han: ‘Ned med Ludvig XVIII’ og gikk sin vei. Det var ikke min skyld. Han var rød og hvit og lyshåret. Moren er død. Har De lagt merke til at småbarn er lyshårete? hvad kommer det av? Han er sønn til en av røverne fra Loire. Men barna er uten skyld i fedrenes forbrytelser. Jeg husker ham fra han var så høi som så. Han kunde ikke lære sig til å uttale bokstavet ‘d’. Han talte så bløtt og utydelig, så en skulde tro det var fuglekvitter. Jeg husker en gang at folk stilte sig op omkring ham ved Herculesstatuen i Luxembourg-parken for å se på og beundre ham, så vakker var han, den gutten. Jeg snakket barskt til ham og skremte ham med stokken, men han skjønte godt at det var for spøk. Om morgenen når han kom inn på værelset til mig, brummet jeg, men det virket på mig som en solstråle. En kan ikke stå sig mot slike små unger. De tar en, holder fast på en og slipper en ikke mer. Sannheten er at det aldri har vært noget så elskelig som den gutten. Og nå, hvad sier De om Deres Lafayette og Deres Benjamin Constant som har drept ham for mig. Slikt kan da ikke gå an.» ({{page|189}} ...)]
• daddel: [Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og urørlig, og som legen var gått tilbake til, og så på ham mens han vred hendene. Oldingens hvite lepper rørte sig likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem. «Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk! Å, din septembermorder!» – Lavmælt daddel fra en døende til et lik. ({{page|189}} ...)]
• daddelverdig: [Forresten, det som en i visse tilfelle med altfor sterke ord kaller «barns utakknemlighet», er ikke alltid så daddelverdig som en tror. Det er naturens utakknemlighet. Naturen «ser fremover». Naturen deler de levende i dem som kommer, og dem som går. De som går, vender sig mot mørket, de som kommer, mot lyset. Dette skaper en kløft som er skjebnesvanger for de gamle, men ufrivillig fra de unges side. Denne kløften som fra først av er umerkelig, øker langsomt som ved alle forgreninger. Grenene fjerner sig uten å løsrive sig fra stammen. Det er ikke deres feil. Ungdommen går dit det er glede, til fest, til lys og kjærlighet. Alderdommen går mot slutten. En taper ikke hverandre av syne, men det er ikke flere favntak. De unge føler livets kulde, de gamle gravens. Vi vil ikke anklage disse stakkars barna. ({{page|351}} ...)]
• dadle: [Han blev forvirret av denne uventede tilsynekomst; han visste ikke hvad han skulde gjøre overfor denne nye overordnede, han som ikke var i tvil om at den underordnede alltid må bøie sig, at han hverken må være ulydig, eller dadle, eller innvende noget mot ham, og at den underordnede, som undret sig altfor meget over den overordnede, ikke har annet å gjøre enn å søke avskjed. Men hvorledes skal en gjøre for å søke avskjed hos Gud? Det han alltid kom tilbake til, var en kjensgjerning som raget op over alt annet, det at han hadde gjort sig skyldig i et fryktelig pliktbrudd. Han hadde lukket øinene og latt en rømt straff-fange slippe vekk. Han hadde løslatt en galeislave. Han hadde stjålet fra lovene en mann som tilhørte dem. Det hadde han gjort, han ({{page|231}} ...)]
• daggry: [Ved daggry lot han to dyktige og pålitelige menn bli igjen som vakt og vendte tilbake til politistasjonen, flat som en politispion knepet av en tyv. ({{page|24}} ...)]
• dagklar: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• daglig: [«Javel,» svarte den fremmede, «De har rett; hvor er stallen?» – «Jeg skal vise Dem veien, herre,» sa Thénardier med et smil. Han tok lyset, den fremmede tok pakken og stokken, og Thénardier førte ham op på et værelse i annen etasje. Det var et sjeldent flott værelse med mahognimøbler og sengested med omheng av rødt bomullstøi. «Hvad er dette for noget?» sa den fremmede. – «Det er vårt eget bryllupsværelse,» sa verten. «Vi bruker et annet til daglig, konen min og jeg. Her kommer ingen, uten tre eller fire ganger om året.» – «Jeg vilde likeså gjerne ha ligget i stallen,» sa den fremmede barskt. – Thénardier så ikke ut som om han hørte disse lite høflige ordene. Han tente to nye vokslys som figurerte på kaminen, der det brant en temmelig god ild. På kaminen stod det en glasskuppel og under den ({{page|344}} ...)]
• dagligdags: [Han tidde litt, så sa han: «Å nå, så vi har mistet vårt ophav. Vi vet ikke hvor vi har gjort av dem? Det går ikke det, røverunger. Det er dumt slik å forlegge folk i den alderen. Nu ja, en må se å fylle magen likevel.» – Forresten stilte han ikke flere spørsmål. Ikke å ha noget sted å bo, hvad var mere dagligdags. – Den eldste av de to ungene som næsten hadde fått hele barndommens sorgløshet tilbake, ropte: «Det er da rart også. Mamma sa hun vilde ta oss med og hente innvidd buksbom på Palmesøndag.» – «Brukes ikke,» svarte Gavroche. – «Mamma er en fin dame som bor sammen med frøken Miss,» svarte den eldste. – «Skitt op og lort i mente,» svarte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• dagligdagse: [et av disse dagligdagse uttrykk som har den fordel at de ({{page|45}} ...)]
• dagligstue: [Men når nu denne lykken var til, når den nu fantes, hvad skulde så han, Jean Valjean, gjøre? Skulde han trenge sig inn på denne lykken? Skulde han handle med den som om han hadde noget med den å gjøre? Cosette hørte nu utvilsomt til hos en annen; men skulde han, Jean Valjean, holde fast på så meget av Cosette som han kunde? Skulde han fremdeles være en slags far for henne, som hun bare av og til traff, men høiaktet? Skulde han ganske rolig vanke i huset hos Cosette? Skulde han uten å si et ord bringe sin fortid sammen med denne fremtiden? Stå frem der som om han hadde rett til det, og tilsløret sette sig ved denne lysende arne? Skulde han, mens han smilte til dem, ta deres uskyldige hender i sine to sørgelige hender? Skulde han ved den fredelige kaminen i Gillenormands dagligstue hvile de føttene som hadde slept efter sig lovens vanærende skygger? Skulde han dele lykken med Cosette og Marius? Skulde han øke mørket over sitt eget hode og skyen over deres? Skulde han bringe sin ulykke som tredjemann inn i deres lykke? Skulde han med ett ord være skjebnens stumme trussel ved siden av disse to lykkelige? ({{page|279}} ...)]
• daglønn: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• dagning: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• dagsens: [Marius skjønte at politiet ikke hadde fått tak i pikene og at de hadde kommet sig unda. De blev borte mellem trærne langs bulevarden bak ham. Marius skulde til å gå videre da han like foran sig på jorden så en liten gråaktig pakke. Han bøide sig og tok den op. Den lignet en konvolutt og det så ut som det var nogen papirer i den. «Nå,» sa han, «det må være de stakkarene som har mistet den.» Han gikk efter dem, ropte, men fant dem ikke; da han tenkte at de alt var langt vekk, stakk han pakken i lommen og gikk for å spise. Han tenkte en stund på de to stakkars pikene, men så falt han igjen tilbake i de gamle grubleriene. Og han tenkte igjen på seks lykkelige måneder fulle av kjærlighet, som han hadde levd i friluft, i dagsens fulle lys under de vakre trærne i Luxembourg-parken. ({{page|217}} ...)]
• dagslysningen: [En morgen da Boulatruelle i dagslysningen gikk til arbeidet, var han blitt overrasket ved at han et sted i skogen under et buskas så en spade og en hakke, likesom skjult der. Han tenkte imidlertid ikke stort over det da han trodde det var far Six-Fours, vannbæreren, som eide hakken og spaden. Men om kvelden samme dagen hadde han uten selv å bli opdaget da han stod bak et stort tre, sett en fyr som slett ikke var der fra stedet og som han, Boulatruelle, kjente meget godt. – Thénardier la det i tankene ut slik: «en kamerat fra slaveriet». Denne fyren gikk fra landeveien inn i det tykkeste av skogen og bar på en pakke, noget firkantet, kanskje en stor eske eller en liten koffert. Boulatruelle var blitt overrasket. Det gikk syv, åtte minutter før han kom på den tanken å følge efter «fyren», men det var for sent; fyren hadde alt kommet inn i skogtykningen, det blev natt, og Boulatruelle kunde ikke finne ham igjen. Så valgte han å holde utkikk i skogkanten, «for det var måneskinn». To eller tre timer senere hadde Boulatruelle sett fyren komme tilbake igjen, han bar ikke lenger pakken, men en hakke og en spade. Boulatruelle hadde latt fyren gå og tenkte ikke på å snakke til ham, fordi, som han sa, den andre var tre ganger så sterk som ham og væbnet med en hakke, og fyren vilde vel ha slått ham i hjel når han kjente ham igjen og skjønte at han selv var gjenkjent. Et hjertevarmt møte mellem to gamle kamerater som finner hverandre igjen! – Men spaden og hakken hadde virket som et lysglimt for Boulatruelle; han hadde om ({{page|331}} ...)]
• dagsskjær: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• dahlias: [Dahlias svermeri. Hun hadde tidlig flyttet for sig selv. ({{page|105}} ...)]
• dalbanen: [Ferdig med berg- og dalbanen, tenkte de på å spise middag; og den strålende åttekanten, som endelig var litt ({{page|105}} ...)]
• dalbunnen: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• dalende: [at han stod kold overfor Napoleons dalende makt. Fra ({{page|11}} ...)]
• dalmatia: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• dalte: [om morgenen. Solen dalte, matlysten var på hellingen. ({{page|105}} ...)]
• damas: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• damaskeskjole: [ner, fikk han voldsom hjertebank. Hun hadde damaskeskjole og tyllhatt akkurat som dagen før. Han hørte en skjønn stemme som måtte være «hennes stemme». Hun snakket rolig og var meget vakker; det følte han, ennu han prøvde ikke å se på henne. – Han tenkte imidlertid at hun nok vilde ha sett på ham med aktelse og undring hvis hun hadde visst at han var den virkelige forfatteren til den artikkelen som Neufchåteau under sitt navn hadde satt som forord i den nye Gil Blas-utgaven. – Han gikk forbi benken til enden av alléen, vendte og gikk ennu en gang forbi den vakre piken. Denne gangen var han meget blek, og han følte sig meget uvel. Han fjernet sig fra benken og fra den unge piken, og mens han gikk der med ryggen til, tenkte han sig at hun så på ham, og det fikk ham til å snuble. ({{page|201}} ...)]
• damaskgardinene: [I solrenningen – det særegne ved solrenningen er at den får oss til å le av all natteskrekk, og latteren er hjerteligere desto reddere en har vært – i solrenningen våknet Cosette, så på natteskrekken som et mareritt og sa til sig selv: «Men hvad er det jeg tenker på? Det er med dette som med skrittene jeg trodde jeg hørte og med skyggen av skorstenspipen. Holder jeg på å bli en reddhare?» – Solen som trengte gjennom sprekken i skoddene og farvet damaskgardinene røde, gjorde henne i den grad rolig at alt det svant fra tankene, selv stenen. ({{page|350}} ...)]
• damaskgardiner: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• damaskmessehagler: [loslitte damaskmessehagler med uekte gullbroderier. «Å ({{page|11}} ...)]
• dambray: [Marius hørte opmerksomt på ham mens han snakket. Han merket sig tonefall og fakter, men skuffelsen vokste. Det var en snøvlete uttale, helt forskjellig fra den skarpe, tørre stemmen han ventet å høre. Han var ganske forvillet. «Jeg kjenner hverken fru Bagration eller herr Dambray,» sa han. «Jeg har aldri vært hos nogen av dem.» – Svaret var avvisende. Men mannen blev ved like elskverdig som før. «Da må det være hos Chateaubriand jeg har sett Dem. Jeg kjenner Chateaubriand godt. Han er meget vennlig. Han har ofte sagt til mig: «Thénard, min venn … vil De ikke drikke et glass med mig.» – Marius’ panne blev strengere og strengere. «Jeg har ({{page|351}} ...)]
• damehatter: [damehatter; ved det annet de fire parene rundt en morsom opstabling av fater, tallerkener, glass og flasker; ({{page|105}} ...)]
• damenes: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• damens: [Den fremmede så ut som om han hadde øinene fulle av tårer og som om han var kommet dit at en ikke tør snakke for ikke å gråte. Han nikket til Cosette og la «damens» hånd i hennes. Cosette trakk hånden fort tilbake som om «damen» hadde brent henne, og gav sig til å stirre ned på gulvet. Plutselig vendte hun sig og grep ivrig tak i dukken. – «Jeg kaller den Catherine,» sa hun. Det var et eiendommelig øieblikk da Cosettes filler blev trykket inn mot dukkens bånd og lekre kjole av rød musselin. «Må jeg sette henne på en stol, madam?» spurte hun. – «Ja, barnet mitt,» svarte Thénardier. ({{page|344}} ...)]
• dammene: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• damons: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• dampbåt: [mekanisme uten større verd, et slags leketøi, et drømmespinn av en fantastisk opfinner, en utopi: en dampbåt. ({{page|105}} ...)]
• dampende: [han opdager sitt eget fabrikkmerke på en kniv som han trekker dampende ut av brystet på sig. – Cosette hadde Marius, Marius eide Cosette. De hadde alt, selv rikdom. Og det var hans verk. ({{page|279}} ...)]
• damplassen: [i «Det sorte hode», fikk sig et parti ringspill på damplassen, steg op i Diogenes' lykte, spilte om makroner ({{page|105}} ...)]
• dampskib: [benkevogner, bruker en nu jernbane; hvor der da var seilbåter, er der nu dampskib. Nu snakkes det om Fécamp, ({{page|105}} ...)]
• dang: [Og mens han snakket slik og drev på med denne inntrengende opfordringen, tenkte han trist … «Og når han nu drikker, blir han så full?» – «Javel, bondemann,» sa graveren, «siden du endelig vil, så skal jeg gå med. La oss ta et glass. Efter arbeidet, ikke før.» Og han tok fatt med spaden igjen. Fauchelevent tok fatt i den: «Det er en Argenteuilvin som sier seks.» – «Så hold nu op,» sa graveren, «De driver på og ringer med klokkene: Ding, dang, ding, dang. De kan jo ikke si noget annet. Reis og ryk!» Og han kastet den andre skuffen med jord ned i graven. Fauchelevent hadde nu nådd dit da en ikke vet hvad en selv sier. «Men kom nu og drikk et glass,» ropte han, «det er jo jeg som betaler.» – «Ja, når vi har fått barnet til ro,» svarte graveren, og kastet den tredje skuffen med ({{page|56}} ...)]
• dannede: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• dansebulene: [Dette lille vesenet er meget muntert. Han får ikke mat hver dag, men han kan hver kveld gå på komedie om han har lyst til det. Han har ikke skjorte på kroppen, ikke sko på føttene, ikke tak over hodet; han er akkurat lik fluene som heller ikke har noget av alt det. Han er mellem syv og tretten år, lever i flokk, streifer omkring på gatene, sover under åpen himmel, har et par lange bukser efter faren, de når nedenfor hælene på ham; han har en gammel hatt efter en annen far, den henger ned over ørene på ham, og en enkelt buksesele av et gult bånd; han løper, lurer, snuser, hefter bort tiden, røker inn piper, banner så det lyser efter, hjemsøker dansebulene, kjenner tyvene, dytter gatepikene, snakker slang, synger usømmelige viser, og er uten ondt i hjertet. For han har en perle i sjelen: uskyld, og perler løser sig ikke op i søle. Så lenge mennesket er barn, er det Guds vilje ({{page|119}} ...)]
• danseren: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• danserinne: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• danserinnene: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• dansesalene: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• dantons: [og Dantons hjelpekilde. Gjelder det fedrelandet? Han ({{page|105}} ...)]
• danvilles: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• darc: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• das: [madeiravin, vin fra Coural das Freiras som ligger tre hundre og sytten favner over havet. Drikk med andakt; tre ({{page|105}} ...)]
• dask: [sine venner små dask. Livets morgenglød! Herlige år! ({{page|105}} ...)]
• dasse: [det usle utseende på veien mellem Bras d'Asse og (jeg ({{page|45}} ...)]
• dater: [Hvis di vil ledsage min dater vil di få se en sørglig elendighet, og jeg skal vise Dem attestene mine. Ved synet av disse vil deres høimodige sjel bli rørt til velvilje for sanne filosofer har alltid dype følelser. Tilstå medfølne herre at det må ({{page|217}} ...)]
• datert: [Han gikk bort til en sort ramme som hang på veggen og som under glasset rommet et gammelt egenhendig brev fra Jean Licolas Pache, borgermester i Paris og minister, uten tvil ved en feil datert 9. juni år II, og i det sendte Pache kommunen en liste over de ministre og deputerte som blev holdt fengslet der. Den som hadde sett Madeleine i det øieblikket, ville uten tvil ha trodd at han fant dette brevet merkelig; for han vendte ikke øinene fra det og leste det to-tre ganger. Han leste det uten å legge merke til det og uten å vite av det. Han tenkte på Fantine og Cosette. ({{page|202}} ...)]
• datidens: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• dato: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• datoen: [Cochepaille brettet op ermet; alle så på den nakne armen, en gendarm holdt op en lampe. Datoen stod der. Den ulykkelige vendte sig nu mot tilhørerne og mot dommerne med et smil, som ennu smerter dem som så det, når de tenker på det. Det var et triumferende smil, men ({{page|202}} ...)]
• datt: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• datterdatter: [Denne gamle konen blev kalt «gårdleierske», men gjorde i virkeligheten tjeneste som portnerske. Det var henne som juledag hadde leid ham dette værelse. Han hadde sagt til henne at han hadde levd av sine midler, men at han hadde tapt alt på spanske papirer og at han vilde bo der sammen med sin datterdatter. Han hadde betalt leien for et halvt år og overlatt til den gamle å møblere værelset og alkoven slik som vi har sett. Det var denne ({{page|9}} ...)]
• datterforbund: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• datterlig: [Hun elsket faren, {{sperret|d. v. s.}} Jean Valjean, av hele sin sjel, med en troskyldig, datterlig lidenskap som for henne gjorde den gode mannen til den beste og herligste kamerat. Som en vil huske, leste far Madeleine meget, Jean Valjean hadde fortsatt med det; han hadde derfor meget å snakke om når de spaserte i Luxembourg-parken, både om det han hadde lest, og det han hadde lært gjennom lidelser. Mens Cosette hørte på ham, flakket øinene hennes hit og dit. Han var ganske enkelt nok for Cosettes tankeverden akkurat som den vilde haven var nok for øinene. Når hun lenge og vel hadde sprunget efter sommerfugler, kom hun forpustet bort til ham og sa: «Å, som jeg har sprunget!» Han kysset henne på pannen. ({{page|319}} ...)]
• dattern: [Mannen blev så skremt at hårene reiste sig på hodet, han fór tilbake og stammet. «Hvad er dette for en flokse?» – «Datter’n din.» – Det var virkelig Éponine som snakket til Thénardier. Da Éponine viste sig, kom de andre nærmere, {{sperret|d.v.s.}} Klamper’n, Gueulemer, Babet, Montparnasse og Brujon, uten støi, uten hast, uten å si noget. «Hvad har du her å gjøre, din idiot,» hvisket Thénardier, «hvorfor hindrer du oss i å arbeide.» ({{page|404}} ...)]
• dattersønnens: [den tiden hadde en ennu ikke funnet på å feste forbinding med plaster. Nicolette sa at hun til charpi hadde revet op et laken «stort som et tak». Det var såvidt de kunde holde koldbrannen vekk ved klorvannsvask og helvetessten. Så lenge det var fare, satt Gillenormand sammensunket ved dattersønnens hodegjerde og svevet som Marius mellem liv og død. – Hver dag og nogen ganger to ganger om dagen kom, som portneren sa: en hvithåret, velklædd herre og spurte hvorledes det stod til med den syke, og leverte en stor pakke charpi til å forbinde ham med. ({{page|245}} ...)]
• daue: [Ikke noget uttrykk kan gjengi det som lå i morens «henne?» Det var overraskelse, raseri, hat, harme blandet sammen. Det hadde vært nok med et par ord, utvilsomt navnet, som mannen hadde hvisket i øret på henne, for å få denne svære, daue konen til å våkne op og fra å være motbydelig å bli fryktelig. ({{page|217}} ...)]
• daumont: [heter han?» – «Jeg vet ikke riktig, Dumont eller Daumont, eller no slikt.» – «Og hvad er denne Dumont for noget?» Konen så på ham med sine små stikkende øine og svarte: «Han lever av renter, akkurat som De.» – Det var kanskje ikke noget skjult mening i det hun sa, men det trodde Jean Valjean. ({{page|9}} ...)]
• dauphine: [Dauphine. De baker brød for 6 måneder ad gangen, og ({{page|11}} ...)]
• david: [Mesterverket, maleriet av David, var ikke annet enn det vertshusskiltet som Thénardier selv hadde malt. Da Thénardier ikke lenger stod i veien, kunde Marius se denne tingesten, og i smøreriet kunde han virkelig skjelne et slag, en bakgrunn av røk, og en mann som bar en annen, underofficeren som frelser obersten. Marius var som i en rus; maleriet gjorde på en måte faren levende for ham; det var ikke vertshusskiltet fra Montfermeil, det var en grav som åpnet sig, en død som stod op; Marius hørte blodet banke, kanonene fra Waterloo tordnet for ørene på ham, fra det skumle billedet stirret faren stivt på ham. ({{page|217}} ...)]
• deau: [Åtte eller ni år efter de hendelsene som blev skildret i annen del av denne fortellingen, la folk på Templebulevarden og omkring Château d’Eau merke til en liten gutt på elleve eller tolv år som temmelig nøyaktig svarte til det idealet av en gamin vi nettop har skildret, hvis han ikke, til tross for at han hadde alderens latter på leppene, likevel hadde et ganske mørkt og tomt hjerte. Dette barnet hadde nok lange mannsbukser på, men han hadde dem ikke efter faren; og han hadde en kvinnfolkjakke, men ikke efter moren. Folk hadde gitt ham disse fillene av barmhjertighet. Likevel hadde han både far og mor. Men faren tenkte aldri på ham, og moren kunde ikke like ham. Det var et av disse stakkars barna som er verdig alles medynk, som har far og mor, men er foreldreløse. ({{page|119}} ...)]
• dei: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• deig: [så mig lage deig til pannekaker, sa til mig: «Lag en ({{page|105}} ...)]
• dek: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• dekk: [Magloire,» sa biskopen, «dekk så nær ilden som mulig.» ({{page|45}} ...)]
• dekker: [Det ene ordet ventet ikke på det andre. Den gamle mannen talte med en landsens snakkesalighet som ikke hadde det minste urovekkende ved sig. Alt blev sagt med en blanding av undring og barnlig enfold. – «Hvem er De? Og hvad er dette for et hus?» spurte Jean Valjean. – «Jamen er dette drøit,» ropte gamlingen, «jeg er her, fordi De har skaffet mig plass her, og dette huset er det De har skaffet mig plass i. Hva! Kjenner De mig ikke?» – «Nei,» sa Jean Valjean. «Og hvorledes går det til at De kjenner mig?» – «De har jo reddet livet mitt,» sa mannen. Han vendte sig, så månelyset falt på ansiktet hans, og Jean Valjean kjente igjen gamle Fauchelevent. – «Å,» sa Jean Valjean, «er det Dem? ja, nu kjenner jeg Dem.» – «Det var da bra,» sa gamlingen støtt. – «Og hvad gjør De her?» spurte Jean Valjean. – «Jeg dekker jo over melonene mine.» ({{page|24}} ...)]
• dekksbjelkestøttene: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• dekningen: [Enjolras’ bud blev fulgt med den uklanderlige hast som er særegen for skib og barrikader, de to slags kampplasser der det ikke er mulig å flykte. På mindre enn et minutt var to tredjedeler av de brostenene som Enjolras hadde latt stable op ved døren til vertshuset, båret op i annen etasje og på kvisten, og før det var gått et minutt til, var brostenene lagt omhyggelig op på hverandre inntil halvdelen av vindushøidene. Feuilly som ledet arbeidet, hadde sørget for åpninger til geværløpene. Denne dekningen av vinduene kunde gå så meget lettere for sig siden kardeskilden hadde sluttet. Begge kanonene fyrte nu med kuler midt på barrikaden for om mulig å få laget en bresje til stormangrepet. ({{page|123}} ...)]
• dekorasjon: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• della: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• delormepassasjen: [Han gikk fort av sted. Tilfeldigvis var han væbnet, da han hadde Javerts pistoler på sig. Det unge mennesket han trodde å ha sett, var blitt borte for ham i gatene. Marius gikk fra Plumetgaten og videre frem til han over Invalidebroen og Champs-Élysées nådde Rivoligaten. Butikkene stod åpne, kvinnene gikk og gjorde innkjøp, folk spiste is på kafé Laiter og småkaker i det engelske konditori. Gjennom Delormepassasjen kom han til St. Honorégaten. Der var butikkene lukket, kjøpmennene stod og snakket sammen foran de halvåpne dørene, folk gikk forbi, løktene var tent, de øverste etasjene i husene var oplyst som vanlig. Det stod kavaleri på Palais-Royalplassen. Marius gikk videre bortover Saint-Honorégaten. ({{page|76}} ...)]
• delormesmuget: [vertshusholder Bombarda, som hadde skiltet sitt i Rivoligaten like ved Delormesmuget. Et stort, men stygt værelse ({{page|105}} ...)]
• delvincourt: [ulikheten mellem Delvincourt og Blondeau. Blachevelle ({{page|105}} ...)]
• demokrat: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• demokrater: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• demokrati: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• demokratiet: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• demokratiske: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• demonene: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• dene: [dene mens vinden svinget toppgasten frem og tilbake ytterst i en tråd, syntes som århundrer for dem som stod og så på. Endelig så galeislaven op og tok et skritt frem. Mengden trakk pusten og så ham løpe utover råen. Da han nådde til rånokken, knyttet han fast enden av den linen han hadde med sig, og lot den andre enden henge ned, så gav han sig til å klatre i hendene nedover denne linen, og det vakte en usigelig angst å se at der istedenfor ett nu hang to mennesker over avgrunnen. ({{page|331}} ...)]
• denfor: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• departementsnavn: [departementsnavn. Alle kloke og sindige mennesker var ({{page|105}} ...)]
• dereses: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• deri: [Til fru Komtesse Montvernet, rue Cossette nr. 9. Deri leste han: ({{page|217}} ...)]
• derlon: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• derom: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• derover: [Det var et hull i taket av buret og derover et hull i taket av «Friluften». En av sengefjelene var revet løs og uten tvil tatt med, for den var der ikke lenger. I buret blev også funnet en halvtom flaske med resten av den vinen som soldaten hadde sovnet inn av. Soldatens bajonett var borte. ({{page|368}} ...)]
• derpå: [En dag gikk Jean Valjean nedover trappen, to, tre skritt bortover gaten og satte sig på en hjørnesten, den samme stenen der Gavroche hadde sett ham sitte og gruble natten mellem 5. og 6. juni; han satt der nogen minutter. Så gikk han op igjen. Det var pendelens siste utslag. Neste dagen gikk han ikke ut. Dagen derpå stod han ikke op av sengen. Portnerkonen som laget den tarvelige maten for ham, litt kål eller nogen poteter med litt flesk til, så på den brune lertallerkenen og ropte: «Men De spiste jo ikke igår, stakkars mann.» – «Jo, jeg gjorde,» svarte Jean Valjean. – «Men tallerkenen er jo like full.» – «Se på vannkannen. Den er tom.» – «Det viser at De har drukket, men det viser ikke at De har spist.» – «Javel,» sa Jean Valjean, «når jeg nu ikke har hatt lyst på annet enn vann?» – «Det kaller en tørst; og når en ikke spiser på samme tid, kaller en det feber.» – «Jeg skal nok spise i morgen.» – «Eller til pinse. Hvorfor ikke idag? Hvad er det for slags snakk: Jeg skal spise imorgen! Og så står hele tallerkenen der urørt. Og maten min som var så god.» – Jean Valjean tok den gamle konen i hånden: «Jeg lover at jeg skal spise den,» sa han godmodig. – «Jeg er slett ikke tilfreds med Dem,» svarte portnerkonen. ({{page|351}} ...)]
• dersomatte: [Jeg har hørt at det var dem som var så god å betale husleien min for et halvt år siden. Jeg velsigner dem, unge mann. Min eldste datter kan si dem at vi ikke har hatt en bit brød på to dager, fire mennesker, og kona mi er syk. Dersomatte jeg inte mistar mig, tror jeg å torde håpe at deres edelmodie hjerte vil røres over dette og at det vil vekke det ønsket hos dem å være så nådig å yde mig en liten hjelp. ({{page|217}} ...)]
• dert: [Gavroche flyttet litt på de to stenene som festet nettet på forsiden, og de to endene av nettet som var lagt over hverandre, gled til side. – «På alle fire nå, småunger.» Han hjalp varsomt gjestene sine inn i hulen, så krøp han selv efter dem og la stenene tilbake så åpningen blev helt lukket. Alle tre la sig på matten. Så små de enn var, kunde ingen av dem stå opreist i avlukket. Gavroche hadde hele tiden holdt voksstabelen i hånden. «Og nå,» sa han, «må dere sove. Jeg slukker armstaken.» – Den eldste av guttene pekte på nettet og spurte Gavroche: «Hvorfor har du det?» – «Det,» sa Gavroche alvorlig, «er mot rottene. – Sov nå!» Men han følte at han hadde plikt til å gi disse umyndige nærmere undervisning og la til: «Jeg har fått fatt i det i Jardin des Plantes. Det blev brukt til villdyr. Dert (det er et) helt lager. Der (det er) bare å klatre over en mur, klyve gjennom et vindu og krype under en port. Så kan’n ta så meget en vil.» ({{page|368}} ...)]
• dertil: [i natt. Alle mennesker sier det. Og dertil kommer ({{page|45}} ...)]
• desembersolstråle: [Det blev høilys dag, og barnet sov ennu. En blek desember-solstråle falt gjennom vinduet i loftsrommet og tegnet lange skygge- og lysstriper i taket. Plutselig kjørte en tungt lastet stenkjerre forbi ute på bulevarden og fikk huset til å ryste fra øverst til nederst. ({{page|9}} ...)]
• desertørene: [hele sin rikdoms og sine verdigheters kynisme; desertørene fra Ligny og Quatre-Bras blottet sin betalte skjensel, viste sin monarkiske tilbedelse ganske naken. ({{page|105}} ...)]
• desimert: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• dessert: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• desserten: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• desverre: [Undskyld at jeg sender min datter og ikke kommer selv, men sørglige tilstanner i klæsveien tillater mig, desverre, inte å gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• deter: [Det-er vanskelig i våre dager å sette sig inn i hvad ({{page|105}} ...)]
• deum: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• devolny: [fjellbøndene i Devolny, en egn så vill at en bare hører ({{page|11}} ...)]
• diagnose: [Som nevnt viste likevel ikke noget av dette sig i det ytre. Han blev bare stadig koldere; fåmælt ved måltidene og sjelden hjemme. Når tanten brummet over det, tok han det med ro og skjøt skylden på studiene, forelesningene, foredragene {{sperret|o. s. v.}} Bestefaren gav ikke slipp på sin ufeilbare diagnose: «Forelsket! Det skjønner jeg mig på.» – Av og til reiste Marius vekk. «Hvor ({{page|140}} ...)]
• dialektene: [Han var født i Provence og lærte med letthet alle dialektene i Sydfrankrike. Det likte folk godt og det gjorde ({{page|11}} ...)]
• diger: [De to småguttene som til da ikke hadde hørt på det som blev sagt, optatt som hver av dem var med å pille nese, nærmet sig ved ordet «bajas» og stirret på Montparnasse med et tilløp til glede og beundring. Uheldigvis var Montparnasse alvorsfull. Han la hånden på skulderen til Gavroche og sa med eftertrykk på ordene: «Hør på mig, gutt. Hvis jeg var på stedet og jeg hadde min dogge, min dagge og min digge, og du gav mig diger lønn, skulde jeg ikke nektet verdige det du ber om; men vent til det blir karnevalstid igjen.» ({{page|368}} ...)]
• digge: [å varsle Gavroche om at en politibetjent var i nærheten, eide ikke annet trolldomsmiddel enn at stavelsen «dig» blev gjentatt flere ganger i endret form. Denne stavelsen «dig» – ikke uttalt alene, men kunstferdig flettet inn i en setning, sa: «Ta dig i vare, vi kan ikke tale fritt.» Det var dessuten i Montparnasses ord en litterær skjønnhet som gikk Gavroche forbi, det var ordene: «min dogge, min dagge og min digge,» hvilket i forbryterslangen vilde si det samme som. «min hund, min kniv og min kone», ordspill av den art var meget brukt i det store århundre da Molière skrev og Callot tegnet. ({{page|368}} ...)]
• digheten: [digheten godtgjort at tyveriet var øvet av flere som var i forbund, og at Jean Valjean hørte til en tyvebande i det sydlige. Følgelig blev Jean Valjean efter å være kjent skyldig dømt til døden. Forbryteren hadde avslått å appellere dommen. Kongen har i sin uuttømmelige mildhet vist den nåde å nedsette straffen til slaveriarbeide på livstid. Jean Valjean er straks blitt sendt til slaveriet i Toulon.» ({{page|331}} ...)]
• diktator: [herskeren i ham. Han var noget av en diktator midt i ({{page|105}} ...)]
• diktene: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• diktere: [sier Dem at jeg ikke finner mig i at De sier De ikke kan skrive.» – Thénardier skjøv bordet bort til Hvit og tok penn, blekk og papir frem av en skuff som han lot stå halvåpen så en kunde se det blinke i den store kjøkkenkniven. – Han la papiret foran Hvit: «Skriv,» sa han. – Endelig talte fangen: «Hvorledes kan jeg skrive. Jeg er jo bundet.» – «Det er sant. Det har De rett i,» og så sa han til «Grønnskollingen»: «Løs høire armen på ham.» Panchaud, kalt «Grønnskollingen», gjorde så. Så dyppet Thénardier pennen i blekkhuset, gav den til fangen og sa: «De er i vår makt. Ingen kan hjelpe Dem. Jeg vet hverken hvad De heter eller hvor De bor, men De blir her til den som bringer brevet kommer tilbake igjen. Skriv nå, er De snill.» – «Hva?» – «Jeg skal diktere.» Hvit tok pennen. Thénardier dikterte: «Kjære datter. Kom hit straks. Jeg har absolutt bruk for dig. Den som bringer dette brevet, vil føre dig til mig. Jeg venter. Gå trygt.» – Hvit hadde skrevet alt. Da sa Thénardier: «Stryk de ordene: «Gå trygt.» Det kunde vekke mistanke.» Hvit strøk over ordene. «Skriv så under. Hvad heter De?» – «Hvem er brevet til?» – «Til «Småen» eller «Lerken» vel. Navnet Deres?» – «Urbain Fabre,» svarte fangen. – Thénardier stakk katteaktig rapt hånden i lommen og trakk frem det lommetørklæet han hadde tatt fra Hvit; han lette efter merket og holdt det bort mot lyset. «U.F. Det stemmer, Urbain Fabre. Vel, skriv altså U.F.» Fangen skrev under. – «Jeg skal brette det sammen.» Da det var gjort, sa Thénardier: «Skriv så utenpå: Frøken Fabre, hvor? Jeg vet at De bor helt borte ved Saint-Jacques-du-Haut-Pas. Men gaten vet jeg ikke. Jeg sier, De skjønner hvilken stilling De er i. Når De nu har satt riktig navn, opgir De nok ikke falsk adresse.» – Fangen tenkte sig om et ({{page|217}} ...)]
• dikteren: [I farens stund reiser pinnsvinet piggene sine, billen later som om den er død, den gamle garde danner firkant, denne mannen satte i å le. Så knipset han et støvfnugg av frakkeermet. Marius blev ved: «De er også arbeideren Jondrette, skuespilleren Fabantou, dikteren Genflot, spanieren don Alvarés og enken Balizard.» – «Enken hva?» – «Og De har hatt en sjappe i Montfermeil.» – «En sjapp, aldri.» – «Jeg sier Dem, De er Thénardier.» – «Og jeg nekter.» – «Og at De er en kjeltring. Der.» – Og Marius trakk op av lommen en pengeseddel og kastet i ansiktet på ham. – «Takk! – Om forlatelse. Fem hundre francs. Herr baron!» – Og mannen bukket, hilste, grep seddelen, gransket den. «Fem hundre francs!» gjentok han i undring. Og han stammet halvhøit: «En virkelig pengeseddel.» Og så ropte han brått: «Javel da, la oss ta det makelig.» ({{page|351}} ...)]
• dikterer: [Hvit sa ikke et ord. Thénardier drev på: «De ser at jeg ikke skjenker så lite vann i vinen. Jeg vet ikke hvor stor formue De har, men jeg vet at De ikke ser så nøie på pengene, og en velgjører som Dem kan vel alltids gi to hundre tusen francs til en familiefar som har det trangt. De får sannelig være rimelig De også. De har da ikke trodd at jeg har tatt på mig slikt strev som idag og ordnet alt dette som går så greit, og brydd alle disse herrene bare for å be Dem om litt rødvin og kalvestek. To hundre tusen francs, det greier sig. Når de pengene er kommet ut av lommen Deres, så lover jeg Dem at De ikke trenger være redd for et knips engang. De vil si: Men jeg har ikke to hundre tusen francs på mig. Men det gjør ikke noget. Skriv bare det jeg dikterer Dem.» ({{page|217}} ...)]
• dikterne: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• diktersyner: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• diktert: [fra Elba og var diktert av keiseren selv. Overveldet av ({{page|45}} ...)]
• diligence: [Han blev så forfjamset at han ikke engang spurte Gillenormand om noget. Bestefaren sa: «Det later til at han er syk. Han spør efter dig.» – efter en kort pause la han til: «Reis imorgen tidlig. Jeg tror at det fra Fontaineplassen går en vogn ved sekstiden og som kommer frem om aftenen. Reis med den. Han sier det haster.» – Så krøllet han brevet sammen og stakk det i lommen. Marius kunde ha reist samme kveld og vært hos faren neste morgen. En diligence gikk den gangen fra Bouloigaten til Rouen om natten og den kjørte gjennom ({{page|140}} ...)]
• diligencekusken: [Samme kvelden steg Marius op på diligencen uten å ane at nogen lurte på ham. Det første spionen gjorde var imidlertid å sovne. Han tok sig en kraftig lur som varte hele natten. I lysningen ropte diligencekusken: «Vernon. Skyss-skiftet Vernon. Reisende til Vernon.» Og løitnant Théodule våknet. «Godt,» brummet han, ennu i halvsøvne, «det er her jeg skal av.» Så klarnet ({{page|140}} ...)]
• diligencekusker: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• diligencene: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• diligenser: [«Hvilken grunn?» svarte Jean Valjean med en stemme så lav og klangløs at det var som om han mere talte til sig selv enn til Marius. «Hvilken grunn kan det vel være til at en galeislave kommer og sier: ‘Jeg er galeislave.’ Ja, grunnen er merkelig. Det skjer av ærlighet. Nå, ulykken er at jeg i hjertet har en tråd som holder mig fast. Det er især når en er gammel at slike tråder blir så sterke. Hele livet ellers blir til intet; de holder. Hvis jeg hadde kundet rive i stykker den tråden, ødelegge den, løse knuten eller hugge den over, reise langt vekk, da hadde jeg vært frelst, jeg hadde bare trengt å reise; der er diligenser i Bouloigaten. Dere er lykkelige, jeg reiser. Jeg har prøvd å rive tråden av, jeg har rykket i den, men den holdt, jeg fikk den ikke av, jeg måtte ({{page|305}} ...)]
• dimme: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• dimmen: [Jean Valjean leste disse linjene under lyset fra åpningen og blev stående et øieblikk i tanker mens han tok halvhøit op igjen: «Filles-du-Calvairegaten, nummer 6, herr Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake i lommen på Marius. Han hadde spist og hadde fått krefter igjen; han tok på ny Marius på ryggen, støttet omhyggelig hodet hans mot sin høire skulder og gikk videre nedover kloakken. Jean Valjean hadde ikke på sin vei under jorden nogen slik veiledning i gatenavn som leserne har hatt. Ikke noget sa ham hvilken del av byen han var i, eller i hvilken retning han hadde gått. Men den økende blekhet over den lysningen som han av og til traff på, sa ham at solen holdt på å gå ned og at dagen hellet fort; og vognrammelen, som før hadde lydt ustanselig over hodet på ham, var næsten forbi; derav sluttet han at han ikke lenger var midt i Paris, men at han nærmet sig et eller annet enslig strøk nær de ytre bulevarder eller de ytre kaier. Der ute, der det er færre hus og færre gater, har kloakken også færre åpninger. Dimmen omkring ham blev tettere. Han gikk likevel fremdeles fremover, mens han famlet i mørket. Dette mørket blev med ett fryktelig. ({{page|189}} ...)]
• ding: [Og mens han snakket slik og drev på med denne inntrengende opfordringen, tenkte han trist … «Og når han nu drikker, blir han så full?» – «Javel, bondemann,» sa graveren, «siden du endelig vil, så skal jeg gå med. La oss ta et glass. Efter arbeidet, ikke før.» Og han tok fatt med spaden igjen. Fauchelevent tok fatt i den: «Det er en Argenteuilvin som sier seks.» – «Så hold nu op,» sa graveren, «De driver på og ringer med klokkene: Ding, dang, ding, dang. De kan jo ikke si noget annet. Reis og ryk!» Og han kastet den andre skuffen med jord ned i graven. Fauchelevent hadde nu nådd dit da en ikke vet hvad en selv sier. «Men kom nu og drikk et glass,» ropte han, «det er jo jeg som betaler.» – «Ja, når vi har fått barnet til ro,» svarte graveren, og kastet den tredje skuffen med ({{page|56}} ...)]
• dingle: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• dinglende: [Syv vogner kjørte i rad bortover veien. De seks første så underlige ut. Det var en slags lange stiger på to hjul, hver forspent med fire hester. På hver stige satt fire og tyve mann, tolv på hver side med ryggen mot hverandre og ansiktene ut mot veikanten, med benene dinglende utenfor vognen; de hadde halsjern og var alle lenket til samme lenke. Foran og bakpå hver vogn stod to mann væbnet med geværer og med lenken under foten. Den syvende vognen, en svær lastevogn med grind, men uten tak over, hadde fire hjul og var forspent seks hester. På den lå det en haug med kjeler, gryter, fyrfat og lenker, og mellem ({{page|319}} ...)]
• diodorus: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• dionlemont: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• diplomat: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• direkte: [Ludvig Filip kom til makten uten voldsgjerninger, uten nogen direkte handlinger fra sin side, i kraft av et revolusjonært opgjør. Han var født prins og trodde sig valgt til konge. Han hadde slett ikke selv gitt sig det opdraget, han hadde slett ikke tatt det; det blev tilbudt ham og han hadde tatt imot det, overbevist – sikkert med urette – om at tilbudet stemte med retten, og at det var hans plikt å ta imot det. ({{page|299}} ...)]
• direktoriet: [hun blev født var ennu Direktoriet til. Hun hadde ikke ({{page|105}} ...)]
• direktoriets: [Buona-Parte, som han blev kalt i Direktoriets meddelelse ({{page|45}} ...)]
• dirk: [Mannen i den tilknappede frakken gikk helt ut til den ytterste odden av stranden, der stod han en stund i tanker, med hendene krampaktig knyttet, og speidet. Plutselig slo han sig for pannen. Nettop der stranden sluttet og vannet begynte, fikk han se et bredt, lavt buet jerngitter med en svær lås og tre solide hengsler. Dette gitteret dannet likesom en slags port i kaimuren ut mot elven og stranden. En sort strøm rant ut nederst og blev skyllet ut i elven. Innenfor de svære rustne gitterstengene kunde en skimte en slags hvelvet, mørk gang. Mannen la armene over kors og stirret på gitteret med et bebreidende blikk. – Da blikket ikke hadde nogen virkning, prøvde han å skyve gitteret op; han rystet det, men det gav ikke efter. Det hadde rimeligvis vært åpnet, enda han ikke hadde hørt nogen støi, noget som var underlig nok, så rustent som det gitteret var. Men sikkert var det iallfall at det var blitt lukket igjen. Dette tydet på at den som hadde fått dreiet denne porten på hengslene, ikke hadde brukt dirk, men nøkkel. Mannen som stod og ristet i gitteret, var straks klar over det, og det fikk ({{page|189}} ...)]
• dirret: [Ursula eller Lerken, var borte. Døren hadde de passet på, men ikke vinduet. Da han var blitt løst, hadde han mens Javert skrev, nyttet sig av virvaret, støien og mørket, og et øieblikk da ingen la merke til ham, og hadde sprunget ut av vinduet. En betjent løp bort til vinduet og så ut. Det var ingen å se utenfor. Taustigen dirret ennu. «For fanden!» mumlet Javert mellem tennene, «det hadde kanskje vært den beste fangsten.» ({{page|217}} ...)]
• dirring: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• disen: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• disiplin: [«Borgere!» sa Enjolras. «Det denne mannen har gjort, er fryktelig, og det jeg har gjort, er skrekkelig. Han har drept, derfor har jeg drept ham. Jeg var nødt til å gjøre det, for oprøret må ha disiplin. Snikmord er hos oss en større forbrytelse enn annensteds. Revolusjonen har blikket rettet mot oss; vi er republikkens prester, vi er pliktens hellige offer, det må ikke kunde sies noget galt om vår kamp. Jeg har felt og fullbyrdet dommen over denne mannen. Jeg har vært nødt til å handle som jeg gjorde, men jeg føler avsky for det, jeg dømmer også mig selv, og dere vil snart få se hvad jeg har dømt mig selv til.» ({{page|53}} ...)]
• diske: [til å diske op for hans høiærverdighet med utmerket fisk ({{page|11}} ...)]
• diskuterte: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• disst: [visst om disst strekene, vilde hun ha straffet forbryderne ({{page|45}} ...)]
• distriktene: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• ditti: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• diét: [sodavann og havresuppe, nyt sovedrikker, hold samtidig streng diét, lev sulteliv, og bruk dessuten kolde ({{page|105}} ...)]
• djerveste: [Enjolras gikk fort bort fra gaminen og mumlet ganske lavt nogen ord til en kraftig havnearbeider som var i stuen. Arbeideren gikk ut og kom næsten med det samme tilbake med tre andre. Disse fire bredskuldrete sjauerne gikk, uten å vekke opmerksomhet, bort og stilte sig bak det bordet der mannen fra Billettgaten satt. De var åpenbart ferdige til å kaste sig over ham. Enjolras gikk bort til mannen og spurte: «Hvem er De?» – Det gav et sett i mannen ved det brå spørsmålet. Han stirret like til bunns i Enjolras’ ærlige øine og syntes å lese hans tanker. Så smilte han, det mest foraktelige, det mest energiske og det djerveste smilet en kunde tenkte sig, og svarte med stolt alvor: «Jeg skjønner hvad De mener. Ja, det er jeg.» – «De er politispion?» – «Jeg er øvrighetens tjener.» – «Hvad heter De?» – «Javert.» – Enjolras gjorde et tegn til de fire mennene. Og på et øieblikk, før Javert fikk tid til å vende sig, var han tatt i kraven, slengt på gulvet, tatt strupetak på og undersøkt. ({{page|53}} ...)]
• djervhet: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• djevelenes: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• djevels: [Da Madeleine møtte Javerts blikk, rørte Javert sig ikke, nærmet sig ikke, men så fryktelig ut. Ingen menneskelig følelse kan få så fryktelig et uttrykk som gleden. Den skapte et ansikt lik en djevels som finner igjen en fordømt. Vissheten om at han endelig hadde fått tak i Jean Valjean, fikk alt det sjelen rommet, til å gjenspeile sig i ansiktet. Ydmykelsen over å ha vært på villspor og over å ha tatt feil på grunn av denne Champmathieu, blev utslettet av stoltheten over at han fra først av hadde gjettet riktig og så lenge hadde riktig teft. Javerts tilfredshet viste sig i hans overlegne holdning. Heslig triumf lå over den lave pannen. Det var en utfoldelse av alt det skrekkelige et tilfreds ansikt kan vise. ({{page|277}} ...)]
• djevelsk: [Så gav han sig til å lete. Han hadde en vidunderlig djevelsk stund. Han lot sin mann gå, ganske sikker på at han hadde ham, men han ønsket å trekke det lengst mulig ut med å gripe ham, lykkelig over å vite ham fanget og se ham fri. Han nøt dette øieblikket. Maskene i nettet var fast knyttet. Han så efter ham med samme vellyst som edderkoppen når den lar fluen flagre i nettet. Han var seiersikker, han trengte bare å lukke hånden. Mot så mange var selve tanken på motstand umulig, hvor dristig, kraftig og fortvilet enn Jean Valjean var. – Javert rykket langsomt frem, undersøkte og gransket hver krok i gaten lik lommene på en tyv. – Da han kom midt inn i nettet, var det ikke en flue å finne. Tenke sig hans harme! Han spurte ut vakten på hjørnet av Droit-Mur- og Picpusgaten. Mannen hadde stått rolig på sin post uten å ha sett et menneske. Skuffelsen gjorde et øieblikk Javert både nedtrykt og rasende. ({{page|24}} ...)]
• djevelske: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• djevlers: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• dobbel: [3. juni hadde hun hatt en dobbel plan; hindre farens og de andre røvernes planer med huset i Plumetgaten og skille Marius fra Cosette. Hun hadde byttet klær med den første og beste gutten hun traff, og som fant det morsomt å forkle sig som jente, mens Éponine klædde sig ut som gutt. Det var henne som på Marsmarken hadde gitt Jean Valjean den uttrykksfulle advarselen: «Flytt». Jean Valjean hadde straks gått hjem og hadde sagt til Cosette: «Vi flytter i kveld og tar med oss Toussaint til l’Homme-Armégaten. I neste uke reiser vi til London.» Cosette som var blitt knust av det uventede slaget, hadde i hast skrevet et par ord til Marius. Men hvorledes skulde hun få sendt brevet? Hun gikk aldri ut alene, og Toussaint vilde ha undret sig slik at hun sikkert hadde vist brevet til Fauchelevent. I denne uvissheten fikk hun gjennom gittergjerdet se den forklædde Éponine som nu stadig drev omkring utenfor haven. Cosette hadde ropt på «den unge arbeideren», hadde gitt ham fem francs og sagt: «Bring dette brevet straks til denne adressen.» Éponine hadde stukket brevet i lommen. Neste dag, 5. juni, hadde hun gått til Courfeyrac og hadde spurt efter Marius, ikke for å gi ham brevet, men for – det enhver sjalu og forelsket sjel vil skjønne – «å se». Der hadde hun ventet på Marius eller iallfall på Courfeyrac. Da så Courfeyrac hadde sagt: «Vi skal til barrikadene,» hadde hun funnet på noget. Hun vilde styrte sig i døden, likeså godt der som annetsteds, og styrte Marius også i døden. Hun hadde fulgt med Courfeyrac, hadde sett det stedet der barrikaden blev bygget. Hun var ganske sikker på å finne Marius på det vanlige møtestedet når mørket falt på, da han jo ikke hadde fått vite noget og hun hadde snappet op brevet. Og så hadde hun gått til Plumetgaten, hadde ventet på Marius der, og hadde i vennenes navn gitt ham ({{page|84}} ...)]
• dobbeltdør: [Han fulgte den rettledningen han hadde fått, og nogen minutter efter var han i en stor sal der det var en hel del mennesker og der det stod nogen grupper av sakførere i kapper. Den rommelige salen som bare var oplyst av en eneste lampe, var et tidligere forværelse hos biskopen og gjorde nu tjeneste som rettsforhall. En dobbeltdør som var lukket i øieblikket, skilte den fra den store salen, der rettsmøtet blev holdt. ({{page|202}} ...)]
• dobbeltfølelse: [Å kunde se urolig og verdig ut på én gang, det særmerker i visse vanskelige tilfelle visse karakterer og visse stillinger, særlig prester og nonner. I det øieblikk Fauchelevent kom inn, bar priorinnens ansikt preg av denne dobbeltfølelse. Hun så ellers glad ut, denne yndige og lærde frøken de Blemeur, moder Innocente. ({{page|56}} ...)]
• dobbelthånd: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• dobbeltild: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• dobbeltlenker: [Endelig det siste spørsmålet; men det hadde han ikke svar på. Marius følte dette spørsmålet som en pine. Hvorledes gikk det til at Jean Valjeans liv i så lang tid hadde vært knyttet til Cosettes. Hvad var det for et dystert spill av skjebnen som hadde brakt dette barnet sammen med denne mannen? Er det så at det også lages dobbeltlenker der oppe, og at Gud morer sig med å lenke en engel sammen med en djevel? Kan altså forbrytelse og uskyld på den måten komme til å ha plass sammen i ulykkens hemmelighetsfulle slaveri? Kan det i den rekken av fordømte som en kaller menneskeskjebner, tett ({{page|305}} ...)]
• dobbeltløpede: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• dobbeltløpete: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• dobbeltmillionær: [Politibetjentene hadde imidlertid fått se den fordrukne mannen som lå bak døren, og rystet ham. Han våknet og stammet: «Er det slutt, Jondrette?» – «Ja,» svarte Javert. De seks røverne stod der, de tre hadde ennu svertede ansikter, tre hadde masker. «Dere kan godt ha maskene på,» sa Javert. Så betraktet han dem som Fredrik II ved en Potsdamerparade og sa til de tre «feierne»: «Goddag, herr «Grønnskolling». Goddag, Brujon. Goddag, herr «Dobbeltmillionær»,» og så vendte han sig til de tre med maskene: «Goddag, «Storskryter». Goddag, Babet. Hilsen «Klamper’n».» ({{page|217}} ...)]
• dobbeltnummeret: [Men så forlatt dette barnet enn var, hendte det likevel av og til, sånn annen eller tredje hver måned, at han sa: «Ja, nu går jeg for å se til mor.» Så gikk han fra bulevarden, sirkus og Saint-Martinporten, gikk ned til kaiene, over broene, nådde forstedene og La Salpêtrière, og kom hvortil? Ja, akkurat til det dobbeltnummeret 50/52 som leseren kjenner som Gorbeaurønnen. ({{page|119}} ...)]
• dobbeltstillingen: [blev kalt jomfru Magloire og hadde før vært sogneprestens tjenestepike, men innehadde nu dobbeltstillingen ({{page|11}} ...)]
• dobbeltvevede: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• dobbeltviten: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• doctor: [Puget, doctor theologiæ ved fakultetet i Paris; han blev ({{page|11}} ...)]
• doe: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• dogger: [«feierne» som lå på gulvet. Hvit var altså herre over nogen, knektet av andre; mens han knuste dem som lå under ham, og blev kvalt under dem som lå over ham, gjorde han nytteløse sprengtak for å ryste dem av sig. Hvit blev borte i denne fryktelige flokken av røvere, akkurat som et villsvin under en hylende flokk av dogger og støvere. ({{page|217}} ...)]
• dohain: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• doktorene: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• dokument: [var datter av. De sa det en ønsket de vilde si, og de sa det med iver og godvilje. Så blev det laget et offentlig dokument. Cosette blev lovmessig frøken Euphrasie Fauchelevent. Hun blev erklært foreldreløs. Jean Valjean fikk det også ordnet slik at han under navnet Fauchelevent blev opnevnt som verge for Cosette, med Gillenormand som medverge. De fem hundre og fire og åtti tusen francs blev utgitt for å være en arv Cosette hadde fått efter en død som ønsket å være ukjent. Gaven hadde vært betrodd en tredjemann, men skulde overleveres til Cosette når hun blev myndig eller når hun giftet sig. Hele den historien var som en ser, ganske sannsynlig, særlig når den blev støttet av en halv million. Det var ganske visst her og der noget underlig ved den, men det var ingen som la merke til det. Den ene av de interesserte var blindet av kjærlighet, de andre av de seks hundre tusen francs. ({{page|245}} ...)]
• dolkeklinge: [Montparnasse la til nogen enkeltheter om Babets flukt og sa så: «Men, det er ikke alt!» – Mens Gavroche hørte på, hadde han grepet en stokk som Montparnasse hadde i hånden. Han hadde rent uvilkårlig trukket i håndtaket, og en dolkeklinge hadde kommet til syne: «Å,» sa han og støtte dolken tilbake igjen, «du har tatt med dig gendarmen din forkledd som spissborger.» – Montparnasse blunket med det ene øiet. «For pokker!» svarte Gavroche, «du har tenkt å valse op med kostene?» – «En kan aldri vite,» svarte Montparnasse med likeglad mine. «Det er alltid bra å ha en knappenål på sig.» ({{page|368}} ...)]
• dolken: [Montparnasse la til nogen enkeltheter om Babets flukt og sa så: «Men, det er ikke alt!» – Mens Gavroche hørte på, hadde han grepet en stokk som Montparnasse hadde i hånden. Han hadde rent uvilkårlig trukket i håndtaket, og en dolkeklinge hadde kommet til syne: «Å,» sa han og støtte dolken tilbake igjen, «du har tatt med dig gendarmen din forkledd som spissborger.» – Montparnasse blunket med det ene øiet. «For pokker!» svarte Gavroche, «du har tenkt å valse op med kostene?» – «En kan aldri vite,» svarte Montparnasse med likeglad mine. «Det er alltid bra å ha en knappenål på sig.» ({{page|368}} ...)]
• dolker: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• dolkestikk: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• dolkestøt: [Marius bleknet. Han hadde ikke skjønt noget av det bestefaren hadde sagt. Dette vrøvlet om Plumetgaten, kasernen, lansenérofficeren, hadde gått forbi ham som tom lyd. Ikke noget av det kunde gjelde Cosette: hun var en lilje. Den gamle mannen snakket over sig. Men dette snakket sluttet med nogen ord som Marius hadde skjønt og som rommet en dødelig krenkelse av Cosette. De ordene «Gjør henne til din elskerinne» trengte som et dolkestøt like inn i hjertet på den unge mannen. – Han reiste sig, tok op hatten som lå på gulvet, og gikk med sikre, faste skritt bort til døren. Der vendte han sig, bøide sig dypt for bestefaren, løftet hodet og sa: «For fem år siden hånte De min far. Idag håner De min hustru. Jeg har ikke mere å be Dem om. Farvel!» ({{page|9}} ...)]
• dolket: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• domfellelser: [Hvad var dette? En var i bunn og grunn blitt forsvarsløs; han var blitt ganske fortumlet. Hvad skulde han stole på? Alt det en hadde vært overbevist om, styrtet sammen. skulde ikke alt det være sikkert, som stod i den instruksen staten gav tjenestemennene! kunde en kjøre sig fast når en gjorde sin plikt? Var det virkelig sant at en gammel forbryter som var tynget av domfellelser, kunde reise sig igjen og til slutt ha retten på sin side? Var det trolig? Var det tilfelle da loven hadde å trekke sig tilbake overfor den forvandlede forbrytelse og stamme frem undskyldninger. ({{page|231}} ...)]
• domine: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• dominikanerkirken: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• dominobrikker: [ved et marmorbord overstrødd med aske og med dominobrikker på. Han slo neven i marmorplaten, og Enjolras hørte: «Dobbelt seks.» – «Fire.» – «Jeg har ikke flere.» – «Seks.» – «To.» – «Tre.» – «En.» – «Turen er til mig.» – «Der har du en.» – «Eneren, ja fem da.» – «Blank.» – «To.» – «En.» – «Hverken fem eller en. Det er kjedelig for dig det.» – «Domino.» – «For fanden!» ({{page|299}} ...)]
• domkirke: [til veie, var ikke nok til å skaffe klokkeren i en domkirke skikkelig drakt. Midt i denne knipen kom to ukjente ({{page|11}} ...)]
• domkirkeportalen: [søndag gav en sou til de fattige tiggerskene utenfor domkirkeportalen. De var seks om å dele den. En dag da ({{page|11}} ...)]
• domkirkes: [til Gud, og jeg kommer tilbake med en domkirkes skatt.» ({{page|11}} ...)]
• dommedag: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• dommedagsbasunen: [på ham, voldsomt og skrekkelig som dommedagsbasunen. ({{page|45}} ...)]
• dommedagsslag: [Da restaurasjonen syntes timen var kommet, våget den sitt dommedagsslag. En morgen stilte den sig ansikt til ansikt med Frankrike, hevet røsten og nektet nasjonen retten til å styre og borgeren friheten. Dette er grunnlaget for de beryktede juliordonnansene. ({{page|299}} ...)]
• dommerbordet: [Det stod en stol bak ham. Han lot sig falle ned på den, skremt ved tanken på at de kunde se ham. Da han hadde satt sig, kunde han skjule ansiktet bak en haug dokumenter som lå på dommerbordet. Han kunde nu se uten å bli sett. Litt efter litt kom han til sig selv igjen. Han fikk tilbake følelsen av virkelighet og kom snart så vidt til ro at han kunde høre efter. ({{page|202}} ...)]
• dommerværelset: [Han krøllet papiret sammen i hånden, som om disse ordene hadde en underlig besk smak for ham. Han fulgte betjenten. Nogen minutter efter var han alene i et høitidelig, panelt værelse, oplyst av to vokslys som stod på et bord med grønt teppe. Ennå lød i øret på ham de ordene betjenten sa da han gikk: «Dette er dommerværelset. De har bare å dreie messingklinken på den døren der, så kan De komme inn i rettssalen bak rettsformannens stol.» Disse ordene blandet sig med en vag minnelse om de trange gangene og de mørke trappene han hadde gått gjennom hit. ({{page|202}} ...)]
• dompaper: [Faren sa: «Den kloke lever tilfreds med lite. Se på mig, gutten min. Jeg holder ikke av prakt. Du ser mig aldri med klær pyntet med gull og edelstener; den slags falsk stas overlater jeg til dompaper.» – Her lød plutselig høie rop og voldsom klokkeringing og larm fra den kanten hvor Hallene lå. «Hvad er det?» spurte barnet. Faren svarte: «Det er hensynsløse utskeielser.» – Plutselig fikk han se de to små fillete guttene som stod bak det lille grønne svanehuset. – «Der har vi innledningen,» sa han. Og litt efter la han til: «Lovløsheten trenger inn i haven.» ({{page|123}} ...)]
• domprosten: [hadde spist sammen med domprosten eller sognepresten. ({{page|45}} ...)]
• domsbasuner: [Med disse synsmåtene måtte Jean Valjean stå for ham som vanskapt og frastøtende. Han var den utstøtte. Han var galeislaven. Det ordet lød for ham som et støt i domsbasuner; og efter at han lenge hadde stirret på Jean Valjean, var det siste han gjorde, å vende hodet bort med et «vik fra mig». Vade retro. ({{page|305}} ...)]
• domsfullbyrdelser: [ten. – Noget? Hvad for noget? Var det annet i verden enn domstoler, domsfullbyrdelser, politi og myndigheter? Javert var ganske forfjamset. – En ukrenkelig galeislave? En straff-fange som rettferdigheten ikke kunde nå! Og det på grunn av Javerts adferd. ({{page|231}} ...)]
• domsmann: [Vi får ikke leilighet til å tale om hr. Félix Tholomyès senere. Vi nøier oss med å si at han tyve år efter, under Ludvig Filip, var en tykk provinssakfører med stor innflytelse, rik, en sindig velger, en meget streng domsmann og fremdeles levemann. ({{page|105}} ...)]
• domstolen: [Det medlem av domstolen i Douai som førte forsetet ved denne rettssesjonen i Arras, kjente som alle andre dette navnet, så høit og alminnelig aktet. Da rettsbetjenten hemmelig stakk til ham det nevnte papiret og la til: «Denne herren ønsker å være til stede i rettsmøtet,» grep rettsformannen ivrig en penn og skrev et par ord nederst ({{page|202}} ...)]
• domstoler: [ten. – Noget? Hvad for noget? Var det annet i verden enn domstoler, domsfullbyrdelser, politi og myndigheter? Javert var ganske forfjamset. – En ukrenkelig galeislave? En straff-fange som rettferdigheten ikke kunde nå! Og det på grunn av Javerts adferd. ({{page|231}} ...)]
• dona: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• donaus: [dengang han var i Tyskland, i Tottlingen nær Donaus ({{page|45}} ...)]
• donzelot: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• dor: [Thénardier gjentok: «La det nu bli slutt på dette. Hvor meget hadde fyren på sig?» Jean Valjean lette efter i lommene sine. Som før nevnt, brukte han alltid å ha penger på sig. Da han alltid måtte være forberedt på alt, var det blitt en lov for ham. Denne gangen var han likevel på en måte blitt overrumplet. Da han kvelden før hadde tatt på sig nasjonalgardistuniformen, hadde han, så optatt som han var av triste tanker, glemt å ta lommeboken med. Han hadde bare nogen småpenger i vestlommen. Det var omtrent tredve francs. Han vrengte lommene, som var ganske gjennomvåte av søle, og la ned på stenhellene i gangen en louis d’or, to femfrancsstykker og ti–tolv sous. Thénardier stakk underleppen frem og gjorde et betegnede vrikk på halsen. «Du drepte ham for godtkjøp,» sa han. ({{page|189}} ...)]
• dormiunt: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• dorske: [noget å frykte av disse folkene. De er likeglade og dorske ({{page|105}} ...)]
• dosis: [tydig. Hvorfor hadde han ikke ropt om hjelp? Hvorfor hadde han flyktet. Var han far til den unge piken; ja eller nei? Og endelig, var han virkelig den mannen Thénardier mente å kjenne igjen? Thénardier kunde tatt feil. Alt sammen spørsmål uten løsning. – Sant nok, alt dette svekket ikke noget av den unge pikens englelike ynde. Å få se henne igjen, det higet han alltid efter, men håpet ikke lenger på det. For å gjøre ulykken fullstendig vendte nøden tilbake. Under all uroen hadde han for lengst holdt op å arbeide, og ikke noget er farligere enn å slutte med å arbeide; det er en vane som svinner; en vane som er lett å miste, vanskelig å vinne tilbake igjen. Et visst mål av drømmerier er like bra som en avpasset dosis av et sovemiddel. Men å sette drømmerier istedenfor tanker, det er å bytte om næring med gift. Marius drømte kun om henne og hadde bare en søt tanke igjen, den at hun hadde elsket ham: at hennes blikk hadde sagt ham det; at hun ganske visst ikke kjente hans navn, men at hun kjente hans sjel og at hun kanskje, hvor hun så var, elsket ham ennu. Hvem visste, kanskje tenkte hun på ham som han tenkte på henne. Stundom, når han tross de triste tankene kunde føle sig gjennombevet av fryd, sa han til sig selv: «Det er hennes tanker som kommer til mig.» Så la han til: «Kanskje når også mine tanker frem til henne.» ({{page|306}} ...)]
• dott: [set hans i stand, at jeg over sengen min hadde hengt et billede av ham fra den tiden han var liten. Han visste godt at han bare hadde å komme tilbake igjen, og at jeg i årevis har lengtet efter ham, og at jeg om kveldene har sittet i ovnskroken med hendene på knærne og ikke visste hvad jeg skulde ta mig til, og at jeg blev sløv av dette. Du visste så godt at du bare hadde å komme hit og si: ‘Det er mig,’ og at du da vilde blitt herre i huset, og at jeg vilde ha adlydt dig, og at du kunde ha gjort hvad du vilde med din gamle dott av en bestefar. Du visste det godt, men du sa: ‘Nei, han er kongeligsinnet, jeg kommer ikke.’ Og så gikk du på barrikaden og lot dig slå i hjel av ondskap! For å hevne dig på mig. Det er det som er så skammelig. Gå så i seng og sov rolig! Han er død.» ({{page|189}} ...)]
• dovendyrene: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• dovendyret: [Thénardier uten å reise sig. «Madam,» sa han og smilte næsten fryktsomt, «la henne få leke.» – Hvis det hadde vært en gjest som hadde spist lammestek og drukket to flasker vin til maten og som ikke hadde sett ut som en «utfattig stakkar», vilde et slikt ønske vært som en befaling for henne. Men at en mann med slik en hatt tillot sig å ha et ønske, og at en mann med slik en frakk tillot sig å ha en vilje, det trodde madam Thénardier ikke å burde finne sig i. Hun svarte skarpt: «Hun må arbeide hvis hun vil ha mat. Jeg før henne ikke for at hun skal la være å gjøre noget.» – «Hvad er det hun holder på med,» sa den fremmede med den snille stemmen som stod i slik underlig motsetning til tiggerdrakten og bærerskuldrene. Madam Thénardier viste den nåde å svare: «Strømper, om De tillater; strømper til småpikene mine som næsten ikke har strømper og snart må gå barbent.» – Mannen så på Cosettes stakkars røde føtter og blev ved: «Når kan hun bli ferdig med de strømpene?» – «Å, hun kommer da til å holde på minst tre eller fire dager til, det dovendyret.» – «Og hvor meget kan det par strømper være verd når det er ferdig?» – Madam Thénardier sendte ham et hånlig blikk: «Minst tredve sous.» – «Vil De la mig få dem for fem francs?» spurte den fremmede. – «Bevare mig vel,» ropte en av fraktemennene og storlo, «fem francs! Det tror jeg pokker så vel! Fem blanke francs.» – Thénardier mente at han nu burde ta ordet: «Ja, hvis De har lyst til det, kan De nok få strømpene for fem francs. Vi vil nødig si nei til reisende.» – «De må betale straks,» sa madam Thénardier kort og fyndig. – «Jeg kjøper de strømpene, og jeg betaler dem,» sa han mens han tok et femfrancsstykke op av lommen og la på bordet. Så vendte han sig til Cosette: «Nu er det mig som eier arbeidet ditt. Lek du barnet ({{page|344}} ...)]
• dovenskapen: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• dovnet: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• drabantene: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• drabanter: [drabanter op med dem. ({{page|11}} ...)]
• dradd: [Den fremmede fortalte sin historie, litt endret: At hun var arbeiderske; at hennes mann var død; at hun ikke kunde få arbeid i Paris; at hun var på vei for å søke arbeid annetsteds, i sin hjembygd; at hun hadde dradd fra Paris samme morgen til fots; at hun hadde kjørt nogen stykker av veien; at den lille hadde gått litt, men ikke meget, hun var så liten, og at hun hadde måttet bære henne på armen og så var den lille skatten sovnet. Og så kysset hun den lille piken så heftig at hun våknet. Barnet åpnet øinene: de var store og blå som morens, og så, på hva? Ikke noget, alt, med dette alvorlige, stundom strenge blikk som småbarn har og som er en av deres lysende uskylds hemmeligheter for våre tusmørke-evner. En kunde si at de føler sig som engler og vet at vi er mennesker. ({{page|105}} ...)]
• dragen: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• draget: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• dragning: [Marius som hele tiden stod gjemt bak knekket i Mondétourgaten, hadde vært vitne til den første delen av kampen, uviss og grøssende. Men han hadde ikke lenge kundet stå imot den hemmelighetsfulle, uimotståelige svimmelheten som en kan kalle avgrunnens dragning. Da han så den truende fare så nær, så gamle Mabeuf dø, Bahorel bli drept, og Courfeyrac som ropte: «Til hjelp!»; så barnet truet, så at vennene dels trengte til hjelp, dels til hevn, svant all nøling, og han styrtet frem med de to pistolene i hånden. ({{page|84}} ...)]
• dragningen: [Cosette så på den vidunderlige dukken med en slags redsel. Ansiktet var ennu forgrått, men øinene fikk litt efter litt, lik himmelen i grålysningen, underlige stråler av glede. Hun følte det som om dukken vilde lynslå henne om hun tok i den. Det var også på en viss måte sant, fordi hun sa sig selv at madamen vilde skjelle henne ut – og slå. Men dragningen var for sterk. Hun gikk til slutt nærmere og sa fryktsomt vendt mot madam Thénardier: «Får jeg virkelig lov?» – Ord kan ikke skildre dette uttrykket som på en gang var preget av håpløshet, redsel og av stråleglede. – «Natur- ({{page|344}} ...)]
• dragon: [Hvad gikk for sig i dette skjebnesvangre øieblikket? Ingen vet det med visshet. Nogen forteller at det lød et angrepssignal fra Arsenalkaien; andre at en guttunge gav en dragon et neveslag. Sikkert er det at tre ({{page|32}} ...)]
• dragoners: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• draguignan: [| Til foreningen for barnesorg i Draguignan || style="text-align:right" | 250 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• draktutleieren: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• drankeren: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• draperi: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• drapsmenn: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• dre: [dre møbler enn et firkantet, simpelt trebord og fire stråstoler. I spisestuen var det dessuten en gammel skjenk, ({{page|11}} ...)]
• drep: [Det var ikke lett å sette Javert i undring. Men så meget han enn var herre over sig selv, kunde han ikke undgå en sinnsrystelse. Han blev stående urørlig og gape. – Jean Valjean fortsatte: «Jeg tror ikke jeg kommer vekk herfra. Men om jeg likevel skulde komme vekk, bor jeg under navnet Fauchelevent i l’Homme-Armégaten nummer syv.» – Javert trakk med et tigergrin op den ene munnviken og mumlet mellem tennene: «Pass dig.» – «Gå!» sa Jean Valjean. – Javert svarte: «Du kaller dig Fauchelevent og bor i l’Homme-Armégaten?» – «Nummer syv.» – Javert gjentok halvhøit: «Nummer syv.» Så knappet han igjen frakken, fikk stram militærholdning, gjorde helomvending, la armene over kors og støttet haken i hånden, og slik tok han til å gå i retning av Hallene. Jean Valjean så efter ham. Da Javert hadde gått nogen skritt, vendte han sig og ropte til Jean Valjean: «De plager mig. Drep mig heller.» – Han la ikke merke til at han ikke lenger sa du til Jean Valjean. – «Gå Deres vei,» sa Jean Valjean. Javert gikk langsomt videre. Et øieblikk efter svingte han rundt hjørnet til Prêcheurgaten. Da han var borte, skjøt Jean Valjean pistolen av i luften. Så kom han tilbake til barrikaden og sa: «Det er gjort.» Her hadde det hendt følgende: Marius, som for det meste hadde vært optatt utenfor, hadde ikke lagt merke til spionen som lå bundet i mørket bakerst i skjenkestuen. Da han fikk se ham ute i dagslyset idet han skulde gå over barrikaden for å bli skutt, kjente han ham igjen. ({{page|123}} ...)]
• drett: [drett, den dype stråleglansen i de blå øinene, den fine huden, det yndefulle merket hun hadde på halsen, alle hennes tanker. Han eide også alle hennes drømmer. Han tilbad alt hun hadde på sig, sløifer, hansker, pulsvanter, halvstøvler, lik hellige ting han var herre over. Å eie Cosette var for Marius blitt det samme som å leve. Og plutselig lød de ordene: «Vi skal reise bort.» Virkelighetens barske røst ropte til ham: «Cosette er ikke din.» ({{page|9}} ...)]
• dreven: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• drevne: [tre første var mere drevne, mere sorgløse, mere med på ({{page|105}} ...)]
• dri: [Mens Marius så på den unge pike med undring og sorg, gikk hun omkring med spøkelsesaktig dristighet. Hun brydde sig ikke om at hun var naken. Av og til gled den fillete serken like ned til livet på henne. Hun flyttet på stolene, rotet i toalettsakene på kommoden, tok på klærne hans og snuste i krokene. «Hallo!» sa hun, «De har et speil!» Så nynnet hun, akkurat som om hun hadde vært alene, nogen vaudevillestubber, nogen lystige omkved som den hese stemmen gjorde uhyggelig. Under denne dri- ({{page|217}} ...)]
• drift: [ikke ham som hadde stjålet, det var slett ikke mennesket, men dyret i ham, som av vane og drift tankeløst ({{page|45}} ...)]
• driften: [Bli! Men overfor en så voldsom fristelse mistet han vettet: han hadde bare driften. Bare dyret handlet. Når ({{page|45}} ...)]
• drikkevarer: [Det er her nødvendig å nevne at Fauchelevent i sin angst nok bød på et glass, men han uttalte sig ikke om hvem som skulde betale. Som regel var det Fauchelevent som bød og far Mestienne betalte. Den helt nye, endrede stilling som den nye graveren hadde skapt, krevde at det blev budt på drikkevarer, men den gamle gartneren lot, ikke uten mening, det vanskelige spørsmålet om betalingen uomtalt. For så ophisset enn Fauchelevent var, hadde han ikke nogen lyst til å betale. ({{page|56}} ...)]
• drikkfeldig: [Nå ja! Kort tid efter at Jean Valjean ifølge statsadvokatens mening hadde streifet rundt omkring Montfermeil de dagene efter flukten da han hadde frihet, la folk i den landsbyen merke til at en gammel veivokter som het Boulatruelle hadde «sin gang» i skogen. Folk der på stedet trodde å vite at Boulatruelle hadde vært på slaveriet; han stod på en viss måte under opsikt av politiet, og da han ikke kunde få arbeide noget sted, hadde administrasjonen for lav lønn ansatt ham som veivokter på tverrveien mellem Gagny og Lagny. Denne Boulatruelle var en mann som folk på stedet så skjevt til; han var meget ærbødig, meget ydmyk, ferdig til å stryke luen av for alle og enhver, skalv og smilte foran gendarmene, kanskje medlem av røverbander, blev det sagt, mistenkt for å ligge på lur i krattet når natten falt på. Det eneste som talte til fordel for ham, var at han var drikkfeldig. ({{page|331}} ...)]
• driste: [Da den reisende vendte sig, var verten gått. Thénardier hadde listet sig vekk i stillhet uten å driste sig til å si god natt. Han vilde ikke optre med uærbødig hjertelighet overfor en mann som han hadde foresatt sig å flå kongelig neste dag. Verten trakk sig tilbake til sitt værelse. Konen lå, men hun sov ikke. Da hun hørte at ektemannen kom, vendte hun sig og sa til ham: «Det sier jeg dig, at imorgen kjører jeg Cosette på porten.» – Thénardier svarte koldt: «Som du bærer dig.» – Flere ord vekslet de ikke, og nogen minutter efter var lyset slukket hos dem. ({{page|344}} ...)]
• dristet: [Til slutt dristet konen sig til å si: «Hva? Er du virkelig sikker på det?» – «Sikker. Det er nok åtte år siden, men jeg kjenner’n igjen. Å! jeg kjenner’n igjen! Jeg kjente’n igjen med en gang. Hva? Falt ikke det dig i øinene?» – «Nei.» – «Men jeg sa jo til dig: legg merke til ham! Det var samme skikkelsen, samme ansiktet, knapt eldre; det er folk som ikke blir gamle, jeg vet ikke hvorledes de greier det; det var samme røsten også. Han er bedre kledd, det er det hele. Å, din gamle hemmelighetsfulle satan, nu har jeg dig.» – Han stoppet og sa til døtrene: «Ut med dere! – Det er da rart at ikke det falt dig i øinene.» – De reiste sig for å adlyde. Moren knurret: «Med den sårede hånden?» – «Å, frisk luft vil være bra for henne.» – Det var klart at han var en mann en ikke svarte igjen. De to pikene gikk sin vei. Da begge var i døren, grep faren den eldste i armen og sa med et særegent tonefall: «Dere kommer tilbake presis klokken fem. Begge to. Jeg har bruk for dere.» ({{page|217}} ...)]
• dritt: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• drittunger: [De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og opfinnsomme fyren, omstreifer akkurat lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over sig noget elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil. «Men er du ikke redd for politikonstablene?» spurte den eldste fryktsomt. Gavroche nøide sig med å svare: «Drittunger. En sier ikke konstablene, en sier kostene.» ({{page|368}} ...)]
• driv: [Hvorledes vilde barrikaden stå sig mot kulen? Ville den straks slå en bresje? Det var spørsmålet. Mens oprørerne ladde geværene igjen, ladde artilleristene kanonen. Spenningen var stor i barrikaden. Skuddet gikk av, et dundrende smell. – «Her!» ropte en lystig stemme. Og samtidig med at kulen slo mot barrikaden hoppet Gavroche ned i den. Han kom fra Cygnegaten og hadde lettvint klatret over barrikaden ut mot Petite-Truanderiegaten. Gavroche gjorde ikke større inntrykk i barrikaden enn kulen, som var blitt sittende fast i fyllingen. Den hadde i det høieste knust et av omnibushjulene og ødelagt den gamle kalkkjerren. Da de så det, satte barrikaden i å le. – «Driv på,» ropte Laigle til artilleristene. ({{page|123}} ...)]
• driveren: [«Nå da!» ropte han, «stig på da, smågutter, så skal dere få se hvor godt her er. Stig på, du,» sa han til den eldste, «jeg skal rekke dig hånden.» – De to småguttene puffet til hverandre med skuldrene; Gavroche skapte frykt og tillit hos dem på samme tid, og det øsregnet. Den eldste våget sig i vei. Da den yngste så broren gå opover stigen og at han selv blev alene igjen mellem benene på det svære dyret, hadde han mest lyst til å gråte, men torde ikke. Den eldste steg langsomt opover stigen. Gavroche satte mot i ham mens han klatret, med utrop lik de fektemestrene bruker til elevene sine eller driveren til eslet: «Vær ikke redd! – Slik ja! Gå på! Sett foten der. Kom med hånden. Friskt mot!» Og da han kunde nå ham, grep han ham brått og kraftig i armen og trakk ham til sig. «Hukket,» sa han. Gutten hadde kommet gjennom åpningen. «Nå får du sette dig. Vær så vennlig å ta plass, min herre,» sa Gavroche og så krøp han ut gjennom hullet og lot sig med en silkeapes smidighet ({{page|368}} ...)]
• drivfjæren: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• drivvåt: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• droitmur: [Så gav han sig til å lete. Han hadde en vidunderlig djevelsk stund. Han lot sin mann gå, ganske sikker på at han hadde ham, men han ønsket å trekke det lengst mulig ut med å gripe ham, lykkelig over å vite ham fanget og se ham fri. Han nøt dette øieblikket. Maskene i nettet var fast knyttet. Han så efter ham med samme vellyst som edderkoppen når den lar fluen flagre i nettet. Han var seiersikker, han trengte bare å lukke hånden. Mot så mange var selve tanken på motstand umulig, hvor dristig, kraftig og fortvilet enn Jean Valjean var. – Javert rykket langsomt frem, undersøkte og gransket hver krok i gaten lik lommene på en tyv. – Da han kom midt inn i nettet, var det ikke en flue å finne. Tenke sig hans harme! Han spurte ut vakten på hjørnet av Droit-Mur- og Picpusgaten. Mannen hadde stått rolig på sin post uten å ha sett et menneske. Skuffelsen gjorde et øieblikk Javert både nedtrykt og rasende. ({{page|24}} ...)]
• droitmurgatens: [blindgaten som lå der lik en felle og på Droit-Murgatens ({{page|24}} ...)]
• dronninger: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• drosjekusk: [Tross det at Marius måtte være meget var i den retningen, hadde han likevel strakt undersøkelsene like til politikammeret. Men han fikk like lite å vite der som annetsteds. Politikammeret visste endog mindre enn drosjekusken. Der hadde de ikke minste kjennskap til nogen arrestasjon foretatt 6. juni ved gitteret foran hovedkloakken; det hadde ikke kommet nogen rapport fra nogen politimann om den hendelsen, som politikammeret regnet for opspinn. De mente at det var drosjekusken som hadde funnet på den skrønen. En drosjekusk som ønsker drikkepenger, kan finne på alt, også innbilninger. Det var likevel en sikker kjensgjerning, og Marius kunde ikke tvile på den, hvis han ikke vilde tvile på at han var sig selv, som før sagt. Hele denne underlige gåten var uløselig. ({{page|245}} ...)]
• drukkenbolten: [den forvandlede drukkenbolten. Han gjentok: «Leve republikken!», gikk tvers over stuen med faste skritt og stilte sig foran geværene ved siden av Enjolras. – «Skyt to med ett skudd,» sa han. Og så vendte han sig om mot Enjolras og sa mykt: «Får jeg lov?» – Enjolras trykket ham i hånden og smilte. ({{page|123}} ...)]
• drukkenbolter: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• drukkenboltstemmen: [Ansiktet var ikke ganske fremmed for Marius. Han syntes han hadde sett det før etsteds: «Hvad vil De, frøken?» spurte han. Den unge piken svarte med den gamle drukkenboltstemmen: «Det er et brev til Dem, herr Marius.» Hun navngav Marius, og han kunde altså ikke ({{page|217}} ...)]
• drukkenskapen: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• druknede: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• dryader: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• drypper: [Hun tjente også litt, så vi to kunde klare oss. Hun slet også vondt. Hele dagen med halve kroppen i vaskebaljen, i regn, i sne, med vinden like i ansiktet; om det fryser på, gjør det samme, en må vaske; det er folk som ikke har meget tøi og som venter på vasken. Hvis en ikke vasker, mister en arbeide. Baljene er ikke tette så vann drypper på en fra alle kanter. Skjørtene blir ganske gjennomvåte, oventil og nedentil. Og det trenger tvers gjennom. Hun kom hjem klokken syv om aftenen og la sig med det samme; hun var så trett. Mannen hennes slo henne. Hun er død. Vi hadde det ikke særlig godt. Det var en ordentlig pike som aldri gikk på dans, men holdt sig rolig og stille. Jeg husker en karnevalsaften da hun la sig klokken åtte. Ja, det er så sant som det er sagt. De trenger bare å spørre efter. Å hva! spørre efter! jeg er et fe. Paris, det er en avgrunn. Hvem er det som kjenner far Champmathieu? Men jeg nevner hr. Baloup, spør hos Baloup. Forresten vet jeg ikke hvad dere vil mig.» ({{page|202}} ...)]
• dråpen: [{{sperret|{{x-større|DEN SISTE DRÅPEN I LIDELSENS KALK}}}} ({{page|305}} ...)]
• drøfte: [drøfte saken.» ({{page|105}} ...)]
• drøftelse: [ikke så meget av vennskap som av instinktmessig koketteri. Listolier og Fameuil var optatt med en drøftelse av sine professorer og holdt på å forklare Fantine ({{page|105}} ...)]
• drøftelsen: [Dette og drøftelsen med de andre politifolkene da de stanset på Rollinplassen, heftet ham og gjorde at han nær hadde mistet sporet. Men han skjønte temmelig snart at Jean Valjean vilde legge elven mellem sig og forfølgerne. Han bøide hodet og tenkte efter, lik en sporhund som stikker snuten mot jorden for å være sikker på sporet. Takket være sitt sikre instinkt gikk Javert rett til Austerlitzbroen. Et ord til brovakten klarla saken. «Har De sett en mann med en liten pike?» – «Ja, jeg lot dem betale to sous,» svarte brovakten. – Javert kom ut på broen akkurat tidsnok til å se Jean Valjean gå tvers over den månelyse plassen med Cosette i hånden. Han så ham gå inn i Vert-Saint-Antoinegaten; han kom til å tenke på Genrot- ({{page|24}} ...)]
• drøftelser: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• drøit: [Det ene ordet ventet ikke på det andre. Den gamle mannen talte med en landsens snakkesalighet som ikke hadde det minste urovekkende ved sig. Alt blev sagt med en blanding av undring og barnlig enfold. – «Hvem er De? Og hvad er dette for et hus?» spurte Jean Valjean. – «Jamen er dette drøit,» ropte gamlingen, «jeg er her, fordi De har skaffet mig plass her, og dette huset er det De har skaffet mig plass i. Hva! Kjenner De mig ikke?» – «Nei,» sa Jean Valjean. «Og hvorledes går det til at De kjenner mig?» – «De har jo reddet livet mitt,» sa mannen. Han vendte sig, så månelyset falt på ansiktet hans, og Jean Valjean kjente igjen gamle Fauchelevent. – «Å,» sa Jean Valjean, «er det Dem? ja, nu kjenner jeg Dem.» – «Det var da bra,» sa gamlingen støtt. – «Og hvad gjør De her?» spurte Jean Valjean. – «Jeg dekker jo over melonene mine.» ({{page|24}} ...)]
• drømmeland: [hører ikke engang på mig, den blonde datter av drømmeland. Forresten, er hun bare friskhet, ynde, ungdom, ({{page|105}} ...)]
• drømmenes: [Cosette på et alter. Og bak alteret og stråleglansen blandet de to sinnbilledene sig sammen til ett og bak det så Cosette som gjennom en sky, Marius som gjennom et flammeskjær, det ophøiede, det virkelige, kyssenes og drømmenes møtested, bryllupsnatten. ({{page|279}} ...)]
• drømmeriket: [Hele haven lå mellem dem og gaten. Hver gang Marius gikk inn eller ut, rettet han med omhu jernstangen i gitteret slik at ikke noget spor var synlig. Han gikk vanligvis bortimot midnatt, og vendte tilbake til Courfeyrac som stundom la armene overkors og med alvorsmine sa til Marius: «Du skeier ut, unge mann.» En morgen sa han: «Kjære dig, du ser ut som om du bodde på månen, i drømmeriket, i innbilningslandet, i hovedstaden Såpeboble. Hør nu gutten min, hvad heter hun?» ({{page|404}} ...)]
• drømmerne: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• drømmers: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• drømmesinn: [Månen kastet et blekt lys inn i dette røde, flammende rommet, og for Marius’ drømmesinn tok måneskinnet sig selv i dette handlingsøieblikk ut som en himmelsk tanke midt i de hesligste drømmer på jorden. Gjennom den istykkerslåtte ruten trengte vinden inn og bidro til å dempe varmen. Jondrette hadde tent pipen og satt på den istykkerslåtte stolen og røkte. Konen snakket lavt med ham. På hodet hadde hun en sort hatt med store fjær, et stort, rutet tørklæ over strikkeskjørtet, og på bena de mannfolkskoene som datteren hadde brukt om morgenen. Det var de klesplaggene som hadde fått Jondrette til å si: «Det er bra at du har pyntet dig.» Selv hadde han på sig den nye, altfor store frakken han hadde fått av Hvit. ({{page|217}} ...)]
• drømmeskogen: [– «Det ordner det hele, ikke sant, frøken Gillenormand den eldre?» spurte bestefaren. «Den fandens Marius, han går der i drømmeskogen og fanger sig en gullfugl. Hvem vil nu tro på unge folks forelskelse. Studentene finner sig små veninder med seks hundre tusen francs. Englebarna er flinkere enn Rothschild.» – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» gjentok frøken Gillenormand halvhøit. «Fem hundre og fire og åtti! En kan næsten si seks hundre tusen, hvad?» ({{page|245}} ...)]
• drømmeslottet: [Et smil under en hvit tyllhatt med fiolette nakkebånd er nok til at sjelen trer inn i drømmeslottet. ({{page|350}} ...)]
• drømmesløvhet: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• drømmespinn: [mekanisme uten større verd, et slags leketøi, et drømmespinn av en fantastisk opfinner, en utopi: en dampbåt. ({{page|105}} ...)]
• drømmesyner: [Det var dessuten ikke det eneste han undret sig over av det som gikk og kom i hans minne om fortiden. Undertiden kunde Marius gripe sig omkring hodet med begge hendene, og da passerte den larmende uklare fortiden gjennom tusmørket i hjernen. Han så igjen Mabeuf falle, hørte Gavroche synge midt under kardeskilden, følte Éponines kolde panne mot leppene; og alle vennene hans, Enjolras, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Combeferre, Laigle, Grantaire, dukke frem for ham og blev borte igjen. Var de bare drømmesyner disse kjære, sørgelige, tapre, utmerkede eller tragiske skikkelsene? Hadde de virkelig vært til? Oprøret hadde hyllet alt sammen inn i røk. Slik svær feber skaper svære drømmerier. Han spurte sig selv, han prøvde sig selv; han blev svimmel av alle disse hendelsene og personene som blev borte. Hvor var de hen alle sammen? Var det sant at de var døde? Et fall i mørket hadde revet dem alle med sig undtagen ham. Alt var likesom blitt borte for ham bak et teaterteppe. Og han selv, var han virkelig den samme? Han, den fattige, var nu rik; han, den utstøtte, hadde familie; han, den fortvilede, skulde gifte sig med Cosette. Han følte det som om han hadde passert gjennom en grav, og at han hadde vært sort da han gikk inn i den, og var blitt hvit da han kom ut av den. Og i denne graven var de andre blitt igjen. Til visse tider kunde alle disse skikkelsene fra fortiden komme tilbake og slå krets omkring ham og gjøre ham trist; så tenkte han på Cosette og blev lykkelig igjen. Men ikke annet enn en slik fryd kunde slette ut den forferdelige hendelsen. ({{page|245}} ...)]
• drømmetunge: [Til slutt var han blitt dristigere og hadde nærmet sig benken. Men han gikk ikke forbi den av frykt og av omtanke. Han mente at det var uklokt «å vekke farens opmerksomhet». Listig stilte han sig derfor op bak trær og marmorstøtter, slik at han så mest mulig av den unge piken og var minst mulig synlig for den gamle herren. Nogen ganger kunde han stå urørlig halvtimer i trekk i skyggen av en eller annen Leonidas eller Spartacus med en bok i hånden mens han blygt så bort på den unge piken, og hun vendte med et vagt smil profilen mot ham. Mens hun på den naturligste og roligste måte av verden småsnakket med den hvithårete mannen, så hun på Marius med drømmetunge, jomfruelig svermeriske øine. ({{page|201}} ...)]
• drømmeverden: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• duboi: [Det var et redselsfullt øieblikk. Kløften var der, uventet, gapende, bent ned for hestebenene, to favner dyp mellem begge skråningene; den andre rekken trykket den første nedi, og den tredje trykket den andre nedi; hestene steilet, kastet sig bakover, falt på ryggen, gled med alle fire benene i været, kastet rytterne av, knuste dem; det var ikke mulig å trekke sig tilbake. Hele kolonnen var som et eneste kastevåben, den styrken som skulde ha knust englenderne, knuste franskmennene; den ubønnhørlige kløften kunde ingen komme over før den var fylt, ryttere og hester styrtet ned hulter til bulter og blev knust, blev mat for dette svelget, og da graven var full av levende mennesker, stormet resten frem over den. Næsten en tredjedel av brigaden Duboi styrtet ned i avgrunnen. ({{page|299}} ...)]
• dubois: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• duell: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• duene: [Cosette lette efter et navn, det var ikke noe; en underskrift, det var ingen. Hvem var det da til? Det var vel til henne, siden en hånd hadde lagt pakken på benken. Hvem var det fra? Hun blev grepet av en uimotståelig fortryllelse; hun prøvde å få øinene vekk fra disse bladene som skalv i hånden på henne, hun så på himmelen, gaten, trærne som lå badet i lys, duene som fløi op fra et tak i nærheten; plutselig senket blikket sig raskt ned på håndskriftet, og hun sa til sig selv at hun måtte vite hvad som stod der. ({{page|350}} ...)]
• duer: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• dueslaget: [bene satt bak gitter og slå; men en skarpere og mere bitende sno strøk gjennom dueslaget. Hvorfor? ({{page|56}} ...)]
• dufte: [vilde jeg kalle mig Rosa. En blomst skal dufte godt, en ({{page|105}} ...)]
• dufter: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• duftet: [i Saint-Cloud duftet balsamisk. Luftningen fra Seinen ({{page|105}} ...)]
• dukkebenene: [Men så varsomt enn Cosette gikk frem, la hun ikke merke til at et av dukkebenene stakk frem og at det falt et sterkt ildslys over det fra gruen. Dette røde benet som stakk lysende ut av skyggen, fanget plutselig Azelmas blikk, og hun sa til Éponine: «Se der, søster.» De to småpikene holdt målløse op å leke. Cosette hadde tatt dukken. Éponine reiste sig og gikk, uten å slippe katten, like bort til moren og trakk henne i skjørtet. «La mig være,» sa moren. «Hvad er det du vil?» – «Mor,» sa barnet, «se der.» Og hun pekte på Cosette som var opslukt av det nydelsesrike øieblikket og hverken så eller hørte. ({{page|344}} ...)]
• dukkens: [Den fremmede så ut som om han hadde øinene fulle av tårer og som om han var kommet dit at en ikke tør snakke for ikke å gråte. Han nikket til Cosette og la «damens» hånd i hennes. Cosette trakk hånden fort tilbake som om «damen» hadde brent henne, og gav sig til å stirre ned på gulvet. Plutselig vendte hun sig og grep ivrig tak i dukken. – «Jeg kaller den Catherine,» sa hun. Det var et eiendommelig øieblikk da Cosettes filler blev trykket inn mot dukkens bånd og lekre kjole av rød musselin. «Må jeg sette henne på en stol, madam?» spurte hun. – «Ja, barnet mitt,» svarte Thénardier. ({{page|344}} ...)]
• dukkert: [Bestefaren satte i å le, pipende og uhyggelig, mens han hostet og snakket. «Ha! ha! ha! Slik har De tenkt: Jeg går til den gamle parykkblokken, det latterlige fehodet. Så leit det er at jeg ikke er fem og tyve år! Da skulde jeg gi Dem en god dag. Men det er det samme, jeg sier: «Gamle idiot, du er altfor glad over å se mig, jeg skal gifte mig med frøken ingenting, datter av herr ingenting, jeg har ingen skjorte, hun har ingen serk, det passer bra; jeg kastet min fremtid overbord, min ungdom, mitt liv; jeg har lyst til å ta en dukkert ned i elendigheten med en kone om halsen; du må gi ditt samtykke! Og så samtykker den gamle forsteningen. Som du vil, bare gift dig … Aldri, vennen min, aldri!» – «Far!» – «Aldri!» ({{page|9}} ...)]
• dukkeskjenker: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• dulgt: [henne ut, følte han sig dypt grepet. Alt han eide av kjærlighet og ømhet, våknet og kastet sig over dette barnet. Gikk han bort til sengen der hun sov, skalv han av glede; han følte morsangst og skjønte ikke hvad det var. For meget dulgt og stille skjer den store og merkelige hendelsen at et hjerte blir grepet av kjærlighet. Stakkars gamle hjerte som var blitt ganske nytt! ({{page|9}} ...)]
• dulgte: [«Hør på mig, Théodule.» – «Jeg hører, tante.» – «Vær opmerksom.» – «Jeg er opmerksom.» – «Jeg skal si dig, Marius reiser av og til bort.» – «Å, jasså nå.» – «Han reiser og er borte om natten.» – «Å hå!» – «Vi vil gjerne vite hvad det er som ligger under.» – Théodule svarte med en herdet manns ro: «Et eller annet skjørt.» – Og la så til med dette dulgte smilet som viser at en er sikker i sin sak: «Et pikebarn.» – «Ja, det er klart,» ropte tanten som syntes det var som talt av selve Gillenormand, og som følte sig fullt overbevist ved at ordet «pikebarn» blev betont akkurat på samme måte som av faren. Hun la til: «Gjør oss en glede. Følg efter Marius. Han kjenner dig ikke, så det vil falle dig lett. Gjelder det et pikebarn, så prøv å få snakke med det pikebarnet; skriv så og fortell oss historien. Det vil more bestefaren.» ({{page|140}} ...)]
• dumdristige: [Da alle tre måtene har slemme følger, blir vanligvis den andre måten valgt, da den i det minste fører med sig nogen fordeler, blandt andre den å eie en skatt, om så bare for en måned. Dumdristige folk som fristes av alle muligheter, har da, efter det som fortelles, temmelig ofte gravd op igjen de hullene som den sorte mannen har gravd, og prøvd å stjele fra djevelen. Men skal en tro overleveringen, synes utbyttet å ha vært ringe. ({{page|331}} ...)]
• dumhetsgjemslet: [dumhetsgjemslet. Jeg får hjelpe dig ut av knipen. Hjelpe en grei kar som er i beit, det er min jobb.» ({{page|189}} ...)]
• dummere: [Hun stoppet næsten kvalt av sinne, så sa hun: «Herr Thénardier, gamlingen har narret dig, du er for god av dig. Jeg skulde ha fått kjeften op på ham, jeg, og om han hadde prøvd å lure mig, skulde jeg kokt ham levende. Jeg skulde lett nok ha fått ham til å snakke og si hvor han hadde datteren og hvor grunkene er. En har god grunn til å si at mennene er meget dummere enn kvinnfolkene. Ingen i nummer sytten! Det er en stor gatedør. Ingen herr Fabre i Saint-Dominiquegaten. I strakt trav og drikkepenger til kusken og allting! Jeg har snakket med portneren og portnerkonen, en svær, pen kone; de kjente ikke noget til ham.» ({{page|217}} ...)]
• dumrian: [ha slitt hjertet i stykker samtidig. Så sa jeg til mig selv: ‘Jeg kan ikke leve annet sted enn her. Jeg må bli her.’ Ja visst, De har rett, jeg er en dumrian; hvorfor skulde jeg ikke ganske enkelt bli her. De tilbyr mig et værelse her i huset, fru Pontmercy er svært glad i mig, hun sier til lenestolen: ‘Strekk armene ut imot ham,’ Deres bestefar vil også gjerne ha mig her; han liker mig; vi kunde bo her alle sammen og jeg by Cosette min arm – om forlatelse, fru Pontmercy, det er gammel vane – vi kunde ha samme tak, samme bord, samme ild, samme kaminkrok om vinteren, samme turer om sommeren; det er glede, det er lykke, det er alt. Vi kunde leve som en familie. En familie!» ({{page|305}} ...)]
• dun: [Det gikk nogen minutter. Jean Valjean stod urørlig der Basque hadde gått fra ham. Han var veldig blek. Øinene var så hule og så dypt innsunket efter den søvnløse natten at de næsten forsvant. De sorte klærne hadde de kjedelige foldene som vanlig når klær har vært på hele natten. Albuene var hvite av dun, som klede får når det gnis mot bomullstøi. Jean Valjean stod og så ned på det vinduet som solen tegnet for føttene på ham. ({{page|305}} ...)]
• dunk: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• dunke: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• dunkelhet: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• dunken: [Marius hadde gått inn i skjenkestuen, hadde tatt kruttdunken og hadde så nyttet røken og det tette mørket som fylte barrikaden, til å snike sig bort til den stenhvelvingen som fakkelen var stilt op i. Å rive løs fakkelen, sette kruttdunken der, stable op brosten over dunken som med en slags fryktelig lydighet straks gikk i stykker, alt det hadde bare vært et øieblikks sak, og nu stod alle, nasjonalgardister, borgergardister, officerer, soldater, i flokk på den andre siden av barrikaden og stirret i skrekk på ham der han stod med foten på brostenene og fakkelen i hånden; det stolte ansiktet lyste av en skjebnesvanger beslutning; han bøide fakkelflammen mot det fryktelige stedet der en kunde se den knuste kruttdunken, og sendte ({{page|84}} ...)]
• dunket: [styrtet på kaien. Ved det dunket stoppet både vognen og ({{page|105}} ...)]
• dunklere: [Ikke nogen av de gåtene han hadde håpet å se løst, var blitt opklart; tvert imot var alt blitt dunklere; han hadde ikke fått vite noget sikkert om det vakre pikebarnet fra Luxembourg-parken og om den mannen han kalte Hvit, utover det at Jondrette kjente dem. Av de gåtefulle ordene som var blitt sagt, var det bare én ting han hadde skjønt klart, at det brygget op til et bakhold, et hemmelig, fryktelig bakhold; at de begge to var i stor fare, rimeligvis også hun, ganske sikkert faren; at han måtte redde dem; at det var nødvendig å ødelegge Jondrettes heslige planer, rive denne kingelveven i stykker. ({{page|217}} ...)]
• dunstene: [høre brus, men en kunde ikke se elven. Av og til viste det sig nede i dette svimlende dyp, et ganske svakt lysglimt som buktet sig bortover. Så blev lysskjæret borte, og alt blev utydelig igjen. Det var som om et umåtelig rom hadde åpnet sig der nede. Det en hadde under sig, var ikke vann, men en avgrunn. Den steile kaimuren som en uklart skimtet i mørket til den plutselig blev borte, virket som en skråning ned mot uendeligheten. En kunde ikke se noget, men en følte den fiendtlige kulden fra vannet og en kunde kjenne dunstene fra de fuktige stenene. Det steg et rått gufs op av denne avgrunnen. Flodens vannmasser som en snarere gjettet sig til enn så, den tragiske hviskingen fra bølgene, de uhyggelige, svære brobuene, den innbilte styrtningen ned mot det uendelige mørket, det var alt fullt av redsel. ({{page|231}} ...)]
• dupont: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• durance: [En må ride. Selv broen over Durance til Chateaux-Arnoux kan ({{page|11}} ...)]
• durham: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• durutte: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• dus: [dus,» skrek Listolier. — «Det er hviledag idag,» svarte ({{page|105}} ...)]
• dutter: [jager mig ikke. De sier herr! til mig. De dutter mig ({{page|45}} ...)]
• dvalen: [Mens han holdt på med denne delen av hjelpen han ydet den døende, åpnet officeren øinene og sa lavt: «Takk!» Den voldsomme måten mannen hadde håndtert ham på, den friske natteluften, det at han kunde puste fritt, hadde vekket ham av dvalen. Omstreiferen svarte ikke. Han løftet hodet. Han hørte støi av skritt ute på sletten, rimeligvis en eller annen patrulje som nærmet sig. Officeren mumlet, ennu med dødskamp i stemmen: – «Hvem vant slaget?» – «Engelskmennene,» svarte omstreiferen. – Officeren blev ved: «Let efter i lommene mine. Der vil De finne en pung og et ur. Ta det.» Det var alt gjort. Omstreiferen lot som om han gjorde det han blev bedt om, og sa: «Der er ikke noget.» – «Nogen har stjålet fra mig,» svarte officeren, «jeg er lei for det. De skulde ha fått det.» ({{page|299}} ...)]
• dvergen: [Til slutt lyktes det likevel en kule som var mere velrettet eller mere lumsk enn de andre, å ramme dette blålysbarnet. De så Gavroche vakle, så falt han over ende. Hele barrikaden satte i et skrik; men det bodde en Antæus i denne dvergen; for en gamin er det å røre gaten som for kjempen å røre jorden. Gavroche hadde bare falt for å reise sig igjen; han kom sig op i sittende stilling, en lang blodstrøm silte nedover ansiktet hans, han løftet begge armene i været, så mot den kanten skuddet var kommet fra, og gav sig til å synge: ({{page|123}} ...)]
• dvergunge: [Pariser-gaminen er en dvergunge av denne kjempekvinnen. ({{page|119}} ...)]
• dybden: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• dybder: [den han elsket, en slik tjeneste. Men hvorledes skulde han gå frem? Varsle de personene som var truet? Hvor skulde han finne dem? Han visste ikke hvor de bodde. De hadde vist sig for ham et øieblikk, og så hadde de igjen blitt borte i Paris’ umåtelige dybder. Vente ved døren til kl. 6 på kvelden når Hvit kom og varsle ham om snaren? Men Jondrette og folkene hans vil se ham stå på lur, stedet var ensomt, de var sterkere enn han, de kunde gripe ham eller fjerne ham, og den Marius vilde ha reddet, var fortapt. Klokken hadde slått ett; overfallet vilde skje klokken seks. Marius hadde fem timer til rådighet. ({{page|217}} ...)]
• dydefulle: [oss hverken være dydige, dydefulle eller dydsmønstre. ({{page|105}} ...)]
• dydige: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• dydsmønstre: [oss hverken være dydige, dydefulle eller dydsmønstre. ({{page|105}} ...)]
• dyktiges: [Å redde sig ved det som har skapt faren, er den dyktiges mesterstykke. Gavroche målte hele stillingen med et blikk. Det var kjerren som hadde satt ham i knipe, det var kjerren som måtte hjelpe ham. Med det samme sersjanten vilde styrte sig over Gavroche, kom kjerren som var blitt et våben, farende mot ham med full kraft og traff ham i magen, så han falt baklengs i rennestenen mens geværet gikk av i luften. Ved ropet fra sersjanten hadde vaktposten styrtet ut hulter til bulter; geværskuddet blev fulgt av en hel salve fyrt på slump, og så ladde ({{page|103}} ...)]
• dyktighet: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• dyktigheten: [De to småguttene fulgte mekanisk efter mens de holdt hverandre i hånden. Da de hadde kommet inn i en mørk port og i ly for nysgjerrige blikk og regnet, spurte Montparnasse: «Vet du hvor jeg skal hen? Til Babet!» – «Jaså, heter hun Babet!» sa Gavroche. – Montparnasse senket stemmen: «Ikke hun, han.» – «Å nå, Babet!» – «Ja, Babet.» – «Jeg trodde han satt i spenn.» – «Han har løst op spennen.» Og han fortalte i en fart at samme morgen da Babet skulde føres over til Conciergeriefengslet, hadde han sluppet unda ved å ta til venstre istedenfor til høire i «gangen til forhørsretten». – Gavroche beundret dyktigheten: «For en kunstner av en tannbrekker!» sa han. ({{page|368}} ...)]
• dyktigste: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• dyle: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• dynastiet: [jernringer rundt, høie søppelhauger og gangdører med eldgamle jerngitter. Når en fra Saint-Denisgaten kom inn i Chanvreriegaten, snevret den sig mere og mere sammen som om en hadde kommet inn i en lang trakt. Gaten var ganske kort og lot til å være sperret ut mot Hallene av en rekke høie hus; en kunde tro at en var i en blindgate, hvis en ikke til venstre og til høire opdaget to mørke ganger som en kunde komme gjennom. Det var Mondétourgaten som på den ene siden munnet ut i Prêcheurgaten og på den andre i Cygnegaten og Petite-Truanderiegaten. Nederst i denne «blindgaten» la en på hjørnet av smuget til høire merke til et hus som var lavere enn de andre og som dannet et fremspring i gaten. Dette huset var bare på tre etasjer og der hadde det i tre hundre år vært et vidkjent vertshus, som hadde gått i arv fra far til sønn. Vertshuset hadde hatt flere navn. Nu het det Korinth. Den siste verten av dynastiet het far Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• dyne: [jord. Så stakk han spaden i jorden og sa: «Det blir koldt til natten, ser De, og den døde vilde komme til å gråte hvis vi lot henne ligge her uten dyne.» ({{page|56}} ...)]
• dynge: [Det var blitt ryddet op inne i barrikaden og i skjenkestuen; kjøkkenet var blitt gjort til sykestue, de sårede var blitt forbundet; det kruttet som var blitt spilt på jorden og på bordene, var blitt samlet op, kuler blev støpt, patroner laget og det blev plukket charpi; efterlatte våben var blitt utdelt, likene var blitt båret bort. De blev lagt i en dynge i Mondétoursmuget, som de fremdeles var herre over. Brostenene der var røde lenge efter. Blandt ({{page|123}} ...)]
• dynget: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• dyppe: [engang av tre, når det gjaldt å dyppe et stykke brød i en ({{page|45}} ...)]
• dypsindig: [Da han nu kom inn, fulgte Gavroche ham ganske mekanisk med øinene, mens han beundret geværet; så – med det samme mannen satte sig – fór gaminen brått op. De som til da hadde holdt øie med mannen, vilde ha lagt merke til at han med en underlig opmerksomhet hadde gransket barrikaden og oprørerne; men efter at han kom inn i stuen, hadde han åpenbart falt i tanker og syntes ikke å se noget av det som skjedde. Gaminen nærmet sig denne tankefulle mannen og gav sig til å gå på tåspissene omkring ham, som en går når det er nogen en er redd for å vekke. Samtidig gikk det over hans barneansikt som på en gang var så frekt og så alvorlig, så likeglad og så dypsindig, så lystig og så trist, alle den slags gammelmannsgrimaser som vil si: «Hva? – Det er umulig. – Jeg tar feil. – Jeg drømmer. – Det skulde vel ikke være? – Nei, langt ifra. – Jovisst. – Neida» {{sperret|o. s. v.}} Gavroche stod og vippet på hælene, knyttet begge nevene i lommene, strakte hals som en fugl, skjøv underleppen frem med all den visdommen han kunde legge i den. Han var forbauset, usikker, vantro, overbevist, blendet. Alt arbeidet i ham; instinktet som aner, forstanden som legger sammen. Det var tydelig at noget viktig hadde hendt. ({{page|53}} ...)]
• dypsindige: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• dyptliggende: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• dyrebare: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• dyrebart: [Marius’ værelse, hadde hun rimeligvis i trappen op til kvisten mistet den sorte skinnesken med brevet skrevet av obersten. Hverken papiret eller esken var til å finne. Marius var ganske sikker på at «herr Gillenormand» – fra den dagen av kalte han ham ikke annet – hadde kastet «farens testamente» på varmen. Han kunde jo utenat de linjene obersten hadde skrevet, og han hadde altså egentlig ikke tapt noget. Men papiret, skriften, denne hellige relikvien, alt dette hadde nettop vært ham så dyrebart. Hvad var der blitt gjort med det? – Marius gikk sin vei uten å si hvor han gikk og uten å vite hvor han skulde gå; han hadde tredve francs, lommeur og nogen klær i en vadsekk. Han satte sig op i en drosje som han leide for timen, og kjørte på slump over til studenterstrøket. ({{page|140}} ...)]
• dyrefjes: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• dyrehagl: [I kjøkkenet var det blitt tent op ild, og der smeltet de til kuler alt det vertshuset hadde av tinnkanner, skjeer og gafler. Og hele tiden blev det drukket. Fenghetter og dyrehagl lå og fløt på bordene mellem vinglassene. Oppe i biljardsalen stod mor Hucheloup, Matelote og Gibelotte og rev i stykker gamle vaskekluter og laget forbindinger. Redselen hadde virket forskjellig på dem, den ene var blitt sløv, den andre forpustet, og den tredje lys våken. Tre oprørere hjalp dem, tre langhårete, skjeggete fyrer, som plukke lerret med stor fingerferdighet og fikk kvinnene til å skjelve. ({{page|53}} ...)]
• dyreskuet: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• dyrisk: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• dyrkelse: [var kommet inn. Det var virkelig to vakre småpiker, den ene hadde blanke, kastanjebrune, den andre sorte fletter som hang nedover ryggen, begge livlige, velstelte, tykke, friske og sunne så det var en lyst å se. De hadde nette, varme klær. De to små lyste op når de kom, og dessuten var det dem som hersket. Klærne, munterheten, støien de holdt, gjorde det klart. Da de kom inn, brummet madam Thénardier i en tone full av dyrkelse: «Er dere endelig der da.» Så tok hun dem på fanget, først den ene, så den andre, glattet håret på dem og knyttet sløifene, så satte hun dem ned igjen og ristet dem blidt slik som mødre ofte har for skikk og ropte: «Jo, dere ser nydelige ut.» ({{page|344}} ...)]
• dyrker: [Jean Valjean lyttet uten å skjønne hvad hun sa. Han hørte stemmens musikk mere enn meningen av ordene; en av de store tårene som er sjelens mørke perler, samlet sig langsomt i øiet. Han mumlet: «Provet for at Gud er god, er at hun er her.» – «Far!» sa Cosette. – Jean Valjean blev ved: «Det er sant at det vilde være deilig å leve sammen med dem. Der er fugler i trærne hjemme hos dem. Jeg skulde gå tur med Cosette. Det er herlig å være blandt de skapningene som lever, sier goddag til hverandre, som roper på hverandre i haven. En ser hverandre helt fra morgenen av. Vi dyrker hvert vårt hjørne. Hun vilde la mig smake på sine jordbær, og jeg vilde la henne plukke mine roser. Det er vidunderlig. Men –.» Han stanset litt, og sa så blidt: «Det er synd.» – ({{page|351}} ...)]
• dyrking: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• dyrkningskunster: [Jean Valjean arbeidet hele dagen i haven og gjorde megen nytte der. Han hadde før i tiden vært skogsarbeider og fant sig nu vel ved å være gartner. Som før nevnt kjente han alle slags dyrkningsmåter og dyrkningskunster. De kom til nytte nå. Næsten alle trærne i frukthaven var villstammer; han podet dem og fikk dem til å bære utmerket frukt. ({{page|56}} ...)]
• dyrkningsmåter: [Jean Valjean arbeidet hele dagen i haven og gjorde megen nytte der. Han hadde før i tiden vært skogsarbeider og fant sig nu vel ved å være gartner. Som før nevnt kjente han alle slags dyrkningsmåter og dyrkningskunster. De kom til nytte nå. Næsten alle trærne i frukthaven var villstammer; han podet dem og fikk dem til å bære utmerket frukt. ({{page|56}} ...)]
• dysset: [Om støien ikke vekker en drukkenbolt, gjør stillheten det. Det merkelige har vært sett mere enn en gang. Sammenstyrtningen av alt omkring ham bare øket Grantaires sanseløshet; larmen dysset ham i søvn. Det at støien plutselig stanset op foran Enjolras, virket som et støt for ham som sov så tungt. Den samme virkningen som når en vogn i galopp plutselig stanser. De som sover, vekkes av det. Grantaire rettet sig plutselig op, strakte armene ut, gned sig i øinene, så sig omkring, gjespet og forstod. ({{page|123}} ...)]
• dytter: [Dette lille vesenet er meget muntert. Han får ikke mat hver dag, men han kan hver kveld gå på komedie om han har lyst til det. Han har ikke skjorte på kroppen, ikke sko på føttene, ikke tak over hodet; han er akkurat lik fluene som heller ikke har noget av alt det. Han er mellem syv og tretten år, lever i flokk, streifer omkring på gatene, sover under åpen himmel, har et par lange bukser efter faren, de når nedenfor hælene på ham; han har en gammel hatt efter en annen far, den henger ned over ørene på ham, og en enkelt buksesele av et gult bånd; han løper, lurer, snuser, hefter bort tiden, røker inn piper, banner så det lyser efter, hjemsøker dansebulene, kjenner tyvene, dytter gatepikene, snakker slang, synger usømmelige viser, og er uten ondt i hjertet. For han har en perle i sjelen: uskyld, og perler løser sig ikke op i søle. Så lenge mennesket er barn, er det Guds vilje ({{page|119}} ...)]
• dyttingen: [Javert kom midt inn i værelset og ropte: «Nå, kommer du?» – Den ulykkelige kvinnen så sig rundt. Hun så ikke andre enn søsteren og borgermesteren. Hvem kunde det være han mente med denne foraktelige dyttingen. Det kunde bare være henne selv. Det grøsset i henne. Da så hun noget utrolig, noget så utrolig at hun aldri hadde sett noget lignende selv under den verste feberørsken. ({{page|277}} ...)]
• dårligste: [get den beste stillingen. Napoleon den dårligste. Den engelske hær stod øverst, den franske nederst. ({{page|299}} ...)]
• dårskaper: [landsens dårskaper, som det var råd å gjøre dengang. ({{page|105}} ...)]
• døavsulthvisduharvarmedøavkuldehvisduharbrødmenigheten: [han blitt gal?» – «Fanden hente! Jeg har altfor lenge sognet til «dø-av-sult-hvis-du-har-varme-dø-av-kulde-hvis-du-har-brød-menigheten»! Jeg har fått nok av det. Jeg liker det ikke, finner det ikke morsomt lenger. Jeg vil spise når jeg er sulten, drikke når jeg er tørst, jeg vil ete, sove, la være å gjøre noget. Nu er turen kommet til mig. Jeg vil spille litt millionær før jeg styrter.» Han gikk op og ned en gang og la til: «Som de andre.» – «Hvad er det du sier for noget?» spurte konen. – Han rystet på hodet, blunket med øinene, hevet røsten som en kvakksalver som skal til å tale: «Hvad jeg sier for noget? Hør nå!» – «Hysj!» brummet konen, «ikke så høit! Hvis det gjelder saker som ingen bør høre.» – «Pøh! Hvem da? Naboen? Jeg så at han gikk ut for en time siden. Dessuten hører det fehuet ikke noget. Og jeg sier dig at jeg har sett ham gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• døddrukken: [Grantaire hadde vært våken i nogen minutter. Som nevnt hadde Grantaire sovet fra dagen før i biljardstuen, mens han satt på en stol og lå utover et bord. Han var i fullt mål det som kalles «døddrukken». Den forferdelige blandingen av absint, porter og konjakk hadde gjort ham sløv. Bordet var lite og hadde ikke kundet brukes på barrikaden, og så hadde han fått ha det i fred. Han hadde hele tiden sittet i samme stillingen med brystet på bordkanten og hodet liggende på armen, omgitt av ({{page|123}} ...)]
• dødkjøttet: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• dødningehoder: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• dødningehodet: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• dødsdom: [«Kamerater!» ropte Courfeyrac, «spill ikke krutt. Vent med å svare til de er kommet inn i gaten.» – «Og fremfor alt, la oss reise fanen igjen,» sa Enjolras og tok op fanen som hadde falt ned like foran føttene på ham. Utenfor hørte en ladestokkene støte i geværene; troppene ladde igjen. – Enjolras ropte: «Hvem har mot! Hvem vil igjen plante fanen på barrikaden?» Ingen svarte. Å stige op på barrikaden nettop i det øieblikket da det igjen utvilsomt var tatt sikte på dem, det var den visse død. Selv den tapreste betenker sig på å felle sin egen dødsdom. Selv Enjolras grøsset da han sa: «Vil ikke nogen melde sig?» ({{page|84}} ...)]
• dødsdommen: [ikke uvitende nok til å være helt likeglad. Dødsdommen ({{page|11}} ...)]
• dødsdømtes: [han bad til Gud for den dødsdømtes sjel. Han holdt ({{page|11}} ...)]
• dødsens: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• dødshusarene: [han en stor snyter, en «filursof» – en slik avart finnes. Det er nevnt at han gav sig ut for å ha vært soldat, han fortalte med adskillig brask og bram om slaget ved Waterloo, der han hadde vært sersjant ved et eller annet 6. eller 9. lette infanteriregiment, og der han alene med sitt legeme hadde dekket en meget hårdt såret «general» mot en hel eskadron av dødshusarene og reddet ham fra kuleregnen. Til den hendelsen siktet det halvt utviskede skiltet og det navnet folk hadde gitt vertshuset: «Sersjanten fra Waterloo». Han var liberal og bonapartist. Det blev sagt i landsbyen at han hadde studert til prest. ({{page|344}} ...)]
• dødskampens: [En kunde tale om dødskampens slangebuktninger. Den ({{page|351}} ...)]
• dødskampstahet: [Han gjentok navnet Cosette hele nettene igjennom i uhyggelig febersnakkesalighet og med trist dødskampstahet. Nogen av sårene var så svære at de skapte en alvorlig fare, idet sårverken under visse værforhold kunde slå inn og drepe den syke, og legen var derfor urolig ved hvert værskifte, hvert lite tegn til uvær. – «Sørg for at den sårede ikke utsettes for sinnsrystelser,» gjentok han stadig. Å forbinde ham var innviklet og vanskelig. På ({{page|245}} ...)]
• dødsklokken: [og sa: «Ja, vanskeligheten er hvorledes vi kan få bli her.» – «Nei,» svarte Fauchelevent, «det vanskelige er å komme ut herfra.» – Jean Valjean følte at blodet strømmet til hjertet på ham: «Komme ut?» – «Ja, herr Madeleine, for å komme inn igjen er det nødvendig at De kommer ut.» Og efter å ha ventet til dødsklokken hadde slått et slag, la han til: «En kan ikke slik uten videre treffe Dem her. Hvor kommer De fra? For mig kan De ha falt ned fra himmelen, jeg kjenner Dem jo, men søstrene, de krever nok at en skal komme gjennom porten.» Plutselig hørte de en temmelig forvirret ringing fra en annen klokke. – «Å!» sa Fauchelevent, «nå blir stemmemødrene ringt sammen. De skal holde kapitel. Det blir alltid holdt kapitel når en er død. Hun døde i dagningen. De bruker å dø på den tiden. Men kunde De ikke slippe ut samme veien som De kom inn? De skjønner nok at jeg ikke sier dette for å spørre Dem ut om hvorledes De kom inn.» ({{page|56}} ...)]
• dødsleie: [sykeseng og dødsleie. Han visste vel at det var hans ({{page|11}} ...)]
• dødsmesse: [Den som vil bli optatt i klostret, må i to, ofte fire år være «søkende», i fire år novise. Det er sjelden at det endelige løfte kan bli avgitt før i tre og tyve- til fire og tyveårsalderen. Enker kan ikke bli optatt. I cellene utøver de mange slags botsøvelser som de aldri må tale om. Når en novise avlegger løftet, blir hun klædd i sine vakreste klær, hun får hvite roser i håret som blir salvet og krøllet. Så bøier hun sig i støvet, og det blir lagt et sort slør over henne mens det blir holdt dødsmesse. Så deler søstrene sig i to rekker. Den ene rekken går forbi henne mens de med klagende stemmer sier: «Vår søster er død», ({{page|56}} ...)]
• dødsmot: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• dødsmoter: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• dødsringningen: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• dødsseng: [Da Jean Valjean samme natten som Javert hadde arrestert ham ved Fantines dødsseng, hadde rømt fra fengslet i Montreuil-sur-Mer, mente politiet at galeislaven hadde tatt veien til Paris. Paris er lik en malstrøm, som alt blir borte i. Det finnes ikke en skog som skjuler et menneske så godt som denne trengselen. Alle slags flyktninger kjenner til det. De reiser til Paris for å bli opslukt. Der er sluk som redder. Men politiet vet det også, og det leter i Paris efter det det har mistet annetsteds. De lette der efter den tidligere borgermester i Montreuil-sur-Mer. Javert blev kalt til Paris for å bistå under efterforskningen og var i virkeligheten til stor hjelp ved den nye pågripelsen av Jean Valjean. Javert viste den gang slik iver og kløkt at prefektsekretæren hos politidirektøren, Chabouillet, la merke til det. Chabouillet hadde for øvrig alt før tatt sig av Javert og fikk ham nu ansatt ved politiet i Paris. Her gjorde Javert sig nyttig på forskjellig vis og – la oss si det, skjønt ordet synes uvant om den slags tjeneste – ærefull vis. ({{page|24}} ...)]
• dødssignalet: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• dødsskrik: [Da de hørte skuddene og soldatenes dødsskrik, hadde angriperne raskt stormet forskansningene og snart så en i halv mannshøide over brystvernet borgergardister, linjesoldater, nasjonalgardister, med geværer i neven. De dekket alt mere enn to tredjedeler av barrikaden, men de sprang ennu ikke ned i det indre av den; de fryktet kanskje en eller annen felle. Skinnet fra fakkelen kastet bare lys på bajonettene, de lodne luene og den øverste delen av de engstelige og harme ansiktene. ({{page|84}} ...)]
• dødsstillhet: [Alle holdt pusten. Efter den første sinnsrystelsen hadde fulgt dødsstillhet. Alle i salen følte den høitidsfulle gru som griper folk når noget stort skjer. Rettsformannens ansikt hadde fått et uttrykk av medfølelse og sorg. Han hadde vekslet et hurtig blikk med statsadvokaten og hvisket nogen ord med bisitterne. Han vendte sig nu til tilhørerne og sa i en tone som alle skjønte: «Er det ingen lege her?» ({{page|202}} ...)]
• dødsstillheten: [men i hans tanker stod i skarp motsetning til dødsstillheten i hulen. – Midt under denne stillheten lød plutselig støi fra gatedøren som blev lukket, og straks efter styrtet madame Thénardier inn i værelset, rød, ophisset, forpustet, med lynende øine, og skrek mens hun slo sig på lårene med de svære nevene: «Falsk adresse!» Den røveren som hadde reist med henne, viste sig bak henne og gikk bort efter øksen. – «Falsk adresse?» tok Thénardier op igjen. – Hun svarte: «Ingen Urbain Fabre i Saint-Dominiquegaten nr. sytten. Ingen visste noget om ham.» ({{page|217}} ...)]
• dødssyk: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• dødt: [skjæret fra lyset kunde en på oberstens stive, bleke kinn se en stor tåre. Øiet var dødt, men tåren var ikke tørret ut. ({{page|140}} ...)]
• døm: [ brannfakkel. Senere blev jeg reddet ved mildhet og godhet, likesom strenghet hadde ødelagt mig. Men, om forlatelse, De kan ikke skjønne noget av det jeg snakker om nå. De vil hjemme hos mig, i kaminasken, finne det tofrancsstykket som jeg stjal for syv år siden fra Lille-Gervais. Jeg har ikke mere å si. Ta mig. Gode Gud, hr. statsadvokat, De ryster på hodet, De sier: «Madeleine er blitt gal,» De tror mig ikke. Det er virkelig sørgelig. Men døm iallfall ikke den mannen. Hva, de der kjenner mig ikke igjen: Jeg skulde ønske Javert hadde vært her. Han ville nok ha kjent mig igjen.» ({{page|202}} ...)]
• dømmekraft: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• døpenavnene: [å drømme om at det skulde få mig op i uføre. Nu har jeg sittet tre måneder i fengsel og er blitt slept fra sted til sted. Og så kan jeg så lite snakke for mig; de taler til mig og sier «svar!», gendarmen som er en god gutt, puffer mig på albuen og hvisker: Svar da! Jeg kan ikke uttrykke mig så godt, jeg har ikke studert, jeg er en fattig mann. Og det er leit at ingen skjønner det. Jeg har ikke stjålet, jeg har løftet op noget som lå på jorden. De sier Jean Valjean, Jean Mathieu! Jeg kjenner ikke de folkene. Det er vel nogen bønder. Jeg har arbeidet hos hr. Baloup, Hospitalsboulevarden. Jeg heter Champmathieu. De må være klok som kan si mig hvor jeg er født. Jeg vet det ikke. All verden har ikke hus der de kan komme til verden. Det ville være meget bra. Jeg tror at far og mor var landstrykere. Mere vet jeg ikke. Da jeg var barn, blev jeg kalt «småen»; nu blir jeg kalt «gammel’n». Det er døpenavnene mine. De kan ta det som De vil. Jeg har vært i Auvergne, jeg har vært i Faverolles. Jamen har jeg så, men en kan vel ha vært i Faverolles og Auvergne uten å ha vært på galeiene. Jeg sier Dem at jeg ikke har stjålet og at jeg er far Champmathieu. Jeg har vært hos hr. Baloup, jeg hadde bopel der. De kjeder mig til slutt med alt dette sludderet. Hvorfor er alle efter mig som gale?» ({{page|202}} ...)]
• døpenavnenes: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• døpte: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• dørhåndtaket: [et sukk: «Nå da De vet alt, mener De, herr Pontmercy, De som nu er herre her, at jeg ikke mere bør se Cosette?» – «Jeg tror det vilde være det beste,» sa Marius koldt. – «Jeg skal ikke se henne mer,» mumlet Jean Valjean, og gikk bortover mot døren. Han la hånden på dørhåndtaket, låsen dreiet sig, døren gled op, Jean Valjean åpnet den så meget at han kunde komme ut, stod et øieblikk urørlig, så lukket han døren igjen og vendte sig mot Marius. Han var ikke lenger blek, han var gusten. Det var ikke lenger tårer i øinene, men en slags sorgens flamme. Stemmen var blitt underlig rolig. ({{page|305}} ...)]
• dørkrok: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• dørlåsen: [Med det samme legen hadde tørket av Marius’ ansikt og ganske lett rørte ved de lukkede øielokkene, gikk en dør op i bakgrunnen av værelset, og en lang, blek skikkelse kom inn. – Det var bestefaren. Oprøret som hadde vart i to dager, hadde ophisset og optatt Gillenormand. Han hadde ikke fått sove natten før, og han hadde hatt feber hele dagen. Om kvelden hadde han lagt sig meget tidlig efter å ha sagt at hele huset skulde låses omhyggelig, og trett som han var, hadde han sovnet. Men gamle folk sover lett. Gillenormands værelse lå like ved siden av dagligstuen, og så omsorgsfulle de enn hadde vært, hadde støien vekket ham. Da han undret sig over lyset som kom gjennom dørsprekken, hadde han stått op av sengen og famlet sig frem i mørket. Han stod på dørterskelen med den ene hånden på dørlåsen, med hodet bøid litt forover; klædd i en hvit slåbrok som hang rett ({{page|189}} ...)]
• dørrestene: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• dørtersklene: [«Borgere, har dere tenkt dere fremtiden. Byenes gater svømmer i lys, grønne grener pryder dørtersklene, nasjonene er søstre, menneskene rettferdige, oldingene velsigner barna, fortiden elsker fremtiden, der er full tanke- ({{page|123}} ...)]
• dørvakt: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• dørvokter: [Enjolras lot ikke til å høre noget, men en som hadde stått like ved ham, kunde ha hørt at han hvisket: «Patria.» Laigle lo ennu da Courfeyrac ropte: «Der har vi en ny.» Og med en stemme lik en dørvokter som melder, la han til: «Jeg heter åttepunding.» ({{page|123}} ...)]
• døvheten: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• ebber: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• eburnea: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• edda: [Laigle satt og grunnet over noget. Så sa han halvhøit: «A.B.C. – det vil si: Lamarques gravferd.» – «Og den høie, lyse, det er Enjolras som sendte bud efter dig,» sa Grantaire. – «Skal vi gå dit?» spurte Laigle. – «Det regder,» sa Joly, «jeg har svoret på å gå i ilded, bed ikke i vadde. Jeg vil ikke bli edda mere forkjølet.» – «Jeg blir,» sa Grantaire, «jeg liker en frokost bedre enn en likvogn.» – «Altså blir vi,» sa Laigle. «La oss drikke. Dessuten kan vi godt være med i oprøret uten å være med i gravferden.» – «Ja, oprør er jeg bed på,» ropte Joly. ({{page|53}} ...)]
• edderkopp: [En kunde si at det var en edderkopp som skulde til å fange en flue; bare at edderkoppen her brakte livet, ikke døden. Ti tusen par øine var rettet mot denne gruppen. Ikke et skrik, ikke et ord; alle skalv og holdt pusten som om de var redd for å øke vinden som svingte de to elendige frem og tilbake. ({{page|331}} ...)]
• edderkoppene: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• eddikomslag: [bad, urteomslag, heng på dere blyplater, bruk blyvannsvaskninger og eddikomslag.» ({{page|105}} ...)]
• edelhet: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• edelmodie: [Jeg har hørt at det var dem som var så god å betale husleien min for et halvt år siden. Jeg velsigner dem, unge mann. Min eldste datter kan si dem at vi ikke har hatt en bit brød på to dager, fire mennesker, og kona mi er syk. Dersomatte jeg inte mistar mig, tror jeg å torde håpe at deres edelmodie hjerte vil røres over dette og at det vil vekke det ønsket hos dem å være så nådig å yde mig en liten hjelp. ({{page|217}} ...)]
• edelmodig: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• edelstener: [Faren sa: «Den kloke lever tilfreds med lite. Se på mig, gutten min. Jeg holder ikke av prakt. Du ser mig aldri med klær pyntet med gull og edelstener; den slags falsk stas overlater jeg til dompaper.» – Her lød plutselig høie rop og voldsom klokkeringing og larm fra den kanten hvor Hallene lå. «Hvad er det?» spurte barnet. Faren svarte: «Det er hensynsløse utskeielser.» – Plutselig fikk han se de to små fillete guttene som stod bak det lille grønne svanehuset. – «Der har vi innledningen,» sa han. Og litt efter la han til: «Lovløsheten trenger inn i haven.» ({{page|123}} ...)]
• eden: [Priorinnen gjorde korsets tegn og så stivt på gartneren. «tan» satte sig i halsen på ham. Han skyndte sig med å finne på noget for å få henne til å glemme eden: «Ærverdige moder, jeg fyller jord i kisten. Det vil virke som om det lå noget i den.» – «De har rett. Jorden, det er det samme som mennesket. Slik kan De altså greie med den tomme kisten?» – «Jeg skal påta mig det.» – Priorinnen ansikt hadde til da vært urolig og mørkt, nu klarnet det op igjen. Hun gjorde det tegnet en overordnet gir en underordnet om å gå. Fauchelevent gikk bortover mot døren. Da han skulde til å gå ut, sa priorinnen vennlig: «Far Fauvent, jeg er tilfreds med Dem. Imorgen efter jordfestelsen kan De komme hit med Deres bror, og be ham ta med datteren.» ({{page|56}} ...)]
• edene: [Vi kalte ham nettop den stakkars bonden fra Picardie. Dette er riktig nok, men ufullstendig. Han var bonde, men han hadde vært en slags prokurator, og det hadde lagt list til hans sluhet og kløkt til hans troskyldighet. Da det av forskjellige grunner var gått tilbake for ham, hadde han sunket ned fra å være prokurator til å bli fraktekusk og arbeider. Men tross de edene og all den piskesmellingen som syntes å være nødvendig for hestene, hadde han fremdeles over sig noget av prokuratoren. Han hadde en viss naturlig forstand, han snakket nogenlunde feilfritt; han snakket godt for sig, noget ({{page|56}} ...)]
• eders: [ikke på det som forgår. Rett blikket mot det uforgjengelige. Der vil I se eders elskede døde lyse levende mot ({{page|11}} ...)]
• edfestet: [Rettsformannen talte til ham omtrent på samme måten som til Brevet. Da det blev sagt ham at vanæren hindret ham i å bli edfestet, løftet Chenildieu hodet og så de tilstedeværende like i ansiktet. Rettsformannen bad ham tenke sig vel om og spurte ham, som han hadde spurt Brevet, om han holdt fast på at han kjente anklagede igjen. – Chenildieu satte i å le: «Om jeg kjenner ham. Vi var jo i fem år smidd sammen i samme lenken. Er du sur, nu da, gammel’n.» – «Sett Dem,» sa formannen. Rettsbetjenten hentet inn Cochepaille. Han var også livsslave, og som Chenildieu hentet fra slaveriet og klædd i den røde trøien. Han var en bonde fra Lourde, en slags bjørn fra fjellene; hadde vært gjeter i fjellene, og fra gjeter blev han til røver. Cochepaille var ikke mindre sky, og syntes ikke mindre dum enn anklagede. Det var et av disse ulykkelige menneskene som naturen har skapt lik villdyr og som samfundet sender på galeiene. ({{page|202}} ...)]
• edru: [Disse ergerlige ordene hadde en eiendommelig virkning på Grantaire. Det var som om han hadde fått et glass koldt vann midt i ansiktet. Han syntes å være blitt edru med det samme. Han satte sig ned ved et bord like ved vinduet, støttet sig med albuene på bordet og så usigelig mildt på Enjolras og sa: «La mig få sove her.» – «Gå din vei,» ropte Enjolras. – Grantaire stirret vennlig på ham og sa: «La mig få sove her – til jeg dør.» – Enjolras så på ham med et hånlig øiekast: «Grantaire,» sa han, «du kan hverken tro, tenke, ville, leve eller dø.» Grantaire svarte med alvorstung røst: «Det skal du få se.» – Han stammet frem ennu nogen uforståelige ord, så sank hodet hans langsomt ned mot bordet, og litt efterpå sov han. ({{page|53}} ...)]
• edruelige: [Fameuil. — «Vi er edruelige,» la Listolier til. ({{page|105}} ...)]
• eds: [Denne sikre uttalelsen syntes å gjøre et levende inntrykk på tilhørerne og de edsvorne. Statsadvokaten krevde på ny at de tre tidligere vitner Brevet, Chenildieu og Cochepaille måtte bli avhørt igjen og under eds ansvar. ({{page|202}} ...)]
• effektjageri: [effektjageri.» Dette var nu ikke annet enn snakk i den ({{page|11}} ...)]
• efterforskning: [«Det er unyttig,» svarte Jean Valjean. «Jeg blir regnet for å være død, det er nok. De døde blir ikke utsatt for efterforskning. Det blir regnet med at de råtner i fred. Døden er det samme som benådning.» – Og idet han løsnet den hånden Marius holdt, la han til med en slags urokkelig verdighet: «Dessuten gjør jeg min plikt, den eneste vennen jeg søker tilflukt hos, jeg trenger ({{page|305}} ...)]
• efterforskninger: [Så storglad Marius enn var, slettet det dog ikke ut andre underlige ønsker. Mens bryllupet nærmet sig, og mens han ventet på at dagen skulde komme, gjorde han vanskelige og omhyggelige efterforskninger i fortiden. Han skyldte takknemlighet til mange kanter; både for faren og for sig selv. Der var Thénardier; der var den ukjente som hadde båret ham, Marius, til Gillenormand. ({{page|245}} ...)]
• efterfølge: [tenkte efter hvert mindre og mindre på Marius. En gang hadde hun funnet på at Théodule skulde følge efter Marius. Nu fant hun på at han skulde efterfølge ham, og førte ham inn til Gillenormand. Hun hadde sagt at han skulde samstemme i alt det hennes far sa. Théodule fulgte rådet, men med det resultat at Gillenormand blev ergerlig og sa til lansenérofficeren: «De er en idiot.» ({{page|193}} ...)]
• efterfølgeren: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• eftergjort: [«De kjenner underskriften?» spurte mannen. – Det var Fantines underskrift. Thénardier kjente den. Det var ikke noget å svare. Han følte sig dobbelt ergerlig, ergerlig over at han ikke fikk den bestikkelsessummen han håpet på, og ergerlig fordi han hadde lidd nederlag. Mannen la til: «De kan ta det papiret som kvittering.» – Thénardier trakk sig tilbake i god orden. – «Denne underskriften er temmelig godt eftergjort,» mumlet han mellem tennene. «Nå ja, la det så være.» – Så gjorde han et fortvilet bråtak: «Det er vel, herre, siden De altså hadde det papiret. Men det er nødvendig å betale ‘klattgjelden’. Jeg har meget til gode.» ({{page|344}} ...)]
• efterhvert: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• efterhånden: [Cosette var efterhånden kommet til utkanten av Montfermeil, og så lenge der var hus eller om så bare murer på begge sider av veien, var hun nokså modig, av og til så hun lys skinne gjennom en sprekk i en vinduslem, der var lys, liv og mennesker der inne og det gav ro, men hun gikk likevel efter hvert langsommere, og da hun hadde ({{page|344}} ...)]
• efterlatte: [Det var blitt ryddet op inne i barrikaden og i skjenkestuen; kjøkkenet var blitt gjort til sykestue, de sårede var blitt forbundet; det kruttet som var blitt spilt på jorden og på bordene, var blitt samlet op, kuler blev støpt, patroner laget og det blev plukket charpi; efterlatte våben var blitt utdelt, likene var blitt båret bort. De blev lagt i en dynge i Mondétoursmuget, som de fremdeles var herre over. Brostenene der var røde lenge efter. Blandt ({{page|123}} ...)]
• efterligne: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• efterlignet: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• efterligning: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• efterligninger: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• eftermiddagene: [Hver av de eftermiddagene som fulgte, kom Jean Valjean på samme tid. Han kom hver dag; han hadde ikke styrke nok til ikke å ta Marius’ ord bokstavelig. Marius ordnet det slik at han var borte på den tiden Jean Valjean kom. Huset vennet sig til denne Fauchelevents væremåte. Toussaint hjalp til. «Herr Fauchelevent har alltid vært slik,» gjentok hun stadig vekk. Bestefaren slo fast: «Det er en original.» Og dermed var alt sagt. Dessuten er det så at en nittiåring ikke lenger knytter nye vennskaper; et nytt ansikt er til plage; alle vaner har festnet sig. Gillenormand vilde gjerne være kvitt denne «herren», Fauchelevent, Tranchelevent eller hvad han het. Han ({{page|336}} ...)]
• efternølere: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• efternølerne: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• efterskudd: [År for år vokste barnet, og dets elendighet også. Mens Cosette var ganske liten, var hun syndebukken for de to andre barna. Straks hun blev litt større, det vil si da hun var fem år, blev hun tjenestepike i huset. – Fem år? vil en si, det er utrolig. Men det er sant. Lidelser skapt av samfundsforholdene rammer alle alderstrinn. Cosette måtte gå ærender, feie værelsene, gårdsplassen og hagen, vaske op, ja endog slepe tunge bører. Thénardiers mente å ha så meget mere rett til dette fordi moren, som fremdeles var i Montreuil-sur-Mer, blev forsømmelig med betalingen; hun var kommet nogen måneder på efterskudd. ({{page|105}} ...)]
• eftersmak: [Jean Valjean tiet igjen og stod og svelget som om ordene hadde hatt en bitter eftersmak; så tok han fatt igjen: «Når det hviler noget så skrekkelig over en, har en ikke rett til å la andre ta del i det uten å vite om det, ikke rett til å smitte dem med sin pest, ikke rett til å la dem gli ned i samme avgrunnen uten at de merker det, ikke rett til å trekke den røde trøien på dem, ikke rett til lumsk å lesse sin ulykke over på andres lykke. Å nærme sig de friske og i mørket røre ved dem med sitt eget usynlige sår, er heslig. Selv om Fauchelevent har vært så snill å gi mig navnet sitt, hadde jeg ikke rett til å bruke det. Han kunde nok gi mig det, men jeg kunde ikke ta det. Et navn er et jeg. Ser De, herr Pontmercy, jeg har tenkt litt, jeg har lest litt, selv om jeg er bonde; og jeg kan forklare hvad det dreier sig om. De ser at jeg kan uttrykke mig nogenlunde ordentlig. ({{page|305}} ...)]
• efterspill: [løitnant Théodule blev ganske rådvill ved slik uventet å ha støtt på en grav; han følte mishag og dessuten noget han ikke riktig kunde gjøre sig klart, men som var sammensatt av aktelse for en grav og aktelse for en oberst. Han trakk sig tilbake og lot Marius være alene på kirkegården, og han gjorde det i streng orden. Døden hadde likesom storofficers-epåletter for ham, og han gjorde næsten militær honnør. Da han ikke visste hvad han skulde skrive til tanten, lot han ganske være med å skrive; og det vilde rimeligvis ikke kommet noget ut av de opdagelsene Théodule hadde gjort om Marius’ kjærlighetseventyr, hvis ikke en av disse mystiske tilfeldighetene som skjebnen så ofte får i stand, straks efter hadde laget et slags efterspill på Vernon-hendelsen. ({{page|140}} ...)]
• eftersporet: [Jean Valjean stanset. Marius lyttet. Slik sammenlenkning av tanker og angst kan ikke avbrytes. Jean Valjean senket igjen stemmen, men det var ikke lenger en klangløs stemme, den var uhyggelig: «De spør hvorfor jeg taler? Jeg er ikke efterspurt, forfulgt eller eftersporet, sier De. Jo! Jeg er efterspurt. Jo! Jeg er forfulgt! Jo! Jeg er eftersporet! Av hvem? Av mig selv. Det er mig som sperrer veien for mig selv; jeg sleper mig frem, og jeg puffer mig frem, og jeg griper mig, og jeg straffer mig, og når en har fått tak i sig selv, holder en godt fast.» – Han tok tak i frakken sin og holdt den frem mot Marius. «Ser De den neven der,» fortsatte han, «mener De ikke at det grepet i frakkekraven er slik at det ikke slipper? Nu vel, det er også en annen neve, samvittigheten. Vil en være lykkelig, herr Pontmercy, må en alltid forstå sin plikt; for har en først skjønt den, er den uforsonlig. En kunde fristes til å si at den straffer fordi en skjønner den; men nei, den lønner en; for den bringer en til et helvete der en føler Gud ved sin side. Det er ikke før en har sønderrevet sitt eget indre, at en får fred med sig selv.» ({{page|305}} ...)]
• eftersporing: [For det tredje: eftersporing med betjenter i en viss avstand fra hverandre er godt, men ved viktige leiligheter krever det at den ene betjent ikke taper den andre av syne. Om en av dem av en eller annen grunn skulde være slapp i tjenesten, vilde den annen kunde passe på og bistå ham. ({{page|231}} ...)]
• efterspurt: [Jean Valjean stanset. Marius lyttet. Slik sammenlenkning av tanker og angst kan ikke avbrytes. Jean Valjean senket igjen stemmen, men det var ikke lenger en klangløs stemme, den var uhyggelig: «De spør hvorfor jeg taler? Jeg er ikke efterspurt, forfulgt eller eftersporet, sier De. Jo! Jeg er efterspurt. Jo! Jeg er forfulgt! Jo! Jeg er eftersporet! Av hvem? Av mig selv. Det er mig som sperrer veien for mig selv; jeg sleper mig frem, og jeg puffer mig frem, og jeg griper mig, og jeg straffer mig, og når en har fått tak i sig selv, holder en godt fast.» – Han tok tak i frakken sin og holdt den frem mot Marius. «Ser De den neven der,» fortsatte han, «mener De ikke at det grepet i frakkekraven er slik at det ikke slipper? Nu vel, det er også en annen neve, samvittigheten. Vil en være lykkelig, herr Pontmercy, må en alltid forstå sin plikt; for har en først skjønt den, er den uforsonlig. En kunde fristes til å si at den straffer fordi en skjønner den; men nei, den lønner en; for den bringer en til et helvete der en føler Gud ved sin side. Det er ikke før en har sønderrevet sitt eget indre, at en får fred med sig selv.» ({{page|305}} ...)]
• eftertenksomt: [Et opløp ligner en snøball, og øker som den, mens det ruller av sted, med en forvirret mengde mennesker. Og disse menneskene spør ikke hverandre hvor de kommer fra. Blant den skaren som hadde sluttet sig til Enjolras, Combeferre og Courfeyrac, var det også en klædd som sjauer, han fektet og skrek og gav i det hele inntrykk av å være en stordrikker. Mannen het eller hadde som opnavn Le Cabuc; ingen av de andre kjente ham; han var veldig fordrukken, eller lot som han var det, og hadde sammen med nogen andre satt sig til å drikke ved et bord de hadde tatt ut fra vertshuset. Mens han satt der, stirret han eftertenksomt på det store huset bak barrikaden, som med sine seks etasjer raget op over alle de andre i gaten og vendte ut mot Saint-Denisgaten. Plutselig ropte han: «Hør her, kamerater, fra det huset der skulde vi skyte. Stod vi i vinduene, skulde ingen djevel komme gjennom gaten.» – «Men huset er lukket,» sa en av de andre. – «Så banker vi på.» – «De lukker ikke op.» – «Så slår vi inn porten.» ({{page|53}} ...)]
• eføi: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• eføiene: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• egenhendig: [Han gikk bort til en sort ramme som hang på veggen og som under glasset rommet et gammelt egenhendig brev fra Jean Licolas Pache, borgermester i Paris og minister, uten tvil ved en feil datert 9. juni år II, og i det sendte Pache kommunen en liste over de ministre og deputerte som blev holdt fengslet der. Den som hadde sett Madeleine i det øieblikket, ville uten tvil ha trodd at han fant dette brevet merkelig; for han vendte ikke øinene fra det og leste det to-tre ganger. Han leste det uten å legge merke til det og uten å vite av det. Han tenkte på Fantine og Cosette. ({{page|202}} ...)]
• egenheter: [Det var fullmåne, og Jean Valjean hadde ikke noget imot det. Månen stod ennu lavt og delte gatene i store flak av lys og skygge. Jean Valjean kunde snike sig langs husene og murene på skyggesiden og holde øie med lyssiden. Han tenkte kanskje ikke nok på at han ikke kunde passe på den mørke siden. I ethvert fall mente han å være sikker på at ikke nogen hadde fulgt efter ham i alle de øde smågatene omkring Poliveaugaten. Cosette gikk ved siden av ham uten å spørre om noget. Alle de lidelsene hun hadde gått igjennom de første seks årene av sitt liv, hadde gjort henne noget viljeløs. Dessuten hadde hun uten å gjøre sig det klart, vennet sig til hans egenheter og skjebnens merkelige påfunn, og hun følte sig også trygg når hun var sammen med ham. ({{page|24}} ...)]
• egenkjærlig: [Han satt i timevis og så på henne mens hun klædde på og av dukken, og hørte på hennes småprat. Han syntes nu at livet var fylt av interesse, han syntes menneskene var gode og rettferdige, han tenkte ikke lenger ondt om nogen, han så ikke lenger nogen grunn til ikke å bli meget gammel, nu da dette barnet elsket ham. Han så foran sig en fremtid som Cosette lyste op i lik et yndefullt lys. Selv de beste er ikke fri for en egenkjærlig tanke; han følte stundom en viss glede over at hun var stygg. ({{page|9}} ...)]
• egenkjærlige: [lig til sengs når han følte sig uvel, og sa at det var godt at det ikke var farlig. Dette var nok. Og dessuten – hvad har en mørk krok å si i et slikt gledeshav. Cosette og Marius oplevde et av disse egenkjærlige, velsignede øieblikkene der en ikke synes å evne annet enn å se lykke. Og dessuten fikk Gillenormand et innfall. – «Sannelig, nu står den armstolen tom. Sett dig her, Marius. Din tante har jo rett til dig, men hun gir dig nok lov. Armstolen er til dig. Det er rett, og det er vakkert. Lykkens prins ved siden av lykkens prinsesse.» – Hele bordet klappet. Marius tok altså Jean Valjeans plass ved siden av Cosette; og det hele blev ordnet slik at Cosette som fra først av var trist over at Jean Valjean var borte, til slutt blev tilfreds over det. All den stund Marius kom i stedet, vilde hun ikke engang ha savnet Gud. Hun trådte Marius på foten med sin yndige lille fot i hvit silkesko. – Da stolen var blitt fylt, var Fauchelevent ute av alles tanker, og ikke noget manglet. Og fem minutter efter hersket latteren fra den ene bordenden til den andre med hele glemselens styrke. ({{page|279}} ...)]
• egennavn: [Så hilste han og sa: «Herr Tranchelevent …» Han gjorde det ikke med vilje, men uopmerksomheten overfor egennavn var en aristokratisk vane hos ham. – «Herr Tranchelevent, jeg har den ære på vegne av min dattersønn, herr baron Marius Pontmercy, å anholde om frøkenens hånd.» – «Herr Tranchelevent» bukket. – «Så er det i orden,» sa bestefaren; og så vendte han sig mot Marius og Cosette med begge armene utstrakt som til velsignelse og sa: «Nå kan dere tilbe hverandre.» ({{page|245}} ...)]
• egennytten: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• egenskapen: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• egenskapene: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• egentlige: [Den stakkars gamle Jean Valjean elsket som vi har sett, Cosette som sin datter, sin mor og sin søster. Og da han aldri hadde hatt nogen kjæreste eller nogen hustru, hadde også denne følelsen, den umisteligste av alle, blandet sig med de andre, vagt, uanet, ren som blindhet er ren, ubevisst, ophøiet, englelik, guddommelig, mindre som en følelse enn som et instinkt, mindre som et instinkt enn som en tiltrekning, umerkelig og usynlig, men virkelig, og denne egentlige kjærlighet lå i hans store ømhet for Cosette, lik gullåren i fjellet, skjult og jomfruelig. ({{page|103}} ...)]
• eggen: [Det får være med det som det vil; men Thénardier hadde svettdryppende, gjennomvåt av regn, med fillete klær, flådde hender, blodige albuer og flengede knær nådd til «eggen» av muren der han strakte sig så lang han var. En loddrett styrtning på tre etasjer skilte ham fra gatebrolegningen. Det repet han hadde var for kort. – Der lå han blek, utmattet, uten håp, ennu dekket av mørket, men han sa til sig selv at det snart vilde bli lyst, forferdet ved tanken på at uret på Saint-Paul snart vilde slå fire, og da vilde vakten bli avløst, og han vilde bli funnet i søvn under taket som var brutt i stykker. Thénardier stirret lamslått ned i et fryktelig dyp, der han så de våte, sorte gatestenene ligge i lyset fra gateløktene, disse gatestenene som han lengtet efter og fryktet, som var døden og som var friheten. Han spurte sig selv om hans tre medskyldige hadde hatt hell med sig, om de ventet på ham og vilde komme ham til hjelp. Han lyttet. Når undtas en ({{page|368}} ...)]
• egns: [Marius leste. Det var syn for sagn, sikre oplysninger, uimotsigelige prov, de to avisene var jo ikke blitt trykt bare for å støtte det Thénardier sa. Det tillegget som stod i «Moniteuren» var blitt meddelt av politiprefekten på embeds vegne. Marius kunde ikke tvile. Det bankkassereren hadde oplyst, var galt, og selv hadde han tatt feil. Jean Valjean vokste plutselig ut av mørket. Marius kunde ikke holde tilbake et gledesrop. – «Ja, men da er jo denne ulykkelige mannen et vidunderlig menneske; hele formuen var altså hans, det er Madeleine, en hel egns forsyn. Jean Valjean, Javerts redningsmann. Han er en helt, en helgen.» ({{page|351}} ...)]
• egyptiske: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• eid: [en lang gang med værelser av forskjellig størrelse til høire og til venstre; en kunde til nød bo i dem, men de lignet mere boder enn rom. Vinduene vendte mot de øde strøkene i nabolaget. Alt var mørkt, barskt, uhyggelig, trist og gravaktig; eftersom sprekkene var i taket eller i døren blev de gjennomtrengt av koldt lys eller iskold vind. Postbudene kalte denne rønnen for nr. 50–52; men den var kjent i strøket under navnet Gorbeaus hus, efter en prokurator ved navn Gorbeau som på Ludvig den XV’s tid hadde eid Hospitalsbulevarden nr. 50–52. Han var også skaperen av monumentalvinduet. ({{page|9}} ...)]
• eiendom: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• eiendommelighet: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• eiendommer: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• eieren: [Hytten lå virkelig så godt gjemt bak ruinen at ingen kunde se den, og Jean Valjean hadde heller ikke opdaget den. – «Godt,» sa Jean Valjean. «Og nu må jeg be Dem om to ting.» – «Hvad da, hr. borgermester.» – «For det første må De ikke si til nogen det De vet om mig. For det annet må De ikke prøve å få vite noget mere herefter.» – «Som De vil. Jeg vet at De aldri vilde gjøre annet enn det som er rett, og at De alltid har vært en god Guds mann. Og dessuten er det jo De som har skaffet mig plass her. Det andre er Deres egen sak. Jeg gjør som De vil.» – «Det er bra. Kom nu med mig. Vi skal hente et barn.» – «Å nå!» sa Fauchelevent, «er det et barn også?» – Han sa ikke et ord mere og gikk efter Jean Valjean som en hund efter eieren. ({{page|24}} ...)]
• eierne: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• eies: [Han slo ild og tente et lys som stod ferdig på bordet, og som han hadde satt der kvelden før; så gav han sig til å se på Cosette med et gledesstrålende blikk som rommet et næsten overspent uttrykk av godhet og ømhet. Med den trygge tillit som bare eies av de aller sterkeste og de aller svakeste, hadde den lille piken sovnet inn uten å vite hvem hun var hos, og hun sov videre uten å vite hvor hun var. ({{page|9}} ...)]
• eiter: [sig ut. Tyven la benene på nakken; Isabeau løp eiter ({{page|45}} ...)]
• eketredør: [Le Cabuc løp til døren og banket med dørhammeren. Døren blev ikke åpnet. Han banket på en gang til. Ingen svarte. Han banket igjen. Samme stillheten. – «Er det nogen der,» ropte Le Cabuc. Ikke en lyd. Så grep han børsen sin og gav sig til å slå i døren med kolben. Det var en gammel, lav, hvelvet, smal eketredør med jernbeslag, en ren festningsport. Kolbestøtene fikk huset til å riste, men skadet ikke døren. – Endelig viste det sig lys i et vindu i fjerde etasje, det blev lukket op, og en gammel, gråhåret mann, portneren, stakk sitt redde hode ut og spurte hvad de ønsket. «Lukk op!» sa Le Cabuc. – «Jeg kan ikke det.» – «Lukk op likevel.» – ({{page|53}} ...)]
• eketrekasse: [Uten at nærmere forklaring skulde være nødvendig, vil det sikkert være forstått at Jean Valjean efter Champmathieu-saken hadde nyttet den første flukten til å reise til Paris og i tide heve den summen han hadde stående hos Lafitte, og som han hadde tjent i Montreuil-sur-Mer under navnet Madeleine, og at han, da han var redd for å bli tatt igjen, noget som jo også hendte straks efter, hadde gravd pengene ned i skogen ved Montfermeil. Beløpet, seks hundre og tredve tusen francs, alt i sedler, tok ikke større plassen og kunde gjemmes i en eske. Men for å verne esken mot fuktighet hadde han satt den i en eketrekasse fylt med høvelflis. I samme kassen hadde han også lagt den andre skatten sin, biskopens lysestaker. Som nevnt, hadde han tatt dem med sig da han flyktet fra Montreuil-sur-Mer. Den mannen Boulatruelle hadde sett for første gang en kveld, var Jean Valjean. Når Jean Valjean senere trengte penger, gikk han hver gang og hentet nogen der i lysningen i skogen ved Montfermeil. ({{page|245}} ...)]
• ekkelt: [Kloakkarbeiderens yrke var før næsten likeså farefylt og næsten likeså ekkelt i folks øine som nattmannens, som for lengst var overlatt til bøddelen. Det trengtes høi lønn for å få en murer til å forsvinne ned i denne stinkende løpegraven. Det gikk et ordtak: «Å gå i kloakken, det er å gå i graven.» – ({{page|189}} ...)]
• ekko: [På nogen avstand hørte en også en annen kanonade. Samtidig med at de to kanonene fyrte på Chanvrerie-barrikaden, blev Saint-Merrybarrikaden gjennomhullet av to ildsvelg, det ene stilt op i Saint-Denisgaten, det andre i Aubry-le-Bouchergaten. De fire kanonene virket som dystre ekko av hverandre. De uhyggelige krigshund- ({{page|123}} ...)]
• eksamener: [litt tillit til mig. Fordi om jeg, som mine eksamener viser, ({{page|105}} ...)]
• eksempel: [sogn nevnte han nabosognet som eksempel. I en bygd ({{page|11}} ...)]
• eksemplarene: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• eksempler: [Slik talte han, alvorlig og faderlig. Manglet han eksempler, fant han på lignelser som rammet sakens kjerne ({{page|11}} ...)]
• eksemplet: [Courfeyrac hadde en far som het de Courfeyrac, men han hadde fulgt eksemplet fra revolusjonstiden da så mange borgere aktet det lille «de» så høit at de fant å burde skille sig av med det. Hr. de Chauvelin kalte sig Chauvelin, hr. de Constant de Rebecque, Benjamin Constant, hr. de Lafayette, Lafayette. Courfeyrac vilde ikke stå tilbake og kalte sig kort og godt Courfeyrac. Når det gjelder ham, kan vi næsten holde oss til det og nøie oss med å si: Courfeyrac det er Tholomyês. Men Courfeyrac var en god gutt. Tross likhet i ånd og vidd var der stor ulikhet mellem dem. I Tholomyês stakk det en prokurator, i Courfeyrac en ridder. ({{page|174}} ...)]
• ekskrementet: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• ekspedisjonschefen: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• ekstaser: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• ekstraarbeide: [å gjøre slikt ekstraarbeide eller med denne gjøgleren; ({{page|11}} ...)]
• ektefellen: [Kort sagt, alt som hadde skjedd i ham, hadde gjort ham til en far for Cosette; en underlig far, som på en gang var bestefar, sønn, bror, og den ektefellen som var i ham, en far som endog var noget av en mor; en far som elsket Cosette og som tilbad henne; hun var for ham lys, hjem, familie, fedreland, paradis. ({{page|103}} ...)]
• ektefeller: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• ektefødte: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• ektehustru: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• ektemannens: [var for en mann han hadde truffet en viss dag i hovedkloakken. Og da han først hadde mannen, var det lett å få tak i navnet. Han visste at fru baronesse Pontmercy var Cosette. Men der mente han å burde være varsom. Hvem var Cosette? Han visste det ikke sikkert selv. Han ante nok at det var noget med uekte fødsel; Fantines historie hadde han alltid synes var mistenkelig. Men hvad kunde han tjene på å snakke om det? For å la sig betale for å tie stille? Han hadde, eller trodde å ha, noget bedre å selge enn det. Og hvis han uten prov kom og sa til baron Pontmercy: «Konen Deres er en lausunge», vilde det ganske utvilsomt ikke føre til annet enn at ektemannens støvlehæler rammet ham i ryggen. ({{page|351}} ...)]
• ektemanns: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• ektepar: [I den første fjerdedelen av det nittende århundre var det i Montfermeil nær Paris et slags tarvelig vertshus som ikke lenger er til. Dette vertshuset ble drevet av et ektepar ved navn Thénardier. Det lå i Bakersmuget. Over porten var det naglet fast et brett. På dette brettet var det malt noget som lignet en mann som bar på ryggen en annen mann med store generalsepåletter av gull med store sølvstjerner på; nogen røde flekker skulle være blod; resten av maleriet var røk og det skulle rimeligvis forestille et slag. Under leste en ordene: Sergenten fra Waterloo. ({{page|105}} ...)]
• ektesengen: [avkall på ektesengen og trosse kjærligheten. Her er ({{page|105}} ...)]
• ekteskapelig: [En uke gikk uten at Jean Valjean gjorde et skritt i værelset. Han lå hele tiden. Portnerkonen sa til mannen sin: «Den gamle stakkaren der oppe kommer ikke op mer; han spiser ikke mer, og greier det ikke lenger. Det kommer av sorger, ene og alene. En kunde gjerne sette hodet i pant på at datteren er blitt dårlig gift.» – Portneren svarte i ekteskapelig selvherskertone: «Er han rik, får han sende bud efter en doktor. Er han ikke rik, får han la det være. Får han ingen doktor, dør han.» – «Og om det nu kommer en?» – «Han dør likevel,» sa portneren. ({{page|351}} ...)]
• ekteskapshandlingen: [Efter en skikk som nu er foreldet, blev bryllupet holdt hos Gillenormand. Så naturlig og så alminnelig ekteskapshandlingen er, blir det alltid en del strev med lysning, dokumenter, borgermesteren, kirken. De kunde ikke bli ferdig før den 16. februar. Bare for å være ganske nøiaktig kan det nevnes at den 16. februar falt på Hvitetirsdag, siste dagen i karnevalstiden. Nøling, skrupler, særlig fra tante Gillenormands side. – «En hvitetirsdag!» ropte bestefaren, «så meget dess bedre. Det er et gammelt ordtak som sier: ({{page|279}} ...)]
• ekteskapspapirene: [han hadde omkring hånden, dekket av tommelfingeren og viste den til Marius. «Det feiler ikke hånden min noget.» – Marius så på fingeren. – «Det har aldri feilt den noget,» sa Jean Valjean. Det var virkelig heller ikke noget tegn til sår. Jean Valjean blev ved: «Det passet best at jeg blev borte fra bryllupet. Jeg holdt mig vekk så meget jeg kunde. Jeg fant på dette med såret for å slippe å skrive falskt, for at ikke ekteskapspapirene skulde bli ugyldige, for å være hindret fra å skrive under.» – Marius stammet: «Hvad skal dette si?» – «Det skal si,» svarte Jean Valjean, «at jeg har vært på galeiene.» – «De gjør mig gal,» ropte Marius i skrekk. – «Herr Pontmercy,» sa Jean Valjean, «jeg har vært nitten år på galeiene. For tyveri. Så blev jeg dømt på livstid. For tyveri. For gjentatt tyveri. For øieblikket er jeg en rømt straffange.» ({{page|305}} ...)]
• ekteskapsspørsmålet: [det støtt henne. I litt indre oprør, om enn rolig i det ytre, hadde hun sagt til sig selv: «Far har avgjort ekteskapsspørsmålet uten mig; jeg avgjør arvespørsmålet uten ham.» Hun var i virkeligheten rik, og faren var det ikke. Hun hadde så utsatt avgjørelsen. Det er sannsynlig at hun, hvis ekteskapet hadde blitt fattig, hadde latt dem være fattige. «Det er ingen råd med det. Nevøen min gifter sig med en tiggerske, så får han være tigger.» Men Cosettes halve million tiltalte tanten og endret hennes syn på de elskende. En skylder seks hundre tusen francs aktelse, og det var åpenbart at hun ikke kunde gjøre annet enn å efterlate formuen sin til de unge folkene, siden de ikke trengte til den. ({{page|245}} ...)]
• ektet: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• eldst: [Cosette hadde lagt strikketøiet fra sig, men hun hadde ikke krøpet frem fra plassen under bordet. Cosette rørte alltid minst mulig på sig. I en eske bak sig hadde hun lagt nogen gamle filler og den lille tinnsabelen. Éponine og Azelma la ikke merke til det som hendte. De holdt på med en meget viktig sak; de hadde fått tak i katten og hadde kastet dukken på gulvet. Éponine som var eldst, svøpte den lille katten inn i en mengde røde og blå lapper og filler, til tross for at den mjauet ynkelig og strittet imot. Mens hun holdt på med dette viktige og vanskelige arbeidet, sa hun til søsteren i det milde, skjønne barnespråk som mister ynden når en vil gjengi det: «Ser du, søster, denne dukken er meget morsommere enn den andre. Den vrir sig, den skriker, den er varm. Ser du, søster, den skal vi leke med. Det skal være min lille pike. Jeg skal være en dame. Jeg skal komme for å hilse på dig, og du skal få se henne. Så får du se bartene, og ({{page|344}} ...)]
• ele: [Gavroche hadde forresten ingen anelse om at han da han den regnfulle natten gav to små husville ly i ele- ({{page|45}} ...)]
• elefantbenet: [Kort før grålysningen satte inn, kom en mann i løp ut fra Saint-Antoinegaten, satte over Bastilleplassen, fór rundt Julisøilen og smøg sig gjennom plankeverket omkring elefanten og bort under buken på den. Hadde det falt et lys over mannen, vilde en ha sett at han var ganske gjennomvåt, så han rimeligvis hadde vært ute i regnet hele natten. Da han kom bort under elefanten, utstøtte han et underlig skrik som ikke hørte til noget menneskelig språk og som bare en papegøie kunde gjøre efter. Han tok det op igjen to ganger. Det lød omtrent slik: «Kririkikiu!» – Andre gangen svarte en klar, munter guttestemme inne fra elefanten: «Ja.» næsten samtidig blev det brettet som lå over hullet, flyttet og gav plass for en gutt som krøp nedover elefantbenet og i en fart kom ned næsten like ved mannen. Det var Gavroche. Mannen var Montparnasse. Skriket «Kirikikiu» måtte uten tvil si det samme som det Gavroche mente med: «Spør bare efter herr Gavroche.» ({{page|368}} ...)]
• elefantbuken: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• elegien: [idag?» – «Nå ja, idag, la gå med det. Du har kalt mig ‘far’ tre ganger, det er verd så meget. Jeg skal sørge for det. Hun skal bli brakt hit. Forutsett, sa jeg. Det er til og med satt på vers. Det er slutningen av elegien «Den syke yngling» av André Chénier som blev myrdet av skurk … av kjempene fra 93.» ({{page|245}} ...)]
• elektrisiteten: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• elektriske: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• elendiges: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• elendigste: [«Gårdleiersken» fra Jean Valjeans tid var død, og det var kommet en annen isteden, akkurat lik den forrige. En eller annen filosof har sagt: «Det blir aldri mangel på gamle kjerringer.» – Denne nye het madam Burgon, og det eneste merkelige i hennes liv var et kongehus av tre papegøier som efter hverandre hadde hersket over hennes sjel. – De elendigste av dem som bodde i rønnen, var en familie på fire personer, far, mor og to næsten voksne døtre; alle fire bodde i det samme kammerset, ett av de ({{page|119}} ...)]
• elfenbens: [kilder, der han også kjøpte den lille kniven med elfenbens skaft, som jeg bruker ved bordet. ({{page|45}} ...)]
• elfenbensesker: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• elfenbenshåndtak: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• elot: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• elskeligste: [Med det samme blev døren i den andre enden av værelset åpnet ganske stille, og Cosettes hode viste sig i døråpningen. En så ikke annet enn hennes yndige ansikt, håret var i den elskeligste uorden, og øienlokkene var ennu tunge av søvn. Hun rørte hodet akkurat som en fugl som kikker ut av redet, og så først på sin mann og derefter på Jean Valjean, og ropte til dem mens hun smilte – en kunde trodd at det var et smil på bunnen av en rose. «Jeg vedder at dere snakker politikk! Så dumt av dere, isteden for å snakke med mig.» ({{page|305}} ...)]
• elskendes: [Hvad gikk så for sig mellem de to? Ikke noget. De elsket hverandre. – Når de om natten var i haven, syntes de den var et levende og hellig sted. Alle blomstene omkring dem åpnet sig og lot sin virak flomme mot dem; og de åpnet sjelene og lot dem strømme utover blomstene. Alt bevet omkring disse to som talte kjærlighetsord som fikk trærne til å skjelve. Hvad sa de? Åndepust. Ikke noget annet. Åndepust som var nok til å forvirre og vekke uro i hele naturen. Trolldomskrefter som en knapt skjønte noget av om en i en bok leste disse samtalene som blev feid vekk og spredt under løvet som røk for vind. Om en fjerner fra to elskendes ({{page|404}} ...)]
• elskere: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• elskerinnene: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• elskov: [å feile er menneskelig, jeg sier «å feile er elskov lik». ({{page|105}} ...)]
• elskovsbarn: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• elskovskatastrofer: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• elskovskrok: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• elskovsprat: [tak i som det annet; elskovsprat er som skyer, bordprat ({{page|105}} ...)]
• elskovstimen: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• elskovstrang: [Gillenormand som i 1831 var så levende som et menneske kan være, hørte til den slags mennesker som er blitt merkelige bare fordi de har levd så lenge, og som er særegne fordi de i sin tid lignet alle andre og nu ikke lenger ligner nogen. Det var en gammel særling og virkelig et menneske fra en annen tid, en sann, litt hovmodig borger fra det attende århundre, som bar sin gode, gamle borgerverdighet med den samme minen som markien bar sin markiverdighet. Han var over nitti år, holdt sig godt, talte høit, så godt, drakk tett, spiste, sov og snorket. Han hadde alle to og tredve tenner. Briller brukte han bare når han leste. Han hadde stor elskovstrang, men pleide å si at han i det siste tiår helt og holdent hadde gitt avkall på kvinner. «Jeg er ikke lenger vel likt,» sa han, men la ikke til: «Jeg er altfor gammel,» nei: «Jeg er altfor fattig» og «hvis jeg bare ikke hadde vært ruinert … ({{page|127}} ...)]
• elskovsvise: [Marius lot sig gli ned på hender og knær og krøp stille inn under sengen. Ikke før hadde han skjult sig der, før han så lys gjennom dørsprekken. «Paps,» ropte en stemme, «han er ute.» – Han kjente igjen stemmen til den eldste datteren. «Er du der inne?» sa faren. – «Nei,» svarte datteren, «men nøkkelen sitter i døren. Og da er han ute.» – Faren ropte: «Gå inn likevel.» – Døren gikk op, og Marius så den eldste av døtrene komme inn med lys i hånden. Hun var kledd som om morgenen, men så enda verre ut i dette lyset. Hun gikk rett bort til sengen. Marius følte et øieblikk usigelig angst, men tett ved sengen hang det et speil på veggen, og det var det hun gikk bort til. Hun strakte sig på tå, og så sig selv i det, hun glattet håret med flate hånden og smilte til speilet mens hun med sin hese røst nynnet en lettsindig romantisk elskovsvise. Fra sideværelset lød støien av noget jernskrammel som blev flyttet. ({{page|217}} ...)]
• elskverdighet: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• elskverdigste: [med bestemorøine og ruget over ham mens han spiste. Han kjente ikke sig selv lenger, regnet ikke med sig selv. Marius var herre i huset. Gillenormand hadde i sin glede gått av hengslene, han var barnebarnet til barnebarnet sitt. Under denne gleden var han det elskverdigste barn. Av frykt for å trette eller plage den syke, stilte han sig bak ham for å tekkes ham. Han var tilfreds, lykkelig, glad, elskverdig, ung. Det hvite håret la en mild verdighet over det gledeslyset som strålte fra ansiktet hans. ({{page|245}} ...)]
• eltet: [fra tukthusgården og ned i «Løvegården» over den bygningen på fem etasjer som skilte mellem de to fengselsgårdene. Fangene bruker navnet «postiljon» på en kunstferdig eltet brødkule med en seddel i. Postiljonen kom frem til den som skulde ha den, tross han satt i enecelle. Det var selve Babet, en av lederne for Mesterpus-banden. Seddelen som lå i postiljonen, rommet bare disse linjene: «Babet. Det er en forretning å gjøre i Plumetgaten. Et gitter omkring en have.» – Det var det notatet Brujon hadde skrevet om natten. ({{page|306}} ...)]
• elvekaien: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• elvesand: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• elændighet: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• em: [{{høyre|Digne, 16. desember 18 . . .|2em}} ({{page|11}} ...)]
• emalje: [krone på hodet; den hadde virkelig hår og øine av emalje. Hele dagen hadde dette vidunderet vært stillet til skue for undrende øine hos alle under ti år som gikk forbi, men det var ikke i Montfermeil en mor rik nok eller ødsel nok til å gi den til barnet sitt. Éponine og Azelma hadde stått i timevis og stirret på den, ja selv Cosette hadde, om enn hemmelig, våget å kaste et blikk på den. ({{page|344}} ...)]
• embede: [skulde arve hans embede efter en almindelig skikk blandt ({{page|11}} ...)]
• embedsadel: [embedsadel. Det blev fortalt, at faren som vilde at han ({{page|11}} ...)]
• embedsgjerning: [øieblikk, var forsvunnet; den sosiale rettferdighets spøkelse forfulgte ham. Han som ellers alltid var så strålende tilfreds med sin embedsgjerning, syntes her næsten ({{page|11}} ...)]
• embedsinntekter: [De tilfeldige embedsinntekter, for ophevelse av bannlysning, fastefritagelser, prekener, velsignelser av kirker ({{page|11}} ...)]
• embedsmanns: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• embedsreiser: [| colspan=3 style="text-align:center" | Utgifter til skyss og embedsreiser: ({{page|11}} ...)]
• embedsstilen: [Dette bordet med stråstol til finnes på alle politistasjoner; det er ufravikelig smykket med en treskål full av sagmugg og en pappeske full av røde oblater og det er nederste trinn av embedsstilen. Det er her statslitteraturen har sitt ophav. ({{page|231}} ...)]
• embetsfrakk: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• embrundomkirkens: [Hvis nogen spør hvor det blev av Embrundomkirkens ({{page|11}} ...)]
• enarmet: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• endeløs: [De svinget inn på bulevarden. I den første bryllupsvognen satt Cosette, tante Gillenormand, Gillenormand og Jean Valjean. Marius, som efter skikk og bruk ennu var skilt fra bruden, kjørte i den andre. Da brudefølget kjørte ut av Filles-du-Calvairegaten, kom det inn i den lange rekker av vogner som dannet en endeløs kjede fra ({{page|279}} ...)]
• endeløse: [Det var det andre fangenskapsstedet han så. Mens han var ung, på den tiden som for ham hadde vært inngangen til livet, og også ganske nylig, hadde han vært på et annet fryktelig sted, et skrekkelig sted, og den store strengheten der hadde alltid stått for ham som en urettferdighet fra rettferdighetens side og en forbrytelse fra lovens side. Og nu hadde han efter slaveriet fått se klostret; og da han hadde vært på slaveriet og nu så å si var tilskuer i klostret, stilte han dem i tankene ivrig op mot hverandre. Stundom stod han støttet på spaden og steg langsomt ned i tankenes endeløse snirkelganger. ({{page|56}} ...)]
• endestykkene: [Han tok et ark papir og skrev: «Dette er de to endestykkene av den jernskodde stokken min og det tofrancsstykket stjålet fra Lille-Gervais, som jeg talte om i retten.» Han la sølvpengene og de to jernstykkene på papiret slik at det ville bli det første en fikk se når en kom inn i værelset. Ut av et skap tok han så en gammel skjorte som han rev i stykker. I lerretsstykkene pakket han de to sølvlysestakene. Det var hverken hast eller ophisselse over ham, og mens han pakket inn biskopens lysestaker, spiste han på et stykke grovbrød. Det var rimeligvis brød fra fengslet, som han hadde tatt med da han flyktet. ({{page|277}} ...)]
• endrede: [Det er her nødvendig å nevne at Fauchelevent i sin angst nok bød på et glass, men han uttalte sig ikke om hvem som skulde betale. Som regel var det Fauchelevent som bød og far Mestienne betalte. Den helt nye, endrede stilling som den nye graveren hadde skapt, krevde at det blev budt på drikkevarer, men den gamle gartneren lot, ikke uten mening, det vanskelige spørsmålet om betalingen uomtalt. For så ophisset enn Fauchelevent var, hadde han ikke nogen lyst til å betale. ({{page|56}} ...)]
• endres: [Kan den menneskelige natur endres så fullstendig og ({{page|45}} ...)]
• eneboerdukken: [De gikk inn gjennem gitterporten, var innom eneboerdukken i grotten, prøvde de merkelige virkningene ({{page|105}} ...)]
• enecellen: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• enehersker: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• eneren: [ved et marmorbord overstrødd med aske og med dominobrikker på. Han slo neven i marmorplaten, og Enjolras hørte: «Dobbelt seks.» – «Fire.» – «Jeg har ikke flere.» – «Seks.» – «To.» – «Tre.» – «En.» – «Turen er til mig.» – «Der har du en.» – «Eneren, ja fem da.» – «Blank.» – «To.» – «En.» – «Hverken fem eller en. Det er kjedelig for dig det.» – «Domino.» – «For fanden!» ({{page|299}} ...)]
• energiske: [Enjolras gikk fort bort fra gaminen og mumlet ganske lavt nogen ord til en kraftig havnearbeider som var i stuen. Arbeideren gikk ut og kom næsten med det samme tilbake med tre andre. Disse fire bredskuldrete sjauerne gikk, uten å vekke opmerksomhet, bort og stilte sig bak det bordet der mannen fra Billettgaten satt. De var åpenbart ferdige til å kaste sig over ham. Enjolras gikk bort til mannen og spurte: «Hvem er De?» – Det gav et sett i mannen ved det brå spørsmålet. Han stirret like til bunns i Enjolras’ ærlige øine og syntes å lese hans tanker. Så smilte han, det mest foraktelige, det mest energiske og det djerveste smilet en kunde tenkte sig, og svarte med stolt alvor: «Jeg skjønner hvad De mener. Ja, det er jeg.» – «De er politispion?» – «Jeg er øvrighetens tjener.» – «Hvad heter De?» – «Javert.» – Enjolras gjorde et tegn til de fire mennene. Og på et øieblikk, før Javert fikk tid til å vende sig, var han tatt i kraven, slengt på gulvet, tatt strupetak på og undersøkt. ({{page|53}} ...)]
• enestående: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• enetalene: [Basques og Nicolette rev op lerret og gjorde i stand forbindingssaker. Nicolette sydde dem sammen. Basque rullet dem op. Da de manglet charpi, hadde legen foreløpig stanset blodet med vatt. Ved siden av sengen brente tre lys på et bord, og på det lå også legens forbindingsveske. Legen vasket Marius’ ansikt og hår med koldt vann. Et helt spann fullt blev rødt på et øieblikk. Portneren stod med lys i hånden og lyste. Legen lot til å ta det alvorlig. Av og til rystet han på hodet som om han svarte på et eller annet spørsmål han gjorde sig. De var et dårlig varsel for den syke, disse hemmelighetsfulle enetalene som legen holdt med sig selv. ({{page|189}} ...)]
• enetaler: [av vane og av lyst holdt sig for sig selv og mest ført enetaler, og han blev fra først av litt skremt av å ha denne svermen av unge mennesker omkring sig. De mangfoldige tiltak virket samtidig til å hisse ham op og til å uroe ham. Hele denne urolige, skiftende strøm av tanker om frihet og arbeide, snudde op og ned på hans meninger. Stundom blev de i den grad borte i forvirringen at han hadde vanskelig for å finne dem igjen. Han hørte filosofi, litteratur, kunst, historie og religion bli omtalt på ganske uventet måte. Han skimtet nye synsvidder, og da han slett ikke satte dem i forhold til hverandre, var han ikke sikker på om ikke alt han så var et virvar. Da han gav slipp på bestefarens meninger for farens, hadde han trodd at han stod på fast grunn; men nu ante han med uro og uten å våge å tilstå det for sig selv – at han ikke gjorde det. Den synsvinkelen han så alt under, holdt på å endre sig. ({{page|174}} ...)]
• enetasjes: [et lite enetasjes hus, der det lyste i vinduene. Han kikket ({{page|45}} ...)]
• enfergaten: [Omtrent samtidig med de to barna hadde et annet par nærmet sig den store dammen. Det var en mann på omtrent femti år som holdt en liten seksåring i hånden. Uten tvil far og sønn. Gutten hadde en stor hvetebolle i hånden. Den gangen hadde ennu nogen av husene omkring i Madamegaten og Enfergaten, nøkler til Luxembourg-parken, så de som bodde der, kunde låse sig inn når portene var lukket. Faren og sønnen kom åpenbart fra et av de husene. – De to småguttene fikk se at «den herren» kom, og gjemte sig ennu bedre. ({{page|123}} ...)]
• enfoldighet: [Mannen tidde og blev stående. Han hadde sagt dette høit, fort, hest og hårdt, med en viss ergerlig og vill enfoldighet. En gang hadde han avbrutt sig selv for å hilse på en eller annen blandt tilhørerne. De påstandene han likesom syntes å kaste frem på måfå, slapp fra ham som en slags hikke, og han ledsaget hver av dem med en bevegelse lik en som hugger ved. Da han sluttet, satte tilhørerne i å le. Han så på dem, og så at de lo, og da han ikke skjønte noget av det hele, gav han sig til å le han også. Det virket uhyggelig. ({{page|202}} ...)]
• engelskhollandske: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• engelskmenn: [Til slike franskmenn måtte det minst slike engelskmenn. Det var ikke lenger en slagtummel, det var mørke, raseri, en hvirvel av ånd og mot, en orkan av lynende sabler. Og et øieblikk efter var det av de fjorten hundre gardedragoner ikke mere enn åtte hundre igjen. Oberstløitnant Fuller var falt. Ney kom til hjelp med Lefebre-Desnouettes lansenerer og jegere. Høidedraget Mont-Saint-Jean blev tatt, tatt tilbake og gjenerobret. Kyraserene slapp kavaleriet for å ta fatt på infanteriet igjen, eller rettere sagt, hele denne skrekkelige massen var filtret sammen slik at den ene ikke slapp den andre. Firkantene stod fremdeles faste. Tolv angrep blev gjort. Ney fikk fire hester drept under sig. Halvdelen av kyraserene blev på høidedraget. Kampen varte i to timer ({{page|299}} ...)]
• engen: [fra kubjeller på engen. Lyden fikk Jean Valjean til å snu sig, og han så at det var nogen i haven. En skikkelse som lignet en mann, gikk blandt mistbenkene, reiste sig, bøide sig ned, stanset regelmessig som om han trakk eller bredte noget utover jorden. Det så ut som om skikkelsen haltet. ({{page|24}} ...)]
• enghien: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• englebarna: [– «Det ordner det hele, ikke sant, frøken Gillenormand den eldre?» spurte bestefaren. «Den fandens Marius, han går der i drømmeskogen og fanger sig en gullfugl. Hvem vil nu tro på unge folks forelskelse. Studentene finner sig små veninder med seks hundre tusen francs. Englebarna er flinkere enn Rothschild.» – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» gjentok frøken Gillenormand halvhøit. «Fem hundre og fire og åtti! En kan næsten si seks hundre tusen, hvad?» ({{page|245}} ...)]
• engleblidt: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• englender: [Bortimot midnatt streifet, eller rettere krøp, en mann ved siden av Ohainhulveien. Efter hele utseendet å dømme var det en av dem vi nettop har skildret, hverken englender eller franskmann, hverken bonde eller soldat, mindre menneske enn vampyr trukket til av liklukten, førte med sig tyveri istedenfor seier, en som hadde kommet for å plyndre Waterloo. Han var klædd i en bluse som lignet en kappe, han var urolig og dristig, mens han gikk fremover så han sig tilbake. Hvem var denne mannen? Natten visste rimeligvis mere om ham enn dagen. Han hadde ingen sekk med sig, men åpenbart store lommer under kappen. Av og til stoppet han, gransket sletten rundt sig for å se om han blev iakttatt; så bukket han sig plutselig, tok i noget som lå stille og urørlig på jorden, reiste sig så op igjen og listet sig vekk. Nogen nattfugler kastet skygger bortover sumpene … ({{page|299}} ...)]
• englendere: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• englerøster: [Hvor var han? Hvem kunde nogensinne ha tenkt sig at noget som et slikt gravsted kunde finnes midt i Paris? Hvad var dette for et underlig hus? Et hus fylt av nattlige mysterier som kalte på sjelene i mørket med englerøster og som når de kom, brått bød dem dette skrekkelige synet; som lovte å åpne himmelens strålende port og som åpnet gravens grufylte dør. Og dette var i virkeligheten en bygning som hadde nummer til en gate. Det var ikke nogen drøm. Han trengte til å ta på stenene for å tro det. ({{page|24}} ...)]
• englesangen: [Det var dette huset Jean Valjean hadde dumpet ned i «fra himmelen», som Fauchelevent sa. Han hadde klatret over muren i hjørnet mot Polonceaugaten. Den englesangen han hadde hørt midt på natten, var søstrenes otte- ({{page|56}} ...)]
• engleåsynet: [Det må slås fast og endog legges vekt på at tross Marius hadde utspurt Jean Valjean slik at Jean Valjean hadde sagt: «De krever at jeg skal skrifte for Dem», hadde han dog ikke gjort ham to, tre avgjørende spørsmål. Det kom ikke av at han ikke tenkte på dem, men fordi han var redd for dem. Jondrettes kvistkammer? Barrikaden? Javert? Hvem kunde vite hvor tilståelsene hadde stanset? Jean Valjean lignet ikke en mann som vek tilbake for noget; og hvem vet om Marius, når han først hadde drevet ham frem, ikke ønsket å stoppe ham. Under visse avgjørende hendelser kan det ha hendt oss alle at vi efter å ha gjort et spørsmål, stopper ørene igjen for ikke å høre svaret. Det er særlig når en elsker at en kan være feig slik. Det er ikke klokt til det ytterste å forske ut uhyggelige forhold, særlig når den uløselige siden av vårt liv er skjebnesvangert innblandet. Av Jean Valjeans fortvilede forklaringer kunde det kanskje strømme ut et fryktelig lys, og hvem vet om ikke dette heslige lyset kunde ha gitt gjenskinn selv over Cosette. Hvem visste om det ikke hadde kommet til å falle et slags helvetes lys over dette engleåsynet? Selv et lynglimt er en lynstråle. Så skjebnesvangert er et slikt samliv at uskyldigheten selv kan bli preget av forbrytelsen efter den dunkle lov om lysets tilbakekastning. De reneste ({{page|305}} ...)]
• engstelsen: [Det var travelheten den dagen som gjorde at de små stakkarene kunde ferdes i haven. Hadde opsynsmennene fått se dem, vilde de jaget disse fillete ungene ut. Små fattigbarn må ikke komme inn i de offentlige havene; skjønt en burde tenke på at de som barn har rett til blomster. Men nu var de der, og da opsynsmennene som også var grepet av den alminnelige engstelsen, var så optatt av det som gikk for sig utenfor at de så lite efter i haven, hadde de ikke opdaget de to forbryterne. ({{page|123}} ...)]
• engstende: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• engstykke: [Våget vandringsmannen sig over Hestetorvet med dets fire falleferdige murer og videre forbi en gammel have, et engstykke, en tømmeropplagsplass og en lang, lav, forfallen mur med en mosegrodd port, om våren dekket av blomster, og derefter forbi en øde, uhyggelig falleferdig bygning med opslaget: «Plakatoppklebning forbudt», ja, da vilde den dristige vandringsmannen nå hjørnet av Vignes-Saint-Marcelgaten. Der kunde en på den tiden like ved en fabrikk og mellem to havemurer se en rønne, som ved første øiekast virket så liten som en hytte, men som i ({{page|9}} ...)]
• enhet: [Når kjærligheten har smeltet sammen to vesener til en himmelsk og hellig enhet, har de to funnet livets hemmelighet. De er fra da av bare to ledd i samme livsskjebne; de er bare to vinger på den samme ånd. Elsk, svev! ({{page|350}} ...)]
• enigheten: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• enka: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• enkeltes: [hadde spart op, rundsnytt ham. Nu var det den enkeltes ({{page|45}} ...)]
• enkemannsstanden: [Marius stod og stirret forfjamset efter kabben som blev borte. Fordi han manglet fire og tyve sous, hadde han mistet glede, lykke og sin kjærlighet; han var støtt ut i natten igjen; han hadde sett, men skulde på ny bli blind. Han tenkte med bitterhet og, det må sies, med anger på de fem francs han samme morgen hadde gitt til det elendige pikebarnet. Hadde han hatt fem francs, hadde han vært berget, gjenoppstått, utfridd av tåken og mørket, av ensomheten, av livsleden, av enkemannsstanden; han kunde igjen ha knyttet sin sorte skjebnetråd til den skjønne gulltråden som hadde vist sig for øinene på ham for på ny å briste. Han kom tilbake til rønnen i fortvilelse. ({{page|217}} ...)]
• enken: [I farens stund reiser pinnsvinet piggene sine, billen later som om den er død, den gamle garde danner firkant, denne mannen satte i å le. Så knipset han et støvfnugg av frakkeermet. Marius blev ved: «De er også arbeideren Jondrette, skuespilleren Fabantou, dikteren Genflot, spanieren don Alvarés og enken Balizard.» – «Enken hva?» – «Og De har hatt en sjappe i Montfermeil.» – «En sjapp, aldri.» – «Jeg sier Dem, De er Thénardier.» – «Og jeg nekter.» – «Og at De er en kjeltring. Der.» – Og Marius trakk op av lommen en pengeseddel og kastet i ansiktet på ham. – «Takk! – Om forlatelse. Fem hundre francs. Herr baron!» – Og mannen bukket, hilste, grep seddelen, gransket den. «Fem hundre francs!» gjentok han i undring. Og han stammet halvhøit: «En virkelig pengeseddel.» Og så ropte han brått: «Javel da, la oss ta det makelig.» ({{page|351}} ...)]
• ennuikke: [år, mager, næsten stygg, klosset, ubetydelig og med øine som gav løfter om å bli ganske vakre; men hun satt der alltid med en slags trist trygghet. Hun hadde en slik klosset barnslig drakt som klosterskoleelever bruker, en dårlig skåret sort ullkjole. De så ut som far og datter. Marius gransket de første to, tre dagene den gamle mannen som ikke ennu var olding, og den lille piken som ennuikke var voksen, og så la han ikke særlig merke til dem mer. De syntes på sin side heller ikke å legge merke til ham. De snakket rolig og likeglad sammen. Den lille piken nipratet muntert. Den gamle mannen snakket lite, og så stundom faderlig på henne. ({{page|201}} ...)]
• enogsytti: [i slaveriet skulde være ett hundre og enogsytti francs. ({{page|45}} ...)]
• enorme: [Likvognen kjørte forbi Bastilleplassen langs kanalen over den lille broen og nådde bort til plassen ved Austerlitzbroen. Der stanset den, og det blev slått ring omkring den. Den enorme folkemassen blev stille. Lafayette talte og sa farvel til Lamarque. Det var et gripende og ophøiet øieblikk, alle stod med blottet hode, alle hjerter banket. Plutselig viste det sig midt inne i ringen en sortklædd rytter med en rød fane, andre sier det var et spyd med en rød lue på spissen. Lafayette vendte hodet til siden. Exelmans forlot toget. ({{page|32}} ...)]
• enrom: [«Herr baronen?» gjentok Basque. «Jeg skal se efter. Jeg skal si til ham at herr Fauchelevent er her.» – «Nei, si ikke at det er mig. Si at det er en som gjerne vil tale med ham i enrom, og si ikke hvem det er.» – «Jaså!» sa Basque. – «Jeg vil overraske ham.» – «Jaså!» gjentok Basque i et tonefall som om det andre «Jaså!» var forklaringen på det første. Så gikk han. Jean Valjean blev alene. ({{page|305}} ...)]
• enryanthe: [Jean Valjean hadde altså reist bort. Han hadde sagt: «Jeg kommer tilbake innen tre dager.» Om kvelden satt Cosette alene i dagligstuen. For å underholde sig selv hadde hun åpnet pianoet og hadde satt sig til å synge og spille koret av Enryanthe: «Jegere på villspor i skogene». Da hun var ferdig, blev hun sittende fordrømt. Plutselig syntes hun at hun hørte nogen gå i haven. Det kunde ikke være faren, han var bortreist; det kunde ikke være Toussaint, hun hadde lagt sig. Det var klokken ti om kvelden. ({{page|350}} ...)]
• ensommere: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• ensomste: [Marius hadde opdaget at hun het «Ursula». Først var det meget. Da det hadde gått tre uker, vilde han vite mer. Han vilde vite hvor hun bodde. Han gjorde da sin tredje feil: Han fulgte efter «Ursula». Hun bodde i Vestregate, i den ensomste delen, i et nytt treetasjes, fordringsløst hus. Fra da av kunde Marius til lykken å se henne i Luxembourg-parken legge lykken å følge henne hjem. – Hungeren vokste. Nu vilde han også vite hvem hun var. En kveld han hadde fulgt dem hjem og sett dem gå inn porten, gikk han efter og spurte modig portneren: «Var det herren i første etasje som nettop kom hjem?» – «Nei,» svarte portneren, «det var herren i tredje etasje.» Dette hellet gjorde Marius dristigere. – «Ut til gaten?» – «Ja, gården er jo bygget til gaten.» – «Og hvad er han for noget?» – «Rentenist; en god mann som gjør godt mot fattigfolk ennu han ikke er rik.» – «Hvad heter han?» spurte Marius. – Portneren så op og sa: «Er herren kanskje opdagelsesbetjent?» Marius følte sig temmelig flat, men stråleglad. Det gikk fremover. – «Godt,» tenkte han. «Jeg vet at hun heter Ursula, at hun er datter av en rentenist og at hun bor i Vestregate i tredje etasje.» ({{page|201}} ...)]
• enstavelsesord: [Så kjørte de. Da de hadde kommet forbi byporten, prøvde kusken å få i stand en samtale, men den reisende svarte bare i enstavelsesord. Så gav kusken sig til å plystre og banne over hestene. Kusken tullet sig inn i kappen. Det blev koldt. Mannen syntes ikke å tenke på det. Slik kjørte de gjennom Gournay og Neuilly-sur-Marne. Ved sekstiden om aftenen hadde de nådd til Chelles. Kusken stoppet der utenfor fraktemannsvertshuset i det kongelige abbedis gamle bygninger for å la hestene drikke. «Jeg går av her,» sa mannen. Han tok pakken og stokken og sprang ned av vognen. Et øieblikk efter var han vekk. Han hadde ikke gått inn i vertshuset. Da vognen nogen minutter efter kjørte videre til Lagny, tok de ham ikke igjen i hovedgaten i Chelles, og kusken vendte sig til de reisende inne i vognen: «Den mannen var ikke herfra, for jeg kjente ham ikke. Han så ut som om han ikke eide en sou, men han sparte ikke på pengene; han betalte til Lagny, og han blir ikke med lenger enn til Chelles. Det er natt og alle hus er stengt, ikke gikk han inn i vertshuset og ikke er han å se noget sted. Det er som han sank ned i jorden.» ({{page|344}} ...)]
• entreprenørenes: [For det syvende: I veveriet trekker de ti sous fra i betalingen til fangene for en eneste løs tråd. Dette er misbruk fra entreprenørenes side, da lerretet er like godt. ({{page|231}} ...)]
• enøiedes: [Den haltes skritt er lik den enøiedes øiekast; de når ikke fort til målet. Dessuten var Fauchelevent ganske forvillet. Han brukte næsten et kvarter på å komme tilbake til hytten i haven. Cosette hadde våknet, og Jean Valjean hadde latt henne sette sig ved ilden. Med det samme Fauchelevent kom inn, viste Jean Valjean henne gartnerens kurv, som hang på veggen og sa: «Hør godt efter, lille Cosette. Vi må komme oss vekk fra dette huset, men vi skal komme tilbake og få det riktig godt her. Denne snille mannen vil bære dig bort på ryggen, og så skal du vente på mig hos en dame. Der skal jeg hente ({{page|56}} ...)]
• epidemier: [«Under epidemier ― ({{page|11}} ...)]
• eplekaken: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• eplekaker: [middager. De elsker eplekaker, mine damer, men gå ikke ({{page|105}} ...)]
• eplekinn: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• eplene: [vendte han sig til den anklagede, bad ham høre efter det han nu ville si ham og la til: «De står i en slik stilling at De bør tenke Dem vel om. Den alvorligste mistanke hviler nu på Dem og kan få de mest avgjørende følger. Anklagede, i Deres egen interesse opfordrer jeg Dem for siste gang til å svare tydelig på disse to spørsmålene. – For det første: har De, ja eller nei, krabbet over den hagemuren, brukket ned grenen og stjålet de eplene, det vil si, har De gjort et innstigningstyveri? For det annet, ja eller nei, er De den løslatte galeislave Jean Valjean?» ({{page|202}} ...)]
• epletre: [Under et av de tidligere streiftogene sine hadde han lagt merke til en gammel have der det ferdedes en gammel mann og en gammel kone, og i den haven var et ganske godt epletre. Ved siden av det epletreet var det et slags skur med dårlig lås for, og der kunde en nok få tak i et eple. Et eple, det var kveldsmat; et eple det var livet. Det som blev Adams ulykke, kunde frelse ({{page|340}} ...)]
• epletreet: [Under et av de tidligere streiftogene sine hadde han lagt merke til en gammel have der det ferdedes en gammel mann og en gammel kone, og i den haven var et ganske godt epletre. Ved siden av det epletreet var det et slags skur med dårlig lås for, og der kunde en nok få tak i et eple. Et eple, det var kveldsmat; et eple det var livet. Det som blev Adams ulykke, kunde frelse ({{page|340}} ...)]
• epåletten: [skudd plutselig gikk av; det første drepte eskadronschef Cholet, det andre en gammel, døv kone som holdt på å lukke vinduet sitt i en gate i nærheten, det tredje rev epåletten av en officer; en kone ropte: «De begynner for tidlig.» Og plutselig så en like overfor Morlandkaien en eskadron dragoner som var blitt holdt tilbake i kasernen, rykke frem med dragne sabler i galopp ned gjennom Bassompierregaten og bulevard Bourdon, og feie alt vekk foran sig. ({{page|32}} ...)]
• erfaringen: [De var av disse krøplingnaturer som lett blir til uhyrer, hvis en eller annen ond lidenskap tilfeldigvis griper dem. Konen var innerst inne et udyr, og i mannen var det stoff til en skurk. Begge var i høieste grad egnet for heslig utvikling i retning av det onde. Det finnes krepsnaturer som stadig går bakover mot mørkets rike, som går mere tilbake enn frem i livet, som bruker erfaringen til å øke sin ondskap, og som stadig mere blir preget av en ({{page|105}} ...)]
• ergerligste: [Men det ergerligste var at bak stenhaugen og foran treet med sinkplaten var det ganske nylig blitt gravd, der var glemt igjen en hakke og et hull. – Hullet var tomt. – «Tyv!» ropte Boulatruelle og truet med to knyttede never ut i luften. ({{page|245}} ...)]
• ergre: [Imidlertid hadde Thénardier på en eller annen skummel måte fått vite at barnet rimeligvis var uekte og at moren ikke kunde vedkjenne sig det. Han krevde nu straks femten francs om måneden, idet han sa at «ungen» vokste og «åt», og truet med å sende henne tilbake. «Hun bør ikke ergre mig,» ropte han, «ellers slenger jeg ungen hennes midt op i alle hemmelighetskremmeriene. Jeg må ha tillegg.» Moren betalte de femten francs. ({{page|105}} ...)]
• ergrelsen: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• erhvervet: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• erindringene: [Han leste «Moniteuren», han leste all historie om republikken og keiserdømmet og «Opptegnelser fra Sankt Helena», alle erindringene, avisene, kunngjørelsene, proklamasjonene; han slukte alt sammen. Første gangen han traff på farens navn i kunngjørelsene fra storarméen, hadde han feber en hel uke. Han opsøkte alle de generalene Pontmercy hadde tjent under. Klokker Mabeuf, som han gikk hjem til, hadde fortalt ham om oberstens liv efter at han hadde trukket sig tilbake til Vernon, om blomstene ({{page|140}} ...)]
• erke: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• erkebiskoper: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• erkebisp: [Og de to barna fulgte efter ham som de vilde fulgt en erkebisp. De gråt ikke lenger. Gavroche gikk opover Saint Antoinegaten i retning mot Bastilleplassen. ({{page|368}} ...)]
• erkebispen: [der gendarmen med sabelen, langt nede erkebispen med ({{page|45}} ...)]
• erkebisper: [«Røver! Ja, jeg vet at dere kaller oss slik, dere rikfolk! det er sant, jeg har gått fallitt, jeg gjemmer mig, jeg har ikke brød, jeg eier ikke en sou, jeg er en røver! På tre dager har jeg ikke smakt et stykke brød, jeg er en røver! Dere kan holde dere varme på føttene, dere kan ha fôrete frakker, akkurat som erkebisper, dere bor fint i hus med portner, dere spiser trøfler og asparges til førti francs bunten i januar. Og så kommer dere inn i hulene til oss og kaller oss røvere! Men vi skal ete dere! Hør ({{page|217}} ...)]
• erkedumhet: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• erkeengel: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• erkehertug: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• erklæringen: [hørerne vakt en mumling som spådde ille for anklagede, en mumling som steg og varte lenger for hver ny uttalelse. Anklagede hadde hørt på dem med det forundrede ansiktet som efter det statsadvokaten sa, var hans beste forsvar. Ved den første erklæringen hørte gendarmene som satt ved siden av ham, at han mumlet mellem tennene. «Jamen var det noget til kar.» efter den andre sa han litt høiere og med en næsten tilfreds mine: «Han var god.» efter den tredje ropte han: «Storartet.» ({{page|202}} ...)]
• ermhullene: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• erobreren: [ter. Kvinnen hører mannen til. Romulus røvet sabinerinnene, Vilhelm erobreren røvet saksiske kvinner, Cæsar ({{page|105}} ...)]
• erobringen: [en sykdom. En sykdom som må helbredes. Hvorledes? Ved oplysning. Oplysning renser. Oplysning tenner. La oss rope på oplysningen og la oss aldri bli trett av det. Disse nakne føttene, disse bare armene, disse fillene, denne uvitenheten, denne usselheten, dette mørket kan brukes til erobringen av idealet. ({{page|119}} ...)]
• erstattet: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• ertekrok: [til en annen,» sa Gavroche. «Du blir mindre stygg. Du burde alltid bruke de der.» – Montparnasse var en vakker fyr, men Gavroche var en ertekrok. – «Vær alvorlig nå,» sa Montparnasse, «hvorledes er jeg nå?» – Han hadde også fått en annen stemme. På et øieblikk var Montparnasse blitt ugjenkjennelig. – «Spill bajas for oss da,» ropte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• ertesyke: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• ertet: [Gavroche som var travelt optatt og strålende, syntes å ha tatt på sig å få alt i gang. Han kom og gikk, løp op og ned og op igjen, larmet og tindret av fryd. Han syntes å være der for å sette mot i alle sammen. Han var som en virvelvind. En så ham hele tiden og hørte ham alltid. Han fylte luften og var overalt på en gang. Det var en allestedsnærværenhet som virket næsten plagsom, det var ikke fred å få for ham. Han ertet dem som stod og hang, han egget op de dovne, han satte liv i de trette, han uroet dem som falt i tanker, fikk humør i en, fikk en annen til å puste ut og en tredje til å bli rasende, og satte fart i alle sammen, gjorde narr av en student, skjelte ut en arbeider; han stilte sig op, stanset, gikk igjen, fløi frem og tilbake gjennom larm og strev, hoppet hit og dit, brummet, summet, og plaget hele forspannet: fluen på revolusjonens veldige vogn. ({{page|53}} ...)]
• ertingen: [Hun følte at hun ikke kunde leve uten Marius, og som om det var nok til at han derfor måtte komme. Ingen hindring kunde være til stede. Alt det var sikkert nok. Det var fryktelig nok at hun hadde lidt i tre dager. At Marius hadde vært borte i tre dager, var fælt gjort av Gud. Men nu var det slutt med denne stygge ertingen fra oven, Marius kom og hadde gode nyheter med. Slik er ungdommen. Den tørker fort øinene; den finner smerten unyttig og godtar den ikke. Ungdommen er fremtidens smil til en ukjent som er den selv. Det er som om dens åndedrag er skapt av håp. ({{page|123}} ...)]
• escoublon: [har glemt navnet. Jeg tror det var Escoublon). Mannen ({{page|45}} ...)]
• eselbærekurv: [hele er en svær sak. Biskopen greide det. Han gikk tilfots i omegnen, brukte gigg på slettene, eselbærekurv i ({{page|11}} ...)]
• eseldriver: [eseldriver, drog de tilbake til Paris over Vannes og Issy. ({{page|105}} ...)]
• eselet: [steg av eselet. Nogen borgere stod rundt ham og lo. ― ({{page|11}} ...)]
• eselhodet: [Imidlertid hadde galeislaven latt sig gli ned til matrosen. Det var i siste liten; et minutt senere og mannen som var utslitt og fortvilet, hadde latt sig falle ned i avgrunnen; galeislaven hadde fått bundet ham godt fast med linen mens han holdt sig med den ene hånden og arbeidet med den andre. Endelig så folk at han igjen entret op på råen og halte matrosen op dit; han støttet ham der en stund for å la ham få kreftene igjen, så tok han ham i armene og bar ham idet han gikk inn over råen like til eselhodet, og derfra til merset, der han overlot ham til kameratene. ({{page|331}} ...)]
• eskadronchefen: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• eskadrons: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• eskadronschef: [skudd plutselig gikk av; det første drepte eskadronschef Cholet, det andre en gammel, døv kone som holdt på å lukke vinduet sitt i en gate i nærheten, det tredje rev epåletten av en officer; en kone ropte: «De begynner for tidlig.» Og plutselig så en like overfor Morlandkaien en eskadron dragoner som var blitt holdt tilbake i kasernen, rykke frem med dragne sabler i galopp ned gjennom Bassompierregaten og bulevard Bourdon, og feie alt vekk foran sig. ({{page|32}} ...)]
• eskadronschefslønnen: [Han hadde ikke annet å leve av enn den lille halve eskadronschefslønnen, og hadde leid det aller minste huset han kunde finne i Vernon, og bodde som vi har sett alene der. Under keiserdømmet hadde han funnet tid til å ekte frøken Gillenormand. Den gamle storborgeren hadde vært bunnergerlig, men hadde til slutt gitt efter med et sukk, idet han sa: «De fornemste familier kan bli nødt ({{page|140}} ...)]
• eskimohetter: [Moten skjulte smågutter på seks år under svære saffianskinnsluer med ørelapper meget lik eskimohetter. Den ({{page|105}} ...)]
• eskimotelt: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• eslene: [Da de nu hadde sendt eslene vekk, fant de på ny morskap. De satte over Seinen i båt, og så gikk de til fots ({{page|105}} ...)]
• esler: [byr på esler!» og da han hadde avtalt prisen med en ({{page|105}} ...)]
• estrapadestrøket: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• etasjes: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• etoilporten: [fra Passy til Etoilporten. De hadde som vi husker, vært ({{page|105}} ...)]
• etsteds: [Ansiktet var ikke ganske fremmed for Marius. Han syntes han hadde sett det før etsteds: «Hvad vil De, frøken?» spurte han. Den unge piken svarte med den gamle drukkenboltstemmen: «Det er et brev til Dem, herr Marius.» Hun navngav Marius, og han kunde altså ikke ({{page|217}} ...)]
• etymologiske: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• euphorion: [var en gresk maler som het Euphorion, og som hadde ({{page|105}} ...)]
• euryanthe: [Cosette stirret ham igjen inn i øinene. «Si mig hvad du tenker på, Marius. Det er noget du tenker på. Si det til mig. Å, si det til mig så jeg kan være rolig i natt.» – «Jeg tenker som så: … Det er umulig at Gud vil skille oss fra hverandre. Vent mig iovermorgen.» – «Hvad skal jeg gjøre helt til da?» sa Cosette. «Du, du er der ute, du kommer og går. Så heldige dere mannfolk er. Jeg, jeg må bli her ganske alene. Å, så lei jeg blir. Hvad er det du skal gjøre imorgen kveld?» – «Det er noget jeg vil prøve på.» – «Så vil jeg be til Gud og tenke på dig hele tiden, for at du må ha hell med dig. Du er min herre og mester. Imorgen kveld skal jeg synge de sangene av «Euryanthe» som du er så glad i og som du en kveld stod og hørte utenfor vinduet. Men iovermorgen må du komme i tide. Jeg venter dig når det blir mørkt, akkurat kl. ni. Å Gud, så sørgelig det er at dagene er så lange. Hører du, når klokken slår ni, er jeg her i haven.» – «Og jeg også.» ({{page|9}} ...)]
• evangeliet: [det av evangeliet. ({{page|11}} ...)]
• evas: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• eventuelle: [Jean Valjean ordnet alt, ryddet vekk alt, jevnet ut alt, gjorde alt lett. Han hastet mot Cosettes lykketime med like stor iver og, tilsynelatende, like stor glede som Cosette selv. Da han hadde vært borgermester, greide han å løse et vanskelig spørsmål som han alene kjente til, nemlig Cosettes ætt. Si sannheten like ut, hvem vet? Det kunde ha hindret ekteskapet. Han reddet Cosette ut av alle vanskelighetene. Han skaffet henne en familie av døde, noget som hindret alle eventuelle spørsmål. Cosette var den siste av familien. Cosette var ikke datter av ham, men av en annen Fauchelevent. Begge brødrene Fauchelevent hadde vært gartnere i Petit-Picpus klostret. De gikk til klostret og fikk fulle oplysninger og de aller beste vitnesbyrd; de gode nonnene var lite skikket og lite tilbøielige til å granske farsskapsspørsmålet, og tenkte ikke på at det kunde være nogen underfundigheter, og hadde aldri riktig visst hvem av brødrene Fauchelevent Cosette ({{page|245}} ...)]
• eventyreren: [Instinktmessig kom han på riktig spor. Han kom til å minnes visse omstendigheter, visse hendelser, visse ganger da Cosette blev rød og da hun blev blek, og han sa sig selv: «Det er ham.» Hans første gjetning traff Marius. Han kjente ikke navnet hans, men hadde straks hele mannen for sig. Han så ham tydelig slik han blev manet frem av den ubarmhjertige erindring, den ukjente lapsen fra Luxembourg-parken, den elendige eventyreren, den dagdriveren, den idioten, den nidingen, for det er nidingsverk å kaste ømme blikk til en pike som sitter ved siden av faren som elsker henne. ({{page|103}} ...)]
• eventyrfest: [Natten mellem 16. og 17. februar 1833 var en vidunderlig natt. Over mørket hvelvet sig en åpen himmel. Det var Marius’ og Cosettes bryllupsnatt. – Dagen hadde vært deilig. Det var ikke blitt den festens blå drøm som bestefaren hadde tenkt sig, en eventyrfest med cherubiner og amoriner over hodene på brudeparet, et bryllup verdig til å pryde en porthvelving; men det hadde vært yndig og smilende. – ({{page|279}} ...)]
• evighetens: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• evigilabunt: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• eviglysende: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• evner: [Nonnene brukte slett ikke navnet Ultime, de kalte Jean Valjean «Fauvent den annen». Hvis de fromme søstrene hadde hatt så skarpt et blikk som Javert, vilde de til slutt ha lagt merke til at når der for havens skyld var et eller annet å gjøre utenfor klostret, var det alltid den eldste Fauchelevent, den gamle, syke, halte av dem som gikk, og aldri den andre; men enten det nu kom av at øine som alltid er rettet mot Gud, ikke evner å spionere, eller at nonnene hadde nok å gjøre med å utspionere hverandre, så merket de i hvert fall ikke noget. ({{page|56}} ...)]
• evreux: [det op i minnet, han husket på tanten, de ti louisdorene og det vervet han hadde tatt på sig: å vokte på hvad Marius gjorde. Det fikk ham til å le. – «Han er kanskje ikke lenger med på vognen,» tenkte han, mens han knappet uniformsfrakken. «Kanskje han er gått av underveis, i Poissy eller Meulan eller i Evreux, eller i Laroche-Guyon. Hvad i all verden skal jeg skrive til tante?» ({{page|140}} ...)]
• exarkatets: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• excellence: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• exelmans: [Likvognen kjørte forbi Bastilleplassen langs kanalen over den lille broen og nådde bort til plassen ved Austerlitzbroen. Der stanset den, og det blev slått ring omkring den. Den enorme folkemassen blev stille. Lafayette talte og sa farvel til Lamarque. Det var et gripende og ophøiet øieblikk, alle stod med blottet hode, alle hjerter banket. Plutselig viste det sig midt inne i ringen en sortklædd rytter med en rød fane, andre sier det var et spyd med en rød lue på spissen. Lafayette vendte hodet til siden. Exelmans forlot toget. ({{page|32}} ...)]
• eylau: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• fabrikkeier: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• fabrikkens: [En time efter gikk en mann mellem trærne, gjennom tåken og fjernet sig raskt fra Montreuil-sur-Mer i retning av Paris. Denne mannen var Jean Valjean. Det blev slått fast, ved vitneprov fra to eller tre fraktemenn som hadde møtt ham, at han bar en pakke og var klædd i en bluse. Hvor hadde han fått tak i den blusen? Det blev aldri klarlagt. Imidlertid var det kort tid før på fabrikkens sykestue død en gammel arbeider som ikke efterlot sig annet enn en bluse. Kanskje var det den. ({{page|277}} ...)]
• fabrikkmerke: [han opdager sitt eget fabrikkmerke på en kniv som han trekker dampende ut av brystet på sig. – Cosette hadde Marius, Marius eide Cosette. De hadde alt, selv rikdom. Og det var hans verk. ({{page|279}} ...)]
• faccia: [roper til Sankt Januarius: Faccia gialluta, fa o miracolo, ({{page|105}} ...)]
• faderen: [gjenfunnet av Faderen. Bed, tro, gå inn til livet. Faderen ({{page|11}} ...)]
• faderlighet: [Alt var ynde og liv, selv regnet som nærmet sig, skapte ikke uro. Alt var som fylt av lykke; livet av vellukt; hele naturen åndet ut renhet, hjelpsomhet, faderlighet, kjærtegn, morgenrøde. De tankene som falt fra himmelen, var fine og gode som en liten barnehånd en kysser. ({{page|123}} ...)]
• fadermordere: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• fadermorderes: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• fag: [av fag, han var litt av en krybskytter og det skadet ham. ({{page|45}} ...)]
• fagmessige: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• fagmisunnelse: [Ve den som tror sig til en kvinnes ustadige hjerte! Kvinnen er falsk og listig. Hun hater slangen av fagmisunnelse. Slangen er den som har butikk tvers over gaten.» ({{page|105}} ...)]
• fagreste: [hverken genier eller idioter; midt i livets fagreste vår — ({{page|105}} ...)]
• fagstudier: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• fajanse: [og på veggene speillampetter med tre og fem armer. Speil, krystall, glass, sølvtøi, porselen, fajanse, stentøi, gull- og sølvsaker, alt strålte og frydet sig. Rommene mellem armstakene var fylt med blomsterbuketter, slik at der det ikke var et lys, var det en blomst. I forværelset spilte tre fioliner og en fløite dempet kvartetter av Haydn. ({{page|279}} ...)]
• fakiren: [Nu var det Marius’ tur til å være gloen, Gillenormands å være smiebelgen. Marius skalv over hele kroppen, han visste ikke hvad han skulde gjøre; han blev het i hodet. Han var lik presten som ser alterbrødet slengt for alle vinder, lik fakiren som ser nogen spytte på hans gudebillede. Det måtte ikke hende at den slags skjedde ustraffet like for nesen av ham. Men hvad skulde han gjøre? Hans far var blitt trampet og tråkket på mens ({{page|140}} ...)]
• fakkelflammen: [Marius hadde gått inn i skjenkestuen, hadde tatt kruttdunken og hadde så nyttet røken og det tette mørket som fylte barrikaden, til å snike sig bort til den stenhvelvingen som fakkelen var stilt op i. Å rive løs fakkelen, sette kruttdunken der, stable op brosten over dunken som med en slags fryktelig lydighet straks gikk i stykker, alt det hadde bare vært et øieblikks sak, og nu stod alle, nasjonalgardister, borgergardister, officerer, soldater, i flokk på den andre siden av barrikaden og stirret i skrekk på ham der han stod med foten på brostenene og fakkelen i hånden; det stolte ansiktet lyste av en skjebnesvanger beslutning; han bøide fakkelflammen mot det fryktelige stedet der en kunde se den knuste kruttdunken, og sendte ({{page|84}} ...)]
• fakkelstakene: [de fikk da ofte med sig gruberedskaper. Fakkelstakene ({{page|45}} ...)]
• faklene: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• fakler: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• faktene: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• fakultetet: [Puget, doctor theologiæ ved fakultetet i Paris; han blev ({{page|11}} ...)]
• fakultets: [Hvor Marius reiste, skal vi se litt senere. Han var borte i tre dager, så kom han tilbake til Paris, gikk rett op på det juridiske fakultets bibliotek og bad om «Moniteuren». ({{page|140}} ...)]
• fallentens: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• fallgruve: [Et plutselig fall ned i en kjeller, å forsvinne ned i Paris’ undergrunn, forlate den gaten der døden var overalt og komme til denne graven der det var liv. Det var et underlig øieblikk! nogen sekunder stod han som lammet. Skjebnens fallgruve hadde plutselig åpnet sig for ham. Den guddommelige godhet hadde på en måte reddet ham ved forræderi. Forsynets herlige bakhold. – Men den sårede rørte sig ikke, og Jean Valjean visste ikke om det var en levende eller en død han hadde båret ned i denne graven. ({{page|189}} ...)]
• fallitten: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• falmede: [Mens Thénardier snakket, trakk han frem av omslaget to aviser, gulnete, falmede og tilgrisede av tobakk. Den ene av avisene som var i stykker i brettene og falt fra hverandre i firkantede stykker, syntes å være noget eldre enn den andre. «To kjensgjerninger, to beviser,» sa Thénardier og rakte de to sammenbrettede avisene til Marius. ({{page|351}} ...)]
• falmet: [Den dukken søstrene Thénardier hadde, var veldig falmet, gammel og medtatt, men likevel var den vidunderlig for Cosette som aldri i sitt liv hadde hatt en dukke, «en virkelig dukke», for å bruke et uttrykk som alle barn skjønner. ({{page|344}} ...)]
• falset: [ikke selv. Hver morgen gikk hun til et trykkeri i Sabotgaten nr. 3. hvor hun falset og heftet bøker. Hun måtte ({{page|45}} ...)]
• falskmynt: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• falskmynteri: [Dengang blev falskmynteri ennu straffet med døden. Kvinnen blev arrestert da hun gav ut det første av de falske ({{page|11}} ...)]
• falsknere: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• familieaffære: [Året 1823 blev av samtiden kalt «den spanske krigs tid». Denne krigen var nærmest en familieaffære for huset Bourbon. Den franske grenen hjalp den spanske med angrep på den ridderlige spanske nasjon: det var samtidig et angrep på den franske revolusjon. Krigen blev skjebnesvanger for bourbonerne. 1830 har sin rot i 1823. ({{page|331}} ...)]
• familieavtaler: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• familiehøitidelighet: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• familieliv: [Vi har talt om en lansenérofficer. Han var sønn av en nevø av Gillenormand og førte et garnisonsliv fjernt fra familieliv og hjemlig arne. løitnant Théodule Gillenormand fylte alle vilkår som kreves for å være en flott officer. Han var smal om livet som en jomfru, slepte seiersstolt sabelen efter sig og hadde barter som var bøid opover. Han kom sjelden til Paris, så sjelden at Marius aldri hadde sett ham. De to slektninger kjente hverandre ikke av annet enn navn. Théodule var tante Gillenormands yndling; hun foretrakk ham fordi hun aldri så ham. Når en ser lite til folk, kan en gi dem alle slags fullkommenheter. ({{page|140}} ...)]
• families: [barn. Hvad skjedde så i Myriels liv? Var det tilintetgjørelsen av det gamle franske samfund, hans egen families ({{page|11}} ...)]
• familiært: [Slik gikk en god time. Den verdige vert hadde minst lest bladet tre ganger fra nummeret like til trykkestedet. Den fremmede rørte sig ikke. Thénardier flyttet på sig, hostet, spyttet, pusset nesen, skrapet med stolen. Mannen rørte ikke et lem. – «Sover han, tro?» tenkte Thénardier. Mannen sov ikke, men ikke noget kunde vekke ham. – Endelig tok Thénardier av luen, nærmet sig stille og våget sig til å si: «Vil ikke herren gå til ro.» – Thénardier syntes at «vil De ikke legge Dem» vilde være for dristig og familiært. «Gå til ro» hadde noget visst fornemt og ærbødig over sig. Og disse ordene har dessuten den hemmelighetsfulle og herlige egenskap at de neste dagen får tallene på regningen til å svulme op. Et værelse der en «legger sig», koster tyve sous; et værelse der en «går til ro», koster tyve francs. ({{page|344}} ...)]
• famling: [går, kommer, nærmer sig graven, og vender tilbake til livet. Det er likesom famling i den handling å dø. Efter den halve avmakten kom Jean Valjean til sig selv igjen, rystet på hodet som for å ryste noget av sig og blev næsten ganske klar igjen. Han tok en snipp av Cosettes kjole og kysset den. – «Han kommer sig! Doktor, han kommer sig!» ropte Marius. ({{page|351}} ...)]
• fanatikere: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• fanatisme: [til samfundsforholdene og menneskenes levevilkår: Han mener selv at han er likeglad, men han er det ikke. Han iakttar, rede til latter, men også rede til annet. Alt det som kalles fordom, misbruk, skam, undertrykkelse, misgjerning, vilkårlighet, urettferdighet, fanatisme, tyranni, bør passe sig for gaminen. For han blir stor. ({{page|119}} ...)]
• fandenskap: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• fanene: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• fanfare: [Bestefaren var like strålende glad som de to elskende. Det var som om det klang en fanfare gjennom Filles-du-Calvairegaten. – Hver morgen gav bestefaren Cosette en eller annen gammel sjeldenhet. All mulig slags stas hopet sig op rundt omkring henne. Og bestefaren laget livsvisdom av all stasen. ({{page|245}} ...)]
• fangehullet: [i denne sjel. Under stokken, i lenken, i fangehullet, under ({{page|45}} ...)]
• fangenskapsstedet: [Det var det andre fangenskapsstedet han så. Mens han var ung, på den tiden som for ham hadde vært inngangen til livet, og også ganske nylig, hadde han vært på et annet fryktelig sted, et skrekkelig sted, og den store strengheten der hadde alltid stått for ham som en urettferdighet fra rettferdighetens side og en forbrytelse fra lovens side. Og nu hadde han efter slaveriet fått se klostret; og da han hadde vært på slaveriet og nu så å si var tilskuer i klostret, stilte han dem i tankene ivrig op mot hverandre. Stundom stod han støttet på spaden og steg langsomt ned i tankenes endeløse snirkelganger. ({{page|56}} ...)]
• fangevokter: [fangevokter som nu er nær de nitti, husker ennu tydelig ({{page|45}} ...)]
• fangevokterstilling: [Den tidligere galeislave Brevet hadde på sig den sorte og grå landsfengselsfangedrakten. Brevet var en mann på omkring seksti år og lignet en forretningsmann, men så ut som en skurk. Slikt hender. Han hadde kommet i fengsel på grunn av nye forbrytelser og hadde der opnådd en slags fangevokterstilling. Hans overordnede sa om ham: Det er en mann som prøver å gjøre sig nyttig. Prestene gav ham et vakkert vitnesbyrd for gudfryktighet. ({{page|202}} ...)]
• fangskinn: [Han hadde på sig et stort fangskinn som gikk helt op ({{page|45}} ...)]
• fangst: [Javerts seier i Gorbeaurønnen hadde å se til vært fullstendig, men hadde ikke vært det. For det første – og det var Javerts største sorg – hadde han ikke fått fanget fangen. Den pinte som rømte, var mere mistenkelig enn dem som pinte ham; og det var mulig at denne fyren som var slik verdifull fange for røverne, ikke hadde vært mindre god fangst for myndighetene. Dessuten hadde Montparnasse sluppet unda. Det blev nødvendig å vente til en annen leilighet for å få lagt hånd på denne «satans lapsen». Montparnasse hadde møtt Éponine mens hun stod vakt på bulevarden, og hadde tatt henne med sig. Heldig for ham. Han var fri. Éponine var derimot blitt «knepet» av Javert – en fattig trøst. Éponine blev satt sammen med Azelma i Madelonettehjemmet. ({{page|306}} ...)]
• fangsten: [Ursula eller Lerken, var borte. Døren hadde de passet på, men ikke vinduet. Da han var blitt løst, hadde han mens Javert skrev, nyttet sig av virvaret, støien og mørket, og et øieblikk da ingen la merke til ham, og hadde sprunget ut av vinduet. En betjent løp bort til vinduet og så ut. Det var ingen å se utenfor. Taustigen dirret ennu. «For fanden!» mumlet Javert mellem tennene, «det hadde kanskje vært den beste fangsten.» ({{page|217}} ...)]
• fannicot: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• fantasien: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• fantasier: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• fantast: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• fantasterier: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• fanten: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• fantestrek: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• fantunge: [Cosette kunde ikke la være å se bort på den store dukken i leketøisbutikken, så banket hun på. Døren blev åpnet, og madam Thénardier viste sig med et lys i hånden. – «Nå er det dig, din fantunge! Gud bevare mig vel for en tid du har brukt. Hun har vel holdt moro, floksa.» – «Madam,» sa Cosette og skalv over hele kroppen, «her er en herre som ønsker hus.» – Madam Thénardier byttet raskt den barske minen med et vennlig smil og målte grisk den fremmede med øinene. – «Er det Dem?» sa hun. – «Ja, madam,» svarte mannen og tok til hatten. Rike reisende er ikke så høflige. Denne hilsningen sammen med den raske mønstringen av den reisendes klær og bagasje fjernet det vennlige smilet og fikk frem igjen den barske minen. «Kom inn, De min gode mann.» Den «gode mannen» gikk inn. Madam Thénardier gransket ({{page|344}} ...)]
• farbare: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• farefulle: [De tok et stort sjal som tilhørte mor Hucheloup, og kastet det over far Mabeuf. Seks mann laget en båre av geværene sine, la liket på den, og barhodete, høitidelig og langsomt bar de ham inn og la ham på det store bordet i skjenkestuen. Disse mennene var så optatt av den alvorsfulle og hellige handlingen de utførte, at de ikke lenger tenkte på den farefulle stillingen de selv var i. Da de bar liket forbi Javert, sa Enjolras til spionen: «Nå er det snart din tur.» ({{page|84}} ...)]
• farefylt: [Kloakkarbeiderens yrke var før næsten likeså farefylt og næsten likeså ekkelt i folks øine som nattmannens, som for lengst var overlatt til bøddelen. Det trengtes høi lønn for å få en murer til å forsvinne ned i denne stinkende løpegraven. Det gikk et ordtak: «Å gå i kloakken, det er å gå i graven.» – ({{page|189}} ...)]
• faretruende: [Den ilden som blev rettet mot barrikaden, voldte næsten ikke forstyrrelser inne i den. Der hadde de gjennomlevd næsten alle omvekslinger. Stillingen som var kritisk, hadde vært faretruende og vilde utvilsomt snart bli fortvilet. Men dess mørkere utsiktene blev, dess mere purpurrødt flammet heltemotet over barrikaden. Enjolras, den tapreste av dem alle, stod alvorlig, lik en ung spartaner som vier sig til undergangen. ({{page|123}} ...)]
• farløs: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• farne: [Omtrent på samme tid hørte de et trompetskrall. – «Pass op!» ropte Marius fra toppen av barrikaden. – Javert satte i å le med den lydløse latteren som var særegen for ham, så stivt på oprørerne og sa: «Dere er nok ikke bedre farne enn jeg.» – «Alle mann ut!» ropte Enjolras. Oprørerne tumlet ut og fikk efter sig disse avskjedsordene fra Javert: «Vi møtes snart.» ({{page|123}} ...)]
• farse: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• farseblendverk: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• farsen: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• farskjærligheten: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• farsskapsspørsmålet: [Jean Valjean ordnet alt, ryddet vekk alt, jevnet ut alt, gjorde alt lett. Han hastet mot Cosettes lykketime med like stor iver og, tilsynelatende, like stor glede som Cosette selv. Da han hadde vært borgermester, greide han å løse et vanskelig spørsmål som han alene kjente til, nemlig Cosettes ætt. Si sannheten like ut, hvem vet? Det kunde ha hindret ekteskapet. Han reddet Cosette ut av alle vanskelighetene. Han skaffet henne en familie av døde, noget som hindret alle eventuelle spørsmål. Cosette var den siste av familien. Cosette var ikke datter av ham, men av en annen Fauchelevent. Begge brødrene Fauchelevent hadde vært gartnere i Petit-Picpus klostret. De gikk til klostret og fikk fulle oplysninger og de aller beste vitnesbyrd; de gode nonnene var lite skikket og lite tilbøielige til å granske farsskapsspørsmålet, og tenkte ikke på at det kunde være nogen underfundigheter, og hadde aldri riktig visst hvem av brødrene Fauchelevent Cosette ({{page|245}} ...)]
• fartøi: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• fartøiet: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• farvelagt: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• farveløs: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• faser: [Hans tenkning gikk gjennem tre faser, som bare naturer ({{page|45}} ...)]
• fastefritagelser: [De tilfeldige embedsinntekter, for ophevelse av bannlysning, fastefritagelser, prekener, velsignelser av kirker ({{page|11}} ...)]
• fastende: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• faster: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• fastetiden: [fastetiden kom det en ung kapellan til Digne og preket i ({{page|11}} ...)]
• fastgjort: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• fastholde: [Rettsformannen prøvde å røre ham med nogen høitidelige og alvorlige ord og bad ham, som han hadde gjort med de andre, å si om han straks og uten å tvile kunde fastholde at han kjente den mannen han hadde foran sig. – «Det er Jean Valjean,» sa Cochepaille. «Den samme som vi kalte Jean Donkraft, fordi han var så sterk.» ({{page|202}} ...)]
• fastholder: [«Brevet,» sa rettsformannen, «De har vært dømt til en vanærende straff og kan derfor ikke avlegge ed –.» Brevet bøide hodet. – «Men,» holdt rettsformannen frem, «selv hos det menneske som loven har vanæret, kan der når den guddommelige nåde tillater det, være til stede en følelse av ære og rettsinn. Det er til denne følelsen jeg appellerer nu i dette avgjørende øieblikk. Hvis den ennu finnes hos Dem, og det håper jeg, så tenk Dem vel om før De svarer. Overvei på den ene siden at De med ett ord kan styrte dette mennesket i ulykke, på den andre sannheten som et ord fra Dem kan klarlegge. Det er et alvorlig øieblikk, og det er ennu tid til å tilbakekalle hvis De mener å ha tatt feil. – Anklagede, reis Dem. – Brevet, se nøie på anklagede, tenk Dem godt om og si oss på ære og samvittighet, om De fastholder at De i dette mennesket kjenner igjen Deres gamle kamerat på slaveriet, Jean Valjean.» – Brevet så på anklagede og vendte sig så til retten. – «Ja, hr. rettsformann, det var mig som først kjente ham igjen, og jeg holder fast på det. Denne mannen er Jean Valjean som kom til Toulon i 1796 og slapp ut 1815. Jeg slapp ut året efter. Han ligner nærmest et umælende best nå, det er nok alderen som har gjort ham slik; på slaveriet var han en lumsk fyr. Jeg kjenner ham absolutt sikkert igjen.» – «Sett Dem ned,» sa rettsformannen, «anklagede bli stående.» ({{page|202}} ...)]
• fastholdt: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• fastsatte: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• fater: [damehatter; ved det annet de fire parene rundt en morsom opstabling av fater, tallerkener, glass og flasker; ({{page|105}} ...)]
• fatet: [fatet var rødt, og blå flammer danset over det og lot en se det brekkjernet Jondrette hadde kjøpt og som lå der og blev glødende. I en krok nær døren lå det, likesom ferdig til bruk to hauger, i den ene jernskrammel, i den andre tauverk. Hadde Marius ikke visst hvad som var i gjære, kunde han ha tatt værelset mere for en smie enn for en helveteshule, men Jondrette så i dette lyset mere ut som en djevel enn som en smed. Varmen av glørne var så sterk at lyset på bordet smeltet på den siden som vendte mot fyrfatet. En gammel kobberløkt stod på kaminen. ({{page|217}} ...)]
• fattet: [Han var full av anger og samvittighetsnag, og han tenkte med sorg på at alt det han nu følte, kunde han bare fortelle til en grav. Å! Om faren bare hadde levd, om han hadde hatt ham her, om Gud hadde latt ham leve, som han skulde ha ilet til ham, styrtet til ham og ropt: «Far, her er jeg, her er jeg. Jeg føler som dig. Jeg er din sønn.» Som han skulde ha kysset det hvite hodet, tårevætt håret, trykket hendene, tilbedt klærne og kysset føttene hans. Å, hvorfor hadde faren gått bort så brått, før tiden, før rettferdigheten skjedde fyldest, før sønnen fattet kjærlighet til ham. Men mens det hulket i hjertet hans, blev han samtidig mere virkelig alvorlig, mere virkelig høitidelig, mere sikker i tro og tanker. Det grodde i ham. Han følte en slags naturlig vekst som skyldtes to ting, nye for ham: faren og fedrelandet. ({{page|140}} ...)]
• fattigbarn: [Det var travelheten den dagen som gjorde at de små stakkarene kunde ferdes i haven. Hadde opsynsmennene fått se dem, vilde de jaget disse fillete ungene ut. Små fattigbarn må ikke komme inn i de offentlige havene; skjønt en burde tenke på at de som barn har rett til blomster. Men nu var de der, og da opsynsmennene som også var grepet av den alminnelige engstelsen, var så optatt av det som gikk for sig utenfor at de så lite efter i haven, hadde de ikke opdaget de to forbryterne. ({{page|123}} ...)]
• fattigbegravelse: [timmer. Derfor gjorde han Fantines gravferd så enkel som mulig, og innskrenket den til det strengt nødvendige, det en kaller fattigbegravelse. Fantine blev altså begravet i den gratiskroken av kirkegården som er for alle og for ingen, der de fattige blir lagt. Heldigvis vet Gud hvor han skal finne sjelene. ({{page|277}} ...)]
• fattigdommen: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• fattigere: [Han så op, og kjente det stakkars barnet som hadde kommet inn til ham en morgen, den eldste datteren til Thénardier, Éponine; nu visste han hvad hun het. Underlig nok var hun blitt fattigere og vakrere. Hun var barbent og i filler akkurat som den gangen, bare at fillene ({{page|306}} ...)]
• fattiges: [«Kvinnenes, barnas, tjenernes, de svakes, de fattiges og ({{page|11}} ...)]
• fattigfint: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• fattiggravene: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• fattigguttene: [Mannen så vennlig og stolt ut, og hadde en munn som alltid smilte, men dette smilet som kom av at det var mere kjeve enn hud, åpenbarte mere tenner enn sjel. Gutten som hadde bitt i hvetebollen, men holdt op igjen, syntes å være stappmett. Han var på grunn av oprøret klædd som nasjonalgardist, men faren gikk av klokskap i alminnelig borgerdrakt. De hadde stanset like ved dammen der to svaner tumlet sig omkring. Mannen syntes å være særlig optatt av de to svanene. Han lignet dem på en måte, for han gikk akkurat som dem. Hvis de to fattigguttene hadde kundet høre ham og hadde skjønt ({{page|123}} ...)]
• fattighuset: [I oktober måned hadde det kommet en eldre mann og hadde leid huset som det stod med bakbygningen og den hemmelige gangen ut til Babylongaten. Han hadde fått i stand de to hemmelige dørene til denne gangen. Huset var som nevnt møblert med rettsformannens møbler; den nye leieboeren hadde skaffet nogen nye og satt alt i stand, og så hadde han flyttet inn med en ung pike og en gammel tjenestepike, ganske stillferdig, snarere lik en som snek sig inn enn lik en som flyttet inn. Naboene hadde ikke skravlet om dem, av den grunn at det ikke var nogen naboer. Leieren var Jean Valjean, den unge piken Cosette. Tjenestepiken het Toussaint, og Jean Valjean hadde frelst henne fra fattighuset og elendighet. Hun var gammel og stam og var fra landet, tre egenskaper som hadde fått Jean Valjean til å ta henne med sig. Han hadde leid huset under navnet Fauchelevent. ({{page|319}} ...)]
• fattighyttene: [inn i fattighyttene. En kunde se ham vandre alene fordypet ({{page|11}} ...)]
• fattigjente: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• fattigklassen: [Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid prydet med et opslag: «Værelser til leie», men på denne tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattigklassen som strekker sig fra småborgeren som sitter smått i det, og gjennom elendighet på elendighet nedover til samfundets dypeste bunn – like til de to vesener som alle sivilisasjonens materielle goder havner hos, kloakkrenseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som samler op filler. ({{page|119}} ...)]
• fattigkvarter: [Cosette hadde i klosteret lært å stelle hus og ordnet nu med utgiftene som var meget små. Hver dag gikk Jean Valjean en tur med Cosette. De gikk til Luxembourg-parken i de gangene som var mest avsides og hver søndag hørte de messe i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken fordi den var så langt borte. Da det var et riktig fattigkvarter, gav han mange almisser, og de ulykkelige omringet ham i kirken, og det var årsaken til at Thénardier skrev: «Til herr velgjører i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken.» Han tok ofte Cosette med til de fattige og trengende. Nogen fremmed kom aldri til huset i Plumetgaten. Toussaint hentet det de trengte i huset. Vann hentet Jean Valjean fra en vannpost nær boulevarden. ({{page|319}} ...)]
• fattiglars: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• fattigpike: [Mens de gikk videre opover gaten, fikk han se en forfrossen fattigpike på tretten, fjorten år som satt i en port og som hadde så korte skjørter at en kunde se ({{page|368}} ...)]
• fattigpiken: [Da det var gjort: «Brrr!» sa Gavroche, han frøs verre enn St. Martin som i ethvert fall hadde tilbake halvparten av kappen sin. – På dette «Brrr!» svarte skyllregnet med å fordoble sitt raseri. Slike onde værguder straffer gode handlinger. – «Nå da!» ropte Gavroche, «hvad skal det si. Regner det nu igjen. Ved Gud! Om det skal holde på slik, sier jeg op.» – Så gikk han videre. – «Det kan være det samme,» sa han, og så bort på fattigpiken som krøp sammen i sjalet, «hun der har nu iallfall fått sig en god hams!» Så kikket han op i skyene og ropte: «Bæ!» ({{page|368}} ...)]
• fattigunge: [Det blev sagt i landsbyen: «Disse Thénardiers er bra folk. De er ikke rike, og likevel opdrar de en fattigunge som er efterlatt hos dem.» Folk trodde at moren hadde glemt Cosette. ({{page|105}} ...)]
• fauche: [altså rik?» – «Så rik som jeg.» – «Hva? Ingen medgift?» – «Nei.» – «Og ingen arv i vente –» – «Det tror jeg ikke.» – «Hvad heter faren?» – «Det vet jeg ikke.» – «Hvad heter hun?» – «Frøken Fauchelevent.» – «Fauche – hva?» – «Fauchelevent.» – «Ffff!» sa oldingen. – «Hvad –» ropte Marius. – Gillenormand avbrøt ham i en tone som om han snakket med sig selv: «En og tyve år gammel, ingen stilling, tolv hundre francs om året, fru baronesse Pontmercy går og kjøper for to sous persille hos grønnsakhandleren.» – «Jeg bønnfaller Dem,» sa Marius fra sig selv av fortvilelse, da han merket det siste håp svinne, «jeg besverger Dem i himmelens navn, med foldede hender, jeg kaster mig på kne for Dem! La mig gifte mig med henne!» ({{page|9}} ...)]
• fauvan: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• fauvent: [Nonnene brukte slett ikke navnet Ultime, de kalte Jean Valjean «Fauvent den annen». Hvis de fromme søstrene hadde hatt så skarpt et blikk som Javert, vilde de til slutt ha lagt merke til at når der for havens skyld var et eller annet å gjøre utenfor klostret, var det alltid den eldste Fauchelevent, den gamle, syke, halte av dem som gikk, og aldri den andre; men enten det nu kom av at øine som alltid er rettet mot Gud, ikke evner å spionere, eller at nonnene hadde nok å gjøre med å utspionere hverandre, så merket de i hvert fall ikke noget. ({{page|56}} ...)]
• favn: [måte som støtte Gavroche. «Nåda, bakersvenn,» sa han, «hvorfor står du slik og tar mål av oss?» – Satt op på hverandre vilde de snaut vært en favn tilsammen. – Da brødet var delt op, slapp bakeren soustykket i kassen, og Gavroche sa til de to barna: «Hugg inn!» – Småguttene så målløse på ham. Gavroche satte i å le. «Å ja, det er sant, det skjønner de ikke ennu, de er så små!» – Og sa så: «Spis» og gav hver av dem et stykke brød, og da han fant at den eldste, som han syntes var mest verdig til en samtale, burde ha en særlig opmuntring og bli kvitt enhver hindring mot å få sulten stagget, gav han ham det største stykket og sa: «Stopp det der i vommen.» – Ett av stykkene var meget mindre enn de andre. Det tok han selv. De stakkars barna, Gavroche medregnet, var ganske utsultet. Mens de grådig la i sig av brødet, fylte de op i butikken, og bakeren som hadde fått betaling, så grettent på dem. – «La oss gå ut på gaten igjen,» sa Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• favourites: [syntes å være skapt ene og alene for å bære Favourites ({{page|105}} ...)]
• feberanfall: [I værelset som var oplyst med et lys, var det tre menn, en som stod, en som lå på kne og en som lå i skjorten på gulvet så lang han var. Den som lå på gulvet, var obersten. Av de to andre var den ene doktor, den andre en prest som bad. Obersten var tre dager før blitt angrepet av hjernebetennelse. Da sykdommen brøt ut, hadde han ant at det bar mot døden, og hadde skrevet til Gillenormand og bedt om å få se sønnen. Sykdommen hadde forverret sig. Samme aften som Marius kom til Vernon, hadde obersten fått et feberanfall; han hadde, til tross for at tjenestepiken prøvde å hindre det, stått op av sengen mens han ropte: «Min sønn kommer ikke. Jeg vil gå og møte ham.» Så hadde han gått ut av værelset og hadde falt over ende på gulvet ute i forværelset. Han var død. Det var blitt sendt bud efter doktoren og sognepresten. Doktoren kom altfor sent, sognepresten kom altfor sent. Sønnen kom også altfor sent. – I tusmørke- ({{page|140}} ...)]
• febersnakkesalighet: [Han gjentok navnet Cosette hele nettene igjennom i uhyggelig febersnakkesalighet og med trist dødskampstahet. Nogen av sårene var så svære at de skapte en alvorlig fare, idet sårverken under visse værforhold kunde slå inn og drepe den syke, og legen var derfor urolig ved hvert værskifte, hvert lite tegn til uvær. – «Sørg for at den sårede ikke utsettes for sinnsrystelser,» gjentok han stadig. Å forbinde ham var innviklet og vanskelig. På ({{page|245}} ...)]
• februarrevolusjonen: [Barrikaden i Chanvreriegaten var liten, bare som et utkast sammenlignet med de svære barrikadene som blev bygget 16 år efter under februarrevolusjonen i 1848, men for sin tid var den fryktelig. ({{page|123}} ...)]
• februarvinden: [Imidlertid hadde to andre masker i samme vognen også lagt merke til brudefølget, en eldre spanier med en uformelig nese og svære sorte mustasjer, og en mager fiskerkjerring, en ganske ung pike med fløielsmaske. Mens de andre i vognen og de som gikk forbi, skjelte hverandre ut, hvisket de to sammen. Det de sa blev overdøvet av støien. Regnskurene hadde gjort den åpne vognen ganske gjennomvåt, februarvinden er ikke mild, fiskerkjerringen som var nedringet, skalv, lo og hostet mens hun svarte spanieren. Det de sa var: ({{page|279}} ...)]
• fedre: [Bare nogen ganske få utlendinger kom for å se dette byggverket; folk som gikk forbi, så ikke på det. Det falt sammen, ved hver årstid falt kalkstykker ut av sidene på det og skapte stygge sår. «Byens fedre» som det så vakkert heter, hadde glemt den siden 1814. Den stod der i kroken, skummel, skrøpelig, falleferdig, omgitt av et ({{page|368}} ...)]
• fedrelandskjærlighet: [fått nok av det, jeg har sett det hele, slik er borgerkrigen, og nu går jeg min vei.» – Svikte vennene som ventet! Som kanskje hadde bruk for ham! Som var en håndfull mot en armé! Svikte alt på samme tid: kjærlighet, vennskap, æresord! Gi fedrelandskjærlighet som påskudd for feighet! Nei, det var umulig, og om farens gjenferd var der i mørket og så ham vike tilbake, vilde han slå ham over ryggstykkene med den flate klingen og rope til ham: «Fremad, kujon!» ({{page|76}} ...)]
• fedrenes: [Tuileriene med en liten spade og en liten stol, og for at opsynsmennene ikke skulde skjelle på ham, gravde jeg med stokken igjen alle de hullene han gjorde med spaden. En dag ropte han: ‘Ned med Ludvig XVIII’ og gikk sin vei. Det var ikke min skyld. Han var rød og hvit og lyshåret. Moren er død. Har De lagt merke til at småbarn er lyshårete? hvad kommer det av? Han er sønn til en av røverne fra Loire. Men barna er uten skyld i fedrenes forbrytelser. Jeg husker ham fra han var så høi som så. Han kunde ikke lære sig til å uttale bokstavet ‘d’. Han talte så bløtt og utydelig, så en skulde tro det var fuglekvitter. Jeg husker en gang at folk stilte sig op omkring ham ved Herculesstatuen i Luxembourg-parken for å se på og beundre ham, så vakker var han, den gutten. Jeg snakket barskt til ham og skremte ham med stokken, men han skjønte godt at det var for spøk. Om morgenen når han kom inn på værelset til mig, brummet jeg, men det virket på mig som en solstråle. En kan ikke stå sig mot slike små unger. De tar en, holder fast på en og slipper en ikke mer. Sannheten er at det aldri har vært noget så elskelig som den gutten. Og nå, hvad sier De om Deres Lafayette og Deres Benjamin Constant som har drept ham for mig. Slikt kan da ikke gå an.» ({{page|189}} ...)]
• feer: [Da Cosette kom ut på gaten med bøtten i hånden, kunde hun, selv så trist og motløs hun var, ikke la være å se op på dukken, «damen» som hun kalte den. Det stakkars barnet blev stående som forstenet. Hun hadde ennu ikke sett dukken nær ved. Hun syntes hele butikken var som et slott, og dukken var ikke en dukke, men en åpenbaring. Det var gleden, prakten, rikdommen, lykken som viste sig i en slags fantastisk stråleglans for dette lille ulykkelige vesenet som var sunket så dypt ned i sørgelig og kold elendighet. Cosette målte med barndommens naive og triste skarpsindighet den avgrunnen som skilte henne fra dukken. Hun sa til sig selv at en måtte være dronning eller iallfall prinsesse for å få en «ting» som den. Hun så på denne vakre røde kjolen, dette deilige, blanke håret, og hun tenkte: «Hvor den dukken der må være lykkelig.» Hun kunde ikke rive sig løs fra denne vidunderlige butikken. Jo mere hun så, dess mere blev hun blendet. Hun trodde at hun så inn i Paradiset. Bak den store dukken var det andre dukker som hun syntes måtte være feer og engler. Kjøbmannen som gikk frem og tilbake inne i boden, gav næsten inntrykk av å være Gud Fader selv. ({{page|344}} ...)]
• fehue: [stjålet den, lot han den så gli ned i lommen på frakken sin. Da alt dette var sagt og gjort, vendte den gamle mannen ryggen til ham og gikk rolig videre. «Fehue!» mumlet Montparnasse. ({{page|340}} ...)]
• fehuet: [han blitt gal?» – «Fanden hente! Jeg har altfor lenge sognet til «dø-av-sult-hvis-du-har-varme-dø-av-kulde-hvis-du-har-brød-menigheten»! Jeg har fått nok av det. Jeg liker det ikke, finner det ikke morsomt lenger. Jeg vil spise når jeg er sulten, drikke når jeg er tørst, jeg vil ete, sove, la være å gjøre noget. Nu er turen kommet til mig. Jeg vil spille litt millionær før jeg styrter.» Han gikk op og ned en gang og la til: «Som de andre.» – «Hvad er det du sier for noget?» spurte konen. – Han rystet på hodet, blunket med øinene, hevet røsten som en kvakksalver som skal til å tale: «Hvad jeg sier for noget? Hør nå!» – «Hysj!» brummet konen, «ikke så høit! Hvis det gjelder saker som ingen bør høre.» – «Pøh! Hvem da? Naboen? Jeg så at han gikk ut for en time siden. Dessuten hører det fehuet ikke noget. Og jeg sier dig at jeg har sett ham gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• feiere: [herre, var plutselig blitt en slags kjempe, og han la en veldig neve på stolryggen; det virket fryktelig. Marius følte sig stolt av ham. Tre av de bararmete mennene som Jondrette hadde kalt «feiere», hadde blandt jernskramlet tatt hver sitt verktøi og hadde gått bort til døren uten å si et ord. Den gamle satt fremdeles på sengen og hadde bare åpnet øinene. Madame Jondrette satt ved siden av ham. – Marius tenkte et øieblikk på at det kanskje var tid til å gripe inn, og han løftet høire hånd mot taket i retning av gangen klar til å fyre av. ({{page|217}} ...)]
• feieren: [Marius tok henne i armen og sa forelsket: «Vi snakker forretninger.» – «Det er sant,» sa Cosette, «jeg lukket op vinduet, og så kom det en hel flokk med gråspurv inn i haven. Fugler, ikke masker. Det er askeonsdag i dag, men ikke for fuglene.» – «Jeg har sagt at vi snakker forretninger, gå, kjære lille Cosette, la oss være alene et øieblikk. Vi snakker om tall. Det kommer til å kjede dig.» – «Du har slik et pent halstørklæ i dag, Marius. De er virkelig forfengelig, høistærede. Nei, det kommer ikke til å kjede mig.» – «Jeg forsikrer dig, du vil kjede dig.» – «Nei. For det er dere to. Jeg skjønner ikke noget av det, men jeg vil høre på dere. Når en hører stemmer en elsker, trenger en ikke å skjønne et ord av det de sier. Å være sammen med dere, er alt det jeg ønsker. Altså blir jeg her hos dere. Basta!» – «Kjære, elskede Cosette, det er umulig.» – «Umulig!» – «Ja.» – «Nå,» sa Cosette, «jeg skulde fortalt dere nyheter. Jeg vilde fortalt dere at bestefar sover enda, at tante er til messe, at kaminen i far Fauchelevents værelse ryker, at Nicolette har sendt bud efter feieren, at Toussaint og Nicolette alt har trettet, og at Nicolette gjør narr av Toussaint fordi hun stammer. Men nu får dere altså ikke vite nogen ting. Å, jaså, nå, så det er umulig? De skal få se, at jeg også skal kunde si det er umulig. Og hvem går det da utover? Jeg ber dig, kjære, lille Marius, la mig få lov til å være her hos dere.» – «Jeg forsikrer dig at vi må være alene.» – «Nå ja, men jeg er ({{page|305}} ...)]
• feierne: [Politibetjentene hadde imidlertid fått se den fordrukne mannen som lå bak døren, og rystet ham. Han våknet og stammet: «Er det slutt, Jondrette?» – «Ja,» svarte Javert. De seks røverne stod der, de tre hadde ennu svertede ansikter, tre hadde masker. «Dere kan godt ha maskene på,» sa Javert. Så betraktet han dem som Fredrik II ved en Potsdamerparade og sa til de tre «feierne»: «Goddag, herr «Grønnskolling». Goddag, Brujon. Goddag, herr «Dobbeltmillionær»,» og så vendte han sig til de tre med maskene: «Goddag, «Storskryter». Goddag, Babet. Hilsen «Klamper’n».» ({{page|217}} ...)]
• feiet: [Sant å si hadde ingen av dem fått sove. – Jean Valjean som visste at han var opdaget og at Javert var på sporet efter ham, skjønte at han og Cosette var fortapt hvis de gikk ut i Paris igjen. Da det nye stormkastet som feiet over ham, hadde slengt ham inn i dette klostret, hadde Jean Valjean ikke tanke på annet enn å bli der. Men for et ulykkelig menneske i hans stilling var dette klostret på en gang det farligste og sikreste stedet; ti da ingen mann måtte komme inn der, var det en åpenbar forbrytelse hvis han blev opdaget, og han hadde da ikke mere enn ett skritt fra klostret til fengslet; men også det sikreste, for hvem vilde lete efter ham der, når han først fikk lov til å bli der? Å bli på et utenkelig sted, der var frelsen. ({{page|56}} ...)]
• feiges: [«Jeg er glad over at fakkelen blev slukket,» sa Courfeyrac til Feuilly. «Denne fakkelen som blaffet slik i vinden, ergret mig. Den så ut som om den var redd. Lyset fra en fakkel ligner på den feiges klokskap, den lyser dårlig, fordi den skjelver.» – Morgenrøden vekker menneskene som den vekker fuglene; alle pratet. Joly så en katt som krøp langs en takrenne, og gav sig til å filosofere: «Hvad er en katt?» ropte han. «Det er en rettelse. ({{page|123}} ...)]
• feilt: [han hadde omkring hånden, dekket av tommelfingeren og viste den til Marius. «Det feiler ikke hånden min noget.» – Marius så på fingeren. – «Det har aldri feilt den noget,» sa Jean Valjean. Det var virkelig heller ikke noget tegn til sår. Jean Valjean blev ved: «Det passet best at jeg blev borte fra bryllupet. Jeg holdt mig vekk så meget jeg kunde. Jeg fant på dette med såret for å slippe å skrive falskt, for at ikke ekteskapspapirene skulde bli ugyldige, for å være hindret fra å skrive under.» – Marius stammet: «Hvad skal dette si?» – «Det skal si,» svarte Jean Valjean, «at jeg har vært på galeiene.» – «De gjør mig gal,» ropte Marius i skrekk. – «Herr Pontmercy,» sa Jean Valjean, «jeg har vært nitten år på galeiene. For tyveri. Så blev jeg dømt på livstid. For tyveri. For gjentatt tyveri. For øieblikket er jeg en rømt straffange.» ({{page|305}} ...)]
• feilte: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• feire: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• feires: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• feiret: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• feite: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• fektemesterne: [kampmåten som fektemesterne på området kaller «slå hjul ({{page|45}} ...)]
• fektemestrene: [«Nå da!» ropte han, «stig på da, smågutter, så skal dere få se hvor godt her er. Stig på, du,» sa han til den eldste, «jeg skal rekke dig hånden.» – De to småguttene puffet til hverandre med skuldrene; Gavroche skapte frykt og tillit hos dem på samme tid, og det øsregnet. Den eldste våget sig i vei. Da den yngste så broren gå opover stigen og at han selv blev alene igjen mellem benene på det svære dyret, hadde han mest lyst til å gråte, men torde ikke. Den eldste steg langsomt opover stigen. Gavroche satte mot i ham mens han klatret, med utrop lik de fektemestrene bruker til elevene sine eller driveren til eslet: «Vær ikke redd! – Slik ja! Gå på! Sett foten der. Kom med hånden. Friskt mot!» Og da han kunde nå ham, grep han ham brått og kraftig i armen og trakk ham til sig. «Hukket,» sa han. Gutten hadde kommet gjennom åpningen. «Nå får du sette dig. Vær så vennlig å ta plass, min herre,» sa Gavroche og så krøp han ut gjennom hullet og lot sig med en silkeapes smidighet ({{page|368}} ...)]
• fektet: [Et opløp ligner en snøball, og øker som den, mens det ruller av sted, med en forvirret mengde mennesker. Og disse menneskene spør ikke hverandre hvor de kommer fra. Blant den skaren som hadde sluttet sig til Enjolras, Combeferre og Courfeyrac, var det også en klædd som sjauer, han fektet og skrek og gav i det hele inntrykk av å være en stordrikker. Mannen het eller hadde som opnavn Le Cabuc; ingen av de andre kjente ham; han var veldig fordrukken, eller lot som han var det, og hadde sammen med nogen andre satt sig til å drikke ved et bord de hadde tatt ut fra vertshuset. Mens han satt der, stirret han eftertenksomt på det store huset bak barrikaden, som med sine seks etasjer raget op over alle de andre i gaten og vendte ut mot Saint-Denisgaten. Plutselig ropte han: «Hør her, kamerater, fra det huset der skulde vi skyte. Stod vi i vinduene, skulde ingen djevel komme gjennom gaten.» – «Men huset er lukket,» sa en av de andre. – «Så banker vi på.» – «De lukker ikke op.» – «Så slår vi inn porten.» ({{page|53}} ...)]
• fellesånden: [Efterat den ukjente mannen som hadde forkynt «likenes protest», hadde talt og gitt uttrykk for fellesånden, lød det fra alle et rop som samtidig var glad og fryktelig, uhyggelig i sin mening, seierrikt i tonen: «Døden leve! Vi blir her.» – «Hvorfor alle sammen?» spurte Enjolras. – «Alle! Alle»! – Enjolras fortsatte: «Stillingen er god, barrikaden ypperlig. Tredve mann er nok. Hvorfor skal vi da ofre førti?» – De svarte: «Fordi ikke nogen av oss vil gå vår vei.» – «Borgere,» ropte Enjolras, med en stemme som skalv som av harme, «republikken er ikke så rik på menn at de bør ofres til unyttes. Forfengelighet er noget sløseri. Hvis nogen her har plikt til å gå, må den plikten opfylles som enhver annen.» ({{page|123}} ...)]
• felten: [fjerdedelen av et århundre i felten, om dagen i kuleregn, om natten i sne, i sludd, i regn, som har erobret to faner, fått tyve sår, som døde glemt og ensom, og som bare hadde én feil, det å elske altfor høit to utakknemlige, fedrelandet og mig.» ({{page|140}} ...)]
• felter: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• feltet: [Dette ordet «forbrytelsen» var mere enn Marius kunde bære; han var alt blitt ophisset over den plutselige omtalen av Waterloo. Nu reiste han sig, gikk langsomt bort til Frankrike-kartet som hang på veggen. Nederst på kartet var det et særlig felt med en ø. Han satte fingeren på dette feltet og sa: «Korsika. En liten ø som har gjort Frankrike meget stort.» ({{page|174}} ...)]
• feltherrene: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• felthospitalet: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• feltropet: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• feltsengene: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• femhundres: [Borgerskapet på stedet skrek sterkt op, og en av keiserdømmets senatorer, tidligere medlem av de femhundres ({{page|11}} ...)]
• femseks: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• femtende: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• femtenhundretallet: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• femtensousstykket: [Hun hadde straks tatt til med det vanlige morgenarbeidet. Gullstykket som hun hadde i den samme lommen som det femtensousstykket hun mistet dagen før hadde ligget i, gjorde henne fordrømt. Hun våget ikke å røre det, men mens hun holdt på å feie trappen, stoppet hun og blev stående uten å røre sig, glemte kosten og alt i verden, og bare stirret på den stjernen som blinket på bunnen av forklælommen. Mens hun stod slik, kom madam Thénardier bort til henne. Hun kom for å hente henne efter pålegg fra mannen. For en uhørt hendelse, hun gav henne ikke et eneste slag og kom ikke med et eneste skjellsord: «Cosette,» sa hun næsten vennlig, «du må komme straks.» ({{page|344}} ...)]
• femtenårsalderen: [i nabolaget. I femtenårsalderen drog hun til Paris for ({{page|105}} ...)]
• femtenårsalderens: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• femtiende: [nattergalen der en gang hvert femtiende år. Nå, når faren ({{page|11}} ...)]
• femtifrancssedler: [Jean Valjean åpnet selv pakken; det var en bunt pengesedler. Den blev bladet igjennom og tellet op. Det var fem hundre tusenfrancssedler, ett hundre og åtte og seksti femti-francssedler, i alt fem hundre og fire og åtti tusen francs. – «Det var en god bok,» sa Gillenormand. – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» mumlet tanten. ({{page|245}} ...)]
• femtiåret: [Thénardier selv hadde nettop fylt femti år; madam Thénardier var næsten førti, som er femtiåret for kvinnen, så konen og mannen var på den måten av samme alder. ({{page|344}} ...)]
• femårige: [Han ventet nu på en leilighet. Og den kom snart. Gamle Fauchelevent døde. Jean Valjean bad om å få tale med priorinnen og sa til henne at han ved brorens død hadde fått en liten arv så han kunde leve uten å arbeide, og at han derfor kom til å slutte arbeidet i klostret og ta datteren med sig, men bad om at han måtte få gi klosteret 5000 francs som godtgjørelse for Cosettes femårige ophold der. Slik reiste Jean Valjean fra Klostret for Den evige Tilbedelse. – Da han gikk der- ({{page|319}} ...)]
• femårs: [En av vokterne som hadde en jernhake i spissen av stokken sin, så av og til ut som om han vilde rote op i denne haugen av menneskelig søppel. En gammel kone som stod blandt mengden og holdt en liten femårs gutt i hånden sa til ham: «Din slyngel, det der kan du lære av.» ({{page|319}} ...)]
• femårsgamle: [fulgt av alle slags små, skarpe skrik. Da den lille femårsgamle gutten hørte denne støien like over hodet på sig, blev han stiv av skrekk, og puffet til den eldre broren med albuen. Men han sov alt. Den lille som var rent fra sig av skrekk, våget å spørre Gavroche ganske lavt, mens han holdt pusten: «Hør, hvad er det der for noget?» – «Det er rotter,» svarte Gavroche. Og han la hodet ned på matten igjen. ({{page|368}} ...)]
• fenghetter: [I kjøkkenet var det blitt tent op ild, og der smeltet de til kuler alt det vertshuset hadde av tinnkanner, skjeer og gafler. Og hele tiden blev det drukket. Fenghetter og dyrehagl lå og fløt på bordene mellem vinglassene. Oppe i biljardsalen stod mor Hucheloup, Matelote og Gibelotte og rev i stykker gamle vaskekluter og laget forbindinger. Redselen hadde virket forskjellig på dem, den ene var blitt sløv, den andre forpustet, og den tredje lys våken. Tre oprørere hjalp dem, tre langhårete, skjeggete fyrer, som plukke lerret med stor fingerferdighet og fikk kvinnene til å skjelve. ({{page|53}} ...)]
• fengselsbetjeningen: [Thénardier hadde vært sperret inne i et av disse burene siden 3. februar. Det er aldri blitt opklart hvorledes det hadde lykkes ham å skaffe sig og gjemme en flaske vin blandet med sovedrikk. Det finnes blandt fengselsbetjeningen halve fangevoktere, halve forbrytere, som bistår ved flukt, som selger svikefull tjeneste til politiet og som snyter under fengselsinnkjøpene. ({{page|368}} ...)]
• fengselsbetjentene: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• fengselsbetjentenes: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• fengselsblokken: [stivt på ham og sa: «Var dig for fengselsblokken.» Der ({{page|45}} ...)]
• fengselsbudet: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• fengselsbygningen: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• fengselsdisiplinen: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• fengselsgård: [Å, som kjærligheten kan omskape! Å, drømmer! Dette himmelske treffet, den hjelpen fra englene var en brødkule kastet av en tyv til en annen tyv fra en fengselsgård til en annen. ({{page|350}} ...)]
• fengselsinnkjøpene: [Thénardier hadde vært sperret inne i et av disse burene siden 3. februar. Det er aldri blitt opklart hvorledes det hadde lykkes ham å skaffe sig og gjemme en flaske vin blandet med sovedrikk. Det finnes blandt fengselsbetjeningen halve fangevoktere, halve forbrytere, som bistår ved flukt, som selger svikefull tjeneste til politiet og som snyter under fengselsinnkjøpene. ({{page|368}} ...)]
• fengselslåsene: [at den lignet en veldig mursten. En kunde se nøkkelhullet og den svære skåten som stakk dypt inn i låsplaten. Nøkkelen var åpenbart dreiet to ganger rundt i låsen. Det var en av de fengselslåsene det gamle Paris så gjerne brukte. ({{page|189}} ...)]
• fengselsmuren: [I det øieblikket det blev opdaget, blev det regnet med at Thénardier var utenfor rekkevidde. Han var i virkeligheten også kommet vekk fra nybygningen, men svevet ennu i den største fare. Da han hadde nådd op på taket av fengselsbygningen, hadde han funnet det stykket av Brujons tau som hang igjen i skorstenen, men da denne avslitte tauenden var altfor kort, hadde han ikke kundet komme over til fengselsmuren på samme måten som Brujon og Gueulemer. ({{page|368}} ...)]
• fengselsmurveggen: [en lek for Jean Valjean. Nogen ganger klatret han opover fengselsmurveggen like til taket. ({{page|45}} ...)]
• fengselsportrom: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• fengselspresten: [var optatt av saken. Dagen før den dømte skulde henrettes blev fengselspresten syk. Det var nødvendig å få ({{page|11}} ...)]
• fengselsreglementet: [dette var der i fengselsreglementet satt en tilleggsstraff ({{page|45}} ...)]
• fengselsskodder: [Så spurte hun Toussaint: «Er far kommet tilbake?» – «Ikke ennu, frøken.» – Jean Valjean kom ofte ikke hjem fra turene før sent på natt. – «Toussaint,» sa Cosette, «De sørger vel for at vinduslemmene til haven blir godt lukket og låst om kvelden?» – «Ja, vær trygg, frøken.» – Toussaint slusket aldri unda, og Cosette visste det, men hun kunde ikke la være å legge til: «Det er jo så ensomt her.» – «Ja, det er sant,» sa Toussaint. «En kunde bli myrdet her før en fikk sukk for sig. Og så sover ikke herren her i huset. Men vær ikke redd, De frøken, jeg lukker vinduene som fengselsskodder. To enslige kvinner! ({{page|350}} ...)]
• fengselsspråket: [Éponine gikk til Plumetgaten, fikk se gitret og haven, la merke til huset, spionerte, lurte, og nogen dager efter gikk hun til Magnon og gav henne en kjeks som Magnon gav til Babets veninde i Salpêtrièrefengslet. En kjeks vil i fengselsspråket si: «Ikke noget å gjøre.» – Da Brujon og Babet mindre enn en uke efter gikk forbi hverandre i gangen i tukthuset, da den ene gikk til forhør og den andre kom derfra, spurte Brujon: «Nå, og P.gaten?» – «Kjeks,» svarte Babet. ({{page|306}} ...)]
• fengselsstyret: [hvis fengselsstyret ikke hadde snytt ham. ({{page|45}} ...)]
• fengselsvesen: [For det tiende: Madam Henry er en skikkelig kone, matutsalget hennes er meget rent og ordentlig. Men det er galt at en kvinne har nøkkelen til et strengt fengsel. Det er ikke verdig et stort folks fengselsvesen.» ({{page|231}} ...)]
• fengslets: [Forhørene var begynt. Dommeren hadde funnet det heldig å la være å sette en fra Mester-pusbanden i enecelle, i håp om «sladder». Det var Brujon, den langhårete fra Petit-Banquiergaten. Han var blitt sluppet ut i Charlemagnefengslets gård, og opsynsmennene holdt øie med ham. Navnet Brujon var et av fengslets skatter. På en av murene i gården mellem politifengslet og tukthuset, den tyvene kaller «Løvegraven», var grovt risset op en slags bastille og under den stod BRUJON 1811. Det var far til Brujon anno 1832. Den siste som vi bare så et glimt av under bakholdet i Gorbeaurønnen, var en ung, meget lur og meget sleip fyr, som så skremt og ynkelig ut. Det var det at han så skremt ut, som hadde fått dommeren til å sende ham i fengselsgården i den tro at det var nyttigere enn å ha ham i enecelle. ({{page|306}} ...)]
• fengslingsordren: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• ferdes: [Det var travelheten den dagen som gjorde at de små stakkarene kunde ferdes i haven. Hadde opsynsmennene fått se dem, vilde de jaget disse fillete ungene ut. Små fattigbarn må ikke komme inn i de offentlige havene; skjønt en burde tenke på at de som barn har rett til blomster. Men nu var de der, og da opsynsmennene som også var grepet av den alminnelige engstelsen, var så optatt av det som gikk for sig utenfor at de så lite efter i haven, hadde de ikke opdaget de to forbryterne. ({{page|123}} ...)]
• ferdighet: [Barnet var blitt optatt av de fremmede, hun stirret på «frøkenen» og holdt op med å gråte. «Gråt da vel, hyl!» hvisket Jondrette, og med det samme kløp han hennne i den dårlige hånden. Alt med en gjøglers ferdighet. Barnet skrek høit. Den elskelige piken som Marius i sitt hjerte kalte «sin Ursula», gikk straks bort til henne og sa: «Stakkars barn.» – «Se der, skjønne frøken, håndleddet blør. Det er en ulykke som hendte mens hun arbeidet ved en maskin; for å tjene seks sous om dagen. Det blir kanskje nødvendig å sette av armen.» – «Virkelig!» sa den gamle herren i skrekk. – Den lille piken som tok ordene for alvor, satte i å skrike av all makt. – «Ja, dessverre, herr velgjører,» svarte faren. ({{page|217}} ...)]
• ferdinand: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• ferdselsveier: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• ferie: [Marius gav sig til å høre efter. Laigle blev ved: «Det var Blondeau som ropte op. De kjenner Blondeau med den spisse, ondskapsfulle nesen; han fryder sig når han kan finne ut at nogen er vekk. Han begynte lumsk med bokstaven P. Jeg hørte ikke efter, jeg hadde ikke noget med den bokstaven å gjøre. Opropet gikk ikke dårlig. Ingen blev strøket. Alle mulige var til stede. Blondeau var trist. Jeg sa til mig selv: «Elskede Blondeau, du får nok ikke gjort den minste lille halshugning i dag.» Plutselig ropte Blondeau op Marius Pontmercy. Ingen svarte. Blondeau som nu var full av håp, gjentok meget hurtig: Marius Pontmercy, og han tok pennen. Jeg har da hjerte i livet. Jeg sa i en fart til mig selv: Se der har vi en god gutt som de vil stryke. Han er ikke nogen pugghest, kanskje tar han sig en liten ferie, er kanskje hos sin elskerinne. La oss redde ham. Død over Blondeau! Nettop da dyppet Blondeau den sorte ut- ({{page|174}} ...)]
• ferien: [Det var først i ferien, og det var en varm, klar sommerdag. Gamla, Favourite, den eneste av dem som kunde ({{page|105}} ...)]
• fersgaten: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• fersken: [iver gjør det av med fersken- og aprikostrærne. For ({{page|105}} ...)]
• festdager: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• festens: [Natten mellem 16. og 17. februar 1833 var en vidunderlig natt. Over mørket hvelvet sig en åpen himmel. Det var Marius’ og Cosettes bryllupsnatt. – Dagen hadde vært deilig. Det var ikke blitt den festens blå drøm som bestefaren hadde tenkt sig, en eventyrfest med cherubiner og amoriner over hodene på brudeparet, et bryllup verdig til å pryde en porthvelving; men det hadde vært yndig og smilende. – ({{page|279}} ...)]
• festlige: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• festlighet: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• festmiddag: [den 29. juli 1714 gitt en festmiddag for fyrst-erkebiskopen ({{page|11}} ...)]
• festningens: [Han nådde den andre enden av alléen, snudde, og denne gangen gikk han litt nærmere benken og kom så nær at der bare var tre trær mellem dem, men han følte at det likesom var umulig å gå lenger, og nølte. Han syntes at han så den unge piken vende ansiktet mot ham. Så tok han en rask og kraftig beslutning, overvant nølingen og gikk videre. Nogen sekunder senere gikk han forbi benken, rank og fast, rød opover ørene, uten å våge å kaste et blikk hverken til høire eller venstre, med hånden stukket inn på brystet, som en statsmann. Med det samme han passerte – under festningens kano- ({{page|201}} ...)]
• festninger: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• festningsmur: [Opprørerne hadde under ledelse av Enjolras – for Marius la ikke merke til noget mere – tatt natten til hjelp. Barrikaden var ikke bare blitt satt i stand, men også blitt bygget på. Den var blitt gjort to fot høiere. Det var blitt satt jernstenger ned mellem brostenene; de lignet reiste lanser. Alle slags murbrott og skrap samlet sammen fra alle kanter gjorde yttersiden av muren enda mere sammenfiltret. Skansen var klokt blitt laget som mur innvendig og som et ras på yttersiden. Trappen av gatesten var blitt bygget op igjen så oprørerne kunde stige op på skansen som på en festningsmur. ({{page|123}} ...)]
• festningsport: [Le Cabuc løp til døren og banket med dørhammeren. Døren blev ikke åpnet. Han banket på en gang til. Ingen svarte. Han banket igjen. Samme stillheten. – «Er det nogen der,» ropte Le Cabuc. Ikke en lyd. Så grep han børsen sin og gav sig til å slå i døren med kolben. Det var en gammel, lav, hvelvet, smal eketredør med jernbeslag, en ren festningsport. Kolbestøtene fikk huset til å riste, men skadet ikke døren. – Endelig viste det sig lys i et vindu i fjerde etasje, det blev lukket op, og en gammel, gråhåret mann, portneren, stakk sitt redde hode ut og spurte hvad de ønsket. «Lukk op!» sa Le Cabuc. – «Jeg kan ikke det.» – «Lukk op likevel.» – ({{page|53}} ...)]
• festningstårn: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• festningsverker: [«Hvis han nu var en morder, vilde jeg da redde ham?» «Ja, like fullt.» – «Og når han nu er en helgen, bør jeg vel redde ham?» – «Ja da.» – Men å la ham bli i klostret det var en vanskelig sak. Selv foran dette næsten umulige vek Fauchelevent ikke tilbake; den stakkars bonden fra Picardie som ikke hadde andre hjelpekilder enn sin kjærlighet, sin godvilje, og litt av den gode gamle bondefulheten som han denne gangen brukte til edelt mål, tok sig på å klatre over alle klostrets uoverstigelige hindringer og de svære festningsverker som het Sankt Benedikts ordensregler. Gamle far Fauchelevent hadde hele sitt lange liv vært en selvisk mann, men nu da det bar mot slutten og han gikk der halt, sykelig og uten noget å være ivrig for, og han så at det var en god gjerning å gjøre, kastet han sig over den lik et menneske som døden nær, vil gripe efter et glass god vin han aldri har smakt før, og drikke det med lyst. Det kan også nevnes at den luften han nu i mange år hadde åndet i der i klostret, hadde utryddet egenkjærligheten hos ham, og til slutt hadde gjort det nødvendig for ham å utføre en eller annen god gjerning. ({{page|56}} ...)]
• festprogram: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• festskikkene: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• feststund: [Så var det en eftermiddag en av de første dagene av april, alt var varmt, men ennu kjølig, solen hadde sin store feststund, haven utenfor Marius’ og Cosettes vinduer våknet til liv, hvittjørnen holdt på å springe ut, et flor av levkøier bredte sig langs de gamle murene, rød løvemunn stakk frem av sprekkene mellem stenene, og i ({{page|336}} ...)]
• fete: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• fetterens: [En hel del av familien Gillenormands gamle venner var innbudt; alle flokket sig omkring Cosette for å være den første til å kalle henne fru baronesse. Officeren Théodule Gillenormand, nu kaptein, var kommet fra Chartres der han lå i garnison, for å være til stede i fetterens bryllup. Cosette kjente ham ikke igjen. Han som var vant til at kvinner fant ham vakker, husket på sin side ikke Cosette mere enn en annen. – «Å, så riktig det var av mig ikke å tro på den lanséner-historien,» tenkte Gillenormand med sig selv. ({{page|279}} ...)]
• fettglinsende: [En svær kone som like så godt kunde være førti som femti år, satt på huk ved kaminen med hælene ut av strømpene. Hun hadde heller ikke annet på sig enn en serk og et strikket skjørt lappet med gamle tøistykker. Et grovt lerretsforkle skjulte halvparten av skjørtet. Til tross for at denne konen satt bøid og sammensunket, kunde en se at hun var meget høi. Hun så ut som en slags kjempe ved siden av mannen. Hun hadde et fælt, rødt hår som var grånet og som hun av og til rotet i med svære, fettglinsende hender med flate negler. Ved siden av henne på gulvet lå en opslått bok av samme format som den andre, kanskje et bind av samme romanen. På en av sengene kunde Marius skimte en lang, blek ungpike som satt der næsten naken og dinglet med benene, ({{page|217}} ...)]
• fettlærsstøvler: [Det han hadde sett, var ikke et uskyldig barneblikk, det var et hemmelighetsfullt dyp som hadde åpnet sig og plutselig lukket sig igjen. Det kommer en dag da alle unge piker får det blikket. Ve den, som da er der! – Da Marius den kvelden kom hjem til kvistkammeret sitt, så han på klærne sine, og la for første gang merke til det sluskete, usømmelige og uhørt tåpelige ved å gå tur i Luxembourg-parken i «hverdagsklærne», i en utslitt hatt, tykke fettlærsstøvler, lange sorte bukser med blanke knær og en sort frakk som var loslitt på albuene. ({{page|201}} ...)]
• feuillys: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• ffff: [altså rik?» – «Så rik som jeg.» – «Hva? Ingen medgift?» – «Nei.» – «Og ingen arv i vente –» – «Det tror jeg ikke.» – «Hvad heter faren?» – «Det vet jeg ikke.» – «Hvad heter hun?» – «Frøken Fauchelevent.» – «Fauche – hva?» – «Fauchelevent.» – «Ffff!» sa oldingen. – «Hvad –» ropte Marius. – Gillenormand avbrøt ham i en tone som om han snakket med sig selv: «En og tyve år gammel, ingen stilling, tolv hundre francs om året, fru baronesse Pontmercy går og kjøper for to sous persille hos grønnsakhandleren.» – «Jeg bønnfaller Dem,» sa Marius fra sig selv av fortvilelse, da han merket det siste håp svinne, «jeg besverger Dem i himmelens navn, med foldede hender, jeg kaster mig på kne for Dem! La mig gifte mig med henne!» ({{page|9}} ...)]
• fideste: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• fiendskap: [var en hungrig som fulgte efter et bytte uten å vilde la det se ut slik, mens byttet var vart og vaktsomt. Den som prøvde å slippe vekk, så dårlig og fattigslig ut; den som prøvde å fakke ham, var høi og kraftig, så barsk ut, og måtte være en hård motstander. Den første, som følte han var den svakeste, undgikk den andre, men i et slags innett raseri; den som hadde kundet se inn i øinene på ham, vilde ha sett flyktningens mørke fiendskap og alle truslene frykt kan romme. ({{page|189}} ...)]
• figurerte: [«Javel,» svarte den fremmede, «De har rett; hvor er stallen?» – «Jeg skal vise Dem veien, herre,» sa Thénardier med et smil. Han tok lyset, den fremmede tok pakken og stokken, og Thénardier førte ham op på et værelse i annen etasje. Det var et sjeldent flott værelse med mahognimøbler og sengested med omheng av rødt bomullstøi. «Hvad er dette for noget?» sa den fremmede. – «Det er vårt eget bryllupsværelse,» sa verten. «Vi bruker et annet til daglig, konen min og jeg. Her kommer ingen, uten tre eller fire ganger om året.» – «Jeg vilde likeså gjerne ha ligget i stallen,» sa den fremmede barskt. – Thénardier så ikke ut som om han hørte disse lite høflige ordene. Han tente to nye vokslys som figurerte på kaminen, der det brant en temmelig god ild. På kaminen stod det en glasskuppel og under den ({{page|344}} ...)]
• fikenene: [Bortimot slutten av måltidet da vi var ved fikenene, ({{page|45}} ...)]
• fikener: [og salt, litt flesk, et stykke fårekjøtt, fikener, en ost, ({{page|45}} ...)]
• file: [Brujon svarte Montparnasse sint og sa lavt at han ikke trodde vertshusholderen hadde greid å komme ut, at han ikke behersket kunsten. Det gjaldt å være fingernem når en skulde lage rep av skjorte og laken, lage falske nøkler, file over lenker, skjule sig. Det var ikke noget for gamlingen. Han greide ikke noget av det. Og Babet mente på at han alt var knepet, han var jo bare barnet når det gjaldt slikt. Og nu ropte de op i fengslet, tente lys, så han var nok tatt. Det blev tyve år. Og han mente det var best de kom av sted, ellers kunde de komme til å bli hektet de også. Han vilde heller de skulde gå og ta sig et glass vin. ({{page|368}} ...)]
• fillen: [Mens han slik holdt med Jean Valjean i at han tidde stille, prøvde han åpenbart å få ham til å snakke. Han puffet til skulderen hans for å prøve å få sett ham fra siden; så ropte han halvhøit: «Men den pølen; du er da et ordentlig fé! Hvorfor kastet du ikke fyren nedi der?» – Jean Valjean var taus. Thénardier fortsatte, mens han trakk den fillen som skulde være halstørklæ, op over adamseplet, en bevegelse som fullstendiggjør en alvorsmanns kyndige uttrykk: ({{page|189}} ...)]
• fillepelleren: [Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid prydet med et opslag: «Værelser til leie», men på denne tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattigklassen som strekker sig fra småborgeren som sitter smått i det, og gjennom elendighet på elendighet nedover til samfundets dypeste bunn – like til de to vesener som alle sivilisasjonens materielle goder havner hos, kloakkrenseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som samler op filler. ({{page|119}} ...)]
• filleplass: [Javert trampet i gulvet: «Se så, nu tar hun også fatt. Hold munn, tøite. Slik en filleplass dette er, her blir galeislaver til borgermestere og offentlige fruentimmer stelt med som grevinner. Men det skal bli slutt på det nå. Det var på tide.» – Han så skarpt på Fantine, mens ({{page|277}} ...)]
• filles: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• filletyveriet: [«Han er ingen helgen, og han er slett ingen helt,» sa Thénardier. «Han er en morder og en tyv.» – Og så la han til i en tone som hos et menneske som føler at han har nogen myndighet: «La oss nu ta det rolig.» – Tyv, morder, disse ordene som Marius trodde var jaget bort, og som kom tilbake, virket som en iskold stråle. – «Allikevel?» – «Ja,» sa Thénardier. «Jean Valjean har ikke stjålet fra Madeleine, men han er en tyv. Han har ikke drept Javert, men han er en morder.» – «Snakker De virkelig om det filletyveriet han gjorde for førti år siden, sonet, som selv de avisene Deres sier, i et helt liv fullt av anger, selvfornektelse og dyd?» ({{page|351}} ...)]
• filosofere: [«Jeg er glad over at fakkelen blev slukket,» sa Courfeyrac til Feuilly. «Denne fakkelen som blaffet slik i vinden, ergret mig. Den så ut som om den var redd. Lyset fra en fakkel ligner på den feiges klokskap, den lyser dårlig, fordi den skjelver.» – Morgenrøden vekker menneskene som den vekker fuglene; alle pratet. Joly så en katt som krøp langs en takrenne, og gav sig til å filosofere: «Hvad er en katt?» ropte han. «Det er en rettelse. ({{page|123}} ...)]
• filspierre: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• filte: [Ikke før var lyset slukket, så tok messingnettet til å ryste så underlig. Det var lik en mengde dumpe skurringer som skapte en metallaktig lyd, akkurat som om klør og tenner filte løs på messingtråden. Og dette blev ({{page|368}} ...)]
• filursof: [han en stor snyter, en «filursof» – en slik avart finnes. Det er nevnt at han gav sig ut for å ha vært soldat, han fortalte med adskillig brask og bram om slaget ved Waterloo, der han hadde vært sersjant ved et eller annet 6. eller 9. lette infanteriregiment, og der han alene med sitt legeme hadde dekket en meget hårdt såret «general» mot en hel eskadron av dødshusarene og reddet ham fra kuleregnen. Til den hendelsen siktet det halvt utviskede skiltet og det navnet folk hadde gitt vertshuset: «Sersjanten fra Waterloo». Han var liberal og bonapartist. Det blev sagt i landsbyen at han hadde studert til prest. ({{page|344}} ...)]
• finfin: [av ham.» – «Han er død.» – «Det er bra.» – Han satte sig ved siden av dem, fikk Cosette til å sette sig og tok hendene deres i sine gamle rynkede: «Hun er finfin, den kjæresten din. Hun er et mesterverk, denne Cosette. Hun er samtidig en bitte liten pike og en fornem dame. Hun blir ikke mere enn baronesse; det er en nedverdigelse; hun er født markise. Se på de øienhårene! Stå bare fast på det, barna mine, at dere handler riktig. Elsk hverandre. Til galskap! Kjærlighet er menneskenes galskap, men en åndrikhet av Gud. Tilbe hverandre. Men hør,» la han til og blev plutselig trist; «det er sørgelig. Jeg tenker på det at næsten halvdelen av det jeg eier, står i livrente; så lenge jeg lever, strekker det ennu til, men når jeg er død, om et snes år! Å, stakkars barn, da har dere ikke en sou. Da må de vakre hendene Deres slite for føden, fru baronesse.» ({{page|245}} ...)]
• finfølelse: [adlyde var å forsvinne, så forsvant de. Med en vidunderlig instinktmessig finfølelse visste de at omsorg kan være ({{page|11}} ...)]
• finfølelsen: [noget i sannhet fromt kristelig ved denne finfølelsen som ({{page|45}} ...)]
• fingerferdighet: [I kjøkkenet var det blitt tent op ild, og der smeltet de til kuler alt det vertshuset hadde av tinnkanner, skjeer og gafler. Og hele tiden blev det drukket. Fenghetter og dyrehagl lå og fløt på bordene mellem vinglassene. Oppe i biljardsalen stod mor Hucheloup, Matelote og Gibelotte og rev i stykker gamle vaskekluter og laget forbindinger. Redselen hadde virket forskjellig på dem, den ene var blitt sløv, den andre forpustet, og den tredje lys våken. Tre oprørere hjalp dem, tre langhårete, skjeggete fyrer, som plukke lerret med stor fingerferdighet og fikk kvinnene til å skjelve. ({{page|53}} ...)]
• fingernem: [Brujon svarte Montparnasse sint og sa lavt at han ikke trodde vertshusholderen hadde greid å komme ut, at han ikke behersket kunsten. Det gjaldt å være fingernem når en skulde lage rep av skjorte og laken, lage falske nøkler, file over lenker, skjule sig. Det var ikke noget for gamlingen. Han greide ikke noget av det. Og Babet mente på at han alt var knepet, han var jo bare barnet når det gjaldt slikt. Og nu ropte de op i fengslet, tente lys, så han var nok tatt. Det blev tyve år. Og han mente det var best de kom av sted, ellers kunde de komme til å bli hektet de også. Han vilde heller de skulde gå og ta sig et glass vin. ({{page|368}} ...)]
• fingerpeket: [Men hvordan det nu er med det, Javert tapte ikke hodet med det samme han så at Jean Valjean hadde sluppet vekk. Han var sikker på at den rømte galeislaven ikke kunde være langt borte, og satte ut vaktposter, laget feller, ordnet bakhold og gjennomstreifet kvarteret hele natten. Det første han så, var at gatelyktene var i uorden og at snoren var skåret over. Dette verdifulle fingerpeket villedet ham bare, fordi det fikk ham til å rette alle undersøkelsene mot Genrotblindgaten. Det var i denne gaten ({{page|24}} ...)]
• finis: [ikke må overfylles. Overalt gjelder det å skrive finis ({{page|105}} ...)]
• finn: [Marius kom på en tanke. Den som holder på å drukne, griper et halmstrå. Han gikk bort til piken. «Hør du …,» sa han. – Hun avbrøt ham med et gledesblink i øiet: «Ja, si du til mig, jeg liker det bedre.» – «Javel,» sa han, «det var du som idag tok den gamle mannen og datteren med hit?» – «Ja.» – «Vet du hvor de bor?» – «Nei.» – «Finn det ut for mig.» De sorgtunge øinene som hadde lyst av glede, blev triste igjen. – «Er det det De vil?» – «Ja.» – «Kjenner De dem?» – «Nei.» – «Det vil si,» svarte hun rapt, «at De ikke kjenner henne, men gjerne ({{page|217}} ...)]
• fins: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• fintfølende: [Et par skritt fra ham på den andre siden av hekken der han hadde tenkt å trenge gjennom, lå det en sten som dannet en slags benk, og på den benken satt den gamle mannen som eide haven; ved siden av ham stod den gamle konen. Konen brummet. Gavroche som ikke var fintfølende, lyttet: «Herr Mabeuf!» sa hun. – «Mabeuf!» tenkte Gavroche, «det var da et snodig navn.» Oldingen rørte sig ikke. Konen sa på ny: «Herr Mabeuf.» – Oldingen svarte uten å løfte øinene fra jorden: «Hvad er det, mor Plutarque?» – «Mor Plutarque!» tenkte Gavroche, «det var også et komisk navn.» Mor Plutarque fortsatte: «Verten er ikke tilfreds.» – «Hvorfor ikke?» – «Vi skylder ham for tre kvartaler.» – «Om tre måneder blir det for fire.» – «Han sier at han vil kaste oss ut.» – «Så får jeg gå.» – «Vi skylder for brensel. Vi får ikke en vedpinne. Hvad skal vi så varme oss med til vinteren?» – «Vi har da solen.» – «Slakteren vil ikke borge oss mer, han vil ikke gi oss mere kjøtt.» – «Det er bra. Jeg tåler ikke kjøtt. Det er så tungt.» – «Hvad skal vi så ha til middag?» – «Brød.» – «Bakeren ber om avdrag, og sier at hvis han ikke får penger, får vi ikke noget brød.» – «Vel.» – «Hvad skal vi så spise?» – «Vi har epler.» – «Men vi kan da ikke leve uten penger.» – «Jeg har ikke nogen.» – Hun gikk sin vei, og den gamle ({{page|340}} ...)]
• finverdenens: [Mannen, som forresten var gammel, hadde stor nese, haken nede i halstørklæet, grønne briller, dobbelt grønn skjerm for øinene, glatt hår som var strøket nedover pannen helt ned til øienbrynene som på de parykkene finverdenens engelske kusker bruker. Håret var grått. Han var klædd i sort fra topp til tå, meget loslitt, men ordentlig. En bunt urkjedestas som hang ut av vestelommen lot en ane et ur. Han holdt en gammel hatt i hånden og gikk krumbøid, og ryggen blev enda krummere på grunn av den dype hilsningen. – Det som straks slo en, var at den frakken fyren hadde, og som var altfor vid trass i at den var omhyggelig knappet, ikke syntes å være sydd til ham. ({{page|351}} ...)]
• fiol: [«For en vidunderlig vakker pike!» ropte han. «Og hun ser så mild og god ut. Hun er sannelig det mest fortryllende pikebarn jeg har sett i mitt liv. Snart vil hun vise alle dyder i duft av fiol. Så yndig hun er. En kan ikke leve annet enn et edelt liv sammen med en slik skapning. Marius, kjære gutten min, du er baron, du er rik, bli ikke vinkelskriver, det ber jeg dig om.» ({{page|245}} ...)]
• fiolene: [Men Cosette syknet av. Hun led fordi Marius var borte, akkurat som hun hadde gledet sig når han var til stede, uten riktig å skjønne det. Nu var han blitt vekk. skulde hun nogen gang finne ham igjen? Hun følte sig hjerteklemt, og mere for hver dag; hun visste ikke om det var vinter eller sommer, sol eller regn, ikke om fuglene sang, om fiolene blomstret eller om Toussaint hadde gjort godt eller dårlig innkjøp, hun satt nedtrykt, fordrømt, bare optatt av én tanke, med sløret, stivt blikk, som når en om natten stirrer mot den svarte flekken der et syn nettop blev borte. Hun lot forresten heller ikke Jean Valjean merke noe, utover at hun var blek. Men det var nok til å uroe ham. Nogen ganger sa han: «Hvad er det i veien med dig?» Hun svarte: «Med mig? Ikke noe!» ({{page|319}} ...)]
• fiolinene: [Vinduene i spisesalen vendte ut mot gaten. Jean Valjean blev stående en stund urørlig i mørket under de oplyste vinduene. Han lyttet. Den forvirrede larmen fra festen nådde ned til ham. Han hørte bestefarens høie, myndige tale, fiolinene, raslingen av tallerkener og glass, latteren og midt i all den muntre støien skjelnet han Cosettes blide, glade stemme. ({{page|279}} ...)]
• fippskjegget: [«Nå går jeg ut,» sa han. «Jeg må bort og snakke med nogen av gutta. Pålitelige karer. Du skal få se at det klaffer. Jeg skal være så rask som mulig. Det blir et ordentlig varp. Pass på huset.» – Han blev stående et øieblikk i tanker med begge nevene i bukselommene, så ropte han: «Hør, det var nu likevel heldig at han ikke kjente mig igjen. Hadde han kjent mig igjen, hadde han nok ikke kommet tilbake. Det var skjegget som reddet mig, det fine fippskjegget.» Så lo han igjen og gikk bort til vinduet. Det snedde fremdeles, og himmelen var grå. «Å, for et hundevær,» sa han. Så slengte han kappen over skuldrene: «Den er altfor stor. – Men det er det samme,» la han til, «det var fanden så heldig at han la den igjen, den gamle slyngelen. Ellers hadde jeg ikke kundet gå ut, og alt hadde glippet. For et hår det kan henge i.» – Så trakk han luen ned i øinene og gikk ut. ({{page|217}} ...)]
• firebente: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• firedobbelt: [Samtidens aviser kalte barrikaden i Chanvreriegaten «næsten uinntagelig» og nevnte at den nådde op i høide med annen etasje. Men de tok feil. Den var i virkeligheten ikke mere enn seks, syv fot høi. Den var bygget slik at de kjempende eftersom de lystet kunde bli borte bak den, eller stige op på den like til toppen, efter en firedobbelt rekke av gatesten, stablet over hverandre i trappeform. Utenfra så den steil og utilgjengelig ut. En åpning bred nok til at en mann kunde komme igjennom den, var blitt levnet mellem husveggen og den delen av barrikaden som var lengst vekk fra vertshuset, slik at det var mulig å slippe ut. Vognstangen fra omnibussen var reist ({{page|53}} ...)]
• firfislen: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• firfislene: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• firhodet: [Disse fire mennene arbeidet sammen, snart optrådte de alene, snart i fellesskap, de dekket hverandre og gjemte sig bak hverandre og dannet likesom en slags mystisk firhodet tyv som planla og ledet alle overfall og forbrytelser og hadde en vel oplært flokk til hjelp. I underverdenen blev de kalt «Mester-Pus», det vilde i det folkespråket si så meget som grålysningen, akkurat som «Mellem ({{page|217}} ...)]
• firkantenes: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• firskåren: [elendig ut. Det var en mann av middels høide, firskåren ({{page|45}} ...)]
• firskårne: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• firsprang: [På den tiden drog Ludvig XVIII næsten hver dag til Choisy-le-Roi. Det var en av yndlingsturene hans. Bortimot klokken to kunde en næsten ufravikelig se kongevognen med rytterfølge fare i fullt firsprang gjennom Hospitalsboulevarden. De fattige konene i kvarteret rettet sig efter det istedenfor klokken. De sa: «Klokken er to, for nu vender han tilbake til Tuileriene.» Og nogen løp for å se på, andre stillet sig op langs veien, for en konge som drar forbi, skaper alltid sammenstimling. Det var hver dags store hendelse på Hospitalsboulevarden. ({{page|344}} ...)]
• firtiseks: [to, dør og ett vindu, og endelig tre hundre og firtiseks tusen ({{page|11}} ...)]
• fiskehandler: [Imidlertid var der blandt mennene ved bordet en fiskehandler som hadde satt hesten sin på stallen hos Labarre ({{page|45}} ...)]
• fiskehandleren: [å få sitte bakpå. Fiskehandleren hadde bare svart med ({{page|45}} ...)]
• fiskekjerringer: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• fisken: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• fiskene: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• fiskere: [Å komme til hjelp var det samme som å utsette sig for den største fare. Alle matrosene var fiskere som nettop var utskrevet, og ingen av dem våget sig på det. Imens blev den stakkars gasten trettet ut; en kunde ikke se dødsangsten i hans ansikt, men en kunde skjønne at han ikke hadde nogen krefter igjen. Armene strakte sig uhyggelig som holdt de på å bli slitt over. Hvert tak han gjorde for å komme op igjen, satte bare tauet i sterkere sving. Han skrek ikke, for ikke å tape krefter. Folk ventet bare på det øieblikket da han måtte slippe linen, og flere vendte hodet bort for ikke å se på det. ({{page|331}} ...)]
• fiskerkjerring: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• fiskerkjerringen: [Imidlertid hadde to andre masker i samme vognen også lagt merke til brudefølget, en eldre spanier med en uformelig nese og svære sorte mustasjer, og en mager fiskerkjerring, en ganske ung pike med fløielsmaske. Mens de andre i vognen og de som gikk forbi, skjelte hverandre ut, hvisket de to sammen. Det de sa blev overdøvet av støien. Regnskurene hadde gjort den åpne vognen ganske gjennomvåt, februarvinden er ikke mild, fiskerkjerringen som var nedringet, skalv, lo og hostet mens hun svarte spanieren. Det de sa var: ({{page|279}} ...)]
• fitzjames: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• fjelldistrikt: [i et fjelldistrikt hvor han levde så nær naturen og i så ({{page|11}} ...)]
• fjellegn: [ligger i en fjellegn. Oktoberkveldene er kolde der. ({{page|45}} ...)]
• fjellodden: [Oprørerne fyrte hissig. Barrikaden hadde en manke av lyn. Stormangrepet var så voldsomt at barrikaden et øieblikk var oversvømmet av angriperne; men den rystet av sig soldatene som løven ryster av sig hundene, og den dekket sig med angripere akkurat som fjellodden som oversprøites av skum for straks efter å dukke frem igjen, steil, sort og uhyggelig. ({{page|123}} ...)]
• fjellpass: [fjellpass usikre, var blitt tilintetgjort, flyktet en av hans ({{page|11}} ...)]
• fjellsanger: [for hver tretti de vokter. De vever meget vakre forskjelligfarvede ullbånd, og spiller fjellsanger på små fløiter ({{page|11}} ...)]
• fjelltoppene: [Hvor stort det er å være elsket! Hvor det er enda større å elske! Hjertet blir heltemodig på grunn av lidenskap. Det rommer bare det som er rent; det støtter sig bare til det som er ophøiet og stort. En uverdig tanke kan ikke lenger spire der mere enn en nesle på en isbre. Den høie og lyse sjel som hever sig over alminnelige lidenskaper og følelser, over verdens skyer og skygger, over galskapene, løgnene, hatet, forfengeligheten, ulykkene, svever i himmelens blå og føler ikke mere av skjebnens dype og underjordiske rystelser enn fjelltoppene føler jordskjelv. ({{page|350}} ...)]
• fjerdedels: [svekket under det første angrep ved ulykken i hulveien, vilde kyraserene ha knust engelskmennenes sentrum og seieren vilde ha vært sikret. Wellington som var tre fjerdedels overvunnet, beundret heltemodig kyraserene. Han sa halvhøit: «Praktfullt!» ({{page|299}} ...)]
• fjerdings: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• fjerneste: [Fauchelevent hørte næsten sammen med dem som var blitt borte. Marius kunde ikke riktig tro at barrikadens Fauchelevent var den samme som den Fauchelevent av kjøtt og blod som satt der så alvorlig ved siden av Cosette. Den første var vel en av de skremselsbilledene som kom og gikk i feberørsken. Forresten var begge så steile naturer at det ikke var mulig for Marius å spørre ut Fauchelevent. Noget slikt hadde han ikke tenkt på engang. Bare en eneste gang gjorde Marius et forsøk. Han kom i samtalens løp til å nevne Chanvreriegaten, og så vendte han sig mot Fauchelevent og sa: «Ja, De kjenner jo den gaten?» – «Hvilken gate?» – «Chanvreriegaten.» – «Jeg har ikke den fjerneste anelse om det gatenavnet,» sa Fauchelevent i den naturligste tone av verden. – Dette svaret som gjaldt navnet på gaten og ikke gaten selv, syntes for Marius mere avgjørende enn det virkelig var. – «Det er klart,» tenkte han, «at jeg har drømt. Det har vært en sanseforvillelse. Det må ha vært en som lignet ham. Fauchelevent var ikke der.» ({{page|245}} ...)]
• fjols: [blek og urørlig. – Fauchelevent mumlet svakt som et sukk: «Han er død!» Så reiste han sig op og slo armene over kors så voldsomt at de knyttede nevene slo mot skuldrene, og han ropte: «Slik er det altså at jeg reddet ham.» – Så gav den stakkars mannen sig til å hulke og snakke høit med sig selv: «Det er far Mestiennes skyld. Hvorfor skulde han legge sig til å dø. Slik et fe. Hvad skal det si at han finner på å krepere når en ikke venter det. Det er ham som har drept herr Madeleine. Far Madeleine! Han er i kisten. Han blev båret hit. Og nu er det slutt. – Er det nogen mening i slikt. Å Gud! han er død! Å, så den lille piken hans! hvad skal jeg gjøre med henne? Hvad vil frukthandlersken si? At en slik mann dør på denne måten! Hvordan i Herrens navn er det mulig? Når jeg tenker på den gangen han krøp inn under vognen. Far Madeleine! Far Madeleine! Ved Gud, han er blitt kvalt. Jeg sa det jo. Men han vilde ikke tro mig. Ja vel, det er en nydelig affære. Han er død, denne gode mannen, det beste menneske av alle de gode mennesker Gud har skapt. Og den lille piken! Nei, jeg går ikke dit igjen. Jeg blir her. Å ha gjort en slik strek. Jo, det er umaken verdt å bli utgammel for å bli et utgammelt fjols. Men hvordan i all verden hadde han kommet sig inn i klostret. Det var ophavet. En skal ikke gjøre slikt noget. Far Madeleine! Far Madeleine! Madeleine! Herr Madeleine! Herr borgermester! Han hører ikke. Kom da til Dem selv igjen!» Han rev sig i håret. ({{page|56}} ...)]
• fjor: [Dette fikk Marius til å huske på årsaken til at den unge piken hadde kommet inn til ham. Han lette i vestelommen, men fant ikke noget. Den unge piken blev ved som om Marius ikke var der: «Stundom går jeg ut om kvelden, og stundom kommer jeg ikke hjem igjen. I fjor vinter, før vi kom hit, bodde vi under nogen brobuer. En må ligge tett sammen for ikke å fryse. Den lille søsteren min gråt. Å så trist vannet var. Når jeg tenkte på å drukne mig, sa jeg til mig selv: Nei, det er altfor koldt. –» ({{page|217}} ...)]
• fjærball: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• fjærbusk: [stod han plutselig overfor en uniform, en sjako, en fjærbusk og et gevær. For annen gang stanset han plutselig: «Å, der har vi ham jo,» sa han. «God dag, herr samfundsorden.» – Gavroche brukte aldri lang tid på å undre sig, og undringen svant fort. – «Hvor skal du hen, din røverunge?» ropte sersjanten. – «Men borger da,» sa Gavroche, «jeg har da ennu ikke kalt Dem for storborger. Hvorfor skal De så fornærme mig.» – «Hvor skal du hen, din slyngel?» – «Unnskyld,» svarte Gavroche, «De hadde kanskje et godt hode igår, men idag har De visst lagt det igjen hjemme.» – «Jeg spør dig hvor du skal hen, din kjeltring.» – Gavroche svarte: «De snakker jo riktig pent for Dem. En skulde sannelig ikke tro de var så gammel som De er. De skulde jamen selge hårene Deres for hundre francs stykket. Så tjente De fem hundre francs.» – «Hvor skal du hen, din røver?» – «De bruker stygge ord. Neste gang De får bryst, må De sannelig tørke Dem bedre om munnen efterpå.» – Sersjanten felte bajonett. «Nå vil du så si mig hvor du skal hen, din slyngel.» – «Ja, herr general,» sa Gavroche, «jeg skal av sted for å hente doktor til konen min som ligger i barselseng.» – «I gevær!» ropte sersjanten. ({{page|103}} ...)]
• fjæren: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• fjærfellingen: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• fjærkost: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• fjærpennene: [dem. De kjennes på fjærpennene som de bærer i hatten. ({{page|11}} ...)]
• fjærpennerør: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• fjøs: [et fjøs som tidligere hadde vært hospitalets kjøkken. Der ({{page|11}} ...)]
• fjøset: [Digne, hadde han funnet på å lage et avlukke i fjøset ({{page|11}} ...)]
• fjøskar: [om dagen og ellers tok han arbeid som høstkar, som håndlanger, som fjøskar, som arbeidskar. Han gjorde hvad ({{page|45}} ...)]
• flabben: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• flabbet: [Da hun hadde lest det igjennom for tredje gang, gikk løitnant Théodule igjen forbi havegjerdet og lot sporene klirre. Cosette måtte se op. Hun fant ham ynkelig, klosset, latterlig, umulig, blærete, motbydelig, flabbet og meget stygg. Officeren trodde at han burde smile til henne. Hun vendte sig vekk skamfull og ergerlig. Hun kunde gjerne ha kastet et eller annet i hodet på ham. Hun tok flukten, gikk inn i huset og lukket sig inne på værelset sitt for å lese heftet om igjen, for å lære det utenat og for å drømme. Da hun hadde lest det vel, kysset hun det og gjemte det ved hjertet. ({{page|350}} ...)]
• flagg: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• flaggermussjeler: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• flagget: [Midt under denne stillheten svinget oldingen det røde flagget og ropte: «Leve revolusjonen! Leve republikken! Brorskap! Likhet! og død!» ({{page|84}} ...)]
• flaggstangen: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• flakker: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• flakong: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• flakonger: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• flammehav: [Ikke så at Thénardier ikke leilighetsvis kunde fare op i raseri akkurat som konen; men det hendte meget sjelden, og i slike øieblikk var han fryktelig, fordi han da vilde hele menneskeheten til livs, fordi han var som et veldig flammehav av hat, fordi han hørte til dem som aldri slutter med å hevne sig og som anklager alle og enhver for den motgangen de selv har hatt, og som alltid er ferdig til å overfalle den første den beste for all sorg, alle skuffelser, uhell og hele deres livs motgang, – fordi alt dette som gjæret i ham, kom til utbrudd gjennom munn og øine. Ve den som da kom ut for hans raseri! ({{page|344}} ...)]
• flammekappen: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• flammelyn: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• flammering: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• flammestråler: [Barrikaden som hadde vært taus så lenge, åpnet en hissig ild, syv eller åtte salver fulgte på hverandre med en blanding av raseri og fryd; gaten blev fylt med tett røk, og nogen minutter efter kunde en gjennom denne røken som blev flenget av flammestråler, uklart skjelne at to tredjedeler av artilleristene lå under kanonhjulene. De som var igjen fortsatte rolig og alvorlig sitt arbeid ved kanonene; men ilden var saktnet. ({{page|123}} ...)]
• flamsk: [I Saint-Pol spente han fra i det første vertshuset han kom til, og lot hesten sette på stall. Som han hadde lovet Scaufflaire, blev han stående ved krybben mens hesten spiste. Han var fylt av triste og uklare tanker. Vertshusholderens kone kom ned i stallen. «Skal ikke herren ha frokost?» – «Jo, det er sant,» sa han, «jeg er til og med sulten.» Han fulgte konen som så frisk og glad ut. Hun førte ham inn i en lav stue der det stod border med voksduk på. – «Skynd Dem,» sa han, «jeg må videre. Jeg har hastverk.» En svær flamsk pike dekket op for ham i en fart. Han så på henne med en følelse av velvære. – «Det var det jeg trengte til,» tenkte han. «Jeg har ikke spist frokost.» Maten blev satt frem. Han kastet sig over brødet og bet en bit av det, så la han det langsomt ned på bordet igjen og rørte det ikke mer. – En fraktemann satt og spiste ved et annet bord. Madeleine sa til ham: «Hvorfor er brødet så bittert her.» Fraktemannen var tysker og skjønte ikke det han sa. Madeleine gikk ned igjen i stallen til hesten. En time efter hadde han kjørt fra Saint-Pol og var på vei til Tinques som ikke ligger mere enn 2 mil fra Arras. ({{page|202}} ...)]
• flamske: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• flandern: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• flanderske: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• flanke: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• flanken: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• flanker: [og svære huller blev slått i de franske rekker av det engelske og prøissiske artilleri, ødeleggelser og ulykker brøt inn over front og flanker. Da alt styrtet sammen på denne måten, rykket garden frem. ({{page|299}} ...)]
• flaskekurv: [Courfeyrac fikk plutselig se nogen utenfor barrikaden, på gaten midt i kuleregnet. Det var Gavroche som hadde tatt en flaskekurv i vertshuset, hadde stukket ut gjennom åpningen i barrikaden og ganske rolig holdt på med å tømme de fulle patrontaskene på de nasjonalgardistene som lå drept ved foten av barrikaden. – «Hvad gjør du der,» sa Courfeyrac. – Gavroche så op: «Jeg fyller kurven min, borger.» –«Ser du ikke kardeskene da?» – Gavroche svarte: «Joda, det regner, hvad gjør så det?» – Courfeyrac ropte: «Kom inn igjen.» – «Straks,» svarte Gavroche. Og med et sett var han lenger ute i gaten. Som nevnt hadde kompaniet Fannicot efterlatt sig en rekke lik da det trakk sig tilbake. Et snes døde lå her og der bortover hele gaten, det var et snes patrontasker til Gavroche og en patronforsyning for barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• flasken: [Han åpnet nu den andre flasken og skulde kanskje til med en ny tale, da en ny person kom op gjennom trappeluken. Det var en fillete, gul, liten guttunge på ikke fullt ti år; med livlige øine, sort hår og tilfreds mine. – Uten å nøle gikk han like løs på Laigle enda han ikke kjente nogen av dem. «Er det De som heter Laigle?» – «Ja,» sa Laigle. «Hvad er det du vil?» – «Jo, det var en høi, lys fyr ute på bulevarden, og han spurte mig om jeg kjente mor Hucheloup. Og da jeg svarte ja, sa han: «Gå dit. Der finner du herr Laigle, og så skal du si til ham fra mig: A.B.C.» Det er en spøk, ikke sant? Og så gav han mig ti sous.» – «Lån mig ti sous, Joly,» sa Laigle, og så vendte han sig mot Grantaire: «Lån mig ti sous, Grantaire.» – Laigle gav gutten ({{page|53}} ...)]
• flaskeskår: [De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høiere! Legg alt op på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» – Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hvad skal vi gjøre med en glassdør, ditt nesegrev.» – «Du kan selv være greve,» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ikke i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil ({{page|53}} ...)]
• flaten: [omtrent to fot i firkant. Stenene omkring det var blitt revet op, så det lå omtrent løst. Tvers gjennom gitteret så han en mørk åpning, noget som lignet en skorsten eller brønnåpning. Jean Valjean styrtet dit. Hans gamle fluktkunst skapte som lys i hjernen på ham. Kaste vekk brostenene, løfte op gitteret, ta den livløse Marius på skulderen som en død kropp, stige med denne byrden på ryggen og med støtte av albuer og knær ned i dette som lignet en brønn og som heldigvis ikke var dypt, la det tunge jerngitteret falle igjen over hodet på sig slik at brostenene igjen rullet ned over det, få fotfeste på den stenlagte flaten tre meter under jorden, alt det blev gjort som i en feber med kjempekrefter og i ørnefart. Det hele stod på nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• flekkene: [Det var virkelig rotter, som det myldret av i tusenvis inne i elefanten, og som var de levende sorte flekkene vi nevnte før. De hadde holdt sig i ro av frykt for lyset fra voksstabelen, men da det igjen var blitt mørkt i hulen og de følte godlukten av «friskt kjøtt», styrtet de i flokk mot Gavroches telt og hadde klatret like til topps og gnaget på messingtråden for å prøve å få bitt den over. Den lille gutten kunde ikke få sove, og så sa han: «Hvad er rotter for noget?» – «Det er mus.» – Denne forklaringen gjorde gutten litt roligere. Han hadde sett hvite mus og hadde ikke vært redd for dem. Om litt spurte han igjen: «Hvorfor har du ikke en katt? – «Jeg har hatt en,» svarte Gavroche, «jeg tok en med mig hit, men de spiste den op for mig.» Denne nye forklaringen ødela virkningen av den første, og gutten tok til å skjelve igjen: «Hvem var det som blev spist?» spurte han. – «Katten.» – «Hvem var det som spiste katten?» – «Rottene.» – «Musene?» – «Ja, rottene.» – Gutten blev vettskremt av å høre om mus som åt katter, og spurte videre: «Kunne de spise op oss også, de musene?» – «Ja, det kunde de.» – Gutten blev ennu reddere. Men Gavroche la til: «Du trenger ikke være redd. De kan ikke komme inn her. Og så er jo jeg her. Se her, ta mig i hånden. Ti nu still og sov.» Gavroche tok samtidig hånden til den lille tvers over broren. Barnet klemte hånden inn til sig og følte ({{page|368}} ...)]
• flekket: [Mens Jondrette pratet i vei, opdaget Marius plutselig at det var nogen i værelset som han ikke hadde sett før. En mann var kommet inn så stille at han ikke hadde hørt døren dreie sig på hengslene. Mannen hadde på sig en fiolett, gammel, slitt, flekket og fillete strikkevest, hullete overalt der den hadde slått folder; lange bomulls fløielsbukser, tresko, ingen skjorte, bar hals, nakne tatoverte armer og sotsvertet ansikt. Han hadde stille satt sig ned på nærmeste seng med armene over kors, og da han holdt sig bak madam Jondrette, kunde Marius ikke se ham tydelig. ({{page|217}} ...)]
• flekkete: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• flengede: [Det får være med det som det vil; men Thénardier hadde svettdryppende, gjennomvåt av regn, med fillete klær, flådde hender, blodige albuer og flengede knær nådd til «eggen» av muren der han strakte sig så lang han var. En loddrett styrtning på tre etasjer skilte ham fra gatebrolegningen. Det repet han hadde var for kort. – Der lå han blek, utmattet, uten håp, ennu dekket av mørket, men han sa til sig selv at det snart vilde bli lyst, forferdet ved tanken på at uret på Saint-Paul snart vilde slå fire, og da vilde vakten bli avløst, og han vilde bli funnet i søvn under taket som var brutt i stykker. Thénardier stirret lamslått ned i et fryktelig dyp, der han så de våte, sorte gatestenene ligge i lyset fra gateløktene, disse gatestenene som han lengtet efter og fryktet, som var døden og som var friheten. Han spurte sig selv om hans tre medskyldige hadde hatt hell med sig, om de ventet på ham og vilde komme ham til hjelp. Han lyttet. Når undtas en ({{page|368}} ...)]
• flengen: [«Den unge mannen, det var mig, og her er frakken,» ropte Marius og kastet med det samme frem på gulvet en gammel sort frakk som var ganske blodig. Så rev han tøilappen ut av hendene på Thénardier, bøide sig ned over frakken og holdt lappen bort til det stedet der frakkeskjøtet var i stykker. Flengen blev helt dekket, og lappen passet til frakken. – Thénardier stod som forstenet. Han tenkte: «Jeg er ferdig.» ({{page|351}} ...)]
• flengene: [vi kaller livet. Han stirret stadig gjennem disse flengene ({{page|11}} ...)]
• flenger: [hadde ved sin sterke rystelse på en måte revet flenger i ({{page|11}} ...)]
• flertall: [ner op mot én mor. Cosette hadde ikke hatt nogen mor, bare mange mødre, i flertall. ({{page|319}} ...)]
• fleskeskive: [det beste av måltidet, et stykke kjøtt, en fleskeskive, ({{page|45}} ...)]
• flette: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• fleurskaien: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• fleury: [vi med våre døde som vi ville. Er ikke den hellige Benedikts legeme bisatt i Frankrike i Fleury abbediet, skjønt han døde i Italia, på Monte Cassino, lørdag den 21. mars år 543? – – –» ({{page|56}} ...)]
• flid: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• flik: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• fliken: [Så tok han en avgjørelse og reiste sig op. I samme øieblikk blev han plutselig skremt. Han følte at nogen holdt fast i ham bakfra. Han vendte sig om; det var den åpne hånden som hadde lukket sig igjen og som hadde grepet fatt i fliken av kappen hans. Et skikkelig menneske vilde ha blitt redd, men han satte i å le. «Åhå!» sa han, «det er bare den døde. Jeg liker bedre en gjenganger enn en gendarm.» – Hånden blev imidlertid svakere og slapp taket. Styrken svinner fort i graven. – «Å, nå!» sa omstreiferen, «kanskje lever han. La oss se efter.» ({{page|299}} ...)]
• flinkere: [– «Det ordner det hele, ikke sant, frøken Gillenormand den eldre?» spurte bestefaren. «Den fandens Marius, han går der i drømmeskogen og fanger sig en gullfugl. Hvem vil nu tro på unge folks forelskelse. Studentene finner sig små veninder med seks hundre tusen francs. Englebarna er flinkere enn Rothschild.» – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» gjentok frøken Gillenormand halvhøit. «Fem hundre og fire og åtti! En kan næsten si seks hundre tusen, hvad?» ({{page|245}} ...)]
• fliselagt: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• flisene: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• flitter: [Den siste av disse bodene som stod like overfor Thénardiers dør, var en leketøisbutikk; det glitret i flitter, glasskram og strålende blikkvarer. Som det beste av alt hadde kjøpmannen lengst fremme satt en stor dukke, næsten to fot høi, klædd i rosenrød musselinkjole med takket gull- ({{page|344}} ...)]
• flittige: [Marius brukte å gå fem, seks ganger op og ned i alléen fem eller seks ganger om uken, uten at han og de hadde kommet til å hilse på hverandre. Mannen og den unge piken hadde ganske naturlig vakt en viss opmerksomhet hos de fem, seks studentene som av og til brukte å gå tur der i gangene, de flittige efter forelesningen, de andre efter biljardpartiet. Courfeyrac som hørte til de siste, hadde sett på dem en stund, men hadde trukket sig vekk da han fant pikebarnet stygt. Men slått av den sorte kjolen som den lille piken brukte, og den gamle mannens hvite hår, hadde han døpt dem «frøken Mørk» og «herr Hvit», og da ingen kjente dem av navn, fikk opnavnene hevd, også Marius brukte de navnene. ({{page|201}} ...)]
• flodene: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• flodens: [høre brus, men en kunde ikke se elven. Av og til viste det sig nede i dette svimlende dyp, et ganske svakt lysglimt som buktet sig bortover. Så blev lysskjæret borte, og alt blev utydelig igjen. Det var som om et umåtelig rom hadde åpnet sig der nede. Det en hadde under sig, var ikke vann, men en avgrunn. Den steile kaimuren som en uklart skimtet i mørket til den plutselig blev borte, virket som en skråning ned mot uendeligheten. En kunde ikke se noget, men en følte den fiendtlige kulden fra vannet og en kunde kjenne dunstene fra de fuktige stenene. Det steg et rått gufs op av denne avgrunnen. Flodens vannmasser som en snarere gjettet sig til enn så, den tragiske hviskingen fra bølgene, de uhyggelige, svære brobuene, den innbilte styrtningen ned mot det uendelige mørket, det var alt fullt av redsel. ({{page|231}} ...)]
• floken: [toget, og den ene eller den andre av rekkene stanset til floken var løst. At det var noget i veien med en vogn, var nok til å lamme hele toget. Så satte det sig i gang igjen. ({{page|279}} ...)]
• floker: [Imidlertid kom forskjellige floker nærmere. ({{page|404}} ...)]
• flokete: [Marius hadde på sin side reist i harme. Det var noget som hadde gjort ham enn mere sint. Alltid er det småtingene som gjør huslige konflikter flokete. Klagepunktene økes, skjønt uretten i grunnen ikke er blitt større. Da Nicolette efter bestefarens ordre hadde tatt «krammet» op på ({{page|140}} ...)]
• flokkens: [ivrig og peke efter ham, og av flokkens mistenksomme ({{page|45}} ...)]
• flokket: [En hel del av familien Gillenormands gamle venner var innbudt; alle flokket sig omkring Cosette for å være den første til å kalle henne fru baronesse. Officeren Théodule Gillenormand, nu kaptein, var kommet fra Chartres der han lå i garnison, for å være til stede i fetterens bryllup. Cosette kjente ham ikke igjen. Han som var vant til at kvinner fant ham vakker, husket på sin side ikke Cosette mere enn en annen. – «Å, så riktig det var av mig ikke å tro på den lanséner-historien,» tenkte Gillenormand med sig selv. ({{page|279}} ...)]
• flokse: [Mannen blev så skremt at hårene reiste sig på hodet, han fór tilbake og stammet. «Hvad er dette for en flokse?» – «Datter’n din.» – Det var virkelig Éponine som snakket til Thénardier. Da Éponine viste sig, kom de andre nærmere, {{sperret|d.v.s.}} Klamper’n, Gueulemer, Babet, Montparnasse og Brujon, uten støi, uten hast, uten å si noget. «Hvad har du her å gjøre, din idiot,» hvisket Thénardier, «hvorfor hindrer du oss i å arbeide.» ({{page|404}} ...)]
• flommen: [svare på flommen av grovheter fra folkemassen. Mellem maskene og mengden blev det en heslig utveksling av billedlige uttrykk. ({{page|279}} ...)]
• florentinsk: [efter gammel florentinsk mote, og parken med store, herlige trær. I spisesalen, en lang, praktfull sal i første etasje ({{page|11}} ...)]
• floromtvunnet: [Det var knapt gått et kvarter før det på tyve forskjellige steder i Paris gikk omtrent slik for sig: I en gate gikk et snes unge, skjeggete, langhårete menn inn i et vertshus og kom ut igjen et øieblikk efter med en trefarvet, floromtvunnet fane og med tre væpnede menn i spissen, den ene hadde en sabel, den andre en bøsse, den tredje et spyd. I en annen gate gikk en velklædd borger ({{page|32}} ...)]
• floromvunne: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• floréal: [til De fem hundres råd av 2. Floréal år IV; samme ({{page|45}} ...)]
• floskler: [«Dere kan ikke slippe med mindre enn to prekener,» ropte han, «i formiddag fikk dere en av presten, i aften får dere en av bestefar. Hør på mig, jeg vil gi dere et råd: Tilbe hverandre. Jeg skal ikke komme med en haug floskler; jeg går rett på saken. Bli lykkelige. Blant all verdens skapninger er der ikke andre vise enn turtelduene. Filosofene sier: Vær måteholden i gleder. Jeg sier: La gleden få frie tøiler. Vær forelsket som bare fanden. Vær gale! Filosofene vrøvler. Jeg skulde bare ({{page|279}} ...)]
• flottere: [Zéphine. «Jeg liker Bombarda bedre enn Édon,» sa Blachevelle. «Her er flottere. Mere østerlandsk. Som salen der ({{page|105}} ...)]
• fluehoder: [Nogen minutter gikk, så spurte mannen: «Er det ikke nogen tjenestepiker hos madam Thénardier?» – «Nei, herre.» – «Er du ganske alene?» – «Ja, herre.» – En liten stund efter sa hun: «Det vil si der er to småpiker.» – «Hvilke småpiker?» – «Ponine og Zelma;» barnet forenklet de romantiske navnene som madam Thénardier var så glad i. – «Hvem er så Ponine og Zelma?» – «Det er madam Thénardiers småfrøkner.» Barnet kalte dem slik. – «Og hvad gjør de?» – «Å!» sa barnet, «de har vakre dukker, ting med gull på, fullt op av saker. De leker og morer sig.» – «Hele dagen?» – «Ja, herre.» – «Og du?» – «Jeg, jeg arbeider.» – «Hele dagen?» – Barnet så op med store øine. Det var tårer i dem, men det kunde han ikke se på grunn av mørket, og svarte så stillferdig: «Ja, herre!» – Så tidde hun litt og sa: «Nogen ganger når jeg er ferdig med arbeidet og jeg får lov, morer jeg mig, jeg også.» – «Hvorledes morer du dig da?» – «Som jeg kan. Jeg får være i fred. Men jeg har ikke meget leketøi, og Ponine og Zelma vil ikke at jeg skal leke med deres dukker. Jeg har ikke annet enn en tinnsabel, ikke større enn så.» Barnet holdt frem lillefingeren. – «Og som ikke er skarp?» – «Jo,» svarte hun, «den kan skjære salat og kutte av fluehoder.» ({{page|344}} ...)]
• fluesverm: [Når sangene og gudsbespottelsene blev for drøie, smelte han som syntes å være fører, med pisken, og straks haglet det med stokkeslag over de syv vognladningene; mange brølte og frådet av sinne, og det gjorde moroen dobbelt så stor for gaminene som hadde samlet sig lik en fluesverm rundt sår. ({{page|319}} ...)]
• fluktforsøket: [Det fortvilede fluktforsøket hadde ikke ophisset Thénardier, men tvertimot gjort ham rolig. Klokskapen hos ham hadde seiret over villmannen i ham. «Gjør ham ikke noget,» sa han, og uten at han ante det, hindret han ved det at skuddet gikk av, og den nye vendingen av sakene gjorde at Marius mente han kunde vente ennu en stund. Kanskje det kunde bli en utvei til å slippe fra det vanskelige valget enten å la Ursulas far dø, eller styrte farens redningsmann i ulykke. ({{page|217}} ...)]
• fluktkunst: [omtrent to fot i firkant. Stenene omkring det var blitt revet op, så det lå omtrent løst. Tvers gjennom gitteret så han en mørk åpning, noget som lignet en skorsten eller brønnåpning. Jean Valjean styrtet dit. Hans gamle fluktkunst skapte som lys i hjernen på ham. Kaste vekk brostenene, løfte op gitteret, ta den livløse Marius på skulderen som en død kropp, stige med denne byrden på ryggen og med støtte av albuer og knær ned i dette som lignet en brønn og som heldigvis ikke var dypt, la det tunge jerngitteret falle igjen over hodet på sig slik at brostenene igjen rullet ned over det, få fotfeste på den stenlagte flaten tre meter under jorden, alt det blev gjort som i en feber med kjempekrefter og i ørnefart. Det hele stod på nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• fluktstrømmen: [Nogen av gardens firkanter blev stående urørlige i fluktstrømmen som klipper i en flod; de holdt ut til det blev natt. Natten kom, døden også; de ventet på dette dobbelte mørket og lot sig urokket hylle inn av det. Hvert regiment som var skilt fra de andre og ikke lenger hadde forbindelse med resten av arméen, falt for sig, nogen hadde til denne sluttkampen tatt stilling på Rossomme-høidene, andre på Mont-Saint-Jean-sletten. Der kjempet disse mørke firkantene, forlatte, overvunne og fryktelige sin skrekkelige dødskamp. Ulm, Wagram, Jena, Friedland døde der med dem. ({{page|299}} ...)]
• flust: [Thénardier var klar over at han hadde med en myndig personlighet å gjøre. Det kom som en åpenbaring; han skjønte det straks, snartenkt som han var. Mens han kvelden før drakk med fraktemennene, mens han røkte, sang lidderlige viser, hadde han nyttet tiden til å legge merke til den fremmede, lurt på ham lik en katt, studert ham lik en matematiker. Mannen med den gule frakken hadde ikke kundet gjøre en mine, ikke en bevegelse uten at han så det. Endog før den ukjente så tydelig viste interesse for Cosette, hadde Thénardier ant det. Han hadde snappet op det underlige blikket som den gamle stadig sendte barnet. Hvad kunde denne interessen komme av? Hvem var denne mannen? hvorfor brukte han, som hadde flust med penger, slike elendige klær? Alle disse spørsmålene som han ikke kunde svare på, ergret ham. Han hadde grublet på dem hele natten. Det kunde ikke være Cosettes far. Kanskje var det bestefaren? Men hvorfor sa han da ikke straks hvem han var. Når en har en rett, bruker en den. Denne mannen hadde åpenbart ikke nogen rett til Cosette. Men hvorledes var det så? Thénardier gjettet, ante alt og visste ikke noget. Hvorledes det nå enn var, så gikk han til samtalen med mannen med følelsen av å være sterk fordi han var sikker på at det var en hemmelighet bak alt sammen, og på at mannen ønsket å være ukjent. Det klare, sikre svaret som viste at den hemmelighetsfulle fremmede var hemmelighetsfull av en så enkel grunn, gjorde at han følte sig svak. Han hadde ikke ventet noget slikt. De gis- ({{page|344}} ...)]
• flyktige: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• flyktningens: [var en hungrig som fulgte efter et bytte uten å vilde la det se ut slik, mens byttet var vart og vaktsomt. Den som prøvde å slippe vekk, så dårlig og fattigslig ut; den som prøvde å fakke ham, var høi og kraftig, så barsk ut, og måtte være en hård motstander. Den første, som følte han var den svakeste, undgikk den andre, men i et slags innett raseri; den som hadde kundet se inn i øinene på ham, vilde ha sett flyktningens mørke fiendskap og alle truslene frykt kan romme. ({{page|189}} ...)]
• flyndre: [En dag da frøken Gillenormand var optatt med å ordne medisinglass og kopper ved marmorplaten på kommoden, bøide Gillenormand sig over Marius og sa i sin ømmeste tone: «Ser du, lille Marius, i ditt sted vilde jeg heller spise kjøtt enn fisk. Stekt flyndre er utmerket med det samme en er på vei til å komme sig, men skal en syk komme på benene igjen, trengs en god kotelett.» ({{page|245}} ...)]
• flyr: [Min sjel flyr bort til urskogene og gress-slettene. Alt er ({{page|105}} ...)]
• flytning: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• flytningen: [Ved flytningen fra Plumetgaten, som næsten lignet en flukt, hadde Jean Valjean ikke tatt annet med enn den lille vadsekken som Cosette hadde døpt «den uadskillelige». Fullpakkede kofferter vilde ha krevd bærere og bærere er vitner. De hadde kjørt bort i en vogn fra porten i Babylongaten. Det var såvidt Toussaint hadde fått lov til å pakke inn litt linnet og klær og litt toalettsaker. Cosette hadde ikke tatt med annet enn skrivepapir og skrivemappen. For å skjule denne «flukten» enda bedre hadde Jean Valjean ordnet det slik at de ikke reiste fra Plumetgaten før i skumringen, og det hadde gitt Cosette leilighet til å skrive billetten til Marius. De kom til l’Homme-Armégaten da det var blitt natt, og de gikk straks til sengs i stillhet. ({{page|103}} ...)]
• flytningene: [fra, tok han med den lille vadsekken som han selv hadde nøkkelen til. Denne vadsekken hadde han alltid på værelset, og det var den første og nogen ganger den eneste gjenstanden han tok med sig ved flytningene. Cosette lo og kalte vadsekken «den uadskillelige» og sa: «Jeg er sjalu på den.» ({{page|319}} ...)]
• flyttevogner: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• flådd: [Det hadde ikke gått tre kvarter siden de stod op av sengene i mørket med spikeren i hånden og planen i hodet. Nogen øieblikk efter traff de Babet og Montparnasse som streifet omkring i nærheten. Da de trakk til sig repet, hadde de slitt det over, og en bit av det hang igjen oppe festet i skorstenspipen. Forresten hadde de ikke fått annen skade enn at de næsten hadde flådd huden av hendene. ({{page|368}} ...)]
• flådde: [Det får være med det som det vil; men Thénardier hadde svettdryppende, gjennomvåt av regn, med fillete klær, flådde hender, blodige albuer og flengede knær nådd til «eggen» av muren der han strakte sig så lang han var. En loddrett styrtning på tre etasjer skilte ham fra gatebrolegningen. Det repet han hadde var for kort. – Der lå han blek, utmattet, uten håp, ennu dekket av mørket, men han sa til sig selv at det snart vilde bli lyst, forferdet ved tanken på at uret på Saint-Paul snart vilde slå fire, og da vilde vakten bli avløst, og han vilde bli funnet i søvn under taket som var brutt i stykker. Thénardier stirret lamslått ned i et fryktelig dyp, der han så de våte, sorte gatestenene ligge i lyset fra gateløktene, disse gatestenene som han lengtet efter og fryktet, som var døden og som var friheten. Han spurte sig selv om hans tre medskyldige hadde hatt hell med sig, om de ventet på ham og vilde komme ham til hjelp. Han lyttet. Når undtas en ({{page|368}} ...)]
• fløielen: [Ved inngangen til I’Homme-Armégaten stoppet drosjen fordi gaten var altfor trang til at kjøretøier kunde komme inn i den. Javert og Jean Valjean steg ut. Kusken gjorde ydmykt «hr. inspektøren» opmerksom på at ullplysjen i vognen var blitt ganske ødelagt av blodet fra den myrdede og av sølen fra morderen. Så meget hadde han skjønt. Han la til at han måtte ha rett til nogen godtgjørelse. Så trakk han skussmålsboken op av lommen og bad herr inspektøren om å være så snill å skrive et bevis for det. – Javert skjøv boken vekk og sa: «Hvor meget skal du ha medregnet ventetid og turen?» – «Det blir syv og en kvart time,» svarte kusken, «og fløielen var ({{page|189}} ...)]
• fløielsbukse: [Da Marius var ferdig med undersøkelsen og skulde gå igjen, hørte han en svak stemme rope på ham i mørket: «Herr Marius!» – Han kvakk, for han kjente stemmen igjen. Det var den samme som to timer før hadde ropt på ham gjennom gjerdet i Plumetgaten. Men nu var stemmen så svak at den næsten ikke var annet enn et sukk. Han så sig omkring, men opdaget ingen og trodde han hadde hørt feil. Da hørte han stemmen igjen: «Herr Marius,» men han kunde fremdeles ikke se nogen. «Ved føttene på Dem,» sa stemmen. Han bøide sig ned og så i mørket en skikkelse som slepte sig bortover mot ham. Ved skjæret fra lykten kunde han skimte en bluse, en grov fløielsbukse, nakne føtter, og noget som lignet en blodpøl. Han fikk se et blekt ansikt som vendte sig mot ham og sa: «Kjenner De mig ikke?» – «Nei.» – «Éponine.» ({{page|84}} ...)]
• fløielsbuksene: [Marius hadde ikke lenger noget våben da han kastet de avskutte pistolene fra sig, men han hadde opdaget kruttdunken som stod ved døren til vertshuset. Da han vendte sig halvt omkring og så til siden, siktet en soldat på ham. I det øieblikket soldaten hadde ham på kornet, la en hånd sig over geværmunningen. Det var en som hadde styrtet frem, den unge arbeideren med fløielsbuksene: Skuddet gikk av og tvers gjennom hånden og kanskje også gjennom arbeideren, for han falt, men kulen ramte ikke Marius. Alt dette snarere skimtet enn så en gjennom mørket. Marius som gikk inn i skjenkestuen, hadde knapt lagt merke til det. Men han hadde et forvirret inntrykk av at et geværløp var rettet mot ham og av hånden som hadde lukket sig over det, og han hadde hørt skuddet. Men i slike øieblikk går hendelsene uklart slag i slag, og en fester sig ikke ved noget enkelt. ({{page|84}} ...)]
• fløielsbånd: [gullkors med hjerte i fløielsbånd, det eneste kvinnesmykket i huset, et skinnende hvitt halstørklæ over en sort ({{page|45}} ...)]
• fløielshatt: [Marius hadde ikke gått glipp av noget av alt som hadde skjedd, og likevel hadde han i virkeligheten ikke sett noget. Han hadde stirret på den unge piken hele tiden og hadde vært i den slags ørske som ophever alle legemlige følelser og samler hele sjelen omkring ett punkt. Han så, ikke på den unge piken, men på den lysglansen som var kledd i silkekåpe og fløielshatt. Om Sirius hadde kommet inn i værelset, hadde han ikke kundet bli mere blendet. ({{page|217}} ...)]
• fløielshatten: [Den eldste av Jondrette-døtrene hadde trukket sig bort bak døren og stirret med mørke blikk på denne fløielshatten, denne silkekåpen, dette vakre, lykkelige ansiktet. ({{page|217}} ...)]
• fløielsmaske: [Imidlertid hadde to andre masker i samme vognen også lagt merke til brudefølget, en eldre spanier med en uformelig nese og svære sorte mustasjer, og en mager fiskerkjerring, en ganske ung pike med fløielsmaske. Mens de andre i vognen og de som gikk forbi, skjelte hverandre ut, hvisket de to sammen. Det de sa blev overdøvet av støien. Regnskurene hadde gjort den åpne vognen ganske gjennomvåt, februarvinden er ikke mild, fiskerkjerringen som var nedringet, skalv, lo og hostet mens hun svarte spanieren. Det de sa var: ({{page|279}} ...)]
• fløielspoter: [Thénardier lukket porten på klem, akkurat så vidt at Jean Valjean kunde slippe gjennom, lukket gitteret, vridde nøkkelen to ganger rundt i låsen, og blev vekk i mørket uten å gjøre mere støi enn et åndepust. Det var som om han gikk på tigerens fløielspoter. Et øieblikk efter var dette uhyggelige forsynet blitt usynlig. ({{page|189}} ...)]
• fløier: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• fløiet: [Han fikk ikke sunget ferdig. En ny kule fra samme hold stoppet ham brått. Denne gangen falt han med ansiktet i brolegningen og rørte sig ikke mer. Denne lille, store sjel var fløiet bort. ({{page|123}} ...)]
• fløis: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• fløiter: [for hver tretti de vokter. De vever meget vakre forskjelligfarvede ullbånd, og spiller fjellsanger på små fløiter ({{page|11}} ...)]
• fløo: [mens hun så ut som om hun hverken hørte, så eller levde. Utvilsomt den yngre søsteren til henne som hadde vært inne hos ham. Hun så ut som hun var elleve eller tolv år gammel. Når en så nærmere på henne, skjønte en at hun sikkert måtte være femten. Det var det barnet som kvelden før ute på bulevarden hadde sagt: «Jeg fløo! fløi! fløi!» ({{page|217}} ...)]
• fnugget: [Denne Cambronne, denne tilfeldige fra den siste timen, denne ukjente soldat, det bitte lille fnugget i krigen, føler at det her er en løgn, en løgn midt under en uhyre smertelig ulykke, og i samme øieblikket som han bryter ut i raseri over det, blir han budt denne hån, livet! kunde en annet enn fare op? ({{page|299}} ...)]
• foged: [liten republikk! De kjenner hverken til dommer eller foged. ({{page|11}} ...)]
• fokkerøstene: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• folde: [larmet slik at den kanskje kunde vekke den syke, så gikk han inn i værelset til Fantine, gikk bort til sengen og trakk omhenget til side. Hun sov. Hun pustet med den uhyggelige lyden som er vanlig ved den slags sykdommer, men det smertefulle åndedrettet forstyrret næsten ikke den usigelige ro som lå over ansiktet og som endret henne mens hun sov. Blekheten var blitt til hvithet; kinnene var røde. Hele skikkelsen skalv som om den holdt på å folde ut et par vinger som skulde føre henne bort, og som en følte dirre, men ikke kunde se. En skulde ikke tro hun var en syk som lå på det siste. Hun lignet snarere en som skulde til å fly, enn en som skulde til å dø. ({{page|277}} ...)]
• folianter: [folianter, bøker stablet op på en krakk, en lenestol full ({{page|45}} ...)]
• folkebarrikader: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• folkedypet: [Fantine var en av disse skapningene som så å si klekkes ut i folkedypet. Hun hadde gått ut fra samfundets ({{page|105}} ...)]
• folkefest: [Jean Valjean blev ganske knust og kom tilbake til Babylongaten med Cosette uten å legge merke til at hun gjorde ham en rekke spørsmål om det de nettop hadde sett; kanskje var han for overveldet til å opfatte spørsmålene og svare på dem. Men da hun om kvelden gikk fra ham for å legge sig, hørte han at hun sa halvhøit og likesom til sig selv: «Om jeg møtte et slikt menneske, tror jeg ved Gud at jeg kom til å dø av å være så nær ham.» – Neste dagen var det heldigvis en eller annen folkefest i Paris med tropperevy, kapproing på Seinen, fritt teater, fyrverkeri, og Jean Valjean gjorde vold på sine vaner og tok henne med på alt sammen i håp om å få fjernet minnene fra dagen før. ({{page|319}} ...)]
• folkeføreren: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• folkehop: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• folkehyllesten: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• folkeinstinkt: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• folkelige: [de mest folkelige ordelag. Forøvrig var han den samme ({{page|11}} ...)]
• folkemakten: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• folkemennesket: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• folkenes: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• folkeoverleveringen: [Gavroches eventyr lever ennu i folkeoverleveringen der i Templekvarteret; det er et av de frykteligste minner for de gamle borgere i Maraisstrøket og bærer blandt dem navnet: «Det nattlige angrepet på vaktposten ved Statstrykkeriet.» ({{page|103}} ...)]
• folkeovertro: [Omkring Montfermeil hersker en meget gammel overtro, som er så meget mere pussig og verdifull fordi folkeovertro nær Paris er like sjelden som aloe i Sibir. Overtroen i Montfermeil gikk ut på at djevelen fra uminnelige tider hadde valgt denne skogen til å skjule skattene sine i. Gamle koner påstår at det i skumringen ikke er så sjelden at en på ensomme steder i skogen møter en svart mann som ligner en fraktemann eller vedhugger, med tresko, lange bukser og lerretsbluse, og kjennelig på det at han istedenfor lue eller hatt har to veldige horn på hodet. Det må også virkelig gjøre ham lett kjennelig. Denne mannen holder vanligvis på med å grave et hull ({{page|331}} ...)]
• folkeparken: [Ved Issy steg de av. Folkeparken var tilfeldigvis åpen. ({{page|105}} ...)]
• folkereisning: [Den gang var det ikke i Frankrike nogen av disse store, hemmelige sammenslutninger som det tyske Tugendbund eller carbonariene i Italia; men her og der var det nogen hemmelige huler med forgreninger. I Paris var blandt andre samfund også et slikt som het A.B.C.-vennene. Hvad var A.B.C.-vennene? En forening som å se til var en forening for barneopdragelse, men som i virkeligheten hadde folkereisning som mål. De sa de var A.B.C.-venner, idet A.B.C. er lik barn og barn er lik folket. ({{page|174}} ...)]
• folkerepresentanten: [begge hendene på knærne og med hodet foroverbøid som om han stirret ned i en avgrunn. Ikke noget kunde bringe ham ut av denne stillingen; det var som om hans ånd ikke var der i barrikaden. Da alle hadde tatt plass før kampen, var det ikke blitt andre igjen i skjenkestuen enn Javert, som stod bundet til søilen, en oprører som passet på Javert med blottet sabel, og Mabeuf. Da angrepet kom, hadde smellet og det fysiske støtet likesom vekket ham, og han hadde reist sig brått, hadde gått tvers gjennom stuen, og med det samme Enjolras sa: «Vil ingen melde sig?» så de at oldingen kom frem på terskelen til vertshuset. Synet av ham rystet på en måte oprørerne. Nogen ropte: «Der er han som stemte for kongens død. Det er konventsmedlemmet. Det er folkerepresentanten.» ({{page|84}} ...)]
• folkerettigheter: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• folkespråket: [Disse fire mennene arbeidet sammen, snart optrådte de alene, snart i fellesskap, de dekket hverandre og gjemte sig bak hverandre og dannet likesom en slags mystisk firhodet tyv som planla og ledet alle overfall og forbrytelser og hadde en vel oplært flokk til hjelp. I underverdenen blev de kalt «Mester-Pus», det vilde i det folkespråket si så meget som grålysningen, akkurat som «Mellem ({{page|217}} ...)]
• folketaler: [«Herr Fauchelevent,» sa bestefaren til ham. «Dette er en deilig dag. Jeg stemmer for at det skal være slutt på all sorg og sut. Det må ikke være nogen slags tristhet for fremtiden. Jeg påbyr glede. Det onde har ikke rett til å være til. At det virkelig er ulykkelige mennesker, det er skam for himmelen den blå. Det onde kommer ikke fra menneskene som i grunnen er gode. Alle menneskelige ulykker har som ophavssted og styresete selve helvete, også kalt fandens slott. Hør bare, nu bruker jeg folketaler- ({{page|279}} ...)]
• folketone: [Plutselig lød det midt i den uhyggelige stillheten en klar, munter, ung stemme, som syntes å komme fra Saint-Denisgaten og som til en gammel folketone sang en vise som endte med et skrik som lignet et hanegal. De trykket hverandre i hendene. – «Det er Gavroche,» sa Enjolras. – «Han advarer oss.» sa Combeferre. Hurtige skritt lød gjennom den mennesketomme gaten, en så en skikkelse som klatret over omnibusen rappere enn en bajas, og Gavroche hoppet ganske andpusten ned i barrikaden og sa: «Børsen min. Nu kommer de.» Det var som om et elektrisk støt gikk gjennom hele barrikaden, og en hørte lyder av hender som grep om geværer. – «Vil du ha min karabin,» sa Enjolras til gaminen. – «Jeg vil ha den store børsen,» svarte Gavroche og grep Javerts gevær. ({{page|84}} ...)]
• folkeundervisningsspørsmål: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• folkevennene: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• folkevennenes: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• folksomme: [Han sa til sig selv at han kanskje var i kloakken under Hallene, at hvis han fulgte skråningen og gikk til venstre, vilde han i løpet av et kvarters tid nå til et av kloakkutløpene i Seinen, mellem Pont-au-Change og Pont-Neuf, {{sperret|d.v.s.}} komme frem i fullt dagslys på det mest folksomme stedet i Paris. Eller kanskje komme frem til en eller ({{page|189}} ...)]
• fond: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• fontainebleau: [Napoleon trodde at hendelsene føiet sig for ham, at han eide noget i likhet med de gamles usårlighet. Men når en har bak sig Beresina, Leipzig og Fontainebleau, skulde det synes som om en burde ha mistillit til Waterloo. ({{page|299}} ...)]
• fontainebleauporten: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• fontaineplassen: [Han blev så forfjamset at han ikke engang spurte Gillenormand om noget. Bestefaren sa: «Det later til at han er syk. Han spør efter dig.» – efter en kort pause la han til: «Reis imorgen tidlig. Jeg tror at det fra Fontaineplassen går en vogn ved sekstiden og som kommer frem om aftenen. Reis med den. Han sier det haster.» – Så krøllet han brevet sammen og stakk det i lommen. Marius kunde ha reist samme kveld og vært hos faren neste morgen. En diligence gikk den gangen fra Bouloigaten til Rouen om natten og den kjørte gjennom ({{page|140}} ...)]
• forargelige: [Det var ingen lett sak å nå frem til denne lysningen. skulde han følge stiene som gjorde massevis av forargelige kroker, vilde det ta minst et kvarter. Men gikk en i rett linje gjennom krattet, som her var særlig tett og meget tornefullt og sammenfiltret, vilde det ta en drøi halvtime. Det var en feil av Boulatruelle at han ikke ({{page|245}} ...)]
• forat: [Slaget ved Waterloo kunde ikke komme i gang før klokken halv tolv, og dette gav Blücher tid til å nå frem. Grunnen var at marken var opbløtt. Det var nødvendig å vente en stund forat den kunde tørke, så artilleriet kunde manøvrere. ({{page|299}} ...)]
• forbedret: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• forbedring: [| Arbeidet for forbedring av fengslene || style="text-align:right" | 400 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• forbehold: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• forbena: [Gavroche uten å si et ord og de hadde full tillit til dette lille fillete forsynet som hadde gitt dem brød og lovt dem nattely. Langs plankeverket lå en stige som blev brukt av arbeiderne ved Julisøilen. Gavroche reiste den med merkelig styrke, og satte den op mot en av forbena på elefanten. Der stigen sluttet, var et slags sort hull i magen på kolossen. Gavroche viste stigen og hullet til gjestene sine og sa til dem: «Klyv op og gå inn.» De to barna så redde på hverandre. «Er dere redde, unger!» ropte Gavroche. «Nå skal dere bare se.» Han klamret sig fast til benene på elefanten, og på et øieblikk og uten å bruke stigen var han oppe ved åpningen. Han smatt inn lik en snog som glir inn i en sprekk, og et øieblikk efter skimtet barna det bleke ansiktet hans ved kanten av det kullsorte hullet. ({{page|368}} ...)]
• forbered: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• forberede: [Jean Valjean var fylt av ømhet og omhu, men han var ikke annet enn en gammel mann som ikke visste noe. Og når det gjelder opdragergjerningen, det alvorlige verket å forberede en kvinne til livet, hvilken viten trenges det ikke for å kjempe mot den store uvitenheten som en kaller uskyldighet. Intet utvikler lidenskapelighet så sterkt hos ungpiken som klostret. ({{page|319}} ...)]
• forberedelse: [Den nordre delen av Saint-Louisgaten blev den gang nettop satt i stand. Den var av den grunn avsperret fra Parc-Royalgaten. Derfor var det umulig for bryllupsvognene å kjøre rett frem til Saint-Paul. De måtte ta en annen vei, og det enkleste vilde ha vært å dreie inn på bulevarden. Men en av gjestene gjorde opmerksom på at det var Hvitetirsdag og at det derfor vilde være en vrimmel av vogner der. – «Hvorfor det?» spurte Gillenormand. – «For å se på maskene.» – «Utmerket!» sa bestefaren. «La oss kjøre den veien. De unge skal gifte sig; de skal gå inn til livets alvor. Litt maskerade er en god forberedelse til det.» ({{page|279}} ...)]
• forberedelsen: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• forberedelser: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• forberedelsesskolen: [| Til forberedelsesskolen for prester || style="text-align:right" | 1 500 ||  francs ({{page|11}} ...)]
• forbillede: [«Borgere. Se hvilket forbillede de gamle gir de unge. Vi nølte, han kom. Vi vek tilbake, han gikk på. Se her, han som skalv av alderdom, kan lære dem som skjelver ({{page|84}} ...)]
• forbilleder: [sine beviser og forbilleder langt bortefra. For folk i et ({{page|11}} ...)]
• forbindelser: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• forbindingen: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• forbindingene: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• forbindingsveske: [Basques og Nicolette rev op lerret og gjorde i stand forbindingssaker. Nicolette sydde dem sammen. Basque rullet dem op. Da de manglet charpi, hadde legen foreløpig stanset blodet med vatt. Ved siden av sengen brente tre lys på et bord, og på det lå også legens forbindingsveske. Legen vasket Marius’ ansikt og hår med koldt vann. Et helt spann fullt blev rødt på et øieblikk. Portneren stod med lys i hånden og lyste. Legen lot til å ta det alvorlig. Av og til rystet han på hodet som om han svarte på et eller annet spørsmål han gjorde sig. De var et dårlig varsel for den syke, disse hemmelighetsfulle enetalene som legen holdt med sig selv. ({{page|189}} ...)]
• forbli: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• forblir: [Natten var klar, ikke en sky var å se på himmelen. Hvad gjør det om jorden er rød, når månen forblir hvit? Det er himmelen likegyldig. Tregrener knekket av kulene, ({{page|299}} ...)]
• forblør: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• forbrydelsen: [tredve timer. Retten dømte ham for den forbrydelsen til ({{page|45}} ...)]
• forbryderemne: [gatene i skumringen. Et forbryderemne med et skrekkelig ansikt. ― ({{page|45}} ...)]
• forbryderne: [visst om disst strekene, vilde hun ha straffet forbryderne ({{page|45}} ...)]
• forbrytelsene: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• forbrytelsens: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• forbrytergjeng: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• forbryternes: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• forbryterskhet: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• forbryterslangen: [å varsle Gavroche om at en politibetjent var i nærheten, eide ikke annet trolldomsmiddel enn at stavelsen «dig» blev gjentatt flere ganger i endret form. Denne stavelsen «dig» – ikke uttalt alene, men kunstferdig flettet inn i en setning, sa: «Ta dig i vare, vi kan ikke tale fritt.» Det var dessuten i Montparnasses ord en litterær skjønnhet som gikk Gavroche forbi, det var ordene: «min dogge, min dagge og min digge,» hvilket i forbryterslangen vilde si det samme som. «min hund, min kniv og min kone», ordspill av den art var meget brukt i det store århundre da Molière skrev og Callot tegnet. ({{page|368}} ...)]
• forbryterverdenen: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• forbudet: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• forbund: [digheten godtgjort at tyveriet var øvet av flere som var i forbund, og at Jean Valjean hørte til en tyvebande i det sydlige. Følgelig blev Jean Valjean efter å være kjent skyldig dømt til døden. Forbryteren hadde avslått å appellere dommen. Kongen har i sin uuttømmelige mildhet vist den nåde å nedsette straffen til slaveriarbeide på livstid. Jean Valjean er straks blitt sendt til slaveriet i Toulon.» ({{page|331}} ...)]
• forby: [– Jean Valjean så op på henne med et tilbedende blikk. «Ja, forby mig å dø. Hvem vet? Kanskje adlyder jeg. Jeg holdt på å dø da dere kom inn. Det stanset mig; det var som om jeg blev født på ny.» – «De er jo full av kraft og liv,» ropte Marius. «Tror De virkelig at det er slik en dør? De har hatt sorger, men det skal De ikke ha mer. Det er mig som ber Dem om tilgivelse, og det på mine knær. De skal leve, og leve sammen med oss, og leve lenge. Vi tar Dem tilbake. Vi er to her som for eftertiden bare skal ha én tanke, å gjøre Dem lykkelig.» – «Der kan du høre,» sa Cosette i gråt. «Marius sier også at du ikke skal dø.» ({{page|351}} ...)]
• forbyr: [For det fjerde: Det er ikke mulig å skjønne hvorfor særreglementet for Madelonnettehjemmet forbyr fangene å ha en stol, selv om de betaler for den. ({{page|231}} ...)]
• forbød: [fikk svaret: «Hvorfor? Klokken er tre. Klokken fire er vi døde alle sammen.» Da det ikke var mere å spise, hadde Enjolras forbudt å drikke. Han nedla forbud mot vin og utdelte brennevin i porsjoner. De hadde i kjelleren funnet femten forseglede flasker. Enjolras og Combeferre undersøkte dem, og Combeferre sa: «Det er av far Hucheloups gamle lager, han var først kjøpmann.» – «Det må være virkelig god vin,» sa Laigle. «Det er heldig at Grantaire sover. Hadde han vært på benene, hadde det vært vanskelig å redde de flaskene.» Tross knurring forbød Enjolras å røre de femten flaskene, og for at ingen skulde gjøre det, satte han dem under det bordet som far Mabeuf lå på. ({{page|123}} ...)]
• forbønn: [ytringer. Han vilde ikke møte for å hylde ham ved tilbakereisen fra Elba og nektet å påby offentlig forbønn for ({{page|11}} ...)]
• fordelaktig: [Så vendte han sig mot Jean Valjean. «Hvad kaller dere den veldige bygningen nederst i gaten? Det er Riksarkivet, ikke sant? Jeg skulde fått pillet sammen nogen av de svære søilebestene der, så skulde jeg lage en fin barrikade.» Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøit til sig selv, «han sulter,» og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så op, forbauset over det store soustykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykker av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se en så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på den som i ørske; så vendte han sig mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse løkter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar mig ikke bestikke. Det har fem klør, men mig klorer de ikke.» – «Har du en mor?» spurte Jean Valjean. «Kanskje mere enn De,» svarte Gavroche. – «Javel, så gjem pengene til din mor.» – Gavroche følte sig rørt. Dessuten la han merke til at mannen som snakket til ham, ikke hadde hatt på, og det vakte tillit hos ham. «Jaså,» sa han. «Er det ikke for å få mig til å la være å knuse løkter?» – «Knus så mange du vil.» – «De er en bra mann,» sa Gavroche, og han stakk femfrancsstykket i en av lommene sine. ({{page|103}} ...)]
• fordele: [under ett: «sosialister», og de to hovedspørsmålene de drøftet var: å frembringe rikdom og fordele den. ({{page|299}} ...)]
• fordeler: [Da alle tre måtene har slemme følger, blir vanligvis den andre måten valgt, da den i det minste fører med sig nogen fordeler, blandt andre den å eie en skatt, om så bare for en måned. Dumdristige folk som fristes av alle muligheter, har da, efter det som fortelles, temmelig ofte gravd op igjen de hullene som den sorte mannen har gravd, og prøvd å stjele fra djevelen. Men skal en tro overleveringen, synes utbyttet å ha vært ringe. ({{page|331}} ...)]
• fordervede: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• fordervelsen: [Javert var i dette øieblikket som i himmelen. Han følte likesom personifisert i sig rettferdigheten, lyset og sannheten i ferd med sitt hellige kall: å knuse det onde. Lykkelig og harmfull trådte han under fot forbrytelsen, lasten, opsetsigheten, fordervelsen, helvete; han strålte, han utryddet, han smilte og det var en uimotståelig storhet over ham, over dette uhyre av en St. Michael. Javert var forferdelig, men han var ikke lav. Rettskaffenhet, ærlighet, opriktighet, overbevisning, pliktfølelse kan når de kommer på avveie, bli heslige, men selv om de er heslige, vedblir de dog å være noget stort og ophøiet. Ikke noget kunde være så pinlig og skrekkelig som dette ansiktet, der alt det en kan kalle slett i det gode, åpenbarte sig. ({{page|277}} ...)]
• fordervelsens: [fra mørke tanker, fra fordervelsens ånd og jeg gir den ({{page|45}} ...)]
• fordoble: [Da det var gjort: «Brrr!» sa Gavroche, han frøs verre enn St. Martin som i ethvert fall hadde tilbake halvparten av kappen sin. – På dette «Brrr!» svarte skyllregnet med å fordoble sitt raseri. Slike onde værguder straffer gode handlinger. – «Nå da!» ropte Gavroche, «hvad skal det si. Regner det nu igjen. Ved Gud! Om det skal holde på slik, sier jeg op.» – Så gikk han videre. – «Det kan være det samme,» sa han, og så bort på fattigpiken som krøp sammen i sjalet, «hun der har nu iallfall fått sig en god hams!» Så kikket han op i skyene og ropte: «Bæ!» ({{page|368}} ...)]
• fordom: [til samfundsforholdene og menneskenes levevilkår: Han mener selv at han er likeglad, men han er det ikke. Han iakttar, rede til latter, men også rede til annet. Alt det som kalles fordom, misbruk, skam, undertrykkelse, misgjerning, vilkårlighet, urettferdighet, fanatisme, tyranni, bør passe sig for gaminen. For han blir stor. ({{page|119}} ...)]
• fordringshaveren: [nu var i overfor Thénardier, følte han det også som om det burde bli tatt hevn for den ulykken at obersten blev reddet av en slik kjeltring. Men han følte sig likevel tilfreds. Han kunde endelig fri oberstens skygge for denne uverdige fordringshaveren; og det var som om han skulde fri farens minne fra gjeldsfengslet. – Foruten denne plikten hadde han også en annen, om mulig å få vite kilden til Cosettes formue. Leiligheten syntes å fremby sig. Thénardier visste kanskje noget. Det kunde være nyttig å se til bunns i den mannen. Han tok fatt der. ({{page|351}} ...)]
• fordringsløst: [Marius hadde opdaget at hun het «Ursula». Først var det meget. Da det hadde gått tre uker, vilde han vite mer. Han vilde vite hvor hun bodde. Han gjorde da sin tredje feil: Han fulgte efter «Ursula». Hun bodde i Vestregate, i den ensomste delen, i et nytt treetasjes, fordringsløst hus. Fra da av kunde Marius til lykken å se henne i Luxembourg-parken legge lykken å følge henne hjem. – Hungeren vokste. Nu vilde han også vite hvem hun var. En kveld han hadde fulgt dem hjem og sett dem gå inn porten, gikk han efter og spurte modig portneren: «Var det herren i første etasje som nettop kom hjem?» – «Nei,» svarte portneren, «det var herren i tredje etasje.» Dette hellet gjorde Marius dristigere. – «Ut til gaten?» – «Ja, gården er jo bygget til gaten.» – «Og hvad er han for noget?» – «Rentenist; en god mann som gjør godt mot fattigfolk ennu han ikke er rik.» – «Hvad heter han?» spurte Marius. – Portneren så op og sa: «Er herren kanskje opdagelsesbetjent?» Marius følte sig temmelig flat, men stråleglad. Det gikk fremover. – «Godt,» tenkte han. «Jeg vet at hun heter Ursula, at hun er datter av en rentenist og at hun bor i Vestregate i tredje etasje.» ({{page|201}} ...)]
• fordrukken: [Et opløp ligner en snøball, og øker som den, mens det ruller av sted, med en forvirret mengde mennesker. Og disse menneskene spør ikke hverandre hvor de kommer fra. Blant den skaren som hadde sluttet sig til Enjolras, Combeferre og Courfeyrac, var det også en klædd som sjauer, han fektet og skrek og gav i det hele inntrykk av å være en stordrikker. Mannen het eller hadde som opnavn Le Cabuc; ingen av de andre kjente ham; han var veldig fordrukken, eller lot som han var det, og hadde sammen med nogen andre satt sig til å drikke ved et bord de hadde tatt ut fra vertshuset. Mens han satt der, stirret han eftertenksomt på det store huset bak barrikaden, som med sine seks etasjer raget op over alle de andre i gaten og vendte ut mot Saint-Denisgaten. Plutselig ropte han: «Hør her, kamerater, fra det huset der skulde vi skyte. Stod vi i vinduene, skulde ingen djevel komme gjennom gaten.» – «Men huset er lukket,» sa en av de andre. – «Så banker vi på.» – «De lukker ikke op.» – «Så slår vi inn porten.» ({{page|53}} ...)]
• fordufter: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• fordunklet: [Røken lå som en tåke over gaten. Den steg langsomt til værs, men blev stadig fornyet og skapte litt efter litt en tåke som fordunklet selve dagslyset. Det var såvidt at de kjempende så hverandre fra den ene enden av den korte gaten til den andre. Dette mørket som kanskje var villet og planlagt av dem som ledet angrepet på barrikaden, blev nyttig for Gavroche. Dekket av dette røksløret og takket være det at han var så liten, kom han temmelig langt ut i gaten uten å bli sett. Han tømte seks, syv patrontasker uten større fare. Han krøp flatt på magen, løp på alle fire med kurven mellem tennene, vred sig frem, gled, snodde sig som en slange fra den ene døde til den andre, og åpnet patrontasker eller patroner som en apekatt åpner en valnøtt. Han var ennu ikke langt vekk fra barrikaden, men de våget ikke å rope til ham at han skulde komme tilbake, av frykt for å lede opmerksom- ({{page|123}} ...)]
• fordypninger: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• fordømme: [Cosette hadde ikke kjennskap til nogen av de hemmelighetene; men det vilde også være hårdt å fordømme henne. Det var mellem henne og Marius en allmektig magnetisk kraft, som fikk henne til instinktmessig og næsten mekanisk å gjøre det Marius ønsket. Hun følte at det overfor «herr Jean» var en fast vilje, og hun rettet sig efter den. Hennes mann hadde ikke trengt å si henne noget; hun underkastet sig det vage, men tydelige press av hans tause vilje og adlød blindt. Hennes lydighet kom av at hun ikke husket det som Marius hadde glemt. Hun hadde ikke nogen møie med å gjøre det. Uten at hun selv visste hvorfor og uten at en derfor kunde klage over henne, var hennes sjel i den grad blitt ett med hennes manns at alt som det hvilte skygger over i hans tanker, også blev formørket i hennes. ({{page|351}} ...)]
• fordømmelse: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• fordømmelsen: [fordømmelsen. Slik gikk det ham i Grasse. Vi har sett ({{page|45}} ...)]
• fore: [Javert hadde, da mørket falt på, stilt ut folk og hadde selv gjemt sig bak trærne i Barrière-des-Gobelinsgaten like overfor Gorbeaurønnen på den andre siden av bulevarden. Først hadde han prøvd å fakke de to unge pikene som skulde vokte inngangen til hulen. Men han hadde bare fått «knepet» Azelma. Éponine var ikke på post, hun var blitt vekk, og han hadde ikke kundet gripe henne. Så hadde Javert stått og lyttet efter signal. Vognen som kjørte bort og kom tilbake, hadde uroet ham. Endelig hadde han blitt utålmodig, og «sikker på at det var et rede der oppe», sikker på at det vilde bli «et heldig stevnemøte», han hadde kjent igjen flere av røverne som hadde gått inn, hadde han til slutt satt sig fore å gå dit op uten å vente på pistolskuddet. Som nevnt hadde han fått gatedørsnøkkelen av Marius. ({{page|217}} ...)]
• forebyggelse: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• foredlet: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• foredrag: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• foredragene: [Som nevnt viste likevel ikke noget av dette sig i det ytre. Han blev bare stadig koldere; fåmælt ved måltidene og sjelden hjemme. Når tanten brummet over det, tok han det med ro og skjøt skylden på studiene, forelesningene, foredragene {{sperret|o. s. v.}} Bestefaren gav ikke slipp på sin ufeilbare diagnose: «Forelsket! Det skjønner jeg mig på.» – Av og til reiste Marius vekk. «Hvor ({{page|140}} ...)]
• foregikk: [Alt dette foregikk på en gang i de forskjellige deler av byen under en voldsom larm, akkurat som tallrike lyn under en varig torden. ({{page|32}} ...)]
• foreldede: [Den fremmede stakk begge hendene i de to vestelommene, løftet hodet uten å rette ryggen, men stirret nu på sin side granskende på Marius gjennom de grønne brillene. «Nå vel, herr baron. Jeg skal være kort. Jeg har en hemmelighet å selge Dem.» – «En hemmelighet?» – «En hemmelighet.» – «Som gjelder mig?» – «Litt.» – «Hvad er det for en hemmelighet?» – Marius gransket mannen skarpere og skarpere mens han hørte på ham. – «Jeg skal snakke gratis først,» svarte den ukjente. «De vil snart se at jeg kommer til å interessere Dem.» – «Snakk vekk.» – «Herr baron, De huser hos Dem en tyv og en morder.» – Marius skalv: «Her hos mig. Nei,» sa han. Den fremmede børstet hatten sin med urokkelig ro og sa så: «Tyv og morder. Legg merke til at jeg her ikke snakker om gamle, glemte, foreldede historier, som ({{page|351}} ...)]
• foreldelse: [kan være utslettet av foreldelse for lover og ved anger hos Gud. Jeg snakker om ganske nye kjensgjerninger, virkelige kjensgjerninger som inntil nu ikke er kjent av politiet. Jeg fortsetter. Denne mannen har trengt sig inn i Deres tillit og næsten i familien under et falsk navn. Jeg skal si Dem hans virkelige navn. Og jeg skal si Dem det for ingenting.» – «Jeg hører.» – «Han heter Jean Valjean.» – «Jeg vet det.» – «Jeg skal, også gratis, si Dem hvem han er.» – «Si det.» – «Det er en tidligere galeislave.» – «Jeg vet det.» – «Ja, De vet det, fordi jeg har hatt den ære å si Dem det.» – «Nei, jeg visste det allerede.» ({{page|351}} ...)]
• foreldet: [Efter en skikk som nu er foreldet, blev bryllupet holdt hos Gillenormand. Så naturlig og så alminnelig ekteskapshandlingen er, blir det alltid en del strev med lysning, dokumenter, borgermesteren, kirken. De kunde ikke bli ferdig før den 16. februar. Bare for å være ganske nøiaktig kan det nevnes at den 16. februar falt på Hvitetirsdag, siste dagen i karnevalstiden. Nøling, skrupler, særlig fra tante Gillenormands side. – «En hvitetirsdag!» ropte bestefaren, «så meget dess bedre. Det er et gammelt ordtak som sier: ({{page|279}} ...)]
• foreldre: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• forelesning: [Imidlertid hadde tante Gillenormand, som i grunnen var et snilt menneske, til slutt fått snust op hvor Marius bodde. En morgen da Marius kom tilbake fra en forelesning, fant han et brev fra tanten og seks hundre gull- ({{page|174}} ...)]
• forelesningene: [Som nevnt viste likevel ikke noget av dette sig i det ytre. Han blev bare stadig koldere; fåmælt ved måltidene og sjelden hjemme. Når tanten brummet over det, tok han det med ro og skjøt skylden på studiene, forelesningene, foredragene {{sperret|o. s. v.}} Bestefaren gav ikke slipp på sin ufeilbare diagnose: «Forelsket! Det skjønner jeg mig på.» – Av og til reiste Marius vekk. «Hvor ({{page|140}} ...)]
• foreligger: [si Dem. Her foreligger åpenbart en feiltagelse. Hos Dem ({{page|11}} ...)]
• forelskelsen: [Han tenkte alltid, for annet kunde han ikke gjøre; men han gledet sig ikke lenger over sine tanker. På alt de stadig og stille rådet ham til, svarte han trist: «Hvad kan det nytte?» Han lastet sig selv hundrer av ganger. «Hvorfor fulgte jeg efter henne? Jeg var da så lykkelig bare over å se henne. Hun så på mig, var ikke det uendelig meget? Hun så ut som om hun holdt av mig. Var ikke det nok? Hvad mere vilde jeg? Det var jo ikke mer. Jeg har vært en tullbukk. Det er min feil,» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Courfeyrac som Marius ikke hadde sagt noget til – det var hans natur – men som hadde gjettet næsten alt – det var nu hans natur – hadde fra først ønsket ham til lykke med forelskelsen, som han ellers undret sig over. Men da han så at Marius sank slik ned i svartsyn, hadde han til slutt sagt til ham: «Jeg skjønner at du bare er et alminnelig fe. Kom, la oss gå på rangel.» ({{page|217}} ...)]
• forelsker: [«Plumetgaten! Sa du Plumetgaten? La mig se. Er det ikke en kaserne der? Jovisst er det så. En fetter av dig, Théodule, har talt til mig om det. Han er lansenérofficer. Det gjaldt et lite pikebarn. Joda! Det var i Plumetgaten. Jo, nu husker jeg det. Jeg har hørt tale om denne unge piken bak gittergjerdet i Plumetgaten. I en have. Du har ingen dårlig smak. Hun skal være vakker. Mellem oss sagt tror jeg nok det løitnantsrekelet gjorde litt kur til henne. Jeg vet ikke hvor langt det gikk. Men det kan være det samme. Dessuten kan en ikke tro på ham. Han skryter så. Marius! Jeg liker godt at en ung mann som du er forelsket. Det hører med til den alderen. Jeg liker dig bedre forelsket enn som jakobiner. Jeg liker bedre at du forelsker dig i et skjørt, for pokker, i tyve skjørter, enn i herr Robespierre. Vakre piker er vakre piker, for fanden! Det er ikke noget å si mot det. Og småen tar imot dig uten at faren vet det. Slik skal det være. Jeg har selv hatt historier av den slags. Mere enn en. Vet du hvad en gjør? En tar ikke den slags så hårdt, en styrter sig ikke straks i tragedien, en går ikke straks til ekteskap og sender bud efter borgermesteren. En har da vett i skallen. En går til den gamle bestefaren, som i grunnen er en godslig kar, og som alltid ({{page|9}} ...)]
• forenede: [Alle samstemmer i at den slagplanen han hadde lagt, var mesterlig. Gå like løs på sentrum av de forenede hærer, bryte igjennom og sprenge dem fra hverandre, drive engelskmennene mot Hal og prøisserne mot Tongres, hugge over forbindelsen mellem Wellington og Blücher, ta Mont-Saint-Jean, innta Brussel, kaste tyskerne ut i Rhinen og engelskmennene i havet. For Napoleon lå alt det i dette ene slaget. Så fikk en siden se. ({{page|299}} ...)]
• foreningene: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• foreningsysteriene: [oster i løpet av året, og foreningsysteriene som de fattige ({{page|45}} ...)]
• forenklet: [Nogen minutter gikk, så spurte mannen: «Er det ikke nogen tjenestepiker hos madam Thénardier?» – «Nei, herre.» – «Er du ganske alene?» – «Ja, herre.» – En liten stund efter sa hun: «Det vil si der er to småpiker.» – «Hvilke småpiker?» – «Ponine og Zelma;» barnet forenklet de romantiske navnene som madam Thénardier var så glad i. – «Hvem er så Ponine og Zelma?» – «Det er madam Thénardiers småfrøkner.» Barnet kalte dem slik. – «Og hvad gjør de?» – «Å!» sa barnet, «de har vakre dukker, ting med gull på, fullt op av saker. De leker og morer sig.» – «Hele dagen?» – «Ja, herre.» – «Og du?» – «Jeg, jeg arbeider.» – «Hele dagen?» – Barnet så op med store øine. Det var tårer i dem, men det kunde han ikke se på grunn av mørket, og svarte så stillferdig: «Ja, herre!» – Så tidde hun litt og sa: «Nogen ganger når jeg er ferdig med arbeidet og jeg får lov, morer jeg mig, jeg også.» – «Hvorledes morer du dig da?» – «Som jeg kan. Jeg får være i fred. Men jeg har ikke meget leketøi, og Ponine og Zelma vil ikke at jeg skal leke med deres dukker. Jeg har ikke annet enn en tinnsabel, ikke større enn så.» Barnet holdt frem lillefingeren. – «Og som ikke er skarp?» – «Jo,» svarte hun, «den kan skjære salat og kutte av fluehoder.» ({{page|344}} ...)]
• foresatt: [Da den reisende vendte sig, var verten gått. Thénardier hadde listet sig vekk i stillhet uten å driste sig til å si god natt. Han vilde ikke optre med uærbødig hjertelighet overfor en mann som han hadde foresatt sig å flå kongelig neste dag. Verten trakk sig tilbake til sitt værelse. Konen lå, men hun sov ikke. Da hun hørte at ektemannen kom, vendte hun sig og sa til ham: «Det sier jeg dig, at imorgen kjører jeg Cosette på porten.» – Thénardier svarte koldt: «Som du bærer dig.» – Flere ord vekslet de ikke, og nogen minutter efter var lyset slukket hos dem. ({{page|344}} ...)]
• foresatte: [foresatte efter kirkens. Hun elsket og æret ham ganske ({{page|11}} ...)]
• foreskrev: [Lægen påla henne å tie og sa at hun måtte skånes for alle pinlige sinnsrystelser. Han foreskrev en innsprøitning ren kinin og et middel som gav ro, for det tilfelle at feberen skulde komme igjen til natten. Da han gikk, sa han til søsteren: «Det går bedre. Hvis lykken vil at borgermesteren kommer med barnet imorgen, hvem vet? Det er kriser som bringer slike overraskelser, en har sett at stor glede har stanset sykdommer. Jeg vet godt at dette er en organisk sykdom som er kommet langt, men det er noget hemmelighetsfullt over alt dette. Kanskje kan vi redde henne.» ({{page|202}} ...)]
• forestille: [I den første fjerdedelen av det nittende århundre var det i Montfermeil nær Paris et slags tarvelig vertshus som ikke lenger er til. Dette vertshuset ble drevet av et ektepar ved navn Thénardier. Det lå i Bakersmuget. Over porten var det naglet fast et brett. På dette brettet var det malt noget som lignet en mann som bar på ryggen en annen mann med store generalsepåletter av gull med store sølvstjerner på; nogen røde flekker skulle være blod; resten av maleriet var røk og det skulle rimeligvis forestille et slag. Under leste en ordene: Sergenten fra Waterloo. ({{page|105}} ...)]
• forestiller: [Her gjorde Thénardier et skritt mot de mennene som stod nær døren, og freste: «Og tenke sig han våger å snakke til mig som til en lappeskomaker.» Så vendte han sig mot Hvit og sa med et nytt utbrudd av raseri: «Og jeg skal si Dem enda ett, herr menneskevenn! Jeg er ingen tvetydig person. Jeg er ikke en mann som ingen vet hvad heter og som river barn ut av husene. Jeg er gammel fransk soldat, jeg burde hatt en orden! Jeg var med ved Waterloo, jeg! og i slaget reddet jeg en general som het grev et eller annet. Han sa navnet sitt, men den fandens stemmen hans var så svak at jeg ikke kunde høre hvad han sa. Det billedet er malt av David. Vet De hvem det forestiller? Mig. David vilde udødeliggjøre den våbendåden. Jeg bærer generalen på ryggen og bærer ham tvers gjennom kuleregnet. Det er saken. Han gjorde aldri noget for mig, den generalen, han var ikke bedre enn andre. Men jeg frelste nu likevel livet hans med fare for mitt eget, jeg har fullt bevis for det. Jeg er en soldat fra Waterloo, for fanden. Og når jeg nu har vært så snill å fortelle Dem alt det der, så er vi ferdige med det; jeg må ha penger, mange penger, masser av penger, ellers gjør jeg fanden hente mig kål på Dem.» ({{page|217}} ...)]
• forestilling: [Det hullet som Gavroche hadde kommet inn gjennom, var næsten ikke synlig utenfra, da det som sagt var under buken på elefanten, og da det var så lite at bare katter og smågutter kunde komme gjennom det. – «La oss nu først si til portneren at vi ikke er hjemme,» sa Gavroche, og med en sikkerhet lik den en viser som kjenner leiligheten sin, grep han i mørket et brett og la det over hullet. Så blev han vekk i mørket. Barna hørte en knitring som fra et ildstål. Fyrstikker fantes ikke den gang. Et plutselig lysskjær fikk dem til å blunke med øinene. Gavroche hadde tent det som blev kalt en voksstabel; den røk mere enn den lyste op, men lot en likevel få en slags forestilling om det indre av elefanten. ({{page|368}} ...)]
• forestillingene: [Paris har et barn og skogen har en fugl; fuglen heter spurv, barnet heter gamin, gategutt. Prøv å sette sammen de to forestillingene: Paris og barndommen, som rommer den ene smelteovnen, den andre morgenrøden, slå gnistene mot hverandre, og det vil sprute frem et lite vesen. Homuncio vilde den romerske dikter Plautus ha kalt det. ({{page|119}} ...)]
• forestod: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• forfall: [i forfall, men likevel i full blomst. Hans ungdom som ({{page|105}} ...)]
• forfallsboken: [ – «Jeg er graver i klostret.» – «Altså en kollega,» svarte mannen. – Fauchelevent som var udannet, men meget slu, skjønte at han hadde å gjøre med en vanskelig kar, en som visste å snu på ordene. Han brummet: «Så er altså far Mestienne død.» – Mannen svarte: «Fullt og helt. Vårherre har slått op i forfallsboken. Turen var kommet til far Mestienne. Far Mestienne er død.» – Fauchelevent tok ganske mekanisk op igjen: «Vårherre …» – «Vårherre,» sa mannen myndig. «For filosofene den evige fader, for jakobinerne det høieste vesen.» – «Skal ikke vi to lære hverandre nærmere å kjenne?» – «Det er alt gjort. De er bonde, jeg er pariser.» – «En kjenner ikke hverandre før en har drukket sammen. Mens en tømmer glasset, tømmer hjertet sig ut. De må komme og drikke et glass med mig. De må ikke si nei til det.» – «Arbeidet først.» – Fauchelevent tenkte: «Alt er tapt.» – De var nu ikke lenger enn et par hjulomdreininger fra sidealléen bort til nonnenes gravsted. Graveren la til: «Hør nu, bonde, jeg har syv unger å fø på. Da de må ha noget å spise, må jeg la være å drikke. Deres sult er en fiende av min tørst.» ({{page|56}} ...)]
• forfalsket: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• forfalt: [gjemt i skogen. De var den sterkeste. Idag er det jeg som har trumf. De er ferdig, min gode mann. Å, jeg må le! Jeg må sannelig le! Han gikk i fellen! Jeg sa til ham at jeg var skuespiller og het Fabantou, at leien forfalt imorgen 4. februar og så visste han ikke engang at husleien forfaller 8. januar og ikke 4. februar. Gamle idiot! Og så kommer han med fire stakkars gullstykker. Slyngel! Han under mig ikke engang hundre francs. Han lot sig narre av alt jeg sa. I morges kysset jeg hendene dine. I kveld skal jeg ete hjertet ditt.» ({{page|217}} ...)]
• forfatning: [tiske rett som blev tilstått ved Ludvig XVIII’s forfatning, ikke var annet enn en gren av den hellige rett, skilt ut fra huset Bourbon og nådigst gitt folket til den dagen da kongen fant det for godt å ta den tilbake igjen. En stor villfarelse som fikk familien til å legge hånden på de garantiene som var gitt i 1814, uten å skjønne at det den regnet for innrømmelser, var folkets erobringer, var dets gode rett. ({{page|299}} ...)]
• forfatningen: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• forfatterbanen: [skaper. Men han var uheldig. Han hadde tap på børsen. Jeg måtte opgi forfatterbanen. Men jeg er da blitt offentlig skriver.» – «Men så er De altså ikke graver?» sa Fauchelevent som klynget sig til dette halmstrået. – «Det ene utelukker ikke det annet. Jeg kumulerer.» – Fauchelevent skjønte slett ikke det siste ordet. «La oss gå og få et glass,» sa han. ({{page|56}} ...)]
• forfengelig: [Marius tok henne i armen og sa forelsket: «Vi snakker forretninger.» – «Det er sant,» sa Cosette, «jeg lukket op vinduet, og så kom det en hel flokk med gråspurv inn i haven. Fugler, ikke masker. Det er askeonsdag i dag, men ikke for fuglene.» – «Jeg har sagt at vi snakker forretninger, gå, kjære lille Cosette, la oss være alene et øieblikk. Vi snakker om tall. Det kommer til å kjede dig.» – «Du har slik et pent halstørklæ i dag, Marius. De er virkelig forfengelig, høistærede. Nei, det kommer ikke til å kjede mig.» – «Jeg forsikrer dig, du vil kjede dig.» – «Nei. For det er dere to. Jeg skjønner ikke noget av det, men jeg vil høre på dere. Når en hører stemmer en elsker, trenger en ikke å skjønne et ord av det de sier. Å være sammen med dere, er alt det jeg ønsker. Altså blir jeg her hos dere. Basta!» – «Kjære, elskede Cosette, det er umulig.» – «Umulig!» – «Ja.» – «Nå,» sa Cosette, «jeg skulde fortalt dere nyheter. Jeg vilde fortalt dere at bestefar sover enda, at tante er til messe, at kaminen i far Fauchelevents værelse ryker, at Nicolette har sendt bud efter feieren, at Toussaint og Nicolette alt har trettet, og at Nicolette gjør narr av Toussaint fordi hun stammer. Men nu får dere altså ikke vite nogen ting. Å, jaså, nå, så det er umulig? De skal få se, at jeg også skal kunde si det er umulig. Og hvem går det da utover? Jeg ber dig, kjære, lille Marius, la mig få lov til å være her hos dere.» – «Jeg forsikrer dig at vi må være alene.» – «Nå ja, men jeg er ({{page|305}} ...)]
• forferde: [Marius sikret sig at døren var ordentlig lukket. «Stakkars Cosette,» mumlet han, «når hun får vite …» – Ved de ordene skalv Jean Valjean over hele kroppen. Han stirret på Marius med et forstyrret blikk: «Cosette! Å ja, det er sant. De må vel si det til Cosette. Det er både rett og riktig. Se, det hadde jeg ikke tenkt på. En kan ha styrke til ett, men ikke til noget annet. Herr Pontmercy, jeg besverger Dem, jeg bønnfaller Dem, gi mig Deres helligste ord på at De ikke vil si det til henne. Er det ikke nok at De vet det. Jeg har kunnet si det av mig selv uten å være nødt til det; jeg kunde ha sagt det til all verden, til alle mennesker, det var mig likegyldig. Men hun, hun vet ikke hvad det vil si, det vil forferde henne. En galeislave, hva! En blir nødt til å fortelle henne hvad det er for noget, og si til henne: ({{page|305}} ...)]
• forferdede: [søkt tilflukt bak mannen og stirret i skrekk på den fremmede, med blottet bryst, forferdede øine mens hun mumlet ({{page|45}} ...)]
• forfinelser: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• forfremmet: [Jean Valjean hadde for fremtiden ikke bruk for Toussaint, og så hadde Cosette arvet henne og forfremmet henne til kammerpike. For Jean Valjean var det i Gillenormands hus blitt innredet et vakkert lite værelse, og Cosette hadde så uimotståelig sagt: «Far, jeg ber dig å bo her,» at hun næsten hadde fått ham til å love det. ({{page|279}} ...)]
• forfølgelsen: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• forfølger: [Leseren har uten tvil gjettet at Thénardiers forfølger ikke var nogen annen enn Javert. Da han så uventet hadde sluppet vekk fra barrikaden, hadde Javert gått til politikammeret. Efter at han i et kort møte med politiprefekten personlig hadde avgitt muntlig rapport, hadde han straks tatt fatt på tjenesten igjen. Som før nevnt var det blitt funnet på ham et påbud om at han skulde holde øie med høire Seinebredd langs Champs Élysées, som i den siste tid hadde vakt politiets opmerksomhet. Der hadde han fått se Thénardier og hadde fulgt efter ham. Resten er fortalt. ({{page|189}} ...)]
• forfølgeren: [Da den forfulgte kom til grushaugen som stakk lik et nes frem fra kaien til strandbredden, gikk han utenom odden og blev borte for den andre. Forfølgeren kunde heller ikke sees; han nyttet dette til å gi op all forstillelse og til å gå meget fort. Få øieblikk efter var han ved grushaugen og gikk utenom den. Der stoppet han i undring. Mannen han jaget, var der ikke. Den bluseklædde mannen var aldeles vekk. Stranden strakte sig knapt tredve skritt fra det stedet der grusdyngen lå, så senket den sig under vannet som slo mot kaien. Flyktningen kunde ikke ha hoppet i Seinen og heller ikke klatret op på kaien uten å være blitt sett av ham som kom efter. Hvor var det blitt av ham? ({{page|189}} ...)]
• forfølgerne: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• forgjengeren: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• forgjeves: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• forgrene: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• forgrenede: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• forgrener: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• forgrening: [vei. Men det visste han ikke. – Hver gang han traff på en forgrening, følte han på hjørnene, og hvis han fant at åpningen var mindre enn gangen han var i, gikk han ikke inn i den, men fortsatte som før; idet han med rette tenkte som så at enhver trangere gang måtte ende blindt og derfor bare kunde fjerne ham fra målet, det vil si utgangen. På et visst punkt skjønte han at han hadde kommet ut av det Paris som var lammet av oprøret, der barrikadene hadde stanset all ferdsel, og at han var kommet under det Paris som levde som vanlig. Han hørte plutselig over hodet på sig likesom en torden, fjern men stadig. Det var vognrammelen. – Han hadde gått omtrent en halv time, efter det han selv mente, og hadde ennu ikke tenkt på å hvile. Han hadde bare byttet den hånden som holdt Marius. Mørket var enda dypere enn før; men det gjorde ham rolig. ({{page|189}} ...)]
• forgreningen: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• forgrått: [Cosette så på den vidunderlige dukken med en slags redsel. Ansiktet var ennu forgrått, men øinene fikk litt efter litt, lik himmelen i grålysningen, underlige stråler av glede. Hun følte det som om dukken vilde lynslå henne om hun tok i den. Det var også på en viss måte sant, fordi hun sa sig selv at madamen vilde skjelle henne ut – og slå. Men dragningen var for sterk. Hun gikk til slutt nærmere og sa fryktsomt vendt mot madam Thénardier: «Får jeg virkelig lov?» – Ord kan ikke skildre dette uttrykket som på en gang var preget av håpløshet, redsel og av stråleglede. – «Natur- ({{page|344}} ...)]
• forgud: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• forgudet: [blomsternavn som kjælenavn; Fameuil forgudet Zephine, ({{page|105}} ...)]
• forgylling: [forgylling og blomstret silketrekk, men det hadde vært ({{page|11}} ...)]
• forgyllingen: [stykke sort fløiel i en treramme som forgyllingen var gått ({{page|11}} ...)]
• forgå: [Hun så politimannen Javert gripe borgermesteren i kraven, hun så borgermesteren bøie hodet. Hun hadde en følelse av at verden skulde forgå. – Javert hadde virkelig grepet borgermesteren i kraven. – «Herr borgermester,» ropte Fantine. Javert satte i å le, en fryktelig latter som blottet alle tennene. «Det er ingen herr borgermester her.» – Jean Valjean prøvde ikke på å frigjøre sig for den hånden som holdt i kraven på frakken hans. Han sa: «Javert …» – Javert avbrøt ham: «Kall mig herr inspektør.» – «Herr inspektør,» svarte Jean Valjean, «jeg vil gjerne si Dem et par ord under fire øine.» – «Snakk ut, snakk høit,» svarte Javert, «med mig taler en høit.» – Jean Valjean hvisket: «Der er noget jeg vil be Dem om …» – «Jeg sa De skulde snakke høit.» – «Men ingen andre enn vi to må høre det …» – «Hvad skiller det mig. Jeg vil ikke høre på det.» – Jean Valjean vendte sig mot ham og sa fort og meget lavt: «Gi mig tre dagers frist, tre dager for å hente barnet til denne ulykkelige kvinnen. Jeg skal betale hvad det skal være. De kan følge mig hvis De vil.» – «Vil du gjøre narr av mig,» ropte Javert, «jeg trodde ikke du var så dum. Du ber om tre dagers frist for å komme dig unda. Du sier det er for å hente barnet til denne jenten. Den var god. Den var sannelig god.» ({{page|277}} ...)]
• forgår: [ikke på det som forgår. Rett blikket mot det uforgjengelige. Der vil I se eders elskede døde lyse levende mot ({{page|11}} ...)]
• forhall: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• forhandling: [for å ha slått i stykker et glass, revet i stykker et slør, for å ha tatt en falsk tone under kirkesangen. Når en av søstrene blir kalt til taleværelset, selv om det er priorinnen, må hun senke sløret så bare munnen, som nevnt, er synlig. Bare priorinnen må tale med fremmede, nonnene har ikke lov til å se andre enn deres nærmeste familie. Hvis tilfeldigvis en annen som tidligere har kjent eller holdt av en av søstrene, kommer for å se til henne, skal det en hel forhandling til. Er det en kvinne, kan det enkelte ganger hende at tillatelsen blir gitt og nonnen går til taleværelset og taler til henne gjennom tremmeveggen, som aldri blir åpnet med undtak for en mor eller en søster. Det er unødig å si at menn alltid blir nektet adgang. ({{page|56}} ...)]
• forhandlingene: [Tiden til å slutte av forhandlingene var kommet. Rettsformannen bad den anklagede reise sig og stillet det vanlige spørsmålet til ham: «Har De noget å tilføie til Deres forsvar?» – Mannen stod der og dreiet en fæl lue mellem hendene; det var som om han ikke hørte noget. Rettsformannen gjentok spørsmålet. Denne gangen hørte han det. Det så ut som om han skjønte det; han rørte sig lik en som våkner, så sig omkring, så på tilhørerne, gendarmene, forsvareren, de edsvorne, retten, la den svære neven sin på skranken foran sig, så sig omkring ennu en gang og mens han stirret på statsadvokaten, gav han sig plutselig til å tale. Det kom som et vulkansk utbrudd. Slik ordene kom ut av munnen på ham, usammenhengende, hissig, støtvis, hulter til bulter, syntes det næsten som om de trengte på for å komme ut alle på en gang. ({{page|202}} ...)]
• forhastet: [forhastet og uten å ta alt med. Han sa: La oss se hvorledes feilen blev til. Da han, som han smilende sa, var en ({{page|11}} ...)]
• forherlige: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• forherligelsen: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• forhindret: [begynt. Jean Valjean tok sig en slurk brennevin og kom helt til sig selv igjen. Han steg ut av kisten og hjalp Fauchelevent med å spikre lokket på igjen. Tre minutter efter var de ute av graven. Nu var Fauchelevent ganske rolig. Han tok sig tid. Kirkegården var lukket. De trengte ikke være redde for at graveren, Gribier, skulde komme tilbake. Denne «grønnskollingen» var hjemme og hadde nok med å lete efter kortet som han var vel forhindret fra å finne i huset eftersom Fauchelevent hadde det i lommen. Uten kort kunde han ikke komme inn igjen på kirkegården. Fauchelevent tok spaden og Jean Valjean hakken, og de hjalp hverandre med å begrave den tomme kisten. ({{page|56}} ...)]
• forholdet: [presteslenget. Ned med paven! (Forholdet til Rom var spent.) ({{page|11}} ...)]
• forholdsvis: [Kyraserene var forholdsvis få i antall, færre var de blitt efter ulykken i hulveien, og de hadde næsten hele den ({{page|299}} ...)]
• forholdt: [per’n», kommet sig vekk på veien fra Gorbeaurønnen til fengslet. De visste ikke hvorledes det var gått til. Politimennene «skjønte det ikke»; han hadde gjort sig om til røk, hadde glidd ut mellem fingrene på dem. Her måtte ligge noget under: trolldom eller politiet. Hørte han både til ordenen og uordenen? Javert vilde ikke høre på noget slikt. Men det var i samme avdelingen andre opdagelsesbetjenter enn han, kanskje mere innvidd i politikammerets hemmeligheter enn han, tross de var underordnede, og «Klamper’n» var en slik skurk at han godt kunde være politispion. Hvorledes det nu forholdt sig, «Klamper’n» var borte og ikke til å finne igjen. Javert syntes mere ergerlig enn undrende over det. ({{page|306}} ...)]
• forhugningen: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• forhåndssnakk: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• forhåpninger: [Den sanne kjærlighet sørger og jubler over en tapt hanske eller et funnet lommetørklæ, og den trenger til evigheten for å få plass for sin hengivenhet og sine forhåpninger. Den er på samme tid sammensatt av noget uendelig stort og noget uendelig lite. ({{page|350}} ...)]
• forhørsretten: [De to småguttene fulgte mekanisk efter mens de holdt hverandre i hånden. Da de hadde kommet inn i en mørk port og i ly for nysgjerrige blikk og regnet, spurte Montparnasse: «Vet du hvor jeg skal hen? Til Babet!» – «Jaså, heter hun Babet!» sa Gavroche. – Montparnasse senket stemmen: «Ikke hun, han.» – «Å nå, Babet!» – «Ja, Babet.» – «Jeg trodde han satt i spenn.» – «Han har løst op spennen.» Og han fortalte i en fart at samme morgen da Babet skulde føres over til Conciergeriefengslet, hadde han sluppet unda ved å ta til venstre istedenfor til høire i «gangen til forhørsretten». – Gavroche beundret dyktigheten: «For en kunstner av en tannbrekker!» sa han. ({{page|368}} ...)]
• forkastet: [og flamme. Han hadde fått et stykke forkastet på Vaude- ({{page|105}} ...)]
• forkjælet: [slapp ikke taket og kjælte ennu mere for ham: «Hvorledes har du greid det da, kjære far? Fortell! Og mor? Hvor er mor? La mig få høre nytt om mamma.» – Thénardier svarte: «Hun har det vel bare bra, jeg vet det ikke. Så slipp nu og kom dig vekk.» – «Men jeg vil ikke gå,» sa hun og skapte sig som et forkjælet barn, «jeg har jo ikke sett dig på fire måneder og har ikke fått tid til å omfavne dig engang.» – Og så tok hun ham om halsen igjen. ({{page|404}} ...)]
• forkjødet: [Laigle hadde gått ned til Courfeyrac. Joly som hadde stilt sig i vinduet, ropte: «Courfeyrac, du skudde tatt ed barably bed dig, du kobber til å bli forkjødet.» ({{page|53}} ...)]
• forkjølet: [Laigle satt og grunnet over noget. Så sa han halvhøit: «A.B.C. – det vil si: Lamarques gravferd.» – «Og den høie, lyse, det er Enjolras som sendte bud efter dig,» sa Grantaire. – «Skal vi gå dit?» spurte Laigle. – «Det regder,» sa Joly, «jeg har svoret på å gå i ilded, bed ikke i vadde. Jeg vil ikke bli edda mere forkjølet.» – «Jeg blir,» sa Grantaire, «jeg liker en frokost bedre enn en likvogn.» – «Altså blir vi,» sa Laigle. «La oss drikke. Dessuten kan vi godt være med i oprøret uten å være med i gravferden.» – «Ja, oprør er jeg bed på,» ropte Joly. ({{page|53}} ...)]
• forkledd: [Montparnasse la til nogen enkeltheter om Babets flukt og sa så: «Men, det er ikke alt!» – Mens Gavroche hørte på, hadde han grepet en stokk som Montparnasse hadde i hånden. Han hadde rent uvilkårlig trukket i håndtaket, og en dolkeklinge hadde kommet til syne: «Å,» sa han og støtte dolken tilbake igjen, «du har tatt med dig gendarmen din forkledd som spissborger.» – Montparnasse blunket med det ene øiet. «For pokker!» svarte Gavroche, «du har tenkt å valse op med kostene?» – «En kan aldri vite,» svarte Montparnasse med likeglad mine. «Det er alltid bra å ha en knappenål på sig.» ({{page|368}} ...)]
• forkledde: [Det gikk en måned og en til. Marius bodde fremdeles hos Courfeyrac. Av en advokatfullmektig som vanket i retten, hadde han fått vite at Thénardier satt i fengsel. Hver mandag sendte Marius fem francs til ham. Marius hadde ikke flere penger og lånte av Courfeyrac. Det var første gangen han lånte penger. Disse ukentlige fem francs var en dobbelt gåte, for Courfeyrac som ydet dem, og for Thénardier som fikk dem. – Marius var forresten trist. Alt var igjen borte for ham; han var på ny kastet ut i dette hemmelighetsfulle mørket, der han famlet i blinde. Et øieblikk hadde han i dette mørket like ved sig sett igjen den unge piken som han elsket, den oldingen som syntes å være hennes far, men med det samme han mente å ha grepet dem, hadde et vindkast fjernet disse skyggene. Ikke en gnist av visshet hadde han fått. Ikke en gjetning var mulig. Han kjente ikke engang det navnet lenger, som han hadde trodd å vite. Men sikkert nok var det, at hun ikke het Ursula. Og at Lerken var et opnavn. Og hvad skulde han tro om gamlingen? Skjulte han sig virkelig for politiet? Han kom til å huske på arbeideren med det hvite håret, som han hadde møtt nær Invalides. Det var nu rimelig at denne arbeideren og Hvit var en og samme mann. Han forkledde sig altså? Denne mannen var både heltemodig og tve- ({{page|306}} ...)]
• forkledning: [På den døren som vendte ut mot Babylongaten, hang det en postkasse. Men det eneste som blev lagt ned der, var skattesedler og opfordring til vakt. For Fauchelevent var blitt medlem av Nasjonalgarden. Tre, fire ganger om året trakk Jean Valjean på sig uniform og gjorde vakttjeneste. Det gjorde han gjerne, fordi han mente det var en god forkledning. Han var seksti år gammel og hadde lovlig fritagelsesgrunn, men han så ikke ut til å være mere enn femti. Han hadde ikke nogen borgerlig stilling; han skjulte navnet sitt, skjulte hvem han var, ({{page|319}} ...)]
• forklædde: [3. juni hadde hun hatt en dobbel plan; hindre farens og de andre røvernes planer med huset i Plumetgaten og skille Marius fra Cosette. Hun hadde byttet klær med den første og beste gutten hun traff, og som fant det morsomt å forkle sig som jente, mens Éponine klædde sig ut som gutt. Det var henne som på Marsmarken hadde gitt Jean Valjean den uttrykksfulle advarselen: «Flytt». Jean Valjean hadde straks gått hjem og hadde sagt til Cosette: «Vi flytter i kveld og tar med oss Toussaint til l’Homme-Armégaten. I neste uke reiser vi til London.» Cosette som var blitt knust av det uventede slaget, hadde i hast skrevet et par ord til Marius. Men hvorledes skulde hun få sendt brevet? Hun gikk aldri ut alene, og Toussaint vilde ha undret sig slik at hun sikkert hadde vist brevet til Fauchelevent. I denne uvissheten fikk hun gjennom gittergjerdet se den forklædde Éponine som nu stadig drev omkring utenfor haven. Cosette hadde ropt på «den unge arbeideren», hadde gitt ham fem francs og sagt: «Bring dette brevet straks til denne adressen.» Éponine hadde stukket brevet i lommen. Neste dag, 5. juni, hadde hun gått til Courfeyrac og hadde spurt efter Marius, ikke for å gi ham brevet, men for – det enhver sjalu og forelsket sjel vil skjønne – «å se». Der hadde hun ventet på Marius eller iallfall på Courfeyrac. Da så Courfeyrac hadde sagt: «Vi skal til barrikadene,» hadde hun funnet på noget. Hun vilde styrte sig i døden, likeså godt der som annetsteds, og styrte Marius også i døden. Hun hadde fulgt med Courfeyrac, hadde sett det stedet der barrikaden blev bygget. Hun var ganske sikker på å finne Marius på det vanlige møtestedet når mørket falt på, da han jo ikke hadde fått vite noget og hun hadde snappet op brevet. Og så hadde hun gått til Plumetgaten, hadde ventet på Marius der, og hadde i vennenes navn gitt ham ({{page|84}} ...)]
• forklædningen: [Samme dag ved firetiden om eftermiddagen satt Jean Valjean alene på kanten av en av de mest ensomme skråningene ved Mars-marken. Enten det nu kom av varhet, av trang til å tenke sig om, eller ganske enkelt av de umerkelige endringer i vaner som litt efter litt sniker sig inn overalt, gikk han nu sjelden ut med Cosette. Han hadde på sig arbeidstrøien, grå lerretsbukser og på hodet en lue med stor skygge som skjulte ansiktet hans. Han følte sig nu lykkelig og rolig for Cosette; det som en stund hadde gjort ham redd og plaget ham, var borte; men i løpet av den siste uken eller de siste fjorten dagene hadde han fått engstelser av annen art. En dag mens han tok sig en tur på bulevarden, hadde han opdaget Thénardier; takket være forklædningen hadde Thénardier slett ikke kjent ham igjen; men siden hadde han sett ham flere ganger, og han var nu sikker på at Thénardier streifet omkring i strøket. Dette hadde vært nok for ham til å ta en viktig beslutning. At Thénardier var der, rommet alle mulige farer. ({{page|25}} ...)]
• forklæet: [Langsomt trakk han op av den de klærne som Cosette hadde hatt på da hun ti år før drog fra Montfermeil; først den lille sorte kjolen, så det sorte tørklæet, så de gode, store barneskoene som Cosette ennu næsten kunde ha fått på, så små føtter hadde hun, så det tykke lerretslivet, så strikkeskjørtet, så forklæet med lommer i, og til slutt ullstrømpene. Disse strømpene som ennu hadde den yndige formen efter en barnefot, var ikke stort lengre enn Jean Valjeans hånd. Alt sammen var sort. Det var ham som hadde hatt med disse klærne til henne i Montfermeil. Efter som han tok dem op av vadsekken, la han dem på sengen. Han grublet. Han drog sig minne. Det var om vinteren, en meget kold desember, hun skalv av kulde halvnaken i filler, og de stakkars små føttene var røde i treskoene. Han, Jean Valjean, hadde fått av henne fillene og fått sørgedrakten på henne. Moren hadde nok vært tilfreds i graven ved å se datteren bære sorg for henne, og særlig over å se henne velklædd og varm. Han tenkte på skogen ved Montfermeil, som de hadde gått igjennom sammen, Cosette og han; han tenkte på været den gangen, på de bladløse trærne, på skogen uten fugler, og himmelen uten sol; det var det samme, deilig var det. Han ordnet de små kledningsstykkene på sengen, tørklæet ved siden av skjørtet, strømpene ved siden av skoene, livet ved siden av kjolen, og han så på det ene efter det andre. Hun var ikke større enn som så den gangen, og hun hadde den store dukken sin i armen, og hun hadde lagt gullstykket i forklælommen, hun lo, og begge to gikk og holdt hverandre i hånden, hun hadde ingen annen enn ham i hele verden. ({{page|279}} ...)]
• forklælomme: [Cosette bøide hodet og tok en tom bøtte som stod i en krok ved gruen. Den bøtten var større enn henne selv og barnet kunde ha satt sig ned i den og fått god plass. Madam Thénardier gikk tilbake til gruen og smakte med en treskje på det som var i kasserollen, mens hun brummet: «Det er nok av vann borte i kilden. Verre er det ikke. Jeg tror jeg heller får ta mig av grytene mine.» – Så rotet hun i en skuff der det lå nogen småpenger, pepper og løk. – «Hør her, din skittunge,» sa hun, «når du kommer tilbake, kjøper du med dig fra bakeren et stort brød. Se her er en femten sous.» – Cosette hadde en liten forklælomme; hun tok imot pengestykket uten å si et ord og la det i den lommen. Så blev hun stående uten å røre sig med bøtten i hånden foran den store døren. Hun syntes å vente på at nogen vilde komme og hjelpe henne. «Kom av gårde med dig,» ropte madam Thénardier. Cosette gikk og døren blev lukket. ({{page|344}} ...)]
• forklærne: [hast at småjentene sølte på forklærne. Hvis moren hadde ({{page|45}} ...)]
• forkroppen: [på. Hånden hadde på fingeren noget som blinket; det var en gullring. Mannen bøide sig, satt et øieblikk på huk, og da han reiste sig igjen, var det ingen ring på den hånden. Han reiste sig ikke helt op, han blev liggende på kne i en forvirret stilling med ryggen mot haugen av døde, og han gransket synsranden foroverbøid med forkroppen støttet av hendene nede på jorden og med hodet på lur over kanten av hulveien. Sjakalens fire labber passer til visse gjerninger. ({{page|299}} ...)]
• forkynt: [Efterat den ukjente mannen som hadde forkynt «likenes protest», hadde talt og gitt uttrykk for fellesånden, lød det fra alle et rop som samtidig var glad og fryktelig, uhyggelig i sin mening, seierrikt i tonen: «Døden leve! Vi blir her.» – «Hvorfor alle sammen?» spurte Enjolras. – «Alle! Alle»! – Enjolras fortsatte: «Stillingen er god, barrikaden ypperlig. Tredve mann er nok. Hvorfor skal vi da ofre førti?» – De svarte: «Fordi ikke nogen av oss vil gå vår vei.» – «Borgere,» ropte Enjolras, med en stemme som skalv som av harme, «republikken er ikke så rik på menn at de bør ofres til unyttes. Forfengelighet er noget sløseri. Hvis nogen her har plikt til å gå, må den plikten opfylles som enhver annen.» ({{page|123}} ...)]
• forlede: [Hvad skulde han nu gjøre? Det at Jean Valjean skulde komme der i huset, likte han slett ikke. Hvad skulde det være godt for at han kom der? hvad skulde han selv gjøre? Her lukket han igjen øinene, han vilde ikke granske det, vilde ikke trenge til bunns i det; han vilde ikke trenge til bunns i sig selv. Han hadde gitt et løfte. Han hadde latt sig forlede til å gi det. Jean Valjean hadde hans løfte; selv overfor en ({{page|305}} ...)]
• forlegge: [Han tidde litt, så sa han: «Å nå, så vi har mistet vårt ophav. Vi vet ikke hvor vi har gjort av dem? Det går ikke det, røverunger. Det er dumt slik å forlegge folk i den alderen. Nu ja, en må se å fylle magen likevel.» – Forresten stilte han ikke flere spørsmål. Ikke å ha noget sted å bo, hvad var mere dagligdags. – Den eldste av de to ungene som næsten hadde fått hele barndommens sorgløshet tilbake, ropte: «Det er da rart også. Mamma sa hun vilde ta oss med og hente innvidd buksbom på Palmesøndag.» – «Brukes ikke,» svarte Gavroche. – «Mamma er en fin dame som bor sammen med frøken Miss,» svarte den eldste. – «Skitt op og lort i mente,» svarte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• forlenge: [Jean Valjeans ophold blev ikke kortere. Langt fra. Når hjertet er kommet på glid, er det ikke lett å stanse det på skråplanet. Når Jean Valjean vilde forlenge opholdet sitt og få Cosette til å glemme tiden, gav han sig til å holde lovtaler over Marius; han fant ham vakker, edel, modig, åndrik, veltalende, god. Cosette overbød ham. Jean Valjean tok fatt fra nytt av. De tømte det ikke ut. Marius, det var et uuttømmelig ord. Det var en bok i hver av de seks bokstavene. På den måten drev Jean Valjean det til å bli lenge. Se Cosette, glemme alt ved siden av henne, det var så herlig for ham. Det var lindring for såret. Det hendte at Basque måtte komme ned et par ganger for å si: «Herr Gillenormand sender mig for å si til fru baronessen at middagen er ferdig.» – De dagene gikk Jean Valjean meget tankefull hjem. ({{page|336}} ...)]
• forlengelse: [en forlengelse av straffetiden med tre år, det blev åtte år ({{page|45}} ...)]
• forlenges: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• forlik: [å skrive, predikener å autorisere, forlik å få i stand mellem prester og borgermestere, kirkelig og administrativ ({{page|11}} ...)]
• forlike: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• forlov: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• forlovet: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• formaliteter: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• formane: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• formaning: [heldigere: litt medynk sammen med formaning om å opføre sig bedre for fremtiden. Min bror spurte ham ikke ({{page|45}} ...)]
• formann: [han selvsagt formann i klikken. ({{page|105}} ...)]
• formannen: [Rettsformannen talte til ham omtrent på samme måten som til Brevet. Da det blev sagt ham at vanæren hindret ham i å bli edfestet, løftet Chenildieu hodet og så de tilstedeværende like i ansiktet. Rettsformannen bad ham tenke sig vel om og spurte ham, som han hadde spurt Brevet, om han holdt fast på at han kjente anklagede igjen. – Chenildieu satte i å le: «Om jeg kjenner ham. Vi var jo i fem år smidd sammen i samme lenken. Er du sur, nu da, gammel’n.» – «Sett Dem,» sa formannen. Rettsbetjenten hentet inn Cochepaille. Han var også livsslave, og som Chenildieu hentet fra slaveriet og klædd i den røde trøien. Han var en bonde fra Lourde, en slags bjørn fra fjellene; hadde vært gjeter i fjellene, og fra gjeter blev han til røver. Cochepaille var ikke mindre sky, og syntes ikke mindre dum enn anklagede. Det var et av disse ulykkelige menneskene som naturen har skapt lik villdyr og som samfundet sender på galeiene. ({{page|202}} ...)]
• formatet: [ut, overfuset og slått, og som ved siden av sig så to små skapninger lik henne, men som levde i strålende morgenrøde. Da mor Thénardier var ondskapsfull mot Cosette, blev også Éponine og Azelma ondskapsfulle. Barn i den alderen er bare utgaver av moren. Formatet er mindre, det er alt. ({{page|105}} ...)]
• formede: [formede ankler og håndledd, hvit hud som nettverket av ({{page|105}} ...)]
• formell: [Vi husker at selve grunnlaget hos Javert, hans element, det rette miljø for ham, det var ærbødighet for all myndighet. Han var helstøpt og tillot hverken innvendinger eller innskrenkninger. For ham var selvsagt den geistlige myndighet den høieste av alle. Han var samvittighetsfull, formell og korrekt på dette område som på alle andre. For ham var en prest et vesen som ikke kan feile, en nonne en skapning som aldri syndet. Da han fikk se søsteren, var det første han tenkte på, å gå sin vei. Imidlertid hadde han også en annen plikt som holdt ham tilbake. Hans neste tanke var å bli og våge et spørsmål. ({{page|277}} ...)]
• formene: [Da han hadde sagt det, tok den gamle mannen til å hulke. Og han tok Marius om hodet, og trykket det med begge armer mot sitt gamle bryst, og begge to gråt. Det er en av formene for den høieste lykke: «Far!» ropte Marius. – «Å, du er likevel glad i mig da,» sa den gamle. ({{page|245}} ...)]
• formidler: [var biskopen blitt formidler mellem all godgjørenhet og ({{page|11}} ...)]
• formløs: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• formløse: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• formodning: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• formodninger: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• formsak: [Gillenormand ringte. Basque lukket på døren. «Be min datter komme inn.» – Et øieblikk efter blev døren åpnet igjen, og frøken Gillenormand viste sig i dørgløtten, men kom ikke inn. Marius stod der stum med armene hengende rett ned og så ut som en forbryter. Gillenormand gikk op og ned i værelset. Så vendte han sig mot datteren og sa: «Det var ikke noget. Det er herr Marius. Hils på ham. Han tenker på å gifte sig. Det er det hele. Nu kan du gå.» – Den korte, hese tonen tydet på en uvanlig ophisselse. Tanten så forvirret på Marius, syntes næsten ikke å kjenne ham igjen, gjorde ikke en bevegelse, utstøtte ikke en lyd, og forsvant for farens vrede som fjær for vinden. Gillenormand hadde imidlertid lenet sig op mot kaminen: «Så De vil gifte Dem. I en alder av en og tyve år! De har ordnet det alt sammen. De har bare igjen å be om tillatelse! En formsak. Sett Dem! De vil altså gifte Dem. Kunde en kanskje uten å være påtrengende spørre med hvem?» Han stoppet, men før Marius kunde få tid til å svare, la han hissig til: ««Å, De har altså en stilling? De har skapt Dem en formue? Hvor meget tjener De som sakfører?» – «Ikke noget,» svarte Marius fast, næsten fortvilet uredd. – «Ikke noget? De har altså ikke annet å leve av enn de tolv hundre francs De får av mig?» – Marius svarte ikke. Gillenormand fortsatte: «Å, jeg skjønner det. Piken er ({{page|9}} ...)]
• formuesfellesskap: [Så blev bryllupet holdt 16. februar tross karnevalslystigheten. Det regnet den dagen, men det står alltid en blå flekk på himmelen til tjeneste for lykken, de elskende ser den, selv om alle andre mennesker går under paraply. Dagen før hadde Jean Valjean i nærvær av Gillenormand gitt Marius de fem hundre og fire og åtti tusen francs. – Da det skulde være formuesfellesskap, var saken lett å ordne. ({{page|279}} ...)]
• formuesforfatning: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• formuesforholdene: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• formularbok: [To ganger om året, 1. januar og Saint-Georgsdag, skrev Marius til faren pliktbrev som tanten dikterte ham, og som en skulde ha sagt var skrevet ut av en eller annen formularbok; det var alt det Gillenormand tillot; og faren svarte med et meget kjærlig brev som bestefaren puttet ulest i lommen. ({{page|140}} ...)]
• formål: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• formørke: [Som før nevnt, hadde Marius før ekteskapet ikke rettet noget spørsmål til Fauchelevent, og bakefter hadde han vært redd for å rette nogen til Jean Valjean. Han hadde angret det løftet han hadde latt sig lokke til å gjøre. Han hadde mange ganger sagt til sig selv at han hadde gjort urett i å gi efter for fortvilelsen. Han hadde innskrenket sig til litt efter litt å fjerne Jean Valjean fra huset og så meget som mulig å få Cosette til å glemme ham. Han hadde på en måte hele tiden stilt sig mellem Cosette og Jean Valjean, sikker på at på den måten vilde hun ikke merke det og ikke tenke på det. Det var mere enn å stille ham i skygge, det var å formørke billedet av Jean Valjean. ({{page|351}} ...)]
• formørkelse: [Cosette fikk vite at hun ikke var datter av den gamle mannen som hun så lenge hadde kalt far. Han var bare en slektning; en annen Fauchelevent var hennes virkelige far. På ethvert annet tidspunkt vilde det ha voldt henne sorg. Men i alt det usigelige hun oplevde, skapte det bare en liten skygge, en formørkelse, og hun var så stråleglad at skyen snart svant. Hun hadde Marius. Den unge mannen kom, den gamle mannen blev borte; slik er livet. – Dessuten hadde Cosette i mange år vært vant til å se gåter omkring sig; et menneske som har hatt en hemmelighetsfull barndom, er alltid beredt på å måtte gi avkall på noget. Hun blev ved med å kalle Jean Valjean «far». ({{page|245}} ...)]
• fornaglet: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• fornedring: [pelen», og de foretrekker selv av ydmykhet dette uttrykket som rommer tanker om straff og fornedring. «Soningen» er en gjerning som sjelen går ganske op i. Søsteren ved pælen vilde ikke snu sig om, så lynet slo ned like bak henne. Dessuten ligger alltid en søster på kne foran det hellige sakramente, en time om gangen. De løser hverandre av som soldater på post. Det er «Den evige tilbedelse». ({{page|56}} ...)]
• fornektet: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• fornemste: [Han hadde ikke annet å leve av enn den lille halve eskadronschefslønnen, og hadde leid det aller minste huset han kunde finne i Vernon, og bodde som vi har sett alene der. Under keiserdømmet hadde han funnet tid til å ekte frøken Gillenormand. Den gamle storborgeren hadde vært bunnergerlig, men hadde til slutt gitt efter med et sukk, idet han sa: «De fornemste familier kan bli nødt ({{page|140}} ...)]
• fornuftige: [Jean Valjean blev ved med å smile: «Om De nu tok mig tilbake, herr Pontmercy, vilde det gjøre mig til en annen enn den jeg er? Nei. Gud har tenkt som De og jeg, og han skifter ikke mening; det er bra at jeg går bort. Døden er en god ordning. Gud vet bedre enn oss hvad vi trenger til. At dere får være lykkelige, at herr Pontmercy må få eie Cosette, at ungdommen elsker morgenen, at det rundt om dere barn er syriner og nattergaler, at livet for dere blir som et vakkert grønnsvær i sol, at all himmelens fryd fyller deres sjel, og at jeg som ikke lenger er til nogen nytte, dør, at det er bra alt sammen, er sikkert og visst. Hør nå, la oss være fornuftige, ikke noget er lenger mulig, jeg føler at alt er forbi. For en time siden besvimte jeg. Og dessuten drakk jeg siste natt hele den vannkannen der full av vann. Hvor mannen din er god, Cosette! Du har det meget bedre hos ham enn hos mig.» ({{page|351}} ...)]
• fornøielsene: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• fornøielser: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• forord: [ner, fikk han voldsom hjertebank. Hun hadde damaskeskjole og tyllhatt akkurat som dagen før. Han hørte en skjønn stemme som måtte være «hennes stemme». Hun snakket rolig og var meget vakker; det følte han, ennu han prøvde ikke å se på henne. – Han tenkte imidlertid at hun nok vilde ha sett på ham med aktelse og undring hvis hun hadde visst at han var den virkelige forfatteren til den artikkelen som Neufchåteau under sitt navn hadde satt som forord i den nye Gil Blas-utgaven. – Han gikk forbi benken til enden av alléen, vendte og gikk ennu en gang forbi den vakre piken. Denne gangen var han meget blek, og han følte sig meget uvel. Han fjernet sig fra benken og fra den unge piken, og mens han gikk der med ryggen til, tenkte han sig at hun så på ham, og det fikk ham til å snuble. ({{page|201}} ...)]
• forordnet: [Dagen efter og dagen derefter, hver dag gjentok det samme sig. Gamle Mabeuf gikk ut med en bok og kom hjem med nogen penger. Bok efter bok gikk samme veien. – Hver kveld før han la sig, brukte han å lese nogen sider i Diogenes Laërtius. Det gikk nogen uker. Plutselig blev mor Plutarque syk. Sykdommen blev stadig verre. Og en dag forordnet legen nogen dyre medisiner og en sykepleierske. Mabeuf åpnet bokskapet. Det var ikke flere bøker igjen. Den eneste han hadde tilbake var Diogenes Laërtius. Han stakk den sjeldne boken ({{page|25}} ...)]
• forordninger: [Det er skikk og bruk at biskopene nevner sine døpenavn i spissen av sine hyrdebrev og forordninger, og stiftets fattige hadde med en slags kjærlighetens instinkt ({{page|11}} ...)]
• forover: [Med det samme legen hadde tørket av Marius’ ansikt og ganske lett rørte ved de lukkede øielokkene, gikk en dør op i bakgrunnen av værelset, og en lang, blek skikkelse kom inn. – Det var bestefaren. Oprøret som hadde vart i to dager, hadde ophisset og optatt Gillenormand. Han hadde ikke fått sove natten før, og han hadde hatt feber hele dagen. Om kvelden hadde han lagt sig meget tidlig efter å ha sagt at hele huset skulde låses omhyggelig, og trett som han var, hadde han sovnet. Men gamle folk sover lett. Gillenormands værelse lå like ved siden av dagligstuen, og så omsorgsfulle de enn hadde vært, hadde støien vekket ham. Da han undret sig over lyset som kom gjennom dørsprekken, hadde han stått op av sengen og famlet sig frem i mørket. Han stod på dørterskelen med den ene hånden på dørlåsen, med hodet bøid litt forover; klædd i en hvit slåbrok som hang rett ({{page|189}} ...)]
• forpaktergården: [Bortimot klokken fire vaklet og vek den engelske linje. Plutselig så en på ryggen av høidedraget ikke annet enn artilleri og tiraljører; de andre blev borte. Regimentene som blev drevet vekk av de franske bomber og kuler, trakk sig tilbake til den senkningen der veien går til forpaktergården Mont-Saint-Jean. – «Tilbaketoget er begynt,» ropte Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• forpakterne: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• forpaktningskontrakter: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• forpint: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• forpinte: [Hvad skulde han gjøre? Det var ikke lenger tid til å gå tilbake. Det han hadde sett røre sig i mørket et stykke bak ham, var uten tvil Javert og følget hans. Javert hadde nu rimeligvis nådd frem til begynnelsen av den gaten der Jean Valjean stod. Javert kjente åpenbart denne lille labyrinten og hadde i tide sendt en av mennene sine for å vokte utgangen. Disse gjetningene, som syntes riktige nok, hvirvlet lynsnart gjennom Jean Valjeans forpinte hjerne, lik en støvsky for et vindkast. Han så bortover blindgaten; den var sperret. Han så bortover til venstre. Der stod en skiltvakt. Han så denne mørke skikkelsen tegne sig sort mot brolegningen som lyste hvit i måneskinnet. Gikk han den veien, falt han i armene på vakten, gikk han tilbake, kastet han sig i armene på Javert. Jean Valjean følte det som om han var fanget i et nett som langsomt snørte sig sammen om ham. Han så rådløs mot himmelen. ({{page|24}} ...)]
• forplantet: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• forpliktelser: [mercy, det er ikke sunn sans i det, men jeg er et ærlig menneske. Ved å nedverdige mig i Deres øine, vokser jeg i mine egne. Det har hendt mig en gang før, men mindre smertefullt; det var ikke noget. Ja, et ærlig menneske. Det vilde jeg ikke ha vært om De ved min feil hadde blitt ved med å akte mig: nå, da De forakter mig, er jeg det. Der hviler den skjebnen over mig at jeg aldri kan nå annen aktelse enn en som er stjålet, og den ydmyker og nedverdiger mig i mitt indre, og for at jeg skal kunde akte mig selv, må jeg bli foraktet av andre. Da kan jeg reise mig igjen. Jeg er en galeislave som adlyder sin samvittighet. Jeg vet godt at dette ikke hører nogensteds hjemme. Men hvad kan jeg gjøre ved det? Slik er det. Jeg har påtatt mig forpliktelser mot mig selv. Jeg overholder dem. Det er møter som binder oss, det er tilfelle som drar oss inn i plikter. Ser De, herr Pontmercy, det har hendt mig meget i livet.» ({{page|305}} ...)]
• forpostfektning: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• forpustete: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• forrest: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• forretningsfører: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• forretten: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• forrettigheter: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• forrevet: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• forrykt: [Ved hver ny vending til det bedre, blev bestefaren stadig mere forrykt. Han gjorde rent mekanisk en rekke handlinger skapt av fryd; han gikk op og ned trappene uten å vite hvorfor. En nabo, som forresten var vakker, blev ganske overrasket da hun en morgen fikk en stor blomsterbukett; det var Gillenormand som hadde sendt den til henne. Ektemannen blev sjalu og laget scener. Gillenormand prøvde å ta Nicolette på fanget; han kalte Marius «herr baron» og ropte: «Republikken leve». Hvert øieblikk spurte han legen: «Er det ikke så at det ikke lenger er nogen fare?» Han så på Marius ({{page|245}} ...)]
• forråd: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• forrådshytte: [| Forrådshytte i Høialpene || style="text-align:right" | 100 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• forrådte: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• forræder: [«Nå ja, du har kanskje handlet klokt. Arbeiderne som kommer imorgen for å stoppe hullet igjen, vilde ha funnet figuren som var glemt igjen der, og de hadde kundet følge sporet ditt trinn for trinn, stykke for stykke, til de fant dig. Nogen har gått gjennom kloakken. Hvem? Hvor er han gått ut? Har nogen sett ham komme ut? Politiet har en god nese. Kloakken er en forræder og sladrer. Et slikt funn er sjeldent, det vekker opsikt; det er ikke mange som bruker kloakken til forretninger. Men elven bruker all verden. Elven er en ordentlig grav. Om en måned fisker de op mannen nede ved Saint-Cloud. Javel, hvad er dette for noget? Det er åtsel! Hvem har drept den mannen? Paris! Og politiet undersøker ikke mer. Du har gjort riktig.» ({{page|189}} ...)]
• forrædersk: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• forræderske: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• forsagelse: [fikk tanker om forsagelse og ensomhet til å spire frem ({{page|11}} ...)]
• forsamlingen: [forsamlingen av fremskutte menn ideer som endret for ({{page|11}} ...)]
• forsamlingshus: [under det kalkede tapetpapiret i frøken Baptistines værelse. Før det blev hospital hadde huset vært borgerskapets forsamlingshus. Derav denne utsmykningen. Værelsene hadde røde murstensgulv som blev vasket hver uke; ({{page|11}} ...)]
• forsangerinnene: [Priorinnen trakk pusten, så vendte hun sig til Fauchelevent: «Far Fauvent, er det en avtale?» – «Det er en avtale, ærværdige moder.» – «Kan vi lite på Dem?» – «Jeg lyder.» – «Det er bra.» – «Jeg vier mig helt til klostret.» – «Vel. De spikrer igjen kisten. Søstrene bærer den til kapellet. Dødsmessen blir lest. Så går alle tilbake til klostret. Mellem klokken elleve og midnatt kommer De med jernstangen. Alt sammen skjer i dypeste hemmelighet. Det blir ikke andre i kapellet enn de fire forsangerinnene, moder Ascension og Dem.» – «Og søsteren ved pælen.» – «Hun vender sig ikke.» – «Men hun hører.» – «Hun lytter ikke og dessuten: Det som klostret vet, kjenner verden ikke noget til.» ({{page|56}} ...)]
• forsangermødrene: [«Jeg skal gjøre alt for å vise iver i klostrets tjeneste. Det er altså avtalen. Jeg spikrer igjen kisten. Klokken elleve presis er jeg i kapellet. Forsangermødrene er der, og søster Ascension er der. Det hadde vært bedre om vi hadde vært to mannfolk. Men det er det samme! Jeg har med brekkstangen. Vi åpner gravhvelvingen og senker kisten ned, og så lukker vi igjen hvelvingen. Noget spor blir det ikke å se. Myndighetene kommer ikke til å ha nogen mistanke. Ærverdige moder, alt er altså i orden?» – «Nei.» – «Er det ennu mer?» – «Den tomme likkisten.» ({{page|56}} ...)]
• forseelsene: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• forseggjort: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• forsegle: [På den hvite margen skrev han et par linjer, brettet papirlappen sammen uten å forsegle den og gav den til en ({{page|45}} ...)]
• forseglede: [fikk svaret: «Hvorfor? Klokken er tre. Klokken fire er vi døde alle sammen.» Da det ikke var mere å spise, hadde Enjolras forbudt å drikke. Han nedla forbud mot vin og utdelte brennevin i porsjoner. De hadde i kjelleren funnet femten forseglede flasker. Enjolras og Combeferre undersøkte dem, og Combeferre sa: «Det er av far Hucheloups gamle lager, han var først kjøpmann.» – «Det må være virkelig god vin,» sa Laigle. «Det er heldig at Grantaire sover. Hadde han vært på benene, hadde det vært vanskelig å redde de flaskene.» Tross knurring forbød Enjolras å røre de femten flaskene, og for at ingen skulde gjøre det, satte han dem under det bordet som far Mabeuf lå på. ({{page|123}} ...)]
• forsete: [forsete av kardinal Fesch. Myriel var en av de fem og ({{page|11}} ...)]
• forside: [Ilden fra angriperne blev ved. Geværskudd og kardeskskudd vekslet med hverandre, i virkeligheten uten å gjøre særlig skade. Bare den øverste delen av vertshusets forside var blitt noget ødelagt, vinduene i annen etasje og kvistvinduene var blitt knust av kardeskene. De av forsvarerne som hadde stått der, hadde måttet trekke sig tilbake. Forresten er det en taktikk ved barrikadeangrep å skyte lenge for å få oprørerne til å bruke op ammunisjonen, hvis de skulde gjøre den feilen å svare på ilden. Når det så viser sig ved at ilden avtar, at de hverken har kuler eller krutt, gjør en stormangrep. Enjolras hadde ikke falt i den snaren. Barrikaden svarte slett ikke. ({{page|123}} ...)]
• forsikringer: [Så vendte han sig til Hvit igjen og drev på med å klage over at de ikke hadde klær, over at konen var syk og trengte lege og medisin og at de ikke hadde en skilling i huset, over at en kunstner hadde sunket så dypt at han var glad over å få en skilling, over at de ville bli kastet på gaten den neste dagen, blandet med forsikringer om at han stadig preket dyd og moral og gudsfrykt for døtrene og sluttet med å si: «Jeg skylder omtrent seksti francs i husleie.» – Jondrette løi. Selv for et år vilde det ikke vært mere enn førti francs, og Marius hadde betalt for et halvår. – Hvit tok fem francs op av lommen og la dem på bordet. Jondrette fikk tid til grettent å hviske til den eldste datteren: «Kjeltring! hvad vil han jeg skal gjøre med fem francs. Det er ikke engang nok for stolen og ruten. Ikke engang til omkostningene.» ({{page|217}} ...)]
• forsiktige: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• forsiktighetsregler: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• forskansningene: [Da de hørte skuddene og soldatenes dødsskrik, hadde angriperne raskt stormet forskansningene og snart så en i halv mannshøide over brystvernet borgergardister, linjesoldater, nasjonalgardister, med geværer i neven. De dekket alt mere enn to tredjedeler av barrikaden, men de sprang ennu ikke ned i det indre av den; de fryktet kanskje en eller annen felle. Skinnet fra fakkelen kastet bare lys på bajonettene, de lodne luene og den øverste delen av de engstelige og harme ansiktene. ({{page|84}} ...)]
• forskjelligfarvede: [for hver tretti de vokter. De vever meget vakre forskjelligfarvede ullbånd, og spiller fjellsanger på små fløiter ({{page|11}} ...)]
• forskjønner: [Vi hører ikke til dem som forskjønner krigen. Når leiligheten byr sig frem, sier vi sannheten. Krigen eier en fryktelig skjønnhet som vi slett ikke har lagt skjul på, men den eier også, la oss innrømme det, adskillig heslig. Noget av det mest påfallende, er den raske plyndringen av alle de døde efter seieren. Dagningen som følger efter et slag, bryter alltid frem over nakne lik. ({{page|299}} ...)]
• forskrekkede: [og forskrekkede øiekast vilde han ha kunnet gjette at ({{page|45}} ...)]
• forskrekket: [Mannen i den gule frakken var åpenbart ikke fra det kvarteret og kanskje slett ikke fra Paris, for han visste ikke noget om dette. Da kongevognen omgitt av en sølvgalonert gardeeskadron klokken to kom farende ut på boulevarden, så han overrasket, næsten forskrekket ut. Han var alene i sidealléen, og han gjemte sig straks bak et hjørne, men han blev likefullt opdaget av hertugen av Havré. Hertugen som var kaptein for de gardister som tjenestegjorde den dagen, satt i vognen like overfor kongen. Han sa til Hans Majestet: «Det er en mann som ser temmelig skummel ut.» Politibetjentene som ryddet veien for kongen, så ham også, og en av dem fikk også ordre til å følge efter ham. Men mannen stakk sig vekk i de øde smågatene i forstaden, og da mørket falt på, mistet politibetjenten sporet. ({{page|344}} ...)]
• forskriftene: [Jean Valjean som i den sinnsstemningen han hadde vært i et øieblikk før, ikke vilde ha snakket til eller svart nogen, følte sig uimotståelig drevet til å snakke til denne gutten: «Nå, lille gutt, hvad er det i veien med dig?» – «Å, det at jeg er sulten,» svarte Gavroche likefremt, og så la han til: «Du kan selv være lillegutt.» – Jean Valjean lette i lommen og tok frem en femfrancs. Men Gavroche, som var en slags linerle og som hoppet fra det ene til det andre, hadde tatt op en sten. Han hadde fått øie på løkten. – «Hvad for noget!» ropte han, «har dere løkter enda her på denne kanten. De retter Dem ikke efter forskriftene. Det er ulovlig. Ut med den.» – Dermed kastet han stenen mot gateløkten så glasset falt ned med ({{page|103}} ...)]
• forskutt: [til liv av Gud. Den som blir forskutt av brødrene, blir ({{page|11}} ...)]
• forskyte: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• forslitt: [brød i denne hulen, men ennu var det tobakk. Han skrev vel et slikt brev som de Marius hadde lest. På et hjørne av bordet lå en gammel rødlig, forslitt bok, og det lille gammeldagse leiebiblioteksformatet tydet på at det var en roman. Tittelen stod utenpå med store bokstaver: «GUD, KONGEN, ÆREN OG DAMENE, AV DUCRAY DUMINIL, 1814.» ({{page|217}} ...)]
• forslitte: [Han stanset i døren som om han ventet at nogen skulde si: «Kom inn.» På grunn av lampeskjermen kunde en ikke se at klærne var forslitte. Det eneste en så, var det rolige og alvorlige, men underlig triste ansiktet. – Gillenormand som var lammet av undring og glede, kunde ({{page|9}} ...)]
• forsmådde: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• forsoningsbønnen: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• forspannet: [Gavroche som var travelt optatt og strålende, syntes å ha tatt på sig å få alt i gang. Han kom og gikk, løp op og ned og op igjen, larmet og tindret av fryd. Han syntes å være der for å sette mot i alle sammen. Han var som en virvelvind. En så ham hele tiden og hørte ham alltid. Han fylte luften og var overalt på en gang. Det var en allestedsnærværenhet som virket næsten plagsom, det var ikke fred å få for ham. Han ertet dem som stod og hang, han egget op de dovne, han satte liv i de trette, han uroet dem som falt i tanker, fikk humør i en, fikk en annen til å puste ut og en tredje til å bli rasende, og satte fart i alle sammen, gjorde narr av en student, skjelte ut en arbeider; han stilte sig op, stanset, gikk igjen, fløi frem og tilbake gjennom larm og strev, hoppet hit og dit, brummet, summet, og plaget hele forspannet: fluen på revolusjonens veldige vogn. ({{page|53}} ...)]
• forspillet: [hvite, stramme strømper vise leggene sine. Dette forspillet tiltalte ham og Blachevelle elsket. Den han elsket ({{page|105}} ...)]
• forspilt: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• forsprang: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• forstad: [i den gamle forstad nedenfor byen hadde sett ham stanse ({{page|45}} ...)]
• forstadsbarn: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• forstadsboere: [Mange søndagsklædde forstadsboere, nogen med sølvliljer akkurat som borgerskapet, spilte ringspill, red på ({{page|105}} ...)]
• forstanderen: [sig så brått til forstanderen: «Hvor mange senger tror ({{page|11}} ...)]
• forstands: [Denne mannen var åpenbart langt fra å eie de fine forstands- og åndsfølelser, som gjør en var overfor tingenes ({{page|45}} ...)]
• forsteningen: [Bestefaren satte i å le, pipende og uhyggelig, mens han hostet og snakket. «Ha! ha! ha! Slik har De tenkt: Jeg går til den gamle parykkblokken, det latterlige fehodet. Så leit det er at jeg ikke er fem og tyve år! Da skulde jeg gi Dem en god dag. Men det er det samme, jeg sier: «Gamle idiot, du er altfor glad over å se mig, jeg skal gifte mig med frøken ingenting, datter av herr ingenting, jeg har ingen skjorte, hun har ingen serk, det passer bra; jeg kastet min fremtid overbord, min ungdom, mitt liv; jeg har lyst til å ta en dukkert ned i elendigheten med en kone om halsen; du må gi ditt samtykke! Og så samtykker den gamle forsteningen. Som du vil, bare gift dig … Aldri, vennen min, aldri!» – «Far!» – «Aldri!» ({{page|9}} ...)]
• forsterket: [trum. Det holdt fremdeles stand. Wellington forsterket det. Han trakk dit Hill, som stod ved Merbe-Braine, og Chassé som stod ved Braine-l’Alleud. ({{page|299}} ...)]
• forsterkninger: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• forstillelse: [Da den forfulgte kom til grushaugen som stakk lik et nes frem fra kaien til strandbredden, gikk han utenom odden og blev borte for den andre. Forfølgeren kunde heller ikke sees; han nyttet dette til å gi op all forstillelse og til å gå meget fort. Få øieblikk efter var han ved grushaugen og gikk utenom den. Der stoppet han i undring. Mannen han jaget, var der ikke. Den bluseklædde mannen var aldeles vekk. Stranden strakte sig knapt tredve skritt fra det stedet der grusdyngen lå, så senket den sig under vannet som slo mot kaien. Flyktningen kunde ikke ha hoppet i Seinen og heller ikke klatret op på kaien uten å være blitt sett av ham som kom efter. Hvor var det blitt av ham? ({{page|189}} ...)]
• forstillingen: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• forstue: [Leiligheten i l’Homme-Armégaten lå mot en bakgård i tredje etasje, og var på to soveværelser, en spisestue, og ved siden av den lå kjøkkenet der det var et avlukke med en feltseng til Toussaint. Spisestuen gjorde også tjeneste som forstue og lå mellem de to soveværelsene. Leiligheten var forsynt med alt nødvendig. ({{page|103}} ...)]
• forstyrrede: [Han gikk rett bort til den mannen han hadde sett i haven. I hånden hadde han den pengerullen som han hadde lagt i vestelommen. Mannen bøide hodet og så ikke at han kom. Med nogen få skritt var Jean Valjean borte hos ham. «Hundre francs,» ropte han. Det gav et rykk i mannen, og han så op. – «Hundre francs å tjene,» gjentok Jean Valjean, «hvis De gir mig husly i natt.» – Månen skinte rett på Jean Valjeans forstyrrede ansikt. – «Hva, er det Dem, far Madeleine?» sa mannen. – Dette navnet uttalt på denne måten, i denne mørketimen, på dette ukjente stedet av et ukjent menneske, fikk Jean Valjean til å fare tilbake. ({{page|24}} ...)]
• forstyrrelser: [Den ilden som blev rettet mot barrikaden, voldte næsten ikke forstyrrelser inne i den. Der hadde de gjennomlevd næsten alle omvekslinger. Stillingen som var kritisk, hadde vært faretruende og vilde utvilsomt snart bli fortvilet. Men dess mørkere utsiktene blev, dess mere purpurrødt flammet heltemotet over barrikaden. Enjolras, den tapreste av dem alle, stod alvorlig, lik en ung spartaner som vier sig til undergangen. ({{page|123}} ...)]
• forstå: [«Hør, herr Pontmercy,» sa han, «hvis De tillater det, vil jeg gjerne komme og se henne. Jeg forsikrer Dem at jeg ønsker det meget. Hvis jeg ikke hadde brydd mig om å se Cosette, vilde jeg ikke ha kommet med den tilståelsen jeg har gjort, jeg vilde ha reist; men fordi jeg ønsker å bli på det stedet der Cosette er og kunde se henne, må jeg ærlig si Dem alt. De skjønner det jeg mener, ikke sant? Det er noget som er lett å forstå. De skjønner hun har vært hos mig i ni år. Først bodde vi i den rønnen ved bulevarden, så i klostret og til slutt nær Luxembourg-parken. Det var der De så henne første gang. De husker nok at hun hadde blå plysjhatt. Så bodde vi i Invalidekvarteret, der det var en have med et gitter rundt, Plumetgaten. Jeg bodde i en liten bakgård der, jeg kunde høre når hun spilte piano. Slik var mitt liv. Vi var aldri fra hverandre. Det varte ni år og nogen måneder. Jeg var som en far for henne, og hun var mitt barn. Jeg vet ikke om De skjønner mig, herr Pontmercy, men å reise min vei nå, ikke se henne mer, ikke snakke med henne mer, det vil bli vanskelig. Hvis De ikke finner det altfor galt, vil jeg gjerne av og til komme her og se Cosette. Jeg skulde ikke komme ofte. Jeg skulde ({{page|305}} ...)]
• forståelse: [Hun trodde det var veldig langt fra Paris. Hun syntes at hun hadde begynt med å leve i en avgrunn og at det var Jean Valjean som hadde trukket henne op av den. Barndommen stod for henne som en tid da det myldret omkring henne av tusenben, edderkopper og slanger. Hun hadde ikke nogen klar forståelse av om hun ({{page|319}} ...)]
• forstæder: [Takket være mannen fra Paris forstæder seiret revolusjonen sammen med armeen over Europa. Han synger, ({{page|105}} ...)]
• forstøtte: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• forsvarets: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• forsvarsløs: [Hvad var dette? En var i bunn og grunn blitt forsvarsløs; han var blitt ganske fortumlet. Hvad skulde han stole på? Alt det en hadde vært overbevist om, styrtet sammen. skulde ikke alt det være sikkert, som stod i den instruksen staten gav tjenestemennene! kunde en kjøre sig fast når en gjorde sin plikt? Var det virkelig sant at en gammel forbryter som var tynget av domfellelser, kunde reise sig igjen og til slutt ha retten på sin side? Var det trolig? Var det tilfelle da loven hadde å trekke sig tilbake overfor den forvandlede forbrytelse og stamme frem undskyldninger. ({{page|231}} ...)]
• forsvarsraseriet: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• forsvarsstilling: [Røverne, som blev redde, styrtet bort til våpnene som de hadde slengt bort i krokene da de prøvde å komme sig vekk. På mindre enn et sekund stod de syv mennene i forsvarsstilling, fryktelige å se til, den ene med øksen, den andre med nøkkelen, den tredje med kjeppen, de andre med brekkjern, hammer og tang. Thénardier med kniven i neven. Madame Thénardier grep en svær brosten som lå borte i kroken ved vinduet og som døtrene brukte å sitte på. ({{page|217}} ...)]
• forsvarssystem: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• forsvarstalen: [Da han kom inn, holdt forsvareren nettop på å slutte forsvarstalen. Opmerksomheten var hos alle spent til det ytterste. Saken hadde vart i tre timer. I tre timer hadde denne skaren sett en mann, en ukjent, en elendig, som enten var i høi grad dum eller overordentlig klok, litt efter litt segne under vekten av en skrekkelig sannsynlighet. Som nevnt var mannen en landstryker som blev funnet på en mark mens han bar på en gren modne epler, ({{page|202}} ...)]
• forsvarsvåben: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• forsvinn: [ral,» sa Thénardier og løftet hodet. – «En oberst,» svarte Marius ophisset. «Jeg gir ikke en skilling for en general. Og så kommer De her med kjeltringstreker. Jeg sier Dem at De har gjort alle slags forbrytelser. Gå! Forsvinn! Vær lykkelig om De kan. Å, De uhyre. Der har De tre tusen francs til. Ta dem. De reiser imorgen til Amerika med Deres datter. For konen Deres er død, motbydelige løgnhals. Jeg skal passe på at De kommer av gårde, kjeltring, og da skal jeg utbetale Dem tyve tusen francs. Reis og la Dem henge et annet sted.» – «Herr baron,» svarte Thénardier og bukket til jorden, «min evige takknemlighet.» ({{page|351}} ...)]
• forsyningssoldatene: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• forsøkene: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• forsølvet: [tidligere forsølvet kobberkrusifiks festet på et loslitt ({{page|11}} ...)]
• forsømme: [En må vise den rettferd mot politiet på den tiden at selv under de alvorligste offentlige urolighetene gjorde det rolig sin plikt. Et oprør var aldri i dets øine påskudd til å la forbryterne få fritt slag eller å forsømme samfundet fordi styret var i fare. Den daglige tjenesten gikk punktlig som vanlig ved siden av den særlige tjenesten. Midt under en uberegnelig politisk hendelse, under trykket av en mulig revolusjon, «jaget» en politimann en tyv uten å la sig forstyrre av oprøret eller barrikaden. ({{page|189}} ...)]
• forsømmelig: [År for år vokste barnet, og dets elendighet også. Mens Cosette var ganske liten, var hun syndebukken for de to andre barna. Straks hun blev litt større, det vil si da hun var fem år, blev hun tjenestepike i huset. – Fem år? vil en si, det er utrolig. Men det er sant. Lidelser skapt av samfundsforholdene rammer alle alderstrinn. Cosette måtte gå ærender, feie værelsene, gårdsplassen og hagen, vaske op, ja endog slepe tunge bører. Thénardiers mente å ha så meget mere rett til dette fordi moren, som fremdeles var i Montreuil-sur-Mer, blev forsømmelig med betalingen; hun var kommet nogen måneder på efterskudd. ({{page|105}} ...)]
• forsømt: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• forsømte: [Morgenen efter i lysningen satte han sig ute i haven, og hele dagen kunde en se ham sitte urørlig med senket hode, mens han stirret ned i de forsømte blomsterbedene. Av og til regnet det. Den gamle mannen syntes ikke legge merke til det. Om eftermiddagen brøt det ut en uvanlig støi inne i Paris. Det lød lik geværskudd og rop fra en folkemasse. Far Mabeuf løftet på hodet. Han fikk se en gartner som gikk forbi, og sa: «Hvad er det for noget?» – Gartneren svarte med spaden på nakken og ganske rolig: «Det er oprør.» – «Hva, oprør?» – «Ja. De slåss.» – «Hvorfor slåss de?» – «Ja, Gud veit,» sa gartneren. – «På hvilken kant?» – «Borte ved arsenalet.» ({{page|25}} ...)]
• fortapelse: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• fortapte: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• fortauet: [Portnerkonen gav sig med en gammel kniv til å ruske op gresset som vokste mellem de stenene hun kalte fortauet sitt, og mens hun holdt på med dette, brummet hun: «Det er synd. En gammel mann som er så ordentlig. Han er så hvit som en høne.» – Nederst i gaten fikk hun se en av legene i strøket, som gikk forbi; hun tillot sig å be ham gå op: «Det er i tredje etasje,» sa hun til ham. «De kan bare gå rett inn. Da mannen aldri står op av sengen, står nøkkelen alltid i døren.» Doktoren så til Jean Valjean og snakket med ham. Da han gikk ned igjen, spurte portnerkonen: «Nå, herr doktor?» – «Ja, han er meget dårlig.» – «Hvad er det som feiler ham?» – «Alt og ingenting. Det er åpenbart at han har mistet en han er glad i. En kan dø av det.» – «Hvad sa han til Dem?» – «Han sa han hadde det godt.» – «Kommer De igjen, herr doktor?» – «Ja,» svarte lægen. «Men det trengtes at en annen kom enn mig.» ({{page|351}} ...)]
• forte: [og i det øieblikk Marius åpnet døren og skulde gå ut, tok han fire lange, forte skritt, grep Marius i kraven, trakk ham ivrig inn i værelset igjen, slengte ham ned i en lenestol og sa: «Fortell mig det.» – Det var det ene ordet «far» fra Marius som hadde virket til denne omveltningen. Marius så forvirret på ham. Gillenormands omskiftende ansikt hadde nu et uttrykk av barsk godmodighet. ({{page|9}} ...)]
• fortenkte: [Det gikk et kvarters tid. Så kom priorinnen tilbake og satte sig i stolen igjen. Begge lot til å være fortenkte. Vi skal efter beste evne gi et stenografisk referat av den samtalen de hadde. ({{page|56}} ...)]
• fortettet: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• fortjene: [For øvrig var Jean Valjean lykkelig, og han sa til sig selv at han i virkeligheten ikke hadde lidd nok til å fortjene en slik strålende lykke, og han takket Gud av hele sin sjel fordi han hadde tillatt at han elendige menneske blev elsket av dette uskyldige vesen. ({{page|319}} ...)]
• fortjenstfullt: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• fortrakk: [Det lot til at Javert ikke hørte. Han stirret på Jean Valjean med sitt skarpe blikk, mens den rynkede haken skjøv leppene op under nesen. Et tegn på barske tanker. Endelig slapp han Jean Valjean, rettet sig op, tok køllen i neven og mumlet som i drømmer: «Hvad gjør De her? Og hvad er det der for et menneske?» – Han blev ved med ikke å dutte Jean Valjean. Jean Valjean svarte, og det var som om lyden av stemmen hans vekket Javert. «Det var nettop om ham jeg vilde tale til Dem. Gjør med mig hvad De vil, men hjelp mig å få ham hjem. Det er det eneste jeg ber Dem om.» – Javerts ansikt fortrakk sig slik som det alltid gjorde når nogen trodde de kunde få ham til å lempe sig. Han sa imidlertid ikke nei. Han bøide sig igjen, tok et tørklæ op av lommen, dyppet det i vann og tørket av Marius’ blodige panne. – «Den mannen var med på barrikaden,» sa han halv- ({{page|189}} ...)]
• fortreffelige: [hundre og sytten favner, og hr. Bombarda, den fortreffelige gjestgiver, gir dere disse tre hundre og sytten favner ({{page|105}} ...)]
• fortreffelighet: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• fortrinnsvis: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• fortro: [Jean Valjean skalv som et dyr, jaget op på ny. Bare ett håp hadde han: at mennene kanskje ikke hadde kommet ut på broen og ikke hadde sett ham i det øieblikket da han gikk over den store oplyste plassen med Cosette ved hånden. I så fall kunde han kanskje slippe unda om han gikk gjennom den lille gaten foran sig og prøvde å nå oplagsplassene, markene, akrene, de ubebygde strøkene. – Han mente at han kunde fortro sig til denne lille stille gaten og gikk inn i den. ({{page|24}} ...)]
• fortrolige: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• fortrollet: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• fortropp: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• fortroppen: [Bülow hadde virkelig ikke rørt sig. Fortroppen var meget svak og kunde ikke utrette noget. Han måtte vente på hovedstyrken og hadde ordre til å samle troppene før han rykket frem; men klokken fem gav Blücher likevel Bülow ordre til å gå til angrep og sa: «Vi må skaffe den engelske armé luft.» ({{page|299}} ...)]
• fortsetter: [kan være utslettet av foreldelse for lover og ved anger hos Gud. Jeg snakker om ganske nye kjensgjerninger, virkelige kjensgjerninger som inntil nu ikke er kjent av politiet. Jeg fortsetter. Denne mannen har trengt sig inn i Deres tillit og næsten i familien under et falsk navn. Jeg skal si Dem hans virkelige navn. Og jeg skal si Dem det for ingenting.» – «Jeg hører.» – «Han heter Jean Valjean.» – «Jeg vet det.» – «Jeg skal, også gratis, si Dem hvem han er.» – «Si det.» – «Det er en tidligere galeislave.» – «Jeg vet det.» – «Ja, De vet det, fordi jeg har hatt den ære å si Dem det.» – «Nei, jeg visste det allerede.» ({{page|351}} ...)]
• fortærende: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• fortærer: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• fortøid: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• forundrede: [hørerne vakt en mumling som spådde ille for anklagede, en mumling som steg og varte lenger for hver ny uttalelse. Anklagede hadde hørt på dem med det forundrede ansiktet som efter det statsadvokaten sa, var hans beste forsvar. Ved den første erklæringen hørte gendarmene som satt ved siden av ham, at han mumlet mellem tennene. «Jamen var det noget til kar.» efter den andre sa han litt høiere og med en næsten tilfreds mine: «Han var god.» efter den tredje ropte han: «Storartet.» ({{page|202}} ...)]
• forundringspakke: [og lukke paradoksenes forundringspakke. Dere skal vite, ({{page|105}} ...)]
• forutbestemmelse: [Jean Valjean begynt å lære henne å lese. Når han lot barnet stave, tenkte han stundimellem på at da han lærte å lese på slaveriet, hadde det vært med tanken på å gjøre skade. Denne tanken var blitt til det at han nu lærte et barn å lese. Og den gamle galeislaven smilte, et tankefylt, gledesstrålende snill. Han følte det som en forutbestemmelse fra oven, som utslag av en ikke menneskelig vilje, og han seg bort i tanker. – Lære Cosette å lese og la henne leke, det fylte næsten hans liv. Og så talte han med henne om hennes mor og fikk henne til å be. Hun kalte ham «far», og visste ikke noget annet navn på ham. ({{page|9}} ...)]
• forutbestemt: [Jean Valjean hadde tatt Toussaint med, noget som han ellers aldri hadde gjort når de var borte. Han ante at han kanskje aldri kom tilbake til Plumetgaten, og han kunde ikke la Toussaint bli tilbake der. Han følte dessuten at hun var tro og trofast. Toussaint var som forutbestemt til å bli Jean Valjeans tjener; hun var ikke nysgjerrig. Hun stammet frem: «Jeg er slik. Jeg gjør det jeg har å gjøre; resten er ikke min sak.» ({{page|103}} ...)]
• forutbestemte: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• forvandlingens: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• forvanske: [I barnedagene hadde han fått sig inngitt restaurasjonens dom over Bonaparte. Og alle den tidens fordommer, interesser og instinkter gikk ut på å forvanske Napoleon. Han blev endog mere avskydd enn Robespierre. Tiden hadde dyktig evnet å nytte ut nasjonens tretthet og mødrenes hat. Bonaparte var blitt et næsten sagnaktig uhyre, og for å gjøre det klart for folket som ({{page|140}} ...)]
• forvarte: [Han måtte være dypt fortenkt, siden han ikke spurte nærmere ut om denne urovekkende redningen gjennom kloakken og heller ikke la merke til at Jean Valjean ikke svarte på spørsmålet. – Jean Valjean lot også til å være optatt av en eneste tanke. – «Han bor i Maraiskvarteret, i Filles-du-Calvairegaten, hos bestefaren. Jeg husker ikke navnet lenger.» – Så lette han i Marius’ klær, tok frem lommeboken, åpnet den siden som Marius hadde skrevet på, og gav den til Javert. – Det var ennu så vidt lyst at en kunde lese. Javert hadde dessuten nattfuglenes skarpsyn. Han tydet de linjene Marius hadde skrevet og brummet: «Gillenormand, Filles-du-Calvairegaten nummer seks.» – Så ropte han: «Kusk!» – En husker at drosjen ventet for alle tilfelles skyld. Javert forvarte Marius’ lommebok. ({{page|189}} ...)]
• forvegg: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• forverret: [I værelset som var oplyst med et lys, var det tre menn, en som stod, en som lå på kne og en som lå i skjorten på gulvet så lang han var. Den som lå på gulvet, var obersten. Av de to andre var den ene doktor, den andre en prest som bad. Obersten var tre dager før blitt angrepet av hjernebetennelse. Da sykdommen brøt ut, hadde han ant at det bar mot døden, og hadde skrevet til Gillenormand og bedt om å få se sønnen. Sykdommen hadde forverret sig. Samme aften som Marius kom til Vernon, hadde obersten fått et feberanfall; han hadde, til tross for at tjenestepiken prøvde å hindre det, stått op av sengen mens han ropte: «Min sønn kommer ikke. Jeg vil gå og møte ham.» Så hadde han gått ut av værelset og hadde falt over ende på gulvet ute i forværelset. Han var død. Det var blitt sendt bud efter doktoren og sognepresten. Doktoren kom altfor sent, sognepresten kom altfor sent. Sønnen kom også altfor sent. – I tusmørke- ({{page|140}} ...)]
• forvikling: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• forvillede: [Jean Valjean vaklet, lot mappen falle og sank ned i den gamle lenestolen som stod ved siden av skjenken, med senket hode og stive, forvillede øine. Han sa til sig selv at det var klart, at livets lys var slukket for alltid, og at Cosette hadde skrevet dette til en eller annen. – Underlig nok hadde Marius på den tiden ennu ikke fått brevet fra Cosette, tilfellet hadde latt det forråde sig til Jean Valjean før det hadde nådd Marius. ({{page|103}} ...)]
• forvirrer: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• forviset: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• forvridd: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• forynge: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• forøvrig: [de mest folkelige ordelag. Forøvrig var han den samme ({{page|11}} ...)]
• fosse: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• fotfeste: [omtrent to fot i firkant. Stenene omkring det var blitt revet op, så det lå omtrent løst. Tvers gjennom gitteret så han en mørk åpning, noget som lignet en skorsten eller brønnåpning. Jean Valjean styrtet dit. Hans gamle fluktkunst skapte som lys i hjernen på ham. Kaste vekk brostenene, løfte op gitteret, ta den livløse Marius på skulderen som en død kropp, stige med denne byrden på ryggen og med støtte av albuer og knær ned i dette som lignet en brønn og som heldigvis ikke var dypt, la det tunge jerngitteret falle igjen over hodet på sig slik at brostenene igjen rullet ned over det, få fotfeste på den stenlagte flaten tre meter under jorden, alt det blev gjort som i en feber med kjempekrefter og i ørnefart. Det hele stod på nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• fotgjengerne: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• fotlange: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• fotringen: [Det var virkelig en galeislave som var blitt satt til å arbeide ombord, og som straks hadde løpt bort til vakthavende officer, og mens mannskapet hverken visste ut eller inn og matrosene skalv og trakk sig tilbake, hadde han bedt officeren om lov til å våge livet for å berge toppgasten. Da officeren nikket, hadde han med et hammerslag slått av lenken som var festet til fotringen; så hadde han tatt en line og entret op vantene. Ingen la da merke til hvor lett denne lenken blev slått av. Det kom de først til å tenke på lenge efter. ({{page|331}} ...)]
• fotspor: [Da han hadde gått omtrent hundre skritt, tok det til å lysne, og det hjalp ham. Fotspor her og der i sanden, gress-strå som var trådt ned, lyng som var knekket, tynne krattgrener som hadde bøid sig og som nu rettet sig ut med yndefull langsomhet, lik en vakker kvinnes armer som strekker sig når hun våkner, – alt det var et slags spor for ham. Han fulgte det, og så tapte han det. Tiden gikk. Han gikk lenger inn i skogen og kom til en slags høide. Der kom han på den tanken å klatre op i et tre. Tross han var gammel, var han kvikk. Det stod en stor bøk der, og Boulatruelle steg op i den så høit han kunde. Det var et godt påfunn. Da han gransket den tetteste og mest ensomme delen av skogen, opdaget han plutselig mannen. – Men ikke før hadde han fått sett ham, blev han borte igjen. ({{page|245}} ...)]
• fotstien: [ved enden av fotstien. Han måtte være meget tørst, for ({{page|45}} ...)]
• fotturen: [hår, langt skjegg. Svetten, varmen, fotturen og støvet ({{page|45}} ...)]
• foy: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• fr: [| style="text-align:right" | || style="text-align:right" | {{nowrap|  Ialt sum fr.}} || style="text-align:center" |  23.– ({{page|344}} ...)]
• fracs: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• fradrag: [francs. Ved andre fradrag som var vanlige, blev summen ({{page|45}} ...)]
• frakke: [Livet blev nu hårdt for Marius. Det å leve av klærne og av uret var ikke noget. Men nu måtte han leve av det en kaller «å suge på labben». Dette fryktelige som rommer dager uten brød, netter uten søvn, kvelder uten lys, ovn uten ild, uker uten arbeide, fremtid uten håp, frakke med hull på albuene, en gammel hatt som får pikene til å le, døren som en finner lukket om kvelden fordi en ikke har betalt leien, grovheter fra portneren og verten, koldfliring fra naboene, ydmykelser, krenket verdighet, ta imot all slags arbeid, avsmak, harme, motløshet. Marius lærte hvorledes en eter i sig alt det, og hvorledes det ofte er det eneste en har å ete. I den alderen da ungdommen føler trang til hovmod, fordi de har trang til kjærlighet, følte han sig hånet fordi han var dårlig kledd og latterlig fordi han var fattig. ({{page|193}} ...)]
• frakkedress: [Ikke noget kunde være mere underlig og broket enn denne flokken. En hadde frakkedress, kavalerisabel og to rytterpistoler, en annen var i skjorteermer med rund ({{page|53}} ...)]
• frakkekravene: [så lukket omhyggelig igjen, derefter hadde han åpnet lemmen og steget ned. Mannen og gutten kjente hverandre straks i mørket; Montparnasse nøide sig med å si: «Vi har bruk for dig. Kom og gi oss en håndsrekning.» Gaminen krevde ikke flere oplysninger: «Her’je,» sa han. – Og så gikk begge bortover mot Saint-Antoinegaten som Montparnasse var kommet fra, og buktet sig fort gjennom den lange rekken av vogner med grønnsaker som kom gjennom den gaten til hallene. Bøndene som satt der på vognene mellem grønnsakene og halvsov med frakkekravene op til ørene mot regnet, så ikke engang på de underlige to som gikk forbi. ({{page|368}} ...)]
• frakkelommene: [Så vendte han sig mot Marius og så skarpt på ham. – «Er De redd?» – «For hva?» – «For disse folkene?» – «Ikke mere enn De er,» sa Marius barskt. Inspektøren så stivt på ham og sa i en slags salvelsesfull høitidelig tone: «De taler som en bra mann og som en ærlig mann. Den modige frykter ikke forbrytere, og den ærlige frykter ikke øvrigheten.» – Marius brøt av: «Ja, det er bra, men hvad vil De gjøre?» – «Leieboerne i den rønnen har vel portnøkkel?» – «Ja.» – «Har De den på Dem?» – «Ja.» – «Gi mig den,» sa inspektøren. Marius tok nøkkelen op av vestelommen og gav den til inspektøren og sa: «Hvis De vil høre på mig, så ta mange folk med.» – Inspektøren så på Marius slik som Voltaire vilde sett på en landsens skolelærer som foreslo ham et rim. Han stakk sine svære hender ned i de veldige frakkelommene og tok frem to små lommepistoler, rakte dem til Marius og sa kort og fort: «Ta disse. Gå hjem. Skjul Dem i værelset Deres. Fyrene må tro at De er gått ut. Pistolene er ladd. To skudd i hver. Fyrene er på vakt. Det er hull i veggen, sa De. Folkene kommer. La det skure en stund. Når De mener tiden er kommet til å fakke ({{page|217}} ...)]
• frakkeskjøtene: [Da mørket falt på, grep Bernard og Bertrand på en mark nær Genappe fatt i frakkeskjøtene på en mann og stoppet ham, en som var forstyrret, fortenkt og uhyggelig å se og som var blitt revet med helt hit av flukten. ({{page|299}} ...)]
• frakte: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• fraktemannsvertshuset: [Så kjørte de. Da de hadde kommet forbi byporten, prøvde kusken å få i stand en samtale, men den reisende svarte bare i enstavelsesord. Så gav kusken sig til å plystre og banne over hestene. Kusken tullet sig inn i kappen. Det blev koldt. Mannen syntes ikke å tenke på det. Slik kjørte de gjennom Gournay og Neuilly-sur-Marne. Ved sekstiden om aftenen hadde de nådd til Chelles. Kusken stoppet der utenfor fraktemannsvertshuset i det kongelige abbedis gamle bygninger for å la hestene drikke. «Jeg går av her,» sa mannen. Han tok pakken og stokken og sprang ned av vognen. Et øieblikk efter var han vekk. Han hadde ikke gått inn i vertshuset. Da vognen nogen minutter efter kjørte videre til Lagny, tok de ham ikke igjen i hovedgaten i Chelles, og kusken vendte sig til de reisende inne i vognen: «Den mannen var ikke herfra, for jeg kjente ham ikke. Han så ut som om han ikke eide en sou, men han sparte ikke på pengene; han betalte til Lagny, og han blir ikke med lenger enn til Chelles. Det er natt og alle hus er stengt, ikke gikk han inn i vertshuset og ikke er han å se noget sted. Det er som han sank ned i jorden.» ({{page|344}} ...)]
• fram: [Le Cabuc prøvde ikke lenger å gjøre motstand, og skalv over hele kroppen. Enjolras slapp ham og tok fram uret sitt: «Ta dig sammen,» sa han, «be eller tenk. Du ({{page|53}} ...)]
• franchecomte: [første tiden tilflukt til Franche-Comte, der levde jeg en ({{page|45}} ...)]
• frankiske: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• frankrikekartet: [Dette ordet «forbrytelsen» var mere enn Marius kunde bære; han var alt blitt ophisset over den plutselige omtalen av Waterloo. Nu reiste han sig, gikk langsomt bort til Frankrike-kartet som hang på veggen. Nederst på kartet var det et særlig felt med en ø. Han satte fingeren på dette feltet og sa: «Korsika. En liten ø som har gjort Frankrike meget stort.» ({{page|174}} ...)]
• franskbrødet: [Bakeren kunde ikke la være å smile, og mens han skar op franskbrødet, så han på guttene på en medfølende ({{page|368}} ...)]
• françois: [I 1815 var Charles François Bienvenu Myriel biskop i ({{page|11}} ...)]
• françoise: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• fraregnet: [Den lille barrikaden i Mondétourgaten kunde ikke sees da den var skjult bak vertshuset. De to barrikadene dannet tilsammen en virkelig skanse. Enjolras og Courfeyrac hadde ikke funnet det nødvendig å reise en barrikade i den andre delen av Mondétourgaten som gjennom Prêcheurgaten førte ut til Hallene. De vilde utvilsomt holde en vei åpen til utenverdenen og var kanskje lite redd for angrep gjennom det farlige og vanskelige Prêcheursmuget. Fraregnet denne utgangen og den før nevnte trange åpningen i Chanvreriegaten, dannet rommet inne i barrikaden en uregelmessig firkant, med vertshuset som et fremspringende hjørne. Det var en avstand på tyve skritt fra den store barrikaden til de høie husene som lukket for gaten og som alle var bebodd, men stengt fra øverst til nederst. Hele arbeidet blev gjort ferdig på mindre enn en time, uten at denne håndfull dristige folk så en soldaterlue eller en bajonett. De få borgere som ennu våget sig gjennom Saint-Denisgaten, kikket ned gjennom Chanvreriegaten, fikk se barrikaden og skyndte sig videre. ({{page|53}} ...)]
• frasagn: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• frase: [«Det var …,» sa Marius. – «Og at jeg blev det,» la Laigle til. – «Det skjønner jeg ikke,» sa Marius. – Laigle svarte: «Det er enkelt nok. Jeg stod nær kateteret for å svare og nær døren for å kunde komme unda. Professoren stirret temmelig stivt på mig. Plutselig sprang Blondeau med ondskapsfull teft over på L. – L. det er min bokstav. Jeg er fra Meaux og heter Laigle, og det navnet ropte han op. Jeg svarte: «Her!» Da så Blondeau på mig med et blikk så mildt som en tigers, smilte og sa: «Hvis De er Pontmercy, kan De ikke være Laigle.» En frase som synes lite smigrende for Dem, men ikke så trist som for mig. Det vil si, jeg blev strøket.» ({{page|174}} ...)]
• fraser: [fraser. Men jeg har ingen politisk mening, det jeg vil er at alle mennesker skal være rike, det vil si glade.» ({{page|279}} ...)]
• frasnes: [Ved Genappe prøvde franskmennene å gjøre holdt og front og stanse flukten. Lobau samlet tre hundre mann. Inngangen til landsbyen blev barrikadert, men ved den første salven av prøissiske kardesker tok de flukten og Lobau blev fanget. Forfølgelsen var skrekkelig. Det blev hugget ned for fote. Denne fortvilelsens flukt gikk gjennom Genappe, Quatre-Bras, Gosselies, Frasnes, Charleroi, Thuin og stanset ikke før ved grensen. Og hvem var det som flyktet slik? Den store armé. ({{page|299}} ...)]
• frastjålet: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• frastøtende: [Med disse synsmåtene måtte Jean Valjean stå for ham som vanskapt og frastøtende. Han var den utstøtte. Han var galeislaven. Det ordet lød for ham som et støt i domsbasuner; og efter at han lenge hadde stirret på Jean Valjean, var det siste han gjorde, å vende hodet bort med et «vik fra mig». Vade retro. ({{page|305}} ...)]
• fraværene: [Det var de fraværene vi har nevnt. Han hadde en hakke liggende skjult i krattet et sted som bare han kjente. Da han så at Marius frisknet til og følte at den timen nærmet sig da pengene kunde være nyttige, hadde han gått for å hente dem; og det var igjen ham som Boulatruelle hadde sett i skogen, men denne gangen om morgenen, ikke om kvelden. Boulatruelle arvet hakken. ({{page|245}} ...)]
• frc: [to gamle konsolbord. Det vilde koste 10 frc. å pusse ({{page|11}} ...)]
• fredfullt: [på broren, og ansiktet blev igjen fullkommen fredfullt og ({{page|45}} ...)]
• fredrik: [Politibetjentene hadde imidlertid fått se den fordrukne mannen som lå bak døren, og rystet ham. Han våknet og stammet: «Er det slutt, Jondrette?» – «Ja,» svarte Javert. De seks røverne stod der, de tre hadde ennu svertede ansikter, tre hadde masker. «Dere kan godt ha maskene på,» sa Javert. Så betraktet han dem som Fredrik II ved en Potsdamerparade og sa til de tre «feierne»: «Goddag, herr «Grønnskolling». Goddag, Brujon. Goddag, herr «Dobbeltmillionær»,» og så vendte han sig til de tre med maskene: «Goddag, «Storskryter». Goddag, Babet. Hilsen «Klamper’n».» ({{page|217}} ...)]
• fregatten: [Fallet var farlig. Fregatten Algésiras lå til ankers like ved siden av Orion, og den stakkars galeislaven hadde falt mellem de to skibene. Det var fare for at han kunde komme inn under det ene eller det andre. Fire mann kastet sig straks i en båt. Mengden satte fart i dem, igjen var alle fulle av angst. – Mannen kom ikke op igjen. Han var blitt borte i havet uten å lage en eneste ring, lik en som faller i et oljefat. Det blev soknet og dukket. Det var fåfengt. Det blev lett like til kvelds. Ikke engang liket blev funnet. ({{page|331}} ...)]
• fregatters: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• fregnete: [arbeider, ut av portnerstuen. En mager, blek, fregnete liten skikkelse, klædd i en fillete bluse og lappete fløielsbukser. Skikkelsen så kanskje snarere ut som en ung pike forklædd som gutt enn som en arbeider. Han talte til Courfeyrac med en stemme som minst av alt i verden lignet en kvinnerøst: «Jeg vilde gjerne snakke med herr Marius.» – «Han er ikke her.» – «Kommer han hjem i kveld?» – «Jeg vet ikke!» Og Courfeyrac la til: «Jeg kommer iallfall ikke hjem.» – Den unge mannen så stivt på ham og spurte: «Hvorfor ikke.» – «Derfor!» – «Hvor skal De hen?» – «Hvad kommer det dig ved?» – «Vil De at jeg skal bære kassen for Dem?» – «Jeg skal til barrikadene.» – «Får jeg lov til å gå med Dem?» – «Som De vil,» svarte Courfeyrac. «Gaten er fri, brolegningen er for oss alle.» ({{page|45}} ...)]
• freiras: [madeiravin, vin fra Coural das Freiras som ligger tre hundre og sytten favner over havet. Drikk med andakt; tre ({{page|105}} ...)]
• frekkheten: [Mannen rettet sig op og sa mens han med trøieermet børstet støv av frakken. «Herr Thénardier, i januar regnet Cosettes mor ut at hun skyldte Dem hundre og tyve francs; i februar sendte De henne en regning på fem hundre francs; i slutten av februar fikk De tre hundre francs og tre hundre francs først i mars. Det er siden den tiden gått omtrent ni måneder à femten francs efter avtalt pris; det er et hundre og tretti fem francs. De hadde fått hundre francs for meget. Altså har De nu til gode tretti fem francs. Jeg har nettop gitt Dem femten hundre francs.» Thénardier hadde samme følelsen som en ulv må ha når den kjenner ulvesaksens stålkjever hugge til. «Hvad er dette for en djevel av et menneske.» – Han gjorde som ulven. Han rykket til. Frekkheten hadde lønnet sig en gang før. – «Herr-jeg-vet-ikke-hva-De-heter,» sa han djervt og satte denne gangen all høflighet til side, «jeg tar Cosette med mig eller så gir De mig tre tusen francs.» ({{page|344}} ...)]
• frembragt: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• frembringe: [under ett: «sosialister», og de to hovedspørsmålene de drøftet var: å frembringe rikdom og fordele den. ({{page|299}} ...)]
• frembruddet: [Hun var vakker og yndig; hun kunde ikke være av annen mening enn Toussaint. Figuren hadde utviklet sig, huden var blitt hvitere, håret hadde fått glans, et nytt lys strålte i de blå øinene. Vissheten om at hun var vakker, kom plutselig over henne lik frembruddet av en ny dag. Hun gikk ned i haven igjen og følte sig som en dronning, hun hørte fuglesang tross det var vinter, så gyllen himmel, solskinn mellem trærne, buskene i blomst, hun var fra sig selv, gal, i en usigelig fortryllelse. ({{page|319}} ...)]
• fremby: [nu var i overfor Thénardier, følte han det også som om det burde bli tatt hevn for den ulykken at obersten blev reddet av en slik kjeltring. Men han følte sig likevel tilfreds. Han kunde endelig fri oberstens skygge for denne uverdige fordringshaveren; og det var som om han skulde fri farens minne fra gjeldsfengslet. – Foruten denne plikten hadde han også en annen, om mulig å få vite kilden til Cosettes formue. Leiligheten syntes å fremby sig. Thénardier visste kanskje noget. Det kunde være nyttig å se til bunns i den mannen. Han tok fatt der. ({{page|351}} ...)]
• frembyr: [1817 frembyr for oss. ({{page|105}} ...)]
• fremferd: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• fremfusing: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• fremgangsmåtene: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• fremgått: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• fremherskende: [En kveld – det var den 4. juni, noget som ikke hindret at Gillernormand hadde et godt bål på kaminen – satt han alene i værelset, dypt nede i lenestolen, med føttene på kaminristen, med en bok i hånden, men han leste ikke. Han tenkte på Marius, ømt og bittert, og som vanlig var bitterheten mest fremherskende. Han sa sig selv at det nu ikke lenger var nogen grunn til at Marius skulde komme tilbake, at han, hvis han hadde villet det, måtte ha gjort det for lenge siden. Gillenormand prøvde å venne sig til den tanken at han kom til å dø uten å ha sett den fyren igjen. «Nei, han kommer aldri igjen,» sa han med et håpløst omkved. Det skallete hodet hadde sunket ned på brystet, og han stirret sløvt inn i asken med et trist, harmfullt blikk. ({{page|9}} ...)]
• fremkalte: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• fremmarsjen: [Marius satte sig på sengekanten. Klokken kunde være omtrent halv seks. Det var bare en halv time igjen. Han kunde høre pulsen banke, som en hører et ur tikke om natten. Han tenkte på den dobbelte fremmarsjen som gikk for sig i mørket, forbrytelsen som rykket frem på den ene siden, rettferdigheten på den andre. Han var ikke redd, men kunde ikke uten en viss skjelving tenke på det som vilde komme til å skje. – Det snødde ikke lenger. Månen skinte klarere, og sammen med lysningen fra snøen skapte det et slags tusmørke i værelset. Inne hos Jondrette var det lys. Marius så hullet i veg- ({{page|217}} ...)]
• fremmedartede: [For å danne sig et billede av denne kampen må en tenke sig at det blev tent ild i en haug fryktelig heltemot; og at en stod og så på brannen. Det var ikke en strid, det var lik det indre av en ovn; munnene åndet ut flammer; ansiktene var underlig fremmedartede, ikke noget lignet menneskeskikkelser, de som kjempet der flammet, og det var fryktelig å se disse kampens ildånder tumle sig i denne røde røken. Vi gir avkall på å skildre de skiftende scenene i dette myrderiet. Bare heltedikt har rett til å bruke tolv tusen verslinjer til skildring av et slag. ({{page|123}} ...)]
• fremsa: [himmelen, den uhyggelige ro i de øde gatene, den truende ubønnhørlige skjebne som nærmet sig, alt dette kastet en høitidsfull ynde over de vers den blide dikter Jean Prouvaire fremsa der i tusmørket. ({{page|53}} ...)]
• fremsatte: [Han fremsatte sitt krav, og nogen tid efter ({{page|11}} ...)]
• fremsi: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• fremskrittets: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• fremskrittsidéene: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• fremskrittsånd: [lenger, for han var god av naturen og innerst inne fylt av fremskrittsånd. ({{page|305}} ...)]
• fremskutt: [sorte bakkenbarter, utstående øine, fremskutt underansikt, ({{page|45}} ...)]
• fremskyndet: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• fremspringende: [Den lille barrikaden i Mondétourgaten kunde ikke sees da den var skjult bak vertshuset. De to barrikadene dannet tilsammen en virkelig skanse. Enjolras og Courfeyrac hadde ikke funnet det nødvendig å reise en barrikade i den andre delen av Mondétourgaten som gjennom Prêcheurgaten førte ut til Hallene. De vilde utvilsomt holde en vei åpen til utenverdenen og var kanskje lite redd for angrep gjennom det farlige og vanskelige Prêcheursmuget. Fraregnet denne utgangen og den før nevnte trange åpningen i Chanvreriegaten, dannet rommet inne i barrikaden en uregelmessig firkant, med vertshuset som et fremspringende hjørne. Det var en avstand på tyve skritt fra den store barrikaden til de høie husene som lukket for gaten og som alle var bebodd, men stengt fra øverst til nederst. Hele arbeidet blev gjort ferdig på mindre enn en time, uten at denne håndfull dristige folk så en soldaterlue eller en bajonett. De få borgere som ennu våget sig gjennom Saint-Denisgaten, kikket ned gjennom Chanvreriegaten, fikk se barrikaden og skyndte sig videre. ({{page|53}} ...)]
• fremsteg: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• fremstilling: [Og ved et tragisk spill av skjebnen som fikk alle hans tanker til å dirre og gjorde ham næsten gal, var det hans annet jeg som satt der. Denne mannen som de skulde til å dømme, kalte de alle sammen for Jean Valjean. Han hadde for øinene et utrolig syn, en slags fremstilling av det frykteligste øieblikk i sitt liv, spilt av hans eget gjenferd. ({{page|202}} ...)]
• fremstilte: [Jean Valjean ødela hans sinnsro. Alle de grunnsetningene som hadde vært hans støtte gjennom hele livet, styrtet sammen overfor denne mannen. Jean Valjeans edelmot overfor ham, Javert, overveldet ham. Andre kjensgjerninger som han kom til å huske på og som han før hadde regnet for løgn og tull, fremstilte sig nu som kjensgjerninger for ham. Madeleine kom til syne bak Jean Valjean, og de to skikkelsene smeltet nu sammen til å bli én ærverdig. Javert følte noget redselsfullt trenge inn i sjelen: beundring for en slave. Aktelse for en galeislave, er det virkelig mulig? Han grøsset ({{page|231}} ...)]
• fremstående: [hun hadde store, fremstående øine, en lang, krum nese, ({{page|45}} ...)]
• fremstøt: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• fremstøtet: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• fremsyn: [kortsyn på den ene siden og ubarmhjertig fremsyn på ({{page|45}} ...)]
• fremtidsdrømmenes: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• fremtidsløven: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• fremtidsmulighet: [liv som syntes å åpne sig lik en fremtidsmulighet for ({{page|45}} ...)]
• fremtidsmuligheter: [Lamarque var en mann av ry, og en handlingens mann. Han hadde efter hverandre, først under keiserdømmet, senere under restaurasjonen lagt for dagen de to slags mot som var nødvendig i de to tidsaldrer, slagmarkens og talerstolens tapperhet. Det var som en kårde i hans ord. Han stod mellem venstre og ytterste venstre, var elsket av folket fordi han trodde på fremtidsmuligheter, og av massen fordi han hadde tjent keiseren trofast. I sytten år hadde han båret sorg over nederlaget ved Waterloo uten å gi ({{page|32}} ...)]
• fremtidsutsikter: [i hans liv og hans mørke fremtidsutsikter tre skarpt ({{page|45}} ...)]
• frese: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• freste: [Her gjorde Thénardier et skritt mot de mennene som stod nær døren, og freste: «Og tenke sig han våger å snakke til mig som til en lappeskomaker.» Så vendte han sig mot Hvit og sa med et nytt utbrudd av raseri: «Og jeg skal si Dem enda ett, herr menneskevenn! Jeg er ingen tvetydig person. Jeg er ikke en mann som ingen vet hvad heter og som river barn ut av husene. Jeg er gammel fransk soldat, jeg burde hatt en orden! Jeg var med ved Waterloo, jeg! og i slaget reddet jeg en general som het grev et eller annet. Han sa navnet sitt, men den fandens stemmen hans var så svak at jeg ikke kunde høre hvad han sa. Det billedet er malt av David. Vet De hvem det forestiller? Mig. David vilde udødeliggjøre den våbendåden. Jeg bærer generalen på ryggen og bærer ham tvers gjennom kuleregnet. Det er saken. Han gjorde aldri noget for mig, den generalen, han var ikke bedre enn andre. Men jeg frelste nu likevel livet hans med fare for mitt eget, jeg har fullt bevis for det. Jeg er en soldat fra Waterloo, for fanden. Og når jeg nu har vært så snill å fortelle Dem alt det der, så er vi ferdige med det; jeg må ha penger, mange penger, masser av penger, ellers gjør jeg fanden hente mig kål på Dem.» ({{page|217}} ...)]
• friere: [For Jean Valjean var all uvisshet over; heldigvis varte den ennu for disse mennene. Han hadde nytte av deres tvil; det var tapt tid for dem og tid vunnet for ham. Han gikk ut av porten han hadde gjemt sig i, og skyndte sig nedover Postgaten i retning av Jardin des Plantes. Cosette begynte å bli trett, han tok henne på armen og bar henne. Det var ikke et menneske å se, og lyktene var ikke tent fordi det var måneskinn. Han gikk fortere og kom til slutt forbi Jardin des Plantes gjennom smågater med lave hus ut på kaien. Der vendte han sig. Kaien var øde. Gatene var øde. Der var ingen bak ham. Han pustet friere. Så kom han til Austerlitzbroen. Den gang blev det ennu betalt bropenger. Han gikk bort til brovakten og betalte en sou. «Det er to sous,» sa brovakten. «De bærer et barn som kan gå. De må betale for to.» – Han betalte, ergerlig over at han hadde vakt opmerksomhet. Flyktninger bør være uenset. ({{page|24}} ...)]
• frifant: [endret ikke hans overbevisning, og han nedla påstand om domfellelse av Champmathieu, den virkelige Jean Valjean. Denne påstanden var åpenbart i strid med følelsene hos alle, tilhørerne, retten og de edsvorne, og forsvareren trengte ikke å anstrenge sig særlig for å slå fast at efter hr. Madeleines tilståelse, var det nu en uskyldig de hadde for sig. Rettsformannen sluttet sig i sin oversikt til forsvareren, og få minutter efter frifant de edsvorne Champmathieu. ({{page|277}} ...)]
• frifunnet: [Ikke en time efter hadde retten fullstendig frifunnet nevnte Champmathieu for alle anklager; og Champmathieu som straks blev løslatt, gikk ytterst forbauset sin vei. Han trodde alle menneskene var gale, og skjønte ikke noget av det hele. ({{page|202}} ...)]
• frigav: [Alle slags nye gåter myldret frem for øinene på ham. Han gjorde sig selv spørsmål og gav sig selv svar, men svarene skremte ham. Han spurte sig selv: «Hvad har han gjort denne straff-fangen, denne håpløse fyren som jeg har forfulgt, ja jaget, og som hadde mig under føttene sine, og som kunde hevne sig, og som burde vært drevet til det både av hat til mig og for egen sikkerhets skyld, men som frigav mig og skånte mig. Gjorde han sin plikt? Nei. Noget meget større. Og jeg, da ({{page|231}} ...)]
• frigitt: [piker medgift, understøttet enker, sørget for faderløse; han var lik en formynder for hele egnen. Han hadde avslått en orden, han var blitt valgt til borgermester. En frigitt straff-fange kjente til at det ennu hvilte en straffedom på ham; han angav ham, fikk ham fengslet, og nyttet fengslingen til å dra til Paris og der fikk han ved hjelp av falsk underskrift hevet en sum på mere enn en halv million som Madeleine hadde stående hos bankier Laffitte – jeg har det fra kassereren selv. Denne galeislaven som stjal fra Madeleine, det er Jean Valjean. Og om den andre saken kan De ikke fortelle mig noget nytt. Jean Valjean drepte Javert, drepte ham med et pistolskudd. Jeg som forteller Dem det, var selv til stede.» ({{page|351}} ...)]
• frigjort: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• frigjørelse: [som frigjørelse. En slipper ut av slaveriet, men ikke fra ({{page|45}} ...)]
• friheter: [Hos Gillenormand gav sorgen sig uttrykk som vrede; han blev rasende over å være fortvilet. Han hadde alle slags fordommer og tok sig alle mulige friheter. Noget av det han bygget sin ytre anseelse og sin indre tilfredshet på, var som nevnt at han hadde vedblitt å være kvinnejeger, og at han fremdeles hadde ry for det. Han kalte det for å ha «et kongelig rykte». Dette kongelige ryktet skaffet ham stundom merkelige gaver. En dag ({{page|127}} ...)]
• frihetsmord: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• frikvarterene: [Cosette hadde lov til å være hos ham en time hver dag. Da søstrene var triste og han snill, sammenlignet barnet dem og tilbad ham. Når tiden kom, sprang hun til hytten. Når hun kom inn, blev den til et paradis. Jean Valjean var strålende og følte sig dobbelt lykkelig ved å se hvor lykkelig Cosette var. I frikvarterene stod Jean Valjean på avstand og så på Cosette springe og leke, og han kunde skjelne hennes latter fra de andres. – For nu kunde Cosette le. Ansiktet hadde også til en viss ({{page|56}} ...)]
• frikvarteret: [grad endret sig. Tristheten var borte. Latteren er lik solen, den jager vinteren fra menneskets ansikt. Når frikvarteret var slutt og Cosette var gått inn, stirret Jean Valjean på vinduene i klasseværelset, og om natten stod han op for å se på vinduene til sovekammeret. ({{page|56}} ...)]
• frimureri: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• friplass: [Jean Valjean var virkelig ordentlig ansatt; han hadde bjellerem av lær og bjelle. Han var funksjonær og het Ultime Fauchelevent. – Den sterkeste grunnen til at han blev ansatt, var det priorinnen hadde sagt om Cosette: «Hun blir stygg.» – Da priorinnen hadde uttalt denne spådommen, hadde hun straks fått godhet for Cosette og gitt henne friplass på klosterskolen. – Det er ikke noget urimelig i det. Riktignok er det ikke noget speil i klostret, men kvinner har likevel en følelse av hvorledes de ser ut; og de unge piker som føler at de er vakre, blir sjelden nonner. Kallelsen står gjerne i omvendt forhold til skjønnheten; der blir derfor knyttet større håp til de stygge enn til de vakre. Derfor liker nonnene best de stygge. ({{page|56}} ...)]
• frir: [luksus akkurat som biskopene i gamle dager. Å dette presteherket! Det går ikke godt, hr. greve, før keiseren frir oss for ({{page|11}} ...)]
• frischemont: [Hvis den gjetergutten som viste Bülow veien, hadde rådet ham til å rykke ut av skogen ovenfor Frischemont og ikke nedenfor Plancenoit, vilde kanskje det nittende århundre ha fått et annet utseende. Napoleon vilde da ha vunnet slaget ved Waterloo. Langs hvilken som helst annen vei enn nedenfor Plancenoit vilde den prøissiske hær ha kommet til en kløft som artilleriet ikke hadde kundet komme over, og Bülow hadde ikke nådd frem. Bare en times heft – det er den prøissiske general Muffling som uttaler det – og Blücher hadde ikke truffet Wellington i stillingene: «slaget vilde ha vært tapt.» ({{page|299}} ...)]
• friskaresoldater: [Et annet tidens tegn var lovløsheten innenfor regjeringspartiet. Det blev kjempet for samfundsordenen under mangel på orden. Trommene gikk efter det rene lune av en eller annen nasjonalgardeoberst; kapteinene gikk i ilden efter innfall; nasjonalgardistene sloss for en «idé» og «for egen regning». I de avgjørende øieblikk hørte de mindre på førerne enn på «instinktet». Ja, det var i samfundsordenens hær rene friskaresoldater. ({{page|123}} ...)]
• friskhet: [hører ikke engang på mig, den blonde datter av drømmeland. Forresten, er hun bare friskhet, ynde, ungdom, ({{page|105}} ...)]
• frisknet: [Det var de fraværene vi har nevnt. Han hadde en hakke liggende skjult i krattet et sted som bare han kjente. Da han så at Marius frisknet til og følte at den timen nærmet sig da pengene kunde være nyttige, hadde han gått for å hente dem; og det var igjen ham som Boulatruelle hadde sett i skogen, men denne gangen om morgenen, ikke om kvelden. Boulatruelle arvet hakken. ({{page|245}} ...)]
• fristat: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• fristelsen: [falsk navn gir trygghet; han hadde kastet det falske navnet vekk. Han, galeislaven, hadde for alltid kundet skjule sig hos en hederlig familie; han hadde motstått denne fristelsen. Og hvorfor? Av samvittighetsfullhet. Han hadde selv klarlagt det med sannhetens uimotståelige tonefall. Kort, hvem Jean Valjean så enn var, så var det uimotsigelig en samvittighet som våknet. En eller annen slags hemmelighetsfull gjenreisning hadde satt inn, og det var åpenbart at samvittigheten alt lenge hadde hatt makten over denne mannen. ({{page|305}} ...)]
• frisør: [-Gervais. Han hadde på sig et ullsjal som han hadde nappet til sig et eller annet sted og som han brukte til «nesevarmer». Lille Gavroche så ut til å like svært godt en voksbrud som stod der bak ruten, nedringet og prydet med orangeblomster i håret, dreiet sig rundt og smilte til dem som gikk forbi. Men i virkeligheten holdt han øie med boden for å se om han ikke kunde få «knepet» et såpestykke, som han så kunde selge for en sou til en frisør i utkanten av byen. Det hendte ofte at han skaffet sig frokost på den måten. Den slags arbeid som han hadde særlig talent for, kalte han «å barbere barberene.» ({{page|368}} ...)]
• fritagelsesgrunn: [På den døren som vendte ut mot Babylongaten, hang det en postkasse. Men det eneste som blev lagt ned der, var skattesedler og opfordring til vakt. For Fauchelevent var blitt medlem av Nasjonalgarden. Tre, fire ganger om året trakk Jean Valjean på sig uniform og gjorde vakttjeneste. Det gjorde han gjerne, fordi han mente det var en god forkledning. Han var seksti år gammel og hadde lovlig fritagelsesgrunn, men han så ikke ut til å være mere enn femti. Han hadde ikke nogen borgerlig stilling; han skjulte navnet sitt, skjulte hvem han var, ({{page|319}} ...)]
• fritenker: [jeg så skånte ham, hvad gjorde jeg da? Min plikt? Nei. Noget meget større. Det er altså noget som er større enn plikten.» – Der stoppet han; han kom ut av likevekt, den ene vektskålen sank ned i avgrunnen, den andre gikk mot himmelen; og Javert var ikke mindre forferdet over den som var øverst enn over den som var nederst. Uten at han på nogen måte var tilhenger av Voltaire, eller var filosof, eller fritenker, men tvert imot av instinkt så med ærefrykt på den herskende kirke, så han bare på den som et ophøiet bruddstykke av hele samfundsordenen. samfundsordenen var hans trossetning, og den var nok for ham. Efter at han var blitt voksen og statstjenestemann, hadde politiet omtrent vært hele hans religion, og han var, som før sagt og uten at ordene blir brukt som spott, men i fullt alvor, politispion på samme måte som en er prest. Han hadde én overordnet, politiprefekten; inntil denne dagen hadde han ikke tenkt på den andre overordnede: Gud. – Plutselig merket han denne nye mesteren, Gud, og det uroet ham. ({{page|231}} ...)]
• fritime: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• fritimen: [Likevel fylte disse unge pikene det alvorstunge huset med lyse minner. Til visse tider strålte dette klostret av ungdom. Fritimen slo. En dør svingte på hengslene, og svartkjolene sa: «Å, der kommer barna.» Ungdom stormet ut i denne haven som var delt i korsform så den lignet et likklede. Strålende ansikter, klare panner, uskyldige øine fylt av tindrende glede, all slags morgenrøde spredte sig utover dette mørkets rike. Efter salmesangen, klokkeringingen, messene kom plutselig denne ({{page|56}} ...)]
• frivillige: [offentlige liv. Den frivillige fattigdom biskopen av Digne ({{page|11}} ...)]
• frivol: [En annen naturlig følge var at jo mere han nærmet sig faren, minnet om ham, det obersten hadde kjempet for i fem og tyve år, desto lenger fjernet han sig fra bestefaren. Vi har alt nevnt at Gillenormands munterhet ikke akkurat var noget han likte. Det var mellem dem alle de motsetningene som kan være mellem en ung alvorlig mann og en frivol olding. Så lenge de hadde de samme politiske meningene og de samme synsmåtene, hadde det vært som en bro mellem dem. Da broen styrtet ned, åpnet avgrunnen sig. Til det kom også at Marius følte sig usigelig oprørt når han tenkte på at det var Gillenormand som av tåpelige grunner uten barmhjertighet hadde revet ham vekk fra obersten og på denne måten røvet sønnen fra faren og faren fra sønnen. Av pietet overfor faren kom Marius næsten til å hate bestefaren. ({{page|140}} ...)]
• frodig: [Da Cosette kom ut av klostret, kunde hun ikke ha funnet et yndigere og farligere sted enn huset i Plumetgaten. Det var en fortsettelse av ensomheten og innledningen til friheten; en lukket have, men en kraftig, rik, frodig og rusende natur; de samme drømmer som i klostret, men med skimt av unge menn utenfor; et gitter, men mot gaten. Jean Valjean overgav henne til denne udyrkede haven. «Her kan du gjøre hvad du vil,» sa han til henne. Det moret Cosette. Hun rotet omkring mellem busker og stener, hun lette efter «dyr», hun lekte i den, den tiden kom da hun drømte i den. ({{page|319}} ...)]
• fromhet: [stille varmer sjelen, hadde litt efter litt hevet denne mildhet til fromhet. Naturen hadde bare gjort henne til et ({{page|45}} ...)]
• fronter: [svangert innesperret i den. Den hadde tre fronter, men ingen utgang. «Festning, men musefelle,» sa Courfeyrac og lo. – Foran inngangen til vertshuset lot han stable op en tredve gatesten «som var revet op for meget», sa Laigle. ({{page|123}} ...)]
• frostknuter: [Cosette var stygg. Hadde hun vært lykkelig, vilde hun kanskje ha vært vakker. Hun var mager og gusten og ennu hun var næsten åtte år, skulde en ikke tro at hun var seks. Under de store øinene var sorte skygger, og de var næsten uten glans fordi hun hadde grått så meget. Munnvikene hadde denne trekningen som tyder på stadig angst og som en ser hos dødsdømte og håpløst syke. Hendene var fulle av frostknuter. Drakten var bare filler som vilde vakt medlidenhet om sommeren og vakte gru ({{page|344}} ...)]
• frostvær: [Enkelte gamle generaler eller venner av faren hadde bedt ham til sig da de hadde lært ham å kjenne. Marius hadde slett ikke sagt nei. Det var jo leilighet til å tale om faren. Der blev opført musikkstykker og danset. Marius gikk aldri disse stedene uten i frostvær, for han kunde ikke betale en vogn, og han vilde ikke komme uten at støvlene var blanke som speil. ({{page|193}} ...)]
• fruens: [Nicolette hadde da hun kom til herr Jean, gjentatt ordrett fruens egne ord. At fruen hadde sendt henne for å spørre «hvorfor herr Jean ikke hadde kommet dagen før.» – «Jeg har ikke vært der på to dager,» sa Jean Valjean stille. Men de ordene la Nicolette ikke merke til, og hun sa derfor ikke noget om dem til Cosette. ({{page|336}} ...)]
• fruentimmeret: [Navnet Fantine var ham velkjent. Han husket at Jean Valjean hadde fått ham, Javert, til å le, da han bad om tre dagers frist for å hente barnet til dette fruentimmeret. Han husket også at Jean Valjean var blitt arrestert i Paris akkurat da han steg op i vognen til Montfermeil. Forskjellige tegn tydet den gang på, at det var andre gangen han reiste med den vognen, og at han dagen før hadde tatt en tur til omegnen av Montfermeil; i byen hadde nemlig ikke nogen sett ham. Hvad hadde han der på Montfermeil-kanten å gjøre? Det hadde ikke nogen kundet gjette. Nu skjønte Javert det. Fantines datter var der. Jean Valjean vilde hente henne. Nu var barnet blitt stjålet av en ukjent. Hvem kunde det være? Var det Jean Valjean? Men Jean Valjean var jo død. – Uten å si et ord til nogen tok Javert rutevognen fra «Tinnfatet» i ({{page|24}} ...)]
• frukt: [Jean Valjean arbeidet hele dagen i haven og gjorde megen nytte der. Han hadde før i tiden vært skogsarbeider og fant sig nu vel ved å være gartner. Som før nevnt kjente han alle slags dyrkningsmåter og dyrkningskunster. De kom til nytte nå. Næsten alle trærne i frukthaven var villstammer; han podet dem og fikk dem til å bære utmerket frukt. ({{page|56}} ...)]
• fruktbar: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• frukthandlerske: [er for å melde til portneren at han må varsle myndighetene om at de må varsle liksynslegen, så han kan komme og se at det er en som er død. Alt det er seremonier som må til for å dø. De liker ikke særlig at doktoren kommer. En doktor tror ikke på nogen ting. Han løfter op sløret. Han løfter også op andre ting. For et hastverk de har hatt med å varsle legen denne gangen. Hvad kan nu det komme av? Den lille piken sover ennu. Hvad heter hun?» – «Cosette.» – «Er det en datter av Dem, eller riktigere – De er vel bestefaren?» – «Ja.» – «Å få henne ut, det er lett nok. Jeg har en egen port ut til gårdsplassen. Jeg banker på. Portneren åpner. Jeg har kurven min på ryggen, og i den ligger den lille. Jeg går ut. Far Fauchelevent går med kurven sin, det er ganske enkelt. De sier at hun må holde sig ganske rolig. Hun ligger under presenningen. Så lenge det er nødvendig, lar jeg henne bli hos en gammel god veninde av mig, en frukthandlerske i Chemin-Vertgaten. Hun er døv, og hun har en liten seng. Jeg roper inn i øret på henne at det er en brordatter av mig, og at hun får ta sig av henne til neste dag. Så kommer hun her inn igjen sammen med Dem. For jeg skal nok hjelpe Dem inn igjen. Men hvordan vil De greie å komme ut?» ({{page|56}} ...)]
• frukthave: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• fruktpresse: [snublet over døde og sårede og satt fast i skråningen. Slik som denne barrikaden var bygget og utmerket avstøttet, var dette virkelig et av de tilfelle da en håndfull menn kan stå sig mot en legion. Men angrepstroppene som stadig blev fornyet og øket under kuleregnet, nærmet sig ubønnhørlig, og nu trykket hæren sikkert, litt efter litt, skritt for skritt, barrikaden sammen, lik en fruktpresse. Angrepene kom slag i slag. Redslene vokste. ({{page|123}} ...)]
• frukttyveriet: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• fryde: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• frydefull: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• fryder: [Marius gav sig til å høre efter. Laigle blev ved: «Det var Blondeau som ropte op. De kjenner Blondeau med den spisse, ondskapsfulle nesen; han fryder sig når han kan finne ut at nogen er vekk. Han begynte lumsk med bokstaven P. Jeg hørte ikke efter, jeg hadde ikke noget med den bokstaven å gjøre. Opropet gikk ikke dårlig. Ingen blev strøket. Alle mulige var til stede. Blondeau var trist. Jeg sa til mig selv: «Elskede Blondeau, du får nok ikke gjort den minste lille halshugning i dag.» Plutselig ropte Blondeau op Marius Pontmercy. Ingen svarte. Blondeau som nu var full av håp, gjentok meget hurtig: Marius Pontmercy, og han tok pennen. Jeg har da hjerte i livet. Jeg sa i en fart til mig selv: Se der har vi en god gutt som de vil stryke. Han er ikke nogen pugghest, kanskje tar han sig en liten ferie, er kanskje hos sin elskerinne. La oss redde ham. Død over Blondeau! Nettop da dyppet Blondeau den sorte ut- ({{page|174}} ...)]
• fryktblandet: [Straks hun våknet, hadde hun skyndet sig bort til treskoen og hadde funnet gullpengen. Cosette blev blendet. Hun visste ikke hvad et gullstykke var, hadde aldri før sett noget, og hun gjemte det straks i lommen som om hun hadde stjålet det. Men hun følte at det var noget godt, og ante hvor det var kommet fra; hun følte en slags fryktblandet glede. Hun var glad, men især undret hun sig, og hun syntes ikke at disse herlige og vakre tingene var virkelige. Dukken skremte henne, gullstykket skremte henne. Hun skalv overfor disse herlighetene. Men den fremmede skremte henne ikke. Tvert imot gjorde han henne rolig. Helt siden igår hadde hun midt i sin undring, midt under søvnen, i sin lille barnesjel drømt om denne mannen som syntes så gammel, fattig og trist og som var så rik og så god. Siden hun traff denne gode mannen i skogen, hadde alt endret sig for henne. Cosette hadde aldri visst hvad det vilde si å ha en mor å søke tilflukt hos. I fem år, det vil si så langt hun kunde huske tilbake, hadde det stakkars barnet frosset og vært redd. Hun hadde alltid vært naken mot ulykkens bitende vind; nu syntes hun at hun hadde fått klær på. Sjelen hadde ({{page|344}} ...)]
• fryktede: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• frykteligere: [barbarisk og munnet ut i en slags heltemodig villskap, som først viste sig i selvopofrelse. Troppene vilde ha gjort slutt på det; oprørerne vilde kjempe videre. Hver enkelt hadde i denne kampen over sig den siste stunds storhet. Gaten blev dekket med lik. – På den ene siden av barrikaden stod Enjolras, på den andre Marius. Enjolras som hele barrikadens skjebne hvilte på, holdt sig tilbake og dekket sig. Tre soldater falt den ene efter den andre utenfor plassen hans uten engang å få et glimt av ham. Marius kjempet uten dekning. Han gjorde sig selv til skyteskive. Han stod med mere enn halve kroppen over barrikaden. Der finnes ikke noget mere ødselt enn en gjerrig som slår sig løs, ingen er frykteligere i kampen enn en drømmer. Marius var fryktelig og tankefull. Han stod der i kampen som i en drøm. En kunde ha sagt, et spøkelse som skjøt med gevær. ({{page|123}} ...)]
• fryktesløst: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• fryktløse: [har ett minutt.» – «Nåde!» mumlet morderen; så bøide han hodet og mumlet nogen utydelige eder. – Enjolras tok ikke øinene fra ham. Han lot det gå et minutt og stakk så uret i lommen. Så grep han Le Cabuc i håret, der han krøp sammen mellem knærne hans og hylte, og holdt pistolmunningen inn til øret på ham. Mange av disse fryktløse mennene, som så rolig hadde gått med på dette forferdelige eventyret, vendte sig bort. Så lød et smell, morderen falt over ende med ansiktet i været; Enjolras rettet sig op og så rundt sig med sitt rolige, alvorlige blikk. Så sparket han med foten bort i liket og sa: «Kast det der utenfor.» – Tre mann tok liket som ennu lå i de siste krampetrekninger og kastet det utenfor den lille barrikaden i Mondétoursmuget. ({{page|53}} ...)]
• fryktsomme: [Hvorledes gikk det til at Fauchelevent var der? Hvorfor var han der? Hvad vil han der? Marius tenkte ikke på alt det. Vår egen fortvilelse har det eiendommelige ved sig at vi stiller andre likt med oss selv; derfor var det ham bare naturlig at alle kom dit for å dø: Han tenkte bare på Cosette med tungsinn i hjertet. – Forresten talte ikke Fauchelevent til ham, så ikke på ham, og så ikke engang ut som han hørte det da Marius sa: «Jeg kjenner ham.» – Fauchelevents holdning var en lettelse for Marius, og om vi kunde bruke et slik uttrykk om en slik følelse, den gledet ham. Han hadde alltid hatt en følelse av at det var absolutt umulig å si et ord til den gåtefulle mannen som på en gang både var tvetydig og inngav ham ærefrykt. Dessuten var det nu veldig lenge siden han hadde sett ham; og det gjorde det ennu vanskeligere for Marius med hans fryktsomme, undselige natur. ({{page|123}} ...)]
• fråden: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• frådet: [Når sangene og gudsbespottelsene blev for drøie, smelte han som syntes å være fører, med pisken, og straks haglet det med stokkeslag over de syv vognladningene; mange brølte og frådet av sinne, og det gjorde moroen dobbelt så stor for gaminene som hadde samlet sig lik en fluesverm rundt sår. ({{page|319}} ...)]
• fråtseren: [for vidt. Selv når en spiser eplekake må en vise måtehold og smak. Fråtseri straffer fråtseren. Fordøielsen ({{page|105}} ...)]
• frédériclemaitre: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• frévent: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• frø: [en time eller to der med å skjære, luke, stikke hull i jorden til frø. Han var ikke så fiendtlig overfor insekter ({{page|11}} ...)]
• frøknene: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• frøknenes: [Madam Thénardiers ansikt fikk et fryktelig uttrykk. Denne gangen blev vreden overgått av såret stolthet. Cosette hadde gått over alle grenser. Cosette hadde tatt «frøknenes» dukke. Hun ropte med en stemme hes av harme: «Cosette!» – Cosette skalv som om der var jord- ({{page|344}} ...)]
• fuglegress: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• fuglehjerne: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• fuglekvitter: [Tuileriene med en liten spade og en liten stol, og for at opsynsmennene ikke skulde skjelle på ham, gravde jeg med stokken igjen alle de hullene han gjorde med spaden. En dag ropte han: ‘Ned med Ludvig XVIII’ og gikk sin vei. Det var ikke min skyld. Han var rød og hvit og lyshåret. Moren er død. Har De lagt merke til at småbarn er lyshårete? hvad kommer det av? Han er sønn til en av røverne fra Loire. Men barna er uten skyld i fedrenes forbrytelser. Jeg husker ham fra han var så høi som så. Han kunde ikke lære sig til å uttale bokstavet ‘d’. Han talte så bløtt og utydelig, så en skulde tro det var fuglekvitter. Jeg husker en gang at folk stilte sig op omkring ham ved Herculesstatuen i Luxembourg-parken for å se på og beundre ham, så vakker var han, den gutten. Jeg snakket barskt til ham og skremte ham med stokken, men han skjønte godt at det var for spøk. Om morgenen når han kom inn på værelset til mig, brummet jeg, men det virket på mig som en solstråle. En kan ikke stå sig mot slike små unger. De tar en, holder fast på en og slipper en ikke mer. Sannheten er at det aldri har vært noget så elskelig som den gutten. Og nå, hvad sier De om Deres Lafayette og Deres Benjamin Constant som har drept ham for mig. Slikt kan da ikke gå an.» ({{page|189}} ...)]
• fuglenes: [Å, fuglenes glede! Det er fordi de har et rede, at de synger. ({{page|350}} ...)]
• fuglesangen: [en Graccus, under konventet Saint-Just. Han så knapt rosene, ante ikke våren, hørte ikke fuglesangen. ({{page|174}} ...)]
• fugleskitt: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• fugleskremsel: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• fulas: [Da de hadde spist brødstykkene og hadde nådd til hjørnet av den skumle Balletgaten som fører frem til tukthusets lave, truende port, var det en som sa: «Hei, er det dig, Gavroche?» – «Hei, er det dig, Montparnasse?» sa Gavroche. Det var en mann som tok fatt i gaminen, og den mannen var ingen annen enn Montparnasse som var forkledd, og med blå briller, men kjennelig nok for Gavroche. «Å din fulas,» sa Gavroche, ({{page|368}} ...)]
• fulere: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• fullbragt: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• fullbragte: [Efter restaurasjonen krevde nasjonen bare ro, tørstet bare efter ett: fred. Store hendelser, store vågestykker, store eventyr, store menn hadde en gudskjelov hatt nok av, en hadde hatt dem til op over ørene. En hadde marsjert fra tidlig om morgenen og hadde nådd kvelden efter en lang, strid dag. Først hadde en hatt følge med Mirabeau, derefter med Robespierre, så med Napoleon; en var utslitt. Alle og enhver krevde en seng. Og de fikk fred, ro, hvile. De var tilfredse. – Imidlertid dukket visse kjensgjerninger frem og banket på porten. På samme tid som de trette mennene krevde hvile, krevde de fullbragte kjensgjerningene garantier. Disse garantiene var en tidsnødvendighet. Det var nødvendig å gi dem. Fyrstene «skjenket» dem, men i virkeligheten var det tingenes egen kraft som gav dem. En sannhet som er nyttig å vite, men som Bourbonerne ikke engang skimtet i 1814. Den utvalgte familie som kom tilbake til Frankrike da Napoleon falt, hadde den skjebnesvangre enfold å tro at det var den som gav, og at den kunde ta tilbake det den hadde gitt, at huset Bourbon eide den guddommelige rett, og at Frankrike ikke hadde nogen rett, og at den poli- ({{page|299}} ...)]
• fullbrakt: [Så stod han en stund i tanker, mens han ganske mekanisk gned pekefingeren mot neglen på tommelfingeren; så sa han: «næsten alt er fullbrakt nå. Det er bare ett tilbake.» – «Hvilket?» – Jean Valjean så ut til å nøle for siste gang, og så stammet han tonløst, næsten som ({{page|305}} ...)]
• fullbyrde: [Forresten har Gud sine egne veier. Klostret bidrog sammen med Cosette til å holde ved like og fullbyrde biskopens verk i Jean Valjean. Det er sikkert nok at dyden på den ene siden grenser op til hovmodet. Der er det en bro, bygget av djevelen. Jean Valjean hadde kanskje uten å vite om det kommet temmelig nær denne siden og denne broen, da forsynet kastet ham inn i klostret i Petit-Picpus. Så lenge han ikke hadde sammenlignet sig med andre enn biskopen, hadde han følt sig uverdig og vært ydmyk; men siden han for nogen tid tilbake hadde gitt sig til å sammenligne sig selv med andre mennesker, hadde hovmodet våknet. Hvem vet? Kanskje hadde han til slutt glidd over til hatet igjen. Klostret stanset ham på dette skråplanet. ({{page|56}} ...)]
• fullendelse: [Denne lykksaligheten er den sanne. Det finnes ingen fryd utenfor den. Kjærligheten er den eneste virkelige henrykkelsen. Alt annet gråter. Å elske eller å ha elsket er nok. Krev ikke noget efter det. Det er ikke andre perler å finne i livets dunkle kroker. Å elske er en fullendelse. ({{page|279}} ...)]
• fuller: [Til slike franskmenn måtte det minst slike engelskmenn. Det var ikke lenger en slagtummel, det var mørke, raseri, en hvirvel av ånd og mot, en orkan av lynende sabler. Og et øieblikk efter var det av de fjorten hundre gardedragoner ikke mere enn åtte hundre igjen. Oberstløitnant Fuller var falt. Ney kom til hjelp med Lefebre-Desnouettes lansenerer og jegere. Høidedraget Mont-Saint-Jean blev tatt, tatt tilbake og gjenerobret. Kyraserene slapp kavaleriet for å ta fatt på infanteriet igjen, eller rettere sagt, hele denne skrekkelige massen var filtret sammen slik at den ene ikke slapp den andre. Firkantene stod fremdeles faste. Tolv angrep blev gjort. Ney fikk fire hester drept under sig. Halvdelen av kyraserene blev på høidedraget. Kampen varte i to timer ({{page|299}} ...)]
• fullkommengjøre: [Det blev en forferdelig uro. – «Vi må hindre et nytt skudd,» sa Enjolras. Han senket geværet og tok sikte på kanonkommandanten som nettop stod bøid over bakstykket av kanonen og gav den dens endelige stilling. Det var en ganske vakker, lys, ung artillerisersjant, et rolig ansikt med det kloke uttrykket som er særegent for soldatene ved dette fryktelige våbenet som så lenge vil fullkommengjøre redslene til det avskaffer krigen. ({{page|123}} ...)]
• fullkommenhet: [som er lykkelig og ren, fører et menneske til fullkommenhet; den fører ham ganske enkelt til glemsel. Mennesket glemmer å være ondt, men også å være godt. Takknemlighet, plikt, viktige og vektige minner blir vekk. Til enhver annen tid vilde Marius vært annerledes overfor Éponine. Men så optatt han nu var av Cosette, hadde han ikke engang klart for sig at denne Éponine het Éponine Thénardier og at hun bar et navn som stod skrevet i farens testamente, det navnet som han nogen måneder før så gjerne hadde ofret sig for. ({{page|404}} ...)]
• fullkommenheter: [Vi har talt om en lansenérofficer. Han var sønn av en nevø av Gillenormand og førte et garnisonsliv fjernt fra familieliv og hjemlig arne. løitnant Théodule Gillenormand fylte alle vilkår som kreves for å være en flott officer. Han var smal om livet som en jomfru, slepte seiersstolt sabelen efter sig og hadde barter som var bøid opover. Han kom sjelden til Paris, så sjelden at Marius aldri hadde sett ham. De to slektninger kjente hverandre ikke av annet enn navn. Théodule var tante Gillenormands yndling; hun foretrakk ham fordi hun aldri så ham. Når en ser lite til folk, kan en gi dem alle slags fullkommenheter. ({{page|140}} ...)]
• fullmakt: [Gavroche var alt borte i den andre enden av barrikaden og ropte: «Børsen min!» Courfeyrac gav ham den. Gavroche fortalte nu «kameratene» som han kalte dem, at barrikaden var innesluttet. Det hadde vært meget vanskelig å komme frem. En linjebataljon stod i Petite-Truanderiegaten og holdt øie med Cygnegaten; på den motsatte siden hadde borgergarden besatt Prêcheurgaten. I fronten hadde de hovedstyrken av hæren. Da Gavroche hadde gitt denne oplysningen, la han til: «Jeg gir dere fullmakt til å gi dem et kraftig spark.» ({{page|123}} ...)]
• fullpakkede: [Ved flytningen fra Plumetgaten, som næsten lignet en flukt, hadde Jean Valjean ikke tatt annet med enn den lille vadsekken som Cosette hadde døpt «den uadskillelige». Fullpakkede kofferter vilde ha krevd bærere og bærere er vitner. De hadde kjørt bort i en vogn fra porten i Babylongaten. Det var såvidt Toussaint hadde fått lov til å pakke inn litt linnet og klær og litt toalettsaker. Cosette hadde ikke tatt med annet enn skrivepapir og skrivemappen. For å skjule denne «flukten» enda bedre hadde Jean Valjean ordnet det slik at de ikke reiste fra Plumetgaten før i skumringen, og det hadde gitt Cosette leilighet til å skrive billetten til Marius. De kom til l’Homme-Armégaten da det var blitt natt, og de gikk straks til sengs i stillhet. ({{page|103}} ...)]
• fullstendiggjør: [Mens han slik holdt med Jean Valjean i at han tidde stille, prøvde han åpenbart å få ham til å snakke. Han puffet til skulderen hans for å prøve å få sett ham fra siden; så ropte han halvhøit: «Men den pølen; du er da et ordentlig fé! Hvorfor kastet du ikke fyren nedi der?» – Jean Valjean var taus. Thénardier fortsatte, mens han trakk den fillen som skulde være halstørklæ, op over adamseplet, en bevegelse som fullstendiggjør en alvorsmanns kyndige uttrykk: ({{page|189}} ...)]
• fulltallig: [Madrassen hadde falt ned utenfor barrikaden mellem de angrepne og angriperne. Imidlertid hadde artillerisersjantens død ophisset troppene og soldatene hadde lagt sig flatt ned bak det brostensbrystvernet de hadde reist, og for å motvirke kanonens tvungne taushet inntil mannskapet var fulltallig igjen, hadde de åpnet ild mot barrikaden. Oprørerne svarte ikke, for å spare på kruttet. Ilden prellet av mot brystvernet, men gaten blev gjennompløid av kulene. ({{page|123}} ...)]
• fullvis: [i alle fall hadde vært bedre å vente enten på medlidenhet eller på arbeid; at det ikke var en fullvis grunn å ({{page|45}} ...)]
• fult: [Ved bordet, der Marius kunde se penn, blekk og papir, satt en mann på omtrent seksti år, liten, mager, gusten, skulende, med et fult, grusomt og urolig uttrykk; en heslig skurk. Han hadde langt grått skjegg, var kledd i en kvinnfolkserk, så en kunde se det lodne brystet, dekket med grått hår. Under serken kunde en se et par lange, sølete bukser og støvler som tærne stakk ut gjennom. Han hadde pipe i munnen og røkte. Det var ikke mere ({{page|217}} ...)]
• funkle: [ningen av, stakk, luket, vannet og gikk omkring blandt blomstene med et godt sørgmodig og mildt uttrykk, nogen ganger stod han fordrømt og urørlig i timevis mens han lyttet til en fugl som sang i et tre, et barn som småpratet i et hus, eller han stod og stirret på et gress-strå der det hang en duggdråpe som solen fikk til å funkle lik en rubin. Han levde meget fattigslig og drakk heller melk enn vin. En småunge kunde få ham til å gi efter, tjenestepiken hundset ham. Han var så blyg at han næsten var sky, gikk sjelden ut og så ikke andre hos sig enn de fattige som banket på ruten til ham, og presten, abbed Mabeuf, en gammel, bra mann. Men om nogen av byens folk eller fremmede som var nysgjerrige efter å se tulipanene og rosene, kom og ringte på, åpnet han døren med et smil. Det var «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• funksjonær: [Jean Valjean var virkelig ordentlig ansatt; han hadde bjellerem av lær og bjelle. Han var funksjonær og het Ultime Fauchelevent. – Den sterkeste grunnen til at han blev ansatt, var det priorinnen hadde sagt om Cosette: «Hun blir stygg.» – Da priorinnen hadde uttalt denne spådommen, hadde hun straks fått godhet for Cosette og gitt henne friplass på klosterskolen. – Det er ikke noget urimelig i det. Riktignok er det ikke noget speil i klostret, men kvinner har likevel en følelse av hvorledes de ser ut; og de unge piker som føler at de er vakre, blir sjelden nonner. Kallelsen står gjerne i omvendt forhold til skjønnheten; der blir derfor knyttet større håp til de stygge enn til de vakre. Derfor liker nonnene best de stygge. ({{page|56}} ...)]
• funnene: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• furasjevogner: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• fure: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• furer: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• furete: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• furtenhet: [Med et yndig skuldertrekk og med usigelig søt furtenhet så hun på Marius. Det gikk som lyn mellem de to. De brydde sig lite om at nogen var til stede. – «Jeg elsker dig!» sa Marius. – «Jeg tilber dig,» sa Cosette. Og de falt uimotståelig i armene på hverandre. – «Og nå,» sa Cosette, mens hun med en liten triumferende mine glattet en fold i morgenkjolen, «nu blir jeg.» – «Nei, ikke ({{page|305}} ...)]
• furu: [leine er begravet.’ Slik skal det være.» – «Nå ja, De ler. Det er ikke alvor.» – «Jo, det er alvor. Jeg må jo ut herfra?» – «Utvilsomt.» – «Jeg bad Dem å finne en kurv og en presenning for mig også.» – «Javel.» – «Kurven blir av furu og presenningen et sort klede.» – «Nei, et hvitt. Nonnene jordfestes i hvitt.» – «La gå med hvitt klede da.» – «De er ikke som andre mennesker, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• fusket: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• fyldest: [Han var full av anger og samvittighetsnag, og han tenkte med sorg på at alt det han nu følte, kunde han bare fortelle til en grav. Å! Om faren bare hadde levd, om han hadde hatt ham her, om Gud hadde latt ham leve, som han skulde ha ilet til ham, styrtet til ham og ropt: «Far, her er jeg, her er jeg. Jeg føler som dig. Jeg er din sønn.» Som han skulde ha kysset det hvite hodet, tårevætt håret, trykket hendene, tilbedt klærne og kysset føttene hans. Å, hvorfor hadde faren gått bort så brått, før tiden, før rettferdigheten skjedde fyldest, før sønnen fattet kjærlighet til ham. Men mens det hulket i hjertet hans, blev han samtidig mere virkelig alvorlig, mere virkelig høitidelig, mere sikker i tro og tanker. Det grodde i ham. Han følte en slags naturlig vekst som skyldtes to ting, nye for ham: faren og fedrelandet. ({{page|140}} ...)]
• fyldestgjørende: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• fyll: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• fyllest: [like til navnet sitt, nekter endog at han er den han er. Bortsett fra hundre andre bevis, som vi ikke skal komme tilbake til, har fire vitner kjent ham igjen: Javert, den hederlige politiinspektør Javert, og tre av de gamle skjenselsfellene hans, galeislavene Brevet, Chenildieu og Cochepaille. Og hvad setter han op imot denne knusende samstemmighet? Han nekter. Hvilken forherdelse! Dere vil la rettferdighet skje fyllest, herrer edsvorne {{sperret|o. s. v.}} ({{page|202}} ...)]
• fyllingen: [Hvorledes vilde barrikaden stå sig mot kulen? Ville den straks slå en bresje? Det var spørsmålet. Mens oprørerne ladde geværene igjen, ladde artilleristene kanonen. Spenningen var stor i barrikaden. Skuddet gikk av, et dundrende smell. – «Her!» ropte en lystig stemme. Og samtidig med at kulen slo mot barrikaden hoppet Gavroche ned i den. Han kom fra Cygnegaten og hadde lettvint klatret over barrikaden ut mot Petite-Truanderiegaten. Gavroche gjorde ikke større inntrykk i barrikaden enn kulen, som var blitt sittende fast i fyllingen. Den hadde i det høieste knust et av omnibushjulene og ødelagt den gamle kalkkjerren. Da de så det, satte barrikaden i å le. – «Driv på,» ropte Laigle til artilleristene. ({{page|123}} ...)]
• fynd: [om en med fynd og kraft støtte til den. En mann kom ({{page|45}} ...)]
• fyndord: [Cosette hadde aldri vært kjærligere mot Jean Valjean. Hun samstemte i det far Gillenormand sa; mens han priste gleden med fyndord og ordtak, bredte hun kjærlighet og lykke omkring sig som vellukt. Lykken vil at all verden skal være lykkelig. Når hun talte med Jean Valjean, var det med tonefall fra den tiden hun var liten pike. Hun kjærtegnet ham med smil. ({{page|279}} ...)]
• fyrfatet: [Her stanset Thénardier litt. Så la han til med eftertrykk på ordene mens han smilte bort mot fyrfatet: «Jeg ({{page|217}} ...)]
• fyrster: [herrer er fyrster. Jeg bare en stakkars bondebisp.» ({{page|11}} ...)]
• fyrsterkebiskopen: [den 29. juli 1714 gitt en festmiddag for fyrst-erkebiskopen ({{page|11}} ...)]
• fyrstikker: [Det hullet som Gavroche hadde kommet inn gjennom, var næsten ikke synlig utenfra, da det som sagt var under buken på elefanten, og da det var så lite at bare katter og smågutter kunde komme gjennom det. – «La oss nu først si til portneren at vi ikke er hjemme,» sa Gavroche, og med en sikkerhet lik den en viser som kjenner leiligheten sin, grep han i mørket et brett og la det over hullet. Så blev han vekk i mørket. Barna hørte en knitring som fra et ildstål. Fyrstikker fantes ikke den gang. Et plutselig lysskjær fikk dem til å blunke med øinene. Gavroche hadde tent det som blev kalt en voksstabel; den røk mere enn den lyste op, men lot en likevel få en slags forestilling om det indre av elefanten. ({{page|368}} ...)]
• fyrverkeriene: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• fysak: [En gang da han satt med knærne sammen, matt og med øinene næsten lukket, våget datteren å si: «Far, er du ennu sint på –?» – Hun stanset og våget sig ikke lenger. – «På hvem?» spurte han. – «På stakkars Marius?» Han løftet det gamle hodet, la den magre, rynkete hånden på bordet og ropte hissig og skjelvende: «Stakkars Marius, sier du! Den fyren er en slyngel, en elendig slubbert, en utakknemlig dum fysak, uten hjerte, uten hode, en hoven og stygg knekt.» – Og han vendte sig for at datteren ikke skulde se den tåren han hadde i øiet. ({{page|9}} ...)]
• fysiognomen: [Særlig vilde Thénardier ha voldt fysiognomen bry. Visse mennesker trenger en bare å se for å få mistro til dem; de virker skumle fra alle kanter. De virker urolige fra den ene siden, truende fra den andre. De har noget ukjent over sig. En kan ikke svare for hvad de har gjort eller hvad de vil komme til å gjøre. Skyggen i blikket røper dem. Om en ikke hører dem si mere enn et ord eller en bare ser dem gjøre en håndbevegelse, skimter en straks mørke hemmeligheter i deres fortid og fremtid. ({{page|105}} ...)]
• fysiolog: [fysiolog vilde straks ha svart et nei til det siste spørsmål, om han hadde kunnet se Jean Valjean i Toulon i ({{page|45}} ...)]
• fysiologen: [ikke skjule at fysiologen vilde ha regnet elendigheten ({{page|45}} ...)]
• fysisk: [kan lide lenge og meget, moralsk og fysisk uten å dø: ({{page|45}} ...)]
• fåmælt: [Som nevnt viste likevel ikke noget av dette sig i det ytre. Han blev bare stadig koldere; fåmælt ved måltidene og sjelden hjemme. Når tanten brummet over det, tok han det med ro og skjøt skylden på studiene, forelesningene, foredragene {{sperret|o. s. v.}} Bestefaren gav ikke slipp på sin ufeilbare diagnose: «Forelsket! Det skjønner jeg mig på.» – Av og til reiste Marius vekk. «Hvor ({{page|140}} ...)]
• fånyttes: [Dagen efter kom de ikke til Luxembourg-parken. Marius ventet til fånyttes hele dagen. Da det blev mørkt, gikk han til Vestregate og så at det var lys i tredje etasje. Han gikk op og ned under vinduene like til lyset blev ({{page|201}} ...)]
• fårekjøtt: [og salt, litt flesk, et stykke fårekjøtt, fikener, en ost, ({{page|45}} ...)]
• fårekotelett: [Det kom en tid i Marius’ liv da han selv feide trappen, da han kjøpte ost for en sou og måtte vente til det blev mørkt for å stikke inn til bakeren og kjøpe et brød som han hemmelig tok med op på kvistkammeret, akkurat som om han hadde stjålet det. Stundom kjøpte han for seks, syv sous en fårekotelett som han bar hjem mellem bøkene, og stekte selv. Av den levde ({{page|193}} ...)]
• fé: [Mens han slik holdt med Jean Valjean i at han tidde stille, prøvde han åpenbart å få ham til å snakke. Han puffet til skulderen hans for å prøve å få sett ham fra siden; så ropte han halvhøit: «Men den pølen; du er da et ordentlig fé! Hvorfor kastet du ikke fyren nedi der?» – Jean Valjean var taus. Thénardier fortsatte, mens han trakk den fillen som skulde være halstørklæ, op over adamseplet, en bevegelse som fullstendiggjør en alvorsmanns kyndige uttrykk: ({{page|189}} ...)]
• fécamp: [benkevogner, bruker en nu jernbane; hvor der da var seilbåter, er der nu dampskib. Nu snakkes det om Fécamp, ({{page|105}} ...)]
• féen: [Mannen bøide sig ned. Féen, det vil si moren, hadde alt vært der; i hver av skoene blinket et vakkert tisousstykke. ({{page|344}} ...)]
• férougaten: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• fôrete: [«Røver! Ja, jeg vet at dere kaller oss slik, dere rikfolk! det er sant, jeg har gått fallitt, jeg gjemmer mig, jeg har ikke brød, jeg eier ikke en sou, jeg er en røver! På tre dager har jeg ikke smakt et stykke brød, jeg er en røver! Dere kan holde dere varme på føttene, dere kan ha fôrete frakker, akkurat som erkebisper, dere bor fint i hus med portner, dere spiser trøfler og asparges til førti francs bunten i januar. Og så kommer dere inn i hulene til oss og kaller oss røvere! Men vi skal ete dere! Hør ({{page|217}} ...)]
• fød: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• føden: [av ham.» – «Han er død.» – «Det er bra.» – Han satte sig ved siden av dem, fikk Cosette til å sette sig og tok hendene deres i sine gamle rynkede: «Hun er finfin, den kjæresten din. Hun er et mesterverk, denne Cosette. Hun er samtidig en bitte liten pike og en fornem dame. Hun blir ikke mere enn baronesse; det er en nedverdigelse; hun er født markise. Se på de øienhårene! Stå bare fast på det, barna mine, at dere handler riktig. Elsk hverandre. Til galskap! Kjærlighet er menneskenes galskap, men en åndrikhet av Gud. Tilbe hverandre. Men hør,» la han til og blev plutselig trist; «det er sørgelig. Jeg tenker på det at næsten halvdelen av det jeg eier, står i livrente; så lenge jeg lever, strekker det ennu til, men når jeg er død, om et snes år! Å, stakkars barn, da har dere ikke en sou. Da må de vakre hendene Deres slite for føden, fru baronesse.» ({{page|245}} ...)]
• fødsel: [var for en mann han hadde truffet en viss dag i hovedkloakken. Og da han først hadde mannen, var det lett å få tak i navnet. Han visste at fru baronesse Pontmercy var Cosette. Men der mente han å burde være varsom. Hvem var Cosette? Han visste det ikke sikkert selv. Han ante nok at det var noget med uekte fødsel; Fantines historie hadde han alltid synes var mistenkelig. Men hvad kunde han tjene på å snakke om det? For å la sig betale for å tie stille? Han hadde, eller trodde å ha, noget bedre å selge enn det. Og hvis han uten prov kom og sa til baron Pontmercy: «Konen Deres er en lausunge», vilde det ganske utvilsomt ikke føre til annet enn at ektemannens støvlehæler rammet ham i ryggen. ({{page|351}} ...)]
• fødselen: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• fødselsdag: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• fødselsstunder: [Disse ordene fridde alle fra den pinlige skyggen av personlig frykt. De blev mottatt med et utbrudd av begeistring. – En har aldri fått vite hvem det var som snakket slik; det var en eller annen ukjent bluseklædd, en glemt, en tilfeldig helt, en av de navnløse store som alltid er med i de avgjørende øieblikk for menneskeslekten og i samfundets fødselsstunder og sier det avgjørende ord på den rette måten, og så blir de borte i mørket efter at de i et eneste minutt som i et lynglimt har vært sendebud fra folket og fra Gud. ({{page|123}} ...)]
• føier: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• føk: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• følelsesløs: [og skjelvende; han gikk følelsesløs derfra. Han hadde ({{page|45}} ...)]
• følelsesmenneske: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• følelsesåpenbaring: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• følges: [Midt i dette virvaret sluttet plutselig «Narren» en ytring til Combeferre med de ordene: «Den 18. juni 1815: Waterloo.» Marius hadde sittet med et glass vann og med haken støttet i hånden. Da han hørte navnet Waterloo, tok han vekk hånden og gav sig til å stirre på de andre. «Ved Gud,» ropte Courfeyrac, «dette 18-tallet er underlig, det slår mig. Det er Bonapartes skjebnesvangre tall. Sett Ludvig foran og Brumaire efter, så har De hele den mannens skjebne, bare med det særlige at begynnelsen der følger efter slutten.» – Enjolras som til da hadde vært taus, sa nu til Courfeyrac: «Du mente å si forbrytelsen følges av utsoningen.» ({{page|174}} ...)]
• følgesvenn: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• føreregenskapen: [Tross det øverste av vognstangen var skutt vekk, var det nok igjen til at en kunde feste en fane til den. Enjolras som hadde den føreregenskapen alltid å gjøre det han hadde sagt, hadde bundet den drepte oldingens gjennomhullete, blodige frakk til den. ({{page|123}} ...)]
• førerne: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• førnevnte: [Gaten var tom. Nogen engstelige borgere som skyndte sig hjem, la knapt merke til ham. Hver er sig selv nærmest når det er fare på ferde. Lyktetenneren kom som vanlig for å tenne den lykten som hang like foran porten til nr. 7, og gikk sin vei. Den som hadde sett Jean Valjean der i skyggen, vilde ikke ha tatt ham for et levende menneske. Han satt der urørlig som et isspøkelse. Fortvilelse kan få en til å stivne. En kunde høre stormklokken og en vag uværslarm. Midt under dette hørte en uret på Saint-Paul slå elleve, alvorlig og uten å forhaste sig. – Jean Valjean merket ikke at timene gikk. Han rørte sig ikke. Da lød plutselig et voldsomt smell fra strøket ved Hallene, straks efter kom et ennu voldsommere; det var rimeligvis det førnevnte angrepet på Chanvreriegaten. Denne dobbelte salven som ved sin voldsomhet ({{page|103}} ...)]
• førsteelskeren: [Det var åpenbart at det var disse mennene Jondrette hadde ventet på. Det blev i en fart vekslet nogen ord mellem ham og den magre mannen med spaken. – «Alt i orden?» sa Jondrette. – «Ja,» svarte den magre mannen. – «Hvor er Montparnasse?» – «Førsteelskeren står og snakker med den eldste datteren din.» – «Venter vognen nede?» – «Ja, med to gode hester.» – «Utmerket.» ({{page|217}} ...)]
• førsteklasses: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• førsteretten: [smilte trist. «Jeg har bodd i denne leiligheten i to timer, og jeg vil gjerne forlate den; men saken er at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av mig.» – «Kom med mig,» sa Courfeyrac. – «Jeg har førsteretten,» sa Laigle, «men jeg bor ikke noget sted.» – «Ti still,» sa Courfeyrac og steg op i kabben. «Kusk,» sa han. «Hotel Porte-Saint-Jacques.» – Og samme aften hadde Marius flyttet inn i et værelse i det hotellet, dør i dør med Courfeyrac. ({{page|174}} ...)]
• gaffel: [sa noget, og jomfru Magloire som brummet halvhøit, opmerksom på at en hverken trengte skje eller gaffel, ikke ({{page|45}} ...)]
• gaffelen: [hun igjen tok fatt med gaffelen. «Han er gjerrig. Nei, ({{page|105}} ...)]
• gaffelform: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• gaffelformede: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• gagnykanten: [Når en kommer ut av Montfermeil og har nådd til den svingen som veien til Livry gjør, kan en se veien foran sig langt bortover høisletten. Da han kom dit, mente han at han skulde få se mannen og den lille piken. Han stirret også så langt øiet kunde nå, men så ikke noget. Han spurte sig frem igjen og spilte tiden. Folk han møtte sa ham at mannen og barnet som han lette efter, hadde gått av fra veien bortover mot skogen på Gagnykanten. Han skyndte sig efter. ({{page|344}} ...)]
• gagnylagnyveien: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• gagnyveivokteren: [Han hadde ikke «snust op» noget. Ingen tenkte mere på det i Montfermeil. Det var bare nogen tapre sladrekjerringer som sa: «Vær De sikker på at Gagny-veivokteren ikke har gjort alt det bråket og ståket for ingen ting; djevelen har ganske sikkert vært der.» ({{page|331}} ...)]
• gaillon: [«Du her, Théodule!» ropte hun. – «På gjennomreise, tante.» – «Men så gi mig da et kyss.» – «Gjerne!» sa Théodule, og han kysset henne. Tante Gillenormand gikk bort til skrivepulten og åpnet den. «Du blir vel iallfall hos oss resten av uken?» – «Nei, jeg må nok reise i kveld.» – «Det er ikke mulig!» – «Absolutt.» – «Kjære, lille Théodule, du må bli, jeg ber dig.» – «Hjertet sier ja, men instruksen sier nei. Saken er ganske enkel. Vi skal bytte garnison; vi var før i Melun, og nu skal vi til Gaillon. For å komme fra den gamle til den nye garnisonen må vi reise gjennom Paris. Så tenkte jeg, ({{page|140}} ...)]
• gaillonruten: [Med det samme hendte det frk. Gillenormand noget, hun fikk et innfall. Hadde hun vært et mannfolk, vilde hun slått sig for pannen. Så spurte hun Théodule: «Vet du om fetteren din kjenner dig?» – «Nei. Jeg har sett ham, men han har aldri verdiget mig et blikk.» – «Du skal altså reise sammen med ham?» – «Han ovenpå og jeg inni.» – «Hvor skal diligencen hen?» – «Til Andelys.» – «Det er altså dit Marius skal?» – «Ja, hvis han ikke som jeg går av på veien. Jeg går av i Vernon for å gå over på Gaillonruten. Jeg vet ikke noget om hvor Marius skal.» – «Marius! for et simpelt navn. For et påfunn å kalle ham Marius. Men du, du heter Théodule!» – «Jeg vilde heller hete Alfred,» svarte officeren. ({{page|140}} ...)]
• galante: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• galehus: [Jean Valjean hadde bare vært besvimt. Den friske luften hadde vekket ham igjen. Gleden er et tilbakeslag av skrekken. Fauchelevent hadde næsten likeså vanskelig som Jean Valjean for å komme til sig selv igjen. «De er altså ikke død! Jeg ropte slik på Dem at De kom tilbake. Da jeg så Dem ligge der med lukkede øine, sa jeg: «Å, han er kvalt.» Men jeg vilde blitt rasende, splittergal, så de hadde måttet sette mig i galehus. Hvad vilde De jeg skulde gjort om De var død. Og den lille piken? Frukthandlersken vilde jo ikke ha skjønt det grann. Der legger en barnet i armene på henne, og så dør bestefaren. Det vilde blitt en deilig historie. Alle paradisets helgener, for en historie! Å De lever. Det er toppen!» ({{page|56}} ...)]
• galeier: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• galeislavefortid: [Endelig falt Jean Valjean i utmattelsens ro. Han overla, tenkte og stirret på hvorledes den hemmelighetsfulle vekten for lys og mørke vippet op og ned. skulde han tvinge inn på disse to strålende barna sin galeislavefortid, eller skulde han alene møte sin ubønnhørlige undergang. På den ene siden opofrelsen av Cosette; på den andre siden opofrelsen av sig selv. Ved hvilken løsning stanset han? Hvil- ({{page|279}} ...)]
• galeislavelatteren: [få lokket ut av ham denne uhyggelige galeislavelatteren ({{page|45}} ...)]
• galeislavens: [I dagningen neste morgen satt Jean Valjean ennu ved Cosettes seng. Han satt der urørlig til hun våknet. Noget nytt kom op i hans sjel. Jean Valjean hadde aldri elsket. Fra fem og tyve årsalderen av hadde han vært alene i verden. Han hadde aldri vært far, elsker, ektemann eller venn. På slaveriet hadde han vært ond, skummel, renlivet, uvitende og vill. Denne gamle galeislavens sjel var i mange henseender ren og urørt. Søsteren og barna hennes hadde bare latt efter sig et vagt og fjernt minne, som til slutt var blitt næsten helt borte. Han hadde gjort alt han evnet for å finne dem igjen, og da han ikke kunde finne dem, hadde han glemt dem. Slik er menneskenaturen. Hadde han hatt andre kjærlige følelser i sin ungdom, var det som om de var gått til grunne. ({{page|9}} ...)]
• galeislaveriet: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• galeislavers: [Han blåste lyset ut med neseborene på galeislavers vis ({{page|45}} ...)]
• galen: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• galere: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• galgen: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• gallauniform: [holde henne tilbake, opmuntre henne med noget ytre og strålende. Disse barnslige og samtidig gammelmannsaktige tankene gav ham ved selve deres barnslighet et temmelig riktig syn på den innflytelsen stas har på ungpikesinn. En dag så han en general ride forbi i full gallauniform. Han misunte denne forgylte mannen. Han sa til sig selv: For en lykke det vilde ha vært å kunde ta på sig en slik drakt; om Cosette så ham slik, vilde hun bli blendet; og når han så arm i arm med henne gikk forbi Tuileriene, vilde vakten presentere gevær, og det vilde være nok for Cosette og avholde henne fra å se på unge mennesker. ({{page|319}} ...)]
• galle: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• galleriet: [skuespillerne og som av og til gir mig billetter. Men jeg liker mig ikke på galleriet. Det er slik dårlig plass. Nogen ganger er det så fullt der, og der er også folk som lukter så vemmelig.» ({{page|217}} ...)]
• gallerne: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• gallia: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• gallionen: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• gallisk: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• galliske: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• galoperte: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• galopperer: [å betale dem. Jeg er gammel her, og De er ny. Jeg kjenner alle knep og knip, alle krinkler og kroker. Jeg skal gi Dem et venneråd. Ett er klart, det er at solen holder på å gå ned, den har alt nådd kuppelen på Invalidedomen; kirkegården blir lukket innen fem minutter.» – «Det er sant,» sa graveren. – «På de fem minuttene kan De ikke få fylt graven – den er fanden så dyp også denne graven – og så nå bort til porten før den lukker.» – «Det har De rett i.» – «Og så må De betale femten francs i bøter.» – «Femten francs.» – «Men De har tid til – hvor bor De?» – «Omtrent et kvarters vei herfra, i Vaugirardgaten nr. 87.» – «Om De tar bena på nakken kan De komme ut i tide.» – «Akkurat.» – «Når De er utenfor porten, galopperer De hjem, tar kortet, kommer tilbake og portneren åpner porten for Dem. Når De har kortet, har De ikke noget å betale. Og så begraver De liket. Jeg skal vente og passe på at det ikke løper vekk.» – «Å, jeg skylder Dem livet, bonde.» – «Så legg nu i vei,» sa Fauchelevent. Graveren som var ute av sig selv av takknemlighet, trykket ham i hånden og løp av sted. ({{page|56}} ...)]
• galskapen: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• galskapene: [Hvor stort det er å være elsket! Hvor det er enda større å elske! Hjertet blir heltemodig på grunn av lidenskap. Det rommer bare det som er rent; det støtter sig bare til det som er ophøiet og stort. En uverdig tanke kan ikke lenger spire der mere enn en nesle på en isbre. Den høie og lyse sjel som hever sig over alminnelige lidenskaper og følelser, over verdens skyer og skygger, over galskapene, løgnene, hatet, forfengeligheten, ulykkene, svever i himmelens blå og føler ikke mere av skjebnens dype og underjordiske rystelser enn fjelltoppene føler jordskjelv. ({{page|350}} ...)]
• galvanisk: [glimtet mellem stenene. Det virket på ham som et galvanisk støt. Hvad er det for noget, sa han til sig selv. ({{page|45}} ...)]
• gam: [Marius hadde holdt på de fromme vanene fra barneårene. En søndag hadde han gått for å høre messen i Saint-Sulpice i det samme kapellet som tanten tok ham med i da han var liten. Den dagen var han mere åndsfraværende og fordrømt enn vanlig og hadde kommet til å knele ned bak en pilar på en ullfløiels bedeskammel, som på ryggstøet bar innskrevet navnet: «Herr Mabeuf, klokker.» Messen var så vidt begynt da en gam- ({{page|140}} ...)]
• gamblin: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• gaminene: [Når sangene og gudsbespottelsene blev for drøie, smelte han som syntes å være fører, med pisken, og straks haglet det med stokkeslag over de syv vognladningene; mange brølte og frådet av sinne, og det gjorde moroen dobbelt så stor for gaminene som hadde samlet sig lik en fluesverm rundt sår. ({{page|319}} ...)]
• gamineri: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• gamineriet: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• gamlekarene: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• gamlinger: [Imidlertid hadde hun stanset foran Marius med et svakt gledesuttrykk over det gustne ansiktet og med noget som lignet et smil. Hun stod nogen øieblikk som hun ikke kunde få sagt noget. «Nå, så traff jeg Dem da,» sa hun endelig. «Far Mabeuf hadde rett. Det var her De var. Som jeg har lett efter Dem. De skulde bare vite det. Vet De det? At jeg var satt fast. Fjorten dager. Så slapp de mig løs. For de fikk jo ikke noget på mig. Dessuten var jeg under lavalderen. Det manglet to måneder. Å, som jeg har lett efter Dem. I seks uker. De bor nok ikke der borte lenger?» – «Nei,» sa Marius. – «Å, jeg skjønner det nok. Det var for den sakens skyld. Slikt vrøvl er alltid vemmelig. Så flyttet De. Hør, hvorfor går De med slik gammel hatt som det der? En ung mann som Dem burde ha pene klær. Hør, vet De at far Mabeuf kalte Dem baron et eller annet. Men De er da ikke baron. Baroner det er slike gamlinger som sitter foran slottet i Luxembourg-parken hvor det er mest sol, og leser aviser. Jeg har en gang gått med et brev til en slik baron. Han var mere enn hundre år. Men si mig, hvor bor De nå?» ({{page|306}} ...)]
• gammelkoneblikk: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• gammelkoneskritt: [Nogen dager efter, det kunde være ved åttetiden om kvelden, satt han på værelset og lot Cosette stave høit; da hørte han porten til rønnen bli åpnet og lukket igjen. Det syntes han var underlig. Den gamle konen som foruten ham var den eneste som bodde i huset, la sig alltid straks det blev mørkt, for ikke å bruke lys. Jean Valjean gjorde tegn til Cosette om å være stille. Han hørte at nogen kom opover trappen. Det kunde jo være den gamle konen som kunde ha følt sig syk og hadde vært på apoteket. Jean Valjean lyttet. Det var tunge skritt og lød som mannsskritt. Men den gamle konen brukte å gå med tykke sko, og ikke noget ligner mannsskritt som gammelkoneskritt. Jean Valjean blåste imidlertid lyset ut. ({{page|9}} ...)]
• gammelkoneuttrykk: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• gammelmannsaktige: [holde henne tilbake, opmuntre henne med noget ytre og strålende. Disse barnslige og samtidig gammelmannsaktige tankene gav ham ved selve deres barnslighet et temmelig riktig syn på den innflytelsen stas har på ungpikesinn. En dag så han en general ride forbi i full gallauniform. Han misunte denne forgylte mannen. Han sa til sig selv: For en lykke det vilde ha vært å kunde ta på sig en slik drakt; om Cosette så ham slik, vilde hun bli blendet; og når han så arm i arm med henne gikk forbi Tuileriene, vilde vakten presentere gevær, og det vilde være nok for Cosette og avholde henne fra å se på unge mennesker. ({{page|319}} ...)]
• gammelmannsgrimaser: [Da han nu kom inn, fulgte Gavroche ham ganske mekanisk med øinene, mens han beundret geværet; så – med det samme mannen satte sig – fór gaminen brått op. De som til da hadde holdt øie med mannen, vilde ha lagt merke til at han med en underlig opmerksomhet hadde gransket barrikaden og oprørerne; men efter at han kom inn i stuen, hadde han åpenbart falt i tanker og syntes ikke å se noget av det som skjedde. Gaminen nærmet sig denne tankefulle mannen og gav sig til å gå på tåspissene omkring ham, som en går når det er nogen en er redd for å vekke. Samtidig gikk det over hans barneansikt som på en gang var så frekt og så alvorlig, så likeglad og så dypsindig, så lystig og så trist, alle den slags gammelmannsgrimaser som vil si: «Hva? – Det er umulig. – Jeg tar feil. – Jeg drømmer. – Det skulde vel ikke være? – Nei, langt ifra. – Jovisst. – Neida» {{sperret|o. s. v.}} Gavroche stod og vippet på hælene, knyttet begge nevene i lommene, strakte hals som en fugl, skjøv underleppen frem med all den visdommen han kunde legge i den. Han var forbauset, usikker, vantro, overbevist, blendet. Alt arbeidet i ham; instinktet som aner, forstanden som legger sammen. Det var tydelig at noget viktig hadde hendt. ({{page|53}} ...)]
• gammelmannsrøst: [«Kom inn,» sa Marius. Døren blev lukket op. «Hvad er det, madame,» sa Marius uten å se op av bøkene og papirene han hadde på bordet. En stemme som ikke var den gamle konens, svarte: «Unnskyld.» – Stemmen var klangløs, svak, brusten og rusten, en gammelmannsrøst, hes av brennevin og øl. Marius vendte sig og så en ung pike. ({{page|217}} ...)]
• gammelmodige: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• gangdører: [jernringer rundt, høie søppelhauger og gangdører med eldgamle jerngitter. Når en fra Saint-Denisgaten kom inn i Chanvreriegaten, snevret den sig mere og mere sammen som om en hadde kommet inn i en lang trakt. Gaten var ganske kort og lot til å være sperret ut mot Hallene av en rekke høie hus; en kunde tro at en var i en blindgate, hvis en ikke til venstre og til høire opdaget to mørke ganger som en kunde komme gjennom. Det var Mondétourgaten som på den ene siden munnet ut i Prêcheurgaten og på den andre i Cygnegaten og Petite-Truanderiegaten. Nederst i denne «blindgaten» la en på hjørnet av smuget til høire merke til et hus som var lavere enn de andre og som dannet et fremspring i gaten. Dette huset var bare på tre etasjer og der hadde det i tre hundre år vært et vidkjent vertshus, som hadde gått i arv fra far til sønn. Vertshuset hadde hatt flere navn. Nu het det Korinth. Den siste verten av dynastiet het far Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• gangfør: [Da graven var fylt, sa Fauchelevent til Jean Valjean: «La oss gå. Jeg tar spaden, ta De hakken.» – Det mørknet. – Jean Valjean hadde litt vanskelig for å røre sig og for å gå. Han var blitt stiv, litt av et lik mens han lå i kisten. Han måtte på en eller annen måte bli tødd op igjen efter gravkulden. «De er jo ganske støl,» sa Fauchelevent. «Det er leit at jeg er halt, ellers kunde vi tatt oss en trampedans.» – «Pøh,» sa Jean Valjean, «bare jeg får tatt nogen få skritt, blir jeg nok gangfør.» ({{page|56}} ...)]
• gangklær: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• gangnysiden: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• gangsti: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• gangstien: [Når den annen lot ham gå foran sig og ikke grep ham ennu, var det vel i håp om å få se ham komme til et viktig møte og få gjøre en storfangst. Det som gjorde denne tanken ganske rimelig, var at da den tilknappede mannen fra gangstien fikk se en drosje som kjørte raskt forbi oppe på kaien, gjorde han tegn til kusken; kusken ({{page|189}} ...)]
• gangsynet: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• gangvei: [Ved siden av sig hadde Jean Valjean den bygningen som han hadde glidd nedover, en kvisthaug og bak den like op mot muren en stenbilledstøtte; det skamferte ansiktet var ikke annet enn en uformelig maske som bare var vagt synlig i mørket. Bygningen var falleferdig, og en så flere forfalne rom, derav var ett ganske fullt av skrammel og syntes å bli brukt som skur. Den store bygningen i Droit-Murgaten hadde også en fløi ut mot Picpusgaten, og mot haven stod baksidene i rett vinkel mot hverandre. De så ennu tristere ut enn forsidene. Alle vinduene var tilgitret. En så ikke noget lys i dem. De øverste vinduene hadde røkhetter akkurat som i fengsler. Den ene av baksidene kastet skygge over den andre og utover haven der den lå som et veldig sort teppe. Andre bygninger så en ikke. Bakgrunnen av haven tapte sig i tåken og mørket. Men en kunde uklart skimte nogen murer som skar hverandre, akkurat som om der var andre haver bakenfor, og så de lave takene i Polonceaugaten. En kan ikke tenke sig noget mere barskt og øde enn denne haven. Der var ikke et menneske, naturlig nok på den tiden av døgnet; men det så ikke ut til at dette stedet var ment som gangvei selv midt på dagen. ({{page|24}} ...)]
• gapemdette: [{{gap|2em}}Dette brevet kom lik et lys i en kjeller midt op i det gåtefulle eventyret Marius hadde vært optatt av kvelden før. Alt blev plutselig klart. Dette brevet kom fra samme hold som de fire andre brevene. Det var samme skriften, samme papiret, og samme tobakkslukten. Det var fem brev, fem historier, fem navn, fem underskrifter og en underskriver. Den spanske rittmesteren, den stakkars ({{page|217}} ...)]
• gapemen: [{{gap|3em}}En støi, en forferdelig klapring av sko. ({{page|105}} ...)]
• gapemunder: [{{gap|9em}}Under bordet var det jo ({{page|105}} ...)]
• garantier: [Efter restaurasjonen krevde nasjonen bare ro, tørstet bare efter ett: fred. Store hendelser, store vågestykker, store eventyr, store menn hadde en gudskjelov hatt nok av, en hadde hatt dem til op over ørene. En hadde marsjert fra tidlig om morgenen og hadde nådd kvelden efter en lang, strid dag. Først hadde en hatt følge med Mirabeau, derefter med Robespierre, så med Napoleon; en var utslitt. Alle og enhver krevde en seng. Og de fikk fred, ro, hvile. De var tilfredse. – Imidlertid dukket visse kjensgjerninger frem og banket på porten. På samme tid som de trette mennene krevde hvile, krevde de fullbragte kjensgjerningene garantier. Disse garantiene var en tidsnødvendighet. Det var nødvendig å gi dem. Fyrstene «skjenket» dem, men i virkeligheten var det tingenes egen kraft som gav dem. En sannhet som er nyttig å vite, men som Bourbonerne ikke engang skimtet i 1814. Den utvalgte familie som kom tilbake til Frankrike da Napoleon falt, hadde den skjebnesvangre enfold å tro at det var den som gav, og at den kunde ta tilbake det den hadde gitt, at huset Bourbon eide den guddommelige rett, og at Frankrike ikke hadde nogen rett, og at den poli- ({{page|299}} ...)]
• gardebataljon: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• gardedragoner: [Til slike franskmenn måtte det minst slike engelskmenn. Det var ikke lenger en slagtummel, det var mørke, raseri, en hvirvel av ånd og mot, en orkan av lynende sabler. Og et øieblikk efter var det av de fjorten hundre gardedragoner ikke mere enn åtte hundre igjen. Oberstløitnant Fuller var falt. Ney kom til hjelp med Lefebre-Desnouettes lansenerer og jegere. Høidedraget Mont-Saint-Jean blev tatt, tatt tilbake og gjenerobret. Kyraserene slapp kavaleriet for å ta fatt på infanteriet igjen, eller rettere sagt, hele denne skrekkelige massen var filtret sammen slik at den ene ikke slapp den andre. Firkantene stod fremdeles faste. Tolv angrep blev gjort. Ney fikk fire hester drept under sig. Halvdelen av kyraserene blev på høidedraget. Kampen varte i to timer ({{page|299}} ...)]
• gardeeskadron: [Mannen i den gule frakken var åpenbart ikke fra det kvarteret og kanskje slett ikke fra Paris, for han visste ikke noget om dette. Da kongevognen omgitt av en sølvgalonert gardeeskadron klokken to kom farende ut på boulevarden, så han overrasket, næsten forskrekket ut. Han var alene i sidealléen, og han gjemte sig straks bak et hjørne, men han blev likefullt opdaget av hertugen av Havré. Hertugen som var kaptein for de gardister som tjenestegjorde den dagen, satt i vognen like overfor kongen. Han sa til Hans Majestet: «Det er en mann som ser temmelig skummel ut.» Politibetjentene som ryddet veien for kongen, så ham også, og en av dem fikk også ordre til å følge efter ham. Men mannen stakk sig vekk i de øde smågatene i forstaden, og da mørket falt på, mistet politibetjenten sporet. ({{page|344}} ...)]
• gardegrenaderenes: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• gardejegere: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• gardekompaniene: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• gardens: [Nogen av gardens firkanter blev stående urørlige i fluktstrømmen som klipper i en flod; de holdt ut til det blev natt. Natten kom, døden også; de ventet på dette dobbelte mørket og lot sig urokket hylle inn av det. Hvert regiment som var skilt fra de andre og ikke lenger hadde forbindelse med resten av arméen, falt for sig, nogen hadde til denne sluttkampen tatt stilling på Rossomme-høidene, andre på Mont-Saint-Jean-sletten. Der kjempet disse mørke firkantene, forlatte, overvunne og fryktelige sin skrekkelige dødskamp. Ulm, Wagram, Jena, Friedland døde der med dem. ({{page|299}} ...)]
• garderobeforvalter: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• garderoben: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• gardinene: [slikt brak at de borgere som krøp sammen bak gardinene i husene like overfor, ropte: «Der har vi 1793 om igjen.» – Flammen blaffet voldsomt op og sluknet. Det blev plutselig mørkt. «Det er bra, gamle gate,» sa Gavroche, «ta på dig nattluen.» ({{page|103}} ...)]
• gardisten: [Men før bajonetten nådde Gavroche, falt geværet fra soldaten, en kule hadde truffet ham midt i pannen og han falt på ryggen. En annen kule traff den gardisten som hadde angrepet Courfeyrac, midt i brystet og kastet ham over ende i gaten. ({{page|84}} ...)]
• garnet: [En dag like efter at Magnon hadde gitt Éponine seddelen om Plumetgaten, trengte politiet plutselig inn i Clochepercegaten; Magnon blev grepet, likeså frøken Miss, og alle som bodde i huset, var mistenkt og måtte i garnet. De to småguttene lekte nettop da nede i en bakgård og så ikke noget til hendelsen. Da de vilde gå inn, fant de døren lukket og huset tomt. En lappeskomaker som hadde boden sin like overfor, ropte på dem og gav dem et papir som deres «mor» hadde latt bli igjen til dem. På papiret stod en adresse: «Herr Barge, inkassator, Kongen av Sicilias gate nr. 8.» Skomakeren sa til dem: «Dere bor ikke her lenger. Gå dit. Det er like i nærheten. Første gate på venstre hånd. Bare vis frem papiret og spør om veien.» ({{page|368}} ...)]
• garnisonen: [«Du her, Théodule!» ropte hun. – «På gjennomreise, tante.» – «Men så gi mig da et kyss.» – «Gjerne!» sa Théodule, og han kysset henne. Tante Gillenormand gikk bort til skrivepulten og åpnet den. «Du blir vel iallfall hos oss resten av uken?» – «Nei, jeg må nok reise i kveld.» – «Det er ikke mulig!» – «Absolutt.» – «Kjære, lille Théodule, du må bli, jeg ber dig.» – «Hjertet sier ja, men instruksen sier nei. Saken er ganske enkel. Vi skal bytte garnison; vi var før i Melun, og nu skal vi til Gaillon. For å komme fra den gamle til den nye garnisonen må vi reise gjennom Paris. Så tenkte jeg, ({{page|140}} ...)]
• garnisonens: [Den som virkelig hadde ledelsen over oprøret, var en slags ukjent, voldsom makt som lå i luften. Samtidig med at oprøret skapte barrikader med den ene hånden, slo det med den andre løs på næsten alle garnisonens vaktposter. På mindre enn tre timer hadde oprørerne, lik en tent lunte, angrepet og tatt: på høire Seinebredd Arsena- ({{page|32}} ...)]
• garnisonsliv: [Vi har talt om en lansenérofficer. Han var sønn av en nevø av Gillenormand og førte et garnisonsliv fjernt fra familieliv og hjemlig arne. løitnant Théodule Gillenormand fylte alle vilkår som kreves for å være en flott officer. Han var smal om livet som en jomfru, slepte seiersstolt sabelen efter sig og hadde barter som var bøid opover. Han kom sjelden til Paris, så sjelden at Marius aldri hadde sett ham. De to slektninger kjente hverandre ikke av annet enn navn. Théodule var tante Gillenormands yndling; hun foretrakk ham fordi hun aldri så ham. Når en ser lite til folk, kan en gi dem alle slags fullkommenheter. ({{page|140}} ...)]
• gartnerbjellen: [sang, salen han hadde skimtet i mørket, var kapellet; skikkelsen han hadde sett ligge utstrakt på jorden, var søsteren som bad soningsbønnen; den bjelleklangen som i høi grad hadde overrasket ham, var gartnerbjellen som far Fauchelevent hadde omkring kneet. ({{page|56}} ...)]
• gartnerier: [Det stedet av Paris der Jean Valjean var, lå mellem forstaden Saint-Antoine og la Râpée, det blev kalt forstaden Petit-Picpus (Lille-Kloster), men har knapt vært annet enn det første ophavet til en bydel. Den så næsten like klosteraktig ut som en spansk by. Gatene var dårlig brolagt og dårlig oplyst. Når undtas de to, tre gatene vi har nevnt, var det ikke annet der enn murer og ensomhet. Der var ikke en butikk, ikke en vogn, snaut nok et tent lys å se i vinduene; alle lys var slukket efter klokken 10. Der var haver, klostrer, oplagsplasser, gartnerier; enkelte lave hus og store murer, likeså høie som husene. Og her på et gatehjørne stod Jean Valjean. Uten tvil speidet skikkelsen efter ham. ({{page|24}} ...)]
• garverier: [fikk nok å gjøre. En har bare å velge. Der er papirfabrikker, garverier, brennerier, oljemøller, urfabrikker, ({{page|45}} ...)]
• gasje: [Myriel hadde som biskop en gasje på {{nowrap|15 000}} francs. Samme ({{page|11}} ...)]
• gassendiboulevarden: [kom gjennem Gassendiboulevarden og streifet omkring i ({{page|45}} ...)]
• gassendigaten: [under trærne på Gassendigaten og drikke av springvannet ({{page|45}} ...)]
• gasslykter: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• gasten: [Å komme til hjelp var det samme som å utsette sig for den største fare. Alle matrosene var fiskere som nettop var utskrevet, og ingen av dem våget sig på det. Imens blev den stakkars gasten trettet ut; en kunde ikke se dødsangsten i hans ansikt, men en kunde skjønne at han ikke hadde nogen krefter igjen. Armene strakte sig uhyggelig som holdt de på å bli slitt over. Hvert tak han gjorde for å komme op igjen, satte bare tauet i sterkere sving. Han skrek ikke, for ikke å tape krefter. Folk ventet bare på det øieblikket da han måtte slippe linen, og flere vendte hodet bort for ikke å se på det. ({{page|331}} ...)]
• gatebrolegningen: [Det får være med det som det vil; men Thénardier hadde svettdryppende, gjennomvåt av regn, med fillete klær, flådde hender, blodige albuer og flengede knær nådd til «eggen» av muren der han strakte sig så lang han var. En loddrett styrtning på tre etasjer skilte ham fra gatebrolegningen. Det repet han hadde var for kort. – Der lå han blek, utmattet, uten håp, ennu dekket av mørket, men han sa til sig selv at det snart vilde bli lyst, forferdet ved tanken på at uret på Saint-Paul snart vilde slå fire, og da vilde vakten bli avløst, og han vilde bli funnet i søvn under taket som var brutt i stykker. Thénardier stirret lamslått ned i et fryktelig dyp, der han så de våte, sorte gatestenene ligge i lyset fra gateløktene, disse gatestenene som han lengtet efter og fryktet, som var døden og som var friheten. Han spurte sig selv om hans tre medskyldige hadde hatt hell med sig, om de ventet på ham og vilde komme ham til hjelp. Han lyttet. Når undtas en ({{page|368}} ...)]
• gatedør: [Hun stoppet næsten kvalt av sinne, så sa hun: «Herr Thénardier, gamlingen har narret dig, du er for god av dig. Jeg skulde ha fått kjeften op på ham, jeg, og om han hadde prøvd å lure mig, skulde jeg kokt ham levende. Jeg skulde lett nok ha fått ham til å snakke og si hvor han hadde datteren og hvor grunkene er. En har god grunn til å si at mennene er meget dummere enn kvinnfolkene. Ingen i nummer sytten! Det er en stor gatedør. Ingen herr Fabre i Saint-Dominiquegaten. I strakt trav og drikkepenger til kusken og allting! Jeg har snakket med portneren og portnerkonen, en svær, pen kone; de kjente ikke noget til ham.» ({{page|217}} ...)]
• gatedører: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• gatedørsnøkkelen: [Javert hadde, da mørket falt på, stilt ut folk og hadde selv gjemt sig bak trærne i Barrière-des-Gobelinsgaten like overfor Gorbeaurønnen på den andre siden av bulevarden. Først hadde han prøvd å fakke de to unge pikene som skulde vokte inngangen til hulen. Men han hadde bare fått «knepet» Azelma. Éponine var ikke på post, hun var blitt vekk, og han hadde ikke kundet gripe henne. Så hadde Javert stått og lyttet efter signal. Vognen som kjørte bort og kom tilbake, hadde uroet ham. Endelig hadde han blitt utålmodig, og «sikker på at det var et rede der oppe», sikker på at det vilde bli «et heldig stevnemøte», han hadde kjent igjen flere av røverne som hadde gått inn, hadde han til slutt satt sig fore å gå dit op uten å vente på pistolskuddet. Som nevnt hadde han fått gatedørsnøkkelen av Marius. ({{page|217}} ...)]
• gatehjørnene: [På gatehjørnene dukket væpnede menn op og forsvant mens de ropte: «Gå inn igjen.» Så skyndte folk sig å stenge dørene og sa: «Hvordan skal dette gå?» efter som natten falt på, syntes Paris litt efter litt å ta stadig uhyggeligere farve av oprørets mektige flammer. ({{page|32}} ...)]
• gatehjørner: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• gatekrok: [Hun stod op, bad morgenbønnen og redde op sengen, hun klædde fort på sig, kjemmet håret og satte det op. Så åpnet hun vinduet og så sig rundt til alle kanter i håp om å se litt av gaten, et hushjørne, en gatekrok, der hun kunde speide efter Marius. Men hun kunde ikke se noget utenfor. Bakgården var omgitt av temmelig høie murer, og utenfor var det bare nogen haver. Cosette syntes de havene var heslige; for første gang i livet fant hun blomster stygge. Den minste stumpen av en rennesten hadde hun likt bedre. Hun så isteden op ({{page|123}} ...)]
• gatekrysset: [De stanset midt i gatekrysset i en klynge, lik mennesker som legger op råd. De så ut til å være rådville. Den som syntes å føre dem, vendte sig og pekte ivrig den veien Jean Valjean hadde slått inn på; en annen syntes stedig å peke den motsatte veien. I det øieblikket den første vendte sig, falt månelyset rett i ansiktet på ham. Jean Valjean kjente godt Javert igjen. ({{page|24}} ...)]
• gatelampen: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• gatelykt: [magre hestene. Isnende taushet i drosjen; Marius lå urørlig med overkroppen lenet op mot et hjørne i baksetet, hodet hang ned på brystet, armene falt slapt ned og benene var stive; det var som om han bare ventet på en kiste. Jean Valjean lot til å være skapt av mørke og Javert av sten; og i denne belgmørke vognen, som hver gang de kjørte forbi en gatelykt, blev blekt oplyst innvendig som av et lynglimt, var det som om tilfellet hadde stilt mot hverandre tre tragiske støtter: liket, spøkelset, statuen. ({{page|189}} ...)]
• gatelykten: [Da han hadde kommet op i annen etasje, tok han en pust. Alle lidelsesveier har sine hvilesteder. Vinduet ved trappeavsatsen, et skyvevindu, stod åpent. Som i mange gammeldagse hus fikk trappen lys fra og hadde utsikt til gaten. Gatelykten som hang rett ut for huset, skinte svakt inn på trappen, så en kunde spare på lys. ({{page|189}} ...)]
• gatelyktene: [Men hvordan det nu er med det, Javert tapte ikke hodet med det samme han så at Jean Valjean hadde sluppet vekk. Han var sikker på at den rømte galeislaven ikke kunde være langt borte, og satte ut vaktposter, laget feller, ordnet bakhold og gjennomstreifet kvarteret hele natten. Det første han så, var at gatelyktene var i uorden og at snoren var skåret over. Dette verdifulle fingerpeket villedet ham bare, fordi det fikk ham til å rette alle undersøkelsene mot Genrotblindgaten. Det var i denne gaten ({{page|24}} ...)]
• gatelykter: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• gateløkt: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• gateløkter: [Marius vilde frem, hårdnakket lik en mann som ikke har noget håp lenger. Det var blitt sendt bud efter ham, og han måtte gå. Han greide å bane sig gjennom folkemassen og troppeleirene, han gjemte sig for patruljene og gikk unda skiltvaktene. Han tok en omvei, kom inn i Béthisygaten og gikk i retning av Hallene. På hjørnet av Bourdonnaisgaten var det ikke flere gateløkter. Efter å ha kommet gjennom folkemassen og forbi troppene, hadde han kommet inn i noget fryktelig. Ikke et menneske gikk forbi, ikke en soldat å se, ikke et lys; ingen. Ensomhet, stillhet, natt; en usigelig kulde. Å gå inn i en gate, det var som å komme inn i en kjeller. ({{page|76}} ...)]
• gatenavn: [Jean Valjean leste disse linjene under lyset fra åpningen og blev stående et øieblikk i tanker mens han tok halvhøit op igjen: «Filles-du-Calvairegaten, nummer 6, herr Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake i lommen på Marius. Han hadde spist og hadde fått krefter igjen; han tok på ny Marius på ryggen, støttet omhyggelig hodet hans mot sin høire skulder og gikk videre nedover kloakken. Jean Valjean hadde ikke på sin vei under jorden nogen slik veiledning i gatenavn som leserne har hatt. Ikke noget sa ham hvilken del av byen han var i, eller i hvilken retning han hadde gått. Men den økende blekhet over den lysningen som han av og til traff på, sa ham at solen holdt på å gå ned og at dagen hellet fort; og vognrammelen, som før hadde lydt ustanselig over hodet på ham, var næsten forbi; derav sluttet han at han ikke lenger var midt i Paris, men at han nærmet sig et eller annet enslig strøk nær de ytre bulevarder eller de ytre kaier. Der ute, der det er færre hus og færre gater, har kloakken også færre åpninger. Dimmen omkring ham blev tettere. Han gikk likevel fremdeles fremover, mens han famlet i mørket. Dette mørket blev med ett fryktelig. ({{page|189}} ...)]
• gatenavnet: [Fauchelevent hørte næsten sammen med dem som var blitt borte. Marius kunde ikke riktig tro at barrikadens Fauchelevent var den samme som den Fauchelevent av kjøtt og blod som satt der så alvorlig ved siden av Cosette. Den første var vel en av de skremselsbilledene som kom og gikk i feberørsken. Forresten var begge så steile naturer at det ikke var mulig for Marius å spørre ut Fauchelevent. Noget slikt hadde han ikke tenkt på engang. Bare en eneste gang gjorde Marius et forsøk. Han kom i samtalens løp til å nevne Chanvreriegaten, og så vendte han sig mot Fauchelevent og sa: «Ja, De kjenner jo den gaten?» – «Hvilken gate?» – «Chanvreriegaten.» – «Jeg har ikke den fjerneste anelse om det gatenavnet,» sa Fauchelevent i den naturligste tone av verden. – Dette svaret som gjaldt navnet på gaten og ikke gaten selv, syntes for Marius mere avgjørende enn det virkelig var. – «Det er klart,» tenkte han, «at jeg har drømt. Det har vært en sanseforvillelse. Det må ha vært en som lignet ham. Fauchelevent var ikke der.» ({{page|245}} ...)]
• gatenettet: [Det var litt vanskelig for ham å finne veien. Kloakknettet følger samme retning som gatenettet over det. Det ({{page|189}} ...)]
• gatepike: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• gatepikene: [Dette lille vesenet er meget muntert. Han får ikke mat hver dag, men han kan hver kveld gå på komedie om han har lyst til det. Han har ikke skjorte på kroppen, ikke sko på føttene, ikke tak over hodet; han er akkurat lik fluene som heller ikke har noget av alt det. Han er mellem syv og tretten år, lever i flokk, streifer omkring på gatene, sover under åpen himmel, har et par lange bukser efter faren, de når nedenfor hælene på ham; han har en gammel hatt efter en annen far, den henger ned over ørene på ham, og en enkelt buksesele av et gult bånd; han løper, lurer, snuser, hefter bort tiden, røker inn piper, banner så det lyser efter, hjemsøker dansebulene, kjenner tyvene, dytter gatepikene, snakker slang, synger usømmelige viser, og er uten ondt i hjertet. For han har en perle i sjelen: uskyld, og perler løser sig ikke op i søle. Så lenge mennesket er barn, er det Guds vilje ({{page|119}} ...)]
• gatestenhaug: [Laigle stod på en gatestenhaug et stykke høiere oppe ({{page|123}} ...)]
• gatestenshule: [Imidlertid var det blitt tent en liten kulørt løkt i den lille barrikaden, og i den store var det satt op en av de store voksfaklene som blev brukt ved karnevalsfestene før fasten, og som skrev sig fra Saint-Antoine. Fakkelen var blitt stilt i en slags gatestenshule, lukket på tre av sidene mot vinden og slik at det fulle lyset falt på fanen. Ellers lå gaten og barrikaden i mørke, og en så ikke annet enn den røde fanen som stod der i fullt lys, et lys som gjorde den røde fanen uhyggelig purpurfarvet. ({{page|53}} ...)]
• gatestenshulen: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• gatestenskrigen: [Han tenkte på farens kårde som bestefaren hadde solgt til en skraphandler, og som han hadde savnet så smertelig. Han sa til sig selv at denne tapre, rene kården hadde gjort rett i å dra vekk fra ham og harmfullt bli borte i mørket; at den hadde flyktet slik fordi den var klok og skjønte hvad som vilde skje; den hadde ant oprøret, rennestenskrigen, gatestenskrigen, skyting gjennom kjellervinduer, slag bakfra; at den efter å ha vært med ved Marengo og Friedland ikke vilde gå ned i Chanvreriegaten til nattlig kamp mellem franskmenn. Han sa sig selv at det var heldig at den ikke var der, at det var rett og riktig, at bestefaren hadde vært den virkelige vokteren av farens ære. Så gav han sig til å gråte bittert. ({{page|76}} ...)]
• gatesvermere: [Med det samme han skulde til å gå op trappene, la han på den andre siden av bulevarden merke til Jondrette som stod der hyllet inn i «velgjørerens» kappe og snakket med en av disse uhyggelige fyrene som en kaller «gatesvermere», mistenkelige folk som alltid ser ut til å lure på ondt, som sover om dagen og derfor gir grunn til å tro at de arbeider om natten. Begge disse mennene snakket sammen uten å røre sig mens sneen falt tett, og de dannet en gruppe som en politibetjent straks vilde merke sig, men som Marius knapt så. Tross det smertelige som optok ham, kunde han likevel ikke la være å legge merke til at den «gatesvermeren» Jondrette snakket med, lignet en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» som Courfeyrac en gang hadde vist ham og som i strøket gikk for en av de verste av nattesvermerne. Han blev senere en berømt kjeltring, den gang var han bare en kjent kjeltring. I 1832 holdt politiet øie med ham, men han hadde ennu ikke tatt fatt for alvor. ({{page|217}} ...)]
• gatesvermeren: [Med det samme han skulde til å gå op trappene, la han på den andre siden av bulevarden merke til Jondrette som stod der hyllet inn i «velgjørerens» kappe og snakket med en av disse uhyggelige fyrene som en kaller «gatesvermere», mistenkelige folk som alltid ser ut til å lure på ondt, som sover om dagen og derfor gir grunn til å tro at de arbeider om natten. Begge disse mennene snakket sammen uten å røre sig mens sneen falt tett, og de dannet en gruppe som en politibetjent straks vilde merke sig, men som Marius knapt så. Tross det smertelige som optok ham, kunde han likevel ikke la være å legge merke til at den «gatesvermeren» Jondrette snakket med, lignet en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» som Courfeyrac en gang hadde vist ham og som i strøket gikk for en av de verste av nattesvermerne. Han blev senere en berømt kjeltring, den gang var han bare en kjent kjeltring. I 1832 holdt politiet øie med ham, men han hadde ennu ikke tatt fatt for alvor. ({{page|217}} ...)]
• gateunge: [Forresten var han rasende over den haneløse pistolen. Han gikk fra den ene til den andre og krevde et gevær: «La mig få en børse. Hvorfor kan dere ikke gi mig en børse?» – «En børse til dig?» sa Combeferre. – «Ja, hvorfor ikke,» svarte Gavroche. «Jeg hadde da en i 1830 da vi trettet med Karl X.» – Enjolras trakk på skuldrene: «Når vi har nok geværer til de voksne, skal barna få.» – Gavroche vendte sig stolt, og svarte: «Hvis du blir drept før mig, så tar jeg ditt.» – «Din gateunge,» sa Enjolras. – «Din jypling,» svarte Gavroche. ({{page|53}} ...)]
• gatevirvar: [Barrikadens dødskamp skulde til å ta fatt. Alt bidrog til stundens tragiske høihet, tusen hemmelighetsfulle lyder i luften, åndedrettet fra den væbnede massen som satte sig i gang i gater som en ikke så, kavaleriets korte galopp, den tunge larmen fra artilleriet som kjørte frem, geværsalvene og kanontordenen som krysset hverandre i Paris’ gatevirvar, og røken fra kampen som steg gyllen op over takene, fjerne, fryktelige skrik, og truende lyn overalt, stormklokken fra Saint-Merry, som nu lød lik en hulking, årstidens mildhet, den strålende himmelen fylt av sol og skyer, dagens skjønnhet og husenes fryktelige taushet. ({{page|123}} ...)]
• gaupeklo: [Jean Valjean stod urørlig under Javerts grep lik en løve som fant sig i en gaupeklo. ({{page|189}} ...)]
• gaverike: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• gavnlig: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• gavotte: [Den dagen da legen erklærte at Marius var utenfor fare, blev mannen ganske fra sig. Han gav portneren tre louisdorer, og da han om kvelden kom inn på værelset sitt, danset han en gavotte, smelte med fingrene som med kastanjetter og sang en munter, lettferdig vise. Så knelte han på en stol, og Basque, som la merke til ham gjennom den halvåpne døren, trodde sikkert at han bad. Til da hadde han ikke trodd på Gud. ({{page|245}} ...)]
• gaîtéteatret: [det de sa. Den langhårete puffet den andre i siden og sa: «Når vi får med «Mester-Pus», så greier vi det nok.» – «Tror du,» sa den skjeggete. – «Det blir fem hundre blanke til hver, og det verste vi kan få er fem år, seks år, høist ti år.» – Den andre svarte litt seigt mens han klødde sig i hodet under ørelappluen: «Ja, det er det eneste sikre. Det er ikke så godt å gå klar det der.» – «Jeg sier dig, forretningen går ikke galt,» svarte den langhårete. Og så gav de sig til å snakke om et skuespill de hadde sett på Gaîté-teatret kvelden før. ({{page|217}} ...)]
• geip: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• geistlig: [ansøkninger som skal innvilges, et helt geistlig bibliotek ({{page|11}} ...)]
• gelenhauserpassene: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• genappe: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• genappeveien: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• gendarmers: [gendarmers liv på spill. — «Ja, jeg mener nu også å reise ({{page|11}} ...)]
• gendarmunderofficer: [En gendarmunderofficer som åpenbart førte kommandoen stod nær døren. Han kom inn, gikk bort til biskopen ({{page|45}} ...)]
• gendarmunderoificeren: [«Deres høiærverdighet,» sa gendarmunderoificeren, «er ({{page|45}} ...)]
• gene: [«Waterloo!» brummet Thénardier mens han stakk de fem hundre francs i lommen sammen med de tusen. – «Ja, snikmorder, der reddet De en oberst.» – «En gene- ({{page|351}} ...)]
• generaladjutant: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• generalenes: [Håpet varte kort. Lysningen svant fort. På mindre enn en halvtime var det som hadde fylt luften, vekk som et lyn uten torden, og oprørerne følte igjen over sig den underlige blykappen som folkets likegladhet kaster over forlatte stivnakker. Den alminnelige reisningen som syntes å vokse frem, var dødfødt; og krigsministerens opmerksomhet og generalenes krigskunst kunde nu samle sig om de tre–fire barrikadene som fremdeles holdt sig. ({{page|123}} ...)]
• generalinne: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• generallivvaktkompani: [tjenestgjort ved et generallivvaktkompani. Da keiseren ({{page|45}} ...)]
• generalsepåletter: [I den første fjerdedelen av det nittende århundre var det i Montfermeil nær Paris et slags tarvelig vertshus som ikke lenger er til. Dette vertshuset ble drevet av et ektepar ved navn Thénardier. Det lå i Bakersmuget. Over porten var det naglet fast et brett. På dette brettet var det malt noget som lignet en mann som bar på ryggen en annen mann med store generalsepåletter av gull med store sølvstjerner på; nogen røde flekker skulle være blod; resten av maleriet var røk og det skulle rimeligvis forestille et slag. Under leste en ordene: Sergenten fra Waterloo. ({{page|105}} ...)]
• generalstab: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• generalstabsofficerene: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• genesis: [har efterlatt sig fem eller seks ganske merkelige manuskripter, bl. a. ett over det vers i Genesis: I begynnelsen ({{page|11}} ...)]
• genga: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• genier: [hverken genier eller idioter; midt i livets fagreste vår — ({{page|105}} ...)]
• genrot: [Dette og drøftelsen med de andre politifolkene da de stanset på Rollinplassen, heftet ham og gjorde at han nær hadde mistet sporet. Men han skjønte temmelig snart at Jean Valjean vilde legge elven mellem sig og forfølgerne. Han bøide hodet og tenkte efter, lik en sporhund som stikker snuten mot jorden for å være sikker på sporet. Takket være sitt sikre instinkt gikk Javert rett til Austerlitzbroen. Et ord til brovakten klarla saken. «Har De sett en mann med en liten pike?» – «Ja, jeg lot dem betale to sous,» svarte brovakten. – Javert kom ut på broen akkurat tidsnok til å se Jean Valjean gå tvers over den månelyse plassen med Cosette i hånden. Han så ham gå inn i Vert-Saint-Antoinegaten; han kom til å tenke på Genrot- ({{page|24}} ...)]
• genrotblindgaten: [temmelig lave murer omkring haver som igjen støtte op mot store, udyrkede marker. Jean Valjean hadde åpenbart flyktet den veien. Om han hadde gått lenger inn i Genrotblindgaten, hadde han vel også kommet til å gjøre det, og da hadde det vært ute med ham. Javert lette gjennom disse havene og disse markene som om det var en nål han lette efter. ({{page|24}} ...)]
• genrotgaten: [Valjean var stengt inne mellem Genrotgaten til høire og ({{page|24}} ...)]
• gent: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• gentilly: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• gentlemen: [Tholomyès blev ved: «Quirites, gentlemen, caballeros, ({{page|105}} ...)]
• geografi: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• geografiske: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• georges: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• georgesgaten: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• georginer: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• ger: [ger, det vendte ut mot haven og var efter skikk der på ({{page|45}} ...)]
• gerbaud: [mor Gerbaud. Mannen syntes ikke å legge større merke ({{page|45}} ...)]
• gere: [gere hadde vært brukt inne i skuret, strakte sig langs muren omtrent op til det stedet der de så Thénardier. Skorstenspipen var sprukket og revnet på alle kanter og meget trang. – «En må krype op gjennom den,» sa Montparnasse. – «Gjennom den pipen?» ropte Babet, «en mann! Aldri i livet. Det måtte være en unge.» – «Ja, det trengs en småpjokk,» la Brujon til. – «Hvor skal vi finne en unge?» sa Gueulemer. – «Vent,» sa Montparnasse. «Det skal jeg greie.» ({{page|368}} ...)]
• germainforstaden: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• germansk: [Marius var på denne tiden en vakker ung mann av middels høide, med tykt svart hår, høi, klok panne, åpne, lidenskapelige nesebor, opriktig og rolig mine, og over hele ansiktet lå noget usigelig stolt, tenksomt og uskyldig. Profilen som var avrundet men fast, hadde noget blidt germansk over sig. Han kunde være enfoldig, men også storslått. Av vesen var han lukket, kold og høflig. Da munnen var meget vakker med de rødeste lepper og de hviteste tenner, mildnet smilet alt det strenge i ansiktet. Det kunde til visse tider være en eiendommelig motsetning mellem den rene pannen og dette vellystige smilet. Øinene var små, men blikket stort. ({{page|201}} ...)]
• gern: [Jean Valjean så ham like i øinene og trodde at han snakket i ørske. Fauchelevent tok op igjen: – «Hvordan fa – gern skal De komme ut. Og til imorgen må alt være gjort også, for da skal jeg ha Dem med. Priorinnen venter på oss.» ({{page|56}} ...)]
• get: [get den beste stillingen. Napoleon den dårligste. Den engelske hær stod øverst, den franske nederst. ({{page|299}} ...)]
• geværhanene: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• geværkuler: [I mørkningen bortimot klokken ni aften var det en eneste firkant igjen ved foten av Mont-Saint-Jean-høidedraget. I denne fryktelige dalen, ved foten av den skråningen kyraserene hadde klatret op over, men som nu var fylt av de engelske masser, kjempet denne firkanten under kryssilden fra det seierrike fiendtlige artilleri og under et fryktelig, tett kuleregn. Den blev kommandert av en ukjent officer som het Cambronne. Efter hver salve blev firkanten mindre, men gav svar. Den svarte på kardeskene med geværkuler, og trakk de fire sidene mere og mere sammen. Langt borte fra kunde flyktningene som stoppet for å puste, i mørket høre den dumpe tordenen ta av litt efter litt. ({{page|299}} ...)]
• geværløpene: [Enjolras’ bud blev fulgt med den uklanderlige hast som er særegen for skib og barrikader, de to slags kampplasser der det ikke er mulig å flykte. På mindre enn et minutt var to tredjedeler av de brostenene som Enjolras hadde latt stable op ved døren til vertshuset, båret op i annen etasje og på kvisten, og før det var gått et minutt til, var brostenene lagt omhyggelig op på hverandre inntil halvdelen av vindushøidene. Feuilly som ledet arbeidet, hadde sørget for åpninger til geværløpene. Denne dekningen av vinduene kunde gå så meget lettere for sig siden kardeskilden hadde sluttet. Begge kanonene fyrte nu med kuler midt på barrikaden for om mulig å få laget en bresje til stormangrepet. ({{page|123}} ...)]
• geværløpet: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• geværpyramider: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• geværsalvene: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• geværskogen: [Da var det at det hos nogen våknet en vag livslyst. Tatt på kornet av denne geværskogen, var det flere av dem som ikke lenger vilde dø. Det er det øieblikket da selvopholdelsesdriften skaper hyl og dyret kommer til syne i mennesket. De hadde stimlet sammen foran det høie syvetasjes huset innerst i barrikaden. Det huset kunde ha reddet dem; det var barrikadert og var lik en høi mur. Før linjetroppene hadde nådd ned i barrikaden, hadde det vært tid nok til å åpne og lukke en dør, det kunde gått så fort som et lyn, og om det hadde skjedd, vilde det ha vært det samme som livet for de håpløse. Bak dette huset var det gater, med mulighet for flukt, plass. De gav sig til å hamre på denne porten med børsekolber, med spenn, ropte, skrek, bad med foldede hender. Ingen åpnet. Fra vinduet i fjerde etasje så den døde mannen ned på dem. ({{page|123}} ...)]
• geværskuddene: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• geværskuddet: [Å redde sig ved det som har skapt faren, er den dyktiges mesterstykke. Gavroche målte hele stillingen med et blikk. Det var kjerren som hadde satt ham i knipe, det var kjerren som måtte hjelpe ham. Med det samme sersjanten vilde styrte sig over Gavroche, kom kjerren som var blitt et våben, farende mot ham med full kraft og traff ham i magen, så han falt baklengs i rennestenen mens geværet gikk av i luften. Ved ropet fra sersjanten hadde vaktposten styrtet ut hulter til bulter; geværskuddet blev fulgt av en hel salve fyrt på slump, og så ladde ({{page|103}} ...)]
• geværstumpen: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• gialluta: [roper til Sankt Januarius: Faccia gialluta, fa o miracolo, ({{page|105}} ...)]
• giftblandere: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• giftblanderen: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• giftermålet: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• giftkryp: [til matmor, et giftkryp til herre. Vertshuset Thénardier var som en felle Cosette var blitt fanget i. Det stakkars barnet led og tidde. ({{page|344}} ...)]
• giktbrudden: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• giktkroken: [gamle giktkroken i engelske gamasjer,» sa han, «la ham ({{page|11}} ...)]
• gil: [ner, fikk han voldsom hjertebank. Hun hadde damaskeskjole og tyllhatt akkurat som dagen før. Han hørte en skjønn stemme som måtte være «hennes stemme». Hun snakket rolig og var meget vakker; det følte han, ennu han prøvde ikke å se på henne. – Han tenkte imidlertid at hun nok vilde ha sett på ham med aktelse og undring hvis hun hadde visst at han var den virkelige forfatteren til den artikkelen som Neufchåteau under sitt navn hadde satt som forord i den nye Gil Blas-utgaven. – Han gikk forbi benken til enden av alléen, vendte og gikk ennu en gang forbi den vakre piken. Denne gangen var han meget blek, og han følte sig meget uvel. Han fjernet sig fra benken og fra den unge piken, og mens han gikk der med ryggen til, tenkte han sig at hun så på ham, og det fikk ham til å snuble. ({{page|201}} ...)]
• giljotin: [Republikken, keiserdømmet hadde til da ikke vært annet enn heslige ord for ham. Republikken en giljotin i halvmørket, keiserdømmet en sabel i mørket. Nu kom han til å se nærmere på det, og der han ventet å finne et virvar av mørke, hadde han med en slags uventet undring blandet med frykt og glede sett at der blinket stjerner: Mirabeau, Vergniaud, Saint-Just, Robespierre, Camille Desmoulins, Danton og at det steg en sol, Napoleon. Han visste ikke hvor han selv var. Han vek blendet av lyset. Litt efter litt svant undringen, han vennet sig til lyset, og kunde se på hendelsene uten å svimle, og han gransket personene uten skrekk; revolusjonen og keiserdøm- ({{page|140}} ...)]
• gille: [Det blev en glad, lystig og hyggelig kveld. Bestefarens overlegent glade humør gav tonen for hele festen, og alle lot sig smitte av hjerteligheten hos denne næsten hundreårige. Det blev danset litt og ledd mye; det var et koselig bryllup. De gode gamle dager var tilstede i far Gille- ({{page|279}} ...)]
• gipsbyster: [var en viljekraftig og tungerapp mann som solgte gipsbyster og trakk ut tenner, hadde reist omkring på markedene med en tannlegebod på hjul, hadde vært gift og hatt barn. Han visste ikke hvor det var blitt av kone og barn. Han hadde mistet dem som en mister et lommetørklæ. Siden hadde han gitt op alt for å «overta Paris». Uttrykket er av ham selv. ({{page|217}} ...)]
• gipse: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• gipsen: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• gipspuss: [Mens Marius holdt denne moralprekenen for sig selv, hadde han stirret på den veggen som skilte ham fra Jondrette, akkurat som om han kunde sende sitt medlidende blikk tvers igjennom veggen og med det varme op de ulykkelige. Veggen var laget av krysslagte lekter med gipspuss over, en vegg så tynn at en klart kunde skjelne både ord og stemmer gjennom den. Bare en drømmer som Marius kunde ha latt være å legge merke til det før. Det var hverken tapet på siden mot Jondrette eller på siden mot Marius. En kunde tydelig se byggemåten. Marius gransket veggen uten egentlig å være klar over det han gjorde. Plutselig reiste han sig; han hadde lagt merke til et trekantet hull høit oppe på veggen nær taket; det skrev sig fra en åpning mellem tre lekter. Gipsen som ({{page|217}} ...)]
• gipsstykke: [Madame Thénardier stod der med bustet hår, fryktelig, med skrevende ben. Hun bøide sig bakover og kastet rasende stenen mot hodet på Javert. Han huket sig ned. Brostenen gikk over ham, traff muren så et stort gipsstykke falt ned og fór så veggimellem til den stoppet like foran føttene på Javert. Med det samme var han borte hos ekteparet Thénardier, og et øieblikk efter var de bundet som de andre. Konen gråt og ropte: «Døtrene mine!» – «De er på politistasjonen,» sa Javert. ({{page|217}} ...)]
• gipsstykket: [«Det var noget som falt ned,» ropte madame Thénardier. – «Hvad da?» sa mannen. – Konen hadde sprunget bort og hadde tatt op gipsstykket med papiret rundt. Hun gav det til mannen. «Hvor kom det fra?» spurte Thénardier. – «Hvor tror du det kom fra. Det kom fra vinduet.» – «Jeg så det,» sa «Grønnskollingen». – Thénardier brettet fort ut papiret og holdt det frem ved lyset. – ({{page|217}} ...)]
• gisques: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• gisquet: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• gisquets: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• gitteravlukke: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• gittercellen: [seng slik at ingen kunde høre noget. Uværsbygene blandet med torden fikk dessuten dørene til å ryste på hengslene, og det skapte en fryktelig og nyttig støi i fengslet. De av fangene som våknet, lot som de sovnet igjen, og lot Gueulemer og Brujon gjøre som de ville. Brujon var hendig. Gueulemer var sterk. Før nogen lyd nådde frem til den fangevokteren som sov i den gittercellen som vendte ut mot sovesalen, hadde de brutt gjennom muren, steget op gjennom skorstenen, sprengt jerngitteret over skorstenen, og dermed var de to fryktelige forbryterne ute på taket. Regnet og stormen hadde økt på så taket var glatt. «Fin kveld til å stikke av i,» sa Brujon. ({{page|368}} ...)]
• gitterets: [Efter nogen minutters forløp, når øiet hadde vennet sig til halvmørket som hersket der, prøvde en å se gjennom gitteret, men ikke mere enn seks tommer bak det var der en ny skranke av sorte tremmer som strakte sig i hele gitterets lengde. De var alltid lukket. Straks efter kunde ({{page|56}} ...)]
• gitterglugge: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• gitterlosje: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• gitterluke: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• gitterportene: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• gitterporter: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• gitterstengene: [Mannen i den tilknappede frakken gikk helt ut til den ytterste odden av stranden, der stod han en stund i tanker, med hendene krampaktig knyttet, og speidet. Plutselig slo han sig for pannen. Nettop der stranden sluttet og vannet begynte, fikk han se et bredt, lavt buet jerngitter med en svær lås og tre solide hengsler. Dette gitteret dannet likesom en slags port i kaimuren ut mot elven og stranden. En sort strøm rant ut nederst og blev skyllet ut i elven. Innenfor de svære rustne gitterstengene kunde en skimte en slags hvelvet, mørk gang. Mannen la armene over kors og stirret på gitteret med et bebreidende blikk. – Da blikket ikke hadde nogen virkning, prøvde han å skyve gitteret op; han rystet det, men det gav ikke efter. Det hadde rimeligvis vært åpnet, enda han ikke hadde hørt nogen støi, noget som var underlig nok, så rustent som det gitteret var. Men sikkert var det iallfall at det var blitt lukket igjen. Dette tydet på at den som hadde fått dreiet denne porten på hengslene, ikke hadde brukt dirk, men nøkkel. Mannen som stod og ristet i gitteret, var straks klar over det, og det fikk ({{page|189}} ...)]
• gitterverk: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• gitterverket: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• gittervindu: [«Det gjelder å komme vekk herfra uten å bli sett. Dette er en utvei. Men først vil jeg gjerne få greie på det hele. Hvorledes går det for sig. Hvor er denne kisten?» – «Den som er tom?» – «Ja.» – «Den står nedenunder, i det som blir kalt likstuen. Den står på to bukker med likklede over.» – «Hvor lang er kisten?» – «Seks fot.» – «Hvad er likstuen for noget?» – «Det er et værelse i underetasjen; ut mot haven har det et gittervindu som blir lukket utenfra med en vindusskodde. Det har to dører; den ene til klostret, den andre til kirken.» – «Hvilken kirke?» – «Kirken mot gaten, kirken som er for alle.» – «Har De nøklene til de to portene?» – «Nei. Jeg har nøkkelen til døren inn til klostret. Portneren har nøkkelen til døren inn til kirken.» – «Når lukker portneren døren op?» – «Ene og alene for å slippe inn likbærerne som kommer for å hente kisten. Når kisten er båret ut, blir døren låst igjen.» – «Hvem er det som spikrer kisten igjen?» – «Det er mig.» – «Hvem er det som legger likkledet over?» – «Det er mig.» – «Er De alene?» – «Ingen annen mann enn jeg må komme inn i likstuen – med undtak av tilsynslegen. Det står til og med skrevet på veggen.» – «Kunne De i natt når alle sov i klostret, få gjemt mig i denne stuen?» – «Nei, men jeg kunde ({{page|56}} ...)]
• gjelde: [Marius bleknet. Han hadde ikke skjønt noget av det bestefaren hadde sagt. Dette vrøvlet om Plumetgaten, kasernen, lansenérofficeren, hadde gått forbi ham som tom lyd. Ikke noget av det kunde gjelde Cosette: hun var en lilje. Den gamle mannen snakket over sig. Men dette snakket sluttet med nogen ord som Marius hadde skjønt og som rommet en dødelig krenkelse av Cosette. De ordene «Gjør henne til din elskerinne» trengte som et dolkestøt like inn i hjertet på den unge mannen. – Han reiste sig, tok op hatten som lå på gulvet, og gikk med sikre, faste skritt bort til døren. Der vendte han sig, bøide sig dypt for bestefaren, løftet hodet og sa: «For fem år siden hånte De min far. Idag håner De min hustru. Jeg har ikke mere å be Dem om. Farvel!» ({{page|9}} ...)]
• gjeldsfengslet: [nu var i overfor Thénardier, følte han det også som om det burde bli tatt hevn for den ulykken at obersten blev reddet av en slik kjeltring. Men han følte sig likevel tilfreds. Han kunde endelig fri oberstens skygge for denne uverdige fordringshaveren; og det var som om han skulde fri farens minne fra gjeldsfengslet. – Foruten denne plikten hadde han også en annen, om mulig å få vite kilden til Cosettes formue. Leiligheten syntes å fremby sig. Thénardier visste kanskje noget. Det kunde være nyttig å se til bunns i den mannen. Han tok fatt der. ({{page|351}} ...)]
• gjemmestedene: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• gjemmesteder: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• gjemsel: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• gjenavstår: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• gjenboere: [Jean Valjean hadde valgt tilfluktsstedet godt. Det måtte synes som om han der kunde være fullkommen trygg. Det værelset med alkove som han og Cosette bodde i, var det som hadde vindu til bulevarden. Da det var det eneste vinduet i huset, som vendte den veien, trengte de ikke å være redde for blikk fra naboer eller gjenboere. Underetasjen i nummer 50–52 var et slags falleferdig skur som blev brukt til vognskjul for grønthandlere og stod ikke i forbindelse med etasjen over, hverken ved nogen lem eller ved nogen trapp. Øvreetasjen rommet som før nevnt mange værelser og flere kvistrom. Bare ett av disse var bebodd, av en gammel kone som stelte for Jean Valjean. Alle de andre rommene stod tomme. ({{page|9}} ...)]
• gjenferdene: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• gjenferdet: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• gjenfunnet: [gjenfunnet av Faderen. Bed, tro, gå inn til livet. Faderen ({{page|11}} ...)]
• gjenfødelsen: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• gjenfødte: [Efter å ha fastslått at det var den unge mannen som stod bak dette og som var skyld i alt, gav Jean Valjean, det gjenfødte menneske, han som hadde arbeidet slik med sin sjel, som hadde hatt så meget strev for å få omskapt hele sitt liv, all dets elendighet og all dets ulykke til kjærlighet, da gav han sig til å se på sig selv, og han så et spøkelse: hatet. ({{page|103}} ...)]
• gjenganger: [Så tok han en avgjørelse og reiste sig op. I samme øieblikk blev han plutselig skremt. Han følte at nogen holdt fast i ham bakfra. Han vendte sig om; det var den åpne hånden som hadde lukket sig igjen og som hadde grepet fatt i fliken av kappen hans. Et skikkelig menneske vilde ha blitt redd, men han satte i å le. «Åhå!» sa han, «det er bare den døde. Jeg liker bedre en gjenganger enn en gendarm.» – Hånden blev imidlertid svakere og slapp taket. Styrken svinner fort i graven. – «Å, nå!» sa omstreiferen, «kanskje lever han. La oss se efter.» ({{page|299}} ...)]
• gjengis: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• gjengitt: [Jean Valjean gikk bort til speilet. Han leste de fire linjene, men han vilde slett ikke tro det. Det virket som om han så dem i lynglimt. Det var en sanseforvillelse. Det var umulig. Kunde ikke være sant. Litt efter litt blev alt klarere for ham. Han så på Cosettes skrivemappe, tok den op og sa til sig selv: «Her står det.» Han gransket ivrig de fire linjene på trekkpapiret, men de bakvendte bokstavene gjorde det hele til noget underlig kloreri uten mening. Så sa han: «Men det står jo ikke noget der.» Og han pustet ut, usigelig lettet. Han holdt skrivemappen i hånden, og stirret på den, tåpelig glad, næsten ferdig til å le over den synsforvillelsen som han hadde latt sig narre av. Plutselig så han i speilet, og synet var der igjen. De fire linjene stod der med ubønnhørlig tydelighet. Denne gangen var det ikke nogen sanseforvillelse. Når et syn kommer igjen, blir det til virkelighet; det var åpenbart at det var skriften som blev gjengitt i speilet. Han skjønte det nå. ({{page|103}} ...)]
• gjengjelde: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• gjengjeldelse: [gjengjeldelse for alt det onde han hadde lidt; for det ({{page|45}} ...)]
• gjengjeldte: [En forbryter som gjorde godt, en straff-fange som var medfølende, god, hjelpsom, mild, som gjengjeldte vondt med godt, hat med tilgivelse, som foretrakk medynk for hevn, som heller vilde ofre sig selv enn sin fiende, som frelste den som hadde slått ham, som knelte på dydens tinde, og som stod nærmere englene enn menneskene! Javert måtte tilstå for sig selv at noget så uhyrlig var til. – Det kunde ikke gå slik lenger. ({{page|231}} ...)]
• gjeninnsatte: [der Dem altså så meget som mulig.» – «Jeg kan ikke være så veldig rask. Jeg er jo gammel og svak. Derfor vilde jeg gjerne ha en til hjelp. Halte gjør jeg også.» – «Å halte er ikke nogen synd, og det kan være til velsignelse. Keiser Henrik II som slo motpaven Gregor og gjeninnsatte Benedikt VIII, hadde to tilnavn: den hellige og den halte.» – «Det er både vel og bra,» sa Fauchelevent som virkelig hørte litt dårlig. – «Far Fauvent, jeg tror vi likeså godt regner med en time. Det er ikke for meget. Altså må De klokken elleve være ved høialteret med jernstangen. Dødsmessen skal leses klokken tolv. Alt må være ferdig et godt kvarter før.» ({{page|56}} ...)]
• gjeninntatt: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• gjenkalt: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• gjenkastet: [Da Jean Valjean stoppet, hadde lyden holdt op. Politifolkene lyttet, men hørte ikke noget. De stirret, men så ikke noget. Så rådslo de. – Den gangen var det på det stedet av Montmartrekloakken en slags plass, som senere er blitt gjenkastet fordi det alltid stod en dam der under regnvær. På denne plassen stod politimennene i en flokk. Jean Valjean så spøkelsene danne en slags krets. Bulldoghodene nærmet sig hverandre og hvisket. Utfallet av denne vakthundrådslagningen blev at de hadde tatt feil, at det ikke hadde vært nogen støi, at det ikke hadde vært nogen der, at det var nytteløst å undersøke ringkloakken, at det vilde være spilt tid, men at de måtte skynde sig bortover mot Saint-Merry, at om det var noget å gjøre og nogen «radikalere» å spore op, måtte det være i det strøket. ({{page|189}} ...)]
• gjenkjennelige: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• gjenkjennelse: [Denne underskriften var ikke falsk. Den var bare litt avkortet. Forresten var stilen og rettskrivningen tilstrekkelig til gjenkjennelse. Ophavsdokumentene var helt i orden. Tvil var ikke mulig. – Marius var dypt grepet. Efter den første overraskelsen kom en lykkefølelse. Hvis han nu også fant den andre mannen, han som hadde frelst ham selv, Marius, vilde han ikke ha mere å ønske. Han åpnet en skuff i skrivebordet, tok nogen pengesedler ut av dem, la dem i lommen, lukket skuffen og ringte. Basque viste sig i dørgløtten. – «La ham komme inn,» sa Marius. – Basque meldte: «Herr Thénard.» – En mann kom inn. En ny overraskelse for Marius. Den mannen som kom inn, var ham ganske ukjent. ({{page|351}} ...)]
• gjenkjenner: [Dette ord fylt av titansk forakt slengte Cambronne til Europa ikke bare i keiserdømmets navn – det vilde ha vært lite –; han slengte det mot det som hadde skjedd, i revolusjonens navn. En føler og gjenkjenner kjempenes gamle ånd hos Cambronne. Det er som om det var Danton som talte. Kléber som brølte. ({{page|299}} ...)]
• gjenlød: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• gjenmuret: [Like ved Saint-Medard-kirken pleide det å sitte en tigger som krøp sammen på kanten av en gjenmuret brønn; Jean Valjean gikk næsten aldri forbi uten å gi ham nogen sous. Nogen ganger snakket han med ham. Misunnere sa om denne tiggeren at han var knyttet til politiet. Det var en fem og sytti-åring som hadde vært kirketjener og som stadig satt og mumlet bønner. ({{page|9}} ...)]
• gjenmæle: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• gjennembrutte: [hvite, gjennembrutte strømpene og en slags jakke av musselin. De tre andre mindre blyge av sig, som vi har sagt, ({{page|105}} ...)]
• gjennemgått: [straffesak som blev gjennemgått og felt dom i. En ({{page|11}} ...)]
• gjennemlevde: [Han gjennemlevde en av disse stundene da de tankene ({{page|45}} ...)]
• gjennemløpe: [av en viss slags kan gjennemløpe; eftertanke, vilje, hårdnakkethet. Det som drev ham var den stadige harmen, sje- ({{page|45}} ...)]
• gjennemsiktige: [gjennemsiktige jakke som samtidig skjulte og røpet, å ({{page|105}} ...)]
• gjennemsiktighet: [i hennes eldre dager til en gjennemsiktighet som lot ({{page|11}} ...)]
• gjennemtenkt: [annet en svær illgjerning, alvorlig, gjennemtenkt og drøftet ut fra gale meninger skapt av slike ulykker som hans. ({{page|45}} ...)]
• gjennombevet: [tydig. Hvorfor hadde han ikke ropt om hjelp? Hvorfor hadde han flyktet. Var han far til den unge piken; ja eller nei? Og endelig, var han virkelig den mannen Thénardier mente å kjenne igjen? Thénardier kunde tatt feil. Alt sammen spørsmål uten løsning. – Sant nok, alt dette svekket ikke noget av den unge pikens englelike ynde. Å få se henne igjen, det higet han alltid efter, men håpet ikke lenger på det. For å gjøre ulykken fullstendig vendte nøden tilbake. Under all uroen hadde han for lengst holdt op å arbeide, og ikke noget er farligere enn å slutte med å arbeide; det er en vane som svinner; en vane som er lett å miste, vanskelig å vinne tilbake igjen. Et visst mål av drømmerier er like bra som en avpasset dosis av et sovemiddel. Men å sette drømmerier istedenfor tanker, det er å bytte om næring med gift. Marius drømte kun om henne og hadde bare en søt tanke igjen, den at hun hadde elsket ham: at hennes blikk hadde sagt ham det; at hun ganske visst ikke kjente hans navn, men at hun kjente hans sjel og at hun kanskje, hvor hun så var, elsket ham ennu. Hvem visste, kanskje tenkte hun på ham som han tenkte på henne. Stundom, når han tross de triste tankene kunde føle sig gjennombevet av fryd, sa han til sig selv: «Det er hennes tanker som kommer til mig.» Så la han til: «Kanskje når også mine tanker frem til henne.» ({{page|306}} ...)]
• gjennombløt: [Bollen var gjennombløt, men de var sultne og tørste. Den eldste delte hvetebollen i to deler, en stor og en liten, tok selv den minste, gav den største til den lille broren sin og sa: «Kjør det der i skrotten din.» ({{page|123}} ...)]
• gjennombrudd: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• gjennombrutte: [Men snart kom de glade tankene tilbake igjen. Hun fortsatte å snakke med sig selv med hodet på puten. – «Hvor vi skal bli lykkelige. Først skal vi få en liten hage, herr Madeleine har lovet mig det. Den lille piken min skal leke i hagen. Hun skal løpe omkring i gresset efter sommerfuglene. Jeg skal sitte og se på det. Og når hun første gangen skal gå til alters. Ja, når skal hun første gang gå til alters?» – Hun gav sig til å telle på fingrene: «En, to, tre, fire – hun er syv år. Om fem år. Hun skal ha hvitt slør og gjennombrutte strømper. Å, kjære søster, ({{page|277}} ...)]
• gjennombryter: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• gjennomforsket: [morgenen skyndet sig til buskaset, men hadde hverken funnet hakke eller spade. Han hadde av det sluttet at «fyren» efter å ha kommet inn i skogen, hadde gravd et hull med hakken, hadde satt kofferten nedi og kastet hullet igjen med spaden. Nu var kofferten for liten til at det kunde være et lik i den, altså måtte det være penger. Av den grunn hadde han gitt sig til å lete. Boulatruelle hadde gjennomforsket, gransket og undersøkt hele skogen, og hadde gravd overalt der han syntes jorden nylig hadde vært gravd op. Fåfengt. ({{page|331}} ...)]
• gjennomført: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• gjennomhuller: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• gjennomhullete: [Tross det øverste av vognstangen var skutt vekk, var det nok igjen til at en kunde feste en fane til den. Enjolras som hadde den føreregenskapen alltid å gjøre det han hadde sagt, hadde bundet den drepte oldingens gjennomhullete, blodige frakk til den. ({{page|123}} ...)]
• gjennomlest: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• gjennompløid: [Madrassen hadde falt ned utenfor barrikaden mellem de angrepne og angriperne. Imidlertid hadde artillerisersjantens død ophisset troppene og soldatene hadde lagt sig flatt ned bak det brostensbrystvernet de hadde reist, og for å motvirke kanonens tvungne taushet inntil mannskapet var fulltallig igjen, hadde de åpnet ild mot barrikaden. Oprørerne svarte ikke, for å spare på kruttet. Ilden prellet av mot brystvernet, men gaten blev gjennompløid av kulene. ({{page|123}} ...)]
• gjennomrotet: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• gjennomrystet: [sig gjøre i en grav. Jean Valjean hadde slått øinene op og så på ham. – Å se en død er fryktelig, å se en gjenoppstandelse er næsten like så fryktelig. Fauchelevent stod der som forstenet, blek, forvillet, gjennomrystet av dette overmål av sinnsbevegelse; han visste ikke om det var en levende eller en død han hadde for sig. Slik stirret han på Jean Valjean som stirret på ham. – «Jeg hadde nok sovnet,» sa Jean Valjean og satte sig op. – Fauchelevent falt på kne: «Hellige Jomfru Maria, som De skremte mig.» – Så reiste han sig op og sa: «Takk, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• gjennomsiktighet: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• gjennomskjæres: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• gjennomskutte: [«Hør, jeg vil ikke narre Dem. Jeg har et brev til Dem i lommen. Siden igår. Jeg var blitt bedt om å legge det i postkassen. Jeg tok det. Jeg vilde ikke at De skulde få det. Men De vilde kanskje bli sint på mig når vi om en liten stund møtes igjen. En møtes igjen, ikke sant? Ta brevet!» – Hun grep krampaktig fatt i Marius’ hånd med sin gjennomskutte, men hun syntes ikke mere å føle nogen smerte. Hun stakk Marius’ hånd ned i lommen på blusen sin. Marius følte virkelig et stykke papir. «Ta det,» sa hun. Marius tok brevet. Hun nikket tilfreds. «Og så, vil De ikke for umaken love mig …» – Hun stoppet op. – «Hva,» sa Marius. – «Lov mig det.» – «Jeg lover det.» – «Lov mig å gi mig et kyss på pannen når jeg er død. Jeg skal nok føle det.» ({{page|84}} ...)]
• gjennomskåret: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• gjennomsnittlig: [På den tiden da det denne boken handler om, gikk for sig, stod det ikke som nu en politibetjent på hvert gatehjørne; horder av barn streifet gjennom Paris. Statistikken forteller at det gjennomsnittlig hvert år av politipatruljene blev samlet op to hundre og seksti barn, dels på åpne plasser, dels i hus under bygning, dels under broene. Det er det sørgeligste sosiale sykdomstegn. Alle ({{page|119}} ...)]
• gjennomsnittshøiden: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• gjennomtenkt: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• gjennomtrenge: [nes hjerter. Cosette var ennu altfor ung til at denne aprilgleden som lignet henne, ikke skulde gjennomtrenge henne. Uten at hun selv ante det, svant alt mørkt bort fra hennes sinn. Hun var ikke lenger sørgmodig; men hun visste det ikke selv. Når hun ved titiden om morgenen efter frokost hadde fått faren ut i haven et kvarters tid, og hun gikk med ham i solskinnet foran havetrappen, mens hun støttet den syke armen hans, ante hun ikke at hun hvert øieblikk lo og at hun var lykkelig. Og Jean Valjean så gledestrålende at hun kom sig og blev frisk og rød: «Å, det deilige såret,» sa han for sig selv. Han var næsten takknemlig mot Thénardiers. ({{page|340}} ...)]
• gjennomtrengte: [Litt efter litt kom de i snakk. Tale fulgte på taushet som vil si overfylte hjerter. Natten var klar og skjønn over hodene på dem. De to vesener som var rene som ånder, sa hverandre alt, talte om drømmer, gledesrus, stråleglede, innbilninger, motløshet, hvordan de hadde tilbedt hverandre på avstand, hvordan de hadde lengtet og om fortvilelsen da de ikke lenger fikk se hverandre. Med en åpenhjertig fortrolighet som ikke kunde bli større, betrodde de hverandre de mest skjulte hemmeligheter. De fortalte med troskyldig tillit om sine innbilninger, alt det som kjærlighet, ungdom og det de hadde igjen av barnslighet, fikk dem til å tenke. De to hjerter utøste sig i hverandre, så at efter en times forløp var det den unge mannen som hadde den unge pikens sjel og den unge piken som hadde den unge mannens sjel. De gjennomtrengte hverandre, dåret hverandre, blendet hverandre. ({{page|350}} ...)]
• gjennomtrukket: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• gjenoppstandelse: [sig gjøre i en grav. Jean Valjean hadde slått øinene op og så på ham. – Å se en død er fryktelig, å se en gjenoppstandelse er næsten like så fryktelig. Fauchelevent stod der som forstenet, blek, forvillet, gjennomrystet av dette overmål av sinnsbevegelse; han visste ikke om det var en levende eller en død han hadde for sig. Slik stirret han på Jean Valjean som stirret på ham. – «Jeg hadde nok sovnet,» sa Jean Valjean og satte sig op. – Fauchelevent falt på kne: «Hellige Jomfru Maria, som De skremte mig.» – Så reiste han sig op og sa: «Takk, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• gjenoppstått: [Marius stod og stirret forfjamset efter kabben som blev borte. Fordi han manglet fire og tyve sous, hadde han mistet glede, lykke og sin kjærlighet; han var støtt ut i natten igjen; han hadde sett, men skulde på ny bli blind. Han tenkte med bitterhet og, det må sies, med anger på de fem francs han samme morgen hadde gitt til det elendige pikebarnet. Hadde han hatt fem francs, hadde han vært berget, gjenoppstått, utfridd av tåken og mørket, av ensomheten, av livsleden, av enkemannsstanden; han kunde igjen ha knyttet sin sorte skjebnetråd til den skjønne gulltråden som hadde vist sig for øinene på ham for på ny å briste. Han kom tilbake til rønnen i fortvilelse. ({{page|217}} ...)]
• gjenreisning: [falsk navn gir trygghet; han hadde kastet det falske navnet vekk. Han, galeislaven, hadde for alltid kundet skjule sig hos en hederlig familie; han hadde motstått denne fristelsen. Og hvorfor? Av samvittighetsfullhet. Han hadde selv klarlagt det med sannhetens uimotståelige tonefall. Kort, hvem Jean Valjean så enn var, så var det uimotsigelig en samvittighet som våknet. En eller annen slags hemmelighetsfull gjenreisning hadde satt inn, og det var åpenbart at samvittigheten alt lenge hadde hatt makten over denne mannen. ({{page|305}} ...)]
• gjensidig: [tilfellet hadde gjort vakre på den måten at de gjensidig ({{page|105}} ...)]
• gjensidige: [Denne konen hadde åpenbart elsket denne mannen med det mål av kjærlighet hun eide; men den var vel blitt slukket av det daglige, gjensidige kjekling, skapt av den skrekkelige nøden som trykket dem alle. Det var ikke mere igjen av kjærligheten til mannen enn asken. Men som det ofte går, hadde kjæleordene overlevd følelsen. Hun sa til ham: «Kjære, lille venn; mannen min,» {{sperret|o. s. v.}} med munnen, hjertet var stumt. ({{page|217}} ...)]
• gjenskaper: [met steg i lysende syner fremfor ham; han så hver av disse to gruppene; hendelser og mennesker samlet sig i to store kjensgjerninger; republikken gjenskaper borgerrettighetenes herrevelde; keiserdømmet påtvinger Europa de franske idéers herrevelde; han så folkets mektige skikkelse stige frem av revolusjonen, og av keiserdømmet Frankrikes mektige skikkelse. Han tilstod for sig selv at alt det hadde vært av det gode. ({{page|140}} ...)]
• gjenspeile: [Da Madeleine møtte Javerts blikk, rørte Javert sig ikke, nærmet sig ikke, men så fryktelig ut. Ingen menneskelig følelse kan få så fryktelig et uttrykk som gleden. Den skapte et ansikt lik en djevels som finner igjen en fordømt. Vissheten om at han endelig hadde fått tak i Jean Valjean, fikk alt det sjelen rommet, til å gjenspeile sig i ansiktet. Ydmykelsen over å ha vært på villspor og over å ha tatt feil på grunn av denne Champmathieu, blev utslettet av stoltheten over at han fra først av hadde gjettet riktig og så lenge hadde riktig teft. Javerts tilfredshet viste sig i hans overlegne holdning. Heslig triumf lå over den lave pannen. Det var en utfoldelse av alt det skrekkelige et tilfreds ansikt kan vise. ({{page|277}} ...)]
• gjenspeilet: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• gjentagelse: [at politiet er så dårlig (unødig gjentagelse). Tenk å bo ({{page|45}} ...)]
• gjentagelsesforbryter: [forsvareren ikke komme inn på, den forelå ikke. Forsvareren sluttet med å be juryen og retten om at de, hvis de syntes det var klart at anklagede var Jean Valjean, da å ville dømme ham for brudd på politibudet om bestemt opholdssted, og ikke til den forferdelige straff som rammer en galeislave, som er gjentagelsesforbryter. ({{page|202}} ...)]
• gjentatte: [Men dette paradiset vilde for fremtiden bli formørket av et nært helvete. – Den gamle uviljen som Marius før hadde følt overfor denne Fauchelevent som var blitt til Jean Valjean, var nu blandet med redsel. Men det må sies at midt i denne redselen følte han medynk og også en viss overraskelse. – Denne tyven, som gjentatte ganger hadde gjort sig skyldig i tyveri, han hadde gitt tilbake det som var ham betrodd. Og det seks hundre tusen francs? Han alene kjente til hemmeligheten. Han kunde ha tatt alt sammen, han hadde gitt alt tilbake. – Dessuten hadde han av sig selv avslørt det hele. Når en nu visste hvem han var, skyldes det ham selv. Det lå i denne avsløringen mere enn en frivillig ydmykelse, han utsatte sig for en fare. For en dømt er en maske ikke bare en maske, det er også et ly. Han hadde gitt avkall på dette ly. Et ({{page|305}} ...)]
• gjenvelges: [korsmesse tre eller fire dagers feber. De må avlegge følgende alvorlige løfter: lydighet, fattigdom, kyskhet og aldri å forlate klostret. – Priorinnen blir valgt for tre år om gangen av mødrene, kalt «stemmemødre» fordi de har stemme i kapitlet. En priorinne kan bare gjenvelges to ganger, slik at ni år er det lengste en priorinne kan herske. ({{page|56}} ...)]
• gjenvinner: [Thénardier kastet et overlegent blikk på Marius, et slikt blikk som den som er slått, sender når han likevel får seieren i hende og som på et minutt gjenvinner alt det han har tapt. Men smilet vendte straks tilbake, den underordnede må være en kjælen seierherre over en overordnet, og Thénardier nøide sig med å si. «På villspor, herr baron.» – Og han understreket ordene med en uttrykksfull ringling med urkjedestasen. «Hvad?» svarte Marius, «vil De si imot dette? Det er kjensgjerninger.» – «Det er hjernespinn. Den tilliten De viser mig, herr baron, gjør det til min plikt å si Dem det. Sannhet og rett fremfor alt. Jeg liker ikke å se folk bli urettelig anklaget. Herr baron, Jean Valjean har slett ikke stjålet fra Madeleine, og Jean Valjean har slett ikke drept Javert.» – «Det var sterkt sagt. Hvorledes vet De det?» – «Av to grunner.» – «Hvilke? Snakk ut.» – «For det første: Han har ikke stjålet fra Madeleine, for det er ham selv. Jean Valjean er herr Madeleine.» – «Hvad er det De sier?» – «For det andre: Han har ikke drept ({{page|351}} ...)]
• gjeping: [De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og opfinnsomme fyren, omstreifer akkurat lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over sig noget elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil. «Men er du ikke redd for politikonstablene?» spurte den eldste fryktsomt. Gavroche nøide sig med å svare: «Drittunger. En sier ikke konstablene, en sier kostene.» ({{page|368}} ...)]
• gjerrigknark: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• gjess: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• gjestfri: [som særmerker gjestfri naturer: «Til bords,» sa han livlig. — Som vanlig når nogen fremmed spiste hos ham, ({{page|45}} ...)]
• gjestfrihet: [Thénardier skjønte sig godt på gjestfrihet, som er en plikt hos barbariske folk og en handelsvare hos siviliserte mennesker, og var for øvrig en dyktig krypskytter og vidkjent for sin skyteferdighet. Han hadde en kold og stille latter som virket uhyre farlig. ({{page|344}} ...)]
• gjestfritt: [si det. Det er mulig at han tenkte at dette vakre hjemmet også måtte være gjestfritt, og at han der hvor han ({{page|45}} ...)]
• gjestgiverkone: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• gjet: [gode venner av mig. Gode, ærlige hyrder. De eier en gjet ({{page|11}} ...)]
• gjeterhunder: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• gjetteevne: [Som vanlig når det skjer slike brå endringer, spurte Marius sig om han hadde noget å si på sig selv? Hadde han vist mangel på gjetteevne? Hadde han manglet klok- ({{page|305}} ...)]
• gjære: [Kaminen og bordet med de to stolene stod rett fremfor Marius. Da fyrfatet var skjult, blev rommet bare oplyst av lyset. Den minste gjenstand på bordet eller på kaminen kastet store skygger. En vannmugge uten tut dekket en halv vegg. Det var over værelset en uhyggelig, truende ro. En følte at noget skrekkelig var i gjære. ({{page|217}} ...)]
• gjø: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• gjødselen: [bøndene ikke engang trillebør, de må bære gjødselen på ({{page|11}} ...)]
• gjødselgrep: [i jorden. En kan nytte dette møtet på tre måter. Den første er å gå bort til ham og snakke med ham. Da opdager en at denne mannen ganske enkelt er en bonde som synes svart på grunn av skumringen, som slett ikke graver noget hull, men bare samler gress til kuene, og at det som en tok for horn, ikke er annet enn et gjødselgrep som han bærer på ryggen; takket være kveldslyset tok det sig så ut som om greptennene stakk ut av hodet på ham. En går fra ham og dør før uken er ute. Den andre måten, det er å holde øie med ham, vente til han har gravd hullet, kastet det til igjen og har gått sin vei; så skynder en sig til graven, åpner den igjen og tar den «skatten» som den sorte mannen har gjemt der. I så tilfelle dør en før måneden er ute. Endelig er det en tredje måte, den å slett ikke snakke til den svarte mannen, ikke holde øie med ham og løpe vekk så fort en kan. Da dør en før året er ute. ({{page|331}} ...)]
• gjødselhauger: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• gjøglere: [Julen 1823 var særlig strålende i Montfermeil. Den første delen av vinteren hadde vært mild, det hadde hverken frosset eller snedd. Nogen gjøglere fra Paris hadde av borgermesteren fått lov til å reise bodene sine midt i hovedgaten, og en flokk omreisende kremmere hadde fått lov til å reise butikker på kirkeplassen og bortover Bakerstredet der Thénardiers vertshus lå. Dette fylte vertshusene og sjappene og skapte et støiende og lystig liv i den lille, rolige byen. ({{page|344}} ...)]
• gjøgleren: [å gjøre slikt ekstraarbeide eller med denne gjøgleren; ({{page|11}} ...)]
• gjøglerrapt: [Mannen ranket sig. Det var som om ansiktet lysnet. «Kone,» ropte han, «hørte du det. Nu kommer menneskevennen. Slukk varmen.» – Moren satt der undrende og rørte sig ikke. Faren grep gjøglerrapt en hankeløs krukke som stod på kaminen, og slengte vann på glørne. «Så,» sa han til den eldste datteren. «Riv stolen i filler.» – Datteren skjønte ikke det grann. Han grep stolen og satte ({{page|217}} ...)]
• gjøglers: [Barnet var blitt optatt av de fremmede, hun stirret på «frøkenen» og holdt op med å gråte. «Gråt da vel, hyl!» hvisket Jondrette, og med det samme kløp han hennne i den dårlige hånden. Alt med en gjøglers ferdighet. Barnet skrek høit. Den elskelige piken som Marius i sitt hjerte kalte «sin Ursula», gikk straks bort til henne og sa: «Stakkars barn.» – «Se der, skjønne frøken, håndleddet blør. Det er en ulykke som hendte mens hun arbeidet ved en maskin; for å tjene seks sous om dagen. Det blir kanskje nødvendig å sette av armen.» – «Virkelig!» sa den gamle herren i skrekk. – Den lille piken som tok ordene for alvor, satte i å skrike av all makt. – «Ja, dessverre, herr velgjører,» svarte faren. ({{page|217}} ...)]
• gjøkurene: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• gjøremål: [Så fortalte han at det var til gjengjeld for en tjeneste han, Fauchelevent, hadde ydet klostret. At det hang sammen med hans gjøremål som medhjelp ved begravelser, at han spikret igjen kistene og hjalp graveren på kirkegården. At nonnen som døde samme morgenen, hadde bedt om å måtte bli jordfestet i den likkisten hun hadde ligget i, og det i hvelvingen under alteret i kapellet. At ({{page|56}} ...)]
• glacièrestrøket: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• gladelig: [den skifter gladelig, den skjønne kjærlighet. Det sies: ({{page|105}} ...)]
• gladiatorstatuen: [«Tilgi mig at jeg er her. Mitt hjerte var nær ved å briste, jeg kunde ikke leve slik lenger, og så kom jeg hit. Har De lest det jeg la der på benken? Kjenner De mig igjen? Vær ikke redd for mig. – Kan De huske den dagen da De så på mig: Det var i Luxembourg-parken like ved gladiatorstatuen. Og den dagen De gikk forbi der jeg satt? Det var 16. juni og 2. juli. Det er snart et år siden. Så lenge er det siden jeg så Dem. Jeg har spurt konen som leier ut stoler, og hun har sagt at hun ikke ser Dem mer. De bodde i Vestregate i tredje etasje ut mot gaten, i et nytt hus, De ser at jeg vet det. Jeg fulgte efter Dem. Hvad kunde jeg ellers gjøre? Og så blev De borte. En gang trodde jeg De gikk forbi mens jeg stod og leste avisene under buegangene i Odéon. Jeg løp efter. Men nei. Det var bare en som hadde en hatt lik Deres. Når det blir mørkt, kommer jeg hit. Vær ikke redd, ingen har sett mig. Jeg kommer for å være nær vinduene Deres. Jeg går sakte for at ingen skal høre mig, for De kunde kanskje bli redd. ({{page|350}} ...)]
• gladlynne: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• gladlynt: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• glansen: [De stimlet sammen omkring Gavroche. Men han hadde ikke tid til å fortelle noget. Marius skalv og tok ham til side. –«Hvad har du her å gjøre?» – «Nå,» sa gutten, «og De da?» Han så stivt på Marius, dristig frekk; den stolte glansen i øinene hans gjorde dem større. Marius blev ved i en alvorlig tone: «Hvem har sagt at du skulde komme tilbake? Du har vel iallfall avlevert brevet?» ({{page|123}} ...)]
• glansløse: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• glapp: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• glassdører: [elegante verdensmannsvaner; to dører: en like ved kaminen førte til bedekammeret, den andre like ved bokhyllen, førte til spisestuen; bokhyllen var et stort bokskap med glassdører og fullt av bøker. Kaminen var av ({{page|11}} ...)]
• glasskuppel: [«Javel,» svarte den fremmede, «De har rett; hvor er stallen?» – «Jeg skal vise Dem veien, herre,» sa Thénardier med et smil. Han tok lyset, den fremmede tok pakken og stokken, og Thénardier førte ham op på et værelse i annen etasje. Det var et sjeldent flott værelse med mahognimøbler og sengested med omheng av rødt bomullstøi. «Hvad er dette for noget?» sa den fremmede. – «Det er vårt eget bryllupsværelse,» sa verten. «Vi bruker et annet til daglig, konen min og jeg. Her kommer ingen, uten tre eller fire ganger om året.» – «Jeg vilde likeså gjerne ha ligget i stallen,» sa den fremmede barskt. – Thénardier så ikke ut som om han hørte disse lite høflige ordene. Han tente to nye vokslys som figurerte på kaminen, der det brant en temmelig god ild. På kaminen stod det en glasskuppel og under den ({{page|344}} ...)]
• glassmykker: [ikke vilde ha brukt dem. Vi hadde drevet det til å lage virkelig vakre glassmykker. Vi kappedes med det en kaller Berlinerstas. Det var jo ikke lett å komme op på høide med det tyske sortglass. Et gross inneholder tolv hundre velformede perler og koster ikke mere enn tre francs.» ({{page|351}} ...)]
• glassplater: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• glassrute: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• glassruter: [Vinduet var bredt og passe høit, hadde persienner og store glassruter; men disse store glassrutene hadde forskjellige slags skavanker som på samme tid blev skjult og forrådt av en sinnrik papirforbinding, og persiennene som var løsnet og gått i stykker, var mere en trussel mot folk som gikk forbi, enn et vern, for dem som bodde der. ({{page|9}} ...)]
• glasssmykker: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• glassvarer: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• glatte: [Først kjente han det som om han var blitt blind. Plutselig så han ikke noget mer. Han syntes også at han var blitt døv i løpet av et minutt. Han hørte ikke nogen ting mer. Han følte at han hadde fast grunn under føttene. Det var alt, men det var også nok. Han strakte først den ene armen ut, så den andre, og følte vegg på begge sidene og skjønte at gangen var smal; han gled og skjønte at stenhellene var glatte. Han satte varsomt en fot frem, redd for et hull, en avløpsrenne eller en avgrunn; han merket at stenhellene lå videre bortover. Et gufs av stank sa ham hvor han var. ({{page|189}} ...)]
• glattslipt: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• gledesblink: [Marius kom på en tanke. Den som holder på å drukne, griper et halmstrå. Han gikk bort til piken. «Hør du …,» sa han. – Hun avbrøt ham med et gledesblink i øiet: «Ja, si du til mig, jeg liker det bedre.» – «Javel,» sa han, «det var du som idag tok den gamle mannen og datteren med hit?» – «Ja.» – «Vet du hvor de bor?» – «Nei.» – «Finn det ut for mig.» De sorgtunge øinene som hadde lyst av glede, blev triste igjen. – «Er det det De vil?» – «Ja.» – «Kjenner De dem?» – «Nei.» – «Det vil si,» svarte hun rapt, «at De ikke kjenner henne, men gjerne ({{page|217}} ...)]
• gledesdag: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• gledeshast: [Mannen gikk eller snarere snek sig over en lysning temmelig langt borte og skjult bak store treklynger, men Boulatruelle kjente den godt, for han hadde lagt merke til at det var en stor stenhaug der og et sykt kastanjetre med en sinkplate spikret fast til barken. – I gledeshast styrtet Boulatruelle snarere enn klatret, ned fra treet. Leiet var funnet, nu gjaldt det å gripe dyret. Den veldige skatten han drømte om, var vel der. ({{page|245}} ...)]
• gledeshav: [lig til sengs når han følte sig uvel, og sa at det var godt at det ikke var farlig. Dette var nok. Og dessuten – hvad har en mørk krok å si i et slikt gledeshav. Cosette og Marius oplevde et av disse egenkjærlige, velsignede øieblikkene der en ikke synes å evne annet enn å se lykke. Og dessuten fikk Gillenormand et innfall. – «Sannelig, nu står den armstolen tom. Sett dig her, Marius. Din tante har jo rett til dig, men hun gir dig nok lov. Armstolen er til dig. Det er rett, og det er vakkert. Lykkens prins ved siden av lykkens prinsesse.» – Hele bordet klappet. Marius tok altså Jean Valjeans plass ved siden av Cosette; og det hele blev ordnet slik at Cosette som fra først av var trist over at Jean Valjean var borte, til slutt blev tilfreds over det. All den stund Marius kom i stedet, vilde hun ikke engang ha savnet Gud. Hun trådte Marius på foten med sin yndige lille fot i hvit silkesko. – Da stolen var blitt fylt, var Fauchelevent ute av alles tanker, og ikke noget manglet. Og fem minutter efter hersket latteren fra den ene bordenden til den andre med hele glemselens styrke. ({{page|279}} ...)]
• gledeskvitter: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• gledeslyn: [kunde ikke få sig til å flytte fra det strøket der Cosette levde. I den første tiden brukte han bare å være hos Cosette nogen få minutter. Så gikk han. Litt efter litt vennet han sig til å bli mindre kort. Det var som om han nyttet det at dagene blev lengre; han kom litt før og gikk litt senere. En dag kom Cosette til å si: «Far!» Et gledeslyn fór over Jean Valjeans gamle, triste ansikt. Han sa: «Kall mig Jean.» – «Å, det er sant,» svarte hun og lo, «herr Jean.» – «Det er bra,» sa han. Og så vendte han sig bort for at hun ikke skulde se at han tørret øinene. ({{page|336}} ...)]
• gledeslyset: [med bestemorøine og ruget over ham mens han spiste. Han kjente ikke sig selv lenger, regnet ikke med sig selv. Marius var herre i huset. Gillenormand hadde i sin glede gått av hengslene, han var barnebarnet til barnebarnet sitt. Under denne gleden var han det elskverdigste barn. Av frykt for å trette eller plage den syke, stilte han sig bak ham for å tekkes ham. Han var tilfreds, lykkelig, glad, elskverdig, ung. Det hvite håret la en mild verdighet over det gledeslyset som strålte fra ansiktet hans. ({{page|245}} ...)]
• gledespike: [En gledespike som så dem komme der på rad alle tre med Gavroche i spissen, gav sig til å skoggerle. Latteren røpet mangel på aktelse for flokken: «God dag, frøken Omnibus,» sa Gavroche til henne. – Parykkmakerens opførsel hadde gjort ham stridbar. Og da han skrevde over en rennesten sa han til en skjeggete portnerkone, verdig til å møte frem på Bloksberg, og som stod med feiekost i hånden: «Frue, skal De ut og ride?» – Så skvettet han søle på de blankpussede støvlene til en som gikk forbi. «Slubbert!» sa mannen rasende. Gavroche stakk nesen op av tørklæet. «Klager herren over noget?» – «Over dig,» svarte mannen. – «Kontoret er lukket,» sa Gavroche, «jeg kan ikke ta imot flere klager.» ({{page|368}} ...)]
• gledesrier: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• gledesrus: [Litt efter litt kom de i snakk. Tale fulgte på taushet som vil si overfylte hjerter. Natten var klar og skjønn over hodene på dem. De to vesener som var rene som ånder, sa hverandre alt, talte om drømmer, gledesrus, stråleglede, innbilninger, motløshet, hvordan de hadde tilbedt hverandre på avstand, hvordan de hadde lengtet og om fortvilelsen da de ikke lenger fikk se hverandre. Med en åpenhjertig fortrolighet som ikke kunde bli større, betrodde de hverandre de mest skjulte hemmeligheter. De fortalte med troskyldig tillit om sine innbilninger, alt det som kjærlighet, ungdom og det de hadde igjen av barnslighet, fikk dem til å tenke. De to hjerter utøste sig i hverandre, så at efter en times forløp var det den unge mannen som hadde den unge pikens sjel og den unge piken som hadde den unge mannens sjel. De gjennomtrengte hverandre, dåret hverandre, blendet hverandre. ({{page|350}} ...)]
• gledesrusens: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• gledestrålende: [nes hjerter. Cosette var ennu altfor ung til at denne aprilgleden som lignet henne, ikke skulde gjennomtrenge henne. Uten at hun selv ante det, svant alt mørkt bort fra hennes sinn. Hun var ikke lenger sørgmodig; men hun visste det ikke selv. Når hun ved titiden om morgenen efter frokost hadde fått faren ut i haven et kvarters tid, og hun gikk med ham i solskinnet foran havetrappen, mens hun støttet den syke armen hans, ante hun ikke at hun hvert øieblikk lo og at hun var lykkelig. Og Jean Valjean så gledestrålende at hun kom sig og blev frisk og rød: «Å, det deilige såret,» sa han for sig selv. Han var næsten takknemlig mot Thénardiers. ({{page|340}} ...)]
• gledesuttrykk: [Imidlertid hadde hun stanset foran Marius med et svakt gledesuttrykk over det gustne ansiktet og med noget som lignet et smil. Hun stod nogen øieblikk som hun ikke kunde få sagt noget. «Nå, så traff jeg Dem da,» sa hun endelig. «Far Mabeuf hadde rett. Det var her De var. Som jeg har lett efter Dem. De skulde bare vite det. Vet De det? At jeg var satt fast. Fjorten dager. Så slapp de mig løs. For de fikk jo ikke noget på mig. Dessuten var jeg under lavalderen. Det manglet to måneder. Å, som jeg har lett efter Dem. I seks uker. De bor nok ikke der borte lenger?» – «Nei,» sa Marius. – «Å, jeg skjønner det nok. Det var for den sakens skyld. Slikt vrøvl er alltid vemmelig. Så flyttet De. Hør, hvorfor går De med slik gammel hatt som det der? En ung mann som Dem burde ha pene klær. Hør, vet De at far Mabeuf kalte Dem baron et eller annet. Men De er da ikke baron. Baroner det er slike gamlinger som sitter foran slottet i Luxembourg-parken hvor det er mest sol, og leser aviser. Jeg har en gang gått med et brev til en slik baron. Han var mere enn hundre år. Men si mig, hvor bor De nå?» ({{page|306}} ...)]
• glefs: [Plutselig viste to skikkelser sig på den lyse stripen. Den ene kom først, den andre et stykke efterpå. Den første så ut som en gammel, tenksom borger, meget tarvelig kledd; han gikk langsomt fordi han var gammel, og han syntes å være ute på en kveldstur. Den andre var rank, kraftig og slank. Han rettet skrittene efter den som gikk foran. Det var noget usigelig urovekkende og uhyggelig ved skikkelsen, som var lapset kledd, med en fin hatt og sort frakk som satt godt. Under hatten kunde en i mørket skimte et blekt ansikt med en rose i munnen. Gavroche kjente godt denne skikkelsen. Det var Montparnasse. Han hadde åpenbart visse planer med den andre. Gavroche følte medynk med den gamle mannen. Men hvad skulde han gjøre? En svekling som skulde hjelpe en annen. Det vilde få Montparnasse til å flire. Gavroche visste godt at for denne fryktelige røveren på atten år var en olding og en guttunge bare et par glefs. ({{page|340}} ...)]
• glefser: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• glemselen: [Men la oss ikke gå for vidt; når det gjaldt Jean Valjean var den glemselen og denne utviskningen ganske overfladisk. Hun var snarere tankeløs enn glemsom. I virkeligheten holdt hun meget av ham som hun så lenge hadde kalt far. Men hun elsket sin mann ennu mer. Det var det som hadde fått hennes hjerte litt ut av likevekt, til å helle til den ene siden. ({{page|351}} ...)]
• glemselens: [lig til sengs når han følte sig uvel, og sa at det var godt at det ikke var farlig. Dette var nok. Og dessuten – hvad har en mørk krok å si i et slikt gledeshav. Cosette og Marius oplevde et av disse egenkjærlige, velsignede øieblikkene der en ikke synes å evne annet enn å se lykke. Og dessuten fikk Gillenormand et innfall. – «Sannelig, nu står den armstolen tom. Sett dig her, Marius. Din tante har jo rett til dig, men hun gir dig nok lov. Armstolen er til dig. Det er rett, og det er vakkert. Lykkens prins ved siden av lykkens prinsesse.» – Hele bordet klappet. Marius tok altså Jean Valjeans plass ved siden av Cosette; og det hele blev ordnet slik at Cosette som fra først av var trist over at Jean Valjean var borte, til slutt blev tilfreds over det. All den stund Marius kom i stedet, vilde hun ikke engang ha savnet Gud. Hun trådte Marius på foten med sin yndige lille fot i hvit silkesko. – Da stolen var blitt fylt, var Fauchelevent ute av alles tanker, og ikke noget manglet. Og fem minutter efter hersket latteren fra den ene bordenden til den andre med hele glemselens styrke. ({{page|279}} ...)]
• glemsom: [Men la oss ikke gå for vidt; når det gjaldt Jean Valjean var den glemselen og denne utviskningen ganske overfladisk. Hun var snarere tankeløs enn glemsom. I virkeligheten holdt hun meget av ham som hun så lenge hadde kalt far. Men hun elsket sin mann ennu mer. Det var det som hadde fått hennes hjerte litt ut av likevekt, til å helle til den ene siden. ({{page|351}} ...)]
• glemsomme: [«De er også kommet, herr Pontmercy. De tilgir mig altså!» gjentok Jean Valjean. Da Marius hørte Jean Valjean gjenta de ordene, fikk det luft, alt det som truet med å sprenge Marius’ hjerte, og han ropte: «Cosette, hører du? Der er han igjen. Han ber mig om å tilgi. Og vet du hvad han har gjort mot mig, Cosette. Han har reddet livet mitt. Han har gjort mer. Han har gitt mig dig. Og efter å ha reddet mig, og efter å ha gitt mig dig, Cosette, hvad gjorde han så. Han ofret sig selv. Slik er han. Og til mig, utakknemlige, til mig, glemsomme, til mig, ubarmhjertige, til mig, den skyldige, sier han: Takk! Cosette, om jeg lå hele mitt liv for føttene hans, vilde det være for lite. Barrikaden, avgrunnen, flammehavet, kloakken, alt gikk han igjennom for mig, for dig, Cosette. Han har båret mig gjennom all verdens farer, som han fjernet mig fra og utsatte sig for. Alt mot, all dyd, all tapperhet, all godhet eier han. Cosette, han er vår gode engel.» ({{page|351}} ...)]
• glimtende: [Lille Gavroche som var den eneste som ikke hadde forlatt sin post og var blitt stående på utkikk, syntes imidlertid han så at nogen menn snek sig frem mot barrikaden. Plutselig ropte han: «Pass dere!» Courfeyrac, Enjolras, Jean Prouvaire, Combeferre, Joly, Bahorel, Laigle, alle stormet i forvirring ut av skjenkestuen. Det var i siste liten. De skimtet en glimtende rekke bajonetter over barrikaden. Nogen høie borgergardister holdt på å trenge inn, nogen krøp nettop over omnibussen, andre trengte ({{page|84}} ...)]
• glimtene: [I det virvar av følelser og lidenskaper som forsvarer en barrikade, er alt mulig; der er tapperhet, ungdom, æresfølelse, ildhu, idealisme, overbevisning, spillerens lidenskap og, fremfor alt, glimt av håp. Et av disse glimtene, en av disse vage sitringene av håp fór i det mest uventede øieblikk plutselig gjennom Chanvreriebarrikaden. ({{page|123}} ...)]
• glippet: [«Nå går jeg ut,» sa han. «Jeg må bort og snakke med nogen av gutta. Pålitelige karer. Du skal få se at det klaffer. Jeg skal være så rask som mulig. Det blir et ordentlig varp. Pass på huset.» – Han blev stående et øieblikk i tanker med begge nevene i bukselommene, så ropte han: «Hør, det var nu likevel heldig at han ikke kjente mig igjen. Hadde han kjent mig igjen, hadde han nok ikke kommet tilbake. Det var skjegget som reddet mig, det fine fippskjegget.» Så lo han igjen og gikk bort til vinduet. Det snedde fremdeles, og himmelen var grå. «Å, for et hundevær,» sa han. Så slengte han kappen over skuldrene: «Den er altfor stor. – Men det er det samme,» la han til, «det var fanden så heldig at han la den igjen, den gamle slyngelen. Ellers hadde jeg ikke kundet gå ut, og alt hadde glippet. For et hår det kan henge i.» – Så trakk han luen ned i øinene og gikk ut. ({{page|217}} ...)]
• gloen: [Nu var det Marius’ tur til å være gloen, Gillenormands å være smiebelgen. Marius skalv over hele kroppen, han visste ikke hvad han skulde gjøre; han blev het i hodet. Han var lik presten som ser alterbrødet slengt for alle vinder, lik fakiren som ser nogen spytte på hans gudebillede. Det måtte ikke hende at den slags skjedde ustraffet like for nesen av ham. Men hvad skulde han gjøre? Hans far var blitt trampet og tråkket på mens ({{page|140}} ...)]
• gluggen: [lukket op.» ― Gluggen blev lukket. ({{page|45}} ...)]
• glød: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• glødet: [Jondrettes værelse så underlig ut, og Marius skjønte nu hvor det merkelige lyset han hadde sett, kom fra. Et lys stod og brant i en irret stake, men det var i virkeligheten ikke derfra lysskjæret kom. Hele rommet var helt oplyst av et stort fyrfat som stod i kaminen, fylt av flammende kull; det var det fyrfatet madam Jondrette hadde gjort i stand om morgenen. Kullene glødet, fyr- ({{page|217}} ...)]
• gløgg: [Foruten alle disse egenskaper var Thénardier gløgg og skarp, taus eller snakkesalig som det passet, og alltid meget klokt avveiet. Han hadde over blikket noget av det samme som sjøfolk, vant til å knipe øinene sammen når de bruker kikkert. Thénardier var en statsmann. ({{page|344}} ...)]
• glør: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• glørne: [fatet var rødt, og blå flammer danset over det og lot en se det brekkjernet Jondrette hadde kjøpt og som lå der og blev glødende. I en krok nær døren lå det, likesom ferdig til bruk to hauger, i den ene jernskrammel, i den andre tauverk. Hadde Marius ikke visst hvad som var i gjære, kunde han ha tatt værelset mere for en smie enn for en helveteshule, men Jondrette så i dette lyset mere ut som en djevel enn som en smed. Varmen av glørne var så sterk at lyset på bordet smeltet på den siden som vendte mot fyrfatet. En gammel kobberløkt stod på kaminen. ({{page|217}} ...)]
• gløtten: [Han hadde knapt hatt tid til å gå nogen skritt bortover gangen, før døren blev åpnet, og det gustne, lure fjeset viste sig i gløtten igjen: «Det var noget jeg glemte,» sa han. «Du må gjøre i stand et fyrfat,» og han kastet bort på bordet det femfrancsstykket han hadde fått av menneskevennen. – «Et fyrfat?» spurte konen. – «Ja.» – «Hvor mange bøtter kull?» – «To store.» – «Det blir tredve sous, og så bruker jeg resten til middagsmat.» – «Nei, så fanden.» – «Hvorfor ikke?» – «Bruk ikke op femfrancsen.» – «Hvorfor ikke?» – «Jeg har bruk for dem til noget jeg skal kjøpe.» – «Hva?» – «Noget.» – «Hvor meget trenger du til det?» – «Er det ikke en isenkramhandler her?» – «I Mouffetardgaten. Hvor meget trenger du til det du skal kjøpe?» – «Omtrent tre francs.» – «Da blir det ikke kjøtt til middag.» – «Det dreier sig ikke om å spise i dag. Vi har altfor meget å gjøre.» – «Javel, skatten min.» – Da lukket Jondrette døren igjen, ({{page|217}} ...)]
• gnage: [tørr brødskorpe som lå og mugnet i støvet; hun kastet sig over den og tok til å gnage på den mens hun mumlet: «Den er god! Den er hård! Jeg knekker tennene på den.» Og så gikk hun. ({{page|217}} ...)]
• gnaverkjønn: [feil, dere knasker sukker. O, gnaverkjønn, de smukke ({{page|105}} ...)]
• gnis: [Det gikk nogen minutter. Jean Valjean stod urørlig der Basque hadde gått fra ham. Han var veldig blek. Øinene var så hule og så dypt innsunket efter den søvnløse natten at de næsten forsvant. De sorte klærne hadde de kjedelige foldene som vanlig når klær har vært på hele natten. Albuene var hvite av dun, som klede får når det gnis mot bomullstøi. Jean Valjean stod og så ned på det vinduet som solen tegnet for føttene på ham. ({{page|305}} ...)]
• gnissel: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• gnistret: [kommet forbi hjørnet av det siste huset, stanset hun. Å gå forbi den siste butikken hadde vært vanskelig, å gå lenger enn til det siste huset syntes hun var umulig. Hun satte bøtten ned på jorden. Veien lå mørk og øde foran henne. Hun stirret engstelig inn i dette mørket, der det ikke var mennesker, men dyr og kanskje gjengangere. Hun stirret og hørte dyrene gå i gresset og hun så tydelig gjengangere røre sig mellem trærne. Da tok hun bøtten igjen, angsten gav henne mot: «Pøh!» sa hun, «jeg sier at der ikke var mere vann.» Og hun gikk djervt tilbake til Montfermeil. – Men hun hadde ikke gått hundre skritt før hun stanset igjen. Hun så madam Thénardier for sig, den forferdelige madamen med hyenemunn og øine som gnistret av sinne. Barnet så sig rundt med et ynkelig blikk; hvad skulde hun gjøre, hvor skulde hun gå? Foran sig hadde hun synet av madam Thénardier, bak sig hadde hun alle nattens og skogenes spøkelser. Det blev madam Thénardier hun vek unda for. Hun tok fatt på veien til kilden, og hun løp. Hun løp ut av byen, hun løp inn i skogen, hun hverken så eller hørte, og holdt ikke op før hun hadde mistet pusten, men da gikk hun videre, aldeles fra sig selv og var på gråten hele tiden. Hun tenkte ikke, så ikke. Uendelig natt var omkring henne på alle kanter. ({{page|344}} ...)]
• gnon: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• gobelin: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• gobelinporten: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• gobelinsbekken: [Denne morgenen hadde han satt sig ved Gobelinsbekken. Solen skinte muntert gjennom det friske, grønne ungløvet. Han drømte om «Henne», og gjennom drømmen hørte han vaskepikene som banket tøi, fuglene som kvitret og sang over hodet på ham. Plutselig hørte han en kjent stemme som sa: «Nå, der er han!» ({{page|306}} ...)]
• gobelinsveveriene: [Når en den gang gikk opover Saint-Jacquesgaten og til venstre bortover den gamle, indre boulevard, nådde en like før den lille bekken ved Gobelinsveveriene til en slags mark med snorer tvers over, der nogen klæsfiller ({{page|306}} ...)]
• goddagkyss: [Det var siste gangen. Efter dette siste lysglimtet, slukket alt ut. Ingen fortrolighet, ikke lenger noget goddagkyss, aldri mere dette dype, milde ordet: «Far!» Det var efter eget krav og ved egen skyld at han litt efter litt blev jaget vekk fra all sin lykke; og han hadde den ulykken at han efter først en dag å ha mistet Cosette helt, siden å måtte miste henne stykkevis. ({{page|336}} ...)]
• godfjott: [henne her fra hun var ganske liten. Det er så at hun har kostet oss en del penger, og at hun har sine feil, og at vi ikke er rike, og at jeg har betalt ut mere enn fire hundre francs i medisiner under en av sykdommene hun har hatt. Men en må gjøre noget for den gode Guds skyld. Hun har hverken far eller mor; jeg har opdradd henne. Jeg har mat nok til henne og mig. Jeg er virkelig så glad i dette barnet. Jeg er en godfjott; jeg overveier ikke; jeg elsker denne lille jentungen; konen min er hissig, men hun er glad i henne hun også. Det er akkurat som om hun skulde være vår egen. Jeg trenger å ha kvitringen hennes her i huset.» ({{page|344}} ...)]
• godfjottet: [Han stanset, og snakket likesom med sig selv en stund. Så drev han neven i bordet og ropte: «Og så godfjottet som han så ut!» Så vendte han sig mot Hvit igjen. «For fanden! De gjorde narr av mig den gangen. De er skyld i alle ulykkene. De fikk for femten hundre francs med Dem en pike som var hos mig og som ganske sikkert var av rikt folk, og som alt hadde skaffet mig mange penger, og som jeg kunde ha levd av resten av livet. En pike som kunde ha holdt mig skadesløs for det jeg tapte på det fille vertshuset der jeg satte alt overstyr. De lo nok av mig da jeg lot Dem gå med Lerken. De hadde svolken ({{page|217}} ...)]
• godgjørende: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• godgjørenhet: [var biskopen blitt formidler mellem all godgjørenhet og ({{page|11}} ...)]
• godhetens: [hadde hun vunnet det en kan kalle godhetens skjønnhet. ({{page|11}} ...)]
• godlukten: [Det var virkelig rotter, som det myldret av i tusenvis inne i elefanten, og som var de levende sorte flekkene vi nevnte før. De hadde holdt sig i ro av frykt for lyset fra voksstabelen, men da det igjen var blitt mørkt i hulen og de følte godlukten av «friskt kjøtt», styrtet de i flokk mot Gavroches telt og hadde klatret like til topps og gnaget på messingtråden for å prøve å få bitt den over. Den lille gutten kunde ikke få sove, og så sa han: «Hvad er rotter for noget?» – «Det er mus.» – Denne forklaringen gjorde gutten litt roligere. Han hadde sett hvite mus og hadde ikke vært redd for dem. Om litt spurte han igjen: «Hvorfor har du ikke en katt? – «Jeg har hatt en,» svarte Gavroche, «jeg tok en med mig hit, men de spiste den op for mig.» Denne nye forklaringen ødela virkningen av den første, og gutten tok til å skjelve igjen: «Hvem var det som blev spist?» spurte han. – «Katten.» – «Hvem var det som spiste katten?» – «Rottene.» – «Musene?» – «Ja, rottene.» – Gutten blev vettskremt av å høre om mus som åt katter, og spurte videre: «Kunne de spise op oss også, de musene?» – «Ja, det kunde de.» – Gutten blev ennu reddere. Men Gavroche la til: «Du trenger ikke være redd. De kan ikke komme inn her. Og så er jo jeg her. Se her, ta mig i hånden. Ti nu still og sov.» Gavroche tok samtidig hånden til den lille tvers over broren. Barnet klemte hånden inn til sig og følte ({{page|368}} ...)]
• godmodighet: [og i det øieblikk Marius åpnet døren og skulde gå ut, tok han fire lange, forte skritt, grep Marius i kraven, trakk ham ivrig inn i værelset igjen, slengte ham ned i en lenestol og sa: «Fortell mig det.» – Det var det ene ordet «far» fra Marius som hadde virket til denne omveltningen. Marius så forvirret på ham. Gillenormands omskiftende ansikt hadde nu et uttrykk av barsk godmodighet. ({{page|9}} ...)]
• godmorgen: [Mellem syv og åtte kom legen. Da han ikke hørte en lyd, trodde han at Fantine sov; han gikk sakte inn i værelset og nærmet sig sengen på tåspissene. Han trakk omhenget til side, og ved lyset fra nattlampen så han Fantines store, rolige øine som så på ham. Hun sa til ham: «Ikke sant, doktor, jeg får lov til å ha henne her ved siden av mig i en liten seng.» Legen trodde hun ørsket! Hun la til: «Se her, det er akkurat plass nok.» Legen tok søster Simplice til side, og hun sa ham hvorledes det var, at Madeleine ville bli borte en dag eller to, og at hun ikke hadde ment det var riktig å rive den syke ut av den tro at borgermesteren hadde reist til Montfermeil, og at det, når alt kom til alt, var mulig at hun gjettet riktig. Legen var enig. Han gikk bort til Fantine som sa: «Det er, skjønner De, fordi jeg så når hun våkner om morgenen, kan si godmorgen til henne, og om natten ({{page|202}} ...)]
• godnattkvitringen: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• godord: [De to små som hadde tilfalt Magnon, hadde ingen grunn til å klage. De åtti francs var et godord for dem, det blev sørget vel for dem; de var slett ikke dårlig kledd, fikk slett ikke dårlig næring, blev stelt med omtrent som «små herremenn», og hadde det meget bedre hos den falske moren enn hos den riktige. Magnon spilte dame og snakket ikke tyveslang når de var til stede. Slik gikk det nogen år, og Thénardier spådde hell. En dag kom han til å si til Magnon da hun kom med de ti francs: «Det blir nok så at «faren» kommer til å sørge for utdannelsen.» ({{page|368}} ...)]
• godslig: [«Plumetgaten! Sa du Plumetgaten? La mig se. Er det ikke en kaserne der? Jovisst er det så. En fetter av dig, Théodule, har talt til mig om det. Han er lansenérofficer. Det gjaldt et lite pikebarn. Joda! Det var i Plumetgaten. Jo, nu husker jeg det. Jeg har hørt tale om denne unge piken bak gittergjerdet i Plumetgaten. I en have. Du har ingen dårlig smak. Hun skal være vakker. Mellem oss sagt tror jeg nok det løitnantsrekelet gjorde litt kur til henne. Jeg vet ikke hvor langt det gikk. Men det kan være det samme. Dessuten kan en ikke tro på ham. Han skryter så. Marius! Jeg liker godt at en ung mann som du er forelsket. Det hører med til den alderen. Jeg liker dig bedre forelsket enn som jakobiner. Jeg liker bedre at du forelsker dig i et skjørt, for pokker, i tyve skjørter, enn i herr Robespierre. Vakre piker er vakre piker, for fanden! Det er ikke noget å si mot det. Og småen tar imot dig uten at faren vet det. Slik skal det være. Jeg har selv hatt historier av den slags. Mere enn en. Vet du hvad en gjør? En tar ikke den slags så hårdt, en styrter sig ikke straks i tragedien, en går ikke straks til ekteskap og sender bud efter borgermesteren. En har da vett i skallen. En går til den gamle bestefaren, som i grunnen er en godslig kar, og som alltid ({{page|9}} ...)]
• godslighet: [sin godslighet; hans viktigste prydelse var et par skjørtevide nankingsbukser med stropper av kobberfarvede bånd. ({{page|105}} ...)]
• godsvognene: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• godtkjøp: [Thénardier gjentok: «La det nu bli slutt på dette. Hvor meget hadde fyren på sig?» Jean Valjean lette efter i lommene sine. Som før nevnt, brukte han alltid å ha penger på sig. Da han alltid måtte være forberedt på alt, var det blitt en lov for ham. Denne gangen var han likevel på en måte blitt overrumplet. Da han kvelden før hadde tatt på sig nasjonalgardistuniformen, hadde han, så optatt som han var av triste tanker, glemt å ta lommeboken med. Han hadde bare nogen småpenger i vestlommen. Det var omtrent tredve francs. Han vrengte lommene, som var ganske gjennomvåte av søle, og la ned på stenhellene i gangen en louis d’or, to femfrancsstykker og ti–tolv sous. Thénardier stakk underleppen frem og gjorde et betegnede vrikk på halsen. «Du drepte ham for godtkjøp,» sa han. ({{page|189}} ...)]
• gohet: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• goliat: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• gondren: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• gonesse: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• gorbeau: [en lang gang med værelser av forskjellig størrelse til høire og til venstre; en kunde til nød bo i dem, men de lignet mere boder enn rom. Vinduene vendte mot de øde strøkene i nabolaget. Alt var mørkt, barskt, uhyggelig, trist og gravaktig; eftersom sprekkene var i taket eller i døren blev de gjennomtrengt av koldt lys eller iskold vind. Postbudene kalte denne rønnen for nr. 50–52; men den var kjent i strøket under navnet Gorbeaus hus, efter en prokurator ved navn Gorbeau som på Ludvig den XV’s tid hadde eid Hospitalsbulevarden nr. 50–52. Han var også skaperen av monumentalvinduet. ({{page|9}} ...)]
• gosselies: [Ved Genappe prøvde franskmennene å gjøre holdt og front og stanse flukten. Lobau samlet tre hundre mann. Inngangen til landsbyen blev barrikadert, men ved den første salven av prøissiske kardesker tok de flukten og Lobau blev fanget. Forfølgelsen var skrekkelig. Det blev hugget ned for fote. Denne fortvilelsens flukt gikk gjennom Genappe, Quatre-Bras, Gosselies, Frasnes, Charleroi, Thuin og stanset ikke før ved grensen. Og hvem var det som flyktet slik? Den store armé. ({{page|299}} ...)]
• gotiske: [Så gikk hun djervt gjennom døren og inn i værelset. Hun hadde på sig en lang hvit morgenkjole med en mengde folder og store ermer; den nådde henne fra halsen og like ned til føttene. På den forgylte himmelen i gotiske malerier er det ofte slike yndige serker på englene. – Hun så på sig selv fra topp til tå i et av de store speilene og ropte i et utbrudd av usigelig lykke: «Det var en gang ({{page|305}} ...)]
• gouvion: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• govenner: [{{sperret|{{x-større|FNUGGET GJØR SIG TIL GO'VENNER MED ORKANEN}}}} ({{page|45}} ...)]
• graccus: [en Graccus, under konventet Saint-Just. Han så knapt rosene, ante ikke våren, hørte ikke fuglesangen. ({{page|174}} ...)]
• gracieusegaten: [Marius var på vei hjemover da han plutselig i Mouffetardgaten opdaget Jondrette foran sig. Han gav sig til å følge efter ham. Jondrette gikk rett frem uten å ane at det var en som holdt øie med ham. Han bøide ut av Mouffetardgaten, og Marius så ham gå inn i en av de verste rønnene i Gracieusegaten; han blev der omtrent et kvarters tid, og gikk så tilbake Mouffetardgaten. Der gikk han inn til en jernvarehandler og litt efter kom han ut igjen med et stort brekkjern som han gjemte under frakken. Han gikk nu fort bortover til Petit-Banquiergaten og svinget inn i den. Det tok til å bli mørkt, og det snedde sterkt. Marius blev stående og gjemme sig på hjørnet av Petit-Banquiergaten og fulgte ikke efter Jondrette. Det var heldig, for da Jondrette hadde nådd ({{page|217}} ...)]
• grader: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• grammatikk: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• grandetruanderiegaten: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• grandtanter: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• granskende: [Den fremmede stakk begge hendene i de to vestelommene, løftet hodet uten å rette ryggen, men stirret nu på sin side granskende på Marius gjennom de grønne brillene. «Nå vel, herr baron. Jeg skal være kort. Jeg har en hemmelighet å selge Dem.» – «En hemmelighet?» – «En hemmelighet.» – «Som gjelder mig?» – «Litt.» – «Hvad er det for en hemmelighet?» – Marius gransket mannen skarpere og skarpere mens han hørte på ham. – «Jeg skal snakke gratis først,» svarte den ukjente. «De vil snart se at jeg kommer til å interessere Dem.» – «Snakk vekk.» – «Herr baron, De huser hos Dem en tyv og en morder.» – Marius skalv: «Her hos mig. Nei,» sa han. Den fremmede børstet hatten sin med urokkelig ro og sa så: «Tyv og morder. Legg merke til at jeg her ikke snakker om gamle, glemte, foreldede historier, som ({{page|351}} ...)]
• gransking: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• granskingene: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• granskning: [I håp om at de kunde komme til nytte ved undersøkelsene, hadde Marius tatt vare på de blodige klærne han hadde hatt på da han blev bragt hjem til bestefaren. Ved nærmere granskning av frakken blev de opmerksom på at det var en underlig rift i det ene skjøtet. Et stykke manglet. – En kveld snakket Marius til Cosette og Jean Valjean om dette underlige eventyret og om de talløse og nytteløse undersøkelsene han hadde foretatt. Han blev ergerlig over «herr Fauchelevents» kolde ansikt og ropte så hissig at stemmen næsten skalv som i vrede: ({{page|245}} ...)]
• granskningen: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• grantaires: [Om støien ikke vekker en drukkenbolt, gjør stillheten det. Det merkelige har vært sett mere enn en gang. Sammenstyrtningen av alt omkring ham bare øket Grantaires sanseløshet; larmen dysset ham i søvn. Det at støien plutselig stanset op foran Enjolras, virket som et støt for ham som sov så tungt. Den samme virkningen som når en vogn i galopp plutselig stanser. De som sover, vekkes av det. Grantaire rettet sig plutselig op, strakte armene ut, gned sig i øinene, så sig omkring, gjespet og forstod. ({{page|123}} ...)]
• grasse: [Dagen efter sin løslatelse så han utenfor en parfymefabrikk i Grasse nogen arbeidere som lesset av nogen vareballer. Han bød frem sin hjelp. Det hastet og tilbudet ({{page|45}} ...)]
• grat: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• gratiskroken: [timmer. Derfor gjorde han Fantines gravferd så enkel som mulig, og innskrenket den til det strengt nødvendige, det en kaller fattigbegravelse. Fantine blev altså begravet i den gratiskroken av kirkegården som er for alle og for ingen, der de fattige blir lagt. Heldigvis vet Gud hvor han skal finne sjelene. ({{page|277}} ...)]
• gravaktig: [en lang gang med værelser av forskjellig størrelse til høire og til venstre; en kunde til nød bo i dem, men de lignet mere boder enn rom. Vinduene vendte mot de øde strøkene i nabolaget. Alt var mørkt, barskt, uhyggelig, trist og gravaktig; eftersom sprekkene var i taket eller i døren blev de gjennomtrengt av koldt lys eller iskold vind. Postbudene kalte denne rønnen for nr. 50–52; men den var kjent i strøket under navnet Gorbeaus hus, efter en prokurator ved navn Gorbeau som på Ludvig den XV’s tid hadde eid Hospitalsbulevarden nr. 50–52. Han var også skaperen av monumentalvinduet. ({{page|9}} ...)]
• gravalvorlig: [Jean Valjean løftet hodet med slik verdighet at det var som om han vokste til taket: «Det er ganske nødvendig at De tror mig nå, herr Pontmercy; og skjønt vår ed ikke blir tatt for god i retten –» – Her stanset han litt, og så la han til med en slags høi og gravalvorlig verdighet, langsomt og med eftertrykk på hver stavelse: – «må De tro mig. Cosettes far, jeg! Ved Gud, nei. Herr baron Pontmercy, jeg er en bonde fra Faverolles. ({{page|305}} ...)]
• graverens: [De gikk gjennom de samme alléene som likvognen hadde kjørt gjennom. Da de kom frem til gitterporten og portnerboligen, kastet Fauchelevent graverens kort i kassen, portneren trakk i snoren, porten gikk op, og de gikk ut. – «Dette går jo bra,» sa Fauchelevent. «Det var et godt påfunn av Dem, far Madeleine.» De kom gjennom Vaugirardporten på den enkleste måte av verden. Nær en kirkegård er en spade og en hakke pass gode nok. – Vaugirardgaten var øde og tom. «Far Madeleine,» sa Fauchelevent mens de gikk bortover gaten og kikket op på alle husene. «De har bedre øine enn mig. Vis mig nr. 87.» ({{page|56}} ...)]
• graverkortet: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• graverredskapene: [gjemme Dem i et lite mørkt avlukke som støter op til likstuen og som jeg setter graverredskapene inn i. Det har jeg nøkkelen til.» – «Når imorgen kommer likvognen for å hente kisten?» – «Omtrent klokken tre på eftermiddagen. Jordfestelsen skjer på Vaugirard-kirkegården litt før det blir mørkt. Det er ikke ganske kort vei.» – «Jeg holder mig altså gjemt i det redskapsrommet hele natten og hele formiddagen. Men mat? Jeg blir sulten.» – «Jeg skal ta noget med til Dem.» – «De kunde komme og spikre kisten igjen klokken to.» – Fauchelevent fór tilbake og vred hendene så de knaket: «Men det er umulig.» – «Hva? Ta en hammer og slå spiker i et bord!» ({{page|56}} ...)]
• gravet: [forresten en overflødig forsiktighet, for som vi alt har sagt, det var en meget mørk desemberaften. Det var så vidt en kunde skimte to-tre stjerner på himmelen. På dette stedet er det at veien tar til å stige. Mannen gikk ikke videre på veien til Montfermeil; han gikk til høire, tvers over markene og nådde med raske skritt skogen. Da saktnet han farten og gav sig til omhyggelig å granske alle trærne, gikk skritt for skritt som om han lette efter og fulgte en hemmelig vei han alene kjente. Det var stunder da det lot til at han hadde vildret sig bort eller da han stoppet uviss. Endelig famlet han sig frem til en lysning, der det lå en haug med store hvite stener. Han gikk fort bort til stenhaugen og gransket stenene nøie i nattemørket. Et stort tre fullt av utvekster på stammen stod nogen skritt fra stenhaugen. Han gikk bor til treet og lot hånden gli nedover barken som om han prøvde å kjenne igjen og telle alle utvekstene. Like over dette treet som var en ask, stod et kastanjetre som holdt på å miste barken på grunn av en eller annen sykdom, og der var slått et sinkbånd rundt den som et slags forbinding. Han reiste sig på tå og følte på dette sinkbåndet. Så trampet han nogen ganger i jorden mellem det treet og stenhaugen som for å få greie på om det nylig var gravet der. Efter det gikk han videre gjennom skogen. ({{page|344}} ...)]
• gravhvelving: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• gravhvelvingen: [det var forbudt i sunnhetsvedtektene, men at avdøde var av dem en ikke kan nekte noget. At priorinnen og «stemmemødrene» hadde vedtatt å opfylle ønsket tross myndighetene. At han, Fauchelevent, skulde spikre igjen kisten, løfte op stenen i kapellet og senke den døde ned i gravhvelvingen. Og at priorinnen som lønn for det hadde gitt ham lov til å ha sin bror i huset som gartner, og brordatteren som elev i klosterskolen. At broren var herr Madeleine og at brordatteren var Cosette. At priorinnen hadde bedt ham ta med broren neste aften efter den falske jordfestelsen på kirkegården. Men at han ikke kunde få herr Madeleine med utenfra, hvis ikke herr Madeleine var utenfor. At det var den første vanskeligheten. Og at det var ennu en: Den tomme likkisten. ({{page|56}} ...)]
• gravilliergaten: [Sikkert er det at oprøret om morgenen den sjette juni en time eller to hadde en ny opblussing. Den iherdige stormklokken i Saint-Merry skapte nogen tilløp til ny reisning. I Poiriergaten og Gravilliergaten reiste det sig barrikader. Foran Saint-Martinporten angrep en ung mann ({{page|123}} ...)]
• gravkulden: [Da graven var fylt, sa Fauchelevent til Jean Valjean: «La oss gå. Jeg tar spaden, ta De hakken.» – Det mørknet. – Jean Valjean hadde litt vanskelig for å røre sig og for å gå. Han var blitt stiv, litt av et lik mens han lå i kisten. Han måtte på en eller annen måte bli tødd op igjen efter gravkulden. «De er jo ganske støl,» sa Fauchelevent. «Det er leit at jeg er halt, ellers kunde vi tatt oss en trampedans.» – «Pøh,» sa Jean Valjean, «bare jeg får tatt nogen få skritt, blir jeg nok gangfør.» ({{page|56}} ...)]
• gravmørketimen: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• gravstemningen: [Da Jean Valjean blev alene, løste han det tauet som gikk rundt livet på fangen og som var knyttet under bordet. Så gav han ham tegn til å reise sig. – Javert adlød med det usigelige smilet som sammenfatter hele den lenkede autoritets overlegenhet. Jean Valjean tok Javert i springremmen som en tar en hest ved grimen, og gikk ut av vertshuset mens han trakk ham efter sig: langsomt, for Javert kunde bare gjøre meget små skritt. Jean Valjean holdt pistolen i neven. Slik gikk han tvers over den innvendige firkanten av barrikaden. Oprørerne som var ganske optatt av det angrepet de ventet, vendte ryggen til dem. Marius som stod ytterst til venstre på barrikaden, var den eneste som så dem gå forbi. Denne gruppen av den dødsdømte og bøddelen svarte til den gravstemningen som hersket i hans sjel. ({{page|123}} ...)]
• gravstenene: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• gravstillhet: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• gravsvimmelheten: [«Om tingene mishager oss,» sa Jean Valjean, «er det ingen grunn til å være urettferdig mot Gud.» – Det blev stille en stund. Det lå som et trykk over brystet på dem alle sammen. – Jean Valjean vendte sig mot Cosette. Han gav sig til å stirre på henne som om han vilde ta synet av henne med inn i evigheten. Fra det skyggedypet han alt hadde trådt ned i, var det ennu mulig for ham å føle lykksalighet over å se Cosette. Gjenskinnet av hennes yndige ansikt falt over hans bleke åsyn. Legen følte ham på pulsen. «Å, det var nok dere han trengte til,» mumlet han og så på Cosette og Marius. Og så bøide han sig bort til Marius og hvisket i øret på ham: «For sent!» – næsten uten å ta øinene fra Cosette så Jean Valjean rolig på Marius og legen. De hørte ham hviske næsten lydløst: «Det er ikke farlig å dø; men fryktelig ikke å få leve.» Plutselig reiste han sig op. At kreftene kommer igjen, er stundom et varsel om selve dødskampen. Han gikk med faste skritt bort til veggen, skjøv til side Marius og legen som vilde hjelpe ham, tok ned av veggen det lille kobberkrusifikset som hang der, og gikk tilbake til plassen sin, fri og lett som om han var ganske frisk; så satte han krusifikset på bordet og sa: «Der er den store martyren.» – Så falt han sammen. Hodet dinglet frem og tilbake som om gravsvimmelheten grep ham, og neglene på hendene, som lå på knærne, grov sig inn i tøiet i buksene. Cosette holdt ham om skuldrene og hulket og prøvde å snakke til ham uten å få det til. En skjelnet ord som disse: «Far! Gå ikke fra oss. Kan det være mulig at vi har funnet dig igjen bare for å miste dig.» ({{page|351}} ...)]
• gravør: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• gredd: [Slik var Luc-Esprit Gillenormand. Han hadde ikke mistet håret som var mere grått enn hvitt, og som alltid var gredd ned over ørene. Alt i alt og tross alt: ærverdig. – Han slektet på det attende århundre: lettferdig og storslått. ({{page|127}} ...)]
• gregor: [der Dem altså så meget som mulig.» – «Jeg kan ikke være så veldig rask. Jeg er jo gammel og svak. Derfor vilde jeg gjerne ha en til hjelp. Halte gjør jeg også.» – «Å halte er ikke nogen synd, og det kan være til velsignelse. Keiser Henrik II som slo motpaven Gregor og gjeninnsatte Benedikt VIII, hadde to tilnavn: den hellige og den halte.» – «Det er både vel og bra,» sa Fauchelevent som virkelig hørte litt dårlig. – «Far Fauvent, jeg tror vi likeså godt regner med en time. Det er ikke for meget. Altså må De klokken elleve være ved høialteret med jernstangen. Dødsmessen skal leses klokken tolv. Alt må være ferdig et godt kvarter før.» ({{page|56}} ...)]
• grekenland: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• greker: [og ropte med geværet i neven: «Å, om jeg kunde si frem Homers vers slik som en greker fra Laurium eller Édaptéon.» ({{page|123}} ...)]
• grekerne: [grekerne; ikke nogen sover bedre enn han, ikke nogen er ({{page|105}} ...)]
• grelle: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• grelt: [frem i grelt lys. Når det glimtet var forbi, var det igjen ({{page|45}} ...)]
• grenaderene: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• grenaderers: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• grenelleporten: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• grenellesainthonoré: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• grenoble: [byen: «Han er fetter av ham i Grenoble.» ({{page|45}} ...)]
• grensekampene: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• grenseløs: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• grensestenene: [sig om det. De reiste fra stedet. Kirketårnet i den landsbyen som hadde vært deres, glemte dem, grensestenene ({{page|45}} ...)]
• grenset: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• greptennene: [i jorden. En kan nytte dette møtet på tre måter. Den første er å gå bort til ham og snakke med ham. Da opdager en at denne mannen ganske enkelt er en bonde som synes svart på grunn av skumringen, som slett ikke graver noget hull, men bare samler gress til kuene, og at det som en tok for horn, ikke er annet enn et gjødselgrep som han bærer på ryggen; takket være kveldslyset tok det sig så ut som om greptennene stakk ut av hodet på ham. En går fra ham og dør før uken er ute. Den andre måten, det er å holde øie med ham, vente til han har gravd hullet, kastet det til igjen og har gått sin vei; så skynder en sig til graven, åpner den igjen og tar den «skatten» som den sorte mannen har gjemt der. I så tilfelle dør en før måneden er ute. Endelig er det en tredje måte, den å slett ikke snakke til den svarte mannen, ikke holde øie med ham og løpe vekk så fort en kan. Da dør en før året er ute. ({{page|331}} ...)]
• gressbakken: [gli nedover benet på elefanten og kom på føttene ned på gressbakken, grep den lille femåringen om livet og løftet ham op midt på stigen, så krøp han op efter ham og ropte til den eldste: «Jeg skal skyve på, hal i.» Og et øieblikk efter var den lille blitt puffet, trukket, halt, proppet, stoppet gjennom hullet uten å få tid til å samle sig, og Gavroche kom inn efter ham idet han sparket til stigen som falt ned i gresset. Så klappet han i hendene og ropte: «Nå er vi her. Leve general Lafayette!» – efter dette utbruddet la han til: «Nå er dere hjemme hos mig, småpjokker.» Det var virkelig her Gavroche bodde. Hvor det unyttige uanet kan komme til nytte! De stores barmhjertighet, kjempenes godhet! Dette minnesmerket som hadde vært uttrykk for keiserens tanker, var blitt tilfluktssted for en gategutt. ({{page|368}} ...)]
• gressgrodd: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• gressplen: [Hun gikk ut av «krattet» og hadde bare å gå over en liten gressplen for å nå havetrappen. Månen som nettop hadde stått op bak henne, kastet skyggen av henne utover gressplenen. Cosette stanset forferdet. Ved siden av sin egen skygge så hun tydelig på grønnsværet en annen underlig skremmende og fryktelig skygge, en skygge som hadde rund hatt. Det så ut som skyggen av en mann som måtte stå nogen skritt bak Cosette. Hun blev stående litt uten å kunde si noe, uten å skrike, rope, røre sig eller snu hodet. ({{page|350}} ...)]
• gressslettene: [Min sjel flyr bort til urskogene og gress-slettene. Alt er ({{page|105}} ...)]
• gresstorv: [han syntes var bygget av gresstorv. Han steg dristig ({{page|45}} ...)]
• grevinne: [barndomsveninde: grevinne de Boischevron: ({{page|11}} ...)]
• grevinnen: [I håp til fru grevinnen, har hun den ære, frue, med dyp aktelse. ({{page|217}} ...)]
• grevinner: [Javert trampet i gulvet: «Se så, nu tar hun også fatt. Hold munn, tøite. Slik en filleplass dette er, her blir galeislaver til borgermestere og offentlige fruentimmer stelt med som grevinner. Men det skal bli slutt på det nå. Det var på tide.» – Han så skarpt på Fantine, mens ({{page|277}} ...)]
• grevskapet: [sig skjult i grevskapet Nizza sammen med restene av ({{page|11}} ...)]
• grib: [De samme høie murene som han hadde sett omkring tigrer, de så han her omkring lam. Det var et soningssted, ikke et straffested, og likevel var det ennu strengere, ennu tristere og ennu mere ubarmhjertig enn det andre. Disse jomfruene blev tynget meget sterkere enn galeislavene. En kold, barsk vind, den samme vinden som hadde isnet hans ungdom, strøk gjennom hulen der grib- ({{page|56}} ...)]
• gribb: [elskerinne, svever som en gribb over andres; og jeg for ({{page|105}} ...)]
• gribbene: [nes mål. Gullet, det er magneten.» – «Nå, og så? Kom til slutningen.» – «Jeg vil reise for å slå mig ned i la Joya. Vi er tre stykker. Jeg har kone og en datter, en meget vakker pike. Reisen er lang og dyr. Og jeg har lite penger.» – «Og hvad har jeg med det å gjøre?» – Den ukjente strakte halsen ut av halstørklæet, en skikk som er særegen for gribbene, og svarte med et ennu bredere smil: «Har ikke herr baronen lest brevet mitt?» ({{page|351}} ...)]
• gribier: [begynt. Jean Valjean tok sig en slurk brennevin og kom helt til sig selv igjen. Han steg ut av kisten og hjalp Fauchelevent med å spikre lokket på igjen. Tre minutter efter var de ute av graven. Nu var Fauchelevent ganske rolig. Han tok sig tid. Kirkegården var lukket. De trengte ikke være redde for at graveren, Gribier, skulde komme tilbake. Denne «grønnskollingen» var hjemme og hadde nok med å lete efter kortet som han var vel forhindret fra å finne i huset eftersom Fauchelevent hadde det i lommen. Uten kort kunde han ikke komme inn igjen på kirkegården. Fauchelevent tok spaden og Jean Valjean hakken, og de hjalp hverandre med å begrave den tomme kisten. ({{page|56}} ...)]
• gribiers: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• grid: [vennskap. Overalt der det er en vakker kvinne, er krigen erklært. Ikke tale om grid, krig på kniven. En vakker ({{page|105}} ...)]
• grimen: [Da Jean Valjean blev alene, løste han det tauet som gikk rundt livet på fangen og som var knyttet under bordet. Så gav han ham tegn til å reise sig. – Javert adlød med det usigelige smilet som sammenfatter hele den lenkede autoritets overlegenhet. Jean Valjean tok Javert i springremmen som en tar en hest ved grimen, og gikk ut av vertshuset mens han trakk ham efter sig: langsomt, for Javert kunde bare gjøre meget små skritt. Jean Valjean holdt pistolen i neven. Slik gikk han tvers over den innvendige firkanten av barrikaden. Oprørerne som var ganske optatt av det angrepet de ventet, vendte ryggen til dem. Marius som stod ytterst til venstre på barrikaden, var den eneste som så dem gå forbi. Denne gruppen av den dødsdømte og bøddelen svarte til den gravstemningen som hersket i hans sjel. ({{page|123}} ...)]
• grind: [Syv vogner kjørte i rad bortover veien. De seks første så underlige ut. Det var en slags lange stiger på to hjul, hver forspent med fire hester. På hver stige satt fire og tyve mann, tolv på hver side med ryggen mot hverandre og ansiktene ut mot veikanten, med benene dinglende utenfor vognen; de hadde halsjern og var alle lenket til samme lenke. Foran og bakpå hver vogn stod to mann væbnet med geværer og med lenken under foten. Den syvende vognen, en svær lastevogn med grind, men uten tak over, hadde fire hjul og var forspent seks hester. På den lå det en haug med kjeler, gryter, fyrfat og lenker, og mellem ({{page|319}} ...)]
• griner: [«Hør nå,» sa Gavroche, «hvad var det dere gikk og tutet for.» Han pekte på den lille gutten: «En pjokk som han der, er det ikke noget å si på; men at en stor kar som du griner, det er bløtt, det er til å gråte over.» – ({{page|368}} ...)]
• grip: [Fangen sa: «Gjør med mig som dere vil.» Han var våbenløs. – «Grip ham!» sa Thénardier. To av røverne la hendene på skuldrene hans, og den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen stilte sig like foran ham, ferdig til å slå hjerneskallen inn på ham straks han rørte sig. Samtidig hørte Marius at det blev hvisket like under ham, men slik at han ikke kunde se de to som snakket sammen: «Det er bare ett å gjøre.» – «Kverke’n!» – «Akkurat!» – Det var mannen og konen som holdt råd. Thénar- ({{page|217}} ...)]
• gripes: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• grisete: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• grisettelivet: [har vildret sig bort i grisettelivet og som søker ({{page|105}} ...)]
• grisetter: [en landtur av studenter og grisetter var på den tiden. ({{page|105}} ...)]
• grisk: [Cosette kunde ikke la være å se bort på den store dukken i leketøisbutikken, så banket hun på. Døren blev åpnet, og madam Thénardier viste sig med et lys i hånden. – «Nå er det dig, din fantunge! Gud bevare mig vel for en tid du har brukt. Hun har vel holdt moro, floksa.» – «Madam,» sa Cosette og skalv over hele kroppen, «her er en herre som ønsker hus.» – Madam Thénardier byttet raskt den barske minen med et vennlig smil og målte grisk den fremmede med øinene. – «Er det Dem?» sa hun. – «Ja, madam,» svarte mannen og tok til hatten. Rike reisende er ikke så høflige. Denne hilsningen sammen med den raske mønstringen av den reisendes klær og bagasje fjernet det vennlige smilet og fikk frem igjen den barske minen. «Kom inn, De min gode mann.» Den «gode mannen» gikk inn. Madam Thénardier gransket ({{page|344}} ...)]
• griskhet: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• grochys: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• groenendael: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• gror: [I løpet av nogen dager blev Marius og Courfeyrac venner. I ungdommen slutter en sig lett til hverandre og sår gror hurtig. Marius åndet fritt sammen med Courfeyrac, noget som var helt nytt for ham. Courfeyrac kom ikke med nogen spørsmål; det tenkte han ikke engang på. I den alderen sier ansiktene straks alt. Spørsmål er unødvendige. En ser på hverandre og kjenner hverandre. Men en dag kom likevel Courfeyrac brått med et spørsmål. «Det er sant, har De nogen politisk mening.» – «Selvsagt,» sa Marius som følte sig næsten krenket ved det spørsmålet. – «Og hvad er De så?» – «Demokratisk bonapartist.» – «En styrkende avskygning av musegrått,» sa Courfeyrac, og neste dagen tok han Marius med til kafé Musain, hvisket til ham: «Jeg må innføre Dem hos revolusjonen,» og førte ham inn i A.B.C.-vennenes værelse. Han forestilte ham for de andre kameratene idet han hvisket de enkle ordene som Marius ikke skjønte: «En elev.» ({{page|174}} ...)]
• gross: [ikke vilde ha brukt dem. Vi hadde drevet det til å lage virkelig vakre glassmykker. Vi kappedes med det en kaller Berlinerstas. Det var jo ikke lett å komme op på høide med det tyske sortglass. Et gross inneholder tolv hundre velformede perler og koster ikke mere enn tre francs.» ({{page|351}} ...)]
• grosserer: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• grosset: [sorg. Dere må more dere godt, barn. Jeg har glemt å si dere at på spennene uten tunge tjente en enda mere enn på alt det andre. Grosset, tolv dusin, kom på ti francs og kunde selges for seksti. Det var virkelig en god forretning. Så det er ingen grunn til å undre sig over de seks hundre tusen francs, herr Pontmercy. Det er ærlige penger. Dere kan trygt være rike. Dere må ha en vogn, av og til en losje i teatret, du Cosette må ha vakre ballkjoler, og så må dere holde gode middager for vennene, og være meget lykkelige. Jeg holdt nettop på å skrive til Cosette. Hun finner nok brevet. Jeg efterlater henne de to lysestakene på kaminen. De er av sølv; men for mig er de av gull, de er av diamant; de omskaper lysene som settes i dem, til kjerter. Jeg vet ikke om ham som gav mig dem, er tilfreds med mig der ope. Jeg har gjort det jeg har kundet. Kjære barn, glem ikke at jeg er en fattig mann. Dere skal begrave mig i den første og beste kroken av kirkegården under en sten som viser stedet. Slik er min vilje. Ikke noget navn på stenen. Hvis Cosette av og til vil komme der, vil det glede mig. De også, herr Pontmercy. Jeg må tilstå for Dem at jeg ikke alltid har elsket Dem, jeg ber Dem om forlatelse for det. Nu er De og hun ett for mig. Jeg er Dem meget takknemlig. Jeg føler at De gjør Cosette lykkelig. De skulde bare vite, herr Pontmercy, som jeg har gledet mig over de vakre røde kinnene hennes; når jeg så at de var litt bleke, blev jeg så trist. Det ligger en fem hundre francs seddel i kommoden. Jeg har ikke rørt den. Den er til de fattige. Cosette, ser du den lille kjolen din der på sengen? Kjenner du den igjen? Det er likevel ikke mere enn ti år siden. Som tiden går. Vi har vært meget lykkelige. Det er slutt. Kjære barn, gråt ikke, jeg går ikke langt bort. Jeg vil kunde se dere derfra. Dere ({{page|351}} ...)]
• groteskt: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• grotten: [De gikk inn gjennem gitterporten, var innom eneboerdukken i grotten, prøvde de merkelige virkningene ({{page|105}} ...)]
• grouchy: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• grouchys: [Da slaget var begynt, inntraff en rekke hendelser: Hougomonts urokkelige motstand, la Haie-Saintes hårdnakkethet, den skjulte muren som brigaden Soye blev knust mot, batterier som satt fast i sølen, Grouchys forsinkelse, de femten hundre mann som blev drept på mindre enn en time i haven ved Hougomont, de atten hundre mann som falt på enda kortere tid omkring la Haie-Sainte, og en hel del annen motgang og en rekke feilgrep – alt dette trakk lik skyer forbi Napoleons blikk, men det formørket det knapt. Napoleon var vant til å se krig. Han la ikke alltid enkelthetene sammen en for en; tallene hadde i og for sig liten verdi, når bare sluttsummen var – seier. Om det gikk dårlig fra først av, brydde han sig ikke om det – han som trodde han var herre og mester over slutningen. Han visste å vente, han mente han stod ({{page|299}} ...)]
• grovarbeidet: [Cosette sprang op og ned, vasket, børstet, tørket, feide, løp, kavet, stønnet, flyttet tunge ting, og gjorde, så liten hun var, alt grovarbeidet. Ingen medlidenhet; et villdyr ({{page|344}} ...)]
• grovbygget: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• grovstump: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• grubefakkelstake: [enn en grubefakkelstake. Galeislaven blev dengang av ({{page|45}} ...)]
• gruberedskaper: [de fikk da ofte med sig gruberedskaper. Fakkelstakene ({{page|45}} ...)]
• grublende: [glade, og de kysset hverandre av og til alle sammen, undtagen Fantine, som stengte sig inne i grublende skyhet ({{page|105}} ...)]
• grucheray: [Det første brevet var adressert til «fru Markise de Grucheray». Da det ikke var forseglet, åpnet Marius det. Det lød slik: ({{page|217}} ...)]
• grufull: [Han sank ned i en lenestol og gjemte ansiktet i hendene. En kunde ikke høre at han gråt, men en kunde se det av skuldertrekningene. Stille gråt er grufull. Det er noget kvelende i den gråten. – Han blev grepet av en slags krampetrekninger, han kastet sig bakover mot ryggen av lenestolen som for å få pust, armene hang slapt ned, og Marius kunde se ansiktet som var badet i tårer, og Marius kunde høre ham hviske så lavt at det var som stemmen kom fra et bunnløst dyp: «Å, gid jeg var død!» – «Vær rolig,» sa Marius, «jeg skal holde hemmeligheten for mig selv.» ({{page|305}} ...)]
• grufulle: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• grufylte: [Hvor var han? Hvem kunde nogensinne ha tenkt sig at noget som et slikt gravsted kunde finnes midt i Paris? Hvad var dette for et underlig hus? Et hus fylt av nattlige mysterier som kalte på sjelene i mørket med englerøster og som når de kom, brått bød dem dette skrekkelige synet; som lovte å åpne himmelens strålende port og som åpnet gravens grufylte dør. Og dette var i virkeligheten en bygning som hadde nummer til en gate. Det var ikke nogen drøm. Han trengte til å ta på stenene for å tro det. ({{page|24}} ...)]
• grumset: [Jean Valjean sa ikke et ord. Cosette ventet åpenbart at han skulde gi henne en forklaring; han hørte på henne i dyp taushet, og så gikk han hjem til l’Homme-Armégaten. Han var så dypt i tanker at han tok feil av døren og gikk inn i nabohuset istedenfor til sig selv, og først da han næsten hadde gått to trapper op, opdaget han at han gikk feil, og gikk ned igjen. – Han pinte sig med alle slags gjetninger. Det var klart at Marius hadde visse tvil om ophavet til de seks hundre tusen francs; at han var redd de skrev sig fra en eller annen uren kilde. Hvem visste om han ikke hadde opdaget at pengene skrev sig fra ham selv, Jean Valjean, og at han var i tvil overfor denne mistenkelige formuen, og vegret sig ved å regne den som sin, at han heller vilde de skulde være fattige, han og Cosette, enn å være rike av grumset rikdom. Dessuten tok Jean Valjean vagt til å føle at han blev vist vekk. ({{page|336}} ...)]
• grumsete: [Nogen tid efter de hendelsene som vi nettop har skildret, fikk personen Boulatruelle en voldsom sinnsrystelse. Boulatruelle er den veiarbeideren ved Montfermeil, som vi alt tidligere har nevnt i mørke avsnitt av denne boken. Som leseren vil huske, var det en mann som sysselsatte sig med forskjellige grumsete saker. Han pukket sten og plyndret folk på landeveien. Veiarbeider og ransmann; men han hadde en drøm, han trodde at det var gravd ned skatter i skogen ved Montfermeil. Han håpet at han en vakker dag skulde finne penger gjemt i jorden ved foten av et tre; imens lette han efter dem i lommen på folk som gikk forbi. ({{page|245}} ...)]
• grunde: [å grunde litt over dette. ({{page|45}} ...)]
• grunker: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• grunnemner: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• grunnla: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• grunnlag: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• grunnlagt: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• grunnleggeren: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• grunnleggerens: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• grunnsetning: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• grunnsetningene: [Jean Valjean ødela hans sinnsro. Alle de grunnsetningene som hadde vært hans støtte gjennom hele livet, styrtet sammen overfor denne mannen. Jean Valjeans edelmot overfor ham, Javert, overveldet ham. Andre kjensgjerninger som han kom til å huske på og som han før hadde regnet for løgn og tull, fremstilte sig nu som kjensgjerninger for ham. Madeleine kom til syne bak Jean Valjean, og de to skikkelsene smeltet nu sammen til å bli én ærverdig. Javert følte noget redselsfullt trenge inn i sjelen: beundring for en slave. Aktelse for en galeislave, er det virkelig mulig? Han grøsset ({{page|231}} ...)]
• grunnstykker: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• grunnvollen: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• grunnårsaker: [Hvad er vel en bys krampetrekninger mot sjelens oprør? Mennesket er et enda større avgrunnsdyp enn folket. Jean Valjean var i selvsamme øieblikk bytte for et fryktelig sinnsopprør. Alle avgrunner hadde igjen åpnet sig i ham. Som Paris skalv han på terskelen av en fryktelig og dunkel omveltning. Nogen timer hadde vært nok. Hans skjebne og hans samvittighet var plutselig blitt mørknet av skygger. Om ham som om Paris kunde en si: To grunnårsaker stod mot hverandre. Den hvite og den sorte engel møttes og kjempet mot hverandre på broen over avgrunnen. Hvem av dem skulde styrte den andre ned? Hvem kom til å vinne? ({{page|103}} ...)]
• grusdyngen: [Da den forfulgte kom til grushaugen som stakk lik et nes frem fra kaien til strandbredden, gikk han utenom odden og blev borte for den andre. Forfølgeren kunde heller ikke sees; han nyttet dette til å gi op all forstillelse og til å gå meget fort. Få øieblikk efter var han ved grushaugen og gikk utenom den. Der stoppet han i undring. Mannen han jaget, var der ikke. Den bluseklædde mannen var aldeles vekk. Stranden strakte sig knapt tredve skritt fra det stedet der grusdyngen lå, så senket den sig under vannet som slo mot kaien. Flyktningen kunde ikke ha hoppet i Seinen og heller ikke klatret op på kaien uten å være blitt sett av ham som kom efter. Hvor var det blitt av ham? ({{page|189}} ...)]
• gruset: [Samme natten som lille Gavroche hadde tatt sig av de to omflakkende barna, stod Brujon og Gueulemer stille op av sengene. De visste at Babet hadde sluppet vekk samme morgen og at han og Montparnasse stod og ventet på dem borte i gaten. Så gav de sig med den spikeren Brujon hadde funnet, til å grave sig inn gjennom den skorstenspipen sengene stod op mot. Gruset falt ned i Brujons ({{page|368}} ...)]
• gruvegangen: [Der er det slutt på uselviskhet. Enhver for selv! Og denne underste gruvegangen ligger i strid med alle de andre. Der hersker hat mot alt og alle. ({{page|217}} ...)]
• gryte: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• grytene: [Cosette bøide hodet og tok en tom bøtte som stod i en krok ved gruen. Den bøtten var større enn henne selv og barnet kunde ha satt sig ned i den og fått god plass. Madam Thénardier gikk tilbake til gruen og smakte med en treskje på det som var i kasserollen, mens hun brummet: «Det er nok av vann borte i kilden. Verre er det ikke. Jeg tror jeg heller får ta mig av grytene mine.» – Så rotet hun i en skuff der det lå nogen småpenger, pepper og løk. – «Hør her, din skittunge,» sa hun, «når du kommer tilbake, kjøper du med dig fra bakeren et stort brød. Se her er en femten sous.» – Cosette hadde en liten forklælomme; hun tok imot pengestykket uten å si et ord og la det i den lommen. Så blev hun stående uten å røre sig med bøtten i hånden foran den store døren. Hun syntes å vente på at nogen vilde komme og hjelpe henne. «Kom av gårde med dig,» ropte madam Thénardier. Cosette gikk og døren blev lukket. ({{page|344}} ...)]
• gryter: [Syv vogner kjørte i rad bortover veien. De seks første så underlige ut. Det var en slags lange stiger på to hjul, hver forspent med fire hester. På hver stige satt fire og tyve mann, tolv på hver side med ryggen mot hverandre og ansiktene ut mot veikanten, med benene dinglende utenfor vognen; de hadde halsjern og var alle lenket til samme lenke. Foran og bakpå hver vogn stod to mann væbnet med geværer og med lenken under foten. Den syvende vognen, en svær lastevogn med grind, men uten tak over, hadde fire hjul og var forspent seks hester. På den lå det en haug med kjeler, gryter, fyrfat og lenker, og mellem ({{page|319}} ...)]
• grytidlig: [sitt igjen. Cosette, som var så vakker og frisk da hun kom til dette huset, var nu mager og gusten. Hun hadde noget visst urolig over sig. «Lumskhet!» sa Thénardiers. Urettferdigheten hadde gjort henne trassig, og elendigheten hadde gjort henne heslig. Hun hadde bare igjen de vakre øinene, som voldte en smerte fordi de store som de var, syntes å romme så meget mere sorg. Det var hjerteskjærende å se dette lille ikke seks år gamle barnet når hun om vinteren grytidlig på morgenen skjelvende av kulde i de gamle, hullete lerretsfillene hun hadde på sig, feide gaten med en svær kost i de små røde hendene og med tårer i de store øinene. ({{page|105}} ...)]
• grâce: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• grâcehospitalet: [hang til tørk, og med en gammel bondegård fra Ludvig XIII’s tid, omgitt av et forfallent plankegjerde, en liten dam mellem popler, kvinner, latter, stemmer; i synsranden Panthéon, Val de Grâce-hospitalet, sort, tett, fantastisk, vakkert og praktfullt, og i bakgrunnen Notre-Damekirkens alvorstunge, firkantede tårn. – Da det var umaken verdt å se stedet, kom næsten ingen der. Marius kom dit en dag på en av de ensomme spaserturene sine. Tilfeldigvis kom en mann forbi. Litt grepet av stedets næsten vilde skjønnhet, spurte han mannen hvad stedet het. «Det heter Lerkeengen.» ({{page|306}} ...)]
• gråaktig: [Marius skjønte at politiet ikke hadde fått tak i pikene og at de hadde kommet sig unda. De blev borte mellem trærne langs bulevarden bak ham. Marius skulde til å gå videre da han like foran sig på jorden så en liten gråaktig pakke. Han bøide sig og tok den op. Den lignet en konvolutt og det så ut som det var nogen papirer i den. «Nå,» sa han, «det må være de stakkarene som har mistet den.» Han gikk efter dem, ropte, men fant dem ikke; da han tenkte at de alt var langt vekk, stakk han pakken i lommen og gikk for å spise. Han tenkte en stund på de to stakkars pikene, men så falt han igjen tilbake i de gamle grubleriene. Og han tenkte igjen på seks lykkelige måneder fulle av kjærlighet, som han hadde levd i friluft, i dagsens fulle lys under de vakre trærne i Luxembourg-parken. ({{page|217}} ...)]
• gråblek: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• grådige: [snaut bære oksekjerrene. Men slik er prester alltid. Grådige og ({{page|11}} ...)]
• grådighet: [av oss. Han spiste med en utsultet manns grådighet. ({{page|45}} ...)]
• gråhåret: [Le Cabuc løp til døren og banket med dørhammeren. Døren blev ikke åpnet. Han banket på en gang til. Ingen svarte. Han banket igjen. Samme stillheten. – «Er det nogen der,» ropte Le Cabuc. Ikke en lyd. Så grep han børsen sin og gav sig til å slå i døren med kolben. Det var en gammel, lav, hvelvet, smal eketredør med jernbeslag, en ren festningsport. Kolbestøtene fikk huset til å riste, men skadet ikke døren. – Endelig viste det sig lys i et vindu i fjerde etasje, det blev lukket op, og en gammel, gråhåret mann, portneren, stakk sitt redde hode ut og spurte hvad de ønsket. «Lukk op!» sa Le Cabuc. – «Jeg kan ikke det.» – «Lukk op likevel.» – ({{page|53}} ...)]
• gråmalt: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• gråne: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• gråspurv: [Marius tok henne i armen og sa forelsket: «Vi snakker forretninger.» – «Det er sant,» sa Cosette, «jeg lukket op vinduet, og så kom det en hel flokk med gråspurv inn i haven. Fugler, ikke masker. Det er askeonsdag i dag, men ikke for fuglene.» – «Jeg har sagt at vi snakker forretninger, gå, kjære lille Cosette, la oss være alene et øieblikk. Vi snakker om tall. Det kommer til å kjede dig.» – «Du har slik et pent halstørklæ i dag, Marius. De er virkelig forfengelig, høistærede. Nei, det kommer ikke til å kjede mig.» – «Jeg forsikrer dig, du vil kjede dig.» – «Nei. For det er dere to. Jeg skjønner ikke noget av det, men jeg vil høre på dere. Når en hører stemmer en elsker, trenger en ikke å skjønne et ord av det de sier. Å være sammen med dere, er alt det jeg ønsker. Altså blir jeg her hos dere. Basta!» – «Kjære, elskede Cosette, det er umulig.» – «Umulig!» – «Ja.» – «Nå,» sa Cosette, «jeg skulde fortalt dere nyheter. Jeg vilde fortalt dere at bestefar sover enda, at tante er til messe, at kaminen i far Fauchelevents værelse ryker, at Nicolette har sendt bud efter feieren, at Toussaint og Nicolette alt har trettet, og at Nicolette gjør narr av Toussaint fordi hun stammer. Men nu får dere altså ikke vite nogen ting. Å, jaså, nå, så det er umulig? De skal få se, at jeg også skal kunde si det er umulig. Og hvem går det da utover? Jeg ber dig, kjære, lille Marius, la mig få lov til å være her hos dere.» – «Jeg forsikrer dig at vi må være alene.» – «Nå ja, men jeg er ({{page|305}} ...)]
• gråspurvene: [Den tredje dagen blev madam Burgon som lamslått. Marius gikk ut i nyklærne. «Tre dager i trekk,» ropte hun. Hun prøvde å følge efter, men Marius gikk fort, med lange skritt; i løpet av to minutter var han ute av syne, og hun vendte hjem forpustet, rasende og næsten kvalt av astma. «Er det mening i slikt?» brummet hun. «Bruke de beste klærne hver dag og få folk til å løpe slik.» – Marius hadde gått til Luxembourg-parken. Den unge piken var der sammen med «herr Hvit». Marius gikk nærmere bort til dem mens han lot som han leste i en bok, men han var ennu langt borte da han vendte og gikk bort til sin benk der han satt i fire timer og så på gråspurvene som han syntes gjorde narr av ham. ({{page|201}} ...)]
• grèssmuget: [første stedet møtte de arbeiderne, på det andre studentene. De vanlige møtene blev holdt i et bakværelse i «Musain». Salen lå temmelig langt borte fra kaféen og hang sammen med den ved en meget lang gang. Salen hadde to vinduer og en utgang gjennom en baktrapp til Grès-smuget. Der drakk, røkte, spilte og lo de. Skravlet høit om alt mellem himmel og jord og hvisket om andre ting. På veggen var det slått op et gammelt kart over Frankrike på republikkens tid, nok til å vekke mistanke hos en politimann. Storparten av A.B.C.-vennene var studenter i hjertelig vennskap med nogen arbeidere. De viktigste medlemmene var: Enjolras, Combeferre, Jean Prouvaire, Feuilly, Courfeyrac, Bahorel, Lesgle eller Laigle, Joly, Grantaire. Disse unge menneskene dannet i kraft av vennskapet sig imellem en slags familie. Alle, undtagen Laigle, var fra Sør-Frankrike. ({{page|174}} ...)]
• grèvekaien: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• grøfter: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• grønnlig: [Inne i Marius’ værelse blev Fauchelevent stående borte ved døren. Under armen hadde han en pakke som lignet en bok i oktavformat, innpakket i papir. Papiromslaget var grønnlig og så muggent ut. – «Går den mannen alltid omkring slik med bøker under armen,» hvisket frk. Gillenormand til Nicolette, hun brydde sig slett ikke om bøker. – «Nå, ja,» hvisket Gillenormand som hadde hørt spørsmålet, «det er en lærd. Og så? Er det hans skyld? Herr Boulard som jeg en gang kjente, gikk aldri ut uten bøker, slett ikke, og han trykket alltid en eller annen gammel bok slik op til hjertet.» ({{page|245}} ...)]
• grønnmalt: [grønnmalt blikk-vannspann. ({{page|11}} ...)]
• grønnrutet: [vadmelskjole med vide, korte ermer, et forklæ av rød- og grønnrutet bomull, bundet om livet med et grønt bånd, ({{page|45}} ...)]
• grønnsakene: [så lukket omhyggelig igjen, derefter hadde han åpnet lemmen og steget ned. Mannen og gutten kjente hverandre straks i mørket; Montparnasse nøide sig med å si: «Vi har bruk for dig. Kom og gi oss en håndsrekning.» Gaminen krevde ikke flere oplysninger: «Her’je,» sa han. – Og så gikk begge bortover mot Saint-Antoinegaten som Montparnasse var kommet fra, og buktet sig fort gjennom den lange rekken av vogner med grønnsaker som kom gjennom den gaten til hallene. Bøndene som satt der på vognene mellem grønnsakene og halvsov med frakkekravene op til ørene mot regnet, så ikke engang på de underlige to som gikk forbi. ({{page|368}} ...)]
• grønnsakhandleren: [altså rik?» – «Så rik som jeg.» – «Hva? Ingen medgift?» – «Nei.» – «Og ingen arv i vente –» – «Det tror jeg ikke.» – «Hvad heter faren?» – «Det vet jeg ikke.» – «Hvad heter hun?» – «Frøken Fauchelevent.» – «Fauche – hva?» – «Fauchelevent.» – «Ffff!» sa oldingen. – «Hvad –» ropte Marius. – Gillenormand avbrøt ham i en tone som om han snakket med sig selv: «En og tyve år gammel, ingen stilling, tolv hundre francs om året, fru baronesse Pontmercy går og kjøper for to sous persille hos grønnsakhandleren.» – «Jeg bønnfaller Dem,» sa Marius fra sig selv av fortvilelse, da han merket det siste håp svinne, «jeg besverger Dem i himmelens navn, med foldede hender, jeg kaster mig på kne for Dem! La mig gifte mig med henne!» ({{page|9}} ...)]
• grønthandlere: [Jean Valjean hadde valgt tilfluktsstedet godt. Det måtte synes som om han der kunde være fullkommen trygg. Det værelset med alkove som han og Cosette bodde i, var det som hadde vindu til bulevarden. Da det var det eneste vinduet i huset, som vendte den veien, trengte de ikke å være redde for blikk fra naboer eller gjenboere. Underetasjen i nummer 50–52 var et slags falleferdig skur som blev brukt til vognskjul for grønthandlere og stod ikke i forbindelse med etasjen over, hverken ved nogen lem eller ved nogen trapp. Øvreetasjen rommet som før nevnt mange værelser og flere kvistrom. Bare ett av disse var bebodd, av en gammel kone som stelte for Jean Valjean. Alle de andre rommene stod tomme. ({{page|9}} ...)]
• grøsser: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• gudebillede: [Nu var det Marius’ tur til å være gloen, Gillenormands å være smiebelgen. Marius skalv over hele kroppen, han visste ikke hvad han skulde gjøre; han blev het i hodet. Han var lik presten som ser alterbrødet slengt for alle vinder, lik fakiren som ser nogen spytte på hans gudebillede. Det måtte ikke hende at den slags skjedde ustraffet like for nesen av ham. Men hvad skulde han gjøre? Hans far var blitt trampet og tråkket på mens ({{page|140}} ...)]
• gudelige: [Denne gretne og gudelige moren snakket aldri til Favourite; hun kunde sitte i timevis uten å si et ord, spiste ({{page|105}} ...)]
• gudemennesket: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• gudfaren: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• gudfryktighet: [Den tidligere galeislave Brevet hadde på sig den sorte og grå landsfengselsfangedrakten. Brevet var en mann på omkring seksti år og lignet en forretningsmann, men så ut som en skurk. Slikt hender. Han hadde kommet i fengsel på grunn av nye forbrytelser og hadde der opnådd en slags fangevokterstilling. Hans overordnede sa om ham: Det er en mann som prøver å gjøre sig nyttig. Prestene gav ham et vakkert vitnesbyrd for gudfryktighet. ({{page|202}} ...)]
• gudinnen: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• gudsbespottelse: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• gudsbespottelsene: [Når sangene og gudsbespottelsene blev for drøie, smelte han som syntes å være fører, med pisken, og straks haglet det med stokkeslag over de syv vognladningene; mange brølte og frådet av sinne, og det gjorde moroen dobbelt så stor for gaminene som hadde samlet sig lik en fluesverm rundt sår. ({{page|319}} ...)]
• gudsdyrkelse: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• gudsfornekteren: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• gudshus: [Alt som var rundt ham, den fredelige haven, duftende blomster, de alvorlige, uskyldige kvinnene, barna som utstøtte gledesrop, dette stille klostret, alt dette trengte langsomt inn i hans sinn, og litt efter litt blev hans sjel fylt av stillhet lik klostrets, av duft lik blomstenes, av fred lik havens, av uskyld lik kvinnenes, og av glede lik barnas. Og så tenkte han på at det fantes to gudshus der han var blitt mottatt i to av de viktigste øieblikk i sitt liv; første gangen da alle dører lukket sig for ham, og samfundet støtte ham fra sig, andre gangen da samfundet forfulgte ham og slaveriet åpnet sig igjen, og at han uten det første vilde ha falt tilbake til forbrytelsen, uten det andre til straffen. Hans hjerte smeltet av takknemlighet og blev mere og mere fylt av kjærlighet. ({{page|56}} ...)]
• gudstjeneste: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• gueulemers: [«For no tull og tøis,» sa Babet. – «La oss rappe oss,» sa Gueulemer. «Kostene kunde komme forbi.» – Éponine vendte sig mot de fem røverne og sa: «Nei, god dag, Brujon, Babet og Klamper’n. Kjenner De mig ikke igjen, hr. Gueulemer. Åssen går det, Montparnasse?» – «Joda, de kjenner dig,» sa Thénardier, «men rapp dig nå.» – «Vi skal arbeide,» sa Babet. Éponine tok Montparnasse i hånden. «Pass dig,» sa han, «jeg har en åpen kniv i hånden.» – «Kjære Montparnasse. Dere må ha tillit til mig,» sa hun, «dere lot jo mig undersøke saken.» Så tok hun Gueulemers svære fingrer i sin svake, benmagre hånd og sa: «Dere vet godt at jeg ikke er et fe. Ellers tror dere mig. Jeg har gjort dere mange tjenester. Nå, jeg har gjort undersøkelser, dere våger til unyttes. Jeg sverger på at det ikke er noget å gjøre her i huset.» ({{page|404}} ...)]
• guidonis: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• guillaume: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• guilleminot: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• guillotinen: [Men for biskopen hadde synet av guillotinen vært en ({{page|11}} ...)]
• gulblek: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• gulblekt: [Jean Valjean fikk med noget strev Javert over den lille skansen i Mondétourgaten, uten å slippe ham et øieblikk. Da de var kommet over barrikaden, var de to ganske alene i den lille gaten. Ingen var å se. Hushjørnene skjulte dem for oprørerne. De likene som var blitt båret vekk fra barrikaden, lå i en fryktelig haug nogen skritt fra dem. I denne haugen av døde så en et gulblekt ansikt med opløst hår, en hånd som var gjennomskutt og et halvnakent kvinnebryst. Det var Éponine. Javert kikket på skrå bort på dette liket og sa halvhøit og ganske rolig: «Jeg synes jeg skulde kjenne den piken der.» – Så vendte han sig mot Jean Valjean, som stakk pistolen inn under armen og så på Javert med et blikk som uten ord sa: «Javert, det er mig.» – Javert svarte: «Ta hevn.» – Jean Valjean tok en kniv op av lommen ({{page|123}} ...)]
• gullbroderier: [loslitte damaskmessehagler med uekte gullbroderier. «Å ({{page|11}} ...)]
• gullbrodert: [Den inneholdt en gullbrodert korkåpe, en bispelue prydet ({{page|11}} ...)]
• gullbroderte: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• gulldusker: [med fiolette strømper i tykke sko og på hodet en trekantet, lav hatt med gulldusker. Det blev fest der han ({{page|11}} ...)]
• gulleggene: [ser for å dekke sig, en velkjent fremgangsmåte. I så fall hadde han medhjelpere, medskyldige, tilfluktssteder dit han uten tvil vilde gå. Alle de omveiene han tok gjennom gatene, tydet på at han ikke var nogen alminnelig borger. Å fengsle ham for tidlig vilde være å drepe «hønen med gulleggene». Og hvilke uheldige følger kunde det vel ha å vente? Javert var ganske sikker på at han ikke kunde slippe vekk. Han gikk derfor efter ham temmelig usikker og gjorde sig selv hundre spørsmål om den mystiske mannen. ({{page|24}} ...)]
• gulleliksiren: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• gulleliksirens: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• gullepålett: [Han bøide sig igjen, rotet i haugen, fjernet det som lå i veien, grep hånden, tok tak omkring armen, fikk hodet gjort fri, trakk i kroppen, og nogen øieblikk efterpå trakk han ned i mørket i hulveien en livløs, eller i hvert fall svimeslått mann. Det var en kyraser, en officer, ja en officer av høi rang; en svær gullepålett stakk frem under kyraset; han hadde ikke lenger nogen hjelm. Et voldsomt sabelhugg hadde rammet ham i ansiktet, der en ikke så annet enn blod. Ellers syntes det ikke som om nogen lemmer var skadet, og ved et lykketreff, om en kan bruke et slikt uttrykk, hadde de døde laget et slags hvelv over ham og reddet ham fra å bli knust. Øinene var lukket. ({{page|299}} ...)]
• gullfugl: [– «Det ordner det hele, ikke sant, frøken Gillenormand den eldre?» spurte bestefaren. «Den fandens Marius, han går der i drømmeskogen og fanger sig en gullfugl. Hvem vil nu tro på unge folks forelskelse. Studentene finner sig små veninder med seks hundre tusen francs. Englebarna er flinkere enn Rothschild.» – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» gjentok frøken Gillenormand halvhøit. «Fem hundre og fire og åtti! En kan næsten si seks hundre tusen, hvad?» ({{page|245}} ...)]
• gullinnvirket: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• gullkors: [gullkors med hjerte i fløielsbånd, det eneste kvinnesmykket i huset, et skinnende hvitt halstørklæ over en sort ({{page|45}} ...)]
• gullpengen: [Straks hun våknet, hadde hun skyndet sig bort til treskoen og hadde funnet gullpengen. Cosette blev blendet. Hun visste ikke hvad et gullstykke var, hadde aldri før sett noget, og hun gjemte det straks i lommen som om hun hadde stjålet det. Men hun følte at det var noget godt, og ante hvor det var kommet fra; hun følte en slags fryktblandet glede. Hun var glad, men især undret hun sig, og hun syntes ikke at disse herlige og vakre tingene var virkelige. Dukken skremte henne, gullstykket skremte henne. Hun skalv overfor disse herlighetene. Men den fremmede skremte henne ikke. Tvert imot gjorde han henne rolig. Helt siden igår hadde hun midt i sin undring, midt under søvnen, i sin lille barnesjel drømt om denne mannen som syntes så gammel, fattig og trist og som var så rik og så god. Siden hun traff denne gode mannen i skogen, hadde alt endret sig for henne. Cosette hadde aldri visst hvad det vilde si å ha en mor å søke tilflukt hos. I fem år, det vil si så langt hun kunde huske tilbake, hadde det stakkars barnet frosset og vært redd. Hun hadde alltid vært naken mot ulykkens bitende vind; nu syntes hun at hun hadde fått klær på. Sjelen hadde ({{page|344}} ...)]
• gullregnen: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• gullregnkvast: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• gullring: [på. Hånden hadde på fingeren noget som blinket; det var en gullring. Mannen bøide sig, satt et øieblikk på huk, og da han reiste sig igjen, var det ingen ring på den hånden. Han reiste sig ikke helt op, han blev liggende på kne i en forvirret stilling med ryggen mot haugen av døde, og han gransket synsranden foroverbøid med forkroppen støttet av hendene nede på jorden og med hodet på lur over kanten av hulveien. Sjakalens fire labber passer til visse gjerninger. ({{page|299}} ...)]
• gullringer: [Disse «grunkene» var pengepunger, ur, gullringer og sølvkors samlet sammen på de likdekte markene; det blev dog ingen stor sum og hadde ikke hjulpet denne marketenteren som blev vertshusholder, særlig langt. ({{page|344}} ...)]
• gullsepter: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• gullsmykker: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• gullsnitt: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• gulltråden: [Marius stod og stirret forfjamset efter kabben som blev borte. Fordi han manglet fire og tyve sous, hadde han mistet glede, lykke og sin kjærlighet; han var støtt ut i natten igjen; han hadde sett, men skulde på ny bli blind. Han tenkte med bitterhet og, det må sies, med anger på de fem francs han samme morgen hadde gitt til det elendige pikebarnet. Hadde han hatt fem francs, hadde han vært berget, gjenoppstått, utfridd av tåken og mørket, av ensomheten, av livsleden, av enkemannsstanden; han kunde igjen ha knyttet sin sorte skjebnetråd til den skjønne gulltråden som hadde vist sig for øinene på ham for på ny å briste. Han kom tilbake til rønnen i fortvilelse. ({{page|217}} ...)]
• gulltråds: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• gullåren: [Den stakkars gamle Jean Valjean elsket som vi har sett, Cosette som sin datter, sin mor og sin søster. Og da han aldri hadde hatt nogen kjæreste eller nogen hustru, hadde også denne følelsen, den umisteligste av alle, blandet sig med de andre, vagt, uanet, ren som blindhet er ren, ubevisst, ophøiet, englelik, guddommelig, mindre som en følelse enn som et instinkt, mindre som et instinkt enn som en tiltrekning, umerkelig og usynlig, men virkelig, og denne egentlige kjærlighet lå i hans store ømhet for Cosette, lik gullåren i fjellet, skjult og jomfruelig. ({{page|103}} ...)]
• gulnare: [ikke ustraffet den slags vrøvl. En av følgene blev at den eldste av døtrene fikk navnet Éponine. Den yngste holdt på å bli kalt Gulnare. Hun kunde takke en eller annen lykkelig tankeavledning voldt av en roman av Ducray Duminil at hun blev kalt Azelma. ({{page|105}} ...)]
• gulnete: [Mens Thénardier snakket, trakk han frem av omslaget to aviser, gulnete, falmede og tilgrisede av tobakk. Den ene av avisene som var i stykker i brettene og falt fra hverandre i firkantede stykker, syntes å være noget eldre enn den andre. «To kjensgjerninger, to beviser,» sa Thénardier og rakte de to sammenbrettede avisene til Marius. ({{page|351}} ...)]
• gulvflisen: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• gulvfliser: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• gunstige: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• gustave: [Gustave i tredje. Fattigdom og pyntesyke er to skjebnesvangre rådgivere; den ene klager, den andre smigrer, og ({{page|105}} ...)]
• gustent: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• guttebarn: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• guttens: [Marius hadde styrtet ut av barrikaden. Combeferre hadde fulgt efter ham. Men det var for sent. Gavroche var død. Combeferre tok med sig kurven med patroner. Marius bar gutten. «Å!» tenkte han; det var det samme faren hadde gjort for hans far, som han nu gjorde gjengjeld for mot sønnen; men Thénardier hadde båret faren med sig i live, mens gutten han bar var død. – Da Marius kom inn igjen i barrikaden med Gavroche i armene, var hans eget ansikt like blodig som guttens. Da han bøide sig ned for å løfte Gavroche op, hadde en kule streifet ham i hodet; han hadde ikke merket det. Combeferre tok av sig halstørklæet og bandt om hodet på Marius. De la Gavroche på det samme bordet som Mabeuf, og bredte det sorte tørklæet over dem begge. Det var stort nok både til oldingen og til barnet. ({{page|123}} ...)]
• guttestemme: [Kort før grålysningen satte inn, kom en mann i løp ut fra Saint-Antoinegaten, satte over Bastilleplassen, fór rundt Julisøilen og smøg sig gjennom plankeverket omkring elefanten og bort under buken på den. Hadde det falt et lys over mannen, vilde en ha sett at han var ganske gjennomvåt, så han rimeligvis hadde vært ute i regnet hele natten. Da han kom bort under elefanten, utstøtte han et underlig skrik som ikke hørte til noget menneskelig språk og som bare en papegøie kunde gjøre efter. Han tok det op igjen to ganger. Det lød omtrent slik: «Kririkikiu!» – Andre gangen svarte en klar, munter guttestemme inne fra elefanten: «Ja.» næsten samtidig blev det brettet som lå over hullet, flyttet og gav plass for en gutt som krøp nedover elefantbenet og i en fart kom ned næsten like ved mannen. Det var Gavroche. Mannen var Montparnasse. Skriket «Kirikikiu» måtte uten tvil si det samme som det Gavroche mente med: «Spør bare efter herr Gavroche.» ({{page|368}} ...)]
• guttungen: [Av og til trengte et barneskrik gjennom støien i skjenkestuen, fra en eller annen kant av huset. Det var en liten gutt som madam Thénardier hadde fått for litt over tre år siden: «uten å skjønne hvorledes. Det måtte da komme av kulden,» som hun sa. Moren hadde ammet ham, men var ikke glad i ham. Når de hissige skrikene fra guttungen blev altfor plagsomme, sa Thénardier: «Gutten din skriker, gå og se hvad som feiler ham.» – «Pøh!» sa moren, «jeg er lei a’n.» Og den lille blev liggende der alene og skrike i mørket. ({{page|344}} ...)]
• guttunger: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• guyot: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• guérinboisseaugaten: [i Guérin-Boisseaugaten, fikk han se en vakker pike med ({{page|105}} ...)]
• gyllent: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• gyllet: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• gys: [Da de to barrikadene var ferdige og fanen reist, blev et bord trukket ut av vertshuset, og Corfeyrac steg op på bordet. Enjolras gav ham den firkantede kassen og Courfeyrac åpnet den. Kassen var fylt med patroner. Da de fikk se patronene, gikk det et gys selv gjennom den tapreste, og det blev stille et øieblikk. Courfeyrac smilte mens han delte dem ut. – Hver fikk tredve patroner. Mange hadde krutt og gav sig til å lage flere patroner og støpe kuler. Krutttønnen stod på et bord for sig selv, nær døren, og blev holdt ferdig til senere. ({{page|53}} ...)]
• gyselige: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• gysende: [Hele tiden mens han grublet på denne måten, overveldet, men fast, ennu nølende og gysende foran det han skulde til å gjøre, hadde han med blikket gransket det indre av barrikaden. Oprørerne snakket halvhøit sammen uten å røre sig, og en hadde følelsen av at der hersket den stillheten som preger ventingens siste stund. Over dem, i et vindu i fjerde etasje kunde Marius skimte en slags tilskuer eller et vitne som syntes særlig opmerksom. Det var den portneren Le Cabuc drepte. Nedenfra kunde en i skjæret fra den fakkelen som stod opstilt mellem brostenene ganske vagt skimte dette hodet. Ikke noget kunde være underligere i dette dunkle, flakkende lyset enn det bleke, urørlige ansiktet som med strittende hår, åpne, stive øine og åpen munn bøide sig utover gaten i en stilling som tydet på nysgjerrighet. En kunde si at han som var død, stirret på dem som skulde til å dø. En lang blodstripe hadde strømmet fra hodet nedover veggen helt til annen etasje, der den stanset. ({{page|76}} ...)]
• gyser: [Jeg gyser bare jeg tenker på det.» ({{page|45}} ...)]
• gyste: [på den dystre terskel, gyste han tilbake i gru. Han var ({{page|11}} ...)]
• gårdeier: [en god varme; Thénardier selv drakk med gjestene, snakket politikk, særlig om krigen i Spania, om hertugen av Angoulême, avbrutt av snakk om vinhøsten; en møller snakket løs om arbeidet sitt, mens en slåttekar borte ved vinduet traff avtale med en gårdeier om vårarbeide {{sperret|o. s. v.}} ({{page|344}} ...)]
• gårdeiere: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• gårdene: [i hulene ved Joug de l'Aigle, og drog derfra ned til gårdene ({{page|11}} ...)]
• gårdleierkonen: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• gårdleierske: [Denne gamle konen blev kalt «gårdleierske», men gjorde i virkeligheten tjeneste som portnerske. Det var henne som juledag hadde leid ham dette værelse. Han hadde sagt til henne at han hadde levd av sine midler, men at han hadde tapt alt på spanske papirer og at han vilde bo der sammen med sin datterdatter. Han hadde betalt leien for et halvt år og overlatt til den gamle å møblere værelset og alkoven slik som vi har sett. Det var denne ({{page|9}} ...)]
• gårdsplasser: [«Ja, jeg har å si dette her. At jeg har vært hjulmaker i Paris, og det hos hr. Baloup. Det er et hårdt yrke. En må alltid arbeide ute i friluft, på gårdsplasser – i skur hos de gode mesterne; aldri i lukkede verksteder, for det krever plass, skjønner De. Om vinteren fryser en slik at en må slå floke med armene for å holde varmen; men mesterne liker det ikke, de sier at det spiller tiden. Å håndtere jern når det ligger is mellem brostenene er hårdt. Det sliter fort op en mann. En blir tidlig gammel i det yrket. Når en er førti, er en ferdig. Jeg var tre og femti, og jeg slet meget ondt. Og så er arbeiderne så ondskapsfulle. Når en skikkelig mann ikke lenger er rent ung, kaller de ham en gammel idiot eller et gammelt fe. Jeg tjente ikke mere enn tredve sous om dagen, de betalte mig så lite som mulig, mesterne utnyttet min alder. Dessuten hadde jeg en datter som var vaskekone ved floden. ({{page|202}} ...)]
• gårsdagen: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• gårsdagens: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• gås: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• gåtene: [Ikke nogen av de gåtene han hadde håpet å se løst, var blitt opklart; tvert imot var alt blitt dunklere; han hadde ikke fått vite noget sikkert om det vakre pikebarnet fra Luxembourg-parken og om den mannen han kalte Hvit, utover det at Jondrette kjente dem. Av de gåtefulle ordene som var blitt sagt, var det bare én ting han hadde skjønt klart, at det brygget op til et bakhold, et hemmelig, fryktelig bakhold; at de begge to var i stor fare, rimeligvis også hun, ganske sikkert faren; at han måtte redde dem; at det var nødvendig å ødelegge Jondrettes heslige planer, rive denne kingelveven i stykker. ({{page|217}} ...)]
• gæren: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• gærne: [Den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen la den fra sig, løftet begge armene i været og lukket tre ganger hendene uten å si et ord. Det virket som et signal om å gå fra borde. Røverne som holdt fangen, slapp ham; et øieblikk efter var taustigen rullet op og kastet ut av vinduet, festet sikkert i karmen med de to jernkrokene. Fangen syntes ikke å legge merke til det som gikk for sig omkring ham. Det var som han drømte eller bad. Straks stigen var festet, ropte Thénardier: «Kom så, kone,» og styrtet mot vinduet. Men da han vilde stige ut, grep «Grønnskollingen» ham hårdt i kraven. «Å nei!» sa han, «din gamle svindler, efter oss!» – «Efter oss,» hylte røverne. – «Dere er nogen unger,» sa Thénardier, «vi spiller tiden. Polisen er i hælene på oss.» – «Vel,» sa en av røverne, «vi trekker lodd om hvem som skal gå først.» – Thénardier ropte: «Er dere gærne! Er dere tullete! hvad er dette for noget tøis. Spille tiden, hva? Trekke lodd, hva? Det er jo bløtt! trekke korteste strå! Skrive navn! Legge dem i en hatt! – – –» ({{page|217}} ...)]
• géborand: [tøier. Géborand hadde aldri i sitt liv gitt almisse til nogen ({{page|11}} ...)]
• günzburg: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• hadd: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• hagl: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• hagtorn: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• hagtornene: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• hagtorngren: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• haiesaintes: [Da slaget var begynt, inntraff en rekke hendelser: Hougomonts urokkelige motstand, la Haie-Saintes hårdnakkethet, den skjulte muren som brigaden Soye blev knust mot, batterier som satt fast i sølen, Grouchys forsinkelse, de femten hundre mann som blev drept på mindre enn en time i haven ved Hougomont, de atten hundre mann som falt på enda kortere tid omkring la Haie-Sainte, og en hel del annen motgang og en rekke feilgrep – alt dette trakk lik skyer forbi Napoleons blikk, men det formørket det knapt. Napoleon var vant til å se krig. Han la ikke alltid enkelthetene sammen en for en; tallene hadde i og for sig liten verdi, når bare sluttsummen var – seier. Om det gikk dårlig fra først av, brydde han sig ikke om det – han som trodde han var herre og mester over slutningen. Han visste å vente, han mente han stod ({{page|299}} ...)]
• hakker: [En avdeling skansegravere med hakker på skulderen hadde vist sig i den andre enden av gaten. Det kunde bare være spissen av en kolonne; åpenbart angrepskolonnen. Skansegraverne som skal rive barrikadene ned, sendes alltid foran de soldatene som skal angripe. ({{page|123}} ...)]
• hale: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• halleluja: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• hallenes: [Det parisiske gamineri er næsten en kaste. En kan si: det er ikke for enhver som vil. Det er noget av det barnet i Molière, Hallenes sønn. Det er også noget av det hos Beaumarchais. Gamineriet er en avskygning av gallisk ånd. Blandet i sunn sans skaper det stundom en styrke som når alkohol blir blandet i vin. Nogen ganger slår det feil. En skulde kunde si at Voltaire opførte sig som en gamin. Camille Desmoulins var et forstadsbarn. ({{page|119}} ...)]
• halm: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• halmknippe: [Da Cosette var blitt lagt til sengs, hadde Jean Valjean og Fauchelevent, som nevnt, drukket et glass vin og spist et stykke ost foran et godt, flammende bål; da Cosette hadde fått den eneste sengen som var i huset, hadde de lagt sig til å sove på hvert sitt halmknippe. Før de sovnet, hadde Jean Valjean sagt: «Jeg er nødt til å bli her for fremtiden.» – Disse ordene hadde optatt dem hele natten. ({{page|56}} ...)]
• halmleie: [godt halmleie. Han blev liggende en liten stund på dette ({{page|45}} ...)]
• halmleiet: [halmleiet og dette usle hullet, mere falt enn satte han sig ({{page|45}} ...)]
• halmmatte: [Da Jean Valjean kom dit bort, hadde gamle Fauchelevent i virkeligheten vært optatt med en halmmatte som han holdt på å bre ut over en mistbenk. Han hadde alt lagt en del lignende matter den timen han hadde vært i haven. Det var dette arbeidet som var årsak til de underlige bevegelsene Jean Valjean hadde sett fra skuret. Han la til: «Jeg sa til mig selv: Det er månelyst, det blir frost. Og så gav jeg melonene kapper på. Og,» sa han mens han så på Jean ({{page|24}} ...)]
• halmsekken: [slags gamle kurver og skålbrott, midt mellem støv og spindelvev stod en seng, hvis en da kan bruke ordet seng om en halmsekk så fillete at halmen stakk ut på alle kanter og et teppe så fillet at en så halmsekken tvers gjennom det. Ingen lakener. Sekken lå på gulvflisene. I den sengen sov Cosette. Mannen gikk bort til henne og så på henne. ({{page|344}} ...)]
• halmsknippe: [svarte mannen, «så gi mig en krok på loftet og et halmsknippe. Vi får det nok ordnet efter middag.» ― ({{page|45}} ...)]
• halmstrået: [skaper. Men han var uheldig. Han hadde tap på børsen. Jeg måtte opgi forfatterbanen. Men jeg er da blitt offentlig skriver.» – «Men så er De altså ikke graver?» sa Fauchelevent som klynget sig til dette halmstrået. – «Det ene utelukker ikke det annet. Jeg kumulerer.» – Fauchelevent skjønte slett ikke det siste ordet. «La oss gå og få et glass,» sa han. ({{page|56}} ...)]
• halsbindet: [han igjen grep fatt i halsbindet, skjorten og kraven på Jean Valjean og sa: «Jeg sier dig, her er hverken nogen herr Madeleine eller nogen herr borgermester. Her er bare en tyv, en røver, en galeislave som heter Jean Valjean. Det er ham jeg holder fast. Her er han!» ({{page|277}} ...)]
• halsbånd: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• halsbåndet: [Sengen var ikke rørt, og på den lå frakken og det sorte båndet. «Det likte jeg bedre,» sa Gillenormand. Et øieblikk efter kom han triumferende inn i dagligstuen der frøken Gillenormand alt satt og broderte. Gillenormand holdt frakken i den ene hånden og halsbåndet i den andre, og ropte: «Seier! Vi skal få opklart hemmeligheten, nu får vi greie på alt, nu skal vi granske lurifaksens utsvevelser. Vi skal få se selve romanen. Jeg har portrettet.» ({{page|140}} ...)]
• halsbåndsaffæren: [Som visse kirketårn hadde baronesse de T’s salong to haner. Den ene var Gillenormand, den andre var grev de Lamothe-Valois, og om ham blev det hvisket med en slags aktelse: «De vet, det er den Lamothe som var med i halsbåndsaffæren.» – Grev de Lamothe som i 1815 var en olding på fem og sytti, hadde ikke noget annet merkelig ved sig enn en taus og høitidelig mine, en kantet, rolig skikkelse, fullkommen fremtreden, en frakk som var knappet like op til haken, og lange ben som han alltid la over kors, i lange, vide terrakottafarvede benklær. Ansiktet hadde samme farve som benklærne. – ({{page|140}} ...)]
• halsesykefarsott: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• halshogging: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• halshugge: [Gillenormand syntes han hadde sett at Marius rynket pannen litt, mens han i virkeligheten sant å si slett ikke hadde hørt stort efter, slik som han gikk op i sin glede og mere tenkte på Cosette enn på 1793. Bestefaren skalv fordi han hadde vært så uheldig med André Chénier og skyndte sig med å si: «Myrde er ikke ordet. Saken er at revolusjonens store ånder, som slettes ikke var onde, det er uomtvistelig, som var virkelige helter, fant at André Chénier var litt i veien for dem, og så lot de ham halshugge … det vil si at disse store mennene den 7. thermidor i den offentlige velferds navn bad André Chénier om å være så vennlig å gå –» ({{page|245}} ...)]
• halshugges: [råttent plankeverk som hvert øieblikk blev sølet til av drukne kusker; sprekker furet magen på den, en lekte stakk ut av halen, høit gress vokste mellem benene på den. Og da plassen i løpet av de siste tredve årene hadde hevet sig i kraft av den langsomme, uavlatelige vekst, som umerkelig løfter grunnen i alle storbyer, stod den i en senkning, og det var som om jorden sank under den. Den var skitten, ringeaktet, motbydelig, frekk og stygg i folks øine, for tenkeren virket den vemodig. Den hadde over sig noget av søppel som en skal fjerne, og noget av en majestet som skal halshugges. ({{page|368}} ...)]
• halshugning: [Marius gav sig til å høre efter. Laigle blev ved: «Det var Blondeau som ropte op. De kjenner Blondeau med den spisse, ondskapsfulle nesen; han fryder sig når han kan finne ut at nogen er vekk. Han begynte lumsk med bokstaven P. Jeg hørte ikke efter, jeg hadde ikke noget med den bokstaven å gjøre. Opropet gikk ikke dårlig. Ingen blev strøket. Alle mulige var til stede. Blondeau var trist. Jeg sa til mig selv: «Elskede Blondeau, du får nok ikke gjort den minste lille halshugning i dag.» Plutselig ropte Blondeau op Marius Pontmercy. Ingen svarte. Blondeau som nu var full av håp, gjentok meget hurtig: Marius Pontmercy, og han tok pennen. Jeg har da hjerte i livet. Jeg sa i en fart til mig selv: Se der har vi en god gutt som de vil stryke. Han er ikke nogen pugghest, kanskje tar han sig en liten ferie, er kanskje hos sin elskerinne. La oss redde ham. Død over Blondeau! Nettop da dyppet Blondeau den sorte ut- ({{page|174}} ...)]
• halsjern: [Syv vogner kjørte i rad bortover veien. De seks første så underlige ut. Det var en slags lange stiger på to hjul, hver forspent med fire hester. På hver stige satt fire og tyve mann, tolv på hver side med ryggen mot hverandre og ansiktene ut mot veikanten, med benene dinglende utenfor vognen; de hadde halsjern og var alle lenket til samme lenke. Foran og bakpå hver vogn stod to mann væbnet med geværer og med lenken under foten. Den syvende vognen, en svær lastevogn med grind, men uten tak over, hadde fire hjul og var forspent seks hester. På den lå det en haug med kjeler, gryter, fyrfat og lenker, og mellem ({{page|319}} ...)]
• halskjede: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• halsklede: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• halskledet: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• halspulsåren: [«Ganske umulig.» – La Cabuc tok geværet og siktet på portneren, men da det var langt ned og ganske mørkt, så portneren ikke noget. «Vil du lukke op, ja eller nei?» – «Nei.» – «Sier du nei?» – «Jeg sier nei, det –.» Portneren fikk ikke snakket ut. Skuddet var løsnet; kulen hadde truffet den gamle mannen under haken og hadde gått ut gjennom nakken efter å ha skåret over halspulsåren. Den gamle mannen sank sammen uten å gi et sukk fra sig. Lyset falt ned og sluknet, og en så ikke annet enn et urørlig hode i vinduskarmen og litt hvitaktig røk som steg op mot taket. – ({{page|53}} ...)]
• halspynt: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• halstørklær: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• haltes: [Den haltes skritt er lik den enøiedes øiekast; de når ikke fort til målet. Dessuten var Fauchelevent ganske forvillet. Han brukte næsten et kvarter på å komme tilbake til hytten i haven. Cosette hadde våknet, og Jean Valjean hadde latt henne sette sig ved ilden. Med det samme Fauchelevent kom inn, viste Jean Valjean henne gartnerens kurv, som hang på veggen og sa: «Hør godt efter, lille Cosette. Vi må komme oss vekk fra dette huset, men vi skal komme tilbake og få det riktig godt her. Denne snille mannen vil bære dig bort på ryggen, og så skal du vente på mig hos en dame. Der skal jeg hente ({{page|56}} ...)]
• halvdøde: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• halvfem: [Se slik tok den sig ut bortimot halvfem om eftermiddagen, denne lystturen som hadde begynt klokken fem ({{page|105}} ...)]
• halvflaske: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• halvfulle: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• halvfullt: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• halvkrets: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• halvmørk: [hadde kommet til l’Homme-Armégaten, la hans engstelse sig og gav sig helt, litt efter litt. Jean Valjean følte sig smittet av den usigelige ro i denne gatestubben i det gamle Paris. Den var så trang at den var sperret for vogner ved en bom som var lagt over to pæler, stum og døv lå den midt i byens larm, halvmørk selv ved høilys dag, så å si ute av stand til sinnsopprør, mellem de to rekkene av høie, hundreårige hus, tause som de oldingene de var. Gaten hadde likesom preg av stillestående glemsel. Jean Valjean pustet ut. Hvorledes skulde nogen kunde finne ham der? ({{page|103}} ...)]
• halvnaken: [Langsomt trakk han op av den de klærne som Cosette hadde hatt på da hun ti år før drog fra Montfermeil; først den lille sorte kjolen, så det sorte tørklæet, så de gode, store barneskoene som Cosette ennu næsten kunde ha fått på, så små føtter hadde hun, så det tykke lerretslivet, så strikkeskjørtet, så forklæet med lommer i, og til slutt ullstrømpene. Disse strømpene som ennu hadde den yndige formen efter en barnefot, var ikke stort lengre enn Jean Valjeans hånd. Alt sammen var sort. Det var ham som hadde hatt med disse klærne til henne i Montfermeil. Efter som han tok dem op av vadsekken, la han dem på sengen. Han grublet. Han drog sig minne. Det var om vinteren, en meget kold desember, hun skalv av kulde halvnaken i filler, og de stakkars små føttene var røde i treskoene. Han, Jean Valjean, hadde fått av henne fillene og fått sørgedrakten på henne. Moren hadde nok vært tilfreds i graven ved å se datteren bære sorg for henne, og særlig over å se henne velklædd og varm. Han tenkte på skogen ved Montfermeil, som de hadde gått igjennom sammen, Cosette og han; han tenkte på været den gangen, på de bladløse trærne, på skogen uten fugler, og himmelen uten sol; det var det samme, deilig var det. Han ordnet de små kledningsstykkene på sengen, tørklæet ved siden av skjørtet, strømpene ved siden av skoene, livet ved siden av kjolen, og han så på det ene efter det andre. Hun var ikke større enn som så den gangen, og hun hadde den store dukken sin i armen, og hun hadde lagt gullstykket i forklælommen, hun lo, og begge to gikk og holdt hverandre i hånden, hun hadde ingen annen enn ham i hele verden. ({{page|279}} ...)]
• halvnakent: [Jean Valjean fikk med noget strev Javert over den lille skansen i Mondétourgaten, uten å slippe ham et øieblikk. Da de var kommet over barrikaden, var de to ganske alene i den lille gaten. Ingen var å se. Hushjørnene skjulte dem for oprørerne. De likene som var blitt båret vekk fra barrikaden, lå i en fryktelig haug nogen skritt fra dem. I denne haugen av døde så en et gulblekt ansikt med opløst hår, en hånd som var gjennomskutt og et halvnakent kvinnebryst. Det var Éponine. Javert kikket på skrå bort på dette liket og sa halvhøit og ganske rolig: «Jeg synes jeg skulde kjenne den piken der.» – Så vendte han sig mot Jean Valjean, som stakk pistolen inn under armen og så på Javert med et blikk som uten ord sa: «Javert, det er mig.» – Javert svarte: «Ta hevn.» – Jean Valjean tok en kniv op av lommen ({{page|123}} ...)]
• halvsov: [så lukket omhyggelig igjen, derefter hadde han åpnet lemmen og steget ned. Mannen og gutten kjente hverandre straks i mørket; Montparnasse nøide sig med å si: «Vi har bruk for dig. Kom og gi oss en håndsrekning.» Gaminen krevde ikke flere oplysninger: «Her’je,» sa han. – Og så gikk begge bortover mot Saint-Antoinegaten som Montparnasse var kommet fra, og buktet sig fort gjennom den lange rekken av vogner med grønnsaker som kom gjennom den gaten til hallene. Bøndene som satt der på vognene mellem grønnsakene og halvsov med frakkekravene op til ørene mot regnet, så ikke engang på de underlige to som gikk forbi. ({{page|368}} ...)]
• halvsøvne: [Samme kvelden steg Marius op på diligencen uten å ane at nogen lurte på ham. Det første spionen gjorde var imidlertid å sovne. Han tok sig en kraftig lur som varte hele natten. I lysningen ropte diligencekusken: «Vernon. Skyss-skiftet Vernon. Reisende til Vernon.» Og løitnant Théodule våknet. «Godt,» brummet han, ennu i halvsøvne, «det er her jeg skal av.» Så klarnet ({{page|140}} ...)]
• halvtimen: [ klokken tre for å se til den syke. Da det å komme på klokkeslettet her var barmhjertighet, passet han tiden. Da klokken nærmet sig halv tre, tok Fantine til å bli urolig. I løpet av tyve minutter spurte hun minst ti ganger søsteren: «Hør, søster, hvor mange er klokken?» Klokken slo tre. Ved det tredje slaget reiste Fantine sig over ende i sengen, hun som ellers snaut kunde røre sig; hun foldet i en slags krampetrekning de utmagre, gule hendene sine, og søsteren hørte henne utstøte en av disse dype sukkene som syntes å lette en nedtrykt. Så vendte Fantine sig og så mot døren. Ingen kom. Døren åpnet sig ikke. Hun satt slik et kvarters tid med blikket rettet mot døren, urørlig som om hun holdt pusten. Søsteren våget ikke snakke til henne. Klokken slo et kvarter over tre fra kirkeuret. Fantine lot sig falle tilbake på putene. Hun sa ikke noget og tok igjen fatt på å brette på lakenet. Halvtimen gikk og timen. Ingen kom. Hver gang uret slo, rettet Fantine sig op og så mot døren, så falt hun tilbake. Det var lett å skjønne hvad hun tenkte på, men hun uttalte ikke noget navn, hun klaget ikke, anklaget ingen. Men hun hostet på en uhyggelig måte. En skulde ha sagt at et mørke hadde senket sig ned over henne. Hun var gusten og hadde blå lepper. Av og til smilte hun. ({{page|202}} ...)]
• halvtimer: [Til slutt var han blitt dristigere og hadde nærmet sig benken. Men han gikk ikke forbi den av frykt og av omtanke. Han mente at det var uklokt «å vekke farens opmerksomhet». Listig stilte han sig derfor op bak trær og marmorstøtter, slik at han så mest mulig av den unge piken og var minst mulig synlig for den gamle herren. Nogen ganger kunde han stå urørlig halvtimer i trekk i skyggen av en eller annen Leonidas eller Spartacus med en bok i hånden mens han blygt så bort på den unge piken, og hun vendte med et vagt smil profilen mot ham. Mens hun på den naturligste og roligste måte av verden småsnakket med den hvithårete mannen, så hun på Marius med drømmetunge, jomfruelig svermeriske øine. ({{page|201}} ...)]
• halvtom: [Det var et hull i taket av buret og derover et hull i taket av «Friluften». En av sengefjelene var revet løs og uten tvil tatt med, for den var der ikke lenger. I buret blev også funnet en halvtom flaske med resten av den vinen som soldaten hadde sovnet inn av. Soldatens bajonett var borte. ({{page|368}} ...)]
• halvtrone: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• halvvnakne: [Cosette til å skrike av all kraft: «Om forlatelse, madam, om forlatelse, jeg skal aldri gjøre det mer.» – Madam Thénardier tok pisken ned. Imidlertid hadde mannen i den gule frakken lett i vestelommen uten at nogen la merke til det. De andre drakk og spilte kort og så ikke nogen ting. Cosette krøp engstelig sammen i hjørnet ved gruen. Hun prøvde å gjøre sig så liten som mulig og skjule de halvvnakne lemmene. Madam Thénardier løftet armen. – «Unnskyld, madam,» sa mannen, «men jeg så nettop noget som falt ut av forklælommen på den lille og som rullet bortover. Kanskje er det dette her.» – Med det samme bøide han sig, og det så ut som om han et øieblikk lette efter noget på gulvet. «Ganske riktig. Se her,» sa han og reiste sig og gav madam Thénardier en sølvmynt. – «Ja, det er den,» sa hun. – Det var ikke sant, for det var et tyvesousstykke, men madam Thénardier nyttet leiligheten. Hun la pengestykket i lommen, og nøide sig med å sende barnet et sint øiekast og sa så: «Du gjør det ikke en gang til.» ({{page|344}} ...)]
• halvvåken: [Det var mørk natt da drosjen kom til nummer 6 i Filles-du-Calvairegaten. Javert steg først ut og sikret sig med et blikk at nummeret over porten var det riktige; så løftet han den tunge dørhammeren, som efter gammel skikk var prydet med en bukk og en satyr som stanget hverandre, og slo et kraftig slag på porten. Dørklinken sprang op, og Javert åpnet døren. Portneren viste sig så vidt, gapende, halvvåken med et lys i hånden. ({{page|189}} ...)]
• hamburg: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• hamilton: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• hamle: [ røk hamlen. «Herre,» sa postiljongen, «der røk hamlen. Jeg vet ikke hvorledes jeg skal få spent hesten ordentlig for; denne veien er svært dårlig nu i mørket. Hvis De ville dra tilbake til og overnatte i Tinques, kunde vi nu frem til Arras tidlig i morgen.» – Han svarte: «Har De en taustump og en kniv?» – «Ja.» – Han skar en kvist av et tre og laget en hamle. Det var igjen et tap på tyve minutter; men nu kjørte de videre i galopp. ({{page|202}} ...)]
• hammeren: [Efter at graveren var vel ute av syne mellem trærne, ventet Fauchelevent like til han ikke hørte skrittene hans lenger, så bøide han sig over graven og hvisket: «Far Madeleine!» Det kom ikke noget svar. Fauchelevent skalv. Han lot sig ramle snarere enn gli ned i graven, kastet sig over hodeenden av kisten og ropte: «Far Madeleine.» – Ikke en lyd fra kisten. Fauchelevent skalv slik at han næsten ikke kunde puste, grep brekkjernet og hammeren og brøt op lokket. Jean Valjeans ansikt viste sig i tusmørket. Det var blekt med lukkede øine. Hårene reiste sig på Fauchelevents hode, han rettet sig op, men falt med ryggen mot veggen av graven og holdt på å segne ned på kisten. Han stirret på Jean Valjean som lå der ({{page|56}} ...)]
• hammerskaft: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• hampefrø: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• hamre: [Da var det at det hos nogen våknet en vag livslyst. Tatt på kornet av denne geværskogen, var det flere av dem som ikke lenger vilde dø. Det er det øieblikket da selvopholdelsesdriften skaper hyl og dyret kommer til syne i mennesket. De hadde stimlet sammen foran det høie syvetasjes huset innerst i barrikaden. Det huset kunde ha reddet dem; det var barrikadert og var lik en høi mur. Før linjetroppene hadde nådd ned i barrikaden, hadde det vært tid nok til å åpne og lukke en dør, det kunde gått så fort som et lyn, og om det hadde skjedd, vilde det ha vært det samme som livet for de håpløse. Bak dette huset var det gater, med mulighet for flukt, plass. De gav sig til å hamre på denne porten med børsekolber, med spenn, ropte, skrek, bad med foldede hender. Ingen åpnet. Fra vinduet i fjerde etasje så den døde mannen ned på dem. ({{page|123}} ...)]
• hams: [«du har en hams av farve som et grøtomslag og blå briller akkurat som en lege. Det er stil over dig, med et gammelt, godt ord.» – «Hysj da,» sa Montparnasse, «ikke snakk så høit.» Og han trakk hurtig Gavroche utenfor lyset fra butikkvinduene. ({{page|368}} ...)]
• hanc: [Med det samme slo klokken ni. «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente klokken ni og hver time på dagen.» – «Amen,» sa Fauchelevent. – Priorinnen mumlet igjen noget for sig selv, rimeligvis en bønn, og sa så høit: «Mens moder Crucifixion levde, skapte hun omvendelser, efter sin død vil hun gjøre mirakler.» – «Det vil hun,» svarte Fauchelevent. – «Far Fauvent, klostret er blitt velsignet ved moder Crucifixion. Naturligvis kan ikke enhver få dø slik som kardinal de Bérelle som leste messen og døde akkurat da han uttalte ordene: Hanc igitur oblationem. Men tross at moder Crucifixion ikke akkurat ({{page|56}} ...)]
• handelen: [Handelen blev sluttet. Moren blev natten over i vertshuset, betalte pengene og lot barnet bli igjen, lukket kofferten som nu var lett efter at utstyret var tatt ut, og gikk neste morgen idet hun mente å komme snart til- ({{page|105}} ...)]
• handelsrett: [nå, herr millionær. Jeg har hatt forretning, jeg har hatt handelsrett, jeg har hatt valgrett, jeg har vært skatteborger, og det er kanskje mere enn De har!» ({{page|217}} ...)]
• handelsvare: [Thénardier skjønte sig godt på gjestfrihet, som er en plikt hos barbariske folk og en handelsvare hos siviliserte mennesker, og var for øvrig en dyktig krypskytter og vidkjent for sin skyteferdighet. Han hadde en kold og stille latter som virket uhyre farlig. ({{page|344}} ...)]
• handlekraft: [handlekraft!» ({{page|105}} ...)]
• handlekraftig: [Tross alle drømmerier var Marius en fast og handlekraftig natur. Vanen å leve ensom hadde visstnok utviklet medfølelse og medynk og med det svekket evnen til å fare op i vrede, men hadde latt evnen til å føle harme være urørt. Han hadde medynk med en padde, men han vilde knuse en huggorm. ({{page|217}} ...)]
• handlemåte: [Imidlertid hadde tiden, stedet, mørket, Jean Valjeans underlige handlemåte, slik han gikk og kom, alt tilsammen gjort Cosette urolig. Ethvert annet barn vilde for lengst ha skreket op. Hun trakk bare Jean Valjean i frakkeskjøtet. – Hele tiden kunde de tydeligere og tydeligere høre støien fra patruljen som nærmet sig. «Far,» hvisket hun, «hvem er det som kommer?» «Hysj!» svarte den ulykkelige: «Det er madam Thénardier.» Cosette skalv. Han la til: «Ti still. Heft mig ikke. Hvis du skriker eller gråter, hører madam Thénardier dig og så kommer hun og tar dig.» ({{page|24}} ...)]
• handlingens: [Lamarque var en mann av ry, og en handlingens mann. Han hadde efter hverandre, først under keiserdømmet, senere under restaurasjonen lagt for dagen de to slags mot som var nødvendig i de to tidsaldrer, slagmarkens og talerstolens tapperhet. Det var som en kårde i hans ord. Han stod mellem venstre og ytterste venstre, var elsket av folket fordi han trodde på fremtidsmuligheter, og av massen fordi han hadde tjent keiseren trofast. I sytten år hadde han båret sorg over nederlaget ved Waterloo uten å gi ({{page|32}} ...)]
• handlingsøieblikk: [Månen kastet et blekt lys inn i dette røde, flammende rommet, og for Marius’ drømmesinn tok måneskinnet sig selv i dette handlingsøieblikk ut som en himmelsk tanke midt i de hesligste drømmer på jorden. Gjennom den istykkerslåtte ruten trengte vinden inn og bidro til å dempe varmen. Jondrette hadde tent pipen og satt på den istykkerslåtte stolen og røkte. Konen snakket lavt med ham. På hodet hadde hun en sort hatt med store fjær, et stort, rutet tørklæ over strikkeskjørtet, og på bena de mannfolkskoene som datteren hadde brukt om morgenen. Det var de klesplaggene som hadde fått Jondrette til å si: «Det er bra at du har pyntet dig.» Selv hadde han på sig den nye, altfor store frakken han hadde fått av Hvit. ({{page|217}} ...)]
• hanegal: [Plutselig lød det midt i den uhyggelige stillheten en klar, munter, ung stemme, som syntes å komme fra Saint-Denisgaten og som til en gammel folketone sang en vise som endte med et skrik som lignet et hanegal. De trykket hverandre i hendene. – «Det er Gavroche,» sa Enjolras. – «Han advarer oss.» sa Combeferre. Hurtige skritt lød gjennom den mennesketomme gaten, en så en skikkelse som klatret over omnibusen rappere enn en bajas, og Gavroche hoppet ganske andpusten ned i barrikaden og sa: «Børsen min. Nu kommer de.» Det var som om et elektrisk støt gikk gjennom hele barrikaden, og en hørte lyder av hender som grep om geværer. – «Vil du ha min karabin,» sa Enjolras til gaminen. – «Jeg vil ha den store børsen,» svarte Gavroche og grep Javerts gevær. ({{page|84}} ...)]
• hanekyllingrøst: [Med det samme lød lille Gavroches hanekyllingrøst på barrikaden. Barnet hadde steget op på et bord for å la børsen sin mens han sang en vise som den gang var så populær: ({{page|84}} ...)]
• haneløs: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• haner: [Som visse kirketårn hadde baronesse de T’s salong to haner. Den ene var Gillenormand, den andre var grev de Lamothe-Valois, og om ham blev det hvisket med en slags aktelse: «De vet, det er den Lamothe som var med i halsbåndsaffæren.» – Grev de Lamothe som i 1815 var en olding på fem og sytti, hadde ikke noget annet merkelig ved sig enn en taus og høitidelig mine, en kantet, rolig skikkelse, fullkommen fremtreden, en frakk som var knappet like op til haken, og lange ben som han alltid la over kors, i lange, vide terrakottafarvede benklær. Ansiktet hadde samme farve som benklærne. – ({{page|140}} ...)]
• hankeløs: [Mannen ranket sig. Det var som om ansiktet lysnet. «Kone,» ropte han, «hørte du det. Nu kommer menneskevennen. Slukk varmen.» – Moren satt der undrende og rørte sig ikke. Faren grep gjøglerrapt en hankeløs krukke som stod på kaminen, og slengte vann på glørne. «Så,» sa han til den eldste datteren. «Riv stolen i filler.» – Datteren skjønte ikke det grann. Han grep stolen og satte ({{page|217}} ...)]
• hankjønn: [Efter 1823 da vertshuset i Montfermeil litt efter litt sank ned – ikke i den avgrunn som heter fallitt – men i den rennestenen som heter smågjeld, hadde ekteparet Thénardier fått to barn til, begge av hankjønn. Det blev fem; to piker og tre gutter. Det var mange. ({{page|368}} ...)]
• hannen: [kårlig frem og næsten uten å våge å tilstå for sig selv at hun samtidig tenkte på Marius, gav hun sig til å se på disse fuglene, denne familien, denne hannen og denne hunnen, denne moren og disse små med den dype uroen som synet av et rede vekker i en jomfrusjel. ({{page|123}} ...)]
• hannoveranere: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• hannoveranerne: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• hanske: [Den sanne kjærlighet sørger og jubler over en tapt hanske eller et funnet lommetørklæ, og den trenger til evigheten for å få plass for sin hengivenhet og sine forhåpninger. Den er på samme tid sammensatt av noget uendelig stort og noget uendelig lite. ({{page|350}} ...)]
• hanskene: [kake av hanskene Deres, frøken, og jeg skal spise den.» ({{page|105}} ...)]
• harde: [hvor de var harde mot de fattige, sa han: «Legg merke til ({{page|11}} ...)]
• hardnakket: [tilstå. Hun nektet. De presset henne. Hun nektet hardnakket. Så kom statsadvokaten på noget. Han opdiktet ({{page|11}} ...)]
• hardt: [senger med madrasser ikke over to tommer tykke, i sovesaler som bare blev varmet op i de koldeste måneder av året; de var klædd i de heslige røde trøiene. Av barmhjertighet fikk de lov til å gå med lange lerretsbukser i den varmeste årstiden og med ullbluse når det var riktig koldt. Vin og kjøtt smakte de ikke uten hver gang de skulde ha «hardt arbeid». De hadde ikke lenger navn, men nummer, og de var på en eller annen måte bare tall, med senkede øine, dempet stemme, snauklipt hår, under stokken, i vanære. ({{page|56}} ...)]
• harlekiner: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• harmefeberen: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• harmerid: [mørke. Av og til kunde det hende at der under en harmerid, en økning av lidelsene, kom et blekt lynglimt som ({{page|45}} ...)]
• harmløse: [før har sagt, skal vi bare si at Jean Valjean, den harmløse skogsarbeideren fra Faverolles, den fryktelige galeislaven i Toulon, slik slaveriet hadde formet ham, var ({{page|45}} ...)]
• hastemte: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• hastverket: [Gavroche hadde litt samvittighetsnag på grunn av det brevet. I hastverket for å komme tilbake til barrikaden, hadde han snarere kvittet sig med brevet enn overlevert det. Han hadde måttet tilstå for sig selv at han litt lettsindig hadde betrodd brevet til en ukjent som han ikke engang hadde sett ansiktet på. Det var sant at den mannen var barhodet, men det var ikke nok. Kort, han gjorde sig virkelig en del bebreidelser av den grunn, og han var redd for at han skulde få høre vondord av Ma- ({{page|123}} ...)]
• hatefull: [på å si farvel til nogen. Hun forlot dette huset, hatet og hatefull. ({{page|344}} ...)]
• hatefulle: [klær. Har De forlatt dette smertens sted med hatefulle ({{page|45}} ...)]
• hatefullt: [Madam Thénardier nærmet sig og stakk uten å si noget pengestykket i lommen. Hun hadde ikke noget å si. Hun bet sig i leppen, og ansiktet fikk et hatefullt uttrykk. Cosette skalv, men våget å spørre: «Madam, er det sant? Kan jeg få lov til å leke?» – «Lek,» sa madam Thénardier med fryktelig stemme. – «Takk, madam,» sa Cosette og mens hun takket henne med munnen, takket hun den reisende av hele sin sjel. – Thénardier hadde satt sig til å drikke igjen. Konen hvisket i øret på ham: «Hvem i all verden kan denne gule mannen være?» – Thénardier svarte overlegent: «Jeg har sett millionærer med slike frakker.» ({{page|344}} ...)]
• haugens: [et særlig uhellsvangert inntrykk, og haugens stakkars ({{page|45}} ...)]
• hauget: [På nogen få minutter var tyve jernstenger revet løs av vertshusets gittervinduer, ti favner av brolegningen brutt op; Gavroche og Bahorel hadde idet de gikk forbi, grepet og veltet en kjerre med tre svære tønner kalk som de hadde stilt op og hauget gatesten oppå. Enjolras hadde lukket op kjellerlemmen, og alle de tomme vinfatene der hadde fått plass ved siden av kalktønnene; Feuilly hadde støttet op fat og tønner med to svære hauger mursten han hadde funnet et eller annet sted. Bjelkene blev revet ut av forsiden på et hus i nærheten og lagt op på fatene. Da Laigle og Courfeyrac vendte sig, var alt halvdelen av gaten sperret av en voll i mere enn mannshøide, Matelote og Gibelotte hjalp til med arbeidet. Gibelotte bar grus og sand. Hun bar frem grus med samme trette mine som når hun satte frem vin. ({{page|53}} ...)]
• havedyrkning: [Han kalte det havedyrkning. «Anden er en have,» sa ({{page|11}} ...)]
• havedøren: [Nede i haven nær gittergjerdet mot gaten var det en stenbenk, skjult for nysgjerrige blikk av tett løv, men slik at en arm som blev stukket inn gjennom gjerdet og løvet, kunde nå benken. En kveld samme april måned, da Jean Valjean var gått ut, hadde Cosette efter solnedgang satt sig på benken. Vinden blåste i trærne; Cosette drømte; hun blev litt efter litt uten grunn grepet av sørgmodighet. Så reiste hun sig og gikk langsomt rundt i haven en tur. Da hun kom tilbake til benken og vilde sette sig ned igjen, la hun merke til at det på det stedet hun før satt, lå en stor sten som ikke hadde vært der før. Hun så på stenen, spurte sig selv hvad dette skulde si. Plutselig kom hun til å tenke på at denne stenen ikke kunde ha kommet bort på benken alene, at nogen måtte ha lagt den der. Nogen måtte ha stukket armen gjennom gjerdet. Denne tanken fikk henne til å bli redd. Denne gangen var det virkelig frykt. Det var ikke plass for tvil; stenen lå der; hun rørte den ikke, men løp op til huset uten å tørre se sig tilbake og lukket straks havedøren med skodder, jernstang og skåter. ({{page|350}} ...)]
• havedørene: [Cosette var blitt så skremt av det dramaet Toussaint hadde rørt sammen, at hun ikke engang torde si: «Gå og se på den stenen som er blitt lagt på benken.» Hun var redd for å åpne havedørene igjen. Mannfolkene kunde jo komme inn. Hun lot omhyggelig lukke alle dører og vinduer, og lot Toussaint se over huset fra kjeller til loft, lukket sig så inne på værelset sitt, trakk skåten for, kikket under sengen, la sig og sov dårlig. Hele natten så hun en sten stort som et fjell og fullt av huler. ({{page|350}} ...)]
• haveflekkene: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• havegang: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• havehus: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• havekniv: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• havemurer: [Våget vandringsmannen sig over Hestetorvet med dets fire falleferdige murer og videre forbi en gammel have, et engstykke, en tømmeropplagsplass og en lang, lav, forfallen mur med en mosegrodd port, om våren dekket av blomster, og derefter forbi en øde, uhyggelig falleferdig bygning med opslaget: «Plakatoppklebning forbudt», ja, da vilde den dristige vandringsmannen nå hjørnet av Vignes-Saint-Marcelgaten. Der kunde en på den tiden like ved en fabrikk og mellem to havemurer se en rønne, som ved første øiekast virket så liten som en hytte, men som i ({{page|9}} ...)]
• havens: [Alt som var rundt ham, den fredelige haven, duftende blomster, de alvorlige, uskyldige kvinnene, barna som utstøtte gledesrop, dette stille klostret, alt dette trengte langsomt inn i hans sinn, og litt efter litt blev hans sjel fylt av stillhet lik klostrets, av duft lik blomstenes, av fred lik havens, av uskyld lik kvinnenes, og av glede lik barnas. Og så tenkte han på at det fantes to gudshus der han var blitt mottatt i to av de viktigste øieblikk i sitt liv; første gangen da alle dører lukket sig for ham, og samfundet støtte ham fra sig, andre gangen da samfundet forfulgte ham og slaveriet åpnet sig igjen, og at han uten det første vilde ha falt tilbake til forbrytelsen, uten det andre til straffen. Hans hjerte smeltet av takknemlighet og blev mere og mere fylt av kjærlighet. ({{page|56}} ...)]
• havestil: [og flott ved det. Vaugirard-kirkegården hadde noget ærverdig over sig, den hadde plantninger i gammel fransk havestil: Med rette alléer, buksbom, tuja og kristtorn, gamle graver under gammel barlind og høit gress. Om aftenen var det et særlig trist og dystert sted. ({{page|56}} ...)]
• havestykke: [dra nytte av alt, her er et unyttig havestykke. Det vilde ({{page|11}} ...)]
• havestykket: [Dette havestykket hadde tre, fire bed og optok biskopen næsten like meget som bøkene. Han tilbragte gjerne ({{page|11}} ...)]
• havesyke: [helt århundre har det ikke vært en morder der.» I landsbyer der folk var nærige og havesyke, sa han: «Se på ({{page|11}} ...)]
• havgudinnens: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• havnearbeider: [Enjolras gikk fort bort fra gaminen og mumlet ganske lavt nogen ord til en kraftig havnearbeider som var i stuen. Arbeideren gikk ut og kom næsten med det samme tilbake med tre andre. Disse fire bredskuldrete sjauerne gikk, uten å vekke opmerksomhet, bort og stilte sig bak det bordet der mannen fra Billettgaten satt. De var åpenbart ferdige til å kaste sig over ham. Enjolras gikk bort til mannen og spurte: «Hvem er De?» – Det gav et sett i mannen ved det brå spørsmålet. Han stirret like til bunns i Enjolras’ ærlige øine og syntes å lese hans tanker. Så smilte han, det mest foraktelige, det mest energiske og det djerveste smilet en kunde tenkte sig, og svarte med stolt alvor: «Jeg skjønner hvad De mener. Ja, det er jeg.» – «De er politispion?» – «Jeg er øvrighetens tjener.» – «Hvad heter De?» – «Javert.» – Enjolras gjorde et tegn til de fire mennene. Og på et øieblikk, før Javert fikk tid til å vende sig, var han tatt i kraven, slengt på gulvet, tatt strupetak på og undersøkt. ({{page|53}} ...)]
• havnestaden: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• havresuppe: [sodavann og havresuppe, nyt sovedrikker, hold samtidig streng diét, lev sulteliv, og bruk dessuten kolde ({{page|105}} ...)]
• havré: [Mannen i den gule frakken var åpenbart ikke fra det kvarteret og kanskje slett ikke fra Paris, for han visste ikke noget om dette. Da kongevognen omgitt av en sølvgalonert gardeeskadron klokken to kom farende ut på boulevarden, så han overrasket, næsten forskrekket ut. Han var alene i sidealléen, og han gjemte sig straks bak et hjørne, men han blev likefullt opdaget av hertugen av Havré. Hertugen som var kaptein for de gardister som tjenestegjorde den dagen, satt i vognen like overfor kongen. Han sa til Hans Majestet: «Det er en mann som ser temmelig skummel ut.» Politibetjentene som ryddet veien for kongen, så ham også, og en av dem fikk også ordre til å følge efter ham. Men mannen stakk sig vekk i de øde smågatene i forstaden, og da mørket falt på, mistet politibetjenten sporet. ({{page|344}} ...)]
• havuhyrer: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• havvannet: [solen igjen, det bitre havvannet vilde renne ned fra klærne og håret, han vilde være frelst, han vilde leve. – Men hvis han slapp taket? Så bar det i avgrunnen. ({{page|279}} ...)]
• haxo: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• haydn: [og på veggene speillampetter med tre og fem armer. Speil, krystall, glass, sølvtøi, porselen, fajanse, stentøi, gull- og sølvsaker, alt strålte og frydet sig. Rommene mellem armstakene var fylt med blomsterbuketter, slik at der det ikke var et lys, var det en blomst. I forværelset spilte tre fioliner og en fløite dempet kvartetter av Haydn. ({{page|279}} ...)]
• he: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• hebraisk: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• hedensk: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• hedre: [ham! Hele resten av mitt liv skal jeg bruke til å ære og hedre ham. Ja, slik må det være, ikke sant, Cosette? Det var til ham Gavroche gav brevet. Det forklarer alt. Skjønner du?» ({{page|351}} ...)]
• hedrer: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• heftige: [men står æren på spill, blir han herlig i sin heftige vrede. ({{page|105}} ...)]
• heftighet: [Fantines øine strålte op og kastet lys over hele ansiktet. Hun foldet hendene med et uttrykk som rommet alt det en bønn samtidig kan eie av heftighet og mildhet: «Å,» ropte hun, «hent henne til mig. Å, bær henne inn til mig,» ropte hun. Cosette var ennu for henne den lille som måtte bæres. «Ennu ikke,» sa legen, «ikke straks. De har enda litt feber. Synet av barnet kunde ophisse Dem og gjøre Dem syk. De må først bli frisk.» – Hun avbrøt ham heftig: «Men jeg er frisk. Jeg sier Dem at jeg er frisk. For et fe han er, den legen. Å! jeg vil se barnet mitt.» – «Der kan De se,» sa legen, «hvor De farer op. Så lenge De er slik, setter jeg mig imot at De får barnet å se. Det er ikke nok å se det, De må leve for henne, når De blir fornuftig, skal jeg selv ta henne inn til Dem.» ({{page|277}} ...)]
• heftigheten: [Marius’ politiske feber var borte. Revolusjonen av 1830 hadde bidradd til det. Han var fremdeles den samme, men heftigheten var vekk. For å si det klart: Han hadde ikke lenger meninger, men sympati med. Hvilket parti hørte han til? Menneskehetens. Innenfor menneskeheten hadde han valgt Frankrike, innenfor nasjonen valgte han folket, innenfor folket valgte han kvinnen. Han foretrakk en idé for en kjensgjerning, en dikter for en helt, og satte Jobs bok høiere enn slaget ved Marengo. Og når han så efter en dag i grublerier gikk hjem om kvelden langs bulevardene og han mellem grenene på trærne så det uendelige rom, lys uten navn, avgrunner, mørke, hemmelighetsfullhet, blev alt menneskelig lite for ham. Han trodde, og hadde kanskje rett i det, at han nu hadde nådd frem til sannheten om livet og filosofien. Dette hindret ham ikke i å legge planer for fremtiden. ({{page|193}} ...)]
• hegn: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• heheherre: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• heidelberg: [Gavroches to gjester så sig omkring og fikk en følelse lik den en måtte ha som fant sig innesperret i det store vinfatet i Heidelberg, eller ennu bedre, den Jonas måtte ha i hvalfiskens buk. De fikk se et veldig skjelett som omgav den. Øverst oppe var det en lang brun bjelke ({{page|368}} ...)]
• heise: [nødvendig å heise den inn gjennem vinduet for å få den ({{page|11}} ...)]
• heiste: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• hekser: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• hekten: [Marius ropte: «Det gjør mig ondt.» – «Unge mann,» sa Laigle, «la det være Dem en lærepenge. Vær punktlig for fremtiden.» – «Jeg ber Dem tusen ganger om undskyldning.» – «Utsett Dem ikke mere for å la Deres neste stryke.» – «Jeg er fortvilet …» Laigle satte i å le. «Og jeg, jeg er stråleglad. Det var på hekten at jeg skulde blitt advokat. At jeg blev strøket, reddet mig. Jeg gir avkall på triumfer for skranken. Jeg kommer ikke til å forsvare enker, og jeg kommer ikke til å anklage faderløse. Det har jeg opnådd ved å bli strøket av listen. Det er Dem jeg skylder det, herr Pontmercy. Jeg skylder å gjøre Dem en høitidelig takkevisitt. Hvor bor De?» – «I denne kabben,» sa Marius. – «Tegn på rikdom,» svarte Laigle rolig. «Jeg ønsker Dem til lykke. Der har De en leilighet til ni tusen francs pr. år.» ({{page|174}} ...)]
• hekter: [Når det gjaldt tertefinhet, stod hun ikke tilbake for nogen engelsk miss. Det var blyghet satt på spissen. Hun hadde et fryktelig minne i livet: En dag hadde en mann sett strømpebåndet hennes. Årene hadde bare øket denne skånselløse blyghet. Halstørklæet kunde aldri bli tett nok, og aldri nå høit nok. Hun øket antallet av hekter og nåler på steder der folk ikke drømte om å se. Det er nettop det eiendommelige ved snerperiet å sette ut dess flere vakter, dess mindre festningen er truet. Og likevel ({{page|127}} ...)]
• hektet: [Brujon svarte Montparnasse sint og sa lavt at han ikke trodde vertshusholderen hadde greid å komme ut, at han ikke behersket kunsten. Det gjaldt å være fingernem når en skulde lage rep av skjorte og laken, lage falske nøkler, file over lenker, skjule sig. Det var ikke noget for gamlingen. Han greide ikke noget av det. Og Babet mente på at han alt var knepet, han var jo bare barnet når det gjaldt slikt. Og nu ropte de op i fengslet, tente lys, så han var nok tatt. Det blev tyve år. Og han mente det var best de kom av sted, ellers kunde de komme til å bli hektet de også. Han vilde heller de skulde gå og ta sig et glass vin. ({{page|368}} ...)]
• helbredelse: [Det som var utrolig for Fauchelevent, var ganske enkelt for Jean Valjean. Han hadde trengt sig gjennom trangere hull enn dette. Fanger er vant til å klemme sig sammen efter størrelsen av den åpningen de skal flykte gjennom. En fange på flukt er som en syk under krisen som helbreder eller dreper. Å slippe unda er en helbredelse. Og hvad gjør en ikke for å bli frisk igjen; å la sig lukke inne og bære bort i en kiste som et annet kolli, leve lang tid i en kasse, finne luft der det ikke er nogen, holde pusten timer igjennom, å bli kvalt uten å dø, det var ett av Jean Valjeans skjulte talenter. ({{page|56}} ...)]
• helbreder: [Det som var utrolig for Fauchelevent, var ganske enkelt for Jean Valjean. Han hadde trengt sig gjennom trangere hull enn dette. Fanger er vant til å klemme sig sammen efter størrelsen av den åpningen de skal flykte gjennom. En fange på flukt er som en syk under krisen som helbreder eller dreper. Å slippe unda er en helbredelse. Og hvad gjør en ikke for å bli frisk igjen; å la sig lukke inne og bære bort i en kiste som et annet kolli, leve lang tid i en kasse, finne luft der det ikke er nogen, holde pusten timer igjennom, å bli kvalt uten å dø, det var ett av Jean Valjeans skjulte talenter. ({{page|56}} ...)]
• helbredes: [en sykdom. En sykdom som må helbredes. Hvorledes? Ved oplysning. Oplysning renser. Oplysning tenner. La oss rope på oplysningen og la oss aldri bli trett av det. Disse nakne føttene, disse bare armene, disse fillene, denne uvitenheten, denne usselheten, dette mørket kan brukes til erobringen av idealet. ({{page|119}} ...)]
• helena: [Han leste «Moniteuren», han leste all historie om republikken og keiserdømmet og «Opptegnelser fra Sankt Helena», alle erindringene, avisene, kunngjørelsene, proklamasjonene; han slukte alt sammen. Første gangen han traff på farens navn i kunngjørelsene fra storarméen, hadde han feber en hel uke. Han opsøkte alle de generalene Pontmercy hadde tjent under. Klokker Mabeuf, som han gikk hjem til, hadde fortalt ham om oberstens liv efter at han hadde trukket sig tilbake til Vernon, om blomstene ({{page|140}} ...)]
• helgenglorie: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• helheten: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• hellebarden: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• helligdager: [tvungne hviletid på søn- og helligdager, som i løpet av ({{page|45}} ...)]
• helligdommen: [Her stanser vi. På terskelen til bryllupsnatten står det en engel og smiler med fingeren på munnen. Sjelen blir stemt til andakt foran den helligdommen der kjærligheten holder høitid. ({{page|279}} ...)]
• helliger: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• helliget: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• helliggjort: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• helligheter: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• helligmikkel: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• helligåndsordenen: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• helligåndsordenens: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• helomvending: [Det var ikke lett å sette Javert i undring. Men så meget han enn var herre over sig selv, kunde han ikke undgå en sinnsrystelse. Han blev stående urørlig og gape. – Jean Valjean fortsatte: «Jeg tror ikke jeg kommer vekk herfra. Men om jeg likevel skulde komme vekk, bor jeg under navnet Fauchelevent i l’Homme-Armégaten nummer syv.» – Javert trakk med et tigergrin op den ene munnviken og mumlet mellem tennene: «Pass dig.» – «Gå!» sa Jean Valjean. – Javert svarte: «Du kaller dig Fauchelevent og bor i l’Homme-Armégaten?» – «Nummer syv.» – Javert gjentok halvhøit: «Nummer syv.» Så knappet han igjen frakken, fikk stram militærholdning, gjorde helomvending, la armene over kors og støttet haken i hånden, og slik tok han til å gå i retning av Hallene. Jean Valjean så efter ham. Da Javert hadde gått nogen skritt, vendte han sig og ropte til Jean Valjean: «De plager mig. Drep mig heller.» – Han la ikke merke til at han ikke lenger sa du til Jean Valjean. – «Gå Deres vei,» sa Jean Valjean. Javert gikk langsomt videre. Et øieblikk efter svingte han rundt hjørnet til Prêcheurgaten. Da han var borte, skjøt Jean Valjean pistolen av i luften. Så kom han tilbake til barrikaden og sa: «Det er gjort.» Her hadde det hendt følgende: Marius, som for det meste hadde vært optatt utenfor, hadde ikke lagt merke til spionen som lå bundet i mørket bakerst i skjenkestuen. Da han fikk se ham ute i dagslyset idet han skulde gå over barrikaden for å bli skutt, kjente han ham igjen. ({{page|123}} ...)]
• helse: [ønsker. Min helse er ikke så ille, men jeg blir magrere ({{page|11}} ...)]
• helsen: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• helsmidd: [er av helsmidd jern og nederst er det en pigg til å feste ({{page|45}} ...)]
• helstøpte: [Thénardier hadde over sitt vesen noget av det helstøpte som sammen med en ed minner om kasernen, ({{page|344}} ...)]
• heltediktet: [{{sperret|{{xx-større|IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENISGATEN}}}} ({{page|217}} ...)]
• heltedåd: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• heltemotets: [«Det er fem,» ropte Marius. Det var bare fire uniformer. «Vel,» sa de fem, «en får bli igjen.» Og nu gjaldt det å finne grunn til å bli, og grunn for de andre til ikke å bli igjen. Den edle strid brøt ut igjen: «Du har en kone som elsker dig.» – «Du har din gamle mor.» – «Du har jo hverken far eller mor, hvad skal det bli av de tre brødrene dine?» – «Du er far til fem barn.» – «Du har rett til å leve, du er jo bare sytten år, det er for tidlig.» Disse store revolusjonsbarrikadene var heltemotets møtested. Det usannsynlige var der liketil. Disse mennene undret sig ikke over hverandre. ({{page|123}} ...)]
• heltene: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• helteskikkelse: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• heltrone: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• helveteshule: [fatet var rødt, og blå flammer danset over det og lot en se det brekkjernet Jondrette hadde kjøpt og som lå der og blev glødende. I en krok nær døren lå det, likesom ferdig til bruk to hauger, i den ene jernskrammel, i den andre tauverk. Hadde Marius ikke visst hvad som var i gjære, kunde han ha tatt værelset mere for en smie enn for en helveteshule, men Jondrette så i dette lyset mere ut som en djevel enn som en smed. Varmen av glørne var så sterk at lyset på bordet smeltet på den siden som vendte mot fyrfatet. En gammel kobberløkt stod på kaminen. ({{page|217}} ...)]
• helveteshæren: [Jean Valjeans øine så fryktelige ut. Han stirret ikke på et optog, han så et syn. Han vilde reise sig, flykte, komme sig vekk; han kunde ikke flytte en fot. Han blev som naglet fast, forstenet, lamslått, og han spurte sig selv midt under en usigelig forvirret angst, hvor den kom fra denne helveteshæren som forfulgte ham. Plutselig la han hånden på pannen lik en som kommer på noe; han husket det var den vanlige ruten, og at han selv for fem og tredve år siden hadde kjørt gjennom den samme porten. ({{page|319}} ...)]
• helvetespølen: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• helvetessten: [den tiden hadde en ennu ikke funnet på å feste forbinding med plaster. Nicolette sa at hun til charpi hadde revet op et laken «stort som et tak». Det var såvidt de kunde holde koldbrannen vekk ved klorvannsvask og helvetessten. Så lenge det var fare, satt Gillenormand sammensunket ved dattersønnens hodegjerde og svevet som Marius mellem liv og død. – Hver dag og nogen ganger to ganger om dagen kom, som portneren sa: en hvithåret, velklædd herre og spurte hvorledes det stod til med den syke, og leverte en stor pakke charpi til å forbinde ham med. ({{page|245}} ...)]
• hemlighet: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• hemmelighetsfullhet: [Marius’ politiske feber var borte. Revolusjonen av 1830 hadde bidradd til det. Han var fremdeles den samme, men heftigheten var vekk. For å si det klart: Han hadde ikke lenger meninger, men sympati med. Hvilket parti hørte han til? Menneskehetens. Innenfor menneskeheten hadde han valgt Frankrike, innenfor nasjonen valgte han folket, innenfor folket valgte han kvinnen. Han foretrakk en idé for en kjensgjerning, en dikter for en helt, og satte Jobs bok høiere enn slaget ved Marengo. Og når han så efter en dag i grublerier gikk hjem om kvelden langs bulevardene og han mellem grenene på trærne så det uendelige rom, lys uten navn, avgrunner, mørke, hemmelighetsfullhet, blev alt menneskelig lite for ham. Han trodde, og hadde kanskje rett i det, at han nu hadde nådd frem til sannheten om livet og filosofien. Dette hindret ham ikke i å legge planer for fremtiden. ({{page|193}} ...)]
• hemmelighetskremmer: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• hemmelighetskremmeren: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• hemmelighetskremmeriene: [Imidlertid hadde Thénardier på en eller annen skummel måte fått vite at barnet rimeligvis var uekte og at moren ikke kunde vedkjenne sig det. Han krevde nu straks femten francs om måneden, idet han sa at «ungen» vokste og «åt», og truet med å sende henne tilbake. «Hun bør ikke ergre mig,» ropte han, «ellers slenger jeg ungen hennes midt op i alle hemmelighetskremmeriene. Jeg må ha tillegg.» Moren betalte de femten francs. ({{page|105}} ...)]
• hemmeligste: [Han prøvde ikke lenger å nærme sig benken, han stanset omtrent midt i havegangen, og der satte han sig på en benk, noget han ellers aldri gjorde; han tenkte at det var uråd at ikke personer med hvite hatter og sorte kjoler som han beundret, skulde være ufølsomme for hans splitter nye bukser og fine frakk. – efter et kvarters forløp reiste han sig for på ny å gå bortover mot den benken som var omgitt av stråleglans. Men han blev stående rak og urørlig. For første gang i løpet av femten måneder sa han til sig selv at denne herren som sammen med datteren satt der hver dag, utvilsomt også hadde lagt merke til ham og kanskje fant hans stadige nærvær underlig. For første gang følte han det også som noget uærbødig å gi denne ukjente, selv i sine hemmeligste tanker, opnavnet «hr. Hvit». Han stod slik en stund med bøid hode og streket i sanden med en kvist han hadde i hånden. Så vendte han sig brått og gikk hjem. – Den dagen glemte han å spise middag. Klokken åtte om kvelden husket ({{page|201}} ...)]
• hendelsenes: [Disse unge menneskene er nu glemt, men det kan være nyttig å kaste litt lys over disse unge hodene før leseren får se dem bli borte under en tragisk hendelse. Enjolras, som vi nevner først av grunner som snart vil vise sig, var eneste sønn og rik. Han var et tekkelig ungt menneske, med muligheter i sig til å bli fryktelig. Han var vakker som en engel. Når en møtte den tankefulle gjenglans i øinene, skulde en tro at han hadde gjennomlevd en åpenbaring av revolusjonen. Han hadde et minne som et vitne, han kunde alle de store hendelsenes små enkeltheter. Han hadde dype øine, litt rødlige øienlokk, en tykk og litt hånlig underleppe, og høi panne. Han var to og tyve år gammel, men så ut som om han bare var sytten. Han var alvorlig og syntes ikke å vite at det på jorden var noget vesen som het kvinne. Han hadde bare én lidenskap: rett, og bare én tanke: velte alle hindringer til side. I Roma vilde han ha vært ({{page|174}} ...)]
• henders: [stund av mine henders arbeid. Jeg hadde god vilje. Jeg ({{page|45}} ...)]
• hendighet: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• hengedyndet: [Han løftet sig, vred sig, presset sig i et slags raseri op på dette støttepunktet, som virket lik første trinnet på trappen op til livet. – Dette støttepunktet som han traff på i siste liten, var kanten av den andre enden av kloakkbunnen, som hadde sunket uten å gå i stykker, og som bøide sig ned under vannet lik en planke, og som var ganske hel. Denne delen av bunnen som delvis var under vann, dannet en virkelig skråning, og når en først hadde nådd den, var en frelst. Jean Valjean gikk opover denne skråningen og kom til den andre siden av hengedyndet. Da han kom op av vannet, snublet han over en sten og falt på kne. Han syntes det var rett og riktig og blev liggende slik en stund med sjelen fordypet i bønn til Gud. – Han reiste sig, – grøsset stiv av kulde, stinkende, bøid under vekten av den døende som han slepte på, mens sølen dryppet av ham, men med sjelen fylt av et underlig lys. ({{page|189}} ...)]
• hengelokker: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• hengelås: [Der stanset han. Det var ganske riktig utgangen, men han kunde ikke komme ut av den. Bueåpningen var lukket med et sterkt gitter, som efter alt å dømme sjelden dreiet sig på de rustne hengslene; det blev holdt fast til stenrammen med en svær hengelås som var så rød av rust ({{page|189}} ...)]
• hengelåshanken: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• hengivenhet: [Den sanne kjærlighet sørger og jubler over en tapt hanske eller et funnet lommetørklæ, og den trenger til evigheten for å få plass for sin hengivenhet og sine forhåpninger. Den er på samme tid sammensatt av noget uendelig stort og noget uendelig lite. ({{page|350}} ...)]
• hengte: [ komme hjem, reiste portnerkonen sig ganske mekanisk, tok nøkkelen til Madeleines værelse frem av en skuff og den lysestaken han brukte når han gikk op på værelset sitt om kvelden, hengte nøkkelen på den spikeren der han brukte ta den, og satte lysestaken ved siden av, som om hun ventet ham. Så satte hun sig igjen på stolen og falt i tanker. Den stakkars gode konen hadde gjort det alt sammen uten at hun selv visste om det. ({{page|277}} ...)]
• henimot: [han om søsteren. Det var, tror jeg, henimot fjerde året ({{page|45}} ...)]
• hennne: [Barnet var blitt optatt av de fremmede, hun stirret på «frøkenen» og holdt op med å gråte. «Gråt da vel, hyl!» hvisket Jondrette, og med det samme kløp han hennne i den dårlige hånden. Alt med en gjøglers ferdighet. Barnet skrek høit. Den elskelige piken som Marius i sitt hjerte kalte «sin Ursula», gikk straks bort til henne og sa: «Stakkars barn.» – «Se der, skjønne frøken, håndleddet blør. Det er en ulykke som hendte mens hun arbeidet ved en maskin; for å tjene seks sous om dagen. Det blir kanskje nødvendig å sette av armen.» – «Virkelig!» sa den gamle herren i skrekk. – Den lille piken som tok ordene for alvor, satte i å skrike av all makt. – «Ja, dessverre, herr velgjører,» svarte faren. ({{page|217}} ...)]
• henrettelsesdagen: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• henrettes: [var optatt av saken. Dagen før den dømte skulde henrettes blev fengselspresten syk. Det var nødvendig å få ({{page|11}} ...)]
• henry: [For det tiende: Madam Henry er en skikkelig kone, matutsalget hennes er meget rent og ordentlig. Men det er galt at en kvinne har nøkkelen til et strengt fengsel. Det er ikke verdig et stort folks fengselsvesen.» ({{page|231}} ...)]
• henrykkelsen: [Denne lykksaligheten er den sanne. Det finnes ingen fryd utenfor den. Kjærligheten er den eneste virkelige henrykkelsen. Alt annet gråter. Å elske eller å ha elsket er nok. Krev ikke noget efter det. Det er ikke andre perler å finne i livets dunkle kroker. Å elske er en fullendelse. ({{page|279}} ...)]
• henrykkelsens: [Jean Valjean blev nogen sekunder stående aldeles grepet av denne ophøiede, kjærtegnende stillheten. Han kunde ikke la være å stirre op i det dunkle lyshvelv over sig; i tankene tok han sig et henrykkelsens og bønnens bad i himmelens høie ro. Men, som om han var blitt grepet av pliktfølelse, bøide han sig med ett ned over Marius, tok litt vann i den hule hånden og skvettet nogen dråper i ansiktet på ham. Marius løftet ikke på øielokkene, men den halvåpne munnen pustet ennu. ({{page|189}} ...)]
• henseender: [I dagningen neste morgen satt Jean Valjean ennu ved Cosettes seng. Han satt der urørlig til hun våknet. Noget nytt kom op i hans sjel. Jean Valjean hadde aldri elsket. Fra fem og tyve årsalderen av hadde han vært alene i verden. Han hadde aldri vært far, elsker, ektemann eller venn. På slaveriet hadde han vært ond, skummel, renlivet, uvitende og vill. Denne gamle galeislavens sjel var i mange henseender ren og urørt. Søsteren og barna hennes hadde bare latt efter sig et vagt og fjernt minne, som til slutt var blitt næsten helt borte. Han hadde gjort alt han evnet for å finne dem igjen, og da han ikke kunde finne dem, hadde han glemt dem. Slik er menneskenaturen. Hadde han hatt andre kjærlige følelser i sin ungdom, var det som om de var gått til grunne. ({{page|9}} ...)]
• hensynsløse: [Faren sa: «Den kloke lever tilfreds med lite. Se på mig, gutten min. Jeg holder ikke av prakt. Du ser mig aldri med klær pyntet med gull og edelstener; den slags falsk stas overlater jeg til dompaper.» – Her lød plutselig høie rop og voldsom klokkeringing og larm fra den kanten hvor Hallene lå. «Hvad er det?» spurte barnet. Faren svarte: «Det er hensynsløse utskeielser.» – Plutselig fikk han se de to små fillete guttene som stod bak det lille grønne svanehuset. – «Der har vi innledningen,» sa han. Og litt efter la han til: «Lovløsheten trenger inn i haven.» ({{page|123}} ...)]
• hentes: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• hentydet: [Hvis en kunde tro det som Thénardier sa, hadde han vært soldat; sersjant, sa han. Han hadde rimeligvis vært med i felttoget i 1815 og hørtes ut som om han til og med hadde vært ganske tapper. Vi får snart høre hvorledes det var med det. Skiltet over vertshusdøren hentydet til en krigsdåd han skulde ha utført. Han hadde malt det selv; for han kunde litt av alt; dårlig. ({{page|105}} ...)]
• hentydninger: [avholder sig fra all preken, moralisering og alle hentydninger, og er ikke det mest barmhjertig når et menneske ({{page|45}} ...)]
• herberge: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• herculesstatuen: [Tuileriene med en liten spade og en liten stol, og for at opsynsmennene ikke skulde skjelle på ham, gravde jeg med stokken igjen alle de hullene han gjorde med spaden. En dag ropte han: ‘Ned med Ludvig XVIII’ og gikk sin vei. Det var ikke min skyld. Han var rød og hvit og lyshåret. Moren er død. Har De lagt merke til at småbarn er lyshårete? hvad kommer det av? Han er sønn til en av røverne fra Loire. Men barna er uten skyld i fedrenes forbrytelser. Jeg husker ham fra han var så høi som så. Han kunde ikke lære sig til å uttale bokstavet ‘d’. Han talte så bløtt og utydelig, så en skulde tro det var fuglekvitter. Jeg husker en gang at folk stilte sig op omkring ham ved Herculesstatuen i Luxembourg-parken for å se på og beundre ham, så vakker var han, den gutten. Jeg snakket barskt til ham og skremte ham med stokken, men han skjønte godt at det var for spøk. Om morgenen når han kom inn på værelset til mig, brummet jeg, men det virket på mig som en solstråle. En kan ikke stå sig mot slike små unger. De tar en, holder fast på en og slipper en ikke mer. Sannheten er at det aldri har vært noget så elskelig som den gutten. Og nå, hvad sier De om Deres Lafayette og Deres Benjamin Constant som har drept ham for mig. Slikt kan da ikke gå an.» ({{page|189}} ...)]
• heretter: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• herje: [så lukket omhyggelig igjen, derefter hadde han åpnet lemmen og steget ned. Mannen og gutten kjente hverandre straks i mørket; Montparnasse nøide sig med å si: «Vi har bruk for dig. Kom og gi oss en håndsrekning.» Gaminen krevde ikke flere oplysninger: «Her’je,» sa han. – Og så gikk begge bortover mot Saint-Antoinegaten som Montparnasse var kommet fra, og buktet sig fort gjennom den lange rekken av vogner med grønnsaker som kom gjennom den gaten til hallene. Bøndene som satt der på vognene mellem grønnsakene og halvsov med frakkekravene op til ørene mot regnet, så ikke engang på de underlige to som gikk forbi. ({{page|368}} ...)]
• herkules: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• herkuleser: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• herligere: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• herlighetene: [Straks hun våknet, hadde hun skyndet sig bort til treskoen og hadde funnet gullpengen. Cosette blev blendet. Hun visste ikke hvad et gullstykke var, hadde aldri før sett noget, og hun gjemte det straks i lommen som om hun hadde stjålet det. Men hun følte at det var noget godt, og ante hvor det var kommet fra; hun følte en slags fryktblandet glede. Hun var glad, men især undret hun sig, og hun syntes ikke at disse herlige og vakre tingene var virkelige. Dukken skremte henne, gullstykket skremte henne. Hun skalv overfor disse herlighetene. Men den fremmede skremte henne ikke. Tvert imot gjorde han henne rolig. Helt siden igår hadde hun midt i sin undring, midt under søvnen, i sin lille barnesjel drømt om denne mannen som syntes så gammel, fattig og trist og som var så rik og så god. Siden hun traff denne gode mannen i skogen, hadde alt endret sig for henne. Cosette hadde aldri visst hvad det vilde si å ha en mor å søke tilflukt hos. I fem år, det vil si så langt hun kunde huske tilbake, hadde det stakkars barnet frosset og vært redd. Hun hadde alltid vært naken mot ulykkens bitende vind; nu syntes hun at hun hadde fått klær på. Sjelen hadde ({{page|344}} ...)]
• herreløs: [Sommeren gikk, så høsten; vinteren kom. Hverken Hvit eller den unge piken hadde satt sine ben i Luxembourg-parken. Marius hadde bare én tanke, å få se dette skjønne, elskelige ansiktet igjen. Han lette alltid, han lette overalt, men han fant ikke noget. Marius var ikke lenger den glødende svermeren, den djerve, fyrige og modige mannen som dristig utfordret skjebnen, hjernen som bygget slott over slott, den unge ånd så fylt av innfall, planer, utkast, vågemot og viljekraft. Han lignet en herreløs hund. Han sank ned i svartsyn. Alt var slutt. Arbeidet følte han motvilje mot, å gå trettet ham, ensomheten kjedet ham; den store vide natur, før så fylt av former, lys, stemmer, råd, utsikter, synsvidder og lærdom, var nu bare tomhet. Han syntes alt var blitt borte for ham. ({{page|217}} ...)]
• herremann: [som var sjeldent på landsbygden; og de andre bøndene sa om ham: Han snakker næsten som en herremann. Han hørte i virkeligheten til den klasse mennesker som i slutten av 18. århundre med tidens lette og snøflede ordtak blev omtalt som «halvt bytamp, halvt bondeslamp». Fauchelevent var blitt temmelig hårdt prøvet og ille medfart av skjebnen; likevel fulgte han alltid og straks det første innfall, en utmerket egenskap som hindrer en i å bli ond. Hans feil og laster – han hadde slike også – lå på overflaten; i det hele virket han tiltalende. Det var i dette gamle ansiktet ikke nogen av disse stygge rynkene som røper ondskap eller dumhet. ({{page|56}} ...)]
• herremenn: [De to små som hadde tilfalt Magnon, hadde ingen grunn til å klage. De åtti francs var et godord for dem, det blev sørget vel for dem; de var slett ikke dårlig kledd, fikk slett ikke dårlig næring, blev stelt med omtrent som «små herremenn», og hadde det meget bedre hos den falske moren enn hos den riktige. Magnon spilte dame og snakket ikke tyveslang når de var til stede. Slik gikk det nogen år, og Thénardier spådde hell. En dag kom han til å si til Magnon da hun kom med de ti francs: «Det blir nok så at «faren» kommer til å sørge for utdannelsen.» ({{page|368}} ...)]
• herresete: [biskop i Digne 1712. Det var et virkelig herresete. Alt ({{page|11}} ...)]
• herrjegvetikkehvadeheter: [Mannen rettet sig op og sa mens han med trøieermet børstet støv av frakken. «Herr Thénardier, i januar regnet Cosettes mor ut at hun skyldte Dem hundre og tyve francs; i februar sendte De henne en regning på fem hundre francs; i slutten av februar fikk De tre hundre francs og tre hundre francs først i mars. Det er siden den tiden gått omtrent ni måneder à femten francs efter avtalt pris; det er et hundre og tretti fem francs. De hadde fått hundre francs for meget. Altså har De nu til gode tretti fem francs. Jeg har nettop gitt Dem femten hundre francs.» Thénardier hadde samme følelsen som en ulv må ha når den kjenner ulvesaksens stålkjever hugge til. «Hvad er dette for en djevel av et menneske.» – Han gjorde som ulven. Han rykket til. Frekkheten hadde lønnet sig en gang før. – «Herr-jeg-vet-ikke-hva-De-heter,» sa han djervt og satte denne gangen all høflighet til side, «jeg tar Cosette med mig eller så gir De mig tre tusen francs.» ({{page|344}} ...)]
• herser: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• herskapet: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• herskerinnen: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• herskerne: [de uvitendes brøde skyldes mennene, fedrene, herskerne, ({{page|11}} ...)]
• herskerpurpuret: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• hertuger: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• hertuginne: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• hessens: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• hestebenene: [Det var et redselsfullt øieblikk. Kløften var der, uventet, gapende, bent ned for hestebenene, to favner dyp mellem begge skråningene; den andre rekken trykket den første nedi, og den tredje trykket den andre nedi; hestene steilet, kastet sig bakover, falt på ryggen, gled med alle fire benene i været, kastet rytterne av, knuste dem; det var ikke mulig å trekke sig tilbake. Hele kolonnen var som et eneste kastevåben, den styrken som skulde ha knust englenderne, knuste franskmennene; den ubønnhørlige kløften kunde ingen komme over før den var fylt, ryttere og hester styrtet ned hulter til bulter og blev knust, blev mat for dette svelget, og da graven var full av levende mennesker, stormet resten frem over den. Næsten en tredjedel av brigaden Duboi styrtet ned i avgrunnen. ({{page|299}} ...)]
• hestegarde: [Mens de angrep, merket plutselig kyraserene at de selv blev angrepet. Det engelske kavaleri falt i ryggen på dem. Foran sig hadde de firkantene, bak sig Somerset med fjorten hundre gardedragoner. Somerset hadde på høire fløi den tyske hestegarde, og på venstre fløi Trip med det belgiske tunge rytteri. Det franske rytteri som blev angrepet fra alle kanter, av infanteri og kavaleri, måtte gjøre front til alle sider. Dessuten hadde de bak sig et batteri som tordnet uten stans. Men hvad brydde de sig om det. De var som en hvirvelstorm. Tapperheten lar sig ikke skildre. ({{page|299}} ...)]
• hestehodene: [Den veien de satt ved, krysset den indre bulevard, og fra dette krysset hørte de en støi som var vanskelig å skjønne på denne tiden av dagen, og så viste det sig en slags uordentlig trengsel, noget underlig uformelig som kom fra bulevarden og inn på veien. Det blev større; det syntes å ligne en vogn, men en kunde ikke se det som var i vognen. Der var hester, hjul, skrik, piskesmell. Litt efter litt blev linjene klarere, skjønt de til dels lå i mørke. Det var virkelig en vogn som hadde svingt fra bulevarden og ut på veien mot Maineporten og nu nærmet sig det stedet der Jean Valjean satt; en til som så likedan ut, fulgte efter, så en tredje, derefter en fjerde; efter hvert kom syv vogner så tett efter hverandre at hestehodene støtte mot baksiden av vognene foran. Skikkelser rørte sig oppe i vognene, en så det blinket gjennom halvmørket som fra blanke sabler, og en hørte klirring som fra lenker; det kom nærmere, stemmene blev tydeligere: ({{page|319}} ...)]
• hestehover: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• hestekropper: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• hesteryggen: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• hestetaggeldusk: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• hestetaggelkam: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• hestetorvet: [Våget vandringsmannen sig over Hestetorvet med dets fire falleferdige murer og videre forbi en gammel have, et engstykke, en tømmeropplagsplass og en lang, lav, forfallen mur med en mosegrodd port, om våren dekket av blomster, og derefter forbi en øde, uhyggelig falleferdig bygning med opslaget: «Plakatoppklebning forbudt», ja, da vilde den dristige vandringsmannen nå hjørnet av Vignes-Saint-Marcelgaten. Der kunde en på den tiden like ved en fabrikk og mellem to havemurer se en rønne, som ved første øiekast virket så liten som en hytte, men som i ({{page|9}} ...)]
• hestetorvstrøket: [Det var det gamle Hestetorvstrøket. ({{page|9}} ...)]
• heten: [heten bort på ham. På liket av en korporal fant han et krutthorn. «Det er for tørsten,» sa han og stakk det i lommen. – Til slutt kom han så langt at røken tok til å bli gjennomsiktig, og soldatene som lå bak brystvernet og gardistene som stod ved gatehjørnet, gjorde hverandre plutselig opmerksom på at det var nogen som rørte sig inne i røken. ({{page|123}} ...)]
• hett: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• hevd: [Marius brukte å gå fem, seks ganger op og ned i alléen fem eller seks ganger om uken, uten at han og de hadde kommet til å hilse på hverandre. Mannen og den unge piken hadde ganske naturlig vakt en viss opmerksomhet hos de fem, seks studentene som av og til brukte å gå tur der i gangene, de flittige efter forelesningen, de andre efter biljardpartiet. Courfeyrac som hørte til de siste, hadde sett på dem en stund, men hadde trukket sig vekk da han fant pikebarnet stygt. Men slått av den sorte kjolen som den lille piken brukte, og den gamle mannens hvite hår, hadde han døpt dem «frøken Mørk» og «herr Hvit», og da ingen kjente dem av navn, fikk opnavnene hevd, også Marius brukte de navnene. ({{page|201}} ...)]
• hevder: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• hevnet: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• hevnplanenes: [hadde gledet ham for hevnplanenes skyld, det som hadde ({{page|45}} ...)]
• hikstende: [Jean Valjean hadde kommet inn på slaveriet hikstende ({{page|45}} ...)]
• hikstet: [Jeg var skogsarbeider i Faverolles. Og mens han hikstet ({{page|45}} ...)]
• hill: [trum. Det holdt fremdeles stand. Wellington forsterket det. Han trakk dit Hill, som stod ved Merbe-Braine, og Chassé som stod ved Braine-l’Alleud. ({{page|299}} ...)]
• hiller: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• hilser: [hilser dig. O, Luxembourg, o, de landlige idyller i Madamegaten og Observatoriealléen. O, de svermeriske soldatene! ({{page|105}} ...)]
• hilsing: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• himmelblå: [Da Marius andre gangen kom forbi benken, så den unge piken op. Øinene var himmelblå og dype, men barneblikket var ennu i dem. Hun så likegyldig på Marius akkurat som hun så på småungene som lekte under trærne, eller på marmorvasen som la skygge over benken; og Marius gikk videre og tenkte på noget annet. – Han gikk ennu fire, fem ganger forbi benken der den unge piken satt, men uten å kaste et blikk på henne. ({{page|201}} ...)]
• himmelblået: [han enn var, så var hans rolle nu slutt. For fremtiden var det Marius som skulde være forsyn for Cosette. Cosette hadde nu under himmelblået funnet sin like, sin elsker, sin mann, sin himmelske ektefelle. Idet hun fløi bort, bevinget og forklaret, lot hun efter sig på jorden den tomme, heslige puppen, Jean Valjean. ({{page|305}} ...)]
• himmelblått: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• himmelfalne: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• himmelfart: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• himmelhvelv: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• himmelhvelvet: [kan slukke den. En føler den brenne gjennom marg og ben, og en ser den stråle like til himmelhvelvet. ({{page|350}} ...)]
• himmelhvelvingens: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• himmels: [velsesbyrået en kiste. Er det en moder, svøper mødrene henne i likpynten, er det en søster, svøper søstrene henne. Så spikrer jeg. Det er en del av mitt arbeid som gartner. En gartner er litt av en graver. De setter kisten i en sal ved siden av kirken. Salen vender ut mot gaten, og der kommer ikke andre mannfolk enn likskuedoktoren. Jeg regner ikke med likbærerne og mig selv. Det er der jeg spikrer igjen kisten. Likbærerne kommer og tar den, og så «kjør kusk». Slik går det til når en drar til himmels. De kommer med en kiste som det ikke er noget i, bærer den bort igjen med noget i. Slik er en begravelse. De profundis.» ({{page|56}} ...)]
• himmelseng: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• hinder: [De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høiere! Legg alt op på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» – Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hvad skal vi gjøre med en glassdør, ditt nesegrev.» – «Du kan selv være greve,» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ikke i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil ({{page|53}} ...)]
• hinket: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• hirse: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• hisset: [Han hadde forresten gitt avkall på alt, han hverken hisset til oprør eller var med i sammensvergelser. Han delte tankene mellem de uskyldige ting han holdt på med, og de store ting han hadde holdt på med. Han kortet tiden med å håpe på en nellik eller å minnes Austerlitz. ({{page|140}} ...)]
• historiene: [disse historiene, fra først av det stadige samtaleemne ({{page|11}} ...)]
• historieskrivere: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• historieskriverne: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• historisk: [Denne urokkelige beslutningen lå slik i luften den 6. juni 1832 at oprørerne på barrikaden ved Saint-Merrykirken omtrent i selvsamme time utstøtte det historisk kjente rop som er nedtegnet i rettsaktene: «Enten de kommer oss til hjelp eller de ikke kommer, hvad gjør det? Vi lar oss drepe her til siste mann.» – Som en ser, samstemte de to barrikadene, skjønt de lå hver sitt sted. ({{page|123}} ...)]
• hitsetter: [Vi hitsetter nogen linjer: ({{page|11}} ...)]
• hittebarn: [| Til hittebarn || style="text-align:right" | 500 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• hittegods: [Jean Valjeans pengepung blev ikke til nytte for Mabeuf; han hadde ikke kundet godta denne stjernegaven, vilde ikke gå med på at en stjerne kunde preges til louisdor. Han hadde ikke gjettet at det som falt fra himmelen, kom fra Gavroche. Så hadde han gått med pungen og levert den til stedets politikammer som hittegods. Det er overflødig å si at ingen spurte efter den, og den hjalp altså slett ikke Mabeuf. ({{page|25}} ...)]
• hiv: [De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høiere! Legg alt op på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» – Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hvad skal vi gjøre med en glassdør, ditt nesegrev.» – «Du kan selv være greve,» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ikke i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil ({{page|53}} ...)]
• hjelmene: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• hjelmer: [De var tre tusen fem hundre mann. De dannet en front på femten hundre alen. Det var kjemper av menn på veldige hester. De var seks og tyve eskadroner. De bar hjelmer uten fjær og kyrass av smijern, pistoler i sal- ({{page|299}} ...)]
• hjelpegartner: [side om side. Fauvent og en annen. En opsiktsvekkende hendelse. Tausheten blev brutt ved at de hvisket til hverandre: «Det er en hjelpegartner.» «Stemmemødrene» la til: «Det er en bror av far Fauvent.» ({{page|56}} ...)]
• hjelpekilde: [og Dantons hjelpekilde. Gjelder det fedrelandet? Han ({{page|105}} ...)]
• hjelpekilder: [«Hvis han nu var en morder, vilde jeg da redde ham?» «Ja, like fullt.» – «Og når han nu er en helgen, bør jeg vel redde ham?» – «Ja da.» – Men å la ham bli i klostret det var en vanskelig sak. Selv foran dette næsten umulige vek Fauchelevent ikke tilbake; den stakkars bonden fra Picardie som ikke hadde andre hjelpekilder enn sin kjærlighet, sin godvilje, og litt av den gode gamle bondefulheten som han denne gangen brukte til edelt mål, tok sig på å klatre over alle klostrets uoverstigelige hindringer og de svære festningsverker som het Sankt Benedikts ordensregler. Gamle far Fauchelevent hadde hele sitt lange liv vært en selvisk mann, men nu da det bar mot slutten og han gikk der halt, sykelig og uten noget å være ivrig for, og han så at det var en god gjerning å gjøre, kastet han sig over den lik et menneske som døden nær, vil gripe efter et glass god vin han aldri har smakt før, og drikke det med lyst. Det kan også nevnes at den luften han nu i mange år hadde åndet i der i klostret, hadde utryddet egenkjærligheten hos ham, og til slutt hadde gjort det nødvendig for ham å utføre en eller annen god gjerning. ({{page|56}} ...)]
• hjelpere: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• hjelpsom: [En forbryter som gjorde godt, en straff-fange som var medfølende, god, hjelpsom, mild, som gjengjeldte vondt med godt, hat med tilgivelse, som foretrakk medynk for hevn, som heller vilde ofre sig selv enn sin fiende, som frelste den som hadde slått ham, som knelte på dydens tinde, og som stod nærmere englene enn menneskene! Javert måtte tilstå for sig selv at noget så uhyrlig var til. – Det kunde ikke gå slik lenger. ({{page|231}} ...)]
• hjelpsomhet: [Alt var ynde og liv, selv regnet som nærmet sig, skapte ikke uro. Alt var som fylt av lykke; livet av vellukt; hele naturen åndet ut renhet, hjelpsomhet, faderlighet, kjærtegn, morgenrøde. De tankene som falt fra himmelen, var fine og gode som en liten barnehånd en kysser. ({{page|123}} ...)]
• hjembygd: [Den fremmede fortalte sin historie, litt endret: At hun var arbeiderske; at hennes mann var død; at hun ikke kunde få arbeid i Paris; at hun var på vei for å søke arbeid annetsteds, i sin hjembygd; at hun hadde dradd fra Paris samme morgen til fots; at hun hadde kjørt nogen stykker av veien; at den lille hadde gått litt, men ikke meget, hun var så liten, og at hun hadde måttet bære henne på armen og så var den lille skatten sovnet. Og så kysset hun den lille piken så heftig at hun våknet. Barnet åpnet øinene: de var store og blå som morens, og så, på hva? Ikke noget, alt, med dette alvorlige, stundom strenge blikk som småbarn har og som er en av deres lysende uskylds hemmeligheter for våre tusmørke-evner. En kunde si at de føler sig som engler og vet at vi er mennesker. ({{page|105}} ...)]
• hjembygden: [Cosettes mor blev ved: «Ser De, jeg kan ikke ta henne med til hjembygden. Arbeidet hindrer mig i det. Har en et barn med, får en ingen plass. De er så latterlige der på stedet. Gud selv har ført mig til dette vertshuset. Da jeg fikk se barna Deres, så vakre, så velstelte og så glade som de er, gikk det et støt gjennom mig. Jeg sa: Det er en god mor. De kunde bli som tre søstre. Forresten blir det ikke lenge før jeg kommer tilbake igjen. Vil De ta vare på barnet?» – «Jeg må tenke på det.» – «De skal få seks francs om måneden.» Da ropte en mannsstemme inne fra vertshuset: «Ikke mindre enn syv francs og forskudd for seks måneder.» – «Seks ganger syv er to og førti,» sa Thénardier. – «Det skal De få,» sa moren. – «Og dessuten femten francs til de første utgiftene,» la mannsstemmen til. – «Syv og femti francs i alt,» sa mor Thénardier og tok igjen til å nynne på visen fra før. – «Det skal De få,» sa moren. «Jeg har åtti francs. Jeg får nok igjen når jeg går hjem til fots. Jeg skal tjene penger der, og når jeg har samlet litt, kommer jeg og henter skatten min.» – Mannsstemmen spurte: «Har barnet nogen klær?» – «Det er min mann,» sa mor Thénardier. – «Ja visst har hun klær, stakkars liten. Jeg skjønner det er Deres mann. Og riktig vakre klær også. Et helt utstyr. Tolv av hvert slags; og silkekjoler akkurat som en dame. Det ligger her i vadsekken min.» – «Det må vi få,» sa mannsstemmen. – «Ja, det tror jeg vel at dere må få det!» sa moren. «Det skulde se rart ut om jeg lot henne bli igjen her ganske naken.» Verten stakk hodet ut: «Det er godt,» sa han. ({{page|105}} ...)]
• hjemlig: [Vi har talt om en lansenérofficer. Han var sønn av en nevø av Gillenormand og førte et garnisonsliv fjernt fra familieliv og hjemlig arne. løitnant Théodule Gillenormand fylte alle vilkår som kreves for å være en flott officer. Han var smal om livet som en jomfru, slepte seiersstolt sabelen efter sig og hadde barter som var bøid opover. Han kom sjelden til Paris, så sjelden at Marius aldri hadde sett ham. De to slektninger kjente hverandre ikke av annet enn navn. Théodule var tante Gillenormands yndling; hun foretrakk ham fordi hun aldri så ham. Når en ser lite til folk, kan en gi dem alle slags fullkommenheter. ({{page|140}} ...)]
• hjemlige: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• hjemmeliv: [Myriels hjemmeliv var fylt av den samme ånd som hans ({{page|11}} ...)]
• hjemom: [enda ett.» – «Hvad da?» – «La mig få lov til å komme hjemom et øieblikk. Så kan De gjøre med mig som De vil.» – Javert tidde stille en stund, med haken ned i frakkekraven, så trakk han vognvinduet ned: «Kusk,» sa han, «l’Homme-Armégaten nummer 7.» ({{page|189}} ...)]
• hjemsøkt: [En morgen nogen dager efter at Mabeuf var blitt hjemsøkt av dette spøkelset, gikk Marius som vanlig en tur for å bli bedre «opplagt til å arbeide». Han gikk hver dag til «Lerkeengen». Når han kom hjem, prøvde han å arbeide, men kom ikke av flekken. Så sa han: «I morgen går jeg ikke ut. Det forstyrrer arbeidet.» – Og hver morgen gikk han dit igjen. Han bodde nu mere på Lerkeengen enn i Courfeyracs værelse. ({{page|306}} ...)]
• hjernebetennelse: [I værelset som var oplyst med et lys, var det tre menn, en som stod, en som lå på kne og en som lå i skjorten på gulvet så lang han var. Den som lå på gulvet, var obersten. Av de to andre var den ene doktor, den andre en prest som bad. Obersten var tre dager før blitt angrepet av hjernebetennelse. Da sykdommen brøt ut, hadde han ant at det bar mot døden, og hadde skrevet til Gillenormand og bedt om å få se sønnen. Sykdommen hadde forverret sig. Samme aften som Marius kom til Vernon, hadde obersten fått et feberanfall; han hadde, til tross for at tjenestepiken prøvde å hindre det, stått op av sengen mens han ropte: «Min sønn kommer ikke. Jeg vil gå og møte ham.» Så hadde han gått ut av værelset og hadde falt over ende på gulvet ute i forværelset. Han var død. Det var blitt sendt bud efter doktoren og sognepresten. Doktoren kom altfor sent, sognepresten kom altfor sent. Sønnen kom også altfor sent. – I tusmørke- ({{page|140}} ...)]
• hjernekassen: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• hjernelidelser: [Marius svevet lenge mellem liv og død. I flere uker hadde han feber med ørske og temmelig alvorlige hjernelidelser, som snarere var fremkalt av sinnsrystelsene enn av selve sårene. ({{page|245}} ...)]
• hjerner: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• hjerneskallen: [Fangen sa: «Gjør med mig som dere vil.» Han var våbenløs. – «Grip ham!» sa Thénardier. To av røverne la hendene på skuldrene hans, og den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen stilte sig like foran ham, ferdig til å slå hjerneskallen inn på ham straks han rørte sig. Samtidig hørte Marius at det blev hvisket like under ham, men slik at han ikke kunde se de to som snakket sammen: «Det er bare ett å gjøre.» – «Kverke’n!» – «Akkurat!» – Det var mannen og konen som holdt råd. Thénar- ({{page|217}} ...)]
• hjertefryd: [Gillenormand gjennomgikk først all sjelskval, og siden all hjertefryd. De hadde meget strev med å hindre ham i å være alle nettene hos den syke; han fikk satt den store lenestolen like ved siden av sykesengen; han krevde ({{page|245}} ...)]
• hjerteligere: [I solrenningen – det særegne ved solrenningen er at den får oss til å le av all natteskrekk, og latteren er hjerteligere desto reddere en har vært – i solrenningen våknet Cosette, så på natteskrekken som et mareritt og sa til sig selv: «Men hvad er det jeg tenker på? Det er med dette som med skrittene jeg trodde jeg hørte og med skyggen av skorstenspipen. Holder jeg på å bli en reddhare?» – Solen som trengte gjennom sprekken i skoddene og farvet damaskgardinene røde, gjorde henne i den grad rolig at alt det svant fra tankene, selv stenen. ({{page|350}} ...)]
• hjertelighet: [Da den reisende vendte sig, var verten gått. Thénardier hadde listet sig vekk i stillhet uten å driste sig til å si god natt. Han vilde ikke optre med uærbødig hjertelighet overfor en mann som han hadde foresatt sig å flå kongelig neste dag. Verten trakk sig tilbake til sitt værelse. Konen lå, men hun sov ikke. Da hun hørte at ektemannen kom, vendte hun sig og sa til ham: «Det sier jeg dig, at imorgen kjører jeg Cosette på porten.» – Thénardier svarte koldt: «Som du bærer dig.» – Flere ord vekslet de ikke, og nogen minutter efter var lyset slukket hos dem. ({{page|344}} ...)]
• hjerteligheten: [Det blev en glad, lystig og hyggelig kveld. Bestefarens overlegent glade humør gav tonen for hele festen, og alle lot sig smitte av hjerteligheten hos denne næsten hundreårige. Det blev danset litt og ledd mye; det var et koselig bryllup. De gode gamle dager var tilstede i far Gille- ({{page|279}} ...)]
• hjerteløst: [Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og urørlig, og som legen var gått tilbake til, og så på ham mens han vred hendene. Oldingens hvite lepper rørte sig likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem. «Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk! Å, din septembermorder!» – Lavmælt daddel fra en døende til et lik. ({{page|189}} ...)]
• hjertemenneske: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• hjerteroten: [Uten å gjøre sig klart det hun følte, blev Cosette grepet av dette uhyggelige mørket i naturen. Det var ikke bare skrekk som hadde grepet henne, det var noget verre enn selve skrekken. Det grøsset i henne, hun frøs like inn til hjerteroten. Hun syntes hun følte at hun ikke kunde la være å komme tilbake til det stedet neste dagen på samme tid. ({{page|344}} ...)]
• hjerters: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• hjertes: [Da han nu så at alt dette virkelig var slutt, at han mistet henne, at hun gled ut av hendene på ham, da han hadde for øinene denne knusende visshet: En annen er hennes hjertes mål, en annen er hennes livs ønske, det er en hun elsker, jeg er bare faren; jeg er ikke til mer; da han ikke lenger kunde tvile, da han sa til sig selv: «Hun går fra mig,» da var den smerten ikke til å holde ut. Å ha gjort alt det han hadde gjort, for å komme dit, og hvad så? Ingen ting! Da skalv han så å si fra hode til fot i oprør mot dette. Han følte like inn til hårrøttene at egenkjærligheten våknet med veldig styrke i ham og jeget hylte i avgrunnen av hans sjel. – Jean Valjean tok skrivemappen op igjen og overbeviste sig selv på ny; han blev stående bøid, som forstenet og stirret på de fire lin- ({{page|103}} ...)]
• hjertesorg: [litt trengt ned i hans lille sjel, han hadde til slutt skjønt et og annet, og da han ganske naturlig efter hvert optok de tanker og meninger som han så å si åndet og levde i, kom han litt efter litt bare til å tenke på faren med skam og hjertesorg. Mens han slik vokste op, gjorde obersten hver annen eller tredje måned en hemmelig tur til Paris lik en løslatt straff-fange som bryter meldeplikten, og drog til Saint-Sulpicekirken der han stilte sig op på den tiden da tante Gillenormand tok Marius med til messe. Der stod han urørlig bak en pilar og våget knapt å puste, og skalv av frykt for at tanten skulde snu sig – stod og så på barnet sitt. Denne arrete krigeren var redd for denne gamle jomfruen. Disse utfluktene var årsak til det forhold han stod i til sognepresten i Vernon, abbed Mabeuf. ({{page|140}} ...)]
• hjertets: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• hjertevarme: [{{sperret|{{x-større|SØLE, MEN HJERTEVARME}}}} ({{page|189}} ...)]
• hjertevarmt: [En morgen da Boulatruelle i dagslysningen gikk til arbeidet, var han blitt overrasket ved at han et sted i skogen under et buskas så en spade og en hakke, likesom skjult der. Han tenkte imidlertid ikke stort over det da han trodde det var far Six-Fours, vannbæreren, som eide hakken og spaden. Men om kvelden samme dagen hadde han uten selv å bli opdaget da han stod bak et stort tre, sett en fyr som slett ikke var der fra stedet og som han, Boulatruelle, kjente meget godt. – Thénardier la det i tankene ut slik: «en kamerat fra slaveriet». Denne fyren gikk fra landeveien inn i det tykkeste av skogen og bar på en pakke, noget firkantet, kanskje en stor eske eller en liten koffert. Boulatruelle var blitt overrasket. Det gikk syv, åtte minutter før han kom på den tanken å følge efter «fyren», men det var for sent; fyren hadde alt kommet inn i skogtykningen, det blev natt, og Boulatruelle kunde ikke finne ham igjen. Så valgte han å holde utkikk i skogkanten, «for det var måneskinn». To eller tre timer senere hadde Boulatruelle sett fyren komme tilbake igjen, han bar ikke lenger pakken, men en hakke og en spade. Boulatruelle hadde latt fyren gå og tenkte ikke på å snakke til ham, fordi, som han sa, den andre var tre ganger så sterk som ham og væbnet med en hakke, og fyren vilde vel ha slått ham i hjel når han kjente ham igjen og skjønte at han selv var gjenkjent. Et hjertevarmt møte mellem to gamle kamerater som finner hverandre igjen! – Men spaden og hakken hadde virket som et lysglimt for Boulatruelle; han hadde om ({{page|331}} ...)]
• hjord: [ferdig tilgitt av folket, den gode, svake hjord som tilbad ({{page|11}} ...)]
• hjulnavene: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• hjulomdreininger: [ – «Jeg er graver i klostret.» – «Altså en kollega,» svarte mannen. – Fauchelevent som var udannet, men meget slu, skjønte at han hadde å gjøre med en vanskelig kar, en som visste å snu på ordene. Han brummet: «Så er altså far Mestienne død.» – Mannen svarte: «Fullt og helt. Vårherre har slått op i forfallsboken. Turen var kommet til far Mestienne. Far Mestienne er død.» – Fauchelevent tok ganske mekanisk op igjen: «Vårherre …» – «Vårherre,» sa mannen myndig. «For filosofene den evige fader, for jakobinerne det høieste vesen.» – «Skal ikke vi to lære hverandre nærmere å kjenne?» – «Det er alt gjort. De er bonde, jeg er pariser.» – «En kjenner ikke hverandre før en har drukket sammen. Mens en tømmer glasset, tømmer hjertet sig ut. De må komme og drikke et glass med mig. De må ikke si nei til det.» – «Arbeidet først.» – Fauchelevent tenkte: «Alt er tapt.» – De var nu ikke lenger enn et par hjulomdreininger fra sidealléen bort til nonnenes gravsted. Graveren la til: «Hør nu, bonde, jeg har syv unger å fø på. Da de må ha noget å spise, må jeg la være å drikke. Deres sult er en fiende av min tørst.» ({{page|56}} ...)]
• hjørnevinduet: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• hoche: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• hodegjerde: [den tiden hadde en ennu ikke funnet på å feste forbinding med plaster. Nicolette sa at hun til charpi hadde revet op et laken «stort som et tak». Det var såvidt de kunde holde koldbrannen vekk ved klorvannsvask og helvetessten. Så lenge det var fare, satt Gillenormand sammensunket ved dattersønnens hodegjerde og svevet som Marius mellem liv og død. – Hver dag og nogen ganger to ganger om dagen kom, som portneren sa: en hvithåret, velklædd herre og spurte hvorledes det stod til med den syke, og leverte en stor pakke charpi til å forbinde ham med. ({{page|245}} ...)]
• hodepine: [Cosette hadde latt Toussaint sette litt suppe inn på værelset til sig, og viste sig ikke før om kvelden. Hun hadde sittet til bords en liten stund ved middagen, men hadde sagt at hun hadde slik hodepine og hadde lukket sig inne på værelset sitt. Jean Valjean hadde spist med god appetitt og satt nu og støttet sig med albuene på bordet, mere tilfreds og trygg. Mens han spiste, hadde Toussaint to–tre ganger prøvd å fortelle ham noget: «Det er noget spetakkel; de slåss i byen.» Men han var så optatt med sitt at han ikke la merke til det. Så reiste han sig og gikk frem og tilbake mellem vinduet og døren, mere og mere trygg. ({{page|103}} ...)]
• hodepinen: [Eftersom han blev roligere, kom han som vanlig til å tenke på Cosette. Ikke på denne hodepinen, denne lille ({{page|103}} ...)]
• hodepynt: [lå en hodepynt av sølvtråd og orangeblomster. – «Og det der, hvad er det for noget?» – «Det, herre, det er min kones brudepynt.» – Den fremmede så på denne gjenstanden med et blikk som syntes å si: «Dette uhyret har altså engang vært jomfru.» ({{page|344}} ...)]
• hoffmanns: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• hoffpredikanten: [av Embrun, storprioren av Frankrike, hoffpredikanten og ({{page|11}} ...)]
• holdbare: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• holdent: [Gillenormand som i 1831 var så levende som et menneske kan være, hørte til den slags mennesker som er blitt merkelige bare fordi de har levd så lenge, og som er særegne fordi de i sin tid lignet alle andre og nu ikke lenger ligner nogen. Det var en gammel særling og virkelig et menneske fra en annen tid, en sann, litt hovmodig borger fra det attende århundre, som bar sin gode, gamle borgerverdighet med den samme minen som markien bar sin markiverdighet. Han var over nitti år, holdt sig godt, talte høit, så godt, drakk tett, spiste, sov og snorket. Han hadde alle to og tredve tenner. Briller brukte han bare når han leste. Han hadde stor elskovstrang, men pleide å si at han i det siste tiår helt og holdent hadde gitt avkall på kvinner. «Jeg er ikke lenger vel likt,» sa han, men la ikke til: «Jeg er altfor gammel,» nei: «Jeg er altfor fattig» og «hvis jeg bare ikke hadde vært ruinert … ({{page|127}} ...)]
• holdepunkt: [Den stemmen som gjennom tusmørket hadde kalt Marius til barrikaden i Chanvreriegaten, hadde virket på ham som skjebnens røst. Han vilde dø, leiligheten tilbød sig; han banket på dødens port, en hånd rakte ham nøkkelen. Marius skjøv til siden den åpningen i gjerdet som så ofte hadde sluppet ham igjennom, gikk ut av haven og sa «Av sted!» – Gal av sorg, uten fast holdepunkt, ute av stand til å ta imot noget av skjebnen efter disse to måneder fulle av ungdom og kjærlighet, plutselig overveldet av alle fortvilelsens hjernespinn, hadde han bare et eneste ønske: hurtigst mulig å få slutt på det hele. ({{page|76}} ...)]
• hole: [hun hadde en kjeks med til Magnon,» sa Gueulemer. «Ikke noget å hole der.» – «Engelen er ikke noget torskehue,» sa Thénardier. «Men vi kunde jo se på det likevel.» ({{page|368}} ...)]
• holland: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• hollandskbelgiske: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• hollandske: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• homer: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• homers: [og ropte med geværet i neven: «Å, om jeg kunde si frem Homers vers slik som en greker fra Laurium eller Édaptéon.» ({{page|123}} ...)]
• hommearmégaten: [Det var forresten ikke uten dyp engstelse at Jean Valjean viste sig utenfor klostret. Han opdaget huset i Plumetgaten og gjemte sig der. Han kalte sig nu Ultime Fauchelevent. Samtidig leide han to små leiligheter i Paris, for ikke å stå blottet som den gangen han bare ved et mirakel slapp fra Javert. Disse to boligene lå langt fra hverandre, den ene i Vestregate, den andre i Homme-Armégaten. Av og til flyttet Jean Valjean for en måned eller seks uker til en av disse boligene med Cosette, uten å ta Toussaint med sig. Han lot portnerfolkene stelle for sig og gav sig ut for en rentenist fra landsbygden. Slik hadde han altså tre boliger i Paris for å slippe fra politiet. ({{page|319}} ...)]
• homuncio: [Paris har et barn og skogen har en fugl; fuglen heter spurv, barnet heter gamin, gategutt. Prøv å sette sammen de to forestillingene: Paris og barndommen, som rommer den ene smelteovnen, den andre morgenrøden, slå gnistene mot hverandre, og det vil sprute frem et lite vesen. Homuncio vilde den romerske dikter Plautus ha kalt det. ({{page|119}} ...)]
• homér: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• honorégaten: [Han gikk fort av sted. Tilfeldigvis var han væbnet, da han hadde Javerts pistoler på sig. Det unge mennesket han trodde å ha sett, var blitt borte for ham i gatene. Marius gikk fra Plumetgaten og videre frem til han over Invalidebroen og Champs-Élysées nådde Rivoligaten. Butikkene stod åpne, kvinnene gikk og gjorde innkjøp, folk spiste is på kafé Laiter og småkaker i det engelske konditori. Gjennom Delormepassasjen kom han til St. Honorégaten. Der var butikkene lukket, kjøpmennene stod og snakket sammen foran de halvåpne dørene, folk gikk forbi, løktene var tent, de øverste etasjene i husene var oplyst som vanlig. Det stod kavaleri på Palais-Royalplassen. Marius gikk videre bortover Saint-Honorégaten. ({{page|76}} ...)]
• hoper: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• hopsaen: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• horder: [På den tiden da det denne boken handler om, gikk for sig, stod det ikke som nu en politibetjent på hvert gatehjørne; horder av barn streifet gjennom Paris. Statistikken forteller at det gjennomsnittlig hvert år av politipatruljene blev samlet op to hundre og seksti barn, dels på åpne plasser, dels i hus under bygning, dels under broene. Det er det sørgeligste sosiale sykdomstegn. Alle ({{page|119}} ...)]
• horn: [i jorden. En kan nytte dette møtet på tre måter. Den første er å gå bort til ham og snakke med ham. Da opdager en at denne mannen ganske enkelt er en bonde som synes svart på grunn av skumringen, som slett ikke graver noget hull, men bare samler gress til kuene, og at det som en tok for horn, ikke er annet enn et gjødselgrep som han bærer på ryggen; takket være kveldslyset tok det sig så ut som om greptennene stakk ut av hodet på ham. En går fra ham og dør før uken er ute. Den andre måten, det er å holde øie med ham, vente til han har gravd hullet, kastet det til igjen og har gått sin vei; så skynder en sig til graven, åpner den igjen og tar den «skatten» som den sorte mannen har gjemt der. I så tilfelle dør en før måneden er ute. Endelig er det en tredje måte, den å slett ikke snakke til den svarte mannen, ikke holde øie med ham og løpe vekk så fort en kan. Da dør en før året er ute. ({{page|331}} ...)]
• hornblåser: [som stemte for Ludvig XVIs død. – Hopen bøide inn i Verreriegaten. Lille Gavroche gikk i spissen og sang av full hals så han var som en slags hornblåser. De gikk i retning av Saint-Merry. ({{page|45}} ...)]
• hornblåsere: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• hornhinner: [Bestefaren skalv fra hode til fot så voldsomt som de stive gamle lemmene kunde skjelve, øinene som hadde gule hornhinner på grunn av hans høie alder, blev plutselig glassaktige, hele ansiktet blev med en gang kantet som et dødningehode, armene falt slappe ned som om en fjær hadde sprunget i dem, og den skrekken han hadde fått, gjorde at fingrene på de gamle skjelvende hendene spriket, og knærne bøide sig så de stakkars nakne benene dekket med hvite hår stakk frem gjennom åpningen på slåbroken. Han mumlet: «Marius!» – Basque forklarte: «Herre, de bar herren hit. Han har vært på barrikaden, og –» ({{page|189}} ...)]
• horstius: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• hospitalbulevarden: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• hospitalets: [et fjøs som tidligere hadde vært hospitalets kjøkken. Der ({{page|11}} ...)]
• hospitalsapoteket: [til landsprestene når de var i Digne i embedssaker. Hospitalsapoteket, en liten tilbygning ut til haven, blev omgjort til kjøkken og spiskammer. I haven var der også ({{page|11}} ...)]
• hospitalsforstander: [stemmen: «Hør, hr. hospitalsforstander, jeg har noget å ({{page|11}} ...)]
• hospitalsseng: [ovenfor den stod sengen, en hospitalsseng av jern med ({{page|11}} ...)]
• hosteanfall: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• hosterier: [Han tok henne i hånden: «Cosette er vakker,» sa han. «Hun har det godt, og De får snart se henne, men vær nu rolig. De taler altfor meget og strekker armene frem fra sengen. Det må De ikke, for da kommer De til å hoste.» – Fantines ord blev også i virkeligheten næsten hele tiden avbrutt av sterke hosterier. Hun mukket ikke, ({{page|277}} ...)]
• hotel: [smilte trist. «Jeg har bodd i denne leiligheten i to timer, og jeg vil gjerne forlate den; men saken er at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av mig.» – «Kom med mig,» sa Courfeyrac. – «Jeg har førsteretten,» sa Laigle, «men jeg bor ikke noget sted.» – «Ti still,» sa Courfeyrac og steg op i kabben. «Kusk,» sa han. «Hotel Porte-Saint-Jacques.» – Og samme aften hadde Marius flyttet inn i et værelse i det hotellet, dør i dør med Courfeyrac. ({{page|174}} ...)]
• hotell: [Tanten sa ikke noget til bestefaren om dette avslaget da hun var redd for å hisse ham op. Dessuten hadde han sagt: «Vi snakker ikke mere om den blodhunden.» Marius forlot hotell Porte-Saint-Jacques da han ikke vilde stifte gjeld. ({{page|174}} ...)]
• hotellpiker: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• hotellverten: [En morgen kom hotellverten inn på værelset til Marius og sa: «Herr Courfeyrac har gått god for Dem.» – «Ja.» – «Men jeg trenger penger.» – «Bed om Courfeyrac vil komme hit,» sa Marius. Courfeyrac kom, og verten gikk. Marius sa til ham det han slett ikke hadde tenkt på å si til ham enda, at han stod alene i verden og var foreldreløs. – «Hvad skal det så bli av Dem?» – ({{page|174}} ...)]
• hotellvertens: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• houchards: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• hougemont: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• hougomonts: [Da slaget var begynt, inntraff en rekke hendelser: Hougomonts urokkelige motstand, la Haie-Saintes hårdnakkethet, den skjulte muren som brigaden Soye blev knust mot, batterier som satt fast i sølen, Grouchys forsinkelse, de femten hundre mann som blev drept på mindre enn en time i haven ved Hougomont, de atten hundre mann som falt på enda kortere tid omkring la Haie-Sainte, og en hel del annen motgang og en rekke feilgrep – alt dette trakk lik skyer forbi Napoleons blikk, men det formørket det knapt. Napoleon var vant til å se krig. Han la ikke alltid enkelthetene sammen en for en; tallene hadde i og for sig liten verdi, når bare sluttsummen var – seier. Om det gikk dårlig fra først av, brydde han sig ikke om det – han som trodde han var herre og mester over slutningen. Han visste å vente, han mente han stod ({{page|299}} ...)]
• hovedangrepet: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• hovedgatene: [Her trodde Jondrette åpenbart at øieblikket var kommet til å vinne «menneskevennen». Med en stemme som på en gang hadde over sig noget av gjøglerens skryt på markedene og tiggerens ydmykhet i hovedgatene, ropte han: «Elev av Talma, herre. Jeg er elev av Talma! Lykken smilte en gang til mig. Men nu er det ulykkens tur. Se her, velgjører, vi har hverken brød eller varme. De stakkars små har ingen varme. Den eneste stolen er i stykker. En rute er knust! Og i slikt et vær. Konen min ligger til sengs, syk!» – «Stakkars kone,» sa hr. Hvit. – «Barnet har skåret sig,» la Jondrette til. ({{page|217}} ...)]
• hovedmann: [Da madame Thénardier var død, Boulatruelle løslatt, «Klamper’n» forsvunnet og de viktigste av de anklagede flyktet fra fengslet, hadde saken om bakholdet i Gorbeaurønnen næsten dødd bort. Saken var blitt stående temmelig uopklart. Anklagebenken hadde måttet nøie sig med to underordnede: Panchaud, kalt «Grønnskollingen», og «Halvskillingen», kalt «Dobbeltmillionæren», som begge blev dømt til ti år på galeiene. Straffarbeid på livstid var blitt dommen over dem som hadde flyktet. Thénardier var som hovedmann, skjønt fraværende, blitt dømt til døden. Denne dommen var det eneste som var tilbake av Thénardier, og den kastet et uhyggelig skjær ({{page|245}} ...)]
• hovednøkkel: [Det var foran denne Gorbeau-rønnen at Jean Valjean stanset. Som villfuglene hadde han valgt det mest øde sted for der å bygge sitt rede. Han lette i lommen, tok op en slags hovednøkkel, åpnet porten, låste den så omhyggelig og gikk op trappen, mens han bar Cosette. ({{page|9}} ...)]
• hovedpolitistasjonen: [For det niende: Det er sikkert at en hver dag kan høre politifolk stå i gården på hovedpolitistasjonen og fortelle hverandre om de forhørene som er blitt holdt i retten. Det er en alvorlig feil at en politimann som plikter å være taus, gjentar det han har hørt i rettssalen. ({{page|231}} ...)]
• hovedpunkt: [Da fienden hadde trengt inn i Hougomont og la Haie-Sainte var tatt, var det bare ett hovedpunkt tilbake, cen- ({{page|299}} ...)]
• hovedpunkter: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• hovedrenne: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• hovedsete: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• hovedspørsmålene: [under ett: «sosialister», og de to hovedspørsmålene de drøftet var: å frembringe rikdom og fordele den. ({{page|299}} ...)]
• hovedsteder: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• hovmester: [Dessuten husker vi at Javert var samvittighetsfull, og samvittighetens påbud støttet prefektens påbud. Han var virkelig i tvil. – Jean Valjean snudde ryggen til ham og holdt sig i mørket. – Sorg, uro, frykt, motløshet, den nye ulykken, at han var nødt til å flykte ved nattetid og på måfå, lete efter et tilfluktssted i Paris for Cosette og sig selv, at han var nødt til å rette skrittene efter et barns, alt dette hadde, uten at han selv visste det, endret Jean Valjeans gang og gitt hele skikkelsen et slikt preg av avfeldighet, at selv politiet i Javerts skikkelse kunde la sig narre og lot sig narre. At det var umulig å komme like innpå ham, drakten som gjorde ham lik en gammel hovmester fra revolusjonen, Thénardiers historie som gjorde ham til bestefar, og endelig vissheten om at han var død på slaveriet, gjorde Javert ennu mere usikker. ({{page|24}} ...)]
• hovmodet: [Forresten har Gud sine egne veier. Klostret bidrog sammen med Cosette til å holde ved like og fullbyrde biskopens verk i Jean Valjean. Det er sikkert nok at dyden på den ene siden grenser op til hovmodet. Der er det en bro, bygget av djevelen. Jean Valjean hadde kanskje uten å vite om det kommet temmelig nær denne siden og denne broen, da forsynet kastet ham inn i klostret i Petit-Picpus. Så lenge han ikke hadde sammenlignet sig med andre enn biskopen, hadde han følt sig uverdig og vært ydmyk; men siden han for nogen tid tilbake hadde gitt sig til å sammenligne sig selv med andre mennesker, hadde hovmodet våknet. Hvem vet? Kanskje hadde han til slutt glidd over til hatet igjen. Klostret stanset ham på dette skråplanet. ({{page|56}} ...)]
• hudløs: [blø. Hvor hudløs var ikke hans sørgelige tilværelse! Hvor mange ganger hadde han ikke reist sig igjen blodig, skamslått, knust, oplyst, med fortvilelse i hjertet, men med ro i sjelen! Og overvunnet, følt sig som seierherre. Og efter å ha vridd, knepet og knekket ham, hadde samvittigheten tårnet sig op over ham, fryktelig, lysende, rolig, og hadde sagt til ham: «Gå nu i fred!» Men hvad var det ikke for en uhyggelig fred som fulgte efter en så dyster kamp. ({{page|279}} ...)]
• hudson: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• hug: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• hugavens: [Det er ikke mulig å si hvad far og datter følte. De grøsset som for et pust fra et dødningehode; de vekslet ikke et ord. Gillenormand hvislet bare ganske lavt og som om han snakket med sig selv: «Det er denne barske hugavens håndskrift.» Tanten gransket papiret, snudde det på alle kanter og la det til slutt tilbake i esken. – Med det samme falt en liten avlang, firkantet pakke i blått papir ut av lommen på frakken. Frk. Gillenormand tok den op og tok av det blå papiret. Det var Marius’ hundre visittkort. Hun gav et til Gillenormand som leste «Baron Marius Pontmercy». Oldingen ringte. Nicolette kom inn. Gillenormand tok og kastet båndet, esken og frakken midt ut på gulvet og sa: «Ta det krammet vekk.» ({{page|140}} ...)]
• hugges: [Da Thénardier hadde fått igjen pusten, festet han sine blodunderløpne øine på Hvit og sa lavt og kort: «Hvad har du å si før vi gjør det av med dig?» – Hvit svarte ikke. Midt i stillheten kom en hes røst ute på gangen med en dyster spott: «Skal det hugges ved, er jeg klar.» – Med det samme kom et veldig, bustet fjes frem i døråpningen, det smilte, ikke med tenner, men med huggtenner. Det var mannen med slakterøksen. «Hvorfor har du tatt masken av,» skrek Thénardier. – «For moro skyld,» svarte mannen. ({{page|217}} ...)]
• huggorm: [Tross alle drømmerier var Marius en fast og handlekraftig natur. Vanen å leve ensom hadde visstnok utviklet medfølelse og medynk og med det svekket evnen til å fare op i vrede, men hadde latt evnen til å føle harme være urørt. Han hadde medynk med en padde, men han vilde knuse en huggorm. ({{page|217}} ...)]
• huggormbol: [Og det var et huggormbol han hadde sett. «Det er nødvendig å trampe ned disse elendige,» tenkte han. ({{page|217}} ...)]
• huggtenner: [Da Thénardier hadde fått igjen pusten, festet han sine blodunderløpne øine på Hvit og sa lavt og kort: «Hvad har du å si før vi gjør det av med dig?» – Hvit svarte ikke. Midt i stillheten kom en hes røst ute på gangen med en dyster spott: «Skal det hugges ved, er jeg klar.» – Med det samme kom et veldig, bustet fjes frem i døråpningen, det smilte, ikke med tenner, men med huggtenner. Det var mannen med slakterøksen. «Hvorfor har du tatt masken av,» skrek Thénardier. – «For moro skyld,» svarte mannen. ({{page|217}} ...)]
• huie: [Som før sagt hendte det at en av disse uformelige klasene av maskerte kvinner og menn, slept frem i en svær kalesjevogn, ved et tilfelle kom til å stanse på venstre side av bulevarden med det samme bryllupsvognene stanset på høire side. Fra den ene siden av bulevarden kunde maskene se rett over mot den vognen der bruden satt. – «Nei se,» sa en av maskene, «der er et brudefølge.» – «Et falskt brudefølge,» svarte en av de andre, «idag er det vi som er ekte.» – De maskerte var imidlertid for langt borte til å kunde rope over til brudefølget, og var dessuten redd for at politiet skulde legge sig imellem; derfor så de til en annen kant. Alle maskene i vognen fikk straks efter nok å gjøre, for folkemengden gav sig til å huie, det er mengdens form for bifall under maskerader; og de to maskene som hadde snakket, måtte sammen med kameratene gjøre front mot hele mengden, og de hadde bruk for hele skjellsordsamlingen fra Hallene for å kunne ({{page|279}} ...)]
• huje: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• huket: [Madame Thénardier stod der med bustet hår, fryktelig, med skrevende ben. Hun bøide sig bakover og kastet rasende stenen mot hodet på Javert. Han huket sig ned. Brostenen gikk over ham, traff muren så et stort gipsstykke falt ned og fór så veggimellem til den stoppet like foran føttene på Javert. Med det samme var han borte hos ekteparet Thénardier, og et øieblikk efter var de bundet som de andre. Konen gråt og ropte: «Døtrene mine!» – «De er på politistasjonen,» sa Javert. ({{page|217}} ...)]
• hukket: [«Nå da!» ropte han, «stig på da, smågutter, så skal dere få se hvor godt her er. Stig på, du,» sa han til den eldste, «jeg skal rekke dig hånden.» – De to småguttene puffet til hverandre med skuldrene; Gavroche skapte frykt og tillit hos dem på samme tid, og det øsregnet. Den eldste våget sig i vei. Da den yngste så broren gå opover stigen og at han selv blev alene igjen mellem benene på det svære dyret, hadde han mest lyst til å gråte, men torde ikke. Den eldste steg langsomt opover stigen. Gavroche satte mot i ham mens han klatret, med utrop lik de fektemestrene bruker til elevene sine eller driveren til eslet: «Vær ikke redd! – Slik ja! Gå på! Sett foten der. Kom med hånden. Friskt mot!» Og da han kunde nå ham, grep han ham brått og kraftig i armen og trakk ham til sig. «Hukket,» sa han. Gutten hadde kommet gjennom åpningen. «Nå får du sette dig. Vær så vennlig å ta plass, min herre,» sa Gavroche og så krøp han ut gjennom hullet og lot sig med en silkeapes smidighet ({{page|368}} ...)]
• hukommelse: [Marius gjorde sig i sitt stille sinn og på bunnen av sine tanker alle slags stumme spørsmål om denne Fauchelevent, som bare var velvillig og kold mot ham. Undertiden måtte han tvile på det han selv husket. Det var i hans hukommelse et hull, en mørk plass, en avgrunn utgravd av fire måneders dødskamp. Mangt og meget var blitt ({{page|245}} ...)]
• hukommelsen: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• hukommelsesvekkeren: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• hulningen: [om vinteren. Hun hadde ikke på sig annet enn fillet bomullstøi, ikke det minste ull. Her og der kunde en se bare kroppen, og de tydelig blå eller sorte merkene som viste de stedene der madam Thénardier hadde truffet henne. De nakne benene var røde og arrete. Hulningen ved kravebenet kunde fått en til å gråte. Hele skikkelsen, gangen, holdningen, tonefallet, opholdet mellem hvert ord, blikket, tausheten, den minste bevegelse, alt gav uttrykk for og gjengav en eneste følelse: frykt. Hun torde næsten ikke puste av bare frykt. Uttrykket i blikket hos dette åtte års barnet var så mørkt og nogen ganger så tragisk, at det til sine tider var som hun holdt på å bli sløv eller avsindig. ({{page|344}} ...)]
• hulpe: [Kampen på høidedraget varte ved. Hvor langt nådde kyraserene? Det vet ingen, men sikkert er det at morgenen efter slaget blev en kyraser og hesten hans funnet drept der de fire veiene til Nivelles, Genappe, La Hulpe og Brussel krysser hverandre. Wellington følte at han bukket under. Avgjørelsen var nær. ({{page|299}} ...)]
• hult: [Alt dette gikk for sig uten hastverk, med det rolige, truende alvoret som alltid går forut for en kamp. Begge partene siktet på hverandre på så nært hold at de kunde snakke med hverandre. Da de hadde nådd frem til det punktet at gnisten skal til å tenne, løftet en officer med ringkrave og svære epåletter kården og sa: «Strekk gevær!» – «Fyr!» svarte Enjolras. De to salvene blev løsnet samtidig, og alt blev vekk i røk, en ram, kvelende røk, og omkring i den lå de døende og sårede og stønnet svakt og hult. Da røken drev vekk, så en at begge rekkene av kjempende var tynnet ut, men de stod på samme sted mens de tause holdt på å lade igjen. ({{page|84}} ...)]
• humanitet: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• humann: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• humøret: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• hundedoktor: [Dagen efter at de hadde vært der, kom Jean Valjean inn i havehuset like rolig som ellers, men med et stort sår som det hadde gått verk i og som lignet et brannsår og som han fant på en forklaring for. Dette såret gjorde at han hadde feber en hel måned, så han ikke kunde gå ut. Han vilde ikke ha lege. Når Cosette maste om det, svarte han: «Ja, send bud efter en hundedoktor.» Cosette forbandt såret morgen og kveld med en slik englelik fryd over å kunde være til nytte for ham at Jean Valjean følte den gamle gleden vende tilbake og frykt og angst svinne, og han velsignet såret. Da hun så at faren var syk, hadde Cosette flyttet fra havehuset til den lille bakbygningen. Hun satt næsten hele dagen hos Jean Valjean og leste for ham av de bøkene han likte, mest reise- ({{page|340}} ...)]
• hundevær: [«Nå går jeg ut,» sa han. «Jeg må bort og snakke med nogen av gutta. Pålitelige karer. Du skal få se at det klaffer. Jeg skal være så rask som mulig. Det blir et ordentlig varp. Pass på huset.» – Han blev stående et øieblikk i tanker med begge nevene i bukselommene, så ropte han: «Hør, det var nu likevel heldig at han ikke kjente mig igjen. Hadde han kjent mig igjen, hadde han nok ikke kommet tilbake. Det var skjegget som reddet mig, det fine fippskjegget.» Så lo han igjen og gikk bort til vinduet. Det snedde fremdeles, og himmelen var grå. «Å, for et hundevær,» sa han. Så slengte han kappen over skuldrene: «Den er altfor stor. – Men det er det samme,» la han til, «det var fanden så heldig at han la den igjen, den gamle slyngelen. Ellers hadde jeg ikke kundet gå ut, og alt hadde glippet. For et hår det kan henge i.» – Så trakk han luen ned i øinene og gikk ut. ({{page|217}} ...)]
• hundrefrancsrull: [Da konen hadde gått, tok han en hundrefrancsrull som han hadde i et skap og la i lommen. Så forsiktig han enn var da han gjorde dette, for at det ikke skulde høres den minste støi av penger, gled likevel et femfrancsstykke fra ham og rullet klirrende bortover gulvflisene. ({{page|9}} ...)]
• hundres: [til De fem hundres råd av 2. Floréal år IV; samme ({{page|45}} ...)]
• hundrevis: [De to mennene hadde hentet Cosette hos frukthandlersken i Chemin-Vertgaten, der Fauchelevent hadde brakt henne kvelden før. Cosette hadde vært der i fire og tyve timer uten å skjønne noget av det hele, og hun satt der stille og skalv. Hun skalv slik at hun ikke hadde kundet gråte. Hun hadde hverken spist eller sovet. Frukthandlersken hadde stilt henne hundrevis av spørsmål, men fikk ikke annet svar enn et trist blikk. Cosette hadde ikke røpet noget av alt det hun hadde hørt og sett de siste to dagene. Hun følte at det var en krisetid, og at hun måtte «være fornuftig». Hvem har vel ikke merket den veldige makt som ligger i de tre ordene hvisket i øret på et barn som er skremt: «Ikke si noget!» Frykten er stum. Dessuten kan ikke nogen holde på en hemmelighet slik som et barn. Men da hun efter disse triste fire og tyve timene fikk se Jean Valjean igjen, satte hun i et slikt gledesskrik at den som hørte det, måtte ta det for skriket fra en som slapp ut av noget skrekkelig. ({{page|56}} ...)]
• hundreåringen: [«Han er død!» ropte oldingen med skrekkelig røst: «Å, den røveren!» – Så var det som om en omskapning gjorde hundreåringen rank som en ung mann. – «De er lege, ikke sant?» sa han. «Si mig først en ting. Han er død, ikke sant?» Legen som var blitt grepet av engstelse, tidde stille. – Gillenormand vred hendene og satte i en fryktelig latter. «Han er død! Han er død! Han har latt sig slå i hjel på barrikaden! Av hat til mig! Det er mot mig han har gjort det. Å, din bloddrikker! Slik skulde han komme tilbake til mig. Vé mig! Han er død!» – Han gikk bort til vinduet, lukket det helt op, som om han holdt på å bli kvalt, og der stod han og talte ut mot gaten og mørket. ({{page|189}} ...)]
• hundset: [ningen av, stakk, luket, vannet og gikk omkring blandt blomstene med et godt sørgmodig og mildt uttrykk, nogen ganger stod han fordrømt og urørlig i timevis mens han lyttet til en fugl som sang i et tre, et barn som småpratet i et hus, eller han stod og stirret på et gress-strå der det hang en duggdråpe som solen fikk til å funkle lik en rubin. Han levde meget fattigslig og drakk heller melk enn vin. En småunge kunde få ham til å gi efter, tjenestepiken hundset ham. Han var så blyg at han næsten var sky, gikk sjelden ut og så ikke andre hos sig enn de fattige som banket på ruten til ham, og presten, abbed Mabeuf, en gammel, bra mann. Men om nogen av byens folk eller fremmede som var nysgjerrige efter å se tulipanene og rosene, kom og ringte på, åpnet han døren med et smil. Det var «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• hunfauns: [en ung hunfauns muntre fart. Zephine og Dahlia, som ({{page|105}} ...)]
• hungeren: [Marius hadde opdaget at hun het «Ursula». Først var det meget. Da det hadde gått tre uker, vilde han vite mer. Han vilde vite hvor hun bodde. Han gjorde da sin tredje feil: Han fulgte efter «Ursula». Hun bodde i Vestregate, i den ensomste delen, i et nytt treetasjes, fordringsløst hus. Fra da av kunde Marius til lykken å se henne i Luxembourg-parken legge lykken å følge henne hjem. – Hungeren vokste. Nu vilde han også vite hvem hun var. En kveld han hadde fulgt dem hjem og sett dem gå inn porten, gikk han efter og spurte modig portneren: «Var det herren i første etasje som nettop kom hjem?» – «Nei,» svarte portneren, «det var herren i tredje etasje.» Dette hellet gjorde Marius dristigere. – «Ut til gaten?» – «Ja, gården er jo bygget til gaten.» – «Og hvad er han for noget?» – «Rentenist; en god mann som gjør godt mot fattigfolk ennu han ikke er rik.» – «Hvad heter han?» spurte Marius. – Portneren så op og sa: «Er herren kanskje opdagelsesbetjent?» Marius følte sig temmelig flat, men stråleglad. Det gikk fremover. – «Godt,» tenkte han. «Jeg vet at hun heter Ursula, at hun er datter av en rentenist og at hun bor i Vestregate i tredje etasje.» ({{page|201}} ...)]
• hungrig: [var en hungrig som fulgte efter et bytte uten å vilde la det se ut slik, mens byttet var vart og vaktsomt. Den som prøvde å slippe vekk, så dårlig og fattigslig ut; den som prøvde å fakke ham, var høi og kraftig, så barsk ut, og måtte være en hård motstander. Den første, som følte han var den svakeste, undgikk den andre, men i et slags innett raseri; den som hadde kundet se inn i øinene på ham, vilde ha sett flyktningens mørke fiendskap og alle truslene frykt kan romme. ({{page|189}} ...)]
• hunnen: [kårlig frem og næsten uten å våge å tilstå for sig selv at hun samtidig tenkte på Marius, gav hun sig til å se på disse fuglene, denne familien, denne hannen og denne hunnen, denne moren og disse små med den dype uroen som synet av et rede vekker i en jomfrusjel. ({{page|123}} ...)]
• hurtige: [Plutselig lød det midt i den uhyggelige stillheten en klar, munter, ung stemme, som syntes å komme fra Saint-Denisgaten og som til en gammel folketone sang en vise som endte med et skrik som lignet et hanegal. De trykket hverandre i hendene. – «Det er Gavroche,» sa Enjolras. – «Han advarer oss.» sa Combeferre. Hurtige skritt lød gjennom den mennesketomme gaten, en så en skikkelse som klatret over omnibusen rappere enn en bajas, og Gavroche hoppet ganske andpusten ned i barrikaden og sa: «Børsen min. Nu kommer de.» Det var som om et elektrisk støt gikk gjennom hele barrikaden, og en hørte lyder av hender som grep om geværer. – «Vil du ha min karabin,» sa Enjolras til gaminen. – «Jeg vil ha den store børsen,» svarte Gavroche og grep Javerts gevær. ({{page|84}} ...)]
• hurtigere: [Så var det altså slutt. Løsningen hadde kommet meget hurtigere enn nogen kunde våget å håpe. Det mennesket som tynget på skjebnen, blev borte. Han gikk sin vei av sig selv, frivillig. Uten at han, Jean Valjean, hadde gjort noget for det, uten at det var hans skyld, skulde «dette mennesket» til å dø. Kanskje var han alt død. – Her gjorde han i feber visse overslag. – Nei. Han er ikke død ennu. Brevet er åpenbart skrevet for at Cosette skulde lese det imorgen. Efter de to salvene mellem klokken elleve og tolv, har det ikke vært noget å høre. Barrikaden vil ikke bli angrepet for alvor før i dagningen; men det er det samme; når «dette mennesket» først er med i denne krigen, er han fortapt; han er grepet av tannhjulene. – Jean Valjean følte sig som utfridd. Han skulde altså igjen bli alene med Cosette. Han hadde ikke nogen medbeiler mer, fremtiden var kommet igjen. Han hadde bare å gjemme det brevet i lommen. Cosette skulde aldri få vite hvor det var blitt av «dette mennesket». «Det er bare å la tingene gå sin gang. Dette mennesket kan ikke slippe vekk. Om han ikke er død ennu, er det iallfall sikkert at han kommer til å dø. For et hell!» ({{page|103}} ...)]
• husardolmaer: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• husarpelsluer: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• husarregiment: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• husbena: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• husenes: [Barrikadens dødskamp skulde til å ta fatt. Alt bidrog til stundens tragiske høihet, tusen hemmelighetsfulle lyder i luften, åndedrettet fra den væbnede massen som satte sig i gang i gater som en ikke så, kavaleriets korte galopp, den tunge larmen fra artilleriet som kjørte frem, geværsalvene og kanontordenen som krysset hverandre i Paris’ gatevirvar, og røken fra kampen som steg gyllen op over takene, fjerne, fryktelige skrik, og truende lyn overalt, stormklokken fra Saint-Merry, som nu lød lik en hulking, årstidens mildhet, den strålende himmelen fylt av sol og skyer, dagens skjønnhet og husenes fryktelige taushet. ({{page|123}} ...)]
• husets: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• husforsidene: [Et lynglimt farvet alle husforsidene i gaten røde, som om døren til en smelteovn brått blev åpnet og lukket. Et forferdelig smell rystet barrikaden. Den røde fanen falt ned. Omnibusstangen var skutt av. Kuler som blev kastet ({{page|84}} ...)]
• husførsel: [Baptistines kloke husførsel. ({{page|11}} ...)]
• husherre: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• husherren: [slik som en ser på et giftig kryp, gikk husherren bort i ({{page|45}} ...)]
• hushjørne: [Hun stod op, bad morgenbønnen og redde op sengen, hun klædde fort på sig, kjemmet håret og satte det op. Så åpnet hun vinduet og så sig rundt til alle kanter i håp om å se litt av gaten, et hushjørne, en gatekrok, der hun kunde speide efter Marius. Men hun kunde ikke se noget utenfor. Bakgården var omgitt av temmelig høie murer, og utenfor var det bare nogen haver. Cosette syntes de havene var heslige; for første gang i livet fant hun blomster stygge. Den minste stumpen av en rennesten hadde hun likt bedre. Hun så isteden op ({{page|123}} ...)]
• hushjørnene: [Jean Valjean fikk med noget strev Javert over den lille skansen i Mondétourgaten, uten å slippe ham et øieblikk. Da de var kommet over barrikaden, var de to ganske alene i den lille gaten. Ingen var å se. Hushjørnene skjulte dem for oprørerne. De likene som var blitt båret vekk fra barrikaden, lå i en fryktelig haug nogen skritt fra dem. I denne haugen av døde så en et gulblekt ansikt med opløst hår, en hånd som var gjennomskutt og et halvnakent kvinnebryst. Det var Éponine. Javert kikket på skrå bort på dette liket og sa halvhøit og ganske rolig: «Jeg synes jeg skulde kjenne den piken der.» – Så vendte han sig mot Jean Valjean, som stakk pistolen inn under armen og så på Javert med et blikk som uten ord sa: «Javert, det er mig.» – Javert svarte: «Ta hevn.» – Jean Valjean tok en kniv op av lommen ({{page|123}} ...)]
• husholdning: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• husholdningen: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• husholdninger: [måten som vi har sett at hans høiærverdighet Bienvenu hadde søsteren sin hos sig. Slike husholdninger med en olding og en gammel pike er slett ikke sjeldne, og det er alltid noget rørende ved å se to svake som støtter sig til hverandre. ({{page|127}} ...)]
• husken: [Mor Thénardier løste småpikene sine, lot dem gå ned av husken og sa: «Mor dere nu alle tre!» Barn i den alderen blir fort kjent med hverandre, og straks efter moret de små Thénardiers og den lille nye sig med å grave huller i jorden. Den nye var meget munter; morens godhet avspeiler sig i barnets munterhet; hun hadde tatt en trepinne og brukte den som spade, og hun gravde med stor iherdighet en grav stor nok til en flue. ({{page|105}} ...)]
• husklyngene: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• husleie: [Så vendte han sig til Hvit igjen og drev på med å klage over at de ikke hadde klær, over at konen var syk og trengte lege og medisin og at de ikke hadde en skilling i huset, over at en kunstner hadde sunket så dypt at han var glad over å få en skilling, over at de ville bli kastet på gaten den neste dagen, blandet med forsikringer om at han stadig preket dyd og moral og gudsfrykt for døtrene og sluttet med å si: «Jeg skylder omtrent seksti francs i husleie.» – Jondrette løi. Selv for et år vilde det ikke vært mere enn førti francs, og Marius hadde betalt for et halvår. – Hvit tok fem francs op av lommen og la dem på bordet. Jondrette fikk tid til grettent å hviske til den eldste datteren: «Kjeltring! hvad vil han jeg skal gjøre med fem francs. Det er ikke engang nok for stolen og ruten. Ikke engang til omkostningene.» ({{page|217}} ...)]
• huslengder: [Efter råd fra den vakten som hadde hatt øie med strøket mot Hallene, hadde Enjolras av frykt for overfall bakfra tatt en alvorlig avgjørelse. Den trange utgangen gjennom Mondétourgaten, som hittil hadde vært åpen, blev barrikadert. Til det blev brolegningen brutt op i ennu et par huslengder. Den slags barrikader bygget mot tre gater, Chanvreriegaten, til venstre Cygnegaten og Petit-Truanderiegaten, og til høire mot Mondétourgaten, var virkelig næsten uinntagelige; men de var også skjebne- ({{page|123}} ...)]
• huslærer: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• hustakene: [De kjempet bryst mot bryst, fot mot fot, med pistolskudd, sabelhugg, neveslag, på langt hold og nær ved, oppe og nede, overalt, fra hustakene, fra vertshusvinduene, fra kjellergluggene, der nogen hadde sneket sig ned. Det ({{page|123}} ...)]
• hustruer: [Folk forskanset sig i husene; hustruer og mødre var engstelige. En hørte ikke annet enn: «Å Gud, han er ikke kommet hjem ennu.» Bare av og til hørte en fjernt ({{page|32}} ...)]
• husveggene: [Det var midt mens han var optatt slik, at Enjolras snakket til ham: «Du er så liten,» sa han, «ingen kan se dig. Gå utenfor barrikaden, smyg dig langs husveggene, gå litt omkring i gatene og kom hit og fortell mig hvad som skjer.» – Gavroche ranket sig. «De små kan altså brukes til noget? Det var da riktig heldig. Jeg skal gå. ({{page|53}} ...)]
• husville: [Gavroche hadde forresten ingen anelse om at han da han den regnfulle natten gav to små husville ly i ele- ({{page|45}} ...)]
• hvadenåheter: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• hvadforno: [Under denne tilbedelsen glemte hun alt, selv det hun skulde gjøre. Plutselig kalte madam Thénardiers barske stemme henne tilbake til virkeligheten: «Hvadforno, ditt nesegrev, har du ikke gått enda! Vent bare. Jeg skal ({{page|344}} ...)]
• hvagjørsådet: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• hvalfiskens: [Gavroches to gjester så sig omkring og fikk en følelse lik den en måtte ha som fant sig innesperret i det store vinfatet i Heidelberg, eller ennu bedre, den Jonas måtte ha i hvalfiskens buk. De fikk se et veldig skjelett som omgav den. Øverst oppe var det en lang brun bjelke ({{page|368}} ...)]
• hvalpene: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• hvelv: [Han bøide sig igjen, rotet i haugen, fjernet det som lå i veien, grep hånden, tok tak omkring armen, fikk hodet gjort fri, trakk i kroppen, og nogen øieblikk efterpå trakk han ned i mørket i hulveien en livløs, eller i hvert fall svimeslått mann. Det var en kyraser, en officer, ja en officer av høi rang; en svær gullepålett stakk frem under kyraset; han hadde ikke lenger nogen hjelm. Et voldsomt sabelhugg hadde rammet ham i ansiktet, der en ikke så annet enn blod. Ellers syntes det ikke som om nogen lemmer var skadet, og ved et lykketreff, om en kan bruke et slikt uttrykk, hadde de døde laget et slags hvelv over ham og reddet ham fra å bli knust. Øinene var lukket. ({{page|299}} ...)]
• hvelvede: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• hverdagsbruk: [Han hadde alltid to drakter, en gammel til «hverdagsbruk» og den andre, ganske nye, til høitid. Begge var sorte. Han hadde bare tre skjorter, en hadde han på, en lå i skuffen og en var hos vaskekonen. Han kjøpte nye når de var slitt ut. I alminnelighet var de fillete, og det fikk ham til å knappe frakken helt op til haken. Det hadde tatt år før Marius hadde nådd til slik overflod, hårde, vanskelige år, nogen å slite sig gjennom, andre å klatre opover. Marius hadde ikke gått trett en eneste gang. Han hadde gjort alt mulig undtagen gjeld. For ham var gjeld første skritt mot trelldom. Heller enn å låne lot han være å spise. Under alle disse prøvelsene følte han sig opmuntret og stundom båret frem av en hemmelig makt han hadde i sig. ({{page|193}} ...)]
• hverdagsklærne: [Det han hadde sett, var ikke et uskyldig barneblikk, det var et hemmelighetsfullt dyp som hadde åpnet sig og plutselig lukket sig igjen. Det kommer en dag da alle unge piker får det blikket. Ve den, som da er der! – Da Marius den kvelden kom hjem til kvistkammeret sitt, så han på klærne sine, og la for første gang merke til det sluskete, usømmelige og uhørt tåpelige ved å gå tur i Luxembourg-parken i «hverdagsklærne», i en utslitt hatt, tykke fettlærsstøvler, lange sorte bukser med blanke knær og en sort frakk som var loslitt på albuene. ({{page|201}} ...)]
• hverv: [har av Gud fått det hverv å preke moral for maven. Og ({{page|105}} ...)]
• hverve: [lar sig hverve; gjelder det friheten, bryter han op brolegningen. Vær på vakt! Når tiden kommer, blir man- ({{page|105}} ...)]
• hvetebolle: [Omtrent samtidig med de to barna hadde et annet par nærmet sig den store dammen. Det var en mann på omtrent femti år som holdt en liten seksåring i hånden. Uten tvil far og sønn. Gutten hadde en stor hvetebolle i hånden. Den gangen hadde ennu nogen av husene omkring i Madamegaten og Enfergaten, nøkler til Luxembourg-parken, så de som bodde der, kunde låse sig inn når portene var lukket. Faren og sønnen kom åpenbart fra et av de husene. – De to småguttene fikk se at «den herren» kom, og gjemte sig ennu bedre. ({{page|123}} ...)]
• hvetebollen: [«La oss gå hjem,» sa faren, «nå angriper de Tuileriene!» Han tok igjen sønnen i hånden. «Fra Tuileriene til Luxembourg-parken er det ikke langt. Snart kommer det til å regne med kuler.» Han så op på skyene. «Kanskje kommer det regnvær også; himmelen blander sig op i det; snart er det ute med den yngre grenen av huset Orléans. La oss skynde oss.» – «Jamen jeg vil se svanene spise hvetebollen,» sa gutten. – «Det vilde være uklokt,» svarte faren. Og han tok med sig den lille storborgeren. Sønnen som sørget over å måtte gå fra svanene, vendte sig flere ganger og så bortover mot dammen til nogen planter skjulte dem for ham. ({{page|123}} ...)]
• hvetebrødet: [Samtidig med svanene hadde imidlertid også de to små omstreiferne nærmet sig hvetebollen som lå og fløt på vannet. Den lille stirret på hvetebrødet, mens den største så efter mannen som gikk. Far og sønn blev borte i det virvaret av alléer som fører frem til den svære stentrappen ut mot Madamegaten. ({{page|123}} ...)]
• hviledag: [dus,» skrek Listolier. — «Det er hviledag idag,» svarte ({{page|105}} ...)]
• hvilepausene: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• hvileplasser: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• hvilesteder: [Da han hadde kommet op i annen etasje, tok han en pust. Alle lidelsesveier har sine hvilesteder. Vinduet ved trappeavsatsen, et skyvevindu, stod åpent. Som i mange gammeldagse hus fikk trappen lys fra og hadde utsikt til gaten. Gatelykten som hang rett ut for huset, skinte svakt inn på trappen, så en kunde spare på lys. ({{page|189}} ...)]
• hviletid: [tvungne hviletid på søn- og helligdager, som i løpet av ({{page|45}} ...)]
• hviletiden: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• hviletimene: [hviletimene som for ham var timer til å gruble i; han ({{page|45}} ...)]
• hvilt: [Hun gikk omtrent et dusin skritt, men bøtten var full og tung, og hun måtte sette den ned på jorden igjen. Hun pustet ut, så løftet hun bøtten på ny og gikk videre, denne gangen litt lenger. Men hun måtte stanse igjen. Da hun hadde hvilt nogen sekunder, tok hun fatt igjen. Hun gikk krum med bøid rygg akkurat som en gammel kone; vekten av bøtten strakte de magre armene; de små våte hendene blev stive og kolde av å holde i jernhanken; rett som det var, måtte hun stoppe op, og hver gang skvalpet det kolde vannet fra bøtten og ned på hennes nakne ben. Dette skjedde dypt inne i en skog om natten ved vinterstid, langt borte fra alle mennesker, og det var et barn på åtte år. Det var bare Gud som så den sørgelige hendelsen. Og sikkert også moren. ({{page|344}} ...)]
• hvine: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• hviner: [spurte en annen. – «Jeg vet ikke, men jeg har med en pille til den om så skulde være.» – «Har du kittKitt brukes til å kline på ruten for å hindre støi når den blir knust. når vi skal knuse ruten?» – «Ja.» – «Gitteret er gammelt,» sa en femte med buktalerrøst. – «Så meget dess bedre,» sa den andre som hadde snakket, «så hviner det ikke når vi sager det over, og lettere blir det også.» ({{page|404}} ...)]
• hvinte: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• hvirvelstorm: [Mens de angrep, merket plutselig kyraserene at de selv blev angrepet. Det engelske kavaleri falt i ryggen på dem. Foran sig hadde de firkantene, bak sig Somerset med fjorten hundre gardedragoner. Somerset hadde på høire fløi den tyske hestegarde, og på venstre fløi Trip med det belgiske tunge rytteri. Det franske rytteri som blev angrepet fra alle kanter, av infanteri og kavaleri, måtte gjøre front til alle sider. Dessuten hadde de bak sig et batteri som tordnet uten stans. Men hvad brydde de sig om det. De var som en hvirvelstorm. Tapperheten lar sig ikke skildre. ({{page|299}} ...)]
• hvirvelsverm: [ungpikestøien, mere yndefull enn summing av bier. De lekte, de ropte på hverandre, de samlet sig i flokk og løp omkring. Nonneslørene våket over latteren langt borte fra, skyggene våket over lysstrålene, men hvad gjorde det. De strålte, de lo. De triste murene hadde sine blendende stunder. De var med i denne vakre hvirvelsverm idet et svakt gjenskjær falt over dem fra all denne gleden. Det var som om et regn av roser falt over denne sorgen. De unge pikene spøkte muntert mens søstrene så på dem; de syndefri la ikke bånd på de uskyldige. Takket være disse barna var det blandt de mange alvorstunge timer én naturlig. De små hoppet og sprang, de store danset. I dette klostret tok selve himmelen del i leken. ({{page|56}} ...)]
• hvislende: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• hvislet: [Det er ikke mulig å si hvad far og datter følte. De grøsset som for et pust fra et dødningehode; de vekslet ikke et ord. Gillenormand hvislet bare ganske lavt og som om han snakket med sig selv: «Det er denne barske hugavens håndskrift.» Tanten gransket papiret, snudde det på alle kanter og la det til slutt tilbake i esken. – Med det samme falt en liten avlang, firkantet pakke i blått papir ut av lommen på frakken. Frk. Gillenormand tok den op og tok av det blå papiret. Det var Marius’ hundre visittkort. Hun gav et til Gillenormand som leste «Baron Marius Pontmercy». Oldingen ringte. Nicolette kom inn. Gillenormand tok og kastet båndet, esken og frakken midt ut på gulvet og sa: «Ta det krammet vekk.» ({{page|140}} ...)]
• hvitaktige: [kroker og hvitaktige flekker. Jean Valjean gikk varsomt ({{page|45}} ...)]
• hviteste: [Marius var på denne tiden en vakker ung mann av middels høide, med tykt svart hår, høi, klok panne, åpne, lidenskapelige nesebor, opriktig og rolig mine, og over hele ansiktet lå noget usigelig stolt, tenksomt og uskyldig. Profilen som var avrundet men fast, hadde noget blidt germansk over sig. Han kunde være enfoldig, men også storslått. Av vesen var han lukket, kold og høflig. Da munnen var meget vakker med de rødeste lepper og de hviteste tenner, mildnet smilet alt det strenge i ansiktet. Det kunde til visse tider være en eiendommelig motsetning mellem den rene pannen og dette vellystige smilet. Øinene var små, men blikket stort. ({{page|201}} ...)]
• hvitetirsdag: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• hvitetirsdager: [Madeleinekirken til Bastilleplassen og fra Bastilleplassen til Madeleinekirken. Det vrimlet av masker på bulevarden. Tross det gikk regnskurer av og til, lot bajasser, narrer og klovner sig ikke skremme vekk. Paris var i godt humør våren 1833. En ser ikke lenger den slags Hvitetirsdager. Nu når alt er blitt karneval, er det ikke mere noget karneval. ({{page|279}} ...)]
• hvitetirsdagsekteskap: [«Hvitetirsdagsekteskap. ({{page|279}} ...)]
• hvithårete: [Til slutt var han blitt dristigere og hadde nærmet sig benken. Men han gikk ikke forbi den av frykt og av omtanke. Han mente at det var uklokt «å vekke farens opmerksomhet». Listig stilte han sig derfor op bak trær og marmorstøtter, slik at han så mest mulig av den unge piken og var minst mulig synlig for den gamle herren. Nogen ganger kunde han stå urørlig halvtimer i trekk i skyggen av en eller annen Leonidas eller Spartacus med en bok i hånden mens han blygt så bort på den unge piken, og hun vendte med et vagt smil profilen mot ham. Mens hun på den naturligste og roligste måte av verden småsnakket med den hvithårete mannen, så hun på Marius med drømmetunge, jomfruelig svermeriske øine. ({{page|201}} ...)]
• hvitkalket: [værelser som før var trukket med gammelt hvitkalket ({{page|11}} ...)]
• hvitlig: [høit oppe på himmelen en slags hvitlig hvelving som kastet ({{page|45}} ...)]
• hvitløk: [Det hindrer dem ikke i å ta fatt på en ny forbrytelse. Brujon var som lamslått av fengslet. Han kunde stå timevis foran vareboden og stirre som en idiot på den skitne prislisten som blev innledet med «hvitløk: 62 centimes» og sluttet med «cigar: 5 centimes». Eller han drev på med å skjelve, hakke tenner mens han sa han hadde feber og spurte om ikke en av de åtte og tyve sengene på sykesalen var ledig. ({{page|306}} ...)]
• hvittjørnen: [Så var det en eftermiddag en av de første dagene av april, alt var varmt, men ennu kjølig, solen hadde sin store feststund, haven utenfor Marius’ og Cosettes vinduer våknet til liv, hvittjørnen holdt på å springe ut, et flor av levkøier bredte sig langs de gamle murene, rød løvemunn stakk frem av sprekkene mellem stenene, og i ({{page|336}} ...)]
• hvorav: [av fem år, hvorav to med dobbelt lenke. Tretten år. I det ({{page|45}} ...)]
• hvori: [svevet Guds ånd over vannene. Og ett hvori han viste ({{page|11}} ...)]
• hvortil: [Men så forlatt dette barnet enn var, hendte det likevel av og til, sånn annen eller tredje hver måned, at han sa: «Ja, nu går jeg for å se til mor.» Så gikk han fra bulevarden, sirkus og Saint-Martinporten, gikk ned til kaiene, over broene, nådde forstedene og La Salpêtrière, og kom hvortil? Ja, akkurat til det dobbeltnummeret 50/52 som leseren kjenner som Gorbeaurønnen. ({{page|119}} ...)]
• hydra: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• hyenemunn: [kommet forbi hjørnet av det siste huset, stanset hun. Å gå forbi den siste butikken hadde vært vanskelig, å gå lenger enn til det siste huset syntes hun var umulig. Hun satte bøtten ned på jorden. Veien lå mørk og øde foran henne. Hun stirret engstelig inn i dette mørket, der det ikke var mennesker, men dyr og kanskje gjengangere. Hun stirret og hørte dyrene gå i gresset og hun så tydelig gjengangere røre sig mellem trærne. Da tok hun bøtten igjen, angsten gav henne mot: «Pøh!» sa hun, «jeg sier at der ikke var mere vann.» Og hun gikk djervt tilbake til Montfermeil. – Men hun hadde ikke gått hundre skritt før hun stanset igjen. Hun så madam Thénardier for sig, den forferdelige madamen med hyenemunn og øine som gnistret av sinne. Barnet så sig rundt med et ynkelig blikk; hvad skulde hun gjøre, hvor skulde hun gå? Foran sig hadde hun synet av madam Thénardier, bak sig hadde hun alle nattens og skogenes spøkelser. Det blev madam Thénardier hun vek unda for. Hun tok fatt på veien til kilden, og hun løp. Hun løp ut av byen, hun løp inn i skogen, hun hverken så eller hørte, og holdt ikke op før hun hadde mistet pusten, men da gikk hun videre, aldeles fra sig selv og var på gråten hele tiden. Hun tenkte ikke, så ikke. Uendelig natt var omkring henne på alle kanter. ({{page|344}} ...)]
• hyggelige: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• hykle: [Denne fremmede, denne ukjente tok sig for Cosette ut som et sendebud fra himmelen og var i det øieblikket det menneske som madam Thénardier hatet mest av alt i verden. Men hun måtte legge bånd på sig. Hun var altfor ophisset til å kunde skjule det, ennu så vant hun var til å hykle fordi hun i alt hun gjorde prøvde å handle som sin mann. Hun skyndte sig med å sende barna til sengs, så spurte hun den gule mannen om «tillatelse» til også å sende til sengs Cosette «som har hatt det slitsomt i dag», la hun til med en moderlig mine. Cosette la sig til å sove med Catherine i armen. Madam Thénardier gikk av og til bort til sin mann som satt i den andre enden av værelset «for å lette sitt hjerte», som hun sa. Hun vekslet med ham nogen ord, som var så rasende at hun ikke våget å si dem høit: «Det gamle dyret! Hvad er det for ({{page|344}} ...)]
• hykler: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• hyklere: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• hyklerne: [disse forskremte hyklerne, hvor de haster med å protestere og å dekke sig.» Han var mild mot kvinnene og de ({{page|11}} ...)]
• hylde: [ytringer. Han vilde ikke møte for å hylde ham ved tilbakereisen fra Elba og nektet å påby offentlig forbønn for ({{page|11}} ...)]
• hylder: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• hylende: [«feierne» som lå på gulvet. Hvit var altså herre over nogen, knektet av andre; mens han knuste dem som lå under ham, og blev kvalt under dem som lå over ham, gjorde han nytteløse sprengtak for å ryste dem av sig. Hvit blev borte i denne fryktelige flokken av røvere, akkurat som et villsvin under en hylende flokk av dogger og støvere. ({{page|217}} ...)]
• hyler: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• hyllen: [få en stol. Min høihet når ikke op til denne hyllen.» ― ({{page|11}} ...)]
• hyllene: [hyllene. Da biskopen var temmelig liten av vekst, kunde ({{page|11}} ...)]
• hylster: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• hylstre: [hylstre og lange sabler. Adjutant Bernard brakte dem keiserens ordre. Ney trakk sabelen og stillet sig i spissen for dem. De veldige eskadroner satte sig i gang. ({{page|299}} ...)]
• hyppig: [Madame Magloire kalte ham hyppig: «Deres høihet». En ({{page|11}} ...)]
• hyrde: [til hyrde. Hvem kjenner forsynets veier.» ― ({{page|11}} ...)]
• hyrdebrevet: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• hyrdemotiver: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• hyrdene: [kom uskadd frem til sine, «gode venner» hyrdene. Han ({{page|11}} ...)]
• hyrder: [gode venner av mig. Gode, ærlige hyrder. De eier en gjet ({{page|11}} ...)]
• hyrdinne: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• hyssinger: [madrassen sin foran vinduet. Det var et kvistvindu på taket av et syvetasjes hus litt utenfor barrikaden. Madrassen lå på tvers og støttet sig med underkanten mot to stenger som blev brukt til tøitørk, og blev på oversiden holdt oppe av to snorer som nedenfor så ut som to hyssinger og som var bundet fast i to spikere i karmen over kvistvinduet. De to snorene tegnet sig mot himmelen som hår. ({{page|123}} ...)]
• hytter: [sulten, men her var iallfall et ly mot kulden. Slike hytter blir vanlig ikke brukt om natten. Han la sig på maven ({{page|45}} ...)]
• håndbaken: [hendig hadde tatt imot med håndbaken. Denne gangen ({{page|45}} ...)]
• håndbevegelse: [Særlig vilde Thénardier ha voldt fysiognomen bry. Visse mennesker trenger en bare å se for å få mistro til dem; de virker skumle fra alle kanter. De virker urolige fra den ene siden, truende fra den andre. De har noget ukjent over sig. En kan ikke svare for hvad de har gjort eller hvad de vil komme til å gjøre. Skyggen i blikket røper dem. Om en ikke hører dem si mere enn et ord eller en bare ser dem gjøre en håndbevegelse, skimter en straks mørke hemmeligheter i deres fortid og fremtid. ({{page|105}} ...)]
• håndgemeng: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• håndgripelig: [Men det var likevel nogen som ennu var nysgjerrige og som tenkte at det kanskje stakk noget annet under dette enn sagnenes vidunderskatter; kanskje et eller annet godt funn, mere virkelig og håndgripelig enn djevelens banknoter, og at veiarbeideren åpenbart hadde fått halvt greie på hemmeligheten. De mest interesserte var skolelæreren og vertshusholderen Thénardier som var venn med all verden og som ikke hadde noget imot å slå lag med Boulatruelle. «Han har vært på galeiene,» sa Thénardier. «Nå, herre Gud, en kan ikke vite hvem som det har vært eller som kommer dit.» ({{page|331}} ...)]
• håndgripelige: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• håndlanger: [om dagen og ellers tok han arbeid som høstkar, som håndlanger, som fjøskar, som arbeidskar. Han gjorde hvad ({{page|45}} ...)]
• håndledd: [formede ankler og håndledd, hvit hud som nettverket av ({{page|105}} ...)]
• håndleddene: [hadde en brun ulldrakt med ermer til håndleddene. Hodet ({{page|45}} ...)]
• håndleddet: [Barnet var blitt optatt av de fremmede, hun stirret på «frøkenen» og holdt op med å gråte. «Gråt da vel, hyl!» hvisket Jondrette, og med det samme kløp han hennne i den dårlige hånden. Alt med en gjøglers ferdighet. Barnet skrek høit. Den elskelige piken som Marius i sitt hjerte kalte «sin Ursula», gikk straks bort til henne og sa: «Stakkars barn.» – «Se der, skjønne frøken, håndleddet blør. Det er en ulykke som hendte mens hun arbeidet ved en maskin; for å tjene seks sous om dagen. Det blir kanskje nødvendig å sette av armen.» – «Virkelig!» sa den gamle herren i skrekk. – Den lille piken som tok ordene for alvor, satte i å skrike av all makt. – «Ja, dessverre, herr velgjører,» svarte faren. ({{page|217}} ...)]
• håndskriftet: [øieblikk hadde trodd det. Hun hadde alltid elsket ham, alltid tilbedt ham. Ilden hadde holdt op å flamme, og hadde ulmet en stund, men hun skjønte godt at den hadde ett sig innover, og nu brøt den frem igjen og omspente hele hennes sjel. Dette heftet var lik en gnist som falt fra den annen sjel ned i hennes, og hun følte ilden blusse op igjen. Hun prentet i sig hvert ord i håndskriftet. «Å ja!» sa hun, «som jeg kjenner det igjen alt sammen! Det er alt det jeg allerede har lest i øinene hans.» ({{page|350}} ...)]
• håndsmening: [håndsmening, ingen plan, ikke noget mål. Han var ikke engang ganske sikker på at det var Javert, og dessuten kunde det godt ha vært Javert uten at Javert visste at han var Jean Valjean. Var han ikke forklædd? Trodde ikke alle at han var død? Men det hadde i de siste dagene hendt meget som tok sig underlig ut. Mere ønsket han ikke. Han var fast bestemt på ikke å vende tilbake til Gorbeaus hus. Lik dyret som er jaget op av leiet, lette han efter et hull der han kunde skjule sig til han kunde finne en ny bolig. ({{page|24}} ...)]
• håndtak: [men der var et par ildbukker av jern, prydet med to håndtak med avslitte sølvforsiringer. Over kaminen hang et ({{page|11}} ...)]
• håndtakene: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• håndtaket: [Montparnasse la til nogen enkeltheter om Babets flukt og sa så: «Men, det er ikke alt!» – Mens Gavroche hørte på, hadde han grepet en stokk som Montparnasse hadde i hånden. Han hadde rent uvilkårlig trukket i håndtaket, og en dolkeklinge hadde kommet til syne: «Å,» sa han og støtte dolken tilbake igjen, «du har tatt med dig gendarmen din forkledd som spissborger.» – Montparnasse blunket med det ene øiet. «For pokker!» svarte Gavroche, «du har tenkt å valse op med kostene?» – «En kan aldri vite,» svarte Montparnasse med likeglad mine. «Det er alltid bra å ha en knappenål på sig.» ({{page|368}} ...)]
• håndtere: [«Ja, jeg har å si dette her. At jeg har vært hjulmaker i Paris, og det hos hr. Baloup. Det er et hårdt yrke. En må alltid arbeide ute i friluft, på gårdsplasser – i skur hos de gode mesterne; aldri i lukkede verksteder, for det krever plass, skjønner De. Om vinteren fryser en slik at en må slå floke med armene for å holde varmen; men mesterne liker det ikke, de sier at det spiller tiden. Å håndtere jern når det ligger is mellem brostenene er hårdt. Det sliter fort op en mann. En blir tidlig gammel i det yrket. Når en er førti, er en ferdig. Jeg var tre og femti, og jeg slet meget ondt. Og så er arbeiderne så ondskapsfulle. Når en skikkelig mann ikke lenger er rent ung, kaller de ham en gammel idiot eller et gammelt fe. Jeg tjente ikke mere enn tredve sous om dagen, de betalte mig så lite som mulig, mesterne utnyttet min alder. Dessuten hadde jeg en datter som var vaskekone ved floden. ({{page|202}} ...)]
• håndtert: [Mens han holdt på med denne delen av hjelpen han ydet den døende, åpnet officeren øinene og sa lavt: «Takk!» Den voldsomme måten mannen hadde håndtert ham på, den friske natteluften, det at han kunde puste fritt, hadde vekket ham av dvalen. Omstreiferen svarte ikke. Han løftet hodet. Han hørte støi av skritt ute på sletten, rimeligvis en eller annen patrulje som nærmet sig. Officeren mumlet, ennu med dødskamp i stemmen: – «Hvem vant slaget?» – «Engelskmennene,» svarte omstreiferen. – Officeren blev ved: «Let efter i lommene mine. Der vil De finne en pung og et ur. Ta det.» Det var alt gjort. Omstreiferen lot som om han gjorde det han blev bedt om, og sa: «Der er ikke noget.» – «Nogen har stjålet fra mig,» svarte officeren, «jeg er lei for det. De skulde ha fått det.» ({{page|299}} ...)]
• håndtrykk: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• håndverker: [Det var en høi mann, halvt bonde, halvt håndverker. ({{page|45}} ...)]
• håne: [runddans med sang, lagt an på å håne de hundre dager. ({{page|105}} ...)]
• hånlatter: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• håpene: [Opprørerne var fulle av håp. Den måten som de hadde slått det nattlige angrepet tilbake på, hadde næsten gjort dem likeglad overfor det angrepet de ventet om morgenen. De ventet på det og smilte. De tvilte ikke mere på et heldig utfall enn på den saken de kjempet for. Dessuten var det klart at de snart vilde få hjelp. De regnet med det. Med den hang til seiersspådommer som er franskmennenes styrke under kamp, delte de dagen som kom i tre avsnitt. Klokken seks om morgenen vilde et regiment som «det var arbeidet med» gå over, klokken tolv vilde hele Paris reise sig; ved solnedgang: revolusjonen. En hørte stormklokken fra Saint-Merry som ikke hadde stanset et øieblikk siden dagen før; bevis for at den andre barrikaden, den store, fremdeles holdt. – Alle disse håpene blev utvekslet fra gruppe til gruppe i en slags munter, mere fryktelig hvisking som minnet om den krigerske summingen i en bikube. ({{page|123}} ...)]
• hårbånd: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• hårdere: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• hårdnakkede: [Stundom til et rovdyr. Jean Valjeans stadige, hårdnakkede fluktforsøk er prov nok for den merkelige virkning ({{page|45}} ...)]
• hårlokk: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• hårlokker: [der, med bredskygget lue, og under den stakk lange, hvite hårlokker frem. Marius la merke til det vakre, hvite håret og så nærmere på denne mannen som gikk langsomt og likesom nedsunket i triste tanker. Underlig nok trodde han å kjenne igjen hr. Hvit. Det var samme håret, samme profilen, samme vesen, men tristere. Men hvorfor gikk han i arbeidsklær? Hvad var meningen med denne forkledningen? Marius blev meget forbauset. Da han fikk summet sig, var det første han tenkte på å følge efter denne mannen; hvem visste om han ikke nu endelig hadde det sporet han lette efter? Iallfall måtte han få se mannen på nært hold og få gåten løst. Men han hadde kommet på det for sent, mannen var der ikke mer. Han hadde gått inn i en tverrgate, og Marius kunde ikke finne ham igjen. Det møtet optok ham nogen dager, så glemte han det. – «Når alt kom til alt,» sa han til sig selv, «var det kanskje ikke annet enn en likhet.» ({{page|217}} ...)]
• hårpynt: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• hårrøttene: [Da han nu så at alt dette virkelig var slutt, at han mistet henne, at hun gled ut av hendene på ham, da han hadde for øinene denne knusende visshet: En annen er hennes hjertes mål, en annen er hennes livs ønske, det er en hun elsker, jeg er bare faren; jeg er ikke til mer; da han ikke lenger kunde tvile, da han sa til sig selv: «Hun går fra mig,» da var den smerten ikke til å holde ut. Å ha gjort alt det han hadde gjort, for å komme dit, og hvad så? Ingen ting! Da skalv han så å si fra hode til fot i oprør mot dette. Han følte like inn til hårrøttene at egenkjærligheten våknet med veldig styrke i ham og jeget hylte i avgrunnen av hans sjel. – Jean Valjean tok skrivemappen op igjen og overbeviste sig selv på ny; han blev stående bøid, som forstenet og stirret på de fire lin- ({{page|103}} ...)]
• hælen: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• hællige: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• hærene: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• hærer: [Alle samstemmer i at den slagplanen han hadde lagt, var mesterlig. Gå like løs på sentrum av de forenede hærer, bryte igjennom og sprenge dem fra hverandre, drive engelskmennene mot Hal og prøisserne mot Tongres, hugge over forbindelsen mellem Wellington og Blücher, ta Mont-Saint-Jean, innta Brussel, kaste tyskerne ut i Rhinen og engelskmennene i havet. For Napoleon lå alt det i dette ene slaget. Så fikk en siden se. ({{page|299}} ...)]
• hærførere: [ningene han hadde gjort, blev til intet. Han samlet tankene og tenkte over alt sammen et sekund. Thénardier var av dem som på et øieblikk kan se klart i en sak. Han skjønte at han nu måtte handle raskt og gå bent på. Han gjorde som de store hærførere i det avgjørende øieblikk som de alene kjenner, han avfyrte plutselig sitt batteri. «Jeg må ha femten hundre francs,» sa han. ({{page|344}} ...)]
• høflige: [«Javel,» svarte den fremmede, «De har rett; hvor er stallen?» – «Jeg skal vise Dem veien, herre,» sa Thénardier med et smil. Han tok lyset, den fremmede tok pakken og stokken, og Thénardier førte ham op på et værelse i annen etasje. Det var et sjeldent flott værelse med mahognimøbler og sengested med omheng av rødt bomullstøi. «Hvad er dette for noget?» sa den fremmede. – «Det er vårt eget bryllupsværelse,» sa verten. «Vi bruker et annet til daglig, konen min og jeg. Her kommer ingen, uten tre eller fire ganger om året.» – «Jeg vilde likeså gjerne ha ligget i stallen,» sa den fremmede barskt. – Thénardier så ikke ut som om han hørte disse lite høflige ordene. Han tente to nye vokslys som figurerte på kaminen, der det brant en temmelig god ild. På kaminen stod det en glasskuppel og under den ({{page|344}} ...)]
• høflighetsformene: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• høflighetslarm: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• høiaktede: [Straks han hadde kommet ut av forværelset til rettssalen, hadde imidlertid statsadvokaten tatt ordet og sagt at det var sørgelig med denne sinnssykdommen hos den høiaktede borgermester i Montreuil-sur-Mer, men det ({{page|277}} ...)]
• høialpene: [| Forrådshytte i Høialpene || style="text-align:right" | 100 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• høid: [En kveld gikk Marius til stevnemøtet gjennom Invalide-bulevarden, som vanlig med hodet høid. Da han svinget rundt hjørnet til Plumetgaten, hørte han nogen som sa like ved siden av ham: «God kveld, herr Marius.» – Han så op. Det var Éponine. ({{page|404}} ...)]
• høidepunkt: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• høiest: [mitra på og høiest oppe, i en slags sol, keiseren med ({{page|45}} ...)]
• høiesteretts: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• høifornemme: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• høihetens: [Når han tenkte på alt dette, gikk hele hans jeg til grunne foran dette høihetens mysterium. Under disse grubleriene svant hovmodet. Han kom stadig tilbake til sig og sitt; han følte sig ussel og ringe, og gråt ofte. Alt det som hadde hendt ham i de siste seks månedene, minnet ham om biskopens fromme påbud, Cosette ved kjærlighet, klostret ved ydmykhet. – nogen ganger om kvelden når tusmørket falt på, den tiden da haven var øde, kunde en se ham ligge på kne midt i alléen ved kapellet, foran det vinduet han hadde sett inn gjennom den natten han kom. Han vendte ansiktet mot det stedet der han visste at hun lå fordypet i sin bønn, den søsteren som «gjorde bot». Han bad, også på kne, foran denne søsteren. Det var som om han ikke våget å knele umiddelbart for Gud. ({{page|56}} ...)]
• høihælte: [Hun hadde en kjole av blekrød ullmusselin, små høihælte, ({{page|105}} ...)]
• høikonservative: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• høilass: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• høilidene: [eier. Det er bøndene i høilidene, de røkter kuene sine ({{page|45}} ...)]
• høimodige: [Hvis di vil ledsage min dater vil di få se en sørglig elendighet, og jeg skal vise Dem attestene mine. Ved synet av disse vil deres høimodige sjel bli rørt til velvilje for sanne filosofer har alltid dype følelser. Tilstå medfølne herre at det må ({{page|217}} ...)]
• høimodighet: [Leserne kjenner de to avisene fra før. Den eldste, et nummer av «Den hvite fanen», for 25. juli 1823. Teksten står tidligere i boken, og der blev det slått fast at Madeleine og Jean Valjean var en og samme person. Den andre var et nummer av «Moniteuren» for 15. juni 1832, som fastslo Javerts selvmord og nedenunder stod en rapport fra Javert til prefekten om at han var blitt tatt til fange i Chanvrerie-gatebarrikaden, og at han skyldte høimodighet fra en av oprørerne at han var i live, han skulde ({{page|351}} ...)]
• høine: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• høiroyalistisk: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• høirøde: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• høirøstete: [gjerne gitt ti år av sitt liv for å få høre denne stemmen og gjemme litt av dens musikk i hjertet. Men alt det blev vekk under jammerklagene og de høirøstete lovtalene fra Jondrette. Det blandet harme inn i Marius’ strålende glede. Han slapp henne ikke med øinene. Han kunde ikke få sig selv til å tro at det var denne guddommelige skapning han så der midt blandt disse motbydelige menneskene i dette fryktelige rommet. Det var for ham som å se en kolibri mellem padder. ({{page|217}} ...)]
• høisangens: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• høisinnet: [Marius måtte som alle andre barn lære noget. Da han slapp ut av tante Gillenormands hender, lot bestefaren ham få en verdig lærer av den reneste klassiske uskyld. Denne barnesjel som holdt på å lukke sig op, kom fra en snerpe til en pedant. Marius gikk skoleårene gjennom og tok fatt på å studere juss. Han var fanatisk og strengt royalistisk. Han holdt ikke meget av bestefaren som fikk ham til å gyse ved sin lystighet og kynisme; og han blev dyster når det gjaldt faren. Forresten var han en ivrig og sindig gutt, edel, høisinnet, stolt, gudfryktig og overspent, hederlig inntil hårdhet, ren inntil skyhet. ({{page|140}} ...)]
• høisletten: [Når en kommer ut av Montfermeil og har nådd til den svingen som veien til Livry gjør, kan en se veien foran sig langt bortover høisletten. Da han kom dit, mente han at han skulde få se mannen og den lille piken. Han stirret også så langt øiet kunde nå, men så ikke noget. Han spurte sig frem igjen og spilte tiden. Folk han møtte sa ham at mannen og barnet som han lette efter, hadde gått av fra veien bortover mot skogen på Gagnykanten. Han skyndte sig efter. ({{page|344}} ...)]
• høistakk: [en høistakk ute på marken. Han gikk slik en stund, hele ({{page|45}} ...)]
• høistammet: [eiendommelig og vakker høistammet busk, med utallige ({{page|105}} ...)]
• høistemt: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• høistemte: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• høistærede: [Marius tok henne i armen og sa forelsket: «Vi snakker forretninger.» – «Det er sant,» sa Cosette, «jeg lukket op vinduet, og så kom det en hel flokk med gråspurv inn i haven. Fugler, ikke masker. Det er askeonsdag i dag, men ikke for fuglene.» – «Jeg har sagt at vi snakker forretninger, gå, kjære lille Cosette, la oss være alene et øieblikk. Vi snakker om tall. Det kommer til å kjede dig.» – «Du har slik et pent halstørklæ i dag, Marius. De er virkelig forfengelig, høistærede. Nei, det kommer ikke til å kjede mig.» – «Jeg forsikrer dig, du vil kjede dig.» – «Nei. For det er dere to. Jeg skjønner ikke noget av det, men jeg vil høre på dere. Når en hører stemmer en elsker, trenger en ikke å skjønne et ord av det de sier. Å være sammen med dere, er alt det jeg ønsker. Altså blir jeg her hos dere. Basta!» – «Kjære, elskede Cosette, det er umulig.» – «Umulig!» – «Ja.» – «Nå,» sa Cosette, «jeg skulde fortalt dere nyheter. Jeg vilde fortalt dere at bestefar sover enda, at tante er til messe, at kaminen i far Fauchelevents værelse ryker, at Nicolette har sendt bud efter feieren, at Toussaint og Nicolette alt har trettet, og at Nicolette gjør narr av Toussaint fordi hun stammer. Men nu får dere altså ikke vite nogen ting. Å, jaså, nå, så det er umulig? De skal få se, at jeg også skal kunde si det er umulig. Og hvem går det da utover? Jeg ber dig, kjære, lille Marius, la mig få lov til å være her hos dere.» – «Jeg forsikrer dig at vi må være alene.» – «Nå ja, men jeg er ({{page|305}} ...)]
• høitflyvende: [Marius hadde falt ned i et åndelig hvepsebol. Om han enn var taus og alvorlig, var han ellers hverken den minst høitflyvende eller dårligst rustede. Han hadde til da ({{page|174}} ...)]
• høitidsfull: [himmelen, den uhyggelige ro i de øde gatene, den truende ubønnhørlige skjebne som nærmet sig, alt dette kastet en høitidsfull ynde over de vers den blide dikter Jean Prouvaire fremsa der i tusmørket. ({{page|53}} ...)]
• høitidsfulle: [Alle holdt pusten. Efter den første sinnsrystelsen hadde fulgt dødsstillhet. Alle i salen følte den høitidsfulle gru som griper folk når noget stort skjer. Rettsformannens ansikt hadde fått et uttrykk av medfølelse og sorg. Han hadde vekslet et hurtig blikk med statsadvokaten og hvisket nogen ord med bisitterne. Han vendte sig nu til tilhørerne og sa i en tone som alle skjønte: «Er det ingen lege her?» ({{page|202}} ...)]
• høitidsfylt: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• høittravende: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• høitærverdige: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• høivristede: [øine, med lange øienhår, små høivristede føtter, vakkert ({{page|105}} ...)]
• høne: [Portnerkonen gav sig med en gammel kniv til å ruske op gresset som vokste mellem de stenene hun kalte fortauet sitt, og mens hun holdt på med dette, brummet hun: «Det er synd. En gammel mann som er så ordentlig. Han er så hvit som en høne.» – Nederst i gaten fikk hun se en av legene i strøket, som gikk forbi; hun tillot sig å be ham gå op: «Det er i tredje etasje,» sa hun til ham. «De kan bare gå rett inn. Da mannen aldri står op av sengen, står nøkkelen alltid i døren.» Doktoren så til Jean Valjean og snakket med ham. Da han gikk ned igjen, spurte portnerkonen: «Nå, herr doktor?» – «Ja, han er meget dårlig.» – «Hvad er det som feiler ham?» – «Alt og ingenting. Det er åpenbart at han har mistet en han er glad i. En kan dø av det.» – «Hvad sa han til Dem?» – «Han sa han hadde det godt.» – «Kommer De igjen, herr doktor?» – «Ja,» svarte lægen. «Men det trengtes at en annen kom enn mig.» ({{page|351}} ...)]
• hønen: [ser for å dekke sig, en velkjent fremgangsmåte. I så fall hadde han medhjelpere, medskyldige, tilfluktssteder dit han uten tvil vilde gå. Alle de omveiene han tok gjennom gatene, tydet på at han ikke var nogen alminnelig borger. Å fengsle ham for tidlig vilde være å drepe «hønen med gulleggene». Og hvilke uheldige følger kunde det vel ha å vente? Javert var ganske sikker på at han ikke kunde slippe vekk. Han gikk derfor efter ham temmelig usikker og gjorde sig selv hundre spørsmål om den mystiske mannen. ({{page|24}} ...)]
• hørerne: [hørerne vakt en mumling som spådde ille for anklagede, en mumling som steg og varte lenger for hver ny uttalelse. Anklagede hadde hørt på dem med det forundrede ansiktet som efter det statsadvokaten sa, var hans beste forsvar. Ved den første erklæringen hørte gendarmene som satt ved siden av ham, at han mumlet mellem tennene. «Jamen var det noget til kar.» efter den andre sa han litt høiere og med en næsten tilfreds mine: «Han var god.» efter den tredje ropte han: «Storartet.» ({{page|202}} ...)]
• hørsel: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• hørtes: [Hvis en kunde tro det som Thénardier sa, hadde han vært soldat; sersjant, sa han. Han hadde rimeligvis vært med i felttoget i 1815 og hørtes ut som om han til og med hadde vært ganske tapper. Vi får snart høre hvorledes det var med det. Skiltet over vertshusdøren hentydet til en krigsdåd han skulde ha utført. Han hadde malt det selv; for han kunde litt av alt; dårlig. ({{page|105}} ...)]
• høste: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• høster: [høster for ham og kjører inn kornet hans.» Til familier ({{page|11}} ...)]
• høstet: [Joly var selve den innbilt syke av yngre årgang. Det han hadde høstet av å studere legekunst, var å bli mere syk enn lege. I tre og tyve-årsalderen trodde han at han var en svekling, og brukte tiden til å se på tungen sin i et speil og føle sig på pulsen når det var uvær. Men ellers var han den lystigste av dem alle. ({{page|174}} ...)]
• høstkar: [om dagen og ellers tok han arbeid som høstkar, som håndlanger, som fjøskar, som arbeidskar. Han gjorde hvad ({{page|45}} ...)]
• høstkulden: [Det måtte grøsse i en når en så disse menneskelige skapningene lenket slik sammen og forsvarsløse mot høstkulden, og utsatt for regn, for sno, for vær og vind som for trær og som sten. Stokkeslagene sparte ikke engang de syke som lå i den bakerste vognen, bundet fast med tau og uten å røre sig, og som syntes slengt dit lik sekker fylt med elendighet. ({{page|319}} ...)]
• høsttiden: [i hæren, døtrene i tjeneste i byen, på høsttiden blir syk ({{page|11}} ...)]
• høstværet: [Så var det en oktobermorgen 1831 at de lokket av det vakre høstværet hadde gått tidlig ut så de i grålysningen var like ved Maineporten. Alt var fred og stillhet. Jean ({{page|319}} ...)]
• høvelflis: [Uten at nærmere forklaring skulde være nødvendig, vil det sikkert være forstått at Jean Valjean efter Champmathieu-saken hadde nyttet den første flukten til å reise til Paris og i tide heve den summen han hadde stående hos Lafitte, og som han hadde tjent i Montreuil-sur-Mer under navnet Madeleine, og at han, da han var redd for å bli tatt igjen, noget som jo også hendte straks efter, hadde gravd pengene ned i skogen ved Montfermeil. Beløpet, seks hundre og tredve tusen francs, alt i sedler, tok ikke større plassen og kunde gjemmes i en eske. Men for å verne esken mot fuktighet hadde han satt den i en eketrekasse fylt med høvelflis. I samme kassen hadde han også lagt den andre skatten sin, biskopens lysestaker. Som nevnt, hadde han tatt dem med sig da han flyktet fra Montreuil-sur-Mer. Den mannen Boulatruelle hadde sett for første gang en kveld, var Jean Valjean. Når Jean Valjean senere trengte penger, gikk han hver gang og hentet nogen der i lysningen i skogen ved Montfermeil. ({{page|245}} ...)]
• høyrebaptistineem: [{{høyre|Baptistine.|3em}} ({{page|11}} ...)]
• høyrebrevet: [{{høyre|Brevet var undertegnet «Thénard».|2em}} ({{page|351}} ...)]
• høyrecosette: [{{høyre|Cosette, 4. juni.»}} ({{page|84}} ...)]
• høyredigne: [{{høyre|Digne, 16. desember 18 . . .|2em}} ({{page|11}} ...)]
• høyreenken: [{{høyre|Enken Balizard.»|2em}} ({{page|217}} ...)]
• høyrefantineem: [{{høyre|Fantine.»|2em}} ({{page|344}} ...)]
• høyregavrocheem: [{{høyre|Gavroche.»|3em}} ({{page|103}} ...)]
• høyrejavertem: [{{høyre|Javert|3em}} ({{page|231}} ...)]
• høyrejondretteem: [{{høyre|Jondrette.|2em}} ({{page|217}} ...)]
• høyremed: [{{høyre|Med aktelse|3em}} ({{page|351}} ...)]
• høyremontreuilsurmer: [{{høyre|«Montreuil-sur-Mer, 25. mars 1823.}} ({{page|344}} ...)]
• høyrep: [{{høyre|P. Fabantou, skuespiller.»}} ({{page|217}} ...)]
• iakttatt: [Bortimot midnatt streifet, eller rettere krøp, en mann ved siden av Ohainhulveien. Efter hele utseendet å dømme var det en av dem vi nettop har skildret, hverken englender eller franskmann, hverken bonde eller soldat, mindre menneske enn vampyr trukket til av liklukten, førte med sig tyveri istedenfor seier, en som hadde kommet for å plyndre Waterloo. Han var klædd i en bluse som lignet en kappe, han var urolig og dristig, mens han gikk fremover så han sig tilbake. Hvem var denne mannen? Natten visste rimeligvis mere om ham enn dagen. Han hadde ingen sekk med sig, men åpenbart store lommer under kappen. Av og til stoppet han, gransket sletten rundt sig for å se om han blev iakttatt; så bukket han sig plutselig, tok i noget som lå stille og urørlig på jorden, reiste sig så op igjen og listet sig vekk. Nogen nattfugler kastet skygger bortover sumpene … ({{page|299}} ...)]
• idealets: [Parisergaminen er ærbødig, spydig og frekk. Han har stygge tenner fordi han lever dårlig og fordi han har dårlig mage, og vakre øine fordi han eier vidd. Om Jehova selv var til stede, vilde han likevel hoppe på ett ben opover trappene til paradiset. Han er flink til å klore sig frem. Han har alle utviklingsmuligheter. Han leker i rennestenen og reiser sig under et oprør; hans frekkhet står sig mot kardesk-ild; det var en gategutt, det er en helt. Dette barnet fra sølen er også idealets barn. Kort sagt og for å samle alt i ett ord: Gaminen er et vesen som morer sig, fordi han er ulykkelig. ({{page|119}} ...)]
• idealisme: [I det virvar av følelser og lidenskaper som forsvarer en barrikade, er alt mulig; der er tapperhet, ungdom, æresfølelse, ildhu, idealisme, overbevisning, spillerens lidenskap og, fremfor alt, glimt av håp. Et av disse glimtene, en av disse vage sitringene av håp fór i det mest uventede øieblikk plutselig gjennom Chanvreriebarrikaden. ({{page|123}} ...)]
• ideelle: [De strålte begge to. De oplevde nu den usigelige og uforlignelige stunden, var på det svimlende høidepunktet der all ungdom og all glede møtes. De var tilsammen ikke førti år. Det var det ideelle ekteskap; de to barna var to lys. De så ikke på hverandre, de beskuet hverandre. Cosette så Marius i en stråleglans; Marius så ({{page|279}} ...)]
• ideer: [forsamlingen av fremskutte menn ideer som endret for ({{page|11}} ...)]
• identitet: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• identiteten: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• idyll: [«Vet du at jeg heter Euphrasie?» – «Euphrasie? Nei, du heter da Cosette.» – «Å, Cosette, det er et stygt navn som de satte på mig da jeg var liten. Men mitt virkelige navn er Euphrasie.» – «Ja vel, men Cosette er ikke stygt.» – «Er det så at du liker det bedre enn Euphrasie?» – «Ja … jo.» – «Så liker jeg det også bedre. Det er sant. Cosette er vakkert. Kall mig Cosette.» – Og det smilet som fulgte ordene, gjorde dem til en himmelsk idyll. En annen gang så hun ham stivt i øinene og ropte: «Herr Marius, De er vakker, De er nydelig, De er åndrik, De er slett ikke dum, De er meget mere kunnskapsrik enn mig, men jeg måler mig med Dem når det gjelder å si de ordene: Jeg elsker dig.» – Marius som var i den syvende himmel, trodde han hørte sang fra en stjerne. – Eller hun gav ham et lite rapp fordi han hostet og sa: «De må ikke hoste, herr Marius. Jeg vil ikke at nogen skal hoste her uten å ha lov av mig. Det er meget stygt å hoste og gjøre mig redd. Jeg vil at du skal være frisk, først og fremst fordi jeg vilde være meget ulykkelig hvis du ikke var frisk. Hvad vilde du jeg da skulde gjøre?» – Det var jo ganske enkelt guddommelig. ({{page|404}} ...)]
• idyllen: [flykte på, som ligner å søke op. Kort: idyllen blev til. ({{page|105}} ...)]
• idyller: [hilser dig. O, Luxembourg, o, de landlige idyller i Madamegaten og Observatoriealléen. O, de svermeriske soldatene! ({{page|105}} ...)]
• idéers: [met steg i lysende syner fremfor ham; han så hver av disse to gruppene; hendelser og mennesker samlet sig i to store kjensgjerninger; republikken gjenskaper borgerrettighetenes herrevelde; keiserdømmet påtvinger Europa de franske idéers herrevelde; han så folkets mektige skikkelse stige frem av revolusjonen, og av keiserdømmet Frankrikes mektige skikkelse. Han tilstod for sig selv at alt det hadde vært av det gode. ({{page|140}} ...)]
• idésammenstillinger: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• idømt: [Nonnene overholder samvittighetsfullt alle store og små kirkelige festdager, og deres ophold i kapellet er uendelige. En gang om uken samles de i kapellet, der priorinnen presiderer, og hver søster skrifter der efter tur med høi røst store og små feil og synder, og blir idømt bot. Men dessuten gjør de selv frivillig bot for småfeil, ({{page|56}} ...)]
• iena: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• ifra: [Da han nu kom inn, fulgte Gavroche ham ganske mekanisk med øinene, mens han beundret geværet; så – med det samme mannen satte sig – fór gaminen brått op. De som til da hadde holdt øie med mannen, vilde ha lagt merke til at han med en underlig opmerksomhet hadde gransket barrikaden og oprørerne; men efter at han kom inn i stuen, hadde han åpenbart falt i tanker og syntes ikke å se noget av det som skjedde. Gaminen nærmet sig denne tankefulle mannen og gav sig til å gå på tåspissene omkring ham, som en går når det er nogen en er redd for å vekke. Samtidig gikk det over hans barneansikt som på en gang var så frekt og så alvorlig, så likeglad og så dypsindig, så lystig og så trist, alle den slags gammelmannsgrimaser som vil si: «Hva? – Det er umulig. – Jeg tar feil. – Jeg drømmer. – Det skulde vel ikke være? – Nei, langt ifra. – Jovisst. – Neida» {{sperret|o. s. v.}} Gavroche stod og vippet på hælene, knyttet begge nevene i lommene, strakte hals som en fugl, skjøv underleppen frem med all den visdommen han kunde legge i den. Han var forbauset, usikker, vantro, overbevist, blendet. Alt arbeidet i ham; instinktet som aner, forstanden som legger sammen. Det var tydelig at noget viktig hadde hendt. ({{page|53}} ...)]
• iføre: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• iført: [Omtrent en time efter gikk Jean Valjean ut iført full nasjonalgardistuniform og fullt væbnet. Portneren hadde i nabolaget lett fått tak i det som han manglet i utrustning. Han bar en ladd børse og en patrontaske full av patroner. Han gikk bortover mot Hallene. ({{page|103}} ...)]
• iførte: [Dagen efter tok Marius til vanlig tid den nye frakken, de nye buksene, den nye hatten, og de nye skoene ut av skapet; han iførte sig denne rustningen, tok på sig hansker – en overdådig luksus – og gikk til Luxembourg-parken. På veien møtte han Courfeyrac, men lot som han ikke så ham. Courfeyrac traff litt efter en venn og sa til ham: «Jeg traff nettop Marius’ fineste hatt og fineste klær med Marius inni. Han skulde nok op til en eksamen. Han så så dum ut.» ({{page|201}} ...)]
• igitur: [Med det samme slo klokken ni. «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente klokken ni og hver time på dagen.» – «Amen,» sa Fauchelevent. – Priorinnen mumlet igjen noget for sig selv, rimeligvis en bønn, og sa så høit: «Mens moder Crucifixion levde, skapte hun omvendelser, efter sin død vil hun gjøre mirakler.» – «Det vil hun,» svarte Fauchelevent. – «Far Fauvent, klostret er blitt velsignet ved moder Crucifixion. Naturligvis kan ikke enhver få dø slik som kardinal de Bérelle som leste messen og døde akkurat da han uttalte ordene: Hanc igitur oblationem. Men tross at moder Crucifixion ikke akkurat ({{page|56}} ...)]
• igle: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• ignorantinerordenen: [Der var i Toulon en skole for slavene, holdt av ignorantinerordenen; der kunde de av disse ulykkelige som hadde ({{page|45}} ...)]
• iherdig: [Den dagen en kvinne som går forbi, lar sitt lys stråle, er du fortapt; du elsker. Du har bare ett å gjøre, tenke på henne så iherdig at hun blir nødt til å tenke på dig. ({{page|350}} ...)]
• ihommearmégaten: [Ved inngangen til I’Homme-Armégaten stoppet drosjen fordi gaten var altfor trang til at kjøretøier kunde komme inn i den. Javert og Jean Valjean steg ut. Kusken gjorde ydmykt «hr. inspektøren» opmerksom på at ullplysjen i vognen var blitt ganske ødelagt av blodet fra den myrdede og av sølen fra morderen. Så meget hadde han skjønt. Han la til at han måtte ha rett til nogen godtgjørelse. Så trakk han skussmålsboken op av lommen og bad herr inspektøren om å være så snill å skrive et bevis for det. – Javert skjøv boken vekk og sa: «Hvor meget skal du ha medregnet ventetid og turen?» – «Det blir syv og en kvart time,» svarte kusken, «og fløielen var ({{page|189}} ...)]
• ilagt: [ilagt, bare til å gjøre ham ennu mere sansesløs. ({{page|45}} ...)]
• ilbud: [Imidlertid måtte statsadvokaten ha en annen Jean Valjean, og da han ikke lenger hadde Champmathieu, tok han Madeleine. Straks efter at Champmathieu var blitt løslatt, lukket statsadvokaten sig inne med rettsformannen. De drøftet «nødvendigheten av å la pågripe borgermesteren i Montreuil-sur-Mer». Rettsformannen hadde efter at den første bevegelsen var over, ikke stort å innvende. Det var nødvendig at retten gikk sin gang. Og dessuten var det sant å si slik, at skjønt rettsformannen var et både godt og klokt menneske, var han på samme tid næsten fanatisk kongetro, og han var blitt støtt over at borgermesteren i Montreuil-sur-Mer da han talte om landgangen i Cannes, hadde sagt «keiseren» og ikke «Buonaparte». Fengslingen blev altså utferdiget. Statsadvokaten sendte den til Montreuil-sur-Mer med ilbud, i galopp, og påla politiinspektør Javert å utføre ordren. ({{page|277}} ...)]
• ilbudet: [Som før nevnt hadde Javert reist tilbake til Montreuil-sur-Mer straks efter at han hadde avgitt vitneprovet. Javert stod op nettop da ilbudet kom med arrestordren. Budet var selv en veløvd politimann som med et par ord satte Javert inn i det som hadde hendt i Arras. Arrestordren som var undertegnet av statsadvokaten, lød slik: «Inspektør Javert har å pågripe hr. Madeleine, borger- ({{page|277}} ...)]
• ildbukker: [men der var et par ildbukker av jern, prydet med to håndtak med avslitte sølvforsiringer. Over kaminen hang et ({{page|11}} ...)]
• ildebrannen: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• ilded: [Laigle satt og grunnet over noget. Så sa han halvhøit: «A.B.C. – det vil si: Lamarques gravferd.» – «Og den høie, lyse, det er Enjolras som sendte bud efter dig,» sa Grantaire. – «Skal vi gå dit?» spurte Laigle. – «Det regder,» sa Joly, «jeg har svoret på å gå i ilded, bed ikke i vadde. Jeg vil ikke bli edda mere forkjølet.» – «Jeg blir,» sa Grantaire, «jeg liker en frokost bedre enn en likvogn.» – «Altså blir vi,» sa Laigle. «La oss drikke. Dessuten kan vi godt være med i oprøret uten å være med i gravferden.» – «Ja, oprør er jeg bed på,» ropte Joly. ({{page|53}} ...)]
• ilder: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• ildhaglen: [Stormkolonnen som var nødt til å trekke sig tilbake, blev stående tett sammenpakket i gaten, uten dekning, men fryktelig, og sendte barrikaden en forferdelig salve. Den minnet om et slikt fyrverkeri der en mengde lyn krysser hverandre og danner en slags bunt. Strålene gikk riktignok ikke loddrett til værs, men vannrett, med en kule eller kardesk i spissen av hver lynstråle og spredte død gjennom denne ildhaglen: Barrikaden lå under den. ({{page|123}} ...)]
• ildnet: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• ildrød: [Gillenormand fikk disse ordene på tvers i halsen og kunde ikke fortsette; han kunde hverken fullføre setningen eller ta den i sig igjen; mens datteren ordnet hodeputen for Marius, uordnet under all den sinnsbevegelsen, styrtet han så fort de gamle benene kunde bære ham ut av soveværelset, skjøv døren igjen bak sig, og ildrød, halvkvalt, skummende, med øinene ut av hodet, stod han ansikt til ansikt med den skikkelige Basque som pusset støvler i forværelset. Han grep Basque i kraven og skrek rasende rett inn i ansiktet på ham: «Ved alle helvetes djevler, de røverne myrdet ham.» – «Hvem, herre?» – «André Chénier!» – «Ja, herre,» sa Basque skremt. ({{page|245}} ...)]
• ildrøde: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• ildskuffe: [Et isgufs stod inn gjennom vinduet og fylte værelset. Tåken trengte inn, og utenfor kunde en se sneen falle. Mannen så sig omkring som for å sikre sig at han ikke hadde glemt noget. Han tok en gammel ildskuffe og kastet asken utover de våte vedstykkene, slik at de blev ganske skjult. Så reiste han sig op igjen, stilte sig med ryggen op mot kaminen og sa: «Nå kan vi ta imot menneskevennen.» ({{page|217}} ...)]
• ildslys: [Men så varsomt enn Cosette gikk frem, la hun ikke merke til at et av dukkebenene stakk frem og at det falt et sterkt ildslys over det fra gruen. Dette røde benet som stakk lysende ut av skyggen, fanget plutselig Azelmas blikk, og hun sa til Éponine: «Se der, søster.» De to småpikene holdt målløse op å leke. Cosette hadde tatt dukken. Éponine reiste sig og gikk, uten å slippe katten, like bort til moren og trakk henne i skjørtet. «La mig være,» sa moren. «Hvad er det du vil?» – «Mor,» sa barnet, «se der.» Og hun pekte på Cosette som var opslukt av det nydelsesrike øieblikket og hverken så eller hørte. ({{page|344}} ...)]
• ildsted: [det travelt ved ildsted og kasseroller ivrig optatt med å ({{page|45}} ...)]
• ildstedene: [gruen og ildstedene: «Ikke noget! og alt det der?» ― ({{page|45}} ...)]
• ildstål: [Det hullet som Gavroche hadde kommet inn gjennom, var næsten ikke synlig utenfra, da det som sagt var under buken på elefanten, og da det var så lite at bare katter og smågutter kunde komme gjennom det. – «La oss nu først si til portneren at vi ikke er hjemme,» sa Gavroche, og med en sikkerhet lik den en viser som kjenner leiligheten sin, grep han i mørket et brett og la det over hullet. Så blev han vekk i mørket. Barna hørte en knitring som fra et ildstål. Fyrstikker fantes ikke den gang. Et plutselig lysskjær fikk dem til å blunke med øinene. Gavroche hadde tent det som blev kalt en voksstabel; den røk mere enn den lyste op, men lot en likevel få en slags forestilling om det indre av elefanten. ({{page|368}} ...)]
• ildånder: [For å danne sig et billede av denne kampen må en tenke sig at det blev tent ild i en haug fryktelig heltemot; og at en stod og så på brannen. Det var ikke en strid, det var lik det indre av en ovn; munnene åndet ut flammer; ansiktene var underlig fremmedartede, ikke noget lignet menneskeskikkelser, de som kjempet der flammet, og det var fryktelig å se disse kampens ildånder tumle sig i denne røde røken. Vi gir avkall på å skildre de skiftende scenene i dette myrderiet. Bare heltedikt har rett til å bruke tolv tusen verslinjer til skildring av et slag. ({{page|123}} ...)]
• ilet: [Han var full av anger og samvittighetsnag, og han tenkte med sorg på at alt det han nu følte, kunde han bare fortelle til en grav. Å! Om faren bare hadde levd, om han hadde hatt ham her, om Gud hadde latt ham leve, som han skulde ha ilet til ham, styrtet til ham og ropt: «Far, her er jeg, her er jeg. Jeg føler som dig. Jeg er din sønn.» Som han skulde ha kysset det hvite hodet, tårevætt håret, trykket hendene, tilbedt klærne og kysset føttene hans. Å, hvorfor hadde faren gått bort så brått, før tiden, før rettferdigheten skjedde fyldest, før sønnen fattet kjærlighet til ham. Men mens det hulket i hjertet hans, blev han samtidig mere virkelig alvorlig, mere virkelig høitidelig, mere sikker i tro og tanker. Det grodde i ham. Han følte en slags naturlig vekst som skyldtes to ting, nye for ham: faren og fedrelandet. ({{page|140}} ...)]
• iliader: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• illesinnet: [«Jeg takker Dem, hr. statsadvokat, men jeg er ikke gal. Det vil De snart få se. De holdt på å gjøre et stor feilgrep; slipp denne mannen løs, jeg opfyller en plikt, jeg er den ulykkelige tidligere slaven. Jeg er den eneste som ser klart her, og jeg sier sant. Det jeg gjør nå, ser Gud som er i det høie, og det er nok. De kan ta mig, her er jeg. Jeg hadde gjort mitt beste. Jeg har skjult mig under et falsk navn; jeg er blitt rik; jeg er blitt borgermester; jeg ville vende tilbake blandt skikkelige mennesker. Men det ser ut som om det ikke lar sig gjøre. Nå, det er meget jeg ikke kan nevne, jeg skal ikke fortelle Dem om mitt liv; en dag får De nok kjennskap til det. Jeg har stjålet fra biskopen, det er sant. Jeg har stjålet fra Lille-Gervais. Det var riktig når det blev sagt Dem at Jean Valjean var et ulykkelig, meget illesinnet menneske. Kanskje var ikke all skylden på hans side. Herrer dommer, et menneske sunket så dypt som jeg, har ikke noget med å gå i rette med forsynet eller gi samfundet råd; men, ser De, den vanæren som jeg har prøvd å slippe fri fra, er meget skadelig. Galeiene skaper galeislaver; stol på det, om De vil. Før jeg kom på slaveriet, var jeg en stakkars bonde, meget enfoldig, nærmest idiot; slaveriet skapte mig om. Jeg var sløv, jeg blev illesinnet. Jeg var en trekloss, jeg blev en ({{page|202}} ...)]
• illgjerninger: [i stand til to slags illgjerninger: først og fremst en brå ({{page|45}} ...)]
• illgjerningsmenn: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• illuminert: [Da Thénardiers vertshus lå i den delen av landsbyen som var nærmest kirken, måtte Cosette hente vann i skogkilden borte på Chelleskanten. Hun så ikke lenger på en eneste av markedsbodene. Mens hun ennu var i Bakergaten og nær kirken, blev veien oplyst av bodene som var illuminert, men snart var den siste lysningen fra den siste boden borte, og det stakkars barnet var i mørke. Hun blev borte i det. Men da en viss uro hadde grepet henne, svingte hun bøtten av alle krefter mens hun gikk videre. Det skapte en støi som det var et slags selskap i. ({{page|344}} ...)]
• illusjon: [livet enn Fantine, som ennu hadde sin første illusjon ({{page|105}} ...)]
• illustrated: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• ilmarsj: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• imor: [Søsteren som ikke kjente noget til avstandene, svarte: «Å, jeg tror nok han kan være her imorgen.» – «Imor- ({{page|202}} ...)]
• improvisjon: [megen improvisjon gjør snart hodet tomt. Sus og dus ({{page|105}} ...)]
• inderligere: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• india: [Det er sikkert at Napoleon gjorde feil under toget til Russland, at Alexander gjorde feil under krigen i India, at Cæsar gjorde feil under krigen i Afrika, at Kyros gjorde feil under krigen mot skyterne og at Javert gjorde feil i dette felttoget mot Jean Valjean. Det var kanskje en feil at det tok så lang tid før han kjente igjen den gamle galeislaven. Det første blikket burde vært nok for ham. ({{page|24}} ...)]
• indien: [«Kongens firkant» for å se på en ny plante nettop kommet fra Indien; navnet husker vi ikke akkurat nu. Den ({{page|105}} ...)]
• indigo: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• indigoen: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• indiske: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• individene: [Hvor er det blitt av dem? De lever alltid. De har alltid levd. De kommer alltid igjen, er gjengangere, er alltid de samme selv om de skifter navn. Individene utryddes, stammen lever videre. ({{page|217}} ...)]
• individet: [«Det mistenkelige individet» kom virkelig bort til Javert der han satt utklædd, og gav ham en almisse. Med det samme løftet Javert hodet, og det støtet som Jean Valjean fikk da han trodde han kjente igjen Javert, det fikk også Javert da han trodde å kjenne igjen Jean Valjean. Men han kunde jo tatt feil der i mørket; Jean Valjeans død var slått fast offentlig; Javert hadde derfor sine tvil, og det alvorlige tvil; og så lenge Javert var i tvil, la han, samvittighetsfull som han var, ikke hånd på nogen. ({{page|24}} ...)]
• industrier: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• infanteri: [Kyraserene hadde ikke hell med sig, for så vidt som de ikke hadde sprengt sentrum. Da alle hadde høidedraget, hadde ingen det, men når alt kom til alt, hadde likevel engelskmennene største delen av det. Wellington hadde landsbyen og den øverste delen av høidedraget, Ney hadde ikke annet enn selve kammen og skråningen. Men engelskmennenes svekkelse syntes uopprettelig. Blodbadet hadde vært forferdelig. Kemp på venstre fløi krevde forsterkning: «Finnes ikke,» svarte Wellington, «han må la sig hugge ned.» næsten i samme stund skjedde det ved et merkelig sammentreff som avspeiler utmattelsen i begge arméer, at Ney bad Napoleon om infanteri, og Napoleon ropte: «Infanteri! Hvor vil han jeg skal ta det fra. Tror han jeg kan skape det?» ({{page|299}} ...)]
• infanteriet: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• infanterister: [Imens hadde Enjolras lyttet og speidet fra plassen sin. Angriperne som uten tvil var lite tilfreds med det første skuddet, hadde ikke gjentatt det. En avdeling infanterister hadde satt sig fast ved utløpet av gaten, bak kanonen. Soldatene brøt op brolegningen og laget en liten lav mur av stenene, et slags brystvern, knapt atten tommer høit og med front mot barrikaden. Ved det ven- ({{page|123}} ...)]
• infusjonsdyr: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• inkassator: [En dag like efter at Magnon hadde gitt Éponine seddelen om Plumetgaten, trengte politiet plutselig inn i Clochepercegaten; Magnon blev grepet, likeså frøken Miss, og alle som bodde i huset, var mistenkt og måtte i garnet. De to småguttene lekte nettop da nede i en bakgård og så ikke noget til hendelsen. Da de vilde gå inn, fant de døren lukket og huset tomt. En lappeskomaker som hadde boden sin like overfor, ropte på dem og gav dem et papir som deres «mor» hadde latt bli igjen til dem. På papiret stod en adresse: «Herr Barge, inkassator, Kongen av Sicilias gate nr. 8.» Skomakeren sa til dem: «Dere bor ikke her lenger. Gå dit. Det er like i nærheten. Første gate på venstre hånd. Bare vis frem papiret og spør om veien.» ({{page|368}} ...)]
• innadvendte: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• innbille: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• innbilning: [Hele dagen var hun i en slags ørske. Hun kunde næsten ikke tenke; tankene var tufset sammen i hjernen hennes; hun kunde ikke gjette noe, hun skalv i håp – om hva? Uklare hendelser. Hun våget ikke å love sig selv noe, og vilde ikke gi avkall på noe. Hun blev blek, og det gikk koldt gjennom henne. Stundom syntes hun det hele bare var innbilning; hun sa til sig selv: «Er det virkelig?» Så følte hun på det høit elskede papiret hun hadde under kjolen. Hun trykket det mot hjertet, følte hjørnene av det mot huden, og hadde Jean Valjean sett henne da, vilde han ha skjelvet ved å se den strålende, ukjente fryd som funklet i øinene på henne. – ({{page|350}} ...)]
• innbilningslandet: [Hele haven lå mellem dem og gaten. Hver gang Marius gikk inn eller ut, rettet han med omhu jernstangen i gitteret slik at ikke noget spor var synlig. Han gikk vanligvis bortimot midnatt, og vendte tilbake til Courfeyrac som stundom la armene overkors og med alvorsmine sa til Marius: «Du skeier ut, unge mann.» En morgen sa han: «Kjære dig, du ser ut som om du bodde på månen, i drømmeriket, i innbilningslandet, i hovedstaden Såpeboble. Hør nu gutten min, hvad heter hun?» ({{page|404}} ...)]
• innblandet: [Det må slås fast og endog legges vekt på at tross Marius hadde utspurt Jean Valjean slik at Jean Valjean hadde sagt: «De krever at jeg skal skrifte for Dem», hadde han dog ikke gjort ham to, tre avgjørende spørsmål. Det kom ikke av at han ikke tenkte på dem, men fordi han var redd for dem. Jondrettes kvistkammer? Barrikaden? Javert? Hvem kunde vite hvor tilståelsene hadde stanset? Jean Valjean lignet ikke en mann som vek tilbake for noget; og hvem vet om Marius, når han først hadde drevet ham frem, ikke ønsket å stoppe ham. Under visse avgjørende hendelser kan det ha hendt oss alle at vi efter å ha gjort et spørsmål, stopper ørene igjen for ikke å høre svaret. Det er særlig når en elsker at en kan være feig slik. Det er ikke klokt til det ytterste å forske ut uhyggelige forhold, særlig når den uløselige siden av vårt liv er skjebnesvangert innblandet. Av Jean Valjeans fortvilede forklaringer kunde det kanskje strømme ut et fryktelig lys, og hvem vet om ikke dette heslige lyset kunde ha gitt gjenskinn selv over Cosette. Hvem visste om det ikke hadde kommet til å falle et slags helvetes lys over dette engleåsynet? Selv et lynglimt er en lynstråle. Så skjebnesvangert er et slikt samliv at uskyldigheten selv kan bli preget av forbrytelsen efter den dunkle lov om lysets tilbakekastning. De reneste ({{page|305}} ...)]
• innblikk: [Det var i virkeligheten også en lidenskap. Samtidig gikk det for sig en eiendommelig endring i hans synsmåter. Det var mange og skrittvise avsnitt i denne endringen. Den historien han fikk innblikk i, forvirret ham. Først blev han som blendet. ({{page|140}} ...)]
• innbruddstyveri: [«innbruddstyveri om natten i bebodd hus». Han hadde ({{page|45}} ...)]
• innbruddsverktøi: [Han stilte de to stolene, en på hver side av bordet, snudde brekkjernet i varmen, satte foran kaminen et gammelt skjermbrett som dekket fyrfatet, gikk så bort i kroken der tauene lå, bøide sig ned som for å granske noget. Marius så nu at det han hadde tatt for en haug tauverk, var en taustige med tretrinn og to jernhaker til å feste den med. Hverken denne stigen eller noget verktøi som lå bak døren, hadde vært der om morgenen. Jondrette hadde åpenbart båret det dit mens Marius var borte. Marius tenkte det var smedverktøi. Hadde han vært litt mere kjent med den slags ting, vilde han ha skjønt at det var innbruddsverktøi. ({{page|217}} ...)]
• innbudt: [En hel del av familien Gillenormands gamle venner var innbudt; alle flokket sig omkring Cosette for å være den første til å kalle henne fru baronesse. Officeren Théodule Gillenormand, nu kaptein, var kommet fra Chartres der han lå i garnison, for å være til stede i fetterens bryllup. Cosette kjente ham ikke igjen. Han som var vant til at kvinner fant ham vakker, husket på sin side ikke Cosette mere enn en annen. – «Å, så riktig det var av mig ikke å tro på den lanséner-historien,» tenkte Gillenormand med sig selv. ({{page|279}} ...)]
• innbundet: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• innbydende: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• innbyggerne: [Bortimot slutningen av oktober samme år (1823) så innbyggerne av Toulon skibet Orion løpe inn på havnen for å reparere et havari det hadde lidd under en svær storm. Orion som senere blev skoleskib i Brest, hørte dengang til Middelhavsflåten. ({{page|331}} ...)]
• innehatt: [han hadde innehatt bispestolen i Digne siden 1806. ({{page|11}} ...)]
• inneholder: [ikke vilde ha brukt dem. Vi hadde drevet det til å lage virkelig vakre glassmykker. Vi kappedes med det en kaller Berlinerstas. Det var jo ikke lett å komme op på høide med det tyske sortglass. Et gross inneholder tolv hundre velformede perler og koster ikke mere enn tre francs.» ({{page|351}} ...)]
• inneslutte: [inneslutte oss i sine bønner. Deres kjære Sylvanie gjør ({{page|11}} ...)]
• inneslutter: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• innett: [var en hungrig som fulgte efter et bytte uten å vilde la det se ut slik, mens byttet var vart og vaktsomt. Den som prøvde å slippe vekk, så dårlig og fattigslig ut; den som prøvde å fakke ham, var høi og kraftig, så barsk ut, og måtte være en hård motstander. Den første, som følte han var den svakeste, undgikk den andre, men i et slags innett raseri; den som hadde kundet se inn i øinene på ham, vilde ha sett flyktningens mørke fiendskap og alle truslene frykt kan romme. ({{page|189}} ...)]
• innfallene: [da like til juni måned. I denne kjelleren her må en jo fyre hele året rundt.» – «Jeg tenkte det ikke var nødvendig.» – «Igjen et av de underlige innfallene.» ({{page|336}} ...)]
• innfallet: [Plutselig stanset han: «Nei, la oss slutte med romansene,» sa han. Med sine katteøine hadde han i et portrom opdaget noget. Det var en person og en ting. Tingen var en håndkjerre, og personen var en mann som sov i den. Kjerrearmene hvilte på brostenene, og mannen lå med hodet på den bakerste kanten av kjerren. Kroppen lå sammenkrøpet på den skrå bunnen og benene rørte ved jorden. Gavroche skjønte med sin verdenskunnskap at mannen var drukken. Det var et eller annet bybud som hadde drukket for meget og som sov hårdt. «Se der,» sa Gavroche, «hvad sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nu tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre sig ypperlig på barrikaden vår.» Mannen snorket. Gavroche trakk forsiktig i kjerren bakfra og i mannen forfra, det vil si i benene. Og efter nogen minutters for- ({{page|103}} ...)]
• innfalne: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• innfelt: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• innflytelsen: [holde henne tilbake, opmuntre henne med noget ytre og strålende. Disse barnslige og samtidig gammelmannsaktige tankene gav ham ved selve deres barnslighet et temmelig riktig syn på den innflytelsen stas har på ungpikesinn. En dag så han en general ride forbi i full gallauniform. Han misunte denne forgylte mannen. Han sa til sig selv: For en lykke det vilde ha vært å kunde ta på sig en slik drakt; om Cosette så ham slik, vilde hun bli blendet; og når han så arm i arm med henne gikk forbi Tuileriene, vilde vakten presentere gevær, og det vilde være nok for Cosette og avholde henne fra å se på unge mennesker. ({{page|319}} ...)]
• innflytning: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• innflytningen: [Da innflytningen var over, ventet byen på å få se ({{page|11}} ...)]
• innfri: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• innfridd: [Marius blev stående i tanker. Endelig hadde han da funnet Thénardier. Den mannen som han så lenge hadde ønsket å finne, han var der. Han kunde nu opfylle pålegget fra oberst Pontmercy. Det var ydmykende at den helten skyldte denne røveren noget, og at den vekselen som faren fra graven hadde trukket på ham, ikke var blitt innfridd før nå. Under den forvirringen hans følelser ({{page|351}} ...)]
• innføre: [I løpet av nogen dager blev Marius og Courfeyrac venner. I ungdommen slutter en sig lett til hverandre og sår gror hurtig. Marius åndet fritt sammen med Courfeyrac, noget som var helt nytt for ham. Courfeyrac kom ikke med nogen spørsmål; det tenkte han ikke engang på. I den alderen sier ansiktene straks alt. Spørsmål er unødvendige. En ser på hverandre og kjenner hverandre. Men en dag kom likevel Courfeyrac brått med et spørsmål. «Det er sant, har De nogen politisk mening.» – «Selvsagt,» sa Marius som følte sig næsten krenket ved det spørsmålet. – «Og hvad er De så?» – «Demokratisk bonapartist.» – «En styrkende avskygning av musegrått,» sa Courfeyrac, og neste dagen tok han Marius med til kafé Musain, hvisket til ham: «Jeg må innføre Dem hos revolusjonen,» og førte ham inn i A.B.C.-vennenes værelse. Han forestilte ham for de andre kameratene idet han hvisket de enkle ordene som Marius ikke skjønte: «En elev.» ({{page|174}} ...)]
• inngang: [Når Jean Valjean gikk ut med Cosette, kledde han sig slik vi har sett, og lignet en tidligere officer. Når han gikk ut alene, var han alltid kledd som en arbeider og brukte en lue som skjulte ansiktet. Var det forsiktighet eller ydmykhet? Begge deler på en gang. Cosette var vant til det gåtefulle i sin tilværelse og la snaut merke til farens særheter. Og Toussaint æret Jean Valjean og fant alt han gjorde, godt og vel. Hun kalte ham en helgen. Hverken Jean Valjean, Cosette eller Toussaint brukte annen inngang enn gjennom porten til Babylongaten. Hvis en ikke opdaget dem gjennom havegitteret, var det vanskelig å gjette at de bodde i Plumetgaten. Porten var alltid lukket. Jean Valjean hadde latt haven som var ganske tilgrodd, ligge ustelt for ikke å tiltrekke opmerksomhet. Han gjorde kanskje en feil med det. ({{page|319}} ...)]
• inngav: [Hvorledes gikk det til at Fauchelevent var der? Hvorfor var han der? Hvad vil han der? Marius tenkte ikke på alt det. Vår egen fortvilelse har det eiendommelige ved sig at vi stiller andre likt med oss selv; derfor var det ham bare naturlig at alle kom dit for å dø: Han tenkte bare på Cosette med tungsinn i hjertet. – Forresten talte ikke Fauchelevent til ham, så ikke på ham, og så ikke engang ut som han hørte det da Marius sa: «Jeg kjenner ham.» – Fauchelevents holdning var en lettelse for Marius, og om vi kunde bruke et slik uttrykk om en slik følelse, den gledet ham. Han hadde alltid hatt en følelse av at det var absolutt umulig å si et ord til den gåtefulle mannen som på en gang både var tvetydig og inngav ham ærefrykt. Dessuten var det nu veldig lenge siden han hadde sett ham; og det gjorde det ennu vanskeligere for Marius med hans fryktsomme, undselige natur. ({{page|123}} ...)]
• inngi: [at barnet ikke er kommet, hvad skal vi nu si til henne?» – Han stod et øieblikk i tanker. – «Gud vil inngi oss det,» sa han. – «Vi kan da ikke lyve,» mumlet søsteren halvhøit. ({{page|277}} ...)]
• inngitt: [I barnedagene hadde han fått sig inngitt restaurasjonens dom over Bonaparte. Og alle den tidens fordommer, interesser og instinkter gikk ut på å forvanske Napoleon. Han blev endog mere avskydd enn Robespierre. Tiden hadde dyktig evnet å nytte ut nasjonens tretthet og mødrenes hat. Bonaparte var blitt et næsten sagnaktig uhyre, og for å gjøre det klart for folket som ({{page|140}} ...)]
• inngjerdingene: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• inngravd: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• inngravert: [29. juli 1714, var inngravert med gullbokstaver på en hvit ({{page|11}} ...)]
• inngrodd: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• inngått: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• innhegnet: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• innhegning: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• innhegningen: [I denne angsten skimtet han plutselig nede i gaten som ennu lå i mørke, en mann som snek sig langs murene og som kom fra Pavéegaten og stanset foran det innelukket som Thénardier så å si hang over. Denne mannen blev litt efter fulgt av en annen som gikk like forsiktig frem, så av en tredje, derefter av en fjerde. Da disse mennene var samlet, løftet en av dem klinken på porten til innhegningen og alle fire gikk inn der og bort til skuret. De var rett under Thénardier. De hadde åpenbart valgt dette stedet for å kunde snakke sammen uten å bli sett av folk som gikk forbi, eller av skiltvakten foran tukthuset nogen skritt borte. Regnet hadde forresten jaget vakten ({{page|368}} ...)]
• innhugget: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• innhyllet: [Og nu da barrikadene var blitt bygget, geværene ladd, skiltvakter utstilt, satt de der alene i disse fryktelige gatene, der ingen la veien lenger, omgitt av disse tause, likesom utdødde husene, der en ikke merket nogen menneskelig bevegelse, innhyllet i tusmørkets voksende skygger, midt i dette mørket og denne stillheten da en føler at et eller annet nærmer sig, noget usigelig tragisk, fryktelig, overlatt til sig, væbnet, faste og rolige, – ventet de. ({{page|53}} ...)]
• innkalt: [den andre halvdelen på Bastille-plassen, det 6. dragonregiment i Célestinerklosteret, hele Louvregården var full av artilleri. Resten av troppene blev holdt klare i kasernene, og dessuten var troppene omkring Paris innkalt. Den engstelige regjering hadde ferdig mot den truende mengden fire og tyve tusen soldater i byen og tredve tusen i nærheten. ({{page|32}} ...)]
• innkjøpene: [Den gamle konen stelte huset og maten og gjorde alle innkjøpene. De levde fattigslig, hadde nok hver dag litt i ovnen, men hadde det ellers som småkårsfolk. Jean Valjean hadde ikke endret noget i værelsets utstyr, når undtas at han hadde satt en tredør istedenfor glassdøren inn til Cosettes alkove. Han gikk alltid med den gule frakken, de sorte knebuksene og den gamle hatten. På gaten blev han tatt for en fattig mann. Det hendte at en eller annen snill kone gav ham en sou. Jean Valjean tok imot sousstykket og bukket dypt. Det hendte også nogen ganger når han møtte en eller annen stakkar som tigget, at han så sig rundt for å sikre sig at ikke nogen la merke til ham, og så stakk han i smug et pengestykke bort i hånden på stakkaren, ofte et sølvstykke og skyndte sig bort. Det hadde sine slemme følger. I strøket begynte han å bli kjent under navnet «tiggeren som gir almisser». ({{page|9}} ...)]
• innkjørselsport: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• innkrevet: [eller kapeller, brylluper o. l. innkrevet biskopen med så ({{page|11}} ...)]
• innlate: [Efter Thénardiers mening hadde det ennu ikke blitt til nogen samtale med Marius. Han hadde måttet trekke sig tilbake, endre kampmåte, opgi en stilling, endre front; men noget viktig var ennu ikke satt i fare, og han hadde fem hundre francs i lommen. Dessuten hadde han stadig noget avgjørende å si, og selv mot baron Pontmercy som var så vel underrettet og vel væbnet, følte han sig sterk. For folk av Thénardiers slag er enhver samtale en kamp. Hvorledes var stillingen i den kampen han nu holdt på å innlate sig i? Han visste ikke med hvem han talte, men han visste hvad han talte om. Han tok et rapt indre overblikk over stridskreftene sine, og efter å ha sagt: «Jeg er Thénardier,» ventet han. ({{page|351}} ...)]
• innleder: [Det kjærligheten innleder, kan bare bli avsluttet av Gud. ({{page|350}} ...)]
• innledning: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• innledningsordene: [Med det samme fikk han se fangen som ikke hadde sagt et ord siden politibetjentene kom, og som stod med bøid hode. «Løs den mannen der!» sa Javert. «Og ingen må gå.» – Da han hadde sagt det, satte han sig myndig ned ved bordet der lyset og skrivesakene ennu stod, tok et stemplet papir op av lommen og gav sig til å skrive rapport. – Da han hadde skrevet de første linjene, de vanlige innledningsordene, så han op og sa: «La den mannen som disse mennene hadde bundet, komme frem.» Politibetjentene så sig omkring. ({{page|217}} ...)]
• innocente: [Å kunde se urolig og verdig ut på én gang, det særmerker i visse vanskelige tilfelle visse karakterer og visse stillinger, særlig prester og nonner. I det øieblikk Fauchelevent kom inn, bar priorinnens ansikt preg av denne dobbeltfølelse. Hun så ellers glad ut, denne yndige og lærde frøken de Blemeur, moder Innocente. ({{page|56}} ...)]
• innocenttorvet: [Enjolras som var en prinsippfast mann, hadde ren allmakt over meningsfellene. Men tross alt knurret de. Enjolras som var fører like ut til fingerspissene, holdt fast på det han hadde sagt, da han hørte knurringen. Han sa høit: «Den som er redd for ikke å være mere enn tredve, må si fra.» Knurringen blev høiere. «Dessuten er det lett nok å snakke om å gå sin vei,» sa en stemme i en av flokkene. «Barrikaden er omringet.» – «Ikke mot Hallene,» sa Enjolras. «Mondétourgaten er fri, og gjennom Prêcheurgaten kan en komme bort på Innocent-torvet.» – «Ja, og der,» sa en annen stemme, «blir en tatt. En faller i hendene på linjen eller nasjonalgardistene. De ser en mann med bluse og lue komme forbi. «Hvor kommer du fra? Var du ikke på barrikaden?» Og så ser de en på hendene. «Du lukter av krutt.» Skutt!» ({{page|123}} ...)]
• innoverbuet: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• innpakket: [Inne i Marius’ værelse blev Fauchelevent stående borte ved døren. Under armen hadde han en pakke som lignet en bok i oktavformat, innpakket i papir. Papiromslaget var grønnlig og så muggent ut. – «Går den mannen alltid omkring slik med bøker under armen,» hvisket frk. Gillenormand til Nicolette, hun brydde sig slett ikke om bøker. – «Nå, ja,» hvisket Gillenormand som hadde hørt spørsmålet, «det er en lærd. Og så? Er det hans skyld? Herr Boulard som jeg en gang kjente, gikk aldri ut uten bøker, slett ikke, og han trykket alltid en eller annen gammel bok slik op til hjertet.» ({{page|245}} ...)]
• innpode: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• innrammet: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• innrede: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• innredet: [Jean Valjean hadde for fremtiden ikke bruk for Toussaint, og så hadde Cosette arvet henne og forfremmet henne til kammerpike. For Jean Valjean var det i Gillenormands hus blitt innredet et vakkert lite værelse, og Cosette hadde så uimotståelig sagt: «Far, jeg ber dig å bo her,» at hun næsten hadde fått ham til å love det. ({{page|279}} ...)]
• innretninger: [Hvorfor stod denne fordelen av kjerren på denne plassen i gaten? For det første for å sperre gaten; og dernest for å ruste aldeles op. I vårt gamle samfunn støter en på mange av den slags innretninger som ikke har bedre grunn til å være der. ({{page|105}} ...)]
• innrømmelser: [tiske rett som blev tilstått ved Ludvig XVIII’s forfatning, ikke var annet enn en gren av den hellige rett, skilt ut fra huset Bourbon og nådigst gitt folket til den dagen da kongen fant det for godt å ta den tilbake igjen. En stor villfarelse som fikk familien til å legge hånden på de garantiene som var gitt i 1814, uten å skjønne at det den regnet for innrømmelser, var folkets erobringer, var dets gode rett. ({{page|299}} ...)]
• innrømmer: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• innsats: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• innsatsen: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• innseilingen: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• innsiden: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• innskibet: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• innskrenkninger: [Vi husker at selve grunnlaget hos Javert, hans element, det rette miljø for ham, det var ærbødighet for all myndighet. Han var helstøpt og tillot hverken innvendinger eller innskrenkninger. For ham var selvsagt den geistlige myndighet den høieste av alle. Han var samvittighetsfull, formell og korrekt på dette område som på alle andre. For ham var en prest et vesen som ikke kan feile, en nonne en skapning som aldri syndet. Da han fikk se søsteren, var det første han tenkte på, å gå sin vei. Imidlertid hadde han også en annen plikt som holdt ham tilbake. Hans neste tanke var å bli og våge et spørsmål. ({{page|277}} ...)]
• innskrift: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• innskriften: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• innskrifter: [side av sengen. Små forgylte innskrifter nederst på billedene oplyste at det ene forestilte biskopen av Saint-Cloude, ({{page|11}} ...)]
• innskyte: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• innsnevring: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• innsprøitning: [Lægen påla henne å tie og sa at hun måtte skånes for alle pinlige sinnsrystelser. Han foreskrev en innsprøitning ren kinin og et middel som gav ro, for det tilfelle at feberen skulde komme igjen til natten. Da han gikk, sa han til søsteren: «Det går bedre. Hvis lykken vil at borgermesteren kommer med barnet imorgen, hvem vet? Det er kriser som bringer slike overraskelser, en har sett at stor glede har stanset sykdommer. Jeg vet godt at dette er en organisk sykdom som er kommet langt, men det er noget hemmelighetsfullt over alt dette. Kanskje kan vi redde henne.» ({{page|202}} ...)]
• innstigningstyveri: [vendte han sig til den anklagede, bad ham høre efter det han nu ville si ham og la til: «De står i en slik stilling at De bør tenke Dem vel om. Den alvorligste mistanke hviler nu på Dem og kan få de mest avgjørende følger. Anklagede, i Deres egen interesse opfordrer jeg Dem for siste gang til å svare tydelig på disse to spørsmålene. – For det første: har De, ja eller nei, krabbet over den hagemuren, brukket ned grenen og stjålet de eplene, det vil si, har De gjort et innstigningstyveri? For det annet, ja eller nei, er De den løslatte galeislave Jean Valjean?» ({{page|202}} ...)]
• innsunket: [Det gikk nogen minutter. Jean Valjean stod urørlig der Basque hadde gått fra ham. Han var veldig blek. Øinene var så hule og så dypt innsunket efter den søvnløse natten at de næsten forsvant. De sorte klærne hadde de kjedelige foldene som vanlig når klær har vært på hele natten. Albuene var hvite av dun, som klede får når det gnis mot bomullstøi. Jean Valjean stod og så ned på det vinduet som solen tegnet for føttene på ham. ({{page|305}} ...)]
• innsunkne: [Hele morgenen var hun sorgtung, talte lite og lå og brettet på lakenet mens hun mumlet med lav stemme noget som kunde være overslag over avstander. Øinene var innsunkne og stive. De syntes næsten utslukte, og så kom det av og til liv i dem og de skinte som stjerner. Hver gang søster Simplice spurte hvorledes det stod til, svarte hun stadig: «Godt. Jeg vil gjerne få tale med hr. Madeleine.» ({{page|202}} ...)]
• innsydd: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• innså: [Barnet hadde lagt hodet mot en sten og sovnet. Han satte sig ved siden av henne og gav sig til å se på henne. Mens han satt der, blev han litt efter litt roligere og vant igjen herredømmet over sig selv. Han innså klart den sannheten som blev grunnlaget for hans liv i fremtiden, at så lenge hun var til og han hadde henne hos sig, trengte han ikke noget bortsett fra henne, heller ikke å frykte noget utenfor henne. Han følte ikke engang at han frøs efter at han hadde tatt frakken av sig for å legge over henne. ({{page|24}} ...)]
• inntagende: [bordet. Dette inntagende skjær av luksus var en yndefull ({{page|45}} ...)]
• inntok: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• inntrykket: [tilbake fra husene, slo ned i barrikaden og såret mange. Inntrykket av denne første salven var isnende. Angrepet var voldsomt og av en natur som kunde få den dristigste til å tenke efter. Det var klart at det var minst et regiment en hadde å gjøre med. ({{page|84}} ...)]
• innvendige: [Da Jean Valjean blev alene, løste han det tauet som gikk rundt livet på fangen og som var knyttet under bordet. Så gav han ham tegn til å reise sig. – Javert adlød med det usigelige smilet som sammenfatter hele den lenkede autoritets overlegenhet. Jean Valjean tok Javert i springremmen som en tar en hest ved grimen, og gikk ut av vertshuset mens han trakk ham efter sig: langsomt, for Javert kunde bare gjøre meget små skritt. Jean Valjean holdt pistolen i neven. Slik gikk han tvers over den innvendige firkanten av barrikaden. Oprørerne som var ganske optatt av det angrepet de ventet, vendte ryggen til dem. Marius som stod ytterst til venstre på barrikaden, var den eneste som så dem gå forbi. Denne gruppen av den dødsdømte og bøddelen svarte til den gravstemningen som hersket i hans sjel. ({{page|123}} ...)]
• innvevde: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• innvidde: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• innviklede: [over ham efter den innviklede og mystiske kraft som ({{page|45}} ...)]
• innvilges: [ansøkninger som skal innvilges, et helt geistlig bibliotek ({{page|11}} ...)]
• innvoller: [og fra den gikk det med mellemrom ut veldige buede ribber; det forestilte ryggrad og ribben; og fra dem hang dryppsten av kalk ned akkurat som innvoller. Her og der så en i krokene store sorte flekker som syntes å være levende og som flyttet sig fort, brått og skremt. Kalk og sten som hadde falt fra ryggen av elefanten, hadde fylt ut buken slik at den var blitt som et gulv å gå på. ({{page|368}} ...)]
• innvåner: [eller ikke, efter at han hadde vært biskop i og innvåner ({{page|11}} ...)]
• innvånerne: [Det var i dagningen da de av innvånerne i Montfermeil som holdt på å lukke op dørene sine op, så en fattig klædd mann gå bortover gaten med en liten sortklædd pike ved hånden; hun bar på armen en dukke med rosenrød kjole. De tok veien til Livry. Ingen kjente mannen. Da Cosette ikke lenger var klædd i filler, var det mange som heller ikke kjente henne. ({{page|344}} ...)]
• innånde: [Marius tenkte sig at samlivet med Cosette alltid skulde være slik; komme hver kveld til Plumetgaten, bøie en av jernstengene i gitteret til side, sitte side om side på benken, se natten falle på med stjerneblink mellem trærne, kjærtegne neglen på tommelfingeren hennes, si du til henne, innånde den samme blomsterduft som hun. Imens drev skyene over hodet på dem. Hver gang vinden suser, fører den bort med sig flere menneskedrømmer enn skyer. ({{page|404}} ...)]
• innæstengt: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• insekter: [en time eller to der med å skjære, luke, stikke hull i jorden til frø. Han var ikke så fiendtlig overfor insekter ({{page|11}} ...)]
• inspirert: [om nordvestvinden, kanskje inspirert av en eller annen ({{page|105}} ...)]
• instinktmessige: [og ta dem på sig igjen; så gikk han inn i skuret med Cosette. Den som flykter, tror aldri at han har gjemt sig godt nok. Barnet som stadig tenkte på madam Thénardier, delte hans instinktmessige trang til å skjule sig best mulig. Cosette skalv og trykket sig inn til ham. De hørte larmen og bråket fra patruljen som undersøkte blindgaten, kolbestøtene mot brolegningen, Javerts rop til de folkene han hadde satt på vakt, og hans eder blandet med ord de ikke kunde skjelne. Da det hadde gått et kvarters tid, syntes det som om dette uværsbulderet holdt på å drive bort. Jean våget ikke å trekke pusten. Han hadde stille lagt hånden over munnen på Cosette. – For øvrig var det en så underlig ro der i ensomheten, at den nære, fryktelige støien ikke engang brakte det minste spor av uro inn til dem. Det var likesom murene var blitt bygget av de døve stenene Skriften taler om. ({{page|24}} ...)]
• institutet: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• instrumentet: [Alt dette hadde gått så raskt for sig at det var forbi før nogen utenfor vertshuset hadde opdaget det. Javert hadde ikke gitt en lyd fra sig. Da han stod bundet til pælen, kom Courfeyrac, Laigle, Joly, Combeferre og andre fra barrikaden løpende til. Javert stod med ryggen mot stolpen og var bundet med tau så fast at han ikke kunde røre sig, nu løftet han hodet med den uforferdede roen til en mann som aldri hadde løiet. – «Det er en politispion,» sa Enjolras. Så vendte han sig mot Javert: «De blir skutt to minutter før barrikaden blir tatt.» Javert svarte hårdt: «Hvorfor ikke straks?» – «Vi må spare på kruttet.» – «Så gjør det med et knivstikk.» – «Spion,» svarte den vakre Enjolras, «vi er dommere, ikke snikmordere.» – Så ropte han på Gavroche. «Og du får gå til arbeidet. Gjør som jeg har sagt.» – «Nå går jeg,» sa Gavroche. – Han stoppet et øieblikk med det samme han skulde gå: «Det er sant. Gi mig børsen hans.» Og la til: «Musikanten kan dere ha, men jeg vil ha instrumentet hans.» – Dermed hilste han med hånden til luen og sprang freidig ut gjennom åpningen i den store barrikaden. ({{page|53}} ...)]
• instrumentveske: [Det var blitt fullt dagslys i værelset, og lyset falt over ansiktet på Madeleine. Tilfeldig kom søsteren til å se op. – «Du store Gud, hr. borgermester,» ropte hun, «hvad er det som har hendt Dem? De har jo ganske hvitt hår.» – «Hvitt!» sa han. – Søster Simplice hadde ikke noget speil; hun lette i en instrumentveske og trakk frem et lite speil som legen brukte for å slå fast at en syk var død og ikke åndet mer. Madeleine tok speilet, så i det på håret sitt og sa: «Ja så menn.» Han sa det likeglad og som om han tenkte på noget annet. Søsteren følte sig lammet av det underlig ukjente som hun syntes lå under alt dette. ({{page|277}} ...)]
• interessen: [Thénardier var klar over at han hadde med en myndig personlighet å gjøre. Det kom som en åpenbaring; han skjønte det straks, snartenkt som han var. Mens han kvelden før drakk med fraktemennene, mens han røkte, sang lidderlige viser, hadde han nyttet tiden til å legge merke til den fremmede, lurt på ham lik en katt, studert ham lik en matematiker. Mannen med den gule frakken hadde ikke kundet gjøre en mine, ikke en bevegelse uten at han så det. Endog før den ukjente så tydelig viste interesse for Cosette, hadde Thénardier ant det. Han hadde snappet op det underlige blikket som den gamle stadig sendte barnet. Hvad kunde denne interessen komme av? Hvem var denne mannen? hvorfor brukte han, som hadde flust med penger, slike elendige klær? Alle disse spørsmålene som han ikke kunde svare på, ergret ham. Han hadde grublet på dem hele natten. Det kunde ikke være Cosettes far. Kanskje var det bestefaren? Men hvorfor sa han da ikke straks hvem han var. Når en har en rett, bruker en den. Denne mannen hadde åpenbart ikke nogen rett til Cosette. Men hvorledes var det så? Thénardier gjettet, ante alt og visste ikke noget. Hvorledes det nå enn var, så gikk han til samtalen med mannen med følelsen av å være sterk fordi han var sikker på at det var en hemmelighet bak alt sammen, og på at mannen ønsket å være ukjent. Det klare, sikre svaret som viste at den hemmelighetsfulle fremmede var hemmelighetsfull av en så enkel grunn, gjorde at han følte sig svak. Han hadde ikke ventet noget slikt. De gis- ({{page|344}} ...)]
• interessere: [Den fremmede stakk begge hendene i de to vestelommene, løftet hodet uten å rette ryggen, men stirret nu på sin side granskende på Marius gjennom de grønne brillene. «Nå vel, herr baron. Jeg skal være kort. Jeg har en hemmelighet å selge Dem.» – «En hemmelighet?» – «En hemmelighet.» – «Som gjelder mig?» – «Litt.» – «Hvad er det for en hemmelighet?» – Marius gransket mannen skarpere og skarpere mens han hørte på ham. – «Jeg skal snakke gratis først,» svarte den ukjente. «De vil snart se at jeg kommer til å interessere Dem.» – «Snakk vekk.» – «Herr baron, De huser hos Dem en tyv og en morder.» – Marius skalv: «Her hos mig. Nei,» sa han. Den fremmede børstet hatten sin med urokkelig ro og sa så: «Tyv og morder. Legg merke til at jeg her ikke snakker om gamle, glemte, foreldede historier, som ({{page|351}} ...)]
• interessert: [Da de nu hadde nådd til en stor plass, pekte han imidlertid op på fire oplyste vinduer på forsiden av en stor, mørk bygning: «Sannelig, De kommer nok i rette tid. De har hell med Dem. De ser de fire vinduene der? Det er rettssalen. Der er lys, så møtet er nok ikke slutt. Saken må ha trukket langt ut, og så har de tatt et aftenmøte. Er De interessert i den saken? Er det en straffesak? Skal De være vitne?» – Han svarte: «Jeg kommer ikke for nogen rettssak, jeg skal bare snakke med en sakfører.» – «Det er noget annet,» sa borgeren. «Se der er porten. Der hvor vakten står. De har bare å gå op den store trappen.» ({{page|202}} ...)]
• intressen: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• invalid: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• invalidekvarteret: [«Hør, herr Pontmercy,» sa han, «hvis De tillater det, vil jeg gjerne komme og se henne. Jeg forsikrer Dem at jeg ønsker det meget. Hvis jeg ikke hadde brydd mig om å se Cosette, vilde jeg ikke ha kommet med den tilståelsen jeg har gjort, jeg vilde ha reist; men fordi jeg ønsker å bli på det stedet der Cosette er og kunde se henne, må jeg ærlig si Dem alt. De skjønner det jeg mener, ikke sant? Det er noget som er lett å forstå. De skjønner hun har vært hos mig i ni år. Først bodde vi i den rønnen ved bulevarden, så i klostret og til slutt nær Luxembourg-parken. Det var der De så henne første gang. De husker nok at hun hadde blå plysjhatt. Så bodde vi i Invalidekvarteret, der det var en have med et gitter rundt, Plumetgaten. Jeg bodde i en liten bakgård der, jeg kunde høre når hun spilte piano. Slik var mitt liv. Vi var aldri fra hverandre. Det varte ni år og nogen måneder. Jeg var som en far for henne, og hun var mitt barn. Jeg vet ikke om De skjønner mig, herr Pontmercy, men å reise min vei nå, ikke se henne mer, ikke snakke med henne mer, det vil bli vanskelig. Hvis De ikke finner det altfor galt, vil jeg gjerne av og til komme her og se Cosette. Jeg skulde ikke komme ofte. Jeg skulde ({{page|305}} ...)]
• invaliden: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• invalideofficerene: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• invalideplassen: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• invalides: [Det gikk en måned og en til. Marius bodde fremdeles hos Courfeyrac. Av en advokatfullmektig som vanket i retten, hadde han fått vite at Thénardier satt i fengsel. Hver mandag sendte Marius fem francs til ham. Marius hadde ikke flere penger og lånte av Courfeyrac. Det var første gangen han lånte penger. Disse ukentlige fem francs var en dobbelt gåte, for Courfeyrac som ydet dem, og for Thénardier som fikk dem. – Marius var forresten trist. Alt var igjen borte for ham; han var på ny kastet ut i dette hemmelighetsfulle mørket, der han famlet i blinde. Et øieblikk hadde han i dette mørket like ved sig sett igjen den unge piken som han elsket, den oldingen som syntes å være hennes far, men med det samme han mente å ha grepet dem, hadde et vindkast fjernet disse skyggene. Ikke en gnist av visshet hadde han fått. Ikke en gjetning var mulig. Han kjente ikke engang det navnet lenger, som han hadde trodd å vite. Men sikkert nok var det, at hun ikke het Ursula. Og at Lerken var et opnavn. Og hvad skulde han tro om gamlingen? Skjulte han sig virkelig for politiet? Han kom til å huske på arbeideren med det hvite håret, som han hadde møtt nær Invalides. Det var nu rimelig at denne arbeideren og Hvit var en og samme mann. Han forkledde sig altså? Denne mannen var både heltemodig og tve- ({{page|306}} ...)]
• iovermorgen: [Cosette stirret ham igjen inn i øinene. «Si mig hvad du tenker på, Marius. Det er noget du tenker på. Si det til mig. Å, si det til mig så jeg kan være rolig i natt.» – «Jeg tenker som så: … Det er umulig at Gud vil skille oss fra hverandre. Vent mig iovermorgen.» – «Hvad skal jeg gjøre helt til da?» sa Cosette. «Du, du er der ute, du kommer og går. Så heldige dere mannfolk er. Jeg, jeg må bli her ganske alene. Å, så lei jeg blir. Hvad er det du skal gjøre imorgen kveld?» – «Det er noget jeg vil prøve på.» – «Så vil jeg be til Gud og tenke på dig hele tiden, for at du må ha hell med dig. Du er min herre og mester. Imorgen kveld skal jeg synge de sangene av «Euryanthe» som du er så glad i og som du en kveld stod og hørte utenfor vinduet. Men iovermorgen må du komme i tide. Jeg venter dig når det blir mørkt, akkurat kl. ni. Å Gud, så sørgelig det er at dagene er så lange. Hører du, når klokken slår ni, er jeg her i haven.» – «Og jeg også.» ({{page|9}} ...)]
• ironiker: [efter svake menneskers syn. Som ironiker og skallet var ({{page|105}} ...)]
• ironisk: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• ironiske: [Courfeyrac satt på en sten ved siden av Enjolras og drev på med å gjøre narr av kanonen, og hver gang den med forferdelig brak hadde sendt ut den uhyggelige skyen som kalles kardesker, mottok han den med ironiske utbrudd: «Du skriker dig hes, stakkars gamle brumlebass, du får mig til å synes synd på dig, du holder leven til ingen nytte. Det er slett ikke torden. Det er hoste.» – Og så lo de rundt omkring ham. – Courfeyrac og Laigle som blev stadig muntrere eftersom faren vokste, lot spøk tjene som mat, og da de ikke hadde vin, skjenket de ({{page|123}} ...)]
• irr: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• irret: [Jondrettes værelse så underlig ut, og Marius skjønte nu hvor det merkelige lyset han hadde sett, kom fra. Et lys stod og brant i en irret stake, men det var i virkeligheten ikke derfra lysskjæret kom. Hele rommet var helt oplyst av et stort fyrfat som stod i kaminen, fylt av flammende kull; det var det fyrfatet madam Jondrette hadde gjort i stand om morgenen. Kullene glødet, fyr- ({{page|217}} ...)]
• isammens: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• isbre: [Hvor stort det er å være elsket! Hvor det er enda større å elske! Hjertet blir heltemodig på grunn av lidenskap. Det rommer bare det som er rent; det støtter sig bare til det som er ophøiet og stort. En uverdig tanke kan ikke lenger spire der mere enn en nesle på en isbre. Den høie og lyse sjel som hever sig over alminnelige lidenskaper og følelser, over verdens skyer og skygger, over galskapene, løgnene, hatet, forfengeligheten, ulykkene, svever i himmelens blå og føler ikke mere av skjebnens dype og underjordiske rystelser enn fjelltoppene føler jordskjelv. ({{page|350}} ...)]
• isen: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• isenkramhandler: [Han hadde knapt hatt tid til å gå nogen skritt bortover gangen, før døren blev åpnet, og det gustne, lure fjeset viste sig i gløtten igjen: «Det var noget jeg glemte,» sa han. «Du må gjøre i stand et fyrfat,» og han kastet bort på bordet det femfrancsstykket han hadde fått av menneskevennen. – «Et fyrfat?» spurte konen. – «Ja.» – «Hvor mange bøtter kull?» – «To store.» – «Det blir tredve sous, og så bruker jeg resten til middagsmat.» – «Nei, så fanden.» – «Hvorfor ikke?» – «Bruk ikke op femfrancsen.» – «Hvorfor ikke?» – «Jeg har bruk for dem til noget jeg skal kjøpe.» – «Hva?» – «Noget.» – «Hvor meget trenger du til det?» – «Er det ikke en isenkramhandler her?» – «I Mouffetardgaten. Hvor meget trenger du til det du skal kjøpe?» – «Omtrent tre francs.» – «Da blir det ikke kjøtt til middag.» – «Det dreier sig ikke om å spise i dag. Vi har altfor meget å gjøre.» – «Javel, skatten min.» – Da lukket Jondrette døren igjen, ({{page|217}} ...)]
• isgufs: [Et isgufs stod inn gjennom vinduet og fylte værelset. Tåken trengte inn, og utenfor kunde en se sneen falle. Mannen så sig omkring som for å sikre sig at han ikke hadde glemt noget. Han tok en gammel ildskuffe og kastet asken utover de våte vedstykkene, slik at de blev ganske skjult. Så reiste han sig op igjen, stilte sig med ryggen op mot kaminen og sa: «Nå kan vi ta imot menneskevennen.» ({{page|217}} ...)]
• ishusgate: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• iskolde: [iskolde og det varmer godt. Det er synd at skinnet er ({{page|45}} ...)]
• isnåler: [Sakføreren gikk fra ham. I løpet av nogen øieblikk hadde han næsten på en gang følt alle mulige sinnsbevegelser. Ordene fra denne likegyldige personen hadde vekselvis gjennomboret hjertet på ham snart med isnåler, snart med glødende kniver. Da han fikk vite at ikke noget var avgjort ennu, pustet han dypt. Men en kunde ikke si om han følte glede eller smerte. ({{page|202}} ...)]
• isspøkelse: [Gaten var tom. Nogen engstelige borgere som skyndte sig hjem, la knapt merke til ham. Hver er sig selv nærmest når det er fare på ferde. Lyktetenneren kom som vanlig for å tenne den lykten som hang like foran porten til nr. 7, og gikk sin vei. Den som hadde sett Jean Valjean der i skyggen, vilde ikke ha tatt ham for et levende menneske. Han satt der urørlig som et isspøkelse. Fortvilelse kan få en til å stivne. En kunde høre stormklokken og en vag uværslarm. Midt under dette hørte en uret på Saint-Paul slå elleve, alvorlig og uten å forhaste sig. – Jean Valjean merket ikke at timene gikk. Han rørte sig ikke. Da lød plutselig et voldsomt smell fra strøket ved Hallene, straks efter kom et ennu voldsommere; det var rimeligvis det førnevnte angrepet på Chanvreriegaten. Denne dobbelte salven som ved sin voldsomhet ({{page|103}} ...)]
• issysletten: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• iste: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• istykkerbrutt: [Klokken to om morgenen blev vakten som var en gammel soldat, avløst av en nyansatt. Litt efter kom mannen med de to hundene, og gikk igjen uten å ha sett annet enn at vakten så meget ung og riktig «bondsk» ut. To timer efter, klokken fire, da avløsningen kom, lå den unge vakten og sov fast utenfor buret. Men Thénardier var der ikke lenger. Lenkene lå istykkerbrutt på gulvet. ({{page|368}} ...)]
• isére: [selger den til dem. Jeg anklager ikke loven, men jeg velsigner Gud. I Isére, i Var, i Øvre og Nedre Alpene har ({{page|11}} ...)]
• italiaporten: [Den enslige vandringsmann som for førti år siden våget sig inn i de avsides strøkene omkring la Salpêtrière og som gikk bortover bulevarden så langt som til Italiaporten, kom til steder der en kunde si at Paris sluttet. Der var ikke øde, for folk ferdedes der. Det var ikke på landet, for der var både hus og gater; det var ikke nogen by, for gatene hadde dype hjulspor som på landeveiene, og gressgrodde var de; det var ikke nogen landsby, husene var for høie til det. Hvad var det da? Det var et bosted der det ikke bodde nogen, det var en ørken der enkelte ferdedes, det var en bulevard i den store byen, en parisergate, villere om natten enn en skog, tristere om dagen enn en kirkegård. ({{page|9}} ...)]
• italiener: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• itu: [var brukket itu. «Se der! den veien har han flyktet. Ned ({{page|45}} ...)]
• ivrigste: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• ivry: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• ixs: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• iår: [vi har iår hatt tyfus, for ({{page|11}} ...)]
• jacqueline: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• jacquesgaten: [Marius gikk langsomt bortover bulevarden til Saint Jacquesgaten. Han gikk i tanker og med bøid hode. Plutselig merket han at nogen puffet til ham i mørket. Han vendte sig og så to piker kledd i filler, en lang og tynn, den andre litt mindre, de fortet sig forbi, forpustede og skremte og så ut som om nogen var efter dem. De kom imot ham, hadde ikke sett ham og hadde puffet til ham da de fór forbi. Marius kunde i tusmørket se de gustne ansiktene, det løse, pjuskete håret, de stygge hattene, de fillete skjørtene og de bare bena. Mens de løp, snakket de til hverandre. Den største hvisket: «Kostene kom; de greide ikke å få mig i saksen.» – Den andre svarte: «Jeg så dem. Og så fløi jeg, fløi, fløi!» ({{page|217}} ...)]
• jaffa: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• jagd: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• jaggu: [han hadde gjemt under blusen, la den i hånden på Thénardier og hvisket til ham: «Det er Javert. Jeg våger ikke å skyte på den mannen. Gjør du?» – «Jaggu.» – «Skyt da!» – Thénardier tok pistolen og rettet den mot Javert. Javert stod tre skritt fra ham, så skarpt på ham og sa: «Trekk ikke av; det klikker.» – Thénardier trakk i avtrekkeren. Pistolen klikket. – «Som jeg sa,» hånte Javert. ({{page|217}} ...)]
• jagu: [«Tholomyès, du er full,» ropte Blachevelle. — «Jagu,» ({{page|105}} ...)]
• jakken: [jakken som beilet til kyskhetsprisen. Den mest troskyldige er stundom den klokeste. Slikt hender. ({{page|105}} ...)]
• jakobinere: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• jakobineren: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• jakobinerne: [ – «Jeg er graver i klostret.» – «Altså en kollega,» svarte mannen. – Fauchelevent som var udannet, men meget slu, skjønte at han hadde å gjøre med en vanskelig kar, en som visste å snu på ordene. Han brummet: «Så er altså far Mestienne død.» – Mannen svarte: «Fullt og helt. Vårherre har slått op i forfallsboken. Turen var kommet til far Mestienne. Far Mestienne er død.» – Fauchelevent tok ganske mekanisk op igjen: «Vårherre …» – «Vårherre,» sa mannen myndig. «For filosofene den evige fader, for jakobinerne det høieste vesen.» – «Skal ikke vi to lære hverandre nærmere å kjenne?» – «Det er alt gjort. De er bonde, jeg er pariser.» – «En kjenner ikke hverandre før en har drukket sammen. Mens en tømmer glasset, tømmer hjertet sig ut. De må komme og drikke et glass med mig. De må ikke si nei til det.» – «Arbeidet først.» – Fauchelevent tenkte: «Alt er tapt.» – De var nu ikke lenger enn et par hjulomdreininger fra sidealléen bort til nonnenes gravsted. Graveren la til: «Hør nu, bonde, jeg har syv unger å fø på. Da de må ha noget å spise, må jeg la være å drikke. Deres sult er en fiende av min tørst.» ({{page|56}} ...)]
• jaktbøsse: [På Saint-Jeantorvet der vaktpostene alt var avvæbnet, hadde Gavroche sluttet sig til en skare som blev ført av Enjolras, Courfeyrac, Combeferre og Feuilly. Næsten alle bar våben. Bahorel og Jean Prouvaire hadde sluttet sig til dem. Enjolras hadde en dobbeltløpet jaktbøsse, Combeferre en av nasjonalgardens geværer, og i beltet to pistoler synlige under frakken som var knappet op, Jean ({{page|45}} ...)]
• jakten: [Marius hadde levd fem år i fattigdom, i mangel, ja til og med i stor nød; men han skjønte nu at han slett ikke hadde lært virkelig elendighet å kjenne. Den hadde han nettop sett. Den som bare har sett mannens elendighet, har i virkeligheten ikke sett noget; en må se kvinnens elendighet. Den som ikke har sett annet enn en kvinnes elendighet, har ikke sett noget, en må se et barns elendighet. Når mannen når til den ytterste grense, når han også til de ytterste midler. Ve da de forsvarsløse vesener omkring ham! Sannhet, ungdom, ære, uskyld, blyghet, jomfruelighet, alt ofres under denne jakten efter utveier, som fører til skjensel og som trives med den. Denne unge piken hadde vist sig for Marius som en utsending fra mørket. ({{page|217}} ...)]
• jakthunds: [Han blev straks rolig igjen og stilte sig med en jakthunds tålmodige raseri på lur bak grushaugen – i et eller annet uklart håp om å få se mannen komme ut igjen, eller kanskje få se andre gå inn. Drosjen som hadde fulgt efter ham, hadde nu stanset like ovenfor på kaien nær brystvernet. Kusken som skjønte at det vilde bli lang ventetid, bandt muleposen på hesten – noget pariserne kjenner godt til da regjeringene ofte setter slike på dem. De få som gikk over Jenabroen, vendte sig før de gikk videre for å se et øieblikk på de to urørlige enkelthetene i landskapet; mannen på stranden og drosjen på kaien. ({{page|189}} ...)]
• jammerklagene: [gjerne gitt ti år av sitt liv for å få høre denne stemmen og gjemme litt av dens musikk i hjertet. Men alt det blev vekk under jammerklagene og de høirøstete lovtalene fra Jondrette. Det blandet harme inn i Marius’ strålende glede. Han slapp henne ikke med øinene. Han kunde ikke få sig selv til å tro at det var denne guddommelige skapning han så der midt blandt disse motbydelige menneskene i dette fryktelige rommet. Det var for ham som å se en kolibri mellem padder. ({{page|217}} ...)]
• jammerlig: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• jamring: [Mens Gavroche gransket voksbruden, vinduet og windsorsåpen, kom det gående to barn av ulike størrelse, ganske bra klædd, og litt mindre enn ham, og som så ut til å være syv og fem år gamle; de dreiet fryktsomt håndtaket på låsen og gikk inn i butikken der de bad om noget, kanskje om hjelp, i en ynkelig mumling som mere lignet en jamring enn en bønn. De snakket begge to på en gang, og det de sa var ikke til å skjønne, fordi gråt kvalte stemmen til den yngste, og fordi kulden fikk den eldste til å hakke tenner. Barberen vendte sig med ({{page|368}} ...)]
• jan: [Jeanne Mathieu, faren Jan Valjean eller Vlajean, visstnok ({{page|45}} ...)]
• jansenist: [Det blev stille en stund. Priorinnen trakk på underleppen som om hun tvilte, så sa hun: «Far Fauvent?» – «Ærverdige moder?» – «De vet at en av mødrene døde imorges.» – «Nei.» – «Men har De ikke hørt klokken?» – «En hører ikke noget i den andre enden av haven.» – «Er det sant?» – «Det er såvidt jeg hører når det blir ringt efter mig.» – «Hun døde i dagningen.» – «Og dessuten blåste ikke vinden mot mig imorges.» – «Det er moder Crucifixion. Nu er hun salig.» – Priorinnen tidde og rørte leppene som i stille bønn, og sa så: «Det er nu tre år siden at en jansenist, madame de Béthune, blev ortodoks bare ved å ha sett moder Crucifixion be.» – «Ja, nu hører jeg dødsklokkeringningen, ærverdige moder.» – «Mødrene har båret henne over i likstuen ved siden av kirken.» – «Ja vel.» – «Ikke nogen annen mann enn Dem kan eller må komme inn i det værelset. Pass godt på. Det skulde ta sig vakkert ut om en mann kom inn i likstuen.» ({{page|56}} ...)]
• januarius: [roper til Sankt Januarius: Faccia gialluta, fa o miracolo, ({{page|105}} ...)]
• jaord: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• japansk: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• jasminene: [plyndret jasminene; en hel bande sommerfugler slo sig ({{page|105}} ...)]
• jasså: [«Hør på mig, Théodule.» – «Jeg hører, tante.» – «Vær opmerksom.» – «Jeg er opmerksom.» – «Jeg skal si dig, Marius reiser av og til bort.» – «Å, jasså nå.» – «Han reiser og er borte om natten.» – «Å hå!» – «Vi vil gjerne vite hvad det er som ligger under.» – Théodule svarte med en herdet manns ro: «Et eller annet skjørt.» – Og la så til med dette dulgte smilet som viser at en er sikker i sin sak: «Et pikebarn.» – «Ja, det er klart,» ropte tanten som syntes det var som talt av selve Gillenormand, og som følte sig fullt overbevist ved at ordet «pikebarn» blev betont akkurat på samme måte som av faren. Hun la til: «Gjør oss en glede. Følg efter Marius. Han kjenner dig ikke, så det vil falle dig lett. Gjelder det et pikebarn, så prøv å få snakke med det pikebarnet; skriv så og fortell oss historien. Det vil more bestefaren.» ({{page|140}} ...)]
• jatter: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• jauziers: [dukker han op i Jauziers, siden i Tuiles. Han skjulte sig ({{page|11}} ...)]
• jeanjacquesgaten: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• jegernes: [Hun gikk bort og la øret mot vindusskodden. Hun syntes det var mannsskritt, men ganske sakte. Hun gikk fort op i annen etasje, åpnet en skyveluke i vindusskodden og så ut i haven. Det var fullmåne og lyst som dagen. Der var ikke nogen. Hun lukket op vinduet. Det var ganske stille i haven, og det hun kunde se av gaten, var like øde som ellers. – Cosette tenkte at hun hadde tatt feil. Hun hadde bare innbilt sig at hun hørte den støien. Det måtte skyldes Webers mørke, vidunderlige kor der en hører knakingen av døde grener under jegernes engstelige trinn. Hun tenkte ikke mere på det. Dessuten var hun ikke særlig redd av natur. ({{page|350}} ...)]
• jeget: [Da han nu så at alt dette virkelig var slutt, at han mistet henne, at hun gled ut av hendene på ham, da han hadde for øinene denne knusende visshet: En annen er hennes hjertes mål, en annen er hennes livs ønske, det er en hun elsker, jeg er bare faren; jeg er ikke til mer; da han ikke lenger kunde tvile, da han sa til sig selv: «Hun går fra mig,» da var den smerten ikke til å holde ut. Å ha gjort alt det han hadde gjort, for å komme dit, og hvad så? Ingen ting! Da skalv han så å si fra hode til fot i oprør mot dette. Han følte like inn til hårrøttene at egenkjærligheten våknet med veldig styrke i ham og jeget hylte i avgrunnen av hans sjel. – Jean Valjean tok skrivemappen op igjen og overbeviste sig selv på ny; han blev stående bøid, som forstenet og stirret på de fire lin- ({{page|103}} ...)]
• jehan: [Jean Prouvaire var ennu litt mildere enn Combeferre. Han kalte sig Jehan, var forelsket, dyrket blomster, spilte på fløite, laget vers, elsket folket, syntes synd på kvinnen, gråt over barnet, blandet sammen tillit til fremtiden og til Gud, lastet revolusjonen for å ha latt et kongelig ({{page|174}} ...)]
• jehova: [Parisergaminen er ærbødig, spydig og frekk. Han har stygge tenner fordi han lever dårlig og fordi han har dårlig mage, og vakre øine fordi han eier vidd. Om Jehova selv var til stede, vilde han likevel hoppe på ett ben opover trappene til paradiset. Han er flink til å klore sig frem. Han har alle utviklingsmuligheter. Han leker i rennestenen og reiser sig under et oprør; hans frekkhet står sig mot kardesk-ild; det var en gategutt, det er en helt. Dette barnet fra sølen er også idealets barn. Kort sagt og for å samle alt i ett ord: Gaminen er et vesen som morer sig, fordi han er ulykkelig. ({{page|119}} ...)]
• jehovas: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• jene: [jene, og det la sig et slikt mørke over hans sjel, som om alt i ham var styrtet sammen. Denne åpenbaringen som fikk vokse i hans tanker, prøvde han med tilsynelatende og fryktelig ro; for det er noget fryktelig når menneskets ro får marmorstatuens kulde. Han målte det forferdelige skrittet hans skjebne hadde tatt uten at han ante det; han kom til å tenke på den frykten han hadde følt sommeren før og som han så lettsindig hadde latt fare; han skjønte det var samme avgrunnen, bare med den forskjellen at Jean Valjean ikke lenger stod ved randen av den, men på bunnen. Og det utrolige og forferdelige var at han hadde styrtet ned i den uten å merke det. Alt hans livs lys var blitt borte, mens han hele tiden trodde han var midt i solen. ({{page|103}} ...)]
• jeniedieu: [Så blev Chenildieu ført inn; som den røde trøien og grønne luen viste, var han livsslave. Han utstod straffen på slaveriet i Toulon, og derfra var han blitt hentet for denne sakens skyld. Det var en liten mann på omkring femti år, livlig, rynket, mager, gul, frekk og febrilsk; der var over hele skikkelsen en sykelig svakhet, men i blikket lå det en veldig styrke. Fellene på slaveriet hadde gitt Chenildieu opnavnet Je-nie-Dieu – «gudsfornekteren». ({{page|202}} ...)]
• jenta: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• jenten: [Hun så politimannen Javert gripe borgermesteren i kraven, hun så borgermesteren bøie hodet. Hun hadde en følelse av at verden skulde forgå. – Javert hadde virkelig grepet borgermesteren i kraven. – «Herr borgermester,» ropte Fantine. Javert satte i å le, en fryktelig latter som blottet alle tennene. «Det er ingen herr borgermester her.» – Jean Valjean prøvde ikke på å frigjøre sig for den hånden som holdt i kraven på frakken hans. Han sa: «Javert …» – Javert avbrøt ham: «Kall mig herr inspektør.» – «Herr inspektør,» svarte Jean Valjean, «jeg vil gjerne si Dem et par ord under fire øine.» – «Snakk ut, snakk høit,» svarte Javert, «med mig taler en høit.» – Jean Valjean hvisket: «Der er noget jeg vil be Dem om …» – «Jeg sa De skulde snakke høit.» – «Men ingen andre enn vi to må høre det …» – «Hvad skiller det mig. Jeg vil ikke høre på det.» – Jean Valjean vendte sig mot ham og sa fort og meget lavt: «Gi mig tre dagers frist, tre dager for å hente barnet til denne ulykkelige kvinnen. Jeg skal betale hvad det skal være. De kan følge mig hvis De vil.» – «Vil du gjøre narr av mig,» ropte Javert, «jeg trodde ikke du var så dum. Du ber om tre dagers frist for å komme dig unda. Du sier det er for å hente barnet til denne jenten. Den var god. Den var sannelig god.» ({{page|277}} ...)]
• jentungene: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• jernaksel: [jernaksel, og til den var festet en svær vognstang, og akselen blev båret av to umåtelige hjul. Det hele virket kraftig, overveldende og uformelig. En kunde tatt det for en ({{page|105}} ...)]
• jernarm: [en tyristikke festet i en jernarm tegnet sig mot den bleke ({{page|45}} ...)]
• jernbane: [benkevogner, bruker en nu jernbane; hvor der da var seilbåter, er der nu dampskib. Nu snakkes det om Fécamp, ({{page|105}} ...)]
• jernbaner: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• jernbeslag: [Le Cabuc løp til døren og banket med dørhammeren. Døren blev ikke åpnet. Han banket på en gang til. Ingen svarte. Han banket igjen. Samme stillheten. – «Er det nogen der,» ropte Le Cabuc. Ikke en lyd. Så grep han børsen sin og gav sig til å slå i døren med kolben. Det var en gammel, lav, hvelvet, smal eketredør med jernbeslag, en ren festningsport. Kolbestøtene fikk huset til å riste, men skadet ikke døren. – Endelig viste det sig lys i et vindu i fjerde etasje, det blev lukket op, og en gammel, gråhåret mann, portneren, stakk sitt redde hode ut og spurte hvad de ønsket. «Lukk op!» sa Le Cabuc. – «Jeg kan ikke det.» – «Lukk op likevel.» – ({{page|53}} ...)]
• jernbjelke: [Plutselig gav trommen signal til stormangrep. Angrepet kom som en orkan. I mørket dagen før hadde angriperne nærmet sig barrikaden lydløst som en kvelerslange. Men nu ved høilys dag var overrumpling i denne brede gaten absolutt umulig; dessuten hadde stormangrepet åpenbart sig, kanonene hadde begynt å brøle, arméen styrtet frem mot barrikaden. Raseriet var nu det rette. En svær linjeinfanteri-kolonne med like mellemrom blandet med nasjonalgardister og borgergardister, og støttet i ryggen av de svære massene en hørte, men ikke så, styrtet inn i gaten i stormskritt, med trommehvirvler og trompetskrall, med felte bajonetter og med skansegraverne i spissen, og uten å bry sig om kulene støtte de mot barrikaden som en jernbjelke mot en mur. ({{page|123}} ...)]
• jernblikk: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• jernbolt: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• jernbåndene: [kjørselsporten, men opdaget at den var spikret igjen både utenfra og innenfra. Så nærmet han sig den store porten med større håp. Den var skrekkelig forfallen, selve dens størrelse gjorde den mindre sterk. Bordene var råtne, jernbåndene – det var ikke mere enn tre av dem – var rustne. Det syntes mulig å bryte gjennom dette skjøre stengselet. Han så efter og opdaget at denne porten ikke var nogen port. Den hadde hverken hengsler eller beslag, hverken lås eller åpning. Jernbåndene gikk tvers over fra den ene siden til den andre uten brudd. Gjennom sprekkene mellem bordene så han svært murverk. Han måtte med skrekk si sig selv at dette som lignet en port, bare var bordkledning utenpå en bygning. Det var lett nok å få løs et bord, men så vilde han stå foran en mur. ({{page|24}} ...)]
• jernduppskoen: [jernduppskoen på stokken, han snudde sig brått, og da ({{page|45}} ...)]
• jernene: [benene hang og dinglet, skuldrene svinget, hodene støtte mot hverandre, jernene klirret, øinene flammet vilt, nevene knyttet sig eller hang slappe som på døde; bak toget skoggerlo en barneflokk. ({{page|319}} ...)]
• jerngitre: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• jerngitterporter: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• jerngrener: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• jerngryte: [jerngryte hang i en krok over ilden og kokte. ({{page|45}} ...)]
• jernhake: [En av vokterne som hadde en jernhake i spissen av stokken sin, så av og til ut som om han vilde rote op i denne haugen av menneskelig søppel. En gammel kone som stod blandt mengden og holdt en liten femårs gutt i hånden sa til ham: «Din slyngel, det der kan du lære av.» ({{page|319}} ...)]
• jernhaker: [Han stilte de to stolene, en på hver side av bordet, snudde brekkjernet i varmen, satte foran kaminen et gammelt skjermbrett som dekket fyrfatet, gikk så bort i kroken der tauene lå, bøide sig ned som for å granske noget. Marius så nu at det han hadde tatt for en haug tauverk, var en taustige med tretrinn og to jernhaker til å feste den med. Hverken denne stigen eller noget verktøi som lå bak døren, hadde vært der om morgenen. Jondrette hadde åpenbart båret det dit mens Marius var borte. Marius tenkte det var smedverktøi. Hadde han vært litt mere kjent med den slags ting, vilde han ha skjønt at det var innbruddsverktøi. ({{page|217}} ...)]
• jernhanken: [Hun gikk omtrent et dusin skritt, men bøtten var full og tung, og hun måtte sette den ned på jorden igjen. Hun pustet ut, så løftet hun bøtten på ny og gikk videre, denne gangen litt lenger. Men hun måtte stanse igjen. Da hun hadde hvilt nogen sekunder, tok hun fatt igjen. Hun gikk krum med bøid rygg akkurat som en gammel kone; vekten av bøtten strakte de magre armene; de små våte hendene blev stive og kolde av å holde i jernhanken; rett som det var, måtte hun stoppe op, og hver gang skvalpet det kolde vannet fra bøtten og ned på hennes nakne ben. Dette skjedde dypt inne i en skog om natten ved vinterstid, langt borte fra alle mennesker, og det var et barn på åtte år. Det var bare Gud som så den sørgelige hendelsen. Og sikkert også moren. ({{page|344}} ...)]
• jernhertugen: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• jernhånd: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• jerninnfatning: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• jernkasse: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• jernkjetting: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• jernklor: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• jernkrokene: [Den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen la den fra sig, løftet begge armene i været og lukket tre ganger hendene uten å si et ord. Det virket som et signal om å gå fra borde. Røverne som holdt fangen, slapp ham; et øieblikk efter var taustigen rullet op og kastet ut av vinduet, festet sikkert i karmen med de to jernkrokene. Fangen syntes ikke å legge merke til det som gikk for sig omkring ham. Det var som han drømte eller bad. Straks stigen var festet, ropte Thénardier: «Kom så, kone,» og styrtet mot vinduet. Men da han vilde stige ut, grep «Grønnskollingen» ham hårdt i kraven. «Å nei!» sa han, «din gamle svindler, efter oss!» – «Efter oss,» hylte røverne. – «Dere er nogen unger,» sa Thénardier, «vi spiller tiden. Polisen er i hælene på oss.» – «Vel,» sa en av røverne, «vi trekker lodd om hvem som skal gå først.» – Thénardier ropte: «Er dere gærne! Er dere tullete! hvad er dette for noget tøis. Spille tiden, hva? Trekke lodd, hva? Det er jo bløtt! trekke korteste strå! Skrive navn! Legge dem i en hatt! – – –» ({{page|217}} ...)]
• jernkyraserer: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• jernnagle: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• jernredskap: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• jernringer: [jernringer rundt, høie søppelhauger og gangdører med eldgamle jerngitter. Når en fra Saint-Denisgaten kom inn i Chanvreriegaten, snevret den sig mere og mere sammen som om en hadde kommet inn i en lang trakt. Gaten var ganske kort og lot til å være sperret ut mot Hallene av en rekke høie hus; en kunde tro at en var i en blindgate, hvis en ikke til venstre og til høire opdaget to mørke ganger som en kunde komme gjennom. Det var Mondétourgaten som på den ene siden munnet ut i Prêcheurgaten og på den andre i Cygnegaten og Petite-Truanderiegaten. Nederst i denne «blindgaten» la en på hjørnet av smuget til høire merke til et hus som var lavere enn de andre og som dannet et fremspring i gaten. Dette huset var bare på tre etasjer og der hadde det i tre hundre år vært et vidkjent vertshus, som hadde gått i arv fra far til sønn. Vertshuset hadde hatt flere navn. Nu het det Korinth. Den siste verten av dynastiet het far Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• jernseng: [I et hjørne av værelset stod en gammel, temmelig dårlig jernseng som søstrene brukte når de hvilte sig. Jean Valjean gikk bort til den, rev på et øieblikk i stykker hodegjerdet som alt var skrøpelig – en lett sak for ham med de musklene – grep med knyttet neve den tykkeste av jernstengene og så på Javert. Javert trakk sig tilbake til døren. Jean Valjean gikk med jernstangen i neven langsomt bort til sengen. Da han nådde den, vendte han sig og sa til Javert med en stemme som knapt kunde høres: «Jeg råder Dem til ikke å forstyrre mig nå.» ({{page|277}} ...)]
• jernsepter: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• jernskodde: [Han tok et ark papir og skrev: «Dette er de to endestykkene av den jernskodde stokken min og det tofrancsstykket stjålet fra Lille-Gervais, som jeg talte om i retten.» Han la sølvpengene og de to jernstykkene på papiret slik at det ville bli det første en fikk se når en kom inn i værelset. Ut av et skap tok han så en gammel skjorte som han rev i stykker. I lerretsstykkene pakket han de to sølvlysestakene. Det var hverken hast eller ophisselse over ham, og mens han pakket inn biskopens lysestaker, spiste han på et stykke grovbrød. Det var rimeligvis brød fra fengslet, som han hadde tatt med da han flyktet. ({{page|277}} ...)]
• jernskoningene: [og gikk inn i værelset igjen. Denne varsomheten var ikke unyttig, for vinduet kunde, som vi vet, sees fra gaten. Han så rundt i værelset; på bordet, stolen og på sengen som ikke hadde vært brukt på tre døgn. Det var ikke spor igjen av uordenen fra den forrige natten. Portnerkonen hadde «gjort rent». Hun hadde tatt ut av asken de to jernskoningene til stokken og tofrancsstykket som var svertet av ilden, og lagt dem pent på bordet. ({{page|277}} ...)]
• jernskrammel: [Thénardier gikk bort i kroken og tok en bunt tau som han kastet til dem: «Bind ham til sengebeinet,» sa han. Så fikk han se gamlingen som Hvit hadde slått til jorden med et neveslag. «Er Boulatruelle død?» spurte han. – «Nei,» svarte «Grønnskollingen», «han er full.» – «Sleng ham bort i kroken.» De to «feierne» spente gamlingen bort til bunken med jernskrammel. «Hvorfor har du tatt med så mange, Babet?» sa Thénardier lavt til mannen med kjeppen, «det var ikke nødvendig.» – «Ja, hvad vil du jeg skal gjøre,» svarte mannen, «tidene er dårlige. Det er ingen forretninger å gjøre.» ({{page|217}} ...)]
• jernskrot: [kom. – Kanonen spydde med et brøl ut ladningen av jernskrot. Men den slo ikke tilbake. Kardeskene døde av i madrassen. Virkningen var som ventet. Barrikaden var sikret. ({{page|123}} ...)]
• jernsmykker: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• jernspak: [Døren til værelset var plutselig blitt lukket op og tre menn hadde vist sig, de var kledd i blå lerretsbluser og hadde sorte papirmasker for ansiktet. Den første var mager og hadde en lang jernspak i hånden, den andre som var en ren kjempe, hadde en slakterøks, den tredje var en skikkelse med brede skuldrer, ikke så mager som den første, ikke så svær som den andre; han holdt i neven en svær nøkkel stjålet fra en eller annen fengselsport. ({{page|217}} ...)]
• jernsten: [lignet det underlige lysskjæret som faller gjennem et kjellervindu, folk går forbi. Da Jean Valjean kom til vinduet, undersøkte han det. Der var ikke nogen jernsten- ({{page|45}} ...)]
• jernstykkene: [Han tok et ark papir og skrev: «Dette er de to endestykkene av den jernskodde stokken min og det tofrancsstykket stjålet fra Lille-Gervais, som jeg talte om i retten.» Han la sølvpengene og de to jernstykkene på papiret slik at det ville bli det første en fikk se når en kom inn i værelset. Ut av et skap tok han så en gammel skjorte som han rev i stykker. I lerretsstykkene pakket han de to sølvlysestakene. Det var hverken hast eller ophisselse over ham, og mens han pakket inn biskopens lysestaker, spiste han på et stykke grovbrød. Det var rimeligvis brød fra fengslet, som han hadde tatt med da han flyktet. ({{page|277}} ...)]
• jernstykket: [i mørket å avgjøre til hvilken bruk dette jernstykket var ({{page|45}} ...)]
• jernsvelgene: [På Cambronnes ord svarte den engelske røst «fyr!» Batteriene flammet, haugen skalv, alle disse jernsvelgene spydde for siste gang ut en forferdelig regn av kardesker. En mektig røksky farvet vagt hvit av månen som stod op, veltet frem, og da røken drev vekk, var der ikke mere igjen. Den fryktelige levningen var tilintetgjort. ({{page|299}} ...)]
• jerntingest: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• jerntrappen: [Da mannen med den gule frakken hadde ført politimannen på villspor, gikk han fortere, men han vendte sig flere ganger for å være sikker på at ikke nogen fulgte efter ham. Klokken kvart over fire, det vil si da det var ganske mørkt, gikk han forbi teatret ved St. Martinporten, der de den dagen spilte «De to galeislavene». Plakaten som blev oplyst av lyktene ved teatret, vakte hans opmerksomhet, for ennu så fort han gikk, stoppet han for å lese den. Straks efter var han i Planchetteblindgaten og gikk inn i «Tinnfatet» der det dengang var kontor for Lagnyvognene. Denne vognen kjørte klokken halv fem. Hestene var spent for, og på varsel fra kusken klatret de reisende i en fart op den høie jerntrappen til vognen. ({{page|344}} ...)]
• jernvarehandler: [Marius var på vei hjemover da han plutselig i Mouffetardgaten opdaget Jondrette foran sig. Han gav sig til å følge efter ham. Jondrette gikk rett frem uten å ane at det var en som holdt øie med ham. Han bøide ut av Mouffetardgaten, og Marius så ham gå inn i en av de verste rønnene i Gracieusegaten; han blev der omtrent et kvarters tid, og gikk så tilbake Mouffetardgaten. Der gikk han inn til en jernvarehandler og litt efter kom han ut igjen med et stort brekkjern som han gjemte under frakken. Han gikk nu fort bortover til Petit-Banquiergaten og svinget inn i den. Det tok til å bli mørkt, og det snedde sterkt. Marius blev stående og gjemme sig på hjørnet av Petit-Banquiergaten og fulgte ikke efter Jondrette. Det var heldig, for da Jondrette hadde nådd ({{page|217}} ...)]
• jernverk: [knivfabrikker, kobbervarefabrikker, minst tyve jernverk, ({{page|45}} ...)]
• jesaias: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• jesuittene: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• jesuittisk: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• jesusbarnet: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• jett: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• jevn: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• jevnet: [Jean Valjean ordnet alt, ryddet vekk alt, jevnet ut alt, gjorde alt lett. Han hastet mot Cosettes lykketime med like stor iver og, tilsynelatende, like stor glede som Cosette selv. Da han hadde vært borgermester, greide han å løse et vanskelig spørsmål som han alene kjente til, nemlig Cosettes ætt. Si sannheten like ut, hvem vet? Det kunde ha hindret ekteskapet. Han reddet Cosette ut av alle vanskelighetene. Han skaffet henne en familie av døde, noget som hindret alle eventuelle spørsmål. Cosette var den siste av familien. Cosette var ikke datter av ham, men av en annen Fauchelevent. Begge brødrene Fauchelevent hadde vært gartnere i Petit-Picpus klostret. De gikk til klostret og fikk fulle oplysninger og de aller beste vitnesbyrd; de gode nonnene var lite skikket og lite tilbøielige til å granske farsskapsspørsmålet, og tenkte ikke på at det kunde være nogen underfundigheter, og hadde aldri riktig visst hvem av brødrene Fauchelevent Cosette ({{page|245}} ...)]
• jobb: [dumhetsgjemslet. Jeg får hjelpe dig ut av knipen. Hjelpe en grei kar som er i beit, det er min jobb.» ({{page|189}} ...)]
• jobs: [Marius’ politiske feber var borte. Revolusjonen av 1830 hadde bidradd til det. Han var fremdeles den samme, men heftigheten var vekk. For å si det klart: Han hadde ikke lenger meninger, men sympati med. Hvilket parti hørte han til? Menneskehetens. Innenfor menneskeheten hadde han valgt Frankrike, innenfor nasjonen valgte han folket, innenfor folket valgte han kvinnen. Han foretrakk en idé for en kjensgjerning, en dikter for en helt, og satte Jobs bok høiere enn slaget ved Marengo. Og når han så efter en dag i grublerier gikk hjem om kvelden langs bulevardene og han mellem grenene på trærne så det uendelige rom, lys uten navn, avgrunner, mørke, hemmelighetsfullhet, blev alt menneskelig lite for ham. Han trodde, og hadde kanskje rett i det, at han nu hadde nådd frem til sannheten om livet og filosofien. Dette hindret ham ikke i å legge planer for fremtiden. ({{page|193}} ...)]
• jog: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• jolys: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• jomen: [Plutselig kom en av kramkarene som bodde i vertshuset, inn og sa barsk: «Hesten min har ikke fått noget å drikke.» – «Jomen har den så,» sa madam Thénardier. – «Neimen om den har, mor,» svarte kramkaren. Cosette kom nu frem under bordet: «Jo, herre,» sa hun, «hesten har drukket, den drakk av spannet, et helt spann; det var ennu mig som gav den drikke, og jeg snakket til den.» Det var ikke sant. Cosette løi. – «Nei, hør der, en som ikke er mere enn en neve stor og som kommer med en løgn så stor som hus,» ropte kramkaren. «Jeg sier dig, den har ikke fått noget å drikke, din fantunge. Den har en egen måte å puste på når den ikke har fått drikke, det kjenner jeg til.» – Cosette holdt fast på sitt, og la til med en stemme hes av angst og knapt hørlig: «Og den drakk sannelig godt også.» – «Tøv!» svarte kramkaren sint, «se til å gi hesten min noget å drikke og hold op med det der.» – Cosette krøp under bordet igjen. ({{page|344}} ...)]
• jomfruene: [De samme høie murene som han hadde sett omkring tigrer, de så han her omkring lam. Det var et soningssted, ikke et straffested, og likevel var det ennu strengere, ennu tristere og ennu mere ubarmhjertig enn det andre. Disse jomfruene blev tynget meget sterkere enn galeislavene. En kold, barsk vind, den samme vinden som hadde isnet hans ungdom, strøk gjennom hulen der grib- ({{page|56}} ...)]
• jomfruhustru: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• jomfrusjel: [kårlig frem og næsten uten å våge å tilstå for sig selv at hun samtidig tenkte på Marius, gav hun sig til å se på disse fuglene, denne familien, denne hannen og denne hunnen, denne moren og disse små med den dype uroen som synet av et rede vekker i en jomfrusjel. ({{page|123}} ...)]
• jomiru: [og den store suppeøsen som jomiru Magloire hadde lagt ({{page|45}} ...)]
• jonas: [Gavroches to gjester så sig omkring og fikk en følelse lik den en måtte ha som fant sig innesperret i det store vinfatet i Heidelberg, eller ennu bedre, den Jonas måtte ha i hvalfiskens buk. De fikk se et veldig skjelett som omgav den. Øverst oppe var det en lang brun bjelke ({{page|368}} ...)]
• jondrettebarna: [Marius gikk langsomt opover trappene. Med det samme han kom inn på værelset sitt, så han at den eldste av Jondrettebarna fulgte efter ham i gangen. Det virket motbydelig på ham å se dette pikebarnet, det var henne som hadde fått de fem francs; det var for sent å kreve dem tilbake nå. – Marius gikk inn i værelset og puffet til døren bak sig. Den gikk ikke helt igjen; han vendte sig og så en hånd som holdt den halvåpen. «Hvad er det?» spurte han. «Hvem er det?» – Det var Jondrettes datter. – «Er det Dem,» sa Marius næsten hårdt, «hvad vil De?» Hun så tankefull ut og svarte ikke; hun var ({{page|217}} ...)]
• jondrettehulen: [Slik blev livet gradvis tristere for dem. De hadde ikke mere enn en adspredelse tilbake, den å gå med mat til de sultne, klær til dem som frøs. Når de slik sammen søkte op de fattige, kom det stundom den gamle fortrolighet mellem dem; og nogen ganger, når dagen hadde gått godt, når meget nød var blitt lindret og mange småbarn var blitt gjort glade og varme, kunde Cosette være litt munter om kvelden. Det var i denne tiden at de gjestet Jondrettehulen. ({{page|340}} ...)]
• jondretteparet: [Et øieblikk efter hørte Marius de to unge pikene gå barbent bortover gangen og Jondrette som ropte efter dem: «Pass nu godt på. Den ene på Barrière-siden, den andre på hjørnet av Petit-Banquiergaten. Pass hele tiden på porten, og straks dere ser noget, så hit med dere og si fra. Legg bena på nakken. Dere har jo en nøkkel å låse dere inn med.» Den eldste piken brummet. «Stå på vakt i snøen barbent!» – «I morgen skal dere få grønne silkesko,» sa faren. – De gikk ned trappen, og nogen sekunder efter forkynte smellet fra gatedøren som blev lukket, at de var utenfor. Det var nu ingen andre i huset enn Marius og Jondrette-paret; og kanskje også de hemmelighetsfulle skikkelsene som Marius hadde skimtet i tussmørket gjennom døren til det ubebodde loftsrommet. ({{page|217}} ...)]
• joniske: [var Favourite. O! Favourite, du har joniske leber. Det ({{page|105}} ...)]
• jordaens: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• jordarbeideren: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• jordbruk: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• jordbær: [Jean Valjean lyttet uten å skjønne hvad hun sa. Han hørte stemmens musikk mere enn meningen av ordene; en av de store tårene som er sjelens mørke perler, samlet sig langsomt i øiet. Han mumlet: «Provet for at Gud er god, er at hun er her.» – «Far!» sa Cosette. – Jean Valjean blev ved: «Det er sant at det vilde være deilig å leve sammen med dem. Der er fugler i trærne hjemme hos dem. Jeg skulde gå tur med Cosette. Det er herlig å være blandt de skapningene som lever, sier goddag til hverandre, som roper på hverandre i haven. En ser hverandre helt fra morgenen av. Vi dyrker hvert vårt hjørne. Hun vilde la mig smake på sine jordbær, og jeg vilde la henne plukke mine roser. Det er vidunderlig. Men –.» Han stanset litt, og sa så blidt: «Det er synd.» – ({{page|351}} ...)]
• jordbærene: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• jordfestelse: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• jordfestelsen: [gjemme Dem i et lite mørkt avlukke som støter op til likstuen og som jeg setter graverredskapene inn i. Det har jeg nøkkelen til.» – «Når imorgen kommer likvognen for å hente kisten?» – «Omtrent klokken tre på eftermiddagen. Jordfestelsen skjer på Vaugirard-kirkegården litt før det blir mørkt. Det er ikke ganske kort vei.» – «Jeg holder mig altså gjemt i det redskapsrommet hele natten og hele formiddagen. Men mat? Jeg blir sulten.» – «Jeg skal ta noget med til Dem.» – «De kunde komme og spikre kisten igjen klokken to.» – Fauchelevent fór tilbake og vred hendene så de knaket: «Men det er umulig.» – «Hva? Ta en hammer og slå spiker i et bord!» ({{page|56}} ...)]
• jordfestelsestillatelsen: [Plutselig stoppet likvognen. Den hadde nådd frem til gitterporten. Jordfestelsestillatelsen måtte vises frem. Mannen fra begravelsesbyrået snakket litt med portneren. Under denne samtalen som virket til en stans på to-tre minutter, kom en eller annen ukjent mann og stilte sig bak likvognen ved siden av Fauchelevent. Han lignet en arbeider, hadde en trøie med store lommer og bar en hakke under armen. Fauchelevent så på ham: «Hvem er De?» spurte han. – Mannen svarte: «Graveren.» ({{page|56}} ...)]
• jordfestes: [leine er begravet.’ Slik skal det være.» – «Nå ja, De ler. Det er ikke alvor.» – «Jo, det er alvor. Jeg må jo ut herfra?» – «Utvilsomt.» – «Jeg bad Dem å finne en kurv og en presenning for mig også.» – «Javel.» – «Kurven blir av furu og presenningen et sort klede.» – «Nei, et hvitt. Nonnene jordfestes i hvitt.» – «La gå med hvitt klede da.» – «De er ikke som andre mennesker, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• jordhaug: [hjulene på likvognen stod oppe på en liten jordhaug, og bak den var den åpne graven. Jo dette er en nydelig komedie, sa Fauchelevent forferdet til sig selv. ({{page|56}} ...)]
• jordhaugen: [kjørt vekk, så Fauchelevent som ikke hadde øinene fra graveren, at han bøide sig ned og tok spaden som stod stukket ned i jordhaugen. Nu gikk Fauchelevent til det ytterste. Han stilte sig mellem graven og graveren, la armene over kors og sa: «Jeg betaler.» – Graveren så på ham i undring og svarte: «Hvad for noget, bondemann?» – «Jeg betaler.» –«Hva?» – «Vinen.» – «Hvilken vin?» – «Argenteuilvinen.» – «Hvor er den vinen henne?» – «I ‘Eplet’.» – «Reis fanden i vold,» svarte graveren og så kastet han en skuffe jord på kisten. Det gav en dump lyd. Fauchelevent følte at han vaklet og holdt på selv å falle ned i graven. Med en stemme næsten kvalt av dødsangst ropte han: «Kamerat, la oss gå nu før ‘Eplet» blir lukket.’ – Graveren tok en ny skuffe med jord. Fauchelevent blev ved: «Jeg betaler,» og han grep graveren i armen. «Hør her, kamerat. Jeg er graver i klostret og har kommet hit for å hjelpe Dem. Det er et arbeid vi godt kan gjøre i mørke. La oss nu gå og få oss et glass.» ({{page|56}} ...)]
• jordhull: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• jordisk: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• jordiske: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• jordkule: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• jordloddene: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• jordskjelvstøt: [ha rystet hele huset som et jordskjelvstøt; døren han ({{page|45}} ...)]
• jordstykke: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• jordstykket: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• josefa: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• josephine: [Josephine, med det vakre, uregelrette ansikt, De vilde ({{page|105}} ...)]
• joug: [i hulene ved Joug de l'Aigle, og drog derfra ned til gårdene ({{page|11}} ...)]
• joya: [«Herr baron, jeg vil si Dem alt og overlate lønnen til Deres edelmot. Hemmeligheten er ekte gull verd. De kan spørre mig: «Hvorfor går du ikke like til Jean Valjean?» Av en ganske enkel grunn. Jeg vet at han har gitt slipp på alt sammen, og gitt slipp på det til fordel for Dem, og jeg finner at han har vært lur; men han har ikke en sou, han vilde vise mig tomme hender, og da jeg trenger penger for å reise til la Joya, gikk jeg heller til Dem som har alt, enn til ham som ikke har noget. Jeg er litt trett. Kan jeg få lov til å sette mig?» ({{page|351}} ...)]
• jubelrop: [Da den skjønte den skulde gå i døden, ropte den: «Keiseren leve!» Historien har ikke noget mere gripende enn denne glimrende dødskamp under jubelrop. ({{page|299}} ...)]
• juble: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• jublende: [Så kjørte de inn i Filles-du-Calvairegaten og hjem. Marius steg jublende og strålende ved siden av Cosette opover den samme trappen som han selv var blitt båret opover, døende. De fattige som hadde stimlet sammen ved porten og delte pengepungene deres mellem sig, velsignet brudeparet. Det var blomster overalt. Huset var ikke mindre fylt av vellukt enn kirken, efter røkelsen – rosene. ({{page|279}} ...)]
• juledag: [Denne gamle konen blev kalt «gårdleierske», men gjorde i virkeligheten tjeneste som portnerske. Det var henne som juledag hadde leid ham dette værelse. Han hadde sagt til henne at han hadde levd av sine midler, men at han hadde tapt alt på spanske papirer og at han vilde bo der sammen med sin datterdatter. Han hadde betalt leien for et halvt år og overlatt til den gamle å møblere værelset og alkoven slik som vi har sett. Det var denne ({{page|9}} ...)]
• julen: [Julen 1823 var særlig strålende i Montfermeil. Den første delen av vinteren hadde vært mild, det hadde hverken frosset eller snedd. Nogen gjøglere fra Paris hadde av borgermesteren fått lov til å reise bodene sine midt i hovedgaten, og en flokk omreisende kremmere hadde fått lov til å reise butikker på kirkeplassen og bortover Bakerstredet der Thénardiers vertshus lå. Dette fylte vertshusene og sjappene og skapte et støiende og lystig liv i den lille, rolige byen. ({{page|344}} ...)]
• julies: [Leseren har skjønt at Éponine, som av Magnon var blitt sendt til Plumetgaten, gjennom gjerdet hadde kjent igjen dem som hadde bodd der, og så hadde sørget for å holde røverne vekk derfra. Derefter hadde hun ført Marius dit. Efter flere dagers gledesørske foran dette gittergjerdet, hadde Marius, drevet av den makt som trekker jernet til magneten, den forelskede til stenene i det huset der den elskede bor, til slutt trengt inn i Cosettes have som Romeo i Julies. Men det hadde vært meget lettere for ham enn for Romeo. Romeo måtte klatre over en mur, Marius trengte bare å bøie en av jernstengene i det forfalne gjerdet til side. Marius var slank og kom lett igjennom. Da det aldri var nogen på gaten, og da Marius aldri smatt inn i haven før det var mørkt, utsatte han sig ikke for å bli sett. ({{page|404}} ...)]
• julikongedømmet: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• juliordonnansene: [Da restaurasjonen syntes timen var kommet, våget den sitt dommedagsslag. En morgen stilte den sig ansikt til ansikt med Frankrike, hevet røsten og nektet nasjonen retten til å styre og borgeren friheten. Dette er grunnlaget for de beryktede juliordonnansene. ({{page|299}} ...)]
• juliregjeringen: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• julisøilen: [Kort før grålysningen satte inn, kom en mann i løp ut fra Saint-Antoinegaten, satte over Bastilleplassen, fór rundt Julisøilen og smøg sig gjennom plankeverket omkring elefanten og bort under buken på den. Hadde det falt et lys over mannen, vilde en ha sett at han var ganske gjennomvåt, så han rimeligvis hadde vært ute i regnet hele natten. Da han kom bort under elefanten, utstøtte han et underlig skrik som ikke hørte til noget menneskelig språk og som bare en papegøie kunde gjøre efter. Han tok det op igjen to ganger. Det lød omtrent slik: «Kririkikiu!» – Andre gangen svarte en klar, munter guttestemme inne fra elefanten: «Ja.» næsten samtidig blev det brettet som lå over hullet, flyttet og gav plass for en gutt som krøp nedover elefantbenet og i en fart kom ned næsten like ved mannen. Det var Gavroche. Mannen var Montparnasse. Skriket «Kirikikiu» måtte uten tvil si det samme som det Gavroche mente med: «Spør bare efter herr Gavroche.» ({{page|368}} ...)]
• junidagene: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• juno: [hals som på en antikk Juno, kraftig og smidig nakke, ({{page|105}} ...)]
• juridikum: [har lest litt jus, fordi om jeg holder på å ta juridikum, ({{page|105}} ...)]
• juridiske: [Hvor Marius reiste, skal vi se litt senere. Han var borte i tre dager, så kom han tilbake til Paris, gikk rett op på det juridiske fakultets bibliotek og bad om «Moniteuren». ({{page|140}} ...)]
• juristene: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• jurister: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• jus: [har lest litt jus, fordi om jeg holder på å ta juridikum, ({{page|105}} ...)]
• jussen: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• jusstudenter: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• justinian: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• justispalasset: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• juvenal: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• juvél: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• jypling: [Forresten var han rasende over den haneløse pistolen. Han gikk fra den ene til den andre og krevde et gevær: «La mig få en børse. Hvorfor kan dere ikke gi mig en børse?» – «En børse til dig?» sa Combeferre. – «Ja, hvorfor ikke,» svarte Gavroche. «Jeg hadde da en i 1830 da vi trettet med Karl X.» – Enjolras trakk på skuldrene: «Når vi har nok geværer til de voksne, skal barna få.» – Gavroche vendte sig stolt, og svarte: «Hvis du blir drept før mig, så tar jeg ditt.» – «Din gateunge,» sa Enjolras. – «Din jypling,» svarte Gavroche. ({{page|53}} ...)]
• jålete: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• jøde: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• jøss: [kverket henne.» – Babet svarte: «Ikke jeg. Jeg slår aldri en dame.» – På hjørnet av gaten stoppet de og vekslet følgende mystiske ord: «Hvor skal vi sove i natt?» – «Under byen.» – «Har du nøkkelen til gitterdøren, Thénardier.» – «Jøss, da.» ({{page|404}} ...)]
• jøssenamn: [mannen? Åpenbart fattig.» — «Jøssenamn,» svarte jomfru ({{page|45}} ...)]
• kaféer: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• kaier: [Jean Valjean leste disse linjene under lyset fra åpningen og blev stående et øieblikk i tanker mens han tok halvhøit op igjen: «Filles-du-Calvairegaten, nummer 6, herr Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake i lommen på Marius. Han hadde spist og hadde fått krefter igjen; han tok på ny Marius på ryggen, støttet omhyggelig hodet hans mot sin høire skulder og gikk videre nedover kloakken. Jean Valjean hadde ikke på sin vei under jorden nogen slik veiledning i gatenavn som leserne har hatt. Ikke noget sa ham hvilken del av byen han var i, eller i hvilken retning han hadde gått. Men den økende blekhet over den lysningen som han av og til traff på, sa ham at solen holdt på å gå ned og at dagen hellet fort; og vognrammelen, som før hadde lydt ustanselig over hodet på ham, var næsten forbi; derav sluttet han at han ikke lenger var midt i Paris, men at han nærmet sig et eller annet enslig strøk nær de ytre bulevarder eller de ytre kaier. Der ute, der det er færre hus og færre gater, har kloakken også færre åpninger. Dimmen omkring ham blev tettere. Han gikk likevel fremdeles fremover, mens han famlet i mørket. Dette mørket blev med ett fryktelig. ({{page|189}} ...)]
• kaikanten: [Javert blev stående nogen minutter uten å røre sig og så ned i denne inngangen til mørket. Han stirret så stivt på det usynlige at det lignet opmerksomhet. Vannet bruste. Plutselig tok han av sig kappen og la den på kaikanten. Et øieblikk viste det sig opreist på brystvernet en høi, sort skikkelse, en som gikk forbi et stykke borte kunde ha tatt det for et spøkelse. Skikkelsen bøide sig ned mot Seinen, så rettet den sig op igjen og falt rett ut i mørket; det kom et dump plask; og bare mørket var vitne til den dunkle skikkelsens krampetrekninger der den blev borte under vannet. ({{page|231}} ...)]
• kain: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• kaistenkanten: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• kakebutikk: [Imidlertid hadde han med pistolen i neven nådd frem til Pont-aux-Chouxgaten. Han la merke til at det i hele gaten ikke var mere enn én åpen butikk, og det var egnet til å vekke eftertanke at det var en kakebutikk. Det var som om det skulde være forsynets mening at han skulde få sig ennu en eplekake før han trådte inn i det ukjente. Gavroche stanset, lette i lommene, vrengte dem, men fant ikke noget, ikke en sou, og så satte han i et skrik: «Til hjelp!» – Det er hårdt å gå glipp av den siste kaken. Men Gavroche gikk likevel videre. ({{page|45}} ...)]
• kaleidoskop: [Selve julaften hadde flere personer, fraktemenn og kramkarer, slått sig ned og drakk rundt de fire eller fem lysene i skjenkestuen hos Thénardier. Denne stuen lignet alle den slags skjenkestuer: bord, tinnkanner, flasker, folk som drakk og folk som røkte; lite lys og meget støi. Året 1823 var imidlertid kjennelig på to gjenstander som den gang var på mote i borgerklassen og som stod på et bord: et kaleidoskop og en blank blikklampe. Madam Thénardier holdt på med aftensmaten som braste over ({{page|344}} ...)]
• kalesjen: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• kalikostrekk: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• kalkede: [under det kalkede tapetpapiret i frøken Baptistines værelse. Før det blev hospital hadde huset vært borgerskapets forsamlingshus. Derav denne utsmykningen. Værelsene hadde røde murstensgulv som blev vasket hver uke; ({{page|11}} ...)]
• kalken: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• kalkkjerren: [Hvorledes vilde barrikaden stå sig mot kulen? Ville den straks slå en bresje? Det var spørsmålet. Mens oprørerne ladde geværene igjen, ladde artilleristene kanonen. Spenningen var stor i barrikaden. Skuddet gikk av, et dundrende smell. – «Her!» ropte en lystig stemme. Og samtidig med at kulen slo mot barrikaden hoppet Gavroche ned i den. Han kom fra Cygnegaten og hadde lettvint klatret over barrikaden ut mot Petite-Truanderiegaten. Gavroche gjorde ikke større inntrykk i barrikaden enn kulen, som var blitt sittende fast i fyllingen. Den hadde i det høieste knust et av omnibushjulene og ødelagt den gamle kalkkjerren. Da de så det, satte barrikaden i å le. – «Driv på,» ropte Laigle til artilleristene. ({{page|123}} ...)]
• kalkstykke: [For å lette sin politisamvittighet fyrte sersjanten før han gikk, sin karabin av i den retningen de forlot, i retning mot Jean Valjean. Smellet gav gjenlyd i hvelvingen som rumling i en kjempetarm. Et kalkstykke som falt ned i rennestensvannet med et plask nogen skritt fra Jean Valjean, viste at kulen hadde truffet hvelvingen over hodet på ham. ({{page|189}} ...)]
• kalkstykker: [Bare nogen ganske få utlendinger kom for å se dette byggverket; folk som gikk forbi, så ikke på det. Det falt sammen, ved hver årstid falt kalkstykker ut av sidene på det og skapte stygge sår. «Byens fedre» som det så vakkert heter, hadde glemt den siden 1814. Den stod der i kroken, skummel, skrøpelig, falleferdig, omgitt av et ({{page|368}} ...)]
• kalkstøv: [Og endelig hadde noget uforklarlig som nylig hadde hendt, øket hans vaktsomhet. Tidlig en morgen da han gikk en tur i haven, hadde han plutselig fått se risset inn i muren: «Verreriegaten 16.» Det måtte ha kommet der ganske nylig, rissene var ennu ganske hvite i den sorte muren, en neslebunt som stod ved foten av muren, var overdrysset med kalkstøv. Kanskje var det blitt skrevet samme natten. Hvad var det? ({{page|25}} ...)]
• kalktønnene: [På nogen få minutter var tyve jernstenger revet løs av vertshusets gittervinduer, ti favner av brolegningen brutt op; Gavroche og Bahorel hadde idet de gikk forbi, grepet og veltet en kjerre med tre svære tønner kalk som de hadde stilt op og hauget gatesten oppå. Enjolras hadde lukket op kjellerlemmen, og alle de tomme vinfatene der hadde fått plass ved siden av kalktønnene; Feuilly hadde støttet op fat og tønner med to svære hauger mursten han hadde funnet et eller annet sted. Bjelkene blev revet ut av forsiden på et hus i nærheten og lagt op på fatene. Da Laigle og Courfeyrac vendte sig, var alt halvdelen av gaten sperret av en voll i mere enn mannshøide, Matelote og Gibelotte hjalp til med arbeidet. Gibelotte bar grus og sand. Hun bar frem grus med samme trette mine som når hun satte frem vin. ({{page|53}} ...)]
• kallelsen: [Jean Valjean var virkelig ordentlig ansatt; han hadde bjellerem av lær og bjelle. Han var funksjonær og het Ultime Fauchelevent. – Den sterkeste grunnen til at han blev ansatt, var det priorinnen hadde sagt om Cosette: «Hun blir stygg.» – Da priorinnen hadde uttalt denne spådommen, hadde hun straks fått godhet for Cosette og gitt henne friplass på klosterskolen. – Det er ikke noget urimelig i det. Riktignok er det ikke noget speil i klostret, men kvinner har likevel en følelse av hvorledes de ser ut; og de unge piker som føler at de er vakre, blir sjelden nonner. Kallelsen står gjerne i omvendt forhold til skjønnheten; der blir derfor knyttet større håp til de stygge enn til de vakre. Derfor liker nonnene best de stygge. ({{page|56}} ...)]
• kallssak: [en eller annen liten kallssak ham til Paris. Blandt andre ({{page|11}} ...)]
• kalotten: [Slik er det. Jeg er et fe som ikke så det på kalotten.» ({{page|45}} ...)]
• kalven: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• kalvestek: [Hvit sa ikke et ord. Thénardier drev på: «De ser at jeg ikke skjenker så lite vann i vinen. Jeg vet ikke hvor stor formue De har, men jeg vet at De ikke ser så nøie på pengene, og en velgjører som Dem kan vel alltids gi to hundre tusen francs til en familiefar som har det trangt. De får sannelig være rimelig De også. De har da ikke trodd at jeg har tatt på mig slikt strev som idag og ordnet alt dette som går så greit, og brydd alle disse herrene bare for å be Dem om litt rødvin og kalvestek. To hundre tusen francs, det greier sig. Når de pengene er kommet ut av lommen Deres, så lover jeg Dem at De ikke trenger være redd for et knips engang. De vil si: Men jeg har ikke to hundre tusen francs på mig. Men det gjør ikke noget. Skriv bare det jeg dikterer Dem.» ({{page|217}} ...)]
• kameraters: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• kamfer: [Da Cosette var blitt elev av klosterskolen, måtte hun bruke samme drakten som de andre elevene. Jean Valjean fikk lov til å få tilbake de klærne hun la av. Det var den samme sørgedrakten han hadde gitt henne da hun drog med ham fra Thénardiers vertshus. Den var ikke blitt særlig slitt. Jean Valjean pakket disse klærne, ullstrømpene og skoene sammen med kamfer og alle de velluktende urter som var i klostret, og la det hele ned i en liten vadsekk han hadde sett en utvei til å skaffe sig. Han satte denne vadsekken på en stol nær sengen sin, og han hadde alltid nøkkelen på sig. – En dag spurte Cosette ham: «Far, hvad er det i den kofferten der, som det lukter så godt av?» ({{page|56}} ...)]
• kamin: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• kaminasken: [ brannfakkel. Senere blev jeg reddet ved mildhet og godhet, likesom strenghet hadde ødelagt mig. Men, om forlatelse, De kan ikke skjønne noget av det jeg snakker om nå. De vil hjemme hos mig, i kaminasken, finne det tofrancsstykket som jeg stjal for syv år siden fra Lille-Gervais. Jeg har ikke mere å si. Ta mig. Gode Gud, hr. statsadvokat, De ryster på hodet, De sier: «Madeleine er blitt gal,» De tror mig ikke. Det er virkelig sørgelig. Men døm iallfall ikke den mannen. Hva, de der kjenner mig ikke igjen: Jeg skulde ønske Javert hadde vært her. Han ville nok ha kjent mig igjen.» ({{page|202}} ...)]
• kamingitter: [sett en kammerjomfrukjole henge fast i et kamingitter; ({{page|105}} ...)]
• kaminilden: [To lenestoler var stilt på hver side av kaminen. Mellem stolene lå som gulvteppe en gammel sengforlegger som var ganske loslitt. Værelset var oplyst dels av kaminilden, dels av det svake skjæret fra vinduet. Jean Valjean var trett. På flere døgn hadde han hverken spist eller sovet. Han lot sig falle ned i en av lenestolene. Basque kom tilbake, satte et tent lys på kaminen og gikk. Jean Valjean som satt med senket hode og haken mot brystet, la hverken merke til Basque eller lyset. ({{page|336}} ...)]
• kaminkrok: [ha slitt hjertet i stykker samtidig. Så sa jeg til mig selv: ‘Jeg kan ikke leve annet sted enn her. Jeg må bli her.’ Ja visst, De har rett, jeg er en dumrian; hvorfor skulde jeg ikke ganske enkelt bli her. De tilbyr mig et værelse her i huset, fru Pontmercy er svært glad i mig, hun sier til lenestolen: ‘Strekk armene ut imot ham,’ Deres bestefar vil også gjerne ha mig her; han liker mig; vi kunde bo her alle sammen og jeg by Cosette min arm – om forlatelse, fru Pontmercy, det er gammel vane – vi kunde ha samme tak, samme bord, samme ild, samme kaminkrok om vinteren, samme turer om sommeren; det er glede, det er lykke, det er alt. Vi kunde leve som en familie. En familie!» ({{page|305}} ...)]
• kaminristen: [En kveld – det var den 4. juni, noget som ikke hindret at Gillernormand hadde et godt bål på kaminen – satt han alene i værelset, dypt nede i lenestolen, med føttene på kaminristen, med en bok i hånden, men han leste ikke. Han tenkte på Marius, ømt og bittert, og som vanlig var bitterheten mest fremherskende. Han sa sig selv at det nu ikke lenger var nogen grunn til at Marius skulde komme tilbake, at han, hvis han hadde villet det, måtte ha gjort det for lenge siden. Gillenormand prøvde å venne sig til den tanken at han kom til å dø uten å ha sett den fyren igjen. «Nei, han kommer aldri igjen,» sa han med et håpløst omkved. Det skallete hodet hadde sunket ned på brystet, og han stirret sløvt inn i asken med et trist, harmfullt blikk. ({{page|9}} ...)]
• kammer: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• kammerjomfrukjole: [sett en kammerjomfrukjole henge fast i et kamingitter; ({{page|105}} ...)]
• kammers: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• kampdyktige: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• kampene: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• kampesten: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• kampferdig: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• kampmåte: [Efter Thénardiers mening hadde det ennu ikke blitt til nogen samtale med Marius. Han hadde måttet trekke sig tilbake, endre kampmåte, opgi en stilling, endre front; men noget viktig var ennu ikke satt i fare, og han hadde fem hundre francs i lommen. Dessuten hadde han stadig noget avgjørende å si, og selv mot baron Pontmercy som var så vel underrettet og vel væbnet, følte han sig sterk. For folk av Thénardiers slag er enhver samtale en kamp. Hvorledes var stillingen i den kampen han nu holdt på å innlate sig i? Han visste ikke med hvem han talte, men han visste hvad han talte om. Han tok et rapt indre overblikk over stridskreftene sine, og efter å ha sagt: «Jeg er Thénardier,» ventet han. ({{page|351}} ...)]
• kampmåten: [kampmåten som fektemesterne på området kaller «slå hjul ({{page|45}} ...)]
• kampmørket: [Jean Valjean så ikke ut som om han i kampmørket la merke til Marius; sannheten er at han ikke et øieblikk tapte ham av syne. Da et geværskudd slo Marius over ende, styrtet Jean Valjean bort til ham rask som en tiger, slo ned på ham som på et bytte og bar ham vekk. Angrepsvirvlen var nettop da så voldsom omkring Enjolras og døren til vertshuset at ingen la merke til Jean Valjean, da han løftet den avmektige Marius op i armene sine og gikk tvers over kampplassen langs barrikaden og blev borte rundt hjørnet av vertshuset Korinth. ({{page|123}} ...)]
• kampplasser: [Enjolras’ bud blev fulgt med den uklanderlige hast som er særegen for skib og barrikader, de to slags kampplasser der det ikke er mulig å flykte. På mindre enn et minutt var to tredjedeler av de brostenene som Enjolras hadde latt stable op ved døren til vertshuset, båret op i annen etasje og på kvisten, og før det var gått et minutt til, var brostenene lagt omhyggelig op på hverandre inntil halvdelen av vindushøidene. Feuilly som ledet arbeidet, hadde sørget for åpninger til geværløpene. Denne dekningen av vinduene kunde gå så meget lettere for sig siden kardeskilden hadde sluttet. Begge kanonene fyrte nu med kuler midt på barrikaden for om mulig å få laget en bresje til stormangrepet. ({{page|123}} ...)]
• kamptummelen: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• kampånd: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• kanalen: [Likvognen kjørte forbi Bastilleplassen langs kanalen over den lille broen og nådde bort til plassen ved Austerlitzbroen. Der stanset den, og det blev slått ring omkring den. Den enorme folkemassen blev stille. Lafayette talte og sa farvel til Lamarque. Det var et gripende og ophøiet øieblikk, alle stod med blottet hode, alle hjerter banket. Plutselig viste det sig midt inne i ringen en sortklædd rytter med en rød fane, andre sier det var et spyd med en rød lue på spissen. Lafayette vendte hodet til siden. Exelmans forlot toget. ({{page|32}} ...)]
• kanariske: [tolv, almuden på de Kanariske øer fem og tyve, cuartinen ({{page|105}} ...)]
• kandidater: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• kann: [Gavroche flyttet litt på de to stenene som festet nettet på forsiden, og de to endene av nettet som var lagt over hverandre, gled til side. – «På alle fire nå, småunger.» Han hjalp varsomt gjestene sine inn i hulen, så krøp han selv efter dem og la stenene tilbake så åpningen blev helt lukket. Alle tre la sig på matten. Så små de enn var, kunde ingen av dem stå opreist i avlukket. Gavroche hadde hele tiden holdt voksstabelen i hånden. «Og nå,» sa han, «må dere sove. Jeg slukker armstaken.» – Den eldste av guttene pekte på nettet og spurte Gavroche: «Hvorfor har du det?» – «Det,» sa Gavroche alvorlig, «er mot rottene. – Sov nå!» Men han følte at han hadde plikt til å gi disse umyndige nærmere undervisning og la til: «Jeg har fått fatt i det i Jardin des Plantes. Det blev brukt til villdyr. Dert (det er et) helt lager. Der (det er) bare å klatre over en mur, klyve gjennom et vindu og krype under en port. Så kan’n ta så meget en vil.» ({{page|368}} ...)]
• kannik: [ta imot sin sekretær, i almindelighet en kannik; næsten ({{page|11}} ...)]
• kano: [Han nådde den andre enden av alléen, snudde, og denne gangen gikk han litt nærmere benken og kom så nær at der bare var tre trær mellem dem, men han følte at det likesom var umulig å gå lenger, og nølte. Han syntes at han så den unge piken vende ansiktet mot ham. Så tok han en rask og kraftig beslutning, overvant nølingen og gikk videre. Nogen sekunder senere gikk han forbi benken, rank og fast, rød opover ørene, uten å våge å kaste et blikk hverken til høire eller venstre, med hånden stukket inn på brystet, som en statsmann. Med det samme han passerte – under festningens kano- ({{page|201}} ...)]
• kanonade: [På nogen avstand hørte en også en annen kanonade. Samtidig med at de to kanonene fyrte på Chanvrerie-barrikaden, blev Saint-Merrybarrikaden gjennomhullet av to ildsvelg, det ene stilt op i Saint-Denisgaten, det andre i Aubry-le-Bouchergaten. De fire kanonene virket som dystre ekko av hverandre. De uhyggelige krigshund- ({{page|123}} ...)]
• kanonbatteriet: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• kanonens: [Madrassen hadde falt ned utenfor barrikaden mellem de angrepne og angriperne. Imidlertid hadde artillerisersjantens død ophisset troppene og soldatene hadde lagt sig flatt ned bak det brostensbrystvernet de hadde reist, og for å motvirke kanonens tvungne taushet inntil mannskapet var fulltallig igjen, hadde de åpnet ild mot barrikaden. Oprørerne svarte ikke, for å spare på kruttet. Ilden prellet av mot brystvernet, men gaten blev gjennompløid av kulene. ({{page|123}} ...)]
• kanonforspannene: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• kanonhjulene: [Barrikaden som hadde vært taus så lenge, åpnet en hissig ild, syv eller åtte salver fulgte på hverandre med en blanding av raseri og fryd; gaten blev fylt med tett røk, og nogen minutter efter kunde en gjennom denne røken som blev flenget av flammestråler, uklart skjelne at to tredjedeler av artilleristene lå under kanonhjulene. De som var igjen fortsatte rolig og alvorlig sitt arbeid ved kanonene; men ilden var saktnet. ({{page|123}} ...)]
• kanonilden: [Meninger blev vekslet i barrikaden. Kanonilden vilde ta fatt igjen, og mot kardeskene kunde de ikke stå sig mere enn et kvarters tid. Det var absolutt nødvendig å svekke virkningen av skuddene. Enjolras befalte: «Vi må sette en madrass der.» – «Vi har ikke nogen,» sa Combeferre; «de sårede ligger på dem.» ({{page|123}} ...)]
• kanoniserte: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• kanonkommandanten: [stre hjørnet av dette brystvernet så en spissen av en bataljon som stod opstilt i Saint Denisgaten. Enjolras som stod og lyttet, mente å høre den særegne lyden som skriver sig fra at en tar kardesker ut av ammunisjonsvognene, og så at kanonkommandanten endret siktet og dreiet kanonløpet litt til venstre. Så gav artilleristene sig til å la kanonen. Kanonkommandanten grep selv luntestangen. ({{page|123}} ...)]
• kanonlavett: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• kanonløpet: [stre hjørnet av dette brystvernet så en spissen av en bataljon som stod opstilt i Saint Denisgaten. Enjolras som stod og lyttet, mente å høre den særegne lyden som skriver sig fra at en tar kardesker ut av ammunisjonsvognene, og så at kanonkommandanten endret siktet og dreiet kanonløpet litt til venstre. Så gav artilleristene sig til å la kanonen. Kanonkommandanten grep selv luntestangen. ({{page|123}} ...)]
• kanonport: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• kanonsalvene: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• kanontordenen: [Barrikadens dødskamp skulde til å ta fatt. Alt bidrog til stundens tragiske høihet, tusen hemmelighetsfulle lyder i luften, åndedrettet fra den væbnede massen som satte sig i gang i gater som en ikke så, kavaleriets korte galopp, den tunge larmen fra artilleriet som kjørte frem, geværsalvene og kanontordenen som krysset hverandre i Paris’ gatevirvar, og røken fra kampen som steg gyllen op over takene, fjerne, fryktelige skrik, og truende lyn overalt, stormklokken fra Saint-Merry, som nu lød lik en hulking, årstidens mildhet, den strålende himmelen fylt av sol og skyer, dagens skjønnhet og husenes fryktelige taushet. ({{page|123}} ...)]
• kanonér: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• kanonérer: [Alle på barrikaden gav ild, smellet var fryktelig; en lavine av røk skjulte kanonen og mannskapet; nogen sekunder efterpå steg røken til værs, og kanonen og menneskene kom til syne igjen. Mannskapet rullet kanonen nærmere, langsomt, regelrett og uten hast. Ikke en av dem var rammet. Så tynget kanonkommandanten bakstykket av kanonen ned for å heve kulebanen og gav sig til å stille inn like høitidelig som en astronom stiller inn en kikkert. «Bravo, kanonérer!» ropte Laigle. Og hele barrikaden klappet. Et øieblikk efter var kanonen innstilt midt i gaten med et hjul på hver side av rennestenen. Et veldig gap åpnet sig mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• kantete: [Jondrette som var ferdig med samtalen med den magre mannen, vendte sig på ny mot Hvit og gjentok spørsmålet med en lav fryktelig latter: «Kjenner De mig ikke igjen?» – Hvit så på ham og svarte: «Nei.» – Så gikk Jondrette bort til bordet, bøide sig ned over lyset med armene over kors, satte sitt kantete rovdyrfjes like op mot Hvits rolige ansikt lik et villdyr som vil bite, og ropte: «Jeg heter ikke Fabantou, jeg heter ikke Jondrette; jeg heter Thénardier! Jeg er vertshusholderen fra Montfermeil! Hører De det? Thénardier! Kjenner De mig nå?» – En næsten umerkelig rødme fór over Hvits panne, og uten å skjelve eller heve stemmen, svarte han med vanlig ro: «Ikke nu mere enn før!» ({{page|217}} ...)]
• kantonnementene: [sig fra ambulanse til ambulanse like til kantonnementene ved Loire. ({{page|140}} ...)]
• kapellan: [fastetiden kom det en ung kapellan til Digne og preket i ({{page|11}} ...)]
• kapellaner: [hver dag kapellaner. Der er menigheter å føre tilsyn med, ({{page|11}} ...)]
• kapellanier: [veier. Der er to og tredve sognekall, en og firti kapellanier og hundre og fem og åtti anneks. Å reise over det ({{page|11}} ...)]
• kapeller: [eller kapeller, brylluper o. l. innkrevet biskopen med så ({{page|11}} ...)]
• kapitalens: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• kapitalister: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• kapitelsalen: [Uten å si et ord mere reiste priorinnen sig og gikk inn i værelset ved siden av, det var kapitelsalen, der «stemmemødrene» rimeligvis var samlet. Fauchelevent blev alene tilbake. ({{page|56}} ...)]
• kapitlet: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• kapitél: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• kappadokia: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• kappedes: [ikke vilde ha brukt dem. Vi hadde drevet det til å lage virkelig vakre glassmykker. Vi kappedes med det en kaller Berlinerstas. Det var jo ikke lett å komme op på høide med det tyske sortglass. Et gross inneholder tolv hundre velformede perler og koster ikke mere enn tre francs.» ({{page|351}} ...)]
• kappestrid: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• kapproing: [Jean Valjean blev ganske knust og kom tilbake til Babylongaten med Cosette uten å legge merke til at hun gjorde ham en rekke spørsmål om det de nettop hadde sett; kanskje var han for overveldet til å opfatte spørsmålene og svare på dem. Men da hun om kvelden gikk fra ham for å legge sig, hørte han at hun sa halvhøit og likesom til sig selv: «Om jeg møtte et slikt menneske, tror jeg ved Gud at jeg kom til å dø av å være så nær ham.» – Neste dagen var det heldigvis en eller annen folkefest i Paris med tropperevy, kapproing på Seinen, fritt teater, fyrverkeri, og Jean Valjean gjorde vold på sine vaner og tok henne med på alt sammen i håp om å få fjernet minnene fra dagen før. ({{page|319}} ...)]
• kapret: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• kapteinen: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• kapteinene: [Et annet tidens tegn var lovløsheten innenfor regjeringspartiet. Det blev kjempet for samfundsordenen under mangel på orden. Trommene gikk efter det rene lune av en eller annen nasjonalgardeoberst; kapteinene gikk i ilden efter innfall; nasjonalgardistene sloss for en «idé» og «for egen regning». I de avgjørende øieblikk hørte de mindre på førerne enn på «instinktet». Ja, det var i samfundsordenens hær rene friskaresoldater. ({{page|123}} ...)]
• kapteiner: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• kapteinvaktmester: [som var kapteinvaktmester i Pontarlier før revolusjonen.» ({{page|45}} ...)]
• karabinene: [merke til mer. Den fjernet sig og nærmet sig med uhyggelige tonesvingninger. Geværene og karabinene blev ladd, høitidelig og uten hast. Enjolras satte ut tre skiltvakter utenfor barrikadene, en i Chanvreriegaten, den andre i Prêcheurgaten, den tredje på hjørnet av Petite-Truanderiegaten. ({{page|53}} ...)]
• karabinierene: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• karabinierer: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• karabinløpene: [eller broene. Alle hadde nu tatt den plassen de hadde fått sig tildelt. Tre og førti oprørere, deriblant Enjolras, Combeferre, Courfeyrac, Laigle, Joly, Bahorel og Gavroche lå på kne i den store barrikaden med hodene i høide med den øverste kanten, og med gevær- og karabinløpene støttet mot brostenene, som i skyteskår, aktsomme, tause, ferdige til å gi ild. Seks mann ført av Feuilly hadde stilt sig op i vinduene i Korinth med geværet ved kinnet. ({{page|84}} ...)]
• karaflen: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• karaflene: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• karaiberne: [sluker dem. Karaiberne lar bare benene bli igjen, de lar bare skallet bli igjen. Slik er våre seder. Vi sluker ikke, vi suger ut; vi utrydder ikke, vi slår kloen i.» ({{page|127}} ...)]
• karakterer: [Å kunde se urolig og verdig ut på én gang, det særmerker i visse vanskelige tilfelle visse karakterer og visse stillinger, særlig prester og nonner. I det øieblikk Fauchelevent kom inn, bar priorinnens ansikt preg av denne dobbeltfølelse. Hun så ellers glad ut, denne yndige og lærde frøken de Blemeur, moder Innocente. ({{page|56}} ...)]
• karakteriserer: [Borgerkrig? Hvad vil det si: Finnes det en krig med fremmede? Er det ikke så at enhver krig mellem menneskene er krig mellem brødre? Det er bare formålet som karakteriserer krigen. Der er hverken krig mot fremmede eller borgerkrig, bare urettferdig eller rettferdig krig. Til den dagen da det store menneskehetens brodersamfund bli dannet, vil krig kanskje være nødvendig, i ethvert fall den krigen som står mellem fremtiden som skynder på, og fortiden som holder igjen. Hvad er det vel å si på denne krigen? Krig blir ikke til skam, kården ikke ({{page|76}} ...)]
• kardesk: [Stormkolonnen som var nødt til å trekke sig tilbake, blev stående tett sammenpakket i gaten, uten dekning, men fryktelig, og sendte barrikaden en forferdelig salve. Den minnet om et slikt fyrverkeri der en mengde lyn krysser hverandre og danner en slags bunt. Strålene gikk riktignok ikke loddrett til værs, men vannrett, med en kule eller kardesk i spissen av hver lynstråle og spredte død gjennom denne ildhaglen: Barrikaden lå under den. ({{page|123}} ...)]
• kardeskens: [«Bøi hodene tett inn til muren og alle på kne langs barrikaden,» ropte Enjolras. – oprørerne som hadde gått fra postene sine da Gavroche kom, stod spredt foran vertshuset. Nu styrtet de i forvirring tilbake mot barrikaden; men før de hadde kundet lyde Enjolras’ befaling, gikk skuddet av med kardeskens fryktelige, rallende torden. Skuddet var blitt rettet mot åpningen i skansen, hadde truffet muren og sprunget tilbake derfra, og det fryktelige tilbakeslaget hadde drept to mann og såret tre. skulde det fortsette, kunde barrikaden ikke holdes. Kardeskene slo inn i den. ({{page|123}} ...)]
• kardeskhaglen: [Blant disse kjempene var der en titan. Det var Cambronne. Å uttale det ordet, og så dø. Det er det største av alt; ti det å vilde dø er det samme som å dø; og det var ikke denne mannens skyld at han overlevde kardeskhaglen. ({{page|299}} ...)]
• kardeskkule: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• kardeskskudd: [Ilden fra angriperne blev ved. Geværskudd og kardeskskudd vekslet med hverandre, i virkeligheten uten å gjøre særlig skade. Bare den øverste delen av vertshusets forside var blitt noget ødelagt, vinduene i annen etasje og kvistvinduene var blitt knust av kardeskene. De av forsvarerne som hadde stått der, hadde måttet trekke sig tilbake. Forresten er det en taktikk ved barrikadeangrep å skyte lenge for å få oprørerne til å bruke op ammunisjonen, hvis de skulde gjøre den feilen å svare på ilden. Når det så viser sig ved at ilden avtar, at de hverken har kuler eller krutt, gjør en stormangrep. Enjolras hadde ikke falt i den snaren. Barrikaden svarte slett ikke. ({{page|123}} ...)]
• kardeskskuddet: [Jean Valjean gikk gjennom åpningen og ut i gaten og gikk midt i kuleregnet bort til madrassen, tok den op på ryggen og vendte tilbake til barrikaden. Han satte selv madrassen i åpningen og festet den til muren slik at artilleristene ikke kunde se den. Da det var gjort, ventet de på kardeskskuddet. Det drøide ikke lenge før det ({{page|123}} ...)]
• kardeskstumper: [ene gjødde til hverandre. – Av kanonene i Chanvreriegaten skjøt den ene med kardesker, den andre med kuler. Den siste var rettet litt høiere enn den første, og ilden var beregnet slik at kulen skulde ramme den øverste kanten av barrikaden, skyte den bort og kaste brostenene som kardeskstumper ned over oprørerne. Meningen med dette var å drive oprørerne ned fra barrikadetoppen og tvinge dem til å trekke sig inn i det indre av barrikaden; det vil si at det varslet stormangrep. Når de kjempende først var blitt jaget ned fra barrikadetoppen av kanonkulene og fra vinduene i vertshuset av kardeskene, kunde stormtroppene våge sig inn i gaten uten å bli siktet på, kanskje til og med uten å bli opdaget, og plutselig klatre over barrikaden akkurat som kvelden før, og hvem vet, ta barrikaden ved overrumpling. ({{page|123}} ...)]
• karen: [Stol De bare på de små, men vokt Dem for de store –.» Og Gavroche løftet hodet, senket stemmen og sa mens han pekte på mannen fra Billettgaten. «De ser den store karen der?» – «Javel?» – «Det er en politispion.» – «Er du sikker på det?» – «Det er ikke mere enn fjorten dager siden han tok mig i øret og trakk mig ned av rekkverket på Royalbroen da jeg trakk frisk luft.» ({{page|53}} ...)]
• karet: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• karfunkel: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• karikaturer: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• karikerer: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• karjoler: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• karmelitternonnene: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• karmosinrød: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• karnevalsaften: [Hun tjente også litt, så vi to kunde klare oss. Hun slet også vondt. Hele dagen med halve kroppen i vaskebaljen, i regn, i sne, med vinden like i ansiktet; om det fryser på, gjør det samme, en må vaske; det er folk som ikke har meget tøi og som venter på vasken. Hvis en ikke vasker, mister en arbeide. Baljene er ikke tette så vann drypper på en fra alle kanter. Skjørtene blir ganske gjennomvåte, oventil og nedentil. Og det trenger tvers gjennom. Hun kom hjem klokken syv om aftenen og la sig med det samme; hun var så trett. Mannen hennes slo henne. Hun er død. Vi hadde det ikke særlig godt. Det var en ordentlig pike som aldri gikk på dans, men holdt sig rolig og stille. Jeg husker en karnevalsaften da hun la sig klokken åtte. Ja, det er så sant som det er sagt. De trenger bare å spørre efter. Å hva! spørre efter! jeg er et fe. Paris, det er en avgrunn. Hvem er det som kjenner far Champmathieu? Men jeg nevner hr. Baloup, spør hos Baloup. Forresten vet jeg ikke hvad dere vil mig.» ({{page|202}} ...)]
• karnevalsfestene: [Imidlertid var det blitt tent en liten kulørt løkt i den lille barrikaden, og i den store var det satt op en av de store voksfaklene som blev brukt ved karnevalsfestene før fasten, og som skrev sig fra Saint-Antoine. Fakkelen var blitt stilt i en slags gatestenshule, lukket på tre av sidene mot vinden og slik at det fulle lyset falt på fanen. Ellers lå gaten og barrikaden i mørke, og en så ikke annet enn den røde fanen som stod der i fullt lys, et lys som gjorde den røde fanen uhyggelig purpurfarvet. ({{page|53}} ...)]
• karnevalslystigheten: [Så blev bryllupet holdt 16. februar tross karnevalslystigheten. Det regnet den dagen, men det står alltid en blå flekk på himmelen til tjeneste for lykken, de elskende ser den, selv om alle andre mennesker går under paraply. Dagen før hadde Jean Valjean i nærvær av Gillenormand gitt Marius de fem hundre og fire og åtti tusen francs. – Da det skulde være formuesfellesskap, var saken lett å ordne. ({{page|279}} ...)]
• karnevalstid: [De to småguttene som til da ikke hadde hørt på det som blev sagt, optatt som hver av dem var med å pille nese, nærmet sig ved ordet «bajas» og stirret på Montparnasse med et tilløp til glede og beundring. Uheldigvis var Montparnasse alvorsfull. Han la hånden på skulderen til Gavroche og sa med eftertrykk på ordene: «Hør på mig, gutt. Hvis jeg var på stedet og jeg hadde min dogge, min dagge og min digge, og du gav mig diger lønn, skulde jeg ikke nektet verdige det du ber om; men vent til det blir karnevalstid igjen.» ({{page|368}} ...)]
• karnevalstiden: [Efter en skikk som nu er foreldet, blev bryllupet holdt hos Gillenormand. Så naturlig og så alminnelig ekteskapshandlingen er, blir det alltid en del strev med lysning, dokumenter, borgermesteren, kirken. De kunde ikke bli ferdig før den 16. februar. Bare for å være ganske nøiaktig kan det nevnes at den 16. februar falt på Hvitetirsdag, siste dagen i karnevalstiden. Nøling, skrupler, særlig fra tante Gillenormands side. – «En hvitetirsdag!» ropte bestefaren, «så meget dess bedre. Det er et gammelt ordtak som sier: ({{page|279}} ...)]
• karnevalsviser: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• karosser: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• karrene: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• kartet: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• karusell: [karusell og nogen drakk. Alt var strålende. Det var ({{page|105}} ...)]
• karvestokk: [på en dobbelt karvestokk. — Ved slutningen av april ({{page|45}} ...)]
• kasematte: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• kaserne: [«Plumetgaten! Sa du Plumetgaten? La mig se. Er det ikke en kaserne der? Jovisst er det så. En fetter av dig, Théodule, har talt til mig om det. Han er lansenérofficer. Det gjaldt et lite pikebarn. Joda! Det var i Plumetgaten. Jo, nu husker jeg det. Jeg har hørt tale om denne unge piken bak gittergjerdet i Plumetgaten. I en have. Du har ingen dårlig smak. Hun skal være vakker. Mellem oss sagt tror jeg nok det løitnantsrekelet gjorde litt kur til henne. Jeg vet ikke hvor langt det gikk. Men det kan være det samme. Dessuten kan en ikke tro på ham. Han skryter så. Marius! Jeg liker godt at en ung mann som du er forelsket. Det hører med til den alderen. Jeg liker dig bedre forelsket enn som jakobiner. Jeg liker bedre at du forelsker dig i et skjørt, for pokker, i tyve skjørter, enn i herr Robespierre. Vakre piker er vakre piker, for fanden! Det er ikke noget å si mot det. Og småen tar imot dig uten at faren vet det. Slik skal det være. Jeg har selv hatt historier av den slags. Mere enn en. Vet du hvad en gjør? En tar ikke den slags så hårdt, en styrter sig ikke straks i tragedien, en går ikke straks til ekteskap og sender bud efter borgermesteren. En har da vett i skallen. En går til den gamle bestefaren, som i grunnen er en godslig kar, og som alltid ({{page|9}} ...)]
• kasernene: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• kaserner: [hadde uten undtagelse hvitkalkede vegger, som i kaserner og hospitaler. Som det siden vil bli vist, opdaget imidlertid jomfru Magloire i de senere år malerier på veggen ({{page|11}} ...)]
• kashmirsjal: [Et øieblikk var han ute av stand til å si noget, så fortsatte han: «Jeg trengte virkelig å få se Cosette litt av og til. Et hjerte må ha noget å stelle med. Jeg følte godt at jeg var til overs. Jeg gav mig selv grunner: De har ikke bruk for dig, hold dig i kroken din, en har ikke rett til å sitte der i det uendelige. Gud være lovet, nu ser jeg henne igjen. Cosette, vet du at det er en vakker mann du har. Å, det er virkelig en pen brodert krave du har, jeg liker det mønsteret. Den har din mann valgt til dig, ikke sant? Men så må du også ha kashmirsjal. Herr Pontmercy, får jeg lov å si du. Det blir ikke så lenge til.» ({{page|351}} ...)]
• kasjott: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• kasjotten: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• kasjotter: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• kasserollen: [Cosette bøide hodet og tok en tom bøtte som stod i en krok ved gruen. Den bøtten var større enn henne selv og barnet kunde ha satt sig ned i den og fått god plass. Madam Thénardier gikk tilbake til gruen og smakte med en treskje på det som var i kasserollen, mens hun brummet: «Det er nok av vann borte i kilden. Verre er det ikke. Jeg tror jeg heller får ta mig av grytene mine.» – Så rotet hun i en skuff der det lå nogen småpenger, pepper og løk. – «Hør her, din skittunge,» sa hun, «når du kommer tilbake, kjøper du med dig fra bakeren et stort brød. Se her er en femten sous.» – Cosette hadde en liten forklælomme; hun tok imot pengestykket uten å si et ord og la det i den lommen. Så blev hun stående uten å røre sig med bøtten i hånden foran den store døren. Hun syntes å vente på at nogen vilde komme og hjelpe henne. «Kom av gårde med dig,» ropte madam Thénardier. Cosette gikk og døren blev lukket. ({{page|344}} ...)]
• kasserollene: [inn, sa uten å se op fra kasserollene: «Hvad ønsker De?» ― ({{page|45}} ...)]
• kasseroller: [det travelt ved ildsted og kasseroller ivrig optatt med å ({{page|45}} ...)]
• kasserte: [Jean Valjean skalv og rystet slik som ulykkelige mennesker gjør. Alt synes dem fiendtlig og mistenkelig. De har mistro til dagen fordi den gjør det lettere å se dem, og til natten fordi den hjelper til å overraske dem. Nylig skalv han fordi haven var øde, nu skalv han fordi det var nogen der. Han falt fra innbilte redsler til virkelige. Han sa sig selv at Javert og folkene hans kanskje ennu ikke var gått, at de uten tvil hadde satt ut vaktposter i gaten og at denne mannen vilde skrike om tyveri hvis han fikk se ham, og utlevere ham. Forsiktig løftet han Cosette op og bar henne bak nogen gamle kasserte møbler i den innerste kroken av skuret. Cosette rørte sig ikke. ({{page|24}} ...)]
• kastanjebrunt: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• kastanjene: [tok sig nettop den dagen en tur under kastanjene i Saint-Cloude og så dem omtrent klokken ti om morgenen. ({{page|105}} ...)]
• kastanjetrær: [all kraft i den store husken, som hang i et par kastanjetrær. Og mens de skjønne efter tur husket så skjørtene ({{page|105}} ...)]
• kastanjetter: [Den dagen da legen erklærte at Marius var utenfor fare, blev mannen ganske fra sig. Han gav portneren tre louisdorer, og da han om kvelden kom inn på værelset sitt, danset han en gavotte, smelte med fingrene som med kastanjetter og sang en munter, lettferdig vise. Så knelte han på en stol, og Basque, som la merke til ham gjennom den halvåpne døren, trodde sikkert at han bad. Til da hadde han ikke trodd på Gud. ({{page|245}} ...)]
• kastevåben: [Det var et redselsfullt øieblikk. Kløften var der, uventet, gapende, bent ned for hestebenene, to favner dyp mellem begge skråningene; den andre rekken trykket den første nedi, og den tredje trykket den andre nedi; hestene steilet, kastet sig bakover, falt på ryggen, gled med alle fire benene i været, kastet rytterne av, knuste dem; det var ikke mulig å trekke sig tilbake. Hele kolonnen var som et eneste kastevåben, den styrken som skulde ha knust englenderne, knuste franskmennene; den ubønnhørlige kløften kunde ingen komme over før den var fylt, ryttere og hester styrtet ned hulter til bulter og blev knust, blev mat for dette svelget, og da graven var full av levende mennesker, stormet resten frem over den. Næsten en tredjedel av brigaden Duboi styrtet ned i avgrunnen. ({{page|299}} ...)]
• kastilien: [i Kastilien rummer seksten liter, cantaraen i Alicante ({{page|105}} ...)]
• katalog: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• katastrofe: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• katastrofen: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• katekisme: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• katekismer: [å gå igjennem, messebøker, katekismer o. s. v., hyrdebrev ({{page|11}} ...)]
• kateteret: [«Det var …,» sa Marius. – «Og at jeg blev det,» la Laigle til. – «Det skjønner jeg ikke,» sa Marius. – Laigle svarte: «Det er enkelt nok. Jeg stod nær kateteret for å svare og nær døren for å kunde komme unda. Professoren stirret temmelig stivt på mig. Plutselig sprang Blondeau med ondskapsfull teft over på L. – L. det er min bokstav. Jeg er fra Meaux og heter Laigle, og det navnet ropte han op. Jeg svarte: «Her!» Da så Blondeau på mig med et blikk så mildt som en tigers, smilte og sa: «Hvis De er Pontmercy, kan De ikke være Laigle.» En frase som synes lite smigrende for Dem, men ikke så trist som for mig. Det vil si, jeg blev strøket.» ({{page|174}} ...)]
• katharina: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• katolske: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• katteaktig: [sier Dem at jeg ikke finner mig i at De sier De ikke kan skrive.» – Thénardier skjøv bordet bort til Hvit og tok penn, blekk og papir frem av en skuff som han lot stå halvåpen så en kunde se det blinke i den store kjøkkenkniven. – Han la papiret foran Hvit: «Skriv,» sa han. – Endelig talte fangen: «Hvorledes kan jeg skrive. Jeg er jo bundet.» – «Det er sant. Det har De rett i,» og så sa han til «Grønnskollingen»: «Løs høire armen på ham.» Panchaud, kalt «Grønnskollingen», gjorde så. Så dyppet Thénardier pennen i blekkhuset, gav den til fangen og sa: «De er i vår makt. Ingen kan hjelpe Dem. Jeg vet hverken hvad De heter eller hvor De bor, men De blir her til den som bringer brevet kommer tilbake igjen. Skriv nå, er De snill.» – «Hva?» – «Jeg skal diktere.» Hvit tok pennen. Thénardier dikterte: «Kjære datter. Kom hit straks. Jeg har absolutt bruk for dig. Den som bringer dette brevet, vil føre dig til mig. Jeg venter. Gå trygt.» – Hvit hadde skrevet alt. Da sa Thénardier: «Stryk de ordene: «Gå trygt.» Det kunde vekke mistanke.» Hvit strøk over ordene. «Skriv så under. Hvad heter De?» – «Hvem er brevet til?» – «Til «Småen» eller «Lerken» vel. Navnet Deres?» – «Urbain Fabre,» svarte fangen. – Thénardier stakk katteaktig rapt hånden i lommen og trakk frem det lommetørklæet han hadde tatt fra Hvit; han lette efter merket og holdt det bort mot lyset. «U.F. Det stemmer, Urbain Fabre. Vel, skriv altså U.F.» Fangen skrev under. – «Jeg skal brette det sammen.» Da det var gjort, sa Thénardier: «Skriv så utenpå: Frøken Fabre, hvor? Jeg vet at De bor helt borte ved Saint-Jacques-du-Haut-Pas. Men gaten vet jeg ikke. Jeg sier, De skjønner hvilken stilling De er i. Når De nu har satt riktig navn, opgir De nok ikke falsk adresse.» – Fangen tenkte sig om et ({{page|217}} ...)]
• kattepoter: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• kattesøvn: [Det første utslaget av Gavroches grublerier var at han istedenfor å klatre gjennom hekken, krøp inn under den og la sig; det var like bak benken der Mabeuf satt. Han hørte den gamle puste. Så prøvde han å sove istedenfor å spise. Det var en kattesøvn, en søvn med ett øie. Han sov og speidet på en gang. Gaten lå som en lys stripe mellem de to mørke hekkene. ({{page|340}} ...)]
• katteøine: [Plutselig stanset han: «Nei, la oss slutte med romansene,» sa han. Med sine katteøine hadde han i et portrom opdaget noget. Det var en person og en ting. Tingen var en håndkjerre, og personen var en mann som sov i den. Kjerrearmene hvilte på brostenene, og mannen lå med hodet på den bakerste kanten av kjerren. Kroppen lå sammenkrøpet på den skrå bunnen og benene rørte ved jorden. Gavroche skjønte med sin verdenskunnskap at mannen var drukken. Det var et eller annet bybud som hadde drukket for meget og som sov hårdt. «Se der,» sa Gavroche, «hvad sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nu tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre sig ypperlig på barrikaden vår.» Mannen snorket. Gavroche trakk forsiktig i kjerren bakfra og i mannen forfra, det vil si i benene. Og efter nogen minutters for- ({{page|103}} ...)]
• kattunge: [Cosette satt på sin vanlige plass under kjøkkenbordet nær gruen. Hun var klædd i filler, hadde nakne føtter i tretøflene; hun strikket ved lyset fra grueilden på en ullstrømpe til de små Thénardiers. En liten kattunge lekte under stolene. Fra et værelse ved siden av hørte en to friske barnestemmer som lo og pratet. Det var Éponine og Azelma. ({{page|344}} ...)]
• kavaleriangrep: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• kavaleriangrepet: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• kavaleridivisjon: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• kavaleriets: [Barrikadens dødskamp skulde til å ta fatt. Alt bidrog til stundens tragiske høihet, tusen hemmelighetsfulle lyder i luften, åndedrettet fra den væbnede massen som satte sig i gang i gater som en ikke så, kavaleriets korte galopp, den tunge larmen fra artilleriet som kjørte frem, geværsalvene og kanontordenen som krysset hverandre i Paris’ gatevirvar, og røken fra kampen som steg gyllen op over takene, fjerne, fryktelige skrik, og truende lyn overalt, stormklokken fra Saint-Merry, som nu lød lik en hulking, årstidens mildhet, den strålende himmelen fylt av sol og skyer, dagens skjønnhet og husenes fryktelige taushet. ({{page|123}} ...)]
• kavalerimuskett: [Prouvaire hadde en gammel kavalerimuskett, Bahorel en karabin, Courfeyrac svinget en blottet kårdestokk. Feuilly marsjerte i spissen med en sabel i neven og ropte: «Leve Polen!» – De kom til Morlandkaien uten kraver, uten hatter, forpustede, gjennomvåte av regn, men med strålende øine. Gavroche spurte rolig: «Hvor skal vi gå?» – «Kom med!» sa Courfeyrac. ({{page|45}} ...)]
• kavalerisabel: [Ikke noget kunde være mere underlig og broket enn denne flokken. En hadde frakkedress, kavalerisabel og to rytterpistoler, en annen var i skjorteermer med rund ({{page|53}} ...)]
• kavalerist: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• kavet: [Cosette sprang op og ned, vasket, børstet, tørket, feide, løp, kavet, stønnet, flyttet tunge ting, og gjorde, så liten hun var, alt grovarbeidet. Ingen medlidenhet; et villdyr ({{page|344}} ...)]
• keiserbilledet: [selv lydig fjernet keiserbilledet fra det kors Napoleon ({{page|11}} ...)]
• keiserdøm: [Republikken, keiserdømmet hadde til da ikke vært annet enn heslige ord for ham. Republikken en giljotin i halvmørket, keiserdømmet en sabel i mørket. Nu kom han til å se nærmere på det, og der han ventet å finne et virvar av mørke, hadde han med en slags uventet undring blandet med frykt og glede sett at der blinket stjerner: Mirabeau, Vergniaud, Saint-Just, Robespierre, Camille Desmoulins, Danton og at det steg en sol, Napoleon. Han visste ikke hvor han selv var. Han vek blendet av lyset. Litt efter litt svant undringen, han vennet sig til lyset, og kunde se på hendelsene uten å svimle, og han gransket personene uten skrekk; revolusjonen og keiserdøm- ({{page|140}} ...)]
• keiserdømme: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• keisereskadronene: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• keisergardes: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• keiserinner: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• keisers: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• keisersepter: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• keisertiden: [For å få tankene vekk fra denne nyfikenheten som jaget henne ut av vanlig likevekt, hadde hun tatt fatt på et kunstferdig bomullsbroderi av den slags som var vanlig i keisertiden og under restaurasjonen. Kjedelig arbeide; vanskelig arbeid. Hun hadde sittet slik i flere timer da døren blev åpnet. Frøken Gillenormand så op, løitnant Théodule stod foran henne og gjorde militær honnør. Hun satte i et gledesrop. En er gammel, en er snerpet og gudelig, en er tante; likevel er det alltid hyggelig å se en lansenérofficer komme inn i ens værelse. ({{page|140}} ...)]
• keiserørnen: [bonapartist som selve keiserørnen. Efterat keiserens billede var fjernet fra æreslegionen, trakk han aldri i uniform, ({{page|11}} ...)]
• kelig: [kelig. Du skal gå med oss. Bestefar vil bli så glad. Du skal få ditt eget stykke av haven, du skal selv dyrke det, og så skal vi se om dine jordbær blir likeså fine som mine. Og så skal jeg gjøre alt du vil, og så skal du være ordentlig lydig mot mig.» ({{page|351}} ...)]
• kellermanns: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• kelsen: [kelsen gikk ikke for sig uten larm eller uten den støien som bruker å følge sammenstøt mellem hæren og folket. Det var dette Enjolras hadde hørt i mellemrommene mellem kanon- og geværsalvene. Dessuten hadde han sett at det forbi gatemunningen blev båret sårede på bårer, og han sa til Courfeyrac: «De sårede der kommer ikke herfra.» ({{page|123}} ...)]
• kemp: [Kyraserene hadde ikke hell med sig, for så vidt som de ikke hadde sprengt sentrum. Da alle hadde høidedraget, hadde ingen det, men når alt kom til alt, hadde likevel engelskmennene største delen av det. Wellington hadde landsbyen og den øverste delen av høidedraget, Ney hadde ikke annet enn selve kammen og skråningen. Men engelskmennenes svekkelse syntes uopprettelig. Blodbadet hadde vært forferdelig. Kemp på venstre fløi krevde forsterkning: «Finnes ikke,» svarte Wellington, «han må la sig hugge ned.» næsten i samme stund skjedde det ved et merkelig sammentreff som avspeiler utmattelsen i begge arméer, at Ney bad Napoleon om infanteri, og Napoleon ropte: «Infanteri! Hvor vil han jeg skal ta det fra. Tror han jeg kan skape det?» ({{page|299}} ...)]
• kempt: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• ken: [ken beslutning tok han? Hvilket var det endelige svaret han i sitt indre gav på skjebnens ubestikkelige forhør. Hvilken dør besluttet han å åpne? Hvilken side av livet vilde han stenge igjen for og opgi? Hvilket valg tok han mellem de uransakelige skråningene som omgav ham? Hvilken ytterste utvei valgte han? Hvilken av disse avgrunner nikket han til? ({{page|279}} ...)]
• kentaurene: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• kiket: [Gavroche. haven lå langs en enslig gatestubb som ikke var brolagt og som hadde hekk på begge sider. Gavroche gikk bortover til denne haven; han fant gaten, han så treet og skuret, han gransket hekken; en hekk kan en komme gjennom. Dagen hellet; det var ikke en katt i gaten, øieblikket var heldig. Gavroche skulde til å trenge inn da han plutselig stoppet. Nogen snakket inne i haven. Gavroche kiket inn gjennom en av åpningene i hekken. ({{page|340}} ...)]
• kikkertene: [het: Han sa: «Der borte ser jeg en sky som synes å være tropper.» Så vendte han sig til hertugen av Dalmatia: «Soult, hvad ser De der borte ved Chapelle-Saint-Lambert?» – Marsjallen rettet kikkerten dit og svarte: «Fire–fem tusen mann, sire. Kanskje Grouchy.» Alle generalstabsofficerene rettet nu kikkertene mot denne «skyen» keiseren hadde opdaget. Nogen sa: «Det er kolonner som har gjort holdt.» Størsteparten sa: «Det er trær.» Skyen rørte sig ikke. Keiseren hadde så sendt Damons lette kavaleridivisjon for å undersøke det mørke punktet. ({{page|299}} ...)]
• kikkhull: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• kildene: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• kilder: [kilder, der han også kjøpte den lille kniven med elfenbens skaft, som jeg bruker ved bordet. ({{page|45}} ...)]
• kim: [A.B.C.-vennene var lite tallrike, det var et hemmelig selskap i kim. De hadde to møtesteder, et nær Hallene i et vertshus som het «Corinthe», et nær Panthéon i en liten kafé ved Saint-Michelplassen: «Musain». På det ({{page|174}} ...)]
• kinesiske: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• kingelveven: [Ikke nogen av de gåtene han hadde håpet å se løst, var blitt opklart; tvert imot var alt blitt dunklere; han hadde ikke fått vite noget sikkert om det vakre pikebarnet fra Luxembourg-parken og om den mannen han kalte Hvit, utover det at Jondrette kjente dem. Av de gåtefulle ordene som var blitt sagt, var det bare én ting han hadde skjønt klart, at det brygget op til et bakhold, et hemmelig, fryktelig bakhold; at de begge to var i stor fare, rimeligvis også hun, ganske sikkert faren; at han måtte redde dem; at det var nødvendig å ødelegge Jondrettes heslige planer, rive denne kingelveven i stykker. ({{page|217}} ...)]
• kingelvevet: [Cosette stilte ingen spørsmål til ham, undret sig ikke lenger, ropte ikke op om at det var koldt, snakket ikke mere om dagligstuen; hun lot være å si både «far» og «herr Jean». Hun lot sig tiltale med «De». Hun lot sig kalle «frue». Men hun var likesom litt mindre glad. Hun vilde ha vært trist om det hadde vært mulig for henne å føle tristhet. Rimeligvis hadde hun og Marius hatt en av de samtalene der den elskede mannen sier det han vil, lar være å forklare noget, og stiller den elskede hustruen tilfreds. Værelset nedenunder var blitt stelt litt i stand, Basque hadde tatt vekk flaskene og Nicolette kingelvevet. ({{page|336}} ...)]
• kinnskjegg: [ham? Haster det?» – «Ja,» sa Marius. – Kontoristen viste ham inn til inspektøren. Bak et gitter stod en høi mann støttet mot en kakkelovn mens han med begge hender løftet skjøtene på en svær kappe med tre kraver. Han hadde et kraftig ansikt, en tynn, fast munn, tykt, gråsprengt kinnskjegg, og et blikk som så til bunns i lommene på en; om det blikket kunde en si: ikke at det gjennomskuet – men at det ransaket. Denne mannen var ikke mindre fryktelig og uhyggelig enn Jondrette, en bulldogg kan nogen ganger være like urovekkende å møte som en ulv. ({{page|217}} ...)]
• kinnskjegget: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• kirikikiu: [Kort før grålysningen satte inn, kom en mann i løp ut fra Saint-Antoinegaten, satte over Bastilleplassen, fór rundt Julisøilen og smøg sig gjennom plankeverket omkring elefanten og bort under buken på den. Hadde det falt et lys over mannen, vilde en ha sett at han var ganske gjennomvåt, så han rimeligvis hadde vært ute i regnet hele natten. Da han kom bort under elefanten, utstøtte han et underlig skrik som ikke hørte til noget menneskelig språk og som bare en papegøie kunde gjøre efter. Han tok det op igjen to ganger. Det lød omtrent slik: «Kririkikiu!» – Andre gangen svarte en klar, munter guttestemme inne fra elefanten: «Ja.» næsten samtidig blev det brettet som lå over hullet, flyttet og gav plass for en gutt som krøp nedover elefantbenet og i en fart kom ned næsten like ved mannen. Det var Gavroche. Mannen var Montparnasse. Skriket «Kirikikiu» måtte uten tvil si det samme som det Gavroche mente med: «Spør bare efter herr Gavroche.» ({{page|368}} ...)]
• kirkedøren: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• kirkefedrene: [omhyggelig utdrag av alt hvad kirkefedrene og de lærde ({{page|45}} ...)]
• kirkefester: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• kirkegårdene: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• kirkegårdsgrunnen: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• kirkegårdsporten: [Langt borte mellem trærne hørte han en skarp skriking. Det var kirkegårdsporten som blev lukket. ({{page|56}} ...)]
• kirkegårdsportene: [«Det er nettop det som ikke plager mig,» ropte Fauchelevent, «hvis De bare kan greie det med kisten, skal nok jeg greie det med graven. Graveren er en venn av mig, han er en gammel drukkenbolt. Det er far Mestienne. En av de gode gamle vindrankerne. Graveren putter de døde i jorden, og jeg putter graveren i lommen. Det som kommer til å skje, kan jeg si Dem. Vi kommer frem litt før det blir mørkt, tre kvarter før kirkegårdsportene blir lukket. Likvognen kjører like bort til graven. Jeg følger med; det er min plikt. Jeg har hammer, brekkjern og knipetang i lommen. Likvognen stopper, likbærerne slår et tau om kisten og senker Dem ned. Presten leser bønnene, gjør korsets tegn og stenker vievann og lusker vekk. Jeg blir alene igjen med far Mestienne. Det er en venn av mig, som jeg sier. Ett av to, enten er han full, eller han er ikke full. Er han ikke full, sier jeg til ham: «La oss gå bort til ‘Eplet’ og la oss få et glass før de lukker.» Jeg tar ham med og drikker ham på en snurr; det tar ikke lang tiden å få far Mestienne på en snurr, han er alltid godt på vei; jeg drikker ham under bordet, tar adgangskortet til kirkegården og går tilbake uten ham. Så har De bare med mig å gjøre. Hvis han alt er full, sier jeg: «Gå bare hjem du, så skal jeg gjøre arbeidet for dig. Han går, og jeg får Dem op av graven.» ({{page|56}} ...)]
• kirkegårdsportneren: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• kirkelig: [å skrive, predikener å autorisere, forlik å få i stand mellem prester og borgermestere, kirkelig og administrativ ({{page|11}} ...)]
• kirkelige: [Nonnene overholder samvittighetsfullt alle store og små kirkelige festdager, og deres ophold i kapellet er uendelige. En gang om uken samles de i kapellet, der priorinnen presiderer, og hver søster skrifter der efter tur med høi røst store og små feil og synder, og blir idømt bot. Men dessuten gjør de selv frivillig bot for småfeil, ({{page|56}} ...)]
• kirkens: [foresatte efter kirkens. Hun elsket og æret ham ganske ({{page|11}} ...)]
• kirkesangen: [for å ha slått i stykker et glass, revet i stykker et slør, for å ha tatt en falsk tone under kirkesangen. Når en av søstrene blir kalt til taleværelset, selv om det er priorinnen, må hun senke sløret så bare munnen, som nevnt, er synlig. Bare priorinnen må tale med fremmede, nonnene har ikke lov til å se andre enn deres nærmeste familie. Hvis tilfeldigvis en annen som tidligere har kjent eller holdt av en av søstrene, kommer for å se til henne, skal det en hel forhandling til. Er det en kvinne, kan det enkelte ganger hende at tillatelsen blir gitt og nonnen går til taleværelset og taler til henne gjennom tremmeveggen, som aldri blir åpnet med undtak for en mor eller en søster. Det er unødig å si at menn alltid blir nektet adgang. ({{page|56}} ...)]
• kirkesogn: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• kirketjenerens: [En kveld da Jean Valjean gikk forbi uten å ha Cosette med sig, så han tiggeren sitte på den vanlige plassen under lykten som nettop var blitt tent. Det så ut som om han bad som vanlig, og han satt ganske sammenkrøket. Jean Valjean gikk bort til ham og la den vanlige almissen i hånden på ham. Tiggeren så brått op og stirret stivt på Jean Valjean, så bøide han hurtig hodet ned igjen. Det gikk så fort som et lyn, og det gav et sett i Jean Valjean. Han syntes at det han hadde sett i skjæret fra lykten, ikke var den gamle kirketjenerens blide, skinnhellige ansikt, men et fryktelig, velkjent ansikt. Det gjorde inntrykk på ham som om han plutselig i mørket hadde stått ansikt til ansikt med en tiger. Han vek skremt tilbake, og stod som fjetret, torde hverken puste eller snakke, hverken stå eller gå, men stirret på tiggeren som hadde bøid hodet og ikke syntes å vite at han var der lenger. I dette underlige øieblikket sa Jean Valjean ikke et eneste ord, kanskje ut fra hemmelighetsfullt selvoppholdelsesinstinkt. Tiggeren hadde samme skikkelsen, samme fillene og samme ytre som ellers. «Pøh!» sa Jean Valjean, «jeg er gal! jeg drømmer. Det er umulig!» – Og han gikk hjem i stor uro. – Han våget snaut å tilstå for sig selv at det ansiktet han trodde han hadde sett, var Javerts. ({{page|9}} ...)]
• kirkeuret: [ klokken tre for å se til den syke. Da det å komme på klokkeslettet her var barmhjertighet, passet han tiden. Da klokken nærmet sig halv tre, tok Fantine til å bli urolig. I løpet av tyve minutter spurte hun minst ti ganger søsteren: «Hør, søster, hvor mange er klokken?» Klokken slo tre. Ved det tredje slaget reiste Fantine sig over ende i sengen, hun som ellers snaut kunde røre sig; hun foldet i en slags krampetrekning de utmagre, gule hendene sine, og søsteren hørte henne utstøte en av disse dype sukkene som syntes å lette en nedtrykt. Så vendte Fantine sig og så mot døren. Ingen kom. Døren åpnet sig ikke. Hun satt slik et kvarters tid med blikket rettet mot døren, urørlig som om hun holdt pusten. Søsteren våget ikke snakke til henne. Klokken slo et kvarter over tre fra kirkeuret. Fantine lot sig falle tilbake på putene. Hun sa ikke noget og tok igjen fatt på å brette på lakenet. Halvtimen gikk og timen. Ingen kom. Hver gang uret slo, rettet Fantine sig op og så mot døren, så falt hun tilbake. Det var lett å skjønne hvad hun tenkte på, men hun uttalte ikke noget navn, hun klaget ikke, anklaget ingen. Men hun hostet på en uhyggelig måte. En skulde ha sagt at et mørke hadde senket sig ned over henne. Hun var gusten og hadde blå lepper. Av og til smilte hun. ({{page|202}} ...)]
• kirsebær: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• kirsebærrøde: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• kirurgiske: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• kiss: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• kistebordene: [Litt efter at Fauchelevent var ferdig med å spikre lokket på kisten, hadde Jean Valjean merket at han blev båret, og så at han blev kjørt. Da så vognen rystet mindre, skjønte han at de hadde kommet bort fra brolegningen, {{sperret|d. v. s.}} at de hadde forlatt gatene og kommet ut på bulevardene. Av en dump larm skjønte han at de kjørte over Austerlitzbroen. Da de stanset første gangen, skjønte han at de var kommet til kirkegården; da de stoppet igjen, sa han til sig selv «her har vi graven». – Plutselig merket han at hender grep kisten, så skuret noget mot kistebordene; han skjønte at det var et rep som blev knyttet rundt kisten for å fire den ned i graven. Så blev han grepet av en slags ørske. Kisten hadde kanskje vippet fra likbærerne og graveren så den kom ned med hodet først og benene bakefter. Men Jean Valjean ({{page|56}} ...)]
• kistelokket: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• kittkitt: [spurte en annen. – «Jeg vet ikke, men jeg har med en pille til den om så skulde være.» – «Har du kittKitt brukes til å kline på ruten for å hindre støi når den blir knust. når vi skal knuse ruten?» – «Ja.» – «Gitteret er gammelt,» sa en femte med buktalerrøst. – «Så meget dess bedre,» sa den andre som hadde snakket, «så hviner det ikke når vi sager det over, og lettere blir det også.» ({{page|404}} ...)]
• kjase: [har nogen ruller louisdorer liggende i en gammel skuff; en sier til ham: Bestefar, slik er det. Og bestefaren svarer: Ja, det er som det skal være. Ungdommen må få rase og alderdommen kjase. Jeg har vært ung, du blir gammel. Si det samme til din sønnesønn. Her har du to hundre pistoler. Mor dig, for fanden. Utmerket! Slik bør det gå! En gifter sig ikke, men det utelukker jo ikke. Du forstår?» ({{page|9}} ...)]
• kjedsomhet: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• kjeften: [Hun stoppet næsten kvalt av sinne, så sa hun: «Herr Thénardier, gamlingen har narret dig, du er for god av dig. Jeg skulde ha fått kjeften op på ham, jeg, og om han hadde prøvd å lure mig, skulde jeg kokt ham levende. Jeg skulde lett nok ha fått ham til å snakke og si hvor han hadde datteren og hvor grunkene er. En har god grunn til å si at mennene er meget dummere enn kvinnfolkene. Ingen i nummer sytten! Det er en stor gatedør. Ingen herr Fabre i Saint-Dominiquegaten. I strakt trav og drikkepenger til kusken og allting! Jeg har snakket med portneren og portnerkonen, en svær, pen kone; de kjente ikke noget til ham.» ({{page|217}} ...)]
• kjekling: [Denne konen hadde åpenbart elsket denne mannen med det mål av kjærlighet hun eide; men den var vel blitt slukket av det daglige, gjensidige kjekling, skapt av den skrekkelige nøden som trykket dem alle. Det var ikke mere igjen av kjærligheten til mannen enn asken. Men som det ofte går, hadde kjæleordene overlevd følelsen. Hun sa til ham: «Kjære, lille venn; mannen min,» {{sperret|o. s. v.}} med munnen, hjertet var stumt. ({{page|217}} ...)]
• kjekt: [Øieblikket var kritisk. Et sekund til og barrikaden var tatt. Bahorel styrtet mot den første borgergardisten som kom innenfor og drepte ham med et karabinskudd på nært hold. Den neste drepte Bahorel med et bajonettstøt. En annen hadde alt kastet Courfeyrac til jorden der han lå og ropte: «Til hjelp.» Den største av dem alle sammen, en slags kjempe, gikk like løs på Gavroche med felt bajonett. Gaminen tok Javerts veldige børse i sine små armer, siktet kjekt på kjempen og trakk av. Det kom ikke noget skudd. Javert hadde ikke ladet geværet sitt. Borgergardisten satte i å le og løftet bajonetten mot barnet. ({{page|84}} ...)]
• kjellergluggene: [De kjempet bryst mot bryst, fot mot fot, med pistolskudd, sabelhugg, neveslag, på langt hold og nær ved, oppe og nede, overalt, fra hustakene, fra vertshusvinduene, fra kjellergluggene, der nogen hadde sneket sig ned. Det ({{page|123}} ...)]
• kjellerlemmen: [På nogen få minutter var tyve jernstenger revet løs av vertshusets gittervinduer, ti favner av brolegningen brutt op; Gavroche og Bahorel hadde idet de gikk forbi, grepet og veltet en kjerre med tre svære tønner kalk som de hadde stilt op og hauget gatesten oppå. Enjolras hadde lukket op kjellerlemmen, og alle de tomme vinfatene der hadde fått plass ved siden av kalktønnene; Feuilly hadde støttet op fat og tønner med to svære hauger mursten han hadde funnet et eller annet sted. Bjelkene blev revet ut av forsiden på et hus i nærheten og lagt op på fatene. Da Laigle og Courfeyrac vendte sig, var alt halvdelen av gaten sperret av en voll i mere enn mannshøide, Matelote og Gibelotte hjalp til med arbeidet. Gibelotte bar grus og sand. Hun bar frem grus med samme trette mine som når hun satte frem vin. ({{page|53}} ...)]
• kjellerne: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• kjellervinduer: [Han tenkte på farens kårde som bestefaren hadde solgt til en skraphandler, og som han hadde savnet så smertelig. Han sa til sig selv at denne tapre, rene kården hadde gjort rett i å dra vekk fra ham og harmfullt bli borte i mørket; at den hadde flyktet slik fordi den var klok og skjønte hvad som vilde skje; den hadde ant oprøret, rennestenskrigen, gatestenskrigen, skyting gjennom kjellervinduer, slag bakfra; at den efter å ha vært med ved Marengo og Friedland ikke vilde gå ned i Chanvreriegaten til nattlig kamp mellem franskmenn. Han sa sig selv at det var heldig at den ikke var der, at det var rett og riktig, at bestefaren hadde vært den virkelige vokteren av farens ære. Så gav han sig til å gråte bittert. ({{page|76}} ...)]
• kjellerværelset: [Da han dagen efter kom inn i kjellerværelset, fikk han som et støt. Lenestolene var borte. Det var ikke engang en stol. – «Å,» ropte Cosette da hun kom inn, «ingen lenestoler! Hvor er lenestolene?» – «De er ikke her mer,» svarte Jean Valjean. – «Nei, dette går for vidt.» – Jean Valjean stammet: «Det er jeg som har sagt til Basque at han kunde ta dem bort.» – «Og grunnen?» – «Jeg blir ikke her mere enn nogen minutter.» – «Om en blir kort, er det da ingen grunn til å stå.» – «Jeg tror at Basque har bruk for lenestolene til dagligstuen.» – «Hvorfor det?» – «Dere skal vel ha mange gjester i kveld.» – «Det kommer ikke nogen.» – Jean Valjean kunde ikke si et ord mer. Cosette trakk på skuldrene: «Sørg for at lenestolene blir tatt vekk. Forleden dag sa du at det ikke skulde legges i ovnen. For nogen underlige innfall.» – «Farvel,» mumlet Jean Valjean. Han sa ikke: «Farvel, Cosette.» Men han hadde heller ikke styrke til å si: «Farvel, frue.» Han gikk nedtrykt sin vei. Denne gangen hadde han skjønt det. ({{page|336}} ...)]
• kjeltringaktige: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• kjeltringfaget: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• kjemiker: [Babet var mager og kunnskapsrik. Han gav sig ut for å være kjemiker og hadde vært pilletriller og bajas. Han ({{page|217}} ...)]
• kjemiske: [Hvit snudde sig med det samme rent instinktmessig. Han kunde ikke la være å gjøre en overrasket bevegelse som ikke undgikk Jondrette. – «Å, jeg skjønner De ser på frakken,» sa Jondrette med veltilfreds mine. «Den passer, den passer.» – «Hvem er den mannen der?» sa Hvit. – «Det,» sa Jondrette, «det er en nabo. Bry Dem ikke om ham.» – Denne naboen hadde et underlig utseende. Den gangen lå det nogen kjemiske fabrikker i forstaden Saint-Morceau. Mange fabrikkarbeidere hadde sorte ansikter. – Hele Hvits skikkelse hadde for øvrig preg av ({{page|217}} ...)]
• kjempa: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• kjempebriller: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• kjempebyen: [at det skal være uskyldig. Hvis en spurte kjempebyen: «Hvad er det der for noget?» vilde hun svare: «Det er ungen min.» ({{page|119}} ...)]
• kjempedramaet: [Her er vendepunktet i dette kjempedramaet. ({{page|299}} ...)]
• kjempefanfare: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• kjempekropp: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• kjempemasser: [Lyset var tent, og han leste med albuene på bordet som stod like ved det åpne vinduet. Alle slags drømmerier strømmet inn til ham og blandet sig med tankene. Han leste kunngjørelsene fra storarméen, disse heltedikt skrevet på slagmarken; han så der av og til farens navn, alltid keiserens; hele det mektige keiserdømmet åpenbarte sig for ham; han følte som om et hav bruste og steg i ham; det var som om faren strøk forbi ham lik et vindpust og hvisket til ham. Han følte sig litt efter litt så underlig; han syntes han hørte trommehvirvler, kanontorden, trompetfanfarer, bataljonenes taktfaste skritt, den dumpe, fjerne lyd av kavaleriet; av og til så han op mot himmelen der stjernenes kjempemasser lyste mot det uendelige dyp; og han så ned i boken, og der så han andre mektige billeder i vilt virvar. Hjertet knuget sig sammen. Han var som i ørske, han skalv og stønnet; plutselig og uten at han selv visste av hvad det var som ({{page|140}} ...)]
• kjempemessig: [hele barrikaden i mørket et overnaturlig, kjempemessig utseende, og det blev en stillhet som ved et under. ({{page|84}} ...)]
• kjempeneven: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• kjempestore: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• kjempestort: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• kjempetarm: [For å lette sin politisamvittighet fyrte sersjanten før han gikk, sin karabin av i den retningen de forlot, i retning mot Jean Valjean. Smellet gav gjenlyd i hvelvingen som rumling i en kjempetarm. Et kalkstykke som falt ned i rennestensvannet med et plask nogen skritt fra Jean Valjean, viste at kulen hadde truffet hvelvingen over hodet på ham. ({{page|189}} ...)]
• kjennelser: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• kjennes: [dem. De kjennes på fjærpennene som de bærer i hatten. ({{page|11}} ...)]
• kjennetegnet: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• kjenninger: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• kjennn: [«Hør her.» – «Hvad er det, fatter?» – «Ser du den gamlingen?» – «Hvad for en gamling?» – «Der, på første bryllupskjerra på den andre siden.» – «Han med armen i sort bind?» – «Ja.» – «Hvad så?» – «Jeg er sikker på at jeg kjenner’n.» – «Jaså!» – «Du kan skjære halsen over på mig om jeg ikke skulde kjenne den der fyren. Kan du se bruden når du bøier dig frem.» – «Nei.» – «Og brudgommen?» – «Det er ingen brudgom i den vognen.» – «Nå!» – «Hvis det da ikke skulde være den andre gamle mannen.» – «Prøv om du kan se bruden når du bøier dig langt frem.» – «Jeg kan ikke.» – «Det kan være det samme, jeg er sikker på at jeg kjenner den fyren med noget om labben.» – «Å nytte kan du ha av å kjenne ham?» – «Det er ikke godt å vite, senere.» – «Jeg bryr mig ikke det grann om gamlingen.» – «Jeg kjenner’n.» – «Kjenn’n så meget du vil for mig.» – «Hvordan fanden har han kommet med i det bryllupet.» – «Vi er jo med vi også.» – «Hvor kommer det brudefølget fra?» – «Åssen kan jeg vite det?» – «Hør her.» – «Hva?» – «Du kunde gjøre noget.» – «Hvad da?» – ({{page|279}} ...)]
• kjenten: [Til slutt dristet konen sig til å si: «Hva? Er du virkelig sikker på det?» – «Sikker. Det er nok åtte år siden, men jeg kjenner’n igjen. Å! jeg kjenner’n igjen! Jeg kjente’n igjen med en gang. Hva? Falt ikke det dig i øinene?» – «Nei.» – «Men jeg sa jo til dig: legg merke til ham! Det var samme skikkelsen, samme ansiktet, knapt eldre; det er folk som ikke blir gamle, jeg vet ikke hvorledes de greier det; det var samme røsten også. Han er bedre kledd, det er det hele. Å, din gamle hemmelighetsfulle satan, nu har jeg dig.» – Han stoppet og sa til døtrene: «Ut med dere! – Det er da rart at ikke det falt dig i øinene.» – De reiste sig for å adlyde. Moren knurret: «Med den sårede hånden?» – «Å, frisk luft vil være bra for henne.» – Det var klart at han var en mann en ikke svarte igjen. De to pikene gikk sin vei. Da begge var i døren, grep faren den eldste i armen og sa med et særegent tonefall: «Dere kommer tilbake presis klokken fem. Begge to. Jeg har bruk for dere.» ({{page|217}} ...)]
• kjepp: [Nettop i samme øieblikk gikk det i Luxembourg-parken to barn som holdt hverandre i hånden. Den ene kunde være syv år, den andre fem. De var blitt gjennomvåte av regnet, og derfor gikk de på solsiden av gangene; de var fillete og bleke og lignet vilde fugler. Den minste sa: «Jeg er sulten.» – Den eldste, som alt var litt av en beskytter, holdt broren med venstre hånd og hadde en liten kjepp i høire. De var alene i haven; portene var lukket efter ordre fra politiet. De troppene som dagen før hadde ligget i leir der, var marsjert vekk for å ta del i kampen. ({{page|123}} ...)]
• kjepphest: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• kjerne: [Slik talte han, alvorlig og faderlig. Manglet han eksempler, fant han på lignelser som rammet sakens kjerne ({{page|11}} ...)]
• kjerr: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• kjerrearmene: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• kjerrer: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• kjerreskumpingen: [ var øm efter kjerreskumpingen, men han følte det ikke; han syntes at han ikke følte nogen ting. ({{page|202}} ...)]
• kjerret: [Thénardier hadde ikke tatt feil. Mannen hadde satt sig ned for at Cosette kunde få hvile litt. Thénardier gikk rundt kjerret og viste sig plutselig for de to han lette efter. – «Om forlatelse! undskyld, herre!» sa han ganske andpusten, «her er de femten hundre francs.» Dermed holdt han de tre pengesedlene frem mot den fremmede. ({{page|344}} ...)]
• kjerringen: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• kjerringene: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• kjerter: [sorg. Dere må more dere godt, barn. Jeg har glemt å si dere at på spennene uten tunge tjente en enda mere enn på alt det andre. Grosset, tolv dusin, kom på ti francs og kunde selges for seksti. Det var virkelig en god forretning. Så det er ingen grunn til å undre sig over de seks hundre tusen francs, herr Pontmercy. Det er ærlige penger. Dere kan trygt være rike. Dere må ha en vogn, av og til en losje i teatret, du Cosette må ha vakre ballkjoler, og så må dere holde gode middager for vennene, og være meget lykkelige. Jeg holdt nettop på å skrive til Cosette. Hun finner nok brevet. Jeg efterlater henne de to lysestakene på kaminen. De er av sølv; men for mig er de av gull, de er av diamant; de omskaper lysene som settes i dem, til kjerter. Jeg vet ikke om ham som gav mig dem, er tilfreds med mig der ope. Jeg har gjort det jeg har kundet. Kjære barn, glem ikke at jeg er en fattig mann. Dere skal begrave mig i den første og beste kroken av kirkegården under en sten som viser stedet. Slik er min vilje. Ikke noget navn på stenen. Hvis Cosette av og til vil komme der, vil det glede mig. De også, herr Pontmercy. Jeg må tilstå for Dem at jeg ikke alltid har elsket Dem, jeg ber Dem om forlatelse for det. Nu er De og hun ett for mig. Jeg er Dem meget takknemlig. Jeg føler at De gjør Cosette lykkelig. De skulde bare vite, herr Pontmercy, som jeg har gledet mig over de vakre røde kinnene hennes; når jeg så at de var litt bleke, blev jeg så trist. Det ligger en fem hundre francs seddel i kommoden. Jeg har ikke rørt den. Den er til de fattige. Cosette, ser du den lille kjolen din der på sengen? Kjenner du den igjen? Det er likevel ikke mere enn ti år siden. Som tiden går. Vi har vært meget lykkelige. Det er slutt. Kjære barn, gråt ikke, jeg går ikke langt bort. Jeg vil kunde se dere derfra. Dere ({{page|351}} ...)]
• kjeruber: [inngangen til en hule, sort av rust, næsten uhyggelig, med en forvirring av buer og skarpe hjørner. Nogen skritt borte satt moren på terskelen til vertshuset; en kvinne som så lite tekkelig ut, men som i øieblikket virket rørende, da hun husket de to småpikene ved hjelp av et langt tau, mens hun av frykt for ulykker fulgte dem med øinene med det dyriske og ophøiede uttrykk som særmerker moderkjærligheten; ved hver svingning gav den heslige kjettingen fra sig en skjærende lyd som lignet et vredesskrik; småpikene var lykksalige, solen som holdt på å gå ned, kastet sitt skjær over denne gleden og ikke noget kunne være mer dårende enn dette lune av tilfellet, som hadde gjort en titanlenke til en huske for kjeruber. ({{page|105}} ...)]
• kjeve: [Mannen så vennlig og stolt ut, og hadde en munn som alltid smilte, men dette smilet som kom av at det var mere kjeve enn hud, åpenbarte mere tenner enn sjel. Gutten som hadde bitt i hvetebollen, men holdt op igjen, syntes å være stappmett. Han var på grunn av oprøret klædd som nasjonalgardist, men faren gikk av klokskap i alminnelig borgerdrakt. De hadde stanset like ved dammen der to svaner tumlet sig omkring. Mannen syntes å være særlig optatt av de to svanene. Han lignet dem på en måte, for han gikk akkurat som dem. Hvis de to fattigguttene hadde kundet høre ham og hadde skjønt ({{page|123}} ...)]
• kjeven: [Klokken kunde være omtrent halv ni om kvelden. Dagen hellet. – Jean Valjean la Marius langs veggen på den tørre siden av kloakken, så gikk han bort til gitteret og grep med begge nevene fatt i stengene; han rystet voldsomt i dem, men fikk ikke rokket dem. Gitteret rikket sig ikke. Jean Valjean grep i den ene stangen efter den andre, idet han håpet å kunde få revet én løs og lage en brekkstang av den til å løfte gitteret av hengslene eller brekke op låsen. Ikke en av dem lot sig rokke. Tigertenner sitter ikke fastere i kjeven. Uten brekkstang kunde det ikke bli nogen løftning av hengslene. Hindringene var uovervinnelige. Han hadde ikke noget middel til å få åpnet døren. ({{page|189}} ...)]
• kjevhendte: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• kjoleliv: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• kjolelivet: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• kjolelivets: [De trodde å høre sang i luften; de hadde Gud i hjertet; skjebnen viste sig for dem som et stjernehvelv; de så en sol stå op over hodene på sig. Plutselig slo klokken. Marius så på Cosettes skjønne nakne armer og det yndige som er vagt skimtet gjennom kjolelivets kniplinger, og Cosette som så Marius’ blikk, rødmet like op i hårroten. ({{page|279}} ...)]
• kjolene: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• kjæl: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• kjæle: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• kjælenavn: [blomsternavn som kjælenavn; Fameuil forgudet Zephine, ({{page|105}} ...)]
• kjæleordene: [Denne konen hadde åpenbart elsket denne mannen med det mål av kjærlighet hun eide; men den var vel blitt slukket av det daglige, gjensidige kjekling, skapt av den skrekkelige nøden som trykket dem alle. Det var ikke mere igjen av kjærligheten til mannen enn asken. Men som det ofte går, hadde kjæleordene overlevd følelsen. Hun sa til ham: «Kjære, lille venn; mannen min,» {{sperret|o. s. v.}} med munnen, hjertet var stumt. ({{page|217}} ...)]
• kjæler: [De mest grusomme skapninger blir avvæpnet når en kjæler for ungene deres. Moren så op og bad den fremmede om å sitte ned på benken ved porten mens hun selv ({{page|105}} ...)]
• kjælne: [hadde vunnet Fameuil ved den litt kry og samtidig kjælne ({{page|105}} ...)]
• kjælte: [slapp ikke taket og kjælte ennu mere for ham: «Hvorledes har du greid det da, kjære far? Fortell! Og mor? Hvor er mor? La mig få høre nytt om mamma.» – Thénardier svarte: «Hun har det vel bare bra, jeg vet det ikke. Så slipp nu og kom dig vekk.» – «Men jeg vil ikke gå,» sa hun og skapte sig som et forkjælet barn, «jeg har jo ikke sett dig på fire måneder og har ikke fått tid til å omfavne dig engang.» – Og så tok hun ham om halsen igjen. ({{page|404}} ...)]
• kjærlighets: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• kjærlighetsaffærer: [fra sig nålen, var de enn uroet av kjærlighetsaffærer, bar ({{page|105}} ...)]
• kjærlighetsbudskap: [øinene på henne og fylte hjertet med et underlig lys. Den opdragelsen hun hadde fått, hadde alltid talt til henne om sjelen og aldri om kjærligheten, omtrent som en vilde snakke om en glo, men aldri om ilden. Dette håndskriftet på femten sider åpenbarte plutselig, men mildt, for henne hele kjærlighetens vesen, smerten, skjebnen, livet, evigheten, ophavet og slutningen. Det var som om en hånd hadde åpnet sig og kastet bort til henne en strålebunt. Hun følte i disse få linjene en natur som var lidenskapelig, dristig, varm, ærlig, en hellig vilje, en umåtelig smerte og et mektig håp, et sorgtungt hjerte og svulmende gledesrus. Hvad var dette håndskriftet? Et brev! Et brev uten adresse, uten underskrift, inntrengende og blygt, en gåte av sannheter, et kjærlighetsbudskap, skapt til å bli bragt av en engel og til å leses av en jomfru, et overjordisk stevnemøte, et brev fra et spøkelse til en skygge. Det var en stille, sørgmodig fraværende som syntes ferdig til å søke tilflukt hos døden, og som sendte til den fraværende tilværelsens hemmelighet, nøkkelen til livet, kjærligheten. Det var skrevet med foten i graven og hånden i himmelen. Disse linjene som en for en var falt ned på papiret, var lik dråper fra en sjel. ({{page|350}} ...)]
• kjærlighetsdikt: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• kjærlighetseventyrene: [«Så fortell nå, la mig få høre om kjærlighetseventyrene dine, løst og fast. Så dumme unge mennesker kan være.» – «Far,» gjentok Marius. – Oldingens ansikt strålte av usigelig glede. – «Ja vel, slik skal det være. Kall mig far, så skal du få se.» – Det var nu noget så godt, noget så mildt, noget så likefremt, noget så faderlig over hans barskhet, at Marius som plutselig gikk over fra motløshet til håp, blev som tatt av en rus. Han satt nær ved bordet, skjæret fra vokslyset åpenbarte de medtatte klærne, som Gillenormand mønstret med undring. «Javel, far,» sa Marius. – «Hvad for noget,» avbrøt Gillenormand, «du har altså ikke en sou? Du er jo klædd som en røver.» Han lette i en skuff, tok op en pung, som han la på bordet. «Se, her har du hundre louisdorer. Gå så bort og kjøp dig en hatt.» ({{page|9}} ...)]
• kjærlighetseventyret: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• kjærlighetsforholdet: [Så uskyldig var dette kjærlighetsforholdet at Marius ikke engang kjente Cosettes skrift. ({{page|84}} ...)]
• kjærlighetshistorie: [«Pontmercy?» spurte Marius blek. – «Akkurat. Pontmercy. Kjente De ham?» – «Det var min far,» sa Marius. – Den gamle mannen slo hendene sammen og ropte: «Å, så De er det barnet. Ja, det er riktig det, han må være voksen nå. Å nei, stakkars barn, ja, De kan sannelig si at De hadde en far som holdt av Dem.» – Marius bød den gamle mannen armen og fulgte ham like hjem. Dagen efter sa han til Gillenormand: «Jeg skal ut på jakt en tur med nogen venner. Kan jeg få lov til å reise bort tre dager.» – «Fire,» svarte bestefaren, «reis og mor dig godt.» Og så blunket han til datteren og hvisket: «En eller annen kjærlighetshistorie!» ({{page|140}} ...)]
• kjærlighetshistorier: [vært viet verden og kjærlighetshistorier. ({{page|11}} ...)]
• kjærlighetshoff: [være et utfordrende funn gjort av ærbarheten, og det vidkjente kjærlighetshoff der vicomtesse de Cette førte forsetet, vilde kanskje ha gitt koketteriprisen til denne lille ({{page|105}} ...)]
• kjærlighetsluftslott: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• kjærlighetsord: [Hvad gikk så for sig mellem de to? Ikke noget. De elsket hverandre. – Når de om natten var i haven, syntes de den var et levende og hellig sted. Alle blomstene omkring dem åpnet sig og lot sin virak flomme mot dem; og de åpnet sjelene og lot dem strømme utover blomstene. Alt bevet omkring disse to som talte kjærlighetsord som fikk trærne til å skjelve. Hvad sa de? Åndepust. Ikke noget annet. Åndepust som var nok til å forvirre og vekke uro i hele naturen. Trolldomskrefter som en knapt skjønte noget av om en i en bok leste disse samtalene som blev feid vekk og spredt under løvet som røk for vind. Om en fjerner fra to elskendes ({{page|404}} ...)]
• kjærlighetsrus: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• kjærlighetssorger: [Marius lastet næsten sig selv for at han hadde vært så optatt av drømmerier og kjærlighetssorger at han ikke før nu hadde kommet til å kaste et blikk på naboene. Da han hadde betalt husleien for dem, hadde det vært rent mekanisk; enhver kunde gjort det samme; men han, Marius, burde ha gjort mer. Bare en vegg skilte ham fra forlatte skapninger som famlet omkring i mørket, skilt fra alle andre levende; han kunde høre dem puste, eller rettere sagt ralle like ved siden av sig, og han hadde ikke brydd sig det spor om det. Hver dag, hvert øieblikk kunde han gjennom veggen høre dem tråkke, gå, komme, ({{page|217}} ...)]
• kjærlighetstanker: [Marius dekket Cosettes brev med kyss. Hun elsket ham altså likevel. Et øieblikk kom han på den tanken at han ikke lenger burde dø. Så sa han til sig selv: «Hun reiser; faren tar henne med til England og bestefar nekter oss å gifte oss.» Ikke noget var endret. Så husket han at han ennu hadde to plikter å opfylle: Å gi Cosette underretning om sin død og sende henne et siste farvel, og å redde Éponines bror og Thénardiers sønn fra den truende faren som nærmet sig. Han hadde en lommebok på sig, den samme som hadde rommet det heftet der han hadde skrevet ned sine kjærlighetstanker til Cosette. Han rev ut et blad og skrev med blyant: ({{page|84}} ...)]
• kjærtegnene: [som bare ganske uklart ante noget, fordoblet kjærtegnene, som om hun vilde betale Marius’ gjeld. ({{page|351}} ...)]
• kjærtegnet: [Cosette hadde aldri vært kjærligere mot Jean Valjean. Hun samstemte i det far Gillenormand sa; mens han priste gleden med fyndord og ordtak, bredte hun kjærlighet og lykke omkring sig som vellukt. Lykken vil at all verden skal være lykkelig. Når hun talte med Jean Valjean, var det med tonefall fra den tiden hun var liten pike. Hun kjærtegnet ham med smil. ({{page|279}} ...)]
• kjøbmannen: [Da Cosette kom ut på gaten med bøtten i hånden, kunde hun, selv så trist og motløs hun var, ikke la være å se op på dukken, «damen» som hun kalte den. Det stakkars barnet blev stående som forstenet. Hun hadde ennu ikke sett dukken nær ved. Hun syntes hele butikken var som et slott, og dukken var ikke en dukke, men en åpenbaring. Det var gleden, prakten, rikdommen, lykken som viste sig i en slags fantastisk stråleglans for dette lille ulykkelige vesenet som var sunket så dypt ned i sørgelig og kold elendighet. Cosette målte med barndommens naive og triste skarpsindighet den avgrunnen som skilte henne fra dukken. Hun sa til sig selv at en måtte være dronning eller iallfall prinsesse for å få en «ting» som den. Hun så på denne vakre røde kjolen, dette deilige, blanke håret, og hun tenkte: «Hvor den dukken der må være lykkelig.» Hun kunde ikke rive sig løs fra denne vidunderlige butikken. Jo mere hun så, dess mere blev hun blendet. Hun trodde at hun så inn i Paradiset. Bak den store dukken var det andre dukker som hun syntes måtte være feer og engler. Kjøbmannen som gikk frem og tilbake inne i boden, gav næsten inntrykk av å være Gud Fader selv. ({{page|344}} ...)]
• kjøkkenbordet: [pet for å leke med katten og som var blitt liggende på gulvet nogen skritt fra kjøkkenbordet. Så slapp hun sabeldukken som bare var halv moro, og så sig langsomt rundt i kjøkkenet. Madam Thénardier snakket lavt med sin mann og talte penger, Ponine og Zelma lekte med katten, gjestene spiste, eller drakk, eller sang, ingen så på henne. Hun hadde ikke et øieblikk å spille. Hun krøp på alle fire frem under bordet, forsikret sig ennu en gang om at ingen la merke til henne, listet sig fort bort til dukken og grep den. Et øieblikk efter satt hun på plassen sin igjen uten å røre sig, men bare vendt slik at skyggen falt over dukken som hun hadde i armen. Den lykken å leke med en dukke var så sjelden at hun nøt det lidenskapelig. Ingen la merke til det med undtak av den fremmede som langsomt spiste den tarvelige aftensmaten. Gleden varte omtrent et kvarter. ({{page|344}} ...)]
• kjøkkenhaven: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• kjøkkenkniv: [Jondrette hadde latt pipen gå ut, et tydelig tegn på at han var sterkt optatt, og hadde satt sig igjen. Han rynket brynene og åpnet av og til brått høire hånd som om han svarte på nogen siste råd fra en mørk indre stemme. Plutselig trakk han ut bordskuffen, tok frem en lang kjøkkenkniv som han prøvde på neglen. Så la han kniven ned i skuffen. – Marius stakk hånden i høire lomme, trakk frem pistolen og spente den. Da hanen gikk i spenn, lød en klar, skarp liten lyd. Jondrette skalv og reiste sig halvt op. – «Hvem er det?» ropte han. Marius holdt pusten. Jondrette lyttet et øieblikk, så gav han sig til å le og sa: «For et fe jeg er! Det er veggen det knaker i.» Marius holdt fast på pistolen. ({{page|217}} ...)]
• kjøkkenkniven: [sier Dem at jeg ikke finner mig i at De sier De ikke kan skrive.» – Thénardier skjøv bordet bort til Hvit og tok penn, blekk og papir frem av en skuff som han lot stå halvåpen så en kunde se det blinke i den store kjøkkenkniven. – Han la papiret foran Hvit: «Skriv,» sa han. – Endelig talte fangen: «Hvorledes kan jeg skrive. Jeg er jo bundet.» – «Det er sant. Det har De rett i,» og så sa han til «Grønnskollingen»: «Løs høire armen på ham.» Panchaud, kalt «Grønnskollingen», gjorde så. Så dyppet Thénardier pennen i blekkhuset, gav den til fangen og sa: «De er i vår makt. Ingen kan hjelpe Dem. Jeg vet hverken hvad De heter eller hvor De bor, men De blir her til den som bringer brevet kommer tilbake igjen. Skriv nå, er De snill.» – «Hva?» – «Jeg skal diktere.» Hvit tok pennen. Thénardier dikterte: «Kjære datter. Kom hit straks. Jeg har absolutt bruk for dig. Den som bringer dette brevet, vil føre dig til mig. Jeg venter. Gå trygt.» – Hvit hadde skrevet alt. Da sa Thénardier: «Stryk de ordene: «Gå trygt.» Det kunde vekke mistanke.» Hvit strøk over ordene. «Skriv så under. Hvad heter De?» – «Hvem er brevet til?» – «Til «Småen» eller «Lerken» vel. Navnet Deres?» – «Urbain Fabre,» svarte fangen. – Thénardier stakk katteaktig rapt hånden i lommen og trakk frem det lommetørklæet han hadde tatt fra Hvit; han lette efter merket og holdt det bort mot lyset. «U.F. Det stemmer, Urbain Fabre. Vel, skriv altså U.F.» Fangen skrev under. – «Jeg skal brette det sammen.» Da det var gjort, sa Thénardier: «Skriv så utenpå: Frøken Fabre, hvor? Jeg vet at De bor helt borte ved Saint-Jacques-du-Haut-Pas. Men gaten vet jeg ikke. Jeg sier, De skjønner hvilken stilling De er i. Når De nu har satt riktig navn, opgir De nok ikke falsk adresse.» – Fangen tenkte sig om et ({{page|217}} ...)]
• kjøkkentøi: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• kjølen: [natten fant runden ham under kjølen på et av de skib ({{page|45}} ...)]
• kjølner: [«Så er alt i orden,» sa Courfeyrac. – «Ikke ennu.» – «Hvad står igjen?» – «Maineporten,» svarte Enjolras. Han satt en stund i egne tanker, så sa han: «Der er marmorslipere, malere og billedhoggere. Det er folk med ildhu, men de kjølner fort. Jeg vet ikke hvad som går av dem i det siste. De tenker på andre ting. De spiller domino. Det er absolutt nødvendig å gå og snakke til dem, og kraftig. De samles hos Richefeu mellem 12 og 1. Det må blåses på den asken. Jeg hadde gjort regning med denne drømmeren Marius. Han er god nok, men kommer ikke her mer. Vi må sende en til Maineporten. Men jeg har ingen.» – «Og mig, har du ikke mig,» sa Grantaire. – «Dig? Du skulde opflamme republikanerne?» – «Hvorfor ikke?» – «Duger du til noget?» – «Nå, jeg har da lyst,» sa Grantaire. – «Du tror ikke på noget!» – «Jeg tror på dig.» – «Og du skulde være mann ({{page|299}} ...)]
• kjønnrøk: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• kjøpet: [Thénardier blev ved: «Hør her, kamerat. Du har ikke drept den fyren der uten å se efter hvad han har i lommene. Gi mig halvdelen, så lukker jeg op døren.» – Så trakk han en svær nøkkel halvt frem under blusen og la til: «Vil du se hvorledes nøkkelen til friheten ser ut, så se her.» – Jean Valjean satt og måpet, han tvilte næsten på at det var virkelig det han så. Det var forsynet i en fryktelig form, hans gode engel som hadde steget ned til jorden i Thénardiers skikkelse. Thénardier stakk neven ned i en stor lomme han hadde innenfor blusen, trakk frem et tau og gav det til Jean Valjean. – «Se her,» sa han, «jeg gir dig tauet på kjøpet.» – «Hvad skal jeg med det tauet?» – «Du trenger en sten også, men det finner du utenfor. Det ligger en grushaug der.» – «Hvad skal jeg med en sten?» – «Din idiot. Når du skal kaste den fyren i elven, trenger du sten og tau, ellers flyter han på vannet.» ({{page|189}} ...)]
• kjøpmannen: [Den siste av disse bodene som stod like overfor Thénardiers dør, var en leketøisbutikk; det glitret i flitter, glasskram og strålende blikkvarer. Som det beste av alt hadde kjøpmannen lengst fremme satt en stor dukke, næsten to fot høi, klædd i rosenrød musselinkjole med takket gull- ({{page|344}} ...)]
• kjøretøi: [Ikke noget er mer almindelig enn å se en kjerre eller en vogn utenfor døren til et vertshus; men det kjøretøiet eller riktigere det bruddstykket av et kjøretøi som sperret veien utenfor «Sersjanten fra Waterloo», en aften våren 1818, ville sikkert ved sin størrelse ha vakt en malers opmerksomhet om han hadde kommet forbi. ({{page|105}} ...)]
• kjøretøiet: [Ikke noget er mer almindelig enn å se en kjerre eller en vogn utenfor døren til et vertshus; men det kjøretøiet eller riktigere det bruddstykket av et kjøretøi som sperret veien utenfor «Sersjanten fra Waterloo», en aften våren 1818, ville sikkert ved sin størrelse ha vakt en malers opmerksomhet om han hadde kommet forbi. ({{page|105}} ...)]
• kjøring: [Utgifter til kjøring. Hvorledes kan nogen trenge det i en ({{page|11}} ...)]
• kjørsel: [skal yde Dem til utgifter ved kjørsel i byen og til reiser i ({{page|11}} ...)]
• kjørselsporten: [kjørselsporten, men opdaget at den var spikret igjen både utenfra og innenfra. Så nærmet han sig den store porten med større håp. Den var skrekkelig forfallen, selve dens størrelse gjorde den mindre sterk. Bordene var råtne, jernbåndene – det var ikke mere enn tre av dem – var rustne. Det syntes mulig å bryte gjennom dette skjøre stengselet. Han så efter og opdaget at denne porten ikke var nogen port. Den hadde hverken hengsler eller beslag, hverken lås eller åpning. Jernbåndene gikk tvers over fra den ene siden til den andre uten brudd. Gjennom sprekkene mellem bordene så han svært murverk. Han måtte med skrekk si sig selv at dette som lignet en port, bare var bordkledning utenpå en bygning. Det var lett nok å få løs et bord, men så vilde han stå foran en mur. ({{page|24}} ...)]
• kjøtsuppe: [| Til kjøtsuppe til de syke på hospitalet || style="text-align:right;width:4em" | 1 500 || style="text-align:center;width:4em" |  francs ({{page|11}} ...)]
• kjøttberget: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• kjøttfull: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• kjøttrett: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• kjøttrik: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• kjøttstykket: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• klaffen: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• klaffer: [«Nå går jeg ut,» sa han. «Jeg må bort og snakke med nogen av gutta. Pålitelige karer. Du skal få se at det klaffer. Jeg skal være så rask som mulig. Det blir et ordentlig varp. Pass på huset.» – Han blev stående et øieblikk i tanker med begge nevene i bukselommene, så ropte han: «Hør, det var nu likevel heldig at han ikke kjente mig igjen. Hadde han kjent mig igjen, hadde han nok ikke kommet tilbake. Det var skjegget som reddet mig, det fine fippskjegget.» Så lo han igjen og gikk bort til vinduet. Det snedde fremdeles, og himmelen var grå. «Å, for et hundevær,» sa han. Så slengte han kappen over skuldrene: «Den er altfor stor. – Men det er det samme,» la han til, «det var fanden så heldig at han la den igjen, den gamle slyngelen. Ellers hadde jeg ikke kundet gå ut, og alt hadde glippet. For et hår det kan henge i.» – Så trakk han luen ned i øinene og gikk ut. ({{page|217}} ...)]
• klagemål: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• klagepunktene: [Marius hadde på sin side reist i harme. Det var noget som hadde gjort ham enn mere sint. Alltid er det småtingene som gjør huslige konflikter flokete. Klagepunktene økes, skjønt uretten i grunnen ikke er blitt større. Da Nicolette efter bestefarens ordre hadde tatt «krammet» op på ({{page|140}} ...)]
• klageskrik: [Her stanset han. Pennen falt ut av fingrene på ham, og han blev overfalt av en fortvilet hulking som syntes å komme fra hans innerste sjel; den stakkars mannen tok hodet i begge hendene og tenkte. – «Å!» skrek han i sitt innerste (klageskrik som bare Gud hører) – «Det er slutt. Jeg får aldri se henne mer. Hun var et smil som gikk over mig. Jeg må gå inn i mørket uten engang å se henne igjen. Å, om jeg bare et minutt, et øieblikk fikk høre stemmen hennes, røre ved kjolen hennes, se på henne, henne min engel! Og så dø! Det gjør ikke noget å dø, det som er fryktelig er å dø uten å ha sett henne. Hun vilde smile til mig og si nogen ord til mig. Det kunde da ikke gjøre nogen noget ondt? Nei, det ({{page|351}} ...)]
• klagetonefall: [sig selv: «Er han gal?» – Jondrette gjentok to eller tre ganger med skiftende klagetonefall: «Jeg må gå på elven. Jeg gikk forleden dag tre trinn ned ved Austerlitzbroen for å gjøre det.» ({{page|217}} ...)]
• klakørene: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• klam: [Endelig hadde en av de verste av de arresterte, «Klam- ({{page|306}} ...)]
• klamheten: [Hun la sig ned, hjalp søsteren med å rette på puten og kysset et lite sølvkors hun hadde om halsen og som søster Simplice hadde gitt henne. – «Prøv nu å få sove, barn,» sa søsteren, «og snakk ikke mer.» – Fantine tok søsterens hånd mellem begge sine klamme, og søsteren led ved å føle klamheten: – «Han er reist bort i morges for å dra til Paris. Han trenger slett ikke å reise helt til Paris. Montfermeil ligger litt til venstre når en kommer derfra. ({{page|202}} ...)]
• klamme: [Hun la sig ned, hjalp søsteren med å rette på puten og kysset et lite sølvkors hun hadde om halsen og som søster Simplice hadde gitt henne. – «Prøv nu å få sove, barn,» sa søsteren, «og snakk ikke mer.» – Fantine tok søsterens hånd mellem begge sine klamme, og søsteren led ved å føle klamheten: – «Han er reist bort i morges for å dra til Paris. Han trenger slett ikke å reise helt til Paris. Montfermeil ligger litt til venstre når en kommer derfra. ({{page|202}} ...)]
• klandre: [Madam Thénardier hadde som vanlig latt mannen gjøre som han ville. Hun ventet sig noget stort. Da mannen og Cosette var gått, drøide Thénardier et godt kvarter, så tok han henne til side og viste henne de femten hundre francs. – «Ikke mer!» sa hun. Det var første gangen så lenge de hadde levd sammen, at hun hadde våget å klandre det mannen hadde gjort. Skuddet rammet. – «Jamen har du rett,» sa han, «jeg er en idiot. Gi mig hatten.» ({{page|344}} ...)]
• klappe: [Den gamle hadde tatt imot overfallet og tatt igjen og det så kraftig at angriperen og den angrepne hadde byttet roller i ett sett. – «Det var en kjekk gamling,» tenkte Gavroche. Han kunde ikke la være å klappe i hendene. Men det var spilt. Det nådde ikke frem til de to som sloss og som var helt optatt av hverandre og pustet og stønnet like mot hverandre under kampen. – Så blev det ganske stille. Montparnasse hadde sluttet å verge sig. Gavroche tenkte: «Er han død?» ({{page|340}} ...)]
• klapper: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• klappjakt: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• klappsetene: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• klapring: [{{gap|3em}}En støi, en forferdelig klapring av sko. ({{page|105}} ...)]
• klargjorde: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• klargjort: [Madam Thénardier hadde ved et sjeldent lykketreff vært så heldig å bli kvitt de to siste mens de var ganske små. Bli kvitt er det riktige uttrykket. Det var hos denne konen bare tilbake en rest av naturlig følelse. Hun var bare mor for døtrene. Morskjærligheten sluttet med dem. Hennes hat til menneskene begynte ved disse guttene. Overfor dem var hennes hat fullkomment; og hjertet hadde en uhyggelig styrtning på den siden som vendte mot dem. Som vi har sett, hatet hun den eldste, hun avskydde de to andre. Hvorfor? Derfor! Den frykteligste grunnen av alle, og det mest uimotsigelige av alle svar: Derfor. – «Jeg har ikke bruk for en haug med unger,» sa denne moren. – Nu skal det bli klargjort hvorledes familien Thénardier hadde greid å bli kvitt de to yngste barna, og tilmed skaffe sig fordel av det. ({{page|368}} ...)]
• klarlegges: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• klarsynt: [han hverken kunde fortelle om eller vitne om uten å være anklager. Og dessuten hadde disse ukene gått som lyn; det hadde ikke blitt tid til noget annet enn å elske hverandre. Og endelig når han veiet alt, vendte alt og gransket alt – om han nu hadde fortalt om vakten i Gorbeaurønnen, om han hadde nevnt Thénardiers for henne, hvad så følgene måtte bli, ja selv om han hadde opdaget at Jean Valjean var en galeislave, vilde det ha endret ham, Marius, vilde det ha endret henne, Cosette? Ville han ha trukket sig tilbake? Nei. Ville han ha tilbedt henne mindre? Ville han latt være å gifte sig? Nei. Ville det ha endret noget i alt det som hadde skjedd? Nei. Det var altså ikke noget å angre, ikke noget å laste sig selv for. Alt var godt. Der var en Gud for de drukne menneskene som en kaller forelskede. Blindt hadde Marius fulgt den samme veien som han hadde valgt om han hadde vært klarsynt. Kjærligheten hadde bundet ham for øinene for å føre ham, hvorhen? Til paradiset. ({{page|305}} ...)]
• klasene: [Som før sagt hendte det at en av disse uformelige klasene av maskerte kvinner og menn, slept frem i en svær kalesjevogn, ved et tilfelle kom til å stanse på venstre side av bulevarden med det samme bryllupsvognene stanset på høire side. Fra den ene siden av bulevarden kunde maskene se rett over mot den vognen der bruden satt. – «Nei se,» sa en av maskene, «der er et brudefølge.» – «Et falskt brudefølge,» svarte en av de andre, «idag er det vi som er ekte.» – De maskerte var imidlertid for langt borte til å kunde rope over til brudefølget, og var dessuten redd for at politiet skulde legge sig imellem; derfor så de til en annen kant. Alle maskene i vognen fikk straks efter nok å gjøre, for folkemengden gav sig til å huie, det er mengdens form for bifall under maskerader; og de to maskene som hadde snakket, måtte sammen med kameratene gjøre front mot hele mengden, og de hadde bruk for hele skjellsordsamlingen fra Hallene for å kunne ({{page|279}} ...)]
• klasseem: [{{right|Inspektør av 1. klasse.|1em}} ({{page|231}} ...)]
• klasseinndeling: [For Javert hadde de vanlige hendelsene på åpen gate en viss klasseinndeling og hvert sitt rom; de mulige tilfelle lå ordnet i en slags skuffer, som de kom ut av efter som det passet. Det som kunde hende på gaten var slagsmål, oprør, karneval, gravferd. ({{page|189}} ...)]
• klasseværelset: [grad endret sig. Tristheten var borte. Latteren er lik solen, den jager vinteren fra menneskets ansikt. Når frikvarteret var slutt og Cosette var gått inn, stirret Jean Valjean på vinduene i klasseværelset, og om natten stod han op for å se på vinduene til sovekammeret. ({{page|56}} ...)]
• klassikere: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• klassisk: [Alle fire var uroskapende vakre. En god gammel klassisk dikter, Chevalier de Labouisse, dengang vidt kjent, ({{page|105}} ...)]
• klatrer: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• klatring: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• klatringen: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• klatringer: [Ofte stod han op midt på natten for å høre på lovsangene fra disse uskyldige skapningene som bar så tunge byrder, og han følte at det isnet i blodet når han tenkte på at de som led rettferdig straff, bare hevet stemmen mot himmelen for å bespotte den, og at han, elendige, selv hadde knyttet neven mot Gud. – Ett slo ham, og fikk ham til å gruble alvorlig som var det noget forsynet selv hadde minnet ham om: flukten, dristige klatringer, livsfarlige handlinger, alt det strevet han hadde hatt for å komme vekk fra det første stedet, alt det hadde han også hatt for å komme inn her. Var det et sinnbillede på hans skjebne? – Dette huset var også et fengsel, og lignet uhyggelig det andre han hadde flyktet fra, og som han aldri hadde tenkt han skulde få se maken til. – Han fikk igjen se gitter, skåter, jernstenger, verne hva? Engler. ({{page|56}} ...)]
• kledebon: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• klededrakt: [Mannen var efter klededrakt og hele sin fremtreden å dømme nettop en av dem en kan kalle en tigger som har sett bedre dager, den ytterste fattigdom sammen med den ytterste omhu for klærne. Han hadde en rund, meget gammel og vel børstet hatt, en meget loslitt frakk av grovt, okergult klede, en farve som den gang ikke var særlig merkelig, en lang vest med gammeldagse lom- ({{page|344}} ...)]
• kledningsstykkene: [Langsomt trakk han op av den de klærne som Cosette hadde hatt på da hun ti år før drog fra Montfermeil; først den lille sorte kjolen, så det sorte tørklæet, så de gode, store barneskoene som Cosette ennu næsten kunde ha fått på, så små føtter hadde hun, så det tykke lerretslivet, så strikkeskjørtet, så forklæet med lommer i, og til slutt ullstrømpene. Disse strømpene som ennu hadde den yndige formen efter en barnefot, var ikke stort lengre enn Jean Valjeans hånd. Alt sammen var sort. Det var ham som hadde hatt med disse klærne til henne i Montfermeil. Efter som han tok dem op av vadsekken, la han dem på sengen. Han grublet. Han drog sig minne. Det var om vinteren, en meget kold desember, hun skalv av kulde halvnaken i filler, og de stakkars små føttene var røde i treskoene. Han, Jean Valjean, hadde fått av henne fillene og fått sørgedrakten på henne. Moren hadde nok vært tilfreds i graven ved å se datteren bære sorg for henne, og særlig over å se henne velklædd og varm. Han tenkte på skogen ved Montfermeil, som de hadde gått igjennom sammen, Cosette og han; han tenkte på været den gangen, på de bladløse trærne, på skogen uten fugler, og himmelen uten sol; det var det samme, deilig var det. Han ordnet de små kledningsstykkene på sengen, tørklæet ved siden av skjørtet, strømpene ved siden av skoene, livet ved siden av kjolen, og han så på det ene efter det andre. Hun var ikke større enn som så den gangen, og hun hadde den store dukken sin i armen, og hun hadde lagt gullstykket i forklælommen, hun lo, og begge to gikk og holdt hverandre i hånden, hun hadde ingen annen enn ham i hele verden. ({{page|279}} ...)]
• kleet: [Da døren var blitt stengt, sa Enjolras til de andre: «La oss selge livet vårt dyrt.» – Så gikk han bort til det bordet der Mabeuf og Gavroche lå. En kunde under det sorte kleet se to rette, stive skikkelser, en stor og en liten, og de to ansiktene tegnet sig vagt under likklædets rolige folder. En hånd stakk frem under dekket og hang ned mot gulvet. Det var oldingens. – Enjolras ({{page|123}} ...)]
• klekkes: [Fantine var en av disse skapningene som så å si klekkes ut i folkedypet. Hun hadde gått ut fra samfundets ({{page|105}} ...)]
• klekket: [Slik slo den feil, den forbrytelsen Brujon hadde klekket ut i fengslet. Men denne feilen fikk likevel følger som lå helt utenfor Brujons plan. Det vil leseren få se. ({{page|306}} ...)]
• klemmende: [Jean Valjean vilde igjen stikke hånden ned i vannet, da han plutselig fikk den underlige, klemmende følelsen ({{page|189}} ...)]
• klemsel: [Neste dagen kom han ikke. Cosette la ikke merke til det før om kvelden. «Nå,» sa hun, «herr Jean kom ikke her i dag.» Hun hadde likesom en lett klemsel om hjertet, men hun merket det næsten ikke, for den svant brått for et kyss fra Marius. ({{page|336}} ...)]
• klengenavn: [et klengenavn og forkortelse av Voilà Jean (værsgo' ({{page|45}} ...)]
• kler: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• klesbiten: [Så gav han sig ganske fortrolig til å føle på Jean Valjeans og Marius’ lommer. Jean Valjean, som bare tenkte på å snu ryggen mot lyset, lot ham gjøre det. Mens Thénardier holdt på med å granske Marius’ frakk, nyttet han snarhendt som en tyv leiligheten til å rive et stykke av den uten at Jean Valjean merket det, og gjemme det under blusen, idet han vel tenkte at denne klesbiten senere skulde hjelpe ham til å finne den myrdede og morderen. Forresten fant han ikke mere enn de tredve francs. «Det er sant,» sa han, «dere har nok ikke mere enn det.» Han glemte at han hadde sagt «la oss dele ({{page|189}} ...)]
• klesfillene: [Han holdt på å glemme hele denne historien da han en gang i mars 1824 fikk høre om en underlig fyr som bodde i sognet Saint-Medard og som gikk under navn av «tiggeren som gir almisser». Det blev sagt at det var en rentenist som ikke nogen visste hvad het, og at han levde alene sammen med en liten pike på åtte år, og hun visste heller ikke noget annet enn at hun var fra Montfermeil. Montfermeil! Det navnet kom stadig igjen og fikk Javert til å spisse ører. En gammel tigger og politispion, tidligere kirketjener som hadde fått almisser av fyren, kunde gi nogen flere oplysninger. Denne rentenisten var meget sky av sig, gikk aldri ut bortsett fra om kvelden – snakket aldri med nogen, med undtak av enkelte ganger til fattige – og lot ikke nogen komme inn på sig. Han gikk med en fæl, gammel gul frakk verd flere millioner da den var fôret med pengesedler. – Dette egget sterkt Javerts nyfikenhet. For å få se denne fantastiske mannen på nært hold uten å skremme ham, lånte han en dag klesfillene av kirketjeneren og plassen der den gamle spionen brukte å kroke sig sammen om kveldene og snøvle frem bønner mens han speidet folk ut. ({{page|24}} ...)]
• klesplaggene: [Månen kastet et blekt lys inn i dette røde, flammende rommet, og for Marius’ drømmesinn tok måneskinnet sig selv i dette handlingsøieblikk ut som en himmelsk tanke midt i de hesligste drømmer på jorden. Gjennom den istykkerslåtte ruten trengte vinden inn og bidro til å dempe varmen. Jondrette hadde tent pipen og satt på den istykkerslåtte stolen og røkte. Konen snakket lavt med ham. På hodet hadde hun en sort hatt med store fjær, et stort, rutet tørklæ over strikkeskjørtet, og på bena de mannfolkskoene som datteren hadde brukt om morgenen. Det var de klesplaggene som hadde fått Jondrette til å si: «Det er bra at du har pyntet dig.» Selv hadde han på sig den nye, altfor store frakken han hadde fått av Hvit. ({{page|217}} ...)]
• klient: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• klikken: [han selvsagt formann i klikken. ({{page|105}} ...)]
• klikker: [han hadde gjemt under blusen, la den i hånden på Thénardier og hvisket til ham: «Det er Javert. Jeg våger ikke å skyte på den mannen. Gjør du?» – «Jaggu.» – «Skyt da!» – Thénardier tok pistolen og rettet den mot Javert. Javert stod tre skritt fra ham, så skarpt på ham og sa: «Trekk ikke av; det klikker.» – Thénardier trakk i avtrekkeren. Pistolen klikket. – «Som jeg sa,» hånte Javert. ({{page|217}} ...)]
• klikket: [han hadde gjemt under blusen, la den i hånden på Thénardier og hvisket til ham: «Det er Javert. Jeg våger ikke å skyte på den mannen. Gjør du?» – «Jaggu.» – «Skyt da!» – Thénardier tok pistolen og rettet den mot Javert. Javert stod tre skritt fra ham, så skarpt på ham og sa: «Trekk ikke av; det klikker.» – Thénardier trakk i avtrekkeren. Pistolen klikket. – «Som jeg sa,» hånte Javert. ({{page|217}} ...)]
• kline: [spurte en annen. – «Jeg vet ikke, men jeg har med en pille til den om så skulde være.» – «Har du kittKitt brukes til å kline på ruten for å hindre støi når den blir knust. når vi skal knuse ruten?» – «Ja.» – «Gitteret er gammelt,» sa en femte med buktalerrøst. – «Så meget dess bedre,» sa den andre som hadde snakket, «så hviner det ikke når vi sager det over, og lettere blir det også.» ({{page|404}} ...)]
• klingen: [fått nok av det, jeg har sett det hele, slik er borgerkrigen, og nu går jeg min vei.» – Svikte vennene som ventet! Som kanskje hadde bruk for ham! Som var en håndfull mot en armé! Svikte alt på samme tid: kjærlighet, vennskap, æresord! Gi fedrelandskjærlighet som påskudd for feighet! Nei, det var umulig, og om farens gjenferd var der i mørket og så ham vike tilbake, vilde han slå ham over ryggstykkene med den flate klingen og rope til ham: «Fremad, kujon!» ({{page|76}} ...)]
• klingende: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• klinker: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• klippen: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• klipper: [Nogen av gardens firkanter blev stående urørlige i fluktstrømmen som klipper i en flod; de holdt ut til det blev natt. Natten kom, døden også; de ventet på dette dobbelte mørket og lot sig urokket hylle inn av det. Hvert regiment som var skilt fra de andre og ikke lenger hadde forbindelse med resten av arméen, falt for sig, nogen hadde til denne sluttkampen tatt stilling på Rossomme-høidene, andre på Mont-Saint-Jean-sletten. Der kjempet disse mørke firkantene, forlatte, overvunne og fryktelige sin skrekkelige dødskamp. Ulm, Wagram, Jena, Friedland døde der med dem. ({{page|299}} ...)]
• klippet: [det hadde vokset litt og det syntes ikke å ha vært klippet ({{page|45}} ...)]
• klirre: [Da hun hadde lest det igjennom for tredje gang, gikk løitnant Théodule igjen forbi havegjerdet og lot sporene klirre. Cosette måtte se op. Hun fant ham ynkelig, klosset, latterlig, umulig, blærete, motbydelig, flabbet og meget stygg. Officeren trodde at han burde smile til henne. Hun vendte sig vekk skamfull og ergerlig. Hun kunde gjerne ha kastet et eller annet i hodet på ham. Hun tok flukten, gikk inn i huset og lukket sig inne på værelset sitt for å lese heftet om igjen, for å lære det utenat og for å drømme. Da hun hadde lest det vel, kysset hun det og gjemte det ved hjertet. ({{page|350}} ...)]
• klirrende: [Da konen hadde gått, tok han en hundrefrancsrull som han hadde i et skap og la i lommen. Så forsiktig han enn var da han gjorde dette, for at det ikke skulde høres den minste støi av penger, gled likevel et femfrancsstykke fra ham og rullet klirrende bortover gulvflisene. ({{page|9}} ...)]
• klirret: [benene hang og dinglet, skuldrene svinget, hodene støtte mot hverandre, jernene klirret, øinene flammet vilt, nevene knyttet sig eller hang slappe som på døde; bak toget skoggerlo en barneflokk. ({{page|319}} ...)]
• kloakkarbeidere: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• kloakkarbeiderens: [Kloakkarbeiderens yrke var før næsten likeså farefylt og næsten likeså ekkelt i folks øine som nattmannens, som for lengst var overlatt til bøddelen. Det trengtes høi lønn for å få en murer til å forsvinne ned i denne stinkende løpegraven. Det gikk et ordtak: «Å gå i kloakken, det er å gå i graven.» – ({{page|189}} ...)]
• kloakkarbeiderne: [var som nevnt 6. juni; klokken kunde vel være sånn omtrent åtte. Mannen hørte en støi i kloakken. Meget overrasket gjemte han sig og lyttet. Det var en støi av skritt, nogen gikk gjennom mørket, nogen kom bortover mot ham. Underlig nok måtte det altså være en annen i kloakken foruten ham selv. Utgangsgitterdøren var ikke langt unda. Litt lys sivet inn gjennom den, og ved hjelp av det kunde han kjenne den som kom og kunde se at den mannen bar noget på ryggen. Han gikk krumbøid. Den mannen som gikk der krumbøid, var en tidligere galeislave, og det han bar på skuldrene var et lik. Morder grepet på fersk gjerning, hvis nogen er blitt det. Tyveriet blir en selvfølge; en dreper ikke en mann for ingenting. Galeislaven gikk for å kaste liket i elven. Det er verd å nevne at før denne galeislaven, som kom langt borte fra, nådde frem til utløpsgitteret, hadde han truffet en fryktelig søledam, der en skulde trodd at han lett kunde blitt kvitt liket; men neste dagen vilde kloakkarbeiderne ha funnet den drepte mannen når de arbeidet med søledammen, og det passet ikke morderen. Han vilde heller komme tvers gjennom søledammen med byrden, og det må ha vært et forferdelig slit, det er umulig å tenke sig noget mere absolutt livsfarlig. Jeg skjønner ikke hvorledes han slapp fra det med livet.» ({{page|351}} ...)]
• kloakkbunnen: [Han løftet sig, vred sig, presset sig i et slags raseri op på dette støttepunktet, som virket lik første trinnet på trappen op til livet. – Dette støttepunktet som han traff på i siste liten, var kanten av den andre enden av kloakkbunnen, som hadde sunket uten å gå i stykker, og som bøide sig ned under vannet lik en planke, og som var ganske hel. Denne delen av bunnen som delvis var under vann, dannet en virkelig skråning, og når en først hadde nådd den, var en frelst. Jean Valjean gikk opover denne skråningen og kom til den andre siden av hengedyndet. Da han kom op av vannet, snublet han over en sten og falt på kne. Han syntes det var rett og riktig og blev liggende slik en stund med sjelen fordypet i bønn til Gud. – Han reiste sig, – grøsset stiv av kulde, stinkende, bøid under vekten av den døende som han slepte på, mens sølen dryppet av ham, men med sjelen fylt av et underlig lys. ({{page|189}} ...)]
• kloakkledninger: [På det stedet der Montmartrekloakken løper ut i hovedkloakken, støter også to andre kloakkledninger til, Provencegatens og Abattoirgatens, så det danner sig et veikryss. Mellem de fire veiene vilde en mindre skarpsindig vært i tvil. Jean Valjean valgte den største, det vil si ringkloakken. Men så reiste det spørsmålet sig – gå opover eller nedover? Han mente at det hastet og at han hvorledes det så gikk, måtte prøve snarest mulig å komme frem til Seinen. Da måtte han gå nedover. Han vendte til venstre. ({{page|189}} ...)]
• kloakkrenseren: [Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid prydet med et opslag: «Værelser til leie», men på denne tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattigklassen som strekker sig fra småborgeren som sitter smått i det, og gjennom elendighet på elendighet nedover til samfundets dypeste bunn – like til de to vesener som alle sivilisasjonens materielle goder havner hos, kloakkrenseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som samler op filler. ({{page|119}} ...)]
• kloakkutløpene: [Han sa til sig selv at han kanskje var i kloakken under Hallene, at hvis han fulgte skråningen og gikk til venstre, vilde han i løpet av et kvarters tid nå til et av kloakkutløpene i Seinen, mellem Pont-au-Change og Pont-Neuf, {{sperret|d.v.s.}} komme frem i fullt dagslys på det mest folksomme stedet i Paris. Eller kanskje komme frem til en eller ({{page|189}} ...)]
• kloakkåpningen: [Efterforskningen efter den ukjente mannen som hadde reddet Marius, hadde fra først av bragt ham et stykke på vei, men stoppet så brått. Det hadde lykkes å finne igjen den drosjen som hadde kjørt Marius til Filles-du-Calvairegaten om kvelden den 6. juni. Kusken forklarte at han den 6. juni efter ordre fra en politimann hadde ventet med vognen fra klokken tre om eftermiddagen til ut på kvelden på kaien ved Champs-Élysées, like ovenfor utløpet av hovedkloakken; at gitteret foran kloakkåpningen ut mot elven var blitt åpnet ved nitiden om kvelden; at det hadde kommet ut en mann som på skuldrene bar en annen mann som syntes å være død; at politimannen som holdt opsyn med stedet, hadde arrestert den levende og grepet den døde, at han, kusken, efter påbud av politimannen hadde tatt «hele flokken» inn i drosjen; at de hadde kjørt til Filles-du-Calvairegaten; at de hadde avlevert den døde der; at den døde mannen var herr Marius, og at han, kusken, kjente ham godt igjen, ennu han «nå levde»; at de andre til slutt hadde steget inn i vognen igjen, at han hadde pisket på hestene, at han nogen få skritt fra porten til riksarkivet var bedt om å stanse, at han der på gaten hadde fått betaling og var blitt sendt vekk, at politimannen hadde tatt med sig den andre mannen; at han ikke visste mer; at natten hadde vært meget mørk. ({{page|245}} ...)]
• klodrianen: [Marius – «denne klodrianen av en sakfører som rimeligvis var blitt redd» – navnet hadde Javert glemt – brød han sig ikke stort om. En sakfører finner en dessuten alltid igjen. Men var han nu egentlig sakfører? ({{page|306}} ...)]
• klokkeklemt: [Plutselig lød fjerne tungsindige klokkeklemt. Saint-Médard ringte seks. Jondrette fulgte hvert slag med et nikk. Da det sjette slaget hadde slått snøt han lyset med fingrene. Så gav han sig til å gå op og ned i værelset, lyttet ute på gangen, gikk, lyttet igjen. – «Bare han kommer,» brummet han; så satte han sig ned igjen. – Ikke før hadde han satt sig, før døren blev lukket op. Mor Jondrette hadde åpnet den og stod ute i gangen med et redselsfullt vennlig uttrykk i ansiktet som var synlig ({{page|217}} ...)]
• klokkeringing: [Faren sa: «Den kloke lever tilfreds med lite. Se på mig, gutten min. Jeg holder ikke av prakt. Du ser mig aldri med klær pyntet med gull og edelstener; den slags falsk stas overlater jeg til dompaper.» – Her lød plutselig høie rop og voldsom klokkeringing og larm fra den kanten hvor Hallene lå. «Hvad er det?» spurte barnet. Faren svarte: «Det er hensynsløse utskeielser.» – Plutselig fikk han se de to små fillete guttene som stod bak det lille grønne svanehuset. – «Der har vi innledningen,» sa han. Og litt efter la han til: «Lovløsheten trenger inn i haven.» ({{page|123}} ...)]
• klokkeringingen: [Likevel fylte disse unge pikene det alvorstunge huset med lyse minner. Til visse tider strålte dette klostret av ungdom. Fritimen slo. En dør svingte på hengslene, og svartkjolene sa: «Å, der kommer barna.» Ungdom stormet ut i denne haven som var delt i korsform så den lignet et likklede. Strålende ansikter, klare panner, uskyldige øine fylt av tindrende glede, all slags morgenrøde spredte sig utover dette mørkets rike. Efter salmesangen, klokkeringingen, messene kom plutselig denne ({{page|56}} ...)]
• klokkeringning: [Jean Valjean rystet på hodet. – «Bare ikke nogen får se mig. – Det er det det gjelder, far Fauchelevent. Prøv om De kan få mig ut i en kurv og under en presenning akkurat som Cosette.» Fauchelevent klødde sig bak øret med langfingeren på venstre hånd, et tegn på alvorlig knipe. Ennu en klokkeringning. ({{page|56}} ...)]
• klokkeringningen: [Det blev igjen en pause. Så sa priorinnen: «De tar av Dem bjellen. Det er ikke nødvendig at søsteren ved pælen skjønner at De er der.» – «Ærverdige moder?» – «Ja, far Fauvent.» – «Har likskuedoktoren vært her?» – «Han kommer klokken fire i eftermiddag. Vi har ringt efter ham. Men De hører kanskje ikke klokkeringningen.» – «Jeg legger ikke merke til annet enn det som gjelder mig.» – «Det er vel, far Fauvent.» – «Ærverdige moder, det trenges en stang på minst seks fot.» – «Hvor vil De få tak i den fra?» – «Der det ikke mangler gitter, der mangler det heller ikke jernstenger. Jeg har en haug med jernskrap lengst nede i haven.» – «Omkring tre kvarter før midnatt; glem det ikke.» – «Ærverdige moder.» – «Hva?» – «Hvis De skulde ha mere av den slags arbeide, så er bror min en sterk kar. En ren tyrk.» – «De skyn- ({{page|56}} ...)]
• klokkeslett: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• klokkespillet: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• klokkestreng: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• klokkestrengen: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• klokskapen: [Det fortvilede fluktforsøket hadde ikke ophisset Thénardier, men tvertimot gjort ham rolig. Klokskapen hos ham hadde seiret over villmannen i ham. «Gjør ham ikke noget,» sa han, og uten at han ante det, hindret han ved det at skuddet gikk av, og den nye vendingen av sakene gjorde at Marius mente han kunde vente ennu en stund. Kanskje det kunde bli en utvei til å slippe fra det vanskelige valget enten å la Ursulas far dø, eller styrte farens redningsmann i ulykke. ({{page|217}} ...)]
• klor: [jeg vil gå og hilse på tante.» – «Her er litt for bryet,» og hun stakk til ham ti louisdorer. «Du mener for gleden, kjære tante.» – Théodule kysset henne en gang til, og hun hadde den fryden å få et lite klor på halsen av uniformstressene. ({{page|140}} ...)]
• klorer: [Så vendte han sig mot Jean Valjean. «Hvad kaller dere den veldige bygningen nederst i gaten? Det er Riksarkivet, ikke sant? Jeg skulde fått pillet sammen nogen av de svære søilebestene der, så skulde jeg lage en fin barrikade.» Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøit til sig selv, «han sulter,» og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så op, forbauset over det store soustykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykker av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se en så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på den som i ørske; så vendte han sig mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse løkter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar mig ikke bestikke. Det har fem klør, men mig klorer de ikke.» – «Har du en mor?» spurte Jean Valjean. «Kanskje mere enn De,» svarte Gavroche. – «Javel, så gjem pengene til din mor.» – Gavroche følte sig rørt. Dessuten la han merke til at mannen som snakket til ham, ikke hadde hatt på, og det vakte tillit hos ham. «Jaså,» sa han. «Er det ikke for å få mig til å la være å knuse løkter?» – «Knus så mange du vil.» – «De er en bra mann,» sa Gavroche, og han stakk femfrancsstykket i en av lommene sine. ({{page|103}} ...)]
• kloreri: [Jean Valjean gikk bort til speilet. Han leste de fire linjene, men han vilde slett ikke tro det. Det virket som om han så dem i lynglimt. Det var en sanseforvillelse. Det var umulig. Kunde ikke være sant. Litt efter litt blev alt klarere for ham. Han så på Cosettes skrivemappe, tok den op og sa til sig selv: «Her står det.» Han gransket ivrig de fire linjene på trekkpapiret, men de bakvendte bokstavene gjorde det hele til noget underlig kloreri uten mening. Så sa han: «Men det står jo ikke noget der.» Og han pustet ut, usigelig lettet. Han holdt skrivemappen i hånden, og stirret på den, tåpelig glad, næsten ferdig til å le over den synsforvillelsen som han hadde latt sig narre av. Plutselig så han i speilet, og synet var der igjen. De fire linjene stod der med ubønnhørlig tydelighet. Denne gangen var det ikke nogen sanseforvillelse. Når et syn kommer igjen, blir det til virkelighet; det var åpenbart at det var skriften som blev gjengitt i speilet. Han skjønte det nå. ({{page|103}} ...)]
• klorte: [Frukthaven blev dog tatt. Stiger hadde franskmennene ikke; de klorte sig op med neglene. Det blev kjempet ({{page|299}} ...)]
• klorvannsvask: [den tiden hadde en ennu ikke funnet på å feste forbinding med plaster. Nicolette sa at hun til charpi hadde revet op et laken «stort som et tak». Det var såvidt de kunde holde koldbrannen vekk ved klorvannsvask og helvetessten. Så lenge det var fare, satt Gillenormand sammensunket ved dattersønnens hodegjerde og svevet som Marius mellem liv og død. – Hver dag og nogen ganger to ganger om dagen kom, som portneren sa: en hvithåret, velklædd herre og spurte hvorledes det stod til med den syke, og leverte en stor pakke charpi til å forbinde ham med. ({{page|245}} ...)]
• klosteraktig: [Det stedet av Paris der Jean Valjean var, lå mellem forstaden Saint-Antoine og la Râpée, det blev kalt forstaden Petit-Picpus (Lille-Kloster), men har knapt vært annet enn det første ophavet til en bydel. Den så næsten like klosteraktig ut som en spansk by. Gatene var dårlig brolagt og dårlig oplyst. Når undtas de to, tre gatene vi har nevnt, var det ikke annet der enn murer og ensomhet. Der var ikke en butikk, ikke en vogn, snaut nok et tent lys å se i vinduene; alle lys var slukket efter klokken 10. Der var haver, klostrer, oplagsplasser, gartnerier; enkelte lave hus og store murer, likeså høie som husene. Og her på et gatehjørne stod Jean Valjean. Uten tvil speidet skikkelsen efter ham. ({{page|24}} ...)]
• klosterkirken: [Hver time på dagen slår klokken i Klosterkirken tre slag mere enn timeslagene. På dette tegnet må de alle sammen, både priorinnen, «stemmemødrene», de alminnelige nonnene, legsøstre, noviser og de som søker om å bli optatt, avbryte det de sier, eller gjør eller tenker, og alle sier i kor hvis klokken f.eks. er fem: «Lovet være og priset være det hellige alterens sakramente klokken fem og hver time på dagen», og slik ved hvert timeslag. Denne skikken som er ment stadig å skulde avbryte tanken og stadig vende den mot Gud, finnes i tallrike klostersamfund, bare at formen er forskjellig. ({{page|56}} ...)]
• klosterliv: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• klosterløftet: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• klostermuren: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• klostermurene: [Fauchelevent lå på sin side og tenkte og brød hodet. Han innrømmet først at han ikke skjønte nogen ting. Hvordan gikk det til at herr Madeleine var der, så høie som murene var? Klostermurene kunde ingen klatre over. Hvorledes kunde han komme over, og det med et barn? En kan ikke klatre op en loddrett mur med et ({{page|56}} ...)]
• klosters: [Nogen av kulene på rosenkransen gled igjen mellem fingrene på henne. – «Far Fauvent, moder Crucifixion skal begraves i den kisten der hun har sovet i de siste tyve årene.» – «Det er rett og riktig.» – «Det er en fortsettelse av søvnen.» – «Jeg skal altså spikre igjen den kisten?» – «Ja,» – «Og vi skal ikke bry oss om kisten fra byrået?» – «Akkurat.» – «Jeg står ganske til det høitærverdige klosters tjeneste.» – «De fire forsangerinnemødre vil hjelpe Dem.» – «Med å spikre kisten igjen? Jeg trenger ikke hjelp til det.» – «Nei, med å senke den ned.» – «Hvor?» – «I gravhvelvingen.» – «Hvilken gravhvelving?» – «Den under alteret.» – Det gav et rykk i Fauchelevent. «Hvelvingen under alteret!» – «Under alteret!» – «Men –» – «De skaffer en jernstang,» – «Ja, men –» – «De løfter op stenen med stangen ved hjelp av ringen.» – «Ja, men –» – «Vi må adlyde de døde. – Å bli gravlagt i hvelvingen under alteret i kapellet så hun slapp å hvile i verdslig jord, men hvile som død der hun bad mens hun levde, det var moder Crucifixions høieste ønske. Hun bad oss om det, og det er lik en befaling.» – «Men det er forbudt.» – «Forbudt av mennesker, befalt av Gud.» – «Hvis nu nogen får vite det?» – «Vi har tillit til Dem.» – «Å, jeg er taus som en sten i klostermuren.» – «Kapitlet er samlet. «Stemmemødrene» som jeg nettop har rådført mig med, har vedtatt at moder Crucifixion skal bli gravlagt i kisten sin under alteret, slik hun ønsket det: Tenk, far Fauvent, om det skulde skje mirakler her! Hvilken ære i Gud for ({{page|56}} ...)]
• klostersamfund: [Hver time på dagen slår klokken i Klosterkirken tre slag mere enn timeslagene. På dette tegnet må de alle sammen, både priorinnen, «stemmemødrene», de alminnelige nonnene, legsøstre, noviser og de som søker om å bli optatt, avbryte det de sier, eller gjør eller tenker, og alle sier i kor hvis klokken f.eks. er fem: «Lovet være og priset være det hellige alterens sakramente klokken fem og hver time på dagen», og slik ved hvert timeslag. Denne skikken som er ment stadig å skulde avbryte tanken og stadig vende den mot Gud, finnes i tallrike klostersamfund, bare at formen er forskjellig. ({{page|56}} ...)]
• klosterskolen: [Da Cosette var blitt elev av klosterskolen, måtte hun bruke samme drakten som de andre elevene. Jean Valjean fikk lov til å få tilbake de klærne hun la av. Det var den samme sørgedrakten han hadde gitt henne da hun drog med ham fra Thénardiers vertshus. Den var ikke blitt særlig slitt. Jean Valjean pakket disse klærne, ullstrømpene og skoene sammen med kamfer og alle de velluktende urter som var i klostret, og la det hele ned i en liten vadsekk han hadde sett en utvei til å skaffe sig. Han satte denne vadsekken på en stol nær sengen sin, og han hadde alltid nøkkelen på sig. – En dag spurte Cosette ham: «Far, hvad er det i den kofferten der, som det lukter så godt av?» ({{page|56}} ...)]
• klostrenes: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• klostrer: [Det stedet av Paris der Jean Valjean var, lå mellem forstaden Saint-Antoine og la Râpée, det blev kalt forstaden Petit-Picpus (Lille-Kloster), men har knapt vært annet enn det første ophavet til en bydel. Den så næsten like klosteraktig ut som en spansk by. Gatene var dårlig brolagt og dårlig oplyst. Når undtas de to, tre gatene vi har nevnt, var det ikke annet der enn murer og ensomhet. Der var ikke en butikk, ikke en vogn, snaut nok et tent lys å se i vinduene; alle lys var slukket efter klokken 10. Der var haver, klostrer, oplagsplasser, gartnerier; enkelte lave hus og store murer, likeså høie som husene. Og her på et gatehjørne stod Jean Valjean. Uten tvil speidet skikkelsen efter ham. ({{page|24}} ...)]
• klostrets: [Alt som var rundt ham, den fredelige haven, duftende blomster, de alvorlige, uskyldige kvinnene, barna som utstøtte gledesrop, dette stille klostret, alt dette trengte langsomt inn i hans sinn, og litt efter litt blev hans sjel fylt av stillhet lik klostrets, av duft lik blomstenes, av fred lik havens, av uskyld lik kvinnenes, og av glede lik barnas. Og så tenkte han på at det fantes to gudshus der han var blitt mottatt i to av de viktigste øieblikk i sitt liv; første gangen da alle dører lukket sig for ham, og samfundet støtte ham fra sig, andre gangen da samfundet forfulgte ham og slaveriet åpnet sig igjen, og at han uten det første vilde ha falt tilbake til forbrytelsen, uten det andre til straffen. Hans hjerte smeltet av takknemlighet og blev mere og mere fylt av kjærlighet. ({{page|56}} ...)]
• klovner: [Madeleinekirken til Bastilleplassen og fra Bastilleplassen til Madeleinekirken. Det vrimlet av masker på bulevarden. Tross det gikk regnskurer av og til, lot bajasser, narrer og klovner sig ikke skremme vekk. Paris var i godt humør våren 1833. En ser ikke lenger den slags Hvitetirsdager. Nu når alt er blitt karneval, er det ikke mere noget karneval. ({{page|279}} ...)]
• klubbmedlem: [Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og urørlig, og som legen var gått tilbake til, og så på ham mens han vred hendene. Oldingens hvite lepper rørte sig likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem. «Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk! Å, din septembermorder!» – Lavmælt daddel fra en døende til et lik. ({{page|189}} ...)]
• kludder: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• klumpet: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• klumpete: [øverste hjørner, på føttene klumpete sko og gule strømper, akkurat som kvinnene i Marseille. Frøken Baptistines ({{page|45}} ...)]
• klunger: [Ikke av hellig pliktfølelse mot faren, men av den vage respekt for døden, som alltid hersker hos et menneske, tok Marius og gjemte dette papiret. Det blev ikke noget igjen som kunde minne om obersten. Gillenormand lot kården og uniformen selge. Naboene plyndret haven og stjal de sjeldne blomstene. De andre plantene vokste op til klunger og kratt eller døde ut. ({{page|140}} ...)]
• kluze: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• klynge: [De stanset midt i gatekrysset i en klynge, lik mennesker som legger op råd. De så ut til å være rådville. Den som syntes å føre dem, vendte sig og pekte ivrig den veien Jean Valjean hadde slått inn på; en annen syntes stedig å peke den motsatte veien. I det øieblikket den første vendte sig, falt månelyset rett i ansiktet på ham. Jean Valjean kjente godt Javert igjen. ({{page|24}} ...)]
• klynger: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• klynkende: [at han ikke hadde spurt mannen om noget for å få ham til å løfte hodet en gang til. Neste dag gikk han dit i mørkningen. Tiggeren satt på sin plass. – «Goddag, min venn,» sa Jean Valjean likefremt og gav ham en sou. Tiggeren løftet hodet og svarte med klynkende stemme: «Takk, gode herre.» – Det var virkelig den gamle kirketjeneren. Jean Valjean følte sig ganske trygg. Han satte i å le. – «Hvordan pokkern kunde jeg få det til å være Javert?» tenkte han. «Skal jeg nu ta til å se syner?» – Så tenkte han ikke mere på det. ({{page|9}} ...)]
• klystersprøite: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• klyv: [Gavroche uten å si et ord og de hadde full tillit til dette lille fillete forsynet som hadde gitt dem brød og lovt dem nattely. Langs plankeverket lå en stige som blev brukt av arbeiderne ved Julisøilen. Gavroche reiste den med merkelig styrke, og satte den op mot en av forbena på elefanten. Der stigen sluttet, var et slags sort hull i magen på kolossen. Gavroche viste stigen og hullet til gjestene sine og sa til dem: «Klyv op og gå inn.» De to barna så redde på hverandre. «Er dere redde, unger!» ropte Gavroche. «Nå skal dere bare se.» Han klamret sig fast til benene på elefanten, og på et øieblikk og uten å bruke stigen var han oppe ved åpningen. Han smatt inn lik en snog som glir inn i en sprekk, og et øieblikk efter skimtet barna det bleke ansiktet hans ved kanten av det kullsorte hullet. ({{page|368}} ...)]
• klæ: [Et øieblikk efter kom Cosette ned i skjenkestuen. Den fremmede tok pakken som han hadde hatt med sig, og pakket den op. Den inneholdt en liten ullkjole, et forklæ, et bomullsliv, et underskjørt, et tørklæ, ullstrømper, sko, en fullstendig drakt til en liten pike. Alt i sort. «Ta dette,» sa mannen, «og klæ på dig i en fart.» ({{page|344}} ...)]
• klæde: [stykke grønt klæde sydd på med hyssing; på ryggen en ({{page|45}} ...)]
• klædehandleren: [Klædehandleren kom. Han kjøpte klærne for tyve francs. De gikk til urmakeren. Han kjøpte uret for fem og førti francs. – «Det var ikke dårlig,» sa Marius til Courfeyrac da de kom tilbake til vertshuset. «Med de femten francs jeg har før blir det åtti francs.» – «Og regningen her?» – «Å, den glemte jeg.» – «Pokkern,» sa Courfeyrac, «De har altså fem francs å leve av mens De lærer engelsk, og fem mens De lærer tysk. Det blir enten å lære sig et språk temmelig fort eller lære sig å bruke en femfrancs temmelig langsomt.» ({{page|174}} ...)]
• klæsfiller: [Når en den gang gikk opover Saint-Jacquesgaten og til venstre bortover den gamle, indre boulevard, nådde en like før den lille bekken ved Gobelinsveveriene til en slags mark med snorer tvers over, der nogen klæsfiller ({{page|306}} ...)]
• klæsveien: [Undskyld at jeg sender min datter og ikke kommer selv, men sørglige tilstanner i klæsveien tillater mig, desverre, inte å gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• klø: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• klødd: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• kløfter: [og landsbyene gjennem Ubayes og Ubayettes kløfter. ({{page|11}} ...)]
• kløp: [Barnet var blitt optatt av de fremmede, hun stirret på «frøkenen» og holdt op med å gråte. «Gråt da vel, hyl!» hvisket Jondrette, og med det samme kløp han hennne i den dårlige hånden. Alt med en gjøglers ferdighet. Barnet skrek høit. Den elskelige piken som Marius i sitt hjerte kalte «sin Ursula», gikk straks bort til henne og sa: «Stakkars barn.» – «Se der, skjønne frøken, håndleddet blør. Det er en ulykke som hendte mens hun arbeidet ved en maskin; for å tjene seks sous om dagen. Det blir kanskje nødvendig å sette av armen.» – «Virkelig!» sa den gamle herren i skrekk. – Den lille piken som tok ordene for alvor, satte i å skrike av all makt. – «Ja, dessverre, herr velgjører,» svarte faren. ({{page|217}} ...)]
• klørne: [Om aftenen samme dagen som Jean Valjean hadde revet Cosette ut av klørne på Thénardier, kom han tilbake til Paris. Som natten falt på, kom han med barnet gjennom Monceauxporten. Der tok han en kabb som kjørte ham til Observatoriegaten. Han steg ned, betalte ({{page|344}} ...)]
• kløv: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• kløvde: [gjerningen en avgjørende virkning på ham; den skar gjennem virvaret i hans sjel og kløvde det slik at alle skygger samlet sig på den ene siden, alt lys på den andre. ({{page|45}} ...)]
• kløve: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• kløveren: [ned på rylikkene, kløveren og vildhavren: og i kongen ({{page|105}} ...)]
• kløvet: [Straks Gavroche hørte det, hadde han fart op, hadde kløvet ut av avlukket ved å løfte litt på nettet som han ({{page|368}} ...)]
• knagg: [len; den hang nu på en knagg på veggen og pyntet op ved siden av en kurv. De to mennene satt og varmet sig med albuene på et bord der Fauchelevent hadde satt frem et stykke ost, grovbrød, en flaske vin og to glass, og gamlingen la hånden på kneet til Jean Valjean og sa: «Å, far Madeleine! De som ikke straks kjente mig igjen. De redder livet for folk, og efterpå glemmer De dem. Å det er dårlig gjort. Men de husker Dem. De er utakknemlig, er De.» ({{page|24}} ...)]
• knake: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• knaker: [Jondrette hadde latt pipen gå ut, et tydelig tegn på at han var sterkt optatt, og hadde satt sig igjen. Han rynket brynene og åpnet av og til brått høire hånd som om han svarte på nogen siste råd fra en mørk indre stemme. Plutselig trakk han ut bordskuffen, tok frem en lang kjøkkenkniv som han prøvde på neglen. Så la han kniven ned i skuffen. – Marius stakk hånden i høire lomme, trakk frem pistolen og spente den. Da hanen gikk i spenn, lød en klar, skarp liten lyd. Jondrette skalv og reiste sig halvt op. – «Hvem er det?» ropte han. Marius holdt pusten. Jondrette lyttet et øieblikk, så gav han sig til å le og sa: «For et fe jeg er! Det er veggen det knaker i.» Marius holdt fast på pistolen. ({{page|217}} ...)]
• knakingen: [Hun gikk bort og la øret mot vindusskodden. Hun syntes det var mannsskritt, men ganske sakte. Hun gikk fort op i annen etasje, åpnet en skyveluke i vindusskodden og så ut i haven. Det var fullmåne og lyst som dagen. Der var ikke nogen. Hun lukket op vinduet. Det var ganske stille i haven, og det hun kunde se av gaten, var like øde som ellers. – Cosette tenkte at hun hadde tatt feil. Hun hadde bare innbilt sig at hun hørte den støien. Det måtte skyldes Webers mørke, vidunderlige kor der en hører knakingen av døde grener under jegernes engstelige trinn. Hun tenkte ikke mere på det. Dessuten var hun ikke særlig redd av natur. ({{page|350}} ...)]
• knaller: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• knappen: [hull på en av albuene. Dessuten manglet frakken en knapp i brystet. Men det hadde lite å si; en statsmanns hånd skal likevel alltid være stukket inn i frakken og hvile på hjertet og hadde altså som opgave å skjule at knappen var vekk. – Hvis Marius hadde vært kjent med de hemmelige anstaltene i Paris, vilde han bare ved å se ryggen på den gjesten Basque viste inn, ha kjent igjen statsmannsdrakten fra «vekselerens» «Utsalg av brukte klær». ({{page|351}} ...)]
• knappene: [Den som ikke kjente Javert og som hadde sett ham i det øieblikk han trengte inn i forværelset til sykehuset, ville slett ikke ha kundet gjette det som hadde gått for sig og ville ha syntes at han så ganske alminnelig ut. Han var kald, rolig og alvorlig; det grå håret var strøket omhyggelig ned over tinningen og han gikk opover trappen langsomt som vanlig. Men den som kjente ham til bunns og som gransket ham opmerksomt, ville ha grøsset. Spennen på halsbindet satt ved venstre øre istedenfor i nakken. Det vitnet om en usigelig ophisselse. Javert var fullkommen, han tålte ingen rynke hverken på plikt eller på uniform, metodisk overfor forbrytere, streng når det gjaldt knappene i frakken. Når spennen på halsbindet satt galt, måtte han ha vært utsatt for en av de sinnsbevegelsene som en kunde kalle et innvendig jordskjelv. ({{page|277}} ...)]
• knappenåler: [med brystsmekke festet med to knappenåler i de to ({{page|45}} ...)]
• knapphullet: [Vi skal hverken ta leseren med til rådhuset eller til kirken. En bruker ikke å følge de elskende så langt, men vender gjerne ryggen til skuespillet når det er nådd til det at han stikker brudgomsblomsten i knapphullet. Vi skal nøie oss med å nevne en hendelse som ikke blev lagt merke til av brudefølget, men som fant sted på veien fra Filles-du-Calvairegaten til Saint-Paulkirken. ({{page|279}} ...)]
• knas: [at sukkersyke ligger nær tuberkulose. Altså knas ikke ({{page|105}} ...)]
• knaset: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• knasker: [feil, dere knasker sukker. O, gnaverkjønn, de smukke ({{page|105}} ...)]
• knasten: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• knebelsbarter: [ikke kyraserene, og kyraserene så ikke dem. De hørte denne menneskeflod stige. De hørte støien stige fra de tre tusen hester, de skiftende og samsvarende hovslag under skarpt trav, klang av kyrasser, klirring av sabler og en slags vill, voldsom snøfting. Et øieblikk blev det en fryktelig stillhet, og så plutselig blev synlig over bakkekammen en lang rekke armer som svinget sabler, så hjelmer, trompeter, standarter og tre tusen hoder med grå knebelsbarter som ropte «leve keiseren!»; hele rytterskaren stormet frem over høidedraget. Det var som om et jordskjelv brøt løs. ({{page|299}} ...)]
• knebuksene: [Den gamle konen stelte huset og maten og gjorde alle innkjøpene. De levde fattigslig, hadde nok hver dag litt i ovnen, men hadde det ellers som småkårsfolk. Jean Valjean hadde ikke endret noget i værelsets utstyr, når undtas at han hadde satt en tredør istedenfor glassdøren inn til Cosettes alkove. Han gikk alltid med den gule frakken, de sorte knebuksene og den gamle hatten. På gaten blev han tatt for en fattig mann. Det hendte at en eller annen snill kone gav ham en sou. Jean Valjean tok imot sousstykket og bukket dypt. Det hendte også nogen ganger når han møtte en eller annen stakkar som tigget, at han så sig rundt for å sikre sig at ikke nogen la merke til ham, og så stakk han i smug et pengestykke bort i hånden på stakkaren, ofte et sølvstykke og skyndte sig bort. Det hadde sine slemme følger. I strøket begynte han å bli kjent under navnet «tiggeren som gir almisser». ({{page|9}} ...)]
• knegger: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• knekke: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• knekkede: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• knektet: [«feierne» som lå på gulvet. Hvit var altså herre over nogen, knektet av andre; mens han knuste dem som lå under ham, og blev kvalt under dem som lå over ham, gjorde han nytteløse sprengtak for å ryste dem av sig. Hvit blev borte i denne fryktelige flokken av røvere, akkurat som et villsvin under en hylende flokk av dogger og støvere. ({{page|217}} ...)]
• knel: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• knerem: [Priorinnen så opmerksomt på Cosette og sa halvhøit til «stemmemoderen»: «Hun blir stygg.» – De to mødrene talte sammen nogen minutter ganske lavt i en krok av talestuen, så vendte priorinnen sig og sa: «Far Fauvent, de skal få nok en knerem med bjelle. Det trengs nå.» – Dagen efter hørte en virkelig to bjeller i haven, og nonnene kunde ikke la være å løfte litt på sløret. De så at der bak i haven under trærne stod to menn og spadde ({{page|56}} ...)]
• kneremmer: [år. Igår så han en hest med kneremmer, og så sa han: ({{page|11}} ...)]
• knipetang: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• kniplingskalvekrysset: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• kniplingssliteren: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• knipsing: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• knirket: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• knitringen: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• knivfabrikker: [knivfabrikker, kobbervarefabrikker, minst tyve jernverk, ({{page|45}} ...)]
• knivspissen: [noget skulde komme på, en kan aldri vite; jeg bor hos den vennen som heter Courfeyrac, Verreriegaten nr. 16.» – Han lette i lommen, tok op en pennekniv og risset med knivspissen på muren: «Verreriegaten nr. 16.» ({{page|9}} ...)]
• knoklet: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• knortekjeppen: [la den på gulvet ved døren, og satte sig med knortekjeppen i hånden på en lav krakk nær ilden. Digne ({{page|45}} ...)]
• knurringen: [Enjolras som var en prinsippfast mann, hadde ren allmakt over meningsfellene. Men tross alt knurret de. Enjolras som var fører like ut til fingerspissene, holdt fast på det han hadde sagt, da han hørte knurringen. Han sa høit: «Den som er redd for ikke å være mere enn tredve, må si fra.» Knurringen blev høiere. «Dessuten er det lett nok å snakke om å gå sin vei,» sa en stemme i en av flokkene. «Barrikaden er omringet.» – «Ikke mot Hallene,» sa Enjolras. «Mondétourgaten er fri, og gjennom Prêcheurgaten kan en komme bort på Innocent-torvet.» – «Ja, og der,» sa en annen stemme, «blir en tatt. En faller i hendene på linjen eller nasjonalgardistene. De ser en mann med bluse og lue komme forbi. «Hvor kommer du fra? Var du ikke på barrikaden?» Og så ser de en på hendene. «Du lukter av krutt.» Skutt!» ({{page|123}} ...)]
• knus: [Så vendte han sig mot Jean Valjean. «Hvad kaller dere den veldige bygningen nederst i gaten? Det er Riksarkivet, ikke sant? Jeg skulde fått pillet sammen nogen av de svære søilebestene der, så skulde jeg lage en fin barrikade.» Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøit til sig selv, «han sulter,» og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så op, forbauset over det store soustykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykker av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se en så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på den som i ørske; så vendte han sig mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse løkter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar mig ikke bestikke. Det har fem klør, men mig klorer de ikke.» – «Har du en mor?» spurte Jean Valjean. «Kanskje mere enn De,» svarte Gavroche. – «Javel, så gjem pengene til din mor.» – Gavroche følte sig rørt. Dessuten la han merke til at mannen som snakket til ham, ikke hadde hatt på, og det vakte tillit hos ham. «Jaså,» sa han. «Er det ikke for å få mig til å la være å knuse løkter?» – «Knus så mange du vil.» – «De er en bra mann,» sa Gavroche, og han stakk femfrancsstykket i en av lommene sine. ({{page|103}} ...)]
• knuslet: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• koalisjon: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• kobber: [Laigle hadde gått ned til Courfeyrac. Joly som hadde stilt sig i vinduet, ropte: «Courfeyrac, du skudde tatt ed barably bed dig, du kobber til å bli forkjødet.» ({{page|53}} ...)]
• kobberfarvede: [sin godslighet; hans viktigste prydelse var et par skjørtevide nankingsbukser med stropper av kobberfarvede bånd. ({{page|105}} ...)]
• kobberkrusifiks: [tidligere forsølvet kobberkrusifiks festet på et loslitt ({{page|11}} ...)]
• kobberkrusifikset: [«Om tingene mishager oss,» sa Jean Valjean, «er det ingen grunn til å være urettferdig mot Gud.» – Det blev stille en stund. Det lå som et trykk over brystet på dem alle sammen. – Jean Valjean vendte sig mot Cosette. Han gav sig til å stirre på henne som om han vilde ta synet av henne med inn i evigheten. Fra det skyggedypet han alt hadde trådt ned i, var det ennu mulig for ham å føle lykksalighet over å se Cosette. Gjenskinnet av hennes yndige ansikt falt over hans bleke åsyn. Legen følte ham på pulsen. «Å, det var nok dere han trengte til,» mumlet han og så på Cosette og Marius. Og så bøide han sig bort til Marius og hvisket i øret på ham: «For sent!» – næsten uten å ta øinene fra Cosette så Jean Valjean rolig på Marius og legen. De hørte ham hviske næsten lydløst: «Det er ikke farlig å dø; men fryktelig ikke å få leve.» Plutselig reiste han sig op. At kreftene kommer igjen, er stundom et varsel om selve dødskampen. Han gikk med faste skritt bort til veggen, skjøv til side Marius og legen som vilde hjelpe ham, tok ned av veggen det lille kobberkrusifikset som hang der, og gikk tilbake til plassen sin, fri og lett som om han var ganske frisk; så satte han krusifikset på bordet og sa: «Der er den store martyren.» – Så falt han sammen. Hodet dinglet frem og tilbake som om gravsvimmelheten grep ham, og neglene på hendene, som lå på knærne, grov sig inn i tøiet i buksene. Cosette holdt ham om skuldrene og hulket og prøvde å snakke til ham uten å få det til. En skjelnet ord som disse: «Far! Gå ikke fra oss. Kan det være mulig at vi har funnet dig igjen bare for å miste dig.» ({{page|351}} ...)]
• kobberlampe: [stod midt i værelset. En kobberlampe lyste på den grove, ({{page|45}} ...)]
• kobberløkt: [fatet var rødt, og blå flammer danset over det og lot en se det brekkjernet Jondrette hadde kjøpt og som lå der og blev glødende. I en krok nær døren lå det, likesom ferdig til bruk to hauger, i den ene jernskrammel, i den andre tauverk. Hadde Marius ikke visst hvad som var i gjære, kunde han ha tatt værelset mere for en smie enn for en helveteshule, men Jondrette så i dette lyset mere ut som en djevel enn som en smed. Varmen av glørne var så sterk at lyset på bordet smeltet på den siden som vendte mot fyrfatet. En gammel kobberløkt stod på kaminen. ({{page|217}} ...)]
• kobberslanter: [«Det er nogen enslige kvinnfolk der,» sa Gueulemer. – «Nei, de er flyttet.» – «Men lysene er det nu ikke,» sa Babet, og viste Éponine et lys som kom fra kvistetasjen. Det var Toussaint som var der for å henge op tøi. Éponine prøvde ennu en gang: «Jamen de er utfattige.» – «Reis fanden i vold!» ropte Thénardier. «Når vi har snudd op ned på huset, skal vi fortelle dig hvad som er i det, gull, sølv eller kobberslanter.» Og han puffet til henne for å få henne bort. «Vekk med dig, la oss få arbeide i fred.» ({{page|404}} ...)]
• kobberspenner: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• kobberstake: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• kobberstikk: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• kobberstykker: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• kobbervarefabrikker: [knivfabrikker, kobbervarefabrikker, minst tyve jernverk, ({{page|45}} ...)]
• koffardiskib: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• kokarden: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• kokende: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• koker: [ryggsekken. Verten sa til ham: «Se her er ild. Aftensmaten koker i gryten. Kom og varm Dem, kamerat.» Han gikk og satte sig nær varmen, strakte benene ut foran ({{page|45}} ...)]
• kokett: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• kokette: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• koketteri: [ikke så meget av vennskap som av instinktmessig koketteri. Listolier og Fameuil var optatt med en drøftelse av sine professorer og holdt på å forklare Fantine ({{page|105}} ...)]
• koketteriprisen: [være et utfordrende funn gjort av ærbarheten, og det vidkjente kjærlighetshoff der vicomtesse de Cette førte forsetet, vilde kanskje ha gitt koketteriprisen til denne lille ({{page|105}} ...)]
• kokkejenters: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• kokkepikene: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• kolbas: [I Digne var der et pent gjestgiveri som het «Kolbas ({{page|45}} ...)]
• kolbeslag: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• kolbestøt: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• koldblodige: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• koldblodighet: [Fauchelevent var av naturen tvilrådig og sentenkt. Men Jean Valjeans koldblodighet smittet ham uvilkårlig. Han brummet: «I grunnen er det ingen annen utvei.» – «Det eneste som uroer mig,» sa Jean Valjean, «er det som kan komme til å skje på kirkegården.» ({{page|56}} ...)]
• koldbrannen: [den tiden hadde en ennu ikke funnet på å feste forbinding med plaster. Nicolette sa at hun til charpi hadde revet op et laken «stort som et tak». Det var såvidt de kunde holde koldbrannen vekk ved klorvannsvask og helvetessten. Så lenge det var fare, satt Gillenormand sammensunket ved dattersønnens hodegjerde og svevet som Marius mellem liv og død. – Hver dag og nogen ganger to ganger om dagen kom, som portneren sa: en hvithåret, velklædd herre og spurte hvorledes det stod til med den syke, og leverte en stor pakke charpi til å forbinde ham med. ({{page|245}} ...)]
• koldflirer: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• koldfliring: [Livet blev nu hårdt for Marius. Det å leve av klærne og av uret var ikke noget. Men nu måtte han leve av det en kaller «å suge på labben». Dette fryktelige som rommer dager uten brød, netter uten søvn, kvelder uten lys, ovn uten ild, uker uten arbeide, fremtid uten håp, frakke med hull på albuene, en gammel hatt som får pikene til å le, døren som en finner lukket om kvelden fordi en ikke har betalt leien, grovheter fra portneren og verten, koldfliring fra naboene, ydmykelser, krenket verdighet, ta imot all slags arbeid, avsmak, harme, motløshet. Marius lærte hvorledes en eter i sig alt det, og hvorledes det ofte er det eneste en har å ete. I den alderen da ungdommen føler trang til hovmod, fordi de har trang til kjærlighet, følte han sig hånet fordi han var dårlig kledd og latterlig fordi han var fattig. ({{page|193}} ...)]
• koldsvettet: [«Det var naturligvis ikke mere nogen sten på benken, enn det var nogen mann med rund hatt i haven. Jeg har drømt om den stenen som om alt det andre.» Hun kledde på sig, gikk ned i haven, løp bort til benken og følte at hun koldsvettet. Stenen lå der. Men angsten varte bare et øieblikk. Det som om kvelden skaper skrekk, vekker nysgjerrighet om dagen. «Pytt,» sa hun, «la oss ({{page|350}} ...)]
• kolibri: [gjerne gitt ti år av sitt liv for å få høre denne stemmen og gjemme litt av dens musikk i hjertet. Men alt det blev vekk under jammerklagene og de høirøstete lovtalene fra Jondrette. Det blandet harme inn i Marius’ strålende glede. Han slapp henne ikke med øinene. Han kunde ikke få sig selv til å tro at det var denne guddommelige skapning han så der midt blandt disse motbydelige menneskene i dette fryktelige rommet. Det var for ham som å se en kolibri mellem padder. ({{page|217}} ...)]
• kolibrien: [kolibrien, spradebassen blandt fuglene. Kyss mig, Fantine!» ({{page|105}} ...)]
• kollega: [ – «Jeg er graver i klostret.» – «Altså en kollega,» svarte mannen. – Fauchelevent som var udannet, men meget slu, skjønte at han hadde å gjøre med en vanskelig kar, en som visste å snu på ordene. Han brummet: «Så er altså far Mestienne død.» – Mannen svarte: «Fullt og helt. Vårherre har slått op i forfallsboken. Turen var kommet til far Mestienne. Far Mestienne er død.» – Fauchelevent tok ganske mekanisk op igjen: «Vårherre …» – «Vårherre,» sa mannen myndig. «For filosofene den evige fader, for jakobinerne det høieste vesen.» – «Skal ikke vi to lære hverandre nærmere å kjenne?» – «Det er alt gjort. De er bonde, jeg er pariser.» – «En kjenner ikke hverandre før en har drukket sammen. Mens en tømmer glasset, tømmer hjertet sig ut. De må komme og drikke et glass med mig. De må ikke si nei til det.» – «Arbeidet først.» – Fauchelevent tenkte: «Alt er tapt.» – De var nu ikke lenger enn et par hjulomdreininger fra sidealléen bort til nonnenes gravsted. Graveren la til: «Hør nu, bonde, jeg har syv unger å fø på. Da de må ha noget å spise, må jeg la være å drikke. Deres sult er en fiende av min tørst.» ({{page|56}} ...)]
• kolleger: [en aften i selskap hos en av sine fremste kolleger til å si: ({{page|11}} ...)]
• kolli: [Det som var utrolig for Fauchelevent, var ganske enkelt for Jean Valjean. Han hadde trengt sig gjennom trangere hull enn dette. Fanger er vant til å klemme sig sammen efter størrelsen av den åpningen de skal flykte gjennom. En fange på flukt er som en syk under krisen som helbreder eller dreper. Å slippe unda er en helbredelse. Og hvad gjør en ikke for å bli frisk igjen; å la sig lukke inne og bære bort i en kiste som et annet kolli, leve lang tid i en kasse, finne luft der det ikke er nogen, holde pusten timer igjennom, å bli kvalt uten å dø, det var ett av Jean Valjeans skjulte talenter. ({{page|56}} ...)]
• kolonnemarsj: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• kolumbiner: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• komedianten: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• komedien: [til Marius: «Så er det nok «Mester-Pus» som står bak.» – Dette ordet slo Marius. – «Mester-Pus», sa han. «Jeg har hørt det navnet.» – Og han fortalte inspektøren om samtalen mellem den skjeggete og den langhårete. – Inspektøren brummet: «Den langhårete må være Brujon, den skjeggete «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren».» Han stoppet litt, så sa han: «Nummer 50–52, jo jeg kjenner den rønnen. Det er umulig å gjemme oss der uten at kunstnerne får se oss, og da avblåser de komedien. De er så blyge; publikum plager dem. Men det blir ikke noget av. Jeg vil høre på når de synger, og få dem til å danse.» ({{page|217}} ...)]
• kometer: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• komisk: [Et par skritt fra ham på den andre siden av hekken der han hadde tenkt å trenge gjennom, lå det en sten som dannet en slags benk, og på den benken satt den gamle mannen som eide haven; ved siden av ham stod den gamle konen. Konen brummet. Gavroche som ikke var fintfølende, lyttet: «Herr Mabeuf!» sa hun. – «Mabeuf!» tenkte Gavroche, «det var da et snodig navn.» Oldingen rørte sig ikke. Konen sa på ny: «Herr Mabeuf.» – Oldingen svarte uten å løfte øinene fra jorden: «Hvad er det, mor Plutarque?» – «Mor Plutarque!» tenkte Gavroche, «det var også et komisk navn.» Mor Plutarque fortsatte: «Verten er ikke tilfreds.» – «Hvorfor ikke?» – «Vi skylder ham for tre kvartaler.» – «Om tre måneder blir det for fire.» – «Han sier at han vil kaste oss ut.» – «Så får jeg gå.» – «Vi skylder for brensel. Vi får ikke en vedpinne. Hvad skal vi så varme oss med til vinteren?» – «Vi har da solen.» – «Slakteren vil ikke borge oss mer, han vil ikke gi oss mere kjøtt.» – «Det er bra. Jeg tåler ikke kjøtt. Det er så tungt.» – «Hvad skal vi så ha til middag?» – «Brød.» – «Bakeren ber om avdrag, og sier at hvis han ikke får penger, får vi ikke noget brød.» – «Vel.» – «Hvad skal vi så spise?» – «Vi har epler.» – «Men vi kan da ikke leve uten penger.» – «Jeg har ikke nogen.» – Hun gikk sin vei, og den gamle ({{page|340}} ...)]
• komma: [Javert skrev disse linjene med sin roligste og ordentligste skrift, uten å utelate et komma og med så fast hånd at en hørte pennen skrape mot papiret. Under den siste linjen skrev han: ({{page|231}} ...)]
• kommanderte: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• kommandoflagg: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• kommende: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• kommode: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• kommoder: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• kommune: [― «Reiser?» ― «Reiser!» ― «Alene?» ― «Alene!» «Deres høiærverdighet, det må De ikke gjøre.» ― «Oppe i fjellene ligger det en bitte liten kommune, men viktig nok ({{page|11}} ...)]
• kommunelegen: [«Hvad er det for en tom kiste?» spurte Jean Valjean – Fauchelevent svarte: «Kisten fra myndighetene.» – «Hvilken kiste? og hvilken myndighet?» – «En nonne er død. Kommunelegen kommer og sier: ‘En nonne er død.’ Myndighetene sender en kiste. Imorgen sender de en likvogn og likbærere for å hente kisten og bære den på kirkegården. Men når likbærerne kommer og løfter op kisten, er det ikke noget i den.» – «Legg noget i den.» – «Et lik. Jeg har ikke noget.» – «Nei.» – «Hvad da?» – «En levende.» – «Hvem?» – «Mig,» svarte Jean Valjean. ({{page|56}} ...)]
• kommunen: [Han gikk bort til en sort ramme som hang på veggen og som under glasset rommet et gammelt egenhendig brev fra Jean Licolas Pache, borgermester i Paris og minister, uten tvil ved en feil datert 9. juni år II, og i det sendte Pache kommunen en liste over de ministre og deputerte som blev holdt fengslet der. Den som hadde sett Madeleine i det øieblikket, ville uten tvil ha trodd at han fant dette brevet merkelig; for han vendte ikke øinene fra det og leste det to-tre ganger. Han leste det uten å legge merke til det og uten å vite av det. Han tenkte på Fantine og Cosette. ({{page|202}} ...)]
• kommuner: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• kompanier: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• kompass: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• kompassnålen: [så langt at det bare var nogen få hus mellem ham og denne gaten som syntes å trekke ham til sig, blev skrittene så langsomme at en ikke skulde tro han gikk lenger. Hodet som virret frem og tilbake, og det stive blikket fikk en til å tenke på kompassnålen som søker mot polen. Så lang tid han enn brukte måtte han til slutt nå frem. Han kom til Filles-du-Calvairegaten; der stanset han, skalv, stakk i en slags mørk frykt hodet frem omkring hjørnet på det siste huset og stirret ned i gaten, og det var i dette sørgmodige blikket noget som minnet om svimling foran det umulige og gjenskinnet fra et lukket paradis. Og en tåre som litt efter litt hadde samlet sig i øiekroken, blev stor nok til å falle, og gled nedover kinnet på ham og stanset stundom ved munnen. Den gamle mannen kjente den bitre smaken av den. Slik blev han stående nogen minutter som om han hadde vært av sten. Så gikk han samme veien tilbake med de samme langsomme skrittene, og jo lenger han fjernet sig, desto mere sluknet hans blikk. ({{page|336}} ...)]
• komplotter: [Alle de forskjellige teoriene, motstanden, det uventede i å måtte regne med filosofene, optok i næsten smertelig grad Ludvig Filip som følte at alt vaklet under ham. Mørke skyer dekket synskretsen. Underlige skygger kom nærmere og nærmere og bredte sig over menneskene, over tingene, over idéene. Alt det som i en fart var blitt undertrykt, rørte sig igjen og ulmet. Uhyggelige drønn varslet av og til om den torden skyen rommet. Snaut tyve måneder hadde gått siden julirevolusjonen. Året 1832 hadde vært innledet med varsel om truende og nær fare. Folkets elendighet, arbeiderne uten brød, komplotter, sammensvergelser, reisninger, kolera og over hele Europa vrede blikk rettet mot Frankrike. ({{page|299}} ...)]
• komtese: [«Fru Komtese! ({{page|217}} ...)]
• komtesse: [Til fru Komtesse Montvernet, rue Cossette nr. 9. Deri leste han: ({{page|217}} ...)]
• kona: [Jeg har hørt at det var dem som var så god å betale husleien min for et halvt år siden. Jeg velsigner dem, unge mann. Min eldste datter kan si dem at vi ikke har hatt en bit brød på to dager, fire mennesker, og kona mi er syk. Dersomatte jeg inte mistar mig, tror jeg å torde håpe at deres edelmodie hjerte vil røres over dette og at det vil vekke det ønsket hos dem å være så nådig å yde mig en liten hjelp. ({{page|217}} ...)]
• konditori: [Han gikk fort av sted. Tilfeldigvis var han væbnet, da han hadde Javerts pistoler på sig. Det unge mennesket han trodde å ha sett, var blitt borte for ham i gatene. Marius gikk fra Plumetgaten og videre frem til han over Invalidebroen og Champs-Élysées nådde Rivoligaten. Butikkene stod åpne, kvinnene gikk og gjorde innkjøp, folk spiste is på kafé Laiter og småkaker i det engelske konditori. Gjennom Delormepassasjen kom han til St. Honorégaten. Der var butikkene lukket, kjøpmennene stod og snakket sammen foran de halvåpne dørene, folk gikk forbi, løktene var tent, de øverste etasjene i husene var oplyst som vanlig. Det stod kavaleri på Palais-Royalplassen. Marius gikk videre bortover Saint-Honorégaten. ({{page|76}} ...)]
• konfiskasjonen: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• konflikter: [Marius hadde på sin side reist i harme. Det var noget som hadde gjort ham enn mere sint. Alltid er det småtingene som gjør huslige konflikter flokete. Klagepunktene økes, skjønt uretten i grunnen ikke er blitt større. Da Nicolette efter bestefarens ordre hadde tatt «krammet» op på ({{page|140}} ...)]
• kong: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• kongedømme: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• kongeligsinnede: [Den gang Gillenormand bodde i Servandonigaten, vanket han i mange meget gode og meget fornemme hus. Skjønt han var borgerlig, blev han dog mottatt. Da han var dobbelt åndrik, den åndrikhet han virkelig hadde, og den åndrikhet han hadde ord for å ha, blev han endog søkt og gjort stas av. Han var ikke med nogen andre steder enn der han hadde overtaket. Der er mennesker som for enhver pris vil ha første ord i laget og at alle skal være optatt av dem; der de ikke kan være orakel, optrer de som skjemtefugler. Gillenormand var ikke av den slags; det at han hersket i de kongeligsinnede hus han kom i, kostet ham ikke noget av hans selvaktelse. Han blev overalt holdt for et orakel. ({{page|140}} ...)]
• kongeligsinnet: [set hans i stand, at jeg over sengen min hadde hengt et billede av ham fra den tiden han var liten. Han visste godt at han bare hadde å komme tilbake igjen, og at jeg i årevis har lengtet efter ham, og at jeg om kveldene har sittet i ovnskroken med hendene på knærne og ikke visste hvad jeg skulde ta mig til, og at jeg blev sløv av dette. Du visste så godt at du bare hadde å komme hit og si: ‘Det er mig,’ og at du da vilde blitt herre i huset, og at jeg vilde ha adlydt dig, og at du kunde ha gjort hvad du vilde med din gamle dott av en bestefar. Du visste det godt, men du sa: ‘Nei, han er kongeligsinnet, jeg kommer ikke.’ Og så gikk du på barrikaden og lot dig slå i hjel av ondskap! For å hevne dig på mig. Det er det som er så skammelig. Gå så i seng og sov rolig! Han er død.» ({{page|189}} ...)]
• kongemorder: [Opprørerne blev grepet av en av disse ophøiede stemninger som endog får en til å glemme selvforsvaret, og de nærmet sig liket med ærbødig frykt. «For nogen menn de var, de kongemorderne,» sa Enjolras. Courfeyrac bøide sig ned og hvisket til ham. «Dette er bare for dig, jeg vil ikke dempe begeistringen. Men han var minst av alt kongemorder. Jeg kjente ham. Han het far Mabeuf. Jeg vet ikke hvad som gikk av ham i dag. Men det var en tapper gammel tusseladd. Se bare på det hodet.» – «Ja, et hode som en tusseladd, men et hjerte som Brutus,» svarte Enjolras. Så sa han høit: ({{page|84}} ...)]
• kongemorderne: [Opprørerne blev grepet av en av disse ophøiede stemninger som endog får en til å glemme selvforsvaret, og de nærmet sig liket med ærbødig frykt. «For nogen menn de var, de kongemorderne,» sa Enjolras. Courfeyrac bøide sig ned og hvisket til ham. «Dette er bare for dig, jeg vil ikke dempe begeistringen. Men han var minst av alt kongemorder. Jeg kjente ham. Han het far Mabeuf. Jeg vet ikke hvad som gikk av ham i dag. Men det var en tapper gammel tusseladd. Se bare på det hodet.» – «Ja, et hode som en tusseladd, men et hjerte som Brutus,» svarte Enjolras. Så sa han høit: ({{page|84}} ...)]
• kongerekke: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• kongerike: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• kongesepter: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• konkurranse: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• konkylier: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• konsert: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• konsolbord: [to gamle konsolbord. Det vilde koste 10 frc. å pusse ({{page|11}} ...)]
• konstabelen: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• konstablene: [De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og opfinnsomme fyren, omstreifer akkurat lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over sig noget elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil. «Men er du ikke redd for politikonstablene?» spurte den eldste fryktsomt. Gavroche nøide sig med å svare: «Drittunger. En sier ikke konstablene, en sier kostene.» ({{page|368}} ...)]
• konstantin: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• konstantins: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• kontorer: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• kontorist: [Da han kom til nr. 14 i Pontoisegaten, gikk han inn på politistasjonen og spurte efter politikommissæren. – «Han er ikke til stede,» sa en kontorist, «men her er en inspektør som er stedfortreder for ham. Vil De snakke med ({{page|217}} ...)]
• kontoristen: [ham? Haster det?» – «Ja,» sa Marius. – Kontoristen viste ham inn til inspektøren. Bak et gitter stod en høi mann støttet mot en kakkelovn mens han med begge hender løftet skjøtene på en svær kappe med tre kraver. Han hadde et kraftig ansikt, en tynn, fast munn, tykt, gråsprengt kinnskjegg, og et blikk som så til bunns i lommene på en; om det blikket kunde en si: ikke at det gjennomskuet – men at det ransaket. Denne mannen var ikke mindre fryktelig og uhyggelig enn Jondrette, en bulldogg kan nogen ganger være like urovekkende å møte som en ulv. ({{page|217}} ...)]
• kontormann: [bli nevnt senere. Tilfellet vilde at han i en sak han førte, kom til å treffe en tidligere kontormann hos Lafitte, og han hadde uten å spørre sig for fått nogen hemmelighetsfulle oplysninger som han i virkeligheten ikke hadde kunnet gå til bunns i av hensyn til selve den hemmeligheten han hadde lovt å verne, og av varsomhet overfor Jean Valjeans farlige stilling. Han trodde samtidig at han hadde en alvorlig plikt å opfylle, nemlig å gi tilbake de seks hundre tusen francs til en eller annen som han lette efter, så varsomt som mulig. Og imens avholdt han sig fra å røre de pengene. ({{page|351}} ...)]
• konventmedlem: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• konventsmedlemmet: [begge hendene på knærne og med hodet foroverbøid som om han stirret ned i en avgrunn. Ikke noget kunde bringe ham ut av denne stillingen; det var som om hans ånd ikke var der i barrikaden. Da alle hadde tatt plass før kampen, var det ikke blitt andre igjen i skjenkestuen enn Javert, som stod bundet til søilen, en oprører som passet på Javert med blottet sabel, og Mabeuf. Da angrepet kom, hadde smellet og det fysiske støtet likesom vekket ham, og han hadde reist sig brått, hadde gått tvers gjennom stuen, og med det samme Enjolras sa: «Vil ingen melde sig?» så de at oldingen kom frem på terskelen til vertshuset. Synet av ham rystet på en måte oprørerne. Nogen ropte: «Der er han som stemte for kongens død. Det er konventsmedlemmet. Det er folkerepresentanten.» ({{page|84}} ...)]
• konvolutten: [Da han om kvelden kledde av sig for å legge sig, stakk han hånden i lommen og fant den pakken han hadde tatt op ute på bulevarden. Han hadde glemt den, men tenkte at det vilde være best å åpne den og at pakken kanskje inneholdt oplysning om hvor de unge pikene bodde, hvis de da eide den, eller om den som hadde mistet den, så han kunde gi den tilbake. Han åpnet konvolutten. Den var ikke forseglet og inneholdt fire brev som heller ikke var forseglet. Alle bar adresser og stinket av en motbydelig tobakkslukt. ({{page|217}} ...)]
• konvoluttene: [Da Marius hadde lest disse fire brevene, var han ikke stort klokere enn før. For det første opgav ingen av brevskriverne nogen adresse. Dernest synes brevene å komme fra fire forskjellige personer, men det var det underlige ved dem, at de alle fire var skrevet med samme håndskriften, på samme grove, gule papir og med samme tobakkslukten av dem alle sammen, og like fulle av bokstaveringsfeil var de, litteraten Genflot var i det stykket ikke bedre enn den spanske rittmesteren. Å prøve å løse denne lille gåten var unyttig, og ikke noget tydet på at det var de to unge pikene han hadde møtt, som eide brevene. – Marius la brevene i konvoluttene, slengte dem bort i en krok og la sig. ({{page|217}} ...)]
• kope: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• kopparret: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• koppene: [to år siden hadde vi koppene, nogen ganger optil hundre ({{page|11}} ...)]
• kopper: [En dag da frøken Gillenormand var optatt med å ordne medisinglass og kopper ved marmorplaten på kommoden, bøide Gillenormand sig over Marius og sa i sin ømmeste tone: «Ser du, lille Marius, i ditt sted vilde jeg heller spise kjøtt enn fisk. Stekt flyndre er utmerket med det samme en er på vei til å komme sig, men skal en syk komme på benene igjen, trengs en god kotelett.» ({{page|245}} ...)]
• korallknapp: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• korets: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• korgutt: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• korgutten: [Vi skal nu se det som gikk for sig over den kisten Jean Valjean lå i. Da likvognen var kjørt bort, da presten og korgutten hadde satt sig op i sørgevognen og ({{page|56}} ...)]
• kork: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• korkåpe: [Den inneholdt en gullbrodert korkåpe, en bispelue prydet ({{page|11}} ...)]
• kornakrer: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• kornhallene: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• kornmandant: [Én var i det øieblikket ennu roligere enn Enjolras; det var Javert. Nu viste Jean Valjean sig. Han hadde stått sammen med oprørerne, men kom nu frem: «De er kornmandant?» – «Ja.» – «De takket mig for en stund siden.» – «I republikkens navn. Barrikaden har to redningsmenn, Marius Pontmercy og Dem.» – «Mener De at jeg fortjener en belønning?» – «Absolutt.» – «Nåvel, jeg ber om en.» –«Hvilken?» – «At jeg må få skyte kulen for pannen på den fyren der.» – Javert løftet hodet, så på Jean Valjean og sa med en næsten umerkelig bevegelse: «Det er rimelig.» – Enjolras hadde gitt sig til å lade geværet igjen; nu så han på de andre. – «Ingen innvendinger?» – Så vendte han sig til Jean Valjean. – «Ta spionen.» – Jean Valjean overtok virkelig Javert. Han satte sig på kanten av bordet, grep pistolen, og et svakt klikk røpet at han spente hanen. – ({{page|123}} ...)]
• koromandelarbeide: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• korporalen: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• korpschefene: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• korpset: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• korrekt: [Vi husker at selve grunnlaget hos Javert, hans element, det rette miljø for ham, det var ærbødighet for all myndighet. Han var helstøpt og tillot hverken innvendinger eller innskrenkninger. For ham var selvsagt den geistlige myndighet den høieste av alle. Han var samvittighetsfull, formell og korrekt på dette område som på alle andre. For ham var en prest et vesen som ikke kan feile, en nonne en skapning som aldri syndet. Da han fikk se søsteren, var det første han tenkte på, å gå sin vei. Imidlertid hadde han også en annen plikt som holdt ham tilbake. Hans neste tanke var å bli og våge et spørsmål. ({{page|277}} ...)]
• korrekte: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• korrekturark: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• korrespondanse: [korrespondanse, på den ene siden staten, på den andre ({{page|11}} ...)]
• korsfestet: [Helt til om morgenen blev han liggende i samme stilling, bøid over sengen, overveldet av den hårde skjebnen, kanskje knust, med nevene knyttet, med armene strakt rett ut lik en korsfestet som var tatt ned og kastet med ansiktet mot jorden. Han lå slik i tolv timer, en lang, iskold vinternatts tolv timer, uten å løfte hodet, og uten å si et ord. Han lå urørlig som et lik, mens hans tanker vred sig på jorden og fløi bort, snart lik slangen, snart lik ørnen. Om en så ham ligge urørlig slik, skulde en tro han var død; plutselig skalv han krampaktig, og leppene som lå mot Cosettes klær, kysset dem; da kunde en se at han var i live. ({{page|279}} ...)]
• korsikansk: [Et annet spørsmål: Hvorfor hadde denne mannen kommet bort i barrikaden? For nu husket Marius dette klart, akkurat som når det som er skrevet med usynlig blekk dukker frem i ilden. Denne mannen hadde vært med på barrikaden. Han hadde ikke vært med å kjempe. Hvad gjorde han så der? Ved dette spørsmålet reiste et spøkelse sig og svarte: Javert. Marius husket nu tydelig det uhyggelige synet da Jean Valjean trakk den bundne Javert ut av barrikaden, og han kunde ennu høre det fryktelige pistolskuddet bak hjørnet av Mondétourgaten. Det hadde åpenbart hersket hat mellem denne politispionen og denne galeislaven. Den ene var i veien for den andre. Jean Valjean hadde gått til barrikaden for å hevne sig. Han hadde kommet sent. Kanskje visste han at Javert var blitt tatt til fange der. Korsikansk blodhevn er trengt inn i visse lave klasser og gjelder der som lov; det er så naturlig at det ikke undrer de sjelene selv når de halvt er vendt mot det gode; og de hjertene er slik at en forbryter som er på angerens vei, kan ha skrupler når det gjelder tyveri, og slett ikke ha nogen når det gjelder hevn. Jean Valjean hadde drept Javert. Iallfall så det tydelig nok slik ut. ({{page|305}} ...)]
• korskjorte: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• korsmesse: [korsmesse tre eller fire dagers feber. De må avlegge følgende alvorlige løfter: lydighet, fattigdom, kyskhet og aldri å forlate klostret. – Priorinnen blir valgt for tre år om gangen av mødrene, kalt «stemmemødre» fordi de har stemme i kapitlet. En priorinne kan bare gjenvelges to ganger, slik at ni år er det lengste en priorinne kan herske. ({{page|56}} ...)]
• korstegn: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• korstog: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• korsvis: [rødbrune sko med bånd bundet korsvis over de fine ({{page|105}} ...)]
• kortene: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• kortklippet: [ransel, velfylt og ganske ny, i hånden en veldig knortekjepp, føttene strømpeløse i jernbeslåtte sko, kortklippet ({{page|45}} ...)]
• kortpustede: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• kortpustet: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• kortspill: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• kortsyn: [kortsyn på den ene siden og ubarmhjertig fremsyn på ({{page|45}} ...)]
• kosakker: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• koseligere: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• kostbar: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• kostbart: [«Dere er så gode, begge to,» sa Jean Valjean. «Jeg skal fortelle dere hvad det er som har gjort mig vondt. Det som gjorde mig vondt, herr Pontmercy, var at De ikke vilde røre pengene. De pengene er virkelig Cosettes. Jeg skal forklare det, barna mine; det er nettop derfor jeg er så glad over å få se dere. De sorte smykkestenene kommer fra England, de hvite kommer fra Norge. Alt dette står på det papiret som dere skal lese siden. Og for armbåndene fant jeg på å bruke sammenbøide blikkringer istedenfor sammensveisede. Det er vakrere og mindre kostbart. Dere skjønner at en kunde tjene mange penger på det. Så Cosette har full rett til formuen. Jeg har nevnt disse enkelthetene for at dere kan ha ro i sinnet.» ({{page|351}} ...)]
• kostforakter: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• kostskole: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• kotelett: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• kottene: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• kottet: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• kraftanstrengelse: [siste virkning og likesom en yderste kraftanstrengelse ({{page|45}} ...)]
• kraftanstrengelsen: [den siste kraftanstrengelsen; med ett sviktet knærne under ({{page|45}} ...)]
• kraftsatser: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• krafttaket: [Han gav sig ennu en gang på vei. Om han enn ikke hadde mistet livet nedi sammenrasningen, hadde han åpenbart mistet krefter. Det siste krafttaket hadde slitt ham ut. Han var så trett at han for hvert tredje eller fjerde ({{page|189}} ...)]
• krakker: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• kramkaren: [Imidlertid hadde mannen lagt fra sig pakken og stokken på en benk og hadde satt sig ned ved et bord der Cosette i en fart hadde satt en flaske vin og et glass. Kramkaren som hadde bedt om vann, gikk selv ut til hesten med bøtten. Cosette hadde igjen satt sig under kjøkkenbordet med strikketøiet. Mannen som knapt vætet leppene med vinen han hadde skjenket sig, så underlig opmerksomt på barnet. ({{page|344}} ...)]
• kramkarer: [Selve julaften hadde flere personer, fraktemenn og kramkarer, slått sig ned og drakk rundt de fire eller fem lysene i skjenkestuen hos Thénardier. Denne stuen lignet alle den slags skjenkestuer: bord, tinnkanner, flasker, folk som drakk og folk som røkte; lite lys og meget støi. Året 1823 var imidlertid kjennelig på to gjenstander som den gang var på mote i borgerklassen og som stod på et bord: et kaleidoskop og en blank blikklampe. Madam Thénardier holdt på med aftensmaten som braste over ({{page|344}} ...)]
• krammet: [Marius hadde på sin side reist i harme. Det var noget som hadde gjort ham enn mere sint. Alltid er det småtingene som gjør huslige konflikter flokete. Klagepunktene økes, skjønt uretten i grunnen ikke er blitt større. Da Nicolette efter bestefarens ordre hadde tatt «krammet» op på ({{page|140}} ...)]
• krampaktige: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• kramper: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• krampetrekning: [ klokken tre for å se til den syke. Da det å komme på klokkeslettet her var barmhjertighet, passet han tiden. Da klokken nærmet sig halv tre, tok Fantine til å bli urolig. I løpet av tyve minutter spurte hun minst ti ganger søsteren: «Hør, søster, hvor mange er klokken?» Klokken slo tre. Ved det tredje slaget reiste Fantine sig over ende i sengen, hun som ellers snaut kunde røre sig; hun foldet i en slags krampetrekning de utmagre, gule hendene sine, og søsteren hørte henne utstøte en av disse dype sukkene som syntes å lette en nedtrykt. Så vendte Fantine sig og så mot døren. Ingen kom. Døren åpnet sig ikke. Hun satt slik et kvarters tid med blikket rettet mot døren, urørlig som om hun holdt pusten. Søsteren våget ikke snakke til henne. Klokken slo et kvarter over tre fra kirkeuret. Fantine lot sig falle tilbake på putene. Hun sa ikke noget og tok igjen fatt på å brette på lakenet. Halvtimen gikk og timen. Ingen kom. Hver gang uret slo, rettet Fantine sig op og så mot døren, så falt hun tilbake. Det var lett å skjønne hvad hun tenkte på, men hun uttalte ikke noget navn, hun klaget ikke, anklaget ingen. Men hun hostet på en uhyggelig måte. En skulde ha sagt at et mørke hadde senket sig ned over henne. Hun var gusten og hadde blå lepper. Av og til smilte hun. ({{page|202}} ...)]
• kranen: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• krangel: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• krangler: [Brujon som var litt av et orakel og som var «opphavsmannen» til saken, hadde ennu ikke sagt noget. Det så ut som om han tenkte. Han hadde ord for aldri å vike tilbake for noget. «Du sier ikke noget,» sa Babet til ham. Brujon tidde enda en stund mens han rystet på hodet på mange slags vis; til slutt sa han: «Hør her; jeg møtte i morges to spurver som sloss; i aften støter jeg på et kvinnfolk som krangler. Alt det tyder ikke godt. La oss gå vår vei.» ({{page|404}} ...)]
• kranglerier: [og jeg vet ikke hvad; så en kan høre ham helt ned i kjelleren. Han tjener alt tyve sous om dagen hos en sakfører ved å skrive kranglerier. Han er sønn av en gammel klokker ved Saint-Jacques-du-Haut-Pas. Ja! han er ({{page|105}} ...)]
• krans: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• kransene: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• krasse: [mig, vilde jeg løpe efter dig, klore dig, krasse dig, slå ({{page|105}} ...)]
• kratere: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• krattgrener: [Da han hadde gått omtrent hundre skritt, tok det til å lysne, og det hjalp ham. Fotspor her og der i sanden, gress-strå som var trådt ned, lyng som var knekket, tynne krattgrener som hadde bøid sig og som nu rettet sig ut med yndefull langsomhet, lik en vakker kvinnes armer som strekker sig når hun våkner, – alt det var et slags spor for ham. Han fulgte det, og så tapte han det. Tiden gikk. Han gikk lenger inn i skogen og kom til en slags høide. Der kom han på den tanken å klatre op i et tre. Tross han var gammel, var han kvikk. Det stod en stor bøk der, og Boulatruelle steg op i den så høit han kunde. Det var et godt påfunn. Da han gransket den tetteste og mest ensomme delen av skogen, opdaget han plutselig mannen. – Men ikke før hadde han fått sett ham, blev han borte igjen. ({{page|245}} ...)]
• kravebensskaden: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• kravlet: [tusmørket han kravlet rundt i, løftet hodet og prøvde ({{page|45}} ...)]
• kreditor: [offer, og skyldneren til kreditor, og at retten fullstendig ({{page|45}} ...)]
• kreditorer: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• kremmervogn: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• krenke: [han var til stede, men av hvem? Av hans bestefar. Hvorledes skulde han kunde hevne den ene uten å krenke den andre. Han kunde ikke fornærme bestefaren, og det var like umulig ikke å hevne faren. På den ene siden en hellig grav, på den andre hvite hår. Han stod en stund og sjanglet som beruset mens alt dette fór rundt i hjernen hans; endelig så han op, stirret skarpt på bestefaren og ropte med tordnende stemme: «Ned med Bourbonerne og det tykke svinet Ludvig XVIII.» – Ludvig XVIII var død fire år før, men det var han likeglad med. ({{page|140}} ...)]
• kreper: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• krepere: [blek og urørlig. – Fauchelevent mumlet svakt som et sukk: «Han er død!» Så reiste han sig op og slo armene over kors så voldsomt at de knyttede nevene slo mot skuldrene, og han ropte: «Slik er det altså at jeg reddet ham.» – Så gav den stakkars mannen sig til å hulke og snakke høit med sig selv: «Det er far Mestiennes skyld. Hvorfor skulde han legge sig til å dø. Slik et fe. Hvad skal det si at han finner på å krepere når en ikke venter det. Det er ham som har drept herr Madeleine. Far Madeleine! Han er i kisten. Han blev båret hit. Og nu er det slutt. – Er det nogen mening i slikt. Å Gud! han er død! Å, så den lille piken hans! hvad skal jeg gjøre med henne? Hvad vil frukthandlersken si? At en slik mann dør på denne måten! Hvordan i Herrens navn er det mulig? Når jeg tenker på den gangen han krøp inn under vognen. Far Madeleine! Far Madeleine! Ved Gud, han er blitt kvalt. Jeg sa det jo. Men han vilde ikke tro mig. Ja vel, det er en nydelig affære. Han er død, denne gode mannen, det beste menneske av alle de gode mennesker Gud har skapt. Og den lille piken! Nei, jeg går ikke dit igjen. Jeg blir her. Å ha gjort en slik strek. Jo, det er umaken verdt å bli utgammel for å bli et utgammelt fjols. Men hvordan i all verden hadde han kommet sig inn i klostret. Det var ophavet. En skal ikke gjøre slikt noget. Far Madeleine! Far Madeleine! Madeleine! Herr Madeleine! Herr borgermester! Han hører ikke. Kom da til Dem selv igjen!» Han rev sig i håret. ({{page|56}} ...)]
• krepsnaturer: [De var av disse krøplingnaturer som lett blir til uhyrer, hvis en eller annen ond lidenskap tilfeldigvis griper dem. Konen var innerst inne et udyr, og i mannen var det stoff til en skurk. Begge var i høieste grad egnet for heslig utvikling i retning av det onde. Det finnes krepsnaturer som stadig går bakover mot mørkets rike, som går mere tilbake enn frem i livet, som bruker erfaringen til å øke sin ondskap, og som stadig mere blir preget av en ({{page|105}} ...)]
• kresne: [Den minste av guttene klemte sig inn til broren og sa lavt: «Det er så mørkt.» De ordene fikk Gavroche til å ta hårdt i. De to guttene var så forskremt at det var nødvendig å stramme dem op. – «Hva, gjør dere vrøvl?» ropte han. «Gjør dere narr! Er dere kresne? Dere vilde heller bo i Tuileriene. Er dere uhøflige? Syng ut. Jeg skal bare si dere at jeg ikke hører hjemme i tusseladdkompaniet. Men kanskje det er dere som er lysene i lysheimen?» ({{page|368}} ...)]
• kretser: [Barnet, som het Marius, visste at han hadde en far, men heller ikke mer. Ingen snakket til ham om det. Men i de kretser der bestefaren tok ham med, hadde hviskingen, de halve ytringene, blunkingen, litt efter ({{page|140}} ...)]
• krigene: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• krigens: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• krigeren: [litt trengt ned i hans lille sjel, han hadde til slutt skjønt et og annet, og da han ganske naturlig efter hvert optok de tanker og meninger som han så å si åndet og levde i, kom han litt efter litt bare til å tenke på faren med skam og hjertesorg. Mens han slik vokste op, gjorde obersten hver annen eller tredje måned en hemmelig tur til Paris lik en løslatt straff-fange som bryter meldeplikten, og drog til Saint-Sulpicekirken der han stilte sig op på den tiden da tante Gillenormand tok Marius med til messe. Der stod han urørlig bak en pilar og våget knapt å puste, og skalv av frykt for at tanten skulde snu sig – stod og så på barnet sitt. Denne arrete krigeren var redd for denne gamle jomfruen. Disse utfluktene var årsak til det forhold han stod i til sognepresten i Vernon, abbed Mabeuf. ({{page|140}} ...)]
• krigersk: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• krigerske: [Opprørerne var fulle av håp. Den måten som de hadde slått det nattlige angrepet tilbake på, hadde næsten gjort dem likeglad overfor det angrepet de ventet om morgenen. De ventet på det og smilte. De tvilte ikke mere på et heldig utfall enn på den saken de kjempet for. Dessuten var det klart at de snart vilde få hjelp. De regnet med det. Med den hang til seiersspådommer som er franskmennenes styrke under kamp, delte de dagen som kom i tre avsnitt. Klokken seks om morgenen vilde et regiment som «det var arbeidet med» gå over, klokken tolv vilde hele Paris reise sig; ved solnedgang: revolusjonen. En hørte stormklokken fra Saint-Merry som ikke hadde stanset et øieblikk siden dagen før; bevis for at den andre barrikaden, den store, fremdeles holdt. – Alle disse håpene blev utvekslet fra gruppe til gruppe i en slags munter, mere fryktelig hvisking som minnet om den krigerske summingen i en bikube. ({{page|123}} ...)]
• krigs: [Året 1823 blev av samtiden kalt «den spanske krigs tid». Denne krigen var nærmest en familieaffære for huset Bourbon. Den franske grenen hjalp den spanske med angrep på den ridderlige spanske nasjon: det var samtidig et angrep på den franske revolusjon. Krigen blev skjebnesvanger for bourbonerne. 1830 har sin rot i 1823. ({{page|331}} ...)]
• krigsdåd: [Hvis en kunde tro det som Thénardier sa, hadde han vært soldat; sersjant, sa han. Han hadde rimeligvis vært med i felttoget i 1815 og hørtes ut som om han til og med hadde vært ganske tapper. Vi får snart høre hvorledes det var med det. Skiltet over vertshusdøren hentydet til en krigsdåd han skulde ha utført. Han hadde malt det selv; for han kunde litt av alt; dårlig. ({{page|105}} ...)]
• krigsfornødenheter: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• krigshjulenes: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• krigshund: [På nogen avstand hørte en også en annen kanonade. Samtidig med at de to kanonene fyrte på Chanvrerie-barrikaden, blev Saint-Merrybarrikaden gjennomhullet av to ildsvelg, det ene stilt op i Saint-Denisgaten, det andre i Aubry-le-Bouchergaten. De fire kanonene virket som dystre ekko av hverandre. De uhyggelige krigshund- ({{page|123}} ...)]
• krigskameratene: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• krigsministeren: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• krigsministerens: [Håpet varte kort. Lysningen svant fort. På mindre enn en halvtime var det som hadde fylt luften, vekk som et lyn uten torden, og oprørerne følte igjen over sig den underlige blykappen som folkets likegladhet kaster over forlatte stivnakker. Den alminnelige reisningen som syntes å vokse frem, var dødfødt; og krigsministerens opmerksomhet og generalenes krigskunst kunde nu samle sig om de tre–fire barrikadene som fremdeles holdt sig. ({{page|123}} ...)]
• krigsopptegnelser: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• krigsretten: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• krigsrettene: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• krigsropet: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• krigsskolens: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• krigsutstyr: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• krigsårsak: [kvinne er krigsårsak; en vakker kvinne er lovlig bytte. ({{page|105}} ...)]
• kriker: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• krinkelkroker: [Midt under disse grubleriene snudde han sig og blikket traff messingklinken på døren til rettssalen. Han hadde næsten glemt den døren. Blikket som først var rolig, stanset, hvilte på messingklinken, blev så forvirret og stivt, og fikk mere og mere uttrykk av skrekk. Svettedråpene rant nedover tinningene på ham. Plutselig gjorde han en slik bevegelse preget av myndighet og oprør, som sier, og det tydelig: «Guds død! hvem er det som tvinger mig?» Så bråsnudde han og så foran sig den døren han hadde kommet inn gjennom, gikk bort til den, åpnet den og gikk ut. Han var ikke lenger i værelset, han var utenfor, i en gang, en lang, trang gang, med mange trapper og dører og mange krinkelkroker, her og der oplyst av lykter som liknet nattlamper for syke. Det var den samme gangen han hadde kommet gjennom. Han pustet ut og lyttet: der var ingen lyd foran ham og ingen lyd bak ham; han gav sig til å flykte som blev han jaget. ({{page|202}} ...)]
• kririkikiu: [Kort før grålysningen satte inn, kom en mann i løp ut fra Saint-Antoinegaten, satte over Bastilleplassen, fór rundt Julisøilen og smøg sig gjennom plankeverket omkring elefanten og bort under buken på den. Hadde det falt et lys over mannen, vilde en ha sett at han var ganske gjennomvåt, så han rimeligvis hadde vært ute i regnet hele natten. Da han kom bort under elefanten, utstøtte han et underlig skrik som ikke hørte til noget menneskelig språk og som bare en papegøie kunde gjøre efter. Han tok det op igjen to ganger. Det lød omtrent slik: «Kririkikiu!» – Andre gangen svarte en klar, munter guttestemme inne fra elefanten: «Ja.» næsten samtidig blev det brettet som lå over hullet, flyttet og gav plass for en gutt som krøp nedover elefantbenet og i en fart kom ned næsten like ved mannen. Det var Gavroche. Mannen var Montparnasse. Skriket «Kirikikiu» måtte uten tvil si det samme som det Gavroche mente med: «Spør bare efter herr Gavroche.» ({{page|368}} ...)]
• kriser: [Lægen påla henne å tie og sa at hun måtte skånes for alle pinlige sinnsrystelser. Han foreskrev en innsprøitning ren kinin og et middel som gav ro, for det tilfelle at feberen skulde komme igjen til natten. Da han gikk, sa han til søsteren: «Det går bedre. Hvis lykken vil at borgermesteren kommer med barnet imorgen, hvem vet? Det er kriser som bringer slike overraskelser, en har sett at stor glede har stanset sykdommer. Jeg vet godt at dette er en organisk sykdom som er kommet langt, men det er noget hemmelighetsfullt over alt dette. Kanskje kan vi redde henne.» ({{page|202}} ...)]
• krisetid: [De to mennene hadde hentet Cosette hos frukthandlersken i Chemin-Vertgaten, der Fauchelevent hadde brakt henne kvelden før. Cosette hadde vært der i fire og tyve timer uten å skjønne noget av det hele, og hun satt der stille og skalv. Hun skalv slik at hun ikke hadde kundet gråte. Hun hadde hverken spist eller sovet. Frukthandlersken hadde stilt henne hundrevis av spørsmål, men fikk ikke annet svar enn et trist blikk. Cosette hadde ikke røpet noget av alt det hun hadde hørt og sett de siste to dagene. Hun følte at det var en krisetid, og at hun måtte «være fornuftig». Hvem har vel ikke merket den veldige makt som ligger i de tre ordene hvisket i øret på et barn som er skremt: «Ikke si noget!» Frykten er stum. Dessuten kan ikke nogen holde på en hemmelighet slik som et barn. Men da hun efter disse triste fire og tyve timene fikk se Jean Valjean igjen, satte hun i et slikt gledesskrik at den som hørte det, måtte ta det for skriket fra en som slapp ut av noget skrekkelig. ({{page|56}} ...)]
• kristelig: [noget i sannhet fromt kristelig ved denne finfølelsen som ({{page|45}} ...)]
• kristensinn: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• kristusskikkelse: [lød. – Han kunde næsten ikke puste, han la hånden på hjertet for å dempe bankingen. Han gikk frem og tilbake med stormskritt, omfavnet Cosette og sa: «Å! Cosette, jeg er så ulykkelig.» Marius var ganske fra sig selv. Han begynte i Jean Valjean å se en usigelig høi, mørk skikkelse. En uanet dyd viste sig for ham, ophøiet og mild, ydmyk i sin velde. Galeislaven blev forvandlet til en Kristusskikkelse. Marius var blendet av dette underet. Han skjønte ikke riktig det han så, men det var mektig. ({{page|351}} ...)]
• kritikk: [vanlige plassen uten å vite hvorfor. Når han kom dit, rørte han sig ikke mer. Hver morgen tok han på sig nyklærne og kom ikke tilbake, og neste dagen gjorde han like ens. Hun var avgjort vidunderlig skjønn. Det eneste en kunde ha å si som lignet kritikk, var motsetningen mellem blikket som var litt sørgmodig, og smilet som var muntert, noget som til visse tider gjorde det fine ansiktet underlig uten at det mistet sin ynde. ({{page|201}} ...)]
• kritt: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• kroke: [Han holdt på å glemme hele denne historien da han en gang i mars 1824 fikk høre om en underlig fyr som bodde i sognet Saint-Medard og som gikk under navn av «tiggeren som gir almisser». Det blev sagt at det var en rentenist som ikke nogen visste hvad het, og at han levde alene sammen med en liten pike på åtte år, og hun visste heller ikke noget annet enn at hun var fra Montfermeil. Montfermeil! Det navnet kom stadig igjen og fikk Javert til å spisse ører. En gammel tigger og politispion, tidligere kirketjener som hadde fått almisser av fyren, kunde gi nogen flere oplysninger. Denne rentenisten var meget sky av sig, gikk aldri ut bortsett fra om kvelden – snakket aldri med nogen, med undtak av enkelte ganger til fattige – og lot ikke nogen komme inn på sig. Han gikk med en fæl, gammel gul frakk verd flere millioner da den var fôret med pengesedler. – Dette egget sterkt Javerts nyfikenhet. For å få se denne fantastiske mannen på nært hold uten å skremme ham, lånte han en dag klesfillene av kirketjeneren og plassen der den gamle spionen brukte å kroke sig sammen om kveldene og snøvle frem bønner mens han speidet folk ut. ({{page|24}} ...)]
• kroket: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• krokodille: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• krokodillen: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• krokrygget: [Han hadde forberedt sig på alt, bare ikke på dette. Den som talte til ham, var en krokrygget kall, klædd omtrent som en bonde. Rundt venstre kne hadde han en lærrem med en temmelig stor bjelle i. En kunde ikke se ansiktet som lå i skygge. Mannen hadde imidlertid tatt luen av og ropte mens røsten skalv. «God Gud! Hvorledes kommer De her, far Madeleine? Hvordan i Herrens ({{page|24}} ...)]
• krokveier: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• kronede: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• krones: [Bortimot den tiden da Napoleon skulde krones, førte ({{page|11}} ...)]
• kroningen: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• kronprinser: [«Tre Kronprinser», kastet gjenglans over ti mils avstand ({{page|45}} ...)]
• kronraket: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• kroppene: [Nogen øieblikk efter hadde soldatene nådd frem til de siste av oprørerne, som hadde gjemt sig høiere oppe i huset. De skjøt gjennom et tregitter på loftet. De kjempet på mørkeloftet. Kroppene blev kastet ut av vinduene; nogen levde ennu. To jegere som prøvde å reise op den ødelagte omnibussen, blev drept av to karabinskudd fra loftsvinduene. En bluseklædd mann blev kastet ut derfra med et bajonettstøt i magen, og lå på jorden og rallet. En soldat og en oprører gled sammen nedover takstenene og vilde ikke slippe hverandre, og falt mens de holdt hverandre sluttet i et vilt favntak. På samme måten blev der kjempet i kjelleren. Skrik, skudd, vill støi. Så stillhet. Barrikaden var tatt. ({{page|123}} ...)]
• krummere: [Mannen, som forresten var gammel, hadde stor nese, haken nede i halstørklæet, grønne briller, dobbelt grønn skjerm for øinene, glatt hår som var strøket nedover pannen helt ned til øienbrynene som på de parykkene finverdenens engelske kusker bruker. Håret var grått. Han var klædd i sort fra topp til tå, meget loslitt, men ordentlig. En bunt urkjedestas som hang ut av vestelommen lot en ane et ur. Han holdt en gammel hatt i hånden og gikk krumbøid, og ryggen blev enda krummere på grunn av den dype hilsningen. – Det som straks slo en, var at den frakken fyren hadde, og som var altfor vid trass i at den var omhyggelig knappet, ikke syntes å være sydd til ham. ({{page|351}} ...)]
• krus: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• kruttdunken: [Marius der på barrikaden efter åttiåringen, det var billedet på den unge revolusjonen som fulgte efter den gamle. «Sprenger du barrikaden,» sa en sersjant, «sprenger du dig selv også.» – «Ja, mig selv også!» svarte Marius, og han holdt fakkelen bort til kruttdunken. – Men det var ikke lenger nogen på barrikaden. Angriperne hadde latt sine døde og sårede ligge, og flyktet i forvirring og uorden til den andre enden av gaten, og der blev de på ny borte i mørket. Det var en vill flukt. Barrikaden var fri. ({{page|84}} ...)]
• krutthornet: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• kruttminer: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• kruttsvertet: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• krutttønnen: [Da de to barrikadene var ferdige og fanen reist, blev et bord trukket ut av vertshuset, og Corfeyrac steg op på bordet. Enjolras gav ham den firkantede kassen og Courfeyrac åpnet den. Kassen var fylt med patroner. Da de fikk se patronene, gikk det et gys selv gjennom den tapreste, og det blev stille et øieblikk. Courfeyrac smilte mens han delte dem ut. – Hver fikk tredve patroner. Mange hadde krutt og gav sig til å lage flere patroner og støpe kuler. Krutttønnen stod på et bord for sig selv, nær døren, og blev holdt ferdig til senere. ({{page|53}} ...)]
• kruttverket: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• kruttvognen: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• krybben: [I Saint-Pol spente han fra i det første vertshuset han kom til, og lot hesten sette på stall. Som han hadde lovet Scaufflaire, blev han stående ved krybben mens hesten spiste. Han var fylt av triste og uklare tanker. Vertshusholderens kone kom ned i stallen. «Skal ikke herren ha frokost?» – «Jo, det er sant,» sa han, «jeg er til og med sulten.» Han fulgte konen som så frisk og glad ut. Hun førte ham inn i en lav stue der det stod border med voksduk på. – «Skynd Dem,» sa han, «jeg må videre. Jeg har hastverk.» En svær flamsk pike dekket op for ham i en fart. Han så på henne med en følelse av velvære. – «Det var det jeg trengte til,» tenkte han. «Jeg har ikke spist frokost.» Maten blev satt frem. Han kastet sig over brødet og bet en bit av det, så la han det langsomt ned på bordet igjen og rørte det ikke mer. – En fraktemann satt og spiste ved et annet bord. Madeleine sa til ham: «Hvorfor er brødet så bittert her.» Fraktemannen var tysker og skjønte ikke det han sa. Madeleine gikk ned igjen i stallen til hesten. En time efter hadde han kjørt fra Saint-Pol og var på vei til Tinques som ikke ligger mere enn 2 mil fra Arras. ({{page|202}} ...)]
• krybskytter: [av fag, han var litt av en krybskytter og det skadet ham. ({{page|45}} ...)]
• krydderi: [Det var blitt dekket et festmåltid i spisesalen. Strålende lys er nødvendig krydderi til stor glede. Tåke og mørke blir ikke godtatt av lykkelige mennesker. De går ikke med på å være sorte. Natt, javel; mørke, nei. Har en ikke solen, må en lage en. ({{page|279}} ...)]
• krydres: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• krydret: [bebreidelser krydret med moral og gode råd, eller kanskje ({{page|45}} ...)]
• kryper: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• krypskytter: [Thénardier skjønte sig godt på gjestfrihet, som er en plikt hos barbariske folk og en handelsvare hos siviliserte mennesker, og var for øvrig en dyktig krypskytter og vidkjent for sin skyteferdighet. Han hadde en kold og stille latter som virket uhyre farlig. ({{page|344}} ...)]
• kryssbandolær: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• kryssilden: [I mørkningen bortimot klokken ni aften var det en eneste firkant igjen ved foten av Mont-Saint-Jean-høidedraget. I denne fryktelige dalen, ved foten av den skråningen kyraserene hadde klatret op over, men som nu var fylt av de engelske masser, kjempet denne firkanten under kryssilden fra det seierrike fiendtlige artilleri og under et fryktelig, tett kuleregn. Den blev kommandert av en ukjent officer som het Cambronne. Efter hver salve blev firkanten mindre, men gav svar. Den svarte på kardeskene med geværkuler, og trakk de fire sidene mere og mere sammen. Langt borte fra kunde flyktningene som stoppet for å puste, i mørket høre den dumpe tordenen ta av litt efter litt. ({{page|299}} ...)]
• krysslagte: [Mens Marius holdt denne moralprekenen for sig selv, hadde han stirret på den veggen som skilte ham fra Jondrette, akkurat som om han kunde sende sitt medlidende blikk tvers igjennom veggen og med det varme op de ulykkelige. Veggen var laget av krysslagte lekter med gipspuss over, en vegg så tynn at en klart kunde skjelne både ord og stemmer gjennom den. Bare en drømmer som Marius kunde ha latt være å legge merke til det før. Det var hverken tapet på siden mot Jondrette eller på siden mot Marius. En kunde tydelig se byggemåten. Marius gransket veggen uten egentlig å være klar over det han gjorde. Plutselig reiste han sig; han hadde lagt merke til et trekantet hull høit oppe på veggen nær taket; det skrev sig fra en åpning mellem tre lekter. Gipsen som ({{page|217}} ...)]
• krystallet: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• krøket: [Gamle Gillenormand hadde på den tiden fylt en og nitti år. Han bodde fremdeles sammen med frk. Gillenormand i det gamle huset i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han var, som det vil minnes, en olding som rank ventet på døden og som alderen ikke hadde krøket og sorgene ikke hadde bøid. Men i den siste tiden hadde dog datteren sagt: «Det går nedover med far.» Han fiket ikke op tjenerne, han slo ikke lenger hissig i trappen med stokken når Basque somlet med å lukke op. Julirevolusjonen hadde snaut harmet ham mere enn seks måneder. Han bøide sig ikke, han gav sig ikke, det stemte slett ikke med hans natur og moral, men han følte svekkelse i sinnet. I fire år hadde han urokkelig, det er ordet, ventet på Marius, overtydet om at denne lille slyngelen vilde banke på porten en eller annen dag. Nu hadde han nådd til i særlig triste stunder å si til sig selv at hvis Marius ennu skulde la vente på sig … Det var ikke døden som var utålelig for ham, det var tanken på at han kanskje ikke skulde få se Marius igjen. Før hadde den tanken ikke falt ham inn, nu syntes den mulig, og han grøsset. Gillenormand var eller trodde han var, helt ute av stand til å gjøre et skritt til soning med dattersønnen – «før dør jeg,» sa han. Han syntes ikke at han selv hadde minste urett, men han tenkte på Marius med dyp rørelse og med en gammel manns håpløshet når han vanker om i mørket. – Han hadde også mistet tennene, og det gjorde ham ennu tristere. – Uten å vedstå det for sig selv, for det vilde gjort ham rasende og skamfull, hadde han aldri elsket en elskerinne slik som han elsket Marius. ({{page|9}} ...)]
• krølle: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• krøllene: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• krøplinger: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• krøplingnaturer: [De var av disse krøplingnaturer som lett blir til uhyrer, hvis en eller annen ond lidenskap tilfeldigvis griper dem. Konen var innerst inne et udyr, og i mannen var det stoff til en skurk. Begge var i høieste grad egnet for heslig utvikling i retning av det onde. Det finnes krepsnaturer som stadig går bakover mot mørkets rike, som går mere tilbake enn frem i livet, som bruker erfaringen til å øke sin ondskap, og som stadig mere blir preget av en ({{page|105}} ...)]
• kubjeller: [fra kubjeller på engen. Lyden fikk Jean Valjean til å snu sig, og han så at det var nogen i haven. En skikkelse som lignet en mann, gikk blandt mistbenkene, reiste sig, bøide sig ned, stanset regelmessig som om han trakk eller bredte noget utover jorden. Det så ut som om skikkelsen haltet. ({{page|24}} ...)]
• kugjødsel: [steker det med tørret kugjødsel. Om vinteren må de hugge ({{page|11}} ...)]
• kujon: [fått nok av det, jeg har sett det hele, slik er borgerkrigen, og nu går jeg min vei.» – Svikte vennene som ventet! Som kanskje hadde bruk for ham! Som var en håndfull mot en armé! Svikte alt på samme tid: kjærlighet, vennskap, æresord! Gi fedrelandskjærlighet som påskudd for feighet! Nei, det var umulig, og om farens gjenferd var der i mørket og så ham vike tilbake, vilde han slå ham over ryggstykkene med den flate klingen og rope til ham: «Fremad, kujon!» ({{page|76}} ...)]
• kujonen: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• kuldegys: [mørkt omkring ham. Han var andpusten, han vaklet og støttet sig mot muren. Stenene var kalde, svetten på pannen var kald som is, han reiste sig med et kuldegys. Mens han stod der, alene, midt i mørket og skalv av kulde og kanskje av noget annet, tenkte han. ({{page|202}} ...)]
• kulebanen: [Alle på barrikaden gav ild, smellet var fryktelig; en lavine av røk skjulte kanonen og mannskapet; nogen sekunder efterpå steg røken til værs, og kanonen og menneskene kom til syne igjen. Mannskapet rullet kanonen nærmere, langsomt, regelrett og uten hast. Ikke en av dem var rammet. Så tynget kanonkommandanten bakstykket av kanonen ned for å heve kulebanen og gav sig til å stille inn like høitidelig som en astronom stiller inn en kikkert. «Bravo, kanonérer!» ropte Laigle. Og hele barrikaden klappet. Et øieblikk efter var kanonen innstilt midt i gaten med et hjul på hver side av rennestenen. Et veldig gap åpnet sig mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• kuleregnen: [han en stor snyter, en «filursof» – en slik avart finnes. Det er nevnt at han gav sig ut for å ha vært soldat, han fortalte med adskillig brask og bram om slaget ved Waterloo, der han hadde vært sersjant ved et eller annet 6. eller 9. lette infanteriregiment, og der han alene med sitt legeme hadde dekket en meget hårdt såret «general» mot en hel eskadron av dødshusarene og reddet ham fra kuleregnen. Til den hendelsen siktet det halvt utviskede skiltet og det navnet folk hadde gitt vertshuset: «Sersjanten fra Waterloo». Han var liberal og bonapartist. Det blev sagt i landsbyen at han hadde studert til prest. ({{page|344}} ...)]
• kulestøpning: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• kulissene: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• kull: [Thénardier reiste sig, gikk bort til kaminen, flyttet skjermbrettet så fyrfatet blev synlig, fullt av glødende kull, og i den kunde fangen se brekkjernet som var rødglødende. Så gikk han bort til Hvit igjen og satte sig. «Så går vi videre. La oss nu greie op dette her i minnelighet. Det var galt av mig å bære mig slik i sted. Jeg gikk for vidt, jeg snakket over mig. Fordi De er millionær, sa jeg at jeg vilde ha penger, mange penger, masser av penger. Det var ikke riktig. Selv om De er rik, kan vel De også ha Deres å bære. Jeg vil ikke ruinere Dem. Jeg er ikke av den slags folk som nytter ut det å ha fordelen på sin side, og dermed gjør sig latterlige. Jeg strekker mig lengst mulig og slår av. Jeg krever bare to hundre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• kullbekkenet: [Marius åndet ut. Hun, Ursula eller «Lerken», hun som han ikke lenger visste hvad han skulde kalle, var reddet. – Mens konen brukte sig, hadde Thénardier satt sig ved bordet; han satt en stund uten å si et ord, stirret bare på kullbekkenet med bister mine. Til slutt sa han langsomt og med uhyggesvangert eftertrykk: «Falsk adresse? Hvad var det du vilde med det?» – «Vinne tid,» ropte fangen høit. Med det samme rystet han av sig tauene han var bundet med; de var skåret over. Fangen var nu bare bundet til sengen med det ene benet. – Før de syv men- ({{page|217}} ...)]
• kullene: [Jondrettes værelse så underlig ut, og Marius skjønte nu hvor det merkelige lyset han hadde sett, kom fra. Et lys stod og brant i en irret stake, men det var i virkeligheten ikke derfra lysskjæret kom. Hele rommet var helt oplyst av et stort fyrfat som stod i kaminen, fylt av flammende kull; det var det fyrfatet madam Jondrette hadde gjort i stand om morgenen. Kullene glødet, fyr- ({{page|217}} ...)]
• kullilden: [Thénardier grep brevet med feberaktig iver og sendte konen og mannen med slakterøksen av gårde med det og bad dem ta vognen som ventet utenfor. De gikk, og litt efter hørte en svepesmell som blev stadig svakere og snart var vekk. Så gikk han bort til kaminen, satte sig med armene over kors og med de sølete støvlene nær fyrfatet. «Jeg fryser på bena,» sa han. – Foruten Thénardier og fangen var det nu bare fem røvere i hulen. De stod stille sammen i en krok og sa ikke noget. Fangen tidde igjen. En uhyggelig ro hadde avløst den vilde larmen som hadde hersket like før. – Lyset som brente med lang veke, lyste bare dårlig op det svære rommet, kullilden døde vekk, og alle disse uhyggelige hodene dannet uformelige skygger på veggene og i taket. ({{page|217}} ...)]
• kullmørkt: [natten. Går en ut, er det kullmørkt. Men det sier jeg, ({{page|45}} ...)]
• kullsorte: [Gavroche uten å si et ord og de hadde full tillit til dette lille fillete forsynet som hadde gitt dem brød og lovt dem nattely. Langs plankeverket lå en stige som blev brukt av arbeiderne ved Julisøilen. Gavroche reiste den med merkelig styrke, og satte den op mot en av forbena på elefanten. Der stigen sluttet, var et slags sort hull i magen på kolossen. Gavroche viste stigen og hullet til gjestene sine og sa til dem: «Klyv op og gå inn.» De to barna så redde på hverandre. «Er dere redde, unger!» ropte Gavroche. «Nå skal dere bare se.» Han klamret sig fast til benene på elefanten, og på et øieblikk og uten å bruke stigen var han oppe ved åpningen. Han smatt inn lik en snog som glir inn i en sprekk, og et øieblikk efter skimtet barna det bleke ansiktet hans ved kanten av det kullsorte hullet. ({{page|368}} ...)]
• kulltegninger: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• kultusministeren: [fortrolig brev til kultusministeren, hr. Bigot de Préameneu. ({{page|11}} ...)]
• kulørt: [Imidlertid var det blitt tent en liten kulørt løkt i den lille barrikaden, og i den store var det satt op en av de store voksfaklene som blev brukt ved karnevalsfestene før fasten, og som skrev sig fra Saint-Antoine. Fakkelen var blitt stilt i en slags gatestenshule, lukket på tre av sidene mot vinden og slik at det fulle lyset falt på fanen. Ellers lå gaten og barrikaden i mørke, og en så ikke annet enn den røde fanen som stod der i fullt lys, et lys som gjorde den røde fanen uhyggelig purpurfarvet. ({{page|53}} ...)]
• kulørte: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• kumulerer: [skaper. Men han var uheldig. Han hadde tap på børsen. Jeg måtte opgi forfatterbanen. Men jeg er da blitt offentlig skriver.» – «Men så er De altså ikke graver?» sa Fauchelevent som klynget sig til dette halmstrået. – «Det ene utelukker ikke det annet. Jeg kumulerer.» – Fauchelevent skjønte slett ikke det siste ordet. «La oss gå og få et glass,» sa han. ({{page|56}} ...)]
• kun: [tydig. Hvorfor hadde han ikke ropt om hjelp? Hvorfor hadde han flyktet. Var han far til den unge piken; ja eller nei? Og endelig, var han virkelig den mannen Thénardier mente å kjenne igjen? Thénardier kunde tatt feil. Alt sammen spørsmål uten løsning. – Sant nok, alt dette svekket ikke noget av den unge pikens englelike ynde. Å få se henne igjen, det higet han alltid efter, men håpet ikke lenger på det. For å gjøre ulykken fullstendig vendte nøden tilbake. Under all uroen hadde han for lengst holdt op å arbeide, og ikke noget er farligere enn å slutte med å arbeide; det er en vane som svinner; en vane som er lett å miste, vanskelig å vinne tilbake igjen. Et visst mål av drømmerier er like bra som en avpasset dosis av et sovemiddel. Men å sette drømmerier istedenfor tanker, det er å bytte om næring med gift. Marius drømte kun om henne og hadde bare en søt tanke igjen, den at hun hadde elsket ham: at hennes blikk hadde sagt ham det; at hun ganske visst ikke kjente hans navn, men at hun kjente hans sjel og at hun kanskje, hvor hun så var, elsket ham ennu. Hvem visste, kanskje tenkte hun på ham som han tenkte på henne. Stundom, når han tross de triste tankene kunde føle sig gjennombevet av fryd, sa han til sig selv: «Det er hennes tanker som kommer til mig.» Så la han til: «Kanskje når også mine tanker frem til henne.» ({{page|306}} ...)]
• kundene: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• kunngjort: [Den 22. april 1796 blev i Paris kunngjort seieren ved ({{page|45}} ...)]
• kunngjør: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• kunnskap: [kunnskap og oplysning tjene til å styrke det onde. ({{page|45}} ...)]
• kunstbroer: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• kunstig: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• kunstkjenner: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• kunstnere: [«Tre og tyve francs!» ropte konen med en begeistring som var blandet med nogen tvil. Som alle store kunstnere var Thénardier ikke ganske tilfreds: «Pøh!» sa han med samme tonefall som Castlereagh da han på Wienerkongressen satte op Frankrikes regning. – «Det er riktig, herr Thénardier, det der har han godt av,» mumlet konen, hun tenkte på den dukken som var blitt gitt til Cosette mens døtrene var til stede, «det er rimelig, men det er for meget.» – Thénardier lo koldt: «Å, han betaler nok.» – Denne latteren var tegnet på den høieste grad av sikkerhet og myndighet. Det som blev sagt slik, måtte skje. Konen sa ikke imot mer. Hun gav sig til å ordne bordene; mannen gikk op og ned i værelset. Litt efter sa han: «Jeg skylder vel femten hundre francs, jeg.» Han satte sig bort i skorstenskroken og grundet med benene oppe i asken som ennu var varm. «Å, det er sant,» sa konen, «du glemmer vel ikke at jeg kjører Cosette på porten i dag. Det trollet, jeg tåler ikke å se henne og dukken hennes. Jeg vilde heller gifte mig med Ludvig XVIII enn å ha henne en dag lenger i huset.» – Thénardier tente pipen sin og sa mellem to drag: «Du skal gi regningen til mannen.» Så gikk han ut. ({{page|344}} ...)]
• kunstnerne: [til Marius: «Så er det nok «Mester-Pus» som står bak.» – Dette ordet slo Marius. – «Mester-Pus», sa han. «Jeg har hørt det navnet.» – Og han fortalte inspektøren om samtalen mellem den skjeggete og den langhårete. – Inspektøren brummet: «Den langhårete må være Brujon, den skjeggete «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren».» Han stoppet litt, så sa han: «Nummer 50–52, jo jeg kjenner den rønnen. Det er umulig å gjemme oss der uten at kunstnerne får se oss, og da avblåser de komedien. De er så blyge; publikum plager dem. Men det blir ikke noget av. Jeg vil høre på når de synger, og få dem til å danse.» ({{page|217}} ...)]
• kunstnertilnavn: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• kunststykket: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• kuppel: [trompeter i spissen; den hvite fanen som vaiet fra Tuillerienes kuppel fikk et svakt rødskjær i solnedgangen. ({{page|105}} ...)]
• kuppelen: [å betale dem. Jeg er gammel her, og De er ny. Jeg kjenner alle knep og knip, alle krinkler og kroker. Jeg skal gi Dem et venneråd. Ett er klart, det er at solen holder på å gå ned, den har alt nådd kuppelen på Invalidedomen; kirkegården blir lukket innen fem minutter.» – «Det er sant,» sa graveren. – «På de fem minuttene kan De ikke få fylt graven – den er fanden så dyp også denne graven – og så nå bort til porten før den lukker.» – «Det har De rett i.» – «Og så må De betale femten francs i bøter.» – «Femten francs.» – «Men De har tid til – hvor bor De?» – «Omtrent et kvarters vei herfra, i Vaugirardgaten nr. 87.» – «Om De tar bena på nakken kan De komme ut i tide.» – «Akkurat.» – «Når De er utenfor porten, galopperer De hjem, tar kortet, kommer tilbake og portneren åpner porten for Dem. Når De har kortet, har De ikke noget å betale. Og så begraver De liket. Jeg skal vente og passe på at det ikke løper vekk.» – «Å, jeg skylder Dem livet, bonde.» – «Så legg nu i vei,» sa Fauchelevent. Graveren som var ute av sig selv av takknemlighet, trykket ham i hånden og løp av sted. ({{page|56}} ...)]
• kureren: [og legger mig. Du får gjøre som du vil.» – Thénardier satte sig ved et bord i en krok, tente et lys og gav sig til å lese «Kureren». ({{page|344}} ...)]
• kurerer: [blitt tre; hennes kiste vilde ha fulgt efter min. Da du blev bedre, tenkte jeg litt på at jeg ganske enkelt skulde sette henne ved hodegjerdet ditt, men det er bare i romanene at en uten videre fører unge piker bort til senger med vakre sårede som de liker. Det går ikke an. Hvad vilde din tante ha sagt. Du lå jo ganske naken størstedelen av tiden, kjære venn. Spør Nicolette som ikke var fra dig et minutt om en kvinne kunde være der. Og hvad vilde doktoren ha sagt? En vakker ung pike kurerer ikke feberen. Men la oss ikke snakke mere om det, det er i orden, vi er ferdige med det, det er avgjort, ta henne! Så grusom er jeg. Ser du, jeg har jo skjønt at du ikke er glad i mig, og så sa jeg: hvad skal jeg vel gjøre for å få det feet til å bli glad i mig. Jo, sa jeg, jeg har lille Cosette, jeg gir henne til ham, så må han da vel komme til å bli litt glad i mig, eller si mig hvad som er i veien. Å, du trodde gamlingen skulde bli heftig, skrike op, rope nei, og løfte stokken mot hele denne morgenrøden. Slett ikke. Cosette: værs'god. Kjærlighet: værs’god. Jeg ønsker ikke noget heller. Herr Marius, vil De gjøre Dem det bryet å gifte Dem. Bli lykkelig, elskede barn.» ({{page|245}} ...)]
• kurre: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• kurvgrind: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• kurvvugge: [Cosette sov fast. Hun lå ganske påklædd. Om vinteren klædde hun ikke av sig for å fryse mindre. Trykket inn til sig holdt hun dukken, dens store åpne øine funklet i mørket. Av og til utstøtte hun et dypt sukk som om hun skulde våkne, og hun knuget dukken næsten krampaktig inn til sig. Ved siden av sengen stod bare en av treskoene hennes. En dør stod åpen like ved Cosettes kott, og gjennom den kunde en se et temmelig stort, mørkt værelse. Den fremmede gikk dit inn. Bakerst i værelset så han gjennom en glassdør to små hvite tvillingsenger. Det var Azelmas og Éponines. Bak disse sengene skimtet han en kurvvugge uten omheng; i den sov den lille gutten som hadde skreket hele aftenen. ({{page|344}} ...)]
• kuskene: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• kutte: [Nogen minutter gikk, så spurte mannen: «Er det ikke nogen tjenestepiker hos madam Thénardier?» – «Nei, herre.» – «Er du ganske alene?» – «Ja, herre.» – En liten stund efter sa hun: «Det vil si der er to småpiker.» – «Hvilke småpiker?» – «Ponine og Zelma;» barnet forenklet de romantiske navnene som madam Thénardier var så glad i. – «Hvem er så Ponine og Zelma?» – «Det er madam Thénardiers småfrøkner.» Barnet kalte dem slik. – «Og hvad gjør de?» – «Å!» sa barnet, «de har vakre dukker, ting med gull på, fullt op av saker. De leker og morer sig.» – «Hele dagen?» – «Ja, herre.» – «Og du?» – «Jeg, jeg arbeider.» – «Hele dagen?» – Barnet så op med store øine. Det var tårer i dem, men det kunde han ikke se på grunn av mørket, og svarte så stillferdig: «Ja, herre!» – Så tidde hun litt og sa: «Nogen ganger når jeg er ferdig med arbeidet og jeg får lov, morer jeg mig, jeg også.» – «Hvorledes morer du dig da?» – «Som jeg kan. Jeg får være i fred. Men jeg har ikke meget leketøi, og Ponine og Zelma vil ikke at jeg skal leke med deres dukker. Jeg har ikke annet enn en tinnsabel, ikke større enn så.» Barnet holdt frem lillefingeren. – «Og som ikke er skarp?» – «Jo,» svarte hun, «den kan skjære salat og kutte av fluehoder.» ({{page|344}} ...)]
• kvaderstensmur: [virkeligheten var så stor som en kirke. Den lå med gavlen mot gaten; derfor så den så liten ut. Næsten hele huset lå i skjul. En så ikke annet enn porten og et vindu. Rønnen hadde bare en etasje. Så en nærmere efter, blev en slått av at denne porten aldri kunde ha vært annet enn porten til et skur, mens vinduet, om det hadde sittet i en kvaderstensmur istedenfor i en av sandsten, kunde ha vært et palévindu. ({{page|9}} ...)]
• kvadratfot: [Som før nevnt, stakk dette hjørnet som et fremspring ut i gaten. Det dekket nogen kvadratfot jord mot kuler, kardesker og mot blikk. Der stanset Jean Valjean, lot Marius gli ned på jorden. – Stillingen var forferdelig. – ({{page|123}} ...)]
• kvadrattommer: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• kvakk: [Da Marius var ferdig med undersøkelsen og skulde gå igjen, hørte han en svak stemme rope på ham i mørket: «Herr Marius!» – Han kvakk, for han kjente stemmen igjen. Det var den samme som to timer før hadde ropt på ham gjennom gjerdet i Plumetgaten. Men nu var stemmen så svak at den næsten ikke var annet enn et sukk. Han så sig omkring, men opdaget ingen og trodde han hadde hørt feil. Da hørte han stemmen igjen: «Herr Marius,» men han kunde fremdeles ikke se nogen. «Ved føttene på Dem,» sa stemmen. Han bøide sig ned og så i mørket en skikkelse som slepte sig bortover mot ham. Ved skjæret fra lykten kunde han skimte en bluse, en grov fløielsbukse, nakne føtter, og noget som lignet en blodpøl. Han fikk se et blekt ansikt som vendte sig mot ham og sa: «Kjenner De mig ikke?» – «Nei.» – «Éponine.» ({{page|84}} ...)]
• kvakksalver: [han blitt gal?» – «Fanden hente! Jeg har altfor lenge sognet til «dø-av-sult-hvis-du-har-varme-dø-av-kulde-hvis-du-har-brød-menigheten»! Jeg har fått nok av det. Jeg liker det ikke, finner det ikke morsomt lenger. Jeg vil spise når jeg er sulten, drikke når jeg er tørst, jeg vil ete, sove, la være å gjøre noget. Nu er turen kommet til mig. Jeg vil spille litt millionær før jeg styrter.» Han gikk op og ned en gang og la til: «Som de andre.» – «Hvad er det du sier for noget?» spurte konen. – Han rystet på hodet, blunket med øinene, hevet røsten som en kvakksalver som skal til å tale: «Hvad jeg sier for noget? Hør nå!» – «Hysj!» brummet konen, «ikke så høit! Hvis det gjelder saker som ingen bør høre.» – «Pøh! Hvem da? Naboen? Jeg så at han gikk ut for en time siden. Dessuten hører det fehuet ikke noget. Og jeg sier dig at jeg har sett ham gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• kvartaler: [Et par skritt fra ham på den andre siden av hekken der han hadde tenkt å trenge gjennom, lå det en sten som dannet en slags benk, og på den benken satt den gamle mannen som eide haven; ved siden av ham stod den gamle konen. Konen brummet. Gavroche som ikke var fintfølende, lyttet: «Herr Mabeuf!» sa hun. – «Mabeuf!» tenkte Gavroche, «det var da et snodig navn.» Oldingen rørte sig ikke. Konen sa på ny: «Herr Mabeuf.» – Oldingen svarte uten å løfte øinene fra jorden: «Hvad er det, mor Plutarque?» – «Mor Plutarque!» tenkte Gavroche, «det var også et komisk navn.» Mor Plutarque fortsatte: «Verten er ikke tilfreds.» – «Hvorfor ikke?» – «Vi skylder ham for tre kvartaler.» – «Om tre måneder blir det for fire.» – «Han sier at han vil kaste oss ut.» – «Så får jeg gå.» – «Vi skylder for brensel. Vi får ikke en vedpinne. Hvad skal vi så varme oss med til vinteren?» – «Vi har da solen.» – «Slakteren vil ikke borge oss mer, han vil ikke gi oss mere kjøtt.» – «Det er bra. Jeg tåler ikke kjøtt. Det er så tungt.» – «Hvad skal vi så ha til middag?» – «Brød.» – «Bakeren ber om avdrag, og sier at hvis han ikke får penger, får vi ikke noget brød.» – «Vel.» – «Hvad skal vi så spise?» – «Vi har epler.» – «Men vi kan da ikke leve uten penger.» – «Jeg har ikke nogen.» – Hun gikk sin vei, og den gamle ({{page|340}} ...)]
• kvartalet: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• kvarterene: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• kvartervis: [under den mest fullkomne lykke. – Bestefaren var ikke den minst lykkelige. Han kunde sitte kvartervis og stirre på Cosette. ({{page|245}} ...)]
• kvartet: [Gavroche som var vant til å møte alle slags uventede hendelser, hadde alltid alt mulig på sig. Han rotet i en av lommene sine, fant frem en papirlapp og et stykke rødkritt, kvartet hos en tømmermann. Så skrev han: ({{page|103}} ...)]
• kvartett: [En kvartett av banditter hersket i tiden 1830–35 i Paris’ «tredje undergulv»; Gueulemer, Babet, «Klamper’n» og Montparnasse. ({{page|217}} ...)]
• kvartetter: [og på veggene speillampetter med tre og fem armer. Speil, krystall, glass, sølvtøi, porselen, fajanse, stentøi, gull- og sølvsaker, alt strålte og frydet sig. Rommene mellem armstakene var fylt med blomsterbuketter, slik at der det ikke var et lys, var det en blomst. I forværelset spilte tre fioliner og en fløite dempet kvartetter av Haydn. ({{page|279}} ...)]
• kveldingen: [Neste dag, det var 3. juni, den 3. juni 1832, en dag som må merkes på grunn av de alvorlige hendelsene som da steg op over Paris’ synsrand akkurat lik tordenskyer. – Marius gikk i kveldingen samme veien som kvelden før med de samme strålende tankene i hjertet, da han under trærne på bulevarden opdaget Éponine som kom bortover mot ham. To dager i trekk, det var for meget. Han ({{page|404}} ...)]
• kvelds: [Fallet var farlig. Fregatten Algésiras lå til ankers like ved siden av Orion, og den stakkars galeislaven hadde falt mellem de to skibene. Det var fare for at han kunde komme inn under det ene eller det andre. Fire mann kastet sig straks i en båt. Mengden satte fart i dem, igjen var alle fulle av angst. – Mannen kom ikke op igjen. Han var blitt borte i havet uten å lage en eneste ring, lik en som faller i et oljefat. Det blev soknet og dukket. Det var fåfengt. Det blev lett like til kvelds. Ikke engang liket blev funnet. ({{page|331}} ...)]
• kveldsarbeid: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• kveldskulden: [føle kveldskulden og trakk luen ned i pannen, prøvde ({{page|45}} ...)]
• kveldslyset: [i jorden. En kan nytte dette møtet på tre måter. Den første er å gå bort til ham og snakke med ham. Da opdager en at denne mannen ganske enkelt er en bonde som synes svart på grunn av skumringen, som slett ikke graver noget hull, men bare samler gress til kuene, og at det som en tok for horn, ikke er annet enn et gjødselgrep som han bærer på ryggen; takket være kveldslyset tok det sig så ut som om greptennene stakk ut av hodet på ham. En går fra ham og dør før uken er ute. Den andre måten, det er å holde øie med ham, vente til han har gravd hullet, kastet det til igjen og har gått sin vei; så skynder en sig til graven, åpner den igjen og tar den «skatten» som den sorte mannen har gjemt der. I så tilfelle dør en før måneden er ute. Endelig er det en tredje måte, den å slett ikke snakke til den svarte mannen, ikke holde øie med ham og løpe vekk så fort en kan. Da dør en før året er ute. ({{page|331}} ...)]
• kveldstur: [Plutselig viste to skikkelser sig på den lyse stripen. Den ene kom først, den andre et stykke efterpå. Den første så ut som en gammel, tenksom borger, meget tarvelig kledd; han gikk langsomt fordi han var gammel, og han syntes å være ute på en kveldstur. Den andre var rank, kraftig og slank. Han rettet skrittene efter den som gikk foran. Det var noget usigelig urovekkende og uhyggelig ved skikkelsen, som var lapset kledd, med en fin hatt og sort frakk som satt godt. Under hatten kunde en i mørket skimte et blekt ansikt med en rose i munnen. Gavroche kjente godt denne skikkelsen. Det var Montparnasse. Han hadde åpenbart visse planer med den andre. Gavroche følte medynk med den gamle mannen. Men hvad skulde han gjøre? En svekling som skulde hjelpe en annen. Det vilde få Montparnasse til å flire. Gavroche visste godt at for denne fryktelige røveren på atten år var en olding og en guttunge bare et par glefs. ({{page|340}} ...)]
• kvelerslange: [Plutselig gav trommen signal til stormangrep. Angrepet kom som en orkan. I mørket dagen før hadde angriperne nærmet sig barrikaden lydløst som en kvelerslange. Men nu ved høilys dag var overrumpling i denne brede gaten absolutt umulig; dessuten hadde stormangrepet åpenbart sig, kanonene hadde begynt å brøle, arméen styrtet frem mot barrikaden. Raseriet var nu det rette. En svær linjeinfanteri-kolonne med like mellemrom blandet med nasjonalgardister og borgergardister, og støttet i ryggen av de svære massene en hørte, men ikke så, styrtet inn i gaten i stormskritt, med trommehvirvler og trompetskrall, med felte bajonetter og med skansegraverne i spissen, og uten å bry sig om kulene støtte de mot barrikaden som en jernbjelke mot en mur. ({{page|123}} ...)]
• kverken: [Fangen sa: «Gjør med mig som dere vil.» Han var våbenløs. – «Grip ham!» sa Thénardier. To av røverne la hendene på skuldrene hans, og den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen stilte sig like foran ham, ferdig til å slå hjerneskallen inn på ham straks han rørte sig. Samtidig hørte Marius at det blev hvisket like under ham, men slik at han ikke kunde se de to som snakket sammen: «Det er bare ett å gjøre.» – «Kverke’n!» – «Akkurat!» – Det var mannen og konen som holdt råd. Thénar- ({{page|217}} ...)]
• kverket: [kverket henne.» – Babet svarte: «Ikke jeg. Jeg slår aldri en dame.» – På hjørnet av gaten stoppet de og vekslet følgende mystiske ord: «Hvor skal vi sove i natt?» – «Under byen.» – «Har du nøkkelen til gitterdøren, Thénardier.» – «Jøss, da.» ({{page|404}} ...)]
• kviddehals: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• kvidret: [De unge pikene skravlet og kvidret som småfugl sloppet ut av buret. De var ville av glede. Av og til gav de ({{page|105}} ...)]
• kvikk: [Da han hadde gått omtrent hundre skritt, tok det til å lysne, og det hjalp ham. Fotspor her og der i sanden, gress-strå som var trådt ned, lyng som var knekket, tynne krattgrener som hadde bøid sig og som nu rettet sig ut med yndefull langsomhet, lik en vakker kvinnes armer som strekker sig når hun våkner, – alt det var et slags spor for ham. Han fulgte det, og så tapte han det. Tiden gikk. Han gikk lenger inn i skogen og kom til en slags høide. Der kom han på den tanken å klatre op i et tre. Tross han var gammel, var han kvikk. Det stod en stor bøk der, og Boulatruelle steg op i den så høit han kunde. Det var et godt påfunn. Da han gransket den tetteste og mest ensomme delen av skogen, opdaget han plutselig mannen. – Men ikke før hadde han fått sett ham, blev han borte igjen. ({{page|245}} ...)]
• kvinneaktig: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• kvinneansikt: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• kvinnebryst: [Jean Valjean fikk med noget strev Javert over den lille skansen i Mondétourgaten, uten å slippe ham et øieblikk. Da de var kommet over barrikaden, var de to ganske alene i den lille gaten. Ingen var å se. Hushjørnene skjulte dem for oprørerne. De likene som var blitt båret vekk fra barrikaden, lå i en fryktelig haug nogen skritt fra dem. I denne haugen av døde så en et gulblekt ansikt med opløst hår, en hånd som var gjennomskutt og et halvnakent kvinnebryst. Det var Éponine. Javert kikket på skrå bort på dette liket og sa halvhøit og ganske rolig: «Jeg synes jeg skulde kjenne den piken der.» – Så vendte han sig mot Jean Valjean, som stakk pistolen inn under armen og så på Javert med et blikk som uten ord sa: «Javert, det er mig.» – Javert svarte: «Ta hevn.» – Jean Valjean tok en kniv op av lommen ({{page|123}} ...)]
• kvinnefengslet: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• kvinneforeningene: [| style="padding-left:2em;text-indent: -2em;" | Til kvinneforeningene for undervisning av fattige piker i Digne, Manosque og Sisteron || style="text-align:right;vertical-align:bottom" | 1 500 || style="text-align:center;vertical-align:bottom" | » ({{page|11}} ...)]
• kvinnehatter: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• kvinnehånd: [Det var ikke uten skjelving at han hadde tatt det brevet Éponine hadde gitt ham, og han hadde straks følt at det var av stort verd for ham. Han var utålmodig efter å få lese det. Slik er menneskehjertet, at ikke før hadde det ulykkelige barnet lukket igjen øinene, så tenkte Marius på å få åpnet brevet. Han la henne stille ned og gikk. Det var noget som sa ham at han ikke kunde lese brevet ved siden av dette liket. Han gikk inn i skjenkestuen og bort til et av lysene. Det var en ganske liten forseglet billett. Utenpåskriften var skrevet av en kvinnehånd og lød: «Til herr Marius Pontmercy, hos Courfeyrac, Verreriegaten nr. 16.» Han brøt seglet og leste: ({{page|84}} ...)]
• kvinnejeger: [Hos Gillenormand gav sorgen sig uttrykk som vrede; han blev rasende over å være fortvilet. Han hadde alle slags fordommer og tok sig alle mulige friheter. Noget av det han bygget sin ytre anseelse og sin indre tilfredshet på, var som nevnt at han hadde vedblitt å være kvinnejeger, og at han fremdeles hadde ry for det. Han kalte det for å ha «et kongelig rykte». Dette kongelige ryktet skaffet ham stundom merkelige gaver. En dag ({{page|127}} ...)]
• kvinners: [Vi har alt fortalt om disse to kvinners lydighet. Jomfru Magloire gikk for å gjøre som sagt var. ({{page|45}} ...)]
• kvinnesak: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• kvinnesmykket: [gullkors med hjerte i fløielsbånd, det eneste kvinnesmykket i huset, et skinnende hvitt halstørklæ over en sort ({{page|45}} ...)]
• kvinnestemme: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• kvinnestemmer: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• kvinnfolkene: [Hun stoppet næsten kvalt av sinne, så sa hun: «Herr Thénardier, gamlingen har narret dig, du er for god av dig. Jeg skulde ha fått kjeften op på ham, jeg, og om han hadde prøvd å lure mig, skulde jeg kokt ham levende. Jeg skulde lett nok ha fått ham til å snakke og si hvor han hadde datteren og hvor grunkene er. En har god grunn til å si at mennene er meget dummere enn kvinnfolkene. Ingen i nummer sytten! Det er en stor gatedør. Ingen herr Fabre i Saint-Dominiquegaten. I strakt trav og drikkepenger til kusken og allting! Jeg har snakket med portneren og portnerkonen, en svær, pen kone; de kjente ikke noget til ham.» ({{page|217}} ...)]
• kvinnfolkjakke: [Åtte eller ni år efter de hendelsene som blev skildret i annen del av denne fortellingen, la folk på Templebulevarden og omkring Château d’Eau merke til en liten gutt på elleve eller tolv år som temmelig nøyaktig svarte til det idealet av en gamin vi nettop har skildret, hvis han ikke, til tross for at han hadde alderens latter på leppene, likevel hadde et ganske mørkt og tomt hjerte. Dette barnet hadde nok lange mannsbukser på, men han hadde dem ikke efter faren; og han hadde en kvinnfolkjakke, men ikke efter moren. Folk hadde gitt ham disse fillene av barmhjertighet. Likevel hadde han både far og mor. Men faren tenkte aldri på ham, og moren kunde ikke like ham. Det var et av disse stakkars barna som er verdig alles medynk, som har far og mor, men er foreldreløse. ({{page|119}} ...)]
• kvinnfolkklær: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• kvinnfolkserk: [Ved bordet, der Marius kunde se penn, blekk og papir, satt en mann på omtrent seksti år, liten, mager, gusten, skulende, med et fult, grusomt og urolig uttrykk; en heslig skurk. Han hadde langt grått skjegg, var kledd i en kvinnfolkserk, så en kunde se det lodne brystet, dekket med grått hår. Under serken kunde en se et par lange, sølete bukser og støvler som tærne stakk ut gjennom. Han hadde pipe i munnen og røkte. Det var ikke mere ({{page|217}} ...)]
• kvistene: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• kvister: [Han kastet sig mot et tre med armene over hodet og pannen mot barken, og følte hverken at kvister skrapet huden av eller feberen som banket i tinningene; han stod der urørlig, ferdig til å sige ned, lik et billede på fortvilelse. Slik stod han lenge. Til slutt vendte han sig. ({{page|9}} ...)]
• kvistetasjen: [«Det er nogen enslige kvinnfolk der,» sa Gueulemer. – «Nei, de er flyttet.» – «Men lysene er det nu ikke,» sa Babet, og viste Éponine et lys som kom fra kvistetasjen. Det var Toussaint som var der for å henge op tøi. Éponine prøvde ennu en gang: «Jamen de er utfattige.» – «Reis fanden i vold!» ropte Thénardier. «Når vi har snudd op ned på huset, skal vi fortelle dig hvad som er i det, gull, sølv eller kobberslanter.» Og han puffet til henne for å få henne bort. «Vekk med dig, la oss få arbeide i fred.» ({{page|404}} ...)]
• kvisthaug: [Ved siden av sig hadde Jean Valjean den bygningen som han hadde glidd nedover, en kvisthaug og bak den like op mot muren en stenbilledstøtte; det skamferte ansiktet var ikke annet enn en uformelig maske som bare var vagt synlig i mørket. Bygningen var falleferdig, og en så flere forfalne rom, derav var ett ganske fullt av skrammel og syntes å bli brukt som skur. Den store bygningen i Droit-Murgaten hadde også en fløi ut mot Picpusgaten, og mot haven stod baksidene i rett vinkel mot hverandre. De så ennu tristere ut enn forsidene. Alle vinduene var tilgitret. En så ikke noget lys i dem. De øverste vinduene hadde røkhetter akkurat som i fengsler. Den ene av baksidene kastet skygge over den andre og utover haven der den lå som et veldig sort teppe. Andre bygninger så en ikke. Bakgrunnen av haven tapte sig i tåken og mørket. Men en kunde uklart skimte nogen murer som skar hverandre, akkurat som om der var andre haver bakenfor, og så de lave takene i Polonceaugaten. En kan ikke tenke sig noget mere barskt og øde enn denne haven. Der var ikke et menneske, naturlig nok på den tiden av døgnet; men det så ikke ut til at dette stedet var ment som gangvei selv midt på dagen. ({{page|24}} ...)]
• kvistsal: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• kvistvinduer: [Da svermen trengte inn, blev hele gaten grepet av redsel, og i en fart var butikker, verksteder, dører, vinduer, skodder, kvistvinduer og lemmer av alle størrelser lukket fra kjeller til tak. En gammel, redd kone hadde satt en madrass fast i vinduet for å stanse kulene. Vertshuset var det eneste stedet som blev holdt åpent, og det av den gode grunn at svermen styrtet inn der. «Å Gud! Å Gud!» stønnet mor Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• kvistværelse: [soverum i annen og øverst et kvistværelse. Bak huset en ({{page|11}} ...)]
• kvistværelsesdøren: [Marius skulde nettop gå ned fra utkikksstedet med trykk for brystet, da en plutselig støi fikk ham til å bli stående og lytte. Kvistværelsesdøren blev brått åpnet. Den eldste datteren viste sig på terskelen. På bena hadde hun store mannssko, som var oversprøitet med søle like op til de røde anklene, og hun hadde på sig en gammel fillete kåpe, som Marius ikke så da hun var inne hos ham en time før; men hun hadde vel lagt den igjen utenfor døren for å vekke mere medynk. Hun gikk inn, smelte døren igjen efter sig, stanset for å trekke været, for hun var ganske andpusten, så skrek hun med et uttrykk fylt av stolthet og glede: «Han kommer!» ({{page|217}} ...)]
• kvitringen: [henne her fra hun var ganske liten. Det er så at hun har kostet oss en del penger, og at hun har sine feil, og at vi ikke er rike, og at jeg har betalt ut mere enn fire hundre francs i medisiner under en av sykdommene hun har hatt. Men en må gjøre noget for den gode Guds skyld. Hun har hverken far eller mor; jeg har opdradd henne. Jeg har mat nok til henne og mig. Jeg er virkelig så glad i dette barnet. Jeg er en godfjott; jeg overveier ikke; jeg elsker denne lille jentungen; konen min er hissig, men hun er glad i henne hun også. Det er akkurat som om hun skulde være vår egen. Jeg trenger å ha kvitringen hennes her i huset.» ({{page|344}} ...)]
• kvittet: [Gavroche hadde litt samvittighetsnag på grunn av det brevet. I hastverket for å komme tilbake til barrikaden, hadde han snarere kvittet sig med brevet enn overlevert det. Han hadde måttet tilstå for sig selv at han litt lettsindig hadde betrodd brevet til en ukjent som han ikke engang hadde sett ansiktet på. Det var sant at den mannen var barhodet, men det var ikke nok. Kort, han gjorde sig virkelig en del bebreidelser av den grunn, og han var redd for at han skulde få høre vondord av Ma- ({{page|123}} ...)]
• kykloper: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• kyndig: [Midten av kjettingen hang nesten ned til jorden, og i bukten satt den aftenen to småpiker som i en huske, idet de klynget sig nydelig sammen, den ene på omtrent to og et halvt år, den andre på atten måneder, den minste lå i armene på den største. Et tørklæ var kyndig knyttet slik omkring dem at de ikke kunne falle ned. En mor hadde sett den forferdelige kjettingen og hadde sagt: «Se, den kan bli et godt leketøi for barna mine.» ({{page|105}} ...)]
• kyndige: [Mens han slik holdt med Jean Valjean i at han tidde stille, prøvde han åpenbart å få ham til å snakke. Han puffet til skulderen hans for å prøve å få sett ham fra siden; så ropte han halvhøit: «Men den pølen; du er da et ordentlig fé! Hvorfor kastet du ikke fyren nedi der?» – Jean Valjean var taus. Thénardier fortsatte, mens han trakk den fillen som skulde være halstørklæ, op over adamseplet, en bevegelse som fullstendiggjør en alvorsmanns kyndige uttrykk: ({{page|189}} ...)]
• kyraser: [Han bøide sig igjen, rotet i haugen, fjernet det som lå i veien, grep hånden, tok tak omkring armen, fikk hodet gjort fri, trakk i kroppen, og nogen øieblikk efterpå trakk han ned i mørket i hulveien en livløs, eller i hvert fall svimeslått mann. Det var en kyraser, en officer, ja en officer av høi rang; en svær gullepålett stakk frem under kyraset; han hadde ikke lenger nogen hjelm. Et voldsomt sabelhugg hadde rammet ham i ansiktet, der en ikke så annet enn blod. Ellers syntes det ikke som om nogen lemmer var skadet, og ved et lykketreff, om en kan bruke et slikt uttrykk, hadde de døde laget et slags hvelv over ham og reddet ham fra å bli knust. Øinene var lukket. ({{page|299}} ...)]
• kyraserene: [Kampen på høidedraget varte ved. Hvor langt nådde kyraserene? Det vet ingen, men sikkert er det at morgenen efter slaget blev en kyraser og hesten hans funnet drept der de fire veiene til Nivelles, Genappe, La Hulpe og Brussel krysser hverandre. Wellington følte at han bukket under. Avgjørelsen var nær. ({{page|299}} ...)]
• kyraserkolonnen: [Plutselig skjedde noget fryktelig ute ved engelskmennenes venstre fløi, franskmennenes høire, spissen av kyraserkolonnen steilet under redselsfulle skrik. De hadde nådd bakkekammen, og sprengte hissig og voldsomt i knusende løp frem mot det engelske infanteri og artilleri, da kyraserene plutselig mellem sig og engelskmennene så en grøft, en grav! Det var hulveien til Ohain. ({{page|299}} ...)]
• kyraset: [Han hadde æreslegionens sølvkors på kyraset. Om- ({{page|299}} ...)]
• kyrass: [De var tre tusen fem hundre mann. De dannet en front på femten hundre alen. Det var kjemper av menn på veldige hester. De var seks og tyve eskadroner. De bar hjelmer uten fjær og kyrass av smijern, pistoler i sal- ({{page|299}} ...)]
• kyrassene: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• kyrasser: [ikke kyraserene, og kyraserene så ikke dem. De hørte denne menneskeflod stige. De hørte støien stige fra de tre tusen hester, de skiftende og samsvarende hovslag under skarpt trav, klang av kyrasser, klirring av sabler og en slags vill, voldsom snøfting. Et øieblikk blev det en fryktelig stillhet, og så plutselig blev synlig over bakkekammen en lang rekke armer som svinget sabler, så hjelmer, trompeter, standarter og tre tusen hoder med grå knebelsbarter som ropte «leve keiseren!»; hele rytterskaren stormet frem over høidedraget. Det var som om et jordskjelv brøt løs. ({{page|299}} ...)]
• kyrasserregiment: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• kyros: [Det er sikkert at Napoleon gjorde feil under toget til Russland, at Alexander gjorde feil under krigen i India, at Cæsar gjorde feil under krigen i Afrika, at Kyros gjorde feil under krigen mot skyterne og at Javert gjorde feil i dette felttoget mot Jean Valjean. Det var kanskje en feil at det tok så lang tid før han kjente igjen den gamle galeislaven. Det første blikket burde vært nok for ham. ({{page|24}} ...)]
• kysk: [Disse barna var forresten yndig og fint klædd, og de strålte av glede; de var som to roser midt i jernskramlet. Øinene tindret, de friske kinnene lo. Den ene var blond, den andre mørk. De barnslige ansiktene var fulle av henrykt undring; en busk i blomst stod like ved, og folk som gikk forbi, trodde duften kom fra barna; hun på atten måneder viste sin nakne, lille mage med barnlig kysk ubluferdighet. Ovenfor og utenom disse to vakre hodene, skapt av lys og lykke, hvelvet den veldige vogndel sig som ({{page|105}} ...)]
• kyskhetens: [Ensomheten, løsrivelsen fra alt, stoltheten, uavhengigheten, kjærligheten til naturen, kyskhetens hemmelige kamper, alt hadde banet veien for den tilstand vi kaller lidenskap, og så kom kjærligheten. En hel måned igjennom gikk Marius hver dag bort i Luxembourg-parken. Når timen kom, kunde ikke noget holde ham tilbake. «Han har tjeneste,» sa Courfeyrac. Marius levde i ørske. Han var sikker på at den unge piken så på ham. ({{page|201}} ...)]
• kyskhetsprisen: [jakken som beilet til kyskhetsprisen. Den mest troskyldige er stundom den klokeste. Slikt hender. ({{page|105}} ...)]
• kyssene: [bøide sig og kysset denne ærverdige hånden likesom han dagen før hadde kysset den gamle på pannen. Det var de to eneste kyssene han hadde gitt i livet. ({{page|123}} ...)]
• kyssenes: [Cosette på et alter. Og bak alteret og stråleglansen blandet de to sinnbilledene sig sammen til ett og bak det så Cosette som gjennom en sky, Marius som gjennom et flammeskjær, det ophøiede, det virkelige, kyssenes og drømmenes møtested, bryllupsnatten. ({{page|279}} ...)]
• kysser: [Alt var ynde og liv, selv regnet som nærmet sig, skapte ikke uro. Alt var som fylt av lykke; livet av vellukt; hele naturen åndet ut renhet, hjelpsomhet, faderlighet, kjærtegn, morgenrøde. De tankene som falt fra himmelen, var fine og gode som en liten barnehånd en kysser. ({{page|123}} ...)]
• kyst: [løp og få dem til å gjøre avstikker nedover veien til fattigdommens kyst. Vi sier forresten ikke noget visst om ({{page|11}} ...)]
• kystforsvarsskib: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• kytern: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• kålhjertebladene: [kålhjertebladene, op av suppen og gav til barna; han lot ({{page|45}} ...)]
• kåpen: [Den eldste datteren gikk bort og la hånden på skulderen til faren. «Kjenn så kold jeg er,» sa hun. – «Pøh!» svarte faren, «jeg er ennu koldere.» – Moren skrek hissig: «Du har alltid mere enn andre, selv ondt!» – «Ned med dig,» sa mannen og sendte henne et blikk så hun adlød. – Det blev nu et øieblikks stillhet i rommet. Den eldste datteren stod med sorgløs mine og børstet kåpen sin; den yngste blev ved med å gråte. Moren som hadde tatt hodet hennes mellem begge hendene, kysset henne og hvisket: «Skatten min, det har ikke noget å si, ikke gråt, du hisser op far.» – «Nei,» ropte faren, «tvert imot! gråt! gråt! Det gjør godt.» – Så vendte han sig mot den eldste: «Nå, men han kommer jo ikke! Hvis han nu ikke kommer! Jeg har slukket varmen, ødelagt stolen, revet i stykker serken og knust vinduet til ingen nytte.» – «Og såret barnet,» mumlet moren. ({{page|217}} ...)]
• kåper: [Alt dagen efter at Cosette hadde sagt til sig selv: «Sannelig! Jeg er jo vakker,» la hun merke til hvorledes hun var kledd. Faren hadde aldri nektet henne noe. Nu skjønte hun sig plutselig på hatter, kjoler, kåper, halvstøvler, mansjetter, stoffer som passet og farver som stod til henne, denne viten som gjør pariserinnen så yndig, så uutgrunnelig og så farlig. – Men et blikk på klærne vilde vært nok for en kvinne til å skjønne at hun ikke hadde nogen mor. Visse småregler for god tone, visse vedtekter hadde Cosette ikke greie på. En mor vilde f.eks. kunne ha sagt henne at en ungpike slett ikke gikk kledd i damask. ({{page|319}} ...)]
• kårdespiss: [Marius hørte ikke dette svaret. Den som hadde sett ham der i mørket, vilde ha sett ham forvillet, lamslått, knust. Da Jondrette sa: «Jeg heter Thénardier,» skalv Marius over hele kroppen og måtte støtte sig mot veggen som om en kold kårdespiss hadde rammet ham i hjertet. Så sank den høire hånden han holdt hevet til varselsskudd, langsomt ned, og da Jondrette gjentok: «Jeg heter Thénardier,» holdt han næsten på å slippe pistolen. Da Jondrette avslørte hvem han var, hadde han ikke gjort inntrykk på Hvit, men hadde knust Marius. Dette navnet som ({{page|217}} ...)]
• kårdestikk: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• kårdestokk: [Prouvaire hadde en gammel kavalerimuskett, Bahorel en karabin, Courfeyrac svinget en blottet kårdestokk. Feuilly marsjerte i spissen med en sabel i neven og ropte: «Leve Polen!» – De kom til Morlandkaien uten kraver, uten hatter, forpustede, gjennomvåte av regn, men med strålende øine. Gavroche spurte rolig: «Hvor skal vi gå?» – «Kom med!» sa Courfeyrac. ({{page|45}} ...)]
• kårdestokken: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• kårlig: [kårlig frem og næsten uten å våge å tilstå for sig selv at hun samtidig tenkte på Marius, gav hun sig til å se på disse fuglene, denne familien, denne hannen og denne hunnen, denne moren og disse små med den dype uroen som synet av et rede vekker i en jomfrusjel. ({{page|123}} ...)]
• køllene: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• laban: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• labarre: [— «Hvad. Det er ikke mulig. Det er da hverken markedsdag eller torvdag idag. Har De vært hos Labarre?» ({{page|45}} ...)]
• labber: [på. Hånden hadde på fingeren noget som blinket; det var en gullring. Mannen bøide sig, satt et øieblikk på huk, og da han reiste sig igjen, var det ingen ring på den hånden. Han reiste sig ikke helt op, han blev liggende på kne i en forvirret stilling med ryggen mot haugen av døde, og han gransket synsranden foroverbøid med forkroppen støttet av hendene nede på jorden og med hodet på lur over kanten av hulveien. Sjakalens fire labber passer til visse gjerninger. ({{page|299}} ...)]
• labouisse: [Alle fire var uroskapende vakre. En god gammel klassisk dikter, Chevalier de Labouisse, dengang vidt kjent, ({{page|105}} ...)]
• labyrintiske: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• lacoste: [Før Napoleon hadde gitt ordre til Milhaudkyraserenes stormangrep, hadde han gransket lendet, men hadde ikke kundet se hulveien som ikke engang viste sig som en sprekk i høidedraget. Kanskje var hans opmerksomhet blitt vakt da han så det lille hvite kapellet ved krysset mellem hulveien og Nivellesveien, og han hadde kanskje hatt en følelse av at det der kunde være en hindring, og hadde spurt veiviseren Lacoste om det. Veiviseren hadde svart nei. En kunde næsten si: Det at denne bonden rystet på hodet, er ophavet til Napoleons undergang. ({{page|299}} ...)]
• ladestokkene: [«Kamerater!» ropte Courfeyrac, «spill ikke krutt. Vent med å svare til de er kommet inn i gaten.» – «Og fremfor alt, la oss reise fanen igjen,» sa Enjolras og tok op fanen som hadde falt ned like foran føttene på ham. Utenfor hørte en ladestokkene støte i geværene; troppene ladde igjen. – Enjolras ropte: «Hvem har mot! Hvem vil igjen plante fanen på barrikaden?» Ingen svarte. Å stige op på barrikaden nettop i det øieblikket da det igjen utvilsomt var tatt sikte på dem, det var den visse død. Selv den tapreste betenker sig på å felle sin egen dødsdom. Selv Enjolras grøsset da han sa: «Vil ikke nogen melde sig?» ({{page|84}} ...)]
• ladningen: [kom. – Kanonen spydde med et brøl ut ladningen av jernskrot. Men den slo ikke tilbake. Kardeskene døde av i madrassen. Virkningen var som ventet. Barrikaden var sikret. ({{page|123}} ...)]
• lafittegaten: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• lageret: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• lagerplassene: [Da de hadde kommet over broen, fikk han litt til høire se nogen oplagstomter. Han gikk dit bort. Men for å komme dit, måtte han våge sig over en temmelig stor åpen og oplyst plass. Han nølte ikke. De som forfulgte ham, var åpenbart kommet på villspor, og Jean Valjean trodde at han var utenfor fare. En liten gate munnet ut mellem to av lagerplassene som var omgitt av murer. Gaten var trang, mørk og som laget nettop for ham. Før han gikk inn i den, så han sig tilbake. Fra det stedet han stod, kunde han se Austerlitzbroen i hele dens lengde. ({{page|24}} ...)]
• lagnyvognene: [Da mannen med den gule frakken hadde ført politimannen på villspor, gikk han fortere, men han vendte sig flere ganger for å være sikker på at ikke nogen fulgte efter ham. Klokken kvart over fire, det vil si da det var ganske mørkt, gikk han forbi teatret ved St. Martinporten, der de den dagen spilte «De to galeislavene». Plakaten som blev oplyst av lyktene ved teatret, vakte hans opmerksomhet, for ennu så fort han gikk, stoppet han for å lese den. Straks efter var han i Planchetteblindgaten og gikk inn i «Tinnfatet» der det dengang var kontor for Lagnyvognene. Denne vognen kjørte klokken halv fem. Hestene var spent for, og på varsel fra kusken klatret de reisende i en fart op den høie jerntrappen til vognen. ({{page|344}} ...)]
• lagrange: [Aftenen kom; teatrene blev ikke åpnet; patruljene gikk rundt med ophissede miner; folk som gikk forbi, blev ransaket; mistenkelige blev arrestert. Klokken ni var over åtte hundre personer arrestert; fengslene var overfylt. I Conciergeriefengslet blev den lange underjordiske gangen dekket med halmknipper, og på dem lå en masse fanger, og for dem holdt mannen fra Lyon, Lagrange, flammende taler. Andre steder lå fangene under åpen himmel ute i fengselsgården, den ene oppå den andre. Engstelse hersket overalt, en viss skjelvende uro, lite vanlig for Paris. ({{page|32}} ...)]
• lagretten: [kvinne?» ― «I lagretten.» ― Han svarte: «Og hvor skal ({{page|11}} ...)]
• lags: [De seks hundre tusen francs hadde forresten gjort slutt på all hennes tvilrådighet. Faren hadde vennet sig til å ta så lite hensyn til henne at han slett ikke hadde rådført sig med henne før han gav samtykke til Marius’ giftermål. Han hadde handlet i brå iver som vanlig, idet han nu da han var blitt omskapt fra tyrann til slave, bare hadde én tanke, å gjøre Marius til lags. Han hadde ikke engang tenkt på tanten, at tanten var til eller at hun kunde ha en mening, og så sauet hun enn var, hadde ({{page|245}} ...)]
• laiter: [Han gikk fort av sted. Tilfeldigvis var han væbnet, da han hadde Javerts pistoler på sig. Det unge mennesket han trodde å ha sett, var blitt borte for ham i gatene. Marius gikk fra Plumetgaten og videre frem til han over Invalidebroen og Champs-Élysées nådde Rivoligaten. Butikkene stod åpne, kvinnene gikk og gjorde innkjøp, folk spiste is på kafé Laiter og småkaker i det engelske konditori. Gjennom Delormepassasjen kom han til St. Honorégaten. Der var butikkene lukket, kjøpmennene stod og snakket sammen foran de halvåpne dørene, folk gikk forbi, løktene var tent, de øverste etasjene i husene var oplyst som vanlig. Det stod kavaleri på Palais-Royalplassen. Marius gikk videre bortover Saint-Honorégaten. ({{page|76}} ...)]
• lakkerte: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• lakksko: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• lallemands: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• lambert: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• lamme: [toget, og den ene eller den andre av rekkene stanset til floken var løst. At det var noget i veien med en vogn, var nok til å lamme hele toget. Så satte det sig i gang igjen. ({{page|279}} ...)]
• lammestek: [Thénardier uten å reise sig. «Madam,» sa han og smilte næsten fryktsomt, «la henne få leke.» – Hvis det hadde vært en gjest som hadde spist lammestek og drukket to flasker vin til maten og som ikke hadde sett ut som en «utfattig stakkar», vilde et slikt ønske vært som en befaling for henne. Men at en mann med slik en hatt tillot sig å ha et ønske, og at en mann med slik en frakk tillot sig å ha en vilje, det trodde madam Thénardier ikke å burde finne sig i. Hun svarte skarpt: «Hun må arbeide hvis hun vil ha mat. Jeg før henne ikke for at hun skal la være å gjøre noget.» – «Hvad er det hun holder på med,» sa den fremmede med den snille stemmen som stod i slik underlig motsetning til tiggerdrakten og bærerskuldrene. Madam Thénardier viste den nåde å svare: «Strømper, om De tillater; strømper til småpikene mine som næsten ikke har strømper og snart må gå barbent.» – Mannen så på Cosettes stakkars røde føtter og blev ved: «Når kan hun bli ferdig med de strømpene?» – «Å, hun kommer da til å holde på minst tre eller fire dager til, det dovendyret.» – «Og hvor meget kan det par strømper være verd når det er ferdig?» – Madam Thénardier sendte ham et hånlig blikk: «Minst tredve sous.» – «Vil De la mig få dem for fem francs?» spurte den fremmede. – «Bevare mig vel,» ropte en av fraktemennene og storlo, «fem francs! Det tror jeg pokker så vel! Fem blanke francs.» – Thénardier mente at han nu burde ta ordet: «Ja, hvis De har lyst til det, kan De nok få strømpene for fem francs. Vi vil nødig si nei til reisende.» – «De må betale straks,» sa madam Thénardier kort og fyndig. – «Jeg kjøper de strømpene, og jeg betaler dem,» sa han mens han tok et femfrancsstykke op av lommen og la på bordet. Så vendte han sig til Cosette: «Nu er det mig som eier arbeidet ditt. Lek du barnet ({{page|344}} ...)]
• lamothevalois: [Som visse kirketårn hadde baronesse de T’s salong to haner. Den ene var Gillenormand, den andre var grev de Lamothe-Valois, og om ham blev det hvisket med en slags aktelse: «De vet, det er den Lamothe som var med i halsbåndsaffæren.» – Grev de Lamothe som i 1815 var en olding på fem og sytti, hadde ikke noget annet merkelig ved sig enn en taus og høitidelig mine, en kantet, rolig skikkelse, fullkommen fremtreden, en frakk som var knappet like op til haken, og lange ben som han alltid la over kors, i lange, vide terrakottafarvede benklær. Ansiktet hadde samme farve som benklærne. – ({{page|140}} ...)]
• lamottes: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• lampeskjermen: [Han stanset i døren som om han ventet at nogen skulde si: «Kom inn.» På grunn av lampeskjermen kunde en ikke se at klærne var forslitte. Det eneste en så, var det rolige og alvorlige, men underlig triste ansiktet. – Gillenormand som var lammet av undring og glede, kunde ({{page|9}} ...)]
• lampett: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• landdistriktene: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• landdistriktet: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• landdistriktnasjonalgardistene: [Med det samme Gavroche lettet en sjersjant som lå ved et hjørne, for patroner, blev liket rammet av en kule. «Så for pokkern,» sa Gavroche, «tar de nu til å myrde de døde for mig.» En annen kule slo gnister av brostenene like ved ham, en tredje veltet kurven. Gavroche kikket op og så at skuddene kom fra landdistrikt-nasjonalgardistene. Så reiste han sig helt op og stod der med flagrende hår, hendene på hoftene og stirret stivt på gardistene og sang: ({{page|123}} ...)]
• landeveiene: [Den enslige vandringsmann som for førti år siden våget sig inn i de avsides strøkene omkring la Salpêtrière og som gikk bortover bulevarden så langt som til Italiaporten, kom til steder der en kunde si at Paris sluttet. Der var ikke øde, for folk ferdedes der. Det var ikke på landet, for der var både hus og gater; det var ikke nogen by, for gatene hadde dype hjulspor som på landeveiene, og gressgrodde var de; det var ikke nogen landsby, husene var for høie til det. Hvad var det da? Det var et bosted der det ikke bodde nogen, det var en ørken der enkelte ferdedes, det var en bulevard i den store byen, en parisergate, villere om natten enn en skog, tristere om dagen enn en kirkegård. ({{page|9}} ...)]
• landflyktige: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• landflyktighet: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• landflyktigheten: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• landgangen: [Imidlertid måtte statsadvokaten ha en annen Jean Valjean, og da han ikke lenger hadde Champmathieu, tok han Madeleine. Straks efter at Champmathieu var blitt løslatt, lukket statsadvokaten sig inne med rettsformannen. De drøftet «nødvendigheten av å la pågripe borgermesteren i Montreuil-sur-Mer». Rettsformannen hadde efter at den første bevegelsen var over, ikke stort å innvende. Det var nødvendig at retten gikk sin gang. Og dessuten var det sant å si slik, at skjønt rettsformannen var et både godt og klokt menneske, var han på samme tid næsten fanatisk kongetro, og han var blitt støtt over at borgermesteren i Montreuil-sur-Mer da han talte om landgangen i Cannes, hadde sagt «keiseren» og ikke «Buonaparte». Fengslingen blev altså utferdiget. Statsadvokaten sendte den til Montreuil-sur-Mer med ilbud, i galopp, og påla politiinspektør Javert å utføre ordren. ({{page|277}} ...)]
• landliggere: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• landliv: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• landmann: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• landsbyprest: [når det kom en eller annen landsbyprest til Digne, hadde ({{page|11}} ...)]
• landsfengselsfangedrakten: [Den tidligere galeislave Brevet hadde på sig den sorte og grå landsfengselsfangedrakten. Brevet var en mann på omkring seksti år og lignet en forretningsmann, men så ut som en skurk. Slikt hender. Han hadde kommet i fengsel på grunn av nye forbrytelser og hadde der opnådd en slags fangevokterstilling. Hans overordnede sa om ham: Det er en mann som prøver å gjøre sig nyttig. Prestene gav ham et vakkert vitnesbyrd for gudfryktighet. ({{page|202}} ...)]
• landskapet: [Han blev straks rolig igjen og stilte sig med en jakthunds tålmodige raseri på lur bak grushaugen – i et eller annet uklart håp om å få se mannen komme ut igjen, eller kanskje få se andre gå inn. Drosjen som hadde fulgt efter ham, hadde nu stanset like ovenfor på kaien nær brystvernet. Kusken som skjønte at det vilde bli lang ventetid, bandt muleposen på hesten – noget pariserne kjenner godt til da regjeringene ofte setter slike på dem. De få som gikk over Jenabroen, vendte sig før de gikk videre for å se et øieblikk på de to urørlige enkelthetene i landskapet; mannen på stranden og drosjen på kaien. ({{page|189}} ...)]
• landsprestene: [til landsprestene når de var i Digne i embedssaker. Hospitalsapoteket, en liten tilbygning ut til haven, blev omgjort til kjøkken og spiskammer. I haven var der også ({{page|11}} ...)]
• landsteder: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• landstigning: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• landstryker: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• landtur: [en landtur av studenter og grisetter var på den tiden. ({{page|105}} ...)]
• langfingeren: [Jean Valjean rystet på hodet. – «Bare ikke nogen får se mig. – Det er det det gjelder, far Fauchelevent. Prøv om De kan få mig ut i en kurv og under en presenning akkurat som Cosette.» Fauchelevent klødde sig bak øret med langfingeren på venstre hånd, et tegn på alvorlig knipe. Ennu en klokkeringning. ({{page|56}} ...)]
• langhåret: [Enten det nu var tilfeldig, eller fordi Hvit tok til å bli mistenksom, kikket han iallfall bak sig mens han undersøkte billedet. Nu var det fire menn inne, tre som satt på sengen, og en som stod ved døren, alle med nakne armer, urørlige og med svertede ansikter. Den ene av de tre som satt på sengen, lente sig mot veggen, med lukkede øine som om han sov. Han var gammel; det hvite håret mot det sorte ansiktet virket uhyggelig. De to andre så unge ut. Den ene var skjegget, den andre langhåret. Ingen av dem hadde sko på benene; de som ({{page|217}} ...)]
• langsomheten: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• lanser: [Opprørerne hadde under ledelse av Enjolras – for Marius la ikke merke til noget mere – tatt natten til hjelp. Barrikaden var ikke bare blitt satt i stand, men også blitt bygget på. Den var blitt gjort to fot høiere. Det var blitt satt jernstenger ned mellem brostenene; de lignet reiste lanser. Alle slags murbrott og skrap samlet sammen fra alle kanter gjorde yttersiden av muren enda mere sammenfiltret. Skansen var klokt blitt laget som mur innvendig og som et ras på yttersiden. Trappen av gatesten var blitt bygget op igjen så oprørerne kunde stige op på skansen som på en festningsmur. ({{page|123}} ...)]
• lansénerhistorien: [En hel del av familien Gillenormands gamle venner var innbudt; alle flokket sig omkring Cosette for å være den første til å kalle henne fru baronesse. Officeren Théodule Gillenormand, nu kaptein, var kommet fra Chartres der han lå i garnison, for å være til stede i fetterens bryllup. Cosette kjente ham ikke igjen. Han som var vant til at kvinner fant ham vakker, husket på sin side ikke Cosette mere enn en annen. – «Å, så riktig det var av mig ikke å tro på den lanséner-historien,» tenkte Gillenormand med sig selv. ({{page|279}} ...)]
• laon: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• lappete: [arbeider, ut av portnerstuen. En mager, blek, fregnete liten skikkelse, klædd i en fillete bluse og lappete fløielsbukser. Skikkelsen så kanskje snarere ut som en ung pike forklædd som gutt enn som en arbeider. Han talte til Courfeyrac med en stemme som minst av alt i verden lignet en kvinnerøst: «Jeg vilde gjerne snakke med herr Marius.» – «Han er ikke her.» – «Kommer han hjem i kveld?» – «Jeg vet ikke!» Og Courfeyrac la til: «Jeg kommer iallfall ikke hjem.» – Den unge mannen så stivt på ham og spurte: «Hvorfor ikke.» – «Derfor!» – «Hvor skal De hen?» – «Hvad kommer det dig ved?» – «Vil De at jeg skal bære kassen for Dem?» – «Jeg skal til barrikadene.» – «Får jeg lov til å gå med Dem?» – «Som De vil,» svarte Courfeyrac. «Gaten er fri, brolegningen er for oss alle.» ({{page|45}} ...)]
• lapsehatter: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• lapset: [Plutselig viste to skikkelser sig på den lyse stripen. Den ene kom først, den andre et stykke efterpå. Den første så ut som en gammel, tenksom borger, meget tarvelig kledd; han gikk langsomt fordi han var gammel, og han syntes å være ute på en kveldstur. Den andre var rank, kraftig og slank. Han rettet skrittene efter den som gikk foran. Det var noget usigelig urovekkende og uhyggelig ved skikkelsen, som var lapset kledd, med en fin hatt og sort frakk som satt godt. Under hatten kunde en i mørket skimte et blekt ansikt med en rose i munnen. Gavroche kjente godt denne skikkelsen. Det var Montparnasse. Han hadde åpenbart visse planer med den andre. Gavroche følte medynk med den gamle mannen. Men hvad skulde han gjøre? En svekling som skulde hjelpe en annen. Det vilde få Montparnasse til å flire. Gavroche visste godt at for denne fryktelige røveren på atten år var en olding og en guttunge bare et par glefs. ({{page|340}} ...)]
• larocheguyon: [det op i minnet, han husket på tanten, de ti louisdorene og det vervet han hadde tatt på sig: å vokte på hvad Marius gjorde. Det fikk ham til å le. – «Han er kanskje ikke lenger med på vognen,» tenkte han, mens han knappet uniformsfrakken. «Kanskje han er gått av underveis, i Poissy eller Meulan eller i Evreux, eller i Laroche-Guyon. Hvad i all verden skal jeg skrive til tante?» ({{page|140}} ...)]
• larver: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• lasaristene: [| Til lasaristene i Montdidier || style="text-align:right" | 100 ||style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• lasaron: [mistenkelig lasaron som hadde kommet til byen og at ({{page|45}} ...)]
• lass: [taleren. Det var en gammel, mager hoppe, verdig til rakkerkniven. Den trakk et meget tungt lass. Like utenfor ({{page|105}} ...)]
• lastedyr: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• lasten: [Javert var i dette øieblikket som i himmelen. Han følte likesom personifisert i sig rettferdigheten, lyset og sannheten i ferd med sitt hellige kall: å knuse det onde. Lykkelig og harmfull trådte han under fot forbrytelsen, lasten, opsetsigheten, fordervelsen, helvete; han strålte, han utryddet, han smilte og det var en uimotståelig storhet over ham, over dette uhyre av en St. Michael. Javert var forferdelig, men han var ikke lav. Rettskaffenhet, ærlighet, opriktighet, overbevisning, pliktfølelse kan når de kommer på avveie, bli heslige, men selv om de er heslige, vedblir de dog å være noget stort og ophøiet. Ikke noget kunde være så pinlig og skrekkelig som dette ansiktet, der alt det en kan kalle slett i det gode, åpenbarte sig. ({{page|277}} ...)]
• lastene: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• lastens: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• lastevogn: [Syv vogner kjørte i rad bortover veien. De seks første så underlige ut. Det var en slags lange stiger på to hjul, hver forspent med fire hester. På hver stige satt fire og tyve mann, tolv på hver side med ryggen mot hverandre og ansiktene ut mot veikanten, med benene dinglende utenfor vognen; de hadde halsjern og var alle lenket til samme lenke. Foran og bakpå hver vogn stod to mann væbnet med geværer og med lenken under foten. Den syvende vognen, en svær lastevogn med grind, men uten tak over, hadde fire hjul og var forspent seks hester. På den lå det en haug med kjeler, gryter, fyrfat og lenker, og mellem ({{page|319}} ...)]
• lastverdig: [Han erkjente at han ikke var en urettelig dømt uskyldig. Han tilstod for sig selv at han hadde gjort en oprørende og lastverdig gjerning, at han kanskje ikke var ({{page|45}} ...)]
• lat: [hele noget temmelig lat og temmelig ubetydelig over Jean ({{page|45}} ...)]
• latil: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• latinske: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• latterens: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• lattersalve: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• lattersalvene: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• laurbær: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• laurbærgrener: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• laurium: [og ropte med geværet i neven: «Å, om jeg kunde si frem Homers vers slik som en greker fra Laurium eller Édaptéon.» ({{page|123}} ...)]
• lausunge: [var for en mann han hadde truffet en viss dag i hovedkloakken. Og da han først hadde mannen, var det lett å få tak i navnet. Han visste at fru baronesse Pontmercy var Cosette. Men der mente han å burde være varsom. Hvem var Cosette? Han visste det ikke sikkert selv. Han ante nok at det var noget med uekte fødsel; Fantines historie hadde han alltid synes var mistenkelig. Men hvad kunde han tjene på å snakke om det? For å la sig betale for å tie stille? Han hadde, eller trodde å ha, noget bedre å selge enn det. Og hvis han uten prov kom og sa til baron Pontmercy: «Konen Deres er en lausunge», vilde det ganske utvilsomt ikke føre til annet enn at ektemannens støvlehæler rammet ham i ryggen. ({{page|351}} ...)]
• lauzetsjøen: [karper fra Lauzetsjøen og en ørret fra Allozsjøen. ({{page|45}} ...)]
• lava: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• lavalderen: [Imidlertid hadde hun stanset foran Marius med et svakt gledesuttrykk over det gustne ansiktet og med noget som lignet et smil. Hun stod nogen øieblikk som hun ikke kunde få sagt noget. «Nå, så traff jeg Dem da,» sa hun endelig. «Far Mabeuf hadde rett. Det var her De var. Som jeg har lett efter Dem. De skulde bare vite det. Vet De det? At jeg var satt fast. Fjorten dager. Så slapp de mig løs. For de fikk jo ikke noget på mig. Dessuten var jeg under lavalderen. Det manglet to måneder. Å, som jeg har lett efter Dem. I seks uker. De bor nok ikke der borte lenger?» – «Nei,» sa Marius. – «Å, jeg skjønner det nok. Det var for den sakens skyld. Slikt vrøvl er alltid vemmelig. Så flyttet De. Hør, hvorfor går De med slik gammel hatt som det der? En ung mann som Dem burde ha pene klær. Hør, vet De at far Mabeuf kalte Dem baron et eller annet. Men De er da ikke baron. Baroner det er slike gamlinger som sitter foran slottet i Luxembourg-parken hvor det er mest sol, og leser aviser. Jeg har en gang gått med et brev til en slik baron. Han var mere enn hundre år. Men si mig, hvor bor De nå?» ({{page|306}} ...)]
• lavett: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• lavetter: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• lavine: [Alle på barrikaden gav ild, smellet var fryktelig; en lavine av røk skjulte kanonen og mannskapet; nogen sekunder efterpå steg røken til værs, og kanonen og menneskene kom til syne igjen. Mannskapet rullet kanonen nærmere, langsomt, regelrett og uten hast. Ikke en av dem var rammet. Så tynget kanonkommandanten bakstykket av kanonen ned for å heve kulebanen og gav sig til å stille inn like høitidelig som en astronom stiller inn en kikkert. «Bravo, kanonérer!» ropte Laigle. Og hele barrikaden klappet. Et øieblikk efter var kanonen innstilt midt i gaten med et hjul på hver side av rennestenen. Et veldig gap åpnet sig mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• lavloftet: [Neste morgen i mørkningen kom Marius til Vernon. Lysene blev nettop tent. Han spurte den første han traff om veien til «hr. Pontmercys hus», for han var i hjertet enig med restaurasjonen, og heller ikke han regnet faren for baron eller for oberst. Han blev vist til huset. Han ringte på; en kone med en liten lampe i hånden åpnet døren for ham. «Hr. Pontmercy?» sa Marius. – Konen svarte ikke. – «Er det her?» spurte Marius. – Konen nikket. – «Kan jeg få snakke med ham?» – Konen rystet på hodet. – «Jamen, jeg er sønnen hans,» svarte Marius, «han venter på mig.» – «Han venter ikke lenger på Dem,» sa kvinnen. – Da la han merke til at hun gråt. Hun pekte på døren til et lavloftet værelse i første etasje. Han gikk inn. ({{page|140}} ...)]
• lavmælt: [Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og urørlig, og som legen var gått tilbake til, og så på ham mens han vred hendene. Oldingens hvite lepper rørte sig likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem. «Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk! Å, din septembermorder!» – Lavmælt daddel fra en døende til et lik. ({{page|189}} ...)]
• lebenes: [tilnavnet lebenes maler. Bare han vilde være verdig til ({{page|105}} ...)]
• leber: [var Favourite. O! Favourite, du har joniske leber. Det ({{page|105}} ...)]
• lederne: [fra tukthusgården og ned i «Løvegården» over den bygningen på fem etasjer som skilte mellem de to fengselsgårdene. Fangene bruker navnet «postiljon» på en kunstferdig eltet brødkule med en seddel i. Postiljonen kom frem til den som skulde ha den, tross han satt i enecelle. Det var selve Babet, en av lederne for Mesterpus-banden. Seddelen som lå i postiljonen, rommet bare disse linjene: «Babet. Det er en forretning å gjøre i Plumetgaten. Et gitter omkring en have.» – Det var det notatet Brujon hadde skrevet om natten. ({{page|306}} ...)]
• ledestjerne: [Der gikk han langsomt videre, med hodet bøid, han så ikke noget, hørte ikke noget, men holdt øinene stivt festet på et punkt som alltid var det samme og som lot til å være en ledestjerne for ham, og det var ikke noget annet enn hjørnet av Filles-du-Calvairegaten. Jo mere han nærmet sig gatehjørnet, dess mere lysnet øinene; de strålte av glede som fra en indre morgenrøde; han så ut som om han var fortryllet og rørt, leppene rørte sig lett, som om han talte med nogen han ikke så, han smilte svakt og gikk så langsomt han kunde. En kunde ha sagt at han tross han higet dit bort, likevel var redd for det øieblikket han var helt fremme. Da han var kommet ({{page|336}} ...)]
• ledetråd: [Det var nu to veier å gå. Hvilken skulde han ta? Skulde han gå til venstre eller til høire? Hvorledes skulde han finne frem i denne mørke labyrinten? Denne labyrinten har imidlertid en ledetråd, det er hellingen. Å gå nedover, det er å gå til elven. Jean Valjean hadde straks skjønt det. ({{page|189}} ...)]
• ledning: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• ledningene: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• ledninger: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• ledsage: [Hvis di vil ledsage min dater vil di få se en sørglig elendighet, og jeg skal vise Dem attestene mine. Ved synet av disse vil deres høimodige sjel bli rørt til velvilje for sanne filosofer har alltid dype følelser. Tilstå medfølne herre at det må ({{page|217}} ...)]
• lefebredesnouettes: [Til slike franskmenn måtte det minst slike engelskmenn. Det var ikke lenger en slagtummel, det var mørke, raseri, en hvirvel av ånd og mot, en orkan av lynende sabler. Og et øieblikk efter var det av de fjorten hundre gardedragoner ikke mere enn åtte hundre igjen. Oberstløitnant Fuller var falt. Ney kom til hjelp med Lefebre-Desnouettes lansenerer og jegere. Høidedraget Mont-Saint-Jean blev tatt, tatt tilbake og gjenerobret. Kyraserene slapp kavaleriet for å ta fatt på infanteriet igjen, eller rettere sagt, hele denne skrekkelige massen var filtret sammen slik at den ene ikke slapp den andre. Firkantene stod fremdeles faste. Tolv angrep blev gjort. Ney fikk fire hester drept under sig. Halvdelen av kyraserene blev på høidedraget. Kampen varte i to timer ({{page|299}} ...)]
• legekunst: [Joly var selve den innbilt syke av yngre årgang. Det han hadde høstet av å studere legekunst, var å bli mere syk enn lege. I tre og tyve-årsalderen trodde han at han var en svekling, og brukte tiden til å se på tungen sin i et speil og føle sig på pulsen når det var uvær. Men ellers var han den lystigste av dem alle. ({{page|174}} ...)]
• legemets: [Visse tanker er bønner. Det er øieblikk da sjelen ligger på kne, hvorledes enn legemets stilling er. ({{page|350}} ...)]
• legemiddel: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• legemidler: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• legemlige: [Marius hadde ikke gått glipp av noget av alt som hadde skjedd, og likevel hadde han i virkeligheten ikke sett noget. Han hadde stirret på den unge piken hele tiden og hadde vært i den slags ørske som ophever alle legemlige følelser og samler hele sjelen omkring ett punkt. Han så, ikke på den unge piken, men på den lysglansen som var kledd i silkekåpe og fløielshatt. Om Sirius hadde kommet inn i værelset, hadde han ikke kundet bli mere blendet. ({{page|217}} ...)]
• legemliggjørelsen: [De så i den legemliggjørelsen av friheten. Restaurasjonens naive politi så pariserbefolkningen i altfor godt ({{page|105}} ...)]
• legemsøvelser: [resepten: saft-og-vann, overdrevne legemsøvelser, hårdt ({{page|105}} ...)]
• legens: [Basques og Nicolette rev op lerret og gjorde i stand forbindingssaker. Nicolette sydde dem sammen. Basque rullet dem op. Da de manglet charpi, hadde legen foreløpig stanset blodet med vatt. Ved siden av sengen brente tre lys på et bord, og på det lå også legens forbindingsveske. Legen vasket Marius’ ansikt og hår med koldt vann. Et helt spann fullt blev rødt på et øieblikk. Portneren stod med lys i hånden og lyste. Legen lot til å ta det alvorlig. Av og til rystet han på hodet som om han svarte på et eller annet spørsmål han gjorde sig. De var et dårlig varsel for den syke, disse hemmelighetsfulle enetalene som legen holdt med sig selv. ({{page|189}} ...)]
• leger: [Tiden leger alle sår. Marius’ harme mot «Ursula» gikk over, så velgrunnet og rimelig den var. Til slutt tilgav han henne; men det kostet på, han var sur i tre dager. Tross alt dette og på grunn av alt dette vokste imidlertid hans lidenskap til galskap. ({{page|201}} ...)]
• leges: [Denne natten følte imidlertid Jean Valjean at han kjempet sin siste kamp. Et smertelig spørsmål reiste sig for ham. Nådevalget er ikke ganske bent frem; det viser sig ikke som en snorrett vei foran den utvalgte; der er blindgater, mørke hjørner, angstfylte gatekryss som gir mange veier. Jean Valjean hadde i dette øieblikket stanset ved det farligste av disse gatekryssene. Han hadde nådd til det siste krysset mellem godt og ondt. Han hadde dette mørke skjæringspunktet like foran øinene på sig. Som det alt hadde hendt ham før under andre smertelige hendelser, åpnet det sig også nu to veier foran ham, den ene fristende, den andre fryktelig. Hvilken skulde han velge? – Den veien som skremte ham, var vist ham av den hemmelighetsfulle pekefingeren som vi merker hver gang vi stirrer inn i mørket. – ennu en gang hadde Jean Valjean valget mellem den fryktelige havnen og den smilende fellen. – Er det altså sant? Sjelen kan leges, skjebnen ikke. Så fryktelig! En ulegelig skjebne! ({{page|279}} ...)]
• leggen: [Han satte foten ned i denne sørpen. Det var vann øverst, søle på bunnen. Han måtte gjennom det. Å gå tilbake var umulig. Marius holdt på å dø, og Jean Valjean var utslitt. Og hvor skulde han dessuten gå hen? Jean Valjean gikk videre. Sølen syntes forresten ikke å være så dyp ved de første skrittene. Men efter hvert som han kom videre, sank føttene dypere. Snart gikk sølen midt op på leggen, og vannet høiere enn til knes. Han gikk videre, mens han løftet Marius så høit han kunde over vannet. Sølen nådde ham nu til knærne og vannet til livet. Han kunde ikke lenger gå tilbake igjen. Han sank dypere og dypere. Denne sølen, som var fast nok til å bære vekten av én mann, kunde åpenbart ikke bære to. Marius og Jean Valjean hadde hver for sig hatt utsikt til å klare sig ut av det. Jean Valjean blev ved med å trenge sig fremover, mens han bar denne døende som kanskje alt var et lik. ({{page|189}} ...)]
• leggene: [hvite, stramme strømper vise leggene sine. Dette forspillet tiltalte ham og Blachevelle elsket. Den han elsket ({{page|105}} ...)]
• legion: [snublet over døde og sårede og satt fast i skråningen. Slik som denne barrikaden var bygget og utmerket avstøttet, var dette virkelig et av de tilfelle da en håndfull menn kan stå sig mot en legion. Men angrepstroppene som stadig blev fornyet og øket under kuleregnet, nærmet sig ubønnhørlig, og nu trykket hæren sikkert, litt efter litt, skritt for skritt, barrikaden sammen, lik en fruktpresse. Angrepene kom slag i slag. Redslene vokste. ({{page|123}} ...)]
• legionen: [Da denne legionen ikke var mere enn en håndfull folk, ({{page|299}} ...)]
• legionene: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• legioner: [franske armé var klædd i hvitt på østerrisk manér, regimentene blev kalt legioner; istedenfor nummere bar de ({{page|105}} ...)]
• legions: [ments sjakoer og sjette legions standarter. Dere blir angrepet om en time. Og folket som kokte igår, rører sig ikke i dag. Det er ikke noget å vente på, ikke noget å håpe på, ikke mere på en av forstedene enn på et regiment. Dere står alene.» ({{page|123}} ...)]
• legitimistene: [Forskjellige rykter løp rundt i følget, om legitimistene som truet, om hertugen av Reichstadt som lå for døden i det øieblikk mengden utpekte ham til keiser. En ukjent fyr fortalte at to arbeidsformenn var betalt til å åpne en våbenfabrikk for folket. Det som preget de blottede hodene var ildhug blandet med nedtrykthet. Her og der i mengden som var bytte for så mange voldsomme men edle følelser, så en også rene forbryterfjes, og skamløse munner som sa: «la oss plyndre.» ({{page|32}} ...)]
• legitimistiske: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• legle: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• legsøstre: [Hver time på dagen slår klokken i Klosterkirken tre slag mere enn timeslagene. På dette tegnet må de alle sammen, både priorinnen, «stemmemødrene», de alminnelige nonnene, legsøstre, noviser og de som søker om å bli optatt, avbryte det de sier, eller gjør eller tenker, og alle sier i kor hvis klokken f.eks. er fem: «Lovet være og priset være det hellige alterens sakramente klokken fem og hver time på dagen», og slik ved hvert timeslag. Denne skikken som er ment stadig å skulde avbryte tanken og stadig vende den mot Gud, finnes i tallrike klostersamfund, bare at formen er forskjellig. ({{page|56}} ...)]
• leiebiblioteksformatet: [brød i denne hulen, men ennu var det tobakk. Han skrev vel et slikt brev som de Marius hadde lest. På et hjørne av bordet lå en gammel rødlig, forslitt bok, og det lille gammeldagse leiebiblioteksformatet tydet på at det var en roman. Tittelen stod utenpå med store bokstaver: «GUD, KONGEN, ÆREN OG DAMENE, AV DUCRAY DUMINIL, 1814.» ({{page|217}} ...)]
• leieboer: [Jean Valjean hadde kundet prøve å få se skikkelsen en gang til gjennom vinduet ut mot bulevarden. Men da måtte han ha åpnet vinduet, og det våget han ikke. Det var åpenbart at mannen hadde låst sig inn med en nøkkel, akkurat som om han hørte til der i huset. Hvem hadde gitt ham denne nøkkelen? Hvad var meningen med det? – Da den gamle konen klokken syv om morgenen kom for å stelle værelset, så Jean Valjean skarpt på henne, men spurte henne ikke om noget. Konen var akkurat som ellers. Mens hun feide, sa hun: «De hørte kanskje det kom nogen inn i huset i natt.» På den tiden og i den gaten var klokken åtte aften langt på natt. – «Ja, det er sant,» svarte han i en ganske naturlig tone. «Hvem var det?» – «Det er en ny leieboer,» sa konen. – «Hvad ({{page|9}} ...)]
• leieboerne: [Så vendte han sig mot Marius og så skarpt på ham. – «Er De redd?» – «For hva?» – «For disse folkene?» – «Ikke mere enn De er,» sa Marius barskt. Inspektøren så stivt på ham og sa i en slags salvelsesfull høitidelig tone: «De taler som en bra mann og som en ærlig mann. Den modige frykter ikke forbrytere, og den ærlige frykter ikke øvrigheten.» – Marius brøt av: «Ja, det er bra, men hvad vil De gjøre?» – «Leieboerne i den rønnen har vel portnøkkel?» – «Ja.» – «Har De den på Dem?» – «Ja.» – «Gi mig den,» sa inspektøren. Marius tok nøkkelen op av vestelommen og gav den til inspektøren og sa: «Hvis De vil høre på mig, så ta mange folk med.» – Inspektøren så på Marius slik som Voltaire vilde sett på en landsens skolelærer som foreslo ham et rim. Han stakk sine svære hender ned i de veldige frakkelommene og tok frem to små lommepistoler, rakte dem til Marius og sa kort og fort: «Ta disse. Gå hjem. Skjul Dem i værelset Deres. Fyrene må tro at De er gått ut. Pistolene er ladd. To skudd i hver. Fyrene er på vakt. Det er hull i veggen, sa De. Folkene kommer. La det skure en stund. Når De mener tiden er kommet til å fakke ({{page|217}} ...)]
• leieren: [I oktober måned hadde det kommet en eldre mann og hadde leid huset som det stod med bakbygningen og den hemmelige gangen ut til Babylongaten. Han hadde fått i stand de to hemmelige dørene til denne gangen. Huset var som nevnt møblert med rettsformannens møbler; den nye leieboeren hadde skaffet nogen nye og satt alt i stand, og så hadde han flyttet inn med en ung pike og en gammel tjenestepike, ganske stillferdig, snarere lik en som snek sig inn enn lik en som flyttet inn. Naboene hadde ikke skravlet om dem, av den grunn at det ikke var nogen naboer. Leieren var Jean Valjean, den unge piken Cosette. Tjenestepiken het Toussaint, og Jean Valjean hadde frelst henne fra fattighuset og elendighet. Hun var gammel og stam og var fra landet, tre egenskaper som hadde fått Jean Valjean til å ta henne med sig. Han hadde leid huset under navnet Fauchelevent. ({{page|319}} ...)]
• leievilkår: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• leiheter: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• leine: [leine er begravet.’ Slik skal det være.» – «Nå ja, De ler. Det er ikke alvor.» – «Jo, det er alvor. Jeg må jo ut herfra?» – «Utvilsomt.» – «Jeg bad Dem å finne en kurv og en presenning for mig også.» – «Javel.» – «Kurven blir av furu og presenningen et sort klede.» – «Nei, et hvitt. Nonnene jordfestes i hvitt.» – «La gå med hvitt klede da.» – «De er ikke som andre mennesker, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• leiren: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• leirjorden: [Det var syv-åtte minutters vei fra skogkanten til kilden. Cosette kjente veien godt; hun hadde gått den mange ganger om dagen. Merkelig nok vildret hun sig ikke bort, og ledet av en slags vag teft nådde hun frem til kilden. Det var en smal naturlig hulning som vannet hadde laget i leirjorden, den var omtrent to fot dyp, omgitt av mose og høie skjermplanter, og stensatt i bunnen med nogen store stener. En bekk rislet ut av kilden. ({{page|344}} ...)]
• leirskåler: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• lekene: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• leketøibutikken: [Cosette satte i å gråte ennu verre. «Nå tier du still,» skrek madamen. Mannen gikk rett bort til gatedøren, åpnet den og gikk ut. Straks han hadde kommet utenfor, nyttet madam Thénardier fraværet til å gi Cosette et voldsomt spark der hun satt under bordet, og det fikk barnet til å sette i et høit skrik. Gatedøren blev åpnet, mannen kom inn, og han bar i hendene den vidunderlige dukken vi har nevnt og som alle småjentene i byen hadde nistirret på hele dagen. Han satte den foran Cosette og sa: «Se her, den er til dig.» – Han hadde vel sett den oplyste leketøibutikken gjennom skjenkestuevinduene. Cosette så op. Da mannen kom med dukken, hadde det vært som om hun så solen komme, og da hun hørte ordene: «Den er til dig,» stirret hun på den og trakk sig langsomt tilbake og gjemte sig helt inni kroken under bordet. Hun gråt ikke mer, skrek ikke lenger, hun så ut som om hun ikke torde puste. ({{page|344}} ...)]
• leketøisbutikk: [Den siste av disse bodene som stod like overfor Thénardiers dør, var en leketøisbutikk; det glitret i flitter, glasskram og strålende blikkvarer. Som det beste av alt hadde kjøpmannen lengst fremme satt en stor dukke, næsten to fot høi, klædd i rosenrød musselinkjole med takket gull- ({{page|344}} ...)]
• leketøisbutikken: [Cosette kunde ikke la være å se bort på den store dukken i leketøisbutikken, så banket hun på. Døren blev åpnet, og madam Thénardier viste sig med et lys i hånden. – «Nå er det dig, din fantunge! Gud bevare mig vel for en tid du har brukt. Hun har vel holdt moro, floksa.» – «Madam,» sa Cosette og skalv over hele kroppen, «her er en herre som ønsker hus.» – Madam Thénardier byttet raskt den barske minen med et vennlig smil og målte grisk den fremmede med øinene. – «Er det Dem?» sa hun. – «Ja, madam,» svarte mannen og tok til hatten. Rike reisende er ikke så høflige. Denne hilsningen sammen med den raske mønstringen av den reisendes klær og bagasje fjernet det vennlige smilet og fikk frem igjen den barske minen. «Kom inn, De min gode mann.» Den «gode mannen» gikk inn. Madam Thénardier gransket ({{page|344}} ...)]
• lekeur: [De tok retningen mot Bastilleplassen. Av og til, når de kom forbi oplyste butikkvinduer, stoppet den minste for å se på et lite lekeur som han hadde i en hyssing om halsen. «Nå, det der er sannelig en artig sisik,» sa Gavroche. Så mumlet han tankefullt: «Ja, det er det samme, men hadde jeg unger, skulde jeg passe bedre på dem enn som så.» ({{page|368}} ...)]
• lekk: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• lekker: [Nu var Marius blitt lys våken. Han hadde vendt tilbake til virkeligheten. Han ropte til Cosette. «Reise med dere! Er du gal? Det trenges penger, og jeg har ingen! Reise til England? Jeg skylder jo mere enn ti louisdorer til Courfeyrac, en venn av mig som du slett ikke kjenner. Og den gamle hatten min er ikke verd tre francs, jeg har en frakk som det mangler knapper i, skjorten min er i stykker, jeg har huller på albuene, støvlene mine lekker. Det har jeg ikke tenkt på i de siste seks ukene, og jeg har ikke sagt det til dig. Cosette, jeg er utfattig. Du ser mig bare når det er mørkt, og du gir mig din kjærlighet; hvis du så mig om dagen, vilde du gi mig en skilling. Reise til England! Hå! Jeg har ikke engang penger til å betale passet med.» ({{page|9}} ...)]
• lekre: [Den fremmede så ut som om han hadde øinene fulle av tårer og som om han var kommet dit at en ikke tør snakke for ikke å gråte. Han nikket til Cosette og la «damens» hånd i hennes. Cosette trakk hånden fort tilbake som om «damen» hadde brent henne, og gav sig til å stirre ned på gulvet. Plutselig vendte hun sig og grep ivrig tak i dukken. – «Jeg kaller den Catherine,» sa hun. Det var et eiendommelig øieblikk da Cosettes filler blev trykket inn mot dukkens bånd og lekre kjole av rød musselin. «Må jeg sette henne på en stol, madam?» spurte hun. – «Ja, barnet mitt,» svarte Thénardier. ({{page|344}} ...)]
• lekser: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• lekter: [Mens Marius holdt denne moralprekenen for sig selv, hadde han stirret på den veggen som skilte ham fra Jondrette, akkurat som om han kunde sende sitt medlidende blikk tvers igjennom veggen og med det varme op de ulykkelige. Veggen var laget av krysslagte lekter med gipspuss over, en vegg så tynn at en klart kunde skjelne både ord og stemmer gjennom den. Bare en drømmer som Marius kunde ha latt være å legge merke til det før. Det var hverken tapet på siden mot Jondrette eller på siden mot Marius. En kunde tydelig se byggemåten. Marius gransket veggen uten egentlig å være klar over det han gjorde. Plutselig reiste han sig; han hadde lagt merke til et trekantet hull høit oppe på veggen nær taket; det skrev sig fra en åpning mellem tre lekter. Gipsen som ({{page|217}} ...)]
• lekterne: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• lemmen: [så lukket omhyggelig igjen, derefter hadde han åpnet lemmen og steget ned. Mannen og gutten kjente hverandre straks i mørket; Montparnasse nøide sig med å si: «Vi har bruk for dig. Kom og gi oss en håndsrekning.» Gaminen krevde ikke flere oplysninger: «Her’je,» sa han. – Og så gikk begge bortover mot Saint-Antoinegaten som Montparnasse var kommet fra, og buktet sig fort gjennom den lange rekken av vogner med grønnsaker som kom gjennom den gaten til hallene. Bøndene som satt der på vognene mellem grønnsakene og halvsov med frakkekravene op til ørene mot regnet, så ikke engang på de underlige to som gikk forbi. ({{page|368}} ...)]
• lempelig: [Gleden vakte straks smerte hos Jean Valjean. Han trakk sig lempelig ut av armene på Cosette og tok hatten sin. – «Nå?» – Jean Valjean svarte: «Nå må jeg gå, ({{page|336}} ...)]
• lempning: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• len: [len; den hang nu på en knagg på veggen og pyntet op ved siden av en kurv. De to mennene satt og varmet sig med albuene på et bord der Fauchelevent hadde satt frem et stykke ost, grovbrød, en flaske vin og to glass, og gamlingen la hånden på kneet til Jean Valjean og sa: «Å, far Madeleine! De som ikke straks kjente mig igjen. De redder livet for folk, og efterpå glemmer De dem. Å det er dårlig gjort. Men de husker Dem. De er utakknemlig, er De.» ({{page|24}} ...)]
• lendet: [Før Napoleon hadde gitt ordre til Milhaudkyraserenes stormangrep, hadde han gransket lendet, men hadde ikke kundet se hulveien som ikke engang viste sig som en sprekk i høidedraget. Kanskje var hans opmerksomhet blitt vakt da han så det lille hvite kapellet ved krysset mellem hulveien og Nivellesveien, og han hadde kanskje hatt en følelse av at det der kunde være en hindring, og hadde spurt veiviseren Lacoste om det. Veiviseren hadde svart nei. En kunde næsten si: Det at denne bonden rystet på hodet, er ophavet til Napoleons undergang. ({{page|299}} ...)]
• lenfant: [hår under en parykk frisert à l'enfant. Jomfru Magloire ({{page|45}} ...)]
• lengsel: [Nogen dager efter stod Cosette en morgen i strålende sol ute på havetrappen i morgenkjole med røde kinner efter god søvn og rev bladene av en prestekrave, mens den gamle mannen rørt stod og så på henne. Cosette visste ikke noget om den fortryllende tolkning: «Jeg elsker av hjerte, med lengsel og smerte …» Hvem skulde vel ha nevnt den for henne? Hun stod og plukket på blomsten uten å ane at det å rive bladene av en prestekrave, vil si å knuse et hjerte. Jean Valjean glemte alt mens han så på henne. En rødkjelke kvitret i busken ved siden av. Hvite skyer drev så lystig over himmelen som om de nettop hadde sluppet fri. Cosette stod stadig og plukket blomsten i stykker; det var som om hun tenkte på noe; men det måtte være noget vakkert; plutselig dreiet hun med langsom ynde hodet og sa til Jean Valjean: «Far, hvad er egentlig galeislaver for noget?» ({{page|319}} ...)]
• lengter: [lengter efter å se barnet mitt, som er blitt hentet til mig fra Montfermeil. Jeg er ikke sint. Jeg vet godt at jeg blir lykkelig. Hele natten har jeg sett hvite ting og skikkelser som har smilt til mig. Hr. doktor, De kan bringe Cosette til mig når De vil. Jeg har ikke feber, jeg er ganske frisk. Men jeg skal gjøre som om jeg er syk og ikke røre mig for å glede søstrene her. Når jeg er ganske rolig, vil de si: ‘Nå må vi la henne få barnet inn’.» ({{page|277}} ...)]
• lenkede: [Da Jean Valjean blev alene, løste han det tauet som gikk rundt livet på fangen og som var knyttet under bordet. Så gav han ham tegn til å reise sig. – Javert adlød med det usigelige smilet som sammenfatter hele den lenkede autoritets overlegenhet. Jean Valjean tok Javert i springremmen som en tar en hest ved grimen, og gikk ut av vertshuset mens han trakk ham efter sig: langsomt, for Javert kunde bare gjøre meget små skritt. Jean Valjean holdt pistolen i neven. Slik gikk han tvers over den innvendige firkanten av barrikaden. Oprørerne som var ganske optatt av det angrepet de ventet, vendte ryggen til dem. Marius som stod ytterst til venstre på barrikaden, var den eneste som så dem gå forbi. Denne gruppen av den dødsdømte og bøddelen svarte til den gravstemningen som hersket i hans sjel. ({{page|123}} ...)]
• lenoir: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• lens: [lens bitterhet, den dype følelsen av lidt urett, og den uviljen ({{page|45}} ...)]
• lent: [imot skuddene uten å svare på dem. Oprørerne fikk plutselig se en hjelm som blinket i solen oppe på taket av et av nabohusene. Det var en brannsoldat som stod lent mot en høi skorsten og syntes å stå på utkikk der. Han kunde se rett ned i barrikaden. – «Der oppe har vi en plagsom tilskuer,» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• lerke: [Mannen brettet regningen ut og så på den, mens han åpenbart tenkte på noget annet. – «Madam,» sa han, «gjør De det godt her i Montfermeil?» – «Så som så,» svarte hun forfjamset over at han ikke fór anderledes op. Så la hun til i en trist, klagende tone: «Å, ser De, tidene er jo meget dårlige, og dessuten bor det få velstående folk her på vår kant. Her er bare småfolk, skjønner De. Så hvis her ikke av og til kom gavmilde og rike reisende som Dem, greide vi det ikke. Vi har så store utgifter. Bare den lille alene koster oss en masse penger.» – «Hvilken lille?» – «Å, den lille vel. Cosette. Lerken som folk sier.» – «Å, nå,» sa mannen. – «Så dumme disse bøndene er med opnavnene sine; hun ligner mere en flaggermus enn en lerke. Ser De, vi ber ikke nogen om noget, men vi har heller ikke noget å gi bort. Vi tjener ikke noget og har store utgifter. Næringsskatten, dør- og vindusskatten, tilleggsskatten og andre skatter. De vet at regjeringen krever fryktelig mange penger. Og så har jeg jo mine egne småpiker. Jeg trenger ikke å fø på andre folks barn.» ({{page|344}} ...)]
• lerkeengen: [En morgen nogen dager efter at Mabeuf var blitt hjemsøkt av dette spøkelset, gikk Marius som vanlig en tur for å bli bedre «opplagt til å arbeide». Han gikk hver dag til «Lerkeengen». Når han kom hjem, prøvde han å arbeide, men kom ikke av flekken. Så sa han: «I morgen går jeg ikke ut. Det forstyrrer arbeidet.» – Og hver morgen gikk han dit igjen. Han bodde nu mere på Lerkeengen enn i Courfeyracs værelse. ({{page|306}} ...)]
• lerretet: [For det syvende: I veveriet trekker de ti sous fra i betalingen til fangene for en eneste løs tråd. Dette er misbruk fra entreprenørenes side, da lerretet er like godt. ({{page|231}} ...)]
• lerrets: [Barnet hun hadde, var et av de skjønneste vesener en kunne se. Det var en pike på to-tre år. Hun kunde kappes med de to andre i vakre klær, hun hadde en fin lerrets lue på hodet, pyntebånd på kjolen og kniplinger på luen. Skjørtet var glidd op, så en kunne se hennes hvite, runde, faste lår. Hun var herlig rød og hvit og trivelig, og var så vakker at en kunne få lyst til å bite henne i kinnene, som lignet epler. En kunne ikke si annet om øinene hennes enn at de var store med vakre ({{page|105}} ...)]
• lerretsbindet: [Jean Valjean knyttet op det sorte tørklæet han bar den høire armen i, tok av det lerretsbindet ({{page|305}} ...)]
• lerretsbluser: [Døren til værelset var plutselig blitt lukket op og tre menn hadde vist sig, de var kledd i blå lerretsbluser og hadde sorte papirmasker for ansiktet. Den første var mager og hadde en lang jernspak i hånden, den andre som var en ren kjempe, hadde en slakterøks, den tredje var en skikkelse med brede skuldrer, ikke så mager som den første, ikke så svær som den andre; han holdt i neven en svær nøkkel stjålet fra en eller annen fengselsport. ({{page|217}} ...)]
• lerretsdrakt: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• lerretsfillene: [sitt igjen. Cosette, som var så vakker og frisk da hun kom til dette huset, var nu mager og gusten. Hun hadde noget visst urolig over sig. «Lumskhet!» sa Thénardiers. Urettferdigheten hadde gjort henne trassig, og elendigheten hadde gjort henne heslig. Hun hadde bare igjen de vakre øinene, som voldte en smerte fordi de store som de var, syntes å romme så meget mere sorg. Det var hjerteskjærende å se dette lille ikke seks år gamle barnet når hun om vinteren grytidlig på morgenen skjelvende av kulde i de gamle, hullete lerretsfillene hun hadde på sig, feide gaten med en svær kost i de små røde hendene og med tårer i de store øinene. ({{page|105}} ...)]
• lerretsforkle: [En svær kone som like så godt kunde være førti som femti år, satt på huk ved kaminen med hælene ut av strømpene. Hun hadde heller ikke annet på sig enn en serk og et strikket skjørt lappet med gamle tøistykker. Et grovt lerretsforkle skjulte halvparten av skjørtet. Til tross for at denne konen satt bøid og sammensunket, kunde en se at hun var meget høi. Hun så ut som en slags kjempe ved siden av mannen. Hun hadde et fælt, rødt hår som var grånet og som hun av og til rotet i med svære, fettglinsende hender med flate negler. Ved siden av henne på gulvet lå en opslått bok av samme format som den andre, kanskje et bind av samme romanen. På en av sengene kunde Marius skimte en lang, blek ungpike som satt der næsten naken og dinglet med benene, ({{page|217}} ...)]
• lerretskjole: [øienvipper. Hun sov. Hun sov denne absolutt trygge søvnen som hører den alderen til. Mors arm er kjærlig; barn sover godt der. Men moren så fattig og sorgtung ut. Hun så ut som en arbeiderske på vei til å bli bondepike igjen. Hun var ung. Var hun vakker? Kanskje. Men i den drakten kunne ingen se det. En blond lokk av håret stakk frem. Det syntes å være meget svært, men ble holdt fullstendig gjemt under en stygg, stram, tarvelig nonnehette knyttet under haken. Latteren viser folks vakre tenner, om de har nogen; men hun lo ikke. Øinene syntes ikke å ha vært tørre på lang tid. Hun var blek; hun så meget trett og litt sykelig ut; hun så på barnet sitt med det blikk som særmerker en mor som selv har ammet barnet. Et stort, blått tørkle lagt i spiss skjulte skikkelsen. Hendene var solbrente og fulle av fregner. Hun hadde hård hud på pekefingeren, som var stukket op av nålen; hun hadde brun ullkåpe, lerretskjole og tykke sko. Det var Fantine. ({{page|105}} ...)]
• lerretslivet: [Langsomt trakk han op av den de klærne som Cosette hadde hatt på da hun ti år før drog fra Montfermeil; først den lille sorte kjolen, så det sorte tørklæet, så de gode, store barneskoene som Cosette ennu næsten kunde ha fått på, så små føtter hadde hun, så det tykke lerretslivet, så strikkeskjørtet, så forklæet med lommer i, og til slutt ullstrømpene. Disse strømpene som ennu hadde den yndige formen efter en barnefot, var ikke stort lengre enn Jean Valjeans hånd. Alt sammen var sort. Det var ham som hadde hatt med disse klærne til henne i Montfermeil. Efter som han tok dem op av vadsekken, la han dem på sengen. Han grublet. Han drog sig minne. Det var om vinteren, en meget kold desember, hun skalv av kulde halvnaken i filler, og de stakkars små føttene var røde i treskoene. Han, Jean Valjean, hadde fått av henne fillene og fått sørgedrakten på henne. Moren hadde nok vært tilfreds i graven ved å se datteren bære sorg for henne, og særlig over å se henne velklædd og varm. Han tenkte på skogen ved Montfermeil, som de hadde gått igjennom sammen, Cosette og han; han tenkte på været den gangen, på de bladløse trærne, på skogen uten fugler, og himmelen uten sol; det var det samme, deilig var det. Han ordnet de små kledningsstykkene på sengen, tørklæet ved siden av skjørtet, strømpene ved siden av skoene, livet ved siden av kjolen, og han så på det ene efter det andre. Hun var ikke større enn som så den gangen, og hun hadde den store dukken sin i armen, og hun hadde lagt gullstykket i forklælommen, hun lo, og begge to gikk og holdt hverandre i hånden, hun hadde ingen annen enn ham i hele verden. ({{page|279}} ...)]
• lerretsskjorte: [I mere enn et år hadde Marius i en ensom gang i Luxembourg-parken nær Pépinièrebrystvernet lagt merke til en mann og en ganske ung pike som alltid satt ved siden av hverandre på den samme benken i den mest ensomme delen av gangen helt nede ved Vestregate. Hver gang han kom til å gå gjennom denne gangen, og det gjorde han næsten hver dag, traff han dette paret der. Mannen kunde være omtrent seksti år; han så sørgmodig og alvorlig ut; hele skikkelsen bar dette kraftige og trette preget som gamle avskjedigede soldater pleier å ha. Om han hadde hatt et ordensbånd, vilde Marius ha sagt: «Det er en gammel officer.» Han virket verdig, men utilgjengelig og så aldri på nogen. Han gikk med blå bukser, blå, lang frakk, bredskygget hatt som alltid så ny ut, sort halsbind, en grov, men blendende hvit lerretsskjorte. Han hadde ganske hvitt hår. ({{page|201}} ...)]
• lerretsstykkene: [Han tok et ark papir og skrev: «Dette er de to endestykkene av den jernskodde stokken min og det tofrancsstykket stjålet fra Lille-Gervais, som jeg talte om i retten.» Han la sølvpengene og de to jernstykkene på papiret slik at det ville bli det første en fikk se når en kom inn i værelset. Ut av et skap tok han så en gammel skjorte som han rev i stykker. I lerretsstykkene pakket han de to sølvlysestakene. Det var hverken hast eller ophisselse over ham, og mens han pakket inn biskopens lysestaker, spiste han på et stykke grovbrød. Det var rimeligvis brød fra fengslet, som han hadde tatt med da han flyktet. ({{page|277}} ...)]
• lerretsveveriet: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• lerskygge: [åtteogfirti år gammel. En lue med nedbøid lerskygge ({{page|45}} ...)]
• lertallerkenen: [En dag gikk Jean Valjean nedover trappen, to, tre skritt bortover gaten og satte sig på en hjørnesten, den samme stenen der Gavroche hadde sett ham sitte og gruble natten mellem 5. og 6. juni; han satt der nogen minutter. Så gikk han op igjen. Det var pendelens siste utslag. Neste dagen gikk han ikke ut. Dagen derpå stod han ikke op av sengen. Portnerkonen som laget den tarvelige maten for ham, litt kål eller nogen poteter med litt flesk til, så på den brune lertallerkenen og ropte: «Men De spiste jo ikke igår, stakkars mann.» – «Jo, jeg gjorde,» svarte Jean Valjean. – «Men tallerkenen er jo like full.» – «Se på vannkannen. Den er tom.» – «Det viser at De har drukket, men det viser ikke at De har spist.» – «Javel,» sa Jean Valjean, «når jeg nu ikke har hatt lyst på annet enn vann?» – «Det kaller en tørst; og når en ikke spiser på samme tid, kaller en det feber.» – «Jeg skal nok spise i morgen.» – «Eller til pinse. Hvorfor ikke idag? Hvad er det for slags snakk: Jeg skal spise imorgen! Og så står hele tallerkenen der urørt. Og maten min som var så god.» – Jean Valjean tok den gamle konen i hånden: «Jeg lover at jeg skal spise den,» sa han godmodig. – «Jeg er slett ikke tilfreds med Dem,» svarte portnerkonen. ({{page|351}} ...)]
• lesdiguièresgaten: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• lesehest: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• lesgle: [første stedet møtte de arbeiderne, på det andre studentene. De vanlige møtene blev holdt i et bakværelse i «Musain». Salen lå temmelig langt borte fra kaféen og hang sammen med den ved en meget lang gang. Salen hadde to vinduer og en utgang gjennom en baktrapp til Grès-smuget. Der drakk, røkte, spilte og lo de. Skravlet høit om alt mellem himmel og jord og hvisket om andre ting. På veggen var det slått op et gammelt kart over Frankrike på republikkens tid, nok til å vekke mistanke hos en politimann. Storparten av A.B.C.-vennene var studenter i hjertelig vennskap med nogen arbeidere. De viktigste medlemmene var: Enjolras, Combeferre, Jean Prouvaire, Feuilly, Courfeyrac, Bahorel, Lesgle eller Laigle, Joly, Grantaire. Disse unge menneskene dannet i kraft av vennskapet sig imellem en slags familie. Alle, undtagen Laigle, var fra Sør-Frankrike. ({{page|174}} ...)]
• leskedrikk: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• lesning: [underviser i lesning, regning og latin har tre fjærer. De ({{page|11}} ...)]
• lettelse: [Hvorledes gikk det til at Fauchelevent var der? Hvorfor var han der? Hvad vil han der? Marius tenkte ikke på alt det. Vår egen fortvilelse har det eiendommelige ved sig at vi stiller andre likt med oss selv; derfor var det ham bare naturlig at alle kom dit for å dø: Han tenkte bare på Cosette med tungsinn i hjertet. – Forresten talte ikke Fauchelevent til ham, så ikke på ham, og så ikke engang ut som han hørte det da Marius sa: «Jeg kjenner ham.» – Fauchelevents holdning var en lettelse for Marius, og om vi kunde bruke et slik uttrykk om en slik følelse, den gledet ham. Han hadde alltid hatt en følelse av at det var absolutt umulig å si et ord til den gåtefulle mannen som på en gang både var tvetydig og inngav ham ærefrykt. Dessuten var det nu veldig lenge siden han hadde sett ham; og det gjorde det ennu vanskeligere for Marius med hans fryktsomme, undselige natur. ({{page|123}} ...)]
• letthet: [Han var født i Provence og lærte med letthet alle dialektene i Sydfrankrike. Det likte folk godt og det gjorde ({{page|11}} ...)]
• levebrødet: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• leverandør: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• leverer: [de kaller yster — ysteren tar imot den melken medlemmene leverer tre ganger om dagen og avmerker mengden ({{page|45}} ...)]
• levevei: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• leveveien: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• levevilkår: [til samfundsforholdene og menneskenes levevilkår: Han mener selv at han er likeglad, men han er det ikke. Han iakttar, rede til latter, men også rede til annet. Alt det som kalles fordom, misbruk, skam, undertrykkelse, misgjerning, vilkårlighet, urettferdighet, fanatisme, tyranni, bør passe sig for gaminen. For han blir stor. ({{page|119}} ...)]
• levevis: [egen levevis, eller til å legge et grand overflødig til det ({{page|11}} ...)]
• levi: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• levkøier: [Så var det en eftermiddag en av de første dagene av april, alt var varmt, men ennu kjølig, solen hadde sin store feststund, haven utenfor Marius’ og Cosettes vinduer våknet til liv, hvittjørnen holdt på å springe ut, et flor av levkøier bredte sig langs de gamle murene, rød løvemunn stakk frem av sprekkene mellem stenene, og i ({{page|336}} ...)]
• levnetsmidler: [ten, hadde ikke hatt et minutts søvn, gransket slagmarken og de engelske linjer, og hele tiden hadde han vist denne strålende munterhet, han spøkte og gjorde narr av Wellington, og tross at regnet hadde sinket tilførselen av levnetsmidler så soldatene hverken fikk mat eller søvn, ropte Napoleon muntert til Ney: «Vi har nitti sjanser av hundre.» Klokken ni tok den franske hær opstilling i fem kolonner, med divisjonene på to linjer, artilleriet mellem brigadene, musikken i spissen, under trommehvirvler og trompetfanfarer, mektig, uhyre, festlig, et hav av hjelmer, sabler og bajonetter; keiseren ropte: «Herlig, herlig.» Bare en gang blev denne tilfredshet avbrutt av overmodig medynk; det var da han så de tapre grå skotter på de prektige hestene ta opstilling til venstre; da sa han: «Det er synd.» ({{page|299}} ...)]
• levningen: [På Cambronnes ord svarte den engelske røst «fyr!» Batteriene flammet, haugen skalv, alle disse jernsvelgene spydde for siste gang ut en forferdelig regn av kardesker. En mektig røksky farvet vagt hvit av månen som stod op, veltet frem, og da røken drev vekk, var der ikke mere igjen. Den fryktelige levningen var tilintetgjort. ({{page|299}} ...)]
• liberal: [han en stor snyter, en «filursof» – en slik avart finnes. Det er nevnt at han gav sig ut for å ha vært soldat, han fortalte med adskillig brask og bram om slaget ved Waterloo, der han hadde vært sersjant ved et eller annet 6. eller 9. lette infanteriregiment, og der han alene med sitt legeme hadde dekket en meget hårdt såret «general» mot en hel eskadron av dødshusarene og reddet ham fra kuleregnen. Til den hendelsen siktet det halvt utviskede skiltet og det navnet folk hadde gitt vertshuset: «Sersjanten fra Waterloo». Han var liberal og bonapartist. Det blev sagt i landsbyen at han hadde studert til prest. ({{page|344}} ...)]
• liberale: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• licolas: [Han gikk bort til en sort ramme som hang på veggen og som under glasset rommet et gammelt egenhendig brev fra Jean Licolas Pache, borgermester i Paris og minister, uten tvil ved en feil datert 9. juni år II, og i det sendte Pache kommunen en liste over de ministre og deputerte som blev holdt fengslet der. Den som hadde sett Madeleine i det øieblikket, ville uten tvil ha trodd at han fant dette brevet merkelig; for han vendte ikke øinene fra det og leste det to-tre ganger. Han leste det uten å legge merke til det og uten å vite av det. Han tenkte på Fantine og Cosette. ({{page|202}} ...)]
• lidderlige: [Thénardier var klar over at han hadde med en myndig personlighet å gjøre. Det kom som en åpenbaring; han skjønte det straks, snartenkt som han var. Mens han kvelden før drakk med fraktemennene, mens han røkte, sang lidderlige viser, hadde han nyttet tiden til å legge merke til den fremmede, lurt på ham lik en katt, studert ham lik en matematiker. Mannen med den gule frakken hadde ikke kundet gjøre en mine, ikke en bevegelse uten at han så det. Endog før den ukjente så tydelig viste interesse for Cosette, hadde Thénardier ant det. Han hadde snappet op det underlige blikket som den gamle stadig sendte barnet. Hvad kunde denne interessen komme av? Hvem var denne mannen? hvorfor brukte han, som hadde flust med penger, slike elendige klær? Alle disse spørsmålene som han ikke kunde svare på, ergret ham. Han hadde grublet på dem hele natten. Det kunde ikke være Cosettes far. Kanskje var det bestefaren? Men hvorfor sa han da ikke straks hvem han var. Når en har en rett, bruker en den. Denne mannen hadde åpenbart ikke nogen rett til Cosette. Men hvorledes var det så? Thénardier gjettet, ante alt og visste ikke noget. Hvorledes det nå enn var, så gikk han til samtalen med mannen med følelsen av å være sterk fordi han var sikker på at det var en hemmelighet bak alt sammen, og på at mannen ønsket å være ukjent. Det klare, sikre svaret som viste at den hemmelighetsfulle fremmede var hemmelighetsfull av en så enkel grunn, gjorde at han følte sig svak. Han hadde ikke ventet noget slikt. De gis- ({{page|344}} ...)]
• lidelsen: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• lidelsesgjelden: [gjelden skulde komme til å kaste skygge over hans liv, som skulde bli så strålende herefter. Det var umulig for ham å la hele denne lidelsesgjelden bli stående uopgjort efter sig, og før han stråleglad kunde ta fatt på fremtiden, vilde han ha gjort op med fortiden. At Thénardier var en skurk, endret ikke på nogen måte den kjensgjerningen at han hadde reddet oberst Pontmercy. Thénardier var en røver for hele verden, undtagen for Marius. Og Marius, som ikke ante noget om det som virkelig skjedde på slagmarken ved Waterloo, visste heller ikke det underlige at faren var i den merkelige stillingen overfor Thénardier, at han skyldte ham livet, men ikke takknemlighet. ({{page|245}} ...)]
• lidelsesveier: [Da han hadde kommet op i annen etasje, tok han en pust. Alle lidelsesveier har sine hvilesteder. Vinduet ved trappeavsatsen, et skyvevindu, stod åpent. Som i mange gammeldagse hus fikk trappen lys fra og hadde utsikt til gaten. Gatelykten som hang rett ut for huset, skinte svakt inn på trappen, så en kunde spare på lys. ({{page|189}} ...)]
• liden: [liden i kaminen kastet lys over ham. Han var heslig, ({{page|45}} ...)]
• lidenskapelighet: [Jean Valjean var fylt av ømhet og omhu, men han var ikke annet enn en gammel mann som ikke visste noe. Og når det gjelder opdragergjerningen, det alvorlige verket å forberede en kvinne til livet, hvilken viten trenges det ikke for å kjempe mot den store uvitenheten som en kaller uskyldighet. Intet utvikler lidenskapelighet så sterkt hos ungpiken som klostret. ({{page|319}} ...)]
• liderlighet: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• lig: [lig til sengs når han følte sig uvel, og sa at det var godt at det ikke var farlig. Dette var nok. Og dessuten – hvad har en mørk krok å si i et slikt gledeshav. Cosette og Marius oplevde et av disse egenkjærlige, velsignede øieblikkene der en ikke synes å evne annet enn å se lykke. Og dessuten fikk Gillenormand et innfall. – «Sannelig, nu står den armstolen tom. Sett dig her, Marius. Din tante har jo rett til dig, men hun gir dig nok lov. Armstolen er til dig. Det er rett, og det er vakkert. Lykkens prins ved siden av lykkens prinsesse.» – Hele bordet klappet. Marius tok altså Jean Valjeans plass ved siden av Cosette; og det hele blev ordnet slik at Cosette som fra først av var trist over at Jean Valjean var borte, til slutt blev tilfreds over det. All den stund Marius kom i stedet, vilde hun ikke engang ha savnet Gud. Hun trådte Marius på foten med sin yndige lille fot i hvit silkesko. – Da stolen var blitt fylt, var Fauchelevent ute av alles tanker, og ikke noget manglet. Og fem minutter efter hersket latteren fra den ene bordenden til den andre med hele glemselens styrke. ({{page|279}} ...)]
• liga: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• ligg: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• lignelser: [Slik talte han, alvorlig og faderlig. Manglet han eksempler, fant han på lignelser som rammet sakens kjerne ({{page|11}} ...)]
• ligny: [hele sin rikdoms og sine verdigheters kynisme; desertørene fra Ligny og Quatre-Bras blottet sin betalte skjensel, viste sin monarkiske tilbedelse ganske naken. ({{page|105}} ...)]
• ligvis: [ligvis,» sa madamen, «den er din. Herren har jo gitt dig den.» ({{page|344}} ...)]
• likbleke: [Han sank enda mere og la hodet bakover for å holde ansiktet klar av vannet og for å kunde puste; den som i mørket hadde sett dette, måtte trodd at det var en maske som lå der og fløt; han så vagt over hodet på sig Marius’ likbleke ansikt; med et fortvilet sprengtak fikk han ført foten ennu et skritt frem. Foten traff noget fast. Et støttepunkt. Det var på høi tid. ({{page|189}} ...)]
• likblekt: [Madeleine hadde sluppet Fantines hånd. Han lyttet til ordene, som en lytter til sus av vinden, med øinene mot jorden og slukt av bunnløse tanker. Plutselig holdt hun op å snakke, og det fikk ham til å se op. Fantine så fælslig ut. Hun snakket ikke mer, trakk ikke pusten. Hun hadde reist sig halvt op i sengen, de magre skuldrene hennes stakk frem av linnetet, ansiktet som hadde strålt straks før, var blitt likblekt, og hun syntes å stirre med øine fylt av redsel på noget fryktelig i bakgrunnen av værelset. – «Store Gud,» ropte han, «hvad er det, Fantine?» – Hun svarte ikke, men blev ved å stirre på det hun syntes å se, hun rørte armen hans med den ene hånden og med den andre pekte hun på noget bak ham. ({{page|277}} ...)]
• likbærerbukser: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• likbæreren: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• likbærerne: [velsesbyrået en kiste. Er det en moder, svøper mødrene henne i likpynten, er det en søster, svøper søstrene henne. Så spikrer jeg. Det er en del av mitt arbeid som gartner. En gartner er litt av en graver. De setter kisten i en sal ved siden av kirken. Salen vender ut mot gaten, og der kommer ikke andre mannfolk enn likskuedoktoren. Jeg regner ikke med likbærerne og mig selv. Det er der jeg spikrer igjen kisten. Likbærerne kommer og tar den, og så «kjør kusk». Slik går det til når en drar til himmels. De kommer med en kiste som det ikke er noget i, bærer den bort igjen med noget i. Slik er en begravelse. De profundis.» ({{page|56}} ...)]
• likdekte: [Disse «grunkene» var pengepunger, ur, gullringer og sølvkors samlet sammen på de likdekte markene; det blev dog ingen stor sum og hadde ikke hjulpet denne marketenteren som blev vertshusholder, særlig langt. ({{page|344}} ...)]
• likefremhet: [likefremhet, men når Hans høiærverdighet talte adlød hun ({{page|45}} ...)]
• likeglade: [noget å frykte av disse folkene. De er likeglade og dorske ({{page|105}} ...)]
• likeledes: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• likemenn: [utenfor, han regnet sig og skjebnen som likemenn. Det var som om han sa til den: «Du tør ikke.» ({{page|299}} ...)]
• likenes: [Efterat den ukjente mannen som hadde forkynt «likenes protest», hadde talt og gitt uttrykk for fellesånden, lød det fra alle et rop som samtidig var glad og fryktelig, uhyggelig i sin mening, seierrikt i tonen: «Døden leve! Vi blir her.» – «Hvorfor alle sammen?» spurte Enjolras. – «Alle! Alle»! – Enjolras fortsatte: «Stillingen er god, barrikaden ypperlig. Tredve mann er nok. Hvorfor skal vi da ofre førti?» – De svarte: «Fordi ikke nogen av oss vil gå vår vei.» – «Borgere,» ropte Enjolras, med en stemme som skalv som av harme, «republikken er ikke så rik på menn at de bør ofres til unyttes. Forfengelighet er noget sløseri. Hvis nogen her har plikt til å gå, må den plikten opfylles som enhver annen.» ({{page|123}} ...)]
• likesæle: [hun gjorde det. Hun sa til mannen: «Men det er jo å sette ut barna sine, dette her!» – Thénardier fjernet tvilene med overlegne, likesæle ord. «Jean-Jacques Rousseau gjorde mere enn det.» – Morens tvilsmål gikk over til engstelse: «Men om nu politiet kommer til å forfølge oss? Har vi lov til å gjøre det vi har gjort?» – Thénardier svarte: «Alt er tillatt. Dessuten er det ingen som spør efter barn som ikke eier en sou.» ({{page|368}} ...)]
• likevekten: [Mannskapet holdt på å gjøre fast seilene. Den toppgasten som holdt på å beslå store mersseil på styrbord side, tapte likevekten. Mengden på kaien så ham vakle, og utstøtte et skrik; han gikk på hodet, styrtet over råen med hendene strakt foran sig mot dypet; i farten grep han tak i tauet først med den ene og så også med den ({{page|331}} ...)]
• likevektslæren: [et siste utslag, en følge av det en i likevektslæren kaller ({{page|45}} ...)]
• likferd: [En likferd går forbi. Blant dem som følger er en lege. «Hallo!» roper en gamin, «når begynte legene å avlevere sitt verk?» ({{page|119}} ...)]
• likferder: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• likfølge: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• likfølget: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• likhetens: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• likhetsmennene: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• likhuset: [La oss med det samme si at da likene efter kampen blev brakt til likhuset, blev det på Le Cabuc funnet et politibetjentkort. Forfatteren av denne boken har i 1848 hatt i sin hånd den særmeldingen som blev gitt om saken til politiprefekten. Hvis en kan tro en underlig overlevering innen politiet, var Le Cabuc den samme som «Klamper’n». Sikkert er det at efter Cabucs død hørte en ikke mere om Klamper’n. Klamper’n blev vekk uten at der var noget spor efter ham. ({{page|53}} ...)]
• likkisten: [det var forbudt i sunnhetsvedtektene, men at avdøde var av dem en ikke kan nekte noget. At priorinnen og «stemmemødrene» hadde vedtatt å opfylle ønsket tross myndighetene. At han, Fauchelevent, skulde spikre igjen kisten, løfte op stenen i kapellet og senke den døde ned i gravhvelvingen. Og at priorinnen som lønn for det hadde gitt ham lov til å ha sin bror i huset som gartner, og brordatteren som elev i klosterskolen. At broren var herr Madeleine og at brordatteren var Cosette. At priorinnen hadde bedt ham ta med broren neste aften efter den falske jordfestelsen på kirkegården. Men at han ikke kunde få herr Madeleine med utenfra, hvis ikke herr Madeleine var utenfor. At det var den første vanskeligheten. Og at det var ennu en: Den tomme likkisten. ({{page|56}} ...)]
• likklædets: [Da døren var blitt stengt, sa Enjolras til de andre: «La oss selge livet vårt dyrt.» – Så gikk han bort til det bordet der Mabeuf og Gavroche lå. En kunde under det sorte kleet se to rette, stive skikkelser, en stor og en liten, og de to ansiktene tegnet sig vagt under likklædets rolige folder. En hånd stakk frem under dekket og hang ned mot gulvet. Det var oldingens. – Enjolras ({{page|123}} ...)]
• liklukten: [Bortimot midnatt streifet, eller rettere krøp, en mann ved siden av Ohainhulveien. Efter hele utseendet å dømme var det en av dem vi nettop har skildret, hverken englender eller franskmann, hverken bonde eller soldat, mindre menneske enn vampyr trukket til av liklukten, førte med sig tyveri istedenfor seier, en som hadde kommet for å plyndre Waterloo. Han var klædd i en bluse som lignet en kappe, han var urolig og dristig, mens han gikk fremover så han sig tilbake. Hvem var denne mannen? Natten visste rimeligvis mere om ham enn dagen. Han hadde ingen sekk med sig, men åpenbart store lommer under kappen. Av og til stoppet han, gransket sletten rundt sig for å se om han blev iakttatt; så bukket han sig plutselig, tok i noget som lå stille og urørlig på jorden, reiste sig så op igjen og listet sig vekk. Nogen nattfugler kastet skygger bortover sumpene … ({{page|299}} ...)]
• liknet: [Midt under disse grubleriene snudde han sig og blikket traff messingklinken på døren til rettssalen. Han hadde næsten glemt den døren. Blikket som først var rolig, stanset, hvilte på messingklinken, blev så forvirret og stivt, og fikk mere og mere uttrykk av skrekk. Svettedråpene rant nedover tinningene på ham. Plutselig gjorde han en slik bevegelse preget av myndighet og oprør, som sier, og det tydelig: «Guds død! hvem er det som tvinger mig?» Så bråsnudde han og så foran sig den døren han hadde kommet inn gjennom, gikk bort til den, åpnet den og gikk ut. Han var ikke lenger i værelset, han var utenfor, i en gang, en lang, trang gang, med mange trapper og dører og mange krinkelkroker, her og der oplyst av lykter som liknet nattlamper for syke. Det var den samme gangen han hadde kommet gjennom. Han pustet ut og lyttet: der var ingen lyd foran ham og ingen lyd bak ham; han gav sig til å flykte som blev han jaget. ({{page|202}} ...)]
• likpynten: [velsesbyrået en kiste. Er det en moder, svøper mødrene henne i likpynten, er det en søster, svøper søstrene henne. Så spikrer jeg. Det er en del av mitt arbeid som gartner. En gartner er litt av en graver. De setter kisten i en sal ved siden av kirken. Salen vender ut mot gaten, og der kommer ikke andre mannfolk enn likskuedoktoren. Jeg regner ikke med likbærerne og mig selv. Det er der jeg spikrer igjen kisten. Likbærerne kommer og tar den, og så «kjør kusk». Slik går det til når en drar til himmels. De kommer med en kiste som det ikke er noget i, bærer den bort igjen med noget i. Slik er en begravelse. De profundis.» ({{page|56}} ...)]
• liksalen: [Størsteparten av de sårede kunde og vilde fremdeles kjempe. Ute i kjøkkenet lå på madrasser og halmknipper fem mann som var hårdt såret, to av dem var borgergardister, de var blitt forbundet først. I skjenkestuen var det ikke andre enn Mabeuf under det sorte kledet og Javert som stod bundet til søilen. – «Her er liksalen,» sa Enjolras. I det svakt oplyste værelset stod bordet med den døde bak søilen som en vannrett linje bak en loddrett, så at Javert som stod og Mabeuf som lå dannet et slags stort, sort kors. ({{page|123}} ...)]
• likskuedoktoren: [Det blev igjen en pause. Så sa priorinnen: «De tar av Dem bjellen. Det er ikke nødvendig at søsteren ved pælen skjønner at De er der.» – «Ærverdige moder?» – «Ja, far Fauvent.» – «Har likskuedoktoren vært her?» – «Han kommer klokken fire i eftermiddag. Vi har ringt efter ham. Men De hører kanskje ikke klokkeringningen.» – «Jeg legger ikke merke til annet enn det som gjelder mig.» – «Det er vel, far Fauvent.» – «Ærverdige moder, det trenges en stang på minst seks fot.» – «Hvor vil De få tak i den fra?» – «Der det ikke mangler gitter, der mangler det heller ikke jernstenger. Jeg har en haug med jernskrap lengst nede i haven.» – «Omkring tre kvarter før midnatt; glem det ikke.» – «Ærverdige moder.» – «Hva?» – «Hvis De skulde ha mere av den slags arbeide, så er bror min en sterk kar. En ren tyrk.» – «De skyn- ({{page|56}} ...)]
• liksom: [optreden overfor Napoleon blev godtatt og liksom still- ({{page|11}} ...)]
• likstuen: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• liksynsdoktoren: [«Nå, det er liksynsdoktoren som går,» sa Fauchelevent. «Han har sett på henne og sagt: Hun er død. Når doktoren har påtegnet passet til Paradis, sender begra- ({{page|56}} ...)]
• liksynslegen: [er for å melde til portneren at han må varsle myndighetene om at de må varsle liksynslegen, så han kan komme og se at det er en som er død. Alt det er seremonier som må til for å dø. De liker ikke særlig at doktoren kommer. En doktor tror ikke på nogen ting. Han løfter op sløret. Han løfter også op andre ting. For et hastverk de har hatt med å varsle legen denne gangen. Hvad kan nu det komme av? Den lille piken sover ennu. Hvad heter hun?» – «Cosette.» – «Er det en datter av Dem, eller riktigere – De er vel bestefaren?» – «Ja.» – «Å få henne ut, det er lett nok. Jeg har en egen port ut til gårdsplassen. Jeg banker på. Portneren åpner. Jeg har kurven min på ryggen, og i den ligger den lille. Jeg går ut. Far Fauchelevent går med kurven sin, det er ganske enkelt. De sier at hun må holde sig ganske rolig. Hun ligger under presenningen. Så lenge det er nødvendig, lar jeg henne bli hos en gammel god veninde av mig, en frukthandlerske i Chemin-Vertgaten. Hun er døv, og hun har en liten seng. Jeg roper inn i øret på henne at det er en brordatter av mig, og at hun får ta sig av henne til neste dag. Så kommer hun her inn igjen sammen med Dem. For jeg skal nok hjelpe Dem inn igjen. Men hvordan vil De greie å komme ut?» ({{page|56}} ...)]
• liktoget: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• liktornene: [De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høiere! Legg alt op på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» – Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hvad skal vi gjøre med en glassdør, ditt nesegrev.» – «Du kan selv være greve,» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ikke i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil ({{page|53}} ...)]
• liljen: [Forresten gjorde han uten synlig grunn Cosette forskjellige spørsmål; hun var like troskyldig som en due er hvit, og ante ikke noget; han snakket til henne om barndommen og opvekstårene, og han blev mere og mere overbevist om at alt det et menneske kan være av godt, faderlig og hederlig, hadde denne galeislaven vært for Cosette. Alt det Marius hadde skimtet og anet, var virkelig. Denne uhyggelige neslen hadde elsket og vernet om denne liljen. ({{page|305}} ...)]
• lillebanquiergaten: [Det var ingen i gangen. Han løp bort til trappen. Det var ingen i trappen. Han løp ned og kom ned på gaten akkurat tidsnok til å se en vogn svinge rundt hjørnet til Lille-Banquiergaten og inn mot Paris. Marius styrtet efter. Da han kom til hjørnet, fikk han se vognen kjøre fort nedover Mouffetardgaten; den var alt meget langt vekk; det var ikke mulig å nå den igjen. Løpe efter var nytteløst, og dessuten vilde de i vognen ganske sikkert legge merke til en person som løp efter ({{page|217}} ...)]
• lillefinger: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• lillegervaissaken: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• lillegutt: [Jean Valjean som i den sinnsstemningen han hadde vært i et øieblikk før, ikke vilde ha snakket til eller svart nogen, følte sig uimotståelig drevet til å snakke til denne gutten: «Nå, lille gutt, hvad er det i veien med dig?» – «Å, det at jeg er sulten,» svarte Gavroche likefremt, og så la han til: «Du kan selv være lillegutt.» – Jean Valjean lette i lommen og tok frem en femfrancs. Men Gavroche, som var en slags linerle og som hoppet fra det ene til det andre, hadde tatt op en sten. Han hadde fått øie på løkten. – «Hvad for noget!» ropte han, «har dere løkter enda her på denne kanten. De retter Dem ikke efter forskriftene. Det er ulovlig. Ut med den.» – Dermed kastet han stenen mot gateløkten så glasset falt ned med ({{page|103}} ...)]
• lillekloster: [Det stedet av Paris der Jean Valjean var, lå mellem forstaden Saint-Antoine og la Râpée, det blev kalt forstaden Petit-Picpus (Lille-Kloster), men har knapt vært annet enn det første ophavet til en bydel. Den så næsten like klosteraktig ut som en spansk by. Gatene var dårlig brolagt og dårlig oplyst. Når undtas de to, tre gatene vi har nevnt, var det ikke annet der enn murer og ensomhet. Der var ikke en butikk, ikke en vogn, snaut nok et tent lys å se i vinduene; alle lys var slukket efter klokken 10. Der var haver, klostrer, oplagsplasser, gartnerier; enkelte lave hus og store murer, likeså høie som husene. Og her på et gatehjørne stod Jean Valjean. Uten tvil speidet skikkelsen efter ham. ({{page|24}} ...)]
• lilleputtutgaven: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• limet: [«Hvis De ikke vil kjøpe billedet mitt, kjære velgjører,» sa Jondrette, «har jeg ingen utvei mer, jeg må gå i elven. Når jeg tenker på at jeg vilde døtrene mine skulde lære å lage pappesker! Men så måtte de ha et bord med hylle under for at flaskene ikke skulde falle, en særlig slags ovn, tre limpotter for tre, papp og tøi, kniv, hammer, pensler og fanden vet. Og alt det for å tjene fire sous om dagen! Med 14 timers arbeid! Og hver eske må gå tretten ganger mellem hendene, papiret må vætes, ingen flekker, og limet må holdes varmt. For fanden! Fire sous om dagen! Hvorledes kan en leve av det?» ({{page|217}} ...)]
• limpotter: [«Hvis De ikke vil kjøpe billedet mitt, kjære velgjører,» sa Jondrette, «har jeg ingen utvei mer, jeg må gå i elven. Når jeg tenker på at jeg vilde døtrene mine skulde lære å lage pappesker! Men så måtte de ha et bord med hylle under for at flaskene ikke skulde falle, en særlig slags ovn, tre limpotter for tre, papp og tøi, kniv, hammer, pensler og fanden vet. Og alt det for å tjene fire sous om dagen! Med 14 timers arbeid! Og hver eske må gå tretten ganger mellem hendene, papiret må vætes, ingen flekker, og limet må holdes varmt. For fanden! Fire sous om dagen! Hvorledes kan en leve av det?» ({{page|217}} ...)]
• lindetre: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• lindetreet: [Plutselig hørte hun stemmen til Jean Valjean som ropte ganske lavt ned til henne: «Snu dig med ryggen mot muren.» – Hun adlød. – «Si ikke et ord, vær ikke redd,» sa Jean Valjean. – Så følte hun sig løftet op fra jorden, og før hun fikk tid til å tenke sig om, var hun oppe på muren. – Jean Valjean grep henne og tok henne på ryggen, tok begge de små hendene i venstre hånd, la sig på magen og krøp bortover muren til han nådde kroken. Som han hadde tenkt, var det en bygning med skråtak som gikk fra murkanten og næsten ned til jorden, i en svak skråning langs lindetreet. – Det var et hell, for muren var høiere på innersiden enn ut mot gaten. Jean så jorden meget dypt under sig. Han hadde nettop kommet ut på skråtaket og hadde ennu ikke sloppet murkanten, da en sterk støi fortalte at patruljen kom. En hørte Javerts tordnende stemme: «Undersøk blindgaten. Der står vakt både i Droit-Murgaten og i Picpusgaten. Jeg svarer for at han er i blindgaten.» – Soldatene skyndte sig inn i Genrotblindgaten. ({{page|24}} ...)]
• lindre: [herlig trøster! han søkte ikke å lindre sorgen ved å skape ({{page|11}} ...)]
• lindret: [Slik blev livet gradvis tristere for dem. De hadde ikke mere enn en adspredelse tilbake, den å gå med mat til de sultne, klær til dem som frøs. Når de slik sammen søkte op de fattige, kom det stundom den gamle fortrolighet mellem dem; og nogen ganger, når dagen hadde gått godt, når meget nød var blitt lindret og mange småbarn var blitt gjort glade og varme, kunde Cosette være litt munter om kvelden. Det var i denne tiden at de gjestet Jondrettehulen. ({{page|340}} ...)]
• lindring: [Jean Valjeans ophold blev ikke kortere. Langt fra. Når hjertet er kommet på glid, er det ikke lett å stanse det på skråplanet. Når Jean Valjean vilde forlenge opholdet sitt og få Cosette til å glemme tiden, gav han sig til å holde lovtaler over Marius; han fant ham vakker, edel, modig, åndrik, veltalende, god. Cosette overbød ham. Jean Valjean tok fatt fra nytt av. De tømte det ikke ut. Marius, det var et uuttømmelig ord. Det var en bok i hver av de seks bokstavene. På den måten drev Jean Valjean det til å bli lenge. Se Cosette, glemme alt ved siden av henne, det var så herlig for ham. Det var lindring for såret. Det hendte at Basque måtte komme ned et par ganger for å si: «Herr Gillenormand sender mig for å si til fru baronessen at middagen er ferdig.» – De dagene gikk Jean Valjean meget tankefull hjem. ({{page|336}} ...)]
• line: [Det var virkelig en galeislave som var blitt satt til å arbeide ombord, og som straks hadde løpt bort til vakthavende officer, og mens mannskapet hverken visste ut eller inn og matrosene skalv og trakk sig tilbake, hadde han bedt officeren om lov til å våge livet for å berge toppgasten. Da officeren nikket, hadde han med et hammerslag slått av lenken som var festet til fotringen; så hadde han tatt en line og entret op vantene. Ingen la da merke til hvor lett denne lenken blev slått av. Det kom de først til å tenke på lenge efter. ({{page|331}} ...)]
• linedanser: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• linerle: [Jean Valjean som i den sinnsstemningen han hadde vært i et øieblikk før, ikke vilde ha snakket til eller svart nogen, følte sig uimotståelig drevet til å snakke til denne gutten: «Nå, lille gutt, hvad er det i veien med dig?» – «Å, det at jeg er sulten,» svarte Gavroche likefremt, og så la han til: «Du kan selv være lillegutt.» – Jean Valjean lette i lommen og tok frem en femfrancs. Men Gavroche, som var en slags linerle og som hoppet fra det ene til det andre, hadde tatt op en sten. Han hadde fått øie på løkten. – «Hvad for noget!» ropte han, «har dere løkter enda her på denne kanten. De retter Dem ikke efter forskriftene. Det er ulovlig. Ut med den.» – Dermed kastet han stenen mot gateløkten så glasset falt ned med ({{page|103}} ...)]
• linfille: [Så brøt det på denne brostenshaugen ut en kamp verdig en av Trojas murer. Disse bleke, fillete, utslitte mennene som ikke hadde spist på fireogtyve timer, som ikke hadde sovet, som ikke hadde mere enn nogen få skudd igjen å avfyre, som rotet i de tomme lommene efter patroner, næsten alle såret, med hode eller armer forbundet med en gammel, svart linfille, med klærne fulle av huller som blodet rant av, slett væbnet med dårlige geværer og sløve sabler – nu blev de titaner. Barrikaden blev ti ganger angrepet, stormet og besteget, men aldri tatt. ({{page|123}} ...)]
• linjebataljon: [Gavroche var alt borte i den andre enden av barrikaden og ropte: «Børsen min!» Courfeyrac gav ham den. Gavroche fortalte nu «kameratene» som han kalte dem, at barrikaden var innesluttet. Det hadde vært meget vanskelig å komme frem. En linjebataljon stod i Petite-Truanderiegaten og holdt øie med Cygnegaten; på den motsatte siden hadde borgergarden besatt Prêcheurgaten. I fronten hadde de hovedstyrken av hæren. Da Gavroche hadde gitt denne oplysningen, la han til: «Jeg gir dere fullmakt til å gi dem et kraftig spark.» ({{page|123}} ...)]
• linjedivisjon: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• linjedrag: [fattigslige linjedrag tegnet sig vagt og blekt mot den dystre ({{page|45}} ...)]
• linjeinfanterikolonne: [Plutselig gav trommen signal til stormangrep. Angrepet kom som en orkan. I mørket dagen før hadde angriperne nærmet sig barrikaden lydløst som en kvelerslange. Men nu ved høilys dag var overrumpling i denne brede gaten absolutt umulig; dessuten hadde stormangrepet åpenbart sig, kanonene hadde begynt å brøle, arméen styrtet frem mot barrikaden. Raseriet var nu det rette. En svær linjeinfanteri-kolonne med like mellemrom blandet med nasjonalgardister og borgergardister, og støttet i ryggen av de svære massene en hørte, men ikke så, styrtet inn i gaten i stormskritt, med trommehvirvler og trompetskrall, med felte bajonetter og med skansegraverne i spissen, og uten å bry sig om kulene støtte de mot barrikaden som en jernbjelke mot en mur. ({{page|123}} ...)]
• linjeregi: [Enjolras kom tilbake fra sin tur ut i mørket. Han lyttet et øieblikk til denne gleden med korslagte armer og hånden for munnen. Så sa han, der han stod frisk og rød i dagningen: «Alle troppene i Paris er på benene. En tredjedel av dem står ved denne barrikaden her. For det meste nasjonalgardister. Jeg har sett femte linjeregi- ({{page|123}} ...)]
• linjeregiments: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• linjeskib: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• linjesoldatene: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• linjesoldater: [Da de hørte skuddene og soldatenes dødsskrik, hadde angriperne raskt stormet forskansningene og snart så en i halv mannshøide over brystvernet borgergardister, linjesoldater, nasjonalgardister, med geværer i neven. De dekket alt mere enn to tredjedeler av barrikaden, men de sprang ennu ikke ned i det indre av den; de fryktet kanskje en eller annen felle. Skinnet fra fakkelen kastet bare lys på bajonettene, de lodne luene og den øverste delen av de engstelige og harme ansiktene. ({{page|84}} ...)]
• linjetropper: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• linneter: [Takket være de syv og femti francs fra den fremmede hadde Thénardier greid å unngå vekselprotest. Neste måned var de igjen i pengenød. Konen drog til Paris med Cosettes utstyr og pantsatte det for seksti francs. Da den summen var brukt, vente ekteparet sig til å regne den lille piken som en de hadde tatt til sig av barmhjertighet, og holdt henne efter det. Da hun ikke lenger hadde noget utstyr, fikk hun på sig Thénardier-barnas gamle skjørter og linneter, det vil si rene filler. Hun fikk bare den maten som blev til overs efter de ({{page|105}} ...)]
• linnetet: [Madeleine hadde sluppet Fantines hånd. Han lyttet til ordene, som en lytter til sus av vinden, med øinene mot jorden og slukt av bunnløse tanker. Plutselig holdt hun op å snakke, og det fikk ham til å se op. Fantine så fælslig ut. Hun snakket ikke mer, trakk ikke pusten. Hun hadde reist sig halvt op i sengen, de magre skuldrene hennes stakk frem av linnetet, ansiktet som hadde strålt straks før, var blitt likblekt, og hun syntes å stirre med øine fylt av redsel på noget fryktelig i bakgrunnen av værelset. – «Store Gud,» ropte han, «hvad er det, Fantine?» – Hun svarte ikke, men blev ved å stirre på det hun syntes å se, hun rørte armen hans med den ene hånden og med den andre pekte hun på noget bak ham. ({{page|277}} ...)]
• linnetskapet: [Portneren nøide sig med å vekke Basque. Basque vekket Nicolette. Nicolette vekket tante Gillenormand. Bestefaren lot de sove, idet de tenkte at han snart nok fikk vite det som hadde hendt. Marius blev båret op i annen etasje uten at nogen andre i huset merket det, og blev lagt på en gammel sofa i Gillenormands forværelse; og mens Basque gikk for å hente en lege og Nicolette åpnet linnetskapet, merket Jean Valjean at Javert tok ham på skulderen. Han skjønte meningen og gikk ned igjen med Javert like bak sig. Portneren så at de gikk, som han hadde sett dem komme, med sløv skrekk. ({{page|189}} ...)]
• linrosin: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• linspinneriet: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• lintøi: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• lintøiet: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• lire: [en liten gutt omtrent ti år gammel; han hadde et murmeldyr, tror jeg, og en lire. Han gikk til fots. Det var en av ({{page|45}} ...)]
• lise: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• lisette: [Éponine fulgte altså efter ham uten at han ante det. Hun så at han bøide jernstangen i gitteret til side, og at han smatt inn i haven. «Å så, han går inn i huset,» sa hun og gikk bort til gittergjerdet, følte på jernstengene, den ene efter den andre og kjente lett igjen den Marius hadde bøid til side. Så mumlet hun halvhøit og trist: «Hold op med det, Lisette!» ({{page|404}} ...)]
• lisle: [gjøre dette, finne dette ordet, det er å være seierherre. Cambronne fant ordet ved Waterloo som Rouget de l’Isle fant Marseillaisen. ({{page|299}} ...)]
• listende: [Han gjorde rett i å skynde sig, for straks efter kom seks mann efter hverandre listende langs husveggen inn i Plumetgaten. Da den første kom til havegitteret, stoppet han og ventet på de andre, litt efter var de der alle seks. De gav sig til å hviske sammen i forbryterslang. – «Her er det,» sa den ene. «Er det nogen bikkje i haven,» ({{page|404}} ...)]
• lister: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• liter: [i Kastilien rummer seksten liter, cantaraen i Alicante ({{page|105}} ...)]
• litterat: [Genflot, litterat. ({{page|217}} ...)]
• litteraten: [Da Marius hadde lest disse fire brevene, var han ikke stort klokere enn før. For det første opgav ingen av brevskriverne nogen adresse. Dernest synes brevene å komme fra fire forskjellige personer, men det var det underlige ved dem, at de alle fire var skrevet med samme håndskriften, på samme grove, gule papir og med samme tobakkslukten av dem alle sammen, og like fulle av bokstaveringsfeil var de, litteraten Genflot var i det stykket ikke bedre enn den spanske rittmesteren. Å prøve å løse denne lille gåten var unyttig, og ikke noget tydet på at det var de to unge pikene han hadde møtt, som eide brevene. – Marius la brevene i konvoluttene, slengte dem bort i en krok og la sig. ({{page|217}} ...)]
• livende: [Hun satte sig på murverket til gittergjerdet, kloss op til jernstengene, som om hun voktet dem. Det var akkurat der gjerdet traff nabomuren, og der var det en mørk krok som Éponine blev borte i. Slik satt hun mere enn en time uten å røre sig, næsten uten å puste, helt i egne tanker. Bortimot klokken ti om kvelden skyndte en eldre borger sig forbi den øde, mørke kroken, som hadde dårlig ry på sig. Med det samme hørte han en hul, truende stemme som sa: «Jeg undrer mig ikke lenger på hvor han går hver kveld?» – Den som gikk forbi, så sig omkring, men fikk ikke øie på nogen, og våget ikke å se efter i kroken. Han blev livende redd og fikk dobbelt hast. ({{page|404}} ...)]
• livkjole: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• livlighet: [Mens de to kvinnene stod der med ryggen til Fantine og søsteren spurte og piken gjettet, hadde Fantine lagt sig på kne i sengen med den feberaktige livlighet som særmerker visse sykdommer hvor sunnhetens fri bevegelser er forenet med dødens fryktelige magerhet. Hun støttet de knyttede hendene mot hodeputen, stakk hodet frem i åpningen mellem sengeomhengene og lyttet. Plutselig skrek hun: «Dere snakker om hr. Madeleine. Hvorfor snakker dere så lavt? Hvad er det han gjør? hvorfor kommer han ikke?» Røsten var så barsk og hes at de to kvinnene trodde det var en mannsstemme og vendte sig skremt. «Svar da!» skrek Fantine. Tjenestepiken stam- ({{page|202}} ...)]
• livløs: [Han bøide sig igjen, rotet i haugen, fjernet det som lå i veien, grep hånden, tok tak omkring armen, fikk hodet gjort fri, trakk i kroppen, og nogen øieblikk efterpå trakk han ned i mørket i hulveien en livløs, eller i hvert fall svimeslått mann. Det var en kyraser, en officer, ja en officer av høi rang; en svær gullepålett stakk frem under kyraset; han hadde ikke lenger nogen hjelm. Et voldsomt sabelhugg hadde rammet ham i ansiktet, der en ikke så annet enn blod. Ellers syntes det ikke som om nogen lemmer var skadet, og ved et lykketreff, om en kan bruke et slikt uttrykk, hadde de døde laget et slags hvelv over ham og reddet ham fra å bli knust. Øinene var lukket. ({{page|299}} ...)]
• livnet: [skildringer. Jean Valjean livnet op igjen; lykken vendte tilbake; Luxembourg-parken, den unge, ukjente lapsen, Cosettes kulde, alle disse skyene svant. Han sa til sig selv: «Det er noget jeg innbiller mig. Jeg er en gammel narr.» ({{page|340}} ...)]
• livreer: [livreer. Det må være meget plagsomt. Å! Jeg vilde ({{page|11}} ...)]
• livsfarlig: [var som nevnt 6. juni; klokken kunde vel være sånn omtrent åtte. Mannen hørte en støi i kloakken. Meget overrasket gjemte han sig og lyttet. Det var en støi av skritt, nogen gikk gjennom mørket, nogen kom bortover mot ham. Underlig nok måtte det altså være en annen i kloakken foruten ham selv. Utgangsgitterdøren var ikke langt unda. Litt lys sivet inn gjennom den, og ved hjelp av det kunde han kjenne den som kom og kunde se at den mannen bar noget på ryggen. Han gikk krumbøid. Den mannen som gikk der krumbøid, var en tidligere galeislave, og det han bar på skuldrene var et lik. Morder grepet på fersk gjerning, hvis nogen er blitt det. Tyveriet blir en selvfølge; en dreper ikke en mann for ingenting. Galeislaven gikk for å kaste liket i elven. Det er verd å nevne at før denne galeislaven, som kom langt borte fra, nådde frem til utløpsgitteret, hadde han truffet en fryktelig søledam, der en skulde trodd at han lett kunde blitt kvitt liket; men neste dagen vilde kloakkarbeiderne ha funnet den drepte mannen når de arbeidet med søledammen, og det passet ikke morderen. Han vilde heller komme tvers gjennom søledammen med byrden, og det må ha vært et forferdelig slit, det er umulig å tenke sig noget mere absolutt livsfarlig. Jeg skjønner ikke hvorledes han slapp fra det med livet.» ({{page|351}} ...)]
• livsfarlige: [Ofte stod han op midt på natten for å høre på lovsangene fra disse uskyldige skapningene som bar så tunge byrder, og han følte at det isnet i blodet når han tenkte på at de som led rettferdig straff, bare hevet stemmen mot himmelen for å bespotte den, og at han, elendige, selv hadde knyttet neven mot Gud. – Ett slo ham, og fikk ham til å gruble alvorlig som var det noget forsynet selv hadde minnet ham om: flukten, dristige klatringer, livsfarlige handlinger, alt det strevet han hadde hatt for å komme vekk fra det første stedet, alt det hadde han også hatt for å komme inn her. Var det et sinnbillede på hans skjebne? – Dette huset var også et fengsel, og lignet uhyggelig det andre han hadde flyktet fra, og som han aldri hadde tenkt han skulde få se maken til. – Han fikk igjen se gitter, skåter, jernstenger, verne hva? Engler. ({{page|56}} ...)]
• livsglad: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• livshistorie: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• livskraft: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• livslede: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• livsleden: [Marius stod og stirret forfjamset efter kabben som blev borte. Fordi han manglet fire og tyve sous, hadde han mistet glede, lykke og sin kjærlighet; han var støtt ut i natten igjen; han hadde sett, men skulde på ny bli blind. Han tenkte med bitterhet og, det må sies, med anger på de fem francs han samme morgen hadde gitt til det elendige pikebarnet. Hadde han hatt fem francs, hadde han vært berget, gjenoppstått, utfridd av tåken og mørket, av ensomheten, av livsleden, av enkemannsstanden; han kunde igjen ha knyttet sin sorte skjebnetråd til den skjønne gulltråden som hadde vist sig for øinene på ham for på ny å briste. Han kom tilbake til rønnen i fortvilelse. ({{page|217}} ...)]
• livslyst: [Da var det at det hos nogen våknet en vag livslyst. Tatt på kornet av denne geværskogen, var det flere av dem som ikke lenger vilde dø. Det er det øieblikket da selvopholdelsesdriften skaper hyl og dyret kommer til syne i mennesket. De hadde stimlet sammen foran det høie syvetasjes huset innerst i barrikaden. Det huset kunde ha reddet dem; det var barrikadert og var lik en høi mur. Før linjetroppene hadde nådd ned i barrikaden, hadde det vært tid nok til å åpne og lukke en dør, det kunde gått så fort som et lyn, og om det hadde skjedd, vilde det ha vært det samme som livet for de håpløse. Bak dette huset var det gater, med mulighet for flukt, plass. De gav sig til å hamre på denne porten med børsekolber, med spenn, ropte, skrek, bad med foldede hender. Ingen åpnet. Fra vinduet i fjerde etasje så den døde mannen ned på dem. ({{page|123}} ...)]
• livsopphold: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• livsroman: [i deres livsroman, kort som den var; og elskeren som ({{page|105}} ...)]
• livsskjebne: [Når kjærligheten har smeltet sammen to vesener til en himmelsk og hellig enhet, har de to funnet livets hemmelighet. De er fra da av bare to ledd i samme livsskjebne; de er bare to vinger på den samme ånd. Elsk, svev! ({{page|350}} ...)]
• livsstilling: [som rammer livsstilling og formue? Ikke nogen kunde ({{page|11}} ...)]
• livstretthet: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• livsvarig: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• livsverk: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• livsvisdom: [Bestefaren var like strålende glad som de to elskende. Det var som om det klang en fanfare gjennom Filles-du-Calvairegaten. – Hver morgen gav bestefaren Cosette en eller annen gammel sjeldenhet. All mulig slags stas hopet sig op rundt omkring henne. Og bestefaren laget livsvisdom av all stasen. ({{page|245}} ...)]
• lobaus: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• lodidagen: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• lods: [fire av dem er meget store, de i Lods, Châtillon, Audincourt ({{page|45}} ...)]
• loftene: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• loftskammeret: [I samme øieblikk banket det sakte på døren. Mannen styrtet bort og åpnet døren og ropte mens han bukket dypt og smilte elskelig: «Kom inn, vær så god å komme inn, ærverdige velgjører, og den vakre frøkenen også.» En eldre herre og en ung pike viste sig på terskelen til loftskammeret. Marius hadde ikke gått ned fra plassen sin. Det han følte i dette øieblikket, kan ikke skildres i menneskelige ordelag: ({{page|217}} ...)]
• loftsvinduene: [Nogen øieblikk efter hadde soldatene nådd frem til de siste av oprørerne, som hadde gjemt sig høiere oppe i huset. De skjøt gjennom et tregitter på loftet. De kjempet på mørkeloftet. Kroppene blev kastet ut av vinduene; nogen levde ennu. To jegere som prøvde å reise op den ødelagte omnibussen, blev drept av to karabinskudd fra loftsvinduene. En bluseklædd mann blev kastet ut derfra med et bajonettstøt i magen, og lå på jorden og rallet. En soldat og en oprører gled sammen nedover takstenene og vilde ikke slippe hverandre, og falt mens de holdt hverandre sluttet i et vilt favntak. På samme måten blev der kjempet i kjelleren. Skrik, skudd, vill støi. Så stillhet. Barrikaden var tatt. ({{page|123}} ...)]
• logikken: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• lojalitet: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• lokal: [Enda keiseren var syk, og det smertet ham å sitte til hest på grunn av en lokal lidelse, hadde han aldri vært i så godt humør som den dagen. Like siden morgenen hadde denne marmormasken smilt et ugjennomtrengelig smil. Han som hadde vært dyster ved Austerlitz, var munter ved Waterloo. Han hadde vært på ferde hele nat- ({{page|299}} ...)]
• lokke: [Som før nevnt, hadde Marius før ekteskapet ikke rettet noget spørsmål til Fauchelevent, og bakefter hadde han vært redd for å rette nogen til Jean Valjean. Han hadde angret det løftet han hadde latt sig lokke til å gjøre. Han hadde mange ganger sagt til sig selv at han hadde gjort urett i å gi efter for fortvilelsen. Han hadde innskrenket sig til litt efter litt å fjerne Jean Valjean fra huset og så meget som mulig å få Cosette til å glemme ham. Han hadde på en måte hele tiden stilt sig mellem Cosette og Jean Valjean, sikker på at på den måten vilde hun ikke merke det og ikke tenke på det. Det var mere enn å stille ham i skygge, det var å formørke billedet av Jean Valjean. ({{page|351}} ...)]
• lokkende: [og lokkende ut under hatter prydet med blomster; men ({{page|105}} ...)]
• lokkes: [«Hvad vil De!» sa han til Marius. – «Er De politikommissæren?» – «Han er ute. Jeg er stedfortrederen.» – «Det gjelder en meget hemmelig sak.» – «Snakk vekk.» – «Og det har hast.» – «Syng så ut!» – Den rolige, barske mannen klarte på én gang til å gjøre ham redd og rolig. Marius sa alt som det var: at en person som han bare kjente av utseende, samme kvelden skulde lokkes i et bakhold, og at han, sakfører Marius Pontmercy som bodde ved siden av røverhulen, hadde hørt hele planen gjennom veggen, at skurken som hadde planlagt det hele, het Jondrette, men at han visst som medskyldig hadde en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» – at Jondrettes døtre skulde stå vakt, at han ikke hadde noget middel til å varsle den mannen som var truet, da han ikke engang visste navnet hans –, og endelig at alt dette skulde skje klokken seks om kvelden på det mest øde stedet i Hospitalsbulevarden, nr. 50–52. ({{page|217}} ...)]
• lom: [Mannen var efter klededrakt og hele sin fremtreden å dømme nettop en av dem en kan kalle en tigger som har sett bedre dager, den ytterste fattigdom sammen med den ytterste omhu for klærne. Han hadde en rund, meget gammel og vel børstet hatt, en meget loslitt frakk av grovt, okergult klede, en farve som den gang ikke var særlig merkelig, en lang vest med gammeldagse lom- ({{page|344}} ...)]
• lombardgaten: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• lombier: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• lommeformat: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• lommelerke: [«Jeg fryser,» sa Jean Valjean. Disse ordene kalte Fauchelevent ganske tilbake til virkeligheten som krevde hast. Begge de to mennene var, efter at de hadde kommet til sig selv igjen, urolige, og de følte sig påvirket av stedets tristhet. «La oss komme herfra i en fart,» ropte Fauchelevent. Han lette i lommen og trakk frem en lommelerke han hadde tatt med. «Men først litt av lerken,» sa han. Lerken fullførte det den friske luften hadde ({{page|56}} ...)]
• lommepistol: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• lommepistoler: [Så vendte han sig mot Marius og så skarpt på ham. – «Er De redd?» – «For hva?» – «For disse folkene?» – «Ikke mere enn De er,» sa Marius barskt. Inspektøren så stivt på ham og sa i en slags salvelsesfull høitidelig tone: «De taler som en bra mann og som en ærlig mann. Den modige frykter ikke forbrytere, og den ærlige frykter ikke øvrigheten.» – Marius brøt av: «Ja, det er bra, men hvad vil De gjøre?» – «Leieboerne i den rønnen har vel portnøkkel?» – «Ja.» – «Har De den på Dem?» – «Ja.» – «Gi mig den,» sa inspektøren. Marius tok nøkkelen op av vestelommen og gav den til inspektøren og sa: «Hvis De vil høre på mig, så ta mange folk med.» – Inspektøren så på Marius slik som Voltaire vilde sett på en landsens skolelærer som foreslo ham et rim. Han stakk sine svære hender ned i de veldige frakkelommene og tok frem to små lommepistoler, rakte dem til Marius og sa kort og fort: «Ta disse. Gå hjem. Skjul Dem i værelset Deres. Fyrene må tro at De er gått ut. Pistolene er ladd. To skudd i hver. Fyrene er på vakt. Det er hull i veggen, sa De. Folkene kommer. La det skure en stund. Når De mener tiden er kommet til å fakke ({{page|217}} ...)]
• lommeur: [Marius’ værelse, hadde hun rimeligvis i trappen op til kvisten mistet den sorte skinnesken med brevet skrevet av obersten. Hverken papiret eller esken var til å finne. Marius var ganske sikker på at «herr Gillenormand» – fra den dagen av kalte han ham ikke annet – hadde kastet «farens testamente» på varmen. Han kunde jo utenat de linjene obersten hadde skrevet, og han hadde altså egentlig ikke tapt noget. Men papiret, skriften, denne hellige relikvien, alt dette hadde nettop vært ham så dyrebart. Hvad var der blitt gjort med det? – Marius gikk sin vei uten å si hvor han gikk og uten å vite hvor han skulde gå; han hadde tredve francs, lommeur og nogen klær i en vadsekk. Han satte sig op i en drosje som han leide for timen, og kjørte på slump over til studenterstrøket. ({{page|140}} ...)]
• loppe: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• lopper: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• lord: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• lorgnettert: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• lorie: [Gillenormand hadde ofte datteren med, denne evige frøkenen, som den gangen var over de førti år og så ut som hun var femti, og en vakker liten gutt på syv år, rød og hvit og frisk med glade, tillitsfulle øine og som aldri kom der uten at alle hvisket til hverandre: «Hvor vakker han er! Det er stor synd! Stakkars barn!» – Det er det barnet vi nettop nevnte. Han blev kalt – «stakkars barn»! – for faren var en «røver fra Loire». Denne røveren fra Lorie, var den svigersønnen av Gillenormand, som vi alt har nevnt og som Gillenormand kalte «skampletten» på familien. ({{page|140}} ...)]
• lort: [Han tidde litt, så sa han: «Å nå, så vi har mistet vårt ophav. Vi vet ikke hvor vi har gjort av dem? Det går ikke det, røverunger. Det er dumt slik å forlegge folk i den alderen. Nu ja, en må se å fylle magen likevel.» – Forresten stilte han ikke flere spørsmål. Ikke å ha noget sted å bo, hvad var mere dagligdags. – Den eldste av de to ungene som næsten hadde fått hele barndommens sorgløshet tilbake, ropte: «Det er da rart også. Mamma sa hun vilde ta oss med og hente innvidd buksbom på Palmesøndag.» – «Brukes ikke,» svarte Gavroche. – «Mamma er en fin dame som bor sammen med frøken Miss,» svarte den eldste. – «Skitt op og lort i mente,» svarte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• losjihus: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• lossearbeider: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• losthin: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• lotteriet: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• lourde: [Rettsformannen talte til ham omtrent på samme måten som til Brevet. Da det blev sagt ham at vanæren hindret ham i å bli edfestet, løftet Chenildieu hodet og så de tilstedeværende like i ansiktet. Rettsformannen bad ham tenke sig vel om og spurte ham, som han hadde spurt Brevet, om han holdt fast på at han kjente anklagede igjen. – Chenildieu satte i å le: «Om jeg kjenner ham. Vi var jo i fem år smidd sammen i samme lenken. Er du sur, nu da, gammel’n.» – «Sett Dem,» sa formannen. Rettsbetjenten hentet inn Cochepaille. Han var også livsslave, og som Chenildieu hentet fra slaveriet og klædd i den røde trøien. Han var en bonde fra Lourde, en slags bjørn fra fjellene; hadde vært gjeter i fjellene, og fra gjeter blev han til røver. Cochepaille var ikke mindre sky, og syntes ikke mindre dum enn anklagede. Det var et av disse ulykkelige menneskene som naturen har skapt lik villdyr og som samfundet sender på galeiene. ({{page|202}} ...)]
• louviersjøen: [andre kloakknettet som munner ut i Seinen ovenfor Louviersjøen. Hadde Jean Valjean valgt å gå den veien, vilde han efter uendelig slit, utmattet av tretthet, døende ha støtt på denne muren i mørket. Det hadde vært ute med ham. ({{page|189}} ...)]
• louvierøen: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• louvregården: [den andre halvdelen på Bastille-plassen, det 6. dragonregiment i Célestinerklosteret, hele Louvregården var full av artilleri. Resten av troppene blev holdt klare i kasernene, og dessuten var troppene omkring Paris innkalt. Den engstelige regjering hadde ferdig mot den truende mengden fire og tyve tusen soldater i byen og tredve tusen i nærheten. ({{page|32}} ...)]
• louvrekloakkene: [Det var ikke så at han nærmet sig Seinen. Den høideryggen som danner undergrunnen av Paris på høire Seine-bredd skråner på den ene siden mot elven og på den andre mot hovedkloakken. Ryggen går i en lunefull linje; det høieste punktet i Louvrekloakkene ligger nær bulevardene, det høieste punktet i Montmartrekloakken, nær Hallene. Det var på det høidepunktet at Jean Valjean hadde nådd. Han gikk mot ringkloakken og var på rett ({{page|189}} ...)]
• lovbok: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• lovgivningsmakt: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• lovkyndighet: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• lovmessig: [var datter av. De sa det en ønsket de vilde si, og de sa det med iver og godvilje. Så blev det laget et offentlig dokument. Cosette blev lovmessig frøken Euphrasie Fauchelevent. Hun blev erklært foreldreløs. Jean Valjean fikk det også ordnet slik at han under navnet Fauchelevent blev opnevnt som verge for Cosette, med Gillenormand som medverge. De fem hundre og fire og åtti tusen francs blev utgitt for å være en arv Cosette hadde fått efter en død som ønsket å være ukjent. Gaven hadde vært betrodd en tredjemann, men skulde overleveres til Cosette når hun blev myndig eller når hun giftet sig. Hele den historien var som en ser, ganske sannsynlig, særlig når den blev støttet av en halv million. Det var ganske visst her og der noget underlig ved den, men det var ingen som la merke til det. Den ene av de interesserte var blindet av kjærlighet, de andre av de seks hundre tusen francs. ({{page|245}} ...)]
• lovprisninger: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• lovsang: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• lovsangene: [Ofte stod han op midt på natten for å høre på lovsangene fra disse uskyldige skapningene som bar så tunge byrder, og han følte at det isnet i blodet når han tenkte på at de som led rettferdig straff, bare hevet stemmen mot himmelen for å bespotte den, og at han, elendige, selv hadde knyttet neven mot Gud. – Ett slo ham, og fikk ham til å gruble alvorlig som var det noget forsynet selv hadde minnet ham om: flukten, dristige klatringer, livsfarlige handlinger, alt det strevet han hadde hatt for å komme vekk fra det første stedet, alt det hadde han også hatt for å komme inn her. Var det et sinnbillede på hans skjebne? – Dette huset var også et fengsel, og lignet uhyggelig det andre han hadde flyktet fra, og som han aldri hadde tenkt han skulde få se maken til. – Han fikk igjen se gitter, skåter, jernstenger, verne hva? Engler. ({{page|56}} ...)]
• lovtalene: [gjerne gitt ti år av sitt liv for å få høre denne stemmen og gjemme litt av dens musikk i hjertet. Men alt det blev vekk under jammerklagene og de høirøstete lovtalene fra Jondrette. Det blandet harme inn i Marius’ strålende glede. Han slapp henne ikke med øinene. Han kunde ikke få sig selv til å tro at det var denne guddommelige skapning han så der midt blandt disse motbydelige menneskene i dette fryktelige rommet. Det var for ham som å se en kolibri mellem padder. ({{page|217}} ...)]
• lovtaler: [Jean Valjeans ophold blev ikke kortere. Langt fra. Når hjertet er kommet på glid, er det ikke lett å stanse det på skråplanet. Når Jean Valjean vilde forlenge opholdet sitt og få Cosette til å glemme tiden, gav han sig til å holde lovtaler over Marius; han fant ham vakker, edel, modig, åndrik, veltalende, god. Cosette overbød ham. Jean Valjean tok fatt fra nytt av. De tømte det ikke ut. Marius, det var et uuttømmelig ord. Det var en bok i hver av de seks bokstavene. På den måten drev Jean Valjean det til å bli lenge. Se Cosette, glemme alt ved siden av henne, det var så herlig for ham. Det var lindring for såret. Det hendte at Basque måtte komme ned et par ganger for å si: «Herr Gillenormand sender mig for å si til fru baronessen at middagen er ferdig.» – De dagene gikk Jean Valjean meget tankefull hjem. ({{page|336}} ...)]
• lowe: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• luceat: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• lucenet: [der?» Jeg svarte: «Vi har hatt, bl. a. herr de Lucenet, ({{page|45}} ...)]
• lucesprit: [Slik var Luc-Esprit Gillenormand. Han hadde ikke mistet håret som var mere grått enn hvitt, og som alltid var gredd ned over ørene. Alt i alt og tross alt: ærverdig. – Han slektet på det attende århundre: lettferdig og storslått. ({{page|127}} ...)]
• luene: [Da de hørte skuddene og soldatenes dødsskrik, hadde angriperne raskt stormet forskansningene og snart så en i halv mannshøide over brystvernet borgergardister, linjesoldater, nasjonalgardister, med geværer i neven. De dekket alt mere enn to tredjedeler av barrikaden, men de sprang ennu ikke ned i det indre av den; de fryktet kanskje en eller annen felle. Skinnet fra fakkelen kastet bare lys på bajonettene, de lodne luene og den øverste delen av de engstelige og harme ansiktene. ({{page|84}} ...)]
• lufthullene: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• luftige: [Det var Fantine. Vanskelig å kjenne igjen. Men så en nærmere på henne, var hun fremdeles vakker. En trist rynke som lignet spiren til ironi, furet høire kinn. Og drakten, denne luftige drakt av musselin og bånd som syntes skapt av glede, av musikk, med duft av syrin, den var borte akkurat som det vakre strålende rimglitteret som ligner diamanter, blir borte for solen. Det smelter, og grenene er like svarte igjen. ({{page|105}} ...)]
• luftningen: [i Saint-Cloud duftet balsamisk. Luftningen fra Seinen ({{page|105}} ...)]
• luftspeiling: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• luftåpningene: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• luket: [ningen av, stakk, luket, vannet og gikk omkring blandt blomstene med et godt sørgmodig og mildt uttrykk, nogen ganger stod han fordrømt og urørlig i timevis mens han lyttet til en fugl som sang i et tre, et barn som småpratet i et hus, eller han stod og stirret på et gress-strå der det hang en duggdråpe som solen fikk til å funkle lik en rubin. Han levde meget fattigslig og drakk heller melk enn vin. En småunge kunde få ham til å gi efter, tjenestepiken hundset ham. Han var så blyg at han næsten var sky, gikk sjelden ut og så ikke andre hos sig enn de fattige som banket på ruten til ham, og presten, abbed Mabeuf, en gammel, bra mann. Men om nogen av byens folk eller fremmede som var nysgjerrige efter å se tulipanene og rosene, kom og ringte på, åpnet han døren med et smil. Det var «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• lukkes: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• lukning: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• lukt: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• lukte: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• luktesansen: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• luktet: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• luktfri: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• lumpen: [som var så meget mere lumpen og stygg, som han kom ({{page|45}} ...)]
• lumskhet: [sitt igjen. Cosette, som var så vakker og frisk da hun kom til dette huset, var nu mager og gusten. Hun hadde noget visst urolig over sig. «Lumskhet!» sa Thénardiers. Urettferdigheten hadde gjort henne trassig, og elendigheten hadde gjort henne heslig. Hun hadde bare igjen de vakre øinene, som voldte en smerte fordi de store som de var, syntes å romme så meget mere sorg. Det var hjerteskjærende å se dette lille ikke seks år gamle barnet når hun om vinteren grytidlig på morgenen skjelvende av kulde i de gamle, hullete lerretsfillene hun hadde på sig, feide gaten med en svær kost i de små røde hendene og med tårer i de store øinene. ({{page|105}} ...)]
• lumskt: [over barrikaden. For pokker! Glass er lumskt. Dere har ingen livlig fantasi, kamerater!» ({{page|53}} ...)]
• lunken: [Da han var kommet rundt hjørnet av gangen, blev den fjerne lysningen fra åpningen ganske borte, mørket senket sig på nytt ned over ham og han blev blind igjen. Han gikk likevel fremover, og det så fort han kunde. Marius’ armer lå om halsen på ham og føttene hang ned bak ham. Han holdt hendene med den ene hånden og famlet sig frem langs muren med den andre. Marius’ kinn lå inntil hans og klebet sig fast til det, da det var blodig. Han følte en lunken strøm risle nedover sig og trenge gjennom klærne. Den kom fra Marius. Men en fuktig varme ved øret, som rørte ved den såredes munn, tydet på åndedrett og altså på liv. Den gangen Jean Valjean nu gikk i, var ikke så smal som den første. Det var vanskelig for ham å komme frem. Regnet fra dagen før var ikke rent bort og laget en liten strøm midt i gangen, og han måtte trykke sig tett inntil veggen for ikke å gå med føttene i vannet. Slik gikk han der i mørkeriket. ({{page|189}} ...)]
• lunkne: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• lunte: [Den som virkelig hadde ledelsen over oprøret, var en slags ukjent, voldsom makt som lå i luften. Samtidig med at oprøret skapte barrikader med den ene hånden, slo det med den andre løs på næsten alle garnisonens vaktposter. På mindre enn tre timer hadde oprørerne, lik en tent lunte, angrepet og tatt: på høire Seinebredd Arsena- ({{page|32}} ...)]
• lunten: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• luntene: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• luntestangen: [stre hjørnet av dette brystvernet så en spissen av en bataljon som stod opstilt i Saint Denisgaten. Enjolras som stod og lyttet, mente å høre den særegne lyden som skriver sig fra at en tar kardesker ut av ammunisjonsvognene, og så at kanonkommandanten endret siktet og dreiet kanonløpet litt til venstre. Så gav artilleristene sig til å la kanonen. Kanonkommandanten grep selv luntestangen. ({{page|123}} ...)]
• luntestengene: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• lurestrekene: [Selv om Boulatruelle ikke fikk klart for sig hvem mannen var, gjorde han sig likevel op visse tanker og overslag. Denne mannen var ikke fra denne kanten. Han hadde kommet dit. Åpenbart til fots. Det kom ingen postvogn gjennom Montfermeil på denne tiden av døgnet. Han måtte ha gått hele natten. Hvor kom han fra? Ikke langveis fra. For han hadde hverken ryggsekk eller nogen pakke med sig. Utvilsomt fra Paris. Hvorfor kom han til denne skogen? Og hvorfor kom han der på den tiden? Hvad hadde han her å gjøre? – Boulatruelle tenkte på skatten. Han rotet op i minnet og husket uklart at han en gang for lenge siden hadde blitt skremt på samme måten av en mann som godt kunde være den samme som denne mannen. Mens han stod slik og grublet, hadde han bøid hodet under vekten av de dype tankene; naturlig nok, men ikke klokt. Da han løftet hodet igjen, så han ikke noget. Mannen var blitt borte i skogen og tusmørket. «Så for satan,» sa Boulatruelle, «men jeg skal nok finne ham igjen. Jeg skal nok finne ut lurestrekene til den lurifaksen. En har ikke hemmeligheter her i skogen uten at jeg er med på det.» ({{page|245}} ...)]
• lurifaksen: [Selv om Boulatruelle ikke fikk klart for sig hvem mannen var, gjorde han sig likevel op visse tanker og overslag. Denne mannen var ikke fra denne kanten. Han hadde kommet dit. Åpenbart til fots. Det kom ingen postvogn gjennom Montfermeil på denne tiden av døgnet. Han måtte ha gått hele natten. Hvor kom han fra? Ikke langveis fra. For han hadde hverken ryggsekk eller nogen pakke med sig. Utvilsomt fra Paris. Hvorfor kom han til denne skogen? Og hvorfor kom han der på den tiden? Hvad hadde han her å gjøre? – Boulatruelle tenkte på skatten. Han rotet op i minnet og husket uklart at han en gang for lenge siden hadde blitt skremt på samme måten av en mann som godt kunde være den samme som denne mannen. Mens han stod slik og grublet, hadde han bøid hodet under vekten av de dype tankene; naturlig nok, men ikke klokt. Da han løftet hodet igjen, så han ikke noget. Mannen var blitt borte i skogen og tusmørket. «Så for satan,» sa Boulatruelle, «men jeg skal nok finne ham igjen. Jeg skal nok finne ut lurestrekene til den lurifaksen. En har ikke hemmeligheter her i skogen uten at jeg er med på det.» ({{page|245}} ...)]
• lurifaksens: [Sengen var ikke rørt, og på den lå frakken og det sorte båndet. «Det likte jeg bedre,» sa Gillenormand. Et øieblikk efter kom han triumferende inn i dagligstuen der frøken Gillenormand alt satt og broderte. Gillenormand holdt frakken i den ene hånden og halsbåndet i den andre, og ropte: «Seier! Vi skal få opklart hemmeligheten, nu får vi greie på alt, nu skal vi granske lurifaksens utsvevelser. Vi skal få se selve romanen. Jeg har portrettet.» ({{page|140}} ...)]
• lurvete: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• lusker: [«Det er nettop det som ikke plager mig,» ropte Fauchelevent, «hvis De bare kan greie det med kisten, skal nok jeg greie det med graven. Graveren er en venn av mig, han er en gammel drukkenbolt. Det er far Mestienne. En av de gode gamle vindrankerne. Graveren putter de døde i jorden, og jeg putter graveren i lommen. Det som kommer til å skje, kan jeg si Dem. Vi kommer frem litt før det blir mørkt, tre kvarter før kirkegårdsportene blir lukket. Likvognen kjører like bort til graven. Jeg følger med; det er min plikt. Jeg har hammer, brekkjern og knipetang i lommen. Likvognen stopper, likbærerne slår et tau om kisten og senker Dem ned. Presten leser bønnene, gjør korsets tegn og stenker vievann og lusker vekk. Jeg blir alene igjen med far Mestienne. Det er en venn av mig, som jeg sier. Ett av to, enten er han full, eller han er ikke full. Er han ikke full, sier jeg til ham: «La oss gå bort til ‘Eplet’ og la oss få et glass før de lukker.» Jeg tar ham med og drikker ham på en snurr; det tar ikke lang tiden å få far Mestienne på en snurr, han er alltid godt på vei; jeg drikker ham under bordet, tar adgangskortet til kirkegården og går tilbake uten ham. Så har De bare med mig å gjøre. Hvis han alt er full, sier jeg: «Gå bare hjem du, så skal jeg gjøre arbeidet for dig. Han går, og jeg får Dem op av graven.» ({{page|56}} ...)]
• lux: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• lydige: [Deres meget ydmyge og meget lydige tjener ({{page|217}} ...)]
• lydløse: [Omtrent på samme tid hørte de et trompetskrall. – «Pass op!» ropte Marius fra toppen av barrikaden. – Javert satte i å le med den lydløse latteren som var særegen for ham, så stivt på oprørerne og sa: «Dere er nok ikke bedre farne enn jeg.» – «Alle mann ut!» ropte Enjolras. Oprørerne tumlet ut og fikk efter sig disse avskjedsordene fra Javert: «Vi møtes snart.» ({{page|123}} ...)]
• lydløsheten: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• lyk: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• lykkefølelse: [Denne underskriften var ikke falsk. Den var bare litt avkortet. Forresten var stilen og rettskrivningen tilstrekkelig til gjenkjennelse. Ophavsdokumentene var helt i orden. Tvil var ikke mulig. – Marius var dypt grepet. Efter den første overraskelsen kom en lykkefølelse. Hvis han nu også fant den andre mannen, han som hadde frelst ham selv, Marius, vilde han ikke ha mere å ønske. Han åpnet en skuff i skrivebordet, tok nogen pengesedler ut av dem, la dem i lommen, lukket skuffen og ringte. Basque viste sig i dørgløtten. – «La ham komme inn,» sa Marius. – Basque meldte: «Herr Thénard.» – En mann kom inn. En ny overraskelse for Marius. Den mannen som kom inn, var ham ganske ukjent. ({{page|351}} ...)]
• lykkeligvis: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• lykkerusen: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• lykketime: [Jean Valjean ordnet alt, ryddet vekk alt, jevnet ut alt, gjorde alt lett. Han hastet mot Cosettes lykketime med like stor iver og, tilsynelatende, like stor glede som Cosette selv. Da han hadde vært borgermester, greide han å løse et vanskelig spørsmål som han alene kjente til, nemlig Cosettes ætt. Si sannheten like ut, hvem vet? Det kunde ha hindret ekteskapet. Han reddet Cosette ut av alle vanskelighetene. Han skaffet henne en familie av døde, noget som hindret alle eventuelle spørsmål. Cosette var den siste av familien. Cosette var ikke datter av ham, men av en annen Fauchelevent. Begge brødrene Fauchelevent hadde vært gartnere i Petit-Picpus klostret. De gikk til klostret og fikk fulle oplysninger og de aller beste vitnesbyrd; de gode nonnene var lite skikket og lite tilbøielige til å granske farsskapsspørsmålet, og tenkte ikke på at det kunde være nogen underfundigheter, og hadde aldri riktig visst hvem av brødrene Fauchelevent Cosette ({{page|245}} ...)]
• lykkeør: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• lykksalige: [inngangen til en hule, sort av rust, næsten uhyggelig, med en forvirring av buer og skarpe hjørner. Nogen skritt borte satt moren på terskelen til vertshuset; en kvinne som så lite tekkelig ut, men som i øieblikket virket rørende, da hun husket de to småpikene ved hjelp av et langt tau, mens hun av frykt for ulykker fulgte dem med øinene med det dyriske og ophøiede uttrykk som særmerker moderkjærligheten; ved hver svingning gav den heslige kjettingen fra sig en skjærende lyd som lignet et vredesskrik; småpikene var lykksalige, solen som holdt på å gå ned, kastet sitt skjær over denne gleden og ikke noget kunne være mer dårende enn dette lune av tilfellet, som hadde gjort en titanlenke til en huske for kjeruber. ({{page|105}} ...)]
• lykksaligheten: [Denne lykksaligheten er den sanne. Det finnes ingen fryd utenfor den. Kjærligheten er den eneste virkelige henrykkelsen. Alt annet gråter. Å elske eller å ha elsket er nok. Krev ikke noget efter det. Det er ikke andre perler å finne i livets dunkle kroker. Å elske er en fullendelse. ({{page|279}} ...)]
• lykkønskninger: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• lykte: [i «Det sorte hode», fikk sig et parti ringspill på damplassen, steg op i Diogenes' lykte, spilte om makroner ({{page|105}} ...)]
• lyktestolpen: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• lynavleder: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• lyngjordbed: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• lynglimtene: [Hvorledes hadde han kommet dit? Det er det ingen som har kundet forklare eller skjønne. Lynglimtene måtte både ha hindret og hjulpet ham. Hadde han nyttet taktekkernes stiger og stillaser til å komme fra tak til ({{page|368}} ...)]
• lynrapt: [«Nå, ja,» sa Gavroche, «kunne jeg så ikke gå med brevet Deres imorgen tidlig?» – «Det blir for sent. Barrikaden vil da kanskje være innesluttet, og det vil være vakt i alle gatene, og så kunde du ikke slippe vekk. Gå straks.» – Gavroche visste ikke hvad han skulde svare; han stod der rådvill og klødde sig trist bak øret. Plutselig grep han lynrapt brevet og sa: «Javel!» og satte i løp ut Mondétourgaten. ({{page|84}} ...)]
• lynslå: [Cosette så på den vidunderlige dukken med en slags redsel. Ansiktet var ennu forgrått, men øinene fikk litt efter litt, lik himmelen i grålysningen, underlige stråler av glede. Hun følte det som om dukken vilde lynslå henne om hun tok i den. Det var også på en viss måte sant, fordi hun sa sig selv at madamen vilde skjelle henne ut – og slå. Men dragningen var for sterk. Hun gikk til slutt nærmere og sa fryktsomt vendt mot madam Thénardier: «Får jeg virkelig lov?» – Ord kan ikke skildre dette uttrykket som på en gang var preget av håpløshet, redsel og av stråleglede. – «Natur- ({{page|344}} ...)]
• lyre: [småsnakk den melodi som kommer fra sjelen og som følger det lik en lyre, blir det ikke annet enn en skygge tilbake, og en spør: «Hva, er det ikke annet enn det?» Nei, det er ikke annet enn barneprat, babbel, latter over ingenting, unyttig snakk, vrøvl, alt det som er det mest ophøiede og dypeste i verden, det eneste som det er umaken verd å si og å høre på. Det menneske som aldri har hørt eller sagt slikt vrøvl, slike plattheter, det er et fe og et elendig menneske. ({{page|404}} ...)]
• lyriker: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• lysekrone: [Spisesalen var et hav av lys. Midt i værelset over det blendende hvite spisebordet hang en venetiansk lysekrone og mellem lysene satt det fugler av alle farver, blå, fiolette, røde og grønne, rundt omkring stod armlysestaker, ({{page|279}} ...)]
• lysekronen: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• lysekronenes: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• lyserøde: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• lysglans: [Nettop da våknet Cosette. Værelset var lite, sirlig, enkelt med et stort østvindu ut mot bakgården til huset. Cosette visste ikke noget om det som gikk for sig i Paris. Hun hadde ikke vært til stede og hadde alt gått inn på værelset sitt da Toussaint sa at det var noget spetakkel i byen. Cosette hadde bare sovet nogen få timer, men godt; hun hadde hatt søte drømmer, noget som kanskje skrev sig litt fra at den lille sengen hennes var så skinnende hvit. En som var Marius, hadde vist sig for henne i lysglans. Hun våknet med solen i øinene, og det virket på henne som en fortsettelse av drømmen. ({{page|123}} ...)]
• lysglansen: [Marius hadde ikke gått glipp av noget av alt som hadde skjedd, og likevel hadde han i virkeligheten ikke sett noget. Han hadde stirret på den unge piken hele tiden og hadde vært i den slags ørske som ophever alle legemlige følelser og samler hele sjelen omkring ett punkt. Han så, ikke på den unge piken, men på den lysglansen som var kledd i silkekåpe og fløielshatt. Om Sirius hadde kommet inn i værelset, hadde han ikke kundet bli mere blendet. ({{page|217}} ...)]
• lysglimtet: [Det var siste gangen. Efter dette siste lysglimtet, slukket alt ut. Ingen fortrolighet, ikke lenger noget goddagkyss, aldri mere dette dype, milde ordet: «Far!» Det var efter eget krav og ved egen skyld at han litt efter litt blev jaget vekk fra all sin lykke; og han hadde den ulykken at han efter først en dag å ha mistet Cosette helt, siden å måtte miste henne stykkevis. ({{page|336}} ...)]
• lyshavet: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• lysheimen: [Den minste av guttene klemte sig inn til broren og sa lavt: «Det er så mørkt.» De ordene fikk Gavroche til å ta hårdt i. De to guttene var så forskremt at det var nødvendig å stramme dem op. – «Hva, gjør dere vrøvl?» ropte han. «Gjør dere narr! Er dere kresne? Dere vilde heller bo i Tuileriene. Er dere uhøflige? Syng ut. Jeg skal bare si dere at jeg ikke hører hjemme i tusseladdkompaniet. Men kanskje det er dere som er lysene i lysheimen?» ({{page|368}} ...)]
• lyshvelv: [Jean Valjean blev nogen sekunder stående aldeles grepet av denne ophøiede, kjærtegnende stillheten. Han kunde ikke la være å stirre op i det dunkle lyshvelv over sig; i tankene tok han sig et henrykkelsens og bønnens bad i himmelens høie ro. Men, som om han var blitt grepet av pliktfølelse, bøide han sig med ett ned over Marius, tok litt vann i den hule hånden og skvettet nogen dråper i ansiktet på ham. Marius løftet ikke på øielokkene, men den halvåpne munnen pustet ennu. ({{page|189}} ...)]
• lyshårete: [Tuileriene med en liten spade og en liten stol, og for at opsynsmennene ikke skulde skjelle på ham, gravde jeg med stokken igjen alle de hullene han gjorde med spaden. En dag ropte han: ‘Ned med Ludvig XVIII’ og gikk sin vei. Det var ikke min skyld. Han var rød og hvit og lyshåret. Moren er død. Har De lagt merke til at småbarn er lyshårete? hvad kommer det av? Han er sønn til en av røverne fra Loire. Men barna er uten skyld i fedrenes forbrytelser. Jeg husker ham fra han var så høi som så. Han kunde ikke lære sig til å uttale bokstavet ‘d’. Han talte så bløtt og utydelig, så en skulde tro det var fuglekvitter. Jeg husker en gang at folk stilte sig op omkring ham ved Herculesstatuen i Luxembourg-parken for å se på og beundre ham, så vakker var han, den gutten. Jeg snakket barskt til ham og skremte ham med stokken, men han skjønte godt at det var for spøk. Om morgenen når han kom inn på værelset til mig, brummet jeg, men det virket på mig som en solstråle. En kan ikke stå sig mot slike små unger. De tar en, holder fast på en og slipper en ikke mer. Sannheten er at det aldri har vært noget så elskelig som den gutten. Og nå, hvad sier De om Deres Lafayette og Deres Benjamin Constant som har drept ham for mig. Slikt kan da ikke gå an.» ({{page|189}} ...)]
• lyslevende: [bistre ansiktet, med hodet fylt av skumle planer, så lyslevende selve den ulidelige galeislaven Jean Valjean. ({{page|45}} ...)]
• lyslokkete: [«Nei, hør her, det er nødvendig å vise medynk. Vet dere hvad det gjelder nå? Det gjelder konene. Har dere koner? Ja eller nei? Har dere barn? Ja eller nei? Har dere mødre som trår på vuggemeien, og som har en flokk unger omkring sig. Den av dere som aldri har ligget ved mors bryst, rekk hånden i været. Å, dere vil la dere slå i hjel, det vil jeg også, men jeg vil ikke føle gjenferd av kvinner som vrir hendene i fortvilelse, omkring mig. Dø bare, men drep ikke. Selvmord av den slags som her skal gå for sig, er ophøiet, og det må bare ramme oss selv; men rammer det våre nærmeste, blir det mord. Tenk på de små lyslokkete hodene og på de hvite hårene. Hør her. Enjolras fortalte nettop at han på hjørnet av Cygnegaten så et oplyst vindu i sjette etasje; det brente et lys der, og på vinduet så han den skjelvende skyggen av hodet til en gammel kone som syntes å ha sittet slik hele natten og ventet. Kanskje er hun mor til en av dere? Nåvel, han må skynde sig hjem og si til sin mor: «Mor, her er jeg!» Vær bare rolig; det som her er å gjøre, skal bli gjort. Når en underholder sine nærmeste med sitt arbeid, har en ikke rett til å ofre sig. Det blir å rømme fra familien. Og de som har døtre og de som har søstre. Tenker dere på det? Dere lar dere drepe; ja, så er dere døde, det er vel, men i morgen? Unge piker som ikke har brød, det er forferdelig. Mannen tigger, kvinnen selger sig. Å, disse vakre skapningene som er så yndige, og så blide med blomster i håret, som synger, prater, fyller ({{page|123}} ...)]
• lysningene: [Det folk mente å ha lagt merke til, var at Boulatruelle i den siste tiden hadde gått tidlig fra arbeidet med å stensette og vedlikeholde veien og gått inn i skogen med hakken. En kunde møte ham bortimot kvelden på de mest ensomme lysningene, i de villeste tykningene, og ({{page|331}} ...)]
• lyspunktene: [fjerne lyspunktene så langt fra å oplyse hans mørke, tvert ({{page|45}} ...)]
• lyssiden: [Det var fullmåne, og Jean Valjean hadde ikke noget imot det. Månen stod ennu lavt og delte gatene i store flak av lys og skygge. Jean Valjean kunde snike sig langs husene og murene på skyggesiden og holde øie med lyssiden. Han tenkte kanskje ikke nok på at han ikke kunde passe på den mørke siden. I ethvert fall mente han å være sikker på at ikke nogen hadde fulgt efter ham i alle de øde smågatene omkring Poliveaugaten. Cosette gikk ved siden av ham uten å spørre om noget. Alle de lidelsene hun hadde gått igjennom de første seks årene av sitt liv, hadde gjort henne noget viljeløs. Dessuten hadde hun uten å gjøre sig det klart, vennet sig til hans egenheter og skjebnens merkelige påfunn, og hun følte sig også trygg når hun var sammen med ham. ({{page|24}} ...)]
• lysstripe: [Enjolras følte sig grepet av den utålmodigheten som griper sterke sjeler foran fryktelige hendelser. Han gikk for å få tak i Gavroche. Han hadde satt sig til å lage patroner i skjenkestuen som var oplyst av det svake skjæret fra to lys. De var satt på disken på grunn av kruttet som lå strødd utover bordene. De to lysene kastet ikke en lysstripe utenfor. Oprørerne hadde ikke tent lys i de øverste etasjene. ({{page|53}} ...)]
• lysstriper: [Det blev høilys dag, og barnet sov ennu. En blek desember-solstråle falt gjennom vinduet i loftsrommet og tegnet lange skygge- og lysstriper i taket. Plutselig kjørte en tungt lastet stenkjerre forbi ute på bulevarden og fikk huset til å ryste fra øverst til nederst. ({{page|9}} ...)]
• lysstrålene: [ungpikestøien, mere yndefull enn summing av bier. De lekte, de ropte på hverandre, de samlet sig i flokk og løp omkring. Nonneslørene våket over latteren langt borte fra, skyggene våket over lysstrålene, men hvad gjorde det. De strålte, de lo. De triste murene hadde sine blendende stunder. De var med i denne vakre hvirvelsverm idet et svakt gjenskjær falt over dem fra all denne gleden. Det var som om et regn av roser falt over denne sorgen. De unge pikene spøkte muntert mens søstrene så på dem; de syndefri la ikke bånd på de uskyldige. Takket være disse barna var det blandt de mange alvorstunge timer én naturlig. De små hoppet og sprang, de store danset. I dette klostret tok selve himmelen del i leken. ({{page|56}} ...)]
• lysstråler: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• lyster: [dere til måtehold i alle lyster. Så sant jeg heter Félix ({{page|105}} ...)]
• lystet: [Samtidens aviser kalte barrikaden i Chanvreriegaten «næsten uinntagelig» og nevnte at den nådde op i høide med annen etasje. Men de tok feil. Den var i virkeligheten ikke mere enn seks, syv fot høi. Den var bygget slik at de kjempende eftersom de lystet kunde bli borte bak den, eller stige op på den like til toppen, efter en firedobbelt rekke av gatesten, stablet over hverandre i trappeform. Utenfra så den steil og utilgjengelig ut. En åpning bred nok til at en mann kunde komme igjennom den, var blitt levnet mellem husveggen og den delen av barrikaden som var lengst vekk fra vertshuset, slik at det var mulig å slippe ut. Vognstangen fra omnibussen var reist ({{page|53}} ...)]
• lystigheten: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• lystighetsutfoldelse: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• lystigste: [Joly var selve den innbilt syke av yngre årgang. Det han hadde høstet av å studere legekunst, var å bli mere syk enn lege. I tre og tyve-årsalderen trodde han at han var en svekling, og brukte tiden til å se på tungen sin i et speil og føle sig på pulsen når det var uvær. Men ellers var han den lystigste av dem alle. ({{page|174}} ...)]
• lystrer: [Théodule hadde ikke særlig lyst på den slags lurerier; men han var meget rørt over de ti louisdorene og håpet at det vilde bli flere av dem. Han tok imot opdraget og sa: «Som du vil, tante.» Og han la til for sig selv: «Nå er jeg jamen blitt anstandsdame.» – Frk. Gillenormand omfavnet ham. «Du vilde nok ikke gjøre den slags dumheter. Du lyder instrukser, lystrer ordre, du er et samvittighetsfullt pliktmenneske, du reiser ikke vekk fra familien for å gjeste et slikt kvinnfolk.» – Lansenérofficeren satte op et fjes lik en stortyv som blir rost for ærlighet. ({{page|140}} ...)]
• lysttur: [lysttur som skulde finne sted næste søndag. ({{page|105}} ...)]
• lystturen: [Se slik tok den sig ut bortimot halvfem om eftermiddagen, denne lystturen som hadde begynt klokken fem ({{page|105}} ...)]
• lystturer: [hun var redd for at hun ved å klage altfor heftig hadde spilt den tilliten hun ville vekke, og gav sig til å tale om likegyldige ting. «Det er ganske pent, i Montfermeil, ikke sant? Om sommeren tar folk lystturer dit. Gjør disse Thénardiers det godt? Det reiser ikke mange på de kantene. Det vertshuset er en slags sjappe.» ({{page|277}} ...)]
• lyståken: [Det var virkelig henne. Marius hadde vanskelig for å skjelne henne gjennom den lyståken som plutselig la sig over øinene hans. Det var det skjønne vesen som var blitt borte, stjernen som hadde lyst for ham i seks måneder, det var de øinene, den pannen, den munnen, det vakre ansiktet som svant og lot ham tilbake i mørket. Nu viste synet sig igjen, hun vendte tilbake. Hun viste sig i dette ({{page|217}} ...)]
• lyte: [Jean Valjean skjønte godt soningen hos de første, soningen for egne synder. Men han skjønte sig ikke på soningen hos de siste, hos disse vesener uten plett og lyte; og han spurte skjelvende sig selv: «Soning for hva? hvad slags soning?» – En stemme i samvittigheten svarte: «Den mest guddommelige form for menneskelig edelmot: soning for andre.» – Og han husket at han hadde våget å klage. ({{page|56}} ...)]
• lån: [Enjolras, Combeferre og Courfeyrac ordnet alt. Det blev nu bygget to barrikader som begge støttet sig til Korinth og dannet en vinkel idet den ene lukket for Chanvreriegaten og den andre for Mondétourgaten. Denne siste barrikaden var meget smal og var bare opført av tønner og gatesten. Der var omtrent femti arbeidere; omtrent tredve var væbnet med geværer; for underveis hadde de gjort et større lån hos en våbenhandler. ({{page|53}} ...)]
• låneinnretningen: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• lår: [Barnet hun hadde, var et av de skjønneste vesener en kunne se. Det var en pike på to-tre år. Hun kunde kappes med de to andre i vakre klær, hun hadde en fin lerrets lue på hodet, pyntebånd på kjolen og kniplinger på luen. Skjørtet var glidd op, så en kunne se hennes hvite, runde, faste lår. Hun var herlig rød og hvit og trivelig, og var så vakker at en kunne få lyst til å bite henne i kinnene, som lignet epler. En kunne ikke si annet om øinene hennes enn at de var store med vakre ({{page|105}} ...)]
• låret: [ikke riktig hvor, ved Lützen knuste en bombe en av fingrene mine, og ved Waterloo fikk jeg en kule i låret. Det er alt!» ({{page|45}} ...)]
• låser: [med låser og slåer som en fengselsport. Biskopen hadde ({{page|11}} ...)]
• låses: [Med det samme legen hadde tørket av Marius’ ansikt og ganske lett rørte ved de lukkede øielokkene, gikk en dør op i bakgrunnen av værelset, og en lang, blek skikkelse kom inn. – Det var bestefaren. Oprøret som hadde vart i to dager, hadde ophisset og optatt Gillenormand. Han hadde ikke fått sove natten før, og han hadde hatt feber hele dagen. Om kvelden hadde han lagt sig meget tidlig efter å ha sagt at hele huset skulde låses omhyggelig, og trett som han var, hadde han sovnet. Men gamle folk sover lett. Gillenormands værelse lå like ved siden av dagligstuen, og så omsorgsfulle de enn hadde vært, hadde støien vekket ham. Da han undret sig over lyset som kom gjennom dørsprekken, hadde han stått op av sengen og famlet sig frem i mørket. Han stod på dørterskelen med den ene hånden på dørlåsen, med hodet bøid litt forover; klædd i en hvit slåbrok som hang rett ({{page|189}} ...)]
• låsplaten: [at den lignet en veldig mursten. En kunde se nøkkelhullet og den svære skåten som stakk dypt inn i låsplaten. Nøkkelen var åpenbart dreiet to ganger rundt i låsen. Det var en av de fengselslåsene det gamle Paris så gjerne brukte. ({{page|189}} ...)]
• låver: [Av og til vendte han sig og så sig tilbake. Han passet hele tiden på å holde sig på den mørke siden av gaten. De to, tre første gangene han vendte sig, så han ikke noget, det var dyp stillhet, og han gikk videre litt roligere. Men da han igjen vendte sig, syntes han plutselig at han så noget røre sig langt nede i den gaten han kom fra. Han mere styrtet enn gikk videre i håp om å finne en eller annen liten tverrgate som han kunde slippe vekk gjennom og ennu en gang narre forfølgerne. Han nådde en mur. Den hindret ham imidlertid ikke fra å komme videre. Det var en mur som gikk langs en tverrgate og den gaten Jean Valjean var i, munnet ut i den. Her måtte han igjen velge; skulde han gå til høire eller til venstre. Han så til høire. Gaten gikk stykkevis forbi bygninger som lignet skur eller låver, inntil den ikke gikk lenger. En kunde tydelig se slutten på blindgaten; en stor hvit mur. – Han så til venstre. På den kanten var gaten åpen og munnet omtrent to hundre skritt borte ut i en annen gate. På den kanten var redningen. ({{page|24}} ...)]
• læge: [linjer han hadde skrevet i margen på Bibelen: «Forskjellen er at døren til en læge aldri bør være lukket, mens ({{page|11}} ...)]
• lægedom: [himmelen. Han visste at troen gir lægedom. Han prøvde ({{page|11}} ...)]
• lærdommen: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• læreanstalt: [Likvognen kjørte nu rundt en gruppe sypresser og svinget fra hovedalléen inn på en mindre vei inn gjennom et kratt. Dette tydet på at de var nær graven. Fauchelevent saktnet farten, men det kunde ikke få likvognen til å saktne. Heldigvis var jorden bløtt op av vinterregnet, så hjulene kjørte nedi og det sinket farten. Fauchelevent gikk bort til graveren og mumlet: «Han har slik en deilig Argenteuilvin.» – «Hør her, bondemann,» sa graveren, «jeg skulde egentlig ikke ha vært graver. Far var portner ved Prytanée opfostrings- og læreanstalt. Han vilde at jeg skulde ofre mig for de skjønne viden- ({{page|56}} ...)]
• læreren: [De blev enige, la sig i hop og fikk den gamle veivokteren til å drikke. Boulatruelle drakk umåtelig og talte lite. Men ved å drive på og legge sammen og granske omhyggelig de par dunkle ordene som slapp ut av ham, trodde Thénardier og læreren dog å skjønne så meget som så: ({{page|331}} ...)]
• læresetningenes: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• læresetninger: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• lærhjelmer: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• lærhylstrene: [Imidlertid rykket det ridende politi på venstre Seinebredd frem for å sperre broen, på høire bredd rykket dragonene ut fra Célestinerklosteret og red frem langs Morlandkaien. Den flokken som trakk Lafayette, opdaget dem plutselig ved en bøining av kaien og ropte: «Dragonene! dragonene!» Dragonene rykket gradvis frem, tause, med pistolene i sadellommene, sablene i skjeden, børsene i lærhylstrene, og med uttrykk av mørk venting. To hundre skritt fra den lille broen gjorde de holdt. Vognen som Lafayette satt i, kjørte bort til dem, de åpnet rekkene og lot den passere og sluttet sig sammen igjen bak ham. I samme øieblikk nådde dragonene og menneskemassen hverandre. Kvinnene flyktet i redsel. ({{page|32}} ...)]
• lærlinger: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• lærpung: [tok en stor lærpung op av lommen og svarte: ― ({{page|45}} ...)]
• lærrem: [Han hadde forberedt sig på alt, bare ikke på dette. Den som talte til ham, var en krokrygget kall, klædd omtrent som en bonde. Rundt venstre kne hadde han en lærrem med en temmelig stor bjelle i. En kunde ikke se ansiktet som lå i skygge. Mannen hadde imidlertid tatt luen av og ropte mens røsten skalv. «God Gud! Hvorledes kommer De her, far Madeleine? Hvordan i Herrens ({{page|24}} ...)]
• lærtøi: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• lærtøiet: [fått lagt til side. Combeferre fulgte efter ham med lærtøiet og sjakoene. «Med en av disse uniformene på,» sa Enjolras, «kan en blande sig i rekkene og slippe vekk. Her er til fire.» Og så kastet han de fire uniformene ned på jorden. Ingen i flokken rørte sig. Combeferre tok ordet: ({{page|123}} ...)]
• lécharpegaten: [I de siste vårmånedene og de første sommermånedene av 1833 la folk i Marais-strøket, kjøpmennene i butikkene og lediggjengere i portrommene, merke til en gammel velklædd mann i sort, som hver dag på samme tid i skumringen gikk fra l’Homme-Armégaten bortover mot Sainte-Croix-de-la-Bretonneriegaten, forbi Blancs-Manteaux, inn i Culture-Sainte-Catherinegaten, og når han så kom til l’Écharpegaten, svinget han til venstre inn i Saint-Louisgaten. ({{page|336}} ...)]
• løftning: [Klokken kunde være omtrent halv ni om kvelden. Dagen hellet. – Jean Valjean la Marius langs veggen på den tørre siden av kloakken, så gikk han bort til gitteret og grep med begge nevene fatt i stengene; han rystet voldsomt i dem, men fikk ikke rokket dem. Gitteret rikket sig ikke. Jean Valjean grep i den ene stangen efter den andre, idet han håpet å kunde få revet én løs og lage en brekkstang av den til å løfte gitteret av hengslene eller brekke op låsen. Ikke en av dem lot sig rokke. Tigertenner sitter ikke fastere i kjeven. Uten brekkstang kunde det ikke bli nogen løftning av hengslene. Hindringene var uovervinnelige. Han hadde ikke noget middel til å få åpnet døren. ({{page|189}} ...)]
• løgnen: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• løgnene: [Hvor stort det er å være elsket! Hvor det er enda større å elske! Hjertet blir heltemodig på grunn av lidenskap. Det rommer bare det som er rent; det støtter sig bare til det som er ophøiet og stort. En uverdig tanke kan ikke lenger spire der mere enn en nesle på en isbre. Den høie og lyse sjel som hever sig over alminnelige lidenskaper og følelser, over verdens skyer og skygger, over galskapene, løgnene, hatet, forfengeligheten, ulykkene, svever i himmelens blå og føler ikke mere av skjebnens dype og underjordiske rystelser enn fjelltoppene føler jordskjelv. ({{page|350}} ...)]
• løgner: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• løgnhals: [ral,» sa Thénardier og løftet hodet. – «En oberst,» svarte Marius ophisset. «Jeg gir ikke en skilling for en general. Og så kommer De her med kjeltringstreker. Jeg sier Dem at De har gjort alle slags forbrytelser. Gå! Forsvinn! Vær lykkelig om De kan. Å, De uhyre. Der har De tre tusen francs til. Ta dem. De reiser imorgen til Amerika med Deres datter. For konen Deres er død, motbydelige løgnhals. Jeg skal passe på at De kommer av gårde, kjeltring, og da skal jeg utbetale Dem tyve tusen francs. Reis og la Dem henge et annet sted.» – «Herr baron,» svarte Thénardier og bukket til jorden, «min evige takknemlighet.» ({{page|351}} ...)]
• løitnanter: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• løitnantsrekelet: [«Plumetgaten! Sa du Plumetgaten? La mig se. Er det ikke en kaserne der? Jovisst er det så. En fetter av dig, Théodule, har talt til mig om det. Han er lansenérofficer. Det gjaldt et lite pikebarn. Joda! Det var i Plumetgaten. Jo, nu husker jeg det. Jeg har hørt tale om denne unge piken bak gittergjerdet i Plumetgaten. I en have. Du har ingen dårlig smak. Hun skal være vakker. Mellem oss sagt tror jeg nok det løitnantsrekelet gjorde litt kur til henne. Jeg vet ikke hvor langt det gikk. Men det kan være det samme. Dessuten kan en ikke tro på ham. Han skryter så. Marius! Jeg liker godt at en ung mann som du er forelsket. Det hører med til den alderen. Jeg liker dig bedre forelsket enn som jakobiner. Jeg liker bedre at du forelsker dig i et skjørt, for pokker, i tyve skjørter, enn i herr Robespierre. Vakre piker er vakre piker, for fanden! Det er ikke noget å si mot det. Og småen tar imot dig uten at faren vet det. Slik skal det være. Jeg har selv hatt historier av den slags. Mere enn en. Vet du hvad en gjør? En tar ikke den slags så hårdt, en styrter sig ikke straks i tragedien, en går ikke straks til ekteskap og sender bud efter borgermesteren. En har da vett i skallen. En går til den gamle bestefaren, som i grunnen er en godslig kar, og som alltid ({{page|9}} ...)]
• løk: [Cosette bøide hodet og tok en tom bøtte som stod i en krok ved gruen. Den bøtten var større enn henne selv og barnet kunde ha satt sig ned i den og fått god plass. Madam Thénardier gikk tilbake til gruen og smakte med en treskje på det som var i kasserollen, mens hun brummet: «Det er nok av vann borte i kilden. Verre er det ikke. Jeg tror jeg heller får ta mig av grytene mine.» – Så rotet hun i en skuff der det lå nogen småpenger, pepper og løk. – «Hør her, din skittunge,» sa hun, «når du kommer tilbake, kjøper du med dig fra bakeren et stort brød. Se her er en femten sous.» – Cosette hadde en liten forklælomme; hun tok imot pengestykket uten å si et ord og la det i den lommen. Så blev hun stående uten å røre sig med bøtten i hånden foran den store døren. Hun syntes å vente på at nogen vilde komme og hjelpe henne. «Kom av gårde med dig,» ropte madam Thénardier. Cosette gikk og døren blev lukket. ({{page|344}} ...)]
• løkteskjæret: [De seks kjeltringene gikk bort i skyggen for å rådslå, rasende over å bli holdt i age av et kvinnfolk. «Det ligger noget under,» sa Babet. «En grunn. Er hun kanskje forelsket i bikkja? Det vilde være ille å gå glipp av dette her. To kvinnfolk og en gammel kall, og dårlige lemmer for vinduene. Det er en grei sak.» – «Ja, vel så gå inn dere andre,» ropte Montparnasse: «Grei biffen. Jeg blir hos jentungen, og finner hun på tull –» og han lot kniven som han holdt åpen, blinke i løkteskjæret. Thénardier sa ikke et ord og syntes å vilde gå med på alt. ({{page|404}} ...)]
• løndomsfull: [sjel skuer under søvnen inn i en løndomsfull himmel. ({{page|45}} ...)]
• lønne: [en liten landsby på tolv—femten familier ikke kan lønne ({{page|11}} ...)]
• lønninger: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• løpegraven: [Kloakkarbeiderens yrke var før næsten likeså farefylt og næsten likeså ekkelt i folks øine som nattmannens, som for lengst var overlatt til bøddelen. Det trengtes høi lønn for å få en murer til å forsvinne ned i denne stinkende løpegraven. Det gikk et ordtak: «Å gå i kloakken, det er å gå i graven.» – ({{page|189}} ...)]
• løpere: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• lørdag: [vi med våre døde som vi ville. Er ikke den hellige Benedikts legeme bisatt i Frankrike i Fleury abbediet, skjønt han døde i Italia, på Monte Cassino, lørdag den 21. mars år 543? – – –» ({{page|56}} ...)]
• løskjøpe: [| For å løskjøpe familiefedre fengslet for gjeld || style="text-align:right" | 1 000 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• løslatelsen: [sous, som blev betalt ham ved løslatelsen. Han skjønte ({{page|45}} ...)]
• løslatte: [vendte han sig til den anklagede, bad ham høre efter det han nu ville si ham og la til: «De står i en slik stilling at De bør tenke Dem vel om. Den alvorligste mistanke hviler nu på Dem og kan få de mest avgjørende følger. Anklagede, i Deres egen interesse opfordrer jeg Dem for siste gang til å svare tydelig på disse to spørsmålene. – For det første: har De, ja eller nei, krabbet over den hagemuren, brukket ned grenen og stjålet de eplene, det vil si, har De gjort et innstigningstyveri? For det annet, ja eller nei, er De den løslatte galeislave Jean Valjean?» ({{page|202}} ...)]
• løsne: [Efter å ha rotet gjennom lommene sine hadde Marius til slutt fått samlet sammen fem francs og seksten sous. «Jeg har nok til middag i dag,» tenkte han, «og imorgen blir det vel en råd.» Han tok selv de seksten sous og gav piken femfrancsstykket. Hun tok imot mynten: «Å, det er selve solen,» sa hun, og som om denne solen plutselig hadde fått et skred til å løsne, gav hun sig til å uttrykke sin glede i en strøm av slang. Så trakk hun serken op over skuldrene, neide dypt for Marius, vinket fortrolig til ham og gikk mot døren, mens hun sa: «Farvel, herr Marius. Det er det samme! Jeg går inn til gammel’n.» – På veien forbi kommoden fikk hun se en ({{page|217}} ...)]
• løsrevet: [skjønte ikke sig selv lenger, han var ikke sikker på sig selv. Alt det han hadde trodd på, blev borte for ham. Sannheter som han ikke vilde vite av, plaget ham ubønnhørlig. Han måtte herefter bli et annet menneske. Han følte en underlig smerte som om samvittigheten plutselig var blitt operert for stær. Han så det han ikke ønsket å se. Han følte sig tom, unyttig, løsrevet fra sitt tidligere liv, avsatt, splittet. Myndigheten var død i ham. Det var ikke mere nogen grunn for ham til å leve. ({{page|231}} ...)]
• løsrivelsen: [Ensomheten, løsrivelsen fra alt, stoltheten, uavhengigheten, kjærligheten til naturen, kyskhetens hemmelige kamper, alt hadde banet veien for den tilstand vi kaller lidenskap, og så kom kjærligheten. En hel måned igjennom gikk Marius hver dag bort i Luxembourg-parken. Når timen kom, kunde ikke noget holde ham tilbake. «Han har tjeneste,» sa Courfeyrac. Marius levde i ørske. Han var sikker på at den unge piken så på ham. ({{page|201}} ...)]
• løsriver: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• løv: [Nede i haven nær gittergjerdet mot gaten var det en stenbenk, skjult for nysgjerrige blikk av tett løv, men slik at en arm som blev stukket inn gjennom gjerdet og løvet, kunde nå benken. En kveld samme april måned, da Jean Valjean var gått ut, hadde Cosette efter solnedgang satt sig på benken. Vinden blåste i trærne; Cosette drømte; hun blev litt efter litt uten grunn grepet av sørgmodighet. Så reiste hun sig og gikk langsomt rundt i haven en tur. Da hun kom tilbake til benken og vilde sette sig ned igjen, la hun merke til at det på det stedet hun før satt, lå en stor sten som ikke hadde vært der før. Hun så på stenen, spurte sig selv hvad dette skulde si. Plutselig kom hun til å tenke på at denne stenen ikke kunde ha kommet bort på benken alene, at nogen måtte ha lagt den der. Nogen måtte ha stukket armen gjennom gjerdet. Denne tanken fikk henne til å bli redd. Denne gangen var det virkelig frykt. Det var ikke plass for tvil; stenen lå der; hun rørte den ikke, men løp op til huset uten å tørre se sig tilbake og lukket straks havedøren med skodder, jernstang og skåter. ({{page|350}} ...)]
• løvegraven: [Forhørene var begynt. Dommeren hadde funnet det heldig å la være å sette en fra Mester-pusbanden i enecelle, i håp om «sladder». Det var Brujon, den langhårete fra Petit-Banquiergaten. Han var blitt sluppet ut i Charlemagnefengslets gård, og opsynsmennene holdt øie med ham. Navnet Brujon var et av fengslets skatter. På en av murene i gården mellem politifengslet og tukthuset, den tyvene kaller «Løvegraven», var grovt risset op en slags bastille og under den stod BRUJON 1811. Det var far til Brujon anno 1832. Den siste som vi bare så et glimt av under bakholdet i Gorbeaurønnen, var en ung, meget lur og meget sleip fyr, som så skremt og ynkelig ut. Det var det at han så skremt ut, som hadde fått dommeren til å sende ham i fengselsgården i den tro at det var nyttigere enn å ha ham i enecelle. ({{page|306}} ...)]
• løvegården: [fra tukthusgården og ned i «Løvegården» over den bygningen på fem etasjer som skilte mellem de to fengselsgårdene. Fangene bruker navnet «postiljon» på en kunstferdig eltet brødkule med en seddel i. Postiljonen kom frem til den som skulde ha den, tross han satt i enecelle. Det var selve Babet, en av lederne for Mesterpus-banden. Seddelen som lå i postiljonen, rommet bare disse linjene: «Babet. Det er en forretning å gjøre i Plumetgaten. Et gitter omkring en have.» – Det var det notatet Brujon hadde skrevet om natten. ({{page|306}} ...)]
• løvelammet: [og om ensomheten. Marius kom til å lære til bunns denne sjeldne mannen så stolt og mild, dette løvelammet som hadde vært hans far. ({{page|140}} ...)]
• løvemanke: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• løvemot: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• løvemunn: [Så var det en eftermiddag en av de første dagene av april, alt var varmt, men ennu kjølig, solen hadde sin store feststund, haven utenfor Marius’ og Cosettes vinduer våknet til liv, hvittjørnen holdt på å springe ut, et flor av levkøier bredte sig langs de gamle murene, rød løvemunn stakk frem av sprekkene mellem stenene, og i ({{page|336}} ...)]
• løvene: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• løver: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• løvetannrot: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• løvhanget: [Hele mai måned i året 1832 var Marius hver natt i den lille overgrodde haven, under dette løvhanget som for ({{page|404}} ...)]
• lüneburgs: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• ma: [Gavroche hadde litt samvittighetsnag på grunn av det brevet. I hastverket for å komme tilbake til barrikaden, hadde han snarere kvittet sig med brevet enn overlevert det. Han hadde måttet tilstå for sig selv at han litt lettsindig hadde betrodd brevet til en ukjent som han ikke engang hadde sett ansiktet på. Det var sant at den mannen var barhodet, men det var ikke nok. Kort, han gjorde sig virkelig en del bebreidelser av den grunn, og han var redd for at han skulde få høre vondord av Ma- ({{page|123}} ...)]
• mabillon: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• mack: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• madammen: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• made: [«Hvorfor ikke?» – Jean Valjeans ansikt lysnet op i et av de sjeldne smil som streifet det lik sol på vinterhimmel. – «Kan De huske det De sa, Fauchelevent: ‘Moder Crucifixion er død’, og jeg la til: ‘Og far Made- ({{page|56}} ...)]
• madeiravin: [madeiravin, vin fra Coural das Freiras som ligger tre hundre og sytten favner over havet. Drikk med andakt; tre ({{page|105}} ...)]
• madeleinekloakken: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• madonnahode: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• madrid: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• magasinene: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• magere: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• magloires: [være jomfru Magloires strenge sparsommelighet og frøken ({{page|11}} ...)]
• magnetiseringsapparater: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• magnetiske: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• magrere: [ønsker. Min helse er ikke så ille, men jeg blir magrere ({{page|11}} ...)]
• mahognibord: [mahognibord. ({{page|11}} ...)]
• mainebulevarden: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• mainz: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• mairens: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• maitland: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• majestetiske: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• makeløse: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• makroner: [i «Det sorte hode», fikk sig et parti ringspill på damplassen, steg op i Diogenes' lykte, spilte om makroner ({{page|105}} ...)]
• maktens: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• maktfullkommenhet: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• maktmisbruk: [Efter Marius’ mening i det øieblikk kunde ikke noget maktmisbruk, ingen voldsgjerning, ingen avskyelighet av uhyrlige tyranner, ingen handling av Tiberius eller Henrik VIII, måle sig i grusomhet med dette: Herr Fauchelevent tok datteren med til England fordi han hadde forretninger der. Han spurte med svak stemme: «Og når reiser du?» – «Han har ikke sagt når.» – «Og når kommer du tilbake?» – «Han har ikke sagt når.» ({{page|9}} ...)]
• malere: [«Så er alt i orden,» sa Courfeyrac. – «Ikke ennu.» – «Hvad står igjen?» – «Maineporten,» svarte Enjolras. Han satt en stund i egne tanker, så sa han: «Der er marmorslipere, malere og billedhoggere. Det er folk med ildhu, men de kjølner fort. Jeg vet ikke hvad som går av dem i det siste. De tenker på andre ting. De spiller domino. Det er absolutt nødvendig å gå og snakke til dem, og kraftig. De samles hos Richefeu mellem 12 og 1. Det må blåses på den asken. Jeg hadde gjort regning med denne drømmeren Marius. Han er god nok, men kommer ikke her mer. Vi må sende en til Maineporten. Men jeg har ingen.» – «Og mig, har du ikke mig,» sa Grantaire. – «Dig? Du skulde opflamme republikanerne?» – «Hvorfor ikke?» – «Duger du til noget?» – «Nå, jeg har da lyst,» sa Grantaire. – «Du tror ikke på noget!» – «Jeg tror på dig.» – «Og du skulde være mann ({{page|299}} ...)]
• maleri: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• malers: [Ikke noget er mer almindelig enn å se en kjerre eller en vogn utenfor døren til et vertshus; men det kjøretøiet eller riktigere det bruddstykket av et kjøretøi som sperret veien utenfor «Sersjanten fra Waterloo», en aften våren 1818, ville sikkert ved sin størrelse ha vakt en malers opmerksomhet om han hadde kommet forbi. ({{page|105}} ...)]
• malher: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• malines: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• maling: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• malm: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• malplaquet: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• malte: [de fattige, for å slippe fri fra Helvede som han malte så ({{page|11}} ...)]
• malteserridder: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• mamaer: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• mammuter: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• mandag: [Det gikk en måned og en til. Marius bodde fremdeles hos Courfeyrac. Av en advokatfullmektig som vanket i retten, hadde han fått vite at Thénardier satt i fengsel. Hver mandag sendte Marius fem francs til ham. Marius hadde ikke flere penger og lånte av Courfeyrac. Det var første gangen han lånte penger. Disse ukentlige fem francs var en dobbelt gåte, for Courfeyrac som ydet dem, og for Thénardier som fikk dem. – Marius var forresten trist. Alt var igjen borte for ham; han var på ny kastet ut i dette hemmelighetsfulle mørket, der han famlet i blinde. Et øieblikk hadde han i dette mørket like ved sig sett igjen den unge piken som han elsket, den oldingen som syntes å være hennes far, men med det samme han mente å ha grepet dem, hadde et vindkast fjernet disse skyggene. Ikke en gnist av visshet hadde han fått. Ikke en gjetning var mulig. Han kjente ikke engang det navnet lenger, som han hadde trodd å vite. Men sikkert nok var det, at hun ikke het Ursula. Og at Lerken var et opnavn. Og hvad skulde han tro om gamlingen? Skjulte han sig virkelig for politiet? Han kom til å huske på arbeideren med det hvite håret, som han hadde møtt nær Invalides. Det var nu rimelig at denne arbeideren og Hvit var en og samme mann. Han forkledde sig altså? Denne mannen var både heltemodig og tve- ({{page|306}} ...)]
• mandig: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• mandige: [Marius så på denne mannen, så ham for første og siste gang, det verdige, mandige ansiktet, de åpne øinene som ikke så noget mer, det hvite håret, de kraftige lemmene med mørke streker her og der efter sabelhugg, og noget som lignet røde stjerner, som var huller efter kuler. Han så på den svære skrammen, den la et preg av heltemot over dette ansiktet som Gud hadde preget med godhet. Han tenkte at denne mannen var hans far og at denne mannen var død, og han blev ved å være kold. ({{page|140}} ...)]
• manet: [Instinktmessig kom han på riktig spor. Han kom til å minnes visse omstendigheter, visse hendelser, visse ganger da Cosette blev rød og da hun blev blek, og han sa sig selv: «Det er ham.» Hans første gjetning traff Marius. Han kjente ikke navnet hans, men hadde straks hele mannen for sig. Han så ham tydelig slik han blev manet frem av den ubarmhjertige erindring, den ukjente lapsen fra Luxembourg-parken, den elendige eventyreren, den dagdriveren, den idioten, den nidingen, for det er nidingsverk å kaste ømme blikk til en pike som sitter ved siden av faren som elsker henne. ({{page|103}} ...)]
• mangelfullt: [På den tiden da Jean Valjean blev glad i Cosette, trengte han til denne styrkelsen for å kunde holde frem i det gode. Han hadde nylig sett menneskenes ondskap og samfundets elendighet under et nytt men mangelfullt syn, som ikke åpenbarte mere enn en side av sannheten: Kvinnens skjebne personliggjort i Fantine; den offentlige myndighet personliggjort i Javert; han var blitt sendt tilbake til slaveriet, denne gangen, fordi han hadde gjort godt. Nye tilskikkelser hadde gjort livet surt for ham; han var blitt grepet av vemmelse og lede. Selv minnet om biskopen holdt kanskje av og til på å bli formørket, men bare for straks å tre seierrikt og strålende frem igjen. Men selv dette hellige minnet blev mere og mere svekket. Hvem vet om ikke Jean Valjean var på vei til å miste motet og falle tilbake igjen? Men nu elsket han, og han blev sterk igjen. Å, han var ikke mindre svak enn Cosette. Han vernet henne, og hun styrket ham. Takket være ham kunde hun tre ut i livet, takket være henne kunde han fortsette å være god. Han var barnets støtte, og barnet var hans støttestav. ({{page|9}} ...)]
• mangt: [Marius gjorde sig i sitt stille sinn og på bunnen av sine tanker alle slags stumme spørsmål om denne Fauchelevent, som bare var velvillig og kold mot ham. Undertiden måtte han tvile på det han selv husket. Det var i hans hukommelse et hull, en mørk plass, en avgrunn utgravd av fire måneders dødskamp. Mangt og meget var blitt ({{page|245}} ...)]
• manke: [Oprørerne fyrte hissig. Barrikaden hadde en manke av lyn. Stormangrepet var så voldsomt at barrikaden et øieblikk var oversvømmet av angriperne; men den rystet av sig soldatene som løven ryster av sig hundene, og den dekket sig med angripere akkurat som fjellodden som oversprøites av skum for straks efter å dukke frem igjen, steil, sort og uhyggelig. ({{page|123}} ...)]
• manndrap: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• mannfolkene: [Cosette var blitt så skremt av det dramaet Toussaint hadde rørt sammen, at hun ikke engang torde si: «Gå og se på den stenen som er blitt lagt på benken.» Hun var redd for å åpne havedørene igjen. Mannfolkene kunde jo komme inn. Hun lot omhyggelig lukke alle dører og vinduer, og lot Toussaint se over huset fra kjeller til loft, lukket sig så inne på værelset sitt, trakk skåten for, kikket under sengen, la sig og sov dårlig. Hele natten så hun en sten stort som et fjell og fullt av huler. ({{page|350}} ...)]
• mannfolkskoene: [Månen kastet et blekt lys inn i dette røde, flammende rommet, og for Marius’ drømmesinn tok måneskinnet sig selv i dette handlingsøieblikk ut som en himmelsk tanke midt i de hesligste drømmer på jorden. Gjennom den istykkerslåtte ruten trengte vinden inn og bidro til å dempe varmen. Jondrette hadde tent pipen og satt på den istykkerslåtte stolen og røkte. Konen snakket lavt med ham. På hodet hadde hun en sort hatt med store fjær, et stort, rutet tørklæ over strikkeskjørtet, og på bena de mannfolkskoene som datteren hadde brukt om morgenen. Det var de klesplaggene som hadde fått Jondrette til å si: «Det er bra at du har pyntet dig.» Selv hadde han på sig den nye, altfor store frakken han hadde fått av Hvit. ({{page|217}} ...)]
• mannhaftig: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• mannlig: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• mannsbukser: [Åtte eller ni år efter de hendelsene som blev skildret i annen del av denne fortellingen, la folk på Templebulevarden og omkring Château d’Eau merke til en liten gutt på elleve eller tolv år som temmelig nøyaktig svarte til det idealet av en gamin vi nettop har skildret, hvis han ikke, til tross for at han hadde alderens latter på leppene, likevel hadde et ganske mørkt og tomt hjerte. Dette barnet hadde nok lange mannsbukser på, men han hadde dem ikke efter faren; og han hadde en kvinnfolkjakke, men ikke efter moren. Folk hadde gitt ham disse fillene av barmhjertighet. Likevel hadde han både far og mor. Men faren tenkte aldri på ham, og moren kunde ikke like ham. Det var et av disse stakkars barna som er verdig alles medynk, som har far og mor, men er foreldreløse. ({{page|119}} ...)]
• mannsrøst: [Combeferre sa til Enjolras: «De har vår venn. Men vi har deres spion. Holder du på at den spionen skal dø?» – «Ja,» svarte Enjolras, «men ikke så meget som på Jean Prouvaires liv.» – Dette gikk for sig i skjenkestuen like ved den søilen der Javert stod bundet. «Vel,» sa Combeferre, «så fester jeg lommetørklæet mitt til stokken min og går ut og tilbyr dem deres mann i bytte for vår.» – «Hør,» sa Enjolras, og la hånden på Combeferres arm. Fra utløpet av gaten hørte de rasling av geværer. De hørte en mannsrøst som ropte: «Leve Frankrike. Leve fremtiden!» De kjente igjen Prouvaires røst. Det kom et glimt og lød et smell. Så blev det stilt igjen. ({{page|84}} ...)]
• mannssko: [Marius skulde nettop gå ned fra utkikksstedet med trykk for brystet, da en plutselig støi fikk ham til å bli stående og lytte. Kvistværelsesdøren blev brått åpnet. Den eldste datteren viste sig på terskelen. På bena hadde hun store mannssko, som var oversprøitet med søle like op til de røde anklene, og hun hadde på sig en gammel fillete kåpe, som Marius ikke så da hun var inne hos ham en time før; men hun hadde vel lagt den igjen utenfor døren for å vekke mere medynk. Hun gikk inn, smelte døren igjen efter sig, stanset for å trekke været, for hun var ganske andpusten, så skrek hun med et uttrykk fylt av stolthet og glede: «Han kommer!» ({{page|217}} ...)]
• mannsskoene: [Han brøt av da han hadde nådd nr. 50–52 og fant porten lukket. Så gav han sig til å sparke i den, rungende spark, som mere røpet de mannsskoene han hadde på, enn de barneføttene som stakk i dem. ({{page|217}} ...)]
• mannsskrittene: [I lysningen da han holdt på å falle i søvn av tretthet, blev han vekket av at det skrek i en dør som blev åpnet innerst i gangen, og så hørte han de samme mannsskrittene som hadde kommet op trappen om kvelden. Skrittene nærmet sig. Han fortet sig ut av sengen og satte øiet til nøkkelhullet som var temmelig stort; han håpet å få se hvem det var som hadde kommet til rønnen om natten og som hadde lyttet utenfor døren. Det var virkelig en mann som gikk forbi denne gangen uten å stanse utenfor værelset til Jean Valjean. Gangen var ennu for mørk til at det var mulig å se ansiktet på mannen; men da han kom til trappen, tegnet han sig som en silhuett mot lyset utenfor, og Jean Valjean så tydelig ryggen av ham. Det var en høi mann, klædd i lang frakk og med en tykk stokk under armen. Det var Javerts fryktelige skikkelse. ({{page|9}} ...)]
• mannsstemmen: [Cosettes mor blev ved: «Ser De, jeg kan ikke ta henne med til hjembygden. Arbeidet hindrer mig i det. Har en et barn med, får en ingen plass. De er så latterlige der på stedet. Gud selv har ført mig til dette vertshuset. Da jeg fikk se barna Deres, så vakre, så velstelte og så glade som de er, gikk det et støt gjennom mig. Jeg sa: Det er en god mor. De kunde bli som tre søstre. Forresten blir det ikke lenge før jeg kommer tilbake igjen. Vil De ta vare på barnet?» – «Jeg må tenke på det.» – «De skal få seks francs om måneden.» Da ropte en mannsstemme inne fra vertshuset: «Ikke mindre enn syv francs og forskudd for seks måneder.» – «Seks ganger syv er to og førti,» sa Thénardier. – «Det skal De få,» sa moren. – «Og dessuten femten francs til de første utgiftene,» la mannsstemmen til. – «Syv og femti francs i alt,» sa mor Thénardier og tok igjen til å nynne på visen fra før. – «Det skal De få,» sa moren. «Jeg har åtti francs. Jeg får nok igjen når jeg går hjem til fots. Jeg skal tjene penger der, og når jeg har samlet litt, kommer jeg og henter skatten min.» – Mannsstemmen spurte: «Har barnet nogen klær?» – «Det er min mann,» sa mor Thénardier. – «Ja visst har hun klær, stakkars liten. Jeg skjønner det er Deres mann. Og riktig vakre klær også. Et helt utstyr. Tolv av hvert slags; og silkekjoler akkurat som en dame. Det ligger her i vadsekken min.» – «Det må vi få,» sa mannsstemmen. – «Ja, det tror jeg vel at dere må få det!» sa moren. «Det skulde se rart ut om jeg lot henne bli igjen her ganske naken.» Verten stakk hodet ut: «Det er godt,» sa han. ({{page|105}} ...)]
• manosque: [| style="padding-left:2em;text-indent: -2em;" | Til kvinneforeningene for undervisning av fattige piker i Digne, Manosque og Sisteron || style="text-align:right;vertical-align:bottom" | 1 500 || style="text-align:center;vertical-align:bottom" | » ({{page|11}} ...)]
• mansjetter: [Alt dagen efter at Cosette hadde sagt til sig selv: «Sannelig! Jeg er jo vakker,» la hun merke til hvorledes hun var kledd. Faren hadde aldri nektet henne noe. Nu skjønte hun sig plutselig på hatter, kjoler, kåper, halvstøvler, mansjetter, stoffer som passet og farver som stod til henne, denne viten som gjør pariserinnen så yndig, så uutgrunnelig og så farlig. – Men et blikk på klærne vilde vært nok for en kvinne til å skjønne at hun ikke hadde nogen mor. Visse småregler for god tone, visse vedtekter hadde Cosette ikke greie på. En mor vilde f.eks. kunne ha sagt henne at en ungpike slett ikke gikk kledd i damask. ({{page|319}} ...)]
• mantova: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• manuskript: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• manuskripter: [har efterlatt sig fem eller seks ganske merkelige manuskripter, bl. a. ett over det vers i Genesis: I begynnelsen ({{page|11}} ...)]
• manér: [franske armé var klædd i hvitt på østerrisk manér, regimentene blev kalt legioner; istedenfor nummere bar de ({{page|105}} ...)]
• manøvrer: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• manøvrere: [Slaget ved Waterloo kunde ikke komme i gang før klokken halv tolv, og dette gav Blücher tid til å nå frem. Grunnen var at marken var opbløtt. Det var nødvendig å vente en stund forat den kunde tørke, så artilleriet kunde manøvrere. ({{page|299}} ...)]
• manøvrerte: [Mens de to mennene hver på sin side med uklanderlig krigskunst manøvrerte slik, nærmet de sig et sted der kaien skrånet helt ned til stranden. Det vilde være rimelig om den bluseklædde mannen gikk op den skråningen for å slippe vekk mellem trærne langs Champs-Élysées, men til gjengjeld er det mange politifolk der, og der kunde den andre lett få hjelp. – Til stor overraskelse for forfølgeren tok den forfulgte slett ikke vei opover skråningen. Han blev ved å gå på stranden langs kaien. Stillingen blev nu åpenbart farlig for ham. Om han ikke vilde springe i Seinen – hvad skulde han så gjøre? ({{page|189}} ...)]
• mappen: [Jean Valjean vaklet, lot mappen falle og sank ned i den gamle lenestolen som stod ved siden av skjenken, med senket hode og stive, forvillede øine. Han sa til sig selv at det var klart, at livets lys var slukket for alltid, og at Cosette hadde skrevet dette til en eller annen. – Underlig nok hadde Marius på den tiden ennu ikke fått brevet fra Cosette, tilfellet hadde latt det forråde sig til Jean Valjean før det hadde nådd Marius. ({{page|103}} ...)]
• maraisgaten: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• marat: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• marceau: [Om eftermiddagen samme julaften 1823 gikk en mann temmelig lenge frem og tilbake på den mest ensomme delen av Hospitalsboulevarden i Paris. Han lignet en som lette efter husly og syntes særlig å stoppe op ved de tarveligste husene i denne forfalne utkanten av forstaden St. Marceau. Som vi senere vil få se, leide denne mannen virkelig et værelse i dette avsides strøk. ({{page|344}} ...)]
• march: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• marchiennes: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• marcognet: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• marie: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• marieclaude: [strengt. Jean Valjean betalte barsk og gretten Marie-Claude for melken bak morens rygg og barna blev ikke ({{page|45}} ...)]
• marietta: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• marihøne: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• marion: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• mariuss: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• markedsbodene: [De nådde landsbyen. Cosette førte den fremmede gjennom gatene. De gikk forbi bakeriet, men Cosette tenkte ikke på det brødet hun skulde ha hentet. Mannen hadde holdt op å spørre, han var mørk og taus. Da de hadde kommet forbi kirken og mannen fikk se alle de åpne markedsbodene, spurte han Cosette: «Er det marked her da?» – «Nei, herre, det er julaften.» ({{page|344}} ...)]
• markedsboder: [Rekken av markedsboder strakte sig som nevnt fra kirken like til Thénardiers vertshus. Da folk snart vilde komme forbi til midnattsmesse, var disse bodene oplyst med papirlykter. Det gjorde en «magisk virkning», som han sa, skolelæreren i Montfermeil der han satt hos Thénardier. Til gjengjeld så en ikke en stjerne på himmelen. ({{page|344}} ...)]
• markedsdag: [— «Hvad. Det er ikke mulig. Det er da hverken markedsdag eller torvdag idag. Har De vært hos Labarre?» ({{page|45}} ...)]
• markedsgjøgler: [som markedsgjøgler og som skriver for folk. Hele byen ({{page|11}} ...)]
• markedsgjøglere: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• markedsgjøglers: [De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og opfinnsomme fyren, omstreifer akkurat lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over sig noget elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil. «Men er du ikke redd for politikonstablene?» spurte den eldste fryktsomt. Gavroche nøide sig med å svare: «Drittunger. En sier ikke konstablene, en sier kostene.» ({{page|368}} ...)]
• markedskjempekvinne: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• markedsplakater: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• marketenteren: [Disse «grunkene» var pengepunger, ur, gullringer og sølvkors samlet sammen på de likdekte markene; det blev dog ingen stor sum og hadde ikke hjulpet denne marketenteren som blev vertshusholder, særlig langt. ({{page|344}} ...)]
• markettlenestol: [Det første han gjorde, var å sette «den uadskillelige» ved siden av sig. Han sov godt og våknet neste morgen næsten munter til mote. Han fant at spisestuen var koselig, til tross for at den var heslig møblert med et gammelt rundt bord, en lav skjenk med et speil over, en markett-lenestol og nogen stoler fylt av Toussaints pakker. Gjennom et hull i en av pakkene så en Jean Valjeans nasjonalgardistuniform. ({{page|103}} ...)]
• markgreve: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• markier: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• markisen: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• markiser: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• markiverdighet: [Gillenormand som i 1831 var så levende som et menneske kan være, hørte til den slags mennesker som er blitt merkelige bare fordi de har levd så lenge, og som er særegne fordi de i sin tid lignet alle andre og nu ikke lenger ligner nogen. Det var en gammel særling og virkelig et menneske fra en annen tid, en sann, litt hovmodig borger fra det attende århundre, som bar sin gode, gamle borgerverdighet med den samme minen som markien bar sin markiverdighet. Han var over nitti år, holdt sig godt, talte høit, så godt, drakk tett, spiste, sov og snorket. Han hadde alle to og tredve tenner. Briller brukte han bare når han leste. Han hadde stor elskovstrang, men pleide å si at han i det siste tiår helt og holdent hadde gitt avkall på kvinner. «Jeg er ikke lenger vel likt,» sa han, men la ikke til: «Jeg er altfor gammel,» nei: «Jeg er altfor fattig» og «hvis jeg bare ikke hadde vært ruinert … ({{page|127}} ...)]
• markspiste: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• marly: [Hestene ved Marly, disse vrinskende marmorgangerne, ({{page|105}} ...)]
• marmorbillede: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• marmorbord: [ved et marmorbord overstrødd med aske og med dominobrikker på. Han slo neven i marmorplaten, og Enjolras hørte: «Dobbelt seks.» – «Fire.» – «Jeg har ikke flere.» – «Seks.» – «To.» – «Tre.» – «En.» – «Turen er til mig.» – «Der har du en.» – «Eneren, ja fem da.» – «Blank.» – «To.» – «En.» – «Hverken fem eller en. Det er kjedelig for dig det.» – «Domino.» – «For fanden!» ({{page|299}} ...)]
• marmorgangerne: [Hestene ved Marly, disse vrinskende marmorgangerne, ({{page|105}} ...)]
• marmorhvitt: [Gillenormand vilde at Marius skulde ha kastet sig i armene på ham. Han blev misfornøid med Marius og sig selv. Han følte at han selv var barsk og at Marius var kold. Det var for ham utålelig og ergerlig å føle så ømt og dypt og ikke kunde være annet enn hård i det ytre. Så blev han bitter igjen. Han avbrøt Marius i en gretten tone: «Hvad er De så kommet hit for?» – Dette «så» vilde si det samme som «når De ikke kommer for å omfavne mig». Marius så på bestefaren, som hadde et næsten marmorhvitt ansikt: «Jeg vilde –» Oldingen fortsatte strengt: «Kommer De for å be mig om forlatelse? Har De skjønt at De hadde urett?» Han mente han hadde hjulpet Marius på glid og at «barnet» var i ferd med å gi sig. Marius grøsset; det blev krevd at han skulde fornekte faren; han slo øinene ned og sa: «Nei.» – «Men hvad er det så De vil?» ropte oldingen hissig av stikkende smerte og dyp harme. – ({{page|9}} ...)]
• marmorhånd: [Marius gikk langsomt tvers gjennom værelset, og da han var like ved Jean Valjean, rakte han ham hånden. Men Marius måtte selv ta hånden som ikke blev rakt ham. Jean Valjean lot ham gjøre det, og det var for Marius som om han trykket en marmorhånd. «Min bestefar har mange venner,» sa Marius. «Jeg skal skaffe Dem benådning.» ({{page|305}} ...)]
• marmorkinn: [en kan se at han tenker; de er vel oplært, de unge artilleristene; han har far, mor, familie, han er kanskje forelsket, han er ikke stort over tyve år, han kunde være en bror av dig.» – «Det er han,» sa Enjolras. – «Ja, av mig også,» sa Combeferre. «La oss ikke drepe ham.» – «La mig være i fred! Det som må til, det skal til.» Og en tåre rant ned over Enjolras’ marmorkinn. ({{page|123}} ...)]
• marmorkne: [Mens Gavroche satt slik og grunnet, kom overfallet brått og voldsomt. Montparnasse kastet plutselig rosen, sprang løs på oldingen, grep ham i kraven og i armen og holdt ham fast, og Gavroche kunde næsten ikke la være å skrike. Et øieblikk efter lå den ene av mennene under den andre, trykket ned, rallende, sprellende med et marmorkne på brystet. Men det hadde slett ikke gått ({{page|340}} ...)]
• marmormasken: [Enda keiseren var syk, og det smertet ham å sitte til hest på grunn av en lokal lidelse, hadde han aldri vært i så godt humør som den dagen. Like siden morgenen hadde denne marmormasken smilt et ugjennomtrengelig smil. Han som hadde vært dyster ved Austerlitz, var munter ved Waterloo. Han hadde vært på ferde hele nat- ({{page|299}} ...)]
• marmorskyer: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• marmorslipere: [«Så er alt i orden,» sa Courfeyrac. – «Ikke ennu.» – «Hvad står igjen?» – «Maineporten,» svarte Enjolras. Han satt en stund i egne tanker, så sa han: «Der er marmorslipere, malere og billedhoggere. Det er folk med ildhu, men de kjølner fort. Jeg vet ikke hvad som går av dem i det siste. De tenker på andre ting. De spiller domino. Det er absolutt nødvendig å gå og snakke til dem, og kraftig. De samles hos Richefeu mellem 12 og 1. Det må blåses på den asken. Jeg hadde gjort regning med denne drømmeren Marius. Han er god nok, men kommer ikke her mer. Vi må sende en til Maineporten. Men jeg har ingen.» – «Og mig, har du ikke mig,» sa Grantaire. – «Dig? Du skulde opflamme republikanerne?» – «Hvorfor ikke?» – «Duger du til noget?» – «Nå, jeg har da lyst,» sa Grantaire. – «Du tror ikke på noget!» – «Jeg tror på dig.» – «Og du skulde være mann ({{page|299}} ...)]
• marmorstatuens: [jene, og det la sig et slikt mørke over hans sjel, som om alt i ham var styrtet sammen. Denne åpenbaringen som fikk vokse i hans tanker, prøvde han med tilsynelatende og fryktelig ro; for det er noget fryktelig når menneskets ro får marmorstatuens kulde. Han målte det forferdelige skrittet hans skjebne hadde tatt uten at han ante det; han kom til å tenke på den frykten han hadde følt sommeren før og som han så lettsindig hadde latt fare; han skjønte det var samme avgrunnen, bare med den forskjellen at Jean Valjean ikke lenger stod ved randen av den, men på bunnen. Og det utrolige og forferdelige var at han hadde styrtet ned i den uten å merke det. Alt hans livs lys var blitt borte, mens han hele tiden trodde han var midt i solen. ({{page|103}} ...)]
• marmorstøtte: [menneskene skal elske hverandre. Den dagen skal komme, borgere, da alt skal være enighet, samklang, lys, glede og liv. Den dagen skal komme. Og det er for den dagen vi nu går i døden.» Enjolras tidde. Hans jomfruelige lepper lukket sig; og han blev stående en stund på det stedet der han hadde utgytt blod, stod urørlig som en marmorstøtte. Hans stive blikk gjorde at det bare blev hvisket rundt omkring ham. – Jean Prouvaire og Combeferre trykket hverandre taust i hånden, og lenet op mot et hjørne av barrikaden så de med beundring og medynk på den alvorlige unge mannen, som var bøddel og prest, klar som krystall og hård som berg. ({{page|53}} ...)]
• marmorstøtter: [Til slutt var han blitt dristigere og hadde nærmet sig benken. Men han gikk ikke forbi den av frykt og av omtanke. Han mente at det var uklokt «å vekke farens opmerksomhet». Listig stilte han sig derfor op bak trær og marmorstøtter, slik at han så mest mulig av den unge piken og var minst mulig synlig for den gamle herren. Nogen ganger kunde han stå urørlig halvtimer i trekk i skyggen av en eller annen Leonidas eller Spartacus med en bok i hånden mens han blygt så bort på den unge piken, og hun vendte med et vagt smil profilen mot ham. Mens hun på den naturligste og roligste måte av verden småsnakket med den hvithårete mannen, så hun på Marius med drømmetunge, jomfruelig svermeriske øine. ({{page|201}} ...)]
• marmorsøile: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• marmortavle: [marmortavle. ({{page|11}} ...)]
• marmorvasen: [Da Marius andre gangen kom forbi benken, så den unge piken op. Øinene var himmelblå og dype, men barneblikket var ennu i dem. Hun så likegyldig på Marius akkurat som hun så på småungene som lekte under trærne, eller på marmorvasen som la skygge over benken; og Marius gikk videre og tenkte på noget annet. – Han gikk ennu fire, fem ganger forbi benken der den unge piken satt, men uten å kaste et blikk på henne. ({{page|201}} ...)]
• marodørene: [plyndret. Wellington var streng og hadde gitt ordre til at enhver som blev knepet på fersk gjerning skulde skytes; men røveri er seiglivet. Marodørene stjal på den ene siden av slagmarken, mens de blev skutt på den andre siden. Månen lyste uhyggesvangert over sletten. ({{page|299}} ...)]
• marodører: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• marokin: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• marsjal: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• marsjene: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• marsjerende: [I frukthaven, nogen få kvadratfavner, falt femten hundre mann på mindre enn en time. Engelskmennene hadde i forskjellig høide boret åtte og tredve hull i sydmuren. Hovedangrepet kom her. Muren var på utsiden skjult av en høi levende hekk. Franskmennene kom marsjerende og trodde de bare hadde hekken å gjøre med, trengte gjennom den og traff på muren, på en gang en hindring og et bakhold, med de engelske gardister bakenfor; åtte og tredve skytehull gav på en gang ild, et uvær av kardesker og kuler – og brigaden Soye blev knust. ({{page|299}} ...)]
• marsjklare: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• marsjtrinn: [Ingen hadde ennu nærmet sig. Klokken hadde slått ti i Saint-Merrykirken, Enjolras og Combeferre hadde satt sig nær åpningen i den store barrikaden med geværet i hånden. De snakket ikke; de lyttet og prøvde å opfange den svakeste og mest fjerne lyd av marsjtrinn. ({{page|84}} ...)]
• martinporten: [Da mannen med den gule frakken hadde ført politimannen på villspor, gikk han fortere, men han vendte sig flere ganger for å være sikker på at ikke nogen fulgte efter ham. Klokken kvart over fire, det vil si da det var ganske mørkt, gikk han forbi teatret ved St. Martinporten, der de den dagen spilte «De to galeislavene». Plakaten som blev oplyst av lyktene ved teatret, vakte hans opmerksomhet, for ennu så fort han gikk, stoppet han for å lese den. Straks efter var han i Planchetteblindgaten og gikk inn i «Tinnfatet» der det dengang var kontor for Lagnyvognene. Denne vognen kjørte klokken halv fem. Hestene var spent for, og på varsel fra kusken klatret de reisende i en fart op den høie jerntrappen til vognen. ({{page|344}} ...)]
• martret: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• martyrdom: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• martyrium: [Når hun spurte Jean Valjean om moren, tidde han stille; spurte hun op igjen, smilte han. En gang hun gikk sterkt inn på ham, gled smilet over i tårer. Mens hun var liten, hadde Jean Valjean frivillig snakket om moren, da hun blev ungpike, blev det umulig. Han syntes ikke han torde våge det. Når han tenkte på Fantine, følte han sig bundet til å være taus. En dag sa Cosette til ham: «Far, i natt så jeg mor i drømme. Hun hadde to store vinger. Mor må næsten ha vært en helgen mens hun levde.» – «Ja, gjennom sitt martyrium,» svarte Jean Valjean. ({{page|319}} ...)]
• maskerade: [Den nordre delen av Saint-Louisgaten blev den gang nettop satt i stand. Den var av den grunn avsperret fra Parc-Royalgaten. Derfor var det umulig for bryllupsvognene å kjøre rett frem til Saint-Paul. De måtte ta en annen vei, og det enkleste vilde ha vært å dreie inn på bulevarden. Men en av gjestene gjorde opmerksom på at det var Hvitetirsdag og at det derfor vilde være en vrimmel av vogner der. – «Hvorfor det?» spurte Gillenormand. – «For å se på maskene.» – «Utmerket!» sa bestefaren. «La oss kjøre den veien. De unge skal gifte sig; de skal gå inn til livets alvor. Litt maskerade er en god forberedelse til det.» ({{page|279}} ...)]
• maskerader: [Som før sagt hendte det at en av disse uformelige klasene av maskerte kvinner og menn, slept frem i en svær kalesjevogn, ved et tilfelle kom til å stanse på venstre side av bulevarden med det samme bryllupsvognene stanset på høire side. Fra den ene siden av bulevarden kunde maskene se rett over mot den vognen der bruden satt. – «Nei se,» sa en av maskene, «der er et brudefølge.» – «Et falskt brudefølge,» svarte en av de andre, «idag er det vi som er ekte.» – De maskerte var imidlertid for langt borte til å kunde rope over til brudefølget, og var dessuten redd for at politiet skulde legge sig imellem; derfor så de til en annen kant. Alle maskene i vognen fikk straks efter nok å gjøre, for folkemengden gav sig til å huie, det er mengdens form for bifall under maskerader; og de to maskene som hadde snakket, måtte sammen med kameratene gjøre front mot hele mengden, og de hadde bruk for hele skjellsordsamlingen fra Hallene for å kunne ({{page|279}} ...)]
• maskin: [Barnet var blitt optatt av de fremmede, hun stirret på «frøkenen» og holdt op med å gråte. «Gråt da vel, hyl!» hvisket Jondrette, og med det samme kløp han hennne i den dårlige hånden. Alt med en gjøglers ferdighet. Barnet skrek høit. Den elskelige piken som Marius i sitt hjerte kalte «sin Ursula», gikk straks bort til henne og sa: «Stakkars barn.» – «Se der, skjønne frøken, håndleddet blør. Det er en ulykke som hendte mens hun arbeidet ved en maskin; for å tjene seks sous om dagen. Det blir kanskje nødvendig å sette av armen.» – «Virkelig!» sa den gamle herren i skrekk. – Den lille piken som tok ordene for alvor, satte i å skrike av all makt. – «Ja, dessverre, herr velgjører,» svarte faren. ({{page|217}} ...)]
• maskinen: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• maskineri: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• maskinmessig: [foran en billedstøtte inntil han gikk bortover til «sin gang» langsomt og likesom nødtvungent. Da han bøide inn i alléen, la han merke til «hr. Hvit» og datteren på benken i den andre enden av alléen. Han knappet frakken helt op, strammet den for at den ikke skulde slå folder, og så med et visst velbehag på de splitter nye benklærne og gikk løs på benken. Det var likesom et angrep i gangen og likesom en seierslyst. En kunde si: han gikk løs på benken, akkurat som en vil si Hannibal gikk løs på Rom. Det var noget rent maskinmessig over ham, og han hadde ikke avbrutt det vanlige tankearbeidet, men hørte likesom en susing for ørene, og da han nærmet sig benken, glattet han foldene i frakken og så på den unge piken, og det var som om hun fylte bunnen av alléen med et vagt blålys. ({{page|201}} ...)]
• massakrere: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• massefabrikasjon: [tidligere kjøpmann, litt av en ågerkarl, ved navn Géborand, som hadde tjent to millioner på massefabrikasjon av ({{page|11}} ...)]
• massefengsling: [Plutselig blev disse to stakkars barna, som til da hadde vært vernet så nogenlunde, selv så ondt de hadde det, brått kastet ut i livet og tvunget til å ta fatt på det. En massefengsling som den i kvistværelset hos Jondrette blir nødvendigvis fulgt av ytterligere undersøkelser og fengslinger og er en virkelig ødeleggelse for det heslige, hemmelige oprørssamfundet som lever under det offentlige ({{page|368}} ...)]
• massevis: [Det var ingen lett sak å nå frem til denne lysningen. skulde han følge stiene som gjorde massevis av forargelige kroker, vilde det ta minst et kvarter. Men gikk en i rett linje gjennom krattet, som her var særlig tett og meget tornefullt og sammenfiltret, vilde det ta en drøi halvtime. Det var en feil av Boulatruelle at han ikke ({{page|245}} ...)]
• maste: [Dagen efter at de hadde vært der, kom Jean Valjean inn i havehuset like rolig som ellers, men med et stort sår som det hadde gått verk i og som lignet et brannsår og som han fant på en forklaring for. Dette såret gjorde at han hadde feber en hel måned, så han ikke kunde gå ut. Han vilde ikke ha lege. Når Cosette maste om det, svarte han: «Ja, send bud efter en hundedoktor.» Cosette forbandt såret morgen og kveld med en slik englelik fryd over å kunde være til nytte for ham at Jean Valjean følte den gamle gleden vende tilbake og frykt og angst svinne, og han velsignet såret. Da hun så at faren var syk, hadde Cosette flyttet fra havehuset til den lille bakbygningen. Hun satt næsten hele dagen hos Jean Valjean og leste for ham av de bøkene han likte, mest reise- ({{page|340}} ...)]
• mastodonten: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• mastodonter: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• matboksene: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• matematiker: [Thénardier var klar over at han hadde med en myndig personlighet å gjøre. Det kom som en åpenbaring; han skjønte det straks, snartenkt som han var. Mens han kvelden før drakk med fraktemennene, mens han røkte, sang lidderlige viser, hadde han nyttet tiden til å legge merke til den fremmede, lurt på ham lik en katt, studert ham lik en matematiker. Mannen med den gule frakken hadde ikke kundet gjøre en mine, ikke en bevegelse uten at han så det. Endog før den ukjente så tydelig viste interesse for Cosette, hadde Thénardier ant det. Han hadde snappet op det underlige blikket som den gamle stadig sendte barnet. Hvad kunde denne interessen komme av? Hvem var denne mannen? hvorfor brukte han, som hadde flust med penger, slike elendige klær? Alle disse spørsmålene som han ikke kunde svare på, ergret ham. Han hadde grublet på dem hele natten. Det kunde ikke være Cosettes far. Kanskje var det bestefaren? Men hvorfor sa han da ikke straks hvem han var. Når en har en rett, bruker en den. Denne mannen hadde åpenbart ikke nogen rett til Cosette. Men hvorledes var det så? Thénardier gjettet, ante alt og visste ikke noget. Hvorledes det nå enn var, så gikk han til samtalen med mannen med følelsen av å være sterk fordi han var sikker på at det var en hemmelighet bak alt sammen, og på at mannen ønsket å være ukjent. Det klare, sikre svaret som viste at den hemmelighetsfulle fremmede var hemmelighetsfull av en så enkel grunn, gjorde at han følte sig svak. Han hadde ikke ventet noget slikt. De gis- ({{page|344}} ...)]
• matematikklærer: [Faren var en gammel brutal storskryter av en matematikklærer; han var ugift og gav timer rundt i byen så ({{page|105}} ...)]
• mater: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• materialistisk: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• materien: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• materiens: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• matforsyning: [Det var ikke mulig å få noget å spise. Der var hverken brød eller kjøtt. De femti mann som hadde vært der i seksten timer, hadde snart gjort slutt på vertshusets sparsomme matforsyning. De måtte finne sig i å sulte. De var nu nådd til de første timene av den strenge 6. juni da oprørerne i Saint-Merrybarrikaden på ropet «mat», ({{page|123}} ...)]
• mathan: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• matlysten: [om morgenen. Solen dalte, matlysten var på hellingen. ({{page|105}} ...)]
• matmor: [er hun for noget den madam Thénardier.» – «Det er min matmor,» sa barnet. «Hun har vertshus.» – «Vertshus,» sa mannen, «godt, så vil jeg overnatte der. Før mig dit.» – «Vi går dit nu,» sa barnet. ({{page|344}} ...)]
• matros: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• matt: [En gang da han satt med knærne sammen, matt og med øinene næsten lukket, våget datteren å si: «Far, er du ennu sint på –?» – Hun stanset og våget sig ikke lenger. – «På hvem?» spurte han. – «På stakkars Marius?» Han løftet det gamle hodet, la den magre, rynkete hånden på bordet og ropte hissig og skjelvende: «Stakkars Marius, sier du! Den fyren er en slyngel, en elendig slubbert, en utakknemlig dum fysak, uten hjerte, uten hode, en hoven og stygg knekt.» – Og han vendte sig for at datteren ikke skulde se den tåren han hadde i øiet. ({{page|9}} ...)]
• matter: [Da Jean Valjean kom dit bort, hadde gamle Fauchelevent i virkeligheten vært optatt med en halmmatte som han holdt på å bre ut over en mistbenk. Han hadde alt lagt en del lignende matter den timen han hadde vært i haven. Det var dette arbeidet som var årsak til de underlige bevegelsene Jean Valjean hadde sett fra skuret. Han la til: «Jeg sa til mig selv: Det er månelyst, det blir frost. Og så gav jeg melonene kapper på. Og,» sa han mens han så på Jean ({{page|24}} ...)]
• mattet: [Hvert skritt han tok mens han gikk slik frem og tilbake, mattet ham ut, og han var nødt til å sette sig ned. Det var ikke den alminnelige trettheten som slapper kreftene for å friske dem op igjen; det var de siste kreftene; livet selv dryppet ut i overveldende slit som aldri skulde bli øvet mer. En av de stolene han sank ned på, stod like ved det speilet som hadde vært så skjebnesvangert for ham og så velsignet for Marius, der han hadde lest Cosettes bakvendte skrift på trekkpapiret. Han så sig i speilet og kjente ikke sig selv igjen. Han så ut som han var åtti år; før Cosette blev gift, hadde han knapt sett ut som han var femti; dette året var likt tredve. ({{page|351}} ...)]
• matutsalget: [For det tiende: Madam Henry er en skikkelig kone, matutsalget hennes er meget rent og ordentlig. Men det er galt at en kvinne har nøkkelen til et strengt fengsel. Det er ikke verdig et stort folks fengselsvesen.» ({{page|231}} ...)]
• maubert: [En søndag aften da bakeren ved kirkeplassen, Maubert ({{page|45}} ...)]
• maubertplassen: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• maubuée: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• maupetit: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• mauves: [gammel Mauves vin til hans høiærverdighets vanlige kost. ({{page|45}} ...)]
• mauvesvinen: [fikk ham til å drikke av den gode Mauves-vinen som han ({{page|45}} ...)]
• mave: [hold fast på det, alle våre lidenskaper har en mave som ({{page|105}} ...)]
• mavot: [Mavot, og på spørsmålet «Hvad er det du vil?» svarte han «Opprør». ({{page|32}} ...)]
• medarbeideren: [Overfor denne dobbelte hemmeligheten vek Marius tilbake. Den ene gjorde ham på en måte rolig overfor den andre. Gud var like synlig i alt dette som Jean Valjean. Gud har sine redskaper. Han bruker det verktøiet han vil. Han svarer ikke overfor menneskene. Vet vi hvorledes Gud handler? Jean Valjean hadde arbeidet på Cosette. Han hadde i nogen grad formet hennes sjel. Det var uimotsigelig. Og så? Arbeideren var fryktelig; men verket var beundringsverdig. Gud skaper undere akkurat slik som han selv synes. Han hadde skapt denne yndige Cosette og han hadde gjort bruk av Jean Valjean. Det hadde behaget Gud å velge denne underlige medarbeideren. Har vi rett til å kreve regnskap av ham for det? Er det første gang at møkkdyngen hjelper våren med å skape rosen? ({{page|305}} ...)]
• meddelelsen: [meddelelsen. En eller annen som kjente dem hjemmefra ({{page|45}} ...)]
• meddelelsene: [Vi skal gå raskt over de pinlige enkelthetene og nøie oss med å trykke av to småstubber som stod i avisene den gangen, nogen måneder efter de overraskende hendelsene hadde funnet sted i Montreuil-sur-Mer. Meddelelsene er noget korte. Vi tar den første fra «Den hvite fanen» av 25. juli 1823. ({{page|331}} ...)]
• meddelelser: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• meddelt: [Marius leste. Det var syn for sagn, sikre oplysninger, uimotsigelige prov, de to avisene var jo ikke blitt trykt bare for å støtte det Thénardier sa. Det tillegget som stod i «Moniteuren» var blitt meddelt av politiprefekten på embeds vegne. Marius kunde ikke tvile. Det bankkassereren hadde oplyst, var galt, og selv hadde han tatt feil. Jean Valjean vokste plutselig ut av mørket. Marius kunde ikke holde tilbake et gledesrop. – «Ja, men da er jo denne ulykkelige mannen et vidunderlig menneske; hele formuen var altså hans, det er Madeleine, en hel egns forsyn. Jean Valjean, Javerts redningsmann. Han er en helt, en helgen.» ({{page|351}} ...)]
• mede: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• medfart: [som var sjeldent på landsbygden; og de andre bøndene sa om ham: Han snakker næsten som en herremann. Han hørte i virkeligheten til den klasse mennesker som i slutten av 18. århundre med tidens lette og snøflede ordtak blev omtalt som «halvt bytamp, halvt bondeslamp». Fauchelevent var blitt temmelig hårdt prøvet og ille medfart av skjebnen; likevel fulgte han alltid og straks det første innfall, en utmerket egenskap som hindrer en i å bli ond. Hans feil og laster – han hadde slike også – lå på overflaten; i det hele virket han tiltalende. Det var i dette gamle ansiktet ikke nogen av disse stygge rynkene som røper ondskap eller dumhet. ({{page|56}} ...)]
• medformynder: [Nogen dager før bryllupet var Jean Valjean ute for et uhell, han hadde fått skadet tommelfingeren på høire hånd. Det var ikke alvorlig; og han hadde ikke latt nogen forbinde sig eller bare se på skaden, selv ikke Cosette. Men han hadde dog vært nødt til å legge forbinding på hånden og bære armen i bind, og han kunde derfor ikke underskrive noget. Gillenormand hadde som medformynder skrevet under istedenfor ham. ({{page|279}} ...)]
• medfølne: [Hvis di vil ledsage min dater vil di få se en sørglig elendighet, og jeg skal vise Dem attestene mine. Ved synet av disse vil deres høimodige sjel bli rørt til velvilje for sanne filosofer har alltid dype følelser. Tilstå medfølne herre at det må ({{page|217}} ...)]
• medfør: [Da de hørte lyden av døren som blev åpnet, hadde de flyttet sig for å gi plass for ham; rettsformannen vendte hodet, og da han skjønte at den som kom inn, var borgermesteren i Montreuil-sur-Mer, hadde han hilst. Den offentlige anklager som hadde truffet Madeleine i Montreuil-sur-Mer, hvor han mere enn en gang hadde vært i embeds medfør, hadde kjent ham igjen og hilste også. Han la knapt merke til det. ({{page|202}} ...)]
• medgi: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• medgir: [mig ganske rasende. Jeg ergrer mig kraftig. Jeg skjønner ikke noget. Du vil ikke forsvare mig mot Marius. Marius vil ikke hjelpe mig mot dig. Jeg står ganske alene. – Jeg setter i stand et nydelig værelse. Men leieboeren holder mig for narr. Jeg bad Nicolette lage en god liten middag. En vil ikke ha den middagen Deres, frue. Og min kjære far Fauchelevent vil at jeg skal kalle ham herr Jean, og at jeg skal ta imot ham i en fæl, gammel, muggen kjeller med mosgrodde vegger og der det istedenfor krystall, er tomme flasker, og istedenfor gardiner, kingelvev. Du er egen, det medgir jeg, slik er du nå, men en under da nygifte litt fred og ro. Du har da ikke trengt å vise dig så egen med en gang. Så du er så vel tilfreds med den avskyelige l’Homme-Armégaten. Jeg har nu vært ordentlig fortvilet der, jeg. Hvad er det du har imot mig. Du gjør mig så ondt. Fy!» – Så blev hun plutselig alvorlig, stirret stivt på Jean Valjean og la til: «Du er da ikke sint på mig fordi jeg er lykkelig?» ({{page|336}} ...)]
• medgis: [Der må imidlertid medgis at han hadde tilbake fra før ({{page|11}} ...)]
• medgitt: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• medgjørlig: [tolerant og medgjørlig. Portneren ved rådhuset var blitt ({{page|11}} ...)]
• medhjelp: [Så fortalte han at det var til gjengjeld for en tjeneste han, Fauchelevent, hadde ydet klostret. At det hang sammen med hans gjøremål som medhjelp ved begravelser, at han spikret igjen kistene og hjalp graveren på kirkegården. At nonnen som døde samme morgenen, hadde bedt om å måtte bli jordfestet i den likkisten hun hadde ligget i, og det i hvelvingen under alteret i kapellet. At ({{page|56}} ...)]
• medhjelpere: [ser for å dekke sig, en velkjent fremgangsmåte. I så fall hadde han medhjelpere, medskyldige, tilfluktssteder dit han uten tvil vilde gå. Alle de omveiene han tok gjennom gatene, tydet på at han ikke var nogen alminnelig borger. Å fengsle ham for tidlig vilde være å drepe «hønen med gulleggene». Og hvilke uheldige følger kunde det vel ha å vente? Javert var ganske sikker på at han ikke kunde slippe vekk. Han gikk derfor efter ham temmelig usikker og gjorde sig selv hundre spørsmål om den mystiske mannen. ({{page|24}} ...)]
• medisinerne: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• medisinerstudenter: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• medisinflaskene: [Det var i grålysningen. Fantine hadde hatt en natt med feber og søvnløshet, men fylt av lykkelige billeder; utpå morgensiden sovnet hun inn. Søster Simplice som hadde våket hos henne, nyttet denne søvnen til å lage et nytt mål kinin. Den fromme søsteren hadde vært nogen øieblikk ute i sykestuens apotek, der hun stod bøid over medikamentene og medisinflaskene som hun måtte granske nær ved på grunn av halvmørket. Plutselig vendte hun hodet og satte i et svakt skrik. Madeleine stod foran henne. Han hadde kommet inn ganske stille. ({{page|277}} ...)]
• medisinglass: [En dag da frøken Gillenormand var optatt med å ordne medisinglass og kopper ved marmorplaten på kommoden, bøide Gillenormand sig over Marius og sa i sin ømmeste tone: «Ser du, lille Marius, i ditt sted vilde jeg heller spise kjøtt enn fisk. Stekt flyndre er utmerket med det samme en er på vei til å komme sig, men skal en syk komme på benene igjen, trengs en god kotelett.» ({{page|245}} ...)]
• medisinske: [Imidlertid rørte angriperne sig ikke av flekken, en hørte dem marsjere og myldre frem ved enden av gaten, men de våget sig ikke inn i den, enten det nu kom av at de ventet ordre, eller de ventet på forsterkning før de på ny stormet den uinntagelige skansen. Oprørerne hadde stilt ut vaktposter, og nogen av dem som var medisinske studenter, hadde gitt sig til å forbinde de sårede. De hadde ({{page|84}} ...)]
• medlidende: [Mens Marius holdt denne moralprekenen for sig selv, hadde han stirret på den veggen som skilte ham fra Jondrette, akkurat som om han kunde sende sitt medlidende blikk tvers igjennom veggen og med det varme op de ulykkelige. Veggen var laget av krysslagte lekter med gipspuss over, en vegg så tynn at en klart kunde skjelne både ord og stemmer gjennom den. Bare en drømmer som Marius kunde ha latt være å legge merke til det før. Det var hverken tapet på siden mot Jondrette eller på siden mot Marius. En kunde tydelig se byggemåten. Marius gransket veggen uten egentlig å være klar over det han gjorde. Plutselig reiste han sig; han hadde lagt merke til et trekantet hull høit oppe på veggen nær taket; det skrev sig fra en åpning mellem tre lekter. Gipsen som ({{page|217}} ...)]
• medlidene: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• medtatte: [«Så fortell nå, la mig få høre om kjærlighetseventyrene dine, løst og fast. Så dumme unge mennesker kan være.» – «Far,» gjentok Marius. – Oldingens ansikt strålte av usigelig glede. – «Ja vel, slik skal det være. Kall mig far, så skal du få se.» – Det var nu noget så godt, noget så mildt, noget så likefremt, noget så faderlig over hans barskhet, at Marius som plutselig gikk over fra motløshet til håp, blev som tatt av en rus. Han satt nær ved bordet, skjæret fra vokslyset åpenbarte de medtatte klærne, som Gillenormand mønstret med undring. «Javel, far,» sa Marius. – «Hvad for noget,» avbrøt Gillenormand, «du har altså ikke en sou? Du er jo klædd som en røver.» Han lette i en skuff, tok op en pung, som han la på bordet. «Se, her har du hundre louisdorer. Gå så bort og kjøp dig en hatt.» ({{page|9}} ...)]
• medverge: [var datter av. De sa det en ønsket de vilde si, og de sa det med iver og godvilje. Så blev det laget et offentlig dokument. Cosette blev lovmessig frøken Euphrasie Fauchelevent. Hun blev erklært foreldreløs. Jean Valjean fikk det også ordnet slik at han under navnet Fauchelevent blev opnevnt som verge for Cosette, med Gillenormand som medverge. De fem hundre og fire og åtti tusen francs blev utgitt for å være en arv Cosette hadde fått efter en død som ønsket å være ukjent. Gaven hadde vært betrodd en tredjemann, men skulde overleveres til Cosette når hun blev myndig eller når hun giftet sig. Hele den historien var som en ser, ganske sannsynlig, særlig når den blev støttet av en halv million. Det var ganske visst her og der noget underlig ved den, men det var ingen som la merke til det. Den ene av de interesserte var blindet av kjærlighet, de andre av de seks hundre tusen francs. ({{page|245}} ...)]
• medvirket: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• medynksraseri: [I samme øieblikk brøt mengden ut i jubel; det var gamle fangevoktere som gråt, kvinnene omfavnet hverandre inne på kaien, og alle skrek i et slags medynksraseri: «Nåde for denne mannen!» ({{page|331}} ...)]
• meierier: [industri. Det er meierier som de kaller ysterier.» ({{page|45}} ...)]
• meierist: [i fellesskap og deler utbyttet. De lønner en meierist som ({{page|45}} ...)]
• mekanisme: [mekanisme uten større verd, et slags leketøi, et drømmespinn av en fantastisk opfinner, en utopi: en dampbåt. ({{page|105}} ...)]
• mektigere: [mektigere enn dette: en oprørt og urolig samvittighet ferdig til en illgjerning, ser på en rettferdig manns søvn. ― ({{page|45}} ...)]
• melankolske: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• meldeplikten: [litt trengt ned i hans lille sjel, han hadde til slutt skjønt et og annet, og da han ganske naturlig efter hvert optok de tanker og meninger som han så å si åndet og levde i, kom han litt efter litt bare til å tenke på faren med skam og hjertesorg. Mens han slik vokste op, gjorde obersten hver annen eller tredje måned en hemmelig tur til Paris lik en løslatt straff-fange som bryter meldeplikten, og drog til Saint-Sulpicekirken der han stilte sig op på den tiden da tante Gillenormand tok Marius med til messe. Der stod han urørlig bak en pilar og våget knapt å puste, og skalv av frykt for at tanten skulde snu sig – stod og så på barnet sitt. Denne arrete krigeren var redd for denne gamle jomfruen. Disse utfluktene var årsak til det forhold han stod i til sognepresten i Vernon, abbed Mabeuf. ({{page|140}} ...)]
• melder: [Enjolras lot ikke til å høre noget, men en som hadde stått like ved ham, kunde ha hørt at han hvisket: «Patria.» Laigle lo ennu da Courfeyrac ropte: «Der har vi en ny.» Og med en stemme lik en dørvokter som melder, la han til: «Jeg heter åttepunding.» ({{page|123}} ...)]
• melkefeber: [mens han var ganske liten. Moren døde under en melkefeber på grunn av dårlig stell. Faren som hadde vært ({{page|45}} ...)]
• mellemdekket: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• mellemetasjen: [Disse underlige ordene hadde en merkelig virkning på Gavroche. Han bråvendte, så sig opmerksomt rundt med sine små, livlige øine og opdaget en politibetjent som stod med ryggen til nogen få skritt borte. Gavroche skulde til å si «Ja vel,» men lot være og trykket isteden Montparnasse i hånden og sa: «God kveld, jeg går til elefanten med ungene mine. Skulde du komme til å få bruk for mig en natt, kan du finne mig der. Jeg bor i mellemetasjen. Der er ingen portner. Spør efter herr Gavroche.» – «Javel,» sa Montparnasse. Dermed skiltes de. Montparnasse gikk bortover mot Grèveplassen, og Gavroche mot Bastilleplassen. Den lille femåringen som blev trukket med av broren som blev trukket med av Gavroche, snudde flere ganger på hodet for å se efter «bajasen». ({{page|368}} ...)]
• mellemklassen: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• mellemstripe: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• mellemting: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• melodier: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• melonbedene: [Jean Valjean så at han skyndte sig tvers gjennom haven så fort som det halte benet tillot, mens han hele veien så til siden på melonbedene. – Far Fauchelevents bjelle jaget på flukt alle de nonnene som var i veien for ham, og før det hadde gått ti minutter, banket han lett på en dør, og en svak stemme svarte: «I evighet, i evighet,» dvs. «kom inn». Det var døren til det samtaleværelse som gartneren hadde adgang til i tjenestesaker. Det lå ved siden av kapitelsalen. Priorinnen satt på den eneste stolen i værelset og ventet på Fauchelevent. ({{page|56}} ...)]
• meloner: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• melonmistbenkene: [Fra kroken holdt han øie med skikkelsen i melonmistbenkene. Det underlige var at bjellesingelen syntes å følge alt det mannen gjorde. Når mannen nærmet sig, kom lyden nærmere, når mannen fjernet sig, fjernet også lyden sig; gjorde han en eller annen bråvending, kom det en dirrende bjelleklang, når han stoppet, holdt lyden op. Det syntes åpenbart at bjellen var festet til mannen; men hvad i all verden var meningen med det? Hvad var det for en mann som hadde bjelle på sig akkurat som en bukk eller en okse. ({{page|24}} ...)]
• melun: [«Du her, Théodule!» ropte hun. – «På gjennomreise, tante.» – «Men så gi mig da et kyss.» – «Gjerne!» sa Théodule, og han kysset henne. Tante Gillenormand gikk bort til skrivepulten og åpnet den. «Du blir vel iallfall hos oss resten av uken?» – «Nei, jeg må nok reise i kveld.» – «Det er ikke mulig!» – «Absolutt.» – «Kjære, lille Théodule, du må bli, jeg ber dig.» – «Hjertet sier ja, men instruksen sier nei. Saken er ganske enkel. Vi skal bytte garnison; vi var før i Melun, og nu skal vi til Gaillon. For å komme fra den gamle til den nye garnisonen må vi reise gjennom Paris. Så tenkte jeg, ({{page|140}} ...)]
• menasjerier: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• menig: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• menigheter: [hver dag kapellaner. Der er menigheter å føre tilsyn med, ({{page|11}} ...)]
• meningsfellene: [Enjolras som var en prinsippfast mann, hadde ren allmakt over meningsfellene. Men tross alt knurret de. Enjolras som var fører like ut til fingerspissene, holdt fast på det han hadde sagt, da han hørte knurringen. Han sa høit: «Den som er redd for ikke å være mere enn tredve, må si fra.» Knurringen blev høiere. «Dessuten er det lett nok å snakke om å gå sin vei,» sa en stemme i en av flokkene. «Barrikaden er omringet.» – «Ikke mot Hallene,» sa Enjolras. «Mondétourgaten er fri, og gjennom Prêcheurgaten kan en komme bort på Innocent-torvet.» – «Ja, og der,» sa en annen stemme, «blir en tatt. En faller i hendene på linjen eller nasjonalgardistene. De ser en mann med bluse og lue komme forbi. «Hvor kommer du fra? Var du ikke på barrikaden?» Og så ser de en på hendene. «Du lukter av krutt.» Skutt!» ({{page|123}} ...)]
• meningsløshetene: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• menne: [Bombardas hus kunde den ikke gå lengere, utslitt og utkjørt som den var. Uhellet hadde samlet en masse menne- ({{page|105}} ...)]
• mennenes: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• menneskebarnet: [menneskebarnet kommet inn i verden. Da hun var ti ({{page|105}} ...)]
• menneskeboliger: [fra alle menneskeboliger, løftet han hodet og så sig omkring. Han var på en åpen slette, foran sig hadde han ({{page|45}} ...)]
• menneskedrømmer: [Marius tenkte sig at samlivet med Cosette alltid skulde være slik; komme hver kveld til Plumetgaten, bøie en av jernstengene i gitteret til side, sitte side om side på benken, se natten falle på med stjerneblink mellem trærne, kjærtegne neglen på tommelfingeren hennes, si du til henne, innånde den samme blomsterduft som hun. Imens drev skyene over hodet på dem. Hver gang vinden suser, fører den bort med sig flere menneskedrømmer enn skyer. ({{page|404}} ...)]
• menneskeetere: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• menneskeeteren: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• menneskeflod: [ikke kyraserene, og kyraserene så ikke dem. De hørte denne menneskeflod stige. De hørte støien stige fra de tre tusen hester, de skiftende og samsvarende hovslag under skarpt trav, klang av kyrasser, klirring av sabler og en slags vill, voldsom snøfting. Et øieblikk blev det en fryktelig stillhet, og så plutselig blev synlig over bakkekammen en lang rekke armer som svinget sabler, så hjelmer, trompeter, standarter og tre tusen hoder med grå knebelsbarter som ropte «leve keiseren!»; hele rytterskaren stormet frem over høidedraget. Det var som om et jordskjelv brøt løs. ({{page|299}} ...)]
• menneskehat: [ikke stanses i sin vekst ved et eller annet inngrep av forsynet, i sin tid vil utvikle sig til samfundshat, til menneskehat, og så hat til alt som er skapt, og gå over til en ({{page|45}} ...)]
• menneskekjærlig: [at alt ikke kunde rommes i en lov, at det uventede kunde tvinge en til å adlyde, at en straff-fanges dyd kunde legge en snare for en offentlig tjenestemanns dyd, at det uhyrlige kunde være guddommelig, at skjebnen kunde legge bakhold for en, og han tenkte med fortvilelse på at han ikke hadde vært på vakt mot en overrumpling. Han var nødt til å tilstå at godhet var til. Denne straff-fangen hadde vært god. Og så uhørt det var – han hadde selv vist godhet. Altså holdt han på å bli fordervet. Han fant at han var feig, og han blev redd. Javerts ideal var ikke å være menneskekjærlig, å være stor, å være ophøiet. Det var å være ulastelig. – Men nu hadde han feilet. Hvorledes hadde han kommet dit? Hvorledes hadde det gått til alt sammen? Det kunde han ikke si. Han tok sig selv med begge hender om hodet, men selv om det fantes grunner nok, kunde han ikke forklare sig det. ({{page|231}} ...)]
• menneskekjærligheten: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• menneskekjøtt: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• menneskelighet: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• menneskeliv: [Rettsbetjenten hadde latt ham bli der alene. Det store øieblikket var kommet. Han prøvde å ta sig sammen, men uten nytte. Han var nu på det stedet der dommerne overveide og dømte. Han så sig med sløv ro omkring i dette fredelige og fryktelige værelset hvor så mange menneskeliv var blitt knust, og hvor hans navn snart skulde lyde. Han så på veggen, derefter på sig selv og undret sig over at det var dette værelset og over at det var ham. ({{page|202}} ...)]
• menneskemengde: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• menneskenaturen: [I dagningen neste morgen satt Jean Valjean ennu ved Cosettes seng. Han satt der urørlig til hun våknet. Noget nytt kom op i hans sjel. Jean Valjean hadde aldri elsket. Fra fem og tyve årsalderen av hadde han vært alene i verden. Han hadde aldri vært far, elsker, ektemann eller venn. På slaveriet hadde han vært ond, skummel, renlivet, uvitende og vill. Denne gamle galeislavens sjel var i mange henseender ren og urørt. Søsteren og barna hennes hadde bare latt efter sig et vagt og fjernt minne, som til slutt var blitt næsten helt borte. Han hadde gjort alt han evnet for å finne dem igjen, og da han ikke kunde finne dem, hadde han glemt dem. Slik er menneskenaturen. Hadde han hatt andre kjærlige følelser i sin ungdom, var det som om de var gått til grunne. ({{page|9}} ...)]
• menneskerettferd: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• menneskesjel: [loven kan ha på en menneskesjel. Jean Valjean vilde ({{page|45}} ...)]
• menneskeskjebner: [Endelig det siste spørsmålet; men det hadde han ikke svar på. Marius følte dette spørsmålet som en pine. Hvorledes gikk det til at Jean Valjeans liv i så lang tid hadde vært knyttet til Cosettes. Hvad var det for et dystert spill av skjebnen som hadde brakt dette barnet sammen med denne mannen? Er det så at det også lages dobbeltlenker der oppe, og at Gud morer sig med å lenke en engel sammen med en djevel? Kan altså forbrytelse og uskyld på den måten komme til å ha plass sammen i ulykkens hemmelighetsfulle slaveri? Kan det i den rekken av fordømte som en kaller menneskeskjebner, tett ({{page|305}} ...)]
• mennesketom: [Jean Valjean tenkte at det var Javerts mening å føre ham til fots til politistasjonen i Blancs-Manteauxgaten eller ved Riksarkivet, som lå like i nærheten. – De gikk inn i gaten. Den var som vanlig mennesketom. Javert fulgte Jean Valjean. De kom til nummer syv. Jean Valjean banket på. Porten blev lukket op. – «Det er godt,» sa Javert. «Gå op!» – Med et underlig uttrykk, akkurat som om det var vanskelig for ham å få ordene frem, la han til: «Jeg venter på Dem her.» ({{page|189}} ...)]
• menneskevennen: [Her trodde Jondrette åpenbart at øieblikket var kommet til å vinne «menneskevennen». Med en stemme som på en gang hadde over sig noget av gjøglerens skryt på markedene og tiggerens ydmykhet i hovedgatene, ropte han: «Elev av Talma, herre. Jeg er elev av Talma! Lykken smilte en gang til mig. Men nu er det ulykkens tur. Se her, velgjører, vi har hverken brød eller varme. De stakkars små har ingen varme. Den eneste stolen er i stykker. En rute er knust! Og i slikt et vær. Konen min ligger til sengs, syk!» – «Stakkars kone,» sa hr. Hvit. – «Barnet har skåret sig,» la Jondrette til. ({{page|217}} ...)]
• menneskeåndens: [Næste morgen, minst to timer før dag, satt Thénardier nede i skjenkestuen med et lys foran sig, med en penn i hånden og satte sammen en regning til mannen i den gule frakken. Konen stod halvt bøid over ham og fulgte arbeidet med øinene. De vekslet ikke et ord. På den ene siden dyp eftertanke, på den andre den andaktsfulle undring som griper en når en ser menneskeåndens underverker bli til og utvikle sig. Der blev hørt støi i huset. Det var Lerken som feide trappen. Efter at det hadde gått et kvarter og efter en del rettelser, hadde Thénardier laget dette mesterverket: ({{page|344}} ...)]
• menns: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• ments: [ments sjakoer og sjette legions standarter. Dere blir angrepet om en time. Og folket som kokte igår, rører sig ikke i dag. Det er ikke noget å vente på, ikke noget å håpe på, ikke mere på en av forstedene enn på et regiment. Dere står alene.» ({{page|123}} ...)]
• merbebraine: [trum. Det holdt fremdeles stand. Wellington forsterket det. Han trakk dit Hill, som stod ved Merbe-Braine, og Chassé som stod ved Braine-l’Alleud. ({{page|299}} ...)]
• mercy: [mercy, det er ikke sunn sans i det, men jeg er et ærlig menneske. Ved å nedverdige mig i Deres øine, vokser jeg i mine egne. Det har hendt mig en gang før, men mindre smertefullt; det var ikke noget. Ja, et ærlig menneske. Det vilde jeg ikke ha vært om De ved min feil hadde blitt ved med å akte mig: nå, da De forakter mig, er jeg det. Der hviler den skjebnen over mig at jeg aldri kan nå annen aktelse enn en som er stjålet, og den ydmyker og nedverdiger mig i mitt indre, og for at jeg skal kunde akte mig selv, må jeg bli foraktet av andre. Da kan jeg reise mig igjen. Jeg er en galeislave som adlyder sin samvittighet. Jeg vet godt at dette ikke hører nogensteds hjemme. Men hvad kan jeg gjøre ved det? Slik er det. Jeg har påtatt mig forpliktelser mot mig selv. Jeg overholder dem. Det er møter som binder oss, det er tilfelle som drar oss inn i plikter. Ser De, herr Pontmercy, det har hendt mig meget i livet.» ({{page|305}} ...)]
• merkeligere: [Og nu handlet han uten å forhaste sig, men også uten å gjøre noget til unyttes, med en sikkerhet og ro som var så meget merkeligere som patruljen og Javert kunde komme hvert øieblikk. Han løsnet halstørklæet, bandt det under armene på Cosette slik at det ikke kunde skade barnet, knyttet tørklæet fast i den ene enden av snoren med en sjømannsknute, tok den andre enden mellem tennene, tok av sig sko og strømper og kastet dem over muren, steg op på muropbygningen og gav sig til å klatre op i hjørnet mellem muren og gavlen, så støtt og sikkert som om han hadde trinn å støtte sig til både for hæler og albuer. Det hadde ikke gått mere enn et halvt ({{page|24}} ...)]
• merkene: [om vinteren. Hun hadde ikke på sig annet enn fillet bomullstøi, ikke det minste ull. Her og der kunde en se bare kroppen, og de tydelig blå eller sorte merkene som viste de stedene der madam Thénardier hadde truffet henne. De nakne benene var røde og arrete. Hulningen ved kravebenet kunde fått en til å gråte. Hele skikkelsen, gangen, holdningen, tonefallet, opholdet mellem hvert ord, blikket, tausheten, den minste bevegelse, alt gav uttrykk for og gjengav en eneste følelse: frykt. Hun torde næsten ikke puste av bare frykt. Uttrykket i blikket hos dette åtte års barnet var så mørkt og nogen ganger så tragisk, at det til sine tider var som hun holdt på å bli sløv eller avsindig. ({{page|344}} ...)]
• merkeseddelen: [– forklar disse uskyldighetens eldgamle mysterier den som kan – lot hun sig kysse uten mishag av en lansenérofficer som var en tremenning av henne og som het Théodule. Tross denne begunstigede lansenér passet merkeseddelen «snerpe», som vi har brukt, helt og fullt på henne. Frøken Gillenormand var en slags tusmørkesjel. – Snerperiet er halvt en dyd og halvt en last. ({{page|127}} ...)]
• merrykanten: [Mens han satt der i dype tanker, kom Toussaint inn. Jean Valjean reiste sig og spurte: «Hvor var det? Vet De det?» – Toussaint blev forbauset og kunde bare si: «Hvad for noget?» – Jean Valjean svarte: «Jamen sa De ikke for litt siden at de slåss.» – «Å, jo da, det er borte på Saint Merry-kanten.» Det er rent mekaniske handlinger som skriver sig fra de innerste tanker. Det var uten tvil en slik innskytelse som gjorde at Jean Valjean fem minutter efter var ute på gaten, så å si uten å vite av det. Han satt barhodet på stenen utenfor porten. Det var som om han satt og lyttet. ({{page|103}} ...)]
• merset: [Imidlertid hadde galeislaven latt sig gli ned til matrosen. Det var i siste liten; et minutt senere og mannen som var utslitt og fortvilet, hadde latt sig falle ned i avgrunnen; galeislaven hadde fått bundet ham godt fast med linen mens han holdt sig med den ene hånden og arbeidet med den andre. Endelig så folk at han igjen entret op på råen og halte matrosen op dit; han støttet ham der en stund for å la ham få kreftene igjen, så tok han ham i armene og bar ham idet han gikk inn over råen like til eselhodet, og derfra til merset, der han overlot ham til kameratene. ({{page|331}} ...)]
• mersseil: [Mannskapet holdt på å gjøre fast seilene. Den toppgasten som holdt på å beslå store mersseil på styrbord side, tapte likevekten. Mengden på kaien så ham vakle, og utstøtte et skrik; han gikk på hodet, styrtet over råen med hendene strakt foran sig mot dypet; i farten grep han tak i tauet først med den ene og så også med den ({{page|331}} ...)]
• mersseilet: [Plutselig så de en mann entre op over riggen smidig som en tigerkatt. Mannen hadde rød trøie på og var altså galeislave; han hadde grønn lue og var altså livsslave. Da han nådde op til mersseilet, rev et vindkast luen av ham og blottet et ganske hvitt hode; det var altså ingen ung mann. ({{page|331}} ...)]
• mesmer: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• messebøker: [å gå igjennem, messebøker, katekismer o. s. v., hyrdebrev ({{page|11}} ...)]
• messene: [Likevel fylte disse unge pikene det alvorstunge huset med lyse minner. Til visse tider strålte dette klostret av ungdom. Fritimen slo. En dør svingte på hengslene, og svartkjolene sa: «Å, der kommer barna.» Ungdom stormet ut i denne haven som var delt i korsform så den lignet et likklede. Strålende ansikter, klare panner, uskyldige øine fylt av tindrende glede, all slags morgenrøde spredte sig utover dette mørkets rike. Efter salmesangen, klokkeringingen, messene kom plutselig denne ({{page|56}} ...)]
• messing: [Han gikk tilbake til rådsværelset. Det første han så var dørklinken. Den var rund og av polert messing og, det var for ham som om den skinte lik en fryktelig stjerne. Han så på den som en sau ville se inn i øinene på en tiger. Han kunde ikke få øinene fra den. Av og til tok han et skritt og nærmet sig døren. Hvis han hadde lyttet, ville han hørt likesom en slags forvirret mumling bak den. Men han lyttet ikke, og han hørte ikke noget. ({{page|202}} ...)]
• messinggitterne: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• messinghakebånd: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• messingklinken: [Midt under disse grubleriene snudde han sig og blikket traff messingklinken på døren til rettssalen. Han hadde næsten glemt den døren. Blikket som først var rolig, stanset, hvilte på messingklinken, blev så forvirret og stivt, og fikk mere og mere uttrykk av skrekk. Svettedråpene rant nedover tinningene på ham. Plutselig gjorde han en slik bevegelse preget av myndighet og oprør, som sier, og det tydelig: «Guds død! hvem er det som tvinger mig?» Så bråsnudde han og så foran sig den døren han hadde kommet inn gjennom, gikk bort til den, åpnet den og gikk ut. Han var ikke lenger i værelset, han var utenfor, i en gang, en lang, trang gang, med mange trapper og dører og mange krinkelkroker, her og der oplyst av lykter som liknet nattlamper for syke. Det var den samme gangen han hadde kommet gjennom. Han pustet ut og lyttet: der var ingen lyd foran ham og ingen lyd bak ham; han gav sig til å flykte som blev han jaget. ({{page|202}} ...)]
• messingnettet: [Ikke før var lyset slukket, så tok messingnettet til å ryste så underlig. Det var lik en mengde dumpe skurringer som skapte en metallaktig lyd, akkurat som om klør og tenner filte løs på messingtråden. Og dette blev ({{page|368}} ...)]
• messingtråden: [Det var virkelig rotter, som det myldret av i tusenvis inne i elefanten, og som var de levende sorte flekkene vi nevnte før. De hadde holdt sig i ro av frykt for lyset fra voksstabelen, men da det igjen var blitt mørkt i hulen og de følte godlukten av «friskt kjøtt», styrtet de i flokk mot Gavroches telt og hadde klatret like til topps og gnaget på messingtråden for å prøve å få bitt den over. Den lille gutten kunde ikke få sove, og så sa han: «Hvad er rotter for noget?» – «Det er mus.» – Denne forklaringen gjorde gutten litt roligere. Han hadde sett hvite mus og hadde ikke vært redd for dem. Om litt spurte han igjen: «Hvorfor har du ikke en katt? – «Jeg har hatt en,» svarte Gavroche, «jeg tok en med mig hit, men de spiste den op for mig.» Denne nye forklaringen ødela virkningen av den første, og gutten tok til å skjelve igjen: «Hvem var det som blev spist?» spurte han. – «Katten.» – «Hvem var det som spiste katten?» – «Rottene.» – «Musene?» – «Ja, rottene.» – Gutten blev vettskremt av å høre om mus som åt katter, og spurte videre: «Kunne de spise op oss også, de musene?» – «Ja, det kunde de.» – Gutten blev ennu reddere. Men Gavroche la til: «Du trenger ikke være redd. De kan ikke komme inn her. Og så er jo jeg her. Se her, ta mig i hånden. Ti nu still og sov.» Gavroche tok samtidig hånden til den lille tvers over broren. Barnet klemte hånden inn til sig og følte ({{page|368}} ...)]
• messingtrådnett: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• mesterkokke: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• mesterlig: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• mesterpusbanden: [fra tukthusgården og ned i «Løvegården» over den bygningen på fem etasjer som skilte mellem de to fengselsgårdene. Fangene bruker navnet «postiljon» på en kunstferdig eltet brødkule med en seddel i. Postiljonen kom frem til den som skulde ha den, tross han satt i enecelle. Det var selve Babet, en av lederne for Mesterpus-banden. Seddelen som lå i postiljonen, rommet bare disse linjene: «Babet. Det er en forretning å gjøre i Plumetgaten. Et gitter omkring en have.» – Det var det notatet Brujon hadde skrevet om natten. ({{page|306}} ...)]
• mestersangeren: [o skapning! Verden er en stor diamant. Jeg er lykkelig. Fuglene er herlige. Hvilken fest over alt. Nattergalen er mestersangeren og synger gratis. Sommer jeg ({{page|105}} ...)]
• mesterskap: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• mesterverker: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• mestienne: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• mestiennes: [blek og urørlig. – Fauchelevent mumlet svakt som et sukk: «Han er død!» Så reiste han sig op og slo armene over kors så voldsomt at de knyttede nevene slo mot skuldrene, og han ropte: «Slik er det altså at jeg reddet ham.» – Så gav den stakkars mannen sig til å hulke og snakke høit med sig selv: «Det er far Mestiennes skyld. Hvorfor skulde han legge sig til å dø. Slik et fe. Hvad skal det si at han finner på å krepere når en ikke venter det. Det er ham som har drept herr Madeleine. Far Madeleine! Han er i kisten. Han blev båret hit. Og nu er det slutt. – Er det nogen mening i slikt. Å Gud! han er død! Å, så den lille piken hans! hvad skal jeg gjøre med henne? Hvad vil frukthandlersken si? At en slik mann dør på denne måten! Hvordan i Herrens navn er det mulig? Når jeg tenker på den gangen han krøp inn under vognen. Far Madeleine! Far Madeleine! Ved Gud, han er blitt kvalt. Jeg sa det jo. Men han vilde ikke tro mig. Ja vel, det er en nydelig affære. Han er død, denne gode mannen, det beste menneske av alle de gode mennesker Gud har skapt. Og den lille piken! Nei, jeg går ikke dit igjen. Jeg blir her. Å ha gjort en slik strek. Jo, det er umaken verdt å bli utgammel for å bli et utgammelt fjols. Men hvordan i all verden hadde han kommet sig inn i klostret. Det var ophavet. En skal ikke gjøre slikt noget. Far Madeleine! Far Madeleine! Madeleine! Herr Madeleine! Herr borgermester! Han hører ikke. Kom da til Dem selv igjen!» Han rev sig i håret. ({{page|56}} ...)]
• mestrene: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• metallaktig: [Ikke før var lyset slukket, så tok messingnettet til å ryste så underlig. Det var lik en mengde dumpe skurringer som skapte en metallaktig lyd, akkurat som om klør og tenner filte løs på messingtråden. Og dette blev ({{page|368}} ...)]
• metallrør: [lyktetenneren nøkkelen til. Snoren lå på en viss høide inne i et metallrør. Med den ytterste energi satte Jean Valjean i et sprang over gaten og inn i blindgaten, fikk sprengt låsen til den lille kassen med spissen av kniven sin, og et øieblikk efter var han igjen hos Cosette. Han hadde et tau. ({{page|24}} ...)]
• metalltråder: [Det gikk ennu nogen øieblikk; så hørte de tydelig fra Saint-Leukanten lyden av mange taktfaste, tunge skritt. Lyden som først av var svak, blev sterkere og så høi og tydelig, nærmet sig langsomt uten stans, med rolig og fryktelig stadighet. En hørte ikke annet enn den. Trinnene nærmet sig, de kom ennu nærmere, og så stanset de. Det var som om de fra den andre enden av gaten kunde høre åndedrag fra en menneskemasse. En kunde ikke se noget, men helt i bakgrunnen kunde en i dette tette mørket skimte en masse metalltråder, fine som synåler og næsten usynlige; de rørte sig og lignet det underlige, lysende nettverket en kan se under lukkede øienlokk idet en holder på å sovne inn. Det var bajonetter og geværløp vagt oplyst av det fjerne skjæret fra fakkelen. ({{page|84}} ...)]
• metemark: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• metemarken: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• metusalem: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• meulan: [det op i minnet, han husket på tanten, de ti louisdorene og det vervet han hadde tatt på sig: å vokte på hvad Marius gjorde. Det fikk ham til å le. – «Han er kanskje ikke lenger med på vognen,» tenkte han, mens han knappet uniformsfrakken. «Kanskje han er gått av underveis, i Poissy eller Meulan eller i Evreux, eller i Laroche-Guyon. Hvad i all verden skal jeg skrive til tante?» ({{page|140}} ...)]
• mezzocane: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• michael: [Javert var i dette øieblikket som i himmelen. Han følte likesom personifisert i sig rettferdigheten, lyset og sannheten i ferd med sitt hellige kall: å knuse det onde. Lykkelig og harmfull trådte han under fot forbrytelsen, lasten, opsetsigheten, fordervelsen, helvete; han strålte, han utryddet, han smilte og det var en uimotståelig storhet over ham, over dette uhyre av en St. Michael. Javert var forferdelig, men han var ikke lav. Rettskaffenhet, ærlighet, opriktighet, overbevisning, pliktfølelse kan når de kommer på avveie, bli heslige, men selv om de er heslige, vedblir de dog å være noget stort og ophøiet. Ikke noget kunde være så pinlig og skrekkelig som dette ansiktet, der alt det en kan kalle slett i det gode, åpenbarte sig. ({{page|277}} ...)]
• michellecomtegaten: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• middelalderens: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• middelhavet: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• middelhavsflåten: [Bortimot slutningen av oktober samme år (1823) så innbyggerne av Toulon skibet Orion løpe inn på havnen for å reparere et havari det hadde lidd under en svær storm. Orion som senere blev skoleskib i Brest, hørte dengang til Middelhavsflåten. ({{page|331}} ...)]
• middelklasse: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• midfaste: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• midlene: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• midlertidige: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• midnattsgudstjenesten: [Det gikk flere timer. Midnattsgudstjenesten var slutt, drikkebrødrene hadde gått, vertshuset var blitt lukket, og skjenkestuen var tom; ilden var gått ut, men den fremmede satt fremdeles på samme sted og i samme stilling. Av og til byttet han den albuen han støttet sig på. Det var alt. Han hadde ikke sagt et ord siden Cosette gikk. Bare Thénardiers var blitt igjen i stuen, dels av høflighet, dels av nysgjerrighet: «Vil han sitte slik hele natten?» brummet madam Thénardier. Da klokken blev to, gav hun op og sa til sin mann: «Jeg går ({{page|344}} ...)]
• midnattsmesse: [Rekken av markedsboder strakte sig som nevnt fra kirken like til Thénardiers vertshus. Da folk snart vilde komme forbi til midnattsmesse, var disse bodene oplyst med papirlykter. Det gjorde en «magisk virkning», som han sa, skolelæreren i Montfermeil der han satt hos Thénardier. Til gjengjeld så en ikke en stjerne på himmelen. ({{page|344}} ...)]
• midte: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• midterste: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• midtveis: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• mikroskop: [«Å, så vakker du er,» mumlet Marius. «Jeg tør ikke se på dig. Det gjør at jeg beskuer dig. Du er en av gratiene. Jeg vet ikke hvad som går av mig. Bare du stikker skospissen frem under kjolen, blir jeg ganske ør. Og hvilket strålende lys blir det ikke når dine tanker åpenbarer sig. Du taler så klokt. Av og til synes jeg du er en drøm. Tal, jeg hører på dig, jeg beundrer dig. Å, Cosette, så underlig og deilig det er, jeg er ganske tullete. De er tilbedelsesverdig, frøken! Jeg studerer føttene dine i mikroskop og sjelen i teleskop.» – Og Cosette svarte: «Jeg elsker dig litt mere for hvert øieblikk siden imorges.» – Spørsmål og svar falt som de kunde under denne samtalen, men de stemte alltid i ett: kjærlighet. ({{page|404}} ...)]
• milano: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• mildest: [klinke av den første, den beste som går forbi, det er mildest talt fryktelig. Og så det at Deres høiærverdighet alltid ({{page|45}} ...)]
• mildeste: [en tenke sig det voldsomste ved siden av det mildeste. ({{page|45}} ...)]
• mildheten: [alltid om han stod imot denne mildheten, at han, hvis han ({{page|45}} ...)]
• mildnet: [Marius var på denne tiden en vakker ung mann av middels høide, med tykt svart hår, høi, klok panne, åpne, lidenskapelige nesebor, opriktig og rolig mine, og over hele ansiktet lå noget usigelig stolt, tenksomt og uskyldig. Profilen som var avrundet men fast, hadde noget blidt germansk over sig. Han kunde være enfoldig, men også storslått. Av vesen var han lukket, kold og høflig. Da munnen var meget vakker med de rødeste lepper og de hviteste tenner, mildnet smilet alt det strenge i ansiktet. Det kunde til visse tider være en eiendommelig motsetning mellem den rene pannen og dette vellystige smilet. Øinene var små, men blikket stort. ({{page|201}} ...)]
• milen: [Efter å ha fått skyss deler av veien for åtte–ti sous milen, med det som den gang ble kalt «småvognene omkring Paris», hadde Fantine omtrent midt på dagen nådd frem til Bakersmuget i Montfermeil. Da hun kom forbi Thénardiers vertshus, var hun blitt formelig blendet ved synet av de to småpikene som strålte der i den store husken, og hadde stoppet op foran denne åpenbaring av glede. Hun var betatt av synet. De to småpikene fortryllet moren, og hun stod ganske rørt og så på dem. Nærvær av engler forteller at Paradiset er nær. Hun trodde å ha sett skrevet over dette vertshuset skjebnens hemmelighetsfulle «Her!» De to små var så åpenbart lykkelige. Hun så på dem, hun så med beundring på dem, så rørt at da moren stoppet litt mellem to vers, kunne hun ikke la være å si som nevnt: «For nogen vakre barn De har, frue.» ({{page|105}} ...)]
• milhaudkyraserenes: [Før Napoleon hadde gitt ordre til Milhaudkyraserenes stormangrep, hadde han gransket lendet, men hadde ikke kundet se hulveien som ikke engang viste sig som en sprekk i høidedraget. Kanskje var hans opmerksomhet blitt vakt da han så det lille hvite kapellet ved krysset mellem hulveien og Nivellesveien, og han hadde kanskje hatt en følelse av at det der kunde være en hindring, og hadde spurt veiviseren Lacoste om det. Veiviseren hadde svart nei. En kunde næsten si: Det at denne bonden rystet på hodet, er ophavet til Napoleons undergang. ({{page|299}} ...)]
• milhauds: [Wellington hadde trukket sig tilbake. Det stod nu bare igjen å skape tilbaketoget om til et knusende nederlag. Napoleon vendte sig brått, sendte en stafett i galopp til Paris for å melde at slaget var vunnet. Så gav han Milhauds kyraserer ordre om å ta Mont-Saint-Jean-høidedraget. ({{page|299}} ...)]
• militærholdning: [Det var ikke lett å sette Javert i undring. Men så meget han enn var herre over sig selv, kunde han ikke undgå en sinnsrystelse. Han blev stående urørlig og gape. – Jean Valjean fortsatte: «Jeg tror ikke jeg kommer vekk herfra. Men om jeg likevel skulde komme vekk, bor jeg under navnet Fauchelevent i l’Homme-Armégaten nummer syv.» – Javert trakk med et tigergrin op den ene munnviken og mumlet mellem tennene: «Pass dig.» – «Gå!» sa Jean Valjean. – Javert svarte: «Du kaller dig Fauchelevent og bor i l’Homme-Armégaten?» – «Nummer syv.» – Javert gjentok halvhøit: «Nummer syv.» Så knappet han igjen frakken, fikk stram militærholdning, gjorde helomvending, la armene over kors og støttet haken i hånden, og slik tok han til å gå i retning av Hallene. Jean Valjean så efter ham. Da Javert hadde gått nogen skritt, vendte han sig og ropte til Jean Valjean: «De plager mig. Drep mig heller.» – Han la ikke merke til at han ikke lenger sa du til Jean Valjean. – «Gå Deres vei,» sa Jean Valjean. Javert gikk langsomt videre. Et øieblikk efter svingte han rundt hjørnet til Prêcheurgaten. Da han var borte, skjøt Jean Valjean pistolen av i luften. Så kom han tilbake til barrikaden og sa: «Det er gjort.» Her hadde det hendt følgende: Marius, som for det meste hadde vært optatt utenfor, hadde ikke lagt merke til spionen som lå bundet i mørket bakerst i skjenkestuen. Da han fikk se ham ute i dagslyset idet han skulde gå over barrikaden for å bli skutt, kjente han ham igjen. ({{page|123}} ...)]
• militærpatrulje: [militærpatrulje som var på tilbakeveien til porten ved ({{page|24}} ...)]
• militærspråket: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• militært: [og hilste militært. «Deres høiærverdighet,» sa han. Da ({{page|45}} ...)]
• militærtjenesten: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• militæruniform: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• miljø: [Vi husker at selve grunnlaget hos Javert, hans element, det rette miljø for ham, det var ærbødighet for all myndighet. Han var helstøpt og tillot hverken innvendinger eller innskrenkninger. For ham var selvsagt den geistlige myndighet den høieste av alle. Han var samvittighetsfull, formell og korrekt på dette område som på alle andre. For ham var en prest et vesen som ikke kan feile, en nonne en skapning som aldri syndet. Da han fikk se søsteren, var det første han tenkte på, å gå sin vei. Imidlertid hadde han også en annen plikt som holdt ham tilbake. Hans neste tanke var å bli og våge et spørsmål. ({{page|277}} ...)]
• millionærer: [Madam Thénardier nærmet sig og stakk uten å si noget pengestykket i lommen. Hun hadde ikke noget å si. Hun bet sig i leppen, og ansiktet fikk et hatefullt uttrykk. Cosette skalv, men våget å spørre: «Madam, er det sant? Kan jeg få lov til å leke?» – «Lek,» sa madam Thénardier med fryktelig stemme. – «Takk, madam,» sa Cosette og mens hun takket henne med munnen, takket hun den reisende av hele sin sjel. – Thénardier hadde satt sig til å drikke igjen. Konen hvisket i øret på ham: «Hvem i all verden kan denne gule mannen være?» – Thénardier svarte overlegent: «Jeg har sett millionærer med slike frakker.» ({{page|344}} ...)]
• milton: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• mimi: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• mimose: [en grubler, en drømmer, en tenker, en mimose. Hun er ({{page|105}} ...)]
• minerva: [gå an. Det er Telemaque mottatt som ridder av Minerva, ({{page|11}} ...)]
• ministerskifte: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• minnelighet: [Thénardier reiste sig, gikk bort til kaminen, flyttet skjermbrettet så fyrfatet blev synlig, fullt av glødende kull, og i den kunde fangen se brekkjernet som var rødglødende. Så gikk han bort til Hvit igjen og satte sig. «Så går vi videre. La oss nu greie op dette her i minnelighet. Det var galt av mig å bære mig slik i sted. Jeg gikk for vidt, jeg snakket over mig. Fordi De er millionær, sa jeg at jeg vilde ha penger, mange penger, masser av penger. Det var ikke riktig. Selv om De er rik, kan vel De også ha Deres å bære. Jeg vil ikke ruinere Dem. Jeg er ikke av den slags folk som nytter ut det å ha fordelen på sin side, og dermed gjør sig latterlige. Jeg strekker mig lengst mulig og slår av. Jeg krever bare to hundre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• minnesmerke: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• minnesårene: [Og i samme monn som han levnet op igjen, kom de gamle sorgene tilbake; de gamle minnesårene åpnet sig igjen, han gav sig igjen til å tenke på fortiden, oberst Pontmercy stilte sig mellem Gillenormand og ham, Marius, og han sa sig selv at han ikke kunde gjøre sig noget håp om virkelig godhet hos ham som hadde vært så urettferdig og hård mot faren. Eftersom han blev friskere, fikk han igjen en følelse av uvilje mot bestefaren. Den gamle led i stillhet under det. ({{page|245}} ...)]
• minneverdige: [av disse syv ærverdige herrer, og den minneverdige dag, ({{page|11}} ...)]
• minutts: [ten, hadde ikke hatt et minutts søvn, gransket slagmarken og de engelske linjer, og hele tiden hadde han vist denne strålende munterhet, han spøkte og gjorde narr av Wellington, og tross at regnet hadde sinket tilførselen av levnetsmidler så soldatene hverken fikk mat eller søvn, ropte Napoleon muntert til Ney: «Vi har nitti sjanser av hundre.» Klokken ni tok den franske hær opstilling i fem kolonner, med divisjonene på to linjer, artilleriet mellem brigadene, musikken i spissen, under trommehvirvler og trompetfanfarer, mektig, uhyre, festlig, et hav av hjelmer, sabler og bajonetter; keiseren ropte: «Herlig, herlig.» Bare en gang blev denne tilfredshet avbrutt av overmodig medynk; det var da han så de tapre grå skotter på de prektige hestene ta opstilling til venstre; da sa han: «Det er synd.» ({{page|299}} ...)]
• minuttslag: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• miracolo: [roper til Sankt Januarius: Faccia gialluta, fa o miracolo, ({{page|105}} ...)]
• miraklene: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• miraklet: [ikke var mulig. Men det er mulig og det er miraklet som ({{page|105}} ...)]
• misaktet: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• misbrukte: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• misferd: [tid. Hans tidligere liv, hans første misferd, den lange ({{page|45}} ...)]
• misfornøide: [særlig akt på det som hadde hendt i mellemtiden. Og han døde med ordet «fedrelandet» på leppene. Hans død var blitt fryktet av folket som et tap, av regjeringen som en leilighet for de misfornøide. Hans død skapte sorg. Lik alt bittert kan sorgen vende sig om til opstand. Det skjedde også. ({{page|32}} ...)]
• misforstå: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• misforståelsen: [På den tiden da det var dårligst med ham, la han merke til at de unge pikene snudde sig efter ham når han gikk forbi, og han skyndte sig vekk eller gjemte sig, dødelig krenket. Han trodde de så på de gamle klærne og at de lo av ham; virkeligheten er at de så på ham fordi han var så vakker, og at de drømte om ham. Denne stumme misforståelsen mellem ham og de unge pikene hadde gjort ham sky. Han valgte ikke nogen av dem av den utmerkede grunn at han flyktet fra dem alle sammen. Han levde stadig slik, – dumt, sa Courfeyrac, og han sa videre: «Du skal ikke strebe efter å være verdig. Kjære dig, her har du et godt råd. Ikke les så meget i bøkene, men ({{page|201}} ...)]
• misfostre: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• misgjerningen: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• mishage: [mishage broren, våget sig fryktsomt til å si: «Kjære bror, ({{page|45}} ...)]
• mishager: [«Om tingene mishager oss,» sa Jean Valjean, «er det ingen grunn til å være urettferdig mot Gud.» – Det blev stille en stund. Det lå som et trykk over brystet på dem alle sammen. – Jean Valjean vendte sig mot Cosette. Han gav sig til å stirre på henne som om han vilde ta synet av henne med inn i evigheten. Fra det skyggedypet han alt hadde trådt ned i, var det ennu mulig for ham å føle lykksalighet over å se Cosette. Gjenskinnet av hennes yndige ansikt falt over hans bleke åsyn. Legen følte ham på pulsen. «Å, det var nok dere han trengte til,» mumlet han og så på Cosette og Marius. Og så bøide han sig bort til Marius og hvisket i øret på ham: «For sent!» – næsten uten å ta øinene fra Cosette så Jean Valjean rolig på Marius og legen. De hørte ham hviske næsten lydløst: «Det er ikke farlig å dø; men fryktelig ikke å få leve.» Plutselig reiste han sig op. At kreftene kommer igjen, er stundom et varsel om selve dødskampen. Han gikk med faste skritt bort til veggen, skjøv til side Marius og legen som vilde hjelpe ham, tok ned av veggen det lille kobberkrusifikset som hang der, og gikk tilbake til plassen sin, fri og lett som om han var ganske frisk; så satte han krusifikset på bordet og sa: «Der er den store martyren.» – Så falt han sammen. Hodet dinglet frem og tilbake som om gravsvimmelheten grep ham, og neglene på hendene, som lå på knærne, grov sig inn i tøiet i buksene. Cosette holdt ham om skuldrene og hulket og prøvde å snakke til ham uten å få det til. En skjelnet ord som disse: «Far! Gå ikke fra oss. Kan det være mulig at vi har funnet dig igjen bare for å miste dig.» ({{page|351}} ...)]
• mishandle: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• mishandlet: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• misjonsforeningen: [| Misjonsforeningen || style="text-align:right" | 100 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• misjonærskolen: [| Misjonærskolen i Paris || style="text-align:right" | 200 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• mislikt: [Saken er at han blev mislikt. Blandt annet kom han ({{page|11}} ...)]
• mislyd: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• mislykkede: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• mislykket: [Som før nevnt var frøken Gillenormands forsøk på å la sin yndling Théodule ta Marius’ plass blitt mislykket. Gillenormand hadde ikke godtatt ham som stedfortreder, og Théodule hadde på sin side nok lyst på arven, men ulyst til pliktarbeidet. Den gamle mannen kjedet lansenéren, og lansenéren støtte den gamle mannen. løitnant Théodule var nok munter, men snakkesalig, lettsindig, men tarvelig. Ved alle hans egenskaper var det en feil. Da Gillenormand alltid sammenlignet, hadde Théodule ({{page|9}} ...)]
• mismodig: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• mismotet: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• misnøid: [brusende gjennom havegangen, suste omkring den unge piken og løftet kjolen op så høit som til strømpebåndene. Et ben av utsøkt vakker form viste sig. Marius så det og blev fra sig selv av raseri. Den unge piken hadde straks fått kjolen ned med en skjønn, sky bevegelse, men det gjorde ham ikke mindre ergerlig. Han var alene der i gangen, det er sant. Men nogen kunde ha vært der. Det var skrekkelig at hun kunde gjøre noget slikt. – Nå, det stakkars barnet hadde ikke gjort noget, det var bare en som var skyldig, vinden; men Marius vilde være misnøid, han var sjalu på sin egen skygge. ({{page|201}} ...)]
• mistar: [Jeg har hørt at det var dem som var så god å betale husleien min for et halvt år siden. Jeg velsigner dem, unge mann. Min eldste datter kan si dem at vi ikke har hatt en bit brød på to dager, fire mennesker, og kona mi er syk. Dersomatte jeg inte mistar mig, tror jeg å torde håpe at deres edelmodie hjerte vil røres over dette og at det vil vekke det ønsket hos dem å være så nådig å yde mig en liten hjelp. ({{page|217}} ...)]
• mistbenk: [Da Jean Valjean kom dit bort, hadde gamle Fauchelevent i virkeligheten vært optatt med en halmmatte som han holdt på å bre ut over en mistbenk. Han hadde alt lagt en del lignende matter den timen han hadde vært i haven. Det var dette arbeidet som var årsak til de underlige bevegelsene Jean Valjean hadde sett fra skuret. Han la til: «Jeg sa til mig selv: Det er månelyst, det blir frost. Og så gav jeg melonene kapper på. Og,» sa han mens han så på Jean ({{page|24}} ...)]
• mistbenkene: [fra kubjeller på engen. Lyden fikk Jean Valjean til å snu sig, og han så at det var nogen i haven. En skikkelse som lignet en mann, gikk blandt mistbenkene, reiste sig, bøide sig ned, stanset regelmessig som om han trakk eller bredte noget utover jorden. Det så ut som om skikkelsen haltet. ({{page|24}} ...)]
• mistbenker: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• mistenksom: [Enten det nu var tilfeldig, eller fordi Hvit tok til å bli mistenksom, kikket han iallfall bak sig mens han undersøkte billedet. Nu var det fire menn inne, tre som satt på sengen, og en som stod ved døren, alle med nakne armer, urørlige og med svertede ansikter. Den ene av de tre som satt på sengen, lente sig mot veggen, med lukkede øine som om han sov. Han var gammel; det hvite håret mot det sorte ansiktet virket uhyggelig. De to andre så unge ut. Den ene var skjegget, den andre langhåret. Ingen av dem hadde sko på benene; de som ({{page|217}} ...)]
• mistenksomme: [ivrig og peke efter ham, og av flokkens mistenksomme ({{page|45}} ...)]
• mistenksomt: [Dessuten var Paris ikke rolig; politisk røre var uheldig for dem som hadde noget å skjule, fordi politiet var blitt mere engstelig og mistenksomt, og når politiet lette efter ({{page|25}} ...)]
• misundelse: [De gikk og satte sig ved siden av ilden. De hadde en dukke som de snudde og vendte på fanget under prat og latter. Av og til så Cosette op fra strikketøiet og stirret på leken med trist mine. Éponine og Azelma så ikke på Cosette. Hun var som en hund for dem. Disse tre småpikene var ikke tilsammen mere enn fire og tyve år, og dog representerte de hele det menneskelige samfund, på den ene siden misundelse, på den andre siden vanvyrding. ({{page|344}} ...)]
• misunnelige: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• misunneliges: [Første dagen Cosette gikk ut med kjole og mantilje av sort damask og den hvite tyllhatten, tok hun glad, strålende, frisk, stolt og blendende Jean Valjeans arm og sa: «Far, hvad syns du om mig slik?» – Jean Valjean svarte med en røst bitter som den misunneliges: «Yndig.» Under turen var han ellers som vanlig. – Fra da av la han merke til at Cosette som før alltid hadde bedt om at de skulde bli hjemme, nu alltid bad om at de skulde gå ut. Hun opholdt sig nu også helst i haven. Hele hennes person som var gjennomtrengt av ungdomsglede, uskyld og skjønnhet, bar et preg av tungsinn. Det var på denne tiden at Marius efter seks måneders fravær så henne igjen i Luxembourg-parken. ({{page|319}} ...)]
• misunnere: [Like ved Saint-Medard-kirken pleide det å sitte en tigger som krøp sammen på kanten av en gjenmuret brønn; Jean Valjean gikk næsten aldri forbi uten å gi ham nogen sous. Nogen ganger snakket han med ham. Misunnere sa om denne tiggeren at han var knyttet til politiet. Det var en fem og sytti-åring som hadde vært kirketjener og som stadig satt og mumlet bønner. ({{page|9}} ...)]
• misunt: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• mitra: [mitra på og høiest oppe, i en slags sol, keiseren med ({{page|45}} ...)]
• mjauet: [Cosette hadde lagt strikketøiet fra sig, men hun hadde ikke krøpet frem fra plassen under bordet. Cosette rørte alltid minst mulig på sig. I en eske bak sig hadde hun lagt nogen gamle filler og den lille tinnsabelen. Éponine og Azelma la ikke merke til det som hendte. De holdt på med en meget viktig sak; de hadde fått tak i katten og hadde kastet dukken på gulvet. Éponine som var eldst, svøpte den lille katten inn i en mengde røde og blå lapper og filler, til tross for at den mjauet ynkelig og strittet imot. Mens hun holdt på med dette viktige og vanskelige arbeidet, sa hun til søsteren i det milde, skjønne barnespråk som mister ynden når en vil gjengi det: «Ser du, søster, denne dukken er meget morsommere enn den andre. Den vrir sig, den skriker, den er varm. Ser du, søster, den skal vi leke med. Det skal være min lille pike. Jeg skal være en dame. Jeg skal komme for å hilse på dig, og du skal få se henne. Så får du se bartene, og ({{page|344}} ...)]
• moceau: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• modell: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• modellert: [skuldrer som var de modellert av Coustou, med en vellystig liten hulning i midten, så vidt synlig gjennem ({{page|105}} ...)]
• moden: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• moder: [«Hvorfor ikke?» – Jean Valjeans ansikt lysnet op i et av de sjeldne smil som streifet det lik sol på vinterhimmel. – «Kan De huske det De sa, Fauchelevent: ‘Moder Crucifixion er død’, og jeg la til: ‘Og far Made- ({{page|56}} ...)]
• moderatørlampen: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• moderkjærligheten: [inngangen til en hule, sort av rust, næsten uhyggelig, med en forvirring av buer og skarpe hjørner. Nogen skritt borte satt moren på terskelen til vertshuset; en kvinne som så lite tekkelig ut, men som i øieblikket virket rørende, da hun husket de to småpikene ved hjelp av et langt tau, mens hun av frykt for ulykker fulgte dem med øinene med det dyriske og ophøiede uttrykk som særmerker moderkjærligheten; ved hver svingning gav den heslige kjettingen fra sig en skjærende lyd som lignet et vredesskrik; småpikene var lykksalige, solen som holdt på å gå ned, kastet sitt skjær over denne gleden og ikke noget kunne være mer dårende enn dette lune av tilfellet, som hadde gjort en titanlenke til en huske for kjeruber. ({{page|105}} ...)]
• moderne: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• modningen: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• moirebånd: [moirebånd. Her og der stimlet folk sammen og klappet ({{page|105}} ...)]
• moiréstoffer: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• moloene: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• mon: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• monarken: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• monarki: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• monarkier: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• monarkiets: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• monarkiske: [hele sin rikdoms og sine verdigheters kynisme; desertørene fra Ligny og Quatre-Bras blottet sin betalte skjensel, viste sin monarkiske tilbedelse ganske naken. ({{page|105}} ...)]
• monceauxporten: [Om aftenen samme dagen som Jean Valjean hadde revet Cosette ut av klørne på Thénardier, kom han tilbake til Paris. Som natten falt på, kom han med barnet gjennom Monceauxporten. Der tok han en kabb som kjørte ham til Observatoriegaten. Han steg ned, betalte ({{page|344}} ...)]
• monn: [Og i samme monn som han levnet op igjen, kom de gamle sorgene tilbake; de gamle minnesårene åpnet sig igjen, han gav sig igjen til å tenke på fortiden, oberst Pontmercy stilte sig mellem Gillenormand og ham, Marius, og han sa sig selv at han ikke kunde gjøre sig noget håp om virkelig godhet hos ham som hadde vært så urettferdig og hård mot faren. Eftersom han blev friskere, fikk han igjen en følelse av uvilje mot bestefaren. Den gamle led i stillhet under det. ({{page|245}} ...)]
• montauban: [Montauban. Selvsagt hadde hver sin veninde. Blachevelle elsket Favourite, kalt slik fordi hun hadde vært i ({{page|105}} ...)]
• montdidier: [| Til lasaristene i Montdidier || style="text-align:right" | 100 ||style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• montenotte: [Montenotte vunnet av overgeneralen over hæren i Italien, ({{page|45}} ...)]
• montfermeilkanten: [Navnet Fantine var ham velkjent. Han husket at Jean Valjean hadde fått ham, Javert, til å le, da han bad om tre dagers frist for å hente barnet til dette fruentimmeret. Han husket også at Jean Valjean var blitt arrestert i Paris akkurat da han steg op i vognen til Montfermeil. Forskjellige tegn tydet den gang på, at det var andre gangen han reiste med den vognen, og at han dagen før hadde tatt en tur til omegnen av Montfermeil; i byen hadde nemlig ikke nogen sett ham. Hvad hadde han der på Montfermeil-kanten å gjøre? Det hadde ikke nogen kundet gjette. Nu skjønte Javert det. Fantines datter var der. Jean Valjean vilde hente henne. Nu var barnet blitt stjålet av en ukjent. Hvem kunde det være? Var det Jean Valjean? Men Jean Valjean var jo død. – Uten å si et ord til nogen tok Javert rutevognen fra «Tinnfatet» i ({{page|24}} ...)]
• montmartre: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• montmirail: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• montmirial: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• montpalissel: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• montparnassekirkegården: [Denne kirkegården med dens undtagelsesregler kom på tverke for plan og orden i byen. Den blev derfor nedlagt straks efter 1830 og blev avløst av Montparnasse-kirkegården som blev kalt «Østre kirkegård» og som efter Vaugirard-kirkegården arvet den kaféen som bar et skilt med et eple på og navnet «Eplet». Den ene siden vendte ut mot bordene der folk satt og drakk, den andre mot gravene. ({{page|56}} ...)]
• montparnasses: [å varsle Gavroche om at en politibetjent var i nærheten, eide ikke annet trolldomsmiddel enn at stavelsen «dig» blev gjentatt flere ganger i endret form. Denne stavelsen «dig» – ikke uttalt alene, men kunstferdig flettet inn i en setning, sa: «Ta dig i vare, vi kan ikke tale fritt.» Det var dessuten i Montparnasses ord en litterær skjønnhet som gikk Gavroche forbi, det var ordene: «min dogge, min dagge og min digge,» hvilket i forbryterslangen vilde si det samme som. «min hund, min kniv og min kone», ordspill av den art var meget brukt i det store århundre da Molière skrev og Callot tegnet. ({{page|368}} ...)]
• montpercy: [Det var en av Bonapartes oberster. Jeg tror han er død. Han bodde i Vernon der jeg har en bror som er sogneprest, og han het noget slikt som Pontmaire eller Montpercy. Han hadde jamen fått et ordentlig sabelhugg.» ({{page|140}} ...)]
• montreilsurmer: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• montreuil: [mester i Montreuil, som i det idag avholdte rettsmøte er kjent igjen som den tidligere galeislave Jean Valjean.» ({{page|277}} ...)]
• montreuilsurmers: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• montrouge: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• montsainteloy: [Postiljongen pisket på hesten. De hadde kommet over elven og hadde lagt Mont-Saint-Eloy bak sig. Det blev mørkere og mørkere. ({{page|202}} ...)]
• montsaintjeanhøiden: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• montsaintjeansletten: [Nogen av gardens firkanter blev stående urørlige i fluktstrømmen som klipper i en flod; de holdt ut til det blev natt. Natten kom, døden også; de ventet på dette dobbelte mørket og lot sig urokket hylle inn av det. Hvert regiment som var skilt fra de andre og ikke lenger hadde forbindelse med resten av arméen, falt for sig, nogen hadde til denne sluttkampen tatt stilling på Rossomme-høidene, andre på Mont-Saint-Jean-sletten. Der kjempet disse mørke firkantene, forlatte, overvunne og fryktelige sin skrekkelige dødskamp. Ulm, Wagram, Jena, Friedland døde der med dem. ({{page|299}} ...)]
• montvernet: [Til fru Komtesse Montvernet, rue Cossette nr. 9. Deri leste han: ({{page|217}} ...)]
• monumentalvinduet: [en lang gang med værelser av forskjellig størrelse til høire og til venstre; en kunde til nød bo i dem, men de lignet mere boder enn rom. Vinduene vendte mot de øde strøkene i nabolaget. Alt var mørkt, barskt, uhyggelig, trist og gravaktig; eftersom sprekkene var i taket eller i døren blev de gjennomtrengt av koldt lys eller iskold vind. Postbudene kalte denne rønnen for nr. 50–52; men den var kjent i strøket under navnet Gorbeaus hus, efter en prokurator ved navn Gorbeau som på Ludvig den XV’s tid hadde eid Hospitalsbulevarden nr. 50–52. Han var også skaperen av monumentalvinduet. ({{page|9}} ...)]
• moralisering: [avholder sig fra all preken, moralisering og alle hentydninger, og er ikke det mest barmhjertig når et menneske ({{page|45}} ...)]
• moralprekenen: [Mens Marius holdt denne moralprekenen for sig selv, hadde han stirret på den veggen som skilte ham fra Jondrette, akkurat som om han kunde sende sitt medlidende blikk tvers igjennom veggen og med det varme op de ulykkelige. Veggen var laget av krysslagte lekter med gipspuss over, en vegg så tynn at en klart kunde skjelne både ord og stemmer gjennom den. Bare en drømmer som Marius kunde ha latt være å legge merke til det før. Det var hverken tapet på siden mot Jondrette eller på siden mot Marius. En kunde tydelig se byggemåten. Marius gransket veggen uten egentlig å være klar over det han gjorde. Plutselig reiste han sig; han hadde lagt merke til et trekantet hull høit oppe på veggen nær taket; det skrev sig fra en åpning mellem tre lekter. Gipsen som ({{page|217}} ...)]
• morals: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• mordere: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• morderisk: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• mordet: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• morgenarbeidet: [Hun hadde straks tatt til med det vanlige morgenarbeidet. Gullstykket som hun hadde i den samme lommen som det femtensousstykket hun mistet dagen før hadde ligget i, gjorde henne fordrømt. Hun våget ikke å røre det, men mens hun holdt på å feie trappen, stoppet hun og blev stående uten å røre sig, glemte kosten og alt i verden, og bare stirret på den stjernen som blinket på bunnen av forklælommen. Mens hun stod slik, kom madam Thénardier bort til henne. Hun kom for å hente henne efter pålegg fra mannen. For en uhørt hendelse, hun gav henne ikke et eneste slag og kom ikke med et eneste skjellsord: «Cosette,» sa hun næsten vennlig, «du må komme straks.» ({{page|344}} ...)]
• morgenbønnen: [Hun stod op, bad morgenbønnen og redde op sengen, hun klædde fort på sig, kjemmet håret og satte det op. Så åpnet hun vinduet og så sig rundt til alle kanter i håp om å se litt av gaten, et hushjørne, en gatekrok, der hun kunde speide efter Marius. Men hun kunde ikke se noget utenfor. Bakgården var omgitt av temmelig høie murer, og utenfor var det bare nogen haver. Cosette syntes de havene var heslige; for første gang i livet fant hun blomster stygge. Den minste stumpen av en rennesten hadde hun likt bedre. Hun så isteden op ({{page|123}} ...)]
• morgenglans: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• morgenglød: [sine venner små dask. Livets morgenglød! Herlige år! ({{page|105}} ...)]
• morgenkulden: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• morgenlysning: [blid morgenlysning. ({{page|105}} ...)]
• morgenrødens: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• morgenrødesymfonien: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• morgenstund: [skrive, hadde skrevet til Tholomyès for alle fire: «Morgenstund har gull i munn.» Derfor hadde de stått op ({{page|105}} ...)]
• morgenturene: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• morgenturer: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• morgenvinden: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• moroen: [Når sangene og gudsbespottelsene blev for drøie, smelte han som syntes å være fører, med pisken, og straks haglet det med stokkeslag over de syv vognladningene; mange brølte og frådet av sinne, og det gjorde moroen dobbelt så stor for gaminene som hadde samlet sig lik en fluesverm rundt sår. ({{page|319}} ...)]
• morsangst: [henne ut, følte han sig dypt grepet. Alt han eide av kjærlighet og ømhet, våknet og kastet sig over dette barnet. Gikk han bort til sengen der hun sov, skalv han av glede; han følte morsangst og skjønte ikke hvad det var. For meget dulgt og stille skjer den store og merkelige hendelsen at et hjerte blir grepet av kjærlighet. Stakkars gamle hjerte som var blitt ganske nytt! ({{page|9}} ...)]
• morsglede: [En som hadde sett henne et kvarter før, ville ikke ha skjønt noget av det hele. Nu hadde hun røde kinner, stemmen var livlig og naturlig, ansiktet var et eneste smil. Av og til lo hun mens hun snakket ganske lavt med sig selv. Morsglede er næsten som barneglede. ({{page|202}} ...)]
• morsinstinktet: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• morskjærlighet: [Visse naturer kan ikke holde av nogen uten å hate andre. Mor Thénardier elsket de to barna sine lidenskapelig, og det gjorde at hun avskydde det fremmede. Det er trist å tenke på at morskjærlighet kan ha dårlige sider. Hvor liten plass Cosette enn tok op, syntes hun likevel at det blev tatt fra hennes egne, og at den lille minsket den luften barna hennes skulde ha. Denne konen hadde som mange andre av samme slags, en viss sum kjærlighet og en viss sum slag og skjellsord å gi fra sig hver dag. Hadde hun ikke hatt Cosette, ville sikkert hennes egne barn fått alt sammen, skjønt hun tilbad dem, men den fremmede gjorde dem den tjenesten å få alle slagene over på sig. Døtrene fikk nu bare kjærtegn. Cosette kunde ikke røre sig uten at det regnet ned over hodet på henne en skur av voldsomme og ufortjente refselser. Et blidt, svakt vesen som hverken skjønte sig på verden eller på Gud, som stadig blev straffet, skjelt ({{page|105}} ...)]
• morsommere: [Cosette hadde lagt strikketøiet fra sig, men hun hadde ikke krøpet frem fra plassen under bordet. Cosette rørte alltid minst mulig på sig. I en eske bak sig hadde hun lagt nogen gamle filler og den lille tinnsabelen. Éponine og Azelma la ikke merke til det som hendte. De holdt på med en meget viktig sak; de hadde fått tak i katten og hadde kastet dukken på gulvet. Éponine som var eldst, svøpte den lille katten inn i en mengde røde og blå lapper og filler, til tross for at den mjauet ynkelig og strittet imot. Mens hun holdt på med dette viktige og vanskelige arbeidet, sa hun til søsteren i det milde, skjønne barnespråk som mister ynden når en vil gjengi det: «Ser du, søster, denne dukken er meget morsommere enn den andre. Den vrir sig, den skriker, den er varm. Ser du, søster, den skal vi leke med. Det skal være min lille pike. Jeg skal være en dame. Jeg skal komme for å hilse på dig, og du skal få se henne. Så får du se bartene, og ({{page|344}} ...)]
• morssiden: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• mortier: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• mosegrodd: [Våget vandringsmannen sig over Hestetorvet med dets fire falleferdige murer og videre forbi en gammel have, et engstykke, en tømmeropplagsplass og en lang, lav, forfallen mur med en mosegrodd port, om våren dekket av blomster, og derefter forbi en øde, uhyggelig falleferdig bygning med opslaget: «Plakatoppklebning forbudt», ja, da vilde den dristige vandringsmannen nå hjørnet av Vignes-Saint-Marcelgaten. Der kunde en på den tiden like ved en fabrikk og mellem to havemurer se en rønne, som ved første øiekast virket så liten som en hytte, men som i ({{page|9}} ...)]
• mosgrodde: [mig ganske rasende. Jeg ergrer mig kraftig. Jeg skjønner ikke noget. Du vil ikke forsvare mig mot Marius. Marius vil ikke hjelpe mig mot dig. Jeg står ganske alene. – Jeg setter i stand et nydelig værelse. Men leieboeren holder mig for narr. Jeg bad Nicolette lage en god liten middag. En vil ikke ha den middagen Deres, frue. Og min kjære far Fauchelevent vil at jeg skal kalle ham herr Jean, og at jeg skal ta imot ham i en fæl, gammel, muggen kjeller med mosgrodde vegger og der det istedenfor krystall, er tomme flasker, og istedenfor gardiner, kingelvev. Du er egen, det medgir jeg, slik er du nå, men en under da nygifte litt fred og ro. Du har da ikke trengt å vise dig så egen med en gang. Så du er så vel tilfreds med den avskyelige l’Homme-Armégaten. Jeg har nu vært ordentlig fortvilet der, jeg. Hvad er det du har imot mig. Du gjør mig så ondt. Fy!» – Så blev hun plutselig alvorlig, stirret stivt på Jean Valjean og la til: «Du er da ikke sint på mig fordi jeg er lykkelig?» ({{page|336}} ...)]
• moskusgate: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• motarbeide: [høi, han var litt tykk og for å motarbeide det, gikk han ({{page|11}} ...)]
• motbøren: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• motedame: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• motefarven: [klædd i en brun silkekjole, motefarven i 1806, da hun ({{page|45}} ...)]
• motløse: [Han så ikke noget av alt dette. Motløse mennesker ser ({{page|45}} ...)]
• motmæle: [Moren som ennu ikke hadde sagt et ord, reiste sig og spurte med langsom, klangløs røst: «Kjæreste, hvad er det du tenker på?» – «Gå til sengs,» svarte mannen. Tonen tålte ikke motmæle. Moren lød og kastet sig tungt ned på sengen. Men så hørte han hulking fra en av krokene. «Hvad skal det si?» ropte faren. Den yngste datteren blev stående i den mørke kroken og rakte frem en blodig hånd. Hun hadde skåret sig da hun slo vindusruten i stykker. Hun hadde gått bort til morens seng og gråt stille. Det fikk moren til å reise sig og rope: «Der kan du se! Slike dumheter du farer med! Hun har skåret sig da hun knuste ruten.» – «Så meget desto bedre,» sa mannen, «jeg tenkte mig det.» – «Hva? Så meget desto bedre?» – «Stille,» svarte faren, «jeg avskaffer ytringsfriheten.» ({{page|217}} ...)]
• motpartens: [«Herr baron, den 6. juni 1832, for omtrent et år siden, oprørsdagen, var det en mann nede i hovedkloakken på det stedet der kloakken løper ut i Seinen mellem Invalidebroen og Jenabroen.» – Marius rykket plutselig stolen sin nærmere bort til Thénardiers. Thénardier la merke til det og fortsatte langsomt lik en taler som holder tilhørerne fast og føler motpartens puls banke under ordene: «Denne mannen var nødt til å holde sig skjult, av grunner som ikke har noget med politikk å gjøre, og hadde tatt ophold i kloakken, som han hadde nøkkel til. Det ({{page|351}} ...)]
• motpaven: [der Dem altså så meget som mulig.» – «Jeg kan ikke være så veldig rask. Jeg er jo gammel og svak. Derfor vilde jeg gjerne ha en til hjelp. Halte gjør jeg også.» – «Å halte er ikke nogen synd, og det kan være til velsignelse. Keiser Henrik II som slo motpaven Gregor og gjeninnsatte Benedikt VIII, hadde to tilnavn: den hellige og den halte.» – «Det er både vel og bra,» sa Fauchelevent som virkelig hørte litt dårlig. – «Far Fauvent, jeg tror vi likeså godt regner med en time. Det er ikke for meget. Altså må De klokken elleve være ved høialteret med jernstangen. Dødsmessen skal leses klokken tolv. Alt må være ferdig et godt kvarter før.» ({{page|56}} ...)]
• motsagt: [Dagen før samme 5. juni hadde Jean Valjean flyttet inn i l’Homme-Armégaten. En plutselig hendelse ventet ham, Cosette hadde ikke reist fra Plumetgaten uten å prøve på å gjøre motstand. For første gang i deres samliv hadde Cosettes og Jean Valjeans viljer vist sig tydelig, og hadde, om enn ikke støtt sammen, så iallfall motsagt hverandre. Det blev gjort innvendinger på den ene siden og vist urokkelighet på den andre. Det plutselige rådet: «Flytt», tilropt ham av en ukjent, hadde skremt ham til å stå fast. Han trodde sig opdaget og forfulgt. Cosette hadde måttet gi efter. Begge hadde nådd frem til l’Homme-Armégaten uten å si et ord til hverandre, så op- ({{page|103}} ...)]
• motsetningene: [En annen naturlig følge var at jo mere han nærmet sig faren, minnet om ham, det obersten hadde kjempet for i fem og tyve år, desto lenger fjernet han sig fra bestefaren. Vi har alt nevnt at Gillenormands munterhet ikke akkurat var noget han likte. Det var mellem dem alle de motsetningene som kan være mellem en ung alvorlig mann og en frivol olding. Så lenge de hadde de samme politiske meningene og de samme synsmåtene, hadde det vært som en bro mellem dem. Da broen styrtet ned, åpnet avgrunnen sig. Til det kom også at Marius følte sig usigelig oprørt når han tenkte på at det var Gillenormand som av tåpelige grunner uten barmhjertighet hadde revet ham vekk fra obersten og på denne måten røvet sønnen fra faren og faren fra sønnen. Av pietet overfor faren kom Marius næsten til å hate bestefaren. ({{page|140}} ...)]
• motsies: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• motstanderen: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• motstykke: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• motstått: [falsk navn gir trygghet; han hadde kastet det falske navnet vekk. Han, galeislaven, hadde for alltid kundet skjule sig hos en hederlig familie; han hadde motstått denne fristelsen. Og hvorfor? Av samvittighetsfullhet. Han hadde selv klarlagt det med sannhetens uimotståelige tonefall. Kort, hvem Jean Valjean så enn var, så var det uimotsigelig en samvittighet som våknet. En eller annen slags hemmelighetsfull gjenreisning hadde satt inn, og det var åpenbart at samvittigheten alt lenge hadde hatt makten over denne mannen. ({{page|305}} ...)]
• motta: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• mottaker: [Paris begynner ved dagdriveren og slutter ved gaminen; den passive mottaker som er tilfreds med å se på og det uuttømmelige tiltak. Hele monarkiet viser sig i dagdriveren, hele arnarkiet i gaminen. Dette bleke barnet fra Pariserforstedene lever og vokser op i lidelse, et tenksomt vidne ({{page|119}} ...)]
• motverge: [satte han sig kraftig til motverge. Det var en frekk slyngel. Midt under all denne skrekken kom biskopen dit. Han ({{page|11}} ...)]
• motvillig: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• motvillige: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• motvirkninger: [Den første tanken da hun kom ut av drømmen, var strålende. Cosette følte sig helt rolig igjen. Hun gjennomgikk, akkurat som Jean Valjean nogen timer før, de uvilkårlige motvirkninger i en sjel som ikke vil vite av ulykke. Hun gav sig igjen til å håpe av all makt uten å vite hvorfor. Så blev hun igjen hjerteklemt. – På tre dager hadde hun ikke sett Marius. Men hun sa til sig selv at han hadde fått brevet hennes, at hun visste hvor han var, og at han som var så klok, nok vilde finne ut- ({{page|123}} ...)]
• mouffetardgaten: [Marius var på vei hjemover da han plutselig i Mouffetardgaten opdaget Jondrette foran sig. Han gav sig til å følge efter ham. Jondrette gikk rett frem uten å ane at det var en som holdt øie med ham. Han bøide ut av Mouffetardgaten, og Marius så ham gå inn i en av de verste rønnene i Gracieusegaten; han blev der omtrent et kvarters tid, og gikk så tilbake Mouffetardgaten. Der gikk han inn til en jernvarehandler og litt efter kom han ut igjen med et stort brekkjern som han gjemte under frakken. Han gikk nu fort bortover til Petit-Banquiergaten og svinget inn i den. Det tok til å bli mørkt, og det snedde sterkt. Marius blev stående og gjemme sig på hjørnet av Petit-Banquiergaten og fulgte ikke efter Jondrette. Det var heldig, for da Jondrette hadde nådd ({{page|217}} ...)]
• mouffetardkvarteret: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• moulins: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• mountsainteloy: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• muffe: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• muffling: [Hvis den gjetergutten som viste Bülow veien, hadde rådet ham til å rykke ut av skogen ovenfor Frischemont og ikke nedenfor Plancenoit, vilde kanskje det nittende århundre ha fått et annet utseende. Napoleon vilde da ha vunnet slaget ved Waterloo. Langs hvilken som helst annen vei enn nedenfor Plancenoit vilde den prøissiske hær ha kommet til en kløft som artilleriet ikke hadde kundet komme over, og Bülow hadde ikke nådd frem. Bare en times heft – det er den prøissiske general Muffling som uttaler det – og Blücher hadde ikke truffet Wellington i stillingene: «slaget vilde ha vært tapt.» ({{page|299}} ...)]
• mugge: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• muggen: [mig ganske rasende. Jeg ergrer mig kraftig. Jeg skjønner ikke noget. Du vil ikke forsvare mig mot Marius. Marius vil ikke hjelpe mig mot dig. Jeg står ganske alene. – Jeg setter i stand et nydelig værelse. Men leieboeren holder mig for narr. Jeg bad Nicolette lage en god liten middag. En vil ikke ha den middagen Deres, frue. Og min kjære far Fauchelevent vil at jeg skal kalle ham herr Jean, og at jeg skal ta imot ham i en fæl, gammel, muggen kjeller med mosgrodde vegger og der det istedenfor krystall, er tomme flasker, og istedenfor gardiner, kingelvev. Du er egen, det medgir jeg, slik er du nå, men en under da nygifte litt fred og ro. Du har da ikke trengt å vise dig så egen med en gang. Så du er så vel tilfreds med den avskyelige l’Homme-Armégaten. Jeg har nu vært ordentlig fortvilet der, jeg. Hvad er det du har imot mig. Du gjør mig så ondt. Fy!» – Så blev hun plutselig alvorlig, stirret stivt på Jean Valjean og la til: «Du er da ikke sint på mig fordi jeg er lykkelig?» ({{page|336}} ...)]
• muggent: [Inne i Marius’ værelse blev Fauchelevent stående borte ved døren. Under armen hadde han en pakke som lignet en bok i oktavformat, innpakket i papir. Papiromslaget var grønnlig og så muggent ut. – «Går den mannen alltid omkring slik med bøker under armen,» hvisket frk. Gillenormand til Nicolette, hun brydde sig slett ikke om bøker. – «Nå, ja,» hvisket Gillenormand som hadde hørt spørsmålet, «det er en lærd. Og så? Er det hans skyld? Herr Boulard som jeg en gang kjente, gikk aldri ut uten bøker, slett ikke, og han trykket alltid en eller annen gammel bok slik op til hjertet.» ({{page|245}} ...)]
• mugne: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• mugnet: [tørr brødskorpe som lå og mugnet i støvet; hun kastet sig over den og tok til å gnage på den mens hun mumlet: «Den er god! Den er hård! Jeg knekker tennene på den.» Og så gikk hun. ({{page|217}} ...)]
• mukket: [Han tok henne i hånden: «Cosette er vakker,» sa han. «Hun har det godt, og De får snart se henne, men vær nu rolig. De taler altfor meget og strekker armene frem fra sengen. Det må De ikke, for da kommer De til å hoste.» – Fantines ord blev også i virkeligheten næsten hele tiden avbrutt av sterke hosterier. Hun mukket ikke, ({{page|277}} ...)]
• muldyr: [Han red over fjellet på et muldyr, møtte ikke nogen, og ({{page|11}} ...)]
• muleposen: [Han blev straks rolig igjen og stilte sig med en jakthunds tålmodige raseri på lur bak grushaugen – i et eller annet uklart håp om å få se mannen komme ut igjen, eller kanskje få se andre gå inn. Drosjen som hadde fulgt efter ham, hadde nu stanset like ovenfor på kaien nær brystvernet. Kusken som skjønte at det vilde bli lang ventetid, bandt muleposen på hesten – noget pariserne kjenner godt til da regjeringene ofte setter slike på dem. De få som gikk over Jenabroen, vendte sig før de gikk videre for å se et øieblikk på de to urørlige enkelthetene i landskapet; mannen på stranden og drosjen på kaien. ({{page|189}} ...)]
• muligens: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• mulighetene: [Selv lå han så lang han var, i skyllregnet på toppen av en ti tommer bred mur med en avgrunn til venstre og til høire, uten å kunde røre sig, svimmel ved tanken på et mulig fall, fylt av redsel for fengsling; og tankene gikk fra den ene til den andre av disse mulighetene som pendelen i et ur: «Død hvis jeg faller, knepet hvis jeg blir.» ({{page|368}} ...)]
• mulkt: [Bahorel var strålende over barrikaden og ropte: «Nå er gaten nedringet. Det gjør sig godt.» – Courfeyrac holdt på å plyndre litt i kaféen mens han samtidig prøvde å trøste vertshusholderenken: «Hør mor Hucheloup, klaget ikke De her forleden dag over at De var blitt meldt fordi Gibelotte hadde ristet et sengeteppe ut gjennom vinduet.» – «Joda, kjære herr Courfeyrac. Men må De absolutt ha det bordet mitt. Jo – for det teppet og for en blomsterpotte som falt ut av vinduet, fikk jeg hundre francs i mulkt. Er ikke det fryktelig?» – «Jo da, mor Hucheloup, vi skal hevne Dem.» Mor Hucheloup syntes ikke riktig å skjønne at den opreisningen var til fordel for henne. ({{page|53}} ...)]
• mulkten: [Hele denne historien bidrog til at den gode gamle Fauchelevent vokste; han hadde hatt tredobbelt hell. Først hadde han frelst Jean Valjean og skaffet ham et tilfluktssted, dernest var det graveren Gribier som sa til sig selv: han har spart mig for mulkten; så var det klostret som takket være ham hadde moder Crucifixions kiste under alteret, og ved det narret keiseren og adlydt Gud. – I Petit-Picpus var det en kiste med et lik i, og på Vaugirard-kirkegården en kiste uten lik. Den offentlige orden var blitt dypt krenket ved det, men ingen merket det. Og klostret hadde også sterk takknemlighetsfølelse overfor Fauchelevent. Han blev regnet for den beste av alle tjenere, og den mest utmerkede av alle gartnere. Første gangen erkebiskopen kom til klostret, ({{page|56}} ...)]
• mulm: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• mulmet: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• mumle: [Thénardier hadde som en vil huske, aldri sett Marius, til tross for at de var naboer, noget som ofte hender i Paris. Han hadde nogen ganger hørt døtrene mumle noget om en fattig ung mann som het Marius og som bodde der i huset. Uten å kjenne ham hadde han skrevet det brevet til ham som vi før har nevnt. Det var ikke mulig at han i tankene kunde sammenstille den Marius og baron Pontmercy. ({{page|351}} ...)]
• munkekloster: [«Jeg tror Dem, jeg tror Dem,» svarte Fauchelevent. «De trenger ikke si noget mere til mig. Vårherre tok Dem i hånden for å se Dem nær ved, og så slapp han Dem ned. Han vilde ha sluppet Dem ned i et munkekloster. Men så tok han feil. Nå, der har vi en klokke til. Det ({{page|56}} ...)]
• munkelus: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• munkenes: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• munker: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• munkeslenget: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• munne: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• munnfull: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• munnkurv: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• muntlig: [Leseren har uten tvil gjettet at Thénardiers forfølger ikke var nogen annen enn Javert. Da han så uventet hadde sluppet vekk fra barrikaden, hadde Javert gått til politikammeret. Efter at han i et kort møte med politiprefekten personlig hadde avgitt muntlig rapport, hadde han straks tatt fatt på tjenesten igjen. Som før nevnt var det blitt funnet på ham et påbud om at han skulde holde øie med høire Seinebredd langs Champs Élysées, som i den siste tid hadde vakt politiets opmerksomhet. Der hadde han fått se Thénardier og hadde fulgt efter ham. Resten er fortalt. ({{page|189}} ...)]
• murat: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• muravsnittet: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• murbrott: [Opprørerne hadde under ledelse av Enjolras – for Marius la ikke merke til noget mere – tatt natten til hjelp. Barrikaden var ikke bare blitt satt i stand, men også blitt bygget på. Den var blitt gjort to fot høiere. Det var blitt satt jernstenger ned mellem brostenene; de lignet reiste lanser. Alle slags murbrott og skrap samlet sammen fra alle kanter gjorde yttersiden av muren enda mere sammenfiltret. Skansen var klokt blitt laget som mur innvendig og som et ras på yttersiden. Trappen av gatesten var blitt bygget op igjen så oprørerne kunde stige op på skansen som på en festningsmur. ({{page|123}} ...)]
• murerne: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• murfremspring: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• murfremspringet: [For øieblikket, kanskje i to eller tre minutter, vilde dette murfremspringet være et ly; men hvorledes skulde han komme ut av dette blodbadet? Han kom til å huske ({{page|123}} ...)]
• murgesimsen: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• murinnhegninger: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• murkantene: [Thénardier sa blidt: «Kjære barn, hvorfor vil du hindre oss i å arbeide? Vi må da også leve. Er du ikke glad i din far mer?» – «Du kjeder mig,» sa Éponine. – «Vi må ha mat for å leve.» «Reis og ryk.» – Dermed satte hun sig ned på murkantene av gjerdet og nynnet en gatevise; hun satt med albuen på kneet, og haken i hånden mens hun med en likeglad mine vippet med foten. Gjennom den fillete kjolen kunde en se de magre nøkkelbena. Gateløkten kastet lys over hennes skikkelse, som bar preg av urokkelig fasthet. ({{page|404}} ...)]
• murmeldyrkassen: [sin lire ved siden og murmeldyrkassen på ryggen; et av ({{page|45}} ...)]
• muropbygningen: [Og nu handlet han uten å forhaste sig, men også uten å gjøre noget til unyttes, med en sikkerhet og ro som var så meget merkeligere som patruljen og Javert kunde komme hvert øieblikk. Han løsnet halstørklæet, bandt det under armene på Cosette slik at det ikke kunde skade barnet, knyttet tørklæet fast i den ene enden av snoren med en sjømannsknute, tok den andre enden mellem tennene, tok av sig sko og strømper og kastet dem over muren, steg op på muropbygningen og gav sig til å klatre op i hjørnet mellem muren og gavlen, så støtt og sikkert som om han hadde trinn å støtte sig til både for hæler og albuer. Det hadde ikke gått mere enn et halvt ({{page|24}} ...)]
• muroppbygningen: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• mursprekk: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• murstenstak: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• murveggene: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• murverket: [Hun satte sig på murverket til gittergjerdet, kloss op til jernstengene, som om hun voktet dem. Det var akkurat der gjerdet traff nabomuren, og der var det en mørk krok som Éponine blev borte i. Slik satt hun mere enn en time uten å røre sig, næsten uten å puste, helt i egne tanker. Bortimot klokken ti om kvelden skyndte en eldre borger sig forbi den øde, mørke kroken, som hadde dårlig ry på sig. Med det samme hørte han en hul, truende stemme som sa: «Jeg undrer mig ikke lenger på hvor han går hver kveld?» – Den som gikk forbi, så sig omkring, men fikk ikke øie på nogen, og våget ikke å se efter i kroken. Han blev livende redd og fikk dobbelt hast. ({{page|404}} ...)]
• musainkaféen: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• musebois: [vil jeg gå bort til smeden Paulin Musebois og be ham ({{page|45}} ...)]
• musefellen: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• musegrått: [I løpet av nogen dager blev Marius og Courfeyrac venner. I ungdommen slutter en sig lett til hverandre og sår gror hurtig. Marius åndet fritt sammen med Courfeyrac, noget som var helt nytt for ham. Courfeyrac kom ikke med nogen spørsmål; det tenkte han ikke engang på. I den alderen sier ansiktene straks alt. Spørsmål er unødvendige. En ser på hverandre og kjenner hverandre. Men en dag kom likevel Courfeyrac brått med et spørsmål. «Det er sant, har De nogen politisk mening.» – «Selvsagt,» sa Marius som følte sig næsten krenket ved det spørsmålet. – «Og hvad er De så?» – «Demokratisk bonapartist.» – «En styrkende avskygning av musegrått,» sa Courfeyrac, og neste dagen tok han Marius med til kafé Musain, hvisket til ham: «Jeg må innføre Dem hos revolusjonen,» og førte ham inn i A.B.C.-vennenes værelse. Han forestilte ham for de andre kameratene idet han hvisket de enkle ordene som Marius ikke skjønte: «En elev.» ({{page|174}} ...)]
• museleken: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• musene: [Det var virkelig rotter, som det myldret av i tusenvis inne i elefanten, og som var de levende sorte flekkene vi nevnte før. De hadde holdt sig i ro av frykt for lyset fra voksstabelen, men da det igjen var blitt mørkt i hulen og de følte godlukten av «friskt kjøtt», styrtet de i flokk mot Gavroches telt og hadde klatret like til topps og gnaget på messingtråden for å prøve å få bitt den over. Den lille gutten kunde ikke få sove, og så sa han: «Hvad er rotter for noget?» – «Det er mus.» – Denne forklaringen gjorde gutten litt roligere. Han hadde sett hvite mus og hadde ikke vært redd for dem. Om litt spurte han igjen: «Hvorfor har du ikke en katt? – «Jeg har hatt en,» svarte Gavroche, «jeg tok en med mig hit, men de spiste den op for mig.» Denne nye forklaringen ødela virkningen av den første, og gutten tok til å skjelve igjen: «Hvem var det som blev spist?» spurte han. – «Katten.» – «Hvem var det som spiste katten?» – «Rottene.» – «Musene?» – «Ja, rottene.» – Gutten blev vettskremt av å høre om mus som åt katter, og spurte videre: «Kunne de spise op oss også, de musene?» – «Ja, det kunde de.» – Gutten blev ennu reddere. Men Gavroche la til: «Du trenger ikke være redd. De kan ikke komme inn her. Og så er jo jeg her. Se her, ta mig i hånden. Ti nu still og sov.» Gavroche tok samtidig hånden til den lille tvers over broren. Barnet klemte hånden inn til sig og følte ({{page|368}} ...)]
• musens: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• muser: [og muser! en dag da Blachevelle skrevde over rennestenen ({{page|105}} ...)]
• museum: [et helt museum. Hun har også i en krok på loftet funnet ({{page|11}} ...)]
• musikalsk: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• musikanten: [Alt dette hadde gått så raskt for sig at det var forbi før nogen utenfor vertshuset hadde opdaget det. Javert hadde ikke gitt en lyd fra sig. Da han stod bundet til pælen, kom Courfeyrac, Laigle, Joly, Combeferre og andre fra barrikaden løpende til. Javert stod med ryggen mot stolpen og var bundet med tau så fast at han ikke kunde røre sig, nu løftet han hodet med den uforferdede roen til en mann som aldri hadde løiet. – «Det er en politispion,» sa Enjolras. Så vendte han sig mot Javert: «De blir skutt to minutter før barrikaden blir tatt.» Javert svarte hårdt: «Hvorfor ikke straks?» – «Vi må spare på kruttet.» – «Så gjør det med et knivstikk.» – «Spion,» svarte den vakre Enjolras, «vi er dommere, ikke snikmordere.» – Så ropte han på Gavroche. «Og du får gå til arbeidet. Gjør som jeg har sagt.» – «Nå går jeg,» sa Gavroche. – Han stoppet et øieblikk med det samme han skulde gå: «Det er sant. Gi mig børsen hans.» Og la til: «Musikanten kan dere ha, men jeg vil ha instrumentet hans.» – Dermed hilste han med hånden til luen og sprang freidig ut gjennom åpningen i den store barrikaden. ({{page|53}} ...)]
• musikerne: [Straks efter at han hadde smilt på Cosettes søte bud, da ingen la merke til ham, hadde Jean Valjean reist sig og hadde usett gått ut i forværelset. Det var det samme værelset der han for åtte måneder siden hadde kommet inn svart av søle, blod og krutt, den gang han bar dattersønnen hjem til bestefaren. De gamle panelingene var pyntet med blader og blomster; musikerne satt på den sofaen der Marius var blitt lagt. Basque stod der i sort drakt, knebukser, med hvite strømper og hvite hansker og holdt på å legge kranser av roser omkring hvert av de fatene som skulde bys omkring. Jean Valjean hadde vist ham armen han bar i bind og hadde bedt ham forklare hvorfor han blev borte, og hadde så gått. ({{page|279}} ...)]
• musikkstykker: [Enkelte gamle generaler eller venner av faren hadde bedt ham til sig da de hadde lært ham å kjenne. Marius hadde slett ikke sagt nei. Det var jo leilighet til å tale om faren. Der blev opført musikkstykker og danset. Marius gikk aldri disse stedene uten i frostvær, for han kunde ikke betale en vogn, og han vilde ikke komme uten at støvlene var blanke som speil. ({{page|193}} ...)]
• muskedundere: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• muskelkraften: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• musketten: [Plutselig hørte han larm bak sig, raske skritt, og ropene: «Til våben!» Han vendte sig og så borte i Saint-Denisgaten ut for Chanvreriegaten Enjolras som gikk forbi med gevær i hånden, Gavroche med pistolen, Feuilly med sabelen, Courfeyrac med kården, Jean Prouvaire med musketten, Combeferre med børsen, Bahorel med karabinen, og efter dem hele den støiende, væbnede skaren. Chanvreriegaten var ikke stort lenger enn et børseskudd. Laigle formet hendene til en ropert og ropte: «Courfeyrac! Courfeyrac! Halloi!» Courfeyrac hørte ropet, fikk se Laigle, og tok nogen skritt inn i Chanvreriegaten og ropte: «Hvad er det du vil?» – Ropet blev besvart av: «Hvor skal du hen?» – «Lage en barrikade!» – «Kom hit. Dette stedet er bra. Lag den her!» – «Du har rett, Laigle,» sa Courfeyrac og på et tegn av ham styrtet hele flokken inn i Chanvreriegaten. ({{page|53}} ...)]
• muskler: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• musselinet: [musselinet; en munterhet dempet av drømmerier; billedskjønn: slik var Fantine; og under pynten og båndene ({{page|105}} ...)]
• musselinkjole: [Den siste av disse bodene som stod like overfor Thénardiers dør, var en leketøisbutikk; det glitret i flitter, glasskram og strålende blikkvarer. Som det beste av alt hadde kjøpmannen lengst fremme satt en stor dukke, næsten to fot høi, klædd i rosenrød musselinkjole med takket gull- ({{page|344}} ...)]
• myk: [stod en hvit, myk seng. Mannen satte lysestaken på et ({{page|45}} ...)]
• mykt: [den forvandlede drukkenbolten. Han gjentok: «Leve republikken!», gikk tvers over stuen med faste skritt og stilte sig foran geværene ved siden av Enjolras. – «Skyt to med ett skudd,» sa han. Og så vendte han sig om mot Enjolras og sa mykt: «Får jeg lov?» – Enjolras trykket ham i hånden og smilte. ({{page|123}} ...)]
• mylder: [Slik hopet det sig op i ham utover dagen et mylder av ({{page|45}} ...)]
• myldre: [Imidlertid rørte angriperne sig ikke av flekken, en hørte dem marsjere og myldre frem ved enden av gaten, men de våget sig ikke inn i den, enten det nu kom av at de ventet ordre, eller de ventet på forsterkning før de på ny stormet den uinntagelige skansen. Oprørerne hadde stilt ut vaktposter, og nogen av dem som var medisinske studenter, hadde gitt sig til å forbinde de sårede. De hadde ({{page|84}} ...)]
• myldrende: [civilisasjonen. Han skjelnet her og der i denne myldrende ({{page|45}} ...)]
• mylord: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• myndigheten: [skjønte ikke sig selv lenger, han var ikke sikker på sig selv. Alt det han hadde trodd på, blev borte for ham. Sannheter som han ikke vilde vite av, plaget ham ubønnhørlig. Han måtte herefter bli et annet menneske. Han følte en underlig smerte som om samvittigheten plutselig var blitt operert for stær. Han så det han ikke ønsket å se. Han følte sig tom, unyttig, løsrevet fra sitt tidligere liv, avsatt, splittet. Myndigheten var død i ham. Det var ikke mere nogen grunn for ham til å leve. ({{page|231}} ...)]
• myndighetenes: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• myndigheter: [ten. – Noget? Hvad for noget? Var det annet i verden enn domstoler, domsfullbyrdelser, politi og myndigheter? Javert var ganske forfjamset. – En ukrenkelig galeislave? En straff-fange som rettferdigheten ikke kunde nå! Og det på grunn av Javerts adferd. ({{page|231}} ...)]
• myntpreget: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• myrdedes: [må ut, du har nøkkelen, gi mig den.» – Denne galeislaven var fryktelig sterk. Det nyttet ikke å si nei. Men han som hadde nøkkelen, prøvde likevel å underhandle, bare for å vinne tid; han så på den døde, men kunde ikke se annet enn at han var ung, velklædd, og så ut som han var rik, men helt ukjennelig av blod. Mens de snakket sammen, fant han leilighet til hemmelig og uten at morderen la merke til det, å rive av et stykke av den myrdedes frakk. Bevismateriale, skjønner De; middel til å komme på spor efter saken og bevise forbrytelsen. Han stakk bevismaterialet i lommen. Så åpnet han gitteret, slapp mannen ut med børen på ryggen, lukket gitteret igjen og skyndte sig vekk, fordi han ikke hadde lyst til å bli blandet nærmere inn i historien og fremfor alt fordi han ikke vilde være til stede når morderen kastet liket i elven. De skjønner det hele nå. Den mannen som bar liket, var Jean Valjean, den som hadde nøkkelen, snakker til Dem nå, og stykket av frakken …» ({{page|351}} ...)]
• myrder: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• myrderiet: [For å danne sig et billede av denne kampen må en tenke sig at det blev tent ild i en haug fryktelig heltemot; og at en stod og så på brannen. Det var ikke en strid, det var lik det indre av en ovn; munnene åndet ut flammer; ansiktene var underlig fremmedartede, ikke noget lignet menneskeskikkelser, de som kjempet der flammet, og det var fryktelig å se disse kampens ildånder tumle sig i denne røde røken. Vi gir avkall på å skildre de skiftende scenene i dette myrderiet. Bare heltedikt har rett til å bruke tolv tusen verslinjer til skildring av et slag. ({{page|123}} ...)]
• myrene: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• mysteriene: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• mystikk: [mystikk, men der var ved denne himmelen, ved denne ({{page|45}} ...)]
• mytologi: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• måler: [«Vet du at jeg heter Euphrasie?» – «Euphrasie? Nei, du heter da Cosette.» – «Å, Cosette, det er et stygt navn som de satte på mig da jeg var liten. Men mitt virkelige navn er Euphrasie.» – «Ja vel, men Cosette er ikke stygt.» – «Er det så at du liker det bedre enn Euphrasie?» – «Ja … jo.» – «Så liker jeg det også bedre. Det er sant. Cosette er vakkert. Kall mig Cosette.» – Og det smilet som fulgte ordene, gjorde dem til en himmelsk idyll. En annen gang så hun ham stivt i øinene og ropte: «Herr Marius, De er vakker, De er nydelig, De er åndrik, De er slett ikke dum, De er meget mere kunnskapsrik enn mig, men jeg måler mig med Dem når det gjelder å si de ordene: Jeg elsker dig.» – Marius som var i den syvende himmel, trodde han hørte sang fra en stjerne. – Eller hun gav ham et lite rapp fordi han hostet og sa: «De må ikke hoste, herr Marius. Jeg vil ikke at nogen skal hoste her uten å ha lov av mig. Det er meget stygt å hoste og gjøre mig redd. Jeg vil at du skal være frisk, først og fremst fordi jeg vilde være meget ulykkelig hvis du ikke var frisk. Hvad vilde du jeg da skulde gjøre?» – Det var jo ganske enkelt guddommelig. ({{page|404}} ...)]
• måltid: [eller noget godt vilt. En prest var påskudd for et godt måltid. Biskopen lot det skje. Ellers spiste han i almindelighet ({{page|11}} ...)]
• måne: [til måne, og om det sa han sorgløst til sig selv: «Måne ({{page|105}} ...)]
• månedspengene: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• månelyse: [Dette og drøftelsen med de andre politifolkene da de stanset på Rollinplassen, heftet ham og gjorde at han nær hadde mistet sporet. Men han skjønte temmelig snart at Jean Valjean vilde legge elven mellem sig og forfølgerne. Han bøide hodet og tenkte efter, lik en sporhund som stikker snuten mot jorden for å være sikker på sporet. Takket være sitt sikre instinkt gikk Javert rett til Austerlitzbroen. Et ord til brovakten klarla saken. «Har De sett en mann med en liten pike?» – «Ja, jeg lot dem betale to sous,» svarte brovakten. – Javert kom ut på broen akkurat tidsnok til å se Jean Valjean gå tvers over den månelyse plassen med Cosette i hånden. Han så ham gå inn i Vert-Saint-Antoinegaten; han kom til å tenke på Genrot- ({{page|24}} ...)]
• månelyst: [Da Jean Valjean kom dit bort, hadde gamle Fauchelevent i virkeligheten vært optatt med en halmmatte som han holdt på å bre ut over en mistbenk. Han hadde alt lagt en del lignende matter den timen han hadde vært i haven. Det var dette arbeidet som var årsak til de underlige bevegelsene Jean Valjean hadde sett fra skuret. Han la til: «Jeg sa til mig selv: Det er månelyst, det blir frost. Og så gav jeg melonene kapper på. Og,» sa han mens han så på Jean ({{page|24}} ...)]
• måneskinnssjel: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• måteholdne: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• måtene: [Da alle tre måtene har slemme følger, blir vanligvis den andre måten valgt, da den i det minste fører med sig nogen fordeler, blandt andre den å eie en skatt, om så bare for en måned. Dumdristige folk som fristes av alle muligheter, har da, efter det som fortelles, temmelig ofte gravd op igjen de hullene som den sorte mannen har gravd, og prøvd å stjele fra djevelen. Men skal en tro overleveringen, synes utbyttet å ha vært ringe. ({{page|331}} ...)]
• médardkirken: [Jean Valjean var så forsiktig at han aldri gikk ut om dagen. Hver kveld i mørkningen var han ute og gikk en time eller to, nogen ganger alene, ofte med Cosette, idet han holdt sig i sidegatene og de mest øde bulevardene, og gikk først inn i kirkene når det var blitt mørkt. Han brukte å gå i Saint Médard-kirken som var den nærmeste. Når han ikke tok Cosette med sig, blev hun hjemme hos den gamle konen, men det var barnets største glede når hun fikk være med ham. Hun vilde heller gå ({{page|9}} ...)]
• mégisseriekaien: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• mélas: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• ménilmontanthøiden: [Og det var heldig for ham. Det vilde nemlig være en feiltagelse å tro at ringkloakken, som navnet tyder på, danner en ring omkring den delen av Paris som ligger på høire Seinebredd. Den går ikke lenger enn til foten av Ménilmontanthøiden der den ender blindt under Ménilmontantgaten mot en mur som skiller den fra det ({{page|189}} ...)]
• mézieresgaten: [Det hadde for øvrig gått tilbake for Mabeuf. Bortimot 1830 døde hans bror presten og omtrent samtidig mistet han de pengene han hadde ved en fallitt. Han hadde måttet selge næsten alt han eide og flytte fra Mézieresgaten, og hadde slått sig ned i en slags hytte nær Salpêtrière-hospitalet. Der levde han med sine bøker og sin gamle husholderske som han kalte «Mor Plutarque», og ellers kom der bare to mennesker til ham, den ene var en gammel bokhandler fra Porte-Saint-Jacques, den andre var Marius. ({{page|193}} ...)]
• møbelet: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• møbelsnekker: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• møblere: [Denne gamle konen blev kalt «gårdleierske», men gjorde i virkeligheten tjeneste som portnerske. Det var henne som juledag hadde leid ham dette værelse. Han hadde sagt til henne at han hadde levd av sine midler, men at han hadde tapt alt på spanske papirer og at han vilde bo der sammen med sin datterdatter. Han hadde betalt leien for et halvt år og overlatt til den gamle å møblere værelset og alkoven slik som vi har sett. Det var denne ({{page|9}} ...)]
• mødrenes: [I barnedagene hadde han fått sig inngitt restaurasjonens dom over Bonaparte. Og alle den tidens fordommer, interesser og instinkter gikk ut på å forvanske Napoleon. Han blev endog mere avskydd enn Robespierre. Tiden hadde dyktig evnet å nytte ut nasjonens tretthet og mødrenes hat. Bonaparte var blitt et næsten sagnaktig uhyre, og for å gjøre det klart for folket som ({{page|140}} ...)]
• møkkdyngen: [Overfor denne dobbelte hemmeligheten vek Marius tilbake. Den ene gjorde ham på en måte rolig overfor den andre. Gud var like synlig i alt dette som Jean Valjean. Gud har sine redskaper. Han bruker det verktøiet han vil. Han svarer ikke overfor menneskene. Vet vi hvorledes Gud handler? Jean Valjean hadde arbeidet på Cosette. Han hadde i nogen grad formet hennes sjel. Det var uimotsigelig. Og så? Arbeideren var fryktelig; men verket var beundringsverdig. Gud skaper undere akkurat slik som han selv synes. Han hadde skapt denne yndige Cosette og han hadde gjort bruk av Jean Valjean. Det hadde behaget Gud å velge denne underlige medarbeideren. Har vi rett til å kreve regnskap av ham for det? Er det første gang at møkkdyngen hjelper våren med å skape rosen? ({{page|305}} ...)]
• møllebroen: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• møllen: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• møllesten: [En voldsom kamp gikk for sig. Med et neveslag hadde Hvit sendt gamlingen midt ut i værelset, og med to bakhåndsslag hadde han slått to av de andre «feierne» til jorden, og han holdt dem nu fast en under hvert kne. De lå og rallet som om de lå under en møllesten; men de fire andre grep den fryktelige gamle mannen omkring begge armene og i nakken og holdt ham bøid over de to ({{page|217}} ...)]
• møllestenen: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• møllestenene: [og hvorledes var nu disse drømmene? Hvis kornet mellem møllestenene kunde tenke, vilde det uten tvil tenke som ({{page|45}} ...)]
• møllestener: [ikke husly, ikke brød, ikke varme, ikke kjærlighet; men han var glad fordi han var fri. Når slike stakkars vesener blir voksne, får næsten alltid samfundsordenens møllestener tak i dem og knuser dem, men så lenge de er barn, slipper de unda fordi de er så små. Det minste hull redder dem. ({{page|119}} ...)]
• mønsteret: [Et øieblikk var han ute av stand til å si noget, så fortsatte han: «Jeg trengte virkelig å få se Cosette litt av og til. Et hjerte må ha noget å stelle med. Jeg følte godt at jeg var til overs. Jeg gav mig selv grunner: De har ikke bruk for dig, hold dig i kroken din, en har ikke rett til å sitte der i det uendelige. Gud være lovet, nu ser jeg henne igjen. Cosette, vet du at det er en vakker mann du har. Å, det er virkelig en pen brodert krave du har, jeg liker det mønsteret. Den har din mann valgt til dig, ikke sant? Men så må du også ha kashmirsjal. Herr Pontmercy, får jeg lov å si du. Det blir ikke så lenge til.» ({{page|351}} ...)]
• mønstring: [Den nattlige omstreiferen gikk bortover mot den kanten. Han rotet i denne veldige graven. Han gransket og holdt en slags heslig mønstring over de døde. Han vasset i blod. ({{page|299}} ...)]
• mønstringen: [Cosette kunde ikke la være å se bort på den store dukken i leketøisbutikken, så banket hun på. Døren blev åpnet, og madam Thénardier viste sig med et lys i hånden. – «Nå er det dig, din fantunge! Gud bevare mig vel for en tid du har brukt. Hun har vel holdt moro, floksa.» – «Madam,» sa Cosette og skalv over hele kroppen, «her er en herre som ønsker hus.» – Madam Thénardier byttet raskt den barske minen med et vennlig smil og målte grisk den fremmede med øinene. – «Er det Dem?» sa hun. – «Ja, madam,» svarte mannen og tok til hatten. Rike reisende er ikke så høflige. Denne hilsningen sammen med den raske mønstringen av den reisendes klær og bagasje fjernet det vennlige smilet og fikk frem igjen den barske minen. «Kom inn, De min gode mann.» Den «gode mannen» gikk inn. Madam Thénardier gransket ({{page|344}} ...)]
• mørbanket: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• mørkedis: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• mørkeloftet: [Nogen øieblikk efter hadde soldatene nådd frem til de siste av oprørerne, som hadde gjemt sig høiere oppe i huset. De skjøt gjennom et tregitter på loftet. De kjempet på mørkeloftet. Kroppene blev kastet ut av vinduene; nogen levde ennu. To jegere som prøvde å reise op den ødelagte omnibussen, blev drept av to karabinskudd fra loftsvinduene. En bluseklædd mann blev kastet ut derfra med et bajonettstøt i magen, og lå på jorden og rallet. En soldat og en oprører gled sammen nedover takstenene og vilde ikke slippe hverandre, og falt mens de holdt hverandre sluttet i et vilt favntak. På samme måten blev der kjempet i kjelleren. Skrik, skudd, vill støi. Så stillhet. Barrikaden var tatt. ({{page|123}} ...)]
• mørkeriket: [Da han var kommet rundt hjørnet av gangen, blev den fjerne lysningen fra åpningen ganske borte, mørket senket sig på nytt ned over ham og han blev blind igjen. Han gikk likevel fremover, og det så fort han kunde. Marius’ armer lå om halsen på ham og føttene hang ned bak ham. Han holdt hendene med den ene hånden og famlet sig frem langs muren med den andre. Marius’ kinn lå inntil hans og klebet sig fast til det, da det var blodig. Han følte en lunken strøm risle nedover sig og trenge gjennom klærne. Den kom fra Marius. Men en fuktig varme ved øret, som rørte ved den såredes munn, tydet på åndedrett og altså på liv. Den gangen Jean Valjean nu gikk i, var ikke så smal som den første. Det var vanskelig for ham å komme frem. Regnet fra dagen før var ikke rent bort og laget en liten strøm midt i gangen, og han måtte trykke sig tett inntil veggen for ikke å gå med føttene i vannet. Slik gikk han der i mørkeriket. ({{page|189}} ...)]
• mørketimen: [Han gikk rett bort til den mannen han hadde sett i haven. I hånden hadde han den pengerullen som han hadde lagt i vestelommen. Mannen bøide hodet og så ikke at han kom. Med nogen få skritt var Jean Valjean borte hos ham. «Hundre francs,» ropte han. Det gav et rykk i mannen, og han så op. – «Hundre francs å tjene,» gjentok Jean Valjean, «hvis De gir mig husly i natt.» – Månen skinte rett på Jean Valjeans forstyrrede ansikt. – «Hva, er det Dem, far Madeleine?» sa mannen. – Dette navnet uttalt på denne måten, i denne mørketimen, på dette ukjente stedet av et ukjent menneske, fikk Jean Valjean til å fare tilbake. ({{page|24}} ...)]
• møteplass: [Det gikk noget som lignet håp gjennom Thénardier, for disse menneskene snakket forbryterslang. To av dem var ergerlige og mente det var en uheldig møteplass og at de burde se å komme sig vekk før de blev knepet. De talte hver sin slang og enkelte særeiendommeligheter gjorde at Thénardier skjønte at den ene var Brujon og den andre Babet. Den tredje sa: «Det haster ikke. La oss vente litt. Det kunde jo hende han trengte hjelp.» Han snakket ikke slang, og Thénardier kjente igjen Montparnasse som satte sin ære i å kunde alle slags slang, uten å bruke nogen av dem. Den fjerde av mennene sa ikke noget, men de brede skuldrene røpet ham. Thénardier kjente ham straks. Det var Gueulemer. ({{page|368}} ...)]
• møtesteder: [A.B.C.-vennene var lite tallrike, det var et hemmelig selskap i kim. De hadde to møtesteder, et nær Hallene i et vertshus som het «Corinthe», et nær Panthéon i en liten kafé ved Saint-Michelplassen: «Musain». På det ({{page|174}} ...)]
• møtestedet: [3. juni hadde hun hatt en dobbel plan; hindre farens og de andre røvernes planer med huset i Plumetgaten og skille Marius fra Cosette. Hun hadde byttet klær med den første og beste gutten hun traff, og som fant det morsomt å forkle sig som jente, mens Éponine klædde sig ut som gutt. Det var henne som på Marsmarken hadde gitt Jean Valjean den uttrykksfulle advarselen: «Flytt». Jean Valjean hadde straks gått hjem og hadde sagt til Cosette: «Vi flytter i kveld og tar med oss Toussaint til l’Homme-Armégaten. I neste uke reiser vi til London.» Cosette som var blitt knust av det uventede slaget, hadde i hast skrevet et par ord til Marius. Men hvorledes skulde hun få sendt brevet? Hun gikk aldri ut alene, og Toussaint vilde ha undret sig slik at hun sikkert hadde vist brevet til Fauchelevent. I denne uvissheten fikk hun gjennom gittergjerdet se den forklædde Éponine som nu stadig drev omkring utenfor haven. Cosette hadde ropt på «den unge arbeideren», hadde gitt ham fem francs og sagt: «Bring dette brevet straks til denne adressen.» Éponine hadde stukket brevet i lommen. Neste dag, 5. juni, hadde hun gått til Courfeyrac og hadde spurt efter Marius, ikke for å gi ham brevet, men for – det enhver sjalu og forelsket sjel vil skjønne – «å se». Der hadde hun ventet på Marius eller iallfall på Courfeyrac. Da så Courfeyrac hadde sagt: «Vi skal til barrikadene,» hadde hun funnet på noget. Hun vilde styrte sig i døden, likeså godt der som annetsteds, og styrte Marius også i døden. Hun hadde fulgt med Courfeyrac, hadde sett det stedet der barrikaden blev bygget. Hun var ganske sikker på å finne Marius på det vanlige møtestedet når mørket falt på, da han jo ikke hadde fått vite noget og hun hadde snappet op brevet. Og så hadde hun gått til Plumetgaten, hadde ventet på Marius der, og hadde i vennenes navn gitt ham ({{page|84}} ...)]
• nabomuren: [Hun satte sig på murverket til gittergjerdet, kloss op til jernstengene, som om hun voktet dem. Det var akkurat der gjerdet traff nabomuren, og der var det en mørk krok som Éponine blev borte i. Slik satt hun mere enn en time uten å røre sig, næsten uten å puste, helt i egne tanker. Bortimot klokken ti om kvelden skyndte en eldre borger sig forbi den øde, mørke kroken, som hadde dårlig ry på sig. Med det samme hørte han en hul, truende stemme som sa: «Jeg undrer mig ikke lenger på hvor han går hver kveld?» – Den som gikk forbi, så sig omkring, men fikk ikke øie på nogen, og våget ikke å se efter i kroken. Han blev livende redd og fikk dobbelt hast. ({{page|404}} ...)]
• naboskap: [ansikter kan for alltid bære gjenglans av et fryktelig naboskap. Med urette eller rette hadde Marius vært redd for dette. Han visste altfor meget. Han prøvde snarere å lukke øinene enn å se klarere. Ute av sig selv bar han i tankene Cosette bort i armene sine mens han så vekk fra Jean Valjean. ({{page|305}} ...)]
• naboskapet: [Marius var ganske fortumlet. Den uviljen han alltid hadde følt mot denne mannen som han stadig hadde sett nær Cosette, kunde han nu forklare. Det var over denne personen noget underlig gåtefullt som hans instinkt hadde advart ham mot. Dette gåtefulle var den hesligste av alle skjensler, slaveriet. Denne Fauchelevent var galeislaven Jean Valjean. – Plutselig å finne en slik hemmelighet midt i sin lykke, det var som å finne en skorpion i et turtelduerede. Var Marius’ og Cosettes lykke dømt til å ha det naboskapet for fremtiden? Var det en urokkelig kjensgjerning? Var det ikke noget å gjøre ved det? Hadde Marius også giftet sig med galeislaven? ({{page|305}} ...)]
• nabosognet: [sogn nevnte han nabosognet som eksempel. I en bygd ({{page|11}} ...)]
• nahenry: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• naiv: [Cosette krøp inn i det som madam Thénardier kalte «hulen». Hennes store øine som var festet på den fremmede mannen, fikk litt efter litt et uttrykk de aldri hadde hatt før. Det var ennu bare naiv undring, men i den blandet sig et snev av blind tiltro. ({{page|344}} ...)]
• naivt: [«Lerken» var det navnet Marius i sitt tungsinn brukte istedenfor Ursula. «Stedet har hennes navn, her får jeg vite hvor hun bor,» tenkte han naivt. Og han gikk hver dag til Lerkeengen. ({{page|306}} ...)]
• nakenhet: [Jean Valjean var vant til å møte skjebnesvange avgjørelser når spørsmålene viser sig i all sin nakenhet. Han undersøkte det ubarmhjertige og vanskelige spørsmålet fra alle sider. ({{page|279}} ...)]
• nakent: [Efter påbud av legen var det blitt stilt en feltseng ved siden av sofaen. Legen undersøkte Marius, og efter å ha forvisset sig om at pulsen slo, at det ikke var noget dypt sår i brystet og at blodet i munnvikene kom fra nesehulen, lot han ham bli lagt flatt på sengen uten nogen hodepute, med hodet i samme høide som kroppen, ja litt lavere, og med brystet nakent for å lette pusten. Da frøken Gillenormand så at de klædde av Marius, trakk hun sig tilbake. Hun gav sig til å be sin rosenkrans inne på værelset sitt. ({{page|189}} ...)]
• nakke: [hals som på en antikk Juno, kraftig og smidig nakke, ({{page|105}} ...)]
• nakkebånd: [Et smil under en hvit tyllhatt med fiolette nakkebånd er nok til at sjelen trer inn i drømmeslottet. ({{page|350}} ...)]
• nankingsbukser: [sin godslighet; hans viktigste prydelse var et par skjørtevide nankingsbukser med stropper av kobberfarvede bånd. ({{page|105}} ...)]
• nanterre: [::«De er stygge i Nanterre. ({{page|123}} ...)]
• napoléon: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• narrens: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• nasjonaleiendommer: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• nasjonalgardens: [På Saint-Jeantorvet der vaktpostene alt var avvæbnet, hadde Gavroche sluttet sig til en skare som blev ført av Enjolras, Courfeyrac, Combeferre og Feuilly. Næsten alle bar våben. Bahorel og Jean Prouvaire hadde sluttet sig til dem. Enjolras hadde en dobbeltløpet jaktbøsse, Combeferre en av nasjonalgardens geværer, og i beltet to pistoler synlige under frakken som var knappet op, Jean ({{page|45}} ...)]
• nasjonalgardeoberst: [Et annet tidens tegn var lovløsheten innenfor regjeringspartiet. Det blev kjempet for samfundsordenen under mangel på orden. Trommene gikk efter det rene lune av en eller annen nasjonalgardeoberst; kapteinene gikk i ilden efter innfall; nasjonalgardistene sloss for en «idé» og «for egen regning». I de avgjørende øieblikk hørte de mindre på førerne enn på «instinktet». Ja, det var i samfundsordenens hær rene friskaresoldater. ({{page|123}} ...)]
• nasjonalgardetroppene: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• nasjonalgardeuniformen: [han skjulte alt. Og til det var nasjonalgardeuniformen heldig. Han lignet da helt en alminnelig skatteborger. ({{page|319}} ...)]
• nasjonalgardisttroppene: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• nasjonalgardistuniform: [Omtrent en time efter gikk Jean Valjean ut iført full nasjonalgardistuniform og fullt væbnet. Portneren hadde i nabolaget lett fått tak i det som han manglet i utrustning. Han bar en ladd børse og en patrontaske full av patroner. Han gikk bortover mot Hallene. ({{page|103}} ...)]
• nasjonalitetsidéen: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• nasjonalkonventet: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• nasjonene: [«Borgere, har dere tenkt dere fremtiden. Byenes gater svømmer i lys, grønne grener pryder dørtersklene, nasjonene er søstre, menneskene rettferdige, oldingene velsigner barna, fortiden elsker fremtiden, der er full tanke- ({{page|123}} ...)]
• nasjonens: [I barnedagene hadde han fått sig inngitt restaurasjonens dom over Bonaparte. Og alle den tidens fordommer, interesser og instinkter gikk ut på å forvanske Napoleon. Han blev endog mere avskydd enn Robespierre. Tiden hadde dyktig evnet å nytte ut nasjonens tretthet og mødrenes hat. Bonaparte var blitt et næsten sagnaktig uhyre, og for å gjøre det klart for folket som ({{page|140}} ...)]
• nasjoner: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• nassau: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• nassauere: [mann mot mann under trærne. Gresset blev vått av blod. En bataljon nassauere, syv hundre mann, blev skutt ned. – Slik begynte Waterloo. ({{page|299}} ...)]
• nat: [Enda keiseren var syk, og det smertet ham å sitte til hest på grunn av en lokal lidelse, hadde han aldri vært i så godt humør som den dagen. Like siden morgenen hadde denne marmormasken smilt et ugjennomtrengelig smil. Han som hadde vært dyster ved Austerlitz, var munter ved Waterloo. Han hadde vært på ferde hele nat- ({{page|299}} ...)]
• nattarbeid: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• nattbord: [under armen og gikk; det var 4. juni 1832. Han kom hjem med hundre francs. Han la haugen med femfrancsstykker på den gamles nattbord og gikk inn på værelset sitt uten å si et ord. ({{page|25}} ...)]
• natte: [Jean Valjean var i en slags have som var meget stor og tok sig underlig ut. Det var en av disse triste havene som synes skapt for å sees om vinteren og ved natte- ({{page|24}} ...)]
• nattebrisen: [Nattebrisen hadde blåst op; så det måtte være mellem klokken ett og to på natten. Stakkars Cosette sa ikke noget. Som hun satt der på jorden ved siden av ham og med hodet lenet op til ham, trodde Jean Valjean at hun sov. Han bøide sig ned og så på henne. Cosette satt med vidåpne øine og så så tankefull ut at det gjorde ham vondt. Hun skalv fremdeles. – «Er du søvnig?» sa Jean Valjean. – «Jeg fryser så,» svarte hun. – En stund efter sa hun: «Er hun der ennu?» – «Hvem da?» – «Madam Thénardier.» – Jean Valjean hadde glemt det midlet han hadde brukt for å sikre sig at Cosette tidde stille. – «Å hun!» sa han, «hun er gått sin vei. Det er ikke noget å være redd for.» – Barnet sukket dypt som om en sten hadde falt fra brystet hennes. ({{page|24}} ...)]
• nattefristen: [De tre kvinnene hadde nyttet nattefristen til å bli helt vekk, noget som fikk oprørerne til å puste lettere. De hadde funnet tilflukt i et av nabohusene. ({{page|123}} ...)]
• nattejakt: [{{sp|{{x-større|PÅ LYDLØS NATTEJAKT}}}} ({{page|24}} ...)]
• natteleie: [Da han ikke uten vanskelighet hadde kommet over gjerdet og gikk der i gaten igjen alene, uten natteleie, uten ({{page|45}} ...)]
• natteleiet: [«Det er sant, skal De ha aftensmat?» spurte madam Thénardier den reisende. Han svarte ikke, men syntes å sitte i dype tanker: «Hvad er dette for en fyr,» mumlet hun. «En utfattig stakkar ser det ut til. Han har ikke engang penger til aftensmat. Jeg lurer på om han betaler for natteleiet. Det var iallfall heldig at han ikke fant på å stjele det pengestykket som lå på gulvet.» ({{page|344}} ...)]
• natteleir: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• nattelosji: [kan ikke få nattelosji i noget gjestgiveri for så lite. Men ({{page|45}} ...)]
• natteluften: [Mens han holdt på med denne delen av hjelpen han ydet den døende, åpnet officeren øinene og sa lavt: «Takk!» Den voldsomme måten mannen hadde håndtert ham på, den friske natteluften, det at han kunde puste fritt, hadde vekket ham av dvalen. Omstreiferen svarte ikke. Han løftet hodet. Han hørte støi av skritt ute på sletten, rimeligvis en eller annen patrulje som nærmet sig. Officeren mumlet, ennu med dødskamp i stemmen: – «Hvem vant slaget?» – «Engelskmennene,» svarte omstreiferen. – Officeren blev ved: «Let efter i lommene mine. Der vil De finne en pung og et ur. Ta det.» Det var alt gjort. Omstreiferen lot som om han gjorde det han blev bedt om, og sa: «Der er ikke noget.» – «Nogen har stjålet fra mig,» svarte officeren, «jeg er lei for det. De skulde ha fått det.» ({{page|299}} ...)]
• nattemørke: [var ikke bare nattemørke; der var også lave skyer som ({{page|45}} ...)]
• natteregnet: [Å gi katastrofen, det vil si skjebnen, et slikt svar, på denne måten å skape grunnlag for fremtidsløven, slynge ut et slikt svar til natteregnet, til den forræderske muren ved Hougomont, til hulveien ved Ohain, til Grochys forsinkelse, til Blüchers ankomst, være ironisk i graven, på en måte å reise sig op efter å være falt, å drukne i et ord hele den europeiske koalisjon, å gjøre det laveste ord til det høieste ved å blande Frankrikes lyn i det, å tape stedet men vinne historien, efter blodbadet å ha latteren på sin side – det er veldig. ({{page|299}} ...)]
• nattergal: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• natterundenes: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• natteskrekk: [I solrenningen – det særegne ved solrenningen er at den får oss til å le av all natteskrekk, og latteren er hjerteligere desto reddere en har vært – i solrenningen våknet Cosette, så på natteskrekken som et mareritt og sa til sig selv: «Men hvad er det jeg tenker på? Det er med dette som med skrittene jeg trodde jeg hørte og med skyggen av skorstenspipen. Holder jeg på å bli en reddhare?» – Solen som trengte gjennom sprekken i skoddene og farvet damaskgardinene røde, gjorde henne i den grad rolig at alt det svant fra tankene, selv stenen. ({{page|350}} ...)]
• natteskrekken: [I solrenningen – det særegne ved solrenningen er at den får oss til å le av all natteskrekk, og latteren er hjerteligere desto reddere en har vært – i solrenningen våknet Cosette, så på natteskrekken som et mareritt og sa til sig selv: «Men hvad er det jeg tenker på? Det er med dette som med skrittene jeg trodde jeg hørte og med skyggen av skorstenspipen. Holder jeg på å bli en reddhare?» – Solen som trengte gjennom sprekken i skoddene og farvet damaskgardinene røde, gjorde henne i den grad rolig at alt det svant fra tankene, selv stenen. ({{page|350}} ...)]
• natteskygger: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• nattestillheten: [syntes å øke nattestillheten, fikk Jean Valjean til å skjelve; han reiste sig op og vendte sig mot den kanten der støien kom fra; så gled han ned på stenen igjen, la armene over kors, og hodet senket sig langsomt ned mot brystet. Han tok igjen fatt på den mørke samtalen med sig selv. ({{page|103}} ...)]
• nattesvermerne: [Med det samme han skulde til å gå op trappene, la han på den andre siden av bulevarden merke til Jondrette som stod der hyllet inn i «velgjørerens» kappe og snakket med en av disse uhyggelige fyrene som en kaller «gatesvermere», mistenkelige folk som alltid ser ut til å lure på ondt, som sover om dagen og derfor gir grunn til å tro at de arbeider om natten. Begge disse mennene snakket sammen uten å røre sig mens sneen falt tett, og de dannet en gruppe som en politibetjent straks vilde merke sig, men som Marius knapt så. Tross det smertelige som optok ham, kunde han likevel ikke la være å legge merke til at den «gatesvermeren» Jondrette snakket med, lignet en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» som Courfeyrac en gang hadde vist ham og som i strøket gikk for en av de verste av nattesvermerne. Han blev senere en berømt kjeltring, den gang var han bare en kjent kjeltring. I 1832 holdt politiet øie med ham, men han hadde ennu ikke tatt fatt for alvor. ({{page|217}} ...)]
• nattetid: [Dessuten husker vi at Javert var samvittighetsfull, og samvittighetens påbud støttet prefektens påbud. Han var virkelig i tvil. – Jean Valjean snudde ryggen til ham og holdt sig i mørket. – Sorg, uro, frykt, motløshet, den nye ulykken, at han var nødt til å flykte ved nattetid og på måfå, lete efter et tilfluktssted i Paris for Cosette og sig selv, at han var nødt til å rette skrittene efter et barns, alt dette hadde, uten at han selv visste det, endret Jean Valjeans gang og gitt hele skikkelsen et slikt preg av avfeldighet, at selv politiet i Javerts skikkelse kunde la sig narre og lot sig narre. At det var umulig å komme like innpå ham, drakten som gjorde ham lik en gammel hovmester fra revolusjonen, Thénardiers historie som gjorde ham til bestefar, og endelig vissheten om at han var død på slaveriet, gjorde Javert ennu mere usikker. ({{page|24}} ...)]
• nattetimen: [huset som var så rolig, nattetimen, øieblikket, stillheten, ({{page|45}} ...)]
• nattetimene: [Så gikk nattetimene. Det hvilte mørke over den veldige Bastilleplassen, en bitende vinterstorm med regnbyger gikk i kast over den; politipatruljene avsøkte portrom, ganger, inngjerdinger, mørke kroker og lette efter nattlige omstreifere, men gikk stilt forbi elefanten; dette uhyret som stod der opreist, urørlig, med åpne øine i mørket og så ut som om det drømte tilfreds om en god gjerning; å gi tre fattige sovende barn ly mot himmelen og menneskene. ({{page|368}} ...)]
• nattfuglenes: [Han måtte være dypt fortenkt, siden han ikke spurte nærmere ut om denne urovekkende redningen gjennom kloakken og heller ikke la merke til at Jean Valjean ikke svarte på spørsmålet. – Jean Valjean lot også til å være optatt av en eneste tanke. – «Han bor i Maraiskvarteret, i Filles-du-Calvairegaten, hos bestefaren. Jeg husker ikke navnet lenger.» – Så lette han i Marius’ klær, tok frem lommeboken, åpnet den siden som Marius hadde skrevet på, og gav den til Javert. – Det var ennu så vidt lyst at en kunde lese. Javert hadde dessuten nattfuglenes skarpsyn. Han tydet de linjene Marius hadde skrevet og brummet: «Gillenormand, Filles-du-Calvairegaten nummer seks.» – Så ropte han: «Kusk!» – En husker at drosjen ventet for alle tilfelles skyld. Javert forvarte Marius’ lommebok. ({{page|189}} ...)]
• nattfugler: [Bortimot midnatt streifet, eller rettere krøp, en mann ved siden av Ohainhulveien. Efter hele utseendet å dømme var det en av dem vi nettop har skildret, hverken englender eller franskmann, hverken bonde eller soldat, mindre menneske enn vampyr trukket til av liklukten, førte med sig tyveri istedenfor seier, en som hadde kommet for å plyndre Waterloo. Han var klædd i en bluse som lignet en kappe, han var urolig og dristig, mens han gikk fremover så han sig tilbake. Hvem var denne mannen? Natten visste rimeligvis mere om ham enn dagen. Han hadde ingen sekk med sig, men åpenbart store lommer under kappen. Av og til stoppet han, gransket sletten rundt sig for å se om han blev iakttatt; så bukket han sig plutselig, tok i noget som lå stille og urørlig på jorden, reiste sig så op igjen og listet sig vekk. Nogen nattfugler kastet skygger bortover sumpene … ({{page|299}} ...)]
• nattkvarter: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• nattlampe: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• nattlamper: [Midt under disse grubleriene snudde han sig og blikket traff messingklinken på døren til rettssalen. Han hadde næsten glemt den døren. Blikket som først var rolig, stanset, hvilte på messingklinken, blev så forvirret og stivt, og fikk mere og mere uttrykk av skrekk. Svettedråpene rant nedover tinningene på ham. Plutselig gjorde han en slik bevegelse preget av myndighet og oprør, som sier, og det tydelig: «Guds død! hvem er det som tvinger mig?» Så bråsnudde han og så foran sig den døren han hadde kommet inn gjennom, gikk bort til den, åpnet den og gikk ut. Han var ikke lenger i værelset, han var utenfor, i en gang, en lang, trang gang, med mange trapper og dører og mange krinkelkroker, her og der oplyst av lykter som liknet nattlamper for syke. Det var den samme gangen han hadde kommet gjennom. Han pustet ut og lyttet: der var ingen lyd foran ham og ingen lyd bak ham; han gav sig til å flykte som blev han jaget. ({{page|202}} ...)]
• nattmannens: [Kloakkarbeiderens yrke var før næsten likeså farefylt og næsten likeså ekkelt i folks øine som nattmannens, som for lengst var overlatt til bøddelen. Det trengtes høi lønn for å få en murer til å forsvinne ned i denne stinkende løpegraven. Det gikk et ordtak: «Å gå i kloakken, det er å gå i graven.» – ({{page|189}} ...)]
• nattmørke: [rykende røde blodstriper ned fra. Larmen var usigelig, en innæstengt glødende røk bredte næsten nattmørke over kampen. Der finnes ikke ord som kan skildre dette høidepunkt av redsler. Det var ikke lenger mennesker som kjempet denne djevelske kamp. Det var ikke lenger kjemper mot uhyrer. Det minnet mere om Milton og Dante enn om Homér. Djevler angrep. Spøkelser gjorde motstand. ({{page|123}} ...)]
• nattpatrulje: [nattpatrulje, hadde det ikke kommet nogen gjennom gaten mens han hadde ligget der. ({{page|368}} ...)]
• nattrunde: [Omtrent en uke senerer fikk en fengselsbetjent under en nattrunde gjennom kikkhullet se at Brujon satt i sengen og skrev ved lyset fra nattlampen. Betjenten gikk straks inn. Brujon blev satt i mørkt fengsel, men det han hadde skrevet, blev ikke funnet. Politiet kom ikke videre. ({{page|306}} ...)]
• nattrøier: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• nattsvermer: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• nattugles: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• naturlyter: [Med det sykelig nemme som kommer av naturlyter og ({{page|45}} ...)]
• navet: [de tyve sous. «Mange takk,» sa gutten. «Hvad heter du?» – «Navet, jeg er en venn av Gavroche.» – «Spis med oss,» sa Grantaire. – «Jeg kan ikke, jeg er med i toget. Det er jeg som roper: «Ned med Polignac».» – Så satte han det ene benet langt tilbake, den ærbødigste hilsen som er mulig, og gikk. ({{page|53}} ...)]
• navnløse: [Disse ordene fridde alle fra den pinlige skyggen av personlig frykt. De blev mottatt med et utbrudd av begeistring. – En har aldri fått vite hvem det var som snakket slik; det var en eller annen ukjent bluseklædd, en glemt, en tilfeldig helt, en av de navnløse store som alltid er med i de avgjørende øieblikk for menneskeslekten og i samfundets fødselsstunder og sier det avgjørende ord på den rette måten, og så blir de borte i mørket efter at de i et eneste minutt som i et lynglimt har vært sendebud fra folket og fra Gud. ({{page|123}} ...)]
• navnløses: [den navnløses og ukjentes stempel. Hun var født i ({{page|105}} ...)]
• neapel: [det og særlig til mig. Som de gamle kvinnene i Neapel ({{page|105}} ...)]
• nebb: [som et nebb; og rovmenneskets ville, listige trekk viste sig. «Herr baronen er ufeilbarlig,» sa han med tydelig stemme uten snøvling, «jeg er Thénardier.» Og han rettet den bøide ryggen. ({{page|351}} ...)]
• nedbrutt: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• nedbøid: [åtteogfirti år gammel. En lue med nedbøid lerskygge ({{page|45}} ...)]
• nedefra: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• nedentil: [Hun tjente også litt, så vi to kunde klare oss. Hun slet også vondt. Hele dagen med halve kroppen i vaskebaljen, i regn, i sne, med vinden like i ansiktet; om det fryser på, gjør det samme, en må vaske; det er folk som ikke har meget tøi og som venter på vasken. Hvis en ikke vasker, mister en arbeide. Baljene er ikke tette så vann drypper på en fra alle kanter. Skjørtene blir ganske gjennomvåte, oventil og nedentil. Og det trenger tvers gjennom. Hun kom hjem klokken syv om aftenen og la sig med det samme; hun var så trett. Mannen hennes slo henne. Hun er død. Vi hadde det ikke særlig godt. Det var en ordentlig pike som aldri gikk på dans, men holdt sig rolig og stille. Jeg husker en karnevalsaften da hun la sig klokken åtte. Ja, det er så sant som det er sagt. De trenger bare å spørre efter. Å hva! spørre efter! jeg er et fe. Paris, det er en avgrunn. Hvem er det som kjenner far Champmathieu? Men jeg nevner hr. Baloup, spør hos Baloup. Forresten vet jeg ikke hvad dere vil mig.» ({{page|202}} ...)]
• nederlagene: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• nedgangen: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• nedkjempet: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• nedkommer: [avlatelse: Tholomyès, når nedkommer du med den overraskelsen? Og samtidig skriver våre foreldre efter oss. ({{page|105}} ...)]
• nedlagte: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• nedlegge: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• nedlegges: [«Graven blir gravd på Vaugirard-kirkegården. Det blir sagt at den skal nedlegges. Det er en gammel kirkegård som ikke passer lenger, og nu har den ikke uniformen lenger og skal trekke sig tilbake. Det er skade, for den ligger heldig til. Jeg har en venn der, graveren, far Mestienne. Nonnene har den særretten at de blir begravet der om natten. Der er et vedtak av politiprefekten for det.» – «Ja, hvad er vel ikke hendt siden igår. Moder Crucifixion er død, og far Madeleine er begravet,» sa Jean Valjean med et trist smil. – Fauchelevent svarte: «Ja, sannelig, om De bare var her for alvor. Det vilde være som en virkelig begravelse.» ({{page|56}} ...)]
• nedrasning: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• nedrasningen: [Skulle det altså slutte slik? Hvad skulde han gjøre? Gå tilbake? Igjen ta fatt på den fryktelige vandringen som han alt hadde gjort? Han hadde ikke krefter til det. Hvorledes skulde han dessuten kunde greie på ny å komme gjennom den nedrasningen han bare ved et mirakel hadde reddet sig ut av? Og om han greide å komme gjennom ({{page|189}} ...)]
• nedrealpene: [på sengen fordi nettene er kolde i Nedre-Alpene; han ({{page|45}} ...)]
• nedreboulogne: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• nedringede: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• nedrivning: [Riktignok var denne slutten av stranden gjemt bak en grushaug på seks, syv fots høide, rester av en eller annen nedrivning. Men mannen kunde da ikke håpe at han skulde få nogen nytte av å gjemme sig bak denne haugen. Det vilde være barnaktig. Han tenkte sikkert ikke på det. Forbrytere er ikke så tåpelige. ({{page|189}} ...)]
• nedrullet: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• nedsatt: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• nedsatte: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• nedsette: [digheten godtgjort at tyveriet var øvet av flere som var i forbund, og at Jean Valjean hørte til en tyvebande i det sydlige. Følgelig blev Jean Valjean efter å være kjent skyldig dømt til døden. Forbryteren hadde avslått å appellere dommen. Kongen har i sin uuttømmelige mildhet vist den nåde å nedsette straffen til slaveriarbeide på livstid. Jean Valjean er straks blitt sendt til slaveriet i Toulon.» ({{page|331}} ...)]
• nedskrivning: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• nedslåtte: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• nedstyrtet: [Det blev stille en stund. Begge tiet; hver for sig nedstyrtet i en avgrunn av tanker. Marius hadde satt sig ned nær et bord og støttet den ene munnviken mot en av de bøide fingrene. Jean Valjean gikk op og ned. Han stoppet foran et speil og blev stående uten å røre sig. Mens han stod der og stirret inn i speilet uten å se noget, sa han likesom til svar på noget han hadde tenkt: «Men så har jeg da lettet mitt sinn.» – Så tok han til å gå igjen, og da han vendte sig i den andre enden av værelset, la han merke til at Marius så på at han gikk. Så sa han i et usigelig tonefall: «Jeg trekker litt på det ene benet. Nu skjønner De hvad det kommer av.» Så vendte han sig helt rundt til Marius: ({{page|305}} ...)]
• nedtegnet: [Denne urokkelige beslutningen lå slik i luften den 6. juni 1832 at oprørerne på barrikaden ved Saint-Merrykirken omtrent i selvsamme time utstøtte det historisk kjente rop som er nedtegnet i rettsaktene: «Enten de kommer oss til hjelp eller de ikke kommer, hvad gjør det? Vi lar oss drepe her til siste mann.» – Som en ser, samstemte de to barrikadene, skjønt de lå hver sitt sted. ({{page|123}} ...)]
• nedtrukne: [nedtrukne luen fikk et visst uttrykk av velvære, blandet ({{page|45}} ...)]
• nedtrykthet: [Forskjellige rykter løp rundt i følget, om legitimistene som truet, om hertugen av Reichstadt som lå for døden i det øieblikk mengden utpekte ham til keiser. En ukjent fyr fortalte at to arbeidsformenn var betalt til å åpne en våbenfabrikk for folket. Det som preget de blottede hodene var ildhug blandet med nedtrykthet. Her og der i mengden som var bytte for så mange voldsomme men edle følelser, så en også rene forbryterfjes, og skamløse munner som sa: «la oss plyndre.» ({{page|32}} ...)]
• nedverdige: [mercy, det er ikke sunn sans i det, men jeg er et ærlig menneske. Ved å nedverdige mig i Deres øine, vokser jeg i mine egne. Det har hendt mig en gang før, men mindre smertefullt; det var ikke noget. Ja, et ærlig menneske. Det vilde jeg ikke ha vært om De ved min feil hadde blitt ved med å akte mig: nå, da De forakter mig, er jeg det. Der hviler den skjebnen over mig at jeg aldri kan nå annen aktelse enn en som er stjålet, og den ydmyker og nedverdiger mig i mitt indre, og for at jeg skal kunde akte mig selv, må jeg bli foraktet av andre. Da kan jeg reise mig igjen. Jeg er en galeislave som adlyder sin samvittighet. Jeg vet godt at dette ikke hører nogensteds hjemme. Men hvad kan jeg gjøre ved det? Slik er det. Jeg har påtatt mig forpliktelser mot mig selv. Jeg overholder dem. Det er møter som binder oss, det er tilfelle som drar oss inn i plikter. Ser De, herr Pontmercy, det har hendt mig meget i livet.» ({{page|305}} ...)]
• nedverdigede: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• nedverdigelse: [av ham.» – «Han er død.» – «Det er bra.» – Han satte sig ved siden av dem, fikk Cosette til å sette sig og tok hendene deres i sine gamle rynkede: «Hun er finfin, den kjæresten din. Hun er et mesterverk, denne Cosette. Hun er samtidig en bitte liten pike og en fornem dame. Hun blir ikke mere enn baronesse; det er en nedverdigelse; hun er født markise. Se på de øienhårene! Stå bare fast på det, barna mine, at dere handler riktig. Elsk hverandre. Til galskap! Kjærlighet er menneskenes galskap, men en åndrikhet av Gud. Tilbe hverandre. Men hør,» la han til og blev plutselig trist; «det er sørgelig. Jeg tenker på det at næsten halvdelen av det jeg eier, står i livrente; så lenge jeg lever, strekker det ennu til, men når jeg er død, om et snes år! Å, stakkars barn, da har dere ikke en sou. Da må de vakre hendene Deres slite for føden, fru baronesse.» ({{page|245}} ...)]
• nedverdigende: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• nedverdiger: [mercy, det er ikke sunn sans i det, men jeg er et ærlig menneske. Ved å nedverdige mig i Deres øine, vokser jeg i mine egne. Det har hendt mig en gang før, men mindre smertefullt; det var ikke noget. Ja, et ærlig menneske. Det vilde jeg ikke ha vært om De ved min feil hadde blitt ved med å akte mig: nå, da De forakter mig, er jeg det. Der hviler den skjebnen over mig at jeg aldri kan nå annen aktelse enn en som er stjålet, og den ydmyker og nedverdiger mig i mitt indre, og for at jeg skal kunde akte mig selv, må jeg bli foraktet av andre. Da kan jeg reise mig igjen. Jeg er en galeislave som adlyder sin samvittighet. Jeg vet godt at dette ikke hører nogensteds hjemme. Men hvad kan jeg gjøre ved det? Slik er det. Jeg har påtatt mig forpliktelser mot mig selv. Jeg overholder dem. Det er møter som binder oss, det er tilfelle som drar oss inn i plikter. Ser De, herr Pontmercy, det har hendt mig meget i livet.» ({{page|305}} ...)]
• nedverdiget: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• neida: [Da han nu kom inn, fulgte Gavroche ham ganske mekanisk med øinene, mens han beundret geværet; så – med det samme mannen satte sig – fór gaminen brått op. De som til da hadde holdt øie med mannen, vilde ha lagt merke til at han med en underlig opmerksomhet hadde gransket barrikaden og oprørerne; men efter at han kom inn i stuen, hadde han åpenbart falt i tanker og syntes ikke å se noget av det som skjedde. Gaminen nærmet sig denne tankefulle mannen og gav sig til å gå på tåspissene omkring ham, som en går når det er nogen en er redd for å vekke. Samtidig gikk det over hans barneansikt som på en gang var så frekt og så alvorlig, så likeglad og så dypsindig, så lystig og så trist, alle den slags gammelmannsgrimaser som vil si: «Hva? – Det er umulig. – Jeg tar feil. – Jeg drømmer. – Det skulde vel ikke være? – Nei, langt ifra. – Jovisst. – Neida» {{sperret|o. s. v.}} Gavroche stod og vippet på hælene, knyttet begge nevene i lommene, strakte hals som en fugl, skjøv underleppen frem med all den visdommen han kunde legge i den. Han var forbauset, usikker, vantro, overbevist, blendet. Alt arbeidet i ham; instinktet som aner, forstanden som legger sammen. Det var tydelig at noget viktig hadde hendt. ({{page|53}} ...)]
• neiggu: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• nektelser: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• nellik: [Han hadde forresten gitt avkall på alt, han hverken hisset til oprør eller var med i sammensvergelser. Han delte tankene mellem de uskyldige ting han holdt på med, og de store ting han hadde holdt på med. Han kortet tiden med å håpe på en nellik eller å minnes Austerlitz. ({{page|140}} ...)]
• nemme: [Med det sykelig nemme som kommer av naturlyter og ({{page|45}} ...)]
• nereider: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• nervekramper: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• nervøsiteten: [nervøsiteten, denne ungpikefurtenheten, det vilde snart gå vekk; men han tenkte på fremtiden. Når alt kom til alt, syntes han ikke at det nu var nogen hindring lenger for at de lykkelige dagene kunde komme tilbake igjen. Bare det at de hadde kommet vekk fra Plumetgaten uten vanskeligheter og uten uhell, var et godt skritt på veien. Kanskje vilde det være klokt å reise fra landet, om bare for nogen måneder, og dra til London. Ja, det kunde de jo godt gjøre. Hvad hadde det å si for ham om han var i Frankrike eller England når bare Cosette var hos ham? Hun var hans fedreland. Hun var nok for hans lykke. Den tanken at han kanskje ikke var nok for hennes lykke, denne tanken som før hadde skaffet ham feber og søvnløse netter, falt ham ikke engang et øieblikk inn. Alle de gamle sorgene var vekk, alt var nu lys. Når han hadde Cosette nær sig, syntes han hun var hans – noget vi alle kjenner. Han ordnet i tankene lett alt som hadde med avreisen til England å gjøre, og han så igjen i drømmer lykken bygget sig op. ({{page|103}} ...)]
• neseformen: [Montparnasse hadde imidlertid blitt tankefull. «Du kjente mig altfor lett igjen,» mumlet han. Han tok op av lommen to små gjenstander som ikke var annet enn to penneposer omviklet med bomull, og dem satte han inn i neseborene, og endret neseformen. «Ja, det gjør dig ({{page|368}} ...)]
• nesehulen: [Efter påbud av legen var det blitt stilt en feltseng ved siden av sofaen. Legen undersøkte Marius, og efter å ha forvisset sig om at pulsen slo, at det ikke var noget dypt sår i brystet og at blodet i munnvikene kom fra nesehulen, lot han ham bli lagt flatt på sengen uten nogen hodepute, med hodet i samme høide som kroppen, ja litt lavere, og med brystet nakent for å lette pusten. Da frøken Gillenormand så at de klædde av Marius, trakk hun sig tilbake. Hun gav sig til å be sin rosenkrans inne på værelset sitt. ({{page|189}} ...)]
• neser: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• nesevarmer: [-Gervais. Han hadde på sig et ullsjal som han hadde nappet til sig et eller annet sted og som han brukte til «nesevarmer». Lille Gavroche så ut til å like svært godt en voksbrud som stod der bak ruten, nedringet og prydet med orangeblomster i håret, dreiet sig rundt og smilte til dem som gikk forbi. Men i virkeligheten holdt han øie med boden for å se om han ikke kunde få «knepet» et såpestykke, som han så kunde selge for en sou til en frisør i utkanten av byen. Det hendte ofte at han skaffet sig frokost på den måten. Den slags arbeid som han hadde særlig talent for, kalte han «å barbere barberene.» ({{page|368}} ...)]
• nesevarmeren: [knærne hennes. Den lille holdt på å bli altfor stor pike til det. Opveksten spiller en ofte den slags puss. – «Stakkars jentunge,» sa Gavroche, «hun har ikke engang bukser på. Se her, bruk det.» – Dermed tok han av sig det gode ullkleet han hadde om halsen og kastet det over tiggerpikens magre, forfrosne skuldrer, der nesevarmeren blev sjal igjen. – Hun så i undring på ham og tok stille imot sjalet. Når nøden har nådd en viss grad, blir den fattige så sløv at han hverken klager over det onde eller takker for det gode. ({{page|368}} ...)]
• neslebunt: [Og endelig hadde noget uforklarlig som nylig hadde hendt, øket hans vaktsomhet. Tidlig en morgen da han gikk en tur i haven, hadde han plutselig fått se risset inn i muren: «Verreriegaten 16.» Det måtte ha kommet der ganske nylig, rissene var ennu ganske hvite i den sorte muren, en neslebunt som stod ved foten av muren, var overdrysset med kalkstøv. Kanskje var det blitt skrevet samme natten. Hvad var det? ({{page|25}} ...)]
• nesten: [Midten av kjettingen hang nesten ned til jorden, og i bukten satt den aftenen to småpiker som i en huske, idet de klynget sig nydelig sammen, den ene på omtrent to og et halvt år, den andre på atten måneder, den minste lå i armene på den største. Et tørklæ var kyndig knyttet slik omkring dem at de ikke kunne falle ned. En mor hadde sett den forferdelige kjettingen og hadde sagt: «Se, den kan bli et godt leketøi for barna mine.» ({{page|105}} ...)]
• net: [net og kastet til jorden. Og på toppen av disse ruinene stod det en mann med grønn lue på hodet og strålering om pannen! Slik omveltning hadde det skjedd hos ham. Slik var det fryktelige billede han bar i sjelen. Var dette til å holde ut? Nei. ({{page|231}} ...)]
• nette: [var kommet inn. Det var virkelig to vakre småpiker, den ene hadde blanke, kastanjebrune, den andre sorte fletter som hang nedover ryggen, begge livlige, velstelte, tykke, friske og sunne så det var en lyst å se. De hadde nette, varme klær. De to små lyste op når de kom, og dessuten var det dem som hersket. Klærne, munterheten, støien de holdt, gjorde det klart. Da de kom inn, brummet madam Thénardier i en tone full av dyrkelse: «Er dere endelig der da.» Så tok hun dem på fanget, først den ene, så den andre, glattet håret på dem og knyttet sløifene, så satte hun dem ned igjen og ristet dem blidt slik som mødre ofte har for skikk og ropte: «Jo, dere ser nydelige ut.» ({{page|344}} ...)]
• netters: [Marius var kommet hjem fra Vernon tidlig tredje dagen efter og hadde da han var trett av to netters reise med diligencen, følt trang til å motvirke søvnigheten med et godt bad. Han hadde gått fort op på værelset og ikke gitt sig tid til annet enn å ta av sig reisefrakken og det sorte båndet han hadde om halsen, og så gikk han til badet. Gillenormand stod som alle friske gamle folk ({{page|140}} ...)]
• neufchåteau: [ner, fikk han voldsom hjertebank. Hun hadde damaskeskjole og tyllhatt akkurat som dagen før. Han hørte en skjønn stemme som måtte være «hennes stemme». Hun snakket rolig og var meget vakker; det følte han, ennu han prøvde ikke å se på henne. – Han tenkte imidlertid at hun nok vilde ha sett på ham med aktelse og undring hvis hun hadde visst at han var den virkelige forfatteren til den artikkelen som Neufchåteau under sitt navn hadde satt som forord i den nye Gil Blas-utgaven. – Han gikk forbi benken til enden av alléen, vendte og gikk ennu en gang forbi den vakre piken. Denne gangen var han meget blek, og han følte sig meget uvel. Han fjernet sig fra benken og fra den unge piken, og mens han gikk der med ryggen til, tenkte han sig at hun så på ham, og det fikk ham til å snuble. ({{page|201}} ...)]
• neuillyavenuen: [praktfulle gardister red ned over Neuillyavenuen med en ({{page|105}} ...)]
• neuillysurmarne: [Så kjørte de. Da de hadde kommet forbi byporten, prøvde kusken å få i stand en samtale, men den reisende svarte bare i enstavelsesord. Så gav kusken sig til å plystre og banne over hestene. Kusken tullet sig inn i kappen. Det blev koldt. Mannen syntes ikke å tenke på det. Slik kjørte de gjennom Gournay og Neuilly-sur-Marne. Ved sekstiden om aftenen hadde de nådd til Chelles. Kusken stoppet der utenfor fraktemannsvertshuset i det kongelige abbedis gamle bygninger for å la hestene drikke. «Jeg går av her,» sa mannen. Han tok pakken og stokken og sprang ned av vognen. Et øieblikk efter var han vekk. Han hadde ikke gått inn i vertshuset. Da vognen nogen minutter efter kjørte videre til Lagny, tok de ham ikke igjen i hovedgaten i Chelles, og kusken vendte sig til de reisende inne i vognen: «Den mannen var ikke herfra, for jeg kjente ham ikke. Han så ut som om han ikke eide en sou, men han sparte ikke på pengene; han betalte til Lagny, og han blir ikke med lenger enn til Chelles. Det er natt og alle hus er stengt, ikke gikk han inn i vertshuset og ikke er han å se noget sted. Det er som han sank ned i jorden.» ({{page|344}} ...)]
• neustadt: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• nevers: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• neveslaget: [«Nå får vi det moro,» sa Courfeyrac. «Der har vi kjempa. Efter knipsing på nesen kommer neveslaget. Hæren strekker kjempeneven ut mot oss. Nu får barrikaden en kraftig rystelse. Geværilden føler sig for, kanonen tar fatt.» – «Det er en åttepunding av ny modell, av bronse,» sa Combeferre og gav sig til å holde foredrag om kanoner i fortid og nåtid. – «La geværene!» sa Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• nevestore: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• nevøen: [det støtt henne. I litt indre oprør, om enn rolig i det ytre, hadde hun sagt til sig selv: «Far har avgjort ekteskapsspørsmålet uten mig; jeg avgjør arvespørsmålet uten ham.» Hun var i virkeligheten rik, og faren var det ikke. Hun hadde så utsatt avgjørelsen. Det er sannsynlig at hun, hvis ekteskapet hadde blitt fattig, hadde latt dem være fattige. «Det er ingen råd med det. Nevøen min gifter sig med en tiggerske, så får han være tigger.» Men Cosettes halve million tiltalte tanten og endret hennes syn på de elskende. En skylder seks hundre tusen francs aktelse, og det var åpenbart at hun ikke kunde gjøre annet enn å efterlate formuen sin til de unge folkene, siden de ikke trengte til den. ({{page|245}} ...)]
• new: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• news: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• ney: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• nicolas: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• nidingen: [Instinktmessig kom han på riktig spor. Han kom til å minnes visse omstendigheter, visse hendelser, visse ganger da Cosette blev rød og da hun blev blek, og han sa sig selv: «Det er ham.» Hans første gjetning traff Marius. Han kjente ikke navnet hans, men hadde straks hele mannen for sig. Han så ham tydelig slik han blev manet frem av den ubarmhjertige erindring, den ukjente lapsen fra Luxembourg-parken, den elendige eventyreren, den dagdriveren, den idioten, den nidingen, for det er nidingsverk å kaste ømme blikk til en pike som sitter ved siden av faren som elsker henne. ({{page|103}} ...)]
• nidingsverk: [Instinktmessig kom han på riktig spor. Han kom til å minnes visse omstendigheter, visse hendelser, visse ganger da Cosette blev rød og da hun blev blek, og han sa sig selv: «Det er ham.» Hans første gjetning traff Marius. Han kjente ikke navnet hans, men hadde straks hele mannen for sig. Han så ham tydelig slik han blev manet frem av den ubarmhjertige erindring, den ukjente lapsen fra Luxembourg-parken, den elendige eventyreren, den dagdriveren, den idioten, den nidingen, for det er nidingsverk å kaste ømme blikk til en pike som sitter ved siden av faren som elsker henne. ({{page|103}} ...)]
• nidstirret: [Med det samme bøide han sig for å ta en ny skuffe jord, og da kom lommen i trøien hans til å gape. Fauchelevent kom ganske tilfeldig til å se ned i lommen og nidstirret. Solen var ennu ikke gått helt ned; det var ennu lyst nok til at han kunde se noget hvitt på bunnen av den gapende lommen. All den ilden som kan stråle av øinene på en bondemann fra Picardie, flammet op i Fauchelevents blikk. Han hadde kommet på noget. ({{page|56}} ...)]
• niende: [For det niende: Det er sikkert at en hver dag kan høre politifolk stå i gården på hovedpolitistasjonen og fortelle hverandre om de forhørene som er blitt holdt i retten. Det er en alvorlig feil at en politimann som plikter å være taus, gjentar det han har hørt i rettssalen. ({{page|231}} ...)]
• ning: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• ningene: [ningene han hadde gjort, blev til intet. Han samlet tankene og tenkte over alt sammen et sekund. Thénardier var av dem som på et øieblikk kan se klart i en sak. Han skjønte at han nu måtte handle raskt og gå bent på. Han gjorde som de store hærførere i det avgjørende øieblikk som de alene kjenner, han avfyrte plutselig sitt batteri. «Jeg må ha femten hundre francs,» sa han. ({{page|344}} ...)]
• ningseskadroner: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• nipratet: [år, mager, næsten stygg, klosset, ubetydelig og med øine som gav løfter om å bli ganske vakre; men hun satt der alltid med en slags trist trygghet. Hun hadde en slik klosset barnslig drakt som klosterskoleelever bruker, en dårlig skåret sort ullkjole. De så ut som far og datter. Marius gransket de første to, tre dagene den gamle mannen som ikke ennu var olding, og den lille piken som ennuikke var voksen, og så la han ikke særlig merke til dem mer. De syntes på sin side heller ikke å legge merke til ham. De snakket rolig og likeglad sammen. Den lille piken nipratet muntert. Den gamle mannen snakket lite, og så stundom faderlig på henne. ({{page|201}} ...)]
• nitiden: [Efterforskningen efter den ukjente mannen som hadde reddet Marius, hadde fra først av bragt ham et stykke på vei, men stoppet så brått. Det hadde lykkes å finne igjen den drosjen som hadde kjørt Marius til Filles-du-Calvairegaten om kvelden den 6. juni. Kusken forklarte at han den 6. juni efter ordre fra en politimann hadde ventet med vognen fra klokken tre om eftermiddagen til ut på kvelden på kaien ved Champs-Élysées, like ovenfor utløpet av hovedkloakken; at gitteret foran kloakkåpningen ut mot elven var blitt åpnet ved nitiden om kvelden; at det hadde kommet ut en mann som på skuldrene bar en annen mann som syntes å være død; at politimannen som holdt opsyn med stedet, hadde arrestert den levende og grepet den døde, at han, kusken, efter påbud av politimannen hadde tatt «hele flokken» inn i drosjen; at de hadde kjørt til Filles-du-Calvairegaten; at de hadde avlevert den døde der; at den døde mannen var herr Marius, og at han, kusken, kjente ham godt igjen, ennu han «nå levde»; at de andre til slutt hadde steget inn i vognen igjen, at han hadde pisket på hestene, at han nogen få skritt fra porten til riksarkivet var bedt om å stanse, at han der på gaten hadde fått betaling og var blitt sendt vekk, at politimannen hadde tatt med sig den andre mannen; at han ikke visste mer; at natten hadde vært meget mørk. ({{page|245}} ...)]
• nittiåringens: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• nivelles: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• nivellesveien: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• nivernais: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• nivå: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• nizza: [sig skjult i grevskapet Nizza sammen med restene av ({{page|11}} ...)]
• noa: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• nodentsier: [{{nodent|sier Molière.}} ({{page|105}} ...)]
• noen: [Noen dager efter hendte det imidlertid noget nytt. ({{page|350}} ...)]
• nogensteds: [mercy, det er ikke sunn sans i det, men jeg er et ærlig menneske. Ved å nedverdige mig i Deres øine, vokser jeg i mine egne. Det har hendt mig en gang før, men mindre smertefullt; det var ikke noget. Ja, et ærlig menneske. Det vilde jeg ikke ha vært om De ved min feil hadde blitt ved med å akte mig: nå, da De forakter mig, er jeg det. Der hviler den skjebnen over mig at jeg aldri kan nå annen aktelse enn en som er stjålet, og den ydmyker og nedverdiger mig i mitt indre, og for at jeg skal kunde akte mig selv, må jeg bli foraktet av andre. Da kan jeg reise mig igjen. Jeg er en galeislave som adlyder sin samvittighet. Jeg vet godt at dette ikke hører nogensteds hjemme. Men hvad kan jeg gjøre ved det? Slik er det. Jeg har påtatt mig forpliktelser mot mig selv. Jeg overholder dem. Det er møter som binder oss, det er tilfelle som drar oss inn i plikter. Ser De, herr Pontmercy, det har hendt mig meget i livet.» ({{page|305}} ...)]
• nogent: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• nogenting: [hælen gjennom den slik at den gikk i filler. Benet gikk tvers igjennom den. Han trakk det ut igjen. – «Er det koldt?» – «Meget koldt. Det sner.» Faren vendte sig mot den yngste som satt på sengen borte ved vinduet, og ropte med tordenrøst: «Rapp dig, ned av sengen med dig, ditt dovendyr. Du gjør aldri nogenting. Slå ut en rute.» – Jentungen sprang skjelvende ned av sengen. – «Slå ut en rute?» spurte hun. – «Kan du ikke høre? Jeg sier at du skal slå ut en rute,» sa faren. ({{page|217}} ...)]
• noksagt: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• nonnehette: [øienvipper. Hun sov. Hun sov denne absolutt trygge søvnen som hører den alderen til. Mors arm er kjærlig; barn sover godt der. Men moren så fattig og sorgtung ut. Hun så ut som en arbeiderske på vei til å bli bondepike igjen. Hun var ung. Var hun vakker? Kanskje. Men i den drakten kunne ingen se det. En blond lokk av håret stakk frem. Det syntes å være meget svært, men ble holdt fullstendig gjemt under en stygg, stram, tarvelig nonnehette knyttet under haken. Latteren viser folks vakre tenner, om de har nogen; men hun lo ikke. Øinene syntes ikke å ha vært tørre på lang tid. Hun var blek; hun så meget trett og litt sykelig ut; hun så på barnet sitt med det blikk som særmerker en mor som selv har ammet barnet. Et stort, blått tørkle lagt i spiss skjulte skikkelsen. Hendene var solbrente og fulle av fregner. Hun hadde hård hud på pekefingeren, som var stukket op av nålen; hun hadde brun ullkåpe, lerretskjole og tykke sko. Det var Fantine. ({{page|105}} ...)]
• nonneslørene: [ungpikestøien, mere yndefull enn summing av bier. De lekte, de ropte på hverandre, de samlet sig i flokk og løp omkring. Nonneslørene våket over latteren langt borte fra, skyggene våket over lysstrålene, men hvad gjorde det. De strålte, de lo. De triste murene hadde sine blendende stunder. De var med i denne vakre hvirvelsverm idet et svakt gjenskjær falt over dem fra all denne gleden. Det var som om et regn av roser falt over denne sorgen. De unge pikene spøkte muntert mens søstrene så på dem; de syndefri la ikke bånd på de uskyldige. Takket være disse barna var det blandt de mange alvorstunge timer én naturlig. De små hoppet og sprang, de store danset. I dette klostret tok selve himmelen del i leken. ({{page|56}} ...)]
• nordfrankrike: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• nordostvind: [som hans røst blev borte i. Det blåste en iskold nordostvind som gav alt omkring ham et slags uhyggelig liv. ({{page|45}} ...)]
• nordpå: [«En løslatt galeislave ved navn Jean Valjean har nylig stått for retten i Var under omstendigheter vel egnet til å vekke opmerksomhet. Denne kjeltringen hadde greid å undgå politiet; han hadde endret navn, og han hadde hell med sig til å bli utnevnt til borgermester i en av småbyene nordpå. Han hadde der i byen fått i stand en temmelig stor virksomhet. Til slutt blev han avslørt og fengslet, takket være påtalemyndighetens utrettelige iver. Han hadde som elskerinne et offentlig fruentimmer som døde av skrekk da han blev grepet. Denne elendige som har kjempekrefter, hadde fått leilighet til å rømme; men tre eller fire dager efter la politiet igjen hånd på ham i selve Paris i det øieblikk da han skulde stige op i en av de små vognene som går mellem hovedstaden og Montfermeil. Det sies at han har nyttet de tre-fire dagers frihet til å heve en meget stor sum som han hadde stående hos en av våre første bankierer. Det blir nevnt seks à syv hundre tusen francs. Skal en tro anklageakten, har han gravd dem ned på et sted som bare han selv vet om, og det har ikke lykkes å finne dem. Hvorledes det nu enn er med det, så blev den nevnte Jean Valjean stillet for straffedomstolen i Var tiltalt for ran på offentlig vei med våben i hånd, øvet for åtte år siden mot en skikkelig liten savoyardgutt. ({{page|331}} ...)]
• nordre: [Den nordre delen av Saint-Louisgaten blev den gang nettop satt i stand. Den var av den grunn avsperret fra Parc-Royalgaten. Derfor var det umulig for bryllupsvognene å kjøre rett frem til Saint-Paul. De måtte ta en annen vei, og det enkleste vilde ha vært å dreie inn på bulevarden. Men en av gjestene gjorde opmerksom på at det var Hvitetirsdag og at det derfor vilde være en vrimmel av vogner der. – «Hvorfor det?» spurte Gillenormand. – «For å se på maskene.» – «Utmerket!» sa bestefaren. «La oss kjøre den veien. De unge skal gifte sig; de skal gå inn til livets alvor. Litt maskerade er en god forberedelse til det.» ({{page|279}} ...)]
• nordsiden: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• nordvestvinden: [om nordvestvinden, kanskje inspirert av en eller annen ({{page|105}} ...)]
• nordøstlige: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• norge: [«Dere er så gode, begge to,» sa Jean Valjean. «Jeg skal fortelle dere hvad det er som har gjort mig vondt. Det som gjorde mig vondt, herr Pontmercy, var at De ikke vilde røre pengene. De pengene er virkelig Cosettes. Jeg skal forklare det, barna mine; det er nettop derfor jeg er så glad over å få se dere. De sorte smykkestenene kommer fra England, de hvite kommer fra Norge. Alt dette står på det papiret som dere skal lese siden. Og for armbåndene fant jeg på å bruke sammenbøide blikkringer istedenfor sammensveisede. Det er vakrere og mindre kostbart. Dere skjønner at en kunde tjene mange penger på det. Så Cosette har full rett til formuen. Jeg har nevnt disse enkelthetene for at dere kan ha ro i sinnet.» ({{page|351}} ...)]
• normandiegaten: [I Boucheratgaten, Normandiegaten og Saintongegaten finnes det ennu nogen gamle folk som kan huske en eldre herre som het Gillenormand, og som taler velvillig om ham. Denne mannen var gammel da de var unge. For dem som med vemod ser på den vage vrimmelen av skygger som kalles fortiden, er denne silhuett ennu ikke ganske forsvunnet fra virvaret av gater omkring Temple. ({{page|127}} ...)]
• normands: [normands skikkelse. Der var støi og larm, så stillhet. Ekteparet forsvant. Litt efter midnatt blev Gillenormands hus et tempel. ({{page|279}} ...)]
• notar: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• notarene: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• noter: [Marius Pontmercy var kommet over det verste. Ved slit, mot, utholdenhet og vilje hadde han nådd til at han ved sitt arbeid kunde tjene omkring syv hundre francs om året. Han hadde lært tysk og engelsk; takket være Courfeyrac som hadde ført ham inn hos bokhandlervennen, fylte Marius der den lille rollen: å være nyttig. Han skrev notiser, oversatte avisartikler, satte noter i utgaver av bøker, skrev sammen livsskildringer {{sperret|o. s. v.}}, og det gav ham i alt år om annet syv hundre francs. Han levde av det og slett ikke dårlig. Hvorledes? ({{page|193}} ...)]
• notis: [den fri presse plaget det. Nogen vilkårlige fengslinger som avisene hadde tatt fatt på, hadde gitt gjenlyd like op til kammeret og hadde gjort politiet engstelig. Angrep på den personlige frihet var en alvorlig sak. Politifunksjonærene var redde for å ta feil; prefekten skjøt skylden på dem; en feiltagelse var det samme som avskjed. En kan tenke sig hvilken virkning det vilde hatt i Paris om tyve aviser hadde tatt følgende lille notis: «Igår blev en hederlig, gammel, hvithåret bestefar som lever av sine midler, arrestert mens han gikk en tur med barnebarnet sitt, en liten pike på åtte år, og ført til politistasjonen mistenkt for å være en rømt galeislave.» ({{page|24}} ...)]
• notiser: [Marius Pontmercy var kommet over det verste. Ved slit, mot, utholdenhet og vilje hadde han nådd til at han ved sitt arbeid kunde tjene omkring syv hundre francs om året. Han hadde lært tysk og engelsk; takket være Courfeyrac som hadde ført ham inn hos bokhandlervennen, fylte Marius der den lille rollen: å være nyttig. Han skrev notiser, oversatte avisartikler, satte noter i utgaver av bøker, skrev sammen livsskildringer {{sperret|o. s. v.}}, og det gav ham i alt år om annet syv hundre francs. Han levde av det og slett ikke dårlig. Hvorledes? ({{page|193}} ...)]
• notredame: [biskoper i Paris. Dette kirkemøtet blev holdt i Notre-Dame og trådte første gang sammen 15. juni 1811 under ({{page|11}} ...)]
• notredamebroen: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• notredamekirken: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• notredamekirkens: [hang til tørk, og med en gammel bondegård fra Ludvig XIII’s tid, omgitt av et forfallent plankegjerde, en liten dam mellem popler, kvinner, latter, stemmer; i synsranden Panthéon, Val de Grâce-hospitalet, sort, tett, fantastisk, vakkert og praktfullt, og i bakgrunnen Notre-Damekirkens alvorstunge, firkantede tårn. – Da det var umaken verdt å se stedet, kom næsten ingen der. Marius kom dit en dag på en av de ensomme spaserturene sine. Tilfeldigvis kom en mann forbi. Litt grepet av stedets næsten vilde skjønnhet, spurte han mannen hvad stedet het. «Det heter Lerkeengen.» ({{page|306}} ...)]
• november: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• novi: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• novise: [Den som vil bli optatt i klostret, må i to, ofte fire år være «søkende», i fire år novise. Det er sjelden at det endelige løfte kan bli avgitt før i tre og tyve- til fire og tyveårsalderen. Enker kan ikke bli optatt. I cellene utøver de mange slags botsøvelser som de aldri må tale om. Når en novise avlegger løftet, blir hun klædd i sine vakreste klær, hun får hvite roser i håret som blir salvet og krøllet. Så bøier hun sig i støvet, og det blir lagt et sort slør over henne mens det blir holdt dødsmesse. Så deler søstrene sig i to rekker. Den ene rekken går forbi henne mens de med klagende stemmer sier: «Vår søster er død», ({{page|56}} ...)]
• novisene: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• noviser: [Hver time på dagen slår klokken i Klosterkirken tre slag mere enn timeslagene. På dette tegnet må de alle sammen, både priorinnen, «stemmemødrene», de alminnelige nonnene, legsøstre, noviser og de som søker om å bli optatt, avbryte det de sier, eller gjør eller tenker, og alle sier i kor hvis klokken f.eks. er fem: «Lovet være og priset være det hellige alterens sakramente klokken fem og hver time på dagen», og slik ved hvert timeslag. Denne skikken som er ment stadig å skulde avbryte tanken og stadig vende den mot Gud, finnes i tallrike klostersamfund, bare at formen er forskjellig. ({{page|56}} ...)]
• nowrap: [Myriel hadde som biskop en gasje på {{nowrap|15 000}} francs. Samme ({{page|11}} ...)]
• nowrapampnbspampnbsp: [| style="text-align:right" | || style="text-align:right" | {{nowrap|  3 000}} || style="text-align:center" |  francs ({{page|11}} ...)]
• nowrapampnbspampnbspialt: [| style="text-align:right" | || style="text-align:right" | {{nowrap|  Ialt sum fr.}} || style="text-align:center" |  23.– ({{page|344}} ...)]
• null: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• nummere: [franske armé var klædd i hvitt på østerrisk manér, regimentene blev kalt legioner; istedenfor nummere bar de ({{page|105}} ...)]
• nummerert: [se.» – Hun løftet op stenen som var temmelig stor. Under den lå noget som lignet et brev. Det var en konvolutt av hvitt papir. Cosette tok den op. Det var ingen utenpåskrift, og den var ikke forseglet. Men den var ikke tom. Det lå nogen papirer i den. Cosette åpnet den. Det var ikke mere frykt, ikke mere nysgjerrighet; det var under stigende uro. Hun tok innholdet frem. Det var et lite hefte, hvert blad var nummerert og rommet nogen linjer med en håndskrift som Cosette fant meget vakker og fin. ({{page|350}} ...)]
• nunc: [Nunc te, Bacche, canam! Tilgi, mine damer, det er spansk. ({{page|105}} ...)]
• nuntius: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• nutiden: [Slik holdt han i tankene smertelig råd med sig selv. Eller rettere, han kjempet, han styrtet rasende løs på sig selv, snart mot sin vilje, snart mot sin overbevisning. Det var en lykke for Jean Valjean at han hadde kundet gråte. Det gav kanskje litt lys. Like fullt var det fra først av smertelig. En storm, langt verre enn den som hadde drevet ham til Arras, brøt løs i ham. Fortiden vendte tilbake da han så på nutiden; han sammenlignet, og han hulket. Da først tårenes sluser var blitt åpnet, vred han sig i fortvilelse. Han følte sig stanset. ({{page|279}} ...)]
• nuværende: [altfor klart hadde sin nuværende elendighet for øiet, og ({{page|45}} ...)]
• nyansatt: [Klokken to om morgenen blev vakten som var en gammel soldat, avløst av en nyansatt. Litt efter kom mannen med de to hundene, og gikk igjen uten å ha sett annet enn at vakten så meget ung og riktig «bondsk» ut. To timer efter, klokken fire, da avløsningen kom, lå den unge vakten og sov fast utenfor buret. Men Thénardier var der ikke lenger. Lenkene lå istykkerbrutt på gulvet. ({{page|368}} ...)]
• nybygningen: [aldri svikter hverandre innbyrdes, hadde streifet rundt omkring tukthuset hele natten, farlig som det var, i håp om å få se Thénardier dukke op på toppen av en eller annen mur. Men natten som holdt på å svinne, regnskyllet som gjorde gatene øde, kulden som isnet, de gjennomvåte klærne, de hullete støvlene, den urovekkende støien som plutselig brøt ut i fengslet, de spilte timene, patruljen som kunde komme, håpet som svant og frykten som kom, alt det mante til tilbaketog. Selv Montparnasse som kanskje var litt av en svigersønn av Thénardier, gav efter. Et øieblikk senere vilde de ha vært vekk. Thénardier stønnet oppe på muren. Han torde ikke rope på dem, det kunde bli hørt og alt vilde være forbi; men så kom han på noget, det siste midlet, et lyn i natten. Op av lommen tok han den taustumpen som hadde hengt igjen i pipen på Nybygningen, og kastet den ned i avlukket innenfor plankeverket. Taustumpen falt like ned for føttene på dem. ({{page|368}} ...)]
• nydelsesrike: [Men så varsomt enn Cosette gikk frem, la hun ikke merke til at et av dukkebenene stakk frem og at det falt et sterkt ildslys over det fra gruen. Dette røde benet som stakk lysende ut av skyggen, fanget plutselig Azelmas blikk, og hun sa til Éponine: «Se der, søster.» De to småpikene holdt målløse op å leke. Cosette hadde tatt dukken. Éponine reiste sig og gikk, uten å slippe katten, like bort til moren og trakk henne i skjørtet. «La mig være,» sa moren. «Hvad er det du vil?» – «Mor,» sa barnet, «se der.» Og hun pekte på Cosette som var opslukt av det nydelsesrike øieblikket og hverken så eller hørte. ({{page|344}} ...)]
• nydt: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• nyfiken: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• nyfødte: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• nyhetsbladene: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• nykker: [«Jeg kan ikke like den slags nykker,» mumlet Favourite ({{page|105}} ...)]
• nyklærne: [vanlige plassen uten å vite hvorfor. Når han kom dit, rørte han sig ikke mer. Hver morgen tok han på sig nyklærne og kom ikke tilbake, og neste dagen gjorde han like ens. Hun var avgjort vidunderlig skjønn. Det eneste en kunde ha å si som lignet kritikk, var motsetningen mellem blikket som var litt sørgmodig, og smilet som var muntert, noget som til visse tider gjorde det fine ansiktet underlig uten at det mistet sin ynde. ({{page|201}} ...)]
• nymalt: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• nymfeskikkelse: [en ånd i nymfeskikkelse og blyg lik en nonne som ({{page|105}} ...)]
• nyomvendte: [Som alle nyomvendte blev han ør av selve omvendelsen og blev ivrig tilhenger, ja mer. Der han før så kongedømmets fall, så han nu Frankrikes opstandelse. Han hadde endret synspunkt. Det som før var vest, var blitt øst. Han hadde vendt sig. Og hele denne omveltningen skjedde uten at familien hadde anelse om det. ({{page|140}} ...)]
• nypetorn: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• nypetornbuskene: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• nyse: [Da Fauchelevent var kommet litt til sig selv igjen, ropte han: «Men hvad vil De gjøre for å få puste?» – «Jeg puster.» – «I den kassen? Jeg synes jeg kveles bare jeg tenker på det.» – «De har vel et bor; med det kan De lage nogen huller her og der nær munnen, og dessuten er det ikke nødvendig å spikre lokket så fast til.» – «Javel! Men hvis De skulde komme til å hoste eller nyse?» – «Den som vil flykte, hverken hoster eller nyser,» og Jean Valjean la til: «Far Fauchelevent, det er nødven- ({{page|56}} ...)]
• nyser: [Da Fauchelevent var kommet litt til sig selv igjen, ropte han: «Men hvad vil De gjøre for å få puste?» – «Jeg puster.» – «I den kassen? Jeg synes jeg kveles bare jeg tenker på det.» – «De har vel et bor; med det kan De lage nogen huller her og der nær munnen, og dessuten er det ikke nødvendig å spikre lokket så fast til.» – «Javel! Men hvis De skulde komme til å hoste eller nyse?» – «Den som vil flykte, hverken hoster eller nyser,» og Jean Valjean la til: «Far Fauchelevent, det er nødven- ({{page|56}} ...)]
• nysgjerrigperer: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• nysilt: [tidlig skal De få en kopp varm nysilt melk.» «Takk, herr ({{page|45}} ...)]
• nyst: [vakkert. Fluene summer i solstrålene. Solen har nyst ut ({{page|105}} ...)]
• nyt: [sodavann og havresuppe, nyt sovedrikker, hold samtidig streng diét, lev sulteliv, og bruk dessuten kolde ({{page|105}} ...)]
• nytelsen: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• nyter: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• nytteløs: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• nådegave: [Parisergaminen er en nådegave til nasjonen og samtidig ({{page|119}} ...)]
• nådevalget: [Denne natten følte imidlertid Jean Valjean at han kjempet sin siste kamp. Et smertelig spørsmål reiste sig for ham. Nådevalget er ikke ganske bent frem; det viser sig ikke som en snorrett vei foran den utvalgte; der er blindgater, mørke hjørner, angstfylte gatekryss som gir mange veier. Jean Valjean hadde i dette øieblikket stanset ved det farligste av disse gatekryssene. Han hadde nådd til det siste krysset mellem godt og ondt. Han hadde dette mørke skjæringspunktet like foran øinene på sig. Som det alt hadde hendt ham før under andre smertelige hendelser, åpnet det sig også nu to veier foran ham, den ene fristende, den andre fryktelig. Hvilken skulde han velge? – Den veien som skremte ham, var vist ham av den hemmelighetsfulle pekefingeren som vi merker hver gang vi stirrer inn i mørket. – ennu en gang hadde Jean Valjean valget mellem den fryktelige havnen og den smilende fellen. – Er det altså sant? Sjelen kan leges, skjebnen ikke. Så fryktelig! En ulegelig skjebne! ({{page|279}} ...)]
• nådig: [Jeg har hørt at det var dem som var så god å betale husleien min for et halvt år siden. Jeg velsigner dem, unge mann. Min eldste datter kan si dem at vi ikke har hatt en bit brød på to dager, fire mennesker, og kona mi er syk. Dersomatte jeg inte mistar mig, tror jeg å torde håpe at deres edelmodie hjerte vil røres over dette og at det vil vekke det ønsket hos dem å være så nådig å yde mig en liten hjelp. ({{page|217}} ...)]
• nådigst: [tiske rett som blev tilstått ved Ludvig XVIII’s forfatning, ikke var annet enn en gren av den hellige rett, skilt ut fra huset Bourbon og nådigst gitt folket til den dagen da kongen fant det for godt å ta den tilbake igjen. En stor villfarelse som fikk familien til å legge hånden på de garantiene som var gitt i 1814, uten å skjønne at det den regnet for innrømmelser, var folkets erobringer, var dets gode rett. ({{page|299}} ...)]
• nået: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• nål: [temmelig lave murer omkring haver som igjen støtte op mot store, udyrkede marker. Jean Valjean hadde åpenbart flyktet den veien. Om han hadde gått lenger inn i Genrotblindgaten, hadde han vel også kommet til å gjøre det, og da hadde det vært ute med ham. Javert lette gjennom disse havene og disse markene som om det var en nål han lette efter. ({{page|24}} ...)]
• nåler: [Når det gjaldt tertefinhet, stod hun ikke tilbake for nogen engelsk miss. Det var blyghet satt på spissen. Hun hadde et fryktelig minne i livet: En dag hadde en mann sett strømpebåndet hennes. Årene hadde bare øket denne skånselløse blyghet. Halstørklæet kunde aldri bli tett nok, og aldri nå høit nok. Hun øket antallet av hekter og nåler på steder der folk ikke drømte om å se. Det er nettop det eiendommelige ved snerperiet å sette ut dess flere vakter, dess mindre festningen er truet. Og likevel ({{page|127}} ...)]
• nåtlersker: [og alt det vi sier, vi kloke, vil ikke hindre at vestesyersker og nåtlersker drømmer om stenrike ektemenn. ({{page|105}} ...)]
• nærige: [helt århundre har det ikke vært en morder der.» I landsbyer der folk var nærige og havesyke, sa han: «Se på ({{page|11}} ...)]
• næringsskatten: [Mannen brettet regningen ut og så på den, mens han åpenbart tenkte på noget annet. – «Madam,» sa han, «gjør De det godt her i Montfermeil?» – «Så som så,» svarte hun forfjamset over at han ikke fór anderledes op. Så la hun til i en trist, klagende tone: «Å, ser De, tidene er jo meget dårlige, og dessuten bor det få velstående folk her på vår kant. Her er bare småfolk, skjønner De. Så hvis her ikke av og til kom gavmilde og rike reisende som Dem, greide vi det ikke. Vi har så store utgifter. Bare den lille alene koster oss en masse penger.» – «Hvilken lille?» – «Å, den lille vel. Cosette. Lerken som folk sier.» – «Å, nå,» sa mannen. – «Så dumme disse bøndene er med opnavnene sine; hun ligner mere en flaggermus enn en lerke. Ser De, vi ber ikke nogen om noget, men vi har heller ikke noget å gi bort. Vi tjener ikke noget og har store utgifter. Næringsskatten, dør- og vindusskatten, tilleggsskatten og andre skatter. De vet at regjeringen krever fryktelig mange penger. Og så har jeg jo mine egne småpiker. Jeg trenger ikke å fø på andre folks barn.» ({{page|344}} ...)]
• nærsøkende: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• nærver: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• næst: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• nêmois: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• nødssignalene: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• nødtvungent: [foran en billedstøtte inntil han gikk bortover til «sin gang» langsomt og likesom nødtvungent. Da han bøide inn i alléen, la han merke til «hr. Hvit» og datteren på benken i den andre enden av alléen. Han knappet frakken helt op, strammet den for at den ikke skulde slå folder, og så med et visst velbehag på de splitter nye benklærne og gikk løs på benken. Det var likesom et angrep i gangen og likesom en seierslyst. En kunde si: han gikk løs på benken, akkurat som en vil si Hannibal gikk løs på Rom. Det var noget rent maskinmessig over ham, og han hadde ikke avbrutt det vanlige tankearbeidet, men hørte likesom en susing for ørene, og da han nærmet sig benken, glattet han foldene i frakken og så på den unge piken, og det var som om hun fylte bunnen av alléen med et vagt blålys. ({{page|201}} ...)]
• nødtørftige: [nødtørftige. ― ({{page|11}} ...)]
• nødven: [Da Fauchelevent var kommet litt til sig selv igjen, ropte han: «Men hvad vil De gjøre for å få puste?» – «Jeg puster.» – «I den kassen? Jeg synes jeg kveles bare jeg tenker på det.» – «De har vel et bor; med det kan De lage nogen huller her og der nær munnen, og dessuten er det ikke nødvendig å spikre lokket så fast til.» – «Javel! Men hvis De skulde komme til å hoste eller nyse?» – «Den som vil flykte, hverken hoster eller nyser,» og Jean Valjean la til: «Far Fauchelevent, det er nødven- ({{page|56}} ...)]
• nødvendigheten: [Imidlertid måtte statsadvokaten ha en annen Jean Valjean, og da han ikke lenger hadde Champmathieu, tok han Madeleine. Straks efter at Champmathieu var blitt løslatt, lukket statsadvokaten sig inne med rettsformannen. De drøftet «nødvendigheten av å la pågripe borgermesteren i Montreuil-sur-Mer». Rettsformannen hadde efter at den første bevegelsen var over, ikke stort å innvende. Det var nødvendig at retten gikk sin gang. Og dessuten var det sant å si slik, at skjønt rettsformannen var et både godt og klokt menneske, var han på samme tid næsten fanatisk kongetro, og han var blitt støtt over at borgermesteren i Montreuil-sur-Mer da han talte om landgangen i Cannes, hadde sagt «keiseren» og ikke «Buonaparte». Fengslingen blev altså utferdiget. Statsadvokaten sendte den til Montreuil-sur-Mer med ilbud, i galopp, og påla politiinspektør Javert å utføre ordren. ({{page|277}} ...)]
• nøiet: [Da Jean Valjean hørte at Fauchelevent skjøv op døren, vendte han sig: «Nå?» – «Alt er ordnet, og ikke noget er det. Jeg har fått lov til å ta Dem inn hit, men før De kan komme inn igjen, må De først ut. Det er det som er så vrangt. Med småjenten er det lett.» – «De bærer henne ut?» – «Og hun tier stille?» – «Det svarer jeg for.» – «Men, De, far Madeleine?» – Og så efter et øieblikks engstelig pause ropte Fauchelevent: «Men kan De da ikke gå ut igjen samme veien som De kom inn.» – Som første gangen nøiet Jean Valjean sig med å svare: «Umulig.» – Fauchelevent brummet like meget til sig selv som til Jean Valjean: «Det er dessuten noget annet som plager mig. Jeg har lovet at jeg skulde fylle den med jord. Men når jeg tenker på at jorden skal ligge der istedenfor et lik, blir det ikke det samme; det går ikke, den kommer til å gli og flytte sig. Bærerne vil merke det. Så De skjønner det, far Madeleine, da får jo myndighetene greie på det.» ({{page|56}} ...)]
• nøitrale: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• nøkkelbena: [Thénardier sa blidt: «Kjære barn, hvorfor vil du hindre oss i å arbeide? Vi må da også leve. Er du ikke glad i din far mer?» – «Du kjeder mig,» sa Éponine. – «Vi må ha mat for å leve.» «Reis og ryk.» – Dermed satte hun sig ned på murkantene av gjerdet og nynnet en gatevise; hun satt med albuen på kneet, og haken i hånden mens hun med en likeglad mine vippet med foten. Gjennom den fillete kjolen kunde en se de magre nøkkelbena. Gateløkten kastet lys over hennes skikkelse, som bar preg av urokkelig fasthet. ({{page|404}} ...)]
• nøklene: [«Det gjelder å komme vekk herfra uten å bli sett. Dette er en utvei. Men først vil jeg gjerne få greie på det hele. Hvorledes går det for sig. Hvor er denne kisten?» – «Den som er tom?» – «Ja.» – «Den står nedenunder, i det som blir kalt likstuen. Den står på to bukker med likklede over.» – «Hvor lang er kisten?» – «Seks fot.» – «Hvad er likstuen for noget?» – «Det er et værelse i underetasjen; ut mot haven har det et gittervindu som blir lukket utenfra med en vindusskodde. Det har to dører; den ene til klostret, den andre til kirken.» – «Hvilken kirke?» – «Kirken mot gaten, kirken som er for alle.» – «Har De nøklene til de to portene?» – «Nei. Jeg har nøkkelen til døren inn til klostret. Portneren har nøkkelen til døren inn til kirken.» – «Når lukker portneren døren op?» – «Ene og alene for å slippe inn likbærerne som kommer for å hente kisten. Når kisten er båret ut, blir døren låst igjen.» – «Hvem er det som spikrer kisten igjen?» – «Det er mig.» – «Hvem er det som legger likkledet over?» – «Det er mig.» – «Er De alene?» – «Ingen annen mann enn jeg må komme inn i likstuen – med undtak av tilsynslegen. Det står til og med skrevet på veggen.» – «Kunne De i natt når alle sov i klostret, få gjemt mig i denne stuen?» – «Nei, men jeg kunde ({{page|56}} ...)]
• nøkterne: [enkle, nøkterne liv, men nu var de på vei til å svikte. Han blev trett, og eftersom kreftene minket, var det som om byrden blev tyngre. Marius som kanskje var død, tynget som en død kropp. Jean Valjean holdt ham slik at brystet ikke blev klemt og at han kunde puste mest mulig fritt. Han merket at rottene smatt mellem benene på ham. En av dem blev så skremt at den bet ham. Av og til kom det gjennom rennestensåpninger pust av frisk luft som livet ham op. ({{page|189}} ...)]
• nøyaktig: [Åtte eller ni år efter de hendelsene som blev skildret i annen del av denne fortellingen, la folk på Templebulevarden og omkring Château d’Eau merke til en liten gutt på elleve eller tolv år som temmelig nøyaktig svarte til det idealet av en gamin vi nettop har skildret, hvis han ikke, til tross for at han hadde alderens latter på leppene, likevel hadde et ganske mørkt og tomt hjerte. Dette barnet hadde nok lange mannsbukser på, men han hadde dem ikke efter faren; og han hadde en kvinnfolkjakke, men ikke efter moren. Folk hadde gitt ham disse fillene av barmhjertighet. Likevel hadde han både far og mor. Men faren tenkte aldri på ham, og moren kunde ikke like ham. Det var et av disse stakkars barna som er verdig alles medynk, som har far og mor, men er foreldreløse. ({{page|119}} ...)]
• oberstepåletter: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• oberster: [Det var en av Bonapartes oberster. Jeg tror han er død. Han bodde i Vernon der jeg har en bror som er sogneprest, og han het noget slikt som Pontmaire eller Montpercy. Han hadde jamen fått et ordentlig sabelhugg.» ({{page|140}} ...)]
• oberstgraden: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• oberstinne: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• oberstløitnant: [Til slike franskmenn måtte det minst slike engelskmenn. Det var ikke lenger en slagtummel, det var mørke, raseri, en hvirvel av ånd og mot, en orkan av lynende sabler. Og et øieblikk efter var det av de fjorten hundre gardedragoner ikke mere enn åtte hundre igjen. Oberstløitnant Fuller var falt. Ney kom til hjelp med Lefebre-Desnouettes lansenerer og jegere. Høidedraget Mont-Saint-Jean blev tatt, tatt tilbake og gjenerobret. Kyraserene slapp kavaleriet for å ta fatt på infanteriet igjen, eller rettere sagt, hele denne skrekkelige massen var filtret sammen slik at den ene ikke slapp den andre. Firkantene stod fremdeles faste. Tolv angrep blev gjort. Ney fikk fire hester drept under sig. Halvdelen av kyraserene blev på høidedraget. Kampen varte i to timer ({{page|299}} ...)]
• oberstløitnanter: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• oblaten: [Da han åpnet brevet, la han merke til at den store oblaten ennu var våt. Brevet kunde ikke være langveis fra. Han leste: ({{page|217}} ...)]
• oblater: [Dette bordet med stråstol til finnes på alle politistasjoner; det er ufravikelig smykket med en treskål full av sagmugg og en pappeske full av røde oblater og det er nederste trinn av embedsstilen. Det er her statslitteraturen har sitt ophav. ({{page|231}} ...)]
• oblationem: [Med det samme slo klokken ni. «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente klokken ni og hver time på dagen.» – «Amen,» sa Fauchelevent. – Priorinnen mumlet igjen noget for sig selv, rimeligvis en bønn, og sa så høit: «Mens moder Crucifixion levde, skapte hun omvendelser, efter sin død vil hun gjøre mirakler.» – «Det vil hun,» svarte Fauchelevent. – «Far Fauvent, klostret er blitt velsignet ved moder Crucifixion. Naturligvis kan ikke enhver få dø slik som kardinal de Bérelle som leste messen og døde akkurat da han uttalte ordene: Hanc igitur oblationem. Men tross at moder Crucifixion ikke akkurat ({{page|56}} ...)]
• observatoriealléen: [hilser dig. O, Luxembourg, o, de landlige idyller i Madamegaten og Observatoriealléen. O, de svermeriske soldatene! ({{page|105}} ...)]
• observatoriegaten: [Om aftenen samme dagen som Jean Valjean hadde revet Cosette ut av klørne på Thénardier, kom han tilbake til Paris. Som natten falt på, kom han med barnet gjennom Monceauxporten. Der tok han en kabb som kjørte ham til Observatoriegaten. Han steg ned, betalte ({{page|344}} ...)]
• odeons: [morer sig med å gjøre utkast til nye. Jeg vilde like pampasslettene i Amerika, hvis jeg ikke hadde Odeons bueganger. ({{page|105}} ...)]
• odéon: [«Tilgi mig at jeg er her. Mitt hjerte var nær ved å briste, jeg kunde ikke leve slik lenger, og så kom jeg hit. Har De lest det jeg la der på benken? Kjenner De mig igjen? Vær ikke redd for mig. – Kan De huske den dagen da De så på mig: Det var i Luxembourg-parken like ved gladiatorstatuen. Og den dagen De gikk forbi der jeg satt? Det var 16. juni og 2. juli. Det er snart et år siden. Så lenge er det siden jeg så Dem. Jeg har spurt konen som leier ut stoler, og hun har sagt at hun ikke ser Dem mer. De bodde i Vestregate i tredje etasje ut mot gaten, i et nytt hus, De ser at jeg vet det. Jeg fulgte efter Dem. Hvad kunde jeg ellers gjøre? Og så blev De borte. En gang trodde jeg De gikk forbi mens jeg stod og leste avisene under buegangene i Odéon. Jeg løp efter. Men nei. Det var bare en som hadde en hatt lik Deres. Når det blir mørkt, kommer jeg hit. Vær ikke redd, ingen har sett mig. Jeg kommer for å være nær vinduene Deres. Jeg går sakte for at ingen skal høre mig, for De kunde kanskje bli redd. ({{page|350}} ...)]
• odéons: [på ham! Han syntes hun var ennu vakrere enn før. Han var som i den syvende himmel. Og samtidig ergret han sig fryktelig over at det var støv på støvlene hans. Han trodde sikkert at hun hadde sett på støvlene. Han fulgte henne med øinene til hun blev borte. Så gav han sig til å streife rundt i Luxembourg-parken lik en gal. Av og til lo han for sig selv og snakket høit. Han gikk ut av parken og håpet å møte henne i en eller annen gate, traff så Courfeyrac i en av Odéons bueganger og sa til ham: «Spis med mig.» De spiste middag hos «Rousseau» og betalte seks francs, og seks sous til opvarteren. Efterpå bad han Courfeyrac med i teatret og moret sig storartet. Men samtidig blev han dobbelt sky. Da de gikk fra teatret, nektet han å se på strømpebåndene til en sypike som steg over en rennesten, og da Courfeyrac sa: «Henne skulde jeg gjerne hatt i samlingen min,» fikk det ham næsten til å grøsse. ({{page|201}} ...)]
• oeindregaten: [i Oeindregaten, en liten gatestubb nær Saint-Sulpice. Hun ({{page|45}} ...)]
• offentliggjort: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• offerpenger: [Snart strømmet offerpenger inn. De som eide og de som ({{page|11}} ...)]
• offervillig: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• officersrosett: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• offisiell: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• offisielle: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• ohainhulveien: [Bortimot midnatt streifet, eller rettere krøp, en mann ved siden av Ohainhulveien. Efter hele utseendet å dømme var det en av dem vi nettop har skildret, hverken englender eller franskmann, hverken bonde eller soldat, mindre menneske enn vampyr trukket til av liklukten, førte med sig tyveri istedenfor seier, en som hadde kommet for å plyndre Waterloo. Han var klædd i en bluse som lignet en kappe, han var urolig og dristig, mens han gikk fremover så han sig tilbake. Hvem var denne mannen? Natten visste rimeligvis mere om ham enn dagen. Han hadde ingen sekk med sig, men åpenbart store lommer under kappen. Av og til stoppet han, gransket sletten rundt sig for å se om han blev iakttatt; så bukket han sig plutselig, tok i noget som lå stille og urørlig på jorden, reiste sig så op igjen og listet sig vekk. Nogen nattfugler kastet skygger bortover sumpene … ({{page|299}} ...)]
• ohainhøidene: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• ohainveien: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• oi: [smilende: «Oi, oi, det ser ut til at dette er en stor for- ({{page|11}} ...)]
• okergult: [Mannen var efter klededrakt og hele sin fremtreden å dømme nettop en av dem en kan kalle en tigger som har sett bedre dager, den ytterste fattigdom sammen med den ytterste omhu for klærne. Han hadde en rund, meget gammel og vel børstet hatt, en meget loslitt frakk av grovt, okergult klede, en farve som den gang ikke var særlig merkelig, en lang vest med gammeldagse lom- ({{page|344}} ...)]
• oksekjerrene: [snaut bære oksekjerrene. Men slik er prester alltid. Grådige og ({{page|11}} ...)]
• okser: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• oktavformat: [Inne i Marius’ værelse blev Fauchelevent stående borte ved døren. Under armen hadde han en pakke som lignet en bok i oktavformat, innpakket i papir. Papiromslaget var grønnlig og så muggent ut. – «Går den mannen alltid omkring slik med bøker under armen,» hvisket frk. Gillenormand til Nicolette, hun brydde sig slett ikke om bøker. – «Nå, ja,» hvisket Gillenormand som hadde hørt spørsmålet, «det er en lærd. Og så? Er det hans skyld? Herr Boulard som jeg en gang kjente, gikk aldri ut uten bøker, slett ikke, og han trykket alltid en eller annen gammel bok slik op til hjertet.» ({{page|245}} ...)]
• oktoberkveldene: [ligger i en fjellegn. Oktoberkveldene er kolde der. ({{page|45}} ...)]
• oktobermorgen: [Så var det en oktobermorgen 1831 at de lokket av det vakre høstværet hadde gått tidlig ut så de i grålysningen var like ved Maineporten. Alt var fred og stillhet. Jean ({{page|319}} ...)]
• oldingehodet: [og tillit, over dette oldingehodet og denne barnesøvnen. ({{page|45}} ...)]
• oldinger: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• oldtiden: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• olivensuppe: [ikke annet enn grønnsaker kokt i vann og olivensuppe. ({{page|11}} ...)]
• oljefat: [Fallet var farlig. Fregatten Algésiras lå til ankers like ved siden av Orion, og den stakkars galeislaven hadde falt mellem de to skibene. Det var fare for at han kunde komme inn under det ene eller det andre. Fire mann kastet sig straks i en båt. Mengden satte fart i dem, igjen var alle fulle av angst. – Mannen kom ikke op igjen. Han var blitt borte i havet uten å lage en eneste ring, lik en som faller i et oljefat. Det blev soknet og dukket. Det var fåfengt. Det blev lett like til kvelds. Ikke engang liket blev funnet. ({{page|331}} ...)]
• oljemøller: [fikk nok å gjøre. En har bare å velge. Der er papirfabrikker, garverier, brennerier, oljemøller, urfabrikker, ({{page|45}} ...)]
• ollioules: [Efterat Gaspard Bés røverbande, som gjorde Ollioules ({{page|11}} ...)]
• olympen: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• olympia: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• ombord: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• ombytningen: [Øvrigheten som ikke var blitt varslet om noget, spurte heller ikke om noget, og ombytningen skjedde på den enkleste måte av verden. Men Thénardier krevde for dette barnelånet ti francs om måneden; det lovte Magnon, og betalte også. Det er ikke nødvendig å si at Gillenormand fortsatte å yde bidraget. Hver sjette måned kom han for å se til de små. Han opdaget slett ikke ombyttet. – «Nei, som de ligner Dem,» sa Magnon. ({{page|368}} ...)]
• ombyttet: [Øvrigheten som ikke var blitt varslet om noget, spurte heller ikke om noget, og ombytningen skjedde på den enkleste måte av verden. Men Thénardier krevde for dette barnelånet ti francs om måneden; det lovte Magnon, og betalte også. Det er ikke nødvendig å si at Gillenormand fortsatte å yde bidraget. Hver sjette måned kom han for å se til de små. Han opdaget slett ikke ombyttet. – «Nei, som de ligner Dem,» sa Magnon. ({{page|368}} ...)]
• omfavn: [Éponine satte i å le og tok ham om halsen. «Jeg er her, søte lille far, fordi jeg er her. Er det ikke lov å sitte på stenene nå? Det er dere som ikke skulde vært her. Hvad er det dere kommer her for når det er en kjeks? Jeg sa det til Magnon. Det er ikke noget å gjøre her. Omfavn mig da, kjære, lille far! Så lenge det er siden jeg har sett dig. Du er sluppet ut da?» – Thénardier prøvde å rive sig løs, og brummet: «Nå ja, nu har du jo omfavnet mig. Ja, jeg er fri. Så, gå nå.» – Men Éponine ({{page|404}} ...)]
• omforlatelse: [Den fremmede så fremdeles skarpt på ham. Han drev på: «Omforlatelse, undskyld, men en kan jo ikke slik uten videre gi barnet sitt til den første, den beste. Ikke sant, jeg har rett? Nå, jeg nekter ikke at De er rik, at De ser ut som om De er en bra mann, så det kanskje var til beste for henne; men det må jeg få nærmere greie på. Det skjønner De nok? Om jeg nå lot henne gå og gjorde det offeret, vilde jeg vite hvor hun reiste, jeg vilde ikke slippe henne av syne, jeg vilde vite hvem hun er hos, så jeg av og til kunde komme og se til henne, så hun kunde vite at hennes gode pleiefar våker over henne. Det er virkelig ting som ikke lar sig gjøre. Jeg vet jo ikke engang hvad De heter. Om De nå tok henne med Dem, måtte jeg alltid komme til å si: Hvor er Lerken blitt av. Jeg må iallfall få se en bit papir, en liten bit av et pass, hva?» ({{page|344}} ...)]
• omforme: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• omgå: [Eiendommelig for den slags krig er det at angrepet på barrikadene næsten alltid skjer fra fronten og at angriperne i alminnelighet lar være å omgå stillingen, enten det nu kommer av at de er redd for bakhold eller nødig vil inn i de krokete gatene. Oprørerne passet derfor godt på i den store barrikaden som åpenbart var det stedet der kampen vilde ta fatt igjen. Men Marius tenkte også på den lille barrikaden og gikk dit. Der var det ingen, bare en av de små lyktene stod og blaffet mellem brostenene. For øvrig var alt rolig i smågatene. ({{page|84}} ...)]
• omheng: [Cosette sov fast. Hun lå ganske påklædd. Om vinteren klædde hun ikke av sig for å fryse mindre. Trykket inn til sig holdt hun dukken, dens store åpne øine funklet i mørket. Av og til utstøtte hun et dypt sukk som om hun skulde våkne, og hun knuget dukken næsten krampaktig inn til sig. Ved siden av sengen stod bare en av treskoene hennes. En dør stod åpen like ved Cosettes kott, og gjennom den kunde en se et temmelig stort, mørkt værelse. Den fremmede gikk dit inn. Bakerst i værelset så han gjennom en glassdør to små hvite tvillingsenger. Det var Azelmas og Éponines. Bak disse sengene skimtet han en kurvvugge uten omheng; i den sov den lille gutten som hadde skreket hele aftenen. ({{page|344}} ...)]
• omhengene: [«Nå vel,» sa søster Simplice, «nå er De lykkelig, vær nu lydig og snakk ikke mer.» Fantine la hodet på puten og sa halvhøit. «Ja, legg dig, vær snill, for du skal få se barnet ditt. Søster Simplice har rett. Alle som er her, har rett.» Og uten å røre sig, uten å snu hodet, så hun sig rundt med vidåpne øine og et lykkelig smil, og hun sa ikke noget mer. Søsteren trakk omhengene for, i håp om at hun skulde få sove. ({{page|202}} ...)]
• omhyggelige: [Så storglad Marius enn var, slettet det dog ikke ut andre underlige ønsker. Mens bryllupet nærmet sig, og mens han ventet på at dagen skulde komme, gjorde han vanskelige og omhyggelige efterforskninger i fortiden. Han skyldte takknemlighet til mange kanter; både for faren og for sig selv. Der var Thénardier; der var den ukjente som hadde båret ham, Marius, til Gillenormand. ({{page|245}} ...)]
• omhyllet: [Cosette holdt på å svime av, hun kunde ikke rope, men trakk sig langsomt tilbake, for hun følte sig trukket til ham. Han rørte sig ikke. Gjennom det usigelig triste som omhyllet ham, følte hun blikket fra disse øinene hun ikke så. Idet hun trakk sig tilbake, støtte hun mot et tre og lente sig op mot det. Hadde ikke det treet vært der, hadde hun falt. Da hørte hun stemmen hans, den stemmen hun egentlig aldri hadde hørt før og som knapt hevet sig over raslingen av bladene og som hvisket: ({{page|350}} ...)]
• omkom: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• omkvedet: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• omløp: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• omnibusen: [Plutselig lød det midt i den uhyggelige stillheten en klar, munter, ung stemme, som syntes å komme fra Saint-Denisgaten og som til en gammel folketone sang en vise som endte med et skrik som lignet et hanegal. De trykket hverandre i hendene. – «Det er Gavroche,» sa Enjolras. – «Han advarer oss.» sa Combeferre. Hurtige skritt lød gjennom den mennesketomme gaten, en så en skikkelse som klatret over omnibusen rappere enn en bajas, og Gavroche hoppet ganske andpusten ned i barrikaden og sa: «Børsen min. Nu kommer de.» Det var som om et elektrisk støt gikk gjennom hele barrikaden, og en hørte lyder av hender som grep om geværer. – «Vil du ha min karabin,» sa Enjolras til gaminen. – «Jeg vil ha den store børsen,» svarte Gavroche og grep Javerts gevær. ({{page|84}} ...)]
• omnibushjulene: [Hvorledes vilde barrikaden stå sig mot kulen? Ville den straks slå en bresje? Det var spørsmålet. Mens oprørerne ladde geværene igjen, ladde artilleristene kanonen. Spenningen var stor i barrikaden. Skuddet gikk av, et dundrende smell. – «Her!» ropte en lystig stemme. Og samtidig med at kulen slo mot barrikaden hoppet Gavroche ned i den. Han kom fra Cygnegaten og hadde lettvint klatret over barrikaden ut mot Petite-Truanderiegaten. Gavroche gjorde ikke større inntrykk i barrikaden enn kulen, som var blitt sittende fast i fyllingen. Den hadde i det høieste knust et av omnibushjulene og ødelagt den gamle kalkkjerren. Da de så det, satte barrikaden i å le. – «Driv på,» ropte Laigle til artilleristene. ({{page|123}} ...)]
• omnibusstangen: [Et lynglimt farvet alle husforsidene i gaten røde, som om døren til en smelteovn brått blev åpnet og lukket. Et forferdelig smell rystet barrikaden. Den røde fanen falt ned. Omnibusstangen var skutt av. Kuler som blev kastet ({{page|84}} ...)]
• områder: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• området: [kampmåten som fektemesterne på området kaller «slå hjul ({{page|45}} ...)]
• omsatt: [Biskopen som hadde omsatt skyssgodtgjørelsen i almisser, gjorde likevel sine embedsreiser. Digne er et brysomt ({{page|11}} ...)]
• omskapningen: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• omskiftelser: [Thénardier som likte omskiftelser, nyttet denne leiligheten til å bli Jondrette. Døtrene og Gavroche hadde knapt fått tid til å merke at de hadde to små brødre. – ({{page|368}} ...)]
• omskiftende: [og i det øieblikk Marius åpnet døren og skulde gå ut, tok han fire lange, forte skritt, grep Marius i kraven, trakk ham ivrig inn i værelset igjen, slengte ham ned i en lenestol og sa: «Fortell mig det.» – Det var det ene ordet «far» fra Marius som hadde virket til denne omveltningen. Marius så forvirret på ham. Gillenormands omskiftende ansikt hadde nu et uttrykk av barsk godmodighet. ({{page|9}} ...)]
• omskrivninger: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• omslag: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• omsorgsfull: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• omsorgsfulle: [Med det samme legen hadde tørket av Marius’ ansikt og ganske lett rørte ved de lukkede øielokkene, gikk en dør op i bakgrunnen av værelset, og en lang, blek skikkelse kom inn. – Det var bestefaren. Oprøret som hadde vart i to dager, hadde ophisset og optatt Gillenormand. Han hadde ikke fått sove natten før, og han hadde hatt feber hele dagen. Om kvelden hadde han lagt sig meget tidlig efter å ha sagt at hele huset skulde låses omhyggelig, og trett som han var, hadde han sovnet. Men gamle folk sover lett. Gillenormands værelse lå like ved siden av dagligstuen, og så omsorgsfulle de enn hadde vært, hadde støien vekket ham. Da han undret sig over lyset som kom gjennom dørsprekken, hadde han stått op av sengen og famlet sig frem i mørket. Han stod på dørterskelen med den ene hånden på dørlåsen, med hodet bøid litt forover; klædd i en hvit slåbrok som hang rett ({{page|189}} ...)]
• omsorgsfullt: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• omspenner: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• omspente: [øieblikk hadde trodd det. Hun hadde alltid elsket ham, alltid tilbedt ham. Ilden hadde holdt op å flamme, og hadde ulmet en stund, men hun skjønte godt at den hadde ett sig innover, og nu brøt den frem igjen og omspente hele hennes sjel. Dette heftet var lik en gnist som falt fra den annen sjel ned i hennes, og hun følte ilden blusse op igjen. Hun prentet i sig hvert ord i håndskriftet. «Å ja!» sa hun, «som jeg kjenner det igjen alt sammen! Det er alt det jeg allerede har lest i øinene hans.» ({{page|350}} ...)]
• omstendighet: [Jean Valjean bøide hodet som for å stadfeste det og fortsatte: «Hvad er jeg for Cosette? En som tilfeldig går forbi. For ti år siden visste jeg ikke at hun var til. Jeg elsker henne, det er sant. En elsker et barn som en har sett som liten mens en selv alt er gammel. Når en er gammel, føler en sig som bestefar for småbarna. De kunde, synes jeg, gå ut fra at jeg hadde noget som lignet et hjerte. Hun var foreldreløs. Hadde hverken far eller mor. Hun trengte mig. Det er grunnen til at jeg gav mig til å holde av henne. Det er noget så svakt ved småbarn, at den første de møter, selv en mann som jeg, kanskje kan være deres verge. Den plikten har jeg fylt overfor Cosette. Jeg tror ikke en med sannhet kan kalle noget så lite for en god gjerning; men om det er en god gjerning, kan De jo regne med at jeg har øvet den. Ta den som en formildende omstendighet. Idag går Cosette ut av mitt liv. Våre veier skilles. For fremtiden kan jeg ikke gjøre noget for henne. Hun er fru Pontmercy. Hun har fått et annet forsyn. Og Cosette vinner ved byttet. Alt er vel. Og de seks hundre tusen francs – De har ikke nevnt dem, men jeg kommer før Deres tanke; de er mig betrodd. Hvorledes de er kommet i hendene på mig? Hvad har det å si? Jeg gir det betrodde tilbake. Det er ikke nogen som har noget å kreve av mig. ({{page|305}} ...)]
• omstreifere: [Så gikk nattetimene. Det hvilte mørke over den veldige Bastilleplassen, en bitende vinterstorm med regnbyger gikk i kast over den; politipatruljene avsøkte portrom, ganger, inngjerdinger, mørke kroker og lette efter nattlige omstreifere, men gikk stilt forbi elefanten; dette uhyret som stod der opreist, urørlig, med åpne øine i mørket og så ut som om det drømte tilfreds om en god gjerning; å gi tre fattige sovende barn ly mot himmelen og menneskene. ({{page|368}} ...)]
• omstreiferne: [Samtidig med svanene hadde imidlertid også de to små omstreiferne nærmet sig hvetebollen som lå og fløt på vannet. Den lille stirret på hvetebrødet, mens den største så efter mannen som gikk. Far og sønn blev borte i det virvaret av alléer som fører frem til den svære stentrappen ut mot Madamegaten. ({{page|123}} ...)]
• omstrålet: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• omtalen: [Dette ordet «forbrytelsen» var mere enn Marius kunde bære; han var alt blitt ophisset over den plutselige omtalen av Waterloo. Nu reiste han sig, gikk langsomt bort til Frankrike-kartet som hang på veggen. Nederst på kartet var det et særlig felt med en ø. Han satte fingeren på dette feltet og sa: «Korsika. En liten ø som har gjort Frankrike meget stort.» ({{page|174}} ...)]
• omtenksom: [at datteren skulde ta det beste lintøiet i huset og lage til omslag og forbindinger. Men frøken Gillenormand, som var gammel og omtenksom, greide det slik at hun sparte det beste lintøiet, mens hun lot bestefaren tro at han var blitt adlydt. Han vilde slett ikke høre på når de klargjorde for ham at batist ikke var så godt som grovt lerret til charpi, og at nytt lerret heller ikke var så godt som brukt. Han var alltid til stede når forbindingen blev skiftet, mens frøken Gillenormand blyg gikk sin vei. Når de skar vekk dødkjøttet, sa han: «Au! Au!» – Ikke noget kunde være mere rørende enn å se ham rekke den sårede en kopp leskedrikk med en hånd som skalv av alderdomssvakhet. Han overveldet legen med spørsmål uten selv å merke at han hele tiden gjentok sig selv. ({{page|245}} ...)]
• omveiene: [ser for å dekke sig, en velkjent fremgangsmåte. I så fall hadde han medhjelpere, medskyldige, tilfluktssteder dit han uten tvil vilde gå. Alle de omveiene han tok gjennom gatene, tydet på at han ikke var nogen alminnelig borger. Å fengsle ham for tidlig vilde være å drepe «hønen med gulleggene». Og hvilke uheldige følger kunde det vel ha å vente? Javert var ganske sikker på at han ikke kunde slippe vekk. Han gikk derfor efter ham temmelig usikker og gjorde sig selv hundre spørsmål om den mystiske mannen. ({{page|24}} ...)]
• omvekslinger: [Den ilden som blev rettet mot barrikaden, voldte næsten ikke forstyrrelser inne i den. Der hadde de gjennomlevd næsten alle omvekslinger. Stillingen som var kritisk, hadde vært faretruende og vilde utvilsomt snart bli fortvilet. Men dess mørkere utsiktene blev, dess mere purpurrødt flammet heltemotet over barrikaden. Enjolras, den tapreste av dem alle, stod alvorlig, lik en ung spartaner som vier sig til undergangen. ({{page|123}} ...)]
• omvendelsen: [Som alle nyomvendte blev han ør av selve omvendelsen og blev ivrig tilhenger, ja mer. Der han før så kongedømmets fall, så han nu Frankrikes opstandelse. Han hadde endret synspunkt. Det som før var vest, var blitt øst. Han hadde vendt sig. Og hele denne omveltningen skjedde uten at familien hadde anelse om det. ({{page|140}} ...)]
• omvendelser: [Med det samme slo klokken ni. «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente klokken ni og hver time på dagen.» – «Amen,» sa Fauchelevent. – Priorinnen mumlet igjen noget for sig selv, rimeligvis en bønn, og sa så høit: «Mens moder Crucifixion levde, skapte hun omvendelser, efter sin død vil hun gjøre mirakler.» – «Det vil hun,» svarte Fauchelevent. – «Far Fauvent, klostret er blitt velsignet ved moder Crucifixion. Naturligvis kan ikke enhver få dø slik som kardinal de Bérelle som leste messen og døde akkurat da han uttalte ordene: Hanc igitur oblationem. Men tross at moder Crucifixion ikke akkurat ({{page|56}} ...)]
• omvendt: [Jean Valjean var virkelig ordentlig ansatt; han hadde bjellerem av lær og bjelle. Han var funksjonær og het Ultime Fauchelevent. – Den sterkeste grunnen til at han blev ansatt, var det priorinnen hadde sagt om Cosette: «Hun blir stygg.» – Da priorinnen hadde uttalt denne spådommen, hadde hun straks fått godhet for Cosette og gitt henne friplass på klosterskolen. – Det er ikke noget urimelig i det. Riktignok er det ikke noget speil i klostret, men kvinner har likevel en følelse av hvorledes de ser ut; og de unge piker som føler at de er vakre, blir sjelden nonner. Kallelsen står gjerne i omvendt forhold til skjønnheten; der blir derfor knyttet større håp til de stygge enn til de vakre. Derfor liker nonnene best de stygge. ({{page|56}} ...)]
• ondes: [hovmod som er det ondes vern i oss. Han hadde en ({{page|45}} ...)]
• ondskapen: [mellem ondskapen hos ham selv og godheten hos denne ({{page|45}} ...)]
• ondskapens: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• opblussing: [Sikkert er det at oprøret om morgenen den sjette juni en time eller to hadde en ny opblussing. Den iherdige stormklokken i Saint-Merry skapte nogen tilløp til ny reisning. I Poiriergaten og Gravilliergaten reiste det sig barrikader. Foran Saint-Martinporten angrep en ung mann ({{page|123}} ...)]
• opbygningen: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• opdagelse: [særlig grunn. Tenk, jomfru Magloire gjorde en opdagelse ({{page|11}} ...)]
• opdagelsen: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• opdagelsene: [løitnant Théodule blev ganske rådvill ved slik uventet å ha støtt på en grav; han følte mishag og dessuten noget han ikke riktig kunde gjøre sig klart, men som var sammensatt av aktelse for en grav og aktelse for en oberst. Han trakk sig tilbake og lot Marius være alene på kirkegården, og han gjorde det i streng orden. Døden hadde likesom storofficers-epåletter for ham, og han gjorde næsten militær honnør. Da han ikke visste hvad han skulde skrive til tanten, lot han ganske være med å skrive; og det vilde rimeligvis ikke kommet noget ut av de opdagelsene Théodule hadde gjort om Marius’ kjærlighetseventyr, hvis ikke en av disse mystiske tilfeldighetene som skjebnen så ofte får i stand, straks efter hadde laget et slags efterspill på Vernon-hendelsen. ({{page|140}} ...)]
• opdagelsesbetjent: [Marius hadde opdaget at hun het «Ursula». Først var det meget. Da det hadde gått tre uker, vilde han vite mer. Han vilde vite hvor hun bodde. Han gjorde da sin tredje feil: Han fulgte efter «Ursula». Hun bodde i Vestregate, i den ensomste delen, i et nytt treetasjes, fordringsløst hus. Fra da av kunde Marius til lykken å se henne i Luxembourg-parken legge lykken å følge henne hjem. – Hungeren vokste. Nu vilde han også vite hvem hun var. En kveld han hadde fulgt dem hjem og sett dem gå inn porten, gikk han efter og spurte modig portneren: «Var det herren i første etasje som nettop kom hjem?» – «Nei,» svarte portneren, «det var herren i tredje etasje.» Dette hellet gjorde Marius dristigere. – «Ut til gaten?» – «Ja, gården er jo bygget til gaten.» – «Og hvad er han for noget?» – «Rentenist; en god mann som gjør godt mot fattigfolk ennu han ikke er rik.» – «Hvad heter han?» spurte Marius. – Portneren så op og sa: «Er herren kanskje opdagelsesbetjent?» Marius følte sig temmelig flat, men stråleglad. Det gikk fremover. – «Godt,» tenkte han. «Jeg vet at hun heter Ursula, at hun er datter av en rentenist og at hun bor i Vestregate i tredje etasje.» ({{page|201}} ...)]
• opdagelsesbetjenter: [per’n», kommet sig vekk på veien fra Gorbeaurønnen til fengslet. De visste ikke hvorledes det var gått til. Politimennene «skjønte det ikke»; han hadde gjort sig om til røk, hadde glidd ut mellem fingrene på dem. Her måtte ligge noget under: trolldom eller politiet. Hørte han både til ordenen og uordenen? Javert vilde ikke høre på noget slikt. Men det var i samme avdelingen andre opdagelsesbetjenter enn han, kanskje mere innvidd i politikammerets hemmeligheter enn han, tross de var underordnede, og «Klamper’n» var en slik skurk at han godt kunde være politispion. Hvorledes det nu forholdt sig, «Klamper’n» var borte og ikke til å finne igjen. Javert syntes mere ergerlig enn undrende over det. ({{page|306}} ...)]
• opdiktet: [tilstå. Hun nektet. De presset henne. Hun nektet hardnakket. Så kom statsadvokaten på noget. Han opdiktet ({{page|11}} ...)]
• opdragergjerningen: [Jean Valjean var fylt av ømhet og omhu, men han var ikke annet enn en gammel mann som ikke visste noe. Og når det gjelder opdragergjerningen, det alvorlige verket å forberede en kvinne til livet, hvilken viten trenges det ikke for å kjempe mot den store uvitenheten som en kaller uskyldighet. Intet utvikler lidenskapelighet så sterkt hos ungpiken som klostret. ({{page|319}} ...)]
• opdrar: [Det blev sagt i landsbyen: «Disse Thénardiers er bra folk. De er ikke rike, og likevel opdrar de en fattigunge som er efterlatt hos dem.» Folk trodde at moren hadde glemt Cosette. ({{page|105}} ...)]
• opdratt: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• opdrift: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• opdrog: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• opererte: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• opfange: [Ingen hadde ennu nærmet sig. Klokken hadde slått ti i Saint-Merrykirken, Enjolras og Combeferre hadde satt sig nær åpningen i den store barrikaden med geværet i hånden. De snakket ikke; de lyttet og prøvde å opfange den svakeste og mest fjerne lyd av marsjtrinn. ({{page|84}} ...)]
• opfanget: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• opfatning: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• opfatningsevne: [En husker den sinnstilstand Marius var i. Som nevnt stod det hele for ham ikke som annet enn et syn. Hans opfatningsevne var uklar. Marius var alt inne under skyggen av de store, mørke vingene som senker sig over døende. Han følte det som om han alt hadde trådt ned i graven, som om han alt var på den andre siden av muren og så på de levendes ansikter med den dødes øine. ({{page|123}} ...)]
• opfinnelsen: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• opfinner: [mekanisme uten større verd, et slags leketøi, et drømmespinn av en fantastisk opfinner, en utopi: en dampbåt. ({{page|105}} ...)]
• opfinnsomme: [De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og opfinnsomme fyren, omstreifer akkurat lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over sig noget elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil. «Men er du ikke redd for politikonstablene?» spurte den eldste fryktsomt. Gavroche nøide sig med å svare: «Drittunger. En sier ikke konstablene, en sier kostene.» ({{page|368}} ...)]
• opflamme: [«Så er alt i orden,» sa Courfeyrac. – «Ikke ennu.» – «Hvad står igjen?» – «Maineporten,» svarte Enjolras. Han satt en stund i egne tanker, så sa han: «Der er marmorslipere, malere og billedhoggere. Det er folk med ildhu, men de kjølner fort. Jeg vet ikke hvad som går av dem i det siste. De tenker på andre ting. De spiller domino. Det er absolutt nødvendig å gå og snakke til dem, og kraftig. De samles hos Richefeu mellem 12 og 1. Det må blåses på den asken. Jeg hadde gjort regning med denne drømmeren Marius. Han er god nok, men kommer ikke her mer. Vi må sende en til Maineporten. Men jeg har ingen.» – «Og mig, har du ikke mig,» sa Grantaire. – «Dig? Du skulde opflamme republikanerne?» – «Hvorfor ikke?» – «Duger du til noget?» – «Nå, jeg har da lyst,» sa Grantaire. – «Du tror ikke på noget!» – «Jeg tror på dig.» – «Og du skulde være mann ({{page|299}} ...)]
• opfordrer: [vendte han sig til den anklagede, bad ham høre efter det han nu ville si ham og la til: «De står i en slik stilling at De bør tenke Dem vel om. Den alvorligste mistanke hviler nu på Dem og kan få de mest avgjørende følger. Anklagede, i Deres egen interesse opfordrer jeg Dem for siste gang til å svare tydelig på disse to spørsmålene. – For det første: har De, ja eller nei, krabbet over den hagemuren, brukket ned grenen og stjålet de eplene, det vil si, har De gjort et innstigningstyveri? For det annet, ja eller nei, er De den løslatte galeislave Jean Valjean?» ({{page|202}} ...)]
• opfordringen: [Og mens han snakket slik og drev på med denne inntrengende opfordringen, tenkte han trist … «Og når han nu drikker, blir han så full?» – «Javel, bondemann,» sa graveren, «siden du endelig vil, så skal jeg gå med. La oss ta et glass. Efter arbeidet, ikke før.» Og han tok fatt med spaden igjen. Fauchelevent tok fatt i den: «Det er en Argenteuilvin som sier seks.» – «Så hold nu op,» sa graveren, «De driver på og ringer med klokkene: Ding, dang, ding, dang. De kan jo ikke si noget annet. Reis og ryk!» Og han kastet den andre skuffen med jord ned i graven. Fauchelevent hadde nu nådd dit da en ikke vet hvad en selv sier. «Men kom nu og drikk et glass,» ropte han, «det er jo jeg som betaler.» – «Ja, når vi har fått barnet til ro,» svarte graveren, og kastet den tredje skuffen med ({{page|56}} ...)]
• opfordringer: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• opfostring: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• opfostrings: [Likvognen kjørte nu rundt en gruppe sypresser og svinget fra hovedalléen inn på en mindre vei inn gjennom et kratt. Dette tydet på at de var nær graven. Fauchelevent saktnet farten, men det kunde ikke få likvognen til å saktne. Heldigvis var jorden bløtt op av vinterregnet, så hjulene kjørte nedi og det sinket farten. Fauchelevent gikk bort til graveren og mumlet: «Han har slik en deilig Argenteuilvin.» – «Hør her, bondemann,» sa graveren, «jeg skulde egentlig ikke ha vært graver. Far var portner ved Prytanée opfostrings- og læreanstalt. Han vilde at jeg skulde ofre mig for de skjønne viden- ({{page|56}} ...)]
• opfunnet: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• opfyllelse: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• opfyller: [«Jeg takker Dem, hr. statsadvokat, men jeg er ikke gal. Det vil De snart få se. De holdt på å gjøre et stor feilgrep; slipp denne mannen løs, jeg opfyller en plikt, jeg er den ulykkelige tidligere slaven. Jeg er den eneste som ser klart her, og jeg sier sant. Det jeg gjør nå, ser Gud som er i det høie, og det er nok. De kan ta mig, her er jeg. Jeg hadde gjort mitt beste. Jeg har skjult mig under et falsk navn; jeg er blitt rik; jeg er blitt borgermester; jeg ville vende tilbake blandt skikkelige mennesker. Men det ser ut som om det ikke lar sig gjøre. Nå, det er meget jeg ikke kan nevne, jeg skal ikke fortelle Dem om mitt liv; en dag får De nok kjennskap til det. Jeg har stjålet fra biskopen, det er sant. Jeg har stjålet fra Lille-Gervais. Det var riktig når det blev sagt Dem at Jean Valjean var et ulykkelig, meget illesinnet menneske. Kanskje var ikke all skylden på hans side. Herrer dommer, et menneske sunket så dypt som jeg, har ikke noget med å gå i rette med forsynet eller gi samfundet råd; men, ser De, den vanæren som jeg har prøvd å slippe fri fra, er meget skadelig. Galeiene skaper galeislaver; stol på det, om De vil. Før jeg kom på slaveriet, var jeg en stakkars bonde, meget enfoldig, nærmest idiot; slaveriet skapte mig om. Jeg var sløv, jeg blev illesinnet. Jeg var en trekloss, jeg blev en ({{page|202}} ...)]
• opfylles: [Efterat den ukjente mannen som hadde forkynt «likenes protest», hadde talt og gitt uttrykk for fellesånden, lød det fra alle et rop som samtidig var glad og fryktelig, uhyggelig i sin mening, seierrikt i tonen: «Døden leve! Vi blir her.» – «Hvorfor alle sammen?» spurte Enjolras. – «Alle! Alle»! – Enjolras fortsatte: «Stillingen er god, barrikaden ypperlig. Tredve mann er nok. Hvorfor skal vi da ofre førti?» – De svarte: «Fordi ikke nogen av oss vil gå vår vei.» – «Borgere,» ropte Enjolras, med en stemme som skalv som av harme, «republikken er ikke så rik på menn at de bør ofres til unyttes. Forfengelighet er noget sløseri. Hvis nogen her har plikt til å gå, må den plikten opfylles som enhver annen.» ({{page|123}} ...)]
• opføre: [heldigere: litt medynk sammen med formaning om å opføre sig bedre for fremtiden. Min bror spurte ham ikke ({{page|45}} ...)]
• opfører: [til å skrive til mig. Hun opfører sig vel, arbeider som ({{page|11}} ...)]
• opførsel: [En gledespike som så dem komme der på rad alle tre med Gavroche i spissen, gav sig til å skoggerle. Latteren røpet mangel på aktelse for flokken: «God dag, frøken Omnibus,» sa Gavroche til henne. – Parykkmakerens opførsel hadde gjort ham stridbar. Og da han skrevde over en rennesten sa han til en skjeggete portnerkone, verdig til å møte frem på Bloksberg, og som stod med feiekost i hånden: «Frue, skal De ut og ride?» – Så skvettet han søle på de blankpussede støvlene til en som gikk forbi. «Slubbert!» sa mannen rasende. Gavroche stakk nesen op av tørklæet. «Klager herren over noget?» – «Over dig,» svarte mannen. – «Kontoret er lukket,» sa Gavroche, «jeg kan ikke ta imot flere klager.» ({{page|368}} ...)]
• opgang: [annen opgang ved et gatekryss. Hvor forbauset vilde ikke folk som gikk forbi, da bli når de så to blodige mennesker stige op av jorden for føttene på dem. Politi vilde komme til, og de vilde bli tatt med på nærmeste stasjon. De vilde bli tatt før de hadde kommet ut. Det vilde være bedre å våge sig inn i virvaret, stole på mørket og sette lit til forsynet om en vei ut. Han gikk op skråningen og til høire. ({{page|189}} ...)]
• opgir: [sier Dem at jeg ikke finner mig i at De sier De ikke kan skrive.» – Thénardier skjøv bordet bort til Hvit og tok penn, blekk og papir frem av en skuff som han lot stå halvåpen så en kunde se det blinke i den store kjøkkenkniven. – Han la papiret foran Hvit: «Skriv,» sa han. – Endelig talte fangen: «Hvorledes kan jeg skrive. Jeg er jo bundet.» – «Det er sant. Det har De rett i,» og så sa han til «Grønnskollingen»: «Løs høire armen på ham.» Panchaud, kalt «Grønnskollingen», gjorde så. Så dyppet Thénardier pennen i blekkhuset, gav den til fangen og sa: «De er i vår makt. Ingen kan hjelpe Dem. Jeg vet hverken hvad De heter eller hvor De bor, men De blir her til den som bringer brevet kommer tilbake igjen. Skriv nå, er De snill.» – «Hva?» – «Jeg skal diktere.» Hvit tok pennen. Thénardier dikterte: «Kjære datter. Kom hit straks. Jeg har absolutt bruk for dig. Den som bringer dette brevet, vil føre dig til mig. Jeg venter. Gå trygt.» – Hvit hadde skrevet alt. Da sa Thénardier: «Stryk de ordene: «Gå trygt.» Det kunde vekke mistanke.» Hvit strøk over ordene. «Skriv så under. Hvad heter De?» – «Hvem er brevet til?» – «Til «Småen» eller «Lerken» vel. Navnet Deres?» – «Urbain Fabre,» svarte fangen. – Thénardier stakk katteaktig rapt hånden i lommen og trakk frem det lommetørklæet han hadde tatt fra Hvit; han lette efter merket og holdt det bort mot lyset. «U.F. Det stemmer, Urbain Fabre. Vel, skriv altså U.F.» Fangen skrev under. – «Jeg skal brette det sammen.» Da det var gjort, sa Thénardier: «Skriv så utenpå: Frøken Fabre, hvor? Jeg vet at De bor helt borte ved Saint-Jacques-du-Haut-Pas. Men gaten vet jeg ikke. Jeg sier, De skjønner hvilken stilling De er i. Når De nu har satt riktig navn, opgir De nok ikke falsk adresse.» – Fangen tenkte sig om et ({{page|217}} ...)]
• opgjør: [Ludvig Filip kom til makten uten voldsgjerninger, uten nogen direkte handlinger fra sin side, i kraft av et revolusjonært opgjør. Han var født prins og trodde sig valgt til konge. Han hadde slett ikke selv gitt sig det opdraget, han hadde slett ikke tatt det; det blev tilbudt ham og han hadde tatt imot det, overbevist – sikkert med urette – om at tilbudet stemte med retten, og at det var hans plikt å ta imot det. ({{page|299}} ...)]
• opgående: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• ophavsdokumentene: [Denne underskriften var ikke falsk. Den var bare litt avkortet. Forresten var stilen og rettskrivningen tilstrekkelig til gjenkjennelse. Ophavsdokumentene var helt i orden. Tvil var ikke mulig. – Marius var dypt grepet. Efter den første overraskelsen kom en lykkefølelse. Hvis han nu også fant den andre mannen, han som hadde frelst ham selv, Marius, vilde han ikke ha mere å ønske. Han åpnet en skuff i skrivebordet, tok nogen pengesedler ut av dem, la dem i lommen, lukket skuffen og ringte. Basque viste sig i dørgløtten. – «La ham komme inn,» sa Marius. – Basque meldte: «Herr Thénard.» – En mann kom inn. En ny overraskelse for Marius. Den mannen som kom inn, var ham ganske ukjent. ({{page|351}} ...)]
• ophavsscenene: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• ophavssted: [«Herr Fauchelevent,» sa bestefaren til ham. «Dette er en deilig dag. Jeg stemmer for at det skal være slutt på all sorg og sut. Det må ikke være nogen slags tristhet for fremtiden. Jeg påbyr glede. Det onde har ikke rett til å være til. At det virkelig er ulykkelige mennesker, det er skam for himmelen den blå. Det onde kommer ikke fra menneskene som i grunnen er gode. Alle menneskelige ulykker har som ophavssted og styresete selve helvete, også kalt fandens slott. Hør bare, nu bruker jeg folketaler- ({{page|279}} ...)]
• ophevelse: [De tilfeldige embedsinntekter, for ophevelse av bannlysning, fastefritagelser, prekener, velsignelser av kirker ({{page|11}} ...)]
• ophever: [Marius hadde ikke gått glipp av noget av alt som hadde skjedd, og likevel hadde han i virkeligheten ikke sett noget. Han hadde stirret på den unge piken hele tiden og hadde vært i den slags ørske som ophever alle legemlige følelser og samler hele sjelen omkring ett punkt. Han så, ikke på den unge piken, men på den lysglansen som var kledd i silkekåpe og fløielshatt. Om Sirius hadde kommet inn i værelset, hadde han ikke kundet bli mere blendet. ({{page|217}} ...)]
• ophisse: [Fantines øine strålte op og kastet lys over hele ansiktet. Hun foldet hendene med et uttrykk som rommet alt det en bønn samtidig kan eie av heftighet og mildhet: «Å,» ropte hun, «hent henne til mig. Å, bær henne inn til mig,» ropte hun. Cosette var ennu for henne den lille som måtte bæres. «Ennu ikke,» sa legen, «ikke straks. De har enda litt feber. Synet av barnet kunde ophisse Dem og gjøre Dem syk. De må først bli frisk.» – Hun avbrøt ham heftig: «Men jeg er frisk. Jeg sier Dem at jeg er frisk. For et fe han er, den legen. Å! jeg vil se barnet mitt.» – «Der kan De se,» sa legen, «hvor De farer op. Så lenge De er slik, setter jeg mig imot at De får barnet å se. Det er ikke nok å se det, De må leve for henne, når De blir fornuftig, skal jeg selv ta henne inn til Dem.» ({{page|277}} ...)]
• ophisselsen: [Tross koleraen i tre måneder hadde isnet sinnene og lagt en trist demper over ophisselsen, hadde Paris våren 1832 lenge vært ferdig til en reisning. En stor by ligner en kanon; når den er ladd, er en gnist nok til å få den til å gå av. I juni 1832 var gnisten general Lamarques død. ({{page|32}} ...)]
• ophopet: [Efter omvei på omvei kom han inn i en gate som han mente måtte være Poteriegaten. Midt i gaten støtte han mot en hindring. Han følte sig for med hendene. Det var en veltet kjerre; han trådte i vann, dype hull og snublet i ophopet brosten. Det var en barrikade som nogen hadde påbegynt og så forlatt. Han skrevet over brostenene, gikk videre langs husene. Så opdaget han noget hvitt foran sig. Da han kom nærmere, viste det sig å være to hvite hester. Det var de to hestene som var blitt spent fra omnibussen av Laigle og som hadde flakket omkring hele dagen fra gate til gate, og som til slutt hadde stoppet der. – Marius gikk videre forbi hestene. Da han kom inn i en gate som han mente måtte være Contrat-Socialgaten, pep et geværskudd et eller annet sted fra like forbi ham og kulen gjennomboret et barberskilt like over hodet på ham. Det var da et livstegn. Fra da av traff han ikke på noget. Hele denne veien var som å stige ned over belgmørke trapper. Marius gikk likevel videre. ({{page|76}} ...)]
• ophopning: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• ophugget: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• ophøie: [glemsel, men ved å ophøie den og adle den ved håpet. ({{page|11}} ...)]
• ophøielse: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• ophørt: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• ophørte: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• opildnet: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• opknappet: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• opkomlinger: [De hørte til den mellemklassen som danner sig av tarvelige opkomlinger og dannede mennesker på vei nedover, og som ligger mellem den såkalte middelklasse og den såkalte lavere klasse, og som samler i sig nogen av feilene hos den siste med alle lastene hos den første, uten å ha arbeidernes edle opdrift eller borgernes ærlige ro. ({{page|105}} ...)]
• oplagsplassene: [Jean Valjean skalv som et dyr, jaget op på ny. Bare ett håp hadde han: at mennene kanskje ikke hadde kommet ut på broen og ikke hadde sett ham i det øieblikket da han gikk over den store oplyste plassen med Cosette ved hånden. I så fall kunde han kanskje slippe unda om han gikk gjennom den lille gaten foran sig og prøvde å nå oplagsplassene, markene, akrene, de ubebygde strøkene. – Han mente at han kunde fortro sig til denne lille stille gaten og gikk inn i den. ({{page|24}} ...)]
• oplagsplasser: [Det stedet av Paris der Jean Valjean var, lå mellem forstaden Saint-Antoine og la Râpée, det blev kalt forstaden Petit-Picpus (Lille-Kloster), men har knapt vært annet enn det første ophavet til en bydel. Den så næsten like klosteraktig ut som en spansk by. Gatene var dårlig brolagt og dårlig oplyst. Når undtas de to, tre gatene vi har nevnt, var det ikke annet der enn murer og ensomhet. Der var ikke en butikk, ikke en vogn, snaut nok et tent lys å se i vinduene; alle lys var slukket efter klokken 10. Der var haver, klostrer, oplagsplasser, gartnerier; enkelte lave hus og store murer, likeså høie som husene. Og her på et gatehjørne stod Jean Valjean. Uten tvil speidet skikkelsen efter ham. ({{page|24}} ...)]
• oplagstomter: [Da de hadde kommet over broen, fikk han litt til høire se nogen oplagstomter. Han gikk dit bort. Men for å komme dit, måtte han våge sig over en temmelig stor åpen og oplyst plass. Han nølte ikke. De som forfulgte ham, var åpenbart kommet på villspor, og Jean Valjean trodde at han var utenfor fare. En liten gate munnet ut mellem to av lagerplassene som var omgitt av murer. Gaten var trang, mørk og som laget nettop for ham. Før han gikk inn i den, så han sig tilbake. Fra det stedet han stod, kunde han se Austerlitzbroen i hele dens lengde. ({{page|24}} ...)]
• oplagt: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• opleve: [ humør og vidd for ikke å få hodet kappet av. Hvis en eller annen ung mann våget sig til å rose republikken så han hørte på det, blev han blå i ansiktet og holdt på å svime av. Nogen ganger streifet han inn på at han var nitti år og sa: «Jeg håper bare at jeg ikke skal opleve tre og nitti to ganger.» Andre ganger sa han til folk at han ventet å bli hundre år. ({{page|127}} ...)]
• oplivet: [Mannen blev helt oplivet mens han spiste. Min bror ({{page|45}} ...)]
• oplyse: [fjerne lyspunktene så langt fra å oplyse hans mørke, tvert ({{page|45}} ...)]
• oplyser: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• opløp: [Et opløp ligner en snøball, og øker som den, mens det ruller av sted, med en forvirret mengde mennesker. Og disse menneskene spør ikke hverandre hvor de kommer fra. Blant den skaren som hadde sluttet sig til Enjolras, Combeferre og Courfeyrac, var det også en klædd som sjauer, han fektet og skrek og gav i det hele inntrykk av å være en stordrikker. Mannen het eller hadde som opnavn Le Cabuc; ingen av de andre kjente ham; han var veldig fordrukken, eller lot som han var det, og hadde sammen med nogen andre satt sig til å drikke ved et bord de hadde tatt ut fra vertshuset. Mens han satt der, stirret han eftertenksomt på det store huset bak barrikaden, som med sine seks etasjer raget op over alle de andre i gaten og vendte ut mot Saint-Denisgaten. Plutselig ropte han: «Hør her, kamerater, fra det huset der skulde vi skyte. Stod vi i vinduene, skulde ingen djevel komme gjennom gaten.» – «Men huset er lukket,» sa en av de andre. – «Så banker vi på.» – «De lukker ikke op.» – «Så slår vi inn porten.» ({{page|53}} ...)]
• opløsning: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• opmuntring: [måte som støtte Gavroche. «Nåda, bakersvenn,» sa han, «hvorfor står du slik og tar mål av oss?» – Satt op på hverandre vilde de snaut vært en favn tilsammen. – Da brødet var delt op, slapp bakeren soustykket i kassen, og Gavroche sa til de to barna: «Hugg inn!» – Småguttene så målløse på ham. Gavroche satte i å le. «Å ja, det er sant, det skjønner de ikke ennu, de er så små!» – Og sa så: «Spis» og gav hver av dem et stykke brød, og da han fant at den eldste, som han syntes var mest verdig til en samtale, burde ha en særlig opmuntring og bli kvitt enhver hindring mot å få sulten stagget, gav han ham det største stykket og sa: «Stopp det der i vommen.» – Ett av stykkene var meget mindre enn de andre. Det tok han selv. De stakkars barna, Gavroche medregnet, var ganske utsultet. Mens de grådig la i sig av brødet, fylte de op i butikken, og bakeren som hadde fått betaling, så grettent på dem. – «La oss gå ut på gaten igjen,» sa Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• opmuring: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• opnevnt: [var datter av. De sa det en ønsket de vilde si, og de sa det med iver og godvilje. Så blev det laget et offentlig dokument. Cosette blev lovmessig frøken Euphrasie Fauchelevent. Hun blev erklært foreldreløs. Jean Valjean fikk det også ordnet slik at han under navnet Fauchelevent blev opnevnt som verge for Cosette, med Gillenormand som medverge. De fem hundre og fire og åtti tusen francs blev utgitt for å være en arv Cosette hadde fått efter en død som ønsket å være ukjent. Gaven hadde vært betrodd en tredjemann, men skulde overleveres til Cosette når hun blev myndig eller når hun giftet sig. Hele den historien var som en ser, ganske sannsynlig, særlig når den blev støttet av en halv million. Det var ganske visst her og der noget underlig ved den, men det var ingen som la merke til det. Den ene av de interesserte var blindet av kjærlighet, de andre av de seks hundre tusen francs. ({{page|245}} ...)]
• oppasseren: [«Gjør du reisen til hest med regimentet?» spurte hun. – «Nei, jeg fikk permisjon for å se til dig. Jeg har en særlig permisjon. Oppasseren tar hesten. Jeg reiser med diligencen. Og – det er sant, det var noget jeg vilde be dig om.» – «Hvad da?» – «Min fetter Marius Pontmercy reiser jo også?» – «Hvordan vet du det?» spurte tanten, med plutselig vakt nyfikenhet. – «Da jeg kom hit, gikk jeg bort for å sikre mig plass inne i vognen.» – «Javel!» – «Det hadde alt vært en reisende og bestilt en plass ovenpå. Jeg så navnet i protokollen.» – «Hvilket navn?» – «Marius Pontmercy.» – «Den slubberten!» ropte tanten. «Å, den fetteren din er ingen ordensgutt slik som du. Tenk at han vil være natten over i diligencen.» – «Som jeg.» – «Men du gjør det av plikt, han på grunn av et utsvevende liv.» – «Pokker,» sa Théodule. ({{page|140}} ...)]
• opphavsmannen: [Brujon som var litt av et orakel og som var «opphavsmannen» til saken, hadde ennu ikke sagt noget. Det så ut som om han tenkte. Han hadde ord for aldri å vike tilbake for noget. «Du sier ikke noget,» sa Babet til ham. Brujon tidde enda en stund mens han rystet på hodet på mange slags vis; til slutt sa han: «Hør her; jeg møtte i morges to spurver som sloss; i aften støter jeg på et kvinnfolk som krangler. Alt det tyder ikke godt. La oss gå vår vei.» ({{page|404}} ...)]
• opplagt: [En morgen nogen dager efter at Mabeuf var blitt hjemsøkt av dette spøkelset, gikk Marius som vanlig en tur for å bli bedre «opplagt til å arbeide». Han gikk hver dag til «Lerkeengen». Når han kom hjem, prøvde han å arbeide, men kom ikke av flekken. Så sa han: «I morgen går jeg ikke ut. Det forstyrrer arbeidet.» – Og hver morgen gikk han dit igjen. Han bodde nu mere på Lerkeengen enn i Courfeyracs værelse. ({{page|306}} ...)]
• oppover: [enn hans styrke. Å klatre oppover en loddrett mur og ({{page|45}} ...)]
• opprør: [Mavot, og på spørsmålet «Hvad er det du vil?» svarte han «Opprør». ({{page|32}} ...)]
• opptatt: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• opptegnelser: [Han leste «Moniteuren», han leste all historie om republikken og keiserdømmet og «Opptegnelser fra Sankt Helena», alle erindringene, avisene, kunngjørelsene, proklamasjonene; han slukte alt sammen. Første gangen han traff på farens navn i kunngjørelsene fra storarméen, hadde han feber en hel uke. Han opsøkte alle de generalene Pontmercy hadde tjent under. Klokker Mabeuf, som han gikk hjem til, hadde fortalt ham om oberstens liv efter at han hadde trukket sig tilbake til Vernon, om blomstene ({{page|140}} ...)]
• oppvarteren: [Med det samme kom oppvarteren. Han hadde i hånden noget som lignet et brev. «Hvad er det,» sa Fantine. Oppvarteren svarte: «Det er et papir som herrene har latt ({{page|105}} ...)]
• oppvartning: [| Oppvartning || style="border-bottom: 1px solid black;text-align:right" | » || style="border-bottom: 1px solid black;text-align:center" | 1.– ({{page|344}} ...)]
• opredd: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• opreisning: [«Dette blir alvorlig,» sa Cosette. «Hvad er det jeg har gjort dig? Jeg sier dig at jeg er støtt. Du skylder mig opreisning. Du skal spise middag med mig.» – «Jeg har ({{page|336}} ...)]
• opreisningen: [Bahorel var strålende over barrikaden og ropte: «Nå er gaten nedringet. Det gjør sig godt.» – Courfeyrac holdt på å plyndre litt i kaféen mens han samtidig prøvde å trøste vertshusholderenken: «Hør mor Hucheloup, klaget ikke De her forleden dag over at De var blitt meldt fordi Gibelotte hadde ristet et sengeteppe ut gjennom vinduet.» – «Joda, kjære herr Courfeyrac. Men må De absolutt ha det bordet mitt. Jo – for det teppet og for en blomsterpotte som falt ut av vinduet, fikk jeg hundre francs i mulkt. Er ikke det fryktelig?» – «Jo da, mor Hucheloup, vi skal hevne Dem.» Mor Hucheloup syntes ikke riktig å skjønne at den opreisningen var til fordel for henne. ({{page|53}} ...)]
• oprettelsen: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• opriktige: [Denne verdige presten hadde en bror som var klokker ved Saint-Sulpice, og han hadde flere ganger lagt merke til denne mannen som stod og stirret på barnet, og det arret han hadde over kinnet, og de store tårene han hadde i øinene. Denne mannen som så helt og fullt var en mann som gråt som en kvinne, hadde gjort inntrykk på klokkeren. Denne skikkelsen hadde festet sig i minnet. En dag da han var i Vernon for å se til broren, støtte han ved broen på oberst Pontmercy og kjente igjen mannen fra Saint-Sulpice. Klokkeren snakket om det til sognepresten, og de gikk under et eller annet påskudd sammen til obersten. Dette besøket blev fulgt av flere. Obersten som fra først av var meget taus, snakket til slutt ut, og sognepresten og klokkeren fikk høre hele historien og hvorledes Pontmercy ofret sin lykke for sønnens fremtid. Det virket til at presten følte aktelse og ømhet for ham, og obersten på sin side godhet for sognepresten. Dessuten er det så at når begge er opriktige ({{page|140}} ...)]
• oprobrium: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• oprådd: [Han hadde ikke før kommet ut av stuen, før den reisende kom inn. Thénardier kom inn igjen like efter ham og blev stående urørlig i dørgløtten slik at bare konen kunde se ham. – Den gule mannen hadde stokken og pakken i hånden. – «Så tidlig oppe?» sa madam Thénardier, «vil herren alt reise fra oss?» – Mens hun sa dette, stod hun oprådd og dreide regningen mellem hendene, og laget bretter i den med neglene. Ansiktet hadde et uttrykk som ikke var vanlig hos henne, fryktsomhet og tvil. Å komme med en slik regning til en mann som lignet en «tigger», syntes hun var vanskelig. Mannen så ({{page|344}} ...)]
• oprørende: [Han erkjente at han ikke var en urettelig dømt uskyldig. Han tilstod for sig selv at han hadde gjort en oprørende og lastverdig gjerning, at han kanskje ikke var ({{page|45}} ...)]
• oprørets: [På gatehjørnene dukket væpnede menn op og forsvant mens de ropte: «Gå inn igjen.» Så skyndte folk sig å stenge dørene og sa: «Hvordan skal dette gå?» efter som natten falt på, syntes Paris litt efter litt å ta stadig uhyggeligere farve av oprørets mektige flammer. ({{page|32}} ...)]
• oprørsdagen: [«Herr baron, den 6. juni 1832, for omtrent et år siden, oprørsdagen, var det en mann nede i hovedkloakken på det stedet der kloakken løper ut i Seinen mellem Invalidebroen og Jenabroen.» – Marius rykket plutselig stolen sin nærmere bort til Thénardiers. Thénardier la merke til det og fortsatte langsomt lik en taler som holder tilhørerne fast og føler motpartens puls banke under ordene: «Denne mannen var nødt til å holde sig skjult, av grunner som ikke har noget med politikk å gjøre, og hadde tatt ophold i kloakken, som han hadde nøkkel til. Det ({{page|351}} ...)]
• oprørsgeneral: [Enjolras talte som den sanne oprørsgeneral han var. Oprørerne og de som skal undertrykke oprøret, kjemper ikke med like våben. Oprøret blir fort utmattet, det har ({{page|123}} ...)]
• oprørshavet: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• oprørske: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• oprørssamfundet: [Plutselig blev disse to stakkars barna, som til da hadde vært vernet så nogenlunde, selv så ondt de hadde det, brått kastet ut i livet og tvunget til å ta fatt på det. En massefengsling som den i kvistværelset hos Jondrette blir nødvendigvis fulgt av ytterligere undersøkelser og fengslinger og er en virkelig ødeleggelse for det heslige, hemmelige oprørssamfundet som lever under det offentlige ({{page|368}} ...)]
• oprørsversene: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• opsatte: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• opsetsig: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• opsetsighet: [som var under bygning; han gjorde motstand mot slavevokterne som grep ham. Rømning og opsetsighet. For ({{page|45}} ...)]
• opsetsigheten: [Javert var i dette øieblikket som i himmelen. Han følte likesom personifisert i sig rettferdigheten, lyset og sannheten i ferd med sitt hellige kall: å knuse det onde. Lykkelig og harmfull trådte han under fot forbrytelsen, lasten, opsetsigheten, fordervelsen, helvete; han strålte, han utryddet, han smilte og det var en uimotståelig storhet over ham, over dette uhyre av en St. Michael. Javert var forferdelig, men han var ikke lav. Rettskaffenhet, ærlighet, opriktighet, overbevisning, pliktfølelse kan når de kommer på avveie, bli heslige, men selv om de er heslige, vedblir de dog å være noget stort og ophøiet. Ikke noget kunde være så pinlig og skrekkelig som dette ansiktet, der alt det en kan kalle slett i det gode, åpenbarte sig. ({{page|277}} ...)]
• opsiktsvekkende: [side om side. Fauvent og en annen. En opsiktsvekkende hendelse. Tausheten blev brutt ved at de hvisket til hverandre: «Det er en hjelpegartner.» «Stemmemødrene» la til: «Det er en bror av far Fauvent.» ({{page|56}} ...)]
• opskakning: [Kulden, angsten, uroen, all aftenens opskakning skaffet ham formelig feber, og alle disse tankene hvirvlet rundt i hjernen på ham. Han gikk bort til Cosette. Hun sov. ({{page|24}} ...)]
• opslagsbok: [ «Jeg vet ikke,» svarte Marius. – «Hvad vil De gjøre?» – «Jeg vet ikke.» – «Har De penger?» – «Femten francs.» – «Vil De låne av mig?» – «Nei.» – «Har De nogen klær.» – «Det De ser.» – «Har De nogen verdisaker?» – «Et ur.» – «Sølv?» – «Gull. Se her.» – «Jeg kjenner en som kjøper brukte klær, han kjøper nok den frakken der og et par benklær.» – «Det er bra.» – «De får da ikke annet igjen enn en bukse, en vest, en hatt og en frakk» – «Og støvler.» – «Hva, De går ikke barbent, for en overflod.» – «Det er nok.» – «Jeg kjenner en urmaker, som kjøper uret av Dem.» – «Det er bra.» – «Nei, det er ikke bra. Hvad vil De så gjøre?» – «Alt mulig. Iallfall alt mulig hederlig.» – «Kan De engelsk?» – «Nei.» – «Kan De tysk?» – «Nei.» – «Det var leit.» – «Hvorfor?» – «Jo, en av vennene mine som er bokhandler, utgir en slags opslagsbok, og for den kunde De ha oversatt artikler fra tysk eller engelsk. Det er dårlig betalt, men en kan leve av det.» – «Jeg får lære mig engelsk og tysk.» – «Og imens?» – «Lever jeg av klærne og uret mitt.» – ({{page|174}} ...)]
• opslått: [En svær kone som like så godt kunde være førti som femti år, satt på huk ved kaminen med hælene ut av strømpene. Hun hadde heller ikke annet på sig enn en serk og et strikket skjørt lappet med gamle tøistykker. Et grovt lerretsforkle skjulte halvparten av skjørtet. Til tross for at denne konen satt bøid og sammensunket, kunde en se at hun var meget høi. Hun så ut som en slags kjempe ved siden av mannen. Hun hadde et fælt, rødt hår som var grånet og som hun av og til rotet i med svære, fettglinsende hender med flate negler. Ved siden av henne på gulvet lå en opslått bok av samme format som den andre, kanskje et bind av samme romanen. På en av sengene kunde Marius skimte en lang, blek ungpike som satt der næsten naken og dinglet med benene, ({{page|217}} ...)]
• opspart: [opspart kraft? Det var det, og det var kanskje også ({{page|45}} ...)]
• opspilte: [Hun sprang ut av sengen, og stod en stund med utslått hår, opspilte nesebor, halvåpen munn og hendene knyttet bak sig. Så lot hun sig falle ned på sengen igjen. Mannen gikk op og ned uten å legge merke til henne. – efter en stunds taushet nærmet han sig konen, stanset foran henne med armene over kors. «Og jeg skal si dig ennu ett.» – «Hvad da?» spurte hun. – «Min lykke er gjort.» – Konen så på ham som om hun vilde si: «Er ({{page|217}} ...)]
• opspinn: [Tross det at Marius måtte være meget var i den retningen, hadde han likevel strakt undersøkelsene like til politikammeret. Men han fikk like lite å vite der som annetsteds. Politikammeret visste endog mindre enn drosjekusken. Der hadde de ikke minste kjennskap til nogen arrestasjon foretatt 6. juni ved gitteret foran hovedkloakken; det hadde ikke kommet nogen rapport fra nogen politimann om den hendelsen, som politikammeret regnet for opspinn. De mente at det var drosjekusken som hadde funnet på den skrønen. En drosjekusk som ønsker drikkepenger, kan finne på alt, også innbilninger. Det var likevel en sikker kjensgjerning, og Marius kunde ikke tvile på den, hvis han ikke vilde tvile på at han var sig selv, som før sagt. Hele denne underlige gåten var uløselig. ({{page|245}} ...)]
• opstabling: [damehatter; ved det annet de fire parene rundt en morsom opstabling av fater, tallerkener, glass og flasker; ({{page|105}} ...)]
• opstand: [særlig akt på det som hadde hendt i mellemtiden. Og han døde med ordet «fedrelandet» på leppene. Hans død var blitt fryktet av folket som et tap, av regjeringen som en leilighet for de misfornøide. Hans død skapte sorg. Lik alt bittert kan sorgen vende sig om til opstand. Det skjedde også. ({{page|32}} ...)]
• opstandelse: [Som alle nyomvendte blev han ør av selve omvendelsen og blev ivrig tilhenger, ja mer. Der han før så kongedømmets fall, så han nu Frankrikes opstandelse. Han hadde endret synspunkt. Det som før var vest, var blitt øst. Han hadde vendt sig. Og hele denne omveltningen skjedde uten at familien hadde anelse om det. ({{page|140}} ...)]
• opstillet: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• opstod: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• opsyn: [Efterforskningen efter den ukjente mannen som hadde reddet Marius, hadde fra først av bragt ham et stykke på vei, men stoppet så brått. Det hadde lykkes å finne igjen den drosjen som hadde kjørt Marius til Filles-du-Calvairegaten om kvelden den 6. juni. Kusken forklarte at han den 6. juni efter ordre fra en politimann hadde ventet med vognen fra klokken tre om eftermiddagen til ut på kvelden på kaien ved Champs-Élysées, like ovenfor utløpet av hovedkloakken; at gitteret foran kloakkåpningen ut mot elven var blitt åpnet ved nitiden om kvelden; at det hadde kommet ut en mann som på skuldrene bar en annen mann som syntes å være død; at politimannen som holdt opsyn med stedet, hadde arrestert den levende og grepet den døde, at han, kusken, efter påbud av politimannen hadde tatt «hele flokken» inn i drosjen; at de hadde kjørt til Filles-du-Calvairegaten; at de hadde avlevert den døde der; at den døde mannen var herr Marius, og at han, kusken, kjente ham godt igjen, ennu han «nå levde»; at de andre til slutt hadde steget inn i vognen igjen, at han hadde pisket på hestene, at han nogen få skritt fra porten til riksarkivet var bedt om å stanse, at han der på gaten hadde fått betaling og var blitt sendt vekk, at politimannen hadde tatt med sig den andre mannen; at han ikke visste mer; at natten hadde vært meget mørk. ({{page|245}} ...)]
• opsøke: [time endelig var kommet, at han lik faren skulde være tapper, dristig, modig, storme mot kulene, by brystet mot bajonettene, utgyde sitt blod, opsøke fienden, søke døden, at det nu var hans tur til å gå i krig og stige ned på valplassen, og at den valplassen han skulde stige ned på, var denne gaten, og at den krigen han skulde være med i, var borgerkrigen. ({{page|76}} ...)]
• opsøkt: [i all verden reiser han hen?» spurte tanten. – På en av disse reisene som alltid var meget korte, drog han til Montfermeil for å lyde det pålegget faren hadde efterlatt ham, og han hadde opsøkt den tidligere sersjant fra Waterloo, vertshusholderen Thénardier. Thénardier hadde gått fallitt, vertshuset var lukket, og ingen visste hvor det var blitt av ham. Denne gangen var Marius hjemmefra i fire dager. «Det er klart,» sa bestefaren, «han er kommet på rangel.» ({{page|140}} ...)]
• optas: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• optegnelse: [dunkel optegnelse som kanskje gjelder denne saken, og den ({{page|11}} ...)]
• optegnelsene: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• optil: [to år siden hadde vi koppene, nogen ganger optil hundre ({{page|11}} ...)]
• optreden: [optreden overfor Napoleon blev godtatt og liksom still- ({{page|11}} ...)]
• optrer: [Den gang Gillenormand bodde i Servandonigaten, vanket han i mange meget gode og meget fornemme hus. Skjønt han var borgerlig, blev han dog mottatt. Da han var dobbelt åndrik, den åndrikhet han virkelig hadde, og den åndrikhet han hadde ord for å ha, blev han endog søkt og gjort stas av. Han var ikke med nogen andre steder enn der han hadde overtaket. Der er mennesker som for enhver pris vil ha første ord i laget og at alle skal være optatt av dem; der de ikke kan være orakel, optrer de som skjemtefugler. Gillenormand var ikke av den slags; det at han hersket i de kongeligsinnede hus han kom i, kostet ham ikke noget av hans selvaktelse. Han blev overalt holdt for et orakel. ({{page|140}} ...)]
• optøier: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• opunder: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• opustet: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• opvakt: [Det var en bråkete, blek, rapp, opvakt, tøylesløs gutt som så livlig, men sykelig ut. Han gikk og kom, sang, klinket med kuler, rotet i rennæstenene, stjal litt, men freidig som kattene og spurvene, lo når han blev kalt en gategutt, blev sint når nogen kalte ham en pøbel. Han hadde ({{page|119}} ...)]
• opvarmede: [Mens han stod slik og stirret på bruden og skjelte til såpestykket, brummet han mellem tennene: «Tirsdag – nei, det er ikke tirsdag. – Er det tirsdag? – Kanskje det er tirsdag. Ja, det er tirsdag.» – En fikk aldri vite hvad han mente med den enetalen. Hvis den tilfeldigvis skulde sikte på siste gang han spiste middag, var det tre dager siden, for dette hendte en fredag. – Barberen som stod inne i den godt opvarmede butikken, kastet av og til et sideblikk til denne fienden, denne forfrosne, frekke gaminen, som stod der med begge hendene i lommen, men som åpenbart ikke hadde stukket forstanden i lommen. ({{page|368}} ...)]
• opvarte: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• opvartet: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• opveksten: [knærne hennes. Den lille holdt på å bli altfor stor pike til det. Opveksten spiller en ofte den slags puss. – «Stakkars jentunge,» sa Gavroche, «hun har ikke engang bukser på. Se her, bruk det.» – Dermed tok han av sig det gode ullkleet han hadde om halsen og kastet det over tiggerpikens magre, forfrosne skuldrer, der nesevarmeren blev sjal igjen. – Hun så i undring på ham og tok stille imot sjalet. Når nøden har nådd en viss grad, blir den fattige så sløv at han hverken klager over det onde eller takker for det gode. ({{page|368}} ...)]
• opvekstår: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• opvekstårene: [Forresten gjorde han uten synlig grunn Cosette forskjellige spørsmål; hun var like troskyldig som en due er hvit, og ante ikke noget; han snakket til henne om barndommen og opvekstårene, og han blev mere og mere overbevist om at alt det et menneske kan være av godt, faderlig og hederlig, hadde denne galeislaven vært for Cosette. Alt det Marius hadde skimtet og anet, var virkelig. Denne uhyggelige neslen hadde elsket og vernet om denne liljen. ({{page|305}} ...)]
• orakelfakter: [orakelfakter og sa til dem: ({{page|105}} ...)]
• oransjeblomstene: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• oransjeblomster: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• oratoriske: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• orbis: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• orde: [Han tok til orde: «Enjolras og Combeferre har rett,» ({{page|123}} ...)]
• ordenens: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• ordensbånd: [I mere enn et år hadde Marius i en ensom gang i Luxembourg-parken nær Pépinièrebrystvernet lagt merke til en mann og en ganske ung pike som alltid satt ved siden av hverandre på den samme benken i den mest ensomme delen av gangen helt nede ved Vestregate. Hver gang han kom til å gå gjennom denne gangen, og det gjorde han næsten hver dag, traff han dette paret der. Mannen kunde være omtrent seksti år; han så sørgmodig og alvorlig ut; hele skikkelsen bar dette kraftige og trette preget som gamle avskjedigede soldater pleier å ha. Om han hadde hatt et ordensbånd, vilde Marius ha sagt: «Det er en gammel officer.» Han virket verdig, men utilgjengelig og så aldri på nogen. Han gikk med blå bukser, blå, lang frakk, bredskygget hatt som alltid så ny ut, sort halsbind, en grov, men blendende hvit lerretsskjorte. Han hadde ganske hvitt hår. ({{page|201}} ...)]
• ordensgutt: [«Gjør du reisen til hest med regimentet?» spurte hun. – «Nei, jeg fikk permisjon for å se til dig. Jeg har en særlig permisjon. Oppasseren tar hesten. Jeg reiser med diligencen. Og – det er sant, det var noget jeg vilde be dig om.» – «Hvad da?» – «Min fetter Marius Pontmercy reiser jo også?» – «Hvordan vet du det?» spurte tanten, med plutselig vakt nyfikenhet. – «Da jeg kom hit, gikk jeg bort for å sikre mig plass inne i vognen.» – «Javel!» – «Det hadde alt vært en reisende og bestilt en plass ovenpå. Jeg så navnet i protokollen.» – «Hvilket navn?» – «Marius Pontmercy.» – «Den slubberten!» ropte tanten. «Å, den fetteren din er ingen ordensgutt slik som du. Tenk at han vil være natten over i diligencen.» – «Som jeg.» – «Men du gjør det av plikt, han på grunn av et utsvevende liv.» – «Pokker,» sa Théodule. ({{page|140}} ...)]
• ordensmann: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• ordenspolitiet: [den andre ordenspolitiet. Staten, politiet, begravelsesbyrået, reglementer, administrasjon, hvad skjønner vi oss på det; alle og enhver må bli harme når de ser hvorledes vi blir behandlet. Vi har ikke engang rett til å gi vårt støv til Jesus Kristus. Dette sunnhetsvesenet er et av revolusjonens påfunn. Gud underordnet politifullmektigen. Slik er vår tid! Ti stille, Fauvent!» ({{page|56}} ...)]
• ordensstjerne: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• ordensvern: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• ordentlige: [Hvorledes hadde barna kommet dit? Kanskje hadde de smettet inn kvelden i forveien og hadde undgått opsynsmennene og vært natten over i ett av de små husene i parken. Sikkert er det at de streifet omkring og syntes å være fri. Streife omkring og synes fri, det er å være forlatt. Disse stakkarene var også virkelig forlatte. – De to barna var de samme som Gavroche hadde tatt sig av. Thénardiers barn som var satt bort til Magnon og utgitt for Gillenormands, og nu lik blader falt fra de rotløse grenene og feid bortover jorden av vinden. Klærne, som hadde vært ordentlige mens de var hos Magnon for å ta ({{page|123}} ...)]
• ordentligste: [Javert skrev disse linjene med sin roligste og ordentligste skrift, uten å utelate et komma og med så fast hånd at en hørte pennen skrape mot papiret. Under den siste linjen skrev han: ({{page|231}} ...)]
• ordleken: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• ordløs: [Oldingen tok sig to tre ganger med hendene til tinningene med et engstelig uttrykk, så vaklet han tilbake og sank ned i en lenestol, ordløs, tåreløs, mens han sløvt rystet på hodet og rørte leppene. Men i øinene og i hjertet var det noget tungt og høitidelig som minnet om natten. ({{page|9}} ...)]
• ordningen: [Denne ordningen blev mottatt med absolutt lydighet av ({{page|11}} ...)]
• ordninger: [Hvad vilde Jean Valjean? Fullføre det han hadde tatt fatt på; fortelle Cosette hvor Marius var, kanskje gi henne et eller annet nyttig lite vink, om mulig treffe visse viktige ordninger. For ham selv var alt ute; – han var blitt grepet av Javert og hadde ikke gjort motstand; en annen enn ham vilde i en slik stilling ha tenkt på det tauet Thénardier hadde gitt ham, og jernstengene foran vinduet i det første fengslet han blev satt inn i, men siden Jean Valjean traff biskopen, hadde han i dyp religiøs motvilje veket tilbake for enhver vold også mot sig selv. Selvmord var umulig for Jean Valjean. ({{page|189}} ...)]
• ordrene: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• ordveksling: [Med det samme blev den fjerne larmen fra byen enda sterkere. Denne gangen blev det uhyggelig. Det er vindkast som taler tydeligere enn andre. Det vindkastet som kom nettop da, bar med sig trommehvirvler, rop, geværsalver, den uhyggelige ordveksling mellem stormklokken og kanonene. Samtidig dekket en mørk sky plutselig solen. Svanene hadde ennu ikke nådd frem til hvetebollen. ({{page|123}} ...)]
• orfèvreskaien: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• organisasjonsånd: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• organisk: [Lægen påla henne å tie og sa at hun måtte skånes for alle pinlige sinnsrystelser. Han foreskrev en innsprøitning ren kinin og et middel som gav ro, for det tilfelle at feberen skulde komme igjen til natten. Da han gikk, sa han til søsteren: «Det går bedre. Hvis lykken vil at borgermesteren kommer med barnet imorgen, hvem vet? Det er kriser som bringer slike overraskelser, en har sett at stor glede har stanset sykdommer. Jeg vet godt at dette er en organisk sykdom som er kommet langt, men det er noget hemmelighetsfullt over alt dette. Kanskje kan vi redde henne.» ({{page|202}} ...)]
• original: [Hver av de eftermiddagene som fulgte, kom Jean Valjean på samme tid. Han kom hver dag; han hadde ikke styrke nok til ikke å ta Marius’ ord bokstavelig. Marius ordnet det slik at han var borte på den tiden Jean Valjean kom. Huset vennet sig til denne Fauchelevents væremåte. Toussaint hjalp til. «Herr Fauchelevent har alltid vært slik,» gjentok hun stadig vekk. Bestefaren slo fast: «Det er en original.» Og dermed var alt sagt. Dessuten er det så at en nittiåring ikke lenger knytter nye vennskaper; et nytt ansikt er til plage; alle vaner har festnet sig. Gillenormand vilde gjerne være kvitt denne «herren», Fauchelevent, Tranchelevent eller hvad han het. Han ({{page|336}} ...)]
• originaler: [la til: «Ikke noget er mere alminnelig enn den slags originaler. De finner på alle slags pussigheter. Grunner? Nei. Markien av Canaples var meget verre. Han kjøpte sig et slott for å bo på loftet. Den slags folk kan finne på det utroligste.» – Ingen ante den mørke baksiden. Hvem skulde også ha kundet gjette noget slikt? ({{page|336}} ...)]
• origines: [Sulla eller Origines.» ({{page|105}} ...)]
• orkanen: [{{sperret|{{x-større|FNUGGET GJØR SIG TIL GO'VENNER MED ORKANEN}}}} ({{page|45}} ...)]
• orkanfart: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• orleans: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• orléans: [«La oss gå hjem,» sa faren, «nå angriper de Tuileriene!» Han tok igjen sønnen i hånden. «Fra Tuileriene til Luxembourg-parken er det ikke langt. Snart kommer det til å regne med kuler.» Han så op på skyene. «Kanskje kommer det regnvær også; himmelen blander sig op i det; snart er det ute med den yngre grenen av huset Orléans. La oss skynde oss.» – «Jamen jeg vil se svanene spise hvetebollen,» sa gutten. – «Det vilde være uklokt,» svarte faren. Og han tok med sig den lille storborgeren. Sønnen som sørget over å måtte gå fra svanene, vendte sig flere ganger og så bortover mot dammen til nogen planter skjulte dem for ham. ({{page|123}} ...)]
• orm: [«Hvor gammel er hun?» – «Hun går i sitt tredje år.» – «Det gjør den eldste av mine også.» – Imens hadde de tre småpikene trykket sig sammen i dyp frykt og stor fryd; det skjedde noget; en stor orm kom frem av jorden; og de var redde og de var storglade. De strålende panner rørte hverandre; det var som tre hoder omgitt av en glorie. ({{page|105}} ...)]
• ormer: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• ormesaint: [En vårkveld 1832 da det blåste så koldt at en kunde trodd det var blitt januar igjen, og folk på ny hadde tatt vintertøiet på, stod lille Gavroche i godt humør og skalv i fillene sine mens han stirret håndfallen inn i butikkvinduet til en parykkmaker i nærheten av Orme-Saint- ({{page|368}} ...)]
• ormesaintgervais: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• ormeskaien: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• ortodoks: [Det blev stille en stund. Priorinnen trakk på underleppen som om hun tvilte, så sa hun: «Far Fauvent?» – «Ærverdige moder?» – «De vet at en av mødrene døde imorges.» – «Nei.» – «Men har De ikke hørt klokken?» – «En hører ikke noget i den andre enden av haven.» – «Er det sant?» – «Det er såvidt jeg hører når det blir ringt efter mig.» – «Hun døde i dagningen.» – «Og dessuten blåste ikke vinden mot mig imorges.» – «Det er moder Crucifixion. Nu er hun salig.» – Priorinnen tidde og rørte leppene som i stille bønn, og sa så: «Det er nu tre år siden at en jansenist, madame de Béthune, blev ortodoks bare ved å ha sett moder Crucifixion be.» – «Ja, nu hører jeg dødsklokkeringningen, ærverdige moder.» – «Mødrene har båret henne over i likstuen ved siden av kirken.» – «Ja vel.» – «Ikke nogen annen mann enn Dem kan eller må komme inn i det værelset. Pass godt på. Det skulde ta sig vakkert ut om en mann kom inn i likstuen.» ({{page|56}} ...)]
• ostelukt: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• oster: [oster i løpet av året, og foreningsysteriene som de fattige ({{page|45}} ...)]
• otte: [Det var dette huset Jean Valjean hadde dumpet ned i «fra himmelen», som Fauchelevent sa. Han hadde klatret over muren i hjørnet mot Polonceaugaten. Den englesangen han hadde hørt midt på natten, var søstrenes otte- ({{page|56}} ...)]
• ottesang: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• ourcq: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• ovale: [To portretter i ovale rammer hang på veggen på hver ({{page|11}} ...)]
• overbevise: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• overbevisende: [veltalenhet, overbevisende og betagende. ({{page|11}} ...)]
• overbeviste: [Da han nu så at alt dette virkelig var slutt, at han mistet henne, at hun gled ut av hendene på ham, da han hadde for øinene denne knusende visshet: En annen er hennes hjertes mål, en annen er hennes livs ønske, det er en hun elsker, jeg er bare faren; jeg er ikke til mer; da han ikke lenger kunde tvile, da han sa til sig selv: «Hun går fra mig,» da var den smerten ikke til å holde ut. Å ha gjort alt det han hadde gjort, for å komme dit, og hvad så? Ingen ting! Da skalv han så å si fra hode til fot i oprør mot dette. Han følte like inn til hårrøttene at egenkjærligheten våknet med veldig styrke i ham og jeget hylte i avgrunnen av hans sjel. – Jean Valjean tok skrivemappen op igjen og overbeviste sig selv på ny; han blev stående bøid, som forstenet og stirret på de fire lin- ({{page|103}} ...)]
• overblikk: [Efter Thénardiers mening hadde det ennu ikke blitt til nogen samtale med Marius. Han hadde måttet trekke sig tilbake, endre kampmåte, opgi en stilling, endre front; men noget viktig var ennu ikke satt i fare, og han hadde fem hundre francs i lommen. Dessuten hadde han stadig noget avgjørende å si, og selv mot baron Pontmercy som var så vel underrettet og vel væbnet, følte han sig sterk. For folk av Thénardiers slag er enhver samtale en kamp. Hvorledes var stillingen i den kampen han nu holdt på å innlate sig i? Han visste ikke med hvem han talte, men han visste hvad han talte om. Han tok et rapt indre overblikk over stridskreftene sine, og efter å ha sagt: «Jeg er Thénardier,» ventet han. ({{page|351}} ...)]
• overbord: [Bestefaren satte i å le, pipende og uhyggelig, mens han hostet og snakket. «Ha! ha! ha! Slik har De tenkt: Jeg går til den gamle parykkblokken, det latterlige fehodet. Så leit det er at jeg ikke er fem og tyve år! Da skulde jeg gi Dem en god dag. Men det er det samme, jeg sier: «Gamle idiot, du er altfor glad over å se mig, jeg skal gifte mig med frøken ingenting, datter av herr ingenting, jeg har ingen skjorte, hun har ingen serk, det passer bra; jeg kastet min fremtid overbord, min ungdom, mitt liv; jeg har lyst til å ta en dukkert ned i elendigheten med en kone om halsen; du må gi ditt samtykke! Og så samtykker den gamle forsteningen. Som du vil, bare gift dig … Aldri, vennen min, aldri!» – «Far!» – «Aldri!» ({{page|9}} ...)]
• overbredsler: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• overbød: [Jean Valjeans ophold blev ikke kortere. Langt fra. Når hjertet er kommet på glid, er det ikke lett å stanse det på skråplanet. Når Jean Valjean vilde forlenge opholdet sitt og få Cosette til å glemme tiden, gav han sig til å holde lovtaler over Marius; han fant ham vakker, edel, modig, åndrik, veltalende, god. Cosette overbød ham. Jean Valjean tok fatt fra nytt av. De tømte det ikke ut. Marius, det var et uuttømmelig ord. Det var en bok i hver av de seks bokstavene. På den måten drev Jean Valjean det til å bli lenge. Se Cosette, glemme alt ved siden av henne, det var så herlig for ham. Det var lindring for såret. Det hendte at Basque måtte komme ned et par ganger for å si: «Herr Gillenormand sender mig for å si til fru baronessen at middagen er ferdig.» – De dagene gikk Jean Valjean meget tankefull hjem. ({{page|336}} ...)]
• overdrevent: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• overdrevne: [resepten: saft-og-vann, overdrevne legemsøvelser, hårdt ({{page|105}} ...)]
• overdrivelsen: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• overdrivelser: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• overdrysset: [Og endelig hadde noget uforklarlig som nylig hadde hendt, øket hans vaktsomhet. Tidlig en morgen da han gikk en tur i haven, hadde han plutselig fått se risset inn i muren: «Verreriegaten 16.» Det måtte ha kommet der ganske nylig, rissene var ennu ganske hvite i den sorte muren, en neslebunt som stod ved foten av muren, var overdrysset med kalkstøv. Kanskje var det blitt skrevet samme natten. Hvad var det? ({{page|25}} ...)]
• overdydig: [overdydig rynking av øienbrynene en lære som kort lød ({{page|11}} ...)]
• overdådig: [Dagen efter tok Marius til vanlig tid den nye frakken, de nye buksene, den nye hatten, og de nye skoene ut av skapet; han iførte sig denne rustningen, tok på sig hansker – en overdådig luksus – og gikk til Luxembourg-parken. På veien møtte han Courfeyrac, men lot som han ikke så ham. Courfeyrac traff litt efter en venn og sa til ham: «Jeg traff nettop Marius’ fineste hatt og fineste klær med Marius inni. Han skulde nok op til en eksamen. Han så så dum ut.» ({{page|201}} ...)]
• overdådighet: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• overdådigheten: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• overdøvet: [Imidlertid hadde to andre masker i samme vognen også lagt merke til brudefølget, en eldre spanier med en uformelig nese og svære sorte mustasjer, og en mager fiskerkjerring, en ganske ung pike med fløielsmaske. Mens de andre i vognen og de som gikk forbi, skjelte hverandre ut, hvisket de to sammen. Det de sa blev overdøvet av støien. Regnskurene hadde gjort den åpne vognen ganske gjennomvåt, februarvinden er ikke mild, fiskerkjerringen som var nedringet, skalv, lo og hostet mens hun svarte spanieren. Det de sa var: ({{page|279}} ...)]
• overfallskvelden: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• overflødige: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• overflødigheten: [ikke ha all denne overflødigheten til stadig å skrike i ({{page|11}} ...)]
• overfylles: [ikke må overfylles. Overalt gjelder det å skrive finis ({{page|105}} ...)]
• overfylt: [Aftenen kom; teatrene blev ikke åpnet; patruljene gikk rundt med ophissede miner; folk som gikk forbi, blev ransaket; mistenkelige blev arrestert. Klokken ni var over åtte hundre personer arrestert; fengslene var overfylt. I Conciergeriefengslet blev den lange underjordiske gangen dekket med halmknipper, og på dem lå en masse fanger, og for dem holdt mannen fra Lyon, Lagrange, flammende taler. Andre steder lå fangene under åpen himmel ute i fengselsgården, den ene oppå den andre. Engstelse hersket overalt, en viss skjelvende uro, lite vanlig for Paris. ({{page|32}} ...)]
• overfylte: [Litt efter litt kom de i snakk. Tale fulgte på taushet som vil si overfylte hjerter. Natten var klar og skjønn over hodene på dem. De to vesener som var rene som ånder, sa hverandre alt, talte om drømmer, gledesrus, stråleglede, innbilninger, motløshet, hvordan de hadde tilbedt hverandre på avstand, hvordan de hadde lengtet og om fortvilelsen da de ikke lenger fikk se hverandre. Med en åpenhjertig fortrolighet som ikke kunde bli større, betrodde de hverandre de mest skjulte hemmeligheter. De fortalte med troskyldig tillit om sine innbilninger, alt det som kjærlighet, ungdom og det de hadde igjen av barnslighet, fikk dem til å tenke. De to hjerter utøste sig i hverandre, så at efter en times forløp var det den unge mannen som hadde den unge pikens sjel og den unge piken som hadde den unge mannens sjel. De gjennomtrengte hverandre, dåret hverandre, blendet hverandre. ({{page|350}} ...)]
• overgangene: [Hun blev liggende stille en stund, så vendte hun med møie ansiktet og så på Marius. «Vet De, herr Marius, at det ergret mig at De gikk inn i haven; det var dumt, for det var jo jeg som hadde vist Dem huset, og dessuten kunde jeg jo godt ha sagt mig at en ung herre som Dem …» Hun stanset litt, og idet hun sprang over de mørke overgangene som uten tvil var i hennes sinn, sa hun med et hjerteskjærende smil. «De synes jeg er stygg, ikke sant?» – Så fortsatte hun: «De skjønner vel at dere ({{page|84}} ...)]
• overgir: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• overgrep: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• overgrodde: [Hele mai måned i året 1832 var Marius hver natt i den lille overgrodde haven, under dette løvhanget som for ({{page|404}} ...)]
• overgått: [Madam Thénardiers ansikt fikk et fryktelig uttrykk. Denne gangen blev vreden overgått av såret stolthet. Cosette hadde gått over alle grenser. Cosette hadde tatt «frøknenes» dukke. Hun ropte med en stemme hes av harme: «Cosette!» – Cosette skalv som om der var jord- ({{page|344}} ...)]
• overherredømme: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• overherredømmet: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• overhodet: [talte overhodet ikke. Hun innskrenket sig til å adlyde ({{page|45}} ...)]
• overhugget: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• overhuset: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• overhånd: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• overjordiske: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• overklassen: [het i underklassen enn der er broderkjærlighet i overklassen, var alt så å si gitt bort før han hadde fått det, ({{page|11}} ...)]
• overkors: [Hele haven lå mellem dem og gaten. Hver gang Marius gikk inn eller ut, rettet han med omhu jernstangen i gitteret slik at ikke noget spor var synlig. Han gikk vanligvis bortimot midnatt, og vendte tilbake til Courfeyrac som stundom la armene overkors og med alvorsmine sa til Marius: «Du skeier ut, unge mann.» En morgen sa han: «Kjære dig, du ser ut som om du bodde på månen, i drømmeriket, i innbilningslandet, i hovedstaden Såpeboble. Hør nu gutten min, hvad heter hun?» ({{page|404}} ...)]
• overkroppen: [magre hestene. Isnende taushet i drosjen; Marius lå urørlig med overkroppen lenet op mot et hjørne i baksetet, hodet hang ned på brystet, armene falt slapt ned og benene var stive; det var som om han bare ventet på en kiste. Jean Valjean lot til å være skapt av mørke og Javert av sten; og i denne belgmørke vognen, som hver gang de kjørte forbi en gatelykt, blev blekt oplyst innvendig som av et lynglimt, var det som om tilfellet hadde stilt mot hverandre tre tragiske støtter: liket, spøkelset, statuen. ({{page|189}} ...)]
• overla: [Endelig falt Jean Valjean i utmattelsens ro. Han overla, tenkte og stirret på hvorledes den hemmelighetsfulle vekten for lys og mørke vippet op og ned. skulde han tvinge inn på disse to strålende barna sin galeislavefortid, eller skulde han alene møte sin ubønnhørlige undergang. På den ene siden opofrelsen av Cosette; på den andre siden opofrelsen av sig selv. Ved hvilken løsning stanset han? Hvil- ({{page|279}} ...)]
• overlat: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• overlater: [Faren sa: «Den kloke lever tilfreds med lite. Se på mig, gutten min. Jeg holder ikke av prakt. Du ser mig aldri med klær pyntet med gull og edelstener; den slags falsk stas overlater jeg til dompaper.» – Her lød plutselig høie rop og voldsom klokkeringing og larm fra den kanten hvor Hallene lå. «Hvad er det?» spurte barnet. Faren svarte: «Det er hensynsløse utskeielser.» – Plutselig fikk han se de to små fillete guttene som stod bak det lille grønne svanehuset. – «Der har vi innledningen,» sa han. Og litt efter la han til: «Lovløsheten trenger inn i haven.» ({{page|123}} ...)]
• overleben: [høiere op enn den andre og overleben var tykkere enn ({{page|45}} ...)]
• overlegenhet: [Da Jean Valjean blev alene, løste han det tauet som gikk rundt livet på fangen og som var knyttet under bordet. Så gav han ham tegn til å reise sig. – Javert adlød med det usigelige smilet som sammenfatter hele den lenkede autoritets overlegenhet. Jean Valjean tok Javert i springremmen som en tar en hest ved grimen, og gikk ut av vertshuset mens han trakk ham efter sig: langsomt, for Javert kunde bare gjøre meget små skritt. Jean Valjean holdt pistolen i neven. Slik gikk han tvers over den innvendige firkanten av barrikaden. Oprørerne som var ganske optatt av det angrepet de ventet, vendte ryggen til dem. Marius som stod ytterst til venstre på barrikaden, var den eneste som så dem gå forbi. Denne gruppen av den dødsdømte og bøddelen svarte til den gravstemningen som hersket i hans sjel. ({{page|123}} ...)]
• overlegg: [arbeide?» – «På livstid.» – Han sa med en røst så lav at den næsten ikke var hørlig: «Identiteten blev altså klarlagt?» – «Hvilken identitet?» svarte sakføreren. «Det var ikke tale om identiteten. Saken var ganske enkel. Hun hadde drept barnet sitt; mordet blev bevist. Juryen regnet det ikke som overlegg, og så fikk hun livstid.» – «Det var altså en kvinne?» – «Javisst, piken Linrosin, hvad er det De snakker om?» – «Det var ikke noget. Men når det er slutt, hvorfor er salen da oplyst ennu?» – «Fordi de har tatt fatt på en annen sak for næsten to timer siden.» – «Hvad er det for en sak?» – «Å, det er også en oplagt sak. Det gjelder en kjeltring, en tidligere straffet fyr, en galeislave som har stjålet. Jeg husker ikke lenger navnet på ham. Der skal De få se en fyr med forbryterfjes. Bare for ansiktets skyld ville jeg sende den fyren på galeiene.» – «Er det mulig å få komme inn i salen?» – «Det tror jeg ikke. Der er så fullt av folk. Men møtet er avbrutt akkurat nu. Nogen folk har gått, og når møtet blir satt igjen, kan De jo prøve.» – «Hvor er det en går inn?» – «Gjennom den store døren der.» ({{page|202}} ...)]
• overlevd: [Denne konen hadde åpenbart elsket denne mannen med det mål av kjærlighet hun eide; men den var vel blitt slukket av det daglige, gjensidige kjekling, skapt av den skrekkelige nøden som trykket dem alle. Det var ikke mere igjen av kjærligheten til mannen enn asken. Men som det ofte går, hadde kjæleordene overlevd følelsen. Hun sa til ham: «Kjære, lille venn; mannen min,» {{sperret|o. s. v.}} med munnen, hjertet var stumt. ({{page|217}} ...)]
• overlever: [ennu den uskyld og ærbarhet som hos kvinnen overlever ({{page|105}} ...)]
• overleveres: [var datter av. De sa det en ønsket de vilde si, og de sa det med iver og godvilje. Så blev det laget et offentlig dokument. Cosette blev lovmessig frøken Euphrasie Fauchelevent. Hun blev erklært foreldreløs. Jean Valjean fikk det også ordnet slik at han under navnet Fauchelevent blev opnevnt som verge for Cosette, med Gillenormand som medverge. De fem hundre og fire og åtti tusen francs blev utgitt for å være en arv Cosette hadde fått efter en død som ønsket å være ukjent. Gaven hadde vært betrodd en tredjemann, men skulde overleveres til Cosette når hun blev myndig eller når hun giftet sig. Hele den historien var som en ser, ganske sannsynlig, særlig når den blev støttet av en halv million. Det var ganske visst her og der noget underlig ved den, men det var ingen som la merke til det. Den ene av de interesserte var blindet av kjærlighet, de andre av de seks hundre tusen francs. ({{page|245}} ...)]
• overlevering: [La oss med det samme si at da likene efter kampen blev brakt til likhuset, blev det på Le Cabuc funnet et politibetjentkort. Forfatteren av denne boken har i 1848 hatt i sin hånd den særmeldingen som blev gitt om saken til politiprefekten. Hvis en kan tro en underlig overlevering innen politiet, var Le Cabuc den samme som «Klamper’n». Sikkert er det at efter Cabucs død hørte en ikke mere om Klamper’n. Klamper’n blev vekk uten at der var noget spor efter ham. ({{page|53}} ...)]
• overleveringen: [Da alle tre måtene har slemme følger, blir vanligvis den andre måten valgt, da den i det minste fører med sig nogen fordeler, blandt andre den å eie en skatt, om så bare for en måned. Dumdristige folk som fristes av alle muligheter, har da, efter det som fortelles, temmelig ofte gravd op igjen de hullene som den sorte mannen har gravd, og prøvd å stjele fra djevelen. Men skal en tro overleveringen, synes utbyttet å ha vært ringe. ({{page|331}} ...)]
• overlevert: [Gavroche hadde litt samvittighetsnag på grunn av det brevet. I hastverket for å komme tilbake til barrikaden, hadde han snarere kvittet sig med brevet enn overlevert det. Han hadde måttet tilstå for sig selv at han litt lettsindig hadde betrodd brevet til en ukjent som han ikke engang hadde sett ansiktet på. Det var sant at den mannen var barhodet, men det var ikke nok. Kort, han gjorde sig virkelig en del bebreidelser av den grunn, og han var redd for at han skulde få høre vondord av Ma- ({{page|123}} ...)]
• overmalt: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• overmennesker: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• overmetthet: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• overmot: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• overmunnen: [Den gamle, gretne «gårdleiersken» som var misunnelig og nysgjerrig overfor alle, la nøie merke til Jean Valjean uten at han ante det. Hun var litt døv, og det gjorde henne snakkesalig. Hun hadde bare to tenner igjen, en i overmunnen, og en i undermunnen og dem støtte hun stadig mot hverandre. Hun hadde spurt ut Cosette, som ikke visste noget og derfor ikke kunde si noget, utover det at hun kom fra Montfermeil. En morgen la hun merke til at Jean Valjean hadde slikt underlig uttrykk i ansiktet idet han gikk inn i et av de tomme værelsene i rønnen. Hun snek sig efter ham lydløst som en gammel katt, og uten selv å bli sett kunde hun se ham gjennom en sprekk ({{page|9}} ...)]
• overmålet: [Overmålet av ulykke hadde, som før nevnt, gjort ham ({{page|45}} ...)]
• overordnende: [Jean Valjean satte de to sølvlysestakene på kaminen, der de strålte til stor fryd for Toussaint. Forresten visste Jean Valjean at han nu kunde være trygg for Javert. Han hadde hørt fortelle og hadde selv lest det i «Moniteuren», der det hadde stått at en politiinspektør Javert var blitt funnet druknet under en av vaskeribåtene mellem Pont-au-Change og Pont-Neuf, og at denne mannen, som var ulastelig og høit aktet av de overordnende, hadde efterlatt sig et brev som hadde fått en til å tro på et anfall av sinnssykdom og på selvmord. – «Ja,» tenkte Jean Valjean, «når han hadde fakket mig og slapp mig fri, må han jo alt da ha vært gal.» ({{page|245}} ...)]
• overraskelsens: [sker. Kusken svor og raste, men hadde ikke fått tid til mer enn å rope det vanlige skjellsordet ved slike leiligheter: «Esel», fulgt av et ubarmhjertig svepeslag, før øket styrtet for aldri å reise sig mer. Skrål og støi fra folkemassen fikk Tholomyès’ lystige tilhørere til å snu hodene: «Stakkars dyr,» sukket Fantine. Og Dahlia ropte: «Nei, hør på Fantine som gir sig til å gråte over den hesten. Hvordan kan en være slikt et fe.» – I dette øieblikket la Favourite armene over kors, kastet hodet tilbake og sa: «Nå! og overraskelsen?» – «Akkurat! Tiden er kommet,» svarte Tholomyès. «Mine herrer, overraskelsens time er slått for disse damer. Mine damer, vent litt på oss.» – «Det begynner med et kyss,» sa Blachevelle. «På pannen,» la Tholomyès til. Hver av dem kysset alvorlig sin elskerinne på pannen; så gikk de alle fire i rad efter hverandre bort til døren med fingeren på munnen. Favourite klappet da de gikk ut: «Det er alt morsomt,» sa hun. – «Bli ikke for lenge,» mumlet Fantine. «Vi venter på dere.» ({{page|105}} ...)]
• overraskelser: [Lægen påla henne å tie og sa at hun måtte skånes for alle pinlige sinnsrystelser. Han foreskrev en innsprøitning ren kinin og et middel som gav ro, for det tilfelle at feberen skulde komme igjen til natten. Da han gikk, sa han til søsteren: «Det går bedre. Hvis lykken vil at borgermesteren kommer med barnet imorgen, hvem vet? Det er kriser som bringer slike overraskelser, en har sett at stor glede har stanset sykdommer. Jeg vet godt at dette er en organisk sykdom som er kommet langt, men det er noget hemmelighetsfullt over alt dette. Kanskje kan vi redde henne.» ({{page|202}} ...)]
• overrettsdommer: [Myriel var sønn av en overrettsdommer i Aix; av ({{page|11}} ...)]
• overrumplet: [Thénardier gjentok: «La det nu bli slutt på dette. Hvor meget hadde fyren på sig?» Jean Valjean lette efter i lommene sine. Som før nevnt, brukte han alltid å ha penger på sig. Da han alltid måtte være forberedt på alt, var det blitt en lov for ham. Denne gangen var han likevel på en måte blitt overrumplet. Da han kvelden før hadde tatt på sig nasjonalgardistuniformen, hadde han, så optatt som han var av triste tanker, glemt å ta lommeboken med. Han hadde bare nogen småpenger i vestlommen. Det var omtrent tredve francs. Han vrengte lommene, som var ganske gjennomvåte av søle, og la ned på stenhellene i gangen en louis d’or, to femfrancsstykker og ti–tolv sous. Thénardier stakk underleppen frem og gjorde et betegnede vrikk på halsen. «Du drepte ham for godtkjøp,» sa han. ({{page|189}} ...)]
• oversatt: [ «Jeg vet ikke,» svarte Marius. – «Hvad vil De gjøre?» – «Jeg vet ikke.» – «Har De penger?» – «Femten francs.» – «Vil De låne av mig?» – «Nei.» – «Har De nogen klær.» – «Det De ser.» – «Har De nogen verdisaker?» – «Et ur.» – «Sølv?» – «Gull. Se her.» – «Jeg kjenner en som kjøper brukte klær, han kjøper nok den frakken der og et par benklær.» – «Det er bra.» – «De får da ikke annet igjen enn en bukse, en vest, en hatt og en frakk» – «Og støvler.» – «Hva, De går ikke barbent, for en overflod.» – «Det er nok.» – «Jeg kjenner en urmaker, som kjøper uret av Dem.» – «Det er bra.» – «Nei, det er ikke bra. Hvad vil De så gjøre?» – «Alt mulig. Iallfall alt mulig hederlig.» – «Kan De engelsk?» – «Nei.» – «Kan De tysk?» – «Nei.» – «Det var leit.» – «Hvorfor?» – «Jo, en av vennene mine som er bokhandler, utgir en slags opslagsbok, og for den kunde De ha oversatt artikler fra tysk eller engelsk. Det er dårlig betalt, men en kan leve av det.» – «Jeg får lære mig engelsk og tysk.» – «Og imens?» – «Lever jeg av klærne og uret mitt.» – ({{page|174}} ...)]
• oversatte: [Marius Pontmercy var kommet over det verste. Ved slit, mot, utholdenhet og vilje hadde han nådd til at han ved sitt arbeid kunde tjene omkring syv hundre francs om året. Han hadde lært tysk og engelsk; takket være Courfeyrac som hadde ført ham inn hos bokhandlervennen, fylte Marius der den lille rollen: å være nyttig. Han skrev notiser, oversatte avisartikler, satte noter i utgaver av bøker, skrev sammen livsskildringer {{sperret|o. s. v.}}, og det gav ham i alt år om annet syv hundre francs. Han levde av det og slett ikke dårlig. Hvorledes? ({{page|193}} ...)]
• overse: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• oversettelsene: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• oversiden: [madrassen sin foran vinduet. Det var et kvistvindu på taket av et syvetasjes hus litt utenfor barrikaden. Madrassen lå på tvers og støttet sig med underkanten mot to stenger som blev brukt til tøitørk, og blev på oversiden holdt oppe av to snorer som nedenfor så ut som to hyssinger og som var bundet fast i to spikere i karmen over kvistvinduet. De to snorene tegnet sig mot himmelen som hår. ({{page|123}} ...)]
• oversikt: [endret ikke hans overbevisning, og han nedla påstand om domfellelse av Champmathieu, den virkelige Jean Valjean. Denne påstanden var åpenbart i strid med følelsene hos alle, tilhørerne, retten og de edsvorne, og forsvareren trengte ikke å anstrenge sig særlig for å slå fast at efter hr. Madeleines tilståelse, var det nu en uskyldig de hadde for sig. Rettsformannen sluttet sig i sin oversikt til forsvareren, og få minutter efter frifant de edsvorne Champmathieu. ({{page|277}} ...)]
• overskred: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• overskrevs: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• overskrides: [Grensen for å opfatte skarp lyd kan overskrides for ånden så vel som for øret. De ordene: «Jeg har vært galeislave» utgikk av Fauchelevents munn og trengte inn i øret på Marius, men det gikk utover grensen for det mulige. Marius skjønte ikke. Han hadde en følelse av at det var blitt sagt noget, men visste ikke hva. Han stod og gapte. Da la han merke til at den mannen som talte til ham, så fryktelig ut. Blendet som han var av egen lykke, hadde han ikke før nu lagt merke til denne skrekkelige blekheten. ({{page|305}} ...)]
• overskyet: [Himmelen hadde vært overskyet hele dagen. Nettop da, klokken åtte om aftenen, spredtes skyene i synsranden og lot det uhyggelige røde skjær fra solen som gikk ned, falle over almene langs Nivellesveien. Ved Austerlitz hadde de sett den stå op. ({{page|299}} ...)]
• oversmurt: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• overspenthet: [virkningene som særmerker slik overspenthet, blev biskopen mens drømmen varte, stadig større og mere strålende ({{page|45}} ...)]
• oversprøites: [Oprørerne fyrte hissig. Barrikaden hadde en manke av lyn. Stormangrepet var så voldsomt at barrikaden et øieblikk var oversvømmet av angriperne; men den rystet av sig soldatene som løven ryster av sig hundene, og den dekket sig med angripere akkurat som fjellodden som oversprøites av skum for straks efter å dukke frem igjen, steil, sort og uhyggelig. ({{page|123}} ...)]
• oversprøitet: [Marius skulde nettop gå ned fra utkikksstedet med trykk for brystet, da en plutselig støi fikk ham til å bli stående og lytte. Kvistværelsesdøren blev brått åpnet. Den eldste datteren viste sig på terskelen. På bena hadde hun store mannssko, som var oversprøitet med søle like op til de røde anklene, og hun hadde på sig en gammel fillete kåpe, som Marius ikke så da hun var inne hos ham en time før; men hun hadde vel lagt den igjen utenfor døren for å vekke mere medynk. Hun gikk inn, smelte døren igjen efter sig, stanset for å trekke været, for hun var ganske andpusten, så skrek hun med et uttrykk fylt av stolthet og glede: «Han kommer!» ({{page|217}} ...)]
• overstrødd: [ved et marmorbord overstrødd med aske og med dominobrikker på. Han slo neven i marmorplaten, og Enjolras hørte: «Dobbelt seks.» – «Fire.» – «Jeg har ikke flere.» – «Seks.» – «To.» – «Tre.» – «En.» – «Turen er til mig.» – «Der har du en.» – «Eneren, ja fem da.» – «Blank.» – «To.» – «En.» – «Hverken fem eller en. Det er kjedelig for dig det.» – «Domino.» – «For fanden!» ({{page|299}} ...)]
• overstyr: [Han stanset, og snakket likesom med sig selv en stund. Så drev han neven i bordet og ropte: «Og så godfjottet som han så ut!» Så vendte han sig mot Hvit igjen. «For fanden! De gjorde narr av mig den gangen. De er skyld i alle ulykkene. De fikk for femten hundre francs med Dem en pike som var hos mig og som ganske sikkert var av rikt folk, og som alt hadde skaffet mig mange penger, og som jeg kunde ha levd av resten av livet. En pike som kunde ha holdt mig skadesløs for det jeg tapte på det fille vertshuset der jeg satte alt overstyr. De lo nok av mig da jeg lot Dem gå med Lerken. De hadde svolken ({{page|217}} ...)]
• oversvømmet: [Oprørerne fyrte hissig. Barrikaden hadde en manke av lyn. Stormangrepet var så voldsomt at barrikaden et øieblikk var oversvømmet av angriperne; men den rystet av sig soldatene som løven ryster av sig hundene, og den dekket sig med angripere akkurat som fjellodden som oversprøites av skum for straks efter å dukke frem igjen, steil, sort og uhyggelig. ({{page|123}} ...)]
• oversyn: [Keiseren tok gjennom kikkerten et siste oversyn over slagmarken. Så bøide han sig ned og hvisket noget til veiviseren Lacoste. Veiviseren rystet på hodet, sannsynligvis en troløshet. Keiseren rettet sig op og tenkte sig om. ({{page|299}} ...)]
• overta: [var en viljekraftig og tungerapp mann som solgte gipsbyster og trakk ut tenner, hadde reist omkring på markedene med en tannlegebod på hjul, hadde vært gift og hatt barn. Han visste ikke hvor det var blitt av kone og barn. Han hadde mistet dem som en mister et lommetørklæ. Siden hadde han gitt op alt for å «overta Paris». Uttrykket er av ham selv. ({{page|217}} ...)]
• overtaket: [Den gang Gillenormand bodde i Servandonigaten, vanket han i mange meget gode og meget fornemme hus. Skjønt han var borgerlig, blev han dog mottatt. Da han var dobbelt åndrik, den åndrikhet han virkelig hadde, og den åndrikhet han hadde ord for å ha, blev han endog søkt og gjort stas av. Han var ikke med nogen andre steder enn der han hadde overtaket. Der er mennesker som for enhver pris vil ha første ord i laget og at alle skal være optatt av dem; der de ikke kan være orakel, optrer de som skjemtefugler. Gillenormand var ikke av den slags; det at han hersket i de kongeligsinnede hus han kom i, kostet ham ikke noget av hans selvaktelse. Han blev overalt holdt for et orakel. ({{page|140}} ...)]
• overtalt: [som tvang mig til å tale. Noget underlig, samvittigheten. Å tie skulde være lett nok. Jeg har brukt hele natten til å prøve på å få overtalt mig selv til det; De vil jeg skal skrifte, og det jeg har å si Dem, er så underlig at De har rett til å kreve det; nu vel, jeg har brukt natten til gi mig selv grunner til å bli, jeg har gitt mig nok av gode grunner, jeg har gjort alt det jeg kunde, stol på det. Men det er to ting som jeg ikke kunde få til: ikke rive i stykker den tråden som holdt fast og uløselig bandt hjertet til dette stedet, og ikke få den til å tie stille, som taler ganske lavt til mig når jeg er alene. Derfor er det jeg kom hit og tilstod alt nu imorges. Alt, eller næsten alt. Det er visse ting som det er unødvendig å si og som bare gjelder mig. Det holder jeg for mig selv. Det viktigste vet De. Så tok jeg altså hemmeligheten med mig og brakte den til Dem. Og jeg har vrengt hemmeligheten ut for øinene på Dem. Det er ikke nogen lett beslutning å ta. Jeg har kjempet hele natten med mig selv. Å, De kan tro jeg har sagt til mig selv at dette var noget helt annet enn Champmathieu-saken, at jeg ikke skadet noget menneske når jeg tiet om navnet mitt, at jeg hadde fått navnet Fauchelevent av Fauchelevent selv som takk for en tjeneste jeg hadde vist ham, og at jeg derfor godt kunde bruke det, og at jeg vilde bli lykkelig i det værelset De byr mig, at jeg ikke vilde være i veien for nogen, at jeg kunde sitte i kroken min, og at mens De hadde Cosette, vilde jeg ha vissheten om at jeg var i samme huset som henne. Hver av oss vilde fått sin rimelige del av lykken. Fortsett med å være Fauchelevent, så vil alt ordne sig. Ja, alt undtagen min sjel. Overalt omkring mig vilde der være glede, men på bunnen av min sjel vilde det være mørke. Det er ikke nok å være lykkelig, en må være tilfreds. Jeg ({{page|305}} ...)]
• overtok: [Én var i det øieblikket ennu roligere enn Enjolras; det var Javert. Nu viste Jean Valjean sig. Han hadde stått sammen med oprørerne, men kom nu frem: «De er kornmandant?» – «Ja.» – «De takket mig for en stund siden.» – «I republikkens navn. Barrikaden har to redningsmenn, Marius Pontmercy og Dem.» – «Mener De at jeg fortjener en belønning?» – «Absolutt.» – «Nåvel, jeg ber om en.» –«Hvilken?» – «At jeg må få skyte kulen for pannen på den fyren der.» – Javert løftet hodet, så på Jean Valjean og sa med en næsten umerkelig bevegelse: «Det er rimelig.» – Enjolras hadde gitt sig til å lade geværet igjen; nu så han på de andre. – «Ingen innvendinger?» – Så vendte han sig til Jean Valjean. – «Ta spionen.» – Jean Valjean overtok virkelig Javert. Han satte sig på kanten av bordet, grep pistolen, og et svakt klikk røpet at han spente hanen. – ({{page|123}} ...)]
• overtroen: [Omkring Montfermeil hersker en meget gammel overtro, som er så meget mere pussig og verdifull fordi folkeovertro nær Paris er like sjelden som aloe i Sibir. Overtroen i Montfermeil gikk ut på at djevelen fra uminnelige tider hadde valgt denne skogen til å skjule skattene sine i. Gamle koner påstår at det i skumringen ikke er så sjelden at en på ensomme steder i skogen møter en svart mann som ligner en fraktemann eller vedhugger, med tresko, lange bukser og lerretsbluse, og kjennelig på det at han istedenfor lue eller hatt har to veldige horn på hodet. Det må også virkelig gjøre ham lett kjennelig. Denne mannen holder vanligvis på med å grave et hull ({{page|331}} ...)]
• overtrådt: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• overvant: [Han nådde den andre enden av alléen, snudde, og denne gangen gikk han litt nærmere benken og kom så nær at der bare var tre trær mellem dem, men han følte at det likesom var umulig å gå lenger, og nølte. Han syntes at han så den unge piken vende ansiktet mot ham. Så tok han en rask og kraftig beslutning, overvant nølingen og gikk videre. Nogen sekunder senere gikk han forbi benken, rank og fast, rød opover ørene, uten å våge å kaste et blikk hverken til høire eller venstre, med hånden stukket inn på brystet, som en statsmann. Med det samme han passerte – under festningens kano- ({{page|201}} ...)]
• overvei: [«Brevet,» sa rettsformannen, «De har vært dømt til en vanærende straff og kan derfor ikke avlegge ed –.» Brevet bøide hodet. – «Men,» holdt rettsformannen frem, «selv hos det menneske som loven har vanæret, kan der når den guddommelige nåde tillater det, være til stede en følelse av ære og rettsinn. Det er til denne følelsen jeg appellerer nu i dette avgjørende øieblikk. Hvis den ennu finnes hos Dem, og det håper jeg, så tenk Dem vel om før De svarer. Overvei på den ene siden at De med ett ord kan styrte dette mennesket i ulykke, på den andre sannheten som et ord fra Dem kan klarlegge. Det er et alvorlig øieblikk, og det er ennu tid til å tilbakekalle hvis De mener å ha tatt feil. – Anklagede, reis Dem. – Brevet, se nøie på anklagede, tenk Dem godt om og si oss på ære og samvittighet, om De fastholder at De i dette mennesket kjenner igjen Deres gamle kamerat på slaveriet, Jean Valjean.» – Brevet så på anklagede og vendte sig så til retten. – «Ja, hr. rettsformann, det var mig som først kjente ham igjen, og jeg holder fast på det. Denne mannen er Jean Valjean som kom til Toulon i 1796 og slapp ut 1815. Jeg slapp ut året efter. Han ligner nærmest et umælende best nå, det er nok alderen som har gjort ham slik; på slaveriet var han en lumsk fyr. Jeg kjenner ham absolutt sikkert igjen.» – «Sett Dem ned,» sa rettsformannen, «anklagede bli stående.» ({{page|202}} ...)]
• overveid: [med disse linjene: «Alt overveid, sire, så er det ikke ({{page|105}} ...)]
• overveide: [Rettsbetjenten hadde latt ham bli der alene. Det store øieblikket var kommet. Han prøvde å ta sig sammen, men uten nytte. Han var nu på det stedet der dommerne overveide og dømte. Han så sig med sløv ro omkring i dette fredelige og fryktelige værelset hvor så mange menneskeliv var blitt knust, og hvor hans navn snart skulde lyde. Han så på veggen, derefter på sig selv og undret sig over at det var dette værelset og over at det var ham. ({{page|202}} ...)]
• overveier: [henne her fra hun var ganske liten. Det er så at hun har kostet oss en del penger, og at hun har sine feil, og at vi ikke er rike, og at jeg har betalt ut mere enn fire hundre francs i medisiner under en av sykdommene hun har hatt. Men en må gjøre noget for den gode Guds skyld. Hun har hverken far eller mor; jeg har opdradd henne. Jeg har mat nok til henne og mig. Jeg er virkelig så glad i dette barnet. Jeg er en godfjott; jeg overveier ikke; jeg elsker denne lille jentungen; konen min er hissig, men hun er glad i henne hun også. Det er akkurat som om hun skulde være vår egen. Jeg trenger å ha kvitringen hennes her i huset.» ({{page|344}} ...)]
• overvekt: [som gjorde sig straffskyldig. Om der ikke var overvekt ({{page|45}} ...)]
• overvekten: [ubarmhjertige, det vanærende, har overvekten, er at de ({{page|45}} ...)]
• overvinne: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• overvinner: [Når elskende er skilt fra hverandre, overvinner de avstanden med tusen fantastiske innbilninger som imidlertid er virkelighet for dem. En hindrer dem i å se hverandre; de kan ikke skrive til hverandre. Men de finner en mengde mystiske midler til å meddele sig til hverandre. De sender hverandre fuglesang, blomsterduft, barnelatter, solstråler, vindens sukk, stjernelys, alt det skapte. Og hvorfor ikke. Alle Guds verker er skapt for å tjene kjærligheten. Kjærligheten er mektig nok til å bruke hele naturen som budbærer. ({{page|350}} ...)]
• overvun: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• overvunnes: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• overøst: [fall og derfor blir det kastet sten på dem. De blir overøst ({{page|105}} ...)]
• ovnene: [like ut mot gaten. Der var ild i alle ovnene; et stort bål ({{page|45}} ...)]
• ovnsrør: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• ovnsrøret: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• p: [Marius gav sig til å høre efter. Laigle blev ved: «Det var Blondeau som ropte op. De kjenner Blondeau med den spisse, ondskapsfulle nesen; han fryder sig når han kan finne ut at nogen er vekk. Han begynte lumsk med bokstaven P. Jeg hørte ikke efter, jeg hadde ikke noget med den bokstaven å gjøre. Opropet gikk ikke dårlig. Ingen blev strøket. Alle mulige var til stede. Blondeau var trist. Jeg sa til mig selv: «Elskede Blondeau, du får nok ikke gjort den minste lille halshugning i dag.» Plutselig ropte Blondeau op Marius Pontmercy. Ingen svarte. Blondeau som nu var full av håp, gjentok meget hurtig: Marius Pontmercy, og han tok pennen. Jeg har da hjerte i livet. Jeg sa i en fart til mig selv: Se der har vi en god gutt som de vil stryke. Han er ikke nogen pugghest, kanskje tar han sig en liten ferie, er kanskje hos sin elskerinne. La oss redde ham. Død over Blondeau! Nettop da dyppet Blondeau den sorte ut- ({{page|174}} ...)]
• pace: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• pache: [Han gikk bort til en sort ramme som hang på veggen og som under glasset rommet et gammelt egenhendig brev fra Jean Licolas Pache, borgermester i Paris og minister, uten tvil ved en feil datert 9. juni år II, og i det sendte Pache kommunen en liste over de ministre og deputerte som blev holdt fengslet der. Den som hadde sett Madeleine i det øieblikket, ville uten tvil ha trodd at han fant dette brevet merkelig; for han vendte ikke øinene fra det og leste det to-tre ganger. Han leste det uten å legge merke til det og uten å vite av det. Han tenkte på Fantine og Cosette. ({{page|202}} ...)]
• padde: [Tross alle drømmerier var Marius en fast og handlekraftig natur. Vanen å leve ensom hadde visstnok utviklet medfølelse og medynk og med det svekket evnen til å fare op i vrede, men hadde latt evnen til å føle harme være urørt. Han hadde medynk med en padde, men han vilde knuse en huggorm. ({{page|217}} ...)]
• paddeborgerskapet: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• padder: [gjerne gitt ti år av sitt liv for å få høre denne stemmen og gjemme litt av dens musikk i hjertet. Men alt det blev vekk under jammerklagene og de høirøstete lovtalene fra Jondrette. Det blandet harme inn i Marius’ strålende glede. Han slapp henne ikke med øinene. Han kunde ikke få sig selv til å tro at det var denne guddommelige skapning han så der midt blandt disse motbydelige menneskene i dette fryktelige rommet. Det var for ham som å se en kolibri mellem padder. ({{page|217}} ...)]
• pair: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• pairer: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• pakkasse: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• pakkene: [Det første han gjorde, var å sette «den uadskillelige» ved siden av sig. Han sov godt og våknet neste morgen næsten munter til mote. Han fant at spisestuen var koselig, til tross for at den var heslig møblert med et gammelt rundt bord, en lav skjenk med et speil over, en markett-lenestol og nogen stoler fylt av Toussaints pakker. Gjennom et hull i en av pakkene så en Jean Valjeans nasjonalgardistuniform. ({{page|103}} ...)]
• palafax: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• palaiseau: [::og no’n fe i Palaiseau, ({{page|123}} ...)]
• palaisroyalplassen: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• palass: [som han smilende kalte sitt «palass», sa han til søsteren: ({{page|11}} ...)]
• palassets: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• palisandertres: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• palmesøndag: [Han tidde litt, så sa han: «Å nå, så vi har mistet vårt ophav. Vi vet ikke hvor vi har gjort av dem? Det går ikke det, røverunger. Det er dumt slik å forlegge folk i den alderen. Nu ja, en må se å fylle magen likevel.» – Forresten stilte han ikke flere spørsmål. Ikke å ha noget sted å bo, hvad var mere dagligdags. – Den eldste av de to ungene som næsten hadde fått hele barndommens sorgløshet tilbake, ropte: «Det er da rart også. Mamma sa hun vilde ta oss med og hente innvidd buksbom på Palmesøndag.» – «Brukes ikke,» svarte Gavroche. – «Mamma er en fin dame som bor sammen med frøken Miss,» svarte den eldste. – «Skitt op og lort i mente,» svarte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• palé: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• palévindu: [virkeligheten var så stor som en kirke. Den lå med gavlen mot gaten; derfor så den så liten ut. Næsten hele huset lå i skjul. En så ikke annet enn porten og et vindu. Rønnen hadde bare en etasje. Så en nærmere efter, blev en slått av at denne porten aldri kunde ha vært annet enn porten til et skur, mens vinduet, om det hadde sittet i en kvaderstensmur istedenfor i en av sandsten, kunde ha vært et palévindu. ({{page|9}} ...)]
• pampasslettene: [morer sig med å gjøre utkast til nye. Jeg vilde like pampasslettene i Amerika, hvis jeg ikke hadde Odeons bueganger. ({{page|105}} ...)]
• panama: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• panelingene: [Straks efter at han hadde smilt på Cosettes søte bud, da ingen la merke til ham, hadde Jean Valjean reist sig og hadde usett gått ut i forværelset. Det var det samme værelset der han for åtte måneder siden hadde kommet inn svart av søle, blod og krutt, den gang han bar dattersønnen hjem til bestefaren. De gamle panelingene var pyntet med blader og blomster; musikerne satt på den sofaen der Marius var blitt lagt. Basque stod der i sort drakt, knebukser, med hvite strømper og hvite hansker og holdt på å legge kranser av roser omkring hvert av de fatene som skulde bys omkring. Jean Valjean hadde vist ham armen han bar i bind og hadde bedt ham forklare hvorfor han blev borte, og hadde så gått. ({{page|279}} ...)]
• panelinger: [tøitørk efter vask, er femten fot høi og atten fot i firkant med et tidligere forgylt bjelketak. Det var trukket med lerret, mens her var hospital. Der var panelinger ({{page|11}} ...)]
• panelt: [Han krøllet papiret sammen i hånden, som om disse ordene hadde en underlig besk smak for ham. Han fulgte betjenten. Nogen minutter efter var han alene i et høitidelig, panelt værelse, oplyst av to vokslys som stod på et bord med grønt teppe. Ennå lød i øret på ham de ordene betjenten sa da han gikk: «Dette er dommerværelset. De har bare å dreie messingklinken på den døren der, så kan De komme inn i rettssalen bak rettsformannens stol.» Disse ordene blandet sig med en vag minnelse om de trange gangene og de mørke trappene han hadde gått gjennom hit. ({{page|202}} ...)]
• pang: [Marius tok pistolene og la dem i en av sidelommene. «Nei, det blir en bul. Stikk dem heller i bukselommen.» Marius gjorde så. – «Og nå,» sa inspektøren, «har vi ikke et minutt å miste nogen av oss. Hvor mange er klokken? Halv tre! Det var klokken syv?» – «Klokken seks.» – «Jeg har akkurat tid nok,» sa inspektøren, «men ikke mere heller. Glem nu ikke det jeg har sagt. Pang. Et pistolskudd.» – «Vær trygg,» sa Marius. – Og med det samme Marius la hånden på dørklinken ropte inspektøren: «Det er sant, hvis De skulde få bruk for mig før, så kom eller send bud hit. De kan spørre efter inspektør Javert.» ({{page|217}} ...)]
• pannekaker: [så mig lage deig til pannekaker, sa til mig: «Lag en ({{page|105}} ...)]
• pant: [En uke gikk uten at Jean Valjean gjorde et skritt i værelset. Han lå hele tiden. Portnerkonen sa til mannen sin: «Den gamle stakkaren der oppe kommer ikke op mer; han spiser ikke mer, og greier det ikke lenger. Det kommer av sorger, ene og alene. En kunde gjerne sette hodet i pant på at datteren er blitt dårlig gift.» – Portneren svarte i ekteskapelig selvherskertone: «Er han rik, får han sende bud efter en doktor. Er han ikke rik, får han la det være. Får han ingen doktor, dør han.» – «Og om det nu kommer en?» – «Han dør likevel,» sa portneren. ({{page|351}} ...)]
• pantheon: [i studenterkvarteret der det myldret av studenter og grisetter, så denne drømmen bli til. I denne labyrinten omkring Pantheon, der så mange kjærlighetsforhold blir knyttet og løst op, hadde Fantine lenge flyktet for Tholomyès, ({{page|105}} ...)]
• pantin: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• pantsatte: [Takket være de syv og femti francs fra den fremmede hadde Thénardier greid å unngå vekselprotest. Neste måned var de igjen i pengenød. Konen drog til Paris med Cosettes utstyr og pantsatte det for seksti francs. Da den summen var brukt, vente ekteparet sig til å regne den lille piken som en de hadde tatt til sig av barmhjertighet, og holdt henne efter det. Da hun ikke lenger hadde noget utstyr, fikk hun på sig Thénardier-barnas gamle skjørter og linneter, det vil si rene filler. Hun fikk bare den maten som blev til overs efter de ({{page|105}} ...)]
• pantsette: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• papaer: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• papegøie: [Kort før grålysningen satte inn, kom en mann i løp ut fra Saint-Antoinegaten, satte over Bastilleplassen, fór rundt Julisøilen og smøg sig gjennom plankeverket omkring elefanten og bort under buken på den. Hadde det falt et lys over mannen, vilde en ha sett at han var ganske gjennomvåt, så han rimeligvis hadde vært ute i regnet hele natten. Da han kom bort under elefanten, utstøtte han et underlig skrik som ikke hørte til noget menneskelig språk og som bare en papegøie kunde gjøre efter. Han tok det op igjen to ganger. Det lød omtrent slik: «Kririkikiu!» – Andre gangen svarte en klar, munter guttestemme inne fra elefanten: «Ja.» næsten samtidig blev det brettet som lå over hullet, flyttet og gav plass for en gutt som krøp nedover elefantbenet og i en fart kom ned næsten like ved mannen. Det var Gavroche. Mannen var Montparnasse. Skriket «Kirikikiu» måtte uten tvil si det samme som det Gavroche mente med: «Spør bare efter herr Gavroche.» ({{page|368}} ...)]
• papegøier: [«Gårdleiersken» fra Jean Valjeans tid var død, og det var kommet en annen isteden, akkurat lik den forrige. En eller annen filosof har sagt: «Det blir aldri mangel på gamle kjerringer.» – Denne nye het madam Burgon, og det eneste merkelige i hennes liv var et kongehus av tre papegøier som efter hverandre hadde hersket over hennes sjel. – De elendigste av dem som bodde i rønnen, var en familie på fire personer, far, mor og to næsten voksne døtre; alle fire bodde i det samme kammerset, ett av de ({{page|119}} ...)]
• papirfabrikker: [fikk nok å gjøre. En har bare å velge. Der er papirfabrikker, garverier, brennerier, oljemøller, urfabrikker, ({{page|45}} ...)]
• papirforbinding: [Vinduet var bredt og passe høit, hadde persienner og store glassruter; men disse store glassrutene hadde forskjellige slags skavanker som på samme tid blev skjult og forrådt av en sinnrik papirforbinding, og persiennene som var løsnet og gått i stykker, var mere en trussel mot folk som gikk forbi, enn et vern, for dem som bodde der. ({{page|9}} ...)]
• papirkurven: [Under alt dette blev han sakfører. Det blev trodd at han bodde hos Courfeyrac, og han lot brev bli sendt dit. – Da han blev sakfører, underrettet han bestefaren om dette i et koldt, men høflig og ærbødig brev. Gillenormand skalv da han tok brevet, leste det, rev det i stykker og kastet det i papirkurven. To eller tre dager efter hørte frøken Gillenormand at han snakket høit med sig selv; det hendte at han gjorde det når han var sterkt ophisset. Hun lyttet. Han sa: «Hvis du ikke var idiot, måtte du vite at en ikke på en gang kan være baron og sakfører.» ({{page|193}} ...)]
• papirlapp: [Gavroche som var vant til å møte alle slags uventede hendelser, hadde alltid alt mulig på sig. Han rotet i en av lommene sine, fant frem en papirlapp og et stykke rødkritt, kvartet hos en tømmermann. Så skrev han: ({{page|103}} ...)]
• papirlappen: [På den hvite margen skrev han et par linjer, brettet papirlappen sammen uten å forsegle den og gav den til en ({{page|45}} ...)]
• papirlapper: [en stor bok åpen på knærne og skrev på nogen små papirlapper, da jomfru Magloire kom inn for som vanlig å ta ({{page|45}} ...)]
• papirluene: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• papirlykter: [Rekken av markedsboder strakte sig som nevnt fra kirken like til Thénardiers vertshus. Da folk snart vilde komme forbi til midnattsmesse, var disse bodene oplyst med papirlykter. Det gjorde en «magisk virkning», som han sa, skolelæreren i Montfermeil der han satt hos Thénardier. Til gjengjeld så en ikke en stjerne på himmelen. ({{page|344}} ...)]
• papirmasker: [Døren til værelset var plutselig blitt lukket op og tre menn hadde vist sig, de var kledd i blå lerretsbluser og hadde sorte papirmasker for ansiktet. Den første var mager og hadde en lang jernspak i hånden, den andre som var en ren kjempe, hadde en slakterøks, den tredje var en skikkelse med brede skuldrer, ikke så mager som den første, ikke så svær som den andre; han holdt i neven en svær nøkkel stjålet fra en eller annen fengselsport. ({{page|217}} ...)]
• papiromslaget: [Inne i Marius’ værelse blev Fauchelevent stående borte ved døren. Under armen hadde han en pakke som lignet en bok i oktavformat, innpakket i papir. Papiromslaget var grønnlig og så muggent ut. – «Går den mannen alltid omkring slik med bøker under armen,» hvisket frk. Gillenormand til Nicolette, hun brydde sig slett ikke om bøker. – «Nå, ja,» hvisket Gillenormand som hadde hørt spørsmålet, «det er en lærd. Og så? Er det hans skyld? Herr Boulard som jeg en gang kjente, gikk aldri ut uten bøker, slett ikke, og han trykket alltid en eller annen gammel bok slik op til hjertet.» ({{page|245}} ...)]
• papirstykket: [stokken som lå på jorden. Thénardier la merke til at det var en svær stokk og at stedet var ensomt. – Mannen gikk inn i skogen med barnet og lot vertshusholderen stå igjen urørlig og målløs. Da de gikk, la Thénardier merke til de brede skuldrene som var litt bøid og til de svære nevene. Så så han på sine egne tynne armer og magre hender. «Jamen er jeg et stort fe som ikke tok børsen med når jeg først gikk på jakt,» tenkte han. Men vertshusholderen gav ikke op: «Jeg vil vite hvor de går,» sa han. – Og han gav sig til å følge dem på avstand. Han hadde fremdeles to ting i hånden, en hån, papirstykket underskrevet «Fantine», og en trøst, de femten hundre francs. ({{page|344}} ...)]
• papp: [«Hvis De ikke vil kjøpe billedet mitt, kjære velgjører,» sa Jondrette, «har jeg ingen utvei mer, jeg må gå i elven. Når jeg tenker på at jeg vilde døtrene mine skulde lære å lage pappesker! Men så måtte de ha et bord med hylle under for at flaskene ikke skulde falle, en særlig slags ovn, tre limpotter for tre, papp og tøi, kniv, hammer, pensler og fanden vet. Og alt det for å tjene fire sous om dagen! Med 14 timers arbeid! Og hver eske må gå tretten ganger mellem hendene, papiret må vætes, ingen flekker, og limet må holdes varmt. For fanden! Fire sous om dagen! Hvorledes kan en leve av det?» ({{page|217}} ...)]
• pappeske: [Dette bordet med stråstol til finnes på alle politistasjoner; det er ufravikelig smykket med en treskål full av sagmugg og en pappeske full av røde oblater og det er nederste trinn av embedsstilen. Det er her statslitteraturen har sitt ophav. ({{page|231}} ...)]
• pappesker: [«Hvis De ikke vil kjøpe billedet mitt, kjære velgjører,» sa Jondrette, «har jeg ingen utvei mer, jeg må gå i elven. Når jeg tenker på at jeg vilde døtrene mine skulde lære å lage pappesker! Men så måtte de ha et bord med hylle under for at flaskene ikke skulde falle, en særlig slags ovn, tre limpotter for tre, papp og tøi, kniv, hammer, pensler og fanden vet. Og alt det for å tjene fire sous om dagen! Med 14 timers arbeid! Og hver eske må gå tretten ganger mellem hendene, papiret må vætes, ingen flekker, og limet må holdes varmt. For fanden! Fire sous om dagen! Hvorledes kan en leve av det?» ({{page|217}} ...)]
• paps: [Marius lot sig gli ned på hender og knær og krøp stille inn under sengen. Ikke før hadde han skjult sig der, før han så lys gjennom dørsprekken. «Paps,» ropte en stemme, «han er ute.» – Han kjente igjen stemmen til den eldste datteren. «Er du der inne?» sa faren. – «Nei,» svarte datteren, «men nøkkelen sitter i døren. Og da er han ute.» – Faren ropte: «Gå inn likevel.» – Døren gikk op, og Marius så den eldste av døtrene komme inn med lys i hånden. Hun var kledd som om morgenen, men så enda verre ut i dette lyset. Hun gikk rett bort til sengen. Marius følte et øieblikk usigelig angst, men tett ved sengen hang det et speil på veggen, og det var det hun gikk bort til. Hun strakte sig på tå, og så sig selv i det, hun glattet håret med flate hånden og smilte til speilet mens hun med sin hese røst nynnet en lettsindig romantisk elskovsvise. Fra sideværelset lød støien av noget jernskrammel som blev flyttet. ({{page|217}} ...)]
• paradoksenes: [og lukke paradoksenes forundringspakke. Dere skal vite, ({{page|105}} ...)]
• parallelt: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• paraplytorvet: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• parasoll: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• parene: [damehatter; ved det annet de fire parene rundt en morsom opstabling av fater, tallerkener, glass og flasker; ({{page|105}} ...)]
• parfymefabrikk: [Dagen efter sin løslatelse så han utenfor en parfymefabrikk i Grasse nogen arbeidere som lesset av nogen vareballer. Han bød frem sin hjelp. Det hastet og tilbudet ({{page|45}} ...)]
• paria: [paria som så på menneskeheten med harme, en av samfundet fordømt som så mot himmelen i vrede. Vi vil ({{page|45}} ...)]
• pariserbefolkningen: [De så i den legemliggjørelsen av friheten. Restaurasjonens naive politi så pariserbefolkningen i altfor godt ({{page|105}} ...)]
• parisere: [I dette året var det at fire unge parisere fant på «en ({{page|105}} ...)]
• pariserforbrytelsenes: [Et øieblikk kom han på den tanken at han vilde be om å få se papirene hans. Men hvis mannen ikke var Jean Valjean, og heller ikke en hederlig gammel rentenist, var det kanskje en eller annen utkrøpen kjeltring, vel hjemme i pariserforbrytelsenes mørke hemmeligheter, kanskje fører for en eller annen farlig bande, som gav almis- ({{page|24}} ...)]
• pariserforstedene: [Paris begynner ved dagdriveren og slutter ved gaminen; den passive mottaker som er tilfreds med å se på og det uuttømmelige tiltak. Hele monarkiet viser sig i dagdriveren, hele arnarkiet i gaminen. Dette bleke barnet fra Pariserforstedene lever og vokser op i lidelse, et tenksomt vidne ({{page|119}} ...)]
• parisergate: [Den enslige vandringsmann som for førti år siden våget sig inn i de avsides strøkene omkring la Salpêtrière og som gikk bortover bulevarden så langt som til Italiaporten, kom til steder der en kunde si at Paris sluttet. Der var ikke øde, for folk ferdedes der. Det var ikke på landet, for der var både hus og gater; det var ikke nogen by, for gatene hadde dype hjulspor som på landeveiene, og gressgrodde var de; det var ikke nogen landsby, husene var for høie til det. Hvad var det da? Det var et bosted der det ikke bodde nogen, det var en ørken der enkelte ferdedes, det var en bulevard i den store byen, en parisergate, villere om natten enn en skog, tristere om dagen enn en kirkegård. ({{page|9}} ...)]
• parisergategutten: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• parisergutten: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• pariserinnen: [Alt dagen efter at Cosette hadde sagt til sig selv: «Sannelig! Jeg er jo vakker,» la hun merke til hvorledes hun var kledd. Faren hadde aldri nektet henne noe. Nu skjønte hun sig plutselig på hatter, kjoler, kåper, halvstøvler, mansjetter, stoffer som passet og farver som stod til henne, denne viten som gjør pariserinnen så yndig, så uutgrunnelig og så farlig. – Men et blikk på klærne vilde vært nok for en kvinne til å skjønne at hun ikke hadde nogen mor. Visse småregler for god tone, visse vedtekter hadde Cosette ikke greie på. En mor vilde f.eks. kunne ha sagt henne at en ungpike slett ikke gikk kledd i damask. ({{page|319}} ...)]
• pariserkjeltringene: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• pariserkloakken: [Det var nede i pariserkloakken at Jean Valjean nu opholdt sig. ({{page|189}} ...)]
• pariserluften: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• parisernese: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• pariseroppholdet: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• pariserparlamentet: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• pariserpolitiet: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• pariserportnerkonenes: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• pariserskogen: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• parisertidende: [Den andre artikkelen som har nogen flere enkeltheter, er hentet fra «Parisertidende» samme dag: ({{page|331}} ...)]
• park: [av Frankrikes ærverdige park var der en hop med landstrykere: fuglene. ({{page|105}} ...)]
• parny: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• partsnektelse: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• parykkblokken: [Bestefaren satte i å le, pipende og uhyggelig, mens han hostet og snakket. «Ha! ha! ha! Slik har De tenkt: Jeg går til den gamle parykkblokken, det latterlige fehodet. Så leit det er at jeg ikke er fem og tyve år! Da skulde jeg gi Dem en god dag. Men det er det samme, jeg sier: «Gamle idiot, du er altfor glad over å se mig, jeg skal gifte mig med frøken ingenting, datter av herr ingenting, jeg har ingen skjorte, hun har ingen serk, det passer bra; jeg kastet min fremtid overbord, min ungdom, mitt liv; jeg har lyst til å ta en dukkert ned i elendigheten med en kone om halsen; du må gi ditt samtykke! Og så samtykker den gamle forsteningen. Som du vil, bare gift dig … Aldri, vennen min, aldri!» – «Far!» – «Aldri!» ({{page|9}} ...)]
• parykkene: [Mannen, som forresten var gammel, hadde stor nese, haken nede i halstørklæet, grønne briller, dobbelt grønn skjerm for øinene, glatt hår som var strøket nedover pannen helt ned til øienbrynene som på de parykkene finverdenens engelske kusker bruker. Håret var grått. Han var klædd i sort fra topp til tå, meget loslitt, men ordentlig. En bunt urkjedestas som hang ut av vestelommen lot en ane et ur. Han holdt en gammel hatt i hånden og gikk krumbøid, og ryggen blev enda krummere på grunn av den dype hilsningen. – Det som straks slo en, var at den frakken fyren hadde, og som var altfor vid trass i at den var omhyggelig knappet, ikke syntes å være sydd til ham. ({{page|351}} ...)]
• parykker: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• parykkmaker: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• parykkmakere: [for sin regjerings to og tyvende. Alle parykkmakere håpet ({{page|105}} ...)]
• parykkmakeren: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• parykkmakerens: [En gledespike som så dem komme der på rad alle tre med Gavroche i spissen, gav sig til å skoggerle. Latteren røpet mangel på aktelse for flokken: «God dag, frøken Omnibus,» sa Gavroche til henne. – Parykkmakerens opførsel hadde gjort ham stridbar. Og da han skrevde over en rennesten sa han til en skjeggete portnerkone, verdig til å møte frem på Bloksberg, og som stod med feiekost i hånden: «Frue, skal De ut og ride?» – Så skvettet han søle på de blankpussede støvlene til en som gikk forbi. «Slubbert!» sa mannen rasende. Gavroche stakk nesen op av tørklæet. «Klager herren over noget?» – «Over dig,» svarte mannen. – «Kontoret er lukket,» sa Gavroche, «jeg kan ikke ta imot flere klager.» ({{page|368}} ...)]
• pascals: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• pasducalais: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• passasjen: [Ved sekstiden om kvelden var Saumonpassasjen slagmarken. Oprørerne stod ved den ene enden, troppene ved den andre, og de skjøt på hverandre fra den ene risten til den andre. En iakttager, en drømmer, forfatteren av denne boken som hadde gått ut for å se vulkanen på nært hold, stod inne i passasjen mellem dobbelt ild. Til vern mot kulene hadde han ikke annet enn søilefremspringet mellem butikkene; han stod en halv time i denne pinlige stillingen. ({{page|32}} ...)]
• passasjerene: [En omnibus med to hvite hester for kjørte forbi ved utløpet av gaten. Laigle skrevet over stenhaugene, løp bort og stanset vognen, fikk passasjerene til å stige ut, hjalp damene ned, sendte kusken vekk og vendte tilbake med omnibussen og hestene som han holdt i tøilen. Et øieblikk senere var hestene spent fra og sluppet løs i Mondétourgaten; og omnibussen var veltet slik at den ({{page|53}} ...)]
• passere: [Imidlertid rykket det ridende politi på venstre Seinebredd frem for å sperre broen, på høire bredd rykket dragonene ut fra Célestinerklosteret og red frem langs Morlandkaien. Den flokken som trakk Lafayette, opdaget dem plutselig ved en bøining av kaien og ropte: «Dragonene! dragonene!» Dragonene rykket gradvis frem, tause, med pistolene i sadellommene, sablene i skjeden, børsene i lærhylstrene, og med uttrykk av mørk venting. To hundre skritt fra den lille broen gjorde de holdt. Vognen som Lafayette satt i, kjørte bort til dem, de åpnet rekkene og lot den passere og sluttet sig sammen igjen bak ham. I samme øieblikk nådde dragonene og menneskemassen hverandre. Kvinnene flyktet i redsel. ({{page|32}} ...)]
• passeren: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• passert: [Det var dessuten ikke det eneste han undret sig over av det som gikk og kom i hans minne om fortiden. Undertiden kunde Marius gripe sig omkring hodet med begge hendene, og da passerte den larmende uklare fortiden gjennom tusmørket i hjernen. Han så igjen Mabeuf falle, hørte Gavroche synge midt under kardeskilden, følte Éponines kolde panne mot leppene; og alle vennene hans, Enjolras, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Combeferre, Laigle, Grantaire, dukke frem for ham og blev borte igjen. Var de bare drømmesyner disse kjære, sørgelige, tapre, utmerkede eller tragiske skikkelsene? Hadde de virkelig vært til? Oprøret hadde hyllet alt sammen inn i røk. Slik svær feber skaper svære drømmerier. Han spurte sig selv, han prøvde sig selv; han blev svimmel av alle disse hendelsene og personene som blev borte. Hvor var de hen alle sammen? Var det sant at de var døde? Et fall i mørket hadde revet dem alle med sig undtagen ham. Alt var likesom blitt borte for ham bak et teaterteppe. Og han selv, var han virkelig den samme? Han, den fattige, var nu rik; han, den utstøtte, hadde familie; han, den fortvilede, skulde gifte sig med Cosette. Han følte det som om han hadde passert gjennom en grav, og at han hadde vært sort da han gikk inn i den, og var blitt hvit da han kom ut av den. Og i denne graven var de andre blitt igjen. Til visse tider kunde alle disse skikkelsene fra fortiden komme tilbake og slå krets omkring ham og gjøre ham trist; så tenkte han på Cosette og blev lykkelig igjen. Men ikke annet enn en slik fryd kunde slette ut den forferdelige hendelsen. ({{page|245}} ...)]
• passiva: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• passordet: [Fauchelevent hørte jo til klostret og kjente passordet. Alle dørene åpnet sig for ham. Slik hadde de løst den dobbelte og uhyre vanskelige opgaven: Komme ut og komme inn igjen. Portneren som hadde fått vite hvad hun hadde å gjøre, åpnet den lille porten som gikk fra gårdsplassen ut i haven, og slapp alle tre inn, og derfra gikk de til det taleværelset der Fauchelevent dagen før hadde fått påleggene av priorinnen. Priorinnen ventet klem, med rosenkransen i hånden. En «stemmemoder» med sløret senket stod ved siden av henne. Et lite lys lyste op eller en kunde snarere si syntes å lyse op talestuen. Prirorinnen gransket Jean Valjean. Ikke noget gransker slik som et senket blikk. Så spurte hun: «Er det Deres bror?» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. – «Hvad heter De?» – Fauchelevent svarte: «Ultime Fauchelevent.» Han hadde virkelig hatt en bror som het Ultime, og som var død. – «Hvor er De fra?» – Fauchelevent svarte: «Fra Picquigny, nær Amiens.» – «Hvor gammel er De?» – Fauchelevent svarte: «Femti år.» – «Hvad er De?» – Fauchelevent svarte: «Gartner.» – «Og er De en god kristen?» – Fauchelevent svarte: «Det er alle i familien» – «Er De far til pikebarnet?» – Fauchelevent svarte: «Bestefar.» – «Stemmemoderen» sa halvhøit til priorinnen: «Han svarer bra for sig.» – Jean Valjean hadde ikke sagt et eneste ord. ({{page|56}} ...)]
• passy: [fra Passy til Etoilporten. De hadde som vi husker, vært ({{page|105}} ...)]
• passyporten: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• pastoren: [Jean Valjean hadde nettop skrevet nogen linjer på et papir som han gav til søsteren og sa: «Kjære søster, vil De gi dette til sognepresten.» Papiret var ikke brettet sammen. Hun kastet et blikk på det. «De kan godt lese det,» sa han. – Hun leste: «Jeg ber hr. pastoren om å ta vare på alt jeg efterlater her. Betal derav omkostningene ved saken min og ved begravelsen av den kvinnen som er død i dag. Resten er til de fattige.» ({{page|277}} ...)]
• patent: [har skapt skjønnheten. Du bør få patent på din opfinnelse: den skjønne kvinne. O! Favourite, nu vil jeg ikke ({{page|105}} ...)]
• patria: [Enjolras lot ikke til å høre noget, men en som hadde stått like ved ham, kunde ha hørt at han hvisket: «Patria.» Laigle lo ennu da Courfeyrac ropte: «Der har vi en ny.» Og med en stemme lik en dørvokter som melder, la han til: «Jeg heter åttepunding.» ({{page|123}} ...)]
• patriarken: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• patronforsyning: [Courfeyrac fikk plutselig se nogen utenfor barrikaden, på gaten midt i kuleregnet. Det var Gavroche som hadde tatt en flaskekurv i vertshuset, hadde stukket ut gjennom åpningen i barrikaden og ganske rolig holdt på med å tømme de fulle patrontaskene på de nasjonalgardistene som lå drept ved foten av barrikaden. – «Hvad gjør du der,» sa Courfeyrac. – Gavroche så op: «Jeg fyller kurven min, borger.» –«Ser du ikke kardeskene da?» – Gavroche svarte: «Joda, det regner, hvad gjør så det?» – Courfeyrac ropte: «Kom inn igjen.» – «Straks,» svarte Gavroche. Og med et sett var han lenger ute i gaten. Som nevnt hadde kompaniet Fannicot efterlatt sig en rekke lik da det trakk sig tilbake. Et snes døde lå her og der bortover hele gaten, det var et snes patrontasker til Gavroche og en patronforsyning for barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• patronhylser: [Plassen innenfor barrikaden var så oversådd med patronhylser at det var som om det hadde snedd. Angriperne hadde tallet; oprørerne hadde stillingen. De stod på toppen av muren og skjøt ovenfra ned på soldatene, som ({{page|123}} ...)]
• patruljens: [Patruljens skritt blev tydeligere og tydeligere. «Hør det kommer nogen,» sa omstreiferen og gjorde som om han vilde gå. Officeren fikk med møie løftet armen og holdt ham tilbake. «De har frelst mig. Hvem er De?» – Omstreiferen svarte fort og lavt: «Jeg hører som Dem til den franske armé. Jeg må gå fra Dem. Hvis englenderne får tak i mig, blir jeg skutt. Jeg har frelst Dem. De får selv klare resten.» – «Hvilken grad har De?» – «Sersjant.» – «Hvad heter De?» – «Thénardier.» – «Jeg skal ikke glemme det navnet,» sa officeren. «Husk De også mitt. Jeg heter Pontmercy.» ({{page|299}} ...)]
• patsjuli: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• pattedyrene: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• paulin: [vil jeg gå bort til smeden Paulin Musebois og be ham ({{page|45}} ...)]
• pavelig: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• paver: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• paviljong: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• pedant: [Marius måtte som alle andre barn lære noget. Da han slapp ut av tante Gillenormands hender, lot bestefaren ham få en verdig lærer av den reneste klassiske uskyld. Denne barnesjel som holdt på å lukke sig op, kom fra en snerpe til en pedant. Marius gikk skoleårene gjennom og tok fatt på å studere juss. Han var fanatisk og strengt royalistisk. Han holdt ikke meget av bestefaren som fikk ham til å gyse ved sin lystighet og kynisme; og han blev dyster når det gjaldt faren. Forresten var han en ivrig og sindig gutt, edel, høisinnet, stolt, gudfryktig og overspent, hederlig inntil hårdhet, ren inntil skyhet. ({{page|140}} ...)]
• peisen: [Dette var familien til den lille, glade, barbente gutten. Han kom dit, og fant fattigdom, stor nød, og det som var det aller verste: ikke et smil; koldt på peisen og kulde i hjertene. Når han kom, blev det spurt: «Hvor kommer du fra?» – Han svarte: «Fra gaten.» – Når han gikk, blev det spurt: «Hvor skal du hen?» – Han svarte: «Ut på gaten.» – Moren sa til ham: «Hvad er det du har her å gjøre?» – Dette barnet levde i denne mangelen på kjærlighet lik de bleke plantene som vokser i kjellere. Han led ikke under det, og bar ikke nag til nogen. Han visste ikke riktig hvorledes en far og mor bør være. Moren holdt forresten av søstrene hans. ({{page|119}} ...)]
• pekingsilketøier: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• pelen: [pelen», og de foretrekker selv av ydmykhet dette uttrykket som rommer tanker om straff og fornedring. «Soningen» er en gjerning som sjelen går ganske op i. Søsteren ved pælen vilde ikke snu sig om, så lynet slo ned like bak henne. Dessuten ligger alltid en søster på kne foran det hellige sakramente, en time om gangen. De løser hverandre av som soldater på post. Det er «Den evige tilbedelse». ({{page|56}} ...)]
• pendelen: [Selv lå han så lang han var, i skyllregnet på toppen av en ti tommer bred mur med en avgrunn til venstre og til høire, uten å kunde røre sig, svimmel ved tanken på et mulig fall, fylt av redsel for fengsling; og tankene gikk fra den ene til den andre av disse mulighetene som pendelen i et ur: «Død hvis jeg faller, knepet hvis jeg blir.» ({{page|368}} ...)]
• pendelens: [En dag gikk Jean Valjean nedover trappen, to, tre skritt bortover gaten og satte sig på en hjørnesten, den samme stenen der Gavroche hadde sett ham sitte og gruble natten mellem 5. og 6. juni; han satt der nogen minutter. Så gikk han op igjen. Det var pendelens siste utslag. Neste dagen gikk han ikke ut. Dagen derpå stod han ikke op av sengen. Portnerkonen som laget den tarvelige maten for ham, litt kål eller nogen poteter med litt flesk til, så på den brune lertallerkenen og ropte: «Men De spiste jo ikke igår, stakkars mann.» – «Jo, jeg gjorde,» svarte Jean Valjean. – «Men tallerkenen er jo like full.» – «Se på vannkannen. Den er tom.» – «Det viser at De har drukket, men det viser ikke at De har spist.» – «Javel,» sa Jean Valjean, «når jeg nu ikke har hatt lyst på annet enn vann?» – «Det kaller en tørst; og når en ikke spiser på samme tid, kaller en det feber.» – «Jeg skal nok spise i morgen.» – «Eller til pinse. Hvorfor ikke idag? Hvad er det for slags snakk: Jeg skal spise imorgen! Og så står hele tallerkenen der urørt. Og maten min som var så god.» – Jean Valjean tok den gamle konen i hånden: «Jeg lover at jeg skal spise den,» sa han godmodig. – «Jeg er slett ikke tilfreds med Dem,» svarte portnerkonen. ({{page|351}} ...)]
• peneste: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• penge: [som var uenige om penge- og arvespørsmål, sa han: «Se på ({{page|11}} ...)]
• pengehaug: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• pengekassen: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• pengen: [han på å få flyttet den store jernbeslåtte skoen som dekket skatten hans. — «Jeg vil ha pengen min, tofrancsstykket mitt.» — Gutten gråt. Jean Valjean så op. Han satt ({{page|45}} ...)]
• pengenød: [Takket være de syv og femti francs fra den fremmede hadde Thénardier greid å unngå vekselprotest. Neste måned var de igjen i pengenød. Konen drog til Paris med Cosettes utstyr og pantsatte det for seksti francs. Da den summen var brukt, vente ekteparet sig til å regne den lille piken som en de hadde tatt til sig av barmhjertighet, og holdt henne efter det. Da hun ikke lenger hadde noget utstyr, fikk hun på sig Thénardier-barnas gamle skjørter og linneter, det vil si rene filler. Hun fikk bare den maten som blev til overs efter de ({{page|105}} ...)]
• pengepose: [Madam Thénardier, Éponine og Azelma stod som billedstøtter. Selv drikkebrødrene tidde, og det blev en høitidelig stillhet i skjenkestuen. Madam Thénardier satt der stiv og stum og tok til å gjette. «Hvem kan denne gamlingen være? Er han tigger? eller millionær? Kanskje begge deler, en tyv?» – Thénardiers ansikt fikk den uttrykksfulle rynken som særmerker menneskene hver gang det herskende instinkt viser sig i hele sin dyriske styrke. Han så skiftevis på dukken og på den fremmede; det så ut som om han snuste på denne mannen slik han vilde snust på en pengepose. Det varte bare et øieblikk, så gikk han bort til konen og hvisket: «Den tingesten koster minst sine tredve frans. Ikke nogen dumheter. På magen for den mannen.» ({{page|344}} ...)]
• pengepung: [Jean Valjeans pengepung blev ikke til nytte for Mabeuf; han hadde ikke kundet godta denne stjernegaven, vilde ikke gå med på at en stjerne kunde preges til louisdor. Han hadde ikke gjettet at det som falt fra himmelen, kom fra Gavroche. Så hadde han gått med pungen og levert den til stedets politikammer som hittegods. Det er overflødig å si at ingen spurte efter den, og den hjalp altså slett ikke Mabeuf. ({{page|25}} ...)]
• pengepungen: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• pengepungene: [Så kjørte de inn i Filles-du-Calvairegaten og hjem. Marius steg jublende og strålende ved siden av Cosette opover den samme trappen som han selv var blitt båret opover, døende. De fattige som hadde stimlet sammen ved porten og delte pengepungene deres mellem sig, velsignet brudeparet. Det var blomster overalt. Huset var ikke mindre fylt av vellukt enn kirken, efter røkelsen – rosene. ({{page|279}} ...)]
• pengepunger: [Disse «grunkene» var pengepunger, ur, gullringer og sølvkors samlet sammen på de likdekte markene; det blev dog ingen stor sum og hadde ikke hjulpet denne marketenteren som blev vertshusholder, særlig langt. ({{page|344}} ...)]
• pengerullen: [Han gikk rett bort til den mannen han hadde sett i haven. I hånden hadde han den pengerullen som han hadde lagt i vestelommen. Mannen bøide hodet og så ikke at han kom. Med nogen få skritt var Jean Valjean borte hos ham. «Hundre francs,» ropte han. Det gav et rykk i mannen, og han så op. – «Hundre francs å tjene,» gjentok Jean Valjean, «hvis De gir mig husly i natt.» – Månen skinte rett på Jean Valjeans forstyrrede ansikt. – «Hva, er det Dem, far Madeleine?» sa mannen. – Dette navnet uttalt på denne måten, i denne mørketimen, på dette ukjente stedet av et ukjent menneske, fikk Jean Valjean til å fare tilbake. ({{page|24}} ...)]
• pengeseddeluværet: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• pengesedlene: [Thénardier hadde ikke tatt feil. Mannen hadde satt sig ned for at Cosette kunde få hvile litt. Thénardier gikk rundt kjerret og viste sig plutselig for de to han lette efter. – «Om forlatelse! undskyld, herre!» sa han ganske andpusten, «her er de femten hundre francs.» Dermed holdt han de tre pengesedlene frem mot den fremmede. ({{page|344}} ...)]
• pengesummen: [Marius var mindre rørt enn han burde vært; men i løpet av en time hadde han måttet venne sig til dette fryktelige og uventede å se en galeislave tre istedenfor Fauchelevent, litt efter litt å bli overvunnet av den uhyggelige virkelighet, og av hele stillingens naturlige virkning bli ledet til å slå fast den avstanden som var blitt skapt mellem denne mannen og ham selv. Og derfor la han til: «Jeg kan ikke la være å si noget om den pengesummen som De sier var betrodd Dem og som De så trofast har gjemt og så ærlig gitt tilbake. Det er en rettskaffen handling. Det er rett og riktig å yde Dem belønning for det. Si selv en sum, og den skal bli betalt. Vær ikke redd for å sette den for høit.» – «Jeg takker Dem,» svarte Jean Valjean saktmodig. ({{page|305}} ...)]
• penneposene: [Og rapt som en apekatt strøk han håret tilbake, rev vekk brillene, trakk ut av nesen de to penneposene som nevnt før og som en alt har sett på et annet blad av denne historien, og tok av sig ansiktet, som en tar av sig en hatt. – Det kom liv i øinene; pannen trådte frem, ujevn, furet, knudret, med heslige rynker, nesen blev skarp ({{page|351}} ...)]
• penselstrøk: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• pepita: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• pepper: [Cosette bøide hodet og tok en tom bøtte som stod i en krok ved gruen. Den bøtten var større enn henne selv og barnet kunde ha satt sig ned i den og fått god plass. Madam Thénardier gikk tilbake til gruen og smakte med en treskje på det som var i kasserollen, mens hun brummet: «Det er nok av vann borte i kilden. Verre er det ikke. Jeg tror jeg heller får ta mig av grytene mine.» – Så rotet hun i en skuff der det lå nogen småpenger, pepper og løk. – «Hør her, din skittunge,» sa hun, «når du kommer tilbake, kjøper du med dig fra bakeren et stort brød. Se her er en femten sous.» – Cosette hadde en liten forklælomme; hun tok imot pengestykket uten å si et ord og la det i den lommen. Så blev hun stående uten å røre sig med bøtten i hånden foran den store døren. Hun syntes å vente på at nogen vilde komme og hjelpe henne. «Kom av gårde med dig,» ropte madam Thénardier. Cosette gikk og døren blev lukket. ({{page|344}} ...)]
• perlemor: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• perlene: [men gullet bar hun på hodet og perlene i munnen. Hun ({{page|105}} ...)]
• permisjon: [«Gjør du reisen til hest med regimentet?» spurte hun. – «Nei, jeg fikk permisjon for å se til dig. Jeg har en særlig permisjon. Oppasseren tar hesten. Jeg reiser med diligencen. Og – det er sant, det var noget jeg vilde be dig om.» – «Hvad da?» – «Min fetter Marius Pontmercy reiser jo også?» – «Hvordan vet du det?» spurte tanten, med plutselig vakt nyfikenhet. – «Da jeg kom hit, gikk jeg bort for å sikre mig plass inne i vognen.» – «Javel!» – «Det hadde alt vært en reisende og bestilt en plass ovenpå. Jeg så navnet i protokollen.» – «Hvilket navn?» – «Marius Pontmercy.» – «Den slubberten!» ropte tanten. «Å, den fetteren din er ingen ordensgutt slik som du. Tenk at han vil være natten over i diligencen.» – «Som jeg.» – «Men du gjør det av plikt, han på grunn av et utsvevende liv.» – «Pokker,» sa Théodule. ({{page|140}} ...)]
• pern: [per’n», kommet sig vekk på veien fra Gorbeaurønnen til fengslet. De visste ikke hvorledes det var gått til. Politimennene «skjønte det ikke»; han hadde gjort sig om til røk, hadde glidd ut mellem fingrene på dem. Her måtte ligge noget under: trolldom eller politiet. Hørte han både til ordenen og uordenen? Javert vilde ikke høre på noget slikt. Men det var i samme avdelingen andre opdagelsesbetjenter enn han, kanskje mere innvidd i politikammerets hemmeligheter enn han, tross de var underordnede, og «Klamper’n» var en slik skurk at han godt kunde være politispion. Hvorledes det nu forholdt sig, «Klamper’n» var borte og ikke til å finne igjen. Javert syntes mere ergerlig enn undrende over det. ({{page|306}} ...)]
• peronne: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• perpetua: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• perponcher: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• persienner: [Vinduet var bredt og passe høit, hadde persienner og store glassruter; men disse store glassrutene hadde forskjellige slags skavanker som på samme tid blev skjult og forrådt av en sinnrik papirforbinding, og persiennene som var løsnet og gått i stykker, var mere en trussel mot folk som gikk forbi, enn et vern, for dem som bodde der. ({{page|9}} ...)]
• persille: [altså rik?» – «Så rik som jeg.» – «Hva? Ingen medgift?» – «Nei.» – «Og ingen arv i vente –» – «Det tror jeg ikke.» – «Hvad heter faren?» – «Det vet jeg ikke.» – «Hvad heter hun?» – «Frøken Fauchelevent.» – «Fauche – hva?» – «Fauchelevent.» – «Ffff!» sa oldingen. – «Hvad –» ropte Marius. – Gillenormand avbrøt ham i en tone som om han snakket med sig selv: «En og tyve år gammel, ingen stilling, tolv hundre francs om året, fru baronesse Pontmercy går og kjøper for to sous persille hos grønnsakhandleren.» – «Jeg bønnfaller Dem,» sa Marius fra sig selv av fortvilelse, da han merket det siste håp svinne, «jeg besverger Dem i himmelens navn, med foldede hender, jeg kaster mig på kne for Dem! La mig gifte mig med henne!» ({{page|9}} ...)]
• personifisert: [Javert var i dette øieblikket som i himmelen. Han følte likesom personifisert i sig rettferdigheten, lyset og sannheten i ferd med sitt hellige kall: å knuse det onde. Lykkelig og harmfull trådte han under fot forbrytelsen, lasten, opsetsigheten, fordervelsen, helvete; han strålte, han utryddet, han smilte og det var en uimotståelig storhet over ham, over dette uhyre av en St. Michael. Javert var forferdelig, men han var ikke lav. Rettskaffenhet, ærlighet, opriktighet, overbevisning, pliktfølelse kan når de kommer på avveie, bli heslige, men selv om de er heslige, vedblir de dog å være noget stort og ophøiet. Ikke noget kunde være så pinlig og skrekkelig som dette ansiktet, der alt det en kan kalle slett i det gode, åpenbarte sig. ({{page|277}} ...)]
• personliggjørelsen: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• personligheter: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• pesten: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• pestfengt: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• peter: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• petite: [To av vaktpostene hadde trukket sig tilbake og kommet inn i barrikaden næsten samtidig med Gavroche. Det var skiltvakten ved enden av gaten og posten i Petite Truanderiegaten. Vakten i Prêcheurgaten stod fremdeles på post; det tydet på at det ikke kom nogen fra Hallene ({{page|84}} ...)]
• petittruanderiegaten: [Efter råd fra den vakten som hadde hatt øie med strøket mot Hallene, hadde Enjolras av frykt for overfall bakfra tatt en alvorlig avgjørelse. Den trange utgangen gjennom Mondétourgaten, som hittil hadde vært åpen, blev barrikadert. Til det blev brolegningen brutt op i ennu et par huslengder. Den slags barrikader bygget mot tre gater, Chanvreriegaten, til venstre Cygnegaten og Petit-Truanderiegaten, og til høire mot Mondétourgaten, var virkelig næsten uinntagelige; men de var også skjebne- ({{page|123}} ...)]
• petter: [på de Baleariske øer seks og tyve og støvlene til tsar Petter ({{page|105}} ...)]
• pgaten: [Éponine gikk til Plumetgaten, fikk se gitret og haven, la merke til huset, spionerte, lurte, og nogen dager efter gikk hun til Magnon og gav henne en kjeks som Magnon gav til Babets veninde i Salpêtrièrefengslet. En kjeks vil i fengselsspråket si: «Ikke noget å gjøre.» – Da Brujon og Babet mindre enn en uke efter gikk forbi hverandre i gangen i tukthuset, da den ene gikk til forhør og den andre kom derfra, spurte Brujon: «Nå, og P.gaten?» – «Kjeks,» svarte Babet. ({{page|306}} ...)]
• piano: [«Hør, herr Pontmercy,» sa han, «hvis De tillater det, vil jeg gjerne komme og se henne. Jeg forsikrer Dem at jeg ønsker det meget. Hvis jeg ikke hadde brydd mig om å se Cosette, vilde jeg ikke ha kommet med den tilståelsen jeg har gjort, jeg vilde ha reist; men fordi jeg ønsker å bli på det stedet der Cosette er og kunde se henne, må jeg ærlig si Dem alt. De skjønner det jeg mener, ikke sant? Det er noget som er lett å forstå. De skjønner hun har vært hos mig i ni år. Først bodde vi i den rønnen ved bulevarden, så i klostret og til slutt nær Luxembourg-parken. Det var der De så henne første gang. De husker nok at hun hadde blå plysjhatt. Så bodde vi i Invalidekvarteret, der det var en have med et gitter rundt, Plumetgaten. Jeg bodde i en liten bakgård der, jeg kunde høre når hun spilte piano. Slik var mitt liv. Vi var aldri fra hverandre. Det varte ni år og nogen måneder. Jeg var som en far for henne, og hun var mitt barn. Jeg vet ikke om De skjønner mig, herr Pontmercy, men å reise min vei nå, ikke se henne mer, ikke snakke med henne mer, det vil bli vanskelig. Hvis De ikke finner det altfor galt, vil jeg gjerne av og til komme her og se Cosette. Jeg skulde ikke komme ofte. Jeg skulde ({{page|305}} ...)]
• pianoet: [Jean Valjean hadde altså reist bort. Han hadde sagt: «Jeg kommer tilbake innen tre dager.» Om kvelden satt Cosette alene i dagligstuen. For å underholde sig selv hadde hun åpnet pianoet og hadde satt sig til å synge og spille koret av Enryanthe: «Jegere på villspor i skogene». Da hun var ferdig, blev hun sittende fordrømt. Plutselig syntes hun at hun hørte nogen gå i haven. Det kunde ikke være faren, han var bortreist; det kunde ikke være Toussaint, hun hadde lagt sig. Det var klokken ti om kvelden. ({{page|350}} ...)]
• picard: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• picardie: [Med det samme bøide han sig for å ta en ny skuffe jord, og da kom lommen i trøien hans til å gape. Fauchelevent kom ganske tilfeldig til å se ned i lommen og nidstirret. Solen var ennu ikke gått helt ned; det var ennu lyst nok til at han kunde se noget hvitt på bunnen av den gapende lommen. All den ilden som kan stråle av øinene på en bondemann fra Picardie, flammet op i Fauchelevents blikk. Han hadde kommet på noget. ({{page|56}} ...)]
• picpus: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• picquigny: [Fauchelevent hørte jo til klostret og kjente passordet. Alle dørene åpnet sig for ham. Slik hadde de løst den dobbelte og uhyre vanskelige opgaven: Komme ut og komme inn igjen. Portneren som hadde fått vite hvad hun hadde å gjøre, åpnet den lille porten som gikk fra gårdsplassen ut i haven, og slapp alle tre inn, og derfra gikk de til det taleværelset der Fauchelevent dagen før hadde fått påleggene av priorinnen. Priorinnen ventet klem, med rosenkransen i hånden. En «stemmemoder» med sløret senket stod ved siden av henne. Et lite lys lyste op eller en kunde snarere si syntes å lyse op talestuen. Prirorinnen gransket Jean Valjean. Ikke noget gransker slik som et senket blikk. Så spurte hun: «Er det Deres bror?» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. – «Hvad heter De?» – Fauchelevent svarte: «Ultime Fauchelevent.» Han hadde virkelig hatt en bror som het Ultime, og som var død. – «Hvor er De fra?» – Fauchelevent svarte: «Fra Picquigny, nær Amiens.» – «Hvor gammel er De?» – Fauchelevent svarte: «Femti år.» – «Hvad er De?» – Fauchelevent svarte: «Gartner.» – «Og er De en god kristen?» – Fauchelevent svarte: «Det er alle i familien» – «Er De far til pikebarnet?» – Fauchelevent svarte: «Bestefar.» – «Stemmemoderen» sa halvhøit til priorinnen: «Han svarer bra for sig.» – Jean Valjean hadde ikke sagt et eneste ord. ({{page|56}} ...)]
• piemont: [Gaspard Bés bande; drog derefter til Piemont og viste sig ({{page|11}} ...)]
• pierretter: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• pierroter: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• pigg: [er av helsmidd jern og nederst er det en pigg til å feste ({{page|45}} ...)]
• piggene: [I farens stund reiser pinnsvinet piggene sine, billen later som om den er død, den gamle garde danner firkant, denne mannen satte i å le. Så knipset han et støvfnugg av frakkeermet. Marius blev ved: «De er også arbeideren Jondrette, skuespilleren Fabantou, dikteren Genflot, spanieren don Alvarés og enken Balizard.» – «Enken hva?» – «Og De har hatt en sjappe i Montfermeil.» – «En sjapp, aldri.» – «Jeg sier Dem, De er Thénardier.» – «Og jeg nekter.» – «Og at De er en kjeltring. Der.» – Og Marius trakk op av lommen en pengeseddel og kastet i ansiktet på ham. – «Takk! – Om forlatelse. Fem hundre francs. Herr baron!» – Og mannen bukket, hilste, grep seddelen, gransket den. «Fem hundre francs!» gjentok han i undring. Og han stammet halvhøit: «En virkelig pengeseddel.» Og så ropte han brått: «Javel da, la oss ta det makelig.» ({{page|351}} ...)]
• pilaren: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• pilatus: [vekt, og han hadde i dypet av sitt indre hørt en stemme som sa: «Det er riktig. Utlever den som reddet dig. Og la så Pontius Pilatus’ fat hente og vask hendene dine.» ({{page|231}} ...)]
• pilletriller: [Babet var mager og kunnskapsrik. Han gav sig ut for å være kjemiker og hadde vært pilletriller og bajas. Han ({{page|217}} ...)]
• pinende: [Javert støttet sig med albuene mot rekkverket og haken i hendene, og mens neglene uvilkårlig boret sig inn i kinnskjegget, stod han der og grublet. Noget nytt, en revolusjon, en katastrofe hadde hendt i dypet av hans sjel; og han hadde nok å grunne over. Javert led fryktelig. I løpet av de siste timene hadde han ophørt å være enkel og liketil. Han var forvirret; denne hjernen som var så klar i sin blindhet, hadde mistet sin gjennomsiktighet, det lå en tåke over dette krystallet. Javert følte i samvittigheten at plikten delte sig i to, og han kunde ikke skjule det for sig selv. Da han så uventet hadde truffet Jean Valjean på stranden ved Seinen, hadde det på en gang vært noget i ham av ulven som igjen får tak i byttet, og av hunden som finner igjen herren sin. Han så foran sig to veier som begge var like trange, men han så begge to, og det var det forferdelige for ham som hele livet bare hadde fulgt én rett linje. Og det pinende angstfulle var at de to veiene gikk i stikk motsatt retning. Den ene av de to linjene utelukket den andre. Hvilken av de to var den riktige? Den stillingen han var i, kan ikke klarlegges. ({{page|231}} ...)]
• pines: [Jeg er selvlært. Nåvel, det å rane til sig et navn og bruke det, er uærlig. Alfabetets bokstaver kan en snyte sig til akkurat som en pung og et ur. Å være en falsk underskrift av kjøtt og blod, å være en levende falsk nøkkel, å trenge sig inn til skikkelige folk ved å lure op låsen, aldri å kunde se folk i øinene, alltid å skule til siden, å være vanæret i eget indre. Nei! Nei! Nei! Det er bedre å lide, blø, gråte, flenge huden av kjøttet med neglene, vri sig i angst nettene igjennom og pines på legeme og sjel. Derfor er det jeg er kommet for å fortelle Dem alt det der. Frivillig, som de sier.» ({{page|305}} ...)]
• pinnsvinet: [I farens stund reiser pinnsvinet piggene sine, billen later som om den er død, den gamle garde danner firkant, denne mannen satte i å le. Så knipset han et støvfnugg av frakkeermet. Marius blev ved: «De er også arbeideren Jondrette, skuespilleren Fabantou, dikteren Genflot, spanieren don Alvarés og enken Balizard.» – «Enken hva?» – «Og De har hatt en sjappe i Montfermeil.» – «En sjapp, aldri.» – «Jeg sier Dem, De er Thénardier.» – «Og jeg nekter.» – «Og at De er en kjeltring. Der.» – Og Marius trakk op av lommen en pengeseddel og kastet i ansiktet på ham. – «Takk! – Om forlatelse. Fem hundre francs. Herr baron!» – Og mannen bukket, hilste, grep seddelen, gransket den. «Fem hundre francs!» gjentok han i undring. Og han stammet halvhøit: «En virkelig pengeseddel.» Og så ropte han brått: «Javel da, la oss ta det makelig.» ({{page|351}} ...)]
• pinse: [En dag gikk Jean Valjean nedover trappen, to, tre skritt bortover gaten og satte sig på en hjørnesten, den samme stenen der Gavroche hadde sett ham sitte og gruble natten mellem 5. og 6. juni; han satt der nogen minutter. Så gikk han op igjen. Det var pendelens siste utslag. Neste dagen gikk han ikke ut. Dagen derpå stod han ikke op av sengen. Portnerkonen som laget den tarvelige maten for ham, litt kål eller nogen poteter med litt flesk til, så på den brune lertallerkenen og ropte: «Men De spiste jo ikke igår, stakkars mann.» – «Jo, jeg gjorde,» svarte Jean Valjean. – «Men tallerkenen er jo like full.» – «Se på vannkannen. Den er tom.» – «Det viser at De har drukket, men det viser ikke at De har spist.» – «Javel,» sa Jean Valjean, «når jeg nu ikke har hatt lyst på annet enn vann?» – «Det kaller en tørst; og når en ikke spiser på samme tid, kaller en det feber.» – «Jeg skal nok spise i morgen.» – «Eller til pinse. Hvorfor ikke idag? Hvad er det for slags snakk: Jeg skal spise imorgen! Og så står hele tallerkenen der urørt. Og maten min som var så god.» – Jean Valjean tok den gamle konen i hånden: «Jeg lover at jeg skal spise den,» sa han godmodig. – «Jeg er slett ikke tilfreds med Dem,» svarte portnerkonen. ({{page|351}} ...)]
• pinsler: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• pipende: [Bestefaren satte i å le, pipende og uhyggelig, mens han hostet og snakket. «Ha! ha! ha! Slik har De tenkt: Jeg går til den gamle parykkblokken, det latterlige fehodet. Så leit det er at jeg ikke er fem og tyve år! Da skulde jeg gi Dem en god dag. Men det er det samme, jeg sier: «Gamle idiot, du er altfor glad over å se mig, jeg skal gifte mig med frøken ingenting, datter av herr ingenting, jeg har ingen skjorte, hun har ingen serk, det passer bra; jeg kastet min fremtid overbord, min ungdom, mitt liv; jeg har lyst til å ta en dukkert ned i elendigheten med en kone om halsen; du må gi ditt samtykke! Og så samtykker den gamle forsteningen. Som du vil, bare gift dig … Aldri, vennen min, aldri!» – «Far!» – «Aldri!» ({{page|9}} ...)]
• pirch: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• pisker: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• piskesmellingen: [Vi kalte ham nettop den stakkars bonden fra Picardie. Dette er riktig nok, men ufullstendig. Han var bonde, men han hadde vært en slags prokurator, og det hadde lagt list til hans sluhet og kløkt til hans troskyldighet. Da det av forskjellige grunner var gått tilbake for ham, hadde han sunket ned fra å være prokurator til å bli fraktekusk og arbeider. Men tross de edene og all den piskesmellingen som syntes å være nødvendig for hestene, hadde han fremdeles over sig noget av prokuratoren. Han hadde en viss naturlig forstand, han snakket nogenlunde feilfritt; han snakket godt for sig, noget ({{page|56}} ...)]
• pistolmunningen: [har ett minutt.» – «Nåde!» mumlet morderen; så bøide han hodet og mumlet nogen utydelige eder. – Enjolras tok ikke øinene fra ham. Han lot det gå et minutt og stakk så uret i lommen. Så grep han Le Cabuc i håret, der han krøp sammen mellem knærne hans og hylte, og holdt pistolmunningen inn til øret på ham. Mange av disse fryktløse mennene, som så rolig hadde gått med på dette forferdelige eventyret, vendte sig bort. Så lød et smell, morderen falt over ende med ansiktet i været; Enjolras rettet sig op og så rundt sig med sitt rolige, alvorlige blikk. Så sparket han med foten bort i liket og sa: «Kast det der utenfor.» – Tre mann tok liket som ennu lå i de siste krampetrekninger og kastet det utenfor den lille barrikaden i Mondétoursmuget. ({{page|53}} ...)]
• pitt: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• pius: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• piutselig: [han syntes vokteren var et spøkelse; piutselig gav spøkelset ham et stokkeslag. ({{page|45}} ...)]
• pjalter: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• pjokk: [«Hør nå,» sa Gavroche, «hvad var det dere gikk og tutet for.» Han pekte på den lille gutten: «En pjokk som han der, er det ikke noget å si på; men at en stor kar som du griner, det er bløtt, det er til å gråte over.» – ({{page|368}} ...)]
• place: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• pladask: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• plag: [Mannen tidde, konen snakket ikke, den unge piken syntes snaut å ånde. En kunde høre pennen skrape bortover papiret. Mannen brummet uten å stoppe med skrivingen: «Pakk! pakk! bare pakk!» – Utropet fikk konen til å sukke: «Nå, lille venn, ta det med ro,» sa hun, «plag nu ikke dig selv, kjære. Du er altfor god som skriver til alle de derre menneskene, mannen min.» ({{page|217}} ...)]
• plagene: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• plakat: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• plakatoppklebning: [Våget vandringsmannen sig over Hestetorvet med dets fire falleferdige murer og videre forbi en gammel have, et engstykke, en tømmeropplagsplass og en lang, lav, forfallen mur med en mosegrodd port, om våren dekket av blomster, og derefter forbi en øde, uhyggelig falleferdig bygning med opslaget: «Plakatoppklebning forbudt», ja, da vilde den dristige vandringsmannen nå hjørnet av Vignes-Saint-Marcelgaten. Der kunde en på den tiden like ved en fabrikk og mellem to havemurer se en rønne, som ved første øiekast virket så liten som en hytte, men som i ({{page|9}} ...)]
• plancenoit: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• planchemibraygaten: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• planet: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• planke: [Han løftet sig, vred sig, presset sig i et slags raseri op på dette støttepunktet, som virket lik første trinnet på trappen op til livet. – Dette støttepunktet som han traff på i siste liten, var kanten av den andre enden av kloakkbunnen, som hadde sunket uten å gå i stykker, og som bøide sig ned under vannet lik en planke, og som var ganske hel. Denne delen av bunnen som delvis var under vann, dannet en virkelig skråning, og når en først hadde nådd den, var en frelst. Jean Valjean gikk opover denne skråningen og kom til den andre siden av hengedyndet. Da han kom op av vannet, snublet han over en sten og falt på kne. Han syntes det var rett og riktig og blev liggende slik en stund med sjelen fordypet i bønn til Gud. – Han reiste sig, – grøsset stiv av kulde, stinkende, bøid under vekten av den døende som han slepte på, mens sølen dryppet av ham, men med sjelen fylt av et underlig lys. ({{page|189}} ...)]
• plankegjerdet: [Under denne samtalen hadde ingen av mennene lagt merke til Gavroche, som satt på en sten ved plankegjerdet; han ventet litt, om kanskje faren skulde vende sig rundt til ham, så tok han på sig skoene og sa: «Det var ikke noget annet? Dere har ikke bruk for mig mer, dere voksne? Slik greide vi den. Nu går jeg. Jeg må bort og vekke småungene mine.» Og så gikk han. – De fem mennene smøg en for en ut av innelukket. – Da Gavroche hadde dreiet rundt hjørnet ved Ballettgaten og var ute av syne, sa Babet til Thénardier: «La du merke til den ungen?» – «Hvilken unge?» – «Den ungen som klatret op til dig med tauet.» – «Ikke særlig.» – «Nå, jeg er ikke sikker, men det så ut som om det var sønnen din.» – «Så, du tror det,» sa Thénardier og gikk sin vei. ({{page|368}} ...)]
• plankeverket: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• planløs: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• planmessig: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• plansjer: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• plantavit: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• plantet: [Jean Valjean gav sig til å føre en hemmelig krig mot Marius og la mange bakhold for ham; han endret tid, han endret benk, han glemte igjen lommetørklæet, han kom alene til Luxembourg-parken. Marius gikk på hodet i alle fellene, og på alle de spørsmålstegnene Jean Valjean plantet på veien for ham, svarte han i all uskyld: «Ja.» Men Cosette var urokket like glad og rolig, så Jean Valjean til slutt kom til det at: «Dette rekelet er dødelig forelsket i Cosette, men Cosette vet ikke engang at han er til.» – Det var likevel en engstelig uro over ham. En eneste gang gjorde Cosette en feil og skremte ham. Han reiste sig fra benken for å gå hjem efter at de hadde sittet der i tre timer. Da sa hun: «Alt nå!» ({{page|319}} ...)]
• plantevekster: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• plantninger: [og flott ved det. Vaugirard-kirkegården hadde noget ærverdig over sig, den hadde plantninger i gammel fransk havestil: Med rette alléer, buksbom, tuja og kristtorn, gamle graver under gammel barlind og høit gress. Om aftenen var det et særlig trist og dystert sted. ({{page|56}} ...)]
• plas: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• plassene: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• plaster: [den tiden hadde en ennu ikke funnet på å feste forbinding med plaster. Nicolette sa at hun til charpi hadde revet op et laken «stort som et tak». Det var såvidt de kunde holde koldbrannen vekk ved klorvannsvask og helvetessten. Så lenge det var fare, satt Gillenormand sammensunket ved dattersønnens hodegjerde og svevet som Marius mellem liv og død. – Hver dag og nogen ganger to ganger om dagen kom, som portneren sa: en hvithåret, velklædd herre og spurte hvorledes det stod til med den syke, og leverte en stor pakke charpi til å forbinde ham med. ({{page|245}} ...)]
• plate: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• platene: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• plater: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• plattheter: [småsnakk den melodi som kommer fra sjelen og som følger det lik en lyre, blir det ikke annet enn en skygge tilbake, og en spør: «Hva, er det ikke annet enn det?» Nei, det er ikke annet enn barneprat, babbel, latter over ingenting, unyttig snakk, vrøvl, alt det som er det mest ophøiede og dypeste i verden, det eneste som det er umaken verd å si og å høre på. Det menneske som aldri har hørt eller sagt slikt vrøvl, slike plattheter, det er et fe og et elendig menneske. ({{page|404}} ...)]
• plautus: [Paris har et barn og skogen har en fugl; fuglen heter spurv, barnet heter gamin, gategutt. Prøv å sette sammen de to forestillingene: Paris og barndommen, som rommer den ene smelteovnen, den andre morgenrøden, slå gnistene mot hverandre, og det vil sprute frem et lite vesen. Homuncio vilde den romerske dikter Plautus ha kalt det. ({{page|119}} ...)]
• plebeierne: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• pledd: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• pleiefar: [Den fremmede så fremdeles skarpt på ham. Han drev på: «Omforlatelse, undskyld, men en kan jo ikke slik uten videre gi barnet sitt til den første, den beste. Ikke sant, jeg har rett? Nå, jeg nekter ikke at De er rik, at De ser ut som om De er en bra mann, så det kanskje var til beste for henne; men det må jeg få nærmere greie på. Det skjønner De nok? Om jeg nå lot henne gå og gjorde det offeret, vilde jeg vite hvor hun reiste, jeg vilde ikke slippe henne av syne, jeg vilde vite hvem hun er hos, så jeg av og til kunde komme og se til henne, så hun kunde vite at hennes gode pleiefar våker over henne. Det er virkelig ting som ikke lar sig gjøre. Jeg vet jo ikke engang hvad De heter. Om De nå tok henne med Dem, måtte jeg alltid komme til å si: Hvor er Lerken blitt av. Jeg må iallfall få se en bit papir, en liten bit av et pass, hva?» ({{page|344}} ...)]
• plett: [Jean Valjean skjønte godt soningen hos de første, soningen for egne synder. Men han skjønte sig ikke på soningen hos de siste, hos disse vesener uten plett og lyte; og han spurte skjelvende sig selv: «Soning for hva? hvad slags soning?» – En stemme i samvittigheten svarte: «Den mest guddommelige form for menneskelig edelmot: soning for andre.» – Og han husket at han hadde våget å klage. ({{page|56}} ...)]
• pliktarbeidet: [Som før nevnt var frøken Gillenormands forsøk på å la sin yndling Théodule ta Marius’ plass blitt mislykket. Gillenormand hadde ikke godtatt ham som stedfortreder, og Théodule hadde på sin side nok lyst på arven, men ulyst til pliktarbeidet. Den gamle mannen kjedet lansenéren, og lansenéren støtte den gamle mannen. løitnant Théodule var nok munter, men snakkesalig, lettsindig, men tarvelig. Ved alle hans egenskaper var det en feil. Da Gillenormand alltid sammenlignet, hadde Théodule ({{page|9}} ...)]
• pliktbrev: [To ganger om året, 1. januar og Saint-Georgsdag, skrev Marius til faren pliktbrev som tanten dikterte ham, og som en skulde ha sagt var skrevet ut av en eller annen formularbok; det var alt det Gillenormand tillot; og faren svarte med et meget kjærlig brev som bestefaren puttet ulest i lommen. ({{page|140}} ...)]
• pliktbrudd: [Han blev forvirret av denne uventede tilsynekomst; han visste ikke hvad han skulde gjøre overfor denne nye overordnede, han som ikke var i tvil om at den underordnede alltid må bøie sig, at han hverken må være ulydig, eller dadle, eller innvende noget mot ham, og at den underordnede, som undret sig altfor meget over den overordnede, ikke har annet å gjøre enn å søke avskjed. Men hvorledes skal en gjøre for å søke avskjed hos Gud? Det han alltid kom tilbake til, var en kjensgjerning som raget op over alt annet, det at han hadde gjort sig skyldig i et fryktelig pliktbrudd. Han hadde lukket øinene og latt en rømt straff-fange slippe vekk. Han hadde løslatt en galeislave. Han hadde stjålet fra lovene en mann som tilhørte dem. Det hadde han gjort, han ({{page|231}} ...)]
• pliktens: [«Borgere!» sa Enjolras. «Det denne mannen har gjort, er fryktelig, og det jeg har gjort, er skrekkelig. Han har drept, derfor har jeg drept ham. Jeg var nødt til å gjøre det, for oprøret må ha disiplin. Snikmord er hos oss en større forbrytelse enn annensteds. Revolusjonen har blikket rettet mot oss; vi er republikkens prester, vi er pliktens hellige offer, det må ikke kunde sies noget galt om vår kamp. Jeg har felt og fullbyrdet dommen over denne mannen. Jeg har vært nødt til å handle som jeg gjorde, men jeg føler avsky for det, jeg dømmer også mig selv, og dere vil snart få se hvad jeg har dømt mig selv til.» ({{page|53}} ...)]
• pliktmenneske: [Théodule hadde ikke særlig lyst på den slags lurerier; men han var meget rørt over de ti louisdorene og håpet at det vilde bli flere av dem. Han tok imot opdraget og sa: «Som du vil, tante.» Og han la til for sig selv: «Nå er jeg jamen blitt anstandsdame.» – Frk. Gillenormand omfavnet ham. «Du vilde nok ikke gjøre den slags dumheter. Du lyder instrukser, lystrer ordre, du er et samvittighetsfullt pliktmenneske, du reiser ikke vekk fra familien for å gjeste et slikt kvinnfolk.» – Lansenérofficeren satte op et fjes lik en stortyv som blir rost for ærlighet. ({{page|140}} ...)]
• pludret: [pludret henrykt. Munnvikene som var trukket vellystig ({{page|105}} ...)]
• plugg: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• plukker: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• plumpt: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• plyndring: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• plyndringen: [Vi hører ikke til dem som forskjønner krigen. Når leiligheten byr sig frem, sier vi sannheten. Krigen eier en fryktelig skjønnhet som vi slett ikke har lagt skjul på, men den eier også, la oss innrømme det, adskillig heslig. Noget av det mest påfallende, er den raske plyndringen av alle de døde efter seieren. Dagningen som følger efter et slag, bryter alltid frem over nakne lik. ({{page|299}} ...)]
• plysjhatt: [«Hør, herr Pontmercy,» sa han, «hvis De tillater det, vil jeg gjerne komme og se henne. Jeg forsikrer Dem at jeg ønsker det meget. Hvis jeg ikke hadde brydd mig om å se Cosette, vilde jeg ikke ha kommet med den tilståelsen jeg har gjort, jeg vilde ha reist; men fordi jeg ønsker å bli på det stedet der Cosette er og kunde se henne, må jeg ærlig si Dem alt. De skjønner det jeg mener, ikke sant? Det er noget som er lett å forstå. De skjønner hun har vært hos mig i ni år. Først bodde vi i den rønnen ved bulevarden, så i klostret og til slutt nær Luxembourg-parken. Det var der De så henne første gang. De husker nok at hun hadde blå plysjhatt. Så bodde vi i Invalidekvarteret, der det var en have med et gitter rundt, Plumetgaten. Jeg bodde i en liten bakgård der, jeg kunde høre når hun spilte piano. Slik var mitt liv. Vi var aldri fra hverandre. Det varte ni år og nogen måneder. Jeg var som en far for henne, og hun var mitt barn. Jeg vet ikke om De skjønner mig, herr Pontmercy, men å reise min vei nå, ikke se henne mer, ikke snakke med henne mer, det vil bli vanskelig. Hvis De ikke finner det altfor galt, vil jeg gjerne av og til komme her og se Cosette. Jeg skulde ikke komme ofte. Jeg skulde ({{page|305}} ...)]
• plysjhatten: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• plysjlenestol: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• plystrer: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• plystret: [Kusken stoppet, knep det ene øiet igjen og rakte den venstre hånden ut mot Marius mens han langsomt gned pekefingeren mot tommelfingeren. – «Hva?» sa Marius. – «Betaling først,» sa kusken. Marius husket at han ikke hadde mere enn seksten sous. «Hvor meget?» spurte han. – «Førti sous.» – «Jeg skal betale når jeg kommer tilbake.» – Da kusken hørte det, plystret han og slo på hesten. ({{page|217}} ...)]
• pode: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• podet: [Jean Valjean arbeidet hele dagen i haven og gjorde megen nytte der. Han hadde før i tiden vært skogsarbeider og fant sig nu vel ved å være gartner. Som før nevnt kjente han alle slags dyrkningsmåter og dyrkningskunster. De kom til nytte nå. Næsten alle trærne i frukthaven var villstammer; han podet dem og fikk dem til å bære utmerket frukt. ({{page|56}} ...)]
• podning: [som en podning, det kan gå vel eller ille; undgå den faren. ({{page|105}} ...)]
• poetene: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• poetenes: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• pogonat: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• poichevertgaten: [Da han kom til hjørnet av Poichevertgaten, gikk han til ({{page|45}} ...)]
• poiriergaten: [Sikkert er det at oprøret om morgenen den sjette juni en time eller to hadde en ny opblussing. Den iherdige stormklokken i Saint-Merry skapte nogen tilløp til ny reisning. I Poiriergaten og Gravilliergaten reiste det sig barrikader. Foran Saint-Martinporten angrep en ung mann ({{page|123}} ...)]
• poissy: [det op i minnet, han husket på tanten, de ti louisdorene og det vervet han hadde tatt på sig: å vokte på hvad Marius gjorde. Det fikk ham til å le. – «Han er kanskje ikke lenger med på vognen,» tenkte han, mens han knappet uniformsfrakken. «Kanskje han er gått av underveis, i Poissy eller Meulan eller i Evreux, eller i Laroche-Guyon. Hvad i all verden skal jeg skrive til tante?» ({{page|140}} ...)]
• poitevin: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• polakk: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• polens: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• polerte: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• poli: [Efter restaurasjonen krevde nasjonen bare ro, tørstet bare efter ett: fred. Store hendelser, store vågestykker, store eventyr, store menn hadde en gudskjelov hatt nok av, en hadde hatt dem til op over ørene. En hadde marsjert fra tidlig om morgenen og hadde nådd kvelden efter en lang, strid dag. Først hadde en hatt følge med Mirabeau, derefter med Robespierre, så med Napoleon; en var utslitt. Alle og enhver krevde en seng. Og de fikk fred, ro, hvile. De var tilfredse. – Imidlertid dukket visse kjensgjerninger frem og banket på porten. På samme tid som de trette mennene krevde hvile, krevde de fullbragte kjensgjerningene garantier. Disse garantiene var en tidsnødvendighet. Det var nødvendig å gi dem. Fyrstene «skjenket» dem, men i virkeligheten var det tingenes egen kraft som gav dem. En sannhet som er nyttig å vite, men som Bourbonerne ikke engang skimtet i 1814. Den utvalgte familie som kom tilbake til Frankrike da Napoleon falt, hadde den skjebnesvangre enfold å tro at det var den som gav, og at den kunde ta tilbake det den hadde gitt, at huset Bourbon eide den guddommelige rett, og at Frankrike ikke hadde nogen rett, og at den poli- ({{page|299}} ...)]
• polignac: [de tyve sous. «Mange takk,» sa gutten. «Hvad heter du?» – «Navet, jeg er en venn av Gavroche.» – «Spis med oss,» sa Grantaire. – «Jeg kan ikke, jeg er med i toget. Det er jeg som roper: «Ned med Polignac».» – Så satte han det ene benet langt tilbake, den ærbødigste hilsen som er mulig, og gikk. ({{page|53}} ...)]
• polisen: [Den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen la den fra sig, løftet begge armene i været og lukket tre ganger hendene uten å si et ord. Det virket som et signal om å gå fra borde. Røverne som holdt fangen, slapp ham; et øieblikk efter var taustigen rullet op og kastet ut av vinduet, festet sikkert i karmen med de to jernkrokene. Fangen syntes ikke å legge merke til det som gikk for sig omkring ham. Det var som han drømte eller bad. Straks stigen var festet, ropte Thénardier: «Kom så, kone,» og styrtet mot vinduet. Men da han vilde stige ut, grep «Grønnskollingen» ham hårdt i kraven. «Å nei!» sa han, «din gamle svindler, efter oss!» – «Efter oss,» hylte røverne. – «Dere er nogen unger,» sa Thénardier, «vi spiller tiden. Polisen er i hælene på oss.» – «Vel,» sa en av røverne, «vi trekker lodd om hvem som skal gå først.» – Thénardier ropte: «Er dere gærne! Er dere tullete! hvad er dette for noget tøis. Spille tiden, hva? Trekke lodd, hva? Det er jo bløtt! trekke korteste strå! Skrive navn! Legge dem i en hatt! – – –» ({{page|217}} ...)]
• politibetjentens: [«En svikter ikke venner når de er i knipe,» brummet Montparnasse. Men Brujon mente det var nytteløst å vente, han sa de fikk gå og at han hadde følelsen av at han hadde politibetjentens neve på sig. – Montparnasse hadde til slutt bare svake innvendinger. Sannheten er at de alle fire med den troskapen som virker til at forbrytere ({{page|368}} ...)]
• politibetjentkort: [La oss med det samme si at da likene efter kampen blev brakt til likhuset, blev det på Le Cabuc funnet et politibetjentkort. Forfatteren av denne boken har i 1848 hatt i sin hånd den særmeldingen som blev gitt om saken til politiprefekten. Hvis en kan tro en underlig overlevering innen politiet, var Le Cabuc den samme som «Klamper’n». Sikkert er det at efter Cabucs død hørte en ikke mere om Klamper’n. Klamper’n blev vekk uten at der var noget spor efter ham. ({{page|53}} ...)]
• politibudet: [forsvareren ikke komme inn på, den forelå ikke. Forsvareren sluttet med å be juryen og retten om at de, hvis de syntes det var klart at anklagede var Jean Valjean, da å ville dømme ham for brudd på politibudet om bestemt opholdssted, og ikke til den forferdelige straff som rammer en galeislave, som er gjentagelsesforbryter. ({{page|202}} ...)]
• politidirektør: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• politiforklaringer: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• politifullmektigen: [den andre ordenspolitiet. Staten, politiet, begravelsesbyrået, reglementer, administrasjon, hvad skjønner vi oss på det; alle og enhver må bli harme når de ser hvorledes vi blir behandlet. Vi har ikke engang rett til å gi vårt støv til Jesus Kristus. Dette sunnhetsvesenet er et av revolusjonens påfunn. Gud underordnet politifullmektigen. Slik er vår tid! Ti stille, Fauvent!» ({{page|56}} ...)]
• politifunksjonærene: [den fri presse plaget det. Nogen vilkårlige fengslinger som avisene hadde tatt fatt på, hadde gitt gjenlyd like op til kammeret og hadde gjort politiet engstelig. Angrep på den personlige frihet var en alvorlig sak. Politifunksjonærene var redde for å ta feil; prefekten skjøt skylden på dem; en feiltagelse var det samme som avskjed. En kan tenke sig hvilken virkning det vilde hatt i Paris om tyve aviser hadde tatt følgende lille notis: «Igår blev en hederlig, gammel, hvithåret bestefar som lever av sine midler, arrestert mens han gikk en tur med barnebarnet sitt, en liten pike på åtte år, og ført til politistasjonen mistenkt for å være en rømt galeislave.» ({{page|24}} ...)]
• politikammer: [Jean Valjeans pengepung blev ikke til nytte for Mabeuf; han hadde ikke kundet godta denne stjernegaven, vilde ikke gå med på at en stjerne kunde preges til louisdor. Han hadde ikke gjettet at det som falt fra himmelen, kom fra Gavroche. Så hadde han gått med pungen og levert den til stedets politikammer som hittegods. Det er overflødig å si at ingen spurte efter den, og den hjalp altså slett ikke Mabeuf. ({{page|25}} ...)]
• politikammerets: [per’n», kommet sig vekk på veien fra Gorbeaurønnen til fengslet. De visste ikke hvorledes det var gått til. Politimennene «skjønte det ikke»; han hadde gjort sig om til røk, hadde glidd ut mellem fingrene på dem. Her måtte ligge noget under: trolldom eller politiet. Hørte han både til ordenen og uordenen? Javert vilde ikke høre på noget slikt. Men det var i samme avdelingen andre opdagelsesbetjenter enn han, kanskje mere innvidd i politikammerets hemmeligheter enn han, tross de var underordnede, og «Klamper’n» var en slik skurk at han godt kunde være politispion. Hvorledes det nu forholdt sig, «Klamper’n» var borte og ikke til å finne igjen. Javert syntes mere ergerlig enn undrende over det. ({{page|306}} ...)]
• politiker: [enn politiker, er det kanskje likevel her plass for å si ({{page|11}} ...)]
• politikken: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• politikommissær: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• politikonstabel: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• politikonstablene: [De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og opfinnsomme fyren, omstreifer akkurat lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over sig noget elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil. «Men er du ikke redd for politikonstablene?» spurte den eldste fryktsomt. Gavroche nøide sig med å svare: «Drittunger. En sier ikke konstablene, en sier kostene.» ({{page|368}} ...)]
• politikortet: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• politilue: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• politimeldingen: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• politinøkkel: [ham til å rope i harme: «Det går for vidt! En politinøkkel!» ({{page|189}} ...)]
• politioppsikt: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• politipatruljen: [raset, var det også den politipatruljen som en sikkert ikke slapp fra to ganger. Og så, hvorhen skulde han gå? Hvilken retning skulde han ta? Å følge skråningen var ikke det samme som å nå målet. Og selv om han kom til en annen utgang, fant han vel der en sperring eller et gitter. Utvilsomt var alle utgangene lukket på denne måten. Tilfellet hadde åpnet det gitteret de hadde kommet ned gjennom, men de øvrige utgangene fra kloakken var åpenbart stengt. Det hadde bare lykkes å flykte til et fengsel. ({{page|189}} ...)]
• politiprefekt: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• politiprefektens: [et papir i. Enjolras brettet det ut og leste disse fem linjene skrevet med politiprefektens egen hånd. «Så snart politiinspektør Javert har fullført sin politiske opgave, skal han særlig undersøke om det er sant at forbrytere holder til på høire Seinebredd nær Jenabroen.» ({{page|53}} ...)]
• politireglementer: [Det han hadde gjort, fikk ham til å grøsse. Han, Javert, hadde funnet for godt mot politireglementer, mot samfundsordenen, mot lovene å sette en forbryter i frihet; slik hadde det passet ham; han hadde tilsidesatt offentlige hensyn for sine egne private; var det ikke utilbørlig? Hver gang han stilte sig ansikt til ansikt med den uhørte handlingen han hadde gjort, skalv han fra topp til tå. Hvad skulde han gjøre? Det var bare en eneste utvei: straks å vende tilbake til l’Homme-Armégaten, og la Jean Valjean settes fast. Det var klart at det var det han hadde å gjøre. Men han kunde det ikke. Det var noget som sperret veien for ham på den kan- ({{page|231}} ...)]
• politisamvittighet: [For å lette sin politisamvittighet fyrte sersjanten før han gikk, sin karabin av i den retningen de forlot, i retning mot Jean Valjean. Smellet gav gjenlyd i hvelvingen som rumling i en kjempetarm. Et kalkstykke som falt ned i rennestensvannet med et plask nogen skritt fra Jean Valjean, viste at kulen hadde truffet hvelvingen over hodet på ham. ({{page|189}} ...)]
• politisersjant: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• politisoldatene: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• politistasjon: [Han gikk bortover mot forstaden Saint-Marceau og spurte i første butikk han kom til, om veien til en politistasjon. Han blev vist til Pontoisegaten nr. 14. Han gikk dit. Da han kom forbi en baker, kjøpte han for to sous brød som han spiste straks fordi han tenkte sig at han ikke fikk nogen middag. Underveis ydet han rettferd mot forsynet. Han tenkte på det at hvis han ikke om morgenen hadde gitt de fem francs til Jondrettes datter, hadde han fulgt efter Hvits drosje, og altså ikke fått vite noget om det bakholdet Jondrette hadde lagt og at Hvit hadde vært fortapt, og uten tvil datteren med ham. ({{page|217}} ...)]
• politistasjonens: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• politistasjoner: [Dette bordet med stråstol til finnes på alle politistasjoner; det er ufravikelig smykket med en treskål full av sagmugg og en pappeske full av røde oblater og det er nederste trinn av embedsstilen. Det er her statslitteraturen har sitt ophav. ({{page|231}} ...)]
• politistyrken: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• politivedtekt: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• poliveaugaten: [Det var fullmåne, og Jean Valjean hadde ikke noget imot det. Månen stod ennu lavt og delte gatene i store flak av lys og skygge. Jean Valjean kunde snike sig langs husene og murene på skyggesiden og holde øie med lyssiden. Han tenkte kanskje ikke nok på at han ikke kunde passe på den mørke siden. I ethvert fall mente han å være sikker på at ikke nogen hadde fulgt efter ham i alle de øde smågatene omkring Poliveaugaten. Cosette gikk ved siden av ham uten å spørre om noget. Alle de lidelsene hun hadde gått igjennom de første seks årene av sitt liv, hadde gjort henne noget viljeløs. Dessuten hadde hun uten å gjøre sig det klart, vennet sig til hans egenheter og skjebnens merkelige påfunn, og hun følte sig også trygg når hun var sammen med ham. ({{page|24}} ...)]
• polske: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• polypp: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• polytekniker: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• polyteknikerne: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• polytekniske: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• pommerci: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• pongtongbroer: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• ponsonby: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• ponsonbys: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• pont: [Og i en hjerteskjærende tone la han til: «Herr Pont- ({{page|305}} ...)]
• pontarlier: [gav han en utførlig skildring av disse meieriene i Pontarlier: at der er to slags, de store meieriene som de rike ({{page|45}} ...)]
• pontauxchoux: [Bryllupsvognen kjørte i den rekken som var på vei mot Bastilleplassen på høire side av bulevarden. Da de nådde frem til Pont-aux-Choux, blev det stans en stund. Næsten i samme øieblikk stanset også den andre rekken som var på vei mot Madeleinekirken. Nettop på det stedet var det i den rekken en vogn full av maskerte. ({{page|279}} ...)]
• pontauxchouxgaten: [Imidlertid hadde han med pistolen i neven nådd frem til Pont-aux-Chouxgaten. Han la merke til at det i hele gaten ikke var mere enn én åpen butikk, og det var egnet til å vekke eftertanke at det var en kakebutikk. Det var som om det skulde være forsynets mening at han skulde få sig ennu en eplekake før han trådte inn i det ukjente. Gavroche stanset, lette i lommene, vrengte dem, men fant ikke noget, ikke en sou, og så satte han i et skrik: «Til hjelp!» – Det er hårdt å gå glipp av den siste kaken. Men Gavroche gikk likevel videre. ({{page|45}} ...)]
• pontius: [vekt, og han hadde i dypet av sitt indre hørt en stemme som sa: «Det er riktig. Utlever den som reddet dig. Og la så Pontius Pilatus’ fat hente og vask hendene dine.» ({{page|231}} ...)]
• pontmaire: [Det var en av Bonapartes oberster. Jeg tror han er død. Han bodde i Vernon der jeg har en bror som er sogneprest, og han het noget slikt som Pontmaire eller Montpercy. Han hadde jamen fått et ordentlig sabelhugg.» ({{page|140}} ...)]
• pontmercys: [Neste morgen i mørkningen kom Marius til Vernon. Lysene blev nettop tent. Han spurte den første han traff om veien til «hr. Pontmercys hus», for han var i hjertet enig med restaurasjonen, og heller ikke han regnet faren for baron eller for oberst. Han blev vist til huset. Han ringte på; en kone med en liten lampe i hånden åpnet døren for ham. «Hr. Pontmercy?» sa Marius. – Konen svarte ikke. – «Er det her?» spurte Marius. – Konen nikket. – «Kan jeg få snakke med ham?» – Konen rystet på hodet. – «Jamen, jeg er sønnen hans,» svarte Marius, «han venter på mig.» – «Han venter ikke lenger på Dem,» sa kvinnen. – Da la han merke til at hun gråt. Hun pekte på døren til et lavloftet værelse i første etasje. Han gikk inn. ({{page|140}} ...)]
• popincourt: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• popler: [hang til tørk, og med en gammel bondegård fra Ludvig XIII’s tid, omgitt av et forfallent plankegjerde, en liten dam mellem popler, kvinner, latter, stemmer; i synsranden Panthéon, Val de Grâce-hospitalet, sort, tett, fantastisk, vakkert og praktfullt, og i bakgrunnen Notre-Damekirkens alvorstunge, firkantede tårn. – Da det var umaken verdt å se stedet, kom næsten ingen der. Marius kom dit en dag på en av de ensomme spaserturene sine. Tilfeldigvis kom en mann forbi. Litt grepet av stedets næsten vilde skjønnhet, spurte han mannen hvad stedet het. «Det heter Lerkeengen.» ({{page|306}} ...)]
• poppelallé: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• populær: [Med det samme lød lille Gavroches hanekyllingrøst på barrikaden. Barnet hadde steget op på et bord for å la børsen sin mens han sang en vise som den gang var så populær: ({{page|84}} ...)]
• porsjon: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• porsjoner: [fikk svaret: «Hvorfor? Klokken er tre. Klokken fire er vi døde alle sammen.» Da det ikke var mere å spise, hadde Enjolras forbudt å drikke. Han nedla forbud mot vin og utdelte brennevin i porsjoner. De hadde i kjelleren funnet femten forseglede flasker. Enjolras og Combeferre undersøkte dem, og Combeferre sa: «Det er av far Hucheloups gamle lager, han var først kjøpmann.» – «Det må være virkelig god vin,» sa Laigle. «Det er heldig at Grantaire sover. Hadde han vært på benene, hadde det vært vanskelig å redde de flaskene.» Tross knurring forbød Enjolras å røre de femten flaskene, og for at ingen skulde gjøre det, satte han dem under det bordet som far Mabeuf lå på. ({{page|123}} ...)]
• portgluggen: [festet til en klokke. Han ringte på. Portgluggen blev ({{page|45}} ...)]
• porthvelving: [Natten mellem 16. og 17. februar 1833 var en vidunderlig natt. Over mørket hvelvet sig en åpen himmel. Det var Marius’ og Cosettes bryllupsnatt. – Dagen hadde vært deilig. Det var ikke blitt den festens blå drøm som bestefaren hadde tenkt sig, en eventyrfest med cherubiner og amoriner over hodene på brudeparet, et bryllup verdig til å pryde en porthvelving; men det hadde vært yndig og smilende. – ({{page|279}} ...)]
• portnerboligen: [De gikk gjennom de samme alléene som likvognen hadde kjørt gjennom. Da de kom frem til gitterporten og portnerboligen, kastet Fauchelevent graverens kort i kassen, portneren trakk i snoren, porten gikk op, og de gikk ut. – «Dette går jo bra,» sa Fauchelevent. «Det var et godt påfunn av Dem, far Madeleine.» De kom gjennom Vaugirardporten på den enkleste måte av verden. Nær en kirkegård er en spade og en hakke pass gode nok. – Vaugirardgaten var øde og tom. «Far Madeleine,» sa Fauchelevent mens de gikk bortover gaten og kikket op på alle husene. «De har bedre øine enn mig. Vis mig nr. 87.» ({{page|56}} ...)]
• portnerfolkene: [Det var forresten ikke uten dyp engstelse at Jean Valjean viste sig utenfor klostret. Han opdaget huset i Plumetgaten og gjemte sig der. Han kalte sig nu Ultime Fauchelevent. Samtidig leide han to små leiligheter i Paris, for ikke å stå blottet som den gangen han bare ved et mirakel slapp fra Javert. Disse to boligene lå langt fra hverandre, den ene i Vestregate, den andre i Homme-Armégaten. Av og til flyttet Jean Valjean for en måned eller seks uker til en av disse boligene med Cosette, uten å ta Toussaint med sig. Han lot portnerfolkene stelle for sig og gav sig ut for en rentenist fra landsbygden. Slik hadde han altså tre boliger i Paris for å slippe fra politiet. ({{page|319}} ...)]
• portnerkonetypen: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• portnerluken: [Alle lå ennu og sov i huset. Det hersket landsens stillhet. Ingen skodde var lukket op. Portnerluken var stengt. Touissant hadde ennu ikke stått op, og Cosette trodde ganske naturlig at faren sov. Hun måtte ha lidt fryktelig, og hun led ennu meget, for hun sa sig selv at faren hadde vært meget hård; men hun stolte fullt og helt på Marius. At et slik lys kunde bli formørket, var absolutt umulig. Hun bad. Fjernt borte hørte hun av og til en slags dumpe støt, og hun sa: «Det er da underlig at de alt nu tar til å lukke gatedørene op og igjen.» Det var kanonskuddene mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• portnerne: [Næste morgen klokken syv gikk Marius tilbake til rønnen, betalte leien og det han skyldte madam Burgon, lesset bøkene, sengen, bordet, kommoden og de to stolene på en håndkjerre og gikk uten å si hvor han flyttet, så da Javert utpå dagen kom for å spørre Marius ut om det som hadde hendt om kvelden, fant han ikke andre enn madame Burgon som svarte: «Flyttet.» – Madame Burgon var sikker på at Marius hadde vært litt i samråd med de røverne som var blitt grepet om natten. «Hvem skulde ha trodd det?» sa hun til portnerne i strøket, «en ung mann som næsten lignet en pike.» ({{page|306}} ...)]
• portnerrom: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• portnerske: [Denne gamle konen blev kalt «gårdleierske», men gjorde i virkeligheten tjeneste som portnerske. Det var henne som juledag hadde leid ham dette værelse. Han hadde sagt til henne at han hadde levd av sine midler, men at han hadde tapt alt på spanske papirer og at han vilde bo der sammen med sin datterdatter. Han hadde betalt leien for et halvt år og overlatt til den gamle å møblere værelset og alkoven slik som vi har sett. Det var denne ({{page|9}} ...)]
• portnerstuen: [arbeider, ut av portnerstuen. En mager, blek, fregnete liten skikkelse, klædd i en fillete bluse og lappete fløielsbukser. Skikkelsen så kanskje snarere ut som en ung pike forklædd som gutt enn som en arbeider. Han talte til Courfeyrac med en stemme som minst av alt i verden lignet en kvinnerøst: «Jeg vilde gjerne snakke med herr Marius.» – «Han er ikke her.» – «Kommer han hjem i kveld?» – «Jeg vet ikke!» Og Courfeyrac la til: «Jeg kommer iallfall ikke hjem.» – Den unge mannen så stivt på ham og spurte: «Hvorfor ikke.» – «Derfor!» – «Hvor skal De hen?» – «Hvad kommer det dig ved?» – «Vil De at jeg skal bære kassen for Dem?» – «Jeg skal til barrikadene.» – «Får jeg lov til å gå med Dem?» – «Som De vil,» svarte Courfeyrac. «Gaten er fri, brolegningen er for oss alle.» ({{page|45}} ...)]
• portnøkkel: [Så vendte han sig mot Marius og så skarpt på ham. – «Er De redd?» – «For hva?» – «For disse folkene?» – «Ikke mere enn De er,» sa Marius barskt. Inspektøren så stivt på ham og sa i en slags salvelsesfull høitidelig tone: «De taler som en bra mann og som en ærlig mann. Den modige frykter ikke forbrytere, og den ærlige frykter ikke øvrigheten.» – Marius brøt av: «Ja, det er bra, men hvad vil De gjøre?» – «Leieboerne i den rønnen har vel portnøkkel?» – «Ja.» – «Har De den på Dem?» – «Ja.» – «Gi mig den,» sa inspektøren. Marius tok nøkkelen op av vestelommen og gav den til inspektøren og sa: «Hvis De vil høre på mig, så ta mange folk med.» – Inspektøren så på Marius slik som Voltaire vilde sett på en landsens skolelærer som foreslo ham et rim. Han stakk sine svære hender ned i de veldige frakkelommene og tok frem to små lommepistoler, rakte dem til Marius og sa kort og fort: «Ta disse. Gå hjem. Skjul Dem i værelset Deres. Fyrene må tro at De er gått ut. Pistolene er ladd. To skudd i hver. Fyrene er på vakt. Det er hull i veggen, sa De. Folkene kommer. La det skure en stund. Når De mener tiden er kommet til å fakke ({{page|217}} ...)]
• portretter: [To portretter i ovale rammer hang på veggen på hver ({{page|11}} ...)]
• portrettet: [Sengen var ikke rørt, og på den lå frakken og det sorte båndet. «Det likte jeg bedre,» sa Gillenormand. Et øieblikk efter kom han triumferende inn i dagligstuen der frøken Gillenormand alt satt og broderte. Gillenormand holdt frakken i den ene hånden og halsbåndet i den andre, og ropte: «Seier! Vi skal få opklart hemmeligheten, nu får vi greie på alt, nu skal vi granske lurifaksens utsvevelser. Vi skal få se selve romanen. Jeg har portrettet.» ({{page|140}} ...)]
• portrommene: [I de siste vårmånedene og de første sommermånedene av 1833 la folk i Marais-strøket, kjøpmennene i butikkene og lediggjengere i portrommene, merke til en gammel velklædd mann i sort, som hver dag på samme tid i skumringen gikk fra l’Homme-Armégaten bortover mot Sainte-Croix-de-la-Bretonneriegaten, forbi Blancs-Manteaux, inn i Culture-Sainte-Catherinegaten, og når han så kom til l’Écharpegaten, svinget han til venstre inn i Saint-Louisgaten. ({{page|336}} ...)]
• portåpningen: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• postbudene: [en lang gang med værelser av forskjellig størrelse til høire og til venstre; en kunde til nød bo i dem, men de lignet mere boder enn rom. Vinduene vendte mot de øde strøkene i nabolaget. Alt var mørkt, barskt, uhyggelig, trist og gravaktig; eftersom sprekkene var i taket eller i døren blev de gjennomtrengt av koldt lys eller iskold vind. Postbudene kalte denne rønnen for nr. 50–52; men den var kjent i strøket under navnet Gorbeaus hus, efter en prokurator ved navn Gorbeau som på Ludvig den XV’s tid hadde eid Hospitalsbulevarden nr. 50–52. Han var også skaperen av monumentalvinduet. ({{page|9}} ...)]
• postene: [«Bøi hodene tett inn til muren og alle på kne langs barrikaden,» ropte Enjolras. – oprørerne som hadde gått fra postene sine da Gavroche kom, stod spredt foran vertshuset. Nu styrtet de i forvirring tilbake mot barrikaden; men før de hadde kundet lyde Enjolras’ befaling, gikk skuddet av med kardeskens fryktelige, rallende torden. Skuddet var blitt rettet mot åpningen i skansen, hadde truffet muren og sprunget tilbake derfra, og det fryktelige tilbakeslaget hadde drept to mann og såret tre. skulde det fortsette, kunde barrikaden ikke holdes. Kardeskene slo inn i den. ({{page|123}} ...)]
• postet: [Jean Valjean blev blek. Bare tanken på igjen å skulde stige ned i den fryktelige gaten fikk ham til å skjelve. Tenke sig om en hadde sluppet ut av en skog full av tigrer og så at en venn vilde råde en til å gå dit inn igjen. Jean Valjean tenkte sig at politiet ennu myldret rundt i kvarteret, at det stod politibetjenter på vakt, postet overalt, fryktelige never strakt ut for å gripe ham i kraven, og kanskje Javert selv på hjørnet av gaten. – «Umulig,» sa han. «Gå ut fra at jeg falt ned fra himmelen, far Fauchelevent.» ({{page|56}} ...)]
• postfunksjonæren: [Vertinnen kom inn: «Vil herren legge sig? Eller vil herren ha aftensmat?» – Han rystet på hodet. – «Stallgutten sier at hesten er meget trett.» – Her brøt han stillheten: «Vil det si at hesten ikke kan dra tilbake igjen imorgen?» – «Å nei, den trenger minst to dagers hvil.» – Så spurte han: «Er det ikke postkontor her?» – «Jo.» Vertinnen fulgte ham inn i kontoret. Han viste passet frem og spurte om det var mulig å komme tilbake til Montreuil-sur-Mer samme natt; plassen ved siden av postføreren var ledig. Han tok den og betalte. Postfunksjonæren sa: «Pass på å være her klokken ett når posten går.» ({{page|202}} ...)]
• postgaten: [For Jean Valjean var all uvisshet over; heldigvis varte den ennu for disse mennene. Han hadde nytte av deres tvil; det var tapt tid for dem og tid vunnet for ham. Han gikk ut av porten han hadde gjemt sig i, og skyndte sig nedover Postgaten i retning av Jardin des Plantes. Cosette begynte å bli trett, han tok henne på armen og bar henne. Det var ikke et menneske å se, og lyktene var ikke tent fordi det var måneskinn. Han gikk fortere og kom til slutt forbi Jardin des Plantes gjennom smågater med lave hus ut på kaien. Der vendte han sig. Kaien var øde. Gatene var øde. Der var ingen bak ham. Han pustet friere. Så kom han til Austerlitzbroen. Den gang blev det ennu betalt bropenger. Han gikk bort til brovakten og betalte en sou. «Det er to sous,» sa brovakten. «De bærer et barn som kan gå. De må betale for to.» – Han betalte, ergerlig over at han hadde vakt opmerksomhet. Flyktninger bør være uenset. ({{page|24}} ...)]
• posthotellet: [Klokken var næsten åtte om aftenen da kabben vi forlot på veien, kjørte gjennom innkjørselsporten til posthotellet i Arras. Den mannen vi har fulgt til dette øieblikk, steg ut, svarte med fraværende mine på de ivrige spørsmålene fra vertshusfolkene, sendte den ene hesten tilbake, og trakk selv den lille hvite inn i stallen. Så gikk han inn i biljardstuen i første etasje, og satte sig der med albuene på bordet. Han hadde brukt fjorten timer ({{page|202}} ...)]
• postiljonen: [fra tukthusgården og ned i «Løvegården» over den bygningen på fem etasjer som skilte mellem de to fengselsgårdene. Fangene bruker navnet «postiljon» på en kunstferdig eltet brødkule med en seddel i. Postiljonen kom frem til den som skulde ha den, tross han satt i enecelle. Det var selve Babet, en av lederne for Mesterpus-banden. Seddelen som lå i postiljonen, rommet bare disse linjene: «Babet. Det er en forretning å gjøre i Plumetgaten. Et gitter omkring en have.» – Det var det notatet Brujon hadde skrevet om natten. ({{page|306}} ...)]
• postiljong: [Han fulgte rådet og kjørte tilbake, og en halv time efter kom han forbi samme stedet, men i skarpt trav med en god, frisk hest. En stallgutt som kalte sig postiljong, satt på skjekene. Madeleine hadde imidlertid følelse av at han heftet bort tiden. Det var blitt ganske mørkt. De slo inn på sideveien. Den var skrekkelig. Kabben slingret fra hjulspor til hjulspor. Han sa til postiljongen: «La det gå i trav, så får du dobbelte drikkepenger.» I en dump ({{page|202}} ...)]
• postiljongen: [Postiljongen pisket på hesten. De hadde kommet over elven og hadde lagt Mont-Saint-Eloy bak sig. Det blev mørkere og mørkere. ({{page|202}} ...)]
• postkassen: [«Hør, jeg vil ikke narre Dem. Jeg har et brev til Dem i lommen. Siden igår. Jeg var blitt bedt om å legge det i postkassen. Jeg tok det. Jeg vilde ikke at De skulde få det. Men De vilde kanskje bli sint på mig når vi om en liten stund møtes igjen. En møtes igjen, ikke sant? Ta brevet!» – Hun grep krampaktig fatt i Marius’ hånd med sin gjennomskutte, men hun syntes ikke mere å føle nogen smerte. Hun stakk Marius’ hånd ned i lommen på blusen sin. Marius følte virkelig et stykke papir. «Ta det,» sa hun. Marius tok brevet. Hun nikket tilfreds. «Og så, vil De ikke for umaken love mig …» – Hun stoppet op. – «Hva,» sa Marius. – «Lov mig det.» – «Jeg lover det.» – «Lov mig å gi mig et kyss på pannen når jeg er død. Jeg skal nok føle det.» ({{page|84}} ...)]
• postkontor: [Vertinnen kom inn: «Vil herren legge sig? Eller vil herren ha aftensmat?» – Han rystet på hodet. – «Stallgutten sier at hesten er meget trett.» – Her brøt han stillheten: «Vil det si at hesten ikke kan dra tilbake igjen imorgen?» – «Å nei, den trenger minst to dagers hvil.» – Så spurte han: «Er det ikke postkontor her?» – «Jo.» Vertinnen fulgte ham inn i kontoret. Han viste passet frem og spurte om det var mulig å komme tilbake til Montreuil-sur-Mer samme natt; plassen ved siden av postføreren var ledig. Han tok den og betalte. Postfunksjonæren sa: «Pass på å være her klokken ett når posten går.» ({{page|202}} ...)]
• postmester: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• postruten: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• postvognene: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• poteriegaten: [Efter omvei på omvei kom han inn i en gate som han mente måtte være Poteriegaten. Midt i gaten støtte han mot en hindring. Han følte sig for med hendene. Det var en veltet kjerre; han trådte i vann, dype hull og snublet i ophopet brosten. Det var en barrikade som nogen hadde påbegynt og så forlatt. Han skrevet over brostenene, gikk videre langs husene. Så opdaget han noget hvitt foran sig. Da han kom nærmere, viste det sig å være to hvite hester. Det var de to hestene som var blitt spent fra omnibussen av Laigle og som hadde flakket omkring hele dagen fra gate til gate, og som til slutt hadde stoppet der. – Marius gikk videre forbi hestene. Da han kom inn i en gate som han mente måtte være Contrat-Socialgaten, pep et geværskudd et eller annet sted fra like forbi ham og kulen gjennomboret et barberskilt like over hodet på ham. Det var da et livstegn. Fra da av traff han ikke på noget. Hele denne veien var som å stige ned over belgmørke trapper. Marius gikk likevel videre. ({{page|76}} ...)]
• potsdamerparade: [Politibetjentene hadde imidlertid fått se den fordrukne mannen som lå bak døren, og rystet ham. Han våknet og stammet: «Er det slutt, Jondrette?» – «Ja,» svarte Javert. De seks røverne stod der, de tre hadde ennu svertede ansikter, tre hadde masker. «Dere kan godt ha maskene på,» sa Javert. Så betraktet han dem som Fredrik II ved en Potsdamerparade og sa til de tre «feierne»: «Goddag, herr «Grønnskolling». Goddag, Brujon. Goddag, herr «Dobbeltmillionær»,» og så vendte han sig til de tre med maskene: «Goddag, «Storskryter». Goddag, Babet. Hilsen «Klamper’n».» ({{page|217}} ...)]
• pott: [i morens navn en pott melk som de drakk bak en hekk ({{page|45}} ...)]
• pottene: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• pradeaux: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• praktbind: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• praktfulle: [praktfulle gardister red ned over Neuillyavenuen med en ({{page|105}} ...)]
• praktutfoldelse: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• pranger: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• prate: [Gillenormand vendte sig mot de andre som var i værelset og ropte: «Snakk høit da. Lag støi! Bråk! Larm litt, for fanden, så barna kan prate sammen i fred.» – Så nærmet han sig til Marius og Cosette og sa ganske lavt. «Si du til hverandre. La dere ikke forstyrre.» ({{page|245}} ...)]
• predikener: [å skrive, predikener å autorisere, forlik å få i stand mellem prester og borgermestere, kirkelig og administrativ ({{page|11}} ...)]
• prefekt: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• prefektbolig: [det som er prefektbolig nu, var bispegård før revolusjonen. Hr. de Conzié som var biskop i 82, lot bygge en stor sal. Det er i denne store salen at rettsmøtene blir holdt.» – Mens de nu gikk, sa borgermesteren: «Hvis det er en rettssak herren vil høre på, er det nok litt for sent. I alminnelighet slutter rettsmøtene klokken seks.» ({{page|202}} ...)]
• prefektens: [Dessuten husker vi at Javert var samvittighetsfull, og samvittighetens påbud støttet prefektens påbud. Han var virkelig i tvil. – Jean Valjean snudde ryggen til ham og holdt sig i mørket. – Sorg, uro, frykt, motløshet, den nye ulykken, at han var nødt til å flykte ved nattetid og på måfå, lete efter et tilfluktssted i Paris for Cosette og sig selv, at han var nødt til å rette skrittene efter et barns, alt dette hadde, uten at han selv visste det, endret Jean Valjeans gang og gitt hele skikkelsen et slikt preg av avfeldighet, at selv politiet i Javerts skikkelse kunde la sig narre og lot sig narre. At det var umulig å komme like innpå ham, drakten som gjorde ham lik en gammel hovmester fra revolusjonen, Thénardiers historie som gjorde ham til bestefar, og endelig vissheten om at han var død på slaveriet, gjorde Javert ennu mere usikker. ({{page|24}} ...)]
• prefekter: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• prefektinne: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• prefektsekretæren: [Da Jean Valjean samme natten som Javert hadde arrestert ham ved Fantines dødsseng, hadde rømt fra fengslet i Montreuil-sur-Mer, mente politiet at galeislaven hadde tatt veien til Paris. Paris er lik en malstrøm, som alt blir borte i. Det finnes ikke en skog som skjuler et menneske så godt som denne trengselen. Alle slags flyktninger kjenner til det. De reiser til Paris for å bli opslukt. Der er sluk som redder. Men politiet vet det også, og det leter i Paris efter det det har mistet annetsteds. De lette der efter den tidligere borgermester i Montreuil-sur-Mer. Javert blev kalt til Paris for å bistå under efterforskningen og var i virkeligheten til stor hjelp ved den nye pågripelsen av Jean Valjean. Javert viste den gang slik iver og kløkt at prefektsekretæren hos politidirektøren, Chabouillet, la merke til det. Chabouillet hadde for øvrig alt før tatt sig av Javert og fikk ham nu ansatt ved politiet i Paris. Her gjorde Javert sig nyttig på forskjellig vis og – la oss si det, skjønt ordet synes uvant om den slags tjeneste – ærefull vis. ({{page|24}} ...)]
• prefekttilsynsmannen: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• preges: [Jean Valjeans pengepung blev ikke til nytte for Mabeuf; han hadde ikke kundet godta denne stjernegaven, vilde ikke gå med på at en stjerne kunde preges til louisdor. Han hadde ikke gjettet at det som falt fra himmelen, kom fra Gavroche. Så hadde han gått med pungen og levert den til stedets politikammer som hittegods. Det er overflødig å si at ingen spurte efter den, og den hjalp altså slett ikke Mabeuf. ({{page|25}} ...)]
• prekenene: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• prekestolen: [la oss likevel bekjentgjøre vår takkegudstjeneste fra prekestolen, hr. sogneprest. Det ordner sig nok.» ({{page|11}} ...)]
• prekte: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• prektig: [en prektig senatorsetegård nær Digne, skrev et ophisset, ({{page|11}} ...)]
• prektige: [ten, hadde ikke hatt et minutts søvn, gransket slagmarken og de engelske linjer, og hele tiden hadde han vist denne strålende munterhet, han spøkte og gjorde narr av Wellington, og tross at regnet hadde sinket tilførselen av levnetsmidler så soldatene hverken fikk mat eller søvn, ropte Napoleon muntert til Ney: «Vi har nitti sjanser av hundre.» Klokken ni tok den franske hær opstilling i fem kolonner, med divisjonene på to linjer, artilleriet mellem brigadene, musikken i spissen, under trommehvirvler og trompetfanfarer, mektig, uhyre, festlig, et hav av hjelmer, sabler og bajonetter; keiseren ropte: «Herlig, herlig.» Bare en gang blev denne tilfredshet avbrutt av overmodig medynk; det var da han så de tapre grå skotter på de prektige hestene ta opstilling til venstre; da sa han: «Det er synd.» ({{page|299}} ...)]
• prente: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• prentet: [øieblikk hadde trodd det. Hun hadde alltid elsket ham, alltid tilbedt ham. Ilden hadde holdt op å flamme, og hadde ulmet en stund, men hun skjønte godt at den hadde ett sig innover, og nu brøt den frem igjen og omspente hele hennes sjel. Dette heftet var lik en gnist som falt fra den annen sjel ned i hennes, og hun følte ilden blusse op igjen. Hun prentet i sig hvert ord i håndskriftet. «Å ja!» sa hun, «som jeg kjenner det igjen alt sammen! Det er alt det jeg allerede har lest i øinene hans.» ({{page|350}} ...)]
• presenningen: [leine er begravet.’ Slik skal det være.» – «Nå ja, De ler. Det er ikke alvor.» – «Jo, det er alvor. Jeg må jo ut herfra?» – «Utvilsomt.» – «Jeg bad Dem å finne en kurv og en presenning for mig også.» – «Javel.» – «Kurven blir av furu og presenningen et sort klede.» – «Nei, et hvitt. Nonnene jordfestes i hvitt.» – «La gå med hvitt klede da.» – «De er ikke som andre mennesker, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• presentere: [holde henne tilbake, opmuntre henne med noget ytre og strålende. Disse barnslige og samtidig gammelmannsaktige tankene gav ham ved selve deres barnslighet et temmelig riktig syn på den innflytelsen stas har på ungpikesinn. En dag så han en general ride forbi i full gallauniform. Han misunte denne forgylte mannen. Han sa til sig selv: For en lykke det vilde ha vært å kunde ta på sig en slik drakt; om Cosette så ham slik, vilde hun bli blendet; og når han så arm i arm med henne gikk forbi Tuileriene, vilde vakten presentere gevær, og det vilde være nok for Cosette og avholde henne fra å se på unge mennesker. ({{page|319}} ...)]
• presidentinne: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• presiderer: [Nonnene overholder samvittighetsfullt alle store og små kirkelige festdager, og deres ophold i kapellet er uendelige. En gang om uken samles de i kapellet, der priorinnen presiderer, og hver søster skrifter der efter tur med høi røst store og små feil og synder, og blir idømt bot. Men dessuten gjør de selv frivillig bot for småfeil, ({{page|56}} ...)]
• press: [Cosette hadde ikke kjennskap til nogen av de hemmelighetene; men det vilde også være hårdt å fordømme henne. Det var mellem henne og Marius en allmektig magnetisk kraft, som fikk henne til instinktmessig og næsten mekanisk å gjøre det Marius ønsket. Hun følte at det overfor «herr Jean» var en fast vilje, og hun rettet sig efter den. Hennes mann hadde ikke trengt å si henne noget; hun underkastet sig det vage, men tydelige press av hans tause vilje og adlød blindt. Hennes lydighet kom av at hun ikke husket det som Marius hadde glemt. Hun hadde ikke nogen møie med å gjøre det. Uten at hun selv visste hvorfor og uten at en derfor kunde klage over henne, var hennes sjel i den grad blitt ett med hennes manns at alt som det hvilte skygger over i hans tanker, også blev formørket i hennes. ({{page|351}} ...)]
• pressefrihet: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• pressefriheten: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• prestekjolene: [igjen, søkte han de rike. Da han brukte prestekjolene meget lenge, og han ikke ønsket at folk skulde legge merke ({{page|11}} ...)]
• prestemann: [det var blitt gitt ham av en gammel prestemann som hadde ({{page|45}} ...)]
• prestemat: [Folk i byen brukte å si: Når biskopen ikke får prestemat, ({{page|11}} ...)]
• presteslenget: [presteslenget. Ned med paven! (Forholdet til Rom var spent.) ({{page|11}} ...)]
• prestetamp: [«En gammel prestetamp som reiser forbi mens han mumler sitt tøv. Puh! ({{page|11}} ...)]
• pretot: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• preussens: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• prikker: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• prinsipper: [for å gå til Maineporten?» – «Jeg duger iallfall til å vite veien og støvlene mine duger til å gå den.» – «Kjenner du kameratene hos Richefeu.» –«Ikke stort. Vi sier bare du til hverandre.» – «Hvad vil du si til dem?» – «Jeg vil tale til dem om Robespierre. Om Danton. Om prinsipper. Jeg er i ånde og kan tordne løs.» ({{page|299}} ...)]
• prinsippfast: [Enjolras som var en prinsippfast mann, hadde ren allmakt over meningsfellene. Men tross alt knurret de. Enjolras som var fører like ut til fingerspissene, holdt fast på det han hadde sagt, da han hørte knurringen. Han sa høit: «Den som er redd for ikke å være mere enn tredve, må si fra.» Knurringen blev høiere. «Dessuten er det lett nok å snakke om å gå sin vei,» sa en stemme i en av flokkene. «Barrikaden er omringet.» – «Ikke mot Hallene,» sa Enjolras. «Mondétourgaten er fri, og gjennom Prêcheurgaten kan en komme bort på Innocent-torvet.» – «Ja, og der,» sa en annen stemme, «blir en tatt. En faller i hendene på linjen eller nasjonalgardistene. De ser en mann med bluse og lue komme forbi. «Hvor kommer du fra? Var du ikke på barrikaden?» Og så ser de en på hendene. «Du lukter av krutt.» Skutt!» ({{page|123}} ...)]
• priorinnens: [Å kunde se urolig og verdig ut på én gang, det særmerker i visse vanskelige tilfelle visse karakterer og visse stillinger, særlig prester og nonner. I det øieblikk Fauchelevent kom inn, bar priorinnens ansikt preg av denne dobbeltfølelse. Hun så ellers glad ut, denne yndige og lærde frøken de Blemeur, moder Innocente. ({{page|56}} ...)]
• prirorinnen: [Fauchelevent hørte jo til klostret og kjente passordet. Alle dørene åpnet sig for ham. Slik hadde de løst den dobbelte og uhyre vanskelige opgaven: Komme ut og komme inn igjen. Portneren som hadde fått vite hvad hun hadde å gjøre, åpnet den lille porten som gikk fra gårdsplassen ut i haven, og slapp alle tre inn, og derfra gikk de til det taleværelset der Fauchelevent dagen før hadde fått påleggene av priorinnen. Priorinnen ventet klem, med rosenkransen i hånden. En «stemmemoder» med sløret senket stod ved siden av henne. Et lite lys lyste op eller en kunde snarere si syntes å lyse op talestuen. Prirorinnen gransket Jean Valjean. Ikke noget gransker slik som et senket blikk. Så spurte hun: «Er det Deres bror?» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. – «Hvad heter De?» – Fauchelevent svarte: «Ultime Fauchelevent.» Han hadde virkelig hatt en bror som het Ultime, og som var død. – «Hvor er De fra?» – Fauchelevent svarte: «Fra Picquigny, nær Amiens.» – «Hvor gammel er De?» – Fauchelevent svarte: «Femti år.» – «Hvad er De?» – Fauchelevent svarte: «Gartner.» – «Og er De en god kristen?» – Fauchelevent svarte: «Det er alle i familien» – «Er De far til pikebarnet?» – Fauchelevent svarte: «Bestefar.» – «Stemmemoderen» sa halvhøit til priorinnen: «Han svarer bra for sig.» – Jean Valjean hadde ikke sagt et eneste ord. ({{page|56}} ...)]
• prisgi: [Hvit ikke syntes å kjenne, kjente Marius. Det navnet som han hadde båret i sitt hjerte og som stod skrevet i farens testamente; han hadde dyrket det sammen med farens. Dette var Thénardier, vertshusholderen fra Montfermeil som han så lenge nytteløst hadde lett efter. Og nu hadde han funnet ham; og hvorledes? Farens redningsmann var en røver, et dyr, på vei til å overfalle, kanskje myrde! Og hvem? Hvilket spill av skjebnen! Faren hadde fra graven lagt ham på hjertet å gjøre alt han evnet for Thénardier; i fire år hadde Marius bare tenkt på å lyde dette budet, og i samme øieblikk som han skal overlevere en røver til rettferdigheten, roper skjebnen: «Det er Thénardier!» Farens liv, frelst midt under kuleregnet på den stolte slagmarken ved Waterloo, skulde han nu endelig få betalt til denne mannen, betalt med skafottet. Men kunde han la være å hindre denne forbrytelsen? Hvorledes skulde han kunde prisgi offeret og spare morderen? Alt det Marius hadde tenkt ut i disse fire årene, falt i stumper og stykker ved dette uventede slaget. Han skalv. Avfyrte han pistolskuddet, var Hvit frelst og Thénardier fortapt; gjorde han det ikke, vilde Hvit bli ofret og Thénardier slippe fri. Hvad skulde han gjøre? Handle stikk mot farens testamente eller la en forbrytelse skje? På den ene siden syntes han å høre «sin Ursula» bønnfalle for sin far, på den andre obersten be for Thénardier. Han trodde han skulde bli gal. Knærne sviktet. Han hadde ikke tid til å tenke nærmere over saken, for den scenen han så, utviklet sig med rasende fart, lik en virvelvind. Han holdt på å svime av. ({{page|217}} ...)]
• prislisten: [Det hindrer dem ikke i å ta fatt på en ny forbrytelse. Brujon var som lamslått av fengslet. Han kunde stå timevis foran vareboden og stirre som en idiot på den skitne prislisten som blev innledet med «hvitløk: 62 centimes» og sluttet med «cigar: 5 centimes». Eller han drev på med å skjelve, hakke tenner mens han sa han hadde feber og spurte om ikke en av de åtte og tyve sengene på sykesalen var ledig. ({{page|306}} ...)]
• prisverdig: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• private: [Det han hadde gjort, fikk ham til å grøsse. Han, Javert, hadde funnet for godt mot politireglementer, mot samfundsordenen, mot lovene å sette en forbryter i frihet; slik hadde det passet ham; han hadde tilsidesatt offentlige hensyn for sine egne private; var det ikke utilbørlig? Hver gang han stilte sig ansikt til ansikt med den uhørte handlingen han hadde gjort, skalv han fra topp til tå. Hvad skulde han gjøre? Det var bare en eneste utvei: straks å vende tilbake til l’Homme-Armégaten, og la Jean Valjean settes fast. Det var klart at det var det han hadde å gjøre. Men han kunde det ikke. Det var noget som sperret veien for ham på den kan- ({{page|231}} ...)]
• produksjonsmåter: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• produktene: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• professorene: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• professorenes: [Courfeyrac hadde bedt ham til frokost næsten dag hos «Voltaire». Marius gikk dit og spiste ennu mere enn dagen før. Han var svært tankefull, men meget lystig. Det var som om han grep enhver leilighet til å storle. Det satt til slutt en krets av studenter rundt bordet og drøftet professorenes forelesninger. Marius brøt inn i drøftelsene med de ordene: «Det vilde nu likevel være hyggelig å ha æreslegionen.» – «Det var da pussig!» sa Courfeyrac til Jean Prouvaire, som svarte: «Nei, det er alvor.» – Det var virkelig alvor. Marius var i denne første voldsomme og skjønne tiden som varsler om de store lidenskaper. Ett blikk hadde virket til det alt sammen. Når minen er fylt og gnisten ferdig, er saken enkel nok. Et blikk er en gnist. Nu var det gjort. Marius elsket en kvinne. ({{page|201}} ...)]
• professorer: [ikke så meget av vennskap som av instinktmessig koketteri. Listolier og Fameuil var optatt med en drøftelse av sine professorer og holdt på å forklare Fantine ({{page|105}} ...)]
• profet: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• profeten: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• profilene: [Baronesse de T’s salong var alt det Marius Pontmercy kjente til av verden. Det var det eneste kikkhullet han hadde inn til livet, men dette hullet var trist, og gjennom denne åpningen kom det inn til ham mere kulde enn varme, mere mørke enn lys. Dette barnet som var bare lys og glede da det kom til denne underlige verden, blev litt efter litt trist og – det som er ennu mere uriktig for alderen – alvorlig. Omgitt av alle disse mektige og underlige personene kom han til å se på sig selv med alvorlig undring. Alt slo sig sammen om å øke denne modningen hos ham. I baronesse de T’s salong var det nogen gamle ærverdige damer som het Mathan, Noa, Levi og Cambyses. Disse gamle ansiktene og disse bibelske navnene, blandet sig i barnets tanker sammen med Det Gamle Testamente som han holdt på å lære utenat, og når de satt sammen i en krets rundt en ild som holdt på å dø ut, i det dunkle lyset fra en lampe med grønn skjerm, med de strenge profilene, det grå eller hvite håret, de ({{page|140}} ...)]
• programmet: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• proklamasjonene: [Han leste «Moniteuren», han leste all historie om republikken og keiserdømmet og «Opptegnelser fra Sankt Helena», alle erindringene, avisene, kunngjørelsene, proklamasjonene; han slukte alt sammen. Første gangen han traff på farens navn i kunngjørelsene fra storarméen, hadde han feber en hel uke. Han opsøkte alle de generalene Pontmercy hadde tjent under. Klokker Mabeuf, som han gikk hjem til, hadde fortalt ham om oberstens liv efter at han hadde trukket sig tilbake til Vernon, om blomstene ({{page|140}} ...)]
• prokuratoren: [Vi kalte ham nettop den stakkars bonden fra Picardie. Dette er riktig nok, men ufullstendig. Han var bonde, men han hadde vært en slags prokurator, og det hadde lagt list til hans sluhet og kløkt til hans troskyldighet. Da det av forskjellige grunner var gått tilbake for ham, hadde han sunket ned fra å være prokurator til å bli fraktekusk og arbeider. Men tross de edene og all den piskesmellingen som syntes å være nødvendig for hestene, hadde han fremdeles over sig noget av prokuratoren. Han hadde en viss naturlig forstand, han snakket nogenlunde feilfritt; han snakket godt for sig, noget ({{page|56}} ...)]
• proletariat: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• propper: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• proppet: [gli nedover benet på elefanten og kom på føttene ned på gressbakken, grep den lille femåringen om livet og løftet ham op midt på stigen, så krøp han op efter ham og ropte til den eldste: «Jeg skal skyve på, hal i.» Og et øieblikk efter var den lille blitt puffet, trukket, halt, proppet, stoppet gjennom hullet uten å få tid til å samle sig, og Gavroche kom inn efter ham idet han sparket til stigen som falt ned i gresset. Så klappet han i hendene og ropte: «Nå er vi her. Leve general Lafayette!» – efter dette utbruddet la han til: «Nå er dere hjemme hos mig, småpjokker.» Det var virkelig her Gavroche bodde. Hvor det unyttige uanet kan komme til nytte! De stores barmhjertighet, kjempenes godhet! Dette minnesmerket som hadde vært uttrykk for keiserens tanker, var blitt tilfluktssted for en gategutt. ({{page|368}} ...)]
• prosaisk: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• prosaiske: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• prosent: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• prosesslystne: [I bygder der folk var prosesslystne og ruinerte sig på ({{page|11}} ...)]
• protestere: [disse forskremte hyklerne, hvor de haster med å protestere og å dekke sig.» Han var mild mot kvinnene og de ({{page|11}} ...)]
• protesterte: [«det er nok til dig». Han protesterte. Arbeidsherren så ({{page|45}} ...)]
• protokollen: [«Gjør du reisen til hest med regimentet?» spurte hun. – «Nei, jeg fikk permisjon for å se til dig. Jeg har en særlig permisjon. Oppasseren tar hesten. Jeg reiser med diligencen. Og – det er sant, det var noget jeg vilde be dig om.» – «Hvad da?» – «Min fetter Marius Pontmercy reiser jo også?» – «Hvordan vet du det?» spurte tanten, med plutselig vakt nyfikenhet. – «Da jeg kom hit, gikk jeg bort for å sikre mig plass inne i vognen.» – «Javel!» – «Det hadde alt vært en reisende og bestilt en plass ovenpå. Jeg så navnet i protokollen.» – «Hvilket navn?» – «Marius Pontmercy.» – «Den slubberten!» ropte tanten. «Å, den fetteren din er ingen ordensgutt slik som du. Tenk at han vil være natten over i diligencen.» – «Som jeg.» – «Men du gjør det av plikt, han på grunn av et utsvevende liv.» – «Pokker,» sa Théodule. ({{page|140}} ...)]
• protokollene: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• prouvairesgaten: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• provence: [Han var født i Provence og lærte med letthet alle dialektene i Sydfrankrike. Det likte folk godt og det gjorde ({{page|11}} ...)]
• provencegatens: [På det stedet der Montmartrekloakken løper ut i hovedkloakken, støter også to andre kloakkledninger til, Provencegatens og Abattoirgatens, så det danner sig et veikryss. Mellem de fire veiene vilde en mindre skarpsindig vært i tvil. Jean Valjean valgte den største, det vil si ringkloakken. Men så reiste det spørsmålet sig – gå opover eller nedover? Han mente at det hastet og at han hvorledes det så gikk, måtte prøve snarest mulig å komme frem til Seinen. Da måtte han gå nedover. Han vendte til venstre. ({{page|189}} ...)]
• provene: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• provinskonger: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• provinsnavnene: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• provinssakfører: [Vi får ikke leilighet til å tale om hr. Félix Tholomyès senere. Vi nøier oss med å si at han tyve år efter, under Ludvig Filip, var en tykk provinssakfører med stor innflytelse, rik, en sindig velger, en meget streng domsmann og fremdeles levemann. ({{page|105}} ...)]
• pryder: [«Borgere, har dere tenkt dere fremtiden. Byenes gater svømmer i lys, grønne grener pryder dørtersklene, nasjonene er søstre, menneskene rettferdige, oldingene velsigner barna, fortiden elsker fremtiden, der er full tanke- ({{page|123}} ...)]
• pryl: [Hun slo hendene sammen og ropte: «Som vi har lett efter den overalt!» – Så grep hun ivrig pakken, åpnet den og sa: «Å du, å du, som vi har lett efter den pakken, min søster og jeg. Og så er det Dem som har funnet den! På bulevarden, ikke sant? Det må ha vært på bulevarden. Den falt fra oss mens vi løp, skjønner De. Det er min søster som har skylden, den ungen. Da vi kom hjem, kunde vi ikke finne den. Og da vi ikke hadde lyst på pryl, for det vilde jo ikke nyttet noget, ikke det spor, om vi sa hjemme at vi hadde levert brevene hos de personene de var adressert til, og at vi ikke hadde fått noget. Og der er de stakkars brevene. Hvordan kunde De vite at de var mine? Å ja, skriften! Det var altså Dem vi kom til å puffe til da vi løp avsted igår aften. Jeg sa til min ({{page|217}} ...)]
• prytanée: [Likvognen kjørte nu rundt en gruppe sypresser og svinget fra hovedalléen inn på en mindre vei inn gjennom et kratt. Dette tydet på at de var nær graven. Fauchelevent saktnet farten, men det kunde ikke få likvognen til å saktne. Heldigvis var jorden bløtt op av vinterregnet, så hjulene kjørte nedi og det sinket farten. Fauchelevent gikk bort til graveren og mumlet: «Han har slik en deilig Argenteuilvin.» – «Hør her, bondemann,» sa graveren, «jeg skulde egentlig ikke ha vært graver. Far var portner ved Prytanée opfostrings- og læreanstalt. Han vilde at jeg skulde ofre mig for de skjønne viden- ({{page|56}} ...)]
• préameneu: [fortrolig brev til kultusministeren, hr. Bigot de Préameneu. ({{page|11}} ...)]
• prêcheursmuget: [Den lille barrikaden i Mondétourgaten kunde ikke sees da den var skjult bak vertshuset. De to barrikadene dannet tilsammen en virkelig skanse. Enjolras og Courfeyrac hadde ikke funnet det nødvendig å reise en barrikade i den andre delen av Mondétourgaten som gjennom Prêcheurgaten førte ut til Hallene. De vilde utvilsomt holde en vei åpen til utenverdenen og var kanskje lite redd for angrep gjennom det farlige og vanskelige Prêcheursmuget. Fraregnet denne utgangen og den før nevnte trange åpningen i Chanvreriegaten, dannet rommet inne i barrikaden en uregelmessig firkant, med vertshuset som et fremspringende hjørne. Det var en avstand på tyve skritt fra den store barrikaden til de høie husene som lukket for gaten og som alle var bebodd, men stengt fra øverst til nederst. Hele arbeidet blev gjort ferdig på mindre enn en time, uten at denne håndfull dristige folk så en soldaterlue eller en bajonett. De få borgere som ennu våget sig gjennom Saint-Denisgaten, kikket ned gjennom Chanvreriegaten, fikk se barrikaden og skyndte sig videre. ({{page|53}} ...)]
• prøvede: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• prøvelser: [så Cosette hver dag, han følte farskjærligheten fødes og stadig vokse i sig; han sa sig selv at hun var hos ham, at ikke noget kunde ta henne fra ham, at det alltid vilde bli slik, at hun ganske sikkert vilde bli nonne, at klostret vilde bli hennes verden som den var hans, at hun vilde vokse op der, og han bli gammel og dø der, og at det lykkeligvis ikke kunde bli nogen adskillelse. Men med det samme gjorde denne tanken ham rådvill. Han spurte sig selv om han virkelig hadde rett til slik lykke, om den ikke blev skapt av en annens lykke, om ikke han røvet lykken fra dette barnet til beste for sig selv; om det da i virkeligheten ikke var et tyveri? Han sa sig selv at dette barnet hadde rett til å lære livet å kjenne før hun gav avkall på det; at det å nekte henne alle gleder under påskudd av å spare henne for prøvelser, å nytte hennes uvitenhet og avsondring til å skape en kunstig følelse av kall, det vilde være å øve vold mot en menneskelig skapning og lyve for Gud. Og hvem visste om hun ikke, når hun en gang skjønte alt sammen, angret at hun var blitt nonne og vilde komme til å hate ham. Denne siste tanken holdt han ikke ut. Han besluttet å reise fra klostret. Han mente at han efter fem års fravær fra samfundet, rolig kunde vende tilbake blandt menneskene. Og dessuten hindret ikke noget ham i å være aktpågivende. ({{page|319}} ...)]
• prøvene: [Marius gikk ikke lenger til nogen, bortsett fra at han stundom traff sammen med gamle Mabeuf. Mens det stadig blev mørkere og mørkere for Marius, hadde det også gått tilbake for Mabeuf. Et verk han hadde skrevet om plantevekster i Cauteretz, fikk han ikke solgt noget av lenger. Og de prøvene han hadde gjort på å dyrke indigo, hadde ikke falt godt ut da den lille haven ikke lå heldig til. Så hadde han fått litt jord i en krok av Jardin des Plantes for å prøve videre med indigoplanten. For å greie utgiftene hadde han måttet pantsette kobberplatene til billedene i floraen, og han hadde minsket frokosten til to egg, derav et til husholdersken, som ikke hadde fått lønn i de siste femten månedene. Ofte var frokosten det eneste måltidet om dagen. Han lo ikke lenger med den barnslige latteren som før, han var blitt gretten og tok ikke imot folk lenger. Når han gikk til Jardin des Plantes, møtte han av og til Marius på Hospitalbulevarden. De snakket ikke til hverandre, nikket bare trist. Bokhandleren Royal var død. Mabeuf levde nu bare for bøkene, haven og indigoen. Han var nær åtti år. ({{page|306}} ...)]
• pseudonymet: [rekke småarbeider som utkom i 1700-tallet under pseudonymet Barleycourt. Når han satt og leste, kunde det ({{page|11}} ...)]
• psyche: [Psyche fra Venus. Skjønt hun ikke hadde kunnet nekte ({{page|105}} ...)]
• psykologiske: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• ptolémaïs: [at Hugo Biskop av Ptolémaïs var forfatter av en ({{page|11}} ...)]
• pudderet: [på at pudderet og den kongelige fugl skulde komme tilbake, og bodene deres var malt blå med hvite liljer. ({{page|105}} ...)]
• puffe: [Hun slo hendene sammen og ropte: «Som vi har lett efter den overalt!» – Så grep hun ivrig pakken, åpnet den og sa: «Å du, å du, som vi har lett efter den pakken, min søster og jeg. Og så er det Dem som har funnet den! På bulevarden, ikke sant? Det må ha vært på bulevarden. Den falt fra oss mens vi løp, skjønner De. Det er min søster som har skylden, den ungen. Da vi kom hjem, kunde vi ikke finne den. Og da vi ikke hadde lyst på pryl, for det vilde jo ikke nyttet noget, ikke det spor, om vi sa hjemme at vi hadde levert brevene hos de personene de var adressert til, og at vi ikke hadde fått noget. Og der er de stakkars brevene. Hvordan kunde De vite at de var mine? Å ja, skriften! Det var altså Dem vi kom til å puffe til da vi løp avsted igår aften. Jeg sa til min ({{page|217}} ...)]
• puger: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• puget: [ut mot parken, hadde hans høiærverdighet Henri Puget ({{page|11}} ...)]
• pugghest: [Marius gav sig til å høre efter. Laigle blev ved: «Det var Blondeau som ropte op. De kjenner Blondeau med den spisse, ondskapsfulle nesen; han fryder sig når han kan finne ut at nogen er vekk. Han begynte lumsk med bokstaven P. Jeg hørte ikke efter, jeg hadde ikke noget med den bokstaven å gjøre. Opropet gikk ikke dårlig. Ingen blev strøket. Alle mulige var til stede. Blondeau var trist. Jeg sa til mig selv: «Elskede Blondeau, du får nok ikke gjort den minste lille halshugning i dag.» Plutselig ropte Blondeau op Marius Pontmercy. Ingen svarte. Blondeau som nu var full av håp, gjentok meget hurtig: Marius Pontmercy, og han tok pennen. Jeg har da hjerte i livet. Jeg sa i en fart til mig selv: Se der har vi en god gutt som de vil stryke. Han er ikke nogen pugghest, kanskje tar han sig en liten ferie, er kanskje hos sin elskerinne. La oss redde ham. Død over Blondeau! Nettop da dyppet Blondeau den sorte ut- ({{page|174}} ...)]
• puh: [«En gammel prestetamp som reiser forbi mens han mumler sitt tøv. Puh! ({{page|11}} ...)]
• pukket: [Nogen tid efter de hendelsene som vi nettop har skildret, fikk personen Boulatruelle en voldsom sinnsrystelse. Boulatruelle er den veiarbeideren ved Montfermeil, som vi alt tidligere har nevnt i mørke avsnitt av denne boken. Som leseren vil huske, var det en mann som sysselsatte sig med forskjellige grumsete saker. Han pukket sten og plyndret folk på landeveien. Veiarbeider og ransmann; men han hadde en drøm, han trodde at det var gravd ned skatter i skogen ved Montfermeil. Han håpet at han en vakker dag skulde finne penger gjemt i jorden ved foten av et tre; imens lette han efter dem i lommen på folk som gikk forbi. ({{page|245}} ...)]
• pull: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• puls: [«Herr baron, den 6. juni 1832, for omtrent et år siden, oprørsdagen, var det en mann nede i hovedkloakken på det stedet der kloakken løper ut i Seinen mellem Invalidebroen og Jenabroen.» – Marius rykket plutselig stolen sin nærmere bort til Thénardiers. Thénardier la merke til det og fortsatte langsomt lik en taler som holder tilhørerne fast og føler motpartens puls banke under ordene: «Denne mannen var nødt til å holde sig skjult, av grunner som ikke har noget med politikk å gjøre, og hadde tatt ophold i kloakken, som han hadde nøkkel til. Det ({{page|351}} ...)]
• pulsvanter: [drett, den dype stråleglansen i de blå øinene, den fine huden, det yndefulle merket hun hadde på halsen, alle hennes tanker. Han eide også alle hennes drømmer. Han tilbad alt hun hadde på sig, sløifer, hansker, pulsvanter, halvstøvler, lik hellige ting han var herre over. Å eie Cosette var for Marius blitt det samme som å leve. Og plutselig lød de ordene: «Vi skal reise bort.» Virkelighetens barske røst ropte til ham: «Cosette er ikke din.» ({{page|9}} ...)]
• pulsåren: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• pumper: [uttørkende av alle salter. Det pumper blodvæsken ut ({{page|105}} ...)]
• pund: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• pundet: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• punds: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• puppe: [Var det virkelig noget sant i denne sammenligningen med puppen som hadde falt Marius inn? Var Jean Valjean virkelig en puppe som holdt sig hårdnakket fast og ikke vilde slutte med å gjeste sommerfuglen sin. ({{page|336}} ...)]
• purpurfarvet: [Imidlertid var det blitt tent en liten kulørt løkt i den lille barrikaden, og i den store var det satt op en av de store voksfaklene som blev brukt ved karnevalsfestene før fasten, og som skrev sig fra Saint-Antoine. Fakkelen var blitt stilt i en slags gatestenshule, lukket på tre av sidene mot vinden og slik at det fulle lyset falt på fanen. Ellers lå gaten og barrikaden i mørke, og en så ikke annet enn den røde fanen som stod der i fullt lys, et lys som gjorde den røde fanen uhyggelig purpurfarvet. ({{page|53}} ...)]
• purpurrød: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• purpurrødt: [Den ilden som blev rettet mot barrikaden, voldte næsten ikke forstyrrelser inne i den. Der hadde de gjennomlevd næsten alle omvekslinger. Stillingen som var kritisk, hadde vært faretruende og vilde utvilsomt snart bli fortvilet. Men dess mørkere utsiktene blev, dess mere purpurrødt flammet heltemotet over barrikaden. Enjolras, den tapreste av dem alle, stod alvorlig, lik en ung spartaner som vier sig til undergangen. ({{page|123}} ...)]
• puss: [knærne hennes. Den lille holdt på å bli altfor stor pike til det. Opveksten spiller en ofte den slags puss. – «Stakkars jentunge,» sa Gavroche, «hun har ikke engang bukser på. Se her, bruk det.» – Dermed tok han av sig det gode ullkleet han hadde om halsen og kastet det over tiggerpikens magre, forfrosne skuldrer, der nesevarmeren blev sjal igjen. – Hun så i undring på ham og tok stille imot sjalet. Når nøden har nådd en viss grad, blir den fattige så sløv at han hverken klager over det onde eller takker for det gode. ({{page|368}} ...)]
• pusser: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• pussigheter: [la til: «Ikke noget er mere alminnelig enn den slags originaler. De finner på alle slags pussigheter. Grunner? Nei. Markien av Canaples var meget verre. Han kjøpte sig et slott for å bo på loftet. Den slags folk kan finne på det utroligste.» – Ingen ante den mørke baksiden. Hvem skulde også ha kundet gjette noget slikt? ({{page|336}} ...)]
• puster: [Da Fauchelevent var kommet litt til sig selv igjen, ropte han: «Men hvad vil De gjøre for å få puste?» – «Jeg puster.» – «I den kassen? Jeg synes jeg kveles bare jeg tenker på det.» – «De har vel et bor; med det kan De lage nogen huller her og der nær munnen, og dessuten er det ikke nødvendig å spikre lokket så fast til.» – «Javel! Men hvis De skulde komme til å hoste eller nyse?» – «Den som vil flykte, hverken hoster eller nyser,» og Jean Valjean la til: «Far Fauchelevent, det er nødven- ({{page|56}} ...)]
• pute: [Portnersken var kommet op og så inn gjennom den halvåpne døren. Legen sendte henne vekk, men kunde ikke hindre at den ivrige, bra konen ropte til den døende: «Skal jeg hente en prest?» – «Jeg har en,» svarte Jean Valjean. Og det så ut som om han med fingeren pekte på et sted over hodet på sig, der en kunde sagt at han så en. Det er rimelig å tro at biskopen virkelig var til stede under denne dødskampen.– Cosette stakk forsiktig en pute bak ryggen på ham. ({{page|351}} ...)]
• puteaux: [i Puteaux, kjøpte rørfløiter i Neuilly, spiste eplekaker ({{page|105}} ...)]
• putene: [ klokken tre for å se til den syke. Da det å komme på klokkeslettet her var barmhjertighet, passet han tiden. Da klokken nærmet sig halv tre, tok Fantine til å bli urolig. I løpet av tyve minutter spurte hun minst ti ganger søsteren: «Hør, søster, hvor mange er klokken?» Klokken slo tre. Ved det tredje slaget reiste Fantine sig over ende i sengen, hun som ellers snaut kunde røre sig; hun foldet i en slags krampetrekning de utmagre, gule hendene sine, og søsteren hørte henne utstøte en av disse dype sukkene som syntes å lette en nedtrykt. Så vendte Fantine sig og så mot døren. Ingen kom. Døren åpnet sig ikke. Hun satt slik et kvarters tid med blikket rettet mot døren, urørlig som om hun holdt pusten. Søsteren våget ikke snakke til henne. Klokken slo et kvarter over tre fra kirkeuret. Fantine lot sig falle tilbake på putene. Hun sa ikke noget og tok igjen fatt på å brette på lakenet. Halvtimen gikk og timen. Ingen kom. Hver gang uret slo, rettet Fantine sig op og så mot døren, så falt hun tilbake. Det var lett å skjønne hvad hun tenkte på, men hun uttalte ikke noget navn, hun klaget ikke, anklaget ingen. Men hun hostet på en uhyggelig måte. En skulde ha sagt at et mørke hadde senket sig ned over henne. Hun var gusten og hadde blå lepper. Av og til smilte hun. ({{page|202}} ...)]
• putevar: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• puttan: [Jean Valjean tok tauet ganske mekanisk. Thénardier knipset med fingrene som om han plutselig kom til å tenke på noget: «Hør kamerat; hvorledes greide du å komme gjennom sølehullet? Jeg våget mig ikke på det. Huff. Det lukter ikke godt av dig.» Litt efter la han til: «Jeg spør dig ut, men det er klokt av dig at du lar være å svare. Det er en god øvelse til den fæle stunden hos forhørsdommeren. Og dessuten: når en ikke sier noget, utsetter en sig ikke for å si for meget. Selv om jeg ikke ser dig og ikke vet navnet ditt, må du ikke tro at jeg ikke vet hvem du er og hvad du vil. Jeg kjenner dig. Du har nok skamfert den fyren der litt; nu vil du gjerne få putta’n vekk et sted. Du må bruke elven; det store ({{page|189}} ...)]
• puymoisson: [kommer fra Puy-Moisson. Jeg har gått i hele dag. Jeg ({{page|45}} ...)]
• pynte: [Som fuglen lager sig rede av alt mulig, lager barn dukker av hvad som helst. Mens Éponine og Azelma pyntet katten, pyntet Cosette sabelen. Da hun hadde gjort det, la hun den i armen og sang lavt for å få den til å sove. Å leke med dukker er et av de viktigste behov for småpiker og samtidig uttrykk for et av de mest yndefulle instinkter hos dem. Passe, ta på, pynte, kle på, kle av, kle på igjen, formane, brumme litt, vugge, kjæle for, bysse i søvn, innbille sig at de er virkelige – kort; hele kvinnenes fremtid er der. Mens de drømmer og prater, lager bitte små utstyr og smått barnetøi, små skjørt, kjoleliv og nattrøier, blir barnet til en liten pike og den lille piken til en stor pike og den store piken blir kvinne. Det første barnet følger efter den siste dukken. En liten pike uten en dukke er næsten så ulykkelig og like meningsløst som en kvinne uten barn. ({{page|344}} ...)]
• pyntebånd: [Barnet hun hadde, var et av de skjønneste vesener en kunne se. Det var en pike på to-tre år. Hun kunde kappes med de to andre i vakre klær, hun hadde en fin lerrets lue på hodet, pyntebånd på kjolen og kniplinger på luen. Skjørtet var glidd op, så en kunne se hennes hvite, runde, faste lår. Hun var herlig rød og hvit og trivelig, og var så vakker at en kunne få lyst til å bite henne i kinnene, som lignet epler. En kunne ikke si annet om øinene hennes enn at de var store med vakre ({{page|105}} ...)]
• pynten: [musselinet; en munterhet dempet av drømmerier; billedskjønn: slik var Fantine; og under pynten og båndene ({{page|105}} ...)]
• pynter: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• pyntesyke: [Gustave i tredje. Fattigdom og pyntesyke er to skjebnesvangre rådgivere; den ene klager, den andre smigrer, og ({{page|105}} ...)]
• pyrenéene: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• pytter: [Det hadde regnet hele natten; jorden var blitt aldeles opbløtt av det plutselige regnværet. Vannet hadde her og der samlet sig i pytter på sletten; på sine steder nådde det helt op til akslene på trenvognene; bukgjorden på hestene dryppet av søle; hvis ikke kornet på marken var blitt trampet og kjørt ned så det fylte hjulsporene og lå som strøelse under hjulene, vilde det ha vært umulig å komme frem, særlig i dalene ved Papelotte. ({{page|299}} ...)]
• påbudet: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• påbudt: [Da Myriel kom til Digne blev han ført inn i bispegården med de æresbevisninger som var påbudt i de keiserlige forordninger som gav biskopene rang umiddelbart ({{page|11}} ...)]
• påby: [ytringer. Han vilde ikke møte for å hylde ham ved tilbakereisen fra Elba og nektet å påby offentlig forbønn for ({{page|11}} ...)]
• påbyr: [«Herr Fauchelevent,» sa bestefaren til ham. «Dette er en deilig dag. Jeg stemmer for at det skal være slutt på all sorg og sut. Det må ikke være nogen slags tristhet for fremtiden. Jeg påbyr glede. Det onde har ikke rett til å være til. At det virkelig er ulykkelige mennesker, det er skam for himmelen den blå. Det onde kommer ikke fra menneskene som i grunnen er gode. Alle menneskelige ulykker har som ophavssted og styresete selve helvete, også kalt fandens slott. Hør bare, nu bruker jeg folketaler- ({{page|279}} ...)]
• påfallende: [Vi hører ikke til dem som forskjønner krigen. Når leiligheten byr sig frem, sier vi sannheten. Krigen eier en fryktelig skjønnhet som vi slett ikke har lagt skjul på, men den eier også, la oss innrømme det, adskillig heslig. Noget av det mest påfallende, er den raske plyndringen av alle de døde efter seieren. Dagningen som følger efter et slag, bryter alltid frem over nakne lik. ({{page|299}} ...)]
• påfund: [kopp melk. — «For et påfund,» sa jomfru Magloire for sig ({{page|45}} ...)]
• påfunnet: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• pågripelsen: [Da Jean Valjean samme natten som Javert hadde arrestert ham ved Fantines dødsseng, hadde rømt fra fengslet i Montreuil-sur-Mer, mente politiet at galeislaven hadde tatt veien til Paris. Paris er lik en malstrøm, som alt blir borte i. Det finnes ikke en skog som skjuler et menneske så godt som denne trengselen. Alle slags flyktninger kjenner til det. De reiser til Paris for å bli opslukt. Der er sluk som redder. Men politiet vet det også, og det leter i Paris efter det det har mistet annetsteds. De lette der efter den tidligere borgermester i Montreuil-sur-Mer. Javert blev kalt til Paris for å bistå under efterforskningen og var i virkeligheten til stor hjelp ved den nye pågripelsen av Jean Valjean. Javert viste den gang slik iver og kløkt at prefektsekretæren hos politidirektøren, Chabouillet, la merke til det. Chabouillet hadde for øvrig alt før tatt sig av Javert og fikk ham nu ansatt ved politiet i Paris. Her gjorde Javert sig nyttig på forskjellig vis og – la oss si det, skjønt ordet synes uvant om den slags tjeneste – ærefull vis. ({{page|24}} ...)]
• påleggene: [Fauchelevent hørte jo til klostret og kjente passordet. Alle dørene åpnet sig for ham. Slik hadde de løst den dobbelte og uhyre vanskelige opgaven: Komme ut og komme inn igjen. Portneren som hadde fått vite hvad hun hadde å gjøre, åpnet den lille porten som gikk fra gårdsplassen ut i haven, og slapp alle tre inn, og derfra gikk de til det taleværelset der Fauchelevent dagen før hadde fått påleggene av priorinnen. Priorinnen ventet klem, med rosenkransen i hånden. En «stemmemoder» med sløret senket stod ved siden av henne. Et lite lys lyste op eller en kunde snarere si syntes å lyse op talestuen. Prirorinnen gransket Jean Valjean. Ikke noget gransker slik som et senket blikk. Så spurte hun: «Er det Deres bror?» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. – «Hvad heter De?» – Fauchelevent svarte: «Ultime Fauchelevent.» Han hadde virkelig hatt en bror som het Ultime, og som var død. – «Hvor er De fra?» – Fauchelevent svarte: «Fra Picquigny, nær Amiens.» – «Hvor gammel er De?» – Fauchelevent svarte: «Femti år.» – «Hvad er De?» – Fauchelevent svarte: «Gartner.» – «Og er De en god kristen?» – Fauchelevent svarte: «Det er alle i familien» – «Er De far til pikebarnet?» – Fauchelevent svarte: «Bestefar.» – «Stemmemoderen» sa halvhøit til priorinnen: «Han svarer bra for sig.» – Jean Valjean hadde ikke sagt et eneste ord. ({{page|56}} ...)]
• påliteligste: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• påny: [Da hun gikk, hadde han bare én tanke, å følge efter henne, og ikke slippe henne av syne før han fikk vite hvor hun bodde, for at han ikke skulde miste henne påny efter å ha funnet henne igjen på en så vidunderlig måte. Han steg ned av kommoden og tok hatten. Men da han la hånden på dørklinken, fikk en tanke ham til å stanse. Gangen var lang, trappen drøi og Jondrette snakkesalig, så Hvit hadde nok ennu ikke nådd ned i vognen. Hvis han kom til å vende sig i gangen eller på trappen, vilde han få se Marius i dette huset, og så vilde han bli skremt og få stukket sig vekk fra ham igjen og alt vilde på ny være slutt. Hvad skulde han gjøre? Vente litt? Men mens han ventet, kunde vognen kjøre vekk. Marius stod rådvill. Endelig våget han sig i vei og gikk ut av værelset. ({{page|217}} ...)]
• påpasselighet: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• påske: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• påskjønnelse: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• påskrift: [Det var ikke satt nogen adresse til underskriften. Marius håpet å finne den i det andre brevet med påskrift: ({{page|217}} ...)]
• påspikret: [Far Hucheloup var den fødte kokk; i hans vertshus kom en ikke bare for å drikke, men også for å spise. Han hadde funnet på en herlig rett som en ikke fikk noget annet sted enn hos ham, «farserte karper». En spiste med talglys på bord med påspikret voksduk istedenfor duk. Folk kom dit langveis fra. Korinth var et av de stedene der Courfeyrac og vennene hans pleide å treffes. Det var ({{page|53}} ...)]
• påstanden: [endret ikke hans overbevisning, og han nedla påstand om domfellelse av Champmathieu, den virkelige Jean Valjean. Denne påstanden var åpenbart i strid med følelsene hos alle, tilhørerne, retten og de edsvorne, og forsvareren trengte ikke å anstrenge sig særlig for å slå fast at efter hr. Madeleines tilståelse, var det nu en uskyldig de hadde for sig. Rettsformannen sluttet sig i sin oversikt til forsvareren, og få minutter efter frifant de edsvorne Champmathieu. ({{page|277}} ...)]
• påstandene: [Mannen tidde og blev stående. Han hadde sagt dette høit, fort, hest og hårdt, med en viss ergerlig og vill enfoldighet. En gang hadde han avbrutt sig selv for å hilse på en eller annen blandt tilhørerne. De påstandene han likesom syntes å kaste frem på måfå, slapp fra ham som en slags hikke, og han ledsaget hver av dem med en bevegelse lik en som hugger ved. Da han sluttet, satte tilhørerne i å le. Han så på dem, og så at de lo, og da han ikke skjønte noget av det hele, gav han sig til å le han også. Det virket uhyggelig. ({{page|202}} ...)]
• påta: [Priorinnen gjorde korsets tegn og så stivt på gartneren. «tan» satte sig i halsen på ham. Han skyndte sig med å finne på noget for å få henne til å glemme eden: «Ærverdige moder, jeg fyller jord i kisten. Det vil virke som om det lå noget i den.» – «De har rett. Jorden, det er det samme som mennesket. Slik kan De altså greie med den tomme kisten?» – «Jeg skal påta mig det.» – Priorinnen ansikt hadde til da vært urolig og mørkt, nu klarnet det op igjen. Hun gjorde det tegnet en overordnet gir en underordnet om å gå. Fauchelevent gikk bortover mot døren. Da han skulde til å gå ut, sa priorinnen vennlig: «Far Fauvent, jeg er tilfreds med Dem. Imorgen efter jordfestelsen kan De komme hit med Deres bror, og be ham ta med datteren.» ({{page|56}} ...)]
• påtalemyn: [Denne røveren gav avkall på å forsvare sig. Det blev av den dyktige og veltalende representant for påtalemyn- ({{page|331}} ...)]
• påtalemyndighetens: [«En løslatt galeislave ved navn Jean Valjean har nylig stått for retten i Var under omstendigheter vel egnet til å vekke opmerksomhet. Denne kjeltringen hadde greid å undgå politiet; han hadde endret navn, og han hadde hell med sig til å bli utnevnt til borgermester i en av småbyene nordpå. Han hadde der i byen fått i stand en temmelig stor virksomhet. Til slutt blev han avslørt og fengslet, takket være påtalemyndighetens utrettelige iver. Han hadde som elskerinne et offentlig fruentimmer som døde av skrekk da han blev grepet. Denne elendige som har kjempekrefter, hadde fått leilighet til å rømme; men tre eller fire dager efter la politiet igjen hånd på ham i selve Paris i det øieblikk da han skulde stige op i en av de små vognene som går mellem hovedstaden og Montfermeil. Det sies at han har nyttet de tre-fire dagers frihet til å heve en meget stor sum som han hadde stående hos en av våre første bankierer. Det blir nevnt seks à syv hundre tusen francs. Skal en tro anklageakten, har han gravd dem ned på et sted som bare han selv vet om, og det har ikke lykkes å finne dem. Hvorledes det nu enn er med det, så blev den nevnte Jean Valjean stillet for straffedomstolen i Var tiltalt for ran på offentlig vei med våben i hånd, øvet for åtte år siden mot en skikkelig liten savoyardgutt. ({{page|331}} ...)]
• påtegnet: [«Nå, det er liksynsdoktoren som går,» sa Fauchelevent. «Han har sett på henne og sagt: Hun er død. Når doktoren har påtegnet passet til Paradis, sender begra- ({{page|56}} ...)]
• påtok: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• påtrengende: [Gillenormand ringte. Basque lukket på døren. «Be min datter komme inn.» – Et øieblikk efter blev døren åpnet igjen, og frøken Gillenormand viste sig i dørgløtten, men kom ikke inn. Marius stod der stum med armene hengende rett ned og så ut som en forbryter. Gillenormand gikk op og ned i værelset. Så vendte han sig mot datteren og sa: «Det var ikke noget. Det er herr Marius. Hils på ham. Han tenker på å gifte sig. Det er det hele. Nu kan du gå.» – Den korte, hese tonen tydet på en uvanlig ophisselse. Tanten så forvirret på Marius, syntes næsten ikke å kjenne ham igjen, gjorde ikke en bevegelse, utstøtte ikke en lyd, og forsvant for farens vrede som fjær for vinden. Gillenormand hadde imidlertid lenet sig op mot kaminen: «Så De vil gifte Dem. I en alder av en og tyve år! De har ordnet det alt sammen. De har bare igjen å be om tillatelse! En formsak. Sett Dem! De vil altså gifte Dem. Kunde en kanskje uten å være påtrengende spørre med hvem?» Han stoppet, men før Marius kunde få tid til å svare, la han hissig til: ««Å, De har altså en stilling? De har skapt Dem en formue? Hvor meget tjener De som sakfører?» – «Ikke noget,» svarte Marius fast, næsten fortvilet uredd. – «Ikke noget? De har altså ikke annet å leve av enn de tolv hundre francs De får av mig?» – Marius svarte ikke. Gillenormand fortsatte: «Å, jeg skjønner det. Piken er ({{page|9}} ...)]
• påtvinger: [met steg i lysende syner fremfor ham; han så hver av disse to gruppene; hendelser og mennesker samlet sig i to store kjensgjerninger; republikken gjenskaper borgerrettighetenes herrevelde; keiserdømmet påtvinger Europa de franske idéers herrevelde; han så folkets mektige skikkelse stige frem av revolusjonen, og av keiserdømmet Frankrikes mektige skikkelse. Han tilstod for sig selv at alt det hadde vært av det gode. ({{page|140}} ...)]
• påtvunget: [Klostret var for Jean Valjean som en ø omgitt av en malstrøm. Innenfor de fire murene lå for fremtiden hele verden for ham. Han så nok av himmelen til å føle sig tilfreds og nok av Cosette til å føle sig lykkelig. En meget fredelig tid begynte nu for ham. Han bodde sammen med den gamle Fauchelevent i hytten nederst i haven. Den bestod som før nevnt av tre rom, med nakne murvegger. Det beste av dem var med makt – for Jean Valjean hadde uten nytte satt sig imot det – påtvunget herr Madeleine av far Fauchelevent. På veggen i dette værelse var der, foruten de to spikerne som bjelleremmen og kurven skulde henge på, som prydelse klebet op en Vendée-tifrancsseddel fra 1793, festet der av den tidligere gartneren, en gammel chouaner som døde i klostret og som Fauchelevent fikk stillingen efter. ({{page|56}} ...)]
• pælene: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• pépinièrebrystvernet: [I mere enn et år hadde Marius i en ensom gang i Luxembourg-parken nær Pépinièrebrystvernet lagt merke til en mann og en ganske ung pike som alltid satt ved siden av hverandre på den samme benken i den mest ensomme delen av gangen helt nede ved Vestregate. Hver gang han kom til å gå gjennom denne gangen, og det gjorde han næsten hver dag, traff han dette paret der. Mannen kunde være omtrent seksti år; han så sørgmodig og alvorlig ut; hele skikkelsen bar dette kraftige og trette preget som gamle avskjedigede soldater pleier å ha. Om han hadde hatt et ordensbånd, vilde Marius ha sagt: «Det er en gammel officer.» Han virket verdig, men utilgjengelig og så aldri på nogen. Han gikk med blå bukser, blå, lang frakk, bredskygget hatt som alltid så ny ut, sort halsbind, en grov, men blendende hvit lerretsskjorte. Han hadde ganske hvitt hår. ({{page|201}} ...)]
• périer: [Gillenormand raste over de navn han så i politikken og ved makten, fant dem simple og borgerlige. Han leste avisene, «nyhetsbladene» som han kalte dem, mens han holdt på å dø av latter. «Å for nogen mennesker! Corbière! Humann! Casimir Périer! Og det er ministre! Jeg tenker på hvorledes det vilde ta sig ut i en avis: Hr. Gillenormand, minister! for en farse! Nå, de er så store fe så det gikk nok.» – Han brukte alltid det rette navnet enten det var pent eller stygt og la ikke ({{page|127}} ...)]
• périgord: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• pøbelen: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• pølen: [Mens han slik holdt med Jean Valjean i at han tidde stille, prøvde han åpenbart å få ham til å snakke. Han puffet til skulderen hans for å prøve å få sett ham fra siden; så ropte han halvhøit: «Men den pølen; du er da et ordentlig fé! Hvorfor kastet du ikke fyren nedi der?» – Jean Valjean var taus. Thénardier fortsatte, mens han trakk den fillen som skulde være halstørklæ, op over adamseplet, en bevegelse som fullstendiggjør en alvorsmanns kyndige uttrykk: ({{page|189}} ...)]
• pønset: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• queyras: [være uvitende. Gjør som folkene i Queyras!» ({{page|11}} ...)]
• queyrasdalen: [rettsgebyrer, sa han: «Se på de gode borgerne i Queyrasdalen. Det er tre tusen sjeler. Ved Gud, det er som en ({{page|11}} ...)]
• qui: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• quirites: [Tholomyès blev ved: «Quirites, gentlemen, caballeros, ({{page|105}} ...)]
• radikalere: [Da Jean Valjean stoppet, hadde lyden holdt op. Politifolkene lyttet, men hørte ikke noget. De stirret, men så ikke noget. Så rådslo de. – Den gangen var det på det stedet av Montmartrekloakken en slags plass, som senere er blitt gjenkastet fordi det alltid stod en dam der under regnvær. På denne plassen stod politimennene i en flokk. Jean Valjean så spøkelsene danne en slags krets. Bulldoghodene nærmet sig hverandre og hvisket. Utfallet av denne vakthundrådslagningen blev at de hadde tatt feil, at det ikke hadde vært nogen støi, at det ikke hadde vært nogen der, at det var nytteløst å undersøke ringkloakken, at det vilde være spilt tid, men at de måtte skynde sig bortover mot Saint-Merry, at om det var noget å gjøre og nogen «radikalere» å spore op, måtte det være i det strøket. ({{page|189}} ...)]
• rage: [skjønte det og så hvem han hadde å gjøre med; han vendte og gav sig oppe på kaien til å følge efter de to mennene. Dette hadde den mistenkelige og fillete personen som gikk først, ikke lagt merke til. Drosjen rullet langs trærne på Champs-Élysées. En kunde se kusken med pisken i hånden rage op over brystvernet. Et av politiets hemmelige pålegg er: «Ha alltid, for alle tilfelles skyld, en vogn innen rekkevidde.» ({{page|189}} ...)]
• rager: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• rak: [Han prøvde ikke lenger å nærme sig benken, han stanset omtrent midt i havegangen, og der satte han sig på en benk, noget han ellers aldri gjorde; han tenkte at det var uråd at ikke personer med hvite hatter og sorte kjoler som han beundret, skulde være ufølsomme for hans splitter nye bukser og fine frakk. – efter et kvarters forløp reiste han sig for på ny å gå bortover mot den benken som var omgitt av stråleglans. Men han blev stående rak og urørlig. For første gang i løpet av femten måneder sa han til sig selv at denne herren som sammen med datteren satt der hver dag, utvilsomt også hadde lagt merke til ham og kanskje fant hans stadige nærvær underlig. For første gang følte han det også som noget uærbødig å gi denne ukjente, selv i sine hemmeligste tanker, opnavnet «hr. Hvit». Han stod slik en stund med bøid hode og streket i sanden med en kvist han hadde i hånden. Så vendte han sig brått og gikk hjem. – Den dagen glemte han å spise middag. Klokken åtte om kvelden husket ({{page|201}} ...)]
• raket: [Vandringsmannen satt da bøid og raket i ilden med ({{page|45}} ...)]
• rakkerkniven: [taleren. Det var en gammel, mager hoppe, verdig til rakkerkniven. Den trakk et meget tungt lass. Like utenfor ({{page|105}} ...)]
• rakkerpakk: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• rakner: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• ral: [ral,» sa Thénardier og løftet hodet. – «En oberst,» svarte Marius ophisset. «Jeg gir ikke en skilling for en general. Og så kommer De her med kjeltringstreker. Jeg sier Dem at De har gjort alle slags forbrytelser. Gå! Forsvinn! Vær lykkelig om De kan. Å, De uhyre. Der har De tre tusen francs til. Ta dem. De reiser imorgen til Amerika med Deres datter. For konen Deres er død, motbydelige løgnhals. Jeg skal passe på at De kommer av gårde, kjeltring, og da skal jeg utbetale Dem tyve tusen francs. Reis og la Dem henge et annet sted.» – «Herr baron,» svarte Thénardier og bukket til jorden, «min evige takknemlighet.» ({{page|351}} ...)]
• ralle: [Marius lastet næsten sig selv for at han hadde vært så optatt av drømmerier og kjærlighetssorger at han ikke før nu hadde kommet til å kaste et blikk på naboene. Da han hadde betalt husleien for dem, hadde det vært rent mekanisk; enhver kunde gjort det samme; men han, Marius, burde ha gjort mer. Bare en vegg skilte ham fra forlatte skapninger som famlet omkring i mørket, skilt fra alle andre levende; han kunde høre dem puste, eller rettere sagt ralle like ved siden av sig, og han hadde ikke brydd sig det spor om det. Hver dag, hvert øieblikk kunde han gjennom veggen høre dem tråkke, gå, komme, ({{page|217}} ...)]
• rallelyd: [Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og urørlig, og som legen var gått tilbake til, og så på ham mens han vred hendene. Oldingens hvite lepper rørte sig likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem. «Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk! Å, din septembermorder!» – Lavmælt daddel fra en døende til et lik. ({{page|189}} ...)]
• rambuteaugaten: [Når folk nu kommer inn i Rambuteaugaten nær Hallene, har de ingen anelse om hvilke skrekkelige scener som fant sted der i krysset med Mondétourgaten. Det var der Chanvreriegaten gikk, og der lå den berømte kafé Korinth. ({{page|53}} ...)]
• ramillies: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• ramle: [Efter at graveren var vel ute av syne mellem trærne, ventet Fauchelevent like til han ikke hørte skrittene hans lenger, så bøide han sig over graven og hvisket: «Far Madeleine!» Det kom ikke noget svar. Fauchelevent skalv. Han lot sig ramle snarere enn gli ned i graven, kastet sig over hodeenden av kisten og ropte: «Far Madeleine.» – Ikke en lyd fra kisten. Fauchelevent skalv slik at han næsten ikke kunde puste, grep brekkjernet og hammeren og brøt op lokket. Jean Valjeans ansikt viste sig i tusmørket. Det var blekt med lukkede øine. Hårene reiste sig på Fauchelevents hode, han rettet sig op, men falt med ryggen mot veggen av graven og holdt på å segne ned på kisten. Han stirret på Jean Valjean som lå der ({{page|56}} ...)]
• ramler: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• ramlet: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• rammen: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• rampeviser: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• ramponert: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• ramte: [Marius hadde ikke lenger noget våben da han kastet de avskutte pistolene fra sig, men han hadde opdaget kruttdunken som stod ved døren til vertshuset. Da han vendte sig halvt omkring og så til siden, siktet en soldat på ham. I det øieblikket soldaten hadde ham på kornet, la en hånd sig over geværmunningen. Det var en som hadde styrtet frem, den unge arbeideren med fløielsbuksene: Skuddet gikk av og tvers gjennom hånden og kanskje også gjennom arbeideren, for han falt, men kulen ramte ikke Marius. Alt dette snarere skimtet enn så en gjennom mørket. Marius som gikk inn i skjenkestuen, hadde knapt lagt merke til det. Men han hadde et forvirret inntrykk av at et geværløp var rettet mot ham og av hånden som hadde lukket sig over det, og han hadde hørt skuddet. Men i slike øieblikk går hendelsene uklart slag i slag, og en fester sig ikke ved noget enkelt. ({{page|84}} ...)]
• randskriften: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• rane: [Jeg er selvlært. Nåvel, det å rane til sig et navn og bruke det, er uærlig. Alfabetets bokstaver kan en snyte sig til akkurat som en pung og et ur. Å være en falsk underskrift av kjøtt og blod, å være en levende falsk nøkkel, å trenge sig inn til skikkelige folk ved å lure op låsen, aldri å kunde se folk i øinene, alltid å skule til siden, å være vanæret i eget indre. Nei! Nei! Nei! Det er bedre å lide, blø, gråte, flenge huden av kjøttet med neglene, vri sig i angst nettene igjennom og pines på legeme og sjel. Derfor er det jeg er kommet for å fortelle Dem alt det der. Frivillig, som de sier.» ({{page|305}} ...)]
• rangs: [Han var en første rangs spion som hadde sett alt, hørt alt, skjønt alt, merket sig alt mens han trodde han skulde dø; han hadde speidet midt under dødskampen og hadde gjort sine optegnelser mens han stod på første trinnet ned til graven. Han grep Marius i hånden og følte på pusten. – «Han er såret,» sa Jean Valjean. – «Han er død,» sa Javert. – Jean Valjean svarte: «Nei, ikke enda.» – «De har altså båret ham hit fra barrikaden?» sa Javert. ({{page|189}} ...)]
• ranker: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• ransake: [Soldatene gav sig til å ransake husene omkring og forfølge flyktningene. ({{page|123}} ...)]
• ransmann: [Nogen tid efter de hendelsene som vi nettop har skildret, fikk personen Boulatruelle en voldsom sinnsrystelse. Boulatruelle er den veiarbeideren ved Montfermeil, som vi alt tidligere har nevnt i mørke avsnitt av denne boken. Som leseren vil huske, var det en mann som sysselsatte sig med forskjellige grumsete saker. Han pukket sten og plyndret folk på landeveien. Veiarbeider og ransmann; men han hadde en drøm, han trodde at det var gravd ned skatter i skogen ved Montfermeil. Han håpet at han en vakker dag skulde finne penger gjemt i jorden ved foten av et tre; imens lette han efter dem i lommen på folk som gikk forbi. ({{page|245}} ...)]
• rappet: [De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høiere! Legg alt op på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» – Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hvad skal vi gjøre med en glassdør, ditt nesegrev.» – «Du kan selv være greve,» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ikke i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil ({{page|53}} ...)]
• rapphet: [I en blunk sprang jomfru Magloire med et livlig gammelt menneskes rapphet inn i bønnkammeret, bort i alkoven og så tilbake til biskopen igjen. Biskopen bøide sig ({{page|45}} ...)]
• rapporter: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• raring: [Combeferre delte ut de patronene som var i kurven. Det blev femten skudd til hver mann. Jean Valjean satt fremdeles urørlig på samme stenen. Da Combeferre vilde gi ham de femten patronene, rystet han på hodet. «Det der er da en ordentlig raring,» sa Combeferre til Enjolras: «Han greier det slik at han ikke slåss her i barrikaden.» – «Men det hindrer ham ikke i å forsvare den,» svarte Enjolras. – «Heltemotet har sine raringer,» svarte Combeferre. Og Courfeyrac som hadde hørt på, la til: «Han er av en annen slags enn far Mabeuf.» – ({{page|123}} ...)]
• raringer: [Combeferre delte ut de patronene som var i kurven. Det blev femten skudd til hver mann. Jean Valjean satt fremdeles urørlig på samme stenen. Da Combeferre vilde gi ham de femten patronene, rystet han på hodet. «Det der er da en ordentlig raring,» sa Combeferre til Enjolras: «Han greier det slik at han ikke slåss her i barrikaden.» – «Men det hindrer ham ikke i å forsvare den,» svarte Enjolras. – «Heltemotet har sine raringer,» svarte Combeferre. Og Courfeyrac som hadde hørt på, la til: «Han er av en annen slags enn far Mabeuf.» – ({{page|123}} ...)]
• raritetsbutikk: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• raseriet: [Plutselig gav trommen signal til stormangrep. Angrepet kom som en orkan. I mørket dagen før hadde angriperne nærmet sig barrikaden lydløst som en kvelerslange. Men nu ved høilys dag var overrumpling i denne brede gaten absolutt umulig; dessuten hadde stormangrepet åpenbart sig, kanonene hadde begynt å brøle, arméen styrtet frem mot barrikaden. Raseriet var nu det rette. En svær linjeinfanteri-kolonne med like mellemrom blandet med nasjonalgardister og borgergardister, og støttet i ryggen av de svære massene en hørte, men ikke så, styrtet inn i gaten i stormskritt, med trommehvirvler og trompetskrall, med felte bajonetter og med skansegraverne i spissen, og uten å bry sig om kulene støtte de mot barrikaden som en jernbjelke mot en mur. ({{page|123}} ...)]
• raset: [raset, var det også den politipatruljen som en sikkert ikke slapp fra to ganger. Og så, hvorhen skulde han gå? Hvilken retning skulde han ta? Å følge skråningen var ikke det samme som å nå målet. Og selv om han kom til en annen utgang, fant han vel der en sperring eller et gitter. Utvilsomt var alle utgangene lukket på denne måten. Tilfellet hadde åpnet det gitteret de hadde kommet ned gjennom, men de øvrige utgangene fra kloakken var åpenbart stengt. Det hadde bare lykkes å flykte til et fengsel. ({{page|189}} ...)]
• ratsj: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• raushet: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• raust: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• ravet: [Enjolras og vennene hans var på Bourdonbulevarden da dragonene angrep. Enjolras, Courfeyrac og Combeferre var blandt dem som løp ned Bassompierregaten under ropet: «Til barrikadene!» I Lesdiguièresgaten hadde de så møtt en olding som gikk og drev. Det som hadde vakt deres opmerksomhet, var at mannen ravet som om han var full, og gikk med hatten i hånden enda det regnet temmelig sterkt. Courfeyrac hadde kjent igjen far Mabeuf. Han kjente ham fordi han nogen ganger hadde fulgt Marius like til Mabeufs dør, og da han visste om at den gamle var en fredelig og fryktsom bokorm, hadde han undret sig over å se ham der et par skritt fra kavaleriangrepet, barhodet i regnet midt blandt kulene. Oprøreren på fem og tyve og oldingen hadde vekslet følgende ord: «Herr Mabeuf, De må gå hjem.» – «Hvorfor?» – «Det kommer til spetakkel.» – «Godt!» – «Sabelhugg, geværskudd, herr Mabeuf.» – «Godt.» – «Kanonskudd.» –«Godt. Hvor skal dere hen?» – «Vi skal styrte regjeringen.» – «Godt.» – Og så gav han sig til å følge med dem. Fra da av hadde han ikke sagt et ord. Han gikk plutselig med faste skritt, arbeiderne hadde villet støtte ham, han rystet på hodet. Han gikk næsten i første rekken av flokken; han gikk som andre, men så ut som en søvngjenger. – «For en gæren mann,» mumlet studentene. Det ryktet bredte sig i flokken at det var – et gammelt konventmedlem, en av dem ({{page|45}} ...)]
• ravneflokkene: [bentene og de fordømte filosofene deres, og om alle de revolusjonene som i seksti år har skremt ravneflokkene i Tuileriene. Og når du har latt dig drepe, slik uten medynk, skal jeg ikke engang sørge over din død, hører du det, morder!» ({{page|189}} ...)]
• raynal: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• rebecque: [Courfeyrac hadde en far som het de Courfeyrac, men han hadde fulgt eksemplet fra revolusjonstiden da så mange borgere aktet det lille «de» så høit at de fant å burde skille sig av med det. Hr. de Chauvelin kalte sig Chauvelin, hr. de Constant de Rebecque, Benjamin Constant, hr. de Lafayette, Lafayette. Courfeyrac vilde ikke stå tilbake og kalte sig kort og godt Courfeyrac. Når det gjelder ham, kan vi næsten holde oss til det og nøie oss med å si: Courfeyrac det er Tholomyês. Men Courfeyrac var en god gutt. Tross likhet i ånd og vidd var der stor ulikhet mellem dem. I Tholomyês stakk det en prokurator, i Courfeyrac en ridder. ({{page|174}} ...)]
• reddsom: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• reddsomme: [ut det reddsomme ropet: «Av veien, eller jeg sprenger barrikaden i luften.» ({{page|84}} ...)]
• reddsomt: [tok mig ikke tid til å kle mig om, jeg ser visst fæl ut. Hvad må slektningene Deres si når De ser mig med en krøllet krave? Men så si da noget! De må ikke la mig snakke alene. Vi bor fremdeles i l’Homme-Armégaten. Det har nok vært ille med skulderen. Jeg har hørt at en kunde stikke en knyttet hånd inn i såret. Og dessuten har de visst skåret i kjøttet med kniver. Det er det som er så reddsomt. Jeg har grått øinene mine næsten ut. Det er merkelig at en kan holde ut å lide slik. Deres bestefar ser så godt ut. Ikke gjør noget galt, ikke støtt Dem slik på albuen, vær forsiktig, det kan skade Dem. Å, så lykkelig jeg er! Alt det vonde er forbi. Jeg er ganske forvirret. Jeg hadde slik en masse å si Dem, men nu vet jeg ikke noget mer. Elsker De mig fremdeles? Vi bor i l’Homme-Armégaten. Det er ingen have der. Jeg har laget charpi hele tiden, se her, det er for Deres skyld at jeg har træler i fingrene.» – «Engel,» sa Marius. ({{page|245}} ...)]
• redelige: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• reden: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• redene: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• redningsflåten: [Cosette, denne yndefulle skapning, var redningsflåten for denne skibbrudne. Hvad skulde han gjøre? Klamre sig til den eller slippe taket. Hvis han klamret sig til den, vilde han slippe ut av ulykken, vilde komme op i ({{page|279}} ...)]
• redningshjemmet: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• redningsmannen: [før han var hos Gillenormand. Han gjettet og gjettet. Han kunde jo ikke tvile på at han var sig selv. Men hvorledes hadde det gått til at han som falt i Chanvreriegaten, var blitt samlet op av en politimann ved bredden av Seinen, nær Invalidebroen? nogen hadde båret ham fra strøket ved Hallene til Champs-Élysées. Og hvorledes? Gjennom kloakken. Utrolig selvopofrelse! Nogen? Hvem? – Det var den mannen Marius lette efter. Men om denne mannen, redningsmannen hans, visste han ikke noget; det var ikke noget spor; ikke det minste merke efter ham. ({{page|245}} ...)]
• redningsmenn: [Én var i det øieblikket ennu roligere enn Enjolras; det var Javert. Nu viste Jean Valjean sig. Han hadde stått sammen med oprørerne, men kom nu frem: «De er kornmandant?» – «Ja.» – «De takket mig for en stund siden.» – «I republikkens navn. Barrikaden har to redningsmenn, Marius Pontmercy og Dem.» – «Mener De at jeg fortjener en belønning?» – «Absolutt.» – «Nåvel, jeg ber om en.» –«Hvilken?» – «At jeg må få skyte kulen for pannen på den fyren der.» – Javert løftet hodet, så på Jean Valjean og sa med en næsten umerkelig bevegelse: «Det er rimelig.» – Enjolras hadde gitt sig til å lade geværet igjen; nu så han på de andre. – «Ingen innvendinger?» – Så vendte han sig til Jean Valjean. – «Ta spionen.» – Jean Valjean overtok virkelig Javert. Han satte sig på kanten av bordet, grep pistolen, og et svakt klikk røpet at han spente hanen. – ({{page|123}} ...)]
• redselsfulle: [Plutselig skjedde noget fryktelig ute ved engelskmennenes venstre fløi, franskmennenes høire, spissen av kyraserkolonnen steilet under redselsfulle skrik. De hadde nådd bakkekammen, og sprengte hissig og voldsomt i knusende løp frem mot det engelske infanteri og artilleri, da kyraserene plutselig mellem sig og engelskmennene så en grøft, en grav! Det var hulveien til Ohain. ({{page|299}} ...)]
• redselsskrik: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• redselstiden: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• redselstidens: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• redskap: [på ryggen og kunde leilighetsvis tjene istedenfor det redskap som blir kalt donkraft. Kameratene gav ham opnavnet Jean Donkraft. Hans smidighet var endog større ({{page|45}} ...)]
• redskaper: [Overfor denne dobbelte hemmeligheten vek Marius tilbake. Den ene gjorde ham på en måte rolig overfor den andre. Gud var like synlig i alt dette som Jean Valjean. Gud har sine redskaper. Han bruker det verktøiet han vil. Han svarer ikke overfor menneskene. Vet vi hvorledes Gud handler? Jean Valjean hadde arbeidet på Cosette. Han hadde i nogen grad formet hennes sjel. Det var uimotsigelig. Og så? Arbeideren var fryktelig; men verket var beundringsverdig. Gud skaper undere akkurat slik som han selv synes. Han hadde skapt denne yndige Cosette og han hadde gjort bruk av Jean Valjean. Det hadde behaget Gud å velge denne underlige medarbeideren. Har vi rett til å kreve regnskap av ham for det? Er det første gang at møkkdyngen hjelper våren med å skape rosen? ({{page|305}} ...)]
• redskapsrommet: [gjemme Dem i et lite mørkt avlukke som støter op til likstuen og som jeg setter graverredskapene inn i. Det har jeg nøkkelen til.» – «Når imorgen kommer likvognen for å hente kisten?» – «Omtrent klokken tre på eftermiddagen. Jordfestelsen skjer på Vaugirard-kirkegården litt før det blir mørkt. Det er ikke ganske kort vei.» – «Jeg holder mig altså gjemt i det redskapsrommet hele natten og hele formiddagen. Men mat? Jeg blir sulten.» – «Jeg skal ta noget med til Dem.» – «De kunde komme og spikre kisten igjen klokken to.» – Fauchelevent fór tilbake og vred hendene så de knaket: «Men det er umulig.» – «Hva? Ta en hammer og slå spiker i et bord!» ({{page|56}} ...)]
• referat: [Det gikk et kvarters tid. Så kom priorinnen tilbake og satte sig i stolen igjen. Begge lot til å være fortenkte. Vi skal efter beste evne gi et stenografisk referat av den samtalen de hadde. ({{page|56}} ...)]
• refselser: [Visse naturer kan ikke holde av nogen uten å hate andre. Mor Thénardier elsket de to barna sine lidenskapelig, og det gjorde at hun avskydde det fremmede. Det er trist å tenke på at morskjærlighet kan ha dårlige sider. Hvor liten plass Cosette enn tok op, syntes hun likevel at det blev tatt fra hennes egne, og at den lille minsket den luften barna hennes skulde ha. Denne konen hadde som mange andre av samme slags, en viss sum kjærlighet og en viss sum slag og skjellsord å gi fra sig hver dag. Hadde hun ikke hatt Cosette, ville sikkert hennes egne barn fått alt sammen, skjønt hun tilbad dem, men den fremmede gjorde dem den tjenesten å få alle slagene over på sig. Døtrene fikk nu bare kjærtegn. Cosette kunde ikke røre sig uten at det regnet ned over hodet på henne en skur av voldsomme og ufortjente refselser. Et blidt, svakt vesen som hverken skjønte sig på verden eller på Gud, som stadig blev straffet, skjelt ({{page|105}} ...)]
• refset: [bud efter ham, refset ham mildt, og gjorde ham til ({{page|11}} ...)]
• regded: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• regder: [Laigle satt og grunnet over noget. Så sa han halvhøit: «A.B.C. – det vil si: Lamarques gravferd.» – «Og den høie, lyse, det er Enjolras som sendte bud efter dig,» sa Grantaire. – «Skal vi gå dit?» spurte Laigle. – «Det regder,» sa Joly, «jeg har svoret på å gå i ilded, bed ikke i vadde. Jeg vil ikke bli edda mere forkjølet.» – «Jeg blir,» sa Grantaire, «jeg liker en frokost bedre enn en likvogn.» – «Altså blir vi,» sa Laigle. «La oss drikke. Dessuten kan vi godt være med i oprøret uten å være med i gravferden.» – «Ja, oprør er jeg bed på,» ropte Joly. ({{page|53}} ...)]
• regelrett: [Alle på barrikaden gav ild, smellet var fryktelig; en lavine av røk skjulte kanonen og mannskapet; nogen sekunder efterpå steg røken til værs, og kanonen og menneskene kom til syne igjen. Mannskapet rullet kanonen nærmere, langsomt, regelrett og uten hast. Ikke en av dem var rammet. Så tynget kanonkommandanten bakstykket av kanonen ned for å heve kulebanen og gav sig til å stille inn like høitidelig som en astronom stiller inn en kikkert. «Bravo, kanonérer!» ropte Laigle. Og hele barrikaden klappet. Et øieblikk efter var kanonen innstilt midt i gaten med et hjul på hver side av rennestenen. Et veldig gap åpnet sig mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• regent: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• regime: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• regimentsfaner: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• regjerer: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• regjeringene: [Han blev straks rolig igjen og stilte sig med en jakthunds tålmodige raseri på lur bak grushaugen – i et eller annet uklart håp om å få se mannen komme ut igjen, eller kanskje få se andre gå inn. Drosjen som hadde fulgt efter ham, hadde nu stanset like ovenfor på kaien nær brystvernet. Kusken som skjønte at det vilde bli lang ventetid, bandt muleposen på hesten – noget pariserne kjenner godt til da regjeringene ofte setter slike på dem. De få som gikk over Jenabroen, vendte sig før de gikk videre for å se et øieblikk på de to urørlige enkelthetene i landskapet; mannen på stranden og drosjen på kaien. ({{page|189}} ...)]
• regjeringens: [Var det ikke forferdelig at Javert og Jean Valjean, mannen som var skapt til å straffe og mannen som var skapt til å lide straff, og som begge stod under loven, nu hadde nådd til det punktet at de satte sig ut over loven. Hvad? Skulde noget så forferdelig skje at ingen blev straffet! Jean Valjean, sterkere enn hele samfundsordenen, skulde gå fri, og han, Javert, skulde fortsette med å spise regjeringens brød! Det blev mere og mere fryktelig å tenke på. ({{page|231}} ...)]
• regjeringer: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• regjerings: [for sin regjerings to og tyvende. Alle parykkmakere håpet ({{page|105}} ...)]
• regjeringspartiet: [Et annet tidens tegn var lovløsheten innenfor regjeringspartiet. Det blev kjempet for samfundsordenen under mangel på orden. Trommene gikk efter det rene lune av en eller annen nasjonalgardeoberst; kapteinene gikk i ilden efter innfall; nasjonalgardistene sloss for en «idé» og «for egen regning». I de avgjørende øieblikk hørte de mindre på førerne enn på «instinktet». Ja, det var i samfundsordenens hær rene friskaresoldater. ({{page|123}} ...)]
• reglementer: [den andre ordenspolitiet. Staten, politiet, begravelsesbyrået, reglementer, administrasjon, hvad skjønner vi oss på det; alle og enhver må bli harme når de ser hvorledes vi blir behandlet. Vi har ikke engang rett til å gi vårt støv til Jesus Kristus. Dette sunnhetsvesenet er et av revolusjonens påfunn. Gud underordnet politifullmektigen. Slik er vår tid! Ti stille, Fauvent!» ({{page|56}} ...)]
• reglementmessig: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• reglene: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• regler: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• regndråpedrypp: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• regnfulle: [Gavroche hadde forresten ingen anelse om at han da han den regnfulle natten gav to små husville ly i ele- ({{page|45}} ...)]
• regningene: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• regnskapet: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• regnskur: [Den anklagede hadde satt sig ned. Da statsadvokaten var ferdig, reiste han sig brått og ropte: «De er riktig ondskapsfull, er De. Hør nu hvad det var jeg ville si. Jeg husket det ikke straks. Jeg har ikke stjålet. Jeg er et menneske som ikke spiser hver dag. Jeg kom fra Ailly; jeg gikk den veien like efter en regnskur som hadde fått alle grøftene til å flomme over, og så fant jeg en avbrukken gren med nogen epler på. Jeg tok grenen op uten ({{page|202}} ...)]
• regnskuren: [avveksling, regnskuren, og det enda Favourite da de reiste ({{page|105}} ...)]
• regnskurene: [Imidlertid hadde to andre masker i samme vognen også lagt merke til brudefølget, en eldre spanier med en uformelig nese og svære sorte mustasjer, og en mager fiskerkjerring, en ganske ung pike med fløielsmaske. Mens de andre i vognen og de som gikk forbi, skjelte hverandre ut, hvisket de to sammen. Det de sa blev overdøvet av støien. Regnskurene hadde gjort den åpne vognen ganske gjennomvåt, februarvinden er ikke mild, fiskerkjerringen som var nedringet, skalv, lo og hostet mens hun svarte spanieren. Det de sa var: ({{page|279}} ...)]
• regnskurer: [Madeleinekirken til Bastilleplassen og fra Bastilleplassen til Madeleinekirken. Det vrimlet av masker på bulevarden. Tross det gikk regnskurer av og til, lot bajasser, narrer og klovner sig ikke skremme vekk. Paris var i godt humør våren 1833. En ser ikke lenger den slags Hvitetirsdager. Nu når alt er blitt karneval, er det ikke mere noget karneval. ({{page|279}} ...)]
• regnskyll: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• regnvannet: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• regnværet: [Det hadde regnet hele natten; jorden var blitt aldeles opbløtt av det plutselige regnværet. Vannet hadde her og der samlet sig i pytter på sletten; på sine steder nådde det helt op til akslene på trenvognene; bukgjorden på hestene dryppet av søle; hvis ikke kornet på marken var blitt trampet og kjørt ned så det fylte hjulsporene og lå som strøelse under hjulene, vilde det ha vært umulig å komme frem, særlig i dalene ved Papelotte. ({{page|299}} ...)]
• reichstadt: [Forskjellige rykter løp rundt i følget, om legitimistene som truet, om hertugen av Reichstadt som lå for døden i det øieblikk mengden utpekte ham til keiser. En ukjent fyr fortalte at to arbeidsformenn var betalt til å åpne en våbenfabrikk for folket. Det som preget de blottede hodene var ildhug blandet med nedtrykthet. Her og der i mengden som var bytte for så mange voldsomme men edle følelser, så en også rene forbryterfjes, og skamløse munner som sa: «la oss plyndre.» ({{page|32}} ...)]
• reimskatedralen: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• reiros: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• reisefrakken: [Marius var kommet hjem fra Vernon tidlig tredje dagen efter og hadde da han var trett av to netters reise med diligencen, følt trang til å motvirke søvnigheten med et godt bad. Han hadde gått fort op på værelset og ikke gitt sig tid til annet enn å ta av sig reisefrakken og det sorte båndet han hadde om halsen, og så gikk han til badet. Gillenormand stod som alle friske gamle folk ({{page|140}} ...)]
• reisninger: [Alle de forskjellige teoriene, motstanden, det uventede i å måtte regne med filosofene, optok i næsten smertelig grad Ludvig Filip som følte at alt vaklet under ham. Mørke skyer dekket synskretsen. Underlige skygger kom nærmere og nærmere og bredte sig over menneskene, over tingene, over idéene. Alt det som i en fart var blitt undertrykt, rørte sig igjen og ulmet. Uhyggelige drønn varslet av og til om den torden skyen rommet. Snaut tyve måneder hadde gått siden julirevolusjonen. Året 1832 hadde vært innledet med varsel om truende og nær fare. Folkets elendighet, arbeiderne uten brød, komplotter, sammensvergelser, reisninger, kolera og over hele Europa vrede blikk rettet mot Frankrike. ({{page|299}} ...)]
• rekelet: [Jean Valjean gav sig til å føre en hemmelig krig mot Marius og la mange bakhold for ham; han endret tid, han endret benk, han glemte igjen lommetørklæet, han kom alene til Luxembourg-parken. Marius gikk på hodet i alle fellene, og på alle de spørsmålstegnene Jean Valjean plantet på veien for ham, svarte han i all uskyld: «Ja.» Men Cosette var urokket like glad og rolig, så Jean Valjean til slutt kom til det at: «Dette rekelet er dødelig forelsket i Cosette, men Cosette vet ikke engang at han er til.» – Det var likevel en engstelig uro over ham. En eneste gang gjorde Cosette en feil og skremte ham. Han reiste sig fra benken for å gå hjem efter at de hadde sittet der i tre timer. Da sa hun: «Alt nå!» ({{page|319}} ...)]
• rekner: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• rekognoserte: [I nogen regimenter var soldatene ikke til å stole på, noget som øket avgjørelsens fryktelige usikkerhet. De husket den folkehyllesten som i juli 1830 hadde hilst det 53. linjeregiments nøitrale holdning. To tapre, prøvede menn førte kommandoen, marsjall Lobau og under ham general Bugeaud. Sterke patruljer sammensatt av linjetropper og nasjonalgardister under ledelse av en politikommissær, rekognoserte de oprørske gatene. Oprørerne stilte på sin side ut vaktposter på alle gatekryss og sendte dristige patruljer ut fra barrikadene. Begge parter holdt øie med hverandre. Regjeringen som holdt en hær klar, nølte; mørket falt på, og en kunde alt høre stormklokken fra Saint-Merry. Den daværende krigsminister, marsjall Soult, som hadde oplevd Austerlitz, så mørkt på alt sammen. ({{page|32}} ...)]
• rekonvalesentene: [haven for liten til rekonvalesentene.» ― ({{page|11}} ...)]
• rektor: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• religioner: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• religionskrigene: [Digne som flere ganger var blitt beleiret under religionskrigene, var ennu i 1815 omgitt av gamle murer med firkantede tårn i hjørnene. De er senere revet ned. Han ({{page|45}} ...)]
• relikvie: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• relikvien: [Marius’ værelse, hadde hun rimeligvis i trappen op til kvisten mistet den sorte skinnesken med brevet skrevet av obersten. Hverken papiret eller esken var til å finne. Marius var ganske sikker på at «herr Gillenormand» – fra den dagen av kalte han ham ikke annet – hadde kastet «farens testamente» på varmen. Han kunde jo utenat de linjene obersten hadde skrevet, og han hadde altså egentlig ikke tapt noget. Men papiret, skriften, denne hellige relikvien, alt dette hadde nettop vært ham så dyrebart. Hvad var der blitt gjort med det? – Marius gikk sin vei uten å si hvor han gikk og uten å vite hvor han skulde gå; han hadde tredve francs, lommeur og nogen klær i en vadsekk. Han satte sig op i en drosje som han leide for timen, og kjørte på slump over til studenterstrøket. ({{page|140}} ...)]
• remmen: [Mindre enn en halv time efter lå Cosette rødkinnet av varmen fra en god ild og sov i den gamle gartnerens seng. Jean Valjean hadde igjen tatt på sig kraven og frakken. Hatten som han hadde kastet over muren, hadde han funnet og tatt med sig; mens Jean Valjean tok frakken på, hadde Fauchelevent tatt av sig remmen med bjel- ({{page|24}} ...)]
• remmene: [en god hodepute, gav han sig til å spenne op remmene. ({{page|45}} ...)]
• remser: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• renhetsåpenbaring: [Men da han var fem og femti år og Cosette var åtte, blev alt det han hadde kundet føle av kjærlighet, samlet til et slags usigelig lys. Det var annen gang han møtte en renhetsåpenbaring. Biskopen hadde fått dydens morgenrøde til å lyse over hans synskrets; Cosette fikk kjærlighetens morgenrøde til å lyse over den. – De første dagene gled bort i dette stråleskjæret. ({{page|9}} ...)]
• renker: [Denne mannen og denne kvinnen tok sig ut som om renker og raseri hadde inngått ekteskap, et heslig og fryktelig par. Mens mannen pønset ut og planla, tenkte hun ikke på kreditorene, og sørget hverken for gårsdagen eller morgendagen, men levde hett og heftig i nået. Slik var disse to menneskene. Cosette stod mellem dem og måtte ta imot støt fra begge sider. Mannen og konen hadde hver sin måte å mishandle henne på: Cosette blev mørbanket, det sørget konen for; hun gikk barbent om vinteren, det sørget mannen for. ({{page|344}} ...)]
• renlivet: [I dagningen neste morgen satt Jean Valjean ennu ved Cosettes seng. Han satt der urørlig til hun våknet. Noget nytt kom op i hans sjel. Jean Valjean hadde aldri elsket. Fra fem og tyve årsalderen av hadde han vært alene i verden. Han hadde aldri vært far, elsker, ektemann eller venn. På slaveriet hadde han vært ond, skummel, renlivet, uvitende og vill. Denne gamle galeislavens sjel var i mange henseender ren og urørt. Søsteren og barna hennes hadde bare latt efter sig et vagt og fjernt minne, som til slutt var blitt næsten helt borte. Han hadde gjort alt han evnet for å finne dem igjen, og da han ikke kunde finne dem, hadde han glemt dem. Slik er menneskenaturen. Hadde han hatt andre kjærlige følelser i sin ungdom, var det som om de var gått til grunne. ({{page|9}} ...)]
• renner: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• rennestensbunnen: [Plutselig så han skyggen sin foran sig. Den tegnet sig mot en svak, næsten umerkelig rød lysning som farvet rennestensbunnen og taket lett rødlig og strakte sig bortover de slimete veggene til venstre og høire for ham. Overrasket vendte han sig rundt. – Bak ham i den delen av gangen han nettop hadde kommet igjennom, og i en avstand som han syntes var umåtelig, flammet det en slags fryktelig stjerne, som strålte gjennom det tette mørket og syntes å se på ham. – Det var politiets dystre stjerne som stod op i kloakken. – Bak stjernen rørte sig i et virvar åtte eller ti mørke, ranke, utydelige, forferdelige skikkelser. ({{page|189}} ...)]
• rennestenskrigen: [Han tenkte på farens kårde som bestefaren hadde solgt til en skraphandler, og som han hadde savnet så smertelig. Han sa til sig selv at denne tapre, rene kården hadde gjort rett i å dra vekk fra ham og harmfullt bli borte i mørket; at den hadde flyktet slik fordi den var klok og skjønte hvad som vilde skje; den hadde ant oprøret, rennestenskrigen, gatestenskrigen, skyting gjennom kjellervinduer, slag bakfra; at den efter å ha vært med ved Marengo og Friedland ikke vilde gå ned i Chanvreriegaten til nattlig kamp mellem franskmenn. Han sa sig selv at det var heldig at den ikke var der, at det var rett og riktig, at bestefaren hadde vært den virkelige vokteren av farens ære. Så gav han sig til å gråte bittert. ({{page|76}} ...)]
• rennestensvannet: [For å lette sin politisamvittighet fyrte sersjanten før han gikk, sin karabin av i den retningen de forlot, i retning mot Jean Valjean. Smellet gav gjenlyd i hvelvingen som rumling i en kjempetarm. Et kalkstykke som falt ned i rennestensvannet med et plask nogen skritt fra Jean Valjean, viste at kulen hadde truffet hvelvingen over hodet på ham. ({{page|189}} ...)]
• rennestensåpninger: [enkle, nøkterne liv, men nu var de på vei til å svikte. Han blev trett, og eftersom kreftene minket, var det som om byrden blev tyngre. Marius som kanskje var død, tynget som en død kropp. Jean Valjean holdt ham slik at brystet ikke blev klemt og at han kunde puste mest mulig fritt. Han merket at rottene smatt mellem benene på ham. En av dem blev så skremt at den bet ham. Av og til kom det gjennom rennestensåpninger pust av frisk luft som livet ham op. ({{page|189}} ...)]
• rennæstenene: [Det var en bråkete, blek, rapp, opvakt, tøylesløs gutt som så livlig, men sykelig ut. Han gikk og kom, sang, klinket med kuler, rotet i rennæstenene, stjal litt, men freidig som kattene og spurvene, lo når han blev kalt en gategutt, blev sint når nogen kalte ham en pøbel. Han hadde ({{page|119}} ...)]
• rennæstensbarnet: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• renser: [en sykdom. En sykdom som må helbredes. Hvorledes? Ved oplysning. Oplysning renser. Oplysning tenner. La oss rope på oplysningen og la oss aldri bli trett av det. Disse nakne føttene, disse bare armene, disse fillene, denne uvitenheten, denne usselheten, dette mørket kan brukes til erobringen av idealet. ({{page|119}} ...)]
• renslig: [holdt i orden av de to kvinnene, fra øverst til nederst ytterst renslig. Det var den eneste luksus biskopen tillot. ({{page|11}} ...)]
• renslighet: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• renslighetens: [Piken stirret frekt på faren og viste ham de skoene hun hadde på. «Det kan godt være at jeg har vett i skallen. Men det skal jeg si dig, jeg tar ikke slike sko på mig mer, og det både for sunnhetens og renslighetens skyld. Jeg vet ikke noget som ergrer mig mere enn såler som trekker vann og sier «sji, sji, sji» hele veien bortover. Jeg vil heller gå barbent.» – «Du har rett,» sa faren i en mild tone som var en motsetning til den unge pikens barske, «men de vilde ikke ha sluppet dig inn i kirken. Fattigfolk må ha støvler. En slipper ikke barbent inn til Vårherre,» la han bittert til. Så tok han fatt igjen på det som han først og fremst tenkte på: «Er du sikker, ganske sikker på at han kommer?» – «Han er like i hælene på mig.» ({{page|217}} ...)]
• rentenisten: [Han holdt på å glemme hele denne historien da han en gang i mars 1824 fikk høre om en underlig fyr som bodde i sognet Saint-Medard og som gikk under navn av «tiggeren som gir almisser». Det blev sagt at det var en rentenist som ikke nogen visste hvad het, og at han levde alene sammen med en liten pike på åtte år, og hun visste heller ikke noget annet enn at hun var fra Montfermeil. Montfermeil! Det navnet kom stadig igjen og fikk Javert til å spisse ører. En gammel tigger og politispion, tidligere kirketjener som hadde fått almisser av fyren, kunde gi nogen flere oplysninger. Denne rentenisten var meget sky av sig, gikk aldri ut bortsett fra om kvelden – snakket aldri med nogen, med undtak av enkelte ganger til fattige – og lot ikke nogen komme inn på sig. Han gikk med en fæl, gammel gul frakk verd flere millioner da den var fôret med pengesedler. – Dette egget sterkt Javerts nyfikenhet. For å få se denne fantastiske mannen på nært hold uten å skremme ham, lånte han en dag klesfillene av kirketjeneren og plassen der den gamle spionen brukte å kroke sig sammen om kveldene og snøvle frem bønner mens han speidet folk ut. ({{page|24}} ...)]
• rentepengene: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• renter: [heter han?» – «Jeg vet ikke riktig, Dumont eller Daumont, eller no slikt.» – «Og hvad er denne Dumont for noget?» Konen så på ham med sine små stikkende øine og svarte: «Han lever av renter, akkurat som De.» – Det var kanskje ikke noget skjult mening i det hun sa, men det trodde Jean Valjean. ({{page|9}} ...)]
• reparere: [Bortimot slutningen av oktober samme år (1823) så innbyggerne av Toulon skibet Orion løpe inn på havnen for å reparere et havari det hadde lidd under en svær storm. Orion som senere blev skoleskib i Brest, hørte dengang til Middelhavsflåten. ({{page|331}} ...)]
• reparert: [Mens den franske armé under hertugen av Angoulême opererte i Spania, krysset en eskadre i Middelhavet. Som nevnt hørte Orion til denne eskadre da den på grunn av havari måtte søke havn i Toulon. At et linjeskib løper inn i en havn, har alltid noget ved sig som vekker og optar mengden. Det er noget stort over det, og mengden elsker det store. Hver dag fra morgen til aften var kaiene, moloene og bryggene i Toulons havn fylt med flokker av lediggjengere og nysgjerrigperer. De kom bare for å se på Orion, som lenge hadde vært skrøpelig og som nu i stormen hadde sprunget lekk og hadde fått slått inn gallionen og en kanonport på babord side og fått skade på fokkerøstene. Den lå til ankers nær arsenalet, og lå fullt utrustet mens den blev reparert. ({{page|331}} ...)]
• repene: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• representant: [Denne røveren gav avkall på å forsvare sig. Det blev av den dyktige og veltalende representant for påtalemyn- ({{page|331}} ...)]
• representerer: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• representerte: [De gikk og satte sig ved siden av ilden. De hadde en dukke som de snudde og vendte på fanget under prat og latter. Av og til så Cosette op fra strikketøiet og stirret på leken med trist mine. Éponine og Azelma så ikke på Cosette. Hun var som en hund for dem. Disse tre småpikene var ikke tilsammen mere enn fire og tyve år, og dog representerte de hele det menneskelige samfund, på den ene siden misundelse, på den andre siden vanvyrding. ({{page|344}} ...)]
• republikansk: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• republikker: [skjedde med folket i Paris. Forresten var katten, så foraktet av grev Anglès, høit aktet i oldtidens republikker. ({{page|105}} ...)]
• requiem: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• requiescat: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• resepten: [resepten: saft-og-vann, overdrevne legemsøvelser, hårdt ({{page|105}} ...)]
• reserve: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• reserven: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• respektabel: [var alt det en mener med «respektabel»; for en kvinne ({{page|11}} ...)]
• respektabelt: [Forresten løi Thénardier. Da han forpaktet denne rønnen for å sette i gang med vertshus, hadde han funnet dette værelset utstyrt slik og hadde kjøpt møblene og denne gamle brudekransen idet han tenkte sig at den kunde kaste et visst yndig skjær over hans «hustru», og det kunde ha til følge at hans hus blev regnet for det engelskmennene kaller respektabelt. ({{page|344}} ...)]
• restauranten: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• restaurasjonspartiet: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• rester: [Riktignok var denne slutten av stranden gjemt bak en grushaug på seks, syv fots høide, rester av en eller annen nedrivning. Men mannen kunde da ikke håpe at han skulde få nogen nytte av å gjemme sig bak denne haugen. Det vilde være barnaktig. Han tenkte sikkert ikke på det. Forbrytere er ikke så tåpelige. ({{page|189}} ...)]
• restopplaget: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• resultat: [tenkte efter hvert mindre og mindre på Marius. En gang hadde hun funnet på at Théodule skulde følge efter Marius. Nu fant hun på at han skulde efterfølge ham, og førte ham inn til Gillenormand. Hun hadde sagt at han skulde samstemme i alt det hennes far sa. Théodule fulgte rådet, men med det resultat at Gillenormand blev ergerlig og sa til lansenérofficeren: «De er en idiot.» ({{page|193}} ...)]
• retro: [Med disse synsmåtene måtte Jean Valjean stå for ham som vanskapt og frastøtende. Han var den utstøtte. Han var galeislaven. Det ordet lød for ham som et støt i domsbasuner; og efter at han lenge hadde stirret på Jean Valjean, var det siste han gjorde, å vende hodet bort med et «vik fra mig». Vade retro. ({{page|305}} ...)]
• rettelse: [«Jeg er glad over at fakkelen blev slukket,» sa Courfeyrac til Feuilly. «Denne fakkelen som blaffet slik i vinden, ergret mig. Den så ut som om den var redd. Lyset fra en fakkel ligner på den feiges klokskap, den lyser dårlig, fordi den skjelver.» – Morgenrøden vekker menneskene som den vekker fuglene; alle pratet. Joly så en katt som krøp langs en takrenne, og gav sig til å filosofere: «Hvad er en katt?» ropte han. «Det er en rettelse. ({{page|123}} ...)]
• rettelser: [Næste morgen, minst to timer før dag, satt Thénardier nede i skjenkestuen med et lys foran sig, med en penn i hånden og satte sammen en regning til mannen i den gule frakken. Konen stod halvt bøid over ham og fulgte arbeidet med øinene. De vekslet ikke et ord. På den ene siden dyp eftertanke, på den andre den andaktsfulle undring som griper en når en ser menneskeåndens underverker bli til og utvikle sig. Der blev hørt støi i huset. Det var Lerken som feide trappen. Efter at det hadde gått et kvarter og efter en del rettelser, hadde Thénardier laget dette mesterverket: ({{page|344}} ...)]
• rettens: [Da Fantine hadde gått, sa mannen til konen: «Nå kan jeg betale den vekselen på hundre og ti francs som forfaller i morgen. Jeg manglet femti francs. Vet du at jeg ellers hadde hatt rettens folk her og vekselprotest. Du hadde jamen laget en god musefelle med småungene.» – «Uten å ane det,» sa konen. ({{page|105}} ...)]
• rettergangen: [Alle oprørerne var ennu optatt av den sørgelige rettergangen, som hadde kommet så brått på, og var blitt avsluttet så fort, da Courfeyrac igjen fikk se den lille, unge mannen som om morgenen hadde vært hos ham og spurt efter Marius. Gutten som så dristig og sorgløs ut, hadde i mørkningen sluttet sig til oprørerne. ({{page|53}} ...)]
• rettesnoren: [å være rettferdig, det er rettesnoren. Feil! fall! synd! men ({{page|11}} ...)]
• rettferdiges: [synders ansikt i tårer, enn over hundre rettferdiges hvite ({{page|45}} ...)]
• rettferdiggjort: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• rettferdiggjørelse: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• rettferdighets: [øieblikk, var forsvunnet; den sosiale rettferdighets spøkelse forfulgte ham. Han som ellers alltid var så strålende tilfreds med sin embedsgjerning, syntes her næsten ({{page|11}} ...)]
• rettigheter: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• rettledningen: [Han fulgte den rettledningen han hadde fått, og nogen minutter efter var han i en stor sal der det var en hel del mennesker og der det stod nogen grupper av sakførere i kapper. Den rommelige salen som bare var oplyst av en eneste lampe, var et tidligere forværelse hos biskopen og gjorde nu tjeneste som rettsforhall. En dobbeltdør som var lukket i øieblikket, skilte den fra den store salen, der rettsmøtet blev holdt. ({{page|202}} ...)]
• rettledningene: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• rettlinjede: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• rettsaktene: [Denne urokkelige beslutningen lå slik i luften den 6. juni 1832 at oprørerne på barrikaden ved Saint-Merrykirken omtrent i selvsamme time utstøtte det historisk kjente rop som er nedtegnet i rettsaktene: «Enten de kommer oss til hjelp eller de ikke kommer, hvad gjør det? Vi lar oss drepe her til siste mann.» – Som en ser, samstemte de to barrikadene, skjønt de lå hver sitt sted. ({{page|123}} ...)]
• rettsbetjentene: [Alle løftet hodet. Det blev en usigelig ophisselse. Det var et øieblikks taushet blandt tilhørerne. Røsten hadde vært så smertelig og mannen som stod der så rolig, at folk fra først av ikke skjønte noget. De spurte hverandre om hvem som hadde ropt. De kunde ikke tro at det var denne rolige mannen som hadde utstøtt dette fryktelige skriket. Denne uvissheten varte ikke mere enn nogen sekunder. Før rettsformannen og statsadvokaten fikk sagt et ord, før gendarmene og rettsbetjentene kunde få rørt sig, hadde den mannen som de ennu alle sammen kalte hr. Madeleine, gått bort foran vitnene Cochepaille, Brevet og Chenildieu. «Kjenner dere ikke mig igjen?» ({{page|202}} ...)]
• rettsbøkene: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• rettsforhall: [Han fulgte den rettledningen han hadde fått, og nogen minutter efter var han i en stor sal der det var en hel del mennesker og der det stod nogen grupper av sakførere i kapper. Den rommelige salen som bare var oplyst av en eneste lampe, var et tidligere forværelse hos biskopen og gjorde nu tjeneste som rettsforhall. En dobbeltdør som var lukket i øieblikket, skilte den fra den store salen, der rettsmøtet blev holdt. ({{page|202}} ...)]
• rettsgebyrer: [rettsgebyrer, sa han: «Se på de gode borgerne i Queyrasdalen. Det er tre tusen sjeler. Ved Gud, det er som en ({{page|11}} ...)]
• rettsinn: [«Brevet,» sa rettsformannen, «De har vært dømt til en vanærende straff og kan derfor ikke avlegge ed –.» Brevet bøide hodet. – «Men,» holdt rettsformannen frem, «selv hos det menneske som loven har vanæret, kan der når den guddommelige nåde tillater det, være til stede en følelse av ære og rettsinn. Det er til denne følelsen jeg appellerer nu i dette avgjørende øieblikk. Hvis den ennu finnes hos Dem, og det håper jeg, så tenk Dem vel om før De svarer. Overvei på den ene siden at De med ett ord kan styrte dette mennesket i ulykke, på den andre sannheten som et ord fra Dem kan klarlegge. Det er et alvorlig øieblikk, og det er ennu tid til å tilbakekalle hvis De mener å ha tatt feil. – Anklagede, reis Dem. – Brevet, se nøie på anklagede, tenk Dem godt om og si oss på ære og samvittighet, om De fastholder at De i dette mennesket kjenner igjen Deres gamle kamerat på slaveriet, Jean Valjean.» – Brevet så på anklagede og vendte sig så til retten. – «Ja, hr. rettsformann, det var mig som først kjente ham igjen, og jeg holder fast på det. Denne mannen er Jean Valjean som kom til Toulon i 1796 og slapp ut 1815. Jeg slapp ut året efter. Han ligner nærmest et umælende best nå, det er nok alderen som har gjort ham slik; på slaveriet var han en lumsk fyr. Jeg kjenner ham absolutt sikkert igjen.» – «Sett Dem ned,» sa rettsformannen, «anklagede bli stående.» ({{page|202}} ...)]
• rettskjennelsen: [Staten fikk selv merke at noget var gått i stykker et eller annet sted. Mindre enn fire år efter den rettskjennelsen som til fordel for slaveriet fastslo at Madeleine var den samme som Jean Valjean, var omkostningene ved skatteoppkrevningen i distriktet Montreuil-sur-Mer blitt fordoblet. ({{page|331}} ...)]
• rettskrivningen: [Denne underskriften var ikke falsk. Den var bare litt avkortet. Forresten var stilen og rettskrivningen tilstrekkelig til gjenkjennelse. Ophavsdokumentene var helt i orden. Tvil var ikke mulig. – Marius var dypt grepet. Efter den første overraskelsen kom en lykkefølelse. Hvis han nu også fant den andre mannen, han som hadde frelst ham selv, Marius, vilde han ikke ha mere å ønske. Han åpnet en skuff i skrivebordet, tok nogen pengesedler ut av dem, la dem i lommen, lukket skuffen og ringte. Basque viste sig i dørgløtten. – «La ham komme inn,» sa Marius. – Basque meldte: «Herr Thénard.» – En mann kom inn. En ny overraskelse for Marius. Den mannen som kom inn, var ham ganske ukjent. ({{page|351}} ...)]
• rettslige: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• rettslærd: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• rettsmøte: [mester i Montreuil, som i det idag avholdte rettsmøte er kjent igjen som den tidligere galeislave Jean Valjean.» ({{page|277}} ...)]
• rettsmøtet: [Så grep statsadvokaten ordet: «Herrer edsvorne, den underlige og uventede hendelsen som har forstyrret rettsmøtet, kaller bare frem hos oss alle en følelse som det ikke er nødvendig å forklare. Alle kjenner, iallfall av ({{page|202}} ...)]
• rettsordenen: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• rettspresidenten: [efter brigadegeneralene. Borgermesteren og rettspresidenten avla høitidelig visitt hos ham, og han avla på sin ({{page|11}} ...)]
• rettsprotokollene: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• rettssak: [Da de nu hadde nådd til en stor plass, pekte han imidlertid op på fire oplyste vinduer på forsiden av en stor, mørk bygning: «Sannelig, De kommer nok i rette tid. De har hell med Dem. De ser de fire vinduene der? Det er rettssalen. Der er lys, så møtet er nok ikke slutt. Saken må ha trukket langt ut, og så har de tatt et aftenmøte. Er De interessert i den saken? Er det en straffesak? Skal De være vitne?» – Han svarte: «Jeg kommer ikke for nogen rettssak, jeg skal bare snakke med en sakfører.» – «Det er noget annet,» sa borgeren. «Se der er porten. Der hvor vakten står. De har bare å gå op den store trappen.» ({{page|202}} ...)]
• rettssaken: [Ikke nogen av de forskjellige folkene som Marius satte i arbeid, hadde hell med sig i å finne Thénardiers spor. Det syntes å være ganske utslettet. Konen var død i fengslet under rettssaken. Thénardier og datteren Azelma, de eneste som var tilbake av den sørgelige familien, hadde igjen dukket ned i mørket. Samfundets bunnløse avgrunn hadde stille lukket sig over dem. En så ikke på overflaten minste tegn til disse ringene som tyder på at noget er falt ned der, og at det er der en kan søke. ({{page|245}} ...)]
• rettssesjonen: [Det medlem av domstolen i Douai som førte forsetet ved denne rettssesjonen i Arras, kjente som alle andre dette navnet, så høit og alminnelig aktet. Da rettsbetjenten hemmelig stakk til ham det nevnte papiret og la til: «Denne herren ønsker å være til stede i rettsmøtet,» grep rettsformannen ivrig en penn og skrev et par ord nederst ({{page|202}} ...)]
• rettsskriverbordet: [Han så efter Javert, men kunde ikke se ham. Vitnebenken var skjult for ham bak rettsskriverbordet. Salen var dessuten som sagt dårlig oplyst. ({{page|202}} ...)]
• rettsskriverens: [Det var virkelig ham. Lyset fra rettsskriverens lampe falt over ansiktet hans. Han hadde hatten i hånden, frakken var omhyggelig knappet. Han var meget blek og ({{page|202}} ...)]
• rettsundersøkelser: [Det var i dette øieblikket hverken dommer eller tilhørere eller gendarmer til stede; det var ikke annet enn øine som stirret og rørte hjerter. Ingen tenkte på den rollen hver kunde ha å spille; statsadvokaten glemte at han var der for å sette i gang rettsundersøkelser, rettsformannen glemte at han var der for å føre forsetet, forsvareren at han var der for å forsvare. Underlig nok blev det ikke stillet nogen spørsmål, ingen myndighet grep inn. Det var kanskje ingen som gjorde klart for sig det som skjedde; uten tvil sa ingen til sig selv at han så et mektig lys stråle; alle følte sig blendet. ({{page|202}} ...)]
• retttroende: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• revnet: [gere hadde vært brukt inne i skuret, strakte sig langs muren omtrent op til det stedet der de så Thénardier. Skorstenspipen var sprukket og revnet på alle kanter og meget trang. – «En må krype op gjennom den,» sa Montparnasse. – «Gjennom den pipen?» ropte Babet, «en mann! Aldri i livet. Det måtte være en unge.» – «Ja, det trengs en småpjokk,» la Brujon til. – «Hvor skal vi finne en unge?» sa Gueulemer. – «Vent,» sa Montparnasse. «Det skal jeg greie.» ({{page|368}} ...)]
• revolusjoner: [Jeg hater menneskeslekten» – og dermed fikk Grantaire et anfall av veltalenhet som gjaldt pikebarn, Roma, gallerne, kometer, Cæsar, forsynet, Jehovas formuesforfatning og prinsen av Condés skjebne, revolusjoner i sin alminnelighet og dumheten ved å lage revolusjon og la sig massakrere i juni måned når enhver kunde ta sin pike under armen og dra ut på landet – inntil det hele endte i et hosteanfall. ({{page|53}} ...)]
• revolusjonsbarrikadene: [«Det er fem,» ropte Marius. Det var bare fire uniformer. «Vel,» sa de fem, «en får bli igjen.» Og nu gjaldt det å finne grunn til å bli, og grunn for de andre til ikke å bli igjen. Den edle strid brøt ut igjen: «Du har en kone som elsker dig.» – «Du har din gamle mor.» – «Du har jo hverken far eller mor, hvad skal det bli av de tre brødrene dine?» – «Du er far til fem barn.» – «Du har rett til å leve, du er jo bare sytten år, det er for tidlig.» Disse store revolusjonsbarrikadene var heltemotets møtested. Det usannsynlige var der liketil. Disse mennene undret sig ikke over hverandre. ({{page|123}} ...)]
• revolusjonslogikk: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• revolusjonsmenn: [«Det er nødvendig å vite hvem en kan stole på. Hvor mange er vi? Det lar sig ikke gjøre å utsette arbeidet til i morgen. Revolusjonsmenn har alltid hastverk; fremskrittet har ingen tid å miste. La oss være på vakt mot det uventede. Vi må ta alt det frem som vi har sydd sammen, og se om det holder. Saken må bringes i orden i dag. Courfeyrac, du tar dig av polyteknikerne. Feuilly ser til dem i Glacièrestrøket. Combeferre har lovet mig å gå til Picpus. Alt er i oprør der. Bahorel avsøker Estrapadestrøket. Prouvaire, murerne er blitt lunkne. Du må bringe oss nytt fra losjen i Grenelle-Saint-Honoré. Joly føler medisinerne på pulsen. «Narren» tar sig av juristene. Selv tar jeg mig av vårt datterforbund av Aix-folk.» ({{page|299}} ...)]
• revolusjonstiden: [Courfeyrac hadde en far som het de Courfeyrac, men han hadde fulgt eksemplet fra revolusjonstiden da så mange borgere aktet det lille «de» så høit at de fant å burde skille sig av med det. Hr. de Chauvelin kalte sig Chauvelin, hr. de Constant de Rebecque, Benjamin Constant, hr. de Lafayette, Lafayette. Courfeyrac vilde ikke stå tilbake og kalte sig kort og godt Courfeyrac. Når det gjelder ham, kan vi næsten holde oss til det og nøie oss med å si: Courfeyrac det er Tholomyês. Men Courfeyrac var en god gutt. Tross likhet i ånd og vidd var der stor ulikhet mellem dem. I Tholomyês stakk det en prokurator, i Courfeyrac en ridder. ({{page|174}} ...)]
• revolusjonære: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• revolusjonært: [Ludvig Filip kom til makten uten voldsgjerninger, uten nogen direkte handlinger fra sin side, i kraft av et revolusjonært opgjør. Han var født prins og trodde sig valgt til konge. Han hadde slett ikke selv gitt sig det opdraget, han hadde slett ikke tatt det; det blev tilbudt ham og han hadde tatt imot det, overbevist – sikkert med urette – om at tilbudet stemte med retten, og at det var hans plikt å ta imot det. ({{page|299}} ...)]
• rhinarméen: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• rhinen: [Alle samstemmer i at den slagplanen han hadde lagt, var mesterlig. Gå like løs på sentrum av de forenede hærer, bryte igjennom og sprenge dem fra hverandre, drive engelskmennene mot Hal og prøisserne mot Tongres, hugge over forbindelsen mellem Wellington og Blücher, ta Mont-Saint-Jean, innta Brussel, kaste tyskerne ut i Rhinen og engelskmennene i havet. For Napoleon lå alt det i dette ene slaget. Så fikk en siden se. ({{page|299}} ...)]
• ribbe: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• ribben: [og fra den gikk det med mellemrom ut veldige buede ribber; det forestilte ryggrad og ribben; og fra dem hang dryppsten av kalk ned akkurat som innvoller. Her og der så en i krokene store sorte flekker som syntes å være levende og som flyttet sig fort, brått og skremt. Kalk og sten som hadde falt fra ryggen av elefanten, hadde fylt ut buken slik at den var blitt som et gulv å gå på. ({{page|368}} ...)]
• ribbena: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• ribber: [og fra den gikk det med mellemrom ut veldige buede ribber; det forestilte ryggrad og ribben; og fra dem hang dryppsten av kalk ned akkurat som innvoller. Her og der så en i krokene store sorte flekker som syntes å være levende og som flyttet sig fort, brått og skremt. Kalk og sten som hadde falt fra ryggen av elefanten, hadde fylt ut buken slik at den var blitt som et gulv å gå på. ({{page|368}} ...)]
• richefeu: [«Det er jo sant,» sa han til sig selv. «Maineporten ligger jo næsten på veien. Om jeg kikket innom til Richefeu. La oss se litt på hvad Grantaire driver på med.» ({{page|299}} ...)]
• richefeus: [Da klokken slo ett fra Vaugirard, gikk han inn i Richefeus røkestue og stirret med armene over kors inn i værelset som var fylt av bord, mennesker og tobakksrøk. En røst trengte gjennom denne tåken, livlig svart av en annen røst. Det var Grantaire som drøftet noget med en motstander. Grantaire satt like overfor en annen skikkelse ({{page|299}} ...)]
• richelieu: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• ridderlige: [Året 1823 blev av samtiden kalt «den spanske krigs tid». Denne krigen var nærmest en familieaffære for huset Bourbon. Den franske grenen hjalp den spanske med angrep på den ridderlige spanske nasjon: det var samtidig et angrep på den franske revolusjon. Krigen blev skjebnesvanger for bourbonerne. 1830 har sin rot i 1823. ({{page|331}} ...)]
• ridderligheten: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• ridedyr: [dere er forarget og finner det meget hovmodig av en fattig prest å ride samme slags ridedyr som det Jesus Kristus red på. Jeg forsikrer at jeg gjør det av nødvendighet, ikke av hovmod.» ({{page|11}} ...)]
• ridestøvlene: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• ridestøvler: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• rift: [I håp om at de kunde komme til nytte ved undersøkelsene, hadde Marius tatt vare på de blodige klærne han hadde hatt på da han blev bragt hjem til bestefaren. Ved nærmere granskning av frakken blev de opmerksom på at det var en underlig rift i det ene skjøtet. Et stykke manglet. – En kveld snakket Marius til Cosette og Jean Valjean om dette underlige eventyret og om de talløse og nytteløse undersøkelsene han hadde foretatt. Han blev ergerlig over «herr Fauchelevents» kolde ansikt og ropte så hissig at stemmen næsten skalv som i vrede: ({{page|245}} ...)]
• riggen: [Plutselig så de en mann entre op over riggen smidig som en tigerkatt. Mannen hadde rød trøie på og var altså galeislave; han hadde grønn lue og var altså livsslave. Da han nådde op til mersseilet, rev et vindkast luen av ham og blottet et ganske hvitt hode; det var altså ingen ung mann. ({{page|331}} ...)]
• rightinspektør: [{{right|Inspektør av 1. klasse.|1em}} ({{page|231}} ...)]
• rikdoms: [hele sin rikdoms og sine verdigheters kynisme; desertørene fra Ligny og Quatre-Bras blottet sin betalte skjensel, viste sin monarkiske tilbedelse ganske naken. ({{page|105}} ...)]
• rikelig: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• riking: [Faren så op, konen vendte hodet, den lille søsteren rørte sig ikke. – «Hvem?» sa faren. – «Herren.» – «Menneskevennen?» – «Ja.» – «Fra Saint-Jacqueskirken?» – «Ja.» – «Gamlingen?» – «Og han kommer?» – «Han er like bak mig.» – «Er du sikker på det?» – «Ja, jeg er sikker.» – «Han kommer altså virkelig?» – «Ja, i drosje.» – «I drosje. Det er en riking.» – ({{page|217}} ...)]
• rikingens: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• rikker: [«Å, men far,» ropte Cosette, «hvad er dette for et påfunn; jeg visste at du var egen, men aldri hadde jeg drømt om noget slikt som dette. Marius sier at det er dig som vil at jeg skal ta imot dig her.» – «Ja, det er mig.» – «Ja, jeg ventet mig det svaret. Nu vel! Men det sier jeg dig at nu skal du få med mig å gjøre. La oss ta det første først. Kyss mig, far.» – Og hun rakte frem kinnet. Jean Valjean blev stående uten å røre sig. – «Nå, du rikker dig ikke av flekken. Jeg skjønner det. Du står som en forbryter. Men det kan være det samme, jeg tilgir dig. Jesus Kristus har sagt: ‘Rekk det annet kinn til.’ Vær så god!» – Og hun rakte frem det andre kinnet. Jean Valjean rørte sig ikke. Det var som om føttene var spikret fast til gulvet. ({{page|336}} ...)]
• rikket: [Klokken kunde være omtrent halv ni om kvelden. Dagen hellet. – Jean Valjean la Marius langs veggen på den tørre siden av kloakken, så gikk han bort til gitteret og grep med begge nevene fatt i stengene; han rystet voldsomt i dem, men fikk ikke rokket dem. Gitteret rikket sig ikke. Jean Valjean grep i den ene stangen efter den andre, idet han håpet å kunde få revet én løs og lage en brekkstang av den til å løfte gitteret av hengslene eller brekke op låsen. Ikke en av dem lot sig rokke. Tigertenner sitter ikke fastere i kjeven. Uten brekkstang kunde det ikke bli nogen løftning av hengslene. Hindringene var uovervinnelige. Han hadde ikke noget middel til å få åpnet døren. ({{page|189}} ...)]
• riksgrenser: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• rimelige: [som tvang mig til å tale. Noget underlig, samvittigheten. Å tie skulde være lett nok. Jeg har brukt hele natten til å prøve på å få overtalt mig selv til det; De vil jeg skal skrifte, og det jeg har å si Dem, er så underlig at De har rett til å kreve det; nu vel, jeg har brukt natten til gi mig selv grunner til å bli, jeg har gitt mig nok av gode grunner, jeg har gjort alt det jeg kunde, stol på det. Men det er to ting som jeg ikke kunde få til: ikke rive i stykker den tråden som holdt fast og uløselig bandt hjertet til dette stedet, og ikke få den til å tie stille, som taler ganske lavt til mig når jeg er alene. Derfor er det jeg kom hit og tilstod alt nu imorges. Alt, eller næsten alt. Det er visse ting som det er unødvendig å si og som bare gjelder mig. Det holder jeg for mig selv. Det viktigste vet De. Så tok jeg altså hemmeligheten med mig og brakte den til Dem. Og jeg har vrengt hemmeligheten ut for øinene på Dem. Det er ikke nogen lett beslutning å ta. Jeg har kjempet hele natten med mig selv. Å, De kan tro jeg har sagt til mig selv at dette var noget helt annet enn Champmathieu-saken, at jeg ikke skadet noget menneske når jeg tiet om navnet mitt, at jeg hadde fått navnet Fauchelevent av Fauchelevent selv som takk for en tjeneste jeg hadde vist ham, og at jeg derfor godt kunde bruke det, og at jeg vilde bli lykkelig i det værelset De byr mig, at jeg ikke vilde være i veien for nogen, at jeg kunde sitte i kroken min, og at mens De hadde Cosette, vilde jeg ha vissheten om at jeg var i samme huset som henne. Hver av oss vilde fått sin rimelige del av lykken. Fortsett med å være Fauchelevent, så vil alt ordne sig. Ja, alt undtagen min sjel. Overalt omkring mig vilde der være glede, men på bunnen av min sjel vilde det være mørke. Det er ikke nok å være lykkelig, en må være tilfreds. Jeg ({{page|305}} ...)]
• rimglitteret: [Det var Fantine. Vanskelig å kjenne igjen. Men så en nærmere på henne, var hun fremdeles vakker. En trist rynke som lignet spiren til ironi, furet høire kinn. Og drakten, denne luftige drakt av musselin og bånd som syntes skapt av glede, av musikk, med duft av syrin, den var borte akkurat som det vakre strålende rimglitteret som ligner diamanter, blir borte for solen. Det smelter, og grenene er like svarte igjen. ({{page|105}} ...)]
• ringduen: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• ringeakter: [skal han igjen være hjemmefra om natten.» Frøken Gillenormand hadde meget urolig gått op på værelset sitt og hadde på vei op trappen ropt: «Det er et sterkt stykke,» og lagt til spørsmålet: «Men hvor drar han hen?» Hun gjettet på at det var et eller annet mere eller mindre utillatelig kjærlighetsforhold, et stevnemøte, en hemmelighet; og hun hadde ikke noget imot å komme til bunns i den. Det å få greie på en hemmelighet er like godt som å være den første til å få høre om en skandale; fromme sjeler ringeakter slett ikke det. – Hun var altså et bytte for vag lyst til å få greie på en historie. ({{page|140}} ...)]
• ringene: [Ikke nogen av de forskjellige folkene som Marius satte i arbeid, hadde hell med sig i å finne Thénardiers spor. Det syntes å være ganske utslettet. Konen var død i fengslet under rettssaken. Thénardier og datteren Azelma, de eneste som var tilbake av den sørgelige familien, hadde igjen dukket ned i mørket. Samfundets bunnløse avgrunn hadde stille lukket sig over dem. En så ikke på overflaten minste tegn til disse ringene som tyder på at noget er falt ned der, og at det er der en kan søke. ({{page|245}} ...)]
• ringere: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• ringing: [og sa: «Ja, vanskeligheten er hvorledes vi kan få bli her.» – «Nei,» svarte Fauchelevent, «det vanskelige er å komme ut herfra.» – Jean Valjean følte at blodet strømmet til hjertet på ham: «Komme ut?» – «Ja, herr Madeleine, for å komme inn igjen er det nødvendig at De kommer ut.» Og efter å ha ventet til dødsklokken hadde slått et slag, la han til: «En kan ikke slik uten videre treffe Dem her. Hvor kommer De fra? For mig kan De ha falt ned fra himmelen, jeg kjenner Dem jo, men søstrene, de krever nok at en skal komme gjennom porten.» Plutselig hørte de en temmelig forvirret ringing fra en annen klokke. – «Å!» sa Fauchelevent, «nå blir stemmemødrene ringt sammen. De skal holde kapitel. Det blir alltid holdt kapitel når en er død. Hun døde i dagningen. De bruker å dø på den tiden. Men kunde De ikke slippe ut samme veien som De kom inn? De skjønner nok at jeg ikke sier dette for å spørre Dem ut om hvorledes De kom inn.» ({{page|56}} ...)]
• ringingen: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• ringkrave: [Alt dette gikk for sig uten hastverk, med det rolige, truende alvoret som alltid går forut for en kamp. Begge partene siktet på hverandre på så nært hold at de kunde snakke med hverandre. Da de hadde nådd frem til det punktet at gnisten skal til å tenne, løftet en officer med ringkrave og svære epåletter kården og sa: «Strekk gevær!» – «Fyr!» svarte Enjolras. De to salvene blev løsnet samtidig, og alt blev vekk i røk, en ram, kvelende røk, og omkring i den lå de døende og sårede og stønnet svakt og hult. Da røken drev vekk, så en at begge rekkene av kjempende var tynnet ut, men de stod på samme sted mens de tause holdt på å lade igjen. ({{page|84}} ...)]
• ringling: [Thénardier kastet et overlegent blikk på Marius, et slikt blikk som den som er slått, sender når han likevel får seieren i hende og som på et minutt gjenvinner alt det han har tapt. Men smilet vendte straks tilbake, den underordnede må være en kjælen seierherre over en overordnet, og Thénardier nøide sig med å si. «På villspor, herr baron.» – Og han understreket ordene med en uttrykksfull ringling med urkjedestasen. «Hvad?» svarte Marius, «vil De si imot dette? Det er kjensgjerninger.» – «Det er hjernespinn. Den tilliten De viser mig, herr baron, gjør det til min plikt å si Dem det. Sannhet og rett fremfor alt. Jeg liker ikke å se folk bli urettelig anklaget. Herr baron, Jean Valjean har slett ikke stjålet fra Madeleine, og Jean Valjean har slett ikke drept Javert.» – «Det var sterkt sagt. Hvorledes vet De det?» – «Av to grunner.» – «Hvilke? Snakk ut.» – «For det første: Han har ikke stjålet fra Madeleine, for det er ham selv. Jean Valjean er herr Madeleine.» – «Hvad er det De sier?» – «For det andre: Han har ikke drept ({{page|351}} ...)]
• ringmuren: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• ringningene: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• ringspill: [Mange søndagsklædde forstadsboere, nogen med sølvliljer akkurat som borgerskapet, spilte ringspill, red på ({{page|105}} ...)]
• ripsbuskene: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• rir: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• risknipper: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• risle: [Da han var kommet rundt hjørnet av gangen, blev den fjerne lysningen fra åpningen ganske borte, mørket senket sig på nytt ned over ham og han blev blind igjen. Han gikk likevel fremover, og det så fort han kunde. Marius’ armer lå om halsen på ham og føttene hang ned bak ham. Han holdt hendene med den ene hånden og famlet sig frem langs muren med den andre. Marius’ kinn lå inntil hans og klebet sig fast til det, da det var blodig. Han følte en lunken strøm risle nedover sig og trenge gjennom klærne. Den kom fra Marius. Men en fuktig varme ved øret, som rørte ved den såredes munn, tydet på åndedrett og altså på liv. Den gangen Jean Valjean nu gikk i, var ikke så smal som den første. Det var vanskelig for ham å komme frem. Regnet fra dagen før var ikke rent bort og laget en liten strøm midt i gangen, og han måtte trykke sig tett inntil veggen for ikke å gå med føttene i vannet. Slik gikk han der i mørkeriket. ({{page|189}} ...)]
• rislet: [Det var syv-åtte minutters vei fra skogkanten til kilden. Cosette kjente veien godt; hun hadde gått den mange ganger om dagen. Merkelig nok vildret hun sig ikke bort, og ledet av en slags vag teft nådde hun frem til kilden. Det var en smal naturlig hulning som vannet hadde laget i leirjorden, den var omtrent to fot dyp, omgitt av mose og høie skjermplanter, og stensatt i bunnen med nogen store stener. En bekk rislet ut av kilden. ({{page|344}} ...)]
• rispene: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• risse: [Enjolras hadde rådet til to timers søvn. Et råd fra Enjolras var det samme som en befaling. Men bare tre eller fire fulgte den. Feuilly brukte disse to timene til med en spiker å risse inn i veggen på huset tvers overfor vertshuset de ordene: ({{page|123}} ...)]
• rissene: [Og endelig hadde noget uforklarlig som nylig hadde hendt, øket hans vaktsomhet. Tidlig en morgen da han gikk en tur i haven, hadde han plutselig fått se risset inn i muren: «Verreriegaten 16.» Det måtte ha kommet der ganske nylig, rissene var ennu ganske hvite i den sorte muren, en neslebunt som stod ved foten av muren, var overdrysset med kalkstøv. Kanskje var det blitt skrevet samme natten. Hvad var det? ({{page|25}} ...)]
• rister: [Marius. – «Men så slipp mig da!» sa hun og satte i å le, «som De rister mig. Jada! Jada! Jeg lover Dem det, jeg sverger det; hvad gjør det mig? Jeg skal ikke si adressen til far. Så, var det slik?» – «Ikke til nogen?» sa Marius. – «Ikke til nogen.» – «Og nu må du vise mig vei!» – «Straks?» – «Straks.» – «Kom så.» – «Å, så glad han er,» sa hun. ({{page|306}} ...)]
• ritmester: [Don Alvarez, spansk ritmester, royalistisk flyktning i Frankrike der han bor på vei hjem til fedrelandet og uten middel til å kunde fortsette reisen.» ({{page|217}} ...)]
• ritsj: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• rittmesteren: [{{gap|2em}}Dette brevet kom lik et lys i en kjeller midt op i det gåtefulle eventyret Marius hadde vært optatt av kvelden før. Alt blev plutselig klart. Dette brevet kom fra samme hold som de fire andre brevene. Det var samme skriften, samme papiret, og samme tobakkslukten. Det var fem brev, fem historier, fem navn, fem underskrifter og en underskriver. Den spanske rittmesteren, den stakkars ({{page|217}} ...)]
• rius: [rius. For å redde sig ut av saken grep han til det enkleste midlet, han løi frekt. – «Borger, jeg gav brevet til portneren. Damen sov. Hun får brevet når hun våkner.» ({{page|123}} ...)]
• rives: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• robespierrevest: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• roche: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• rocheguyon: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• roger: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• rokk: [For resten var det ikke i værelset noget som tydet på noget arbeid; ikke vevstol, ikke rokk, ikke verktøi. Borte i en krok lå noget gammelt jern av et mistenkelig utseende. – Alt gav inntrykk av den sløve latskapen som følger på fortvilelse og går forut for dødskampen. – Marius så en stund på dette triste billede som var mere uhyggelig enn det indre av en grav, fordi en visste at det åndet en menneskelig sjel der inne og at liv banket der. ({{page|217}} ...)]
• rokke: [Klokken kunde være omtrent halv ni om kvelden. Dagen hellet. – Jean Valjean la Marius langs veggen på den tørre siden av kloakken, så gikk han bort til gitteret og grep med begge nevene fatt i stengene; han rystet voldsomt i dem, men fikk ikke rokket dem. Gitteret rikket sig ikke. Jean Valjean grep i den ene stangen efter den andre, idet han håpet å kunde få revet én løs og lage en brekkstang av den til å løfte gitteret av hengslene eller brekke op låsen. Ikke en av dem lot sig rokke. Tigertenner sitter ikke fastere i kjeven. Uten brekkstang kunde det ikke bli nogen løftning av hengslene. Hindringene var uovervinnelige. Han hadde ikke noget middel til å få åpnet døren. ({{page|189}} ...)]
• rokokkoalter: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• rollene: [Da Jean Valjean skjønte at han var gjenkjent av denne mannen, i det minste under navnet Madeleine, gikk han frem med varsomhet. Han gav sig til å spørre og spørre. Underlig nok, det var som om rollene var byttet. Nu var det han, den ubudne gjesten, som spurte ut: «Hvad er det for en bjelle De har ved kneet?» – «Den,» sa Fauchelevent, «den er for at en kan komme sig av veien for mig.» – «Hvad i all verden vil det si? For at en kan komme av veien?» – Gamle Fauchelevent blunket til ham. – «Ja, det er jo ikke annet enn kvinner i dette huset. Det later til at det er farlig å møte mig. Bjellen varsler dem. Når jeg kommer, går de.» – «Men hvad er dette for et hus.» – «Jamen det vet De da godt.» – «Neimen om jeg gjør.» – «Men det er jo Dem som har skaffet mig plass som gartner her.» – «Jamen svar mig som om jeg ikke visste noget.» – «Javel! Det er Petit-Picpusklostret.» ({{page|24}} ...)]
• roller: [Den gamle hadde tatt imot overfallet og tatt igjen og det så kraftig at angriperen og den angrepne hadde byttet roller i ett sett. – «Det var en kjekk gamling,» tenkte Gavroche. Han kunde ikke la være å klappe i hendene. Men det var spilt. Det nådde ikke frem til de to som sloss og som var helt optatt av hverandre og pustet og stønnet like mot hverandre under kampen. – Så blev det ganske stille. Montparnasse hadde sluttet å verge sig. Gavroche tenkte: «Er han død?» ({{page|340}} ...)]
• rollinplassen: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• romanaktig: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• romania: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• romanlesning: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• romansene: [Plutselig stanset han: «Nei, la oss slutte med romansene,» sa han. Med sine katteøine hadde han i et portrom opdaget noget. Det var en person og en ting. Tingen var en håndkjerre, og personen var en mann som sov i den. Kjerrearmene hvilte på brostenene, og mannen lå med hodet på den bakerste kanten av kjerren. Kroppen lå sammenkrøpet på den skrå bunnen og benene rørte ved jorden. Gavroche skjønte med sin verdenskunnskap at mannen var drukken. Det var et eller annet bybud som hadde drukket for meget og som sov hårdt. «Se der,» sa Gavroche, «hvad sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nu tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre sig ypperlig på barrikaden vår.» Mannen snorket. Gavroche trakk forsiktig i kjerren bakfra og i mannen forfra, det vil si i benene. Og efter nogen minutters for- ({{page|103}} ...)]
• romantisk: [Marius lot sig gli ned på hender og knær og krøp stille inn under sengen. Ikke før hadde han skjult sig der, før han så lys gjennom dørsprekken. «Paps,» ropte en stemme, «han er ute.» – Han kjente igjen stemmen til den eldste datteren. «Er du der inne?» sa faren. – «Nei,» svarte datteren, «men nøkkelen sitter i døren. Og da er han ute.» – Faren ropte: «Gå inn likevel.» – Døren gikk op, og Marius så den eldste av døtrene komme inn med lys i hånden. Hun var kledd som om morgenen, men så enda verre ut i dette lyset. Hun gikk rett bort til sengen. Marius følte et øieblikk usigelig angst, men tett ved sengen hang det et speil på veggen, og det var det hun gikk bort til. Hun strakte sig på tå, og så sig selv i det, hun glattet håret med flate hånden og smilte til speilet mens hun med sin hese røst nynnet en lettsindig romantisk elskovsvise. Fra sideværelset lød støien av noget jernskrammel som blev flyttet. ({{page|217}} ...)]
• romeo: [Leseren har skjønt at Éponine, som av Magnon var blitt sendt til Plumetgaten, gjennom gjerdet hadde kjent igjen dem som hadde bodd der, og så hadde sørget for å holde røverne vekk derfra. Derefter hadde hun ført Marius dit. Efter flere dagers gledesørske foran dette gittergjerdet, hadde Marius, drevet av den makt som trekker jernet til magneten, den forelskede til stenene i det huset der den elskede bor, til slutt trengt inn i Cosettes have som Romeo i Julies. Men det hadde vært meget lettere for ham enn for Romeo. Romeo måtte klatre over en mur, Marius trengte bare å bøie en av jernstengene i det forfalne gjerdet til side. Marius var slank og kom lett igjennom. Da det aldri var nogen på gaten, og da Marius aldri smatt inn i haven før det var mørkt, utsatte han sig ikke for å bli sett. ({{page|404}} ...)]
• romere: [det er ham i havene. Jeg har glemt navnet. Der er romere ({{page|11}} ...)]
• romerinnene: [røvet romerinnene. Den mannen som ikke har nogen ({{page|105}} ...)]
• romerinner: [og romerinner (her er et ord uleselig) og så videre. Jomfru Magloire har avdekket alt dette og til sommeren vil ({{page|11}} ...)]
• rommelige: [Han fulgte den rettledningen han hadde fått, og nogen minutter efter var han i en stor sal der det var en hel del mennesker og der det stod nogen grupper av sakførere i kapper. Den rommelige salen som bare var oplyst av en eneste lampe, var et tidligere forværelse hos biskopen og gjorde nu tjeneste som rettsforhall. En dobbeltdør som var lukket i øieblikket, skilte den fra den store salen, der rettsmøtet blev holdt. ({{page|202}} ...)]
• romulus: [ter. Kvinnen hører mannen til. Romulus røvet sabinerinnene, Vilhelm erobreren røvet saksiske kvinner, Cæsar ({{page|105}} ...)]
• ropene: [Plutselig hørte han larm bak sig, raske skritt, og ropene: «Til våben!» Han vendte sig og så borte i Saint-Denisgaten ut for Chanvreriegaten Enjolras som gikk forbi med gevær i hånden, Gavroche med pistolen, Feuilly med sabelen, Courfeyrac med kården, Jean Prouvaire med musketten, Combeferre med børsen, Bahorel med karabinen, og efter dem hele den støiende, væbnede skaren. Chanvreriegaten var ikke stort lenger enn et børseskudd. Laigle formet hendene til en ropert og ropte: «Courfeyrac! Courfeyrac! Halloi!» Courfeyrac hørte ropet, fikk se Laigle, og tok nogen skritt inn i Chanvreriegaten og ropte: «Hvad er det du vil?» – Ropet blev besvart av: «Hvor skal du hen?» – «Lage en barrikade!» – «Kom hit. Dette stedet er bra. Lag den her!» – «Du har rett, Laigle,» sa Courfeyrac og på et tegn av ham styrtet hele flokken inn i Chanvreriegaten. ({{page|53}} ...)]
• ropert: [Plutselig hørte han larm bak sig, raske skritt, og ropene: «Til våben!» Han vendte sig og så borte i Saint-Denisgaten ut for Chanvreriegaten Enjolras som gikk forbi med gevær i hånden, Gavroche med pistolen, Feuilly med sabelen, Courfeyrac med kården, Jean Prouvaire med musketten, Combeferre med børsen, Bahorel med karabinen, og efter dem hele den støiende, væbnede skaren. Chanvreriegaten var ikke stort lenger enn et børseskudd. Laigle formet hendene til en ropert og ropte: «Courfeyrac! Courfeyrac! Halloi!» Courfeyrac hørte ropet, fikk se Laigle, og tok nogen skritt inn i Chanvreriegaten og ropte: «Hvad er det du vil?» – Ropet blev besvart av: «Hvor skal du hen?» – «Lage en barrikade!» – «Kom hit. Dette stedet er bra. Lag den her!» – «Du har rett, Laigle,» sa Courfeyrac og på et tegn av ham styrtet hele flokken inn i Chanvreriegaten. ({{page|53}} ...)]
• rosa: [vilde jeg kalle mig Rosa. En blomst skal dufte godt, en ({{page|105}} ...)]
• rosenblader: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• rosenleberne: [og falle ned, måtte stadig settes op igjen. Rosenleberne ({{page|105}} ...)]
• rosett: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• rosetten: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• rossomme: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• rossommehøiden: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• rossommehøidene: [Nogen av gardens firkanter blev stående urørlige i fluktstrømmen som klipper i en flod; de holdt ut til det blev natt. Natten kom, døden også; de ventet på dette dobbelte mørket og lot sig urokket hylle inn av det. Hvert regiment som var skilt fra de andre og ikke lenger hadde forbindelse med resten av arméen, falt for sig, nogen hadde til denne sluttkampen tatt stilling på Rossomme-høidene, andre på Mont-Saint-Jean-sletten. Der kjempet disse mørke firkantene, forlatte, overvunne og fryktelige sin skrekkelige dødskamp. Ulm, Wagram, Jena, Friedland døde der med dem. ({{page|299}} ...)]
• roste: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• roter: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• rotete: [forskjellige uklare og rotete ting som ved dagslys vilde ({{page|45}} ...)]
• rothschild: [– «Det ordner det hele, ikke sant, frøken Gillenormand den eldre?» spurte bestefaren. «Den fandens Marius, han går der i drømmeskogen og fanger sig en gullfugl. Hvem vil nu tro på unge folks forelskelse. Studentene finner sig små veninder med seks hundre tusen francs. Englebarna er flinkere enn Rothschild.» – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» gjentok frøken Gillenormand halvhøit. «Fem hundre og fire og åtti! En kan næsten si seks hundre tusen, hvad?» ({{page|245}} ...)]
• rothugger: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• rouen: [Han blev så forfjamset at han ikke engang spurte Gillenormand om noget. Bestefaren sa: «Det later til at han er syk. Han spør efter dig.» – efter en kort pause la han til: «Reis imorgen tidlig. Jeg tror at det fra Fontaineplassen går en vogn ved sekstiden og som kommer frem om aftenen. Reis med den. Han sier det haster.» – Så krøllet han brevet sammen og stakk det i lommen. Marius kunde ha reist samme kveld og vært hos faren neste morgen. En diligence gikk den gangen fra Bouloigaten til Rouen om natten og den kjørte gjennom ({{page|140}} ...)]
• rouget: [gjøre dette, finne dette ordet, det er å være seierherre. Cambronne fant ordet ved Waterloo som Rouget de l’Isle fant Marseillaisen. ({{page|299}} ...)]
• rouletten: [på rouletten ved Sèvresporten, plukket blomsterbuketter ({{page|105}} ...)]
• rousseaus: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• rov: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• rovdyr: [Stundom til et rovdyr. Jean Valjeans stadige, hårdnakkede fluktforsøk er prov nok for den merkelige virkning ({{page|45}} ...)]
• rovdyrfjes: [Jondrette som var ferdig med samtalen med den magre mannen, vendte sig på ny mot Hvit og gjentok spørsmålet med en lav fryktelig latter: «Kjenner De mig ikke igjen?» – Hvit så på ham og svarte: «Nei.» – Så gikk Jondrette bort til bordet, bøide sig ned over lyset med armene over kors, satte sitt kantete rovdyrfjes like op mot Hvits rolige ansikt lik et villdyr som vil bite, og ropte: «Jeg heter ikke Fabantou, jeg heter ikke Jondrette; jeg heter Thénardier! Jeg er vertshusholderen fra Montfermeil! Hører De det? Thénardier! Kjenner De mig nå?» – En næsten umerkelig rødme fór over Hvits panne, og uten å skjelve eller heve stemmen, svarte han med vanlig ro: «Ikke nu mere enn før!» ({{page|217}} ...)]
• rovmenneskets: [som et nebb; og rovmenneskets ville, listige trekk viste sig. «Herr baronen er ufeilbarlig,» sa han med tydelig stemme uten snøvling, «jeg er Thénardier.» Og han rettet den bøide ryggen. ({{page|351}} ...)]
• rovmorder: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• royalbroen: [Stol De bare på de små, men vokt Dem for de store –.» Og Gavroche løftet hodet, senket stemmen og sa mens han pekte på mannen fra Billettgaten. «De ser den store karen der?» – «Javel?» – «Det er en politispion.» – «Er du sikker på det?» – «Det er ikke mere enn fjorten dager siden han tok mig i øret og trakk mig ned av rekkverket på Royalbroen da jeg trakk frisk luft.» ({{page|53}} ...)]
• royalisten: [sin gamle høikonservative, bourbonske hud og da han hadde avkledd sig aristokraten, bakstreveren og royalisten, da han var blitt helt ut revolusjonær, dypt demokratisk, og næsten republikaner, gikk han til en gravør på Orfèvreskaien og bestilte hundre visittkort med navnet: «Baron Marius Pontmercy». ({{page|140}} ...)]
• royalistene: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• royalistiske: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• royalists: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• royalplassen: [med dere, jeg bor på værelset mitt, jeg kommer inn i tøfler for å spise frokost sammen med dere, om kvelden går vi alle tre i teatret, jeg går med fru Pontmercy til Tuileriene og Royalplassen, vi lever sammen og dere tror jeg er som dere; så en vakker dag sitter jeg der, og dere er der, vi prater sammen, vi ler, plutselig hører dere en røst som roper navnet ‘Jean Valjean’, og se! Ut av mørket strekker den fryktelige hånden sig, politiet, og river brått masken av ansiktet mitt.» ({{page|305}} ...)]
• rubicon: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• rubin: [ningen av, stakk, luket, vannet og gikk omkring blandt blomstene med et godt sørgmodig og mildt uttrykk, nogen ganger stod han fordrømt og urørlig i timevis mens han lyttet til en fugl som sang i et tre, et barn som småpratet i et hus, eller han stod og stirret på et gress-strå der det hang en duggdråpe som solen fikk til å funkle lik en rubin. Han levde meget fattigslig og drakk heller melk enn vin. En småunge kunde få ham til å gi efter, tjenestepiken hundset ham. Han var så blyg at han næsten var sky, gikk sjelden ut og så ikke andre hos sig enn de fattige som banket på ruten til ham, og presten, abbed Mabeuf, en gammel, bra mann. Men om nogen av byens folk eller fremmede som var nysgjerrige efter å se tulipanene og rosene, kom og ringte på, åpnet han døren med et smil. Det var «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• rubinhalskjede: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• rubler: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• rugakrene: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• ruge: [ham skulde en tro at han alltid var optatt av å ruge over ({{page|45}} ...)]
• ruglete: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• ruiner: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• ruinhaugen: [Da han hadde nådd det siste trinnet og det rystende, skrekkelige spøkelset stod der oppe på denne ruinhaugen, like overfor tolv hundre usynlige geværer og ranket sig mot døden som om det var sterkere enn den, da fikk ({{page|84}} ...)]
• ruinmuren: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• rull: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• rulle: [Marius, som stod med senkede øienlokk for å hindre tårene fra å rulle, gjorde et skritt frem og mumlet mellem leppene, som han holdt krampaktig sammen for å la være å hulke: «Far!» – «De også, De tilgir mig!» sa Jean Valjean. – Marius kunde ikke få sagt et ord, og Jean Valjean sa: «Takk.» – Cosette rev sjalet av sig og kastet hatten på sengen: «Det er i veien for mig,» sa hun. Og hun satte sig på den gamle mannens knær, strøk kjærtegnende over det hvite håret og kysset ham på pannen. – Jean Valjean lot henne forvirret gjøre det. Cosette ({{page|351}} ...)]
• rullende: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• rulling: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• rumling: [For å lette sin politisamvittighet fyrte sersjanten før han gikk, sin karabin av i den retningen de forlot, i retning mot Jean Valjean. Smellet gav gjenlyd i hvelvingen som rumling i en kjempetarm. Et kalkstykke som falt ned i rennestensvannet med et plask nogen skritt fra Jean Valjean, viste at kulen hadde truffet hvelvingen over hodet på ham. ({{page|189}} ...)]
• rummer: [i Kastilien rummer seksten liter, cantaraen i Alicante ({{page|105}} ...)]
• rummet: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• rundbygning: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• runddans: [runddans med sang, lagt an på å håne de hundre dager. ({{page|105}} ...)]
• runden: [natten fant runden ham under kjølen på et av de skib ({{page|45}} ...)]
• rundene: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• rundingen: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• rundkrets: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• rundmagete: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• rundsnytt: [hadde spart op, rundsnytt ham. Nu var det den enkeltes ({{page|45}} ...)]
• rundsynet: [På den andre siden av gitteret var frisk luft, elven, dagen, strandbredden som vel var smal, men bred nok til å gå på, og kaiene lenger borte. Paris, dette svelget der det er lett å gjemme sig, det store rundsynet, friheten. Til høire nedover floden skimtet han Jenabroen, til venstre opover floden Invalidebroen. Stedet vilde ha vært gunstig; der kunde han ha ventet på mørket og sluppet vekk. Det var et av de mest ensomme stedene i Paris. Fluene fløi ut og inn mellem gitteret. ({{page|189}} ...)]
• rungende: [Han brøt av da han hadde nådd nr. 50–52 og fant porten lukket. Så gav han sig til å sparke i den, rungende spark, som mere røpet de mannsskoene han hadde på, enn de barneføttene som stakk i dem. ({{page|217}} ...)]
• ruppin: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• rusen: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• rusende: [Da Cosette kom ut av klostret, kunde hun ikke ha funnet et yndigere og farligere sted enn huset i Plumetgaten. Det var en fortsettelse av ensomheten og innledningen til friheten; en lukket have, men en kraftig, rik, frodig og rusende natur; de samme drømmer som i klostret, men med skimt av unge menn utenfor; et gitter, men mot gaten. Jean Valjean overgav henne til denne udyrkede haven. «Her kan du gjøre hvad du vil,» sa han til henne. Det moret Cosette. Hun rotet omkring mellem busker og stener, hun lette efter «dyr», hun lekte i den, den tiden kom da hun drømte i den. ({{page|319}} ...)]
• ruske: [Portnerkonen gav sig med en gammel kniv til å ruske op gresset som vokste mellem de stenene hun kalte fortauet sitt, og mens hun holdt på med dette, brummet hun: «Det er synd. En gammel mann som er så ordentlig. Han er så hvit som en høne.» – Nederst i gaten fikk hun se en av legene i strøket, som gikk forbi; hun tillot sig å be ham gå op: «Det er i tredje etasje,» sa hun til ham. «De kan bare gå rett inn. Da mannen aldri står op av sengen, står nøkkelen alltid i døren.» Doktoren så til Jean Valjean og snakket med ham. Da han gikk ned igjen, spurte portnerkonen: «Nå, herr doktor?» – «Ja, han er meget dårlig.» – «Hvad er det som feiler ham?» – «Alt og ingenting. Det er åpenbart at han har mistet en han er glad i. En kan dø av det.» – «Hvad sa han til Dem?» – «Han sa han hadde det godt.» – «Kommer De igjen, herr doktor?» – «Ja,» svarte lægen. «Men det trengtes at en annen kom enn mig.» ({{page|351}} ...)]
• russiske: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• russland: [Det er sikkert at Napoleon gjorde feil under toget til Russland, at Alexander gjorde feil under krigen i India, at Cæsar gjorde feil under krigen i Afrika, at Kyros gjorde feil under krigen mot skyterne og at Javert gjorde feil i dette felttoget mot Jean Valjean. Det var kanskje en feil at det tok så lang tid før han kjente igjen den gamle galeislaven. Det første blikket burde vært nok for ham. ({{page|24}} ...)]
• ruste: [Hvorfor stod denne fordelen av kjerren på denne plassen i gaten? For det første for å sperre gaten; og dernest for å ruste aldeles op. I vårt gamle samfunn støter en på mange av den slags innretninger som ikke har bedre grunn til å være der. ({{page|105}} ...)]
• rustede: [Marius hadde falt ned i et åndelig hvepsebol. Om han enn var taus og alvorlig, var han ellers hverken den minst høitflyvende eller dårligst rustede. Han hadde til da ({{page|174}} ...)]
• rusten: [«Kom inn,» sa Marius. Døren blev lukket op. «Hvad er det, madame,» sa Marius uten å se op av bøkene og papirene han hadde på bordet. En stemme som ikke var den gamle konens, svarte: «Unnskyld.» – Stemmen var klangløs, svak, brusten og rusten, en gammelmannsrøst, hes av brennevin og øl. Marius vendte sig og så en ung pike. ({{page|217}} ...)]
• rustent: [Mannen i den tilknappede frakken gikk helt ut til den ytterste odden av stranden, der stod han en stund i tanker, med hendene krampaktig knyttet, og speidet. Plutselig slo han sig for pannen. Nettop der stranden sluttet og vannet begynte, fikk han se et bredt, lavt buet jerngitter med en svær lås og tre solide hengsler. Dette gitteret dannet likesom en slags port i kaimuren ut mot elven og stranden. En sort strøm rant ut nederst og blev skyllet ut i elven. Innenfor de svære rustne gitterstengene kunde en skimte en slags hvelvet, mørk gang. Mannen la armene over kors og stirret på gitteret med et bebreidende blikk. – Da blikket ikke hadde nogen virkning, prøvde han å skyve gitteret op; han rystet det, men det gav ikke efter. Det hadde rimeligvis vært åpnet, enda han ikke hadde hørt nogen støi, noget som var underlig nok, så rustent som det gitteret var. Men sikkert var det iallfall at det var blitt lukket igjen. Dette tydet på at den som hadde fått dreiet denne porten på hengslene, ikke hadde brukt dirk, men nøkkel. Mannen som stod og ristet i gitteret, var straks klar over det, og det fikk ({{page|189}} ...)]
• rustningen: [Dagen efter tok Marius til vanlig tid den nye frakken, de nye buksene, den nye hatten, og de nye skoene ut av skapet; han iførte sig denne rustningen, tok på sig hansker – en overdådig luksus – og gikk til Luxembourg-parken. På veien møtte han Courfeyrac, men lot som han ikke så ham. Courfeyrac traff litt efter en venn og sa til ham: «Jeg traff nettop Marius’ fineste hatt og fineste klær med Marius inni. Han skulde nok op til en eksamen. Han så så dum ut.» ({{page|201}} ...)]
• rustvognene: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• rutene: [Vernon. Hverken Gillenormand eller Marius tenkte på å skaffe sig kjennskap til rutene. ({{page|140}} ...)]
• rutet: [Månen kastet et blekt lys inn i dette røde, flammende rommet, og for Marius’ drømmesinn tok måneskinnet sig selv i dette handlingsøieblikk ut som en himmelsk tanke midt i de hesligste drømmer på jorden. Gjennom den istykkerslåtte ruten trengte vinden inn og bidro til å dempe varmen. Jondrette hadde tent pipen og satt på den istykkerslåtte stolen og røkte. Konen snakket lavt med ham. På hodet hadde hun en sort hatt med store fjær, et stort, rutet tørklæ over strikkeskjørtet, og på bena de mannfolkskoene som datteren hadde brukt om morgenen. Det var de klesplaggene som hadde fått Jondrette til å si: «Det er bra at du har pyntet dig.» Selv hadde han på sig den nye, altfor store frakken han hadde fått av Hvit. ({{page|217}} ...)]
• ruvet: [form, ruvet umåtelig og blev så med ett borte som i et ({{page|45}} ...)]
• ryet: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• ryggsekken: [ryggsekken. Verten sa til ham: «Se her er ild. Aftensmaten koker i gryten. Kom og varm Dem, kamerat.» Han gikk og satte sig nær varmen, strakte benene ut foran ({{page|45}} ...)]
• ryggsekker: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• ryggstykkene: [fått nok av det, jeg har sett det hele, slik er borgerkrigen, og nu går jeg min vei.» – Svikte vennene som ventet! Som kanskje hadde bruk for ham! Som var en håndfull mot en armé! Svikte alt på samme tid: kjærlighet, vennskap, æresord! Gi fedrelandskjærlighet som påskudd for feighet! Nei, det var umulig, og om farens gjenferd var der i mørket og så ham vike tilbake, vilde han slå ham over ryggstykkene med den flate klingen og rope til ham: «Fremad, kujon!» ({{page|76}} ...)]
• ryggstøet: [Marius hadde holdt på de fromme vanene fra barneårene. En søndag hadde han gått for å høre messen i Saint-Sulpice i det samme kapellet som tanten tok ham med i da han var liten. Den dagen var han mere åndsfraværende og fordrømt enn vanlig og hadde kommet til å knele ned bak en pilar på en ullfløiels bedeskammel, som på ryggstøet bar innskrevet navnet: «Herr Mabeuf, klokker.» Messen var så vidt begynt da en gam- ({{page|140}} ...)]
• ryktbart: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• rylikkene: [ned på rylikkene, kløveren og vildhavren: og i kongen ({{page|105}} ...)]
• rynken: [Madam Thénardier, Éponine og Azelma stod som billedstøtter. Selv drikkebrødrene tidde, og det blev en høitidelig stillhet i skjenkestuen. Madam Thénardier satt der stiv og stum og tok til å gjette. «Hvem kan denne gamlingen være? Er han tigger? eller millionær? Kanskje begge deler, en tyv?» – Thénardiers ansikt fikk den uttrykksfulle rynken som særmerker menneskene hver gang det herskende instinkt viser sig i hele sin dyriske styrke. Han så skiftevis på dukken og på den fremmede; det så ut som om han snuste på denne mannen slik han vilde snust på en pengepose. Det varte bare et øieblikk, så gikk han bort til konen og hvisket: «Den tingesten koster minst sine tredve frans. Ikke nogen dumheter. På magen for den mannen.» ({{page|344}} ...)]
• rynkete: [En gang da han satt med knærne sammen, matt og med øinene næsten lukket, våget datteren å si: «Far, er du ennu sint på –?» – Hun stanset og våget sig ikke lenger. – «På hvem?» spurte han. – «På stakkars Marius?» Han løftet det gamle hodet, la den magre, rynkete hånden på bordet og ropte hissig og skjelvende: «Stakkars Marius, sier du! Den fyren er en slyngel, en elendig slubbert, en utakknemlig dum fysak, uten hjerte, uten hode, en hoven og stygg knekt.» – Og han vendte sig for at datteren ikke skulde se den tåren han hadde i øiet. ({{page|9}} ...)]
• rynking: [overdydig rynking av øienbrynene en lære som kort lød ({{page|11}} ...)]
• ryssel: [Litt efter rykket divisjonene Losthin, Hiller, Hacke og Ryssel frem mot Lobaus korps, prins Vilhelm av Preussens rytteri rykket frem fra Pariserskogen, Plancenoit stod i flammer, og prøissiske kuler tok til å regne nedover garden som stod i reserve bak Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• rystende: [Da han hadde nådd det siste trinnet og det rystende, skrekkelige spøkelset stod der oppe på denne ruinhaugen, like overfor tolv hundre usynlige geværer og ranket sig mot døden som om det var sterkere enn den, da fikk ({{page|84}} ...)]
• rytterfølge: [På den tiden drog Ludvig XVIII næsten hver dag til Choisy-le-Roi. Det var en av yndlingsturene hans. Bortimot klokken to kunde en næsten ufravikelig se kongevognen med rytterfølge fare i fullt firsprang gjennom Hospitalsboulevarden. De fattige konene i kvarteret rettet sig efter det istedenfor klokken. De sa: «Klokken er to, for nu vender han tilbake til Tuileriene.» Og nogen løp for å se på, andre stillet sig op langs veien, for en konge som drar forbi, skaper alltid sammenstimling. Det var hver dags store hendelse på Hospitalsboulevarden. ({{page|344}} ...)]
• rytterne: [Det var et redselsfullt øieblikk. Kløften var der, uventet, gapende, bent ned for hestebenene, to favner dyp mellem begge skråningene; den andre rekken trykket den første nedi, og den tredje trykket den andre nedi; hestene steilet, kastet sig bakover, falt på ryggen, gled med alle fire benene i været, kastet rytterne av, knuste dem; det var ikke mulig å trekke sig tilbake. Hele kolonnen var som et eneste kastevåben, den styrken som skulde ha knust englenderne, knuste franskmennene; den ubønnhørlige kløften kunde ingen komme over før den var fylt, ryttere og hester styrtet ned hulter til bulter og blev knust, blev mat for dette svelget, og da graven var full av levende mennesker, stormet resten frem over den. Næsten en tredjedel av brigaden Duboi styrtet ned i avgrunnen. ({{page|299}} ...)]
• rytterskaren: [ikke kyraserene, og kyraserene så ikke dem. De hørte denne menneskeflod stige. De hørte støien stige fra de tre tusen hester, de skiftende og samsvarende hovslag under skarpt trav, klang av kyrasser, klirring av sabler og en slags vill, voldsom snøfting. Et øieblikk blev det en fryktelig stillhet, og så plutselig blev synlig over bakkekammen en lang rekke armer som svinget sabler, så hjelmer, trompeter, standarter og tre tusen hoder med grå knebelsbarter som ropte «leve keiseren!»; hele rytterskaren stormet frem over høidedraget. Det var som om et jordskjelv brøt løs. ({{page|299}} ...)]
• râpée: [Det stedet av Paris der Jean Valjean var, lå mellem forstaden Saint-Antoine og la Râpée, det blev kalt forstaden Petit-Picpus (Lille-Kloster), men har knapt vært annet enn det første ophavet til en bydel. Den så næsten like klosteraktig ut som en spansk by. Gatene var dårlig brolagt og dårlig oplyst. Når undtas de to, tre gatene vi har nevnt, var det ikke annet der enn murer og ensomhet. Der var ikke en butikk, ikke en vogn, snaut nok et tent lys å se i vinduene; alle lys var slukket efter klokken 10. Der var haver, klostrer, oplagsplasser, gartnerier; enkelte lave hus og store murer, likeså høie som husene. Og her på et gatehjørne stod Jean Valjean. Uten tvil speidet skikkelsen efter ham. ({{page|24}} ...)]
• råder: [«Nu,» sa han, «råder De over mig som De vil.» ({{page|277}} ...)]
• rådførte: [ ham igjen, særlig frakken som var aldeles loslitt, og hatten som var litt medtatt. Og ved å ryste på hodet og rynke på nesen rådførte hun sig med mannen som fremdeles satt og drakk med fraktemennene. Thénardier svarte med det umerkelige svinget med pekefingeren som når en samtidig åpner leppene, vil si så meget som: «Absolutt umulig.» Så ropte madam Thénardier: «Det er riktig leit dette, min gode mann, men jeg har nok ikke plass.» – «De kan legge mig hvor De vil,» sa mannen, «på loftet eller i stallen. Jeg betaler som for et værelse.» – «Førti sous.» – «Javel, førti sous.» – «Som De vil.» – «Førti sous,» sa en fraktekusk lavt til madam Thénardier, «men det koster jo bare tyve sous.» – «Det er førti sous for han der,» hvisket hun, «jeg skaffer ikke tiggere hus for mindre.» – «Det er riktig,» sa Thénardier blidt, «det skader et vertshus å ta imot den slags folk.» ({{page|344}} ...)]
• rådgivere: [Gustave i tredje. Fattigdom og pyntesyke er to skjebnesvangre rådgivere; den ene klager, den andre smigrer, og ({{page|105}} ...)]
• rådsforsamling: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• rådslagninger: [i ett møte og i tre-fire særlige rådslagninger. Som biskop ({{page|11}} ...)]
• rådstuen: [til rådstuen og steg ned til «gjøglerens» fengsel. Han ({{page|11}} ...)]
• rådsværelset: [Han gikk tilbake til rådsværelset. Det første han så var dørklinken. Den var rund og av polert messing og, det var for ham som om den skinte lik en fryktelig stjerne. Han så på den som en sau ville se inn i øinene på en tiger. Han kunde ikke få øinene fra den. Av og til tok han et skritt og nærmet sig døren. Hvis han hadde lyttet, ville han hørt likesom en slags forvirret mumling bak den. Men han lyttet ikke, og han hørte ikke noget. ({{page|202}} ...)]
• rådville: [De stanset midt i gatekrysset i en klynge, lik mennesker som legger op råd. De så ut til å være rådville. Den som syntes å føre dem, vendte sig og pekte ivrig den veien Jean Valjean hadde slått inn på; en annen syntes stedig å peke den motsatte veien. I det øieblikket den første vendte sig, falt månelyset rett i ansiktet på ham. Jean Valjean kjente godt Javert igjen. ({{page|24}} ...)]
• rådvillhet: [Marius famlet ved avtrekkeren på pistolen. Pinlig rådvillhet. I den siste timen hadde han hørt to stemmer i samvittigheten, den ene som sa at han skulde rette sig efter farens siste vilje, og den andre som skrek at han skulde redde fangen. Han hadde til nu hatt et vagt håp om å finne et middel til å opfylle begge pliktene, men han hadde ikke funnet nogen utvei. Imidlertid vokste faren, det var ikke mulig å vente lenger, for Thénardier stod nogen få skritt fra fangen med kniven i hånden. Marius så i sin fortvilelse rundt omkring i værelset efter et siste middel. Plutselig gav det et sett i ham. På bordet rett under ham falt en klar månestråle og viste ham et stykke papir. På dette papiret leste han denne linjen, skrevet med store bokstaver selvsamme morgen av Thénardiers eldste datter: KOSTENE KOMMER. ({{page|217}} ...)]
• rådyrskinn: [igjen for å legge over mannens seng et rådyrskinn fra ({{page|45}} ...)]
• råhet: [straffetiden, hans råhet, hans forherdelse, løslatelsen som ({{page|45}} ...)]
• rånokken: [dene mens vinden svinget toppgasten frem og tilbake ytterst i en tråd, syntes som århundrer for dem som stod og så på. Endelig så galeislaven op og tok et skritt frem. Mengden trakk pusten og så ham løpe utover råen. Da han nådde til rånokken, knyttet han fast enden av den linen han hadde med sig, og lot den andre enden henge ned, så gav han sig til å klatre i hendene nedover denne linen, og det vakte en usigelig angst å se at der istedenfor ett nu hang to mennesker over avgrunnen. ({{page|331}} ...)]
• råskap: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• råskapens: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• råtner: [«Det er unyttig,» svarte Jean Valjean. «Jeg blir regnet for å være død, det er nok. De døde blir ikke utsatt for efterforskning. Det blir regnet med at de råtner i fred. Døden er det samme som benådning.» – Og idet han løsnet den hånden Marius holdt, la han til med en slags urokkelig verdighet: «Dessuten gjør jeg min plikt, den eneste vennen jeg søker tilflukt hos, jeg trenger ({{page|305}} ...)]
• råtten: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• rødbrune: [rødbrune sko med bånd bundet korsvis over de fine ({{page|105}} ...)]
• rødeste: [Marius var på denne tiden en vakker ung mann av middels høide, med tykt svart hår, høi, klok panne, åpne, lidenskapelige nesebor, opriktig og rolig mine, og over hele ansiktet lå noget usigelig stolt, tenksomt og uskyldig. Profilen som var avrundet men fast, hadde noget blidt germansk over sig. Han kunde være enfoldig, men også storslått. Av vesen var han lukket, kold og høflig. Da munnen var meget vakker med de rødeste lepper og de hviteste tenner, mildnet smilet alt det strenge i ansiktet. Det kunde til visse tider være en eiendommelig motsetning mellem den rene pannen og dette vellystige smilet. Øinene var små, men blikket stort. ({{page|201}} ...)]
• rødglødende: [nene fikk tid til å kaste sig over ham, hadde han bøid sig bort mot kaminen og rakt hånden bort mot fyrfatet og reist sig op igjen, og Thénardier, madame Thénardier og alle røverne, som i skrekk hadde trukket sig tilbake i værelset, så nu med gru at han i en næsten fri og truende stilling løftet over hodet på sig det rødglødende brekkjernet som lyste illevarslende. ({{page|217}} ...)]
• rødhette: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• rødhåret: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• rødkinnet: [Mindre enn en halv time efter lå Cosette rødkinnet av varmen fra en god ild og sov i den gamle gartnerens seng. Jean Valjean hadde igjen tatt på sig kraven og frakken. Hatten som han hadde kastet over muren, hadde han funnet og tatt med sig; mens Jean Valjean tok frakken på, hadde Fauchelevent tatt av sig remmen med bjel- ({{page|24}} ...)]
• rødkjelke: [Nogen dager efter stod Cosette en morgen i strålende sol ute på havetrappen i morgenkjole med røde kinner efter god søvn og rev bladene av en prestekrave, mens den gamle mannen rørt stod og så på henne. Cosette visste ikke noget om den fortryllende tolkning: «Jeg elsker av hjerte, med lengsel og smerte …» Hvem skulde vel ha nevnt den for henne? Hun stod og plukket på blomsten uten å ane at det å rive bladene av en prestekrave, vil si å knuse et hjerte. Jean Valjean glemte alt mens han så på henne. En rødkjelke kvitret i busken ved siden av. Hvite skyer drev så lystig over himmelen som om de nettop hadde sluppet fri. Cosette stod stadig og plukket blomsten i stykker; det var som om hun tenkte på noe; men det måtte være noget vakkert; plutselig dreiet hun med langsom ynde hodet og sa til Jean Valjean: «Far, hvad er egentlig galeislaver for noget?» ({{page|319}} ...)]
• rødkjelken: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• rødkritt: [Gavroche som var vant til å møte alle slags uventede hendelser, hadde alltid alt mulig på sig. Han rotet i en av lommene sine, fant frem en papirlapp og et stykke rødkritt, kvartet hos en tømmermann. Så skrev han: ({{page|103}} ...)]
• rødmen: [Tjenestepiken hvisket fort i øret på nonnen: «Svar at han er optatt i byrådet.» Søster Simplice blev litt rød. Det var en løgn piken foreslo henne. På den andre siden ville det å si sannheten til den syke uten tvil være å gi henne et hårdt slag, og det var alvorlig, syk som Fantine var. Rødmen varte ikke lenge. Søsteren så på Fantine med et rolig, trist blikk og sa: «Borgermesteren er reist bort.» Fantine reiste sig og satte sig på huk. Øinene lyste. Det strålte en uventet glede over dette smertens ansikt. «Reist,» ropte hun; «han er reist for å hente Cosette!» Så hevet hun hendene mot himmelen og leppene rørte sig; hun bad med lav røst. Da hun var ferdig med bønnen, sa hun: «Kjære søster, jeg ville gjerne legge mig igjen. Jeg skal gjøre alt De vil. Nylig var jeg stygg; jeg ber om tilgivelse for å ha snakket så høit, det er meget stygt å snakke så høit, jeg vet søster, det vet jeg godt. Men nå, skjønner De, er jeg svært glad. Gud er god, hr. Madeleine er god, tenk han har reist for å hente lille Cosette i Montfermeil.» ({{page|202}} ...)]
• rødmende: [Hun tok den ene hånden hans og la den mot hjertet. Han følte papiret som lå der og stammet: «De elsker mig altså?» Hun svarte med en stemme så lav at den ikke var annet enn et pust en knapt kunde høre: «Ti stille, du vet det jo!» Og hun skjulte sitt rødmende ansikt ved den kry og øre unge mannens skulder. – Han sank ned på benken; og hun ved siden av ham. De fant ikke ord. Stjernene blinket frem. Hvorledes gikk det til at leppene møttes? Hvorledes går det til at fuglen synger, at sneen faller, at rosen åpner sig, at mai måned springer ut, at morgenrøden lyser bak de sorte trærne på åstoppene? Et kyss, det var alt. ({{page|350}} ...)]
• rødmusset: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• rødstrupe: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• røkelsen: [Så kjørte de inn i Filles-du-Calvairegaten og hjem. Marius steg jublende og strålende ved siden av Cosette opover den samme trappen som han selv var blitt båret opover, døende. De fattige som hadde stimlet sammen ved porten og delte pengepungene deres mellem sig, velsignet brudeparet. Det var blomster overalt. Huset var ikke mindre fylt av vellukt enn kirken, efter røkelsen – rosene. ({{page|279}} ...)]
• røkelsesduften: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• røket: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• røkhetter: [Ved siden av sig hadde Jean Valjean den bygningen som han hadde glidd nedover, en kvisthaug og bak den like op mot muren en stenbilledstøtte; det skamferte ansiktet var ikke annet enn en uformelig maske som bare var vagt synlig i mørket. Bygningen var falleferdig, og en så flere forfalne rom, derav var ett ganske fullt av skrammel og syntes å bli brukt som skur. Den store bygningen i Droit-Murgaten hadde også en fløi ut mot Picpusgaten, og mot haven stod baksidene i rett vinkel mot hverandre. De så ennu tristere ut enn forsidene. Alle vinduene var tilgitret. En så ikke noget lys i dem. De øverste vinduene hadde røkhetter akkurat som i fengsler. Den ene av baksidene kastet skygge over den andre og utover haven der den lå som et veldig sort teppe. Andre bygninger så en ikke. Bakgrunnen av haven tapte sig i tåken og mørket. Men en kunde uklart skimte nogen murer som skar hverandre, akkurat som om der var andre haver bakenfor, og så de lave takene i Polonceaugaten. En kan ikke tenke sig noget mere barskt og øde enn denne haven. Der var ikke et menneske, naturlig nok på den tiden av døgnet; men det så ikke ut til at dette stedet var ment som gangvei selv midt på dagen. ({{page|24}} ...)]
• røkmasser: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• røksløret: [Røken lå som en tåke over gaten. Den steg langsomt til værs, men blev stadig fornyet og skapte litt efter litt en tåke som fordunklet selve dagslyset. Det var såvidt at de kjempende så hverandre fra den ene enden av den korte gaten til den andre. Dette mørket som kanskje var villet og planlagt av dem som ledet angrepet på barrikaden, blev nyttig for Gavroche. Dekket av dette røksløret og takket være det at han var så liten, kom han temmelig langt ut i gaten uten å bli sett. Han tømte seks, syv patrontasker uten større fare. Han krøp flatt på magen, løp på alle fire med kurven mellem tennene, vred sig frem, gled, snodde sig som en slange fra den ene døde til den andre, og åpnet patrontasker eller patroner som en apekatt åpner en valnøtt. Han var ennu ikke langt vekk fra barrikaden, men de våget ikke å rope til ham at han skulde komme tilbake, av frykt for å lede opmerksom- ({{page|123}} ...)]
• røkter: [eier. Det er bøndene i høilidene, de røkter kuene sine ({{page|45}} ...)]
• rømmingen: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• rømningsblekhet: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• rønner: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• røres: [Jeg har hørt at det var dem som var så god å betale husleien min for et halvt år siden. Jeg velsigner dem, unge mann. Min eldste datter kan si dem at vi ikke har hatt en bit brød på to dager, fire mennesker, og kona mi er syk. Dersomatte jeg inte mistar mig, tror jeg å torde håpe at deres edelmodie hjerte vil røres over dette og at det vil vekke det ønsket hos dem å være så nådig å yde mig en liten hjelp. ({{page|217}} ...)]
• rørfløiter: [i Puteaux, kjøpte rørfløiter i Neuilly, spiste eplekaker ({{page|105}} ...)]
• rørforgreningene: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• røster: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• røv: [Mine herrer, gjør erobringer. Røv uten samvittighetsnag ({{page|105}} ...)]
• røverbande: [Efterat Gaspard Bés røverbande, som gjorde Ollioules ({{page|11}} ...)]
• røverbander: [Nå ja! Kort tid efter at Jean Valjean ifølge statsadvokatens mening hadde streifet rundt omkring Montfermeil de dagene efter flukten da han hadde frihet, la folk i den landsbyen merke til at en gammel veivokter som het Boulatruelle hadde «sin gang» i skogen. Folk der på stedet trodde å vite at Boulatruelle hadde vært på slaveriet; han stod på en viss måte under opsikt av politiet, og da han ikke kunde få arbeide noget sted, hadde administrasjonen for lav lønn ansatt ham som veivokter på tverrveien mellem Gagny og Lagny. Denne Boulatruelle var en mann som folk på stedet så skjevt til; han var meget ærbødig, meget ydmyk, ferdig til å stryke luen av for alle og enhver, skalv og smilte foran gendarmene, kanskje medlem av røverbander, blev det sagt, mistenkt for å ligge på lur i krattet når natten falt på. Det eneste som talte til fordel for ham, var at han var drikkfeldig. ({{page|331}} ...)]
• røverhulen: [«Hvad vil De!» sa han til Marius. – «Er De politikommissæren?» – «Han er ute. Jeg er stedfortrederen.» – «Det gjelder en meget hemmelig sak.» – «Snakk vekk.» – «Og det har hast.» – «Syng så ut!» – Den rolige, barske mannen klarte på én gang til å gjøre ham redd og rolig. Marius sa alt som det var: at en person som han bare kjente av utseende, samme kvelden skulde lokkes i et bakhold, og at han, sakfører Marius Pontmercy som bodde ved siden av røverhulen, hadde hørt hele planen gjennom veggen, at skurken som hadde planlagt det hele, het Jondrette, men at han visst som medskyldig hadde en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» – at Jondrettes døtre skulde stå vakt, at han ikke hadde noget middel til å varsle den mannen som var truet, da han ikke engang visste navnet hans –, og endelig at alt dette skulde skje klokken seks om kvelden på det mest øde stedet i Hospitalsbulevarden, nr. 50–52. ({{page|217}} ...)]
• røvertoktene: [inn i Domkirken og plyndret sakristiet. Disse røvertoktene herjet egnen. Gendarmer blev sendt ut efter ham, ({{page|11}} ...)]
• røverunge: [stod han plutselig overfor en uniform, en sjako, en fjærbusk og et gevær. For annen gang stanset han plutselig: «Å, der har vi ham jo,» sa han. «God dag, herr samfundsorden.» – Gavroche brukte aldri lang tid på å undre sig, og undringen svant fort. – «Hvor skal du hen, din røverunge?» ropte sersjanten. – «Men borger da,» sa Gavroche, «jeg har da ennu ikke kalt Dem for storborger. Hvorfor skal De så fornærme mig.» – «Hvor skal du hen, din slyngel?» – «Unnskyld,» svarte Gavroche, «De hadde kanskje et godt hode igår, men idag har De visst lagt det igjen hjemme.» – «Jeg spør dig hvor du skal hen, din kjeltring.» – Gavroche svarte: «De snakker jo riktig pent for Dem. En skulde sannelig ikke tro de var så gammel som De er. De skulde jamen selge hårene Deres for hundre francs stykket. Så tjente De fem hundre francs.» – «Hvor skal du hen, din røver?» – «De bruker stygge ord. Neste gang De får bryst, må De sannelig tørke Dem bedre om munnen efterpå.» – Sersjanten felte bajonett. «Nå vil du så si mig hvor du skal hen, din slyngel.» – «Ja, herr general,» sa Gavroche, «jeg skal av sted for å hente doktor til konen min som ligger i barselseng.» – «I gevær!» ropte sersjanten. ({{page|103}} ...)]
• røverungen: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• røverungene: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• røverunger: [Han tidde litt, så sa han: «Å nå, så vi har mistet vårt ophav. Vi vet ikke hvor vi har gjort av dem? Det går ikke det, røverunger. Det er dumt slik å forlegge folk i den alderen. Nu ja, en må se å fylle magen likevel.» – Forresten stilte han ikke flere spørsmål. Ikke å ha noget sted å bo, hvad var mere dagligdags. – Den eldste av de to ungene som næsten hadde fått hele barndommens sorgløshet tilbake, ropte: «Det er da rart også. Mamma sa hun vilde ta oss med og hente innvidd buksbom på Palmesøndag.» – «Brukes ikke,» svarte Gavroche. – «Mamma er en fin dame som bor sammen med frøken Miss,» svarte den eldste. – «Skitt op og lort i mente,» svarte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• sabelbeltet: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• sabeldukken: [pet for å leke med katten og som var blitt liggende på gulvet nogen skritt fra kjøkkenbordet. Så slapp hun sabeldukken som bare var halv moro, og så sig langsomt rundt i kjøkkenet. Madam Thénardier snakket lavt med sin mann og talte penger, Ponine og Zelma lekte med katten, gjestene spiste, eller drakk, eller sang, ingen så på henne. Hun hadde ikke et øieblikk å spille. Hun krøp på alle fire frem under bordet, forsikret sig ennu en gang om at ingen la merke til henne, listet sig fort bort til dukken og grep den. Et øieblikk efter satt hun på plassen sin igjen uten å røre sig, men bare vendt slik at skyggen falt over dukken som hun hadde i armen. Den lykken å leke med en dukke var så sjelden at hun nøt det lidenskapelig. Ingen la merke til det med undtak av den fremmede som langsomt spiste den tarvelige aftensmaten. Gleden varte omtrent et kvarter. ({{page|344}} ...)]
• sabelrasler: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• sabeltasker: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• sabinerinnene: [ter. Kvinnen hører mannen til. Romulus røvet sabinerinnene, Vilhelm erobreren røvet saksiske kvinner, Cæsar ({{page|105}} ...)]
• sablet: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• sabotgaten: [ikke selv. Hver morgen gikk hun til et trykkeri i Sabotgaten nr. 3. hvor hun falset og heftet bøker. Hun måtte ({{page|45}} ...)]
• sabran: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• sadellommene: [Imidlertid rykket det ridende politi på venstre Seinebredd frem for å sperre broen, på høire bredd rykket dragonene ut fra Célestinerklosteret og red frem langs Morlandkaien. Den flokken som trakk Lafayette, opdaget dem plutselig ved en bøining av kaien og ropte: «Dragonene! dragonene!» Dragonene rykket gradvis frem, tause, med pistolene i sadellommene, sablene i skjeden, børsene i lærhylstrene, og med uttrykk av mørk venting. To hundre skritt fra den lille broen gjorde de holdt. Vognen som Lafayette satt i, kjørte bort til dem, de åpnet rekkene og lot den passere og sluttet sig sammen igjen bak ham. I samme øieblikk nådde dragonene og menneskemassen hverandre. Kvinnene flyktet i redsel. ({{page|32}} ...)]
• saffianskinnsluer: [Moten skjulte smågutter på seks år under svære saffianskinnsluer med ørelapper meget lik eskimohetter. Den ({{page|105}} ...)]
• saftogvann: [resepten: saft-og-vann, overdrevne legemsøvelser, hårdt ({{page|105}} ...)]
• sag: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• sager: [spurte en annen. – «Jeg vet ikke, men jeg har med en pille til den om så skulde være.» – «Har du kittKitt brukes til å kline på ruten for å hindre støi når den blir knust. når vi skal knuse ruten?» – «Ja.» – «Gitteret er gammelt,» sa en femte med buktalerrøst. – «Så meget dess bedre,» sa den andre som hadde snakket, «så hviner det ikke når vi sager det over, og lettere blir det også.» ({{page|404}} ...)]
• sagn: [Marius leste. Det var syn for sagn, sikre oplysninger, uimotsigelige prov, de to avisene var jo ikke blitt trykt bare for å støtte det Thénardier sa. Det tillegget som stod i «Moniteuren» var blitt meddelt av politiprefekten på embeds vegne. Marius kunde ikke tvile. Det bankkassereren hadde oplyst, var galt, og selv hadde han tatt feil. Jean Valjean vokste plutselig ut av mørket. Marius kunde ikke holde tilbake et gledesrop. – «Ja, men da er jo denne ulykkelige mannen et vidunderlig menneske; hele formuen var altså hans, det er Madeleine, en hel egns forsyn. Jean Valjean, Javerts redningsmann. Han er en helt, en helgen.» ({{page|351}} ...)]
• sagnaktig: [I barnedagene hadde han fått sig inngitt restaurasjonens dom over Bonaparte. Og alle den tidens fordommer, interesser og instinkter gikk ut på å forvanske Napoleon. Han blev endog mere avskydd enn Robespierre. Tiden hadde dyktig evnet å nytte ut nasjonens tretthet og mødrenes hat. Bonaparte var blitt et næsten sagnaktig uhyre, og for å gjøre det klart for folket som ({{page|140}} ...)]
• sagnenes: [Men det var likevel nogen som ennu var nysgjerrige og som tenkte at det kanskje stakk noget annet under dette enn sagnenes vidunderskatter; kanskje et eller annet godt funn, mere virkelig og håndgripelig enn djevelens banknoter, og at veiarbeideren åpenbart hadde fått halvt greie på hemmeligheten. De mest interesserte var skolelæreren og vertshusholderen Thénardier som var venn med all verden og som ikke hadde noget imot å slå lag med Boulatruelle. «Han har vært på galeiene,» sa Thénardier. «Nå, herre Gud, en kan ikke vite hvem som det har vært eller som kommer dit.» ({{page|331}} ...)]
• sagte: [sagte: «Skarvebeistet!» ({{page|45}} ...)]
• saintcyr: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• saintdominiqueenfergaten: [øieblikk, tok så pennen og skrev: Frøken Fabre, adresse hr. Urbain Fabre, Saint-Dominique-Enfergaten nr. 17. ({{page|217}} ...)]
• saintdominiquegaten: [Hun stoppet næsten kvalt av sinne, så sa hun: «Herr Thénardier, gamlingen har narret dig, du er for god av dig. Jeg skulde ha fått kjeften op på ham, jeg, og om han hadde prøvd å lure mig, skulde jeg kokt ham levende. Jeg skulde lett nok ha fått ham til å snakke og si hvor han hadde datteren og hvor grunkene er. En har god grunn til å si at mennene er meget dummere enn kvinnfolkene. Ingen i nummer sytten! Det er en stor gatedør. Ingen herr Fabre i Saint-Dominiquegaten. I strakt trav og drikkepenger til kusken og allting! Jeg har snakket med portneren og portnerkonen, en svær, pen kone; de kjente ikke noget til ham.» ({{page|217}} ...)]
• saintecroixdelabretonneriegaten: [I de siste vårmånedene og de første sommermånedene av 1833 la folk i Marais-strøket, kjøpmennene i butikkene og lediggjengere i portrommene, merke til en gammel velklædd mann i sort, som hver dag på samme tid i skumringen gikk fra l’Homme-Armégaten bortover mot Sainte-Croix-de-la-Bretonneriegaten, forbi Blancs-Manteaux, inn i Culture-Sainte-Catherinegaten, og når han så kom til l’Écharpegaten, svinget han til venstre inn i Saint-Louisgaten. ({{page|336}} ...)]
• saintepélagiefengslet: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• sainteustachekirken: [Marius hadde nådd frem til Hallene. Der var det ennu roligere, mørkere og mere urørlig enn i gatene i nærheten. Det var som om gravens fred hadde bredt sig over jorden. Mot denne sorte bakgrunnen farvet imidlertid et rødt skjær de høie takene på husene som stengte Chanvreriegaten mot Saint-Eustachekirken. Det var gjenskinnet av fakkelen i barrikaden ved Korinth. Marius gikk i retning av det rødskjæret og kom til den skumle Prêcheurgaten. Han ({{page|76}} ...)]
• saintgeorgsdag: [To ganger om året, 1. januar og Saint-Georgsdag, skrev Marius til faren pliktbrev som tanten dikterte ham, og som en skulde ha sagt var skrevet ut av en eller annen formularbok; det var alt det Gillenormand tillot; og faren svarte med et meget kjærlig brev som bestefaren puttet ulest i lommen. ({{page|140}} ...)]
• saintgermain: [I de første årene av restaurasjonen – han var ikke mere enn 74 år i 1814 – bodde Gillenormand som ennu var ung den gangen, i forstaden Saint-Germain, i rue Servandoni, nær Saint-Sulpice. Som en trekker sig tilbake fra verden, hadde han trukket sig tilbake til Maraiskvarteret, men først efter at han hadde fylt fire og åtti år. ({{page|127}} ...)]
• saintgermainforstaden: [Omkring midten av det attende århundre hadde en rettsformann ved Pariserparlamentet en elskerinne som han ønsket å holde skjult. Han lot da bygge «et lite hus» i Saint-Germainforstaden i den ødslige Blometgaten, nu Plumetgaten. Det var et lite havehus. I første etasje var det to værelser, og ovenpå var det to små rom, i kjelleren lå et kjøkken, og på loftet et kammers. Rundt det hele en have med et høit gittergjerde ut mot gaten. haven var omtrent et mål. Det var alt det folk som gikk forbi, kunde se av huset og haven. Men bak havehuset lå et lite gårdsrom og bak gårdsrommet et lavt, lite hus med to værelser, der det i nødsfall kunde gjemmes et barn og en amme. På baksiden stod dette huset gjennom en skjult dør med hemmelig lås i forbindelse med en lang, trang, buktet, brolagt gang under åpen himmel, med høie murer på begge sider, skjult på en listig måte så den likesom blev borte mellem gjerder omkring haver og marker, idet den fulgte hegn og hekker i alle krinkler og kroker inntil den endte i en annen hemmelig dør som et langt stykke borte førte ut i et annet strøk, ved enden av den mennesketomme Babylongaten. ({{page|319}} ...)]
• sainthonorégaten: [Han gikk fort av sted. Tilfeldigvis var han væbnet, da han hadde Javerts pistoler på sig. Det unge mennesket han trodde å ha sett, var blitt borte for ham i gatene. Marius gikk fra Plumetgaten og videre frem til han over Invalidebroen og Champs-Élysées nådde Rivoligaten. Butikkene stod åpne, kvinnene gikk og gjorde innkjøp, folk spiste is på kafé Laiter og småkaker i det engelske konditori. Gjennom Delormepassasjen kom han til St. Honorégaten. Der var butikkene lukket, kjøpmennene stod og snakket sammen foran de halvåpne dørene, folk gikk forbi, løktene var tent, de øverste etasjene i husene var oplyst som vanlig. Det stod kavaleri på Palais-Royalplassen. Marius gikk videre bortover Saint-Honorégaten. ({{page|76}} ...)]
• saintjacquesduhautpaskirken: [Cosette hadde i klosteret lært å stelle hus og ordnet nu med utgiftene som var meget små. Hver dag gikk Jean Valjean en tur med Cosette. De gikk til Luxembourg-parken i de gangene som var mest avsides og hver søndag hørte de messe i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken fordi den var så langt borte. Da det var et riktig fattigkvarter, gav han mange almisser, og de ulykkelige omringet ham i kirken, og det var årsaken til at Thénardier skrev: «Til herr velgjører i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken.» Han tok ofte Cosette med til de fattige og trengende. Nogen fremmed kom aldri til huset i Plumetgaten. Toussaint hentet det de trengte i huset. Vann hentet Jean Valjean fra en vannpost nær boulevarden. ({{page|319}} ...)]
• saintjacqueskirken: [Faren så op, konen vendte hodet, den lille søsteren rørte sig ikke. – «Hvem?» sa faren. – «Herren.» – «Menneskevennen?» – «Ja.» – «Fra Saint-Jacqueskirken?» – «Ja.» – «Gamlingen?» – «Og han kommer?» – «Han er like bak mig.» – «Er du sikker på det?» – «Ja, jeg er sikker.» – «Han kommer altså virkelig?» – «Ja, i drosje.» – «I drosje. Det er en riking.» – ({{page|217}} ...)]
• saintjeantorvet: [På Saint-Jeantorvet der vaktpostene alt var avvæbnet, hadde Gavroche sluttet sig til en skare som blev ført av Enjolras, Courfeyrac, Combeferre og Feuilly. Næsten alle bar våben. Bahorel og Jean Prouvaire hadde sluttet sig til dem. Enjolras hadde en dobbeltløpet jaktbøsse, Combeferre en av nasjonalgardens geværer, og i beltet to pistoler synlige under frakken som var knappet op, Jean ({{page|45}} ...)]
• saintmarceau: [Han gikk bortover mot forstaden Saint-Marceau og spurte i første butikk han kom til, om veien til en politistasjon. Han blev vist til Pontoisegaten nr. 14. Han gikk dit. Da han kom forbi en baker, kjøpte han for to sous brød som han spiste straks fordi han tenkte sig at han ikke fikk nogen middag. Underveis ydet han rettferd mot forsynet. Han tenkte på det at hvis han ikke om morgenen hadde gitt de fem francs til Jondrettes datter, hadde han fulgt efter Hvits drosje, og altså ikke fått vite noget om det bakholdet Jondrette hadde lagt og at Hvit hadde vært fortapt, og uten tvil datteren med ham. ({{page|217}} ...)]
• saintmartin: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• saintmartingaten: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• saintmedard: [Han holdt på å glemme hele denne historien da han en gang i mars 1824 fikk høre om en underlig fyr som bodde i sognet Saint-Medard og som gikk under navn av «tiggeren som gir almisser». Det blev sagt at det var en rentenist som ikke nogen visste hvad het, og at han levde alene sammen med en liten pike på åtte år, og hun visste heller ikke noget annet enn at hun var fra Montfermeil. Montfermeil! Det navnet kom stadig igjen og fikk Javert til å spisse ører. En gammel tigger og politispion, tidligere kirketjener som hadde fått almisser av fyren, kunde gi nogen flere oplysninger. Denne rentenisten var meget sky av sig, gikk aldri ut bortsett fra om kvelden – snakket aldri med nogen, med undtak av enkelte ganger til fattige – og lot ikke nogen komme inn på sig. Han gikk med en fæl, gammel gul frakk verd flere millioner da den var fôret med pengesedler. – Dette egget sterkt Javerts nyfikenhet. For å få se denne fantastiske mannen på nært hold uten å skremme ham, lånte han en dag klesfillene av kirketjeneren og plassen der den gamle spionen brukte å kroke sig sammen om kveldene og snøvle frem bønner mens han speidet folk ut. ({{page|24}} ...)]
• saintmedardkirken: [Like ved Saint-Medard-kirken pleide det å sitte en tigger som krøp sammen på kanten av en gjenmuret brønn; Jean Valjean gikk næsten aldri forbi uten å gi ham nogen sous. Nogen ganger snakket han med ham. Misunnere sa om denne tiggeren at han var knyttet til politiet. Det var en fem og sytti-åring som hadde vært kirketjener og som stadig satt og mumlet bønner. ({{page|9}} ...)]
• saintmerrybarrikadene: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• saintmichelplassen: [En eftermiddag stod Laigle lenet op til dørkarmen i kafé Musain og så utover Saint-Michelplassen. Uten å være trist tenkte han på et lite uhell som han hadde vært ute for dagen før under en juridisk forelesning og som endret de planene han hadde for sin fremtid, de som alt før hadde vært temmelig uklare. Disse drømmeriene hindret imidlertid ikke en kabb i å kjøre forbi, eller drømmeren i å legge merke til kabben som kom kjørende i skritt og likesom uten mål. Hvor skulde den kabben hen? Hvorfor kjørte den sakte? Laigle stirret på den. Ved siden av kusken satt en ung mann med en temmelig stor vadsekk foran sig. Vadsekken viste frem en seddel der det med store sorte bokstaver stod: Marius Pontmercy. ({{page|174}} ...)]
• saintmorceau: [Hvit snudde sig med det samme rent instinktmessig. Han kunde ikke la være å gjøre en overrasket bevegelse som ikke undgikk Jondrette. – «Å, jeg skjønner De ser på frakken,» sa Jondrette med veltilfreds mine. «Den passer, den passer.» – «Hvem er den mannen der?» sa Hvit. – «Det,» sa Jondrette, «det er en nabo. Bry Dem ikke om ham.» – Denne naboen hadde et underlig utseende. Den gangen lå det nogen kjemiske fabrikker i forstaden Saint-Morceau. Mange fabrikkarbeidere hadde sorte ansikter. – Hele Hvits skikkelse hadde for øvrig preg av ({{page|217}} ...)]
• saintmédard: [Plutselig lød fjerne tungsindige klokkeklemt. Saint-Médard ringte seks. Jondrette fulgte hvert slag med et nikk. Da det sjette slaget hadde slått snøt han lyset med fingrene. Så gav han sig til å gå op og ned i værelset, lyttet ute på gangen, gikk, lyttet igjen. – «Bare han kommer,» brummet han; så satte han sig ned igjen. – Ikke før hadde han satt sig, før døren blev lukket op. Mor Jondrette hadde åpnet den og stod ute i gangen med et redselsfullt vennlig uttrykk i ansiktet som var synlig ({{page|217}} ...)]
• saintmédardkirken: [og Marius hørte at han gikk fort bortover gangen og ned trappen. Med det samme slo klokken i Saint-Médardkirken ett. ({{page|217}} ...)]
• saintonge: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• saintongegaten: [I Boucheratgaten, Normandiegaten og Saintongegaten finnes det ennu nogen gamle folk som kan huske en eldre herre som het Gillenormand, og som taler velvillig om ham. Denne mannen var gammel da de var unge. For dem som med vemod ser på den vage vrimmelen av skygger som kalles fortiden, er denne silhuett ennu ikke ganske forsvunnet fra virvaret av gater omkring Temple. ({{page|127}} ...)]
• saintpaulkirken: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• saintsacrement: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• saintsulpicekirken: [litt trengt ned i hans lille sjel, han hadde til slutt skjønt et og annet, og da han ganske naturlig efter hvert optok de tanker og meninger som han så å si åndet og levde i, kom han litt efter litt bare til å tenke på faren med skam og hjertesorg. Mens han slik vokste op, gjorde obersten hver annen eller tredje måned en hemmelig tur til Paris lik en løslatt straff-fange som bryter meldeplikten, og drog til Saint-Sulpicekirken der han stilte sig op på den tiden da tante Gillenormand tok Marius med til messe. Der stod han urørlig bak en pilar og våget knapt å puste, og skalv av frykt for at tanten skulde snu sig – stod og så på barnet sitt. Denne arrete krigeren var redd for denne gamle jomfruen. Disse utfluktene var årsak til det forhold han stod i til sognepresten i Vernon, abbed Mabeuf. ({{page|140}} ...)]
• saintétienne: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• sakførere: [Han fulgte den rettledningen han hadde fått, og nogen minutter efter var han i en stor sal der det var en hel del mennesker og der det stod nogen grupper av sakførere i kapper. Den rommelige salen som bare var oplyst av en eneste lampe, var et tidligere forværelse hos biskopen og gjorde nu tjeneste som rettsforhall. En dobbeltdør som var lukket i øieblikket, skilte den fra den store salen, der rettsmøtet blev holdt. ({{page|202}} ...)]
• sakføreren: [Sakføreren gikk fra ham. I løpet av nogen øieblikk hadde han næsten på en gang følt alle mulige sinnsbevegelser. Ordene fra denne likegyldige personen hadde vekselvis gjennomboret hjertet på ham snart med isnåler, snart med glødende kniver. Da han fikk vite at ikke noget var avgjort ennu, pustet han dypt. Men en kunde ikke si om han følte glede eller smerte. ({{page|202}} ...)]
• sakførerkontoret: [Gillenormands bibliotek blev det sakførerkontoret Marius hadde bruk for; et kontor var som en vil huske, nødvendig for en juridisk rådgiver. ({{page|245}} ...)]
• sakførerne: [I dette øieblikket kom han på den tanken – og fant det rart han ikke hadde kommet på den før – at det kanskje var til unyttes alt det strevet han hadde hatt; at han ikke engang visste når saken skulde for retten; at han i det minste kunde ha undersøkt det; at det var meningsløst å fare av gårde slik uten å vite om det tjente til noget. – Så gjorde han nogen overslag: at rettsmøtene i alminnelighet blev satt kl. 9 morgen; – at saken ikke kunde vare lenge; – at epletyveriet var en enkel sak; – at det til slutt bare var et spørsmål om hvem han var; – fire-fem vidneprov; – bare litt å si for sakførerne; – at han kom når alt var slutt. ({{page|202}} ...)]
• sakkyndiges: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• saklisten: [Han nærmet sig forskjellige grupper av folk, og lyttet efter hvad de sa. Saklisten var meget lang, og rettsformannen hadde derfor til denne dagen satt op to enkle og korte saker. Først hadde de tatt barnemordsaken, og nu gjaldt det en galeislave, en tidligere straffet forbryter, ({{page|202}} ...)]
• sakramente: [ene sier nogen ganger «i evighet», før den andre får tid til å si det som ellers er langt nok: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente.» ({{page|56}} ...)]
• saks: [i døren. Jean Valjean stod med ryggen mot døren, uten tvil av forsiktighet. Den gamle konen så at han tok op av lommen en eske, saks og tråd; så gav han sig til å sprette op fôret i det ene frakkeskjøtet og trakk ut av åpningen et gulaktig papir som han brettet ut. Konen så til sin skrekk at det var en tusenfrancsseddel. Det var den andre eller tredje hun hadde sett i sitt liv, og vettskremt løp hun sin vei: ({{page|9}} ...)]
• saksisk: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• saksiske: [ter. Kvinnen hører mannen til. Romulus røvet sabinerinnene, Vilhelm erobreren røvet saksiske kvinner, Cæsar ({{page|105}} ...)]
• saktmodig: [Marius var mindre rørt enn han burde vært; men i løpet av en time hadde han måttet venne sig til dette fryktelige og uventede å se en galeislave tre istedenfor Fauchelevent, litt efter litt å bli overvunnet av den uhyggelige virkelighet, og av hele stillingens naturlige virkning bli ledet til å slå fast den avstanden som var blitt skapt mellem denne mannen og ham selv. Og derfor la han til: «Jeg kan ikke la være å si noget om den pengesummen som De sier var betrodd Dem og som De så trofast har gjemt og så ærlig gitt tilbake. Det er en rettskaffen handling. Det er rett og riktig å yde Dem belønning for det. Si selv en sum, og den skal bli betalt. Vær ikke redd for å sette den for høit.» – «Jeg takker Dem,» svarte Jean Valjean saktmodig. ({{page|305}} ...)]
• saktne: [Likvognen kjørte nu rundt en gruppe sypresser og svinget fra hovedalléen inn på en mindre vei inn gjennom et kratt. Dette tydet på at de var nær graven. Fauchelevent saktnet farten, men det kunde ikke få likvognen til å saktne. Heldigvis var jorden bløtt op av vinterregnet, så hjulene kjørte nedi og det sinket farten. Fauchelevent gikk bort til graveren og mumlet: «Han har slik en deilig Argenteuilvin.» – «Hør her, bondemann,» sa graveren, «jeg skulde egentlig ikke ha vært graver. Far var portner ved Prytanée opfostrings- og læreanstalt. Han vilde at jeg skulde ofre mig for de skjønne viden- ({{page|56}} ...)]
• saler: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• sales: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• salig: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• sallé: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• salmakersyl: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• salmene: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• salmesangen: [Likevel fylte disse unge pikene det alvorstunge huset med lyse minner. Til visse tider strålte dette klostret av ungdom. Fritimen slo. En dør svingte på hengslene, og svartkjolene sa: «Å, der kommer barna.» Ungdom stormet ut i denne haven som var delt i korsform så den lignet et likklede. Strålende ansikter, klare panner, uskyldige øine fylt av tindrende glede, all slags morgenrøde spredte sig utover dette mørkets rike. Efter salmesangen, klokkeringingen, messene kom plutselig denne ({{page|56}} ...)]
• salomo: [«Dydig?» vil nogen si; enn Tholomyès? Salomo vil ({{page|105}} ...)]
• salongen: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• salongene: [«Han heter slett ikke Madeleine; han har et fryktelig navn: Béjan, Bojean, Bonjean.» – «Store Gud!» – «Han er blitt fengslet.» – «Fengslet!» – «Han sitter i byfengslet til han kan bli flyttet.» – «Hvorfor?» – «Han skal for retten for et gammelt tyveri.» – «Ja, jeg har nu alltid hatt mine tvil. Han har vært altfor god, altfor fullkommen, altfor from. Han avslo korset og gav penger til alle de små røverungene han traff. Jeg har alltid tenkt at det lå noget galt under dette.» Slik snakk hørte en overalt i «salongene», og slik forsvant dette blendverk som het Madeleine fra Montreuil-sur-Mer. ({{page|277}} ...)]
• salongmøblement: [elegant mahogni salongmøblement med sofa, trukket med ({{page|11}} ...)]
• salongtiger: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• salpeter: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• salpêterière: [En aften hadde lille Gavroche ikke fått noget å spise; han kom til å minnes at han heller ikke hadde spist middag dagen før; det tok til å bli trettende. Så mente han at han vilde se å få sig litt kveldsmat. Han gav sig til å streife omkring i nærheten av Salpêterière, der det var ødslig, og der ikke nogen er, kan en finne noe. ({{page|340}} ...)]
• salpêtrièrefengslet: [Éponine gikk til Plumetgaten, fikk se gitret og haven, la merke til huset, spionerte, lurte, og nogen dager efter gikk hun til Magnon og gav henne en kjeks som Magnon gav til Babets veninde i Salpêtrièrefengslet. En kjeks vil i fengselsspråket si: «Ikke noget å gjøre.» – Da Brujon og Babet mindre enn en uke efter gikk forbi hverandre i gangen i tukthuset, da den ene gikk til forhør og den andre kom derfra, spurte Brujon: «Nå, og P.gaten?» – «Kjeks,» svarte Babet. ({{page|306}} ...)]
• salpêtrièrehospitalet: [Det hadde for øvrig gått tilbake for Mabeuf. Bortimot 1830 døde hans bror presten og omtrent samtidig mistet han de pengene han hadde ved en fallitt. Han hadde måttet selge næsten alt han eide og flytte fra Mézieresgaten, og hadde slått sig ned i en slags hytte nær Salpêtrière-hospitalet. Der levde han med sine bøker og sin gamle husholderske som han kalte «Mor Plutarque», og ellers kom der bare to mennesker til ham, den ene var en gammel bokhandler fra Porte-Saint-Jacques, den andre var Marius. ({{page|193}} ...)]
• salpêtrièrekvinnefengslet: [Tross all ransakning fant Babet middel til å få sendt notatet fra politifengslet til Salpêtrière-kvinnefengslet til en «god veninde» som satt der. Hun fikk igjen sendt billetten til en hun kjente som het Magnon, og som stod under politiets opsikt, men som ennu ikke var fengslet. Denne Magnon, som leserne før har hørt nevne, stod i en viss forbindelse med Thénardier, som senere skal bli nevnt, og hun kunde, når hun gikk for å se til Éponine, tjene som bindeledd mellem Salpêtrièrefengslet og Madelonettehjemmet. Hun kom dit akkurat da Éponine og Azelma blev løslatt fordi det ikke under forhørene var kommet frem nogen beviser mot dem. Da Éponine slapp ut av hjemmet, gav Magnon som ventet utenfor, notatet fra Brujon til henne og sa at hun fikk «undersøke» saken. ({{page|306}} ...)]
• salter: [uttørkende av alle salter. Det pumper blodvæsken ut ({{page|105}} ...)]
• saltstøtte: [Han stod der han stod, forstenet som en saltstøtte, ({{page|45}} ...)]
• salutt: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• salvelsesfull: [Så vendte han sig mot Marius og så skarpt på ham. – «Er De redd?» – «For hva?» – «For disse folkene?» – «Ikke mere enn De er,» sa Marius barskt. Inspektøren så stivt på ham og sa i en slags salvelsesfull høitidelig tone: «De taler som en bra mann og som en ærlig mann. Den modige frykter ikke forbrytere, og den ærlige frykter ikke øvrigheten.» – Marius brøt av: «Ja, det er bra, men hvad vil De gjøre?» – «Leieboerne i den rønnen har vel portnøkkel?» – «Ja.» – «Har De den på Dem?» – «Ja.» – «Gi mig den,» sa inspektøren. Marius tok nøkkelen op av vestelommen og gav den til inspektøren og sa: «Hvis De vil høre på mig, så ta mange folk med.» – Inspektøren så på Marius slik som Voltaire vilde sett på en landsens skolelærer som foreslo ham et rim. Han stakk sine svære hender ned i de veldige frakkelommene og tok frem to små lommepistoler, rakte dem til Marius og sa kort og fort: «Ta disse. Gå hjem. Skjul Dem i værelset Deres. Fyrene må tro at De er gått ut. Pistolene er ladd. To skudd i hver. Fyrene er på vakt. Det er hull i veggen, sa De. Folkene kommer. La det skure en stund. Når De mener tiden er kommet til å fakke ({{page|217}} ...)]
• salvet: [Den som vil bli optatt i klostret, må i to, ofte fire år være «søkende», i fire år novise. Det er sjelden at det endelige løfte kan bli avgitt før i tre og tyve- til fire og tyveårsalderen. Enker kan ikke bli optatt. I cellene utøver de mange slags botsøvelser som de aldri må tale om. Når en novise avlegger løftet, blir hun klædd i sine vakreste klær, hun får hvite roser i håret som blir salvet og krøllet. Så bøier hun sig i støvet, og det blir lagt et sort slør over henne mens det blir holdt dødsmesse. Så deler søstrene sig i to rekker. Den ene rekken går forbi henne mens de med klagende stemmer sier: «Vår søster er død», ({{page|56}} ...)]
• sam: [Opprørerne var blitt overrasket, men ikke skremt, de sluttet sig sammen. Enjolras hadde ropt: «Vent! Skyt ikke vilt.» I den første forvirringen kunde de også lett ha kommet til å såre hverandre. De fleste hadde nu tatt plass i vinduene i annen og tredje etasje, og derfra kunde de skyte ned på angriperne. De dristigste hadde sam- ({{page|84}} ...)]
• samarbeide: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• samband: [Thénardier hjalp Jean Valjean med å få Marius på ryggen igjen, så gikk han bort til gitterdøren, barfotet og på tåspissene, gjorde tegn til Jean Valjean om at han skulde følge efter, kikket ut, la fingrene på munnen og stod nogen øieblikk som i spenning. Da granskningen var slutt, stakk han nøkkelen i låsen. Skåten gled til side, og døren åpnet sig. Det hverken knaket eller knirket. Det blev gjort ganske stille. Det var klart at dette gitteret og disse hengslene, som var omsorgsfullt smurt, blev åpnet oftere enn en skulde tenke sig. Denne lydløsheten var uhyggelig; en tenkte uvilkårlig på at her gikk og kom mørkets menn i hemmelighet, på forbrytelsens kattepoter. Kloakken var åpenbart i samband med en eller annen hemmelighetsfull forbrytergjeng. Dette tause gitteret var en medskyldig. ({{page|189}} ...)]
• samfundsborger: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• samfundsbygningen: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• samfundsgodene: [samfundsgodene, og som det derfor burde stelles vel med. ({{page|45}} ...)]
• samfundshat: [ikke stanses i sin vekst ved et eller annet inngrep av forsynet, i sin tid vil utvikle sig til samfundshat, til menneskehat, og så hat til alt som er skapt, og gå over til en ({{page|45}} ...)]
• samfundsorden: [stod han plutselig overfor en uniform, en sjako, en fjærbusk og et gevær. For annen gang stanset han plutselig: «Å, der har vi ham jo,» sa han. «God dag, herr samfundsorden.» – Gavroche brukte aldri lang tid på å undre sig, og undringen svant fort. – «Hvor skal du hen, din røverunge?» ropte sersjanten. – «Men borger da,» sa Gavroche, «jeg har da ennu ikke kalt Dem for storborger. Hvorfor skal De så fornærme mig.» – «Hvor skal du hen, din slyngel?» – «Unnskyld,» svarte Gavroche, «De hadde kanskje et godt hode igår, men idag har De visst lagt det igjen hjemme.» – «Jeg spør dig hvor du skal hen, din kjeltring.» – Gavroche svarte: «De snakker jo riktig pent for Dem. En skulde sannelig ikke tro de var så gammel som De er. De skulde jamen selge hårene Deres for hundre francs stykket. Så tjente De fem hundre francs.» – «Hvor skal du hen, din røver?» – «De bruker stygge ord. Neste gang De får bryst, må De sannelig tørke Dem bedre om munnen efterpå.» – Sersjanten felte bajonett. «Nå vil du så si mig hvor du skal hen, din slyngel.» – «Ja, herr general,» sa Gavroche, «jeg skal av sted for å hente doktor til konen min som ligger i barselseng.» – «I gevær!» ropte sersjanten. ({{page|103}} ...)]
• samfundspakten: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• samfundssannheten: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• samfundsspørsmål: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• samfundsstigen: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• samfundstilstanden: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• samfundsutstøtelse: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• samfunn: [Hvorfor stod denne fordelen av kjerren på denne plassen i gaten? For det første for å sperre gaten; og dernest for å ruste aldeles op. I vårt gamle samfunn støter en på mange av den slags innretninger som ikke har bedre grunn til å være der. ({{page|105}} ...)]
• samklang: [menneskene skal elske hverandre. Den dagen skal komme, borgere, da alt skal være enighet, samklang, lys, glede og liv. Den dagen skal komme. Og det er for den dagen vi nu går i døden.» Enjolras tidde. Hans jomfruelige lepper lukket sig; og han blev stående en stund på det stedet der han hadde utgytt blod, stod urørlig som en marmorstøtte. Hans stive blikk gjorde at det bare blev hvisket rundt omkring ham. – Jean Prouvaire og Combeferre trykket hverandre taust i hånden, og lenet op mot et hjørne av barrikaden så de med beundring og medynk på den alvorlige unge mannen, som var bøddel og prest, klar som krystall og hård som berg. ({{page|53}} ...)]
• samkvem: [I den sinnstilstanden han var i, syntes Marius det var pinlig å tenke på at denne mannen for fremtiden skulde ha noget som helst slags samkvem med Cosette. Han angret nu næsten at han ikke hadde stilt de fryktelige spørsmålene som han hadde veket tilbake for, og som kunde ha ført til en urokkelig, endelig avgjørelse. Han fant at han selv var altfor god, altfor mild, og la oss si det rett ut, altfor svak. Han hadde latt sig røre. Det hadde han gjort galt i. Han burde rett og slett ha avvist Jean Valjean. Jean Valjean måtte ofres, han var nødt til å gjøre det og fri huset for denne mannen. Han lastet sig selv fordi han slik hadde latt den plutselige virvelstormen av følelser ta makten fra sig, binde ham og rive ham med sig. Han var misfornøid med sig selv. ({{page|305}} ...)]
• samling: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• samlingens: [samlingens værforhold. Han vendte snart hjem til Digne. ({{page|11}} ...)]
• samlinger: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• samlingsplassene: [til samlingsplassene, avvæbnet. Epålettene blev revet av officerene. På et eneste sted gjorde borgerne motstand og rev ned barrikadene, og på et eneste sted vek oprørerne idet de måtte flykte fra en barrikade de hadde reist i Templegaten, efter at de hadde fyrt på en avdeling av nasjonalgarden. ({{page|32}} ...)]
• sammenarbeidet: [hadde sagt om dette emnet og sammenarbeidet det omhyggelig til et hele som han vilde skjenke sjelene. Ennu ({{page|45}} ...)]
• sammenblandet: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• sammenblanding: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• sammenblandinger: [På denne tiden som tilsynelatende var så rolig, gikk det en viss vag revolusjonær dirring gjennom folket. Det lå i luften et drag fra 89 og 92. Ungdommen var så å si i fjærfellingen. Folk endret sig næsten uten å vite om det, med selve tiden. Enhver gjorde de skrittene fremover som han kunde gjøre. Royalistene blev liberale, de liberale demokrater. Det steg som en flod med tusener av ebber, og det skapte overganger og sammenblandinger, ledet til idésammenstillinger av underlig art; folk elsket på en gang Napoleon og friheten. ({{page|174}} ...)]
• sammenfatningen: [«Sammenfatningen av hele universet i et eneste vesen, for størrelsen av et vesen like til å bli Gud, det er kjærligheten. ({{page|350}} ...)]
• sammenfatte: [For til slutt å sammenfatte det som kanskje kan sammenfattes og trekkes ut i sikre slutninger av alt det vi ({{page|45}} ...)]
• sammenfattet: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• sammenføiet: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• sammenføiningen: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• sammenføiningene: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• sammenklemte: [Nogen måneder før, da Fantine holdt på å miste den siste resten av skamfølelse, av ærbarhet og av glede, var hun en skygge av sig selv; nu var hun bare et gjenferd av skyggen. Den fysiske sykdommen hadde fullført den moralske sykdommens arbeid. Denne fem og tyve årige skapning hadde rynker i pannen, hule kinn, sammenklemte nesebor, løse tenner, gusten ansiktsfarve, mager hals, kraveben som stakk frem, usle lemmer, blek hud og det blonde håret hadde stenk av grått. Hvor sykdom lager alderdom! ({{page|202}} ...)]
• sammenknipning: [Thénardier løftet høire hånd op til pannen og laget solhylle, så rynket han øienbrynene, noget som sammen med en lett sammenknipning av munnen særmerker den skarpe aktsomheten hos en mann som prøver å kjenne en annen igjen. Det lyktes slett ikke. Jean Valjean satt som nevnt med ryggen mot lyset og var dessuten så forandret, så tilsølet og blodig at han vilde være ugjenkjennelig selv ved høilys dag. Thénardier stod midt i lyset fra gitterdøren; sant nok var det kjellerlys, blekt, men allikevel så skarpt at han – for å bruke et slitt, men kraftig billede – sprang like i øinene på Jean Valjean. Denne ulikheten i vilkår var nok til å gi Jean Valjean litt fordel i den hemmelighetsfulle tvekampen som nu skulde bli utkjempet mellem de to mennene. Det var en kamp mellem en tilsløret Jean Valjean og en avsløret Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• sammenknyttet: [Femti års alderforskjell hadde naturlig satt et dypt skille mellem Jean Valjean og Cosette; skjebnen dekket over det. Plutselig forenet og sammenknyttet skjebnen med uimotståelig makt disse to rotløse som var så forskjellige i alder, men så like i sorg. Den ene utfylte den andre. Cosette søkte av instinkt en far, som Jean Valjean av instinkt søkte et barn. Å møte hverandre var for dem å finne hverandre. Skilt fra alle andre ved gravens mur var Jean Valjean så å si den enslige enkemann, Cosette den foreldreløse. Dette gjorde at Jean Valjean som ved en himmelsk tilskikkelse blev Cosettes far. ({{page|9}} ...)]
• sammenkrøket: [En kveld da Jean Valjean gikk forbi uten å ha Cosette med sig, så han tiggeren sitte på den vanlige plassen under lykten som nettop var blitt tent. Det så ut som om han bad som vanlig, og han satt ganske sammenkrøket. Jean Valjean gikk bort til ham og la den vanlige almissen i hånden på ham. Tiggeren så brått op og stirret stivt på Jean Valjean, så bøide han hurtig hodet ned igjen. Det gikk så fort som et lyn, og det gav et sett i Jean Valjean. Han syntes at det han hadde sett i skjæret fra lykten, ikke var den gamle kirketjenerens blide, skinnhellige ansikt, men et fryktelig, velkjent ansikt. Det gjorde inntrykk på ham som om han plutselig i mørket hadde stått ansikt til ansikt med en tiger. Han vek skremt tilbake, og stod som fjetret, torde hverken puste eller snakke, hverken stå eller gå, men stirret på tiggeren som hadde bøid hodet og ikke syntes å vite at han var der lenger. I dette underlige øieblikket sa Jean Valjean ikke et eneste ord, kanskje ut fra hemmelighetsfullt selvoppholdelsesinstinkt. Tiggeren hadde samme skikkelsen, samme fillene og samme ytre som ellers. «Pøh!» sa Jean Valjean, «jeg er gal! jeg drømmer. Det er umulig!» – Og han gikk hjem i stor uro. – Han våget snaut å tilstå for sig selv at det ansiktet han trodde han hadde sett, var Javerts. ({{page|9}} ...)]
• sammenkrøpet: [Plutselig stanset han: «Nei, la oss slutte med romansene,» sa han. Med sine katteøine hadde han i et portrom opdaget noget. Det var en person og en ting. Tingen var en håndkjerre, og personen var en mann som sov i den. Kjerrearmene hvilte på brostenene, og mannen lå med hodet på den bakerste kanten av kjerren. Kroppen lå sammenkrøpet på den skrå bunnen og benene rørte ved jorden. Gavroche skjønte med sin verdenskunnskap at mannen var drukken. Det var et eller annet bybud som hadde drukket for meget og som sov hårdt. «Se der,» sa Gavroche, «hvad sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nu tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre sig ypperlig på barrikaden vår.» Mannen snorket. Gavroche trakk forsiktig i kjerren bakfra og i mannen forfra, det vil si i benene. Og efter nogen minutters for- ({{page|103}} ...)]
• sammenlegning: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• sammenlenkning: [Jean Valjean stanset. Marius lyttet. Slik sammenlenkning av tanker og angst kan ikke avbrytes. Jean Valjean senket igjen stemmen, men det var ikke lenger en klangløs stemme, den var uhyggelig: «De spør hvorfor jeg taler? Jeg er ikke efterspurt, forfulgt eller eftersporet, sier De. Jo! Jeg er efterspurt. Jo! Jeg er forfulgt! Jo! Jeg er eftersporet! Av hvem? Av mig selv. Det er mig som sperrer veien for mig selv; jeg sleper mig frem, og jeg puffer mig frem, og jeg griper mig, og jeg straffer mig, og når en har fått tak i sig selv, holder en godt fast.» – Han tok tak i frakken sin og holdt den frem mot Marius. «Ser De den neven der,» fortsatte han, «mener De ikke at det grepet i frakkekraven er slik at det ikke slipper? Nu vel, det er også en annen neve, samvittigheten. Vil en være lykkelig, herr Pontmercy, må en alltid forstå sin plikt; for har en først skjønt den, er den uforsonlig. En kunde fristes til å si at den straffer fordi en skjønner den; men nei, den lønner en; for den bringer en til et helvete der en føler Gud ved sin side. Det er ikke før en har sønderrevet sitt eget indre, at en får fred med sig selv.» ({{page|305}} ...)]
• sammenligningen: [Var det virkelig noget sant i denne sammenligningen med puppen som hadde falt Marius inn? Var Jean Valjean virkelig en puppe som holdt sig hårdnakket fast og ikke vilde slutte med å gjeste sommerfuglen sin. ({{page|336}} ...)]
• sammenrasningen: [Han gav sig ennu en gang på vei. Om han enn ikke hadde mistet livet nedi sammenrasningen, hadde han åpenbart mistet krefter. Det siste krafttaket hadde slitt ham ut. Han var så trett at han for hvert tredje eller fjerde ({{page|189}} ...)]
• sammensatte: [hjelp av listig sammensatte bruddstykker av brev å få ({{page|11}} ...)]
• sammenslutninger: [Den gang var det ikke i Frankrike nogen av disse store, hemmelige sammenslutninger som det tyske Tugendbund eller carbonariene i Italia; men her og der var det nogen hemmelige huler med forgreninger. I Paris var blandt andre samfund også et slikt som het A.B.C.-vennene. Hvad var A.B.C.-vennene? En forening som å se til var en forening for barneopdragelse, men som i virkeligheten hadde folkereisning som mål. De sa de var A.B.C.-venner, idet A.B.C. er lik barn og barn er lik folket. ({{page|174}} ...)]
• sammensmelte: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• sammenstille: [Thénardier hadde som en vil huske, aldri sett Marius, til tross for at de var naboer, noget som ofte hender i Paris. Han hadde nogen ganger hørt døtrene mumle noget om en fattig ung mann som het Marius og som bodde der i huset. Uten å kjenne ham hadde han skrevet det brevet til ham som vi før har nevnt. Det var ikke mulig at han i tankene kunde sammenstille den Marius og baron Pontmercy. ({{page|351}} ...)]
• sammenstillingen: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• sammenstyrtninger: [Den gang hendte det ofte at det i undergrunnen under Champs-Élysées skjedde sammenstyrtninger, fordi jorden, som var næsten flytende, bød på mange vanskeligheter ({{page|189}} ...)]
• sammensveisede: [«Dere er så gode, begge to,» sa Jean Valjean. «Jeg skal fortelle dere hvad det er som har gjort mig vondt. Det som gjorde mig vondt, herr Pontmercy, var at De ikke vilde røre pengene. De pengene er virkelig Cosettes. Jeg skal forklare det, barna mine; det er nettop derfor jeg er så glad over å få se dere. De sorte smykkestenene kommer fra England, de hvite kommer fra Norge. Alt dette står på det papiret som dere skal lese siden. Og for armbåndene fant jeg på å bruke sammenbøide blikkringer istedenfor sammensveisede. Det er vakrere og mindre kostbart. Dere skjønner at en kunde tjene mange penger på det. Så Cosette har full rett til formuen. Jeg har nevnt disse enkelthetene for at dere kan ha ro i sinnet.» ({{page|351}} ...)]
• sammensvergelsene: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• samråd: [Næste morgen klokken syv gikk Marius tilbake til rønnen, betalte leien og det han skyldte madam Burgon, lesset bøkene, sengen, bordet, kommoden og de to stolene på en håndkjerre og gikk uten å si hvor han flyttet, så da Javert utpå dagen kom for å spørre Marius ut om det som hadde hendt om kvelden, fant han ikke andre enn madame Burgon som svarte: «Flyttet.» – Madame Burgon var sikker på at Marius hadde vært litt i samråd med de røverne som var blitt grepet om natten. «Hvem skulde ha trodd det?» sa hun til portnerne i strøket, «en ung mann som næsten lignet en pike.» ({{page|306}} ...)]
• samstemme: [tenkte efter hvert mindre og mindre på Marius. En gang hadde hun funnet på at Théodule skulde følge efter Marius. Nu fant hun på at han skulde efterfølge ham, og førte ham inn til Gillenormand. Hun hadde sagt at han skulde samstemme i alt det hennes far sa. Théodule fulgte rådet, men med det resultat at Gillenormand blev ergerlig og sa til lansenérofficeren: «De er en idiot.» ({{page|193}} ...)]
• samstemmer: [Alle samstemmer i at den slagplanen han hadde lagt, var mesterlig. Gå like løs på sentrum av de forenede hærer, bryte igjennom og sprenge dem fra hverandre, drive engelskmennene mot Hal og prøisserne mot Tongres, hugge over forbindelsen mellem Wellington og Blücher, ta Mont-Saint-Jean, innta Brussel, kaste tyskerne ut i Rhinen og engelskmennene i havet. For Napoleon lå alt det i dette ene slaget. Så fikk en siden se. ({{page|299}} ...)]
• samstemmige: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• samtalefyrverkeri: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• samtalens: [Fauchelevent hørte næsten sammen med dem som var blitt borte. Marius kunde ikke riktig tro at barrikadens Fauchelevent var den samme som den Fauchelevent av kjøtt og blod som satt der så alvorlig ved siden av Cosette. Den første var vel en av de skremselsbilledene som kom og gikk i feberørsken. Forresten var begge så steile naturer at det ikke var mulig for Marius å spørre ut Fauchelevent. Noget slikt hadde han ikke tenkt på engang. Bare en eneste gang gjorde Marius et forsøk. Han kom i samtalens løp til å nevne Chanvreriegaten, og så vendte han sig mot Fauchelevent og sa: «Ja, De kjenner jo den gaten?» – «Hvilken gate?» – «Chanvreriegaten.» – «Jeg har ikke den fjerneste anelse om det gatenavnet,» sa Fauchelevent i den naturligste tone av verden. – Dette svaret som gjaldt navnet på gaten og ikke gaten selv, syntes for Marius mere avgjørende enn det virkelig var. – «Det er klart,» tenkte han, «at jeg har drømt. Det har vært en sanseforvillelse. Det må ha vært en som lignet ham. Fauchelevent var ikke der.» ({{page|245}} ...)]
• samtaleværelse: [Jean Valjean så at han skyndte sig tvers gjennom haven så fort som det halte benet tillot, mens han hele veien så til siden på melonbedene. – Far Fauchelevents bjelle jaget på flukt alle de nonnene som var i veien for ham, og før det hadde gått ti minutter, banket han lett på en dør, og en svak stemme svarte: «I evighet, i evighet,» dvs. «kom inn». Det var døren til det samtaleværelse som gartneren hadde adgang til i tjenestesaker. Det lå ved siden av kapitelsalen. Priorinnen satt på den eneste stolen i værelset og ventet på Fauchelevent. ({{page|56}} ...)]
• samtiden: [Året 1823 blev av samtiden kalt «den spanske krigs tid». Denne krigen var nærmest en familieaffære for huset Bourbon. Den franske grenen hjalp den spanske med angrep på den ridderlige spanske nasjon: det var samtidig et angrep på den franske revolusjon. Krigen blev skjebnesvanger for bourbonerne. 1830 har sin rot i 1823. ({{page|331}} ...)]
• samtidens: [Samtidens aviser kalte barrikaden i Chanvreriegaten «næsten uinntagelig» og nevnte at den nådde op i høide med annen etasje. Men de tok feil. Den var i virkeligheten ikke mere enn seks, syv fot høi. Den var bygget slik at de kjempende eftersom de lystet kunde bli borte bak den, eller stige op på den like til toppen, efter en firedobbelt rekke av gatesten, stablet over hverandre i trappeform. Utenfra så den steil og utilgjengelig ut. En åpning bred nok til at en mann kunde komme igjennom den, var blitt levnet mellem husveggen og den delen av barrikaden som var lengst vekk fra vertshuset, slik at det var mulig å slippe ut. Vognstangen fra omnibussen var reist ({{page|53}} ...)]
• samvittighetens: [Dessuten husker vi at Javert var samvittighetsfull, og samvittighetens påbud støttet prefektens påbud. Han var virkelig i tvil. – Jean Valjean snudde ryggen til ham og holdt sig i mørket. – Sorg, uro, frykt, motløshet, den nye ulykken, at han var nødt til å flykte ved nattetid og på måfå, lete efter et tilfluktssted i Paris for Cosette og sig selv, at han var nødt til å rette skrittene efter et barns, alt dette hadde, uten at han selv visste det, endret Jean Valjeans gang og gitt hele skikkelsen et slikt preg av avfeldighet, at selv politiet i Javerts skikkelse kunde la sig narre og lot sig narre. At det var umulig å komme like innpå ham, drakten som gjorde ham lik en gammel hovmester fra revolusjonen, Thénardiers historie som gjorde ham til bestefar, og endelig vissheten om at han var død på slaveriet, gjorde Javert ennu mere usikker. ({{page|24}} ...)]
• samvittighetsløs: [Fra den velsignede og hellige stund da et kyss hadde forenet de to sjeler, kom Marius dit hver kveld. Hadde Cosette den gangen blitt forelsket i en samvittighetsløs vellysting, hadde hun vært fortapt, for det finnes edle naturer som gir sig helt, og Cosette var en av dem, men Gud hadde villet at den kjærlighet Cosette møtte, skulde være av den slags som fører til livet – ikke til døden. ({{page|404}} ...)]
• samvittighetsnaget: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• samvittighetsuroen: [Under denne samvittighetsuroen tenkte han ikke stort på visse alvorlige sider av tilværelsen. Men livets virkelighet lar sig ikke glemme. Den kom plutselig og gav ham et bråstøt. ({{page|174}} ...)]
• samvær: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• sand: [På nogen få minutter var tyve jernstenger revet løs av vertshusets gittervinduer, ti favner av brolegningen brutt op; Gavroche og Bahorel hadde idet de gikk forbi, grepet og veltet en kjerre med tre svære tønner kalk som de hadde stilt op og hauget gatesten oppå. Enjolras hadde lukket op kjellerlemmen, og alle de tomme vinfatene der hadde fått plass ved siden av kalktønnene; Feuilly hadde støttet op fat og tønner med to svære hauger mursten han hadde funnet et eller annet sted. Bjelkene blev revet ut av forsiden på et hus i nærheten og lagt op på fatene. Da Laigle og Courfeyrac vendte sig, var alt halvdelen av gaten sperret av en voll i mere enn mannshøide, Matelote og Gibelotte hjalp til med arbeidet. Gibelotte bar grus og sand. Hun bar frem grus med samme trette mine som når hun satte frem vin. ({{page|53}} ...)]
• sandsekker: [bataljoner der. Et veldig batteri var skjult bak sandsekker på det stedet der nu «Waterloomuseet» ligger. Wellington hadde dessuten i en senkning i lendet Somersetdragonene, fjorten hundre hester. ({{page|299}} ...)]
• sandsten: [virkeligheten var så stor som en kirke. Den lå med gavlen mot gaten; derfor så den så liten ut. Næsten hele huset lå i skjul. En så ikke annet enn porten og et vindu. Rønnen hadde bare en etasje. Så en nærmere efter, blev en slått av at denne porten aldri kunde ha vært annet enn porten til et skur, mens vinduet, om det hadde sittet i en kvaderstensmur istedenfor i en av sandsten, kunde ha vært et palévindu. ({{page|9}} ...)]
• sandunderlaget: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• sanndru: [Bortsett herfra var han i all sin ferd rettferdig, sanndru, ({{page|11}} ...)]
• sannsigerne: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• sannsynlighet: [Da han kom inn, holdt forsvareren nettop på å slutte forsvarstalen. Opmerksomheten var hos alle spent til det ytterste. Saken hadde vart i tre timer. I tre timer hadde denne skaren sett en mann, en ukjent, en elendig, som enten var i høi grad dum eller overordentlig klok, litt efter litt segne under vekten av en skrekkelig sannsynlighet. Som nevnt var mannen en landstryker som blev funnet på en mark mens han bar på en gren modne epler, ({{page|202}} ...)]
• sannsynligheten: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• sanseløs: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• sanseløshet: [Om støien ikke vekker en drukkenbolt, gjør stillheten det. Det merkelige har vært sett mere enn en gang. Sammenstyrtningen av alt omkring ham bare øket Grantaires sanseløshet; larmen dysset ham i søvn. Det at støien plutselig stanset op foran Enjolras, virket som et støt for ham som sov så tungt. Den samme virkningen som når en vogn i galopp plutselig stanser. De som sover, vekkes av det. Grantaire rettet sig plutselig op, strakte armene ut, gned sig i øinene, så sig omkring, gjespet og forstod. ({{page|123}} ...)]
• sansesløs: [ilagt, bare til å gjøre ham ennu mere sansesløs. ({{page|45}} ...)]
• sanson: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• saragossa: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• satanene: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• satirer: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• satser: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• sattes: [Med det samme trykket han på avtrekkeren. Et glimt! Artilleristen svinget to ganger rundt med armene strakt rett ut og hodet løftet som for å trekke frisk luft, så sank han ned med siden mot kanonen og lå der uten å røre sig. En så ryggen hans; midt i den vellet en blodstrøm frem. Kulen hadde gått tvers gjennom brystet på ham. Han var død. – Han måtte bringes bort og en annen sattes isteden. Det var virkelig vunnet nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• satyr: [Det var mørk natt da drosjen kom til nummer 6 i Filles-du-Calvairegaten. Javert steg først ut og sikret sig med et blikk at nummeret over porten var det riktige; så løftet han den tunge dørhammeren, som efter gammel skikk var prydet med en bukk og en satyr som stanget hverandre, og slo et kraftig slag på porten. Dørklinken sprang op, og Javert åpnet døren. Portneren viste sig så vidt, gapende, halvvåken med et lys i hånden. ({{page|189}} ...)]
• sauefell: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• sauer: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• sauet: [De seks hundre tusen francs hadde forresten gjort slutt på all hennes tvilrådighet. Faren hadde vennet sig til å ta så lite hensyn til henne at han slett ikke hadde rådført sig med henne før han gav samtykke til Marius’ giftermål. Han hadde handlet i brå iver som vanlig, idet han nu da han var blitt omskapt fra tyrann til slave, bare hadde én tanke, å gjøre Marius til lags. Han hadde ikke engang tenkt på tanten, at tanten var til eller at hun kunde ha en mening, og så sauet hun enn var, hadde ({{page|245}} ...)]
• saumonpassasjen: [Ved sekstiden om kvelden var Saumonpassasjen slagmarken. Oprørerne stod ved den ene enden, troppene ved den andre, og de skjøt på hverandre fra den ene risten til den andre. En iakttager, en drømmer, forfatteren av denne boken som hadde gått ut for å se vulkanen på nært hold, stod inne i passasjen mellem dobbelt ild. Til vern mot kulene hadde han ikke annet enn søilefremspringet mellem butikkene; han stod en halv time i denne pinlige stillingen. ({{page|32}} ...)]
• savner: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• savoyard: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• seder: [sluker dem. Karaiberne lar bare benene bli igjen, de lar bare skallet bli igjen. Slik er våre seder. Vi sluker ikke, vi suger ut; vi utrydder ikke, vi slår kloen i.» ({{page|127}} ...)]
• sedlene: [Den fremmede tok op av sidelommen en gammel lommebok av sort lær, åpnet den og tok frem tre pengesedler som han la på bordet. Så la han sin store tommelfinger på sedlene og sa til verten: «Hent Cosette.» ({{page|344}} ...)]
• sedler: [Uten at nærmere forklaring skulde være nødvendig, vil det sikkert være forstått at Jean Valjean efter Champmathieu-saken hadde nyttet den første flukten til å reise til Paris og i tide heve den summen han hadde stående hos Lafitte, og som han hadde tjent i Montreuil-sur-Mer under navnet Madeleine, og at han, da han var redd for å bli tatt igjen, noget som jo også hendte straks efter, hadde gravd pengene ned i skogen ved Montfermeil. Beløpet, seks hundre og tredve tusen francs, alt i sedler, tok ikke større plassen og kunde gjemmes i en eske. Men for å verne esken mot fuktighet hadde han satt den i en eketrekasse fylt med høvelflis. I samme kassen hadde han også lagt den andre skatten sin, biskopens lysestaker. Som nevnt, hadde han tatt dem med sig da han flyktet fra Montreuil-sur-Mer. Den mannen Boulatruelle hadde sett for første gang en kveld, var Jean Valjean. Når Jean Valjean senere trengte penger, gikk han hver gang og hentet nogen der i lysningen i skogen ved Montfermeil. ({{page|245}} ...)]
• seglet: [Det var ikke uten skjelving at han hadde tatt det brevet Éponine hadde gitt ham, og han hadde straks følt at det var av stort verd for ham. Han var utålmodig efter å få lese det. Slik er menneskehjertet, at ikke før hadde det ulykkelige barnet lukket igjen øinene, så tenkte Marius på å få åpnet brevet. Han la henne stille ned og gikk. Det var noget som sa ham at han ikke kunde lese brevet ved siden av dette liket. Han gikk inn i skjenkestuen og bort til et av lysene. Det var en ganske liten forseglet billett. Utenpåskriften var skrevet av en kvinnehånd og lød: «Til herr Marius Pontmercy, hos Courfeyrac, Verreriegaten nr. 16.» Han brøt seglet og leste: ({{page|84}} ...)]
• seierens: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• seierherren: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• seiersglad: [hun fortsatte seiersglad: «Ja, Deres høiærverdighet. Slik ({{page|45}} ...)]
• seiersglede: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• seiersikker: [Så gav han sig til å lete. Han hadde en vidunderlig djevelsk stund. Han lot sin mann gå, ganske sikker på at han hadde ham, men han ønsket å trekke det lengst mulig ut med å gripe ham, lykkelig over å vite ham fanget og se ham fri. Han nøt dette øieblikket. Maskene i nettet var fast knyttet. Han så efter ham med samme vellyst som edderkoppen når den lar fluen flagre i nettet. Han var seiersikker, han trengte bare å lukke hånden. Mot så mange var selve tanken på motstand umulig, hvor dristig, kraftig og fortvilet enn Jean Valjean var. – Javert rykket langsomt frem, undersøkte og gransket hver krok i gaten lik lommene på en tyv. – Da han kom midt inn i nettet, var det ikke en flue å finne. Tenke sig hans harme! Han spurte ut vakten på hjørnet av Droit-Mur- og Picpusgaten. Mannen hadde stått rolig på sin post uten å ha sett et menneske. Skuffelsen gjorde et øieblikk Javert både nedtrykt og rasende. ({{page|24}} ...)]
• seierslyst: [foran en billedstøtte inntil han gikk bortover til «sin gang» langsomt og likesom nødtvungent. Da han bøide inn i alléen, la han merke til «hr. Hvit» og datteren på benken i den andre enden av alléen. Han knappet frakken helt op, strammet den for at den ikke skulde slå folder, og så med et visst velbehag på de splitter nye benklærne og gikk løs på benken. Det var likesom et angrep i gangen og likesom en seierslyst. En kunde si: han gikk løs på benken, akkurat som en vil si Hannibal gikk løs på Rom. Det var noget rent maskinmessig over ham, og han hadde ikke avbrutt det vanlige tankearbeidet, men hørte likesom en susing for ørene, og da han nærmet sig benken, glattet han foldene i frakken og så på den unge piken, og det var som om hun fylte bunnen av alléen med et vagt blålys. ({{page|201}} ...)]
• seiersrus: [Imens gikk Thénardier op og ned foran bordet i en slags sinnsforvirret seiersrus. Han grep lyset og satte det bort i kaminen så voldsomt at talg skvettet bort på veggen. ({{page|217}} ...)]
• seiersspådommer: [Opprørerne var fulle av håp. Den måten som de hadde slått det nattlige angrepet tilbake på, hadde næsten gjort dem likeglad overfor det angrepet de ventet om morgenen. De ventet på det og smilte. De tvilte ikke mere på et heldig utfall enn på den saken de kjempet for. Dessuten var det klart at de snart vilde få hjelp. De regnet med det. Med den hang til seiersspådommer som er franskmennenes styrke under kamp, delte de dagen som kom i tre avsnitt. Klokken seks om morgenen vilde et regiment som «det var arbeidet med» gå over, klokken tolv vilde hele Paris reise sig; ved solnedgang: revolusjonen. En hørte stormklokken fra Saint-Merry som ikke hadde stanset et øieblikk siden dagen før; bevis for at den andre barrikaden, den store, fremdeles holdt. – Alle disse håpene blev utvekslet fra gruppe til gruppe i en slags munter, mere fryktelig hvisking som minnet om den krigerske summingen i en bikube. ({{page|123}} ...)]
• seierstriumf: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• seiersvisshet: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• seiglivet: [plyndret. Wellington var streng og hadde gitt ordre til at enhver som blev knepet på fersk gjerning skulde skytes; men røveri er seiglivet. Marodørene stjal på den ene siden av slagmarken, mens de blev skutt på den andre siden. Månen lyste uhyggesvangert over sletten. ({{page|299}} ...)]
• seigt: [det de sa. Den langhårete puffet den andre i siden og sa: «Når vi får med «Mester-Pus», så greier vi det nok.» – «Tror du,» sa den skjeggete. – «Det blir fem hundre blanke til hver, og det verste vi kan få er fem år, seks år, høist ti år.» – Den andre svarte litt seigt mens han klødde sig i hodet under ørelappluen: «Ja, det er det eneste sikre. Det er ikke så godt å gå klar det der.» – «Jeg sier dig, forretningen går ikke galt,» svarte den langhårete. Og så gav de sig til å snakke om et skuespill de hadde sett på Gaîté-teatret kvelden før. ({{page|217}} ...)]
• seilbåter: [benkevogner, bruker en nu jernbane; hvor der da var seilbåter, er der nu dampskib. Nu snakkes det om Fécamp, ({{page|105}} ...)]
• seile: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• seilene: [Mannskapet holdt på å gjøre fast seilene. Den toppgasten som holdt på å beslå store mersseil på styrbord side, tapte likevekten. Mengden på kaien så ham vakle, og utstøtte et skrik; han gikk på hodet, styrtet over råen med hendene strakt foran sig mot dypet; i farten grep han tak i tauet først med den ene og så også med den ({{page|331}} ...)]
• seilere: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• seilet: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• seineetoise: [Nogen tid efter kom det en melding fra politiet i Seine-et-Oise til politiet i Paris om bortførelsen av et barn fra Montfermeil under merkelige omstendigheter. En liten pike på syv–åtte år, som av moren var blitt betrodd til en vertshusholder der, var blitt ranet av en ukjent mann. Denne lille piken lød navnet Cosette og var datter av en pike som het Fantine og som var død på et hospital, når og hvor var ikke kjent. Javert fikk se denne meldingen og den gav ham noget å tenke på. ({{page|24}} ...)]
• seirer: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• sekstende: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• seksåring: [Omtrent samtidig med de to barna hadde et annet par nærmet sig den store dammen. Det var en mann på omtrent femti år som holdt en liten seksåring i hånden. Uten tvil far og sønn. Gutten hadde en stor hvetebolle i hånden. Den gangen hadde ennu nogen av husene omkring i Madamegaten og Enfergaten, nøkler til Luxembourg-parken, så de som bodde der, kunde låse sig inn når portene var lukket. Faren og sønnen kom åpenbart fra et av de husene. – De to småguttene fikk se at «den herren» kom, og gjemte sig ennu bedre. ({{page|123}} ...)]
• sekun: [På et øieblikk var han på råen. Han stoppet nogen sekunder og syntes å måle den med blikket. Disse sekun- ({{page|331}} ...)]
• selen: [tiden for sig det rutete mønstret i denne selen. Han ({{page|45}} ...)]
• selene: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• selgerkonen: [For det femte: I Madelonnettehjemmet er det bare to jernstenger foran matutsalget, og det gjør det mulig for fangene å trykke selgerkonen i hånden. ({{page|231}} ...)]
• selges: [sorg. Dere må more dere godt, barn. Jeg har glemt å si dere at på spennene uten tunge tjente en enda mere enn på alt det andre. Grosset, tolv dusin, kom på ti francs og kunde selges for seksti. Det var virkelig en god forretning. Så det er ingen grunn til å undre sig over de seks hundre tusen francs, herr Pontmercy. Det er ærlige penger. Dere kan trygt være rike. Dere må ha en vogn, av og til en losje i teatret, du Cosette må ha vakre ballkjoler, og så må dere holde gode middager for vennene, og være meget lykkelige. Jeg holdt nettop på å skrive til Cosette. Hun finner nok brevet. Jeg efterlater henne de to lysestakene på kaminen. De er av sølv; men for mig er de av gull, de er av diamant; de omskaper lysene som settes i dem, til kjerter. Jeg vet ikke om ham som gav mig dem, er tilfreds med mig der ope. Jeg har gjort det jeg har kundet. Kjære barn, glem ikke at jeg er en fattig mann. Dere skal begrave mig i den første og beste kroken av kirkegården under en sten som viser stedet. Slik er min vilje. Ikke noget navn på stenen. Hvis Cosette av og til vil komme der, vil det glede mig. De også, herr Pontmercy. Jeg må tilstå for Dem at jeg ikke alltid har elsket Dem, jeg ber Dem om forlatelse for det. Nu er De og hun ett for mig. Jeg er Dem meget takknemlig. Jeg føler at De gjør Cosette lykkelig. De skulde bare vite, herr Pontmercy, som jeg har gledet mig over de vakre røde kinnene hennes; når jeg så at de var litt bleke, blev jeg så trist. Det ligger en fem hundre francs seddel i kommoden. Jeg har ikke rørt den. Den er til de fattige. Cosette, ser du den lille kjolen din der på sengen? Kjenner du den igjen? Det er likevel ikke mere enn ti år siden. Som tiden går. Vi har vært meget lykkelige. Det er slutt. Kjære barn, gråt ikke, jeg går ikke langt bort. Jeg vil kunde se dere derfra. Dere ({{page|351}} ...)]
• selskapelig: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• selskaper: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• selskapet: [at dette muntre selskapet gikk glipp av den morsomme ({{page|105}} ...)]
• selskapslivet: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• selvaktelse: [Den gang Gillenormand bodde i Servandonigaten, vanket han i mange meget gode og meget fornemme hus. Skjønt han var borgerlig, blev han dog mottatt. Da han var dobbelt åndrik, den åndrikhet han virkelig hadde, og den åndrikhet han hadde ord for å ha, blev han endog søkt og gjort stas av. Han var ikke med nogen andre steder enn der han hadde overtaket. Der er mennesker som for enhver pris vil ha første ord i laget og at alle skal være optatt av dem; der de ikke kan være orakel, optrer de som skjemtefugler. Gillenormand var ikke av den slags; det at han hersket i de kongeligsinnede hus han kom i, kostet ham ikke noget av hans selvaktelse. Han blev overalt holdt for et orakel. ({{page|140}} ...)]
• selvfornektende: [bleke ansikt: «Ja,» svarte hun. De gikk dit. Det hadde gått tre måneder. Marius var der ikke mer. Neste dagen spurte han igjen Cosette: «Skal vi gå en tur i Luxembourg-parken?» – Hun svarte trist og stille: «Nei.» – Tristheten støtte ham, det stille i hennes vesen smertet ham. Han grunnet og spurte sig selv hvad hun tenkte på, og angret at han hadde vært så selvfornektende, så vanvittig å føre Cosette ut i verden fra klostret, det som nu stod for ham som et paradis. ({{page|319}} ...)]
• selvforsvaret: [Opprørerne blev grepet av en av disse ophøiede stemninger som endog får en til å glemme selvforsvaret, og de nærmet sig liket med ærbødig frykt. «For nogen menn de var, de kongemorderne,» sa Enjolras. Courfeyrac bøide sig ned og hvisket til ham. «Dette er bare for dig, jeg vil ikke dempe begeistringen. Men han var minst av alt kongemorder. Jeg kjente ham. Han het far Mabeuf. Jeg vet ikke hvad som gikk av ham i dag. Men det var en tapper gammel tusseladd. Se bare på det hodet.» – «Ja, et hode som en tusseladd, men et hjerte som Brutus,» svarte Enjolras. Så sa han høit: ({{page|84}} ...)]
• selvfølge: [var som nevnt 6. juni; klokken kunde vel være sånn omtrent åtte. Mannen hørte en støi i kloakken. Meget overrasket gjemte han sig og lyttet. Det var en støi av skritt, nogen gikk gjennom mørket, nogen kom bortover mot ham. Underlig nok måtte det altså være en annen i kloakken foruten ham selv. Utgangsgitterdøren var ikke langt unda. Litt lys sivet inn gjennom den, og ved hjelp av det kunde han kjenne den som kom og kunde se at den mannen bar noget på ryggen. Han gikk krumbøid. Den mannen som gikk der krumbøid, var en tidligere galeislave, og det han bar på skuldrene var et lik. Morder grepet på fersk gjerning, hvis nogen er blitt det. Tyveriet blir en selvfølge; en dreper ikke en mann for ingenting. Galeislaven gikk for å kaste liket i elven. Det er verd å nevne at før denne galeislaven, som kom langt borte fra, nådde frem til utløpsgitteret, hadde han truffet en fryktelig søledam, der en skulde trodd at han lett kunde blitt kvitt liket; men neste dagen vilde kloakkarbeiderne ha funnet den drepte mannen når de arbeidet med søledammen, og det passet ikke morderen. Han vilde heller komme tvers gjennom søledammen med byrden, og det må ha vært et forferdelig slit, det er umulig å tenke sig noget mere absolutt livsfarlig. Jeg skjønner ikke hvorledes han slapp fra det med livet.» ({{page|351}} ...)]
• selvgodt: [Samme uken la hun merke til at en meget vakker lansenérofficer gikk forbi havegjerdet; han var smal om livet, hadde strålende uniform, røde kinner, sabel under armen, voksede mustasjer, flott sjako. Forresten hadde han blondt hår, blå, utstående øine, rundt, selvgodt, hovent og pent ansikt; akkurat motsatt av Marius. Han hadde sigar i munnen. Cosette tenkte at denne officeren hørte til det regimentet som lå i kasernen i Babylongaten. – Neste dagen kom han igjen forbi. Hun la merke til klokkeslettet. Fra da av – var det tilfeldig? – så hun ham næsten hver dag gå forbi. Kameratene opdaget at det i den «dårlig vedlikeholdte» haven, bak dette gittergjerdet var en vakker skapning ({{page|350}} ...)]
• selvhersker: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• selvherskertone: [En uke gikk uten at Jean Valjean gjorde et skritt i værelset. Han lå hele tiden. Portnerkonen sa til mannen sin: «Den gamle stakkaren der oppe kommer ikke op mer; han spiser ikke mer, og greier det ikke lenger. Det kommer av sorger, ene og alene. En kunde gjerne sette hodet i pant på at datteren er blitt dårlig gift.» – Portneren svarte i ekteskapelig selvherskertone: «Er han rik, får han sende bud efter en doktor. Er han ikke rik, får han la det være. Får han ingen doktor, dør han.» – «Og om det nu kommer en?» – «Han dør likevel,» sa portneren. ({{page|351}} ...)]
• selvisk: [«Hvis han nu var en morder, vilde jeg da redde ham?» «Ja, like fullt.» – «Og når han nu er en helgen, bør jeg vel redde ham?» – «Ja da.» – Men å la ham bli i klostret det var en vanskelig sak. Selv foran dette næsten umulige vek Fauchelevent ikke tilbake; den stakkars bonden fra Picardie som ikke hadde andre hjelpekilder enn sin kjærlighet, sin godvilje, og litt av den gode gamle bondefulheten som han denne gangen brukte til edelt mål, tok sig på å klatre over alle klostrets uoverstigelige hindringer og de svære festningsverker som het Sankt Benedikts ordensregler. Gamle far Fauchelevent hadde hele sitt lange liv vært en selvisk mann, men nu da det bar mot slutten og han gikk der halt, sykelig og uten noget å være ivrig for, og han så at det var en god gjerning å gjøre, kastet han sig over den lik et menneske som døden nær, vil gripe efter et glass god vin han aldri har smakt før, og drikke det med lyst. Det kan også nevnes at den luften han nu i mange år hadde åndet i der i klostret, hadde utryddet egenkjærligheten hos ham, og til slutt hadde gjort det nødvendig for ham å utføre en eller annen god gjerning. ({{page|56}} ...)]
• selvkjær: [Hvilke underlige motsetninger rommer ikke menneskehjertet i dets mest ophøiede øieblikk. Combeferre som talte slik, var ikke foreldreløs. Han tenkte på andres mødre, men glemte sin egen. Han vilde la sig drepe. Han var «selvkjær». ({{page|123}} ...)]
• selvkjære: [kvinnene, det gjelder mødrene, det gjelder de unge pikene, det gjelder småbarna. Det er ikke dere vi må tenke på. Vi vet hvem dere er, at dere alle er tapre, ja, ved Gud! Vi vet at dere alle er folk som vil føle det som en ære og en glede å ofre livet for vår store sak. Vi vet godt at dere føler dere utvalgt til å dø på en unyttig og herlig måte og at hver enkelt av dere vil ha sin del av æren. Ja vel! Men dere står ikke alene i verden. Der er andre som dere må tenke på. Dere må ikke være selvkjære.» ({{page|123}} ...)]
• selvkjærligheten: [«Hvad er det De vil med dette?» avbrøt Marius; skuffelsen gikk nu over til utålmodighet. – «Nå skal De høre, herr baron. Jeg er en gammel utslitt diplomat. Jeg er trett av den gamle sivilisasjonen. Nu vil jeg prøve de ville.» – «Nå, og så?» – «Herr baron, selvkjærligheten er verdens lov. Den fattige bondepiken som arbeider for daglønn, vender sig når diligencen kjører forbi; bondekonen som arbeider på egen jord, vender sig ikke. Fattigfolks hund gjør efter rikingen, rikingens hund gjør efter fattigfolk. Hver for sig. Egennytten er menneske- ({{page|351}} ...)]
• selvopholdelsesdriften: [Da var det at det hos nogen våknet en vag livslyst. Tatt på kornet av denne geværskogen, var det flere av dem som ikke lenger vilde dø. Det er det øieblikket da selvopholdelsesdriften skaper hyl og dyret kommer til syne i mennesket. De hadde stimlet sammen foran det høie syvetasjes huset innerst i barrikaden. Det huset kunde ha reddet dem; det var barrikadert og var lik en høi mur. Før linjetroppene hadde nådd ned i barrikaden, hadde det vært tid nok til å åpne og lukke en dør, det kunde gått så fort som et lyn, og om det hadde skjedd, vilde det ha vært det samme som livet for de håpløse. Bak dette huset var det gater, med mulighet for flukt, plass. De gav sig til å hamre på denne porten med børsekolber, med spenn, ropte, skrek, bad med foldede hender. Ingen åpnet. Fra vinduet i fjerde etasje så den døde mannen ned på dem. ({{page|123}} ...)]
• selvopofrelsen: [Marius, som skyldte ham alt? Uegennytten var ikke mindre vidunderlig enn selvopofrelsen. Hvorfor viste denne mannen sig slett ikke igjen? Kanskje var han hevet over lønn, men ingen er hevet over takknemlighet. Var han død? Hvad slags menneske var han? Hvordan så han ut? Ingen kunde fortelle det. Kusken svarte: Natten var meget mørk. Basque og Nicolette hadde vært skremt og hadde ikke sett annet enn at den unge herren var ganske blodig. Portneren som hadde stått med lyset i hånden den gang Marius kom, var den eneste som hadde lagt merke til mannen, og han sa om ham: «Mannen var redselsfull.» ({{page|245}} ...)]
• selvoppholdelsesinstinkt: [En kveld da Jean Valjean gikk forbi uten å ha Cosette med sig, så han tiggeren sitte på den vanlige plassen under lykten som nettop var blitt tent. Det så ut som om han bad som vanlig, og han satt ganske sammenkrøket. Jean Valjean gikk bort til ham og la den vanlige almissen i hånden på ham. Tiggeren så brått op og stirret stivt på Jean Valjean, så bøide han hurtig hodet ned igjen. Det gikk så fort som et lyn, og det gav et sett i Jean Valjean. Han syntes at det han hadde sett i skjæret fra lykten, ikke var den gamle kirketjenerens blide, skinnhellige ansikt, men et fryktelig, velkjent ansikt. Det gjorde inntrykk på ham som om han plutselig i mørket hadde stått ansikt til ansikt med en tiger. Han vek skremt tilbake, og stod som fjetret, torde hverken puste eller snakke, hverken stå eller gå, men stirret på tiggeren som hadde bøid hodet og ikke syntes å vite at han var der lenger. I dette underlige øieblikket sa Jean Valjean ikke et eneste ord, kanskje ut fra hemmelighetsfullt selvoppholdelsesinstinkt. Tiggeren hadde samme skikkelsen, samme fillene og samme ytre som ellers. «Pøh!» sa Jean Valjean, «jeg er gal! jeg drømmer. Det er umulig!» – Og han gikk hjem i stor uro. – Han våget snaut å tilstå for sig selv at det ansiktet han trodde han hadde sett, var Javerts. ({{page|9}} ...)]
• selvsikker: [ikke lenger så selvsikker som om morgenen. Hun gikk ikke inn og holdt sig i skyggen ute på gangen. – «Nå, så svar da,» sa Marius, «hvad vil De mig.» – Hun så på ham med det blasse blikket, men det var likesom det lysnet litt op i det, og hun sa: «Herr Marius. De ser så trist ut. Hvad er det i veien med Dem?» – «Med mig?» sa Marius. – «Ja, med Dem.» – «Ingen ting.» – «Jo!» – «Nei.» – «Jeg sier jo!» – «La mig være i fred!» Marius puffet på ny til døren, men hun holdt igjen. ({{page|217}} ...)]
• selvtillit: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• selvtrygghet: [kongelig selvtrygghet som ikke var fri for stolthet, kalte ({{page|105}} ...)]
• semper: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• sen: [sen. Slottet blev av engelskmennene brukt som festningstårn, kapellet som blokkhus. Det blev kjempet på liv og død. Franskmennene blev skutt ned fra alle kanter, fra murene, oppe fra loftene, nede fra kjellerne, fra alle vinduene, fra alle lufthullene, fra alle sprekkene i murene. De hentet risknipper og tente ild på murene og menneskene; det blev svart med kardesker. I kapellet blev det myrdet for fote. Franskmennene som et øieblikk var herrer der, stakk ild på det. ({{page|299}} ...)]
• senatet: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• senatorsetegård: [en prektig senatorsetegård nær Digne, skrev et ophisset, ({{page|11}} ...)]
• sendemannen: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• sendemenn: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• sending: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• sene: [nogen sene blomster; når han gikk forbi, minnet duften ({{page|45}} ...)]
• senerer: [Omtrent en uke senerer fikk en fengselsbetjent under en nattrunde gjennom kikkhullet se at Brujon satt i sengen og skrev ved lyset fra nattlampen. Betjenten gikk straks inn. Brujon blev satt i mørkt fengsel, men det han hadde skrevet, blev ikke funnet. Politiet kom ikke videre. ({{page|306}} ...)]
• senez: [En dag kom han på et esel til Senez ― ({{page|11}} ...)]
• sengebeinet: [Thénardier gikk bort i kroken og tok en bunt tau som han kastet til dem: «Bind ham til sengebeinet,» sa han. Så fikk han se gamlingen som Hvit hadde slått til jorden med et neveslag. «Er Boulatruelle død?» spurte han. – «Nei,» svarte «Grønnskollingen», «han er full.» – «Sleng ham bort i kroken.» De to «feierne» spente gamlingen bort til bunken med jernskrammel. «Hvorfor har du tatt med så mange, Babet?» sa Thénardier lavt til mannen med kjeppen, «det var ikke nødvendig.» – «Ja, hvad vil du jeg skal gjøre,» svarte mannen, «tidene er dårlige. Det er ingen forretninger å gjøre.» ({{page|217}} ...)]
• sengebenene: [Cosette opdaget Catherine ved sengebenene og grep henne, og mens hun lekte med henne, gav hun Jean Valjean hundre av spørsmål. – Hvor hun var. Hvor stor Paris var. Om madam Thénardier var langt borte. Om hun aldri skulde dit mere {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Plutselig ropte hun: «Hvor nydelig her er!» – Det var et gyselig hull, men hun følte sig fri. – «Skal jeg ikke feie?» spurte hun til slutt. – «Lek,» sa Jean Valjean. ({{page|9}} ...)]
• sengefast: [om en var syk og sengefast. Hundene, hundene har det ({{page|45}} ...)]
• sengefjelen: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• sengefjelene: [Det var et hull i taket av buret og derover et hull i taket av «Friluften». En av sengefjelene var revet løs og uten tvil tatt med, for den var der ikke lenger. I buret blev også funnet en halvtom flaske med resten av den vinen som soldaten hadde sovnet inn av. Soldatens bajonett var borte. ({{page|368}} ...)]
• sengehimmelen: [Klokken slo fem. Da hørte søsteren henne si lavt og stille: «Når jeg nu skal gå bort i morgen, er det galt av ham at han ikke kommer i dag.» Søster Simplice undret sig også over at Madeleine ikke kom. Imens lå Fantine og stirret op i sengehimmelen. Hun så ut som om hun prøvde å huske på noget. Plutselig gav hun sig til å synge med en stemme svak som et pust. Søsteren lyttet. Det var en gammel vemodig vuggesang som hun før hadde brukt når hun vugget Cosette i søvn og som hun ikke hadde ({{page|202}} ...)]
• sengeomheng: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• sengeomhengene: [Mens de to kvinnene stod der med ryggen til Fantine og søsteren spurte og piken gjettet, hadde Fantine lagt sig på kne i sengen med den feberaktige livlighet som særmerker visse sykdommer hvor sunnhetens fri bevegelser er forenet med dødens fryktelige magerhet. Hun støttet de knyttede hendene mot hodeputen, stakk hodet frem i åpningen mellem sengeomhengene og lyttet. Plutselig skrek hun: «Dere snakker om hr. Madeleine. Hvorfor snakker dere så lavt? Hvad er det han gjør? hvorfor kommer han ikke?» Røsten var så barsk og hes at de to kvinnene trodde det var en mannsstemme og vendte sig skremt. «Svar da!» skrek Fantine. Tjenestepiken stam- ({{page|202}} ...)]
• sengested: [«Javel,» svarte den fremmede, «De har rett; hvor er stallen?» – «Jeg skal vise Dem veien, herre,» sa Thénardier med et smil. Han tok lyset, den fremmede tok pakken og stokken, og Thénardier førte ham op på et værelse i annen etasje. Det var et sjeldent flott værelse med mahognimøbler og sengested med omheng av rødt bomullstøi. «Hvad er dette for noget?» sa den fremmede. – «Det er vårt eget bryllupsværelse,» sa verten. «Vi bruker et annet til daglig, konen min og jeg. Her kommer ingen, uten tre eller fire ganger om året.» – «Jeg vilde likeså gjerne ha ligget i stallen,» sa den fremmede barskt. – Thénardier så ikke ut som om han hørte disse lite høflige ordene. Han tente to nye vokslys som figurerte på kaminen, der det brant en temmelig god ild. På kaminen stod det en glasskuppel og under den ({{page|344}} ...)]
• sengestolpen: [Den sengen Hvit var blitt kastet bort på, var en slags sykehusseng med tykke stolper i hjørnene. Hvit lot det skje. Røverne bandt ham ordentlig fast til den sengestolpen som var lengst fra vinduet og nærmest kaminen, ({{page|217}} ...)]
• sengforlegger: [To lenestoler var stilt på hver side av kaminen. Mellem stolene lå som gulvteppe en gammel sengforlegger som var ganske loslitt. Værelset var oplyst dels av kaminilden, dels av det svake skjæret fra vinduet. Jean Valjean var trett. På flere døgn hadde han hverken spist eller sovet. Han lot sig falle ned i en av lenestolene. Basque kom tilbake, satte et tent lys på kaminen og gikk. Jean Valjean som satt med senket hode og haken mot brystet, la hverken merke til Basque eller lyset. ({{page|336}} ...)]
• sengklær: [levde på de pengene han hadde fått for restopplaget. Da han så at den sparsomme kilden holdt på å svinne inn, opgav han haven og lot den ligge brakk. Lenge før hadde han gitt op de to eggene og det kjøttstykket han av og til hadde spist. Middagen var brød og poteter. Han hadde solgt de siste møblene, alt han hadde dobbelt av, sengklær, tepper, gangklær, så sine samlinger av planter og kobberstikk. Han hadde mange verdifulle bøker, deriblant en Diogenes Laërtius trykt i Lyon 1644. Mabeuf gjorde aldri op ild i værelset sitt, og gikk i seng når det blev mørkt, for ikke å tenne lys. Den eneste gleden han hadde, var bokskapet med bøkene. ({{page|25}} ...)]
• senkningen: [Bortimot klokken fire vaklet og vek den engelske linje. Plutselig så en på ryggen av høidedraget ikke annet enn artilleri og tiraljører; de andre blev borte. Regimentene som blev drevet vekk av de franske bomber og kuler, trakk sig tilbake til den senkningen der veien går til forpaktergården Mont-Saint-Jean. – «Tilbaketoget er begynt,» ropte Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• senoras: [Og det vil si senoras. Som folket, så vinmålet. Arroben ({{page|105}} ...)]
• sentenkt: [Fauchelevent var av naturen tvilrådig og sentenkt. Men Jean Valjeans koldblodighet smittet ham uvilkårlig. Han brummet: «I grunnen er det ingen annen utvei.» – «Det eneste som uroer mig,» sa Jean Valjean, «er det som kan komme til å skje på kirkegården.» ({{page|56}} ...)]
• sentrum: [Kyraserene hadde ikke hell med sig, for så vidt som de ikke hadde sprengt sentrum. Da alle hadde høidedraget, hadde ingen det, men når alt kom til alt, hadde likevel engelskmennene største delen av det. Wellington hadde landsbyen og den øverste delen av høidedraget, Ney hadde ikke annet enn selve kammen og skråningen. Men engelskmennenes svekkelse syntes uopprettelig. Blodbadet hadde vært forferdelig. Kemp på venstre fløi krevde forsterkning: «Finnes ikke,» svarte Wellington, «han må la sig hugge ned.» næsten i samme stund skjedde det ved et merkelig sammentreff som avspeiler utmattelsen i begge arméer, at Ney bad Napoleon om infanteri, og Napoleon ropte: «Infanteri! Hvor vil han jeg skal ta det fra. Tror han jeg kan skape det?» ({{page|299}} ...)]
• september: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• septemberdag: [En gang, en vakker septemberdag, hadde Marius gått med Courfeyrac, «Narren» og Grantaire på et landsens ball, fordi han håpet – for en drøm! – at han vilde treffe henne der. Naturligvis traff han ikke der den han lette efter. «Men det er da her en treffer alle bortkomne piker,» brummet Grantaire for sig selv. Marius gikk fra vennene og drog hjem til fots, motløs og alene, lei, febersyk, med tåke for øinene, forvirret av larmen og støvet fra vognene som kjørte forbi ham, fylt med munter, syngende ungdom som drog hjem fra festen. Han levde fra da av mere og mere ensomt, bortgjemt, nedtrykt, levde helt for sin smerte, mens han gikk frem og tilbake som ulv i en felle, og lette efter henne som var blitt borte, sløv av forelskelse. ({{page|217}} ...)]
• septembermorder: [Han gikk bort til Marius som fremdeles lå likblek og urørlig, og som legen var gått tilbake til, og så på ham mens han vred hendene. Oldingens hvite lepper rørte sig likesom uvilkårlig og gav fra sig med rallelyd nogen ord som var så utydelige at en næsten ikke kunde høre dem. «Å, så hjerteløst! Å, ditt klubbmedlem! Å, din skurk! Å, din septembermorder!» – Lavmælt daddel fra en døende til et lik. ({{page|189}} ...)]
• septre: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• septret: [Det første skrittet er intet. Det er det siste som er vanskelig. Hvad var vel Champmathieu-saken mot Cosettes giftermål og alt det førte med sig? Hvad var det: «Vende tilbake til slaveriet» vel imot dette «bli til intet»? Å, det første skrittet nedover, så mørkt det er! Å, det andre skrittet, så sort det er. Martyrdom er en ophøielse, en fortærende ophøielse. Det er en pine som helliger. En kan finne sig i den første timen en setter sig på den glødende tronen, en setter den glødende kronen om pannen, en tar mot det glødende eplet, en griper det glødende septret, men ennu står det tilbake å iføre sig flammekappen, og er det så ikke et øieblikk da det svake kjød gjør oprør og da en gir avkall på pinslene? ({{page|279}} ...)]
• seremonier: [er for å melde til portneren at han må varsle myndighetene om at de må varsle liksynslegen, så han kan komme og se at det er en som er død. Alt det er seremonier som må til for å dø. De liker ikke særlig at doktoren kommer. En doktor tror ikke på nogen ting. Han løfter op sløret. Han løfter også op andre ting. For et hastverk de har hatt med å varsle legen denne gangen. Hvad kan nu det komme av? Den lille piken sover ennu. Hvad heter hun?» – «Cosette.» – «Er det en datter av Dem, eller riktigere – De er vel bestefaren?» – «Ja.» – «Å få henne ut, det er lett nok. Jeg har en egen port ut til gårdsplassen. Jeg banker på. Portneren åpner. Jeg har kurven min på ryggen, og i den ligger den lille. Jeg går ut. Far Fauchelevent går med kurven sin, det er ganske enkelt. De sier at hun må holde sig ganske rolig. Hun ligger under presenningen. Så lenge det er nødvendig, lar jeg henne bli hos en gammel god veninde av mig, en frukthandlerske i Chemin-Vertgaten. Hun er døv, og hun har en liten seng. Jeg roper inn i øret på henne at det er en brordatter av mig, og at hun får ta sig av henne til neste dag. Så kommer hun her inn igjen sammen med Dem. For jeg skal nok hjelpe Dem inn igjen. Men hvordan vil De greie å komme ut?» ({{page|56}} ...)]
• sergenten: [I den første fjerdedelen av det nittende århundre var det i Montfermeil nær Paris et slags tarvelig vertshus som ikke lenger er til. Dette vertshuset ble drevet av et ektepar ved navn Thénardier. Det lå i Bakersmuget. Over porten var det naglet fast et brett. På dette brettet var det malt noget som lignet en mann som bar på ryggen en annen mann med store generalsepåletter av gull med store sølvstjerner på; nogen røde flekker skulle være blod; resten av maleriet var røk og det skulle rimeligvis forestille et slag. Under leste en ordene: Sergenten fra Waterloo. ({{page|105}} ...)]
• serkene: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• servandoni: [I de første årene av restaurasjonen – han var ikke mere enn 74 år i 1814 – bodde Gillenormand som ennu var ung den gangen, i forstaden Saint-Germain, i rue Servandoni, nær Saint-Sulpice. Som en trekker sig tilbake fra verden, hadde han trukket sig tilbake til Maraiskvarteret, men først efter at han hadde fylt fire og åtti år. ({{page|127}} ...)]
• servandonigaten: [Den gang Gillenormand bodde i Servandonigaten, vanket han i mange meget gode og meget fornemme hus. Skjønt han var borgerlig, blev han dog mottatt. Da han var dobbelt åndrik, den åndrikhet han virkelig hadde, og den åndrikhet han hadde ord for å ha, blev han endog søkt og gjort stas av. Han var ikke med nogen andre steder enn der han hadde overtaket. Der er mennesker som for enhver pris vil ha første ord i laget og at alle skal være optatt av dem; der de ikke kan være orakel, optrer de som skjemtefugler. Gillenormand var ikke av den slags; det at han hersket i de kongeligsinnede hus han kom i, kostet ham ikke noget av hans selvaktelse. Han blev overalt holdt for et orakel. ({{page|140}} ...)]
• servert: [Litt efter meldte Basque at middagen var servert. Med Gillenormand og Cosette i spissen gikk gjestene inn i spisesalen og stilte sig i fastsatt orden op rundt bordet. To store armstoler var stilt op til høire og venstre for bruden, den første til Gillenormand, den andre til Jean Valjean. Gillenormand satte sig. Den andre armstolen blev stående tom. Alle så efter «herr Fauchelevent». Han var der ikke mer. Gillenormand spurte Basque: «Vet du hvor herr Fauchelevent er?» – «Ja, herr Gillenormand,» svarte Basque, «herr Fauchelevent bad mig si til herren, at han hadde litt vondt i den dårlige hånden, og at han derfor ikke kunde spise middag sammen med herr baronen og fru baronessen. Han bad om at de måtte undskylde ham, og sa at han vilde komme igjen imorgen tidlig. Han er nettop gått.» ({{page|279}} ...)]
• sesam: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• set: [set hans i stand, at jeg over sengen min hadde hengt et billede av ham fra den tiden han var liten. Han visste godt at han bare hadde å komme tilbake igjen, og at jeg i årevis har lengtet efter ham, og at jeg om kveldene har sittet i ovnskroken med hendene på knærne og ikke visste hvad jeg skulde ta mig til, og at jeg blev sløv av dette. Du visste så godt at du bare hadde å komme hit og si: ‘Det er mig,’ og at du da vilde blitt herre i huset, og at jeg vilde ha adlydt dig, og at du kunde ha gjort hvad du vilde med din gamle dott av en bestefar. Du visste det godt, men du sa: ‘Nei, han er kongeligsinnet, jeg kommer ikke.’ Og så gikk du på barrikaden og lot dig slå i hjel av ondskap! For å hevne dig på mig. Det er det som er så skammelig. Gå så i seng og sov rolig! Han er død.» ({{page|189}} ...)]
• sex: [Dette er fra en ulyklig mor med sex barn det ene er ikke åtte månter enda. Selv syk siden siste barsel, forlatt av mann min for fem månter siden, har jeg inte nogen hjelpemidler i den svarteste armoden. ({{page|217}} ...)]
• sfinks: [Det blev fort lysere. Men ikke et vindu blev lukket op, ikke en dør blev åpnet på klem. Det var morgenrøde, men ikke opvåkning. Den andre enden av Chanvreriegaten var som nevnt blitt rømt av troppene: den så ut til å være fri og uhyggelig rolig, – åpen for ferdsel. Saint-Denisgaten lå stum som en sfinks. Ikke et levende vesen i gatekryssene som lå bleke i gjenskinn fra solen. Ikke noget er tristere enn mennesketomme gater i slikt lys. En så ikke noget, men en hørte. Et stykke borte var det en hemmelighetsfull uro. Det var åpenbart at det avgjørende øieblikk nu nærmet sig. Som kvelden før trakk vaktpostene sig tilbake, men denne gangen alle sammen. – Barrikaden var nu meget sterkere enn ved det første angrepet. Efter at de fem var gått, var den gjort ennu høiere. ({{page|123}} ...)]
• sfinxen: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• sibir: [Omkring Montfermeil hersker en meget gammel overtro, som er så meget mere pussig og verdifull fordi folkeovertro nær Paris er like sjelden som aloe i Sibir. Overtroen i Montfermeil gikk ut på at djevelen fra uminnelige tider hadde valgt denne skogen til å skjule skattene sine i. Gamle koner påstår at det i skumringen ikke er så sjelden at en på ensomme steder i skogen møter en svart mann som ligner en fraktemann eller vedhugger, med tresko, lange bukser og lerretsbluse, og kjennelig på det at han istedenfor lue eller hatt har to veldige horn på hodet. Det må også virkelig gjøre ham lett kjennelig. Denne mannen holder vanligvis på med å grave et hull ({{page|331}} ...)]
• sicilias: [En dag like efter at Magnon hadde gitt Éponine seddelen om Plumetgaten, trengte politiet plutselig inn i Clochepercegaten; Magnon blev grepet, likeså frøken Miss, og alle som bodde i huset, var mistenkt og måtte i garnet. De to småguttene lekte nettop da nede i en bakgård og så ikke noget til hendelsen. Da de vilde gå inn, fant de døren lukket og huset tomt. En lappeskomaker som hadde boden sin like overfor, ropte på dem og gav dem et papir som deres «mor» hadde latt bli igjen til dem. På papiret stod en adresse: «Herr Barge, inkassator, Kongen av Sicilias gate nr. 8.» Skomakeren sa til dem: «Dere bor ikke her lenger. Gå dit. Det er like i nærheten. Første gate på venstre hånd. Bare vis frem papiret og spør om veien.» ({{page|368}} ...)]
• siciliasgate: [Når en kommer fra Balletgaten inn i Kongen av Siciliasgate, støter en næsten straks til høire på en plass der det i 18. århundre stod et treetasjes hus. Av det stod det den gang det som her fortelles, hendte, bare igjen bakmuren. Gjennom vindusåpningen kunde en skimte en høi, mørk mur – muren omkring tukthuset. Halvdelen av tomten efter huset som var revet ned, var ut mot gaten omgitt av et råttent plankeverk, støttet av fem hjørnestener. I dette innelukket var det et lite skur som stod støttet op mot den nevnte bakmuren. I plankeverket var det en dør som aldri var lukket med annet enn en klinke. På den øverste kanten av denne muren var det at Thénardier hadde nådd litt efter klokken tre om morgenen. ({{page|368}} ...)]
• sidealléene: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• sidealléer: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• sideblikk: [Mens han stod slik og stirret på bruden og skjelte til såpestykket, brummet han mellem tennene: «Tirsdag – nei, det er ikke tirsdag. – Er det tirsdag? – Kanskje det er tirsdag. Ja, det er tirsdag.» – En fikk aldri vite hvad han mente med den enetalen. Hvis den tilfeldigvis skulde sikte på siste gang han spiste middag, var det tre dager siden, for dette hendte en fredag. – Barberen som stod inne i den godt opvarmede butikken, kastet av og til et sideblikk til denne fienden, denne forfrosne, frekke gaminen, som stod der med begge hendene i lommen, men som åpenbart ikke hadde stukket forstanden i lommen. ({{page|368}} ...)]
• sided: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• sidegate: [Han kom inn i en sidegate, der det var mange haver. ({{page|45}} ...)]
• sidekloakker: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• sidelommen: [Den fremmede tok op av sidelommen en gammel lommebok av sort lær, åpnet den og tok frem tre pengesedler som han la på bordet. Så la han sin store tommelfinger på sedlene og sa til verten: «Hent Cosette.» ({{page|344}} ...)]
• sidelommene: [Marius tok pistolene og la dem i en av sidelommene. «Nei, det blir en bul. Stikk dem heller i bukselommen.» Marius gjorde så. – «Og nå,» sa inspektøren, «har vi ikke et minutt å miste nogen av oss. Hvor mange er klokken? Halv tre! Det var klokken syv?» – «Klokken seks.» – «Jeg har akkurat tid nok,» sa inspektøren, «men ikke mere heller. Glem nu ikke det jeg har sagt. Pang. Et pistolskudd.» – «Vær trygg,» sa Marius. – Og med det samme Marius la hånden på dørklinken ropte inspektøren: «Det er sant, hvis De skulde få bruk for mig før, så kom eller send bud hit. De kan spørre efter inspektør Javert.» ({{page|217}} ...)]
• sidemannen: [sidemannen om dere har lyst. Det som særmerker kjærligheten, er at den skifter. Kjærlighet er ikke skapt for ({{page|105}} ...)]
• sideveier: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• sideværelset: [Marius lot sig gli ned på hender og knær og krøp stille inn under sengen. Ikke før hadde han skjult sig der, før han så lys gjennom dørsprekken. «Paps,» ropte en stemme, «han er ute.» – Han kjente igjen stemmen til den eldste datteren. «Er du der inne?» sa faren. – «Nei,» svarte datteren, «men nøkkelen sitter i døren. Og da er han ute.» – Faren ropte: «Gå inn likevel.» – Døren gikk op, og Marius så den eldste av døtrene komme inn med lys i hånden. Hun var kledd som om morgenen, men så enda verre ut i dette lyset. Hun gikk rett bort til sengen. Marius følte et øieblikk usigelig angst, men tett ved sengen hang det et speil på veggen, og det var det hun gikk bort til. Hun strakte sig på tå, og så sig selv i det, hun glattet håret med flate hånden og smilte til speilet mens hun med sin hese røst nynnet en lettsindig romantisk elskovsvise. Fra sideværelset lød støien av noget jernskrammel som blev flyttet. ({{page|217}} ...)]
• sigar: [Samme uken la hun merke til at en meget vakker lansenérofficer gikk forbi havegjerdet; han var smal om livet, hadde strålende uniform, røde kinner, sabel under armen, voksede mustasjer, flott sjako. Forresten hadde han blondt hår, blå, utstående øine, rundt, selvgodt, hovent og pent ansikt; akkurat motsatt av Marius. Han hadde sigar i munnen. Cosette tenkte at denne officeren hørte til det regimentet som lå i kasernen i Babylongaten. – Neste dagen kom han igjen forbi. Hun la merke til klokkeslettet. Fra da av – var det tilfeldig? – så hun ham næsten hver dag gå forbi. Kameratene opdaget at det i den «dårlig vedlikeholdte» haven, bak dette gittergjerdet var en vakker skapning ({{page|350}} ...)]
• sige: [Han kastet sig mot et tre med armene over hodet og pannen mot barken, og følte hverken at kvister skrapet huden av eller feberen som banket i tinningene; han stod der urørlig, ferdig til å sige ned, lik et billede på fortvilelse. Slik stod han lenge. Til slutt vendte han sig. ({{page|9}} ...)]
• signaler: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• signe: [Da hun var ferdig kom far Mabeuf bort til henne og sa med tårer i øinene: «Gud signe Dem, De er en engel som kommer og tar Dem av blomstene.» – «Nei,» svarte hun, «jeg er en djevel, men jeg er like glad.» – Uten å høre hvad hun sa, ropte den gamle mannen: «Så lei jeg er fordi jeg er så fattig at jeg ikke kan gjøre noget for Dem.» – «De kan gjøre noget,» svarte hun. – «Hva?» – «Si mig hvor herr Marius bor?» – Oldingen skjønte ikke noget: «Hvilken herr Marius?» – «En ung mann som brukte å komme hit før i tiden.» – «Å! ja –,» ropte han, «jeg vet hvem De mener. Herr Marius. Herr baron Marius Pontmercy. Han bor … eller snarere han bor ({{page|306}} ...)]
• sigøiner: [litt, uten å vite om det. Det lot til at en sigøiner, en ({{page|45}} ...)]
• sikkerheten: [Med den sikkerheten som skyldes viten om å være skattet; holdt han en vidløftig, temmelig uklar, men meget klok tale for priorinnen. Han snakket lenge om hvor gammel han var, om hvor skrøpelig han var, om at årene nu tynget dobbelt på ham, om at arbeidet øket, om at haven var så stor, om at nettene var slitsomme, som f.eks. siste natt, da han måtte gå ut og dekke til melonene på grunn av månen, og han sluttet med å si: at han hadde en bror – (Det gav et sett i priorinnen) – en bror som slett ikke var ung – priorinnen gjorde en ny bevegelse, men en som gav uttrykk for at hun var trøstet – og hvis priorinnen vilde tillate det, kunde denne broren komme og bo hos ham og hjelpe ham; han var en utmerket gartner, som klostret vilde kunde få god nytte av, mere enn av ham selv, – og endelig at hvis han ikke fikk lov til å få broren til hjelp, måtte han som var den eldste og følte sig avfeldig og uskikket til å gjøre ordentlig arbeide, dessverre be om avskjed. – Broren hadde også en liten pike som han gjerne vilde ha med sig og som kunde bli opdradd i klostret og som kanskje – hvem vet? – en gang kunde bli nonne. Da han var ferdig, holdt priorinnen op med å la rosenkransen gli mellem fingrene og sa til ham: «Kunne De i aften skaffe Dem en sterk jernstang?» – «Hvad skal den brukes til?» – «Brekkstang.» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. ({{page|56}} ...)]
• sikler: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• sikreste: [Sant å si hadde ingen av dem fått sove. – Jean Valjean som visste at han var opdaget og at Javert var på sporet efter ham, skjønte at han og Cosette var fortapt hvis de gikk ut i Paris igjen. Da det nye stormkastet som feiet over ham, hadde slengt ham inn i dette klostret, hadde Jean Valjean ikke tanke på annet enn å bli der. Men for et ulykkelig menneske i hans stilling var dette klostret på en gang det farligste og sikreste stedet; ti da ingen mann måtte komme inn der, var det en åpenbar forbrytelse hvis han blev opdaget, og han hadde da ikke mere enn ett skritt fra klostret til fengslet; men også det sikreste, for hvem vilde lete efter ham der, når han først fikk lov til å bli der? Å bli på et utenkelig sted, der var frelsen. ({{page|56}} ...)]
• siksaksvingninger: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• sikt: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• sikter: [Combeferre stod ved siden av Enjolras og så på den unge mannen. – «For en synd!» sa han. «Hvor heslig det er dette slakteriet. Men når det en gang ikke finnes flere konger, vil det ikke være krig lenger. Enjolras, du sikter på sersjanten, men du ser ikke på ham. Tenk dig at det kanskje er en elskverdig ung mann, han er dristig, ({{page|123}} ...)]
• silhouetten: [Så hørte han støi som om et villdyr brøt sig gjennom hekken, og ut av buskaset kom en lang, mager pike som stoppet foran ham og stirret dristig på ham. Hun lignet mindre et menneskelig vesen enn en skikkelse skapt av tusmørket. – Før Mabeuf vant over sin skrekk og kunde få svart en stavelse, hadde hun tatt kjeden av kroken, kastet bøtten nedi, trukket op vann og fylt spannet, og han så nu denne skapningen med bare ben og fillete kjole løpe omkring mellem bedene og spre liv omkring sig. Da det første spannet var tømt, fylte hun et nytt. Hun vannet hele haven. Mens hun gikk omkring i gangene der silhouetten tegnet sig ganske sort, og ivrig brukte de lange, magre armene under det fillete tørklæet, minnet hun om en slags flaggermus. ({{page|306}} ...)]
• silkeapes: [«Nå da!» ropte han, «stig på da, smågutter, så skal dere få se hvor godt her er. Stig på, du,» sa han til den eldste, «jeg skal rekke dig hånden.» – De to småguttene puffet til hverandre med skuldrene; Gavroche skapte frykt og tillit hos dem på samme tid, og det øsregnet. Den eldste våget sig i vei. Da den yngste så broren gå opover stigen og at han selv blev alene igjen mellem benene på det svære dyret, hadde han mest lyst til å gråte, men torde ikke. Den eldste steg langsomt opover stigen. Gavroche satte mot i ham mens han klatret, med utrop lik de fektemestrene bruker til elevene sine eller driveren til eslet: «Vær ikke redd! – Slik ja! Gå på! Sett foten der. Kom med hånden. Friskt mot!» Og da han kunde nå ham, grep han ham brått og kraftig i armen og trakk ham til sig. «Hukket,» sa han. Gutten hadde kommet gjennom åpningen. «Nå får du sette dig. Vær så vennlig å ta plass, min herre,» sa Gavroche og så krøp han ut gjennom hullet og lot sig med en silkeapes smidighet ({{page|368}} ...)]
• silkehalvstøvlene: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• silkehalvstøvler: [Marius stod og skalv. Det var henne! Hjertet banket slik at han ikke kunde se. Han følte at han holdt på å gråte. Endelig hadde han fått se igjen henne som han så lenge hadde lett efter. Det var som om han hadde mistet sin sjel og funnet den igjen. Hun var akkurat den samme som før; det fine ansiktet var rammet inn av en fiolett fløielshatt, skikkelsen skjulte sig under en sort silkekåpe. Under den lange kjolen kunde en skimte en liten fot i silkehalvstøvler. Hun var som før i følge med hr. Hvit. Hun hadde gått nogen skritt inn i værelset og hadde lagt en temmelig stor pakke på bordet. ({{page|217}} ...)]
• silkekappen: [silkekappen. Dette plaget ham litt om sommeren. ― ({{page|11}} ...)]
• silkekjoler: [Cosettes mor blev ved: «Ser De, jeg kan ikke ta henne med til hjembygden. Arbeidet hindrer mig i det. Har en et barn med, får en ingen plass. De er så latterlige der på stedet. Gud selv har ført mig til dette vertshuset. Da jeg fikk se barna Deres, så vakre, så velstelte og så glade som de er, gikk det et støt gjennom mig. Jeg sa: Det er en god mor. De kunde bli som tre søstre. Forresten blir det ikke lenge før jeg kommer tilbake igjen. Vil De ta vare på barnet?» – «Jeg må tenke på det.» – «De skal få seks francs om måneden.» Da ropte en mannsstemme inne fra vertshuset: «Ikke mindre enn syv francs og forskudd for seks måneder.» – «Seks ganger syv er to og førti,» sa Thénardier. – «Det skal De få,» sa moren. – «Og dessuten femten francs til de første utgiftene,» la mannsstemmen til. – «Syv og femti francs i alt,» sa mor Thénardier og tok igjen til å nynne på visen fra før. – «Det skal De få,» sa moren. «Jeg har åtti francs. Jeg får nok igjen når jeg går hjem til fots. Jeg skal tjene penger der, og når jeg har samlet litt, kommer jeg og henter skatten min.» – Mannsstemmen spurte: «Har barnet nogen klær?» – «Det er min mann,» sa mor Thénardier. – «Ja visst har hun klær, stakkars liten. Jeg skjønner det er Deres mann. Og riktig vakre klær også. Et helt utstyr. Tolv av hvert slags; og silkekjoler akkurat som en dame. Det ligger her i vadsekken min.» – «Det må vi få,» sa mannsstemmen. – «Ja, det tror jeg vel at dere må få det!» sa moren. «Det skulde se rart ut om jeg lot henne bli igjen her ganske naken.» Verten stakk hodet ut: «Det er godt,» sa han. ({{page|105}} ...)]
• silkekåpe: [«Umulig!» ropte hun. «Når jeg tenker på at mine døtre må gå barbent og ikke har en kjole å ta på. Hva! Silkekåpe, fløielshatt, silkestøvler og alt mulig, så en skulde tro det var en dame! Nei, du tar feil! Dessuten var den andre heslig, og hun her var ikke stygg, hun var virkelig ikke stygg; det kan ikke være henne.» – «Jeg sier dig, det var henne. Du skal få se.» Ved denne sikre stadfestelsen løftet mor Jondrette sitt store, røde, blonde ansikt og så i taket med et avskyelig uttrykk. I det øieblikket syntes Marius hun så enda forferdeligere ut enn selv mannen. – «Hva,» sa hun, «denne vemmelige, fine frøkenen som så på døtrene mine med medynk, det skulde være den tiggerungen. Å, gid jeg kunde sparke magen inn på henne.» ({{page|217}} ...)]
• silkekåpen: [Den eldste av Jondrette-døtrene hadde trukket sig bort bak døren og stirret med mørke blikk på denne fløielshatten, denne silkekåpen, dette vakre, lykkelige ansiktet. ({{page|217}} ...)]
• silkesløret: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• silkestrømpene: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• silkestøvler: [«Umulig!» ropte hun. «Når jeg tenker på at mine døtre må gå barbent og ikke har en kjole å ta på. Hva! Silkekåpe, fløielshatt, silkestøvler og alt mulig, så en skulde tro det var en dame! Nei, du tar feil! Dessuten var den andre heslig, og hun her var ikke stygg, hun var virkelig ikke stygg; det kan ikke være henne.» – «Jeg sier dig, det var henne. Du skal få se.» Ved denne sikre stadfestelsen løftet mor Jondrette sitt store, røde, blonde ansikt og så i taket med et avskyelig uttrykk. I det øieblikket syntes Marius hun så enda forferdeligere ut enn selv mannen. – «Hva,» sa hun, «denne vemmelige, fine frøkenen som så på døtrene mine med medynk, det skulde være den tiggerungen. Å, gid jeg kunde sparke magen inn på henne.» ({{page|217}} ...)]
• silketrekk: [forgylling og blomstret silketrekk, men det hadde vært ({{page|11}} ...)]
• silkeunderkjole: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• silkevest: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• sillette: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• sindige: [departementsnavn. Alle kloke og sindige mennesker var ({{page|105}} ...)]
• singel: [Midt under de drømmene han seg bort i, hadde han imidlertid en stund hørt en underlig lyd. Det lød som bjelleklang. Lyden kom fra haven. Han hørte den tydelig om enn svakt. Den lignet den vage singel om natten ({{page|24}} ...)]
• singlingen: [og drøm i sig, var på et øieblikk blitt borte i tåken mellem de sorte husrekkene, han var blitt opslukt som røk i mørket; en kunde ha trodd at han var blitt blåst bort, hvis ikke nogen minutter efter singlingen av en knust rute og det kraftige braket av en lykt som falt ned, plutselig hadde vekket de forargede borgerne. Det var Gavroche som gikk gjennom Chaumegaten. ({{page|103}} ...)]
• sinkbånd: [forresten en overflødig forsiktighet, for som vi alt har sagt, det var en meget mørk desemberaften. Det var så vidt en kunde skimte to-tre stjerner på himmelen. På dette stedet er det at veien tar til å stige. Mannen gikk ikke videre på veien til Montfermeil; han gikk til høire, tvers over markene og nådde med raske skritt skogen. Da saktnet han farten og gav sig til omhyggelig å granske alle trærne, gikk skritt for skritt som om han lette efter og fulgte en hemmelig vei han alene kjente. Det var stunder da det lot til at han hadde vildret sig bort eller da han stoppet uviss. Endelig famlet han sig frem til en lysning, der det lå en haug med store hvite stener. Han gikk fort bort til stenhaugen og gransket stenene nøie i nattemørket. Et stort tre fullt av utvekster på stammen stod nogen skritt fra stenhaugen. Han gikk bor til treet og lot hånden gli nedover barken som om han prøvde å kjenne igjen og telle alle utvekstene. Like over dette treet som var en ask, stod et kastanjetre som holdt på å miste barken på grunn av en eller annen sykdom, og der var slått et sinkbånd rundt den som et slags forbinding. Han reiste sig på tå og følte på dette sinkbåndet. Så trampet han nogen ganger i jorden mellem det treet og stenhaugen som for å få greie på om det nylig var gravet der. Efter det gikk han videre gjennom skogen. ({{page|344}} ...)]
• sinkbåndet: [forresten en overflødig forsiktighet, for som vi alt har sagt, det var en meget mørk desemberaften. Det var så vidt en kunde skimte to-tre stjerner på himmelen. På dette stedet er det at veien tar til å stige. Mannen gikk ikke videre på veien til Montfermeil; han gikk til høire, tvers over markene og nådde med raske skritt skogen. Da saktnet han farten og gav sig til omhyggelig å granske alle trærne, gikk skritt for skritt som om han lette efter og fulgte en hemmelig vei han alene kjente. Det var stunder da det lot til at han hadde vildret sig bort eller da han stoppet uviss. Endelig famlet han sig frem til en lysning, der det lå en haug med store hvite stener. Han gikk fort bort til stenhaugen og gransket stenene nøie i nattemørket. Et stort tre fullt av utvekster på stammen stod nogen skritt fra stenhaugen. Han gikk bor til treet og lot hånden gli nedover barken som om han prøvde å kjenne igjen og telle alle utvekstene. Like over dette treet som var en ask, stod et kastanjetre som holdt på å miste barken på grunn av en eller annen sykdom, og der var slått et sinkbånd rundt den som et slags forbinding. Han reiste sig på tå og følte på dette sinkbåndet. Så trampet han nogen ganger i jorden mellem det treet og stenhaugen som for å få greie på om det nylig var gravet der. Efter det gikk han videre gjennom skogen. ({{page|344}} ...)]
• sinkplate: [Mannen gikk eller snarere snek sig over en lysning temmelig langt borte og skjult bak store treklynger, men Boulatruelle kjente den godt, for han hadde lagt merke til at det var en stor stenhaug der og et sykt kastanjetre med en sinkplate spikret fast til barken. – I gledeshast styrtet Boulatruelle snarere enn klatret, ned fra treet. Leiet var funnet, nu gjaldt det å gripe dyret. Den veldige skatten han drømte om, var vel der. ({{page|245}} ...)]
• sinkplaten: [Men det ergerligste var at bak stenhaugen og foran treet med sinkplaten var det ganske nylig blitt gravd, der var glemt igjen en hakke og et hull. – Hullet var tomt. – «Tyv!» ropte Boulatruelle og truet med to knyttede never ut i luften. ({{page|245}} ...)]
• sinkplater: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• sinnbilledene: [Cosette på et alter. Og bak alteret og stråleglansen blandet de to sinnbilledene sig sammen til ett og bak det så Cosette som gjennom en sky, Marius som gjennom et flammeskjær, det ophøiede, det virkelige, kyssenes og drømmenes møtested, bryllupsnatten. ({{page|279}} ...)]
• sinnelag: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• sinnene: [Tross koleraen i tre måneder hadde isnet sinnene og lagt en trist demper over ophisselsen, hadde Paris våren 1832 lenge vært ferdig til en reisning. En stor by ligner en kanon; når den er ladd, er en gnist nok til å få den til å gå av. I juni 1832 var gnisten general Lamarques død. ({{page|32}} ...)]
• sinnrik: [Vinduet var bredt og passe høit, hadde persienner og store glassruter; men disse store glassrutene hadde forskjellige slags skavanker som på samme tid blev skjult og forrådt av en sinnrik papirforbinding, og persiennene som var løsnet og gått i stykker, var mere en trussel mot folk som gikk forbi, enn et vern, for dem som bodde der. ({{page|9}} ...)]
• sinns: [Da han hadde sagt alt det til sig selv, blev han igjen mørk til sinns. Så gikk han ned og vekket portneren. ({{page|103}} ...)]
• sinnsbevegelse: [sig gjøre i en grav. Jean Valjean hadde slått øinene op og så på ham. – Å se en død er fryktelig, å se en gjenoppstandelse er næsten like så fryktelig. Fauchelevent stod der som forstenet, blek, forvillet, gjennomrystet av dette overmål av sinnsbevegelse; han visste ikke om det var en levende eller en død han hadde for sig. Slik stirret han på Jean Valjean som stirret på ham. – «Jeg hadde nok sovnet,» sa Jean Valjean og satte sig op. – Fauchelevent falt på kne: «Hellige Jomfru Maria, som De skremte mig.» – Så reiste han sig op og sa: «Takk, far Madeleine.» ({{page|56}} ...)]
• sinnsbevegelsen: [Gillenormand fikk disse ordene på tvers i halsen og kunde ikke fortsette; han kunde hverken fullføre setningen eller ta den i sig igjen; mens datteren ordnet hodeputen for Marius, uordnet under all den sinnsbevegelsen, styrtet han så fort de gamle benene kunde bære ham ut av soveværelset, skjøv døren igjen bak sig, og ildrød, halvkvalt, skummende, med øinene ut av hodet, stod han ansikt til ansikt med den skikkelige Basque som pusset støvler i forværelset. Han grep Basque i kraven og skrek rasende rett inn i ansiktet på ham: «Ved alle helvetes djevler, de røverne myrdet ham.» – «Hvem, herre?» – «André Chénier!» – «Ja, herre,» sa Basque skremt. ({{page|245}} ...)]
• sinnsforvirret: [Imens gikk Thénardier op og ned foran bordet i en slags sinnsforvirret seiersrus. Han grep lyset og satte det bort i kaminen så voldsomt at talg skvettet bort på veggen. ({{page|217}} ...)]
• sinnsopphisselsen: [Da lød to små slag på døren. – «Kom inn,» sa han. Det var søster Simplice. Hun var blek, øinene var røde, og lyset som hun holdt, skalv i hånden hennes. Under sinnsopphisselsen på denne dagen var nonnen blitt kvinne igjen. Hun hadde grått og hun skalv. ({{page|277}} ...)]
• sinnsopprør: [Under sterkt sinnsopprør leser en ikke, en løper frem til slutningen, hopper tilbake til innledningen, opmerksomheten blir febrilsk; den fatter litt efter litt i store trekk det vesentlige, den griper et punkt og resten svinner vekk. I brevet fra Marius til Cosette så Jean Valjean ikke annet enn de ordene: «Jeg dør. Når du leser dette, er min sjel nær dig.» ({{page|103}} ...)]
• sinnsopprørt: [En morgen hadde frøken Gillenormand gått op på værelset sitt så sinnsopprørt som hun med sin ro kunde bli. Marius hadde igjen bedt bestefaren om å få lov til å gjøre en liten reise, og han hadde lagt til at han mente å reise samme kveld. – «Reis,» hadde bestefaren sagt, hadde trukket øienbrynene i været og sagt avsides: «Nå ({{page|140}} ...)]
• sinnsoprøret: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• sinnsrystelsen: [Alle holdt pusten. Efter den første sinnsrystelsen hadde fulgt dødsstillhet. Alle i salen følte den høitidsfulle gru som griper folk når noget stort skjer. Rettsformannens ansikt hadde fått et uttrykk av medfølelse og sorg. Han hadde vekslet et hurtig blikk med statsadvokaten og hvisket nogen ord med bisitterne. Han vendte sig nu til tilhørerne og sa i en tone som alle skjønte: «Er det ingen lege her?» ({{page|202}} ...)]
• sinnsrystelsene: [Marius svevet lenge mellem liv og død. I flere uker hadde han feber med ørske og temmelig alvorlige hjernelidelser, som snarere var fremkalt av sinnsrystelsene enn av selve sårene. ({{page|245}} ...)]
• sinnsstemningen: [Jean Valjean som i den sinnsstemningen han hadde vært i et øieblikk før, ikke vilde ha snakket til eller svart nogen, følte sig uimotståelig drevet til å snakke til denne gutten: «Nå, lille gutt, hvad er det i veien med dig?» – «Å, det at jeg er sulten,» svarte Gavroche likefremt, og så la han til: «Du kan selv være lillegutt.» – Jean Valjean lette i lommen og tok frem en femfrancs. Men Gavroche, som var en slags linerle og som hoppet fra det ene til det andre, hadde tatt op en sten. Han hadde fått øie på løkten. – «Hvad for noget!» ropte han, «har dere løkter enda her på denne kanten. De retter Dem ikke efter forskriftene. Det er ulovlig. Ut med den.» – Dermed kastet han stenen mot gateløkten så glasset falt ned med ({{page|103}} ...)]
• sinnssykdom: [Jean Valjean satte de to sølvlysestakene på kaminen, der de strålte til stor fryd for Toussaint. Forresten visste Jean Valjean at han nu kunde være trygg for Javert. Han hadde hørt fortelle og hadde selv lest det i «Moniteuren», der det hadde stått at en politiinspektør Javert var blitt funnet druknet under en av vaskeribåtene mellem Pont-au-Change og Pont-Neuf, og at denne mannen, som var ulastelig og høit aktet av de overordnende, hadde efterlatt sig et brev som hadde fått en til å tro på et anfall av sinnssykdom og på selvmord. – «Ja,» tenkte Jean Valjean, «når han hadde fakket mig og slapp mig fri, må han jo alt da ha vært gal.» ({{page|245}} ...)]
• sinnssykdommen: [Straks han hadde kommet ut av forværelset til rettssalen, hadde imidlertid statsadvokaten tatt ordet og sagt at det var sørgelig med denne sinnssykdommen hos den høiaktede borgermester i Montreuil-sur-Mer, men det ({{page|277}} ...)]
• sinnssyke: [det før nevnte budet om å komme til barrikaden. Hun regnet med at Marius vilde bli fortvilet når han ikke fant Cosette. Og hun tok ikke feil. Hun hadde gått tilbake til Chanvreriegaten, og vi har sett det hun der hadde gjort. Hun var død med den tragiske gleden som sinnssyke hjerter føler når de river den de elsker, med sig i døden og sier: «Ingen andre skal få ham.» ({{page|84}} ...)]
• sinnstilstand: [En husker den sinnstilstand Marius var i. Som nevnt stod det hele for ham ikke som annet enn et syn. Hans opfatningsevne var uklar. Marius var alt inne under skyggen av de store, mørke vingene som senker sig over døende. Han følte det som om han alt hadde trådt ned i graven, som om han alt var på den andre siden av muren og så på de levendes ansikter med den dødes øine. ({{page|123}} ...)]
• sinnstilstanden: [I den sinnstilstanden han var i, syntes Marius det var pinlig å tenke på at denne mannen for fremtiden skulde ha noget som helst slags samkvem med Cosette. Han angret nu næsten at han ikke hadde stilt de fryktelige spørsmålene som han hadde veket tilbake for, og som kunde ha ført til en urokkelig, endelig avgjørelse. Han fant at han selv var altfor god, altfor mild, og la oss si det rett ut, altfor svak. Han hadde latt sig røre. Det hadde han gjort galt i. Han burde rett og slett ha avvist Jean Valjean. Jean Valjean måtte ofres, han var nødt til å gjøre det og fri huset for denne mannen. Han lastet sig selv fordi han slik hadde latt den plutselige virvelstormen av følelser ta makten fra sig, binde ham og rive ham med sig. Han var misfornøid med sig selv. ({{page|305}} ...)]
• sir: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• sirius: [Marius hadde ikke gått glipp av noget av alt som hadde skjedd, og likevel hadde han i virkeligheten ikke sett noget. Han hadde stirret på den unge piken hele tiden og hadde vært i den slags ørske som ophever alle legemlige følelser og samler hele sjelen omkring ett punkt. Han så, ikke på den unge piken, men på den lysglansen som var kledd i silkekåpe og fløielshatt. Om Sirius hadde kommet inn i værelset, hadde han ikke kundet bli mere blendet. ({{page|217}} ...)]
• sirkus: [Men så forlatt dette barnet enn var, hendte det likevel av og til, sånn annen eller tredje hver måned, at han sa: «Ja, nu går jeg for å se til mor.» Så gikk han fra bulevarden, sirkus og Saint-Martinporten, gikk ned til kaiene, over broene, nådde forstedene og La Salpêtrière, og kom hvortil? Ja, akkurat til det dobbeltnummeret 50/52 som leseren kjenner som Gorbeaurønnen. ({{page|119}} ...)]
• sirlig: [Nettop da våknet Cosette. Værelset var lite, sirlig, enkelt med et stort østvindu ut mot bakgården til huset. Cosette visste ikke noget om det som gikk for sig i Paris. Hun hadde ikke vært til stede og hadde alt gått inn på værelset sitt da Toussaint sa at det var noget spetakkel i byen. Cosette hadde bare sovet nogen få timer, men godt; hun hadde hatt søte drømmer, noget som kanskje skrev sig litt fra at den lille sengen hennes var så skinnende hvit. En som var Marius, hadde vist sig for henne i lysglans. Hun våknet med solen i øinene, og det virket på henne som en fortsettelse av drømmen. ({{page|123}} ...)]
• sirlige: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• sirts: [himmel av grønn sirts; skjult av sengen, bak et gardin ({{page|11}} ...)]
• sirtses: [sirtses forheng som var trukket tvers over værelset. Da ({{page|45}} ...)]
• sirtsomheng: [sirtsomheng, en vugge borte i en krok, nogen trestoler, ({{page|45}} ...)]
• sisik: [De tok retningen mot Bastilleplassen. Av og til, når de kom forbi oplyste butikkvinduer, stoppet den minste for å se på et lite lekeur som han hadde i en hyssing om halsen. «Nå, det der er sannelig en artig sisik,» sa Gavroche. Så mumlet han tankefullt: «Ja, det er det samme, men hadde jeg unger, skulde jeg passe bedre på dem enn som så.» ({{page|368}} ...)]
• sisiken: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• sisteron: [| style="padding-left:2em;text-indent: -2em;" | Til kvinneforeningene for undervisning av fattige piker i Digne, Manosque og Sisteron || style="text-align:right;vertical-align:bottom" | 1 500 || style="text-align:center;vertical-align:bottom" | » ({{page|11}} ...)]
• sistnevnte: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• sitring: [må det ved kysset gå en sitring gjennom stjernenes uendelige vrimmel. ({{page|279}} ...)]
• sitringene: [I det virvar av følelser og lidenskaper som forsvarer en barrikade, er alt mulig; der er tapperhet, ungdom, æresfølelse, ildhu, idealisme, overbevisning, spillerens lidenskap og, fremfor alt, glimt av håp. Et av disse glimtene, en av disse vage sitringene av håp fór i det mest uventede øieblikk plutselig gjennom Chanvreriebarrikaden. ({{page|123}} ...)]
• sitteplasser: [elleve sitteplasser. For hver ny gjest måtte han flytte ({{page|11}} ...)]
• siv: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• sivilisasjonens: [Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid prydet med et opslag: «Værelser til leie», men på denne tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattigklassen som strekker sig fra småborgeren som sitter smått i det, og gjennom elendighet på elendighet nedover til samfundets dypeste bunn – like til de to vesener som alle sivilisasjonens materielle goder havner hos, kloakkrenseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som samler op filler. ({{page|119}} ...)]
• sivilisasjonsmiddel: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• siviliserte: [Thénardier skjønte sig godt på gjestfrihet, som er en plikt hos barbariske folk og en handelsvare hos siviliserte mennesker, og var for øvrig en dyktig krypskytter og vidkjent for sin skyteferdighet. Han hadde en kold og stille latter som virket uhyre farlig. ({{page|344}} ...)]
• sixfours: [En morgen da Boulatruelle i dagslysningen gikk til arbeidet, var han blitt overrasket ved at han et sted i skogen under et buskas så en spade og en hakke, likesom skjult der. Han tenkte imidlertid ikke stort over det da han trodde det var far Six-Fours, vannbæreren, som eide hakken og spaden. Men om kvelden samme dagen hadde han uten selv å bli opdaget da han stod bak et stort tre, sett en fyr som slett ikke var der fra stedet og som han, Boulatruelle, kjente meget godt. – Thénardier la det i tankene ut slik: «en kamerat fra slaveriet». Denne fyren gikk fra landeveien inn i det tykkeste av skogen og bar på en pakke, noget firkantet, kanskje en stor eske eller en liten koffert. Boulatruelle var blitt overrasket. Det gikk syv, åtte minutter før han kom på den tanken å følge efter «fyren», men det var for sent; fyren hadde alt kommet inn i skogtykningen, det blev natt, og Boulatruelle kunde ikke finne ham igjen. Så valgte han å holde utkikk i skogkanten, «for det var måneskinn». To eller tre timer senere hadde Boulatruelle sett fyren komme tilbake igjen, han bar ikke lenger pakken, men en hakke og en spade. Boulatruelle hadde latt fyren gå og tenkte ikke på å snakke til ham, fordi, som han sa, den andre var tre ganger så sterk som ham og væbnet med en hakke, og fyren vilde vel ha slått ham i hjel når han kjente ham igjen og skjønte at han selv var gjenkjent. Et hjertevarmt møte mellem to gamle kamerater som finner hverandre igjen! – Men spaden og hakken hadde virket som et lysglimt for Boulatruelle; han hadde om ({{page|331}} ...)]
• sjakalens: [på. Hånden hadde på fingeren noget som blinket; det var en gullring. Mannen bøide sig, satt et øieblikk på huk, og da han reiste sig igjen, var det ingen ring på den hånden. Han reiste sig ikke helt op, han blev liggende på kne i en forvirret stilling med ryggen mot haugen av døde, og han gransket synsranden foroverbøid med forkroppen støttet av hendene nede på jorden og med hodet på lur over kanten av hulveien. Sjakalens fire labber passer til visse gjerninger. ({{page|299}} ...)]
• sjakoene: [fått lagt til side. Combeferre fulgte efter ham med lærtøiet og sjakoene. «Med en av disse uniformene på,» sa Enjolras, «kan en blande sig i rekkene og slippe vekk. Her er til fire.» Og så kastet han de fire uniformene ned på jorden. Ingen i flokken rørte sig. Combeferre tok ordet: ({{page|123}} ...)]
• sjakoer: [ments sjakoer og sjette legions standarter. Dere blir angrepet om en time. Og folket som kokte igår, rører sig ikke i dag. Det er ikke noget å vente på, ikke noget å håpe på, ikke mere på en av forstedene enn på et regiment. Dere står alene.» ({{page|123}} ...)]
• sjalusi: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• sjanser: [ten, hadde ikke hatt et minutts søvn, gransket slagmarken og de engelske linjer, og hele tiden hadde han vist denne strålende munterhet, han spøkte og gjorde narr av Wellington, og tross at regnet hadde sinket tilførselen av levnetsmidler så soldatene hverken fikk mat eller søvn, ropte Napoleon muntert til Ney: «Vi har nitti sjanser av hundre.» Klokken ni tok den franske hær opstilling i fem kolonner, med divisjonene på to linjer, artilleriet mellem brigadene, musikken i spissen, under trommehvirvler og trompetfanfarer, mektig, uhyre, festlig, et hav av hjelmer, sabler og bajonetter; keiseren ropte: «Herlig, herlig.» Bare en gang blev denne tilfredshet avbrutt av overmodig medynk; det var da han så de tapre grå skotter på de prektige hestene ta opstilling til venstre; da sa han: «Det er synd.» ({{page|299}} ...)]
• sjappen: [gjennem vinduet som han hadde gjort ved sjappen. Det ({{page|45}} ...)]
• sjappene: [Julen 1823 var særlig strålende i Montfermeil. Den første delen av vinteren hadde vært mild, det hadde hverken frosset eller snedd. Nogen gjøglere fra Paris hadde av borgermesteren fått lov til å reise bodene sine midt i hovedgaten, og en flokk omreisende kremmere hadde fått lov til å reise butikker på kirkeplassen og bortover Bakerstredet der Thénardiers vertshus lå. Dette fylte vertshusene og sjappene og skapte et støiende og lystig liv i den lille, rolige byen. ({{page|344}} ...)]
• sjargon: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• sjaueren: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• sjauerne: [Enjolras gikk fort bort fra gaminen og mumlet ganske lavt nogen ord til en kraftig havnearbeider som var i stuen. Arbeideren gikk ut og kom næsten med det samme tilbake med tre andre. Disse fire bredskuldrete sjauerne gikk, uten å vekke opmerksomhet, bort og stilte sig bak det bordet der mannen fra Billettgaten satt. De var åpenbart ferdige til å kaste sig over ham. Enjolras gikk bort til mannen og spurte: «Hvem er De?» – Det gav et sett i mannen ved det brå spørsmålet. Han stirret like til bunns i Enjolras’ ærlige øine og syntes å lese hans tanker. Så smilte han, det mest foraktelige, det mest energiske og det djerveste smilet en kunde tenkte sig, og svarte med stolt alvor: «Jeg skjønner hvad De mener. Ja, det er jeg.» – «De er politispion?» – «Jeg er øvrighetens tjener.» – «Hvad heter De?» – «Javert.» – Enjolras gjorde et tegn til de fire mennene. Og på et øieblikk, før Javert fikk tid til å vende sig, var han tatt i kraven, slengt på gulvet, tatt strupetak på og undersøkt. ({{page|53}} ...)]
• sje: [av en viss slags kan gjennemløpe; eftertanke, vilje, hårdnakkethet. Det som drev ham var den stadige harmen, sje- ({{page|45}} ...)]
• sjebnen: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• sjeldenhet: [Bestefaren var like strålende glad som de to elskende. Det var som om det klang en fanfare gjennom Filles-du-Calvairegaten. – Hver morgen gav bestefaren Cosette en eller annen gammel sjeldenhet. All mulig slags stas hopet sig op rundt omkring henne. Og bestefaren laget livsvisdom av all stasen. ({{page|245}} ...)]
• sjeldnere: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• sjelskraft: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• sjelskval: [Gillenormand gjennomgikk først all sjelskval, og siden all hjertefryd. De hadde meget strev med å hindre ham i å være alle nettene hos den syke; han fikk satt den store lenestolen like ved siden av sykesengen; han krevde ({{page|245}} ...)]
• sjelstemperaturen: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• sjelstilstanden: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• sjelsverdenen: [skremte ham. Sjelsverdenen kan ikke vise frem noget skue ({{page|45}} ...)]
• sjersjant: [Med det samme Gavroche lettet en sjersjant som lå ved et hjørne, for patroner, blev liket rammet av en kule. «Så for pokkern,» sa Gavroche, «tar de nu til å myrde de døde for mig.» En annen kule slo gnister av brostenene like ved ham, en tredje veltet kurven. Gavroche kikket op og så at skuddene kom fra landdistrikt-nasjonalgardistene. Så reiste han sig helt op og stod der med flagrende hår, hendene på hoftene og stirret stivt på gardistene og sang: ({{page|123}} ...)]
• sji: [Piken stirret frekt på faren og viste ham de skoene hun hadde på. «Det kan godt være at jeg har vett i skallen. Men det skal jeg si dig, jeg tar ikke slike sko på mig mer, og det både for sunnhetens og renslighetens skyld. Jeg vet ikke noget som ergrer mig mere enn såler som trekker vann og sier «sji, sji, sji» hele veien bortover. Jeg vil heller gå barbent.» – «Du har rett,» sa faren i en mild tone som var en motsetning til den unge pikens barske, «men de vilde ikke ha sluppet dig inn i kirken. Fattigfolk må ha støvler. En slipper ikke barbent inn til Vårherre,» la han bittert til. Så tok han fatt igjen på det som han først og fremst tenkte på: «Er du sikker, ganske sikker på at han kommer?» – «Han er like i hælene på mig.» ({{page|217}} ...)]
• sjiraffen: [varmt.» Gavroche så tilfreds på teppet: «Det er også fra Jardin des Plantes. Jeg har tatt det fra apene.» – Så viste han den eldste matten, en meget tykk og fint forarbeidet matte, og sa: «Den er fra sjiraffen.» efter å ha tidd stille en stund blev han ved: «Dyrene hadde alt det der. Jeg tok det fra dem. Det gjorde dem slett ikke sinte. Jeg sa til dem: Det er til elefanten.» Så tidde han litt igjen og la så til: «En går over murene og bryr sig pokker om myndighetene.» ({{page|368}} ...)]
• sjofelt: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• sjofle: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• sjøen: [… 17. november 1823. – «Igår falt en galeislave som arbeidet ombord i Orion, i sjøen og druknet efter at han hadde reddet en matros. Liket er ikke blitt funnet. Det antas at han er kommet inn under pælene ved Arsenalodden. Mannen hadde nr. 9430 og het Jean Valjean.» ({{page|331}} ...)]
• sjøfolk: [Foruten alle disse egenskaper var Thénardier gløgg og skarp, taus eller snakkesalig som det passet, og alltid meget klokt avveiet. Han hadde over blikket noget av det samme som sjøfolk, vant til å knipe øinene sammen når de bruker kikkert. Thénardier var en statsmann. ({{page|344}} ...)]
• sjøfolkene: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• sjømannsknute: [Og nu handlet han uten å forhaste sig, men også uten å gjøre noget til unyttes, med en sikkerhet og ro som var så meget merkeligere som patruljen og Javert kunde komme hvert øieblikk. Han løsnet halstørklæet, bandt det under armene på Cosette slik at det ikke kunde skade barnet, knyttet tørklæet fast i den ene enden av snoren med en sjømannsknute, tok den andre enden mellem tennene, tok av sig sko og strømper og kastet dem over muren, steg op på muropbygningen og gav sig til å klatre op i hjørnet mellem muren og gavlen, så støtt og sikkert som om han hadde trinn å støtte sig til både for hæler og albuer. Det hadde ikke gått mere enn et halvt ({{page|24}} ...)]
• skaberakk: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• skaden: [Nogen dager før bryllupet var Jean Valjean ute for et uhell, han hadde fått skadet tommelfingeren på høire hånd. Det var ikke alvorlig; og han hadde ikke latt nogen forbinde sig eller bare se på skaden, selv ikke Cosette. Men han hadde dog vært nødt til å legge forbinding på hånden og bære armen i bind, og han kunde derfor ikke underskrive noget. Gillenormand hadde som medformynder skrevet under istedenfor ham. ({{page|279}} ...)]
• skaffes: [biskopskrud. Det som kunde skaffes, var nogen gamle, ({{page|11}} ...)]
• skafott: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• skaft: [kilder, der han også kjøpte den lille kniven med elfenbens skaft, som jeg bruker ved bordet. ({{page|45}} ...)]
• skaftene: [Skaftene er av sølv her hos Bombarda, hos Édon er de av ({{page|105}} ...)]
• skake: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• skallepanner: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• skallete: [En kveld – det var den 4. juni, noget som ikke hindret at Gillernormand hadde et godt bål på kaminen – satt han alene i værelset, dypt nede i lenestolen, med føttene på kaminristen, med en bok i hånden, men han leste ikke. Han tenkte på Marius, ømt og bittert, og som vanlig var bitterheten mest fremherskende. Han sa sig selv at det nu ikke lenger var nogen grunn til at Marius skulde komme tilbake, at han, hvis han hadde villet det, måtte ha gjort det for lenge siden. Gillenormand prøvde å venne sig til den tanken at han kom til å dø uten å ha sett den fyren igjen. «Nei, han kommer aldri igjen,» sa han med et håpløst omkved. Det skallete hodet hadde sunket ned på brystet, og han stirret sløvt inn i asken med et trist, harmfullt blikk. ({{page|9}} ...)]
• skamfert: [Jean Valjean tok tauet ganske mekanisk. Thénardier knipset med fingrene som om han plutselig kom til å tenke på noget: «Hør kamerat; hvorledes greide du å komme gjennom sølehullet? Jeg våget mig ikke på det. Huff. Det lukter ikke godt av dig.» Litt efter la han til: «Jeg spør dig ut, men det er klokt av dig at du lar være å svare. Det er en god øvelse til den fæle stunden hos forhørsdommeren. Og dessuten: når en ikke sier noget, utsetter en sig ikke for å si for meget. Selv om jeg ikke ser dig og ikke vet navnet ditt, må du ikke tro at jeg ikke vet hvem du er og hvad du vil. Jeg kjenner dig. Du har nok skamfert den fyren der litt; nu vil du gjerne få putta’n vekk et sted. Du må bruke elven; det store ({{page|189}} ...)]
• skamferte: [Ved siden av sig hadde Jean Valjean den bygningen som han hadde glidd nedover, en kvisthaug og bak den like op mot muren en stenbilledstøtte; det skamferte ansiktet var ikke annet enn en uformelig maske som bare var vagt synlig i mørket. Bygningen var falleferdig, og en så flere forfalne rom, derav var ett ganske fullt av skrammel og syntes å bli brukt som skur. Den store bygningen i Droit-Murgaten hadde også en fløi ut mot Picpusgaten, og mot haven stod baksidene i rett vinkel mot hverandre. De så ennu tristere ut enn forsidene. Alle vinduene var tilgitret. En så ikke noget lys i dem. De øverste vinduene hadde røkhetter akkurat som i fengsler. Den ene av baksidene kastet skygge over den andre og utover haven der den lå som et veldig sort teppe. Andre bygninger så en ikke. Bakgrunnen av haven tapte sig i tåken og mørket. Men en kunde uklart skimte nogen murer som skar hverandre, akkurat som om der var andre haver bakenfor, og så de lave takene i Polonceaugaten. En kan ikke tenke sig noget mere barskt og øde enn denne haven. Der var ikke et menneske, naturlig nok på den tiden av døgnet; men det så ikke ut til at dette stedet var ment som gangvei selv midt på dagen. ({{page|24}} ...)]
• skamflekken: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• skammelen: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• skammelig: [set hans i stand, at jeg over sengen min hadde hengt et billede av ham fra den tiden han var liten. Han visste godt at han bare hadde å komme tilbake igjen, og at jeg i årevis har lengtet efter ham, og at jeg om kveldene har sittet i ovnskroken med hendene på knærne og ikke visste hvad jeg skulde ta mig til, og at jeg blev sløv av dette. Du visste så godt at du bare hadde å komme hit og si: ‘Det er mig,’ og at du da vilde blitt herre i huset, og at jeg vilde ha adlydt dig, og at du kunde ha gjort hvad du vilde med din gamle dott av en bestefar. Du visste det godt, men du sa: ‘Nei, han er kongeligsinnet, jeg kommer ikke.’ Og så gikk du på barrikaden og lot dig slå i hjel av ondskap! For å hevne dig på mig. Det er det som er så skammelig. Gå så i seng og sov rolig! Han er død.» ({{page|189}} ...)]
• skampletten: [Gillenormand hadde ofte datteren med, denne evige frøkenen, som den gangen var over de førti år og så ut som hun var femti, og en vakker liten gutt på syv år, rød og hvit og frisk med glade, tillitsfulle øine og som aldri kom der uten at alle hvisket til hverandre: «Hvor vakker han er! Det er stor synd! Stakkars barn!» – Det er det barnet vi nettop nevnte. Han blev kalt – «stakkars barn»! – for faren var en «røver fra Loire». Denne røveren fra Lorie, var den svigersønnen av Gillenormand, som vi alt har nevnt og som Gillenormand kalte «skampletten» på familien. ({{page|140}} ...)]
• skamslått: [blø. Hvor hudløs var ikke hans sørgelige tilværelse! Hvor mange ganger hadde han ikke reist sig igjen blodig, skamslått, knust, oplyst, med fortvilelse i hjertet, men med ro i sjelen! Og overvunnet, følt sig som seierherre. Og efter å ha vridd, knepet og knekket ham, hadde samvittigheten tårnet sig op over ham, fryktelig, lysende, rolig, og hadde sagt til ham: «Gå nu i fred!» Men hvad var det ikke for en uhyggelig fred som fulgte efter en så dyster kamp. ({{page|279}} ...)]
• skandale: [skal han igjen være hjemmefra om natten.» Frøken Gillenormand hadde meget urolig gått op på værelset sitt og hadde på vei op trappen ropt: «Det er et sterkt stykke,» og lagt til spørsmålet: «Men hvor drar han hen?» Hun gjettet på at det var et eller annet mere eller mindre utillatelig kjærlighetsforhold, et stevnemøte, en hemmelighet; og hun hadde ikke noget imot å komme til bunns i den. Det å få greie på en hemmelighet er like godt som å være den første til å få høre om en skandale; fromme sjeler ringeakter slett ikke det. – Hun var altså et bytte for vag lyst til å få greie på en historie. ({{page|140}} ...)]
• skandaliseringen: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• skanderte: [Thénardier sa mens han skanderte ordene som gamle vers: «Politibetjent Javert blev funnet druknet under en båt ved Pont-au-Change.» – «Men så bevis det da?» – Thénardier trakk op av lommen en stor pakke i grått papir, som så ut til å romme sammenlagte papirer av forskjellig størrelse: «Jeg har mine dokumenter,» sa han rolig. Og så la han til: «Herr baron, i Deres interesse har jeg prøvd på å lære Jean Valjean å kjenne til bunns. Jeg sier Dem at Jean Valjean og Madeleine er en og samme person, jeg sier at Javert ikke er blitt drept av andre enn Javert selv, og når jeg sier det, kan jeg bevise det. Ikke ved skriftstykker – skrift er mistenkelig, skrift kan narre en – men trykte beviser.» ({{page|351}} ...)]
• skansegravere: [En avdeling skansegravere med hakker på skulderen hadde vist sig i den andre enden av gaten. Det kunde bare være spissen av en kolonne; åpenbart angrepskolonnen. Skansegraverne som skal rive barrikadene ned, sendes alltid foran de soldatene som skal angripe. ({{page|123}} ...)]
• skapdører: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• skapelsens: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• skapelsesakten: [elsket vesen blir Gud. En kunde skjønne at Gud kunde bli sjalu, hvis ikke Altets Fader hadde foretatt skapelsesakten for sjelens skyld og skapt sjelen for kjærlighetens. ({{page|350}} ...)]
• skapelseshistorien: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• skapene: [Jean Valjean kom hjem. Han tente lyset og gikk op trappen. Leiligheten var tom. Selv Toussaint var ikke der lenger. Jean Valjeans skritt gjorde mere støi i værelsene enn vanlig. Alle skapene var åpne. Han gikk inn i Cosettes værelse. Det lå ikke lakener på sengen. Hodeputen lå uten putevar og blonder ovenpå de sammenlagte teppene ved foten av madrassen som ingen mere skulde hvile på. Alle de kvinnelige småtingene som Cosette satte pris på, var vekk; det var ikke blitt annet igjen enn de tunge møblene og de nakne veggene. Toussaints seng så likedan ut. Bare én seng var opredd og syntes å vente på nogen: det var Jean Valjeans. – Han så på veggene, lukket nogen skapdører og gikk fra det ene værelset til det andre. Til slutt kom han inn til sig selv igjen og satte lyset på et bord. Han hadde tatt bindet av armen og brukte høire hånden som om det ikke feilte den noget. ({{page|279}} ...)]
• skapes: [La det være sagt at frøken Gillenormand snarere hadde vunnet enn tapt med årene. Det går gjerne slik med passive naturer. Hun hadde aldri vært ond, og det er en slags godhet; dessuten sliter årene bort kanter og hun var blitt varig avslepet. Hun var trist, en slags mørk tristhet som hun ikke selv kjente årsaken til. I det hele var der over henne et preg av den undring som skapes av et avsluttet liv som aldri er begynt. – Hun styrte huset for faren. Gillenormand hadde datteren hos sig på samme ({{page|127}} ...)]
• skare: [På Saint-Jeantorvet der vaktpostene alt var avvæbnet, hadde Gavroche sluttet sig til en skare som blev ført av Enjolras, Courfeyrac, Combeferre og Feuilly. Næsten alle bar våben. Bahorel og Jean Prouvaire hadde sluttet sig til dem. Enjolras hadde en dobbeltløpet jaktbøsse, Combeferre en av nasjonalgardens geværer, og i beltet to pistoler synlige under frakken som var knappet op, Jean ({{page|45}} ...)]
• skarer: [vrimlet av glade skarer. Mange bar sølvliljen på hvite ({{page|105}} ...)]
• skarlagenrøde: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• skarlagenrødt: [Oldingen skiftet fra skarlagenrødt til å bli hvitere enn håret. Han vendte sig mot en byste av hertugen av Berry, som stod på kaminen, og hilste dypt og høitidelig. Så gikk han to ganger langsomt og taus fra kaminen til vinduet og fra vinduet til kaminen, tvers gjennom hele værelset, mens gulvet knaket som om det var en stenmann som gikk der. Andre gangen bøide han sig ned over datteren som sløv, lik en gammel sau, var vitne til dette sammenstøtet, og sa med et næsten rolig smil: «En baron som denne herren og en borgerlig som mig kan ikke bo under samme tak lenger.» ({{page|140}} ...)]
• skarpsindighet: [Da Cosette kom ut på gaten med bøtten i hånden, kunde hun, selv så trist og motløs hun var, ikke la være å se op på dukken, «damen» som hun kalte den. Det stakkars barnet blev stående som forstenet. Hun hadde ennu ikke sett dukken nær ved. Hun syntes hele butikken var som et slott, og dukken var ikke en dukke, men en åpenbaring. Det var gleden, prakten, rikdommen, lykken som viste sig i en slags fantastisk stråleglans for dette lille ulykkelige vesenet som var sunket så dypt ned i sørgelig og kold elendighet. Cosette målte med barndommens naive og triste skarpsindighet den avgrunnen som skilte henne fra dukken. Hun sa til sig selv at en måtte være dronning eller iallfall prinsesse for å få en «ting» som den. Hun så på denne vakre røde kjolen, dette deilige, blanke håret, og hun tenkte: «Hvor den dukken der må være lykkelig.» Hun kunde ikke rive sig løs fra denne vidunderlige butikken. Jo mere hun så, dess mere blev hun blendet. Hun trodde at hun så inn i Paradiset. Bak den store dukken var det andre dukker som hun syntes måtte være feer og engler. Kjøbmannen som gikk frem og tilbake inne i boden, gav næsten inntrykk av å være Gud Fader selv. ({{page|344}} ...)]
• skarpskyttere: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• skarpskytterne: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• skarpsyn: [Han måtte være dypt fortenkt, siden han ikke spurte nærmere ut om denne urovekkende redningen gjennom kloakken og heller ikke la merke til at Jean Valjean ikke svarte på spørsmålet. – Jean Valjean lot også til å være optatt av en eneste tanke. – «Han bor i Maraiskvarteret, i Filles-du-Calvairegaten, hos bestefaren. Jeg husker ikke navnet lenger.» – Så lette han i Marius’ klær, tok frem lommeboken, åpnet den siden som Marius hadde skrevet på, og gav den til Javert. – Det var ennu så vidt lyst at en kunde lese. Javert hadde dessuten nattfuglenes skarpsyn. Han tydet de linjene Marius hadde skrevet og brummet: «Gillenormand, Filles-du-Calvairegaten nummer seks.» – Så ropte han: «Kusk!» – En husker at drosjen ventet for alle tilfelles skyld. Javert forvarte Marius’ lommebok. ({{page|189}} ...)]
• skarvebeistet: [sagte: «Skarvebeistet!» ({{page|45}} ...)]
• skater: [skater på dørene ovenpå, om dere ønsker det.» Til slutt ({{page|11}} ...)]
• skatteoppkrevningen: [Staten fikk selv merke at noget var gått i stykker et eller annet sted. Mindre enn fire år efter den rettskjennelsen som til fordel for slaveriet fastslo at Madeleine var den samme som Jean Valjean, var omkostningene ved skatteoppkrevningen i distriktet Montreuil-sur-Mer blitt fordoblet. ({{page|331}} ...)]
• skattesedler: [På den døren som vendte ut mot Babylongaten, hang det en postkasse. Men det eneste som blev lagt ned der, var skattesedler og opfordring til vakt. For Fauchelevent var blitt medlem av Nasjonalgarden. Tre, fire ganger om året trakk Jean Valjean på sig uniform og gjorde vakttjeneste. Det gjorde han gjerne, fordi han mente det var en god forkledning. Han var seksti år gammel og hadde lovlig fritagelsesgrunn, men han så ikke ut til å være mere enn femti. Han hadde ikke nogen borgerlig stilling; han skjulte navnet sitt, skjulte hvem han var, ({{page|319}} ...)]
• skavanker: [Vinduet var bredt og passe høit, hadde persienner og store glassruter; men disse store glassrutene hadde forskjellige slags skavanker som på samme tid blev skjult og forrådt av en sinnrik papirforbinding, og persiennene som var løsnet og gått i stykker, var mere en trussel mot folk som gikk forbi, enn et vern, for dem som bodde der. ({{page|9}} ...)]
• skeie: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• skeier: [Hele haven lå mellem dem og gaten. Hver gang Marius gikk inn eller ut, rettet han med omhu jernstangen i gitteret slik at ikke noget spor var synlig. Han gikk vanligvis bortimot midnatt, og vendte tilbake til Courfeyrac som stundom la armene overkors og med alvorsmine sa til Marius: «Du skeier ut, unge mann.» En morgen sa han: «Kjære dig, du ser ut som om du bodde på månen, i drømmeriket, i innbilningslandet, i hovedstaden Såpeboble. Hør nu gutten min, hvad heter hun?» ({{page|404}} ...)]
• sker: [sker. Kusken svor og raste, men hadde ikke fått tid til mer enn å rope det vanlige skjellsordet ved slike leiligheter: «Esel», fulgt av et ubarmhjertig svepeslag, før øket styrtet for aldri å reise sig mer. Skrål og støi fra folkemassen fikk Tholomyès’ lystige tilhørere til å snu hodene: «Stakkars dyr,» sukket Fantine. Og Dahlia ropte: «Nei, hør på Fantine som gir sig til å gråte over den hesten. Hvordan kan en være slikt et fe.» – I dette øieblikket la Favourite armene over kors, kastet hodet tilbake og sa: «Nå! og overraskelsen?» – «Akkurat! Tiden er kommet,» svarte Tholomyès. «Mine herrer, overraskelsens time er slått for disse damer. Mine damer, vent litt på oss.» – «Det begynner med et kyss,» sa Blachevelle. «På pannen,» la Tholomyès til. Hver av dem kysset alvorlig sin elskerinne på pannen; så gikk de alle fire i rad efter hverandre bort til døren med fingeren på munnen. Favourite klappet da de gikk ut: «Det er alt morsomt,» sa hun. – «Bli ikke for lenge,» mumlet Fantine. «Vi venter på dere.» ({{page|105}} ...)]
• skibbrudd: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• skibbrudden: [slave, det er som et glass vann til en tørstepint skibbrudden. ({{page|45}} ...)]
• skibbrudne: [Cosette, denne yndefulle skapning, var redningsflåten for denne skibbrudne. Hvad skulde han gjøre? Klamre sig til den eller slippe taket. Hvis han klamret sig til den, vilde han slippe ut av ulykken, vilde komme op i ({{page|279}} ...)]
• skibene: [Fallet var farlig. Fregatten Algésiras lå til ankers like ved siden av Orion, og den stakkars galeislaven hadde falt mellem de to skibene. Det var fare for at han kunde komme inn under det ene eller det andre. Fire mann kastet sig straks i en båt. Mengden satte fart i dem, igjen var alle fulle av angst. – Mannen kom ikke op igjen. Han var blitt borte i havet uten å lage en eneste ring, lik en som faller i et oljefat. Det blev soknet og dukket. Det var fåfengt. Det blev lett like til kvelds. Ikke engang liket blev funnet. ({{page|331}} ...)]
• skibet: [En morgen blev mengden som så på skibet, vitne til et ulykkestilfelle. ({{page|331}} ...)]
• skibsluke: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• skifer: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• skikkelsens: [Javert blev stående nogen minutter uten å røre sig og så ned i denne inngangen til mørket. Han stirret så stivt på det usynlige at det lignet opmerksomhet. Vannet bruste. Plutselig tok han av sig kappen og la den på kaikanten. Et øieblikk viste det sig opreist på brystvernet en høi, sort skikkelse, en som gikk forbi et stykke borte kunde ha tatt det for et spøkelse. Skikkelsen bøide sig ned mot Seinen, så rettet den sig op igjen og falt rett ut i mørket; det kom et dump plask; og bare mørket var vitne til den dunkle skikkelsens krampetrekninger der den blev borte under vannet. ({{page|231}} ...)]
• skikken: [Hver time på dagen slår klokken i Klosterkirken tre slag mere enn timeslagene. På dette tegnet må de alle sammen, både priorinnen, «stemmemødrene», de alminnelige nonnene, legsøstre, noviser og de som søker om å bli optatt, avbryte det de sier, eller gjør eller tenker, og alle sier i kor hvis klokken f.eks. er fem: «Lovet være og priset være det hellige alterens sakramente klokken fem og hver time på dagen», og slik ved hvert timeslag. Denne skikken som er ment stadig å skulde avbryte tanken og stadig vende den mot Gud, finnes i tallrike klostersamfund, bare at formen er forskjellig. ({{page|56}} ...)]
• skikkene: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• skikker: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• skildrer: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• skildringen: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• skildringer: [skildringer. Jean Valjean livnet op igjen; lykken vendte tilbake; Luxembourg-parken, den unge, ukjente lapsen, Cosettes kulde, alle disse skyene svant. Han sa til sig selv: «Det er noget jeg innbiller mig. Jeg er en gammel narr.» ({{page|340}} ...)]
• skillemur: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• skillevegg: [ en høre en stemme bak disse tremmene. «Her er jeg. Hvad vil De mig?» – Det var en kjær, stundom kanskje en elsket stemme. En så ikke nogen. Hørte knapt lyden av et sukk. Det var som om en stemme talte tvers gjennom gravens skillevegg. ({{page|56}} ...)]
• skilsmisse: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• skilsmisser: [bake igjen. Den slags skilsmisser blir ordnet rolig, men de volder sorg og pine. ({{page|105}} ...)]
• skimt: [Da Cosette kom ut av klostret, kunde hun ikke ha funnet et yndigere og farligere sted enn huset i Plumetgaten. Det var en fortsettelse av ensomheten og innledningen til friheten; en lukket have, men en kraftig, rik, frodig og rusende natur; de samme drømmer som i klostret, men med skimt av unge menn utenfor; et gitter, men mot gaten. Jean Valjean overgav henne til denne udyrkede haven. «Her kan du gjøre hvad du vil,» sa han til henne. Det moret Cosette. Hun rotet omkring mellem busker og stener, hun lette efter «dyr», hun lekte i den, den tiden kom da hun drømte i den. ({{page|319}} ...)]
• skinke: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• skinnangrep: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• skinnbuksene: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• skinner: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• skinnesken: [Marius’ værelse, hadde hun rimeligvis i trappen op til kvisten mistet den sorte skinnesken med brevet skrevet av obersten. Hverken papiret eller esken var til å finne. Marius var ganske sikker på at «herr Gillenormand» – fra den dagen av kalte han ham ikke annet – hadde kastet «farens testamente» på varmen. Han kunde jo utenat de linjene obersten hadde skrevet, og han hadde altså egentlig ikke tapt noget. Men papiret, skriften, denne hellige relikvien, alt dette hadde nettop vært ham så dyrebart. Hvad var der blitt gjort med det? – Marius gikk sin vei uten å si hvor han gikk og uten å vite hvor han skulde gå; han hadde tredve francs, lommeur og nogen klær i en vadsekk. Han satte sig op i en drosje som han leide for timen, og kjørte på slump over til studenterstrøket. ({{page|140}} ...)]
• skinngrunn: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• skinnhellige: [En kveld da Jean Valjean gikk forbi uten å ha Cosette med sig, så han tiggeren sitte på den vanlige plassen under lykten som nettop var blitt tent. Det så ut som om han bad som vanlig, og han satt ganske sammenkrøket. Jean Valjean gikk bort til ham og la den vanlige almissen i hånden på ham. Tiggeren så brått op og stirret stivt på Jean Valjean, så bøide han hurtig hodet ned igjen. Det gikk så fort som et lyn, og det gav et sett i Jean Valjean. Han syntes at det han hadde sett i skjæret fra lykten, ikke var den gamle kirketjenerens blide, skinnhellige ansikt, men et fryktelig, velkjent ansikt. Det gjorde inntrykk på ham som om han plutselig i mørket hadde stått ansikt til ansikt med en tiger. Han vek skremt tilbake, og stod som fjetret, torde hverken puste eller snakke, hverken stå eller gå, men stirret på tiggeren som hadde bøid hodet og ikke syntes å vite at han var der lenger. I dette underlige øieblikket sa Jean Valjean ikke et eneste ord, kanskje ut fra hemmelighetsfullt selvoppholdelsesinstinkt. Tiggeren hadde samme skikkelsen, samme fillene og samme ytre som ellers. «Pøh!» sa Jean Valjean, «jeg er gal! jeg drømmer. Det er umulig!» – Og han gikk hjem i stor uro. – Han våget snaut å tilstå for sig selv at det ansiktet han trodde han hadde sett, var Javerts. ({{page|9}} ...)]
• skinnlue: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• skinnmager: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• skinnsyken: [rost i høie toner. Ved å gjøre bruk av skinnsyken hadde ({{page|11}} ...)]
• skipperen: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• skitnere: [ var to måneder eldre; hullene var enda større, fillene ennu skitnere. Det var samme hese stemmen, samme frekke, viltre og flakkende blikket. Men dessuten var det over uttrykket kommet noget usigelig skremt og sørgelig som fengslet sjelden lar være å legge over ulykken. Hun hadde halmstrå og høi i håret fordi hun hadde sovet på et eller annet stall-loft. Og tross alt det var hun vakker! Hvor skjønn ungdommen er! ({{page|306}} ...)]
• skittentøiet: [I Verreriegaten kom de forbi Courfeyracs bopel. «Det er godt,» sa han, «for jeg har glemt pungen og mistet hatten.» – Han gikk fra flokken og løp op trappen. Der tok han en gammel hatt og pungen sin. Han tok også med sig en firkantet kasse omtrent så stor som en vadsekk, som stod gjemt mellem skittentøiet. Da han sprang nedover trappen, ropte portnerkonen på ham: «Herr de Courfeyrac.» – «Hvad er det De heter?» spurte han portnerkonen. – Hun blev forbauset og sa: «Jamen det vet De da godt. Jeg er portnerkonen her og heter mor Veuvain.» – «Javel, men kaller De mig en eneste gang til herr de Courfeyrac, kaller jeg Dem mor de Veuvain. Nå, syng ut. Hvad var det? Hvad er det De vil mig?» – «Her er en som vil snakke med Dem.» – «Hvem da?» – «Jeg vet ikke.» – «Hvor da?» – «Inne hos mig.» – «Fanden også,» sa Courfeyrac. – «Men han har ventet på Dem over en time,» sa portnerkonen. ({{page|45}} ...)]
• skittlyn: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• skiver: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• skjebner: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• skjebnespill: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• skjebnesvange: [Jean Valjean var vant til å møte skjebnesvange avgjørelser når spørsmålene viser sig i all sin nakenhet. Han undersøkte det ubarmhjertige og vanskelige spørsmålet fra alle sider. ({{page|279}} ...)]
• skjebnetråd: [Marius stod og stirret forfjamset efter kabben som blev borte. Fordi han manglet fire og tyve sous, hadde han mistet glede, lykke og sin kjærlighet; han var støtt ut i natten igjen; han hadde sett, men skulde på ny bli blind. Han tenkte med bitterhet og, det må sies, med anger på de fem francs han samme morgen hadde gitt til det elendige pikebarnet. Hadde han hatt fem francs, hadde han vært berget, gjenoppstått, utfridd av tåken og mørket, av ensomheten, av livsleden, av enkemannsstanden; han kunde igjen ha knyttet sin sorte skjebnetråd til den skjønne gulltråden som hadde vist sig for øinene på ham for på ny å briste. Han kom tilbake til rønnen i fortvilelse. ({{page|217}} ...)]
• skjebnetung: [Mens en er ung, er deres virkning uhyggelig, i senere år skjebnetung ulykke. ({{page|103}} ...)]
• skjeene: [hodegjerdet av sengen et lite veggskap, hvor jomfru Magloire hver aften la gaflene, skjeene og suppeøsen, men det ({{page|11}} ...)]
• skjeggløse: [Thénardier, for ham var det jo, var ytterst overrasket; han vilde blitt forvirret om han kunde blitt det. Han hadde kommet for å skape undring, og nu hadde han selv blitt forundret. Denne ydmykelsen blev betalt med fem hundre francs; og det fant han å burde godta. Men han var like fullt ganske forbløffet. Han så for første gang denne baron Pontmercy, og tross forkledningen hadde denne baron Pontmercy gjenkjent ham, gjenkjent ham i bunn og grunn. Og ikke bare hadde denne baronen kjennskap til Thénardier, men det lot til at han også kjente Jean Valjean. Hvad var han for en, denne unge, næsten skjeggløse mannen som var så iskold og og gavmild, som kjente navnet på folk, alle navnene, og som åpnet pungen for dem, som var listig som en undersøkelsesdommer og betalte dem som en tosk? ({{page|351}} ...)]
• skjekene: [Han fulgte rådet og kjørte tilbake, og en halv time efter kom han forbi samme stedet, men i skarpt trav med en god, frisk hest. En stallgutt som kalte sig postiljong, satt på skjekene. Madeleine hadde imidlertid følelse av at han heftet bort tiden. Det var blitt ganske mørkt. De slo inn på sideveien. Den var skrekkelig. Kabben slingret fra hjulspor til hjulspor. Han sa til postiljongen: «La det gå i trav, så får du dobbelte drikkepenger.» I en dump ({{page|202}} ...)]
• skjelettansikter: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• skjell: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• skjellsordet: [sker. Kusken svor og raste, men hadde ikke fått tid til mer enn å rope det vanlige skjellsordet ved slike leiligheter: «Esel», fulgt av et ubarmhjertig svepeslag, før øket styrtet for aldri å reise sig mer. Skrål og støi fra folkemassen fikk Tholomyès’ lystige tilhørere til å snu hodene: «Stakkars dyr,» sukket Fantine. Og Dahlia ropte: «Nei, hør på Fantine som gir sig til å gråte over den hesten. Hvordan kan en være slikt et fe.» – I dette øieblikket la Favourite armene over kors, kastet hodet tilbake og sa: «Nå! og overraskelsen?» – «Akkurat! Tiden er kommet,» svarte Tholomyès. «Mine herrer, overraskelsens time er slått for disse damer. Mine damer, vent litt på oss.» – «Det begynner med et kyss,» sa Blachevelle. «På pannen,» la Tholomyès til. Hver av dem kysset alvorlig sin elskerinne på pannen; så gikk de alle fire i rad efter hverandre bort til døren med fingeren på munnen. Favourite klappet da de gikk ut: «Det er alt morsomt,» sa hun. – «Bli ikke for lenge,» mumlet Fantine. «Vi venter på dere.» ({{page|105}} ...)]
• skjellsordsamlingen: [Som før sagt hendte det at en av disse uformelige klasene av maskerte kvinner og menn, slept frem i en svær kalesjevogn, ved et tilfelle kom til å stanse på venstre side av bulevarden med det samme bryllupsvognene stanset på høire side. Fra den ene siden av bulevarden kunde maskene se rett over mot den vognen der bruden satt. – «Nei se,» sa en av maskene, «der er et brudefølge.» – «Et falskt brudefølge,» svarte en av de andre, «idag er det vi som er ekte.» – De maskerte var imidlertid for langt borte til å kunde rope over til brudefølget, og var dessuten redd for at politiet skulde legge sig imellem; derfor så de til en annen kant. Alle maskene i vognen fikk straks efter nok å gjøre, for folkemengden gav sig til å huie, det er mengdens form for bifall under maskerader; og de to maskene som hadde snakket, måtte sammen med kameratene gjøre front mot hele mengden, og de hadde bruk for hele skjellsordsamlingen fra Hallene for å kunne ({{page|279}} ...)]
• skjelmsk: [Jean Valjean hadde satt sig på en stol inne i dagligstuen bak den åpne døren slik at han næsten blev skjult bak den. Litt før de gikk til bords, kom Cosette som ved et innfall bort til ham og neide dypt for ham mens hun bredte brudekjolen ut med begge hender, så på ham med et kjærlig skjelmsk blikk og spurte: «Far, er du tilfreds?» – «Ja,» sa Jean Valjean, «jeg er tilfreds.» – «Javel, men så må du smile.» – Jean Valjean smilte. ({{page|279}} ...)]
• skjelmsstykker: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• skjelt: [Visse naturer kan ikke holde av nogen uten å hate andre. Mor Thénardier elsket de to barna sine lidenskapelig, og det gjorde at hun avskydde det fremmede. Det er trist å tenke på at morskjærlighet kan ha dårlige sider. Hvor liten plass Cosette enn tok op, syntes hun likevel at det blev tatt fra hennes egne, og at den lille minsket den luften barna hennes skulde ha. Denne konen hadde som mange andre av samme slags, en viss sum kjærlighet og en viss sum slag og skjellsord å gi fra sig hver dag. Hadde hun ikke hatt Cosette, ville sikkert hennes egne barn fått alt sammen, skjønt hun tilbad dem, men den fremmede gjorde dem den tjenesten å få alle slagene over på sig. Døtrene fikk nu bare kjærtegn. Cosette kunde ikke røre sig uten at det regnet ned over hodet på henne en skur av voldsomme og ufortjente refselser. Et blidt, svakt vesen som hverken skjønte sig på verden eller på Gud, som stadig blev straffet, skjelt ({{page|105}} ...)]
• skjelv: [skjelv. Hun vendte sig. «Cosette!» gjentok madam Thénardier. Cosette tok dukken og la den stille ned på gulvet med en slags ærbødighet blandet med fortvilelse. Og uten å ta øinene fra den vred hun hendene og brast i gråt – det ingen av dagens hendelser hadde fått henne til, hverken turen gjennom skogen, den tunge vannbøtten, tapet av pengene, synet av pisken, eller de uhyggelige ordene hun hadde hørt. Hun storgråt. ({{page|344}} ...)]
• skjelven: [Det første Marius hadde sagt, var: «Hvad er det i veien med dig?» Og hun hadde svart: «Nå skal du høre:» Så satte hun sig på benken ved havetrappen, og da han ganske skjelven satte sig ned ved siden av henne, hadde hun sagt: «Far sa imorges at jeg måtte holde mig ferdig, at han hadde nogen forretninger og at vi kanskje kommer til å reise bort.» Marius skalv fra topp til tå. Når en står ved livets slutt, er det å dø det samme som å reise bort, når en er ved inngangen til livet, er det å reise bort det samme som å dø. ({{page|9}} ...)]
• skjelvredd: [Så tok han tauet mellem tennene og gav sig djervt til å klyve opover. Han kom op til det øverste av ruinen, satte sig skrevs over den gamle muren som på en hest, og knyttet tauet forsvarlig fast til den øverste tverrbjelken i vinduet. Et øieblikk efter var Thénardier nede på gaten. Straks han nådde brostenene og følte sig utenfor fare, var han ikke lenger trett, forfrossen eller skjelvredd; alt det fryktelige han hadde sluppet ut av, var vekk som en røk, hele hans særegne grusomme ånd våknet igjen, fant sig fri og klar til å handle. Det første han sa var: «Hvem skal vi ete op først.» – «La oss gjemme oss så godt som mulig,» sa Brujon, «og se til å bli ferdig her i en fart. Det var en affære som så ut til å kunde bli god, i Plumetgaten, i en øde gate, et enslig hus, et gammelt råttent gjerde omkring en have, og enslige kvinnfolk.» – «Javel, hvorfor ikke?» sa Thénardier. – «Engelen din, Éponine, gikk for å se på det,» svarte Babet. – «Og ({{page|368}} ...)]
• skjemme: [papir, ikke skjemme selv et slott som Deres. Jomfru ({{page|11}} ...)]
• skjemt: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• skjemtefugler: [Den gang Gillenormand bodde i Servandonigaten, vanket han i mange meget gode og meget fornemme hus. Skjønt han var borgerlig, blev han dog mottatt. Da han var dobbelt åndrik, den åndrikhet han virkelig hadde, og den åndrikhet han hadde ord for å ha, blev han endog søkt og gjort stas av. Han var ikke med nogen andre steder enn der han hadde overtaket. Der er mennesker som for enhver pris vil ha første ord i laget og at alle skal være optatt av dem; der de ikke kan være orakel, optrer de som skjemtefugler. Gillenormand var ikke av den slags; det at han hersket i de kongeligsinnede hus han kom i, kostet ham ikke noget av hans selvaktelse. Han blev overalt holdt for et orakel. ({{page|140}} ...)]
• skjenkedisken: [I stuen i første etasje var skjenkedisken, i stuen i annen etasje var det en biljard, en spiralformet tretrapp gikk fra stuen i første til stuen i annen etasje, der var vinflekkete border, tilrøkte murer og tente lys midt på dagen. En trapp førte fra stuen ned i kjelleren. I tredje etasje bodde Hucheloup. Øverst oppe var der et kvistrom til tjenerne. Kjøkkenet lå i første etasje ved siden av skjenkestuen. ({{page|53}} ...)]
• skjenken: [Cosette hadde da de kom frem lagt skrivemappen på skjenken under speilet, og i sin sorg hadde hun glemt den der. Hun hadde ikke engang lagt merke til at hun hadde latt den bli liggende åpen og med den siden av trekkpapiret op, der hun hadde trykket av de fire linjene da hun skrev dem. Det hele stod bakvendt på trekkpapiret og speilet gjengav skriften riktig, så det Jean ({{page|103}} ...)]
• skjenkeskapet: [gamle åpnet skjenkeskapet, hadde spist og drukket, hadde ({{page|105}} ...)]
• skjenkestuer: [Selve julaften hadde flere personer, fraktemenn og kramkarer, slått sig ned og drakk rundt de fire eller fem lysene i skjenkestuen hos Thénardier. Denne stuen lignet alle den slags skjenkestuer: bord, tinnkanner, flasker, folk som drakk og folk som røkte; lite lys og meget støi. Året 1823 var imidlertid kjennelig på to gjenstander som den gang var på mote i borgerklassen og som stod på et bord: et kaleidoskop og en blank blikklampe. Madam Thénardier holdt på med aftensmaten som braste over ({{page|344}} ...)]
• skjenkestuevinduene: [Cosette satte i å gråte ennu verre. «Nå tier du still,» skrek madamen. Mannen gikk rett bort til gatedøren, åpnet den og gikk ut. Straks han hadde kommet utenfor, nyttet madam Thénardier fraværet til å gi Cosette et voldsomt spark der hun satt under bordet, og det fikk barnet til å sette i et høit skrik. Gatedøren blev åpnet, mannen kom inn, og han bar i hendene den vidunderlige dukken vi har nevnt og som alle småjentene i byen hadde nistirret på hele dagen. Han satte den foran Cosette og sa: «Se her, den er til dig.» – Han hadde vel sett den oplyste leketøibutikken gjennom skjenkestuevinduene. Cosette så op. Da mannen kom med dukken, hadde det vært som om hun så solen komme, og da hun hørte ordene: «Den er til dig,» stirret hun på den og trakk sig langsomt tilbake og gjemte sig helt inni kroken under bordet. Hun gråt ikke mer, skrek ikke lenger, hun så ut som om hun ikke torde puste. ({{page|344}} ...)]
• skjenselsfellene: [like til navnet sitt, nekter endog at han er den han er. Bortsett fra hundre andre bevis, som vi ikke skal komme tilbake til, har fire vitner kjent ham igjen: Javert, den hederlige politiinspektør Javert, og tre av de gamle skjenselsfellene hans, galeislavene Brevet, Chenildieu og Cochepaille. Og hvad setter han op imot denne knusende samstemmighet? Han nekter. Hvilken forherdelse! Dere vil la rettferdighet skje fyllest, herrer edsvorne {{sperret|o. s. v.}} ({{page|202}} ...)]
• skjensler: [Marius var ganske fortumlet. Den uviljen han alltid hadde følt mot denne mannen som han stadig hadde sett nær Cosette, kunde han nu forklare. Det var over denne personen noget underlig gåtefullt som hans instinkt hadde advart ham mot. Dette gåtefulle var den hesligste av alle skjensler, slaveriet. Denne Fauchelevent var galeislaven Jean Valjean. – Plutselig å finne en slik hemmelighet midt i sin lykke, det var som å finne en skorpion i et turtelduerede. Var Marius’ og Cosettes lykke dømt til å ha det naboskapet for fremtiden? Var det en urokkelig kjensgjerning? Var det ikke noget å gjøre ved det? Hadde Marius også giftet sig med galeislaven? ({{page|305}} ...)]
• skjermbrettet: [Thénardier reiste sig, gikk bort til kaminen, flyttet skjermbrettet så fyrfatet blev synlig, fullt av glødende kull, og i den kunde fangen se brekkjernet som var rødglødende. Så gikk han bort til Hvit igjen og satte sig. «Så går vi videre. La oss nu greie op dette her i minnelighet. Det var galt av mig å bære mig slik i sted. Jeg gikk for vidt, jeg snakket over mig. Fordi De er millionær, sa jeg at jeg vilde ha penger, mange penger, masser av penger. Det var ikke riktig. Selv om De er rik, kan vel De også ha Deres å bære. Jeg vil ikke ruinere Dem. Jeg er ikke av den slags folk som nytter ut det å ha fordelen på sin side, og dermed gjør sig latterlige. Jeg strekker mig lengst mulig og slår av. Jeg krever bare to hundre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• skjermet: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• skjermplanter: [Det var syv-åtte minutters vei fra skogkanten til kilden. Cosette kjente veien godt; hun hadde gått den mange ganger om dagen. Merkelig nok vildret hun sig ikke bort, og ledet av en slags vag teft nådde hun frem til kilden. Det var en smal naturlig hulning som vannet hadde laget i leirjorden, den var omtrent to fot dyp, omgitt av mose og høie skjermplanter, og stensatt i bunnen med nogen store stener. En bekk rislet ut av kilden. ({{page|344}} ...)]
• skjerpe: [sig selv at han vilde skjerpe det i slaveriet og ta det med ({{page|45}} ...)]
• skjev: [vært fortryllende om De ikke hadde vært skjev. De ({{page|105}} ...)]
• skjeve: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• skjevt: [Nå ja! Kort tid efter at Jean Valjean ifølge statsadvokatens mening hadde streifet rundt omkring Montfermeil de dagene efter flukten da han hadde frihet, la folk i den landsbyen merke til at en gammel veivokter som het Boulatruelle hadde «sin gang» i skogen. Folk der på stedet trodde å vite at Boulatruelle hadde vært på slaveriet; han stod på en viss måte under opsikt av politiet, og da han ikke kunde få arbeide noget sted, hadde administrasjonen for lav lønn ansatt ham som veivokter på tverrveien mellem Gagny og Lagny. Denne Boulatruelle var en mann som folk på stedet så skjevt til; han var meget ærbødig, meget ydmyk, ferdig til å stryke luen av for alle og enhver, skalv og smilte foran gendarmene, kanskje medlem av røverbander, blev det sagt, mistenkt for å ligge på lur i krattet når natten falt på. Det eneste som talte til fordel for ham, var at han var drikkfeldig. ({{page|331}} ...)]
• skjules: [Fengslingen av Madeleine vakte veldig røre eller snarere rystelse i Montreuil-sur-Mer. Dessverre kan det ikke skjules at de få ordene «han har vært galeislave», var nok til at næsten alle snudde ryggen til ham. I løpet av mindre enn to timer var det glemt alt det gode han hadde gjort, og han var ikke annet enn «galeislaven». Det er dog rettferdig å nevne at ikke nogen ennu kjente enkelthetene ved hendelsene i Arras. Hele dagen kunde en overalt i byen høre folk snakke sammen omtrent slik: «Har De ikke hørt det? Han var en løslatt galeislave.» – «Hvem?» – «Borgermesteren.» – «Hva? herr Madeleine?» – «Ja.» – «Er det virkelig sant?» – ({{page|277}} ...)]
• skjæringspunktet: [Denne natten følte imidlertid Jean Valjean at han kjempet sin siste kamp. Et smertelig spørsmål reiste sig for ham. Nådevalget er ikke ganske bent frem; det viser sig ikke som en snorrett vei foran den utvalgte; der er blindgater, mørke hjørner, angstfylte gatekryss som gir mange veier. Jean Valjean hadde i dette øieblikket stanset ved det farligste av disse gatekryssene. Han hadde nådd til det siste krysset mellem godt og ondt. Han hadde dette mørke skjæringspunktet like foran øinene på sig. Som det alt hadde hendt ham før under andre smertelige hendelser, åpnet det sig også nu to veier foran ham, den ene fristende, den andre fryktelig. Hvilken skulde han velge? – Den veien som skremte ham, var vist ham av den hemmelighetsfulle pekefingeren som vi merker hver gang vi stirrer inn i mørket. – ennu en gang hadde Jean Valjean valget mellem den fryktelige havnen og den smilende fellen. – Er det altså sant? Sjelen kan leges, skjebnen ikke. Så fryktelig! En ulegelig skjebne! ({{page|279}} ...)]
• skjønnheter: [Da han var 16 år gammel, hadde han en aften i Operaen den æren på en gang å bli lorgnettert av to skjønnheter som da var modne, vidkjente og besunget av Voltaire, frøknene Camargo og Sallé. Under denne dobbeltild hadde han trukket sig heltemodig tilbake til en ung liten danserinne som het Nahenry og som var seksten år akkurat som han, av ukjent ophav og som han hadde forelsket sig i. Han levde i minnene om den tiden. ({{page|127}} ...)]
• skjønnhets: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• skjør: [Alle de angrepskriger historien kjenner, er voldt av skjør- ({{page|105}} ...)]
• skjørtevide: [sin godslighet; hans viktigste prydelse var et par skjørtevide nankingsbukser med stropper av kobberfarvede bånd. ({{page|105}} ...)]
• skjøter: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• skjøtet: [I håp om at de kunde komme til nytte ved undersøkelsene, hadde Marius tatt vare på de blodige klærne han hadde hatt på da han blev bragt hjem til bestefaren. Ved nærmere granskning av frakken blev de opmerksom på at det var en underlig rift i det ene skjøtet. Et stykke manglet. – En kveld snakket Marius til Cosette og Jean Valjean om dette underlige eventyret og om de talløse og nytteløse undersøkelsene han hadde foretatt. Han blev ergerlig over «herr Fauchelevents» kolde ansikt og ropte så hissig at stemmen næsten skalv som i vrede: ({{page|245}} ...)]
• skjøvet: [hadde skjøvet til, var blitt urolig og hadde ropt op; oldingen holdt på å stå op; de to gamle kvinnene vilde snart ({{page|45}} ...)]
• skodde: [Alle lå ennu og sov i huset. Det hersket landsens stillhet. Ingen skodde var lukket op. Portnerluken var stengt. Touissant hadde ennu ikke stått op, og Cosette trodde ganske naturlig at faren sov. Hun måtte ha lidt fryktelig, og hun led ennu meget, for hun sa sig selv at faren hadde vært meget hård; men hun stolte fullt og helt på Marius. At et slik lys kunde bli formørket, var absolutt umulig. Hun bad. Fjernt borte hørte hun av og til en slags dumpe støt, og hun sa: «Det er da underlig at de alt nu tar til å lukke gatedørene op og igjen.» Det var kanonskuddene mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• skodden: [Det gjaldt skodden for gatedøren. Det lot til at jomfru ({{page|45}} ...)]
• skogenes: [kommet forbi hjørnet av det siste huset, stanset hun. Å gå forbi den siste butikken hadde vært vanskelig, å gå lenger enn til det siste huset syntes hun var umulig. Hun satte bøtten ned på jorden. Veien lå mørk og øde foran henne. Hun stirret engstelig inn i dette mørket, der det ikke var mennesker, men dyr og kanskje gjengangere. Hun stirret og hørte dyrene gå i gresset og hun så tydelig gjengangere røre sig mellem trærne. Da tok hun bøtten igjen, angsten gav henne mot: «Pøh!» sa hun, «jeg sier at der ikke var mere vann.» Og hun gikk djervt tilbake til Montfermeil. – Men hun hadde ikke gått hundre skritt før hun stanset igjen. Hun så madam Thénardier for sig, den forferdelige madamen med hyenemunn og øine som gnistret av sinne. Barnet så sig rundt med et ynkelig blikk; hvad skulde hun gjøre, hvor skulde hun gå? Foran sig hadde hun synet av madam Thénardier, bak sig hadde hun alle nattens og skogenes spøkelser. Det blev madam Thénardier hun vek unda for. Hun tok fatt på veien til kilden, og hun løp. Hun løp ut av byen, hun løp inn i skogen, hun hverken så eller hørte, og holdt ikke op før hun hadde mistet pusten, men da gikk hun videre, aldeles fra sig selv og var på gråten hele tiden. Hun tenkte ikke, så ikke. Uendelig natt var omkring henne på alle kanter. ({{page|344}} ...)]
• skoggerler: [«Javel!» sa han, «jeg skoggerler, jeg vrir mig av latter, har det lidderlig moro, men jeg er kommet ut av veien; så jeg må gjøre en ordentlig omvei. Bare jeg kommer tidsnok til barrikaden.» Så løp han av sted, og mens han løp, tenkte han: «Hvor langt var det jeg kom.» Og så gav han sig til å synge videre mens han hurtig forsvant i gatene og blev borte i mørket. ({{page|103}} ...)]
• skoggerlo: [benene hang og dinglet, skuldrene svinget, hodene støtte mot hverandre, jernene klirret, øinene flammet vilt, nevene knyttet sig eller hang slappe som på døde; bak toget skoggerlo en barneflokk. ({{page|319}} ...)]
• skogkilden: [Da Thénardiers vertshus lå i den delen av landsbyen som var nærmest kirken, måtte Cosette hente vann i skogkilden borte på Chelleskanten. Hun så ikke lenger på en eneste av markedsbodene. Mens hun ennu var i Bakergaten og nær kirken, blev veien oplyst av bodene som var illuminert, men snart var den siste lysningen fra den siste boden borte, og det stakkars barnet var i mørke. Hun blev borte i det. Men da en viss uro hadde grepet henne, svingte hun bøtten av alle krefter mens hun gikk videre. Det skapte en støi som det var et slags selskap i. ({{page|344}} ...)]
• skoglysningene: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• skogrenskningstiden: [Under skogrenskningstiden tjente han fireogtyve sous ({{page|45}} ...)]
• skogsarbeideren: [før har sagt, skal vi bare si at Jean Valjean, den harmløse skogsarbeideren fra Faverolles, den fryktelige galeislaven i Toulon, slik slaveriet hadde formet ham, var ({{page|45}} ...)]
• skogsfriheten: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• skogstrøk: [Det var den forreste delen av en av disse store kjerrene som i skogstrøk blir brukt til å frakte planker og ({{page|105}} ...)]
• skoleguttlatter: [liv hos ham; når han lo, var det som en skoleguttlatter. ({{page|11}} ...)]
• skolelærer: [Så vendte han sig mot Marius og så skarpt på ham. – «Er De redd?» – «For hva?» – «For disse folkene?» – «Ikke mere enn De er,» sa Marius barskt. Inspektøren så stivt på ham og sa i en slags salvelsesfull høitidelig tone: «De taler som en bra mann og som en ærlig mann. Den modige frykter ikke forbrytere, og den ærlige frykter ikke øvrigheten.» – Marius brøt av: «Ja, det er bra, men hvad vil De gjøre?» – «Leieboerne i den rønnen har vel portnøkkel?» – «Ja.» – «Har De den på Dem?» – «Ja.» – «Gi mig den,» sa inspektøren. Marius tok nøkkelen op av vestelommen og gav den til inspektøren og sa: «Hvis De vil høre på mig, så ta mange folk med.» – Inspektøren så på Marius slik som Voltaire vilde sett på en landsens skolelærer som foreslo ham et rim. Han stakk sine svære hender ned i de veldige frakkelommene og tok frem to små lommepistoler, rakte dem til Marius og sa kort og fort: «Ta disse. Gå hjem. Skjul Dem i værelset Deres. Fyrene må tro at De er gått ut. Pistolene er ladd. To skudd i hver. Fyrene er på vakt. Det er hull i veggen, sa De. Folkene kommer. La det skure en stund. Når De mener tiden er kommet til å fakke ({{page|217}} ...)]
• skolelærere: [der de ikke hadde nogen skolelærere, nevnte han også folkene i Queyras: «Vet dere hvad de gjør?» sa han. «Da ({{page|11}} ...)]
• skolelærerne: [en lærer, lønner hele dalen skolelærerne som reiser rundt ({{page|11}} ...)]
• skolelærernes: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• skolepikesko: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• skoler: [Marius brøt tausheten: «Thénardier, jeg har sagt hvad De heter. Og nå, hemmeligheten, vil De at jeg skal si Dem den? Jeg har også gjort undersøkelser. Nu skal De få høre at jeg vet langt mere enn Dem. Jean Valjean er som De sa, en morder og en tyv. En tyv fordi han stjal fra en rik fabrikkeier, herr Madeleine, og ruinerte ham. Morder, fordi han har myrdet politispionen Javert.» – «Jeg skjønner ikke spor, herr baron,» sa Thénardier. – «Jeg skal nok få Dem til å skjønne det. Hør her. I et distrikt i Pas-du-Calais levde der bortimot 1822 en mann som før i tiden hadde hatt noget kludder med politiet, og som under navnet Madeleine hadde reist sig og kommet til ære og verdighet igjen. Denne mannen var i ordets hele og fulle forstand en hedersmann. Ved en industri – fabrikasjonen av sorte glass-smykker, hadde han skapt velstand for en hel by. Han hadde også selv skapt sig en formue, men det kom i annen rekke, og mere tilfeldig. Han var en omsorgsfull far for de fattige. Han grunnla hospitaler, åpnet skoler, gjestet syke, gav unge ({{page|351}} ...)]
• skoleskib: [Bortimot slutningen av oktober samme år (1823) så innbyggerne av Toulon skibet Orion løpe inn på havnen for å reparere et havari det hadde lidd under en svær storm. Orion som senere blev skoleskib i Brest, hørte dengang til Middelhavsflåten. ({{page|331}} ...)]
• skoleårene: [Marius måtte som alle andre barn lære noget. Da han slapp ut av tante Gillenormands hender, lot bestefaren ham få en verdig lærer av den reneste klassiske uskyld. Denne barnesjel som holdt på å lukke sig op, kom fra en snerpe til en pedant. Marius gikk skoleårene gjennom og tok fatt på å studere juss. Han var fanatisk og strengt royalistisk. Han holdt ikke meget av bestefaren som fikk ham til å gyse ved sin lystighet og kynisme; og han blev dyster når det gjaldt faren. Forresten var han en ivrig og sindig gutt, edel, høisinnet, stolt, gudfryktig og overspent, hederlig inntil hårdhet, ren inntil skyhet. ({{page|140}} ...)]
• skomakeren: [En dag like efter at Magnon hadde gitt Éponine seddelen om Plumetgaten, trengte politiet plutselig inn i Clochepercegaten; Magnon blev grepet, likeså frøken Miss, og alle som bodde i huset, var mistenkt og måtte i garnet. De to småguttene lekte nettop da nede i en bakgård og så ikke noget til hendelsen. Da de vilde gå inn, fant de døren lukket og huset tomt. En lappeskomaker som hadde boden sin like overfor, ropte på dem og gav dem et papir som deres «mor» hadde latt bli igjen til dem. På papiret stod en adresse: «Herr Barge, inkassator, Kongen av Sicilias gate nr. 8.» Skomakeren sa til dem: «Dere bor ikke her lenger. Gå dit. Det er like i nærheten. Første gate på venstre hånd. Bare vis frem papiret og spør om veien.» ({{page|368}} ...)]
• skomakersyl: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• skorpe: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• skorpion: [Marius var ganske fortumlet. Den uviljen han alltid hadde følt mot denne mannen som han stadig hadde sett nær Cosette, kunde han nu forklare. Det var over denne personen noget underlig gåtefullt som hans instinkt hadde advart ham mot. Dette gåtefulle var den hesligste av alle skjensler, slaveriet. Denne Fauchelevent var galeislaven Jean Valjean. – Plutselig å finne en slik hemmelighet midt i sin lykke, det var som å finne en skorpion i et turtelduerede. Var Marius’ og Cosettes lykke dømt til å ha det naboskapet for fremtiden? Var det en urokkelig kjensgjerning? Var det ikke noget å gjøre ved det? Hadde Marius også giftet sig med galeislaven? ({{page|305}} ...)]
• skorstenskroken: [«Tre og tyve francs!» ropte konen med en begeistring som var blandet med nogen tvil. Som alle store kunstnere var Thénardier ikke ganske tilfreds: «Pøh!» sa han med samme tonefall som Castlereagh da han på Wienerkongressen satte op Frankrikes regning. – «Det er riktig, herr Thénardier, det der har han godt av,» mumlet konen, hun tenkte på den dukken som var blitt gitt til Cosette mens døtrene var til stede, «det er rimelig, men det er for meget.» – Thénardier lo koldt: «Å, han betaler nok.» – Denne latteren var tegnet på den høieste grad av sikkerhet og myndighet. Det som blev sagt slik, måtte skje. Konen sa ikke imot mer. Hun gav sig til å ordne bordene; mannen gikk op og ned i værelset. Litt efter sa han: «Jeg skylder vel femten hundre francs, jeg.» Han satte sig bort i skorstenskroken og grundet med benene oppe i asken som ennu var varm. «Å, det er sant,» sa konen, «du glemmer vel ikke at jeg kjører Cosette på porten i dag. Det trollet, jeg tåler ikke å se henne og dukken hennes. Jeg vilde heller gifte mig med Ludvig XVIII enn å ha henne en dag lenger i huset.» – Thénardier tente pipen sin og sa mellem to drag: «Du skal gi regningen til mannen.» Så gikk han ut. ({{page|344}} ...)]
• skorstenspipene: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• skorstenspiper: [Og han viste henne en skygge som månen kastet på grønnsværet og som virkelig lignet temmelig meget på skyggen av en mann med rund hatt. Det var skyggen av en skorstenspipe med hatt som løftet sig over taket på nabohuset. Cosette satte i å le, alle de mørke gjetningene svant. Mens hun spiste frokost med faren neste morgen, moret hun sig over den mørke haven der skygger av skorstenspiper drev og spøkte. ({{page|350}} ...)]
• skospissen: [«Å, så vakker du er,» mumlet Marius. «Jeg tør ikke se på dig. Det gjør at jeg beskuer dig. Du er en av gratiene. Jeg vet ikke hvad som går av mig. Bare du stikker skospissen frem under kjolen, blir jeg ganske ør. Og hvilket strålende lys blir det ikke når dine tanker åpenbarer sig. Du taler så klokt. Av og til synes jeg du er en drøm. Tal, jeg hører på dig, jeg beundrer dig. Å, Cosette, så underlig og deilig det er, jeg er ganske tullete. De er tilbedelsesverdig, frøken! Jeg studerer føttene dine i mikroskop og sjelen i teleskop.» – Og Cosette svarte: «Jeg elsker dig litt mere for hvert øieblikk siden imorges.» – Spørsmål og svar falt som de kunde under denne samtalen, men de stemte alltid i ett: kjærlighet. ({{page|404}} ...)]
• skotter: [ten, hadde ikke hatt et minutts søvn, gransket slagmarken og de engelske linjer, og hele tiden hadde han vist denne strålende munterhet, han spøkte og gjorde narr av Wellington, og tross at regnet hadde sinket tilførselen av levnetsmidler så soldatene hverken fikk mat eller søvn, ropte Napoleon muntert til Ney: «Vi har nitti sjanser av hundre.» Klokken ni tok den franske hær opstilling i fem kolonner, med divisjonene på to linjer, artilleriet mellem brigadene, musikken i spissen, under trommehvirvler og trompetfanfarer, mektig, uhyre, festlig, et hav av hjelmer, sabler og bajonetter; keiseren ropte: «Herlig, herlig.» Bare en gang blev denne tilfredshet avbrutt av overmodig medynk; det var da han så de tapre grå skotter på de prektige hestene ta opstilling til venstre; da sa han: «Det er synd.» ({{page|299}} ...)]
• skramme: [Marius hadde ikke fått nogen indre sår. En kule hadde truffet lommeboken, hadde bøid til siden langs ribbena og hadde laget en stygg flenge, men den var ikke dyp og altså heller ikke farlig. På den lange turen under jorden hadde det knekkede kravebenet blitt forvridd, og der var det blitt en alvorlig skade. Armene var ophugget; ansiktet var ikke skjemt av nogen skramme; men i hodet var det hugg i hugg. Hvordan var det med disse sårene i hodet? Stanset de ved hårroten, eller gikk de gjennom hjernekassen? Det var enda ikke mulig å ({{page|189}} ...)]
• skrammen: [Marius så på denne mannen, så ham for første og siste gang, det verdige, mandige ansiktet, de åpne øinene som ikke så noget mer, det hvite håret, de kraftige lemmene med mørke streker her og der efter sabelhugg, og noget som lignet røde stjerner, som var huller efter kuler. Han så på den svære skrammen, den la et preg av heltemot over dette ansiktet som Gud hadde preget med godhet. Han tenkte at denne mannen var hans far og at denne mannen var død, og han blev ved å være kold. ({{page|140}} ...)]
• skrankeveltalenhet: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• skravle: [Han fulgte efter mannen like til Gorbeaurønnen og fikk den gamle konen til å skravle, og det var ikke vanskelig. Hun stadfestet at frakken var fôret med millioner og la ut ({{page|24}} ...)]
• skravlebøtter: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• skre: [Det er særlig for tjenestefolkene at en er baron; noget av det faller tilbake på dem; de får det en filosof vilde kalle stenket av tittelen, og det smigrer dem. Marius var ivrig republikaner og hadde vist at han var det; nu var han baron mot sin vilje. Det hadde gått for sig en omveltning i familien når det gjaldt denne titelen. Nu var det Gillenormand som holdt på den, og Marius som helst vilde være kvitt den. Men oberst Pontmercy hadde skre- ({{page|305}} ...)]
• skrekkanfall: [skrekkanfall. Hvad biskopen mente, kunde en se i nogen ({{page|11}} ...)]
• skrekkblandet: [å se op, så han med skrekkblandet raseri at der op over ({{page|45}} ...)]
• skrekkeligere: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• skrekkeligste: [Dette var det skrekkeligste hun visste, det stakkars vesenet som leseren kanskje ikke har glemt, lille Cosette. Som før nevnt var lille Cosette nyttig for Thénardiers på to måter, de lot moren betale sig og barnet arbeide for sig. Derfor holdt Thénardiers fast på Cosette også efter at moren holdt op å betale. De brukte henne som tjenestepike, og det var grunnen til at hun måtte hente vann når det var nødvendig. Da barnet var meget redd bare ved tanken på å måtte gå til kilden i mørke, sørget hun ivrig for at det aldri manglet vann i huset. ({{page|344}} ...)]
• skrekkinnjagende: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• skrekkslo: [Benediktiner-bernhardinerinnene av Martin Vergas orden som i femti år hadde holdt til i Petit-Picpus, synger salmene til alvorlige melodier, og ved begravelser tar de tonene så lavt en kvinnerøst kan gå. Det er av en meget gripende og tragisk virkning. Under høialteret hadde de latt innrede en gravhvelving for klostret. Men «regjeringen» – som de brukte å si – tillot ikke at kistene blev satt ned i denne hvelvingen. De forlot altså klostret når de døde. Dette martret og skrekkslo dem som et brudd på klosterløftet. Som en tarvelig trøst hadde de fått lov til å bli jordfestet på et særlig klokkeslett i en særlig krok av Vaugirard-kirkegården, som lå på et jordstykke som før hadde ligget under klostret. ({{page|56}} ...)]
• skremmende: [Hun gikk ut av «krattet» og hadde bare å gå over en liten gressplen for å nå havetrappen. Månen som nettop hadde stått op bak henne, kastet skyggen av henne utover gressplenen. Cosette stanset forferdet. Ved siden av sin egen skygge så hun tydelig på grønnsværet en annen underlig skremmende og fryktelig skygge, en skygge som hadde rund hatt. Det så ut som skyggen av en mann som måtte stå nogen skritt bak Cosette. Hun blev stående litt uten å kunde si noe, uten å skrike, rope, røre sig eller snu hodet. ({{page|350}} ...)]
• skremmer: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• skremselsbilledene: [Fauchelevent hørte næsten sammen med dem som var blitt borte. Marius kunde ikke riktig tro at barrikadens Fauchelevent var den samme som den Fauchelevent av kjøtt og blod som satt der så alvorlig ved siden av Cosette. Den første var vel en av de skremselsbilledene som kom og gikk i feberørsken. Forresten var begge så steile naturer at det ikke var mulig for Marius å spørre ut Fauchelevent. Noget slikt hadde han ikke tenkt på engang. Bare en eneste gang gjorde Marius et forsøk. Han kom i samtalens løp til å nevne Chanvreriegaten, og så vendte han sig mot Fauchelevent og sa: «Ja, De kjenner jo den gaten?» – «Hvilken gate?» – «Chanvreriegaten.» – «Jeg har ikke den fjerneste anelse om det gatenavnet,» sa Fauchelevent i den naturligste tone av verden. – Dette svaret som gjaldt navnet på gaten og ikke gaten selv, syntes for Marius mere avgjørende enn det virkelig var. – «Det er klart,» tenkte han, «at jeg har drømt. Det har vært en sanseforvillelse. Det må ha vært en som lignet ham. Fauchelevent var ikke der.» ({{page|245}} ...)]
• skremsler: [Tross i at Jean Valjean så å si fór op av søvne, var han vant til skremsler og herdet mot slike plutselige slag som en må avbøte fort, og han fikk straks all sin snartenkthet tilbake. Stillingen kunde dessuten ikke bli verre – når et visst mål av ulykke er nådd, kan det ikke bli mer, og selv Thénardier kunde ikke gjøre det mørkere for ham enn det var. – Det gikk nogen øieblikk. ({{page|189}} ...)]
• skrevende: [Madame Thénardier stod der med bustet hår, fryktelig, med skrevende ben. Hun bøide sig bakover og kastet rasende stenen mot hodet på Javert. Han huket sig ned. Brostenen gikk over ham, traff muren så et stort gipsstykke falt ned og fór så veggimellem til den stoppet like foran føttene på Javert. Med det samme var han borte hos ekteparet Thénardier, og et øieblikk efter var de bundet som de andre. Konen gråt og ropte: «Døtrene mine!» – «De er på politistasjonen,» sa Javert. ({{page|217}} ...)]
• skrevne: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• skri: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• skriblere: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• skriftemål: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• skrifter: [Nonnene overholder samvittighetsfullt alle store og små kirkelige festdager, og deres ophold i kapellet er uendelige. En gang om uken samles de i kapellet, der priorinnen presiderer, og hver søster skrifter der efter tur med høi røst store og små feil og synder, og blir idømt bot. Men dessuten gjør de selv frivillig bot for småfeil, ({{page|56}} ...)]
• skriftstykker: [Thénardier sa mens han skanderte ordene som gamle vers: «Politibetjent Javert blev funnet druknet under en båt ved Pont-au-Change.» – «Men så bevis det da?» – Thénardier trakk op av lommen en stor pakke i grått papir, som så ut til å romme sammenlagte papirer av forskjellig størrelse: «Jeg har mine dokumenter,» sa han rolig. Og så la han til: «Herr baron, i Deres interesse har jeg prøvd på å lære Jean Valjean å kjenne til bunns. Jeg sier Dem at Jean Valjean og Madeleine er en og samme person, jeg sier at Javert ikke er blitt drept av andre enn Javert selv, og når jeg sier det, kan jeg bevise det. Ikke ved skriftstykker – skrift er mistenkelig, skrift kan narre en – men trykte beviser.» ({{page|351}} ...)]
• skrikende: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• skriking: [Langt borte mellem trærne hørte han en skarp skriking. Det var kirkegårdsporten som blev lukket. ({{page|56}} ...)]
• skrittvise: [Det var i virkeligheten også en lidenskap. Samtidig gikk det for sig en eiendommelig endring i hans synsmåter. Det var mange og skrittvise avsnitt i denne endringen. Den historien han fikk innblikk i, forvirret ham. Først blev han som blendet. ({{page|140}} ...)]
• skrivelse: [francs i en forseglet eske. Marius sendte pengene tilbake med en ærbødig skrivelse, og i den sa han at han hadde midler nok til å greie sig og at han for fremtiden kunde greie sig selv. Han hadde da igjen tre francs. ({{page|174}} ...)]
• skrivelsene: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• skrivelser: [Et brev kan som et menneske se dårlig ut. Simpelt papir, klosset sammenlegning, bare ved utseendet vekker visse skrivelser mishag. Det brevet Basque var kommet med, var av den slags. – Marius tok det. Det luktet av tobakk. Ikke noget vekker minner bedre enn lukt. Marius husket denne tobakkslukten. Han så på utenpåskriften: «Til Herr, herr baron Pommerci. I hans palé.» Tobakken fikk ham til å kjenne igjen skriften. En kunde gjerne si at erindring har sine lynglimt. Marius fikk plutselig klarhet ved et slikt lynglimt. Luktesansen, denne hemmelighetsfulle hukommelsesvekkeren, hadde kalt en hel verden til live i hans sjel: Der var jo det samme papiret, brettet på samme måten, det samme bleke blekket, det var den kjente håndskriften også; men især var det tobakken. Han så Jondrettes loftsrom for sig. For et underlig skjebnespill! Et av de sporene han så lenge hadde lett efter, det som han like til det siste hadde gjort sig så stor møie for å finne og som han hadde tapt for alltid, kom nu av sig selv til ham. Han brettet ivrig brevet ut og leste: ({{page|351}} ...)]
• skrivepapir: [Ved flytningen fra Plumetgaten, som næsten lignet en flukt, hadde Jean Valjean ikke tatt annet med enn den lille vadsekken som Cosette hadde døpt «den uadskillelige». Fullpakkede kofferter vilde ha krevd bærere og bærere er vitner. De hadde kjørt bort i en vogn fra porten i Babylongaten. Det var såvidt Toussaint hadde fått lov til å pakke inn litt linnet og klær og litt toalettsaker. Cosette hadde ikke tatt med annet enn skrivepapir og skrivemappen. For å skjule denne «flukten» enda bedre hadde Jean Valjean ordnet det slik at de ikke reiste fra Plumetgaten før i skumringen, og det hadde gitt Cosette leilighet til å skrive billetten til Marius. De kom til l’Homme-Armégaten da det var blitt natt, og de gikk straks til sengs i stillhet. ({{page|103}} ...)]
• skrivepulten: [«Du her, Théodule!» ropte hun. – «På gjennomreise, tante.» – «Men så gi mig da et kyss.» – «Gjerne!» sa Théodule, og han kysset henne. Tante Gillenormand gikk bort til skrivepulten og åpnet den. «Du blir vel iallfall hos oss resten av uken?» – «Nei, jeg må nok reise i kveld.» – «Det er ikke mulig!» – «Absolutt.» – «Kjære, lille Théodule, du må bli, jeg ber dig.» – «Hjertet sier ja, men instruksen sier nei. Saken er ganske enkel. Vi skal bytte garnison; vi var før i Melun, og nu skal vi til Gaillon. For å komme fra den gamle til den nye garnisonen må vi reise gjennom Paris. Så tenkte jeg, ({{page|140}} ...)]
• skriverboden: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• skriverne: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• skrives: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• skrivesakene: [Med det samme fikk han se fangen som ikke hadde sagt et ord siden politibetjentene kom, og som stod med bøid hode. «Løs den mannen der!» sa Javert. «Og ingen må gå.» – Da han hadde sagt det, satte han sig myndig ned ved bordet der lyset og skrivesakene ennu stod, tok et stemplet papir op av lommen og gav sig til å skrive rapport. – Da han hadde skrevet de første linjene, de vanlige innledningsordene, så han op og sa: «La den mannen som disse mennene hadde bundet, komme frem.» Politibetjentene så sig omkring. ({{page|217}} ...)]
• skrivestell: [av. Nær ved glassdøren stod et stort bord med et skrivestell, dekket med hauger av papirer og store bøker. Foran ({{page|11}} ...)]
• skrivestue: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• skrivingen: [Mannen tidde, konen snakket ikke, den unge piken syntes snaut å ånde. En kunde høre pennen skrape bortover papiret. Mannen brummet uten å stoppe med skrivingen: «Pakk! pakk! bare pakk!» – Utropet fikk konen til å sukke: «Nå, lille venn, ta det med ro,» sa hun, «plag nu ikke dig selv, kjære. Du er altfor god som skriver til alle de derre menneskene, mannen min.» ({{page|217}} ...)]
• skrivning: [underviser i lesning og skrivning har to fjærer, og de som ({{page|11}} ...)]
• skrotten: [Bollen var gjennombløt, men de var sultne og tørste. Den eldste delte hvetebollen i to deler, en stor og en liten, tok selv den minste, gav den største til den lille broren sin og sa: «Kjør det der i skrotten din.» ({{page|123}} ...)]
• skrue: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• skruegjenge: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• skrukketroll: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• skruplene: [Et lynglimt fór gjennom hodet på Marius; her var det midlet han lette efter, løsningen på den gåten som pinte ham; hvorledes skulde han greie å spare morderen og frelse offeret. Han la sig på kne på kommoden, rakte ut armen, grep papiret, løsnet et stykke gips av veggen, tullet det inn i papiret, og kastet det gjennom sprekken midt inn i hulen. Det var i siste liten. Thénardier hadde vunnet over den siste frykten eller de siste skruplene og gikk bort mot fangen. ({{page|217}} ...)]
• skryte: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• skryter: [«Plumetgaten! Sa du Plumetgaten? La mig se. Er det ikke en kaserne der? Jovisst er det så. En fetter av dig, Théodule, har talt til mig om det. Han er lansenérofficer. Det gjaldt et lite pikebarn. Joda! Det var i Plumetgaten. Jo, nu husker jeg det. Jeg har hørt tale om denne unge piken bak gittergjerdet i Plumetgaten. I en have. Du har ingen dårlig smak. Hun skal være vakker. Mellem oss sagt tror jeg nok det løitnantsrekelet gjorde litt kur til henne. Jeg vet ikke hvor langt det gikk. Men det kan være det samme. Dessuten kan en ikke tro på ham. Han skryter så. Marius! Jeg liker godt at en ung mann som du er forelsket. Det hører med til den alderen. Jeg liker dig bedre forelsket enn som jakobiner. Jeg liker bedre at du forelsker dig i et skjørt, for pokker, i tyve skjørter, enn i herr Robespierre. Vakre piker er vakre piker, for fanden! Det er ikke noget å si mot det. Og småen tar imot dig uten at faren vet det. Slik skal det være. Jeg har selv hatt historier av den slags. Mere enn en. Vet du hvad en gjør? En tar ikke den slags så hårdt, en styrter sig ikke straks i tragedien, en går ikke straks til ekteskap og sender bud efter borgermesteren. En har da vett i skallen. En går til den gamle bestefaren, som i grunnen er en godslig kar, og som alltid ({{page|9}} ...)]
• skryteren: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• skråbakke: [Da det ikke var andre i live av førerne enn Enjolras og Marius i hver sin ende av barrikaden, sviktet midten, som så lenge hadde vært forsvart av Courfeyrac, Joly, Laigle, Feuilly og Combeferre. Kanonene hadde ikke laget nogen virkelig bresje i muren, men hadde dog gjort et innhugg i midten av barrikaden, toppen av muren var feid vekk av kulene, og ruinene, som dels hadde falt innenfor, dels utenfor vollen, hadde til slutt dannet skråninger på ytter- og innersiden av barrikaden. Den på yttersiden dannet en skråbakke som lettet angrepet. – Et nytt stormangrep blev prøvet der, og det lyktes. Med felte bajonetter og i springmarsj styrtet troppene uimotståelig frem, og spissen av angrepskolonnen blev synlig gjennom røken ({{page|123}} ...)]
• skrål: [sker. Kusken svor og raste, men hadde ikke fått tid til mer enn å rope det vanlige skjellsordet ved slike leiligheter: «Esel», fulgt av et ubarmhjertig svepeslag, før øket styrtet for aldri å reise sig mer. Skrål og støi fra folkemassen fikk Tholomyès’ lystige tilhørere til å snu hodene: «Stakkars dyr,» sukket Fantine. Og Dahlia ropte: «Nei, hør på Fantine som gir sig til å gråte over den hesten. Hvordan kan en være slikt et fe.» – I dette øieblikket la Favourite armene over kors, kastet hodet tilbake og sa: «Nå! og overraskelsen?» – «Akkurat! Tiden er kommet,» svarte Tholomyès. «Mine herrer, overraskelsens time er slått for disse damer. Mine damer, vent litt på oss.» – «Det begynner med et kyss,» sa Blachevelle. «På pannen,» la Tholomyès til. Hver av dem kysset alvorlig sin elskerinne på pannen; så gikk de alle fire i rad efter hverandre bort til døren med fingeren på munnen. Favourite klappet da de gikk ut: «Det er alt morsomt,» sa hun. – «Bli ikke for lenge,» mumlet Fantine. «Vi venter på dere.» ({{page|105}} ...)]
• skråler: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• skråner: [Det var ikke så at han nærmet sig Seinen. Den høideryggen som danner undergrunnen av Paris på høire Seine-bredd skråner på den ene siden mot elven og på den andre mot hovedkloakken. Ryggen går i en lunefull linje; det høieste punktet i Louvrekloakkene ligger nær bulevardene, det høieste punktet i Montmartrekloakken, nær Hallene. Det var på det høidepunktet at Jean Valjean hadde nådd. Han gikk mot ringkloakken og var på rett ({{page|189}} ...)]
• skrånet: [Mens de to mennene hver på sin side med uklanderlig krigskunst manøvrerte slik, nærmet de sig et sted der kaien skrånet helt ned til stranden. Det vilde være rimelig om den bluseklædde mannen gikk op den skråningen for å slippe vekk mellem trærne langs Champs-Élysées, men til gjengjeld er det mange politifolk der, og der kunde den andre lett få hjelp. – Til stor overraskelse for forfølgeren tok den forfulgte slett ikke vei opover skråningen. Han blev ved å gå på stranden langs kaien. Stillingen blev nu åpenbart farlig for ham. Om han ikke vilde springe i Seinen – hvad skulde han så gjøre? ({{page|189}} ...)]
• skråninger: [Da det ikke var andre i live av førerne enn Enjolras og Marius i hver sin ende av barrikaden, sviktet midten, som så lenge hadde vært forsvart av Courfeyrac, Joly, Laigle, Feuilly og Combeferre. Kanonene hadde ikke laget nogen virkelig bresje i muren, men hadde dog gjort et innhugg i midten av barrikaden, toppen av muren var feid vekk av kulene, og ruinene, som dels hadde falt innenfor, dels utenfor vollen, hadde til slutt dannet skråninger på ytter- og innersiden av barrikaden. Den på yttersiden dannet en skråbakke som lettet angrepet. – Et nytt stormangrep blev prøvet der, og det lyktes. Med felte bajonetter og i springmarsj styrtet troppene uimotståelig frem, og spissen av angrepskolonnen blev synlig gjennom røken ({{page|123}} ...)]
• skråplan: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• skråstreken: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• skråtak: [Plutselig hørte hun stemmen til Jean Valjean som ropte ganske lavt ned til henne: «Snu dig med ryggen mot muren.» – Hun adlød. – «Si ikke et ord, vær ikke redd,» sa Jean Valjean. – Så følte hun sig løftet op fra jorden, og før hun fikk tid til å tenke sig om, var hun oppe på muren. – Jean Valjean grep henne og tok henne på ryggen, tok begge de små hendene i venstre hånd, la sig på magen og krøp bortover muren til han nådde kroken. Som han hadde tenkt, var det en bygning med skråtak som gikk fra murkanten og næsten ned til jorden, i en svak skråning langs lindetreet. – Det var et hell, for muren var høiere på innersiden enn ut mot gaten. Jean så jorden meget dypt under sig. Han hadde nettop kommet ut på skråtaket og hadde ennu ikke sloppet murkanten, da en sterk støi fortalte at patruljen kom. En hørte Javerts tordnende stemme: «Undersøk blindgaten. Der står vakt både i Droit-Murgaten og i Picpusgaten. Jeg svarer for at han er i blindgaten.» – Soldatene skyndte sig inn i Genrotblindgaten. ({{page|24}} ...)]
• skråtaket: [Plutselig hørte hun stemmen til Jean Valjean som ropte ganske lavt ned til henne: «Snu dig med ryggen mot muren.» – Hun adlød. – «Si ikke et ord, vær ikke redd,» sa Jean Valjean. – Så følte hun sig løftet op fra jorden, og før hun fikk tid til å tenke sig om, var hun oppe på muren. – Jean Valjean grep henne og tok henne på ryggen, tok begge de små hendene i venstre hånd, la sig på magen og krøp bortover muren til han nådde kroken. Som han hadde tenkt, var det en bygning med skråtak som gikk fra murkanten og næsten ned til jorden, i en svak skråning langs lindetreet. – Det var et hell, for muren var høiere på innersiden enn ut mot gaten. Jean så jorden meget dypt under sig. Han hadde nettop kommet ut på skråtaket og hadde ennu ikke sloppet murkanten, da en sterk støi fortalte at patruljen kom. En hørte Javerts tordnende stemme: «Undersøk blindgaten. Der står vakt både i Droit-Murgaten og i Picpusgaten. Jeg svarer for at han er i blindgaten.» – Soldatene skyndte sig inn i Genrotblindgaten. ({{page|24}} ...)]
• skrått: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• skrønen: [Tross det at Marius måtte være meget var i den retningen, hadde han likevel strakt undersøkelsene like til politikammeret. Men han fikk like lite å vite der som annetsteds. Politikammeret visste endog mindre enn drosjekusken. Der hadde de ikke minste kjennskap til nogen arrestasjon foretatt 6. juni ved gitteret foran hovedkloakken; det hadde ikke kommet nogen rapport fra nogen politimann om den hendelsen, som politikammeret regnet for opspinn. De mente at det var drosjekusken som hadde funnet på den skrønen. En drosjekusk som ønsker drikkepenger, kan finne på alt, også innbilninger. Det var likevel en sikker kjensgjerning, og Marius kunde ikke tvile på den, hvis han ikke vilde tvile på at han var sig selv, som før sagt. Hele denne underlige gåten var uløselig. ({{page|245}} ...)]
• skudde: [Laigle hadde gått ned til Courfeyrac. Joly som hadde stilt sig i vinduet, ropte: «Courfeyrac, du skudde tatt ed barably bed dig, du kobber til å bli forkjødet.» ({{page|53}} ...)]
• skueplass: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• skuer: [sjel skuer under søvnen inn i en løndomsfull himmel. ({{page|45}} ...)]
• skuespill: [det de sa. Den langhårete puffet den andre i siden og sa: «Når vi får med «Mester-Pus», så greier vi det nok.» – «Tror du,» sa den skjeggete. – «Det blir fem hundre blanke til hver, og det verste vi kan få er fem år, seks år, høist ti år.» – Den andre svarte litt seigt mens han klødde sig i hodet under ørelappluen: «Ja, det er det eneste sikre. Det er ikke så godt å gå klar det der.» – «Jeg sier dig, forretningen går ikke galt,» svarte den langhårete. Og så gav de sig til å snakke om et skuespill de hadde sett på Gaîté-teatret kvelden før. ({{page|217}} ...)]
• skuespillere: [av et skuespillertalent. Jeg elsker skuespillere. Straks ({{page|105}} ...)]
• skuespillertalent: [av et skuespillertalent. Jeg elsker skuespillere. Straks ({{page|105}} ...)]
• skuffelser: [Ikke så at Thénardier ikke leilighetsvis kunde fare op i raseri akkurat som konen; men det hendte meget sjelden, og i slike øieblikk var han fryktelig, fordi han da vilde hele menneskeheten til livs, fordi han var som et veldig flammehav av hat, fordi han hørte til dem som aldri slutter med å hevne sig og som anklager alle og enhver for den motgangen de selv har hatt, og som alltid er ferdig til å overfalle den første den beste for all sorg, alle skuffelser, uhell og hele deres livs motgang, – fordi alt dette som gjæret i ham, kom til utbrudd gjennom munn og øine. Ve den som da kom ut for hans raseri! ({{page|344}} ...)]
• skuffingen: [Uten at graveren som var helt optatt med skuffingen, la merke til det, stakk han bakfra hånden ned i lommen på ham og nappet til sig det hvite kortet som lå i den. Graveren kastet den fjerde skuffen jord i graven. Med det samme han vendte sig for å ta den femte, så Fauchelevent koldt og rolig på ham og sa: «Hør De, nykomling, har De kortet Deres med Dem?» – Graveren stoppet op: «Hvad for et kort?» – «Solen holder på å gå ned.» – «Det er bra at den snart tar nattluen på.» – «Kirkegårdsporten blir snart stengt.» – «Ja, hvad så?» – «Har De kortet?» – «Å, kortet,» sa graveren, og han gav sig til å rote i lommen. Han rotet i den ene lommen, så i den andre, han gransket også vestelommene, vrengte dem. ({{page|56}} ...)]
• skulderpynt: [skulderpynt, stropper og knapper. Hun skjulte sine grå ({{page|45}} ...)]
• skulderstropper: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• skuldertrekk: [Med et yndig skuldertrekk og med usigelig søt furtenhet så hun på Marius. Det gikk som lyn mellem de to. De brydde sig lite om at nogen var til stede. – «Jeg elsker dig!» sa Marius. – «Jeg tilber dig,» sa Cosette. Og de falt uimotståelig i armene på hverandre. – «Og nå,» sa Cosette, mens hun med en liten triumferende mine glattet en fold i morgenkjolen, «nu blir jeg.» – «Nei, ikke ({{page|305}} ...)]
• skuldertrekningene: [Han sank ned i en lenestol og gjemte ansiktet i hendene. En kunde ikke høre at han gråt, men en kunde se det av skuldertrekningene. Stille gråt er grufull. Det er noget kvelende i den gråten. – Han blev grepet av en slags krampetrekninger, han kastet sig bakover mot ryggen av lenestolen som for å få pust, armene hang slapt ned, og Marius kunde se ansiktet som var badet i tårer, og Marius kunde høre ham hviske så lavt at det var som stemmen kom fra et bunnløst dyp: «Å, gid jeg var død!» – «Vær rolig,» sa Marius, «jeg skal holde hemmeligheten for mig selv.» ({{page|305}} ...)]
• skuldre: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• skule: [Jeg er selvlært. Nåvel, det å rane til sig et navn og bruke det, er uærlig. Alfabetets bokstaver kan en snyte sig til akkurat som en pung og et ur. Å være en falsk underskrift av kjøtt og blod, å være en levende falsk nøkkel, å trenge sig inn til skikkelige folk ved å lure op låsen, aldri å kunde se folk i øinene, alltid å skule til siden, å være vanæret i eget indre. Nei! Nei! Nei! Det er bedre å lide, blø, gråte, flenge huden av kjøttet med neglene, vri sig i angst nettene igjennom og pines på legeme og sjel. Derfor er det jeg er kommet for å fortelle Dem alt det der. Frivillig, som de sier.» ({{page|305}} ...)]
• skulende: [Ved bordet, der Marius kunde se penn, blekk og papir, satt en mann på omtrent seksti år, liten, mager, gusten, skulende, med et fult, grusomt og urolig uttrykk; en heslig skurk. Han hadde langt grått skjegg, var kledd i en kvinnfolkserk, så en kunde se det lodne brystet, dekket med grått hår. Under serken kunde en se et par lange, sølete bukser og støvler som tærne stakk ut gjennom. Han hadde pipe i munnen og røkte. Det var ikke mere ({{page|217}} ...)]
• skummende: [Gillenormand fikk disse ordene på tvers i halsen og kunde ikke fortsette; han kunde hverken fullføre setningen eller ta den i sig igjen; mens datteren ordnet hodeputen for Marius, uordnet under all den sinnsbevegelsen, styrtet han så fort de gamle benene kunde bære ham ut av soveværelset, skjøv døren igjen bak sig, og ildrød, halvkvalt, skummende, med øinene ut av hodet, stod han ansikt til ansikt med den skikkelige Basque som pusset støvler i forværelset. Han grep Basque i kraven og skrek rasende rett inn i ansiktet på ham: «Ved alle helvetes djevler, de røverne myrdet ham.» – «Hvem, herre?» – «André Chénier!» – «Ja, herre,» sa Basque skremt. ({{page|245}} ...)]
• skumpling: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• skumskavler: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• skurkene: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• skurringer: [Ikke før var lyset slukket, så tok messingnettet til å ryste så underlig. Det var lik en mengde dumpe skurringer som skapte en metallaktig lyd, akkurat som om klør og tenner filte løs på messingtråden. Og dette blev ({{page|368}} ...)]
• skussmålsboken: [Ved inngangen til I’Homme-Armégaten stoppet drosjen fordi gaten var altfor trang til at kjøretøier kunde komme inn i den. Javert og Jean Valjean steg ut. Kusken gjorde ydmykt «hr. inspektøren» opmerksom på at ullplysjen i vognen var blitt ganske ødelagt av blodet fra den myrdede og av sølen fra morderen. Så meget hadde han skjønt. Han la til at han måtte ha rett til nogen godtgjørelse. Så trakk han skussmålsboken op av lommen og bad herr inspektøren om å være så snill å skrive et bevis for det. – Javert skjøv boken vekk og sa: «Hvor meget skal du ha medregnet ventetid og turen?» – «Det blir syv og en kvart time,» svarte kusken, «og fløielen var ({{page|189}} ...)]
• skvalpet: [Hun gikk omtrent et dusin skritt, men bøtten var full og tung, og hun måtte sette den ned på jorden igjen. Hun pustet ut, så løftet hun bøtten på ny og gikk videre, denne gangen litt lenger. Men hun måtte stanse igjen. Da hun hadde hvilt nogen sekunder, tok hun fatt igjen. Hun gikk krum med bøid rygg akkurat som en gammel kone; vekten av bøtten strakte de magre armene; de små våte hendene blev stive og kolde av å holde i jernhanken; rett som det var, måtte hun stoppe op, og hver gang skvalpet det kolde vannet fra bøtten og ned på hennes nakne ben. Dette skjedde dypt inne i en skog om natten ved vinterstid, langt borte fra alle mennesker, og det var et barn på åtte år. Det var bare Gud som så den sørgelige hendelsen. Og sikkert også moren. ({{page|344}} ...)]
• skvulpe: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• skydde: [sove under åpen himmel, men det skydde over. Jeg ({{page|45}} ...)]
• skyenes: [var der en slags tusmørke. Dette tusmørket, tilstrekkelig til å ta sig frem i, vekslet med skyenes drift, så det ({{page|45}} ...)]
• skyet: [Begge barna gav sig til å gråte og gikk videre. Imens hadde det skyet over igjen; det tok til å regne. Lille Gavroche løp efter de to og snakket til dem: «Hvad er det i veien med dere da, unger.» – «Vi vet ikke hvor vi skal ligge i natt,» svarte den eldste. – «Ikke noget annet?» sa Gavroche. «Det var store tingen. Er det alt dere gråter for. Er dere toskete?» – Og tross den litt spotske overlegenheten, sa han i en rørende myndig og vennlig vergende tone: «Kom med mig, småunger.» – «Ja, herre,» sa den eldste. ({{page|368}} ...)]
• skyggebilledene: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• skyggedypet: [«Om tingene mishager oss,» sa Jean Valjean, «er det ingen grunn til å være urettferdig mot Gud.» – Det blev stille en stund. Det lå som et trykk over brystet på dem alle sammen. – Jean Valjean vendte sig mot Cosette. Han gav sig til å stirre på henne som om han vilde ta synet av henne med inn i evigheten. Fra det skyggedypet han alt hadde trådt ned i, var det ennu mulig for ham å føle lykksalighet over å se Cosette. Gjenskinnet av hennes yndige ansikt falt over hans bleke åsyn. Legen følte ham på pulsen. «Å, det var nok dere han trengte til,» mumlet han og så på Cosette og Marius. Og så bøide han sig bort til Marius og hvisket i øret på ham: «For sent!» – næsten uten å ta øinene fra Cosette så Jean Valjean rolig på Marius og legen. De hørte ham hviske næsten lydløst: «Det er ikke farlig å dø; men fryktelig ikke å få leve.» Plutselig reiste han sig op. At kreftene kommer igjen, er stundom et varsel om selve dødskampen. Han gikk med faste skritt bort til veggen, skjøv til side Marius og legen som vilde hjelpe ham, tok ned av veggen det lille kobberkrusifikset som hang der, og gikk tilbake til plassen sin, fri og lett som om han var ganske frisk; så satte han krusifikset på bordet og sa: «Der er den store martyren.» – Så falt han sammen. Hodet dinglet frem og tilbake som om gravsvimmelheten grep ham, og neglene på hendene, som lå på knærne, grov sig inn i tøiet i buksene. Cosette holdt ham om skuldrene og hulket og prøvde å snakke til ham uten å få det til. En skjelnet ord som disse: «Far! Gå ikke fra oss. Kan det være mulig at vi har funnet dig igjen bare for å miste dig.» ({{page|351}} ...)]
• skyggehendene: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• skyggeluer: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• skyggemørket: [over hans begravede navn, likesom et lys ved siden av en likkiste. – Denne dommen øket forresten det skyggemørket som dekket Thénardier, fordi frykten for å bli grepet jaget ham ut i det ytterste mørke. ({{page|245}} ...)]
• skyggesiden: [Det var fullmåne, og Jean Valjean hadde ikke noget imot det. Månen stod ennu lavt og delte gatene i store flak av lys og skygge. Jean Valjean kunde snike sig langs husene og murene på skyggesiden og holde øie med lyssiden. Han tenkte kanskje ikke nok på at han ikke kunde passe på den mørke siden. I ethvert fall mente han å være sikker på at ikke nogen hadde fulgt efter ham i alle de øde smågatene omkring Poliveaugaten. Cosette gikk ved siden av ham uten å spørre om noget. Alle de lidelsene hun hadde gått igjennom de første seks årene av sitt liv, hadde gjort henne noget viljeløs. Dessuten hadde hun uten å gjøre sig det klart, vennet sig til hans egenheter og skjebnens merkelige påfunn, og hun følte sig også trygg når hun var sammen med ham. ({{page|24}} ...)]
• skygget: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• skylde: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• skyldighet: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• skyldneren: [offer, og skyldneren til kreditor, og at retten fullstendig ({{page|45}} ...)]
• skyn: [Det blev igjen en pause. Så sa priorinnen: «De tar av Dem bjellen. Det er ikke nødvendig at søsteren ved pælen skjønner at De er der.» – «Ærverdige moder?» – «Ja, far Fauvent.» – «Har likskuedoktoren vært her?» – «Han kommer klokken fire i eftermiddag. Vi har ringt efter ham. Men De hører kanskje ikke klokkeringningen.» – «Jeg legger ikke merke til annet enn det som gjelder mig.» – «Det er vel, far Fauvent.» – «Ærverdige moder, det trenges en stang på minst seks fot.» – «Hvor vil De få tak i den fra?» – «Der det ikke mangler gitter, der mangler det heller ikke jernstenger. Jeg har en haug med jernskrap lengst nede i haven.» – «Omkring tre kvarter før midnatt; glem det ikke.» – «Ærverdige moder.» – «Hva?» – «Hvis De skulde ha mere av den slags arbeide, så er bror min en sterk kar. En ren tyrk.» – «De skyn- ({{page|56}} ...)]
• skyssgodtgjørelsen: [Biskopen som hadde omsatt skyssgodtgjørelsen i almisser, gjorde likevel sine embedsreiser. Digne er et brysomt ({{page|11}} ...)]
• skyssskiftet: [Samme kvelden steg Marius op på diligencen uten å ane at nogen lurte på ham. Det første spionen gjorde var imidlertid å sovne. Han tok sig en kraftig lur som varte hele natten. I lysningen ropte diligencekusken: «Vernon. Skyss-skiftet Vernon. Reisende til Vernon.» Og løitnant Théodule våknet. «Godt,» brummet han, ennu i halvsøvne, «det er her jeg skal av.» Så klarnet ({{page|140}} ...)]
• skyssvogner: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• skytehull: [I frukthaven, nogen få kvadratfavner, falt femten hundre mann på mindre enn en time. Engelskmennene hadde i forskjellig høide boret åtte og tredve hull i sydmuren. Hovedangrepet kom her. Muren var på utsiden skjult av en høi levende hekk. Franskmennene kom marsjerende og trodde de bare hadde hekken å gjøre med, trengte gjennom den og traff på muren, på en gang en hindring og et bakhold, med de engelske gardister bakenfor; åtte og tredve skytehull gav på en gang ild, et uvær av kardesker og kuler – og brigaden Soye blev knust. ({{page|299}} ...)]
• skyterne: [Det er sikkert at Napoleon gjorde feil under toget til Russland, at Alexander gjorde feil under krigen i India, at Cæsar gjorde feil under krigen i Afrika, at Kyros gjorde feil under krigen mot skyterne og at Javert gjorde feil i dette felttoget mot Jean Valjean. Det var kanskje en feil at det tok så lang tid før han kjente igjen den gamle galeislaven. Det første blikket burde vært nok for ham. ({{page|24}} ...)]
• skytes: [plyndret. Wellington var streng og hadde gitt ordre til at enhver som blev knepet på fersk gjerning skulde skytes; men røveri er seiglivet. Marodørene stjal på den ene siden av slagmarken, mens de blev skutt på den andre siden. Månen lyste uhyggesvangert over sletten. ({{page|299}} ...)]
• skyteskive: [barbarisk og munnet ut i en slags heltemodig villskap, som først viste sig i selvopofrelse. Troppene vilde ha gjort slutt på det; oprørerne vilde kjempe videre. Hver enkelt hadde i denne kampen over sig den siste stunds storhet. Gaten blev dekket med lik. – På den ene siden av barrikaden stod Enjolras, på den andre Marius. Enjolras som hele barrikadens skjebne hvilte på, holdt sig tilbake og dekket sig. Tre soldater falt den ene efter den andre utenfor plassen hans uten engang å få et glimt av ham. Marius kjempet uten dekning. Han gjorde sig selv til skyteskive. Han stod med mere enn halve kroppen over barrikaden. Der finnes ikke noget mere ødselt enn en gjerrig som slår sig løs, ingen er frykteligere i kampen enn en drømmer. Marius var fryktelig og tankefull. Han stod der i kampen som i en drøm. En kunde ha sagt, et spøkelse som skjøt med gevær. ({{page|123}} ...)]
• skyting: [Han tenkte på farens kårde som bestefaren hadde solgt til en skraphandler, og som han hadde savnet så smertelig. Han sa til sig selv at denne tapre, rene kården hadde gjort rett i å dra vekk fra ham og harmfullt bli borte i mørket; at den hadde flyktet slik fordi den var klok og skjønte hvad som vilde skje; den hadde ant oprøret, rennestenskrigen, gatestenskrigen, skyting gjennom kjellervinduer, slag bakfra; at den efter å ha vært med ved Marengo og Friedland ikke vilde gå ned i Chanvreriegaten til nattlig kamp mellem franskmenn. Han sa sig selv at det var heldig at den ikke var der, at det var rett og riktig, at bestefaren hadde vært den virkelige vokteren av farens ære. Så gav han sig til å gråte bittert. ({{page|76}} ...)]
• skytter: [en bøsse som han kunde bruke bedre enn nogen skytter ({{page|45}} ...)]
• skyveluke: [Hun gikk bort og la øret mot vindusskodden. Hun syntes det var mannsskritt, men ganske sakte. Hun gikk fort op i annen etasje, åpnet en skyveluke i vindusskodden og så ut i haven. Det var fullmåne og lyst som dagen. Der var ikke nogen. Hun lukket op vinduet. Det var ganske stille i haven, og det hun kunde se av gaten, var like øde som ellers. – Cosette tenkte at hun hadde tatt feil. Hun hadde bare innbilt sig at hun hørte den støien. Det måtte skyldes Webers mørke, vidunderlige kor der en hører knakingen av døde grener under jegernes engstelige trinn. Hun tenkte ikke mere på det. Dessuten var hun ikke særlig redd av natur. ({{page|350}} ...)]
• skyveluken: [Ut på natten våknet hun, og denne gangen var hun sikker på at hun ganske tydelig hørte nogen gå like ved havetrappen under vinduet hennes. Hun løp bort og åpnet skyveluken. Det var virkelig en mann i haven, og han hadde en stor stokk i hånden. Akkurat da hun skulde til å skrike, falt månelyset over ansiktet på mannen. Det var hennes far. Hun la sig igjen og sa: «Han er altså urolig!» ({{page|350}} ...)]
• skyver: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• skyvevindu: [Da han hadde kommet op i annen etasje, tok han en pust. Alle lidelsesveier har sine hvilesteder. Vinduet ved trappeavsatsen, et skyvevindu, stod åpent. Som i mange gammeldagse hus fikk trappen lys fra og hadde utsikt til gaten. Gatelykten som hang rett ut for huset, skinte svakt inn på trappen, så en kunde spare på lys. ({{page|189}} ...)]
• skålen: [lange håret falt utenfor skålen og skjulte øinene hans. ({{page|45}} ...)]
• skånes: [Lægen påla henne å tie og sa at hun måtte skånes for alle pinlige sinnsrystelser. Han foreskrev en innsprøitning ren kinin og et middel som gav ro, for det tilfelle at feberen skulde komme igjen til natten. Da han gikk, sa han til søsteren: «Det går bedre. Hvis lykken vil at borgermesteren kommer med barnet imorgen, hvem vet? Det er kriser som bringer slike overraskelser, en har sett at stor glede har stanset sykdommer. Jeg vet godt at dette er en organisk sykdom som er kommet langt, men det er noget hemmelighetsfullt over alt dette. Kanskje kan vi redde henne.» ({{page|202}} ...)]
• skånselløse: [Når det gjaldt tertefinhet, stod hun ikke tilbake for nogen engelsk miss. Det var blyghet satt på spissen. Hun hadde et fryktelig minne i livet: En dag hadde en mann sett strømpebåndet hennes. Årene hadde bare øket denne skånselløse blyghet. Halstørklæet kunde aldri bli tett nok, og aldri nå høit nok. Hun øket antallet av hekter og nåler på steder der folk ikke drømte om å se. Det er nettop det eiendommelige ved snerperiet å sette ut dess flere vakter, dess mindre festningen er truet. Og likevel ({{page|127}} ...)]
• skåte: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• skøieraktig: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• sla: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• sladre: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• sladrer: [«Nå ja, du har kanskje handlet klokt. Arbeiderne som kommer imorgen for å stoppe hullet igjen, vilde ha funnet figuren som var glemt igjen der, og de hadde kundet følge sporet ditt trinn for trinn, stykke for stykke, til de fant dig. Nogen har gått gjennom kloakken. Hvem? Hvor er han gått ut? Har nogen sett ham komme ut? Politiet har en god nese. Kloakken er en forræder og sladrer. Et slikt funn er sjeldent, det vekker opsikt; det er ikke mange som bruker kloakken til forretninger. Men elven bruker all verden. Elven er en ordentlig grav. Om en måned fisker de op mannen nede ved Saint-Cloud. Javel, hvad er dette for noget? Det er åtsel! Hvem har drept den mannen? Paris! Og politiet undersøker ikke mer. Du har gjort riktig.» ({{page|189}} ...)]
• slagenes: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• slagmalerier: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• slagmark: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• slagmarkens: [Lamarque var en mann av ry, og en handlingens mann. Han hadde efter hverandre, først under keiserdømmet, senere under restaurasjonen lagt for dagen de to slags mot som var nødvendig i de to tidsaldrer, slagmarkens og talerstolens tapperhet. Det var som en kårde i hans ord. Han stod mellem venstre og ytterste venstre, var elsket av folket fordi han trodde på fremtidsmuligheter, og av massen fordi han hadde tjent keiseren trofast. I sytten år hadde han båret sorg over nederlaget ved Waterloo uten å gi ({{page|32}} ...)]
• slagplanen: [Napoleon var som sagt vel til mote. Han hadde grunn til det. Slagplanen var i virkeligheten ypperlig. ({{page|299}} ...)]
• slagplaner: [Napoleon var artilleriofficer, og han husket det. Alle slagplaner bygget han på kanonkulene, og den 18. juni 1815 gjorde han så meget mere regning med artilleriet som han hadde flest kanoner. Wellington hadde ikke mere enn 159 kanoner, Napoleon hadde 240. Hadde jorden vært tørr, kunde artilleriet ha tordnet og slaget være åpnet kl. seks om morgenen, og det vilde ha vært vunnet klokken to, tre timer før prøisserne endret det hele. ({{page|299}} ...)]
• slagsbroren: [I 1827 var Marius nær 17 år. Da han en aften kom hjem, så han bestefaren stå med et brev i hånden. – «Marius,» sa Gillenormand, «i morgen må du reise til Vernon.» – «Hvorfor?» – «For å se til din far.» – Marius skalv. Han hadde tenkt på alt undtatt dette, at det kunde hende en dag at han måtte treffe faren. Ikke noget kunde komme mere uventet, mere overraskende og, la oss si det, være mere ubehagelig. Bortsett fra politisk motvilje, var Marius viss på at faren – «slagsbroren» som Gillenormand kalte ham når han var i godt humør – ikke var det minste glad i ham; det var klart, ellers hadde han ikke forlatt ham og overlatt ham til andre. Der han ikke følte sig elsket, elsket han heller ikke. «Det var liketil,» sa han til sig selv. ({{page|140}} ...)]
• slagskyggene: [Marius hørte madam Jondrette famle efter nøkkelen i mørket. Døren blev åpnet. Han stod som naglet til plassen i skrekk. Madam Jondrette kom inn. Kvistvinduet slapp inn en stripe månelys mellem to store slagskygger. En av disse slagskyggene dekket helt den veggen Marius stod med ryggen mot, slik at han ikke var synlig. Mor Jondrette så ham ikke, tok de to stolene, de eneste Marius hadde, gikk og lot døren smelle igjen efter sig. Hun gikk inn i hulen: «Her er stolene.» – «Og der er løkten,» sa mannen. «Skynd dig ned.» Hun adlød straks, og Jondrette blev alene. ({{page|217}} ...)]
• slagskygger: [Marius hørte madam Jondrette famle efter nøkkelen i mørket. Døren blev åpnet. Han stod som naglet til plassen i skrekk. Madam Jondrette kom inn. Kvistvinduet slapp inn en stripe månelys mellem to store slagskygger. En av disse slagskyggene dekket helt den veggen Marius stod med ryggen mot, slik at han ikke var synlig. Mor Jondrette så ham ikke, tok de to stolene, de eneste Marius hadde, gikk og lot døren smelle igjen efter sig. Hun gikk inn i hulen: «Her er stolene.» – «Og der er løkten,» sa mannen. «Skynd dig ned.» Hun adlød straks, og Jondrette blev alene. ({{page|217}} ...)]
• slagsmål: [For Javert hadde de vanlige hendelsene på åpen gate en viss klasseinndeling og hvert sitt rom; de mulige tilfelle lå ordnet i en slags skuffer, som de kom ut av efter som det passet. Det som kunde hende på gaten var slagsmål, oprør, karneval, gravferd. ({{page|189}} ...)]
• slagtummel: [Til slike franskmenn måtte det minst slike engelskmenn. Det var ikke lenger en slagtummel, det var mørke, raseri, en hvirvel av ånd og mot, en orkan av lynende sabler. Og et øieblikk efter var det av de fjorten hundre gardedragoner ikke mere enn åtte hundre igjen. Oberstløitnant Fuller var falt. Ney kom til hjelp med Lefebre-Desnouettes lansenerer og jegere. Høidedraget Mont-Saint-Jean blev tatt, tatt tilbake og gjenerobret. Kyraserene slapp kavaleriet for å ta fatt på infanteriet igjen, eller rettere sagt, hele denne skrekkelige massen var filtret sammen slik at den ene ikke slapp den andre. Firkantene stod fremdeles faste. Tolv angrep blev gjort. Ney fikk fire hester drept under sig. Halvdelen av kyraserene blev på høidedraget. Kampen varte i to timer ({{page|299}} ...)]
• slakte: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• slakteren: [Et par skritt fra ham på den andre siden av hekken der han hadde tenkt å trenge gjennom, lå det en sten som dannet en slags benk, og på den benken satt den gamle mannen som eide haven; ved siden av ham stod den gamle konen. Konen brummet. Gavroche som ikke var fintfølende, lyttet: «Herr Mabeuf!» sa hun. – «Mabeuf!» tenkte Gavroche, «det var da et snodig navn.» Oldingen rørte sig ikke. Konen sa på ny: «Herr Mabeuf.» – Oldingen svarte uten å løfte øinene fra jorden: «Hvad er det, mor Plutarque?» – «Mor Plutarque!» tenkte Gavroche, «det var også et komisk navn.» Mor Plutarque fortsatte: «Verten er ikke tilfreds.» – «Hvorfor ikke?» – «Vi skylder ham for tre kvartaler.» – «Om tre måneder blir det for fire.» – «Han sier at han vil kaste oss ut.» – «Så får jeg gå.» – «Vi skylder for brensel. Vi får ikke en vedpinne. Hvad skal vi så varme oss med til vinteren?» – «Vi har da solen.» – «Slakteren vil ikke borge oss mer, han vil ikke gi oss mere kjøtt.» – «Det er bra. Jeg tåler ikke kjøtt. Det er så tungt.» – «Hvad skal vi så ha til middag?» – «Brød.» – «Bakeren ber om avdrag, og sier at hvis han ikke får penger, får vi ikke noget brød.» – «Vel.» – «Hvad skal vi så spise?» – «Vi har epler.» – «Men vi kan da ikke leve uten penger.» – «Jeg har ikke nogen.» – Hun gikk sin vei, og den gamle ({{page|340}} ...)]
• slakteriet: [Combeferre stod ved siden av Enjolras og så på den unge mannen. – «For en synd!» sa han. «Hvor heslig det er dette slakteriet. Men når det en gang ikke finnes flere konger, vil det ikke være krig lenger. Enjolras, du sikter på sersjanten, men du ser ikke på ham. Tenk dig at det kanskje er en elskverdig ung mann, han er dristig, ({{page|123}} ...)]
• slakterøks: [Døren til værelset var plutselig blitt lukket op og tre menn hadde vist sig, de var kledd i blå lerretsbluser og hadde sorte papirmasker for ansiktet. Den første var mager og hadde en lang jernspak i hånden, den andre som var en ren kjempe, hadde en slakterøks, den tredje var en skikkelse med brede skuldrer, ikke så mager som den første, ikke så svær som den andre; han holdt i neven en svær nøkkel stjålet fra en eller annen fengselsport. ({{page|217}} ...)]
• slakterøksen: [Thénardier grep brevet med feberaktig iver og sendte konen og mannen med slakterøksen av gårde med det og bad dem ta vognen som ventet utenfor. De gikk, og litt efter hørte en svepesmell som blev stadig svakere og snart var vekk. Så gikk han bort til kaminen, satte sig med armene over kors og med de sølete støvlene nær fyrfatet. «Jeg fryser på bena,» sa han. – Foruten Thénardier og fangen var det nu bare fem røvere i hulen. De stod stille sammen i en krok og sa ikke noget. Fangen tidde igjen. En uhyggelig ro hadde avløst den vilde larmen som hadde hersket like før. – Lyset som brente med lang veke, lyste bare dårlig op det svære rommet, kullilden døde vekk, og alle disse uhyggelige hodene dannet uformelige skygger på veggene og i taket. ({{page|217}} ...)]
• slangebuktlinjene: [underlig byggverk; en kunde se slangebuktlinjene over ({{page|105}} ...)]
• slangebuktninger: [En kunde tale om dødskampens slangebuktninger. Den ({{page|351}} ...)]
• slanger: [Hun trodde det var veldig langt fra Paris. Hun syntes at hun hadde begynt med å leve i en avgrunn og at det var Jean Valjean som hadde trukket henne op av den. Barndommen stod for henne som en tid da det myldret omkring henne av tusenben, edderkopper og slanger. Hun hadde ikke nogen klar forståelse av om hun ({{page|319}} ...)]
• slanter: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• slapper: [Hvert skritt han tok mens han gikk slik frem og tilbake, mattet ham ut, og han var nødt til å sette sig ned. Det var ikke den alminnelige trettheten som slapper kreftene for å friske dem op igjen; det var de siste kreftene; livet selv dryppet ut i overveldende slit som aldri skulde bli øvet mer. En av de stolene han sank ned på, stod like ved det speilet som hadde vært så skjebnesvangert for ham og så velsignet for Marius, der han hadde lest Cosettes bakvendte skrift på trekkpapiret. Han så sig i speilet og kjente ikke sig selv igjen. Han så ut som han var åtti år; før Cosette blev gift, hadde han knapt sett ut som han var femti; dette året var likt tredve. ({{page|351}} ...)]
• slavehandler: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• slaven: [«Jeg takker Dem, hr. statsadvokat, men jeg er ikke gal. Det vil De snart få se. De holdt på å gjøre et stor feilgrep; slipp denne mannen løs, jeg opfyller en plikt, jeg er den ulykkelige tidligere slaven. Jeg er den eneste som ser klart her, og jeg sier sant. Det jeg gjør nå, ser Gud som er i det høie, og det er nok. De kan ta mig, her er jeg. Jeg hadde gjort mitt beste. Jeg har skjult mig under et falsk navn; jeg er blitt rik; jeg er blitt borgermester; jeg ville vende tilbake blandt skikkelige mennesker. Men det ser ut som om det ikke lar sig gjøre. Nå, det er meget jeg ikke kan nevne, jeg skal ikke fortelle Dem om mitt liv; en dag får De nok kjennskap til det. Jeg har stjålet fra biskopen, det er sant. Jeg har stjålet fra Lille-Gervais. Det var riktig når det blev sagt Dem at Jean Valjean var et ulykkelig, meget illesinnet menneske. Kanskje var ikke all skylden på hans side. Herrer dommer, et menneske sunket så dypt som jeg, har ikke noget med å gå i rette med forsynet eller gi samfundet råd; men, ser De, den vanæren som jeg har prøvd å slippe fri fra, er meget skadelig. Galeiene skaper galeislaver; stol på det, om De vil. Før jeg kom på slaveriet, var jeg en stakkars bonde, meget enfoldig, nærmest idiot; slaveriet skapte mig om. Jeg var sløv, jeg blev illesinnet. Jeg var en trekloss, jeg blev en ({{page|202}} ...)]
• slaver: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• slaveriarbeide: [digheten godtgjort at tyveriet var øvet av flere som var i forbund, og at Jean Valjean hørte til en tyvebande i det sydlige. Følgelig blev Jean Valjean efter å være kjent skyldig dømt til døden. Forbryteren hadde avslått å appellere dommen. Kongen har i sin uuttømmelige mildhet vist den nåde å nedsette straffen til slaveriarbeide på livstid. Jean Valjean er straks blitt sendt til slaveriet i Toulon.» ({{page|331}} ...)]
• slaverier: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• slaveriets: [arbeidsslitet, under slaveriets brennende sol, på fangenes ({{page|45}} ...)]
• slavetransporten: [‘Det er en mann som har vært på galeiene.’ Hun så en gang slavetransporten dra forbi. Å Gud!» ({{page|305}} ...)]
• slavevokterne: [som var under bygning; han gjorde motstand mot slavevokterne som grep ham. Rømning og opsetsighet. For ({{page|45}} ...)]
• slektet: [Slik var Luc-Esprit Gillenormand. Han hadde ikke mistet håret som var mere grått enn hvitt, og som alltid var gredd ned over ørene. Alt i alt og tross alt: ærverdig. – Han slektet på det attende århundre: lettferdig og storslått. ({{page|127}} ...)]
• slektningene: [tok mig ikke tid til å kle mig om, jeg ser visst fæl ut. Hvad må slektningene Deres si når De ser mig med en krøllet krave? Men så si da noget! De må ikke la mig snakke alene. Vi bor fremdeles i l’Homme-Armégaten. Det har nok vært ille med skulderen. Jeg har hørt at en kunde stikke en knyttet hånd inn i såret. Og dessuten har de visst skåret i kjøttet med kniver. Det er det som er så reddsomt. Jeg har grått øinene mine næsten ut. Det er merkelig at en kan holde ut å lide slik. Deres bestefar ser så godt ut. Ikke gjør noget galt, ikke støtt Dem slik på albuen, vær forsiktig, det kan skade Dem. Å, så lykkelig jeg er! Alt det vonde er forbi. Jeg er ganske forvirret. Jeg hadde slik en masse å si Dem, men nu vet jeg ikke noget mer. Elsker De mig fremdeles? Vi bor i l’Homme-Armégaten. Det er ingen have der. Jeg har laget charpi hele tiden, se her, det er for Deres skyld at jeg har træler i fingrene.» – «Engel,» sa Marius. ({{page|245}} ...)]
• slenge: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• slengord: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• slengordene: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• slepet: [lagt der. Det så ut som en kort jernstang, slepet skarp ({{page|45}} ...)]
• sleskheten: [Grove naturer har det til felles med barnslige naturer at de ikke eier overganger: «Nåda, Cosette,» sa madam Thénardier med en stemme som skulde være blid, men som var full av den bitre sleskheten hos ondskapsfulle kvinnfolk, «hvorfor tar du ikke dukken din?» Cosette våget sig frem fra hulen. – «Kjære, lille Cosette,» sa Thénardier med en kjærlig mine, «herren har gitt dig en dukke. Ta den, den er din.» ({{page|344}} ...)]
• sletter: [stift. Der er få sletter, mange fjell og næsten ikke nogen ({{page|11}} ...)]
• slettes: [Gillenormand syntes han hadde sett at Marius rynket pannen litt, mens han i virkeligheten sant å si slett ikke hadde hørt stort efter, slik som han gikk op i sin glede og mere tenkte på Cosette enn på 1793. Bestefaren skalv fordi han hadde vært så uheldig med André Chénier og skyndte sig med å si: «Myrde er ikke ordet. Saken er at revolusjonens store ånder, som slettes ikke var onde, det er uomtvistelig, som var virkelige helter, fant at André Chénier var litt i veien for dem, og så lot de ham halshugge … det vil si at disse store mennene den 7. thermidor i den offentlige velferds navn bad André Chénier om å være så vennlig å gå –» ({{page|245}} ...)]
• slibrigheter: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• slikke: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• slingret: [Han fulgte rådet og kjørte tilbake, og en halv time efter kom han forbi samme stedet, men i skarpt trav med en god, frisk hest. En stallgutt som kalte sig postiljong, satt på skjekene. Madeleine hadde imidlertid følelse av at han heftet bort tiden. Det var blitt ganske mørkt. De slo inn på sideveien. Den var skrekkelig. Kabben slingret fra hjulspor til hjulspor. Han sa til postiljongen: «La det gå i trav, så får du dobbelte drikkepenger.» I en dump ({{page|202}} ...)]
• slipt: [Jeg skulde tro det kan få en til å bli redd. Kan De tenke Dem å se mannfolk komme inn på værelset til Dem og si: «Ti stille,» og som så gir sig til å skjære halsen over på Dem. Det er slett ikke det å dø; dø skal vi alle, men det er det motbydelige å føle at den slags folk tar på en. Og kanskje er knivene deres dårlig slipt også. Store Gud!» – «Ti stille da,» sa Cosette. «Lukk godt overalt.» ({{page|350}} ...)]
• sliren: [Javert satte igjen hatten på hodet, gikk to skritt inn i værelset med armene over kors, stokken under armen, og kården i sliren. «Stopp der,» sa han. «Dere bør ikke gå gjennom vinduet, dere bør gå gjennom døren. Det er mindre farlig. Dere er syv, vi er femten. Gjør ikke dumheter. Ta det med ro.» – «Grønnskollingen» tok en pistol ({{page|217}} ...)]
• slitet: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• slitsom: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• slitsomt: [Denne fremmede, denne ukjente tok sig for Cosette ut som et sendebud fra himmelen og var i det øieblikket det menneske som madam Thénardier hatet mest av alt i verden. Men hun måtte legge bånd på sig. Hun var altfor ophisset til å kunde skjule det, ennu så vant hun var til å hykle fordi hun i alt hun gjorde prøvde å handle som sin mann. Hun skyndte sig med å sende barna til sengs, så spurte hun den gule mannen om «tillatelse» til også å sende til sengs Cosette «som har hatt det slitsomt i dag», la hun til med en moderlig mine. Cosette la sig til å sove med Catherine i armen. Madam Thénardier gikk av og til bort til sin mann som satt i den andre enden av værelset «for å lette sitt hjerte», som hun sa. Hun vekslet med ham nogen ord, som var så rasende at hun ikke våget å si dem høit: «Det gamle dyret! Hvad er det for ({{page|344}} ...)]
• slop: [Plutselig holdt Cosette op. Hun hadde vendt sig og fått øie på den dukken som Thénardierbarna hadde slop- ({{page|344}} ...)]
• slottsgården: [slottsgården, som var meget stor og omgitt av bueganger ({{page|11}} ...)]
• slu: [ – «Jeg er graver i klostret.» – «Altså en kollega,» svarte mannen. – Fauchelevent som var udannet, men meget slu, skjønte at han hadde å gjøre med en vanskelig kar, en som visste å snu på ordene. Han brummet: «Så er altså far Mestienne død.» – Mannen svarte: «Fullt og helt. Vårherre har slått op i forfallsboken. Turen var kommet til far Mestienne. Far Mestienne er død.» – Fauchelevent tok ganske mekanisk op igjen: «Vårherre …» – «Vårherre,» sa mannen myndig. «For filosofene den evige fader, for jakobinerne det høieste vesen.» – «Skal ikke vi to lære hverandre nærmere å kjenne?» – «Det er alt gjort. De er bonde, jeg er pariser.» – «En kjenner ikke hverandre før en har drukket sammen. Mens en tømmer glasset, tømmer hjertet sig ut. De må komme og drikke et glass med mig. De må ikke si nei til det.» – «Arbeidet først.» – Fauchelevent tenkte: «Alt er tapt.» – De var nu ikke lenger enn et par hjulomdreininger fra sidealléen bort til nonnenes gravsted. Graveren la til: «Hør nu, bonde, jeg har syv unger å fø på. Da de må ha noget å spise, må jeg la være å drikke. Deres sult er en fiende av min tørst.» ({{page|56}} ...)]
• slubberter: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• sludd: [fjerdedelen av et århundre i felten, om dagen i kuleregn, om natten i sne, i sludd, i regn, som har erobret to faner, fått tyve sår, som døde glemt og ensom, og som bare hadde én feil, det å elske altfor høit to utakknemlige, fedrelandet og mig.» ({{page|140}} ...)]
• sludder: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• sludderet: [å drømme om at det skulde få mig op i uføre. Nu har jeg sittet tre måneder i fengsel og er blitt slept fra sted til sted. Og så kan jeg så lite snakke for mig; de taler til mig og sier «svar!», gendarmen som er en god gutt, puffer mig på albuen og hvisker: Svar da! Jeg kan ikke uttrykke mig så godt, jeg har ikke studert, jeg er en fattig mann. Og det er leit at ingen skjønner det. Jeg har ikke stjålet, jeg har løftet op noget som lå på jorden. De sier Jean Valjean, Jean Mathieu! Jeg kjenner ikke de folkene. Det er vel nogen bønder. Jeg har arbeidet hos hr. Baloup, Hospitalsboulevarden. Jeg heter Champmathieu. De må være klok som kan si mig hvor jeg er født. Jeg vet det ikke. All verden har ikke hus der de kan komme til verden. Det ville være meget bra. Jeg tror at far og mor var landstrykere. Mere vet jeg ikke. Da jeg var barn, blev jeg kalt «småen»; nu blir jeg kalt «gammel’n». Det er døpenavnene mine. De kan ta det som De vil. Jeg har vært i Auvergne, jeg har vært i Faverolles. Jamen har jeg så, men en kan vel ha vært i Faverolles og Auvergne uten å ha vært på galeiene. Jeg sier Dem at jeg ikke har stjålet og at jeg er far Champmathieu. Jeg har vært hos hr. Baloup, jeg hadde bopel der. De kjeder mig til slutt med alt dette sludderet. Hvorfor er alle efter mig som gale?» ({{page|202}} ...)]
• sluk: [Da Jean Valjean samme natten som Javert hadde arrestert ham ved Fantines dødsseng, hadde rømt fra fengslet i Montreuil-sur-Mer, mente politiet at galeislaven hadde tatt veien til Paris. Paris er lik en malstrøm, som alt blir borte i. Det finnes ikke en skog som skjuler et menneske så godt som denne trengselen. Alle slags flyktninger kjenner til det. De reiser til Paris for å bli opslukt. Der er sluk som redder. Men politiet vet det også, og det leter i Paris efter det det har mistet annetsteds. De lette der efter den tidligere borgermester i Montreuil-sur-Mer. Javert blev kalt til Paris for å bistå under efterforskningen og var i virkeligheten til stor hjelp ved den nye pågripelsen av Jean Valjean. Javert viste den gang slik iver og kløkt at prefektsekretæren hos politidirektøren, Chabouillet, la merke til det. Chabouillet hadde for øvrig alt før tatt sig av Javert og fikk ham nu ansatt ved politiet i Paris. Her gjorde Javert sig nyttig på forskjellig vis og – la oss si det, skjønt ordet synes uvant om den slags tjeneste – ærefull vis. ({{page|24}} ...)]
• slukk: [Mannen ranket sig. Det var som om ansiktet lysnet. «Kone,» ropte han, «hørte du det. Nu kommer menneskevennen. Slukk varmen.» – Moren satt der undrende og rørte sig ikke. Faren grep gjøglerrapt en hankeløs krukke som stod på kaminen, og slengte vann på glørne. «Så,» sa han til den eldste datteren. «Riv stolen i filler.» – Datteren skjønte ikke det grann. Han grep stolen og satte ({{page|217}} ...)]
• slukkes: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• slukne: [Hvis det ikke var nogen som elsket, vilde solen slukne.» ({{page|350}} ...)]
• sluktes: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• slukøret: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• slumrende: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• sluntre: [I dette øieblikk falt en femte uniform på de fire andre, som om den falt fra himmelen. Den femte mannen var reddet. Marius så op og kjente igjen Fauchelevent. – Jean Valjean hadde kommet inn i barrikaden. Enten han hadde spurt sig for, eller av teft eller ved et tilfelle hadde han kommet inn i Mondétourgaten. Takket være nasjonalgardistuniformen hadde han kommet lett igjennom. Oprørernes vaktpost i Mondétourgaten hadde ikke gitt noget alarmsignal da det var en enslig nasjonalgardist. Han hadde latt ham gå inn i gaten, idet han sa: «Kanskje er det en forsterkning, eller i verste fall blir det en fange.» – øieblikket var altfor alvorlig til at vakten kunde sluntre unda og forlate posten sin. ({{page|123}} ...)]
• sluse: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• slusket: [Så spurte hun Toussaint: «Er far kommet tilbake?» – «Ikke ennu, frøken.» – Jean Valjean kom ofte ikke hjem fra turene før sent på natt. – «Toussaint,» sa Cosette, «De sørger vel for at vinduslemmene til haven blir godt lukket og låst om kvelden?» – «Ja, vær trygg, frøken.» – Toussaint slusket aldri unda, og Cosette visste det, men hun kunde ikke la være å legge til: «Det er jo så ensomt her.» – «Ja, det er sant,» sa Toussaint. «En kunde bli myrdet her før en fikk sukk for sig. Og så sover ikke herren her i huset. Men vær ikke redd, De frøken, jeg lukker vinduene som fengselsskodder. To enslige kvinner! ({{page|350}} ...)]
• sluskete: [Det han hadde sett, var ikke et uskyldig barneblikk, det var et hemmelighetsfullt dyp som hadde åpnet sig og plutselig lukket sig igjen. Det kommer en dag da alle unge piker får det blikket. Ve den, som da er der! – Da Marius den kvelden kom hjem til kvistkammeret sitt, så han på klærne sine, og la for første gang merke til det sluskete, usømmelige og uhørt tåpelige ved å gå tur i Luxembourg-parken i «hverdagsklærne», i en utslitt hatt, tykke fettlærsstøvler, lange sorte bukser med blanke knær og en sort frakk som var loslitt på albuene. ({{page|201}} ...)]
• sluttordet: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• sluttpunktet: [Utgangspunktet som sluttpunktet for alle hans tanker var ({{page|45}} ...)]
• sluttsummen: [Da slaget var begynt, inntraff en rekke hendelser: Hougomonts urokkelige motstand, la Haie-Saintes hårdnakkethet, den skjulte muren som brigaden Soye blev knust mot, batterier som satt fast i sølen, Grouchys forsinkelse, de femten hundre mann som blev drept på mindre enn en time i haven ved Hougomont, de atten hundre mann som falt på enda kortere tid omkring la Haie-Sainte, og en hel del annen motgang og en rekke feilgrep – alt dette trakk lik skyer forbi Napoleons blikk, men det formørket det knapt. Napoleon var vant til å se krig. Han la ikke alltid enkelthetene sammen en for en; tallene hadde i og for sig liten verdi, når bare sluttsummen var – seier. Om det gikk dårlig fra først av, brydde han sig ikke om det – han som trodde han var herre og mester over slutningen. Han visste å vente, han mente han stod ({{page|299}} ...)]
• slyngelaktige: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• slynglene: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• slåbrok: [Med det samme legen hadde tørket av Marius’ ansikt og ganske lett rørte ved de lukkede øielokkene, gikk en dør op i bakgrunnen av værelset, og en lang, blek skikkelse kom inn. – Det var bestefaren. Oprøret som hadde vart i to dager, hadde ophisset og optatt Gillenormand. Han hadde ikke fått sove natten før, og han hadde hatt feber hele dagen. Om kvelden hadde han lagt sig meget tidlig efter å ha sagt at hele huset skulde låses omhyggelig, og trett som han var, hadde han sovnet. Men gamle folk sover lett. Gillenormands værelse lå like ved siden av dagligstuen, og så omsorgsfulle de enn hadde vært, hadde støien vekket ham. Da han undret sig over lyset som kom gjennom dørsprekken, hadde han stått op av sengen og famlet sig frem i mørket. Han stod på dørterskelen med den ene hånden på dørlåsen, med hodet bøid litt forover; klædd i en hvit slåbrok som hang rett ({{page|189}} ...)]
• slåbroken: [Bestefaren skalv fra hode til fot så voldsomt som de stive gamle lemmene kunde skjelve, øinene som hadde gule hornhinner på grunn av hans høie alder, blev plutselig glassaktige, hele ansiktet blev med en gang kantet som et dødningehode, armene falt slappe ned som om en fjær hadde sprunget i dem, og den skrekken han hadde fått, gjorde at fingrene på de gamle skjelvende hendene spriket, og knærne bøide sig så de stakkars nakne benene dekket med hvite hår stakk frem gjennom åpningen på slåbroken. Han mumlet: «Marius!» – Basque forklarte: «Herre, de bar herren hit. Han har vært på barrikaden, og –» ({{page|189}} ...)]
• slås: [Det må slås fast og endog legges vekt på at tross Marius hadde utspurt Jean Valjean slik at Jean Valjean hadde sagt: «De krever at jeg skal skrifte for Dem», hadde han dog ikke gjort ham to, tre avgjørende spørsmål. Det kom ikke av at han ikke tenkte på dem, men fordi han var redd for dem. Jondrettes kvistkammer? Barrikaden? Javert? Hvem kunde vite hvor tilståelsene hadde stanset? Jean Valjean lignet ikke en mann som vek tilbake for noget; og hvem vet om Marius, når han først hadde drevet ham frem, ikke ønsket å stoppe ham. Under visse avgjørende hendelser kan det ha hendt oss alle at vi efter å ha gjort et spørsmål, stopper ørene igjen for ikke å høre svaret. Det er særlig når en elsker at en kan være feig slik. Det er ikke klokt til det ytterste å forske ut uhyggelige forhold, særlig når den uløselige siden av vårt liv er skjebnesvangert innblandet. Av Jean Valjeans fortvilede forklaringer kunde det kanskje strømme ut et fryktelig lys, og hvem vet om ikke dette heslige lyset kunde ha gitt gjenskinn selv over Cosette. Hvem visste om det ikke hadde kommet til å falle et slags helvetes lys over dette engleåsynet? Selv et lynglimt er en lynstråle. Så skjebnesvangert er et slikt samliv at uskyldigheten selv kan bli preget av forbrytelsen efter den dunkle lov om lysets tilbakekastning. De reneste ({{page|305}} ...)]
• slåsskjemper: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• slåttekar: [en god varme; Thénardier selv drakk med gjestene, snakket politikk, særlig om krigen i Spania, om hertugen av Angoulême, avbrutt av snakk om vinhøsten; en møller snakket løs om arbeidet sitt, mens en slåttekar borte ved vinduet traff avtale med en gårdeier om vårarbeide {{sperret|o. s. v.}} ({{page|344}} ...)]
• sløifene: [var kommet inn. Det var virkelig to vakre småpiker, den ene hadde blanke, kastanjebrune, den andre sorte fletter som hang nedover ryggen, begge livlige, velstelte, tykke, friske og sunne så det var en lyst å se. De hadde nette, varme klær. De to små lyste op når de kom, og dessuten var det dem som hersket. Klærne, munterheten, støien de holdt, gjorde det klart. Da de kom inn, brummet madam Thénardier i en tone full av dyrkelse: «Er dere endelig der da.» Så tok hun dem på fanget, først den ene, så den andre, glattet håret på dem og knyttet sløifene, så satte hun dem ned igjen og ristet dem blidt slik som mødre ofte har for skikk og ropte: «Jo, dere ser nydelige ut.» ({{page|344}} ...)]
• sløifer: [drett, den dype stråleglansen i de blå øinene, den fine huden, det yndefulle merket hun hadde på halsen, alle hennes tanker. Han eide også alle hennes drømmer. Han tilbad alt hun hadde på sig, sløifer, hansker, pulsvanter, halvstøvler, lik hellige ting han var herre over. Å eie Cosette var for Marius blitt det samme som å leve. Og plutselig lød de ordene: «Vi skal reise bort.» Virkelighetens barske røst ropte til ham: «Cosette er ikke din.» ({{page|9}} ...)]
• sløs: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• sløseri: [Efterat den ukjente mannen som hadde forkynt «likenes protest», hadde talt og gitt uttrykk for fellesånden, lød det fra alle et rop som samtidig var glad og fryktelig, uhyggelig i sin mening, seierrikt i tonen: «Døden leve! Vi blir her.» – «Hvorfor alle sammen?» spurte Enjolras. – «Alle! Alle»! – Enjolras fortsatte: «Stillingen er god, barrikaden ypperlig. Tredve mann er nok. Hvorfor skal vi da ofre førti?» – De svarte: «Fordi ikke nogen av oss vil gå vår vei.» – «Borgere,» ropte Enjolras, med en stemme som skalv som av harme, «republikken er ikke så rik på menn at de bør ofres til unyttes. Forfengelighet er noget sløseri. Hvis nogen her har plikt til å gå, må den plikten opfylles som enhver annen.» ({{page|123}} ...)]
• sløvet: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• smaker: [— «Jamen, av jern da?» — «Jern smaker vondt.» — «Nu ({{page|45}} ...)]
• smakløs: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• smakløse: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• smaleste: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• smalnet: [Stedet var virkelig utmerket valgt, gaten var bred øverst og smalnet av nedover og virket som en blindgate, med Korinth som snevret den enda mere inn, og da Mondétourgaten var lett å sperre til høire og til venstre, var ikke noget angrep mulig uten fra Saint-Denisgaten {{sperret|d. v. s.}} i fronten og uten dekning. Laigle hadde, full som han var, sett like skarpt som Hannibal edru. ({{page|53}} ...)]
• smedverktøi: [Han stilte de to stolene, en på hver side av bordet, snudde brekkjernet i varmen, satte foran kaminen et gammelt skjermbrett som dekket fyrfatet, gikk så bort i kroken der tauene lå, bøide sig ned som for å granske noget. Marius så nu at det han hadde tatt for en haug tauverk, var en taustige med tretrinn og to jernhaker til å feste den med. Hverken denne stigen eller noget verktøi som lå bak døren, hadde vært der om morgenen. Jondrette hadde åpenbart båret det dit mens Marius var borte. Marius tenkte det var smedverktøi. Hadde han vært litt mere kjent med den slags ting, vilde han ha skjønt at det var innbruddsverktøi. ({{page|217}} ...)]
• smekket: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• smektende: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• smelt: [blikk da soldatene vilde trenge inn og oprørerne vilde lukke. Døren blev til slutt smelt igjen så voldsomt at de fem fingrene på en soldat som hadde klamret sig fast til den, blev revet av og blev sittende igjen mellem døren og karmen. ({{page|123}} ...)]
• smeltedigel: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• smelteovn: [Et lynglimt farvet alle husforsidene i gaten røde, som om døren til en smelteovn brått blev åpnet og lukket. Et forferdelig smell rystet barrikaden. Den røde fanen falt ned. Omnibusstangen var skutt av. Kuler som blev kastet ({{page|84}} ...)]
• smelteovnen: [Paris har et barn og skogen har en fugl; fuglen heter spurv, barnet heter gamin, gategutt. Prøv å sette sammen de to forestillingene: Paris og barndommen, som rommer den ene smelteovnen, den andre morgenrøden, slå gnistene mot hverandre, og det vil sprute frem et lite vesen. Homuncio vilde den romerske dikter Plautus ha kalt det. ({{page|119}} ...)]
• smelter: [Det var Fantine. Vanskelig å kjenne igjen. Men så en nærmere på henne, var hun fremdeles vakker. En trist rynke som lignet spiren til ironi, furet høire kinn. Og drakten, denne luftige drakt av musselin og bånd som syntes skapt av glede, av musikk, med duft av syrin, den var borte akkurat som det vakre strålende rimglitteret som ligner diamanter, blir borte for solen. Det smelter, og grenene er like svarte igjen. ({{page|105}} ...)]
• smeltes: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• smertefulle: [larmet slik at den kanskje kunde vekke den syke, så gikk han inn i værelset til Fantine, gikk bort til sengen og trakk omhenget til side. Hun sov. Hun pustet med den uhyggelige lyden som er vanlig ved den slags sykdommer, men det smertefulle åndedrettet forstyrret næsten ikke den usigelige ro som lå over ansiktet og som endret henne mens hun sov. Blekheten var blitt til hvithet; kinnene var røde. Hele skikkelsen skalv som om den holdt på å folde ut et par vinger som skulde føre henne bort, og som en følte dirre, men ikke kunde se. En skulde ikke tro hun var en syk som lå på det siste. Hun lignet snarere en som skulde til å fly, enn en som skulde til å dø. ({{page|277}} ...)]
• smertenssukk: [Han hadde tenkt hele natten, han hadde tenkt hele dagen; han hørte nu bare en røst inne i sig, og den sa: «Akk!» Slik gikk det et kvarter. Endelig bøide han hodet, utstøtte et smertenssukk, og vendte tilbake. Han gikk langsomt og likesom utmattet. Det var som om nogen hadde tatt ham igjen på flukten og førte ham tilbake. ({{page|202}} ...)]
• smertlig: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• smettet: [Hvorledes hadde barna kommet dit? Kanskje hadde de smettet inn kvelden i forveien og hadde undgått opsynsmennene og vært natten over i ett av de små husene i parken. Sikkert er det at de streifet omkring og syntes å være fri. Streife omkring og synes fri, det er å være forlatt. Disse stakkarene var også virkelig forlatte. – De to barna var de samme som Gavroche hadde tatt sig av. Thénardiers barn som var satt bort til Magnon og utgitt for Gillenormands, og nu lik blader falt fra de rotløse grenene og feid bortover jorden av vinden. Klærne, som hadde vært ordentlige mens de var hos Magnon for å ta ({{page|123}} ...)]
• smiebelgen: [Nu var det Marius’ tur til å være gloen, Gillenormands å være smiebelgen. Marius skalv over hele kroppen, han visste ikke hvad han skulde gjøre; han blev het i hodet. Han var lik presten som ser alterbrødet slengt for alle vinder, lik fakiren som ser nogen spytte på hans gudebillede. Det måtte ikke hende at den slags skjedde ustraffet like for nesen av ham. Men hvad skulde han gjøre? Hans far var blitt trampet og tråkket på mens ({{page|140}} ...)]
• smiebelgs: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• smigre: [Denne sky kjærlighet var likevel ikke ganske fri for kurmakeri. «Smigre» den en elsker er den første form for kjærtegn, det halvt vågelige som prøver sig. Smiger er omtrent som å kysse gjennom sløret. ({{page|404}} ...)]
• smigrende: [«Det var …,» sa Marius. – «Og at jeg blev det,» la Laigle til. – «Det skjønner jeg ikke,» sa Marius. – Laigle svarte: «Det er enkelt nok. Jeg stod nær kateteret for å svare og nær døren for å kunde komme unda. Professoren stirret temmelig stivt på mig. Plutselig sprang Blondeau med ondskapsfull teft over på L. – L. det er min bokstav. Jeg er fra Meaux og heter Laigle, og det navnet ropte han op. Jeg svarte: «Her!» Da så Blondeau på mig med et blikk så mildt som en tigers, smilte og sa: «Hvis De er Pontmercy, kan De ikke være Laigle.» En frase som synes lite smigrende for Dem, men ikke så trist som for mig. Det vil si, jeg blev strøket.» ({{page|174}} ...)]
• sminke: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• smugene: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• smuget: [jernringer rundt, høie søppelhauger og gangdører med eldgamle jerngitter. Når en fra Saint-Denisgaten kom inn i Chanvreriegaten, snevret den sig mere og mere sammen som om en hadde kommet inn i en lang trakt. Gaten var ganske kort og lot til å være sperret ut mot Hallene av en rekke høie hus; en kunde tro at en var i en blindgate, hvis en ikke til venstre og til høire opdaget to mørke ganger som en kunde komme gjennom. Det var Mondétourgaten som på den ene siden munnet ut i Prêcheurgaten og på den andre i Cygnegaten og Petite-Truanderiegaten. Nederst i denne «blindgaten» la en på hjørnet av smuget til høire merke til et hus som var lavere enn de andre og som dannet et fremspring i gaten. Dette huset var bare på tre etasjer og der hadde det i tre hundre år vært et vidkjent vertshus, som hadde gått i arv fra far til sønn. Vertshuset hadde hatt flere navn. Nu het det Korinth. Den siste verten av dynastiet het far Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• smukke: [feil, dere knasker sukker. O, gnaverkjønn, de smukke ({{page|105}} ...)]
• smule: [nok til et menneske; en smule stoff som omgav et lys; ({{page|11}} ...)]
• smuss: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• smusset: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• smussig: [hadde gjort hele denne samlingen av filler usigelig smussig. ({{page|45}} ...)]
• smyg: [Det var midt mens han var optatt slik, at Enjolras snakket til ham: «Du er så liten,» sa han, «ingen kan se dig. Gå utenfor barrikaden, smyg dig langs husveggene, gå litt omkring i gatene og kom hit og fortell mig hvad som skjer.» – Gavroche ranket sig. «De små kan altså brukes til noget? Det var da riktig heldig. Jeg skal gå. ({{page|53}} ...)]
• smykkestenene: [«Dere er så gode, begge to,» sa Jean Valjean. «Jeg skal fortelle dere hvad det er som har gjort mig vondt. Det som gjorde mig vondt, herr Pontmercy, var at De ikke vilde røre pengene. De pengene er virkelig Cosettes. Jeg skal forklare det, barna mine; det er nettop derfor jeg er så glad over å få se dere. De sorte smykkestenene kommer fra England, de hvite kommer fra Norge. Alt dette står på det papiret som dere skal lese siden. Og for armbåndene fant jeg på å bruke sammenbøide blikkringer istedenfor sammensveisede. Det er vakrere og mindre kostbart. Dere skjønner at en kunde tjene mange penger på det. Så Cosette har full rett til formuen. Jeg har nevnt disse enkelthetene for at dere kan ha ro i sinnet.» ({{page|351}} ...)]
• smykket: [Dette bordet med stråstol til finnes på alle politistasjoner; det er ufravikelig smykket med en treskål full av sagmugg og en pappeske full av røde oblater og det er nederste trinn av embedsstilen. Det er her statslitteraturen har sitt ophav. ({{page|231}} ...)]
• småarbeider: [rekke småarbeider som utkom i 1700-tallet under pseudonymet Barleycourt. Når han satt og leste, kunde det ({{page|11}} ...)]
• småblomstret: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• småborgeren: [Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid prydet med et opslag: «Værelser til leie», men på denne tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattigklassen som strekker sig fra småborgeren som sitter smått i det, og gjennom elendighet på elendighet nedover til samfundets dypeste bunn – like til de to vesener som alle sivilisasjonens materielle goder havner hos, kloakkrenseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som samler op filler. ({{page|119}} ...)]
• smådjevler: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• småenglene: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• småfeil: [Nonnene overholder samvittighetsfullt alle store og små kirkelige festdager, og deres ophold i kapellet er uendelige. En gang om uken samles de i kapellet, der priorinnen presiderer, og hver søster skrifter der efter tur med høi røst store og små feil og synder, og blir idømt bot. Men dessuten gjør de selv frivillig bot for småfeil, ({{page|56}} ...)]
• småfrøkner: [Nogen minutter gikk, så spurte mannen: «Er det ikke nogen tjenestepiker hos madam Thénardier?» – «Nei, herre.» – «Er du ganske alene?» – «Ja, herre.» – En liten stund efter sa hun: «Det vil si der er to småpiker.» – «Hvilke småpiker?» – «Ponine og Zelma;» barnet forenklet de romantiske navnene som madam Thénardier var så glad i. – «Hvem er så Ponine og Zelma?» – «Det er madam Thénardiers småfrøkner.» Barnet kalte dem slik. – «Og hvad gjør de?» – «Å!» sa barnet, «de har vakre dukker, ting med gull på, fullt op av saker. De leker og morer sig.» – «Hele dagen?» – «Ja, herre.» – «Og du?» – «Jeg, jeg arbeider.» – «Hele dagen?» – Barnet så op med store øine. Det var tårer i dem, men det kunde han ikke se på grunn av mørket, og svarte så stillferdig: «Ja, herre!» – Så tidde hun litt og sa: «Nogen ganger når jeg er ferdig med arbeidet og jeg får lov, morer jeg mig, jeg også.» – «Hvorledes morer du dig da?» – «Som jeg kan. Jeg får være i fred. Men jeg har ikke meget leketøi, og Ponine og Zelma vil ikke at jeg skal leke med deres dukker. Jeg har ikke annet enn en tinnsabel, ikke større enn så.» Barnet holdt frem lillefingeren. – «Og som ikke er skarp?» – «Jo,» svarte hun, «den kan skjære salat og kutte av fluehoder.» ({{page|344}} ...)]
• småfugl: [De unge pikene skravlet og kvidret som småfugl sloppet ut av buret. De var ville av glede. Av og til gav de ({{page|105}} ...)]
• smågater: [For Jean Valjean var all uvisshet over; heldigvis varte den ennu for disse mennene. Han hadde nytte av deres tvil; det var tapt tid for dem og tid vunnet for ham. Han gikk ut av porten han hadde gjemt sig i, og skyndte sig nedover Postgaten i retning av Jardin des Plantes. Cosette begynte å bli trett, han tok henne på armen og bar henne. Det var ikke et menneske å se, og lyktene var ikke tent fordi det var måneskinn. Han gikk fortere og kom til slutt forbi Jardin des Plantes gjennom smågater med lave hus ut på kaien. Der vendte han sig. Kaien var øde. Gatene var øde. Der var ingen bak ham. Han pustet friere. Så kom han til Austerlitzbroen. Den gang blev det ennu betalt bropenger. Han gikk bort til brovakten og betalte en sou. «Det er to sous,» sa brovakten. «De bærer et barn som kan gå. De må betale for to.» – Han betalte, ergerlig over at han hadde vakt opmerksomhet. Flyktninger bør være uenset. ({{page|24}} ...)]
• smågjeld: [Efter 1823 da vertshuset i Montfermeil litt efter litt sank ned – ikke i den avgrunn som heter fallitt – men i den rennestenen som heter smågjeld, hadde ekteparet Thénardier fått to barn til, begge av hankjønn. Det blev fem; to piker og tre gutter. Det var mange. ({{page|368}} ...)]
• småhandleren: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• småjenten: [Da Jean Valjean hørte at Fauchelevent skjøv op døren, vendte han sig: «Nå?» – «Alt er ordnet, og ikke noget er det. Jeg har fått lov til å ta Dem inn hit, men før De kan komme inn igjen, må De først ut. Det er det som er så vrangt. Med småjenten er det lett.» – «De bærer henne ut?» – «Og hun tier stille?» – «Det svarer jeg for.» – «Men, De, far Madeleine?» – Og så efter et øieblikks engstelig pause ropte Fauchelevent: «Men kan De da ikke gå ut igjen samme veien som De kom inn.» – Som første gangen nøiet Jean Valjean sig med å svare: «Umulig.» – Fauchelevent brummet like meget til sig selv som til Jean Valjean: «Det er dessuten noget annet som plager mig. Jeg har lovet at jeg skulde fylle den med jord. Men når jeg tenker på at jorden skal ligge der istedenfor et lik, blir det ikke det samme; det går ikke, den kommer til å gli og flytte sig. Bærerne vil merke det. Så De skjønner det, far Madeleine, da får jo myndighetene greie på det.» ({{page|56}} ...)]
• småjenter: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• småkaker: [Han gikk fort av sted. Tilfeldigvis var han væbnet, da han hadde Javerts pistoler på sig. Det unge mennesket han trodde å ha sett, var blitt borte for ham i gatene. Marius gikk fra Plumetgaten og videre frem til han over Invalidebroen og Champs-Élysées nådde Rivoligaten. Butikkene stod åpne, kvinnene gikk og gjorde innkjøp, folk spiste is på kafé Laiter og småkaker i det engelske konditori. Gjennom Delormepassasjen kom han til St. Honorégaten. Der var butikkene lukket, kjøpmennene stod og snakket sammen foran de halvåpne dørene, folk gikk forbi, løktene var tent, de øverste etasjene i husene var oplyst som vanlig. Det stod kavaleri på Palais-Royalplassen. Marius gikk videre bortover Saint-Honorégaten. ({{page|76}} ...)]
• smålig: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• småligheter: [Kjærligheten har barnaktigheter, andre lidenskaper har småligheter. Skam over de lidenskaper som gjør menneskene små. Ære være den lidenskap som gjør dem til barn. ({{page|350}} ...)]
• småmynt: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• småpike: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• småpiken: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• småpiketiden: [Mens han var optatt av disse undersøkelsene som tok all tid og alle tanker, så Gillenormand næsten ikke noget til ham. Ved måltidene var han der; bakefter var han ikke til å finne. Tanten brummet, men bestefar Gillenormand smilte: «Å, det er småpiketiden.» Nogen ganger la han til: «For pokker! Jeg trodde det var et kurmakeri, men det ser næsten ut til å være en lidenskap.» ({{page|140}} ...)]
• småpjokk: [gere hadde vært brukt inne i skuret, strakte sig langs muren omtrent op til det stedet der de så Thénardier. Skorstenspipen var sprukket og revnet på alle kanter og meget trang. – «En må krype op gjennom den,» sa Montparnasse. – «Gjennom den pipen?» ropte Babet, «en mann! Aldri i livet. Det måtte være en unge.» – «Ja, det trengs en småpjokk,» la Brujon til. – «Hvor skal vi finne en unge?» sa Gueulemer. – «Vent,» sa Montparnasse. «Det skal jeg greie.» ({{page|368}} ...)]
• småpjokker: [gli nedover benet på elefanten og kom på føttene ned på gressbakken, grep den lille femåringen om livet og løftet ham op midt på stigen, så krøp han op efter ham og ropte til den eldste: «Jeg skal skyve på, hal i.» Og et øieblikk efter var den lille blitt puffet, trukket, halt, proppet, stoppet gjennom hullet uten å få tid til å samle sig, og Gavroche kom inn efter ham idet han sparket til stigen som falt ned i gresset. Så klappet han i hendene og ropte: «Nå er vi her. Leve general Lafayette!» – efter dette utbruddet la han til: «Nå er dere hjemme hos mig, småpjokker.» Det var virkelig her Gavroche bodde. Hvor det unyttige uanet kan komme til nytte! De stores barmhjertighet, kjempenes godhet! Dette minnesmerket som hadde vært uttrykk for keiserens tanker, var blitt tilfluktssted for en gategutt. ({{page|368}} ...)]
• småprat: [Han satt i timevis og så på henne mens hun klædde på og av dukken, og hørte på hennes småprat. Han syntes nu at livet var fylt av interesse, han syntes menneskene var gode og rettferdige, han tenkte ikke lenger ondt om nogen, han så ikke lenger nogen grunn til ikke å bli meget gammel, nu da dette barnet elsket ham. Han så foran sig en fremtid som Cosette lyste op i lik et yndefullt lys. Selv de beste er ikke fri for en egenkjærlig tanke; han følte stundom en viss glede over at hun var stygg. ({{page|9}} ...)]
• småpunger: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• småregler: [Alt dagen efter at Cosette hadde sagt til sig selv: «Sannelig! Jeg er jo vakker,» la hun merke til hvorledes hun var kledd. Faren hadde aldri nektet henne noe. Nu skjønte hun sig plutselig på hatter, kjoler, kåper, halvstøvler, mansjetter, stoffer som passet og farver som stod til henne, denne viten som gjør pariserinnen så yndig, så uutgrunnelig og så farlig. – Men et blikk på klærne vilde vært nok for en kvinne til å skjønne at hun ikke hadde nogen mor. Visse småregler for god tone, visse vedtekter hadde Cosette ikke greie på. En mor vilde f.eks. kunne ha sagt henne at en ungpike slett ikke gikk kledd i damask. ({{page|319}} ...)]
• smårum: [er der seks og tyve mennesker i fem eller seks smårum. ({{page|11}} ...)]
• småskader: [hun gjøre i stand nogen småskader og så blir mitt værelse ({{page|11}} ...)]
• småslanter: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• småsnakk: [småsnakk den melodi som kommer fra sjelen og som følger det lik en lyre, blir det ikke annet enn en skygge tilbake, og en spør: «Hva, er det ikke annet enn det?» Nei, det er ikke annet enn barneprat, babbel, latter over ingenting, unyttig snakk, vrøvl, alt det som er det mest ophøiede og dypeste i verden, det eneste som det er umaken verd å si og å høre på. Det menneske som aldri har hørt eller sagt slikt vrøvl, slike plattheter, det er et fe og et elendig menneske. ({{page|404}} ...)]
• småsnyte: [tur til å småsnyte ham. Løslatelse er ikke det samme ({{page|45}} ...)]
• småstubber: [Vi skal gå raskt over de pinlige enkelthetene og nøie oss med å trykke av to småstubber som stod i avisene den gangen, nogen måneder efter de overraskende hendelsene hadde funnet sted i Montreuil-sur-Mer. Meddelelsene er noget korte. Vi tar den første fra «Den hvite fanen» av 25. juli 1823. ({{page|331}} ...)]
• småtrefninger: [var bare småtrefninger. At alt vilde bli avgjort der, vistes klart av at der var det ennu ikke blitt kjempet. ({{page|32}} ...)]
• småtretting: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• småtteriet: [Marius og Cosette hadde vært optatt med å se på hverandre hele tiden; de hadde knapt lagt merke til dette småtteriet. ({{page|245}} ...)]
• småturene: [blindgate; på hjørnet stod: «Planchetteblindgaten». Der hadde han stått av, og hun hadde kjørt tilbake til Babylongaten. Det var i regelen når de manglet penger i huset, at Jean Valjean tok disse småturene. ({{page|350}} ...)]
• småunge: [ningen av, stakk, luket, vannet og gikk omkring blandt blomstene med et godt sørgmodig og mildt uttrykk, nogen ganger stod han fordrømt og urørlig i timevis mens han lyttet til en fugl som sang i et tre, et barn som småpratet i et hus, eller han stod og stirret på et gress-strå der det hang en duggdråpe som solen fikk til å funkle lik en rubin. Han levde meget fattigslig og drakk heller melk enn vin. En småunge kunde få ham til å gi efter, tjenestepiken hundset ham. Han var så blyg at han næsten var sky, gikk sjelden ut og så ikke andre hos sig enn de fattige som banket på ruten til ham, og presten, abbed Mabeuf, en gammel, bra mann. Men om nogen av byens folk eller fremmede som var nysgjerrige efter å se tulipanene og rosene, kom og ringte på, åpnet han døren med et smil. Det var «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• småutgifter: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• småvers: [De mottok med gledesrop rampeviser der Napoleon blev kalt «Nicolas». De moret sig med vitser som de trodde var farlige, med uskyldige ordspill som de trodde var giftige, og med småvers både med enkelte og dobbelte strofer. Eller de tok for sig listen over medlemmene av overhuset, «dette gyselige jakobinske kammer», og satte sammen nogen av disse navnene så det kom frem en setning som f.eks. denne: «Damas, Sabran, Gouvion, Saint-Cyr.» (Damas, hugger ned, med jernbolt, Saint-Cyr.) Det var så morsomt. ({{page|140}} ...)]
• småvognene: [Efter å ha fått skyss deler av veien for åtte–ti sous milen, med det som den gang ble kalt «småvognene omkring Paris», hadde Fantine omtrent midt på dagen nådd frem til Bakersmuget i Montfermeil. Da hun kom forbi Thénardiers vertshus, var hun blitt formelig blendet ved synet av de to småpikene som strålte der i den store husken, og hadde stoppet op foran denne åpenbaring av glede. Hun var betatt av synet. De to småpikene fortryllet moren, og hun stod ganske rørt og så på dem. Nærvær av engler forteller at Paradiset er nær. Hun trodde å ha sett skrevet over dette vertshuset skjebnens hemmelighetsfulle «Her!» De to små var så åpenbart lykkelige. Hun så på dem, hun så med beundring på dem, så rørt at da moren stoppet litt mellem to vers, kunne hun ikke la være å si som nevnt: «For nogen vakre barn De har, frue.» ({{page|105}} ...)]
• smører: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• smøreri: [Det lød en svak støi borte fra døren. Ennu en mann kom inn og satte sig på sengen. Som den første hadde også han nakne armer og sotsvertet ansikt. Til tross for at denne mannen bokstavelig talt snek sig inn i værelset, kunde det ikke skje uten at Hvit la merke til det. «Bry Dem ikke om ham,» sa Jondrette. «Det er husets folk. Jeg sier at jeg har tilbake et maleri, et verdifullt maleri. Se her!» – Han reiste sig, gikk bort til veggen der den rammen stod, som før er nevnt. Han vendte den. Det lignet virkelig et maleri! Jondrette stod imidlertid foran det, så Marius ikke kunde se det ordentlig. Men så meget så han, at det var noget fælt smøreri, en slags skikkelse malt med skrikende, grelle farver som på markedsplakater. ({{page|217}} ...)]
• smøreriet: [Mesterverket, maleriet av David, var ikke annet enn det vertshusskiltet som Thénardier selv hadde malt. Da Thénardier ikke lenger stod i veien, kunde Marius se denne tingesten, og i smøreriet kunde han virkelig skjelne et slag, en bakgrunn av røk, og en mann som bar en annen, underofficeren som frelser obersten. Marius var som i en rus; maleriet gjorde på en måte faren levende for ham; det var ikke vertshusskiltet fra Montfermeil, det var en grav som åpnet sig, en død som stod op; Marius hørte blodet banke, kanonene fra Waterloo tordnet for ørene på ham, fra det skumle billedet stirret faren stivt på ham. ({{page|217}} ...)]
• smøret: [Jeg har spleen, som englenderne sier; smøret er så dyrt, ({{page|105}} ...)]
• snabelen: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• snakkes: [benkevogner, bruker en nu jernbane; hvor der da var seilbåter, er der nu dampskib. Nu snakkes det om Fécamp, ({{page|105}} ...)]
• snakkesaligere: [Dess snakkesaligere Thénardier ble, desto mere taus blev Jean Valjean. Thénardier slo ham på skulderen igjen. «Nåvel, la oss bli ferdige. Vi deler. Du har sett nøkkelen. Vis mig pengene dine.» Thénardier var sky, vill, lumsk, litt truende, men likevel vennskapelig. Det var noget underlig over ham; Thénardiers vesen var ikke helt naturlig; det var som om han ikke riktig likte sig. Samtidig ({{page|189}} ...)]
• snakkesalighet: [Det ene ordet ventet ikke på det andre. Den gamle mannen talte med en landsens snakkesalighet som ikke hadde det minste urovekkende ved sig. Alt blev sagt med en blanding av undring og barnlig enfold. – «Hvem er De? Og hvad er dette for et hus?» spurte Jean Valjean. – «Jamen er dette drøit,» ropte gamlingen, «jeg er her, fordi De har skaffet mig plass her, og dette huset er det De har skaffet mig plass i. Hva! Kjenner De mig ikke?» – «Nei,» sa Jean Valjean. «Og hvorledes går det til at De kjenner mig?» – «De har jo reddet livet mitt,» sa mannen. Han vendte sig, så månelyset falt på ansiktet hans, og Jean Valjean kjente igjen gamle Fauchelevent. – «Å,» sa Jean Valjean, «er det Dem? ja, nu kjenner jeg Dem.» – «Det var da bra,» sa gamlingen støtt. – «Og hvad gjør De her?» spurte Jean Valjean. – «Jeg dekker jo over melonene mine.» ({{page|24}} ...)]
• snappe: [han så ut som om han lette efter noget; nogen ganger gravde han huller i jorden. Konene som gikk forbi, trodde først det var djevelen, så kjente de Boulatruelle igjen og blev ikke stort roligere av den grunn. Boulatruelle syntes åpenbart ikke om disse møtene. Det var tydelig at han prøvde å skjule sig og at det stakk en eller annen hemmelighet under det han gjorde. Det blev sagt i landsbyen: «Det er klart at djevelen har vist sig. Boulatruelle har sett ham og leter. Nu ja, han skulde vel greie å snappe djevelens sparepenger.» Og spotterne la til: «Blir det Boulatruelle som kommer til å lure djevelen eller blir det djevelen som lurer Boulatruelle?» De gamle konene slo ofte kors for sig. ({{page|331}} ...)]
• snare: [at alt ikke kunde rommes i en lov, at det uventede kunde tvinge en til å adlyde, at en straff-fanges dyd kunde legge en snare for en offentlig tjenestemanns dyd, at det uhyrlige kunde være guddommelig, at skjebnen kunde legge bakhold for en, og han tenkte med fortvilelse på at han ikke hadde vært på vakt mot en overrumpling. Han var nødt til å tilstå at godhet var til. Denne straff-fangen hadde vært god. Og så uhørt det var – han hadde selv vist godhet. Altså holdt han på å bli fordervet. Han fant at han var feig, og han blev redd. Javerts ideal var ikke å være menneskekjærlig, å være stor, å være ophøiet. Det var å være ulastelig. – Men nu hadde han feilet. Hvorledes hadde han kommet dit? Hvorledes hadde det gått til alt sammen? Det kunde han ikke si. Han tok sig selv med begge hender om hodet, men selv om det fantes grunner nok, kunde han ikke forklare sig det. ({{page|231}} ...)]
• snarhendt: [Så gav han sig ganske fortrolig til å føle på Jean Valjeans og Marius’ lommer. Jean Valjean, som bare tenkte på å snu ryggen mot lyset, lot ham gjøre det. Mens Thénardier holdt på med å granske Marius’ frakk, nyttet han snarhendt som en tyv leiligheten til å rive et stykke av den uten at Jean Valjean merket det, og gjemme det under blusen, idet han vel tenkte at denne klesbiten senere skulde hjelpe ham til å finne den myrdede og morderen. Forresten fant han ikke mere enn de tredve francs. «Det er sant,» sa han, «dere har nok ikke mere enn det.» Han glemte at han hadde sagt «la oss dele ({{page|189}} ...)]
• snartenkt: [Thénardier var klar over at han hadde med en myndig personlighet å gjøre. Det kom som en åpenbaring; han skjønte det straks, snartenkt som han var. Mens han kvelden før drakk med fraktemennene, mens han røkte, sang lidderlige viser, hadde han nyttet tiden til å legge merke til den fremmede, lurt på ham lik en katt, studert ham lik en matematiker. Mannen med den gule frakken hadde ikke kundet gjøre en mine, ikke en bevegelse uten at han så det. Endog før den ukjente så tydelig viste interesse for Cosette, hadde Thénardier ant det. Han hadde snappet op det underlige blikket som den gamle stadig sendte barnet. Hvad kunde denne interessen komme av? Hvem var denne mannen? hvorfor brukte han, som hadde flust med penger, slike elendige klær? Alle disse spørsmålene som han ikke kunde svare på, ergret ham. Han hadde grublet på dem hele natten. Det kunde ikke være Cosettes far. Kanskje var det bestefaren? Men hvorfor sa han da ikke straks hvem han var. Når en har en rett, bruker en den. Denne mannen hadde åpenbart ikke nogen rett til Cosette. Men hvorledes var det så? Thénardier gjettet, ante alt og visste ikke noget. Hvorledes det nå enn var, så gikk han til samtalen med mannen med følelsen av å være sterk fordi han var sikker på at det var en hemmelighet bak alt sammen, og på at mannen ønsket å være ukjent. Det klare, sikre svaret som viste at den hemmelighetsfulle fremmede var hemmelighetsfull av en så enkel grunn, gjorde at han følte sig svak. Han hadde ikke ventet noget slikt. De gis- ({{page|344}} ...)]
• snartenkthet: [Tross i at Jean Valjean så å si fór op av søvne, var han vant til skremsler og herdet mot slike plutselige slag som en må avbøte fort, og han fikk straks all sin snartenkthet tilbake. Stillingen kunde dessuten ikke bli verre – når et visst mål av ulykke er nådd, kan det ikke bli mer, og selv Thénardier kunde ikke gjøre det mørkere for ham enn det var. – Det gikk nogen øieblikk. ({{page|189}} ...)]
• snaue: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• snavla: [Han åpnet stilt døren i plankeverket, sikret sig at det ikke gikk nogen forbi utenfor på gaten, gikk varsomt ut, lukket porten bak sig og løp bortover mot Bastilleplassen. Det gikk syv, åtte minutter, åtte århundrer syntes Thénardier. Hverken Babet, Brujon eller Gueulemer sa et ord. Endelig blev døren åpnet igjen, og Montparnasse kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med sig. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. – Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» – Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» – «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. – «Ja, parisergutten er neiggu ingen sauefell,» sa Brujon. –«Hvad er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche. – Montparnasse svarte: «Du skal klatre op gjennom den skorstenen.» – «Med dette tauet,» sa Babet. – «Og knytte det fast,» la Brujon til. – «Øverst ope,» sa Babet. – «Ved vinduet,» la Brujon til. – «Og så?» svarte Gavroche. – «Det er alt,» sa Gueulemer. Gavroche så på tauet, skorstenen, muren, vinduene, og smekket så usigelig overlegent med leppene, det som vil si: «Ikke annet.» – «Det er en mann der ope, som du skal redde,» sa Montparnasse. ({{page|368}} ...)]
• snedig: [«Hvor gammel er du?» – «Nitten år.» – «Du er frisk og sterk. Hvorfor arbeider du ikke?» – «Det kjeder mig.» – «Hvad er du?» – «Dagdriver.» – «Snakk alvorlig. Kan en gjøre noget for dig? Hvad vil du bli?» – «Tyv.» – Det blev stille en stund. Gamlingen var åpenbart falt i dype tanker. Han stod ganske urørlig uten å slippe Montparnasse. Den unge røveren som var sterk og snedig, gjorde av og til nogen bråkast lik et dyr i fellen. Han rykket til, prøvde å spenne ben, vred sig fortvilet for å komme løs. Gamlingen så ut som han ikke merket det, og holdt begge armene hans fast med én hånd med den likegladhet som overlegen styrke gir. Gamlingen stod fordrømt en stund, så stirret han stivt på Montparnasse ({{page|340}} ...)]
• sneglene: [ut, hadde sagt i overlegen, moderlig tone: «Sneglene ({{page|105}} ...)]
• sneiordene: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• sneket: [De kjempet bryst mot bryst, fot mot fot, med pistolskudd, sabelhugg, neveslag, på langt hold og nær ved, oppe og nede, overalt, fra hustakene, fra vertshusvinduene, fra kjellergluggene, der nogen hadde sneket sig ned. Det ({{page|123}} ...)]
• snekkerne: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• sner: [hælen gjennom den slik at den gikk i filler. Benet gikk tvers igjennom den. Han trakk det ut igjen. – «Er det koldt?» – «Meget koldt. Det sner.» Faren vendte sig mot den yngste som satt på sengen borte ved vinduet, og ropte med tordenrøst: «Rapp dig, ned av sengen med dig, ditt dovendyr. Du gjør aldri nogenting. Slå ut en rute.» – Jentungen sprang skjelvende ned av sengen. – «Slå ut en rute?» spurte hun. – «Kan du ikke høre? Jeg sier at du skal slå ut en rute,» sa faren. ({{page|217}} ...)]
• snerperiet: [– forklar disse uskyldighetens eldgamle mysterier den som kan – lot hun sig kysse uten mishag av en lansenérofficer som var en tremenning av henne og som het Théodule. Tross denne begunstigede lansenér passet merkeseddelen «snerpe», som vi har brukt, helt og fullt på henne. Frøken Gillenormand var en slags tusmørkesjel. – Snerperiet er halvt en dyd og halvt en last. ({{page|127}} ...)]
• snerpete: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• snertet: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• snev: [Cosette krøp inn i det som madam Thénardier kalte «hulen». Hennes store øine som var festet på den fremmede mannen, fikk litt efter litt et uttrykk de aldri hadde hatt før. Det var ennu bare naiv undring, men i den blandet sig et snev av blind tiltro. ({{page|344}} ...)]
• snever: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• sniker: [Samme dag ved firetiden om eftermiddagen satt Jean Valjean alene på kanten av en av de mest ensomme skråningene ved Mars-marken. Enten det nu kom av varhet, av trang til å tenke sig om, eller ganske enkelt av de umerkelige endringer i vaner som litt efter litt sniker sig inn overalt, gikk han nu sjelden ut med Cosette. Han hadde på sig arbeidstrøien, grå lerretsbukser og på hodet en lue med stor skygge som skjulte ansiktet hans. Han følte sig nu lykkelig og rolig for Cosette; det som en stund hadde gjort ham redd og plaget ham, var borte; men i løpet av den siste uken eller de siste fjorten dagene hadde han fått engstelser av annen art. En dag mens han tok sig en tur på bulevarden, hadde han opdaget Thénardier; takket være forklædningen hadde Thénardier slett ikke kjent ham igjen; men siden hadde han sett ham flere ganger, og han var nu sikker på at Thénardier streifet omkring i strøket. Dette hadde vært nok for ham til å ta en viktig beslutning. At Thénardier var der, rommet alle mulige farer. ({{page|25}} ...)]
• snikmorder: [«Waterloo!» brummet Thénardier mens han stakk de fem hundre francs i lommen sammen med de tusen. – «Ja, snikmorder, der reddet De en oberst.» – «En gene- ({{page|351}} ...)]
• snikmordere: [Alt dette hadde gått så raskt for sig at det var forbi før nogen utenfor vertshuset hadde opdaget det. Javert hadde ikke gitt en lyd fra sig. Da han stod bundet til pælen, kom Courfeyrac, Laigle, Joly, Combeferre og andre fra barrikaden løpende til. Javert stod med ryggen mot stolpen og var bundet med tau så fast at han ikke kunde røre sig, nu løftet han hodet med den uforferdede roen til en mann som aldri hadde løiet. – «Det er en politispion,» sa Enjolras. Så vendte han sig mot Javert: «De blir skutt to minutter før barrikaden blir tatt.» Javert svarte hårdt: «Hvorfor ikke straks?» – «Vi må spare på kruttet.» – «Så gjør det med et knivstikk.» – «Spion,» svarte den vakre Enjolras, «vi er dommere, ikke snikmordere.» – Så ropte han på Gavroche. «Og du får gå til arbeidet. Gjør som jeg har sagt.» – «Nå går jeg,» sa Gavroche. – Han stoppet et øieblikk med det samme han skulde gå: «Det er sant. Gi mig børsen hans.» Og la til: «Musikanten kan dere ha, men jeg vil ha instrumentet hans.» – Dermed hilste han med hånden til luen og sprang freidig ut gjennom åpningen i den store barrikaden. ({{page|53}} ...)]
• snirkelganger: [Det var det andre fangenskapsstedet han så. Mens han var ung, på den tiden som for ham hadde vært inngangen til livet, og også ganske nylig, hadde han vært på et annet fryktelig sted, et skrekkelig sted, og den store strengheten der hadde alltid stått for ham som en urettferdighet fra rettferdighetens side og en forbrytelse fra lovens side. Og nu hadde han efter slaveriet fått se klostret; og da han hadde vært på slaveriet og nu så å si var tilskuer i klostret, stilte han dem i tankene ivrig op mot hverandre. Stundom stod han støttet på spaden og steg langsomt ned i tankenes endeløse snirkelganger. ({{page|56}} ...)]
• snittet: [kjole var sydd efter snittet i 1806, kort liv, trang, med ({{page|45}} ...)]
• snodd: [en se det lodne brystet. Han hadde et halstørklæ snodd ({{page|45}} ...)]
• snodde: [Røken lå som en tåke over gaten. Den steg langsomt til værs, men blev stadig fornyet og skapte litt efter litt en tåke som fordunklet selve dagslyset. Det var såvidt at de kjempende så hverandre fra den ene enden av den korte gaten til den andre. Dette mørket som kanskje var villet og planlagt av dem som ledet angrepet på barrikaden, blev nyttig for Gavroche. Dekket av dette røksløret og takket være det at han var så liten, kom han temmelig langt ut i gaten uten å bli sett. Han tømte seks, syv patrontasker uten større fare. Han krøp flatt på magen, løp på alle fire med kurven mellem tennene, vred sig frem, gled, snodde sig som en slange fra den ene døde til den andre, og åpnet patrontasker eller patroner som en apekatt åpner en valnøtt. Han var ennu ikke langt vekk fra barrikaden, men de våget ikke å rope til ham at han skulde komme tilbake, av frykt for å lede opmerksom- ({{page|123}} ...)]
• snorking: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• snorrett: [Denne natten følte imidlertid Jean Valjean at han kjempet sin siste kamp. Et smertelig spørsmål reiste sig for ham. Nådevalget er ikke ganske bent frem; det viser sig ikke som en snorrett vei foran den utvalgte; der er blindgater, mørke hjørner, angstfylte gatekryss som gir mange veier. Jean Valjean hadde i dette øieblikket stanset ved det farligste av disse gatekryssene. Han hadde nådd til det siste krysset mellem godt og ondt. Han hadde dette mørke skjæringspunktet like foran øinene på sig. Som det alt hadde hendt ham før under andre smertelige hendelser, åpnet det sig også nu to veier foran ham, den ene fristende, den andre fryktelig. Hvilken skulde han velge? – Den veien som skremte ham, var vist ham av den hemmelighetsfulle pekefingeren som vi merker hver gang vi stirrer inn i mørket. – ennu en gang hadde Jean Valjean valget mellem den fryktelige havnen og den smilende fellen. – Er det altså sant? Sjelen kan leges, skjebnen ikke. Så fryktelig! En ulegelig skjebne! ({{page|279}} ...)]
• snorrette: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• snorringer: [ hvite snorringer på skuldrene istedenfor epåletter, den hannoveranske hestegarde med avlange lærhjelmer med messinghakebånd og rød hestetaggelkam, skottene med nakne knær og rutete pledd, de franske grenaderers hvite, lange gamasjer – ({{page|299}} ...)]
• snuble: [ner, fikk han voldsom hjertebank. Hun hadde damaskeskjole og tyllhatt akkurat som dagen før. Han hørte en skjønn stemme som måtte være «hennes stemme». Hun snakket rolig og var meget vakker; det følte han, ennu han prøvde ikke å se på henne. – Han tenkte imidlertid at hun nok vilde ha sett på ham med aktelse og undring hvis hun hadde visst at han var den virkelige forfatteren til den artikkelen som Neufchåteau under sitt navn hadde satt som forord i den nye Gil Blas-utgaven. – Han gikk forbi benken til enden av alléen, vendte og gikk ennu en gang forbi den vakre piken. Denne gangen var han meget blek, og han følte sig meget uvel. Han fjernet sig fra benken og fra den unge piken, og mens han gikk der med ryggen til, tenkte han sig at hun så på ham, og det fikk ham til å snuble. ({{page|201}} ...)]
• snue: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• snurret: [Han snurret sig rundt på sine nitti års hæler og sa: «Det er sant!» – «Hvad er det, far.» – «Hadde ikke du en god venn?» – «Jo, Courfeyrac.» – «Hvor er det blitt ({{page|245}} ...)]
• snuse: [Gillenormand hadde strålende satt sig ned ved siden av Marius. Mens han hørte på ham og nøt lyden av stemmen, nøt han samtidig en kraftig pris tobakk. Ved ordet Plumetgaten holdt han op å snuse og lot resten av tobakken falle på knærne sine. ({{page|9}} ...)]
• snuser: [Dette lille vesenet er meget muntert. Han får ikke mat hver dag, men han kan hver kveld gå på komedie om han har lyst til det. Han har ikke skjorte på kroppen, ikke sko på føttene, ikke tak over hodet; han er akkurat lik fluene som heller ikke har noget av alt det. Han er mellem syv og tretten år, lever i flokk, streifer omkring på gatene, sover under åpen himmel, har et par lange bukser efter faren, de når nedenfor hælene på ham; han har en gammel hatt efter en annen far, den henger ned over ørene på ham, og en enkelt buksesele av et gult bånd; han løper, lurer, snuser, hefter bort tiden, røker inn piper, banner så det lyser efter, hjemsøker dansebulene, kjenner tyvene, dytter gatepikene, snakker slang, synger usømmelige viser, og er uten ondt i hjertet. For han har en perle i sjelen: uskyld, og perler løser sig ikke op i søle. Så lenge mennesket er barn, er det Guds vilje ({{page|119}} ...)]
• snuserne: [«Men du da,» fortsatte Montparnasse, «hvor skal du hen?» – Gavroche pekte på de to barna han var verge for, og sa: «Jeg skal få barna der til sengs.» – «Hvor da?» – «Hjemme.» – «Hvor er det?» – «Hos mig, vel.» – «Du bor altså da?» – «Ja, jeg bor.» – «Hvor bor du.» – «I elefanten.» sa Gavroche. – Tross Montparnasse av naturen ikke så lett blev forbauset, kunde han ikke la være å rope: «I elefanten?» – «Ja, i elefanten. Hva-gjør-så-det?» – Denne dypsindige ytringen fra gaminen fikk Montparnasse i likevekt igjen. Han lot til å få bedre tanker om Gavroches bolig. – «Ja vel,» sa han, «joda, elefanten – er det bra der?» – «Meget bra,» svarte Gavroche. «Rent førsteklasses. Der er ikke slik trekk som under broene.» – «Hvorledes kommer du inn.» – «Jeg går inn.» – «Er det et hull der da?» spurte Montparnasse. – «Javel, men du må ikke si det til nogen. Der er et hull mellem forbena. Snuserne har ikke sett det.» – «Og du klatrer op? Ja, jeg skjønner det.» – «I en håndvending. Ritsj, ratsj, så er det gjort, og så er der ingen.» – Han tidde litt og sa så: «Men jeg må få tak i en stige til ungene.» – Montparnasse satte i å le. «Ja hvor fanden har du fått tak i de hvalpene?» – Gavroche svarte likefrem: «De småguttene har jeg fått som gave fra en parykkmaker.» ({{page|368}} ...)]
• snusrestene: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• snyltegjest: [ned på, å la dig falle. Falle på slump ned i et dyp fra en eller annen høide, og hvor? Til det som er der nede, det ukjente. Eller du vil klatre gjennom en skorsten med fare for å brenne op eller krype ned gjennom en kloakk med fare for å drukne. Jeg snakker ikke engang om de hullene som du må skjule, de stenene som du må ta ut og sette tilbake igjen tyve tredve ganger om dagen; eller den kalken som du må skjule i madrassen. Treffer du på en lås, har du ikke som andre en nøkkel til å låse den op med. Vil du gjennom den døren, er du dømt til å lage et fryktelig mesterverk; du må ta en stor kobbermynt, som du må kløve i to skiver; med hvilket verktøi? Det må du selv finne på. Det blir din sak. Så må du hule ut innsiden av de to platene, mens yttersiden må bli skånet, og i kanten må du sette en skruegjenge slik at de to delene kan passe nøiaktig sammen som en bunn og et lokk. For opsynsmennene – for du blir passet på – er det bare en stor kobbermynt. For dig er det en eske. Hvad skal du legge i den esken? En urfjær som du lager tenner i og som så blir en sag. Med denne sagen som er så lang som en knappenål og som kan gjemmes i en kobbermynt, må du sage i stykker lås og slå, hengelåshanken, jernstangen foran vinduet og lenken du er bundet med. Når så dette mesterverket er utført, alle disse underverker av kunst, hendighet, dyktighet, tålmodighet er utført, og det blir kjent at du er skaperen av alt sammen, hvilken lønn får du da? Mørkt fengsel. Her ser du din fremtid. Dovenskap og glede, for en farlig vei! Ikke å vilde gjøre noe, det er et uhyggelig valg. Leve av samfundet! Uten å gjøre nytte! det vil si å være til skade, det bærer like til bunns i elendigheten. Ve den som vil være snyltegjest, han blir utøi! Å, det morer dig ikke å arbeide. Å, du tenker ikke på annet enn å drikke ({{page|340}} ...)]
• snyltevekster: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• snyte: [Jeg er selvlært. Nåvel, det å rane til sig et navn og bruke det, er uærlig. Alfabetets bokstaver kan en snyte sig til akkurat som en pung og et ur. Å være en falsk underskrift av kjøtt og blod, å være en levende falsk nøkkel, å trenge sig inn til skikkelige folk ved å lure op låsen, aldri å kunde se folk i øinene, alltid å skule til siden, å være vanæret i eget indre. Nei! Nei! Nei! Det er bedre å lide, blø, gråte, flenge huden av kjøttet med neglene, vri sig i angst nettene igjennom og pines på legeme og sjel. Derfor er det jeg er kommet for å fortelle Dem alt det der. Frivillig, som de sier.» ({{page|305}} ...)]
• snyterier: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• snyteriet: [Thénardier var en liten, mager, gusten, kantet, knoklet svekling som så sykelig ut og som hadde det godt; det var det første snyteriet. For å være trygg pleide han å smile, og var næsten høflig mot alle, selv mot tiggeren som han nektet å gi en kvart sous. Han hadde øine som på en ilder og satte op en mine som en lærd. Han likte å drikke med fraktemennene. Ingen hadde sett ham drikke sig full. Han røkte en svær pipe, brukte bluse, og under den hadde han en gammel sort drakt. Han vilde gjerne virke litterær og materialistisk. Det var nogen navn han ofte nevnte til støtte for noget han sa. Voltaire, Raynal, Parny og underlig nok St. Augustin. Han hevdet at han hadde et «system». For øvrig var ({{page|344}} ...)]
• snøball: [Et opløp ligner en snøball, og øker som den, mens det ruller av sted, med en forvirret mengde mennesker. Og disse menneskene spør ikke hverandre hvor de kommer fra. Blant den skaren som hadde sluttet sig til Enjolras, Combeferre og Courfeyrac, var det også en klædd som sjauer, han fektet og skrek og gav i det hele inntrykk av å være en stordrikker. Mannen het eller hadde som opnavn Le Cabuc; ingen av de andre kjente ham; han var veldig fordrukken, eller lot som han var det, og hadde sammen med nogen andre satt sig til å drikke ved et bord de hadde tatt ut fra vertshuset. Mens han satt der, stirret han eftertenksomt på det store huset bak barrikaden, som med sine seks etasjer raget op over alle de andre i gaten og vendte ut mot Saint-Denisgaten. Plutselig ropte han: «Hør her, kamerater, fra det huset der skulde vi skyte. Stod vi i vinduene, skulde ingen djevel komme gjennom gaten.» – «Men huset er lukket,» sa en av de andre. – «Så banker vi på.» – «De lukker ikke op.» – «Så slår vi inn porten.» ({{page|53}} ...)]
• snødde: [Marius satte sig på sengekanten. Klokken kunde være omtrent halv seks. Det var bare en halv time igjen. Han kunde høre pulsen banke, som en hører et ur tikke om natten. Han tenkte på den dobbelte fremmarsjen som gikk for sig i mørket, forbrytelsen som rykket frem på den ene siden, rettferdigheten på den andre. Han var ikke redd, men kunde ikke uten en viss skjelving tenke på det som vilde komme til å skje. – Det snødde ikke lenger. Månen skinte klarere, og sammen med lysningen fra snøen skapte det et slags tusmørke i værelset. Inne hos Jondrette var det lys. Marius så hullet i veg- ({{page|217}} ...)]
• snøen: [Hvit kom inn. Det var en egen ro over ham, og den gav ham en underlig verdighet. Han la fire louisdorer på bordet. «Her har De til husleien og til det som trenges mest, herr Fabantou! Så får vi se siden.» – «Måtte Gud belønne Dem, edle velgjører!» sa Jondrette; så gikk han fort bort til konen: «Send vekk vognen!» – Hun listet sig bort, mens mannen stod og bukket og bad Hvit ta plass. Litt efter kom hun tilbake igjen og hvisket til mannen: «Nå er det gjort.» – Snøen som hadde falt hele dagen, var nu så høi at en ikke hadde hørt vognen da den kom og heller ikke da den kjørte vekk. ({{page|217}} ...)]
• snøflede: [som var sjeldent på landsbygden; og de andre bøndene sa om ham: Han snakker næsten som en herremann. Han hørte i virkeligheten til den klasse mennesker som i slutten av 18. århundre med tidens lette og snøflede ordtak blev omtalt som «halvt bytamp, halvt bondeslamp». Fauchelevent var blitt temmelig hårdt prøvet og ille medfart av skjebnen; likevel fulgte han alltid og straks det første innfall, en utmerket egenskap som hindrer en i å bli ond. Hans feil og laster – han hadde slike også – lå på overflaten; i det hele virket han tiltalende. Det var i dette gamle ansiktet ikke nogen av disse stygge rynkene som røper ondskap eller dumhet. ({{page|56}} ...)]
• snøft: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• snøfting: [ikke kyraserene, og kyraserene så ikke dem. De hørte denne menneskeflod stige. De hørte støien stige fra de tre tusen hester, de skiftende og samsvarende hovslag under skarpt trav, klang av kyrasser, klirring av sabler og en slags vill, voldsom snøfting. Et øieblikk blev det en fryktelig stillhet, og så plutselig blev synlig over bakkekammen en lang rekke armer som svinget sabler, så hjelmer, trompeter, standarter og tre tusen hoder med grå knebelsbarter som ropte «leve keiseren!»; hele rytterskaren stormet frem over høidedraget. Det var som om et jordskjelv brøt løs. ({{page|299}} ...)]
• snøt: [Plutselig lød fjerne tungsindige klokkeklemt. Saint-Médard ringte seks. Jondrette fulgte hvert slag med et nikk. Da det sjette slaget hadde slått snøt han lyset med fingrene. Så gav han sig til å gå op og ned i værelset, lyttet ute på gangen, gikk, lyttet igjen. – «Bare han kommer,» brummet han; så satte han sig ned igjen. – Ikke før hadde han satt sig, før døren blev lukket op. Mor Jondrette hadde åpnet den og stod ute i gangen med et redselsfullt vennlig uttrykk i ansiktet som var synlig ({{page|217}} ...)]
• snøvle: [Han holdt på å glemme hele denne historien da han en gang i mars 1824 fikk høre om en underlig fyr som bodde i sognet Saint-Medard og som gikk under navn av «tiggeren som gir almisser». Det blev sagt at det var en rentenist som ikke nogen visste hvad het, og at han levde alene sammen med en liten pike på åtte år, og hun visste heller ikke noget annet enn at hun var fra Montfermeil. Montfermeil! Det navnet kom stadig igjen og fikk Javert til å spisse ører. En gammel tigger og politispion, tidligere kirketjener som hadde fått almisser av fyren, kunde gi nogen flere oplysninger. Denne rentenisten var meget sky av sig, gikk aldri ut bortsett fra om kvelden – snakket aldri med nogen, med undtak av enkelte ganger til fattige – og lot ikke nogen komme inn på sig. Han gikk med en fæl, gammel gul frakk verd flere millioner da den var fôret med pengesedler. – Dette egget sterkt Javerts nyfikenhet. For å få se denne fantastiske mannen på nært hold uten å skremme ham, lånte han en dag klesfillene av kirketjeneren og plassen der den gamle spionen brukte å kroke sig sammen om kveldene og snøvle frem bønner mens han speidet folk ut. ({{page|24}} ...)]
• snøvlete: [Marius hørte opmerksomt på ham mens han snakket. Han merket sig tonefall og fakter, men skuffelsen vokste. Det var en snøvlete uttale, helt forskjellig fra den skarpe, tørre stemmen han ventet å høre. Han var ganske forvillet. «Jeg kjenner hverken fru Bagration eller herr Dambray,» sa han. «Jeg har aldri vært hos nogen av dem.» – Svaret var avvisende. Men mannen blev ved like elskverdig som før. «Da må det være hos Chateaubriand jeg har sett Dem. Jeg kjenner Chateaubriand godt. Han er meget vennlig. Han har ofte sagt til mig: «Thénard, min venn … vil De ikke drikke et glass med mig.» – Marius’ panne blev strengere og strengere. «Jeg har ({{page|351}} ...)]
• snøvling: [som et nebb; og rovmenneskets ville, listige trekk viste sig. «Herr baronen er ufeilbarlig,» sa han med tydelig stemme uten snøvling, «jeg er Thénardier.» Og han rettet den bøide ryggen. ({{page|351}} ...)]
• sodavann: [sodavann og havresuppe, nyt sovedrikker, hold samtidig streng diét, lev sulteliv, og bruk dessuten kolde ({{page|105}} ...)]
• sogn: [sogn nevnte han nabosognet som eksempel. I en bygd ({{page|11}} ...)]
• sognebarn: [mektige menn som han søkte for sine sognebarn, var også ({{page|11}} ...)]
• sognekall: [veier. Der er to og tredve sognekall, en og firti kapellanier og hundre og fem og åtti anneks. Å reise over det ({{page|11}} ...)]
• sogneprestens: [blev kalt jomfru Magloire og hadde før vært sogneprestens tjenestepike, men innehadde nu dobbeltstillingen ({{page|11}} ...)]
• sokker: [ikke hadde sokker, var barbent. – Jondrette hadde lagt merke til at Hvit så på mennene. «Det er venner av mig, naboer,» sa han. «De er sotete av det at de arbeider med sot. De er feiere. Bry Dem ikke om dem, men kjøp maleriet mitt. Ha medynk med mig. Jeg skal ikke være dyr. Hvor meget byr De?» – «Det er jo et vertshusskilt,» sa Hvit og så fast på Jondrette, «det kan være verd tre francs.» – Jondrette svarte blidt: «Har De lommeboken med. Jeg nøier mig med tre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• soknet: [Fallet var farlig. Fregatten Algésiras lå til ankers like ved siden av Orion, og den stakkars galeislaven hadde falt mellem de to skibene. Det var fare for at han kunde komme inn under det ene eller det andre. Fire mann kastet sig straks i en båt. Mengden satte fart i dem, igjen var alle fulle av angst. – Mannen kom ikke op igjen. Han var blitt borte i havet uten å lage en eneste ring, lik en som faller i et oljefat. Det blev soknet og dukket. Det var fåfengt. Det blev lett like til kvelds. Ikke engang liket blev funnet. ({{page|331}} ...)]
• soldatenes: [Da de hørte skuddene og soldatenes dødsskrik, hadde angriperne raskt stormet forskansningene og snart så en i halv mannshøide over brystvernet borgergardister, linjesoldater, nasjonalgardister, med geværer i neven. De dekket alt mere enn to tredjedeler av barrikaden, men de sprang ennu ikke ned i det indre av den; de fryktet kanskje en eller annen felle. Skinnet fra fakkelen kastet bare lys på bajonettene, de lodne luene og den øverste delen av de engstelige og harme ansiktene. ({{page|84}} ...)]
• soldaterkonetype: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• soldaterlue: [Den lille barrikaden i Mondétourgaten kunde ikke sees da den var skjult bak vertshuset. De to barrikadene dannet tilsammen en virkelig skanse. Enjolras og Courfeyrac hadde ikke funnet det nødvendig å reise en barrikade i den andre delen av Mondétourgaten som gjennom Prêcheurgaten førte ut til Hallene. De vilde utvilsomt holde en vei åpen til utenverdenen og var kanskje lite redd for angrep gjennom det farlige og vanskelige Prêcheursmuget. Fraregnet denne utgangen og den før nevnte trange åpningen i Chanvreriegaten, dannet rommet inne i barrikaden en uregelmessig firkant, med vertshuset som et fremspringende hjørne. Det var en avstand på tyve skritt fra den store barrikaden til de høie husene som lukket for gaten og som alle var bebodd, men stengt fra øverst til nederst. Hele arbeidet blev gjort ferdig på mindre enn en time, uten at denne håndfull dristige folk så en soldaterlue eller en bajonett. De få borgere som ennu våget sig gjennom Saint-Denisgaten, kikket ned gjennom Chanvreriegaten, fikk se barrikaden og skyndte sig videre. ({{page|53}} ...)]
• soldaterslasker: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• soldaterånden: [Under et slag er det øieblikk da soldaterånden endrer mennesket til en statue, og kjøttet blir til granitt. De engelske bataljoner vek ikke tross det voldsomme angrep. ({{page|299}} ...)]
• solefallstid: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• soleie: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• solfylt: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• solhylle: [Thénardier løftet høire hånd op til pannen og laget solhylle, så rynket han øienbrynene, noget som sammen med en lett sammenknipning av munnen særmerker den skarpe aktsomheten hos en mann som prøver å kjenne en annen igjen. Det lyktes slett ikke. Jean Valjean satt som nevnt med ryggen mot lyset og var dessuten så forandret, så tilsølet og blodig at han vilde være ugjenkjennelig selv ved høilys dag. Thénardier stod midt i lyset fra gitterdøren; sant nok var det kjellerlys, blekt, men allikevel så skarpt at han – for å bruke et slitt, men kraftig billede – sprang like i øinene på Jean Valjean. Denne ulikheten i vilkår var nok til å gi Jean Valjean litt fordel i den hemmelighetsfulle tvekampen som nu skulde bli utkjempet mellem de to mennene. Det var en kamp mellem en tilsløret Jean Valjean og en avsløret Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• solide: [Mannen i den tilknappede frakken gikk helt ut til den ytterste odden av stranden, der stod han en stund i tanker, med hendene krampaktig knyttet, og speidet. Plutselig slo han sig for pannen. Nettop der stranden sluttet og vannet begynte, fikk han se et bredt, lavt buet jerngitter med en svær lås og tre solide hengsler. Dette gitteret dannet likesom en slags port i kaimuren ut mot elven og stranden. En sort strøm rant ut nederst og blev skyllet ut i elven. Innenfor de svære rustne gitterstengene kunde en skimte en slags hvelvet, mørk gang. Mannen la armene over kors og stirret på gitteret med et bebreidende blikk. – Da blikket ikke hadde nogen virkning, prøvde han å skyve gitteret op; han rystet det, men det gav ikke efter. Det hadde rimeligvis vært åpnet, enda han ikke hadde hørt nogen støi, noget som var underlig nok, så rustent som det gitteret var. Men sikkert var det iallfall at det var blitt lukket igjen. Dette tydet på at den som hadde fått dreiet denne porten på hengslene, ikke hadde brukt dirk, men nøkkel. Mannen som stod og ristet i gitteret, var straks klar over det, og det fikk ({{page|189}} ...)]
• sollyset: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• solnedgangen: [trompeter i spissen; den hvite fanen som vaiet fra Tuillerienes kuppel fikk et svakt rødskjær i solnedgangen. ({{page|105}} ...)]
• solsiden: [Nettop i samme øieblikk gikk det i Luxembourg-parken to barn som holdt hverandre i hånden. Den ene kunde være syv år, den andre fem. De var blitt gjennomvåte av regnet, og derfor gikk de på solsiden av gangene; de var fillete og bleke og lignet vilde fugler. Den minste sa: «Jeg er sulten.» – Den eldste, som alt var litt av en beskytter, holdt broren med venstre hånd og hadde en liten kjepp i høire. De var alene i haven; portene var lukket efter ordre fra politiet. De troppene som dagen før hadde ligget i leir der, var marsjert vekk for å ta del i kampen. ({{page|123}} ...)]
• solskinnet: [nes hjerter. Cosette var ennu altfor ung til at denne aprilgleden som lignet henne, ikke skulde gjennomtrenge henne. Uten at hun selv ante det, svant alt mørkt bort fra hennes sinn. Hun var ikke lenger sørgmodig; men hun visste det ikke selv. Når hun ved titiden om morgenen efter frokost hadde fått faren ut i haven et kvarters tid, og hun gikk med ham i solskinnet foran havetrappen, mens hun støttet den syke armen hans, ante hun ikke at hun hvert øieblikk lo og at hun var lykkelig. Og Jean Valjean så gledestrålende at hun kom sig og blev frisk og rød: «Å, det deilige såret,» sa han for sig selv. Han var næsten takknemlig mot Thénardiers. ({{page|340}} ...)]
• solstikk: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• solstreif: [Et solstreif falt inn over ansiktet på Cosette der hun lå og sov. Hun lå med lett åpen munn, og lignet en engel som drakk lys. Jean Valjean satt og så på henne. Han hørte ikke lenger på Fauchelevent. Men at ingen hører, er ingen grunn til å tie stille. Den gode, gamle gartneren skravlet ganske fredelig videre. ({{page|56}} ...)]
• soltimen: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• somerel: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• somersetdragonene: [bataljoner der. Et veldig batteri var skjult bak sandsekker på det stedet der nu «Waterloomuseet» ligger. Wellington hadde dessuten i en senkning i lendet Somersetdragonene, fjorten hundre hester. ({{page|299}} ...)]
• somlet: [Gamle Gillenormand hadde på den tiden fylt en og nitti år. Han bodde fremdeles sammen med frk. Gillenormand i det gamle huset i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han var, som det vil minnes, en olding som rank ventet på døden og som alderen ikke hadde krøket og sorgene ikke hadde bøid. Men i den siste tiden hadde dog datteren sagt: «Det går nedover med far.» Han fiket ikke op tjenerne, han slo ikke lenger hissig i trappen med stokken når Basque somlet med å lukke op. Julirevolusjonen hadde snaut harmet ham mere enn seks måneder. Han bøide sig ikke, han gav sig ikke, det stemte slett ikke med hans natur og moral, men han følte svekkelse i sinnet. I fire år hadde han urokkelig, det er ordet, ventet på Marius, overtydet om at denne lille slyngelen vilde banke på porten en eller annen dag. Nu hadde han nådd til i særlig triste stunder å si til sig selv at hvis Marius ennu skulde la vente på sig … Det var ikke døden som var utålelig for ham, det var tanken på at han kanskje ikke skulde få se Marius igjen. Før hadde den tanken ikke falt ham inn, nu syntes den mulig, og han grøsset. Gillenormand var eller trodde han var, helt ute av stand til å gjøre et skritt til soning med dattersønnen – «før dør jeg,» sa han. Han syntes ikke at han selv hadde minste urett, men han tenkte på Marius med dyp rørelse og med en gammel manns håpløshet når han vanker om i mørket. – Han hadde også mistet tennene, og det gjorde ham ennu tristere. – Uten å vedstå det for sig selv, for det vilde gjort ham rasende og skamfull, hadde han aldri elsket en elskerinne slik som han elsket Marius. ({{page|9}} ...)]
• sommerbruk: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• sommerdag: [Det var først i ferien, og det var en varm, klar sommerdag. Gamla, Favourite, den eneste av dem som kunde ({{page|105}} ...)]
• sommerdagen: [En aften kunde Jean Valjean knapt reise sig op med albuen; han grep hånden og fant ikke pulsen; åndedrettet var kort, og stanset av og til; han skjønte at han var meget svakere enn han før hadde vært. Da gjorde han, åpenbart under trykket av en tanke som helt optok ham, et krafttak, reiste sig op så han satt, og klædde på sig. Han tok på sig de gamle arbeidsmannsklærne. Efter at han ikke gikk ut mer, hadde han holdt sig til dem som han likte best. Han måtte stanse flere ganger mens han klædde på sig; bare det å stikke armene i trøien fikk sveden frem på pannen. Efter at han var blitt alene, hadde han satt sengen sin ut i forværelset for å bruke minst mulig av den tomme leiligheten. Han åpnet vadsekken og trakk frem Cosettes klær. Han bredte dem ut på sengen. Biskopens lysestaker stod på kaminen. Av en skuff tok han frem to vokslys og satte dem i lysestakene. Tross det var midt på lyse sommerdagen, tente han dem. En ser stundom at det brenner lys midt på dagen, der det ligger lik. ({{page|351}} ...)]
• sommerdager: [sol eller vakre sommerdager, ikke nogen strålende himmel, ({{page|45}} ...)]
• sommerfuglen: [Var det virkelig noget sant i denne sammenligningen med puppen som hadde falt Marius inn? Var Jean Valjean virkelig en puppe som holdt sig hårdnakket fast og ikke vilde slutte med å gjeste sommerfuglen sin. ({{page|336}} ...)]
• sommerfuglene: [Men snart kom de glade tankene tilbake igjen. Hun fortsatte å snakke med sig selv med hodet på puten. – «Hvor vi skal bli lykkelige. Først skal vi få en liten hage, herr Madeleine har lovet mig det. Den lille piken min skal leke i hagen. Hun skal løpe omkring i gresset efter sommerfuglene. Jeg skal sitte og se på det. Og når hun første gangen skal gå til alters. Ja, når skal hun første gang gå til alters?» – Hun gav sig til å telle på fingrene: «En, to, tre, fire – hun er syv år. Om fem år. Hun skal ha hvitt slør og gjennombrutte strømper. Å, kjære søster, ({{page|277}} ...)]
• sommerfuglevinger: [Dirrende sommerfuglevinger! Å, husker du dem? Har ({{page|105}} ...)]
• sommermorgen: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• sommermånedene: [I de siste vårmånedene og de første sommermånedene av 1833 la folk i Marais-strøket, kjøpmennene i butikkene og lediggjengere i portrommene, merke til en gammel velklædd mann i sort, som hver dag på samme tid i skumringen gikk fra l’Homme-Armégaten bortover mot Sainte-Croix-de-la-Bretonneriegaten, forbi Blancs-Manteaux, inn i Culture-Sainte-Catherinegaten, og når han så kom til l’Écharpegaten, svinget han til venstre inn i Saint-Louisgaten. ({{page|336}} ...)]
• sommernettene: [Plutselig stanset han: «Nei, la oss slutte med romansene,» sa han. Med sine katteøine hadde han i et portrom opdaget noget. Det var en person og en ting. Tingen var en håndkjerre, og personen var en mann som sov i den. Kjerrearmene hvilte på brostenene, og mannen lå med hodet på den bakerste kanten av kjerren. Kroppen lå sammenkrøpet på den skrå bunnen og benene rørte ved jorden. Gavroche skjønte med sin verdenskunnskap at mannen var drukken. Det var et eller annet bybud som hadde drukket for meget og som sov hårdt. «Se der,» sa Gavroche, «hvad sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nu tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre sig ypperlig på barrikaden vår.» Mannen snorket. Gavroche trakk forsiktig i kjerren bakfra og i mannen forfra, det vil si i benene. Og efter nogen minutters for- ({{page|103}} ...)]
• sommetider: [å laste sig selv. Sommetider snakket han med sig selv ({{page|11}} ...)]
• sonet: [«Han er ingen helgen, og han er slett ingen helt,» sa Thénardier. «Han er en morder og en tyv.» – Og så la han til i en tone som hos et menneske som føler at han har nogen myndighet: «La oss nu ta det rolig.» – Tyv, morder, disse ordene som Marius trodde var jaget bort, og som kom tilbake, virket som en iskold stråle. – «Allikevel?» – «Ja,» sa Thénardier. «Jean Valjean har ikke stjålet fra Madeleine, men han er en tyv. Han har ikke drept Javert, men han er en morder.» – «Snakker De virkelig om det filletyveriet han gjorde for førti år siden, sonet, som selv de avisene Deres sier, i et helt liv fullt av anger, selvfornektelse og dyd?» ({{page|351}} ...)]
• soningsbønnen: [sang, salen han hadde skimtet i mørket, var kapellet; skikkelsen han hadde sett ligge utstrakt på jorden, var søsteren som bad soningsbønnen; den bjelleklangen som i høi grad hadde overrasket ham, var gartnerbjellen som far Fauchelevent hadde omkring kneet. ({{page|56}} ...)]
• soningssted: [De samme høie murene som han hadde sett omkring tigrer, de så han her omkring lam. Det var et soningssted, ikke et straffested, og likevel var det ennu strengere, ennu tristere og ennu mere ubarmhjertig enn det andre. Disse jomfruene blev tynget meget sterkere enn galeislavene. En kold, barsk vind, den samme vinden som hadde isnet hans ungdom, strøk gjennom hulen der grib- ({{page|56}} ...)]
• soper: [Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid prydet med et opslag: «Værelser til leie», men på denne tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattigklassen som strekker sig fra småborgeren som sitter smått i det, og gjennom elendighet på elendighet nedover til samfundets dypeste bunn – like til de to vesener som alle sivilisasjonens materielle goder havner hos, kloakkrenseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som samler op filler. ({{page|119}} ...)]
• sorgens: [et sukk: «Nå da De vet alt, mener De, herr Pontmercy, De som nu er herre her, at jeg ikke mere bør se Cosette?» – «Jeg tror det vilde være det beste,» sa Marius koldt. – «Jeg skal ikke se henne mer,» mumlet Jean Valjean, og gikk bortover mot døren. Han la hånden på dørhåndtaket, låsen dreiet sig, døren gled op, Jean Valjean åpnet den så meget at han kunde komme ut, stod et øieblikk urørlig, så lukket han døren igjen og vendte sig mot Marius. Han var ikke lenger blek, han var gusten. Det var ikke lenger tårer i øinene, men en slags sorgens flamme. Stemmen var blitt underlig rolig. ({{page|305}} ...)]
• sorgfulle: [de syke og de sorgfulle levnet ham, brukte han til arbeide. Snart spadde han i haven, snart leste og skrev ({{page|11}} ...)]
• sorgløshet: [Han tidde litt, så sa han: «Å nå, så vi har mistet vårt ophav. Vi vet ikke hvor vi har gjort av dem? Det går ikke det, røverunger. Det er dumt slik å forlegge folk i den alderen. Nu ja, en må se å fylle magen likevel.» – Forresten stilte han ikke flere spørsmål. Ikke å ha noget sted å bo, hvad var mere dagligdags. – Den eldste av de to ungene som næsten hadde fått hele barndommens sorgløshet tilbake, ropte: «Det er da rart også. Mamma sa hun vilde ta oss med og hente innvidd buksbom på Palmesøndag.» – «Brukes ikke,» svarte Gavroche. – «Mamma er en fin dame som bor sammen med frøken Miss,» svarte den eldste. – «Skitt op og lort i mente,» svarte Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• sorgtunge: [Marius kom på en tanke. Den som holder på å drukne, griper et halmstrå. Han gikk bort til piken. «Hør du …,» sa han. – Hun avbrøt ham med et gledesblink i øiet: «Ja, si du til mig, jeg liker det bedre.» – «Javel,» sa han, «det var du som idag tok den gamle mannen og datteren med hit?» – «Ja.» – «Vet du hvor de bor?» – «Nei.» – «Finn det ut for mig.» De sorgtunge øinene som hadde lyst av glede, blev triste igjen. – «Er det det De vil?» – «Ja.» – «Kjenner De dem?» – «Nei.» – «Det vil si,» svarte hun rapt, «at De ikke kjenner henne, men gjerne ({{page|217}} ...)]
• sortere: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• sortglass: [ikke vilde ha brukt dem. Vi hadde drevet det til å lage virkelig vakre glassmykker. Vi kappedes med det en kaller Berlinerstas. Det var jo ikke lett å komme op på høide med det tyske sortglass. Et gross inneholder tolv hundre velformede perler og koster ikke mere enn tre francs.» ({{page|351}} ...)]
• sortglassvareindustrien: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• sortmalte: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• sosialister: [under ett: «sosialister», og de to hovedspørsmålene de drøftet var: å frembringe rikdom og fordele den. ({{page|299}} ...)]
• sosialt: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• sot: [ikke hadde sokker, var barbent. – Jondrette hadde lagt merke til at Hvit så på mennene. «Det er venner av mig, naboer,» sa han. «De er sotete av det at de arbeider med sot. De er feiere. Bry Dem ikke om dem, men kjøp maleriet mitt. Ha medynk med mig. Jeg skal ikke være dyr. Hvor meget byr De?» – «Det er jo et vertshusskilt,» sa Hvit og så fast på Jondrette, «det kan være verd tre francs.» – Jondrette svarte blidt: «Har De lommeboken med. Jeg nøier mig med tre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• sotete: [ikke hadde sokker, var barbent. – Jondrette hadde lagt merke til at Hvit så på mennene. «Det er venner av mig, naboer,» sa han. «De er sotete av det at de arbeider med sot. De er feiere. Bry Dem ikke om dem, men kjøp maleriet mitt. Ha medynk med mig. Jeg skal ikke være dyr. Hvor meget byr De?» – «Det er jo et vertshusskilt,» sa Hvit og så fast på Jondrette, «det kan være verd tre francs.» – Jondrette svarte blidt: «Har De lommeboken med. Jeg nøier mig med tre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• sotteseng: [«Hvor det er skjønt,» ropte parykkmakeren høistemt, «å dø på valplassen. Langt heller enn å dø på sotteseng, langsomt, litt efter litt med grøtomslag, klystersprøite og legemidler, vilde jeg på ære få en kanonkule i magen.» – «De er sannelig ingen kostforakter,» sa soldaten. Han hadde knapt sagt det, før stuen blev rystet av et fryktelig brak. Et vindu ut til gaten var plutselig blitt knust. – Parykkmakeren blev gråblek. «Å Gud,» ropte han, «der er en.» – «Hvad for noget?» – «En kanonkule.» – «Her er den,» sa soldaten. Han tok noget op fra gulvet. Det var en sten. – Parykkmakeren skyndte sig bort til det vinduet som var slått i stykker, og så Gavroche som sprang alt han orket bortover mot Saint-Jeantorvet. Da han gikk forbi parykkmakeren, hadde Gavroche som ennu tenkte på de to småungene, ikke kundet stå imot lysten til å sende ham en hilsen, og hadde kastet en sten mot ruten. – «Der kan De se!» brølte parykkmakeren som fra blek var blitt blå, «folk gjør vondt bare for å gjøre vondt. Hvem er det som har gjort den røverungen noget?» ({{page|45}} ...)]
• souen: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• sourdis: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• sousstykkene: [likt,» og tok det hele. Han tenkte sig litt om da han kom til sousstykkene. Men til slutt tok han dem og sa: «Pøh! Å stikke folk i hjel for så lite.» – Så trakk han igjen nøkkelen frem under blusen og sa: «Så da, vennen min, nu er det på tide at du kommer dig ut. Det er her som på marked, en betaler ved utgangen. Du har betalt. Ut!» Og han satte i å le. ({{page|189}} ...)]
• sousstykker: [– «Nei, jeg har nok ikke kortet mitt. Jeg må ha glemt det.» – «Femten francs i bøter,» sa Fauchelevent. – Graveren blev grønn. Grønn, det er gustne folks farve når de blekner. – «Du store Gud, dette blir deilige greier,» ropte han, «femten francs i bøter!» – «Tre hundre sousstykker.» – Graveren slapp spaden. Nu var turen kommet til Fauchelevent: «Nå, ikke ta det så hårdt. Det er ikke verdt å ta livet av sig og gå i graven for det. Femten francs, det er femten francs, og De kunde kanskje slippe ({{page|56}} ...)]
• sousstykket: [Den gamle konen stelte huset og maten og gjorde alle innkjøpene. De levde fattigslig, hadde nok hver dag litt i ovnen, men hadde det ellers som småkårsfolk. Jean Valjean hadde ikke endret noget i værelsets utstyr, når undtas at han hadde satt en tredør istedenfor glassdøren inn til Cosettes alkove. Han gikk alltid med den gule frakken, de sorte knebuksene og den gamle hatten. På gaten blev han tatt for en fattig mann. Det hendte at en eller annen snill kone gav ham en sou. Jean Valjean tok imot sousstykket og bukket dypt. Det hendte også nogen ganger når han møtte en eller annen stakkar som tigget, at han så sig rundt for å sikre sig at ikke nogen la merke til ham, og så stakk han i smug et pengestykke bort i hånden på stakkaren, ofte et sølvstykke og skyndte sig bort. Det hadde sine slemme følger. I strøket begynte han å bli kjent under navnet «tiggeren som gir almisser». ({{page|9}} ...)]
• soustykke: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• sovedrikk: [Thénardier hadde vært sperret inne i et av disse burene siden 3. februar. Det er aldri blitt opklart hvorledes det hadde lykkes ham å skaffe sig og gjemme en flaske vin blandet med sovedrikk. Det finnes blandt fengselsbetjeningen halve fangevoktere, halve forbrytere, som bistår ved flukt, som selger svikefull tjeneste til politiet og som snyter under fengselsinnkjøpene. ({{page|368}} ...)]
• sovedrikker: [sodavann og havresuppe, nyt sovedrikker, hold samtidig streng diét, lev sulteliv, og bruk dessuten kolde ({{page|105}} ...)]
• sovekammeret: [grad endret sig. Tristheten var borte. Latteren er lik solen, den jager vinteren fra menneskets ansikt. Når frikvarteret var slutt og Cosette var gått inn, stirret Jean Valjean på vinduene i klasseværelset, og om natten stod han op for å se på vinduene til sovekammeret. ({{page|56}} ...)]
• sovemiddel: [tydig. Hvorfor hadde han ikke ropt om hjelp? Hvorfor hadde han flyktet. Var han far til den unge piken; ja eller nei? Og endelig, var han virkelig den mannen Thénardier mente å kjenne igjen? Thénardier kunde tatt feil. Alt sammen spørsmål uten løsning. – Sant nok, alt dette svekket ikke noget av den unge pikens englelike ynde. Å få se henne igjen, det higet han alltid efter, men håpet ikke lenger på det. For å gjøre ulykken fullstendig vendte nøden tilbake. Under all uroen hadde han for lengst holdt op å arbeide, og ikke noget er farligere enn å slutte med å arbeide; det er en vane som svinner; en vane som er lett å miste, vanskelig å vinne tilbake igjen. Et visst mål av drømmerier er like bra som en avpasset dosis av et sovemiddel. Men å sette drømmerier istedenfor tanker, det er å bytte om næring med gift. Marius drømte kun om henne og hadde bare en søt tanke igjen, den at hun hadde elsket ham: at hennes blikk hadde sagt ham det; at hun ganske visst ikke kjente hans navn, men at hun kjente hans sjel og at hun kanskje, hvor hun så var, elsket ham ennu. Hvem visste, kanskje tenkte hun på ham som han tenkte på henne. Stundom, når han tross de triste tankene kunde føle sig gjennombevet av fryd, sa han til sig selv: «Det er hennes tanker som kommer til mig.» Så la han til: «Kanskje når også mine tanker frem til henne.» ({{page|306}} ...)]
• soverom: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• soverum: [soverum i annen og øverst et kvistværelse. Bak huset en ({{page|11}} ...)]
• sovesal: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• sovesalen: [seng slik at ingen kunde høre noget. Uværsbygene blandet med torden fikk dessuten dørene til å ryste på hengslene, og det skapte en fryktelig og nyttig støi i fengslet. De av fangene som våknet, lot som de sovnet igjen, og lot Gueulemer og Brujon gjøre som de ville. Brujon var hendig. Gueulemer var sterk. Før nogen lyd nådde frem til den fangevokteren som sov i den gittercellen som vendte ut mot sovesalen, hadde de brutt gjennom muren, steget op gjennom skorstenen, sprengt jerngitteret over skorstenen, og dermed var de to fryktelige forbryterne ute på taket. Regnet og stormen hadde økt på så taket var glatt. «Fin kveld til å stikke av i,» sa Brujon. ({{page|368}} ...)]
• sovesalene: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• spaken: [Det var åpenbart at det var disse mennene Jondrette hadde ventet på. Det blev i en fart vekslet nogen ord mellem ham og den magre mannen med spaken. – «Alt i orden?» sa Jondrette. – «Ja,» svarte den magre mannen. – «Hvor er Montparnasse?» – «Førsteelskeren står og snakker med den eldste datteren din.» – «Venter vognen nede?» – «Ja, med to gode hester.» – «Utmerket.» ({{page|217}} ...)]
• spaniern: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• spanjol: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• spanskrørstokk: [I hånden hadde han en veldig spanskrørstokk til to hundre ({{page|105}} ...)]
• sparepenger: [han så ut som om han lette efter noget; nogen ganger gravde han huller i jorden. Konene som gikk forbi, trodde først det var djevelen, så kjente de Boulatruelle igjen og blev ikke stort roligere av den grunn. Boulatruelle syntes åpenbart ikke om disse møtene. Det var tydelig at han prøvde å skjule sig og at det stakk en eller annen hemmelighet under det han gjorde. Det blev sagt i landsbyen: «Det er klart at djevelen har vist sig. Boulatruelle har sett ham og leter. Nu ja, han skulde vel greie å snappe djevelens sparepenger.» Og spotterne la til: «Blir det Boulatruelle som kommer til å lure djevelen eller blir det djevelen som lurer Boulatruelle?» De gamle konene slo ofte kors for sig. ({{page|331}} ...)]
• sparke: [Imidlertid kom den samme gamle konen som han hadde møtt på hjørnet av Petit-Banquiergaten løpende bak ham, ropte og skrek og slo ut med armene: «Hvad er på ferde? hvad er på ferde? Herre Gud! De bryter op døren, de river ned huset.» Hun fortsatte å sparke. Den gamle var ganske forpustet. «Er det slik en steller med hus nu for tiden?» – Plutselig brøt hun av. Hun hadde kjent gaminen igjen. «Hva, er det den satans ungen.» – «Hva. Det er jo gamla,» sa gutten, «goddag, madame. Jeg skal hilse på ophavet.» ({{page|217}} ...)]
• spartacus: [Til slutt var han blitt dristigere og hadde nærmet sig benken. Men han gikk ikke forbi den av frykt og av omtanke. Han mente at det var uklokt «å vekke farens opmerksomhet». Listig stilte han sig derfor op bak trær og marmorstøtter, slik at han så mest mulig av den unge piken og var minst mulig synlig for den gamle herren. Nogen ganger kunde han stå urørlig halvtimer i trekk i skyggen av en eller annen Leonidas eller Spartacus med en bok i hånden mens han blygt så bort på den unge piken, og hun vendte med et vagt smil profilen mot ham. Mens hun på den naturligste og roligste måte av verden småsnakket med den hvithårete mannen, så hun på Marius med drømmetunge, jomfruelig svermeriske øine. ({{page|201}} ...)]
• spartansk: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• spaserstokk: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• spaserturene: [hang til tørk, og med en gammel bondegård fra Ludvig XIII’s tid, omgitt av et forfallent plankegjerde, en liten dam mellem popler, kvinner, latter, stemmer; i synsranden Panthéon, Val de Grâce-hospitalet, sort, tett, fantastisk, vakkert og praktfullt, og i bakgrunnen Notre-Damekirkens alvorstunge, firkantede tårn. – Da det var umaken verdt å se stedet, kom næsten ingen der. Marius kom dit en dag på en av de ensomme spaserturene sine. Tilfeldigvis kom en mann forbi. Litt grepet av stedets næsten vilde skjønnhet, spurte han mannen hvad stedet het. «Det heter Lerkeengen.» ({{page|306}} ...)]
• spdvs: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• spe: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• spedbygget: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• speider: [Jean Valjean hadde gitt Enjolras geværet tilbake, men han hadde sitt eget. Uten å si et ord siktet han på brannmannen, og et øieblikk efter falt hjelmen hans larmende i gaten, truffet av en kule. Soldaten blev skremt og skyndte sig vekk. En annen speider kom isteden. Det var en officer. Jean Valjean hadde ladd geværet sitt igjen; han siktet på ny og sendte officerens hjelm samme vei som soldatens. Officeren blev ikke stående, men trakk sig fort tilbake. Denne gangen skjønte de advarselen. Ingen flere viste sig oppe på taket. De opgav å speide ut barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• speier: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• speilbilledet: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• speile: [ekteskapet; dere har vunnet det store lodd, ta godt vare på det; gjem det under lås og lukke, sløs det ikke bort, tilbe hverandre og sleng resten vekk. Tro det jeg der sier, det er sunn sans. Sunn sans narrer ikke. Vær som religion for hverandre. Hver har sin måte å tilbe Gud på. Død og plage. Den beste måten å tilbe Gud på er å elske konen sin. Jeg elsker dig, du er min katekisme. Enhver som elsker er rett-troende. Venner, leve kvinnen! Jeg er gammel ifølge det som blir sagt, men det er underlig slik trang jeg føler til å være ung. Jeg har lyst til å gå i skogen og høre sang og musikk. De to barna der som både er vakre og glade, gjør mig ganske ør. Jeg gifter mig på flekken, om nogen vil. Det er umulig å tenke sig at Gud har skapt oss for annet enn dette: tilbe, kurre som duer, gjøre sig vakker, bryste sig som en hane, pleie sin kjærlighet fra morgen til kveld, speile sig i sin lille kone; være stolt, juble, bryste sig: det er livets mål. Slik tenkte, med forlov, vi gamle, vi andre i vår tid da vi var de unge. Å, du store tid, så vakre damer det var i den tiden, både søte piker og ømme piker. Jeg gikk ordentlig på rov. Altså, elsk hverandre. Om en ikke elsket hverandre, vet jeg sannelig ikke hvad en skal bruke våren til, og jeg for min del vilde da be Vårherre pakke sammen alt det vakre han viser oss, og ta det igjen og legge tilbake i esken sin, blomster, fugler og vakre piker. Kjære barn, motta en gammel manns velsignelse.» ({{page|279}} ...)]
• speilkabinett: [i det vidt omtalte speilkabinett. De hadde husket av ({{page|105}} ...)]
• speillampetter: [og på veggene speillampetter med tre og fem armer. Speil, krystall, glass, sølvtøi, porselen, fajanse, stentøi, gull- og sølvsaker, alt strålte og frydet sig. Rommene mellem armstakene var fylt med blomsterbuketter, slik at der det ikke var et lys, var det en blomst. I forværelset spilte tre fioliner og en fløite dempet kvartetter av Haydn. ({{page|279}} ...)]
• spekulasjon: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• spekulativ: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• spennene: [sorg. Dere må more dere godt, barn. Jeg har glemt å si dere at på spennene uten tunge tjente en enda mere enn på alt det andre. Grosset, tolv dusin, kom på ti francs og kunde selges for seksti. Det var virkelig en god forretning. Så det er ingen grunn til å undre sig over de seks hundre tusen francs, herr Pontmercy. Det er ærlige penger. Dere kan trygt være rike. Dere må ha en vogn, av og til en losje i teatret, du Cosette må ha vakre ballkjoler, og så må dere holde gode middager for vennene, og være meget lykkelige. Jeg holdt nettop på å skrive til Cosette. Hun finner nok brevet. Jeg efterlater henne de to lysestakene på kaminen. De er av sølv; men for mig er de av gull, de er av diamant; de omskaper lysene som settes i dem, til kjerter. Jeg vet ikke om ham som gav mig dem, er tilfreds med mig der ope. Jeg har gjort det jeg har kundet. Kjære barn, glem ikke at jeg er en fattig mann. Dere skal begrave mig i den første og beste kroken av kirkegården under en sten som viser stedet. Slik er min vilje. Ikke noget navn på stenen. Hvis Cosette av og til vil komme der, vil det glede mig. De også, herr Pontmercy. Jeg må tilstå for Dem at jeg ikke alltid har elsket Dem, jeg ber Dem om forlatelse for det. Nu er De og hun ett for mig. Jeg er Dem meget takknemlig. Jeg føler at De gjør Cosette lykkelig. De skulde bare vite, herr Pontmercy, som jeg har gledet mig over de vakre røde kinnene hennes; når jeg så at de var litt bleke, blev jeg så trist. Det ligger en fem hundre francs seddel i kommoden. Jeg har ikke rørt den. Den er til de fattige. Cosette, ser du den lille kjolen din der på sengen? Kjenner du den igjen? Det er likevel ikke mere enn ti år siden. Som tiden går. Vi har vært meget lykkelige. Det er slutt. Kjære barn, gråt ikke, jeg går ikke langt bort. Jeg vil kunde se dere derfra. Dere ({{page|351}} ...)]
• spennes: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• spenningen: [Hvorledes vilde barrikaden stå sig mot kulen? Ville den straks slå en bresje? Det var spørsmålet. Mens oprørerne ladde geværene igjen, ladde artilleristene kanonen. Spenningen var stor i barrikaden. Skuddet gikk av, et dundrende smell. – «Her!» ropte en lystig stemme. Og samtidig med at kulen slo mot barrikaden hoppet Gavroche ned i den. Han kom fra Cygnegaten og hadde lettvint klatret over barrikaden ut mot Petite-Truanderiegaten. Gavroche gjorde ikke større inntrykk i barrikaden enn kulen, som var blitt sittende fast i fyllingen. Den hadde i det høieste knust et av omnibushjulene og ødelagt den gamle kalkkjerren. Da de så det, satte barrikaden i å le. – «Driv på,» ropte Laigle til artilleristene. ({{page|123}} ...)]
• sperretxstørredet: [{{sperret|{{x-større|DET DYPESTE MØRKE, DEN HERLIGSTE MORGENRØDE}}}} ({{page|351}} ...)]
• sperretxstørreen: [{{sperret|{{x-større|EN RETTFERDIG MANN}}}} ({{page|11}} ...)]
• sperretxstørrefnugget: [{{sperret|{{x-større|FNUGGET GJØR SIG TIL GO'VENNER MED ORKANEN}}}} ({{page|45}} ...)]
• sperretxstørrefortvilelsens: [{{sperret|{{x-større|FORTVILELSENS STORHET}}}} ({{page|84}} ...)]
• sperretxstørregleder: [{{sperret|{{x-større|GLEDER}}}} ({{page|404}} ...)]
• sperretxstørrehvor: [{{sperret|{{x-større|HVOR GÅR DE HEN?}}}} ({{page|25}} ...)]
• sperretxstørrejavert: [{{sperret|{{x-større|JAVERT AV SPORET}}}} ({{page|231}} ...)]
• sperretxstørrekorinth: [{{sperret|{{x-større|KORINTH}}}} ({{page|53}} ...)]
• sperretxstørrekrigen: [{{sperret|{{x-større|KRIGEN MELLEM FIRE VEGGER}}}} ({{page|123}} ...)]
• sperretxstørrelhommearmégaten: [{{sperret|{{x-større|L’HOMME-ARMÉGATEN}}}} ({{page|103}} ...)]
• sperretxstørrelille: [{{sperret|{{x-større|LILLE GAVROCHE}}}} ({{page|368}} ...)]
• sperretxstørremarius: [{{sperret|{{x-større|MARIUS GÅR INN I MØRKET}}}} ({{page|76}} ...)]
• sperretxstørreskumringen: [{{sperret|{{x-større|SKUMRINGEN FALLER PÅ}}}} ({{page|336}} ...)]
• sperretxstørresorger: [{{sperret|{{x-større|SORGER}}}} ({{page|9}} ...)]
• sperretxstørresøle: [{{sperret|{{x-større|SØLE, MEN HJERTEVARME}}}} ({{page|189}} ...)]
• sperretxxstørreannen: [{{sperret|{{xx-større|ANNEN BOK}}}} ({{page|189}} ...)]
• sperretxxstørrecosette: [{{sperret|{{xx-større|COSETTE}}}} ({{page|277}} ...)]
• sperretxxstørreellevte: [{{sperret|{{xx-større|ELLEVTE BOK}}}} ({{page|45}} ...)]
• sperretxxstørrefemtende: [{{sperret|{{xx-større|FEMTENDE BOK}}}} ({{page|103}} ...)]
• sperretxxstørrefjortende: [{{sperret|{{xx-større|FJORTENDE BOK}}}} ({{page|84}} ...)]
• sperretxxstørreidyllen: [{{sperret|{{xx-større|IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENISGATEN}}}} ({{page|217}} ...)]
• sperretxxstørrejean: [{{sperret|{{xx-større|JEAN VALJEAN}}}} ({{page|103}} ...)]
• sperretxxstørremarius: [{{sperret|{{xx-større|MARIUS}}}} ({{page|56}} ...)]
• sperretxxstørreniende: [{{sperret|{{xx-større|NIENDE BOK}}}} ({{page|25}} ...)]
• sperretxxstørretiende: [{{sperret|{{xx-større|TIENDE BOK}}}} ({{page|32}} ...)]
• sperretxxstørretolvte: [{{sperret|{{xx-større|TOLVTE BOK}}}} ({{page|53}} ...)]
• sperretxxstørretredje: [{{sperret|{{xx-større|TREDJE BOK}}}} ({{page|231}} ...)]
• sperretxxstørretrettende: [{{sperret|{{xx-større|TRETTENDE BOK}}}} ({{page|76}} ...)]
• sperreverk: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• sperring: [raset, var det også den politipatruljen som en sikkert ikke slapp fra to ganger. Og så, hvorhen skulde han gå? Hvilken retning skulde han ta? Å følge skråningen var ikke det samme som å nå målet. Og selv om han kom til en annen utgang, fant han vel der en sperring eller et gitter. Utvilsomt var alle utgangene lukket på denne måten. Tilfellet hadde åpnet det gitteret de hadde kommet ned gjennom, men de øvrige utgangene fra kloakken var åpenbart stengt. Det hadde bare lykkes å flykte til et fengsel. ({{page|189}} ...)]
• sperringen: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• spiddet: [Alle omringet Marius. Courfeyrac falt ham om halsen. «Du her!» – «For et hell!» sa Combeferre. – «Du kom i rette tid,» sa Laigle. «Hadde ikke du kommet, var jeg blitt drept,» sa Courfeyrac. – «Og jeg spiddet,» sa Gavroche. Marius spurte: «Hvem er fører her.» – «Du!» sa Enjolras. ({{page|84}} ...)]
• spikere: [madrassen sin foran vinduet. Det var et kvistvindu på taket av et syvetasjes hus litt utenfor barrikaden. Madrassen lå på tvers og støttet sig med underkanten mot to stenger som blev brukt til tøitørk, og blev på oversiden holdt oppe av to snorer som nedenfor så ut som to hyssinger og som var bundet fast i to spikere i karmen over kvistvinduet. De to snorene tegnet sig mot himmelen som hår. ({{page|123}} ...)]
• spikerne: [Klostret var for Jean Valjean som en ø omgitt av en malstrøm. Innenfor de fire murene lå for fremtiden hele verden for ham. Han så nok av himmelen til å føle sig tilfreds og nok av Cosette til å føle sig lykkelig. En meget fredelig tid begynte nu for ham. Han bodde sammen med den gamle Fauchelevent i hytten nederst i haven. Den bestod som før nevnt av tre rom, med nakne murvegger. Det beste av dem var med makt – for Jean Valjean hadde uten nytte satt sig imot det – påtvunget herr Madeleine av far Fauchelevent. På veggen i dette værelse var der, foruten de to spikerne som bjelleremmen og kurven skulde henge på, som prydelse klebet op en Vendée-tifrancsseddel fra 1793, festet der av den tidligere gartneren, en gammel chouaner som døde i klostret og som Fauchelevent fikk stillingen efter. ({{page|56}} ...)]
• spillemannen: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• spillerens: [I det virvar av følelser og lidenskaper som forsvarer en barrikade, er alt mulig; der er tapperhet, ungdom, æresfølelse, ildhu, idealisme, overbevisning, spillerens lidenskap og, fremfor alt, glimt av håp. Et av disse glimtene, en av disse vage sitringene av håp fór i det mest uventede øieblikk plutselig gjennom Chanvreriebarrikaden. ({{page|123}} ...)]
• spinkel: [Baptistine rolig, spinkel og svak, litt høiere enn broren, ({{page|45}} ...)]
• spinkle: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• spioner: [Leseren skjønner også at det skyldtes Thénardiers sluhet at gitterporten hadde åpnet sig så villig for Jean Valjean. Thénardier følte på sig at Javert fremdeles var utenfor, en mann som blir forfulgt har en teft som ikke tar feil; det var nødvendig å kaste ut et ben til denne støveren. En morder, for et funn! Når Thénardier slapp Jean Valjean ut istedenfor sig, fikk politiet et bytte som vilde få dem til å slippe hans spor, og la ham bli glemt for den større hendelsen; Javert vilde få lønn for lang venting, noget som alltid smigrer spioner, og selv vilde han tjene tredve francs, og han regnet med at han selv vilde slippe bort ved hjelp av denne avledningen. ({{page|189}} ...)]
• spionere: [Nonnene brukte slett ikke navnet Ultime, de kalte Jean Valjean «Fauvent den annen». Hvis de fromme søstrene hadde hatt så skarpt et blikk som Javert, vilde de til slutt ha lagt merke til at når der for havens skyld var et eller annet å gjøre utenfor klostret, var det alltid den eldste Fauchelevent, den gamle, syke, halte av dem som gikk, og aldri den andre; men enten det nu kom av at øine som alltid er rettet mot Gud, ikke evner å spionere, eller at nonnene hadde nok å gjøre med å utspionere hverandre, så merket de i hvert fall ikke noget. ({{page|56}} ...)]
• spionerte: [Éponine gikk til Plumetgaten, fikk se gitret og haven, la merke til huset, spionerte, lurte, og nogen dager efter gikk hun til Magnon og gav henne en kjeks som Magnon gav til Babets veninde i Salpêtrièrefengslet. En kjeks vil i fengselsspråket si: «Ikke noget å gjøre.» – Da Brujon og Babet mindre enn en uke efter gikk forbi hverandre i gangen i tukthuset, da den ene gikk til forhør og den andre kom derfra, spurte Brujon: «Nå, og P.gaten?» – «Kjeks,» svarte Babet. ({{page|306}} ...)]
• spiralformet: [I stuen i første etasje var skjenkedisken, i stuen i annen etasje var det en biljard, en spiralformet tretrapp gikk fra stuen i første til stuen i annen etasje, der var vinflekkete border, tilrøkte murer og tente lys midt på dagen. En trapp førte fra stuen ned i kjelleren. I tredje etasje bodde Hucheloup. Øverst oppe var der et kvistrom til tjenerne. Kjøkkenet lå i første etasje ved siden av skjenkestuen. ({{page|53}} ...)]
• spiren: [Det var Fantine. Vanskelig å kjenne igjen. Men så en nærmere på henne, var hun fremdeles vakker. En trist rynke som lignet spiren til ironi, furet høire kinn. Og drakten, denne luftige drakt av musselin og bånd som syntes skapt av glede, av musikk, med duft av syrin, den var borte akkurat som det vakre strålende rimglitteret som ligner diamanter, blir borte for solen. Det smelter, og grenene er like svarte igjen. ({{page|105}} ...)]
• spirte: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• spisebordet: [Spisesalen var et hav av lys. Midt i værelset over det blendende hvite spisebordet hang en venetiansk lysekrone og mellem lysene satt det fugler av alle farver, blå, fiolette, røde og grønne, rundt omkring stod armlysestaker, ({{page|279}} ...)]
• spisesal: [høiærverdighets spisesal?» ropte forstanderen forbløffet. ― ({{page|11}} ...)]
• spisestuedøren: [Ikke en dør i huset blev låst. Spisestuedøren som førte ({{page|11}} ...)]
• spiskammer: [til landsprestene når de var i Digne i embedssaker. Hospitalsapoteket, en liten tilbygning ut til haven, blev omgjort til kjøkken og spiskammer. I haven var der også ({{page|11}} ...)]
• spissborger: [Jeg møtte en gammel spissborger. Han gir mig først en preken og så pungen sin. Jeg stikker den i lommen. Et minutt efter griper jeg i lommen. Der var ikke noget.» – «Annet enn prekenen,» sa Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• spisseste: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• spissfindigheter: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• spleen: [Jeg har spleen, som englenderne sier; smøret er så dyrt, ({{page|105}} ...)]
• splintret: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• splittergal: [Jean Valjean hadde bare vært besvimt. Den friske luften hadde vekket ham igjen. Gleden er et tilbakeslag av skrekken. Fauchelevent hadde næsten likeså vanskelig som Jean Valjean for å komme til sig selv igjen. «De er altså ikke død! Jeg ropte slik på Dem at De kom tilbake. Da jeg så Dem ligge der med lukkede øine, sa jeg: «Å, han er kvalt.» Men jeg vilde blitt rasende, splittergal, så de hadde måttet sette mig i galehus. Hvad vilde De jeg skulde gjort om De var død. Og den lille piken? Frukthandlersken vilde jo ikke ha skjønt det grann. Der legger en barnet i armene på henne, og så dør bestefaren. Det vilde blitt en deilig historie. Alle paradisets helgener, for en historie! Å De lever. Det er toppen!» ({{page|56}} ...)]
• spore: [Da Jean Valjean stoppet, hadde lyden holdt op. Politifolkene lyttet, men hørte ikke noget. De stirret, men så ikke noget. Så rådslo de. – Den gangen var det på det stedet av Montmartrekloakken en slags plass, som senere er blitt gjenkastet fordi det alltid stod en dam der under regnvær. På denne plassen stod politimennene i en flokk. Jean Valjean så spøkelsene danne en slags krets. Bulldoghodene nærmet sig hverandre og hvisket. Utfallet av denne vakthundrådslagningen blev at de hadde tatt feil, at det ikke hadde vært nogen støi, at det ikke hadde vært nogen der, at det var nytteløst å undersøke ringkloakken, at det vilde være spilt tid, men at de måtte skynde sig bortover mot Saint-Merry, at om det var noget å gjøre og nogen «radikalere» å spore op, måtte det være i det strøket. ({{page|189}} ...)]
• sporhund: [Dette og drøftelsen med de andre politifolkene da de stanset på Rollinplassen, heftet ham og gjorde at han nær hadde mistet sporet. Men han skjønte temmelig snart at Jean Valjean vilde legge elven mellem sig og forfølgerne. Han bøide hodet og tenkte efter, lik en sporhund som stikker snuten mot jorden for å være sikker på sporet. Takket være sitt sikre instinkt gikk Javert rett til Austerlitzbroen. Et ord til brovakten klarla saken. «Har De sett en mann med en liten pike?» – «Ja, jeg lot dem betale to sous,» svarte brovakten. – Javert kom ut på broen akkurat tidsnok til å se Jean Valjean gå tvers over den månelyse plassen med Cosette i hånden. Han så ham gå inn i Vert-Saint-Antoinegaten; han kom til å tenke på Genrot- ({{page|24}} ...)]
• sporhundene: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• sporhunder: [Han tenkte ikke lenger på Jean Valjean – den slags sporhunder glemmer alltid den ulven de jaget igår, for den de jager i dag, – da han i desember 1823 leste en avis, han som ellers aldri leste aviser. Tilfeldigvis fikk han nede på en side øie på navnet Jean Valjean. Avisen fortalte at galeislaven Jean Valjean var død, og det i så sikre vendinger at Javert ikke tvilte på at det var slik. Han nøide sig med å si: «Der sitter han trygt!» Så kastet han avisen og tenkte ikke mere på det. ({{page|24}} ...)]
• sporsansen: [Sammen med Cosette og bak henne var det kommet inn en mann med hvitt hår, alvorlig, men med et vagt, forpint smil. Det var «herr Fauchelevent»; det var Jean Valjean. Han var, for å tale med portneren «meget velklædd», med ganske nye sorte klær og hvitt halsbind. Portneren var milevidt fra i denne korrekte borgermannen som lignet en notar, å kjenne igjen den grufulle likbæreren som hadde vist sig utenfor porten natten til den 7. juni, fillete, sølete, heslig, reddsom, med ansiktet tilsølet av blod og skitt, med den halvdøde Marius i armene; men den sporsansen han hadde erhvervet sig som portner, var vakt. Da herr Fauchelevent kom med Cosette, hadde portneren ikke kundet la være å hviske til konen sin: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, ({{page|245}} ...)]
• spotske: [Begge barna gav sig til å gråte og gikk videre. Imens hadde det skyet over igjen; det tok til å regne. Lille Gavroche løp efter de to og snakket til dem: «Hvad er det i veien med dere da, unger.» – «Vi vet ikke hvor vi skal ligge i natt,» svarte den eldste. – «Ikke noget annet?» sa Gavroche. «Det var store tingen. Er det alt dere gråter for. Er dere toskete?» – Og tross den litt spotske overlegenheten, sa han i en rørende myndig og vennlig vergende tone: «Kom med mig, småunger.» – «Ja, herre,» sa den eldste. ({{page|368}} ...)]
• spotterne: [han så ut som om han lette efter noget; nogen ganger gravde han huller i jorden. Konene som gikk forbi, trodde først det var djevelen, så kjente de Boulatruelle igjen og blev ikke stort roligere av den grunn. Boulatruelle syntes åpenbart ikke om disse møtene. Det var tydelig at han prøvde å skjule sig og at det stakk en eller annen hemmelighet under det han gjorde. Det blev sagt i landsbyen: «Det er klart at djevelen har vist sig. Boulatruelle har sett ham og leter. Nu ja, han skulde vel greie å snappe djevelens sparepenger.» Og spotterne la til: «Blir det Boulatruelle som kommer til å lure djevelen eller blir det djevelen som lurer Boulatruelle?» De gamle konene slo ofte kors for sig. ({{page|331}} ...)]
• spottet: [som gikk forbi, en spottet Gud; den siste var taus som graven. ({{page|319}} ...)]
• spotteviser: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• spottpris: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• spradebassen: [kolibrien, spradebassen blandt fuglene. Kyss mig, Fantine!» ({{page|105}} ...)]
• spratt: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• spredtes: [Himmelen hadde vært overskyet hele dagen. Nettop da, klokken åtte om aftenen, spredtes skyene i synsranden og lot det uhyggelige røde skjær fra solen som gikk ned, falle over almene langs Nivellesveien. Ved Austerlitz hadde de sett den stå op. ({{page|299}} ...)]
• sprekke: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• sprellende: [Mens Gavroche satt slik og grunnet, kom overfallet brått og voldsomt. Montparnasse kastet plutselig rosen, sprang løs på oldingen, grep ham i kraven og i armen og holdt ham fast, og Gavroche kunde næsten ikke la være å skrike. Et øieblikk efter lå den ene av mennene under den andre, trykket ned, rallende, sprellende med et marmorkne på brystet. Men det hadde slett ikke gått ({{page|340}} ...)]
• sprengslit: [arbeid, sprengslit, slepe store bører, sov ikke, våk, drikk ({{page|105}} ...)]
• sprette: [i døren. Jean Valjean stod med ryggen mot døren, uten tvil av forsiktighet. Den gamle konen så at han tok op av lommen en eske, saks og tråd; så gav han sig til å sprette op fôret i det ene frakkeskjøtet og trakk ut av åpningen et gulaktig papir som han brettet ut. Konen så til sin skrekk at det var en tusenfrancsseddel. Det var den andre eller tredje hun hadde sett i sitt liv, og vettskremt løp hun sin vei: ({{page|9}} ...)]
• spriket: [Bestefaren skalv fra hode til fot så voldsomt som de stive gamle lemmene kunde skjelve, øinene som hadde gule hornhinner på grunn av hans høie alder, blev plutselig glassaktige, hele ansiktet blev med en gang kantet som et dødningehode, armene falt slappe ned som om en fjær hadde sprunget i dem, og den skrekken han hadde fått, gjorde at fingrene på de gamle skjelvende hendene spriket, og knærne bøide sig så de stakkars nakne benene dekket med hvite hår stakk frem gjennom åpningen på slåbroken. Han mumlet: «Marius!» – Basque forklarte: «Herre, de bar herren hit. Han har vært på barrikaden, og –» ({{page|189}} ...)]
• springende: [omkring i haven. Jomfru Magloire kom springende mot ({{page|45}} ...)]
• springmarsj: [Da det ikke var andre i live av førerne enn Enjolras og Marius i hver sin ende av barrikaden, sviktet midten, som så lenge hadde vært forsvart av Courfeyrac, Joly, Laigle, Feuilly og Combeferre. Kanonene hadde ikke laget nogen virkelig bresje i muren, men hadde dog gjort et innhugg i midten av barrikaden, toppen av muren var feid vekk av kulene, og ruinene, som dels hadde falt innenfor, dels utenfor vollen, hadde til slutt dannet skråninger på ytter- og innersiden av barrikaden. Den på yttersiden dannet en skråbakke som lettet angrepet. – Et nytt stormangrep blev prøvet der, og det lyktes. Med felte bajonetter og i springmarsj styrtet troppene uimotståelig frem, og spissen av angrepskolonnen blev synlig gjennom røken ({{page|123}} ...)]
• springrem: [Bakerst i stuen var det et stort, langt bord, som de hadde brukt da de støpte kuler og laget patroner. Da alle patronene var blitt ferdige og alt kruttet brukt, var dette bordet blitt ledig. På Enjolras’ bud løste fire av oprørerne Javert fra søilen. Mens det skjedde, holdt en femte en bajonett mot brystet på ham. De lot ham fremdeles ha hendene bundet på ryggen og bandt føttene sammen med en tynn, sterk svepesnert slik at han bare kunde gjøre skritt på femten tommer, lik dem som skal stige op på skafottet, og de lot ham derefter gå bort til bordet innerst i skjenkestuen, og på det blev han lagt og surret fast med et rep om livet. Til ytterligere sikkerhet blev det bundet et rep om halsen på ham, knyttet på en slik måte at flukt blev umulig for ham; det kalles i fengslene for «springrem»; tauet blir knyttet sammen i nakken og begge endene løper nedover brystet inntil magen, føres derfra mellem benene og bindes fast i hendene. ({{page|123}} ...)]
• springvannene: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• sprinklene: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• spritlampe: [jeg burde holde mig vekk; det er imidlertid litt galt i det han tror, men han handlet rett. Han er fortreffelig. Du må alltid elske ham høit når jeg nu er død. Herr Pontmercy, De må alltid elske mitt høit elskede barn. Cosette, dette papiret vil bli funnet, og hør nu det jeg vil si dig; du skal få se alt sammen, bare jeg har krefter nok til å huske det, hør godt efter; pengene er dine med rette. Her skal du høre saken. Hvit jett kommer fra Norge, sort jett fra England, sort glass kommer fra Tyskland. Jett er lettere, mere verdifullt, mere kostbare. En måtte kunde gjøre efterligninger like godt i Frankrike som i Tyskland. En trenger bare en liten ambolt på to kvadrattommer, og en spritlampe for å få vokset bløtt. Voks blev før laget av harpiks og kjønnrøk og kostet fire francs pundet. Jeg fant på å lage det av gummilakk og terpentin. Det kostet ikke mere enn tredve sous, og det var meget bedre. Spennene blir gjort av fiolett glass, som en fester midt på vokset med en liten sort jerninnfatning. Glasset bør være fiolett til jernsmykker og sort til gylne. Spania kjøper meget av den slags. Det er det landet der jett …» ({{page|351}} ...)]
• sprog: [biskop med et uttrykk som ikke noget menneskelig sprog ({{page|45}} ...)]
• sprudlende: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• sprukket: [gere hadde vært brukt inne i skuret, strakte sig langs muren omtrent op til det stedet der de så Thénardier. Skorstenspipen var sprukket og revnet på alle kanter og meget trang. – «En må krype op gjennom den,» sa Montparnasse. – «Gjennom den pipen?» ropte Babet, «en mann! Aldri i livet. Det måtte være en unge.» – «Ja, det trengs en småpjokk,» la Brujon til. – «Hvor skal vi finne en unge?» sa Gueulemer. – «Vent,» sa Montparnasse. «Det skal jeg greie.» ({{page|368}} ...)]
• sprukne: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• språklige: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• språkrenser: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• spurven: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• spurvene: [Det var en bråkete, blek, rapp, opvakt, tøylesløs gutt som så livlig, men sykelig ut. Han gikk og kom, sang, klinket med kuler, rotet i rennæstenene, stjal litt, men freidig som kattene og spurvene, lo når han blev kalt en gategutt, blev sint når nogen kalte ham en pøbel. Han hadde ({{page|119}} ...)]
• spurver: [Brujon som var litt av et orakel og som var «opphavsmannen» til saken, hadde ennu ikke sagt noget. Det så ut som om han tenkte. Han hadde ord for aldri å vike tilbake for noget. «Du sier ikke noget,» sa Babet til ham. Brujon tidde enda en stund mens han rystet på hodet på mange slags vis; til slutt sa han: «Hør her; jeg møtte i morges to spurver som sloss; i aften støter jeg på et kvinnfolk som krangler. Alt det tyder ikke godt. La oss gå vår vei.» ({{page|404}} ...)]
• spxstørreabcvennene: [{{sp|{{x-større|A.B.C.-VENNENE}}}} ({{page|174}} ...)]
• spxstørrebestefar: [{{sp|{{x-større|BESTEFAR OG DATTERSØNN}}}} ({{page|140}} ...)]
• spxstørrebetro: [{{sp|{{x-større|BETRO ER STUNDOM Å MISTE}}}} ({{page|105}} ...)]
• spxstørredattersønn: [{{sp|{{x-større|DATTERSØNN OG BESTEFAR}}}} ({{page|245}} ...)]
• spxstørreder: [{{sp|{{x-større|DER SLUTTEN SLETT IKKE ER LIK BEGYNNELSEN}}}} ({{page|350}} ...)]
• spxstørreeftervirkning: [{{sp|{{x-større|EFTERVIRKNING}}}} ({{page|277}} ...)]
• spxstørreen: [{{sp|{{x-større|EN FATTIG SLYNGEL}}}} ({{page|217}} ...)]
• spxstørrefallet: [{{sp|{{x-større|FALLET}}}} ({{page|45}} ...)]
• spxstørregorbeaurønnen: [{{sp|{{x-større|GORBEAU-RØNNEN}}}} ({{page|9}} ...)]
• spxstørrehjelp: [{{sp|{{x-større|HJELP NEDENFRA KAN VÆRE HJELP OVENFRA}}}} ({{page|340}} ...)]
• spxstørrehuset: [{{sp|{{x-større|HUSET I PLUMETGATEN}}}} ({{page|319}} ...)]
• spxstørrei: [{{sp|{{x-større|I ÅRET 1817}}}} ({{page|105}} ...)]
• spxstørremøtet: [{{sp|{{x-større|MØTET MELLEM TO STJERNER}}}} ({{page|201}} ...)]
• spxstørrenogen: [{{sp|{{x-større|NOGEN SIDER HISTORIE}}}} ({{page|299}} ...)]
• spxstørreopfyllelsen: [{{sp|{{x-større|OPFYLLELSEN AV LØFTET TIL DEN DØDE}}}} ({{page|344}} ...)]
• spxstørreparis: [{{sp|{{x-større|PARIS STUDERT I DETS ATOM}}}} ({{page|119}} ...)]
• spxstørrepetitpicpus: [{{sp|{{x-større|PETIT-PICPUS}}}} ({{page|56}} ...)]
• spxstørrepå: [{{sp|{{x-større|PÅ LYDLØS NATTEJAKT}}}} ({{page|24}} ...)]
• spxstørreskibet: [{{sp|{{x-større|SKIBET ORION}}}} ({{page|331}} ...)]
• spxstørrestorborgeren: [{{sp|{{x-større|STORBORGEREN}}}} ({{page|127}} ...)]
• spxstørretoppen: [{{sp|{{x-større|TOPPEN AV MOTGANG}}}} ({{page|193}} ...)]
• spxstørrevåkenatten: [{{sp|{{x-større|VÅKENATTEN}}}} ({{page|279}} ...)]
• spxstørrewaterloo: [{{sp|{{x-større|WATERLOO}}}} ({{page|299}} ...)]
• spxstørreéponine: [{{sp|{{x-større|ÉPONINE}}}} ({{page|306}} ...)]
• spxxstørreåttende: [{{sp|{{xx-større|ÅTTENDE BOK}}}} ({{page|277}} ...)]
• spydig: [Parisergaminen er ærbødig, spydig og frekk. Han har stygge tenner fordi han lever dårlig og fordi han har dårlig mage, og vakre øine fordi han eier vidd. Om Jehova selv var til stede, vilde han likevel hoppe på ett ben opover trappene til paradiset. Han er flink til å klore sig frem. Han har alle utviklingsmuligheter. Han leker i rennestenen og reiser sig under et oprør; hans frekkhet står sig mot kardesk-ild; det var en gategutt, det er en helt. Dette barnet fra sølen er også idealets barn. Kort sagt og for å samle alt i ett ord: Gaminen er et vesen som morer sig, fordi han er ulykkelig. ({{page|119}} ...)]
• spydigheter: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• spådd: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• spådommen: [Jean Valjean var virkelig ordentlig ansatt; han hadde bjellerem av lær og bjelle. Han var funksjonær og het Ultime Fauchelevent. – Den sterkeste grunnen til at han blev ansatt, var det priorinnen hadde sagt om Cosette: «Hun blir stygg.» – Da priorinnen hadde uttalt denne spådommen, hadde hun straks fått godhet for Cosette og gitt henne friplass på klosterskolen. – Det er ikke noget urimelig i det. Riktignok er det ikke noget speil i klostret, men kvinner har likevel en følelse av hvorledes de ser ut; og de unge piker som føler at de er vakre, blir sjelden nonner. Kallelsen står gjerne i omvendt forhold til skjønnheten; der blir derfor knyttet større håp til de stygge enn til de vakre. Derfor liker nonnene best de stygge. ({{page|56}} ...)]
• spøkefugl: [«De er herr Marius Pontmercy?» – «Ja.» – «Jeg leter efter Dem.» – «Hvad for noget?» spurte Marius – for ham var det – han hadde nylig reist fra bestefaren og denne mannen hadde han aldri sett før. «Jeg kjenner Dem slett ikke.» – «Jeg kjenner ikke Dem jeg heller,» svarte Laigle. – Marius trodde at han hadde møtt en spøkefugl, en som vilde holde ham for narr på åpen gate. Han var ikke i godt humør akkurat da. Han rynket brynene. Men Laigle fra Meaux fortsatte rolig: «De var nok ikke på forelesningen i forgårs?» – «Det er mulig.» – «Det er sikkert.» – «Studerer De?» spurte Marius. – «Ja da. Akkurat som De. I forgårs kom jeg tilfeldigvis på en forelesning. Professoren holdt på med navneopprop. De vet hvor latterlige det er akkurat da. Mangler De ved tredje oprop, blir De strøket av listen. Seksti francs slengt ut av vinduet.» ({{page|174}} ...)]
• spøkelsesaktig: [Mens Marius så på den unge pike med undring og sorg, gikk hun omkring med spøkelsesaktig dristighet. Hun brydde sig ikke om at hun var naken. Av og til gled den fillete serken like ned til livet på henne. Hun flyttet på stolene, rotet i toalettsakene på kommoden, tok på klærne hans og snuste i krokene. «Hallo!» sa hun, «De har et speil!» Så nynnet hun, akkurat som om hun hadde vært alene, nogen vaudevillestubber, nogen lystige omkved som den hese stemmen gjorde uhyggelig. Under denne dri- ({{page|217}} ...)]
• spøkelsesansikt: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• spøkelsespatruljen: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• spøkelsessmil: [Jean Valjean nærmet sig. Cosette vendte sig mot Marius. «Dem er jeg fornærmet på.» – Så rakte hun pannen mot Jean Valjean. Han tok et skritt bort mot henne. «Far, du er blek. Har du så vondt i armen?» – «Den er ganske bra.» – «Har du sovet dårlig, da?» – «Nei.» – «Er du lei dig for noget, da?» – «Nei.» – «Kyss mig. Hvis du er frisk, hvis du har sovet godt, hvis du er tilfreds, skal jeg ikke skjenne på dig.» – Og hun rakte igjen pannen frem mot ham. Jean Valjean trykket et kyss på hennes panne, det lå et gjenskinn av himmelen over den. – «Smil!» – Jean Valjean lød. Det var et spøkelsessmil. – «Og nu må du hjelpe mig mot mannen min.» – «Cosette,» sa Marius. – «Bli sint, far. Si ham at jeg skal bli her. Det går da an å snakke litt fordi om jeg er her. Dere tror nok at jeg er ordentlig dum. Det er altså noget riktig underlig dere snakker om! Forretninger, sette penger i en bank, se det er hele saken. Mannfolk er hemmelighetsfulle for ingen ting. Jeg vil bli. Jeg er riktig vakker idag. Bare se på mig, Marius.» ({{page|305}} ...)]
• spørsmålstegn: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• spørsmålstegnene: [Jean Valjean gav sig til å føre en hemmelig krig mot Marius og la mange bakhold for ham; han endret tid, han endret benk, han glemte igjen lommetørklæet, han kom alene til Luxembourg-parken. Marius gikk på hodet i alle fellene, og på alle de spørsmålstegnene Jean Valjean plantet på veien for ham, svarte han i all uskyld: «Ja.» Men Cosette var urokket like glad og rolig, så Jean Valjean til slutt kom til det at: «Dette rekelet er dødelig forelsket i Cosette, men Cosette vet ikke engang at han er til.» – Det var likevel en engstelig uro over ham. En eneste gang gjorde Cosette en feil og skremte ham. Han reiste sig fra benken for å gå hjem efter at de hadde sittet der i tre timer. Da sa hun: «Alt nå!» ({{page|319}} ...)]
• stabel: [op et fryktelig bjerg, en slags stabel av ting, lover, fordommer, mennesker og kjensgjerninger; omrissene kunde ({{page|45}} ...)]
• stabl: [Mellem to salver hørte de plutselig en klokke som slo langt borte. «Klokken er tolv,» sa Combeferre. – Ikke før hadde de tolv slagene lydt, før Enjolras rettet sig op og ropte fra toppen av barrikaden: «Ta brostenene inn i huset. Stabl dem op i vinduskarmene. Halvdelen av mannskapet til geværene og den andre halvdelen tar brostenene. Det er ikke et minutt å spille.» ({{page|123}} ...)]
• stadfeste: [Jean Valjean bøide hodet som for å stadfeste det og fortsatte: «Hvad er jeg for Cosette? En som tilfeldig går forbi. For ti år siden visste jeg ikke at hun var til. Jeg elsker henne, det er sant. En elsker et barn som en har sett som liten mens en selv alt er gammel. Når en er gammel, føler en sig som bestefar for småbarna. De kunde, synes jeg, gå ut fra at jeg hadde noget som lignet et hjerte. Hun var foreldreløs. Hadde hverken far eller mor. Hun trengte mig. Det er grunnen til at jeg gav mig til å holde av henne. Det er noget så svakt ved småbarn, at den første de møter, selv en mann som jeg, kanskje kan være deres verge. Den plikten har jeg fylt overfor Cosette. Jeg tror ikke en med sannhet kan kalle noget så lite for en god gjerning; men om det er en god gjerning, kan De jo regne med at jeg har øvet den. Ta den som en formildende omstendighet. Idag går Cosette ut av mitt liv. Våre veier skilles. For fremtiden kan jeg ikke gjøre noget for henne. Hun er fru Pontmercy. Hun har fått et annet forsyn. Og Cosette vinner ved byttet. Alt er vel. Og de seks hundre tusen francs – De har ikke nevnt dem, men jeg kommer før Deres tanke; de er mig betrodd. Hvorledes de er kommet i hendene på mig? Hvad har det å si? Jeg gir det betrodde tilbake. Det er ikke nogen som har noget å kreve av mig. ({{page|305}} ...)]
• stadfestelse: [Han kom plutselig til å huske på politiinspektøren i Pontoisegaten og de to pistolene som han hadde gitt ham, Marius, og som han hadde brukt her på, barrikaden. Han husket også navnet. Dette minnet var riktignok tåket og uklart som hans andre tanker. Det var ikke som en stadfestelse, men som et spørsmål at han sa: «Var ikke det der den politiinspektøren som sa at han het Javert?» – Kanskje var det enda tid til å gå imellem for den mannen. Men først måtte han få å vite om det virkelig var Javert. Marius sa til Enjolras, som hadde tatt plass på den andre siden av barrikaden: «Enjolras.» – «Ja.» – «Hvad heter den mannen?» – «Hvem?» – «Politispionen. Vet du hvad han heter?» – «Ja da, han sa det.» – «Hvad heter han da?» – «Javert.» – Marius rettet sig op. ({{page|123}} ...)]
• stadfestelsen: [«Umulig!» ropte hun. «Når jeg tenker på at mine døtre må gå barbent og ikke har en kjole å ta på. Hva! Silkekåpe, fløielshatt, silkestøvler og alt mulig, så en skulde tro det var en dame! Nei, du tar feil! Dessuten var den andre heslig, og hun her var ikke stygg, hun var virkelig ikke stygg; det kan ikke være henne.» – «Jeg sier dig, det var henne. Du skal få se.» Ved denne sikre stadfestelsen løftet mor Jondrette sitt store, røde, blonde ansikt og så i taket med et avskyelig uttrykk. I det øieblikket syntes Marius hun så enda forferdeligere ut enn selv mannen. – «Hva,» sa hun, «denne vemmelige, fine frøkenen som så på døtrene mine med medynk, det skulde være den tiggerungen. Å, gid jeg kunde sparke magen inn på henne.» ({{page|217}} ...)]
• stadfestelsene: [Hver av disse stadfestelsene fra disse tre menneskene som åpenbart talte i alvor og i god tro, hadde hos til- ({{page|202}} ...)]
• stadfestet: [Han fulgte efter mannen like til Gorbeaurønnen og fikk den gamle konen til å skravle, og det var ikke vanskelig. Hun stadfestet at frakken var fôret med millioner og la ut ({{page|24}} ...)]
• stadfestninger: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• stadighet: [Det gikk ennu nogen øieblikk; så hørte de tydelig fra Saint-Leukanten lyden av mange taktfaste, tunge skritt. Lyden som først av var svak, blev sterkere og så høi og tydelig, nærmet sig langsomt uten stans, med rolig og fryktelig stadighet. En hørte ikke annet enn den. Trinnene nærmet sig, de kom ennu nærmere, og så stanset de. Det var som om de fra den andre enden av gaten kunde høre åndedrag fra en menneskemasse. En kunde ikke se noget, men helt i bakgrunnen kunde en i dette tette mørket skimte en masse metalltråder, fine som synåler og næsten usynlige; de rørte sig og lignet det underlige, lysende nettverket en kan se under lukkede øienlokk idet en holder på å sovne inn. Det var bajonetter og geværløp vagt oplyst av det fjerne skjæret fra fakkelen. ({{page|84}} ...)]
• stafett: [Wellington hadde trukket sig tilbake. Det stod nu bare igjen å skape tilbaketoget om til et knusende nederlag. Napoleon vendte sig brått, sendte en stafett i galopp til Paris for å melde at slaget var vunnet. Så gav han Milhauds kyraserer ordre om å ta Mont-Saint-Jean-høidedraget. ({{page|299}} ...)]
• stag: [Han hadde imidlertid straks tatt fatt på å entre nedover for å slutte sig til de andre slavene. For å komme fort ned lot han sig gli nedover et stag og løp bortover ({{page|331}} ...)]
• stagge: [Det må vokte det, stagge det, undertrykke det og ikke adlyde det uten i ytterste nød. Selv ({{page|11}} ...)]
• stagger: [Han undrer sig sjelden, blir ennu sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høittravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høitidelige diktersyner. ({{page|119}} ...)]
• stagget: [måte som støtte Gavroche. «Nåda, bakersvenn,» sa han, «hvorfor står du slik og tar mål av oss?» – Satt op på hverandre vilde de snaut vært en favn tilsammen. – Da brødet var delt op, slapp bakeren soustykket i kassen, og Gavroche sa til de to barna: «Hugg inn!» – Småguttene så målløse på ham. Gavroche satte i å le. «Å ja, det er sant, det skjønner de ikke ennu, de er så små!» – Og sa så: «Spis» og gav hver av dem et stykke brød, og da han fant at den eldste, som han syntes var mest verdig til en samtale, burde ha en særlig opmuntring og bli kvitt enhver hindring mot å få sulten stagget, gav han ham det største stykket og sa: «Stopp det der i vommen.» – Ett av stykkene var meget mindre enn de andre. Det tok han selv. De stakkars barna, Gavroche medregnet, var ganske utsultet. Mens de grådig la i sig av brødet, fylte de op i butikken, og bakeren som hadde fått betaling, så grettent på dem. – «La oss gå ut på gaten igjen,» sa Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• stake: [Jondrettes værelse så underlig ut, og Marius skjønte nu hvor det merkelige lyset han hadde sett, kom fra. Et lys stod og brant i en irret stake, men det var i virkeligheten ikke derfra lysskjæret kom. Hele rommet var helt oplyst av et stort fyrfat som stod i kaminen, fylt av flammende kull; det var det fyrfatet madam Jondrette hadde gjort i stand om morgenen. Kullene glødet, fyr- ({{page|217}} ...)]
• staken: [Han tok staken i høire hånd, og mens han holdt pusten, ({{page|45}} ...)]
• stakkarne: [kastet bordene ut av skjenkestuen, med undtak av to bord til forbindingssaker og patroner og det bordet der far Mabeuf lå. Bordene var blitt stablet op på barrikaden, og på gulvet i skjenkestuen var det lagt madrasser, tatt ut av mor Hucheloups og tjenestepikenes senger. På disse madrassene hadde de lagt de sårede. Ingen visste hvor det var blitt av de tre stakkarne som bodde i Korinth, men til slutt blev de funnet gjemt i kjelleren. ({{page|84}} ...)]
• stakker: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• stallgutt: [Han fulgte rådet og kjørte tilbake, og en halv time efter kom han forbi samme stedet, men i skarpt trav med en god, frisk hest. En stallgutt som kalte sig postiljong, satt på skjekene. Madeleine hadde imidlertid følelse av at han heftet bort tiden. Det var blitt ganske mørkt. De slo inn på sideveien. Den var skrekkelig. Kabben slingret fra hjulspor til hjulspor. Han sa til postiljongen: «La det gå i trav, så får du dobbelte drikkepenger.» I en dump ({{page|202}} ...)]
• stallloft: [ var to måneder eldre; hullene var enda større, fillene ennu skitnere. Det var samme hese stemmen, samme frekke, viltre og flakkende blikket. Men dessuten var det over uttrykket kommet noget usigelig skremt og sørgelig som fengslet sjelden lar være å legge over ulykken. Hun hadde halmstrå og høi i håret fordi hun hadde sovet på et eller annet stall-loft. Og tross alt det var hun vakker! Hvor skjønn ungdommen er! ({{page|306}} ...)]
• stammødrene: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• standhaftige: [Så sank det ærverdige hvite hodet ned på sengen, det gamle, standhaftige hjertet holdt på å briste; han knuget ansiktet ned i Cosettes klær, og om nogen i det øieblikk hadde gått forbi i trappen, vilde de ha hørt en fryktelig gråt. ({{page|279}} ...)]
• standplasser: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• standpunkt: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• stang: [Det blev igjen en pause. Så sa priorinnen: «De tar av Dem bjellen. Det er ikke nødvendig at søsteren ved pælen skjønner at De er der.» – «Ærverdige moder?» – «Ja, far Fauvent.» – «Har likskuedoktoren vært her?» – «Han kommer klokken fire i eftermiddag. Vi har ringt efter ham. Men De hører kanskje ikke klokkeringningen.» – «Jeg legger ikke merke til annet enn det som gjelder mig.» – «Det er vel, far Fauvent.» – «Ærverdige moder, det trenges en stang på minst seks fot.» – «Hvor vil De få tak i den fra?» – «Der det ikke mangler gitter, der mangler det heller ikke jernstenger. Jeg har en haug med jernskrap lengst nede i haven.» – «Omkring tre kvarter før midnatt; glem det ikke.» – «Ærverdige moder.» – «Hva?» – «Hvis De skulde ha mere av den slags arbeide, så er bror min en sterk kar. En ren tyrk.» – «De skyn- ({{page|56}} ...)]
• stanget: [Det var mørk natt da drosjen kom til nummer 6 i Filles-du-Calvairegaten. Javert steg først ut og sikret sig med et blikk at nummeret over porten var det riktige; så løftet han den tunge dørhammeren, som efter gammel skikk var prydet med en bukk og en satyr som stanget hverandre, og slo et kraftig slag på porten. Dørklinken sprang op, og Javert åpnet døren. Portneren viste sig så vidt, gapende, halvvåken med et lys i hånden. ({{page|189}} ...)]
• stank: [Jean Valjean hadde igjen tatt fatt på å gå, uten å stanse mer. Men marsjen blev mere og mere slitsom. høiden av hvelvingene vekslet. Gjennomsnittshøiden var fem fot og seks tommer, alminnelig mannshøide; Jean Valjean måtte bøie sig for ikke å støte Marius mot taket, han måtte bøie sig for hvert skritt og så rette sig op igjen og føle langs muren. De slimete veggene og det våte gulvet gav dårlig støtte for hånd og fot. Han snublet i byens motbydelige smuss. Bare med meget lange mellemrom kom det lysning fra luftåpningene, men så blekt at sollyset lignet måneskinn; alt var ellers bare tåke, giftig stank, dimme, mørke. Jean Valjean var sulten og tørst, særlig tørst, og det var her som på havet, vann nok, men ikke til å drikke. Kreftene var som vi vet, veldige og var lite minsket med årene, takket være hans ({{page|189}} ...)]
• stanken: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• stanses: [ikke stanses i sin vekst ved et eller annet inngrep av forsynet, i sin tid vil utvikle sig til samfundshat, til menneskehat, og så hat til alt som er skapt, og gå over til en ({{page|45}} ...)]
• stansningene: [Med det samme lød en dump, taktfast lyd et stykke borte. Jean Valjean våget sig til å kikke ut av kroken. Syv, åtte soldater hadde marsjert inn i Polonceaugaten. Han så at det glimtet i bajonettene. De gikk frem mot ham. Han så Javerts høie skikkelse i spissen for soldatene som rykket langsomt og forsiktig frem. De stanset op. Det var klart at de gransket alle kroker i muren og alle porter og ganger. Det kunde ikke være tvil om at det var en patrulje som Javert hadde truffet og krevd hjelp av. De to mennene som før hadde vært med Javert, gikk blandt soldatene. Med den farten de gikk og med de stansningene de gjorde, vilde det ta dem omtrent et kvarter for å nå frem til det stedet der Jean Valjean stod. Det var en fryktelig stund. Bare nogen minutter skilte Jean Valjean fra denne forferdelige avgrunnen som åpnet ({{page|24}} ...)]
• stappe: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• stappmett: [glass, krus og flasker. Han sov så fast som bjørn i hi, eller som stappmett igle. Ikke noget forstyrret ham, ikke geværsalvene, ikke kulene, ikke kardeskene som slo gjennom vinduene i stuen der han satt, og heller ikke den forferdelige angrepslarmen. Av og til hadde han likevel svart på kanonsalvene med snorking. Det så ut som om han satt der og ventet på at en kule skulde komme og spare ham for bryet med å våkne. Flere lik lå omkring ham, og ved første øiekast kunde ingen se forskjell på ham og dem som sov dødens dype søvn. ({{page|123}} ...)]
• staselig: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• stasen: [Bestefaren var like strålende glad som de to elskende. Det var som om det klang en fanfare gjennom Filles-du-Calvairegaten. – Hver morgen gav bestefaren Cosette en eller annen gammel sjeldenhet. All mulig slags stas hopet sig op rundt omkring henne. Og bestefaren laget livsvisdom av all stasen. ({{page|245}} ...)]
• staser: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• staset: [mer, sorte knebukser som var blitt grå på knærne, sorte ullstrømper og tykke sko med kobberspenner. En kunde tatt ham for en tidligere huslærer i et adelig hus, vendt hjem fra landflyktigheten. Å dømme efter det ganske hvite håret, den rynkede pannen, de blålige leppene og ansiktet som bar preg av livstretthet og livslede, måtte han være over seksti år. Å dømme efter den faste, skjønt langsomme gang, den særegne livskraft som røpet sig i alle bevegelser, måtte han snaut være femti. Rynkene i pannen tok sig i grunnen godt ut og vilde ha stemt den velvillig som gransket ham opmerksomt. Om munnen lå et eget trekk som så strengt ut, men som var ydmykt. Og dypt i blikket var det en usigelig trist sinnsro. I venstre hånd hadde han en liten pakke knyttet inn i et tørklæ, og med høire hånd støttet han sig til en slags stokk, tatt fra et gjerde. Den var vel forseggjort og så slett ikke dårlig ut. Kvistene var skåret vekk og den var blitt staset op med en korallknapp laget av rødt voks. Det var en knortekjepp som så ut som en spaserstokk. ({{page|344}} ...)]
• stasjon: [annen opgang ved et gatekryss. Hvor forbauset vilde ikke folk som gikk forbi, da bli når de så to blodige mennesker stige op av jorden for føttene på dem. Politi vilde komme til, og de vilde bli tatt med på nærmeste stasjon. De vilde bli tatt før de hadde kommet ut. Det vilde være bedre å våge sig inn i virvaret, stole på mørket og sette lit til forsynet om en vei ut. Han gikk op skråningen og til høire. ({{page|189}} ...)]
• stasklær: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• statens: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• statsadvokater: [Statsadvokaten svarte. Han talte heftig og blomstrende, som statsadvokater har for skikk. ({{page|202}} ...)]
• statsgjeldsreduksjonen: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• statslitteraturen: [Dette bordet med stråstol til finnes på alle politistasjoner; det er ufravikelig smykket med en treskål full av sagmugg og en pappeske full av røde oblater og det er nederste trinn av embedsstilen. Det er her statslitteraturen har sitt ophav. ({{page|231}} ...)]
• statsmakten: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• statsmannen: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• statsmanns: [hull på en av albuene. Dessuten manglet frakken en knapp i brystet. Men det hadde lite å si; en statsmanns hånd skal likevel alltid være stukket inn i frakken og hvile på hjertet og hadde altså som opgave å skjule at knappen var vekk. – Hvis Marius hadde vært kjent med de hemmelige anstaltene i Paris, vilde han bare ved å se ryggen på den gjesten Basque viste inn, ha kjent igjen statsmannsdrakten fra «vekselerens» «Utsalg av brukte klær». ({{page|351}} ...)]
• statsmannsdrakt: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• statsmannsdrakten: [hull på en av albuene. Dessuten manglet frakken en knapp i brystet. Men det hadde lite å si; en statsmanns hånd skal likevel alltid være stukket inn i frakken og hvile på hjertet og hadde altså som opgave å skjule at knappen var vekk. – Hvis Marius hadde vært kjent med de hemmelige anstaltene i Paris, vilde han bare ved å se ryggen på den gjesten Basque viste inn, ha kjent igjen statsmannsdrakten fra «vekselerens» «Utsalg av brukte klær». ({{page|351}} ...)]
• statsobligasjoner: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• statsråder: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• statstjenestemann: [jeg så skånte ham, hvad gjorde jeg da? Min plikt? Nei. Noget meget større. Det er altså noget som er større enn plikten.» – Der stoppet han; han kom ut av likevekt, den ene vektskålen sank ned i avgrunnen, den andre gikk mot himmelen; og Javert var ikke mindre forferdet over den som var øverst enn over den som var nederst. Uten at han på nogen måte var tilhenger av Voltaire, eller var filosof, eller fritenker, men tvert imot av instinkt så med ærefrykt på den herskende kirke, så han bare på den som et ophøiet bruddstykke av hele samfundsordenen. samfundsordenen var hans trossetning, og den var nok for ham. Efter at han var blitt voksen og statstjenestemann, hadde politiet omtrent vært hele hans religion, og han var, som før sagt og uten at ordene blir brukt som spott, men i fullt alvor, politispion på samme måte som en er prest. Han hadde én overordnet, politiprefekten; inntil denne dagen hadde han ikke tenkt på den andre overordnede: Gud. – Plutselig merket han denne nye mesteren, Gud, og det uroet ham. ({{page|231}} ...)]
• statstrykkeriet: [Gavroches eventyr lever ennu i folkeoverleveringen der i Templekvarteret; det er et av de frykteligste minner for de gamle borgere i Maraisstrøket og bærer blandt dem navnet: «Det nattlige angrepet på vaktposten ved Statstrykkeriet.» ({{page|103}} ...)]
• statsøkonomiske: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• statuette: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• stave: [Nogen dager efter, det kunde være ved åttetiden om kvelden, satt han på værelset og lot Cosette stave høit; da hørte han porten til rønnen bli åpnet og lukket igjen. Det syntes han var underlig. Den gamle konen som foruten ham var den eneste som bodde i huset, la sig alltid straks det blev mørkt, for ikke å bruke lys. Jean Valjean gjorde tegn til Cosette om å være stille. Han hørte at nogen kom opover trappen. Det kunde jo være den gamle konen som kunde ha følt sig syk og hadde vært på apoteket. Jean Valjean lyttet. Det var tunge skritt og lød som mannsskritt. Men den gamle konen brukte å gå med tykke sko, og ikke noget ligner mannsskritt som gammelkoneskritt. Jean Valjean blåste imidlertid lyset ut. ({{page|9}} ...)]
• stavefeil: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• stavelsene: [Men ikke noget kunde få Marius til å tale. En kunde før ha rykket neglene ut av fingrene på ham enn få ham til å uttale de tre hellige stavelsene som dannet det uutsigelige navn: Cosette. Den sanne kjærlighet er strålende som morgenrøden og taus som graven. ({{page|404}} ...)]
• stavemåten: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• stedfortrederen: [«Hvad vil De!» sa han til Marius. – «Er De politikommissæren?» – «Han er ute. Jeg er stedfortrederen.» – «Det gjelder en meget hemmelig sak.» – «Snakk vekk.» – «Og det har hast.» – «Syng så ut!» – Den rolige, barske mannen klarte på én gang til å gjøre ham redd og rolig. Marius sa alt som det var: at en person som han bare kjente av utseende, samme kvelden skulde lokkes i et bakhold, og at han, sakfører Marius Pontmercy som bodde ved siden av røverhulen, hadde hørt hele planen gjennom veggen, at skurken som hadde planlagt det hele, het Jondrette, men at han visst som medskyldig hadde en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» – at Jondrettes døtre skulde stå vakt, at han ikke hadde noget middel til å varsle den mannen som var truet, da han ikke engang visste navnet hans –, og endelig at alt dette skulde skje klokken seks om kvelden på det mest øde stedet i Hospitalsbulevarden, nr. 50–52. ({{page|217}} ...)]
• stedig: [De stanset midt i gatekrysset i en klynge, lik mennesker som legger op råd. De så ut til å være rådville. Den som syntes å føre dem, vendte sig og pekte ivrig den veien Jean Valjean hadde slått inn på; en annen syntes stedig å peke den motsatte veien. I det øieblikket den første vendte sig, falt månelyset rett i ansiktet på ham. Jean Valjean kjente godt Javert igjen. ({{page|24}} ...)]
• steilheten: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• steker: [steker det med tørret kugjødsel. Om vinteren må de hugge ({{page|11}} ...)]
• stekes: [Den 6. juni 1832 blev et kompani av nasjonalgardister fra landdistriktene, anført av kaptein Fannicot, tynnet sterkt ut i Chanvreriegaten på grunn av hans lune og vilkårlighet. Hendelsen er i all sin eiendommelighet klarlagt under forhørene efter oprøret. Kaptein Fannicot var en ivrig og dristig samfundsborger, en slags samfundets condottiere, fanatisk og opsetsig; han kunde ikke stå imot lysten til å skyte før tiden eller til å høste æren for å innta barrikaden ganske alene, {{sperret|d.v.s.}} med kompaniet sitt. Rasende over først å se den røde fanen heist og derefter den gamle frakken som han tok for den sorte fanen, skjelte han høit ut generalene og korpschefene som hadde holdt råd og ikke funnet at tiden til stormangrepet var inne, men at de, for å bruke et uttrykk av en av dem, vilde la «opprøret stekes i sitt eget fett». Kapteinen fant barrikaden moden, og da det som er modent bør falle, prøvde han. ({{page|123}} ...)]
• stekt: [En dag da frøken Gillenormand var optatt med å ordne medisinglass og kopper ved marmorplaten på kommoden, bøide Gillenormand sig over Marius og sa i sin ømmeste tone: «Ser du, lille Marius, i ditt sted vilde jeg heller spise kjøtt enn fisk. Stekt flyndre er utmerket med det samme en er på vei til å komme sig, men skal en syk komme på benene igjen, trengs en god kotelett.» ({{page|245}} ...)]
• stekte: [Det kom en tid i Marius’ liv da han selv feide trappen, da han kjøpte ost for en sou og måtte vente til det blev mørkt for å stikke inn til bakeren og kjøpe et brød som han hemmelig tok med op på kvistkammeret, akkurat som om han hadde stjålet det. Stundom kjøpte han for seks, syv sous en fårekotelett som han bar hjem mellem bøkene, og stekte selv. Av den levde ({{page|193}} ...)]
• stell: [mens han var ganske liten. Moren døde under en melkefeber på grunn av dårlig stell. Faren som hadde vært ({{page|45}} ...)]
• steller: [Imidlertid kom den samme gamle konen som han hadde møtt på hjørnet av Petit-Banquiergaten løpende bak ham, ropte og skrek og slo ut med armene: «Hvad er på ferde? hvad er på ferde? Herre Gud! De bryter op døren, de river ned huset.» Hun fortsatte å sparke. Den gamle var ganske forpustet. «Er det slik en steller med hus nu for tiden?» – Plutselig brøt hun av. Hun hadde kjent gaminen igjen. «Hva, er det den satans ungen.» – «Hva. Det er jo gamla,» sa gutten, «goddag, madame. Jeg skal hilse på ophavet.» ({{page|217}} ...)]
• stelles: [samfundsgodene, og som det derfor burde stelles vel med. ({{page|45}} ...)]
• stemmemoder: [Fauchelevent hørte jo til klostret og kjente passordet. Alle dørene åpnet sig for ham. Slik hadde de løst den dobbelte og uhyre vanskelige opgaven: Komme ut og komme inn igjen. Portneren som hadde fått vite hvad hun hadde å gjøre, åpnet den lille porten som gikk fra gårdsplassen ut i haven, og slapp alle tre inn, og derfra gikk de til det taleværelset der Fauchelevent dagen før hadde fått påleggene av priorinnen. Priorinnen ventet klem, med rosenkransen i hånden. En «stemmemoder» med sløret senket stod ved siden av henne. Et lite lys lyste op eller en kunde snarere si syntes å lyse op talestuen. Prirorinnen gransket Jean Valjean. Ikke noget gransker slik som et senket blikk. Så spurte hun: «Er det Deres bror?» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. – «Hvad heter De?» – Fauchelevent svarte: «Ultime Fauchelevent.» Han hadde virkelig hatt en bror som het Ultime, og som var død. – «Hvor er De fra?» – Fauchelevent svarte: «Fra Picquigny, nær Amiens.» – «Hvor gammel er De?» – Fauchelevent svarte: «Femti år.» – «Hvad er De?» – Fauchelevent svarte: «Gartner.» – «Og er De en god kristen?» – Fauchelevent svarte: «Det er alle i familien» – «Er De far til pikebarnet?» – Fauchelevent svarte: «Bestefar.» – «Stemmemoderen» sa halvhøit til priorinnen: «Han svarer bra for sig.» – Jean Valjean hadde ikke sagt et eneste ord. ({{page|56}} ...)]
• stemmemoderen: [Priorinnen så opmerksomt på Cosette og sa halvhøit til «stemmemoderen»: «Hun blir stygg.» – De to mødrene talte sammen nogen minutter ganske lavt i en krok av talestuen, så vendte priorinnen sig og sa: «Far Fauvent, de skal få nok en knerem med bjelle. Det trengs nå.» – Dagen efter hørte en virkelig to bjeller i haven, og nonnene kunde ikke la være å løfte litt på sløret. De så at der bak i haven under trærne stod to menn og spadde ({{page|56}} ...)]
• stemmemødre: [korsmesse tre eller fire dagers feber. De må avlegge følgende alvorlige løfter: lydighet, fattigdom, kyskhet og aldri å forlate klostret. – Priorinnen blir valgt for tre år om gangen av mødrene, kalt «stemmemødre» fordi de har stemme i kapitlet. En priorinne kan bare gjenvelges to ganger, slik at ni år er det lengste en priorinne kan herske. ({{page|56}} ...)]
• stemmens: [Jean Valjean lyttet uten å skjønne hvad hun sa. Han hørte stemmens musikk mere enn meningen av ordene; en av de store tårene som er sjelens mørke perler, samlet sig langsomt i øiet. Han mumlet: «Provet for at Gud er god, er at hun er her.» – «Far!» sa Cosette. – Jean Valjean blev ved: «Det er sant at det vilde være deilig å leve sammen med dem. Der er fugler i trærne hjemme hos dem. Jeg skulde gå tur med Cosette. Det er herlig å være blandt de skapningene som lever, sier goddag til hverandre, som roper på hverandre i haven. En ser hverandre helt fra morgenen av. Vi dyrker hvert vårt hjørne. Hun vilde la mig smake på sine jordbær, og jeg vilde la henne plukke mine roser. Det er vidunderlig. Men –.» Han stanset litt, og sa så blidt: «Det er synd.» – ({{page|351}} ...)]
• stemmerett: [Og da – ophisset av Combeferres tale, bragt til å vakle av Enjolras’ bud, og rørt over Marius’ bønn, gav disse tapre mennene sig til å angi hverandre. – «Det er sant,» sa en ung mann til en som var voksen, «du er familiefar. Du må gå!» – «Det skulde heller du gjøre,» svarte mannen, «du har to søstre du underholder.» – Og det reiste sig en underlig strid. Det var om hvem som ikke skulde la sig kaste ut av graven. – «Det haster,» sa Courfeyrac, «om et kvarters tid er det for sent.» – «Borgere,» sa Enjolras, «vi har republikk og alminnelig stemmerett. Utpek selv dem som skal gå.» – De adlød. Nogen minutter efter var det enstemmig valgt fem som trådte ut av rekkene. ({{page|123}} ...)]
• stemmet: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• stemninger: [Opprørerne blev grepet av en av disse ophøiede stemninger som endog får en til å glemme selvforsvaret, og de nærmet sig liket med ærbødig frykt. «For nogen menn de var, de kongemorderne,» sa Enjolras. Courfeyrac bøide sig ned og hvisket til ham. «Dette er bare for dig, jeg vil ikke dempe begeistringen. Men han var minst av alt kongemorder. Jeg kjente ham. Han het far Mabeuf. Jeg vet ikke hvad som gikk av ham i dag. Men det var en tapper gammel tusseladd. Se bare på det hodet.» – «Ja, et hode som en tusseladd, men et hjerte som Brutus,» svarte Enjolras. Så sa han høit: ({{page|84}} ...)]
• stenbenken: [Marius stirret fortvilet på dette uhyggelige huset, så mørkt, så taust, og så tomt som en grav. Han så på stenbenken der han hadde sittet så mange skjønne timer sammen med Cosette. Så satte han sig på verandatrappen med hjertet fullt av mildhet og viljekraft. Han velsignet sin kjærlighet av sin innerste sjel og sa til sig selv at nå, da Cosette hadde reist, var det ikke annet tilbake for ham enn å dø. ({{page|25}} ...)]
• stenbenker: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• stenbilledstøtte: [Ved siden av sig hadde Jean Valjean den bygningen som han hadde glidd nedover, en kvisthaug og bak den like op mot muren en stenbilledstøtte; det skamferte ansiktet var ikke annet enn en uformelig maske som bare var vagt synlig i mørket. Bygningen var falleferdig, og en så flere forfalne rom, derav var ett ganske fullt av skrammel og syntes å bli brukt som skur. Den store bygningen i Droit-Murgaten hadde også en fløi ut mot Picpusgaten, og mot haven stod baksidene i rett vinkel mot hverandre. De så ennu tristere ut enn forsidene. Alle vinduene var tilgitret. En så ikke noget lys i dem. De øverste vinduene hadde røkhetter akkurat som i fengsler. Den ene av baksidene kastet skygge over den andre og utover haven der den lå som et veldig sort teppe. Andre bygninger så en ikke. Bakgrunnen av haven tapte sig i tåken og mørket. Men en kunde uklart skimte nogen murer som skar hverandre, akkurat som om der var andre haver bakenfor, og så de lave takene i Polonceaugaten. En kan ikke tenke sig noget mere barskt og øde enn denne haven. Der var ikke et menneske, naturlig nok på den tiden av døgnet; men det så ikke ut til at dette stedet var ment som gangvei selv midt på dagen. ({{page|24}} ...)]
• stenbrolegningen: [Hun hadde et vanvittig, alvorlig, sorgtungt uttrykk i ansiktet. Den fillete blusen blottet den nakne halsen. Hun holdt sig med den gjennomskutte hånden på brystet der det også var et hull, og ut av det kom det av og til en strøm av blod. Marius så på henne i dyp medynk: «Å,» ropte hun plutselig, «det kommer igjen. Jeg kveles.» Hun grep fatt i blusen og bet i den, mens benene hennes spente mot stenbrolegningen. ({{page|84}} ...)]
• stenbygning: [Bispegården var en stor og vakker stenbygning opført ({{page|11}} ...)]
• stenceller: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• stengselet: [kjørselsporten, men opdaget at den var spikret igjen både utenfra og innenfra. Så nærmet han sig den store porten med større håp. Den var skrekkelig forfallen, selve dens størrelse gjorde den mindre sterk. Bordene var råtne, jernbåndene – det var ikke mere enn tre av dem – var rustne. Det syntes mulig å bryte gjennom dette skjøre stengselet. Han så efter og opdaget at denne porten ikke var nogen port. Den hadde hverken hengsler eller beslag, hverken lås eller åpning. Jernbåndene gikk tvers over fra den ene siden til den andre uten brudd. Gjennom sprekkene mellem bordene så han svært murverk. Han måtte med skrekk si sig selv at dette som lignet en port, bare var bordkledning utenpå en bygning. Det var lett nok å få løs et bord, men så vilde han stå foran en mur. ({{page|24}} ...)]
• stengslene: [latt alle disse stengslene ta vekk og døren var dag og ({{page|11}} ...)]
• stengulv: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• stenhammer: [Under den støien dette gjorde, kom de andre røverne inn fra gangen. Gamlingen som satt på sengen, og som så ut som hadde han en rus, reiste sig og sjanglet i retning av dem med en stenhammer i hånden. En av «feierne», i lysskjæret så Marius at det var Panchaud kalt «Grønnskollingen», løftet en slags kølle, en jernstang med en blykule i hver ende. – Marius holdt ikke ut å se på dette lenger: «Far,» tenkte han, «tilgi mig.» Og fingeren lette efter avtrekkeren. Han skulde til å fyre av skuddet, da han hørte Thénardier rope: «Gjør ham ikke noget.» ({{page|217}} ...)]
• stenhaug: [Mannen gikk eller snarere snek sig over en lysning temmelig langt borte og skjult bak store treklynger, men Boulatruelle kjente den godt, for han hadde lagt merke til at det var en stor stenhaug der og et sykt kastanjetre med en sinkplate spikret fast til barken. – I gledeshast styrtet Boulatruelle snarere enn klatret, ned fra treet. Leiet var funnet, nu gjaldt det å gripe dyret. Den veldige skatten han drømte om, var vel der. ({{page|245}} ...)]
• stenhaugene: [En omnibus med to hvite hester for kjørte forbi ved utløpet av gaten. Laigle skrevet over stenhaugene, løp bort og stanset vognen, fikk passasjerene til å stige ut, hjalp damene ned, sendte kusken vekk og vendte tilbake med omnibussen og hestene som han holdt i tøilen. Et øieblikk senere var hestene spent fra og sluppet løs i Mondétourgaten; og omnibussen var veltet slik at den ({{page|53}} ...)]
• stenhuggere: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• stenhus: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• stenhvelvingen: [Marius hadde gått inn i skjenkestuen, hadde tatt kruttdunken og hadde så nyttet røken og det tette mørket som fylte barrikaden, til å snike sig bort til den stenhvelvingen som fakkelen var stilt op i. Å rive løs fakkelen, sette kruttdunken der, stable op brosten over dunken som med en slags fryktelig lydighet straks gikk i stykker, alt det hadde bare vært et øieblikks sak, og nu stod alle, nasjonalgardister, borgergardister, officerer, soldater, i flokk på den andre siden av barrikaden og stirret i skrekk på ham der han stod med foten på brostenene og fakkelen i hånden; det stolte ansiktet lyste av en skjebnesvanger beslutning; han bøide fakkelflammen mot det fryktelige stedet der en kunde se den knuste kruttdunken, og sendte ({{page|84}} ...)]
• stenk: [Nogen måneder før, da Fantine holdt på å miste den siste resten av skamfølelse, av ærbarhet og av glede, var hun en skygge av sig selv; nu var hun bare et gjenferd av skyggen. Den fysiske sykdommen hadde fullført den moralske sykdommens arbeid. Denne fem og tyve årige skapning hadde rynker i pannen, hule kinn, sammenklemte nesebor, løse tenner, gusten ansiktsfarve, mager hals, kraveben som stakk frem, usle lemmer, blek hud og det blonde håret hadde stenk av grått. Hvor sykdom lager alderdom! ({{page|202}} ...)]
• stenkast: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• stenker: [«Det er nettop det som ikke plager mig,» ropte Fauchelevent, «hvis De bare kan greie det med kisten, skal nok jeg greie det med graven. Graveren er en venn av mig, han er en gammel drukkenbolt. Det er far Mestienne. En av de gode gamle vindrankerne. Graveren putter de døde i jorden, og jeg putter graveren i lommen. Det som kommer til å skje, kan jeg si Dem. Vi kommer frem litt før det blir mørkt, tre kvarter før kirkegårdsportene blir lukket. Likvognen kjører like bort til graven. Jeg følger med; det er min plikt. Jeg har hammer, brekkjern og knipetang i lommen. Likvognen stopper, likbærerne slår et tau om kisten og senker Dem ned. Presten leser bønnene, gjør korsets tegn og stenker vievann og lusker vekk. Jeg blir alene igjen med far Mestienne. Det er en venn av mig, som jeg sier. Ett av to, enten er han full, eller han er ikke full. Er han ikke full, sier jeg til ham: «La oss gå bort til ‘Eplet’ og la oss få et glass før de lukker.» Jeg tar ham med og drikker ham på en snurr; det tar ikke lang tiden å få far Mestienne på en snurr, han er alltid godt på vei; jeg drikker ham under bordet, tar adgangskortet til kirkegården og går tilbake uten ham. Så har De bare med mig å gjøre. Hvis han alt er full, sier jeg: «Gå bare hjem du, så skal jeg gjøre arbeidet for dig. Han går, og jeg får Dem op av graven.» ({{page|56}} ...)]
• stenket: [Det er særlig for tjenestefolkene at en er baron; noget av det faller tilbake på dem; de får det en filosof vilde kalle stenket av tittelen, og det smigrer dem. Marius var ivrig republikaner og hadde vist at han var det; nu var han baron mot sin vilje. Det hadde gått for sig en omveltning i familien når det gjaldt denne titelen. Nu var det Gillenormand som holdt på den, og Marius som helst vilde være kvitt den. Men oberst Pontmercy hadde skre- ({{page|305}} ...)]
• stenkjerre: [Det blev høilys dag, og barnet sov ennu. En blek desember-solstråle falt gjennom vinduet i loftsrommet og tegnet lange skygge- og lysstriper i taket. Plutselig kjørte en tungt lastet stenkjerre forbi ute på bulevarden og fikk huset til å ryste fra øverst til nederst. ({{page|9}} ...)]
• stenkloakk: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• stenlegge: [mede kjøre inn i Tinques. Dagene var enda korte. Han stoppet ikke i Tinques. Da han kjørte ut av landsbyen, løftet en veivokter som holdt på å stenlegge veien, hodet og sa: «Den hesten var ordentlig trett.» Det stakkars dyret kunde i virkeligheten ikke gå annet enn i skritt. – «Skal De til Arras,» la veivokteren til. – «Ja.» – «Hvis De bruker den farten, kommer De ikke til Arras så snart.» – Han stoppet hesten og spurte veivokteren: «Hvor langt er det til Arras?» – «Nær innpå tre mil.» – «Hvad for noget? Postruten sier ikke mere enn litt over 2 mil.» – «Å,» sa veivokteren, «så vet De altså ikke at veien holder på å bli gjort i stand. En fjerdings vei herfra vil De finne den stengt. De kommer ikke lenger.» – «Er det sant?» – «De må ta av til venstre, veien som går til Careney. De setter over elven, og når De kommer til Gamblin, tar De til høire. Det er veien fra Mount-Saint-Eloy til Arras.» – «Men det er mørkt, jeg kan ta feil vei.» – «De er ikke fra disse kantene?» – «Nei.» – «Til det kommer at det er sideveier; men vent,» sa veivokteren, «jeg vil gi Dem et råd. Hesten er trett, vend tilbake til Tinques. Der er et godt vertshus. Ligg der i natt og kjør imorgen til Arras.» – «Jeg må dit i aften.» – «Det er en annen sak. Men vend likevel tilbake til det vertshuset og få Dem en frisk hest. Så kan stallgutten vise Dem vei.» ({{page|202}} ...)]
• stenmann: [Oldingen skiftet fra skarlagenrødt til å bli hvitere enn håret. Han vendte sig mot en byste av hertugen av Berry, som stod på kaminen, og hilste dypt og høitidelig. Så gikk han to ganger langsomt og taus fra kaminen til vinduet og fra vinduet til kaminen, tvers gjennom hele værelset, mens gulvet knaket som om det var en stenmann som gikk der. Andre gangen bøide han sig ned over datteren som sløv, lik en gammel sau, var vitne til dette sammenstøtet, og sa med et næsten rolig smil: «En baron som denne herren og en borgerlig som mig kan ikke bo under samme tak lenger.» ({{page|140}} ...)]
• stenografisk: [Det gikk et kvarters tid. Så kom priorinnen tilbake og satte sig i stolen igjen. Begge lot til å være fortenkte. Vi skal efter beste evne gi et stenografisk referat av den samtalen de hadde. ({{page|56}} ...)]
• stenport: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• stenpukker: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• stenrammen: [Der stanset han. Det var ganske riktig utgangen, men han kunde ikke komme ut av den. Bueåpningen var lukket med et sterkt gitter, som efter alt å dømme sjelden dreiet sig på de rustne hengslene; det blev holdt fast til stenrammen med en svær hengelås som var så rød av rust ({{page|189}} ...)]
• stenrik: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• stenrike: [og alt det vi sier, vi kloke, vil ikke hindre at vestesyersker og nåtlersker drømmer om stenrike ektemenn. ({{page|105}} ...)]
• stensatt: [Det var syv-åtte minutters vei fra skogkanten til kilden. Cosette kjente veien godt; hun hadde gått den mange ganger om dagen. Merkelig nok vildret hun sig ikke bort, og ledet av en slags vag teft nådde hun frem til kilden. Det var en smal naturlig hulning som vannet hadde laget i leirjorden, den var omtrent to fot dyp, omgitt av mose og høie skjermplanter, og stensatt i bunnen med nogen store stener. En bekk rislet ut av kilden. ({{page|344}} ...)]
• stensette: [Det folk mente å ha lagt merke til, var at Boulatruelle i den siste tiden hadde gått tidlig fra arbeidet med å stensette og vedlikeholde veien og gått inn i skogen med hakken. En kunde møte ham bortimot kvelden på de mest ensomme lysningene, i de villeste tykningene, og ({{page|331}} ...)]
• stentrappen: [Samtidig med svanene hadde imidlertid også de to små omstreiferne nærmet sig hvetebollen som lå og fløt på vannet. Den lille stirret på hvetebrødet, mens den største så efter mannen som gikk. Far og sønn blev borte i det virvaret av alléer som fører frem til den svære stentrappen ut mot Madamegaten. ({{page|123}} ...)]
• stentøi: [og på veggene speillampetter med tre og fem armer. Speil, krystall, glass, sølvtøi, porselen, fajanse, stentøi, gull- og sølvsaker, alt strålte og frydet sig. Rommene mellem armstakene var fylt med blomsterbuketter, slik at der det ikke var et lys, var det en blomst. I forværelset spilte tre fioliner og en fløite dempet kvartetter av Haydn. ({{page|279}} ...)]
• stentøisvannkanne: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• sterkeres: [sterkeres side på den svakere, en forbrytelse fra samfundets side mot den enkelte, en forbrytelse som gjentok ({{page|45}} ...)]
• stevne: [fanten sin, hadde vært forsyn for sine egne brødre. Brødrene om kvelden, faren om morgenen, slik gikk den natten for ham. Da han tidlig om morgenen gikk fra Balletgaten, hadde han skyndet sig tilbake til elefanten, hadde behendig fått halt ungene frem, hadde delt en tilfeldig frokost med dem og hadde så gått sin vei, idet han overlot dem til den gode mor gaten som så omtrent hadde opdradd ham selv. Da han gikk fra dem, hadde han satt dem stevne om kvelden på samme sted, og hadde sagt farvel til dem i følgende ordelag: «Nå fordufter jeg, jeg stikker av, eller som de sier ved hoffet, jeg fjerner mig. Hør, smårollinger, hvis dere ikke finner pappa og mamma, så kom tilbake hit i kveld. Jeg skal skaffe dere kveldsmat og en hule for natten.» De to barna var ikke kommet tilbake, enten nu en politibetjent hadde tatt dem med sig til et herberge, eller de var stjålet av nogen markedsgjøglere eller de ganske hadde forvillet sig i det kjempemessige parisiske virvaret. Gavroche hadde ikke sett dem siden. Det var gått ti–tolv uker siden den natten. Mere enn en gang hadde det hendt ham at han hadde klødd sig i hodet og sagt: «Hvor fanden kan det være blitt av de to ungene mine?» ({{page|45}} ...)]
• stevnemøter: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• sti: [vel en mil fra Digne. En sti over sletten gikk nogen få ({{page|45}} ...)]
• stien: [ikke nogen å se, hverken på sletten eller på stien. Der ({{page|45}} ...)]
• stier: [han kom til et sted hvor tre stier krysset hverandre. ({{page|45}} ...)]
• stift: [stift. Der er få sletter, mange fjell og næsten ikke nogen ({{page|11}} ...)]
• stifte: [Tanten sa ikke noget til bestefaren om dette avslaget da hun var redd for å hisse ham op. Dessuten hadde han sagt: «Vi snakker ikke mere om den blodhunden.» Marius forlot hotell Porte-Saint-Jacques da han ikke vilde stifte gjeld. ({{page|174}} ...)]
• stiftelser: [| De religiøse stiftelser i Det hellige Land || style="text-align:right" | 100 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• stiftets: [Det er skikk og bruk at biskopene nevner sine døpenavn i spissen av sine hyrdebrev og forordninger, og stiftets fattige hadde med en slags kjærlighetens instinkt ({{page|11}} ...)]
• stiftsrådet: [fikk han av stiftsrådet bevilget tre tusen francs årlig under tittelen: Godtgjørelse til biskopen for utgifter til vognleie, skyss og embedsreiser. ({{page|11}} ...)]
• stigbøile: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• stigbøilene: [I det øieblikket da Wellington trakk sig tilbake, gav det et sett i Napoleon. Han så plutselig høidedraget Mont-Saint-Jean bli rammet og den engelske armés front bli borte. Keiseren reiste sig halvt i stigbøilene. Øinene lyste av seiersvisshet. Om Wellington blev kastet tilbake til Soignesskogen og knust, vilde England være blitt fullstendig slått av Frankrike; det vilde ha vært hevn for nederlagene ved Crécy, Poitiers, Malplaquet og Ramillies. Seierherren fra Marengo vilde ha utslettet Azincourt. ({{page|299}} ...)]
• stigende: [se.» – Hun løftet op stenen som var temmelig stor. Under den lå noget som lignet et brev. Det var en konvolutt av hvitt papir. Cosette tok den op. Det var ingen utenpåskrift, og den var ikke forseglet. Men den var ikke tom. Det lå nogen papirer i den. Cosette åpnet den. Det var ikke mere frykt, ikke mere nysgjerrighet; det var under stigende uro. Hun tok innholdet frem. Det var et lite hefte, hvert blad var nummerert og rommet nogen linjer med en håndskrift som Cosette fant meget vakker og fin. ({{page|350}} ...)]
• stigene: [Da røsten blev hårdere, bukket mannen enda dypere: «Herr baron, hør på mig, er De snill. I Amerika, i nærheten av Panama ligger det en landsby som heter la Joya. Denne landsbyen har bare ett hus. En stor firkantet bygning på fire etasjer, bygget av solbrent sten, hver side av firkanten er fem hundre fot, hver etasje ligger tolv fot lenger tilbake enn etasjen nedenfor, slik at det blir en avsats rundt hele bygningen Midt inne i den ligger en indre gård der det er mat og ammunisjonsforsyning; der er ingen vinduer, bare skytehuller, ingen dører, bare stiger, stiger til å komme op fra jorden med til den første avsatsen, og fra den første til den andre, fra den andre til den tredje, og stiger så en kan komme ned i den indre gården, ingen dører til værelsene, bare lemmer, ingen trapper til værelsene, bare stiger; om kvelden blir lemmene lukket, stigene trukket op, muskedundere og karabiner i skytehullene, et fort i natten, åtte hundre innvånere; der har De landsbyen. Hvorfor blir det tatt så mange forsiktighetsregler? Fordi landet er farlig. Det er fullt av menneskeetere. Hvorfor reiser en så dit? Fordi det er et vidunderlig land; en finner gull der.» ({{page|351}} ...)]
• stigheten: [stigheten stakk noget usigelig urolig og ydmykt frem. Frekkhet skriver sig fra skamfølelse. En kunde merke at den unge piken under andre vilkår med det muntre, frie vesen vilde ha vært fin og yndig. Blant dyrene kan en due ikke bli omskapt til ugle. Slikt ser en bare blandt menneskene. ({{page|217}} ...)]
• stilen: [Denne underskriften var ikke falsk. Den var bare litt avkortet. Forresten var stilen og rettskrivningen tilstrekkelig til gjenkjennelse. Ophavsdokumentene var helt i orden. Tvil var ikke mulig. – Marius var dypt grepet. Efter den første overraskelsen kom en lykkefølelse. Hvis han nu også fant den andre mannen, han som hadde frelst ham selv, Marius, vilde han ikke ha mere å ønske. Han åpnet en skuff i skrivebordet, tok nogen pengesedler ut av dem, la dem i lommen, lukket skuffen og ringte. Basque viste sig i dørgløtten. – «La ham komme inn,» sa Marius. – Basque meldte: «Herr Thénard.» – En mann kom inn. En ny overraskelse for Marius. Den mannen som kom inn, var ham ganske ukjent. ({{page|351}} ...)]
• stilfull: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• stillestående: [hadde kommet til l’Homme-Armégaten, la hans engstelse sig og gav sig helt, litt efter litt. Jean Valjean følte sig smittet av den usigelige ro i denne gatestubben i det gamle Paris. Den var så trang at den var sperret for vogner ved en bom som var lagt over to pæler, stum og døv lå den midt i byens larm, halvmørk selv ved høilys dag, så å si ute av stand til sinnsopprør, mellem de to rekkene av høie, hundreårige hus, tause som de oldingene de var. Gaten hadde likesom preg av stillestående glemsel. Jean Valjean pustet ut. Hvorledes skulde nogen kunde finne ham der? ({{page|103}} ...)]
• stillingene: [Hvis den gjetergutten som viste Bülow veien, hadde rådet ham til å rykke ut av skogen ovenfor Frischemont og ikke nedenfor Plancenoit, vilde kanskje det nittende århundre ha fått et annet utseende. Napoleon vilde da ha vunnet slaget ved Waterloo. Langs hvilken som helst annen vei enn nedenfor Plancenoit vilde den prøissiske hær ha kommet til en kløft som artilleriet ikke hadde kundet komme over, og Bülow hadde ikke nådd frem. Bare en times heft – det er den prøissiske general Muffling som uttaler det – og Blücher hadde ikke truffet Wellington i stillingene: «slaget vilde ha vært tapt.» ({{page|299}} ...)]
• stillingens: [Marius var mindre rørt enn han burde vært; men i løpet av en time hadde han måttet venne sig til dette fryktelige og uventede å se en galeislave tre istedenfor Fauchelevent, litt efter litt å bli overvunnet av den uhyggelige virkelighet, og av hele stillingens naturlige virkning bli ledet til å slå fast den avstanden som var blitt skapt mellem denne mannen og ham selv. Og derfor la han til: «Jeg kan ikke la være å si noget om den pengesummen som De sier var betrodd Dem og som De så trofast har gjemt og så ærlig gitt tilbake. Det er en rettskaffen handling. Det er rett og riktig å yde Dem belønning for det. Si selv en sum, og den skal bli betalt. Vær ikke redd for å sette den for høit.» – «Jeg takker Dem,» svarte Jean Valjean saktmodig. ({{page|305}} ...)]
• stillitsen: [Det hadde regnet dagen før, og litt om morgenen også. Men i juni har et regnskyll lite å si. En time efter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har grått. Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn. Men intet er skjønnere enn et grønnsvær vasket av regn og tørret av solstråler. Og denne morgenen holdt hele naturen frokost, alt skapt satt til bords. Timen var inne. Den store blå duken var bredt over himmelen og den store grønne over jorden. Gud sørget for frokost til all verden. Hver skapning fikk sin næring. Ringduen fant hampefrø, bokfinken fant hirse, stillitsen fant fuglegress, rødkjelken fant larver, biene fant blomster, fluen fant infusjonsdyr, sisiken fant fluer. De åt hverandre litt, nogen av dem, det som er hemmeligheten ved blandingen av godt og ondt; men ikke ett dyr hadde tom mage. ({{page|123}} ...)]
• stinket: [Da han om kvelden kledde av sig for å legge sig, stakk han hånden i lommen og fant den pakken han hadde tatt op ute på bulevarden. Han hadde glemt den, men tenkte at det vilde være best å åpne den og at pakken kanskje inneholdt oplysning om hvor de unge pikene bodde, hvis de da eide den, eller om den som hadde mistet den, så han kunde gi den tilbake. Han åpnet konvolutten. Den var ikke forseglet og inneholdt fire brev som heller ikke var forseglet. Alle bar adresser og stinket av en motbydelig tobakkslukt. ({{page|217}} ...)]
• stirring: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• stivbent: [om året; derav falt tre fjerdedeler bort da han døde. Han hadde ikke vært i tvil da han ordnet sig slik, for han brydde sig lite om å efterlate sig arv. Dessuten hadde han sett at eiendommer var utsatt for hendelser, de kunde f.eks. bli «nasjonaleiendommer»; han hadde oplevd statsgjeldsreduksjonen i 1797 og hadde liten tro på statsobligasjoner. – Som før nevnt eide han huset i Filles-du-Calvairegaten. Han hadde to tjenere, en mannlig og en kvinnelig. Når Gillenormand fikk en ny tjener, døpte han ham om. Tjenerne fikk alltid navn efter den provinsen de kom fra: Nêmois, Comtois, Poitevin, Picard. Den siste tjeneren var en svær, stivbent, kortpustet mann på fem og femti år, som ikke kunde løpe tyve skritt, men da han var født i Bayonne, kalte Gillenormand ham Basque, for baskerne er vidkjent som løpere. Tjenestepiken kalte han alltid for Nicolette (selv Magnon som senere vil bli omtalt). En dag meldte det sig en kraftig kokkepike, en mesterkokke, av portnerkonetypen: «Hvor meget krever De i lønn?» spurte Gillenormand. – «Tredve francs.» – «Hvad heter De?» – «Olympia.» – «Du skal få femti francs, og så heter du Nicolette.» ({{page|127}} ...)]
• stivet: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• stivetøi: [dem alt han orket, og faren vilde kjenne ham igjen. Da fikk han ved et merkelig og heldig treff se en tom kabb som kjørte nedover bulevarden. Det var bare ett å gjøre, stige inn i kabben og følge efter vognen. Marius vinket til kusken for å få ham til å stanse: «For timen.» Marius hadde ikke stivetøi, var i de gamle arbeidsklærne som manglet nogen knapper, skjorten var i stykker. ({{page|217}} ...)]
• stivfrossen: [«Et rep,» sa Babet. – «Tauet mitt,» sa Brujon. – «Vertshusholderen er der ope,» sa Montparnasse. De så op. Thénardier stakk hodet litt frem. «Fort dig, Brujon,» sa Montparnasse, «har du den andre enden av tauet?» – «Ja.» – «Knytt begge endene sammen, så slenger vi det op til ham, han fester det i muren; det er langt nok til at han kommer ned.» – Thénardier våget å heve stemmen: «Jeg er stivfrossen.» – «Du skal snart bli varm.» – «Jeg kan ikke røre mig.» – «Bare la dig gli ned, vi skal ta imot dig.» – «Hendene mine er stive.» – «Knytt bare repet fast til muren.» – «Jeg kan ikke.» – «En av oss må klatre op til ham,» sa Montparnasse. – «Tre etasjer!» svarte Brujon. ({{page|368}} ...)]
• stivnakkede: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• stivnakker: [Håpet varte kort. Lysningen svant fort. På mindre enn en halvtime var det som hadde fylt luften, vekk som et lyn uten torden, og oprørerne følte igjen over sig den underlige blykappen som folkets likegladhet kaster over forlatte stivnakker. Den alminnelige reisningen som syntes å vokse frem, var dødfødt; og krigsministerens opmerksomhet og generalenes krigskunst kunde nu samle sig om de tre–fire barrikadene som fremdeles holdt sig. ({{page|123}} ...)]
• stivnet: [Det han hadde på pannen var ikke aldersrynker, det var dødens hemmelighetsfulle tegn. En følte der merket efter rispene av en ubarmhjertig klo. Kinnene hang, ansiktshuden hadde den farven som får en til å tro at det alt er kastet jord over den; munnvikene trakk sig nedover som på slike masker som de i oldtiden hugget ut i gravstenene; han så ut for sig med et blikk som om han lastet nogen for noget; en kunde ha sagt at det var en av de store tragiske skikkelsene som førte klagemål mot nogen. Han var i lidelsens siste skifte, da smerten ikke lenger strømmer; den er så å si stivnet; det danner sig likesom en skorpe av fortvilelse over sjelen. ({{page|351}} ...)]
• stivsinnet: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• stjerneblink: [Marius tenkte sig at samlivet med Cosette alltid skulde være slik; komme hver kveld til Plumetgaten, bøie en av jernstengene i gitteret til side, sitte side om side på benken, se natten falle på med stjerneblink mellem trærne, kjærtegne neglen på tommelfingeren hennes, si du til henne, innånde den samme blomsterduft som hun. Imens drev skyene over hodet på dem. Hver gang vinden suser, fører den bort med sig flere menneskedrømmer enn skyer. ({{page|404}} ...)]
• stjernegaven: [Jean Valjeans pengepung blev ikke til nytte for Mabeuf; han hadde ikke kundet godta denne stjernegaven, vilde ikke gå med på at en stjerne kunde preges til louisdor. Han hadde ikke gjettet at det som falt fra himmelen, kom fra Gavroche. Så hadde han gått med pungen og levert den til stedets politikammer som hittegods. Det er overflødig å si at ingen spurte efter den, og den hjalp altså slett ikke Mabeuf. ({{page|25}} ...)]
• stjernehvelv: [De trodde å høre sang i luften; de hadde Gud i hjertet; skjebnen viste sig for dem som et stjernehvelv; de så en sol stå op over hodene på sig. Plutselig slo klokken. Marius så på Cosettes skjønne nakne armer og det yndige som er vagt skimtet gjennom kjolelivets kniplinger, og Cosette som så Marius’ blikk, rødmet like op i hårroten. ({{page|279}} ...)]
• stjernekyndig: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• stjernelys: [Når elskende er skilt fra hverandre, overvinner de avstanden med tusen fantastiske innbilninger som imidlertid er virkelighet for dem. En hindrer dem i å se hverandre; de kan ikke skrive til hverandre. Men de finner en mengde mystiske midler til å meddele sig til hverandre. De sender hverandre fuglesang, blomsterduft, barnelatter, solstråler, vindens sukk, stjernelys, alt det skapte. Og hvorfor ikke. Alle Guds verker er skapt for å tjene kjærligheten. Kjærligheten er mektig nok til å bruke hele naturen som budbærer. ({{page|350}} ...)]
• stjernetett: [Marius satt hos Cosette, mens havegjerdet blev voktet av en slags hund i menneskeskikkelse og seks røvere måtte trekke sig tilbake for en jentunge. Aldri hadde himmelen vært mere stjernetett og skjønnere, trærne mere bevende, blomsterduften mere bedøvende; aldri hadde fuglene satt sig til hvile på grenene med skjønnere sang; aldri hadde all naturens rene velklang vært mere samstemt med kjærlighetens innerste musikk; aldri hadde Marius vært så dåret, så lykkelig, så stråleglad. Men han hadde funnet Cosette trist. Hun hadde grått og hadde røde øine. Det var den første sorgen i denne vidunderlige drømmen. ({{page|9}} ...)]
• stjerneverdenen: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• stjålne: [fattige. Stjålne var de alt. Halvparten av gjerningen var ({{page|11}} ...)]
• sto: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• stoffer: [Alt dagen efter at Cosette hadde sagt til sig selv: «Sannelig! Jeg er jo vakker,» la hun merke til hvorledes hun var kledd. Faren hadde aldri nektet henne noe. Nu skjønte hun sig plutselig på hatter, kjoler, kåper, halvstøvler, mansjetter, stoffer som passet og farver som stod til henne, denne viten som gjør pariserinnen så yndig, så uutgrunnelig og så farlig. – Men et blikk på klærne vilde vært nok for en kvinne til å skjønne at hun ikke hadde nogen mor. Visse småregler for god tone, visse vedtekter hadde Cosette ikke greie på. En mor vilde f.eks. kunne ha sagt henne at en ungpike slett ikke gikk kledd i damask. ({{page|319}} ...)]
• stoffet: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• stokkefekter: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• stokkefekterne: [Men Enjolras, Marius og syv åtte andre samlet omkring dem hadde styrtet til og vernet dem. Enjolras hadde ropt til soldatene: «Kom ikke nærmere!» og da en officer ikke lød, drepte Enjolras ham. Han stod nu i den lille indre firkanten av barrikaden med ryggen mot Korinth, kården i den ene hånden, en karabin i den andre, og holdt døren oppe til vertshuset mens han stengte den for angriperne. Han ropte til de håpløse: «Det er bare én dør som er åpen. Denne her!» Og mens han alene gjorde front mot en hel bataljon, dekket han dem med legemet og lot dem gå inn bak sig. Alle styrtet inn. Enjolras brukte karabinen som en stokk på den måten som stokkefekterne kaller «slå hjul», feide vekk bajonettene rundt og foran sig, og gikk sist inn; det kom et fryktelig øie- ({{page|123}} ...)]
• stolpe: [Da dette finner sted foran en stolpe med et brennende vokslys på toppen, kaller søstrene det også for å «stå ved ({{page|56}} ...)]
• stolpen: [Alt dette hadde gått så raskt for sig at det var forbi før nogen utenfor vertshuset hadde opdaget det. Javert hadde ikke gitt en lyd fra sig. Da han stod bundet til pælen, kom Courfeyrac, Laigle, Joly, Combeferre og andre fra barrikaden løpende til. Javert stod med ryggen mot stolpen og var bundet med tau så fast at han ikke kunde røre sig, nu løftet han hodet med den uforferdede roen til en mann som aldri hadde løiet. – «Det er en politispion,» sa Enjolras. Så vendte han sig mot Javert: «De blir skutt to minutter før barrikaden blir tatt.» Javert svarte hårdt: «Hvorfor ikke straks?» – «Vi må spare på kruttet.» – «Så gjør det med et knivstikk.» – «Spion,» svarte den vakre Enjolras, «vi er dommere, ikke snikmordere.» – Så ropte han på Gavroche. «Og du får gå til arbeidet. Gjør som jeg har sagt.» – «Nå går jeg,» sa Gavroche. – Han stoppet et øieblikk med det samme han skulde gå: «Det er sant. Gi mig børsen hans.» Og la til: «Musikanten kan dere ha, men jeg vil ha instrumentet hans.» – Dermed hilste han med hånden til luen og sprang freidig ut gjennom åpningen i den store barrikaden. ({{page|53}} ...)]
• stolper: [Den sengen Hvit var blitt kastet bort på, var en slags sykehusseng med tykke stolper i hjørnene. Hvit lot det skje. Røverne bandt ham ordentlig fast til den sengestolpen som var lengst fra vinduet og nærmest kaminen, ({{page|217}} ...)]
• stolryggen: [herre, var plutselig blitt en slags kjempe, og han la en veldig neve på stolryggen; det virket fryktelig. Marius følte sig stolt av ham. Tre av de bararmete mennene som Jondrette hadde kalt «feiere», hadde blandt jernskramlet tatt hver sitt verktøi og hadde gått bort til døren uten å si et ord. Den gamle satt fremdeles på sengen og hadde bare åpnet øinene. Madame Jondrette satt ved siden av ham. – Marius tenkte et øieblikk på at det kanskje var tid til å gripe inn, og han løftet høire hånd mot taket i retning av gangen klar til å fyre av. ({{page|217}} ...)]
• stolryggene: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• stoltere: [For øvrig var holdningen stoltere og mere tillitsfull enn nogensinne; de hadde ikke noget håp mer, men de hadde fortvilelsen. Fortvilelsen er det siste våben; nogen ganger bringer det seier, har Virgil sagt. – Likesom kvelden før gav alle akt på gatemunningen som nu lå synlig i klart lys. ({{page|123}} ...)]
• stopning: [stoppe det med en stor stopning midt på for å slippe å ({{page|11}} ...)]
• stopningen: [kjøpe et nytt. Den stopningen lignet et kors. Biskopen ({{page|11}} ...)]
• stoppede: [Hun tilbad ham, var alltid i hælene på ham. Der Jean Valjean var, følte hun sig vel. Hun vilde heller være i det stenlagte gårdsrommet hos ham enn i den blomsterrike haven; og heller sitte i det lille værelset med stråstolene enn i den store stuen med tapetene og de stoppede lenestolene. Av og til sa Jean Valjean til henne mens han smilte av lykke over å bli plaget: «Gå nu inn til dig selv, la mig nu være alene litt.» ({{page|319}} ...)]
• storblomstret: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• storborger: [stod han plutselig overfor en uniform, en sjako, en fjærbusk og et gevær. For annen gang stanset han plutselig: «Å, der har vi ham jo,» sa han. «God dag, herr samfundsorden.» – Gavroche brukte aldri lang tid på å undre sig, og undringen svant fort. – «Hvor skal du hen, din røverunge?» ropte sersjanten. – «Men borger da,» sa Gavroche, «jeg har da ennu ikke kalt Dem for storborger. Hvorfor skal De så fornærme mig.» – «Hvor skal du hen, din slyngel?» – «Unnskyld,» svarte Gavroche, «De hadde kanskje et godt hode igår, men idag har De visst lagt det igjen hjemme.» – «Jeg spør dig hvor du skal hen, din kjeltring.» – Gavroche svarte: «De snakker jo riktig pent for Dem. En skulde sannelig ikke tro de var så gammel som De er. De skulde jamen selge hårene Deres for hundre francs stykket. Så tjente De fem hundre francs.» – «Hvor skal du hen, din røver?» – «De bruker stygge ord. Neste gang De får bryst, må De sannelig tørke Dem bedre om munnen efterpå.» – Sersjanten felte bajonett. «Nå vil du så si mig hvor du skal hen, din slyngel.» – «Ja, herr general,» sa Gavroche, «jeg skal av sted for å hente doktor til konen min som ligger i barselseng.» – «I gevær!» ropte sersjanten. ({{page|103}} ...)]
• storborgere: [sønnen. Han brukte å si om dem: «De er bønder, ikke storborgere; derfor har de forstand.» Bahorel var en lunefull herre og brukte å streife omkring på kaféene; de andre hadde vaner, han hadde det ikke. Han gikk og drev. I grunnen var han mere skarpsindig og tenksom enn han syntes å være. Han tjente som bånd mellem A.B.C.-vennene og andre grupper som holdt på å danne sig. ({{page|174}} ...)]
• storborgerlig: [Straks efter kom Marius inn. Før han hadde kommet over dørterskelen, fikk han se bestefaren som holdt et av visittkortene i hånden. Da bestefaren fikk se ham, ropte han med en storborgerlig, hånsk mine som hadde noget knusende over sig: «Se! se! se! se! se! du er nok blitt baron nå. Jeg ønsker dig til lykke. Hvad skal det si?» – Marius rødmet lett og sa: «Det skal si at jeg er min fars sønn.» – Gillenormand sluttet å flire og sa hårdt: «Din far, det er mig.» – Marius så ned, streng og alvorlig og sa: «Far var en ringe, men tapper mann som ærefullt har tjent republikken og Frankrike, som var stor i den største historie menn ennu har skapt, som levde ({{page|140}} ...)]
• storby: [Vi må likevel undta Paris. Til en viss grad er dette untaket riktig, tross det vi nettop har nevnt. Mens en barneomstreifer er fortapt i enhver annen storby, mens det omtrent overalt er så at det å overlate et barn til sig selv på en måte er å ofre det og styrte det i et slags skjebnesvangert dyp av laster som dreper ære og samvittighet hos det, mener vi at pariser-gaminen så loslitt og fillet han enn kan være utvendig, innvendig er næsten urørt. Dette hindrer likevel ikke at en føler et stikk i hjertet hver gang en møter et av disse barna, som synes omgitt av flagrende, sønderslitte familiebånd. ({{page|119}} ...)]
• storbyen: [Men denne gangen, under reisningen 5. juni 1832, følte storbyen at det var noget som kanskje kunde ta makten fra den. Den blev redd. Overalt, selv i de mest avsides og utenforstående bydeler, blev dører, vinduer og skodder lukket ved høilys dag. De modige grep til våben. De redde gjemte sig. De sorgløse, travle som drog gjennom gaten, blev vekk. Mange gater blev så tomme som ved firetiden om morgenen. Det blev fortalt de mest uro- ({{page|32}} ...)]
• storbyer: [råttent plankeverk som hvert øieblikk blev sølet til av drukne kusker; sprekker furet magen på den, en lekte stakk ut av halen, høit gress vokste mellem benene på den. Og da plassen i løpet av de siste tredve årene hadde hevet sig i kraft av den langsomme, uavlatelige vekst, som umerkelig løfter grunnen i alle storbyer, stod den i en senkning, og det var som om jorden sank under den. Den var skitten, ringeaktet, motbydelig, frekk og stygg i folks øine, for tenkeren virket den vemodig. Den hadde over sig noget av søppel som en skal fjerne, og noget av en majestet som skal halshugges. ({{page|368}} ...)]
• storfangst: [Når den annen lot ham gå foran sig og ikke grep ham ennu, var det vel i håp om å få se ham komme til et viktig møte og få gjøre en storfangst. Det som gjorde denne tanken ganske rimelig, var at da den tilknappede mannen fra gangstien fikk se en drosje som kjørte raskt forbi oppe på kaien, gjorde han tegn til kusken; kusken ({{page|189}} ...)]
• storfolk: [overfor storfolk som overfor småfolk. Han dømte aldri ({{page|11}} ...)]
• storglad: [Så storglad Marius enn var, slettet det dog ikke ut andre underlige ønsker. Mens bryllupet nærmet sig, og mens han ventet på at dagen skulde komme, gjorde han vanskelige og omhyggelige efterforskninger i fortiden. Han skyldte takknemlighet til mange kanter; både for faren og for sig selv. Der var Thénardier; der var den ukjente som hadde båret ham, Marius, til Gillenormand. ({{page|245}} ...)]
• storglade: [«Hvor gammel er hun?» – «Hun går i sitt tredje år.» – «Det gjør den eldste av mine også.» – Imens hadde de tre småpikene trykket sig sammen i dyp frykt og stor fryd; det skjedde noget; en stor orm kom frem av jorden; og de var redde og de var storglade. De strålende panner rørte hverandre; det var som tre hoder omgitt av en glorie. ({{page|105}} ...)]
• storgråt: [skjelv. Hun vendte sig. «Cosette!» gjentok madam Thénardier. Cosette tok dukken og la den stille ned på gulvet med en slags ærbødighet blandet med fortvilelse. Og uten å ta øinene fra den vred hun hendene og brast i gråt – det ingen av dagens hendelser hadde fått henne til, hverken turen gjennom skogen, den tunge vannbøtten, tapet av pengene, synet av pisken, eller de uhyggelige ordene hun hadde hørt. Hun storgråt. ({{page|344}} ...)]
• storhendelse: [Engang på denne tiden ventet Enjolras en mulig storhendelse. Han kalte sammen et møte på kafé Musain og sa: ({{page|299}} ...)]
• storkorsstjerne: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• storle: [Courfeyrac hadde bedt ham til frokost næsten dag hos «Voltaire». Marius gikk dit og spiste ennu mere enn dagen før. Han var svært tankefull, men meget lystig. Det var som om han grep enhver leilighet til å storle. Det satt til slutt en krets av studenter rundt bordet og drøftet professorenes forelesninger. Marius brøt inn i drøftelsene med de ordene: «Det vilde nu likevel være hyggelig å ha æreslegionen.» – «Det var da pussig!» sa Courfeyrac til Jean Prouvaire, som svarte: «Nei, det er alvor.» – Det var virkelig alvor. Marius var i denne første voldsomme og skjønne tiden som varsler om de store lidenskaper. Ett blikk hadde virket til det alt sammen. Når minen er fylt og gnisten ferdig, er saken enkel nok. Et blikk er en gnist. Nu var det gjort. Marius elsket en kvinne. ({{page|201}} ...)]
• stormakt: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• storme: [time endelig var kommet, at han lik faren skulde være tapper, dristig, modig, storme mot kulene, by brystet mot bajonettene, utgyde sitt blod, opsøke fienden, søke døden, at det nu var hans tur til å gå i krig og stige ned på valplassen, og at den valplassen han skulde stige ned på, var denne gaten, og at den krigen han skulde være med i, var borgerkrigen. ({{page|76}} ...)]
• stormende: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• stormer: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• stormfulle: [Vi tror at han ganske enkelt hadde studert til vertshusholder i Holland. Denne skurken var rimeligvis flamlender i Flandern, franskmann i Paris, belgier i Brussel, vant til å bære kappen på begge skuldrer. Hans heltedåd ved Waterloo kjenner vi; som vi har sett overdrev han lite grann. Omskifte, lurerier og vågestykker var det han likte; dårlig samvittighet fører med sig et uordentlig liv; og åpenbart var Thénardier i den stormfulle tiden omkring 18. juni 1815 en av de kjeltringaktige kremmerne vi har nevnt, en som streifer omkring for å plyndre, selger til nogen det de stjeler fra andre, og som kjører omkring med familien, kone og barn i en eller annen slags skranglekjerre og følger efter tropper under marsj, og som alltid instinktmessig slutter sig til seierherrene. Da felttoget var over og han, som han sa, hadde «nogen grunker», hadde han åpnet vertshus i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• stormkast: [Og Jean Valjean så Marius rett inn i ansiktet. Alt det Marius følte, var vilt forvirret og usammenhengende. Visse stormkast av skjebnens vind setter slike bølger i sjelen. Vi har alle disse urolige øieblikkene da alt går i stykker i oss, vi sier det første som faller oss inn, selv om det ikke akkurat er det som burde vært sagt. Marius var blitt så fortumlet av den nye stillingen som åpenbarte sig for ham, at han talte til mannen næsten som om han var harm på ham for denne tilståelsen. ({{page|305}} ...)]
• stormkastet: [Sant å si hadde ingen av dem fått sove. – Jean Valjean som visste at han var opdaget og at Javert var på sporet efter ham, skjønte at han og Cosette var fortapt hvis de gikk ut i Paris igjen. Da det nye stormkastet som feiet over ham, hadde slengt ham inn i dette klostret, hadde Jean Valjean ikke tanke på annet enn å bli der. Men for et ulykkelig menneske i hans stilling var dette klostret på en gang det farligste og sikreste stedet; ti da ingen mann måtte komme inn der, var det en åpenbar forbrytelse hvis han blev opdaget, og han hadde da ikke mere enn ett skritt fra klostret til fengslet; men også det sikreste, for hvem vilde lete efter ham der, når han først fikk lov til å bli der? Å bli på et utenkelig sted, der var frelsen. ({{page|56}} ...)]
• stormkolonnen: [Stormkolonnen som var nødt til å trekke sig tilbake, blev stående tett sammenpakket i gaten, uten dekning, men fryktelig, og sendte barrikaden en forferdelig salve. Den minnet om et slikt fyrverkeri der en mengde lyn krysser hverandre og danner en slags bunt. Strålene gikk riktignok ikke loddrett til værs, men vannrett, med en kule eller kardesk i spissen av hver lynstråle og spredte død gjennom denne ildhaglen: Barrikaden lå under den. ({{page|123}} ...)]
• stormtroppene: [ene gjødde til hverandre. – Av kanonene i Chanvreriegaten skjøt den ene med kardesker, den andre med kuler. Den siste var rettet litt høiere enn den første, og ilden var beregnet slik at kulen skulde ramme den øverste kanten av barrikaden, skyte den bort og kaste brostenene som kardeskstumper ned over oprørerne. Meningen med dette var å drive oprørerne ned fra barrikadetoppen og tvinge dem til å trekke sig inn i det indre av barrikaden; det vil si at det varslet stormangrep. Når de kjempende først var blitt jaget ned fra barrikadetoppen av kanonkulene og fra vinduene i vertshuset av kardeskene, kunde stormtroppene våge sig inn i gaten uten å bli siktet på, kanskje til og med uten å bli opdaget, og plutselig klatre over barrikaden akkurat som kvelden før, og hvem vet, ta barrikaden ved overrumpling. ({{page|123}} ...)]
• stormvær: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• storofficersepåletter: [løitnant Théodule blev ganske rådvill ved slik uventet å ha støtt på en grav; han følte mishag og dessuten noget han ikke riktig kunde gjøre sig klart, men som var sammensatt av aktelse for en grav og aktelse for en oberst. Han trakk sig tilbake og lot Marius være alene på kirkegården, og han gjorde det i streng orden. Døden hadde likesom storofficers-epåletter for ham, og han gjorde næsten militær honnør. Da han ikke visste hvad han skulde skrive til tanten, lot han ganske være med å skrive; og det vilde rimeligvis ikke kommet noget ut av de opdagelsene Théodule hadde gjort om Marius’ kjærlighetseventyr, hvis ikke en av disse mystiske tilfeldighetene som skjebnen så ofte får i stand, straks efter hadde laget et slags efterspill på Vernon-hendelsen. ({{page|140}} ...)]
• storprioren: [av Embrun, storprioren av Frankrike, hoffpredikanten og ({{page|11}} ...)]
• storslåtte: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• storsnutet: [lange kjolene fra en annen tidsalder, mens de en sjelden gang lot falle nogen ord som var majestetiske og vare, da så lille Marius på dem i en slags ørske, han trodde at det han så ikke var kvinner, men patriarker og magere, ikke virkelige mennesker, men skyggebilleder. Og sammen med disse skyggebilledene blandet sig flere: prester, abbeder, biskoper, to kardinaler, en pavelig nuntius og en rekke adelsmenn, markier, vicomter, hertuger, deriblant flere medlemmer av overhuset. Da de som kom i baronesse de T’s salong, var av de høiere klasser, var smaken fin og storsnutet under den mest utsøkte høflighet. Skikk og bruk førte der med sig alle slags uvilkårlige forfinelser som hørte til selve det gamle regime, gravlagt, men ennu levende. Nogen av vanene, særlig språklige, synes underlige. En dame kunde godt bli kalt «fru generalinne». «Fru oberstinne» var ikke helt uvanlig. For øvrig hadde de en egen litteratur og en egen politikk. ({{page|140}} ...)]
• storstilet: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• stortyv: [Théodule hadde ikke særlig lyst på den slags lurerier; men han var meget rørt over de ti louisdorene og håpet at det vilde bli flere av dem. Han tok imot opdraget og sa: «Som du vil, tante.» Og han la til for sig selv: «Nå er jeg jamen blitt anstandsdame.» – Frk. Gillenormand omfavnet ham. «Du vilde nok ikke gjøre den slags dumheter. Du lyder instrukser, lystrer ordre, du er et samvittighetsfullt pliktmenneske, du reiser ikke vekk fra familien for å gjeste et slikt kvinnfolk.» – Lansenérofficeren satte op et fjes lik en stortyv som blir rost for ærlighet. ({{page|140}} ...)]
• storverdenen: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• storverk: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• straffangene: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• straffarbeide: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• straffbare: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• straffecelle: [Babet, Brujon, Gueulemer og Thénardier hadde avtalt å rømme, til tross for at Thénardier satt i enecelle. Babet hadde alt gjort det, som før nevnt. Montparnasse skulde hjelpe dem med rømmingen. Brujon hadde mens han en måned satt i enecelle, fått tid først til å flette et rep og for det andre til å legge en plan. Tidligere hadde de rommene der fengselsdisiplinen lot fangene alene i egne tanker, fire murvegger, et murstenstak, et stenlagt gulv, en feltseng, en gitterglugge og en dobbelt jerndør, og det blev kalt «kasjott». Men så blev det funnet ut at kasjotten var altfor gyselig; og så blev rommet gjort om slik at det fikk en jerndør, en gitterluke, en feltseng, et stenlagt gulv, et murstenstak og fire murvegger, og det blev kalt «straffecelle». Der er litt dagslys midt på dagen. Det uheldige ved disse cellene – som altså ikke er kasjotter, er det at de lar vesener sitte og tenke, mens de burde være satt til arbeide. ({{page|368}} ...)]
• straffecellen: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• straffedom: [piker medgift, understøttet enker, sørget for faderløse; han var lik en formynder for hele egnen. Han hadde avslått en orden, han var blitt valgt til borgermester. En frigitt straff-fange kjente til at det ennu hvilte en straffedom på ham; han angav ham, fikk ham fengslet, og nyttet fengslingen til å dra til Paris og der fikk han ved hjelp av falsk underskrift hevet en sum på mere enn en halv million som Madeleine hadde stående hos bankier Laffitte – jeg har det fra kassereren selv. Denne galeislaven som stjal fra Madeleine, det er Jean Valjean. Og om den andre saken kan De ikke fortelle mig noget nytt. Jean Valjean drepte Javert, drepte ham med et pistolskudd. Jeg som forteller Dem det, var selv til stede.» ({{page|351}} ...)]
• straffedomstolen: [«En løslatt galeislave ved navn Jean Valjean har nylig stått for retten i Var under omstendigheter vel egnet til å vekke opmerksomhet. Denne kjeltringen hadde greid å undgå politiet; han hadde endret navn, og han hadde hell med sig til å bli utnevnt til borgermester i en av småbyene nordpå. Han hadde der i byen fått i stand en temmelig stor virksomhet. Til slutt blev han avslørt og fengslet, takket være påtalemyndighetens utrettelige iver. Han hadde som elskerinne et offentlig fruentimmer som døde av skrekk da han blev grepet. Denne elendige som har kjempekrefter, hadde fått leilighet til å rømme; men tre eller fire dager efter la politiet igjen hånd på ham i selve Paris i det øieblikk da han skulde stige op i en av de små vognene som går mellem hovedstaden og Montfermeil. Det sies at han har nyttet de tre-fire dagers frihet til å heve en meget stor sum som han hadde stående hos en av våre første bankierer. Det blir nevnt seks à syv hundre tusen francs. Skal en tro anklageakten, har han gravd dem ned på et sted som bare han selv vet om, og det har ikke lykkes å finne dem. Hvorledes det nu enn er med det, så blev den nevnte Jean Valjean stillet for straffedomstolen i Var tiltalt for ran på offentlig vei med våben i hånd, øvet for åtte år siden mot en skikkelig liten savoyardgutt. ({{page|331}} ...)]
• straffedomstolene: [«Unnskyld,» sa han, «kan De si mig hvor rådhuset er?» – «De er ikke her fra byen, De,» sa borgeren, en temmelig gammel mann, «bare følg mig. Jeg skal akkurat på den kanten der rådhuset eller rettere sagt prefektboligen er. For øieblikket setter de nemlig i stand rådhuset og foreløpig blir rettsmøtene holdt i prefektboligen.» – «Har også straffedomstolene møter der?» – «Utvilsomt. Ser De, ({{page|202}} ...)]
• straffene: [han blev fakket, tjente de nye hårde straffene han blev ({{page|45}} ...)]
• straffespørsmål: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• straffested: [De samme høie murene som han hadde sett omkring tigrer, de så han her omkring lam. Det var et soningssted, ikke et straffested, og likevel var det ennu strengere, ennu tristere og ennu mere ubarmhjertig enn det andre. Disse jomfruene blev tynget meget sterkere enn galeislavene. En kold, barsk vind, den samme vinden som hadde isnet hans ungdom, strøk gjennom hulen der grib- ({{page|56}} ...)]
• straffesystem: [I det indre: fattigdom, proletariat, lønninger, undervisning, straffesystem, prostitusjon, kvinnesak, rikdom, elendighet, produksjon, forbruk, fordeling, bytte, penger, kreditt, kapitalens rett, arbeidets rett, alle disse spørsmålene tårnet sig op i landet – en fryktelig stilling. Til den demokratiske gjerningen svarte en filosofisk. De beste, mest gaverike følte sig likeså rystet som mengden om enn annerledes. Mens de politiske partiene drøftet rettigheter, drøftet disse mennene «lykke». De hevet materielle spørsmål som jordbruk, industri og handel til næsten religiøs verdighet. Disse mennene som sluttet sig sammen i grupper under forskjellige navn, kan alle regnes ({{page|299}} ...)]
• strafffangen: [Alle slags nye gåter myldret frem for øinene på ham. Han gjorde sig selv spørsmål og gav sig selv svar, men svarene skremte ham. Han spurte sig selv: «Hvad har han gjort denne straff-fangen, denne håpløse fyren som jeg har forfulgt, ja jaget, og som hadde mig under føttene sine, og som kunde hevne sig, og som burde vært drevet til det både av hat til mig og for egen sikkerhets skyld, men som frigav mig og skånte mig. Gjorde han sin plikt? Nei. Noget meget større. Og jeg, da ({{page|231}} ...)]
• strafffanges: [at alt ikke kunde rommes i en lov, at det uventede kunde tvinge en til å adlyde, at en straff-fanges dyd kunde legge en snare for en offentlig tjenestemanns dyd, at det uhyrlige kunde være guddommelig, at skjebnen kunde legge bakhold for en, og han tenkte med fortvilelse på at han ikke hadde vært på vakt mot en overrumpling. Han var nødt til å tilstå at godhet var til. Denne straff-fangen hadde vært god. Og så uhørt det var – han hadde selv vist godhet. Altså holdt han på å bli fordervet. Han fant at han var feig, og han blev redd. Javerts ideal var ikke å være menneskekjærlig, å være stor, å være ophøiet. Det var å være ulastelig. – Men nu hadde han feilet. Hvorledes hadde han kommet dit? Hvorledes hadde det gått til alt sammen? Det kunde han ikke si. Han tok sig selv med begge hender om hodet, men selv om det fantes grunner nok, kunde han ikke forklare sig det. ({{page|231}} ...)]
• straffskyldig: [som gjorde sig straffskyldig. Om der ikke var overvekt ({{page|45}} ...)]
• strand: [Det var nettop noget av den slags som gikk for sig om eftermiddagen den 6. juni ved stranden på høire Seine-bredd, litt nedenfor Invalidebroen. Nu er det ikke lenger nogen strand der. Stedet ser helt annerledes ut. ({{page|189}} ...)]
• strandbredden: [På den andre siden av gitteret var frisk luft, elven, dagen, strandbredden som vel var smal, men bred nok til å gå på, og kaiene lenger borte. Paris, dette svelget der det er lett å gjemme sig, det store rundsynet, friheten. Til høire nedover floden skimtet han Jenabroen, til venstre opover floden Invalidebroen. Stedet vilde ha vært gunstig; der kunde han ha ventet på mørket og sluppet vekk. Det var et av de mest ensomme stedene i Paris. Fluene fløi ut og inn mellem gitteret. ({{page|189}} ...)]
• strandet: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• strasbourg: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• strasbourgerurverket: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• strateger: [Han gjorde en feil da han ikke ganske enkelt arresterte ham i den gamle rønnen. Han gjorde en feil da han ikke arresterte ham straks han kjente ham igjen i Pontoisegaten. Han gjorde en feil da han stod og rådslo med folkene sine i fullt månelys på Rollinplassen; ganske visst er det klokt å rådslå, og det er godt å kjenne og undersøke de av hundene som fortjener tiltro; men jegeren kan aldri være varsom nok når han er på jakt efter et så urolig dyr som en ulv eller en galeislave. Javert hadde vært så optatt av å sette sporhundene sine på sporet, at han hadde skremt dyret, det været forfølgerne og kom sig vekk. Han gjorde feil da han efter å ha funnet sporet igjen på Austerlitzbroen, på en fryktelig og samtidig barnaktig måte gav sig til å leke med en slik mann ved den andre enden av tråden. Han trodde sig selv sterkere enn han var, og mente at han kunde leke museleken med en løve. Samtidig regnet han sig selv for svakere enn han virkelig var, da han mente at det var nødvendig å skaffe hjelp. En skjebnesvanger omhu som spilte kostbar tid. Javert gjorde alle de feilene, og var likevel en av de dyktigste og påliteligste politimenn som har vært til. Han var i ordets sanne mening det jegere kaller «en klok hund». Men hvem er fullkommen? De store strateger har sine mørke stunder. ({{page|24}} ...)]
• stratten: [den. Om ikke denne stratten, efter hvert forlenget som ({{page|45}} ...)]
• stre: [stre hjørnet av dette brystvernet så en spissen av en bataljon som stod opstilt i Saint Denisgaten. Enjolras som stod og lyttet, mente å høre den særegne lyden som skriver sig fra at en tar kardesker ut av ammunisjonsvognene, og så at kanonkommandanten endret siktet og dreiet kanonløpet litt til venstre. Så gav artilleristene sig til å la kanonen. Kanonkommandanten grep selv luntestangen. ({{page|123}} ...)]
• strebe: [På den tiden da det var dårligst med ham, la han merke til at de unge pikene snudde sig efter ham når han gikk forbi, og han skyndte sig vekk eller gjemte sig, dødelig krenket. Han trodde de så på de gamle klærne og at de lo av ham; virkeligheten er at de så på ham fordi han var så vakker, og at de drømte om ham. Denne stumme misforståelsen mellem ham og de unge pikene hadde gjort ham sky. Han valgte ikke nogen av dem av den utmerkede grunn at han flyktet fra dem alle sammen. Han levde stadig slik, – dumt, sa Courfeyrac, og han sa videre: «Du skal ikke strebe efter å være verdig. Kjære dig, her har du et godt råd. Ikke les så meget i bøkene, men ({{page|201}} ...)]
• stredet: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• streiferen: [streiferen rev til sig dette korset som blev borte i en av de store lommene han hadde under kappen. Derefter følte han efter i officerens urlomme, fant et ur og tok det. Så lette han i vestelommen og fant en pung som han stakk til sig. ({{page|299}} ...)]
• streiflys: [Et streiflys fra månen falt på krusifikset over kaminen ({{page|45}} ...)]
• streifsår: [Jean Valjean hadde ikke tatt del i kampen på annen måte enn ved å utsette sig for faren. Hadde ikke han vært med, vilde ingen under den siste kampen tenkt på de sårede. Takket være ham, som var til stede under blodbadet lik et forsyn, blev de som falt, hjulpet op igjen, bragt inn i skjenkestuen og forbundet. I mellemtiden gjorde han i stand barrikaden. Men han brukte ikke hendene til noget som kunde ligne et slag, et angrep eller bare et personlig forsvar. Han tidde stille og hjalp. Forresten hadde han knapt noget streifsår engang. Kulene hadde ikke villet ha noget med ham å gjøre. Hvis selvmord hadde vært blandt det han drømte om da han gikk ned i denne graven, hadde han ikke hatt hell med sig i den side av saken. Men vi tror knapt han tenkte på selvmord, en ugudelig handling. ({{page|123}} ...)]
• streiftogene: [Under et av de tidligere streiftogene sine hadde han lagt merke til en gammel have der det ferdedes en gammel mann og en gammel kone, og i den haven var et ganske godt epletre. Ved siden av det epletreet var det et slags skur med dårlig lås for, og der kunde en nok få tak i et eple. Et eple, det var kveldsmat; et eple det var livet. Det som blev Adams ulykke, kunde frelse ({{page|340}} ...)]
• strek: [blek og urørlig. – Fauchelevent mumlet svakt som et sukk: «Han er død!» Så reiste han sig op og slo armene over kors så voldsomt at de knyttede nevene slo mot skuldrene, og han ropte: «Slik er det altså at jeg reddet ham.» – Så gav den stakkars mannen sig til å hulke og snakke høit med sig selv: «Det er far Mestiennes skyld. Hvorfor skulde han legge sig til å dø. Slik et fe. Hvad skal det si at han finner på å krepere når en ikke venter det. Det er ham som har drept herr Madeleine. Far Madeleine! Han er i kisten. Han blev båret hit. Og nu er det slutt. – Er det nogen mening i slikt. Å Gud! han er død! Å, så den lille piken hans! hvad skal jeg gjøre med henne? Hvad vil frukthandlersken si? At en slik mann dør på denne måten! Hvordan i Herrens navn er det mulig? Når jeg tenker på den gangen han krøp inn under vognen. Far Madeleine! Far Madeleine! Ved Gud, han er blitt kvalt. Jeg sa det jo. Men han vilde ikke tro mig. Ja vel, det er en nydelig affære. Han er død, denne gode mannen, det beste menneske av alle de gode mennesker Gud har skapt. Og den lille piken! Nei, jeg går ikke dit igjen. Jeg blir her. Å ha gjort en slik strek. Jo, det er umaken verdt å bli utgammel for å bli et utgammelt fjols. Men hvordan i all verden hadde han kommet sig inn i klostret. Det var ophavet. En skal ikke gjøre slikt noget. Far Madeleine! Far Madeleine! Madeleine! Herr Madeleine! Herr borgermester! Han hører ikke. Kom da til Dem selv igjen!» Han rev sig i håret. ({{page|56}} ...)]
• streken: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• streker: [Marius så på denne mannen, så ham for første og siste gang, det verdige, mandige ansiktet, de åpne øinene som ikke så noget mer, det hvite håret, de kraftige lemmene med mørke streker her og der efter sabelhugg, og noget som lignet røde stjerner, som var huller efter kuler. Han så på den svære skrammen, den la et preg av heltemot over dette ansiktet som Gud hadde preget med godhet. Han tenkte at denne mannen var hans far og at denne mannen var død, og han blev ved å være kold. ({{page|140}} ...)]
• streket: [Han prøvde ikke lenger å nærme sig benken, han stanset omtrent midt i havegangen, og der satte han sig på en benk, noget han ellers aldri gjorde; han tenkte at det var uråd at ikke personer med hvite hatter og sorte kjoler som han beundret, skulde være ufølsomme for hans splitter nye bukser og fine frakk. – efter et kvarters forløp reiste han sig for på ny å gå bortover mot den benken som var omgitt av stråleglans. Men han blev stående rak og urørlig. For første gang i løpet av femten måneder sa han til sig selv at denne herren som sammen med datteren satt der hver dag, utvilsomt også hadde lagt merke til ham og kanskje fant hans stadige nærvær underlig. For første gang følte han det også som noget uærbødig å gi denne ukjente, selv i sine hemmeligste tanker, opnavnet «hr. Hvit». Han stod slik en stund med bøid hode og streket i sanden med en kvist han hadde i hånden. Så vendte han sig brått og gikk hjem. – Den dagen glemte han å spise middag. Klokken åtte om kvelden husket ({{page|201}} ...)]
• strekke: [syntes å hvile på haugen og strekke sig til værs til de fylte ({{page|45}} ...)]
• strengeste: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• strengheten: [Det var det andre fangenskapsstedet han så. Mens han var ung, på den tiden som for ham hadde vært inngangen til livet, og også ganske nylig, hadde han vært på et annet fryktelig sted, et skrekkelig sted, og den store strengheten der hadde alltid stått for ham som en urettferdighet fra rettferdighetens side og en forbrytelse fra lovens side. Og nu hadde han efter slaveriet fått se klostret; og da han hadde vært på slaveriet og nu så å si var tilskuer i klostret, stilte han dem i tankene ivrig op mot hverandre. Stundom stod han støttet på spaden og steg langsomt ned i tankenes endeløse snirkelganger. ({{page|56}} ...)]
• strevsom: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• strevsomt: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• stridbar: [En gledespike som så dem komme der på rad alle tre med Gavroche i spissen, gav sig til å skoggerle. Latteren røpet mangel på aktelse for flokken: «God dag, frøken Omnibus,» sa Gavroche til henne. – Parykkmakerens opførsel hadde gjort ham stridbar. Og da han skrevde over en rennesten sa han til en skjeggete portnerkone, verdig til å møte frem på Bloksberg, og som stod med feiekost i hånden: «Frue, skal De ut og ride?» – Så skvettet han søle på de blankpussede støvlene til en som gikk forbi. «Slubbert!» sa mannen rasende. Gavroche stakk nesen op av tørklæet. «Klager herren over noget?» – «Over dig,» svarte mannen. – «Kontoret er lukket,» sa Gavroche, «jeg kan ikke ta imot flere klager.» ({{page|368}} ...)]
• strides: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• stridighet: [følge enn et barn som tilbød å vise ham vei. Hans stridighet blev spurt over hele egnen og vakte stor skrekk. Han ({{page|11}} ...)]
• stridigheter: [Myriel blandet sig aldri op i teologiske stridigheter og ({{page|11}} ...)]
• stridskjempe: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• stridskreftene: [Efter Thénardiers mening hadde det ennu ikke blitt til nogen samtale med Marius. Han hadde måttet trekke sig tilbake, endre kampmåte, opgi en stilling, endre front; men noget viktig var ennu ikke satt i fare, og han hadde fem hundre francs i lommen. Dessuten hadde han stadig noget avgjørende å si, og selv mot baron Pontmercy som var så vel underrettet og vel væbnet, følte han sig sterk. For folk av Thénardiers slag er enhver samtale en kamp. Hvorledes var stillingen i den kampen han nu holdt på å innlate sig i? Han visste ikke med hvem han talte, men han visste hvad han talte om. Han tok et rapt indre overblikk over stridskreftene sine, og efter å ha sagt: «Jeg er Thénardier,» ventet han. ({{page|351}} ...)]
• stridsøkser: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• strigråt: [strigråt ynkeligere enn en kvinne, mere skremt enn et ({{page|45}} ...)]
• strikkede: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• strikkevest: [Mens Jondrette pratet i vei, opdaget Marius plutselig at det var nogen i værelset som han ikke hadde sett før. En mann var kommet inn så stille at han ikke hadde hørt døren dreie sig på hengslene. Mannen hadde på sig en fiolett, gammel, slitt, flekket og fillete strikkevest, hullete overalt der den hadde slått folder; lange bomulls fløielsbukser, tresko, ingen skjorte, bar hals, nakne tatoverte armer og sotsvertet ansikt. Han hadde stille satt sig ned på nærmeste seng med armene over kors, og da han holdt sig bak madam Jondrette, kunde Marius ikke se ham tydelig. ({{page|217}} ...)]
• stripen: [Plutselig viste to skikkelser sig på den lyse stripen. Den ene kom først, den andre et stykke efterpå. Den første så ut som en gammel, tenksom borger, meget tarvelig kledd; han gikk langsomt fordi han var gammel, og han syntes å være ute på en kveldstur. Den andre var rank, kraftig og slank. Han rettet skrittene efter den som gikk foran. Det var noget usigelig urovekkende og uhyggelig ved skikkelsen, som var lapset kledd, med en fin hatt og sort frakk som satt godt. Under hatten kunde en i mørket skimte et blekt ansikt med en rose i munnen. Gavroche kjente godt denne skikkelsen. Det var Montparnasse. Han hadde åpenbart visse planer med den andre. Gavroche følte medynk med den gamle mannen. Men hvad skulde han gjøre? En svekling som skulde hjelpe en annen. Det vilde få Montparnasse til å flire. Gavroche visste godt at for denne fryktelige røveren på atten år var en olding og en guttunge bare et par glefs. ({{page|340}} ...)]
• striper: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• stripet: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• strofe: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• strupen: [om strupen. Endelig kom han sig op av stolen, løp bort til døren så fort som en nittiåring kan, åpnet den og ropte: «Hjelp! Hjelp!» – Datteren kom farende, så tjenerne. Med ynkelig ralling ropte han: «Løp efter ham. Få tak i ham! hvad har jeg gjort ham? Han er gal! Han går sin vei! Å Gud! Å Gud! Denne gangen kommer han aldri igjen!» – Han gikk bort til vinduet ut mot gaten, åpnet det med sine gamle, skjelvende hender, bøide sig mere enn halvveis ut av vinduet, mens Basque og Nicolette holdt ham fast bakfra, og ropte: «Marius! Marius! Marius! Marius!» – Men Marius kunde ikke høre ham lenger; han bøide nettop da omkring hjørnet av Saint-Louisgaten. ({{page|9}} ...)]
• strupetak: [Enjolras gikk fort bort fra gaminen og mumlet ganske lavt nogen ord til en kraftig havnearbeider som var i stuen. Arbeideren gikk ut og kom næsten med det samme tilbake med tre andre. Disse fire bredskuldrete sjauerne gikk, uten å vekke opmerksomhet, bort og stilte sig bak det bordet der mannen fra Billettgaten satt. De var åpenbart ferdige til å kaste sig over ham. Enjolras gikk bort til mannen og spurte: «Hvem er De?» – Det gav et sett i mannen ved det brå spørsmålet. Han stirret like til bunns i Enjolras’ ærlige øine og syntes å lese hans tanker. Så smilte han, det mest foraktelige, det mest energiske og det djerveste smilet en kunde tenkte sig, og svarte med stolt alvor: «Jeg skjønner hvad De mener. Ja, det er jeg.» – «De er politispion?» – «Jeg er øvrighetens tjener.» – «Hvad heter De?» – «Javert.» – Enjolras gjorde et tegn til de fire mennene. Og på et øieblikk, før Javert fikk tid til å vende sig, var han tatt i kraven, slengt på gulvet, tatt strupetak på og undersøkt. ({{page|53}} ...)]
• strykene: [Det stedet der Javert stod, var som nevnt like over strykene i Seinen, rett over den fryktelige strømvirvelen. Javert bøide hodet og så ned. Det var ganske mørkt. En så ikke noget. En kunde ({{page|231}} ...)]
• stryket: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• strykningspennen: [strykningspennen i blekkhuset og lot sitt gule blikk gli utover tilhørerne, og sa for tredje gang: Marius Pontmercy! Jeg svarte: Her! Det gjorde at De ikke blev strøket.» ({{page|174}} ...)]
• stryparykker: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• stråfletningen: [den lukkede alkoven en stol, men stråfletningen var halvt ({{page|11}} ...)]
• stråhatt: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• stråhatten: [lille stråhatten med de lange, hvite båndene i hånden ({{page|105}} ...)]
• strålebunt: [øinene på henne og fylte hjertet med et underlig lys. Den opdragelsen hun hadde fått, hadde alltid talt til henne om sjelen og aldri om kjærligheten, omtrent som en vilde snakke om en glo, men aldri om ilden. Dette håndskriftet på femten sider åpenbarte plutselig, men mildt, for henne hele kjærlighetens vesen, smerten, skjebnen, livet, evigheten, ophavet og slutningen. Det var som om en hånd hadde åpnet sig og kastet bort til henne en strålebunt. Hun følte i disse få linjene en natur som var lidenskapelig, dristig, varm, ærlig, en hellig vilje, en umåtelig smerte og et mektig håp, et sorgtungt hjerte og svulmende gledesrus. Hvad var dette håndskriftet? Et brev! Et brev uten adresse, uten underskrift, inntrengende og blygt, en gåte av sannheter, et kjærlighetsbudskap, skapt til å bli bragt av en engel og til å leses av en jomfru, et overjordisk stevnemøte, et brev fra et spøkelse til en skygge. Det var en stille, sørgmodig fraværende som syntes ferdig til å søke tilflukt hos døden, og som sendte til den fraværende tilværelsens hemmelighet, nøkkelen til livet, kjærligheten. Det var skrevet med foten i graven og hånden i himmelen. Disse linjene som en for en var falt ned på papiret, var lik dråper fra en sjel. ({{page|350}} ...)]
• strålehav: [Han fylte dette ulykkelige menneskes sjel med et praktfullt strålehav. ({{page|45}} ...)]
• strålen: [en stråle av de levendes sanne lys trengte plutselig gjennem ham. Men denne strålen bleknet snart igjen. Jean ({{page|45}} ...)]
• strålenestolen: [bordet strålenestolen. Foran sengen en bedestol, lånt fra ({{page|11}} ...)]
• strålering: [net og kastet til jorden. Og på toppen av disse ruinene stod det en mann med grønn lue på hodet og strålering om pannen! Slik omveltning hadde det skjedd hos ham. Slik var det fryktelige billede han bar i sjelen. Var dette til å holde ut? Nei. ({{page|231}} ...)]
• stråleskjæret: [Men da han var fem og femti år og Cosette var åtte, blev alt det han hadde kundet føle av kjærlighet, samlet til et slags usigelig lys. Det var annen gang han møtte en renhetsåpenbaring. Biskopen hadde fått dydens morgenrøde til å lyse over hans synskrets; Cosette fikk kjærlighetens morgenrøde til å lyse over den. – De første dagene gled bort i dette stråleskjæret. ({{page|9}} ...)]
• strålt: [Madeleine hadde sluppet Fantines hånd. Han lyttet til ordene, som en lytter til sus av vinden, med øinene mot jorden og slukt av bunnløse tanker. Plutselig holdt hun op å snakke, og det fikk ham til å se op. Fantine så fælslig ut. Hun snakket ikke mer, trakk ikke pusten. Hun hadde reist sig halvt op i sengen, de magre skuldrene hennes stakk frem av linnetet, ansiktet som hadde strålt straks før, var blitt likblekt, og hun syntes å stirre med øine fylt av redsel på noget fryktelig i bakgrunnen av værelset. – «Store Gud,» ropte han, «hvad er det, Fantine?» – Hun svarte ikke, men blev ved å stirre på det hun syntes å se, hun rørte armen hans med den ene hånden og med den andre pekte hun på noget bak ham. ({{page|277}} ...)]
• stråmatter: [foran sengene lå stråmatter. For øvrig var huset, som blev ({{page|11}} ...)]
• stråtaket: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• stråtau: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• strødde: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• strøelse: [Det hadde regnet hele natten; jorden var blitt aldeles opbløtt av det plutselige regnværet. Vannet hadde her og der samlet sig i pytter på sletten; på sine steder nådde det helt op til akslene på trenvognene; bukgjorden på hestene dryppet av søle; hvis ikke kornet på marken var blitt trampet og kjørt ned så det fylte hjulsporene og lå som strøelse under hjulene, vilde det ha vært umulig å komme frem, særlig i dalene ved Papelotte. ({{page|299}} ...)]
• strømmene: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• strømpebåndene: [brusende gjennom havegangen, suste omkring den unge piken og løftet kjolen op så høit som til strømpebåndene. Et ben av utsøkt vakker form viste sig. Marius så det og blev fra sig selv av raseri. Den unge piken hadde straks fått kjolen ned med en skjønn, sky bevegelse, men det gjorde ham ikke mindre ergerlig. Han var alene der i gangen, det er sant. Men nogen kunde ha vært der. Det var skrekkelig at hun kunde gjøre noget slikt. – Nå, det stakkars barnet hadde ikke gjort noget, det var bare en som var skyldig, vinden; men Marius vilde være misnøid, han var sjalu på sin egen skygge. ({{page|201}} ...)]
• strømpeløse: [ransel, velfylt og ganske ny, i hånden en veldig knortekjepp, føttene strømpeløse i jernbeslåtte sko, kortklippet ({{page|45}} ...)]
• strømvirvelen: [Det stedet der Javert stod, var som nevnt like over strykene i Seinen, rett over den fryktelige strømvirvelen. Javert bøide hodet og så ned. Det var ganske mørkt. En så ikke noget. En kunde ({{page|231}} ...)]
• stubber: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• stubbmarkhaugene: [en av disse lave stubbmarkhaugene som efter skuren ligner snauklipte hoder. Synsranden var ganske sort; det ({{page|45}} ...)]
• stubbåker: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• studenten: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• studenterstrøket: [Marius’ værelse, hadde hun rimeligvis i trappen op til kvisten mistet den sorte skinnesken med brevet skrevet av obersten. Hverken papiret eller esken var til å finne. Marius var ganske sikker på at «herr Gillenormand» – fra den dagen av kalte han ham ikke annet – hadde kastet «farens testamente» på varmen. Han kunde jo utenat de linjene obersten hadde skrevet, og han hadde altså egentlig ikke tapt noget. Men papiret, skriften, denne hellige relikvien, alt dette hadde nettop vært ham så dyrebart. Hvad var der blitt gjort med det? – Marius gikk sin vei uten å si hvor han gikk og uten å vite hvor han skulde gå; han hadde tredve francs, lommeur og nogen klær i en vadsekk. Han satte sig op i en drosje som han leide for timen, og kjørte på slump over til studenterstrøket. ({{page|140}} ...)]
• studiene: [Som nevnt viste likevel ikke noget av dette sig i det ytre. Han blev bare stadig koldere; fåmælt ved måltidene og sjelden hjemme. Når tanten brummet over det, tok han det med ro og skjøt skylden på studiene, forelesningene, foredragene {{sperret|o. s. v.}} Bestefaren gav ikke slipp på sin ufeilbare diagnose: «Forelsket! Det skjønner jeg mig på.» – Av og til reiste Marius vekk. «Hvor ({{page|140}} ...)]
• studier: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• stuepiken: [Avslutningen av Marius’s klassiske studier falt sammen med at Gillenormand trakk sig tilbake fra verden. Oldingen tok farvel med Saint Germain-forstaden og baronesse de T’s salong og slo sig ned i Maraiskvarteret i huset i Filles du Calvaire-gaten. Foruten portneren hadde han to tjenere, den stuepiken Nicolette som hadde fulgt efter Magnon, og den kortpustede Basque som vi før har nevnt. ({{page|140}} ...)]
• stuet: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• stueur: [«Hvilke vakre stueur, hvilke skjønne tapeter, hvilke vakre ({{page|11}} ...)]
• stump: [Marius, som fremdeles kjempet, var dekket slik med sår, særlig i hodet, at ansiktet var aldeles vekk i blod, så en kunde tro at han hadde et rødt tørklæ over det. Enjolras var ikke blitt truffet. Når han ikke lenger hadde noget våben, rakte han hånden ut til høire eller venstre, og en eller annen av oprørerne stakk et eller annet vbpen bort i neven på ham. Av fire kårder hadde han bare en stump igjen. ({{page|123}} ...)]
• stumpene: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• stumper: [Hvit ikke syntes å kjenne, kjente Marius. Det navnet som han hadde båret i sitt hjerte og som stod skrevet i farens testamente; han hadde dyrket det sammen med farens. Dette var Thénardier, vertshusholderen fra Montfermeil som han så lenge nytteløst hadde lett efter. Og nu hadde han funnet ham; og hvorledes? Farens redningsmann var en røver, et dyr, på vei til å overfalle, kanskje myrde! Og hvem? Hvilket spill av skjebnen! Faren hadde fra graven lagt ham på hjertet å gjøre alt han evnet for Thénardier; i fire år hadde Marius bare tenkt på å lyde dette budet, og i samme øieblikk som han skal overlevere en røver til rettferdigheten, roper skjebnen: «Det er Thénardier!» Farens liv, frelst midt under kuleregnet på den stolte slagmarken ved Waterloo, skulde han nu endelig få betalt til denne mannen, betalt med skafottet. Men kunde han la være å hindre denne forbrytelsen? Hvorledes skulde han kunde prisgi offeret og spare morderen? Alt det Marius hadde tenkt ut i disse fire årene, falt i stumper og stykker ved dette uventede slaget. Han skalv. Avfyrte han pistolskuddet, var Hvit frelst og Thénardier fortapt; gjorde han det ikke, vilde Hvit bli ofret og Thénardier slippe fri. Hvad skulde han gjøre? Handle stikk mot farens testamente eller la en forbrytelse skje? På den ene siden syntes han å høre «sin Ursula» bønnfalle for sin far, på den andre obersten be for Thénardier. Han trodde han skulde bli gal. Knærne sviktet. Han hadde ikke tid til å tenke nærmere over saken, for den scenen han så, utviklet sig med rasende fart, lik en virvelvind. Han holdt på å svime av. ({{page|217}} ...)]
• stumt: [Denne konen hadde åpenbart elsket denne mannen med det mål av kjærlighet hun eide; men den var vel blitt slukket av det daglige, gjensidige kjekling, skapt av den skrekkelige nøden som trykket dem alle. Det var ikke mere igjen av kjærligheten til mannen enn asken. Men som det ofte går, hadde kjæleordene overlevd følelsen. Hun sa til ham: «Kjære, lille venn; mannen min,» {{sperret|o. s. v.}} med munnen, hjertet var stumt. ({{page|217}} ...)]
• stundens: [Barrikadens dødskamp skulde til å ta fatt. Alt bidrog til stundens tragiske høihet, tusen hemmelighetsfulle lyder i luften, åndedrettet fra den væbnede massen som satte sig i gang i gater som en ikke så, kavaleriets korte galopp, den tunge larmen fra artilleriet som kjørte frem, geværsalvene og kanontordenen som krysset hverandre i Paris’ gatevirvar, og røken fra kampen som steg gyllen op over takene, fjerne, fryktelige skrik, og truende lyn overalt, stormklokken fra Saint-Merry, som nu lød lik en hulking, årstidens mildhet, den strålende himmelen fylt av sol og skyer, dagens skjønnhet og husenes fryktelige taushet. ({{page|123}} ...)]
• stundet: [En uhørt kamp. Stundom er det foten som glir, stundom grunnen som styrter sammen. Hvor mange ganger hadde ikke denne samvittigheten, som så heftig vilde vel, utmattet og overveldet ham! Hvor ofte hadde ikke sannheten ubønnhørlig satt kneet mot brystet på ham! Hvor mange ganger hadde ikke lyset kastet ham til jorden, slik at han måtte rope om nåde! Hvor mange ganger hadde ikke dette ubarmhjertige lyset som biskopen hadde tent i ham og over ham, blendet ham med vold, når han stundet efter å være blind! Hvor mange ganger hadde han ikke rettet sig op igjen under kampen, holdt sig fast i klippen, støttet sig til spissfindigheter, slept sig i støvet, mens han snart hadde samvittigheten under sig, snart over sig! Hvor mange ganger hadde han ikke efter en tvetydig tanke, av en forrædersk og egoistisk skinngrunn, hørt samvittigheten rope ophisset inn i øret på sig: «Prøver du å spenne krok, din usling.» Hvor mange ganger hadde ikke hans motvillige tanke rallet krampaktig under den åpenbare plikten. Motstand mot Gud. Dødsens svette. Hvor mange hemmelige sår, som han alene følte ({{page|279}} ...)]
• sturet: [Mens han satt slik og sturet, la plutselig en hånd sig på skulderen hans og en stemme hvisket til ham: «Skal vi dele likt?» – Var det nogen i dette mørket? Jean Valjean trodde at han drømte. Han hadde ikke hørt nogen skritt. Var dette mulig? Han så op. – Det stod en mann foran ham. Denne mannen var klædd i bluse, gikk barbent og holdt skoene i venstre hånd; han hadde åpenbart tatt dem av for å kunde komme helt bort til Jean Valjean. – Jean Valjean tvilte ikke et øieblikk. Så uventet enn møtet var, kjente han straks mannen. Det var Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• stuvet: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• styggemannen: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• styggeste: [Nu tok Cosette til å gi litt efter. Hun sluttet å byde og gikk over til å spørre. «Men hvorfor? Og så velger du det styggeste værelset i hele huset. Her er så skrekkelig.» – «Du vet –» Jean Valjean tok sig i det: «De vet frue, at jeg er egen, jeg har mine innfall.» – Cosette klappet i hendene. «Frue – De vet – enda noget nytt. Hvad skal dette si?» – Jean Valjean så på henne med det sørgelige smilet som han stundom tok tilflukt til. – «De vilde jo bli frue. Nu er De det.» – «Ikke for dig, far.» – «Kall mig ikke far lenger.» – «Hva?» – «Kall mig herr Jean. Jean om De vil.» – «Er du ikke lenger far? Er jeg ikke lenger Cosette? Herr Jean? Hvad skal alt dette si? Men det er jo en fullstendig omveltning dette her. Hvad er det som har hendt? Se mig litt inn i øinene. Og du vil ikke bo hos oss! Og du vilde ikke ha det værelset! Hvad er det jeg har gjort dig? Hvad er det jeg har gjort? Det har altså hendt noget?» – «Intet.» – «Men Hvad er det da?» – «Alt er som før.» – «Hvorfor har du skiftet navn?» – «Det har da du også gjort.» – Så smilte han igjen med det samme smilet og la til: «Siden De er blitt fru Pontmercy, kan jo jeg godt være herr Jean.» – «Jeg skjønner ikke noget av dette. Det er jo dumheter alt sammen. Jeg skal spørre min mann om jeg får lov til å kalle dig herr Jean. Jeg håper han ikke samtykker. Du har gjort mig meget vondt. En kan gjerne ha innfall, men en skal ikke volde lille Cosette sorg. Det er stygt. Du har ikke rett til å være ond, du som er så god.» Han svarte ikke. ({{page|336}} ...)]
• stykkene: [måte som støtte Gavroche. «Nåda, bakersvenn,» sa han, «hvorfor står du slik og tar mål av oss?» – Satt op på hverandre vilde de snaut vært en favn tilsammen. – Da brødet var delt op, slapp bakeren soustykket i kassen, og Gavroche sa til de to barna: «Hugg inn!» – Småguttene så målløse på ham. Gavroche satte i å le. «Å ja, det er sant, det skjønner de ikke ennu, de er så små!» – Og sa så: «Spis» og gav hver av dem et stykke brød, og da han fant at den eldste, som han syntes var mest verdig til en samtale, burde ha en særlig opmuntring og bli kvitt enhver hindring mot å få sulten stagget, gav han ham det største stykket og sa: «Stopp det der i vommen.» – Ett av stykkene var meget mindre enn de andre. Det tok han selv. De stakkars barna, Gavroche medregnet, var ganske utsultet. Mens de grådig la i sig av brødet, fylte de op i butikken, og bakeren som hadde fått betaling, så grettent på dem. – «La oss gå ut på gaten igjen,» sa Gavroche. ({{page|368}} ...)]
• stylepaddingleftemtextindent: [| style="padding-left:2em;text-indent: -2em;" | Til kvinneforeningene for undervisning av fattige piker i Digne, Manosque og Sisteron || style="text-align:right;vertical-align:bottom" | 1 500 || style="text-align:center;vertical-align:bottom" | » ({{page|11}} ...)]
• styletextaligncenterverticalalignbottom: [| style="padding-left:2em;text-indent: -2em;" | Til kvinneforeningene for undervisning av fattige piker i Digne, Manosque og Sisteron || style="text-align:right;vertical-align:bottom" | 1 500 || style="text-align:center;vertical-align:bottom" | » ({{page|11}} ...)]
• styletextalignrightverticalalignbottom: [| style="padding-left:2em;text-indent: -2em;" | Til kvinneforeningene for undervisning av fattige piker i Digne, Manosque og Sisteron || style="text-align:right;vertical-align:bottom" | 1 500 || style="text-align:center;vertical-align:bottom" | » ({{page|11}} ...)]
• stylewidthfontsizeborderspacing: [{| style="width:100%;font-size:83%;border-spacing:0" ({{page|11}} ...)]
• styr: [ansiktet som for å holde styr på det. Hele drakten hennes ({{page|105}} ...)]
• styrbare: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• styrbord: [Mannskapet holdt på å gjøre fast seilene. Den toppgasten som holdt på å beslå store mersseil på styrbord side, tapte likevekten. Mengden på kaien så ham vakle, og utstøtte et skrik; han gikk på hodet, styrtet over råen med hendene strakt foran sig mot dypet; i farten grep han tak i tauet først med den ene og så også med den ({{page|331}} ...)]
• styresete: [«Herr Fauchelevent,» sa bestefaren til ham. «Dette er en deilig dag. Jeg stemmer for at det skal være slutt på all sorg og sut. Det må ikke være nogen slags tristhet for fremtiden. Jeg påbyr glede. Det onde har ikke rett til å være til. At det virkelig er ulykkelige mennesker, det er skam for himmelen den blå. Det onde kommer ikke fra menneskene som i grunnen er gode. Alle menneskelige ulykker har som ophavssted og styresete selve helvete, også kalt fandens slott. Hør bare, nu bruker jeg folketaler- ({{page|279}} ...)]
• styret: [En må vise den rettferd mot politiet på den tiden at selv under de alvorligste offentlige urolighetene gjorde det rolig sin plikt. Et oprør var aldri i dets øine påskudd til å la forbryterne få fritt slag eller å forsømme samfundet fordi styret var i fare. Den daglige tjenesten gikk punktlig som vanlig ved siden av den særlige tjenesten. Midt under en uberegnelig politisk hendelse, under trykket av en mulig revolusjon, «jaget» en politimann en tyv uten å la sig forstyrre av oprøret eller barrikaden. ({{page|189}} ...)]
• styrkelsen: [På den tiden da Jean Valjean blev glad i Cosette, trengte han til denne styrkelsen for å kunde holde frem i det gode. Han hadde nylig sett menneskenes ondskap og samfundets elendighet under et nytt men mangelfullt syn, som ikke åpenbarte mere enn en side av sannheten: Kvinnens skjebne personliggjort i Fantine; den offentlige myndighet personliggjort i Javert; han var blitt sendt tilbake til slaveriet, denne gangen, fordi han hadde gjort godt. Nye tilskikkelser hadde gjort livet surt for ham; han var blitt grepet av vemmelse og lede. Selv minnet om biskopen holdt kanskje av og til på å bli formørket, men bare for straks å tre seierrikt og strålende frem igjen. Men selv dette hellige minnet blev mere og mere svekket. Hvem vet om ikke Jean Valjean var på vei til å miste motet og falle tilbake igjen? Men nu elsket han, og han blev sterk igjen. Å, han var ikke mindre svak enn Cosette. Han vernet henne, og hun styrket ham. Takket være ham kunde hun tre ut i livet, takket være henne kunde han fortsette å være god. Han var barnets støtte, og barnet var hans støttestav. ({{page|9}} ...)]
• styrken: [Så tok han en avgjørelse og reiste sig op. I samme øieblikk blev han plutselig skremt. Han følte at nogen holdt fast i ham bakfra. Han vendte sig om; det var den åpne hånden som hadde lukket sig igjen og som hadde grepet fatt i fliken av kappen hans. Et skikkelig menneske vilde ha blitt redd, men han satte i å le. «Åhå!» sa han, «det er bare den døde. Jeg liker bedre en gjenganger enn en gendarm.» – Hånden blev imidlertid svakere og slapp taket. Styrken svinner fort i graven. – «Å, nå!» sa omstreiferen, «kanskje lever han. La oss se efter.» ({{page|299}} ...)]
• styrkende: [I løpet av nogen dager blev Marius og Courfeyrac venner. I ungdommen slutter en sig lett til hverandre og sår gror hurtig. Marius åndet fritt sammen med Courfeyrac, noget som var helt nytt for ham. Courfeyrac kom ikke med nogen spørsmål; det tenkte han ikke engang på. I den alderen sier ansiktene straks alt. Spørsmål er unødvendige. En ser på hverandre og kjenner hverandre. Men en dag kom likevel Courfeyrac brått med et spørsmål. «Det er sant, har De nogen politisk mening.» – «Selvsagt,» sa Marius som følte sig næsten krenket ved det spørsmålet. – «Og hvad er De så?» – «Demokratisk bonapartist.» – «En styrkende avskygning av musegrått,» sa Courfeyrac, og neste dagen tok han Marius med til kafé Musain, hvisket til ham: «Jeg må innføre Dem hos revolusjonen,» og førte ham inn i A.B.C.-vennenes værelse. Han forestilte ham for de andre kameratene idet han hvisket de enkle ordene som Marius ikke skjønte: «En elev.» ({{page|174}} ...)]
• styrten: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• styrtningen: [høre brus, men en kunde ikke se elven. Av og til viste det sig nede i dette svimlende dyp, et ganske svakt lysglimt som buktet sig bortover. Så blev lysskjæret borte, og alt blev utydelig igjen. Det var som om et umåtelig rom hadde åpnet sig der nede. Det en hadde under sig, var ikke vann, men en avgrunn. Den steile kaimuren som en uklart skimtet i mørket til den plutselig blev borte, virket som en skråning ned mot uendeligheten. En kunde ikke se noget, men en følte den fiendtlige kulden fra vannet og en kunde kjenne dunstene fra de fuktige stenene. Det steg et rått gufs op av denne avgrunnen. Flodens vannmasser som en snarere gjettet sig til enn så, den tragiske hviskingen fra bølgene, de uhyggelige, svære brobuene, den innbilte styrtningen ned mot det uendelige mørket, det var alt fullt av redsel. ({{page|231}} ...)]
• styrtninger: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• ståelig: [ståelig bevegelse løftet hun dem op mot sitt ansikt, og trykket dem inn til halsen og haken som uttrykk for den dypeste ømhet. «Å, vær nu snill!» sa hun. Og så la hun til: «Hør her hvad jeg mener med å være god: Du skal være snill, komme og bo her, og igjen gå med mig de pene små turene våre, det er fugler her akkurat som i Plumetgaten, leve sammen med oss, reise fra det hullet i l’Homme-Armégaten, ikke la oss få flere gåter å gjette, være som alle andre mennesker, spise middag med oss, spise frokost med oss, være min far.» ({{page|336}} ...)]
• ståket: [Han hadde ikke «snust op» noget. Ingen tenkte mere på det i Montfermeil. Det var bare nogen tapre sladrekjerringer som sa: «Vær De sikker på at Gagny-veivokteren ikke har gjort alt det bråket og ståket for ingen ting; djevelen har ganske sikkert vært der.» ({{page|331}} ...)]
• stål: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• stålbryst: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• stålkjever: [Mannen rettet sig op og sa mens han med trøieermet børstet støv av frakken. «Herr Thénardier, i januar regnet Cosettes mor ut at hun skyldte Dem hundre og tyve francs; i februar sendte De henne en regning på fem hundre francs; i slutten av februar fikk De tre hundre francs og tre hundre francs først i mars. Det er siden den tiden gått omtrent ni måneder à femten francs efter avtalt pris; det er et hundre og tretti fem francs. De hadde fått hundre francs for meget. Altså har De nu til gode tretti fem francs. Jeg har nettop gitt Dem femten hundre francs.» Thénardier hadde samme følelsen som en ulv må ha når den kjenner ulvesaksens stålkjever hugge til. «Hvad er dette for en djevel av et menneske.» – Han gjorde som ulven. Han rykket til. Frekkheten hadde lønnet sig en gang før. – «Herr-jeg-vet-ikke-hva-De-heter,» sa han djervt og satte denne gangen all høflighet til side, «jeg tar Cosette med mig eller så gir De mig tre tusen francs.» ({{page|344}} ...)]
• stålknapper: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• stålmuskler: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• stålormer: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• stålsag: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• ståltråd: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• støiet: [hammerslag, og han syntes at når han skjøt pusten, støiet ({{page|45}} ...)]
• støkk: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• støl: [Da graven var fylt, sa Fauchelevent til Jean Valjean: «La oss gå. Jeg tar spaden, ta De hakken.» – Det mørknet. – Jean Valjean hadde litt vanskelig for å røre sig og for å gå. Han var blitt stiv, litt av et lik mens han lå i kisten. Han måtte på en eller annen måte bli tødd op igjen efter gravkulden. «De er jo ganske støl,» sa Fauchelevent. «Det er leit at jeg er halt, ellers kunde vi tatt oss en trampedans.» – «Pøh,» sa Jean Valjean, «bare jeg får tatt nogen få skritt, blir jeg nok gangfør.» ({{page|56}} ...)]
• støpt: [Det var blitt ryddet op inne i barrikaden og i skjenkestuen; kjøkkenet var blitt gjort til sykestue, de sårede var blitt forbundet; det kruttet som var blitt spilt på jorden og på bordene, var blitt samlet op, kuler blev støpt, patroner laget og det blev plukket charpi; efterlatte våben var blitt utdelt, likene var blitt båret bort. De blev lagt i en dynge i Mondétoursmuget, som de fremdeles var herre over. Brostenene der var røde lenge efter. Blandt ({{page|123}} ...)]
• støpte: [Bakerst i stuen var det et stort, langt bord, som de hadde brukt da de støpte kuler og laget patroner. Da alle patronene var blitt ferdige og alt kruttet brukt, var dette bordet blitt ledig. På Enjolras’ bud løste fire av oprørerne Javert fra søilen. Mens det skjedde, holdt en femte en bajonett mot brystet på ham. De lot ham fremdeles ha hendene bundet på ryggen og bandt føttene sammen med en tynn, sterk svepesnert slik at han bare kunde gjøre skritt på femten tommer, lik dem som skal stige op på skafottet, og de lot ham derefter gå bort til bordet innerst i skjenkestuen, og på det blev han lagt og surret fast med et rep om livet. Til ytterligere sikkerhet blev det bundet et rep om halsen på ham, knyttet på en slik måte at flukt blev umulig for ham; det kalles i fengslene for «springrem»; tauet blir knyttet sammen i nakken og begge endene løper nedover brystet inntil magen, føres derfra mellem benene og bindes fast i hendene. ({{page|123}} ...)]
• størkner: [gjennem årene, så blodet blir tykt og størkner; derav ({{page|105}} ...)]
• størknet: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• størrelser: [Da svermen trengte inn, blev hele gaten grepet av redsel, og i en fart var butikker, verksteder, dører, vinduer, skodder, kvistvinduer og lemmer av alle størrelser lukket fra kjeller til tak. En gammel, redd kone hadde satt en madrass fast i vinduet for å stanse kulene. Vertshuset var det eneste stedet som blev holdt åpent, og det av den gode grunn at svermen styrtet inn der. «Å Gud! Å Gud!» stønnet mor Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• størstedelen: [blitt tre; hennes kiste vilde ha fulgt efter min. Da du blev bedre, tenkte jeg litt på at jeg ganske enkelt skulde sette henne ved hodegjerdet ditt, men det er bare i romanene at en uten videre fører unge piker bort til senger med vakre sårede som de liker. Det går ikke an. Hvad vilde din tante ha sagt. Du lå jo ganske naken størstedelen av tiden, kjære venn. Spør Nicolette som ikke var fra dig et minutt om en kvinne kunde være der. Og hvad vilde doktoren ha sagt? En vakker ung pike kurerer ikke feberen. Men la oss ikke snakke mere om det, det er i orden, vi er ferdige med det, det er avgjort, ta henne! Så grusom er jeg. Ser du, jeg har jo skjønt at du ikke er glad i mig, og så sa jeg: hvad skal jeg vel gjøre for å få det feet til å bli glad i mig. Jo, sa jeg, jeg har lille Cosette, jeg gir henne til ham, så må han da vel komme til å bli litt glad i mig, eller si mig hvad som er i veien. Å, du trodde gamlingen skulde bli heftig, skrike op, rope nei, og løfte stokken mot hele denne morgenrøden. Slett ikke. Cosette: værs'god. Kjærlighet: værs’god. Jeg ønsker ikke noget heller. Herr Marius, vil De gjøre Dem det bryet å gifte Dem. Bli lykkelig, elskede barn.» ({{page|245}} ...)]
• støttennene: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• støttepilarer: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• støttepunkt: [Han sank enda mere og la hodet bakover for å holde ansiktet klar av vannet og for å kunde puste; den som i mørket hadde sett dette, måtte trodd at det var en maske som lå der og fløt; han så vagt over hodet på sig Marius’ likbleke ansikt; med et fortvilet sprengtak fikk han ført foten ennu et skritt frem. Foten traff noget fast. Et støttepunkt. Det var på høi tid. ({{page|189}} ...)]
• støttepunktet: [Han løftet sig, vred sig, presset sig i et slags raseri op på dette støttepunktet, som virket lik første trinnet på trappen op til livet. – Dette støttepunktet som han traff på i siste liten, var kanten av den andre enden av kloakkbunnen, som hadde sunket uten å gå i stykker, og som bøide sig ned under vannet lik en planke, og som var ganske hel. Denne delen av bunnen som delvis var under vann, dannet en virkelig skråning, og når en først hadde nådd den, var en frelst. Jean Valjean gikk opover denne skråningen og kom til den andre siden av hengedyndet. Da han kom op av vannet, snublet han over en sten og falt på kne. Han syntes det var rett og riktig og blev liggende slik en stund med sjelen fordypet i bønn til Gud. – Han reiste sig, – grøsset stiv av kulde, stinkende, bøid under vekten av den døende som han slepte på, mens sølen dryppet av ham, men med sjelen fylt av et underlig lys. ({{page|189}} ...)]
• støttestav: [På den tiden da Jean Valjean blev glad i Cosette, trengte han til denne styrkelsen for å kunde holde frem i det gode. Han hadde nylig sett menneskenes ondskap og samfundets elendighet under et nytt men mangelfullt syn, som ikke åpenbarte mere enn en side av sannheten: Kvinnens skjebne personliggjort i Fantine; den offentlige myndighet personliggjort i Javert; han var blitt sendt tilbake til slaveriet, denne gangen, fordi han hadde gjort godt. Nye tilskikkelser hadde gjort livet surt for ham; han var blitt grepet av vemmelse og lede. Selv minnet om biskopen holdt kanskje av og til på å bli formørket, men bare for straks å tre seierrikt og strålende frem igjen. Men selv dette hellige minnet blev mere og mere svekket. Hvem vet om ikke Jean Valjean var på vei til å miste motet og falle tilbake igjen? Men nu elsket han, og han blev sterk igjen. Å, han var ikke mindre svak enn Cosette. Han vernet henne, og hun styrket ham. Takket være ham kunde hun tre ut i livet, takket være henne kunde han fortsette å være god. Han var barnets støtte, og barnet var hans støttestav. ({{page|9}} ...)]
• støtvis: [Tiden til å slutte av forhandlingene var kommet. Rettsformannen bad den anklagede reise sig og stillet det vanlige spørsmålet til ham: «Har De noget å tilføie til Deres forsvar?» – Mannen stod der og dreiet en fæl lue mellem hendene; det var som om han ikke hørte noget. Rettsformannen gjentok spørsmålet. Denne gangen hørte han det. Det så ut som om han skjønte det; han rørte sig lik en som våkner, så sig omkring, så på tilhørerne, gendarmene, forsvareren, de edsvorne, retten, la den svære neven sin på skranken foran sig, så sig omkring ennu en gang og mens han stirret på statsadvokaten, gav han sig plutselig til å tale. Det kom som et vulkansk utbrudd. Slik ordene kom ut av munnen på ham, usammenhengende, hissig, støtvis, hulter til bulter, syntes det næsten som om de trengte på for å komme ut alle på en gang. ({{page|202}} ...)]
• støvere: [«feierne» som lå på gulvet. Hvit var altså herre over nogen, knektet av andre; mens han knuste dem som lå under ham, og blev kvalt under dem som lå over ham, gjorde han nytteløse sprengtak for å ryste dem av sig. Hvit blev borte i denne fryktelige flokken av røvere, akkurat som et villsvin under en hylende flokk av dogger og støvere. ({{page|217}} ...)]
• støveren: [Leseren skjønner også at det skyldtes Thénardiers sluhet at gitterporten hadde åpnet sig så villig for Jean Valjean. Thénardier følte på sig at Javert fremdeles var utenfor, en mann som blir forfulgt har en teft som ikke tar feil; det var nødvendig å kaste ut et ben til denne støveren. En morder, for et funn! Når Thénardier slapp Jean Valjean ut istedenfor sig, fikk politiet et bytte som vilde få dem til å slippe hans spor, og la ham bli glemt for den større hendelsen; Javert vilde få lønn for lang venting, noget som alltid smigrer spioner, og selv vilde han tjene tredve francs, og han regnet med at han selv vilde slippe bort ved hjelp av denne avledningen. ({{page|189}} ...)]
• støvfarvede: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• støvfarvet: [Jean Valjean reiste sig fort op, det var ikke lenger nogen på skråningen; han så sig omkring og opdaget en skikkelse som var større enn et barn og mindre enn en mann, klædd i en grå bluse og en bukse av støvfarvet ({{page|25}} ...)]
• støvlehæler: [var for en mann han hadde truffet en viss dag i hovedkloakken. Og da han først hadde mannen, var det lett å få tak i navnet. Han visste at fru baronesse Pontmercy var Cosette. Men der mente han å burde være varsom. Hvem var Cosette? Han visste det ikke sikkert selv. Han ante nok at det var noget med uekte fødsel; Fantines historie hadde han alltid synes var mistenkelig. Men hvad kunde han tjene på å snakke om det? For å la sig betale for å tie stille? Han hadde, eller trodde å ha, noget bedre å selge enn det. Og hvis han uten prov kom og sa til baron Pontmercy: «Konen Deres er en lausunge», vilde det ganske utvilsomt ikke føre til annet enn at ektemannens støvlehæler rammet ham i ryggen. ({{page|351}} ...)]
• støvsky: [Hvad skulde han gjøre? Det var ikke lenger tid til å gå tilbake. Det han hadde sett røre sig i mørket et stykke bak ham, var uten tvil Javert og følget hans. Javert hadde nu rimeligvis nådd frem til begynnelsen av den gaten der Jean Valjean stod. Javert kjente åpenbart denne lille labyrinten og hadde i tide sendt en av mennene sine for å vokte utgangen. Disse gjetningene, som syntes riktige nok, hvirvlet lynsnart gjennom Jean Valjeans forpinte hjerne, lik en støvsky for et vindkast. Han så bortover blindgaten; den var sperret. Han så bortover til venstre. Der stod en skiltvakt. Han så denne mørke skikkelsen tegne sig sort mot brolegningen som lyste hvit i måneskinnet. Gikk han den veien, falt han i armene på vakten, gikk han tilbake, kastet han sig i armene på Javert. Jean Valjean følte det som om han var fanget i et nett som langsomt snørte sig sammen om ham. Han så rådløs mot himmelen. ({{page|24}} ...)]
• subber: [Den fremmede satt der, igjen fordrømt, med den ene albuen støttet mot bordet. Alle de andre gjestene, kramkarene og fraktemennene, hadde trukket sig litt vekk og sang ikke lenger. De så på ham med en slags ærbødig frykt. Denne personen som var så fattig klædd, men som slik uten videre trakk femfrancsstykker op av lommen og ødslet veldige dukker på små subber i tresko, det måtte sikkert være en stor og mektig mann. ({{page|344}} ...)]
• suge: [Livet blev nu hårdt for Marius. Det å leve av klærne og av uret var ikke noget. Men nu måtte han leve av det en kaller «å suge på labben». Dette fryktelige som rommer dager uten brød, netter uten søvn, kvelder uten lys, ovn uten ild, uker uten arbeide, fremtid uten håp, frakke med hull på albuene, en gammel hatt som får pikene til å le, døren som en finner lukket om kvelden fordi en ikke har betalt leien, grovheter fra portneren og verten, koldfliring fra naboene, ydmykelser, krenket verdighet, ta imot all slags arbeid, avsmak, harme, motløshet. Marius lærte hvorledes en eter i sig alt det, og hvorledes det ofte er det eneste en har å ete. I den alderen da ungdommen føler trang til hovmod, fordi de har trang til kjærlighet, følte han sig hånet fordi han var dårlig kledd og latterlig fordi han var fattig. ({{page|193}} ...)]
• sukke: [Mannen tidde, konen snakket ikke, den unge piken syntes snaut å ånde. En kunde høre pennen skrape bortover papiret. Mannen brummet uten å stoppe med skrivingen: «Pakk! pakk! bare pakk!» – Utropet fikk konen til å sukke: «Nå, lille venn, ta det med ro,» sa hun, «plag nu ikke dig selv, kjære. Du er altfor god som skriver til alle de derre menneskene, mannen min.» ({{page|217}} ...)]
• sukkene: [ klokken tre for å se til den syke. Da det å komme på klokkeslettet her var barmhjertighet, passet han tiden. Da klokken nærmet sig halv tre, tok Fantine til å bli urolig. I løpet av tyve minutter spurte hun minst ti ganger søsteren: «Hør, søster, hvor mange er klokken?» Klokken slo tre. Ved det tredje slaget reiste Fantine sig over ende i sengen, hun som ellers snaut kunde røre sig; hun foldet i en slags krampetrekning de utmagre, gule hendene sine, og søsteren hørte henne utstøte en av disse dype sukkene som syntes å lette en nedtrykt. Så vendte Fantine sig og så mot døren. Ingen kom. Døren åpnet sig ikke. Hun satt slik et kvarters tid med blikket rettet mot døren, urørlig som om hun holdt pusten. Søsteren våget ikke snakke til henne. Klokken slo et kvarter over tre fra kirkeuret. Fantine lot sig falle tilbake på putene. Hun sa ikke noget og tok igjen fatt på å brette på lakenet. Halvtimen gikk og timen. Ingen kom. Hver gang uret slo, rettet Fantine sig op og så mot døren, så falt hun tilbake. Det var lett å skjønne hvad hun tenkte på, men hun uttalte ikke noget navn, hun klaget ikke, anklaget ingen. Men hun hostet på en uhyggelig måte. En skulde ha sagt at et mørke hadde senket sig ned over henne. Hun var gusten og hadde blå lepper. Av og til smilte hun. ({{page|202}} ...)]
• sukker: [sukker, og dere vil leve! Jeg vender mig nu til mennene. ({{page|105}} ...)]
• sukkeret: [salt. Alt salt virker uttørkende. Sukkeret er det mest ({{page|105}} ...)]
• sukkersyke: [at sukkersyke ligger nær tuberkulose. Altså knas ikke ({{page|105}} ...)]
• sulla: [Sulla eller Origines.» ({{page|105}} ...)]
• sulteliv: [sodavann og havresuppe, nyt sovedrikker, hold samtidig streng diét, lev sulteliv, og bruk dessuten kolde ({{page|105}} ...)]
• sultet: [veikanten. Han tenkte utvilsomt at det var en veiarbeiderhytte; han frøs og sultet; han hadde gitt op å få stillet ({{page|45}} ...)]
• sundhet: [ironi for sundhet, og øiet som rant, lo alltid. Han var ({{page|105}} ...)]
• sunnhet: [«Medynk med Dem? En yngling ber en olding på en og nitti år om medynk! De skal tre inn i livet, jeg skal tre ut av det. De kan gå på teater, på ball, på kafé og spille biljard; De eier vidd, De gjør lykke hos damene; De er en vakker fyr. Jeg kryper inn i ovnskroken midt på sommeren. De eier all den rikdommen som er verd å eie, mens jeg eier all alderdommens fattigdom, alderdomssvakheten og ensomheten; De har Deres to og tredve tenner, en god mage, klare øine, krefter, matlyst, sunnhet, godt humør, en skog av svart hår. Jeg har ikke engang hvitt hår lenger, jeg har mistet tennene, jeg mister bruken av benene, jeg mister hukommelsen; De har foran Dem en solfylt fremtid, mens jeg holder på å miste gangsynet, så jeg går inn i natten; De er forelsket, det er ikke nødvendig å fortelle; mig er det ikke et menneske i verden som holder av. Og så ber De mig om medynk. Molière må sannelig ha glemt det påfunnet. De er virkelig morsom.» – Og den gamle mannen gjentok med harmfull, alvorlig stemme: «Nå, hvad er det så De vil?» ({{page|9}} ...)]
• sunnhetsbetjent: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• sunnhetskommisjonsbetjenten: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• sunnhetsvedtektene: [det var forbudt i sunnhetsvedtektene, men at avdøde var av dem en ikke kan nekte noget. At priorinnen og «stemmemødrene» hadde vedtatt å opfylle ønsket tross myndighetene. At han, Fauchelevent, skulde spikre igjen kisten, løfte op stenen i kapellet og senke den døde ned i gravhvelvingen. Og at priorinnen som lønn for det hadde gitt ham lov til å ha sin bror i huset som gartner, og brordatteren som elev i klosterskolen. At broren var herr Madeleine og at brordatteren var Cosette. At priorinnen hadde bedt ham ta med broren neste aften efter den falske jordfestelsen på kirkegården. Men at han ikke kunde få herr Madeleine med utenfra, hvis ikke herr Madeleine var utenfor. At det var den første vanskeligheten. Og at det var ennu en: Den tomme likkisten. ({{page|56}} ...)]
• sunnhetsvesenet: [den andre ordenspolitiet. Staten, politiet, begravelsesbyrået, reglementer, administrasjon, hvad skjønner vi oss på det; alle og enhver må bli harme når de ser hvorledes vi blir behandlet. Vi har ikke engang rett til å gi vårt støv til Jesus Kristus. Dette sunnhetsvesenet er et av revolusjonens påfunn. Gud underordnet politifullmektigen. Slik er vår tid! Ti stille, Fauvent!» ({{page|56}} ...)]
• suppene: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• suppeterrinen: [av vin, og på den brune, rykende suppeterrinen. Ved bordet satt en mann på firti år, med et muntert, åpent ansikt ({{page|45}} ...)]
• suppeøse: [seks sølvgafler og skjeer og en sølv suppeøse som jomfru ({{page|11}} ...)]
• suresnerødvinen: [Fauchelevent hadde tenkt på alle muligheter, bare ikke på at en graver kunde dø. Men det er sant; selv graverne dør. Fauchelevent blev stående og kope. Han greide snaut å få stammet frem: «Men det er da ikke mulig.» – «Det er nok det.» – «Men,» sa han vagt, «graveren er da far Mestienne.» – «Efter Napoleon, Ludvig XVIII. Efter Mestienne, Gribier. Bondetamp, jeg heter Gribier.» – Det var en høi, mager, gusten mann, riktig et begravelsesfjes. Han lignet en lege som hadde vært uheldig og derfor var blitt graver. Fauchelevent satte i å le: «Jamen er det meget rart som hender! Far Mestienne er død. Lille far Mestienne er død, men leve lille far Lenoir! De kjenner da lille far Lenoir? Det er ham med den gode Suresnerødvinen. Tenk at han er død gamle Mestienne. Det var leit; det var slik en livsglad fyr. Men det er vel De også. Ikke sant kamerat? Kom så går vi bort og tar oss et glass sammen.» – Mannen svarte: «Jeg har studert, jeg har tatt eksamen fra fjerde klasse. Jeg drikker aldri.» ({{page|56}} ...)]
• sureste: [av sine elskerinner, fordi de samtidig er de sureste ektemenn og de mest bedårende elskere som er til. Han var en kunstkjenner. I stuen hadde han et praktfullt portrett av en ukjent, malt av Jordaens med kraftige penselstrøk, med tusener av enkeltheter i et tilfeldig virvar. Gillenormand gikk hverken klædd efter moten under Ludvig XV eller under Ludvig XVI, men som lapsene i direktorietiden. Han hadde trodd sig ung like til da og fulgt motene. Han hadde livkjole av fint klede med store opslag, lange skjøter og store stålknapper. Til det kom knebukser og sko med spenner. Han gikk alltid med hendene i lommene. Han brukte å si med vekt: «Den franske revolusjon er en fantestrek.» ({{page|127}} ...)]
• surmuler: [Det varige og uforanderlige blir. En elsker hverandre, smiler til hverandre, ler til hverandre og surmuler til hverandre, setter litt trut, en fletter fingrene i hverandre, sier du til hverandre, og det varer i evighet. To elskende skjuler sig om kvelden, i tusmørket, i det usynlige, sammen med fuglene, sammen med rosene, de dårer hverandre gjennom mørket ved at hjertene leser det som står skrevet i øinene, de mumler, de hvisker og samtidig svever de mektige stjerner gjennom det uendelige rum. ({{page|404}} ...)]
• surrey: [fortalte priorinnen hele historien til hans høiærverdighet, dels som et skriftemål, og dels som skryt. Da erkebiskopen kom fra klostret, fortalte han historien hemmelig og med bifall til herr de Latil, arveprinsens skriftefar, senere erkebiskop i Reiros og kardinal. Beundringen for Fauchelevent nådde vidt, like til Rom. Forfatteren har selv sett et brev fra Leo XII, den daværende paven, til en av hans slektninger som lik ham het Della Genga og som var biskop i Paris: «Det skal i et kloster i Paris være en hellig mann, en utmerket gartner som heter Fauvan.» Ikke noget av all denne hederen nådde dog til Fauchelevent der i hytten. Han drev på med å pode, luke, dekke over melonene, uten å vite om sin fortreffelighet og sin hellighet. Han ante ikke mere om sin heder, enn en okse i Durham eller Surrey aner det når den blir avbildet i «Illustrated London News» med slik underskrift: «Okse som har vunnet første premie på dyreskuet.» ({{page|56}} ...)]
• sut: [«Herr Fauchelevent,» sa bestefaren til ham. «Dette er en deilig dag. Jeg stemmer for at det skal være slutt på all sorg og sut. Det må ikke være nogen slags tristhet for fremtiden. Jeg påbyr glede. Det onde har ikke rett til å være til. At det virkelig er ulykkelige mennesker, det er skam for himmelen den blå. Det onde kommer ikke fra menneskene som i grunnen er gode. Alle menneskelige ulykker har som ophavssted og styresete selve helvete, også kalt fandens slott. Hør bare, nu bruker jeg folketaler- ({{page|279}} ...)]
• sutre: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• svaiende: [Støien av avmålte, langsomme skritt gjenlød en stund i kloakken, stadig svakere eftersom avstanden blev større, de sorte skikkelsene blev borte, et svingende, svaiende lys kastet et rødlig skjær over hvelvingen, det blev svakere og svant vekk; den dype stillheten vendte tilbake; det fullstendige mørket, blindheten og døvheten tok igjen herredømmet i mulmet; og Jean Valjean som ennu ikke våget å røre sig, stod lenge med ryggen mot veggen, mens han lyttet og stirret efter denne spøkelsespatruljen som blev vekk. ({{page|189}} ...)]
• svaier: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• svaiet: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• svakes: [«Kvinnenes, barnas, tjenernes, de svakes, de fattiges og ({{page|11}} ...)]
• svaler: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• svalerede: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• svampen: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• svamper: [Han grep de tre pengesedlene, stakk dem i lommen og skyndte sig av gårde, men han tok feil og gikk til høire. Nogen naboer som han spurte ut, satte ham på sporet. Lerken og mannen hadde gått bortover veien til Livry. Han gikk fort bortover samme veien mens han snakket med sig selv: «Denne mannen er åpenbart en millionær klædd i gult og jeg er et fe. Først gav han tyve sous, så fem francs, så fem og tyve francs, så femten hundre francs, hver gang like lett. Han hadde nok gjerne gitt femten tusen francs. Men jeg skal få tak i ham. – Og så pakken med klærne som han hadde ferdig til den lille, det er noget rart alt sammen; det ligger noget hemmelighetsfullt under. En slipper ikke fra sig hemmeligheter når en har fått tak på dem. Rike folks hemmeligheter er som svamper fulle av gull; en må vite å presse dem.» Alle disse tankene hvirvlet rundt i hjernen på ham. «Jeg er et fe,» sa han. ({{page|344}} ...)]
• svaner: [Mannen så vennlig og stolt ut, og hadde en munn som alltid smilte, men dette smilet som kom av at det var mere kjeve enn hud, åpenbarte mere tenner enn sjel. Gutten som hadde bitt i hvetebollen, men holdt op igjen, syntes å være stappmett. Han var på grunn av oprøret klædd som nasjonalgardist, men faren gikk av klokskap i alminnelig borgerdrakt. De hadde stanset like ved dammen der to svaner tumlet sig omkring. Mannen syntes å være særlig optatt av de to svanene. Han lignet dem på en måte, for han gikk akkurat som dem. Hvis de to fattigguttene hadde kundet høre ham og hadde skjønt ({{page|123}} ...)]
• svangert: [svangert innesperret i den. Den hadde tre fronter, men ingen utgang. «Festning, men musefelle,» sa Courfeyrac og lo. – Foran inngangen til vertshuset lot han stable op en tredve gatesten «som var revet op for meget», sa Laigle. ({{page|123}} ...)]
• svares: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• svarløse: [«skatt», vil vi bli svarløse. Det var meget vakre saker, ({{page|11}} ...)]
• svartere: [imot gjorde det uhyggeligere og svartere. Alt dette, lover, ({{page|45}} ...)]
• svarteste: [Dette er fra en ulyklig mor med sex barn det ene er ikke åtte månter enda. Selv syk siden siste barsel, forlatt av mann min for fem månter siden, har jeg inte nogen hjelpemidler i den svarteste armoden. ({{page|217}} ...)]
• svartkjolene: [Likevel fylte disse unge pikene det alvorstunge huset med lyse minner. Til visse tider strålte dette klostret av ungdom. Fritimen slo. En dør svingte på hengslene, og svartkjolene sa: «Å, der kommer barna.» Ungdom stormet ut i denne haven som var delt i korsform så den lignet et likklede. Strålende ansikter, klare panner, uskyldige øine fylt av tindrende glede, all slags morgenrøde spredte sig utover dette mørkets rike. Efter salmesangen, klokkeringingen, messene kom plutselig denne ({{page|56}} ...)]
• svartsyn: [Han tenkte alltid, for annet kunde han ikke gjøre; men han gledet sig ikke lenger over sine tanker. På alt de stadig og stille rådet ham til, svarte han trist: «Hvad kan det nytte?» Han lastet sig selv hundrer av ganger. «Hvorfor fulgte jeg efter henne? Jeg var da så lykkelig bare over å se henne. Hun så på mig, var ikke det uendelig meget? Hun så ut som om hun holdt av mig. Var ikke det nok? Hvad mere vilde jeg? Det var jo ikke mer. Jeg har vært en tullbukk. Det er min feil,» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Courfeyrac som Marius ikke hadde sagt noget til – det var hans natur – men som hadde gjettet næsten alt – det var nu hans natur – hadde fra først ønsket ham til lykke med forelskelsen, som han ellers undret sig over. Men da han så at Marius sank slik ned i svartsyn, hadde han til slutt sagt til ham: «Jeg skjønner at du bare er et alminnelig fe. Kom, la oss gå på rangel.» ({{page|217}} ...)]
• sveden: [En aften kunde Jean Valjean knapt reise sig op med albuen; han grep hånden og fant ikke pulsen; åndedrettet var kort, og stanset av og til; han skjønte at han var meget svakere enn han før hadde vært. Da gjorde han, åpenbart under trykket av en tanke som helt optok ham, et krafttak, reiste sig op så han satt, og klædde på sig. Han tok på sig de gamle arbeidsmannsklærne. Efter at han ikke gikk ut mer, hadde han holdt sig til dem som han likte best. Han måtte stanse flere ganger mens han klædde på sig; bare det å stikke armene i trøien fikk sveden frem på pannen. Efter at han var blitt alene, hadde han satt sengen sin ut i forværelset for å bruke minst mulig av den tomme leiligheten. Han åpnet vadsekken og trakk frem Cosettes klær. Han bredte dem ut på sengen. Biskopens lysestaker stod på kaminen. Av en skuff tok han frem to vokslys og satte dem i lysestakene. Tross det var midt på lyse sommerdagen, tente han dem. En ser stundom at det brenner lys midt på dagen, der det ligger lik. ({{page|351}} ...)]
• sveits: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• sveitsergardisten: [Da alle festskikkene var over, efter at de for borgermesteren og presten hadde gitt alle mulige ja-ord, efter at de hadde skrevet navnene sine i protokollene både på rådhuset og i sakristiet, efter at de hadde vekslet ringer, efter at de hadde ligget på kne side om side i røkelsesduften under det hvite silkesløret, hadde de hånd i hånd, beundret og misunt av alle, Marius i sort, hun i hvitt, gått gjennom to rekker av undrende tilskuere med sveitsergardisten prydet med oberstepåletter foran sig til å dunke i gulvflisene med hellebarden, og ut gjennom den vidtåpne kirkedøren, og efter at de var ferdig til å stige til vogns og alt var slutt, kunde Cosette ennu ikke tro det. Hun så på Marius, hun så på folkemassen, og hun så op mot himmelen; det var som om hun var redd for å våkne. Hennes undrende og engstelige uttrykk la noget usigelig fortryllende over henne. Da de skulde kjøre hjem, steg de begge op i den samme vognen, Marius ved siden av Cosette; Gillenormand og Jean Valjean satt like overfor dem. Tante Gillenormand hadde rykket ned og satt i den andre vognen. – «Kjære barn,» sa bestefaren, «nå er dere altså herr baron og fru baronesse med tredve tusen francs i årlig inntekt.» – Og Cosette bøide sig bort mot Marius og hvisket engleblidt i øret på ham som et kjærtegn: «Det er altså sant. Jeg heter fru Marius, jeg er konen din.» ({{page|279}} ...)]
• svepe: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• svepeslag: [sker. Kusken svor og raste, men hadde ikke fått tid til mer enn å rope det vanlige skjellsordet ved slike leiligheter: «Esel», fulgt av et ubarmhjertig svepeslag, før øket styrtet for aldri å reise sig mer. Skrål og støi fra folkemassen fikk Tholomyès’ lystige tilhørere til å snu hodene: «Stakkars dyr,» sukket Fantine. Og Dahlia ropte: «Nei, hør på Fantine som gir sig til å gråte over den hesten. Hvordan kan en være slikt et fe.» – I dette øieblikket la Favourite armene over kors, kastet hodet tilbake og sa: «Nå! og overraskelsen?» – «Akkurat! Tiden er kommet,» svarte Tholomyès. «Mine herrer, overraskelsens time er slått for disse damer. Mine damer, vent litt på oss.» – «Det begynner med et kyss,» sa Blachevelle. «På pannen,» la Tholomyès til. Hver av dem kysset alvorlig sin elskerinne på pannen; så gikk de alle fire i rad efter hverandre bort til døren med fingeren på munnen. Favourite klappet da de gikk ut: «Det er alt morsomt,» sa hun. – «Bli ikke for lenge,» mumlet Fantine. «Vi venter på dere.» ({{page|105}} ...)]
• svepesmell: [Thénardier grep brevet med feberaktig iver og sendte konen og mannen med slakterøksen av gårde med det og bad dem ta vognen som ventet utenfor. De gikk, og litt efter hørte en svepesmell som blev stadig svakere og snart var vekk. Så gikk han bort til kaminen, satte sig med armene over kors og med de sølete støvlene nær fyrfatet. «Jeg fryser på bena,» sa han. – Foruten Thénardier og fangen var det nu bare fem røvere i hulen. De stod stille sammen i en krok og sa ikke noget. Fangen tidde igjen. En uhyggelig ro hadde avløst den vilde larmen som hadde hersket like før. – Lyset som brente med lang veke, lyste bare dårlig op det svære rommet, kullilden døde vekk, og alle disse uhyggelige hodene dannet uformelige skygger på veggene og i taket. ({{page|217}} ...)]
• svepesnert: [Bakerst i stuen var det et stort, langt bord, som de hadde brukt da de støpte kuler og laget patroner. Da alle patronene var blitt ferdige og alt kruttet brukt, var dette bordet blitt ledig. På Enjolras’ bud løste fire av oprørerne Javert fra søilen. Mens det skjedde, holdt en femte en bajonett mot brystet på ham. De lot ham fremdeles ha hendene bundet på ryggen og bandt føttene sammen med en tynn, sterk svepesnert slik at han bare kunde gjøre skritt på femten tommer, lik dem som skal stige op på skafottet, og de lot ham derefter gå bort til bordet innerst i skjenkestuen, og på det blev han lagt og surret fast med et rep om livet. Til ytterligere sikkerhet blev det bundet et rep om halsen på ham, knyttet på en slik måte at flukt blev umulig for ham; det kalles i fengslene for «springrem»; tauet blir knyttet sammen i nakken og begge endene løper nedover brystet inntil magen, føres derfra mellem benene og bindes fast i hendene. ({{page|123}} ...)]
• sverdheftet: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• sverdhugg: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• sverdklinge: [Nu var det Marius som bøide hodet. Disse enkle og kolde ordene hadde lik en sverdklinge skåret tvers gjennom hans lyriske utbrudd, og han følte sin begeistring svinne. Da han så op, var Combeferre borte. Vel tilfreds med det svaret han hadde gitt, hadde han gått sin vei, og alle de andre hadde fulgt ham med undtak av Enjolras, som nu var alene med Marius og så alvorlig på ham. Marius hadde nu samlet sig litt og følte sig ikke slått av marken. Det var ennu noget som kokte i ham, og det skulde uten tvil ha gitt sig luft i nogen utfall mot Enjolras, da han plutselig hørte en som sang mens han gikk nedover trappen. Det var Combeferre som sang: ({{page|174}} ...)]
• sverm: [En støiende sverm fulgte dem, studenter, artister, fabrikkarbeidere, havnearbeidere, væbnet med stokker og bajonetter, nogen lik Combeferre med pistoler i beltet. ({{page|45}} ...)]
• svermeren: [Sommeren gikk, så høsten; vinteren kom. Hverken Hvit eller den unge piken hadde satt sine ben i Luxembourg-parken. Marius hadde bare én tanke, å få se dette skjønne, elskelige ansiktet igjen. Han lette alltid, han lette overalt, men han fant ikke noget. Marius var ikke lenger den glødende svermeren, den djerve, fyrige og modige mannen som dristig utfordret skjebnen, hjernen som bygget slott over slott, den unge ånd så fylt av innfall, planer, utkast, vågemot og viljekraft. Han lignet en herreløs hund. Han sank ned i svartsyn. Alt var slutt. Arbeidet følte han motvilje mot, å gå trettet ham, ensomheten kjedet ham; den store vide natur, før så fylt av former, lys, stemmer, råd, utsikter, synsvidder og lærdom, var nu bare tomhet. Han syntes alt var blitt borte for ham. ({{page|217}} ...)]
• svermeri: [Dahlias svermeri. Hun hadde tidlig flyttet for sig selv. ({{page|105}} ...)]
• svermeriets: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• svermerisk: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• svett: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• svettdryppende: [Det får være med det som det vil; men Thénardier hadde svettdryppende, gjennomvåt av regn, med fillete klær, flådde hender, blodige albuer og flengede knær nådd til «eggen» av muren der han strakte sig så lang han var. En loddrett styrtning på tre etasjer skilte ham fra gatebrolegningen. Det repet han hadde var for kort. – Der lå han blek, utmattet, uten håp, ennu dekket av mørket, men han sa til sig selv at det snart vilde bli lyst, forferdet ved tanken på at uret på Saint-Paul snart vilde slå fire, og da vilde vakten bli avløst, og han vilde bli funnet i søvn under taket som var brutt i stykker. Thénardier stirret lamslått ned i et fryktelig dyp, der han så de våte, sorte gatestenene ligge i lyset fra gateløktene, disse gatestenene som han lengtet efter og fryktet, som var døden og som var friheten. Han spurte sig selv om hans tre medskyldige hadde hatt hell med sig, om de ventet på ham og vilde komme ham til hjelp. Han lyttet. Når undtas en ({{page|368}} ...)]
• svettedråpene: [Midt under disse grubleriene snudde han sig og blikket traff messingklinken på døren til rettssalen. Han hadde næsten glemt den døren. Blikket som først var rolig, stanset, hvilte på messingklinken, blev så forvirret og stivt, og fikk mere og mere uttrykk av skrekk. Svettedråpene rant nedover tinningene på ham. Plutselig gjorde han en slik bevegelse preget av myndighet og oprør, som sier, og det tydelig: «Guds død! hvem er det som tvinger mig?» Så bråsnudde han og så foran sig den døren han hadde kommet inn gjennom, gikk bort til den, åpnet den og gikk ut. Han var ikke lenger i værelset, han var utenfor, i en gang, en lang, trang gang, med mange trapper og dører og mange krinkelkroker, her og der oplyst av lykter som liknet nattlamper for syke. Det var den samme gangen han hadde kommet gjennom. Han pustet ut og lyttet: der var ingen lyd foran ham og ingen lyd bak ham; han gav sig til å flykte som blev han jaget. ({{page|202}} ...)]
• svetter: [En gjør sig veldig strev, gravene er vanligvis meget dype, en svetter, graver, sliter hele natten, – for det må gjøres om natten; skjorten blir gjennomvåt, lyset brenner ned, en brekker i stykker hakken, og når en så endelig har nådd bunnen av hullet, og griper «skatten», hvad finner en så? Hvad er så djevelens skatt? En skilling, en daler, en sten, et skjelett, et blodig lik, nogen ganger et billede brettet sammen som et ark papir i en lomme- ({{page|331}} ...)]
• svev: [Når kjærligheten har smeltet sammen to vesener til en himmelsk og hellig enhet, har de to funnet livets hemmelighet. De er fra da av bare to ledd i samme livsskjebne; de er bare to vinger på den samme ånd. Elsk, svev! ({{page|350}} ...)]
• svevde: [Mens han lot sig forbinde og stelle med, hadde Marius bare én tanke: Cosette. Da feberen og ørsken var over, uttalte han ikke lenger navnet hennes, så en kunde ha trodd at han ikke tenkte på henne mer. Han tidde stille nettop fordi hans sjel var hos henne. – Han visste ikke hvor det var blitt av Cosette. Hele hendelsen i Chanvreriegaten stod som en tåke for minnet; Éponine, Gavroche, Mabeuf, familien Thénardier og alle hans venner svevde som skygger for tanken, uhyggelig blandet med røken fra barrikaden. Fauchelevents underlige tilsynekomst midt under dette blodige eventyret virket som en uløst gåte; han visste ikke hvorledes det gikk til at han levde; han visste ikke hvorledes han var blitt reddet, og ingen av dem som var rundt ham, visste det; alt det de kunde si, var at han hadde kommet om natten i en drosje til Filles-du-Calvairegaten. Fortid, nåtid, fremtid stod like tåket for ham; men i denne tåken var det et urørlig punkt, en klar og skarp linje, noget som var av granitt, en avgjørelse, en vilje: å finne igjen Cosette. For ham var det ikke noget skille mellem tanken på livet og tanken på Cosette; han hadde i sitt sinn slått fast at han ikke vilde ha det ene uten det annet, og han stod urokkelig fast på å kreve av enhver som vilde tvinge ham til å leve, bestefaren, skjebnen, helvete, at han skulde få sitt tapte ({{page|245}} ...)]
• svevende: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• svi: [falle ned i halmen, vi får se til at vi ikke brenner ned huset vårt.» – «En sier ikke brenne ned huset,» sa Gavroche, «en sier svi av kassen.» ({{page|368}} ...)]
• svidd: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• svigerfar: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• svigerinne: [P.S. Deres svigerinne er fremdeles her med sine barn. ({{page|11}} ...)]
• svigersønn: [aldri svikter hverandre innbyrdes, hadde streifet rundt omkring tukthuset hele natten, farlig som det var, i håp om å få se Thénardier dukke op på toppen av en eller annen mur. Men natten som holdt på å svinne, regnskyllet som gjorde gatene øde, kulden som isnet, de gjennomvåte klærne, de hullete støvlene, den urovekkende støien som plutselig brøt ut i fengslet, de spilte timene, patruljen som kunde komme, håpet som svant og frykten som kom, alt det mante til tilbaketog. Selv Montparnasse som kanskje var litt av en svigersønn av Thénardier, gav efter. Et øieblikk senere vilde de ha vært vekk. Thénardier stønnet oppe på muren. Han torde ikke rope på dem, det kunde bli hørt og alt vilde være forbi; men så kom han på noget, det siste midlet, et lyn i natten. Op av lommen tok han den taustumpen som hadde hengt igjen i pipen på Nybygningen, og kastet den ned i avlukket innenfor plankeverket. Taustumpen falt like ned for føttene på dem. ({{page|368}} ...)]
• svigersønnen: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• svik: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• svikefull: [Thénardier hadde vært sperret inne i et av disse burene siden 3. februar. Det er aldri blitt opklart hvorledes det hadde lykkes ham å skaffe sig og gjemme en flaske vin blandet med sovedrikk. Det finnes blandt fengselsbetjeningen halve fangevoktere, halve forbrytere, som bistår ved flukt, som selger svikefull tjeneste til politiet og som snyter under fengselsinnkjøpene. ({{page|368}} ...)]
• svimeslått: [Han bøide sig igjen, rotet i haugen, fjernet det som lå i veien, grep hånden, tok tak omkring armen, fikk hodet gjort fri, trakk i kroppen, og nogen øieblikk efterpå trakk han ned i mørket i hulveien en livløs, eller i hvert fall svimeslått mann. Det var en kyraser, en officer, ja en officer av høi rang; en svær gullepålett stakk frem under kyraset; han hadde ikke lenger nogen hjelm. Et voldsomt sabelhugg hadde rammet ham i ansiktet, der en ikke så annet enn blod. Ellers syntes det ikke som om nogen lemmer var skadet, og ved et lykketreff, om en kan bruke et slikt uttrykk, hadde de døde laget et slags hvelv over ham og reddet ham fra å bli knust. Øinene var lukket. ({{page|299}} ...)]
• svimling: [så langt at det bare var nogen få hus mellem ham og denne gaten som syntes å trekke ham til sig, blev skrittene så langsomme at en ikke skulde tro han gikk lenger. Hodet som virret frem og tilbake, og det stive blikket fikk en til å tenke på kompassnålen som søker mot polen. Så lang tid han enn brukte måtte han til slutt nå frem. Han kom til Filles-du-Calvairegaten; der stanset han, skalv, stakk i en slags mørk frykt hodet frem omkring hjørnet på det siste huset og stirret ned i gaten, og det var i dette sørgmodige blikket noget som minnet om svimling foran det umulige og gjenskinnet fra et lukket paradis. Og en tåre som litt efter litt hadde samlet sig i øiekroken, blev stor nok til å falle, og gled nedover kinnet på ham og stanset stundom ved munnen. Den gamle mannen kjente den bitre smaken av den. Slik blev han stående nogen minutter som om han hadde vært av sten. Så gikk han samme veien tilbake med de samme langsomme skrittene, og jo lenger han fjernet sig, desto mere sluknet hans blikk. ({{page|336}} ...)]
• svimmelhet: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• svimmelheten: [Marius som hele tiden stod gjemt bak knekket i Mondétourgaten, hadde vært vitne til den første delen av kampen, uviss og grøssende. Men han hadde ikke lenge kundet stå imot den hemmelighetsfulle, uimotståelige svimmelheten som en kan kalle avgrunnens dragning. Da han så den truende fare så nær, så gamle Mabeuf dø, Bahorel bli drept, og Courfeyrac som ropte: «Til hjelp!»; så barnet truet, så at vennene dels trengte til hjelp, dels til hevn, svant all nøling, og han styrtet frem med de to pistolene i hånden. ({{page|84}} ...)]
• svindler: [Den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen la den fra sig, løftet begge armene i været og lukket tre ganger hendene uten å si et ord. Det virket som et signal om å gå fra borde. Røverne som holdt fangen, slapp ham; et øieblikk efter var taustigen rullet op og kastet ut av vinduet, festet sikkert i karmen med de to jernkrokene. Fangen syntes ikke å legge merke til det som gikk for sig omkring ham. Det var som han drømte eller bad. Straks stigen var festet, ropte Thénardier: «Kom så, kone,» og styrtet mot vinduet. Men da han vilde stige ut, grep «Grønnskollingen» ham hårdt i kraven. «Å nei!» sa han, «din gamle svindler, efter oss!» – «Efter oss,» hylte røverne. – «Dere er nogen unger,» sa Thénardier, «vi spiller tiden. Polisen er i hælene på oss.» – «Vel,» sa en av røverne, «vi trekker lodd om hvem som skal gå først.» – Thénardier ropte: «Er dere gærne! Er dere tullete! hvad er dette for noget tøis. Spille tiden, hva? Trekke lodd, hva? Det er jo bløtt! trekke korteste strå! Skrive navn! Legge dem i en hatt! – – –» ({{page|217}} ...)]
• svingen: [Når en kommer ut av Montfermeil og har nådd til den svingen som veien til Livry gjør, kan en se veien foran sig langt bortover høisletten. Da han kom dit, mente han at han skulde få se mannen og den lille piken. Han stirret også så langt øiet kunde nå, men så ikke noget. Han spurte sig frem igjen og spilte tiden. Folk han møtte sa ham at mannen og barnet som han lette efter, hadde gått av fra veien bortover mot skogen på Gagnykanten. Han skyndte sig efter. ({{page|344}} ...)]
• svinger: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• svingning: [inngangen til en hule, sort av rust, næsten uhyggelig, med en forvirring av buer og skarpe hjørner. Nogen skritt borte satt moren på terskelen til vertshuset; en kvinne som så lite tekkelig ut, men som i øieblikket virket rørende, da hun husket de to småpikene ved hjelp av et langt tau, mens hun av frykt for ulykker fulgte dem med øinene med det dyriske og ophøiede uttrykk som særmerker moderkjærligheten; ved hver svingning gav den heslige kjettingen fra sig en skjærende lyd som lignet et vredesskrik; småpikene var lykksalige, solen som holdt på å gå ned, kastet sitt skjær over denne gleden og ikke noget kunne være mer dårende enn dette lune av tilfellet, som hadde gjort en titanlenke til en huske for kjeruber. ({{page|105}} ...)]
• svingninger: [Snart kom han ikke engang så langt som til Saint-Louisgaten. Han gikk ikke lenger enn til Pavéegaten, rystet på hodet og vendte tilbake. Så gikk han ikke lenger enn til Trois-Pavillonsgaten; og til slutt gikk han ikke forbi Blancs-Manteaux. En kunde sagt at han var lik en urpendel, som en ikke trekker op og som gjør kortere og kortere svingninger til den til slutt stanser. ({{page|336}} ...)]
• svingt: [Den veien de satt ved, krysset den indre bulevard, og fra dette krysset hørte de en støi som var vanskelig å skjønne på denne tiden av dagen, og så viste det sig en slags uordentlig trengsel, noget underlig uformelig som kom fra bulevarden og inn på veien. Det blev større; det syntes å ligne en vogn, men en kunde ikke se det som var i vognen. Der var hester, hjul, skrik, piskesmell. Litt efter litt blev linjene klarere, skjønt de til dels lå i mørke. Det var virkelig en vogn som hadde svingt fra bulevarden og ut på veien mot Maineporten og nu nærmet sig det stedet der Jean Valjean satt; en til som så likedan ut, fulgte efter, så en tredje, derefter en fjerde; efter hvert kom syv vogner så tett efter hverandre at hestehodene støtte mot baksiden av vognene foran. Skikkelser rørte sig oppe i vognene, en så det blinket gjennom halvmørket som fra blanke sabler, og en hørte klirring som fra lenker; det kom nærmere, stemmene blev tydeligere: ({{page|319}} ...)]
• svire: [gjør øde hus. La oss ikke forhaste oss. La oss svire ({{page|105}} ...)]
• svirebror: [«Jeg vet at mitt nærvær her er til plage for Dem,» svarte Marius. «Jeg kommer for å be om noget.» – Gillenormand svarte forbitret: «Hvad for noget. De har sviktet mig, Deres bestefar, har forlatt mitt hus for å dra, jeg vet ikke hvor, De har gjort Deres tante fortvilet, De vilde leve på ungkarsvis, spille laps, komme hjem når som helst, more Dem, uten å gi livstegn fra Dem. De har stiftet gjeld uten å be mig betale den, er blitt en svirebror og en spetakkelmaker, og nu efter fire års forløp kommer De til mig, og har ikke noget annet å si!» ({{page|9}} ...)]
• svnd: [slutt syntes den gamle portnerkonen svnd på ham og tok ({{page|45}} ...)]
• svolken: [Han stanset, og snakket likesom med sig selv en stund. Så drev han neven i bordet og ropte: «Og så godfjottet som han så ut!» Så vendte han sig mot Hvit igjen. «For fanden! De gjorde narr av mig den gangen. De er skyld i alle ulykkene. De fikk for femten hundre francs med Dem en pike som var hos mig og som ganske sikkert var av rikt folk, og som alt hadde skaffet mig mange penger, og som jeg kunde ha levd av resten av livet. En pike som kunde ha holdt mig skadesløs for det jeg tapte på det fille vertshuset der jeg satte alt overstyr. De lo nok av mig da jeg lot Dem gå med Lerken. De hadde svolken ({{page|217}} ...)]
• svovelstikker: [Jean Valjean gikk op igjen med brevet fra Marius. Han famlet sig op trappen, glad over mørket som uglen når den har fått tak i byttet, åpnet og lukket stille døren, lyttet efter om det var nogen støi, og slo fast at efter alt å dømme sov Cosette og Toussaint. Så strøk han av to, tre svovelstikker før han kunde få tent lys, slik skalv han på hånden. Det var noget av tyveri ved det han holdt på å gjøre. Da han endelig hadde fått tent lyset, støttet han albuene på bordet, brettet papiret ut og leste. ({{page|103}} ...)]
• svulme: [Slik gikk en god time. Den verdige vert hadde minst lest bladet tre ganger fra nummeret like til trykkestedet. Den fremmede rørte sig ikke. Thénardier flyttet på sig, hostet, spyttet, pusset nesen, skrapet med stolen. Mannen rørte ikke et lem. – «Sover han, tro?» tenkte Thénardier. Mannen sov ikke, men ikke noget kunde vekke ham. – Endelig tok Thénardier av luen, nærmet sig stille og våget sig til å si: «Vil ikke herren gå til ro.» – Thénardier syntes at «vil De ikke legge Dem» vilde være for dristig og familiært. «Gå til ro» hadde noget visst fornemt og ærbødig over sig. Og disse ordene har dessuten den hemmelighetsfulle og herlige egenskap at de neste dagen får tallene på regningen til å svulme op. Et værelse der en «legger sig», koster tyve sous; et værelse der en «går til ro», koster tyve francs. ({{page|344}} ...)]
• svulmende: [øinene på henne og fylte hjertet med et underlig lys. Den opdragelsen hun hadde fått, hadde alltid talt til henne om sjelen og aldri om kjærligheten, omtrent som en vilde snakke om en glo, men aldri om ilden. Dette håndskriftet på femten sider åpenbarte plutselig, men mildt, for henne hele kjærlighetens vesen, smerten, skjebnen, livet, evigheten, ophavet og slutningen. Det var som om en hånd hadde åpnet sig og kastet bort til henne en strålebunt. Hun følte i disse få linjene en natur som var lidenskapelig, dristig, varm, ærlig, en hellig vilje, en umåtelig smerte og et mektig håp, et sorgtungt hjerte og svulmende gledesrus. Hvad var dette håndskriftet? Et brev! Et brev uten adresse, uten underskrift, inntrengende og blygt, en gåte av sannheter, et kjærlighetsbudskap, skapt til å bli bragt av en engel og til å leses av en jomfru, et overjordisk stevnemøte, et brev fra et spøkelse til en skygge. Det var en stille, sørgmodig fraværende som syntes ferdig til å søke tilflukt hos døden, og som sendte til den fraværende tilværelsens hemmelighet, nøkkelen til livet, kjærligheten. Det var skrevet med foten i graven og hånden i himmelen. Disse linjene som en for en var falt ned på papiret, var lik dråper fra en sjel. ({{page|350}} ...)]
• svv: [ikke åpnet før svv, måtte han vente utenfor. men til ({{page|45}} ...)]
• svøm: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• svømmeføttene: [Imidlertid tok gutten en bit av hvetebollen, spyttet den ut igjen, og plutselig satte han i å gråte: «Hvad er det du gråter for?» spurte faren. – «Jeg er ikke sulten lenger,» sa gutten. – Faren smilte virkelig: «En trenger ikke være sulten for å spise en kake.» – «Jeg er lei av hvetebollen. Den er gammel.» – «Vil du ikke ha den mer?» – «Nei.» – Faren pekte på svanene: «Kast den til de svømmeføttene der.» – Gutten nølte. At en ikke selv vil ha kaken, er ikke grunn til å gi den bort. Faren blev ved: «Vær nu snill. En skal ha medynk med dyrene.» – Og så tok han hvetebollen fra sønnen og kastet den ut i dammen. Den blev liggende like ved stranden. Svanene var langt vekk, midt ute i dammen, og optatt av et eller annet bytte. De hadde hverken sett mannen eller bollen. Han blev redd for at bollen kunde gå tapt, og urolig over den unyttige ødeleggelsen gjorde han en hel del fakter som til slutt gjorde at svanene la merke til det. De så noget som svømte på vannet, vendte lik de skib de er, og seilte frem mot hvetebollen, langsomt og med den stille majestet som sømmer sig for hvite fugler. ({{page|123}} ...)]
• svømmere: [Regjeringen av 1830 fikk straks vanskelige dager. Født igår måtte den slåss i dag. Under en revolusjon ser en alltid svømmere mot strømmen. Det er de gamle partiene. De gamle legitimistiske partiene ropte: «Revolusjon, hvorfor denne kongen?» Republikanerne utstøtte samme skriket, men av mere logiske grunner. Revolusjonen av 1830 var folkets fallitt. Demokratiet lastet folket heftig for det. Juliregjeringen måtte altså kjempe mot angrep fra fortiden og fremtiden. Dessuten var julikongedømmet misaktet i de europeiske regjeringer. Selv skutt frem av fremskrittet, skjøv det frem Europas monarkier, de dovendyrene. ({{page|299}} ...)]
• svøpt: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• sybord: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• sydfrankrike: [Han var født i Provence og lærte med letthet alle dialektene i Sydfrankrike. Det likte folk godt og det gjorde ({{page|11}} ...)]
• sydmuren: [I frukthaven, nogen få kvadratfavner, falt femten hundre mann på mindre enn en time. Engelskmennene hadde i forskjellig høide boret åtte og tredve hull i sydmuren. Hovedangrepet kom her. Muren var på utsiden skjult av en høi levende hekk. Franskmennene kom marsjerende og trodde de bare hadde hekken å gjøre med, trengte gjennom den og traff på muren, på en gang en hindring og et bakhold, med de engelske gardister bakenfor; åtte og tredve skytehull gav på en gang ild, et uvær av kardesker og kuler – og brigaden Soye blev knust. ({{page|299}} ...)]
• sydsiden: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• sydøstlige: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• sykdommene: [henne her fra hun var ganske liten. Det er så at hun har kostet oss en del penger, og at hun har sine feil, og at vi ikke er rike, og at jeg har betalt ut mere enn fire hundre francs i medisiner under en av sykdommene hun har hatt. Men en må gjøre noget for den gode Guds skyld. Hun har hverken far eller mor; jeg har opdradd henne. Jeg har mat nok til henne og mig. Jeg er virkelig så glad i dette barnet. Jeg er en godfjott; jeg overveier ikke; jeg elsker denne lille jentungen; konen min er hissig, men hun er glad i henne hun også. Det er akkurat som om hun skulde være vår egen. Jeg trenger å ha kvitringen hennes her i huset.» ({{page|344}} ...)]
• sykdommens: [Nogen måneder før, da Fantine holdt på å miste den siste resten av skamfølelse, av ærbarhet og av glede, var hun en skygge av sig selv; nu var hun bare et gjenferd av skyggen. Den fysiske sykdommen hadde fullført den moralske sykdommens arbeid. Denne fem og tyve årige skapning hadde rynker i pannen, hule kinn, sammenklemte nesebor, løse tenner, gusten ansiktsfarve, mager hals, kraveben som stakk frem, usle lemmer, blek hud og det blonde håret hadde stenk av grått. Hvor sykdom lager alderdom! ({{page|202}} ...)]
• sykdomsflekker: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• sykdomstegn: [På den tiden da det denne boken handler om, gikk for sig, stod det ikke som nu en politibetjent på hvert gatehjørne; horder av barn streifet gjennom Paris. Statistikken forteller at det gjennomsnittlig hvert år av politipatruljene blev samlet op to hundre og seksti barn, dels på åpne plasser, dels i hus under bygning, dels under broene. Det er det sørgeligste sosiale sykdomstegn. Alle ({{page|119}} ...)]
• sykebåren: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• sykehusseng: [Den sengen Hvit var blitt kastet bort på, var en slags sykehusseng med tykke stolper i hjørnene. Hvit lot det skje. Røverne bandt ham ordentlig fast til den sengestolpen som var lengst fra vinduet og nærmest kaminen, ({{page|217}} ...)]
• sykehustepper: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• sykepleie: [For det annet: Fangene som kommer til forhør, tar skoene av og står barbent på stenflisene mens en undersøker dem. Mange hoster når de kommer tilbake til fengslet. Det øker utgiftene til sykepleie. ({{page|231}} ...)]
• sykepleierske: [Dagen efter og dagen derefter, hver dag gjentok det samme sig. Gamle Mabeuf gikk ut med en bok og kom hjem med nogen penger. Bok efter bok gikk samme veien. – Hver kveld før han la sig, brukte han å lese nogen sider i Diogenes Laërtius. Det gikk nogen uker. Plutselig blev mor Plutarque syk. Sykdommen blev stadig verre. Og en dag forordnet legen nogen dyre medisiner og en sykepleierske. Mabeuf åpnet bokskapet. Det var ikke flere bøker igjen. Den eneste han hadde tilbake var Diogenes Laërtius. Han stakk den sjeldne boken ({{page|25}} ...)]
• sykes: [Som en alltid bruker å gjøre i slike tilfelle, innledet Marius med en forpostfektning før slaget. En morgen hendte det at Gillenormand på grunn av en avis som tilfeldigvis falt i hånden på ham, kom til å tale lettsindig om konventet og sluttet med nogen royalistiske kraftsatser om Danton, Saint-Just og Robespierre. – «Mennene fra 93 var kjemper,» sa Marius hårdt. Den gamle tidde stille og sa ikke mere resten av dagen. – Marius, som stadig husket den ubøielige bestefaren fra sine tidligere år, så i denne tausheten en veldig ophopning av harme, som varslet om bitter kamp, og han samlet i tankene op alle hjelpemidler til striden. Han bestemte sig til at han, hvis han fikk avslag, vilde rive av sig forbindingene, brekke op igjen kravebenet, rive op alle de sårene han hadde, og nekte å ta mat til sig. Sårene, det var våpnene. Vinne Cosette eller dø. – Han ventet på det gunstige øieblikket med sykes listige tålmodighet. ({{page|245}} ...)]
• sykesalen: [Det hindrer dem ikke i å ta fatt på en ny forbrytelse. Brujon var som lamslått av fengslet. Han kunde stå timevis foran vareboden og stirre som en idiot på den skitne prislisten som blev innledet med «hvitløk: 62 centimes» og sluttet med «cigar: 5 centimes». Eller han drev på med å skjelve, hakke tenner mens han sa han hadde feber og spurte om ikke en av de åtte og tyve sengene på sykesalen var ledig. ({{page|306}} ...)]
• sykesalene: [«Sykesalene er ikke annet enn almindelige soveværelser, og det er vanskelig å holde frisk luft der.» ― ({{page|11}} ...)]
• sykesengen: [Gillenormand gjennomgikk først all sjelskval, og siden all hjertefryd. De hadde meget strev med å hindre ham i å være alle nettene hos den syke; han fikk satt den store lenestolen like ved siden av sykesengen; han krevde ({{page|245}} ...)]
• sykestuens: [Det var i grålysningen. Fantine hadde hatt en natt med feber og søvnløshet, men fylt av lykkelige billeder; utpå morgensiden sovnet hun inn. Søster Simplice som hadde våket hos henne, nyttet denne søvnen til å lage et nytt mål kinin. Den fromme søsteren hadde vært nogen øieblikk ute i sykestuens apotek, der hun stod bøid over medikamentene og medisinflaskene som hun måtte granske nær ved på grunn av halvmørket. Plutselig vendte hun hodet og satte i et svakt skrik. Madeleine stod foran henne. Han hadde kommet inn ganske stille. ({{page|277}} ...)]
• sykevokter: [Da Javert var kommet til Fantines sykeværelse, lukket han op døren så varlig som en sykevokter eller spion, og gikk inn. – Eller rettere, han gikk ikke inn, han blev stående i døren som han holdt på gløtt, med hatten på hodet og venstre hånd stukket inn i frakken som var knappet helt op. I albuekroken kunde en se blykulen på den svære stokken som var skjult bak ham. – Han stod slik omtrent et minutt uten at nogen opdaget at han var der. Plutselig så Fantine op, fikk øie på ham og fikk Madeleine til å vende sig. ({{page|277}} ...)]
• sykeværelse: [Da Javert var kommet til Fantines sykeværelse, lukket han op døren så varlig som en sykevokter eller spion, og gikk inn. – Eller rettere, han gikk ikke inn, han blev stående i døren som han holdt på gløtt, med hatten på hodet og venstre hånd stukket inn i frakken som var knappet helt op. I albuekroken kunde en se blykulen på den svære stokken som var skjult bak ham. – Han stod slik omtrent et minutt uten at nogen opdaget at han var der. Plutselig så Fantine op, fikk øie på ham og fikk Madeleine til å vende sig. ({{page|277}} ...)]
• sykt: [Mannen gikk eller snarere snek sig over en lysning temmelig langt borte og skjult bak store treklynger, men Boulatruelle kjente den godt, for han hadde lagt merke til at det var en stor stenhaug der og et sykt kastanjetre med en sinkplate spikret fast til barken. – I gledeshast styrtet Boulatruelle snarere enn klatret, ned fra treet. Leiet var funnet, nu gjaldt det å gripe dyret. Den veldige skatten han drømte om, var vel der. ({{page|245}} ...)]
• syltetøi: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• sylvanie: [inneslutte oss i sine bønner. Deres kjære Sylvanie gjør ({{page|11}} ...)]
• symbolene: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• symfonier: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• sympati: [Marius’ politiske feber var borte. Revolusjonen av 1830 hadde bidradd til det. Han var fremdeles den samme, men heftigheten var vekk. For å si det klart: Han hadde ikke lenger meninger, men sympati med. Hvilket parti hørte han til? Menneskehetens. Innenfor menneskeheten hadde han valgt Frankrike, innenfor nasjonen valgte han folket, innenfor folket valgte han kvinnen. Han foretrakk en idé for en kjensgjerning, en dikter for en helt, og satte Jobs bok høiere enn slaget ved Marengo. Og når han så efter en dag i grublerier gikk hjem om kvelden langs bulevardene og han mellem grenene på trærne så det uendelige rom, lys uten navn, avgrunner, mørke, hemmelighetsfullhet, blev alt menneskelig lite for ham. Han trodde, og hadde kanskje rett i det, at han nu hadde nådd frem til sannheten om livet og filosofien. Dette hindret ham ikke i å legge planer for fremtiden. ({{page|193}} ...)]
• synde: [men for vår bror at han ikke skal synde for vår skyld.» ({{page|11}} ...)]
• syndebukken: [År for år vokste barnet, og dets elendighet også. Mens Cosette var ganske liten, var hun syndebukken for de to andre barna. Straks hun blev litt større, det vil si da hun var fem år, blev hun tjenestepike i huset. – Fem år? vil en si, det er utrolig. Men det er sant. Lidelser skapt av samfundsforholdene rammer alle alderstrinn. Cosette måtte gå ærender, feie værelsene, gårdsplassen og hagen, vaske op, ja endog slepe tunge bører. Thénardiers mente å ha så meget mere rett til dette fordi moren, som fremdeles var i Montreuil-sur-Mer, blev forsømmelig med betalingen; hun var kommet nogen måneder på efterskudd. ({{page|105}} ...)]
• syndefri: [ungpikestøien, mere yndefull enn summing av bier. De lekte, de ropte på hverandre, de samlet sig i flokk og løp omkring. Nonneslørene våket over latteren langt borte fra, skyggene våket over lysstrålene, men hvad gjorde det. De strålte, de lo. De triste murene hadde sine blendende stunder. De var med i denne vakre hvirvelsverm idet et svakt gjenskjær falt over dem fra all denne gleden. Det var som om et regn av roser falt over denne sorgen. De unge pikene spøkte muntert mens søstrene så på dem; de syndefri la ikke bånd på de uskyldige. Takket være disse barna var det blandt de mange alvorstunge timer én naturlig. De små hoppet og sprang, de store danset. I dette klostret tok selve himmelen del i leken. ({{page|56}} ...)]
• synden: [synden. ({{page|105}} ...)]
• syndene: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• syndere: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• synders: [synders ansikt i tårer, enn over hundre rettferdiges hvite ({{page|45}} ...)]
• syndet: [Vi husker at selve grunnlaget hos Javert, hans element, det rette miljø for ham, det var ærbødighet for all myndighet. Han var helstøpt og tillot hverken innvendinger eller innskrenkninger. For ham var selvsagt den geistlige myndighet den høieste av alle. Han var samvittighetsfull, formell og korrekt på dette område som på alle andre. For ham var en prest et vesen som ikke kan feile, en nonne en skapning som aldri syndet. Da han fikk se søsteren, var det første han tenkte på, å gå sin vei. Imidlertid hadde han også en annen plikt som holdt ham tilbake. Hans neste tanke var å bli og våge et spørsmål. ({{page|277}} ...)]
• syndfloden: [Det finnes på gamle malerier av syndfloden en mor som holder barnet sitt slik. ({{page|189}} ...)]
• syndig: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• synke: [Hvad skulde han nu gjøre? Å utlevere Jean Valjean vilde være slett; å la Jean Valjean være i frihet vilde være slett. I det første tilfelle vilde en lovens mann synke dypere enn galeislaven; i det andre tilfellet vilde en galeislave stige høiere enn loven og sette foten på den. I begge tilfelle vanære for ham, Javert. Hvad han enn gjorde, blev det et fall for ham. Noget av det som engstet ham, var også at han var nødt til å tenke. Å tenke var uvant for ham og ytterst smertefullt. Det er alltid i tanken en viss grad av indre oprør: og det ergret ham å finne slikt hos sig selv. Å tenke på noget utenfor det snevre tjenestepliktsområde hadde for ham i hvert fall vært unyttig og plagsomt; men å tenke på den dagen som nu hadde gått, var en pine for ham. Og det var nødvendig at han efter slike rystelser så ned i samvittigheten og gjorde op regnskap med sig selv. ({{page|231}} ...)]
• synsbedrag: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• synsforvillelse: [Endelig tok hun mot til sig og vendte sig djervt. Der var ikke nogen. Hun så ned. Skyggen var borte. Hun gikk inn mellem buskene, lette dristig i alle krokene, like bort til havegjerdet, men fant ikke noe. Hun grøsset. Var dette også en synsforvillelse? Hva? To dager i trekk? Det som uroet henne mest, var at skyggen åpenbart ikke var et spøkelse. Spøkelser bruker slett ikke runde hatter. ({{page|350}} ...)]
• synsforvillelsen: [Jean Valjean gikk bort til speilet. Han leste de fire linjene, men han vilde slett ikke tro det. Det virket som om han så dem i lynglimt. Det var en sanseforvillelse. Det var umulig. Kunde ikke være sant. Litt efter litt blev alt klarere for ham. Han så på Cosettes skrivemappe, tok den op og sa til sig selv: «Her står det.» Han gransket ivrig de fire linjene på trekkpapiret, men de bakvendte bokstavene gjorde det hele til noget underlig kloreri uten mening. Så sa han: «Men det står jo ikke noget der.» Og han pustet ut, usigelig lettet. Han holdt skrivemappen i hånden, og stirret på den, tåpelig glad, næsten ferdig til å le over den synsforvillelsen som han hadde latt sig narre av. Plutselig så han i speilet, og synet var der igjen. De fire linjene stod der med ubønnhørlig tydelighet. Denne gangen var det ikke nogen sanseforvillelse. Når et syn kommer igjen, blir det til virkelighet; det var åpenbart at det var skriften som blev gjengitt i speilet. Han skjønte det nå. ({{page|103}} ...)]
• synsforvillelsestilstand: [Heldigvis kunde lykten bare se dårlig, selv om han så den godt. Den var lyset, han var skyggen. Han var meget langt borte og gikk i ett med stedets mørke. Han trykket sig op til muren og stanset. – Forresten gjorde han sig ikke op nogen mening om det som rørte sig bak ham. Søvnløsheten, mangelen på næring, sinnsbevegelsene hadde også fått ham inn i synsforvillelsestilstand. ({{page|189}} ...)]
• synskrets: [Men da han var fem og femti år og Cosette var åtte, blev alt det han hadde kundet føle av kjærlighet, samlet til et slags usigelig lys. Det var annen gang han møtte en renhetsåpenbaring. Biskopen hadde fått dydens morgenrøde til å lyse over hans synskrets; Cosette fikk kjærlighetens morgenrøde til å lyse over den. – De første dagene gled bort i dette stråleskjæret. ({{page|9}} ...)]
• synsmåte: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• synsmåter: [Det var i virkeligheten også en lidenskap. Samtidig gikk det for sig en eiendommelig endring i hans synsmåter. Det var mange og skrittvise avsnitt i denne endringen. Den historien han fikk innblikk i, forvirret ham. Først blev han som blendet. ({{page|140}} ...)]
• synspunktet: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• synsvinkelen: [av vane og av lyst holdt sig for sig selv og mest ført enetaler, og han blev fra først av litt skremt av å ha denne svermen av unge mennesker omkring sig. De mangfoldige tiltak virket samtidig til å hisse ham op og til å uroe ham. Hele denne urolige, skiftende strøm av tanker om frihet og arbeide, snudde op og ned på hans meninger. Stundom blev de i den grad borte i forvirringen at han hadde vanskelig for å finne dem igjen. Han hørte filosofi, litteratur, kunst, historie og religion bli omtalt på ganske uventet måte. Han skimtet nye synsvidder, og da han slett ikke satte dem i forhold til hverandre, var han ikke sikker på om ikke alt han så var et virvar. Da han gav slipp på bestefarens meninger for farens, hadde han trodd at han stod på fast grunn; men nu ante han med uro og uten å våge å tilstå det for sig selv – at han ikke gjorde det. Den synsvinkelen han så alt under, holdt på å endre sig. ({{page|174}} ...)]
• synåler: [Det gikk ennu nogen øieblikk; så hørte de tydelig fra Saint-Leukanten lyden av mange taktfaste, tunge skritt. Lyden som først av var svak, blev sterkere og så høi og tydelig, nærmet sig langsomt uten stans, med rolig og fryktelig stadighet. En hørte ikke annet enn den. Trinnene nærmet sig, de kom ennu nærmere, og så stanset de. Det var som om de fra den andre enden av gaten kunde høre åndedrag fra en menneskemasse. En kunde ikke se noget, men helt i bakgrunnen kunde en i dette tette mørket skimte en masse metalltråder, fine som synåler og næsten usynlige; de rørte sig og lignet det underlige, lysende nettverket en kan se under lukkede øienlokk idet en holder på å sovne inn. Det var bajonetter og geværløp vagt oplyst av det fjerne skjæret fra fakkelen. ({{page|84}} ...)]
• sypike: [på ham! Han syntes hun var ennu vakrere enn før. Han var som i den syvende himmel. Og samtidig ergret han sig fryktelig over at det var støv på støvlene hans. Han trodde sikkert at hun hadde sett på støvlene. Han fulgte henne med øinene til hun blev borte. Så gav han sig til å streife rundt i Luxembourg-parken lik en gal. Av og til lo han for sig selv og snakket høit. Han gikk ut av parken og håpet å møte henne i en eller annen gate, traff så Courfeyrac i en av Odéons bueganger og sa til ham: «Spis med mig.» De spiste middag hos «Rousseau» og betalte seks francs, og seks sous til opvarteren. Efterpå bad han Courfeyrac med i teatret og moret sig storartet. Men samtidig blev han dobbelt sky. Da de gikk fra teatret, nektet han å se på strømpebåndene til en sypike som steg over en rennesten, og da Courfeyrac sa: «Henne skulde jeg gjerne hatt i samlingen min,» fikk det ham næsten til å grøsse. ({{page|201}} ...)]
• sypiken: [de litt av sypiken over sig, for de hadde ikke ganske lagt ({{page|105}} ...)]
• sypresser: [Likvognen kjørte nu rundt en gruppe sypresser og svinget fra hovedalléen inn på en mindre vei inn gjennom et kratt. Dette tydet på at de var nær graven. Fauchelevent saktnet farten, men det kunde ikke få likvognen til å saktne. Heldigvis var jorden bløtt op av vinterregnet, så hjulene kjørte nedi og det sinket farten. Fauchelevent gikk bort til graveren og mumlet: «Han har slik en deilig Argenteuilvin.» – «Hør her, bondemann,» sa graveren, «jeg skulde egentlig ikke ha vært graver. Far var portner ved Prytanée opfostrings- og læreanstalt. Han vilde at jeg skulde ofre mig for de skjønne viden- ({{page|56}} ...)]
• syrin: [Det var Fantine. Vanskelig å kjenne igjen. Men så en nærmere på henne, var hun fremdeles vakker. En trist rynke som lignet spiren til ironi, furet høire kinn. Og drakten, denne luftige drakt av musselin og bånd som syntes skapt av glede, av musikk, med duft av syrin, den var borte akkurat som det vakre strålende rimglitteret som ligner diamanter, blir borte for solen. Det smelter, og grenene er like svarte igjen. ({{page|105}} ...)]
• sysselsatte: [Nogen tid efter de hendelsene som vi nettop har skildret, fikk personen Boulatruelle en voldsom sinnsrystelse. Boulatruelle er den veiarbeideren ved Montfermeil, som vi alt tidligere har nevnt i mørke avsnitt av denne boken. Som leseren vil huske, var det en mann som sysselsatte sig med forskjellige grumsete saker. Han pukket sten og plyndret folk på landeveien. Veiarbeider og ransmann; men han hadde en drøm, han trodde at det var gravd ned skatter i skogen ved Montfermeil. Han håpet at han en vakker dag skulde finne penger gjemt i jorden ved foten av et tre; imens lette han efter dem i lommen på folk som gikk forbi. ({{page|245}} ...)]
• systemene: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• syttiåring: [Like ved Saint-Medard-kirken pleide det å sitte en tigger som krøp sammen på kanten av en gjenmuret brønn; Jean Valjean gikk næsten aldri forbi uten å gi ham nogen sous. Nogen ganger snakket han med ham. Misunnere sa om denne tiggeren at han var knyttet til politiet. Det var en fem og sytti-åring som hadde vært kirketjener og som stadig satt og mumlet bønner. ({{page|9}} ...)]
• såben: [«Sided vi stakker om revolusjon,» sa Joly, «så later det såben til at Barius er forelsket.» – «Vet du i hvem?» – «Dei.» – «Ikke?» – «Dei, sier jeg.» – «Marius forelsket,» sa Grantaire, «jeg synes jeg ser ham. Marius hører til poetenes rase. Å si: han er poet, er å si: han er gal. Marius og hans Marie, eller Maria eller Marietta eller Marion, det måtte være nogen latterlige elskende. Jeg kan tenke mig det hele. Så ørskne at de glemmer å kysse hverandre. Kyske på jorden mens de lever sammen i det uendelige rum. De sover sammen blandt stjernene.» ({{page|53}} ...)]
• såfremt: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• sålene: [var fornemt, biskopens værelser, sålene, soveværelsene, ({{page|11}} ...)]
• såpeboble: [Hele haven lå mellem dem og gaten. Hver gang Marius gikk inn eller ut, rettet han med omhu jernstangen i gitteret slik at ikke noget spor var synlig. Han gikk vanligvis bortimot midnatt, og vendte tilbake til Courfeyrac som stundom la armene overkors og med alvorsmine sa til Marius: «Du skeier ut, unge mann.» En morgen sa han: «Kjære dig, du ser ut som om du bodde på månen, i drømmeriket, i innbilningslandet, i hovedstaden Såpeboble. Hør nu gutten min, hvad heter hun?» ({{page|404}} ...)]
• såpeskurt: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• såpestykke: [-Gervais. Han hadde på sig et ullsjal som han hadde nappet til sig et eller annet sted og som han brukte til «nesevarmer». Lille Gavroche så ut til å like svært godt en voksbrud som stod der bak ruten, nedringet og prydet med orangeblomster i håret, dreiet sig rundt og smilte til dem som gikk forbi. Men i virkeligheten holdt han øie med boden for å se om han ikke kunde få «knepet» et såpestykke, som han så kunde selge for en sou til en frisør i utkanten av byen. Det hendte ofte at han skaffet sig frokost på den måten. Den slags arbeid som han hadde særlig talent for, kalte han «å barbere barberene.» ({{page|368}} ...)]
• såpestykket: [Mens han stod slik og stirret på bruden og skjelte til såpestykket, brummet han mellem tennene: «Tirsdag – nei, det er ikke tirsdag. – Er det tirsdag? – Kanskje det er tirsdag. Ja, det er tirsdag.» – En fikk aldri vite hvad han mente med den enetalen. Hvis den tilfeldigvis skulde sikte på siste gang han spiste middag, var det tre dager siden, for dette hendte en fredag. – Barberen som stod inne i den godt opvarmede butikken, kastet av og til et sideblikk til denne fienden, denne forfrosne, frekke gaminen, som stod der med begge hendene i lommen, men som åpenbart ikke hadde stukket forstanden i lommen. ({{page|368}} ...)]
• såredes: [Da han var kommet rundt hjørnet av gangen, blev den fjerne lysningen fra åpningen ganske borte, mørket senket sig på nytt ned over ham og han blev blind igjen. Han gikk likevel fremover, og det så fort han kunde. Marius’ armer lå om halsen på ham og føttene hang ned bak ham. Han holdt hendene med den ene hånden og famlet sig frem langs muren med den andre. Marius’ kinn lå inntil hans og klebet sig fast til det, da det var blodig. Han følte en lunken strøm risle nedover sig og trenge gjennom klærne. Den kom fra Marius. Men en fuktig varme ved øret, som rørte ved den såredes munn, tydet på åndedrett og altså på liv. Den gangen Jean Valjean nu gikk i, var ikke så smal som den første. Det var vanskelig for ham å komme frem. Regnet fra dagen før var ikke rent bort og laget en liten strøm midt i gangen, og han måtte trykke sig tett inntil veggen for ikke å gå med føttene i vannet. Slik gikk han der i mørkeriket. ({{page|189}} ...)]
• sårverken: [Han gjentok navnet Cosette hele nettene igjennom i uhyggelig febersnakkesalighet og med trist dødskampstahet. Nogen av sårene var så svære at de skapte en alvorlig fare, idet sårverken under visse værforhold kunde slå inn og drepe den syke, og legen var derfor urolig ved hvert værskifte, hvert lite tegn til uvær. – «Sørg for at den sårede ikke utsettes for sinnsrystelser,» gjentok han stadig. Å forbinde ham var innviklet og vanskelig. På ({{page|245}} ...)]
• såvel: [Når en ser Hougomont på et kart, danner det, bygninger og inngjerdinger medregnet, en slags uregelmessig firkant med et innhugg i det sydlige hjørnet. Her var en stor hvelvet stenport; den støtte op mot en mur som sprang frem og helt behersket porten. Napoleon sendte Jérôme mot Hougomont; divisjonene Guilleminot, Foy og Balhelu blev knust, næsten hele korpset Reille blev kastet frem og slått tilbake, Kellermanns kuler var nytteløse overfor dette tapre muravsnittet. Det var såvidt at brigaden Bauduin evnet å bane sig vei inn i Hougomont fra nord, og brigaden Soye greide bare å bryte inn på sydsiden uten å kunne erobre stillingen. Den nordlige porten blev sprengt av franskmennene, og under voldsom kamp trengte de inn på gårdsplassen, som var omgitt av flere bygninger; såvel kapellet som slottet støtte op mot plas- ({{page|299}} ...)]
• særdraktene: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• særegenskaper: [Marius nølte, som før nevnt, hadde hjertebank og var redd. Han blev sittende på benken og kom ikke nærmere. Det ergret Cosette. En dag sa hun til Jean Valjean: «La oss gå litt bortover havegangen.» Merkelig nok er de første tegn på sann kjærlighet hos ynglingen fryktsomhet, hos ungpiken dristighet. Det synes underlig, og ikke noget er mere liketil. Det er to kjønn på vei til å møtes og som låner hverandres særegenskaper. Den dagen gjorde Cosettes blikk Marius gal, og Marius’ blikk ({{page|319}} ...)]
• særeiendommeligheter: [Det gikk noget som lignet håp gjennom Thénardier, for disse menneskene snakket forbryterslang. To av dem var ergerlige og mente det var en uheldig møteplass og at de burde se å komme sig vekk før de blev knepet. De talte hver sin slang og enkelte særeiendommeligheter gjorde at Thénardier skjønte at den ene var Brujon og den andre Babet. Den tredje sa: «Det haster ikke. La oss vente litt. Det kunde jo hende han trengte hjelp.» Han snakket ikke slang, og Thénardier kjente igjen Montparnasse som satte sin ære i å kunde alle slags slang, uten å bruke nogen av dem. Den fjerde av mennene sa ikke noget, men de brede skuldrene røpet ham. Thénardier kjente ham straks. Det var Gueulemer. ({{page|368}} ...)]
• særheter: [Når Jean Valjean gikk ut med Cosette, kledde han sig slik vi har sett, og lignet en tidligere officer. Når han gikk ut alene, var han alltid kledd som en arbeider og brukte en lue som skjulte ansiktet. Var det forsiktighet eller ydmykhet? Begge deler på en gang. Cosette var vant til det gåtefulle i sin tilværelse og la snaut merke til farens særheter. Og Toussaint æret Jean Valjean og fant alt han gjorde, godt og vel. Hun kalte ham en helgen. Hverken Jean Valjean, Cosette eller Toussaint brukte annen inngang enn gjennom porten til Babylongaten. Hvis en ikke opdaget dem gjennom havegitteret, var det vanskelig å gjette at de bodde i Plumetgaten. Porten var alltid lukket. Jean Valjean hadde latt haven som var ganske tilgrodd, ligge ustelt for ikke å tiltrekke opmerksomhet. Han gjorde kanskje en feil med det. ({{page|319}} ...)]
• særling: [Gillenormand som i 1831 var så levende som et menneske kan være, hørte til den slags mennesker som er blitt merkelige bare fordi de har levd så lenge, og som er særegne fordi de i sin tid lignet alle andre og nu ikke lenger ligner nogen. Det var en gammel særling og virkelig et menneske fra en annen tid, en sann, litt hovmodig borger fra det attende århundre, som bar sin gode, gamle borgerverdighet med den samme minen som markien bar sin markiverdighet. Han var over nitti år, holdt sig godt, talte høit, så godt, drakk tett, spiste, sov og snorket. Han hadde alle to og tredve tenner. Briller brukte han bare når han leste. Han hadde stor elskovstrang, men pleide å si at han i det siste tiår helt og holdent hadde gitt avkall på kvinner. «Jeg er ikke lenger vel likt,» sa han, men la ikke til: «Jeg er altfor gammel,» nei: «Jeg er altfor fattig» og «hvis jeg bare ikke hadde vært ruinert … ({{page|127}} ...)]
• særmeldingen: [La oss med det samme si at da likene efter kampen blev brakt til likhuset, blev det på Le Cabuc funnet et politibetjentkort. Forfatteren av denne boken har i 1848 hatt i sin hånd den særmeldingen som blev gitt om saken til politiprefekten. Hvis en kan tro en underlig overlevering innen politiet, var Le Cabuc den samme som «Klamper’n». Sikkert er det at efter Cabucs død hørte en ikke mere om Klamper’n. Klamper’n blev vekk uten at der var noget spor efter ham. ({{page|53}} ...)]
• særmerkende: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• særmerkt: [vil lære henne å kjenne.» – I dette «dem» som blev til «henne», lå der noget underlig, særmerkt og bittert. ({{page|217}} ...)]
• særpreg: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• særreglementet: [For det fjerde: Det er ikke mulig å skjønne hvorfor særreglementet for Madelonnettehjemmet forbyr fangene å ha en stol, selv om de betaler for den. ({{page|231}} ...)]
• særrett: [I dette øieblikket blev det nogen uro like ved siden av rettsformannen. De hørte en stemme som ropte: «Brevet, Chenildieu, Cochepaille, se hit.» – Alle som hørte denne stemmen, grøsset, så hjerteskjærende og fryktelig var den. Alle så mot det stedet den kom fra. En mann som satt blandt de tilhørerne som hadde den særrett å sitte bak retten, hadde reist sig, hadde åpnet døren i skranken og stod nu midt i salen. Rettsformannen, statsadvokaten, Bamatabois, tyve personer kjente ham igjen og ropte på en gang: «Herr Madeleine.» ({{page|202}} ...)]
• særretten: [«Graven blir gravd på Vaugirard-kirkegården. Det blir sagt at den skal nedlegges. Det er en gammel kirkegård som ikke passer lenger, og nu har den ikke uniformen lenger og skal trekke sig tilbake. Det er skade, for den ligger heldig til. Jeg har en venn der, graveren, far Mestienne. Nonnene har den særretten at de blir begravet der om natten. Der er et vedtak av politiprefekten for det.» – «Ja, hvad er vel ikke hendt siden igår. Moder Crucifixion er død, og far Madeleine er begravet,» sa Jean Valjean med et trist smil. – Fauchelevent svarte: «Ja, sannelig, om De bare var her for alvor. Det vilde være som en virkelig begravelse.» ({{page|56}} ...)]
• særstilling: [Vaugirard-kirkegården stod i en særstilling blandt kirkegårdene i Paris. Den hadde sine særegne skikker, som den hadde en innkjørselsport og en alminnelig port som av gamle folk i strøket, gamle folk holder på gamle uttrykk, blev kalt rytterporten og fotgjengerporten. Som vi har nevnt, hadde bernhardiner-benediktinerinnene i Petit-Picpus fått lov til å bli jordfestet i en særlig krok og om kvelden, fordi kirkegårdsgrunnen før hadde hørt til klostret. De graverne som på denne måten stundom fikk kveldsarbeid om sommeren og nattarbeid om vinteren, var underkastet særlige ordensregler. Portene til Paris- ({{page|56}} ...)]
• sèvres: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• sèvresgaten: [Graveren fortsatte med et overlegent smil: «Mat må en ha. Derfor tok jeg plassen efter far Mestienne. Når en næsten har gått gjennom alle klassene på skolen, er en blitt filosof. Til håndens gjerning har jeg lagt armens gjerning. Jeg har skriverboden min på torvet i Sèvresgaten, Paraplytorvet, vet De. Alle kokkepikene i Croix-Rouge kommer til mig. Jeg smører sammen brev for dem til soldatene. Om morgenen skriver jeg kjærlighetsbrev. Om eftermiddagen lager jeg graver. Slik er livet, bondemann.» ({{page|56}} ...)]
• sèvresporten: [på rouletten ved Sèvresporten, plukket blomsterbuketter ({{page|105}} ...)]
• søilebestene: [Så vendte han sig mot Jean Valjean. «Hvad kaller dere den veldige bygningen nederst i gaten? Det er Riksarkivet, ikke sant? Jeg skulde fått pillet sammen nogen av de svære søilebestene der, så skulde jeg lage en fin barrikade.» Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøit til sig selv, «han sulter,» og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så op, forbauset over det store soustykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykker av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se en så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på den som i ørske; så vendte han sig mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse løkter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar mig ikke bestikke. Det har fem klør, men mig klorer de ikke.» – «Har du en mor?» spurte Jean Valjean. «Kanskje mere enn De,» svarte Gavroche. – «Javel, så gjem pengene til din mor.» – Gavroche følte sig rørt. Dessuten la han merke til at mannen som snakket til ham, ikke hadde hatt på, og det vakte tillit hos ham. «Jaså,» sa han. «Er det ikke for å få mig til å la være å knuse løkter?» – «Knus så mange du vil.» – «De er en bra mann,» sa Gavroche, og han stakk femfrancsstykket i en av lommene sine. ({{page|103}} ...)]
• søilefremspringet: [Ved sekstiden om kvelden var Saumonpassasjen slagmarken. Oprørerne stod ved den ene enden, troppene ved den andre, og de skjøt på hverandre fra den ene risten til den andre. En iakttager, en drømmer, forfatteren av denne boken som hadde gått ut for å se vulkanen på nært hold, stod inne i passasjen mellem dobbelt ild. Til vern mot kulene hadde han ikke annet enn søilefremspringet mellem butikkene; han stod en halv time i denne pinlige stillingen. ({{page|32}} ...)]
• søledam: [«Din far, Cosette! din far mere enn nogensinne. Cosette, jeg aner det. Du har sagt at du aldri fikk det brevet som jeg sendte til dig med Gavroche. Det falt i hendene på ham. Cosette, han gikk til barrikaden for å redde mig. Og da det er naturlig for ham å være en engel, reddet han også tilfeldigvis en annen; han frelste Javert. Han trakk mig ut av avgrunnen for å gi mig til dig. Han bar mig på ryggen gjennom den fryktelige kloakken. Å, jeg er et utakknemlig uhyre. Cosette, efter å ha vært forsyn for dig, blev han det for mig. Og tenk dig at det var en fryktelig søledam der, som han kunde ha druknet i hundre ganger, tenk drukne i søle, Cosette, og der bar han mig igjennom. Jeg lå i svime. Jeg så ikke noget; jeg hørte ikke noget; jeg kunde ikke vite noget om hele det merkelige eventyret. Nu skal vi få ham med hjem igjen, vi skal ta ham med enten han vil eller ei, han skal ikke forlate oss mer. Bare han nu er hjemme! Bare vi finner ({{page|351}} ...)]
• søledammen: [var som nevnt 6. juni; klokken kunde vel være sånn omtrent åtte. Mannen hørte en støi i kloakken. Meget overrasket gjemte han sig og lyttet. Det var en støi av skritt, nogen gikk gjennom mørket, nogen kom bortover mot ham. Underlig nok måtte det altså være en annen i kloakken foruten ham selv. Utgangsgitterdøren var ikke langt unda. Litt lys sivet inn gjennom den, og ved hjelp av det kunde han kjenne den som kom og kunde se at den mannen bar noget på ryggen. Han gikk krumbøid. Den mannen som gikk der krumbøid, var en tidligere galeislave, og det han bar på skuldrene var et lik. Morder grepet på fersk gjerning, hvis nogen er blitt det. Tyveriet blir en selvfølge; en dreper ikke en mann for ingenting. Galeislaven gikk for å kaste liket i elven. Det er verd å nevne at før denne galeislaven, som kom langt borte fra, nådde frem til utløpsgitteret, hadde han truffet en fryktelig søledam, der en skulde trodd at han lett kunde blitt kvitt liket; men neste dagen vilde kloakkarbeiderne ha funnet den drepte mannen når de arbeidet med søledammen, og det passet ikke morderen. Han vilde heller komme tvers gjennom søledammen med byrden, og det må ha vært et forferdelig slit, det er umulig å tenke sig noget mere absolutt livsfarlig. Jeg skjønner ikke hvorledes han slapp fra det med livet.» ({{page|351}} ...)]
• sølehull: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• sølehullet: [Jean Valjean tok tauet ganske mekanisk. Thénardier knipset med fingrene som om han plutselig kom til å tenke på noget: «Hør kamerat; hvorledes greide du å komme gjennom sølehullet? Jeg våget mig ikke på det. Huff. Det lukter ikke godt av dig.» Litt efter la han til: «Jeg spør dig ut, men det er klokt av dig at du lar være å svare. Det er en god øvelse til den fæle stunden hos forhørsdommeren. Og dessuten: når en ikke sier noget, utsetter en sig ikke for å si for meget. Selv om jeg ikke ser dig og ikke vet navnet ditt, må du ikke tro at jeg ikke vet hvem du er og hvad du vil. Jeg kjenner dig. Du har nok skamfert den fyren der litt; nu vil du gjerne få putta’n vekk et sted. Du må bruke elven; det store ({{page|189}} ...)]
• søler: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• søleskvett: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• sølevannet: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• sølt: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• sølte: [hast at småjentene sølte på forklærne. Hvis moren hadde ({{page|45}} ...)]
• sølvanker: [sammen i halsen av et lite sølvanker; i åpningen kunde ({{page|45}} ...)]
• sølvforsiringer: [men der var et par ildbukker av jern, prydet med to håndtak med avslitte sølvforsiringer. Over kaminen hang et ({{page|11}} ...)]
• sølvgafler: [seks sølvgafler og skjeer og en sølv suppeøse som jomfru ({{page|11}} ...)]
• sølvgalonert: [Mannen i den gule frakken var åpenbart ikke fra det kvarteret og kanskje slett ikke fra Paris, for han visste ikke noget om dette. Da kongevognen omgitt av en sølvgalonert gardeeskadron klokken to kom farende ut på boulevarden, så han overrasket, næsten forskrekket ut. Han var alene i sidealléen, og han gjemte sig straks bak et hjørne, men han blev likefullt opdaget av hertugen av Havré. Hertugen som var kaptein for de gardister som tjenestegjorde den dagen, satt i vognen like overfor kongen. Han sa til Hans Majestet: «Det er en mann som ser temmelig skummel ut.» Politibetjentene som ryddet veien for kongen, så ham også, og en av dem fikk også ordre til å følge efter ham. Men mannen stakk sig vekk i de øde smågatene i forstaden, og da mørket falt på, mistet politibetjenten sporet. ({{page|344}} ...)]
• sølvliljen: [vrimlet av glade skarer. Mange bar sølvliljen på hvite ({{page|105}} ...)]
• sølvliljer: [Mange søndagsklædde forstadsboere, nogen med sølvliljer akkurat som borgerskapet, spilte ringspill, red på ({{page|105}} ...)]
• sølvmynt: [Cosette til å skrike av all kraft: «Om forlatelse, madam, om forlatelse, jeg skal aldri gjøre det mer.» – Madam Thénardier tok pisken ned. Imidlertid hadde mannen i den gule frakken lett i vestelommen uten at nogen la merke til det. De andre drakk og spilte kort og så ikke nogen ting. Cosette krøp engstelig sammen i hjørnet ved gruen. Hun prøvde å gjøre sig så liten som mulig og skjule de halvvnakne lemmene. Madam Thénardier løftet armen. – «Unnskyld, madam,» sa mannen, «men jeg så nettop noget som falt ut av forklælommen på den lille og som rullet bortover. Kanskje er det dette her.» – Med det samme bøide han sig, og det så ut som om han et øieblikk lette efter noget på gulvet. «Ganske riktig. Se her,» sa han og reiste sig og gav madam Thénardier en sølvmynt. – «Ja, det er den,» sa hun. – Det var ikke sant, for det var et tyvesousstykke, men madam Thénardier nyttet leiligheten. Hun la pengestykket i lommen, og nøide sig med å sende barnet et sint øiekast og sa så: «Du gjør det ikke en gang til.» ({{page|344}} ...)]
• sølvpengen: [pengestykket mitt. Sølvpengen min!» ({{page|45}} ...)]
• sølvpengene: [Han tok et ark papir og skrev: «Dette er de to endestykkene av den jernskodde stokken min og det tofrancsstykket stjålet fra Lille-Gervais, som jeg talte om i retten.» Han la sølvpengene og de to jernstykkene på papiret slik at det ville bli det første en fikk se når en kom inn i værelset. Ut av et skap tok han så en gammel skjorte som han rev i stykker. I lerretsstykkene pakket han de to sølvlysestakene. Det var hverken hast eller ophisselse over ham, og mens han pakket inn biskopens lysestaker, spiste han på et stykke grovbrød. Det var rimeligvis brød fra fengslet, som han hadde tatt med da han flyktet. ({{page|277}} ...)]
• sølvpenger: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• sølvsaker: [og på veggene speillampetter med tre og fem armer. Speil, krystall, glass, sølvtøi, porselen, fajanse, stentøi, gull- og sølvsaker, alt strålte og frydet sig. Rommene mellem armstakene var fylt med blomsterbuketter, slik at der det ikke var et lys, var det en blomst. I forværelset spilte tre fioliner og en fløite dempet kvartetter av Haydn. ({{page|279}} ...)]
• sølvskjeene: [han hadde lagt merke til de seks sølvskjeene og gaflene ({{page|45}} ...)]
• sølvskjeer: [uskyldig skryt å legge alle seks sølvskjeer og gafler på ({{page|45}} ...)]
• sølvsporene: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• sølvstjerner: [I den første fjerdedelen av det nittende århundre var det i Montfermeil nær Paris et slags tarvelig vertshus som ikke lenger er til. Dette vertshuset ble drevet av et ektepar ved navn Thénardier. Det lå i Bakersmuget. Over porten var det naglet fast et brett. På dette brettet var det malt noget som lignet en mann som bar på ryggen en annen mann med store generalsepåletter av gull med store sølvstjerner på; nogen røde flekker skulle være blod; resten av maleriet var røk og det skulle rimeligvis forestille et slag. Under leste en ordene: Sergenten fra Waterloo. ({{page|105}} ...)]
• sølvstykke: [Den gamle konen stelte huset og maten og gjorde alle innkjøpene. De levde fattigslig, hadde nok hver dag litt i ovnen, men hadde det ellers som småkårsfolk. Jean Valjean hadde ikke endret noget i værelsets utstyr, når undtas at han hadde satt en tredør istedenfor glassdøren inn til Cosettes alkove. Han gikk alltid med den gule frakken, de sorte knebuksene og den gamle hatten. På gaten blev han tatt for en fattig mann. Det hendte at en eller annen snill kone gav ham en sou. Jean Valjean tok imot sousstykket og bukket dypt. Det hendte også nogen ganger når han møtte en eller annen stakkar som tigget, at han så sig rundt for å sikre sig at ikke nogen la merke til ham, og så stakk han i smug et pengestykke bort i hånden på stakkaren, ofte et sølvstykke og skyndte sig bort. Det hadde sine slemme følger. I strøket begynte han å bli kjent under navnet «tiggeren som gir almisser». ({{page|9}} ...)]
• sølvstykket: [over sølvstykket, grep det, reiste sig og stirret utover ({{page|45}} ...)]
• sølvtråd: [lå en hodepynt av sølvtråd og orangeblomster. – «Og det der, hvad er det for noget?» – «Det, herre, det er min kones brudepynt.» – Den fremmede så på denne gjenstanden med et blikk som syntes å si: «Dette uhyret har altså engang vært jomfru.» ({{page|344}} ...)]
• sølvtøiet: [De vilde sikkert ha fått to hundre francs for dem. Hvorfor tok De dem ikke sammen med det andre sølvtøiet?» ({{page|45}} ...)]
• sølvtøikurven: [hvor sølvtøikurven er?» — «Ja,» sa biskopen. — «Gudskjelov,» svarte hun. «Jeg visste ikke hvor den var blitt av.» ({{page|45}} ...)]
• sømarbeidet: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• sømfor: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• sømmelige: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• sømmene: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• søn: [tvungne hviletid på søn- og helligdager, som i løpet av ({{page|45}} ...)]
• søndagene: [sjal på armen om søndagene. Tholomyès kom sist og ({{page|105}} ...)]
• søndagsklædde: [Mange søndagsklædde forstadsboere, nogen med sølvliljer akkurat som borgerskapet, spilte ringspill, red på ({{page|105}} ...)]
• sønderflenget: [«Gjennomboret, hugget i stykker, myrdet, tilintetgjort, sønderflenget, hakket i biter! Se på den slubberten! Han visste godt at jeg ventet på ham, at jeg hadde satt værel- ({{page|189}} ...)]
• sønderlemningen: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• sønderrevet: [Jean Valjean stanset. Marius lyttet. Slik sammenlenkning av tanker og angst kan ikke avbrytes. Jean Valjean senket igjen stemmen, men det var ikke lenger en klangløs stemme, den var uhyggelig: «De spør hvorfor jeg taler? Jeg er ikke efterspurt, forfulgt eller eftersporet, sier De. Jo! Jeg er efterspurt. Jo! Jeg er forfulgt! Jo! Jeg er eftersporet! Av hvem? Av mig selv. Det er mig som sperrer veien for mig selv; jeg sleper mig frem, og jeg puffer mig frem, og jeg griper mig, og jeg straffer mig, og når en har fått tak i sig selv, holder en godt fast.» – Han tok tak i frakken sin og holdt den frem mot Marius. «Ser De den neven der,» fortsatte han, «mener De ikke at det grepet i frakkekraven er slik at det ikke slipper? Nu vel, det er også en annen neve, samvittigheten. Vil en være lykkelig, herr Pontmercy, må en alltid forstå sin plikt; for har en først skjønt den, er den uforsonlig. En kunde fristes til å si at den straffer fordi en skjønner den; men nei, den lønner en; for den bringer en til et helvete der en føler Gud ved sin side. Det er ikke før en har sønderrevet sitt eget indre, at en får fred med sig selv.» ({{page|305}} ...)]
• sønderriver: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• sønderslitte: [Vi må likevel undta Paris. Til en viss grad er dette untaket riktig, tross det vi nettop har nevnt. Mens en barneomstreifer er fortapt i enhver annen storby, mens det omtrent overalt er så at det å overlate et barn til sig selv på en måte er å ofre det og styrte det i et slags skjebnesvangert dyp av laster som dreper ære og samvittighet hos det, mener vi at pariser-gaminen så loslitt og fillet han enn kan være utvendig, innvendig er næsten urørt. Dette hindrer likevel ikke at en føler et stikk i hjertet hver gang en møter et av disse barna, som synes omgitt av flagrende, sønderslitte familiebånd. ({{page|119}} ...)]
• sønnenfra: [skulde videre. Hvor kom han fra? Sønnenfra. Kanskje ({{page|45}} ...)]
• sønnesønn: [har nogen ruller louisdorer liggende i en gammel skuff; en sier til ham: Bestefar, slik er det. Og bestefaren svarer: Ja, det er som det skal være. Ungdommen må få rase og alderdommen kjase. Jeg har vært ung, du blir gammel. Si det samme til din sønnesønn. Her har du to hundre pistoler. Mor dig, for fanden. Utmerket! Slik bør det gå! En gifter sig ikke, men det utelukker jo ikke. Du forstår?» ({{page|9}} ...)]
• sønnesønnen: [Dette voldsomme forsøket på å drive sønnesønnen til å vise ømhet førte bare til at Marius blev taus. Gillenormand la armene over kors og sa bittert: «La oss så bli ferdige. De kom for å be mig om noget, sa De? Nå, hvad var det? Snakk ut!» «Jo, jeg kom hit,» sa Marius med et blikk lik det den sender som merker at han holder på å styrte i en avgrunn, «for å be Dem om tillatelse til å gifte mig.» ({{page|9}} ...)]
• søppelhaug: [Dagen efter gikk en gutt som åpenbart kom fra Austerlitz-broen, opover tverrgaten mot Fontainebleauporten. Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser tross det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøid kone i en søppelhaug i lyset fra en gateløkt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» – Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik «en veldig, VELDIG hund». Den gamle konen reiste sig rasende. «Skittunge!» brummet hun. «Hadde jeg ikke stått så bøid, vet jeg nok hvor foten min skulde rammet dig.» – Gutten var alt et stykke borte: «Kiss! Kiss;» sa han, «jeg tok nok ikke stort feil likevel!» – Den gamle konen rettet sig helt op, halvkvalt av sinne, og det rødlige lyset fra gatelampen falt nu rett på det gustne ansiktet, fullt av rynker og furer. Da gutten så det, sa han: «Det er ikke den slags skjønnhet som faller i min smak,» og så gikk han videre mens han sang på en gatevise. ({{page|217}} ...)]
• søppelhauger: [jernringer rundt, høie søppelhauger og gangdører med eldgamle jerngitter. Når en fra Saint-Denisgaten kom inn i Chanvreriegaten, snevret den sig mere og mere sammen som om en hadde kommet inn i en lang trakt. Gaten var ganske kort og lot til å være sperret ut mot Hallene av en rekke høie hus; en kunde tro at en var i en blindgate, hvis en ikke til venstre og til høire opdaget to mørke ganger som en kunde komme gjennom. Det var Mondétourgaten som på den ene siden munnet ut i Prêcheurgaten og på den andre i Cygnegaten og Petite-Truanderiegaten. Nederst i denne «blindgaten» la en på hjørnet av smuget til høire merke til et hus som var lavere enn de andre og som dannet et fremspring i gaten. Dette huset var bare på tre etasjer og der hadde det i tre hundre år vært et vidkjent vertshus, som hadde gått i arv fra far til sønn. Vertshuset hadde hatt flere navn. Nu het det Korinth. Den siste verten av dynastiet het far Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• sørgeklær: [Det første han sørget for da han kom til Paris, var å kjøpe sørgeklær til en liten pike på syv, åtte år og så å finne et bosted. Da det var gjort, reiste han til Montfermeil. Som en husker hadde han forrige gangen han flyktet, vært der på stedet på en hemmelighetsfull reise som øvrigheten delvis hadde fått greie på. Forresten trodde alle at han var død, og det gjorde mørket han skapte omkring sig ennu tettere. I Paris fikk han tilfeldigvis tak i en av de avisene som fastslo den kjensgjerningen at han var død. Han følte sig trygg og i fred som om han virkelig var død. ({{page|344}} ...)]
• sørgeklærne: [Han bar enda sorg for faren da den revolusjonen vi snakket om, gikk for sig i ham. Siden hadde han ikke lagt av sørgeklærne. Men nu avla klærne sig selv. Det kom en dag da han ikke hadde nogen frakk. Buksene greide sig enda. Hvad skulde han gjøre? Courfeyrac som han hadde gjort nogen tjenester, gav ham en gammel frakk. For tredve sous fikk Marius portneren til å vende den så den blev som ny. Men denne frakken var grønn. Fra nu av gikk Marius bare ut når det var mørkt. Da så frakken ut som om den var sort. Da han alltid vilde gå i sorg, svøpte han sig inn i natten. ({{page|193}} ...)]
• sørgeligere: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• sørgevogn: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• sørgevognen: [Vi skal nu se det som gikk for sig over den kisten Jean Valjean lå i. Da likvognen var kjørt bort, da presten og korgutten hadde satt sig op i sørgevognen og ({{page|56}} ...)]
• sørglig: [Hvis di vil ledsage min dater vil di få se en sørglig elendighet, og jeg skal vise Dem attestene mine. Ved synet av disse vil deres høimodige sjel bli rørt til velvilje for sanne filosofer har alltid dype følelser. Tilstå medfølne herre at det må ({{page|217}} ...)]
• sørglige: [Undskyld at jeg sender min datter og ikke kommer selv, men sørglige tilstanner i klæsveien tillater mig, desverre, inte å gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• sørgmodige: [så langt at det bare var nogen få hus mellem ham og denne gaten som syntes å trekke ham til sig, blev skrittene så langsomme at en ikke skulde tro han gikk lenger. Hodet som virret frem og tilbake, og det stive blikket fikk en til å tenke på kompassnålen som søker mot polen. Så lang tid han enn brukte måtte han til slutt nå frem. Han kom til Filles-du-Calvairegaten; der stanset han, skalv, stakk i en slags mørk frykt hodet frem omkring hjørnet på det siste huset og stirret ned i gaten, og det var i dette sørgmodige blikket noget som minnet om svimling foran det umulige og gjenskinnet fra et lukket paradis. Og en tåre som litt efter litt hadde samlet sig i øiekroken, blev stor nok til å falle, og gled nedover kinnet på ham og stanset stundom ved munnen. Den gamle mannen kjente den bitre smaken av den. Slik blev han stående nogen minutter som om han hadde vært av sten. Så gikk han samme veien tilbake med de samme langsomme skrittene, og jo lenger han fjernet sig, desto mere sluknet hans blikk. ({{page|336}} ...)]
• sørpen: [Han satte foten ned i denne sørpen. Det var vann øverst, søle på bunnen. Han måtte gjennom det. Å gå tilbake var umulig. Marius holdt på å dø, og Jean Valjean var utslitt. Og hvor skulde han dessuten gå hen? Jean Valjean gikk videre. Sølen syntes forresten ikke å være så dyp ved de første skrittene. Men efter hvert som han kom videre, sank føttene dypere. Snart gikk sølen midt op på leggen, og vannet høiere enn til knes. Han gikk videre, mens han løftet Marius så høit han kunde over vannet. Sølen nådde ham nu til knærne og vannet til livet. Han kunde ikke lenger gå tilbake igjen. Han sank dypere og dypere. Denne sølen, som var fast nok til å bære vekten av én mann, kunde åpenbart ikke bære to. Marius og Jean Valjean hadde hver for sig hatt utsikt til å klare sig ut av det. Jean Valjean blev ved med å trenge sig fremover, mens han bar denne døende som kanskje alt var et lik. ({{page|189}} ...)]
• søste: [og uttalte halvhøit sine triste tanker. En aften hørte søste- ({{page|11}} ...)]
• søstersønnen: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• søstrenes: [Det var dette huset Jean Valjean hadde dumpet ned i «fra himmelen», som Fauchelevent sa. Han hadde klatret over muren i hjørnet mot Polonceaugaten. Den englesangen han hadde hørt midt på natten, var søstrenes otte- ({{page|56}} ...)]
• søstres: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• søvngjengertilstanden: [Marius som var fastende og febersyk, som til slutt hadde mistet ethvert håp, strandet i smerte, det verste av alle skibbrudd, utslitt av voldsomme sinnsbevegelser, og som følte at slutten nærmet sig, hadde litt efter litt falt i den drømmesløvhet som alltid går forut for skjebnesvangre hendelser en selv har underkastet sig. Han var med i alt som skjedde, men stod likesom utenfor; det som skjedde, gikk for sig langt borte; han så helheten, men ikke nogen av enkelthetene. Gjennom et flammeskjær så han de andre gå frem og tilbake. Han hørte stemmene tale fra bunnen av en avgrunn. – Men det rørte ham. Det var i dette optrinnet noget som trengte sig inn på ham og som vekket ham. Han hadde bare en eneste tanke: å dø, og den vilde han ikke rives vekk fra; men midt i den mørke søvngjengertilstanden tenkte han at om en selv dør, er det ikke forbudt å redde andre. ({{page|123}} ...)]
• søvnigheten: [Marius var kommet hjem fra Vernon tidlig tredje dagen efter og hadde da han var trett av to netters reise med diligencen, følt trang til å motvirke søvnigheten med et godt bad. Han hadde gått fort op på værelset og ikke gitt sig tid til annet enn å ta av sig reisefrakken og det sorte båndet han hadde om halsen, og så gikk han til badet. Gillenormand stod som alle friske gamle folk ({{page|140}} ...)]
• søvnløshet: [Det var i grålysningen. Fantine hadde hatt en natt med feber og søvnløshet, men fylt av lykkelige billeder; utpå morgensiden sovnet hun inn. Søster Simplice som hadde våket hos henne, nyttet denne søvnen til å lage et nytt mål kinin. Den fromme søsteren hadde vært nogen øieblikk ute i sykestuens apotek, der hun stod bøid over medikamentene og medisinflaskene som hun måtte granske nær ved på grunn av halvmørket. Plutselig vendte hun hodet og satte i et svakt skrik. Madeleine stod foran henne. Han hadde kommet inn ganske stille. ({{page|277}} ...)]
• søvnløsheten: [Heldigvis kunde lykten bare se dårlig, selv om han så den godt. Den var lyset, han var skyggen. Han var meget langt borte og gikk i ett med stedets mørke. Han trykket sig op til muren og stanset. – Forresten gjorde han sig ikke op nogen mening om det som rørte sig bak ham. Søvnløsheten, mangelen på næring, sinnsbevegelsene hadde også fått ham inn i synsforvillelsestilstand. ({{page|189}} ...)]
• søvnørskne: [«Ja, madam!» ropte Cosette og fór op av søvne, «her er jeg, her er jeg!» – Og hun sprang ut av sengen, med øine ennu halvåpne og søvnørskne, og strakte armen bort mot kroken. – «Å Gud! Hvor er kosten min!» ropte ({{page|9}} ...)]
• tabaraud: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• taburett: [Så blev de sittende i vertshuset og drikke. Bortimot klokken to om middagen var bordet deres fullt av tomme flasker. Det sto to lys og brente, ett i en kobberstake som var ganske grønn, og ett i halsen på en sprukken flaske. Grantaire hadde et par timer før gått over fra vinen til en skrekkelig blanding av konjakk, porter og absint. Men da han var en stordrikker, var han ennu sprudlende munter, og Laigle og Joly holdt godt følge. De klinket. Grantaire understreket ord og innfall med pussige fakter; nu støttet han sig verdig med venstre hånd på kneet så armen dannet en rett vinkel og der, over skrevs over en taburett, med halstørklæet løst, med et fullt glass i høire hånd, tiltalte han den tykke Matelote med følgende høitidelige ord: «Lukk op palassets porter så all verden kan komme inn i det franske akademi og få rett til å kysse mor Hucheloup. La oss drikke.» – Joly ropte: «Batelote og Gibelotte, dere bå ikke la Grat- ({{page|53}} ...)]
• taburetter: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• tacitus: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• taire: [taire få bere å drikke. Hadd har alt drukket op for to fracs og fire og ditti cettibes sided i borges.» Laigle, som var meget drukken, var fremdeles rolig. Han hadde satt sig bort i det åpne vinduet, han var blitt våt på ryggen av regnet som falt, mens han satt og så på de to vennene sine. ({{page|53}} ...)]
• takbordene: [Gueulemer grep Gavroche i en hånd og løftet ham op på taket av skuret – takbordene var så råtne at de bøide sig under vekten av barnet – rakte ham så tauet som Brujon hadde knyttet sammen mens Montparnasse var borte. Gavroche gikk bort til skorstenspipen, den han lett kom inn igjennom en stor sprekk som gikk like ned til taket av skuret. Da han skulde til å krype op, stakk Thénardier som så frelsen og livet nærme sig, hodet utover murkanten; det første skjæret av dag lyste på pannen som drev av svette, på de gustne kinnene, den tynne, grusomme nesen og det grå, strittende skjegget, og Gavroche kjente ham igjen. «Halloi!» sa han, «det er far! – Nå, det gjør ikke noget!» ({{page|368}} ...)]
• takkammervinduet: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• takkebønnen: [leste min bror takkebønnen og vendte sig så mot mannen ({{page|45}} ...)]
• takkegudstjeneste: [la oss likevel bekjentgjøre vår takkegudstjeneste fra prekestolen, hr. sogneprest. Det ordner sig nok.» ({{page|11}} ...)]
• takkevisitt: [Marius ropte: «Det gjør mig ondt.» – «Unge mann,» sa Laigle, «la det være Dem en lærepenge. Vær punktlig for fremtiden.» – «Jeg ber Dem tusen ganger om undskyldning.» – «Utsett Dem ikke mere for å la Deres neste stryke.» – «Jeg er fortvilet …» Laigle satte i å le. «Og jeg, jeg er stråleglad. Det var på hekten at jeg skulde blitt advokat. At jeg blev strøket, reddet mig. Jeg gir avkall på triumfer for skranken. Jeg kommer ikke til å forsvare enker, og jeg kommer ikke til å anklage faderløse. Det har jeg opnådd ved å bli strøket av listen. Det er Dem jeg skylder det, herr Pontmercy. Jeg skylder å gjøre Dem en høitidelig takkevisitt. Hvor bor De?» – «I denne kabben,» sa Marius. – «Tegn på rikdom,» svarte Laigle rolig. «Jeg ønsker Dem til lykke. Der har De en leilighet til ni tusen francs pr. år.» ({{page|174}} ...)]
• takluken: [Den natten sov ikke Thénardier, som var blitt varslet på en måte som aldri blir klarlagt. Bortimot klokken ett om natten så han to skygger som gled forbi den takluken som var like overfor buret hans. Den ene av skyggene stoppet et øieblikk utenfor takluken. Det var Brujon. Thénardier kjente ham igjen og skjønte hvad meningen var. Det var nok for ham. ({{page|368}} ...)]
• takrennene: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• taksten: [I denne flokken av unge hoder var det ett skallet medlem. Han var sønn av en postmester Legle i Meaux, kameratene hadde gitt ham opnavnet «Narren». Han var en munter fyr som alltid hadde uhell med sig. Det var særlig eiendommelig for ham at aldri noget lyktes for ham. Til gjengjeld lo han av alt. Han var skallet da han var tyve år gammel. Faren hadde til slutt skaffet sig et hus og et stykke jord, men sønnen hadde ved en uheldig spekulasjon i en fart tapt både jordstykket og huset. Han hadde ikke noget igjen. Han hadde kunnskaper og vidd, men alt glapp for ham. Hugg han ved, traff han sig i fingeren, hadde han en elskerinne, opdaget han snart at han også hadde en venn. Hvert øieblikk blev han rammet av en eller annen ulykke; derav kom det at han var så gladlynt. Han sa: «Jeg bor under et tak av taksten som alltid faller ned.» Uten å undre sig – tilfellet var for ham det fastsatte – tok han uhell med ro og smilte av skjebnens ertesyke lik en som forstår spøk. Han var fattig, men hans fond av godt humør var uuttømmelig. Han nådde fort til siste sou, men aldri til siste lattersalve. Narren banet sig langsomt vei til advokaturprøven og studerte lovkyndighet på samme måten som Bahorel. Narren hadde sjelden fast bopel, bodde snart hos den ene og snart hos den andre, oftest hos Joly. Joly studerte medisin. Han var to år yngre enn Narren. ({{page|174}} ...)]
• takstenene: [Nogen øieblikk efter hadde soldatene nådd frem til de siste av oprørerne, som hadde gjemt sig høiere oppe i huset. De skjøt gjennom et tregitter på loftet. De kjempet på mørkeloftet. Kroppene blev kastet ut av vinduene; nogen levde ennu. To jegere som prøvde å reise op den ødelagte omnibussen, blev drept av to karabinskudd fra loftsvinduene. En bluseklædd mann blev kastet ut derfra med et bajonettstøt i magen, og lå på jorden og rallet. En soldat og en oprører gled sammen nedover takstenene og vilde ikke slippe hverandre, og falt mens de holdt hverandre sluttet i et vilt favntak. På samme måten blev der kjempet i kjelleren. Skrik, skudd, vill støi. Så stillhet. Barrikaden var tatt. ({{page|123}} ...)]
• takstre: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• taktekkernes: [Hvorledes hadde han kommet dit? Det er det ingen som har kundet forklare eller skjønne. Lynglimtene måtte både ha hindret og hjulpet ham. Hadde han nyttet taktekkernes stiger og stillaser til å komme fra tak til ({{page|368}} ...)]
• taktekningen: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• taktfast: [Med det samme lød en dump, taktfast lyd et stykke borte. Jean Valjean våget sig til å kikke ut av kroken. Syv, åtte soldater hadde marsjert inn i Polonceaugaten. Han så at det glimtet i bajonettene. De gikk frem mot ham. Han så Javerts høie skikkelse i spissen for soldatene som rykket langsomt og forsiktig frem. De stanset op. Det var klart at de gransket alle kroker i muren og alle porter og ganger. Det kunde ikke være tvil om at det var en patrulje som Javert hadde truffet og krevd hjelp av. De to mennene som før hadde vært med Javert, gikk blandt soldatene. Med den farten de gikk og med de stansningene de gjorde, vilde det ta dem omtrent et kvarter for å nå frem til det stedet der Jean Valjean stod. Det var en fryktelig stund. Bare nogen minutter skilte Jean Valjean fra denne forferdelige avgrunnen som åpnet ({{page|24}} ...)]
• taktikken: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• takvinkler: [Noget som gjorde dette loftskammeret ennu sørgeligere, kom av at det var så stort. Det var en hel del kanter, hjørner, sorte huller, takvinkler, fordypninger og fremspring. Det skapte skrekkelige kroker, som syntes å måtte være gjemmesteder for nevestore edderkopper, fotlange skrukketroll, og kanskje nogen skrekkelige menneskeskikkelser. ({{page|217}} ...)]
• takværelser: [Marius mente at det klokeste var å nytte Jondrettes fravær til å komme hjem; dessuten mørknet det sterkt. Vertinnen brukte å stenge døren hver kveld når hun gikk ut for å vaske i et hus nede i byen. Marius hadde gitt nøkkelen til inspektøren, så det var nødvendig at han skyndte sig. Han gikk fort til nr. 50–52. Døren var ennu åpen da han kom. Han gikk op trappen på tåspissene og snek sig langs veggen innover gangen til værelset sitt. Som en vil huske, var det takværelser på begge sider av gangen. De var ikke bortleid. Vertinnen pleide å la dørene stå åpne. Da Marius kom forbi ett av disse rommene, trodde han at han i det ubebodde værelset skimtet hodene av fire menn som satt uten å røre sig. Marius prøvde ikke å se nærmere efter, fordi han ikke vilde bli sett selv. Han hadde hell med sig til å komme inn på værelset sitt uten å bli opdaget og uten støi. Det var på høi tid. Et øieblikk efter hørte han vertinnen gå ut og at porten blev lukket. ({{page|217}} ...)]
• talavera: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• taleferdighetens: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• talenter: [Det som var utrolig for Fauchelevent, var ganske enkelt for Jean Valjean. Han hadde trengt sig gjennom trangere hull enn dette. Fanger er vant til å klemme sig sammen efter størrelsen av den åpningen de skal flykte gjennom. En fange på flukt er som en syk under krisen som helbreder eller dreper. Å slippe unda er en helbredelse. Og hvad gjør en ikke for å bli frisk igjen; å la sig lukke inne og bære bort i en kiste som et annet kolli, leve lang tid i en kasse, finne luft der det ikke er nogen, holde pusten timer igjennom, å bli kvalt uten å dø, det var ett av Jean Valjeans skjulte talenter. ({{page|56}} ...)]
• talentet: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• talere: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• talerstolens: [Lamarque var en mann av ry, og en handlingens mann. Han hadde efter hverandre, først under keiserdømmet, senere under restaurasjonen lagt for dagen de to slags mot som var nødvendig i de to tidsaldrer, slagmarkens og talerstolens tapperhet. Det var som en kårde i hans ord. Han stod mellem venstre og ytterste venstre, var elsket av folket fordi han trodde på fremtidsmuligheter, og av massen fordi han hadde tjent keiseren trofast. I sytten år hadde han båret sorg over nederlaget ved Waterloo uten å gi ({{page|32}} ...)]
• talerstoler: [«Takk, herr doktor. Jeg er rolig. Jeg er en mann, jeg har sett Ludvig XVI’s død, og jeg kan bære det som skjer. Men det er ett som er skrekkelig, det er å tenke på at det er avisene som har voldt hele ulykken. Dere har skriblere, skravlebøtter, advokater, talere, talerstoler, og drøftelser, fremskritt, menneskerettigheter, pressefrihet, og slik bringer dere barna våre hjem. Å! Marius! Det er gyselig! Drept. Død før mig! En barrikade! Å, den røveren! Doktor, De bor jo her i strøket, ikke sant? Å, jeg kjenner Dem godt. Jeg ser Dem kjøre forbi vinduet mitt. Jeg skal si Dem noget. De må ikke tro at jeg er sint. En blir ikke sint på en som er død. Det vilde være dumt. Jeg har opdradd den gutten. Jeg var alt gammel da han var ganske liten. Han lekte i ({{page|189}} ...)]
• talestuen: [Priorinnen så opmerksomt på Cosette og sa halvhøit til «stemmemoderen»: «Hun blir stygg.» – De to mødrene talte sammen nogen minutter ganske lavt i en krok av talestuen, så vendte priorinnen sig og sa: «Far Fauvent, de skal få nok en knerem med bjelle. Det trengs nå.» – Dagen efter hørte en virkelig to bjeller i haven, og nonnene kunde ikke la være å løfte litt på sløret. De så at der bak i haven under trærne stod to menn og spadde ({{page|56}} ...)]
• talestuene: [For det sjette: De fangene – de kalles utroperne – som roper de andre fangene inn til talestuene, lar fangene betale sig to sous for at de skal rope navnet tydelig. Det er ran. ({{page|231}} ...)]
• taleværelsets: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• talg: [Imens gikk Thénardier op og ned foran bordet i en slags sinnsforvirret seiersrus. Han grep lyset og satte det bort i kaminen så voldsomt at talg skvettet bort på veggen. ({{page|217}} ...)]
• tallerken: [for betaling gi mig en tallerken suppe og en krok av skuret ({{page|45}} ...)]
• talløs: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• tampen: [satt der med armene over kors, med tampen av lenken ({{page|45}} ...)]
• tan: [Priorinnen gjorde korsets tegn og så stivt på gartneren. «tan» satte sig i halsen på ham. Han skyndte sig med å finne på noget for å få henne til å glemme eden: «Ærverdige moder, jeg fyller jord i kisten. Det vil virke som om det lå noget i den.» – «De har rett. Jorden, det er det samme som mennesket. Slik kan De altså greie med den tomme kisten?» – «Jeg skal påta mig det.» – Priorinnen ansikt hadde til da vært urolig og mørkt, nu klarnet det op igjen. Hun gjorde det tegnet en overordnet gir en underordnet om å gå. Fauchelevent gikk bortover mot døren. Da han skulde til å gå ut, sa priorinnen vennlig: «Far Fauvent, jeg er tilfreds med Dem. Imorgen efter jordfestelsen kan De komme hit med Deres bror, og be ham ta med datteren.» ({{page|56}} ...)]
• tangen: [Til denne dagen hadde Jean Valjean ikke blitt overvunnet av de fryktelige prøvelsene skjebnen hadde satt ham på. Men dette var den frykteligste av alle de pinslene han var blitt underkastet. Aldri før hadde tangen ({{page|103}} ...)]
• tankearbeidet: [foran en billedstøtte inntil han gikk bortover til «sin gang» langsomt og likesom nødtvungent. Da han bøide inn i alléen, la han merke til «hr. Hvit» og datteren på benken i den andre enden av alléen. Han knappet frakken helt op, strammet den for at den ikke skulde slå folder, og så med et visst velbehag på de splitter nye benklærne og gikk løs på benken. Det var likesom et angrep i gangen og likesom en seierslyst. En kunde si: han gikk løs på benken, akkurat som en vil si Hannibal gikk løs på Rom. Det var noget rent maskinmessig over ham, og han hadde ikke avbrutt det vanlige tankearbeidet, men hørte likesom en susing for ørene, og da han nærmet sig benken, glattet han foldene i frakken og så på den unge piken, og det var som om hun fylte bunnen av alléen med et vagt blålys. ({{page|201}} ...)]
• tankeavledning: [ikke ustraffet den slags vrøvl. En av følgene blev at den eldste av døtrene fikk navnet Éponine. Den yngste holdt på å bli kalt Gulnare. Hun kunde takke en eller annen lykkelig tankeavledning voldt av en roman av Ducray Duminil at hun blev kalt Azelma. ({{page|105}} ...)]
• tankebillede: [Dommere, en rettsskriver, gendarmer, en flokk grusomt nysgjerrige hoder, han hadde sett det alt sammen en gang før, for syv og tyve år siden. Han kjente igjen alt dette sørgelige; de var der, de rørte sig, de levde. Det var ikke lenger noget han tvang sig til å huske, et tankebillede; det var virkelige gendarmer, virkelige dommere, virkelige mennesker av kjøtt og blod. Det var slik; han så de fryktelige synene fra fortiden dukke op igjen og få liv rundt omkring med full virkelighetsgru. Alt sammen ({{page|202}} ...)]
• tankedrømmer: [trøst i tankedrømmer, og som synger, og som ber, ({{page|105}} ...)]
• tankefrihet: [hode falle, nemlig André Chéniers. Stemmen var i alminnelighet svak, men plutselig kunde den være mandig. Han var kunnskapsrik, ja lærd. Han kunde italiensk, latin, gresk, hebraisk; og det gjorde at han ikke leste andre enn disse fire dikterne: Dante, Juvenal, Aischylos og Jesaias. Han var fremfor alt god og grunnet hele dagen på samfundsspørsmål: lønn, kapital, kreditt, ekteskap, religion, tankefrihet, fri kjærlighet, opdragelse, straff, elendighet, sammenslutning, eiendom, produksjon og fordeling; om aftenen studerte han stjerneverdenen. Som Enjolras var han rik og eneste sønn. Han talte vennlig, bøide hodet, slo øinene ned, smilte brydd, førte sig dårlig, så klosset ut, rødmet for ingen ting og var meget fryktsom. Men ellers dristig. ({{page|174}} ...)]
• tankegang: [var han som vi har sett, kommet helt ut av den tankegang han til da hadde hatt. Han kunde ikke selv greie ({{page|45}} ...)]
• tankekrets: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• tankeliv: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• tankeløse: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• tankenes: [Det var det andre fangenskapsstedet han så. Mens han var ung, på den tiden som for ham hadde vært inngangen til livet, og også ganske nylig, hadde han vært på et annet fryktelig sted, et skrekkelig sted, og den store strengheten der hadde alltid stått for ham som en urettferdighet fra rettferdighetens side og en forbrytelse fra lovens side. Og nu hadde han efter slaveriet fått se klostret; og da han hadde vært på slaveriet og nu så å si var tilskuer i klostret, stilte han dem i tankene ivrig op mot hverandre. Stundom stod han støttet på spaden og steg langsomt ned i tankenes endeløse snirkelganger. ({{page|56}} ...)]
• tankerett: [Det var bare en meget tankerett følge av den endringen som hadde skjedd i ham, en endring som virket til at faren blev midtpunktet i alt. Det var bare det at da han ikke kjente nogen og altså ikke kunde «legge sitt kort» hos nogen, stakk han dem i lommen. ({{page|140}} ...)]
• tankeslit: [I lysningen slo far Fauchelevent op øinene efter et ualminnelig tankeslit og så Madeleine der han satt på halmknippet og betraktet Cosette som sov. Fauchelevent reiste sig op og sa: «Når De nu er her inne, hvorledes vil De greie å komme hit inn?» Disse ordene rammet hele stillingen og vakte Jean Valjean av drømmene. De to holdt nu råd. – «For det første,» sa Fauchelevent, «må De ikke på nogen måte sette foten utenfor dette værelset. Småjenten heller ikke. Et eneste skritt ut i haven, og vi er ferdige.» – «Det er sant.» – «Herr Madeleine,» sa Fauchelevent, «De har kommet i i en meget heldig, {{sperret|d. v. s.}} i en meget sørgelig stund; for en av damene er meget syk. Derfor vil ikke nogen se til den kanten der vi er. Det later til at hun kommer til å dø. De ber ulykkesbønnene. Hele klostret er i en røre. Hun som holder på å dø, er en helgen. Nå, vi er sant å si alle sammen helgener her. Det eneste som skiller mellem dem og mig, er at de sier ‘cellen vår’ og jeg sier ‘hytten min’. Først skal de be bønnen for dem som skal dø, og siden for de døde. Idag kan vi være trygge her, men jeg kan ikke svare for morgendagen.» ({{page|56}} ...)]
• tannbrekker: [De to småguttene fulgte mekanisk efter mens de holdt hverandre i hånden. Da de hadde kommet inn i en mørk port og i ly for nysgjerrige blikk og regnet, spurte Montparnasse: «Vet du hvor jeg skal hen? Til Babet!» – «Jaså, heter hun Babet!» sa Gavroche. – Montparnasse senket stemmen: «Ikke hun, han.» – «Å nå, Babet!» – «Ja, Babet.» – «Jeg trodde han satt i spenn.» – «Han har løst op spennen.» Og han fortalte i en fart at samme morgen da Babet skulde føres over til Conciergeriefengslet, hadde han sluppet unda ved å ta til venstre istedenfor til høire i «gangen til forhørsretten». – Gavroche beundret dyktigheten: «For en kunstner av en tannbrekker!» sa han. ({{page|368}} ...)]
• tannbørste: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• tannhjulene: [Så var det altså slutt. Løsningen hadde kommet meget hurtigere enn nogen kunde våget å håpe. Det mennesket som tynget på skjebnen, blev borte. Han gikk sin vei av sig selv, frivillig. Uten at han, Jean Valjean, hadde gjort noget for det, uten at det var hans skyld, skulde «dette mennesket» til å dø. Kanskje var han alt død. – Her gjorde han i feber visse overslag. – Nei. Han er ikke død ennu. Brevet er åpenbart skrevet for at Cosette skulde lese det imorgen. Efter de to salvene mellem klokken elleve og tolv, har det ikke vært noget å høre. Barrikaden vil ikke bli angrepet for alvor før i dagningen; men det er det samme; når «dette mennesket» først er med i denne krigen, er han fortapt; han er grepet av tannhjulene. – Jean Valjean følte sig som utfridd. Han skulde altså igjen bli alene med Cosette. Han hadde ikke nogen medbeiler mer, fremtiden var kommet igjen. Han hadde bare å gjemme det brevet i lommen. Cosette skulde aldri få vite hvor det var blitt av «dette mennesket». «Det er bare å la tingene gå sin gang. Dette mennesket kan ikke slippe vekk. Om han ikke er død ennu, er det iallfall sikkert at han kommer til å dø. For et hell!» ({{page|103}} ...)]
• tannlegebod: [var en viljekraftig og tungerapp mann som solgte gipsbyster og trakk ut tenner, hadde reist omkring på markedene med en tannlegebod på hjul, hadde vært gift og hatt barn. Han visste ikke hvor det var blitt av kone og barn. Han hadde mistet dem som en mister et lommetørklæ. Siden hadde han gitt op alt for å «overta Paris». Uttrykket er av ham selv. ({{page|217}} ...)]
• tapetene: [Hun tilbad ham, var alltid i hælene på ham. Der Jean Valjean var, følte hun sig vel. Hun vilde heller være i det stenlagte gårdsrommet hos ham enn i den blomsterrike haven; og heller sitte i det lille værelset med stråstolene enn i den store stuen med tapetene og de stoppede lenestolene. Av og til sa Jean Valjean til henne mens han smilte av lykke over å bli plaget: «Gå nu inn til dig selv, la mig nu være alene litt.» ({{page|319}} ...)]
• tapetpapiret: [under det kalkede tapetpapiret i frøken Baptistines værelse. Før det blev hospital hadde huset vært borgerskapets forsamlingshus. Derav denne utsmykningen. Værelsene hadde røde murstensgulv som blev vasket hver uke; ({{page|11}} ...)]
• tapp: [«Far Fauchelevent?» – «Ærverdige moder?» – «De er jo kjent i kapellet?» – «Jeg har jo et lite gitteravlukke, der jeg hører messe og prekenene.» – «Og De har vært og arbeidet inne i koret?» – «To, tre ganger.» – «Det gjelder om å løfte en sten.» – «Tung?» – «Gulvflisen ved siden av alteret.» – «Stenen som lukker gravhvelvingen?» – «Ja.» – «Det er et slikt tilfelle da det var godt å kunde være to mann.» – «Moder Ascension vil hjelpe Dem; hun er like sterk som en mann.» – «En kvinne er aldri som en mann.» – «Men vi har ikke annet enn en kvinne til å hjelpe Dem. Hver får gjøre sitt beste. Fordi om dom Mabillon gir fire hundre og sytten brev av den hellige Bernhard og Merlonus Horstius ikke gir mere enn tre hundre og syv og seksti, forakter jeg slett ikke Merlonus Horstius.» – «Ikke jeg heller.» – «Det som har verd, er at hver gjør sitt ytterste. Et kloster er ikke nogen arbeidsplass.» – «Og en kvinne er ikke en mann. Min bror er sterk.» – «Og så får De jo en brekkstang.» – «Ja, det er den eneste slags nøkkel som passer til den slags dører.» – «Det er en ring i stenen.» – «Gjennom den stikker jeg brekkstangen.» – «Og stenen er laget slik at den dreier sig om en tapp.» – «Javel, ærverdige moder, jeg skal nok åpne gravhvelvingen.» – «Og de fire forsangerinnemødre skal hjelpe til.» – «Og når hvelvingen er åpnet?» – «Så må den lukkes igjen.» – «Er det alt?» – «Nei.» – «Gi mig Deres ordre, ærverdige moder.» – «Fauvent, vi har tillit til Dem.» – «Jeg er her for å gjøre hvad som helst.» – ({{page|56}} ...)]
• tarveligste: [Om eftermiddagen samme julaften 1823 gikk en mann temmelig lenge frem og tilbake på den mest ensomme delen av Hospitalsboulevarden i Paris. Han lignet en som lette efter husly og syntes særlig å stoppe op ved de tarveligste husene i denne forfalne utkanten av forstaden St. Marceau. Som vi senere vil få se, leide denne mannen virkelig et værelse i dette avsides strøk. ({{page|344}} ...)]
• tasser: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• tatoveringer: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• tatoverte: [Mens Jondrette pratet i vei, opdaget Marius plutselig at det var nogen i værelset som han ikke hadde sett før. En mann var kommet inn så stille at han ikke hadde hørt døren dreie sig på hengslene. Mannen hadde på sig en fiolett, gammel, slitt, flekket og fillete strikkevest, hullete overalt der den hadde slått folder; lange bomulls fløielsbukser, tresko, ingen skjorte, bar hals, nakne tatoverte armer og sotsvertet ansikt. Han hadde stille satt sig ned på nærmeste seng med armene over kors, og da han holdt sig bak madam Jondrette, kunde Marius ikke se ham tydelig. ({{page|217}} ...)]
• tauenden: [I det øieblikket det blev opdaget, blev det regnet med at Thénardier var utenfor rekkevidde. Han var i virkeligheten også kommet vekk fra nybygningen, men svevet ennu i den største fare. Da han hadde nådd op på taket av fengselsbygningen, hadde han funnet det stykket av Brujons tau som hang igjen i skorstenen, men da denne avslitte tauenden var altfor kort, hadde han ikke kundet komme over til fengselsmuren på samme måten som Brujon og Gueulemer. ({{page|368}} ...)]
• taugstumper: [ryggen; de har ikke lys, men bruker tyristikker og taugstumper dyppet i terpentin. Og slik er det i hele Øvre ({{page|11}} ...)]
• taushetsregelen: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• taushetstvangen: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• taustige: [Han stilte de to stolene, en på hver side av bordet, snudde brekkjernet i varmen, satte foran kaminen et gammelt skjermbrett som dekket fyrfatet, gikk så bort i kroken der tauene lå, bøide sig ned som for å granske noget. Marius så nu at det han hadde tatt for en haug tauverk, var en taustige med tretrinn og to jernhaker til å feste den med. Hverken denne stigen eller noget verktøi som lå bak døren, hadde vært der om morgenen. Jondrette hadde åpenbart båret det dit mens Marius var borte. Marius tenkte det var smedverktøi. Hadde han vært litt mere kjent med den slags ting, vilde han ha skjønt at det var innbruddsverktøi. ({{page|217}} ...)]
• taustigen: [Ursula eller Lerken, var borte. Døren hadde de passet på, men ikke vinduet. Da han var blitt løst, hadde han mens Javert skrev, nyttet sig av virvaret, støien og mørket, og et øieblikk da ingen la merke til ham, og hadde sprunget ut av vinduet. En betjent løp bort til vinduet og så ut. Det var ingen å se utenfor. Taustigen dirret ennu. «For fanden!» mumlet Javert mellem tennene, «det hadde kanskje vært den beste fangsten.» ({{page|217}} ...)]
• taustump: [ røk hamlen. «Herre,» sa postiljongen, «der røk hamlen. Jeg vet ikke hvorledes jeg skal få spent hesten ordentlig for; denne veien er svært dårlig nu i mørket. Hvis De ville dra tilbake til og overnatte i Tinques, kunde vi nu frem til Arras tidlig i morgen.» – Han svarte: «Har De en taustump og en kniv?» – «Ja.» – Han skar en kvist av et tre og laget en hamle. Det var igjen et tap på tyve minutter; men nu kjørte de videre i galopp. ({{page|202}} ...)]
• taustumpen: [aldri svikter hverandre innbyrdes, hadde streifet rundt omkring tukthuset hele natten, farlig som det var, i håp om å få se Thénardier dukke op på toppen av en eller annen mur. Men natten som holdt på å svinne, regnskyllet som gjorde gatene øde, kulden som isnet, de gjennomvåte klærne, de hullete støvlene, den urovekkende støien som plutselig brøt ut i fengslet, de spilte timene, patruljen som kunde komme, håpet som svant og frykten som kom, alt det mante til tilbaketog. Selv Montparnasse som kanskje var litt av en svigersønn av Thénardier, gav efter. Et øieblikk senere vilde de ha vært vekk. Thénardier stønnet oppe på muren. Han torde ikke rope på dem, det kunde bli hørt og alt vilde være forbi; men så kom han på noget, det siste midlet, et lyn i natten. Op av lommen tok han den taustumpen som hadde hengt igjen i pipen på Nybygningen, og kastet den ned i avlukket innenfor plankeverket. Taustumpen falt like ned for føttene på dem. ({{page|368}} ...)]
• tauverk: [Han stilte de to stolene, en på hver side av bordet, snudde brekkjernet i varmen, satte foran kaminen et gammelt skjermbrett som dekket fyrfatet, gikk så bort i kroken der tauene lå, bøide sig ned som for å granske noget. Marius så nu at det han hadde tatt for en haug tauverk, var en taustige med tretrinn og to jernhaker til å feste den med. Hverken denne stigen eller noget verktøi som lå bak døren, hadde vært der om morgenen. Jondrette hadde åpenbart båret det dit mens Marius var borte. Marius tenkte det var smedverktøi. Hadde han vært litt mere kjent med den slags ting, vilde han ha skjønt at det var innbruddsverktøi. ({{page|217}} ...)]
• teaterlosje: [«Hvem er det?» spurte stemmen. Det var en kvinnerøst, en blid røst, så blid at den virket uhyggelig. Også her var det et magisk ord en måtte kjenne. Hvis en ikke kjente det, tidde stemmen, og muren blev taus igjen som om gravens mørke var på den andre siden. Kjente en ordet, svarte stemmen: «Gå inn til høire.» – Nu la en merke til at det til høire rett mot vinduet var en gråmalt glassdør. Lukket en op døren og gikk gjennom den, hadde en akkurat samme følelsen som når en i teatret trer inn i en gitterlosje før gitteret er senket ned og lyset satt på. En var virkelig også i en slags teaterlosje som blev svakt oplyst gjennom glassdøren, trang, møblert med to gamle stoler og en ganske utslitt sivmatte, en losje med brysthøi forvegg med en sort treplate ovenpå. Losjen hadde gitter, men ikke av forgylt tre; der var et veldig gitterverk av svære jernstenger solid festet til muren med svære kramper som lignet knyttede never. ({{page|56}} ...)]
• teaterplakatene: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• teaterstykke: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• teaterteppe: [Det var dessuten ikke det eneste han undret sig over av det som gikk og kom i hans minne om fortiden. Undertiden kunde Marius gripe sig omkring hodet med begge hendene, og da passerte den larmende uklare fortiden gjennom tusmørket i hjernen. Han så igjen Mabeuf falle, hørte Gavroche synge midt under kardeskilden, følte Éponines kolde panne mot leppene; og alle vennene hans, Enjolras, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Combeferre, Laigle, Grantaire, dukke frem for ham og blev borte igjen. Var de bare drømmesyner disse kjære, sørgelige, tapre, utmerkede eller tragiske skikkelsene? Hadde de virkelig vært til? Oprøret hadde hyllet alt sammen inn i røk. Slik svær feber skaper svære drømmerier. Han spurte sig selv, han prøvde sig selv; han blev svimmel av alle disse hendelsene og personene som blev borte. Hvor var de hen alle sammen? Var det sant at de var døde? Et fall i mørket hadde revet dem alle med sig undtagen ham. Alt var likesom blitt borte for ham bak et teaterteppe. Og han selv, var han virkelig den samme? Han, den fattige, var nu rik; han, den utstøtte, hadde familie; han, den fortvilede, skulde gifte sig med Cosette. Han følte det som om han hadde passert gjennom en grav, og at han hadde vært sort da han gikk inn i den, og var blitt hvit da han kom ut av den. Og i denne graven var de andre blitt igjen. Til visse tider kunde alle disse skikkelsene fra fortiden komme tilbake og slå krets omkring ham og gjøre ham trist; så tenkte han på Cosette og blev lykkelig igjen. Men ikke annet enn en slik fryd kunde slette ut den forferdelige hendelsen. ({{page|245}} ...)]
• teglverk: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• tegne: [Hvad skulde han gjøre? Det var ikke lenger tid til å gå tilbake. Det han hadde sett røre sig i mørket et stykke bak ham, var uten tvil Javert og følget hans. Javert hadde nu rimeligvis nådd frem til begynnelsen av den gaten der Jean Valjean stod. Javert kjente åpenbart denne lille labyrinten og hadde i tide sendt en av mennene sine for å vokte utgangen. Disse gjetningene, som syntes riktige nok, hvirvlet lynsnart gjennom Jean Valjeans forpinte hjerne, lik en støvsky for et vindkast. Han så bortover blindgaten; den var sperret. Han så bortover til venstre. Der stod en skiltvakt. Han så denne mørke skikkelsen tegne sig sort mot brolegningen som lyste hvit i måneskinnet. Gikk han den veien, falt han i armene på vakten, gikk han tilbake, kastet han sig i armene på Javert. Jean Valjean følte det som om han var fanget i et nett som langsomt snørte sig sammen om ham. Han så rådløs mot himmelen. ({{page|24}} ...)]
• tekkerne: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• tekst: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• teksten: [Leserne kjenner de to avisene fra før. Den eldste, et nummer av «Den hvite fanen», for 25. juli 1823. Teksten står tidligere i boken, og der blev det slått fast at Madeleine og Jean Valjean var en og samme person. Den andre var et nummer av «Moniteuren» for 15. juni 1832, som fastslo Javerts selvmord og nedenunder stod en rapport fra Javert til prefekten om at han var blitt tatt til fange i Chanvrerie-gatebarrikaden, og at han skyldte høimodighet fra en av oprørerne at han var i live, han skulde ({{page|351}} ...)]
• telegraf: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• telemaque: [gå an. Det er Telemaque mottatt som ridder av Minerva, ({{page|11}} ...)]
• teleskop: [«Å, så vakker du er,» mumlet Marius. «Jeg tør ikke se på dig. Det gjør at jeg beskuer dig. Du er en av gratiene. Jeg vet ikke hvad som går av mig. Bare du stikker skospissen frem under kjolen, blir jeg ganske ør. Og hvilket strålende lys blir det ikke når dine tanker åpenbarer sig. Du taler så klokt. Av og til synes jeg du er en drøm. Tal, jeg hører på dig, jeg beundrer dig. Å, Cosette, så underlig og deilig det er, jeg er ganske tullete. De er tilbedelsesverdig, frøken! Jeg studerer føttene dine i mikroskop og sjelen i teleskop.» – Og Cosette svarte: «Jeg elsker dig litt mere for hvert øieblikk siden imorges.» – Spørsmål og svar falt som de kunde under denne samtalen, men de stemte alltid i ett: kjærlighet. ({{page|404}} ...)]
• teller: [bare et visst antall skudd å avfyre og et visst antall folk å ofre. En tom patrontaske og en drept mann kan ikke bli erstattet. Undertrykkerne som har en hær, teller ikke mennene og heller ikke skuddene fordi de har magasinene å ta til. Undertrykkerne har like mange regimenter som barrikaden har menn, og like mange arsenaler som barrikaden har patrontasker. Derfor ender disse kampene der det står én mot hundre, alltid med at barrikaden blir slått ned; hvis ikke revolusjonen plutselig reiser sig og kaster sitt flammende sverd i vektskålen. Det hender. Da reiser alle sig, da kommer brostenene i kok, folkebarrikader myldrer frem, Paris skjelver og ryster, den guddommelige kraft gjør sig fri, en 10. august ligger i luften, en 29. juli, et vidunderlig lys bryter frem, maktens gapende svelg viker tilbake, hæren, loven ser foran sig opreist og rolig en profet: Frankrike. ({{page|123}} ...)]
• tellet: [Jean Valjean åpnet selv pakken; det var en bunt pengesedler. Den blev bladet igjennom og tellet op. Det var fem hundre tusenfrancssedler, ett hundre og åtte og seksti femti-francssedler, i alt fem hundre og fire og åtti tusen francs. – «Det var en god bok,» sa Gillenormand. – «Fem hundre og fire og åtti tusen francs,» mumlet tanten. ({{page|245}} ...)]
• telt: [Det var virkelig rotter, som det myldret av i tusenvis inne i elefanten, og som var de levende sorte flekkene vi nevnte før. De hadde holdt sig i ro av frykt for lyset fra voksstabelen, men da det igjen var blitt mørkt i hulen og de følte godlukten av «friskt kjøtt», styrtet de i flokk mot Gavroches telt og hadde klatret like til topps og gnaget på messingtråden for å prøve å få bitt den over. Den lille gutten kunde ikke få sove, og så sa han: «Hvad er rotter for noget?» – «Det er mus.» – Denne forklaringen gjorde gutten litt roligere. Han hadde sett hvite mus og hadde ikke vært redd for dem. Om litt spurte han igjen: «Hvorfor har du ikke en katt? – «Jeg har hatt en,» svarte Gavroche, «jeg tok en med mig hit, men de spiste den op for mig.» Denne nye forklaringen ødela virkningen av den første, og gutten tok til å skjelve igjen: «Hvem var det som blev spist?» spurte han. – «Katten.» – «Hvem var det som spiste katten?» – «Rottene.» – «Musene?» – «Ja, rottene.» – Gutten blev vettskremt av å høre om mus som åt katter, og spurte videre: «Kunne de spise op oss også, de musene?» – «Ja, det kunde de.» – Gutten blev ennu reddere. Men Gavroche la til: «Du trenger ikke være redd. De kan ikke komme inn her. Og så er jo jeg her. Se her, ta mig i hånden. Ti nu still og sov.» Gavroche tok samtidig hånden til den lille tvers over broren. Barnet klemte hånden inn til sig og følte ({{page|368}} ...)]
• teltet: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• temme: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• tempel: [normands skikkelse. Der var støi og larm, så stillhet. Ekteparet forsvant. Litt efter midnatt blev Gillenormands hus et tempel. ({{page|279}} ...)]
• temple: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• templegate: [Så gikk han fra Filles-du-Calvairegaten og tilbake til l’Homme-Armégaten. Han tok veien gjennom Saint-Louisgaten, Culture-Sainte-Catherinegaten og Blancs-Manteaux; det var litt lenger, men det var den veien han hadde tatt nu i tre måneder for å undgå trengselen og sølen i Gamle Templegate, når han sammen med Cosette gikk fra l’Homme-Armégaten til Filles-du-Calvairegaten. Den veien Cosette hadde brukt, utelukket for ham ethvert annet valg. ({{page|279}} ...)]
• templegaten: [til samlingsplassene, avvæbnet. Epålettene blev revet av officerene. På et eneste sted gjorde borgerne motstand og rev ned barrikadene, og på et eneste sted vek oprørerne idet de måtte flykte fra en barrikade de hadde reist i Templegaten, efter at de hadde fyrt på en avdeling av nasjonalgarden. ({{page|32}} ...)]
• templekvarteret: [Gavroches eventyr lever ennu i folkeoverleveringen der i Templekvarteret; det er et av de frykteligste minner for de gamle borgere i Maraisstrøket og bærer blandt dem navnet: «Det nattlige angrepet på vaktposten ved Statstrykkeriet.» ({{page|103}} ...)]
• tend: [Plutselig snakket Jondrette høit: «Det er sant. Jeg kommer til å tenke på noget. I dette været kommer han selvsagt kjørende. Tend løkten og gå ned. Bli stående bak døren. Med det samme du hører vognen, åpner du døren, du lyser ham op trappen og gjennom gangen hit, og så skynder du dig ned, betaler kusken og sender vognen bort.» – «Og pengene?» spurte konen. – Jondrette rotet i bukselommen og gav henne fem francs. ({{page|217}} ...)]
• tenda: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• tende: [gnist, et guddommelig element, ufordervelig i denne verden, uforgjengelig i den næste, som det gode kan utvikle, nære, tende, sette i flamme og få til å lyse og ({{page|45}} ...)]
• tender: [De vanvyrder mig ikke. De tar mot mig. De tender voks- ({{page|45}} ...)]
• tenkere: [Som alle gamle folk og som de fleste tenkere, sov han ({{page|11}} ...)]
• tenkeren: [råttent plankeverk som hvert øieblikk blev sølet til av drukne kusker; sprekker furet magen på den, en lekte stakk ut av halen, høit gress vokste mellem benene på den. Og da plassen i løpet av de siste tredve årene hadde hevet sig i kraft av den langsomme, uavlatelige vekst, som umerkelig løfter grunnen i alle storbyer, stod den i en senkning, og det var som om jorden sank under den. Den var skitten, ringeaktet, motbydelig, frekk og stygg i folks øine, for tenkeren virket den vemodig. Den hadde over sig noget av søppel som en skal fjerne, og noget av en majestet som skal halshugges. ({{page|368}} ...)]
• tenkning: [Hans tenkning gikk gjennem tre faser, som bare naturer ({{page|45}} ...)]
• tenksomhet: [Den gangen hersket de gamle klassiske romaner, ennå edle, men mere og mere smakløse, de satte pariserportnerkonenes hjerter i brann og herjet endog utenfor portene. Madam Thénardier var akkurat klok nok til å kunde lese den slags bøker. Hun levde på dem. Hun brukte det hun hadde av hjerne på dem. Dette gav henne, mens hun enda var ganske ung og endog senere, et visst preg av tenksomhet sammenlignet med mannen, som bare stakk dypt som kjeltring, men med få kunnskaper, rå og listig på en gang; og i alt «som gjaldt kjønnet», for å bruke hans egen sjargon, var han en fullkommen slamp. Konen var tolv-femten år yngre enn ham. Senere, da hennes romanaktig opsatte hår tok til å gråne, var mor Thénardier ikke annet enn et grovt, simpelt kvinnfolk som hadde slukt dårlige romaner. Men en leser ({{page|105}} ...)]
• tenners: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• tennes: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• teologiske: [Myriel blandet sig aldri op i teologiske stridigheter og ({{page|11}} ...)]
• teorien: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• teoriene: [Alle de forskjellige teoriene, motstanden, det uventede i å måtte regne med filosofene, optok i næsten smertelig grad Ludvig Filip som følte at alt vaklet under ham. Mørke skyer dekket synskretsen. Underlige skygger kom nærmere og nærmere og bredte sig over menneskene, over tingene, over idéene. Alt det som i en fart var blitt undertrykt, rørte sig igjen og ulmet. Uhyggelige drønn varslet av og til om den torden skyen rommet. Snaut tyve måneder hadde gått siden julirevolusjonen. Året 1832 hadde vært innledet med varsel om truende og nær fare. Folkets elendighet, arbeiderne uten brød, komplotter, sammensvergelser, reisninger, kolera og over hele Europa vrede blikk rettet mot Frankrike. ({{page|299}} ...)]
• teorier: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• ter: [ter. Kvinnen hører mannen til. Romulus røvet sabinerinnene, Vilhelm erobreren røvet saksiske kvinner, Cæsar ({{page|105}} ...)]
• terentius: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• terminer: [Bortimot slutten av året 1831 fortalte den gamle konen som stelte for Marius, at nu holdt naboen, den elendige familien Jondrette, på å bli kastet på porten. Marius som næsten alltid var ute, visste knapt at han hadde naboer: «Hvorfor skal de kastes ut?» sa han. – «Fordi de ikke betaler leien. De skylder for to terminer.» – «Hvor meget er det?» «Tyve francs,» sa den gamle konen. Marius hadde tredve francs i en skuff. – «Se her,» sa han, «her er fem og tyve francs, betal for de stakkars menneskene og gi dem fem francs, men si ikke at det er fra mig.» ({{page|193}} ...)]
• terne: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• terrakottafarvede: [Som visse kirketårn hadde baronesse de T’s salong to haner. Den ene var Gillenormand, den andre var grev de Lamothe-Valois, og om ham blev det hvisket med en slags aktelse: «De vet, det er den Lamothe som var med i halsbåndsaffæren.» – Grev de Lamothe som i 1815 var en olding på fem og sytti, hadde ikke noget annet merkelig ved sig enn en taus og høitidelig mine, en kantet, rolig skikkelse, fullkommen fremtreden, en frakk som var knappet like op til haken, og lange ben som han alltid la over kors, i lange, vide terrakottafarvede benklær. Ansiktet hadde samme farve som benklærne. – ({{page|140}} ...)]
• terrasse: [Haven var delt i tre avdelinger, en kunde næsten si i tre akter, en blomsterhave, en frukthave og en skog. I den første var det at seks skarpskyttere av 1. lette infanteriregiment, som hadde kommet inn der og ikke kunde komme ut igjen, blev omringet akkurat som bjørner i hi, og så tok de kampen op mot to kompanier hannoveranere, det ene væbnet med karabiner. Hannoveranerne stod på en terrasse som lukket for blomsterhaven og fyrte ovenfra. Skarpskytterne som var seks mot to hundre og ikke hadde annet ly enn ripsbuskene, skjøt nedenfra og falt efter et kvarters forløp. ({{page|299}} ...)]
• terrasser: [Den som på den tiden kom gjennom den lille byen Vernon og gikk over den vakre, staselige broen og så utover rekkverket, måtte komme til å se en mann på omtrent femti år med skinnlue på hodet, med lange bukser og trøie av tykt, grått tøi. På trøien var sydd fast noget gult som hadde vært et rødt bånd; han brukte tresko, var solbrent, næsten sort i ansiktet og hadde næsten hvitt hår, et langt arr strakte sig fra pannen og nedover kinnet; han var kroket, bøid, eldet før tiden, og gikk næsten hele dagen med en spade eller en havekniv i hånden i en av disse små murinnhegninger som støter op til broen og strekker sig lik en kjede av terrasser langs den venstre Seinebredd, vakre blomsterfylte flekker, som hvis de var større, vilde bli kalt for haver, og hvis de var mindre: buketter. Alle disse haveflekkene støtte på den ene siden mot elven, på den andre mot et hus. Denne mannen med trøien og tretøflene bodde omkring 1817 i den smaleste av disse inngjerdingene og i det aller minste av husene. Han bodde alene, enslig, stille og fattigslig, en kone som hverken var ung eller gammel, hverken vakker eller stygg, hverken fra landet eller fra byen, stelte for ham. Den jordflekken han kalte haven sin, var kjent over hele byen for de skjønne blomstene han drev frem der. Han arbeidet alltid med blomstene. ({{page|140}} ...)]
• terreng: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• terroristen: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• terskel: [på den dystre terskel, gyste han tilbake i gru. Han var ({{page|11}} ...)]
• tertefinhet: [Når det gjaldt tertefinhet, stod hun ikke tilbake for nogen engelsk miss. Det var blyghet satt på spissen. Hun hadde et fryktelig minne i livet: En dag hadde en mann sett strømpebåndet hennes. Årene hadde bare øket denne skånselløse blyghet. Halstørklæet kunde aldri bli tett nok, og aldri nå høit nok. Hun øket antallet av hekter og nåler på steder der folk ikke drømte om å se. Det er nettop det eiendommelige ved snerperiet å sette ut dess flere vakter, dess mindre festningen er truet. Og likevel ({{page|127}} ...)]
• testamentet: [Marius hadde nu næsten vunnet over angsten og lyttet. Den siste muligheten for tvil var vekk. Det var virkelig Thénardier fra testamentet. Marius skalv da han hørte anken over utakknemlighet rettet mot faren, den anken som han nu holdt på å gjøre så skjebnesvangert riktig. Han kom i enda større villrede. Dessuten var det i Thénardiers ord, i denne blandingen av skryt og usseldom, av hovmod og lavhet, av raseri og dumhet, i dette virvar av virkelige ({{page|217}} ...)]
• tettpakket: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• theben: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• theodore: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• theologiæ: [Puget, doctor theologiæ ved fakultetet i Paris; han blev ({{page|11}} ...)]
• thermidor: [Gillenormand syntes han hadde sett at Marius rynket pannen litt, mens han i virkeligheten sant å si slett ikke hadde hørt stort efter, slik som han gikk op i sin glede og mere tenkte på Cosette enn på 1793. Bestefaren skalv fordi han hadde vært så uheldig med André Chénier og skyndte sig med å si: «Myrde er ikke ordet. Saken er at revolusjonens store ånder, som slettes ikke var onde, det er uomtvistelig, som var virkelige helter, fant at André Chénier var litt i veien for dem, og så lot de ham halshugge … det vil si at disse store mennene den 7. thermidor i den offentlige velferds navn bad André Chénier om å være så vennlig å gå –» ({{page|245}} ...)]
• thermopylæ: [det ropt til Marius. «Avgjør De hvem som skal bli.» – «Ja,» sa de fem, «velg. Vi lyder Dem.» – Marius hadde ikke trodd at noget skulde kunde gjøre inntrykk på ham mer. Men ved den tanken at han skulde peke ut en mann til å gå i døden, strømmet alt blodet til hjertet på ham. Han vilde ha blitt blek hvis han hadde kundet bli blekere. Han gikk bort til de fem som smilte til ham, i øinene på dem alle strålte den ild som lyser gjennom historien om slaget ved Thermopylæ, og de ropte: «Mig! Mig! Mig!» – og Marius talte dem sløvt; det var og blev fem. Så så han ned på de fire uniformene. ({{page|123}} ...)]
• therèse: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• tholomyés: [«Venner!» ropte Tholomyés med tordenstemme, «ta ({{page|105}} ...)]
• tholomyês: [Courfeyrac hadde en far som het de Courfeyrac, men han hadde fulgt eksemplet fra revolusjonstiden da så mange borgere aktet det lille «de» så høit at de fant å burde skille sig av med det. Hr. de Chauvelin kalte sig Chauvelin, hr. de Constant de Rebecque, Benjamin Constant, hr. de Lafayette, Lafayette. Courfeyrac vilde ikke stå tilbake og kalte sig kort og godt Courfeyrac. Når det gjelder ham, kan vi næsten holde oss til det og nøie oss med å si: Courfeyrac det er Tholomyês. Men Courfeyrac var en god gutt. Tross likhet i ånd og vidd var der stor ulikhet mellem dem. I Tholomyês stakk det en prokurator, i Courfeyrac en ridder. ({{page|174}} ...)]
• thomas: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• thuin: [Ved Genappe prøvde franskmennene å gjøre holdt og front og stanse flukten. Lobau samlet tre hundre mann. Inngangen til landsbyen blev barrikadert, men ved den første salven av prøissiske kardesker tok de flukten og Lobau blev fanget. Forfølgelsen var skrekkelig. Det blev hugget ned for fote. Denne fortvilelsens flukt gikk gjennom Genappe, Quatre-Bras, Gosselies, Frasnes, Charleroi, Thuin og stanset ikke før ved grensen. Og hvem var det som flyktet slik? Den store armé. ({{page|299}} ...)]
• thénard: [Marius så stivt på ham. «Jeg kjenner den usedvanlige hemmeligheten; akkurat som jeg kjente navnet Jean Valjean, kjenner jeg også Deres navn.» – «Navnet mitt.» – «Ja.» – «Det er da ikke vanskelig, herr baron. Jeg har hatt den ære å skrive det for Dem og si Dem det: «Thénard.» – «dier.» – «Hva?» – «Thénardier.» – «Hvem er det?» ({{page|351}} ...)]
• thénardem: [{{høyre|Brevet var undertegnet «Thénard».|2em}} ({{page|351}} ...)]
• thénardierbarnas: [Takket være de syv og femti francs fra den fremmede hadde Thénardier greid å unngå vekselprotest. Neste måned var de igjen i pengenød. Konen drog til Paris med Cosettes utstyr og pantsatte det for seksti francs. Da den summen var brukt, vente ekteparet sig til å regne den lille piken som en de hadde tatt til sig av barmhjertighet, og holdt henne efter det. Da hun ikke lenger hadde noget utstyr, fikk hun på sig Thénardier-barnas gamle skjørter og linneter, det vil si rene filler. Hun fikk bare den maten som blev til overs efter de ({{page|105}} ...)]
• thérèse: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• théâtrefrançais: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• tiberflodens: [Fauchelevent trodde det var en preken som sluttet. «Amen!» sa han. – «Far Fauvent, en må gjøre det de døde vil.» – Priorinnen lot igjen nogen kuler av rosenkransen gli mellem fingrene. Fauchelevent sa ikke noget. Så fortsatte hun: «Jeg har om dette spørsmålet rådført mig med mange Herrens tjenere hvis religiøse arbeide har båret rik frukt.» – «Ærverdige moder, en hører ringingen bedre herfra enn ute fra haven.» – «Dessuten er det mere enn en alminnelig død, det gjelder en helgen.» – «Som Dem, ærverdige moder.» – «I disse tyve årene har hun ligget i kisten sin med særlig tillatelse av vår hellige fader Pius VII.» – «Han som kronet keiser Buonaparte.» – For en så lur fyr som Fauchelevent var det minnet et leit uhell. Heldigvis var priorinnen altfor optatt av sitt til å legge merke til det. Hun blev ved: «Far Fauchelevent.» – «Ærverdige moder.» – «Sankt Diodorus, erkebiskop i Kappadokia krevde at det på hans grav skulde skrives dette ene ordet: Acarus, hvilket vil si «metemark». Det blev gjort. Er det ikke så?» – «Jo, ærverdige moder.» – «Den salige Mezzocane, abbed i Aquila, krevde å bli jordfestet under galgen, og det skjedde.» – «Det er sant.» – «Sankt Terentius, biskop i havnestaden ved Tiberflodens utløp, bad at det på hans gravsten måtte bli satt det tegnet som blir satt på fadermorderes grav. Det blev gjort. En må adlyde de døde.» – «Ja, det er så.» – «Liket av Bernhard Guidonis, som var født i Frankrike nær Roche- ({{page|56}} ...)]
• tibinds: [Omkring 1817 var han stadig to aftener om uken i et hus i nabolaget i Férou-gaten hos baronesse de T; en verdig og aktverdig dame. Hennes mann hadde på Ludvig XVI’s tid vært fransk sendemann i Berlin. Baron de T som med iver hadde dyrket magnetiske ekstaser og syner, var død i landflyktighet, ganske ruinert, og alt han efterlot sig, var et tibinds manuskript innbundet i rød marokin med gullsnitt; det var nogen meget pussige optegnelser om Mesmer og hans magnetiseringsapparater. Baronesse de T hadde av stolthet ikke offentliggjort noget ({{page|140}} ...)]
• tidende: [Ved siden av farens navn var også et annet inngravd i hans hjerte; navnet Thénardier. Med sin brennende og alvorlige sjel omgav Marius med en slags helgenglorie den mannen som han mente faren skyldte livet, den dristige sersjanten som hadde reddet obersten midt under kuleregnet ved Waterloo. Han skilte i minnet ikke mellem denne mannen og faren, og han høiaktet dem begge. Det var en slags gudsdyrkelse i to grader med et stort alter for obersten og et lite for Thénardier. Og det som øket hans takknemlighetsfølelse, var tanken på den ulykken Thénardier var styrtet ned i. Marius hadde i Montfermeil hørt om den uheldige hotellvertens ruin og fallitt. Så hadde han hatt et uhørt strev for å finne sporene efter ham og lete ham op i den avgrunnen av elendighet som Thénardier var blitt borte i. Marius hadde gjennomstreifet omegnen; han hadde vært i Chelles, i Bondy, i Gournay, i Nogent, i Lagny. I tre år hadde han holdt på med det, og han brukte til det de få pengene han sparte. Ingen hadde kundet gi ham nogen tidende om Thénar- ({{page|193}} ...)]
• tidli: [En gammel muret skorstenspipe fra en ovn som tidli- ({{page|368}} ...)]
• tidlige: [Ukene gikk. De to levde et lykkelig liv i denne usle rønnen. Cosette lo, pratet og sang fra den tidlige morgen. Det hendte enkelte ganger at Jean Valjean tok den lille hånden som var rød og sprukken av frost og kysset den. Det stakkars barnet som var vant til å bli slått, skjønte ikke hvad dette skulde si, og gikk ganske skamfull bort. Nogen ganger blev hun alvorlig og så på den lille sorte kjolen. Cosette var ikke lenger klædd i filler, hun bar sorg. Hun forlot elendigheten og trådte inn i livet. ({{page|9}} ...)]
• tidligste: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• tids: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• tidsalders: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• tidsaldrer: [Lamarque var en mann av ry, og en handlingens mann. Han hadde efter hverandre, først under keiserdømmet, senere under restaurasjonen lagt for dagen de to slags mot som var nødvendig i de to tidsaldrer, slagmarkens og talerstolens tapperhet. Det var som en kårde i hans ord. Han stod mellem venstre og ytterste venstre, var elsket av folket fordi han trodde på fremtidsmuligheter, og av massen fordi han hadde tjent keiseren trofast. I sytten år hadde han båret sorg over nederlaget ved Waterloo uten å gi ({{page|32}} ...)]
• tidsnødvendighet: [Efter restaurasjonen krevde nasjonen bare ro, tørstet bare efter ett: fred. Store hendelser, store vågestykker, store eventyr, store menn hadde en gudskjelov hatt nok av, en hadde hatt dem til op over ørene. En hadde marsjert fra tidlig om morgenen og hadde nådd kvelden efter en lang, strid dag. Først hadde en hatt følge med Mirabeau, derefter med Robespierre, så med Napoleon; en var utslitt. Alle og enhver krevde en seng. Og de fikk fred, ro, hvile. De var tilfredse. – Imidlertid dukket visse kjensgjerninger frem og banket på porten. På samme tid som de trette mennene krevde hvile, krevde de fullbragte kjensgjerningene garantier. Disse garantiene var en tidsnødvendighet. Det var nødvendig å gi dem. Fyrstene «skjenket» dem, men i virkeligheten var det tingenes egen kraft som gav dem. En sannhet som er nyttig å vite, men som Bourbonerne ikke engang skimtet i 1814. Den utvalgte familie som kom tilbake til Frankrike da Napoleon falt, hadde den skjebnesvangre enfold å tro at det var den som gav, og at den kunde ta tilbake det den hadde gitt, at huset Bourbon eide den guddommelige rett, og at Frankrike ikke hadde nogen rett, og at den poli- ({{page|299}} ...)]
• tidspunktet: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• tigerens: [Thénardier lukket porten på klem, akkurat så vidt at Jean Valjean kunde slippe gjennom, lukket gitteret, vridde nøkkelen to ganger rundt i låsen, og blev vekk i mørket uten å gjøre mere støi enn et åndepust. Det var som om han gikk på tigerens fløielspoter. Et øieblikk efter var dette uhyggelige forsynet blitt usynlig. ({{page|189}} ...)]
• tigergrin: [Det var ikke lett å sette Javert i undring. Men så meget han enn var herre over sig selv, kunde han ikke undgå en sinnsrystelse. Han blev stående urørlig og gape. – Jean Valjean fortsatte: «Jeg tror ikke jeg kommer vekk herfra. Men om jeg likevel skulde komme vekk, bor jeg under navnet Fauchelevent i l’Homme-Armégaten nummer syv.» – Javert trakk med et tigergrin op den ene munnviken og mumlet mellem tennene: «Pass dig.» – «Gå!» sa Jean Valjean. – Javert svarte: «Du kaller dig Fauchelevent og bor i l’Homme-Armégaten?» – «Nummer syv.» – Javert gjentok halvhøit: «Nummer syv.» Så knappet han igjen frakken, fikk stram militærholdning, gjorde helomvending, la armene over kors og støttet haken i hånden, og slik tok han til å gå i retning av Hallene. Jean Valjean så efter ham. Da Javert hadde gått nogen skritt, vendte han sig og ropte til Jean Valjean: «De plager mig. Drep mig heller.» – Han la ikke merke til at han ikke lenger sa du til Jean Valjean. – «Gå Deres vei,» sa Jean Valjean. Javert gikk langsomt videre. Et øieblikk efter svingte han rundt hjørnet til Prêcheurgaten. Da han var borte, skjøt Jean Valjean pistolen av i luften. Så kom han tilbake til barrikaden og sa: «Det er gjort.» Her hadde det hendt følgende: Marius, som for det meste hadde vært optatt utenfor, hadde ikke lagt merke til spionen som lå bundet i mørket bakerst i skjenkestuen. Da han fikk se ham ute i dagslyset idet han skulde gå over barrikaden for å bli skutt, kjente han ham igjen. ({{page|123}} ...)]
• tigerkatt: [Plutselig så de en mann entre op over riggen smidig som en tigerkatt. Mannen hadde rød trøie på og var altså galeislave; han hadde grønn lue og var altså livsslave. Da han nådde op til mersseilet, rev et vindkast luen av ham og blottet et ganske hvitt hode; det var altså ingen ung mann. ({{page|331}} ...)]
• tigers: [«Det var …,» sa Marius. – «Og at jeg blev det,» la Laigle til. – «Det skjønner jeg ikke,» sa Marius. – Laigle svarte: «Det er enkelt nok. Jeg stod nær kateteret for å svare og nær døren for å kunde komme unda. Professoren stirret temmelig stivt på mig. Plutselig sprang Blondeau med ondskapsfull teft over på L. – L. det er min bokstav. Jeg er fra Meaux og heter Laigle, og det navnet ropte han op. Jeg svarte: «Her!» Da så Blondeau på mig med et blikk så mildt som en tigers, smilte og sa: «Hvis De er Pontmercy, kan De ikke være Laigle.» En frase som synes lite smigrende for Dem, men ikke så trist som for mig. Det vil si, jeg blev strøket.» ({{page|174}} ...)]
• tigertenner: [Klokken kunde være omtrent halv ni om kvelden. Dagen hellet. – Jean Valjean la Marius langs veggen på den tørre siden av kloakken, så gikk han bort til gitteret og grep med begge nevene fatt i stengene; han rystet voldsomt i dem, men fikk ikke rokket dem. Gitteret rikket sig ikke. Jean Valjean grep i den ene stangen efter den andre, idet han håpet å kunde få revet én løs og lage en brekkstang av den til å løfte gitteret av hengslene eller brekke op låsen. Ikke en av dem lot sig rokke. Tigertenner sitter ikke fastere i kjeven. Uten brekkstang kunde det ikke bli nogen løftning av hengslene. Hindringene var uovervinnelige. Han hadde ikke noget middel til å få åpnet døren. ({{page|189}} ...)]
• tigerøine: [da fanen bare var en fille, da kulene var skutt bort og geværene ikke var annet enn stokker, da likhaugen var større enn flokken av levende, – steg der hos seierherrene op en slags hellig redsel for disse storslåtte døende. Det engelske artilleri holdt ånde, tidde stille. Det blev en slags frist. De hadde omkring sig likesom en vrimmel av spøkelser, skyggebilleder av menn til hest, den sorte profilen av kanonene, den hvite himmelen skinte frem mellem hjul og lavetter, det kjempemessige dødningehodet som heltene hele tiden så i røken over valplassen, nærmet sig til dem og så på dem. De kunde gjennom mørket høre at kanonene blev ladd, de tente luntene lignet tigerøine som i natten dannet en krets omkring hodene på dem. Alle luntestengene i de engelske batterier nærmet sig kanonene. Da var det at en engelsk general, nogen sier det var Colville, andre at det var Maitland, grepet, holdt tilbake det avgjørende øieblikk som hang over hodet på disse menneskene. Han ropte: «Tapre franskmenn! Overgi dere.» Cambronne svarte: «Dritt!» ({{page|299}} ...)]
• tiggerdrakten: [Thénardier uten å reise sig. «Madam,» sa han og smilte næsten fryktsomt, «la henne få leke.» – Hvis det hadde vært en gjest som hadde spist lammestek og drukket to flasker vin til maten og som ikke hadde sett ut som en «utfattig stakkar», vilde et slikt ønske vært som en befaling for henne. Men at en mann med slik en hatt tillot sig å ha et ønske, og at en mann med slik en frakk tillot sig å ha en vilje, det trodde madam Thénardier ikke å burde finne sig i. Hun svarte skarpt: «Hun må arbeide hvis hun vil ha mat. Jeg før henne ikke for at hun skal la være å gjøre noget.» – «Hvad er det hun holder på med,» sa den fremmede med den snille stemmen som stod i slik underlig motsetning til tiggerdrakten og bærerskuldrene. Madam Thénardier viste den nåde å svare: «Strømper, om De tillater; strømper til småpikene mine som næsten ikke har strømper og snart må gå barbent.» – Mannen så på Cosettes stakkars røde føtter og blev ved: «Når kan hun bli ferdig med de strømpene?» – «Å, hun kommer da til å holde på minst tre eller fire dager til, det dovendyret.» – «Og hvor meget kan det par strømper være verd når det er ferdig?» – Madam Thénardier sendte ham et hånlig blikk: «Minst tredve sous.» – «Vil De la mig få dem for fem francs?» spurte den fremmede. – «Bevare mig vel,» ropte en av fraktemennene og storlo, «fem francs! Det tror jeg pokker så vel! Fem blanke francs.» – Thénardier mente at han nu burde ta ordet: «Ja, hvis De har lyst til det, kan De nok få strømpene for fem francs. Vi vil nødig si nei til reisende.» – «De må betale straks,» sa madam Thénardier kort og fyndig. – «Jeg kjøper de strømpene, og jeg betaler dem,» sa han mens han tok et femfrancsstykke op av lommen og la på bordet. Så vendte han sig til Cosette: «Nu er det mig som eier arbeidet ditt. Lek du barnet ({{page|344}} ...)]
• tiggerfant: [omstreifer, en farlig tiggerfant var i byen den kvelden. ({{page|45}} ...)]
• tiggerpikens: [knærne hennes. Den lille holdt på å bli altfor stor pike til det. Opveksten spiller en ofte den slags puss. – «Stakkars jentunge,» sa Gavroche, «hun har ikke engang bukser på. Se her, bruk det.» – Dermed tok han av sig det gode ullkleet han hadde om halsen og kastet det over tiggerpikens magre, forfrosne skuldrer, der nesevarmeren blev sjal igjen. – Hun så i undring på ham og tok stille imot sjalet. Når nøden har nådd en viss grad, blir den fattige så sløv at han hverken klager over det onde eller takker for det gode. ({{page|368}} ...)]
• tiggerske: [det støtt henne. I litt indre oprør, om enn rolig i det ytre, hadde hun sagt til sig selv: «Far har avgjort ekteskapsspørsmålet uten mig; jeg avgjør arvespørsmålet uten ham.» Hun var i virkeligheten rik, og faren var det ikke. Hun hadde så utsatt avgjørelsen. Det er sannsynlig at hun, hvis ekteskapet hadde blitt fattig, hadde latt dem være fattige. «Det er ingen råd med det. Nevøen min gifter sig med en tiggerske, så får han være tigger.» Men Cosettes halve million tiltalte tanten og endret hennes syn på de elskende. En skylder seks hundre tusen francs aktelse, og det var åpenbart at hun ikke kunde gjøre annet enn å efterlate formuen sin til de unge folkene, siden de ikke trengte til den. ({{page|245}} ...)]
• tiggerskene: [søndag gav en sou til de fattige tiggerskene utenfor domkirkeportalen. De var seks om å dele den. En dag da ({{page|11}} ...)]
• tigrer: [De samme høie murene som han hadde sett omkring tigrer, de så han her omkring lam. Det var et soningssted, ikke et straffested, og likevel var det ennu strengere, ennu tristere og ennu mere ubarmhjertig enn det andre. Disse jomfruene blev tynget meget sterkere enn galeislavene. En kold, barsk vind, den samme vinden som hadde isnet hans ungdom, strøk gjennom hulen der grib- ({{page|56}} ...)]
• tikke: [Marius satte sig på sengekanten. Klokken kunde være omtrent halv seks. Det var bare en halv time igjen. Han kunde høre pulsen banke, som en hører et ur tikke om natten. Han tenkte på den dobbelte fremmarsjen som gikk for sig i mørket, forbrytelsen som rykket frem på den ene siden, rettferdigheten på den andre. Han var ikke redd, men kunde ikke uten en viss skjelving tenke på det som vilde komme til å skje. – Det snødde ikke lenger. Månen skinte klarere, og sammen med lysningen fra snøen skapte det et slags tusmørke i værelset. Inne hos Jondrette var det lys. Marius så hullet i veg- ({{page|217}} ...)]
• tilbakekalle: [«Brevet,» sa rettsformannen, «De har vært dømt til en vanærende straff og kan derfor ikke avlegge ed –.» Brevet bøide hodet. – «Men,» holdt rettsformannen frem, «selv hos det menneske som loven har vanæret, kan der når den guddommelige nåde tillater det, være til stede en følelse av ære og rettsinn. Det er til denne følelsen jeg appellerer nu i dette avgjørende øieblikk. Hvis den ennu finnes hos Dem, og det håper jeg, så tenk Dem vel om før De svarer. Overvei på den ene siden at De med ett ord kan styrte dette mennesket i ulykke, på den andre sannheten som et ord fra Dem kan klarlegge. Det er et alvorlig øieblikk, og det er ennu tid til å tilbakekalle hvis De mener å ha tatt feil. – Anklagede, reis Dem. – Brevet, se nøie på anklagede, tenk Dem godt om og si oss på ære og samvittighet, om De fastholder at De i dette mennesket kjenner igjen Deres gamle kamerat på slaveriet, Jean Valjean.» – Brevet så på anklagede og vendte sig så til retten. – «Ja, hr. rettsformann, det var mig som først kjente ham igjen, og jeg holder fast på det. Denne mannen er Jean Valjean som kom til Toulon i 1796 og slapp ut 1815. Jeg slapp ut året efter. Han ligner nærmest et umælende best nå, det er nok alderen som har gjort ham slik; på slaveriet var han en lumsk fyr. Jeg kjenner ham absolutt sikkert igjen.» – «Sett Dem ned,» sa rettsformannen, «anklagede bli stående.» ({{page|202}} ...)]
• tilbakekastning: [Det må slås fast og endog legges vekt på at tross Marius hadde utspurt Jean Valjean slik at Jean Valjean hadde sagt: «De krever at jeg skal skrifte for Dem», hadde han dog ikke gjort ham to, tre avgjørende spørsmål. Det kom ikke av at han ikke tenkte på dem, men fordi han var redd for dem. Jondrettes kvistkammer? Barrikaden? Javert? Hvem kunde vite hvor tilståelsene hadde stanset? Jean Valjean lignet ikke en mann som vek tilbake for noget; og hvem vet om Marius, når han først hadde drevet ham frem, ikke ønsket å stoppe ham. Under visse avgjørende hendelser kan det ha hendt oss alle at vi efter å ha gjort et spørsmål, stopper ørene igjen for ikke å høre svaret. Det er særlig når en elsker at en kan være feig slik. Det er ikke klokt til det ytterste å forske ut uhyggelige forhold, særlig når den uløselige siden av vårt liv er skjebnesvangert innblandet. Av Jean Valjeans fortvilede forklaringer kunde det kanskje strømme ut et fryktelig lys, og hvem vet om ikke dette heslige lyset kunde ha gitt gjenskinn selv over Cosette. Hvem visste om det ikke hadde kommet til å falle et slags helvetes lys over dette engleåsynet? Selv et lynglimt er en lynstråle. Så skjebnesvangert er et slikt samliv at uskyldigheten selv kan bli preget av forbrytelsen efter den dunkle lov om lysets tilbakekastning. De reneste ({{page|305}} ...)]
• tilbakereisen: [ytringer. Han vilde ikke møte for å hylde ham ved tilbakereisen fra Elba og nektet å påby offentlig forbønn for ({{page|11}} ...)]
• tilbakeslag: [Jean Valjean hadde bare vært besvimt. Den friske luften hadde vekket ham igjen. Gleden er et tilbakeslag av skrekken. Fauchelevent hadde næsten likeså vanskelig som Jean Valjean for å komme til sig selv igjen. «De er altså ikke død! Jeg ropte slik på Dem at De kom tilbake. Da jeg så Dem ligge der med lukkede øine, sa jeg: «Å, han er kvalt.» Men jeg vilde blitt rasende, splittergal, så de hadde måttet sette mig i galehus. Hvad vilde De jeg skulde gjort om De var død. Og den lille piken? Frukthandlersken vilde jo ikke ha skjønt det grann. Der legger en barnet i armene på henne, og så dør bestefaren. Det vilde blitt en deilig historie. Alle paradisets helgener, for en historie! Å De lever. Det er toppen!» ({{page|56}} ...)]
• tilbakeslaget: [«Bøi hodene tett inn til muren og alle på kne langs barrikaden,» ropte Enjolras. – oprørerne som hadde gått fra postene sine da Gavroche kom, stod spredt foran vertshuset. Nu styrtet de i forvirring tilbake mot barrikaden; men før de hadde kundet lyde Enjolras’ befaling, gikk skuddet av med kardeskens fryktelige, rallende torden. Skuddet var blitt rettet mot åpningen i skansen, hadde truffet muren og sprunget tilbake derfra, og det fryktelige tilbakeslaget hadde drept to mann og såret tre. skulde det fortsette, kunde barrikaden ikke holdes. Kardeskene slo inn i den. ({{page|123}} ...)]
• tilbaketoget: [Wellington hadde trukket sig tilbake. Det stod nu bare igjen å skape tilbaketoget om til et knusende nederlag. Napoleon vendte sig brått, sendte en stafett i galopp til Paris for å melde at slaget var vunnet. Så gav han Milhauds kyraserer ordre om å ta Mont-Saint-Jean-høidedraget. ({{page|299}} ...)]
• tilbaketrukket: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• tilbakeveien: [militærpatrulje som var på tilbakeveien til porten ved ({{page|24}} ...)]
• tilbedelsen: [Under denne tilbedelsen glemte hun alt, selv det hun skulde gjøre. Plutselig kalte madam Thénardiers barske stemme henne tilbake til virkeligheten: «Hvadforno, ditt nesegrev, har du ikke gått enda! Vent bare. Jeg skal ({{page|344}} ...)]
• tilbedelsesverdig: [«Å, så vakker du er,» mumlet Marius. «Jeg tør ikke se på dig. Det gjør at jeg beskuer dig. Du er en av gratiene. Jeg vet ikke hvad som går av mig. Bare du stikker skospissen frem under kjolen, blir jeg ganske ør. Og hvilket strålende lys blir det ikke når dine tanker åpenbarer sig. Du taler så klokt. Av og til synes jeg du er en drøm. Tal, jeg hører på dig, jeg beundrer dig. Å, Cosette, så underlig og deilig det er, jeg er ganske tullete. De er tilbedelsesverdig, frøken! Jeg studerer føttene dine i mikroskop og sjelen i teleskop.» – Og Cosette svarte: «Jeg elsker dig litt mere for hvert øieblikk siden imorges.» – Spørsmål og svar falt som de kunde under denne samtalen, men de stemte alltid i ett: kjærlighet. ({{page|404}} ...)]
• tilbedende: [– Jean Valjean så op på henne med et tilbedende blikk. «Ja, forby mig å dø. Hvem vet? Kanskje adlyder jeg. Jeg holdt på å dø da dere kom inn. Det stanset mig; det var som om jeg blev født på ny.» – «De er jo full av kraft og liv,» ropte Marius. «Tror De virkelig at det er slik en dør? De har hatt sorger, men det skal De ikke ha mer. Det er mig som ber Dem om tilgivelse, og det på mine knær. De skal leve, og leve sammen med oss, og leve lenge. Vi tar Dem tilbake. Vi er to her som for eftertiden bare skal ha én tanke, å gjøre Dem lykkelig.» – «Der kan du høre,» sa Cosette i gråt. «Marius sier også at du ikke skal dø.» ({{page|351}} ...)]
• tilbehør: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• tilbygning: [til landsprestene når de var i Digne i embedssaker. Hospitalsapoteket, en liten tilbygning ut til haven, blev omgjort til kjøkken og spiskammer. I haven var der også ({{page|11}} ...)]
• tilbøielige: [Jean Valjean ordnet alt, ryddet vekk alt, jevnet ut alt, gjorde alt lett. Han hastet mot Cosettes lykketime med like stor iver og, tilsynelatende, like stor glede som Cosette selv. Da han hadde vært borgermester, greide han å løse et vanskelig spørsmål som han alene kjente til, nemlig Cosettes ætt. Si sannheten like ut, hvem vet? Det kunde ha hindret ekteskapet. Han reddet Cosette ut av alle vanskelighetene. Han skaffet henne en familie av døde, noget som hindret alle eventuelle spørsmål. Cosette var den siste av familien. Cosette var ikke datter av ham, men av en annen Fauchelevent. Begge brødrene Fauchelevent hadde vært gartnere i Petit-Picpus klostret. De gikk til klostret og fikk fulle oplysninger og de aller beste vitnesbyrd; de gode nonnene var lite skikket og lite tilbøielige til å granske farsskapsspørsmålet, og tenkte ikke på at det kunde være nogen underfundigheter, og hadde aldri riktig visst hvem av brødrene Fauchelevent Cosette ({{page|245}} ...)]
• tildelt: [eller broene. Alle hadde nu tatt den plassen de hadde fått sig tildelt. Tre og førti oprørere, deriblant Enjolras, Combeferre, Courfeyrac, Laigle, Joly, Bahorel og Gavroche lå på kne i den store barrikaden med hodene i høide med den øverste kanten, og med gevær- og karabinløpene støttet mot brostenene, som i skyteskår, aktsomme, tause, ferdige til å gi ild. Seks mann ført av Feuilly hadde stilt sig op i vinduene i Korinth med geværet ved kinnet. ({{page|84}} ...)]
• tilegne: [Marius tok fatt på det tredje brevet, et bønnskrift akkurat som de andre, og holdt i samme høistemte stil som det første og var sendt til grosserer Pabourgeot på hjørnet av Saint-Denisgaten og Fersgaten; det var sendt fra «en forfatter som nettop har sendt inn et teaterstykke til théâtre-français». Han tilbød å tilegne Pabourgeot dramaet, idet han søkte ly hos ham og bad om den minste gave. Brevet var undertegnet: ({{page|217}} ...)]
• tilfalt: [De to små som hadde tilfalt Magnon, hadde ingen grunn til å klage. De åtti francs var et godord for dem, det blev sørget vel for dem; de var slett ikke dårlig kledd, fikk slett ikke dårlig næring, blev stelt med omtrent som «små herremenn», og hadde det meget bedre hos den falske moren enn hos den riktige. Magnon spilte dame og snakket ikke tyveslang når de var til stede. Slik gikk det nogen år, og Thénardier spådde hell. En dag kom han til å si til Magnon da hun kom med de ti francs: «Det blir nok så at «faren» kommer til å sørge for utdannelsen.» ({{page|368}} ...)]
• tilfeldighetene: [løitnant Théodule blev ganske rådvill ved slik uventet å ha støtt på en grav; han følte mishag og dessuten noget han ikke riktig kunde gjøre sig klart, men som var sammensatt av aktelse for en grav og aktelse for en oberst. Han trakk sig tilbake og lot Marius være alene på kirkegården, og han gjorde det i streng orden. Døden hadde likesom storofficers-epåletter for ham, og han gjorde næsten militær honnør. Da han ikke visste hvad han skulde skrive til tanten, lot han ganske være med å skrive; og det vilde rimeligvis ikke kommet noget ut av de opdagelsene Théodule hadde gjort om Marius’ kjærlighetseventyr, hvis ikke en av disse mystiske tilfeldighetene som skjebnen så ofte får i stand, straks efter hadde laget et slags efterspill på Vernon-hendelsen. ({{page|140}} ...)]
• tilfluktssteder: [ser for å dekke sig, en velkjent fremgangsmåte. I så fall hadde han medhjelpere, medskyldige, tilfluktssteder dit han uten tvil vilde gå. Alle de omveiene han tok gjennom gatene, tydet på at han ikke var nogen alminnelig borger. Å fengsle ham for tidlig vilde være å drepe «hønen med gulleggene». Og hvilke uheldige følger kunde det vel ha å vente? Javert var ganske sikker på at han ikke kunde slippe vekk. Han gikk derfor efter ham temmelig usikker og gjorde sig selv hundre spørsmål om den mystiske mannen. ({{page|24}} ...)]
• tilfluktsstedet: [Jean Valjean hadde valgt tilfluktsstedet godt. Det måtte synes som om han der kunde være fullkommen trygg. Det værelset med alkove som han og Cosette bodde i, var det som hadde vindu til bulevarden. Da det var det eneste vinduet i huset, som vendte den veien, trengte de ikke å være redde for blikk fra naboer eller gjenboere. Underetasjen i nummer 50–52 var et slags falleferdig skur som blev brukt til vognskjul for grønthandlere og stod ikke i forbindelse med etasjen over, hverken ved nogen lem eller ved nogen trapp. Øvreetasjen rommet som før nevnt mange værelser og flere kvistrom. Bare ett av disse var bebodd, av en gammel kone som stelte for Jean Valjean. Alle de andre rommene stod tomme. ({{page|9}} ...)]
• tilfots: [hele er en svær sak. Biskopen greide det. Han gikk tilfots i omegnen, brukte gigg på slettene, eselbærekurv i ({{page|11}} ...)]
• tilfredsstillelsen: [Det spørsmålet som reiste sig var: Hvorledes skulde Jean Valjean stille sig til Cosettes og Marius’ lykke? Det var ham som hadde villet denne lykken; det var ham som hadde skapt den, det var ham selv som hadde boret den inn i hjertet, og nu kunde han, når han så på den, ha samme tilfredsstillelsen som en våbensmed når ({{page|279}} ...)]
• tilfredsstillet: [Revolusjonen av 1830 var fort ferdig. Men den stanset på halvveien. Hvem stanset den? Borgerskapet! Hvorfor? Fordi borgerskapet er den interesse som er blitt tilfredsstillet. Igår het det hunger, idag nok, imorgen overmetthet. Med urette har en villet gjøre borgerskapet til en klasse. Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds. Borgeren er den mannen som nu har fått tid til å sitte ned. En stol er ikke en kaste. Men ved å vilde sette sig ned for snart, kan en stanse menneskehetens fremskritt. Det har ofte vært borgerskapets feil. Borgerskapet trengte efter julirevolusjonen en mann som var uttrykk for «holdt». Denne mannen var snart funnet. Han het Ludvig Filip av Orleans. De 221 gjorde Ludvig Filip til konge. Lafayette påtok sig kroningen. Han kalte det «den beste republikk» Rådhuset trådte istedenfor Reimskatedralen. Denne oprettelsen av en halv-trone istedenfor en hel-trone var «1830-verket». ({{page|299}} ...)]
• tilfredsstilte: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• tilfriskningstiden: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• tilføid: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• tilføie: [Tiden til å slutte av forhandlingene var kommet. Rettsformannen bad den anklagede reise sig og stillet det vanlige spørsmålet til ham: «Har De noget å tilføie til Deres forsvar?» – Mannen stod der og dreiet en fæl lue mellem hendene; det var som om han ikke hørte noget. Rettsformannen gjentok spørsmålet. Denne gangen hørte han det. Det så ut som om han skjønte det; han rørte sig lik en som våkner, så sig omkring, så på tilhørerne, gendarmene, forsvareren, de edsvorne, retten, la den svære neven sin på skranken foran sig, så sig omkring ennu en gang og mens han stirret på statsadvokaten, gav han sig plutselig til å tale. Det kom som et vulkansk utbrudd. Slik ordene kom ut av munnen på ham, usammenhengende, hissig, støtvis, hulter til bulter, syntes det næsten som om de trengte på for å komme ut alle på en gang. ({{page|202}} ...)]
• tilførselen: [ten, hadde ikke hatt et minutts søvn, gransket slagmarken og de engelske linjer, og hele tiden hadde han vist denne strålende munterhet, han spøkte og gjorde narr av Wellington, og tross at regnet hadde sinket tilførselen av levnetsmidler så soldatene hverken fikk mat eller søvn, ropte Napoleon muntert til Ney: «Vi har nitti sjanser av hundre.» Klokken ni tok den franske hær opstilling i fem kolonner, med divisjonene på to linjer, artilleriet mellem brigadene, musikken i spissen, under trommehvirvler og trompetfanfarer, mektig, uhyre, festlig, et hav av hjelmer, sabler og bajonetter; keiseren ropte: «Herlig, herlig.» Bare en gang blev denne tilfredshet avbrutt av overmodig medynk; det var da han så de tapre grå skotter på de prektige hestene ta opstilling til venstre; da sa han: «Det er synd.» ({{page|299}} ...)]
• tilgivelsen: [uklar følelse av at tilgivelsen fra denne presten var det ({{page|45}} ...)]
• tilgjengelig: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• tilgrisede: [Mens Thénardier snakket, trakk han frem av omslaget to aviser, gulnete, falmede og tilgrisede av tobakk. Den ene av avisene som var i stykker i brettene og falt fra hverandre i firkantede stykker, syntes å være noget eldre enn den andre. «To kjensgjerninger, to beviser,» sa Thénardier og rakte de to sammenbrettede avisene til Marius. ({{page|351}} ...)]
• tilhengere: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• tilhuggede: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• tilhøre: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• tilhørt: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• tilintetgjørelsen: [barn. Hvad skjedde så i Myriels liv? Var det tilintetgjørelsen av det gamle franske samfund, hans egen families ({{page|11}} ...)]
• tilkalle: [Visselig hadde han ikke uten motstand gitt sig over til dette uhyret, til denne æreløse engelen, til denne heslige helten, som vakte næsten like megen harme hos ham som undring. Mens han satt i vognen ansikt til ansikt med Jean Valjean, hadde lovens tiger minst tyve ganger brølt inne i ham. Minst tyve ganger hadde han vært fristet til å kaste sig over Jean Valjean, å gripe ham og sluke ham, det vil si fengsle ham. Hvad hadde vel vært lettere? Rope til den første politimannen de møtte: «Her er en rømt forbryter!» Tilkalle gendarmer og si: «Denne mannen skal dere ha.» Så kunde han ha gått og latt forbryteren bli igjen og gitt en god dag i alt det andre og ikke blandet sig mere i det. «Denne mannen er for alltid lovens fange; loven gjør med ham som den vil. Hvad er vel rettferdigere?» Javert hadde sagt sig selv alt det. Han hadde villet gå enda lenger, hadde villet handle, gripe mannen, og så hadde han ikke kundet det; og hver gang hånden hadde løftet sig krampaktig for å gripe Jean Valjean i kraven, hadde hånden falt ned igjen som om den var trykket ned av en tung ({{page|231}} ...)]
• tilkalt: [Klokken slo fire. Det satte et støkk i Thénardier. Litt efter blev det i fengslet den forvirrende larmen som følger med opdagelsen av en rømning. Op til ham nådde støien av dører som blev åpnet og lukket, av jerngitterporter som skrek på hengslene, av ståk i vaktstuen, av hese rop fra fangevokterne, av kolbestøt mot brolegningen på gårdsplassen. Lys kom og gikk bak de tilgitrede vinduene på sovesalene, en fakkel blev synlig på taket av nybygningen, brannmenn var blitt tilkalt fra brannstasjonen; lyset fra faklene lyste på hjelmene deres, mens de sprang frem og tilbake på taket. Samtidig så Thénardier i retning av Bastilleplassen en blek lysning bre sig på himmelen. ({{page|368}} ...)]
• tillatelsen: [for å ha slått i stykker et glass, revet i stykker et slør, for å ha tatt en falsk tone under kirkesangen. Når en av søstrene blir kalt til taleværelset, selv om det er priorinnen, må hun senke sløret så bare munnen, som nevnt, er synlig. Bare priorinnen må tale med fremmede, nonnene har ikke lov til å se andre enn deres nærmeste familie. Hvis tilfeldigvis en annen som tidligere har kjent eller holdt av en av søstrene, kommer for å se til henne, skal det en hel forhandling til. Er det en kvinne, kan det enkelte ganger hende at tillatelsen blir gitt og nonnen går til taleværelset og taler til henne gjennom tremmeveggen, som aldri blir åpnet med undtak for en mor eller en søster. Det er unødig å si at menn alltid blir nektet adgang. ({{page|56}} ...)]
• tillegget: [Marius leste. Det var syn for sagn, sikre oplysninger, uimotsigelige prov, de to avisene var jo ikke blitt trykt bare for å støtte det Thénardier sa. Det tillegget som stod i «Moniteuren» var blitt meddelt av politiprefekten på embeds vegne. Marius kunde ikke tvile. Det bankkassereren hadde oplyst, var galt, og selv hadde han tatt feil. Jean Valjean vokste plutselig ut av mørket. Marius kunde ikke holde tilbake et gledesrop. – «Ja, men da er jo denne ulykkelige mannen et vidunderlig menneske; hele formuen var altså hans, det er Madeleine, en hel egns forsyn. Jean Valjean, Javerts redningsmann. Han er en helt, en helgen.» ({{page|351}} ...)]
• tilleggsord: [Mens statsadvokaten talte, lyttet den anklagede med åpen munn og med en slags undring blandet med nogen beundring. Han var åpenbart overrasket over at et menneske kunde tale slik. Av og til når taleren var særlig «energisk», når veltalenheten ikke lenger styrte sig, men flommet av vanærende tilleggsord og suste som en storm omkring den anklagede, dreiet han langsomt hodet fra høire til venstre og fra venstre til høire som en slags trist og stum protest, av den slags han hadde nøid sig med fra første stund av under drøftelsene. To-tre ganger kunde de tilhørerne som satt nærmest ham, høre at han sa halvhøit: «Se det kommer av ikke å ha spurt, hr. Baloup.» ({{page|202}} ...)]
• tilleggsskatten: [Mannen brettet regningen ut og så på den, mens han åpenbart tenkte på noget annet. – «Madam,» sa han, «gjør De det godt her i Montfermeil?» – «Så som så,» svarte hun forfjamset over at han ikke fór anderledes op. Så la hun til i en trist, klagende tone: «Å, ser De, tidene er jo meget dårlige, og dessuten bor det få velstående folk her på vår kant. Her er bare småfolk, skjønner De. Så hvis her ikke av og til kom gavmilde og rike reisende som Dem, greide vi det ikke. Vi har så store utgifter. Bare den lille alene koster oss en masse penger.» – «Hvilken lille?» – «Å, den lille vel. Cosette. Lerken som folk sier.» – «Å, nå,» sa mannen. – «Så dumme disse bøndene er med opnavnene sine; hun ligner mere en flaggermus enn en lerke. Ser De, vi ber ikke nogen om noget, men vi har heller ikke noget å gi bort. Vi tjener ikke noget og har store utgifter. Næringsskatten, dør- og vindusskatten, tilleggsskatten og andre skatter. De vet at regjeringen krever fryktelig mange penger. Og så har jeg jo mine egne småpiker. Jeg trenger ikke å fø på andre folks barn.» ({{page|344}} ...)]
• tilleggsstraff: [dette var der i fengselsreglementet satt en tilleggsstraff ({{page|45}} ...)]
• tillike: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• tillitsfull: [For øvrig var holdningen stoltere og mere tillitsfull enn nogensinne; de hadde ikke noget håp mer, men de hadde fortvilelsen. Fortvilelsen er det siste våben; nogen ganger bringer det seier, har Virgil sagt. – Likesom kvelden før gav alle akt på gatemunningen som nu lå synlig i klart lys. ({{page|123}} ...)]
• tillitsfulle: [Gillenormand hadde ofte datteren med, denne evige frøkenen, som den gangen var over de førti år og så ut som hun var femti, og en vakker liten gutt på syv år, rød og hvit og frisk med glade, tillitsfulle øine og som aldri kom der uten at alle hvisket til hverandre: «Hvor vakker han er! Det er stor synd! Stakkars barn!» – Det er det barnet vi nettop nevnte. Han blev kalt – «stakkars barn»! – for faren var en «røver fra Loire». Denne røveren fra Lorie, var den svigersønnen av Gillenormand, som vi alt har nevnt og som Gillenormand kalte «skampletten» på familien. ({{page|140}} ...)]
• tillitsfullhet: [«Herre!» sa den lille savoyarden med den barnlige tillitsfullhet som er sammensatt av uvitenhet og uskyldighet — ({{page|45}} ...)]
• tillitvekkende: [De første dagene hadde Thénardiers, ergerlige som de var, skravlet i vei. Det at Lerken var blitt borte, hadde vakt opsikt i landsbyen. Det gikk snart mange slags frasagn om det som hadde hendt, og til slutt blev det til et barnerov. Derav politimeldingen. Men da den første ergrelsen var over, hadde Thénardier med sitt glimrende instinkt meget snart skjønt at det aldri er gavnlig å sette påtalemyndigheten i gang, og at hans klage over bortførelsen av Cosette kunde ha som nærmeste følge at rettferdighetens flammende øine vilde bli rettet mot ham selv og mot flere skumle saker som han var oppe i. Og hvorledes skulde han dessuten kunde komme fra de femten hundre francs han hadde mottatt. Han bråvendte, satte munnkurv på konen, og lot som om han blev bestyrtet når nogen snakket til ham om «barnerovet». Han skjønte ikke noget; han hadde nok klaget i førstningen da de «førte bort» dette kjære barnet; han vilde så gjerne hatt henne to, tre dager til; men det var «bestefaren» som hadde kommet og hentet henne, den naturligste sak av verden. Han hadde funnet på det med bestefaren, og det gjorde sig godt. Det var denne historien Javert dumpet op i da han kom til Montfermeil. Denne bestefaren fikk Jean Valjean til å forsvinne. Men Javert prøvde likevel med nogen spørsmål å komme dypere inn i historien: – «Hvad var denne bestefaren, og hvad het han?» – Thénardier svarte ganske enkelt: «Det er en rik landmann. Jeg har sett passet hans. Jeg tror han het Guillaume Lambert.» – Lambert var et godt borgernavn og meget tillitvekkende. Javert vendte tilbake til Paris. – «Jean Valjean er død,» sa han til sig selv, «og jeg er en tullbukk.» ({{page|24}} ...)]
• tillokkende: [gjorde tillokkende og herlig. Blandt tilhørerne var en rik, ({{page|11}} ...)]
• tilmed: [Madam Thénardier hadde ved et sjeldent lykketreff vært så heldig å bli kvitt de to siste mens de var ganske små. Bli kvitt er det riktige uttrykket. Det var hos denne konen bare tilbake en rest av naturlig følelse. Hun var bare mor for døtrene. Morskjærligheten sluttet med dem. Hennes hat til menneskene begynte ved disse guttene. Overfor dem var hennes hat fullkomment; og hjertet hadde en uhyggelig styrtning på den siden som vendte mot dem. Som vi har sett, hatet hun den eldste, hun avskydde de to andre. Hvorfor? Derfor! Den frykteligste grunnen av alle, og det mest uimotsigelige av alle svar: Derfor. – «Jeg har ikke bruk for en haug med unger,» sa denne moren. – Nu skal det bli klargjort hvorledes familien Thénardier hadde greid å bli kvitt de to yngste barna, og tilmed skaffe sig fordel av det. ({{page|368}} ...)]
• tilnavn: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• tilpasningen: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• tilropt: [Dagen før samme 5. juni hadde Jean Valjean flyttet inn i l’Homme-Armégaten. En plutselig hendelse ventet ham, Cosette hadde ikke reist fra Plumetgaten uten å prøve på å gjøre motstand. For første gang i deres samliv hadde Cosettes og Jean Valjeans viljer vist sig tydelig, og hadde, om enn ikke støtt sammen, så iallfall motsagt hverandre. Det blev gjort innvendinger på den ene siden og vist urokkelighet på den andre. Det plutselige rådet: «Flytt», tilropt ham av en ukjent, hadde skremt ham til å stå fast. Han trodde sig opdaget og forfulgt. Cosette hadde måttet gi efter. Begge hadde nådd frem til l’Homme-Armégaten uten å si et ord til hverandre, så op- ({{page|103}} ...)]
• tilrøkte: [I stuen i første etasje var skjenkedisken, i stuen i annen etasje var det en biljard, en spiralformet tretrapp gikk fra stuen i første til stuen i annen etasje, der var vinflekkete border, tilrøkte murer og tente lys midt på dagen. En trapp førte fra stuen ned i kjelleren. I tredje etasje bodde Hucheloup. Øverst oppe var der et kvistrom til tjenerne. Kjøkkenet lå i første etasje ved siden av skjenkestuen. ({{page|53}} ...)]
• tilsetning: [«Kjærlighet er godt nok, men en må ha annet også. Til lykken trenges det unyttige. Lykken alene er bare det nødvendigste. Den må ha tilsetning av overflod. Et slott og hans hjerte. Hans hjerte og Louvre. Hans hjerte ({{page|245}} ...)]
• tilsidesatt: [Det han hadde gjort, fikk ham til å grøsse. Han, Javert, hadde funnet for godt mot politireglementer, mot samfundsordenen, mot lovene å sette en forbryter i frihet; slik hadde det passet ham; han hadde tilsidesatt offentlige hensyn for sine egne private; var det ikke utilbørlig? Hver gang han stilte sig ansikt til ansikt med den uhørte handlingen han hadde gjort, skalv han fra topp til tå. Hvad skulde han gjøre? Det var bare en eneste utvei: straks å vende tilbake til l’Homme-Armégaten, og la Jean Valjean settes fast. Det var klart at det var det han hadde å gjøre. Men han kunde det ikke. Det var noget som sperret veien for ham på den kan- ({{page|231}} ...)]
• tilsit: [Det virket som et iskoldt vindkast. Alle tidde med ett. De følte at noget vilde komme til å skje. – Enjolras som satt og stirret frem for sig, sa uten å se på Marius: «Frankrike trenger ikke noget Korsika for å være stort. Frankrike er stort, fordi det er Frankrike.» Marius følte ingen trang til å vike unda; han vendte sig mot Enjolras og sa med en stemme som skalv av indre ophisselse: «Gud fri mig fra å gjøre Frankrike ringere; men en gjør det ikke om en gjør det til ett med Napoleon. Å, la oss snakke ut om det. Jeg er ny her, men jeg innrømmer at dere får mig til å undres. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er dere og hvem er jeg? La oss gjøre oss det klart hvem keiseren var. Jeg hører dere uttaler Buonaparte med «u» akkurat som royalistene. Min bestefar gjorde enda mere av det, han sa Buonaparté. Jeg trodde dere var unge. Men har dere da ikke ildhu, og hvad gjelder den? Hvad ser dere op til, når dere ikke ser op til keiseren? Hvis dere ikke regner ham for en stor mann, hvem regner dere da for store? Han evnet alt. Han var fullkommen. Han laget lover som Justinian, styrte som Cæsar, hans tale var en blanding av Pascals lyn og Tacitus’ torden, han skapte og skrev historie; kunngjørelsene er som iliader, i Tilsit lærte han keisere å optre majestetisk, han var rettslærd blandt jurister og stjernekyndig blandt astronomer, han så alt og kunde alt, men det hindret ({{page|174}} ...)]
• tilskikkelse: [Femti års alderforskjell hadde naturlig satt et dypt skille mellem Jean Valjean og Cosette; skjebnen dekket over det. Plutselig forenet og sammenknyttet skjebnen med uimotståelig makt disse to rotløse som var så forskjellige i alder, men så like i sorg. Den ene utfylte den andre. Cosette søkte av instinkt en far, som Jean Valjean av instinkt søkte et barn. Å møte hverandre var for dem å finne hverandre. Skilt fra alle andre ved gravens mur var Jean Valjean så å si den enslige enkemann, Cosette den foreldreløse. Dette gjorde at Jean Valjean som ved en himmelsk tilskikkelse blev Cosettes far. ({{page|9}} ...)]
• tilskikkelser: [På den tiden da Jean Valjean blev glad i Cosette, trengte han til denne styrkelsen for å kunde holde frem i det gode. Han hadde nylig sett menneskenes ondskap og samfundets elendighet under et nytt men mangelfullt syn, som ikke åpenbarte mere enn en side av sannheten: Kvinnens skjebne personliggjort i Fantine; den offentlige myndighet personliggjort i Javert; han var blitt sendt tilbake til slaveriet, denne gangen, fordi han hadde gjort godt. Nye tilskikkelser hadde gjort livet surt for ham; han var blitt grepet av vemmelse og lede. Selv minnet om biskopen holdt kanskje av og til på å bli formørket, men bare for straks å tre seierrikt og strålende frem igjen. Men selv dette hellige minnet blev mere og mere svekket. Hvem vet om ikke Jean Valjean var på vei til å miste motet og falle tilbake igjen? Men nu elsket han, og han blev sterk igjen. Å, han var ikke mindre svak enn Cosette. Han vernet henne, og hun styrket ham. Takket være ham kunde hun tre ut i livet, takket være henne kunde han fortsette å være god. Han var barnets støtte, og barnet var hans støttestav. ({{page|9}} ...)]
• tilskuerne: [Alt var som den gangen, samme slags sted, samme tid på natten, næsten de samme ansikter på dommerne, soldatene og tilskuerne. Bare med den endring at det hang et krusifiks over hodet på rettsformannen, noget som manglet den gang han blev dømt. Da de dømte ham, var Gud fraværende. ({{page|202}} ...)]
• tilslørte: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• tilstanner: [Undskyld at jeg sender min datter og ikke kommer selv, men sørglige tilstanner i klæsveien tillater mig, desverre, inte å gå ut.» ({{page|217}} ...)]
• tilstede: [Det blev en glad, lystig og hyggelig kveld. Bestefarens overlegent glade humør gav tonen for hele festen, og alle lot sig smitte av hjerteligheten hos denne næsten hundreårige. Det blev danset litt og ledd mye; det var et koselig bryllup. De gode gamle dager var tilstede i far Gille- ({{page|279}} ...)]
• tilstedeværende: [Rettsformannen talte til ham omtrent på samme måten som til Brevet. Da det blev sagt ham at vanæren hindret ham i å bli edfestet, løftet Chenildieu hodet og så de tilstedeværende like i ansiktet. Rettsformannen bad ham tenke sig vel om og spurte ham, som han hadde spurt Brevet, om han holdt fast på at han kjente anklagede igjen. – Chenildieu satte i å le: «Om jeg kjenner ham. Vi var jo i fem år smidd sammen i samme lenken. Er du sur, nu da, gammel’n.» – «Sett Dem,» sa formannen. Rettsbetjenten hentet inn Cochepaille. Han var også livsslave, og som Chenildieu hentet fra slaveriet og klædd i den røde trøien. Han var en bonde fra Lourde, en slags bjørn fra fjellene; hadde vært gjeter i fjellene, og fra gjeter blev han til røver. Cochepaille var ikke mindre sky, og syntes ikke mindre dum enn anklagede. Det var et av disse ulykkelige menneskene som naturen har skapt lik villdyr og som samfundet sender på galeiene. ({{page|202}} ...)]
• tilståelsen: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• tilståelsene: [Det må slås fast og endog legges vekt på at tross Marius hadde utspurt Jean Valjean slik at Jean Valjean hadde sagt: «De krever at jeg skal skrifte for Dem», hadde han dog ikke gjort ham to, tre avgjørende spørsmål. Det kom ikke av at han ikke tenkte på dem, men fordi han var redd for dem. Jondrettes kvistkammer? Barrikaden? Javert? Hvem kunde vite hvor tilståelsene hadde stanset? Jean Valjean lignet ikke en mann som vek tilbake for noget; og hvem vet om Marius, når han først hadde drevet ham frem, ikke ønsket å stoppe ham. Under visse avgjørende hendelser kan det ha hendt oss alle at vi efter å ha gjort et spørsmål, stopper ørene igjen for ikke å høre svaret. Det er særlig når en elsker at en kan være feig slik. Det er ikke klokt til det ytterste å forske ut uhyggelige forhold, særlig når den uløselige siden av vårt liv er skjebnesvangert innblandet. Av Jean Valjeans fortvilede forklaringer kunde det kanskje strømme ut et fryktelig lys, og hvem vet om ikke dette heslige lyset kunde ha gitt gjenskinn selv over Cosette. Hvem visste om det ikke hadde kommet til å falle et slags helvetes lys over dette engleåsynet? Selv et lynglimt er en lynstråle. Så skjebnesvangert er et slikt samliv at uskyldigheten selv kan bli preget av forbrytelsen efter den dunkle lov om lysets tilbakekastning. De reneste ({{page|305}} ...)]
• tilstår: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• tilsvarende: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• tilsynslegen: [«Det gjelder å komme vekk herfra uten å bli sett. Dette er en utvei. Men først vil jeg gjerne få greie på det hele. Hvorledes går det for sig. Hvor er denne kisten?» – «Den som er tom?» – «Ja.» – «Den står nedenunder, i det som blir kalt likstuen. Den står på to bukker med likklede over.» – «Hvor lang er kisten?» – «Seks fot.» – «Hvad er likstuen for noget?» – «Det er et værelse i underetasjen; ut mot haven har det et gittervindu som blir lukket utenfra med en vindusskodde. Det har to dører; den ene til klostret, den andre til kirken.» – «Hvilken kirke?» – «Kirken mot gaten, kirken som er for alle.» – «Har De nøklene til de to portene?» – «Nei. Jeg har nøkkelen til døren inn til klostret. Portneren har nøkkelen til døren inn til kirken.» – «Når lukker portneren døren op?» – «Ene og alene for å slippe inn likbærerne som kommer for å hente kisten. Når kisten er båret ut, blir døren låst igjen.» – «Hvem er det som spikrer kisten igjen?» – «Det er mig.» – «Hvem er det som legger likkledet over?» – «Det er mig.» – «Er De alene?» – «Ingen annen mann enn jeg må komme inn i likstuen – med undtak av tilsynslegen. Det står til og med skrevet på veggen.» – «Kunne De i natt når alle sov i klostret, få gjemt mig i denne stuen?» – «Nei, men jeg kunde ({{page|56}} ...)]
• tiltrekke: [Når Jean Valjean gikk ut med Cosette, kledde han sig slik vi har sett, og lignet en tidligere officer. Når han gikk ut alene, var han alltid kledd som en arbeider og brukte en lue som skjulte ansiktet. Var det forsiktighet eller ydmykhet? Begge deler på en gang. Cosette var vant til det gåtefulle i sin tilværelse og la snaut merke til farens særheter. Og Toussaint æret Jean Valjean og fant alt han gjorde, godt og vel. Hun kalte ham en helgen. Hverken Jean Valjean, Cosette eller Toussaint brukte annen inngang enn gjennom porten til Babylongaten. Hvis en ikke opdaget dem gjennom havegitteret, var det vanskelig å gjette at de bodde i Plumetgaten. Porten var alltid lukket. Jean Valjean hadde latt haven som var ganske tilgrodd, ligge ustelt for ikke å tiltrekke opmerksomhet. Han gjorde kanskje en feil med det. ({{page|319}} ...)]
• tiltrekning: [Den stakkars gamle Jean Valjean elsket som vi har sett, Cosette som sin datter, sin mor og sin søster. Og da han aldri hadde hatt nogen kjæreste eller nogen hustru, hadde også denne følelsen, den umisteligste av alle, blandet sig med de andre, vagt, uanet, ren som blindhet er ren, ubevisst, ophøiet, englelik, guddommelig, mindre som en følelse enn som et instinkt, mindre som et instinkt enn som en tiltrekning, umerkelig og usynlig, men virkelig, og denne egentlige kjærlighet lå i hans store ømhet for Cosette, lik gullåren i fjellet, skjult og jomfruelig. ({{page|103}} ...)]
• tiltrukket: [For øvrig hadde den tvileren også en lidenskap. Han så op til, holdt av og æret Enjolras. En tviler som føler sig tiltrukket av en troende, er naturlig. Det vi selv mangler, fengsler oss. Uten å gjøre sig det klart og uten å ({{page|174}} ...)]
• timeslag: [Hver time på dagen slår klokken i Klosterkirken tre slag mere enn timeslagene. På dette tegnet må de alle sammen, både priorinnen, «stemmemødrene», de alminnelige nonnene, legsøstre, noviser og de som søker om å bli optatt, avbryte det de sier, eller gjør eller tenker, og alle sier i kor hvis klokken f.eks. er fem: «Lovet være og priset være det hellige alterens sakramente klokken fem og hver time på dagen», og slik ved hvert timeslag. Denne skikken som er ment stadig å skulde avbryte tanken og stadig vende den mot Gud, finnes i tallrike klostersamfund, bare at formen er forskjellig. ({{page|56}} ...)]
• timmer: [timmer. Derfor gjorde han Fantines gravferd så enkel som mulig, og innskrenket den til det strengt nødvendige, det en kaller fattigbegravelse. Fantine blev altså begravet i den gratiskroken av kirkegården som er for alle og for ingen, der de fattige blir lagt. Heldigvis vet Gud hvor han skal finne sjelene. ({{page|277}} ...)]
• timoleon: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• tinde: [En forbryter som gjorde godt, en straff-fange som var medfølende, god, hjelpsom, mild, som gjengjeldte vondt med godt, hat med tilgivelse, som foretrakk medynk for hevn, som heller vilde ofre sig selv enn sin fiende, som frelste den som hadde slått ham, som knelte på dydens tinde, og som stod nærmere englene enn menneskene! Javert måtte tilstå for sig selv at noget så uhyrlig var til. – Det kunde ikke gå slik lenger. ({{page|231}} ...)]
• tinder: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• tingester: [De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høiere! Legg alt op på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» – Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hvad skal vi gjøre med en glassdør, ditt nesegrev.» – «Du kan selv være greve,» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ikke i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil ({{page|53}} ...)]
• tinktur: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• tinning: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• tinningen: [Den som ikke kjente Javert og som hadde sett ham i det øieblikk han trengte inn i forværelset til sykehuset, ville slett ikke ha kundet gjette det som hadde gått for sig og ville ha syntes at han så ganske alminnelig ut. Han var kald, rolig og alvorlig; det grå håret var strøket omhyggelig ned over tinningen og han gikk opover trappen langsomt som vanlig. Men den som kjente ham til bunns og som gransket ham opmerksomt, ville ha grøsset. Spennen på halsbindet satt ved venstre øre istedenfor i nakken. Det vitnet om en usigelig ophisselse. Javert var fullkommen, han tålte ingen rynke hverken på plikt eller på uniform, metodisk overfor forbrytere, streng når det gjaldt knappene i frakken. Når spennen på halsbindet satt galt, måtte han ha vært utsatt for en av de sinnsbevegelsene som en kunde kalle et innvendig jordskjelv. ({{page|277}} ...)]
• tinnkruset: [hvite duken, på tinnkruset som skinnet lik sølv og var fullt ({{page|45}} ...)]
• tinnsabel: [Nogen minutter gikk, så spurte mannen: «Er det ikke nogen tjenestepiker hos madam Thénardier?» – «Nei, herre.» – «Er du ganske alene?» – «Ja, herre.» – En liten stund efter sa hun: «Det vil si der er to småpiker.» – «Hvilke småpiker?» – «Ponine og Zelma;» barnet forenklet de romantiske navnene som madam Thénardier var så glad i. – «Hvem er så Ponine og Zelma?» – «Det er madam Thénardiers småfrøkner.» Barnet kalte dem slik. – «Og hvad gjør de?» – «Å!» sa barnet, «de har vakre dukker, ting med gull på, fullt op av saker. De leker og morer sig.» – «Hele dagen?» – «Ja, herre.» – «Og du?» – «Jeg, jeg arbeider.» – «Hele dagen?» – Barnet så op med store øine. Det var tårer i dem, men det kunde han ikke se på grunn av mørket, og svarte så stillferdig: «Ja, herre!» – Så tidde hun litt og sa: «Nogen ganger når jeg er ferdig med arbeidet og jeg får lov, morer jeg mig, jeg også.» – «Hvorledes morer du dig da?» – «Som jeg kan. Jeg får være i fred. Men jeg har ikke meget leketøi, og Ponine og Zelma vil ikke at jeg skal leke med deres dukker. Jeg har ikke annet enn en tinnsabel, ikke større enn så.» Barnet holdt frem lillefingeren. – «Og som ikke er skarp?» – «Jo,» svarte hun, «den kan skjære salat og kutte av fluehoder.» ({{page|344}} ...)]
• tinnsabelen: [Cosette hadde lagt strikketøiet fra sig, men hun hadde ikke krøpet frem fra plassen under bordet. Cosette rørte alltid minst mulig på sig. I en eske bak sig hadde hun lagt nogen gamle filler og den lille tinnsabelen. Éponine og Azelma la ikke merke til det som hendte. De holdt på med en meget viktig sak; de hadde fått tak i katten og hadde kastet dukken på gulvet. Éponine som var eldst, svøpte den lille katten inn i en mengde røde og blå lapper og filler, til tross for at den mjauet ynkelig og strittet imot. Mens hun holdt på med dette viktige og vanskelige arbeidet, sa hun til søsteren i det milde, skjønne barnespråk som mister ynden når en vil gjengi det: «Ser du, søster, denne dukken er meget morsommere enn den andre. Den vrir sig, den skriker, den er varm. Ser du, søster, den skal vi leke med. Det skal være min lille pike. Jeg skal være en dame. Jeg skal komme for å hilse på dig, og du skal få se henne. Så får du se bartene, og ({{page|344}} ...)]
• tinntøi: [på henne. — «Å, så menn! der er da vel tinntøi.» sa han. ({{page|45}} ...)]
• tinques: [ røk hamlen. «Herre,» sa postiljongen, «der røk hamlen. Jeg vet ikke hvorledes jeg skal få spent hesten ordentlig for; denne veien er svært dårlig nu i mørket. Hvis De ville dra tilbake til og overnatte i Tinques, kunde vi nu frem til Arras tidlig i morgen.» – Han svarte: «Har De en taustump og en kniv?» – «Ja.» – Han skar en kvist av et tre og laget en hamle. Det var igjen et tap på tyve minutter; men nu kjørte de videre i galopp. ({{page|202}} ...)]
• tiraljører: [Bortimot klokken fire vaklet og vek den engelske linje. Plutselig så en på ryggen av høidedraget ikke annet enn artilleri og tiraljører; de andre blev borte. Regimentene som blev drevet vekk av de franske bomber og kuler, trakk sig tilbake til den senkningen der veien går til forpaktergården Mont-Saint-Jean. – «Tilbaketoget er begynt,» ropte Napoleon. ({{page|299}} ...)]
• tirsdag: [Mens han stod slik og stirret på bruden og skjelte til såpestykket, brummet han mellem tennene: «Tirsdag – nei, det er ikke tirsdag. – Er det tirsdag? – Kanskje det er tirsdag. Ja, det er tirsdag.» – En fikk aldri vite hvad han mente med den enetalen. Hvis den tilfeldigvis skulde sikte på siste gang han spiste middag, var det tre dager siden, for dette hendte en fredag. – Barberen som stod inne i den godt opvarmede butikken, kastet av og til et sideblikk til denne fienden, denne forfrosne, frekke gaminen, som stod der med begge hendene i lommen, men som åpenbart ikke hadde stukket forstanden i lommen. ({{page|368}} ...)]
• tirsdagskveld: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• tiske: [tiske rett som blev tilstått ved Ludvig XVIII’s forfatning, ikke var annet enn en gren av den hellige rett, skilt ut fra huset Bourbon og nådigst gitt folket til den dagen da kongen fant det for godt å ta den tilbake igjen. En stor villfarelse som fikk familien til å legge hånden på de garantiene som var gitt i 1814, uten å skjønne at det den regnet for innrømmelser, var folkets erobringer, var dets gode rett. ({{page|299}} ...)]
• tisousstykke: [Mannen bøide sig ned. Féen, det vil si moren, hadde alt vært der; i hver av skoene blinket et vakkert tisousstykke. ({{page|344}} ...)]
• tispe: [De stoppet i undring. Så sa hun: «Hør på mig, kjære venner. Nu er det jeg som snakker. Om dere bryter dere inn i denne haven, om dere rører dette gitteret, skriker jeg og banker på portene, vekker all verden, jeg skal få dere knepet alle seks. Jeg roper på politi.» – «Hun gjør det,» hvisket Thénardier til Brujon og buktaleren, og gikk bort mot henne. – «Ikke så nær, mann,» sa hun. – Han vek tilbake: «Tispe,» brummet han. ({{page|404}} ...)]
• tistel: [skjønte det. Han som ellers var vant til å gå krokveier, gjorde denne gangen den feilen å velge den bene veien. Han styrtet rett inn i krattet. Der fikk han nok å gjøre med kristtorn, nesler, hagtorn, nypetorn, tistel og tett bjørnebærkratt. Han blev sterkt oprevet. Ved bunnen av en kløft var det noget vann han måtte gjennom. Til slutt kom han frem til lysningen, svett, våt, andpusten, forrevet og rasende. ({{page|245}} ...)]
• titan: [Blant disse kjempene var der en titan. Det var Cambronne. Å uttale det ordet, og så dø. Det er det største av alt; ti det å vilde dø er det samme som å dø; og det var ikke denne mannens skyld at han overlevde kardeskhaglen. ({{page|299}} ...)]
• titaner: [Så brøt det på denne brostenshaugen ut en kamp verdig en av Trojas murer. Disse bleke, fillete, utslitte mennene som ikke hadde spist på fireogtyve timer, som ikke hadde sovet, som ikke hadde mere enn nogen få skudd igjen å avfyre, som rotet i de tomme lommene efter patroner, næsten alle såret, med hode eller armer forbundet med en gammel, svart linfille, med klærne fulle av huller som blodet rant av, slett væbnet med dårlige geværer og sløve sabler – nu blev de titaner. Barrikaden blev ti ganger angrepet, stormet og besteget, men aldri tatt. ({{page|123}} ...)]
• titanlenke: [inngangen til en hule, sort av rust, næsten uhyggelig, med en forvirring av buer og skarpe hjørner. Nogen skritt borte satt moren på terskelen til vertshuset; en kvinne som så lite tekkelig ut, men som i øieblikket virket rørende, da hun husket de to småpikene ved hjelp av et langt tau, mens hun av frykt for ulykker fulgte dem med øinene med det dyriske og ophøiede uttrykk som særmerker moderkjærligheten; ved hver svingning gav den heslige kjettingen fra sig en skjærende lyd som lignet et vredesskrik; småpikene var lykksalige, solen som holdt på å gå ned, kastet sitt skjær over denne gleden og ikke noget kunne være mer dårende enn dette lune av tilfellet, som hadde gjort en titanlenke til en huske for kjeruber. ({{page|105}} ...)]
• titansk: [Dette ord fylt av titansk forakt slengte Cambronne til Europa ikke bare i keiserdømmets navn – det vilde ha vært lite –; han slengte det mot det som hadde skjedd, i revolusjonens navn. En føler og gjenkjenner kjempenes gamle ånd hos Cambronne. Det er som om det var Danton som talte. Kléber som brølte. ({{page|299}} ...)]
• titel: [vet: «Min sønn skal bære min titel», og Marius hadde adlydt. Dessuten var Cosette, som kvinnen holdt på å spire frem hos, strålende over å være baronesse. ({{page|305}} ...)]
• titelen: [Det er særlig for tjenestefolkene at en er baron; noget av det faller tilbake på dem; de får det en filosof vilde kalle stenket av tittelen, og det smigrer dem. Marius var ivrig republikaner og hadde vist at han var det; nu var han baron mot sin vilje. Det hadde gått for sig en omveltning i familien når det gjaldt denne titelen. Nu var det Gillenormand som holdt på den, og Marius som helst vilde være kvitt den. Men oberst Pontmercy hadde skre- ({{page|305}} ...)]
• titiden: [nes hjerter. Cosette var ennu altfor ung til at denne aprilgleden som lignet henne, ikke skulde gjennomtrenge henne. Uten at hun selv ante det, svant alt mørkt bort fra hennes sinn. Hun var ikke lenger sørgmodig; men hun visste det ikke selv. Når hun ved titiden om morgenen efter frokost hadde fått faren ut i haven et kvarters tid, og hun gikk med ham i solskinnet foran havetrappen, mens hun støttet den syke armen hans, ante hun ikke at hun hvert øieblikk lo og at hun var lykkelig. Og Jean Valjean så gledestrålende at hun kom sig og blev frisk og rød: «Å, det deilige såret,» sa han for sig selv. Han var næsten takknemlig mot Thénardiers. ({{page|340}} ...)]
• titt: [– «Gud bevares, nei da, herre; det er en liten stakkar som vi har tatt til oss i medynk. En slags åndssløv unge. Hun har visst vann i hodet, De ser hvor stort det er. Vi gjør det vi kan for henne, men vi er slett ikke rike. Vi har både titt og ofte skrevet til det stedet hun er fra, men på seks måneder har vi ikke fått svar. Det er vel så at moren er død.» – «Å,» sa mannen og falt igjen i tanker. – «Moren var nå ikke stort verd,» sa madam Thénardier. «Hun reiste fra barnet sitt.» ({{page|344}} ...)]
• tiurer: [murmeldyr, nogen rapphøns og tiurer blev dreiet på et ({{page|45}} ...)]
• tiår: [Gillenormand som i 1831 var så levende som et menneske kan være, hørte til den slags mennesker som er blitt merkelige bare fordi de har levd så lenge, og som er særegne fordi de i sin tid lignet alle andre og nu ikke lenger ligner nogen. Det var en gammel særling og virkelig et menneske fra en annen tid, en sann, litt hovmodig borger fra det attende århundre, som bar sin gode, gamle borgerverdighet med den samme minen som markien bar sin markiverdighet. Han var over nitti år, holdt sig godt, talte høit, så godt, drakk tett, spiste, sov og snorket. Han hadde alle to og tredve tenner. Briller brukte han bare når han leste. Han hadde stor elskovstrang, men pleide å si at han i det siste tiår helt og holdent hadde gitt avkall på kvinner. «Jeg er ikke lenger vel likt,» sa han, men la ikke til: «Jeg er altfor gammel,» nei: «Jeg er altfor fattig» og «hvis jeg bare ikke hadde vært ruinert … ({{page|127}} ...)]
• tiårsgammel: [munter sang. Han snudde hodet og så en liten tiårsgammel savoyardgutt som kom syngende bortover stien med ({{page|45}} ...)]
• tja: [Dagen efter et bryllup er stille. En holder den lykkelige ro i akt og ære. Og tenker også litt på at søvnen kom sent. Bråket med hilsing og lykkønskninger tar først til senere på dagen. Klokken var litt over tolv den 17. februar da Basque, som med støveklut og fjærkost under armen holdt på å stelle i stand forværelset, hørte en lett banking på døren. Det var ikke blitt ringt på, for en er taktfull en slik dag. Basque åpnet og så Fauchelevent. Han førte ham inn i salongen, der alt ennu stod i et rot, og som lignet en slagmark efter gårsdagens glede. «Tja, vi er nok kommet sent op i dag, herr Fauchelevent,» sa Basque. – «Er herren stått op?» spurte Jean Valjean. – «Hvordan står det til med armen?» – «Bedre. Er herren stått op?» – «Hvem av dem, den gamle eller den nye?» – «Herr Pontmercy.» – «Herr baronen?» spurte Basque og rettet sig op. ({{page|305}} ...)]
• tjenerhjelp: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• tjenernes: [«Kvinnenes, barnas, tjenernes, de svakes, de fattiges og ({{page|11}} ...)]
• tjenerskapet: [var ti år yngre enn ham. Hele tjenerskapet var en ({{page|11}} ...)]
• tjenestefolkene: [Det er særlig for tjenestefolkene at en er baron; noget av det faller tilbake på dem; de får det en filosof vilde kalle stenket av tittelen, og det smigrer dem. Marius var ivrig republikaner og hadde vist at han var det; nu var han baron mot sin vilje. Det hadde gått for sig en omveltning i familien når det gjaldt denne titelen. Nu var det Gillenormand som holdt på den, og Marius som helst vilde være kvitt den. Men oberst Pontmercy hadde skre- ({{page|305}} ...)]
• tjenestegjorde: [Mannen i den gule frakken var åpenbart ikke fra det kvarteret og kanskje slett ikke fra Paris, for han visste ikke noget om dette. Da kongevognen omgitt av en sølvgalonert gardeeskadron klokken to kom farende ut på boulevarden, så han overrasket, næsten forskrekket ut. Han var alene i sidealléen, og han gjemte sig straks bak et hjørne, men han blev likefullt opdaget av hertugen av Havré. Hertugen som var kaptein for de gardister som tjenestegjorde den dagen, satt i vognen like overfor kongen. Han sa til Hans Majestet: «Det er en mann som ser temmelig skummel ut.» Politibetjentene som ryddet veien for kongen, så ham også, og en av dem fikk også ordre til å følge efter ham. Men mannen stakk sig vekk i de øde smågatene i forstaden, og da mørket falt på, mistet politibetjenten sporet. ({{page|344}} ...)]
• tjenestegjørende: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• tjenestekvinnen: [To tjenestepiker, Matelote og Gibelotte, hjalp henne med å sette frem på bordene den blåaktige vinen og de forskjellige tarvelige suppene som blev øst op til sultne gjester i leirskåler. Matelote var tykk, rund, rødmusset og bråkete og uhyre stygg, men da det sømmer sig for tjenestekvinnen å stå tilbake for herskerinnen, var hun dog mindre stygg enn mor Hucheloup. Gibelotte var lang, spe og blek, med store ringer under øinene, med senkede øienlokk, alltid trett og utmattet, den første som var ope, den siste som la sig, opvartet alle, også Matelote, taus og stille, med et halvt søvnig smil. ({{page|53}} ...)]
• tjenestemanns: [at alt ikke kunde rommes i en lov, at det uventede kunde tvinge en til å adlyde, at en straff-fanges dyd kunde legge en snare for en offentlig tjenestemanns dyd, at det uhyrlige kunde være guddommelig, at skjebnen kunde legge bakhold for en, og han tenkte med fortvilelse på at han ikke hadde vært på vakt mot en overrumpling. Han var nødt til å tilstå at godhet var til. Denne straff-fangen hadde vært god. Og så uhørt det var – han hadde selv vist godhet. Altså holdt han på å bli fordervet. Han fant at han var feig, og han blev redd. Javerts ideal var ikke å være menneskekjærlig, å være stor, å være ophøiet. Det var å være ulastelig. – Men nu hadde han feilet. Hvorledes hadde han kommet dit? Hvorledes hadde det gått til alt sammen? Det kunde han ikke si. Han tok sig selv med begge hender om hodet, men selv om det fantes grunner nok, kunde han ikke forklare sig det. ({{page|231}} ...)]
• tjenestemennene: [Hvad var dette? En var i bunn og grunn blitt forsvarsløs; han var blitt ganske fortumlet. Hvad skulde han stole på? Alt det en hadde vært overbevist om, styrtet sammen. skulde ikke alt det være sikkert, som stod i den instruksen staten gav tjenestemennene! kunde en kjøre sig fast når en gjorde sin plikt? Var det virkelig sant at en gammel forbryter som var tynget av domfellelser, kunde reise sig igjen og til slutt ha retten på sin side? Var det trolig? Var det tilfelle da loven hadde å trekke sig tilbake overfor den forvandlede forbrytelse og stamme frem undskyldninger. ({{page|231}} ...)]
• tjenestepikenes: [kastet bordene ut av skjenkestuen, med undtak av to bord til forbindingssaker og patroner og det bordet der far Mabeuf lå. Bordene var blitt stablet op på barrikaden, og på gulvet i skjenkestuen var det lagt madrasser, tatt ut av mor Hucheloups og tjenestepikenes senger. På disse madrassene hadde de lagt de sårede. Ingen visste hvor det var blitt av de tre stakkarne som bodde i Korinth, men til slutt blev de funnet gjemt i kjelleren. ({{page|84}} ...)]
• tjenesteplikter: [«Jeg skal overfor hr. statsadvokaten gjøre opmerksom på,» sa rettsformannen, «at politiinspektør Javert reiste herfra på grunn av sine tjenesteplikter straks han hadde avgitt vitneprov og at retten gav ham tillatelse til det med samtykke av statsadvokaten og forsvareren.» ({{page|202}} ...)]
• tjenestepliktsområde: [Hvad skulde han nu gjøre? Å utlevere Jean Valjean vilde være slett; å la Jean Valjean være i frihet vilde være slett. I det første tilfelle vilde en lovens mann synke dypere enn galeislaven; i det andre tilfellet vilde en galeislave stige høiere enn loven og sette foten på den. I begge tilfelle vanære for ham, Javert. Hvad han enn gjorde, blev det et fall for ham. Noget av det som engstet ham, var også at han var nødt til å tenke. Å tenke var uvant for ham og ytterst smertefullt. Det er alltid i tanken en viss grad av indre oprør: og det ergret ham å finne slikt hos sig selv. Å tenke på noget utenfor det snevre tjenestepliktsområde hadde for ham i hvert fall vært unyttig og plagsomt; men å tenke på den dagen som nu hadde gått, var en pine for ham. Og det var nødvendig at han efter slike rystelser så ned i samvittigheten og gjorde op regnskap med sig selv. ({{page|231}} ...)]
• tjenestgjort: [tjenestgjort ved et generallivvaktkompani. Da keiseren ({{page|45}} ...)]
• tjernene: [Montfermeil ligger mellem Livry og Chelles på den sydlige randen av den høisletten som skiller Ourcq fra Marne. I 1823 var Montfermeil rett og slett en landsby. Her og der var det nok nogen landsteder fra det 18de århundre, kjennelig på det fornemme utseendet, balkongene av smijern og på de høie vinduene med små ruter som tegnet sig mot de hvite, lukkede vindusskoddene i alle slags avskygninger av grønt. Men ellers var Montfermeil ikke annet enn en vanlig landsby, ennu ikke opdaget av landliggere; et fredelig og hyggelig sted som ikke var i veien for nogen; folk levde billig der, et koselig landliv. Det eneste var at det manglet vann der, for stedet lå så høit. Det måtte hentes langveis fra. Den delen av landsbyen som ligger på Gangnysiden, hentet vann fra de vakre tjernene i skogen; den andre delen omkring kirken og på Chellessiden måtte hente fra en liten kilde midtveis på skråningen nær veien til Chelles, omtrent et kvarters vei fra Montfermeil. Det var følgelig et temmelig hårdt slit for hver husholdning å skaffe tilstrekkelig vann. De store husene, aristokratiet, som Thénardiers hørte til, betalte ¼ sou for hvert spann vann til en mann som hadde tatt på sig arbeidet og som på den forretningen tjente omtrent ({{page|344}} ...)]
• tjoret: [Denne konen var en fryktelig skapning som ikke var glad i noget uten barna sine og ikke var redd for annet enn mannen. Hun var blitt mor fordi hun hørte til pattedyrene. Forresten gjaldt morskjærligheten bare døtrene og strakte, som vi har sett, ikke så langt som til gutter. Mannen hadde bare én tanke: å bli rik. – Det lyktes ikke for ham. Dette store talentet manglet en verdig skueplass. I Montfermeil ruinerte Thénardier sig; hvis det da er mulig å ruinere sig når en står på null; i Sveits eller i Pyrenéene vilde denne fattiglars blitt millionær; men der skjebnen har tjoret en vertshusholder, der må han også beite. I det året det her gjelder, 1823, hadde Thénardier en gjeld på omtrent femten hundre francs, og som han stadig blev krevd for og som trykket ham. ({{page|344}} ...)]
• tjuepakk: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• tjukken: [De hadde en flokk hjelpere: Panchaud kalt «Grønnskollingen», Brujon, Boulatruelle (som vi har nevnt før), «Enka», «Verdens ende», Homer Hugo, en neger, «Tirsdagskveld», «Blomsterpiken», «Skryteren», «herr Dupont», «Tjukken», «Danseren», Kruideniers kalt «Raringen», «Kniplingssliteren», «Bein-i-været», «Halvskillingen» også kalt «Dobbeltmillionæren» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} De viste sig sjelden om dagen, da sov de, snart i teglverk, i de nedlagte stenbruddene på Montmartre eller i Montrouge, stundom i kloakkene. De gravde sig ned i jorden. ({{page|217}} ...)]
• tjærete: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• toalettbord: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• toalettgjenstander: [nogen toalettgjenstander som røpet at han ennu hadde ({{page|11}} ...)]
• toalettsakene: [Mens Marius så på den unge pike med undring og sorg, gikk hun omkring med spøkelsesaktig dristighet. Hun brydde sig ikke om at hun var naken. Av og til gled den fillete serken like ned til livet på henne. Hun flyttet på stolene, rotet i toalettsakene på kommoden, tok på klærne hans og snuste i krokene. «Hallo!» sa hun, «De har et speil!» Så nynnet hun, akkurat som om hun hadde vært alene, nogen vaudevillestubber, nogen lystige omkved som den hese stemmen gjorde uhyggelig. Under denne dri- ({{page|217}} ...)]
• tobakkslukt: [Da han om kvelden kledde av sig for å legge sig, stakk han hånden i lommen og fant den pakken han hadde tatt op ute på bulevarden. Han hadde glemt den, men tenkte at det vilde være best å åpne den og at pakken kanskje inneholdt oplysning om hvor de unge pikene bodde, hvis de da eide den, eller om den som hadde mistet den, så han kunde gi den tilbake. Han åpnet konvolutten. Den var ikke forseglet og inneholdt fire brev som heller ikke var forseglet. Alle bar adresser og stinket av en motbydelig tobakkslukt. ({{page|217}} ...)]
• todelt: [Instinktet ledet ham på riktig vei. Å stige ned var i virkeligheten den eneste mulige vei til frelse. På høire side gikk han forbi to ledninger som forgrener sig i gaffelform under Lafittegaten og Saint Georgesgaten, og en lang todelt kloakk under Antinveien. Da han litt efter kom forbi en ny ledning, muligens Madeleine-kloakken, stoppet han. Han var meget trett. Gjennom en nokså stor åpning, kanskje nedgangen fra Anjougaten, strømmet et temmelig kraftig lys ned. Jean Valjean la Marius ned på stenhellene i kloakken så varsomt som en bror vilde gjøre med en såret bror. Marius’ blodige ansikt lå der i det hvite lyset som på bunnen av en grav. Øinene var lukket, håret klebet sig til tinningene lik pensler med inntørket rød farve, slappe og livløse hender, kolde lemmer, og det var størknet blod i munnvikene. En blodklump hadde samlet sig i halstørklæet, skjorten klebet sig fast til sårene, tøiet i frakken gnisset mot det røde kjøttet i de åpne sårene. Jean Valjean skjøv med fingerspissene klærne til side og la hånden på brystet hans; hjertet slo enda. Jean Valjean rev skjorten i stykker, forbandt sårene så godt han kunde, og stanset blodet som fløt; så bøide han sig i halvmørket ned over Marius som ennu var sanseløs og næsten ikke pustet, og stirret på ham med et usigelig hat. ({{page|189}} ...)]
• toetasjes: [Som alt fortalt var det huset biskopen bodde i, en to-etasjes bygning. Der var tre værelser i første etasje og tre ({{page|11}} ...)]
• tofrancs: [er mig, mig! Gi mig min tofrancs er De snild. Flytt ({{page|45}} ...)]
• tofrancsstykke: [pengene var der et tofrancsstykke. Gutten stoppet like ({{page|45}} ...)]
• tolerant: [tolerant og medgjørlig. Portneren ved rådhuset var blitt ({{page|11}} ...)]
• tolkning: [Nogen dager efter stod Cosette en morgen i strålende sol ute på havetrappen i morgenkjole med røde kinner efter god søvn og rev bladene av en prestekrave, mens den gamle mannen rørt stod og så på henne. Cosette visste ikke noget om den fortryllende tolkning: «Jeg elsker av hjerte, med lengsel og smerte …» Hvem skulde vel ha nevnt den for henne? Hun stod og plukket på blomsten uten å ane at det å rive bladene av en prestekrave, vil si å knuse et hjerte. Jean Valjean glemte alt mens han så på henne. En rødkjelke kvitret i busken ved siden av. Hvite skyer drev så lystig over himmelen som om de nettop hadde sluppet fri. Cosette stod stadig og plukket blomsten i stykker; det var som om hun tenkte på noe; men det måtte være noget vakkert; plutselig dreiet hun med langsom ynde hodet og sa til Jean Valjean: «Far, hvad er egentlig galeislaver for noget?» ({{page|319}} ...)]
• tolosa: [Tolosa, til en tungsindig melodi den gamle spanske sang ({{page|105}} ...)]
• tolvte: [bok, nogen ganger ikke noget. Det synes som om en i våre dager også finner snart et krutthorn med krutt og kuler, snart et gammelt fettet og «svidd» kortspill som djevelen åpenbart har brukt. Disse funnene blir ikke nevnt i gamle optegnelser fra det tolvte århundre, og det synes ikke som om djevelen har vært klok nok til å opfinne kruttet før Roger Bacon eller kortene før Karl den sjette. Forresten kan en være sikker på å miste alt en eier, hvis en spiller med de kortene, og kruttet i krutthornet har den egenskapen at det får børsen til å springe like i ansiktet på en. ({{page|331}} ...)]
• tolvtiden: [Ved tolvtiden hadde keiseren med kikkerten helt ute i synsranden opdaget noget som fanget hans opmerksom- ({{page|299}} ...)]
• tommelfinger: [Den fremmede tok op av sidelommen en gammel lommebok av sort lær, åpnet den og tok frem tre pengesedler som han la på bordet. Så la han sin store tommelfinger på sedlene og sa til verten: «Hent Cosette.» ({{page|344}} ...)]
• tommes: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• tomten: [Når en kommer fra Balletgaten inn i Kongen av Siciliasgate, støter en næsten straks til høire på en plass der det i 18. århundre stod et treetasjes hus. Av det stod det den gang det som her fortelles, hendte, bare igjen bakmuren. Gjennom vindusåpningen kunde en skimte en høi, mørk mur – muren omkring tukthuset. Halvdelen av tomten efter huset som var revet ned, var ut mot gaten omgitt av et råttent plankeverk, støttet av fem hjørnestener. I dette innelukket var det et lite skur som stod støttet op mot den nevnte bakmuren. I plankeverket var det en dør som aldri var lukket med annet enn en klinke. På den øverste kanten av denne muren var det at Thénardier hadde nådd litt efter klokken tre om morgenen. ({{page|368}} ...)]
• toner: [rost i høie toner. Ved å gjøre bruk av skinnsyken hadde ({{page|11}} ...)]
• tonesvingninger: [merke til mer. Den fjernet sig og nærmet sig med uhyggelige tonesvingninger. Geværene og karabinene blev ladd, høitidelig og uten hast. Enjolras satte ut tre skiltvakter utenfor barrikadene, en i Chanvreriegaten, den andre i Prêcheurgaten, den tredje på hjørnet av Petite-Truanderiegaten. ({{page|53}} ...)]
• toneverden: [I den toneverden Marius levde siden han møtte Cosette, hadde underlig nok fortiden, selv den nærmeste, blitt i den grad tåket og fjern, at det Cosette fortalte, var fullkommen nok for ham. ({{page|404}} ...)]
• tongres: [Alle samstemmer i at den slagplanen han hadde lagt, var mesterlig. Gå like løs på sentrum av de forenede hærer, bryte igjennom og sprenge dem fra hverandre, drive engelskmennene mot Hal og prøisserne mot Tongres, hugge over forbindelsen mellem Wellington og Blücher, ta Mont-Saint-Jean, innta Brussel, kaste tyskerne ut i Rhinen og engelskmennene i havet. For Napoleon lå alt det i dette ene slaget. Så fikk en siden se. ({{page|299}} ...)]
• tonløst: [Så stod han en stund i tanker, mens han ganske mekanisk gned pekefingeren mot neglen på tommelfingeren; så sa han: «næsten alt er fullbrakt nå. Det er bare ett tilbake.» – «Hvilket?» – Jean Valjean så ut til å nøle for siste gang, og så stammet han tonløst, næsten som ({{page|305}} ...)]
• tonte: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• toppene: [han toppene av nogen trær som stod med like avstand ({{page|45}} ...)]
• toppgasten: [Det var virkelig en galeislave som var blitt satt til å arbeide ombord, og som straks hadde løpt bort til vakthavende officer, og mens mannskapet hverken visste ut eller inn og matrosene skalv og trakk sig tilbake, hadde han bedt officeren om lov til å våge livet for å berge toppgasten. Da officeren nikket, hadde han med et hammerslag slått av lenken som var festet til fotringen; så hadde han tatt en line og entret op vantene. Ingen la da merke til hvor lett denne lenken blev slått av. Det kom de først til å tenke på lenge efter. ({{page|331}} ...)]
• tordenskrallene: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• tordenskrallet: [Uværet tok til. Mellem tordenskrallene hørte en regnet piske langs ryggen på kolossen. «Der blev regnet snytt,» sa Gavroche. «Det morer mig å høre karaflen bli tømt nedover husbena. Vinteren er et fe! han spiller varene, han spiller umaken, han kan ikke få oss våte, det er det som får ham til å brumme slik, den gamle vannbæreren.» – Disse sneiordene til tordenen blev straks fulgt av et kraftig lyn som lyste slik at det trengte gjennom sprekken i elefantbuken. Omtrent med det samme smelte tordenen, og det meget voldsomt. De to små satte i et skrik, og reiste sig så brått at nettverket holdt på å velte; men Gavroche så djervt på dem og nyttet tordenskrallet til å skoggerle. «Ta det med ro, unger,» sa han, «la oss ikke rive bygningen over ende. Det var virkelig en god torden, skapt i rette tid. Det var ikke noget skittlyn heller. Bravo, mester. For pokker, det var næsten likeså godt som på Ambiguteatret.» ({{page|368}} ...)]
• tordensky: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• tordenskyer: [Neste dag, det var 3. juni, den 3. juni 1832, en dag som må merkes på grunn av de alvorlige hendelsene som da steg op over Paris’ synsrand akkurat lik tordenskyer. – Marius gikk i kveldingen samme veien som kvelden før med de samme strålende tankene i hjertet, da han under trærne på bulevarden opdaget Éponine som kom bortover mot ham. To dager i trekk, det var for meget. Han ({{page|404}} ...)]
• tordenstemme: [«Venner!» ropte Tholomyés med tordenstemme, «ta ({{page|105}} ...)]
• tordne: [for å gå til Maineporten?» – «Jeg duger iallfall til å vite veien og støvlene mine duger til å gå den.» – «Kjenner du kameratene hos Richefeu.» –«Ikke stort. Vi sier bare du til hverandre.» – «Hvad vil du si til dem?» – «Jeg vil tale til dem om Robespierre. Om Danton. Om prinsipper. Jeg er i ånde og kan tordne løs.» ({{page|299}} ...)]
• torino: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• tornebusker: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• tornefullt: [Det var ingen lett sak å nå frem til denne lysningen. skulde han følge stiene som gjorde massevis av forargelige kroker, vilde det ta minst et kvarter. Men gikk en i rett linje gjennom krattet, som her var særlig tett og meget tornefullt og sammenfiltret, vilde det ta en drøi halvtime. Det var en feil av Boulatruelle at han ikke ({{page|245}} ...)]
• tornegrenene: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• tornekjepp: [Det var først temmelig sent at han i Pontoisegaten, takket være det sterke lyset fra et vertshus, sikkert kjente igjen Jean Valjean. Det er her i verden to skapninger som skjelver i sitt innerste: moren som finner igjen barnet sitt, tigeren som finner igjen byttet. Javert skalv slik. – Straks han hadde kjent igjen den fryktelige galeislaven Jean Valjean, kom han til å tenke på at de ikke var mere enn tre, og bad om hjelp på politistasjonen i Pontoisegaten. Før en tar i en tornekjepp, tar en hansker på. ({{page|24}} ...)]
• torturkammerlukten: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• torvdag: [— «Hvad. Det er ikke mulig. Det er da hverken markedsdag eller torvdag idag. Har De vært hos Labarre?» ({{page|45}} ...)]
• toskete: [Begge barna gav sig til å gråte og gikk videre. Imens hadde det skyet over igjen; det tok til å regne. Lille Gavroche løp efter de to og snakket til dem: «Hvad er det i veien med dere da, unger.» – «Vi vet ikke hvor vi skal ligge i natt,» svarte den eldste. – «Ikke noget annet?» sa Gavroche. «Det var store tingen. Er det alt dere gråter for. Er dere toskete?» – Og tross den litt spotske overlegenheten, sa han i en rørende myndig og vennlig vergende tone: «Kom med mig, småunger.» – «Ja, herre,» sa den eldste. ({{page|368}} ...)]
• totiden: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• tottlingen: [dengang han var i Tyskland, i Tottlingen nær Donaus ({{page|45}} ...)]
• touissant: [Alle lå ennu og sov i huset. Det hersket landsens stillhet. Ingen skodde var lukket op. Portnerluken var stengt. Touissant hadde ennu ikke stått op, og Cosette trodde ganske naturlig at faren sov. Hun måtte ha lidt fryktelig, og hun led ennu meget, for hun sa sig selv at faren hadde vært meget hård; men hun stolte fullt og helt på Marius. At et slik lys kunde bli formørket, var absolutt umulig. Hun bad. Fjernt borte hørte hun av og til en slags dumpe støt, og hun sa: «Det er da underlig at de alt nu tar til å lukke gatedørene op og igjen.» Det var kanonskuddene mot barrikaden. ({{page|123}} ...)]
• toulouse: [som var litt av en spanier fordi Toulouse er i slekt med ({{page|105}} ...)]
• toulouserdiligencen: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• tours: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• toursilke: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• tourteau: [det annet abbed Tourteau. Da biskopen flyttet inn i hospitalet fant han portrettene der og lot dem henge. Det var ({{page|11}} ...)]
• tragedie: [Han følte det som om det for disse unge mennene ikke var noget som var «hellig». Han hørte dem uttale sig om alt mulig i underlige ord, pinlige for hans ånd så fryktsom som den ennu var. De var for og imot hverandre enten det gjaldt den klassiske tragedie eller Jean-Jacques Rousseaus liv: Courfeyrac nevnte at Jean-Jacques og Thérèse hadde bodd der i Jean-Jacquesgaten: «Av og til blev der født små skapninger der. Therèse fødte dem, Jean-Jacques forstøtte dem.» – Enjolras overfuset Courfeyrac: «Hold munn om Jean-Jacques. Jeg ser op til den mannen. Han fornektet barna sine, kan så være; men han adopterte folket.» – Ingen av disse unge menneskene uttalte ordet «keiseren». Bare Jean Prouvaire sa av og til Napoléon; alle de andre sa Bonaparte. Enjolras uttalte det Buonaparte. ({{page|174}} ...)]
• trakt: [jernringer rundt, høie søppelhauger og gangdører med eldgamle jerngitter. Når en fra Saint-Denisgaten kom inn i Chanvreriegaten, snevret den sig mere og mere sammen som om en hadde kommet inn i en lang trakt. Gaten var ganske kort og lot til å være sperret ut mot Hallene av en rekke høie hus; en kunde tro at en var i en blindgate, hvis en ikke til venstre og til høire opdaget to mørke ganger som en kunde komme gjennom. Det var Mondétourgaten som på den ene siden munnet ut i Prêcheurgaten og på den andre i Cygnegaten og Petite-Truanderiegaten. Nederst i denne «blindgaten» la en på hjørnet av smuget til høire merke til et hus som var lavere enn de andre og som dannet et fremspring i gaten. Dette huset var bare på tre etasjer og der hadde det i tre hundre år vært et vidkjent vertshus, som hadde gått i arv fra far til sønn. Vertshuset hadde hatt flere navn. Nu het det Korinth. Den siste verten av dynastiet het far Hucheloup. ({{page|53}} ...)]
• traktformig: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• trampe: [Og det var et huggormbol han hadde sett. «Det er nødvendig å trampe ned disse elendige,» tenkte han. ({{page|217}} ...)]
• trampedans: [Da graven var fylt, sa Fauchelevent til Jean Valjean: «La oss gå. Jeg tar spaden, ta De hakken.» – Det mørknet. – Jean Valjean hadde litt vanskelig for å røre sig og for å gå. Han var blitt stiv, litt av et lik mens han lå i kisten. Han måtte på en eller annen måte bli tødd op igjen efter gravkulden. «De er jo ganske støl,» sa Fauchelevent. «Det er leit at jeg er halt, ellers kunde vi tatt oss en trampedans.» – «Pøh,» sa Jean Valjean, «bare jeg får tatt nogen få skritt, blir jeg nok gangfør.» ({{page|56}} ...)]
• tramper: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• tramping: [Efter hvert som han fjernet sig fra Palais-Royalplassen, blev det færre og færre oplyste vinduer. Butikkene var stengt. Det stod ingen og snakket sammen utenfor; gaten blev mørkere og samtidig blev folkemassen tettere. En kunde ikke se nogen som talte i denne mengden, men likevel lød det fra den en dump, dyp summing. Ved inngangen til Prouvairesgaten, rørte folkemassen sig ikke lenger. Det var en fast, massiv, solid, sammenpakket, næsten ugjennomtrengelig menneskemasse. Det var næsten ingen frakker og runde hatter å se. Arbeidskitler, bluser, luer, bustete og gustne hoder. De hvisket sammen. Det lød som en hes susing. Tross at de ikke rørte sig, hørte en tramping i sølen. Bak denne folkemengden så en ikke et eneste oplyst vindu. En så bare de lange rekkene av løkter som blev mindre og mindre utover. Gatene var slett ikke øde. En kunde skjelne geværpyramider, blinkende bajonetter og tropper som hadde slått leir. Ingen nysgjerrig fikk slippe videre. Der stoppet strømmen. Der sluttet folkemassen, og hæren begynte. ({{page|76}} ...)]
• trangen: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• trangsynt: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• transportskib: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• trappeform: [Samtidens aviser kalte barrikaden i Chanvreriegaten «næsten uinntagelig» og nevnte at den nådde op i høide med annen etasje. Men de tok feil. Den var i virkeligheten ikke mere enn seks, syv fot høi. Den var bygget slik at de kjempende eftersom de lystet kunde bli borte bak den, eller stige op på den like til toppen, efter en firedobbelt rekke av gatesten, stablet over hverandre i trappeform. Utenfra så den steil og utilgjengelig ut. En åpning bred nok til at en mann kunde komme igjennom den, var blitt levnet mellem husveggen og den delen av barrikaden som var lengst vekk fra vertshuset, slik at det var mulig å slippe ut. Vognstangen fra omnibussen var reist ({{page|53}} ...)]
• trappeluken: [Han åpnet nu den andre flasken og skulde kanskje til med en ny tale, da en ny person kom op gjennom trappeluken. Det var en fillete, gul, liten guttunge på ikke fullt ti år; med livlige øine, sort hår og tilfreds mine. – Uten å nøle gikk han like løs på Laigle enda han ikke kjente nogen av dem. «Er det De som heter Laigle?» – «Ja,» sa Laigle. «Hvad er det du vil?» – «Jo, det var en høi, lys fyr ute på bulevarden, og han spurte mig om jeg kjente mor Hucheloup. Og da jeg svarte ja, sa han: «Gå dit. Der finner du herr Laigle, og så skal du si til ham fra mig: A.B.C.» Det er en spøk, ikke sant? Og så gav han mig ti sous.» – «Lån mig ti sous, Joly,» sa Laigle, og så vendte han sig mot Grantaire: «Lån mig ti sous, Grantaire.» – Laigle gav gutten ({{page|53}} ...)]
• trappetrinn: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• trappevasken: [kottene vi før har nevnt. Denne familien hadde ved første øiekast ikke noget annet særlig merkelig ved sig enn sin store fattigdom; faren hadde da han leide værelset, sagt at han het Jondrette. En tid efter at han hadde flyttet inn – og det var en flytning som Madam Burgon sa var «en innflytning av slett ingen ting», hadde Jondrette sagt til henne som lik forgjengeren både var portnerkone og hadde trappevasken: «Mor ditt eller datt, hvis en eller annen tilfeldigvis skulde komme her og spørre efter en polakk eller en italiener, eller kanskje efter en spanjol, så er det mig.» ({{page|119}} ...)]
• trappeåpningen: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• trasker: [huset med renhet; denne Jeanne, Lise, Mimi, disse elskelige, hederlige pikene som er til velsignelse for dere og som dere er stolte av, de kommer til å sulte. Trenger jeg å si mer? Der er et marked for menneskekjøtt, og dere vil ikke med de skjelvende skyggehendene kunde hindre dem fra å gå dit. Tenk på gatene med menneskemassen som myldrer forbi, på butikkene, og utenfor dem går det kvinner i nedringede kjoler og trasker i sølen. De har også en gang vært rene. Har dere søstre, så tenk på dem. Elendigheten, prostitusjonen, politiet, fengslet er det som venter disse yndige, vakre pikene, disse skrøpelige, blyge vesener som er friskere enn syriner i mai. Dere vilde frigjøre folket for kongedømmet og så overgav dere døtrene til politiet. Hør nå, de som har familie, skal være snille gutter og trykke oss i neven og gå sin vei og la oss andre greie arbeidet her alene. Jeg vet nok at det skal mot til for å gå sin vei, det er vanskelig, men desto vanskeligere det faller, desto mere fortjenstfullt er det. Det er lett å si; jeg er her og jeg blir her. Men husk, det kommer en dag i morgen; ikke for dere, men for familiene. Og hvilke lidelser! Ta f. eks. en vakker liten gutt med eplekinn som skravler, snakker, prater, som ler og kysser med friske lepper. Vet dere hvorledes det går ham når han er blitt farløs. Jeg har sett en slik liten gutt som fattigfolk hadde tatt sig av. Det var om vinteren. Han var alltid sulten, men han gråt ikke. Han satt borte ved kakkelovnen. Det var ikke ild i den. Han pillet løs små biter kalk og spiste. Han pustet hest, var gulblek i ansiktet, og magen var opustet. Han sa aldri noget. Om nogen snakket til ham, svarte han ikke. Han er død. La oss nu prøve vår samvittighet og ta våre hjerter med på råd. Statistikken viser at barnedødeligheten blandt forlatte barn er femti prosent. Jeg gjentar: Det gjelder ({{page|123}} ...)]
• trassig: [sitt igjen. Cosette, som var så vakker og frisk da hun kom til dette huset, var nu mager og gusten. Hun hadde noget visst urolig over sig. «Lumskhet!» sa Thénardiers. Urettferdigheten hadde gjort henne trassig, og elendigheten hadde gjort henne heslig. Hun hadde bare igjen de vakre øinene, som voldte en smerte fordi de store som de var, syntes å romme så meget mere sorg. Det var hjerteskjærende å se dette lille ikke seks år gamle barnet når hun om vinteren grytidlig på morgenen skjelvende av kulde i de gamle, hullete lerretsfillene hun hadde på sig, feide gaten med en svær kost i de små røde hendene og med tårer i de store øinene. ({{page|105}} ...)]
• travelhet: [forpustet, fra først av på grunn av travelhet, siden på ({{page|11}} ...)]
• travelheten: [Det var travelheten den dagen som gjorde at de små stakkarene kunde ferdes i haven. Hadde opsynsmennene fått se dem, vilde de jaget disse fillete ungene ut. Små fattigbarn må ikke komme inn i de offentlige havene; skjønt en burde tenke på at de som barn har rett til blomster. Men nu var de der, og da opsynsmennene som også var grepet av den alminnelige engstelsen, var så optatt av det som gikk for sig utenfor at de så lite efter i haven, hadde de ikke opdaget de to forbryterne. ({{page|123}} ...)]
• travers: [Bortimot klokken 4 var den engelske armé i en alvorlig stilling. Prinsen av Oranien kommanderte sentrum, Hill høire fløi, Picton venstre. Prinsen av Oranien ropte heftig og fryktesløst til de hollandsk-belgiske avdelinger: «Nassau, Brunswick, vik ikke.» Hill som var blitt svekket, søkte å støtte sig mot Wellington, Picton var falt. For Wellington hadde slaget to hovedpunkter: Hougomont og la Haie-Sainte. Hougomont holdt ennu stand, men brant; la Haie-Sainte var tatt. Av den tyske bataljon som forsvarte det, var to og førti mann igjen. Alle officerene på fem mann nær var drept eller fanget. Tre tusen mann hadde slått hverandre i hjel. Flere faner var blitt tatt. De grå skottene fantes ikke mer. Ponsonbys svære dragoner var blitt hugget ned. Dette tapre kavaleri hadde bukket under for Bros lansenerer og Travers kyraserer: av tolv hundre hester var det seks hundre igjen; av de tre oberstløitnanter var to falt, Hamilton såret, Mater drept, Ponsonby var falt gjennomboret av tre lansestøt. Gordon var død, March var død. To divisjoner, femtende og sekstende, var oprevet. ({{page|299}} ...)]
• travle: [Men denne gangen, under reisningen 5. juni 1832, følte storbyen at det var noget som kanskje kunde ta makten fra den. Den blev redd. Overalt, selv i de mest avsides og utenforstående bydeler, blev dører, vinduer og skodder lukket ved høilys dag. De modige grep til våben. De redde gjemte sig. De sorgløse, travle som drog gjennom gaten, blev vekk. Mange gater blev så tomme som ved firetiden om morgenen. Det blev fortalt de mest uro- ({{page|32}} ...)]
• trebajonettstikk: [var én mot seksti. Forsiden av vertshuset så fryktelig ut. Vinduet var som tatovert av kardesker, der var hverken glass eller rammer, men bare et uformelig hull, stoppet med brosten. Laigle blev drept, Feuilly blev drept, Courfeyrac blev drept, Joly blev drept, Combeferre, som fikk brystet gjennomboret av trebajonettstikk nettop da han holdt på å løfte op en såret soldat, fikk bare tid til å se op mot himmelen og utånde. ({{page|123}} ...)]
• treben: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• trebente: [Stuen i annen etasje, «restauranten», var et stort, langt rom, fylt av taburetter, krakker, stoler, benker, bord og et gammelt, ruglete biljardbord. Vindeltrappen fra første etasje var i hjørnet av stuen og en kom op gjennom et firkantet hull i gulvet, lik en skibsluke. Stuen hadde bare et eneste lite vindu, slik at det som nevnt alltid måtte brukes lys, og det minnet om et loftsrom. Alle de firebente møblene opførte sig som om de var trebente. ({{page|53}} ...)]
• trebord: [dre møbler enn et firkantet, simpelt trebord og fire stråstoler. I spisestuen var det dessuten en gammel skjenk, ({{page|11}} ...)]
• trebrisk: [trebrisk, trakk han sig inn i sig selv og tenkte. ({{page|45}} ...)]
• tredjestanden: [«Dere skjønner dere ikke på den kunsten å holde fest. Dere vet ikke hvorledes dere skal feire en gledesdag nu for tiden,» ropte han. «Det nittende århundre er slapt. Det mangler overdrivelsen. Det har ikke sans for rikdom og edelhet. Det er kronraket i alt mulig. Tredjestanden er smakløs, farveløs, luktfri og formløs. Når borgerskapet skal gifte sig, drømmer det om et nymalt kabinett med palisandertres møbler og kalikostrekk. Av veien! Av veien! Herr gjerrigknark skal gifte sig med frk. Knip. Overdådighet og prakt: de har brukt en louisdor til et vokslys. Slik er tiden. Å, en kunde jo bli fristet til å ({{page|245}} ...)]
• tredobbelte: [og efter å ha kommet forbi brannstasjonen stanser foran badeanstalten, ser en inn i en gårdsplass full av blomster og buskvekster i kasser og i bakgrunnen av den en liten hvit rundbygning med grønne vindusskodder. Over denne bygningen hevet det sig den gang en sort, høi, uhyggelig naken mur som den støttet sig mot. Det var muren rundt tukthuset. Så høi denne muren var, raget likevel et ennu sortere tak over den. Det var taket på den nye fengselsbygningen. En kunde se fire gittervinduer. Det var vinduene til «Friluften». En skorsten stakk op gjennom taket. Det var pipen som gikk gjennom sovesalene. «Friluften» var en slags stor kvistsal med tredobbelte jernstenger for takvinduene og dører kledd med jernblikk, slått fast med svære spiker. Når en kom inn der fra nordsiden, hadde en på venstre hånd de fire takvinduene og til høire rett overfor vinduene fire temmelig store firkantete bur, skilt fra hverandre med smale ganger, bygget av murverk op til mannshøide; resten like til taket var av jernstenger. ({{page|368}} ...)]
• tredveårene: [Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjørnet av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et utkast. Det var en elefant, førti fot høi, bygget av tømmer og murverk, og den bar på ryggen et tårn som tidligere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dannet den brede pannen, snabelen, støttennene, tårnet, den veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et underlig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke hvad meningen med det var. Det var som et slags sinnbillede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og veldig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden av Bastillens usynlige gjenferd. ({{page|368}} ...)]
• tredveårsalderen: [i tredveårsalderen, skallet i firtiårsalderen.» Fordøielsen ({{page|105}} ...)]
• tredør: [Den gamle konen stelte huset og maten og gjorde alle innkjøpene. De levde fattigslig, hadde nok hver dag litt i ovnen, men hadde det ellers som småkårsfolk. Jean Valjean hadde ikke endret noget i værelsets utstyr, når undtas at han hadde satt en tredør istedenfor glassdøren inn til Cosettes alkove. Han gikk alltid med den gule frakken, de sorte knebuksene og den gamle hatten. På gaten blev han tatt for en fattig mann. Det hendte at en eller annen snill kone gav ham en sou. Jean Valjean tok imot sousstykket og bukket dypt. Det hendte også nogen ganger når han møtte en eller annen stakkar som tigget, at han så sig rundt for å sikre sig at ikke nogen la merke til ham, og så stakk han i smug et pengestykke bort i hånden på stakkaren, ofte et sølvstykke og skyndte sig bort. Det hadde sine slemme følger. I strøket begynte han å bli kjent under navnet «tiggeren som gir almisser». ({{page|9}} ...)]
• treenighet: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• trefarvede: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• trefarvet: [Det var knapt gått et kvarter før det på tyve forskjellige steder i Paris gikk omtrent slik for sig: I en gate gikk et snes unge, skjeggete, langhårete menn inn i et vertshus og kom ut igjen et øieblikk efter med en trefarvet, floromtvunnet fane og med tre væpnede menn i spissen, den ene hadde en sabel, den andre en bøsse, den tredje et spyd. I en annen gate gikk en velklædd borger ({{page|32}} ...)]
• treffende: [ning. Hun hadde duggfriske øine. Cosette var morgenrøden fortettet til kvinne. Det var ganske naturlig at Marius tilbad og beundret henne; men det var virkelig så at den lille klosterskoleeleven, som nettop hadde sluppet ut av klostret, talte meget klokt og ofte i de mest treffende og velformede ordelag. Hun tok ikke feil av noget, og dømte rett. Kvinnen føler og taler med hjertets fine, ufeilbare instinkt. Ingen kan som kvinnen si ting som samtidig er milde og dype: Mildhet og dybde, det er hele kvinnen; det er hele himmelen. – Under denne fullkomne lykksalighet fikk de stadig tårer i øinene. En marihøne som blev knust, en fjær som falt fra et rede, en hagtorngren som blev knekket, rørte dem, og deres gledesørske som var svakt blandet med tungsinn, syntes ikke å ønske noget bedre enn gråt. Ved siden av det – kjærlighetens vesen rommer alle motsetninger – lo de ofte og strålende fritt og fortrolig, så de stundom tok sig ut som to gutter. Og likevel – uten at selve de uskyldige og øre hjerter vet av det, er den evige natur der. Den er der med sitt ubønnhørlige og ophøide mål, og så uskyldige enn sjelene er, føler en dog selv under det blygeste samvær, den skjønne, hemmelighetsfulle avskygning som skiller et par elskende fra et par venner. ({{page|404}} ...)]
• treffes: [Far Hucheloup var den fødte kokk; i hans vertshus kom en ikke bare for å drikke, men også for å spise. Han hadde funnet på en herlig rett som en ikke fikk noget annet sted enn hos ham, «farserte karper». En spiste med talglys på bord med påspikret voksduk istedenfor duk. Folk kom dit langveis fra. Korinth var et av de stedene der Courfeyrac og vennene hans pleide å treffes. Det var ({{page|53}} ...)]
• treffet: [Å, som kjærligheten kan omskape! Å, drømmer! Dette himmelske treffet, den hjelpen fra englene var en brødkule kastet av en tyv til en annen tyv fra en fengselsgård til en annen. ({{page|350}} ...)]
• treg: [Gueulemer var en utstøtt herkules. Han holdt til i kloakken ved Arche-Marion, var seks fot høi, hadde muskler av stål, en kjempekropp og en fuglehjerne. Lav panne, bred tinning, ikke førti år, kort, tykt hår, vilt busteskjegg. Det var en stor, treg kraft. Han var morder av likegladhet. ({{page|217}} ...)]
• trege: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• tregitter: [Nogen øieblikk efter hadde soldatene nådd frem til de siste av oprørerne, som hadde gjemt sig høiere oppe i huset. De skjøt gjennom et tregitter på loftet. De kjempet på mørkeloftet. Kroppene blev kastet ut av vinduene; nogen levde ennu. To jegere som prøvde å reise op den ødelagte omnibussen, blev drept av to karabinskudd fra loftsvinduene. En bluseklædd mann blev kastet ut derfra med et bajonettstøt i magen, og lå på jorden og rallet. En soldat og en oprører gled sammen nedover takstenene og vilde ikke slippe hverandre, og falt mens de holdt hverandre sluttet i et vilt favntak. På samme måten blev der kjempet i kjelleren. Skrik, skudd, vill støi. Så stillhet. Barrikaden var tatt. ({{page|123}} ...)]
• tregrener: [Natten var klar, ikke en sky var å se på himmelen. Hvad gjør det om jorden er rød, når månen forblir hvit? Det er himmelen likegyldig. Tregrener knekket av kulene, ({{page|299}} ...)]
• tregrupper: [tid. Den var avlang med en høi poppelallé i bakgrunnen og høie tregrupper i hjørnene og en åpen plass i midten, bare med et enkelt meget stort tre; videre nogen enkelte, forvridde og strittende frukttrær som lignet store busker, bed med grønnsaker, mistbenker med meloner; glassrutene funklet i måneskinnet, og en gammel brønn. Her og der stod nogen stenbenker, sorte av mose. De snorrette gangene var innhegnet med lave, mørke hekker. Gress grodde over den ene halvdelen av gangene, grønske dekket resten. ({{page|24}} ...)]
• tregulv: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• trehundre: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• trehåndtaket: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• trekamin: [Det rummet Jean Valjean gikk inn i, lå i underetasjen, det var hvelvet og fuktig, blev stundom brukt som kjeller, vendte ut mot gaten, hadde rødt murstensgulv og var dårlig oplyst gjennom et vindu med jerngitter foran. Dette værelset var ikke av dem som blir plaget med feiekost og støveklut. Støvet fikk lov til å være i fred der. Der var ingen planmessig forfølgelse av edderkoppene. Et svært, mørkt kingelvev prydet med døde fluer bredte sig som et hjul over hele den ene ruten i vinduet. Det lille, lave værelset var møblert med en haug tomme flasker som lå dynget op i en krok. Veggene som var malt med gul maling, skallet av i store flak. I bakgrunnen var det en sortmalt trekamin med en smal plate. Der var tendt ({{page|336}} ...)]
• trekkes: [For til slutt å sammenfatte det som kanskje kan sammenfattes og trekkes ut i sikre slutninger av alt det vi ({{page|45}} ...)]
• trekket: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• trekkfugler: [trekkfugler som fløi forbi umåtelig høit til værs. Gutten ({{page|45}} ...)]
• trekledning: [Det som gjorde øieblikket gunstig for et fluktforsøk, var at tekkerne holdt på å legge skifer på en del av fengslet, så fengselsgårdene ikke blev helt skilt fra hverandre. Der stod stillaser og stiger, eller med andre ord broer og trapper ut i friheten. Den nye bygningen var noget av det mest sprukne og forfalne i verden. Murene var i den grad ett op av salpeter, at det hadde vært nødvendig å gi hvelvingene i sovesalene trekledning for at det ikke skulde falle sten ned i fangenes senger. Tross at fengslet var så forfallent, blev det gjort den feilen å sperre de verste forbryterne inne i den nye bygningen. Den rommet fire sovesaler over hverandre og et loftsrom som blev kalt for «Friluften». En svær skorstenspipe gikk gjennom alle sovesalene, der den tok sig ut som en pilar og gikk ut gjennom et hull i taket. Gueulemer og Brujon lå på samme sovesal. For sikkerhets skyld var de blitt lagt i nederste etasje. Tilfellet gjorde at hodegjerdet på sengene støttet sig op mot skorstenen. Thénardier lå rett over hodene på dem øverst oppe i det rommet som blev kalt «Friluften». ({{page|368}} ...)]
• trekloss: [«Jeg takker Dem, hr. statsadvokat, men jeg er ikke gal. Det vil De snart få se. De holdt på å gjøre et stor feilgrep; slipp denne mannen løs, jeg opfyller en plikt, jeg er den ulykkelige tidligere slaven. Jeg er den eneste som ser klart her, og jeg sier sant. Det jeg gjør nå, ser Gud som er i det høie, og det er nok. De kan ta mig, her er jeg. Jeg hadde gjort mitt beste. Jeg har skjult mig under et falsk navn; jeg er blitt rik; jeg er blitt borgermester; jeg ville vende tilbake blandt skikkelige mennesker. Men det ser ut som om det ikke lar sig gjøre. Nå, det er meget jeg ikke kan nevne, jeg skal ikke fortelle Dem om mitt liv; en dag får De nok kjennskap til det. Jeg har stjålet fra biskopen, det er sant. Jeg har stjålet fra Lille-Gervais. Det var riktig når det blev sagt Dem at Jean Valjean var et ulykkelig, meget illesinnet menneske. Kanskje var ikke all skylden på hans side. Herrer dommer, et menneske sunket så dypt som jeg, har ikke noget med å gå i rette med forsynet eller gi samfundet råd; men, ser De, den vanæren som jeg har prøvd å slippe fri fra, er meget skadelig. Galeiene skaper galeislaver; stol på det, om De vil. Før jeg kom på slaveriet, var jeg en stakkars bonde, meget enfoldig, nærmest idiot; slaveriet skapte mig om. Jeg var sløv, jeg blev illesinnet. Jeg var en trekloss, jeg blev en ({{page|202}} ...)]
• treklynger: [Mannen gikk eller snarere snek sig over en lysning temmelig langt borte og skjult bak store treklynger, men Boulatruelle kjente den godt, for han hadde lagt merke til at det var en stor stenhaug der og et sykt kastanjetre med en sinkplate spikret fast til barken. – I gledeshast styrtet Boulatruelle snarere enn klatret, ned fra treet. Leiet var funnet, nu gjaldt det å gripe dyret. Den veldige skatten han drømte om, var vel der. ({{page|245}} ...)]
• trekning: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• trekningen: [Cosette var stygg. Hadde hun vært lykkelig, vilde hun kanskje ha vært vakker. Hun var mager og gusten og ennu hun var næsten åtte år, skulde en ikke tro at hun var seks. Under de store øinene var sorte skygger, og de var næsten uten glans fordi hun hadde grått så meget. Munnvikene hadde denne trekningen som tyder på stadig angst og som en ser hos dødsdømte og håpløst syke. Hendene var fulle av frostknuter. Drakten var bare filler som vilde vakt medlidenhet om sommeren og vakte gru ({{page|344}} ...)]
• trekninger: [Imidlertid hadde Gavroche kommet op i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumegaten og hadde kommet gjennom Vieilles-Haudriettesgaten og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god anledning til å synge alle de sangene han kunde. Han gikk ikke langsommere selv om han sang, han satte tvert imot farten op. Langs de sovende eller forskremte husene strødde han oprørsversene sine og ledsaget dem med rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred sig i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. Men da han uheldigvis var alene og det var mørkt, var det ikke nogen som så det, og synlig var det heller ikke. Slik kan rikdom gå til spille. ({{page|103}} ...)]
• trekors: [foran en grav. Han hadde strødd blomstene over den. Ved hodeenden av graven stod det et stort trekors og på det med hvite bokstaver: «Oberst baron Pontmercy.» En hørte Marius hulke. ({{page|140}} ...)]
• trelldom: [Han hadde alltid to drakter, en gammel til «hverdagsbruk» og den andre, ganske nye, til høitid. Begge var sorte. Han hadde bare tre skjorter, en hadde han på, en lå i skuffen og en var hos vaskekonen. Han kjøpte nye når de var slitt ut. I alminnelighet var de fillete, og det fikk ham til å knappe frakken helt op til haken. Det hadde tatt år før Marius hadde nådd til slik overflod, hårde, vanskelige år, nogen å slite sig gjennom, andre å klatre opover. Marius hadde ikke gått trett en eneste gang. Han hadde gjort alt mulig undtagen gjeld. For ham var gjeld første skritt mot trelldom. Heller enn å låne lot han være å spise. Under alle disse prøvelsene følte han sig opmuntret og stundom båret frem av en hemmelig makt han hadde i sig. ({{page|193}} ...)]
• tremadrass: [en tremadrass,» svarte mannen, «nu har jeg en av sten.» ― ({{page|45}} ...)]
• tremenning: [– forklar disse uskyldighetens eldgamle mysterier den som kan – lot hun sig kysse uten mishag av en lansenérofficer som var en tremenning av henne og som het Théodule. Tross denne begunstigede lansenér passet merkeseddelen «snerpe», som vi har brukt, helt og fullt på henne. Frøken Gillenormand var en slags tusmørkesjel. – Snerperiet er halvt en dyd og halvt en last. ({{page|127}} ...)]
• tremmene: [I særlig heldige men meget sjeldne tilfelle kunde det hende at en av tremmene blev åpnet og ånden blev til en åpenbaring. Det en da skimtet, var et hode som en bare så haken og munnen av, resten var dekket av et sort slør. Hodet talte til en, men så ikke på en og smilte aldri. Lyset som trengte inn gjennom glassdøren, gjorde at det falt et skjær over ansiktet bak gitteret, mens resten lå i mørke. Det var noget av et symbol ved dette lyset. – Ellers er alt natt, tomhet, mørke. En slags fryktelig fred, en stillhet så dyp at en ikke hører noget, ikke engang et sukk, et mørke så tett at en ikke ser noget, ikke engang en skygge. ({{page|56}} ...)]
• tremmer: [Efter nogen minutters forløp, når øiet hadde vennet sig til halvmørket som hersket der, prøvde en å se gjennom gitteret, men ikke mere enn seks tommer bak det var der en ny skranke av sorte tremmer som strakte sig i hele gitterets lengde. De var alltid lukket. Straks efter kunde ({{page|56}} ...)]
• tremmeveggen: [for å ha slått i stykker et glass, revet i stykker et slør, for å ha tatt en falsk tone under kirkesangen. Når en av søstrene blir kalt til taleværelset, selv om det er priorinnen, må hun senke sløret så bare munnen, som nevnt, er synlig. Bare priorinnen må tale med fremmede, nonnene har ikke lov til å se andre enn deres nærmeste familie. Hvis tilfeldigvis en annen som tidligere har kjent eller holdt av en av søstrene, kommer for å se til henne, skal det en hel forhandling til. Er det en kvinne, kan det enkelte ganger hende at tillatelsen blir gitt og nonnen går til taleværelset og taler til henne gjennom tremmeveggen, som aldri blir åpnet med undtak for en mor eller en søster. Det er unødig å si at menn alltid blir nektet adgang. ({{page|56}} ...)]
• trenagle: [Thénardier var blitt regnet som en rovmorder, fakket under nattlig overfall med våben i hånd. En fengselsbetjent gikk stadig med ladd gevær op og ned utenfor buret. Avløsning skjedde annenhver time. «Friluften» blev oplyst av en lampett. Fangen hadde om benene en femten punds jernlenke. Hver fjerde time på dagen kom en fengselsbetjent inn i buret fulgt av to svære hunder – det var ennu i bruk den gangen. – Betjenten satte to pund grovbrød, en mugge vann og en skål temmelig tynn suppe med nogen få bønner i, ved siden av sengen hans, undersøkte lenkene og banket på jernstengene. Mannen med de to hundene kom igjen to ganger i løpet av natten. – Thénardier hadde fått lov til å ha hos sig en slags jernnagle som han brukte til å feste brødet med i en mursprekk «for å redde det fra rottene», sa han. Da han alltid var under opsikt, blev det ikke funnet noget urimelig i det. Men senere blev det ofte minnet om at en av fengselsbetjentene hadde sagt: «Det var bedre om han fikk en trenagle.» ({{page|368}} ...)]
• trengende: [Cosette hadde i klosteret lært å stelle hus og ordnet nu med utgiftene som var meget små. Hver dag gikk Jean Valjean en tur med Cosette. De gikk til Luxembourg-parken i de gangene som var mest avsides og hver søndag hørte de messe i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken fordi den var så langt borte. Da det var et riktig fattigkvarter, gav han mange almisser, og de ulykkelige omringet ham i kirken, og det var årsaken til at Thénardier skrev: «Til herr velgjører i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken.» Han tok ofte Cosette med til de fattige og trengende. Nogen fremmed kom aldri til huset i Plumetgaten. Toussaint hentet det de trengte i huset. Vann hentet Jean Valjean fra en vannpost nær boulevarden. ({{page|319}} ...)]
• trensoldater: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• trenvognene: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• treognitti: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• treogtyvetusen: [Paris har under sig et annet Paris, et Paris av kloakker, som har gater, gatekryss, plasser, smug, og en ferdsel: sølevannet. Det har ikke vært en småting å grave pariserkloakken. Den er en slags polypp med tusen armer som vokser under jorden samtidig med at byen vokser over jorden. Hver gang byen gjennombryter en gate, forlenges kloakken med en arm. Det gamle monarki bygget ikke mere enn treogtyvetusen trehundre meter kloakker. Napoleon bygget – tall er pussige – fire tusen åtte hundre og fire meter. Ludvig XVIII fem tusen syv hundre og ni. Karl X ti tusen åtte hundre og seks og tredve, og inntil 1. januar 1832 var det i alt bygget førti tusen tre hundre meter kloakker. ({{page|189}} ...)]
• trepinne: [Mor Thénardier løste småpikene sine, lot dem gå ned av husken og sa: «Mor dere nu alle tre!» Barn i den alderen blir fort kjent med hverandre, og straks efter moret de små Thénardiers og den lille nye sig med å grave huller i jorden. Den nye var meget munter; morens godhet avspeiler sig i barnets munterhet; hun hadde tatt en trepinne og brukte den som spade, og hun gravde med stor iherdighet en grav stor nok til en flue. ({{page|105}} ...)]
• treplantninger: [en allé eller gate med treplantninger. ({{page|45}} ...)]
• treskje: [Cosette bøide hodet og tok en tom bøtte som stod i en krok ved gruen. Den bøtten var større enn henne selv og barnet kunde ha satt sig ned i den og fått god plass. Madam Thénardier gikk tilbake til gruen og smakte med en treskje på det som var i kasserollen, mens hun brummet: «Det er nok av vann borte i kilden. Verre er det ikke. Jeg tror jeg heller får ta mig av grytene mine.» – Så rotet hun i en skuff der det lå nogen småpenger, pepper og løk. – «Hør her, din skittunge,» sa hun, «når du kommer tilbake, kjøper du med dig fra bakeren et stort brød. Se her er en femten sous.» – Cosette hadde en liten forklælomme; hun tok imot pengestykket uten å si et ord og la det i den lommen. Så blev hun stående uten å røre sig med bøtten i hånden foran den store døren. Hun syntes å vente på at nogen vilde komme og hjelpe henne. «Kom av gårde med dig,» ropte madam Thénardier. Cosette gikk og døren blev lukket. ({{page|344}} ...)]
• treskoen: [Straks hun våknet, hadde hun skyndet sig bort til treskoen og hadde funnet gullpengen. Cosette blev blendet. Hun visste ikke hvad et gullstykke var, hadde aldri før sett noget, og hun gjemte det straks i lommen som om hun hadde stjålet det. Men hun følte at det var noget godt, og ante hvor det var kommet fra; hun følte en slags fryktblandet glede. Hun var glad, men især undret hun sig, og hun syntes ikke at disse herlige og vakre tingene var virkelige. Dukken skremte henne, gullstykket skremte henne. Hun skalv overfor disse herlighetene. Men den fremmede skremte henne ikke. Tvert imot gjorde han henne rolig. Helt siden igår hadde hun midt i sin undring, midt under søvnen, i sin lille barnesjel drømt om denne mannen som syntes så gammel, fattig og trist og som var så rik og så god. Siden hun traff denne gode mannen i skogen, hadde alt endret sig for henne. Cosette hadde aldri visst hvad det vilde si å ha en mor å søke tilflukt hos. I fem år, det vil si så langt hun kunde huske tilbake, hadde det stakkars barnet frosset og vært redd. Hun hadde alltid vært naken mot ulykkens bitende vind; nu syntes hun at hun hadde fått klær på. Sjelen hadde ({{page|344}} ...)]
• tresnitt: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• tresnutete: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• trestoler: [sirtsomheng, en vugge borte i en krok, nogen trestoler, ({{page|45}} ...)]
• tretrapp: [I stuen i første etasje var skjenkedisken, i stuen i annen etasje var det en biljard, en spiralformet tretrapp gikk fra stuen i første til stuen i annen etasje, der var vinflekkete border, tilrøkte murer og tente lys midt på dagen. En trapp førte fra stuen ned i kjelleren. I tredje etasje bodde Hucheloup. Øverst oppe var der et kvistrom til tjenerne. Kjøkkenet lå i første etasje ved siden av skjenkestuen. ({{page|53}} ...)]
• tretrinn: [Han stilte de to stolene, en på hver side av bordet, snudde brekkjernet i varmen, satte foran kaminen et gammelt skjermbrett som dekket fyrfatet, gikk så bort i kroken der tauene lå, bøide sig ned som for å granske noget. Marius så nu at det han hadde tatt for en haug tauverk, var en taustige med tretrinn og to jernhaker til å feste den med. Hverken denne stigen eller noget verktøi som lå bak døren, hadde vært der om morgenen. Jondrette hadde åpenbart båret det dit mens Marius var borte. Marius tenkte det var smedverktøi. Hadde han vært litt mere kjent med den slags ting, vilde han ha skjønt at det var innbruddsverktøi. ({{page|217}} ...)]
• tretrompet: [lo; Fantine smilte. Listolier bleste på en tretrompet, ({{page|105}} ...)]
• treverket: [kanonlavett. Hjulsporene hadde sølt til hjulene, akselen og vognstangen med lag av skitt, en motbydelig, gulaktig søle av farve lik den som gjerne blir brukt til å pryde kirker. Treverket var dekket av søle, jernet av rust. Under akselen hang i buer en svær jernkjetting, verdig til lenke for Goliat. Ved synet av denne kjettingen kom en ikke til å tenke på bjelker den skulle tjene til å frakte, men på de mastodonter eller mammuter som skulle spennes for. Den bar preg av slaveri; men et slaveri for kykloper og overmennesker, og den syntes å ha vært brukt av et eller annet uhyre. ({{page|105}} ...)]
• trianglet: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• trikoloren: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• trikoter: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• trillebør: [bøndene ikke engang trillebør, de må bære gjødselen på ({{page|11}} ...)]
• triller: [Med det samme Fauchelevent åpnet munnen for å svare, slo en klokke ett slag: «Søsteren er død,» sa han. «Det er dødsklokkeringningen.» Han gjorde et tegn til Jean Valjean at han skulde lytte. Klokken slo et slag til. – «Jo, det er dødsklokkeringningen, herr Madeleine. Klokken kommer til å gi minuttslag i fire og tyve timer, inntil liket blir ført ut av kirken. Jo, ser De, de leker. I hviletiden er det nok at en ball triller hit, så har vi dem straks tross forbud, og de leter og roter omkring. De er nogen smådjevler, de småenglene.» – «Hvem?» spurte Jean Valjean. – «Småbarna. De vil nok straks bli opdaget, skjønner De. ‘Hallo, der er en mann!’ Men idag er det ikke farlig, idag får de ikke nogen fritime. Hele dagen er viet bønner. De hører klokken. Som jeg sa Dem, minuttslag. Det er dødsringningen.» – «Å, nu skjønner jeg det, far Fauchelevent. Det er klosterskoleelever.» Og Jean Valjean tenkte ved sig selv: «Dette er nok akkurat det riktige stedet for Cosette.» – Fauchelevent ropte: «Ja, det skulde jeg mene, her er så menn nok av småpiker. Som de vilde hvine op, som de vilde renne vekk! For her er et mannfolk som selve pesten. De ser jo at jeg har fått en bjelle om benet, akkurat som et villdyr.» ({{page|56}} ...)]
• trillet: [falt tofrancsstykket fra ham og trillet bort mot busken ({{page|45}} ...)]
• trin: [trin på stigen for en underdiakon. Der er biskoper som ({{page|11}} ...)]
• trinnene: [Det gikk ennu nogen øieblikk; så hørte de tydelig fra Saint-Leukanten lyden av mange taktfaste, tunge skritt. Lyden som først av var svak, blev sterkere og så høi og tydelig, nærmet sig langsomt uten stans, med rolig og fryktelig stadighet. En hørte ikke annet enn den. Trinnene nærmet sig, de kom ennu nærmere, og så stanset de. Det var som om de fra den andre enden av gaten kunde høre åndedrag fra en menneskemasse. En kunde ikke se noget, men helt i bakgrunnen kunde en i dette tette mørket skimte en masse metalltråder, fine som synåler og næsten usynlige; de rørte sig og lignet det underlige, lysende nettverket en kan se under lukkede øienlokk idet en holder på å sovne inn. Det var bajonetter og geværløp vagt oplyst av det fjerne skjæret fra fakkelen. ({{page|84}} ...)]
• trinsen: [Vanskeligheten var Cosette, som ikke kunde klatre opover murer. La henne bli igjen? Jean Valjean tenkte ikke på det. Bære henne op var umulig. Han trengte alle sine krefter for å kunde utføre dette kunststykket. Et tau var nødvendig og det hadde Jean Valjean ikke. Hvorledes skulde han midt på natten få tak i et tau i Polonceaugaten. Sikkerlig vilde Jean Valjean om han i det øieblikket hadde hatt et kongerike, byttet det bort for et tau. – Hans fortvilede blikk traff lyktestolpen i Genrotblindgaten. Den gangen var det ikke nogen gasslykter i Paris. Når det blev mørkt, blev det med mellemrom tent nogen lykter som blev heist op og ned med en snor som gikk tvers over gaten og ned langs en fure i lyktestolpen. Trinsen som snoren løp over, var lukket inne i en liten jernkasse nederst på lyktestolpen, og den hadde ({{page|24}} ...)]
• trip: [Mens de angrep, merket plutselig kyraserene at de selv blev angrepet. Det engelske kavaleri falt i ryggen på dem. Foran sig hadde de firkantene, bak sig Somerset med fjorten hundre gardedragoner. Somerset hadde på høire fløi den tyske hestegarde, og på venstre fløi Trip med det belgiske tunge rytteri. Det franske rytteri som blev angrepet fra alle kanter, av infanteri og kavaleri, måtte gjøre front til alle sider. Dessuten hadde de bak sig et batteri som tordnet uten stans. Men hvad brydde de sig om det. De var som en hvirvelstorm. Tapperheten lar sig ikke skildre. ({{page|299}} ...)]
• triumfen: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• triumfer: [Marius ropte: «Det gjør mig ondt.» – «Unge mann,» sa Laigle, «la det være Dem en lærepenge. Vær punktlig for fremtiden.» – «Jeg ber Dem tusen ganger om undskyldning.» – «Utsett Dem ikke mere for å la Deres neste stryke.» – «Jeg er fortvilet …» Laigle satte i å le. «Og jeg, jeg er stråleglad. Det var på hekten at jeg skulde blitt advokat. At jeg blev strøket, reddet mig. Jeg gir avkall på triumfer for skranken. Jeg kommer ikke til å forsvare enker, og jeg kommer ikke til å anklage faderløse. Det har jeg opnådd ved å bli strøket av listen. Det er Dem jeg skylder det, herr Pontmercy. Jeg skylder å gjøre Dem en høitidelig takkevisitt. Hvor bor De?» – «I denne kabben,» sa Marius. – «Tegn på rikdom,» svarte Laigle rolig. «Jeg ønsker Dem til lykke. Der har De en leilighet til ni tusen francs pr. år.» ({{page|174}} ...)]
• triumfere: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• trivelig: [Barnet hun hadde, var et av de skjønneste vesener en kunne se. Det var en pike på to-tre år. Hun kunde kappes med de to andre i vakre klær, hun hadde en fin lerrets lue på hodet, pyntebånd på kjolen og kniplinger på luen. Skjørtet var glidd op, så en kunne se hennes hvite, runde, faste lår. Hun var herlig rød og hvit og trivelig, og var så vakker at en kunne få lyst til å bite henne i kinnene, som lignet epler. En kunne ikke si annet om øinene hennes enn at de var store med vakre ({{page|105}} ...)]
• trohjertig: [den med en rørende, trohjertig varme. – «Det er en avtale, far Fauchelevent. Alt skal nok gå bra.» – «Ja, hvis bare ikke noget går på tverke,» tenkte Fauchelevent. Om det nu kom til å hende noget fryktelig! ({{page|56}} ...)]
• troispavillonsgaten: [Snart kom han ikke engang så langt som til Saint-Louisgaten. Han gikk ikke lenger enn til Pavéegaten, rystet på hodet og vendte tilbake. Så gikk han ikke lenger enn til Trois-Pavillonsgaten; og til slutt gikk han ikke forbi Blancs-Manteaux. En kunde sagt at han var lik en urpendel, som en ikke trekker op og som gjør kortere og kortere svingninger til den til slutt stanser. ({{page|336}} ...)]
• trojas: [Så brøt det på denne brostenshaugen ut en kamp verdig en av Trojas murer. Disse bleke, fillete, utslitte mennene som ikke hadde spist på fireogtyve timer, som ikke hadde sovet, som ikke hadde mere enn nogen få skudd igjen å avfyre, som rotet i de tomme lommene efter patroner, næsten alle såret, med hode eller armer forbundet med en gammel, svart linfille, med klærne fulle av huller som blodet rant av, slett væbnet med dårlige geværer og sløve sabler – nu blev de titaner. Barrikaden blev ti ganger angrepet, stormet og besteget, men aldri tatt. ({{page|123}} ...)]
• trolldom: [per’n», kommet sig vekk på veien fra Gorbeaurønnen til fengslet. De visste ikke hvorledes det var gått til. Politimennene «skjønte det ikke»; han hadde gjort sig om til røk, hadde glidd ut mellem fingrene på dem. Her måtte ligge noget under: trolldom eller politiet. Hørte han både til ordenen og uordenen? Javert vilde ikke høre på noget slikt. Men det var i samme avdelingen andre opdagelsesbetjenter enn han, kanskje mere innvidd i politikammerets hemmeligheter enn han, tross de var underordnede, og «Klamper’n» var en slik skurk at han godt kunde være politispion. Hvorledes det nu forholdt sig, «Klamper’n» var borte og ikke til å finne igjen. Javert syntes mere ergerlig enn undrende over det. ({{page|306}} ...)]
• trolldomskrefter: [Hvad gikk så for sig mellem de to? Ikke noget. De elsket hverandre. – Når de om natten var i haven, syntes de den var et levende og hellig sted. Alle blomstene omkring dem åpnet sig og lot sin virak flomme mot dem; og de åpnet sjelene og lot dem strømme utover blomstene. Alt bevet omkring disse to som talte kjærlighetsord som fikk trærne til å skjelve. Hvad sa de? Åndepust. Ikke noget annet. Åndepust som var nok til å forvirre og vekke uro i hele naturen. Trolldomskrefter som en knapt skjønte noget av om en i en bok leste disse samtalene som blev feid vekk og spredt under løvet som røk for vind. Om en fjerner fra to elskendes ({{page|404}} ...)]
• trolldomsmiddel: [å varsle Gavroche om at en politibetjent var i nærheten, eide ikke annet trolldomsmiddel enn at stavelsen «dig» blev gjentatt flere ganger i endret form. Denne stavelsen «dig» – ikke uttalt alene, men kunstferdig flettet inn i en setning, sa: «Ta dig i vare, vi kan ikke tale fritt.» Det var dessuten i Montparnasses ord en litterær skjønnhet som gikk Gavroche forbi, det var ordene: «min dogge, min dagge og min digge,» hvilket i forbryterslangen vilde si det samme som. «min hund, min kniv og min kone», ordspill av den art var meget brukt i det store århundre da Molière skrev og Callot tegnet. ({{page|368}} ...)]
• trollet: [«Tre og tyve francs!» ropte konen med en begeistring som var blandet med nogen tvil. Som alle store kunstnere var Thénardier ikke ganske tilfreds: «Pøh!» sa han med samme tonefall som Castlereagh da han på Wienerkongressen satte op Frankrikes regning. – «Det er riktig, herr Thénardier, det der har han godt av,» mumlet konen, hun tenkte på den dukken som var blitt gitt til Cosette mens døtrene var til stede, «det er rimelig, men det er for meget.» – Thénardier lo koldt: «Å, han betaler nok.» – Denne latteren var tegnet på den høieste grad av sikkerhet og myndighet. Det som blev sagt slik, måtte skje. Konen sa ikke imot mer. Hun gav sig til å ordne bordene; mannen gikk op og ned i værelset. Litt efter sa han: «Jeg skylder vel femten hundre francs, jeg.» Han satte sig bort i skorstenskroken og grundet med benene oppe i asken som ennu var varm. «Å, det er sant,» sa konen, «du glemmer vel ikke at jeg kjører Cosette på porten i dag. Det trollet, jeg tåler ikke å se henne og dukken hennes. Jeg vilde heller gifte mig med Ludvig XVIII enn å ha henne en dag lenger i huset.» – Thénardier tente pipen sin og sa mellem to drag: «Du skal gi regningen til mannen.» Så gikk han ut. ({{page|344}} ...)]
• trollkjerringen: [Leseren husker kanskje litt fra det første møtet med madam Thénardier, stor, blond, rødlett, fet, kjøttfull, grovbygget, svær og rask som hun var. Hun greide alt i huset, sengene, værelsene, vasken, kjøkkenet, regn, godvær og fandenskap. Hun hadde ikke annen tjenerhjelp enn Cosette; en mus i tjeneste hos en elefant. Alt skalv ved lyden av stemmen hennes, vinduene, møblene, menneskene. Det svære ansiktet som var fullt av fregner, så ut som om det var kopparret. Hun hadde skjegg og lignet fullstendig en sjauer i kvinnfolkklær; hun bannet praktfullt og roste sig av å kunde knekke en valnøtt med et neveslag. Uten de romanene hun hadde lest og som stundom på en underlig måte fikk et jålete kvinnfolk til å dukke frem bak trollkjerringen, vilde aldri nogen ha kommet på den tanken å si om henne: Det er en kvinne. Når folk hørte at hun snakket, sa de: «Det er en gendarm.» Når de så henne drikke: «Det er en fraktekusk.» Når folk så hvorledes hun fór frem mot Cosette, sa de: «Det er bøddelen selv.» Når hun tidde, stakk en tann frem av munnen på henne. ({{page|344}} ...)]
• trolovet: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• troløse: [Den engelske armés sentrum stod i en litt innoverbuet, meget sterk stilling og var tett og fast. Den stod på høidedraget Mont-Saint-Jean og hadde landsbyen bak sig, og foran sig bakkehellet som dengang var temmelig steilt. Den støtte sig til et stenhus fra femtenhundretallet, som var så sterkt at kulene prellet av mot det uten å trenge inn. Rundt omkring høidedraget hadde engelskmennene hugget åpninger i hekkene, laget skyteskår i hagtornene, stillet kanonene mellem grenene, laget skytehuller i nypetornbuskene. Artilleriet lå i bakhold mellem buskene. Dette troløse arbeid som uimotsigelig er lovlig i krig, var så godt utført, at Haxo som kl. ni om morgenen var blitt sendt ut av keiseren for å rekognosere det fiendtlige artilleri, ikke hadde sett noget og hadde meldt Napoleon at det ikke var andre hindringer enn de to barrikader som sperret veiene til Nivelles og Genappe. – Kornet står høit på denne tiden. En bataljon av brigaden Kempt, væbnet med karabiner, hadde skjult sig i det høie kornet ved randen av høidedraget. Sikret og støttet på denne måten hadde den engelsk-hollandske armé en god stilling. Faren var Soignesskogen som støtte like op til kampplassen og som var gjennomskåret av Groenendael- og Boitsfortsumpene. En armé hadde ikke kundet trekke sig tilbake dit uten å bli sprengt; regimentene vilde straks blitt opløst. Artilleriet vilde ha gått tapt i myrene. Et slikt tilbaketog vilde efter mange sakkyndiges mening, som dog sant nok motsies av andres, ha endt i vill flukt. ({{page|299}} ...)]
• troløshet: [Keiseren tok gjennom kikkerten et siste oversyn over slagmarken. Så bøide han sig ned og hvisket noget til veiviseren Lacoste. Veiviseren rystet på hodet, sannsynligvis en troløshet. Keiseren rettet sig op og tenkte sig om. ({{page|299}} ...)]
• trommeslager: [Imidlertid gikk trommene, nasjonalgardistene klædde og væbnet sig i hast; avdelingene marsjerte ut av rådhuset, regimentene marsjerte ut av kasernene. Et sted fikk en trommeslager et dolkestikk; en annen blev overfalt av et halvt snes unge mennesker som slo sprekk i trommen og tok sabelen fra ham. Et annet sted blev en drept. I Michelle-Comtegaten falt tre officerer efter hverandre. I Lombardgaten blev flere politisoldater såret og måtte trekke sig tilbake. Utenfor Cour Batave fant en avdeling nasjonalgardister en rød fane med innskrift: «Republikansk revolusjon. Nr. 127.» Var det virkelig en revolusjon? ({{page|32}} ...)]
• trompet: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• trompetskrall: [Plutselig gav trommen signal til stormangrep. Angrepet kom som en orkan. I mørket dagen før hadde angriperne nærmet sig barrikaden lydløst som en kvelerslange. Men nu ved høilys dag var overrumpling i denne brede gaten absolutt umulig; dessuten hadde stormangrepet åpenbart sig, kanonene hadde begynt å brøle, arméen styrtet frem mot barrikaden. Raseriet var nu det rette. En svær linjeinfanteri-kolonne med like mellemrom blandet med nasjonalgardister og borgergardister, og støttet i ryggen av de svære massene en hørte, men ikke så, styrtet inn i gaten i stormskritt, med trommehvirvler og trompetskrall, med felte bajonetter og med skansegraverne i spissen, og uten å bry sig om kulene støtte de mot barrikaden som en jernbjelke mot en mur. ({{page|123}} ...)]
• trone: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• troner: [ham ikke i å le som en alminnelig mann ved sønnens vugge. Og plutselig lyttet Europa i skrekk, arméer tok til å marsjere, artilleriparker rullet avsted, pongtongbroer strakte sig over flodene, skyer av kavaleri jog med orkanfart, skrik, trompeter, troner skalv, riksgrenser vaklet på kartet, en hørte støien av et overmenneskelig sverd som fór av skjeden, og de så ham reise sig ute i synsranden med en lynstråle i hånden og med funklende øine, og han foldet under tordenbrak ut sine to vinger, storarméen og keisergarden; det var krigens erkeengel.» ({{page|174}} ...)]
• tronet: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• tronrøveren: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• troppeleirene: [Marius vilde frem, hårdnakket lik en mann som ikke har noget håp lenger. Det var blitt sendt bud efter ham, og han måtte gå. Han greide å bane sig gjennom folkemassen og troppeleirene, han gjemte sig for patruljene og gikk unda skiltvaktene. Han tok en omvei, kom inn i Béthisygaten og gikk i retning av Hallene. På hjørnet av Bourdonnaisgaten var det ikke flere gateløkter. Efter å ha kommet gjennom folkemassen og forbi troppene, hadde han kommet inn i noget fryktelig. Ikke et menneske gikk forbi, ikke en soldat å se, ikke et lys; ingen. Ensomhet, stillhet, natt; en usigelig kulde. Å gå inn i en gate, det var som å komme inn i en kjeller. ({{page|76}} ...)]
• troppemasser: [Slaget begynte voldsomt, kanskje voldsommere enn keiseren ønsket, med et fremstøt mot Hougomont av franskmennenes venstre flanke. På samme tid angrep Napoleon i sentrum ved å kaste brigaden Quiot mot la Haie-Sainte, og Ney førte franskmennenes høire fløi mot engelskmennene som støttet sig mot Papelotte. Angrepet på Hougomont var delvis et skinnangrep; planen var å trekke Wellington dit, få ham til å svinge til venstre. Denne planen vilde ha lykkes om de fire engelske gardekompaniene og de tapre belgiere av divisjonen Perponcher ikke hadde hevdet stillingen så kraftig; og Wellington kunde istedenfor å sende sine troppemasser dit, nøie sig med å sende fire gardekompanier og en Brunswickerbataljon som forsterkning. ({{page|299}} ...)]
• tropperevy: [Jean Valjean blev ganske knust og kom tilbake til Babylongaten med Cosette uten å legge merke til at hun gjorde ham en rekke spørsmål om det de nettop hadde sett; kanskje var han for overveldet til å opfatte spørsmålene og svare på dem. Men da hun om kvelden gikk fra ham for å legge sig, hørte han at hun sa halvhøit og likesom til sig selv: «Om jeg møtte et slikt menneske, tror jeg ved Gud at jeg kom til å dø av å være så nær ham.» – Neste dagen var det heldigvis en eller annen folkefest i Paris med tropperevy, kapproing på Seinen, fritt teater, fyrverkeri, og Jean Valjean gjorde vold på sine vaner og tok henne med på alt sammen i håp om å få fjernet minnene fra dagen før. ({{page|319}} ...)]
• troskap: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• troskapen: [«En svikter ikke venner når de er i knipe,» brummet Montparnasse. Men Brujon mente det var nytteløst å vente, han sa de fikk gå og at han hadde følelsen av at han hadde politibetjentens neve på sig. – Montparnasse hadde til slutt bare svake innvendinger. Sannheten er at de alle fire med den troskapen som virker til at forbrytere ({{page|368}} ...)]
• troskyld: [Hele Cosettes person var troskyld, uskyld, klarhet, hvithet, renhet, stråleskjær. En kunde si om Cosette at hun var lys. Hun virket på den som så henne, lik vår og dag- ({{page|404}} ...)]
• troskyldige: [jakken som beilet til kyskhetsprisen. Den mest troskyldige er stundom den klokeste. Slikt hender. ({{page|105}} ...)]
• troskyldighet: [Vi kalte ham nettop den stakkars bonden fra Picardie. Dette er riktig nok, men ufullstendig. Han var bonde, men han hadde vært en slags prokurator, og det hadde lagt list til hans sluhet og kløkt til hans troskyldighet. Da det av forskjellige grunner var gått tilbake for ham, hadde han sunket ned fra å være prokurator til å bli fraktekusk og arbeider. Men tross de edene og all den piskesmellingen som syntes å være nødvendig for hestene, hadde han fremdeles over sig noget av prokuratoren. Han hadde en viss naturlig forstand, han snakket nogenlunde feilfritt; han snakket godt for sig, noget ({{page|56}} ...)]
• troskyldigheten: [Uten å vite det kan troskyldigheten nogen ganger ramme dypt. Det spørsmålet som var så naturlig for Cosette, var av dyp mening for Jean Valjean. Cosette hadde villet klore; hun rev i stykker. – Jean Valjean blev blek. Han stod litt uten å svare, så mumlet han i et usigelig tonefall og som om han talte til sig selv: «Hennes lykke, det var målet for mitt liv. Nu kan Gud gi mig avskjed. Cosette, du er lykkelig; min tid er forbi.» – «Å, du sa du til mig,» ropte Cosette. Og hun falt om halsen på ham. – Ute av sig selv trykket Jean Valjean henne heftig til sitt bryst. Det var næsten som om han fikk henne tilbake igjen. – «Takk, far,» sa Cosette. ({{page|336}} ...)]
• trosse: [avkall på ektesengen og trosse kjærligheten. Her er ({{page|105}} ...)]
• trosset: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• trossetning: [jeg så skånte ham, hvad gjorde jeg da? Min plikt? Nei. Noget meget større. Det er altså noget som er større enn plikten.» – Der stoppet han; han kom ut av likevekt, den ene vektskålen sank ned i avgrunnen, den andre gikk mot himmelen; og Javert var ikke mindre forferdet over den som var øverst enn over den som var nederst. Uten at han på nogen måte var tilhenger av Voltaire, eller var filosof, eller fritenker, men tvert imot av instinkt så med ærefrykt på den herskende kirke, så han bare på den som et ophøiet bruddstykke av hele samfundsordenen. samfundsordenen var hans trossetning, og den var nok for ham. Efter at han var blitt voksen og statstjenestemann, hadde politiet omtrent vært hele hans religion, og han var, som før sagt og uten at ordene blir brukt som spott, men i fullt alvor, politispion på samme måte som en er prest. Han hadde én overordnet, politiprefekten; inntil denne dagen hadde han ikke tenkt på den andre overordnede: Gud. – Plutselig merket han denne nye mesteren, Gud, og det uroet ham. ({{page|231}} ...)]
• trossetningene: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• trossvognene: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• truanderiegaten: [To av vaktpostene hadde trukket sig tilbake og kommet inn i barrikaden næsten samtidig med Gavroche. Det var skiltvakten ved enden av gaten og posten i Petite Truanderiegaten. Vakten i Prêcheurgaten stod fremdeles på post; det tydet på at det ikke kom nogen fra Hallene ({{page|84}} ...)]
• trum: [trum. Det holdt fremdeles stand. Wellington forsterket det. Han trakk dit Hill, som stod ved Merbe-Braine, og Chassé som stod ved Braine-l’Alleud. ({{page|299}} ...)]
• trumf: [gjemt i skogen. De var den sterkeste. Idag er det jeg som har trumf. De er ferdig, min gode mann. Å, jeg må le! Jeg må sannelig le! Han gikk i fellen! Jeg sa til ham at jeg var skuespiller og het Fabantou, at leien forfalt imorgen 4. februar og så visste han ikke engang at husleien forfaller 8. januar og ikke 4. februar. Gamle idiot! Og så kommer han med fire stakkars gullstykker. Slyngel! Han under mig ikke engang hundre francs. Han lot sig narre av alt jeg sa. I morges kysset jeg hendene dine. I kveld skal jeg ete hjertet ditt.» ({{page|217}} ...)]
• trusel: [han en trusel? Adlød han ganske enkelt en instinktmessig og uklar innskytelse? Han snudde sig brått til ({{page|45}} ...)]
• truslene: [var en hungrig som fulgte efter et bytte uten å vilde la det se ut slik, mens byttet var vart og vaktsomt. Den som prøvde å slippe vekk, så dårlig og fattigslig ut; den som prøvde å fakke ham, var høi og kraftig, så barsk ut, og måtte være en hård motstander. Den første, som følte han var den svakeste, undgikk den andre, men i et slags innett raseri; den som hadde kundet se inn i øinene på ham, vilde ha sett flyktningens mørke fiendskap og alle truslene frykt kan romme. ({{page|189}} ...)]
• trut: [Det varige og uforanderlige blir. En elsker hverandre, smiler til hverandre, ler til hverandre og surmuler til hverandre, setter litt trut, en fletter fingrene i hverandre, sier du til hverandre, og det varer i evighet. To elskende skjuler sig om kvelden, i tusmørket, i det usynlige, sammen med fuglene, sammen med rosene, de dårer hverandre gjennom mørket ved at hjertene leser det som står skrevet i øinene, de mumler, de hvisker og samtidig svever de mektige stjerner gjennom det uendelige rum. ({{page|404}} ...)]
• tryggest: [Javert hadde fulgt efter Jean Valjean fra tre til tre, fra gatehjørne til gatehjørne og hadde ikke et øieblikk tapt ham av syne. Selv når Jean Valjean trodde sig tryggest, hvilte Javerts øine på ham. Hvorfor arresterte Javert ikke Jean Valjean? Fordi han ennu tvilte. – En må huske på at politiet ikke hadde det så lett på den tiden; ({{page|24}} ...)]
• trygget: [Litt barskhet er godt mot frykt. Det trygget dem. De to barna nærmet sig Gavroche. Han blev faderlig rørt ved denne tilliten og slo over fra alvor til vennlighet og sa til den minste med et tonefall som gjorde ordene til et kjærtegn: «Din tullebukk, det er ute det er mørkt. Ute regner det. Her regner det ikke. Ute er det koldt, her er det ikke engang et vindpust; utenfor vanker all verden; her er det ingen; utenfor er det ikke engang måneskinn, her har vi da lys, for pokker’n.» ({{page|368}} ...)]
• trykkende: [synsranden. Det hele var fælslig, trykkende, dystert og ({{page|45}} ...)]
• trykker: [trykker av her en opgave skrevet med hans egen hånd: ({{page|11}} ...)]
• trykkeri: [ikke selv. Hver morgen gikk hun til et trykkeri i Sabotgaten nr. 3. hvor hun falset og heftet bøker. Hun måtte ({{page|45}} ...)]
• trykkeriet: [Der var en skole i samme huset som trykkeriet, og til ({{page|45}} ...)]
• trykkestedet: [Slik gikk en god time. Den verdige vert hadde minst lest bladet tre ganger fra nummeret like til trykkestedet. Den fremmede rørte sig ikke. Thénardier flyttet på sig, hostet, spyttet, pusset nesen, skrapet med stolen. Mannen rørte ikke et lem. – «Sover han, tro?» tenkte Thénardier. Mannen sov ikke, men ikke noget kunde vekke ham. – Endelig tok Thénardier av luen, nærmet sig stille og våget sig til å si: «Vil ikke herren gå til ro.» – Thénardier syntes at «vil De ikke legge Dem» vilde være for dristig og familiært. «Gå til ro» hadde noget visst fornemt og ærbødig over sig. Og disse ordene har dessuten den hemmelighetsfulle og herlige egenskap at de neste dagen får tallene på regningen til å svulme op. Et værelse der en «legger sig», koster tyve sous; et værelse der en «går til ro», koster tyve francs. ({{page|344}} ...)]
• trykkfeilsrettelse: [Da Gud hadde skapt musen, sa han: «Nå, der har jeg gjort en dumhet.» Og så skapte han katten. Katten det er musens trykkfeilsrettelse. Først musen, så katten, det er skapelsens korrekturark gjennomlest og rettet.» – Combeferre stod omringet av studenter og talte om de døde, om Jean Prouvaire, Bahorel, Mabeuf, ja selv om Cabuc og om Enjolras’ strenge sørgmodighet. Han sa: «Brutus, Cromwell, Charlotte Corday, de har alle efter gjerningen hatt sine angstens øieblikk. Våre hjerter skjelver slik og det menneskelige liv er et slikt mysterium, at selv ved et borgerdådsmord, selv ved et frihetsmord blir samvittighetsnaget over å ha slått ned et menneske større enn gleden over å ha tjent menneskeheten.» ({{page|123}} ...)]
• trykte: [Thénardier sa mens han skanderte ordene som gamle vers: «Politibetjent Javert blev funnet druknet under en båt ved Pont-au-Change.» – «Men så bevis det da?» – Thénardier trakk op av lommen en stor pakke i grått papir, som så ut til å romme sammenlagte papirer av forskjellig størrelse: «Jeg har mine dokumenter,» sa han rolig. Og så la han til: «Herr baron, i Deres interesse har jeg prøvd på å lære Jean Valjean å kjenne til bunns. Jeg sier Dem at Jean Valjean og Madeleine er en og samme person, jeg sier at Javert ikke er blitt drept av andre enn Javert selv, og når jeg sier det, kan jeg bevise det. Ikke ved skriftstykker – skrift er mistenkelig, skrift kan narre en – men trykte beviser.» ({{page|351}} ...)]
• tryner: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• trådene: [denfor grunnleggerens velvilje mot alle; de trådene Madeleine hadde knyttet, kom i uorden og brast; fremgangsmåtene blev forfalsket, produktene blev gjort dårligere, tilliten blev drept; omsetningen gikk ned og ordrene blev færre; arbeidslønnen gikk ned, verkstedene lukket, fallitten kom. Det blev ikke noget til de fattige. Alt svant. ({{page|331}} ...)]
• tråkke: [Marius lastet næsten sig selv for at han hadde vært så optatt av drømmerier og kjærlighetssorger at han ikke før nu hadde kommet til å kaste et blikk på naboene. Da han hadde betalt husleien for dem, hadde det vært rent mekanisk; enhver kunde gjort det samme; men han, Marius, burde ha gjort mer. Bare en vegg skilte ham fra forlatte skapninger som famlet omkring i mørket, skilt fra alle andre levende; han kunde høre dem puste, eller rettere sagt ralle like ved siden av sig, og han hadde ikke brydd sig det spor om det. Hver dag, hvert øieblikk kunde han gjennom veggen høre dem tråkke, gå, komme, ({{page|217}} ...)]
• tråkker: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• trår: [«Nei, hør her, det er nødvendig å vise medynk. Vet dere hvad det gjelder nå? Det gjelder konene. Har dere koner? Ja eller nei? Har dere barn? Ja eller nei? Har dere mødre som trår på vuggemeien, og som har en flokk unger omkring sig. Den av dere som aldri har ligget ved mors bryst, rekk hånden i været. Å, dere vil la dere slå i hjel, det vil jeg også, men jeg vil ikke føle gjenferd av kvinner som vrir hendene i fortvilelse, omkring mig. Dø bare, men drep ikke. Selvmord av den slags som her skal gå for sig, er ophøiet, og det må bare ramme oss selv; men rammer det våre nærmeste, blir det mord. Tenk på de små lyslokkete hodene og på de hvite hårene. Hør her. Enjolras fortalte nettop at han på hjørnet av Cygnegaten så et oplyst vindu i sjette etasje; det brente et lys der, og på vinduet så han den skjelvende skyggen av hodet til en gammel kone som syntes å ha sittet slik hele natten og ventet. Kanskje er hun mor til en av dere? Nåvel, han må skynde sig hjem og si til sin mor: «Mor, her er jeg!» Vær bare rolig; det som her er å gjøre, skal bli gjort. Når en underholder sine nærmeste med sitt arbeid, har en ikke rett til å ofre sig. Det blir å rømme fra familien. Og de som har døtre og de som har søstre. Tenker dere på det? Dere lar dere drepe; ja, så er dere døde, det er vel, men i morgen? Unge piker som ikke har brød, det er forferdelig. Mannen tigger, kvinnen selger sig. Å, disse vakre skapningene som er så yndige, og så blide med blomster i håret, som synger, prater, fyller ({{page|123}} ...)]
• træler: [tok mig ikke tid til å kle mig om, jeg ser visst fæl ut. Hvad må slektningene Deres si når De ser mig med en krøllet krave? Men så si da noget! De må ikke la mig snakke alene. Vi bor fremdeles i l’Homme-Armégaten. Det har nok vært ille med skulderen. Jeg har hørt at en kunde stikke en knyttet hånd inn i såret. Og dessuten har de visst skåret i kjøttet med kniver. Det er det som er så reddsomt. Jeg har grått øinene mine næsten ut. Det er merkelig at en kan holde ut å lide slik. Deres bestefar ser så godt ut. Ikke gjør noget galt, ikke støtt Dem slik på albuen, vær forsiktig, det kan skade Dem. Å, så lykkelig jeg er! Alt det vonde er forbi. Jeg er ganske forvirret. Jeg hadde slik en masse å si Dem, men nu vet jeg ikke noget mer. Elsker De mig fremdeles? Vi bor i l’Homme-Armégaten. Det er ingen have der. Jeg har laget charpi hele tiden, se her, det er for Deres skyld at jeg har træler i fingrene.» – «Engel,» sa Marius. ({{page|245}} ...)]
• træller: [som får træller på knærne. Den er ikke skapt for slikt, ({{page|105}} ...)]
• trærnes: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• trøfler: [«Røver! Ja, jeg vet at dere kaller oss slik, dere rikfolk! det er sant, jeg har gått fallitt, jeg gjemmer mig, jeg har ikke brød, jeg eier ikke en sou, jeg er en røver! På tre dager har jeg ikke smakt et stykke brød, jeg er en røver! Dere kan holde dere varme på føttene, dere kan ha fôrete frakker, akkurat som erkebisper, dere bor fint i hus med portner, dere spiser trøfler og asparges til førti francs bunten i januar. Og så kommer dere inn i hulene til oss og kaller oss røvere! Men vi skal ete dere! Hør ({{page|217}} ...)]
• trøieermet: [Mannen rettet sig op og sa mens han med trøieermet børstet støv av frakken. «Herr Thénardier, i januar regnet Cosettes mor ut at hun skyldte Dem hundre og tyve francs; i februar sendte De henne en regning på fem hundre francs; i slutten av februar fikk De tre hundre francs og tre hundre francs først i mars. Det er siden den tiden gått omtrent ni måneder à femten francs efter avtalt pris; det er et hundre og tretti fem francs. De hadde fått hundre francs for meget. Altså har De nu til gode tretti fem francs. Jeg har nettop gitt Dem femten hundre francs.» Thénardier hadde samme følelsen som en ulv må ha når den kjenner ulvesaksens stålkjever hugge til. «Hvad er dette for en djevel av et menneske.» – Han gjorde som ulven. Han rykket til. Frekkheten hadde lønnet sig en gang før. – «Herr-jeg-vet-ikke-hva-De-heter,» sa han djervt og satte denne gangen all høflighet til side, «jeg tar Cosette med mig eller så gir De mig tre tusen francs.» ({{page|344}} ...)]
• trøiene: [senger med madrasser ikke over to tommer tykke, i sovesaler som bare blev varmet op i de koldeste måneder av året; de var klædd i de heslige røde trøiene. Av barmhjertighet fikk de lov til å gå med lange lerretsbukser i den varmeste årstiden og med ullbluse når det var riktig koldt. Vin og kjøtt smakte de ikke uten hver gang de skulde ha «hardt arbeid». De hadde ikke lenger navn, men nummer, og de var på en eller annen måte bare tall, med senkede øine, dempet stemme, snauklipt hår, under stokken, i vanære. ({{page|56}} ...)]
• trøstesløst: [haugen, ved denne sletten, ved dette treet noget så uendelig trøstesløst at han efter å ha stått en stund urørlig ({{page|45}} ...)]
• tsar: [på de Baleariske øer seks og tyve og støvlene til tsar Petter ({{page|105}} ...)]
• tsaren: [tredve. Leve tsaren som var stor, og leve støvlene som ({{page|105}} ...)]
• tuberkler: [tuberkler i lungene, derav døden. Og det er grunnen til ({{page|105}} ...)]
• tuberkulose: [at sukkersyke ligger nær tuberkulose. Altså knas ikke ({{page|105}} ...)]
• tufset: [Hele dagen var hun i en slags ørske. Hun kunde næsten ikke tenke; tankene var tufset sammen i hjernen hennes; hun kunde ikke gjette noe, hun skalv i håp – om hva? Uklare hendelser. Hun våget ikke å love sig selv noe, og vilde ikke gi avkall på noe. Hun blev blek, og det gikk koldt gjennom henne. Stundom syntes hun det hele bare var innbilning; hun sa til sig selv: «Er det virkelig?» Så følte hun på det høit elskede papiret hun hadde under kjolen. Hun trykket det mot hjertet, følte hjørnene av det mot huden, og hadde Jean Valjean sett henne da, vilde han ha skjelvet ved å se den strålende, ukjente fryd som funklet i øinene på henne. – ({{page|350}} ...)]
• tugendbund: [Den gang var det ikke i Frankrike nogen av disse store, hemmelige sammenslutninger som det tyske Tugendbund eller carbonariene i Italia; men her og der var det nogen hemmelige huler med forgreninger. I Paris var blandt andre samfund også et slikt som het A.B.C.-vennene. Hvad var A.B.C.-vennene? En forening som å se til var en forening for barneopdragelse, men som i virkeligheten hadde folkereisning som mål. De sa de var A.B.C.-venner, idet A.B.C. er lik barn og barn er lik folket. ({{page|174}} ...)]
• tuiles: [dukker han op i Jauziers, siden i Tuiles. Han skjulte sig ({{page|11}} ...)]
• tuilleriene: [og tilbake langs Tuilleriene og under broene; det var en ({{page|105}} ...)]
• tuillerienes: [trompeter i spissen; den hvite fanen som vaiet fra Tuillerienes kuppel fikk et svakt rødskjær i solnedgangen. ({{page|105}} ...)]
• tuja: [og flott ved det. Vaugirard-kirkegården hadde noget ærverdig over sig, den hadde plantninger i gammel fransk havestil: Med rette alléer, buksbom, tuja og kristtorn, gamle graver under gammel barlind og høit gress. Om aftenen var det et særlig trist og dystert sted. ({{page|56}} ...)]
• tukt: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• tukter: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• tukthusets: [Da de hadde spist brødstykkene og hadde nådd til hjørnet av den skumle Balletgaten som fører frem til tukthusets lave, truende port, var det en som sa: «Hei, er det dig, Gavroche?» – «Hei, er det dig, Montparnasse?» sa Gavroche. Det var en mann som tok fatt i gaminen, og den mannen var ingen annen enn Montparnasse som var forkledd, og med blå briller, men kjennelig nok for Gavroche. «Å din fulas,» sa Gavroche, ({{page|368}} ...)]
• tukthusgården: [fra tukthusgården og ned i «Løvegården» over den bygningen på fem etasjer som skilte mellem de to fengselsgårdene. Fangene bruker navnet «postiljon» på en kunstferdig eltet brødkule med en seddel i. Postiljonen kom frem til den som skulde ha den, tross han satt i enecelle. Det var selve Babet, en av lederne for Mesterpus-banden. Seddelen som lå i postiljonen, rommet bare disse linjene: «Babet. Det er en forretning å gjøre i Plumetgaten. Et gitter omkring en have.» – Det var det notatet Brujon hadde skrevet om natten. ({{page|306}} ...)]
• tulipanene: [ningen av, stakk, luket, vannet og gikk omkring blandt blomstene med et godt sørgmodig og mildt uttrykk, nogen ganger stod han fordrømt og urørlig i timevis mens han lyttet til en fugl som sang i et tre, et barn som småpratet i et hus, eller han stod og stirret på et gress-strå der det hang en duggdråpe som solen fikk til å funkle lik en rubin. Han levde meget fattigslig og drakk heller melk enn vin. En småunge kunde få ham til å gi efter, tjenestepiken hundset ham. Han var så blyg at han næsten var sky, gikk sjelden ut og så ikke andre hos sig enn de fattige som banket på ruten til ham, og presten, abbed Mabeuf, en gammel, bra mann. Men om nogen av byens folk eller fremmede som var nysgjerrige efter å se tulipanene og rosene, kom og ringte på, åpnet han døren med et smil. Det var «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• tulipaner: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• tullebukk: [Litt barskhet er godt mot frykt. Det trygget dem. De to barna nærmet sig Gavroche. Han blev faderlig rørt ved denne tilliten og slo over fra alvor til vennlighet og sa til den minste med et tonefall som gjorde ordene til et kjærtegn: «Din tullebukk, det er ute det er mørkt. Ute regner det. Her regner det ikke. Ute er det koldt, her er det ikke engang et vindpust; utenfor vanker all verden; her er det ingen; utenfor er det ikke engang måneskinn, her har vi da lys, for pokker’n.» ({{page|368}} ...)]
• tulling: [Jean Valjean stammet: «Så dum en er. Jeg trodde jeg ikke skulde få se henne mer. Tenk Dem, herr Pontmercy, at nettop da dere kom, sa jeg til mig selv: Nu er det slutt. Der er den lille kjolen hennes, jeg er et ulykkelig menneske, jeg får ikke se Cosette mer, jeg sa det akkurat da dere kom op trappen. Å, jeg er et fe! Der kan dere se for et fe jeg er! Men en regner ikke med Gud. Gud sier: «Jaså, så du tror jeg vil gi slipp på dig, din tulling. Nei, nei, slik går det ikke! Se her, der sitter det en stakkars gammel mann som trenger en engel. Og engelen kommer; og en får se sin Cosette igjen, og en får se sin lille Cosette. Å, jeg var så ulykkelig.» ({{page|351}} ...)]
• tumle: [For å danne sig et billede av denne kampen må en tenke sig at det blev tent ild i en haug fryktelig heltemot; og at en stod og så på brannen. Det var ikke en strid, det var lik det indre av en ovn; munnene åndet ut flammer; ansiktene var underlig fremmedartede, ikke noget lignet menneskeskikkelser, de som kjempet der flammet, og det var fryktelig å se disse kampens ildånder tumle sig i denne røde røken. Vi gir avkall på å skildre de skiftende scenene i dette myrderiet. Bare heltedikt har rett til å bruke tolv tusen verslinjer til skildring av et slag. ({{page|123}} ...)]
• tummel: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• tummelen: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• tungene: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• tunger: [en liten by hvor der er mange tunger som taler og meget ({{page|11}} ...)]
• tungerapp: [var en viljekraftig og tungerapp mann som solgte gipsbyster og trakk ut tenner, hadde reist omkring på markedene med en tannlegebod på hjul, hadde vært gift og hatt barn. Han visste ikke hvor det var blitt av kone og barn. Han hadde mistet dem som en mister et lommetørklæ. Siden hadde han gitt op alt for å «overta Paris». Uttrykket er av ham selv. ({{page|217}} ...)]
• tunnelen: [En fordømt sjel som midt i flammehavet plutselig får se en utgang fra helvetespølen, føler det samme som Jean Valjean nu følte. Med stumpene av de brente vingene vil den styrte mot den herlige åpningen. Jean Valjean følte ikke lenger at han var trett, følte ikke vekten av Marius, han fikk igjen stålmuskler, han mere løp enn gikk. Efter hvert som han nærmet sig utgangen, blev den mere og mere tydelig. Det var en bueåpning, litt lavere enn hvelvingen som senket sig stadig mer, og smalere enn gangen som snevret sig mere og mere inn. Tunnelen endte traktformig; en uheldig innsnevring, efterligning efter fengselsportrom og på sin plass der, men meningsløs i kloakker, og senere er det rettet på. ({{page|189}} ...)]
• turde: [fort han kunde uten å turde se sig tilbake eller skrike. ({{page|45}} ...)]
• turkheim: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• turris: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• turtelduene: [«Dere kan ikke slippe med mindre enn to prekener,» ropte han, «i formiddag fikk dere en av presten, i aften får dere en av bestefar. Hør på mig, jeg vil gi dere et råd: Tilbe hverandre. Jeg skal ikke komme med en haug floskler; jeg går rett på saken. Bli lykkelige. Blant all verdens skapninger er der ikke andre vise enn turtelduene. Filosofene sier: Vær måteholden i gleder. Jeg sier: La gleden få frie tøiler. Vær forelsket som bare fanden. Vær gale! Filosofene vrøvler. Jeg skulde bare ({{page|279}} ...)]
• turtelduer: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• turtelduerede: [Marius var ganske fortumlet. Den uviljen han alltid hadde følt mot denne mannen som han stadig hadde sett nær Cosette, kunde han nu forklare. Det var over denne personen noget underlig gåtefullt som hans instinkt hadde advart ham mot. Dette gåtefulle var den hesligste av alle skjensler, slaveriet. Denne Fauchelevent var galeislaven Jean Valjean. – Plutselig å finne en slik hemmelighet midt i sin lykke, det var som å finne en skorpion i et turtelduerede. Var Marius’ og Cosettes lykke dømt til å ha det naboskapet for fremtiden? Var det en urokkelig kjensgjerning? Var det ikke noget å gjøre ved det? Hadde Marius også giftet sig med galeislaven? ({{page|305}} ...)]
• tusenben: [Hun trodde det var veldig langt fra Paris. Hun syntes at hun hadde begynt med å leve i en avgrunn og at det var Jean Valjean som hadde trukket henne op av den. Barndommen stod for henne som en tid da det myldret omkring henne av tusenben, edderkopper og slanger. Hun hadde ikke nogen klar forståelse av om hun ({{page|319}} ...)]
• tusmørkeevner: [Den fremmede fortalte sin historie, litt endret: At hun var arbeiderske; at hennes mann var død; at hun ikke kunde få arbeid i Paris; at hun var på vei for å søke arbeid annetsteds, i sin hjembygd; at hun hadde dradd fra Paris samme morgen til fots; at hun hadde kjørt nogen stykker av veien; at den lille hadde gått litt, men ikke meget, hun var så liten, og at hun hadde måttet bære henne på armen og så var den lille skatten sovnet. Og så kysset hun den lille piken så heftig at hun våknet. Barnet åpnet øinene: de var store og blå som morens, og så, på hva? Ikke noget, alt, med dette alvorlige, stundom strenge blikk som småbarn har og som er en av deres lysende uskylds hemmeligheter for våre tusmørke-evner. En kunde si at de føler sig som engler og vet at vi er mennesker. ({{page|105}} ...)]
• tusmørkehimmel: [tusmørkehimmel. Han gikk dit. Det var virkelig en sjapp, ({{page|45}} ...)]
• tusmørkesjel: [– forklar disse uskyldighetens eldgamle mysterier den som kan – lot hun sig kysse uten mishag av en lansenérofficer som var en tremenning av henne og som het Théodule. Tross denne begunstigede lansenér passet merkeseddelen «snerpe», som vi har brukt, helt og fullt på henne. Frøken Gillenormand var en slags tusmørkesjel. – Snerperiet er halvt en dyd og halvt en last. ({{page|127}} ...)]
• tusmørkets: [Og nu da barrikadene var blitt bygget, geværene ladd, skiltvakter utstilt, satt de der alene i disse fryktelige gatene, der ingen la veien lenger, omgitt av disse tause, likesom utdødde husene, der en ikke merket nogen menneskelig bevegelse, innhyllet i tusmørkets voksende skygger, midt i dette mørket og denne stillheten da en føler at et eller annet nærmer sig, noget usigelig tragisk, fryktelig, overlatt til sig, væbnet, faste og rolige, – ventet de. ({{page|53}} ...)]
• tusseladd: [Opprørerne blev grepet av en av disse ophøiede stemninger som endog får en til å glemme selvforsvaret, og de nærmet sig liket med ærbødig frykt. «For nogen menn de var, de kongemorderne,» sa Enjolras. Courfeyrac bøide sig ned og hvisket til ham. «Dette er bare for dig, jeg vil ikke dempe begeistringen. Men han var minst av alt kongemorder. Jeg kjente ham. Han het far Mabeuf. Jeg vet ikke hvad som gikk av ham i dag. Men det var en tapper gammel tusseladd. Se bare på det hodet.» – «Ja, et hode som en tusseladd, men et hjerte som Brutus,» svarte Enjolras. Så sa han høit: ({{page|84}} ...)]
• tusseladdkompaniet: [Den minste av guttene klemte sig inn til broren og sa lavt: «Det er så mørkt.» De ordene fikk Gavroche til å ta hårdt i. De to guttene var så forskremt at det var nødvendig å stramme dem op. – «Hva, gjør dere vrøvl?» ropte han. «Gjør dere narr! Er dere kresne? Dere vilde heller bo i Tuileriene. Er dere uhøflige? Syng ut. Jeg skal bare si dere at jeg ikke hører hjemme i tusseladdkompaniet. Men kanskje det er dere som er lysene i lysheimen?» ({{page|368}} ...)]
• tussmørket: [Et øieblikk efter hørte Marius de to unge pikene gå barbent bortover gangen og Jondrette som ropte efter dem: «Pass nu godt på. Den ene på Barrière-siden, den andre på hjørnet av Petit-Banquiergaten. Pass hele tiden på porten, og straks dere ser noget, så hit med dere og si fra. Legg bena på nakken. Dere har jo en nøkkel å låse dere inn med.» Den eldste piken brummet. «Stå på vakt i snøen barbent!» – «I morgen skal dere få grønne silkesko,» sa faren. – De gikk ned trappen, og nogen sekunder efter forkynte smellet fra gatedøren som blev lukket, at de var utenfor. Det var nu ingen andre i huset enn Marius og Jondrette-paret; og kanskje også de hemmelighetsfulle skikkelsene som Marius hadde skimtet i tussmørket gjennom døren til det ubebodde loftsrommet. ({{page|217}} ...)]
• tut: [Kaminen og bordet med de to stolene stod rett fremfor Marius. Da fyrfatet var skjult, blev rommet bare oplyst av lyset. Den minste gjenstand på bordet eller på kaminen kastet store skygger. En vannmugge uten tut dekket en halv vegg. Det var over værelset en uhyggelig, truende ro. En følte at noget skrekkelig var i gjære. ({{page|217}} ...)]
• tutet: [«Hør nå,» sa Gavroche, «hvad var det dere gikk og tutet for.» Han pekte på den lille gutten: «En pjokk som han der, er det ikke noget å si på; men at en stor kar som du griner, det er bløtt, det er til å gråte over.» – ({{page|368}} ...)]
• tuy: [-Abeille, blev som han hadde fastsatt og tross kongen av Castilla, bisatt i dominikanerkirken i Limoges, skjønt han hadde vært biskop i Tuy i Spania. Kan nogen motsi det?» – «Nei, ikke nogen, ærverdige moder.» – «Det bevitnes av Plantavit de la Fosse.» ({{page|56}} ...)]
• tvangspass: [tvangspass.» — Jeg tror det var slik mannen sa. Så la ({{page|45}} ...)]
• tve: [Det gikk en måned og en til. Marius bodde fremdeles hos Courfeyrac. Av en advokatfullmektig som vanket i retten, hadde han fått vite at Thénardier satt i fengsel. Hver mandag sendte Marius fem francs til ham. Marius hadde ikke flere penger og lånte av Courfeyrac. Det var første gangen han lånte penger. Disse ukentlige fem francs var en dobbelt gåte, for Courfeyrac som ydet dem, og for Thénardier som fikk dem. – Marius var forresten trist. Alt var igjen borte for ham; han var på ny kastet ut i dette hemmelighetsfulle mørket, der han famlet i blinde. Et øieblikk hadde han i dette mørket like ved sig sett igjen den unge piken som han elsket, den oldingen som syntes å være hennes far, men med det samme han mente å ha grepet dem, hadde et vindkast fjernet disse skyggene. Ikke en gnist av visshet hadde han fått. Ikke en gjetning var mulig. Han kjente ikke engang det navnet lenger, som han hadde trodd å vite. Men sikkert nok var det, at hun ikke het Ursula. Og at Lerken var et opnavn. Og hvad skulde han tro om gamlingen? Skjulte han sig virkelig for politiet? Han kom til å huske på arbeideren med det hvite håret, som han hadde møtt nær Invalides. Det var nu rimelig at denne arbeideren og Hvit var en og samme mann. Han forkledde sig altså? Denne mannen var både heltemodig og tve- ({{page|306}} ...)]
• tvekamp: [Kyraserene ødela syv av de tretten firkantene, tok eller fornaglet seksti kanoner og erobret seks engelske regimentsfaner, som av tre kyraserer og tre gardejegere blev brakt keiseren ved gården Belle-Alliance. Wellingtons stilling var blitt dårligere. Dette merkelige slag var som en tvekamp mellem to sårede slåsskjemper som begge forblør under kampen. Hvem skal falle først? ({{page|299}} ...)]
• tvekampen: [Thénardier løftet høire hånd op til pannen og laget solhylle, så rynket han øienbrynene, noget som sammen med en lett sammenknipning av munnen særmerker den skarpe aktsomheten hos en mann som prøver å kjenne en annen igjen. Det lyktes slett ikke. Jean Valjean satt som nevnt med ryggen mot lyset og var dessuten så forandret, så tilsølet og blodig at han vilde være ugjenkjennelig selv ved høilys dag. Thénardier stod midt i lyset fra gitterdøren; sant nok var det kjellerlys, blekt, men allikevel så skarpt at han – for å bruke et slitt, men kraftig billede – sprang like i øinene på Jean Valjean. Denne ulikheten i vilkår var nok til å gi Jean Valjean litt fordel i den hemmelighetsfulle tvekampen som nu skulde bli utkjempet mellem de to mennene. Det var en kamp mellem en tilsløret Jean Valjean og en avsløret Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• tverke: [Denne kirkegården med dens undtagelsesregler kom på tverke for plan og orden i byen. Den blev derfor nedlagt straks efter 1830 og blev avløst av Montparnasse-kirkegården som blev kalt «Østre kirkegård» og som efter Vaugirard-kirkegården arvet den kaféen som bar et skilt med et eple på og navnet «Eplet». Den ene siden vendte ut mot bordene der folk satt og drakk, den andre mot gravene. ({{page|56}} ...)]
• tverrbjelken: [Så tok han tauet mellem tennene og gav sig djervt til å klyve opover. Han kom op til det øverste av ruinen, satte sig skrevs over den gamle muren som på en hest, og knyttet tauet forsvarlig fast til den øverste tverrbjelken i vinduet. Et øieblikk efter var Thénardier nede på gaten. Straks han nådde brostenene og følte sig utenfor fare, var han ikke lenger trett, forfrossen eller skjelvredd; alt det fryktelige han hadde sluppet ut av, var vekk som en røk, hele hans særegne grusomme ånd våknet igjen, fant sig fri og klar til å handle. Det første han sa var: «Hvem skal vi ete op først.» – «La oss gjemme oss så godt som mulig,» sa Brujon, «og se til å bli ferdig her i en fart. Det var en affære som så ut til å kunde bli god, i Plumetgaten, i en øde gate, et enslig hus, et gammelt råttent gjerde omkring en have, og enslige kvinnfolk.» – «Javel, hvorfor ikke?» sa Thénardier. – «Engelen din, Éponine, gikk for å se på det,» svarte Babet. – «Og ({{page|368}} ...)]
• tverrbånd: [For å kunde skjønne det som nu følger, må en gjøre sig op et nøiaktig billede av denne gaten der Jean Valjean stod – Droit-Murgaten. – Bortover mot tverrgaten, Petit-Picpusgaten, var der på høire siden av Droit-Murgaten bare fattigslige hus. På venstre siden var der en eneste lang bygning som likevel var delt i hus, en eller to etasjer høiere enn hverandre i retning av Picpusgaten, således at bygningen var høi ut mot Picpusgaten, og lavere bortover dit Jean Valjean stod, idet det på selve hjørnet bare var en mur. Muren gikk ikke i skarp vinkel mot gaten, men hjørnet var et slags innhugg således at den som stod der, var skjult for dem som måtte speide bortover Droit-Murgaten, eller opover den gaten Jean Valjean hadde kommet – Polonceaugaten. Fra innhugget på hjørnet gikk muren nedover sistnevnte gate til et hus som bar nr. 49 og langs Droit-Murgaten et kortere stykke bort til den lange, mørke bygningen vi nevnte, og støtte imot denne et stykke inn på gavlveggen så at der blev dannet en ny krok. Gavlen så trist ut. Der var bare en, eller rettere sagt to, vindusskodder beslått med sinkplater og alltid lukket. Det brutte murhjørnet var helt optatt av noget som lignet en stor, falleferdig port laget av en mengde loddrette bord, bredere øverst enn nederst og holdt sammen med lange tverrbånd av jern. Ved siden av denne porten var det en dør av alminnelig størrelse, som ikke syntes å være mere enn femti år gammel. Et lindetre bredte kronen over murhjørnet og muren var langs Polonceaugaten dekket av eføi. ({{page|24}} ...)]
• tverrlister: [Porten var bare en del markspiste bord, grovt sammenføiet med tverrlister som lignet rått tilhuggede vedstykker. Den førte like inn til en bratt, sølet, skitten og støvet trapp med høie trinn, som en fra gaten kunde se reise sig lik en stige og bli borte i skyggen mellem to murer. Den øverste delen av den uformelige åpningen som porten lukket for, var dekket av et smalt bord, og midt i det var det blitt saget et trekantet hull som på en gang kunde tjene som vindu og kikkhull når porten var lukket. Inne i portåpningen var med en pensel dyppet i blekk med to raske strøk malt tallet 52, og på brettet ovenfor var med samme pensel smurt op tallet 50, slik at en stoppet uviss. Hvor var en? Over porten svares det: i nr. 52, inne i porten: nei, i nr. 50. Nogen støvfarvede filler hang som draperi rundt det trekantede kikkhullet. ({{page|9}} ...)]
• tverrsnitt: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• tverrveien: [Nå ja! Kort tid efter at Jean Valjean ifølge statsadvokatens mening hadde streifet rundt omkring Montfermeil de dagene efter flukten da han hadde frihet, la folk i den landsbyen merke til at en gammel veivokter som het Boulatruelle hadde «sin gang» i skogen. Folk der på stedet trodde å vite at Boulatruelle hadde vært på slaveriet; han stod på en viss måte under opsikt av politiet, og da han ikke kunde få arbeide noget sted, hadde administrasjonen for lav lønn ansatt ham som veivokter på tverrveien mellem Gagny og Lagny. Denne Boulatruelle var en mann som folk på stedet så skjevt til; han var meget ærbødig, meget ydmyk, ferdig til å stryke luen av for alle og enhver, skalv og smilte foran gendarmene, kanskje medlem av røverbander, blev det sagt, mistenkt for å ligge på lur i krattet når natten falt på. Det eneste som talte til fordel for ham, var at han var drikkfeldig. ({{page|331}} ...)]
• tvertimot: [Det fortvilede fluktforsøket hadde ikke ophisset Thénardier, men tvertimot gjort ham rolig. Klokskapen hos ham hadde seiret over villmannen i ham. «Gjør ham ikke noget,» sa han, og uten at han ante det, hindret han ved det at skuddet gikk av, og den nye vendingen av sakene gjorde at Marius mente han kunde vente ennu en stund. Kanskje det kunde bli en utvei til å slippe fra det vanskelige valget enten å la Ursulas far dø, eller styrte farens redningsmann i ulykke. ({{page|217}} ...)]
• tvetydighet: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• tvilene: [hun gjorde det. Hun sa til mannen: «Men det er jo å sette ut barna sine, dette her!» – Thénardier fjernet tvilene med overlegne, likesæle ord. «Jean-Jacques Rousseau gjorde mere enn det.» – Morens tvilsmål gikk over til engstelse: «Men om nu politiet kommer til å forfølge oss? Har vi lov til å gjøre det vi har gjort?» – Thénardier svarte: «Alt er tillatt. Dessuten er det ingen som spør efter barn som ikke eier en sou.» ({{page|368}} ...)]
• tvilens: [Den aftenen rystet Marius dypt og gjorde ham mørk og trist. Han hadde nettop skapt sig en tro; måtte han alt kaste den vekk? Han sa nei til sig selv. Han vilde ikke tvile, og var likevel på vei til å tvile. Å stå mellem to religioner, en som en enda ikke har forlatt og en som en enda ikke har tilegnet sig, det er uutholdelig, den slags tusmørke passer bare for flaggermussjeler. Men Marius var en dagklar natur, og han manglet sant lys. Tvilens halvlys smertet ham. Selv om han hadde nogen lyst til å bli der han var, blev han uimotståelig presset til å gå videre, gå frem, granske, tenke og gå enda lenger. Hvor skulde dette før ham? Han var redd for at han nu, efter å ha gjort så mange skritt som hadde nærmet ham til faren, måtte gjøre skritt som fjernet ham igjen. Mismotet øket med alle de tankene som strømmet inn på ham Bratte styrtninger viste sig på alle kanter av ham. Han var hverken enig med bestefaren eller med vennene; var en fremfusing for den ene, bakstrever for de andre; og han følte sig dobbelt avstengt, både fra alderdommen og fra ungdommen. Han sluttet å gå i kafé Musain. ({{page|174}} ...)]
• tvileren: [For øvrig hadde den tvileren også en lidenskap. Han så op til, holdt av og æret Enjolras. En tviler som føler sig tiltrukket av en troende, er naturlig. Det vi selv mangler, fengsler oss. Uten å gjøre sig det klart og uten å ({{page|174}} ...)]
• tvillingsenger: [Cosette sov fast. Hun lå ganske påklædd. Om vinteren klædde hun ikke av sig for å fryse mindre. Trykket inn til sig holdt hun dukken, dens store åpne øine funklet i mørket. Av og til utstøtte hun et dypt sukk som om hun skulde våkne, og hun knuget dukken næsten krampaktig inn til sig. Ved siden av sengen stod bare en av treskoene hennes. En dør stod åpen like ved Cosettes kott, og gjennom den kunde en se et temmelig stort, mørkt værelse. Den fremmede gikk dit inn. Bakerst i værelset så han gjennom en glassdør to små hvite tvillingsenger. Det var Azelmas og Éponines. Bak disse sengene skimtet han en kurvvugge uten omheng; i den sov den lille gutten som hadde skreket hele aftenen. ({{page|344}} ...)]
• tvilrådig: [Fauchelevent var av naturen tvilrådig og sentenkt. Men Jean Valjeans koldblodighet smittet ham uvilkårlig. Han brummet: «I grunnen er det ingen annen utvei.» – «Det eneste som uroer mig,» sa Jean Valjean, «er det som kan komme til å skje på kirkegården.» ({{page|56}} ...)]
• tvilsmål: [hun gjorde det. Hun sa til mannen: «Men det er jo å sette ut barna sine, dette her!» – Thénardier fjernet tvilene med overlegne, likesæle ord. «Jean-Jacques Rousseau gjorde mere enn det.» – Morens tvilsmål gikk over til engstelse: «Men om nu politiet kommer til å forfølge oss? Har vi lov til å gjøre det vi har gjort?» – Thénardier svarte: «Alt er tillatt. Dessuten er det ingen som spør efter barn som ikke eier en sou.» ({{page|368}} ...)]
• tvilsomme: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• tvilsomt: [Det er tvilsomt om Jean Valjean kunde gjøre klart for ({{page|45}} ...)]
• tvistes: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• tvungen: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• tvungent: [Det ordet «far!» sagt av Marius til Fauchelevent kjennetegnet den høieste lykke. Som en vet, hadde det alltid vært noget steilt, koldt og tvungent mellem dem, is som måtte brytes op eller smeltes. Marius var så lykkeør at steilheten gled vekk, at isen smeltet, så Fauchelevent for ham som for Cosette var en far. Han snakket videre. Ordene strømmet frem, som vanlig under slike guddommelige gledesrier. «Å, så glad jeg er over å se Dem! Hvis De visste som vi savnet Dem igår. Goddag, far. Hvordan står det til med hånden? Bedre, ikke sant?» – Og idet han nøide sig med det svaret han gav sig selv, blev han ved: ({{page|305}} ...)]
• ty: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• tyde: [op ild; noget som kunde tyde på at en regnet med at Jean Valjean vilde svare: «Jeg blir her nede.» ({{page|336}} ...)]
• tydelighet: [Jean Valjean gikk bort til speilet. Han leste de fire linjene, men han vilde slett ikke tro det. Det virket som om han så dem i lynglimt. Det var en sanseforvillelse. Det var umulig. Kunde ikke være sant. Litt efter litt blev alt klarere for ham. Han så på Cosettes skrivemappe, tok den op og sa til sig selv: «Her står det.» Han gransket ivrig de fire linjene på trekkpapiret, men de bakvendte bokstavene gjorde det hele til noget underlig kloreri uten mening. Så sa han: «Men det står jo ikke noget der.» Og han pustet ut, usigelig lettet. Han holdt skrivemappen i hånden, og stirret på den, tåpelig glad, næsten ferdig til å le over den synsforvillelsen som han hadde latt sig narre av. Plutselig så han i speilet, og synet var der igjen. De fire linjene stod der med ubønnhørlig tydelighet. Denne gangen var det ikke nogen sanseforvillelse. Når et syn kommer igjen, blir det til virkelighet; det var åpenbart at det var skriften som blev gjengitt i speilet. Han skjønte det nå. ({{page|103}} ...)]
• tydig: [tydig. Hvorfor hadde han ikke ropt om hjelp? Hvorfor hadde han flyktet. Var han far til den unge piken; ja eller nei? Og endelig, var han virkelig den mannen Thénardier mente å kjenne igjen? Thénardier kunde tatt feil. Alt sammen spørsmål uten løsning. – Sant nok, alt dette svekket ikke noget av den unge pikens englelike ynde. Å få se henne igjen, det higet han alltid efter, men håpet ikke lenger på det. For å gjøre ulykken fullstendig vendte nøden tilbake. Under all uroen hadde han for lengst holdt op å arbeide, og ikke noget er farligere enn å slutte med å arbeide; det er en vane som svinner; en vane som er lett å miste, vanskelig å vinne tilbake igjen. Et visst mål av drømmerier er like bra som en avpasset dosis av et sovemiddel. Men å sette drømmerier istedenfor tanker, det er å bytte om næring med gift. Marius drømte kun om henne og hadde bare en søt tanke igjen, den at hun hadde elsket ham: at hennes blikk hadde sagt ham det; at hun ganske visst ikke kjente hans navn, men at hun kjente hans sjel og at hun kanskje, hvor hun så var, elsket ham ennu. Hvem visste, kanskje tenkte hun på ham som han tenkte på henne. Stundom, når han tross de triste tankene kunde føle sig gjennombevet av fryd, sa han til sig selv: «Det er hennes tanker som kommer til mig.» Så la han til: «Kanskje når også mine tanker frem til henne.» ({{page|306}} ...)]
• tykkelsen: [men ennu fastholdt av barken, hang og svaiet sakte i nattevinden utover sletten. Et pust, næsten som et åndedrett satte buskene i bevegelse, og i gresset var det en sakte skjelving som om sjelene drog bort. – Fjernt borte fra hørte en vagt patruljene og rundene gå og komme i den engelske leir. Hougomont og la Haie-Sainte brant fremdeles, og dannet to mektige flammer, en i vest og en i øst, knyttet sammen av de engelske bivuakkbål som strakte sig i en veldig halvkrets langs høidene i synsranden, lik et rubinhalskjede med en karfunkel i hver ende. Vi har talt om ulykken i Ohainveien. Der denne forferdelige ulykken hadde hendt, var nu alt stille. Hulveien var fylt av ryttere og hester i en uløselig, fryktelig floke. Der var ikke lenger nogen skråning. Likene fylte veien helt op i høiden med sletten lik en velfylt byggskjeppe. En haug av døde øverst og en strøm av blod nederst; slik var denne veien om aftenen 18. juni 1815. Blodet strømmet like til Nivellesveien, der det dannet en stor sjø foran den forhugningen som sperret veien. Det var som nevnt på den motsatte kanten bortimot Genappeveien at kyraserene hadde styrtet ned. Tykkelsen av likhaugen stemte med dybden av hulveien. Bortimot midten av veien, på det stedet der den blir flat, der divisjonen Delord satte over, blev laget av døde mindre. ({{page|299}} ...)]
• tykningen: [Marius satte aldri sine ben i huset. Når han var sammen med Cosette, gjemte de sig alltid i tykningen nær havetrappen der de hverken kunde bli sett eller hørt fra ({{page|404}} ...)]
• tykningene: [Det folk mente å ha lagt merke til, var at Boulatruelle i den siste tiden hadde gått tidlig fra arbeidet med å stensette og vedlikeholde veien og gått inn i skogen med hakken. En kunde møte ham bortimot kvelden på de mest ensomme lysningene, i de villeste tykningene, og ({{page|331}} ...)]
• tyllfabrikken: [Uten at han selv visste det, hadde borgermesteren i Montreuil-sur-Mer vunnet et visst navn. I syv år hadde ryktet om hans godhet spredt sig over hele Nedre-Boulogne, og hadde til slutt nådd ut over det lille distriktet og bredt sig i to-tre av de nærmeste distriktene. Foruten at han hadde ydet byen den store tjenesten å gjenreise sortglassvareindustrien, var det ikke en eneste av de hundre og en og førti kommuner i Montreuil-sur-Mer som ikke skyldte ham en eller annen velgjerning. Han hadde når det trengtes, hjulpet og støttet industrier i andre kommuner. Således hadde han en gang støttet tyllfabrikken i Boulogne med kreditt og kapital, likeledes det mekaniske linspinneriet i Frévent og lerretsveveriet i Boubers-sur-Canche. Overalt blev Madeleines navn nevnt med aktelse. Arras og Douai misunte den lykkelige lille Montreuil-sur-Mer dens borgermester. ({{page|202}} ...)]
• tyllhatten: [Første dagen Cosette gikk ut med kjole og mantilje av sort damask og den hvite tyllhatten, tok hun glad, strålende, frisk, stolt og blendende Jean Valjeans arm og sa: «Far, hvad syns du om mig slik?» – Jean Valjean svarte med en røst bitter som den misunneliges: «Yndig.» Under turen var han ellers som vanlig. – Fra da av la han merke til at Cosette som før alltid hadde bedt om at de skulde bli hjemme, nu alltid bad om at de skulde gå ut. Hun opholdt sig nu også helst i haven. Hele hennes person som var gjennomtrengt av ungdomsglede, uskyld og skjønnhet, bar et preg av tungsinn. Det var på denne tiden at Marius efter seks måneders fravær så henne igjen i Luxembourg-parken. ({{page|319}} ...)]
• tyllslør: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• tylt: [Når mangfoldige inntrykk dagen igjennem har satt sinnet i uro, når tankene er tylt av hendelsene, kan en sovne ({{page|45}} ...)]
• tyngde: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• tyngre: [enkle, nøkterne liv, men nu var de på vei til å svikte. Han blev trett, og eftersom kreftene minket, var det som om byrden blev tyngre. Marius som kanskje var død, tynget som en død kropp. Jean Valjean holdt ham slik at brystet ikke blev klemt og at han kunde puste mest mulig fritt. Han merket at rottene smatt mellem benene på ham. En av dem blev så skremt at den bet ham. Av og til kom det gjennom rennestensåpninger pust av frisk luft som livet ham op. ({{page|189}} ...)]
• tynnere: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• tynt: [i tverrsnitt. Selv om et legeme hadde vært så smalt og tynt at det hadde kundet slippe gjennom den firkantede åpningen, stengte gitteret for legemet, men lot øinene komme gjennom, {{sperret|d. v. s.}} sjelen. Det syntes som om en også hadde tenkt på det, for bak gitteret var det en blikkplate innfelt i muren og gjennomhullet med tusen bittesmå huller. Nederst på blikkplaten var det en åpning som lignet åpningen i en postkasse. Til høire hang en bred klokkestreng. Hvis en trakk i denne klokkestrengen, ringte en liten bjelle, og en hørte en stemme så nær at det gav et sett i en. ({{page|56}} ...)]
• typografer: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• tyranni: [til samfundsforholdene og menneskenes levevilkår: Han mener selv at han er likeglad, men han er det ikke. Han iakttar, rede til latter, men også rede til annet. Alt det som kalles fordom, misbruk, skam, undertrykkelse, misgjerning, vilkårlighet, urettferdighet, fanatisme, tyranni, bør passe sig for gaminen. For han blir stor. ({{page|119}} ...)]
• tyranns: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• tyrehals: [hvit, naken tyrehals. Han hadde tykke øienbryn, store, ({{page|45}} ...)]
• tyren: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• tyristikke: [en tyristikke festet i en jernarm tegnet sig mot den bleke ({{page|45}} ...)]
• tyristikker: [ryggen; de har ikke lys, men bruker tyristikker og taugstumper dyppet i terpentin. Og slik er det i hele Øvre ({{page|11}} ...)]
• tyrk: [Det blev igjen en pause. Så sa priorinnen: «De tar av Dem bjellen. Det er ikke nødvendig at søsteren ved pælen skjønner at De er der.» – «Ærverdige moder?» – «Ja, far Fauvent.» – «Har likskuedoktoren vært her?» – «Han kommer klokken fire i eftermiddag. Vi har ringt efter ham. Men De hører kanskje ikke klokkeringningen.» – «Jeg legger ikke merke til annet enn det som gjelder mig.» – «Det er vel, far Fauvent.» – «Ærverdige moder, det trenges en stang på minst seks fot.» – «Hvor vil De få tak i den fra?» – «Der det ikke mangler gitter, der mangler det heller ikke jernstenger. Jeg har en haug med jernskrap lengst nede i haven.» – «Omkring tre kvarter før midnatt; glem det ikke.» – «Ærverdige moder.» – «Hva?» – «Hvis De skulde ha mere av den slags arbeide, så er bror min en sterk kar. En ren tyrk.» – «De skyn- ({{page|56}} ...)]
• tyrker: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• tyrkiske: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• tysker: [I Saint-Pol spente han fra i det første vertshuset han kom til, og lot hesten sette på stall. Som han hadde lovet Scaufflaire, blev han stående ved krybben mens hesten spiste. Han var fylt av triste og uklare tanker. Vertshusholderens kone kom ned i stallen. «Skal ikke herren ha frokost?» – «Jo, det er sant,» sa han, «jeg er til og med sulten.» Han fulgte konen som så frisk og glad ut. Hun førte ham inn i en lav stue der det stod border med voksduk på. – «Skynd Dem,» sa han, «jeg må videre. Jeg har hastverk.» En svær flamsk pike dekket op for ham i en fart. Han så på henne med en følelse av velvære. – «Det var det jeg trengte til,» tenkte han. «Jeg har ikke spist frokost.» Maten blev satt frem. Han kastet sig over brødet og bet en bit av det, så la han det langsomt ned på bordet igjen og rørte det ikke mer. – En fraktemann satt og spiste ved et annet bord. Madeleine sa til ham: «Hvorfor er brødet så bittert her.» Fraktemannen var tysker og skjønte ikke det han sa. Madeleine gikk ned igjen i stallen til hesten. En time efter hadde han kjørt fra Saint-Pol og var på vei til Tinques som ikke ligger mere enn 2 mil fra Arras. ({{page|202}} ...)]
• tyskerne: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• tyvebande: [digheten godtgjort at tyveriet var øvet av flere som var i forbund, og at Jean Valjean hørte til en tyvebande i det sydlige. Følgelig blev Jean Valjean efter å være kjent skyldig dømt til døden. Forbryteren hadde avslått å appellere dommen. Kongen har i sin uuttømmelige mildhet vist den nåde å nedsette straffen til slaveriarbeide på livstid. Jean Valjean er straks blitt sendt til slaveriet i Toulon.» ({{page|331}} ...)]
• tyvefots: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• tyvefrancs: [Pungen falt ned på far Mabeufs fot. Støtet vekket ham. Han bøide sig ned og tok op pungen. Han skjønte ikke noget av det hele og åpnet den. Det var en pung med to rom; i det ene lå det nogen småpenger, i det andre lå seks tyvefrancs gullstykker. Mabeuf som var blitt ganske forvillet, gikk med pungen til husholdersken. «Den er falt ned fra himmelen,» sa mor Plutarque. ({{page|340}} ...)]
• tyvegods: [ranselen fylt av tyvegods på ryggen, med det mørke, ({{page|45}} ...)]
• tyvegodset: [ta del i dets velstand, og på samme tid skjule forbrytelsen, nyte tyvegodset, begrave navnet sitt og skape sig en familie, det vilde sannelig ikke være dumt.» – «Jeg kunde avbrutt Dem der,» sa Marius, «men fortsett.» ({{page|351}} ...)]
• tyvehåndverket: [Men han var for øieblikket forsiktig. Han hadde nettop sluppet fri. Som nevnt var han blitt fakket oppe på loftsrommet hos Jondrette sammen med de andre røverne. Men en last kan være nyttig; drukkenskapen hadde reddet ham. En fikk aldri klart frem enten han var der som røver eller røvet. Han var blitt løslatt da det blev fastslått hvor drukken han hadde vært overfallskvelden. Han hadde vendt tilbake til skogsfriheten, hadde blitt gjeninntatt som stenpukker på Gagny-Lagnyveien i statens tjeneste; slukøret, tankefull, litt avkjølnet overfor tyvehåndverket som hadde fått ham op i ulykke, men med den største godvilje overfor vinen som hadde reddet ham. ({{page|245}} ...)]
• tyveknekt: [Brujon hadde altså tenkt, og han hadde gått ut av straffecellen med et rep. Da han blev regnet for farlig, var han ikke blitt satt i den gamle fengselsgården, men i den nye fengselsbygningen. Det første han traff på der, var Gueulemer, det andre var en spiker. Gueulemer, dvs. forbrytelsen, en spiker, det vil si friheten. Brujon var spedbygget, villet slapp, en sleip, klok tyveknekt med et vennlig blikk og et grusomt smil. Blikket var utslag av vilje, smilet utslag av natur. Hans første fagstudier hadde dreiet sig om takene; og han hadde skapt et stort fremsteg i blyfjerningsindustrien, som tar sikte på å rive løs blyet fra taktekningen og flenge vekk takrennene. ({{page|368}} ...)]
• tyvekostene: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• tyvekostenes: [gjort. Det stod bare tilbake å endre tyvekostenes videre ({{page|11}} ...)]
• tyvende: [for sin regjerings to og tyvende. Alle parykkmakere håpet ({{page|105}} ...)]
• tyverier: [Magnon var en slags lastens motedame. Hun kledde sig flott og delte leiligheten, som var fattigfint møblert, med en dreven kvinnelig tyv som var født i England, men som følte sig hjemme i Paris; hun hadde rike kjenninger, hadde vært med på en rekke dristige tyverier og fikk senere et ryktbart navn i rettsbøkene. Hun blev kalt «frøken Miss». ({{page|368}} ...)]
• tyveriveien: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• tyveslang: [De to små som hadde tilfalt Magnon, hadde ingen grunn til å klage. De åtti francs var et godord for dem, det blev sørget vel for dem; de var slett ikke dårlig kledd, fikk slett ikke dårlig næring, blev stelt med omtrent som «små herremenn», og hadde det meget bedre hos den falske moren enn hos den riktige. Magnon spilte dame og snakket ikke tyveslang når de var til stede. Slik gikk det nogen år, og Thénardier spådde hell. En dag kom han til å si til Magnon da hun kom med de ti francs: «Det blir nok så at «faren» kommer til å sørge for utdannelsen.» ({{page|368}} ...)]
• tyvesousstykke: [Cosette til å skrike av all kraft: «Om forlatelse, madam, om forlatelse, jeg skal aldri gjøre det mer.» – Madam Thénardier tok pisken ned. Imidlertid hadde mannen i den gule frakken lett i vestelommen uten at nogen la merke til det. De andre drakk og spilte kort og så ikke nogen ting. Cosette krøp engstelig sammen i hjørnet ved gruen. Hun prøvde å gjøre sig så liten som mulig og skjule de halvvnakne lemmene. Madam Thénardier løftet armen. – «Unnskyld, madam,» sa mannen, «men jeg så nettop noget som falt ut av forklælommen på den lille og som rullet bortover. Kanskje er det dette her.» – Med det samme bøide han sig, og det så ut som om han et øieblikk lette efter noget på gulvet. «Ganske riktig. Se her,» sa han og reiste sig og gav madam Thénardier en sølvmynt. – «Ja, det er den,» sa hun. – Det var ikke sant, for det var et tyvesousstykke, men madam Thénardier nyttet leiligheten. Hun la pengestykket i lommen, og nøide sig med å sende barnet et sint øiekast og sa så: «Du gjør det ikke en gang til.» ({{page|344}} ...)]
• tyveåringen: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• tyveårs: [tyveårs alderen. Den ene het Félix Tholomyès, fra ({{page|105}} ...)]
• tåkedisen: [En som opmerksomt hadde gransket tåkedisen, vilde et stykke borte ha sett en liten vogn halvt skjult bak den rønnen som ligger der Nivellesveien og veien fra Mont-Saint-Jean til Braine-l’Alleud støter sammen. Det var en slags kremmervogn med tjærete kurvgrind, forspent med et utsultet øk som åt nesler med bislet i munnen, og i vognen satt et kvinnfolk på kofferter og pakker. Kanskje var det et slags sambånd mellem denne vognen og omstreiferen. ({{page|299}} ...)]
• tåkemasser: [Det var mørkt på sletten. Lave, mørke tåkemasser krøp nedover bakkene og drev forbi som røk. Det var et hvitaktig skjær i skyene. En sterk vind som kom fra havet, laget en dump støi omkring høidene i synskretsen. Alt en kunde skimte, så uhyggelig ut, som om alt skalv under nattens mektige åndedrag. ({{page|202}} ...)]
• tåkeomhyllet: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• tåkete: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• tåkeveggen: [sig ti–tolv skritt fra det stedet Jean Valjean stod, og kastet såvidt et blekt skjær over nogen få meter av de fuktige veggene i kloakken. Så stod mørket tett; det syntes redselsfullt å trenge inn i det; men en kunde komme frem gjennom denne tåkeveggen, og det var nødvendig. Det var også nødvendig å skynde sig. Jean Valjean tenkte på at denne risten som han hadde opdaget under brostenene, også kunde bli opdaget av soldatene, og at alt avhang av det tilfellet. Også de kunde komme til å stige ned i brønnen og undersøke den. Han hadde ikke et minutt å tape. Han hadde lagt Marius ned på jorden; nu løftet han ham op igjen, la ham over skuldrene og gav sig i vei; han gikk djervt inn i mørket. ({{page|189}} ...)]
• tålmod: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• tålsomhet: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• tåpelighet: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• tåpeligheter: [snakke, og han hadde ikke lagt merke til dem; det var jammerklager i ordene, og han hadde ikke hørt dem! Han hadde tankene sine andre steder, i grublerier, håpløse drømmerier, kjærlighetsluftslott, tåpeligheter, og imens var det menneskelige skapninger, brødre i Kristus, brødre i folket, som kjempet ved siden av ham, kjempet til unyttes. Han medvirket selv til ulykken og gjorde den verre. For om de hadde hatt en annen nabo, mindre fantast og mere aktsom, et alminnelig hjertemenneske, vilde åpenbart deres nød vært blitt lagt merke til, nødssignalene vilde vært opdaget, og de hadde kanskje altfor lenge siden vært reddet. Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja endog meget motbydelige, men det er få som faller uten å bli nedverdiget, og dessuten er det et punkt der de ulykkelige og de æreløse blander sig med hverandre og går inn under et felles ord, et skjebnesvangert ord: de elendige; hvem har skylden? Og er det dessuten ikke så at der fallet er dypest, bør barmhjertigheten være størst? ({{page|217}} ...)]
• tåredropler: [Næste dagen ved solefallstid stod de få som var på Maine-bulevarden, med hatten i hånden mens en gammeldags likvogn prydet med dødningehoder, knokler og tåredropler kjørte forbi. På denne vognen stod det en likkiste dekket med et hvitt klede med et mektig sort kors på. Det lignet et kjempestort lik med armer som hang ned. Derefter kom en sørgevogn, og i den satt en prest i korskjorte og en korgutt med rød lue. To likbærere i grå uniform med sorte opslag gikk på høire og venstre side av vognen. Til slutt kom en gammel arbeidsklædd mann som haltet. Dette toget tok veien til Vaugirard-kirkegården. – op av lommen på den gamle mannen stakk et hammerskaft, enden av et brekkjern og håndtakene på en knipetang. ({{page|56}} ...)]
• tårefylte: [Og uten at noget blev sagt, men grepet av samme tanken falt de i armene på hverandre uten å vite at leppene møttes mens de i gledesørske stirret op mot stjernene med tårefylte øine. ({{page|9}} ...)]
• tåreløs: [Oldingen tok sig to tre ganger med hendene til tinningene med et engstelig uttrykk, så vaklet han tilbake og sank ned i en lenestol, ordløs, tåreløs, mens han sløvt rystet på hodet og rørte leppene. Men i øinene og i hjertet var det noget tungt og høitidelig som minnet om natten. ({{page|9}} ...)]
• tårenes: [Slik holdt han i tankene smertelig råd med sig selv. Eller rettere, han kjempet, han styrtet rasende løs på sig selv, snart mot sin vilje, snart mot sin overbevisning. Det var en lykke for Jean Valjean at han hadde kundet gråte. Det gav kanskje litt lys. Like fullt var det fra først av smertelig. En storm, langt verre enn den som hadde drevet ham til Arras, brøt løs i ham. Fortiden vendte tilbake da han så på nutiden; han sammenlignet, og han hulket. Da først tårenes sluser var blitt åpnet, vred han sig i fortvilelse. Han følte sig stanset. ({{page|279}} ...)]
• tårerik: [Jean Valjeans sår hadde vært en avveksling. Da Cosette så at faren blev bedre, at han var på vei til å bli frisk og at han syntes å være lykkelig, følte hun sig tilfreds, skjønt hun ikke egentlig merket det selv, da det var kommet stillferdig og naturlig. Det var dessuten i mars; dagen blev lengre, vinteren svant, og vinteren tar alltid med sig nogen av våre sorger. Så kom april, frisk som morgenrøden, glad som barndommen; stundom litt tårerik som en annen nyfødt. I den måneden er det som om der fra himmelen, skyene, trærne, markene, blomstene kastes et strålende lys ned i menneske- ({{page|340}} ...)]
• tårevætt: [Han var full av anger og samvittighetsnag, og han tenkte med sorg på at alt det han nu følte, kunde han bare fortelle til en grav. Å! Om faren bare hadde levd, om han hadde hatt ham her, om Gud hadde latt ham leve, som han skulde ha ilet til ham, styrtet til ham og ropt: «Far, her er jeg, her er jeg. Jeg føler som dig. Jeg er din sønn.» Som han skulde ha kysset det hvite hodet, tårevætt håret, trykket hendene, tilbedt klærne og kysset føttene hans. Å, hvorfor hadde faren gått bort så brått, før tiden, før rettferdigheten skjedde fyldest, før sønnen fattet kjærlighet til ham. Men mens det hulket i hjertet hans, blev han samtidig mere virkelig alvorlig, mere virkelig høitidelig, mere sikker i tro og tanker. Det grodde i ham. Han følte en slags naturlig vekst som skyldtes to ting, nye for ham: faren og fedrelandet. ({{page|140}} ...)]
• tårnene: [Han gikk igjen tvers over Châteletplassen, og kom tilbake til kaien og stanset med mekanisk nøiaktighet akkurat på det stedet der han hadde stått et kvarter før. Han støttet sig mot brystvernet på samme måten og mot samme stenen som sist. Det så ut som om han ikke hadde rørt sig av flekken. – Det var ganske mørkt. Det var gravmørketimen like efter midnatt. Et tak av skyer skjulte stjernene. Himmelen var bare et uhyggelig mulm og mørke. Det var ikke lys å se i et eneste hus, ingen kom forbi; alt en så av gatene og kaiene, var øde og forlatt. Notre-Damekirken og tårnene på justispalasset lot til å være natteskygger. En lykt kastet et rødskjær over kaistenkanten. Omrissene av broene tegnet sig uformelig i disen, den ene bak den andre. Regnet hadde fått elven til å stige. – ({{page|231}} ...)]
• tårner: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• tøffelen: [Det var mere enn Gillenormand tålte å høre. Ved ordet «republikken» hadde han reist sig, eller rettere, reist sig i sin fulle høide. Hvert av de ordene Marius hadde sagt, virket på den gamle royalists ansikt som en smiebelgs blåst på en glo. Fra mørk var han blitt rød, purpurrød og blussende purpurrød. «Marius!» ropte han, «din avskyelige unge. Jeg vet ikke hvad din far var, og jeg vil ikke vite det; men det vet jeg, at alle de folkene der aldri var annet enn kjeltringer, de var alle sammen ikke annet enn slubberter, jakobinere, mordere, tyver! Jeg sier alle sammen! Jeg sier alle sammen! Jeg kjenner ikke nogen undtagelse! Jeg sier alle sammen! hører du, Marius! Men du er nu ikke mere baron enn tøffelen min. Alle de som tjente under Robespierre er nogen banditter! Og de er nogen røvere, alle de som tjente under Bu-o-na-parté! Alle sammen er forrædere som har forrådt, forrådt, forrådt sin rette konge; alle sammen er reddharer som løp for prøisserne og engelskmennene ved Waterloo! Det er det jeg vet. Om din herr far var blandt dem, vet jeg ikke. Om så var, gjør det mig ondt, farvel!» ({{page|140}} ...)]
• tøfler: [med dere, jeg bor på værelset mitt, jeg kommer inn i tøfler for å spise frokost sammen med dere, om kvelden går vi alle tre i teatret, jeg går med fru Pontmercy til Tuileriene og Royalplassen, vi lever sammen og dere tror jeg er som dere; så en vakker dag sitter jeg der, og dere er der, vi prater sammen, vi ler, plutselig hører dere en røst som roper navnet ‘Jean Valjean’, og se! Ut av mørket strekker den fryktelige hånden sig, politiet, og river brått masken av ansiktet mitt.» ({{page|305}} ...)]
• tøier: [tøier. Géborand hadde aldri i sitt liv gitt almisse til nogen ({{page|11}} ...)]
• tøilapp: [Thénardier brøt av og trakk op av lommen en avrevet sort tøilapp full av mørke flekker, og mellem pekefingeren og tommelfingeren holdt han den op foran øinene sine. ({{page|351}} ...)]
• tøilappen: [«Den unge mannen, det var mig, og her er frakken,» ropte Marius og kastet med det samme frem på gulvet en gammel sort frakk som var ganske blodig. Så rev han tøilappen ut av hendene på Thénardier, bøide sig ned over frakken og holdt lappen bort til det stedet der frakkeskjøtet var i stykker. Flengen blev helt dekket, og lappen passet til frakken. – Thénardier stod som forstenet. Han tenkte: «Jeg er ferdig.» ({{page|351}} ...)]
• tøilen: [En omnibus med to hvite hester for kjørte forbi ved utløpet av gaten. Laigle skrevet over stenhaugene, løp bort og stanset vognen, fikk passasjerene til å stige ut, hjalp damene ned, sendte kusken vekk og vendte tilbake med omnibussen og hestene som han holdt i tøilen. Et øieblikk senere var hestene spent fra og sluppet løs i Mondétourgaten; og omnibussen var veltet slik at den ({{page|53}} ...)]
• tøilene: [Han hadde stått av hesten og gikk med tøilene over armen og med forvillet blikk alene tilbake mot Waterloo. Det var Napoleon som ennu prøvde å gå frem, en mektig søvngjenger fra en knust drøm. ({{page|299}} ...)]
• tøistykker: [En svær kone som like så godt kunde være førti som femti år, satt på huk ved kaminen med hælene ut av strømpene. Hun hadde heller ikke annet på sig enn en serk og et strikket skjørt lappet med gamle tøistykker. Et grovt lerretsforkle skjulte halvparten av skjørtet. Til tross for at denne konen satt bøid og sammensunket, kunde en se at hun var meget høi. Hun så ut som en slags kjempe ved siden av mannen. Hun hadde et fælt, rødt hår som var grånet og som hun av og til rotet i med svære, fettglinsende hender med flate negler. Ved siden av henne på gulvet lå en opslått bok av samme format som den andre, kanskje et bind av samme romanen. På en av sengene kunde Marius skimte en lang, blek ungpike som satt der næsten naken og dinglet med benene, ({{page|217}} ...)]
• tøite: [Javert trampet i gulvet: «Se så, nu tar hun også fatt. Hold munn, tøite. Slik en filleplass dette er, her blir galeislaver til borgermestere og offentlige fruentimmer stelt med som grevinner. Men det skal bli slutt på det nå. Det var på tide.» – Han så skarpt på Fantine, mens ({{page|277}} ...)]
• tømmeropplagsplass: [Våget vandringsmannen sig over Hestetorvet med dets fire falleferdige murer og videre forbi en gammel have, et engstykke, en tømmeropplagsplass og en lang, lav, forfallen mur med en mosegrodd port, om våren dekket av blomster, og derefter forbi en øde, uhyggelig falleferdig bygning med opslaget: «Plakatoppklebning forbudt», ja, da vilde den dristige vandringsmannen nå hjørnet av Vignes-Saint-Marcelgaten. Der kunde en på den tiden like ved en fabrikk og mellem to havemurer se en rønne, som ved første øiekast virket så liten som en hytte, men som i ({{page|9}} ...)]
• tømmerplassene: [Dermed bryter stormen løs, det regner med stener, geværskudd knaller, mange flykter ned til flodbredden og kommer over den lille armen av Seinen som nu er opfylt; tømmerplassene på Louvierøen, rene festninger, blir fylt med kjempende, pæler blir revet løs, pistolskudd avfyrt, barrikader bygget, de unge menneskene som var blitt drevet tilbake, kommer i stormskritt over Austerlitzbroen med likvognen, stormer løs på politiet, karabinierene rykker frem, dragonene hugger løs, folkemassen flykter til alle kanter, overalt i Paris lyder krigsropet: «Til våben!» Folk løper, faller over ende, flykter, gjør motstand. Harmen får oprøret til å blusse op, akkurat som vinden får ilden til å flamme. ({{page|32}} ...)]
• tømmerstokker: [tømmerstokker på. Denne forreste delen var en kraftig ({{page|105}} ...)]
• tømrere: [Den femte juni, mens regnbyger vekslet med solskinn, drog altså general Lamarques likfølge gjennom Paris under full militær praktutfoldelse, kanskje preget av varsomhet. To bataljoner med floromvunne trommer, og geværene vendt op ned og ti tusen mann av nasjonalgarden, fulgte den døde. Likvognen blev trukket av unge menn, og umiddelbart efter dem fulgte invalideofficerene som bar laurbærgrener. Så kom en talløs, ophisset og underlig menneskemengde: avdelinger av «Folkevennene», jusstudenter, medisinerstudenter, landflyktige fra alle land, spanske, italienske, tyske og polske faner, alle mulige bannere, barn som svingte med grønne grener, stenhuggere og tømrere som nettop hadde lagt ned arbeidet, typografer, gjenkjennelige på papirluene, gikk sammen to og to, tre og tre; de ropte, næsten alle sammen svinget stokker, nogen enkelte sabler, uten orden, men fylt av en ånd, snart som en hop, snart som en kolonne. Avdelingene valgte sig førere; en mann væbnet med et par helt synlige pistoler syntes nøie å granske de andre mens rekkene drog forbi ham. I bulevardenes sidealléer, på trærnes grener, i vinduene, på takene myldret det av hoder, menn, kvinner og barn; øinene var angstfylte. En væbnet mengde gikk forbi, en skremt mengde så på. ({{page|32}} ...)]
• tørk: [hang til tørk, og med en gammel bondegård fra Ludvig XIII’s tid, omgitt av et forfallent plankegjerde, en liten dam mellem popler, kvinner, latter, stemmer; i synsranden Panthéon, Val de Grâce-hospitalet, sort, tett, fantastisk, vakkert og praktfullt, og i bakgrunnen Notre-Damekirkens alvorstunge, firkantede tårn. – Da det var umaken verdt å se stedet, kom næsten ingen der. Marius kom dit en dag på en av de ensomme spaserturene sine. Tilfeldigvis kom en mann forbi. Litt grepet av stedets næsten vilde skjønnhet, spurte han mannen hvad stedet het. «Det heter Lerkeengen.» ({{page|306}} ...)]
• tørker: [Hun følte at hun ikke kunde leve uten Marius, og som om det var nok til at han derfor måtte komme. Ingen hindring kunde være til stede. Alt det var sikkert nok. Det var fryktelig nok at hun hadde lidt i tre dager. At Marius hadde vært borte i tre dager, var fælt gjort av Gud. Men nu var det slutt med denne stygge ertingen fra oven, Marius kom og hadde gode nyheter med. Slik er ungdommen. Den tørker fort øinene; den finner smerten unyttig og godtar den ikke. Ungdommen er fremtidens smil til en ukjent som er den selv. Det er som om dens åndedrag er skapt av håp. ({{page|123}} ...)]
• tørkle: [øienvipper. Hun sov. Hun sov denne absolutt trygge søvnen som hører den alderen til. Mors arm er kjærlig; barn sover godt der. Men moren så fattig og sorgtung ut. Hun så ut som en arbeiderske på vei til å bli bondepike igjen. Hun var ung. Var hun vakker? Kanskje. Men i den drakten kunne ingen se det. En blond lokk av håret stakk frem. Det syntes å være meget svært, men ble holdt fullstendig gjemt under en stygg, stram, tarvelig nonnehette knyttet under haken. Latteren viser folks vakre tenner, om de har nogen; men hun lo ikke. Øinene syntes ikke å ha vært tørre på lang tid. Hun var blek; hun så meget trett og litt sykelig ut; hun så på barnet sitt med det blikk som særmerker en mor som selv har ammet barnet. Et stort, blått tørkle lagt i spiss skjulte skikkelsen. Hendene var solbrente og fulle av fregner. Hun hadde hård hud på pekefingeren, som var stukket op av nålen; hun hadde brun ullkåpe, lerretskjole og tykke sko. Det var Fantine. ({{page|105}} ...)]
• tørklær: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• tørstepint: [slave, det er som et glass vann til en tørstepint skibbrudden. ({{page|45}} ...)]
• tørstet: [Efter restaurasjonen krevde nasjonen bare ro, tørstet bare efter ett: fred. Store hendelser, store vågestykker, store eventyr, store menn hadde en gudskjelov hatt nok av, en hadde hatt dem til op over ørene. En hadde marsjert fra tidlig om morgenen og hadde nådd kvelden efter en lang, strid dag. Først hadde en hatt følge med Mirabeau, derefter med Robespierre, så med Napoleon; en var utslitt. Alle og enhver krevde en seng. Og de fikk fred, ro, hvile. De var tilfredse. – Imidlertid dukket visse kjensgjerninger frem og banket på porten. På samme tid som de trette mennene krevde hvile, krevde de fullbragte kjensgjerningene garantier. Disse garantiene var en tidsnødvendighet. Det var nødvendig å gi dem. Fyrstene «skjenket» dem, men i virkeligheten var det tingenes egen kraft som gav dem. En sannhet som er nyttig å vite, men som Bourbonerne ikke engang skimtet i 1814. Den utvalgte familie som kom tilbake til Frankrike da Napoleon falt, hadde den skjebnesvangre enfold å tro at det var den som gav, og at den kunde ta tilbake det den hadde gitt, at huset Bourbon eide den guddommelige rett, og at Frankrike ikke hadde nogen rett, og at den poli- ({{page|299}} ...)]
• tøsene: [se litt mere på småpikene. Det er da noget godt ved de tøsene, kjære Marius. Ved å løpe unda og rødme blir du dum.» Andre ganger møtte Courfeyrac ham og sa: «Goddag, hr. pastor.» – Når Courfeyrac hadde kommet med nogen ytringer av den slags, holdt Marius sig de neste åtte dagene ennu mere borte fra kvinner, både unge og gamle, og han gikk til og med unda Courfeyrac. ({{page|201}} ...)]
• tøvekopp: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• tøvær: [Flukten bak garden blev uhyggelig. Arméen trakk sig plutselig tilbake på alle kanter samtidig, fra Hougomont, fra la Haie-Sainte, fra Papelotte, fra Plancenoit. Ropet «forræderi» blev fulgt av ropet «redde sig den som kan». En hær som løser sig op, ligner tøvær. Alt viker, rakner, sprekker, svaier, ramler, støter sammen, haster, styrter avsted. En utrolig opløsning og forvirring. Ney låner en hest, hopper op på den, og uten hatt, uten halsbind, uten kårde holder han tvers over veien til Brussel og stopper både englendere og franskmenn. Han prøver å holde hæren tilbake, han kaller, han skjeller, han haker sig fast i flyktningene. De strømmer forbi ham. Soldatene flykter unda og roper: «Leve marsjall Ney!» Alt er forvirring, venner hugger hverandre ned for å kunde flykte, eskadronene og bataljonene blir sprengt og rotet sammen som skumskavler over slagmarken. Lobau på den ene siden, Reille på den andre blir revet med i flukten. Forgjeves prøver Napoleon å støtte med de restene han har igjen av garden; forgjeves setter han inn sine dek- ({{page|299}} ...)]
• tøylesløs: [Det var en bråkete, blek, rapp, opvakt, tøylesløs gutt som så livlig, men sykelig ut. Han gikk og kom, sang, klinket med kuler, rotet i rennæstenene, stjal litt, men freidig som kattene og spurvene, lo når han blev kalt en gategutt, blev sint når nogen kalte ham en pøbel. Han hadde ({{page|119}} ...)]
• uanede: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• uavhengigheten: [Ensomheten, løsrivelsen fra alt, stoltheten, uavhengigheten, kjærligheten til naturen, kyskhetens hemmelige kamper, alt hadde banet veien for den tilstand vi kaller lidenskap, og så kom kjærligheten. En hel måned igjennom gikk Marius hver dag bort i Luxembourg-parken. Når timen kom, kunde ikke noget holde ham tilbake. «Han har tjeneste,» sa Courfeyrac. Marius levde i ørske. Han var sikker på at den unge piken så på ham. ({{page|201}} ...)]
• uavlatelige: [råttent plankeverk som hvert øieblikk blev sølet til av drukne kusker; sprekker furet magen på den, en lekte stakk ut av halen, høit gress vokste mellem benene på den. Og da plassen i løpet av de siste tredve årene hadde hevet sig i kraft av den langsomme, uavlatelige vekst, som umerkelig løfter grunnen i alle storbyer, stod den i en senkning, og det var som om jorden sank under den. Den var skitten, ringeaktet, motbydelig, frekk og stygg i folks øine, for tenkeren virket den vemodig. Den hadde over sig noget av søppel som en skal fjerne, og noget av en majestet som skal halshugges. ({{page|368}} ...)]
• ubayes: [og landsbyene gjennem Ubayes og Ubayettes kløfter. ({{page|11}} ...)]
• ubayettes: [og landsbyene gjennem Ubayes og Ubayettes kløfter. ({{page|11}} ...)]
• ubebygde: [Jean Valjean skalv som et dyr, jaget op på ny. Bare ett håp hadde han: at mennene kanskje ikke hadde kommet ut på broen og ikke hadde sett ham i det øieblikket da han gikk over den store oplyste plassen med Cosette ved hånden. I så fall kunde han kanskje slippe unda om han gikk gjennom den lille gaten foran sig og prøvde å nå oplagsplassene, markene, akrene, de ubebygde strøkene. – Han mente at han kunde fortro sig til denne lille stille gaten og gikk inn i den. ({{page|24}} ...)]
• ubehagelig: [I 1827 var Marius nær 17 år. Da han en aften kom hjem, så han bestefaren stå med et brev i hånden. – «Marius,» sa Gillenormand, «i morgen må du reise til Vernon.» – «Hvorfor?» – «For å se til din far.» – Marius skalv. Han hadde tenkt på alt undtatt dette, at det kunde hende en dag at han måtte treffe faren. Ikke noget kunde komme mere uventet, mere overraskende og, la oss si det, være mere ubehagelig. Bortsett fra politisk motvilje, var Marius viss på at faren – «slagsbroren» som Gillenormand kalte ham når han var i godt humør – ikke var det minste glad i ham; det var klart, ellers hadde han ikke forlatt ham og overlatt ham til andre. Der han ikke følte sig elsket, elsket han heller ikke. «Det var liketil,» sa han til sig selv. ({{page|140}} ...)]
• uberegnelig: [En må vise den rettferd mot politiet på den tiden at selv under de alvorligste offentlige urolighetene gjorde det rolig sin plikt. Et oprør var aldri i dets øine påskudd til å la forbryterne få fritt slag eller å forsømme samfundet fordi styret var i fare. Den daglige tjenesten gikk punktlig som vanlig ved siden av den særlige tjenesten. Midt under en uberegnelig politisk hendelse, under trykket av en mulig revolusjon, «jaget» en politimann en tyv uten å la sig forstyrre av oprøret eller barrikaden. ({{page|189}} ...)]
• ubestikkelige: [ken beslutning tok han? Hvilket var det endelige svaret han i sitt indre gav på skjebnens ubestikkelige forhør. Hvilken dør besluttet han å åpne? Hvilken side av livet vilde han stenge igjen for og opgi? Hvilket valg tok han mellem de uransakelige skråningene som omgav ham? Hvilken ytterste utvei valgte han? Hvilken av disse avgrunner nikket han til? ({{page|279}} ...)]
• ubestikkeligheten: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• ubetalte: [Marius var optatt av å finne igjen disse to mennene; han tenkte slett ikke på å gifte sig, være lykkelig og glemme dem, og han var redd for at denne ubetalte plikt- ({{page|245}} ...)]
• ubevisst: [Den stakkars gamle Jean Valjean elsket som vi har sett, Cosette som sin datter, sin mor og sin søster. Og da han aldri hadde hatt nogen kjæreste eller nogen hustru, hadde også denne følelsen, den umisteligste av alle, blandet sig med de andre, vagt, uanet, ren som blindhet er ren, ubevisst, ophøiet, englelik, guddommelig, mindre som en følelse enn som et instinkt, mindre som et instinkt enn som en tiltrekning, umerkelig og usynlig, men virkelig, og denne egentlige kjærlighet lå i hans store ømhet for Cosette, lik gullåren i fjellet, skjult og jomfruelig. ({{page|103}} ...)]
• ubluferdighet: [Disse barna var forresten yndig og fint klædd, og de strålte av glede; de var som to roser midt i jernskramlet. Øinene tindret, de friske kinnene lo. Den ene var blond, den andre mørk. De barnslige ansiktene var fulle av henrykt undring; en busk i blomst stod like ved, og folk som gikk forbi, trodde duften kom fra barna; hun på atten måneder viste sin nakne, lille mage med barnlig kysk ubluferdighet. Ovenfor og utenom disse to vakre hodene, skapt av lys og lykke, hvelvet den veldige vogndel sig som ({{page|105}} ...)]
• ublutt: [lønn de hadde fått, og viste sig ublutt midt i solen med ({{page|105}} ...)]
• ubudne: [Da Jean Valjean skjønte at han var gjenkjent av denne mannen, i det minste under navnet Madeleine, gikk han frem med varsomhet. Han gav sig til å spørre og spørre. Underlig nok, det var som om rollene var byttet. Nu var det han, den ubudne gjesten, som spurte ut: «Hvad er det for en bjelle De har ved kneet?» – «Den,» sa Fauchelevent, «den er for at en kan komme sig av veien for mig.» – «Hvad i all verden vil det si? For at en kan komme av veien?» – Gamle Fauchelevent blunket til ham. – «Ja, det er jo ikke annet enn kvinner i dette huset. Det later til at det er farlig å møte mig. Bjellen varsler dem. Når jeg kommer, går de.» – «Men hvad er dette for et hus.» – «Jamen det vet De da godt.» – «Neimen om jeg gjør.» – «Men det er jo Dem som har skaffet mig plass som gartner her.» – «Jamen svar mig som om jeg ikke visste noget.» – «Javel! Det er Petit-Picpusklostret.» ({{page|24}} ...)]
• udelelig: [Kjærligheten er en del av selve sjelen. Den er av samme natur som den. Likesom den er den en guddommelig gnist, som den er den ubestikkelig, udelelig, uforgjengelig. Det er en ild som er i oss, den er udødelig og uendelig, ikke noget kan minke den og ikke noget ({{page|350}} ...)]
• udelt: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• udyret: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• udødelig: [Kjærligheten er en del av selve sjelen. Den er av samme natur som den. Likesom den er den en guddommelig gnist, som den er den ubestikkelig, udelelig, uforgjengelig. Det er en ild som er i oss, den er udødelig og uendelig, ikke noget kan minke den og ikke noget ({{page|350}} ...)]
• udødelige: [«Jeg finner mig i å leve. Alt er ikke slutt her på jorden, siden vi kan vrøvle. Jeg takker de udødelige guder. ({{page|105}} ...)]
• udødeliggjøre: [Her gjorde Thénardier et skritt mot de mennene som stod nær døren, og freste: «Og tenke sig han våger å snakke til mig som til en lappeskomaker.» Så vendte han sig mot Hvit og sa med et nytt utbrudd av raseri: «Og jeg skal si Dem enda ett, herr menneskevenn! Jeg er ingen tvetydig person. Jeg er ikke en mann som ingen vet hvad heter og som river barn ut av husene. Jeg er gammel fransk soldat, jeg burde hatt en orden! Jeg var med ved Waterloo, jeg! og i slaget reddet jeg en general som het grev et eller annet. Han sa navnet sitt, men den fandens stemmen hans var så svak at jeg ikke kunde høre hvad han sa. Det billedet er malt av David. Vet De hvem det forestiller? Mig. David vilde udødeliggjøre den våbendåden. Jeg bærer generalen på ryggen og bærer ham tvers gjennom kuleregnet. Det er saken. Han gjorde aldri noget for mig, den generalen, han var ikke bedre enn andre. Men jeg frelste nu likevel livet hans med fare for mitt eget, jeg har fullt bevis for det. Jeg er en soldat fra Waterloo, for fanden. Og når jeg nu har vært så snill å fortelle Dem alt det der, så er vi ferdige med det; jeg må ha penger, mange penger, masser av penger, ellers gjør jeg fanden hente mig kål på Dem.» ({{page|217}} ...)]
• uegennytten: [Marius, som skyldte ham alt? Uegennytten var ikke mindre vidunderlig enn selvopofrelsen. Hvorfor viste denne mannen sig slett ikke igjen? Kanskje var han hevet over lønn, men ingen er hevet over takknemlighet. Var han død? Hvad slags menneske var han? Hvordan så han ut? Ingen kunde fortelle det. Kusken svarte: Natten var meget mørk. Basque og Nicolette hadde vært skremt og hadde ikke sett annet enn at den unge herren var ganske blodig. Portneren som hadde stått med lyset i hånden den gang Marius kom, var den eneste som hadde lagt merke til mannen, og han sa om ham: «Mannen var redselsfull.» ({{page|245}} ...)]
• uegennyttige: [Hadde han da han slik med nøkkelen hjalp en ukjent mann til å slippe ut, ingen annen tanke enn den rene uegennyttige å redde en morder? Det må være lov å tvile på det. ({{page|189}} ...)]
• uendelighetens: [De hadde kommet ut. Den giftige stanken, mørket, redselen lå bak ham. Den sunne, rene, friske luften, så frydefull å puste fritt i, strømmet imot ham. Overalt omkring ham stillhet, men den herlige stillheten efter solnedgang under høi, blå himmel. Skumringen falt på; natten nærmet sig, den store befrieren, vennen for alle dem som trenger en mørkets kåpe for å slippe fri fra engstelse. Himmelen hvelvet sig over alt som i evig ro. Elven skyllet like op til føttene på ham med lyd som kyss. En kunde høre den lette godnattkvitringen fra redene i almene ved Champs-Élysées. Nogen stjerner som ganske vagt tegnet sig mot det blekblå himmelhvelv, var som et drømmesyn med sine små tindrende prikker. Kvelden utfoldet all uendelighetens mildhet over hodet på Jean Valjean. Det var denne vage, fine stunden som hverken sier ja eller nei. Det var alt mørkt nok til at en kunde bli borte på kort avstand, og det var ennu lyst nok til at en kunde kjenne hverandre nær ved. ({{page|189}} ...)]
• uenig: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• uenige: [som var uenige om penge- og arvespørsmål, sa han: «Se på ({{page|11}} ...)]
• ufarbar: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• ufarbare: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• ufattelig: [lystighet til alle. «Jeg ser op til Enjolras,» sa Laigle. «Hans urokkelige ro får mig til å undres. Han lever alene, og det gjør ham kanskje litt trist av sig. Enjolras ergrer sig over at hans storhet binder ham til ungkarsstanden. Vi andre, vi har da iallfall mere eller mindre av elskerinner som gjør oss gale, det vil si tapre. Når en er så forelsket som en tiger, er det minste en kan gjøre å slåss som en løve: Det er en måte å ta hevn på for den utroskapen våre små veninder viser. All vår tapperhet kommer fra kvinnen; en mann uten kvinne er lik en pistol uten hane. Det er kvinnene som får mannen til å gå av. Nu vel, Enjolras har ikke nogen kvinne. Han er ikke forelsket, og likevel greier han å være modig. Det er ganske ufattelig at en kan være kold som is og het som ild.» ({{page|123}} ...)]
• ufattelige: [barn på armen. Hvad var det for et barn? Hvor kom de fra begge to? Siden Fauchelevent kom til klostret, hadde han ikke hørt noget fra Montreil-sur-Mer, og han visste ikke noget om det som hadde hendt der. Far Madeleine hadde et ansiktsuttrykk som avskar alle spørsmål; og dessuten sa Fauchelevent til sig selv: «En spør ikke ut en helgen.» Herr Madeleine hadde for ham hele sin anseelse. Men av nogen ord som Jean Valjean kom til å si, trodde gartneren å kunde slutte sig til at far Madeleine rimeligvis hadde gått fallitt på grunn av de hårde tidene og at han var forfulgt av kreditorer; eller kanskje snarere at han var blitt innviklet i en eller annen politisk affære og måtte holde sig skjult; det hadde ikke Fauchelevent egentlig noget imot, for som de fleste av bøndene i Nord-Frankrike var han en gammel inngrodd bonapartist. Nu da herr Madeleine lette efter skjul, hadde han valgt klostret som tilfluktssted, og det var klart og greit at han vilde bli der. Men det uforklarlige som Fauchelevent stadig kom tilbake til og som han brydde hjernen med, det var hvorledes far Madeleine var kommet dit, og det sammen med et barn. Fauchelevent så dem, tok på dem, snakket med dem, men trodde ikke på det. Det ufattelige hadde trådt inn i Fauchelevents hus. Han gjettet og gjettet, men det eneste som stod klart for ham, var dette: «Herr Madeleine har reddet livet mitt.» Dette var nok for ham og avgjorde saken. «Nu er det min tur,» sa han til sig selv og la så til i samvittigheten: «Far Madeleine nølte ikke da det gjaldt å krype inn under vognen for å trekke mig frem.» Han bestemte sig til å frelse far Madeleine. ({{page|56}} ...)]
• ufeilbarhet: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• uferdige: [Forresten hadde det stadig gått nedoverbakke med ham. Forsøkene med dyrking av indigoplanten hadde ikke lykkes. Siste året hadde han ikke kundet betale lønn til husholdersken, og han kunde, som vi har hørt, heller ikke betale husleien. Låneinnretningen hadde efter tretten måneders forløp solgt kobberplatene til floraen. En eller annen kobbersmed hadde gjort kjeler av dem. Da kobberplatene var borte, kunde han ikke få gjort ferdig de uferdige eksemplarene han hadde igjen av floraen, og så solgte han det han hadde av plansjer og tekst til spottpris til en som handlet med brukte bøker. Han hadde ikke noget igjen av hele sitt livsverk. Han ({{page|25}} ...)]
• uff: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• uforanderlige: [Det varige og uforanderlige blir. En elsker hverandre, smiler til hverandre, ler til hverandre og surmuler til hverandre, setter litt trut, en fletter fingrene i hverandre, sier du til hverandre, og det varer i evighet. To elskende skjuler sig om kvelden, i tusmørket, i det usynlige, sammen med fuglene, sammen med rosene, de dårer hverandre gjennom mørket ved at hjertene leser det som står skrevet i øinene, de mumler, de hvisker og samtidig svever de mektige stjerner gjennom det uendelige rum. ({{page|404}} ...)]
• ufordervelig: [gnist, et guddommelig element, ufordervelig i denne verden, uforgjengelig i den næste, som det gode kan utvikle, nære, tende, sette i flamme og få til å lyse og ({{page|45}} ...)]
• uforferdede: [Alt dette hadde gått så raskt for sig at det var forbi før nogen utenfor vertshuset hadde opdaget det. Javert hadde ikke gitt en lyd fra sig. Da han stod bundet til pælen, kom Courfeyrac, Laigle, Joly, Combeferre og andre fra barrikaden løpende til. Javert stod med ryggen mot stolpen og var bundet med tau så fast at han ikke kunde røre sig, nu løftet han hodet med den uforferdede roen til en mann som aldri hadde løiet. – «Det er en politispion,» sa Enjolras. Så vendte han sig mot Javert: «De blir skutt to minutter før barrikaden blir tatt.» Javert svarte hårdt: «Hvorfor ikke straks?» – «Vi må spare på kruttet.» – «Så gjør det med et knivstikk.» – «Spion,» svarte den vakre Enjolras, «vi er dommere, ikke snikmordere.» – Så ropte han på Gavroche. «Og du får gå til arbeidet. Gjør som jeg har sagt.» – «Nå går jeg,» sa Gavroche. – Han stoppet et øieblikk med det samme han skulde gå: «Det er sant. Gi mig børsen hans.» Og la til: «Musikanten kan dere ha, men jeg vil ha instrumentet hans.» – Dermed hilste han med hånden til luen og sprang freidig ut gjennom åpningen i den store barrikaden. ({{page|53}} ...)]
• uforgjengelige: [ikke på det som forgår. Rett blikket mot det uforgjengelige. Der vil I se eders elskede døde lyse levende mot ({{page|11}} ...)]
• uforholdsmessig: [at det var noget uforholdsmessig i dette. Mens de ({{page|45}} ...)]
• uforsiktige: [Han hadde under sig folk likeså djerve som han selv, «rent gale», sa et vitne. Dette kompaniet hadde – som det stundom hendte blandt nasjonalgardisttroppene – av egen maktfullkommenhet nedsatt sig som krigsrett og dømt Jean Prouvaire til døden og hadde så skutt ham på stedet. Det var første kompani i den bataljonen som stod opstilt ved hjørnet av gaten. I det øieblikk da en minst ventet det, hadde kapteinen kastet folkene sine mot barrikaden. Dette fremstøtet som blev satt i verk med større godvilje enn krigskunst, blev dyrt for kompaniet Fannicot. Før de var kommet to tredjedeler av gaten blev de møtt av en alminnelig salve fra barrikaden. Fire mann, de dristigste av dem alle, som løp i spissen, blev drept ved foten av barrikaden, og denne modige hopen av nasjonalgardister, tapre folk, men uten den militære utholdenhet, måtte efter nogen øieblikks nøling trekke sig tilbake og efterlate femten lik på brolegningen. Den korte nølingen hadde gitt oprørerne tid til å la geværene igjen og enda en morderisk salve nådde kompaniet før det kunde nå i ly bak gatehjørnet. Et øieblikk var de mellem dobbelt ild idet de fikk en salve fra kanonbatteriet som, da det ikke hadde fått nogen ordre, heller ikke hadde innstilt skytningen. Den dristige, men uforsiktige Fannicot var blandt dem som blev drept av denne salven. Han blev drept av kanonen, det vil si av samfundsordenen. ({{page|123}} ...)]
• uforsiktighet: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• uforskammethet: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• uforsonlig: [Jean Valjean stanset. Marius lyttet. Slik sammenlenkning av tanker og angst kan ikke avbrytes. Jean Valjean senket igjen stemmen, men det var ikke lenger en klangløs stemme, den var uhyggelig: «De spør hvorfor jeg taler? Jeg er ikke efterspurt, forfulgt eller eftersporet, sier De. Jo! Jeg er efterspurt. Jo! Jeg er forfulgt! Jo! Jeg er eftersporet! Av hvem? Av mig selv. Det er mig som sperrer veien for mig selv; jeg sleper mig frem, og jeg puffer mig frem, og jeg griper mig, og jeg straffer mig, og når en har fått tak i sig selv, holder en godt fast.» – Han tok tak i frakken sin og holdt den frem mot Marius. «Ser De den neven der,» fortsatte han, «mener De ikke at det grepet i frakkekraven er slik at det ikke slipper? Nu vel, det er også en annen neve, samvittigheten. Vil en være lykkelig, herr Pontmercy, må en alltid forstå sin plikt; for har en først skjønt den, er den uforsonlig. En kunde fristes til å si at den straffer fordi en skjønner den; men nei, den lønner en; for den bringer en til et helvete der en føler Gud ved sin side. Det er ikke før en har sønderrevet sitt eget indre, at en får fred med sig selv.» ({{page|305}} ...)]
• uforstyrrelige: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• uforstyrret: [løp lå mannen uforstyrret og sov på brolegningen. Kjerren var fri. ({{page|103}} ...)]
• uforståelig: [at det var utrolig og uforståelig, en stråle av levende lys, ({{page|45}} ...)]
• uforståelige: [Disse ergerlige ordene hadde en eiendommelig virkning på Grantaire. Det var som om han hadde fått et glass koldt vann midt i ansiktet. Han syntes å være blitt edru med det samme. Han satte sig ned ved et bord like ved vinduet, støttet sig med albuene på bordet og så usigelig mildt på Enjolras og sa: «La mig få sove her.» – «Gå din vei,» ropte Enjolras. – Grantaire stirret vennlig på ham og sa: «La mig få sove her – til jeg dør.» – Enjolras så på ham med et hånlig øiekast: «Grantaire,» sa han, «du kan hverken tro, tenke, ville, leve eller dø.» Grantaire svarte med alvorstung røst: «Det skal du få se.» – Han stammet frem ennu nogen uforståelige ord, så sank hodet hans langsomt ned mot bordet, og litt efterpå sov han. ({{page|53}} ...)]
• ufortjente: [Visse naturer kan ikke holde av nogen uten å hate andre. Mor Thénardier elsket de to barna sine lidenskapelig, og det gjorde at hun avskydde det fremmede. Det er trist å tenke på at morskjærlighet kan ha dårlige sider. Hvor liten plass Cosette enn tok op, syntes hun likevel at det blev tatt fra hennes egne, og at den lille minsket den luften barna hennes skulde ha. Denne konen hadde som mange andre av samme slags, en viss sum kjærlighet og en viss sum slag og skjellsord å gi fra sig hver dag. Hadde hun ikke hatt Cosette, ville sikkert hennes egne barn fått alt sammen, skjønt hun tilbad dem, men den fremmede gjorde dem den tjenesten å få alle slagene over på sig. Døtrene fikk nu bare kjærtegn. Cosette kunde ikke røre sig uten at det regnet ned over hodet på henne en skur av voldsomme og ufortjente refselser. Et blidt, svakt vesen som hverken skjønte sig på verden eller på Gud, som stadig blev straffet, skjelt ({{page|105}} ...)]
• ufrivillig: [Forresten, det som en i visse tilfelle med altfor sterke ord kaller «barns utakknemlighet», er ikke alltid så daddelverdig som en tror. Det er naturens utakknemlighet. Naturen «ser fremover». Naturen deler de levende i dem som kommer, og dem som går. De som går, vender sig mot mørket, de som kommer, mot lyset. Dette skaper en kløft som er skjebnesvanger for de gamle, men ufrivillig fra de unges side. Denne kløften som fra først av er umerkelig, øker langsomt som ved alle forgreninger. Grenene fjerner sig uten å løsrive sig fra stammen. Det er ikke deres feil. Ungdommen går dit det er glede, til fest, til lys og kjærlighet. Alderdommen går mot slutten. En taper ikke hverandre av syne, men det er ikke flere favntak. De unge føler livets kulde, de gamle gravens. Vi vil ikke anklage disse stakkars barna. ({{page|351}} ...)]
• ufrivillige: [Den som vil ha et klart billede av slaget ved Waterloo, skal bare tenke sig bokstavet A tegnet på jorden. Den venstre streken er veien til Nivelles, den høire er veien til Genappe, tverrstreken er hulveien fra d’Ohain til Braine-l’Alleud. Toppen er Mont-Saint-Jean. Der står Wellington. Det nederste punktet til venstre er Hougomont, der står Reille og Jérôme Bonaparte; det nederste punktet til høire er Belle-Alliance, der står Napoleon! Litt nedenfor det punktet der tverrstreken skjærer høire ben, er La Haie-Sainte. Akkurat midt på tverrstreken ligger det stedet der sluttordet i kampen blev sagt. Det er der løven er blitt lagt, det ufrivillige symbol på keisergardens makeløse tapperhet. Trianglet i den øverste delen av A er Mont-Saint-Jean-høiden. Slaget dreier sig om denne høiden. – Begge armeers fløier strakte sig til høire og venstre for veiene til Genappe og Nivelles; d’Erlon stod overfor Picton, Reille like overfor Hill. – Bak toppen av A er Soignesskogen. Selve sletten danner et stort bølgeformet terreng, hver bølgetopp rager op over den forrige, og alle bølgene stiger opover mot Mont-Saint-Jean og støter der mot skogen. Wellington hadde i dette sla- ({{page|299}} ...)]
• ufullstendig: [Vi kalte ham nettop den stakkars bonden fra Picardie. Dette er riktig nok, men ufullstendig. Han var bonde, men han hadde vært en slags prokurator, og det hadde lagt list til hans sluhet og kløkt til hans troskyldighet. Da det av forskjellige grunner var gått tilbake for ham, hadde han sunket ned fra å være prokurator til å bli fraktekusk og arbeider. Men tross de edene og all den piskesmellingen som syntes å være nødvendig for hestene, hadde han fremdeles over sig noget av prokuratoren. Han hadde en viss naturlig forstand, han snakket nogenlunde feilfritt; han snakket godt for sig, noget ({{page|56}} ...)]
• ufyselige: [det ufyselige møtet den morgenen. Fra sin plass gav ({{page|45}} ...)]
• ufølsomme: [Han prøvde ikke lenger å nærme sig benken, han stanset omtrent midt i havegangen, og der satte han sig på en benk, noget han ellers aldri gjorde; han tenkte at det var uråd at ikke personer med hvite hatter og sorte kjoler som han beundret, skulde være ufølsomme for hans splitter nye bukser og fine frakk. – efter et kvarters forløp reiste han sig for på ny å gå bortover mot den benken som var omgitt av stråleglans. Men han blev stående rak og urørlig. For første gang i løpet av femten måneder sa han til sig selv at denne herren som sammen med datteren satt der hver dag, utvilsomt også hadde lagt merke til ham og kanskje fant hans stadige nærvær underlig. For første gang følte han det også som noget uærbødig å gi denne ukjente, selv i sine hemmeligste tanker, opnavnet «hr. Hvit». Han stod slik en stund med bøid hode og streket i sanden med en kvist han hadde i hånden. Så vendte han sig brått og gikk hjem. – Den dagen glemte han å spise middag. Klokken åtte om kvelden husket ({{page|201}} ...)]
• uføre: [å drømme om at det skulde få mig op i uføre. Nu har jeg sittet tre måneder i fengsel og er blitt slept fra sted til sted. Og så kan jeg så lite snakke for mig; de taler til mig og sier «svar!», gendarmen som er en god gutt, puffer mig på albuen og hvisker: Svar da! Jeg kan ikke uttrykke mig så godt, jeg har ikke studert, jeg er en fattig mann. Og det er leit at ingen skjønner det. Jeg har ikke stjålet, jeg har løftet op noget som lå på jorden. De sier Jean Valjean, Jean Mathieu! Jeg kjenner ikke de folkene. Det er vel nogen bønder. Jeg har arbeidet hos hr. Baloup, Hospitalsboulevarden. Jeg heter Champmathieu. De må være klok som kan si mig hvor jeg er født. Jeg vet det ikke. All verden har ikke hus der de kan komme til verden. Det ville være meget bra. Jeg tror at far og mor var landstrykere. Mere vet jeg ikke. Da jeg var barn, blev jeg kalt «småen»; nu blir jeg kalt «gammel’n». Det er døpenavnene mine. De kan ta det som De vil. Jeg har vært i Auvergne, jeg har vært i Faverolles. Jamen har jeg så, men en kan vel ha vært i Faverolles og Auvergne uten å ha vært på galeiene. Jeg sier Dem at jeg ikke har stjålet og at jeg er far Champmathieu. Jeg har vært hos hr. Baloup, jeg hadde bopel der. De kjeder mig til slutt med alt dette sludderet. Hvorfor er alle efter mig som gale?» ({{page|202}} ...)]
• ugifte: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• ugjenkallelige: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• ugjennomsiktige: [Gud er bak alt; men alt skjuler Gud. Tingene er sorte, skapningene er ugjennomsiktige. Å elske et vesen, det er å gjøre det gjennomsiktig. ({{page|350}} ...)]
• ugjerningsmann: [Skylde en ugjerningsmann livet, godta denne gjelden og innfri den, på tvers av sig selv, være på like fot med en straffet forbryter og gjengjelde en tjeneste av ham med en tjeneste: La nogen si «Gå din vei» og til gjengjeld svare ham: «Vær fri.» Av personlige grunner ofre plikten, denne almene skyldighet, og føle at disse personlige grunner også var av almen art og kanskje av høiere; å forråde samfundet for å være tro mot samvittigheten; at alle disse meningsløshetene var blitt virkelige og at ({{page|231}} ...)]
• uglen: [Jean Valjean gikk op igjen med brevet fra Marius. Han famlet sig op trappen, glad over mørket som uglen når den har fått tak i byttet, åpnet og lukket stille døren, lyttet efter om det var nogen støi, og slo fast at efter alt å dømme sov Cosette og Toussaint. Så strøk han av to, tre svovelstikker før han kunde få tent lys, slik skalv han på hånden. Det var noget av tyveri ved det han holdt på å gjøre. Da han endelig hadde fått tent lyset, støttet han albuene på bordet, brettet papiret ut og leste. ({{page|103}} ...)]
• ugudelige: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• ugyldige: [han hadde omkring hånden, dekket av tommelfingeren og viste den til Marius. «Det feiler ikke hånden min noget.» – Marius så på fingeren. – «Det har aldri feilt den noget,» sa Jean Valjean. Det var virkelig heller ikke noget tegn til sår. Jean Valjean blev ved: «Det passet best at jeg blev borte fra bryllupet. Jeg holdt mig vekk så meget jeg kunde. Jeg fant på dette med såret for å slippe å skrive falskt, for at ikke ekteskapspapirene skulde bli ugyldige, for å være hindret fra å skrive under.» – Marius stammet: «Hvad skal dette si?» – «Det skal si,» svarte Jean Valjean, «at jeg har vært på galeiene.» – «De gjør mig gal,» ropte Marius i skrekk. – «Herr Pontmercy,» sa Jean Valjean, «jeg har vært nitten år på galeiene. For tyveri. Så blev jeg dømt på livstid. For tyveri. For gjentatt tyveri. For øieblikket er jeg en rømt straffange.» ({{page|305}} ...)]
• uhelbredelige: [ord. Pikebarn er uhelbredelige når det gjelder ekteskap: ({{page|105}} ...)]
• uhellet: [Bombardas hus kunde den ikke gå lengere, utslitt og utkjørt som den var. Uhellet hadde samlet en masse menne- ({{page|105}} ...)]
• uhellsvangert: [et særlig uhellsvangert inntrykk, og haugens stakkars ({{page|45}} ...)]
• uhellsvangre: [nene kom. Nu var de blitt fire, alle høie, klædd i lange brune frakker med runde hatter og med svære stokker i hendene. De svære skikkelsene med veldige never var ikke mindre uhellsvangre enn den uhyggelige marsjen gjennom mørket. En kunde ta dem for fire spøkelser, forklædd som borgere. ({{page|24}} ...)]
• uhygge: [Cosette gav sig ikke tid til å puste. Det var ganske mørkt, men hun var vant til å hente vann der. Med venstre hånd famlet hun i mørket efter en ung ek som hellet ut over kilden og som hun vanlig brukte å støtte sig til, fikk tak i en gren, holdt sig i den, bøide sig og senket bøtten ned i vannet. Hun var så ophisset at hun fikk tredobbelt kraft. Mens hun stod bøid slik, la hun ikke merke til at femten-sousstykket falt ut av lommen på henne og ned i vannet. Hun trakk bøtten op igjen næsten full og satte den i gresset. Så merket hun at hun var ganske utkjørt av tretthet. Helst hadde hun gått hjemover med en gang, men slitet med å få fylt bøtten hadde tatt slik på henne at hun ikke kunde gå et skritt. Hun måtte sette sig ned. Himmelen var dekket av store sorte skyer som lignet røkmasser, og en kold vind blåste fra sletten. Skogen var mørk, store grener lignet skrekkelige skikkelser, og det suste i små, forvridde tornebusker i skoglysningene, det høie gresset vridde sig som ormer under vinden, og tornegrenene lignet lange armer med klør som grep efter bytte, noget tørr lyng for forbi, jaget av vinden og så ut som den i redsel flyktet for noget som holdt på å komme. På alle kanter bredte uhygge sig. ({{page|344}} ...)]
• uhyggeligste: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• uhyggen: [Han gikk ut av skuret og gikk bort mot den store bygningen mens han lette efter et bedre ly. Han kom til flere dører, men de var stengt, og der var gitter for alle vinduene i første etasje. Da han kom forbi det innerste hjørnet av bygningen, la han merke til nogen buevinduer og så at det lyste der. Han strakte sig på tå og kikket inn gjennom et av disse vinduene. De hørte alle sammen til en temmelig stor sal med store gulvfliser, med buer og søiler, men det var ikke annet å se enn et svakt lysskjær og store skygger. Lyset kom fra en nattlampe borte i en krok. Salen var aldeles øde, og ikke noget rørte sig i den. Men da han gransket nærmere, syntes han at han på jorden, på flisene så noget som var dekket av et likklede og som hadde menneskeskikkelse. Den lå flatt på magen, med ansiktet mot stengulvet, armene rett ut og urørlig som et lik. Å dømme efter noget som strakte sig bortover gulvet lik en slange, kunde en se at denne uhyggelige skikkelsen hadde et rep om halsen. Hele salen lå i slik mørkedis som på svakt oplyste steder øker uhyggen. Jean Valjean sa ofte siden at ennu han hadde sett mange uhyggelige syn i sitt liv, hadde han aldri møtt noget mere isnende og skrekkelig enn denne gåtefulle skikkelsen som fullbyrdet et eller annet ukjent mysterium på dette triste stedet, og som han skimtet der i nattemørket. Det var fryktelig å tenke på at det kanskje var en død, og ennu skrekkeligere å tenke på at det kanskje var en som levde. ({{page|24}} ...)]
• uhyrene: [De frykteligste innbilninger løp gjennom hodet på Marius. Hva? Denne unge piken som blev hentet, skulde ikke bli tatt med hit; en av disse uhyrene kjørte av sted med henne i mørket. Hvor hen? Og hvis det var henne! Og det var åpenbart henne! Marius syntes hjertet holdt op å slå. Hvad skulde han gjøre? Fyre av et skudd; overlevere alle disse uslingene til rettferdigheten. Men den fryktelige mannen med øksen vilde likevel være utenfor rekkevidde med den unge piken, og Marius tenkte på Thénardiers ord: «Hvis De lar mig arrestere, kverker kameraten min Lerken.» Nu var det ikke bare oberstens testamente, men det var også hans egen kjærlighet og faren for den han elsket, som holdt ham tilbake. Stor- ({{page|217}} ...)]
• uhyrets: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• uhyrligste: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• uhøflige: [Den minste av guttene klemte sig inn til broren og sa lavt: «Det er så mørkt.» De ordene fikk Gavroche til å ta hårdt i. De to guttene var så forskremt at det var nødvendig å stramme dem op. – «Hva, gjør dere vrøvl?» ropte han. «Gjør dere narr! Er dere kresne? Dere vilde heller bo i Tuileriene. Er dere uhøflige? Syng ut. Jeg skal bare si dere at jeg ikke hører hjemme i tusseladdkompaniet. Men kanskje det er dere som er lysene i lysheimen?» ({{page|368}} ...)]
• uhørlig: [men stemmen var nu svak og næsten uhørlig. Det var ({{page|45}} ...)]
• uigjennemtrengelige: [aller mest uigjennemtrengelige mørke og bar på pannen ({{page|105}} ...)]
• uimot: [Hun grep ivrig begge hendene hans, og med en uimot- ({{page|336}} ...)]
• ujevnheter: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• ujevnt: [ujevnt. Blikket hvilte på noget som lå ti-tolv ({{page|45}} ...)]
• ukentlige: [Det gikk en måned og en til. Marius bodde fremdeles hos Courfeyrac. Av en advokatfullmektig som vanket i retten, hadde han fått vite at Thénardier satt i fengsel. Hver mandag sendte Marius fem francs til ham. Marius hadde ikke flere penger og lånte av Courfeyrac. Det var første gangen han lånte penger. Disse ukentlige fem francs var en dobbelt gåte, for Courfeyrac som ydet dem, og for Thénardier som fikk dem. – Marius var forresten trist. Alt var igjen borte for ham; han var på ny kastet ut i dette hemmelighetsfulle mørket, der han famlet i blinde. Et øieblikk hadde han i dette mørket like ved sig sett igjen den unge piken som han elsket, den oldingen som syntes å være hennes far, men med det samme han mente å ha grepet dem, hadde et vindkast fjernet disse skyggene. Ikke en gnist av visshet hadde han fått. Ikke en gjetning var mulig. Han kjente ikke engang det navnet lenger, som han hadde trodd å vite. Men sikkert nok var det, at hun ikke het Ursula. Og at Lerken var et opnavn. Og hvad skulde han tro om gamlingen? Skjulte han sig virkelig for politiet? Han kom til å huske på arbeideren med det hvite håret, som han hadde møtt nær Invalides. Det var nu rimelig at denne arbeideren og Hvit var en og samme mann. Han forkledde sig altså? Denne mannen var både heltemodig og tve- ({{page|306}} ...)]
• ukers: [Den dagen øinene møttes og plutselig sa hverandre disse første, usigelige ting som et blikk stammer frem, skjønte Cosette fra først av ikke noe. Hun kom tankefull tilbake til huset i Vestregate der Jean Valjean, slik han pleide, hadde tatt ophold for seks ukers tid. Da hun våknet neste morgen, tenkte hun på den unge, ukjente mannen som så lenge hadde vært likegyldig og kold, men som nu syntes å legge merke til henne, og hun syntes slett ikke at den opmerksomheten var noget hun likte. Snarere følte hun harme mot denne hovne lapsen. Hun fikk lyst til å hevne sig. ({{page|319}} ...)]
• uklanderlige: [Enjolras’ bud blev fulgt med den uklanderlige hast som er særegen for skib og barrikader, de to slags kampplasser der det ikke er mulig å flykte. På mindre enn et minutt var to tredjedeler av de brostenene som Enjolras hadde latt stable op ved døren til vertshuset, båret op i annen etasje og på kvisten, og før det var gått et minutt til, var brostenene lagt omhyggelig op på hverandre inntil halvdelen av vindushøidene. Feuilly som ledet arbeidet, hadde sørget for åpninger til geværløpene. Denne dekningen av vinduene kunde gå så meget lettere for sig siden kardeskilden hadde sluttet. Begge kanonene fyrte nu med kuler midt på barrikaden for om mulig å få laget en bresje til stormangrepet. ({{page|123}} ...)]
• uklarhet: [Den franske høire fløis angrep mot Papelotte var hovedangrepet; planen var å kaste den engelske venstre fløi over ende, ta veien til Brussel, sperre veien for prøisserne om de skulde komme, ta Mont-Saint-Jean, trenge Wellington inn mot Hougomont, derfra til Braine-l’Allaud og derfra til Hal. Ikke noget kunde være lettere. Bortsett fra nogen enkeltheter lyktes dette angrepet. Papelotte blev tatt; la Haie-Sainte blev erobret. Så vaklet kampen frem og tilbake, og om tiden fra klokken tolv til klokken fire hersker uklarhet. Det midterste avsnitt av slaget er forvirret som et håndgemeng. Der hviler likesom et tusmørke over det; men i denne tåken skimter en veldige, skiftende billeder, lik en slags forvirret luftspeiling: datidens krigsutstyr, næsten ukjent i våre dager, husarpelsluer med hestetaggeldusk, svingende sabeltasker, kryssbandolær, patrontasker, husardolmaer, røde ridestøvler, svære chakoer omvunnet med snorer, det næsten sorte Brunswickske infanteri blandet sammen med det skarlagenrøde engelske, de engelske soldater med tykke, ({{page|299}} ...)]
• ukrenkelig: [ten. – Noget? Hvad for noget? Var det annet i verden enn domstoler, domsfullbyrdelser, politi og myndigheter? Javert var ganske forfjamset. – En ukrenkelig galeislave? En straff-fange som rettferdigheten ikke kunde nå! Og det på grunn av Javerts adferd. ({{page|231}} ...)]
• ukrenket: [ukrenket. Det kunde en ikke si om Dahlia, Zephine og ({{page|105}} ...)]
• ukuelig: [ungdommens, vårens og kjærlighetens rus, var et ukuelig ({{page|105}} ...)]
• ukuelige: [Så gav barnet sig til å le, og tross moren holdt igjen, gled det ned på jorden med den ukuelige energi ({{page|105}} ...)]
• ukunstlet: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• ukyske: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• ulagelig: [Forsvareren hadde talt nokså godt i det språket som lenge har vært mønster for skrankeveltalenhet og som nu ikke brukes annet sted enn i rettssalen, dette språket der en mann kalles en «ektefelle» og en kone «ektehustru», kongen «monarken» og en konsert «en musikalsk festlighet». Han hadde først talt om epletyveriet – en ulagelig sak for den høiere stil. Han hevdet at det ikke forelå fyldestgjørende bevis for tyveriet. – Det var ingen som hadde sett anklagede – han kalte ham hårdnakket Champmathieu – klyve over muren eller brekke grenen ({{page|202}} ...)]
• ulegelig: [Denne natten følte imidlertid Jean Valjean at han kjempet sin siste kamp. Et smertelig spørsmål reiste sig for ham. Nådevalget er ikke ganske bent frem; det viser sig ikke som en snorrett vei foran den utvalgte; der er blindgater, mørke hjørner, angstfylte gatekryss som gir mange veier. Jean Valjean hadde i dette øieblikket stanset ved det farligste av disse gatekryssene. Han hadde nådd til det siste krysset mellem godt og ondt. Han hadde dette mørke skjæringspunktet like foran øinene på sig. Som det alt hadde hendt ham før under andre smertelige hendelser, åpnet det sig også nu to veier foran ham, den ene fristende, den andre fryktelig. Hvilken skulde han velge? – Den veien som skremte ham, var vist ham av den hemmelighetsfulle pekefingeren som vi merker hver gang vi stirrer inn i mørket. – ennu en gang hadde Jean Valjean valget mellem den fryktelige havnen og den smilende fellen. – Er det altså sant? Sjelen kan leges, skjebnen ikke. Så fryktelig! En ulegelig skjebne! ({{page|279}} ...)]
• uleselig: [og romerinner (her er et ord uleselig) og så videre. Jomfru Magloire har avdekket alt dette og til sommeren vil ({{page|11}} ...)]
• ulest: [To ganger om året, 1. januar og Saint-Georgsdag, skrev Marius til faren pliktbrev som tanten dikterte ham, og som en skulde ha sagt var skrevet ut av en eller annen formularbok; det var alt det Gillenormand tillot; og faren svarte med et meget kjærlig brev som bestefaren puttet ulest i lommen. ({{page|140}} ...)]
• ulidelige: [bistre ansiktet, med hodet fylt av skumle planer, så lyslevende selve den ulidelige galeislaven Jean Valjean. ({{page|45}} ...)]
• ullbluse: [senger med madrasser ikke over to tommer tykke, i sovesaler som bare blev varmet op i de koldeste måneder av året; de var klædd i de heslige røde trøiene. Av barmhjertighet fikk de lov til å gå med lange lerretsbukser i den varmeste årstiden og med ullbluse når det var riktig koldt. Vin og kjøtt smakte de ikke uten hver gang de skulde ha «hardt arbeid». De hadde ikke lenger navn, men nummer, og de var på en eller annen måte bare tall, med senkede øine, dempet stemme, snauklipt hår, under stokken, i vanære. ({{page|56}} ...)]
• ullbånd: [for hver tretti de vokter. De vever meget vakre forskjelligfarvede ullbånd, og spiller fjellsanger på små fløiter ({{page|11}} ...)]
• ulldekken: [nytt, tykt, grått, varmt ulldekken. Avlukket var dannet slik: Tre temmelig lange stenger var boret ned og festet i gruset i buken på elefanten, to foran og en bak, og bundet sammen i toppen med en snor slik at de dannet en pyramide. Denne pyramiden bar et messingtrådnett som ganske enkelt var lagt utenpå den; men kunstferdig festet med ståltråd slik at det gikk helt utenom de tre stengene. En ring av store stener festet nettet til jorden helt rundt. Dette nettet var ikke noget annet enn et stykke av de messinggitterne som brukes til fuglebur i menasjerier. Gavroches seng stod inne i dette gitterverket akkurat som i et bur. Det hele lignet et eskimotelt. Dette gitteret gjorde altså tjeneste som sengeomheng. ({{page|368}} ...)]
• ulldrakt: [hadde en brun ulldrakt med ermer til håndleddene. Hodet ({{page|45}} ...)]
• ullfløiels: [Marius hadde holdt på de fromme vanene fra barneårene. En søndag hadde han gått for å høre messen i Saint-Sulpice i det samme kapellet som tanten tok ham med i da han var liten. Den dagen var han mere åndsfraværende og fordrømt enn vanlig og hadde kommet til å knele ned bak en pilar på en ullfløiels bedeskammel, som på ryggstøet bar innskrevet navnet: «Herr Mabeuf, klokker.» Messen var så vidt begynt da en gam- ({{page|140}} ...)]
• ullgardin: [Foran vinduet hadde han et gammeldags tykt ullgardin, ({{page|11}} ...)]
• ullgarn: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• ullhetter: [Mennene som var stuet sammen på vognene, lot sig skake og riste uten å si et ord. De var gustne i morgenkulden. Alle sammen hadde lerretsbukser og nakne føtter i tresko. Resten av drakten rettet sig efter fattigdommens forskjellige påfunn: hatter uten pull, bekete skyggeluer, heslige ullhetter, og ved siden av busseruller, sorte klær med hull på albuen; mange hadde kvinnehatter på sig; andre kurver på hodet; en kunde se lodne bryst, og gjennom fillene kunde en se tatoveringer, men også utslett og røde sykdomsflekker. To eller tre hadde et stråtau fastgjort til stigen, slik at den tjente som en stigbøile til støtte for benene. En av dem hadde i hånden og førte op til munnen noget som lignet en sort sten og som han syntes å bite i; det var brød som han spiste. Øinene var enten hårde, utslukte eller det lyste ondt av dem. Fangevokterne bannet; fangene gav ikke en lyd fra sig. Av og til hørte en lyd av stokkeslag på rygg eller hoder. Nogen av mennene gjespet; fillene var fryktelige; ({{page|319}} ...)]
• ullkjolen: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• ullkleet: [knærne hennes. Den lille holdt på å bli altfor stor pike til det. Opveksten spiller en ofte den slags puss. – «Stakkars jentunge,» sa Gavroche, «hun har ikke engang bukser på. Se her, bruk det.» – Dermed tok han av sig det gode ullkleet han hadde om halsen og kastet det over tiggerpikens magre, forfrosne skuldrer, der nesevarmeren blev sjal igjen. – Hun så i undring på ham og tok stille imot sjalet. Når nøden har nådd en viss grad, blir den fattige så sløv at han hverken klager over det onde eller takker for det gode. ({{page|368}} ...)]
• ullkremmer: [Så vendte han sig fryktelig mot Hvit og spydde ut dette: «Ribbet, røket, ristet, satt på spidd!» Og så gav han sig til å fare op og ned igjen som en gal. Så ropte han: «Endelig har jeg funnet Dem igjen, herr menneskevenn, De loslitte millionær, herr dukkeskjenker! Gamle idiot! Så De kjenner mig ikke igjen! Nei da, det var ikke De som kom til Montfermeil, til vertshuset mitt, julaften 1823; det var ikke De som tok med Dem datteren av Fantine, Lerken; det var ikke De som var kledd i gul frakk! Nei da! og med en pakke tøi i hånden, akkurat som idag morges. Det må være en kjepphest han har, kjære kone, å gå rundt i huset med pakker fulle av ullstrømper. Er De kanskje ullkremmer, herr millionær? De gir alt De har i butikken til fattige, De helligmikkel. Å for en linedanser! Så De kjenner mig ikke igjen? Vel, men jeg kjenner igjen Dem! Jeg kjente Dem straks De stakk snuten inn av døren. Men nu skal De få se at det ikke går an å gå rundt og holde folk for narr, kle sig slik at folk tror en er fattig, ta fra dem levebrødet, true i skogen, og så tro at en kan gjøre det godt igjen når folk er ødelagt, ved å gi dem en altfor stor frakk og to usle sykehustepper, gamle gnier! Barnerøver!» ({{page|217}} ...)]
• ulllikklær: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• ullmusselin: [Hun hadde en kjole av blekrød ullmusselin, små høihælte, ({{page|105}} ...)]
• ullplysj: [gul blomstret ullplysj. Men et slikt kostet minst fem hundre francs og da det ikke lykkes henne å spare sammen ({{page|11}} ...)]
• ullplysjen: [Ved inngangen til I’Homme-Armégaten stoppet drosjen fordi gaten var altfor trang til at kjøretøier kunde komme inn i den. Javert og Jean Valjean steg ut. Kusken gjorde ydmykt «hr. inspektøren» opmerksom på at ullplysjen i vognen var blitt ganske ødelagt av blodet fra den myrdede og av sølen fra morderen. Så meget hadde han skjønt. Han la til at han måtte ha rett til nogen godtgjørelse. Så trakk han skussmålsboken op av lommen og bad herr inspektøren om å være så snill å skrive et bevis for det. – Javert skjøv boken vekk og sa: «Hvor meget skal du ha medregnet ventetid og turen?» – «Det blir syv og en kvart time,» svarte kusken, «og fløielen var ({{page|189}} ...)]
• ullsjal: [-Gervais. Han hadde på sig et ullsjal som han hadde nappet til sig et eller annet sted og som han brukte til «nesevarmer». Lille Gavroche så ut til å like svært godt en voksbrud som stod der bak ruten, nedringet og prydet med orangeblomster i håret, dreiet sig rundt og smilte til dem som gikk forbi. Men i virkeligheten holdt han øie med boden for å se om han ikke kunde få «knepet» et såpestykke, som han så kunde selge for en sou til en frisør i utkanten av byen. Det hendte ofte at han skaffet sig frokost på den måten. Den slags arbeid som han hadde særlig talent for, kalte han «å barbere barberene.» ({{page|368}} ...)]
• ullslør: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• ullstoffer: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• ullstrømpe: [Cosette satt på sin vanlige plass under kjøkkenbordet nær gruen. Hun var klædd i filler, hadde nakne føtter i tretøflene; hun strikket ved lyset fra grueilden på en ullstrømpe til de små Thénardiers. En liten kattunge lekte under stolene. Fra et værelse ved siden av hørte en to friske barnestemmer som lo og pratet. Det var Éponine og Azelma. ({{page|344}} ...)]
• ulmende: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• ulovlig: [Jean Valjean som i den sinnsstemningen han hadde vært i et øieblikk før, ikke vilde ha snakket til eller svart nogen, følte sig uimotståelig drevet til å snakke til denne gutten: «Nå, lille gutt, hvad er det i veien med dig?» – «Å, det at jeg er sulten,» svarte Gavroche likefremt, og så la han til: «Du kan selv være lillegutt.» – Jean Valjean lette i lommen og tok frem en femfrancs. Men Gavroche, som var en slags linerle og som hoppet fra det ene til det andre, hadde tatt op en sten. Han hadde fått øie på løkten. – «Hvad for noget!» ropte han, «har dere løkter enda her på denne kanten. De retter Dem ikke efter forskriftene. Det er ulovlig. Ut med den.» – Dermed kastet han stenen mot gateløkten så glasset falt ned med ({{page|103}} ...)]
• ultraroyalist: [ultraroyalist og ultravoltairianer på engang. Slike avarter ({{page|11}} ...)]
• ultravoltairianer: [ultraroyalist og ultravoltairianer på engang. Slike avarter ({{page|11}} ...)]
• ulvefar: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• ulveflokk: [hel bande av dem, en ulveflokk.» ― ({{page|11}} ...)]
• ulvesaksens: [Mannen rettet sig op og sa mens han med trøieermet børstet støv av frakken. «Herr Thénardier, i januar regnet Cosettes mor ut at hun skyldte Dem hundre og tyve francs; i februar sendte De henne en regning på fem hundre francs; i slutten av februar fikk De tre hundre francs og tre hundre francs først i mars. Det er siden den tiden gått omtrent ni måneder à femten francs efter avtalt pris; det er et hundre og tretti fem francs. De hadde fått hundre francs for meget. Altså har De nu til gode tretti fem francs. Jeg har nettop gitt Dem femten hundre francs.» Thénardier hadde samme følelsen som en ulv må ha når den kjenner ulvesaksens stålkjever hugge til. «Hvad er dette for en djevel av et menneske.» – Han gjorde som ulven. Han rykket til. Frekkheten hadde lønnet sig en gang før. – «Herr-jeg-vet-ikke-hva-De-heter,» sa han djervt og satte denne gangen all høflighet til side, «jeg tar Cosette med mig eller så gir De mig tre tusen francs.» ({{page|344}} ...)]
• ulveunge: [Hun lo stygt og sa: «Inn kommer dere ikke. Jeg er ingen bikkjeunge, jeg er en ulveunge. Dere er seks. Hvad gjør det mig? Dere kan ikke gjøre mig redd. Dere kommer ikke inn i det huset, for jeg ønsker det ikke. Kommer dere nærmere, setter jeg i å gjø. Jeg sa at det var en bikkje her. Bikkja det er mig. Se å komme dere vekk. Om dere bruker kniv, bruker jeg benene. – Ved Gud, jeg er ikke redd dere. Jeg kommer til å sulte i sommer og fryse til vinteren, og så tror slike dumme mannfolk at de kan skremme mig? Skremme! Hva? Det er for morsomt. Det er fordi dere har nogen snerpete kvinnfolk som gjemmer sig under sengen når dere brøler op. Jeg er’ke redd.» Hun stirret stivt på faren og sa: «Selv ikke for dig.» Hun så fra den ene til den andre. «Hvad gjør det mig om de imorgen finner mig i Plumetgaten drept med et knivstikk av far, eller først om et år når de fisker op gammel råtten kork og druknede hunder i en dam.» Hun blev nødt til å stoppe op av en tørr hoste som fikk pusten til å lyde som en ralling ut fra det ({{page|404}} ...)]
• ulveungene: [Marius tok stille av sig støvlene og puffet dem inn under sengen. Det gikk nogen minutter. – Marius hørte porten skrike på hengslene; tunge, raske trinn kom opover trappen og løp gjennom gangen, dørklinken blev åpnet med et smell; det var Jondrette som kom tilbake. Plutselig hevet flere røster sig. Hele familien var samlet i værelset. Det var bare det at de tidde der inne når herren i huset var borte, akkurat som ulveungene tier når ulvefar er ute. – «Det er mig,» sa han. – «God kveld, gammel’n,» hvinte døtrene. – «Nå?» sa moren. – «Alt går som smurt,» svarte Jondrette, «men jeg fryser som en hund på bena. Det er bra at du har pyntet dig. Du må vekke tillit.» – «Jeg er klar til å gå.» – «Du glemmer ikke det jeg har sagt til dig, og gjør alt riktig?» – «Vær trygg.» – «Saken er den –» sa Jondrette, men han talte ikke ut. Marius hørte at han la noget tungt fra sig på bordet, kanskje det var brekkjernet som han hadde kjøpt. – «Nå, har dere spist?» sa Jondrette. «Ja, jeg hadde tre store poteter og salt og brukte varmen til å koke dem.» – «Godt,» sa Jondrette. «I morgen skal vi gå ut og spise middag. And med alt tilbehør.» Og så la han lavt til: «Musefellen står åpen. Kattene er her.» Og så senket han stemmen ennu mere og sa: «Legg det på varmen.» – Marius hørte lyden av kull som det blev rotet op i med et eller annet slags jernredskap, og Jondrette la til: «Har du smurt hengslene så de ikke skriker?» – «Ja,» svarte moren. – «Hvor mange er klokken?» – «Snart seks.» – «Fanden også,» sa Jondrette; «jentungene må se å komme ut på vakt. Kom hit, unger, og hør på mig.» Det blev hvisket en stund. Så hevet Jondrette stemmen. ({{page|217}} ...)]
• ulvinnen: [De fikk kastet ham bort på sengen nærmest vinduet og holdt ham fast der. Madame Thénardier hadde ikke sluppet taket i håret på ham. – «Bland dig ikke op i dette her,» sa Thénardier. «Du kunde få revet sjalet ditt i stykker.» Hun adlød ham med en knurring, som ulvinnen lyder ulven. «Og dere andre, undersøk ham.» Hvit syntes å ha opgitt all motstand. De fant ikke annet enn en gammel pung med seks francs og et lommetørklæ. Det stakk Thénardier i lommen. «Hva! Ingen lommebok?» spurte han. «Ikke noget ur heller,» sa en av «feierne». ({{page|217}} ...)]
• ulydig: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• ulykkesbønnene: [I lysningen slo far Fauchelevent op øinene efter et ualminnelig tankeslit og så Madeleine der han satt på halmknippet og betraktet Cosette som sov. Fauchelevent reiste sig op og sa: «Når De nu er her inne, hvorledes vil De greie å komme hit inn?» Disse ordene rammet hele stillingen og vakte Jean Valjean av drømmene. De to holdt nu råd. – «For det første,» sa Fauchelevent, «må De ikke på nogen måte sette foten utenfor dette værelset. Småjenten heller ikke. Et eneste skritt ut i haven, og vi er ferdige.» – «Det er sant.» – «Herr Madeleine,» sa Fauchelevent, «De har kommet i i en meget heldig, {{sperret|d. v. s.}} i en meget sørgelig stund; for en av damene er meget syk. Derfor vil ikke nogen se til den kanten der vi er. Det later til at hun kommer til å dø. De ber ulykkesbønnene. Hele klostret er i en røre. Hun som holder på å dø, er en helgen. Nå, vi er sant å si alle sammen helgener her. Det eneste som skiller mellem dem og mig, er at de sier ‘cellen vår’ og jeg sier ‘hytten min’. Først skal de be bønnen for dem som skal dø, og siden for de døde. Idag kan vi være trygge her, men jeg kan ikke svare for morgendagen.» ({{page|56}} ...)]
• ulykkestilfelle: [En morgen blev mengden som så på skibet, vitne til et ulykkestilfelle. ({{page|331}} ...)]
• ulykkestunge: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• ulykksalige: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• ulyst: [Som før nevnt var frøken Gillenormands forsøk på å la sin yndling Théodule ta Marius’ plass blitt mislykket. Gillenormand hadde ikke godtatt ham som stedfortreder, og Théodule hadde på sin side nok lyst på arven, men ulyst til pliktarbeidet. Den gamle mannen kjedet lansenéren, og lansenéren støtte den gamle mannen. løitnant Théodule var nok munter, men snakkesalig, lettsindig, men tarvelig. Ved alle hans egenskaper var det en feil. Da Gillenormand alltid sammenlignet, hadde Théodule ({{page|9}} ...)]
• ulåste: [Når en ser dem, ser en aldri annet enn munnen. Alle sammen har gule tenner. Aldri har det vært en tannbørste i klostret. Å pusse tennene er toppen av et skråplan som ved foten har innskrevet: «Sjelens fortapelse.» De bruker aldri ordene min og mitt. De eier ikke noget og må ikke ha noget. Om alt sier de «vårt»: «vårt slør», «vår rosenkrans», hvis de snakket om serkene sine, vilde de si «våre serker». Nogen ganger holder de av en eller annen liten ting, en bønnebok, en relikvie, en innvidd medaljong. Men straks de merker at de holder på å bli glad i noget, plikter de å gi det fra sig. De minnes nogen ord av den hellige Therese da hun av en fornem dame som skulde optas i klostret, blev spurt: «Moder, la mig få lov til å sende bud efter en hellig bibel som jeg holder meget av.» Den hellige Therese svarte: «Hva? Holder De av noget? Da bør De ikke tre inn hos oss.» Forbudt er det for hver en av dem å lukke sig inne og å ha et værelse for sig selv. De bor i ulåste celler. Når de møter hverandre, sier de: «Lovet og priset være det hellige alterens sakramente», og den andre svarer: «I evighet». Det samme gjentar sig når nogen av dem banker på døren til en annen. Ikke før har hun rørt ved døren, så svarer en mild stemme i all hast: «I evighet.» Som alt mekanisk blir det til slutt en vane, den ({{page|56}} ...)]
• ulægelige: [de var veninder. Det hadde ikke lenger nogen grunn. Fantine var blitt alene. Da barnefaren hadde reist fra henne – den slags brudd er ulægelige – var hun helt alene; ute av vane med å arbeide, med smak for morskap. Samlivet med Tholomyès hadde fått henne til å gi op sømarbeidet, hun hadde forsømt sine kunder og de hadde forlatt henne. Ingen utvei. Fantine kunne knapt lese og slett ikke skrive; det eneste hun hadde lært i barndommen, var å skrive navnet sitt. På en skrivestue hadde hun fått skrevet et brev til Tholomyès, så ett til, og endelig et tredje. Tholomyès hadde ikke svart på nogen av dem. En dag hadde Fantine hørt nogen sladrekjerringer si mens de så på den lille piken hennes: «Er det nogen som bryr sig om den slags barn? Folk trekker bare på skuldrene a’ den slags unger!» – Da tenkte hun på Tholomyès som trakk på skuldrene av barnet sitt og som ikke brydde sig om den uskyldige lille; og hjertet ble kaldt overfor denne mannen. Men hvad skulle hun så gjøre? Hun hadde ingen å gå til. Hun hadde gjort et feiltrinn, men av naturen var hun ren og ærbar. Hun følte vagt at hun var like ved å falle i stor nød og skeie ut i det som verre var. Det måtte mot til; hun hadde det, og tok sig sammen. Hun fant på å dra tilbake til fødebyen Montreuil-sur-Mer. Det kunne kanskje hende at nogen kjente henne der og gav henne arbeid. Javel, men da måtte hun skjule sitt feiltrinn. Og hun skimtet vagt at det kunne bli nødvendig å skilles, en skilsmisse som ville bli ennu mer smertelig enn den første. Hjertet snørte sig sammen, men hun tok sin avgjørelse, for Fantine hadde det bitre mot livet stundom krever. ({{page|105}} ...)]
• uløselige: [Det må slås fast og endog legges vekt på at tross Marius hadde utspurt Jean Valjean slik at Jean Valjean hadde sagt: «De krever at jeg skal skrifte for Dem», hadde han dog ikke gjort ham to, tre avgjørende spørsmål. Det kom ikke av at han ikke tenkte på dem, men fordi han var redd for dem. Jondrettes kvistkammer? Barrikaden? Javert? Hvem kunde vite hvor tilståelsene hadde stanset? Jean Valjean lignet ikke en mann som vek tilbake for noget; og hvem vet om Marius, når han først hadde drevet ham frem, ikke ønsket å stoppe ham. Under visse avgjørende hendelser kan det ha hendt oss alle at vi efter å ha gjort et spørsmål, stopper ørene igjen for ikke å høre svaret. Det er særlig når en elsker at en kan være feig slik. Det er ikke klokt til det ytterste å forske ut uhyggelige forhold, særlig når den uløselige siden av vårt liv er skjebnesvangert innblandet. Av Jean Valjeans fortvilede forklaringer kunde det kanskje strømme ut et fryktelig lys, og hvem vet om ikke dette heslige lyset kunde ha gitt gjenskinn selv over Cosette. Hvem visste om det ikke hadde kommet til å falle et slags helvetes lys over dette engleåsynet? Selv et lynglimt er en lynstråle. Så skjebnesvangert er et slikt samliv at uskyldigheten selv kan bli preget av forbrytelsen efter den dunkle lov om lysets tilbakekastning. De reneste ({{page|305}} ...)]
• uløst: [Mens han lot sig forbinde og stelle med, hadde Marius bare én tanke: Cosette. Da feberen og ørsken var over, uttalte han ikke lenger navnet hennes, så en kunde ha trodd at han ikke tenkte på henne mer. Han tidde stille nettop fordi hans sjel var hos henne. – Han visste ikke hvor det var blitt av Cosette. Hele hendelsen i Chanvreriegaten stod som en tåke for minnet; Éponine, Gavroche, Mabeuf, familien Thénardier og alle hans venner svevde som skygger for tanken, uhyggelig blandet med røken fra barrikaden. Fauchelevents underlige tilsynekomst midt under dette blodige eventyret virket som en uløst gåte; han visste ikke hvorledes det gikk til at han levde; han visste ikke hvorledes han var blitt reddet, og ingen av dem som var rundt ham, visste det; alt det de kunde si, var at han hadde kommet om natten i en drosje til Filles-du-Calvairegaten. Fortid, nåtid, fremtid stod like tåket for ham; men i denne tåken var det et urørlig punkt, en klar og skarp linje, noget som var av granitt, en avgjørelse, en vilje: å finne igjen Cosette. For ham var det ikke noget skille mellem tanken på livet og tanken på Cosette; han hadde i sitt sinn slått fast at han ikke vilde ha det ene uten det annet, og han stod urokkelig fast på å kreve av enhver som vilde tvinge ham til å leve, bestefaren, skjebnen, helvete, at han skulde få sitt tapte ({{page|245}} ...)]
• umakelig: [klokken åtte arbeidet han; han satt temmelig umakelig med ({{page|45}} ...)]
• umalt: [japansk porselen og lange damaskgardiner for vinduene. Om vinteren var hele huset opvarmet. Selv bodde han i bakbygningen der han hadde en feltseng, et umalt bord, to stråstoler, en stentøisvannkanne, nogen gamle bøker på en hylle, i en krok sin kjære vadsekk, men aldri ild. Han spiste middag sammen med Cosette, og det lå alltid et stykke grovbrød på bordet til ham. Han hadde da de flyttet inn, sagt til Toussaint: «Det er frøkenen som er herskapet her i huset.» – «Og De da, he-he-herre?» svarte Toussaint. – «Jeg er mere enn husherre, jeg er far.» ({{page|319}} ...)]
• umisteligste: [Den stakkars gamle Jean Valjean elsket som vi har sett, Cosette som sin datter, sin mor og sin søster. Og da han aldri hadde hatt nogen kjæreste eller nogen hustru, hadde også denne følelsen, den umisteligste av alle, blandet sig med de andre, vagt, uanet, ren som blindhet er ren, ubevisst, ophøiet, englelik, guddommelig, mindre som en følelse enn som et instinkt, mindre som et instinkt enn som en tiltrekning, umerkelig og usynlig, men virkelig, og denne egentlige kjærlighet lå i hans store ømhet for Cosette, lik gullåren i fjellet, skjult og jomfruelig. ({{page|103}} ...)]
• umoraliteten: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• umoralsk: [«Borger,» sa Enjolras til Jean Valjean, «republikken takker Dem.» Laigle beundret og lo: «Det er noget umoralsk i at en madrass skal ha slik makt. Seier for det som bøier sig over det som knuser. Men det er det samme; ære være madrassen som uskadeliggjør kanonen!» ({{page|123}} ...)]
• umyndige: [Gavroche flyttet litt på de to stenene som festet nettet på forsiden, og de to endene av nettet som var lagt over hverandre, gled til side. – «På alle fire nå, småunger.» Han hjalp varsomt gjestene sine inn i hulen, så krøp han selv efter dem og la stenene tilbake så åpningen blev helt lukket. Alle tre la sig på matten. Så små de enn var, kunde ingen av dem stå opreist i avlukket. Gavroche hadde hele tiden holdt voksstabelen i hånden. «Og nå,» sa han, «må dere sove. Jeg slukker armstaken.» – Den eldste av guttene pekte på nettet og spurte Gavroche: «Hvorfor har du det?» – «Det,» sa Gavroche alvorlig, «er mot rottene. – Sov nå!» Men han følte at han hadde plikt til å gi disse umyndige nærmere undervisning og la til: «Jeg har fått fatt i det i Jardin des Plantes. Det blev brukt til villdyr. Dert (det er et) helt lager. Der (det er) bare å klatre over en mur, klyve gjennom et vindu og krype under en port. Så kan’n ta så meget en vil.» ({{page|368}} ...)]
• umælende: [«Brevet,» sa rettsformannen, «De har vært dømt til en vanærende straff og kan derfor ikke avlegge ed –.» Brevet bøide hodet. – «Men,» holdt rettsformannen frem, «selv hos det menneske som loven har vanæret, kan der når den guddommelige nåde tillater det, være til stede en følelse av ære og rettsinn. Det er til denne følelsen jeg appellerer nu i dette avgjørende øieblikk. Hvis den ennu finnes hos Dem, og det håper jeg, så tenk Dem vel om før De svarer. Overvei på den ene siden at De med ett ord kan styrte dette mennesket i ulykke, på den andre sannheten som et ord fra Dem kan klarlegge. Det er et alvorlig øieblikk, og det er ennu tid til å tilbakekalle hvis De mener å ha tatt feil. – Anklagede, reis Dem. – Brevet, se nøie på anklagede, tenk Dem godt om og si oss på ære og samvittighet, om De fastholder at De i dette mennesket kjenner igjen Deres gamle kamerat på slaveriet, Jean Valjean.» – Brevet så på anklagede og vendte sig så til retten. – «Ja, hr. rettsformann, det var mig som først kjente ham igjen, og jeg holder fast på det. Denne mannen er Jean Valjean som kom til Toulon i 1796 og slapp ut 1815. Jeg slapp ut året efter. Han ligner nærmest et umælende best nå, det er nok alderen som har gjort ham slik; på slaveriet var han en lumsk fyr. Jeg kjenner ham absolutt sikkert igjen.» – «Sett Dem ned,» sa rettsformannen, «anklagede bli stående.» ({{page|202}} ...)]
• unaturlig: [Det var få folk på denne boulevarden, særlig om vinteren. Denne mannen syntes snarere å undgå enn å søke dem op, uten at det dermed virket unaturlig. ({{page|344}} ...)]
• unde: [grusom trang til og at det er smertlig å få atester av autoritetene akurat som folk inte hadde fritt lov til å lide og dø av sult mens dem venter på at nogen skal opdage vår nød. Sjebnen er meget grusom mot nogen og meget ødsel eller meget beskyttende mot andre. Jeg venter deres nærver eller gave, hvis di vil unde mig noget og jeg ber dem være forviset om mine ærbødigste følelser som jeg nærer for Dem i sannhet edle herre. ({{page|217}} ...)]
• underanførere: [underanførere Cravatte, op i fjellene. En tid holdt han ({{page|11}} ...)]
• underansikt: [sorte bakkenbarter, utstående øine, fremskutt underansikt, ({{page|45}} ...)]
• underavdelingen: [trett, slo sig ned i den underavdelingen som Bombardas ({{page|105}} ...)]
• underbare: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• underdanig: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• underdiakon: [trin på stigen for en underdiakon. Der er biskoper som ({{page|11}} ...)]
• undere: [Overfor denne dobbelte hemmeligheten vek Marius tilbake. Den ene gjorde ham på en måte rolig overfor den andre. Gud var like synlig i alt dette som Jean Valjean. Gud har sine redskaper. Han bruker det verktøiet han vil. Han svarer ikke overfor menneskene. Vet vi hvorledes Gud handler? Jean Valjean hadde arbeidet på Cosette. Han hadde i nogen grad formet hennes sjel. Det var uimotsigelig. Og så? Arbeideren var fryktelig; men verket var beundringsverdig. Gud skaper undere akkurat slik som han selv synes. Han hadde skapt denne yndige Cosette og han hadde gjort bruk av Jean Valjean. Det hadde behaget Gud å velge denne underlige medarbeideren. Har vi rett til å kreve regnskap av ham for det? Er det første gang at møkkdyngen hjelper våren med å skape rosen? ({{page|305}} ...)]
• underfundigheter: [Jean Valjean ordnet alt, ryddet vekk alt, jevnet ut alt, gjorde alt lett. Han hastet mot Cosettes lykketime med like stor iver og, tilsynelatende, like stor glede som Cosette selv. Da han hadde vært borgermester, greide han å løse et vanskelig spørsmål som han alene kjente til, nemlig Cosettes ætt. Si sannheten like ut, hvem vet? Det kunde ha hindret ekteskapet. Han reddet Cosette ut av alle vanskelighetene. Han skaffet henne en familie av døde, noget som hindret alle eventuelle spørsmål. Cosette var den siste av familien. Cosette var ikke datter av ham, men av en annen Fauchelevent. Begge brødrene Fauchelevent hadde vært gartnere i Petit-Picpus klostret. De gikk til klostret og fikk fulle oplysninger og de aller beste vitnesbyrd; de gode nonnene var lite skikket og lite tilbøielige til å granske farsskapsspørsmålet, og tenkte ikke på at det kunde være nogen underfundigheter, og hadde aldri riktig visst hvem av brødrene Fauchelevent Cosette ({{page|245}} ...)]
• undergangen: [Den ilden som blev rettet mot barrikaden, voldte næsten ikke forstyrrelser inne i den. Der hadde de gjennomlevd næsten alle omvekslinger. Stillingen som var kritisk, hadde vært faretruende og vilde utvilsomt snart bli fortvilet. Men dess mørkere utsiktene blev, dess mere purpurrødt flammet heltemotet over barrikaden. Enjolras, den tapreste av dem alle, stod alvorlig, lik en ung spartaner som vier sig til undergangen. ({{page|123}} ...)]
• undergitt: [Alt hvad som er av jord er synd undergitt.» ({{page|11}} ...)]
• undergrunn: [Et plutselig fall ned i en kjeller, å forsvinne ned i Paris’ undergrunn, forlate den gaten der døden var overalt og komme til denne graven der det var liv. Det var et underlig øieblikk! nogen sekunder stod han som lammet. Skjebnens fallgruve hadde plutselig åpnet sig for ham. Den guddommelige godhet hadde på en måte reddet ham ved forræderi. Forsynets herlige bakhold. – Men den sårede rørte sig ikke, og Jean Valjean visste ikke om det var en levende eller en død han hadde båret ned i denne graven. ({{page|189}} ...)]
• undergulv: [En kvartett av banditter hersket i tiden 1830–35 i Paris’ «tredje undergulv»; Gueulemer, Babet, «Klamper’n» og Montparnasse. ({{page|217}} ...)]
• underhandle: [må ut, du har nøkkelen, gi mig den.» – Denne galeislaven var fryktelig sterk. Det nyttet ikke å si nei. Men han som hadde nøkkelen, prøvde likevel å underhandle, bare for å vinne tid; han så på den døde, men kunde ikke se annet enn at han var ung, velklædd, og så ut som han var rik, men helt ukjennelig av blod. Mens de snakket sammen, fant han leilighet til hemmelig og uten at morderen la merke til det, å rive av et stykke av den myrdedes frakk. Bevismateriale, skjønner De; middel til å komme på spor efter saken og bevise forbrytelsen. Han stakk bevismaterialet i lommen. Så åpnet han gitteret, slapp mannen ut med børen på ryggen, lukket gitteret igjen og skyndte sig vekk, fordi han ikke hadde lyst til å bli blandet nærmere inn i historien og fremfor alt fordi han ikke vilde være til stede når morderen kastet liket i elven. De skjønner det hele nå. Den mannen som bar liket, var Jean Valjean, den som hadde nøkkelen, snakker til Dem nå, og stykket av frakken …» ({{page|351}} ...)]
• underhandlinger: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• underholder: [Og da – ophisset av Combeferres tale, bragt til å vakle av Enjolras’ bud, og rørt over Marius’ bønn, gav disse tapre mennene sig til å angi hverandre. – «Det er sant,» sa en ung mann til en som var voksen, «du er familiefar. Du må gå!» – «Det skulde heller du gjøre,» svarte mannen, «du har to søstre du underholder.» – Og det reiste sig en underlig strid. Det var om hvem som ikke skulde la sig kaste ut av graven. – «Det haster,» sa Courfeyrac, «om et kvarters tid er det for sent.» – «Borgere,» sa Enjolras, «vi har republikk og alminnelig stemmerett. Utpek selv dem som skal gå.» – De adlød. Nogen minutter efter var det enstemmig valgt fem som trådte ut av rekkene. ({{page|123}} ...)]
• underholdt: [Magloire meget ivrig. Hun underholdt frøkenen med et ({{page|45}} ...)]
• underjordisk: [Jean Valjean hadde sammen med Marius, som fremdeles lå i svime, kommet ned i en lang underjordisk gang. Der hersket dyp fred, fullstendig stillhet, natt. Den samme følelsen kom over ham som den gang han fra gaten falt ned i klosteret. Undtatt at det denne gangen ikke var Cosette han bar på, men Marius. – Det var så vidt han kunde høre noget som lignet en svak mumling over hodet på sig; det var den fryktelige larmen fra angrepet på vertshuset. ({{page|123}} ...)]
• underkanten: [madrassen sin foran vinduet. Det var et kvistvindu på taket av et syvetasjes hus litt utenfor barrikaden. Madrassen lå på tvers og støttet sig med underkanten mot to stenger som blev brukt til tøitørk, og blev på oversiden holdt oppe av to snorer som nedenfor så ut som to hyssinger og som var bundet fast i to spikere i karmen over kvistvinduet. De to snorene tegnet sig mot himmelen som hår. ({{page|123}} ...)]
• underkastelse: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• underklassen: [het i underklassen enn der er broderkjærlighet i overklassen, var alt så å si gitt bort før han hadde fått det, ({{page|11}} ...)]
• underleben: [underleben, hvilket gav hennes ansikt et visst grettent og ({{page|45}} ...)]
• underleppe: [Disse unge menneskene er nu glemt, men det kan være nyttig å kaste litt lys over disse unge hodene før leseren får se dem bli borte under en tragisk hendelse. Enjolras, som vi nevner først av grunner som snart vil vise sig, var eneste sønn og rik. Han var et tekkelig ungt menneske, med muligheter i sig til å bli fryktelig. Han var vakker som en engel. Når en møtte den tankefulle gjenglans i øinene, skulde en tro at han hadde gjennomlevd en åpenbaring av revolusjonen. Han hadde et minne som et vitne, han kunde alle de store hendelsenes små enkeltheter. Han hadde dype øine, litt rødlige øienlokk, en tykk og litt hånlig underleppe, og høi panne. Han var to og tyve år gammel, men så ut som om han bare var sytten. Han var alvorlig og syntes ikke å vite at det på jorden var noget vesen som het kvinne. Han hadde bare én lidenskap: rett, og bare én tanke: velte alle hindringer til side. I Roma vilde han ha vært ({{page|174}} ...)]
• underløitnant: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• undermunnen: [Den gamle, gretne «gårdleiersken» som var misunnelig og nysgjerrig overfor alle, la nøie merke til Jean Valjean uten at han ante det. Hun var litt døv, og det gjorde henne snakkesalig. Hun hadde bare to tenner igjen, en i overmunnen, og en i undermunnen og dem støtte hun stadig mot hverandre. Hun hadde spurt ut Cosette, som ikke visste noget og derfor ikke kunde si noget, utover det at hun kom fra Montfermeil. En morgen la hun merke til at Jean Valjean hadde slikt underlig uttrykk i ansiktet idet han gikk inn i et av de tomme værelsene i rønnen. Hun snek sig efter ham lydløst som en gammel katt, og uten selv å bli sett kunde hun se ham gjennom en sprekk ({{page|9}} ...)]
• underofficer: [ansatt av keiseren. Det var en gammel underofficer av ({{page|11}} ...)]
• underretning: [Marius dekket Cosettes brev med kyss. Hun elsket ham altså likevel. Et øieblikk kom han på den tanken at han ikke lenger burde dø. Så sa han til sig selv: «Hun reiser; faren tar henne med til England og bestefar nekter oss å gifte oss.» Ikke noget var endret. Så husket han at han ennu hadde to plikter å opfylle: Å gi Cosette underretning om sin død og sende henne et siste farvel, og å redde Éponines bror og Thénardiers sønn fra den truende faren som nærmet sig. Han hadde en lommebok på sig, den samme som hadde rommet det heftet der han hadde skrevet ned sine kjærlighetstanker til Cosette. Han rev ut et blad og skrev med blyant: ({{page|84}} ...)]
• undersiden: [Imidlertid hadde den fremmede lagt stokken og pakken bort i en krok. Da verten var borte, satte han sig på en stol og blev sittende en stund i tanker. Så tok han av skoene sine, tok et av de to lysene, slukket det andre, puffet døren op og gikk ut av værelset og så sig omkring som om han lette efter noget. Han gikk bortover en gang og bort til trappen. Der hørte han en svak lyd lik et barns åndedrag. Han gikk efter lyden og kom til et slags trekantet hull under trappen, eller bedre dannet av trappen, det var undersiden av trappen. Der blandt alle ({{page|344}} ...)]
• underskjørt: [Et øieblikk efter kom Cosette ned i skjenkestuen. Den fremmede tok pakken som han hadde hatt med sig, og pakket den op. Den inneholdt en liten ullkjole, et forklæ, et bomullsliv, et underskjørt, et tørklæ, ullstrømper, sko, en fullstendig drakt til en liten pike. Alt i sort. «Ta dette,» sa mannen, «og klæ på dig i en fart.» ({{page|344}} ...)]
• underskrev: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• underskrifter: [{{gap|2em}}Dette brevet kom lik et lys i en kjeller midt op i det gåtefulle eventyret Marius hadde vært optatt av kvelden før. Alt blev plutselig klart. Dette brevet kom fra samme hold som de fire andre brevene. Det var samme skriften, samme papiret, og samme tobakkslukten. Det var fem brev, fem historier, fem navn, fem underskrifter og en underskriver. Den spanske rittmesteren, den stakkars ({{page|217}} ...)]
• underskriver: [{{gap|2em}}Dette brevet kom lik et lys i en kjeller midt op i det gåtefulle eventyret Marius hadde vært optatt av kvelden før. Alt blev plutselig klart. Dette brevet kom fra samme hold som de fire andre brevene. Det var samme skriften, samme papiret, og samme tobakkslukten. Det var fem brev, fem historier, fem navn, fem underskrifter og en underskriver. Den spanske rittmesteren, den stakkars ({{page|217}} ...)]
• underste: [Der er det slutt på uselviskhet. Enhver for selv! Og denne underste gruvegangen ligger i strid med alle de andre. Der hersker hat mot alt og alle. ({{page|217}} ...)]
• understellet: [under det første angrepet. Klirring av lenker, engstende skumpling av en tung masse, en rasling av malm over brostenene, en slags høitidelig larm varslet at en fryktelig jerntingest nærmet sig. Det gikk en skjelving gjennom grunnvollen i disse fredsommelige gatene, anlagt for å skaffe nyttige ferdselsveier for interesser og tanker, ikke for krigshjulenes forferdelige rulling. Oprørernes stirring mot enden av gaten blev vill. En kanon dukket frem. Artilleristene skjøv den frem, den lå på en lavett; forstillingen var fjernet; to artillerister løftet understellet, fire drog i hjulene; andre fulgte efter med kruttvognen. En kunde se røken av den tente lunten. – «Fyr»! ropte Enjolras. ({{page|123}} ...)]
• understøttet: [piker medgift, understøttet enker, sørget for faderløse; han var lik en formynder for hele egnen. Han hadde avslått en orden, han var blitt valgt til borgermester. En frigitt straff-fange kjente til at det ennu hvilte en straffedom på ham; han angav ham, fikk ham fengslet, og nyttet fengslingen til å dra til Paris og der fikk han ved hjelp av falsk underskrift hevet en sum på mere enn en halv million som Madeleine hadde stående hos bankier Laffitte – jeg har det fra kassereren selv. Denne galeislaven som stjal fra Madeleine, det er Jean Valjean. Og om den andre saken kan De ikke fortelle mig noget nytt. Jean Valjean drepte Javert, drepte ham med et pistolskudd. Jeg som forteller Dem det, var selv til stede.» ({{page|351}} ...)]
• undertonen: [hadde og har en fantasi som et barns, hadde restaurasjonspartiet efterhvert fremstilt ham i alle slags skrekkelige skikkelser like fra det som er fryktelig og storslått til det som er fryktelig og latterlig, fra Tiberius til et fugleskremsel. Når det blev talt om Napoleon, hadde enhver rett til å gråte eller le, bare undertonen var hat. Marius hadde aldri hatt annen mening om – dette mennesket som han blev kalt. Den hadde knyttet sig sammen med det stivnakkede i hans natur. Der var likesom i ham et smålig stivsinnet menneske som hatet Napoleon. Men da han nu leste historien, studerte dokumenter og annet stoff, blev det sløret som hittil hadde dekket Napoleon for ham, litt efter litt revet i stykker. Han skimtet noget veldig og tenkte at han til da hadde tatt feil av Napoleon som av alt annet. ({{page|140}} ...)]
• undertryk: [Disse alminnelige tegnene på reisning som viste sig nettop da en trodde at oprøret var avgrenset til enkelte steder, denne harmefeberen som igjen tok overhånd, disse gnistene som fløi omkring over all denne massen brennbart stoff som kalles forstedene i Paris, alt dette gjorde de militære chefer urolige. De skyndte sig å slukke disse tilløp til ildebrann og ventet inntil denne knitringen var over, før de gikk til angrep på Maubuée-, Chanvrerie- og Saint-Merrybarrikadene, for da bare å ha med dem å gjøre, og kunde gjøre op alt med ett slag. Tropper blev sendt ut i de ulmende gatene, feide gjennom de store, undersøkte de små, til høire og venstre, snart forsiktig og langsomt, snart i stormskritt. Troppene slo inn dørene til de husene som det var blitt skutt fra, samtidig splittet kavaleriet gruppene på bulevardene. Denne undertryk- ({{page|123}} ...)]
• undertrykkelse: [til samfundsforholdene og menneskenes levevilkår: Han mener selv at han er likeglad, men han er det ikke. Han iakttar, rede til latter, men også rede til annet. Alt det som kalles fordom, misbruk, skam, undertrykkelse, misgjerning, vilkårlighet, urettferdighet, fanatisme, tyranni, bør passe sig for gaminen. For han blir stor. ({{page|119}} ...)]
• undertrykkelsen: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• undertrykkelser: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• undertrykt: [Alle de forskjellige teoriene, motstanden, det uventede i å måtte regne med filosofene, optok i næsten smertelig grad Ludvig Filip som følte at alt vaklet under ham. Mørke skyer dekket synskretsen. Underlige skygger kom nærmere og nærmere og bredte sig over menneskene, over tingene, over idéene. Alt det som i en fart var blitt undertrykt, rørte sig igjen og ulmet. Uhyggelige drønn varslet av og til om den torden skyen rommet. Snaut tyve måneder hadde gått siden julirevolusjonen. Året 1832 hadde vært innledet med varsel om truende og nær fare. Folkets elendighet, arbeiderne uten brød, komplotter, sammensvergelser, reisninger, kolera og over hele Europa vrede blikk rettet mot Frankrike. ({{page|299}} ...)]
• undertøi: [For tredve francs om året hadde Marius i Gorbeaurønnen fått sig et kott uten ovn og med bare de aller nødvendigste møbler. De var hans egne. Han gav den gamle gårdleierkonen tre francs om måneden for å holde værelset rent, og hver morgen hente litt varmt vann, et friskt egg og et brød til en sou. Dette brødet og dette egget spiste han til frokost. Frokosten kostet mellem to og fire sous eftersom eggene var dyre eller billige. Klokken seks om kvelden gikk han og spiste middag hos Rousseau i Saint-Jacquesgaten. Han spiste ikke suppe; han tok en kjøttrett til seks sous, en halv porsjon grønnsaker til tre sous og en dessert til tre sous. For tre sous fikk han så meget brød han ønsket. Istedenfor vin drakk han vann. Når han betalte ved disken der madame Rousseau tronet, gav han opvarteren en sou, og madame Rousseau gav ham et smil, så gikk han. For seksten sous hadde han både fått et smil og middagsmat. Med nogen småutgifter kom hus og mat på i alt fire hundre og femti francs. Når han hadde betalt klær, undertøi og vask, hadde han femti francs til overs. ({{page|193}} ...)]
• underverdenen: [Disse fire mennene arbeidet sammen, snart optrådte de alene, snart i fellesskap, de dekket hverandre og gjemte sig bak hverandre og dannet likesom en slags mystisk firhodet tyv som planla og ledet alle overfall og forbrytelser og hadde en vel oplært flokk til hjelp. I underverdenen blev de kalt «Mester-Pus», det vilde i det folkespråket si så meget som grålysningen, akkurat som «Mellem ({{page|217}} ...)]
• underverk: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• underviste: [blev der fjorten dager, preket, ordnet op, underviste, for- ({{page|11}} ...)]
• undlot: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• undren: [hadde De forresten ett som jeg kjente.» — Mannen stirret undren på ham. «Hvad? Visste De hvad jeg heter.» ({{page|45}} ...)]
• undselig: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• undselige: [Hvorledes gikk det til at Fauchelevent var der? Hvorfor var han der? Hvad vil han der? Marius tenkte ikke på alt det. Vår egen fortvilelse har det eiendommelige ved sig at vi stiller andre likt med oss selv; derfor var det ham bare naturlig at alle kom dit for å dø: Han tenkte bare på Cosette med tungsinn i hjertet. – Forresten talte ikke Fauchelevent til ham, så ikke på ham, og så ikke engang ut som han hørte det da Marius sa: «Jeg kjenner ham.» – Fauchelevents holdning var en lettelse for Marius, og om vi kunde bruke et slik uttrykk om en slik følelse, den gledet ham. Han hadde alltid hatt en følelse av at det var absolutt umulig å si et ord til den gåtefulle mannen som på en gang både var tvetydig og inngav ham ærefrykt. Dessuten var det nu veldig lenge siden han hadde sett ham; og det gjorde det ennu vanskeligere for Marius med hans fryktsomme, undselige natur. ({{page|123}} ...)]
• undskylde: [Litt efter meldte Basque at middagen var servert. Med Gillenormand og Cosette i spissen gikk gjestene inn i spisesalen og stilte sig i fastsatt orden op rundt bordet. To store armstoler var stilt op til høire og venstre for bruden, den første til Gillenormand, den andre til Jean Valjean. Gillenormand satte sig. Den andre armstolen blev stående tom. Alle så efter «herr Fauchelevent». Han var der ikke mer. Gillenormand spurte Basque: «Vet du hvor herr Fauchelevent er?» – «Ja, herr Gillenormand,» svarte Basque, «herr Fauchelevent bad mig si til herren, at han hadde litt vondt i den dårlige hånden, og at han derfor ikke kunde spise middag sammen med herr baronen og fru baronessen. Han bad om at de måtte undskylde ham, og sa at han vilde komme igjen imorgen tidlig. Han er nettop gått.» ({{page|279}} ...)]
• undskyldninger: [Hvad var dette? En var i bunn og grunn blitt forsvarsløs; han var blitt ganske fortumlet. Hvad skulde han stole på? Alt det en hadde vært overbevist om, styrtet sammen. skulde ikke alt det være sikkert, som stod i den instruksen staten gav tjenestemennene! kunde en kjøre sig fast når en gjorde sin plikt? Var det virkelig sant at en gammel forbryter som var tynget av domfellelser, kunde reise sig igjen og til slutt ha retten på sin side? Var det trolig? Var det tilfelle da loven hadde å trekke sig tilbake overfor den forvandlede forbrytelse og stamme frem undskyldninger. ({{page|231}} ...)]
• undskyldte: [offentlig skjensel; men han fant sig i det, undskyldte alt, tilgav alt, og krevde ikke annet av skjebnen, av menneskene, av lovene, av samfundet, av naturen, av hele verden, enn dette ene at Cosette måtte holde av ham. Men alt som kunde røre ved det som var, fikk ham til å skjelve: «Hvor hun er vakker,» tenkte han, «hva skal det bli av mig?» ({{page|319}} ...)]
• undta: [Vi må likevel undta Paris. Til en viss grad er dette untaket riktig, tross det vi nettop har nevnt. Mens en barneomstreifer er fortapt i enhver annen storby, mens det omtrent overalt er så at det å overlate et barn til sig selv på en måte er å ofre det og styrte det i et slags skjebnesvangert dyp av laster som dreper ære og samvittighet hos det, mener vi at pariser-gaminen så loslitt og fillet han enn kan være utvendig, innvendig er næsten urørt. Dette hindrer likevel ikke at en føler et stikk i hjertet hver gang en møter et av disse barna, som synes omgitt av flagrende, sønderslitte familiebånd. ({{page|119}} ...)]
• undtagelser: [Han sa sig selv at det altså var sant at det var undtagelser, at offentlig myndighet kunde bli forvirret, at regelen kunde komme til kort overfor en kjensgjerning, ({{page|231}} ...)]
• undtagelsesregler: [Denne kirkegården med dens undtagelsesregler kom på tverke for plan og orden i byen. Den blev derfor nedlagt straks efter 1830 og blev avløst av Montparnasse-kirkegården som blev kalt «Østre kirkegård» og som efter Vaugirard-kirkegården arvet den kaféen som bar et skilt med et eple på og navnet «Eplet». Den ene siden vendte ut mot bordene der folk satt og drakk, den andre mot gravene. ({{page|56}} ...)]
• ungarn: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• ungdommer: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• ungdomsglede: [Første dagen Cosette gikk ut med kjole og mantilje av sort damask og den hvite tyllhatten, tok hun glad, strålende, frisk, stolt og blendende Jean Valjeans arm og sa: «Far, hvad syns du om mig slik?» – Jean Valjean svarte med en røst bitter som den misunneliges: «Yndig.» Under turen var han ellers som vanlig. – Fra da av la han merke til at Cosette som før alltid hadde bedt om at de skulde bli hjemme, nu alltid bad om at de skulde gå ut. Hun opholdt sig nu også helst i haven. Hele hennes person som var gjennomtrengt av ungdomsglede, uskyld og skjønnhet, bar et preg av tungsinn. Det var på denne tiden at Marius efter seks måneders fravær så henne igjen i Luxembourg-parken. ({{page|319}} ...)]
• ungdomsminnene: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• ungdomstiden: [Gillenormand blev ved: «Ja, du skal få henne, den nydelige, lille piken din. Hun kommer her hver dag i skikkelse av en gammel herre for å få vite hvorledes det står til med dig. Siden du blev såret, har hun brukt tiden til å gråte og plukke charpi. Jeg har spurt mig for. Hun bor i l’Homme-Armégaten nr. syv. Å, der har vi det. Så du vil ha henne? Ja vel, du skal få henne. Der blev du fakket. Du har lagt en hel liten plan, du har sagt som så: Jeg går og sier det like ut til denne gamle mannen fra regent- og direktorietiden, denne gamle lapsen, han har også hatt sin glade ungdom, sine kjærlighetseventyr og små veninder og sine Cosetter; han har også gjort sig viktig, slått med vingene, han har nytt ungdomstiden, han må huske på det. Nu skal vi se. Klar til kamp! Å! Du tar tyren ved hornene. Det er bra. Jeg byr dig en kotelett, og du svarer mig: «Hør, jeg vil gifte mig.» Det er det en kan kalle en overgang. Å, du har regnet med en trette. Du vet ikke at jeg er blitt en gammel reddhare. Hvad sier du til det? Du ergrer dig. Å finne din bestefar enda galere enn dig selv, det hadde du ikke ventet, du får ikke bruk for den talen du skulde holdt for mig, herr sakfører, det er ergerlig. Nå, det er ingen råd med det, ras vekk. Jeg gjør som du ønsker, og det hadde du ikke ventet, ditt fe. Men hør! Jeg har undersøkt, jeg kan også være listig; hun er fortryllende, hun er klok, det med lansenéren er ikke sant, hun har laget masser av charpi, det er en juvél, og hun tilber dig. Hvis du var død, hadde vi ({{page|245}} ...)]
• unges: [Forresten, det som en i visse tilfelle med altfor sterke ord kaller «barns utakknemlighet», er ikke alltid så daddelverdig som en tror. Det er naturens utakknemlighet. Naturen «ser fremover». Naturen deler de levende i dem som kommer, og dem som går. De som går, vender sig mot mørket, de som kommer, mot lyset. Dette skaper en kløft som er skjebnesvanger for de gamle, men ufrivillig fra de unges side. Denne kløften som fra først av er umerkelig, øker langsomt som ved alle forgreninger. Grenene fjerner sig uten å løsrive sig fra stammen. Det er ikke deres feil. Ungdommen går dit det er glede, til fest, til lys og kjærlighet. Alderdommen går mot slutten. En taper ikke hverandre av syne, men det er ikke flere favntak. De unge føler livets kulde, de gamle gravens. Vi vil ikke anklage disse stakkars barna. ({{page|351}} ...)]
• unggutter: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• ungjente: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• ungkarsstanden: [lystighet til alle. «Jeg ser op til Enjolras,» sa Laigle. «Hans urokkelige ro får mig til å undres. Han lever alene, og det gjør ham kanskje litt trist av sig. Enjolras ergrer sig over at hans storhet binder ham til ungkarsstanden. Vi andre, vi har da iallfall mere eller mindre av elskerinner som gjør oss gale, det vil si tapre. Når en er så forelsket som en tiger, er det minste en kan gjøre å slåss som en løve: Det er en måte å ta hevn på for den utroskapen våre små veninder viser. All vår tapperhet kommer fra kvinnen; en mann uten kvinne er lik en pistol uten hane. Det er kvinnene som får mannen til å gå av. Nu vel, Enjolras har ikke nogen kvinne. Han er ikke forelsket, og likevel greier han å være modig. Det er ganske ufattelig at en kan være kold som is og het som ild.» ({{page|123}} ...)]
• ungkarsvis: [«Jeg vet at mitt nærvær her er til plage for Dem,» svarte Marius. «Jeg kommer for å be om noget.» – Gillenormand svarte forbitret: «Hvad for noget. De har sviktet mig, Deres bestefar, har forlatt mitt hus for å dra, jeg vet ikke hvor, De har gjort Deres tante fortvilet, De vilde leve på ungkarsvis, spille laps, komme hjem når som helst, more Dem, uten å gi livstegn fra Dem. De har stiftet gjeld uten å be mig betale den, er blitt en svirebror og en spetakkelmaker, og nu efter fire års forløp kommer De til mig, og har ikke noget annet å si!» ({{page|9}} ...)]
• ungløvet: [Denne morgenen hadde han satt sig ved Gobelinsbekken. Solen skinte muntert gjennom det friske, grønne ungløvet. Han drømte om «Henne», og gjennom drømmen hørte han vaskepikene som banket tøi, fuglene som kvitret og sang over hodet på ham. Plutselig hørte han en kjent stemme som sa: «Nå, der er han!» ({{page|306}} ...)]
• ungpikeformer: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• ungpikefurtenheten: [nervøsiteten, denne ungpikefurtenheten, det vilde snart gå vekk; men han tenkte på fremtiden. Når alt kom til alt, syntes han ikke at det nu var nogen hindring lenger for at de lykkelige dagene kunde komme tilbake igjen. Bare det at de hadde kommet vekk fra Plumetgaten uten vanskeligheter og uten uhell, var et godt skritt på veien. Kanskje vilde det være klokt å reise fra landet, om bare for nogen måneder, og dra til London. Ja, det kunde de jo godt gjøre. Hvad hadde det å si for ham om han var i Frankrike eller England når bare Cosette var hos ham? Hun var hans fedreland. Hun var nok for hans lykke. Den tanken at han kanskje ikke var nok for hennes lykke, denne tanken som før hadde skaffet ham feber og søvnløse netter, falt ham ikke engang et øieblikk inn. Alle de gamle sorgene var vekk, alt var nu lys. Når han hadde Cosette nær sig, syntes han hun var hans – noget vi alle kjenner. Han ordnet i tankene lett alt som hadde med avreisen til England å gjøre, og han så igjen i drømmer lykken bygget sig op. ({{page|103}} ...)]
• ungpikehoder: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• ungpikene: [Da det var blitt kveld, gikk Jean Valjean ut; Cosette tok på sig. Hun satte op håret på den måten som kledde henne best; hun tok på en kjole som hadde fått et klipp for meget og viste frem halsen, og som derfor var det ungpikene kaller «litt vovet». Hun pyntet sig slik uten å vite hvorfor. Ville hun gå ut? Nei. Ventet hun nogen gjester? Nei. ({{page|350}} ...)]
• ungpiker: [Cosette hadde alt lenge sett på Marius og hadde gransket ham slik ungpiker gjør mens de ser andre steder. Ennu mens Marius fant Cosette stygg, hadde hun funnet ham vakker. Men da han ikke la merke til henne, var den unge mannen henne likegyldig. Men hun kunde ikke la være å tenke at han hadde vakkert hår, vakre øine, pene tenner, en herlig stemme når han snakket med kameratene, at han ikke hadde nogen «god» holdning, men at den var av en særegen ynde, at det over hele skikkelsen var noget edelt, mildt, enkelt og stolt, og endelig at han så fattig ut, men god. ({{page|319}} ...)]
• ungpikes: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• ungpikesinn: [holde henne tilbake, opmuntre henne med noget ytre og strålende. Disse barnslige og samtidig gammelmannsaktige tankene gav ham ved selve deres barnslighet et temmelig riktig syn på den innflytelsen stas har på ungpikesinn. En dag så han en general ride forbi i full gallauniform. Han misunte denne forgylte mannen. Han sa til sig selv: For en lykke det vilde ha vært å kunde ta på sig en slik drakt; om Cosette så ham slik, vilde hun bli blendet; og når han så arm i arm med henne gikk forbi Tuileriene, vilde vakten presentere gevær, og det vilde være nok for Cosette og avholde henne fra å se på unge mennesker. ({{page|319}} ...)]
• ungpikesjel: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• ungpikesjelen: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• ungpikestøien: [ungpikestøien, mere yndefull enn summing av bier. De lekte, de ropte på hverandre, de samlet sig i flokk og løp omkring. Nonneslørene våket over latteren langt borte fra, skyggene våket over lysstrålene, men hvad gjorde det. De strålte, de lo. De triste murene hadde sine blendende stunder. De var med i denne vakre hvirvelsverm idet et svakt gjenskjær falt over dem fra all denne gleden. Det var som om et regn av roser falt over denne sorgen. De unge pikene spøkte muntert mens søstrene så på dem; de syndefri la ikke bånd på de uskyldige. Takket være disse barna var det blandt de mange alvorstunge timer én naturlig. De små hoppet og sprang, de store danset. I dette klostret tok selve himmelen del i leken. ({{page|56}} ...)]
• uniformsfrakken: [det op i minnet, han husket på tanten, de ti louisdorene og det vervet han hadde tatt på sig: å vokte på hvad Marius gjorde. Det fikk ham til å le. – «Han er kanskje ikke lenger med på vognen,» tenkte han, mens han knappet uniformsfrakken. «Kanskje han er gått av underveis, i Poissy eller Meulan eller i Evreux, eller i Laroche-Guyon. Hvad i all verden skal jeg skrive til tante?» ({{page|140}} ...)]
• uniformstressene: [jeg vil gå og hilse på tante.» – «Her er litt for bryet,» og hun stakk til ham ti louisdorer. «Du mener for gleden, kjære tante.» – Théodule kysset henne en gang til, og hun hadde den fryden å få et lite klor på halsen av uniformstressene. ({{page|140}} ...)]
• universalmidlet: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• universet: [«Sammenfatningen av hele universet i et eneste vesen, for størrelsen av et vesen like til å bli Gud, det er kjærligheten. ({{page|350}} ...)]
• unngå: [Takket være de syv og femti francs fra den fremmede hadde Thénardier greid å unngå vekselprotest. Neste måned var de igjen i pengenød. Konen drog til Paris med Cosettes utstyr og pantsatte det for seksti francs. Da den summen var brukt, vente ekteparet sig til å regne den lille piken som en de hadde tatt til sig av barmhjertighet, og holdt henne efter det. Da hun ikke lenger hadde noget utstyr, fikk hun på sig Thénardier-barnas gamle skjørter og linneter, det vil si rene filler. Hun fikk bare den maten som blev til overs efter de ({{page|105}} ...)]
• unse: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• untaket: [Vi må likevel undta Paris. Til en viss grad er dette untaket riktig, tross det vi nettop har nevnt. Mens en barneomstreifer er fortapt i enhver annen storby, mens det omtrent overalt er så at det å overlate et barn til sig selv på en måte er å ofre det og styrte det i et slags skjebnesvangert dyp av laster som dreper ære og samvittighet hos det, mener vi at pariser-gaminen så loslitt og fillet han enn kan være utvendig, innvendig er næsten urørt. Dette hindrer likevel ikke at en føler et stikk i hjertet hver gang en møter et av disse barna, som synes omgitt av flagrende, sønderslitte familiebånd. ({{page|119}} ...)]
• unødvendige: [I løpet av nogen dager blev Marius og Courfeyrac venner. I ungdommen slutter en sig lett til hverandre og sår gror hurtig. Marius åndet fritt sammen med Courfeyrac, noget som var helt nytt for ham. Courfeyrac kom ikke med nogen spørsmål; det tenkte han ikke engang på. I den alderen sier ansiktene straks alt. Spørsmål er unødvendige. En ser på hverandre og kjenner hverandre. Men en dag kom likevel Courfeyrac brått med et spørsmål. «Det er sant, har De nogen politisk mening.» – «Selvsagt,» sa Marius som følte sig næsten krenket ved det spørsmålet. – «Og hvad er De så?» – «Demokratisk bonapartist.» – «En styrkende avskygning av musegrått,» sa Courfeyrac, og neste dagen tok han Marius med til kafé Musain, hvisket til ham: «Jeg må innføre Dem hos revolusjonen,» og førte ham inn i A.B.C.-vennenes værelse. Han forestilte ham for de andre kameratene idet han hvisket de enkle ordene som Marius ikke skjønte: «En elev.» ({{page|174}} ...)]
• uomtalt: [Det er her nødvendig å nevne at Fauchelevent i sin angst nok bød på et glass, men han uttalte sig ikke om hvem som skulde betale. Som regel var det Fauchelevent som bød og far Mestienne betalte. Den helt nye, endrede stilling som den nye graveren hadde skapt, krevde at det blev budt på drikkevarer, men den gamle gartneren lot, ikke uten mening, det vanskelige spørsmålet om betalingen uomtalt. For så ophisset enn Fauchelevent var, hadde han ikke nogen lyst til å betale. ({{page|56}} ...)]
• uomtvistelige: [Jean Valjean var opriktig. Denne synlige, åpenbare, uomtvistelige opriktighet som blev enda mere tydelig ved den smerten den voldte ham selv, gjorde nærmere undersøkelser overflødige og gav alt mannen sa, tyngde. På den måten skjedde det et underlig omskifte i Marius’ sinn. Hvad følte han overfor Fauchelevent? Mistillit. Hvad skapte Jean Valjean hos ham? Tillit. I det hemmelighetsfulle regnskapet som Marius i tankene stilte op for Jean Valjean, fastslo han aktiva og passiva og prøvde å finne likevekt. Men det var alt sammen som under et uvær. Mens Marius strevde for å gjøre sig op en sikker mening om denne mannen, og så å si forfulgte Jean Valjean til hans innerste tanker, var det som om han stadig fikk øie på ham og igjen tapte ham av syne i en skjebnesvanger tåke. At han ærlig hadde gitt det betrodde tilbake, den redelige tilståelsen, det var bra. Det skapte en lysning i skyen, men så blev skyen mørk igjen. ({{page|305}} ...)]
• uopgjort: [gjelden skulde komme til å kaste skygge over hans liv, som skulde bli så strålende herefter. Det var umulig for ham å la hele denne lidelsesgjelden bli stående uopgjort efter sig, og før han stråleglad kunde ta fatt på fremtiden, vilde han ha gjort op med fortiden. At Thénardier var en skurk, endret ikke på nogen måte den kjensgjerningen at han hadde reddet oberst Pontmercy. Thénardier var en røver for hele verden, undtagen for Marius. Og Marius, som ikke ante noget om det som virkelig skjedde på slagmarken ved Waterloo, visste heller ikke det underlige at faren var i den merkelige stillingen overfor Thénardier, at han skyldte ham livet, men ikke takknemlighet. ({{page|245}} ...)]
• uopklart: [Da madame Thénardier var død, Boulatruelle løslatt, «Klamper’n» forsvunnet og de viktigste av de anklagede flyktet fra fengslet, hadde saken om bakholdet i Gorbeaurønnen næsten dødd bort. Saken var blitt stående temmelig uopklart. Anklagebenken hadde måttet nøie sig med to underordnede: Panchaud, kalt «Grønnskollingen», og «Halvskillingen», kalt «Dobbeltmillionæren», som begge blev dømt til ti år på galeiene. Straffarbeid på livstid var blitt dommen over dem som hadde flyktet. Thénardier var som hovedmann, skjønt fraværende, blitt dømt til døden. Denne dommen var det eneste som var tilbake av Thénardier, og den kastet et uhyggelig skjær ({{page|245}} ...)]
• uopmerksomheten: [Så hilste han og sa: «Herr Tranchelevent …» Han gjorde det ikke med vilje, men uopmerksomheten overfor egennavn var en aristokratisk vane hos ham. – «Herr Tranchelevent, jeg har den ære på vegne av min dattersønn, herr baron Marius Pontmercy, å anholde om frøkenens hånd.» – «Herr Tranchelevent» bukket. – «Så er det i orden,» sa bestefaren; og så vendte han sig mot Marius og Cosette med begge armene utstrakt som til velsignelse og sa: «Nå kan dere tilbe hverandre.» ({{page|245}} ...)]
• uoppdragne: [Dessuten var det i huset hos denne gamle piken og denne oldingen et lite barn, en liten gutt. Han skalv alltid og var stum overfor Gillenormand, som aldri talte til barnet uten med streng røst og stundom med løftet stokk. – «Kom hit, gutt!» – «Din slamp, din uoppdragne knekt, kan du rappe dig!» – «Svar, slubbert!» – «Jeg skal lære dig, din dagdriver!» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han tilbad ham. ({{page|127}} ...)]
• uopphørlig: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• uoppklarte: [hund og ulv» vil si kveld, «Mester-Pus» fikk skylden for alle uoppklarte forbrytelser. ({{page|217}} ...)]
• uoppnåelige: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• uopprettelig: [Kyraserene hadde ikke hell med sig, for så vidt som de ikke hadde sprengt sentrum. Da alle hadde høidedraget, hadde ingen det, men når alt kom til alt, hadde likevel engelskmennene største delen av det. Wellington hadde landsbyen og den øverste delen av høidedraget, Ney hadde ikke annet enn selve kammen og skråningen. Men engelskmennenes svekkelse syntes uopprettelig. Blodbadet hadde vært forferdelig. Kemp på venstre fløi krevde forsterkning: «Finnes ikke,» svarte Wellington, «han må la sig hugge ned.» næsten i samme stund skjedde det ved et merkelig sammentreff som avspeiler utmattelsen i begge arméer, at Ney bad Napoleon om infanteri, og Napoleon ropte: «Infanteri! Hvor vil han jeg skal ta det fra. Tror han jeg kan skape det?» ({{page|299}} ...)]
• uoprettelige: [I hvilken tankekrets Marius enn fordypet sig, vendte han dog alltid tilbake til en viss redsel for Jean Valjean. Kanskje en hellig redsel, for som alt nevnt følte han at det var noget guddommelig ved denne mannen. Men hvad han enn gjorde, hvilke formildende omstendigheter han enn trakk frem, måtte han dog alltid komme tilbake til dette: det var en galeislave; det vil si en skapning som ikke engang har en plass på samfundsstigen, fordi han står under det laveste trinnet. Nedenfor alle andre mennesker kommer straffangen. Straffangen er så å si ikke de levendes like. Loven har røvet fra ham så megen menneskelighet som det er mulig å ta fra et menneske. Tross at Marius ellers var demokrat, stod han i straffespørsmål ennu som tilhenger av det ubønnhørlige system, og overfor dem loven rammet, hadde han lovens syn. Det må sies at han ennu ikke hadde tilegnet sig alle fremskritt. Han hadde ennu ikke kommet så langt at han kunde skjelne mellem det som er skrevet av mennesker, og det som er skrevet av Gud, mellem loven og retten. Han hadde ennu ikke gransket og gjennomtenkt den retten mennesket tar sig til: å råde over det ugjenkallelige og uoprettelige. Han var ennu ikke oprørt over ordet: «avsoning». Han fant det naturlig at visse brudd på de skrevne lover blev efterfulgt av evige straffer, og han godtok samfundsutstøtelse som sivilisasjonsmiddel. – Han stod ennu der, men han vilde utvilsomt meget snart komme ({{page|305}} ...)]
• uordner: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• uordnet: [Gillenormand fikk disse ordene på tvers i halsen og kunde ikke fortsette; han kunde hverken fullføre setningen eller ta den i sig igjen; mens datteren ordnet hodeputen for Marius, uordnet under all den sinnsbevegelsen, styrtet han så fort de gamle benene kunde bære ham ut av soveværelset, skjøv døren igjen bak sig, og ildrød, halvkvalt, skummende, med øinene ut av hodet, stod han ansikt til ansikt med den skikkelige Basque som pusset støvler i forværelset. Han grep Basque i kraven og skrek rasende rett inn i ansiktet på ham: «Ved alle helvetes djevler, de røverne myrdet ham.» – «Hvem, herre?» – «André Chénier!» – «Ja, herre,» sa Basque skremt. ({{page|245}} ...)]
• uoverlagt: [illgjerning, uoverlagt, som i en rus, av drift, som en slags ({{page|45}} ...)]
• uoverstigelig: [Litt efter litt kom det en redsel over ham. Mørket omkring ham trengte sig inn i hans sinn. Han gikk som i en gåte. Jean Valjean måtte finne, ja næsten opfinne veien uten å se den. Der på dette ukjente stedet kunde det hende at hvert skritt var det siste. Hvorledes skulde han komme ut derfra? Skulde det lykkes ham å finne en utgang? Og i tide? Skulde det lykkes ham å trenge gjennom denne veldige, underjordiske svampen med alle dens stenceller? Ville han der komme til å møte noget uventet i mørket, noget uløselig og uoverstigelig? Skulde Marius komme til å dø av blodtap og han selv av sult? Ville enden på det bli at begge to omkom der og blev liggende som to benrangler i en eller annen krok av dette mørket? Han visste det ikke. Han spurte sig selv om alt det der, men kunde ikke svare på det. Paris’ indre er et avgrunnsdyp. Som profeten hadde han kommet inn i uhyrets buk. ({{page|189}} ...)]
• uoverstigelige: [«Hvis han nu var en morder, vilde jeg da redde ham?» «Ja, like fullt.» – «Og når han nu er en helgen, bør jeg vel redde ham?» – «Ja da.» – Men å la ham bli i klostret det var en vanskelig sak. Selv foran dette næsten umulige vek Fauchelevent ikke tilbake; den stakkars bonden fra Picardie som ikke hadde andre hjelpekilder enn sin kjærlighet, sin godvilje, og litt av den gode gamle bondefulheten som han denne gangen brukte til edelt mål, tok sig på å klatre over alle klostrets uoverstigelige hindringer og de svære festningsverker som het Sankt Benedikts ordensregler. Gamle far Fauchelevent hadde hele sitt lange liv vært en selvisk mann, men nu da det bar mot slutten og han gikk der halt, sykelig og uten noget å være ivrig for, og han så at det var en god gjerning å gjøre, kastet han sig over den lik et menneske som døden nær, vil gripe efter et glass god vin han aldri har smakt før, og drikke det med lyst. Det kan også nevnes at den luften han nu i mange år hadde åndet i der i klostret, hadde utryddet egenkjærligheten hos ham, og til slutt hadde gjort det nødvendig for ham å utføre en eller annen god gjerning. ({{page|56}} ...)]
• uoverveid: [«La oss ikke snakke uoverveid eller for fort,» ropte ({{page|105}} ...)]
• uovervinnelige: [Klokken kunde være omtrent halv ni om kvelden. Dagen hellet. – Jean Valjean la Marius langs veggen på den tørre siden av kloakken, så gikk han bort til gitteret og grep med begge nevene fatt i stengene; han rystet voldsomt i dem, men fikk ikke rokket dem. Gitteret rikket sig ikke. Jean Valjean grep i den ene stangen efter den andre, idet han håpet å kunde få revet én løs og lage en brekkstang av den til å løfte gitteret av hengslene eller brekke op låsen. Ikke en av dem lot sig rokke. Tigertenner sitter ikke fastere i kjeven. Uten brekkstang kunde det ikke bli nogen løftning av hengslene. Hindringene var uovervinnelige. Han hadde ikke noget middel til å få åpnet døren. ({{page|189}} ...)]
• uransakelige: [ken beslutning tok han? Hvilket var det endelige svaret han i sitt indre gav på skjebnens ubestikkelige forhør. Hvilken dør besluttet han å åpne? Hvilken side av livet vilde han stenge igjen for og opgi? Hvilket valg tok han mellem de uransakelige skråningene som omgav ham? Hvilken ytterste utvei valgte han? Hvilken av disse avgrunner nikket han til? ({{page|279}} ...)]
• urban: [Røvernes fange, herr Hvit, herr Urban Fabre, far til ({{page|217}} ...)]
• uredde: [Begge partene var like uredde. Tapperheten var næsten ({{page|123}} ...)]
• uregelmessige: [Å være av granitt og tvile. Å være straffens billedstøtte, helstøpt i lovens form, og så plutselig merke at en under bronsebrystet har noget urimelig og ulydig noget som næsten ligner et hjerte. Å være vakthund og slikke! Å være is og smelte! Å være en tang og bli en hånd. Plutselig å føle fingrene åpne sig! Slippe taket, hvor forferdelig! – Å være nødt til å tilstå for sig selv: Det ufeilbarlige er ikke ufeilbarlig, alt er ikke sagt fordi om en lov har talt, samfundet er ikke fullkomment, myndighetene kan komme til å vakle, det er mulig at det kan komme til å knake i det urokkelige, dommerne er mennesker, loven kan ta feil, domstolene misforstå! Å se en sprekk i himmelhvelvingens veldige blå rute! – Alt det Javert hittil hadde hatt over sig, hadde for ham sett ut som en jevn, glatt, klar flate; ikke noget hadde vært ukjent og dunkelt på den, ikke noget som ikke var sikkert, ordnet, samstemt, nøiaktig, visst, avgrenset, innrammet, avlukket; alt fastsatt. Statsmakten var en flate uten ujevnheter og uten at en blev svimmel foran den. Javert hadde bare sett det ukjente under den. Det uregelmessige, det uventede, den forvirrede uorden, muligheten for å gli ned i en avgrunn, det var noget som hørte til en lavere verden, oprørernes, forbryternes, de elendiges verden. Nu ({{page|231}} ...)]
• uregelmessighetene: [disse små uregelmessighetene var Favourite, Zephine og ({{page|105}} ...)]
• uregelrette: [Josephine, med det vakre, uregelrette ansikt, De vilde ({{page|105}} ...)]
• urenslighet: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• urensligheten: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• uretten: [Marius hadde på sin side reist i harme. Det var noget som hadde gjort ham enn mere sint. Alltid er det småtingene som gjør huslige konflikter flokete. Klagepunktene økes, skjønt uretten i grunnen ikke er blitt større. Da Nicolette efter bestefarens ordre hadde tatt «krammet» op på ({{page|140}} ...)]
• urettferdige: [ro, som var blitt skapt av det urettferdige i hans ulykke. ({{page|45}} ...)]
• urettferdigheten: [sitt igjen. Cosette, som var så vakker og frisk da hun kom til dette huset, var nu mager og gusten. Hun hadde noget visst urolig over sig. «Lumskhet!» sa Thénardiers. Urettferdigheten hadde gjort henne trassig, og elendigheten hadde gjort henne heslig. Hun hadde bare igjen de vakre øinene, som voldte en smerte fordi de store som de var, syntes å romme så meget mere sorg. Det var hjerteskjærende å se dette lille ikke seks år gamle barnet når hun om vinteren grytidlig på morgenen skjelvende av kulde i de gamle, hullete lerretsfillene hun hadde på sig, feide gaten med en svær kost i de små røde hendene og med tårer i de store øinene. ({{page|105}} ...)]
• urfabrikker: [fikk nok å gjøre. En har bare å velge. Der er papirfabrikker, garverier, brennerier, oljemøller, urfabrikker, ({{page|45}} ...)]
• urkjedestas: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• urkjedestasen: [Thénardier kastet et overlegent blikk på Marius, et slikt blikk som den som er slått, sender når han likevel får seieren i hende og som på et minutt gjenvinner alt det han har tapt. Men smilet vendte straks tilbake, den underordnede må være en kjælen seierherre over en overordnet, og Thénardier nøide sig med å si. «På villspor, herr baron.» – Og han understreket ordene med en uttrykksfull ringling med urkjedestasen. «Hvad?» svarte Marius, «vil De si imot dette? Det er kjensgjerninger.» – «Det er hjernespinn. Den tilliten De viser mig, herr baron, gjør det til min plikt å si Dem det. Sannhet og rett fremfor alt. Jeg liker ikke å se folk bli urettelig anklaget. Herr baron, Jean Valjean har slett ikke stjålet fra Madeleine, og Jean Valjean har slett ikke drept Javert.» – «Det var sterkt sagt. Hvorledes vet De det?» – «Av to grunner.» – «Hvilke? Snakk ut.» – «For det første: Han har ikke stjålet fra Madeleine, for det er ham selv. Jean Valjean er herr Madeleine.» – «Hvad er det De sier?» – «For det andre: Han har ikke drept ({{page|351}} ...)]
• urlomme: [streiferen rev til sig dette korset som blev borte i en av de store lommene han hadde under kappen. Derefter følte han efter i officerens urlomme, fant et ur og tok det. Så lette han i vestelommen og fant en pung som han stakk til sig. ({{page|299}} ...)]
• urmaker: [ «Jeg vet ikke,» svarte Marius. – «Hvad vil De gjøre?» – «Jeg vet ikke.» – «Har De penger?» – «Femten francs.» – «Vil De låne av mig?» – «Nei.» – «Har De nogen klær.» – «Det De ser.» – «Har De nogen verdisaker?» – «Et ur.» – «Sølv?» – «Gull. Se her.» – «Jeg kjenner en som kjøper brukte klær, han kjøper nok den frakken der og et par benklær.» – «Det er bra.» – «De får da ikke annet igjen enn en bukse, en vest, en hatt og en frakk» – «Og støvler.» – «Hva, De går ikke barbent, for en overflod.» – «Det er nok.» – «Jeg kjenner en urmaker, som kjøper uret av Dem.» – «Det er bra.» – «Nei, det er ikke bra. Hvad vil De så gjøre?» – «Alt mulig. Iallfall alt mulig hederlig.» – «Kan De engelsk?» – «Nei.» – «Kan De tysk?» – «Nei.» – «Det var leit.» – «Hvorfor?» – «Jo, en av vennene mine som er bokhandler, utgir en slags opslagsbok, og for den kunde De ha oversatt artikler fra tysk eller engelsk. Det er dårlig betalt, men en kan leve av det.» – «Jeg får lære mig engelsk og tysk.» – «Og imens?» – «Lever jeg av klærne og uret mitt.» – ({{page|174}} ...)]
• urmakeren: [Klædehandleren kom. Han kjøpte klærne for tyve francs. De gikk til urmakeren. Han kjøpte uret for fem og førti francs. – «Det var ikke dårlig,» sa Marius til Courfeyrac da de kom tilbake til vertshuset. «Med de femten francs jeg har før blir det åtti francs.» – «Og regningen her?» – «Å, den glemte jeg.» – «Pokkern,» sa Courfeyrac, «De har altså fem francs å leve av mens De lærer engelsk, og fem mens De lærer tysk. Det blir enten å lære sig et språk temmelig fort eller lære sig å bruke en femfrancs temmelig langsomt.» ({{page|174}} ...)]
• uroer: [Fauchelevent var av naturen tvilrådig og sentenkt. Men Jean Valjeans koldblodighet smittet ham uvilkårlig. Han brummet: «I grunnen er det ingen annen utvei.» – «Det eneste som uroer mig,» sa Jean Valjean, «er det som kan komme til å skje på kirkegården.» ({{page|56}} ...)]
• uroskapende: [Alle fire var uroskapende vakre. En god gammel klassisk dikter, Chevalier de Labouisse, dengang vidt kjent, ({{page|105}} ...)]
• urpendel: [Snart kom han ikke engang så langt som til Saint-Louisgaten. Han gikk ikke lenger enn til Pavéegaten, rystet på hodet og vendte tilbake. Så gikk han ikke lenger enn til Trois-Pavillonsgaten; og til slutt gikk han ikke forbi Blancs-Manteaux. En kunde sagt at han var lik en urpendel, som en ikke trekker op og som gjør kortere og kortere svingninger til den til slutt stanser. ({{page|336}} ...)]
• urskive: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• urskogene: [Min sjel flyr bort til urskogene og gress-slettene. Alt er ({{page|105}} ...)]
• ursulas: [Det fortvilede fluktforsøket hadde ikke ophisset Thénardier, men tvertimot gjort ham rolig. Klokskapen hos ham hadde seiret over villmannen i ham. «Gjør ham ikke noget,» sa han, og uten at han ante det, hindret han ved det at skuddet gikk av, og den nye vendingen av sakene gjorde at Marius mente han kunde vente ennu en stund. Kanskje det kunde bli en utvei til å slippe fra det vanskelige valget enten å la Ursulas far dø, eller styrte farens redningsmann i ulykke. ({{page|217}} ...)]
• urteomslag: [bad, urteomslag, heng på dere blyplater, bruk blyvannsvaskninger og eddikomslag.» ({{page|105}} ...)]
• urter: [Da Cosette var blitt elev av klosterskolen, måtte hun bruke samme drakten som de andre elevene. Jean Valjean fikk lov til å få tilbake de klærne hun la av. Det var den samme sørgedrakten han hadde gitt henne da hun drog med ham fra Thénardiers vertshus. Den var ikke blitt særlig slitt. Jean Valjean pakket disse klærne, ullstrømpene og skoene sammen med kamfer og alle de velluktende urter som var i klostret, og la det hele ned i en liten vadsekk han hadde sett en utvei til å skaffe sig. Han satte denne vadsekken på en stol nær sengen sin, og han hadde alltid nøkkelen på sig. – En dag spurte Cosette ham: «Far, hvad er det i den kofferten der, som det lukter så godt av?» ({{page|56}} ...)]
• uråd: [Han prøvde ikke lenger å nærme sig benken, han stanset omtrent midt i havegangen, og der satte han sig på en benk, noget han ellers aldri gjorde; han tenkte at det var uråd at ikke personer med hvite hatter og sorte kjoler som han beundret, skulde være ufølsomme for hans splitter nye bukser og fine frakk. – efter et kvarters forløp reiste han sig for på ny å gå bortover mot den benken som var omgitt av stråleglans. Men han blev stående rak og urørlig. For første gang i løpet av femten måneder sa han til sig selv at denne herren som sammen med datteren satt der hver dag, utvilsomt også hadde lagt merke til ham og kanskje fant hans stadige nærvær underlig. For første gang følte han det også som noget uærbødig å gi denne ukjente, selv i sine hemmeligste tanker, opnavnet «hr. Hvit». Han stod slik en stund med bøid hode og streket i sanden med en kvist han hadde i hånden. Så vendte han sig brått og gikk hjem. – Den dagen glemte han å spise middag. Klokken åtte om kvelden husket ({{page|201}} ...)]
• usalig: [Fauchelevent hadde ikke likt sig under denne styrten. «Klostrenes rett til å foreta begravelser har aldri vært dratt i tvil. Bare fanatikere og vantro nekter det. Vi lever i en skrekkelig forvirret tid. Folk bryr sig ikke om det de burde vite, og vet det de burde overse. Folk er sjofle og ugudelige. Det er folk som spotter i den grad at de setter Ludvig XVI’s skafott ved siden av Kristi kors. Ludvig XVI var ikke annet enn konge. La oss frykte Gud. Folk kjenner navnet Voltaire men ikke Cæsar av Bus, og dog er Cæsar av Bus salig og Voltaire usalig. Kardinalen av Périgord visste ikke engang at Charles Gondren blev efterfulgt av Bérulle. Det som gjør Frans av Sales likt blandt folket, er det at han fusket i spill. Og så blir religionen angrepet. Hvorfor? Fordi der er dårlige prester. Hvad gjør så det? Hindrer det Martin av Tours fra å være en helgen og at han gav halvdelen av kappen sin til en fattig? Helgenene blir forfulgt. Folk lukker øinene for sannheten. Ikke nogen tenker for alvor på helvete. Å for et jammerlig folk. På vegne av kongen vil i våre dager si på vegne av revolusjonen. Folk vet ikke mere hvad de skylder levende eller døde. Det er forbudt å dø en hellig død. Graven er en verdslig sak. Det er redselsfullt. Men Sankt Leo II har skrevet særlige brev, hvor han har nedkjempet exarkatets myndighet og keiserens overherredømme i spørsmål som gjelder døde. Før gjorde ({{page|56}} ...)]
• usannsynlige: [«Det er fem,» ropte Marius. Det var bare fire uniformer. «Vel,» sa de fem, «en får bli igjen.» Og nu gjaldt det å finne grunn til å bli, og grunn for de andre til ikke å bli igjen. Den edle strid brøt ut igjen: «Du har en kone som elsker dig.» – «Du har din gamle mor.» – «Du har jo hverken far eller mor, hvad skal det bli av de tre brødrene dine?» – «Du er far til fem barn.» – «Du har rett til å leve, du er jo bare sytten år, det er for tidlig.» Disse store revolusjonsbarrikadene var heltemotets møtested. Det usannsynlige var der liketil. Disse mennene undret sig ikke over hverandre. ({{page|123}} ...)]
• uselvisk: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• uselviskhet: [Der er det slutt på uselviskhet. Enhver for selv! Og denne underste gruvegangen ligger i strid med alle de andre. Der hersker hat mot alt og alle. ({{page|217}} ...)]
• usett: [Straks efter at han hadde smilt på Cosettes søte bud, da ingen la merke til ham, hadde Jean Valjean reist sig og hadde usett gått ut i forværelset. Det var det samme værelset der han for åtte måneder siden hadde kommet inn svart av søle, blod og krutt, den gang han bar dattersønnen hjem til bestefaren. De gamle panelingene var pyntet med blader og blomster; musikerne satt på den sofaen der Marius var blitt lagt. Basque stod der i sort drakt, knebukser, med hvite strømper og hvite hansker og holdt på å legge kranser av roser omkring hvert av de fatene som skulde bys omkring. Jean Valjean hadde vist ham armen han bar i bind og hadde bedt ham forklare hvorfor han blev borte, og hadde så gått. ({{page|279}} ...)]
• uskadeliggjør: [«Borger,» sa Enjolras til Jean Valjean, «republikken takker Dem.» Laigle beundret og lo: «Det er noget umoralsk i at en madrass skal ha slik makt. Seier for det som bøier sig over det som knuser. Men det er det samme; ære være madrassen som uskadeliggjør kanonen!» ({{page|123}} ...)]
• uskikket: [Med den sikkerheten som skyldes viten om å være skattet; holdt han en vidløftig, temmelig uklar, men meget klok tale for priorinnen. Han snakket lenge om hvor gammel han var, om hvor skrøpelig han var, om at årene nu tynget dobbelt på ham, om at arbeidet øket, om at haven var så stor, om at nettene var slitsomme, som f.eks. siste natt, da han måtte gå ut og dekke til melonene på grunn av månen, og han sluttet med å si: at han hadde en bror – (Det gav et sett i priorinnen) – en bror som slett ikke var ung – priorinnen gjorde en ny bevegelse, men en som gav uttrykk for at hun var trøstet – og hvis priorinnen vilde tillate det, kunde denne broren komme og bo hos ham og hjelpe ham; han var en utmerket gartner, som klostret vilde kunde få god nytte av, mere enn av ham selv, – og endelig at hvis han ikke fikk lov til å få broren til hjelp, måtte han som var den eldste og følte sig avfeldig og uskikket til å gjøre ordentlig arbeide, dessverre be om avskjed. – Broren hadde også en liten pike som han gjerne vilde ha med sig og som kunde bli opdradd i klostret og som kanskje – hvem vet? – en gang kunde bli nonne. Da han var ferdig, holdt priorinnen op med å la rosenkransen gli mellem fingrene og sa til ham: «Kunne De i aften skaffe Dem en sterk jernstang?» – «Hvad skal den brukes til?» – «Brekkstang.» – «Ja, ærverdige moder,» svarte Fauchelevent. ({{page|56}} ...)]
• uskjedd: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• uskjønnhet: [Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik, svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet. Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette. Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi, får slike utslag. Hun var stadig ung; snart tredve år. Hvis denne konen som satt der på huk, hadde stått opreist, ville kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en omreisende markedskjempekvinne, straks ha skremt den fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger ofte av om et menneske sitter eller står. ({{page|105}} ...)]
• uskjønt: [Cosette var ennu næsten barn da de reiste fra klostret; bare litt over fjorten år. Vi har alt sagt at med undtak av øinene, var hun snarere stygg enn vakker. Ikke noget trekk var imidlertid uskjønt, men hun var klosset, mager, på en gang fryktsom og dristig. Kort, en stor småpike. Opdragelsen var ferdig; hun hadde lært religion, «historie», {{sperret|d. v. s.}} det de i klostret kalte for historie, geografi, grammatikk, den franske kongerekke, litt musikk {{sperret|o. s. v.}} Men ellers var hun uvitende om alt; noget som kan være yndig, men også farlig. Ungpikesjelen må ikke bli liggende i mørke. Oplysningen bør skje varsomt og forsiktig. Intet kan her tre istedenfor morsinstinktet. Når det gjelder å forme en ungpikesjel, veier ikke all verdens non- ({{page|319}} ...)]
• uskyldighetens: [– forklar disse uskyldighetens eldgamle mysterier den som kan – lot hun sig kysse uten mishag av en lansenérofficer som var en tremenning av henne og som het Théodule. Tross denne begunstigede lansenér passet merkeseddelen «snerpe», som vi har brukt, helt og fullt på henne. Frøken Gillenormand var en slags tusmørkesjel. – Snerperiet er halvt en dyd og halvt en last. ({{page|127}} ...)]
• uskylds: [Den fremmede fortalte sin historie, litt endret: At hun var arbeiderske; at hennes mann var død; at hun ikke kunde få arbeid i Paris; at hun var på vei for å søke arbeid annetsteds, i sin hjembygd; at hun hadde dradd fra Paris samme morgen til fots; at hun hadde kjørt nogen stykker av veien; at den lille hadde gått litt, men ikke meget, hun var så liten, og at hun hadde måttet bære henne på armen og så var den lille skatten sovnet. Og så kysset hun den lille piken så heftig at hun våknet. Barnet åpnet øinene: de var store og blå som morens, og så, på hva? Ikke noget, alt, med dette alvorlige, stundom strenge blikk som småbarn har og som er en av deres lysende uskylds hemmeligheter for våre tusmørke-evner. En kunde si at de føler sig som engler og vet at vi er mennesker. ({{page|105}} ...)]
• uskyldsynde: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• uslingene: [De frykteligste innbilninger løp gjennom hodet på Marius. Hva? Denne unge piken som blev hentet, skulde ikke bli tatt med hit; en av disse uhyrene kjørte av sted med henne i mørket. Hvor hen? Og hvis det var henne! Og det var åpenbart henne! Marius syntes hjertet holdt op å slå. Hvad skulde han gjøre? Fyre av et skudd; overlevere alle disse uslingene til rettferdigheten. Men den fryktelige mannen med øksen vilde likevel være utenfor rekkevidde med den unge piken, og Marius tenkte på Thénardiers ord: «Hvis De lar mig arrestere, kverker kameraten min Lerken.» Nu var det ikke bare oberstens testamente, men det var også hans egen kjærlighet og faren for den han elsket, som holdt ham tilbake. Stor- ({{page|217}} ...)]
• uslinger: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• usseldom: [Marius hadde nu næsten vunnet over angsten og lyttet. Den siste muligheten for tvil var vekk. Det var virkelig Thénardier fra testamentet. Marius skalv da han hørte anken over utakknemlighet rettet mot faren, den anken som han nu holdt på å gjøre så skjebnesvangert riktig. Han kom i enda større villrede. Dessuten var det i Thénardiers ord, i denne blandingen av skryt og usseldom, av hovmod og lavhet, av raseri og dumhet, i dette virvar av virkelige ({{page|217}} ...)]
• usselhet: [Vognene holdt sig midt i veien. På begge sidene gikk dobbelte rekker av voktere som så heslige ut, med tresnutete hatter lik dem soldatene brukte i direktorietiden, flekkete, hullete, skitne var de, med avlagte uniformer og likbærerbukser, halvt grå, halvt blå, med røde skulderstropper, gule bandolær, korte sabler, geværer og stokker; en slags soldater-slasker. Disse drabantene syntes å eie tiggerens usselhet og bøddelens myndighet. Den av dem som så ut til å være føreren, hadde en svepe i hånden. Foran og efter toget red barske gendarmer med sabel i neven. I en fart hadde det, som så ofte i Paris, samlet sig en flokk av mennesker som stimlet sammen på begge sider av veien og stirret på toget. ({{page|319}} ...)]
• usselheten: [en sykdom. En sykdom som må helbredes. Hvorledes? Ved oplysning. Oplysning renser. Oplysning tenner. La oss rope på oplysningen og la oss aldri bli trett av det. Disse nakne føttene, disse bare armene, disse fillene, denne uvitenheten, denne usselheten, dette mørket kan brukes til erobringen av idealet. ({{page|119}} ...)]
• usselt: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• ustadige: [Ve den som tror sig til en kvinnes ustadige hjerte! Kvinnen er falsk og listig. Hun hater slangen av fagmisunnelse. Slangen er den som har butikk tvers over gaten.» ({{page|105}} ...)]
• ustadighet: [Plutselig satte hun i å gråte. Ikke så at det kom av sjelens ustadighet; men det skyldtes at hun var blitt skuffet i alle sine håp. Hun følte uklart noget fryktelig. Det lå i luften. Hun sa sig selv at hun ikke kunde være sikker på noget, at det å miste av syne, var å miste. Den tanken at Marius kunde komme ned til henne fra himmelen, var ikke lenger herlig, men uhyggelig. ({{page|123}} ...)]
• ustanselig: [Jean Valjean leste disse linjene under lyset fra åpningen og blev stående et øieblikk i tanker mens han tok halvhøit op igjen: «Filles-du-Calvairegaten, nummer 6, herr Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake i lommen på Marius. Han hadde spist og hadde fått krefter igjen; han tok på ny Marius på ryggen, støttet omhyggelig hodet hans mot sin høire skulder og gikk videre nedover kloakken. Jean Valjean hadde ikke på sin vei under jorden nogen slik veiledning i gatenavn som leserne har hatt. Ikke noget sa ham hvilken del av byen han var i, eller i hvilken retning han hadde gått. Men den økende blekhet over den lysningen som han av og til traff på, sa ham at solen holdt på å gå ned og at dagen hellet fort; og vognrammelen, som før hadde lydt ustanselig over hodet på ham, var næsten forbi; derav sluttet han at han ikke lenger var midt i Paris, men at han nærmet sig et eller annet enslig strøk nær de ytre bulevarder eller de ytre kaier. Der ute, der det er færre hus og færre gater, har kloakken også færre åpninger. Dimmen omkring ham blev tettere. Han gikk likevel fremdeles fremover, mens han famlet i mørket. Dette mørket blev med ett fryktelig. ({{page|189}} ...)]
• ustelt: [Når Jean Valjean gikk ut med Cosette, kledde han sig slik vi har sett, og lignet en tidligere officer. Når han gikk ut alene, var han alltid kledd som en arbeider og brukte en lue som skjulte ansiktet. Var det forsiktighet eller ydmykhet? Begge deler på en gang. Cosette var vant til det gåtefulle i sin tilværelse og la snaut merke til farens særheter. Og Toussaint æret Jean Valjean og fant alt han gjorde, godt og vel. Hun kalte ham en helgen. Hverken Jean Valjean, Cosette eller Toussaint brukte annen inngang enn gjennom porten til Babylongaten. Hvis en ikke opdaget dem gjennom havegitteret, var det vanskelig å gjette at de bodde i Plumetgaten. Porten var alltid lukket. Jean Valjean hadde latt haven som var ganske tilgrodd, ligge ustelt for ikke å tiltrekke opmerksomhet. Han gjorde kanskje en feil med det. ({{page|319}} ...)]
• ustyrlige: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• usund: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• usunn: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• usårede: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• usårlig: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• usårlighet: [Napoleon trodde at hendelsene føiet sig for ham, at han eide noget i likhet med de gamles usårlighet. Men når en har bak sig Beresina, Leipzig og Fontainebleau, skulde det synes som om en burde ha mistillit til Waterloo. ({{page|299}} ...)]
• usømmelig: [fast mellem mangel og overmål, mangel på arbeide, overmål av straff. Om det ikke var usømmelig at samfundet ({{page|45}} ...)]
• usømmeligheter: [ noget bånd på sig overfor kvinner. Han sa grovheter, usømmeligheter og slibrigheter med en viss rolig eleganse. Det var hans tidsalders djervhet. Det er å merke at den tidens poesi var rik på omskrivninger, dens prosa på råskap. Gudfaren hadde spådd at han vilde bli et geni, og hadde gitt ham to særmerkte fornavn Luc-Esprit. ({{page|127}} ...)]
• utallige: [eiendommelig og vakker høistammet busk, med utallige ({{page|105}} ...)]
• utarbeide: [Næste dagen stakk Jean Valjean av. Men den gamle konen hadde hørt støien av femfrancsstykket som falt på gulvet, og da hun mente at han samlet sammen pengene sine, tenkte hun at han vilde flytte, og skyndte sig å varsle Javert. Om natten, da Jean Valjean gikk ut, ventet Javert på ham med to mann bak trærne ute på bulevarden. – Javert hadde krevd hjelp fra politistasjonen, men hadde ikke sagt navnet på den personen han håpet å gripe. Det var hans hemmelighet; og han holdt den for sig selv av tre grunner; for det første fordi den minste uforsiktighet kunde varsle Jean Valjean; dernest fordi det å gripe en gammel, rømt galeislave som blev tatt for å være død, en straff-fange som i rettsprotokollene stod nevnt blandt forbrytere av aller farligste slags, det vilde være en så strålende gjerning at sikkert ikke nogen av gamlekarene i pariserpolitiet vilde overlate det til en nykomling som Javert, og endelig fordi Javert var en kunstner med smak for det uventede. Han hatet den slags varsler som en tar duften av med evig forhåndssnakk. Han likte best å utarbeide sine mesterverker i hemmelighet og så plutselig avsløre dem. ({{page|24}} ...)]
• utbetale: [ral,» sa Thénardier og løftet hodet. – «En oberst,» svarte Marius ophisset. «Jeg gir ikke en skilling for en general. Og så kommer De her med kjeltringstreker. Jeg sier Dem at De har gjort alle slags forbrytelser. Gå! Forsvinn! Vær lykkelig om De kan. Å, De uhyre. Der har De tre tusen francs til. Ta dem. De reiser imorgen til Amerika med Deres datter. For konen Deres er død, motbydelige løgnhals. Jeg skal passe på at De kommer av gårde, kjeltring, og da skal jeg utbetale Dem tyve tusen francs. Reis og la Dem henge et annet sted.» – «Herr baron,» svarte Thénardier og bukket til jorden, «min evige takknemlighet.» ({{page|351}} ...)]
• utbetalt: [Moskusgate», som hadde gjort alt den kunde for å få sitt dårlige rykte omgjort til god duft. Magnon mistet på samme dag begge guttene under en halsesykefarsott mens de begge var ganske små, den ene om morgenen, den andre om kvelden. Det var et hårdt slag. Barna var meget dyrebare for moren; de skaffet henne åtti francs om måneden. Disse åtti francs blev meget nøiaktig utbetalt henne i Gillenormands navn av hans forretningsfører, en tidligere rettsbetjent som het Barge og som bodde i Kongen av Siciliasgate. Da barna døde, skulde det ha vært slutt med månedspengene. Magnon fant på råd. I det skumle ondskapens frimureri som hun var medlem av, vet en alt, men holder det hemmelig og hjelper hverandre. Magnon manglet to barn. Madam Thénardier hadde to. Samme kjønn og samme alder. En god ordning for begge parter. De små Thénardierbarna blev Magnons småunger. Magnon flyttet fra Célestinerkaien til Clochepercegaten. I Paris skifter en person sitt jeg samtidig med at han flytter fra en gate til en annen. ({{page|368}} ...)]
• utbragte: [Ved desserten reiste Gillenormand sig med champagneglasset i hånden, det var bare halvfullt for at ikke to og nittiåringens skjelving skulde få det til å skvulpe over. Han utbragte brudeparets skål. ({{page|279}} ...)]
• utbredt: [Klostret som i 1824 allerede i mange år hadde ligget i Petit-Picpusgaten, var et bernhardinerkloster av Martin Vergas orden. Denne ordenen var grunnlagt av Martin Verga som en sammenslutning av bernhardinere og benediktinere. Den hadde sitt hovedsete i Salamanca og var utbredt i alle katolske land i Europa. ({{page|56}} ...)]
• utbredte: [Natten var uten stjerner og belgmørk. Sikkert nok stod det ute i mørket en veldig engel med utbredte vinger og ventet på hans sjel. ({{page|351}} ...)]
• utbringer: [Jeg utbringer en skål for gleden. La oss være glade. Lev ({{page|105}} ...)]
• utbruddet: [gli nedover benet på elefanten og kom på føttene ned på gressbakken, grep den lille femåringen om livet og løftet ham op midt på stigen, så krøp han op efter ham og ropte til den eldste: «Jeg skal skyve på, hal i.» Og et øieblikk efter var den lille blitt puffet, trukket, halt, proppet, stoppet gjennom hullet uten å få tid til å samle sig, og Gavroche kom inn efter ham idet han sparket til stigen som falt ned i gresset. Så klappet han i hendene og ropte: «Nå er vi her. Leve general Lafayette!» – efter dette utbruddet la han til: «Nå er dere hjemme hos mig, småpjokker.» Det var virkelig her Gavroche bodde. Hvor det unyttige uanet kan komme til nytte! De stores barmhjertighet, kjempenes godhet! Dette minnesmerket som hadde vært uttrykk for keiserens tanker, var blitt tilfluktssted for en gategutt. ({{page|368}} ...)]
• utdannelsen: [De to små som hadde tilfalt Magnon, hadde ingen grunn til å klage. De åtti francs var et godord for dem, det blev sørget vel for dem; de var slett ikke dårlig kledd, fikk slett ikke dårlig næring, blev stelt med omtrent som «små herremenn», og hadde det meget bedre hos den falske moren enn hos den riktige. Magnon spilte dame og snakket ikke tyveslang når de var til stede. Slik gikk det nogen år, og Thénardier spådde hell. En dag kom han til å si til Magnon da hun kom med de ti francs: «Det blir nok så at «faren» kommer til å sørge for utdannelsen.» ({{page|368}} ...)]
• utdele: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• utdrag: [omhyggelig utdrag av alt hvad kirkefedrene og de lærde ({{page|45}} ...)]
• utdødd: [Efter det siste kanonskuddet lå sletten ved Mont-Saint-Jean utdødd. Engelskmennene hadde tatt nattkvarter i franskmennenes leir. Det er det vanlige efter en seier: å sove i den overvunnes seng. Bivuakkene reiste de bak Rossomme. Prøisserne som hadde fått opgaven å drive forfølgelsen, trengte lenger frem. Wellington gikk til landsbyen Waterloo for å skrive meldingen om slaget til lord Bathurst. ({{page|299}} ...)]
• utdødde: [Og nu da barrikadene var blitt bygget, geværene ladd, skiltvakter utstilt, satt de der alene i disse fryktelige gatene, der ingen la veien lenger, omgitt av disse tause, likesom utdødde husene, der en ikke merket nogen menneskelig bevegelse, innhyllet i tusmørkets voksende skygger, midt i dette mørket og denne stillheten da en føler at et eller annet nærmer sig, noget usigelig tragisk, fryktelig, overlatt til sig, væbnet, faste og rolige, – ventet de. ({{page|53}} ...)]
• utenforstående: [Men denne gangen, under reisningen 5. juni 1832, følte storbyen at det var noget som kanskje kunde ta makten fra den. Den blev redd. Overalt, selv i de mest avsides og utenforstående bydeler, blev dører, vinduer og skodder lukket ved høilys dag. De modige grep til våben. De redde gjemte sig. De sorgløse, travle som drog gjennom gaten, blev vekk. Mange gater blev så tomme som ved firetiden om morgenen. Det blev fortalt de mest uro- ({{page|32}} ...)]
• utengene: [foreldreløse rett til å stå i utengene tre dager før alle ({{page|11}} ...)]
• utenlandske: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• utferdiget: [Imidlertid måtte statsadvokaten ha en annen Jean Valjean, og da han ikke lenger hadde Champmathieu, tok han Madeleine. Straks efter at Champmathieu var blitt løslatt, lukket statsadvokaten sig inne med rettsformannen. De drøftet «nødvendigheten av å la pågripe borgermesteren i Montreuil-sur-Mer». Rettsformannen hadde efter at den første bevegelsen var over, ikke stort å innvende. Det var nødvendig at retten gikk sin gang. Og dessuten var det sant å si slik, at skjønt rettsformannen var et både godt og klokt menneske, var han på samme tid næsten fanatisk kongetro, og han var blitt støtt over at borgermesteren i Montreuil-sur-Mer da han talte om landgangen i Cannes, hadde sagt «keiseren» og ikke «Buonaparte». Fengslingen blev altså utferdiget. Statsadvokaten sendte den til Montreuil-sur-Mer med ilbud, i galopp, og påla politiinspektør Javert å utføre ordren. ({{page|277}} ...)]
• utfluktene: [litt trengt ned i hans lille sjel, han hadde til slutt skjønt et og annet, og da han ganske naturlig efter hvert optok de tanker og meninger som han så å si åndet og levde i, kom han litt efter litt bare til å tenke på faren med skam og hjertesorg. Mens han slik vokste op, gjorde obersten hver annen eller tredje måned en hemmelig tur til Paris lik en løslatt straff-fange som bryter meldeplikten, og drog til Saint-Sulpicekirken der han stilte sig op på den tiden da tante Gillenormand tok Marius med til messe. Der stod han urørlig bak en pilar og våget knapt å puste, og skalv av frykt for at tanten skulde snu sig – stod og så på barnet sitt. Denne arrete krigeren var redd for denne gamle jomfruen. Disse utfluktene var årsak til det forhold han stod i til sognepresten i Vernon, abbed Mabeuf. ({{page|140}} ...)]
• utfolde: [nært hold hadde sett utfolde sig den mest avskrekkende og fryktelige form for sosial elendighet, ennu verre enn den onde rike: den onde fattige. For det annet vilde han ikke optre i den saken som sannsynligvis vilde bli reist, for ikke å bli nødt til å vitne mot Thénardier. Javert trodde at den unge mannen som han ikke hadde navnet på, var blitt redd og hadde tatt flukten, eller ikke var kommet hjem ennu den gang overfallet fant sted; han prøvde nogen ganger å finne ham igjen, men uten nytte. ({{page|306}} ...)]
• utfoldelse: [Da Madeleine møtte Javerts blikk, rørte Javert sig ikke, nærmet sig ikke, men så fryktelig ut. Ingen menneskelig følelse kan få så fryktelig et uttrykk som gleden. Den skapte et ansikt lik en djevels som finner igjen en fordømt. Vissheten om at han endelig hadde fått tak i Jean Valjean, fikk alt det sjelen rommet, til å gjenspeile sig i ansiktet. Ydmykelsen over å ha vært på villspor og over å ha tatt feil på grunn av denne Champmathieu, blev utslettet av stoltheten over at han fra først av hadde gjettet riktig og så lenge hadde riktig teft. Javerts tilfredshet viste sig i hans overlegne holdning. Heslig triumf lå over den lave pannen. Det var en utfoldelse av alt det skrekkelige et tilfreds ansikt kan vise. ({{page|277}} ...)]
• utfordrende: [være et utfordrende funn gjort av ærbarheten, og det vidkjente kjærlighetshoff der vicomtesse de Cette førte forsetet, vilde kanskje ha gitt koketteriprisen til denne lille ({{page|105}} ...)]
• utfordret: [Sommeren gikk, så høsten; vinteren kom. Hverken Hvit eller den unge piken hadde satt sine ben i Luxembourg-parken. Marius hadde bare én tanke, å få se dette skjønne, elskelige ansiktet igjen. Han lette alltid, han lette overalt, men han fant ikke noget. Marius var ikke lenger den glødende svermeren, den djerve, fyrige og modige mannen som dristig utfordret skjebnen, hjernen som bygget slott over slott, den unge ånd så fylt av innfall, planer, utkast, vågemot og viljekraft. Han lignet en herreløs hund. Han sank ned i svartsyn. Alt var slutt. Arbeidet følte han motvilje mot, å gå trettet ham, ensomheten kjedet ham; den store vide natur, før så fylt av former, lys, stemmer, råd, utsikter, synsvidder og lærdom, var nu bare tomhet. Han syntes alt var blitt borte for ham. ({{page|217}} ...)]
• utforske: [Den mannen hørte til mørket, til et levende og skrekkelig mørke. Hvorledes skulde han våge å trenge til bunns i det? Det er forferdelig å utforske mørket. Hvem kan vite hvad det vil svare? Morgenrøden kunde for alltid bli formørket av det. ({{page|305}} ...)]
• utførlig: [gav han en utførlig skildring av disse meieriene i Pontarlier: at der er to slags, de store meieriene som de rike ({{page|45}} ...)]
• utgammel: [blek og urørlig. – Fauchelevent mumlet svakt som et sukk: «Han er død!» Så reiste han sig op og slo armene over kors så voldsomt at de knyttede nevene slo mot skuldrene, og han ropte: «Slik er det altså at jeg reddet ham.» – Så gav den stakkars mannen sig til å hulke og snakke høit med sig selv: «Det er far Mestiennes skyld. Hvorfor skulde han legge sig til å dø. Slik et fe. Hvad skal det si at han finner på å krepere når en ikke venter det. Det er ham som har drept herr Madeleine. Far Madeleine! Han er i kisten. Han blev båret hit. Og nu er det slutt. – Er det nogen mening i slikt. Å Gud! han er død! Å, så den lille piken hans! hvad skal jeg gjøre med henne? Hvad vil frukthandlersken si? At en slik mann dør på denne måten! Hvordan i Herrens navn er det mulig? Når jeg tenker på den gangen han krøp inn under vognen. Far Madeleine! Far Madeleine! Ved Gud, han er blitt kvalt. Jeg sa det jo. Men han vilde ikke tro mig. Ja vel, det er en nydelig affære. Han er død, denne gode mannen, det beste menneske av alle de gode mennesker Gud har skapt. Og den lille piken! Nei, jeg går ikke dit igjen. Jeg blir her. Å ha gjort en slik strek. Jo, det er umaken verdt å bli utgammel for å bli et utgammelt fjols. Men hvordan i all verden hadde han kommet sig inn i klostret. Det var ophavet. En skal ikke gjøre slikt noget. Far Madeleine! Far Madeleine! Madeleine! Herr Madeleine! Herr borgermester! Han hører ikke. Kom da til Dem selv igjen!» Han rev sig i håret. ({{page|56}} ...)]
• utgammelt: [blek og urørlig. – Fauchelevent mumlet svakt som et sukk: «Han er død!» Så reiste han sig op og slo armene over kors så voldsomt at de knyttede nevene slo mot skuldrene, og han ropte: «Slik er det altså at jeg reddet ham.» – Så gav den stakkars mannen sig til å hulke og snakke høit med sig selv: «Det er far Mestiennes skyld. Hvorfor skulde han legge sig til å dø. Slik et fe. Hvad skal det si at han finner på å krepere når en ikke venter det. Det er ham som har drept herr Madeleine. Far Madeleine! Han er i kisten. Han blev båret hit. Og nu er det slutt. – Er det nogen mening i slikt. Å Gud! han er død! Å, så den lille piken hans! hvad skal jeg gjøre med henne? Hvad vil frukthandlersken si? At en slik mann dør på denne måten! Hvordan i Herrens navn er det mulig? Når jeg tenker på den gangen han krøp inn under vognen. Far Madeleine! Far Madeleine! Ved Gud, han er blitt kvalt. Jeg sa det jo. Men han vilde ikke tro mig. Ja vel, det er en nydelig affære. Han er død, denne gode mannen, det beste menneske av alle de gode mennesker Gud har skapt. Og den lille piken! Nei, jeg går ikke dit igjen. Jeg blir her. Å ha gjort en slik strek. Jo, det er umaken verdt å bli utgammel for å bli et utgammelt fjols. Men hvordan i all verden hadde han kommet sig inn i klostret. Det var ophavet. En skal ikke gjøre slikt noget. Far Madeleine! Far Madeleine! Madeleine! Herr Madeleine! Herr borgermester! Han hører ikke. Kom da til Dem selv igjen!» Han rev sig i håret. ({{page|56}} ...)]
• utgangsdøren: [«Jeg skal ikke lenger forstyrre sakens gang,» sa Jean Valjean. «Jeg går siden ingen vil fengsle mig. Jeg har meget å gjøre. Hr. statsadvokaten vet hvem jeg er, han vet hvor jeg går, han kan la mig fengsle når han vil.» – Han gikk mot utgangsdøren. Ikke en røst løftet sig, ikke en arm rørte sig for å hindre ham i det. Alle vek til side. Det var i dette øieblikket over ham noget av dette usigelig guddommelige som får mengden til å trekke ({{page|202}} ...)]
• utgangsgitterdøren: [var som nevnt 6. juni; klokken kunde vel være sånn omtrent åtte. Mannen hørte en støi i kloakken. Meget overrasket gjemte han sig og lyttet. Det var en støi av skritt, nogen gikk gjennom mørket, nogen kom bortover mot ham. Underlig nok måtte det altså være en annen i kloakken foruten ham selv. Utgangsgitterdøren var ikke langt unda. Litt lys sivet inn gjennom den, og ved hjelp av det kunde han kjenne den som kom og kunde se at den mannen bar noget på ryggen. Han gikk krumbøid. Den mannen som gikk der krumbøid, var en tidligere galeislave, og det han bar på skuldrene var et lik. Morder grepet på fersk gjerning, hvis nogen er blitt det. Tyveriet blir en selvfølge; en dreper ikke en mann for ingenting. Galeislaven gikk for å kaste liket i elven. Det er verd å nevne at før denne galeislaven, som kom langt borte fra, nådde frem til utløpsgitteret, hadde han truffet en fryktelig søledam, der en skulde trodd at han lett kunde blitt kvitt liket; men neste dagen vilde kloakkarbeiderne ha funnet den drepte mannen når de arbeidet med søledammen, og det passet ikke morderen. Han vilde heller komme tvers gjennom søledammen med byrden, og det må ha vært et forferdelig slit, det er umulig å tenke sig noget mere absolutt livsfarlig. Jeg skjønner ikke hvorledes han slapp fra det med livet.» ({{page|351}} ...)]
• utgave: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• utgift: [Plutselig blev det bortimot slutten av februar 1832 opdaget at denne trege Brujon ikke i eget men i tre kameraters navn hadde fått fengselsbudet til å gå tre forskjellige ærend og som i alt hadde kostet ham femti sous, en umåtelig utgift som vakte fengselsbetjentenes opmerksomhet. Det blev gransket videre og opdaget at de femti sous var blitt brukt slik: et ærend til Panthéon, ti sous, et til Val de Grâce, femten sous, og et til Grenelleporten, fem og tredve sous. Nu var dette nettop de tre stedene der tre av de mest fryktede forbryterne holdt til: Kruideniers kalt «Raringen», «Kyter’n», en løslatt galeislave, og Barrecarosse. Politiet mente derav å kunde slutte at disse mennene hørte til Mester-pusbanden, og av den hadde politiet nu to av lederne, Babet og Gueulemer. Da de budene Brujon hadde sendt, ikke var til bestemte hus, men til personer som ventet i gaten, blev det sluttet at budene gjaldt nye forbrytelser. Det var også andre tegn; de tre forbryterne blev derfor fengslet, og en mente å ha gjort slutt på Brujons mulige plan. ({{page|306}} ...)]
• utgiftsforskrift: [ha gitt utgiftsforskrift for sitt hus. ({{page|11}} ...)]
• utgir: [ «Jeg vet ikke,» svarte Marius. – «Hvad vil De gjøre?» – «Jeg vet ikke.» – «Har De penger?» – «Femten francs.» – «Vil De låne av mig?» – «Nei.» – «Har De nogen klær.» – «Det De ser.» – «Har De nogen verdisaker?» – «Et ur.» – «Sølv?» – «Gull. Se her.» – «Jeg kjenner en som kjøper brukte klær, han kjøper nok den frakken der og et par benklær.» – «Det er bra.» – «De får da ikke annet igjen enn en bukse, en vest, en hatt og en frakk» – «Og støvler.» – «Hva, De går ikke barbent, for en overflod.» – «Det er nok.» – «Jeg kjenner en urmaker, som kjøper uret av Dem.» – «Det er bra.» – «Nei, det er ikke bra. Hvad vil De så gjøre?» – «Alt mulig. Iallfall alt mulig hederlig.» – «Kan De engelsk?» – «Nei.» – «Kan De tysk?» – «Nei.» – «Det var leit.» – «Hvorfor?» – «Jo, en av vennene mine som er bokhandler, utgir en slags opslagsbok, og for den kunde De ha oversatt artikler fra tysk eller engelsk. Det er dårlig betalt, men en kan leve av det.» – «Jeg får lære mig engelsk og tysk.» – «Og imens?» – «Lever jeg av klærne og uret mitt.» – ({{page|174}} ...)]
• utgjød: [mot. Ødeleggelsen av en pengehaug får bankierne til å synge Marseillaisen. En utgjød offervillig blodet for pengekassen og verget med spartansk ildhu butikken, denne lilleputtutgaven av fedrelandet. La oss legge til: på bunnen av alt sammen var likevel bare det dypeste alvor. Det var de sosiale grunnemner som kjempet mot hverandre, som de vil gjøre til den dagen de er kommet i likevekt. ({{page|123}} ...)]
• utgravd: [Marius gjorde sig i sitt stille sinn og på bunnen av sine tanker alle slags stumme spørsmål om denne Fauchelevent, som bare var velvillig og kold mot ham. Undertiden måtte han tvile på det han selv husket. Det var i hans hukommelse et hull, en mørk plass, en avgrunn utgravd av fire måneders dødskamp. Mangt og meget var blitt ({{page|245}} ...)]
• utgravninger: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• utgyde: [time endelig var kommet, at han lik faren skulde være tapper, dristig, modig, storme mot kulene, by brystet mot bajonettene, utgyde sitt blod, opsøke fienden, søke døden, at det nu var hans tur til å gå i krig og stige ned på valplassen, og at den valplassen han skulde stige ned på, var denne gaten, og at den krigen han skulde være med i, var borgerkrigen. ({{page|76}} ...)]
• utgydelser: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• utgydes: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• utgytt: [menneskene skal elske hverandre. Den dagen skal komme, borgere, da alt skal være enighet, samklang, lys, glede og liv. Den dagen skal komme. Og det er for den dagen vi nu går i døden.» Enjolras tidde. Hans jomfruelige lepper lukket sig; og han blev stående en stund på det stedet der han hadde utgytt blod, stod urørlig som en marmorstøtte. Hans stive blikk gjorde at det bare blev hvisket rundt omkring ham. – Jean Prouvaire og Combeferre trykket hverandre taust i hånden, og lenet op mot et hjørne av barrikaden så de med beundring og medynk på den alvorlige unge mannen, som var bøddel og prest, klar som krystall og hård som berg. ({{page|53}} ...)]
• utgå: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• uthaler: [Alle disse unge menneskene som innbyrdes var så forskjellige, hadde en felles religion: fremskrittet. De var ektefødte barn av den franske revolusjon, og selv de mest lettsindige blev høitidelige når de nevnte året: 89. Men blandt alle disse lidenskapelige hjerter og troende sjeler var det en tviler. Han het Grantaire og tok sig vel i vare for å tro på nogen ting. For øvrig var han en av de studentene som hadde lært mest under pariseroppholdet; han kjente alle de stedene der en spiste godt, drakk godt og moret sig; han kunde bokse og bryte med benene; og danse litt, dessuten var han en dyktig stokkefekter og tillike en stordrikker. Han var overmåte stygg, men innbilsk og prøvde å få kameratene til å tro at han var i vinden. Alle disse ordene: folkerettigheter, menneskerettigheter, samfundspakten, den franske revolusjon, republikk, demokrati, humanitet, sivilisasjon, religion, fremskritt, grenset for Grantaire nær op til ikke å si noget som helst. Han smilte til alt sammen. Hans grunnsetning var: «Det er bare ett som er sikkert og visst, det fulle glasset mitt.» Uthaler, spiller, levemann, ofte drukken som han var, ergret han de unge drømmerne ved stadig å synge: «Jeg elsker pikene, og jeg elsker vinen den gode.» Melodi: «Leve Henrik IV». ({{page|174}} ...)]
• uti: [Ikke før var de ute av syne, så la den eldste sig raskt ned på magen på bredden rundt dammen. Han klamret sig fast med venstre hånd og helte sig utover vannet så han næsten falt uti mens han med høire hånd strakte den lille kjeppen ut efter hvetebollen. Da svanene fikk se fienden, satte de farten op, men med et rapt tak fikk gutten puffet bollen litt nærmere akkurat da svanene nådde frem, jaget svanene vekk, grep hvetebollen og reiste sig. ({{page|123}} ...)]
• utide: [«Bahorel,» sa Enjolras, «det er ikke riktig. Du skulde la slike fredelige opslag være, det er ikke med den slags vi har å gjøre, du spiller din harme til ingen nytte. En skyter ikke i utide, hverken med sjelen eller børsen.» – «Hver sin smak, Enjolras,» svarte Bahorel. «Denne bispestilen ergrer mig, jeg vil spise egg uten at nogen først skal gi mig lov til det.» Med det samme fikk han i et vindu se en blek, ung mann med sort skjegg, kanskje en av A.B.C.-vennene: «Skynd Dem. Skaff patroner.» ({{page|45}} ...)]
• utilbørlig: [Det han hadde gjort, fikk ham til å grøsse. Han, Javert, hadde funnet for godt mot politireglementer, mot samfundsordenen, mot lovene å sette en forbryter i frihet; slik hadde det passet ham; han hadde tilsidesatt offentlige hensyn for sine egne private; var det ikke utilbørlig? Hver gang han stilte sig ansikt til ansikt med den uhørte handlingen han hadde gjort, skalv han fra topp til tå. Hvad skulde han gjøre? Det var bare en eneste utvei: straks å vende tilbake til l’Homme-Armégaten, og la Jean Valjean settes fast. Det var klart at det var det han hadde å gjøre. Men han kunde det ikke. Det var noget som sperret veien for ham på den kan- ({{page|231}} ...)]
• utilbørlige: [Endelig, den 7. oktober, fire måneder på dagen efter den sørgelige natten da Marius var blitt bragt hjem til bestefaren, sa legen at han nu torde svare for hans liv. Han kom sig litt efter litt, men måtte ennu ligge to måneder på en sofa på grunn av kravebensskaden. På grunn av denne lange sykdommen og denne lange tilfriskningstiden slapp Marius rettslig forfølgning. I Frankrike varer ingen vrede, selv ikke den offentlige, mere enn seks måneder. Slik som samfundstilstanden er, har all verden i den grad skyld i oprørene at de stadig blir fulgt av en viss trang til å lukke øinene. Til det kom også at politiprefekt Gisques utilbørlige påbud til legene om å angi de sårede, hadde vakt alminnelig harme, og ikke bare hos almenheten, men først og fremst hos kongen, og de sårede blev vernet og verget av denne harmen; og med undtak av dem som var blitt fanget på fersk gjerning, våget ikke krigsrettene å forfølge nogen. Marius fikk altså være i fred. ({{page|245}} ...)]
• utkant: [stod. Plutselig sa Thénardier til ham: «Hør her, nu kan De likeså godt få vite alt. Jeg går ut fra at Lerken er datter av Dem. Men hør nå. Konen min får henne til å følge sig når hun viser brevet. Jeg sa til konen min at hun skulde kle sig slik at «Lerken» fulgte henne uten å finne på noget tull De går op i vognen med kameraten min hos kusken. I en utkant av byen står det en innelukket vogn med to rappe hester for. Dit kjører de. Lerken og kameraten går over i den, og konen min kommer hit og sier: ’Det er gjort.’ Datteren Deres skal ikke lide ondt. Vognen kjører henne til et sted der hun kan være i ro, og straks De gir mig to hundre tusen francs, får De henne tilbake. Men hvis De lar mig arrestere, kverker kameraten min Lerken. Slik er det.» ({{page|217}} ...)]
• utkantene: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• utkanter: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• utkikksplassen: [Marius mente at stunden var kommet til igjen å stige op på utkikksplassen. Og et øieblikk efter stod han igjen ved kikkhullet. ({{page|217}} ...)]
• utkjempet: [Thénardier løftet høire hånd op til pannen og laget solhylle, så rynket han øienbrynene, noget som sammen med en lett sammenknipning av munnen særmerker den skarpe aktsomheten hos en mann som prøver å kjenne en annen igjen. Det lyktes slett ikke. Jean Valjean satt som nevnt med ryggen mot lyset og var dessuten så forandret, så tilsølet og blodig at han vilde være ugjenkjennelig selv ved høilys dag. Thénardier stod midt i lyset fra gitterdøren; sant nok var det kjellerlys, blekt, men allikevel så skarpt at han – for å bruke et slitt, men kraftig billede – sprang like i øinene på Jean Valjean. Denne ulikheten i vilkår var nok til å gi Jean Valjean litt fordel i den hemmelighetsfulle tvekampen som nu skulde bli utkjempet mellem de to mennene. Det var en kamp mellem en tilsløret Jean Valjean og en avsløret Thénardier. ({{page|189}} ...)]
• utklædd: [«Det mistenkelige individet» kom virkelig bort til Javert der han satt utklædd, og gav ham en almisse. Med det samme løftet Javert hodet, og det støtet som Jean Valjean fikk da han trodde han kjente igjen Javert, det fikk også Javert da han trodde å kjenne igjen Jean Valjean. Men han kunde jo tatt feil der i mørket; Jean Valjeans død var slått fast offentlig; Javert hadde derfor sine tvil, og det alvorlige tvil; og så lenge Javert var i tvil, la han, samvittighetsfull som han var, ikke hånd på nogen. ({{page|24}} ...)]
• utklædde: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• utkom: [rekke småarbeider som utkom i 1700-tallet under pseudonymet Barleycourt. Når han satt og leste, kunde det ({{page|11}} ...)]
• utkrøpen: [Et øieblikk kom han på den tanken at han vilde be om å få se papirene hans. Men hvis mannen ikke var Jean Valjean, og heller ikke en hederlig gammel rentenist, var det kanskje en eller annen utkrøpen kjeltring, vel hjemme i pariserforbrytelsenes mørke hemmeligheter, kanskje fører for en eller annen farlig bande, som gav almis- ({{page|24}} ...)]
• utlandet: [dier. Folk trodde han var reist til utlandet. Kreditorene hadde også lett efter ham, med mindre kjærlighet enn Marius, men med like stor hårdnakkethet, og hadde heller ikke kundet få lagt hånd på ham. Marius vilde gjerne gitt en arm for å finne Thénardier og sitt blod for å få trukket ham op av elendigheten. Å treffe Thénardier, yte ham en eller annen tjeneste, å si til ham: «De kjenner ikke mig, javel, men jeg kjenner Dem! Jeg er her! Råd over mig!» Det var Marius’ herligste, mest strålende drøm. ({{page|193}} ...)]
• utlending: [blev myrdet, var en rik utlending som Jean Valjean hadde lokket i en felle og som hadde en uhyre sum penger på sig.» ({{page|351}} ...)]
• utlendinger: [Bare nogen ganske få utlendinger kom for å se dette byggverket; folk som gikk forbi, så ikke på det. Det falt sammen, ved hver årstid falt kalkstykker ut av sidene på det og skapte stygge sår. «Byens fedre» som det så vakkert heter, hadde glemt den siden 1814. Den stod der i kroken, skummel, skrøpelig, falleferdig, omgitt av et ({{page|368}} ...)]
• utlever: [vekt, og han hadde i dypet av sitt indre hørt en stemme som sa: «Det er riktig. Utlever den som reddet dig. Og la så Pontius Pilatus’ fat hente og vask hendene dine.» ({{page|231}} ...)]
• utlevert: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• utløpsgitteret: [var som nevnt 6. juni; klokken kunde vel være sånn omtrent åtte. Mannen hørte en støi i kloakken. Meget overrasket gjemte han sig og lyttet. Det var en støi av skritt, nogen gikk gjennom mørket, nogen kom bortover mot ham. Underlig nok måtte det altså være en annen i kloakken foruten ham selv. Utgangsgitterdøren var ikke langt unda. Litt lys sivet inn gjennom den, og ved hjelp av det kunde han kjenne den som kom og kunde se at den mannen bar noget på ryggen. Han gikk krumbøid. Den mannen som gikk der krumbøid, var en tidligere galeislave, og det han bar på skuldrene var et lik. Morder grepet på fersk gjerning, hvis nogen er blitt det. Tyveriet blir en selvfølge; en dreper ikke en mann for ingenting. Galeislaven gikk for å kaste liket i elven. Det er verd å nevne at før denne galeislaven, som kom langt borte fra, nådde frem til utløpsgitteret, hadde han truffet en fryktelig søledam, der en skulde trodd at han lett kunde blitt kvitt liket; men neste dagen vilde kloakkarbeiderne ha funnet den drepte mannen når de arbeidet med søledammen, og det passet ikke morderen. Han vilde heller komme tvers gjennom søledammen med byrden, og det må ha vært et forferdelig slit, det er umulig å tenke sig noget mere absolutt livsfarlig. Jeg skjønner ikke hvorledes han slapp fra det med livet.» ({{page|351}} ...)]
• utmagre: [ klokken tre for å se til den syke. Da det å komme på klokkeslettet her var barmhjertighet, passet han tiden. Da klokken nærmet sig halv tre, tok Fantine til å bli urolig. I løpet av tyve minutter spurte hun minst ti ganger søsteren: «Hør, søster, hvor mange er klokken?» Klokken slo tre. Ved det tredje slaget reiste Fantine sig over ende i sengen, hun som ellers snaut kunde røre sig; hun foldet i en slags krampetrekning de utmagre, gule hendene sine, og søsteren hørte henne utstøte en av disse dype sukkene som syntes å lette en nedtrykt. Så vendte Fantine sig og så mot døren. Ingen kom. Døren åpnet sig ikke. Hun satt slik et kvarters tid med blikket rettet mot døren, urørlig som om hun holdt pusten. Søsteren våget ikke snakke til henne. Klokken slo et kvarter over tre fra kirkeuret. Fantine lot sig falle tilbake på putene. Hun sa ikke noget og tok igjen fatt på å brette på lakenet. Halvtimen gikk og timen. Ingen kom. Hver gang uret slo, rettet Fantine sig op og så mot døren, så falt hun tilbake. Det var lett å skjønne hvad hun tenkte på, men hun uttalte ikke noget navn, hun klaget ikke, anklaget ingen. Men hun hostet på en uhyggelig måte. En skulde ha sagt at et mørke hadde senket sig ned over henne. Hun var gusten og hadde blå lepper. Av og til smilte hun. ({{page|202}} ...)]
• utmattede: [«Gi mig hånden,» sa legen. – Hun rakte ham hånden, lo og ropte: «Å, det er sant. De vet jo ikke at jeg er blitt frisk. Cosette kommer imorgen.» Legen undret sig. Hun var bedre. Åndenøden var blitt mindre. Pulsen var blitt sterkere. Det var som om et slags uventet liv plutselig hadde våknet hos dette stakkars utmattede vesen. «Herr doktor,» sa hun, «har søster sagt Dem at herr borgermesteren har reist avsted for å hente gullet mitt?» ({{page|202}} ...)]
• utmattelse: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• utmattelsen: [Kyraserene hadde ikke hell med sig, for så vidt som de ikke hadde sprengt sentrum. Da alle hadde høidedraget, hadde ingen det, men når alt kom til alt, hadde likevel engelskmennene største delen av det. Wellington hadde landsbyen og den øverste delen av høidedraget, Ney hadde ikke annet enn selve kammen og skråningen. Men engelskmennenes svekkelse syntes uopprettelig. Blodbadet hadde vært forferdelig. Kemp på venstre fløi krevde forsterkning: «Finnes ikke,» svarte Wellington, «han må la sig hugge ned.» næsten i samme stund skjedde det ved et merkelig sammentreff som avspeiler utmattelsen i begge arméer, at Ney bad Napoleon om infanteri, og Napoleon ropte: «Infanteri! Hvor vil han jeg skal ta det fra. Tror han jeg kan skape det?» ({{page|299}} ...)]
• utmattelsens: [Endelig falt Jean Valjean i utmattelsens ro. Han overla, tenkte og stirret på hvorledes den hemmelighetsfulle vekten for lys og mørke vippet op og ned. skulde han tvinge inn på disse to strålende barna sin galeislavefortid, eller skulde han alene møte sin ubønnhørlige undergang. På den ene siden opofrelsen av Cosette; på den andre siden opofrelsen av sig selv. Ved hvilken løsning stanset han? Hvil- ({{page|279}} ...)]
• utnytt: [sykdommen heter kolera og fordi om den nye hopsaen heter cachucha. Hovedsaken er at en må elske kvinnen. Jeg vedder på at dere ikke kan komme fra det. De satanene er englene våre. Ja, kjærligheten, kvinnen, kysset, det er en rundkrets dere ikke kan komme ut av og som jeg gjerne vilde komme inn i. Vi kan være vrede, storm, lyn og torden, skum like til toppen. En kvinne kommer inn på skueplassen; pladask på magen. Slik er vi alle sammen. Marius sloss for seks måneder siden. Idag gifter han sig. Det er ganske riktig. Ja Marius, ja Cosette, dere har rett. Lev dristig for hverandre, kjæl for hverandre, få oss andre til å sprekke av sinne fordi vi ikke kan gjøre det samme, forgud hverandre. Å elske, å være elsket er ikke noget mirakel når en er ung. Innbill dere bare ikke at det er dere som har funnet på det. Også jeg har drømt, grublet og sukket; også jeg har hatt en måneskinnssjel. Kjærligheten er et barn på seks tusen år. Kjærligheten burde hatt langt hvitt skjegg. Metusalem er bare barnet mot Amor. I seksti århundrer har menn og kvinner greid vanskelighetene ved å elske hverandre. Djevelen som er ful, gav sig til å hate mannen, mannen som er ennu fulere, gav sig til å elske kvinnen. På den måten har han gjort sig selv mere godt enn djevelen har gjort ham vondt. Den listen blev opfunnet alt i det jordiske paradiset. Mine venner, opfinnelsen er gammel, men den er stadig ny. Utnytt den. Gjør det slik at dere ikke mangler noget når dere er sammen, og at Cosette er solen for Marius og at Marius er hele verden for Cosette. Cosette, godvær, det skal være din manns smil, Marius, regnvær, det skal være din kones tårer. Måtte det aldri være regnvær i huset hos dere. Dere har trukket det beste nummeret i lotteriet; kjærlighet i ({{page|279}} ...)]
• utnytte: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• utopi: [mekanisme uten større verd, et slags leketøi, et drømmespinn av en fantastisk opfinner, en utopi: en dampbåt. ({{page|105}} ...)]
• utopister: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• utpek: [Og da – ophisset av Combeferres tale, bragt til å vakle av Enjolras’ bud, og rørt over Marius’ bønn, gav disse tapre mennene sig til å angi hverandre. – «Det er sant,» sa en ung mann til en som var voksen, «du er familiefar. Du må gå!» – «Det skulde heller du gjøre,» svarte mannen, «du har to søstre du underholder.» – Og det reiste sig en underlig strid. Det var om hvem som ikke skulde la sig kaste ut av graven. – «Det haster,» sa Courfeyrac, «om et kvarters tid er det for sent.» – «Borgere,» sa Enjolras, «vi har republikk og alminnelig stemmerett. Utpek selv dem som skal gå.» – De adlød. Nogen minutter efter var det enstemmig valgt fem som trådte ut av rekkene. ({{page|123}} ...)]
• utpekte: [Forskjellige rykter løp rundt i følget, om legitimistene som truet, om hertugen av Reichstadt som lå for døden i det øieblikk mengden utpekte ham til keiser. En ukjent fyr fortalte at to arbeidsformenn var betalt til å åpne en våbenfabrikk for folket. Det som preget de blottede hodene var ildhug blandet med nedtrykthet. Her og der i mengden som var bytte for så mange voldsomme men edle følelser, så en også rene forbryterfjes, og skamløse munner som sa: «la oss plyndre.» ({{page|32}} ...)]
• utpyntede: [Hvit satte sig ned. Jondrette hadde tatt plass på den andre stolen midt imot ham. Med det samme Hvit hadde satt sig, så han bort på de tomme sengene. «Hvorledes går det med den sårede lille piken?» spurte han. – «Dårlig,» svarte Jondrette med et sørgmodig og takknemlig blikk, «meget dårlig. Vår eldste datter har tatt henne med til sykehuset for å få henne forbundet.» – «Madam Fabantou ser ut til å være meget bedre,» sa Hvit, og så bort på den groteskt utpyntede skikkelsen som stod mellem ham og døren, som om hun alt voktet utgangen. Hun stod og stirret på ham i en truende, næsten kampferdig stilling. – «Hun er dødssyk,» sa Jondrette, «men ser De, hun har sjelskraft. Det er ikke et kvinnfolk, det er en okse.» Madam Jondrette blev rørt over de pene ordene og sa: «Du er alltfor god mot mig, herr Jondrette!» – «Jondrette,» sa Hvit, «jeg trodde at De het Fabantou?» – «Fabantou også kalt Jondrette,» svarte mannen rapt; «et kunstnertilnavn.» Og med en skuldertrekning til konen uten at Hvit så det, sa han i en mild, innsmigrende tone: «Ja, vi har nu alltid hatt ({{page|217}} ...)]
• utrechterfløiel: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• utrette: [Bülow hadde virkelig ikke rørt sig. Fortroppen var meget svak og kunde ikke utrette noget. Han måtte vente på hovedstyrken og hadde ordre til å samle troppene før han rykket frem; men klokken fem gav Blücher likevel Bülow ordre til å gå til angrep og sa: «Vi må skaffe den engelske armé luft.» ({{page|299}} ...)]
• utringet: [var sant å si utringet, og det tar sig om sommeren yndig ({{page|105}} ...)]
• utrivelig: [«Vi har talt så meget om Dem. Cosette elsker Dem så høit. De må ikke glemme at De har værelset Deres stående her. Vi vil ikke lenger vite noget av l’Homme-Armégaten. Vi vil aldeles ikke vite av den. Hvordan har De kundet finne på å bo i en slik gate, som er utrivelig, uvennlig og stygg, som er stengt i den ene enden, der en fryser, og ikke kan komme inn. Nu skal De komme og bo her. Og det idag. Ellers får De med Cosette å gjøre. Hun vil vikle oss om lillefingeren alle sammen, det advarer jeg Dem om. De har sett værelset Deres, det er like ved siden av vårt og vender ut mot haven; det som var i veien med låsen, er gjort i stand; sengen er redd, den er ganske i orden; De kan komme ({{page|305}} ...)]
• utro: [og at mannen var henne utro. Harm av skinnsyke hadde ({{page|11}} ...)]
• utroligste: [la til: «Ikke noget er mere alminnelig enn den slags originaler. De finner på alle slags pussigheter. Grunner? Nei. Markien av Canaples var meget verre. Han kjøpte sig et slott for å bo på loftet. Den slags folk kan finne på det utroligste.» – Ingen ante den mørke baksiden. Hvem skulde også ha kundet gjette noget slikt? ({{page|336}} ...)]
• utroperne: [For det sjette: De fangene – de kalles utroperne – som roper de andre fangene inn til talestuene, lar fangene betale sig to sous for at de skal rope navnet tydelig. Det er ran. ({{page|231}} ...)]
• utroskap: [Marius holdt løftet. Han trykket et kyss på denne pannen med perler av iskold svette. Det var ikke utroskap mot Cosette, det var et tankefylt og mildt farvel til en ulykkelig sjel. ({{page|84}} ...)]
• utroskapen: [lystighet til alle. «Jeg ser op til Enjolras,» sa Laigle. «Hans urokkelige ro får mig til å undres. Han lever alene, og det gjør ham kanskje litt trist av sig. Enjolras ergrer sig over at hans storhet binder ham til ungkarsstanden. Vi andre, vi har da iallfall mere eller mindre av elskerinner som gjør oss gale, det vil si tapre. Når en er så forelsket som en tiger, er det minste en kan gjøre å slåss som en løve: Det er en måte å ta hevn på for den utroskapen våre små veninder viser. All vår tapperhet kommer fra kvinnen; en mann uten kvinne er lik en pistol uten hane. Det er kvinnene som får mannen til å gå av. Nu vel, Enjolras har ikke nogen kvinne. Han er ikke forelsket, og likevel greier han å være modig. Det er ganske ufattelig at en kan være kold som is og het som ild.» ({{page|123}} ...)]
• utrustning: [Omtrent en time efter gikk Jean Valjean ut iført full nasjonalgardistuniform og fullt væbnet. Portneren hadde i nabolaget lett fått tak i det som han manglet i utrustning. Han bar en ladd børse og en patrontaske full av patroner. Han gikk bortover mot Hallene. ({{page|103}} ...)]
• utrydde: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• utryddes: [Hvor er det blitt av dem? De lever alltid. De har alltid levd. De kommer alltid igjen, er gjengangere, er alltid de samme selv om de skifter navn. Individene utryddes, stammen lever videre. ({{page|217}} ...)]
• utrøstelige: [Grantaire som hadde opdaget det. Der spiste de, der drakk de, der ropte og skrek de. Enten de betalte lite eller slett ikke, var de alltid velkomne. Far Hucheloup var en bra mann. Han døde i 1830 og med ham døde hemmeligheten med de «farserte karper». Hans «utrøstelige» enke fortsatte å drive vertshuset. Men kjøkkenet blev dårligere, vinen som alltid hadde vært dårlig, blev fryktelig. Men Courfeyrac og vennene hans fortsatte å gå på Korinth – av pietet, sa Laigle. Mor Hucheloup var skjegget og meget stygg, forpustet, uformelig svær og virket bondsk. ({{page|53}} ...)]
• utsalg: [hull på en av albuene. Dessuten manglet frakken en knapp i brystet. Men det hadde lite å si; en statsmanns hånd skal likevel alltid være stukket inn i frakken og hvile på hjertet og hadde altså som opgave å skjule at knappen var vekk. – Hvis Marius hadde vært kjent med de hemmelige anstaltene i Paris, vilde han bare ved å se ryggen på den gjesten Basque viste inn, ha kjent igjen statsmannsdrakten fra «vekselerens» «Utsalg av brukte klær». ({{page|351}} ...)]
• utsending: [Marius hadde levd fem år i fattigdom, i mangel, ja til og med i stor nød; men han skjønte nu at han slett ikke hadde lært virkelig elendighet å kjenne. Den hadde han nettop sett. Den som bare har sett mannens elendighet, har i virkeligheten ikke sett noget; en må se kvinnens elendighet. Den som ikke har sett annet enn en kvinnes elendighet, har ikke sett noget, en må se et barns elendighet. Når mannen når til den ytterste grense, når han også til de ytterste midler. Ve da de forsvarsløse vesener omkring ham! Sannhet, ungdom, ære, uskyld, blyghet, jomfruelighet, alt ofres under denne jakten efter utveier, som fører til skjensel og som trives med den. Denne unge piken hadde vist sig for Marius som en utsending fra mørket. ({{page|217}} ...)]
• utsett: [Marius ropte: «Det gjør mig ondt.» – «Unge mann,» sa Laigle, «la det være Dem en lærepenge. Vær punktlig for fremtiden.» – «Jeg ber Dem tusen ganger om undskyldning.» – «Utsett Dem ikke mere for å la Deres neste stryke.» – «Jeg er fortvilet …» Laigle satte i å le. «Og jeg, jeg er stråleglad. Det var på hekten at jeg skulde blitt advokat. At jeg blev strøket, reddet mig. Jeg gir avkall på triumfer for skranken. Jeg kommer ikke til å forsvare enker, og jeg kommer ikke til å anklage faderløse. Det har jeg opnådd ved å bli strøket av listen. Det er Dem jeg skylder det, herr Pontmercy. Jeg skylder å gjøre Dem en høitidelig takkevisitt. Hvor bor De?» – «I denne kabben,» sa Marius. – «Tegn på rikdom,» svarte Laigle rolig. «Jeg ønsker Dem til lykke. Der har De en leilighet til ni tusen francs pr. år.» ({{page|174}} ...)]
• utsettes: [Han gjentok navnet Cosette hele nettene igjennom i uhyggelig febersnakkesalighet og med trist dødskampstahet. Nogen av sårene var så svære at de skapte en alvorlig fare, idet sårverken under visse værforhold kunde slå inn og drepe den syke, og legen var derfor urolig ved hvert værskifte, hvert lite tegn til uvær. – «Sørg for at den sårede ikke utsettes for sinnsrystelser,» gjentok han stadig. Å forbinde ham var innviklet og vanskelig. På ({{page|245}} ...)]
• utsikter: [Sommeren gikk, så høsten; vinteren kom. Hverken Hvit eller den unge piken hadde satt sine ben i Luxembourg-parken. Marius hadde bare én tanke, å få se dette skjønne, elskelige ansiktet igjen. Han lette alltid, han lette overalt, men han fant ikke noget. Marius var ikke lenger den glødende svermeren, den djerve, fyrige og modige mannen som dristig utfordret skjebnen, hjernen som bygget slott over slott, den unge ånd så fylt av innfall, planer, utkast, vågemot og viljekraft. Han lignet en herreløs hund. Han sank ned i svartsyn. Alt var slutt. Arbeidet følte han motvilje mot, å gå trettet ham, ensomheten kjedet ham; den store vide natur, før så fylt av former, lys, stemmer, råd, utsikter, synsvidder og lærdom, var nu bare tomhet. Han syntes alt var blitt borte for ham. ({{page|217}} ...)]
• utskeielser: [Faren sa: «Den kloke lever tilfreds med lite. Se på mig, gutten min. Jeg holder ikke av prakt. Du ser mig aldri med klær pyntet med gull og edelstener; den slags falsk stas overlater jeg til dompaper.» – Her lød plutselig høie rop og voldsom klokkeringing og larm fra den kanten hvor Hallene lå. «Hvad er det?» spurte barnet. Faren svarte: «Det er hensynsløse utskeielser.» – Plutselig fikk han se de to små fillete guttene som stod bak det lille grønne svanehuset. – «Der har vi innledningen,» sa han. Og litt efter la han til: «Lovløsheten trenger inn i haven.» ({{page|123}} ...)]
• utskrevet: [Å komme til hjelp var det samme som å utsette sig for den største fare. Alle matrosene var fiskere som nettop var utskrevet, og ingen av dem våget sig på det. Imens blev den stakkars gasten trettet ut; en kunde ikke se dødsangsten i hans ansikt, men en kunde skjønne at han ikke hadde nogen krefter igjen. Armene strakte sig uhyggelig som holdt de på å bli slitt over. Hvert tak han gjorde for å komme op igjen, satte bare tauet i sterkere sving. Han skrek ikke, for ikke å tape krefter. Folk ventet bare på det øieblikket da han måtte slippe linen, og flere vendte hodet bort for ikke å se på det. ({{page|331}} ...)]
• utslaget: [Det første utslaget av Gavroches grublerier var at han istedenfor å klatre gjennom hekken, krøp inn under den og la sig; det var like bak benken der Mabeuf satt. Han hørte den gamle puste. Så prøvde han å sove istedenfor å spise. Det var en kattesøvn, en søvn med ett øie. Han sov og speidet på en gang. Gaten lå som en lys stripe mellem de to mørke hekkene. ({{page|340}} ...)]
• utslått: [Hun sprang ut av sengen, og stod en stund med utslått hår, opspilte nesebor, halvåpen munn og hendene knyttet bak sig. Så lot hun sig falle ned på sengen igjen. Mannen gikk op og ned uten å legge merke til henne. – efter en stunds taushet nærmet han sig konen, stanset foran henne med armene over kors. «Og jeg skal si dig ennu ett.» – «Hvad da?» spurte hun. – «Min lykke er gjort.» – Konen så på ham som om hun vilde si: «Er ({{page|217}} ...)]
• utsmykningen: [under det kalkede tapetpapiret i frøken Baptistines værelse. Før det blev hospital hadde huset vært borgerskapets forsamlingshus. Derav denne utsmykningen. Værelsene hadde røde murstensgulv som blev vasket hver uke; ({{page|11}} ...)]
• utsonet: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• utsoning: [Mens Gillenormand angret, var Marius fremdeles tilfreds med det han hadde gjort. Som det pleier å gå med den som har et godt hjerte, hadde ulykken fjernet all bitterhet hos ham. Han tenkte vennlig om Gillenormand, men han stod fast på at han ikke vilde ta imot noget av den mannen som «hadde vært så slem mot far». For øvrig var han tilfreds med motgangen, han følte den som en utsoning, at han ellers vilde være blitt straffet for sin likegyldighet overfor faren – og det en slik far. Den eneste veien han hadde til å komme faren nærmere, var å være tapper i nøden som han hadde vært det mot fienden. Det måtte uten tvil være det obersten hadde ment med ordene: «han vil vise sig verdig». Disse ordene bar Marius alltid i sitt hjerte. ({{page|193}} ...)]
• utspekulerte: [Statsadvokaten var blitt stående. Han sa til rettsformannen: «Hr. rettsformann, under hensyn til anklagedes forvirrede men utspekulerte nektelser, – han vil nok gjerne gå for idiot, men det vil ikke lykkes ham, det advarer jeg ham om – ber jeg Dem om, at De igjen vil la straffangene Brevet, Cochepaille, Chenildieu og politiinspektør Javert bli kalt frem og ennu en gang la dem uttale sig om den anklagede er den samme som galeislaven Jean Valjean.» ({{page|202}} ...)]
• utspilte: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• utspionere: [Nonnene brukte slett ikke navnet Ultime, de kalte Jean Valjean «Fauvent den annen». Hvis de fromme søstrene hadde hatt så skarpt et blikk som Javert, vilde de til slutt ha lagt merke til at når der for havens skyld var et eller annet å gjøre utenfor klostret, var det alltid den eldste Fauchelevent, den gamle, syke, halte av dem som gikk, og aldri den andre; men enten det nu kom av at øine som alltid er rettet mot Gud, ikke evner å spionere, eller at nonnene hadde nok å gjøre med å utspionere hverandre, så merket de i hvert fall ikke noget. ({{page|56}} ...)]
• utspionerte: [Når rettsformannen gikk inn den veien, kunde selv en som utspionerte ham og hadde opdaget at han hver dag hemmelig gikk et sted, ikke hatt mistanke om at det ({{page|319}} ...)]
• utspring: [av, skulde ha sitt utspring i hjemmet og at samlivet i fremtiden hadde brudekammeret som vitne. Og folk var skamløse nok til å gifte sig hjemme. ({{page|279}} ...)]
• utsprungne: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• utstedt: [-kirkegårdene blev på den tiden lukket ved solnedgang, og efter myndighetenes vedtekter gjaldt dette også for Vaugirard-kirkegården. Både rytterporten og fotgjengerporten var gitterporter og lå på hver sin side av en paviljong bygget av arkitekt Peronne og brukt som bolig for kirkegårdsportneren. Gitterportene svinget ubønnhørlig på hengslene straks solen sank bak Invalidedomen. Hvis nogen av graverne da var blitt sinket på kirkegården, kunde han bare slippe ut ved hjelp av graverkortet som var utstedt av begravelsesbyrået. Det var blitt laget en slags postkasse i en av vinduslemmene i portnerboligen. Graveren kastet kortet sitt ned i kassen, portneren trakk i snoren når han hørte det falle, og fotgjengerporten åpnet sig. Hadde graveren ikke kortet sitt, navngav han sig, og portneren som ofte hadde lagt sig til å sove, stod op, så om han kjente graveren, og låste op porten med en nøkkel; graveren slapp ut, men måtte betale femten francs i bøter. ({{page|56}} ...)]
• utstod: [Så blev Chenildieu ført inn; som den røde trøien og grønne luen viste, var han livsslave. Han utstod straffen på slaveriet i Toulon, og derfra var han blitt hentet for denne sakens skyld. Det var en liten mann på omkring femti år, livlig, rynket, mager, gul, frekk og febrilsk; der var over hele skikkelsen en sykelig svakhet, men i blikket lå det en veldig styrke. Fellene på slaveriet hadde gitt Chenildieu opnavnet Je-nie-Dieu – «gudsfornekteren». ({{page|202}} ...)]
• utstyret: [Handelen blev sluttet. Moren blev natten over i vertshuset, betalte pengene og lot barnet bli igjen, lukket kofferten som nu var lett efter at utstyret var tatt ut, og gikk neste morgen idet hun mente å komme snart til- ({{page|105}} ...)]
• utstyrt: [Forresten løi Thénardier. Da han forpaktet denne rønnen for å sette i gang med vertshus, hadde han funnet dette værelset utstyrt slik og hadde kjøpt møblene og denne gamle brudekransen idet han tenkte sig at den kunde kaste et visst yndig skjær over hans «hustru», og det kunde ha til følge at hans hus blev regnet for det engelskmennene kaller respektabelt. ({{page|344}} ...)]
• utstyrte: [Det blev ordnet slik at de nygifte skulde bo hos bestefaren. Gillenormand vilde absolutt gi dem værelset sitt, det peneste i huset. «Det vil forynge mig,» sa han. «Det er en gammel plan, jeg har alltid tenkt mig at bryllupet skulde feires i værelset mitt.» Han utstyrte dette værelset med en masse gammelt lettferdig nips. Han lot taket gipse og veggene trekke med noget merkelig tøi som han hadde, og som han trodde var Utrechterfløiel: fløiels aurikler på en bunn av gullinnvirket atlask. «Det er det stoffet,» sa han, «som blev brukt til å trekke hertuginne d’Anvilles seng i La Roche-Guyon.» – På kaminen satte han en statuette av gammel saksisk porselen med en muffe på den nakne magen. ({{page|245}} ...)]
• utstått: [«Det er riktig, hr. rettsformann,» svarte statsadvokaten. «Da hr. Javert er borte, tror jeg å burde minne de edsvorne om det han sa her for nogen få timer siden. Javert er en høit aktet mann som ved sin ubøielige og strenge rettskaffenhet hedrer sin underordnede, men viktige stilling. Han vitnet slik: «Jeg trenger ingen psykologiske formodninger eller håndgripelige prov for å avvise anklagedes nektelser. Jeg kjenner ham absolutt igjen. Denne mannen heter ikke Champmathieu; det er en gammel, meget farlig og meget fryktet galeislave ved navn Jean Valjean. Da straffetiden var ute, blev han meget motvillig løslatt. Han har utstått nitten års straffarbeid for grovt tyveri. Fem eller seks ganger prøvde han på å rømme. Foruten tyveriet fra Lille-Gervais og tyveriet i Pierrons hage, har jeg ham mistenkt for ennu et tyveri hos hans høiærverdighet, den avdøde biskop i Digne. Jeg så ham ofte i den tiden da jeg var opsynsmann ved slaveriet i Toulon. Jeg gjentar at jeg absolutt kjenner ham igjen.» ({{page|202}} ...)]
• utsugelse: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• utsvevende: [«Gjør du reisen til hest med regimentet?» spurte hun. – «Nei, jeg fikk permisjon for å se til dig. Jeg har en særlig permisjon. Oppasseren tar hesten. Jeg reiser med diligencen. Og – det er sant, det var noget jeg vilde be dig om.» – «Hvad da?» – «Min fetter Marius Pontmercy reiser jo også?» – «Hvordan vet du det?» spurte tanten, med plutselig vakt nyfikenhet. – «Da jeg kom hit, gikk jeg bort for å sikre mig plass inne i vognen.» – «Javel!» – «Det hadde alt vært en reisende og bestilt en plass ovenpå. Jeg så navnet i protokollen.» – «Hvilket navn?» – «Marius Pontmercy.» – «Den slubberten!» ropte tanten. «Å, den fetteren din er ingen ordensgutt slik som du. Tenk at han vil være natten over i diligencen.» – «Som jeg.» – «Men du gjør det av plikt, han på grunn av et utsvevende liv.» – «Pokker,» sa Théodule. ({{page|140}} ...)]
• uttalebommerter: [sammen med et korstegn om presteskolen. Han var god til å snakke og vilde gjerne gå for å være kunnskapsrik. Likevel hadde skolelæreren lagt merke til at han gjorde «uttalebommerter». Han skrev regningene ut til de reisende med sant mesterskap, men øvde øine vilde ofte ha funnet stavefeil i dem. Thénardier var lumsk, grådig, doven og lur. Han forsmådde ikke tjenestepikene, og derfor holdt ikke konen hans nogen. Kjempekvinnen var skinnsyk. Hun trodde at denne magre, gule mannen måtte være gjenstand for alminnelig attrå. Thénardier var fremfor alt en ful og sindig fyr; han var en måteholden kjeltring. Det er det verste slaget; hyklere er de også. ({{page|344}} ...)]
• uttalelse: [hørerne vakt en mumling som spådde ille for anklagede, en mumling som steg og varte lenger for hver ny uttalelse. Anklagede hadde hørt på dem med det forundrede ansiktet som efter det statsadvokaten sa, var hans beste forsvar. Ved den første erklæringen hørte gendarmene som satt ved siden av ham, at han mumlet mellem tennene. «Jamen var det noget til kar.» efter den andre sa han litt høiere og med en næsten tilfreds mine: «Han var god.» efter den tredje ropte han: «Storartet.» ({{page|202}} ...)]
• uttryk: [myndig uttryk. Så lenge Hans høiærverdighet tidde, talte ({{page|45}} ...)]
• uttrykkelige: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• uttrykksfull: [Thénardier kastet et overlegent blikk på Marius, et slikt blikk som den som er slått, sender når han likevel får seieren i hende og som på et minutt gjenvinner alt det han har tapt. Men smilet vendte straks tilbake, den underordnede må være en kjælen seierherre over en overordnet, og Thénardier nøide sig med å si. «På villspor, herr baron.» – Og han understreket ordene med en uttrykksfull ringling med urkjedestasen. «Hvad?» svarte Marius, «vil De si imot dette? Det er kjensgjerninger.» – «Det er hjernespinn. Den tilliten De viser mig, herr baron, gjør det til min plikt å si Dem det. Sannhet og rett fremfor alt. Jeg liker ikke å se folk bli urettelig anklaget. Herr baron, Jean Valjean har slett ikke stjålet fra Madeleine, og Jean Valjean har slett ikke drept Javert.» – «Det var sterkt sagt. Hvorledes vet De det?» – «Av to grunner.» – «Hvilke? Snakk ut.» – «For det første: Han har ikke stjålet fra Madeleine, for det er ham selv. Jean Valjean er herr Madeleine.» – «Hvad er det De sier?» – «For det andre: Han har ikke drept ({{page|351}} ...)]
• uttrykksfullt: [på var et ganske tydelig spørsmål. Legen svarte på spørsmålet med et uttrykksfullt blikk. ({{page|351}} ...)]
• uttrykt: [få uttrykt på en side, kan en si at jomfru Magloire så ({{page|45}} ...)]
• uttrykte: [Hver dag gikk han hjemmefra på samme tid og tok fatt på samme turen, men han gikk den ikke helt ut lenger, og uten at han kanskje visste det engang, gjorde han den stadig kortere. Hele ansiktet uttrykte en eneste tanke: «Hvad kan det nytte?» Blikket var sluknet, det strålte ikke lenger. Tåren tørret også ut; den samlet sig ikke lenger i øiekroken. De tankefulle øinene blev tørre. Hodet bøide sig stadig lenger ned. Haken rørte sig av og til. Rynkene på den magre halsen voldte en smerte. Nogen ganger når det var stygt vær, hadde han en paraply under armen, men han slo den ikke op. Sladrekjerringene i strøket sa: «Han går i barndommen.» Barna fulgte efter ham og storlo. ({{page|336}} ...)]
• uttæret: [En ganske ung pike stod i dørgløtten. Takkammervinduet var rett mot døren, og gjennom det kastet lysningen et svakt skjær over skikkelsen. Det var en blek, elendig, uttæret skapning, bare en serk og et skjørt vernet det nakne, skjelvende, forfrosne legemet. Til belte en hyssing, til hårbånd en hyssing, spisse skuldrer stakk frem av serken, hun var usund blek, hadde skarpe kraveben, røde hender, halvåpen munn som manglet tenner, glansløse, frekke øine, ungpikeformer og fordervet gammelkoneblikk; femti år sammenblandet med femten; en av disse skikkelsene som på en gang er svake og skrekkelige, og som får dem til å gyse som ikke kommer til å gråte. Marius hadde reist sig og så i undring på henne. Det som gjorde en mest ondt var dette, at den unge piken slett ikke alltid hadde vært stygg. I barnedagene hadde hun til og med måttet være vakker. Femtenårsalderens ynde kjempet ennu mot alderdommen, som var fremskyndet av utsvevelser og fattigdom. ({{page|217}} ...)]
• uttømt: [skritt var nødt til å stanse for å trekke pusten og støtte sig mot muren. En gang måtte han sette sig ned for å få Marius skiftet i en annen stilling, og da trodde han at han skulde bli sittende der. Men om kreftene var uttømt, var ikke viljen det. Han reiste sig op igjen. ({{page|189}} ...)]
• uttørkende: [uttørkende av alle salter. Det pumper blodvæsken ut ({{page|105}} ...)]
• utvalgt: [kvinnene, det gjelder mødrene, det gjelder de unge pikene, det gjelder småbarna. Det er ikke dere vi må tenke på. Vi vet hvem dere er, at dere alle er tapre, ja, ved Gud! Vi vet at dere alle er folk som vil føle det som en ære og en glede å ofre livet for vår store sak. Vi vet godt at dere føler dere utvalgt til å dø på en unyttig og herlig måte og at hver enkelt av dere vil ha sin del av æren. Ja vel! Men dere står ikke alene i verden. Der er andre som dere må tenke på. Dere må ikke være selvkjære.» ({{page|123}} ...)]
• utvandret: [Charles Myriel utvandret i de første dager av revolusjonen til Italien. Konen hans døde der av en brystsyk- ({{page|11}} ...)]
• utveier: [Marius hadde levd fem år i fattigdom, i mangel, ja til og med i stor nød; men han skjønte nu at han slett ikke hadde lært virkelig elendighet å kjenne. Den hadde han nettop sett. Den som bare har sett mannens elendighet, har i virkeligheten ikke sett noget; en må se kvinnens elendighet. Den som ikke har sett annet enn en kvinnes elendighet, har ikke sett noget, en må se et barns elendighet. Når mannen når til den ytterste grense, når han også til de ytterste midler. Ve da de forsvarsløse vesener omkring ham! Sannhet, ungdom, ære, uskyld, blyghet, jomfruelighet, alt ofres under denne jakten efter utveier, som fører til skjensel og som trives med den. Denne unge piken hadde vist sig for Marius som en utsending fra mørket. ({{page|217}} ...)]
• utvekslet: [Opprørerne var fulle av håp. Den måten som de hadde slått det nattlige angrepet tilbake på, hadde næsten gjort dem likeglad overfor det angrepet de ventet om morgenen. De ventet på det og smilte. De tvilte ikke mere på et heldig utfall enn på den saken de kjempet for. Dessuten var det klart at de snart vilde få hjelp. De regnet med det. Med den hang til seiersspådommer som er franskmennenes styrke under kamp, delte de dagen som kom i tre avsnitt. Klokken seks om morgenen vilde et regiment som «det var arbeidet med» gå over, klokken tolv vilde hele Paris reise sig; ved solnedgang: revolusjonen. En hørte stormklokken fra Saint-Merry som ikke hadde stanset et øieblikk siden dagen før; bevis for at den andre barrikaden, den store, fremdeles holdt. – Alle disse håpene blev utvekslet fra gruppe til gruppe i en slags munter, mere fryktelig hvisking som minnet om den krigerske summingen i en bikube. ({{page|123}} ...)]
• utveksling: [svare på flommen av grovheter fra folkemassen. Mellem maskene og mengden blev det en heslig utveksling av billedlige uttrykk. ({{page|279}} ...)]
• utvekstene: [forresten en overflødig forsiktighet, for som vi alt har sagt, det var en meget mørk desemberaften. Det var så vidt en kunde skimte to-tre stjerner på himmelen. På dette stedet er det at veien tar til å stige. Mannen gikk ikke videre på veien til Montfermeil; han gikk til høire, tvers over markene og nådde med raske skritt skogen. Da saktnet han farten og gav sig til omhyggelig å granske alle trærne, gikk skritt for skritt som om han lette efter og fulgte en hemmelig vei han alene kjente. Det var stunder da det lot til at han hadde vildret sig bort eller da han stoppet uviss. Endelig famlet han sig frem til en lysning, der det lå en haug med store hvite stener. Han gikk fort bort til stenhaugen og gransket stenene nøie i nattemørket. Et stort tre fullt av utvekster på stammen stod nogen skritt fra stenhaugen. Han gikk bor til treet og lot hånden gli nedover barken som om han prøvde å kjenne igjen og telle alle utvekstene. Like over dette treet som var en ask, stod et kastanjetre som holdt på å miste barken på grunn av en eller annen sykdom, og der var slått et sinkbånd rundt den som et slags forbinding. Han reiste sig på tå og følte på dette sinkbåndet. Så trampet han nogen ganger i jorden mellem det treet og stenhaugen som for å få greie på om det nylig var gravet der. Efter det gikk han videre gjennom skogen. ({{page|344}} ...)]
• utvekster: [forresten en overflødig forsiktighet, for som vi alt har sagt, det var en meget mørk desemberaften. Det var så vidt en kunde skimte to-tre stjerner på himmelen. På dette stedet er det at veien tar til å stige. Mannen gikk ikke videre på veien til Montfermeil; han gikk til høire, tvers over markene og nådde med raske skritt skogen. Da saktnet han farten og gav sig til omhyggelig å granske alle trærne, gikk skritt for skritt som om han lette efter og fulgte en hemmelig vei han alene kjente. Det var stunder da det lot til at han hadde vildret sig bort eller da han stoppet uviss. Endelig famlet han sig frem til en lysning, der det lå en haug med store hvite stener. Han gikk fort bort til stenhaugen og gransket stenene nøie i nattemørket. Et stort tre fullt av utvekster på stammen stod nogen skritt fra stenhaugen. Han gikk bor til treet og lot hånden gli nedover barken som om han prøvde å kjenne igjen og telle alle utvekstene. Like over dette treet som var en ask, stod et kastanjetre som holdt på å miste barken på grunn av en eller annen sykdom, og der var slått et sinkbånd rundt den som et slags forbinding. Han reiste sig på tå og følte på dette sinkbåndet. Så trampet han nogen ganger i jorden mellem det treet og stenhaugen som for å få greie på om det nylig var gravet der. Efter det gikk han videre gjennom skogen. ({{page|344}} ...)]
• utvide: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• utvidelsen: [Klokken kunde være omtrent tre om eftermiddagen da han nådde ringkloakken. Først undret han sig over denne plutselige utvidelsen. Han stod brått i en gang der han med armene strakt til siden ikke rørte ved nogen av murene og under en hvelving han ikke støtte op i med hodet. Hovedkloakken er i virkeligheten også åtte fot bred og syv fot høi. ({{page|189}} ...)]
• utvider: [skap? Hadde han med vilje lukket øinene igjen? Litt, kanskje. Hadde han uten å undersøke forholdene tilstrekkelig, kastet sig inn i dette kjærlighetseventyret som hadde endt med giftermålet med Cosette? Han slo fast – og gjennom en rekke slike stadfestninger hos oss selv om oss selv, er det at livet litt efter litt gjør oss bedre – han slo fast at det var noget svermerisk og overspent i hans natur, en slags indre tåke som er eiendommelig for mange mennesker, og som under voldsomme anfall av lidenskap og smerte utvider sig eftersom sjelstemperaturen endrer sig og omspenner hele det indre av mennesket inntil der bare er igjen tåkeomhyllet bevissthet. Vi har mere enn en gang pekt på dette særmerkte trekket i Marius’ natur. Han husket at han i sin kjærlighetsrus i Plumetgaten, i de seks, syv ukene beruset av lykke, ikke engang hadde nevnt for Cosette det gåtefulle dramaet i Gorbeaurønnen, der offeret hadde vist slik underlig taushet under kampen og hadde flyktet efter den. Hvorledes gikk det til at han slett ikke hadde kommet til å snakke med Cosette om det? Til tross for at det lå så nær og var så fryktelig. Hvad kom det av at han ikke engang hadde nevnt navnet Thénardier, selv ikke den dagen han traff Éponine på ny? Han kunde nu næsten ikke forklare sig hvorfor han hadde tiet stille den gangen. Han gjorde sig likevel op en mening om det. Han husket lykkerusen, så ør han var over Cosette, kjærligheten som slukte ham helt, at de begge løftet hverandre op i en drømmeverden. Og kanskje hadde det også vært en umerkelig liten del sunn sans blandet sammen med den ophissede, deilige sjelstilstanden, en vag, hemmelig trang til å skjule og fjerne fra minnet dette fryktelige eventyret som han var redd for å bli trukket inn i, som han ikke hadde villet spille nogen rolle i, som han listet sig vekk fra, og som ({{page|305}} ...)]
• utvikler: [Jean Valjean var fylt av ømhet og omhu, men han var ikke annet enn en gammel mann som ikke visste noe. Og når det gjelder opdragergjerningen, det alvorlige verket å forberede en kvinne til livet, hvilken viten trenges det ikke for å kjempe mot den store uvitenheten som en kaller uskyldighet. Intet utvikler lidenskapelighet så sterkt hos ungpiken som klostret. ({{page|319}} ...)]
• utviklingens: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• utviklingsmuligheter: [Parisergaminen er ærbødig, spydig og frekk. Han har stygge tenner fordi han lever dårlig og fordi han har dårlig mage, og vakre øine fordi han eier vidd. Om Jehova selv var til stede, vilde han likevel hoppe på ett ben opover trappene til paradiset. Han er flink til å klore sig frem. Han har alle utviklingsmuligheter. Han leker i rennestenen og reiser sig under et oprør; hans frekkhet står sig mot kardesk-ild; det var en gategutt, det er en helt. Dette barnet fra sølen er også idealets barn. Kort sagt og for å samle alt i ett ord: Gaminen er et vesen som morer sig, fordi han er ulykkelig. ({{page|119}} ...)]
• utviklingstrinnene: [Hvem var i kisten? Vi vet det: Jean Valjean. Han hadde innrettet sig på å leve der, og han pustet knapt. Det er ganske merkelig som trygg samvittighet skaper ro. Alle planene Jean Valjean hadde lagt, hadde gått og gått bra like fra dagen før. Som Fauchelevent stolte han på far Mestienne. Han tvilte ikke på at det vilde gå godt. Aldri har det vært en farligere stilling, aldri mere fullkommen ro. Mellem de fire bordene i likkisten var det en slags redselsfull fred. Det syntes som om noget av dødens ro var kommet over Jean Valjean. Fra likkisten kunde han følge alle utviklingstrinnene i dette fryktelige dramaet han spilte med døden. ({{page|56}} ...)]
• utviklingstrinnet: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• utviskede: [han en stor snyter, en «filursof» – en slik avart finnes. Det er nevnt at han gav sig ut for å ha vært soldat, han fortalte med adskillig brask og bram om slaget ved Waterloo, der han hadde vært sersjant ved et eller annet 6. eller 9. lette infanteriregiment, og der han alene med sitt legeme hadde dekket en meget hårdt såret «general» mot en hel eskadron av dødshusarene og reddet ham fra kuleregnen. Til den hendelsen siktet det halvt utviskede skiltet og det navnet folk hadde gitt vertshuset: «Sersjanten fra Waterloo». Han var liberal og bonapartist. Det blev sagt i landsbyen at han hadde studert til prest. ({{page|344}} ...)]
• utviskningen: [Men la oss ikke gå for vidt; når det gjaldt Jean Valjean var den glemselen og denne utviskningen ganske overfladisk. Hun var snarere tankeløs enn glemsom. I virkeligheten holdt hun meget av ham som hun så lenge hadde kalt far. Men hun elsket sin mann ennu mer. Det var det som hadde fått hennes hjerte litt ut av likevekt, til å helle til den ene siden. ({{page|351}} ...)]
• utvungne: [lå tilbake på puten i den utvungne stillingen som er vanlig ({{page|45}} ...)]
• utydeligere: [og Jean Valjean mindre og utydeligere. Til slutt var han ({{page|45}} ...)]
• utålmodigheten: [Enjolras følte sig grepet av den utålmodigheten som griper sterke sjeler foran fryktelige hendelser. Han gikk for å få tak i Gavroche. Han hadde satt sig til å lage patroner i skjenkestuen som var oplyst av det svake skjæret fra to lys. De var satt på disken på grunn av kruttet som lå strødd utover bordene. De to lysene kastet ikke en lysstripe utenfor. Oprørerne hadde ikke tent lys i de øverste etasjene. ({{page|53}} ...)]
• utånde: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• utøste: [Litt efter litt kom de i snakk. Tale fulgte på taushet som vil si overfylte hjerter. Natten var klar og skjønn over hodene på dem. De to vesener som var rene som ånder, sa hverandre alt, talte om drømmer, gledesrus, stråleglede, innbilninger, motløshet, hvordan de hadde tilbedt hverandre på avstand, hvordan de hadde lengtet og om fortvilelsen da de ikke lenger fikk se hverandre. Med en åpenhjertig fortrolighet som ikke kunde bli større, betrodde de hverandre de mest skjulte hemmeligheter. De fortalte med troskyldig tillit om sine innbilninger, alt det som kjærlighet, ungdom og det de hadde igjen av barnslighet, fikk dem til å tenke. De to hjerter utøste sig i hverandre, så at efter en times forløp var det den unge mannen som hadde den unge pikens sjel og den unge piken som hadde den unge mannens sjel. De gjennomtrengte hverandre, dåret hverandre, blendet hverandre. ({{page|350}} ...)]
• utøver: [Den som vil bli optatt i klostret, må i to, ofte fire år være «søkende», i fire år novise. Det er sjelden at det endelige løfte kan bli avgitt før i tre og tyve- til fire og tyveårsalderen. Enker kan ikke bli optatt. I cellene utøver de mange slags botsøvelser som de aldri må tale om. Når en novise avlegger løftet, blir hun klædd i sine vakreste klær, hun får hvite roser i håret som blir salvet og krøllet. Så bøier hun sig i støvet, og det blir lagt et sort slør over henne mens det blir holdt dødsmesse. Så deler søstrene sig i to rekker. Den ene rekken går forbi henne mens de med klagende stemmer sier: «Vår søster er død», ({{page|56}} ...)]
• uunnværlig: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• uutforskelig: [En ser på en stjerne av to grunner, fordi den lyser og fordi den er uutforskelig. En har nær sig en mildere stråleglans og et større mysterium: kvinnen. ({{page|350}} ...)]
• uutsigelige: [Men ikke noget kunde få Marius til å tale. En kunde før ha rykket neglene ut av fingrene på ham enn få ham til å uttale de tre hellige stavelsene som dannet det uutsigelige navn: Cosette. Den sanne kjærlighet er strålende som morgenrøden og taus som graven. ({{page|404}} ...)]
• uverdige: [nu var i overfor Thénardier, følte han det også som om det burde bli tatt hevn for den ulykken at obersten blev reddet av en slik kjeltring. Men han følte sig likevel tilfreds. Han kunde endelig fri oberstens skygge for denne uverdige fordringshaveren; og det var som om han skulde fri farens minne fra gjeldsfengslet. – Foruten denne plikten hadde han også en annen, om mulig å få vite kilden til Cosettes formue. Leiligheten syntes å fremby sig. Thénardier visste kanskje noget. Det kunde være nyttig å se til bunns i den mannen. Han tok fatt der. ({{page|351}} ...)]
• uverdighet: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• uvett: [si noget. Det var et alvorlig tegn at de hadde virket slik at han hadde besvimt, og en våkner ikke alltid av den slags uvett. Dessuten var han også utmattet av blodtapet. Fra beltestedet og nedover hadde kroppen vært vernet av barrikaden. ({{page|189}} ...)]
• uvettighet: [uvettighet. Men slik er det nu engang. Vi ber sammen, ({{page|11}} ...)]
• uvidende: [Han var som vi har sagt, uvidende, men han var ikke ({{page|45}} ...)]
• uvil: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• uvirksom: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• uvisshet: [For Jean Valjean var all uvisshet over; heldigvis varte den ennu for disse mennene. Han hadde nytte av deres tvil; det var tapt tid for dem og tid vunnet for ham. Han gikk ut av porten han hadde gjemt sig i, og skyndte sig nedover Postgaten i retning av Jardin des Plantes. Cosette begynte å bli trett, han tok henne på armen og bar henne. Det var ikke et menneske å se, og lyktene var ikke tent fordi det var måneskinn. Han gikk fortere og kom til slutt forbi Jardin des Plantes gjennom smågater med lave hus ut på kaien. Der vendte han sig. Kaien var øde. Gatene var øde. Der var ingen bak ham. Han pustet friere. Så kom han til Austerlitzbroen. Den gang blev det ennu betalt bropenger. Han gikk bort til brovakten og betalte en sou. «Det er to sous,» sa brovakten. «De bærer et barn som kan gå. De må betale for to.» – Han betalte, ergerlig over at han hadde vakt opmerksomhet. Flyktninger bør være uenset. ({{page|24}} ...)]
• uvisst: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• uvitendes: [de uvitendes brøde skyldes mennene, fedrene, herskerne, ({{page|11}} ...)]
• uvitenhetens: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• uværsbulderet: [og ta dem på sig igjen; så gikk han inn i skuret med Cosette. Den som flykter, tror aldri at han har gjemt sig godt nok. Barnet som stadig tenkte på madam Thénardier, delte hans instinktmessige trang til å skjule sig best mulig. Cosette skalv og trykket sig inn til ham. De hørte larmen og bråket fra patruljen som undersøkte blindgaten, kolbestøtene mot brolegningen, Javerts rop til de folkene han hadde satt på vakt, og hans eder blandet med ord de ikke kunde skjelne. Da det hadde gått et kvarters tid, syntes det som om dette uværsbulderet holdt på å drive bort. Jean våget ikke å trekke pusten. Han hadde stille lagt hånden over munnen på Cosette. – For øvrig var det en så underlig ro der i ensomheten, at den nære, fryktelige støien ikke engang brakte det minste spor av uro inn til dem. Det var likesom murene var blitt bygget av de døve stenene Skriften taler om. ({{page|24}} ...)]
• uværsbygene: [seng slik at ingen kunde høre noget. Uværsbygene blandet med torden fikk dessuten dørene til å ryste på hengslene, og det skapte en fryktelig og nyttig støi i fengslet. De av fangene som våknet, lot som de sovnet igjen, og lot Gueulemer og Brujon gjøre som de ville. Brujon var hendig. Gueulemer var sterk. Før nogen lyd nådde frem til den fangevokteren som sov i den gittercellen som vendte ut mot sovesalen, hadde de brutt gjennom muren, steget op gjennom skorstenen, sprengt jerngitteret over skorstenen, og dermed var de to fryktelige forbryterne ute på taket. Regnet og stormen hadde økt på så taket var glatt. «Fin kveld til å stikke av i,» sa Brujon. ({{page|368}} ...)]
• uværslarm: [Gaten var tom. Nogen engstelige borgere som skyndte sig hjem, la knapt merke til ham. Hver er sig selv nærmest når det er fare på ferde. Lyktetenneren kom som vanlig for å tenne den lykten som hang like foran porten til nr. 7, og gikk sin vei. Den som hadde sett Jean Valjean der i skyggen, vilde ikke ha tatt ham for et levende menneske. Han satt der urørlig som et isspøkelse. Fortvilelse kan få en til å stivne. En kunde høre stormklokken og en vag uværslarm. Midt under dette hørte en uret på Saint-Paul slå elleve, alvorlig og uten å forhaste sig. – Jean Valjean merket ikke at timene gikk. Han rørte sig ikke. Da lød plutselig et voldsomt smell fra strøket ved Hallene, straks efter kom et ennu voldsommere; det var rimeligvis det førnevnte angrepet på Chanvreriegaten. Denne dobbelte salven som ved sin voldsomhet ({{page|103}} ...)]
• uværsregndråpene: [Disse ordene gjorde samme virkning på summingen i gruppene som de første uværsregndråpene på en bisverm. Alle blev stumme. Det blev et øieblikk den usigelige stillheten da en kan høre dødens vingesus. ({{page|123}} ...)]
• uåpnet: [Under restaurasjonen kom han på halv lønn, så blev han satt til å bo i Vernon, {{sperret|d. v. s.}} under politioppsikt. Kong Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden eller barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilighet gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.» Han eide bare en gammel blå drakt; men han undlot aldri å bære æreslegionens officersrosett når han gikk ut. Statsadvokaten lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennom en offisiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg vet ikke om det er jeg som ikke lenger kan fransk, eller det er De som ikke kan tale det, men dette skjønner jeg virkelig ikke.» – Så gikk han ut med rosetten på åtte dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjonschefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde det tilsvarende med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvokaten på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte: «Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?» ({{page|140}} ...)]
• uærlig: [Jeg er selvlært. Nåvel, det å rane til sig et navn og bruke det, er uærlig. Alfabetets bokstaver kan en snyte sig til akkurat som en pung og et ur. Å være en falsk underskrift av kjøtt og blod, å være en levende falsk nøkkel, å trenge sig inn til skikkelige folk ved å lure op låsen, aldri å kunde se folk i øinene, alltid å skule til siden, å være vanæret i eget indre. Nei! Nei! Nei! Det er bedre å lide, blø, gråte, flenge huden av kjøttet med neglene, vri sig i angst nettene igjennom og pines på legeme og sjel. Derfor er det jeg er kommet for å fortelle Dem alt det der. Frivillig, som de sier.» ({{page|305}} ...)]
• vadde: [Laigle satt og grunnet over noget. Så sa han halvhøit: «A.B.C. – det vil si: Lamarques gravferd.» – «Og den høie, lyse, det er Enjolras som sendte bud efter dig,» sa Grantaire. – «Skal vi gå dit?» spurte Laigle. – «Det regder,» sa Joly, «jeg har svoret på å gå i ilded, bed ikke i vadde. Jeg vil ikke bli edda mere forkjølet.» – «Jeg blir,» sa Grantaire, «jeg liker en frokost bedre enn en likvogn.» – «Altså blir vi,» sa Laigle. «La oss drikke. Dessuten kan vi godt være med i oprøret uten å være med i gravferden.» – «Ja, oprør er jeg bed på,» ropte Joly. ({{page|53}} ...)]
• vade: [Med disse synsmåtene måtte Jean Valjean stå for ham som vanskapt og frastøtende. Han var den utstøtte. Han var galeislaven. Det ordet lød for ham som et støt i domsbasuner; og efter at han lenge hadde stirret på Jean Valjean, var det siste han gjorde, å vende hodet bort med et «vik fra mig». Vade retro. ({{page|305}} ...)]
• vadmelskjole: [vadmelskjole med vide, korte ermer, et forklæ av rød- og grønnrutet bomull, bundet om livet med et grønt bånd, ({{page|45}} ...)]
• vadmelsserk: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• vadmelsserken: [Bernhardiner-benediktinernonnene av Martin Vergas orden driver «den evige tilbedelse» likesom benediktinerinnene. De faster hele året, sulter i fasten og mange andre dager særlig fastsatt for dem; de står op av sin første søvn klokken ett om natten for å lese i bønneboken til klokken tre og synge ottesang; de ligger hele året på halm og i ulltepper. De bader aldri, tenner aldri op ild; de pisker sig hver fredag og må overholde taushetsregelen, taler aldri uten i hvilepausene som er meget korte, og bruker vadmelsserk seks måneder av året fra 14. september, korsmesse, og like til påske. Disse seks månedene er en lempning i vedtektene som sier hele året, men denne vadmelsserken som er uutholdelig i varmen, fremkalte feber og nervekramper, og selv efter avkortningen hadde søstrene efter ({{page|56}} ...)]
• vadsekker: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• vaiende: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• vaklingen: [nok litt kamp inn i vaklingen. Klokken slo tre. Han ({{page|45}} ...)]
• vaktbordet: [Javert gikk bort fra rekkverket og med løftet hode og faste skritt gikk han bortover mot politistasjonen som lå i lyset av en løkt på hjørnet av Châteletplassen. Da han kom dit, så han gjennom vinduet en politikonstabel og gikk inn. Javert sa navnet sitt, viste politikortet til konstabelen og satte sig ved vaktbordet der det brente et lys. På bordet var det en penn, et blyblekkhus og papir til bruk ved nedskrivning av mulige politiforklaringer og natterundenes rapporter. ({{page|231}} ...)]
• vaktene: [Mens mennene laget patroner og kvinnene charpi, mens en stor kasserolle full av tinn og bly til kulestøpning smeltet over et fyrfat, mens vaktene stod på post med geværet i armen og mens Enjolras stadig holdt øie med dem, slo Combeferre, Courfeyrac, Jean Prouvaire, Feuilly, Laigle, Joly, Bahorel og ennu nogen andre sig sammen som til en vanlig fredelig samtale, og mens de satt der i en krok av vertshuset som var blitt laget om til kasematte, et par skritt fra den barrikaden de hadde reist, med de ladde geværene stilt op mot stolryggene, begynte disse vakre unge menneskene som var så nær sin siste time, å fremsi kjærlighetsdikt. Tiden, stedet, ungdomsminnene som blev gjenkalt ved diktene, nogen stjerner som tindret frem på ({{page|53}} ...)]
• vaktens: [En avgrunn på seks fots bredde og fire og tyvefots dybde skilte dem fra muren ut mot badeanstalten. På bunnen av denne avgrunnen så de glimtet av vaktens gevær. De festet den ene enden av det repet Brujon hadde flettet i enecellen, i restene av gitteret over skorstenen og kastet den andre over yttermuren, satte i et sprang over avgrunnen, klamret sig til murkanten, kløv over den og gled efter hverandre nedover repet til et lite tak som støtte op til badeanstalten, så trakk de repet til sig, hoppet ned i badeanstaltens gårdsrom, gikk tvers over det, skjøv op luken inn til portneren og trakk i snoren som hang like innenfor, slik at porten gikk op, og var ute i gaten. ({{page|368}} ...)]
• vakter: [Når det gjaldt tertefinhet, stod hun ikke tilbake for nogen engelsk miss. Det var blyghet satt på spissen. Hun hadde et fryktelig minne i livet: En dag hadde en mann sett strømpebåndet hennes. Årene hadde bare øket denne skånselløse blyghet. Halstørklæet kunde aldri bli tett nok, og aldri nå høit nok. Hun øket antallet av hekter og nåler på steder der folk ikke drømte om å se. Det er nettop det eiendommelige ved snerperiet å sette ut dess flere vakter, dess mindre festningen er truet. Og likevel ({{page|127}} ...)]
• vakthavende: [Det var virkelig en galeislave som var blitt satt til å arbeide ombord, og som straks hadde løpt bort til vakthavende officer, og mens mannskapet hverken visste ut eller inn og matrosene skalv og trakk sig tilbake, hadde han bedt officeren om lov til å våge livet for å berge toppgasten. Da officeren nikket, hadde han med et hammerslag slått av lenken som var festet til fotringen; så hadde han tatt en line og entret op vantene. Ingen la da merke til hvor lett denne lenken blev slått av. Det kom de først til å tenke på lenge efter. ({{page|331}} ...)]
• vakthund: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• vakthundrådslagningen: [Da Jean Valjean stoppet, hadde lyden holdt op. Politifolkene lyttet, men hørte ikke noget. De stirret, men så ikke noget. Så rådslo de. – Den gangen var det på det stedet av Montmartrekloakken en slags plass, som senere er blitt gjenkastet fordi det alltid stod en dam der under regnvær. På denne plassen stod politimennene i en flokk. Jean Valjean så spøkelsene danne en slags krets. Bulldoghodene nærmet sig hverandre og hvisket. Utfallet av denne vakthundrådslagningen blev at de hadde tatt feil, at det ikke hadde vært nogen støi, at det ikke hadde vært nogen der, at det var nytteløst å undersøke ringkloakken, at det vilde være spilt tid, men at de måtte skynde sig bortover mot Saint-Merry, at om det var noget å gjøre og nogen «radikalere» å spore op, måtte det være i det strøket. ({{page|189}} ...)]
• vaktpostens: [Vaktpostens våbendåd blev ikke uten følge. Kjerren blev erobret, og den drukne blev tatt til fange. Den første blev satt i et vedskjul; den andre blev straks efter stilt for krigsrett som oprører. Påtalemyndigheten gav ved den leiligheten et prov på sin utrettelige iver for å forsvare samfundet. ({{page|103}} ...)]
• vaktsersjanten: [Da det var gjort, la han papiret i vestelommen på mannen som fremdeles lå og snorket, så grep han fatt i kjerrearmene med begge never, og drog av gårde mot Hallene med kjerren foran sig i strak galopp, mens han sang og skrålte med larmende seiersglede. – Det var farlig. Det stod en vaktpost ved Statstrykkeriet. Gavroche hadde ikke tenkt på det. Denne vaktposten var besatt med nasjonalgardister fra landdistriktet. Troppen tok til å røre på sig og hodene løftet sig fra feltsengene. To gatelykter knust slag i slag, og denne sangen sunget av full hals, det var altfor meget for disse redde gatene der en helst legger sig til å sove ved solnedgang og slukker lyset i god tid. Nu hadde Gavroche i over en time larmet omkring i dette strøket som en flue i en flaske. Vaktsersjanten lyttet og ventet. Han var en forsiktig mann. Da han nu hørte den rasende larmen fra kjerren, var begeret fullt, det gikk ikke an å vente lenger. Og sersjanten mente det var best å undersøke saken. «Det må være en hel bande,» sa han, «la oss være forsiktige.» Det var klart at anarkiets Hydra hadde kommet ut av esken og at hun raste i strøket. ({{page|103}} ...)]
• vaktsom: [Marius blev dobbelt vaktsom. – Da Jondrette var blitt alene med konen, tok han igjen til å gå frem og tilbake uten å si et ord. Plutselig vendte han sig mot henne, la armene over kors og ropte: «Og nå skal jeg si dig noget. ({{page|217}} ...)]
• vaktsomhet: [Og endelig hadde noget uforklarlig som nylig hadde hendt, øket hans vaktsomhet. Tidlig en morgen da han gikk en tur i haven, hadde han plutselig fått se risset inn i muren: «Verreriegaten 16.» Det måtte ha kommet der ganske nylig, rissene var ennu ganske hvite i den sorte muren, en neslebunt som stod ved foten av muren, var overdrysset med kalkstøv. Kanskje var det blitt skrevet samme natten. Hvad var det? ({{page|25}} ...)]
• vaktsomme: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• vaktsomt: [var en hungrig som fulgte efter et bytte uten å vilde la det se ut slik, mens byttet var vart og vaktsomt. Den som prøvde å slippe vekk, så dårlig og fattigslig ut; den som prøvde å fakke ham, var høi og kraftig, så barsk ut, og måtte være en hård motstander. Den første, som følte han var den svakeste, undgikk den andre, men i et slags innett raseri; den som hadde kundet se inn i øinene på ham, vilde ha sett flyktningens mørke fiendskap og alle truslene frykt kan romme. ({{page|189}} ...)]
• vaktstuer: [På mindre enn en time hadde det bare i kvartalet omkring hallene vokset frem av jorden syv og tyve barrikader; på minst tyve andre steder i Paris var det også reist barrikader. Ved en av dem stod en velklædd mann og utdelte penger til dem som arbeidet på den. Et annet sted kom en rytter og gav den som syntes å være fører for barrikaden, noget som lignet en rull sølvpenger: «Se der,» sa han, «det er til utgiftene, vin {{sperret|o. s. v.}}» En ung lyshåret mann uten krave gikk med feltropet fra den ene barrikaden til den andre. En annen gikk med dragen sabel og blå politilue på hodet og satte ut skiltvakter. Bak barrikadene var kaféer og portnerrom blitt omgjort til vaktstuer. For øvrig utviklet oprøret sig efter den beste militære taktikk. Trange, ujevne, buktede gater fulle av fremspring og hjørner blev fortrinnsvis valgt; særlig var strøket omkring hallene et nett av gater mere sammenfiltret enn en skog. «Folkevennene» hadde, blev det sagt, tatt ledelsen over oprøret i Saint Avoye-kvarteret. ({{page|32}} ...)]
• vakttjeneste: [På den døren som vendte ut mot Babylongaten, hang det en postkasse. Men det eneste som blev lagt ned der, var skattesedler og opfordring til vakt. For Fauchelevent var blitt medlem av Nasjonalgarden. Tre, fire ganger om året trakk Jean Valjean på sig uniform og gjorde vakttjeneste. Det gjorde han gjerne, fordi han mente det var en god forkledning. Han var seksti år gammel og hadde lovlig fritagelsesgrunn, men han så ikke ut til å være mere enn femti. Han hadde ikke nogen borgerlig stilling; han skjulte navnet sitt, skjulte hvem han var, ({{page|319}} ...)]
• valgrett: [nå, herr millionær. Jeg har hatt forretning, jeg har hatt handelsrett, jeg har hatt valgrett, jeg har vært skatteborger, og det er kanskje mere enn De har!» ({{page|217}} ...)]
• valjeanbarna: [Valjeanbarna som alltid var sultne, lånte nogen ganger ({{page|45}} ...)]
• valmue: [Bak Feuilly marsjerte eller rettere spratt Bahorel, en fisk i oprørshavet. Han hadde karmosinrød vest, og den fikk en som kom forbi, til å rope forferdet: «Der kommer de røde!» – «De røde, de røde!» svarte Bahorel. «For en underlig redsel! Jeg har aldri vært redd for en valmue, og lille Rødhette har aldri skremt mig. Hør mig, borgere, overlat frykten for den røde farven til kuer og okser.» – På en mur fikk han se et opslag. Det var det mest fredsommelige papir i verden, en tillatelse til å spise egg i fasten, et hyrdebrev fra erkebiskopen av Paris til hans «får». Bahorel ropte: «Får, det er et fint uttrykk for gjess.» Og han rev hyrdebrevet ned. Dette vant Gavroche for ham. Fra da av gav Gavroche sig til å studere Bahorel. ({{page|45}} ...)]
• valmuer: [En uventet rystelse skulde blande sig i denne sorgen. Efter at de kom tilbake til Plumetgaten, brukte de å gå morgenturer. Jean Valjean likte best å gå der få folk ferdedes, ensomme avkroker, glemte steder. Den gang var det utenfor portene like innpå byen nogen marker der det om sommeren stod nogen tynne kornakrer, og som ut på høsten efter skuren ikke så ut som stubbåker, men som brakkmark. Jean Valjean ferdedes der med særlig glede. Cosette kjedet sig slett ikke der. Det var ensomhet for ham, frihet for henne. Der blev hun liten pike igjen, hun kunde løpe og næsten leke, hun tok hatten av, la den på knærne til Jean Valjean og plukket blomster, hun bandt kranser av vilde valmuer og satte på hodet, og når solen skinte gjennom de høirøde blomstene, var de som en flammering om det friske, yndige ansiktet. Også efter at livet var blitt sørgelig for dem, hadde de holdt på med disse morgenturene. ({{page|319}} ...)]
• valois: [Denne de Lamothe var «skattet» i denne kretsen både på grunn av sin «berømmelse» og – underlig nok, men sant – på grunn av navnet de Valois. ({{page|140}} ...)]
• valplassene: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• valse: [Montparnasse la til nogen enkeltheter om Babets flukt og sa så: «Men, det er ikke alt!» – Mens Gavroche hørte på, hadde han grepet en stokk som Montparnasse hadde i hånden. Han hadde rent uvilkårlig trukket i håndtaket, og en dolkeklinge hadde kommet til syne: «Å,» sa han og støtte dolken tilbake igjen, «du har tatt med dig gendarmen din forkledd som spissborger.» – Montparnasse blunket med det ene øiet. «For pokker!» svarte Gavroche, «du har tenkt å valse op med kostene?» – «En kan aldri vite,» svarte Montparnasse med likeglad mine. «Det er alltid bra å ha en knappenål på sig.» ({{page|368}} ...)]
• valseverk: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• vampyr: [Bortimot midnatt streifet, eller rettere krøp, en mann ved siden av Ohainhulveien. Efter hele utseendet å dømme var det en av dem vi nettop har skildret, hverken englender eller franskmann, hverken bonde eller soldat, mindre menneske enn vampyr trukket til av liklukten, førte med sig tyveri istedenfor seier, en som hadde kommet for å plyndre Waterloo. Han var klædd i en bluse som lignet en kappe, han var urolig og dristig, mens han gikk fremover så han sig tilbake. Hvem var denne mannen? Natten visste rimeligvis mere om ham enn dagen. Han hadde ingen sekk med sig, men åpenbart store lommer under kappen. Av og til stoppet han, gransket sletten rundt sig for å se om han blev iakttatt; så bukket han sig plutselig, tok i noget som lå stille og urørlig på jorden, reiste sig så op igjen og listet sig vekk. Nogen nattfugler kastet skygger bortover sumpene … ({{page|299}} ...)]
• vampyrer: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• van: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• vancouvers: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• vandeleur: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• vandlet: [vandlet sig til to murer; barske murer. Lukkede dører, lukkede vinduer, lukkede skodder. ({{page|123}} ...)]
• vandreren: [— «Ja» — «Nå?» — Vandreren svarte rådløst: «Jeg ({{page|45}} ...)]
• vandret: [klar tanke – den at han skulde treffe Cosette klokken ni. Denne siste lykke rommet nu hele hans fremtid; derefter mørke. Mens han vandret omkring på de mest øde bulevardene, syntes han at han hørte en underlig støi inne fra Paris. Han rev sig et øieblikk løs fra drømmene og sa: «Slåss de?» ({{page|25}} ...)]
• vandring: [viste sig. En kunde si at hans vandring bragte varme og ({{page|11}} ...)]
• vandringene: [Da såret var helbredet, tok han igjen fatt på de ensomme vandringene i skumringen. Men en tror feil når en tror at en kan gå turer alene omkring i de ubebodde strøkene av Paris uten å møte et eller annet eventyr. ({{page|340}} ...)]
• vandringsmann: [Den enslige vandringsmann som for førti år siden våget sig inn i de avsides strøkene omkring la Salpêtrière og som gikk bortover bulevarden så langt som til Italiaporten, kom til steder der en kunde si at Paris sluttet. Der var ikke øde, for folk ferdedes der. Det var ikke på landet, for der var både hus og gater; det var ikke nogen by, for gatene hadde dype hjulspor som på landeveiene, og gressgrodde var de; det var ikke nogen landsby, husene var for høie til det. Hvad var det da? Det var et bosted der det ikke bodde nogen, det var en ørken der enkelte ferdedes, det var en bulevard i den store byen, en parisergate, villere om natten enn en skog, tristere om dagen enn en kirkegård. ({{page|9}} ...)]
• vanene: [Marius hadde holdt på de fromme vanene fra barneårene. En søndag hadde han gått for å høre messen i Saint-Sulpice i det samme kapellet som tanten tok ham med i da han var liten. Den dagen var han mere åndsfraværende og fordrømt enn vanlig og hadde kommet til å knele ned bak en pilar på en ullfløiels bedeskammel, som på ryggstøet bar innskrevet navnet: «Herr Mabeuf, klokker.» Messen var så vidt begynt da en gam- ({{page|140}} ...)]
• vanhelligelse: [Han grep henne, hun falt, han tok henne i armene og trykket henne fast inntil sig uten å vite hvad han gjorde. Han holdt henne oppe mens han selv vaklet. Det var som om han hadde hodet fullt av røk; det gikk lyn for øinene på ham, alle tanker svant; det var som om han utøvet en hellig handling og at han likevel øvet en vanhelligelse. Han hadde forresten ikke den minste attrå efter denne strålende kvinne som han følte mot brystet. Han var helt vekk av kjærlighet. ({{page|350}} ...)]
• vanhelligelsene: [De ser aldri tjenestegjørende prest, for han er alltid skjult for dem bak et syv fot høit forheng. Under prekenen trekker de mens presten er i kapellet, sløret ned over ansiktet. De må alltid tale lavt og gå med øinene mot jorden og bøid hode. En eneste mann kan komme inn i klostret; erkebiskopen. – Det er dog en annen, det er gartneren; men det er alltid en gammel mann; og for at han alltid skal være alene i haven og for at søstrene skal bli varslet, har han en bjelle bundet til kneet. Søstrene plikter å vise priorinnen fullkommen og blind lydighet. Efter tur utfører hver av dem det de kaller «soningen». – Soningen vil si bønnen for alle de syndene, alle de feilene, alle de forseelsene, alle de vanhelligelsene, alle de plagene, alle de forbrytelsene som blir gjort på jorden. Tolv timer i trekk, fra klokken fire om eftermiddagen til klokken fire om morgenen eller fra klokken fire om morgenen til klokken fire om eftermiddagen, ligger søsteren på kne på stengulvet foran det hellige sakramente med foldede hender og repet om halsen mens hun ber forsoningsbønnen. Når trettheten overvelder henne, legger hun sig flatt på gulvet med ansiktet ned og armene utstrakt; det er all den hvilen hun kan ta. I denne stillingen ber hun for alle syndere i verden. Det er stort, ja ophøiet. ({{page|56}} ...)]
• vanke: [Men når nu denne lykken var til, når den nu fantes, hvad skulde så han, Jean Valjean, gjøre? Skulde han trenge sig inn på denne lykken? Skulde han handle med den som om han hadde noget med den å gjøre? Cosette hørte nu utvilsomt til hos en annen; men skulde han, Jean Valjean, holde fast på så meget av Cosette som han kunde? Skulde han fremdeles være en slags far for henne, som hun bare av og til traff, men høiaktet? Skulde han ganske rolig vanke i huset hos Cosette? Skulde han uten å si et ord bringe sin fortid sammen med denne fremtiden? Stå frem der som om han hadde rett til det, og tilsløret sette sig ved denne lysende arne? Skulde han, mens han smilte til dem, ta deres uskyldige hender i sine to sørgelige hender? Skulde han ved den fredelige kaminen i Gillenormands dagligstue hvile de føttene som hadde slept efter sig lovens vanærende skygger? Skulde han dele lykken med Cosette og Marius? Skulde han øke mørket over sitt eget hode og skyen over deres? Skulde han bringe sin ulykke som tredjemann inn i deres lykke? Skulde han med ett ord være skjebnens stumme trussel ved siden av disse to lykkelige? ({{page|279}} ...)]
• vannbygningsarbeide: [for vannbygningsarbeide og gjorde de underjordiske byggearbeider lite holdbare. Det var en slik nedrasning Jean Valjean hadde kommet til, og den kom av regnskyllet dagen før. En senkning av brolegningen, som blev dårlig støttet av sandunderlaget, hadde stoppet op regnvannet. Så sivet vannet ned, og sammenstyrtningen skjedde. Bunnen i kloakken var gått i stykker og sunket ned i sølen. På hvor lang strekning? Det var umulig å si. Mørket var nettop der tettere enn alle andre steder. Det var et sølehull i en belgmørk hule. ({{page|189}} ...)]
• vanndråper: [hun fikk vanndråper i håret når det regnet. Hun blev ({{page|105}} ...)]
• vanne: [reiste han sig og la bøkene fra sig, og gikk bøid og vaklende bort til brønnen, men da han hadde grepet lenken, hadde han ikke krefter nok til å løfte kjeden av kroken. Da vendte han sig og kastet et angstfullt blikk op mot himmelen der stjernene blinket frem. Med det samme hørte han en stemme som sa: «Far Mabeuf, skal jeg vanne haven for Dem?» ({{page|306}} ...)]
• vannene: [svevet Guds ånd over vannene. Og ett hvori han viste ({{page|11}} ...)]
• vanner: [«Værelset ditt står fremdeles ferdig til dig hjemme hos oss,» fortsatte hun. «Du skulde bare vite så vakker haven er nettop nå. Asaleane trives så godt der. Gangene er strødd med fin elvesand; der er små fiolette konkylier. Du må smake på jordbærene mine Det er mig som vanner dem. Og så skal vi ikke mere ha noget av «frue» og «herr Jean»; vi har laget en fristat hjemme hos oss. Vi sier du til hverandre alle sammen, ikke sant, Marius? Programmet er endret. Du skulde bare vite for en sorg jeg har hatt, far; det var en rødstrupe som hadde bygget redet sitt i et hull i muren, og nu har en fæl katt spist den op for mig. Den stakkars rødstrupen som stakk hodet ut av redet og så på mig. Jeg har grått slik over det. Jeg kunde ha drept katten! Men nu er det ingen som skal gråte mer. Hele verden jubler, hele verden er lyk- ({{page|351}} ...)]
• vannes: [eseldriver, drog de tilbake til Paris over Vannes og Issy. ({{page|105}} ...)]
• vannfallet: [så de på vannfallet som var uten vann og ropte: «Hvor ({{page|105}} ...)]
• vannfarve: [malt med rød vannfarve. En lignende skjenk, dekket av ({{page|11}} ...)]
• vannkanne: [Fauchelevent gikk inn i nr. 87, gikk trappen helt til topps ledet av det instinkt som alltid bringer den fattige op på kvisten, og der banket han på døren til et kvistkammer. – «Kom inn,» sa en stemme. Det var Gribiers stemme. Fauchelevent puffet op døren. Graveren bodde som alle utfattige mennesker i et tomt og uhyggelig lite rom. En pakkasse – kanskje en likkiste – gjorde tjeneste som kommode, en smørkrukke som vannkanne, en halmsekk som seng, mens stengulvet gjorde tjeneste både for bord og stoler. Borte i en krok klumpet en mager kone og en hel flokk unger sig sammen på en haug gamle filler. Alt i dette fattigslige værelset bar tydelige tegn på å ha vært snudd op ned på. Likesom der hadde vært et stedlig jordskjelv. Overbredsler var slengt til side, fillene var hevet til alle kanter, en krukke var slått i stykker, moren hadde grått, barna hadde åpenbart fått stryk; alt vitnet om en hissig og planløs ransakning. Det var klart at graveren hadde vært ganske ute av sig da han lette efter kortet, og hadde gjort alt det som var i kammerset ansvarlig for det like fra krukken til konen. Han så ganske fortvilet ut. ({{page|56}} ...)]
• vannkannen: [Jean Valjean blev ved med å smile: «Om De nu tok mig tilbake, herr Pontmercy, vilde det gjøre mig til en annen enn den jeg er? Nei. Gud har tenkt som De og jeg, og han skifter ikke mening; det er bra at jeg går bort. Døden er en god ordning. Gud vet bedre enn oss hvad vi trenger til. At dere får være lykkelige, at herr Pontmercy må få eie Cosette, at ungdommen elsker morgenen, at det rundt om dere barn er syriner og nattergaler, at livet for dere blir som et vakkert grønnsvær i sol, at all himmelens fryd fyller deres sjel, og at jeg som ikke lenger er til nogen nytte, dør, at det er bra alt sammen, er sikkert og visst. Hør nå, la oss være fornuftige, ikke noget er lenger mulig, jeg føler at alt er forbi. For en time siden besvimte jeg. Og dessuten drakk jeg siste natt hele den vannkannen der full av vann. Hvor mannen din er god, Cosette! Du har det meget bedre hos ham enn hos mig.» ({{page|351}} ...)]
• vannkaret: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• vannkruset: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• vannledningen: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• vannmasser: [høre brus, men en kunde ikke se elven. Av og til viste det sig nede i dette svimlende dyp, et ganske svakt lysglimt som buktet sig bortover. Så blev lysskjæret borte, og alt blev utydelig igjen. Det var som om et umåtelig rom hadde åpnet sig der nede. Det en hadde under sig, var ikke vann, men en avgrunn. Den steile kaimuren som en uklart skimtet i mørket til den plutselig blev borte, virket som en skråning ned mot uendeligheten. En kunde ikke se noget, men en følte den fiendtlige kulden fra vannet og en kunde kjenne dunstene fra de fuktige stenene. Det steg et rått gufs op av denne avgrunnen. Flodens vannmasser som en snarere gjettet sig til enn så, den tragiske hviskingen fra bølgene, de uhyggelige, svære brobuene, den innbilte styrtningen ned mot det uendelige mørket, det var alt fullt av redsel. ({{page|231}} ...)]
• vannmugge: [Kaminen og bordet med de to stolene stod rett fremfor Marius. Da fyrfatet var skjult, blev rommet bare oplyst av lyset. Den minste gjenstand på bordet eller på kaminen kastet store skygger. En vannmugge uten tut dekket en halv vegg. Det var over værelset en uhyggelig, truende ro. En følte at noget skrekkelig var i gjære. ({{page|217}} ...)]
• vannmuggene: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• vannpost: [Cosette hadde i klosteret lært å stelle hus og ordnet nu med utgiftene som var meget små. Hver dag gikk Jean Valjean en tur med Cosette. De gikk til Luxembourg-parken i de gangene som var mest avsides og hver søndag hørte de messe i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken fordi den var så langt borte. Da det var et riktig fattigkvarter, gav han mange almisser, og de ulykkelige omringet ham i kirken, og det var årsaken til at Thénardier skrev: «Til herr velgjører i Saint-Jacques-du-Haut-Paskirken.» Han tok ofte Cosette med til de fattige og trengende. Nogen fremmed kom aldri til huset i Plumetgaten. Toussaint hentet det de trengte i huset. Vann hentet Jean Valjean fra en vannpost nær boulevarden. ({{page|319}} ...)]
• vannprøven: [En kveld hevdet skolelæreren at før i tiden vilde politiet ha undersøkt hvad det var Boulatruelle drev på med i skogen, og at han da nok hadde fått snakke, i nødsfall kunde han blitt pint, og at Boulatruelle slett ikke kunde ha stått imot vannprøven f.eks. – «La oss gjøre vinprøven,» sa Thénardier. ({{page|331}} ...)]
• vannspann: [Ved hårdt arbeid, iherdighet, omhu og vannspann hadde det lykkes ham å efterligne skaperen og han hadde fått til nogen tulipaner og nogen georginer som syntes å være glemt av naturen. Han var opfinnsom; han hadde før nogen annen funnet på å bruke faste, små lyngjordbed til dyrkning av sjeldne og verdifulle amerikanske og kinesiske busker. Om sommeren var han i haven like fra dag- ({{page|140}} ...)]
• vannstråle: [Cosette satt i triste tanker; skjønt hun bare var åtte år, hadde hun alt lidt så meget at hun satt der og drømte med et dystert gammelkoneuttrykk. Hun hadde et blått øie efter et neveslag som madam Thénardier hadde gitt henne, noget som fikk madammen til alt i ett å si: «Hvor heslig hun er med den blekklatten under øiet.» Cosette satt og tenkte på at det var mørkt, veldig mørkt, at hun uventet hadde måttet fylle vannmuggene og karaflene på værelsene til de nye reisende og at det ikke var mere vann igjen i karet. Det som trøstet henne litt, var at det ikke blev drukket meget vann i Thénardiers hus. Det manglet aldri folk som var tørste; men det var av den slags tørst som heller vilde slukkes i vin enn i vann. Hadde nogen bedt om et glass vann blandt alle disse vinglassene, vilde alle gjestene ha regnet ham som en barbar. Så kom imidlertid et øieblikk da Cosette skalv: Madam Thénardier tok lokket av en kasserolle som stod og kokte over ilden, så grep hun et glass og gikk raskt bort til vannkaret. Hun dreide på kranen, barnet så op og fulgte med øinene det hun gjorde. En tynn vannstråle rant ut av kranen og fylte glasset halvt. «Se så,» sa hun, «det er ikke mere vann igjen.» Så tidde hun et øieblikk. Barnet holdt pusten. «Nå,» sa madam Thénardier og så på det halvfulle glasset; «det kan være nok som det er.» ({{page|344}} ...)]
• vanntrosser: [floden brøt mot bropilarene som om den vilde rive dem over ende med svære vanntrosser. Mennesker som falt ned der, kom ikke mere til syne. ({{page|231}} ...)]
• vanntårnet: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• vanskapte: [ved siden av hverandre være to ansikter, ett troskyldig og ett fryktelig, ett badet i morgenrødens guddommelige skjær og det annet for alltid gustent av lyset fra et evig lyn. Hvem hadde kundet lage denne uforklarlige sammenstillingen? På hvilken måte, ved hvilket under hadde det kundet bli samliv mellem dette himmelske barnet og denne gamle forbryteren? Hvem hadde kundet knytte lammet fast til ulven og ennu inderligere få ulven bundet til lammet? For ulven elsket lammet, dette vilde vesenet tilbad det svake, i ni år hadde engelen hatt uhyret til støtte. Cosettes barndom og opvekstår, hennes opvåkning, hennes jomfruelige utvikling mot livet og lyset hadde vært skjermet av denne vanskapte kjærligheten. Her tok spørsmålene så å si til å forgrene sig i talløse gåter, avgrunner åpnet sig i bunnen av avgrunner, og Marius kunde ikke lenger tenke på Jean Valjean uten å svimle. Hvem var dette avgrunnsmennesket? ({{page|305}} ...)]
• vanskelighet: [Da han ikke uten vanskelighet hadde kommet over gjerdet og gikk der i gaten igjen alene, uten natteleie, uten ({{page|45}} ...)]
• vanslekter: [døde ni og sytti år gammel. «Han var ung da jeg mistet ham,» sa han. Denne broren som det er få minner om, var en stille gnier som fordi han var prest, mente sig nødt til å gi almisser til fattige han møtte, men da han aldri gav dem annet enn falskmynt eller småmynt ute av kurs, hadde han funnet et middel til å dra til helvete på veien til paradiset. Men den eldre Gillenormand knuslet ikke med almissene, han gav villig og verdig. Han var velvillig, bråsnar og gavmild, og hadde han vært rik, vilde han hatt hang til å være ødsel. Han ønsket at alt som gjaldt ham, skulde være storstilet, selv kjeltringstreker. Da han en gang i en arvesak var blitt plumpt og åpenbart plyndret av en forretningsmann, brøt han høitidelig ut: «Fy, det var sjofelt gjort; den slags snyterier gjør mig virkelig skamfull. Alt vanslekter i dette århundre, selv slynglene. Guds død! Det er ikke slik en stjeler fra en mann som mig. Jeg er blitt frekt ranet, men det er klosset gjort.» – Som nevnt hadde han vært gift to ganger. Med den første konen hadde han en datter som var ugift, og med den andre en datter som døde bortimot tredve år gammel; hun hadde av kjærlighet eller ved et tilfelle eller av en annen grunn giftet sig med en officer som hadde tjent sig op fra menig i republikkens og keiserdømmets arméer, hadde fått æreslegionens kors ved Austerlitz og var blitt oberst ved Waterloo. «Det er skamflekken på familien,» sa den gamle borgeren. Han brukte meget snus og slo særlig elegant snusrestene bort fra kniplingskalvekrysset med baksiden av hånden. Han trodde meget lite på Gud. ({{page|127}} ...)]
• vanstelte: [Like i nærheten munnet Barrière-des-Gobelingaten ut. Der var den gang ikke hus, og gaten var ikke brolagt, men beplantet med vanstelte trær, gressgrodd eller sølete som en følge av årstiden. Den førte helt ut til Ringmuren som den gang omgav Paris, og Gobelinporten var like i nærheten. Denne porten vekker de sørgeligste tanker. Det er veien til Bicêtre-galehuset. Det var langs denne veien at de dødsdømte under keiserdømmet og under restaurasjonen på henrettelsesdagen drog inn i Paris, og retterstedet lå like i nærheten. Her skjedde i 1829 et hemmelighetsfullt snikmord, som aldri blev opklart, og også et annet mord som vakte stor opsikt. Men det uhyggeligste punkt i hele dette triste strøket, var det stedet der rønnen nr. 50–52 lå. ({{page|9}} ...)]
• vantene: [Det var virkelig en galeislave som var blitt satt til å arbeide ombord, og som straks hadde løpt bort til vakthavende officer, og mens mannskapet hverken visste ut eller inn og matrosene skalv og trakk sig tilbake, hadde han bedt officeren om lov til å våge livet for å berge toppgasten. Da officeren nikket, hadde han med et hammerslag slått av lenken som var festet til fotringen; så hadde han tatt en line og entret op vantene. Ingen la da merke til hvor lett denne lenken blev slått av. Det kom de først til å tenke på lenge efter. ({{page|331}} ...)]
• vanvare: [satt sig på det av vanvare. Og De Favourite, o! nymfer ({{page|105}} ...)]
• vanves: [Gaminen liker byen. Den som har streifet omkring i utkanten av Paris, vil her og der på ensomme steder ha truffet en flokk gustne, sølete, støvete, fillete, bustete unger som bråker og holder leven eller hopper paradis. Det er småunger som har rømt fra sine fattige familier. På de ytre bulevarder liker de sig best. Der lever de fjernt fra alle vaktsomme blikk, i den lyse mai og juni, ligger på kne rundt et jordhull, klinker, tretter om småslanter, tankeløse, sorgløse, dovne, lykkelige. Paris, centrum, utkantene og de nærmeste strøk, er for dem hele jorden. Utenfor det våger de sig aldri. De kunde ikke mere undvære pariserluften enn fisken kan undvære vannet. Det som ligger en mils vei utenfor byportene, finnes ikke. Ivry, Gentilly, Arcueil, Issy, Vanves, Sèvres, Neuilly, Bougival, Enghien, Gonesse, der er verdens ende. ({{page|119}} ...)]
• vanvidd: [Marius grøsset. «Slikt vanvidd! Stakkars barn. Men det var likevel bra at det bare var det. La mig nu bære Dem inn på sengen, så De kan bli forbundet. En dør ikke av en gjennomskutt hånd!» – Hun mumlet: «Kulen gikk inn i hånden, men den gikk ut i ryggen. Det nytter ikke å flytte på mig. Jeg skal si Dem hvorledes De kan forbinde mig bedre enn nogen lege. Sett Dem her ved siden av mig på den stenen der.» – Marius gjorde som hun sa. Hun la hodet sitt på kneet hans, og uten å se på ham, sa hun: «Å, så godt det er. Så godt det er. Nu gjør det ikke ondt lenger.» ({{page|84}} ...)]
• vanvittige: [Plutselig stod solen op, solstrålene tente likesom alle disse vilde hodene i brann. Tungene blev løsnet; et fyrverkeri av hånlatter, eder og viser brast løs. Nogen av mennene var lystige, de hadde fjærpennerør i munnen og blåste utøi på folkemassen, særlig på kvinnene. All slags elendighet var samlet i dette toget i et kaos; her var alle slags dyrefjes, her var oldinger, unggutter, skallepanner, grå hår, frekk heslighet, bitter håpløshet, dyrisk lystighet, vanvittige fakter, tryner med skyggeluer på, en slags ungpikehoder med hengelokker ved tinningene, barneansikter, og nettop derfor skrekkelige å se, magre skjelettansikter som ikke manglet noget annet enn døden. På første vognen satt en neger, som kanskje før hadde vært slave og som kunde sammenligne lenkene. Skjenselen hadde gjort alle disse hodene like. Det var klart at den som hadde ordnet dette toget, ikke hadde satt dem i klasser. Alle disse skapningene var blitt lenket sammen om hverandre, kanskje i alfabetisk uorden, og lesset på vognene som det kunde falle sig. Likevel hadde likesom hver lenke en felles sjel, hver vogn hadde sitt særpreg. Den første vognen sang, den som kom efter, hylte; en tredje tigget, en skar tenner, en truet dem ({{page|319}} ...)]
• vanvyrding: [De gikk og satte sig ved siden av ilden. De hadde en dukke som de snudde og vendte på fanget under prat og latter. Av og til så Cosette op fra strikketøiet og stirret på leken med trist mine. Éponine og Azelma så ikke på Cosette. Hun var som en hund for dem. Disse tre småpikene var ikke tilsammen mere enn fire og tyve år, og dog representerte de hele det menneskelige samfund, på den ene siden misundelse, på den andre siden vanvyrding. ({{page|344}} ...)]
• vanvørder: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• vareballer: [Dagen efter sin løslatelse så han utenfor en parfymefabrikk i Grasse nogen arbeidere som lesset av nogen vareballer. Han bød frem sin hjelp. Det hastet og tilbudet ({{page|45}} ...)]
• vareboden: [Det hindrer dem ikke i å ta fatt på en ny forbrytelse. Brujon var som lamslått av fengslet. Han kunde stå timevis foran vareboden og stirre som en idiot på den skitne prislisten som blev innledet med «hvitløk: 62 centimes» og sluttet med «cigar: 5 centimes». Eller han drev på med å skjelve, hakke tenner mens han sa han hadde feber og spurte om ikke en av de åtte og tyve sengene på sykesalen var ledig. ({{page|306}} ...)]
• varetekt: [våket over ham. De gav ham i Guds varetekt. ({{page|11}} ...)]
• varige: [Det varige og uforanderlige blir. En elsker hverandre, smiler til hverandre, ler til hverandre og surmuler til hverandre, setter litt trut, en fletter fingrene i hverandre, sier du til hverandre, og det varer i evighet. To elskende skjuler sig om kvelden, i tusmørket, i det usynlige, sammen med fuglene, sammen med rosene, de dårer hverandre gjennom mørket ved at hjertene leser det som står skrevet i øinene, de mumler, de hvisker og samtidig svever de mektige stjerner gjennom det uendelige rum. ({{page|404}} ...)]
• varlig: [Da Javert var kommet til Fantines sykeværelse, lukket han op døren så varlig som en sykevokter eller spion, og gikk inn. – Eller rettere, han gikk ikke inn, han blev stående i døren som han holdt på gløtt, med hatten på hodet og venstre hånd stukket inn i frakken som var knappet helt op. I albuekroken kunde en se blykulen på den svære stokken som var skjult bak ham. – Han stod slik omtrent et minutt uten at nogen opdaget at han var der. Plutselig så Fantine op, fikk øie på ham og fikk Madeleine til å vende sig. ({{page|277}} ...)]
• varmere: [Stranden lå øde; det kom ingen forbi; en kunde ikke engang se nogen båtfører eller lossearbeider i de lekterne som lå fortøid her og der. En kunde ikke se disse mennene tydelig om en ikke stod på kaien like overfor, men den som stod der, vilde ha lagt merke til at den mannen som gikk først, så bustet, lurvete og mistenkelig ut, han gikk og skalv i en fillete bluse, og at den andre så ut som et mønster på en offentlig person, klædd i embetsfrakk knappet op til halsen. Leserne vilde kanskje kjent igjen de to mennene om de hadde sett dem nær ved. – hvad vilde den siste? Kanskje få den første varmere klædd. Når en mann i stasklær følger efter en mann i filler, er det for å få også ham klædd i stasklær. Det er bare spørsmål om farven. Å være klædd i blått er ærefullt; å være klædd i rødt vanærende. Det finnes en slags avfallsrødt. Det var kanskje nogen leiheter og noget av den slags rødt den første prøvde å slippe vekk fra. ({{page|189}} ...)]
• varmeste: [senger med madrasser ikke over to tommer tykke, i sovesaler som bare blev varmet op i de koldeste måneder av året; de var klædd i de heslige røde trøiene. Av barmhjertighet fikk de lov til å gå med lange lerretsbukser i den varmeste årstiden og med ullbluse når det var riktig koldt. Vin og kjøtt smakte de ikke uten hver gang de skulde ha «hardt arbeid». De hadde ikke lenger navn, men nummer, og de var på en eller annen måte bare tall, med senkede øine, dempet stemme, snauklipt hår, under stokken, i vanære. ({{page|56}} ...)]
• varp: [«Nå går jeg ut,» sa han. «Jeg må bort og snakke med nogen av gutta. Pålitelige karer. Du skal få se at det klaffer. Jeg skal være så rask som mulig. Det blir et ordentlig varp. Pass på huset.» – Han blev stående et øieblikk i tanker med begge nevene i bukselommene, så ropte han: «Hør, det var nu likevel heldig at han ikke kjente mig igjen. Hadde han kjent mig igjen, hadde han nok ikke kommet tilbake. Det var skjegget som reddet mig, det fine fippskjegget.» Så lo han igjen og gikk bort til vinduet. Det snedde fremdeles, og himmelen var grå. «Å, for et hundevær,» sa han. Så slengte han kappen over skuldrene: «Den er altfor stor. – Men det er det samme,» la han til, «det var fanden så heldig at han la den igjen, den gamle slyngelen. Ellers hadde jeg ikke kundet gå ut, og alt hadde glippet. For et hår det kan henge i.» – Så trakk han luen ned i øinene og gikk ut. ({{page|217}} ...)]
• varselsskudd: [Marius hørte ikke dette svaret. Den som hadde sett ham der i mørket, vilde ha sett ham forvillet, lamslått, knust. Da Jondrette sa: «Jeg heter Thénardier,» skalv Marius over hele kroppen og måtte støtte sig mot veggen som om en kold kårdespiss hadde rammet ham i hjertet. Så sank den høire hånden han holdt hevet til varselsskudd, langsomt ned, og da Jondrette gjentok: «Jeg heter Thénardier,» holdt han næsten på å slippe pistolen. Da Jondrette avslørte hvem han var, hadde han ikke gjort inntrykk på Hvit, men hadde knust Marius. Dette navnet som ({{page|217}} ...)]
• varsko: [skulde altså fortsatt med å være Fauchelevent, jeg skulde ha skjult mitt sanne ansikt, jeg skulde altså ha satt dunkelhet ved siden av gleden, ved siden av dagslyset skulde jeg ha stilt mørke, uten å rope varsko, skulde jeg ha ført slaveriet inn i huset til dere; jeg skulde ha satt mig ved bordet her med den tanken, at om De visste hvem jeg var, vilde De ha jaget mig, jeg skulde latt mig opvarte av tjenere som, om de hadde visst alt, vilde ha sagt: ‘Hvor gyselig!’ Jeg skulde ha rørt Dem med albuen, hvad De hadde rett til ikke å vilde vite noget av; jeg skulde ha stjålet mig til håndtrykk av Dem. I huset hos Dem vilde det ha vært like stor ærefrykt for ærverdige hvite hår som for vanærens hvite hår; i de mest fortrolige timene, når alle hjerter trodde de lå åpne for hverandre, når bare vi fire var sammen, Deres bestefar, dere to og jeg, vilde det være en ukjent til stede. Jeg vilde ha levd side om side med dere i livet, og all min omsorg måtte gå ut på å hindre at lokket blev fjernet fra den fryktelige brønnen min. Slik vilde jeg, en død, ha tvunget mig inn på dere levende. Og jeg skulde ha dømt henne til å være sammen med mig for alltid. De, Cosette og jeg skulde alle tre vært sammen om å bære den grønne luen. Grøsser det ikke i Dem? Nu er jeg bare det ulykkeligste menneske på jorden, men jeg vilde ha blitt det uhyrligste. Og den forbrytelsen skulde jeg ha øvet hver dag. Og den løgnen skulde jeg ha gjentatt hver dag. Og det mørkets ansikt skulde jeg ha båret hver dag. Og jeg skulde hver dag ha gitt dere del i min vanære, hver dag, dere, mine kjære venner, mine kjære uskyldige barn. Det er ingen sak å tie stille? Å være taus er ganske liketil? Nei, det er ingen liketil sak. Det er en taushet som lyver. Og min løgn, og mitt bedrageri, og min uverdighet, og min feighet, og mitt forræderi, ({{page|305}} ...)]
• varslene: [Og litt efter, slik som talen skifter, gikk Combeferre fra en omtale av Jean Prouvaires vers over til å trekke en sammenligning mellem oversettelsene av forskjellige klassikere, særlig avsnittene om varslene om Cæsars mord. Og derfra kom han over til en omtale av Brutus og fortsatte videre med å si at Cæsars mord var rettferdig, at Cicero hadde rett i å felle en hård dom over Cæsar, at Cicero hevdet retten ved tanken, Brutus ved sverdet, at Cæsar krenket retten ved å gå over Rubicon, at han utdelte heder som folket alene hadde rett til å utdele, at han ikke reiste sig for senatet, og alltid optrådte som konge, næsten som tyrann. Combeferre sluttet med å si: «Cæsar var en stor mann, så meget dess verre, eller så meget dess bedre, så meget klarere blir lærdommen. At han fikk tre og tyve sår, rører mig ikke så meget som at Jesu Kristus blev spyttet i ansiktet. Cæsar blev dolket av senatorer; Kristus blev slått av tjenere. I den større hån merker en gud.» ({{page|123}} ...)]
• varsomheten: [og gikk inn i værelset igjen. Denne varsomheten var ikke unyttig, for vinduet kunde, som vi vet, sees fra gaten. Han så rundt i værelset; på bordet, stolen og på sengen som ikke hadde vært brukt på tre døgn. Det var ikke spor igjen av uordenen fra den forrige natten. Portnerkonen hadde «gjort rent». Hun hadde tatt ut av asken de to jernskoningene til stokken og tofrancsstykket som var svertet av ilden, og lagt dem pent på bordet. ({{page|277}} ...)]
• varsomme: [ikke bli lenge. De kunde jo si at jeg skulde bli vist inn i det lille værelset nedenunder. I første etasje. Jeg kan gjerne gå inn bakveien, den for tjenere, men det vilde kanskje vekke undring, jeg tror det vilde være heldigere om jeg kom inn gatedøren som alle andre. Det er sant, herr Pontmercy. Jeg vil så gjerne ennu se Cosette litt av og til. Så sjelden som De synes. Sett Dem i mitt sted, det er alt jeg har. Og dessuten må vi være varsomme. Hvis jeg slett ikke kommer mer, vil det virke uheldig, folk vil finne det underlig. Jeg kunde jo f.eks. komme hit om kvelden, når det blev mørkt.» ({{page|305}} ...)]
• vartet: [vartet dem op ved bordet. Ikke noget kunde være tarveligere enn dette måltidet. Men når biskopen hadde en av ({{page|11}} ...)]
• varulvunge: [Dess lenger hun gikk, desto tettere blev mørket. Det var ikke mange mennesker i gatene. Hun møtte imidlertid en kone som snudde sig og så efter henne og blev stående der uten å røre sig mens hun mumlet: «Men i all verden, hvor skal den ungen hen? skulde det være en varulvunge?» Så kjente konen Cosette igjen: «Nå,» sa hun, «det er Lerken!» ({{page|344}} ...)]
• vaskebaljen: [Hun tjente også litt, så vi to kunde klare oss. Hun slet også vondt. Hele dagen med halve kroppen i vaskebaljen, i regn, i sne, med vinden like i ansiktet; om det fryser på, gjør det samme, en må vaske; det er folk som ikke har meget tøi og som venter på vasken. Hvis en ikke vasker, mister en arbeide. Baljene er ikke tette så vann drypper på en fra alle kanter. Skjørtene blir ganske gjennomvåte, oventil og nedentil. Og det trenger tvers gjennom. Hun kom hjem klokken syv om aftenen og la sig med det samme; hun var så trett. Mannen hennes slo henne. Hun er død. Vi hadde det ikke særlig godt. Det var en ordentlig pike som aldri gikk på dans, men holdt sig rolig og stille. Jeg husker en karnevalsaften da hun la sig klokken åtte. Ja, det er så sant som det er sagt. De trenger bare å spørre efter. Å hva! spørre efter! jeg er et fe. Paris, det er en avgrunn. Hvem er det som kjenner far Champmathieu? Men jeg nevner hr. Baloup, spør hos Baloup. Forresten vet jeg ikke hvad dere vil mig.» ({{page|202}} ...)]
• vaskeekte: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• vaskekluter: [I kjøkkenet var det blitt tent op ild, og der smeltet de til kuler alt det vertshuset hadde av tinnkanner, skjeer og gafler. Og hele tiden blev det drukket. Fenghetter og dyrehagl lå og fløt på bordene mellem vinglassene. Oppe i biljardsalen stod mor Hucheloup, Matelote og Gibelotte og rev i stykker gamle vaskekluter og laget forbindinger. Redselen hadde virket forskjellig på dem, den ene var blitt sløv, den andre forpustet, og den tredje lys våken. Tre oprørere hjalp dem, tre langhårete, skjeggete fyrer, som plukke lerret med stor fingerferdighet og fikk kvinnene til å skjelve. ({{page|53}} ...)]
• vaskekonen: [Han hadde alltid to drakter, en gammel til «hverdagsbruk» og den andre, ganske nye, til høitid. Begge var sorte. Han hadde bare tre skjorter, en hadde han på, en lå i skuffen og en var hos vaskekonen. Han kjøpte nye når de var slitt ut. I alminnelighet var de fillete, og det fikk ham til å knappe frakken helt op til haken. Det hadde tatt år før Marius hadde nådd til slik overflod, hårde, vanskelige år, nogen å slite sig gjennom, andre å klatre opover. Marius hadde ikke gått trett en eneste gang. Han hadde gjort alt mulig undtagen gjeld. For ham var gjeld første skritt mot trelldom. Heller enn å låne lot han være å spise. Under alle disse prøvelsene følte han sig opmuntret og stundom båret frem av en hemmelig makt han hadde i sig. ({{page|193}} ...)]
• vaskekonene: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• vaskepikene: [Denne morgenen hadde han satt sig ved Gobelinsbekken. Solen skinte muntert gjennom det friske, grønne ungløvet. Han drømte om «Henne», og gjennom drømmen hørte han vaskepikene som banket tøi, fuglene som kvitret og sang over hodet på ham. Plutselig hørte han en kjent stemme som sa: «Nå, der er han!» ({{page|306}} ...)]
• vasker: [Hun tjente også litt, så vi to kunde klare oss. Hun slet også vondt. Hele dagen med halve kroppen i vaskebaljen, i regn, i sne, med vinden like i ansiktet; om det fryser på, gjør det samme, en må vaske; det er folk som ikke har meget tøi og som venter på vasken. Hvis en ikke vasker, mister en arbeide. Baljene er ikke tette så vann drypper på en fra alle kanter. Skjørtene blir ganske gjennomvåte, oventil og nedentil. Og det trenger tvers gjennom. Hun kom hjem klokken syv om aftenen og la sig med det samme; hun var så trett. Mannen hennes slo henne. Hun er død. Vi hadde det ikke særlig godt. Det var en ordentlig pike som aldri gikk på dans, men holdt sig rolig og stille. Jeg husker en karnevalsaften da hun la sig klokken åtte. Ja, det er så sant som det er sagt. De trenger bare å spørre efter. Å hva! spørre efter! jeg er et fe. Paris, det er en avgrunn. Hvem er det som kjenner far Champmathieu? Men jeg nevner hr. Baloup, spør hos Baloup. Forresten vet jeg ikke hvad dere vil mig.» ({{page|202}} ...)]
• vaskeribåtene: [Jean Valjean satte de to sølvlysestakene på kaminen, der de strålte til stor fryd for Toussaint. Forresten visste Jean Valjean at han nu kunde være trygg for Javert. Han hadde hørt fortelle og hadde selv lest det i «Moniteuren», der det hadde stått at en politiinspektør Javert var blitt funnet druknet under en av vaskeribåtene mellem Pont-au-Change og Pont-Neuf, og at denne mannen, som var ulastelig og høit aktet av de overordnende, hadde efterlatt sig et brev som hadde fått en til å tro på et anfall av sinnssykdom og på selvmord. – «Ja,» tenkte Jean Valjean, «når han hadde fakket mig og slapp mig fri, må han jo alt da ha vært gal.» ({{page|245}} ...)]
• vasse: [Mens han skrev, snakket mannen høit ved sig selv, og Marius hørte disse ordene: «Å tenke sig at det ikke finnes nogen likhet, selv ikke når en er død. Bare se på Père-Lachaise-kirkegården. De store, de som er rike, de hviler øverst ope, i akasiealléen, der det er brolegning. En kan komme dit til vogns. De små, fattigfolk, de ulykkelige, ja de blir lagt nederst der det er søle til knes, i hullene, i sumpene. En legger dem der for at de skal råtne så meget fortere. En kan ikke komme og se til dem uten å vasse i sølen.» – Han stoppet op, slo neven i bordet, skar tenner og la til: «Å, jeg kunde gjerne feie dem vekk alle sammen.» ({{page|217}} ...)]
• vasset: [Den nattlige omstreiferen gikk bortover mot den kanten. Han rotet i denne veldige graven. Han gransket og holdt en slags heslig mønstring over de døde. Han vasset i blod. ({{page|299}} ...)]
• vatt: [Basques og Nicolette rev op lerret og gjorde i stand forbindingssaker. Nicolette sydde dem sammen. Basque rullet dem op. Da de manglet charpi, hadde legen foreløpig stanset blodet med vatt. Ved siden av sengen brente tre lys på et bord, og på det lå også legens forbindingsveske. Legen vasket Marius’ ansikt og hår med koldt vann. Et helt spann fullt blev rødt på et øieblikk. Portneren stod med lys i hånden og lyste. Legen lot til å ta det alvorlig. Av og til rystet han på hodet som om han svarte på et eller annet spørsmål han gjorde sig. De var et dårlig varsel for den syke, disse hemmelighetsfulle enetalene som legen holdt med sig selv. ({{page|189}} ...)]
• vatterte: [klædd i den gode, varme, vatterte, fiolette silkekappen ({{page|11}} ...)]
• vaude: [og flamme. Han hadde fått et stykke forkastet på Vaude- ({{page|105}} ...)]
• vaudeville: [En av samtalene mellem disse unge menneskene gav Marius en virkelig rystelse. Det hendte i bakværelset i kafé Musain. Næsten alle A.B.C.-vennene var der den kvelden. Moderatør-lampen var høitidelig blitt tent. Det blev snakket om litt av hvert uten lidenskap, men under bråk og støi. Når undtas Enjolras og Marius, skravlet de alle sammen tankeløst i vei i et slags fredelig virvar. Grantaire talte vel og lenge om «Alt er forfengelighet». «Narren» talte om juss. Ved et bord satt to og arbeidet på en vaudeville, en annen gruppe drøftet en duell, Joly og Bahorel spilte domino og talte om kjærlighet; i en tredje krok blev hedensk mytologi satt op mot kristen mytologi, i den fjerde drøftet Combeferre og Courfeyrac politikk. Og bitende spott, gode og slette vitser, munter spøk og godt humør, god og dårlig smak, gode og dårlige grunner, lystig samtalefyrverkeri som fór til værs og krysset hverandre i alle retninger av salen, la disse hodene under et slags muntert bombardement. ({{page|174}} ...)]
• vaudeviller: [I de siste to årene hadde Paris oplevd mere enn ett oprør. Utenfor de kvarterene der det var oprør, hersket det ro. Paris venner sig hurtig til alt – det er bare et oprør. Når det bryter løs, når en hører alarmtrommen, bruker småhandleren å si: «Det er visst noget spetakkel borte i Saint-Martingaten.» Eller: «i Saint-Antoineforstaden.» Ofte legger han sorgløst til: «Eller et sted på den kanten.» – Litt senere, når en hører heftig, uhyggelig børse- og geværild, sier han: «Der går det varmt til. Jamen går det varmt for sig.» – Om nu oprøret nærmer sig og brer sig, lukker han straks butikkdøren og trekker i en fart uniformen på sig, {{sperret|d. v. s.}} han bringer varene sine i sikkerhet og våger livet. Så skyter folk på hverandre i gatekryss, i passasjer, i blindgater; barrikader blir tatt, tapt og gjenerobret; blodet flyter, kardeskene gjennomhuller husene, kulene dreper folk i soveværelsene, lik hoper sig op på veiene. Og nogen gater vekk hører en biljardkulene smelle i kaféene. Nysgjerrige snakker og ler nogen få skritt fra gater der kampen raser. Teatrene åpner portene og spiller vaudeviller. Vogner kjører av sted, folk går i byen for å spise middag, ofte i selvsamme strøket der de slåss. I 1831 blev skytningen stoppet for å la et brudefølge dra forbi. ({{page|32}} ...)]
• vaudevillestubber: [Mens Marius så på den unge pike med undring og sorg, gikk hun omkring med spøkelsesaktig dristighet. Hun brydde sig ikke om at hun var naken. Av og til gled den fillete serken like ned til livet på henne. Hun flyttet på stolene, rotet i toalettsakene på kommoden, tok på klærne hans og snuste i krokene. «Hallo!» sa hun, «De har et speil!» Så nynnet hun, akkurat som om hun hadde vært alene, nogen vaudevillestubber, nogen lystige omkved som den hese stemmen gjorde uhyggelig. Under denne dri- ({{page|217}} ...)]
• vaugirardporten: [De gikk gjennom de samme alléene som likvognen hadde kjørt gjennom. Da de kom frem til gitterporten og portnerboligen, kastet Fauchelevent graverens kort i kassen, portneren trakk i snoren, porten gikk op, og de gikk ut. – «Dette går jo bra,» sa Fauchelevent. «Det var et godt påfunn av Dem, far Madeleine.» De kom gjennom Vaugirardporten på den enkleste måte av verden. Nær en kirkegård er en spade og en hakke pass gode nok. – Vaugirardgaten var øde og tom. «Far Madeleine,» sa Fauchelevent mens de gikk bortover gaten og kikket op på alle husene. «De har bedre øine enn mig. Vis mig nr. 87.» ({{page|56}} ...)]
• vbpen: [Marius, som fremdeles kjempet, var dekket slik med sår, særlig i hodet, at ansiktet var aldeles vekk i blod, så en kunde tro at han hadde et rødt tørklæ over det. Enjolras var ikke blitt truffet. Når han ikke lenger hadde noget våben, rakte han hånden ut til høire eller venstre, og en eller annen av oprørerne stakk et eller annet vbpen bort i neven på ham. Av fire kårder hadde han bare en stump igjen. ({{page|123}} ...)]
• vedbli: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• vedblitt: [Hos Gillenormand gav sorgen sig uttrykk som vrede; han blev rasende over å være fortvilet. Han hadde alle slags fordommer og tok sig alle mulige friheter. Noget av det han bygget sin ytre anseelse og sin indre tilfredshet på, var som nevnt at han hadde vedblitt å være kvinnejeger, og at han fremdeles hadde ry for det. Han kalte det for å ha «et kongelig rykte». Dette kongelige ryktet skaffet ham stundom merkelige gaver. En dag ({{page|127}} ...)]
• vedde: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• veden: [Straks efter kom Jean Valjean bort til henne og bad henne gå og veksle tusenfrancsseddelen, det var rentepengene som han hadde hevet dagen før, sa han. – «Hvor?» tenkte konen. Han gikk ikke ut før klokken seks om aftenen, og offentlige kontorer hadde sikkert ikke åpent på den tiden. Hun gikk for å veksle pengeseddelen og tenkte sitt. Den tusenfrancsseddelen blev drøftet og mangedoblet og skapte en mengde tullsnakk blandt sladrekjerringene i Vignes-Saint-Marcelgaten. Nogen dager efter hendte det at Jean Valjean stod i skjorteermer i gangen og saget ved. Konen var inne og stelte værelset. Hun var alene; Cosette var optatt med å beundre veden som blev saget op. Konen fikk se frakken som hang på en spiker og sømfor den. Fôret var sydd fast igjen. Konen følte nøie efter og mente å kjenne at skjøtene og ermhullene var tykke av papir, ganske sikkert flere tusenfrancssedler! Hun la også merke til at det var mange slags saker i lommene, ikke bare den nålen, saksen og tråden hun hadde sett, men også en tykk lommebok, en meget stor kniv, og – noget som var meget mistenkelig – flere parykker av forskjellig farve. Hver lomme i frakken syntes å romme noget til å ha i bakhånd om et eller annet skulde komme på. ({{page|9}} ...)]
• vederlagsfri: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• vedgikk: [Dødsmot virker alltid sterkt på menneskene. Med det samme Enjolras la armene over kors og vedgikk at det var slutt, ophørte kamptummelen i stuen, og virvaret endret sig plutselig til en slags høitidelig gravstillhet. Det var som om den avvæpnede, urokkelige Enjolras eide en truende majestet som la demper på tummelen, og som om denne unge mannen, den eneste usårede, stolt, blodig, vakker og likeglad som en usårlig, bare ved sitt rolige blikk hadde myndighet til å tvinge denne lille skaren til å drepe ham med ærbødighet. Hans skjønnhet hadde da over sig en særlig glans fra hans stolthet, og som om han likeså litt kunde bli trettet ut som såret, var han tross disse fryktelige fire og tyve timene ennu rød og hvit. Det var vel om ham et av vitnene senere under krigsretten sa: «Det var en av oprørerne som jeg hørte blev kalt Apollon.» En av nasjonalgardistene som siktet på Enjolras, senket geværet og sa: «Det er som om jeg skulde skyte en blomst.» ({{page|123}} ...)]
• vedhugger: [Omkring Montfermeil hersker en meget gammel overtro, som er så meget mere pussig og verdifull fordi folkeovertro nær Paris er like sjelden som aloe i Sibir. Overtroen i Montfermeil gikk ut på at djevelen fra uminnelige tider hadde valgt denne skogen til å skjule skattene sine i. Gamle koner påstår at det i skumringen ikke er så sjelden at en på ensomme steder i skogen møter en svart mann som ligner en fraktemann eller vedhugger, med tresko, lange bukser og lerretsbluse, og kjennelig på det at han istedenfor lue eller hatt har to veldige horn på hodet. Det må også virkelig gjøre ham lett kjennelig. Denne mannen holder vanligvis på med å grave et hull ({{page|331}} ...)]
• vedkjenne: [Imidlertid hadde Thénardier på en eller annen skummel måte fått vite at barnet rimeligvis var uekte og at moren ikke kunde vedkjenne sig det. Han krevde nu straks femten francs om måneden, idet han sa at «ungen» vokste og «åt», og truet med å sende henne tilbake. «Hun bør ikke ergre mig,» ropte han, «ellers slenger jeg ungen hennes midt op i alle hemmelighetskremmeriene. Jeg må ha tillegg.» Moren betalte de femten francs. ({{page|105}} ...)]
• vedkommene: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• vedlikeholde: [Det folk mente å ha lagt merke til, var at Boulatruelle i den siste tiden hadde gått tidlig fra arbeidet med å stensette og vedlikeholde veien og gått inn i skogen med hakken. En kunde møte ham bortimot kvelden på de mest ensomme lysningene, i de villeste tykningene, og ({{page|331}} ...)]
• vedlikeholdte: [Samme uken la hun merke til at en meget vakker lansenérofficer gikk forbi havegjerdet; han var smal om livet, hadde strålende uniform, røde kinner, sabel under armen, voksede mustasjer, flott sjako. Forresten hadde han blondt hår, blå, utstående øine, rundt, selvgodt, hovent og pent ansikt; akkurat motsatt av Marius. Han hadde sigar i munnen. Cosette tenkte at denne officeren hørte til det regimentet som lå i kasernen i Babylongaten. – Neste dagen kom han igjen forbi. Hun la merke til klokkeslettet. Fra da av – var det tilfeldig? – så hun ham næsten hver dag gå forbi. Kameratene opdaget at det i den «dårlig vedlikeholdte» haven, bak dette gittergjerdet var en vakker skapning ({{page|350}} ...)]
• vedpinne: [Et par skritt fra ham på den andre siden av hekken der han hadde tenkt å trenge gjennom, lå det en sten som dannet en slags benk, og på den benken satt den gamle mannen som eide haven; ved siden av ham stod den gamle konen. Konen brummet. Gavroche som ikke var fintfølende, lyttet: «Herr Mabeuf!» sa hun. – «Mabeuf!» tenkte Gavroche, «det var da et snodig navn.» Oldingen rørte sig ikke. Konen sa på ny: «Herr Mabeuf.» – Oldingen svarte uten å løfte øinene fra jorden: «Hvad er det, mor Plutarque?» – «Mor Plutarque!» tenkte Gavroche, «det var også et komisk navn.» Mor Plutarque fortsatte: «Verten er ikke tilfreds.» – «Hvorfor ikke?» – «Vi skylder ham for tre kvartaler.» – «Om tre måneder blir det for fire.» – «Han sier at han vil kaste oss ut.» – «Så får jeg gå.» – «Vi skylder for brensel. Vi får ikke en vedpinne. Hvad skal vi så varme oss med til vinteren?» – «Vi har da solen.» – «Slakteren vil ikke borge oss mer, han vil ikke gi oss mere kjøtt.» – «Det er bra. Jeg tåler ikke kjøtt. Det er så tungt.» – «Hvad skal vi så ha til middag?» – «Brød.» – «Bakeren ber om avdrag, og sier at hvis han ikke får penger, får vi ikke noget brød.» – «Vel.» – «Hvad skal vi så spise?» – «Vi har epler.» – «Men vi kan da ikke leve uten penger.» – «Jeg har ikke nogen.» – Hun gikk sin vei, og den gamle ({{page|340}} ...)]
• vedskjul: [Vaktpostens våbendåd blev ikke uten følge. Kjerren blev erobret, og den drukne blev tatt til fange. Den første blev satt i et vedskjul; den andre blev straks efter stilt for krigsrett som oprører. Påtalemyndigheten gav ved den leiligheten et prov på sin utrettelige iver for å forsvare samfundet. ({{page|103}} ...)]
• vedstykkene: [Et isgufs stod inn gjennom vinduet og fylte værelset. Tåken trengte inn, og utenfor kunde en se sneen falle. Mannen så sig omkring som for å sikre sig at han ikke hadde glemt noget. Han tok en gammel ildskuffe og kastet asken utover de våte vedstykkene, slik at de blev ganske skjult. Så reiste han sig op igjen, stilte sig med ryggen op mot kaminen og sa: «Nå kan vi ta imot menneskevennen.» ({{page|217}} ...)]
• vedstå: [Gamle Gillenormand hadde på den tiden fylt en og nitti år. Han bodde fremdeles sammen med frk. Gillenormand i det gamle huset i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han var, som det vil minnes, en olding som rank ventet på døden og som alderen ikke hadde krøket og sorgene ikke hadde bøid. Men i den siste tiden hadde dog datteren sagt: «Det går nedover med far.» Han fiket ikke op tjenerne, han slo ikke lenger hissig i trappen med stokken når Basque somlet med å lukke op. Julirevolusjonen hadde snaut harmet ham mere enn seks måneder. Han bøide sig ikke, han gav sig ikke, det stemte slett ikke med hans natur og moral, men han følte svekkelse i sinnet. I fire år hadde han urokkelig, det er ordet, ventet på Marius, overtydet om at denne lille slyngelen vilde banke på porten en eller annen dag. Nu hadde han nådd til i særlig triste stunder å si til sig selv at hvis Marius ennu skulde la vente på sig … Det var ikke døden som var utålelig for ham, det var tanken på at han kanskje ikke skulde få se Marius igjen. Før hadde den tanken ikke falt ham inn, nu syntes den mulig, og han grøsset. Gillenormand var eller trodde han var, helt ute av stand til å gjøre et skritt til soning med dattersønnen – «før dør jeg,» sa han. Han syntes ikke at han selv hadde minste urett, men han tenkte på Marius med dyp rørelse og med en gammel manns håpløshet når han vanker om i mørket. – Han hadde også mistet tennene, og det gjorde ham ennu tristere. – Uten å vedstå det for sig selv, for det vilde gjort ham rasende og skamfull, hadde han aldri elsket en elskerinne slik som han elsket Marius. ({{page|9}} ...)]
• vedtak: [«Graven blir gravd på Vaugirard-kirkegården. Det blir sagt at den skal nedlegges. Det er en gammel kirkegård som ikke passer lenger, og nu har den ikke uniformen lenger og skal trekke sig tilbake. Det er skade, for den ligger heldig til. Jeg har en venn der, graveren, far Mestienne. Nonnene har den særretten at de blir begravet der om natten. Der er et vedtak av politiprefekten for det.» – «Ja, hvad er vel ikke hendt siden igår. Moder Crucifixion er død, og far Madeleine er begravet,» sa Jean Valjean med et trist smil. – Fauchelevent svarte: «Ja, sannelig, om De bare var her for alvor. Det vilde være som en virkelig begravelse.» ({{page|56}} ...)]
• vedøks: [Da forsvarerne av en barrikade alltid er nødt til å spare på kruttet og angriperne godt vet det, treffer de sine forberedelser med en ro som erter op, utsetter sig for ilden før tiden, men mere for et syns skyld enn for alvor. Forberedelsen til angrepet går alltid for sig med en viss metodisk langsomhet: og så «lynet»! – Denne langsomheten gjorde det mulig for Enjolras å se efter alt og gjøre alt i stand. Han følte at når slike menn skulde dø, måtte deres død være et mesterverk. Han sa til Marius: «Vi to er førerne. Nu går jeg for å gi de siste befalingene der inne. Du må bli her og passe på.» – Marius stilte sig på vakt oppe på barrikaden. – Enjolras stengte døren til kjøkkenet; som nevnt var det sykestuen. – «Det må ikke gå ut over de sårede,» sa han. – Han gav de siste rettledningene der i skjenkestuen med kort, men helt rolig stemme. Feuilly hørte på ham og svarte for alle: «De oppe i annen etasje skal holde økser ferdig til å hugge vekk trappen.» – «Ja.» – «Hvor mange?» – «To stridsøkser og en vedøks.» – «Det er bra. Vi er seks og tyve kampdyktige. Hvor mange geværer?» – «Fire og tredve.» – «Åtte til overs. Hold de åtte geværene ladet som de andre og ha dem ved hånden. Sablene og pistolene i beltet. Tyve mann på barrikaden. Seks står i bakhold i kvistvinduene og i annen etasje og fyrer på angriperne gjennom skytehullene. Ingen må være uvirksom. Straks trommen går, styrter alle tyve op på barrikaden. Den som kommer først, får best plass.» ({{page|123}} ...)]
• veg: [Marius satte sig på sengekanten. Klokken kunde være omtrent halv seks. Det var bare en halv time igjen. Han kunde høre pulsen banke, som en hører et ur tikke om natten. Han tenkte på den dobbelte fremmarsjen som gikk for sig i mørket, forbrytelsen som rykket frem på den ene siden, rettferdigheten på den andre. Han var ikke redd, men kunde ikke uten en viss skjelving tenke på det som vilde komme til å skje. – Det snødde ikke lenger. Månen skinte klarere, og sammen med lysningen fra snøen skapte det et slags tusmørke i værelset. Inne hos Jondrette var det lys. Marius så hullet i veg- ({{page|217}} ...)]
• veggfelt: [Den ene av sengene stod borte ved døren, den andre borte ved vinduet, og begge støtte med den ene enden op til kaminen, like mot Marius. I en krok like ved den åpningen Marius kikket gjennom, hang det et farvelagt tresnitt i sort treramme på veggen. På foten stod skrevet med store bokstaver: DRØMMEN. Det fremstillet en kvinne og et barn som sov, barnet lå i fanget på kvinnen, i en sky en ørn med en krone i nebbet og kvinnen holdt kronen vekk fra hodet på barnet, uten dog å våkne; i bakgrunnen Napoleon i en glorie; han lenet sig mot en dypblå søile med gult kapitél og med innskriften: MARENGO. AUSTERLITZ. IENA. WAGRAM. ELOT. Nedenfor dette billedet stod det skrått op mot veggen en slags treplate, lengre enn den var bred. Det lignet et billede som var snudd mot veggen, rimeligvis med et overmalt lerret på den andre siden, kanskje et veggfelt som var tatt ned og som var blitt glemt der til en kunde sette det op igjen. ({{page|217}} ...)]
• veggimellem: [Madame Thénardier stod der med bustet hår, fryktelig, med skrevende ben. Hun bøide sig bakover og kastet rasende stenen mot hodet på Javert. Han huket sig ned. Brostenen gikk over ham, traff muren så et stort gipsstykke falt ned og fór så veggimellem til den stoppet like foran føttene på Javert. Med det samme var han borte hos ekteparet Thénardier, og et øieblikk efter var de bundet som de andre. Konen gråt og ropte: «Døtrene mine!» – «De er på politistasjonen,» sa Javert. ({{page|217}} ...)]
• veggs: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• veiarbeider: [Nogen tid efter de hendelsene som vi nettop har skildret, fikk personen Boulatruelle en voldsom sinnsrystelse. Boulatruelle er den veiarbeideren ved Montfermeil, som vi alt tidligere har nevnt i mørke avsnitt av denne boken. Som leseren vil huske, var det en mann som sysselsatte sig med forskjellige grumsete saker. Han pukket sten og plyndret folk på landeveien. Veiarbeider og ransmann; men han hadde en drøm, han trodde at det var gravd ned skatter i skogen ved Montfermeil. Han håpet at han en vakker dag skulde finne penger gjemt i jorden ved foten av et tre; imens lette han efter dem i lommen på folk som gikk forbi. ({{page|245}} ...)]
• veiarbeiderhytte: [veikanten. Han tenkte utvilsomt at det var en veiarbeiderhytte; han frøs og sultet; han hadde gitt op å få stillet ({{page|45}} ...)]
• veiarbeiderhytten: [Det sterke sinnsoprøret han kom i straks efter at han hadde vendt tilbake under stråtaket på veiarbeiderhytten sin, hadde slik årsak: En morgen da Boulatruelle i tidligste otten som vanlig gikk til arbeidet eller utkikksstedet, opdaget han mellem grenene en mann som han bare så ryggen av, men av holdningen trodde han tross avstanden og mørket at han ikke var ham ganske ukjent. Til tross for at Boulatruelle var en stordrikker, hadde han likevel en skarp, klar hukommelse, et uunnværlig forsvarsvåben for den som ligger litt i krig med rettsordenen. – «Hvor fanden har jeg sett en som lignet den fyren der?» spurte han sig selv. ({{page|245}} ...)]
• veiarbeiderne: [lav åpning og lignet de hyttene veiarbeiderne bygger ved ({{page|45}} ...)]
• veiarbeidet: [Men så sluttet Boulatruelle med å gå i skogen, og han tok igjen regelmessig fatt på veiarbeidet. Og folk snakket om noget annet. ({{page|331}} ...)]
• veide: [Og den gamle mannen slapp Montparnasse og la pungen i hånden hans. Montparnasse veide den et øieblikk i hånden, og uvilkårlig like vart som om han hadde ({{page|340}} ...)]
• veie: [til veie, var ikke nok til å skaffe klokkeren i en domkirke skikkelig drakt. Midt i denne knipen kom to ukjente ({{page|11}} ...)]
• veiet: [han hverken kunde fortelle om eller vitne om uten å være anklager. Og dessuten hadde disse ukene gått som lyn; det hadde ikke blitt tid til noget annet enn å elske hverandre. Og endelig når han veiet alt, vendte alt og gransket alt – om han nu hadde fortalt om vakten i Gorbeaurønnen, om han hadde nevnt Thénardiers for henne, hvad så følgene måtte bli, ja selv om han hadde opdaget at Jean Valjean var en galeislave, vilde det ha endret ham, Marius, vilde det ha endret henne, Cosette? Ville han ha trukket sig tilbake? Nei. Ville han ha tilbedt henne mindre? Ville han latt være å gifte sig? Nei. Ville det ha endret noget i alt det som hadde skjedd? Nei. Det var altså ikke noget å angre, ikke noget å laste sig selv for. Alt var godt. Der var en Gud for de drukne menneskene som en kaller forelskede. Blindt hadde Marius fulgt den samme veien som han hadde valgt om han hadde vært klarsynt. Kjærligheten hadde bundet ham for øinene for å føre ham, hvorhen? Til paradiset. ({{page|305}} ...)]
• veikryss: [På det stedet der Montmartrekloakken løper ut i hovedkloakken, støter også to andre kloakkledninger til, Provencegatens og Abattoirgatens, så det danner sig et veikryss. Mellem de fire veiene vilde en mindre skarpsindig vært i tvil. Jean Valjean valgte den største, det vil si ringkloakken. Men så reiste det spørsmålet sig – gå opover eller nedover? Han mente at det hastet og at han hvorledes det så gikk, måtte prøve snarest mulig å komme frem til Seinen. Da måtte han gå nedover. Han vendte til venstre. ({{page|189}} ...)]
• veinettet: [I løpet av dagen den 6. juni blev det gitt ordre til klappjakt gjennom kloakkene. Det blev fryktet for at de overvunne vilde søke tilflukt der, og prefekten, Gisquet, skulde derfor undersøke det skjulte Paris, mens general Bugeaud feide rent det åpenbare Paris. Tre avdelinger av politibetjenter og kloakkarbeidere gjennomgransket det underjordiske veinettet i Paris, den første på høire bredd, den andre på venstre bredd, den tredje la Cité. Politibetjentene var væbnet med karabiner, køller, kårder og dolker. Den stjernen som da kom mot Jean Valjean, var lykten til den avdelingen som undersøkte høire Seinebredd. Den hadde nettop undersøkt kloakken og de tre blindgangene under Cadrangaten. Mens den med lykten undersøkte innerst i disse blindgangene, hadde Jean Valjean nettop nådd frem til inngangen til dem, og da han kjente at den var meget smalere enn den han var i, hadde han ikke gått inn i den, men gått forbi. Da politifolkene kom ut av Cadranledningene, syntes de at de hørte støien av skritt i retning av ringkloakken. Det var virkelig Jean Valjeans skritt. Føreren for politistyrken hadde løftet lykten, og troppen hadde gitt sig til å stirre i mørket i den retningen lyden kom fra. Det skapte et usigelig minutt for Valjean. ({{page|189}} ...)]
• veit: [Morgenen efter i lysningen satte han sig ute i haven, og hele dagen kunde en se ham sitte urørlig med senket hode, mens han stirret ned i de forsømte blomsterbedene. Av og til regnet det. Den gamle mannen syntes ikke legge merke til det. Om eftermiddagen brøt det ut en uvanlig støi inne i Paris. Det lød lik geværskudd og rop fra en folkemasse. Far Mabeuf løftet på hodet. Han fikk se en gartner som gikk forbi, og sa: «Hvad er det for noget?» – Gartneren svarte med spaden på nakken og ganske rolig: «Det er oprør.» – «Hva, oprør?» – «Ja. De slåss.» – «Hvorfor slåss de?» – «Ja, Gud veit,» sa gartneren. – «På hvilken kant?» – «Borte ved arsenalet.» ({{page|25}} ...)]
• veivill: [Da dette var ordnet, gikk han fra hotellet og ut i byen. Han var ikke kjent i Arras, gatene var mørke, og han gikk på slump. Men han syntes å ha satt sig på det at han ikke ville spørre nogen om veien. Han gikk over den lille elven Crinchon og var plutselig i et virvar av gater der han blev veivill. En borger gikk forbi med en løkt. Efter å ha tenkt sig om en stund, tok Madeleine den avgjørelsen å snakke til denne mannen, efter at han først hadde sett sig til alle kanter som om han var redd at nogen skulde høre det spørsmålet han vilde gjøre. ({{page|202}} ...)]
• veiviser: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• veivisere: [Hvem gjør det? Hvem søler triumfen til på denne måten? Hvad er det for en heslig hånd som hemmelig lister sig ned i seierens lomme? Enkelte filosofer, Voltaire blandt andre, hevder at det nettop er den som skapte seieren; at det er dagens helter som er nattens vampyrer. Vi tror det ikke. Vi synes det er umulig at den samme hånden som plukker laurbær, stjeler skoene fra en død. Men sikkert er det at tyvene i alminnelighet følger efter seierherrene. Alle arméer har en hale, og den er det en må anklage. Det er nattsvermer, halvparten røvere, halvparten tjenere, alle slags flaggermus som fødes av det mørket som blir kalt krig, folk som bærer uniform, men som ikke kjemper, folk som spiller syke, fryktelige krøplinger, tvilsomme kremmere, stundom med koner, som streifer omkring med sine små kjerrer og stjeler det de selger, tiggere som tilbyr officerene å være veivisere, trensoldater, marodører, – alt dette som hærene trakk efter sig på marsjene før i tiden – og som i militærspråket blev kalt «efternølerne». Ingen armé, ikke noget land var ansvarlig for disse skapningene; de talte italiensk og fulgte efter tyskerne; de talte fransk og fulgte efter engelskmennene. Flere eller færre marodører fulgte efter arméene eftersom føreren var mere eller mindre streng. Hoche og Moceau hadde ingen efternølere; Wellington hadde få, den rettferd yder vi ham gjerne. ({{page|299}} ...)]
• vekkende: [vekkende enkeltheter, og det blev spredt ut de mest skjebnesvangre nyheter: «At de var herre over banken; at seks hundre hadde forskanset sig i Saint-Merrykirken; – at linjetroppene ikke var til å stole på; – at Armand Carret hadde vært hos marsjall Clauzel og at marsjallen hadde sagt: «Skaff først et regiment,» – at Lafayette var syk, men at han likevel hadde sagt: «Jeg er med dere; jeg følger med overalt der det er plass til en bærestol»; – at det gjaldt å være på vakt, at de husene som lå avsides, vilde bli plyndret om natten; at Lobeau og Bugeaud var enige og at fire kolonner ved midnatt eller senest i daglysningen på en gang vilde marsjere mot midtpunktet av oprøret; – at troppene kanskje kom til å rømme Paris og trekke sig tilbake til Marsmarken; – at ingen visste hvad som kom til å skje, men at det denne gangen ganske sikkert var alvor. Folk diskuterte lenge om hvad grunnen kunde være til at marsjall Soult nølte. Hvorfor angrep han ikke straks? Visst er det at han var sterkt optatt av saken. Den gamle løven syntes å ha teft av et ukjent uhyre i dette mørket. ({{page|32}} ...)]
• vekseleren: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• vekselerens: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• vekselvis: [Sakføreren gikk fra ham. I løpet av nogen øieblikk hadde han næsten på en gang følt alle mulige sinnsbevegelser. Ordene fra denne likegyldige personen hadde vekselvis gjennomboret hjertet på ham snart med isnåler, snart med glødende kniver. Da han fikk vite at ikke noget var avgjort ennu, pustet han dypt. Men en kunde ikke si om han følte glede eller smerte. ({{page|202}} ...)]
• vekslende: [Mens han slik var bytte for vekslende tanker, bøide han hodet. Plutselig løftet han det igjen. Han hadde funnet en slags strålende rettferdiggjørelse. Hvorfor skulde faren egentlig være harm? Er det ikke tilfelle da oprør blir en plikt. Kunde der da være noget nedverdigende for sønnen av oberst Pontmercy i den kampen som nu forestod. Det gjaldt ikke lenger Montmirial eller Champaubert; det gjaldt noget annet. Det gjaldt ikke lenger hellig jord, men en hellig idé. Fedrelandet klager, javel, men menneskeheten bifaller. Er det dessuten sant at fedrelandet klager? Frankrike blør, men friheten smiler; og for frihetens smil glemmer Frankrike sine sår. Og når en ser tingene fra et høiere standpunkt, hvorfor skulde en da tale om borgerkrig? ({{page|76}} ...)]
• vekslerens: [hele det veldige dramaet som forbryterverdenen spiller i Paris. Denne hulen var de kulissene som tyven smatt ut av eller bedrageren stakk inn bak. En fillete slyngel kom til denne garderoben, la tredve sous på bordet og valgte den drakten som passet til den rollen han skulde spille den dagen, og når slyngelen gikk nedover trappen, var han en eller annen. Neste dag blev klærne ærlig og redelig levert tilbake, og «vekseleren» som betrodde tyven alt, blev aldri frastjålet noget. Disse klærne hadde bare én ulempe; de «satt ikke godt»; de var jo slett ikke sydd til dem som brukte dem, de var for trange til den ene, for vide til en annen og passet ikke nogen. De skurkene som var under eller over middels størrelse tok sig dårlig ut i «vekslerens» klær. Det var nødvendig hverken å være altfor tykk eller altfor mager. «Vekseleren» hadde bare innrettet sig på alminnelige mennesker. Han hadde som mål for gruppen gått ut fra den første og beste kjeltringen som kom og som hverken var tykk eller tynn, hverken stor eller liten. Tilpasningen voldte nogen ganger vanskeligheter, men dem fikk «vekselerens» kunder greie så godt de kunde. Særlig ille var det for særdraktene. Statsmannsdrakten var f. eks. sort fra topp til tå, og følgelig ganske heldig, men den vilde vært altfor stor til Pitt og altfor trang til Castelcicala. Statsmannsdrakten var i vekselerens katalog opført slik: «Frakk av sort klede, bukser av sort bukkeskinn, silkevest, støvler og lintøi.» I margen var satt: «Tidligere sendemann», og så stod det tilføid: «I en særlig eske, en pent frisert parykk, grønne briller, urkjedestas, og to små penneposer på en tommes lengde omviklet med bomull.» Alt det hørte sammen med statsmannen, den tidligere sendemannen. Hele drakten var som nevnt sterkt medtatt. Den var hvit i sømmene, det viste sig tilløp til et ({{page|351}} ...)]
• veksling: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• veksten: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]
• vekterklokkens: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• vektige: [som er lykkelig og ren, fører et menneske til fullkommenhet; den fører ham ganske enkelt til glemsel. Mennesket glemmer å være ondt, men også å være godt. Takknemlighet, plikt, viktige og vektige minner blir vekk. Til enhver annen tid vilde Marius vært annerledes overfor Éponine. Men så optatt han nu var av Cosette, hadde han ikke engang klart for sig at denne Éponine het Éponine Thénardier og at hun bar et navn som stod skrevet i farens testamente, det navnet som han nogen måneder før så gjerne hadde ofret sig for. ({{page|404}} ...)]
• vektigste: [Imens fortsatte Thénardier: «Herr baron. Jeg har de aller vektigste grunner til å tro at den fremmede som ({{page|351}} ...)]
• vektskålene: [i den av vektskålene der utsoningen lå. Om ikke dette ({{page|45}} ...)]
• velaktede: [ omtale, den velaktede hr. Madeleine, borgermester i Montreuil-sur-Mer. Er det en lege blandt tilhørerne, vil vi sammen med rettsformannen be ham om han vil ta sig av hr. Madeleine og følge ham hjem.» ({{page|202}} ...)]
• velbehag: [foran en billedstøtte inntil han gikk bortover til «sin gang» langsomt og likesom nødtvungent. Da han bøide inn i alléen, la han merke til «hr. Hvit» og datteren på benken i den andre enden av alléen. Han knappet frakken helt op, strammet den for at den ikke skulde slå folder, og så med et visst velbehag på de splitter nye benklærne og gikk løs på benken. Det var likesom et angrep i gangen og likesom en seierslyst. En kunde si: han gikk løs på benken, akkurat som en vil si Hannibal gikk løs på Rom. Det var noget rent maskinmessig over ham, og han hadde ikke avbrutt det vanlige tankearbeidet, men hørte likesom en susing for ørene, og da han nærmet sig benken, glattet han foldene i frakken og så på den unge piken, og det var som om hun fylte bunnen av alléen med et vagt blålys. ({{page|201}} ...)]
• velbrukt: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• velde: [lød. – Han kunde næsten ikke puste, han la hånden på hjertet for å dempe bankingen. Han gikk frem og tilbake med stormskritt, omfavnet Cosette og sa: «Å! Cosette, jeg er så ulykkelig.» Marius var ganske fra sig selv. Han begynte i Jean Valjean å se en usigelig høi, mørk skikkelse. En uanet dyd viste sig for ham, ophøiet og mild, ydmyk i sin velde. Galeislaven blev forvandlet til en Kristusskikkelse. Marius var blendet av dette underet. Han skjønte ikke riktig det han så, men det var mektig. ({{page|351}} ...)]
• velden: [Her er alle Europas konger, alle de heldige generalene, de har hundre tusen seierrike soldater, bak disse hundre tusen, en million, kanoner med tente lunter og åpne gap, og under hælene har de keisergarden og storarméen, de har knust Napoleon, og der er ikke andre tilbake enn Cambronne; der er ikke andre enn denne lille metemarken tilbake for å ta til gjenmæle. Han gjør det. Han griper et ord som en griper en kårde. Fråden stod om munnen på ham, og denne fråden – det er ordet. Overfor denne vidunderlige og tarvelige seier, overfor denne seier uten seierherrer, ranker den håpløse sig. Han bøier sig for velden, men han slår fast at den er intet. Han gjør mere enn å spytte på den; og trykket ned av overlegenheten i antall og styrke, av materien, finner han et uttrykk for ånden: ekskrementet. Vi gjentar, at å si dette, ({{page|299}} ...)]
• velferd: [Hvad er et oprør skapt av? Av intet og alt. Av elektrisiteten som løsriver sig litt efter litt, av en flamme som plutselig blusser op, av en kraft som flakker omkring, av et pust som farer forbi. Dette pustet rammer hoder som tenker, hjerner som drømmer, sjeler som lider, lidenskaper som brenner, elendighet som skriker op, og river dem med sig. Hvorhen? På slump. Over staten, over lovene, over velferd og andres overmot – ({{page|32}} ...)]
• velferds: [Gillenormand syntes han hadde sett at Marius rynket pannen litt, mens han i virkeligheten sant å si slett ikke hadde hørt stort efter, slik som han gikk op i sin glede og mere tenkte på Cosette enn på 1793. Bestefaren skalv fordi han hadde vært så uheldig med André Chénier og skyndte sig med å si: «Myrde er ikke ordet. Saken er at revolusjonens store ånder, som slettes ikke var onde, det er uomtvistelig, som var virkelige helter, fant at André Chénier var litt i veien for dem, og så lot de ham halshugge … det vil si at disse store mennene den 7. thermidor i den offentlige velferds navn bad André Chénier om å være så vennlig å gå –» ({{page|245}} ...)]
• velferdskomitéen: [Fra det øieblikket av var alt klart for ham «Menneskeeteren fra Korsika», tronrøveren, tyrannen, uhyret som var sine søstres elsker, komedianten som tok timer hos Talma, giftblanderen fra Jaffa, tigeren – Buonaparté – alt det svant og gav i sinnet plass for et vagt men klart stråleskjær og på bakgrunn av det lyste uendelig høit oppe keiserens bleke marmorbillede. Keiseren hadde for Marius’ far bare vært en høit elsket fører som en beundrer og gir livet for, men for Marius selv blev han noget mer. Han blev den forutbestemte skaper av den franske gruppen som skulde avløse den romerske i herredømmet over verden. Han blev den underfulle byggmester efter en ødeleggelse, efterfølgeren av Karl den store, Ludvig IX, Henrik IV, Richelieu, Ludvig XV, Velferdskomitéen; uten tvil hadde han sine mangler, sine feil, ja selv sin forbrytelse, eftersom han var et menneske; men majestetisk i sine mangler, glimrende i sine feil, mektig i sin forbrytelse. Han var selve personliggjørelsen av Frankrike, idet han seiret over Europa med det sverdet han bar, og verden med det lys han kastet. En selvhersker, men en enehersker; en selvhersker fremgått av en republikk og uttrykk for en revolusjon. Napoleon blev for ham folkemennesket som Jesus er gudemennesket. ({{page|140}} ...)]
• velfriserte: [høre fioliner i luften. Slik skulde det være: himmelblått og sølv. Jeg stevner til festen alle landsens guder, jeg samler dryader og nereider. Det skulde være havgudinnens bryllup, under en rosenrød sky, nakne, velfriserte nymfer med en poet som sier frem vers for gudinnen, en triumfvogn trukket av havuhyrer. – Se, det er et festprogram, det er det, ellers så skjønner jeg mig pokkern ikke på det.» ({{page|245}} ...)]
• velg: [det ropt til Marius. «Avgjør De hvem som skal bli.» – «Ja,» sa de fem, «velg. Vi lyder Dem.» – Marius hadde ikke trodd at noget skulde kunde gjøre inntrykk på ham mer. Men ved den tanken at han skulde peke ut en mann til å gå i døden, strømmet alt blodet til hjertet på ham. Han vilde ha blitt blek hvis han hadde kundet bli blekere. Han gikk bort til de fem som smilte til ham, i øinene på dem alle strålte den ild som lyser gjennom historien om slaget ved Thermopylæ, og de ropte: «Mig! Mig! Mig!» – og Marius talte dem sløvt; det var og blev fem. Så så han ned på de fire uniformene. ({{page|123}} ...)]
• velgere: [Og så! På venstre Seinebredd, på høire bredd, på kaiene, på bulevardene, i studenterkvarteret, ved hallene, stod forpustete menn, arbeidere, studenter, velgere, og leste oprop og ropte: Til våben! Knuste løktene, spente hestene fra vognene, brøt op gatene, slo inn gatedører, rykket trær op med roten, gjennomrotet kjellere, rullet tønner, stablet op brosten, kampesten, møbler, planker, laget barrikader. Borgerne blev med makt tvunget til å hjelpe. Folk trengte inn i husene og tvang kvinnene til å utlevere de fraværende menns sabler og geværer, og så blev det skrevet med kritt på porten: «Våpnene er utlevert.» nogen underskrev med navn at våpnene var mottatt, og skrev: «Hent dem imorgen på rådhuset.» På gatene blev enslige skiltvakter og nasjonalgardister på vei ({{page|32}} ...)]
• velgjort: [bror gjør, er velgjort.» ({{page|45}} ...)]
• velgjørenhet: [er en annen form for velgjørenhet. Han var prest, vismann og menneske. Ja, selv i sitt politiske syn var han ({{page|11}} ...)]
• velgjøreren: [Jondrette hadde en stund stirret så underlig på «velgjøreren». Hele tiden mens han snakket, gransket han ham som om han vilde dra sig noget til minne. Plutselig nyttet han et øieblikk mens de fremmede var optatt av å spørre ut barnet, strøk forbi konen som lå og måpet trett i sengen, og hvisket rapt: «Se godt på den mannen.» ({{page|217}} ...)]
• velgjørerens: [Med det samme han skulde til å gå op trappene, la han på den andre siden av bulevarden merke til Jondrette som stod der hyllet inn i «velgjørerens» kappe og snakket med en av disse uhyggelige fyrene som en kaller «gatesvermere», mistenkelige folk som alltid ser ut til å lure på ondt, som sover om dagen og derfor gir grunn til å tro at de arbeider om natten. Begge disse mennene snakket sammen uten å røre sig mens sneen falt tett, og de dannet en gruppe som en politibetjent straks vilde merke sig, men som Marius knapt så. Tross det smertelige som optok ham, kunde han likevel ikke la være å legge merke til at den «gatesvermeren» Jondrette snakket med, lignet en viss Panchaud kalt «Grønnskollingen» som Courfeyrac en gang hadde vist ham og som i strøket gikk for en av de verste av nattesvermerne. Han blev senere en berømt kjeltring, den gang var han bare en kjent kjeltring. I 1832 holdt politiet øie med ham, men han hadde ennu ikke tatt fatt for alvor. ({{page|217}} ...)]
• velgrunnet: [Tiden leger alle sår. Marius’ harme mot «Ursula» gikk over, så velgrunnet og rimelig den var. Til slutt tilgav han henne; men det kostet på, han var sur i tre dager. Tross alt dette og på grunn av alt dette vokste imidlertid hans lidenskap til galskap. ({{page|201}} ...)]
• velkjente: [Imidlertid sa fangen høit: «Dere er nogen kjeltringer; men livet mitt er det ikke umaken verd å forsvare. Hvis dere tror at dere kan få mig til å snakke, få mig til å skrive det jeg ikke vil skrive, si det jeg ikke vil si –.» Han brettet op det venstre ermet: «Se her!» sa han og satte det glødende brekkjernet han holdt i trehåndtaket med høire hånd like mot det nakne kjøttet. De hørte det frese av brent kjøtt; den velkjente torturkammerlukten bredte sig i rommet. Marius vaklet, slått av redsel; selv røverne grøsset, men det viste sig knapt en trekning i ansiktet på den gamle mannen, og mens det røde jernet hvislende trengte inn i såret, stod han der og så på Thénardier uten hat, urokkelig og næsten ophøiet, det var et blikk der lidelsen løste sig op i stille majestet. – «Dere uslinger,» sa han, «vær ikke mere redd for mig enn jeg er for dere.» Og han rev jernet ut av såret, kastet det ut av vinduet som stod åpent; det fryktelige jernet hvirvlet rundt i luften og falt langt borte ned i snøen og sluknet. ({{page|217}} ...)]
• velklingende: [Dette grove, firskårne, tunge, barske, strenge, næsten uformelige minnesmerket som likevel hadde noget majestetisk over sig, var preget av et storslått, vilt alvor. Det måtte senere overlate plassen til et ovnsrør som nettop da blev laget. Dette ovnsrøret som blev døpt med det velklingende navnet «Julisøilen», dette mislykkede minnesmerket over en dødfødt revolusjon, stod ennu i 1832 i et svært hylster av tre, og plassen omkring det var omgitt av et plankeverk, og det gjorde at elefanten stod ennu ensommere. ({{page|368}} ...)]
• velkomne: [Grantaire som hadde opdaget det. Der spiste de, der drakk de, der ropte og skrek de. Enten de betalte lite eller slett ikke, var de alltid velkomne. Far Hucheloup var en bra mann. Han døde i 1830 og med ham døde hemmeligheten med de «farserte karper». Hans «utrøstelige» enke fortsatte å drive vertshuset. Men kjøkkenet blev dårligere, vinen som alltid hadde vært dårlig, blev fryktelig. Men Courfeyrac og vennene hans fortsatte å gå på Korinth – av pietet, sa Laigle. Mor Hucheloup var skjegget og meget stygg, forpustet, uformelig svær og virket bondsk. ({{page|53}} ...)]
• vell: [Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en skjønn, høitidsfylt lyd, like henrivende som den andre var fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et dårende vell av bønn og velklang tonte gjennom nattens uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer som på en gang rommet ren jomfruelighet og troskyldig barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skygget over haven. En kunde si at med det samme larmen fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig gjennom mørket. ({{page|24}} ...)]
• vellet: [Med det samme trykket han på avtrekkeren. Et glimt! Artilleristen svinget to ganger rundt med armene strakt rett ut og hodet løftet som for å trekke frisk luft, så sank han ned med siden mot kanonen og lå der uten å røre sig. En så ryggen hans; midt i den vellet en blodstrøm frem. Kulen hadde gått tvers gjennom brystet på ham. Han var død. – Han måtte bringes bort og en annen sattes isteden. Det var virkelig vunnet nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• vellykket: [Solen var ennu ikke gått ned da likvognen og kisten dekket av det hvite kledet med det sorte korset kjørte inn alléen til Vaugirard-kirkegården. Den halte mannen som fulgte efter, var ingen annen enn Fauchelevent. – Moder Crucifixion var blitt jordfestet i hvelvingen under alteret. Cosette var blitt båret ut. Jean Valjean var blitt lurt inn i likstuen, – alt hadde gått lykkelig og vel uten noget uhell. Fauchelevent hinket bakefter likvognen glad og tilfreds. Begge de hemmelige sammensvergelsene, den ene med nonnene, den andre med herr Madeleine, den ene for, og den andre mot klostret var blitt vellykket gjennomført. Fauchelevent tvilte ikke på at alt vilde gå godt. Det som stod igjen, var ingen ting. I løpet av to år hadde han ti ganger drukket graveren på en snurr, den kjære, gamle far Mestienne med basunengelkinnene. Han kunde gjøre som han vilde med ham. Fauchelevent følte sig ganske trygg. I det øieblikket da likfølget bøide inn på kirkegården, så Fauchelevent veltilfreds på likvognen, gned sig i hendene og mumlet: «Ja, dette er en komedie.» ({{page|56}} ...)]
• vellysten: [hver dag blev mere duftende og tett; to rene, ærbare, øre, strålende vesener som lyste for hverandre i mørket. Cosette syntes at Marius bar en krone, og Marius at Cosette hadde en glorie om hodet. De rørte hverandre, så på hverandre, tok hverandre i hendene, de trykket sig inn til hverandre; men det var en avstand de ikke overskred. Ikke fordi de aktet den, men fordi de ikke kjente den. Marius følte en skranke, Cosettes renhet, og Cosette følte en støtte, Marius’ rettskaffenhet. Det første kysset var også blitt det siste. Marius hadde siden ikke gått videre enn til å streife Cosettes hånd, halspynt eller hårlokk med leppene. Cosette var for ham en skjønn duft mere enn en kvinne. Han innåndet den. Hun nektet ham ikke noget, bad ikke om noget. Cosette var lykkelig, og Marius var tilfreds. På dette punktet av deres kjærlighet tidde vellysten under gledesrusens allmakt. Marius, den rene, englelike Marius hadde snarere kundet gå op til en gatepike enn å løfte Cosettes skjørt så meget som til ankelen. En gang da det var måneskinn, bøide Cosette sig for å ta noget op av jorden så kjolelivet åpnet sig og lot halsen komme til syne. Marius så vekk. ({{page|404}} ...)]
• vellystig: [vann på dig og få dig arrestert.» — Blachevelle lo, vellystig, innbilsk, lik en mann når der blir smigret for hans ({{page|105}} ...)]
• vellystige: [Marius var på denne tiden en vakker ung mann av middels høide, med tykt svart hår, høi, klok panne, åpne, lidenskapelige nesebor, opriktig og rolig mine, og over hele ansiktet lå noget usigelig stolt, tenksomt og uskyldig. Profilen som var avrundet men fast, hadde noget blidt germansk over sig. Han kunde være enfoldig, men også storslått. Av vesen var han lukket, kold og høflig. Da munnen var meget vakker med de rødeste lepper og de hviteste tenner, mildnet smilet alt det strenge i ansiktet. Det kunde til visse tider være en eiendommelig motsetning mellem den rene pannen og dette vellystige smilet. Øinene var små, men blikket stort. ({{page|201}} ...)]
• vellysting: [Fra den velsignede og hellige stund da et kyss hadde forenet de to sjeler, kom Marius dit hver kveld. Hadde Cosette den gangen blitt forelsket i en samvittighetsløs vellysting, hadde hun vært fortapt, for det finnes edle naturer som gir sig helt, og Cosette var en av dem, men Gud hadde villet at den kjærlighet Cosette møtte, skulde være av den slags som fører til livet – ikke til døden. ({{page|404}} ...)]
• velnærte: [To minutter efter var han i Saint-Louisgaten. Da han gikk over Parc-Royalgaten, følte han trang til å holde sig skadesløs for den uoppnåelige eplekaken, og han skaffet sig selv den umåtelige nytelsen å rive ned teaterplakatene ved høilys dag. Da han litt lenger borte så en flokk velnærte vesener som han syntes kunde være gårdeiere, trakk han på skuldrene og spydde ut denne munnfull filosofisk galle: «For nogen feite kapitalister. Som de propper sig. Som de gjør sig med gode middager. Spør dem bare hvad de bruker pengene sine til. Det er bort i veggene. De eter dem op, far! Alt de kan stappe i magen!» ({{page|45}} ...)]
• velnøid: [Marius var knapt ferdig med å lage denne «scenen» med øinene før det kom nogen i gangen. Det var en krumbøid invalid, rynket og hvithåret, i en uniform fra Ludvig XV’s tid; han var enarmet og hadde et treben. Marius trodde å se at han så særdeles velnøid ut. Han syntes endog at han blunket fortrolig og muntert til ham akkurat som for å si at det var noget som de sammen hadde nydt eller et eller annet heldig treff. Marius blev ganske ute av sig av sjalusi. – «Kanskje var han her, kanskje så han det?» Han hadde lyst til å myrde invaliden. ({{page|201}} ...)]
• velrettet: [Til slutt lyktes det likevel en kule som var mere velrettet eller mere lumsk enn de andre, å ramme dette blålysbarnet. De så Gavroche vakle, så falt han over ende. Hele barrikaden satte i et skrik; men det bodde en Antæus i denne dvergen; for en gamin er det å røre gaten som for kjempen å røre jorden. Gavroche hadde bare falt for å reise sig igjen; han kom sig op i sittende stilling, en lang blodstrøm silte nedover ansiktet hans, han løftet begge armene i været, så mot den kanten skuddet var kommet fra, og gav sig til å synge: ({{page|123}} ...)]
• velsesbyrået: [velsesbyrået en kiste. Er det en moder, svøper mødrene henne i likpynten, er det en søster, svøper søstrene henne. Så spikrer jeg. Det er en del av mitt arbeid som gartner. En gartner er litt av en graver. De setter kisten i en sal ved siden av kirken. Salen vender ut mot gaten, og der kommer ikke andre mannfolk enn likskuedoktoren. Jeg regner ikke med likbærerne og mig selv. Det er der jeg spikrer igjen kisten. Likbærerne kommer og tar den, og så «kjør kusk». Slik går det til når en drar til himmels. De kommer med en kiste som det ikke er noget i, bærer den bort igjen med noget i. Slik er en begravelse. De profundis.» ({{page|56}} ...)]
• velsignende: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• velskapt: [var velskapt, skjønt nokså liten av vekst, elegant, elskverdig, åndrik. Hele den første delen av hans liv hadde ({{page|11}} ...)]
• velstående: [Mannen brettet regningen ut og så på den, mens han åpenbart tenkte på noget annet. – «Madam,» sa han, «gjør De det godt her i Montfermeil?» – «Så som så,» svarte hun forfjamset over at han ikke fór anderledes op. Så la hun til i en trist, klagende tone: «Å, ser De, tidene er jo meget dårlige, og dessuten bor det få velstående folk her på vår kant. Her er bare småfolk, skjønner De. Så hvis her ikke av og til kom gavmilde og rike reisende som Dem, greide vi det ikke. Vi har så store utgifter. Bare den lille alene koster oss en masse penger.» – «Hvilken lille?» – «Å, den lille vel. Cosette. Lerken som folk sier.» – «Å, nå,» sa mannen. – «Så dumme disse bøndene er med opnavnene sine; hun ligner mere en flaggermus enn en lerke. Ser De, vi ber ikke nogen om noget, men vi har heller ikke noget å gi bort. Vi tjener ikke noget og har store utgifter. Næringsskatten, dør- og vindusskatten, tilleggsskatten og andre skatter. De vet at regjeringen krever fryktelig mange penger. Og så har jeg jo mine egne småpiker. Jeg trenger ikke å fø på andre folks barn.» ({{page|344}} ...)]
• veltalenheten: [Mens statsadvokaten talte, lyttet den anklagede med åpen munn og med en slags undring blandet med nogen beundring. Han var åpenbart overrasket over at et menneske kunde tale slik. Av og til når taleren var særlig «energisk», når veltalenheten ikke lenger styrte sig, men flommet av vanærende tilleggsord og suste som en storm omkring den anklagede, dreiet han langsomt hodet fra høire til venstre og fra venstre til høire som en slags trist og stum protest, av den slags han hadde nøid sig med fra første stund av under drøftelsene. To-tre ganger kunde de tilhørerne som satt nærmest ham, høre at han sa halvhøit: «Se det kommer av ikke å ha spurt, hr. Baloup.» ({{page|202}} ...)]
• veltede: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• velviljen: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• velvillige: [Det er umulig å gjengi den velvillige og tungsindige tonen som dette blev sagt i. Han vendte sig mot de tre straffangene: «Ja, jeg kjenner dere igjen. Brevet, kan De huske –?» Han avbrøt sig selv, nølte et øieblikk og sa: «Husker du de rutete, strikkede selene som du brukte på slaveriet?» – Det var som om Brevet fikk et støt av overraskelse, og han målte ham fra øverst til nederst med et uttrykk av skrekk. Madeleine holdt frem: «Chenildieu, du som gav dig selv opnavnet gudsfornekteren. Du har på høire skulderen et dypt brannsår; du fikk det en dag da du la skulderen op mot et fyrfat fullt av glør for å få slettet ut brennemerket, men det er der fremdeles, ikke sant?» – «Det er sant,» sa Chenildieu. – Så vendte han sig til Cochepaille: «Cochepaille, du har like ved pulsåren på venstre arm en dato tatovert med krutt, den samme som for keiserens landstigning i Cannes, den første mars 1815. Brett op ermet.» ({{page|202}} ...)]
• veløvd: [Som før nevnt hadde Javert reist tilbake til Montreuil-sur-Mer straks efter at han hadde avgitt vitneprovet. Javert stod op nettop da ilbudet kom med arrestordren. Budet var selv en veløvd politimann som med et par ord satte Javert inn i det som hadde hendt i Arras. Arrestordren som var undertegnet av statsadvokaten, lød slik: «Inspektør Javert har å pågripe hr. Madeleine, borger- ({{page|277}} ...)]
• vemmelige: [«Umulig!» ropte hun. «Når jeg tenker på at mine døtre må gå barbent og ikke har en kjole å ta på. Hva! Silkekåpe, fløielshatt, silkestøvler og alt mulig, så en skulde tro det var en dame! Nei, du tar feil! Dessuten var den andre heslig, og hun her var ikke stygg, hun var virkelig ikke stygg; det kan ikke være henne.» – «Jeg sier dig, det var henne. Du skal få se.» Ved denne sikre stadfestelsen løftet mor Jondrette sitt store, røde, blonde ansikt og så i taket med et avskyelig uttrykk. I det øieblikket syntes Marius hun så enda forferdeligere ut enn selv mannen. – «Hva,» sa hun, «denne vemmelige, fine frøkenen som så på døtrene mine med medynk, det skulde være den tiggerungen. Å, gid jeg kunde sparke magen inn på henne.» ({{page|217}} ...)]
• vemmelse: [På den tiden da Jean Valjean blev glad i Cosette, trengte han til denne styrkelsen for å kunde holde frem i det gode. Han hadde nylig sett menneskenes ondskap og samfundets elendighet under et nytt men mangelfullt syn, som ikke åpenbarte mere enn en side av sannheten: Kvinnens skjebne personliggjort i Fantine; den offentlige myndighet personliggjort i Javert; han var blitt sendt tilbake til slaveriet, denne gangen, fordi han hadde gjort godt. Nye tilskikkelser hadde gjort livet surt for ham; han var blitt grepet av vemmelse og lede. Selv minnet om biskopen holdt kanskje av og til på å bli formørket, men bare for straks å tre seierrikt og strålende frem igjen. Men selv dette hellige minnet blev mere og mere svekket. Hvem vet om ikke Jean Valjean var på vei til å miste motet og falle tilbake igjen? Men nu elsket han, og han blev sterk igjen. Å, han var ikke mindre svak enn Cosette. Han vernet henne, og hun styrket ham. Takket være ham kunde hun tre ut i livet, takket være henne kunde han fortsette å være god. Han var barnets støtte, og barnet var hans støttestav. ({{page|9}} ...)]
• vemod: [I Boucheratgaten, Normandiegaten og Saintongegaten finnes det ennu nogen gamle folk som kan huske en eldre herre som het Gillenormand, og som taler velvillig om ham. Denne mannen var gammel da de var unge. For dem som med vemod ser på den vage vrimmelen av skygger som kalles fortiden, er denne silhuett ennu ikke ganske forsvunnet fra virvaret av gater omkring Temple. ({{page|127}} ...)]
• ven: [Imens hadde Enjolras lyttet og speidet fra plassen sin. Angriperne som uten tvil var lite tilfreds med det første skuddet, hadde ikke gjentatt det. En avdeling infanterister hadde satt sig fast ved utløpet av gaten, bak kanonen. Soldatene brøt op brolegningen og laget en liten lav mur av stenene, et slags brystvern, knapt atten tommer høit og med front mot barrikaden. Ved det ven- ({{page|123}} ...)]
• vendepunktet: [Her er vendepunktet i dette kjempedramaet. ({{page|299}} ...)]
• vendingen: [Det fortvilede fluktforsøket hadde ikke ophisset Thénardier, men tvertimot gjort ham rolig. Klokskapen hos ham hadde seiret over villmannen i ham. «Gjør ham ikke noget,» sa han, og uten at han ante det, hindret han ved det at skuddet gikk av, og den nye vendingen av sakene gjorde at Marius mente han kunde vente ennu en stund. Kanskje det kunde bli en utvei til å slippe fra det vanskelige valget enten å la Ursulas far dø, eller styrte farens redningsmann i ulykke. ({{page|217}} ...)]
• vendéetifrancsseddel: [Klostret var for Jean Valjean som en ø omgitt av en malstrøm. Innenfor de fire murene lå for fremtiden hele verden for ham. Han så nok av himmelen til å føle sig tilfreds og nok av Cosette til å føle sig lykkelig. En meget fredelig tid begynte nu for ham. Han bodde sammen med den gamle Fauchelevent i hytten nederst i haven. Den bestod som før nevnt av tre rom, med nakne murvegger. Det beste av dem var med makt – for Jean Valjean hadde uten nytte satt sig imot det – påtvunget herr Madeleine av far Fauchelevent. På veggen i dette værelse var der, foruten de to spikerne som bjelleremmen og kurven skulde henge på, som prydelse klebet op en Vendée-tifrancsseddel fra 1793, festet der av den tidligere gartneren, en gammel chouaner som døde i klostret og som Fauchelevent fikk stillingen efter. ({{page|56}} ...)]
• vendômesøilen: [Liktoget drog med engstelig langsomhet fra den dødes bolig langs bulevardene til Bastilleplassen. Av og til regnet det, men regnet virket ikke på denne menneskemassen. Adskillig hendte: da toget svinget rundt Vendômesøilen, blev det kastet sten på hertug Fitz-James som stod på en altan med hatten på hodet; den galliske hane blev revet av en fane og slept gjennom sølen, en politisersjant blev såret av et kårdestikk ved Saint-Martinporten, mens en officer av 12. lette infanteriregiment sa ganske høit: «Jeg er republikaner.» Elevene ved den polytekniske skole brøt forbudet mot å gå ut og sluttet sig til toget under ropet: «Leve republikken.» Ved Bastilleplassen kom det lange fryktelige rekker av nysgjerrige ned fra forstaden Saint-Antoine og sluttet sig til toget, og det tok til å koke uhyggelig i folkemassen. Man hørte en mann si til en annen: «Ser du ham der med det røde skjegget? Det er ham som skal si fra når vi skal fyre.» ({{page|32}} ...)]
• venetiansk: [Spisesalen var et hav av lys. Midt i værelset over det blendende hvite spisebordet hang en venetiansk lysekrone og mellem lysene satt det fugler av alle farver, blå, fiolette, røde og grønne, rundt omkring stod armlysestaker, ({{page|279}} ...)]
• veninden: [Foruten å være snerpet var hun også trangsynt og blindt troende, noget som passer godt sammen. Hun var medlem av den hellige Jomfrus samfund, brukte ved visse kirkefester hvitt slør, mumlet særlige bønner, æret «det hellige blod», høiaktet «det hellige hjerte», lå timevis i fromme tanker foran et jesuittisk rokokkoalter i et kapell som var lukket for den troende hop, og der lot hun sjelen fly omkring mellem små marmorskyer og store stråler av forgylt tre. – Hun hadde en veninde hun møtte der i kapellet, en gammel jomfru som hun selv. Veninden het frøken Vaubois og var ganske sløv, så frøken Gillenormand hadde den gleden å virke som en ørn ved siden av henne. Utenfor messen og Ave Maria hadde hun ikke greie på noget annet enn de forskjellige måter å lage syltetøi på. Frøken Vaubois var fullkommen i sitt slags, hun lignet uvitenhetens hvite skjold uten en eneste flekk av forstand. ({{page|127}} ...)]
• venindene: [Øiet kan til slutt vende sig til kjellerlys. Hver dag å se et glimt av Cosette var til slutt nok for ham. Hele livet samlet sig omkring den timen. Han satt ved siden av henne, så taust på henne, eller han snakket med henne om gamle dager, om barndommen hennes, om klosteret og om de små venindene der. ({{page|336}} ...)]
• vennenes: [3. juni hadde hun hatt en dobbel plan; hindre farens og de andre røvernes planer med huset i Plumetgaten og skille Marius fra Cosette. Hun hadde byttet klær med den første og beste gutten hun traff, og som fant det morsomt å forkle sig som jente, mens Éponine klædde sig ut som gutt. Det var henne som på Marsmarken hadde gitt Jean Valjean den uttrykksfulle advarselen: «Flytt». Jean Valjean hadde straks gått hjem og hadde sagt til Cosette: «Vi flytter i kveld og tar med oss Toussaint til l’Homme-Armégaten. I neste uke reiser vi til London.» Cosette som var blitt knust av det uventede slaget, hadde i hast skrevet et par ord til Marius. Men hvorledes skulde hun få sendt brevet? Hun gikk aldri ut alene, og Toussaint vilde ha undret sig slik at hun sikkert hadde vist brevet til Fauchelevent. I denne uvissheten fikk hun gjennom gittergjerdet se den forklædde Éponine som nu stadig drev omkring utenfor haven. Cosette hadde ropt på «den unge arbeideren», hadde gitt ham fem francs og sagt: «Bring dette brevet straks til denne adressen.» Éponine hadde stukket brevet i lommen. Neste dag, 5. juni, hadde hun gått til Courfeyrac og hadde spurt efter Marius, ikke for å gi ham brevet, men for – det enhver sjalu og forelsket sjel vil skjønne – «å se». Der hadde hun ventet på Marius eller iallfall på Courfeyrac. Da så Courfeyrac hadde sagt: «Vi skal til barrikadene,» hadde hun funnet på noget. Hun vilde styrte sig i døden, likeså godt der som annetsteds, og styrte Marius også i døden. Hun hadde fulgt med Courfeyrac, hadde sett det stedet der barrikaden blev bygget. Hun var ganske sikker på å finne Marius på det vanlige møtestedet når mørket falt på, da han jo ikke hadde fått vite noget og hun hadde snappet op brevet. Og så hadde hun gått til Plumetgaten, hadde ventet på Marius der, og hadde i vennenes navn gitt ham ({{page|84}} ...)]
• venninner: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• vennlighet: [Litt barskhet er godt mot frykt. Det trygget dem. De to barna nærmet sig Gavroche. Han blev faderlig rørt ved denne tilliten og slo over fra alvor til vennlighet og sa til den minste med et tonefall som gjorde ordene til et kjærtegn: «Din tullebukk, det er ute det er mørkt. Ute regner det. Her regner det ikke. Ute er det koldt, her er det ikke engang et vindpust; utenfor vanker all verden; her er det ingen; utenfor er det ikke engang måneskinn, her har vi da lys, for pokker’n.» ({{page|368}} ...)]
• vennligheten: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• vennligste: [men hun tvilte ikke på at han var kommet for å hente henne. Hun kunde ikke holde ut dette fryktelige ansiktet, hun trodde hun skulde dø, hun gjemte ansiktet i begge hendene og ropte i redsel: «Å! Herr Madeleine, redd mig!» – Jean Valjean – vi kommer heretter ikke til å kalle ham annerledes – hadde reist sig. Han sa til Fantine i den vennligste og roligste tone: «Vær bare rolig. Det er ikke for Deres skyld han kommer.» – Så vendte han sig mot Javert og sa: «Jeg vet hvad De vil.» – Javert svarte: «Kom, straks!» – Det var over den tonen disse to ordene blev sagt i, noget vilt og rasende. Det var ikke menneskelig tale, det var et brøl. Han gjorde ikke som han brukte, gav ingen forklaring, han viste ikke engang frem fengslingsordren. For ham var Jean Valjean en slags hemmelighetsfull motstander som ikke var til å få tak i, en mørkets stridskjempe som han hadde slåss med i fem år uten å overvinne. Denne fengslingen var ikke en innledning, men en avslutning. Han nøide sig med å si: «Kom, straks!» Mens han sa disse ordene, tok han ikke et skritt frem; men han så på Jean Valjean med dette blikket som han kastet ut lik en krok og som han brukte til voldsomt å trekke de elendige til sig med. Det var dette blikket som for to måneder siden hadde gått Fantine gjennom marg og ben. Ved ropet fra Javert hadde Fantine åpnet øinene igjen. Men borgermesteren var der jo. Hvad var det så å være redd for. ({{page|277}} ...)]
• vennskapelig: [Dess snakkesaligere Thénardier ble, desto mere taus blev Jean Valjean. Thénardier slo ham på skulderen igjen. «Nåvel, la oss bli ferdige. Vi deler. Du har sett nøkkelen. Vis mig pengene dine.» Thénardier var sky, vill, lumsk, litt truende, men likevel vennskapelig. Det var noget underlig over ham; Thénardiers vesen var ikke helt naturlig; det var som om han ikke riktig likte sig. Samtidig ({{page|189}} ...)]
• vennskapelighet: [hatt og et krutthorn ved siden; en tredje hadde et brystpanser av ni ark grått papir og var væbnet med en salmakersyl. Det var en som ropte: «La oss slå dem i hjel til siste mann og dø med bajonetten i hånden.» Han hadde ingen bajonett. En hadde utenpå frakken lærtøi og en patrontaske av det slaget som nasjonalgarden brukte og som på klaffen hadde innsydd med rødt ullgarn ordene: «Offentlig ordensvern». Mange geværer merket med avdelingsnumre, få hatter, ingen halstørklær, mange nakne armer, nogen få spyd. Legg så til alle aldrer, alle slags ansikter, små bleke ungdommer, brune havnearbeidere. Alle hadde det travelt, og mens de hjalp hverandre, snakket de om utsiktene, at det vilde komme hjelp ved tretiden om morgenen, at et regiment sikkert var med, at hele Paris vilde reise sig. Fryktelig tale blandet med en slags hjertelig vennskapelighet. En kunde ha kalt dem brødre, enda de ikke visste navnet på hverandre. ({{page|53}} ...)]
• vennskapet: [tenke på å klargjøre det for sig selv, følte Grantaire sig fortrollet av den rene, sunne, sterke, ranke, strenge og ærlige natur. Hans veke, bøielige, forvridde, sykelige, formløse tankeliv festet sig til Enjolras som til en ryggrad: Han kunde undvære troen, men ikke vennskapet. Grantaire var Enjolras’ sanne følgesvenn og holdt sig til denne kretsen av unge mennesker. Han trivdes der og følte sig ikke glad annensteds, fulgte dem overalt. Og de tålte ham på grunn av hans gode humør. Enjolras så ned på denne drankeren, han ofret ham ikke annet enn en litt overmodig medynk. ({{page|174}} ...)]
• ventetid: [Ved inngangen til I’Homme-Armégaten stoppet drosjen fordi gaten var altfor trang til at kjøretøier kunde komme inn i den. Javert og Jean Valjean steg ut. Kusken gjorde ydmykt «hr. inspektøren» opmerksom på at ullplysjen i vognen var blitt ganske ødelagt av blodet fra den myrdede og av sølen fra morderen. Så meget hadde han skjønt. Han la til at han måtte ha rett til nogen godtgjørelse. Så trakk han skussmålsboken op av lommen og bad herr inspektøren om å være så snill å skrive et bevis for det. – Javert skjøv boken vekk og sa: «Hvor meget skal du ha medregnet ventetid og turen?» – «Det blir syv og en kvart time,» svarte kusken, «og fløielen var ({{page|189}} ...)]
• ventiler: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• ventingens: [Hele tiden mens han grublet på denne måten, overveldet, men fast, ennu nølende og gysende foran det han skulde til å gjøre, hadde han med blikket gransket det indre av barrikaden. Oprørerne snakket halvhøit sammen uten å røre sig, og en hadde følelsen av at der hersket den stillheten som preger ventingens siste stund. Over dem, i et vindu i fjerde etasje kunde Marius skimte en slags tilskuer eller et vitne som syntes særlig opmerksom. Det var den portneren Le Cabuc drepte. Nedenfra kunde en i skjæret fra den fakkelen som stod opstilt mellem brostenene ganske vagt skimte dette hodet. Ikke noget kunde være underligere i dette dunkle, flakkende lyset enn det bleke, urørlige ansiktet som med strittende hår, åpne, stive øine og åpen munn bøide sig utover gaten i en stilling som tydet på nysgjerrighet. En kunde si at han som var død, stirret på dem som skulde til å dø. En lang blodstripe hadde strømmet fra hodet nedover veggen helt til annen etasje, der den stanset. ({{page|76}} ...)]
• venushals: [Det andre året hendte det akkurat på den tiden vi er kommet til i historien, at Marius holdt op med turene i Luxembourg-parken uten at han selv var klar over grunnen, og det gikk næsten seks måneder som han ikke satte sine ben i den havegangen. Men endelig en dag gikk han dit igjen. Da det var en klar sommermorgen, var Marius glad som en er glad i vakkert vær. Han gikk rett bort til «sin havegang», og da han kom til enden av gangen, så han på den samme benken fremdeles det ukjente paret. Ja, det var nok den samme mannen, men han syntes ikke at det var den samme piken. Den han nu så, var høi og vakker og med de skjønneste kvinnelige former nettop som de er når de ennu inneslutter i sig barnets uskyldsynde, dette flyktige og skjære øieblikk som kan sammenfattes i ordene: femten år. Hun hadde herlig kastanjebrunt hår med gullglans, en panne som skapt av marmor, kinner som skapt av rosenblader, en fin munn med et strålende smil, stemmen lød som musikk, et madonnahode på en venushals, og for at ikke noget skulde mangle i dette fortryllende ansikt, var nesen ikke vakker men yndig, ikke rett, ikke krum, ikke italiensk, ikke gresk, det var en parisernese, det vil si noget åndrikt, fint, uregelmessig og feilfritt, som gjør en maler fortvilet og dårer til en dikter. ({{page|201}} ...)]
• verandatrappen: [Marius stirret fortvilet på dette uhyggelige huset, så mørkt, så taust, og så tomt som en grav. Han så på stenbenken der han hadde sittet så mange skjønne timer sammen med Cosette. Så satte han sig på verandatrappen med hjertet fullt av mildhet og viljekraft. Han velsignet sin kjærlighet av sin innerste sjel og sa til sig selv at nå, da Cosette hadde reist, var det ikke annet tilbake for ham enn å dø. ({{page|25}} ...)]
• verded: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• verdensdelers: [frihet, likhet for alle troende, og himmelen er religion. Den menneskelige samvittighet er blitt et alter, det er ikke mere hat, det er brorskap mellem arbeideren og studenten, det er arbeid for alle, rett for alle, fred for alle, der utgydes ikke blod mer, er ikke flere kriger, mødrene er lykkelige. Tenk på det fremskrittet alt har utrettet. Vi har gjort oss til herre over vannet og ilden, den dag er ikke fjern da vi gjør oss til herre over luften, og når verket er fullbragt, da vil menneskene være for andre levende skapninger, det oldtidens guder en gang var for dem selv. Derfor fremad! Borgere, hvad er det vi vil? At videnskapen skal herske og at der skal bli en sannhetens dagning for menneskeheten. Vi vil enighet mellem folkene, og vi vil menneskets fulle innsats. Vekk med innbilninger og snyltevekster. Sivilisasjonen skal holde rett på Europas tinder og senere i alle verdensdelers midte, i en stor rådsforsamling av kloke menn. Hør mig, Feuilly, du tapre arbeider, folkets og folkenes mann, jeg ærer dig. Ja, du ser klart de kommende tider, ja, du har rett. Du hadde hverken far eller mor, Feuilly, du tok menneskeheten til mor og retten til far. Du skal dø her, det vil si du skal seire. – Borgere, hvad som enn skal skje i dag, enten vi skal lide nederlag eller seire, er det en revolusjon som skjer. Som ildebrannen lyser op byen, oplyser revolusjonene hele menneskeheten. Og hvilken revolusjon gjør vi. Sannhetens! Frihetens og likhetens! Venner, det er i en mørk time jeg taler til dere; men det er fremtidens fryktelige pris. En revolusjon er bompenger. Å, menneskeheten vil bli befriet, gjenreist og styrket! Det lover vi på denne barrikaden. Brødre! Den som dør her, dør i fremtidens stråleglans, og vi stiger ned i en grav omstrålet av morgenrøden.» ({{page|123}} ...)]
• verdenskunnskap: [Plutselig stanset han: «Nei, la oss slutte med romansene,» sa han. Med sine katteøine hadde han i et portrom opdaget noget. Det var en person og en ting. Tingen var en håndkjerre, og personen var en mann som sov i den. Kjerrearmene hvilte på brostenene, og mannen lå med hodet på den bakerste kanten av kjerren. Kroppen lå sammenkrøpet på den skrå bunnen og benene rørte ved jorden. Gavroche skjønte med sin verdenskunnskap at mannen var drukken. Det var et eller annet bybud som hadde drukket for meget og som sov hårdt. «Se der,» sa Gavroche, «hvad sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nu tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre sig ypperlig på barrikaden vår.» Mannen snorket. Gavroche trakk forsiktig i kjerren bakfra og i mannen forfra, det vil si i benene. Og efter nogen minutters for- ({{page|103}} ...)]
• verdensmann: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• verdensmannsvaner: [elegante verdensmannsvaner; to dører: en like ved kaminen førte til bedekammeret, den andre like ved bokhyllen, førte til spisestuen; bokhyllen var et stort bokskap med glassdører og fullt av bøker. Kaminen var av ({{page|11}} ...)]
• verdensmenn: [er rike, med store inntekter, dyktige verdensmenn, uten ({{page|11}} ...)]
• verdensomfattende: [Enjolras grunnet litt og sa så: «Javel. Du går til Maine-porten.» Grantaire bodde like i nærheten. Han gikk hjem og kom tilbake fem minutter efterpå. Han hadde en Robespierre-vest på sig. «Rød,» sa han og stirret stivt på Enjolras, nærmet sig ham og hvisket: «Vær trygg.» Og han satte hatten på og stormet ut. – Et kvarter efter var bakværelset i Musainkaféen tomt og alle A.B.C.-vennene hadde gått til arbeidet. Enjolras gikk til de medlemmene av Aix-forbundet som var i Paris og som brukte å holde møter i et av stenbruddene på Issysletten. På veien dit gikk han og tenkte på at han nu hadde spredt venner som kruttminer utover Paris. For ørene på ham lød Combeferres inntrengende filosofiske veltalenhet, Feuillys verdensomfattende ildhu, Courfeyracs vidd, Bahorels latter, Jean Prouvaires sørgmodighet, Jolys viden, «Narrens» spydigheter og dannet elektrisk knitring før flammen viste sig alle steder på en gang. Han så alle ved verket. Og det fikk ham til å tenke på Grantaire. ({{page|299}} ...)]
• verdifullere: [ben. Og sølv er da meget verdifullere enn ben.» — «Undtagen for dem som har hake av sølv,» sa Tholomyès, han ({{page|105}} ...)]
• verdiget: [Med det samme hendte det frk. Gillenormand noget, hun fikk et innfall. Hadde hun vært et mannfolk, vilde hun slått sig for pannen. Så spurte hun Théodule: «Vet du om fetteren din kjenner dig?» – «Nei. Jeg har sett ham, men han har aldri verdiget mig et blikk.» – «Du skal altså reise sammen med ham?» – «Han ovenpå og jeg inni.» – «Hvor skal diligencen hen?» – «Til Andelys.» – «Det er altså dit Marius skal?» – «Ja, hvis han ikke som jeg går av på veien. Jeg går av i Vernon for å gå over på Gaillonruten. Jeg vet ikke noget om hvor Marius skal.» – «Marius! for et simpelt navn. For et påfunn å kalle ham Marius. Men du, du heter Théodule!» – «Jeg vilde heller hete Alfred,» svarte officeren. ({{page|140}} ...)]
• verdigheters: [hele sin rikdoms og sine verdigheters kynisme; desertørene fra Ligny og Quatre-Bras blottet sin betalte skjensel, viste sin monarkiske tilbedelse ganske naken. ({{page|105}} ...)]
• verdisaker: [ «Jeg vet ikke,» svarte Marius. – «Hvad vil De gjøre?» – «Jeg vet ikke.» – «Har De penger?» – «Femten francs.» – «Vil De låne av mig?» – «Nei.» – «Har De nogen klær.» – «Det De ser.» – «Har De nogen verdisaker?» – «Et ur.» – «Sølv?» – «Gull. Se her.» – «Jeg kjenner en som kjøper brukte klær, han kjøper nok den frakken der og et par benklær.» – «Det er bra.» – «De får da ikke annet igjen enn en bukse, en vest, en hatt og en frakk» – «Og støvler.» – «Hva, De går ikke barbent, for en overflod.» – «Det er nok.» – «Jeg kjenner en urmaker, som kjøper uret av Dem.» – «Det er bra.» – «Nei, det er ikke bra. Hvad vil De så gjøre?» – «Alt mulig. Iallfall alt mulig hederlig.» – «Kan De engelsk?» – «Nei.» – «Kan De tysk?» – «Nei.» – «Det var leit.» – «Hvorfor?» – «Jo, en av vennene mine som er bokhandler, utgir en slags opslagsbok, og for den kunde De ha oversatt artikler fra tysk eller engelsk. Det er dårlig betalt, men en kan leve av det.» – «Jeg får lære mig engelsk og tysk.» – «Og imens?» – «Lever jeg av klærne og uret mitt.» – ({{page|174}} ...)]
• verdsettes: [Det var nu så stille på den kanten en kunde vente angrepet fra, at Enjolras lot hver mann ta den plassen han skulde ha under kampen. Det blev delt ut brennevin til alle sammen. Ikke noget er mere eiendommelig enn en barrikade som gjør sig klar til å ta imot et angrep. Hver velger sin plass. De står side om side, albue ved albue, skulder ved skulder. Nogen lager sig standplasser av gatesten. Her er det et hjørne som er i veien, en flytter sig fra det; der er et fremspring som kan yte vern, en søker ly der. De kjevhendte verdsettes høit; de tar de plassene som ikke passer for de andre. Straks føreren gir ordren «klar til kamp», slutter all uro, der er ikke mere småtretting, ikke mere hvisking, ikke mere nogen som står for sig selv; alle tanker retter sig inn mot ett punkt, angrepet som de venter. En barrikade før angrepet er et rot, faren skaper orden. Da Enjolras hadde grepet det dobbeltløpede geværet sitt og stilt sig ved et slags skyteskår som han hadde holdt av til sig selv, blev alt stille. En knitring av små, tørre lyd løp langs muren. Det var geværhanene som blev spent. ({{page|123}} ...)]
• verdslige: [Det en ser er det indre av et kloster. Det er det indre av dette triste, alvorstunge huset som en kalte: «Bernhardinernes kloster for den evige tilbedelse». Den losje en er i, kalles taleværelset. Den stemme en hørte først, var portnersken. Hun sitter alltid der urørlig og taus, på den andre siden av veggen, like ved den firkantete åpningen, vernet av jerngitteret og blikkplaten med de tusen hullene som av et dobbelt visir. Verdslige øine måtte ikke se noget på dette hellige stedet. ({{page|56}} ...)]
• verga: [Slik er den hellige Benedikts regler skjerpet av Martin Verga. ({{page|56}} ...)]
• vergende: [Begge barna gav sig til å gråte og gikk videre. Imens hadde det skyet over igjen; det tok til å regne. Lille Gavroche løp efter de to og snakket til dem: «Hvad er det i veien med dere da, unger.» – «Vi vet ikke hvor vi skal ligge i natt,» svarte den eldste. – «Ikke noget annet?» sa Gavroche. «Det var store tingen. Er det alt dere gråter for. Er dere toskete?» – Og tross den litt spotske overlegenheten, sa han i en rørende myndig og vennlig vergende tone: «Kom med mig, småunger.» – «Ja, herre,» sa den eldste. ({{page|368}} ...)]
• vergniaud: [Republikken, keiserdømmet hadde til da ikke vært annet enn heslige ord for ham. Republikken en giljotin i halvmørket, keiserdømmet en sabel i mørket. Nu kom han til å se nærmere på det, og der han ventet å finne et virvar av mørke, hadde han med en slags uventet undring blandet med frykt og glede sett at der blinket stjerner: Mirabeau, Vergniaud, Saint-Just, Robespierre, Camille Desmoulins, Danton og at det steg en sol, Napoleon. Han visste ikke hvor han selv var. Han vek blendet av lyset. Litt efter litt svant undringen, han vennet sig til lyset, og kunde se på hendelsene uten å svimle, og han gransket personene uten skrekk; revolusjonen og keiserdøm- ({{page|140}} ...)]
• verke: [«Barnet mitt, gjennom dovenskapen trer du inn i det mest slitsomme livet i verden. Å! Du sier at du er en dagdriver! Forbered dig på å arbeide. Har du nogen gang sett et forferdelig maskineri som kalles et valseverk? Det skal en ta sig i vare for. Har det fått tak i en flik av klærne, må hele personen under. Den maskinen, det er dovenskapen. Stans mens det ennu er tid. Er du først grepet, har du ikke noget å håpe mer. Den dovne skal få føle hvad tretthet er, aldri få hvile. Arbeidets jernhånd griper ubønnhørlig fatt i dig. Tjene ditt brød, opfylle din plikt, være som de andre, det kjeder dig! Godt, du skal få det annerledes. Arbeid er loven for alle; den som i kjedsomhet skyver det fra sig, skal få det som straff. Du vil ikke være arbeider, så blir du slave. Du har ikke villet bli trett som et ærlig menneske, du skal komme til å svette med de fordømte. Langt nedefra vil du se andre mennesker arbeide; du vil synes at de hviler. Jordarbeideren, matrosen, smeden vil ta sig ut for dig som de salige i Paradis. Og du selv vil føle dig som et lastedyr i helvetes forspann. Ikke gjøre noe, det var ditt mål i livet. Javel, det skal ikke gå en uke, ikke en dag, ikke en time uten utmattelse. Hvert minutt vil få det til å verke i musklene. Livet vil bli forferdelig. Alt blir pinsler. Å handle som en vil, blir uhyre vanskelig. Enhver annen som vil ut, åpner bare porten. Men om du vil ut, må du bryte gjennom en mur. Hvad gjør andre for å komme ned på gaten? De går ned trappen. Du må rive lakenene i remser, lage dig et tau av fillene, så må du krype ut gjennom vinduet og henge i den tråden ut over avgrunnen, om natten, i uvær, i regn, i storm, og hvis repet er for kort, er det bare én måte å komme ({{page|340}} ...)]
• verker: [Når elskende er skilt fra hverandre, overvinner de avstanden med tusen fantastiske innbilninger som imidlertid er virkelighet for dem. En hindrer dem i å se hverandre; de kan ikke skrive til hverandre. Men de finner en mengde mystiske midler til å meddele sig til hverandre. De sender hverandre fuglesang, blomsterduft, barnelatter, solstråler, vindens sukk, stjernelys, alt det skapte. Og hvorfor ikke. Alle Guds verker er skapt for å tjene kjærligheten. Kjærligheten er mektig nok til å bruke hele naturen som budbærer. ({{page|350}} ...)]
• verksted: [Dagen før og om morgenen 5. juni, den dagen som var fastsatt for Lamarques jordfestelse, hadde forstaden Saint-Antoine som gravferden skulde gå gjennom, fått et truende utseende. Det støiende nettet av gater blev fylt av oprørsk larm. Folk væbnet sig med det de hadde. Snekkerne tok benkhakene sine for å «slå dørene inn med;» en av dem hadde laget sig en dolk av en skomakersyl. En annen hadde i «angrepsfeber» sovet tre netter fullt påklædd. En tømmermann som het Lombier, møtte en kamerat som spurte ham: «Hvor skal du?» – «Nå, jeg har ikke noget våben.» – «Og så?» – «Jeg skal bort på verkstedet og hente passeren min.» – «Hvad skal du med den?» – «Å, jeg vet ikke,» svarte Lombier. En forretningsmann som het Jacqueline, snakket til alle arbeidere som kom forbi: «Hei der!» Han gav vin for ti sous og sa: «Har du arbeid?» – «Nei.» – «Gå til Filspierre, så får du arbeide.» – Der fikk de så patroner og våben. Visse kjente førere løp rundt og samlet flokkene sine. Rundt på vertshusene snakket folk til hverandre med alvorsminer: «Hvor har du pistolen din?» – «Under blusen. Og du?» – «Under skjorten.» – Utenfor verkstedene stod grupper og hvisket. En av de ivrigste var en viss Mavot som aldri arbeidet mere enn en uke på samme verksted. Mestrene jaget ham «fordi det blev krangel med ham hver dag». Han blev drept neste dag på barrikaden i Ménilmontantgaten. Pretot som også skulde komme til å miste sitt liv i kampen, støttet ({{page|32}} ...)]
• verkstedsformannen: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• verktøiet: [Overfor denne dobbelte hemmeligheten vek Marius tilbake. Den ene gjorde ham på en måte rolig overfor den andre. Gud var like synlig i alt dette som Jean Valjean. Gud har sine redskaper. Han bruker det verktøiet han vil. Han svarer ikke overfor menneskene. Vet vi hvorledes Gud handler? Jean Valjean hadde arbeidet på Cosette. Han hadde i nogen grad formet hennes sjel. Det var uimotsigelig. Og så? Arbeideren var fryktelig; men verket var beundringsverdig. Gud skaper undere akkurat slik som han selv synes. Han hadde skapt denne yndige Cosette og han hadde gjort bruk av Jean Valjean. Det hadde behaget Gud å velge denne underlige medarbeideren. Har vi rett til å kreve regnskap av ham for det? Er det første gang at møkkdyngen hjelper våren med å skape rosen? ({{page|305}} ...)]
• verner: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• vernonhendelsen: [løitnant Théodule blev ganske rådvill ved slik uventet å ha støtt på en grav; han følte mishag og dessuten noget han ikke riktig kunde gjøre sig klart, men som var sammensatt av aktelse for en grav og aktelse for en oberst. Han trakk sig tilbake og lot Marius være alene på kirkegården, og han gjorde det i streng orden. Døden hadde likesom storofficers-epåletter for ham, og han gjorde næsten militær honnør. Da han ikke visste hvad han skulde skrive til tanten, lot han ganske være med å skrive; og det vilde rimeligvis ikke kommet noget ut av de opdagelsene Théodule hadde gjort om Marius’ kjærlighetseventyr, hvis ikke en av disse mystiske tilfeldighetene som skjebnen så ofte får i stand, straks efter hadde laget et slags efterspill på Vernon-hendelsen. ({{page|140}} ...)]
• versailles: [og de store springvannene i Versailles. Gi mig min hyrdinne og sørg for at hun er hertuginne. Lykken alene ligner tørt brød. En spiser det, men nyter det ikke. Jeg vil ha overflod, unyttige ting, raushet, det som er altfor meget og ikke tjener til noget. Jeg husker at jeg i domkirken i Strasbourg så et ur så høit som et treetasjes hus, som viste tiden, som hadde den godhet å vise tiden, men som ikke så ut som om det var laget av den grunn, og som når det hadde slått middag eller midnatt, soltimen og elskovstimen, eller ved hvert av de andre timeslagene, i tillegg viste månen, stjernene, jorden, havet, fuglene og fiskene og en masse andre ting, som kom ut av en krok, og de tolv apostlene og keiser Karl den femte og en haug små forgylte tasser som blåser trompet. Uten å regne med det herlige klokkespillet som det stadig ødslet med uten at nogen kunde si hvorfor. En stakkars urskive som ikke kan fortelle annet enn tiden, hvad vil den der? Jeg holder nu på det store strasbourgerurverket, og foretrekker det fremfor gjøkurene fra Schwarzwald.» ({{page|245}} ...)]
• verslinjer: [For å danne sig et billede av denne kampen må en tenke sig at det blev tent ild i en haug fryktelig heltemot; og at en stod og så på brannen. Det var ikke en strid, det var lik det indre av en ovn; munnene åndet ut flammer; ansiktene var underlig fremmedartede, ikke noget lignet menneskeskikkelser, de som kjempet der flammet, og det var fryktelig å se disse kampens ildånder tumle sig i denne røde røken. Vi gir avkall på å skildre de skiftende scenene i dette myrderiet. Bare heltedikt har rett til å bruke tolv tusen verslinjer til skildring av et slag. ({{page|123}} ...)]
• verst: [«Er det Dem, hr. borgermester,» ropte hun. – Han svarte med lav røst: «Hvorledes står det til med den stakkars kvinnen.» – «Ikke så verst for øieblikket. Men vi har vært meget redd for henne.» – Hun forklarte det som hadde hendt, at Fantine hadde vært meget dårlig dagen før og at hun nu var bedre fordi hun trodde at borgermesteren hadde reist for å hente barnet hennes i Montfermeil. Søsteren våget ikke å spørre ham, men hun kunde godt se på ansiktet hans at det slett ikke var derfra han kom. ({{page|277}} ...)]
• vertcoucou: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• vertinnens: [Drikkebrødrene som nu var omtrent trekvart fulle, sang det skitne omkvedet med dobbelt lystighet. Det var en slibrig tvetydighet der både jomfru Maria og Jesusbarnet var blandet inn. Madam Thénardier var med i lattersalvene. Cosette satt under bordet og stirret inn i ilden som gjenspeilet sig i øiet; hun hadde igjen tatt til å vugge den dukken hun hadde laget sig, og sang med lav stemme: «Mor er død! Mor er død!» – efter nye iherdige opfordringer fra vertinnens side gikk den gule mannen, «millionæren», endelig med på å spise aftens. – «Hvad ønsker De, min herre.» – «Brød og ost,» sa mannen. – «Å, han er nok ganske sikkert en tigger,» tenkte madam Thénardier. Drikkebrødrene ved bordet drev på med samme sangen, og barnet under bordet sang sin. ({{page|344}} ...)]
• verts: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• vertsaintantoinegaten: [Dette og drøftelsen med de andre politifolkene da de stanset på Rollinplassen, heftet ham og gjorde at han nær hadde mistet sporet. Men han skjønte temmelig snart at Jean Valjean vilde legge elven mellem sig og forfølgerne. Han bøide hodet og tenkte efter, lik en sporhund som stikker snuten mot jorden for å være sikker på sporet. Takket være sitt sikre instinkt gikk Javert rett til Austerlitzbroen. Et ord til brovakten klarla saken. «Har De sett en mann med en liten pike?» – «Ja, jeg lot dem betale to sous,» svarte brovakten. – Javert kom ut på broen akkurat tidsnok til å se Jean Valjean gå tvers over den månelyse plassen med Cosette i hånden. Han så ham gå inn i Vert-Saint-Antoinegaten; han kom til å tenke på Genrot- ({{page|24}} ...)]
• vertshusfolkene: [Klokken var næsten åtte om aftenen da kabben vi forlot på veien, kjørte gjennom innkjørselsporten til posthotellet i Arras. Den mannen vi har fulgt til dette øieblikk, steg ut, svarte med fraværende mine på de ivrige spørsmålene fra vertshusfolkene, sendte den ene hesten tilbake, og trakk selv den lille hvite inn i stallen. Så gikk han inn i biljardstuen i første etasje, og satte sig der med albuene på bordet. Han hadde brukt fjorten timer ({{page|202}} ...)]
• vertshusholderenken: [Bahorel var strålende over barrikaden og ropte: «Nå er gaten nedringet. Det gjør sig godt.» – Courfeyrac holdt på å plyndre litt i kaféen mens han samtidig prøvde å trøste vertshusholderenken: «Hør mor Hucheloup, klaget ikke De her forleden dag over at De var blitt meldt fordi Gibelotte hadde ristet et sengeteppe ut gjennom vinduet.» – «Joda, kjære herr Courfeyrac. Men må De absolutt ha det bordet mitt. Jo – for det teppet og for en blomsterpotte som falt ut av vinduet, fikk jeg hundre francs i mulkt. Er ikke det fryktelig?» – «Jo da, mor Hucheloup, vi skal hevne Dem.» Mor Hucheloup syntes ikke riktig å skjønne at den opreisningen var til fordel for henne. ({{page|53}} ...)]
• vertshusholderens: [I Saint-Pol spente han fra i det første vertshuset han kom til, og lot hesten sette på stall. Som han hadde lovet Scaufflaire, blev han stående ved krybben mens hesten spiste. Han var fylt av triste og uklare tanker. Vertshusholderens kone kom ned i stallen. «Skal ikke herren ha frokost?» – «Jo, det er sant,» sa han, «jeg er til og med sulten.» Han fulgte konen som så frisk og glad ut. Hun førte ham inn i en lav stue der det stod border med voksduk på. – «Skynd Dem,» sa han, «jeg må videre. Jeg har hastverk.» En svær flamsk pike dekket op for ham i en fart. Han så på henne med en følelse av velvære. – «Det var det jeg trengte til,» tenkte han. «Jeg har ikke spist frokost.» Maten blev satt frem. Han kastet sig over brødet og bet en bit av det, så la han det langsomt ned på bordet igjen og rørte det ikke mer. – En fraktemann satt og spiste ved et annet bord. Madeleine sa til ham: «Hvorfor er brødet så bittert her.» Fraktemannen var tysker og skjønte ikke det han sa. Madeleine gikk ned igjen i stallen til hesten. En time efter hadde han kjørt fra Saint-Pol og var på vei til Tinques som ikke ligger mere enn 2 mil fra Arras. ({{page|202}} ...)]
• vertshusholderi: [Hans læresetninger om vertshusholderi stillet stundom ham selv i klart lys. Han hadde nogen fagmessige satser som han prøvde å prente inn i hodet på konen: «En verts plikt,» sa han en dag heftig og med lav stemme; «det er å selge til enhver mat, hvile, lys, ild, skitne lakener, tjenerhjelp, lopper, smil; få tilfeldige gjester til å bli, tømme småpunger, lette høflig de store, ærbødig gi ly for familier som er på reise, flå mannen, ribbe konen, plukke barnet; ta med på regningen det åpne vinduet, det lukkede vinduet, ovnskroken, armstolen, benken, krakken, skammelen, dynen, madrassen og halmknippet; å vite hvor meget speilbilledet sliter på speilet og sette det på regningen, og i tusen djevlers navn la den reisende betale alt, like til de fluene som hunden hans glefser i sig.» ({{page|344}} ...)]
• vertshusholderne: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• vertshusholders: [noget han sikler efter. Komme her og snakke vrøvl; finne på at det lille udyret skal leke og så gi henne dukke; en dukke til førti francs til en slik bikkjeunge som jeg for min del gjerne skulde selge for førti sous. Er det mening i slikt? Han må være galen, den gamle hemmelighetskremmeren.» – «Hvorfor det? Det er da enkelt nok,» svarte Thénardier. «Når det nå morer ham. Du har moro av å la ungen arbeide, han har moro av å la henne leke. Det har han rett til. En reisende kan gjøre som han vil når han betaler. Om nå gamlingen er en menneskevenn, hvad gjør så det dig. Og er han idiot, så skiller det dig ikke. Hvorfor blander du dig i det, når han har penger?» – Det var en ektemanns tale og en vertshusholders synsmåte, og ingen av delene gav plass for noget svar. ({{page|344}} ...)]
• vertshuskaminene: [Den fremmede tenkte at dette værelse hang sammen med ekteparet Thénardiers. Han skulde til å gå ut igjen, da han kom til å se på kaminen. Det var en av disse store vertshuskaminene der det alltid er en så liten ild, når det da er nogen, og som er så kolde å se på. I denne kaminen var det ingen ild, ikke engang aske; men det som var der, fengslet dog mannens opmerksomhet. Det var to små riktig pene barnesko av forskjellig størrelse; mannen kom til å huske den vakre og eldgamle barneskikken å sette skoene i kaminen. ({{page|344}} ...)]
• vertshusporten: [Da de nærmet sig vertshuset, nappet Cosette ham fryktsomt i armen: «Herre.» – «Ja, barnet mitt.» – «Nå er vi like ved huset.» – «Javel.» – «Vil De nu la mig få bøtten igjen.» – «Hvorfor det da?» – «Fordi madamen vil slå mig hvis hun får se at nogen har båret den for mig.» Mannen gav henne bøtten. Straks efter var de ved vertshusporten. ({{page|344}} ...)]
• vertshusseng: [Bryllupsmotene i 1833 var ikke de samme som i dag. Frankrike hadde ennu ikke lånt av England den utsøkte finheten å bortføre hustruen, å flykte når de går fra kirken, undselig å gjemme sig med sin lykke, å sammensmelte fallentens adferd med høisangens fryd. Folk hadde ennu ikke lært å skjønne alt det ærbare, fine og sømmelige i å gjemme sitt Paradis i en postvogn, å få sine kjærtegn avbrutt av piskesmell, å velge en vertshusseng til brudeleie, og legge efter sig på hvilket som helst soverom for så og så meget pr. natt, de helligste minnene i livet rotet sammen med diligencekusker og hotellpiker. Underlig nok innbilte folk sig på den tiden at bryllupet var en fortrolig selskapelig fest, at et patriarkalsk festmåltid ikke ødela en familiehøitidelighet, at lystighet som var høirøstet ikke minsket lykken når den bare var ærbar, og endelig at det var prisverdig og riktig at denne sammenføiningen av to skjebner som en familie skal utgå ({{page|279}} ...)]
• vertshusskilt: [ikke hadde sokker, var barbent. – Jondrette hadde lagt merke til at Hvit så på mennene. «Det er venner av mig, naboer,» sa han. «De er sotete av det at de arbeider med sot. De er feiere. Bry Dem ikke om dem, men kjøp maleriet mitt. Ha medynk med mig. Jeg skal ikke være dyr. Hvor meget byr De?» – «Det er jo et vertshusskilt,» sa Hvit og så fast på Jondrette, «det kan være verd tre francs.» – Jondrette svarte blidt: «Har De lommeboken med. Jeg nøier mig med tre tusen francs.» ({{page|217}} ...)]
• vertshusstolpe: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• vertshusvinduene: [De kjempet bryst mot bryst, fot mot fot, med pistolskudd, sabelhugg, neveslag, på langt hold og nær ved, oppe og nede, overalt, fra hustakene, fra vertshusvinduene, fra kjellergluggene, der nogen hadde sneket sig ned. Det ({{page|123}} ...)]
• vertus: [Nasjonalgardetroppene fra landdistriktene optrådte tappert under oprørene i de årene, og særlig viste de sig hissige og dristige under junidagene 1832. De gode vertshusholderne i Pantin, Vertus og la Cunette som hadde sett oprøret tømme «forretningen», fikk løvemot når de så dansesalene tomme, og lot sig drepe for å redde samfundsordenen som for dem var ett med vertshuset. Det prosaiske ved drivfjæren svekket ikke forsvarets helte- ({{page|123}} ...)]
• verve: [På den tiden da denne historien hendte, var det til klostret knyttet en kostskole for unge adelige piker, storparten av rike familier. De blev opdradd av søstrene innenfor klostrets vegger og fylt med skrekk for verden og tiden. De gikk klædd i blått med hvit lue, men på store festdager hendte det at de fikk lov til å kle sig ut som søstre og ta del i den daglige gudstjeneste. Dette blev vel tålt for å verve nye medlemmer og gi barna smak på den hellige drakt, men det var et virkelig gode for dem, en virkelig hvile. Det moret dem ganske enkelt. Det var noget nytt. – Når undtas de strengeste, måtte elevene overholde alle klostrets regler. Og det var dem av disse unge som efter å ha kommet ut i verden og efter mange års ekteskap svarte fort «I evighet» hver gang nogen banket på døren til dem. Som søstrene måtte heller ikke elevene tale med foreldrene uten i taleværelset. Selv mødrene måtte ikke omfavne dem. En dag fikk en av disse småpikene besøk av moren og en søster på tre år. Den unge piken gråt, for hun vilde så gjerne omfavne søsteren. Umulig. Hun bad da om ikke barnet måtte få lov til å stikke den lille hånden sin gjennom sprinklene så hun kunde kysse den. Det blev næsten forarget avslått. ({{page|56}} ...)]
• vesentlige: [Under sterkt sinnsopprør leser en ikke, en løper frem til slutningen, hopper tilbake til innledningen, opmerksomheten blir febrilsk; den fatter litt efter litt i store trekk det vesentlige, den griper et punkt og resten svinner vekk. I brevet fra Marius til Cosette så Jean Valjean ikke annet enn de ordene: «Jeg dør. Når du leser dette, er min sjel nær dig.» ({{page|103}} ...)]
• vesperen: [Så vendte han sig mot Cosette og sa: «Hvor nydelig hun er! Så du skal ha alt for dig selv, din skøier. Å, din røver, du kan være glad du slipper så lett fra mig; hadde jeg ikke vært femten år for gammel, skulde jeg ha kjempet om henne på kårder. Ja vel, jeg er forelsket i Dem, frøken. Det er ganske liketil. Det er Deres rett. Å, for et vakkert, festlig, fortryllende lite bryllup det skal bli. Det er Saint-Denis du Saint-Sacrement som er vårt kirkesogn, men jeg vil få ordnet det slik at dere kan bli gift i Saint-Paul. Kirken der er vakrere. Den er bygget av jesuittene. Den er koseligere. Ja, frøken, jeg er enig med Dem, jeg vil at unge piker skal gifte sig, de er skapt til det. Å vedbli å være jomfru er bra nok, men det er så koldt. Bibelen sier, former dere. Det skal en Jeanne d’Arc til for å redde et folk; men for å skape et folk trenges det en mor med mange unger. Derfor skal dere gifte dere, vakre småjenter. Jeg vet virkelig ikke hvad det skal være godt for å forbli ugift. Jeg vet godt at en får et eget kapell i kirken, og at en kan trekke sig tilbake til den hellige jomfrus samfund, men for pokker, en vakker ektemann, en kjekk fyr, og når året er ute, en stor, lyshåret plugg som dier muntert hos dig og som har tykke folder på lårene og som tar et fast tak i brystet med de små, rosenrøde hendene sine og ler som morgenrøden, det skulde vel være bedre enn å holde et vokslys ved vesperen og synge: Turris eburnea!» ({{page|245}} ...)]
• vesten: [Det er næsten unødig å skildre Napoleon som han satt der med kikkert i hånden til hest på Rossommehøiden i daglysningen 18. juni 1815. Denne rolige profilen under den lille hatten fra skolen i Brienne, den grønne uniformen, det hvite opslaget som skjuler æreslegionens storkorsstjerne, den grå kappen som skjuler epålettene, det røde båndet som stikker frem under vesten, skinnbuksene, den hvite hesten med det røde fløiels skaberakk, i hjørnene prydet med den kronede N og ørnene, ridestøvlene utenpå silkestrømpene, sølvsporene, kården fra Marengo, hele dette billedet av den siste Cæsar står levende for alle. ({{page|299}} ...)]
• vestens: [Den som lenge har måttet tie, er tilfreds med hvilken som helst tilhører. Priorinnen som vanligvis stod under taushetstvangen, og som ennu hadde nok på lager, reiste sig nu og åpnet taleferdighetens sluser og ropte: «Jeg har Benediktus på høire og Bernhard på venstre side. Hvem er Bernhard? Det er den første abbed av Clairvaux. Han har hatt syv hundre lærlinger og grunnet et hundre og seksti klostre, bila tvister mellem fyrstene, prekte korstog, gjorde to hundre og femti mirakler og det inntil ni og tredve på en dag. Hvem er Benedikt? Det er patriarken i Monte Cassino, den andre grunnleggeren av hellig klosterliv; vestens Basilius. Hans orden har frembragt førti paver, to hundre kardinaler, femti patriarker, seks hundre erkebiskoper, fire tusen seks hundre biskoper, fire keisere, tolv keiserinner, seks og førti konger, en og førti dronninger, tre tusen seks hundre kanoniserte helgener, og den har vært til i fjorten hundre år. På den ene siden Sankt Bernhard, på den andre siden en sunnhetsbetjent. På den ene siden Sankt Benedikt, på ({{page|56}} ...)]
• vester: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• vestesyersker: [og alt det vi sier, vi kloke, vil ikke hindre at vestesyersker og nåtlersker drømmer om stenrike ektemenn. ({{page|105}} ...)]
• vestlommen: [Thénardier gjentok: «La det nu bli slutt på dette. Hvor meget hadde fyren på sig?» Jean Valjean lette efter i lommene sine. Som før nevnt, brukte han alltid å ha penger på sig. Da han alltid måtte være forberedt på alt, var det blitt en lov for ham. Denne gangen var han likevel på en måte blitt overrumplet. Da han kvelden før hadde tatt på sig nasjonalgardistuniformen, hadde han, så optatt som han var av triste tanker, glemt å ta lommeboken med. Han hadde bare nogen småpenger i vestlommen. Det var omtrent tredve francs. Han vrengte lommene, som var ganske gjennomvåte av søle, og la ned på stenhellene i gangen en louis d’or, to femfrancsstykker og ti–tolv sous. Thénardier stakk underleppen frem og gjorde et betegnede vrikk på halsen. «Du drepte ham for godtkjøp,» sa han. ({{page|189}} ...)]
• vestpå: [De ble snart opptatt av det livet som hersket nede ved flodbredden som de kunne skimte mellem trærne, og det moret dem meget. Det var på den tiden av døgnet da postvognene og diligencene skulde avgå. Nesten alle ruter syd- og vestpå kjørte den gang gjennom Champs-Élysées. Størsteparten kjørte langs kaien og ut gjennom Passyporten. Hvert øieblikk kom store gul- og sortmalte vogner forbi, tungt lastet, med larmende forspann, uformelige av kofferter, kasser og vadsekker, med hoder som stakk frem og ble borte. De ramlet frem over kjørebanen, knaset over brolegningen, rullet frem gjennom folkemassen, mens gnistene føk som fra en smie og støvet stod om dem, og de så ut som om de var rasende. Dette ståk og leven moret de unge pikene. Fantine ropte: «For en larm! en skulle tro det var lenker de drog avsted med.» – En gang hendte det at en av disse vognene, som de såvidt kunne skimte mellem grenene, stanset et øieblikk og så fór videre i galopp. Dette undret Fantine: «Det var da rart. Jeg trodde ikke at diligencen nogen gang stanset.» – Favourite trakk på skuldrene. «Det er Fantine som er underlig. Jeg har lagt merke til henne. Hun undrer sig over de enkleste ting. Vi kan jo tenke oss det slik: jeg skal reise, og sier til diligencen: jeg går foran, ta mig opp på kaien når De kommer forbi. Diligencen kommer, ser mig, stanser og tar mig opp. Slikt hender hver dag. Du kjenner ikke noget til livet, kjære dig.» ({{page|105}} ...)]
• vestre: [«Hør nu her,» sa Gavroche, «det er ikke verd å sutre for ingen ting. Jeg skal sørge for dere. Du skal få moro! Om sommeren går vi tur i Vestre ishusgate, og så bader vi ved elvekaien og løper splitter nakne på karrene ved Austerlitzbroen, og det får vaskekonene til å bli rasende. De skriker, de raser, du kan tro det er moro. Dere skal få være med på komedie. Jeg skal ta dere med til Frédéric-Lemaitre. Jeg får billetter, jeg kjenner mange av skuespillerne, jeg har selv spilt med i et stykke en gang. Vi var en hel del gutter der, vi løp og hoppet under et teppe, det skulde være havet. Jeg skal nok skaffe dere plass ved mitt teater. Og vi skal gå i Operaen. Vi går inn sammen med klakørene. Klakørene ved Operaen er utmerket, men jeg bryr mig ikke om dem ved bulevardteatrene. Tenk dig, ved Operaen er det nogen av klakørene som betaler tyve sous, men det er nogen fe. Og så skal vi se på halshogging. Jeg skal la dere se bøddelen. Han bor i Maraisgaten. Sanson. Vi skal more oss kongelig.» ({{page|368}} ...)]
• veteran: [Den parykkmakeren som jaget de to små ungene Gavroche hadde tatt sig av, stod nettop og barberte en gammel veteran. Samtalen hadde dreiet sig om oprøret, Lamarque og til slutt om keiseren og om at han bare var blitt såret én gang. Barberen spurte så soldaten: «Og De, veteran, De har vel ofte vært såret?» – «Jeg?» sa soldaten. «Ikke noget å snakke om. Ved Marengo fikk jeg to sabelhugg over nakken, ved Austerlitz en kule i høire arm, ved Jena en i den venstre, ved Friedland et bajonettstøt der, – og ved Moskva syv–åtte lansestøt, jeg vet ({{page|45}} ...)]
• veterankasernen: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• vettet: [Bli! Men overfor en så voldsom fristelse mistet han vettet: han hadde bare driften. Bare dyret handlet. Når ({{page|45}} ...)]
• veuvain: [I Verreriegaten kom de forbi Courfeyracs bopel. «Det er godt,» sa han, «for jeg har glemt pungen og mistet hatten.» – Han gikk fra flokken og løp op trappen. Der tok han en gammel hatt og pungen sin. Han tok også med sig en firkantet kasse omtrent så stor som en vadsekk, som stod gjemt mellem skittentøiet. Da han sprang nedover trappen, ropte portnerkonen på ham: «Herr de Courfeyrac.» – «Hvad er det De heter?» spurte han portnerkonen. – Hun blev forbauset og sa: «Jamen det vet De da godt. Jeg er portnerkonen her og heter mor Veuvain.» – «Javel, men kaller De mig en eneste gang til herr de Courfeyrac, kaller jeg Dem mor de Veuvain. Nå, syng ut. Hvad var det? Hvad er det De vil mig?» – «Her er en som vil snakke med Dem.» – «Hvem da?» – «Jeg vet ikke.» – «Hvor da?» – «Inne hos mig.» – «Fanden også,» sa Courfeyrac. – «Men han har ventet på Dem over en time,» sa portnerkonen. ({{page|45}} ...)]
• vevde: [Egentlig bodde han i Plumetgaten, der han hadde innrettet sig slik: Cosette og tjenestepiken bodde i havehuset. Cosette hadde et stort soveværelse, et kabinett og rettsformannens store stue med vevde tapeter og store lenestoler; hun hadde også haven. Jean Valjean hadde satt en staselig himmelseng inn i soveværelset, og for å bøte på det alvorstunge i den gammeldagse prakten hadde han satt inn slike hyggelige småting som unge piker setter særlig pris på: bokhyller med bøker i praktbind, skrivemappe, sybord innlagt med perlemor, toalettsaker av ({{page|319}} ...)]
• vever: [for hver tretti de vokter. De vever meget vakre forskjelligfarvede ullbånd, og spiller fjellsanger på små fløiter ({{page|11}} ...)]
• veveriet: [For det syvende: I veveriet trekker de ti sous fra i betalingen til fangene for en eneste løs tråd. Dette er misbruk fra entreprenørenes side, da lerretet er like godt. ({{page|231}} ...)]
• vevstol: [For resten var det ikke i værelset noget som tydet på noget arbeid; ikke vevstol, ikke rokk, ikke verktøi. Borte i en krok lå noget gammelt jern av et mistenkelig utseende. – Alt gav inntrykk av den sløve latskapen som følger på fortvilelse og går forut for dødskampen. – Marius så en stund på dette triste billede som var mere uhyggelig enn det indre av en grav, fordi en visste at det åndet en menneskelig sjel der inne og at liv banket der. ({{page|217}} ...)]
• vhad: [De gamle symbolene i skapelseshistorien er evige; i det menneskelige samfund vil det, så lenge samfundet er til, inntil den dagen da et større lys endrer det, alltid være to skikkelser, en høit oppe og en dypt nede; den som er god er Abel, den som er ond er Kain. Men hvad var dette for en kjærlig Kain? Hvad var dette for en røver som var fromt optatt med å tilbe en jomfru, våket over henne, opdrog henne, vernet henne, foredlet henne, og selv uren omgav henne med renhet? vHad var dette for en rennesten som hadde æret denne uskyld slik at den ikke fikk en eneste søleskvett? Hvad var han for en denne Jean Valjean som hadde opdradd Cosette? Hvad var dette for en mørkets skikkelse som bare hadde én omsorg, den å fjerne alle skygger og alle skyer for en opgående stjerne? ({{page|305}} ...)]
• vicomte: [Marius’ skuffelse da han så en annen mann en den han ventet, stemte ham uvennlig mot gjesten. Han gransket ham fra hode til fot mens fyren gjorde et overdrevent dypt bukk, og spurte kort: «Hvad vil De.» – Mannen svarte med et vennlig geip – som et kjærlig smil hos en krokodille. – «Det synes mig ganske umulig at jeg ikke skulde ha truffet herr baronen i selskapslivet. Jeg tror ganske sikkert at jeg for nogen år siden traff Dem hos prinsesse Bagration og ved mottagelsene hos vicomte Dambray, pair av Frankrike.» – Det er alltid en listig fremgangsmåte i kjeltringfaget å late som de kjenner en, selv om de ikke gjør det. ({{page|351}} ...)]
• vicomten: [Vi vil innskyte at ikke alt er latterlig og overfladisk i denne pussige tiden, og som kan kalles døpenavnenes anarki. Ved siden av det romantiske draget som vi har nevnt, var det også et sosialt. Det er i våre dager ikke sjelden at gjetergutten heter Arthur, Alfred eller Alfons, og at vicomten – hvis det ennu finnes vicomter – heter Thomas, Peter eller Jakob. Denne omveltning som setter det «elegante» navn på plebeierne og bondenavn på aristokratene, er ikke noget annet enn en virkning av likheten. Det uimotståelige gjennombrudd av en ny ånd viser sig i dette som i alt annet. Under denne åpenbare mislyd ligger der noget stort og dypt: den franske revolusjon. ({{page|105}} ...)]
• vicomtesse: [være et utfordrende funn gjort av ærbarheten, og det vidkjente kjærlighetshoff der vicomtesse de Cette førte forsetet, vilde kanskje ha gitt koketteriprisen til denne lille ({{page|105}} ...)]
• vid: [Mannen, som forresten var gammel, hadde stor nese, haken nede i halstørklæet, grønne briller, dobbelt grønn skjerm for øinene, glatt hår som var strøket nedover pannen helt ned til øienbrynene som på de parykkene finverdenens engelske kusker bruker. Håret var grått. Han var klædd i sort fra topp til tå, meget loslitt, men ordentlig. En bunt urkjedestas som hang ut av vestelommen lot en ane et ur. Han holdt en gammel hatt i hånden og gikk krumbøid, og ryggen blev enda krummere på grunn av den dype hilsningen. – Det som straks slo en, var at den frakken fyren hadde, og som var altfor vid trass i at den var omhyggelig knappet, ikke syntes å være sydd til ham. ({{page|351}} ...)]
• videant: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• videnskap: [De to kvinnene blev ved å snakke sammen. «Hvad heter jentungen?» – «Cosette.» – Cosette, {{sp|d.v.s.}} Euphrasie. Den lille het Euphrasie. Men Euphrasie var av moren gjort til Cosette, med dette blide og ømme mors- og folkeinstinkt og som endrer Josefa til Pepita og Françoise til Sillette. Der er den slags avledninger som forstyrrer og forvirrer den etymologiske videnskap. Det var engang en bestemor som klarte å få gjort Theodore til Gnon. ({{page|105}} ...)]
• videnskaper: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• videnskapsakademiet: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• videnskapsmanns: [Her er det nødvendig å komme med en kort forklaring. På den tiden var det i Paris i en gammel skummel rønne i Beautreillisgaten nær Arsenalet, en opfinnsom jøde som hadde den leveveien å skape kjeltringer om til ærlige folk, – skjønt ikke på altfor lang tid; noget som vilde ha vært altfor plagsomt for kjeltringene. Omskapningen skjedde på stedet, for en dags tid eller to til en pris av tredve sous om dagen ved hjelp av en drakt som mest mulig lignet skikkelige folks drakter. Denne draktutleieren blev kalt «vekseleren». Pariserkjeltringene hadde gitt ham det navnet, og de kjente ham ikke under noget annet. Han hadde en temmelig fullstendig samling drakter. De fillene han klædde folkene i, var næsten brukelige. Han hadde særlige slags drakter og alminnelige grupper av drakter, på hver spiker i lageret hang en velbrukt og loslitt utgave av en eller annen sosial stilling; her en borgermesterdrakt, der en prestekjole, der en bankierdrakt, i en krok en avdanket militæruniform, et annet sted en videnskapsmanns klær, lenger borte en statsmannsdrakt. Denne mannen var garderobeforvalter for ({{page|351}} ...)]
• vidje: [Næst efter karmelitternonnene som går barbent med en vidje om halsen og som aldri sitter, har Martin Vergas bernhardiner-benediktinernonner de strengeste reglene. De er sortklædd med et halsklede som efter St. Benedikts uttrykkelige påbud går like til haken. De har ullkjole med vide ermer, et stort ullslør, halskledet som når til haken, er skåret i firkant over brystet, pannebåndet når like ned til øinene. Alt er sort, undtagen pannebåndet som er hvitt. Novisene har samme drakten, men helt hvit. De som har avlagt klosterløftet, har dessuten en rosenkrans ved siden. ({{page|56}} ...)]
• vidjefletninger: [tak, fra innhegning til innhegning, fra den nye fengselsbygningen til den gamle fengselsgården, over yttermuren og til ruinmuren? Men den veien lot til å by på vanskeligheter som syntes å gjøre den ufarbar. Kanskje hadde han kastet sengefjelen som bro fra taket over «Friluften» til yttermuren og derefter krabbet på magen langs muren rundt hele fengslet til ruinen? Men yttermuren var en takket, ujevn linje, den steg og sank i bratte fall og skarpe vinkler; og dessuten måtte skiltvaktene ha fått øie på flyktningen. Også fremkomst på denne veien syntes uforklarlig. Ingen av veiene lot til å være farbare. Men kanskje hadde Thénardier funnet en tredje måte, ildnet av den forferdelige tørsten efter frihet som forvandler avgrunner til grøfter, jerngitre til vidjefletninger, en krøpling til en kjempe, en giktbrudden til en fugl, dumhet til instinkt, instinkt til geni? Det fikk en aldri vite. ({{page|368}} ...)]
• vidjehåv: [kan bare se efter når det er mørkt, så vil dere se mig smile. Cosette, husker du Montfermeil, du var i skogen, du var så redd, husker du da jeg tok i hanken på vannbøtten. Det var første gangen jeg kom nær den kjære lille hånden din. Den var så kold! Å! Den gangen hadde De røde hender, frøken, nu har De vakre og hvite. Og den store dukken! Husker du den? Du kalte den Cathrine. Du var så lei over at du ikke hadde tatt den med til klostret. Å, som du kunde få mig til å le, kjære lille engelen min. Når det hadde regnet, seilet du med strå i rennestenen, og du så dem drive av sted. En gang gav jeg dig en vidjehåv og en fjærball med gule, blå og grønne fjær. Du har glemt det du. Du var så skøieraktig da du var liten. Du lekte. Du bandt kirsebær ved ørene. Det er forbi alt sammen. Skogene en har gått igjennom med barnet sitt, de trær en har gått under, klosteret der en har holdt sig skjult, lekene, barnelatteren det ligger i mørket. Jeg innbilte mig at det alt sammen hørte mig til. Så dum var jeg. Disse Thénardiers var nogen slette mennesker. Men vi må tilgi dem, Cosette, nu er øieblikket kommet til å si dig navnet på din mor. Husk dette navnet: Fantine. Knel ned hver gang du nevner det. Hun led meget. Hun elsket dig høit. Hun fikk av ulykke alt det du har fått av lykke. Slik deler Gud. Han er der ope, han ser oss alle, og han vet hvad han gjør der oppe mellem de store stjernene. Nu går jeg altså bort, kjære barn. Dere må alltid elske hverandre. Det er ikke noget annet i verden enn det: Elske hverandre. Dere vil nok av og til tenke på en stakkars gammel mann som er død. Å, kjære Cosette! Det var ikke min skyld at jeg ikke har sett dig hele denne tiden; det skar mig i hjertet; jeg gikk helt frem til hjørnet av gaten, jeg har nok gjort et underlig inntrykk på folk som gikk forbi; jeg var som gal; en ({{page|351}} ...)]
• vidneprov: [I dette øieblikket kom han på den tanken – og fant det rart han ikke hadde kommet på den før – at det kanskje var til unyttes alt det strevet han hadde hatt; at han ikke engang visste når saken skulde for retten; at han i det minste kunde ha undersøkt det; at det var meningsløst å fare av gårde slik uten å vite om det tjente til noget. – Så gjorde han nogen overslag: at rettsmøtene i alminnelighet blev satt kl. 9 morgen; – at saken ikke kunde vare lenge; – at epletyveriet var en enkel sak; – at det til slutt bare var et spørsmål om hvem han var; – fire-fem vidneprov; – bare litt å si for sakførerne; – at han kom når alt var slutt. ({{page|202}} ...)]
• vidundere: [Ved den rettslige undersøkelsen som blev holdt om overfallet i Gorbeaurønnen, blev det slått fast at det hos Thénardiers under politiets gransking blev funnet et stort pengestykke skåret over og forarbeidet på en særegen måte, en prøve på et av de vidundere av flid og tålmod som fangene lager til hjelp under flukten. De ulykkelige finner midler til, stundom uten verktøi, ved hjelp av en pennekniv, eller en gammel bordkniv å sage en kobbermynt i to tynne plater, hule hver av dem ut uten å skade myntpreget og setter en slags skrue i kanten av mynten slik at delene kan settes sammen igjen. Slik kan en åpne og lukke den efter ønske. Det blir en slags eske. I denne esken gjemmer de en urfjær, og brukt på rette måten kan denne fjæren skjære over både tykke lenker og jernstenger. En tror at fangen bare eier en sou; han eier friheten. Det var et stort soustykke av denne slags som politiet under granskingene fant åpent og i to stykker under den sengen som stod nærmest vinduet. Det blev også funnet en liten, blå stålsag som kunde gjemmes i soustykket. Mens røverne undersøkte fangen, hadde han rimeligvis holdt mynten gjemt i hånden, og da han fikk høire hånd fri, fikk han åpnet den og brukt sagen til å sage over repene som bandt ham, det forklarer den svake støien Marius hadde lagt merke til. Da han ikke hadde våget å bøie sig, hadde han ikke skåret over det repet som det venstre benet var bundet med. ({{page|217}} ...)]
• vidunderet: [krone på hodet; den hadde virkelig hår og øine av emalje. Hele dagen hadde dette vidunderet vært stillet til skue for undrende øine hos alle under ti år som gikk forbi, men det var ikke i Montfermeil en mor rik nok eller ødsel nok til å gi den til barnet sitt. Éponine og Azelma hadde stått i timevis og stirret på den, ja selv Cosette hadde, om enn hemmelig, våget å kaste et blikk på den. ({{page|344}} ...)]
• vidunderligere: [han kommet fra fullt dagslys til fullstendig mørke, fra middag til midnatt, fra larm til stillhet, fra tordenbrak til gravens fred, og ved en plutselig hendelse som var ennu vidunderligere enn den i Polonceaugaten, fra den ytterste fare til den mest fullkomne sikkerhet. ({{page|189}} ...)]
• vidunderskatter: [Men det var likevel nogen som ennu var nysgjerrige og som tenkte at det kanskje stakk noget annet under dette enn sagnenes vidunderskatter; kanskje et eller annet godt funn, mere virkelig og håndgripelig enn djevelens banknoter, og at veiarbeideren åpenbart hadde fått halvt greie på hemmeligheten. De mest interesserte var skolelæreren og vertshusholderen Thénardier som var venn med all verden og som ikke hadde noget imot å slå lag med Boulatruelle. «Han har vært på galeiene,» sa Thénardier. «Nå, herre Gud, en kan ikke vite hvem som det har vært eller som kommer dit.» ({{page|331}} ...)]
• vieilleshaudriettesgaten: [Sersjanten listet sig stille utenfor. Da Gavroche med håndkjerren skulde bøie inn i Vieilles-Haudriettesgaten, ({{page|103}} ...)]
• vielsen: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• vievann: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• vifte: [Nogen fot under Cosettes vindu var det et svalerede under den gamle, sorte murgesimsen; kanten av redet sprang litt frem så en ovenfra kunde se rett ned i det lille paradiset. Moren var der og bredte vingene som en vifte over avkommet; faren flagret omkring, fløi bort og kom igjen med mat og kyss i nebbet. Dagningen gyllet dette lykkelige stedet, den store forvandlingens lov åpenbarte sig der smilende og ophøiet, og hele dette søte mysterium utfoldet sig her i morgenglans. Med håret badet i solen, sjelen i fantasier, innenfra oplyst av kjærlighet og utenfra av morgenrøden, bøide Cosette sig uvil- ({{page|123}} ...)]
• viftemaker: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• viftet: [Ved to-tiden holdt de navneopprop, de var ennu syv og tredve. Det lysnet av dag. Fakkelen som var blitt stilt op igjen i gatestenshulen, blev slukket. Rommet innenfor barrikaden, et slags gårdsrom tatt fra gaten, lå helt i mørke, og over dette mørket tok de stumme husene til å komme frem, øverst oppe skorstenspipene i blekt dagsskjær. Himmelen hadde den vakre, eiendommelige farven som en kanskje kan kalle hvit og kanskje blå. Fuglene fløi over gaten med gledeskvitter. På det høie huset som lå bak barrikaden og vendte mot øst, fikk taket et rødskjær. oppe i vinduet i fjerde etasje viftet morgenvinden i den gamle mannens grå hår. ({{page|123}} ...)]
• vikle: [«Vi har talt så meget om Dem. Cosette elsker Dem så høit. De må ikke glemme at De har værelset Deres stående her. Vi vil ikke lenger vite noget av l’Homme-Armégaten. Vi vil aldeles ikke vite av den. Hvordan har De kundet finne på å bo i en slik gate, som er utrivelig, uvennlig og stygg, som er stengt i den ene enden, der en fryser, og ikke kan komme inn. Nu skal De komme og bo her. Og det idag. Ellers får De med Cosette å gjøre. Hun vil vikle oss om lillefingeren alle sammen, det advarer jeg Dem om. De har sett værelset Deres, det er like ved siden av vårt og vender ut mot haven; det som var i veien med låsen, er gjort i stand; sengen er redd, den er ganske i orden; De kan komme ({{page|305}} ...)]
• viktigere: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• vilden: [I det øieblikket da oprøret brøt løs efter sammenstøtet mellem folkemengden og troppene foran arsenalet, og forplantet sig bakover til den folkemassen som fulgte likvognen, blev det en skrekkelig forvirring. Hopen vek, rekkene løste sig op, alle løp, skiltes, nogen styrtet frem med angrepsskrik, andre med rømningsblekhet. Den store floden som fylte bulevardene, var spredt på et øieblikk, gikk over sine bredder og sendte strømmer nedover to hundre gater på en gang som om en sluse var blitt åpnet. I dette øieblikket kom en fillete gutt nedover Ménilmontantgaten med en blomstrende gullregnkvast i hånden, den han hadde plukket på Bellevillehøidene. I vinduet hos en gammel kone som solgte allslags skrap, så han en gammel pistol. Han slengte gullregnen fra sig og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svingte en pistol mens han sang i vilden sky. Det var lille Gavroche som drog i krig. ({{page|45}} ...)]
• vildhavren: [ned på rylikkene, kløveren og vildhavren: og i kongen ({{page|105}} ...)]
• vildre: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• viljekraftig: [var en viljekraftig og tungerapp mann som solgte gipsbyster og trakk ut tenner, hadde reist omkring på markedene med en tannlegebod på hjul, hadde vært gift og hatt barn. Han visste ikke hvor det var blitt av kone og barn. Han hadde mistet dem som en mister et lommetørklæ. Siden hadde han gitt op alt for å «overta Paris». Uttrykket er av ham selv. ({{page|217}} ...)]
• viljeløs: [Det var fullmåne, og Jean Valjean hadde ikke noget imot det. Månen stod ennu lavt og delte gatene i store flak av lys og skygge. Jean Valjean kunde snike sig langs husene og murene på skyggesiden og holde øie med lyssiden. Han tenkte kanskje ikke nok på at han ikke kunde passe på den mørke siden. I ethvert fall mente han å være sikker på at ikke nogen hadde fulgt efter ham i alle de øde smågatene omkring Poliveaugaten. Cosette gikk ved siden av ham uten å spørre om noget. Alle de lidelsene hun hadde gått igjennom de første seks årene av sitt liv, hadde gjort henne noget viljeløs. Dessuten hadde hun uten å gjøre sig det klart, vennet sig til hans egenheter og skjebnens merkelige påfunn, og hun følte sig også trygg når hun var sammen med ham. ({{page|24}} ...)]
• viljen: [skritt var nødt til å stanse for å trekke pusten og støtte sig mot muren. En gang måtte han sette sig ned for å få Marius skiftet i en annen stilling, og da trodde han at han skulde bli sittende der. Men om kreftene var uttømt, var ikke viljen det. Han reiste sig op igjen. ({{page|189}} ...)]
• viljer: [Dagen før samme 5. juni hadde Jean Valjean flyttet inn i l’Homme-Armégaten. En plutselig hendelse ventet ham, Cosette hadde ikke reist fra Plumetgaten uten å prøve på å gjøre motstand. For første gang i deres samliv hadde Cosettes og Jean Valjeans viljer vist sig tydelig, og hadde, om enn ikke støtt sammen, så iallfall motsagt hverandre. Det blev gjort innvendinger på den ene siden og vist urokkelighet på den andre. Det plutselige rådet: «Flytt», tilropt ham av en ukjent, hadde skremt ham til å stå fast. Han trodde sig opdaget og forfulgt. Cosette hadde måttet gi efter. Begge hadde nådd frem til l’Homme-Armégaten uten å si et ord til hverandre, så op- ({{page|103}} ...)]
• vilkårene: [Gillenormand hadde ingen forbindelse med svigersønnen. Obersten var for ham en «banditt», og han var for obersten «en idiot». Gillenormand talte aldri om obersten, undtatt av og til når han hånlig snertet bort i «baroniet». Det var blitt uttrykkelig vedtatt at Pontmercy aldri skulde prøve på å få se sønnen sin eller snakke til ham, hvis han ikke vilde at barnet skulde bli jaget eller gjort arveløs. For Gillenormands var Pontmercy en pestfengt. De vilde opdra barnet på sin vis. Obersten gjorde kanskje galt når han gikk med på disse vilkårene, men han trodde han gjorde rett og bare ofret sig selv. Arven efter bestefaren var ikke stor, men arven efter frøken Gillenormand den eldre var meget stor. Den ugifte tanten hadde fått en stor arv på morssiden og søstersønnen var den naturlige arvingen efter henne. ({{page|140}} ...)]
• vilkåret: [Marius og Fauchelevent så hverandre, men snakket ikke sammen. Det så ut som om de var blitt enige om det. Alle unge piker trenger en eldre person til vern. Cosette kunde ikke ha kommet uten Fauchelevent. For Marius var Fauchelevent vilkåret for Cosette. Han godtok det. Når de i ganske vage, svevende ordelag kom inn på politikk ut fra synspunktet en alminnelig bedring av alles kår, kunde de nå så langt som til å si litt mere enn ja og nei. En gang blev de helt enige og formelig snakket sammen, det var en gang de kom inn på undervisning, som Marius vilde skulde være vederlagsfri og tvungen for alle og på alle områder, rikelig for alle som luft og sol, kort: tilgjengelig for hele folket. Marius la den gangen merke til at Fauchelevent talte godt, ja endog med en viss høihet over talen. Men det manglet likevel et eller annet, uvisst hva. Fauchelevent var på visse måter ikke fullt ut en verdensmann, og samtidig noget mer. ({{page|245}} ...)]
• vilkårlige: [den fri presse plaget det. Nogen vilkårlige fengslinger som avisene hadde tatt fatt på, hadde gitt gjenlyd like op til kammeret og hadde gjort politiet engstelig. Angrep på den personlige frihet var en alvorlig sak. Politifunksjonærene var redde for å ta feil; prefekten skjøt skylden på dem; en feiltagelse var det samme som avskjed. En kan tenke sig hvilken virkning det vilde hatt i Paris om tyve aviser hadde tatt følgende lille notis: «Igår blev en hederlig, gammel, hvithåret bestefar som lever av sine midler, arrestert mens han gikk en tur med barnebarnet sitt, en liten pike på åtte år, og ført til politistasjonen mistenkt for å være en rømt galeislave.» ({{page|24}} ...)]
• villdyrene: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• villdyret: [Så vendte han sig mot Jean Valjean. «Hvad kaller dere den veldige bygningen nederst i gaten? Det er Riksarkivet, ikke sant? Jeg skulde fått pillet sammen nogen av de svære søilebestene der, så skulde jeg lage en fin barrikade.» Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøit til sig selv, «han sulter,» og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så op, forbauset over det store soustykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykker av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se en så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på den som i ørske; så vendte han sig mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse løkter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar mig ikke bestikke. Det har fem klør, men mig klorer de ikke.» – «Har du en mor?» spurte Jean Valjean. «Kanskje mere enn De,» svarte Gavroche. – «Javel, så gjem pengene til din mor.» – Gavroche følte sig rørt. Dessuten la han merke til at mannen som snakket til ham, ikke hadde hatt på, og det vakte tillit hos ham. «Jaså,» sa han. «Er det ikke for å få mig til å la være å knuse løkter?» – «Knus så mange du vil.» – «De er en bra mann,» sa Gavroche, og han stakk femfrancsstykket i en av lommene sine. ({{page|103}} ...)]
• villedet: [Men hvordan det nu er med det, Javert tapte ikke hodet med det samme han så at Jean Valjean hadde sluppet vekk. Han var sikker på at den rømte galeislaven ikke kunde være langt borte, og satte ut vaktposter, laget feller, ordnet bakhold og gjennomstreifet kvarteret hele natten. Det første han så, var at gatelyktene var i uorden og at snoren var skåret over. Dette verdifulle fingerpeket villedet ham bare, fordi det fikk ham til å rette alle undersøkelsene mot Genrotblindgaten. Det var i denne gaten ({{page|24}} ...)]
• villere: [Den enslige vandringsmann som for førti år siden våget sig inn i de avsides strøkene omkring la Salpêtrière og som gikk bortover bulevarden så langt som til Italiaporten, kom til steder der en kunde si at Paris sluttet. Der var ikke øde, for folk ferdedes der. Det var ikke på landet, for der var både hus og gater; det var ikke nogen by, for gatene hadde dype hjulspor som på landeveiene, og gressgrodde var de; det var ikke nogen landsby, husene var for høie til det. Hvad var det da? Det var et bosted der det ikke bodde nogen, det var en ørken der enkelte ferdedes, det var en bulevard i den store byen, en parisergate, villere om natten enn en skog, tristere om dagen enn en kirkegård. ({{page|9}} ...)]
• villeste: [Det folk mente å ha lagt merke til, var at Boulatruelle i den siste tiden hadde gått tidlig fra arbeidet med å stensette og vedlikeholde veien og gått inn i skogen med hakken. En kunde møte ham bortimot kvelden på de mest ensomme lysningene, i de villeste tykningene, og ({{page|331}} ...)]
• villeteatret: [villeteatret. Han skrev vers av og til. Dessuten tvilte ({{page|105}} ...)]
• villfarelse: [tiske rett som blev tilstått ved Ludvig XVIII’s forfatning, ikke var annet enn en gren av den hellige rett, skilt ut fra huset Bourbon og nådigst gitt folket til den dagen da kongen fant det for godt å ta den tilbake igjen. En stor villfarelse som fikk familien til å legge hånden på de garantiene som var gitt i 1814, uten å skjønne at det den regnet for innrømmelser, var folkets erobringer, var dets gode rett. ({{page|299}} ...)]
• villfarelsen: [«Det er jo bra,» sa han. «De hadde rett i å la være å rive henne ut av den villfarelsen.» – «Ja,» svarte søsteren, «men nu, hr. borgermester, når hun får se Dem og får vite ({{page|277}} ...)]
• villfuglene: [Det var foran denne Gorbeau-rønnen at Jean Valjean stanset. Som villfuglene hadde han valgt det mest øde sted for der å bygge sitt rede. Han lette i lommen, tok op en slags hovednøkkel, åpnet porten, låste den så omhyggelig og gikk op trappen, mens han bar Cosette. ({{page|9}} ...)]
• villhavren: [Ute på Père-Lachaise-kirkegården nær fattiggravene, langt fra de fornemme strøkene i denne byen av graver, langt borte fra alle disse fantastiske gravene som i evighetens nærvær pranger med heslige dødsmoter, i en ensom krok langs en gammel mur under et stort takstre, overgrodd av gress og mose, omvunnet av blåklokkeblomster, ligger en gravsten. Denne stenen har ikke mere enn enhver annen sluppet fra å bli vansiret av tidens tann, av mose og av fugleskitt. Vannet har gjort den grønn, luften sort. Den ligger ikke nær nogen gangsti, ingen synes om å gå på den kanten, fordi gresset er så høit at en fort blir våt på føttene. Når det er litt sol, kommer firfislene dit. Rundt omkring den suser det i villhavren. Om våren synger fuglene i treet. ({{page|351}} ...)]
• villkvinner: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• villmannen: [Det fortvilede fluktforsøket hadde ikke ophisset Thénardier, men tvertimot gjort ham rolig. Klokskapen hos ham hadde seiret over villmannen i ham. «Gjør ham ikke noget,» sa han, og uten at han ante det, hindret han ved det at skuddet gikk av, og den nye vendingen av sakene gjorde at Marius mente han kunde vente ennu en stund. Kanskje det kunde bli en utvei til å slippe fra det vanskelige valget enten å la Ursulas far dø, eller styrte farens redningsmann i ulykke. ({{page|217}} ...)]
• villmenn: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• villskap: [barbarisk og munnet ut i en slags heltemodig villskap, som først viste sig i selvopofrelse. Troppene vilde ha gjort slutt på det; oprørerne vilde kjempe videre. Hver enkelt hadde i denne kampen over sig den siste stunds storhet. Gaten blev dekket med lik. – På den ene siden av barrikaden stod Enjolras, på den andre Marius. Enjolras som hele barrikadens skjebne hvilte på, holdt sig tilbake og dekket sig. Tre soldater falt den ene efter den andre utenfor plassen hans uten engang å få et glimt av ham. Marius kjempet uten dekning. Han gjorde sig selv til skyteskive. Han stod med mere enn halve kroppen over barrikaden. Der finnes ikke noget mere ødselt enn en gjerrig som slår sig løs, ingen er frykteligere i kampen enn en drømmer. Marius var fryktelig og tankefull. Han stod der i kampen som i en drøm. En kunde ha sagt, et spøkelse som skjøt med gevær. ({{page|123}} ...)]
• villstammer: [Jean Valjean arbeidet hele dagen i haven og gjorde megen nytte der. Han hadde før i tiden vært skogsarbeider og fant sig nu vel ved å være gartner. Som før nevnt kjente han alle slags dyrkningsmåter og dyrkningskunster. De kom til nytte nå. Næsten alle trærne i frukthaven var villstammer; han podet dem og fikk dem til å bære utmerket frukt. ({{page|56}} ...)]
• villstrå: [Da han falt i havet, eller riktigere, kastet sig i havet, hadde han, som vi hørte, ikke lenker på. Han svømte under vannet bort til et skib som lå til ankers med en båt ved siden. Han greide å holde sig gjemt i denne båten til om aftenen. Utpå natten la han på svøm igjen og nådde kysten nær Kapp Brun. Da han ikke manglet penger, fikk han skaffet sig klær. En gjestgiverkone nær Balaguir brukte å hjelpe slaver som rømte, med klær; det tjente hun godt på. Lik alle disse sørgelige flyktningene som prøvde å lede lovens voktere på villstrå, førte han en dunkel og omflakkende tilværelse. Først drog han til Pradeaux, senere Briançon, til Civrieux, til Pyrenéene, til Brunies og til slutt til Paris. Vi har nettop sett ham i Montfermeil. ({{page|344}} ...)]
• villsvin: [«feierne» som lå på gulvet. Hvit var altså herre over nogen, knektet av andre; mens han knuste dem som lå under ham, og blev kvalt under dem som lå over ham, gjorde han nytteløse sprengtak for å ryste dem av sig. Hvit blev borte i denne fryktelige flokken av røvere, akkurat som et villsvin under en hylende flokk av dogger og støvere. ({{page|217}} ...)]
• vincennes: [De gamle krigskameratene som var vant til riktige manøvrer og som ikke hadde annen rettesnor enn taktikken, dette slagenes kompass, var ganske i villrede overfor dette veldige oprøret som en kan kalle den offentlige harme. Revolusjonenes vind er ikke gunstig. – Nasjonalgardistene fra byens utkanter kom løpende i all hast og i forvirring. En bataljon av 12. lette infanteriregiment kom i ilmarsj fra Saint-Denis; 14. linjeregiment kom fra Courbevoie; krigsskolens artilleri tok stilling på Carrouselplassen; kanoner kom rullende inn fra Vincennes. ({{page|32}} ...)]
• vindens: [Når elskende er skilt fra hverandre, overvinner de avstanden med tusen fantastiske innbilninger som imidlertid er virkelighet for dem. En hindrer dem i å se hverandre; de kan ikke skrive til hverandre. Men de finner en mengde mystiske midler til å meddele sig til hverandre. De sender hverandre fuglesang, blomsterduft, barnelatter, solstråler, vindens sukk, stjernelys, alt det skapte. Og hvorfor ikke. Alle Guds verker er skapt for å tjene kjærligheten. Kjærligheten er mektig nok til å bruke hele naturen som budbærer. ({{page|350}} ...)]
• vinder: [Nu var det Marius’ tur til å være gloen, Gillenormands å være smiebelgen. Marius skalv over hele kroppen, han visste ikke hvad han skulde gjøre; han blev het i hodet. Han var lik presten som ser alterbrødet slengt for alle vinder, lik fakiren som ser nogen spytte på hans gudebillede. Det måtte ikke hende at den slags skjedde ustraffet like for nesen av ham. Men hvad skulde han gjøre? Hans far var blitt trampet og tråkket på mens ({{page|140}} ...)]
• vindkastet: [Med det samme blev den fjerne larmen fra byen enda sterkere. Denne gangen blev det uhyggelig. Det er vindkast som taler tydeligere enn andre. Det vindkastet som kom nettop da, bar med sig trommehvirvler, rop, geværsalver, den uhyggelige ordveksling mellem stormklokken og kanonene. Samtidig dekket en mørk sky plutselig solen. Svanene hadde ennu ikke nådd frem til hvetebollen. ({{page|123}} ...)]
• vindrankerne: [«Det er nettop det som ikke plager mig,» ropte Fauchelevent, «hvis De bare kan greie det med kisten, skal nok jeg greie det med graven. Graveren er en venn av mig, han er en gammel drukkenbolt. Det er far Mestienne. En av de gode gamle vindrankerne. Graveren putter de døde i jorden, og jeg putter graveren i lommen. Det som kommer til å skje, kan jeg si Dem. Vi kommer frem litt før det blir mørkt, tre kvarter før kirkegårdsportene blir lukket. Likvognen kjører like bort til graven. Jeg følger med; det er min plikt. Jeg har hammer, brekkjern og knipetang i lommen. Likvognen stopper, likbærerne slår et tau om kisten og senker Dem ned. Presten leser bønnene, gjør korsets tegn og stenker vievann og lusker vekk. Jeg blir alene igjen med far Mestienne. Det er en venn av mig, som jeg sier. Ett av to, enten er han full, eller han er ikke full. Er han ikke full, sier jeg til ham: «La oss gå bort til ‘Eplet’ og la oss få et glass før de lukker.» Jeg tar ham med og drikker ham på en snurr; det tar ikke lang tiden å få far Mestienne på en snurr, han er alltid godt på vei; jeg drikker ham under bordet, tar adgangskortet til kirkegården og går tilbake uten ham. Så har De bare med mig å gjøre. Hvis han alt er full, sier jeg: «Gå bare hjem du, så skal jeg gjøre arbeidet for dig. Han går, og jeg får Dem op av graven.» ({{page|56}} ...)]
• vindsus: [med like liten mening som vindsus i trær. Men sangen ({{page|105}} ...)]
• vindus: [Vandringsmannen stoppet litt og så gjennem vindus, ({{page|45}} ...)]
• vindushøidene: [Enjolras’ bud blev fulgt med den uklanderlige hast som er særegen for skib og barrikader, de to slags kampplasser der det ikke er mulig å flykte. På mindre enn et minutt var to tredjedeler av de brostenene som Enjolras hadde latt stable op ved døren til vertshuset, båret op i annen etasje og på kvisten, og før det var gått et minutt til, var brostenene lagt omhyggelig op på hverandre inntil halvdelen av vindushøidene. Feuilly som ledet arbeidet, hadde sørget for åpninger til geværløpene. Denne dekningen av vinduene kunde gå så meget lettere for sig siden kardeskilden hadde sluttet. Begge kanonene fyrte nu med kuler midt på barrikaden for om mulig å få laget en bresje til stormangrepet. ({{page|123}} ...)]
• vinduskarmene: [Mellem to salver hørte de plutselig en klokke som slo langt borte. «Klokken er tolv,» sa Combeferre. – Ikke før hadde de tolv slagene lydt, før Enjolras rettet sig op og ropte fra toppen av barrikaden: «Ta brostenene inn i huset. Stabl dem op i vinduskarmene. Halvdelen av mannskapet til geværene og den andre halvdelen tar brostenene. Det er ikke et minutt å spille.» ({{page|123}} ...)]
• vinduskrokene: [«Grønnskollingen» kastet køllen for føttene på Javert. «De, djevelenes keiser, jeg overgir mig.» – «Og dere,» sa Javert til de andre røverne. De svarte: «Vi også.» – Javert sa rolig: «Det er bra.» – «Jeg ber bare om én ting,» sa Grønnskollingen, «at det ikke blir nektet mig tobakk mens jeg sitter.» – «Det skal du få,» svarte Javert. Så vendte han sig og ropte: «Kom inn straks.» En flokk politisoldater med sabler i neven og politibetjenter med køller styrtet inn og bandt røverne. «Håndjern på alle sammen,» ropte Javert. «Kom bare nærmere,» brølte en stemme som ikke var en mannsstemme, men som ingen skulde kunde si var en kvinnestemme. Madame Thénardier hadde trukket sig tilbake til en av vinduskrokene, og det var hun som hadde utstøtt brølet. Politisoldatene og betjentene trakk sig tilbake. ({{page|217}} ...)]
• vinduslem: [Cosette var efterhånden kommet til utkanten av Montfermeil, og så lenge der var hus eller om så bare murer på begge sider av veien, var hun nokså modig, av og til så hun lys skinne gjennom en sprekk i en vinduslem, der var lys, liv og mennesker der inne og det gav ro, men hun gikk likevel efter hvert langsommere, og da hun hadde ({{page|344}} ...)]
• vinduslemmen: [Den gamle lød straks. Han gav henne ingen pålegg; han var sikker på at hun ville passe bedre på enn han kunde selv. Han gikk op trappen til værelset sitt. Da han var kommet op, satte han lysestaken fra sig på øverste trinn av trappen, åpnet stille døren og famlet sig bort og lukket vinduet og vinduslemmen, så hentet han lyset ({{page|277}} ...)]
• vindusrute: [fordi han hadde knust en vindusrute og tatt et brød. ({{page|45}} ...)]
• vindusruter: [de og skjøt på ny. Denne blindebukkskytingen varte omtrent et kvarter, og ødela en del vindusruter. ({{page|103}} ...)]
• vindusskatt: [i det som kalles dør og vindusskatt. Sett fattige familier, ({{page|11}} ...)]
• vindusskatten: [Mannen brettet regningen ut og så på den, mens han åpenbart tenkte på noget annet. – «Madam,» sa han, «gjør De det godt her i Montfermeil?» – «Så som så,» svarte hun forfjamset over at han ikke fór anderledes op. Så la hun til i en trist, klagende tone: «Å, ser De, tidene er jo meget dårlige, og dessuten bor det få velstående folk her på vår kant. Her er bare småfolk, skjønner De. Så hvis her ikke av og til kom gavmilde og rike reisende som Dem, greide vi det ikke. Vi har så store utgifter. Bare den lille alene koster oss en masse penger.» – «Hvilken lille?» – «Å, den lille vel. Cosette. Lerken som folk sier.» – «Å, nå,» sa mannen. – «Så dumme disse bøndene er med opnavnene sine; hun ligner mere en flaggermus enn en lerke. Ser De, vi ber ikke nogen om noget, men vi har heller ikke noget å gi bort. Vi tjener ikke noget og har store utgifter. Næringsskatten, dør- og vindusskatten, tilleggsskatten og andre skatter. De vet at regjeringen krever fryktelig mange penger. Og så har jeg jo mine egne småpiker. Jeg trenger ikke å fø på andre folks barn.» ({{page|344}} ...)]
• vindusskjerm: [væbnet med et gevær en hel eskadron kavaleri. Uten dekning knelte han ned midt på bulevarden, la geværet til skulderen, fyrte og drepte eskadronchefen, så vendte han sig og sa: «Se så, der er det én mindre til å gjøre skade.» Han blev hugget ned. I Saint-Denisgaten stod en kvinne og skjøt ned en borgergardist gjennom en nedrullet vindusskjerm. En gutt på fjorten år blev arrestert i Cossonneriegaten med lommene fulle av patroner. Tallrike vaktposter blev angrepet. Ved inngangen til Bertin-Poiréegaten blev et kyrasserregiment med general Cavaignac de Baragne i spissen ganske uventet møtt av en heftig geværild. I Planche-Mibraygaten blev det fra takene kastet gamle stentøisbrott og kjøkkentøi ned på troppene. Et dårlig tegn, og da det blev fortalt til marsjal Soult, blev Napoleons gamle kriger eftertenksom og husket på det Suchet hadde sagt ved Saragossa: «Når de gamle kjerringene tømmer pottene over hodet på oss, er vi fortapt.» ({{page|123}} ...)]
• vindusskodde: [«Det gjelder å komme vekk herfra uten å bli sett. Dette er en utvei. Men først vil jeg gjerne få greie på det hele. Hvorledes går det for sig. Hvor er denne kisten?» – «Den som er tom?» – «Ja.» – «Den står nedenunder, i det som blir kalt likstuen. Den står på to bukker med likklede over.» – «Hvor lang er kisten?» – «Seks fot.» – «Hvad er likstuen for noget?» – «Det er et værelse i underetasjen; ut mot haven har det et gittervindu som blir lukket utenfra med en vindusskodde. Det har to dører; den ene til klostret, den andre til kirken.» – «Hvilken kirke?» – «Kirken mot gaten, kirken som er for alle.» – «Har De nøklene til de to portene?» – «Nei. Jeg har nøkkelen til døren inn til klostret. Portneren har nøkkelen til døren inn til kirken.» – «Når lukker portneren døren op?» – «Ene og alene for å slippe inn likbærerne som kommer for å hente kisten. Når kisten er båret ut, blir døren låst igjen.» – «Hvem er det som spikrer kisten igjen?» – «Det er mig.» – «Hvem er det som legger likkledet over?» – «Det er mig.» – «Er De alene?» – «Ingen annen mann enn jeg må komme inn i likstuen – med undtak av tilsynslegen. Det står til og med skrevet på veggen.» – «Kunne De i natt når alle sov i klostret, få gjemt mig i denne stuen?» – «Nei, men jeg kunde ({{page|56}} ...)]
• vindusskodden: [Hun gikk bort og la øret mot vindusskodden. Hun syntes det var mannsskritt, men ganske sakte. Hun gikk fort op i annen etasje, åpnet en skyveluke i vindusskodden og så ut i haven. Det var fullmåne og lyst som dagen. Der var ikke nogen. Hun lukket op vinduet. Det var ganske stille i haven, og det hun kunde se av gaten, var like øde som ellers. – Cosette tenkte at hun hadde tatt feil. Hun hadde bare innbilt sig at hun hørte den støien. Det måtte skyldes Webers mørke, vidunderlige kor der en hører knakingen av døde grener under jegernes engstelige trinn. Hun tenkte ikke mere på det. Dessuten var hun ikke særlig redd av natur. ({{page|350}} ...)]
• vindusåpningen: [Når en kommer fra Balletgaten inn i Kongen av Siciliasgate, støter en næsten straks til høire på en plass der det i 18. århundre stod et treetasjes hus. Av det stod det den gang det som her fortelles, hendte, bare igjen bakmuren. Gjennom vindusåpningen kunde en skimte en høi, mørk mur – muren omkring tukthuset. Halvdelen av tomten efter huset som var revet ned, var ut mot gaten omgitt av et råttent plankeverk, støttet av fem hjørnestener. I dette innelukket var det et lite skur som stod støttet op mot den nevnte bakmuren. I plankeverket var det en dør som aldri var lukket med annet enn en klinke. På den øverste kanten av denne muren var det at Thénardier hadde nådd litt efter klokken tre om morgenen. ({{page|368}} ...)]
• vinfatene: [På nogen få minutter var tyve jernstenger revet løs av vertshusets gittervinduer, ti favner av brolegningen brutt op; Gavroche og Bahorel hadde idet de gikk forbi, grepet og veltet en kjerre med tre svære tønner kalk som de hadde stilt op og hauget gatesten oppå. Enjolras hadde lukket op kjellerlemmen, og alle de tomme vinfatene der hadde fått plass ved siden av kalktønnene; Feuilly hadde støttet op fat og tønner med to svære hauger mursten han hadde funnet et eller annet sted. Bjelkene blev revet ut av forsiden på et hus i nærheten og lagt op på fatene. Da Laigle og Courfeyrac vendte sig, var alt halvdelen av gaten sperret av en voll i mere enn mannshøide, Matelote og Gibelotte hjalp til med arbeidet. Gibelotte bar grus og sand. Hun bar frem grus med samme trette mine som når hun satte frem vin. ({{page|53}} ...)]
• vinfatet: [Gavroches to gjester så sig omkring og fikk en følelse lik den en måtte ha som fant sig innesperret i det store vinfatet i Heidelberg, eller ennu bedre, den Jonas måtte ha i hvalfiskens buk. De fikk se et veldig skjelett som omgav den. Øverst oppe var det en lang brun bjelke ({{page|368}} ...)]
• vinflaskene: [Da brostenene som var eslet til det siste forsvar, var blitt lagt på plass, lot Enjolras bære op i annen etasje de vinflaskene som han hadde satt under det bordet der Mabeuf lå. – «Hvem skal drikke dem?» spurte Laigle. «De,» svarte Enjolras. – Så blev vinduet i første etasje barrikadert, og de jernstengene som om natten blev brukt ({{page|123}} ...)]
• vinflekkete: [I stuen i første etasje var skjenkedisken, i stuen i annen etasje var det en biljard, en spiralformet tretrapp gikk fra stuen i første til stuen i annen etasje, der var vinflekkete border, tilrøkte murer og tente lys midt på dagen. En trapp førte fra stuen ned i kjelleren. I tredje etasje bodde Hucheloup. Øverst oppe var der et kvistrom til tjenerne. Kjøkkenet lå i første etasje ved siden av skjenkestuen. ({{page|53}} ...)]
• vingede: [Det må være et lysskjær over slike hus. Den gleden de rommer, må trenge sig ut gjennom murveggene som lys, og stråle vagt gjennom mørket. Det er umulig at denne hellige og skjebnesvangre stund ikke skulde sende en himmelsk stråleglans ut i rommet. Kjærligheten er den herlige smeltedigel der mann og kvinne blir ett; et vesen, et tredobbelt vesen, en menneskelig treenighet utgår derav. Denne fødselen av to sjeler i én må sette mørket i uro. Elskeren er prest; den strålende jomfru er redd. Noget av denne gleden stiger op mot Gud. Det der er et virkelig ekteskap, {{sperret|d.v.s.}} der det er kjærlighet, der blander idealet sig inn. En brudeseng skaper morgenrøde midt i mørket. Hvis det var gitt de menneskelige øine å se det overjordiske livs fryktelige, men herlige syner, er det sannsynlig at de vilde få se nattens skikkelser, ukjente vingede skapninger, den usynlige verdens underbare beboere, bøie sig som en vrimmel av mørke hoder ned over det lysende huset, og tilfredse og velsignende vise hverandre den lett skremte jomfruhustru, mens et gjenskinn av den menneskelige lykksalighet falt over deres guddommelige ansikter. Hvis de av vellyst blendede ektefeller som tror de er alene, lyttet, vilde de i kammeret høre et forvirret brus av vinger. Den fullkomne lykke trekker englene til. Det lille mørke kammeret har himmelen til tak. Når to munner helliggjort ved kjærligheten, nærmer sig hverandre for å skape, ({{page|279}} ...)]
• vingeslag: [Takket være nogen sous som han alltid får skaffet sig, går han om kvelden i teatret. Han er der, stråler av lykke, mektig begeistret, han klapper slik at det ligner vingeslag, og det er nok til at denne plassen øverst oppe i teatret, trang, stinkende, mørk, skitten, usunn, heslig, fæl som den er, skal få navnet Paradiset. Gaminen stråler, håner, spotter og slåss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, koldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveriveien, er så gal at han næsten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han vilde sette sig på huk i Olympen, velte sig ned i skitten og reise sig igjen dekket av stjerner. Pariser-gaminen er Rabelais i smått. ({{page|119}} ...)]
• vingesus: [Disse ordene gjorde samme virkning på summingen i gruppene som de første uværsregndråpene på en bisverm. Alle blev stumme. Det blev et øieblikk den usigelige stillheten da en kan høre dødens vingesus. ({{page|123}} ...)]
• vinhallene: [Regjeringen passet også på. Den la merke til hånden på sverdheftet. På Louis XV's plass kunde en se fire eskadroner karabinierer til hest med fylte patrontasker, med ladde geværer og børser, fullt marsjklare med hornblåsere i spissen; i studenterkvarteret og ved Jardin des Plantes stod det ridende politi opstilt avdelingsvis fra gate til gate; ved vinhallene en eskadron dragoner, ved Grèveplassen en halvdel av 12. lette infanteriregiment, ({{page|32}} ...)]
• vinhøsten: [en god varme; Thénardier selv drakk med gjestene, snakket politikk, særlig om krigen i Spania, om hertugen av Angoulême, avbrutt av snakk om vinhøsten; en møller snakket løs om arbeidet sitt, mens en slåttekar borte ved vinduet traff avtale med en gårdeier om vårarbeide {{sperret|o. s. v.}} ({{page|344}} ...)]
• vinkarafler: [ølkrus og vinkarafler om hverandre; liten orden på bordet, nogen uorden under det. ({{page|105}} ...)]
• vinkelhjørne: [Takket være de mange fluktforsøkene på slaveriet hadde han blandt annet, som man vil minnes, blitt en mester i den utrolige kunsten å kunde klatre om nødvendig op til syvende etasjes høide av en mur uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne, og nytte et og annet murfremspring i et vinkelhjørne av muren. Jean Valjean målte muren bak sig. Den var omtrent atten fot høi. Kroken mellem den og gavlveggen av den store bygningen var nederst fylt ut av en trekantet massiv opmuring, rimeligvis for å hindre urenslighet fra folk som gikk forbi. Muroppbygningen var næsten fem fot høi. Fra toppen av opbygningen til murkanten var det snaue fjorten fot. Muren var oventil dekket med flate stener uten sperreverk. ({{page|24}} ...)]
• vinkelskriver: [«For en vidunderlig vakker pike!» ropte han. «Og hun ser så mild og god ut. Hun er sannelig det mest fortryllende pikebarn jeg har sett i mitt liv. Snart vil hun vise alle dyder i duft av fiol. Så yndig hun er. En kan ikke leve annet enn et edelt liv sammen med en slik skapning. Marius, kjære gutten min, du er baron, du er rik, bli ikke vinkelskriver, det ber jeg dig om.» ({{page|245}} ...)]
• vinmålet: [Og det vil si senoras. Som folket, så vinmålet. Arroben ({{page|105}} ...)]
• vinnende: [i førstningen ikke se annet enn et slags lysskjær, som om han hadde et syn. Men det var virkelig Marius. – Endelig! efter fire års forløp! Han tok ham så å si med et blikk, fant ham vakker, edel, fornem, høi, voksen, med tiltalende fremtreden, vinnende vesen. Han fikk lyst til å åpne armene, rope på ham, styrte mot ham, hjertet smeltet i fryd, kjærlige ord fylte ham og truet med å sprenge brystet; til slutt kom all ømheten frem i dagen og nådd frem til leppene, men på grunn av motsetningen i hans natur kom hårde ord fra dem. Han sa barskt: «Hvad vil De her?» – Marius svarte forvirret: «Jeg vilde …» ({{page|9}} ...)]
• vinner: [Jean Valjean bøide hodet som for å stadfeste det og fortsatte: «Hvad er jeg for Cosette? En som tilfeldig går forbi. For ti år siden visste jeg ikke at hun var til. Jeg elsker henne, det er sant. En elsker et barn som en har sett som liten mens en selv alt er gammel. Når en er gammel, føler en sig som bestefar for småbarna. De kunde, synes jeg, gå ut fra at jeg hadde noget som lignet et hjerte. Hun var foreldreløs. Hadde hverken far eller mor. Hun trengte mig. Det er grunnen til at jeg gav mig til å holde av henne. Det er noget så svakt ved småbarn, at den første de møter, selv en mann som jeg, kanskje kan være deres verge. Den plikten har jeg fylt overfor Cosette. Jeg tror ikke en med sannhet kan kalle noget så lite for en god gjerning; men om det er en god gjerning, kan De jo regne med at jeg har øvet den. Ta den som en formildende omstendighet. Idag går Cosette ut av mitt liv. Våre veier skilles. For fremtiden kan jeg ikke gjøre noget for henne. Hun er fru Pontmercy. Hun har fått et annet forsyn. Og Cosette vinner ved byttet. Alt er vel. Og de seks hundre tusen francs – De har ikke nevnt dem, men jeg kommer før Deres tanke; de er mig betrodd. Hvorledes de er kommet i hendene på mig? Hvad har det å si? Jeg gir det betrodde tilbake. Det er ikke nogen som har noget å kreve av mig. ({{page|305}} ...)]
• vinnesyke: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• vinnings: [For ikke å komme tilbake til det igjen, nevner vi for øvrig at med Madeleine blev også Montreuil-sur-Mers velstand borte; alt det som han hadde forutsett den natten i feber og tvilrådighet, gikk i opfyllelse; da han blev borte, blev i virkeligheten også sjelen i det hele borte. Efter hans fall gikk i Montreuil-sur-Mer for sig en slik egoistisk deling som vanlig følger når store personligheter går bort, denne skjebnesvangre sønderlemningen av det som står i full blomst, som stadig umerkelig skjer i det menneskelige samfund, men som historien bare en gang har lagt merke til, nemlig fordi det skjedde efter Alexander den stores død. Feltherrene lot sig krone til konger; verkstedsformannen gjorde sig til fabrikant. Misunnelig kappestrid opstod. Madeleines store verksteder blev lukket; bygningene sank i grus, arbeiderne spredte sig. Nogen reiste fra stedet, andre gikk fra det arbeidet. Alt blev fra da av drevet i smått istedenfor i stort, – for vinnings skyld, ikke for å gjøre godt. Flere brennpunkter; konkurranse og vinnesyke overalt. Madeleine hadde hersket over og ledet det hele. Da han falt fra, trakk hver til sig; kampånd kom istedenfor organisasjonsånd, griskhet istedenfor godhet, hat mellem alle iste- ({{page|331}} ...)]
• vinprøven: [En kveld hevdet skolelæreren at før i tiden vilde politiet ha undersøkt hvad det var Boulatruelle drev på med i skogen, og at han da nok hadde fått snakke, i nødsfall kunde han blitt pint, og at Boulatruelle slett ikke kunde ha stått imot vannprøven f.eks. – «La oss gjøre vinprøven,» sa Thénardier. ({{page|331}} ...)]
• vinranken: [Det var nettop på denne tiden at Marius var fortvilelsen nær og sa: «Hvis jeg bare kunde se henne igjen en gang før jeg dør.» Om han hadde fått ønsket opfylt, om han da hadde fått se Cosette stirre på en lansenér, vilde han ikke ha kundet si et ord og vilde ha dødd av smerte. – Hvem var skyld i dette? Ingen! Marius hørte til de naturer som synker til bunns i sorgen og blir der. Cosette var av dem som styrter sig ut i den og dukker op igjen. Cosette gjennomgikk forresten nettop det farlige utviklingstrinnet i en ensom ungpikes drømmerier da hjertet lignet vinranken som klynger sig til det som tilfeldigvis er i nærheten, en marmorsøile eller en vertshusstolpe. – hvad var det som bodde i Cosettes sjel? Rolig, slumrende lidenskap; kjærlighet som svever, noget som var rent og strålende, uklart dypere nede og mørkt på bunnen. Billedet av den vakre officeren speilte sig på overflaten. Var det et minne på bunnen? – helt nede på bunnen? – Kanskje. Cosette visste det ikke. ({{page|350}} ...)]
• vinrankene: [som fristet ham. Han gransket den raskt med øinene og sa til sig selv at hvis han kunde komme inn der, vilde han kanskje være frelst. Han fikk med ett en ny tanke og et nytt håp. – Midt på denne siden av muren som vendte mot Droit-Murgaten, var der ved alle vinduene i de forskjellige etasjer gamle avløpsrenner av bly. Forgreningen av disse renner som gikk ut fra en hovedrenne, tegnet sig på muren lik grenene på et tre. Disse rørforgreningene med hundrer av knær, minnet om disse gamle, bladløse vinrankene som snor sig opover forsiden av gamle bondegårder. Dette underlige nettverket av blikk- og jerngrener var det første som Jean Valjean la merke til. Han satte Cosette med ryggen mot en av hjørnestenene og bad henne sitte stille, og løp bort dit ledningen nådde gaten. Kanskje var det mulig å klatre opover den og komme inn i huset. Men rennen var skrøpelig og holdt på å gå i stykker i sammenføiningene. Dessuten var alle disse vinduene, selv kvistvinduene, i dette stille huset gitret til med jernstenger. Til det kom at månelyset falt like på forsiden, og den som stod vakt ved enden av gaten, vilde kunde se Jean Valjean når han klatret op. Og hvad skulde han gjøre med Cosette? Hvorledes skulde han få heist henne op i et hus på tre etasjer. Han gav op å klatre langs rennen og snek sig langs muren tilbake til Polonceaugaten. Da han kom til hjørnet der han hadde latt Cosette bli igjen, la han merke til at ingen kunde se ham der, slik som før nevnt. Dessuten stod han i skyggen. Der var to porter som han kanskje kunde bryte op. Muren med lindetreet over og med eføiene gikk åpenbart rundt en have, der han i det minste kunde skjule sig tross det ennu ikke var blader på trærne, og bli der resten av natten. ({{page|24}} ...)]
• vinranker: [Innkjørselsporten til Petit-Picpusgaten nr. 62 lignet enhver annen innkjørselsport. Den stod vanligvis halvåpen på den mest innbydende måte, og gjennom den kunde en se to ting som ikke var særlig triste, det ene var en gårdsplass omgitt av murer dekket av vinranker, det andre ansiktet til en portner som satt og dovnet sig. Men huset selv var mørkt og trist. – Dersom en kom forbi portneren – og det var næsten umulig, for det var et «Sesam, lukk dig op» en måtte kjenne – dersom en hadde kommet forbi portneren, kom en til venstre inn i en liten forhall og derfra kom en op smale trapper og gjennom en lang, krokete og trang gang til en dør som ikke var lukket. Støtte en den op, kom en inn i et lite værelse omtrent seks fot i firkant, med fliselagt gulv, rent, koldt, trukket med tapet av billig småblomstret bomullstøi. Et blekt, hvitt lys kom inn til venstre gjennom et vindu som tok op hele bredden av værelset. Der var ikke noget menneske å se, en hørte ikke nogen lyd, ikke nogen skritt, ikke nogen menneskelig stemme. Veggene var nakne. Det var ingen møbler i værelset, ikke engang en stol. ({{page|56}} ...)]
• vinrankeskuddene: [Også Cosette blev en annen uten å vite det, stakkars lille ting! Hun var så liten da moren gikk fra henne, at hun ikke husket henne lenger. Som alle barn, lik vinrankeskuddene som klamrer sig fast til alt, hadde også hun prøvd å elske. Hun hadde ikke hatt hell med sig. Alle hadde støtt henne vekk, Thénardiers og barna deres, alle de andre barna. Hun hadde elsket hunden som døde. Siden hadde ikke nogen eller noget brydd sig om henne. Det er trist å si det, og vi har alt sagt det, at da hun var åtte år, hadde hun et koldt hjerte. Det var ikke hennes skyld; det var ikke evnen til å elske, hun manglet, nei! Det var muligheten. Fra første dagen av elsket hun da også denne gode mannen av hele sin sjel og hele sitt hjerte. Hun følte noget hun aldri tidligere hadde kjent, en inderlig glede. Den gode mannen virket ikke lenger som om han var gammel eller fattig. Hun syntes at Jean Valjean var vakker, akkurat som hun syntes at det hullet de bodde i, var pent. Det er virkningen av morgenrøden, barndommen, ungdommen og gleden. ({{page|9}} ...)]
• vinterbruk: [De levde de også med snauklipt hår, senkede øine, dempet stemme, ikke i vanære, men under verdens spott og hån; ryggen var ikke stripet av stokken, men skuldrene var flenget av botssvøpen. De hadde også fått utslettet det navn de bar blandt menneskene, de var bare kjent under høitidelige tilnavn. De spiste aldri kjøtt og drakk aldri vin; ofte var de hele dagen uten næring; de var klædd, ikke i røde trøier, men i sorte ull-likklær, for tykke og varme til sommerbruk, for lette og tynne til vinterbruk; uten å kunde gjøre dem det minste tynnere eller tykkere; de kunde ikke efter årstiden ty til lerretsdrakt eller ullkåpe; og seks måneder av året brukte de serker av stri ull, som skaffet dem feber. De bodde ikke i saler som bare blev opvarmet i den koldeste årstid, men i celler som aldri blev varmet op. De sov ikke på to tommer tykke madrasser, men på halm. Og de fikk ikke engang lov til å sove; hver natt efter en strevsom dag og midt under den første søvnen, nettop idet trettheten hadde overveldet dem og de såvidt var blitt litt varme, måtte de stå op og gå ned og be i et iskoldt mørkt kapell, med knærne på stengulvet. Visse dager måtte hver av dem ({{page|56}} ...)]
• vinterhimmel: [«Hvorfor ikke?» – Jean Valjeans ansikt lysnet op i et av de sjeldne smil som streifet det lik sol på vinterhimmel. – «Kan De huske det De sa, Fauchelevent: ‘Moder Crucifixion er død’, og jeg la til: ‘Og far Made- ({{page|56}} ...)]
• vinternatts: [Helt til om morgenen blev han liggende i samme stilling, bøid over sengen, overveldet av den hårde skjebnen, kanskje knust, med nevene knyttet, med armene strakt rett ut lik en korsfestet som var tatt ned og kastet med ansiktet mot jorden. Han lå slik i tolv timer, en lang, iskold vinternatts tolv timer, uten å løfte hodet, og uten å si et ord. Han lå urørlig som et lik, mens hans tanker vred sig på jorden og fløi bort, snart lik slangen, snart lik ørnen. Om en så ham ligge urørlig slik, skulde en tro han var død; plutselig skalv han krampaktig, og leppene som lå mot Cosettes klær, kysset dem; da kunde en se at han var i live. ({{page|279}} ...)]
• vinterregnet: [Likvognen kjørte nu rundt en gruppe sypresser og svinget fra hovedalléen inn på en mindre vei inn gjennom et kratt. Dette tydet på at de var nær graven. Fauchelevent saktnet farten, men det kunde ikke få likvognen til å saktne. Heldigvis var jorden bløtt op av vinterregnet, så hjulene kjørte nedi og det sinket farten. Fauchelevent gikk bort til graveren og mumlet: «Han har slik en deilig Argenteuilvin.» – «Hør her, bondemann,» sa graveren, «jeg skulde egentlig ikke ha vært graver. Far var portner ved Prytanée opfostrings- og læreanstalt. Han vilde at jeg skulde ofre mig for de skjønne viden- ({{page|56}} ...)]
• vintersalong: [aftenen når det var meget koldt Han kalte det sin «vintersalong». ({{page|11}} ...)]
• vintersalongen: [stolene fra vintersalongen, bedestolene fra kammeret og ({{page|11}} ...)]
• vintersnoen: [Kjerringen svarte arrig: «Det er ingen hjemme, din laban.» – «Hva,» svarte gutten, «hvor er far henne da?» – «I fengslet.» – «Nå! og mor?» – «I kvinnefengslet.» – «Javel! og søstrene mine?» – «I redningshjemmet.» – Gutten klødde sig bak øret, så på den gamle konen og sa: «Å nå!» – Så snudde han sig rundt på hælen, og et øieblikk efter hørte den gamle konen som var blitt stående ved døren, at gutten sang med klar, høi stemme mens han skyndte sig forbi de mørke almene som stod og skalv i vintersnoen. ({{page|217}} ...)]
• vinterstid: [Hun gikk omtrent et dusin skritt, men bøtten var full og tung, og hun måtte sette den ned på jorden igjen. Hun pustet ut, så løftet hun bøtten på ny og gikk videre, denne gangen litt lenger. Men hun måtte stanse igjen. Da hun hadde hvilt nogen sekunder, tok hun fatt igjen. Hun gikk krum med bøid rygg akkurat som en gammel kone; vekten av bøtten strakte de magre armene; de små våte hendene blev stive og kolde av å holde i jernhanken; rett som det var, måtte hun stoppe op, og hver gang skvalpet det kolde vannet fra bøtten og ned på hennes nakne ben. Dette skjedde dypt inne i en skog om natten ved vinterstid, langt borte fra alle mennesker, og det var et barn på åtte år. Det var bare Gud som så den sørgelige hendelsen. Og sikkert også moren. ({{page|344}} ...)]
• vinterstorm: [Så gikk nattetimene. Det hvilte mørke over den veldige Bastilleplassen, en bitende vinterstorm med regnbyger gikk i kast over den; politipatruljene avsøkte portrom, ganger, inngjerdinger, mørke kroker og lette efter nattlige omstreifere, men gikk stilt forbi elefanten; dette uhyret som stod der opreist, urørlig, med åpne øine i mørket og så ut som om det drømte tilfreds om en god gjerning; å gi tre fattige sovende barn ly mot himmelen og menneskene. ({{page|368}} ...)]
• vintertøiet: [En vårkveld 1832 da det blåste så koldt at en kunde trodd det var blitt januar igjen, og folk på ny hadde tatt vintertøiet på, stod lille Gavroche i godt humør og skalv i fillene sine mens han stirret håndfallen inn i butikkvinduet til en parykkmaker i nærheten av Orme-Saint- ({{page|368}} ...)]
• vintønne: [gjorde sperringen av gaten fullstendig. Mor Hucheloup hadde ganske fortvilet flyktet op i annen etasje. Hun stod og stirret tomt frem for sig uten å se og gråt stille. «Det er dommedag,» mumlet hun. Joly kysset hennes tykke, røde og rynkede hals og sa til Grantaire: «Kjære dig, jeg har alltid regded en kviddehals for doe av det fideste i verded.» – Grantaire hadde slått armen om livet på Matelote og stod ved vinduet og vrøvlet om hvor stygg hun var, om sig selv, om kjærlighet og igjen om Matelote, inntil Courfeyrac ropte: «Hold munn, din vintønne.» Enjolras som stod på toppen av barrikaden med geværet i neven, løftet sitt vakre, strenge ansikt og ropte: «Grantaire, gå et annet sted og sov ut rusen. Her er plass for ildhug, ikke for fyll! Du skal ikke vanære barrikaden.» ({{page|53}} ...)]
• virak: [Hvad gikk så for sig mellem de to? Ikke noget. De elsket hverandre. – Når de om natten var i haven, syntes de den var et levende og hellig sted. Alle blomstene omkring dem åpnet sig og lot sin virak flomme mot dem; og de åpnet sjelene og lot dem strømme utover blomstene. Alt bevet omkring disse to som talte kjærlighetsord som fikk trærne til å skjelve. Hvad sa de? Åndepust. Ikke noget annet. Åndepust som var nok til å forvirre og vekke uro i hele naturen. Trolldomskrefter som en knapt skjønte noget av om en i en bok leste disse samtalene som blev feid vekk og spredt under løvet som røk for vind. Om en fjerner fra to elskendes ({{page|404}} ...)]
• virgil: [For øvrig var holdningen stoltere og mere tillitsfull enn nogensinne; de hadde ikke noget håp mer, men de hadde fortvilelsen. Fortvilelsen er det siste våben; nogen ganger bringer det seier, har Virgil sagt. – Likesom kvelden før gav alle akt på gatemunningen som nu lå synlig i klart lys. ({{page|123}} ...)]
• virginal: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• virkeliggjøre: [Virkeliggjøre drømmene sine. Hvem er det vel gitt? Det må skje særlige valg i himmelen. Vi er alle kandidater ved det valget, englene stemmer. Cosette og Marius var blitt valgt. – Både på rådhuset og i kirken var det noget strålende og rørende over Cosette. Det var Toussaint som med hjelp av Nicolette hadde pyntet henne. Cosette hadde en kjole av kniplinger over en hvit silkeunderkjole, et tyllslør, et halsbånd av ekte perler og en krans av oransjeblomster; alt var hvitt, og midt i alt det hvite strålte hun. Det var en fin, skjær uskyld over henne, og den var som forklaret i dette lysskjæret. En kunde sagt at det var en jomfru som holdt på å bli omskapt til gudinne. Marius’ vakre hår var blankt og velluktende; under de tykke krøllene kunde en her og der se bleke striper, arrene fra barrikaden. – Bestefaren var strålende, og førte Cosette frem med løftet hode, mere enn nogensinne i drakt og vesen preget av hele Barras-tidens eleganse. Han var stedfortreder for Jean Valjean som gikk med armen i bind og derfor ikke kunde føre bruden frem. Han fulgte bakefter, sortklædd og smilende. ({{page|279}} ...)]
• virkelighetens: [drett, den dype stråleglansen i de blå øinene, den fine huden, det yndefulle merket hun hadde på halsen, alle hennes tanker. Han eide også alle hennes drømmer. Han tilbad alt hun hadde på sig, sløifer, hansker, pulsvanter, halvstøvler, lik hellige ting han var herre over. Å eie Cosette var for Marius blitt det samme som å leve. Og plutselig lød de ordene: «Vi skal reise bort.» Virkelighetens barske røst ropte til ham: «Cosette er ikke din.» ({{page|9}} ...)]
• virkelighetsgru: [Dommere, en rettsskriver, gendarmer, en flokk grusomt nysgjerrige hoder, han hadde sett det alt sammen en gang før, for syv og tyve år siden. Han kjente igjen alt dette sørgelige; de var der, de rørte sig, de levde. Det var ikke lenger noget han tvang sig til å huske, et tankebillede; det var virkelige gendarmer, virkelige dommere, virkelige mennesker av kjøtt og blod. Det var slik; han så de fryktelige synene fra fortiden dukke op igjen og få liv rundt omkring med full virkelighetsgru. Alt sammen ({{page|202}} ...)]
• virkningsfulle: [merke til de virkningsfulle ordene som jomfru Magloire ({{page|45}} ...)]
• virksom: [alltid virksom magnetisk makt. Et ord var nok, stundom bare et tegn; mastodonten adlød. Thénardier var for henne, uten at hun riktig gjorde det klart for sig, som et slags usedvanlig og mektig vesen. Hun hadde de gode egenskapene som fulgte av hennes væremåte, selv om hun var uenig med «herr Thénardier» om et eller annet, forresten utenkelig, vilde hun aldri mens andre var til stede, si at han hadde urett, hvad det så gjaldt. Skjønt enigheten bare førte til ondt, kunde det vekke til eftertanke å se hvor underdanig madam Thénardier var overfor mannen. Dette bråkende kjøttberget lystret den skrøpelige tyranns lillefinger. Det var i en forkrøplet og latterlig form dette store almengyldige: materiens underkastelse under ånden; ti visse helligheter har sitt ophav i selve den evige skjønnhets dyp. Det var noget hemmelighetsfullt over Thénardier; derav kom det absolutte herredømmet som denne mannen hadde over denne kvinnen. Til sine tider var han for henne som et flammende lys, til andre syntes hun han var en klo. ({{page|344}} ...)]
• virksomt: [Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem–seks gater borte, der han forpustet satte sig ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han sig mot den kanten der geværilden raste, og løftet venstre hånden i høide med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo sig med høire hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. – Denne lystigheten blev snart dempet av triste tanker. ({{page|103}} ...)]
• virret: [så langt at det bare var nogen få hus mellem ham og denne gaten som syntes å trekke ham til sig, blev skrittene så langsomme at en ikke skulde tro han gikk lenger. Hodet som virret frem og tilbake, og det stive blikket fikk en til å tenke på kompassnålen som søker mot polen. Så lang tid han enn brukte måtte han til slutt nå frem. Han kom til Filles-du-Calvairegaten; der stanset han, skalv, stakk i en slags mørk frykt hodet frem omkring hjørnet på det siste huset og stirret ned i gaten, og det var i dette sørgmodige blikket noget som minnet om svimling foran det umulige og gjenskinnet fra et lukket paradis. Og en tåre som litt efter litt hadde samlet sig i øiekroken, blev stor nok til å falle, og gled nedover kinnet på ham og stanset stundom ved munnen. Den gamle mannen kjente den bitre smaken av den. Slik blev han stående nogen minutter som om han hadde vært av sten. Så gikk han samme veien tilbake med de samme langsomme skrittene, og jo lenger han fjernet sig, desto mere sluknet hans blikk. ({{page|336}} ...)]
• virvel: [I virkeligheten var de slett ikke så trygge som Jean Valjean trodde. Farer av en annen slags og kanskje ikke mindre fryktelige ventet dem. Efter kampens virvel av lyn, hulen full av giftige dunster og farlige feller; efter kaos, kloakken. Jean Valjean hadde falt fra en del av helvete til en annen. ({{page|189}} ...)]
• virvlende: [reise langt inn i Asia. I dette århundre gjør folk forretninger, spiller på børsen, tjener penger og puger dem sammen. De pusser og staser op overflaten; de pynter sig i sin fineste stas, er vasket, såpeskurt, skrubbet, barbert, greid, børstet, polert, pusset, blanket, ren i det ytre, uklanderlig, glattslipt som en sten, taktfull og pen, men samtidig er de på bunnen av samvittigheten gjødselhauger og kloakker, fæle nok til å jage vekk en budeie som snyter sig i fingrene. Jeg skal skjenke tiden et valgspråk: «Skitten renslighet». Bli ikke sint, Marius, la mig få snakke, jeg sier ikke noget ondt om folket, skjønner du, jeg har fullt op av lovprisninger når det gjelder folket; men la mig få lov til å hugge litt inn på borgerskapet. Jeg hører jo selv til det. Den som elsker meget, han tukter meget. Dessuten sier jeg bare at folk gifter sig nu for tiden, men de skjønner sig ikke lenger på å holde bryllup. Å! det er sant, jeg savner de sirlige gamle skikkene. Finheten, ridderligheten, høflighetsformene, ynden, den strålende overdådigheten alle viste, musikken hørte med i et bryllup, symfonier hos de fornemme, trommehvirvler hos småfolk, de glade ansiktene ved bordet, den galante ordleken, sangene, fyrverkeriene, munter latter og syndig leven. – Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Jeg har en sann redsel for et tarvelig bryllup. Kjære venner, bruk dette enestående øieblikket i livet til å svinge dere op mot himmelen sammen med svanene og ørnene, før dere dagen efter daler ned igjen blandt paddeborgerskapet. Spar ikke ved bryllupet, knapp ikke av på festen; vær ikke gjerrige den dagen da dere stråler av glede. Bryllupet er ikke ekteskapet. Å, fikk jeg råde som jeg har lyst, skulde det bli praktfullt. En skulde ({{page|245}} ...)]
• virvler: [Javert hadde gått bort fra l’Homme-Armégaten med langsomme skritt. Han gikk med hodet bøid, for første gang i livet, og også for første gang i livet med hendene på ryggen. Inntil da hadde Javert av Napoleons to stillinger bare brukt den som gir uttrykk for urokkelighet, den med armene over kors over brystet; den som gir uttrykk for usikkerhet, den med hendene på ryggen, hadde vært ham ukjent. Nu hadde det skjedd en endring; hele hans langsomme og mørke skikkelse hadde over sig et preg av engstelse. Han gikk inn i de tause gatene. Men han hadde et mål. Han tok den korteste veien mot Seinen, gikk langs Ormeskaien og over Grèveplassen, og stoppet et stykke borte fra Châtelet-plassen ved hjørnet av Notre-Damebroen. Mellem denne broen og Pont-au-Change på den ene kanten og Mégisseriekaien og Fleurskaien på den andre, danner Seinen en slags firkantet sjø som gjennomskjæres av et stryk. Dette stykket av elven er en skrekk for sjøfolkene. Ikke noget er farligere enn det stryket, som den gang var snevret inn av og brøt mot bropilarene i møllebroen som nu er nedlagt. De to broene som lå så nær hverandre, øket faren. Vannet strømmet med veldig fart under brobuene. Det laget skrekkelige virvler der, det blev stemmet op og steg; ({{page|231}} ...)]
• visdom: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• vises: [Plutselig stoppet likvognen. Den hadde nådd frem til gitterporten. Jordfestelsestillatelsen måtte vises frem. Mannen fra begravelsesbyrået snakket litt med portneren. Under denne samtalen som virket til en stans på to-tre minutter, kom en eller annen ukjent mann og stilte sig bak likvognen ved siden av Fauchelevent. Han lignet en arbeider, hadde en trøie med store lommer og bar en hakke under armen. Fauchelevent så på ham: «Hvem er De?» spurte han. – Mannen svarte: «Graveren.» ({{page|56}} ...)]
• visir: [Det en ser er det indre av et kloster. Det er det indre av dette triste, alvorstunge huset som en kalte: «Bernhardinernes kloster for den evige tilbedelse». Den losje en er i, kalles taleværelset. Den stemme en hørte først, var portnersken. Hun sitter alltid der urørlig og taus, på den andre siden av veggen, like ved den firkantete åpningen, vernet av jerngitteret og blikkplaten med de tusen hullene som av et dobbelt visir. Verdslige øine måtte ikke se noget på dette hellige stedet. ({{page|56}} ...)]
• visitasreise: [var på visitasreise. I Chastelar gikk borgermesteren til ham ({{page|11}} ...)]
• visitter: [Slik gikk flere uker. Et nytt liv tok efter hvert herredømmet over Cosette; de forbindelser et ekteskap fører med sig: visitter, omsorgen for huset og dette særlig viktige: fornøielsene. Cosettes fornøielser var ikke kostbare. De var bare ett: være sammen med Marius. Gå ut med ham, være hjemme med ham, det var det som fylte hele livet for henne. Det var alltid for dem en ganske ny fryd å gå arm i arm, midt i solen, midt i gaten, uten å gjemme sig, midt for all verden, de to ganske alene. Cosette hadde en ergrelse. Toussaint kunde ikke forlike sig med Nicolette; samarbeide mellem de to gamle pikene var umulig, og Toussaint gikk sin vei. Bestefaren trivdes; Marius førte av og til en sak; tante Gillenormand inntok i husholdningen ganske stille den bistillingen som tilfredsstilte henne. Jean Valjean kom hver dag. ({{page|336}} ...)]
• visittkort: [Det er ikke mulig å si hvad far og datter følte. De grøsset som for et pust fra et dødningehode; de vekslet ikke et ord. Gillenormand hvislet bare ganske lavt og som om han snakket med sig selv: «Det er denne barske hugavens håndskrift.» Tanten gransket papiret, snudde det på alle kanter og la det til slutt tilbake i esken. – Med det samme falt en liten avlang, firkantet pakke i blått papir ut av lommen på frakken. Frk. Gillenormand tok den op og tok av det blå papiret. Det var Marius’ hundre visittkort. Hun gav et til Gillenormand som leste «Baron Marius Pontmercy». Oldingen ringte. Nicolette kom inn. Gillenormand tok og kastet båndet, esken og frakken midt ut på gulvet og sa: «Ta det krammet vekk.» ({{page|140}} ...)]
• visittkortene: [Straks efter kom Marius inn. Før han hadde kommet over dørterskelen, fikk han se bestefaren som holdt et av visittkortene i hånden. Da bestefaren fikk se ham, ropte han med en storborgerlig, hånsk mine som hadde noget knusende over sig: «Se! se! se! se! se! du er nok blitt baron nå. Jeg ønsker dig til lykke. Hvad skal det si?» – Marius rødmet lett og sa: «Det skal si at jeg er min fars sønn.» – Gillenormand sluttet å flire og sa hårdt: «Din far, det er mig.» – Marius så ned, streng og alvorlig og sa: «Far var en ringe, men tapper mann som ærefullt har tjent republikken og Frankrike, som var stor i den største historie menn ennu har skapt, som levde ({{page|140}} ...)]
• vismann: [er en annen form for velgjørenhet. Han var prest, vismann og menneske. Ja, selv i sitt politiske syn var han ({{page|11}} ...)]
• vismanns: [alt gav denne vismanns ærverdige hvile noget høitidelig ({{page|45}} ...)]
• visner: [Salongen var som nevnt i et rot. Det var som en ennu ganske vagt kunde ha hørt bryllupsstøien om en hadde lyttet vel efter. På gulvet lå det alle slags blomster som var falt ut av kransene og damenes hårpynt. Lysene var brent helt ned og hadde føiet dryppsten av voks til lysekronenes krystall. Knapt et møbel stod på plass. I hjørnene av stuen stod tre eller fire lenestoler ved siden av hverandre i krets og så ut som de fortsatte en samtale. Det var noget smilende over det hele. Det hviler ennu en viss ynde over en avsluttet fest. Der har lykken hersket. På disse stolene som står i uorden, mellem disse blomstene som visner, under lysene som er sluknet, har en tenkt på gleden. Solen hadde avløst lysekronen og skinte nu muntert inn i salongen. ({{page|305}} ...)]
• vissen: [Vaugirard-kirkegården var den gangen det en kunde kalle en «vissen» kirkegård. Den holdt på å komme av bruk. Den var overgrodd av grønske og forlatt av blomster. Byens gode borgere ønsket ikke å bli jordfestet på Vaugirard; det virket så fattigslig. Père Lachaise var noget ganske annet. Å bli jordfestet på Père Lachaise det var som å ha mahogni møbler. Det var noget fint ({{page|56}} ...)]
• vistes: [var bare småtrefninger. At alt vilde bli avgjort der, vistes klart av at der var det ennu ikke blitt kjempet. ({{page|32}} ...)]
• vit: [Vit at vi har foreldre. Foreldre, det er noget dere ikke kjenner stort til. De kalles far og mor i den borgerlige, barnaktige og hederlige lovbok. Men disse foreldrene klager, disse gamle krever oss tilbake, disse gode menn og kvinner kaller oss fortapte barn, de ønsker at vi skal komme hjem, og tilbyr å slakte den fete kalven for oss. Vi adlyder dem, dydige som vi er. Når dere leser dette, bringer fem fyrige hester oss til våre papaer og mamaer. Vi reiser, vi har reist. Toulouserdiligencen river oss vekk fra avgrunnen, og avgrunnen det er dere, skjønne venninner. Vi vender tilbake til samfundet, til plikt og orden i fullt trav, med en fart av halvannen mil i timen. Det er nødvendig for fedrelandet at vi som alle andre blir prefekter, familiefedre, bygdeforstandere og statsråder. Ærer oss! Vi ofrer oss. Bli snart ferdig med å gråte over oss og få snart nogen istedenfor oss. Hvis dette brevet sønderriver dere, så gjør gjengjeld mot det. Farvel! ({{page|105}} ...)]
• vitam: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• vitende: [Vi nevner her ett: Han var ikke blitt vunnet av og la lite vekt på all omsorgen og all ømheten fra bestefaren. For det første var han ikke vitende om det alt sammen, og dessuten, i sin sykelige, kanskje ennu feberaktige drømmer, hadde han mistillit til slik elskverdighet som til en fremmed og ny ting med det formålet å temme ham. Han blev ved å være kold. Bestefaren smilte sitt fattigslige gamle smil til ingen nytte. Marius sa sig selv at det alt sammen var bra så lenge han, Marius, ikke sa noget og ikke gjorde noget, men at han straks når han gav sig til å snakke om Cosette, vilde få se et annet ansikt, og at bestefarens sanne skikkelse da vilde åpenbare sig. Da vilde det bli strid; spørsmålene vilde bli tatt op igjen om familie, om stilling; alle spydighetene og alle innvendingene på en gang, Fauchelevent, Coupelevent, formuesforholdene, fattigdom, elendighet, møllestenen om halsen, fremtiden. Voldsom motstand; til slutt avslag. Marius stivet sig av på forhånd. ({{page|245}} ...)]
• vitnebenken: [Han så efter Javert, men kunde ikke se ham. Vitnebenken var skjult for ham bak rettsskriverbordet. Salen var dessuten som sagt dårlig oplyst. ({{page|202}} ...)]
• vitneprovenes: [ brukket av et tre i en hage nær ved. Hvem var denne mannen? Undersøkelser var blitt gjort, vitner var blitt avhørt, de hadde vært samstemmige; drøftelsene hadde kastet lys over saken. Anklagen gjaldt ikke bare frukttyveriet, men nevnte også at han var en farlig person, en tidligere galeislave Jean Valjean og at han for åtte år siden hadde stjålet fra en savoyard som blev kalt Lille-Gervais. Han skulde nu dømmes for det nye tyveriet. Senere skulde han bli dømt for det gamle. – Den anklagede syntes å undre sig over anklagen og over vitneprovenes samstemmighet. Han gjorde miner og tegn som skulde si nei, eller han satt og så op i taket. Han hadde vanskelig for å snakke, svarte håndfallen, men hele skikkelsen nektet fra hode til fotsåle. Han var som en idiot mot alle disse kloke hodene, samlet til kamp omkring ham, og som en fremmed midt i dette samfund som hadde grepet fatt i ham. Imidlertid dreiet det sig for ham om den mest fryktelige fremtid, sannsynligheten vokste hvert minutt, og alle så med større angst enn han selv, hvorledes den ulykkestunge dom stadig mere senket sig ned over ham. Hvad var dette for et menneske som viste sig så likeglad. Var han åndssvak eller listig? Skjønte han for meget eller skjønte han slett ikke noget? ({{page|202}} ...)]
• vitneprovet: [Som før nevnt hadde Javert reist tilbake til Montreuil-sur-Mer straks efter at han hadde avgitt vitneprovet. Javert stod op nettop da ilbudet kom med arrestordren. Budet var selv en veløvd politimann som med et par ord satte Javert inn i det som hadde hendt i Arras. Arrestordren som var undertegnet av statsadvokaten, lød slik: «Inspektør Javert har å pågripe hr. Madeleine, borger- ({{page|277}} ...)]
• vitneværelset: [Rettsformannen gav en rettsbetjent en ordre og kort efter blev døren til vitneværelset lukket op. Rettsbetjenten kom inn sammen med en gendarm og fremstillet straffangen Brevet. Tilhørerne satt spent, med hjertebank alle som en. ({{page|202}} ...)]
• vitriolflasker: [Det hadde holdt op å regne. Forsterkninger hadde kommet til. Arbeidere hadde under blusene båret med sig en dunk krutt, en kurv med vitriolflasker, to eller tre fakler, en kurv full av kulørte løkter som var «blitt igjen efter kongens fødselsdag». Den festen var nemlig blitt feiret 1. mai. Gateløktene ute i Saint-Denisgaten og alle andre løkter i nærheten blev knust. ({{page|53}} ...)]
• vittig: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• vittigheter: [vittigheter, spøk og ordspill. Alt må ha en grense, også ({{page|105}} ...)]
• vittoria: [Wellington var urolig men urokkelig; han satt til hest hele dagen et lite stykke foran den gamle møllen på Mont-Saint-Jean under en alm. Wellington viste en heltemodig ro. Kuler regnet omkring ham. Adjutanten Gordon var nettop falt ved siden av ham. Lord Hill viste ham en bombe som sprang, og sa: «Mylord, hvilke instrukser og hvilke ordre gir De oss, hvis De lar Dem drepe?» «Gjør som jeg,» svarte Wellington. Til Clinton sa han kort og fyndig: «Hold ut her til siste mann.» Dagen vilde åpenbart arte sig dårlig. Wellington ropte til sine gamle feller fra Talavera, Vittoria og Salamanca: «Gutter, er det nogen som tenker på å flykte? Tenk på gamle England!» ({{page|299}} ...)]
• vivian: [Da kjerrene, rustvognene, trossvognene, godsvognene fulle av sårede fikk se franskmennene vinne frem og nærme sig skogen, flyktet de dit: Fra Vert-Coucou like til Groenendael, en strekning av omtrent trekvart mil i retning av Brussel, var det trengsel av flyktninger. Skrekken var så stor at den endog grep prinsen av Condé i Malines og Ludvig XVIII i Gent. Bortsett fra den svake reserven som stod bak felthospitalet som var opstillet i Mont-Saint-Jean, og brigadene Vivian og Vandeleur som dekket venstre fløi, hadde Wellington ikke mere kavaleri. Tallrike batterier var ødelagt. Jernhertugen satt rolig, men leppene var blitt bleke. Klokken fem trakk Wellington frem uret, og nogen hørte at han mumlet disse triste ord: «Blücher eller natten.» ({{page|299}} ...)]
• vivonne: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• vlajean: [Jeanne Mathieu, faren Jan Valjean eller Vlajean, visstnok ({{page|45}} ...)]
• vogndel: [Disse barna var forresten yndig og fint klædd, og de strålte av glede; de var som to roser midt i jernskramlet. Øinene tindret, de friske kinnene lo. Den ene var blond, den andre mørk. De barnslige ansiktene var fulle av henrykt undring; en busk i blomst stod like ved, og folk som gikk forbi, trodde duften kom fra barna; hun på atten måneder viste sin nakne, lille mage med barnlig kysk ubluferdighet. Ovenfor og utenom disse to vakre hodene, skapt av lys og lykke, hvelvet den veldige vogndel sig som ({{page|105}} ...)]
• vognkjøringen: [Det slo endog mindre svakt enn før, som om vognkjøringen hadde vekket litt liv i ham igjen. ({{page|189}} ...)]
• vognladninger: [skjellsord nedover folk. En slik vogn virker uformelig så lastet er den, det er noget av en seierstriumf over den. Larm er det foran den, virvar bak den. De skråler, de skriker, de hyler, de knegger, de vrir sig av fryd, der er brølende lystighet, flammende hån, munterheten legger rødskjær over det hele. To magre øk trekker denne forherligelsen av lystighetsutfoldelse; det er latterens triumfvogn. – Men latteren er altfor kynisk til å være hjertelig. Og i virkeligheten er den mistenkelig. Den latteren har en opgave. Den skal overbevise pariseren om at det er karneval. Disse råskapens vognladninger som har en duft av noget visst skummelt over sig, gir stoff til eftertanke. Det er en ledelse bakom. En rører der med fingeren ved den hemmelighetsfulle likheten det er mellem offentlige menn og offentlige piker, trangen til å sette sminke på smusset. ({{page|279}} ...)]
• vognleie: [fikk han av stiftsrådet bevilget tre tusen francs årlig under tittelen: Godtgjørelse til biskopen for utgifter til vognleie, skyss og embedsreiser. ({{page|11}} ...)]
• vognlyktene: [Disse vognene, eller rettere sagt disse vognladningene, med maskerte er vel kjent av pariserne. Hvis de manglet en Hvitetirsdag eller en midfaste, vilde folk tro at det var for ondskap, og de vilde si: «Det ligger noget under, kanskje blir det ministerskifte.» En mengde narrer, harlekiner og kolumbiner blev rystet frem og tilbake over hodene på dem som gikk forbi, alle mulige slags fantastiske skikkelser fra tyrker til villmenn, herkuleser som støttet markiser, fiskekjerringer som vilde fått selve Rabelais til å stoppe igjen ørene, stryparykker, røde trikoter, lapsehatter, kjempebriller, trekantede bajashatter, skrik ned til dem som gikk, hendene på hoftene, dristige stillinger, nakne skuldre, maskerte ansikter, ustyrlig skamløshet – et virvar av frekkhet ført fremover av en kusk med blomsterkrans om hodet. Det kan være tyve mennesker på en vogn til seks. De sitter på baksetene, på klappsetene, oppe i den nedslåtte kalesjen, på vognstangen. De sitter endog overskrevs på vognlyktene. De står, ligger, sitter, kroker sig sammen, lar benene dingle. Kvinnene sitter på mennenes knær. På lang avstand ser en vrimmelen av hoder stikke ut av den bråkende pyramiden. Disse vognladningene danner likesom berg av lystighet midt i trengselen. De lar det sprute med grove ({{page|279}} ...)]
• vognmaker: [Rettsformannen som var en tenksom og velvillig mann, hevet nu stemmen. Han minnet «de herrer edsvorne» om at herr Baloup, tidligere vognmaker, som anklagede sa han hadde arbeidet hos, hadde vært stevnet uten nytte. Han hadde gått fallitt og hadde ikke vært å finne. Så ({{page|202}} ...)]
• vognrammel: [borte vognrammel. Stod en på dørterskelen, hørte en bulder, skrik, larm og dumpe, hule drønn som fikk en til å si: «Det er kavaleriet.» Eller: «Der kommer ammunisjonsvognene;» trompeter, trommer, geværskudd og over alt den klagende stormklokken fra Saint-Merry. En ventet det første kanonskuddet. ({{page|32}} ...)]
• vognrammelen: [Jean Valjean leste disse linjene under lyset fra åpningen og blev stående et øieblikk i tanker mens han tok halvhøit op igjen: «Filles-du-Calvairegaten, nummer 6, herr Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake i lommen på Marius. Han hadde spist og hadde fått krefter igjen; han tok på ny Marius på ryggen, støttet omhyggelig hodet hans mot sin høire skulder og gikk videre nedover kloakken. Jean Valjean hadde ikke på sin vei under jorden nogen slik veiledning i gatenavn som leserne har hatt. Ikke noget sa ham hvilken del av byen han var i, eller i hvilken retning han hadde gått. Men den økende blekhet over den lysningen som han av og til traff på, sa ham at solen holdt på å gå ned og at dagen hellet fort; og vognrammelen, som før hadde lydt ustanselig over hodet på ham, var næsten forbi; derav sluttet han at han ikke lenger var midt i Paris, men at han nærmet sig et eller annet enslig strøk nær de ytre bulevarder eller de ytre kaier. Der ute, der det er færre hus og færre gater, har kloakken også færre åpninger. Dimmen omkring ham blev tettere. Han gikk likevel fremdeles fremover, mens han famlet i mørket. Dette mørket blev med ett fryktelig. ({{page|189}} ...)]
• vognrekken: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• vognsekkene: [De to vognsekkene på hver side av bulevarden tok igjen til å kjøre i motsatt retning av hverandre, og vognen med maskene mistet snart «brudekjerra» av syne. ({{page|279}} ...)]
• vognskjul: [Jean Valjean hadde valgt tilfluktsstedet godt. Det måtte synes som om han der kunde være fullkommen trygg. Det værelset med alkove som han og Cosette bodde i, var det som hadde vindu til bulevarden. Da det var det eneste vinduet i huset, som vendte den veien, trengte de ikke å være redde for blikk fra naboer eller gjenboere. Underetasjen i nummer 50–52 var et slags falleferdig skur som blev brukt til vognskjul for grønthandlere og stod ikke i forbindelse med etasjen over, hverken ved nogen lem eller ved nogen trapp. Øvreetasjen rommet som før nevnt mange værelser og flere kvistrom. Bare ett av disse var bebodd, av en gammel kone som stelte for Jean Valjean. Alle de andre rommene stod tomme. ({{page|9}} ...)]
• vognstang: [jernaksel, og til den var festet en svær vognstang, og akselen blev båret av to umåtelige hjul. Det hele virket kraftig, overveldende og uformelig. En kunde tatt det for en ({{page|105}} ...)]
• vogntaket: [I det samme fikk han utenfor vognvinduet se et par sorte, lange bukser som steg ned fra vogntaket. «Skulle det være Marius?» sa løitnanten. – Det var Marius. En liten bondepike stod ved siden av vognen mellem hestene og kuskene og bød frem blomster til de reisende. Marius gikk bort til henne og kjøpte de vakreste blomstene hun hadde. – «Nå går det godt,» sa Théodule til sig selv, «det gjør mig virkelig nyfiken. Hvem pokkern skal ha de blomstene? Det må være en ordentlig vakker dame hvis hun skal svare til så vakker bukett. Henne må jeg se.» Og han fulgte efter Marius ikke for å utføre opdraget, men av personlig nyfikenhet, lik hunden som jager for egen regning. Marius la ikke merke til Théodule. Nogen elegante damer steg ut av diligencen; han så ikke på dem. Han syntes ikke å se noget som helst omkring sig. – «Han er forelsket,» tenkte Théodule. – Marius gikk bortover mot kirken. «Utmerket!» sa Théodule til sig selv. «Til kirken! Stevnemøter som krydres med litt messe, er av de aller beste. Det finnes ikke noget så utsøkt som et blikk som har streifet Vår Herre på veien.» – Da Marius var kommet til kirken, gikk han slett ikke inn, men gikk bak koret og blev borte bak korets støttepilarer. – «Stevnemøtet er utenfor,» tenkte Théodule. «Nå skal vi se på pikebarnet.» – Da han kom dit, stoppet han i undring. ({{page|140}} ...)]
• vogntoget: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• vogntrinnene: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• vognvinduene: [Alle de lidelsene de hadde gjennomgått, kom tilbake til dem som en rus. De syntes at sorgene, de søvnløse nettene, tårene, angsten, skrekken, fortvilelsen var blitt til kjærtegn og lysstråler som gjorde den herlige timen som nærmet sig, enda herligere, og at sorgene var blitt like mange tjenere som skapte lykkens kledebon. Å ha lidt, hvor det er herlig! Ulykke dannet stråleglans omkring lykken. Kjærlighetens lange dødskamp munnet ut i en himmelfart. Sjelene følte den samme gledesørske, hos Marius blandet med vellyst, hos Cosette med bluferdighet. De sa ganske lavt til hverandre: «Vi må se igjen den lille haven vår i Plumetgaten.» Foldene i Cosettes kjole lå bort over Marius. – En slik dag er en sammenblanding av drøm og visshet. En eier og en aner. En har ennu tid for sig til å gjette. Det er en usigelig følelse den dagen å være ved middagstid og drømme om midnatt. Disse to hjerters fryd strømmet ut til mengden og skapte glede hos dem som gikk forbi. I Saint-Antoinegaten stanset folk utenfor Saint-Paulkirken for å kikke gjennom vognvinduene og se oransjeblomstene skjelve på Cosettes hode. ({{page|279}} ...)]
• voilà: [et klengenavn og forkortelse av Voilà Jean (værsgo' ({{page|45}} ...)]
• voksblek: [ned uten rynker som et likklede, han lignet et spøkelse som stirret ned i en grav. Han fikk se sengen og den unge sårede mannen som lå på den, voksblek, med lukkede øine, åpen munn, bleke lepper, naken til livet, sønderflenget med røde sår, urørlig, i sterkt lys. ({{page|189}} ...)]
• voksbrud: [-Gervais. Han hadde på sig et ullsjal som han hadde nappet til sig et eller annet sted og som han brukte til «nesevarmer». Lille Gavroche så ut til å like svært godt en voksbrud som stod der bak ruten, nedringet og prydet med orangeblomster i håret, dreiet sig rundt og smilte til dem som gikk forbi. Men i virkeligheten holdt han øie med boden for å se om han ikke kunde få «knepet» et såpestykke, som han så kunde selge for en sou til en frisør i utkanten av byen. Det hendte ofte at han skaffet sig frokost på den måten. Den slags arbeid som han hadde særlig talent for, kalte han «å barbere barberene.» ({{page|368}} ...)]
• voksbruden: [Mens Gavroche gransket voksbruden, vinduet og windsorsåpen, kom det gående to barn av ulike størrelse, ganske bra klædd, og litt mindre enn ham, og som så ut til å være syv og fem år gamle; de dreiet fryktsomt håndtaket på låsen og gikk inn i butikken der de bad om noget, kanskje om hjelp, i en ynkelig mumling som mere lignet en jamring enn en bønn. De snakket begge to på en gang, og det de sa var ikke til å skjønne, fordi gråt kvalte stemmen til den yngste, og fordi kulden fikk den eldste til å hakke tenner. Barberen vendte sig med ({{page|368}} ...)]
• voksdrypp: [Med det samme falt det et voksdrypp på fingeren til Gavroche og kalte ham tilbake til det virkelige liv. – «Dæggern,» sa han, «som vi bruker op veken. Jeg kan ikke bruke mere enn en sou om uken til oplysning. Når en legger sig, skal en sove. Vi har ikke tid til å lese bindsterke romaner. Dessuten kunde lyset trenge gjennom dørsprekken, og kostene kom til å se det.» – «Og dessuten,» sa den eldste som var den eneste av dem som våget å snakke til Gavroche, «kunne en gnist ({{page|368}} ...)]
• voksede: [Samme uken la hun merke til at en meget vakker lansenérofficer gikk forbi havegjerdet; han var smal om livet, hadde strålende uniform, røde kinner, sabel under armen, voksede mustasjer, flott sjako. Forresten hadde han blondt hår, blå, utstående øine, rundt, selvgodt, hovent og pent ansikt; akkurat motsatt av Marius. Han hadde sigar i munnen. Cosette tenkte at denne officeren hørte til det regimentet som lå i kasernen i Babylongaten. – Neste dagen kom han igjen forbi. Hun la merke til klokkeslettet. Fra da av – var det tilfeldig? – så hun ham næsten hver dag gå forbi. Kameratene opdaget at det i den «dårlig vedlikeholdte» haven, bak dette gittergjerdet var en vakker skapning ({{page|350}} ...)]
• voksfaklene: [Imidlertid var det blitt tent en liten kulørt løkt i den lille barrikaden, og i den store var det satt op en av de store voksfaklene som blev brukt ved karnevalsfestene før fasten, og som skrev sig fra Saint-Antoine. Fakkelen var blitt stilt i en slags gatestenshule, lukket på tre av sidene mot vinden og slik at det fulle lyset falt på fanen. Ellers lå gaten og barrikaden i mørke, og en så ikke annet enn den røde fanen som stod der i fullt lys, et lys som gjorde den røde fanen uhyggelig purpurfarvet. ({{page|53}} ...)]
• vokslysene: [middag, tendte jomfru Magloire de to vokslysene og satte ({{page|11}} ...)]
• vokslyset: [«Så fortell nå, la mig få høre om kjærlighetseventyrene dine, løst og fast. Så dumme unge mennesker kan være.» – «Far,» gjentok Marius. – Oldingens ansikt strålte av usigelig glede. – «Ja vel, slik skal det være. Kall mig far, så skal du få se.» – Det var nu noget så godt, noget så mildt, noget så likefremt, noget så faderlig over hans barskhet, at Marius som plutselig gikk over fra motløshet til håp, blev som tatt av en rus. Han satt nær ved bordet, skjæret fra vokslyset åpenbarte de medtatte klærne, som Gillenormand mønstret med undring. «Javel, far,» sa Marius. – «Hvad for noget,» avbrøt Gillenormand, «du har altså ikke en sou? Du er jo klædd som en røver.» Han lette i en skuff, tok op en pung, som han la på bordet. «Se, her har du hundre louisdorer. Gå så bort og kjøp dig en hatt.» ({{page|9}} ...)]
• voksstabel: [Det hullet som Gavroche hadde kommet inn gjennom, var næsten ikke synlig utenfra, da det som sagt var under buken på elefanten, og da det var så lite at bare katter og smågutter kunde komme gjennom det. – «La oss nu først si til portneren at vi ikke er hjemme,» sa Gavroche, og med en sikkerhet lik den en viser som kjenner leiligheten sin, grep han i mørket et brett og la det over hullet. Så blev han vekk i mørket. Barna hørte en knitring som fra et ildstål. Fyrstikker fantes ikke den gang. Et plutselig lysskjær fikk dem til å blunke med øinene. Gavroche hadde tent det som blev kalt en voksstabel; den røk mere enn den lyste op, men lot en likevel få en slags forestilling om det indre av elefanten. ({{page|368}} ...)]
• voksstabelen: [Det var virkelig rotter, som det myldret av i tusenvis inne i elefanten, og som var de levende sorte flekkene vi nevnte før. De hadde holdt sig i ro av frykt for lyset fra voksstabelen, men da det igjen var blitt mørkt i hulen og de følte godlukten av «friskt kjøtt», styrtet de i flokk mot Gavroches telt og hadde klatret like til topps og gnaget på messingtråden for å prøve å få bitt den over. Den lille gutten kunde ikke få sove, og så sa han: «Hvad er rotter for noget?» – «Det er mus.» – Denne forklaringen gjorde gutten litt roligere. Han hadde sett hvite mus og hadde ikke vært redd for dem. Om litt spurte han igjen: «Hvorfor har du ikke en katt? – «Jeg har hatt en,» svarte Gavroche, «jeg tok en med mig hit, men de spiste den op for mig.» Denne nye forklaringen ødela virkningen av den første, og gutten tok til å skjelve igjen: «Hvem var det som blev spist?» spurte han. – «Katten.» – «Hvem var det som spiste katten?» – «Rottene.» – «Musene?» – «Ja, rottene.» – Gutten blev vettskremt av å høre om mus som åt katter, og spurte videre: «Kunne de spise op oss også, de musene?» – «Ja, det kunde de.» – Gutten blev ennu reddere. Men Gavroche la til: «Du trenger ikke være redd. De kan ikke komme inn her. Og så er jo jeg her. Se her, ta mig i hånden. Ti nu still og sov.» Gavroche tok samtidig hånden til den lille tvers over broren. Barnet klemte hånden inn til sig og følte ({{page|368}} ...)]
• volde: [Nu tok Cosette til å gi litt efter. Hun sluttet å byde og gikk over til å spørre. «Men hvorfor? Og så velger du det styggeste værelset i hele huset. Her er så skrekkelig.» – «Du vet –» Jean Valjean tok sig i det: «De vet frue, at jeg er egen, jeg har mine innfall.» – Cosette klappet i hendene. «Frue – De vet – enda noget nytt. Hvad skal dette si?» – Jean Valjean så på henne med det sørgelige smilet som han stundom tok tilflukt til. – «De vilde jo bli frue. Nu er De det.» – «Ikke for dig, far.» – «Kall mig ikke far lenger.» – «Hva?» – «Kall mig herr Jean. Jean om De vil.» – «Er du ikke lenger far? Er jeg ikke lenger Cosette? Herr Jean? Hvad skal alt dette si? Men det er jo en fullstendig omveltning dette her. Hvad er det som har hendt? Se mig litt inn i øinene. Og du vil ikke bo hos oss! Og du vilde ikke ha det værelset! Hvad er det jeg har gjort dig? Hvad er det jeg har gjort? Det har altså hendt noget?» – «Intet.» – «Men Hvad er det da?» – «Alt er som før.» – «Hvorfor har du skiftet navn?» – «Det har da du også gjort.» – Så smilte han igjen med det samme smilet og la til: «Siden De er blitt fru Pontmercy, kan jo jeg godt være herr Jean.» – «Jeg skjønner ikke noget av dette. Det er jo dumheter alt sammen. Jeg skal spørre min mann om jeg får lov til å kalle dig herr Jean. Jeg håper han ikke samtykker. Du har gjort mig meget vondt. En kan gjerne ha innfall, men en skal ikke volde lille Cosette sorg. Det er stygt. Du har ikke rett til å være ond, du som er så god.» Han svarte ikke. ({{page|336}} ...)]
• voldsgjerning: [Efter Marius’ mening i det øieblikk kunde ikke noget maktmisbruk, ingen voldsgjerning, ingen avskyelighet av uhyrlige tyranner, ingen handling av Tiberius eller Henrik VIII, måle sig i grusomhet med dette: Herr Fauchelevent tok datteren med til England fordi han hadde forretninger der. Han spurte med svak stemme: «Og når reiser du?» – «Han har ikke sagt når.» – «Og når kommer du tilbake?» – «Han har ikke sagt når.» ({{page|9}} ...)]
• voldsgjerninger: [Ludvig Filip kom til makten uten voldsgjerninger, uten nogen direkte handlinger fra sin side, i kraft av et revolusjonært opgjør. Han var født prins og trodde sig valgt til konge. Han hadde slett ikke selv gitt sig det opdraget, han hadde slett ikke tatt det; det blev tilbudt ham og han hadde tatt imot det, overbevist – sikkert med urette – om at tilbudet stemte med retten, og at det var hans plikt å ta imot det. ({{page|299}} ...)]
• voldsomhet: [Gaten var tom. Nogen engstelige borgere som skyndte sig hjem, la knapt merke til ham. Hver er sig selv nærmest når det er fare på ferde. Lyktetenneren kom som vanlig for å tenne den lykten som hang like foran porten til nr. 7, og gikk sin vei. Den som hadde sett Jean Valjean der i skyggen, vilde ikke ha tatt ham for et levende menneske. Han satt der urørlig som et isspøkelse. Fortvilelse kan få en til å stivne. En kunde høre stormklokken og en vag uværslarm. Midt under dette hørte en uret på Saint-Paul slå elleve, alvorlig og uten å forhaste sig. – Jean Valjean merket ikke at timene gikk. Han rørte sig ikke. Da lød plutselig et voldsomt smell fra strøket ved Hallene, straks efter kom et ennu voldsommere; det var rimeligvis det førnevnte angrepet på Chanvreriegaten. Denne dobbelte salven som ved sin voldsomhet ({{page|103}} ...)]
• voldstilstand: [Den stemningen som hersket hos dem alle i denne skjebnesvangre timen og på dette ubønnhørlige stedet, blev likesom sammenfattet i Enjolras’ ophøiede tungsinn. Enjolras var fylt av revolusjonens idé, han var dog noget snever, han hadde for meget av Saint-Just i sin opfatning. Men i A.B.C.-vennenes forening var han dog til en viss grad blitt påvirket av Combeferres tanker, og i den senere tid hadde han litt efter litt frigjort sig for læresetningenes trange form og hadde nådd til å utvide fremskrittsidéene og godta som utviklingens endelige og herlige mål å skape den store franske republikk til en menneskehetens politikk. Med hensyn til midlene som måtte brukes, holdt han på at en voldstilstand krevde bruk av makt; og i det hadde han ikke skiftet syn. Han blev ved å tilhøre den fryktelige skolen som kan sammenfattes i ordet: «treognitti». – Han stod på trappen til barrikaden med albuen støttet på geværløpet. Han tenkte. Av og til skalv han som om åndepust strøk forbi ham. I øinene med det innadvendte blikket glimtet det av en slags kvalt ild. Plutselig løftet han hodet, det lyse håret falt bakover lik en løvemanke, og Enjolras ropte: ({{page|123}} ...)]
• voldtatt: [Hvad hadde de mennene gjort? De hadde stjålet, voldtatt, ranet, drept, myrdet. Det var banditter, falsknere, giftblandere, brannstiftere, drapsmenn og fadermordere. Og hvad hadde disse kvinnene gjort? De hadde ikke gjort noget. – På den ene siden røveri, svik, bedrag, vold, liderlighet, manndrap. All slags helligbrøde, alle slags grove forbrytelser; på den andre siden en eneste ting: uskyld. – Den mest fullkomne uskyld som dyden ennu holdt bundet til jorden og som renhet alt hadde festet til himmelen. – På den ene siden blir forbrytelser tilstått med lav stemme; på den andre blir feil bekjent med høi stemme. Og hvilke forbrytelser og hvilke feil! – På den ene siden giftige dunster, på den andre en usigelig vellukt. På den ene siden en moralsk pest, holdt skjult, omgitt av kanoner, og som langsomt fortærer de syke; på den andre en kyskhet skapt i alle sjeler av den samme ild. Der mørke, her skygge; men en skygge full av klarhet og en klarhet fylt av strålende lys. To slaverier; men i det første var løslatelse mulig, var der alltid en grense satt av loven og en mulighet for flukt. I det andre var slaveriet livsvarig; alt håp lå langt ute ved den ytterste grense av fremtiden, i det frihetens lys som menneskene kaller døden. På det første stedet var de bundet med lenker, på det andre var de lenket av sin tro. – hvad steg op fra det første stedet? Umåtelig forbannelse, tenners gnissel, hat, ondskap, skrik av raseri mot det menneskelige samfund, gudsbespottelse. – Og hvad steg op fra det annet sted? Velsignelse og kjærlighet. – Og på disse to stedene som var så like og så ulike, utøvet disse ({{page|56}} ...)]
• voldtekt: [Feuilly var viftemaker, foreldreløs og tjente snaut tre francs dagen. Han hadde bare én tanke: å frigjøre verden. Dessuten var han optatt av ett til: skaffe sig kunnskaper; det kalte han å frigjøre sig selv. Han hadde lært sig selv å lese og å skrive; det han kunde var selvlært. Feuilly var en fruktbar ånd som spente vidt. Denne foreldreløse hadde gjort sig til far for hele verden. Da han ikke hadde nogen mor, hadde han fedrelandet i tankene. Han vilde ikke at det på jorden skulde være noget menneske som ikke hadde et fedreland. Han ruget ut hos sig selv det vi kaller «nasjonalitetsidéen». I denne kretsen av unge utopister som fremfor alt tenkte på Frankrike, gikk han i skranken for det utenfor Frankrike. Han hadde som interesse: Grekenland, Polen, Ungarn, Romania og Italia. For ham var Polens deling i 1772 en voldtekt. Alle sosiale og politiske undertrykkelser skrev sig fra denne misgjerningen. Wienerkongressen hadde studert den forbrytelsen før den fullbyrdet sin egen. I 1772 lød dødssignalet, i 1815 kom byttets deling. Denne stak- ({{page|174}} ...)]
• voller: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• volvitur: [ klostret. Miraklene utgår fra gravene.» – «Men, ærverdige moder, hvis sunnhets-kommisjonsbetjenten –». – «Sankt Benedikt II trosset Konstantin Pogonat i spørsmålet begravelser.» – «Men politifullmektigen –» – «Chonodemaire, en av de syv frankiske konger som trengte inn i Gallia på keiser Konstantins tid, erkjente uttrykkelig munkenes og nonnenes rett til å bli jordfestet i klostret, {{sperret|d. v. s.}} under alteret.» – «Men prefekttilsynsmannen –» – «Denne verden er intet mot korset. Martin, den ellevte chartreusergeneral, har gitt sin orden dette valgspråk: Stat crux dum volvitur orbis (korset står mens jorden dreier sig)». – «Amen,» sa Fauchelevent, som ufravikelig trakk sig ut av saken på denne måten hver gang det blev snakket latin. ({{page|56}} ...)]
• vonde: [tok mig ikke tid til å kle mig om, jeg ser visst fæl ut. Hvad må slektningene Deres si når De ser mig med en krøllet krave? Men så si da noget! De må ikke la mig snakke alene. Vi bor fremdeles i l’Homme-Armégaten. Det har nok vært ille med skulderen. Jeg har hørt at en kunde stikke en knyttet hånd inn i såret. Og dessuten har de visst skåret i kjøttet med kniver. Det er det som er så reddsomt. Jeg har grått øinene mine næsten ut. Det er merkelig at en kan holde ut å lide slik. Deres bestefar ser så godt ut. Ikke gjør noget galt, ikke støtt Dem slik på albuen, vær forsiktig, det kan skade Dem. Å, så lykkelig jeg er! Alt det vonde er forbi. Jeg er ganske forvirret. Jeg hadde slik en masse å si Dem, men nu vet jeg ikke noget mer. Elsker De mig fremdeles? Vi bor i l’Homme-Armégaten. Det er ingen have der. Jeg har laget charpi hele tiden, se her, det er for Deres skyld at jeg har træler i fingrene.» – «Engel,» sa Marius. ({{page|245}} ...)]
• vondord: [Gavroche hadde litt samvittighetsnag på grunn av det brevet. I hastverket for å komme tilbake til barrikaden, hadde han snarere kvittet sig med brevet enn overlevert det. Han hadde måttet tilstå for sig selv at han litt lettsindig hadde betrodd brevet til en ukjent som han ikke engang hadde sett ansiktet på. Det var sant at den mannen var barhodet, men det var ikke nok. Kort, han gjorde sig virkelig en del bebreidelser av den grunn, og han var redd for at han skulde få høre vondord av Ma- ({{page|123}} ...)]
• vovet: [Da det var blitt kveld, gikk Jean Valjean ut; Cosette tok på sig. Hun satte op håret på den måten som kledde henne best; hun tok på en kjole som hadde fått et klipp for meget og viste frem halsen, og som derfor var det ungpikene kaller «litt vovet». Hun pyntet sig slik uten å vite hvorfor. Ville hun gå ut? Nei. Ventet hun nogen gjester? Nei. ({{page|350}} ...)]
• vrangen: [De hendelsene som vi så å si har sett vrangen av, hadde utviklet sig på den enkleste måte av verden. ({{page|24}} ...)]
• vrangstrupen: [ønske at de fikk filosofien sin i vrangstrupen. Kan det være for megen vellukt, for mange utsprungne roser, for mange syngende nattergaler, for mange grønne blader, for megen morgenrøde i livet? Kan vi elske hverandre for meget? Kan en like sig for godt hos hverandre? Pass dig, du er altfor deilig. Pass dig, du er altfor vakker. For noget sludder! Kan en være altfor fortryllende, elskelig og yndig for hverandre? Kan en være for levende? Kan en være for lykkelig? Vær måteholden i gleder! Ja visst, ja! Ned med filosofene. Visdom, det er å feste. Fest og la oss feste. Er vi lykkelige fordi vi er gode, eller er vi gode fordi vi er lykkelige? Jeg vet ikke. Livet er fullt av slike tvil. Det viktigste er å være lykkelige. La oss være lykkelige uten spissfindigheter. La oss blindt lyde solen. Hvad er solen? Den er kjærligheten. Og når en sier kjærligheten, sier en kvinnen. Ja, der har vi en stormakt: kvinnen. Spør bare denne folkeføreren Marius om han ikke er en slave av den lille tyrannen Cosette. Og det av fri vilje, den kujonen. Kvinnen! Ikke nogen Robespierre kan stå sig mot henne, kvinnen regjerer. Hvad er Adam? Evas kongedømme. Det er ikke noget 89 for Eva. Der har vært et kongesepter kronet med en lilje, der var et keisersepter kronet med en jordkule, der var Karl den stores jernsepter, og Ludvig den stores gullsepter, revolusjonen knekket dem mellem peke- og tommelfingeren som om de var halmstrå, det er slutt, ferdig, de ligger på jorden, det er ikke septre mer; men lag revolusjon mot det lille broderte lommetørklæet som dufter av patsjuli! Jeg skulde ha lyst til å se på det. Prøv bare! Nå, dere hører til det nittende århundre. Nåvel! Vi hører til det attende århundre. Og vi var likeså dumme som dere. Tro bare ikke at dere har omskapt verden fordi om mote- ({{page|279}} ...)]
• vrangt: [Da Jean Valjean hørte at Fauchelevent skjøv op døren, vendte han sig: «Nå?» – «Alt er ordnet, og ikke noget er det. Jeg har fått lov til å ta Dem inn hit, men før De kan komme inn igjen, må De først ut. Det er det som er så vrangt. Med småjenten er det lett.» – «De bærer henne ut?» – «Og hun tier stille?» – «Det svarer jeg for.» – «Men, De, far Madeleine?» – Og så efter et øieblikks engstelig pause ropte Fauchelevent: «Men kan De da ikke gå ut igjen samme veien som De kom inn.» – Som første gangen nøiet Jean Valjean sig med å svare: «Umulig.» – Fauchelevent brummet like meget til sig selv som til Jean Valjean: «Det er dessuten noget annet som plager mig. Jeg har lovet at jeg skulde fylle den med jord. Men når jeg tenker på at jorden skal ligge der istedenfor et lik, blir det ikke det samme; det går ikke, den kommer til å gli og flytte sig. Bærerne vil merke det. Så De skjønner det, far Madeleine, da får jo myndighetene greie på det.» ({{page|56}} ...)]
• vreden: [Madam Thénardiers ansikt fikk et fryktelig uttrykk. Denne gangen blev vreden overgått av såret stolthet. Cosette hadde gått over alle grenser. Cosette hadde tatt «frøknenes» dukke. Hun ropte med en stemme hes av harme: «Cosette!» – Cosette skalv som om der var jord- ({{page|344}} ...)]
• vredesrynker: [Plutselig rettet han sig op, blek, skjelvende og fryktelig, med pannen i vredesrynker, strakte armen ut mot Marius og ropte: «Gå!» ({{page|140}} ...)]
• vredesskrik: [inngangen til en hule, sort av rust, næsten uhyggelig, med en forvirring av buer og skarpe hjørner. Nogen skritt borte satt moren på terskelen til vertshuset; en kvinne som så lite tekkelig ut, men som i øieblikket virket rørende, da hun husket de to småpikene ved hjelp av et langt tau, mens hun av frykt for ulykker fulgte dem med øinene med det dyriske og ophøiede uttrykk som særmerker moderkjærligheten; ved hver svingning gav den heslige kjettingen fra sig en skjærende lyd som lignet et vredesskrik; småpikene var lykksalige, solen som holdt på å gå ned, kastet sitt skjær over denne gleden og ikke noget kunne være mer dårende enn dette lune av tilfellet, som hadde gjort en titanlenke til en huske for kjeruber. ({{page|105}} ...)]
• vrengt: [som tvang mig til å tale. Noget underlig, samvittigheten. Å tie skulde være lett nok. Jeg har brukt hele natten til å prøve på å få overtalt mig selv til det; De vil jeg skal skrifte, og det jeg har å si Dem, er så underlig at De har rett til å kreve det; nu vel, jeg har brukt natten til gi mig selv grunner til å bli, jeg har gitt mig nok av gode grunner, jeg har gjort alt det jeg kunde, stol på det. Men det er to ting som jeg ikke kunde få til: ikke rive i stykker den tråden som holdt fast og uløselig bandt hjertet til dette stedet, og ikke få den til å tie stille, som taler ganske lavt til mig når jeg er alene. Derfor er det jeg kom hit og tilstod alt nu imorges. Alt, eller næsten alt. Det er visse ting som det er unødvendig å si og som bare gjelder mig. Det holder jeg for mig selv. Det viktigste vet De. Så tok jeg altså hemmeligheten med mig og brakte den til Dem. Og jeg har vrengt hemmeligheten ut for øinene på Dem. Det er ikke nogen lett beslutning å ta. Jeg har kjempet hele natten med mig selv. Å, De kan tro jeg har sagt til mig selv at dette var noget helt annet enn Champmathieu-saken, at jeg ikke skadet noget menneske når jeg tiet om navnet mitt, at jeg hadde fått navnet Fauchelevent av Fauchelevent selv som takk for en tjeneste jeg hadde vist ham, og at jeg derfor godt kunde bruke det, og at jeg vilde bli lykkelig i det værelset De byr mig, at jeg ikke vilde være i veien for nogen, at jeg kunde sitte i kroken min, og at mens De hadde Cosette, vilde jeg ha vissheten om at jeg var i samme huset som henne. Hver av oss vilde fått sin rimelige del av lykken. Fortsett med å være Fauchelevent, så vil alt ordne sig. Ja, alt undtagen min sjel. Overalt omkring mig vilde der være glede, men på bunnen av min sjel vilde det være mørke. Det er ikke nok å være lykkelig, en må være tilfreds. Jeg ({{page|305}} ...)]
• vridd: [blø. Hvor hudløs var ikke hans sørgelige tilværelse! Hvor mange ganger hadde han ikke reist sig igjen blodig, skamslått, knust, oplyst, med fortvilelse i hjertet, men med ro i sjelen! Og overvunnet, følt sig som seierherre. Og efter å ha vridd, knepet og knekket ham, hadde samvittigheten tårnet sig op over ham, fryktelig, lysende, rolig, og hadde sagt til ham: «Gå nu i fred!» Men hvad var det ikke for en uhyggelig fred som fulgte efter en så dyster kamp. ({{page|279}} ...)]
• vrikk: [Thénardier gjentok: «La det nu bli slutt på dette. Hvor meget hadde fyren på sig?» Jean Valjean lette efter i lommene sine. Som før nevnt, brukte han alltid å ha penger på sig. Da han alltid måtte være forberedt på alt, var det blitt en lov for ham. Denne gangen var han likevel på en måte blitt overrumplet. Da han kvelden før hadde tatt på sig nasjonalgardistuniformen, hadde han, så optatt som han var av triste tanker, glemt å ta lommeboken med. Han hadde bare nogen småpenger i vestlommen. Det var omtrent tredve francs. Han vrengte lommene, som var ganske gjennomvåte av søle, og la ned på stenhellene i gangen en louis d’or, to femfrancsstykker og ti–tolv sous. Thénardier stakk underleppen frem og gjorde et betegnede vrikk på halsen. «Du drepte ham for godtkjøp,» sa han. ({{page|189}} ...)]
• vrinskende: [Hestene ved Marly, disse vrinskende marmorgangerne, ({{page|105}} ...)]
• vrøvle: [«Jeg finner mig i å leve. Alt er ikke slutt her på jorden, siden vi kan vrøvle. Jeg takker de udødelige guder. ({{page|105}} ...)]
• vrøvlete: [De vrøvlete ordene som Montparnasse hadde brukt for ({{page|368}} ...)]
• vuggemeien: [«Nei, hør her, det er nødvendig å vise medynk. Vet dere hvad det gjelder nå? Det gjelder konene. Har dere koner? Ja eller nei? Har dere barn? Ja eller nei? Har dere mødre som trår på vuggemeien, og som har en flokk unger omkring sig. Den av dere som aldri har ligget ved mors bryst, rekk hånden i været. Å, dere vil la dere slå i hjel, det vil jeg også, men jeg vil ikke føle gjenferd av kvinner som vrir hendene i fortvilelse, omkring mig. Dø bare, men drep ikke. Selvmord av den slags som her skal gå for sig, er ophøiet, og det må bare ramme oss selv; men rammer det våre nærmeste, blir det mord. Tenk på de små lyslokkete hodene og på de hvite hårene. Hør her. Enjolras fortalte nettop at han på hjørnet av Cygnegaten så et oplyst vindu i sjette etasje; det brente et lys der, og på vinduet så han den skjelvende skyggen av hodet til en gammel kone som syntes å ha sittet slik hele natten og ventet. Kanskje er hun mor til en av dere? Nåvel, han må skynde sig hjem og si til sin mor: «Mor, her er jeg!» Vær bare rolig; det som her er å gjøre, skal bli gjort. Når en underholder sine nærmeste med sitt arbeid, har en ikke rett til å ofre sig. Det blir å rømme fra familien. Og de som har døtre og de som har søstre. Tenker dere på det? Dere lar dere drepe; ja, så er dere døde, det er vel, men i morgen? Unge piker som ikke har brød, det er forferdelig. Mannen tigger, kvinnen selger sig. Å, disse vakre skapningene som er så yndige, og så blide med blomster i håret, som synger, prater, fyller ({{page|123}} ...)]
• vuggesang: [Klokken slo fem. Da hørte søsteren henne si lavt og stille: «Når jeg nu skal gå bort i morgen, er det galt av ham at han ikke kommer i dag.» Søster Simplice undret sig også over at Madeleine ikke kom. Imens lå Fantine og stirret op i sengehimmelen. Hun så ut som om hun prøvde å huske på noget. Plutselig gav hun sig til å synge med en stemme svak som et pust. Søsteren lyttet. Det var en gammel vemodig vuggesang som hun før hadde brukt når hun vugget Cosette i søvn og som hun ikke hadde ({{page|202}} ...)]
• vugget: [Klokken slo fem. Da hørte søsteren henne si lavt og stille: «Når jeg nu skal gå bort i morgen, er det galt av ham at han ikke kommer i dag.» Søster Simplice undret sig også over at Madeleine ikke kom. Imens lå Fantine og stirret op i sengehimmelen. Hun så ut som om hun prøvde å huske på noget. Plutselig gav hun sig til å synge med en stemme svak som et pust. Søsteren lyttet. Det var en gammel vemodig vuggesang som hun før hadde brukt når hun vugget Cosette i søvn og som hun ikke hadde ({{page|202}} ...)]
• vulkan: [Nå blev alt redselsfullt. Alle de engelske firkantene blev angrepet på en gang. En rasende hvirvelstorm brøt løs over dem. Det koldblodige infanteri holdt urokkelig stand. Første rekken med det ene kneet på jorden tok mot kyraserene med bajonettene, annen rekke fyrte på dem; bak annen rekke ladde artilleristene kanonene, firkantenes front åpnet sig, det kom et voldsomt utbrudd av kardesker og fronten lukket sig igjen. Kyraserene svarte med å hugge ned for fote. De svære hestene steilet, satte inn i rekkene, over bajonettene og falt kjempestore ned mellem de fire levende murene. Kulen slo huller blandt kavaleristene og kavaleristene laget åpninger i firkantene. Hele rekker av menn falt, knust under hestene. Bajonettene boret sig inn i buken på disse kentaurene. Det var en heslighet ved sårene, som det knapt har vært sett maken til. Firkantene som var blitt tynnet ut av dette rasende kavaleriangrep, trakk sig sammen, men vaklet ikke. Kardeskene haglet ned over angriperne. Det var en redselsfull kamp. Firkantene var ikke lenger bataljoner, det var kratere; kyraserene var ikke lenger kavaleri, de var et stormvær. Hver firkant var en vulkan i kamp med en tordensky; lava kjempet mot lyn. ({{page|299}} ...)]
• vulkanen: [Ved sekstiden om kvelden var Saumonpassasjen slagmarken. Oprørerne stod ved den ene enden, troppene ved den andre, og de skjøt på hverandre fra den ene risten til den andre. En iakttager, en drømmer, forfatteren av denne boken som hadde gått ut for å se vulkanen på nært hold, stod inne i passasjen mellem dobbelt ild. Til vern mot kulene hadde han ikke annet enn søilefremspringet mellem butikkene; han stod en halv time i denne pinlige stillingen. ({{page|32}} ...)]
• vulkansk: [Tiden til å slutte av forhandlingene var kommet. Rettsformannen bad den anklagede reise sig og stillet det vanlige spørsmålet til ham: «Har De noget å tilføie til Deres forsvar?» – Mannen stod der og dreiet en fæl lue mellem hendene; det var som om han ikke hørte noget. Rettsformannen gjentok spørsmålet. Denne gangen hørte han det. Det så ut som om han skjønte det; han rørte sig lik en som våkner, så sig omkring, så på tilhørerne, gendarmene, forsvareren, de edsvorne, retten, la den svære neven sin på skranken foran sig, så sig omkring ennu en gang og mens han stirret på statsadvokaten, gav han sig plutselig til å tale. Det kom som et vulkansk utbrudd. Slik ordene kom ut av munnen på ham, usammenhengende, hissig, støtvis, hulter til bulter, syntes det næsten som om de trengte på for å komme ut alle på en gang. ({{page|202}} ...)]
• vâr: [en ikke blir vâr de menneskelige lover. Døden hører Gud ({{page|11}} ...)]
• våbenbruk: [Mot slutten av april blev alt dette verre. Der det før bare gjæret, kokte det nå. Noget fryktelig blev ruget ut. En kunde skimte de ennu vage og usikre omriss av en revolusjon. Frankrike stirret på Paris, Paris på forstaden St. Antoine. Der var alt i kok. Overalt var stemningen høitidelig og krigersk. Det blev offentlig drøftet om en skulde «slå til eller holde sig rolig». Det blev holdt hemmelige møter og vervet tilhengere, og de innvidde avla ed. Arbeiderne øvde sig i våbenbruk. Det blev sagt: «Vi har ingen våben» og det blev svart: «soldatene har», og det blev offentlig kjent at «man lenge har hatt det travelt med å lage patroner». Det blev samlet våben, laget krutt, og tross meddelelser til regjeringen om at det i forstaden var utdelt våben og 200 000 patroner, stod det ikke i politiets makt å få tak i en eneste. Av «Folkevennenes liga» utgikk mange selskaper: «For pressefriheten», «For folkets undervisning», «Likhetsmennene» {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Blant disse foreningene var som før nevnt ({{page|299}} ...)]
• våbenbutikker: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• våbendåd: [Vaktpostens våbendåd blev ikke uten følge. Kjerren blev erobret, og den drukne blev tatt til fange. Den første blev satt i et vedskjul; den andre blev straks efter stilt for krigsrett som oprører. Påtalemyndigheten gav ved den leiligheten et prov på sin utrettelige iver for å forsvare samfundet. ({{page|103}} ...)]
• våbendåden: [Her gjorde Thénardier et skritt mot de mennene som stod nær døren, og freste: «Og tenke sig han våger å snakke til mig som til en lappeskomaker.» Så vendte han sig mot Hvit og sa med et nytt utbrudd av raseri: «Og jeg skal si Dem enda ett, herr menneskevenn! Jeg er ingen tvetydig person. Jeg er ikke en mann som ingen vet hvad heter og som river barn ut av husene. Jeg er gammel fransk soldat, jeg burde hatt en orden! Jeg var med ved Waterloo, jeg! og i slaget reddet jeg en general som het grev et eller annet. Han sa navnet sitt, men den fandens stemmen hans var så svak at jeg ikke kunde høre hvad han sa. Det billedet er malt av David. Vet De hvem det forestiller? Mig. David vilde udødeliggjøre den våbendåden. Jeg bærer generalen på ryggen og bærer ham tvers gjennom kuleregnet. Det er saken. Han gjorde aldri noget for mig, den generalen, han var ikke bedre enn andre. Men jeg frelste nu likevel livet hans med fare for mitt eget, jeg har fullt bevis for det. Jeg er en soldat fra Waterloo, for fanden. Og når jeg nu har vært så snill å fortelle Dem alt det der, så er vi ferdige med det; jeg må ha penger, mange penger, masser av penger, ellers gjør jeg fanden hente mig kål på Dem.» ({{page|217}} ...)]
• våbenet: [Det blev en forferdelig uro. – «Vi må hindre et nytt skudd,» sa Enjolras. Han senket geværet og tok sikte på kanonkommandanten som nettop stod bøid over bakstykket av kanonen og gav den dens endelige stilling. Det var en ganske vakker, lys, ung artillerisersjant, et rolig ansikt med det kloke uttrykket som er særegent for soldatene ved dette fryktelige våbenet som så lenge vil fullkommengjøre redslene til det avskaffer krigen. ({{page|123}} ...)]
• våbenfabrikken: [let, rådhuset på Place Royal, hele Maraiskvarteret, våbenfabrikken Popincourt, vanntårnet og alle gatene nær hallene; på venstre bredd: Veterankasernen, Sainte-Pélagiefengslet, Maubertplassen, Kruttverket og alle portene. Klokken fem om eftermiddagen hersket de over en tredjedel av Paris. På alle kanter var kampen overordentlig voldsom: og gjennom avvæpning og plyndring av våbenbutikker hadde kampen som blev innledet med stenkast, blitt fortsatt med geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• våbenhandler: [Enjolras, Combeferre og Courfeyrac ordnet alt. Det blev nu bygget to barrikader som begge støttet sig til Korinth og dannet en vinkel idet den ene lukket for Chanvreriegaten og den andre for Mondétourgaten. Denne siste barrikaden var meget smal og var bare opført av tønner og gatesten. Der var omtrent femti arbeidere; omtrent tredve var væbnet med geværer; for underveis hadde de gjort et større lån hos en våbenhandler. ({{page|53}} ...)]
• våbenhandlerbutikker: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• våbenløs: [Fangen sa: «Gjør med mig som dere vil.» Han var våbenløs. – «Grip ham!» sa Thénardier. To av røverne la hendene på skuldrene hans, og den maskerte mannen med fengselsportnøkkelen stilte sig like foran ham, ferdig til å slå hjerneskallen inn på ham straks han rørte sig. Samtidig hørte Marius at det blev hvisket like under ham, men slik at han ikke kunde se de to som snakket sammen: «Det er bare ett å gjøre.» – «Kverke’n!» – «Akkurat!» – Det var mannen og konen som holdt råd. Thénar- ({{page|217}} ...)]
• våbensamling: [Combeferre stod med et forkle om livet og forbandt de sårede. Laigle og Feuilly laget patroner av det kruttet som Gavroche hadde funnet hos den døde korporalen, og Laigle sa: «Nå tar vi snart rutevognen til en annen planet.» Courfeyrac stod på nogen brosten han hadde stablet op til sig ved siden av Enjolras og holdt på å ordne en hel våbensamling, kårdestokken, geværet, to rytterpistoler og en lommepistol med samme omhu som en ungpike når hun ordner en hylle med nips. Jean Valjean satt taus og stirret mot muren like overfor sig. En arbeider bandt med en hyssing fast på hodet en stor stråhatt som tilhørte mor Hucheloup. «Mot solstikk,» sa han. Nogen unge menn fra Aix-avdelingen av A.B.C.-mennene pratet muntert med hverandre som om det hastet med å få snakke dialekt enda en gang. Joly som hadde tatt mor Hucheloups speil, undersøkte tungen sin. Nogen av folkene hadde i en skuff funnet nogen næsten mugne brødskorper, som de åt grådig. Marius var engstelig for hvad faren vilde komme til å si til ham. ({{page|123}} ...)]
• våbenskjold: [I sidealléene myldret det av gående og i vinduene av nysgjerrige. Avsatsen utenfor buegangene omkring teatrene var tettpakket av tilskuere. Foruten på maskene så de også på vogntoget, som var så eiendommelig for Hvitetirsdag, kjøretøier av alle slags, drosjer, skyssvogner, flyttevogner, karjoler, kabber, ordnet strengt i rekker efter politivedtekt, den ene bak den andre, som om de kjørte på skinner. Den som er med på en av de vognene, er på samme tid tilskuer og et skue. På begge sider av bulevarden holdt politibetjenter orden på disse to uendelige rekkene, som kjørte frem parallelt men i motsatt retning, og våket over at ingen kom i veien for strømmene, den ene i retning av Antinchausséen, den andre i retning av Saint-Antoineforstaden. Vogner med våbenskjold, og som hørte til pairer av Frankrike eller utenlandske sendemenn, holdt sig midt ute på kjørebanen og kunde kjøre fritt frem og tilbake. Enkelte særlig strålende og festlige optog hadde den samme forretten. Ridende borgergardister galoperte lik gjeterhunder langs den dobbelte vognrekken som rommet ærverdige karosser fylt med grandtanter og bestefedre, og i vogndørene så en yndige grupper av utklædde barn, syv års pierroter og seks års pierretter, strålende små vesener som følte at de var med i den alminnelige fryd og glede, gjennomtrengt av bajasrolleverdigheten og alvorsfulle som embedsmenn. Av og til kom det et eller annet sted forvirring i vogn- ({{page|279}} ...)]
• våbensmed: [Det spørsmålet som reiste sig var: Hvorledes skulde Jean Valjean stille sig til Cosettes og Marius’ lykke? Det var ham som hadde villet denne lykken; det var ham som hadde skapt den, det var ham selv som hadde boret den inn i hjertet, og nu kunde han, når han så på den, ha samme tilfredsstillelsen som en våbensmed når ({{page|279}} ...)]
• våbenstumpen: [Endelig lyktes det et snes soldater, nasjonalgardister og borgergardister ved å stige op på skuldrene av hverandre, ved å bruke restene av trappen, ved å klatre langs veggene og klamre sig fast til taket, ved å hugge ned de siste som gjorde motstand rundt selve trappeåpningen, å trenge hulter til bulter op i annen etasje, de fleste av dem vansiret av sår de hadde fått i ansiktet under denne fryktelige opstigningen, blindet av blod, rasende, ville. Der stod bare én mann på benene, Enjolras. Uten patroner, uten kårde, bare med geværløpet i hånden; kolben hadde han splintret i hodet på dem som trengte inn. Han hadde biljardbordet mellem sig og angriperne; det var trukket bort i hjørnet av stuen, og der stod han med stolt blikk, løftet hode og denne våbenstumpen i hånden; ennu var det noget så skrekkinnjagende ved ham at det blev et tomt rom omkring ham. Og det steg et skrik: «Det er føreren. Det var ham som drepte artillerisersjanten. Han har stilt sig godt der han står. La ham stå. La ham stå. La oss skyte ham på stedet!» – «Skyt vekk.» sa Enjolras. Og så kastet han geværstumpen, la armene over kors og vendte brystet mot dem. ({{page|123}} ...)]
• vågelige: [Denne sky kjærlighet var likevel ikke ganske fri for kurmakeri. «Smigre» den en elsker er den første form for kjærtegn, det halvt vågelige som prøver sig. Smiger er omtrent som å kysse gjennom sløret. ({{page|404}} ...)]
• vågemot: [Sommeren gikk, så høsten; vinteren kom. Hverken Hvit eller den unge piken hadde satt sine ben i Luxembourg-parken. Marius hadde bare én tanke, å få se dette skjønne, elskelige ansiktet igjen. Han lette alltid, han lette overalt, men han fant ikke noget. Marius var ikke lenger den glødende svermeren, den djerve, fyrige og modige mannen som dristig utfordret skjebnen, hjernen som bygget slott over slott, den unge ånd så fylt av innfall, planer, utkast, vågemot og viljekraft. Han lignet en herreløs hund. Han sank ned i svartsyn. Alt var slutt. Arbeidet følte han motvilje mot, å gå trettet ham, ensomheten kjedet ham; den store vide natur, før så fylt av former, lys, stemmer, råd, utsikter, synsvidder og lærdom, var nu bare tomhet. Han syntes alt var blitt borte for ham. ({{page|217}} ...)]
• vågemotet: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• våk: [arbeid, sprengslit, slepe store bører, sov ikke, våk, drikk ({{page|105}} ...)]
• våker: [Den fremmede så fremdeles skarpt på ham. Han drev på: «Omforlatelse, undskyld, men en kan jo ikke slik uten videre gi barnet sitt til den første, den beste. Ikke sant, jeg har rett? Nå, jeg nekter ikke at De er rik, at De ser ut som om De er en bra mann, så det kanskje var til beste for henne; men det må jeg få nærmere greie på. Det skjønner De nok? Om jeg nå lot henne gå og gjorde det offeret, vilde jeg vite hvor hun reiste, jeg vilde ikke slippe henne av syne, jeg vilde vite hvem hun er hos, så jeg av og til kunde komme og se til henne, så hun kunde vite at hennes gode pleiefar våker over henne. Det er virkelig ting som ikke lar sig gjøre. Jeg vet jo ikke engang hvad De heter. Om De nå tok henne med Dem, måtte jeg alltid komme til å si: Hvor er Lerken blitt av. Jeg må iallfall få se en bit papir, en liten bit av et pass, hva?» ({{page|344}} ...)]
• vårarbeide: [en god varme; Thénardier selv drakk med gjestene, snakket politikk, særlig om krigen i Spania, om hertugen av Angoulême, avbrutt av snakk om vinhøsten; en møller snakket løs om arbeidet sitt, mens en slåttekar borte ved vinduet traff avtale med en gårdeier om vårarbeide {{sperret|o. s. v.}} ({{page|344}} ...)]
• vårdager: [var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært nok til å kle henne i skjønnhet. Våren var kommet til henne. Og så var hun ikke lenger den lille klosterskoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og røde hender; smaken var kommet sammen med skjønnheten; hun var nu pent kledd, med en viss enkel, stilfull og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskeskjole, en mantilje av samme stoff, og en hvit tyllhatt, og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalvstøvlene fremhevet hvor små føttene var. ({{page|201}} ...)]
• vårens: [ungdommens, vårens og kjærlighetens rus, var et ukuelig ({{page|105}} ...)]
• vårklare: [Montparnasse var fryktelig; han var bare barnet. Ikke tyve år, et vakkert ansikt, kirsebærrøde lepper, nydelig sort hår, vårklare øine; han eide alle laster og hadde hug til alle mulige forbrytelser. Det var gaminen som var blitt pøbel og pøbelen som var blitt tyv. Han var nett, kvinneaktig, yndefull, kraftig, bløtaktig, grusom. Han levde av ran. Frakken hans var av beste snitt, men loslitt. Bare få illgjerningsmenn var så fryktet som Montparnasse. Da han var atten år gammel, hadde han alt mange mord bak sig. ({{page|217}} ...)]
• vårkveld: [En vårkveld 1832 da det blåste så koldt at en kunde trodd det var blitt januar igjen, og folk på ny hadde tatt vintertøiet på, stod lille Gavroche i godt humør og skalv i fillene sine mens han stirret håndfallen inn i butikkvinduet til en parykkmaker i nærheten av Orme-Saint- ({{page|368}} ...)]
• vårmorgen: [den eneste forfengeligheten hun hadde igjen, og den var hellig. Hun solgte alt hun eide, og for det fikk hun to hundre francs; efter å ha betalt klattgjeld, hadde hun ikke mer enn åtti francs igjen. To og tyve år gammel drog hun en vakker vårmorgen fra Paris med barnet på ryggen. Den som så disse to, måtte synes synd i dem. Dette barnet var alt hvad kvinnen eide i verden, og den kvinnen var alt det barnet eide. Fantine hadde selv ammet barnet; det hadde tatt på brystet, og hun hostet litt. ({{page|105}} ...)]
• vårmorgener: [ikke nogen friske vårmorgener. ({{page|45}} ...)]
• vårmånedene: [I de siste vårmånedene og de første sommermånedene av 1833 la folk i Marais-strøket, kjøpmennene i butikkene og lediggjengere i portrommene, merke til en gammel velklædd mann i sort, som hver dag på samme tid i skumringen gikk fra l’Homme-Armégaten bortover mot Sainte-Croix-de-la-Bretonneriegaten, forbi Blancs-Manteaux, inn i Culture-Sainte-Catherinegaten, og når han så kom til l’Écharpegaten, svinget han til venstre inn i Saint-Louisgaten. ({{page|336}} ...)]
• vælgjørere: [:Jeg er med all den ærbødighet som en skylder menneskehetens vælgjørere ({{page|217}} ...)]
• værbitte: [skjulte delvis det solbrente, værbitte ansiktet som dryppet ({{page|45}} ...)]
• værel: [«Gjennomboret, hugget i stykker, myrdet, tilintetgjort, sønderflenget, hakket i biter! Se på den slubberten! Han visste godt at jeg ventet på ham, at jeg hadde satt værel- ({{page|189}} ...)]
• værelsets: [Den gamle konen stelte huset og maten og gjorde alle innkjøpene. De levde fattigslig, hadde nok hver dag litt i ovnen, men hadde det ellers som småkårsfolk. Jean Valjean hadde ikke endret noget i værelsets utstyr, når undtas at han hadde satt en tredør istedenfor glassdøren inn til Cosettes alkove. Han gikk alltid med den gule frakken, de sorte knebuksene og den gamle hatten. På gaten blev han tatt for en fattig mann. Det hendte at en eller annen snill kone gav ham en sou. Jean Valjean tok imot sousstykket og bukket dypt. Det hendte også nogen ganger når han møtte en eller annen stakkar som tigget, at han så sig rundt for å sikre sig at ikke nogen la merke til ham, og så stakk han i smug et pengestykke bort i hånden på stakkaren, ofte et sølvstykke og skyndte sig bort. Det hadde sine slemme følger. I strøket begynte han å bli kjent under navnet «tiggeren som gir almisser». ({{page|9}} ...)]
• værer: [De hadde forsprang, men et barn går langsomt, og han gikk fort. Og dessuten kjente han egnen godt. Plutselig stoppet han og slo sig for pannen lik en mann som har glemt det viktigste, og som holder på å vende om: «Jeg burde tatt med børsen,» sa han til sig selv. Han tenkte sig om en stund og sa så: «Nei, så vil de få tid til å slippe unda.» Og han gikk hurtig videre med en næsten sikker mine og listig som en rev når den værer en flokk rapphøns. Da han hadde kommet forbi dammene og gått tvers over den store lysningen til høire for Bellevueveien og hadde nådd frem til denne gressgrodde veien som svinger næsten rundt haugen og som går over den gamle vannledningen til abbediet i Chelles, fikk han over et kjerr se en hatt som hadde fått ham til å lage mange gjetninger. Det var mannens hatt. ({{page|344}} ...)]
• værguder: [Da det var gjort: «Brrr!» sa Gavroche, han frøs verre enn St. Martin som i ethvert fall hadde tilbake halvparten av kappen sin. – På dette «Brrr!» svarte skyllregnet med å fordoble sitt raseri. Slike onde værguder straffer gode handlinger. – «Nå da!» ropte Gavroche, «hvad skal det si. Regner det nu igjen. Ved Gud! Om det skal holde på slik, sier jeg op.» – Så gikk han videre. – «Det kan være det samme,» sa han, og så bort på fattigpiken som krøp sammen i sjalet, «hun der har nu iallfall fått sig en god hams!» Så kikket han op i skyene og ropte: «Bæ!» ({{page|368}} ...)]
• værne: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• værsgo: [et klengenavn og forkortelse av Voilà Jean (værsgo' ({{page|45}} ...)]
• værsgod: [blitt tre; hennes kiste vilde ha fulgt efter min. Da du blev bedre, tenkte jeg litt på at jeg ganske enkelt skulde sette henne ved hodegjerdet ditt, men det er bare i romanene at en uten videre fører unge piker bort til senger med vakre sårede som de liker. Det går ikke an. Hvad vilde din tante ha sagt. Du lå jo ganske naken størstedelen av tiden, kjære venn. Spør Nicolette som ikke var fra dig et minutt om en kvinne kunde være der. Og hvad vilde doktoren ha sagt? En vakker ung pike kurerer ikke feberen. Men la oss ikke snakke mere om det, det er i orden, vi er ferdige med det, det er avgjort, ta henne! Så grusom er jeg. Ser du, jeg har jo skjønt at du ikke er glad i mig, og så sa jeg: hvad skal jeg vel gjøre for å få det feet til å bli glad i mig. Jo, sa jeg, jeg har lille Cosette, jeg gir henne til ham, så må han da vel komme til å bli litt glad i mig, eller si mig hvad som er i veien. Å, du trodde gamlingen skulde bli heftig, skrike op, rope nei, og løfte stokken mot hele denne morgenrøden. Slett ikke. Cosette: værs'god. Kjærlighet: værs’god. Jeg ønsker ikke noget heller. Herr Marius, vil De gjøre Dem det bryet å gifte Dem. Bli lykkelig, elskede barn.» ({{page|245}} ...)]
• værskifte: [Han gjentok navnet Cosette hele nettene igjennom i uhyggelig febersnakkesalighet og med trist dødskampstahet. Nogen av sårene var så svære at de skapte en alvorlig fare, idet sårverken under visse værforhold kunde slå inn og drepe den syke, og legen var derfor urolig ved hvert værskifte, hvert lite tegn til uvær. – «Sørg for at den sårede ikke utsettes for sinnsrystelser,» gjentok han stadig. Å forbinde ham var innviklet og vanskelig. På ({{page|245}} ...)]
• værste: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• værsågod: [meget; han klødde sig med neglene i håret og nøide sig med å svare: «Ja, det var det.» – Jean Valjean kom på en tanke. Midt i angsten kan en få slike lysglimt. Han spurte gutten: «Kanskje det er du som kommer med det brevet jeg venter på?» – «De,» sa Gavroche. «De er da ikke en dame.» – «Brevet er til frøken Cosette, ikke sant?» – «Cosette?» mumlet Gavroche. «Jo, jeg tror det var et slikt snodig navn.» – «Ja,» svarte Jean Valjean, «det er jeg som skal gi henne det. Gi mig det.» – «De vet altså at jeg kommer fra barrikaden.» – «Selvsagt,» sa Jean Valjean. – Gavroche stakk neven ned i en av lommene sine og trakk frem et sammenbrettet papir. Så la han hånden på luen og sa: «Respekt for meldingen. Den kommer fra den midlertidige regjering.» – «Gi mig det,» sa Jean Valjean. Gavroche løftet papiret over hodet på sig. – «Innbill Dem bare ikke at det er et kjærlighetsbrev. Det er nok til en dame, men det er til folket. Vi andre, vi slåss og holder kjønnet i akt og ære. Vi er ikke som storverdenen, der det er løver som sender kjærlighetsbrev til små lam.» – «Gi mig det.» – «Og De ser virkelig ut som en bra mann.» – «Så gi mig det, fort.» – «Værsågod!» – Dermed gav han papiret til Jean Valjean. «Og skynd Dem nå, herr Hva-De-nå-heter, for frøken Rosett venter.» – Jean Valjean spurte: «Skal svaret sendes til Saint-Merry?» – «Der snakker De om en av de matboksene som med et landsens ord kalles bomme. Dette brevet kommer fra barrikaden i Chanvreriegaten, og dit går jeg nå. God aften, borger.» ({{page|103}} ...)]
• væte: [Marius var fattig og rommet hans fattigslig; men likesom fattigdommen var edel, var kottet ordentlig. Det hullet han nu så inn i, var usselt, elendig, stinkende, grisete, skummelt og skittent. Av møbler var der ikke annet enn en stråstol, et skrøpelig bord, nogen gamle stentøisbrott, og i to kroker to usigelig fæle senger; det eneste lyset kom gjennom et kvistvindu med fire ruter tilgrodd av kingelvev. Det var nettop så meget lys at et menneskeansikt kom til å ligne ansiktet på et spøkelse. Veggene så ut som om de hadde utslett, og var fulle av rifter og sprekker lik et ansikt vansiret av en eller annen heslig sykdom. En sur væte slo ut av dem. En kunde på veggene skjelne grove, usømmelige kulltegninger. I det værelset der Marius bodde, var det et forfallent stengulv, men i dette var det hverken sten- eller tregulv; de gikk barbent omkring i den gamle gipsen som hadde dekket gulvet, og de blev sorte på bena. På denne ujevne grunnen, som lå dekket av støv, lå i et tilfeldig rot gamle strømper, sko og skrekkelige filler; forresten var det en kamin i værelset, og det gjorde at leien var førti francs om året. I kaminen lå alt mulig: et fyrfat, en gryte, bordbiter, filler, et fuglebur, aske, og til med litt varme. To vedstykker som oste sørgelig. ({{page|217}} ...)]
• vætes: [«Hvis De ikke vil kjøpe billedet mitt, kjære velgjører,» sa Jondrette, «har jeg ingen utvei mer, jeg må gå i elven. Når jeg tenker på at jeg vilde døtrene mine skulde lære å lage pappesker! Men så måtte de ha et bord med hylle under for at flaskene ikke skulde falle, en særlig slags ovn, tre limpotter for tre, papp og tøi, kniv, hammer, pensler og fanden vet. Og alt det for å tjene fire sous om dagen! Med 14 timers arbeid! Og hver eske må gå tretten ganger mellem hendene, papiret må vætes, ingen flekker, og limet må holdes varmt. For fanden! Fire sous om dagen! Hvorledes kan en leve av det?» ({{page|217}} ...)]
• vætet: [Imidlertid hadde mannen lagt fra sig pakken og stokken på en benk og hadde satt sig ned ved et bord der Cosette i en fart hadde satt en flaske vin og et glass. Kramkaren som hadde bedt om vann, gikk selv ut til hesten med bøtten. Cosette hadde igjen satt sig under kjøkkenbordet med strikketøiet. Mannen som knapt vætet leppene med vinen han hadde skjenket sig, så underlig opmerksomt på barnet. ({{page|344}} ...)]
• vé: [«Han er død!» ropte oldingen med skrekkelig røst: «Å, den røveren!» – Så var det som om en omskapning gjorde hundreåringen rank som en ung mann. – «De er lege, ikke sant?» sa han. «Si mig først en ting. Han er død, ikke sant?» Legen som var blitt grepet av engstelse, tidde stille. – Gillenormand vred hendene og satte i en fryktelig latter. «Han er død! Han er død! Han har latt sig slå i hjel på barrikaden! Av hat til mig! Det er mot mig han har gjort det. Å, din bloddrikker! Slik skulde han komme tilbake til mig. Vé mig! Han er død!» – Han gikk bort til vinduet, lukket det helt op, som om han holdt på å bli kvalt, og der stod han og talte ut mot gaten og mørket. ({{page|189}} ...)]
• walther: [Hele dette kavaleriet med dragne sabler, vaiende standarter og klingende spill, rykket som én mann ned over høidene til Belle-Alliance, styrtet sig ned i den fryktelige dalbunnen der så mange alt hadde falt, blev borte der i røken og dukket frem igjen av den på den andre siden av dalen, hele tiden tett sluttet; i skarpt trav; gjennom en sky av kardesker som sprang over dem, sprengte de opover den forferdelige, sølete skråningen op mot Mont-Saint-Jean-høidedraget. De red opover, alvorlige, truende, urokkelige; i mellemrommene mellem gevær- og kanonskuddene kunde en høre de dundrende hovslag. Det var to divisjoner, i to rekker, divisjonen Walther til høire og divisjonen Delord til venstre. Langt borte fra kunde en tro at det var to umåtelige stålormer som buktet sig opover mot ryggen av høidedraget. Noget lignende var ikke blitt sett siden det tunge kavaleri tok den store skansen ved Moskva. Murat manglet, men Ney var der. En kunde skimte eskadronene gjennom en uhyre røksky som lettet her og der. Et virvar av hjelmer, rop, sabler, hestekropper i galopp, under kanontorden og trompetfanfarer, en ordnet og forferdelig tummel; kyrassene glitret som skjell på uhyret. ({{page|299}} ...)]
• warszawa: [det tidligere flanderske. Ved Eylau var han med på kirkegården, der den tapre kaptein Hugo, onkel av denne bokens forfatter, med sitt kompani på tre og åtti mann alene holdt sig i to timer mot hele den fiendtlige hær. Pontmercy var en av de tre som kom levende ut av den kirkegården. Han var med ved Friedland, så ved Moskva, Beresina, Lützen, Bautzen, Dresden, Warszawa, Leipzig og Gelenhauserpassene; så ved Montmirail, Château-Thierry, Craon, ved breddene av Marne og Aisne og i den fryktelige stilling ved Laon. Ved Arnay-le-Due der han var kaptein, sablet han ned ti kosakker og reddet ikke sin general men sin korporal. Han blev den gangen næsten hakket i stykker, og det blev trukket ut syv og tyve bensplinter bare av venstre armen hans. Åtte dager før Paris overgav sig, byttet han stilling med en kamerat og gikk inn i kavaleriet. Han hadde det som i gamle dager blev kalt «dobbelthånd», {{sperret|d. v. s.}}, at han som soldat var like ferdig i bruk av sabel som av gevær, og som officer like dyktig eskadrons- som bataljonsfører. Han fulgte med Napoleon til Elba. Ved Waterloo førte han en eskadron kyraserer av brigaden Dubois. Det var ham som tok bataljonen Lüneburgs fane. Han kastet den for føttene av keiseren. Han var oversmurt med blod; da han rev til sig fanen, hadde han fått et sabelhugg tvers over ansiktet. Keiseren blev glad og ropte: «Du er oberst! Du er baron! Du er officer av æreslegionen.» Pontmercy svarte: «Sire! Jeg takker Dem på vegne av min enke.» En time efter styrtet han ned i hulveien ved Ohain. Hvad var denne Pontmercy nå? Det var nettop «røveren fra Loire». ({{page|140}} ...)]
• washingtons: [til dolk før den myrder retten, fremskrittet, fornuften, sivilisasjonen, sannheten. Da blir borgerkrigen og krigen mot fremmede like; blir forbrytelse. Når en ser bort fra dette ene hellige, rettferdigheten, med hvilken rett kan den ene formen av krig se med forakt på den andre? Med hvilken rett skulde Washingtons kårde fornekte Camille Desmoulins’ spyd? Leonidas mot de fremmede, Timoleon mot tyrannen, hvem av dem er størst? Den ene en forsvarer, den andre en befrier. Men monarkiet det er det fremmede, undertrykkelsen er det fremmede, guddommelig rett er det fremmede. Tyranniet krenker den moralske grense, akkurat som fremmed innfall krenker den geografiske grense. Å jage tyrannen bort eller jage bort engelskmennene det er i begge tilfelle å ta sitt land tilbake. – Men hva, hvem taler du om? Er Ludvig Filip en tyrann? Nei, ikke mere enn Ludvig XVI. De er begge det historien bruker å kalle gode konger, men begge representerer til en viss grad konfiskasjonen av retten og for å utrydde det alminnelige overgrep må en kjempe mot det; det må til, fordi Frankrike alltid går i spissen. Når herskeren faller i Frankrike, faller han over hele verden. Kort, hvilken sak kan være rettferdigere, hvilken krig viktigere enn den som har til formål å gjenreise samfundssannheten, gi friheten dens trone tilbake, gi folket tilbake til folket, gi mennesket den høieste makt, igjen henge herskerpurpuret omkring Frankrikes hode, avskaffe enhver spire til ulikhet ved å gi enhver friheten og tilintetgjøre den hindringen som kongedømmet skaper mot den mektige alminnelige enighet. Det er slike kriger som skaper freden. En umåtelig festning av fordommer, forrettigheter, overtro, løgn, utsugelse, overgrep, vold, urett, mørke hever sig ennu over verden med tårner av hat. Det er nødvendig å bryte den ned. ({{page|76}} ...)]
• waterloomuseet: [bataljoner der. Et veldig batteri var skjult bak sandsekker på det stedet der nu «Waterloomuseet» ligger. Wellington hadde dessuten i en senkning i lendet Somersetdragonene, fjorten hundre hester. ({{page|299}} ...)]
• waterlooslagets: [Selvsagt akter vi ikke å skrive Waterlooslagets historie, men en av ophavsscenene til det drama vi skildrer, knytter sig til slaget. Det er skildret og mesterlig skildret fra ett synspunkt av Napoleon, fra andre av en rekke historieskrivere. Vi lar historieskriverne strides, vi er bare vitner på avstand, bare en som går over sletten, en søkende som bøier sig over denne jord som er gjennomtrukket av blod. ({{page|299}} ...)]
• waterloosletten: [Marius satt og tenkte og lot henne gjøre som hun ville. Hun kom bort til bordet. – «Å,» sa hun, «bøker!» – Det kom et glimt i de glassaktige øinene, og hun sa i en tone som gav uttrykk for glede over å kunde skryte av noget: «Jeg kan lese.» Så grep hun den boken som lå åpen på bordet og leste ganske flytende: «General Baudin fikk ordre til med fem bataljoner av sin brigade å innta Hougemont, som ligger midt på Waterloo-sletten …» – Hun brøt av: «Å, Waterloo. Jeg vet om det. Det stod et slag der engang. Far var med der. Far gjorde tjeneste i arméen. Vi er ivrige bonapartister hos oss, skal jeg si Dem. Waterloo, det var mot engelskmennene.» – Hun la boken fra sig, tok en penn og ropte: «Jeg kan skrive også.» Hun dyppet pennen i blekket og vendte sig mot Marius: «Vil De se? Se her, nu skal jeg skrive noget for Dem.» – Og uten å gi ham tid til å svare skrev hun på et stykke hvitt papir som lå midt på bordet: «KOSTENE KOMMER.» Så kastet hun pennen. «Det er ikke nogen feil i stavemåten. Bare se efter. Vi har fått god opdragelse, søster og jeg. Vi har ikke alltid hatt det slik som nå. Vi var ikke opdratt til –» ({{page|217}} ...)]
• wathier: [På samme tid som hulveien blev opdaget, tok batteriet masken av. Seksti kanoner og de tretten firkanter fyrte løs på kyraserene på nært hold. Den tapre general Delord gjorde honnør for de engelske batterier. Hele det lette engelske batteri hadde i galopp rykket frem mellem firkantene. Kyraserene hadde ikke tid til å stoppe. Ulykken i hulveien hadde minsket antallet, men ikke deres mot. De var av den slags menn som fikk større mot når de blev færre i antall. Det var bare kolonnen Wathier ({{page|299}} ...)]
• wavrebroen: [Så det var på høi tid at Bülow kom. Han hadde forresten blitt sterkt heftet. Han hadde hatt natteleir ved Dion-le-Mont og hadde brutt op i lysningen. Men veiene hadde vært ufarbare og divisjonene hadde kjørt sig fast. Hjulsporene var så dype at kanonene sank i til hjulnavene. Dessuten hadde han måttet gå over Dyle på den smale Wavrebroen; franskmennene hadde satt ild på gaten ned til broen, og da tross- og trenvognene ikke kunde kjøre mellem to rekker av hus som brant, måtte de vente til ilden var blitt slukket. Ved middagstid hadde Bülows fortropp ikke nådd lenger enn til Chapelle-Saint-Lambert. Hadde slaget begynt to timer før, vilde det ha vært over klokken fire og Blücher hadde først nådd frem efter at Napoleon hadde vunnet det. ({{page|299}} ...)]
• webers: [Hun gikk bort og la øret mot vindusskodden. Hun syntes det var mannsskritt, men ganske sakte. Hun gikk fort op i annen etasje, åpnet en skyveluke i vindusskodden og så ut i haven. Det var fullmåne og lyst som dagen. Der var ikke nogen. Hun lukket op vinduet. Det var ganske stille i haven, og det hun kunde se av gaten, var like øde som ellers. – Cosette tenkte at hun hadde tatt feil. Hun hadde bare innbilt sig at hun hørte den støien. Det måtte skyldes Webers mørke, vidunderlige kor der en hører knakingen av døde grener under jegernes engstelige trinn. Hun tenkte ikke mere på det. Dessuten var hun ikke særlig redd av natur. ({{page|350}} ...)]
• wellington: [Var det en mulighet for at Napoleon kunde ha vunnet dette slaget? Vi svarer nei. Hvorfor? På grunn av Wellington? På grunn av Blücher? Nei. På grunn av Gud. Seier for Napoleon ved Waterloo stemte ikke med det nittende århundres lov. En annen rekke kjensgjerninger holdt på å bli skapt, og i dem hadde Napoleon ingen plass. Det var på tide at denne mektige mannen falt. Han la Gud hindringer i veien. Waterloo var ikke et slag; det var endring av verdens utseende. ({{page|299}} ...)]
• wettingen: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• whist: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• wien: [Han tenkte på den heltemodige oberst Pontmercy, den tapre soldaten som under republikken hadde vernet Frankrikes grense og under keiserdømmet streifet grensen av Asia, som hadde sett Genova, Alexandria, Milano, Torino, Madrid, Wien, Dresden, Berlin, Moskva, og som på alle de seierrike valplassene i Europa hadde efterlatt dråper av det samme blodet Marius hadde i årene, og som var grånet før tiden i militærtjenesten, som hadde levd med sabelbeltet om livet, kokarden kruttsvertet, pannen rynket av hjelmen, under teltet, i leiren, på sykebåren, og som kom hjem fra de store krigene efter tyve års forløp med arrete kinn, smilende ansikt, likefrem, rolig, elskverdig, ren som et barn, efter å ha gjort alt for Frankrike og ikke noget imot det. ({{page|76}} ...)]
• windsorsåpen: [Mens Gavroche gransket voksbruden, vinduet og windsorsåpen, kom det gående to barn av ulike størrelse, ganske bra klædd, og litt mindre enn ham, og som så ut til å være syv og fem år gamle; de dreiet fryktsomt håndtaket på låsen og gikk inn i butikken der de bad om noget, kanskje om hjelp, i en ynkelig mumling som mere lignet en jamring enn en bønn. De snakket begge to på en gang, og det de sa var ikke til å skjønne, fordi gråt kvalte stemmen til den yngste, og fordi kulden fikk den eldste til å hakke tenner. Barberen vendte sig med ({{page|368}} ...)]
• worms: [Den som den gang hadde lest krigsopptegnelser, livsskildringer, «Moniteuren» og kunngjørelsene fra Storarméen, vilde kanskje ha lagt merke til et navn som temmelig ofte kom igjen, navnet Georges Pontmercy. Som ganske ung var han blitt soldat i regimentet Saintonge. Revolusjonen brøt ut. Regimentet Saintonge hørte til Rhinarméen. Kongedømmets gamle regimenter hadde provinsnavnene også efter monarkiets undergang og blev ikke brigader før i 1794. Pontmercy kjempet ved Speier, ved Worms, ved Neustadt, ved Turkheim, ved Alzey, ved Mainz der han var blandt de to hundre som dannet Houchards baktropp. Bak Andernachs gamle voll holdt han selv stand mot hele prinsen av Hessens korps og sluttet sig ikke til hovedstyrken før fiendens kanoner hadde åpnet en bresje i brystvernet fra øverst til nederst. Han stod under Kléber ved Marchiennes og i kampen ved Mont-Palissel, der han fikk den ene armen knust av en kardeskkule. Så drog han til grensekampene mot Italia ({{page|140}} ...)]
• wurmser: [og var blandt de tredve grenaderer som med Joubert forsvarte Col di Tenda. Joubert blev efter det utnevnt til generaladjutant og Pontmercy til underløitnant. Pontmercy stod ved siden av general Berthier under kardeskilden Lodi-dagen som fikk Bonaparte til å si: «Berthier har vært kanonér, kavalerist og grenader.» Han så sin tidligere general Joubert falle ved Novi i det øieblikket han løftet sabelen og ropte: «fremad»! Så innskibet han sig med kompaniet for å hente krigsfornødenheter i et lite kystforsvarsskib som skulde seile fra Genova til en eller annen liten havn på kysten, men kom op i et hvepsebol på syv, åtte engelske seilere. Skipperen vilde kaste kanonene i havet, gjemme soldatene på mellemdekket og stikke sig vekk i mørket som et koffardiskib. Men Pontmercy heiste det trefarvede flagg på flaggstangen og seilte dristig forbi under de britiske fregatters kanoner. Vågemotet vokste, og tyve mil derfra angrep han med sitt lille fartøi og kapret et stort engelsk transportskib som førte tropper til Sicilia og som var slik lastet med folk og hester at det var stuvet fullt like opunder dekksbjelkestøttene. I 1805 var han i divisjonen Malher som erobret Günzburg fra erkehertug Ferdinand. Ved Wettingen opfanget han midt under kuleregnet oberst Maupetit som var blitt dødelig såret i spissen for 9. dragonregiment. Ved Austerlitz utmerket han sig i den beundringsverdige kolonnemarsj midt under fiendens kanoner. Da den russiske keisergardes kavaleri knuste en bataljon av fjerde linjedivisjon, var Pontmercy blandt dem som hevnet nederlaget og kastet garden over ende. Keiseren gav ham æreslegionen. Pontmercy så efter hverandre Wurmser bli tatt til fange i Mantova, Mélas i Alexandria og Mack i Ulm. Han hørte til åttende korps av den store hæren som blev ført av Mortier og som tok Hamburg. Så gikk han over til 55. linjeregiment, ({{page|140}} ...)]
• xivs: [Han bodde i Maraiskvarteret ved Temple i Filles-du-Calvairegaten nr. 6. Han eide huset og bodde i en gammel, stor leilighet i annen etasje ut til gaten på den ene siden og til en stor have på den andre. Veggene var helt dekket av svære Gobelin- og Beauvais-tapeter med hyrdemotiver; de samme scenene som var fremstilt i tak og vegger, var i det små gjentatt på lenestolene. Sengen var omgitt av et skjermbrett med ni felter i koromandelarbeide. Lange gardiner hang i store staselige folder ved vinduene. Haven som lå like under vinduene, var bundet sammen med leiligheten ved en trapp fra hjørnevinduet. Den var på tolv, femten høie trappetrinn som denne gamle mannen løp fort op- og nedover. Foruten et bibliotek som lå ved siden av stuen, hadde han et lite værelse som han satte stor pris på; en elskovskrok, praktfullt trukket med et broket blomstret tapet med innvevde franske liljer, laget på Ludvig den XIV’s galeier og bestilt hos galeislavene av hr. de Vivonne til hans elskerinne. Gillenormand hadde arvet det efter en barsk grandtante som døde hundre år gammel. – Han hadde vært gift to ganger. Hans vesen var en mellemting av en hoffmanns, det han aldri hadde vært, og en embedsmanns, det han kunde ha vært. Han var munter og innsmigrende når han ville. I ungdommen hadde han vært av de menn som alltid blir bedradd av sine koner, aldri ({{page|127}} ...)]
• xxii: [XXII ({{page|123}} ...)]
• yataganer: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• yderligere: [yderligere avkortet til ett hundre og ni francs og femten ({{page|45}} ...)]
• yderste: [siste virkning og likesom en yderste kraftanstrengelse ({{page|45}} ...)]
• ydmyg: [Hans høiærverdighet Bienvenu var ydmyg, fattig, enslig; ({{page|11}} ...)]
• ydmyge: [Deres meget ydmyge og meget lydige tjener ({{page|217}} ...)]
• ydmyget: [kunnet ha sagt om han var rørt eller ydmyget. Av og til ({{page|45}} ...)]
• ydmygt: [det ydmygt, men til slutt fant en det hårdt. Øinene lyste ({{page|45}} ...)]
• ydmyke: [jeg hater dem, jeg skulde kvele dem med jubel, fryd, glede og tilfredshet, alle rikfolk, disse barmhjertige som hykler, går til messe, som holder lag med presteherket, jatter med munkeslenget og som tror de står over oss, og som kommer for å ydmyke oss, og gir oss klær som de kaller det! filler som ikke er verd fire sous, og brød. Det er ikke det jeg vil ha, rakkerpakk, det er penger. Å, penger! Aldri! For de sier at vi drikker dem op, og at vi er drukkenbolter og dovendyr. Enn de da! hvad er de, og hvad har de vært? Tjuepakk! Ellers vilde de ikke blitt rike. Å, en skulde ta hele samfundet i alle fire hjørnene og slenge det til værs; alt vilde gå i stykker, det kan nok hende, men så hadde da ingen noget, og så var det vunnet. – Men hvor blir han av, den flabben av en velgjører? Kommer han? Dyret har kanskje glemt adressen. Skal vi vedde at det gamle feet …» ({{page|217}} ...)]
• ydmykelse: [Men dette paradiset vilde for fremtiden bli formørket av et nært helvete. – Den gamle uviljen som Marius før hadde følt overfor denne Fauchelevent som var blitt til Jean Valjean, var nu blandet med redsel. Men det må sies at midt i denne redselen følte han medynk og også en viss overraskelse. – Denne tyven, som gjentatte ganger hadde gjort sig skyldig i tyveri, han hadde gitt tilbake det som var ham betrodd. Og det seks hundre tusen francs? Han alene kjente til hemmeligheten. Han kunde ha tatt alt sammen, han hadde gitt alt tilbake. – Dessuten hadde han av sig selv avslørt det hele. Når en nu visste hvem han var, skyldes det ham selv. Det lå i denne avsløringen mere enn en frivillig ydmykelse, han utsatte sig for en fare. For en dømt er en maske ikke bare en maske, det er også et ly. Han hadde gitt avkall på dette ly. Et ({{page|305}} ...)]
• ydmykelser: [Livet blev nu hårdt for Marius. Det å leve av klærne og av uret var ikke noget. Men nu måtte han leve av det en kaller «å suge på labben». Dette fryktelige som rommer dager uten brød, netter uten søvn, kvelder uten lys, ovn uten ild, uker uten arbeide, fremtid uten håp, frakke med hull på albuene, en gammel hatt som får pikene til å le, døren som en finner lukket om kvelden fordi en ikke har betalt leien, grovheter fra portneren og verten, koldfliring fra naboene, ydmykelser, krenket verdighet, ta imot all slags arbeid, avsmak, harme, motløshet. Marius lærte hvorledes en eter i sig alt det, og hvorledes det ofte er det eneste en har å ete. I den alderen da ungdommen føler trang til hovmod, fordi de har trang til kjærlighet, følte han sig hånet fordi han var dårlig kledd og latterlig fordi han var fattig. ({{page|193}} ...)]
• ydmykende: [Marius blev stående i tanker. Endelig hadde han da funnet Thénardier. Den mannen som han så lenge hadde ønsket å finne, han var der. Han kunde nu opfylle pålegget fra oberst Pontmercy. Det var ydmykende at den helten skyldte denne røveren noget, og at den vekselen som faren fra graven hadde trukket på ham, ikke var blitt innfridd før nå. Under den forvirringen hans følelser ({{page|351}} ...)]
• yndet: [Mens hun husket de to små, sang moren med falsk stemme en sang som den gang var meget yndet, og hun gikk slik op i sangen og omsorgen for småpikene at hun hverken hørte eller så det som gikk for sig i gaten. En hadde imidlertid kommet bort til henne da hun satte i med et nytt vers, og plutselig hørte hun en stemme si like ved siden av sig: «For nogen vakre barn De har, frue!» Moren sang et par strofer og snudde sig så. En kvinne stod foran henne, nogen skritt borte. Denne kvinnen hadde også et barn som hun bar på armen. Dessuten bar hun en temmelig stor vadsekk som så meget tung ut. ({{page|105}} ...)]
• yndigere: [Da Cosette kom ut av klostret, kunde hun ikke ha funnet et yndigere og farligere sted enn huset i Plumetgaten. Det var en fortsettelse av ensomheten og innledningen til friheten; en lukket have, men en kraftig, rik, frodig og rusende natur; de samme drømmer som i klostret, men med skimt av unge menn utenfor; et gitter, men mot gaten. Jean Valjean overgav henne til denne udyrkede haven. «Her kan du gjøre hvad du vil,» sa han til henne. Det moret Cosette. Hun rotet omkring mellem busker og stener, hun lette efter «dyr», hun lekte i den, den tiden kom da hun drømte i den. ({{page|319}} ...)]
• yndigste: [Han frigjorde hendene: «De har ikke lenger bruk for nogen far, De har en mann.» – Cosette blev hissig: «Jeg har ikke mere bruk for en far! Det er jo ikke sunn sans i slikt snakk, en vet slett ikke hvad en skal svare.» – «Hvis Toussaint var her,» sa Jean Valjean lik en som trenger hjelp og griper fatt i hvilken som helst gren, «ville hun være den første til å gå med på at jeg alltid har hatt min egen måte å være på. Det er ikke noget nytt i det. Jeg har alltid vært glad i den mørke kroken min» – «Men det er koldt her. Og en kan ikke se ordentlig. Det er vemmelig dette at du finner på å være herr Jean. Jeg vil ikke vite av at du skal si De til mig.» – «Da jeg kom hit,» svarte Jean Valjean, «så jeg et riktig vakkert møbel i Saint-Louisgaten. Hos en møbelsnekker. Hvis jeg var en vakker dame, vilde jeg gi mig selv det møbelet. Et nydelig toalettbord, moderne. Det var av det de kaller rosentre, tror jeg. Innlagt. Et temmelig stort speil. Og mange skuffer. Det er riktig pent.» – «Uff, for en fæl bjørn,» svarte Cosette. Og hun bet tennene sammen på den yndigste måten og hveste mot Jean Valjean med åpne lepper. Det var en av gratiene som efterlignet en katt. ({{page|336}} ...)]
• yndlingsturene: [På den tiden drog Ludvig XVIII næsten hver dag til Choisy-le-Roi. Det var en av yndlingsturene hans. Bortimot klokken to kunde en næsten ufravikelig se kongevognen med rytterfølge fare i fullt firsprang gjennom Hospitalsboulevarden. De fattige konene i kvarteret rettet sig efter det istedenfor klokken. De sa: «Klokken er to, for nu vender han tilbake til Tuileriene.» Og nogen løp for å se på, andre stillet sig op langs veien, for en konge som drar forbi, skaper alltid sammenstimling. Det var hver dags store hendelse på Hospitalsboulevarden. ({{page|344}} ...)]
• ynglingehår: [godt, spise godt, sove godt. Du kommer til å drikke vann, spise grovbrød, sove på en trebenk med en jernlenke klinket fast til dine lemmer, og du vil føle kulden fra den om natten. Du bryter lenken i stykker, du flykter. Javel! Du må krype på magen under buskene, du må ete rå grønnsaker lik villdyrene i skogen. Og så blir du fakket igjen. Og så må du i årevis ligge i en hule, lenket til en mur, du må famle efter vannkruset, bite i det fæle, grove brødet som ikke hundene vil ha, ete bønner som marken har ett av før dig. Du er en munkelus i en hule. Å, ha medynk med dig selv, ulykkelige barn, det er ikke tyve år siden du lå ved mors bryst, og kanskje lever hun ennu; jeg ber og bønnfaller dig, hør på mig. Du vil ha pene sorte klær, lakksko, vil krølle håret, sette det inn med velluktende olje, gjøre lykke hos pikene, være glad og lystig! Du vil bli barbert i hodet, få rød lue og tresko. Du vil ha ring på fingeren, du får et jern om halsen, og hvis du ser på en kvinne, får du et stokkeslag. Og du kommer dit inn når du er tyve år, og går ut derfra når du er femti. Du går inn der ung, rød, frisk med strålende øine og hvite tenner og ditt vakre ynglingehår, og du går ut derfra nedbrutt, bøid, furet, tannløs, heslig og hvithåret. Å, stakkars barn, du går på gale veier; latskapen gir dig dårlige råd; det hårdeste arbeid av alt er å være tyv. Tro mig; så du ikke tar på dig det pinlige verv å være dagdriver. Å bli kjeltring er slett ikke å få det makelig. Det er mindre strevsomt å være en ærlig mann. Gå nå, og tenk på det jeg har sagt. Det er sant, hvad var det du vilde mig? Pungen min? Der er den.» ({{page|340}} ...)]
• ynglingen: [Marius nølte, som før nevnt, hadde hjertebank og var redd. Han blev sittende på benken og kom ikke nærmere. Det ergret Cosette. En dag sa hun til Jean Valjean: «La oss gå litt bortover havegangen.» Merkelig nok er de første tegn på sann kjærlighet hos ynglingen fryktsomhet, hos ungpiken dristighet. Det synes underlig, og ikke noget er mere liketil. Det er to kjønn på vei til å møtes og som låner hverandres særegenskaper. Den dagen gjorde Cosettes blikk Marius gal, og Marius’ blikk ({{page|319}} ...)]
• ynkeligere: [strigråt ynkeligere enn en kvinne, mere skremt enn et ({{page|45}} ...)]
• ynket: [Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche blev mere og mere opildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av oprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. Med det samme falt en nasjonalgardist med hesten; Gavroche løp til og hjalp ham op. Så travet han videre, blandet sig op i samtaler på gatehjørner, sendte slengord efter folk, ynket sig over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig. Til slutt kom han bortover mot Orme-Saint-Gervais. ({{page|45}} ...)]
• york: [Og Thénardier gikk uten å skjønne noget, lamslått og strålende over å bli så herlig knust under sekker av gull og over det pengeseddeluværet som hadde brutt løs over hodet på ham. Han var lynslått, men veltilfreds, og han vilde ha vært meget ergerlig om der hadde vært nogen lynavleder mot det uværet. – La oss straks bli ferdig med ham. To dager efter de hendelsene vi nettop har skildret, reiste han, som Marius hadde ordnet det, til Amerika under falsk navn sammen med datteren Azelma, utrustet med en anvisning på tyve tusen francs på New York. Men Thénardiers moralske elendighet var uoprettelig; han blev i Amerika den samme som han hadde vært i Europa. Med de pengene han hadde fått av Marius, nedsatte Thénardier sig som slavehandler. – ({{page|351}} ...)]
• you: [Mens bestefaren slik ødslet med lyriske utgydelser og nød å høre på det, frydet Cosette og Marius sig ved fritt å se på hverandre. – Frøken Gillenormand så på det alt sammen med sin uforstyrrelige ro. Hun hadde i løpet av de siste fem, seks månedene hatt et visst mål av sinnsrystelser. Marius kommet tilbake. Marius bragt hjem blodig. Marius båret hjem fra en barrikade, Marius død og så levende. Marius forsonet, Marius forlovet, Marius på vei til å gifte sig med en fattigjente; Marius på vei til å gifte sig med en stenrik dame. – De seks hundre tusen hadde vært den siste overraskelsen. Så var hun igjen blitt så kold som ved første altergang. Hun gikk regelmessig i kirke, bad rosenkransen, leste i bønneboken, hvisket «ave» i en eller annen krok av huset, mens de i en annen krok hvisket «I love you», og så bare Marius og Cosette som to skygger. Skyggen, det var henne selv. ({{page|245}} ...)]
• ypperlige: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• yrker: [Men nu stod alt klart for ham. Han skjønte at naboen, Jondrette, levde av å utnytte godgjørende menneskers barmhjertighet, at han skaffet sig adressene på og skrev brev til folk han mente hadde penger og var gavmilde, og sendte døtrene sine avsted med dem. Han spilte med skjebnen, og de var innsatsen. Marius skjønte også, ut fra det at de flyktet kvelden før, av at de var så forpustet, så redde, og av de slengordene han hadde hørt, at disse ulykkelige også hadde andre, dunkle yrker, og at alt sammen hadde ført med sig at disse to stakkars vesener som hverken var barn, ungdom eller voksne, var blitt en slags ukyske og uskyldige misfostre, skapt av ulykken. ({{page|217}} ...)]
• yrket: [«Ja, jeg har å si dette her. At jeg har vært hjulmaker i Paris, og det hos hr. Baloup. Det er et hårdt yrke. En må alltid arbeide ute i friluft, på gårdsplasser – i skur hos de gode mesterne; aldri i lukkede verksteder, for det krever plass, skjønner De. Om vinteren fryser en slik at en må slå floke med armene for å holde varmen; men mesterne liker det ikke, de sier at det spiller tiden. Å håndtere jern når det ligger is mellem brostenene er hårdt. Det sliter fort op en mann. En blir tidlig gammel i det yrket. Når en er førti, er en ferdig. Jeg var tre og femti, og jeg slet meget ondt. Og så er arbeiderne så ondskapsfulle. Når en skikkelig mann ikke lenger er rent ung, kaller de ham en gammel idiot eller et gammelt fe. Jeg tjente ikke mere enn tredve sous om dagen, de betalte mig så lite som mulig, mesterne utnyttet min alder. Dessuten hadde jeg en datter som var vaskekone ved floden. ({{page|202}} ...)]
• yster: [de kaller yster — ysteren tar imot den melken medlemmene leverer tre ganger om dagen og avmerker mengden ({{page|45}} ...)]
• ysteren: [de kaller yster — ysteren tar imot den melken medlemmene leverer tre ganger om dagen og avmerker mengden ({{page|45}} ...)]
• ysterier: [industri. Det er meierier som de kaller ysterier.» ({{page|45}} ...)]
• ysteryrket: [kom ofte tilbake til det gode ysteryrket, som om han uten ({{page|45}} ...)]
• ytet: [«Et distrikt nær stredet ved Calais har nylig vært skueplassen for en lite alminnelig hendelse. En mann som var fremmed der og som het Madeleine, hadde i løpet av nogen år takket være nye produksjonsmåter gjenreist en gammel stedlig industri: fabrikasjonen av jetsmykker og andre sorte glassvarer. Han hadde ved det gjort både sig selv og distriktet rikt. Som påskjønnelse for de tjenester han hadde ytet egnen, var han blitt borgermester. Politiet har nu opdaget at denne Madeleine ikke er nogen annen enn en løslatt galeislave som hadde overtrådt påbudet om opholdssted og som i 1796 var blitt dømt for tyveri og het Jean Valjean. Jean Valjean er nu satt på slaveriet igjen. Det ser ut til at han, før han blev grepet, hadde klart å få hevet hos Laffitte en sum på mere enn en halv million som han hadde satt inn der, og som han ({{page|331}} ...)]
• ytret: [Det blev i dette huset kanskje oftere enn noget annet sted ytret meget av den slags barnesnakk som alltid er så yndefullt og som får en til å le en fordrømt latter. Det var innenfor disse triste murene at et fem års gammelt barn en gang ropte: «Mor! Tenk en av de store sa til mig at jeg ikke hadde mere enn ni år og ti måneder igjen å være her. Å, hvor det er deilig.» – ({{page|56}} ...)]
• ytringene: [Barnet, som het Marius, visste at han hadde en far, men heller ikke mer. Ingen snakket til ham om det. Men i de kretser der bestefaren tok ham med, hadde hviskingen, de halve ytringene, blunkingen, litt efter ({{page|140}} ...)]
• ytringsfriheten: [Moren som ennu ikke hadde sagt et ord, reiste sig og spurte med langsom, klangløs røst: «Kjæreste, hvad er det du tenker på?» – «Gå til sengs,» svarte mannen. Tonen tålte ikke motmæle. Moren lød og kastet sig tungt ned på sengen. Men så hørte han hulking fra en av krokene. «Hvad skal det si?» ropte faren. Den yngste datteren blev stående i den mørke kroken og rakte frem en blodig hånd. Hun hadde skåret sig da hun slo vindusruten i stykker. Hun hadde gått bort til morens seng og gråt stille. Det fikk moren til å reise sig og rope: «Der kan du se! Slike dumheter du farer med! Hun har skåret sig da hun knuste ruten.» – «Så meget desto bedre,» sa mannen, «jeg tenkte mig det.» – «Hva? Så meget desto bedre?» – «Stille,» svarte faren, «jeg avskaffer ytringsfriheten.» ({{page|217}} ...)]
• ytter: [Da det ikke var andre i live av førerne enn Enjolras og Marius i hver sin ende av barrikaden, sviktet midten, som så lenge hadde vært forsvart av Courfeyrac, Joly, Laigle, Feuilly og Combeferre. Kanonene hadde ikke laget nogen virkelig bresje i muren, men hadde dog gjort et innhugg i midten av barrikaden, toppen av muren var feid vekk av kulene, og ruinene, som dels hadde falt innenfor, dels utenfor vollen, hadde til slutt dannet skråninger på ytter- og innersiden av barrikaden. Den på yttersiden dannet en skråbakke som lettet angrepet. – Et nytt stormangrep blev prøvet der, og det lyktes. Med felte bajonetter og i springmarsj styrtet troppene uimotståelig frem, og spissen av angrepskolonnen blev synlig gjennom røken ({{page|123}} ...)]
• zephines: [Favourite som hadde vært i England, var Zephines og ({{page|105}} ...)]
• zform: [Jean Valjean tok fra først av feil. Han trodde han var under Saint Denisgaten, og det var uheldig for ham at det ikke var så, for der er det en gammel stenkloakk bygget på Ludvig XIII’s tid, og den gjør bare en bøining til høire før den løper ut i hovedkloakken. Men kloakken under Petite-Truanderiegaten, som hadde nedgang ved Korinth, hadde aldri stått i forbindelse med ledningene under Saint Denisgaten; den munnet ut i Montmartre-kloakken, og inn i den hadde Jean Valjean kommet. Der var det rik leilighet til å vildre sig bort. Montmartre-kloakken er den mest forgrenede av de gamle kloakkene. Heldigvis hadde Jean Valjean latt bak sig ledningen under Hallene, som danner det rene virvar, men foran sig hadde han mere enn ett forvirrende møte, og mere enn ett gatehjørne – for det er gater – stod der i mørket som et spørsmålstegn. Til venstre var det en rekke kloakker i T- og Z-form i et rot under posthuset og rundingen ved Kornhallene, like ned til Seinen, der den sluttet i et V; og til høire under Cadrangaten en lang krokete gang som sluttet i tre blindgater, og endelig lenger til venstre, bortenfor posthuset gaffelformede forgreninger som fortsatte i siksaksvingninger frem til den hvelvede gangen under Louvre med ganger og grener på kryss og tvers, nye blindganger og små sidekloakker, før han nådde ringkloakken, den eneste som kunde føre ham til en utgang, så han kunde være trygg. ({{page|189}} ...)]
• zieten: [ningseskadroner til et siste forsøk. Alle avdelinger viker, og Guyot som førte keisereskadronene til angrep, faller under de engelske dragoners hestehover. Napoleon sprenger langs rekkene av flyktninger, taler til dem, trenger inn på dem, truer, bønnfaller. Alle disse munnene som om morgenen skrek leve keiseren, stod bare og gapte. Soldatene kjente ham knapt. Det prøissiske kavaleri som nettop var kommet, styrter lynsnart frem og sabler ned, hugger, dreper, tilintetgjør. Kanonforspannene jager vekk, forsyningssoldatene spenner fra vognene og flykter på hesteryggen; veltede furasjevogner med alle fire hjul i været sperrer veien og blir årsak til blodbad; folk tråkker ned og blir tråkket ned, de tramper frem over levende og døde. En forstyrret menneskemasse på førti tusen mann fyller veiene, stiene, broene, slettene, bakkene, dalene og skogene. Skrik, skrekk. Ryggsekker og geværer blir kastet i rugakrene, vei blir banet med sverdhugg, der fins ikke kamerater, officerer, generaler mer. Zieten gjør det lettvint av med Frankrike. Løvene var blitt til sauer. Slik var flukten. ({{page|299}} ...)]
• ziethens: [Resten er velkjent: En tredje armé brøt inn i slaget som helt skiftet utseende; seks og åtti ildsvelg tordnet plutselig løs, Pirch kom uventet frem samtidig med Bülow, Ziethens kavaleri ført av Blücher selv kastet franskmennene tilbake, Marcognet blev feid vekk fra Ohainhøidene, Durutte drevet ut av Papelotte, Donzelot og Quiot trakk sig tilbake, Lobeau blev tatt i flanken, et nytt slag utviklet sig da natten senket sig over de utslitte franske regimenter, hele den engelske linje gikk igjen til angrep, ({{page|299}} ...)]
• zoto: [voldsomme angrepet av disse svære eskadronene med jernkyraserer og stålbryst hadde knust infanteriet. Nogen mann omkring en fane avmerket stedet for et regiment, mange bataljoner blev bare kommandert av en kaptein eller av en løitnant; divisjonen Alten som alt var blitt hårdt medtatt ved la Haie-Sainte, var nu næsten ødelagt; de tapre belgierne i brigaden van Kluze dekket markene langs Nivellesveien; det var næsten ingen igjen av de hollandske grenaderer som i 1811 hadde kjempet i de franske rekker mot Wellington og som i 1815 sammen med engelskmennene kjempet mot Napoleon. Tapet av officerer var stort på begge sider. Wellingtons generalstab var desimert, annet garderegiment hadde mistet fem oberstløitnanter, fire kapteiner og tre løitnanter, 1. bataljon av Zoto infanteriregiment hadde mistet fire og tyve officerer. I 79. bergregiment var fire og tyve officerer såret, atten officerer døde og fire hundre og femti soldater drept. Cumberlands hannoveranske husarregiment ført av oberst Hacke flyktet gjennom Soignesskogen. ({{page|299}} ...)]
• åerdetforen: [En olding som syntes å være veldig gammel, gikk med i denne flokken. Han hadde ikke noget våben, men strevde for å holde følge, skjønt han så ut som han gikk i andre tanker. Gavroche fikk se ham: «Åerdetforen?» spurte han Courfeyrac. – «En olding,» sa Courfeyrac. Det var Mabeuf. ({{page|45}} ...)]
• åerefornoe: [Imidlertid hadde han stoppet op og stod og rotet i alle de lommene og gjemmestedene han hadde i fillene sine. Endelig så han op, ikke bare tilfreds, men seiersstolt: «Nå kan dere være trygge, smårollinger. Her er nok til kveldsmat for oss alle tre.» Og så trakk han en sou op av lommen. – Uten å gi de to småguttene tid til å undre sig, puffet han begge to foran sig inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» – Bakeren – for det var mesteren selv – tok et brød og en kniv. «I tre deler,» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» – Da han så at bakeren efter å ha gransket de tre kundene hadde tatt frem et grovbrød, stakk han fingeren langt inn i nesen med et snøft som om han tok sig en pris snus, og så ropte han fornærmet like op i ansiktet på bakeren: «Åerefornoe!» – «Brød, meget godt, annenklasses brød.» – «De vilde ha sagt gammel grovstump,» svarte Gavroche rolig og hånsk: «Franskbrød, takk! Franskbrød! Jeg river i.» ({{page|368}} ...)]
• åffer: [«Du kunde hoppe ned av dette skramlet her og skygge den bryllupskjerra.» – «Hvorfor det da?» – «For å få vite hvor den kjører hen, og hvem de er. Skynd dig ned av vognen, løp, jenta mi, du som er ung.» – «Jeg kan ikke gå ned av vognen.» – «Åffer ikke?» – «Jeg er leiet.» – «Reis og ryk.» – «Jeg skylder politiet å stå her som fiskerkjerring hele dagen.» – «Ja, det er sant.» – «Om jeg gikk ned av vognen, vilde den første, beste politibetjenten la mig arrestere. Det vet du godt.» – «Ja, jeg vet det.» – «Jeg er kjøpt av kostene i dag.» – «Det er det samme. Gamlingen ergrer mig.» – «Han ergrer dig. Men du er da ingen ungjente.» – «Han sitter i den første vognen.» – «Ja vel.» – «På brudekjerra.» – «Ja, og så?» – «Så er han far til bruden.» – «Hvad raker det mig?» – «Jeg sier dig jo at han er faren.» – «Ja, du snakker jo ikke om annet.» – «Hør nå!» – «Hvad da?» – «Jeg kan jo ikke gå rundt uten maske. Her er jeg sikker, ingen vet at jeg er her. Men imorgen er det ikke flere masker. Det er Askeonsdag. Jeg kunde bli knepet. Jeg må tilbake til hulen min igjen. Du er jo fri.» – «Ikke særlig.» – «Mer enn mig iallfall.» – «Nå, og så?» – «Du må se å få greie på hvor det brudefølget skal hen.» – «Hvor det skal hen!» – «Ja, hvor det skal hen, hvem den gamle mannen er, og hvor brudeparet hører hjemme.» – «Aldri i livet. Slikt tull. Det er jo en lett sak åtte dager efter å finne ut hvad det var for et brudefølge som drog gjennom Paris Hvitetirsdag. En knappenål i et høilass! Er det ikke likeså lett?» – «Ja, det er det samme: Du må prøve det. Hører du, Azelma.» ({{page|279}} ...)]
• ågerkarl: [tidligere kjøpmann, litt av en ågerkarl, ved navn Géborand, som hadde tjent to millioner på massefabrikasjon av ({{page|11}} ...)]
• åhå: [Så tok han en avgjørelse og reiste sig op. I samme øieblikk blev han plutselig skremt. Han følte at nogen holdt fast i ham bakfra. Han vendte sig om; det var den åpne hånden som hadde lukket sig igjen og som hadde grepet fatt i fliken av kappen hans. Et skikkelig menneske vilde ha blitt redd, men han satte i å le. «Åhå!» sa han, «det er bare den døde. Jeg liker bedre en gjenganger enn en gendarm.» – Hånden blev imidlertid svakere og slapp taket. Styrken svinner fort i graven. – «Å, nå!» sa omstreiferen, «kanskje lever han. La oss se efter.» ({{page|299}} ...)]
• åk: [Jean Valjean gikk i mange kriker og kroker gjennom Mouffetardkvarteret, der alle sov som om de ennu stod under middelalderens tukt og vekterklokkens åk. Der var mange losjihus, men han gikk ikke inn noget sted, da han ikke fant noget som passet ham. Dessuten var han ikke i tvil om at hvis de tilfeldigvis skulde være på spor efter ham, vilde de ikke miste det der. – Da klokken slo elleve i Saint-Étienne, gikk han gjennom Pontoisegaten forbi politistasjonen som lå i nr. 14. Et øieblikk efter snudde han sig instinktmessig. Med det samme så han ganske tydelig, takket være politistasjonens lykt som forrådte dem, tre menn som fulgte tett efter ham og som efter hverandre kom inn i lysskjæret på den mørke siden av gaten. En av de tre gikk inn alléen til politistasjonen. Den som gikk forrest, syntes ham avgjort mistenkelig. ({{page|24}} ...)]
• åndelig: [Marius hadde falt ned i et åndelig hvepsebol. Om han enn var taus og alvorlig, var han ellers hverken den minst høitflyvende eller dårligst rustede. Han hadde til da ({{page|174}} ...)]
• åndelige: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• åndeløse: [Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more sig storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet sig ned, så reiste han sig igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, blev vekk, kom tilbake, gjemte sig, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han op patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Oprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øinene. Barrikaden skalv – han sang. Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig overjordisk gamin. Han var som skuddfri. Kulene suste efter ham; han var rappere enn dem. Han lekte en eller annen slags fryktelig gjemsel med døden; hver gang dødens spøkelsesansikt nærmet sig, gav Gavroche det et knips på nesen. ({{page|123}} ...)]
• åndenøden: [«Gi mig hånden,» sa legen. – Hun rakte ham hånden, lo og ropte: «Å, det er sant. De vet jo ikke at jeg er blitt frisk. Cosette kommer imorgen.» Legen undret sig. Hun var bedre. Åndenøden var blitt mindre. Pulsen var blitt sterkere. Det var som om et slags uventet liv plutselig hadde våknet hos dette stakkars utmattede vesen. «Herr doktor,» sa hun, «har søster sagt Dem at herr borgermesteren har reist avsted for å hente gullet mitt?» ({{page|202}} ...)]
• ånds: [| Den hellig Ånds selskap || style="text-align:right" | 150 || style="text-align:center" | » ({{page|11}} ...)]
• åndsevner: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• åndsfølelser: [Denne mannen var åpenbart langt fra å eie de fine forstands- og åndsfølelser, som gjør en var overfor tingenes ({{page|45}} ...)]
• åndsliv: [Ved siden av Enjolras som var uttrykk for revolusjonens logikk, var Combeferre uttrykk for dens filosofi. Mellem revolusjonslogikk og -filosofi er der det skille at logikken kan føre ut i krig, mens filosofien bare kan munne ut i fred. Hvis disse to hadde fått plass i historien, vilde den ene kommet til å hete den rettferdige, den andre den vise. Enjolras var mere mandig, Combeferre mere menneskelig. Han leste alt, gikk i teatrene, hørte forelesninger, fulgte alle videnskaper skritt for skritt, og uttalte at fremtiden lå i skolelærernes hender, og studerte særlig folkeundervisningsspørsmål. Han vilde at samfundet uopphørlig skulde arbeide for å høine det moralske og åndelige nivå, gjøre sig nytte av videnskapen, sette tanker i omløp og få ungdommens åndsliv til å vokse. Han var lærd, språkrenser, kort og fyndig, polytekniker, lesehest, og på samme tid spekulativ, «inntil hjernespinn», sa vennene. Han trodde på alle slags fantasterier, jernbaner, på å fjerne lidelser ved kirurgiske inngrep, på den elektriske telegraf og på styrbare ballonger. Enjolras var en fører, Combeferre en veiviser. Når det var tale om to slags lys, hellet han snarere til oplysning enn til brann. En ildebrann kan utvilsomt skape rød himmel, men hvorfor ikke vente på morgenrøden? Mens vennene larmende priste revolusjonens strålende eventyr, hellet Combeferre mere til det gode rolige fremskritt. «Det gode må være uskyldig,» sa han alltid. ({{page|174}} ...)]
• åndssløv: [– «Gud bevares, nei da, herre; det er en liten stakkar som vi har tatt til oss i medynk. En slags åndssløv unge. Hun har visst vann i hodet, De ser hvor stort det er. Vi gjør det vi kan for henne, men vi er slett ikke rike. Vi har både titt og ofte skrevet til det stedet hun er fra, men på seks måneder har vi ikke fått svar. Det er vel så at moren er død.» – «Å,» sa mannen og falt igjen i tanker. – «Moren var nå ikke stort verd,» sa madam Thénardier. «Hun reiste fra barnet sitt.» ({{page|344}} ...)]
• åndssløve: [Statsadvokaten gjorde de edsvorne opmerksom på denne åndssløve holdning, åpenbart påtatt, og som ikke vitnet om tåpelighet men om sluhet og list, øvelse i å føre rettferdigheten bak lyset, og som nettop klarla hvor «bunnfordervet» dette mennesket var. Han sluttet med et forbehold for Lille-Gervais-saken og med å nedlegge påstand om streng straff. Det vil si straffarbeide på livstid. ({{page|202}} ...)]
• åndssvak: [av. Han var blitt arrestert i besiddelse av denne grenen (advokaten ville heller kalle det en kvist) – men han sa at han hadde funnet den på marken og tatt den op. Hvor var beviset for det motsatte? Uten tvil var denne kvisten blitt brukket ned og stjålet efter klatring over muren til Pierrons hage og derefter kastet da tyven blev skremt; der hadde uten tvil skjedd et tyveri. – Men hvor var beviset for at Champmathieu var tyven? En eneste ting. Han hadde vært galeislave. Advokaten ville ikke nekte for at dette dessverre syntes godtgjort; anklagede hadde bodd i Faverolles, der han hadde vært skogsarbeider; navnet Champmathieu kunde meget godt oprinnelig lyde Jean Mathieu. Alt det var sant. Dessuten hadde fire vitner straks og absolutt kjent igjen Champmathieu som galeislaven Jean Valjean. Mot disse provene hadde han ikke annet å føre frem enn at hans klient nektet, en partsnektelse; men selv om en gikk ut fra at han var galeislaven Jean Valjean, kunde det ikke være bevis for at han hadde stjålet eplene. Det var en formodning i det høieste, men ikke et bevis. Anklagede hadde, det var sant, og forsvareren måtte som «ærlig mann» innrømme det, valgt «et slett forsvarssystem». Han stod fast på å nekte alt, både tyveriet og galeislaveriet. En tilståelse på det siste punktet ville ganske sikkert hatt større virkning og ville ha stemt dommerne til overbærenhet; forsvareren hadde rådet ham til å gjøre det, men anklagede hadde hårdnakket nektet, uten tvil i den tro å kunde redde alt ved ikke å tilstå noget. Det var uriktig; men måtte en ikke ta hensyn til mannens små åndsevner? Han var åpenbart åndssvak. Den lange onde tiden på slaveriet, lang tids elendighet efterpå hadde sløvet ham {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} Han forsvarte sig dårlig, men var det grunn nok til å dømme ham. Saken Lille-Gervais ville ({{page|202}} ...)]
• åpenbaringen: [jene, og det la sig et slikt mørke over hans sjel, som om alt i ham var styrtet sammen. Denne åpenbaringen som fikk vokse i hans tanker, prøvde han med tilsynelatende og fryktelig ro; for det er noget fryktelig når menneskets ro får marmorstatuens kulde. Han målte det forferdelige skrittet hans skjebne hadde tatt uten at han ante det; han kom til å tenke på den frykten han hadde følt sommeren før og som han så lettsindig hadde latt fare; han skjønte det var samme avgrunnen, bare med den forskjellen at Jean Valjean ikke lenger stod ved randen av den, men på bunnen. Og det utrolige og forferdelige var at han hadde styrtet ned i den uten å merke det. Alt hans livs lys var blitt borte, mens han hele tiden trodde han var midt i solen. ({{page|103}} ...)]
• åpenhet: [åpenhet og dristighet. Han sa: «Unnskyld, hvad var det De sa, herr Fabantou?» – «Jo, kjære velgjører,» sa Jondrette mens han lente sig mot bordet og stirret på Hvit. «Jeg sa at jeg hadde et maleri å selge.» ({{page|217}} ...)]
• åpenhjertig: [Litt efter litt kom de i snakk. Tale fulgte på taushet som vil si overfylte hjerter. Natten var klar og skjønn over hodene på dem. De to vesener som var rene som ånder, sa hverandre alt, talte om drømmer, gledesrus, stråleglede, innbilninger, motløshet, hvordan de hadde tilbedt hverandre på avstand, hvordan de hadde lengtet og om fortvilelsen da de ikke lenger fikk se hverandre. Med en åpenhjertig fortrolighet som ikke kunde bli større, betrodde de hverandre de mest skjulte hemmeligheter. De fortalte med troskyldig tillit om sine innbilninger, alt det som kjærlighet, ungdom og det de hadde igjen av barnslighet, fikk dem til å tenke. De to hjerter utøste sig i hverandre, så at efter en times forløp var det den unge mannen som hadde den unge pikens sjel og den unge piken som hadde den unge mannens sjel. De gjennomtrengte hverandre, dåret hverandre, blendet hverandre. ({{page|350}} ...)]
• åpenlyst: [som hadde mage, kraftig røst, var skallet, med høi panne, sort skjegg og barter som strittet, og tilbød åpenlyst patroner til dem som gikk forbi. I en gate gikk bararmete menn omkring med en sort fane og på den stod det med hvite bokstaver: «Republikken eller døden.» I flere andre gater dukket grupper op som svingte faner med ordet «avdeling» og et nummer i gullbokstaver. En av disse fanene var rød og blå med en ganske smal hvit mellemstripe. En våbenfabrikk blev plyndret på bulevard Saint-Martin, og i andre gater i alt tre våbenhandlerbutikker. I løpet av nogen minutter hadde tusener av hender revet bort to hundre og tredve geværer, næsten alle dobbeltløpete, fire og seksti sabler, tre og åtti pistoler. For å få væbnet fleste mulig tok den ene geværet, den andre bajonetten. Like overfor Grèvekaien trengte unge menn væbnet med geværer inn i husene for å fyre derfra. En folkehop trengte inn i en raritetsbutikk og væbnet sig med yataganer og tyrkiske våben; et annet sted lå liket av en murer som var drept med et geværskudd. ({{page|32}} ...)]
• åpnes: [det sier jeg, at en dør som kan åpnes utenfra med en ({{page|45}} ...)]
• åpningene: [Gavroche. haven lå langs en enslig gatestubb som ikke var brolagt og som hadde hekk på begge sider. Gavroche gikk bortover til denne haven; han fant gaten, han så treet og skuret, han gransket hekken; en hekk kan en komme gjennom. Dagen hellet; det var ikke en katt i gaten, øieblikket var heldig. Gavroche skulde til å trenge inn da han plutselig stoppet. Nogen snakket inne i haven. Gavroche kiket inn gjennom en av åpningene i hekken. ({{page|340}} ...)]
• årenett: [Under samfundsbygningen, dette underverk av en rønne, er det alle mulige slags utgravninger, det er gruveganger i alle retninger, religiøse, politiske, filosofiske, statsøkonomiske og revolusjonære. Men under dem alle, under fremskrittets og fremtidsdrømmenes årenett, dypere ned i jorden enn Marat, enn Babeuf, meget dypere, særdeles meget dypere og uten noget sambånd med de høiere gruveganger ligger den siste gruvegangen. Et skrekkelig sted. Det kan med en vending fra teatret kalles «tredje undergulv». Det er mørkets hule, de blindes kjeller. Underverdenen. ({{page|217}} ...)]
• årer: [blå årer kunde sees gjennem, barnlig, friske kinner, en ({{page|105}} ...)]
• årets: [gresset spirte yndig tusenfryd og soleie, årets første hvite sommerfugler flagret frem, og vinden, denne spillemannen i dette evige bryllupet, prøvde i trærne de første tonene av den store morgenrødesymfonien som de gamle poetene kalte gjenfødelsen. Marius sa til Cosette: «Vi har jo snakket om at vi skulde bort og se på haven i Plumetgaten. La oss gå dit. En bør ikke være utakknemlig.» – Og de fløi ut, lik to svaler mot våren. Haven i Plumetgaten virket på dem som morgenrøden. De hadde alt bak sig i livet noget som på en måte var deres kjærlighets vår. Huset i Plumetgaten som var leiet på lengre tid, hørte ennu Cosette til. De gikk til det huset og til den haven. De fant hverandre igjen der og glemte alt annet der. Om kvelden kom Jean Valjean til vanlig tid til Filles-du-Calvairegaten. – «Fruen er gått ut med baronen og er ennu ikke kommet tilbake,» sa Basque. – Han satte sig stille og ventet en times tid. Cosette kom slett ikke. Han bøide hodet og gikk. ({{page|336}} ...)]
• årgang: [Joly var selve den innbilt syke av yngre årgang. Det han hadde høstet av å studere legekunst, var å bli mere syk enn lege. I tre og tyve-årsalderen trodde han at han var en svekling, og brukte tiden til å se på tungen sin i et speil og føle sig på pulsen når det var uvær. Men ellers var han den lystigste av dem alle. ({{page|174}} ...)]
• århundrets: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• årig: [Frøken Gillenormand så med undring på dette lyset som flommet inn over det gammelmodige hjemmet. Den undringen var ikke det spor nærsøkende, det var ikke på nogen måte en nattugles forargede, misunnelige blikk på to turtelduer, det var en stakkars syv og femti årig jomfrus tåpelige blikk, det var et forspilt liv som stirret på livets ({{page|245}} ...)]
• årige: [Nogen måneder før, da Fantine holdt på å miste den siste resten av skamfølelse, av ærbarhet og av glede, var hun en skygge av sig selv; nu var hun bare et gjenferd av skyggen. Den fysiske sykdommen hadde fullført den moralske sykdommens arbeid. Denne fem og tyve årige skapning hadde rynker i pannen, hule kinn, sammenklemte nesebor, løse tenner, gusten ansiktsfarve, mager hals, kraveben som stakk frem, usle lemmer, blek hud og det blonde håret hadde stenk av grått. Hvor sykdom lager alderdom! ({{page|202}} ...)]
• årlige: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• årrekke: [Da messen var slutt, stod Marius tankefull nogen skritt borte. Den gamle mannen kom bort til ham igjen og sa: «Unnskyld mig at jeg nettop forstyrret Dem og nu igjen våger å forstyrre Dem, men da De vel er ergerlig over at jeg plaget Dem, må jeg derfor forklare Dem det.» – «Å, det er ikke nødvendig,» sa Marius. – «Jo,» svarte den gamle mannen, «jeg vil ikke at De skal ha dårlige tanker om mig. Ser De, jeg holder så av den plassen. Det er som om messen tar sig bedre ut herfra. Hvorfor? Jo, nu skal De høre. Fra denne plassen har jeg i en årrekke hver annen eller hver tredje måned sett en fattig, bra far som ikke hadde nogen annen leilighet til å få se barnet sitt; visse familieavtaler hindret det. Han kom på den tiden han visste at sønnen blev fulgt til messen. Barnet ante ikke at faren var der. Han visste kanskje ikke at han hadde en far engang, stakkars liten. Faren holdt sig bak pilaren der for at de ikke skulde få se ham. Han så på barnet, og han gråt. Han tilbad sønnen, stakkars mann. Jeg har sett det. Så stedet er likesom blitt helliget for mig, og jeg har vennet mig til å høre messen her. Jeg kjente endog til den ulykkelige mannen. Han hadde en svigerfar, en rik tante, slektninger, jeg vet ikke riktig hvordan det var, men de truet med å gjøre gutten arveløs, hvis han, faren, kom og så til ham. Han ofret sig selv for at sønnen en gang skulde bli rik og lykkelig. De holdt ham vekk av politiske grunner. Naturligvis billiger jeg politiske meninger, men det er folk som ikke kan være måteholdne. Ved Gud, selv om en mann har vært med ved Waterloo, er han da ikke noget uhyre; en skiller da ikke en far fra barnet hans av den grunn. ({{page|140}} ...)]
• årsakene: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• årsalderen: [I dagningen neste morgen satt Jean Valjean ennu ved Cosettes seng. Han satt der urørlig til hun våknet. Noget nytt kom op i hans sjel. Jean Valjean hadde aldri elsket. Fra fem og tyve årsalderen av hadde han vært alene i verden. Han hadde aldri vært far, elsker, ektemann eller venn. På slaveriet hadde han vært ond, skummel, renlivet, uvitende og vill. Denne gamle galeislavens sjel var i mange henseender ren og urørt. Søsteren og barna hennes hadde bare latt efter sig et vagt og fjernt minne, som til slutt var blitt næsten helt borte. Han hadde gjort alt han evnet for å finne dem igjen, og da han ikke kunde finne dem, hadde han glemt dem. Slik er menneskenaturen. Hadde han hatt andre kjærlige følelser i sin ungdom, var det som om de var gått til grunne. ({{page|9}} ...)]
• årsinntekt: [av disse optegnelsene, og levde av en liten årsinntekt som av en eller annen grunn ikke var gått tapt. Baronessen holdt sig borte fra hoffet, «et meget blandet selskap», kalte hun det, og levde i fornem, stolt og fattig ensomhet. Nogen venner kom to ganger om uken sammen ved hennes fattigslige arne og dannet en høiroyalistisk «salong». De drakk te, og eftersom vinden blåste i retning av det melankolske eller det ha-stemte, utstøtte de jammerklager eller redselsskrik over tiden, forfatningen, buonapartistene, skandaliseringen av Helligåndsordenen ved at den blev gitt til borgerlige, over Ludvig XVIII’s jakobinske sinnelag, og de talte ganske lavt om alle de håp de nærte til arveprinsen, den senere Karl X. ({{page|140}} ...)]
• årstidens: [Barrikadens dødskamp skulde til å ta fatt. Alt bidrog til stundens tragiske høihet, tusen hemmelighetsfulle lyder i luften, åndedrettet fra den væbnede massen som satte sig i gang i gater som en ikke så, kavaleriets korte galopp, den tunge larmen fra artilleriet som kjørte frem, geværsalvene og kanontordenen som krysset hverandre i Paris’ gatevirvar, og røken fra kampen som steg gyllen op over takene, fjerne, fryktelige skrik, og truende lyn overalt, stormklokken fra Saint-Merry, som nu lød lik en hulking, årstidens mildhet, den strålende himmelen fylt av sol og skyer, dagens skjønnhet og husenes fryktelige taushet. ({{page|123}} ...)]
• årtier: [å gå til Babylongaten var det samme som å gå til Plumetgaten. Ved hjelp av heldig kjøp av jord hadde han kundet få lagt denne hemmelige veien på egen grunn. Senere solgte han små grunnstykker til haver, og eierne av disse jordloddene til begge sider trodde at de bare så en skillemur og ante ikke noget om den lange brolagte gangen. I årtier hadde dette huset stått ubebodd, men med alt det gamle innboet. Fra 1810 hadde det stått en plakat på gittergjerdet om at huset var til salgs eller til leie. Bortimot slutten av 1820-årene så folk som gikk forbi, at plakaten var borte og at vinduslemmene var tatt vekk. Huset var virkelig bebodd. ({{page|319}} ...)]
• årvåkenhet: [De fant hos ham et lite rundt kort mellem to glassplater. På den ene siden av det var Frankrikes våben med denne randskriften: «Årvåkenhet og påpasselighet». Og på den andre siden: «Javert, politiinspektør, to og femti år gammel», og undertegnet med den daværende politidirektør, Gisquets navn. Videre fant de uret og pungen hans, i den var det nogen gullstykker. Han fikk beholde uret og pungen. I vestelommen blev funnet en konvolutt med ({{page|53}} ...)]
• åsene: [og til brukt til å bryte sten i åsene omkring Toulon og ({{page|45}} ...)]
• åstoppene: [Hun tok den ene hånden hans og la den mot hjertet. Han følte papiret som lå der og stammet: «De elsker mig altså?» Hun svarte med en stemme så lav at den ikke var annet enn et pust en knapt kunde høre: «Ti stille, du vet det jo!» Og hun skjulte sitt rødmende ansikt ved den kry og øre unge mannens skulder. – Han sank ned på benken; og hun ved siden av ham. De fant ikke ord. Stjernene blinket frem. Hvorledes gikk det til at leppene møttes? Hvorledes går det til at fuglen synger, at sneen faller, at rosen åpner sig, at mai måned springer ut, at morgenrøden lyser bak de sorte trærne på åstoppene? Et kyss, det var alt. ({{page|350}} ...)]
• åsyn: [«Om tingene mishager oss,» sa Jean Valjean, «er det ingen grunn til å være urettferdig mot Gud.» – Det blev stille en stund. Det lå som et trykk over brystet på dem alle sammen. – Jean Valjean vendte sig mot Cosette. Han gav sig til å stirre på henne som om han vilde ta synet av henne med inn i evigheten. Fra det skyggedypet han alt hadde trådt ned i, var det ennu mulig for ham å føle lykksalighet over å se Cosette. Gjenskinnet av hennes yndige ansikt falt over hans bleke åsyn. Legen følte ham på pulsen. «Å, det var nok dere han trengte til,» mumlet han og så på Cosette og Marius. Og så bøide han sig bort til Marius og hvisket i øret på ham: «For sent!» – næsten uten å ta øinene fra Cosette så Jean Valjean rolig på Marius og legen. De hørte ham hviske næsten lydløst: «Det er ikke farlig å dø; men fryktelig ikke å få leve.» Plutselig reiste han sig op. At kreftene kommer igjen, er stundom et varsel om selve dødskampen. Han gikk med faste skritt bort til veggen, skjøv til side Marius og legen som vilde hjelpe ham, tok ned av veggen det lille kobberkrusifikset som hang der, og gikk tilbake til plassen sin, fri og lett som om han var ganske frisk; så satte han krusifikset på bordet og sa: «Der er den store martyren.» – Så falt han sammen. Hodet dinglet frem og tilbake som om gravsvimmelheten grep ham, og neglene på hendene, som lå på knærne, grov sig inn i tøiet i buksene. Cosette holdt ham om skuldrene og hulket og prøvde å snakke til ham uten å få det til. En skjelnet ord som disse: «Far! Gå ikke fra oss. Kan det være mulig at vi har funnet dig igjen bare for å miste dig.» ({{page|351}} ...)]
• åtselsgraver: [Marius reiste sig op, skjelvende, fortvilet, stråleglad. Han stakk hånden i lommen og gikk rasende bort til Thénardier og holdt neven, som var næsten full av fem hundre- og tusenfrancssedler, like op i ansiktet på ham: «De er en kjeltring! De er en løgner, en bakvasker, en slyngel. De kommer hit for å anklage denne mannen. De har rettferdiggjort ham; De vilde styrte ham i ulykke; De har bare opnådd å forherlige ham. Det er Dem som er tyv. Det er Dem som er morder. Jeg har sett Dem, Thénardier, Jondrette, i den rønnen på Hospitalsbulevarden. Jeg vet nok til å få sendt Dem på slaveriet og ennu lenger, om jeg ville. Se, der har De tusen francs, slyngel som De er!» Og han kastet en tusenfrancsseddel til Thénardier. «Å, Jondrette Thénardier, De usle slyngel, la dette være en lærepenge for Dem, De hemmelighetskremmer, De åtselsgraver, elendige kryp! Her, ta disse fem hundre francs og kom Dem vekk herfra. Waterloo verner Dem.» – ({{page|351}} ...)]
• åtteetasjers: [Vil en skaffe sig klarhet over husklyngene som den gang lå ved det nordøstlige hjørne av Hallene, trenger en bare å tenke på et N som med toppen støter op til Saint-Denisgaten og nederst til Hallene. De to loddrette strekene er Grande-Truanderiegaten og Chanvreriegaten og skråstreken er Petite-Truanderiegaten. Den gamle Mondétourgaten skar de tre strekene i meget skjeve vinkler, så den labyrintiske forvikling i de fire gatene her på en plass på hundre kvadratfavner dannet syv grupper av hus av underlig form, forskjellig størrelse, lagt på kryss og tvers, likesom tilfeldig, med trange sprekker imellem, noget annet navn enn sprekker, kan en ikke gi disse mørke, snevre, krokete smugene mellem åtteetasjers rønner. Disse rønnene var så falleferdige at det i Chanvreriegaten og Petite-Truanderiegaten hadde vært nødvendig å støtte op forsidene ved hjelp av bjelker som gikk fra det ene huset til det andre. Gaten var smal og rennestenen bred, og fotgjengerne gikk alltid på våte brosten forbi butikker som lignet kjellere, store hjørnestener med ({{page|53}} ...)]
• åttekanten: [Ferdig med berg- og dalbanen, tenkte de på å spise middag; og den strålende åttekanten, som endelig var litt ({{page|105}} ...)]
• åtteogfirti: [åtteogfirti år gammel. En lue med nedbøid lerskygge ({{page|45}} ...)]
• åttepunding: [Enjolras lot ikke til å høre noget, men en som hadde stått like ved ham, kunde ha hørt at han hvisket: «Patria.» Laigle lo ennu da Courfeyrac ropte: «Der har vi en ny.» Og med en stemme lik en dørvokter som melder, la han til: «Jeg heter åttepunding.» ({{page|123}} ...)]
• åtteti: [Efter å ha fått skyss deler av veien for åtte–ti sous milen, med det som den gang ble kalt «småvognene omkring Paris», hadde Fantine omtrent midt på dagen nådd frem til Bakersmuget i Montfermeil. Da hun kom forbi Thénardiers vertshus, var hun blitt formelig blendet ved synet av de to småpikene som strålte der i den store husken, og hadde stoppet op foran denne åpenbaring av glede. Hun var betatt av synet. De to småpikene fortryllet moren, og hun stod ganske rørt og så på dem. Nærvær av engler forteller at Paradiset er nær. Hun trodde å ha sett skrevet over dette vertshuset skjebnens hemmelighetsfulle «Her!» De to små var så åpenbart lykkelige. Hun så på dem, hun så med beundring på dem, så rørt at da moren stoppet litt mellem to vers, kunne hun ikke la være å si som nevnt: «For nogen vakre barn De har, frue.» ({{page|105}} ...)]
• åttetiden: [Nogen dager efter, det kunde være ved åttetiden om kvelden, satt han på værelset og lot Cosette stave høit; da hørte han porten til rønnen bli åpnet og lukket igjen. Det syntes han var underlig. Den gamle konen som foruten ham var den eneste som bodde i huset, la sig alltid straks det blev mørkt, for ikke å bruke lys. Jean Valjean gjorde tegn til Cosette om å være stille. Han hørte at nogen kom opover trappen. Det kunde jo være den gamle konen som kunde ha følt sig syk og hadde vært på apoteket. Jean Valjean lyttet. Det var tunge skritt og lød som mannsskritt. Men den gamle konen brukte å gå med tykke sko, og ikke noget ligner mannsskritt som gammelkoneskritt. Jean Valjean blåste imidlertid lyset ut. ({{page|9}} ...)]
• åttiårige: [Rimeligvis hørte han det ikke. Han gikk like bort til Enjolras, oprørerne vek til side for ham i en slags religiøs ærefrykt, han rev fanen fra Enjolras som forferdet trakk sig tilbake, og uten at nogen våget å stanse eller hjelpe ham, tok denne åttiårige oldingen uredd til langsomt og med rystende hode å stige op over den brostenstrappen som var bygget i barrikaden. Det var noget så tragisk og stort ved det at alle omkring ropte: «Hatten av.» For hvert trinn han tok var det fryktelig å se; det hvite håret, det innfalne ansiktet, den høie, furete pannen, de dyptliggende øinene, munnen som var halvåpen og undrende, den gamle som løftet den røde fanen, dukket op av mørket og vokste i det blodrøde skjæret fra fakkelen; det var som om en så gjenferdet av 1793 stige op av jorden med redselstidens banner i hånden. ({{page|84}} ...)]
• åttiåringen: [Marius der på barrikaden efter åttiåringen, det var billedet på den unge revolusjonen som fulgte efter den gamle. «Sprenger du barrikaden,» sa en sersjant, «sprenger du dig selv også.» – «Ja, mig selv også!» svarte Marius, og han holdt fakkelen bort til kruttdunken. – Men det var ikke lenger nogen på barrikaden. Angriperne hadde latt sine døde og sårede ligge, og flyktet i forvirring og uorden til den andre enden av gaten, og der blev de på ny borte i mørket. Det var en vill flukt. Barrikaden var fri. ({{page|84}} ...)]
• åttiåringer: [he! he!» – Det han hadde å leve av, var heller ikke mere enn en inntekt på omkring femten tusen francs. Hans drøm var å arve og ha hundre tusen francs i rente så han kunde holde elskerinne. Som en ser, hørte han altså ikke til den arten av sykelige åttiåringer som lik Voltaire har vært døende hele livet igjennom. Denne muntre oldingen hadde alltid hatt det godt og følt sig vel. Han var overfladisk, rask og bråsint. Han raste evig og alltid, oftest når han hadde urett. Når nogen sa ham imot, løftet han stokken; han prylte folk som i det attende århundre. Han hadde en ugift datter på over de femti, som han prylte kraftig når han var sint, og som han ofte hadde pisket. For ham var hun ennu bare åtte år. Han fiket tjenerne kraftig op og sa: «Å, ditt åtsel!» – Men han kunde være ualminnelig rolig. Han lot sig hver dag barbere av en barber som hadde vært gal, og som hatet ham fordi han var sjalu på Gillenormand på grunn av konen som var en vakker, kokett barbermadam. Gillenormand var stolt av sin dømmekraft i alt, og han mente at han var meget klok; han sa f.eks.: «Jeg er virkelig ganske skarpsindig; når jeg blir bitt av en loppe, greier jeg å si fra hvilket kvinnfolk jeg har fått den.» De ordene han brukte mest var «følelsesmenneske» og «naturen». I det siste ordet la han allikevel ikke den vide mening det har fått i vår tid. Men han brukte det på sin måte i sine små hjemlige satirer: «For at sivilisasjonen skal få litt av alt,» sa han, «har naturen endog gitt den morsomme prøver på barbariet. Europa har prøver av Asia og Afrika i lite format. Katten er en salongtiger; firfislen er krokodillen i lommeformat. Danserinnene på Operaen er lyserøde villkvinner. De eter ikke mennene, de suger dem ut. De er hekser, de omskaper dem til østers og ({{page|127}} ...)]
• ærbarheten: [være et utfordrende funn gjort av ærbarheten, og det vidkjente kjærlighetshoff der vicomtesse de Cette førte forsetet, vilde kanskje ha gitt koketteriprisen til denne lille ({{page|105}} ...)]
• ærede: [Hvis Det høieste Vesen hadde skjenket mig talent til det, kunde jeg kanskje vært baron Thénard, medlem av institutet (videnskapsakademiet), men det er jeg inte. Jeg bærer bare samme navnet som han og vilde være lykkelig om dette navnet kunde anbefale mig til Deres allerstørste gohet. Den velviljen De yder mig, skal bli gjengjeldt. Jeg er i besiddels av en hemlighet vedkommene en person. Denne personen angår Dere. Denne hemmeligheten står til rådighet for Dere, for det at jeg bare ønsker å være nyttig for Dere. Jeg skal gi Dere et lettvint middel til å få jagd vekk fra Dereses ærede familie denne personen som inte har nogen rett til å være der, eftersom baronessen er av fin familie. Dydens helligdom bør inte lenger bo sammen med forbrytelsen, men forskyte den. ({{page|351}} ...)]
• ærefull: [Da Jean Valjean samme natten som Javert hadde arrestert ham ved Fantines dødsseng, hadde rømt fra fengslet i Montreuil-sur-Mer, mente politiet at galeislaven hadde tatt veien til Paris. Paris er lik en malstrøm, som alt blir borte i. Det finnes ikke en skog som skjuler et menneske så godt som denne trengselen. Alle slags flyktninger kjenner til det. De reiser til Paris for å bli opslukt. Der er sluk som redder. Men politiet vet det også, og det leter i Paris efter det det har mistet annetsteds. De lette der efter den tidligere borgermester i Montreuil-sur-Mer. Javert blev kalt til Paris for å bistå under efterforskningen og var i virkeligheten til stor hjelp ved den nye pågripelsen av Jean Valjean. Javert viste den gang slik iver og kløkt at prefektsekretæren hos politidirektøren, Chabouillet, la merke til det. Chabouillet hadde for øvrig alt før tatt sig av Javert og fikk ham nu ansatt ved politiet i Paris. Her gjorde Javert sig nyttig på forskjellig vis og – la oss si det, skjønt ordet synes uvant om den slags tjeneste – ærefull vis. ({{page|24}} ...)]
• ærefulle: [Barmhjertighetsdyd og gudsfrykt er det som knytter samfundet sterkest isammens. Husk deres kristensinn og kast et medlidene blikk på denne ulykkelige spaniern som er offer for lojalitet og troskap mot kongedømmets hællige sak som han har ofret blo og formue, ja alt, for å værne og som nu lever i den værste elændighet. Han tviler ikke på det at di frue, vil yde hjelp i en stilling som er så lei for en fint dannet soldat dekket med ærefulle sår. Han rekner med den menneskekjærligheten di har, og den intressen som fru Markisen nærer for en ulyklig nasjon. Bønnen vil nok inte være nytteløs og vennligheten vil bli bevart som et strålende minne. ({{page|217}} ...)]
• ærender: [År for år vokste barnet, og dets elendighet også. Mens Cosette var ganske liten, var hun syndebukken for de to andre barna. Straks hun blev litt større, det vil si da hun var fem år, blev hun tjenestepike i huset. – Fem år? vil en si, det er utrolig. Men det er sant. Lidelser skapt av samfundsforholdene rammer alle alderstrinn. Cosette måtte gå ærender, feie værelsene, gårdsplassen og hagen, vaske op, ja endog slepe tunge bører. Thénardiers mente å ha så meget mere rett til dette fordi moren, som fremdeles var i Montreuil-sur-Mer, blev forsømmelig med betalingen; hun var kommet nogen måneder på efterskudd. ({{page|105}} ...)]
• ærendsvenn: [gutt og som ærendsvenn. Verten hvisket et par ord i øret ({{page|45}} ...)]
• æresbevisninger: [Da Myriel kom til Digne blev han ført inn i bispegården med de æresbevisninger som var påbudt i de keiserlige forordninger som gav biskopene rang umiddelbart ({{page|11}} ...)]
• æresforpliktet: [Ammunisjonen holdt på å ta slutt, men ikke spydighetene. Midt i den fryktelige virvelstormen de var i, stod de og lo. Courfeyrac var barhodet. «Hvor har du gjort av hatten din?» spurte Laigle. Courfeyrac svarte: «De fikk den sannelig av mig til slutt med kanonskudd.» – Eller de kom med stolte ord. «Kan nogen skjønne sig på de mennene,» sa Feuilly bittert – (og han nevnte navn, kjente navn, berømte menn, nogen fra den gamle arméen) «som har lovt å slutte sig til oss og svoret å vilde hjelpe oss, og som har æresforpliktet sig til det, og som er våre førere, men som nu svikter oss!» – Combeferre svarte med et alvorlig smil. «Det er folk som iakttar ærens lover akkurat som en iakttar stjernene – på avstand.» ({{page|123}} ...)]
• æresfølelse: [I det virvar av følelser og lidenskaper som forsvarer en barrikade, er alt mulig; der er tapperhet, ungdom, æresfølelse, ildhu, idealisme, overbevisning, spillerens lidenskap og, fremfor alt, glimt av håp. Et av disse glimtene, en av disse vage sitringene av håp fór i det mest uventede øieblikk plutselig gjennom Chanvreriebarrikaden. ({{page|123}} ...)]
• æreskransen: [Han hadde i barndommen fått premie på skolen i Moulins, der han var født; og det var hertugen av Nivernais – han kalte ham hertugen av Nevers – som hadde satt æreskransen på hans hode. Hverken nasjonalkonventet eller Ludvig XVI’s død, eller Napoleon eller Bourbonernes tilbakekomst eller noget annet hadde kundet slette ut minnet om dette. «Hertugen av Nevers» var for ham århundrets store mann. «Hvilken herlig adelsmann,» sa han, «og som han tok sig ut med Helligåndsordenens blå bånd.» – I Gillenormands øine hadde Katharina II utsonet den forbrytelsen å dele Polen ved for tre millioner rubler å kjøpe av Bestuchef gulleliksirens hemmelighet. Dette emne satte liv i ham. «Gulleliksiren,» ropte han, «Bestuchefs gule tinktur, general Lamottes dråper, kostet i det attende århundre en louisdor for en flakong på en halv unse og var det ufeilbarlige legemiddel mot elskovskatastrofer, universalmidlet mot Venus. Ludvig XV sendte to hundre flakonger til paven.» – En vilde fått ham til å bli rasende og ganske fra sig selv, om en hadde sagt at gulleliksiren ikke var annet enn jernklor. Gillenormand tilbad Bourbonerne og følte gru for 1789. Han fortalte stadig om hvorledes han hadde reddet sig under redselstiden og hvorledes han hadde måttet vise både ({{page|127}} ...)]
• æreskrok: [når som helst. Cosette har like ved sengen satt en stor gammel plysjlenestol, og til den har hun sagt: ‘Strekk armene ut mot ham.’ Hver vår kommer en nattergal i akasiene like utenfor vinduene. Om to måneder har vi den her. De har redet til venstre for Dem, og til høire har De vårt. Den synger om natten, og om dagen prater Cosette. Værelset ligger rett mot syd. Cosette har ordnet bøkene for Dem, kaptein Cooks reiser og Vancouvers reiser, alle sakene Deres. Det skal visst være en liten vadsekk som De holder så meget av; til den har jeg holdt av en æreskrok. De har vunnet bestefar; han liker Dem. Vi skal leve sammen. Spiller De whist? Det vil fryde bestefar om De spiller whist. Det blir Dem som må gå og spasere med Cosette når jeg er i retten; så byr De henne armen akkurat slik som den gangen i Luxembourg-parken, husker De. Vi står absolutt fast på at vi vil være meget lykkelige. Og De skal ha del i vår lykke, hører De, far? Ja, det er sant, De spiser vel frokost med oss idag?» ({{page|305}} ...)]
• æressalutter: [Skjønt fartøiet var blitt sterkt ramponert, vakte innseilingen på reden opsikt. Det førte et eller annet kommandoflagg som gjorde det verdig til reglementmessig salutt på elleve kanonskudd som skibet selv skulde svare på skudd for skudd – i alt to og tyve. Det er regnet ut at det til kongelige og militære æressalutter, til veksling av høflighetslarm, signaler, formaliteter på havn og for festning, ved åpning og lukning av havner {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} av den civiliserte verden hvert døgn bortødsles krutt på ({{page|331}} ...)]
• ærgjerrig: [sjel som vendte sig mot det som var lyst, var glad i blomster, poesi og musikk, rykket bort i ærens, svermeriets ophøiede tankeverden, og hadde fra ungdommen av trolovet sig med en slags helteskikkelse. Den eldre hadde også sin drøm. Hun så i fantasien en leverandør, en eller annen tykk og rik armé-proviantmester, et herlig fe av en mann, en million i menneskeskikkelse, eller bedre, en prefekt. Mottagelsene i prefektboligen, i forværelset en dørvakt med halskjede, de offisielle ball, mairens taler, å være «fru prefektinne». Alt dette hvirvlet rundt i hennes fantasi. De to søstrene vildret sig altså mens de begge var unge, bort hver i sine drømmerier. De hadde vinger begge to, den ene som en engel, den andre som en gås. – Ikke nogen ærgjerrig drøm blir helt ut opfylt, i hvert fall ikke her nede. Ikke noget paradis blir jordisk i vår tidsalder. Den yngste hadde ektet sine drømmers helt, men hun døde. Den eldste var ikke blitt gift. På den tiden hun trer inn i den historien vi forteller, var hun en gammel jomfru, et inntørket dydsmønster med en av de spisseste neser og med en av de mest avstumpede sjeler en kunde møte. En særmerkende enkelthet: utenfor den nærmeste familie var det ikke nogen som nogensinne hadde hørt fornavnet hennes. Hun blev kalt «frøken Gillenormand den eldre». ({{page|127}} ...)]
• ærligere: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• ærligheten: [Han ønsket forsvareren til lykke med hans «ærlighet» og utnyttet dyktig denne ærligheten. Han angrep anklagede på alle de punktene der forsvareren hadde medgitt noget. Forsvareren syntes å medgi at anklagede var Jean Valjean. Han slo det fast. Denne mannen var altså Jean Valjean. Derom kunde det ikke tvistes mer. Så gikk han med en flott vending over til å skildre kildene og årsakene til forbryterskhet og tordnet mot umoraliteten i den romantiske skole som nettop da var i sin fremkomst, og gav den skylden for Champmathieus, eller rettere Jean Valjeans forbrytelse. Så gikk han over til å ta fatt på Jean Valjean selv. Hvem var han? Et motbydelig udyr {{sperret|o. s. v.}}, og så fulgte en skildring som fikk tilhørerne og de edsvorne til å «grøsse». Da han var ferdig med den skildringen, gjentok statsadvokaten den i oratoriske vendinger med sikte på neste dags avisreferat: «og et slikt menneske {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, landstryker, tigger, uten midler til livsopphold {{sperret|o. s. v., o. s. v.}}, vant fra sitt tidligere liv til å foreta straffbare handlinger og bare lite forbedret av slaveriet, som forbrytelsen mot Lille-Gervais viser – {{sperret|o. s. v., o. s. v.}} – det er et slikt menneske som gripes på fersk gjerning, på «offentlig beferdet sted» nogen få skritt fra den muren som nogen har klatret over, mens han enda holdt tyvekostene i hånden, og han nekter å være skyld i forbrytelsen, tyveriet, klatringen, nekter alt, ({{page|202}} ...)]
• ærmet: [Det var første gangen Marius så ham le. Latteren var kold og rolig og fikk ham til å fryse. – Jondrette åpnet et skap like ved kaminen og tok frem en gammel lue som han satte på hodet efter å ha børstet den med ærmet. – ({{page|217}} ...)]
• ærværdige: [Priorinnen trakk pusten, så vendte hun sig til Fauchelevent: «Far Fauvent, er det en avtale?» – «Det er en avtale, ærværdige moder.» – «Kan vi lite på Dem?» – «Jeg lyder.» – «Det er bra.» – «Jeg vier mig helt til klostret.» – «Vel. De spikrer igjen kisten. Søstrene bærer den til kapellet. Dødsmessen blir lest. Så går alle tilbake til klostret. Mellem klokken elleve og midnatt kommer De med jernstangen. Alt sammen skjer i dypeste hemmelighet. Det blir ikke andre i kapellet enn de fire forsangerinnene, moder Ascension og Dem.» – «Og søsteren ved pælen.» – «Hun vender sig ikke.» – «Men hun hører.» – «Hun lytter ikke og dessuten: Det som klostret vet, kjenner verden ikke noget til.» ({{page|56}} ...)]
• æternam: [En iskold, høitidelig stemme lød over ham. Han hørte at den sa frem nogen latinske ord så langsomt at han skjelnet dem ett for ett, ennu han ikke skjønte nogen av dem: «Qui dormiunt in terne pulvere, evigilabunt; alii in vitam æternam, et alii in oprobrium ut videant semper.» – En barnestemme sa: «De profundis.» – Den høitidelige stemmen tok fatt igjen: «Requiem æternam dona ei, Domine», og barnestemmen svarte: «Et lux perpetua luceat ei.» – Han hørte at noget falt på kistelokket, noget som lignet regndråpedrypp. Det var rimeligvis vievann. Han tenkte: Nu er det snart over. Bare litt tålmodighet ennu. Så går presten. Fauchelevent tar med sig Mestienne for å drikke et glass. Jeg blir igjen her alene. Så kommer Fauchelevent tilbake alene, og jeg slipper ut. Det tar ikke stort mere enn en time. – Den høitidelige stemmen tok fatt: «Requiescat in pace» og barnestemmen sa: «Amen». ({{page|56}} ...)]
• ætling: [Den aktelsen Gillenormand nød, var udelt. Han hadde autoritet fordi han hadde autoritet. Lettferdig som han var og uten at det i minste mon gikk ut over humøret, hadde han over sig noget mektig, verdig, hederlig og borgerlig stolt; til det kom den høie alderen. En lever ikke ustraffet et århundre. Årene legger til slutt en ærverdig glans om et hode. Dessuten kunde han komme med ytringer som virket lik gnister av den gode, gamle, ekte slags. Som da kongen av Prøissen efter å ha satt Ludvig XVIII på tronen, kom for å gjeste ham under navnet grev de Ruppin, og blev mottatt av Ludvig XVI’s ætling omtrent som om han fremdeles var markgreve av Brandenburg og møtt med den mest utsøkte uforskammethet. Gillenormand billiget det: «Sammenlignet med kongen av Frankrike er alle andre konger bare provinskonger,» sa han. – Da han ved det årlige Te Deum for Bourbonernes tilbakekomst så Talleyrand gå forbi, sa han: «Se der er hans excellence, styggemannen.» ({{page|140}} ...)]
• édaptéon: [og ropte med geværet i neven: «Å, om jeg kunde si frem Homers vers slik som en greker fra Laurium eller Édaptéon.» ({{page|123}} ...)]
• édon: [Zéphine. «Jeg liker Bombarda bedre enn Édon,» sa Blachevelle. «Her er flottere. Mere østerlandsk. Som salen der ({{page|105}} ...)]
• élysées: [Leseren har uten tvil gjettet at Thénardiers forfølger ikke var nogen annen enn Javert. Da han så uventet hadde sluppet vekk fra barrikaden, hadde Javert gått til politikammeret. Efter at han i et kort møte med politiprefekten personlig hadde avgitt muntlig rapport, hadde han straks tatt fatt på tjenesten igjen. Som før nevnt var det blitt funnet på ham et påbud om at han skulde holde øie med høire Seinebredd langs Champs Élysées, som i den siste tid hadde vakt politiets opmerksomhet. Der hadde han fått se Thénardier og hadde fulgt efter ham. Resten er fortalt. ({{page|189}} ...)]
• ødeland: [Bahorel hadde alt vært med i de blodige urolighetene i juni 1822 ved den unge Lallemands gravferd. Han hadde godt humør, men var et dårlig selskap, modig, en ødeland, raus med gaver og næsten edelmodig, snakkesalig og næsten veltalende, dristig og næsten frekk. Han brukte dristige vester og hadde ildrøde meninger; en stor spetakkelmaker, dvs. at det ikke var noget han holdt mere av enn en trette, det måtte da være optøier, eller aller helst en revolusjon; alltid ferdig til å slå inn ruter, bryte op brolegningen i en gate, eller å styrte en regjering bare for å se virkningen av det; student på ellevte året. Han snuste på jussen, men han studerte den ikke. Han så i forelesningen stoff til viser og i professorene emne til karikaturer. Han brukte til ikke å ta sig til noget omtrent tre tusen francs om året. Foreldrene var bondefolk som han hadde evnet å innpode aktelse for ({{page|174}} ...)]
• ødeleggelsen: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• øder: [Han hadde sine egne teorier. En av dem var: «Når en mann elsker kvinner lidenskapelig, og når han har en kone han bryr sig lite om, en som er stygg, gretten, stram, stri, som rir på loven og stadig er sjalu, da har han bare en måte å komme ut av det på og få fred, det er å la henne ha kontroll over pengepungen. Det gjør ham fri. Konen får da noget å gjøre, hun blir ivrig optatt med å styre pengene, får irr på fingrene av dem, tar fatt på å lære op forpakterne og sette fart i bøndene, herser med skriverne, lekser op for notarene, hjemsøker advokatene, fører prosesser, former forpaktningskontrakter, fastsetter leievilkår, føler sig som hersker – hun selger, kjøper, ordner, byder, lover og tar tilbake, binder sig og går fra det igjen, avstår, tilstår og gjenavstår, ordner, uordner, sparer sammen og øder; hun gjør dumheter, noget som gir stor personlig glede, og det trøster. Mens mannen vanvørder henne, har hun gleden av å ruinere ham.» – Denne teorien hadde Gillenormand gjort bruk av, og den var blitt hans livshistorie. Kone nummer to hadde styrt slik med formuen at da han en vakker dag blev enkemann, var det igjen akkurat så meget at han kunde leve av det når han brukte næsten alt til en livrente: femten tusen francs ({{page|127}} ...)]
• ødselt: [barbarisk og munnet ut i en slags heltemodig villskap, som først viste sig i selvopofrelse. Troppene vilde ha gjort slutt på det; oprørerne vilde kjempe videre. Hver enkelt hadde i denne kampen over sig den siste stunds storhet. Gaten blev dekket med lik. – På den ene siden av barrikaden stod Enjolras, på den andre Marius. Enjolras som hele barrikadens skjebne hvilte på, holdt sig tilbake og dekket sig. Tre soldater falt den ene efter den andre utenfor plassen hans uten engang å få et glimt av ham. Marius kjempet uten dekning. Han gjorde sig selv til skyteskive. Han stod med mere enn halve kroppen over barrikaden. Der finnes ikke noget mere ødselt enn en gjerrig som slår sig løs, ingen er frykteligere i kampen enn en drømmer. Marius var fryktelig og tankefull. Han stod der i kampen som i en drøm. En kunde ha sagt, et spøkelse som skjøt med gevær. ({{page|123}} ...)]
• ødslig: [En aften hadde lille Gavroche ikke fått noget å spise; han kom til å minnes at han heller ikke hadde spist middag dagen før; det tok til å bli trettende. Så mente han at han vilde se å få sig litt kveldsmat. Han gav sig til å streife omkring i nærheten av Salpêterière, der det var ødslig, og der ikke nogen er, kan en finne noe. ({{page|340}} ...)]
• øiekroken: [Hver dag gikk han hjemmefra på samme tid og tok fatt på samme turen, men han gikk den ikke helt ut lenger, og uten at han kanskje visste det engang, gjorde han den stadig kortere. Hele ansiktet uttrykte en eneste tanke: «Hvad kan det nytte?» Blikket var sluknet, det strålte ikke lenger. Tåren tørret også ut; den samlet sig ikke lenger i øiekroken. De tankefulle øinene blev tørre. Hodet bøide sig stadig lenger ned. Haken rørte sig av og til. Rynkene på den magre halsen voldte en smerte. Nogen ganger når det var stygt vær, hadde han en paraply under armen, men han slo den ikke op. Sladrekjerringene i strøket sa: «Han går i barndommen.» Barna fulgte efter ham og storlo. ({{page|336}} ...)]
• øienbryn: [hvit, naken tyrehals. Han hadde tykke øienbryn, store, ({{page|45}} ...)]
• øienhår: [øine, med lange øienhår, små høivristede føtter, vakkert ({{page|105}} ...)]
• øienvipper: [øienvipper. Hun sov. Hun sov denne absolutt trygge søvnen som hører den alderen til. Mors arm er kjærlig; barn sover godt der. Men moren så fattig og sorgtung ut. Hun så ut som en arbeiderske på vei til å bli bondepike igjen. Hun var ung. Var hun vakker? Kanskje. Men i den drakten kunne ingen se det. En blond lokk av håret stakk frem. Det syntes å være meget svært, men ble holdt fullstendig gjemt under en stygg, stram, tarvelig nonnehette knyttet under haken. Latteren viser folks vakre tenner, om de har nogen; men hun lo ikke. Øinene syntes ikke å ha vært tørre på lang tid. Hun var blek; hun så meget trett og litt sykelig ut; hun så på barnet sitt med det blikk som særmerker en mor som selv har ammet barnet. Et stort, blått tørkle lagt i spiss skjulte skikkelsen. Hendene var solbrente og fulle av fregner. Hun hadde hård hud på pekefingeren, som var stukket op av nålen; hun hadde brun ullkåpe, lerretskjole og tykke sko. Det var Fantine. ({{page|105}} ...)]
• øienvitne: [Madeleine lot ikke statsadvokaten snakke ut. Han avbrøt ham i en mild og verdig tone. Her er det han sa, bokstavelig, slik det blev skrevet ned av et øienvitne til dette optrinnet, ord som ennu lyder i ørene på dem som var til stede, enda det er næsten førti år siden da: ({{page|202}} ...)]
• øiestenene: [Marius’ kolde tone og dette dobbelte svaret «jeg vet det», den korte, faste måten å svare på, vakte en dump vrede hos den ukjente. Han sendte Marius et hemmelig rasende blikk som straks sluktes. Så fort det enn gikk, var det likevel av dem en kjenner igjen når en engang har sett det. Det undgikk ikke Marius. Visse flammelyn kan bare skrive sig fra visse sjeler. Øiestenene, disse ventiler for tanken, tennes i glød av dem. Briller kan ikke skjule det. Sett en glassrute foran helvete. ({{page|351}} ...)]
• øines: [«Jeg er like glad, jeg skal dø, jeg også. Og så tenke sig til at det i hele Paris ikke finnes et kvinnfolk som ikke vilde vært strålende over å kunde gjøre ham lykkelig. En skurk som heller enn å more sig og nyte livet, gikk ut for å slåss og lot sig skyte ned som et dyr. Og for hvem? For republikken! Istedenfor å gå på dans som alle unge mennesker har plikt til. Hvad skulde en ellers være tyve år for? Republikken, slik en erkedumhet. Stakkars mødre, fød dere bare vakre gutter. Se så, nu er han død. Det blir to likferder herfra på en gang. Har du stelt dig slik bare for general Lamarques vakre øines skyld? hvad har du med ham å gjøre? En sabelrasler, en tøvekopp! La sig slå i hjel for en død manns skyld. Kunde en ikke bli gal over slikt. Hvem kan skjønne det? Tyve år gammel. Og uten å snu sig for å se om han later nogen efter sig. Og nu må gamle, skikkelige folk dø ganske alene. Kreper der i kroken din, gamle ugle. Nu ja, sannelig er ikke det det beste, nettop det jeg håpet, det tar livet av mig med en gang. Jeg er altfor gammel, jeg er hundre år, jeg er hundre tusen år, jeg har for lenge siden hatt rett til å dø. Dette støtet gjør det av med mig. Nu er det endelig slutt. Så deilig. Hvad kan det nytte å la ham lukte på ammoniakk og alle disse medikamentene. Det er nytteløst strev, tosk av en doktor. Gå, han er død, sten død! Jeg skjønner det, jeg er selv død. Han har ikke gjort det halvveis. Å, for en avskyelig tid, avskyelig, avskyelig, det er det jeg mener om dere, og idéene, systemene, mesterne, sannsigerne, doktorene, de slyngelaktige skri- ({{page|189}} ...)]
• økende: [Jean Valjean leste disse linjene under lyset fra åpningen og blev stående et øieblikk i tanker mens han tok halvhøit op igjen: «Filles-du-Calvairegaten, nummer 6, herr Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake i lommen på Marius. Han hadde spist og hadde fått krefter igjen; han tok på ny Marius på ryggen, støttet omhyggelig hodet hans mot sin høire skulder og gikk videre nedover kloakken. Jean Valjean hadde ikke på sin vei under jorden nogen slik veiledning i gatenavn som leserne har hatt. Ikke noget sa ham hvilken del av byen han var i, eller i hvilken retning han hadde gått. Men den økende blekhet over den lysningen som han av og til traff på, sa ham at solen holdt på å gå ned og at dagen hellet fort; og vognrammelen, som før hadde lydt ustanselig over hodet på ham, var næsten forbi; derav sluttet han at han ikke lenger var midt i Paris, men at han nærmet sig et eller annet enslig strøk nær de ytre bulevarder eller de ytre kaier. Der ute, der det er færre hus og færre gater, har kloakken også færre åpninger. Dimmen omkring ham blev tettere. Han gikk likevel fremdeles fremover, mens han famlet i mørket. Dette mørket blev med ett fryktelig. ({{page|189}} ...)]
• økes: [Marius hadde på sin side reist i harme. Det var noget som hadde gjort ham enn mere sint. Alltid er det småtingene som gjør huslige konflikter flokete. Klagepunktene økes, skjønt uretten i grunnen ikke er blitt større. Da Nicolette efter bestefarens ordre hadde tatt «krammet» op på ({{page|140}} ...)]
• øks: [brødet op med øks og bløte det op i vann i fire og tyve ({{page|11}} ...)]
• øksehugg: [Da Enjolras ikke så Marius blandt flyktningene i vertshuset, tenkte han det samme. Men på det tidspunktet hadde ingen av dem tid til å tenke på annet enn sin egen død. Enjolras satte bolt og skåte for døren, vred nøkkelen to ganger rundt i låsen, mens det utenfra blev hugget rasende løs på døren, soldatene med kolbeslag, skansegraverne med øksehugg. Angriperne samlet sig omkring denne døren. Nu var det beleiringen av vertshuset tok fatt. Soldatene var rasende. Artillerisersjantens død hadde harmet dem, og så kom til det at det de siste timene før angrepet hadde spredt sig det ryktet blandt dem at oprørerne mishandlet fangene, og at det i vertshuset lå liket av en soldat med avhugget hode. ({{page|123}} ...)]
• økser: [La oss være korte. Barrikaden hadde kjempet som en av portene i Theben, vertshuset forsvarte sig som et hus i Saragossa. Slik motstand er bitter. Ingen nåde. Underhandlinger er umulige. En skal dø, derfor dreper en. Da Suchet sa: «Overgi dere,» – svarte Palafax: «Efter krigen med kanoner kommer krigen med kniver.» – Ikke noget manglet ved stormen på vertshuset Hucheloup; ikke brostensregnet ut av vinduet og fra taket ned på angriperne, den som satte soldatene i raseri, så fryktelig virket den, heller ikke manglet geværskuddene fra kjeller og loft, ikke angrepsvillskapen eller forsvarsraseriet, og endelig heller ikke, da døren gav efter, den ustyrlige galskapen under ødeleggelsen. Da angriperne stormet inn i vertshuset, mens de snublet i dørrestene og gikk på hodet, fant de ikke en eneste forsvarer der. Vindeltrappen, som var hugget i stykker med økser, lå midt i skjenkestuen, nogen sårede holdt på å utånde, alle de som ikke var døde, var oppe i annen etasje, og gjennom hullet i taket efter trappen rettet de derfra en forferdelig salve. Det var de siste patronene. Da de var avfyrt, da disse fryktelige døende hverken hadde krutt eller kuler, grep hver av dem to av de flaskene som Enjolras hadde stilt til side, og de møtte stormen med de skrekkelige, skjøre køllene. Det var kraft i de flaskene. Vi forteller akkurat slik det gikk for sig i dette uhyggelige blodbadet. Beleirede bruker alle slags våben. Den greske ild har ikke vanæret Archimedes, og det kokende bek vanæret ikke Bayard. All krig er fryktelig; der er ikke noget valg. Angripernes geværild var morderisk, tross de måtte skyte nedenfra og opover. Åpningen var snart omgitt av døde hoder som det rant ({{page|123}} ...)]
• økshugget: [Hougomont var det illevarslende sted, ophavet til motbøren, den første motstanden som ved Waterloo møtte Europas store rothugger, kalt Napoleon, den første knasten for økshugget. Det var et slott bygget av Hugo, herre til Somerel. Hvis Napoleon hadde kunnet ta denne flekken, vilde den kanskje gitt ham hele verden. Engelskmennene var ypperlige der. Cookes fire gardekompanier holdt sig der i syv timer mot en hel armé. ({{page|299}} ...)]
• økt: [seng slik at ingen kunde høre noget. Uværsbygene blandet med torden fikk dessuten dørene til å ryste på hengslene, og det skapte en fryktelig og nyttig støi i fengslet. De av fangene som våknet, lot som de sovnet igjen, og lot Gueulemer og Brujon gjøre som de ville. Brujon var hendig. Gueulemer var sterk. Før nogen lyd nådde frem til den fangevokteren som sov i den gittercellen som vendte ut mot sovesalen, hadde de brutt gjennom muren, steget op gjennom skorstenen, sprengt jerngitteret over skorstenen, og dermed var de to fryktelige forbryterne ute på taket. Regnet og stormen hadde økt på så taket var glatt. «Fin kveld til å stikke av i,» sa Brujon. ({{page|368}} ...)]
• økte: [Marius stod og ventet i en spenning som stadig økte. Gåten var mere ugjennomtrengelig enn nogensinne. Hvem var denne «lille» som Thénardier også kalte «Lerken». Var det hans «Ursula»? Navnene hadde åpenbart ikke gjort noget inntrykk på fangen. Men på den andre siden var det blitt åpenbart at bokstavene «U.F.» var Urbain Fabre og at Ursula ikke het Ursula. Det var Marius ganske klar over. En slags uhyggelig fortryllelse naglet ham fast til stedet. Han kunde hverken tenke eller røre sig, var som knust av alle de redslene han hadde sett. «Hvis ‘Lerken’ er den samme som henne,» sa han til sig selv, «så vil jeg få se det, for madam Thénardier tar henne med hit. Er det henne, gir jeg liv og blod for å fri henne ut. Ikke noget skal stanse mig.» ({{page|217}} ...)]
• øl: [«Kom inn,» sa Marius. Døren blev lukket op. «Hvad er det, madame,» sa Marius uten å se op av bøkene og papirene han hadde på bordet. En stemme som ikke var den gamle konens, svarte: «Unnskyld.» – Stemmen var klangløs, svak, brusten og rusten, en gammelmannsrøst, hes av brennevin og øl. Marius vendte sig og så en ung pike. ({{page|217}} ...)]
• ølkrus: [ølkrus og vinkarafler om hverandre; liten orden på bordet, nogen uorden under det. ({{page|105}} ...)]
• ømhjertet: [nasjonalgardister. En av dem gråt da han gikk. Før de drog vekk, omfavnet de dem som blev igjen. – Da de fem som var sendt tilbake til livet, var borte, tenkte Enjolras på den dødsdømte. Han gikk inn i skjenkestuen. Javert stod der bundet til søilen, i egne tanker. – «Er det noget du trenger?» sa Enjolras. –Javert svarte: «Når vil dere drepe mig?» – «Vent. Vi har bruk for alle våre patroner nettop nå.» – «Ja, så la mig få noget å drikke,» sa Javert. – Enjolras gav ham et glass vann, og da Javert var bundet, hjalp han ham å drikke. – «Er det alt?» spurte Enjolras. – «Jeg står vondt ved denne søilen,» svarte Javert. «Dere er ikke ømhjertet av dere siden dere lar mig stå her hele natten. Bind mig så meget dere vil, men dere kunde likeså gjerne legge mig på bordet, som den andre,» og han gjorde et tegn med hodet bort mot Mabeufs lik. ({{page|123}} ...)]
• ømmere: [Cosette merket ikke noget til hans sorger. Han var alltid like mild og god, ømmere og kjærligere enn nogensinne. ({{page|319}} ...)]
• ømmeste: [En dag da frøken Gillenormand var optatt med å ordne medisinglass og kopper ved marmorplaten på kommoden, bøide Gillenormand sig over Marius og sa i sin ømmeste tone: «Ser du, lille Marius, i ditt sted vilde jeg heller spise kjøtt enn fisk. Stekt flyndre er utmerket med det samme en er på vei til å komme sig, men skal en syk komme på benene igjen, trengs en god kotelett.» ({{page|245}} ...)]
• ørefiker: [Marius var blitt tyve år. Det var tre år siden han hadde reist fra bestefaren. Det var mellem dem akkurat som før, uten at nogen av dem hadde prøvd på å søke op den andre. Vi må nevne at Marius hadde tatt feil i sin dom over bestefaren. Han trodde at Gillenormand aldri hadde vært glad i ham, og at denne mannen som var så barsk, hård og hånlig, som svor, skrek op, raste og løftet stokken mot ham, ikke brydde sig stort om ham. Men Marius tok feil. Gillenormand tilbad Marius, tilbad ham på sin egen måte, med barske ord og attpåtil med ørefiker; men da barnet blev borte, følte han mørk tomhet i hjertet. Fra først av håpet han at denne bonapartisten, denne jakobineren, denne terroristen skulde komme tilbake. Men uker, måneder og år gikk. Til Gillenormands fortvilelse kom han ikke igjen. Han var stundom mismodig. Han savnet Marius. Likevel hadde hans natur ikke endret sig. Han vilde ikke ta et skritt for å få ham tilbake. Han spurte aldri efter ham, men tenkte alltid på ham. Han bodde fremdeles i Marais-kvarteret, stadig mere og mere tilbaketrukket. Tante Gillenormand ({{page|193}} ...)]
• ørelapper: [Moten skjulte smågutter på seks år under svære saffianskinnsluer med ørelapper meget lik eskimohetter. Den ({{page|105}} ...)]
• ørelapplue: [De to skikkelsene var ganske ukjente for ham. Den ene var en skjegget mann i bluse og den andre en langhåret mann i filler. Den skjeggete hadde ørelapplue på hodet, den andre var barhodet og det lå snø i håret hans. Da han strakte hodet frem, kunde Marius høre ({{page|217}} ...)]
• ørelappluen: [det de sa. Den langhårete puffet den andre i siden og sa: «Når vi får med «Mester-Pus», så greier vi det nok.» – «Tror du,» sa den skjeggete. – «Det blir fem hundre blanke til hver, og det verste vi kan få er fem år, seks år, høist ti år.» – Den andre svarte litt seigt mens han klødde sig i hodet under ørelappluen: «Ja, det er det eneste sikre. Det er ikke så godt å gå klar det der.» – «Jeg sier dig, forretningen går ikke galt,» svarte den langhårete. Og så gav de sig til å snakke om et skuespill de hadde sett på Gaîté-teatret kvelden før. ({{page|217}} ...)]
• ører: [Han holdt på å glemme hele denne historien da han en gang i mars 1824 fikk høre om en underlig fyr som bodde i sognet Saint-Medard og som gikk under navn av «tiggeren som gir almisser». Det blev sagt at det var en rentenist som ikke nogen visste hvad het, og at han levde alene sammen med en liten pike på åtte år, og hun visste heller ikke noget annet enn at hun var fra Montfermeil. Montfermeil! Det navnet kom stadig igjen og fikk Javert til å spisse ører. En gammel tigger og politispion, tidligere kirketjener som hadde fått almisser av fyren, kunde gi nogen flere oplysninger. Denne rentenisten var meget sky av sig, gikk aldri ut bortsett fra om kvelden – snakket aldri med nogen, med undtak av enkelte ganger til fattige – og lot ikke nogen komme inn på sig. Han gikk med en fæl, gammel gul frakk verd flere millioner da den var fôret med pengesedler. – Dette egget sterkt Javerts nyfikenhet. For å få se denne fantastiske mannen på nært hold uten å skremme ham, lånte han en dag klesfillene av kirketjeneren og plassen der den gamle spionen brukte å kroke sig sammen om kveldene og snøvle frem bønner mens han speidet folk ut. ({{page|24}} ...)]
• ørken: [Den enslige vandringsmann som for førti år siden våget sig inn i de avsides strøkene omkring la Salpêtrière og som gikk bortover bulevarden så langt som til Italiaporten, kom til steder der en kunde si at Paris sluttet. Der var ikke øde, for folk ferdedes der. Det var ikke på landet, for der var både hus og gater; det var ikke nogen by, for gatene hadde dype hjulspor som på landeveiene, og gressgrodde var de; det var ikke nogen landsby, husene var for høie til det. Hvad var det da? Det var et bosted der det ikke bodde nogen, det var en ørken der enkelte ferdedes, det var en bulevard i den store byen, en parisergate, villere om natten enn en skog, tristere om dagen enn en kirkegård. ({{page|9}} ...)]
• ørkesløshet: [kanskje mange andre og drevet henne over i ørkesløshet, ({{page|105}} ...)]
• ørkesløst: [enn tomme ord, ørkesløst snakk. Hvorledes det enn var ({{page|11}} ...)]
• ørneblikk: [Det som voldte ham den største angst, var at hans sikkerhet var borte. Han følte sig som rykket op med roten. Loven var ikke stort annet enn en fille i hånden på ham. Han plaget sig med tvil av ukjent art. Inne i ham gikk det for sig en følelsesåpenbaring stikk mot lovens bud som til da hadde vært hans eneste rettesnor. Å være rettskaffen slik som før, det strakk ikke til lenger. En hel rekke av uanede kjensgjerninger dukket op for ham og kuet ham. En hel ny verden åpenbarte sig for hans sjel: velgjerninger som var mottatt og gjengjeldt, opofrelse, barmhjertighet, tålsomhet, vold overvunnet av uselvisk medynk, aktelse for menneskene, ingen endelig domfellelse, ingen fordømmelse, muligheten av en tåre i lovens øie, en verden der en ikke visste at Guds rettferd var motsatt av menneskerettferd. Han så at det i det fryktelige mørket steg op en ukjent morals sol; så det med redsel og svimmelhet. En ugle som var nødt til å se med ørneblikk. ({{page|231}} ...)]
• ørnefart: [omtrent to fot i firkant. Stenene omkring det var blitt revet op, så det lå omtrent løst. Tvers gjennom gitteret så han en mørk åpning, noget som lignet en skorsten eller brønnåpning. Jean Valjean styrtet dit. Hans gamle fluktkunst skapte som lys i hjernen på ham. Kaste vekk brostenene, løfte op gitteret, ta den livløse Marius på skulderen som en død kropp, stige med denne byrden på ryggen og med støtte av albuer og knær ned i dette som lignet en brønn og som heldigvis ikke var dypt, la det tunge jerngitteret falle igjen over hodet på sig slik at brostenene igjen rullet ned over det, få fotfeste på den stenlagte flaten tre meter under jorden, alt det blev gjort som i en feber med kjempekrefter og i ørnefart. Det hele stod på nogen minutter. ({{page|123}} ...)]
• ørneklo: [«Se så!» sa Le Cabuc og satte geværkolben mot gaten. Ikke før hadde han sagt ordene, før han følte en hånd tung som en ørneklo på skulderen og hørte en stemme som sa: «På kne.» Morderen vendte sig og så foran sig Enjolras’ bleke, kolde ansikt. Enjolras hadde en pistol i hånden. Han hadde kommet til da skuddet blev løsnet. Med venstre hånd hadde han grepet Le Cabuc i kraven og med en overlegen kraft bøide den spinkle tyveåringen den kraftige, bredskuldrete sjaueren lik et siv og tvang ham i kne. Le Cabuc prøvde å stå imot, men det var som om han var grepet av en overmenneskelig neve. Blek, med bar hals og flagrende hår, med sitt kvinneansikt minnet Enjolras om rettferdighetens gudinne. De utspilte neseborene og de senkede øienlokkene gav den strenge, greske profilen dette uttrykket av harme og renhet som efter oldtidens mening var ett med rettferdigheten. Alle hadde strømmet sammen fra barrikaden og hadde stilt sig i krets omkring dem. De følte at det var umulig å si et ord mot det som kom til å skje. ({{page|53}} ...)]
• ørnen: [Helt til om morgenen blev han liggende i samme stilling, bøid over sengen, overveldet av den hårde skjebnen, kanskje knust, med nevene knyttet, med armene strakt rett ut lik en korsfestet som var tatt ned og kastet med ansiktet mot jorden. Han lå slik i tolv timer, en lang, iskold vinternatts tolv timer, uten å løfte hodet, og uten å si et ord. Han lå urørlig som et lik, mens hans tanker vred sig på jorden og fløi bort, snart lik slangen, snart lik ørnen. Om en så ham ligge urørlig slik, skulde en tro han var død; plutselig skalv han krampaktig, og leppene som lå mot Cosettes klær, kysset dem; da kunde en se at han var i live. ({{page|279}} ...)]
• ørneplatene: [Hver gardebataljon blev ved denne sluttkampen ført av en general. Da gardegrenaderenes høie luer med de store ørneplatene viste sig i denne tåkete vrimmel, i like, rettlinjede, rolige og stolte rekker, følte fienden sig grepet av ærefrykt for Frankrike; det var som om tyve seirer trådte frem på kampplassen, med spilte vinger, og de som var seierherrer, trodde de var beseiret og trakk sig tilbake. Men Wellington ropte: «Opp gardister og sikt godt,» det røde engelske garderegiment som hadde ligget bak hekkene, reiste sig, en hagl av kuler gjennomboret trikoloren som skalv under ørnene, alle styrtet frem, og det siste blodbadet begynte. Keisergarden følte i mørket at hæren vek rundt omkring dem, at der var flukt og opløsning, og at ropet «redde sig hvem som kan» hadde avløst «leve keiseren». Og tross flukten bak sig, gikk den frem, sterkere og sterkere beskutt og nærmere døden for hvert skritt den tok. Der var ingen nøling, ingen frykt. Soldatene i denne skaren var like tapre som generalene. Ikke én mann sviktet ved dette selvmord. ({{page|299}} ...)]
• ørner: [Alle tidde, og Enjolras bøide hodet. Taushet gir alltid et visst inntrykk av enighet eller av at motstanderen er satt til veggs. Næsten uten å puste holdt Marius frem med voksende lidenskap: «La oss være rettferdige, venner. For en strålende skjebne for et folk å være en slik keisers keiserdømme, særlig når det er Frankrike og det føier sitt geni til dette menneskes geni. Å vise sig og å herske, marsjere og triumfere, å ha alle hovedsteder til hvileplasser, ta grenaderene og gjøre dem til konger, avsette kongehus, omforme Europa i stormskritt, i én mann å følge Hannibal, Cæsar og Karl den store, å være den mannens folk, som hver morgen kunngjør et vunnet slag; hver morgen å vekkes av kanonene på Invalideplassen og å kaste ut i lyshavet eviglysende ord: Marengo, Arcole, Austerlitz, Jena, Wagram! Å gjøre det franske keiserdømme til et motstykke av det romerske, være den store nasjon og skape storarméen, sende legionene til alle verdens kanter som berget sender ut ørner, seire, herske, knuse, i kraft av ryet å være lik et gyllent folk blandt de europeiske nasjoner, å blåse en kjempefanfare tvers gjennom historien, erobre verden to ganger, ved seier og ved stråleglans, det er ophøiet, og hvad er vel større?» ({{page|174}} ...)]
• ørns: [lynende øine, med skum om leppene, drivvåt av svette, med opknappet uniform, med en av epålettene halvt overhugget av en engelsk sabel, med den store ørns ordensstjerne bulet av en kule, blodig, tilsølet, praktfull og med en knekket kårde i hånden, ropte han: «Slik dør en fransk marsjall på slagmarken.» Men det var fåfengt! Han døde ikke. Han var ophisset og ergerlig. Han ropte midt i kuleregnet som drepte hauger av folk: «Er da ingen til mig? Å, jeg skulde ønske at alle disse engelske kulene vilde treffe mig!» – Døden var spart til franske kuler, ulykksalige! ({{page|299}} ...)]
• ørret: [karper fra Lauzetsjøen og en ørret fra Allozsjøen. ({{page|45}} ...)]
• ørskedrømmerier: [Hans ørskedrømmerier varte hele natten. ({{page|279}} ...)]
• ørsken: [Mens han lot sig forbinde og stelle med, hadde Marius bare én tanke: Cosette. Da feberen og ørsken var over, uttalte han ikke lenger navnet hennes, så en kunde ha trodd at han ikke tenkte på henne mer. Han tidde stille nettop fordi hans sjel var hos henne. – Han visste ikke hvor det var blitt av Cosette. Hele hendelsen i Chanvreriegaten stod som en tåke for minnet; Éponine, Gavroche, Mabeuf, familien Thénardier og alle hans venner svevde som skygger for tanken, uhyggelig blandet med røken fra barrikaden. Fauchelevents underlige tilsynekomst midt under dette blodige eventyret virket som en uløst gåte; han visste ikke hvorledes det gikk til at han levde; han visste ikke hvorledes han var blitt reddet, og ingen av dem som var rundt ham, visste det; alt det de kunde si, var at han hadde kommet om natten i en drosje til Filles-du-Calvairegaten. Fortid, nåtid, fremtid stod like tåket for ham; men i denne tåken var det et urørlig punkt, en klar og skarp linje, noget som var av granitt, en avgjørelse, en vilje: å finne igjen Cosette. For ham var det ikke noget skille mellem tanken på livet og tanken på Cosette; han hadde i sitt sinn slått fast at han ikke vilde ha det ene uten det annet, og han stod urokkelig fast på å kreve av enhver som vilde tvinge ham til å leve, bestefaren, skjebnen, helvete, at han skulde få sitt tapte ({{page|245}} ...)]
• ørsket: [Mellem syv og åtte kom legen. Da han ikke hørte en lyd, trodde han at Fantine sov; han gikk sakte inn i værelset og nærmet sig sengen på tåspissene. Han trakk omhenget til side, og ved lyset fra nattlampen så han Fantines store, rolige øine som så på ham. Hun sa til ham: «Ikke sant, doktor, jeg får lov til å ha henne her ved siden av mig i en liten seng.» Legen trodde hun ørsket! Hun la til: «Se her, det er akkurat plass nok.» Legen tok søster Simplice til side, og hun sa ham hvorledes det var, at Madeleine ville bli borte en dag eller to, og at hun ikke hadde ment det var riktig å rive den syke ut av den tro at borgermesteren hadde reist til Montfermeil, og at det, når alt kom til alt, var mulig at hun gjettet riktig. Legen var enig. Han gikk bort til Fantine som sa: «Det er, skjønner De, fordi jeg så når hun våkner om morgenen, kan si godmorgen til henne, og om natten ({{page|202}} ...)]
• ørsmå: [for brudeutstyr. Ikke noget frydet ham mere enn å være raus. Han hadde gitt Cosette en kjole av gulltråds Bincherknipling som hadde tilhørt hans bestemor. – «De motene kommer op igjen,» sa han, «gamle saker gjør stormende lykke, og de unge pikene kler sig i min alderdom akkurat som de gamle damene klædde sig i min ungdom.» – Han plyndret ærverdige, rundmagete, lakkerte kommoder som ikke hadde vært åpnet på mange år. – «La oss få de høifornemme enkene til å skrifte,» sa han, «la oss se hvad de har i vommen» Han rev bråkende ut dype skuffer fulle av klær efter alle konene og alle elskerinnene hans og alle stammødrene hans. Peking-silketøier, damask, storblomstret kinesisk silke, moiréstoffer, drakter av svær flammet Toursilke, vaskeekte indiske gullbroderte tørklær, dobbeltvevede fine ullstoffer, Genova- og Alenonkniplinger, gamle gullsmykker, elfenbensesker prydet med ørsmå slagmalerier, pynt, bånd, alt gav han raust til Cosette. Og Cosette undret sig, ør av kjærlighet til Marius og vekk av takknemlighet mot Gillenormand, og hun drømte om grenseløs lykke i silke og fløiel. Hun syntes at engler bar frem brudegavene hennes. Hennes sjel fløi mot himmelen med vinger av flamske kniplinger. ({{page|245}} ...)]
• øsregner: [La oss ikke gjøre for meget av det; dette rennæstensbarnet har stundimellem en skjorte, men da har han heller ikke mere enn én; stundimellem har han sko, da er det ikke nogen såler i dem; stundimellem har han også et sted å bo, og er glad i det, for der har han moren, men han liker gaten bedre, for der har han friheten. Han har sine egne leker, sine skjelmsstykker som bunner i hat til borgerskapet, lager sine egne billeduttrykk, kaller det å være død for «å ete løvetannrot»; har sin egen levevei, hente drosjer, slå ned vogntrinnene, lage voller fra den ene siden av gaten til den andre når det øsregner, det han kaller å lage «kunstbroer», huje over de talene som myndighetene holder til beste for det franske folk, skrape rent mellem brostenene; han har sin egen mynt: alle den slags små polerte kobberstykker som en kan finne langs alfarvei. Disse pussige pengestykkene som bærer navnet «slanter», har en fast og sikker kurs i denne lille barnesigøinerverden. Dette barnet er likeså vittig som Talleyrand og ikke det grann mindre kynisk, men meget ærligere. Han eier et uventet gladlynne; han skremmer kremmerne med sin vilde latter. Munterheten spenner fra den høie komedie til farsen. ({{page|119}} ...)]
• øsregnet: [«Nå da!» ropte han, «stig på da, smågutter, så skal dere få se hvor godt her er. Stig på, du,» sa han til den eldste, «jeg skal rekke dig hånden.» – De to småguttene puffet til hverandre med skuldrene; Gavroche skapte frykt og tillit hos dem på samme tid, og det øsregnet. Den eldste våget sig i vei. Da den yngste så broren gå opover stigen og at han selv blev alene igjen mellem benene på det svære dyret, hadde han mest lyst til å gråte, men torde ikke. Den eldste steg langsomt opover stigen. Gavroche satte mot i ham mens han klatret, med utrop lik de fektemestrene bruker til elevene sine eller driveren til eslet: «Vær ikke redd! – Slik ja! Gå på! Sett foten der. Kom med hånden. Friskt mot!» Og da han kunde nå ham, grep han ham brått og kraftig i armen og trakk ham til sig. «Hukket,» sa han. Gutten hadde kommet gjennom åpningen. «Nå får du sette dig. Vær så vennlig å ta plass, min herre,» sa Gavroche og så krøp han ut gjennom hullet og lot sig med en silkeapes smidighet ({{page|368}} ...)]
• øste: [side av ham. Biskopen leste bordbønnen, og øste som ({{page|45}} ...)]
• østerlandsk: [Zéphine. «Jeg liker Bombarda bedre enn Édon,» sa Blachevelle. «Her er flottere. Mere østerlandsk. Som salen der ({{page|105}} ...)]
• østerrisk: [franske armé var klædd i hvitt på østerrisk manér, regimentene blev kalt legioner; istedenfor nummere bar de ({{page|105}} ...)]
• østersene: [Laigle og Joly var som før nevnt gode venner, de levde sammen, spiste sammen, sov sammen, alt hadde de i fellesskap, selv en liten veninde. Den femte juni hadde de gått for å spise frokost i Korinth. Joly hadde sterk snue som Laigle var på vei til å få del i. Laigle var loslitt, men Joly var velklædd. Klokken var omtrent ni da de åpnet døren til Korinth. De gikk op i annen etasje, og Laigle bestilte: østers, ost og skinke. De satte sig. Det var ikke andre enn dem i kaféen. Gibelotte som kjente Joly og Laigle, satte en flaske vin på bordet. Da de hadde spist de første østersene, viste det sig et hode i trappeluken, og en stemme sa: «Jeg kom forbi, og kjente slik deilig ostelukt, og så gikk jeg inn.» Det var Grantaire. Han tok en taburett og satte sig ved bordet. Da Gibelotte så Grantaire, satte hun to flasker vin på bordet. Det blev tre. «Skal du drikke de to flaskene?» spurte Laigle. Grantaire svarte: «Ja, barn. To flasker har aldri skremt en mann.» De andre fortsatte å spise. Grantaire gav sig til å drikke. En halvflaske var snart tømt. «Du har altså et hull i magen?» sa Laigle. – «Du har ett på albuen,» svarte Grantaire og drakk ut glasset. – Litt efter spurte Laigle: «Kommer du fra bulevarden, Grantaire?» – «Nei.» – «Vi så spissen av toget, Joly og jeg.» – «Det var et braktfullt syd,» sa Joly. – «Så rolig denne gaten er,» ropte Laigle. «Hvem skulde tro at Paris følte sig snudd op ned på? Det kommer av at det bare lå klostre her i gamle dager og vrimlet av munker.» – «Snakk ikke om munker,» sa Grantaire. «En føler straks trang til å klø sig.» Og litt efter ropte han: «Huff, der slukte jeg en dårlig østers. Nu blir jeg engstelig for helsen. Østersene er bedervede, tjenestepikene er stygge. ({{page|53}} ...)]
• østerskurv: [fikk han sendt en kurv, som lignet en østerskurv; i den lå et stort nyfødt guttebarn og skrek som bare fanden; det var ordentlig svøpt, og en tjenestepike han hadde jaget seks måneder før, sa at det var hans. Gillenormand hadde den gang fylt fire og åtti år. Harme og forargelse blandt de nærmeste. Trodde denne skamløse floksa at hun fikk nogen til å bite på det. Slik frekkhet! Slik avskyelig baktalelse. Men Gillenormand selv blev ikke rasende. Han så på bleiebarnet med et elskverdig smil. Lik en mann som føler sig smigret over bakvaskelse, og sa: «Nåvel, hvad så? Hvad er på ferde; dere er jo ganske himmelfalne, akkurat som de uvitende mennesker dere er. Hertugen av Augoulême, hans majestet Carl IX’s bastard, giftet sig da han var fem og åtti med en liten jentunge på femten; hr. Virginal, marki av Alluye, bror til kardinalen av Sourdis, erkebiskop av Bordeaux, fikk da han var tre og åtti år et barn med en kammerpike hos presidentinne Jacquin, et sant elskovsbarn, som blev malteserridder og krigsminister; en av dette århundres store menn, abbed Tabaraud, er sønn av en mann på syv og åtti år. Slike ting er ganske alminnelige. Og Bibelen da! Dessuten må jeg bent frem si at denne lille fyren ikke er min, men sørg for ham. Det er ikke hans skyld.» – Det var en godmodig fremferd. Året efter sendte denne skapningen, nettop hun som het Magnon, ham en ny sending, også det en gutt. Men da gav Gillenormand op. Han sendte begge ungene tilbake til moren og lovte å gi henne åtti francs om måneden til opfostring av dem, såfremt nevnte mor ikke prøvde sig en gang til. Han la til: «Jeg tenker moren vil stelle godt for dem. Jeg får gå og se til dem av og til,» og det gjorde han. – Han hadde hatt en bror som var prest og hadde vært rektor for akademiet i Poitiers i tre og tretti år og som ({{page|127}} ...)]
• østre: [Denne kirkegården med dens undtagelsesregler kom på tverke for plan og orden i byen. Den blev derfor nedlagt straks efter 1830 og blev avløst av Montparnasse-kirkegården som blev kalt «Østre kirkegård» og som efter Vaugirard-kirkegården arvet den kaféen som bar et skilt med et eple på og navnet «Eplet». Den ene siden vendte ut mot bordene der folk satt og drakk, den andre mot gravene. ({{page|56}} ...)]
• østvindu: [Nettop da våknet Cosette. Værelset var lite, sirlig, enkelt med et stort østvindu ut mot bakgården til huset. Cosette visste ikke noget om det som gikk for sig i Paris. Hun hadde ikke vært til stede og hadde alt gått inn på værelset sitt da Toussaint sa at det var noget spetakkel i byen. Cosette hadde bare sovet nogen få timer, men godt; hun hadde hatt søte drømmer, noget som kanskje skrev sig litt fra at den lille sengen hennes var så skinnende hvit. En som var Marius, hadde vist sig for henne i lysglans. Hun våknet med solen i øinene, og det virket på henne som en fortsettelse av drømmen. ({{page|123}} ...)]
• øvd: [Den gode Fauchelevent, tidligere prokurator, hørte til den typen av bønder som eier selvtillit. En viss lur uvitenhet er en styrke; en er ikke på vakt mot den, og det narrer en. I løpet av de omtrent to år som han hadde vært i klostret, hadde Fauchelevent vunnet tillit blandt nonnene. Eftersom han alltid var alene og ikke hadde større å gjøre i haven, hadde han ikke godt kundet bli annet enn nysgjerrig. Da han alltid på avstand så disse tilslørte kvinnene som kom og gikk, var de for ham ikke stort annet enn skygger. Ved å legge nøie merke til alt og granske alt, hadde han nådd frem til å få kjøtt på alle disse spøkelsene, og disse gjenferdene blev levende for ham. Han var lik en døv som får skjerpet syn, eller lik en blind som får skjerpet hørsel. Han hadde øvd sig op i å skjønne meningen med de forskjellige slags ringningene, og han hadde nådd så langt at dette gåtefulle og tause klostret ikke skjulte noget for ham, denne sfinxen hadde hvisket alle hemmelighetene sine i øret på ham. Fauchelevent som visste alt, snakket ikke om noget. Det var hans kunst. Hele klostret trodde han var dum. «Stemmemødrene» satte pris på ham. Det var en underlig stum fyr. Han vakte tillit. Dessuten var han en ordensmann, og gikk aldri ut annet enn når frukthaven eller kjøkkenhaven gjorde det nødvendig. Dette blev også regnet ham til gode. Han hadde likevel fått to mennesker til å sladre, i klostret portneren, og han kjente alle taleværelsets hemmeligheter; og på kirkegården graveren, og han kjente alle enkelthetene om begravelsene. På den måten hadde han skaffet sig dobbeltviten om nonnenes liv og død. Men han misbrukte den ikke. Klostret holdt fast på ham. ({{page|56}} ...)]
• øver: [Det var mot dette hjørnet av plassen, som var dårlig oplyst av gjenskinnet fra en fjern løkt, at Gavroche førte sine to unger. Da de kom frem til kolossen, skjønte Gavroche hvilken virkning det uhyre store øver på det meget små og sa: «Vær ikke redd, karer.» ({{page|368}} ...)]
• øvreetasjen: [Jean Valjean hadde valgt tilfluktsstedet godt. Det måtte synes som om han der kunde være fullkommen trygg. Det værelset med alkove som han og Cosette bodde i, var det som hadde vindu til bulevarden. Da det var det eneste vinduet i huset, som vendte den veien, trengte de ikke å være redde for blikk fra naboer eller gjenboere. Underetasjen i nummer 50–52 var et slags falleferdig skur som blev brukt til vognskjul for grønthandlere og stod ikke i forbindelse med etasjen over, hverken ved nogen lem eller ved nogen trapp. Øvreetasjen rommet som før nevnt mange værelser og flere kvistrom. Bare ett av disse var bebodd, av en gammel kone som stelte for Jean Valjean. Alle de andre rommene stod tomme. ({{page|9}} ...)]
• øvrige: [raset, var det også den politipatruljen som en sikkert ikke slapp fra to ganger. Og så, hvorhen skulde han gå? Hvilken retning skulde han ta? Å følge skråningen var ikke det samme som å nå målet. Og selv om han kom til en annen utgang, fant han vel der en sperring eller et gitter. Utvilsomt var alle utgangene lukket på denne måten. Tilfellet hadde åpnet det gitteret de hadde kommet ned gjennom, men de øvrige utgangene fra kloakken var åpenbart stengt. Det hadde bare lykkes å flykte til et fengsel. ({{page|189}} ...)]
• øvrighet: [Under veksten av hans angst og skrekkens synsbedrag svant alt det som skulde ha dempet og rettet inntrykkene, og samfundet, menneskeheten og hele verden viste sig fra nu av for øinene på ham i en eneste rett, fryktelig linje – straff, dom, lovgivningsmakt, høiesteretts kjennelser, øvrighet, regjering, forebyggelse og avstraffelse, den offentlige moral, den lovfestede ufeilbarhet, autoritetsgrunnsetningen, alle de trossetningene som den politiske og borgerlige sikkerhet hviler på, overherredømmet, rettferd, lovens logikk, samfundets absolutte rett, den offentlige sannhet – alt det var altså ruiner, hauger, rot, og han selv, Javert, ordenens vaktpost, ubestikkeligheten i politiets tjeneste, samfundets vakthund, overvun- ({{page|231}} ...)]